I 1920-Årene Spredte Inflasjonen Seg Rundt I Europa. Bildet Er Tatt I Tyskland I 1924

I 1920-årene spredte inflasjonen seg rundt i Europa. Bildet er tatt i Tyskland i 1924. EIVIND THOMASSEN Pengemakt – folkemakt Arbeiderpartiet og kravet om demokratisering av Norges Bank ca. 1920–491 «Som den velfylte pengepung tjener rikmannen til de berettigede ønskers oppnåelse, så skal også stemmeseddelen tjene arbeiderne.» (Christopher Hornsrud)2 I mellomkrigstiden hadde Norges Bank vært den toneangivende myndighet i norsk pengepolitikk. I årene etter andre verdenskrig, etter at Arbeiderpartiet vant stortingsflertallet og varig regjeringsmakt, ble dette forandret. Endringen var en villet politikk fra det nye regjerings- partiets side. «Norges Bank må ikke føre noen selvstendig pengepolitikk som blir diktert av snevre kapitalinteresser. Banken må følge de retnings- linjene som Stortinget og Regjeringen trekker opp», het det i det viktige programdokumentet Framtidens Norge.3 I budsjettforslaget for 1946–47 ble det foreslått at staten skulle overta de private aksjene i banken. 4 «Dette er eit steg på vegen mot det mål at samfunnet skal ha fullt herre- døme over penge- og kredittsystemet», hevdet Arbeiderpartiets stor- tingsrepresentant Olav A. Versto, «og det fører vidare fram til fullt økonomisk demokrati».5 Det ble utover i etterkrigstiden vanlig å se Norges Bank som en av de svakeste og minst «uavhengige» sentralbankene i hele Vest-Europa. Selvfølgelig fantes det mange årsaker til denne utviklingen. Ikke alle var politiske. Arbeiderpartiets holdning til sentralbanken var trolig likevel avgjørende for at Norges Bank, i motsetning til sentralbankene i mange andre land, bare i liten grad fikk mulighet til å gjenvinne noe av sin tapte autoritet i pengepolitikken utover i etterkrigstiden.6 Enkelte av Arbeiderpartiets representanter knyttet som vist en 101 Arbeiderhistorie 2014 forandring av Norges Banks gamle posisjon til demokratibegrepet og til en forestilling om økt samfunnskontroll med Norges Bank. Lignende ideer kunne gjenkjennes i mye av det som ble sagt og skrevet i partiet etter krigen.7 Men hvordan hadde egentlig dette kravet om mer demokrati oppstått? Jeg skal i denne artikkelen ta for meg utviklingen i Det norske Arbeiderpartis forhold til Norges Bank i mellomkrigstiden.8 Krigs- årene 1940–45 har jeg valgt å se bort fra i denne analysen.9 Hvordan kom utviklingen gjennom 1920- og 30-årene til å prege Arbeiderpartiets syn på Norges Bank? Hvordan kom dette synet til uttrykk i partiets politikk overfor banken og hvorfor ble denne politikken koblet til et krav om mer «demokrati»? Jeg er ikke den første som interesserer meg for disse spørsmålene. I hvert fall ikke i internasjonal sammenheng. Den ungarske historikeren og samfunnstenkeren Karl Polanyi var for eksempel opptatt av sentralbankene og pengepolitikkens betydning for politisk og sosial nyoriente- ring i 1920- og 30-årene. Polanyi så mellomkrigstidens motstand mot sentralbankledet pengepolitikk i mange land nettopp som en demokratisk eller folkelig politisk reaksjon mot 1800-tallets markedsbaserte økonomiske system. Polanyi så sentralbankene som bærende institu - sjoner i dette systemet.10 Den amerikanske økonomen og historikeren Barry Eichengreen har sett utvidelsen av demokratisk deltakelse til bredere samfunnslag i de vestlige landene som en hovedårsak til at det gamle, internasjonale pengesystemet brøt sammen i mellomkrigstiden og at et nytt system tok form etter 1945.11 Denne artikkelen kan i noen grad ses på som et forsøk på å belyse Polanyi og Eichengreens Politikken som ble poenger fra ett enkelt lands, nemlig Norges, perspektiv. ført fikk imidlertid Jeg vil i det følgende forsøke å vise at det allerede fra store sosiale og etableringen av Norges Bank i 1816 ble skapt en viss avstand, økonomiske dels symbolsk, dels reell, mellom Norges Bank på den ene kostnader. siden og Storting og regjering på den andre. Denne avstanden sprang ut av datidens pengesystem og ble begrunnet med et delegeringsprinsipp. Dette prinsippet skal vi komme nærmere inn på med det aller første. Delegeringen av ansvaret for pengepolitikken til Norges Bank gjorde det naturlig at banken tok en lederrolle i forsøket på å løse mellomkrigstidens pengepolitiske kriser. Politikken som ble ført fikk imidlertid store sosiale og økonomiske kostnader. Arbeiderpartiet ble den viktigste eksponenten for en politisk reaksjon mot denne politikken. Arbeidsdelingen mellom Norges Bank og de politiske institusjonene, og den negative utviklingen som ble assosiert med denne arbeidsdelingen, la grunnlag for et politisk krav om større folkevalgt deltakelse i pengepolitikken. Utviklingen la også grunnlaget for en retorikk som koblet kravet om deltakelse til et krav om mer demokrati eller folkemakt. Utover i 1930- 102 årene kom endrede forutsetninger for den tradisjonelle sentralbank - Arbeiderhistorie 2014 rollen, og nye tanker i forlengelsen av dette, til å legitimere Arbeiderpartiets endringskrav. Norges Banks uavhengighet Da Norges Bank ble etablert i 1816, var det for å produsere pengesedlene i den nye norske staten. Slik det var vanlig den gangen ble det hevdet at antallet sedler, for å bevare verdien, måtte begrenses, det vil si holdes i et bestemt lovfestet forhold til en reserve av edelt metall. I Norge var dette i begynnelsen sølv, og fra 1874, gull. Norges Bank var videre forpliktet til å gjennomføre veksling mellom sedler og reservemetall i form av mynter. Dersom en innbygger hadde en seddel, var Norges Bank, slik det sto skrevet på den, pliktig til å veksle seddelen i et gitt antall mynter med et gitt metallinnhold – og omvendt. Så lenge disse bestem- melsene ble overholdt, og så lenge mengden metallreserver i verden ikke endret seg dramatisk, ville verdien på pengesedlene utvikle seg stabilt, parallelt med verdien på reservemetallet. Og så lenge andre land forholdt seg til de samme reglene (noe de stort sett gjorde) ga dette såkalte metallstandardsystemet også faste valutakurser mellom de ulike penge- enhetene i forskjellige land.12 Det var ved inngangen til 1800-tallet bred enighet om at metallstandardsystemet best ble opprettholdt dersom seddelbankene som trykte sedlene sto mest mulig fritt fra innblanding fra regjeringene. Siden det var så enkelt og billig å trykke penger, ville regjeringene, ifølge resonne- mentet, være fristet til å øke seddelmengden for å finansiere større stat- lige aktiviteter (i datidens kontekst særlig krig). Dersom en slik seddeløkning ble stor nok, ville den føre til stigende priser (inflasjon). Sterkt stigende priser, i første rekke på matvarer – slik de kom til uttrykk i Norge særlig under Napoleonskrigene – hadde ødeleggende konse - kvenser for økonomien og for folks levekår. Med all sannsynlighet var det på bakgrunn av et lignende resonne - ment da Norges Bank ble etablert, for å hindre at statsmakten atter ville misbruke seddelmonopolet, laget en rekke bestemmelser som skulle sikre banken uavhengighet fra regjeringsmakten. Norges Bank var formelt et privateid aksjeselskap. Banken hadde forbud mot å yte direkte lån til staten. Uavhengigheten ble bekreftet og Norges Bank styrket som institusjon med ny sentralbanklov i 1892. Regjeringsmedlemmer ble nektet mulighet til å sitte i direksjonen, bankens hovedstyre. For å få «større Kraft og Enhed i Ledelsen af Bankens Anliggender», fikk styret nå en fast ansatt formann.13 Formannen var riktig nok utnevnt av regjeringen og kunne avsettes av regjeringen på dagen. Direksjonsformannen fikk imidlertid etter hvert en ganske sterk stilling vis-a-vis regjeringene, kanskje på grunn av direksjonsformennenes personlighet, kanskje på 103 Arbeiderhistorie 2014 grunn av Norges Banks tyngde som ekspertorgan. Direksjonsformen - nene ble sittende lenge og fikk etter hvert betydelig personlig innflytelse over Norges Banks beslutninger. Loven la få restriksjoner på hva de kunne foreta seg for å holde kronen i sin lovbestemte verdi.14 Avstanden mellom Norges Bank og statsapparatet skyldtes altså i første rekke et ønske om å skille seddelbanken fra regjeringen. Forholdet til de folkevalgte på Stortinget skulle være tettere. Det var for eksempel bestemt i grunnloven at Stortinget skulle føre oppsyn med rikets penge- vesen. Et stortingsoppnevnt representantskap kontrollerte bankens bøker og regnskaper og vedtok bankens interne reglement. I henhold til 1892-loven utnevnte også Stortinget tre av fem direksjonsmedlemmer. I realiteten førte imidlertid tidens idealer og den videre historiske utviklingen til en viss avstand, også mellom Norges Bank og Stortinget. Stortinget og regjeringen delegerte i praksis den løpende utøvelsen og oppfølgingen av pengepolitikken til Norges Bank. De delegerte denne myndigheten nettopp for å sikre at pengepolitikken ble ført på en antatt nøytral måte.15 Trolig spilte det også inn at både teori og praksis på dette feltet var krevende saker å sette seg inn i. Fra delegerings- og uavhen- gighetslogikken fulgte det, i ytterste konsekvens, at Norges Bank, dersom den mente det var viktig av hensyn til seddelverdien, ikke bare hadde rett, men også plikt, til å gjøre hva den mente var nødvendig for å oppfylle dette ansvaret (innenfor lovens rammer vel å merke) Dersom et stortings- også dersom det skulle vise seg å stride mot regjeringens og flertall ønsket et Stortingets disposisjoner. annet opplegg for Slik Norges Bank var organisert var det vanskelig å se for pengepolitikken var seg at Norges Bank kunne handle i konflikt med det norske demokratiske systemet som sådan. Dersom et stortingsflertall det lite som i siste ønsket et annet opplegg for pengepolitikken var det lite som i instans kunne siste instans

Load more