Fra Fjellhytte Til Boligfjell. Landskapsendringer Og Forvaltningsutfordringer1
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Fra fjellhytte til boligfjell. Landskapsendringer og forvaltningsutfordringer1 Terje Skjeggedal Høgskolen i Nord-Trøndelag En hytte tradisjon i endring Vi har på 90-tallet sett en økende etterspørsel etter hytter og fritidshus, etter noen forholdsvis rolige år på 80-tallet. Hyttetradisjonen i Norge står åpenbart like sterkt i dag som noen gang tidligere. Men om tradisjonen er sterk, er den også etter min oppfatning under betydelig endring, såvel materielt, som kulturelt og sosialt. I foredraget vil jeg prøve å belyse endringene i hyttetradisjonen som en del av større samfunnsendringer, og dessuten peke på noen viktige landskapsmessige konsekvenser av endringene og skissere noen utfordringer dette gir for forvaltning og planlegging. Det er i 1999 vel 343 000 registerte hytter i landet. De største hyttefylkene er Oppland og Buskerud, som begge har rundt 37 000 hytter (SSB 1999). En betydelig andel av dagens hyttebygging er store hytter med høy teknisk standard i velregulerte områder, med bilveg helt fram til trappa. Mange hytter har boligstandard i så vel teknisk som komfortmessig forstand. Det foregår også en betydelig oppgradering av "gamle" hytter og hyttefelt. Alt dette er kjent. Denne formen for en type urbanisering av landsbygda, med inngrep i såkalt urørt natur eller vesentlig endring av bruks- og bebyggelsesmønster i tidligere seterlandskap, skog- og beiteområder, er en følge av en rekke faktorer, som mer fritid, økte inntekter, endrede teknologiske muligheter, økende fleksibilitet i arbeidslivet, økende levealder med god helse og dermed økende muligheter for friluftsliv, og hytter som investeringsobjekt og status- symbol. Vi mener det også ligger tyngre prosesser, med langt mer dramatiske konsekvenser og utfordringer for offentlig politikk og planlegging, i kjølevannet av de mer umiddelbare endringene vi nå kan observere. Vi ser ei utvikling mot at hyttene mer og mer går over fra å være fritidshus til å bli bolig nummer 2, og for enkelte også primærboligen, i stadig lengre perioder av året. Denne utviklinga gir helt andre virkninger for natur, miljø og samfunn enn den tradisjonelle hyttebygginga som offentlig planlegging fremdeles er retta mot. Både kunnskaps- og forvaltningsmessig er vi bortimot uforberedt på konsekvensene av disse endringsprosessene. Noen av endringsprosessene som påvirker hyttebygging og hyttebruk, er svært synlige. Det er åpenbart økende etterspørsel og tilbud etter hytter med høy teknisk standard. Dette er tydeligst i de mest kjente vintersportstedene i Sør-Norge. Vi ser planer om og realisering av helt nye, store hytteområder som til dels ligger langt unna eksisterende tettsteder og hytteområder2. Det blir også planlagt for omfattende fortetting i eksisterende hytteområder3. De nye hyttene er 1 Foredraget bygger på en prosjektsøknad til Norges forskningsråd, med samme tittel, utarbeidet i samarbeid med Tor Arnesen, Østlandsforskning, 15.06.99. 2 Se for eksempel oppslag i Dagens Næringsliv, 21. desember 1998: Storsatsing på Vidda, hvor et turistanlegg til 150 millioner kroner, med blant annet 61 hytter, på Maurset ved Vøringsfossen på Hardangervidda, blir presentert. 3 Se for eksempel oppslag i Ringsaker Blad, 22. mai 1999: 2.100 nye hyttetomter i fjellet, som bygger på et arbeid Østlandsforskning har gjort for bygdeallmenningene i Ringsakerfjellet (Arnesen og Hesthagen 1998). 61 gjerne i millionklassen og blir naturligvis først og fremst kjøpt av personer med høye inntekter. Mange av disse har arbeid som ikke er stedsavhengig, i betydningen at arbeidet fysisk sett er knytta til lokaliserte produksjonsmidler. I store deler av året kan arbeidet utføres hvor som helst, som for eksempel på hytta. Andre arbeider konsentrert i perioder av året og har ferie resten. Ferien tilbringes på hytta. Kommunene får søknader om bruksendring frå hytte til bolig4. Vi vet i dag lite om omfanget av slike, og om antallet søknader øker. Mange flytter også antakelig uten å melde flytting eller søke om bruksendring. Det er ikke bare pensjonister som flytter. Også yngre folk med små barn benytter allerede muligheten til å flytte til og jobbe frå hytta5. I 90-årene har kommunenes økte engasjement i arbeidet med næringsutvikling også ført til økt oppmerksomhet om bygging, bruk og vedlikehold av hytter. Hyttene representerer en vesentlig inntektskilde for næringslivet i kommunene. Flere undersøkelser viser at det samla årlige forbruket av varer og tjenester knytta til hytter i fjellkommuner i Sør-Norge ligger rundt kr. 20.000,- (Oppland fylkeskommune 1998:13, Flogenfeldt jr 1996:153). Gjennom statlige støtteordninger fra Kommunal- og regionaldepartementet og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) gis det også betydelige investeringstilskudd til infrastrukturtiltak i hytteområder. Det er enorme investeringer som gjøres i disse nye «fjellandsbyene»6. Det nye nå er at fritidshusene utenfor tettbebyggelsen og til dels i hyttefelt i tradisjonell utmark, vokser, oppgraderes og endrer bruk på en måte som har mange fellestrekk med urbaniseringsprosesser for øvrig. I første omgang skjer en vesentlig oppgradering av teknisk infrastruktur, som sannsynligvis vil følges ad av prosesser som: økende botid, økende omsetning, økende krav om tjenesteproduksjon innenfor helse, velferd og kultur, og kanskje også innenfor undervisning, økende potensiale for konflikt mellom forskjellige brukergrupper i landskapet og økende krav om å "bli hørt" i kommunale politiske og forvaltningsmessige prosesser. Krav til kommunalteknisk tjenesteproduksjon og annen tjenesteproduksjon innenfor helse og liknende, vil sannsynligvis etter hvert dukke opp i disse hytteområdene. For eksempel sier kommunehelsetjenesteloven at kommunene skal sørge for nødvendige helsetjenester for alle som bor, eller midlertidig oppholder seg, i kommunen. Dette vil reise forvaltningsmessige problemstillinger, både i forhold til etablert bosetting og internt i hytteområdene. De mindre synlige endringsprosessene kan vi knytte til endringer i teknologi og livsformer. Det er ingen ny tanke at utvikling av ny informasjonsteknologi løser opp den tette koplinga mellom arbeidsplass og bolig. Muligheten for desentralisering har lenge vært der, men i stedet for spredning av bosettinga, har vi også på 90-tallet sett at folketallet øker i byer og tettsteder og går ned i spredtbygde strøk. Sjøl om desentralisering er teknologisk mulig, er det sosiale og kulturelle argumenter og barrierer som hemmer bruk av teknologien. Den norske datarevolusjonen er ikke gjennomført fullt ut. Ennå fins ikke PC-er og nettoppkoblinger over alt. Når det skjer, vil fjernarbeid kunne bli mye vanligere enn i dag, særlig om det kan 4 Se for eksempel oppslag i Dagens Næringsliv, 19. januar 1999: Frå hytte til hus ijjellet, som omtaler søknad om å omgjøre en av høystandardhyttene i Ringebu Panorama til bolig. 5 Se for eksempel oppslag i Valdresmagasinet nr. 1/1999, om et ektepar med barn på 10 og 5 år som solgte huset på Nordstrand og flytta til hyttetunet i Skammestein i Øystre Slidre, og opprettholdt yrkene sine - "takke være moderne kommunikasjonsløsninger som for eksempel Pcer, internett og e-mail". 6 Se for eksempel oppslag i Hallingdølen, 12. juni 1999 om Geilotjødnejjellandsby som planlegges på Kikut, 5 km frå Geilo, med investeringer på 700-800 millioner kroner. 62 understøtte andre ting som vi oppfatter som goder. Mer hytteliv, både hyppigere og lengre, oppfattes gjennomgående som et gode i Norge. Etter som tida går, vil også de sosiale og kulturelle holdningen til ny teknologi endre seg. De teknologiske mulighetene vil bli tatt i bruk. Det ligger ingen teknologisk determinisme i dette, snarere brukes teknologien for å «foredle» elementer som allerede er til stede i den norske hyttetradisjonen. Dette må heller ikke nødvendigvis føre til desentralisering, men mulighetene for desentralisering vil bli betydelig større enn de er i dag. Noen vil benytte seg av nye muligheter og flytte ut av byen til en ny bolig på landet. Og sjøl om det er en liten andel av bybefolkninga som flytter ut, så kan innflyttinga likevel få store virkninger i en landkommune med noen få tusen innbyggere. Tradisjonell tilbakeflytting til ny bolig er vi for så vidt godt forberedt på. Det er jo nettopp et av innsatsområdene i distriktspolitikken. Andre vil velge kombinasjonen hytte/bolig. Det er en variant av tilbakeflytting og re-vitalisering av rurale områder vi er mindre forberedt på. Lite er tenkt og skrevet om disse mulige bruksmåtene av den teknologiske utviklinga. Skillet mellom by og land er under en kontinuerlig utvikling, og langs enkelte dimensjoner i ferd med å viskes ut. Vi tror ikke tilstrømminga til byer og tettsteder i Norge først og fremst skyldes såkalte urbane preferanser. Sjøl i Norges største by, Oslo, holder store deler av det herskende sjikt til i Holmenkollåsen, på store skogstomter med tunløsninger og hus i nasjonalromantisk stil. Når utviklinga av teknologien etter hvert gir økonomiske forutsetninger for fjernarbeid, er det sannsynligvis flere og flere som vil velge bort høye boligkostnader, forurensa luft og bilkøer, til fordel for billigere boliger, rein luft og liten trafikk. Med Højrups (1983) livsformsbegrep kan vi si at den voksende livsformen i Norge i dag er karrieristens livsform. Det er en livsform hvor personen lever av å seige arbeidskrafta, men uten det skarpe skillet mellom arbeid og fritid som i lønnsarbeiderens livsformen. For lønnsarbeideren er det ideologisk sett fritida som gir liver mening. Karrieristens livsform kan ha mye til felles med den selvstendige livsformen, som er den idealtypiske