Fra fjellhytte til boligfjell. Landskapsendringer og forvaltningsutfordringer1

Terje Skjeggedal Høgskolen i Nord-Trøndelag

En hytte tradisjon i endring

Vi har på 90-tallet sett en økende etterspørsel etter hytter og fritidshus, etter noen forholdsvis rolige år på 80-tallet. Hyttetradisjonen i Norge står åpenbart like sterkt i dag som noen gang tidligere. Men om tradisjonen er sterk, er den også etter min oppfatning under betydelig endring, såvel materielt, som kulturelt og sosialt. I foredraget vil jeg prøve å belyse endringene i hyttetradisjonen som en del av større samfunnsendringer, og dessuten peke på noen viktige landskapsmessige konsekvenser av endringene og skissere noen utfordringer dette gir for forvaltning og planlegging.

Det er i 1999 vel 343 000 registerte hytter i landet. De største hyttefylkene er Oppland og Buskerud, som begge har rundt 37 000 hytter (SSB 1999). En betydelig andel av dagens hyttebygging er store hytter med høy teknisk standard i velregulerte områder, med bilveg helt fram til trappa. Mange hytter har boligstandard i så vel teknisk som komfortmessig forstand. Det foregår også en betydelig oppgradering av "gamle" hytter og hyttefelt. Alt dette er kjent. Denne formen for en type urbanisering av landsbygda, med inngrep i såkalt urørt natur eller vesentlig endring av bruks- og bebyggelsesmønster i tidligere seterlandskap, skog- og beiteområder, er en følge av en rekke faktorer, som mer fritid, økte inntekter, endrede teknologiske muligheter, økende fleksibilitet i arbeidslivet, økende levealder med god helse og dermed økende muligheter for friluftsliv, og hytter som investeringsobjekt og status- symbol.

Vi mener det også ligger tyngre prosesser, med langt mer dramatiske konsekvenser og utfordringer for offentlig politikk og planlegging, i kjølevannet av de mer umiddelbare endringene vi nå kan observere. Vi ser ei utvikling mot at hyttene mer og mer går over fra å være fritidshus til å bli bolig nummer 2, og for enkelte også primærboligen, i stadig lengre perioder av året. Denne utviklinga gir helt andre virkninger for natur, miljø og samfunn enn den tradisjonelle hyttebygginga som offentlig planlegging fremdeles er retta mot. Både kunnskaps- og forvaltningsmessig er vi bortimot uforberedt på konsekvensene av disse endringsprosessene.

Noen av endringsprosessene som påvirker hyttebygging og hyttebruk, er svært synlige. Det er åpenbart økende etterspørsel og tilbud etter hytter med høy teknisk standard. Dette er tydeligst i de mest kjente vintersportstedene i Sør-Norge. Vi ser planer om og realisering av helt nye, store hytteområder som til dels ligger langt unna eksisterende tettsteder og hytteområder2. Det blir også planlagt for omfattende fortetting i eksisterende hytteområder3. De nye hyttene er

1 Foredraget bygger på en prosjektsøknad til Norges forskningsråd, med samme tittel, utarbeidet i samarbeid med Tor Arnesen, Østlandsforskning, 15.06.99. 2 Se for eksempel oppslag i Dagens Næringsliv, 21. desember 1998: Storsatsing på Vidda, hvor et turistanlegg til 150 millioner kroner, med blant annet 61 hytter, på Maurset ved Vøringsfossen på Hardangervidda, blir presentert. 3 Se for eksempel oppslag i Ringsaker Blad, 22. mai 1999: 2.100 nye hyttetomter i fjellet, som bygger på et arbeid Østlandsforskning har gjort for bygdeallmenningene i Ringsakerfjellet (Arnesen og Hesthagen 1998).

61 gjerne i millionklassen og blir naturligvis først og fremst kjøpt av personer med høye inntekter. Mange av disse har arbeid som ikke er stedsavhengig, i betydningen at arbeidet fysisk sett er knytta til lokaliserte produksjonsmidler. I store deler av året kan arbeidet utføres hvor som helst, som for eksempel på hytta. Andre arbeider konsentrert i perioder av året og har ferie resten. Ferien tilbringes på hytta.

Kommunene får søknader om bruksendring frå hytte til bolig4. Vi vet i dag lite om omfanget av slike, og om antallet søknader øker. Mange flytter også antakelig uten å melde flytting eller søke om bruksendring. Det er ikke bare pensjonister som flytter. Også yngre folk med små barn benytter allerede muligheten til å flytte til og jobbe frå hytta5.

I 90-årene har kommunenes økte engasjement i arbeidet med næringsutvikling også ført til økt oppmerksomhet om bygging, bruk og vedlikehold av hytter. Hyttene representerer en vesentlig inntektskilde for næringslivet i kommunene. Flere undersøkelser viser at det samla årlige forbruket av varer og tjenester knytta til hytter i fjellkommuner i Sør-Norge ligger rundt kr. 20.000,- (Oppland fylkeskommune 1998:13, Flogenfeldt jr 1996:153). Gjennom statlige støtteordninger fra Kommunal- og regionaldepartementet og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) gis det også betydelige investeringstilskudd til infrastrukturtiltak i hytteområder. Det er enorme investeringer som gjøres i disse nye «fjellandsbyene»6.

Det nye nå er at fritidshusene utenfor tettbebyggelsen og til dels i hyttefelt i tradisjonell utmark, vokser, oppgraderes og endrer bruk på en måte som har mange fellestrekk med urbaniseringsprosesser for øvrig. I første omgang skjer en vesentlig oppgradering av teknisk infrastruktur, som sannsynligvis vil følges ad av prosesser som: økende botid, økende omsetning, økende krav om tjenesteproduksjon innenfor helse, velferd og kultur, og kanskje også innenfor undervisning, økende potensiale for konflikt mellom forskjellige brukergrupper i landskapet og økende krav om å "bli hørt" i kommunale politiske og forvaltningsmessige prosesser. Krav til kommunalteknisk tjenesteproduksjon og annen tjenesteproduksjon innenfor helse og liknende, vil sannsynligvis etter hvert dukke opp i disse hytteområdene. For eksempel sier kommunehelsetjenesteloven at kommunene skal sørge for nødvendige helsetjenester for alle som bor, eller midlertidig oppholder seg, i kommunen. Dette vil reise forvaltningsmessige problemstillinger, både i forhold til etablert bosetting og internt i hytteområdene.

De mindre synlige endringsprosessene kan vi knytte til endringer i teknologi og livsformer. Det er ingen ny tanke at utvikling av ny informasjonsteknologi løser opp den tette koplinga mellom arbeidsplass og bolig. Muligheten for desentralisering har lenge vært der, men i stedet for spredning av bosettinga, har vi også på 90-tallet sett at folketallet øker i byer og tettsteder og går ned i spredtbygde strøk. Sjøl om desentralisering er teknologisk mulig, er det sosiale og kulturelle argumenter og barrierer som hemmer bruk av teknologien. Den norske datarevolusjonen er ikke gjennomført fullt ut. Ennå fins ikke PC-er og nettoppkoblinger over alt. Når det skjer, vil fjernarbeid kunne bli mye vanligere enn i dag, særlig om det kan

4 Se for eksempel oppslag i Dagens Næringsliv, 19. januar 1999: Frå hytte til hus ijjellet, som omtaler søknad om å omgjøre en av høystandardhyttene i Ringebu Panorama til bolig. 5 Se for eksempel oppslag i Valdresmagasinet nr. 1/1999, om et ektepar med barn på 10 og 5 år som solgte huset på Nordstrand og flytta til hyttetunet i Skammestein i Øystre Slidre, og opprettholdt yrkene sine - "takke være moderne kommunikasjonsløsninger som for eksempel Pcer, internett og e-mail". 6 Se for eksempel oppslag i Hallingdølen, 12. juni 1999 om Geilotjødnejjellandsby som planlegges på Kikut, 5 km frå Geilo, med investeringer på 700-800 millioner kroner.

62 understøtte andre ting som vi oppfatter som goder. Mer hytteliv, både hyppigere og lengre, oppfattes gjennomgående som et gode i Norge. Etter som tida går, vil også de sosiale og kulturelle holdningen til ny teknologi endre seg. De teknologiske mulighetene vil bli tatt i bruk. Det ligger ingen teknologisk determinisme i dette, snarere brukes teknologien for å «foredle» elementer som allerede er til stede i den norske hyttetradisjonen. Dette må heller ikke nødvendigvis føre til desentralisering, men mulighetene for desentralisering vil bli betydelig større enn de er i dag. Noen vil benytte seg av nye muligheter og flytte ut av byen til en ny bolig på landet. Og sjøl om det er en liten andel av bybefolkninga som flytter ut, så kan innflyttinga likevel få store virkninger i en landkommune med noen få tusen innbyggere. Tradisjonell tilbakeflytting til ny bolig er vi for så vidt godt forberedt på. Det er jo nettopp et av innsatsområdene i distriktspolitikken. Andre vil velge kombinasjonen hytte/bolig. Det er en variant av tilbakeflytting og re-vitalisering av rurale områder vi er mindre forberedt på. Lite er tenkt og skrevet om disse mulige bruksmåtene av den teknologiske utviklinga.

Skillet mellom by og land er under en kontinuerlig utvikling, og langs enkelte dimensjoner i ferd med å viskes ut. Vi tror ikke tilstrømminga til byer og tettsteder i Norge først og fremst skyldes såkalte urbane preferanser. Sjøl i Norges største by, Oslo, holder store deler av det herskende sjikt til i Holmenkollåsen, på store skogstomter med tunløsninger og hus i nasjonalromantisk stil. Når utviklinga av teknologien etter hvert gir økonomiske forutsetninger for fjernarbeid, er det sannsynligvis flere og flere som vil velge bort høye boligkostnader, forurensa luft og bilkøer, til fordel for billigere boliger, rein luft og liten trafikk.

Med Højrups (1983) livsformsbegrep kan vi si at den voksende livsformen i Norge i dag er karrieristens livsform. Det er en livsform hvor personen lever av å seige arbeidskrafta, men uten det skarpe skillet mellom arbeid og fritid som i lønnsarbeiderens livsformen. For lønnsarbeideren er det ideologisk sett fritida som gir liver mening. Karrieristens livsform kan ha mye til felles med den selvstendige livsformen, som er den idealtypiske rurale livsformen, med dagsverket som et sammenhengende virke, uten noe klart skille mellom arbeid og fritid. Karrieristens krav til "det gode liv" vil trolig for mange kunne realiseres vel så bra i spredtbygde som i tettbygde strøk7. En kombinasjon med en bolig i byen og en annen på "hytta", kan åpenbart gi det beste av to verdener i ett livsløp.

Landskapsmessige konsekvenser

De nevnte endringsprosessene vil gi mange ulike onsekvenser; her tar vi opp konsekvenser for landskapet. Det er nødvendig å knytte landskapsendringer til endringer i samfunnet av den type vi har omtalt. Det er nødvendig fordi vi oppfatter landskaps- og naturverdier som sosiale og kulturelle verdier, som ikke kan betraktes som entydige og på forhånd gitte og gitt på samme måte for alle, men verdiene må settes i sammenheng med hvem som vurderer og formålet med vurderinga (Arnesen 1998).

Vi kan skille mellom i alle fall tre ulike faglige tradisjoner for å vurdere landskapsmessige konsekvenser; en arkitektonisk, en geografisk og en økologisk. Norsk hytteplanlegging har gjennomgående foregått i en arkitektonisk, formmessig tradisjon, med vekt på estetiske vurderinger av hyttas plassering i landskapet og hyttas utforming. Denne tradisjonen dominerer fortsatt. Virkningene av utbygging kan analyseres etter velkjente metoder. Dette er

7 Se for eksempel oppslag i Kapital, 30. april 1999: Flukten til landsbygda. På Vinterlandbruksskalen i Oslo går det ingeniører, økonomer og leger. De gjør kva som helst for å få et..., som tar opp den enorme interessen det er for småbruk.

63 langt fra uinteressant, og åpenbart nødvendig for å analysere landskapets utvikling. Det dekker likevel etter vår oppfatning bare deler av problemkomplekset.

Fra et geografisk og regionalt perspektiv blir gjerne de økonomiske virkningene av hytteaktiviteten fokusert. Likevel er det først og fremst utviklinga i den etablerte tettstedsbebyggelsen, inkludert innmarka, både i by og bygd, som settes i fokus. Utmarka blir også i denne sammenhengen en restkategori, som faller utenfor tradisjonelle analyser av for eksempel senterstrukturen og de vanlige måtene å debattere aksen urban-rural på. På den måten vil tendensen til etablering av nye senterdannelser i utmarka falle utenfor den analytiske ramma. Vi kan allerede registrere etablering av slike nye senterdannelser av hytter med boligstandard, i utgangspunktet bygd for fritidsbruk, men sannsynligvis i større og større grad kombinert med mulighet for yrkesaktivitet. Dette vil uten tvil påvirke den etablerte lokale og regionale strukturen, men hvordan? Kan vi få en senterstruktur med hytte-boliger samla opp mot skoggrensa, i stedet for i tettsteder nede i dalføret? Hva blir i så fall makt- og bytteforholdet mellom de to senterfunksjonene? Hvordan skal dette håndteres politisk og forvaltningsmessig?

De økologiske virkningene av inngrep i utmarka er mye omtalt, men lite dokumentert og analysert, jfr. prosjektet Regimenes slagmark (Skjeggedal 1997) som tar for seg arealutnytting i utmark i et økologisk perspektiv8.1 dette prosjektet arbeider vi med en teoretisk og metodisk tilnærming basert på økologisk observasjon av natur og forvaltningsregimer, økologisk integritet (Regier 1993) som et dynamisk perspektiv på endringer i landskapet og landskapsøkologi (Forman 1995) for å observere integritet, ved analyser av fragmentering, oppdeling, av landskapet. Et viktig poeng er å finne en metode for landskapsanalyse som er tilpassa områder i endring, og ikke i utgangspunktet betrakter alle menneskeskapte endringer som noe uheldige som bør unngås.

Forvaltningsutfordrmger

Planlegging av hyttebebyggelse foregår i Norge i dag langt på veg etter de sammen prinsippene som ble utvikla av det såkalte Fjellplanteamet i første halvdel av 60-tallet og presentert i boka Fjellbygd ogferiejjell (Sømme m.fi. 1965). Prinsippet om at ny fritidsbebyggelse som regel bør underordne seg naturmiljøet har vært akseptert som retningsgivende for arealplanlegging og hytteprosjektering. På 40- og 50-tallet var det snaufjellet som ble foretrukket for hytter og turistbedrifter. Fjellplanteamets arbeid bidrog til å få hyttene ned fra fjellet. Alternative utbyggingssoner i dalbunnen, i barskogen og i fjellskogen ble diskutert. Det var klart at etterspørselen etter hytter ville øke sterkt, at bruken av hyttene både i hyppighet og lengde ville øke og at vi ville få en form for dobbelt bosetting. Alt dette var knytta til fritida. Det nye nå er at hyttebygging og hyttebruk også knyttes til arbeid. Hytter er ikke lenger synonymt med fritidsbebyggelse. Men hvor er planmyndighetene? I den siste stortingsmeldinga om Regionalplanlegging og arealpolitikk (St.meld. nr. 29 (1996-97)), er hyttebyggingas utfordringer for naturforvaltning og arealplanlegging ikke nevnt. Heller ikke rundskriv T-2/98 fra Miljøverndepartementet (1998) om Nasjonale mål og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen tar direkte for seg hytteproblematikk. Går vi tilbake til rundt 1980, da hyttespørsmål sist var på den politiske dagsorden og det såkalte hytteutvalget la fram NOU 1981:21 Hytter og fritidshus, var heller ikke disse nye problemstillingene inne i bildet.

8 Prosjektet er finansiert av Utmarksprogrammet til Norges forskningsråd, 1998-2000, og er et samarbeidsprosjekt mellom NIBR, Østlandsforskning, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Nord- Trøndelagsforskning. Del I skal rapporteres høsten 1999.

64 Blanding av fast bosetting og hyttebebyggelse har alltid vært et tema for diskusjon. Holdningene har vel gradvis endra seg fra og være negative, til å se mer positivt på denne blandinga. Det som nå er i ferd med å skje, er likevel noe helt annet. Nå blir hytter som i utgangspunkt ligger utenfor bygdesentra, omgjort til boliger og nye hyttefelt med boligstandard blir utbygd i tidligere ubebygde områder, uten eksisterende tekniske infrastruktur og servicefunksjoner. Dette gir åpenbart helt nye utfordringer til kommunal og regional planlegging.

Litteratur

Arnesen, T. (1998): «Landscapes Lost», Landscape research, 23(1):39-50.

Arnesen, T. og Hesthagen, N. (1998): Om utbygging i Ringsakerfjellet. ØF-Rapport nr. 24/1998. Lillehammer: Østlandsforskning. Flogenfeldt jr., T. (1996): Hvordan gjøre fritidshusene lønnsomme for bygda?. I: Aasbrenn, K. (red.): Opp og stå, gamle Norge. Oslo: Landbruksforlaget, s. 147-162. Forman, R.T.T. (1995): LandMosaics. The ecology oflandscapes andregions. Cambridge: Cambridge Univercity Press. Højrup, T. (1983): Det glemte folk. Livsformer og centraldirigering. Hørsholm: Institut for europæisk folkelivsforskning/Statens byggeforskningsinstitut. Miljøverndepartementet (1998): Nasjonale må og interesser i fylkes- og kommuneplanleggingen. Rundskriv T- 2/98B. Oslo: Miljøverndepartementet NOU 1981:21 Hytter og fritidshus. Oslo: Universitetsforlaget.

Oppland fylkeskommune (1998): Fritidsbebyggelse i Oppland. Et prosjekt i fem faser. Fase 2: Hytter og næringsutvikling. Lillehammer: Oppland fylkeskommune. Regier, H.A. (1993): «The Notion of Natural and Cultural Integrity». I: Woodley, S, J. Kay and G. Francis (eds.): Ecological Integrity and the Management of Ecosystems. Cambridge: Cambridge University Press. Skjeggedal, T. (1997): Regimenes slagmark. Om arealutnytting, forvaltningsregimer og kommunikasjon iLNF- områder. Prosjektbeskrivelse. Steinkjer: Nord-Trøndelagsforskning. Statistisk Sentralbyrå (1999): Ukens statistikk, nr. 18 1999. http://www.ssb.no

St. meld. nr. 29 (1996-97) Regionalplanlegging og arealpolitikk. Oslo: Miljøverndepartementet.

Sømme, A. m.fl.(1965): Fjellbygd ogferiefjell. Oslo: J.W. Cappelens forlag.

65 Forvaltning av kulturmiljø og naturmiljø - felles foreldre og oppvekst; men svak søskentilhørighet?

En analyse av utviklingen av de to forvaltningsgrenene

Anne Fikkan, direktør, Norsk institutt for kulturminneforskning

Innledning

Denne konferansen slår fast at naturvernet ikke kan leve sitt eget liv uavhengig av andre samfunnsinteresser, og at også samfunnsvitenskapelig forskning er viktig for norsk naturforvaltning. Jeg skal utvide perspektivet ytterligere og trekke inn en humanistisk dimensjon: Kulturminnevern.

Jeg vil i dette innlegget

• fortelle historien om norsk naturvern og norsk kulturminnevera fra begynnelsen,

• spekulere rundt opprettelsen av Miljøverndepartementet og hvorfor man i Norge - i motsetning til de fleste andre land - valgte å inkludere kulturminnevernet i miljøfamilien, og

• se nærmere på Styrkeforholdet mellom de ulike aktørene innen miljøvernforvaltningen.

Til slutt vil jeg se på om det er mulig og eventuelt fornuftig å utnytte familietilknytningen og arven bedre.

Historien

Kåre Willoch trakk i går frem betydningen av universitetet i Christiania for Eidsvollsmennenes arbeid. Det samme miljøet kom til å spille en avgjørende rolle også for naturvernet og kulturminnevernet.

Det første organiserte vernearbeidet i Norge var knyttet til kulturarven. I den nasjonalromantiske perioden etter 1814 var det en økende oppmerksomhet om det norske; vakker, uberørt natur og tidligere tiders storhet. Det var en bevisst politikk i oppbyggingen av nasjonalstaten å trekke trådene tilbake til vikingtid og middelalder. Etableringen av museer og innsamling av fornminner var en viktig del av dette.

En av våre fremste nasjonalromantiske landskapsmalere, J.C. Dahl, engasjerte seg i å ta vare på de mange middelalderske byggverk. Dette var en langt mer krevende oppgave enn å samle objekter i museer, slik vi hadde tradisjon for siden opprettelsen av de vitenskapelige museene. Han så behovet for et organisert arbeid for å sikre de viktigste historiske bygningene, og sto sentralt i opprettelsen av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring i 18441.

Naturvernet var ikke så langt fremme. Først i 1899 kom den første fredningen på prinsipielt naturverngrunnlag (bever), mens den første områdefredningen (bøkeskogen ved Larvik) kom

1 Forstidsminneforeningens årbok for 1993 gir en bred historisk beskrivelse av dette. 66 i 1884. Man manglet en samlet organisasjon og gjennomslag for vernesakene. Fortidsminneforeningen og bygningsvernarbeidet ble en modell for naturvernforkjemperne2.

Sosiologen Frode Gundersen3 har pekt på at det gjerne var forskere med bakgrunn i de klassiske naturhistoriske disiplinene botanikk, geologi og zoologi som preget arbeidet for naturvern i pionerperioden. De var knyttet til Universitetet i Christiania og til de kombinerte naturhistoriske og kulturhistoriske museene i Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Tilnærmingen var preget av et kulturelt begrunnet naturvern. Dette kommer også til uttrykk i Lov om Naturfredning av 25. juli 1910 - som kom 5 år etter Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger - der det heter at "Kongen kan bestemme, at visse naturforekomster eller steder skal være fredet, naar det ansees nødvendig for å beskytte vilde planter og dyr, geologiske og mineralogiske dannelser eller lignende, hvis bevarelse vil være av videnskabelig eller historisk betydning." I et familieperspektiv vil det kunne fastslås at forskningen er kulturminneforvaltningens og naturforvaltningens far.

Også organisatorisk ble kulturminnevernet bestemmende for naturvernet: Forvaltningen av naturvernloven ble lagt til det samme forvaltningsorganet som kulturminneloven: Første skolekontor i Kirke- og undervisningsdepartementets undervisningsavdeling. Seiv om man hadde fått en interesseorganisasjon på linje med Fortidsminneforeningen (Landsforeningen for naturfredning i 1914), lyktes man ikke i å få en stilling tilsvarende Riksantikvarstillingen (frå 1912) før i 1960.

Miljøverndepartementet som mor

Miljøverndepartementet ble opprettet 8. mai 1972 med basis i oppgåver under Kommunal- og arbeidsdepartementet, dit naturvernforvaltningen var overført fra Kirke- og utdanningsdepartementet i 1965. Daværende kommunal- og arbeidsminister Olav Gjærevoll var drivkraften bak opprettelsen. Han ble også den første miljøvernminister. Hovedsakene i det nye departementet var naturvern, regional planlegging, forurensningningsbekjempelse og naturressursforvaltning.

Gjærevoll var professor i botanikk ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Han kom altså frå et miljø tilsvarende det som var drivkreftene i det tidlige naturvernet, og som hadde - og har - natur og kultur i en institusjon. Ønsket om å legge forvaltningen av fornminner til sitt nye departement, kan kanskje ses på bakgrunn av hans faglige forankring. Dette kan imidlertid ikke ha vært en stor sak for ham: Selv om Kirke- og utdanningsdepartementet ikke hadde noe å innvende til en overføring ved opprettelsen i mai 19724, skjedde det ikke før fra 1. januar 19735 ved at ansvaret for forvaltningen av Lov om fornminner av 29. juni 1951 og Lov om bygningsfredning av 3. desember 1920 samt Riksantikvariatet ble lagt til Miljøverndepartementets planavdeling. Da hadde Senterpartiets Trygve Haugland overtatt ministerkontoret6. Hypotesen om at Gjærevolls sivile arbeidsplass skulle ha hatt betydning,

Bredo Berntsen: "Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge", Grøndahl Dreyer, Oslo, 1994 3 Gundersen F. (1988) "Vitenskap, naturforvaltning og politikk. En studie av relasjonene mellom naturvitenskapelige forskningsmiljøer, offentlig naturforvaltning og frivillige naturvernorganisasjoner i Norge fram til 1965". Magisteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo 4 Stprp. nr. 85 for 1971-72 Om endring i bevilgningene på statsbudsjettet for terminen 1972 under kap. 22, Regjeringskontorene, og under kap. 23 Kgl. og parlamentariske kommisjoner m.m., og om bevilgning under nytt kap. 1509, Statens rasjonaliseringsdirektorat, {forbindelse med en omlegging av departementsorganiseringen. 5 Stprp. nr. l for 1973-74, Miljøverndepartementets budsjett. 6 Frå 18.10.1972. 67 svekkes imidlertid av at det først var i 1990 at kulturminnevernet ble samorganisert med naturvernet innad i departementet.

Den faglige utviklingen fortsatte å være parallell. Det klassiske naturvernet i Norge hadde vært konsentrert om arts- og områdevern. Det kom til et veiskille i 1980. Da ble hovedinnretningen å integrere naturvernhensyn i andre myndigheters ansvarsområde og en omlegging bort fra vern av enkeltarter over mot forvaltning av forekomster og områder som ikke var eller ville bli vernet gjennom egne vedtak7. En tilsvarende omlegging kom i kulturminnevernet i 19888; enkeltobjekter ses i sammenheng med sitt sosiale og fysiske landskap.

Organisatorisk har vi også en parallell utvikling: Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk ble utvidet til Direktoratet for naturforvaltning i 1985, mens Riksantikvaren ble direktorat i 1988; naturforskningen ble skilt ut fra direktoratet i 19889, mens kulturminneforskningen ble skilt ut i 199410. På ett sentralt felt har imidlertid de to forvaltningsgrenene skilt lag; kulturminnevernet forble og konsoliderte sin stilling i fylkeskommunen, mens miljøvernet for øvrig ble overført til en egen avdeling under fylkesmannsembetet i 1982.

Det kan kanskje virke noe halvhjertet og tilfeldig at kulturminnevernet havnet i Miljøverndepartementet, men det kan også ses som en bevisst handling fra en forutseende mann for igjen å samle naturvern og kulturminnevern i samme organisasjon.

Mange i kulturminnevernet føler seg ikke bekvem med miljøvernfamilien og synes at man har kommet i skyggen av de mange andre store oppgavene innen miljøvernet. I triste stunder finnes det dem som drømmer om en mer synlig tilværelse under Kulturdepartementet.

I et familieperspektiv kan vi spørre oss om kulturminnevernet et stebarn? Og finnes det noen gull- eller gjøkunger? En oversikt over budsjettutviklingen kan gi en grov indikasjon på det:

Kulturminner Naturvern Forurensning

•f

Figur 1: Bevilgninger til fagfelt (mill. kroner) Kilde: Miljøverndepartementets årlige budsj ettproposisj oner.

"Lillesøster" er liten, men ikke ubetydelig. Et budsjett på 170 mill. (i 1999) er ikke å kimse av, selv om "storebror" har rundet 400-millionersmerket.

Ser vi på andelen av Miljøverndepartementets budsjett, blir bildet enda klarere:

7 St.meld. nr. 68 for 1980-81 Om vern av norsk natur 8 St.meld. nr. 39 for 1986-87 Om bygnings- ogfornminnevernet 9 Stmeld. nr. 40 for 1986-57 Om miljøvernforskning 10 St.prp. nr. l for 1993-94, Miljøverndepartementets budsjett 68 Figur 2: Fagfeltenes prosentvise andel av Miljøverndepartementets budsjett. Kilde: Miljøverndepartementets årlige budsjettproposisjoner.

Både natur og kultur har opprettholdt en stabil andel av Miljøverndepartementets budsjett.

Ser vi på antall stillinger i de to direktoratene, er det enda vanskeligere å skulle si at Riksantikvaren er noen småpike.

Figur 3: Antall årsverk (midlertidige og faste stillinger) i direktoratene. Kilde: Miljøverndepartementets årlige budsjettproposisjoner.

Som en oppsummering vil jeg si at naturforvaltningen har utviklet seg raskere når den først hadde nådde en viss lader- slik de fleste guttebarn gjør det. Kulturmmnevernet har fulgt en flatere vekstkurve: Mindre, men ikke noe knøtt. Hvis det skal være tale om et stebarn, kan det neppe sies å være vanskjøttet eller underernært.

Med den omlegging av og nye giv i kulturminnepolitikken som ble introdusert med Handlingsplanen fra 199211, finner vi et kulturminnevern som har som mål å tilpasse seg det moderne miljøvernet. Det er imidlertid ikke like lett å finne igjen den denne dimensjonen i samfunnsdebatt og praktisk miljøarbeid.

Ett eksempel: Kåre Willoch unnlot i sin oppramsing av (de overkjørte) miljøproblemene på Gardermoen å nevne at det her var et stort antall (ca. 600) fredede kulturminner12 - det vil si en betydelig ikke-fornybar ressurs - som ble rasert. Han er ikke alene i slike forglemmelser.

HKfr. Rapport nr. T-891 fra Miljøverndepartementet "Handlingsplan f or kulturminnevernef, Oslo 1992 12 Kfr. Helliksen, Wenche, Gård og utmark på Romerike 1100f.Kr.-1400 e.Kr. gardermoprosjektet. Varia 45. Universitetets Oldsaksamling, Oslo 1997. 69 Det er langt mellom kampsakene og mediaoppslagene og dårlig med ulver i norsk kulturminneforvaltning i dag.

Utviklingen de siste fem årene har likevel vært positiv med tanke på familielivet: • På departementsplan og på rikspolitisk nivå finner vi kulturminnevernet som en synlig del av miljøvernet; vi har ikke lengre politiske redegjørelser eller budsjettdokumenter uten en bred omtale av kulturarven. • På direktoratsnivå ser vi både flere konkrete fellesprosjekter, og en god samarbeidsånd. • Norges forskningsråd har satt i gang flere forskningsprogrammer som favner både natur og kultur. • Vi har Norsk institutt for naturforskning og Norsk institutt for kulturminneforskning i samme organisasjon - Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning.

Men det er ikke bare idyll: • Miljøbevegelsen har mange og sterke frivillige organisasjoner: Bellona, Greenpeace og Natur og ungdom holder en høy mediaprofil, men vi finner også noe mer stillferdige pådrivere som Verdens villmarksfond, Norges naturvernforbund, Den norske turistforening og Norges jeger- og fiskerforbund. Kulturminnevernet har Fortidsminneforeningen. Den er vel den mest "veloppdragne" og stillferdige av dem alle. Stemmen kan ofte være så spinkel at det må et godt høreapparat til for å oppfatte budskapet. Når hørselsvern er standard arbeidsredskap for politikerne, sier det seg selv at det kan være vanskelig å bli hørt. • Det utøvende miljøvernet skjer lokalt og regionalt. På fylkesnivå har kulturminnevernet og sentrale deler av det øvrige miljøvernet skilt lag. Valget av fylkesmannen som forankring for naturvern, friluftsliv og forurensingsbekjempelse i 1982 var ikke enkelt og de politiske tautrekkinger og krumspring mange. Miljøverndepartementet hadde imidlertid valgt å holde kulturminnevernet utenfor i diskusjonen. Begrunnelsen13 var at man hadde satt i gang et eget utredningsarbeid som ikke var ferdig. Stortinget ønsket en rolle for fylkesmannen14, men ville avvente utredningen. Da saken kom til endelig behandling, ble løsningen at man satset på Landsdelsmuseene og fylkeskommunen15. Den anledning som hadde vært til en samlet løsning på fylkesnivå, ble altså ikke benyttet. Som en følge av det, har man heller ikke i dag noe samlet virkemiddel på fylkesnivået for faglig integrasjon.

Denne gjennomgangen viser at det neppe er belegg for hypotesen om kulturminnevernet som et vanskjøttet stebarn i miljøvemfamilien, men at det kan være et stykke vei å gå før "lillesøster" er likestilt med "storebror" med hensyn til gjennomslagskraft og synlighet.

Familiens fremtid

Sett frå naturvernforvaltningens ståsted kan det synes nærliggende å slå seg til ro med at det er en positiv bevegelse i retning av et større familiesamhold i alle fall mellom søsknene natur og kultur. Forholdene er lagt til rette på departements- og direktoratsnivå og for forskning. At organiseringen på fylkesnivå og i kommunene ikke fremmer samarbeid er det ikke stort natursiden kan gjøre noe med.

13 Kfr. stmeld. nr. 23 for 1979-80 Funksjonsfordeling og administrasjonsordninger innen Miljøverndepartementets myndighetsområde. 14 Inst. S. Nr. 184 (1980-81) frå kommunal- og miljøvernkomiteen om funksjonsfordeling og administrasjonsordninger innen Miljøverndepartementets myndighetsområde. 15 Kfr. St.meld. nr. 39 for 1986-87 Om bygnings- ogfornminnevernet. 70 De to søsknene har mange likhetstrekk i tillegg til fortiden og den felles far og mor. • vern- og skjøtsel av nasjonale verdier som hovedoppgave, • en sterk faglighet og profesjonsorientering av staben, og • en kjærlighet til oppgavene.

Men det finnes også ulikheter og konfliktpotensiale ut over det organisatoriske: • det er forskjeller i tilnærming og kultur basert på naturvitenskapelig og humanistisk fagtradisjon, og • skjøtsel og vern av kulturminner kan komme i konflikt med naturforvaltning.

Det vil være naivt å underslå eller undervurdere betydningen av de ulikheten som finnes innen de ulike delen av miljøvernet med hensyn til oppgavenes art, tilgjengelige virkemidler og tradisjoner. Mange vil misunne Kulturminnevernet vår sterke lovgivning, mens vi bare kan beundre forurensingsmyndighetens avgiftsoppfinnsomhet og drømme om naturforvaltningens ulver.

Faglig sett har utviklingen som nevnt vært parallell: Både naturvernet og kulturminnevernet har beveget seg bort frå å se enkeltobj ekter isolert, og gått inn for mer en mer helhetlig tankegang i vernearbeidet. Plan- og bygningsloven fremstår som et felles redskap for å få til et hensiktsmessig områdevern. Skjøtsel og bruk av verneområdene er kommet på dagsordenen; opplevelsesverdiene like så.

Det er altså berøringspunkter og fellestrekk. Disse vil kunne stimuleres ytterligere til gavn for alle deler av miljøvernet. Som det ble sagt mange ganger i går: Det ytre trusselbildet er felles for miljøvernfamilien. Selv om hovedtyngden av det daglige arbeidet ikke vil være det samme, er det også mange felles arenaer. (Et tankekors i alle barneoppdragelse er at det er først når avkommet vil noe selv, al det blir resultater - mødremas kommer det sjelden noe godt ut av.)

Jeg ser tre slike fellesområder der et samarbeid vil være naturlig og klokt:

" Landskapsforvaltning: Flere senere konferanseinnlegg vil belyse dette. • Geografisk informasjonsteknologi: Stedfestet miljøinformasjon som gjøres tilgjengelig for alle ledd i miljøvernforvaltningen vil bidra til å bro over organisatoriske skiller og svakheter, slik Stein Lier Hansen understrekte i sitt innlegg i går. • Utvikling av neste generasjons vernefilosofl: De mange likheter mellom de to forvaltningsgrenene kan utnyttes i videreutviklingen av miljøvernets vernefilosofi. Ideologisk sett har vi et felles fundament formulert av professor i biologi ved Universitetet i Oslo, Nils Christian Stenseth: "Derfor er vern av naturressurser i ytterste konsekvens også vern av menneskeverdig liv. Vern av natur og kultur må i virkeligheten alltid gå hand i hand. Dette ikke minst fordi mange kulturformer har sin basis i naturforholdene og de måter naturen utnyttes på."16

' I artikkelen "Naturens tålegrenser" i Bærekraftig utvikling. Ad notam Gyldendal, Oslo 1995.

71 Laks og legitimitet i Neidenfjorden

Hans Petter Saxi, Førstelektor Høgskolen i Bodø

Innledning1 Villaksen er en ekstremt mobil art, som svømmer igjennom mange økosystemer og forvaltningsregimer. Mens den er yngel blir den forvaltet av lokale grunneiere eller Jeger og fiskeforeninger. Etter at smolten har forlatt elva, er det Fylkesmannen som overtar forvaltningen av den. I kyststrømmene er det nasjonale Miljøvernmyndigheter som har ansvaret, og ute i internasjonalt farvann er det North Atlantic Salmon Conservation Organisation (NASCO) som regulerer laksefisket. På slutten av 1980-tallet har NASCO klart å få igjennom forbud mot line- og drivgransfiske etter laks i havet. Også lokalt, i elvene, er det innført omfattende restriksjoner på sportsfiske etter laks. I elver der laksen er utryddingstrued, er det innført totalforbud mot å fiske laks og det praktiseres fang og slipp og kvotebegrensning i mange elver. Fiskesesongen er også begrenset i mange elver, og det er innført forbud mot mange typer fiskeredskap.

I fjordene foregår det et forholdsvis stort fiske med faststående redskap som kilenot og krokgarn. Dette fisket utgjør i volum mer enn det som fanges i norske lakseelver av sportsfiskere, på tross av at også sjølaksefiskerne har måtte tåle innskrenkninger i fisketider. Dessuten har det de siste 20 årene vokst fram en oppdrettsnæring, som mange mener har negativ effekt på villaksefisket. For forvaltningen er det nettopp fjordfasen, den fasen der smolten passerer oppdrettsanleggene på vei ut og den voksne laksen forsøker å passere faststående garn og nøter på vei inn, som er den største utfordringen i dag.

Dette notatet skal derfor konsentrere seg om forsøk på å regulere sjølaksefisket og på å hindre at oppdrettsvirksomheten får etablere seg nært viktige laksevassdrag. Vi skal nærmere bestemt til Neidenfjorden i Øst- Finnmark. Her ekspanderer oppdrettsnæringen og sjølaksefisket har stor betydning som næring og rekreasjon. Myndighetene har forsøkt å begrense disse to næringene, i et forsøk på å berge viktige laksestammer. Reguleringsforsøkene har imidlertid ikke blitt gjennomført uten protester, og det foregår mye politikk i spillet om ressursene. Foredraget søker å kartlegge konfliktlinjer og å analysere legitimitetsproblemer i forholdet mellom myndighetene og de næringsdrivende.

Neiden Neidenelva renner igjennom den lille bygda Neiden med 250 innbyggere. Turisme betyr mye for sysselsettingen. I dag er det tre campingplasser i bygda som baserer sin drift på lakse- turisme. Elva kommer frå Kjarvi i Finland og er 79 km lang. To tredjedeler av laksen fanges på norsk side. Det drives et kastenotfiske i Skoltefossen på norsk side kalt Kåpålå. I dag har alle partshavere i Neiden fiskefelleskap rett til å delta i dette fisket. Kåpalåfisket varierer veldig, men i gode år kan dette fisket utgjøre opp til 10 - 20% av totalfangsten i elva.

1 Notatet er bygget på to feltarbeid i Finnmark våren og sommeren 1999. Det må understrekes at de funn som her refereres er foreløpige. Det planlegges ytterligere feltarbeider før endelige konklusjoner kan trekkes. Arbeidet med kartlegging og analyse av forvaltningen av laks i Neiden inngår i prosjektet "Intergrated coastal zone management and local business development: the case of Salmon", som er finansiert av EU-programmet Northern Periphery Program, bygdeutviklingsmidlene i Finnmark og Nordland og fylkeskommunen i Troms. Fem andre elver inngår i den norske delen av prosjektet.

72 Neidenelva på norsk side eies kollektivt av Neidenelvens filskefelleskap. Medlemskap i fiskefellesskapet har alle fastboende grunneiere i bygda som dyrker minst 5 mål jord.

Den samlede fangsten av laks i Neidenelva har de siste 10 årene ligget på mellom 7 og 10 tonn. Med utgangspunkt i at den norske villaksen er "utryddet i 42 vassdrag, truet av utryddelse i 55 vassdrag og sårbar i 154 vassdrag" (NOU 1999:9 s47) er det interessant å legge merke til at fangststatistikken i Neiden viser en mankert oppgang de siste 50 år. Det hefter imidlertid betydelig usikkerhet ved statistikken. Man regner med at det tidligere har vært stor underrapportering av fangst. Frå 1981 har imidlertid fangststatistikken i Neiden blitt forholdsvis sikker, selv om det fortsatt er et stort element av skjønn i beregningene. Fangstene fra Kapålå-fisket er imidlertid pålitelige. Dette fisket har også vist en oppgang siden 1950.1 takt med det økende fangstutbyttet har interessen for å fiske i Neiden tiltatt. Det har vært en markert stigning i solgte fiskekort i elva i dele femtiårsperioden. I toppårene på 1990-tallet var det over 4000 som løste døgnkort i Neiden. Det store flertallet av disse var finske.

Sjølaksefisket Sør-Varanger kommune er Norges viktigste sjølaksekommune. 11998 ble det fisket 30 tonn laks i fjordene i Sør-Varanger. Det var registrert 272 lakseplasser for kilenot og krokgarn fordelt på ca 100 sjølaksefiskere. Det er imidlertid ikke bare Neidenlaks man fisker på. Det renner fire mindre lakseelver ut i kommunen, og det fiskes betydelige mengder laks som er på vei for å gyte i de russiske elvene på Kola. Fisket med kilenot åpnes 15. mai, og stenges 4. august. Krokgarn er tillatt brukt frå 1. juli til 15. juli. Det er helgefredning frå fredag til måndag, og det er regler for trådtykkelse og lengden på landgarn.

Seiv om sjølaksefisket i Sør-Varanger er relativt sterkt, så er det på retur som i landet for øvrig. Antall lakseplasser i Norge ble redusert med 46% bare frå 1993 til 1997.1 samme periode ble antallet lakseplasser i Finnmark redusert med 16%. Mange lakseplasser står ledige og det er en klar tendens til forgubbing i næringa. Det er flere årsaker til tilbakegangen i sjølaksefisket. En åpenbar grunn er tilbakegangen i mange villaksestammer på landsbasis. Det blir stadig mindre villaks å fiske på. En annen grunn er at prisene på villaks er lave, som følge av oppdrettsnæringa. En tredje grunn er de offentlige reguleringene. De kraftige reduksjonene i fisketid, redskapsbegrensinger og etablering av munningssoner, der mange sjølaksefiskere måtte avvikle fisket i munningen av viktige lakseelver, har bidratt til at sjølaksefisket er på retur.

Sjølaksefiskerne gir uttrykk for betydelig mistillit til Miljøvernmyndighetene. Dette kommer til uttrykk i at det er en stor underrapportering av fangst. Intervjudata indikerer at sjølaksefiskere bare rapporterer 20 - 80% av det reelle fangstvolumet til Statistisk sentralbyrå. En årsak til underrapportering er at sjølaksefiskerne frykter at SSBs skal gi videre disse opplysningene til ligningsmyndighetene. Selv om myndighetene forsikrer om at dette ikke blir gjort, så stoler ikke sjølaksefiskerne på dette. En annen årsak til underrapportering er at sjølaksefiskerne står i et konkurranseforhold til sportsfiskerne. Hvis det blir kjent hvor mye de egentlig fisker, kan dette bidra til krav om ytterligere innskrenkninger.

Fangstrapportering, som i prinsippet skulle danne basis for en rasjonell forvaltning av villaks inngår altså i et politisk spill om ressursene. Et motiv for å underrapportere fangst er at sjølaksefiskerne frykter at de skal miste legitimitet, slik at de i neste omgang blir utsatt for ennå hardere innskrenkninger i sitt fiskeri. Dette gjelder ikke bare underrapportering frå sjølaksefisket, men også frå sportsfisket. Mange sportsfiskere rapporterer bevisst inn for lite

73 fangst fordi de ikke ønsker at elva skal fremstå som attraktiv og på den måten trekke til seg flere konkurrerende sportsfiskere.

Oppdrett Oppdrettsnæringa er under oppbygging i Finnmark. I Sør-Varanger er det fire konsesjoner i drift, og våren 1999 ble det gitt ytterligere tre konsesjoner til kommunen. Utenfor Neidenfjorden er det et oppdrettsanlegg. Oppdrettsnærings kan påvirke villaksen negativt. Det er særlig tre negative effekter som har vært diskutert i Norge: rømming, lakselus og spredning av sykdom.

Rømt oppdrettslaks utgjør en betydelig trussel for villaksen i mange regioner og elver. Det er påvist at oppdrettslaks utgjør 34 — 54% av fangstene på kysten (NOU 1999:9 s 74). I mange elver er over 50% av laksen oppdrettsfisk. Man frykter at oppdrettslaksen, som bare består av 5-6 forskjellige genetiske linjer, vil redusere det genetiske mangfoldet i elvene. Oppdrettslaksen ankommer elvene sinere enn villaksen og graver opp gytegroper der villaks har gytt. Økt konkurranse mellom avkom fra villaks og oppdrettslaks kan også svekke de lokale villaksestammene.

De fiskeribiologiske undersøkelsene fra Neidenelva viser imidlertid at innslaget av oppdrettsfisk er lite. Det ble for eksempel ikke registrert oppdrettslaks i fangstene fra sportsfiske i 1996. Dette har nok sammenheng med at næringa foreløpig er lite utbygget i regionen, og med at det ikke er oppdrettsvirksomhet inne i fjordene der Neidenvassdraget munner ut. Med økende volum kan vi forvente økende rømming. Den bedriften som har anlegg i nærheten av Neidenfj orden slakter årlig 1.700 tonn laks. Det sier noe om skalaforskjeller mellom oppdrett og villaks. Det tas årlig ca 8 tonn laks i Neidenelva og ca 25 tonn i sjøen i Sør-Varanger kommune.

Vær og klimaforholdene i området kan være ekstremt harde. Sist vinter ble det målt 52 kuldegrader i lufta og O grader i anlegget som ligger nærmest Neiden. Det måtte arbeides helkontinuerlig for å fjerne is fra merdene. Harde vinterstormer kan også forårsake rømming, selv om utstyret som brukes har maksimale dimensjoner.

Heller ikke rømmingstallene er til å stole på. Det er en betydelig underrapportering (NOU 1999:9 s74). Dette kan både skyldes at oppdretterne faktisk ikke har oversikt over mindre rømninger, men det kan også være bevisst tilbakeholdelse av informasjon om dette fordi man ikke ønsker å sette sin egen virksomhet i vånnry. Også her ser vi at rapportering inngår i et spill om legitimitet.

Lakselus utgjør et betydelig problem for villaks, særlig for utvandrende smolt (NOU 1999:9 s 69). Oppdrettsnæringa har økt antall verter for lusa dramatisk. Lusa trives ikke i vann med lavt saltinnhold eller i kaldt vann. Det er foreløpig meldt om lite luseplager i Finnmark. I det anlegget som ligger nærmest Neidenelva er det ikke registrert lus på 15 år i mai og juni, når smolten vandrer ut i havet. Inntrykket av at lusplagene er moderate i Neiden blir bekreftet av de fiskeribiologiske undersøkelsene (Karlsen og Reierstad 1994:26). Selv om vi kan forvente at omfanget av luseplager, rømming og spredning av andre sykdommer vil tilta med økende oppdrettsvirksomhet, så er det ikke sikkert at problembildet blir likedan som i sør. Kanskje vil lus utgjøre et mindre problem, fordi temperaturen er lavere i havet så langt nord, mens rømming kan utgjøre en større trussel i nord på grunn av de harde klimatiske forholdene.

74 Myndighetenes reguleringer For å sikre biologisk mangfold, har miljøvernmyndighetene satt i verk en rekke tiltak: • Munningsfredning ble innført i Neiden i 1978. Denne fredningssonen innebærer at alle faststående redskaper nær munningen må fjernes. I Neiden ble tre sjølaksefiskere berørt. • Midlertidige sikringssoner for laksefisk i fjordene utenfor verdifulle laksevassdrag ble innført i 1989. Hensikten med sonene var å fjerne etablerte oppdrettsanlegg og å hindre nyetableringer i nærheten av viktige lakseelver. Sikringssoner er innført i 125 norske laksefj order, deriblant Neiden. I Neiden har dette ikke skapt problemer fordi det ikke var etablert anlegg i de fjordene som ble underlagt sikringssonen. • Neiden- og Munkefjord naturreservat ble opprettet i 1991. Området dekker 12 kvadratkilometer i munningen av elva. Formålet er å bevare viktige våtmarksområder med vegetasjon, fugleliv og dyreliv som naturlig knytter seg til området. • Tidsbegrensninger og redskapsbestemmelser på sjølaksefisket. • Kontroller og konsesjonsbestemmelser på oppdrettsvirksomheten.

Reguleringer utløser konfliktpotensiale Myndighetenes reguleringer innebærer ofte en innskrenking av aktivitet. Sjølaksefiskerne mener at de er blitt spesielt hardt rammet, og de er svært kritiske til miljøvernmyndighetene. "Direktoratetforsøker åfierne sjølaksefisket totalf uttalte en av lederne for sjølaksefiskerne i Sør-Varanger. Sjølaksefiskerne føler at de blir neglisjert av Fylkesmannens miljøvernavdeling i Finnmark. Innføring av munningsfredning har skapt harme blant sjølaksefiskerne .flere steder. I Neiden fikk sjølaksefiskerne tilbud om lakseplass lengre ute i fjorden, men bare en benyttet seg av tilbudet. Sjølaksefiskerne er også kritiske til sportsfisket i elvene, som fanger laksen "z barselseng". "Millionærfiskerne med stang" burde tatt sin del av innskrenkningene, mener sjølaksefiskerne.

Sportsfiskerne på sin side mener at sjølaksefisket burde vært ennå strengere regulert fordi man fisker på blandede bestander og fordi sjølaksefisket samfunnsøkonomisk kaster lite av seg. Sjølaksefiskerne oppgir bare en brøkdel av det de fanger, og de utgjør en alvorlig trussel mot mange villaksebestander. Sjølaksefisket er dessuten ikke et næringsfiske, men i hovedsak en hobbyvirksomhet. Situasjonen er imidlertid ikke så tilspisset som enkelte sitater skulle tyde på. Villaksestammene i Neiden ser ut til å være livskraftig, og det er foreløpig fisk til alle: "Slik som situasjonen er nå, er sjølaksefisket ikke noe problem. Til nå har vi ikke hatt noen gnisninger mellom elveeierne og sjølaksefiskerne, men hvis vi ser at fisket i elva blir dårlig i år etter år, og dem fisker mye i sjøen, så kan det bli reagerf (Leder i Neidenelvens fiskefelleskap).

Oppdretterne har generelt vært kritiske til opprettelse av sikringssoner. I Finnmark har særlig oppdrettsanlegget utenfor Tanamunningen skapt heftig debatt. Oppdretterne i Sør-Varanger har imidlertid ikke stilt seg kritisk til sikringssonen i fjordene utenfor Neiden. Dette kan ha sammenheng med at sikringssonen ble etablert før det ble etablert noe oppdrettsanlegg der og fordi man foreløpig har andre attraktive lokaliteter i kommunen.

En av de sterkeste spenningene finner vi innad i det offentlige systemet, mellom fylkesmannens miljøvernavdeling og fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark. Denne konflikten har sitt objektiv utspring i at hver av etatene skal ivareta hensyn som ikke uten videre lar seg forene. Miljøvernavdelingen forvalter forurensningsloven og loven om laksefiske og innlandsfiske, mens fiskeridirektoratets regionkontor har ansvar for å håndheve oppdrettsloven. Spenningen stikker imidlertid dypere enn dette. Det er her snakk om grunnleggende verdier og holdninger som står mot hverandre, og etatene tillit til hverandre er

75 liten. Dette gjør samarbeidet anstrengt, med støy i media og tunge arbeidsdager for enkelte av de regionale forvalterne.

Legitimitet og lakseforvaltning Legitimitet kan vi definere som tillit til at en aktør handler med utgangspunkt i akseptable verdier og normer og rimelig sikker kunnskap. Vi har sett at det hefter stor usikkerhet til kunnskapsgrunnlaget til forvaltningen både når det gjelder fangststatistikk i elv og sjø. Det er også grunn til å anta at rømningstallene fra oppdrettsvirksomheten er for lave. Dette innebærer at myndighetenes kunnskapsgrunnlag på flere punkter er sviktende. Denne svikten skyldes at flere parter underrapporterer fordi de er opptatt av å sikre legitimiteten til sin egen virksomhet. Dette fører imidlertid til at myndighetenes legitimitetsbase kan svekkes, fordi denne blant annet bygger på kunnskap.

Legitimitet gir handlingsrom, og kan betraktes som en kapital. Når et offentlig myndighetsorgan har tillit kan det innføre restriksjoner som blir fulgt opp uten protester og uten at det må innføres kostbare kontrollordninger. Makt og frykt kan erstatte legitimitet. General Franco i Spania var for eksempel en ivrig laksefisker og innførte totalforbud mot garnfiske etter laks i sjø og elv. Dette ble effektivt gjennomført fordi garnfiskerne fryktet sivilgarden, ikke fordi de aksepterte reguleringene. I et demokratisk samfunn må legitimitet erstatte frykt og tvang. Uten et visst minimum at tillit til de regulerende myndighetene kan vi forvente aksjoner og tyvfiske, som må møtes med dyre kontrollsystemer.

Tilliten til myndighetene er liten blant sjølaksefiskerne. Her er det på sin plass å snakke om en legitimitetskrise. Siden miljøvernforvaltning innebærer restriksjoner på fritidsaktivitet og næringsutøvelse, vil miljøvernmyndighetene slite med begrenset legitimitet i bestemte grupper. Dette må man leve med, men det er også viktig at man ser muligheter for å bygge opp legitimitet der dette er mulig. Det kan for eksempel være grunn til å innføre større lokale variasjoner i lakseforvaltningen. Miljøvernmyndighetene burde også i større grad søkt å etablere arenaer for kommunikasjon mellom næringsutøvere og myndigheter.

Litteratur - Karlsen og Reierstad 1994: Fiskeribiologiske undersøkelser i Neidenvassdraget i 1993. Fylkesmannen i Finnmark. Miljøvernavdelingen. - NOU 1999:9: "Til laks åt alle kan ingen gjæra".

76 Fiskeforvaltning i Norge: Skiftende og sammensatte idealer og målsettinger i 150 år

Øystein Aas og Jostein Skurdal, Norsk institutt for naturforskning

Abstract Utnyttelsen av ferskvannsfisken i Norge har en lang historie. Våre første lover inneholdt bestemmelser som regulerte rettighetene til å fiske. 1150 år har vi hatt en egen offentlig fagetat for ferskvannsfisk. Det offentlige har i dag ansvar for ferskvannsfisk både på kommune-, fylkes- og nasjonalt nivå. Fiskeforvaltning involverer i tillegg en rekke andre aktører.

Feltets målsettinger og ideer har gjennomgått store endringer. Basert på historiske kilder drøftes fiskeforvaltningens spenn mellom to hovedidealer: agronomi og kultivering versus biotopvern og naturlig produksjon. Forskningens rolle i forhold til å legitimere og støtte opp under de ulike hovedidealene presenteres.

Det diskuteres hvordan disse ulike hovedretningene innenfor fiskeforvaltningen kan hindre kommunikasjon mellom nivåene og aktørene i fiskeforvaltningen, og til misforståelser og manglende tillit. Det konkluderes med at åpenhet om kunnskap, idealer (eller ideologier), mål og virkemidler er viktig, og at det er nødvendig at alle er kjent med etatens institusjonelle historie. I en senere del av prosjektet vil vi undersøke hvordan disse ulike ideene er forankret blant ulike aktører i dagens fiskeforvaltning.

Innledning Hva betyr "fiskeforvaltning"? Hvilken forståelse og forventning har vi til den offentlige fiskeforvaltningens arbeid? Sannsynligvis er vårt forhold, vår oppfatning og forventninger til den offentlige fiskeforvaltningen sammensatt, og forskjellig. Dette avhenger av vårt eget ståsted, erfaringsgrunnlag, hvem i etaten vi kommer i kontakt med, hva slags saker det har vært snakk om, osv. Når vi er opptatt av fiskeforvaltingens rolle og oppfatning i samfunnet, har det flere årsaker. Vi er opptatt av det fordi vi tror at hvis vi som en del av norsk fiskeforskning og fiskeforvaltning, som en del av et offentlig veilednings og kontrollapparat, bedre forstår hvordan vi og våre mål oppfattes i samfunnet, ja da blir vi i stand til å gjøre en bedre jobb. Fordi vi kan bli flinkere til å forklare og formidle bakgrunnen for våre mål og prioriteringer, og fordi samfunnets ulike oppfatninger av oss, i noen tilfeller kanskje kan få oss til å vurdere enkelte formuleringer og målsettinger om igjen. Vi er også opptatt av at vi kanskje har noe å lære av etatshistorien. Selv om vi tar utgangspunkt i det som ligger vårt hjerte nærmest; fiskeforvaltningen, tror vi at også andre felt, som vilt, naturvern, kultarrninnevern og forurensning vil kunne gjøre egne refleksjoner basert på denne historien.

"Lauget" og fellesskapet Norsk fiskeforvaltning består av ulike aktører. Det offentlige og det private representerer to hovedkomponenter. Videre er begge representert på ulike nivåer. Det offentlige hele veien fra kommunen representert ved den politiske komite som har ansvaret og en i administrasjonen, via fylkesmannen til direktorat og departement (faktisk flere). Privatkolonnen begynner med den enkelte grunneier og utøvende fisker, via grunneierlag, lokale fiskerforeninger, fylkesvise

77 skogeier- (eller lignende) foreninger og fiskerforeninger til sentrale organisasjoner for de samme. Forskningen var tidligere en del av den offentlige forvaltningen, men er nå fristilt og kan både i prinsippet og i praksis drive forskning, vegledning og rådgivning for alle aktører nevnt over. De som er ansatte og arbeider profesjonelt med fiskeforvaltning, enten det er i offentlig eller privat regi, utgjør det som uformelt kan kalles et laug. Vi har kanskje litt ulike oppgaver og sitter i ulike posisjoner avhengig av om en jobber i private organisasjoner, i en kommune, et fylkesnaanns- embede, i et direktorat, eller i en forskningsinstitusjon. Men vi har en felles bakgrunn, representert gjennom flere ting, som gjør at en på mange måter kan forsvare bruken av laug- begrepet.

Fellesskapet skyldes selvsagt en felles arbeidsfelt, som har utgangspunkt i ett sett av lover og regler (lakse- og innlandsfiskloven), økonomiske virkemidler (fiskefondet) og et felles sett av tiltak (fiskeutsetting og kultivering, kalking, biotoptiltak, utfisking mv.) Fellesskapet skyldes også at mange av de som arbeider med dette feltet har en felles faglig og sosial bakgrunn fra utdanningsinstitusjonene. Det er en felles faglig basis, men også en egen sjargong eller et eget stammespråk. Med til å skape et fellesskap, er også etatens og feltets historikk. I forhold til å forklare og forstå samfunnet sine reaksjoner på og oppfatninger av etatens mål tror vi det kan være viktig å studere nærmere den historiske utviklingen av fiskeforvaltningsetaten. Hvordan preges etaten i dag av historien?

Historikken Starten og bakgrunnen for den norske ferskvannsfiskeetaten er relativt godt beskrevet (Berg 1986, Søilen 1996, Gunnerød 1999). En kombinasjon av ressurskrise blant annet i laksebestandene, arbeid med en ny og strengere lakselov, befolkningsvekst og ny kunnskap om kunstig klekking av rogn var trolig bakgrunnen for opprettelsen. Befolkningsveksten gjorde behovet for økt matproduksjon og nye arbeidsplasser påtrengende. Opprettelsen av fiskeetaten midt på 1800-tallet ble selvsagt formet av den tidens samfunnsmessige krefter og strømninger.

Hovedhensikten var å øke avkastningen av ferskvannsfisk. Dette arbeidet var preget av to ting: - Behovet for å få kontroll med irrasjonell og for stor beskatning av bestandene, særlig overfiske og fangst av gytefisk. - Ønsket om økt produksjon gjennom fiskeutsettinger. Kunnskapen om kunstig klekking var nylig blitt kjent, og det var til dels voldsomme forventninger til denne kunnskapen. Kunstig klekking skulle ikke bare sørge for å reetablere overbeskattede bestander. Det skulle også føre til en enormt økt produksjon. Bakgrunnen for disse forventningene var fiskenes enorme forplantningsevne, og de gode klekkeresultatene i klekkeriene sammenlignet med naturen.

Foregangsmennene i fiskeetaten var ofte sterke forsvarere av både arbeidet med strengere fiskeregler og klekkerivirksomheten. Arbeidet med å lage rasjonelle beskatningsregler har alltid vært tungt fordi det kunne innebære forrykking av rettigheter der enkeltgrupper av brukere ble favorisert. Disse forslagene fra fiskeetaten ble derfor ofte stoppet i Stortinget. Da var det enklere med kultiveringsarbeidet. Klekkeriene vokste raskt i antall, og forventningene var store. Befruktningen av eggene ble langt mer effektiv enn i naturen, og andelen av rogna som overlevde og klekte i klekkeriene var svært høy. De gode erfaringene med enkel transport og høy over- levelse av egg og fisk førte til utstrakt flytting og spredning av fisk, ikke bare innad i Norge, men også mellom kontinenter. Sammenlignet med dagens regelverk var det så godt som overhodet ingen tanker om sykdomsspredning, stedegne bestander og seleksjonsmessige konsekvenser av

78 virksomheten. Det som lå bak var ønsket om å øke utbredelsen av verdifulle arter av fisk, og å selektere ut de mest produktive fiskene. Kultivering betydde temming og forbedring av naturen. Kort sagt, man la til grunn agronomiske idealer og prinsipper i fiskeforvaltningen (Bottom 1996). Et viktig element i denne tankegangen, som også har preget flskestellsarbeidet helt frem til vår tid er skillet mellom edelfisk og ugrasfisk. Ugrasfisken har i lang tid blitt bekjempet med nær sagt alle midler. Det blir den for så vidt også i vår tid, men da begrenset til ugress som ikke er naturlig utbredt, les ørekyten på Hardangervidda.

Forskningen Fiskeforskning var både i Norge og ellers i den vestlige verden nært knyttet til den offentlige fiskeforvaltningen. Etaten har hele tiden hatt viten og kunnskap som støttespiller.

Fiskeforskningen var i begynnelsen enkel, artsorientert og gikk under navnet "praktisk- vitenskapelige" undersøkelser. De agronomiske og utilitaristiske mål ble støttet av teorier om en natur i stabilitet, der produksjon av fisk var det samme som reproduktiv overlevelse. Dette var i tråd med agronomiske prinsipper om at du høster som du sår. At kunstig klekking ville gi stor økning i fiskeproduksjonen ble ansett som en selvsagthet siden opp mot 90% av eggene overlevde i klekkeriet mens bare noen få prosent overlevde i naturen. Forskerne var betatt av den enkle kunstige klekkingen, og samtidig forundret over naturens "sløsing".

Organisatorisk har fiskeetaten blitt flyttet rundt, på en måte som nok også gjenspeiler den rolle og de ideer som har preget etaten. Fra 1855 ble fiskeetaten og fiskeinspektøren lagt under det såkalte Indredepartementet - et departement som hadde alle de ulike primærnæringene som sitt ansvarsfelt, all annen næringsutvikling og sikkert også andre oppgaver. I 1900 ble Landbruks- departementet opprettet, og ferskvannsfiskeetaten ble overført hit. Samtidig ble det også opprettet et Fiskeridepartement for saltvannsfiskeriene. Fiskeridirektoratets forgjenger og ferskvanns- fiskeetaten som tidligere begge lå under Indredept. ble nå altså skilt. Det ble senere gjort flere forsøk om å overføre ansvaret for sjølaksefisket til Fiskeridepartementet - uten å lykkes, helt til man først på 70-tallet fikk den første fiskeoppdrettsloven og en oppdrettsforvaltning som ble lagt til saltvannsfiskeriforvaltingen, selv om det var laksefiskene som var og er oppdrettsartene. Under Landbruksdepartementet lå ferskvannsfiskeetaten helt frem til opprettelsen av Miljøverndepartementet 1.1. 1973.

Paradigmeskiftet Over tid var det etablert en rekke erfaringer som stilte spørsmålstegn ved nytten av fiske- utsettingene. Noen eksempler tydet på god effekt, mens andre tilsynelatende var helt bortkastet. I begynnelsen ble de gode eksempler trukket frem, mens de dårlige ble feid under teppet. Etter hvert ble det vanskeligere å ikke se nærmere på de mange mislykkede utsettinger. Men ganske tidlig fikk vi også kunnskap om laksens kompliserte livssyklus. Allerede på 1500 tallet fremsatte presten Peder Clausson Friis teorier om at laksen gytte i sin barndoms elv. Merkingsforsøk utført av fiskeetaten i etterkrigsårene ga informasjon om et meget komplisert vandringsmønster i havet.

Ut over på 60-tallet ble det etablert en ny erkjennelse om at menneskenes virksomhet skapte betydelige miljøproblemer. Sur nedbør gjennom langtransportert luftforurensning, negative virkninger av kraftutbygging og industriforurensning rundt steder som Grenland, Årdal og Sunndal var norske eksempler på miljøproblemer som innvirket sterkt på ferskvannsfisket.

79 Miljøproblemene første til at naturvernet ble en etablert del av ressursforvaltningen, og miljøvernet førte også til at det ble skapt en helt ny terminologi.

Sammen med ny genetisk kunnskap og fremveksten av økologien som fagfelt, la dette basis for en total omlegging i fiskeforvaltningen. Det agronomiske ideal hadde ikke tatt høyde for at jordbrukets erfaringer ikke strakk til i åpne og kompliserte akvatiske økosystem. I førstningen ble det ofte skylt på at det ikke var mulig å få vedtatt effektive nok regler for å beskytte fisken mot feil- og overbeskatning. Atferdsstudier ga opphav til begrepet tetthetsavhengig dødelighet og forskere oppdaget etter hvert arvbare bestandsvise forskjeller i for eksempel gytetidspunkt, vekst, alder ved kjønnsmodning og sykdomsresistens. Dette er kunnskap som i dag ligger til grunn for den bestandsrettede forvaltning. Bestandsforvaltningen tar utgangspunkt i at naturen er grunnlaget for fiskeproduksjonen.

I 1965 ble fiskekontoret og fiskeinspektøren i Ld omdannet til en ytre etat - direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Merk navnets fokus på bruk og kultivering! 11985 ble DVF (som i mellom tiden hadde strøket jakt fra navnet) innlemmet i det nyopprettede Direktoratet for naturforvaltning. Tre år senere ble forskningen skilt fra forvaltningen gjennom opprettelsen av NINA, og med det var de formelt meget nære bånd mellom forvaltning og forskning endelig brutt. Navneendringene illustrerer også det sterkt endrede fokus for etaten. Natur og naturvern (forvaltning) har tatt plassen fra (fiske)stell og jakt. Paradigmeskiftet, og etatens spenn mellom agronomiske og økologiske idealer illustreres også i de begrep og ord etaten har benyttet.

Før Nå Kultivering Skjøtsel Kunstig formering Naturlig rekruttering Klekking Naturlig seleksjon Ugrasfisk Biologisk mangfold Fiskestell Økoystemforvaltning Avkastning Naturlig produksjon

Som vi kan se av dette har vi endret ideal. Før var bondens åker idealet, nå er det den ville, frie eller urørte natur som er idealet. Så er spørsmålet om hvem som har rett. Var alt.de gjorde og tenkte før galt, og er alt vi gjør i dag rett? Og om alt vi ikke gjør i dag er rett, går veien videre i samme retning som den gikk fra 1960 til 1990-tallet. Eller er det også verdt å ta med seg enkelte av de gamle agronomiske idealer videre?

Kan fiskeutsettinger, dersom de gjennomføres på en teknisk og økologisk optimal måte, ha sin misjon?

80 Konklusjon En amerikansk historiker sier at fiskeforvaltningen i USA har mer felles idegrunnlag med Adam Smith enn med Charles Darwin (Worster 1977). Dette er kanskje en spissformulering, selv om den historiske bakgrunnen for vår etat nok er ganske annerledes enn mange nyutdannede økologer tror,

11986 skrev Magnus Berg, mangeårig sjef for fiskekontoret ved DN: "Både Miljøvern- departementet og Direktoratet for naturforvaltning er sterkt influert av naturvernet. Det er derfor naturlig å se om nyordningen passer for lakse- og innlandsfisket." (Berg 1986). Denne diskusjonen var det ingen som tok opp. Nå i ettertid vet vi at fiskeetatens påvirkning fra natur- vernet ble ytterligere forsterket i årene fra 1986 og frem til først på 90-tallet. Dette er i første rekke illustrert gjennom den sterkt, og noen ganger overdrevne skepsisen til fiskeutsettinger på slutten av 80-tallet og først på 90-tallet. Senere igjen har en nyansert disse holdningene noe, men det er liten tvil om at kultiveringsarbeidet i disse årene fikk en knekk som fortsatt kanskje påvirker muligheten for fiskeproduksjon negativt.

For mange blir det kanskje også et paradoks at de første fiskeforvalteres vyer og ideer nå endelig er realisert i lakseoppdrettsnæringen. Men det skulle gå over 100 år fra de første vyer om betydningen av kunnskapen om den kunstige fiskeformerelse ble fremlagt, og hele laksens livsløp måtte kunne kontrolleres før det ble mulig. Med på kjøpet har vi også fått uventede miljø- problemer, og forvaltningen av vill og tam laks har skilt grundig lag.

Selv om fiskeoppdrett er skilt ut som en eget etat, mener vi at det fortsatt er tydelig at dagens ferskvannsfiskeetat dras mellom landbrukets agronomisk-tekniske kultiverings- og forbedrings- idealer på den ene side, og naturvernet og økologiens prioritering av bevaring av naturlige habitater og høsting av "naturlig" produksjon på den annen side. Og det er kanskje slik det skal være? Uansett er etatens historiske utvikling og de ulike idealer som har vært gyldige en viktig kunnskapsbasis for klok ressursforvaltning i årene fremover.

I den andre delen av dette prosjektet vil vi kartlegge om og hvordan disse hovedidealene har ulik forankring blant ulike aktører i fiskeforvaltningen. Spørsmål om mål og prioriteringer, diskriminantanalyser.

Litteratur

Berg. M. 1986. Det norske lakse- og innlandsfiskets historie. Fiskeetaten 1855 - 1986. Bottom, D. L. 1996. To till the water - a history of ideas in fisheries conservation. pp. 569 - 597 in Stouder, D.J., Bisson, P.A., and Naiman, R.J. (eds). Pacific salmon & their ecosystems. Status and future options. Gunnerød, T. B. 1999. NINA 10 år - et tilbakeblikk og dets forhistorie. Trondheim: NINA-NIKU. Søilen, E, 1995. Sportsmenn i veideland. En jubileumsberetning. Asker: Norges Jeger- og Fiskerforbund. Worster, D. 1977. Nature's economy: a history of ecological ideas. New York: Cambridge Univ. Press.

81 Naturforvaltning - en utfordring for kommunene

Knut Sørgaard, miljøvernrådgiver, Molde kommune

Utgangspunkt

Som grunnlag for mitt innlegg vil jeg spesielt trekke fram:

1) I det norske samfunnet må det offentlige ha sentrale faglige og politiske oppgaver i naturforvaltningen.

2) Kommunen er det offentlige forvaltningsorgan som står nærmest innbyggerne, enten de er grunneiere, rettighetshavere eller befolkningen for øvrig.

3) Det kommunale selvstyret er viktig, det skal vi hegne om, og i utgangspunktet ønsker vi at alle avgjørelser skal tas så nær velgerne som mulig. Likevel er det etter mitt syn slik at nettopp i naturforvaltningen er det en del nasjonale hensyn som lokale myndigheter ikke bør får overprøve.

Hva er naturforvaltning?

Begrepet "naturforvaltning" er ikke helt entydig. Ser en på det offentliges rolle, er det juridisk knyttet til en rekke ulike lover, som grovt kan grupperes slik:

1) De "egentlige" naturforvaltningslovene, dvs. de som har naturforvaltning som et hovedmål og som forvaltes av MD. Jeg tenker her på viltloven, lakseloven, naturvernloven, friluftsloven og lov om motorferdsel i utmark. 2) Lover som kombinerer formål knyttet til næring og natur, så som skogbruksloven, jordloven, oppdrettsloven og lov om saltvannsfiske. 3) Lover som har et bredere formål knyttet til forvaltning av areal og natur, først og fremst plan- og bygningsloven, men andre aktuelle er vassdragsloven, konsesjonsloven, forurensingsloven, osv.

Det følger av ovenstående at en rekke departement med underliggende forvaltningsorgan samt ulike kommunale etater og utvalg har oppgaver som berører naturforvaltningen på en eller annen måte. Min definisjon av naturforvaltning medfører at miljøverndepartementet med underliggende etater dels har selvstendige naturforvaltningsoppgaver, dels har en pådriverrolle overfor andre offentlige sektorer.

Har vi en samlet nasjonal naturforvaltningspolitikk?

Etter min vurdering er den samlete statlige naturforvaltningspolitikken forholdsvis lite enhetlig, noe som bl.a. skyldes at såpass mange departement og ulike interesser er med å forme denne. Sett fra et kommunalt perspektiv er staten her til dels fragmentert, og målsetting, virkemidler og ikke minst faglig rådgivning overfor kommunene er ofte i innbyrdes konflikt.

82 Som et lite kanskje noe tilfeldig eksempel kan nevnes at i St.meld. 17 (1998-99) "Skogmeldinga" er ikke ordet "naturforvaltning" brukt. Forøvrig vitner allerede navnet på meldinga om at det ikke er full konsensus på området, basert på innholdet burde den hete " Skogbruksmeldinga".

I forvaltningen av biologisk mangfold har DN store forventninger til at kommunene skal kartlegge verdifulle naturområder. Det finnes interessante eksempler på at når kommunene så tar ansvar for å bevare det biologiske mangfoldet gjennom planer og enkeltvedtak gir andre statlige organ både økonomisk, politisk og faglig støtte til at de samme områdene skal utnyttes på tvers av dette. I Molde har for eksempel fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret opphevet kommunale vedtak om vilkår knyttet til bevaring av biologisk mangfold i en skogsvegsak, og fiskerisjefen varsler innsigelse til kommunens forsøk på å bevare en antatt lokal sildestamme.

Årsakene til at det er slik er selvsagt at det er vanskelig å integrere miljøvernhensyn i sektorene, i vårt samfunn er beslutningsprosessene kompliserte. Miljøverndepartementets strategi er knyttet til sektoransvarsmodellen, og det tar åpenbart tid å utvikle denne og avklare ambisjonsnivået i de ulike statlige sektorene. Det er vel heller ikke aktuell strategi at kommunene skal avholde seg frå enkelte saksfelt i påvente av utvikling av en fullt avklart nasjonal politikk. Trolig blir også den nasjonale politikken til en viss grad utviklet gjennom signaler fra kommunalt nivå. Likevel må jeg få konkludere med at det mangler en helhetlig og samlet statlig naturforvaltriingspolitikk, kanskje dette er et fagområde der den samlete statlige politikken er minst samkjørt. Dette er en sterk bidragsyter til at saksfeltet er vanskelig i kommunene.

Den kommunale miljøvernreformen (MIK) og kommunaliseringen av landbrukskontorene

Målsettingen med MIK var klart å etablere miljøvern som en sektorovergripende oppgave for kommunens administrative og politiske ledelse (jfr. St. meld. 34 (1990-91)). Dette var den nasjonale "nisten" de nye kommunale miljøvernlederne fikk med seg frå 1992. Riktignok var det også vektlagt behovet for økt naturforvaltningskompetanse i kommunen, noe som ikke nødvendigvis er knyttet til evnen til å jobbe sektorovergripende. Sett i ettertid oppfatter jeg det som at MD ønsket både miljøvernledelse og utvikling av kommunal naturforvaltning som fagområde. I min hverdag opplever jeg ofte disse noe kryssende forventningene, fra ledelse av kommuneplanoppgaver på den ene sida, til ønske om at jeg skal ta meg av skoleklasser som ønsker opplæring i ørretens mageinnhold. En grov konklusjon om MIK-reformen er at miljøvernet har kommet mye sterkere inn på den kommunale dagsorden, men miljøvern er ikke etablert som et gjennomgående ledelsesaspekt på linje med økonomi, juss og personalforvaltning.

Ved kommunaliseringa av landbrukskontora frå 01.01.94 (jfr. Stmeld. nr. 40 (1991-92) "Frå sektoretatar til samfunnsetatar") gikk landbruksdepartementet primært inn for at det burde organiseres "grønne etater" i kommunene, der bl.a. miljøspørsmål, friluftsliv, naturvern og kulturvern skulle være oppgaver i tillegg til de tradisjonelle landbruksoppgavene. Omtalen av MIK-tankegangen er relativt sparsom og lite konkret. Videre har staten både i denne meldinga og ved seinere høve innført ordninger som styrker den etablerte landbruksforvaltninga i kommunen og på fylkesnivå som sektoretater. Her kan nevnes:

83 -Lovbestemt krav om både jord- og skogbruksfaglig kompetanse i kommunen. -Krav i forskrift om at visse typer saker skal om den fagperson som besitter den landbruksfaglige kompetansen. -Krav om at kommunene skal bruke det statlige saksbehandlingsprogrammet for landbrukssaker (ajour). -Jordlovas § 5 om at landbrukets næringsorganisasjoner kan fremme forslag til medlemmer i fylkeslandbruksstyret. -Fylkesmannens landbruksavdeling arrangerer årlig julebord for de landbruksansatte i kommunene.

På miljøvernområdet er det ingen slike tilsvarende statlige styringssignaler. En av lærdommene fra maktutredningen fra 70-tallet var at dersom en ønsket å gi et løft til en antatt "svak part", måtte en gi denne komparative fordeler framfor andre. Det har staten her gjort overfor landbruksforvaltningen. Jeg undres om det egentlig ligger en samordnet og bevisst statlig politikk bak denne "forskjellsbehandlingen", eller om den bare er et resultat av den segmenterte landbruksforvaltningas evne til og ønske om videreføring av makt. Uansett er statens politikk her en av flere grunner til at miljøvernlederstillingene har forsvunnet fra mange, særlig små kommuner.

I tillegg tror jeg at en ikke kan undervurdere effekten av profesjonsinteressene, der den nye miljøvernlederen ofte representerer en ny og solid fagbakgrunn i kommunen. Riktignok vil endel oppleve dette som innsprøyting av friskt blod i organisasjonen, men for mange utgjør nok dette også en trussel mot etablerte posisjoner og maktfordeling. Teknisk sektor satt litt på gjerdet før MIK-reformen mht. naturforvaltning (jfr. "Grønne fotefar i blå sektor", Østlands- forskning 1992), og opplevde nok også MIK som en overføring av makt til andre deler av organisasjonen. Dette er mange steder hentet inn igjen ved at miljøvernlederen har blitt fjernet eller blitt satt på sidelinja organisatorisk eller på andre måter.

Et annet forhold er generasjonskløften. Miljøvernlederne er gjerne 10-20 år yngre enn hovedtyngden av (de mannlige!) lederne i kommunen. Disse sidene ved utviklinga av det kommunale miljøvernet tror jeg er undervurdert i forskningen, mitt inntrykk er at den forholdsvis betydelige forskningen omkring MIK ikke helt klarte å trenge inn under huden på den kommunale hverdagen.

Kommunene på 90-tallet

Det er likevel ingen tvil om at de fleste kommuner i stor grad har tatt på seg et økt ansvar for den lokale naturforvaltningen. Dette gjør seg gjeldende på mange ulike områder, ikke minst vil jeg trekke fram det store potensialet som er knyttet til økt lokalt ansvar og muligheten for en revitalisering av lokalpolitikken. Jeg tror at en detalj fokusering på tjenesteproduksjon er en svøpe for lokaldemokratiet. En større fokus på kommunen som samfunn, herunder altså forvaltningen av naturressurser, kan utløse et stort lokalt engasjement og ansvar.

På 90-tallet har en rekke konkrete prosjekt blitt gjennomført i kommunene, fra fysisk tilrettelegging for friluftsliv til kartlegging av det lokale biologiske mangfoldet. Jeg tror kommunene har blitt vesentlig flinkere til å integrere naturforvaltningshensyn i kommuneplanarbeidet. Et annet aspekt ved det økte kommale engasjementet i naturforvaltning er at i tillegg til de klassiske oppgavene knyttet til jakt, fiske og friluftsliv har

84 det utviklet seg til et mer tverrsektorielt fagområde som omfatter grøntstruktur, kulturlandskap, vassdragsforvaltning, osv.

Det er viktig å understreke kommunens rolle, som nå er en mye viktigere adressat for befolkningen i naturforvaltningen. Kommunens rolle som koordinator er økende, og muligheten for å integrere naturforvaltningshensyn i kommunens øvrige politikk er stor.

Det følger likevel av min beskrivelse av MIK- og landbruksreformene at politisk og administrativ organisering i kommunen er svært avgjørende for hvordan naturforvaltningen blir ivaretatt. Jeg tror at den ikke har fatt den plass den fortjener, den har til dels havnet mellom andre etablerte profesjonsbaserte sektorer. En slik relativt svak stilling åpner lettere for populistiske og svakt faglig funderte utsagn og vedtak fra politisk hold. Noe av dette er selvsagt reelt utrykk for lokalsamfunnets synspunkter, men like gjerne er det uttrykk for en manglende etablert faglighet i kommunen.

Grunneierne og kommunen

Grunneierretten er sentral i Norge, og selvsagt er det svært viktig hvordan grunneieren utøver sin praktiske naturforvaltning. Grunneieren henter inntekter fra naturressursene, samtidig er selvsagt både allmennheten for øvrig og det offentlige interessert i hvordan grunneierretten utøves.

Grunneieren som naturforvalter og hvordan det offentlige skal samhandle og trekke opp rammer for den private virksomheten er et omfattende terna. I for eksempel naturvern- spørsmål er det ingen tvil om at det er kryssende hensyn mellom vernemyndigheter og grunneierinteresser. I barskogvernet har temperaturen vært høy, og grunneierorganisasjonene har engasjert seg kraftig. En av de uheldige sidene ved dette er at den statlige miljøvern- forvaltningen har tatt støyten alene, og dette har til en viss grad smittet over på samspillet mellom grunneiere og de ulike kommunale aktører. I forhold til mitt tema er det nettopp kommunens rolle i kommunikasjonen og samarbeidet med grunneierne jeg vil trekke fram.

Kommunen er det offentlige organ som står nærmest geografisk og kulturelt i forhold til grunneierne. Dette kan åpne for muligheter, men kan også være et problem. Mulighetene ligger i at nærhet kan gi forståelse, toveis kommunikasjon, holdningsskaping, osv. Problemene er bl.a. at nærheten kan medføre at kommunen kan gå langt i å forsvare lokale grunneierinteresser på bekostning av storsamfunnet, jfr. for eksempel oppslag i Adresseavisen 17.09.99 om Selbu kommune som ikke vil anmelde grunneiere til tross for påstått ulovlig anleggsvirksomhet inn i et inngrepsfritt naturområde

Videre må en ikke glemme hvem i kommunen som kommuniserer med grunneierne. Jeg tror det er veldig uheldig at enkeltaktører eller etater i kommunen framstår som grunneiernes talsorgan. Det skaper problemer med kommunens rolle som myndighetsutøver, og det er grunnleggende i strid med tankegangen i kommuneloven om kommunen som forvaltningsorgan. Jeg tror at statlige organer har bidratt til denne fragmenteringen, og her bidrar den korporative tradisjonen i flere statlige næringsrettede etater til utviklingen. En sterkere intern statlig samordning og samarbeid på fylkesnivået er her viktige positive skritt i denne utviklingen, ikke minst er det viktig at de statlige sektorene selv synliggjør sitt eget miljøansvar.

85 Maktperspektivet og profesjonsstriden mellom ulike aktører bør heller ikke her undervurderes. Ettersom grunneieren kanskje er den viktigste naturforvalteren, kan det være strategisk for en etat eller sektor å framstå som den som holder kontakten med grunneierne. Slik kan en sikre interne posisjoner og markere sektorens betydning, og i et slikt spill blir dette ofte viktigere enn å ivareta innbyggernes interesser på en bredere basis.

Lokal agenda 21

Lokal agenda er basert på en bred og lokal deltakelse i arbeidet for en mer bærekraftig utvikling. For mange norske kommuner er det nærliggende å knytte mye av dette arbeidet til bruken av de lokale naturressursene. Jeg tror potensialet er stort for å finne gode samarbeidsarenaer som involverer organisasjoner både fra næringa og fra naturvern- /friluftssida.

I Molde har vi arbeidet med en kommunedelplan for Moldemarka, som nylig er vedtatt av kommunestyret med stor tilslutning. En i utgangspunktet svært konfliktfylt sak med kryssende interesser har gjennom planprosessen resultert i økt gjensidig forståelse for hverandres synspunkter, og et kompromiss som har fått allmenn tilslutning. Medvirkningen fra lokale organisasjoner og befolkningen har vært ganske aktiv, en rekke folkemøter med stor deltakelse har klart bidratt til at planen har fått en nokså offensiv og grønn profil. Vi har også hatt en nær kontakt med grunneierne, og vi har satset på at kommunen møtte disse samlet. Jeg tror dette har bidratt til at grunneiernes bevissthet om naturverdiene i Moldemarka har blitt forsterket, samtidig har deres interesser blitt synliggjort og et stykke på veg ivaretatt.

Kommunale virkemiddel og aktører

Staten v/ DN ønsker at kommunen skal ha et større ansvar for naturforvaltningen, og det pågår et aktivt arbeid for å delegere oppgaver til kommunene. Det er mye som taler for en slik utvikling, men det er noen store men:

1. Minst 90 % av landarealet er LNF-områder. Her er muligheten for å vedta bestemmelser svært begrenset og den regulerende og utøvende naturforvaltningen skjer på basis av sektorlovene. Terje Skjeggedal m.fl. har jobbet med prosjektet "Regimenes slagmark. Om arealutnytting, forvaltndngsregimer og kommunikasjon i LNF-områder." Bare tittelen som er valgt antyder at dette er et minefelt. Jeg etterlyser bedre og mer omforente virkemidler i den overordnete areal- og naturressursforvaltningen på kommunalt nivå. Planlovutvalgets arbeid er her viktig. Jeg har tro på at en større mulighet for differensiering innen LNF- områdene, utvidelse av mulighetene for bestemmelser og en sterkere samordning mellom kommuneplanen og sektorlovene kan skape bedre og mer felles arenaer for naturforvaltningen i kommunene. 2. Det er et behov for faglig kompetanse og hensiktsmessig organisering i kommunene. Det følger av det jeg har gått i gjennom at her sliter vi en del, og min påstand er at staten har et sentralt ansvar for situasjonen. Det følger også av mine synspunkt at det er flere organisatoriske hindringer for utvikling av en samlet kommunal naturforvaltningspolitikk. Etter min vurdering må en utstrakt delegering til kommunene bli fulgt opp med fokus på faglig kompetanse i kommunen og på organisasjonsutvikling. 3. Vi må heller ikke helt glemme de mulige ulempene ved at kommunene kan være for nære de ulike aktørene. Dette kan medføre store ulikheter kommunene i mellom, og vi er tilbake til spørsmålet om balansen mellom nasjonale hensyn og lokal politikk.

86 Kommunal organisering

Kommunene er veldig forskjellige, og en felles organisasjonsmodell for hele kommune-Norge er ikke ønskelig. Videre kan en overdreven fokusering på organisasjonskart lett fjerne oppmerksomheten fra at mye kan løses ved bedre samarbeid og kommunikasjon.

Likevel kommer en ikke bort fra at makt og posisjoner er viktig, og etatsorganiseringen bestemmer ofte hvilke saker som kommer på dagsorden. Jeg har sett en del kommuner med hovedutvalgsmodellen som har opprettet en egen etat for arealplanlegging, naturforvaltning, forurensingsaker, landbruk m.m. Samtidig er teknisk drift opprettholdt som en egen etat, slik at skillet helt eller delvis går mellom forvaltning og drift. Slik jeg har sett det har dette gitt rom for å integrere naturforvaltningen i andre viktige saksområder, samtidig som perspektivet ikke så lett blir usynliggjort. Jeg opplever et behov for undersøkelser av hvordan ulike organisasjonsmodeller ivaretar naturforvaltningsoppgavene, ikke minst når staten nå varsler overføring av ytterligere oppgaver til kommunene. Endelig er jeg ikke sikker på om alle kommuner ønsker flere oppgaver, ettersom økonomien i mange kommuner heller tilsier nedskjæringer.

En nasjonal narurforvaltningsreform

I mitt innlegg har jeg prøvd å peke på en del hindringer og muligheter for kommunen som naturforvalter. Jeg tror mulighetene og interessen er der, men mange av hindringene er av strukturell art og knyttet til forhold som staten selv har hånd om. Jeg frykter for at dersom staten nå bare delegerer oppgaver uten å følge opp med utviklingsarbeid både i egne rekker og i samarbeid med kommunesektoren vil vi kunne få en uheldig utvikling i kommunene.

Jeg tror at det er på tide med en bred naturforvaltningsreform, som er basert på målsettingen om at ansvar og oppgaver skal legges til kommunen. Det krever etter mitt syn en videre utvikling av kommuneorganisasjonen, men ikke minst må statlige sektorer gå inn i reformen. I staten bør det tas mer helhetlige grep på de juridiske, de økonomiske og de organisatoriske virkemidler som påvirker dette området. Den nasjonale handlingsplanen for biologisk mangfold, der en rekke departement er involvert, må kunne bidra til en mer samordnet stat.

Jeg vil avslutte med at jeg ikke har fasiten på hvordan kommunene best kan organisere seg, den tida er også forbi der KS eller staten laget kokebøker og veiledning med en endelig fasit. Derfra til den totale fraværenhet er det likevel et godt stykke. Jeg tror at en nasjonal reform, som har fokus på et felles utviklingsarbeid, må kunne omfatte kommunal organisering og lokalt utviklingsarbeid. For min del tror jeg på at en egen etat for plan, miljø, landbruk og naturforvaltning for øvrig vil være en heldig løsning i mange kommuner. En del kommuner har åpenbart kommet fram til gode samarbeidsrutiner, gode beslutningsrutiner, god faglig tilnærming og gode politiske prosesser. Dette må formidles og utvikles videre. Jeg håper mange er med meg i å hilse en ny nasjonal narurforvaltningsreform velkommen, med fokus både på bruk og vern av naturen.

87 Er friluftslivet i ferd med å endres?

Marit Vorkinn, Østlandsforskning

I de landsomfattende undersøkelsene som er gjennomført frå 70-tallet og fram til den siste i 1996, er det påvist endringer i nordmenns deltakelse i ulike friluftslivaktiviteter. Aktiviteter utgjør imidlertid bare en del av friluftslivopplevelsen og -utøvelsen, og spørsmålet har derfor vært om de endringer en ser i aktivitetsutøvelse, gjenspeiler en en endring også i andre sider ved friluftslivet, som verdier, normer og holdninger til bruk av naturen. Dette var bakgrunnen for et to-årig prosjekt som startet i fjor, med finansiering frå Utmarksprogrammet i Norges Forskningsråd og Direktoratet for naturforvaltning. Prosjektet har tre hovedproblemstillinger:

1) Hvordan kan ulike gruppers naturbruk beskrives? Dette vil omfatte både deltakelse i ulike aktiviteter, utstyr og område for utøvelse 2) Hvor sentral er friluftslivutøvelsen for utøverne? Er friluftsliv en fritidsaktivitet på linje med andre fritidsaktiviteter slik at den lett kan erstattes med andre fritidsaktiviteter, eller er det særtrekk ved friluftslivutøvelsen som for eksempel naturopplevelser, som gjør at den i mindre grad kan erstattes? Dette er forhold som vil ha vesentlig betydning for den framtidige deltakelsen i friluftsliv. 3) Hvilke holdninger, verdier og normer finnes i forbindelse med egen og andres naturbrukspraksis? Stikkord her er bl.a. kommerisalisering, motorisert ferdsel og tilrettelegging

Prosjektet skal ikke avsluttes før ved årsskiftet, og vi er derfor midt oppe i analysearbeidet. Jeg skal imidlertid her presentere de foreløpige resultatene i tilknytning til problemstilling tre, om holdninger, verdier og normer for naturbruk. Både kvalitative og kvantitative metoder er benyttet i prosjektet. De resultater som presenteres på denne konferansen er frå den , kvantitative undersøkelsen, som ble gjennomført som en postalundersøkelse. Spørreskjema ble sendt til 1200 personer i Trøndelag, 400 bosatt i Trondheim, 400 bosatt i mindre byer/større tettsteder i de to fylkene, og 400 bosatt i spredtbygde strøk. (Vi valgte å konsentrere oss om en landsdel/region, for å slippe å kontrollere for landsdelsforskjeller i utvalget). Svarandelen var på ca. 70%.

Spørsmålet er selvsagt hvor representative trønderne er for landet som helhet. Ser en på den landsomfattende undersøkelsen om friluftsliv som ble gjennomført høsten 1996, viser det seg at flere trøndere deltar i høstingsaktiviteter og flere går på ski, sammenlignet med landet for øvrig. Derimot er det færre trøndere som er på båttur i saltvann, utenom padle- og roturer. Resultatene kan tyde på at trønderne er vel så ivrige friluftslivutøvere som i landet for øvrig, og at de har sterkere røtter i høstingsfriluftslivet, sammenlignet med den norske befolkningen ellers. Tendensene vi ser i denne undersøkelsen, kan derfor være noe svake, sammenlignet med landet som helhet.

Som en oppsummering av de resultatene som ble presentert på konferansen, kan en si at det ser ut til at friluftslivet har fortsatt en positiv og sentral plass i folks bevissthet. Det ser imidlertid også ut til at det enkle og lite tilrettelagte friluftslivet er på vikende front, og forskjeller mellom aldersgrupper tyder på at moderne aktiviteter som snøbrettkjøring, offroadsykling og heliskiing er på vei inn som en del av folks friluftslivspraksis og begrepsverden.

Holdningene til næringsvirksomhet i utmark er svært varierende, avhengig av type av tiltak. Å snakke om friluftslivutøvernes holdninger til «kommersialisering» som et endimensjonalt fenomen gir derfor liten mening. Mens det er stor motstand mot avgifter for ikke-kommersiell ferdsel og overnatting i utmark, synes naturbasert næringsvirksomhet som ikke går på bekostning av de som utøver friluftsliv på egenhånd, å være forholdsvis uproblematisk for de fleste. At alle skal ha samme muligheter for friluftslivopplevelser er nok viktig for mange, men det er også en ikke ubetydelig andel som mener bosettingen i utkantkommuenne er vel så viktig som allemannsretten.

Generelt er inntrykket i analysene så langt at mange er mer opptatt av egennytte enn ideologi i synet på tilrettelegging, aktivitetsformer og næringsvirksomhet.

På mange måter kan en si at en nå er kommet i en situasjon der kartet ikke lenger stemmer overens med terrenget. Allemannsretten ble lovfestet i en situasjon hvor en noe forenklet kan si at tilbudet av utmarksgoder var langt større enn etterspørselen, er situasjonen i dag omvendt. Den «utmarksetikken» som loven er basert på, med tilbørlig bruk av naturen, er heller ikke lenger noe som automatisk overføres mellom generasjonene. I den norske utmarka har vi har også fått et betydelig innslag av brukere fra andre land med en annen ferdselskultur enn den norske. I tillegg har den teknologiske utviklingen frambrakt fritidsutstyr, som campingvogner, som friluftslivlovgiverne neppe forutså.

Politikk og forvaltning skal og må ikke styres av tidsavgrensede «meningsmålinger». Ved valg av mål og strategi i den nye Stortingsmeldinga om friluftsliv vil en imidlertid stå overfor de samme dilemmaer som mange andre kulturtradisjoner i dag møter: Skal en satse på å bevare og rendyrke tradisjonene, eller skal en skal satse på å tilpasse uttrykksformene til et moderne levesett? Satt på spissen; Skal en satse på et ortodoks friluftsliv framover, eller skal en satse på en bredest mulig «folkekirke»?

89 Friluftsliv som ritualer i moderne virkeligheter

Attan Sande, førsteamanuensis, Høgskolen i Bodø, avdeling for samfunnsfag .

Bruk av natur til rekreasjon og opplevelse er i vår kultur definert med ordet "friluftsliv". For mange nordmenn er slitsomme fot-, jakt- og fisketurer meningsfulle fritidsaktiviteter. Sosialantropologer har tidligere studert tilsvarende menneskelig dyrking av natur som religionsutøvelse i tradisjonelle samfunn. I slike samfunn med lite sosial differensiering er både arbeid, fritid og religionsutøvelse sammenvevd i praktisk bruk av natur. Mer moderne samfunn er preget av sosial differensiering der de ulike elementene som arbeid, fritid og religionsutøvelse er skilt f ra hverandre som praksisfelt og samfunnsinstitusjoner. Dette trenger imidlertid ikke bety at friluftslivet mister bånd til religionsutøvelse. Jeg vil argumentere f or at innen friluftsliv som praksisfelt revitaliserer vi dyrkning av natur som religionsutøvelse. Dette betyr at ritual begrepet og religion som perspektiv kan brukes i studier av friluftsliv. Friluftsliv i form av elgjakt og laksefiske blir her forsøkt studert som rituelle handlinger f or å skape mening. Slike ritualer både kommuniserer budskap om forholdet til naturen og gjør noe med individers identitet og tilhørighet.

I sosialantropologi er menneskelig bruk av natur studert i tradisjonelle samfunn både som arbeid for å høste knappe naturressurser og som religiøs dyrking av natur ( Turner 1967, Douglas 1966,1975, Geertz 1973, Barth 1975, Bloch 1992). Både opplæring og vedlikehold av kulturer som idesystemer om natur har i sosiologiske og sosialantropologiske studier vært koblet til religion og praktisering av ritualer (Durkheim 1912). I studier av moderne bruk av natur har imidlertid denne fagtradisjonen ikke vært anvendt i samme grad. Både i studier av friluftsliv og naturforvaltning som sektor i samfunnet, og som praktisk bruk av natur, har samfunnsforskere og humanister i liten grad studert friluftsliv som beslektet fenomen med religion og ritualer. Tidligere studier av friluftsliv som kulturfenomen har i stedet lagt vekt på å vise sammenhenger mellom framveksten av nasjonalstaten, romantikken og friluftslivet (Faarlund 1999, Tordsson 1999).

Jeg vil argumentere for at friluftsliv kan analyseres med bruk av ritual som et begrep for å komme på sporet av egenarten med det moderne friluftslivet. Med dette menes at fotturer, fjellklatring, sportsfiske og jakt kan analyseres med begrepet ritual som vanligvis brukes i analyse av religiøse handlinger som bryllup og begravelse. Denne metodiske tilnærmingen er valgt for å få fram egenarten med friluftslivet, men også likhetstrekk med religionsutøvelse. Likheten er at både fotturer og brylluper skaper sosiale relasjoner som vennskap og familie. Likheten er også at handlingene kommuniserer tro og forestillinger om kulturelle verdier og plasserer oss innenfor ulike sosiale og kulturelle kategorier. Både gjennom jakt og gravferd fortolker og skaper vi forestillinger om hva liv og død er som naturlige hendelser i livsløpet.

Med begrepet ritual menes en standardisert symbolsk handling som både er kommunikasjon av budskap og transformasjon av individers posisjon i samfunnsstrukturen og naturen (Turner 1987; 157). Victor Turner betraktet ritual som en fortettet representasjon av samfunnets grunnleggende verdier, kulturell koding og sosiale kategorier (Turner 1967, 1969). Turner

1 .Utgangspunktet for mitt innlegg er et pågående forskningsprosjekt om friluftsliv og forvaltning av utmark . I prosjektet studerer jeg ulike fonner for friluftsliv, utmarksbruk og forvaltning av utmarksressurser i en region som er Salten i Nordland. Forskningsprosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd, program for bruk og forvaltning av utmark og av Høgskolen i Bodø, Avdeling for Samfunnsfag.

90 knyttet den skapende kraften av kultur og sosial struktur til ritualene (1987:158). Slike ritual er kollektive handlinger som symbolsk transformerer individet mellom ulike posisjoner, plasser og steder i den formelle samfunnsstrukturen. Ritual har med sosial transformasjon mellom kulturelle kategorier å gjøre, og dette er knyttet til en religiøs dimensjon. Slike handlinger er et kollektivt fenomen som integrerer individene i fellesskapet og helheten i naturen mener Turner.

Det friluftslivet vi driver i dag forbinder vi ikke med religionsutøvelse. Men de undersøkelser som er gjort av våre vaner innen friluftslivet viser at aktiviteten ennå er sterkt knyttet til fritiden i helgene og høytidene (Kleven 1992). Søndagsturer til fots i fjæra eller marka, skituren på fjellet i påsken, fotturen i høgfjellet om sommeren og jakt og fiske om høsten dominerer våre fritidsvaner. Fritidsvanene til dagens mennesker må slik, jeg ser det, sees i lys av den enorme differensieringen som har skjedd i både samfunnet og i handlingsmønstre ( Turner 1992, Giddens 1991). Sett i lys av utviklingen i vestlig kultur er det nettopp den økte differensieringen i stadig nye samfunnsinstitusjoner og aktivitetsformer som kjennetegner utviklingen. Denne prosessen startet for over 3 000 år siden i Athen med at religiøse ritual og praksis ble delt opp i ulike nye aktivitetsfelt (Turner 1987,1992). Ut fra de religiøse ritualene vokste nye aktivitetsformer som sport, vitenskap og teater. Friluftslivet har i denne prosessen vært underaktiviteter som er innvevd i religionsutøvelse, sport, kunst og vitenskap. Utskillelsen av friluftsliv som en egen samfunnsinstitusjon og praksisområde tok til på 1800- tallet med etablering av fotturisme, skiløping, jakt og fiske som ren rekreasjon og opplevelses basert virksomhet. Den nye praksis fikk også organisatorisk uttrykk i opprettelsen av Den Norske Turistforening i 1868 og Norges Jeger og fiskerforbund 1871. Denne utviklingen i en stadig mer differensiering i nye praksisformer har ytterlige økt i dette århundret. Et lite praksisfelt som fjellsport er som et eksempel delt opp i en rekke ulike frivillige organisasjoner og aktivitetstyper som brevandring, isklatring, fosseklatring, klippeklatring, sportsklatring, teknisk klatring og storveggklatring.

Det at ulike aktivitetstypene, som blir definert inn under begrepet friluftsliv, ikke lenger blir kulturelt koblet med religion, defineres innenfor sosiologi som sekularisering (Berger 1967). Dette betyr at religionen som kristendom med dets teologi, symboler og ritualer er i vårt samfunn frikoblet fra andre samfunnsinstitusjoner og også fra friluftslivet. Dagens friluftsliv er et praksisområde på utsiden av både arbeidslivet og religionsutøvelse (Gullestad 1989). Selv om praksisen er skilt fra religiøs symbolikk kan et slikt felt være et område for å dyrke tro og meninger som kan ha gudelige dimensjoner med seg. I følge sosialantropologen Gullestad er det nettopp dyrkingen av materielle symbolsystemer i hverdagslivet og hjemmet som er den nye måten vi dyrker oss selv på i stedet for religion. Hennes utgangspunkt er kvinnenes og hjemmet der hjemmeinnredning blir nye rituelle former for å skape seg selv og familien. For meg som mann og forsker er det i stedet naturen og friluftslivet som er det sosiale feltet for identitetshåndtering og skape mening med tilværelsen.

Elg og laks i identitetshåndtering.

For å vise fruktbarheten av denne tilnærmingen vil jeg derfor beskrive og analysere laksefiske og elgjakt som to empiriske eksempeler på friluftsliv i en norsk virkelighet. Disse formene for friluftsliv er valgt som eksempeler fordi dette betyr svært mye for deltakerne knyttet til bygder og distriktskommuner i Norge. I forskningsprosjektet " Friluftsliv og bruk og forvaltning av utmark" har jeg brukt kvalitativ metode i studiet av ulike praksisformer. Jeg har både intervjuet, deltatt på ulike aktivitetstyper og brukt skriftlige kilder for å belyse ulike

91 praksisformer og brukernes meninger om friluftsliv. Forskningsprosjektet er gjennomført i Saltenregionen i Nordland som består av 10 ulike kommuner i et geografisk område fra polarsirkelen i sør til Ofotfjorden i Nord. I forskningsprosjektet har jeg studert både brukerne i virksomhet, det frivillige arbeidet i friluftslivs organisasjonene og samhandling i naturforvaltningen i regionen og Nordland fylke. Dette har gitt ulike inntak til å forstå hvordan friluftsliv blir skapt og organisert både i hverdagslivet og i organisasjonssamfunnet.

Elgjakt er et nytt fenomen som oppstod på 1960-tallet i Salten som også er regulert av offentlige myndigheter. I takt med nedgangen i den gamle intensive bruken av utmarka til slått og beite, har elgen tatt over den økologiske nisjen etter mennesker, sau, kyr og hester. I dag dyrker bøndene og skogeierne skogens konge i sin utmark. Storviltjakt er i Norge regulert av et eget lovverk i Viltloven og forvaltes i et samspill mellom grunneiere, jegere i Norges Jeger og Fiskerforbund, kommunale viltnemder og Direktoratet for naturforvaltning. Jaktretten er knyttet til slektsbasert eiendomsrett til skogsområder og produksjonsareal i skogen, og fellingskvotene bestemmes etter en naturvitenskapelig modell for rettet avskyting av antall dyr, alder og kjønn.

Jaktlaget som jeg deltok i har lagt vekt på å utvikle jakten til en stor naturopplevelse. Laget bor, spiser og overnatter på en hytte borte fra familiene for å dyrke kameratskapet og jaktopplevelsen. Jaktlaget la opp jakten etter hvor det var mest hensiktsmessig å gå på tur i skogen for å få en god jaktopplevelse. Teknikken i elgjakta er å plassere ut jegere på poster i terrenget hvor en antar elgen vil passere. Elgen er et stort og raskt dyr som det er nesten umulig å nedlegge alene med rifle. Jaktformen krever teamarbeid av et lag på 5 til 10 erfarne menn for å gi resultat. En til to mann med elghund driver gjennom terrenget for å presse elg mot postene. Elghund er helt nødvendig for å kunne spore opp og følge elg. Jegerne må også ha god lokalkunnskap og kjennskap til elgens vaner. En jakttur blir derfor en intens og spennende naturopplevelse der en må bruke alle sanser og fysisk arbeid for å komme på spor av elgen.

Mye av jakta jeg var med på besto av lengre fotturer i skogen for å spore opp elg, kaffebål på post og å være sosial rundt bålet. Det mest rituelle var knyttet til nedleggelse av elgen og slakting. Felling av elgen innebar både elgfest og slaktearbeid med dyret. Her drakk formannen blod rett fra det døde dyret. Den største magien under j akta var å skjære av leggbeinet på elgen og steike beina på kaffibålet. Etterpå ble beinene kløvet med øksa og jaktlaget spiste den hvite beinmargen. Jaktlaget dyrket jakta og elgen som den store naturopplevelsen. Jakten er et hardt teamarbeid mellom mannfolk og elghund for å felle skogens store individualist og enstøing. Jaktlaget la ned elgen som symboliserte individualisten og dyrket i stedet kameratskapet, likheten og solidariteten. For jegerne og grunneierne, som jeg intervjuet om elgjakta, var det ikke elgkjøttet som var det viktigste, selv om elg gikk igjen som middagsmat i husholdet. Det var fellesskapet og opplevelsen under jakta som betydde mye for dem. Dette fellesskapet bestod av gutter ned i 10 års alderen til pensjonister i 70 års alderen. Ungene fikk være med på jakten sammen med fedre og bestefedre. Elgjakta involverte også kvinnene i familiene med bearbeiding og lagring av elgkjøttet. Jaktlagene i kommunen avsluttet sesongen med elgfest. Her var alle familiemedlemmer og venner, som har deltatt i jakta, i lag for å spise elgsodd og multekrem

Selve jakta utgjorde liminalfasen i ritualet. Her var det jakt som lek, opplevelse og spenning som var i fokus. I jakta er det uuttømmelige muligheter til å utvikle personlig og lagmessige kunnskaper og ferdigheter. Elgjakta var et fristed som gav den enkelte mulighet for både personlig og lagmessig kreativitet og oppfinnsomhet for å felle elgen. Jegerne kunne dyrke

92 og utvikle egne livsstiler og ferdigheter i mange ulike retninger. Jaktlaget som jeg fikk være med, hadde utviklet sine egne interne tradisjoner i jakta. Jakta og laget var en langvarig sosial prosess over år. Nye medlemmer ble rekruttert inn og gamle gikk ut. Eldre medlemmer i laget overleverte tidligere hendelser, erfaringer og kunnskap til de nye medlemmene. Jakta var et eget felt for menn i flere generasjoner løsrevet fra kvinnene i hushold og familie. Under jakta var mennene "fri fra" hjem og familie og dyrket i stedet vennskap mellom menn. Slik de selv så på jakta var dette en ny praksisform som betydde mye for å vedlikeholde fellesskapet i bygda og familien. Jakta om høsten var den nye måten vennskap og sosiale relasjoner ble skapt og vedlikehold mellom gårdbrukere og familiemedlemmer. Tidligere hadde dugnadsarbeidet i bygda og de religiøse ritualene hatt denne sosiale funksjonen.

Sportsfiske etter laks i Saltdalselva har et annet utviklingsmønster. Det tidligere teamarbeidet mellom gårdeiere og familiemedlemmer med garnfiske og makkfiske er forbudt å praktisere. Dermed er også laksen som ikon på levedyktig bygdefellesskap svekket. Det å spise storlaksen skapte integrasjon i slekta og bygdefellesskapet. Innføring av offentlig tabu i å spise villaks har i stedet skapt sosiale konflikter og sosial differensiering i bygda overfor offentlige myndigheter. For sportsfiskerne er forbudet mot å spise villaks meningsbærende innenfor konteksten av " catch og release" ideologien i det moderne internasjonale sportsfisket. Meningen er leken og spenningen med selve fisket som teknikk og kunst. Det mer materielle med laksen som mat gir ikke mening i samme grad i sportsfisker miljøet. Det er heller laksen som symbol på naturen som overnaturlig kraft som er utgangspunktet for å lage mening. Denne meningen skapes gjennom å fotografere og filme sportsfiskeren med storlaksen før den settes ut. Den symbolske mening er basert på å bruke ikonet som individualisert bilde på sportsfiskernes dyktighet og suksess. Laksefisket i Saltdalselva har skiftet karakter fra å være et positivt ritual i bygda til å bli et individualisert ritual for å realisere seg selv i en global kontekst av fluefiske koder.

Både villaks og elg er naturlige symboler som forvaltes gjennom lovgivning og offentlig naturforvaltning. Oppbygging av statlig og kommunal naturforvaltning intervenerer i ulike praksisformer og kodesystemer som jeg har forsøkt beskrevet ut fra to ulike felt i friluftslivet. Utfordringen for å skape legitim forvaltning er slik jeg ser det å skape integrasjon mellom brukernes forestillinger, koder og praksis med forvaltningens bruk av virkemidler og mål. Naturforvaltning blir i et sosialantropologiske perspektiv ulike måter å organisere samhandling, kommunikasjon og kulturell koding som kan skape integrasjon eller sosial differensiering mellom brukere og forvaltere. Sett i lys av feltarbeidet blant elgjegere og laksefiskere er det skapt to ulike sosiale prosesser i disse to ulike sosiale feltene. Den lokale forvaltningen og samhandling rundt elgen ser ut til å ha skapt forestillinger om suksess og harmoni mens når det gjelder forvaltning av laks er det forestillinger som fiasko og konflikter som dominerer brukernes oppfatning av forholdet. Økningen i antall felte elger og nedgangen i fanget villaks symboliserer suksess og fiasko. Dette er til dels de samme brukerne som er grunneiere, jegere og fiskere som opplever både fiasko og suksess i samhandling med ansatte i kommunen og hos fylkesmannen.

Forvaltning av identitet og totem

I friluftslivet er det utviklet et mangfold av ulike typer moderne ritualer der naturlige ting som lakser og elger har forandret karakter fra å være kontekst symbol og mat til å bli primære produsenter av identitet (Bourdieu 1977, Larsen 1991). Ritualet produserer den indre helligheten, og dermed forsvinner grensene mellom tegn og betydning i en ny enhet og

93 helhet; opplevelsen. Denne kraften skapes av «naturlige ting som elg og laks» i ritualet, som også frikobler subjektet fra de tidligere sosiale relasjoner og innlemmer dem i et liminalt fellesskap blant menn (Turner 1969). I opplevelsen flyter deltakerne sammen til et fellesskap, som under elgjakta jeg beskrev der alle spiser av de samme hvite margbeina. Det å spise sammen ved den nedlagte elgen skaper ny livsenergi, nærhet, likhet og fellesskap. Elgjakta var den primære produsenten av en ny form for mannsidentitet i en ny moderne virkelighet med mer likestilling mellom kjønnene i husholdsarbeid. Det å stå alene og få storlaksen på kroken har en annen sosial virkning. Her skaper opplevelsen av storlaksen i den andre enden av snøret mer individualisering og globalisering. Laksefiskerne skaper kulturell kapital innenfor sosiale nettverk av fluefiskere. Dette er et sosiale nettverk som strekker seg langt ut over bygde og kommunegrenser til andre land og kulturer der også fluefisket er den trend settende teknikk i sportsfiske etter laks.

Pionerene i friluftslivet har gjennom kulturelle innovasjoner skapt nye praksisformer, ideologier og opplevelser som har fortrengt religionen som institusjon i samfunnet. Friluftsliv er en sosial konstruksjon som gir rom for å skape mening med livet og integrere nye personer i et symbolsk fellesskap av friluftsfolk. Disse nye livsstilene er i sterkere grad knyttet til institusjoner som har kommet til i stedet for eller som supplement til religionen som kulturlivet, fritidssektoren, utdanningssamfunnet og vitenskap (Turner 1987, 1992). Ritualer var før en kollektiv transformasjon av individene i den tradisjonelle livsformen. I mer moderne ritualer skaper individene i større grad selv kollektive rammer og grenser for å bli transformert til en ny meningsbærende kategori med identitet. Elgjakta som rituell prosess utgjør en ny liturgisk ramme for å skape på nytt betydningen av manndom, vennskap og slekt i et bygdesamfunn. Laksefiske er en konkurrerende praksisform som gir mulighet til å skape seg en ny livsstil og håndtere egen personlige identitet. Både elgjakt og laksefiske er naturlige symbolsystemer som er en del av den moderne livsstil konkurransen knyttet til det urbane livet. De ulike praksisfeltene i friluftslivet utgjør et stort mangfold av valgmuligheter til å skape seg selv med en meningsfull identitet og innlemmelse i et sosialt fellesskap. De ulike redskapstypene, fangstteknikkene og totemdyr i form av elger og lakser blir liturgiske og ikonografiske symboler for å skape grenser for hvem som er med og ikke med i fellesskapet. De naturlige symbolene og redskapen er tegn og koder som brukes til å uttrykke identifikasjon og identitet. Dermed brukes disse tegn og kodene til å inkludere og ekskludere nye medlemmer fra ulike symbolske fellesskap. Offentlig naturforvaltning av elg og laks er derfor en intervenering i hvordan individet skaper og identifiserer seg selv som en del av forestilte fellesskap av fluefiske, elgjegere og friluftslivsfolk. Disse forestilte fellesskapene er også organisert gjennom frivillige organisasjoner som for eksempel DNT og NJFF.

Den offentlige naturforvaltningen er også skapt politisk av politiske partier frivillige organisasjoner som Norges Naturforbund, Norges Turistforening og Norges Jeger og Fiskerforbund. Dette er i første rekke ideologiske bærere av det akademiske og urbane friluftslivet. Offentlig naturforvaltning er bærere av livsstil og ideologi som er forankret i denne urbane tradisjonen i friluftslivet. Derfor er det naturlig at det blir konflikter når det urbane friluftsliv og naturforvaltning forsøker å regulere de mer rurale tradisjonene knyttet til matauk og høsting. Bygdefolk sin praksis har lite symbolsk kapital og kanaler i spillet om makt og livsstiler i de ulike moderne virkelighetene som skapes innenfor friluftslivet og naturforvaltning som praksisfelt.

94 Litteratur:

Aas, Øystein 1995. Hval og tyttebær - eller historien om «en nasjon av jegere, fiskere og sankere». I; Friluftsliv, . Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning. Akerø, Hans Arne 1996. "Stedets makt". Rom for det hellige i Groruddalen ? Oslo. Upublisert. Bates, Daniel og Harald Skogseid 1997. Menneskelig tilpasning. En humanøkologisk innføring i globalt miljø. Oslo: Universitetsforlaget. Barth, Fredrik 1975. Ritual and Knowledge among the Baktaman of New Guinea. Oslo: Universitetsforlaget. Bateson, Gregory 1972. Stemps to an Ecology ofMind. A Revolutionary Approach to Mans's Understanding of Himself. New York: Ballantine books,. Berger, Peter 1967. The Sacred Canopy. Garden City: Doubleday,. Bloch, Maurice 1992. Prey into Hunter. The Politics of Religious Experience. Cambridge, New York: Cambrigde University Press. Boissevain, Jeremy 1992. Revitalizing European Rituals. London and New York: Routledge Bourdieu, Pierre 1977. Outline of a Theory ofPractice. Cambridge, UK; Cambridge University Press. Bourdieu, Pierre 1979. Distinksjoner. En sosiologisk kritikk av dømmekraften., Oslo: Pax Forlag A/S Bourdieu, Pierre 1996. Symbolsk makt. Oslo 1996; Pax forlag A/S. Breivik, Gunnar 1979. To tradisjoner i norsk friluftsliv. Oslo: NIH - Kompendium nr. 50. Breivik, Gunnar 1999. Utviklingstrekk i norsk friluftsliv. Friluftslivet fellesorganisasjon Konferanserapport \. 1999. Rapport fra konferansen forskning i friluft. Stjørdal 18. - 19. november 1998. Hvalstad: FRIFO. Cohen, Anthony P. 1985. The Symbolic Construction of Community. London: Routledge. Daniel de Coppet 1992. Understanding Rituals. European Association of Anthropologists. London and New York: Routledge. Direktoratet for naturforvaltning 1995. Friluftsliv. Trondheim. Douglas, Mary 1975. Implicit Meanings. Essays in Anthropology. London: Routledge & Keagan, Paul. Durkheim, Emile 1912. The Elementary Forms of Religious Life. A new Translation by Karen E. Fields. New York, London: The Free Press Eco, Umberto 1976. The Theory of Semiotics. Bloomington USA: Indiana University. Eco, Umberto, V. V. Ivanov and Monica Rector 1984. Carnival. Berlin and New York: Mouton Publishers Faarlund; Nils 1999. Norsk friluftslivs verdigrunnlag og forskningsmessige forsøk på bestemmelse og bidrag til levendegjøring. Friluftslivets fellesorganisasjon. Rapport l. 1999. Rapport fra konferansen forskning i friluft. Stjørdal 18. - 19. november 1998.. Hvalstad: FRIFO Giddens, Anthony 1991. Modernity andSelf-Identity. Cambridge UK: Polity Press,. Geertz, Clifford 1973. The Interpretation ofCultures. New York: Basic Books. Gullestad, Mariannel989. Kultur og hverdagsliv. På sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Gåsdal, Odd 1995. Deltakelse i friluftsliv - sosiale mål og fysiske hindringer. Universitetet i Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Gåsdal, Odd 1999. Hvorfor er vi så interessert i friluftsliv? Om forholdet mellom friluftsliv og sosialt liv. Friluftslivet fellesorganisasjon Konferanserapport 1. 1999. Rapport fra konferansen forskning i friluft. Stjørdal 18. - 19. november 1998. Hvalstad: FRIFO. Henriksen, Georg 1973. Hunters In The Barrens. The Naskapi on the Edge of the Whithe Man's World. Memorial University of Newfoundland : Institute of Social and Economic Reserach,. Ingstad, Helge 1951. Nunamiut. Blant Alaskas Innlandseskimoer. Oslo: Gyldendal Norsk forlag. Kaltenborn, Bjørn, P. og Marit Vorkinn 1993. Vårt friluftsliv. Aktiviteter, miljøkrav og forvaltningsbehov. Temahefte 3. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning. Kleven, Jo 1992. Aktivitetsmønstre i norsk ferie og fritid. Forskningsrapport Lillehammer: NINA. Larsen, Tord 1991. Modernitet, identitet og tegnforståelse. Bergen: Universitetet i Bergen: Senter for Europeiske kulturstudier. Skriftserie. Leach, E. 1976. Culture and Communication: The Logic by Which Symbols are Connected. Cambridge UK: Cambridge University Press. Moore, Sally and Barbara G. Meyerhoff 1977. Secular Ritual. Assen/Amsterdam: Van Gorcum Nansen, Fridjof 1943. Friluftsliv. I Nansens Røst. Bind 2. Oslo: Dybwad Forlag. Repstad, Pål 1994. Religion i norsk sosiologi. Sosiologisk tidsskrift. _Årgang 2, nr 3, kap. 17. Oslo: Universitetsforlaget. Slagstad, Rune 1998. De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag A/S. Statistisk Sentralbyrå 1995. Levekårsundersøkelsen 1995. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Sørhaug, Hans Christian 1996. Fornuftens fantasier. Antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.

95 Tordsson, Bjørn 1999. Kulturelle konstruksjoner og meningen i og med friluftsliv. Rapport 1. 1999. Rapport fra konferansen forskning i friluft. Stjørdal 18. - 19. november 1998.. Hvalstad: FRIFO Toren, Christina 1993. Sign into symbols, symbol as sign: cognitive aspects of a social process. In, P Boyer (Ed) Cognitive Aspects ofReligious Symbolism. Cambridge UK: Cambridge University Press. Turner, Victor 1967. The Forest of Symbols. Aspects of Ndembu ritual. Ithaca and London: Cornell University Press. Turner, Victor 1969. The Ritual Process. _Structure and Anti-Structure. Ithaca/New York : Cornell University Press. Turner, Victor 1977. Variations on a Theme of Liminality. In; S. MooreandB. Myerhoff: Secular Ritual. Assen/Amsterdam: Van Gorcum. Turner, Victor 1987. The Anthropology of Performance. New York: PAJ Publications. Turner, Victor 1992. Blazing the Trail. Way Marks in the Exploration of Symbols. Edited by Edith Turner. Tucson and London: The University of Arizona Press.. VanGennep, A. 1960. TheRiteofPassage. First published 1908. London: Routledge & Kegan, Paul,. Vassnes, Bjørn 1997. Myten om fornuften - og den nye vitenskapen om oss selv. Oslo: Pax forlag A/S. Wagner, Roy 1975. The Invention ofCulture., Chicago: The University of Chicago Press. Willis, Paul 1990. Common Culture. Symbolic work at play in the everyday cultures of the young. With Simon Jones, Joyce Canaan and Geoff Hurd. Buckingham: Open University Press,. Vittersø, Joar 1999: Motivasjon, mening og friluftsliv. En langstidsstudie av forholdet mellom personlig målsetninger og naturopplevelser. Friluftslivet fellesorganisasjon Konferanserapport 1. 1999. Rapport fra konferansen forskning i friluft. Stjørdal 18. - 19. november 1998. Hvalstad: FRIFO. Woon Long, Litt 1995: Norsk friluftsliv sett utenfra. Eller hvordan jeg lærte å gå på tur. I: Friluftsliv-^ Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.

96 FRILUFTSLIV OG LIVSKVALITET Joar Vittersø Universitetet i Tromsø/NINA Korrespondanse angående dette foredraget kan sendes til Joar Vittersø, Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. E-post: [email protected]

ABSTRACT Livskvalitet er et mangfoldig begrep som kan studeres på flere måter, for eksempel kvalitativt kontra kvantitativt eller med fokus på subjektive versus objektive indikatorer. I dette foredraget presenteres resultater fra en spørreskjema- undersøkelse blant eldre ungdom. Studien forsøkte å fange opp hvordan den subjektive livskvaliteten oppleves av en gruppe folkehøgskole-elever (n = 224, gj.sn. alder 19 år, 61% kvinner). Disse hadde enten friluftsliv eller musikkutøvelse som sitt linjefag (fordypningsfelt). Livskvalitet ble definert som tilfredshet ined livet generelt, og hyppighet av positive følelser. De positive Meiser gjaldt både livet generelt, og konkrete her-og-nå situasjoner i løpet av skoleåret. Det ble ikke funnet noen direkte sammenheng mellom subjektiv livskvalitet og friluftslivsaktivitet blant elevene. Konkrete friluftslivs-situasjoner (fjellturer til fots eller på ski i dette tilfellet) var likevel mer preget av positive Meiser enn musikkøvelser. På direkte spørsmål svarte imidlertid musikk-elevene at musikken hadde større betydning for deres livskvalitet enn hva friluftsliv-eleven mente om forholdet mellom friluftsliv og livskvalitet. Det konkluderes at forholdet mellom friluftsliv og livskvalitet er komplisert, og at mye arbeid gjenstår med å bygge opp både dokumentasjon og forståelse på dette området.

INNLEDNING Det kan finnes mange koplinger mellom friluftsliv og livskvalitet. Naturopplevelser, sosialt samvær, mosjon eller gode minner er aspekter av friluftslivet som naturlig kan settes i forbindelse med livskvalitet. I denne artikkelen skal imidlertid oppmerksomheten festes mer direkte på sammenhenger mellom subjektiv livskvalitet (slik dette gjerne måles i en kvantitativ tradisjon) og friluftsliv. Jeg tar utgangspunkt i en dynamisk modell av livskvalitet, der fenomenet blir beskrevet som en relasjon mellom omgivelser og personer. Jeg har laget modellen i figur l på bakgrunn av ideer fra Låne (1996). Det finnes selvsagt andre tilnærmingsmåter, uten at dette kan drøftes utførlig her (men se Kahneman, Diener, & Schwarz (1999) for en grundig gjennomgang).

Livssituasjon Individ Kvaliteter Kvaliteter v/ omgivelsene v/ personen (KO) (KP) Livskvalitet er relasjonen mellom omgivelse og person LK= f (KO,KP)

Figur 1. Dynamisk livskvalitetsmodell etter Robert Låne

97 For vart vedkommende kan denne modellen v r.. , v «... , i. ftørst . e omgang operasjonahsere- r s +ti-il .a gjeld• i j e Kvauteterved Kvaliteterved forholdet mellom friluftsliv (som et aspekt o0!^8316: personen: ved omgivelsene) og tilfredshet med livet og positive følelser (som et aspekt ved / •——i^.^^ \ TIIJ3M3SHET r personen). Da far vi følgende modell (figur ERttlPISIV ( 4 j OG 2): \^ ^^/ POSTTIVEI

Figur 2. Operasjonalisert livskvalitetsmodell

METODE Mange mener at de største vitenskapelige utfordringene ligger i å kartlegge årsakssammenhenger. Kongeveien til å avdekke årsak - vkkningsforhold har vært det vitenskapelige eksperiment, og i psykologien er det såkalte PTP designet et veletablert eksperimentelt oppsett. De tre elementene i et PTP design er en Pre-måling, et Treatment (behandling), og en Post-måling som skissert i figur 3. Ved hjelp av enkelte betingelser (som vi ikke kan gå nærmere inn på her, men se Lund (1996) for en redegjørelse) kan man på bakgrunn av forskjeller mellom pre- og post målinger si noe om effekten av en bestemt behandling (treatment). I figur 3 gjengis også noen karakteristika ved utvalget, og hvilke metoder som ble brukt.

Spørreundersøkelse blant 224 fo Ikehøgsko leelev er Gj.sn.aldervarl9år, 61% jenter

JL retest - T_I_ reatment _I_ osttest

Spørre- Friluftsliv Spørre- skjema eller skjema aug-95 Musikk mai-96

Figur 3. Skisse av undersøkelsens design (PTP oppsett).

Den studien som skal rapporteres her tar ikke mål av seg til å gi noen fullgod årsaksforklaring på forholdet mellom friluftsliv og livskvalitet, men har benyttet prinsippet fra PTP designet som en metodisk føring under datainnsamluigen. Det vil kunne gi visse indikasjoner på sammenhenger mellom friluftsliv og livskvalitet. I tillegg til gjennomsnittsmålmger fra PTP-designet, benyttes også regresjonsanalyser og stianalyser for å kaste lys over problemstillingen (som altså dreier seg om i hvilken grad friluftsliv bidrar til å øke livskvaliteten hos eldre ungdom).

Studien er basert på et spørreskjemabasert paneldesign, der man følger de samme informantene over tid. Tidsperioden var åtte måneder. Elever ved fire folkehøgskoler i Sør-Norge deltok, og det var 136 jenter (61%) og 87 gutter med i undersøkelsen. Gjennomsnittsalderen var 19 år. Straks skolen startet høsten 1995 besvarte elevene et spørreskjema, som blant annet spurte om deres tilfredshet med livet generelt, og om hvor ofte de opplevde positive følelser. Et tilsvarende spørreskjema ble besvart av elevene ved slutten av skoleåret (dvs mai -96). Spørsmålene elevene besvarte var: A) Tilfredshet med livet skala (norsk oversettelse av "The Satisfaction With Life Scale" (Pavot & Diener, 1993) som består av fem spørsmål om generell tilfredshet med livet (som for eksempel "Jeg

98 er tilfreds med livet mitt" eller "På de fleste måter er livet mitt nær idealet mitt")}. Spørsmålene ble besvart på en skala frå l til 7, der l betyr 'Svært uenig' og 7 betyr 'Svært enig'. De fem spørsmålene ble summert til en samlevariabel ("Tilfredshet med livet") som tallmessig strekker seg frå 5 til 35. B) Positive følelser. Denne variabelen er også en sumskåre, denne gang bestående av tre separate spørsmål om følelsene; 'Glede', 'Lykke'og 'Tilfredshet'. For alle tre lød spørsmålet; "I hvor stor del av livet ditt opplever du...... (aktuell følelse)"? Svarene ble avgitt i prosent av våken tid (en ti-leddet skala som gikk frå 0% til 100%). I tillegg til disse to samle-variablene ble elevene også bedt om å vurdere påstanden; "Å drive med friluftsliv (musikk) øker absolutt min livskvalitet". Svarene ble avgitt på 7-punkts skala der l betyr 'Stemmer dårlig' og 7 betyr 'Stemmer godt'.

I perioden mellom de to spørreskjemaene ble elevene ved flere anledninger (til sammen 16 ganger) også spurt om sine opplevelser knyttet til konkrete situasjoner i forbindelse med enten friluftsliv eller musikkutøvelse. Praktisk foregikk dette ved at elevene bar med seg et lite spørreskjema som de fylte ut på (av meg) vilkårlige valgte tidspunkter i løpet av enten turer i fjellet eller under musikkøvelser. Læreren ga beskjed om når de skulle svare på spørsmålene. I disse situasjonene ble blant annet positive følelser målt. Spørsmålet låt; "Hvor godt stemmer disse følelsene (dvs. glede, lykke og tilfredshet) med det du opplever i denne konkrete situasjonene?" Svarene ble avgitt på en 7-punkts skala der l = 'Stemmer svært dårlig' og 7 = 'Stemmer svært godt'. En mer utfyllende beskrivelse av metode og design finnes hos Vittersø, 1998.

RESULTATER Det ble ikke funnet noen direkte sammenheng mellom friluftslivsaktivitet og subjektiv livskvalitet. Dette framkommer i figur 4, der gjennomsnittskårene fra spørreskjemaet ved skoleårets begynnelse (august -95) sammenliknes med tilsvarende målinger foretatt ved skoleårets slutt (mai-96). Det var ingen signifikante endringer i gjennomsnittskårene for tilfredshet og positive følelser i denne perioden.

En annen tilnærming til dette spørsmålet er å sammenlikne de to gruppene av elever (dvs friluftsliv versus musikk) ved hjelp av regresjonsanalyser. Dette er vist i tabell l, men heller ikke her finner vi noen livskvalitetseffekt av å gå et år på folkehøgskole med friluftsliv som fordypningsområde. Tabell l gjengir også såkalte autoregresjoner, det vil si at vi måler det samme spørsmålet to (eller flere) ganger. Vi får med andre ord et mål på hvor stabilt et fenomen er over tid. I vårt tilfelle er spesielt tilfredshet med livet som et hele Tilfredshet med livet Positive følelser relativt stabilt med en standardisert regresjonskoeffisient på .61. Høst-95 Q Vår-96

Figur 4. Forskjeller i tilfredshet og positive følelser før og etter et år med friluftsliv på folkehøgskole (ingen signifikante forskjeller)

99 Tilsvarende tall for de positive følelsene er .52 (for begge er stabiliteten signifikant på p < .001 nivå). Friluftsliv-elevene er her kodet som l og musikk-elevene som 2. Det betyr at når koeffisientene er positive har musikk-elevene høyere skåre på den avhengig variabelen, mens negative koeffisienter indikerer at friluftsliv-elevene har høyest skåre. I dette tilfellet er det imidlertid ingen forskjeller mellom de to gruppene. Den avhengige variabelen er hentet fra besvarelsen ved slutten av skoleåret. Den uavhengige variabelen er hentet fra målingene ved skoleårets begynnelse (i tillegg kommer gruppetilhørighet som en annen uavhengig variabel).

Tabell 1. Stabilitet og aktivitetsforskjeller for tilfredshet med livet og positive følelser (standardiserte regresjonskoeffisienter, dvs. (3) Avhengig variabel: Målt i aug-95 Aktivitet0 Tilfredshet med livet, mai -96 .61"* .06 Positive følelser, mai -96 .52*" -.03 Merk:"*) = p<.001. 2)Dvs. Friluftsliv (=1) og musikk (=2).

Den neste tabellen viser resultatet fra et direkte spørsmål om hvilken betydning henholdsvis friluftsliv og musikk har for elevenes livskvalitet. Også her er regresjonsanalyser benyttet, og vi finner en signifikant forskjell i favør av musikkaktiviteter. Som for den foregående analysen er avhengige variabel hentet fra slutten, og uavhengig variabel fra begynnelsen av skoleåret.

Tabell 2. Stabilitet og aktivitetsforskjeller opplevd sammenheng mellom friluftsliv/musikk og livskvalitet ((3-verdier)______Avhengig variabel:______Aug - 95 Aktivitet? Å drive med friluftsliv/musikk øker absolutt min livskvalitet (mai -96) .25"*___.16"____ Merk: **> = p < .01; ***> = p < .001. 2) Dvs. Friluftsliv (=1) og musikk (=2).

Til slutt skal vi se på en stianalyse der samspillet mellom personlige variabler og omgivelsene påvirker hverandre gjensidig (dvs. at pilene fra figur l er "aktivisert" i begge retninger). Både modell og resultater er presentert i figur 5.

Forklart med ord sier figuren at det ikke er noen forskjell mellom friluftsliv-elevene og musikk- elevene når det gjelder mengden positive følelser ved starten av skoleåret. Videre ser vi en negativ effekt fra gruppe-variabelen til sumskårevariabelen av positive følelser målt i konkrete situasjoner høsten -95 og våren -96. Det betyr at friluftsliv-situasjonene ble opplevd som mer positive enn musikk-situasjonene. I tillegg påvirkes disse konkrete situasjonene av generelle positive følelser for livet som et hele. Fra andre analyser vet vi at denne variabelen til en viss grad fanger opp en positiv grunnholdning til livet, og en mulig tolkning av denne effekten er derfor at en generell og positiv holdning til livet som et hele også påvirker konkrete situasjoner - uavhengig av situasjonenes innhold (husk at situasjonene var de samme for alle elevene - i hvert fall for elevene ved hver enkelt skole). Figuren viser videre at det er en viss stabilitet i denne grunnholdningen til positive følelser i livet som et hele (uttrykt gjennom den standardiserte regresjonskoeffisienten på .44). I tillegg er det en viss effekt av konkrete positive opplevelser på følelser i livet generelt. Her er effekten av den generelle holdningen kontrollert for gjennom den direkte stien fra generelle følelser målt i august -

100 95 til de samme følelsene målt i mai -96, noe som betyr at denne effekten ikke har med den samme grunnholdningen til positive følelser å gjøre. Den angår en direkte effekt frå de aktuelle her-og-nå opplevelsene.

Positive følelser målt i konkrete situasjoner høsten -95 og våren -96

.15*

Positive følelser Positive følelser .44* i livet generelt i livet generelt (målt i aug - 95) (målt i mai - 96)

Figur 5. Stianalyse for sammenhengen mellom friluftsliv/musikk, positive følelser for livet generelt og positive følelser i konkrete situasjoner. (* = p < .05; FL = friluftsliv-elever, MUS = musikk-elever).

KONKLUSJONER - Det ble ikke funnet noen umiddelbar sammenheng mellom friluftsliv og subjektiv livskvalitet blant folkehøgskole-elevene - Konkrete friluftslivsaktiviteter ble opplevd som mer positive enn musikkøvelser - Elever med en positiv holdning til livet generelt opplever også konkrete situasjoner som mer positive - uavhengig av aktivitetstype - Positive her-og-nå opplevelser påvirker til en viss grad positive følelser i livet som et hele - uavhengig av generell holdning - Musikk oppfattes av musikk-elevene som viktigere for den subjektive livskvaliteten enn friluftsliv gjør blant friluftsliv-elevene -Fortsatt mangler vi mye empiri og teori for å forstå sammenhenger mellom friluftsliv og livskvalitet - Blant undersøkelsens svakheter kan nevnes at både utvalg og metode er begrenset

LITTERATUR Kahneman, D., Diener, E., & Schwarz, N. (Eds.). (1999). Well-Being: The Foundations ofHedonic Psychology. New York: Russel-Sage. Låne, R. E. (1996). Quality of life and quality of persons: A new role for government? hi A. Offer (Ed.), In Pursuit of the Quality of Life (pp. 256-293). Oxford: Oxford University press. Lund, T. (1996). Metoder i kausal samfunnsforskning: En kortfattet og enkel innføring. Oslo: Universitetsforlaget. Pavot, W., & Diener, E. (1993). Review of the Satisfaction With Life Scale. Psychological Assessment, 5,42-55. Vittersø, J. (1998). Happy People and Wonderful Experiences. Structure and Predictors of Subjective Well-Being. Unpublished doctoral dissertaion, University of Oslo, Norway.

101