Samtideninnhold [2–2005]

MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 3

samtideninnhold [2–2005]

04 Om estetikk og etikk, film og politikk • LEDER AV KNUT OLAV ÅMÅS Norge i 2005 06 «En sangfugl i en snare gikk» • STEIN LILLEVOLDEN 19 Norske republikanere leser ikke Fantomet • CARL ERIK GRIMSTAD OG ERIK DALEN 31 Hvem skal eie lederne? • ROLF UTGÅRD 43 Kunsten å friskmelde syke nordmenn • DAVID PUGH Kultur og politikk 53 Det pinlige møter det mulige • TORUNN BORGE 61 Det fortrengte i norsk kulturhistorie • NINA WITOSZEK OG NATASZA P. S ANDBU Norske intellektuelles (av)makt 68 – Se, dette kan vi i dag gjøre med vår jord • ERLING FOSSEN 76 Skyte og skrive • BENDIK WOLD Fotokunst i Samtiden 82 Jesus Beethoven Einstein Snoop Dogg • TORBJØRN RØDLAND 99 Einstein Picasso Darkthrone Snoop Dogg • TORBJØRN RØDLAND Samtidskunst 100 Kunstens rolle i samfunnet • UTE META BAUER OG YVONNE P. D ODERER Liv og samfunn 110 Gaten • PER THOMAS ANDERSEN 129 Tid for arbeid, tid for liv • SJUR HOLSEN 134 Gift deg proforma i dag – og bli helt i morgen? • PÅL V. H AGESÆTHER Intellektuell sjølvbiografi 143 Ein kan tole mykje vantrivnad så lenge ein elles har noko interessant å halde på med • STEPHEN WALTON

155 Om forfatterne

www.samtiden.no Oppdateres ukentlig: • debatt om Samtiden-artikler i andre medier • artikler publisert bare på nettet MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 4

leder

Om estetikk og etikk, film og politikk

eg ser en del på tv. Jeg liker teater. Om film enorm innflytelse på samfunnsutviklingen, og J må jeg bruke litt andre ord. Det er ofte et er selve motoren. voldsomt og brutalt forhold, og det pendler For dyrkingen av individet må ikke forveks- kraftigere mellom kjærlighet og avvisning enn les med de kreftene som til syvende og sist sty- det meste ellers. Men hvorfor stiller jeg filmen rer den politiske og økonomiske utviklingen. i en særklasse? Hvorfor er det slik at film så ofte For det er i like høy grad som noen gang kol- både forfører, forvandler og forleder, som Anne lektive størrelser og systemer. Den nyliberalis- Hoff sier det i boken Mitt liv som film. Det har tiske økonomien slik den er dominert av enkel- to forklaringer for min del. te vestlige og noen asiatiske land, og slik den er Den ene er den tekniske, visuelle, estetiske sterkt styrt av multinasjonale konserner, er vel siden ved film i dag, alt det som det er mulig å det nærmeste vår tid kommer en totalitær ide- gjøre med filmmediet rent formmessig, og som ologi. Ensretting og polarisering i verdenspoli- gjør at det er nettopp film og ikke tv som er det tikken i etterkrigstiden er erstattet med ensret- sterkeste medium som eksisterer. Men den ting og polarisering i verdensøkonomien nå andre forklaringen er enda viktigere. Den går rundt tusenårsskiftet – med kanskje enda stør- på hva film som estetisk uttrykk kan forårsake re følger for hver enkelt. av etikk, av moralske refleksjoner. Hva film kan Det som da gjelder, er å finne frem til den gjøre med deg som ser, på godt – og vondt. virkelige og ekte individualiteten, den som vir- Det er blitt vanlig å si at vi lever i en indivi- kelig kan utfordre den kollektive tenkningen i dualistisk tid. Frie valg, stor sosial og geogra- tiden, de tilfellene der enkeltmennesker kraft- fisk mobilitet, shopping av identitet fra en hvil- fullt forandrer systemene. Og her er det film- ken som helst hylle, selvrealisering gjennom mediet kan komme inn i bildet som igangset- forbruk. Kort sagt, alt er mulig for alle til tende. Film er et usammenlignbart medium for enhver tid. Likevel: Den prinsipielle og kom- å vise hvordan enkeltmennesker med ideer og promissløse individtenkningen har skapt enor- visjoner og styrke til å omsette dem i praksis, me fremskritt i menneskets historie, bl.a. kan endre den retning som verden rundt dem uttrykt ved økt respekt for menneskerettighe- utvikler seg i. Mer kraftfullt og visuelt enn tene og frigjøringsbevegelser av flere slag de andre uttrykk kan filmen brette ut enkeltmen- siste tiårene spesielt, enten de gjelder etnisitet, neskets eksempel på stort lerret. Filmfortelling- kjønn, legning eller livssituasjon. Fokuseringen en er enda mer fortettet og forenklet enn den på individet har til og med gått langt og blitt så litterære, og på kino blir vi holdt fast i den fra «korrekt» på alle måter at noen samfunnskriti- begynnelse til slutt innenfor et begrenset og kere attpåtil hevder at den som vil være radikal uhyre intenst tidsrom. og annerledestenkende i dag, må være kollekti- vorientert fremfor individfokusert. itt første dype inntrykk av filmens Det er en farlig tanke. For den overvurderer evne til å vise enkeltmennesker som individenes makt i dag, den tror at den overfla- M bærere av prinsipper fikk jeg av tiske livsstilsindividualismen virkelig har Gandhi-filmen til Richard Attenborough fra MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 5

samtiden 2 2005 5

1982. Så kan jeg nevne Sally Potters filmatise- slik de er i dag, bare dyrket ekstra konsekvent ring av Virginia Woolfs Orlando fra 1992 som i fascismen. Riefenstahls filmer– for eksempel for alltid forandret mitt syn på kjønn og Viljens triumf og Olympia – viser så brutalt kjønnsidentitet. Og jeg kan nevne årets Hotel tydelig hvordan det alltid er nødvendig å lese Rwanda, om hotelldirektøren som gjemmer filmkunst inn i en politisk eller sosial 1200 mennesker på hotellet sitt under massa- sammenheng. For den er ikke uskyldig. Det krene i Rwanda i 1994, med stor fare for sitt gjør ikke kunsten mindre som kunst. Men det eget liv. Disse tre filmene er alle individsen- gjør den farlig, det setter den i spill og på spill. trerte og biografiske, til tider sentimentale og På den positive siden viser dette at estetik- heroiserende. ken som lever i filmkunsten er med på å Og det viser seg virkelig at enkeltmennes- forme, påvirke og utfordre moralske stand- kets historie er bedre egnet til å belyse dette punkter. Estetikken er virksom, kunsten og store temaet enn en mer generell historie. Det underholdningen har makt, stor makt. Til enkeltstående blir representativt, det spesielle syvende og sist er det kanskje ikke så ofte filo- og detaljerte ved historien kaster lys over det sofiske resonnementer og fornuftige overleg- mer universelle i det politiske. Det saklige lig- ninger som former og endrer våre kjernever- ger så å si innbakt i det personlige: Da, på sitt dier. Det er like ofte følelser og holdninger beste, fremstår film som humanistisk kunst, frembrakt gjennom kunstverk som fremstiller ikke bare som kommersiell-industriell under- noe på en bestemt måte, i et bestemt lys – ikke holdning, som film også er, for all del. Men minst gjennom utrullingen av mangefasetter- ikke hele tiden. te enkeltmennesker. Da blir det til syvende og Gjennom å omskape til kunst enkeltmen- sist umulig å skille det etiske og det estetiske, nesker som har endret sine omgivelser, kan og du vet at du sitter der og ser en film du filmen igjen endre nye mennesker, eller ret- aldri skal glemme, som du alltid vil ha i krop- tere sagt: endre den måten som mennesker pen. betrakter verden på, og gjennom det deres handlinger. Og det er slik politikk og enhver ngmar Bergman har omtalt kinoen som form for endring starter, er det ikke, med «de livsfeiges tempel». Han tar feil. Mer enkeltmenneskers tro, håp og overbevisning- Ienn en flukt eller en livserstatning kan er. kinofilmen nettopp inspirere til handling og Film som estetikk og kunst kan altså skape retning, hvis en er åpen for det. Selv om den verdier, og gjør det, på effektive måter. Det er bare skulle påvirke én person til å utrette noe en sammenheng mellom det skjønne og det han eller hun ellers ikke ville ha gjort. Så til gode. Men den er ikke enkel, denne sammen- slutt, med den aktuelle Hotel Rwanda fortsatt i hengen, den er tvetydig og komplisert. I tilfel- bakhodet, kommer jeg på det gamle jødiske let Leni Riefenstahl – Nazi-Tysklands mester- ordtaket som jeg synes blir illustrert i nesten filmskaper – perverteres denne linken enhver film som virkelig er verdt å se: gjennom sin ideologiske bruk til en sammen- Den som redder ett menneske, redder hele heng mellom det skjønne og det ufattelig verden.• onde.

en Riefenstahls filmer blir ikke av den grunn bare propaganda. De er i M høy grad kunst også. De har bare i seg den svært ubehagelige innsikten at fascis- Knut Olav Åmås mens estetiske idealer er vår tids egne, også REDAKTØR MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 6

Stein Lillevolden

«En sangfugl i en snare gikk»

Bondevik-regjeringen innførte for ett år siden et helt oppsiktsvekkende brutalt regime overfor avviste flyktninger de ikke får tvangssendt ut av landet. Disse «ureturnerbare» blir nå kastet ut av asylmottakene og fratatt all økono- misk støtte for å sultes og fryses ut av det selvfeirende hundreårsriket.

I hodet mitt på den brått så ubehagelige og tator langs de mørklagte gatene, mens den klumpete puta kverner de samme irriterende ubekymrede og nonchalant røykende mannen bildene. En svarthvittfilm som ligner en dårlig suser videre ned mot det femstjerners Hilton- dramatisering av Klaus Manns Mefisto. Jeg prø- hotellet. Her etterlater han bilen ulåst på en ver å sove etter en lang dag med motstridende parkeringsplass flankert av ambassadelimou- følelser, og mest av alt en konfrontasjon med siner, noen kjøretøy merket med internasjonal min egen moralisme. presse og andre fra kjente nødhjelpsorganisa- Trettheten og halvsøvnens forsøk på å bli sjoner. kvitt uroen gjennom drømmeaktige bilder Mannen er desidert ikke hentet fra en tåpe- utvikler seg bare til et mareritt, ikke hvile. lig filmatisering av Klaus Manns ryggesløse Gjentatte filmsekvenser av en syngende mann Mefisto, den evig tilpasningsivrige skuespiller kjørende i hvit Opel Manta Coupé i stor fart Hendrik Höfgen i Det tredje rike. Mannen i gjennom en mørklagt millionby.Tungt bevæp- mitt halvvåkne mareritt er min gode venn nede soldater kontrollerer at portforbudet blir Alex, byen er Addis Abeba, den avbildede dik- overholdt, men mannen i den latterlig harry tatoren er Mengistu, og i Etiopia er millioner bilen vifter med en passerseddel ved de stadi- av mennesker i ferd med å sulte i hjel. ge checkpoints og blir raskt vinket videre. Bil- Alex har denne dagen fortalt meg om sitt liv lyset sveiper over store plakater av landets dik- som popsanger på Hilton, hvor han hver kveld MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 7

samtiden 2 2005 7

underholdt et hvitt publikum av journalister, vil bety fri innvandring av mennesker fra Afri- hjelpearbeidsbyråkrater, diplomater og «We kas Horn. Det skal bli interessant å følge fri- are the World»-popstjerner på promotiontur, staden Trondheim».1 før han kunne trekke seg tilbake til sitt faste Statssekretær Cathrin Bretzeg supplerer værelse på hotellet.«It’s not good to be impor- avhumaniseringen av norsk asylpolitikk ved å tant, but you start to enjoy it», som Alex lako- gjøre den til et spørsmål om frakt og uttrans- nisk la til etter å ha fortalt om Hilton-tiden. portering, ren returlogistikk for mennesker, Diktator Mengistu hadde behov for at fokuset gjennom å avvise at det overhodet finnes «ure- var på tørken, ikke regimet, og at alle de hvite turnerbare» mennesker i Norge. Hun mener tilreisende ikke kjedet seg i en by i sammen- det riktige begrepet er «vanskelig returner- hengende unntakstilstand. Med sulten som bare».2 Slike utfordringer kan løses hvis det våpen forsøkte Mengistu å utrydde opposisjo- ikke lenger er humanistiske begrensninger nens gerilja og på klassisk stalinistisk vis rundt midlene. tvangsflytte den del av problembefolkningen En dansk Frp-parlamentariker, Tom Behn- som ikke døde av seg selv. ke, vakte en smule forargelse for noen år siden I dag bor den etiopiske popsangeren Alex ved å foreslå at man kunne kaste avviste soma- på gata i Oslo, fratatt alle rettigheter og økono- liere ut i fallskjerm over det landområdet som misk hjelp, fordi den norske regjeringen har utgjorde staten Somalia inntil den gikk i opp- bestemt at alle de såkalt ureturnerbare flykt- løsning i borgerkrig. Behnke er nå tatt inn i ningene fra land som ikke vil ta dem tilbake, varmen og blitt folketingsmedlem for regje- skal fordrives fra Norge, om de så må sultes og ringspartiet De Konservative, Høyres søster- fryses ut. parti. Norske Fremskrittsparti-ledere har nettopp foreslått å bestikke de somaliske krigs- Asylpolitikk som returfrakt herrene, flyktningetragediens faktiske årsak, til å ta i retur somaliere fra Norge. Foreløpig er Kommunalminister Erna Solberg innførte fra ikke dette blitt norsk politikk, men hvis man 1. januar 2004 en ny lov der asylsøkere med ser på utviklingen av andre grove angrep på endelig avslag mister adgangen til å bo på mot- asylinstituttet i Norge, er det grunn til å frykte tak mens prosessen med å kaste dem ut av lan- at flere mafiametoder godtas for å få uønskede det med tvang pågår. En god del land nekter menneskegrupper ut av landet. Libya har tidli- eller makter ikke å ta tilbake flyktninger som gere vært et vanskelig land både menneskeret- returneres under tvang, men disse mennes- tighetsmessig og særlig å sende mennesker til- kene skal nå utsettes for sosial nød i et forsøk bake til, men i forbindelse med Gaddafis gjen- på å presse dem til å forlate Norge «frivillig». inntreden i det gode internasjonale selskap, Kommunalministeren påberoper seg en svært har Norge gjort en avtale om å få levere tilba- streng definisjon av begrepet «ureturnerbar ke vanskelig returnerbare mennesker til dikta- flyktning» som bare skal gjelde dem som «ikke toren. får aksept for hjemreise etter å ha samarbeidet En unnselig NTB-melding fra februar i år og selv gjort det som er mulig for å få dette til», fikk få oppslag i norske aviser, men helt uten mens hun ikke akkurat er like fintfølende i humanistiske dikkedarer rundt menneskeret- semantikken med sine vulgæruttalelser mot tighetssituasjonen i Libya, forteller den om en sosialhjelp til flyktninger kastet ut fra asylmot- hjemtransport: takene: «Hvis politikerne lokalt vil gjøre Trondheim til Somalias største by, så vær så Oslo (NTB): 36 politivakter måtte til for å følge 19 god. Men selv synes jeg ikke det er en særlig libyere som var utvist fra Norge, tilbake til Libya god idé. Jeg sier dette fordi forslaget i praksis på et chartret SAS-Braathens-fly. De 19 libyske MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 8

8 samtiden 2 2005

asylsøkerne, hvorav 15 hadde skaffet seg krimi- pisk politikk kan høres ut som en utvidet ver- nelle rulleblad, ble sendt hjem for en måneds tid sjon av Monty Pythons Life of Brian i et land siden til en pris av 600 000 kroner for den norske med mer enn 70 etniske grupper, der de stør- stat, skriver Aftenposten. Årsaken til at prisen ble ste har minst én egen frigjøringsbevegelse. For så høy er først og fremst at flere av libyerne bar- en person som ble oppfattet som kulturell rikaderte seg på rommet sitt på politiets utlend- medløper og angiver for Mengistu-regimet, var ingsinternat på Trandum i protest mot å bli utvist Hilton-festen nå definitivt over. Alex måtte etter at asylsøknadene var avvist. Selve charter- komme seg vekk før oppgjørets time. turen kostet 300 000 kroner, men det kostet like Men norske myndigheter mener ikke det mye for ekstra vakthold på Trandum. Bråket var nye regimet i Addis Abeba lenger bærer nag også årsaken til at så mange politivakter ble overfor Alex, selv om han på TV har sunget sendt med flyet. Mengistu-regimets pris og propagandasanger – Høye utgifter kan godtas i slike tilfeller. Sik- for krigen mot egen og Eritreas befolkning. kerheten til andre passasjerer på rutefly må iva- Alex var faktisk på vei til eksil i USA, som retas. Det samme gjelder på charterfly. Det er tusenvis av andre etiopiere, men mens han viktig å sende et signal til dem som står for tur til ventet på visumpapirene, mer og mer desperat, å bli sendt hjem med et negativt asylvedtak, sier kom han i snakk med en hjelpearbeider fra sjefen for Politiets Utlendingsenhet, Arne Jørgen Norge i en pause på Hilton. Han anbefalte Olafsen. Alex å dra til Norge fremfor mulighetenes De 19 libyerne kunne sendes hjem fordi Liby- land. Han mente det ville være lettere å få opp- as leder Muammar Gaddafi har åpnet landet for hold i Norge, og hadde også noen forbindelser Vesten og ikke er uvillig til å utstede reisedoku- på ambassaden. Kanskje er det et historisk menter til egne borgere som får sine asylsøkna- paradoks at denne overtalelsen skjedde på et der i andre land avvist.3 Hilton-hotell. Kjeden ble startet i USA av etter- kommerne til en desperat økonomisk flykt- Meldingen sier ingenting om levekårene i ning fra Kløfta i Norge, i dag et tettsted med Norge for de «vanskelig returnerbare» libyerne Ullersmo fengsel som eneste vekstnæring, den frem til returkommisjonen var ferdig forhand- gang rent bondeland som godt levde opp til let med Gaddafi, og hvorfor de 15 tidligere så sitt navn som et hull i jorden. ureturnerbare hadde pådratt seg kriminelt rul- Alex sier han burde skjønt at han ikke skul- leblad. Uverdige situasjoner har en egen evne le reist til et land som til forveksling lyder som til å frembringe uverdige handlinger. Uten å Nowhere, mens alle han kjente fikk øyeblikke- overstrekke paralleller, kan det vel nevnes at lig opphold og karriere i USA. Men tiden var avhumaniseringen av europeiske regimer også knapp og presset for å komme seg vekk var tidligere har vært kjennetegnet ved at man har enormt. Både venner og familie insisterte på at begynt å se på noen bestemte mennesker som han måtte komme seg vekk nå, fordi han også bare et transportproblem ved avhending. utgjorde en fare for dem ved å være så tett assosiert med det gamle styret. Et land kalt Nowhere Opportunismens kunst Alex har vært i Norge i over ti år, etter at Tigray-geriljaen TPLF (Tigrean Peoples Libe- Klaus Mann spiddet i sin berømte nøkkelro- ration Front) og koalisjonen av opprørsstyrker man Mefisto sin tidligere svoger, skuespilleren EPRDF (Ethiopian Peoples Revolutionary Gustaf Gründgens, som en opportunistisk Democratic Front) i 1991 seiret i Etiopia og nazimedløper, kamuflert som higen etter en fjernet Mengistus blodige Derg-regime. Etio- stadig mer forfinet, «ren» kunst. Denne intel- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 9

samtiden 2 2005 9

lektuelle skuespilleren startet idealistisk med å på sitt vis, men hadde vanskelig for å leve lage sosialistiske cabaretforestillinger i provin- videre. Kanskje det skal sterk rygg til å bære sen, før naziovertagelsen. I Det tredje riket opportunisme? rendyrket han rollen som Mefistofeles i Goet- Familien Mann, med patriarken og nobel- hes Faust og ble en av Hermann Görings ynd- prisvinneren Thomas Mann som flaggskip, lingsskuespillere, for til slutt å avansere til sjef kunne klare seg godt hvor som helst i verden, for Nazi-Tysklands største teater. Et kulturelt mens Hollywood allerede var fullt av skuespil- ikon som stilte seg til disposisjon for diktatu- lerflyktninger med tung sentraleuropeisk ret, men som hele tiden snakket om den frie, aksent, dømt til å spille rollen som brutal ubesudlede kunst og så sin glansrolle løsrevet nazist eller spion resten av livet.

Alex sier han burde skjønt at han ikke skulle reist til et land som til forveksling lyder som Nowhere, mens alle han kjente fikk øyeblikkelig opphold og karriere i USA.

fra den politiske virkelighet, men som likevel Mine venstreside-moralske ryggmargsref- var så altfor tilpasningsdyktig til enhver situa- lekser er like raske til å felle dom over Alex sjon. Vi kjenner problemstillingen fra norske som Klaus Mann over sin Mefisto. Jeg begyn- kunstnere under krigen også, noen ble dømt ner lett å nynne med på Rudolf Nilsens frykte- og fordømt, mens andre fløt videre som en del lige «Gi meg de rene og ranke, de faste og ster- av den tilpasningsdyktige silkefronten. ke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i Etter krigen var Gründgens like brukbar for livet går hen og selger min store tanke, men den nye tid og feiret nye triumfer med verdens kjemper til døden for den.»4 – kommunistisk mest berømte tolkning av Mefistofeles. Klaus heroisme så det stinker. Opportunisme er desi- Manns bok ble derfor i lange tider ikke utgitt i dert ikke noen vakker overlevelsesstrategi og Tyskland – det var så mange som hadde ting i egner seg heller ikke så bra som sangtekst, klemme fra krigens dager. Men det «rene men noen ganger kan det kanskje være nød- kunstnerlivet» hadde kanskje likevel hatt for vendig. Det er enkelt å bli opprørt over det store omkostninger, ved at skyggene av glans- overfladiske popliv Alex førte i Addis Abeba rollen som den maskerte Mefistofeles og den mens millioner sultet, men Addis Abeba var på åpenbare parallellen til Faust som inngår en mange måter like langt vekk fra kampsonen pakt med djevelen for å oppnå alle frihetens som for oss popmusikklyttere i Vesten. På Hil- muligheter, til forveksling ligner hans egen ton sang han sammen med noen av «Do they pakt med naziregimet. Gründgens død var know it’s Christmas»-stjernene fra USA og antagelig selvmord, en livsavslutning han fak- Europa, om «there’s a world outside your win- tisk delte med sin sterkeste kritiker, Klaus dow, and it’s a world of dread and fear, where Mann. Foreningen av skittent liv og ren kunst the only water flowing, is the bitter stream of kunne være tung å bære, og Klaus Manns krav tears», og etterpå fortsatte festen både her og om rettlinjethet og heroisme var også sterkest der.Var hans liv så mye mer kynisk enn resten på trygg eksilavstand, der dette ga levebrød. av koret fordi han var nærmere tåreflommen? Begge overlevde det nazistiske regimet, hver De utenlandske artistene gjorde karriere på MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 10

10 samtiden 2 2005

sin sang, mens Alex bare ble assosiert med og Alex var eritreer, mens moren var fra Somalia, stadig tettere knyttet til det undertrykkende noe som ikke alltid var uproblematisk i opp- regimet. veksten. Selv om nasjonalismen den gang ikke var så sterk i området som nå, hadde klantil- Loven som nøkkelroman hørighet mye å si. Familien flyttet derfor tidlig til Etiopias hovedstad, mens Eritrea fortsatt Norsk asyllov kan også leses som en nøkkel- var en del av Haile Selassies keiserrike. I Addis roman om protestantisk moral og menneske- arbeidet mor som lærer og far i kommune- syn, der hovedrollen spilles av den rene og administrasjonen. Familien var svært musi- ranke samvittighetsfangen på flukt fra fangen- kalsk, og Alex elsket å synge. I 1960- og 70åra skap og forfølgelse, og som i en mirakuløs var Addis Abeba faktisk kjent som Swinging flukt har klart å ta seg direkte til Norge, helst Addis, den byen i Øst-Afrika der det virkelig med ferske og tydelige torturmerker på krop- var et uteliv – i hvert fall for middel- og over- pen. Den som ikke ligner på denne lovfestede klasse. Soul, rhythm’n’blues og rock fant sitt fortellingen har ikke rett til opphold i Konge- lokale uttrykk og språk. Gitarene var kanskje riket. Men verden er nå engang i liten grad elektriske, men ofte spilt på den afrikanske befolket av Aung San Suu Kyi’er og overjordis- fingermåten man kjenner fra lokale strengein- ke idealister. De fleste av oss er skrøpelige, strumenter som masinko, en slags lutt, og sammensatte og motsetningsfylte på vår vei kerar, en lyre, og tilsvarende med trommene gjennom livet, og veien inn og ut av motstand og rytmeseksjonen. En etiopisk spesialitet var og opposisjon kan være ganske tilfeldig. lenge at blåserne fikk en stor plass i lydbildet, Men så lenge asyllovene er formulert i det for Haile Selassie hadde i 1920-åra hentet heltemodige skinnet av moralske imperativer armenske flyktninger fra Jerusalem for å innen menneskerett som Zola, Locke og Rous- danne The Bodyguard Orchestra. Tradisjonen seau, forbilder det knapt finnes så mange av i og instrumenteringen fra disse lå godt til rette norsk historie, tvinges vanlige dødelige til å for en videre vei til jazz, rhythm’n’blues og justere sin historie i den retning de håper pas- funky rock. ser med loven. Dette er ikke sjelden den rene Alex fant seg hurtig til rette i Swinging løgn, men asyllovene sikrer rettighetene til Addis, og han behersket også godt den spesiel- mennesketyper som knapt eksisterer på denne le etiopiske syngemåten som nå ble tilpasset jord. Alex visste at hans historie ikke alltid var vestliginspirert musikk. Han begynte å synge like høyreist, men forsøkte på veien gjennom sammen med de mest kjente musikerne, for norsk asylsystem å fremheve noen deler og eksempel Wallias Band, som etter hvert også tilbakeholde andre. Dette ble skjebnesvangert, fikk et stort navn i Vesten. Han reiste på turné og norske myndigheter mener derfor at det er i Europa og USA med Wallias Band og andre uproblematisk for ham å vende tilbake til Eti- etiopiske musikere. De var også backingband opia. Han er jo bare popsanger! for Etiopias store stjerne, Aster Aweke, Afrikas Aretha Franklin. En annen sanger med histo- Swinging Addis rie som sammenfaller mye med Alex’ bakgrunn, er Mohamoud Ahmed, en av de mest Alex ble født i Eritrea i 1959, og har derfor for- betydningsfulle etiopiske sangerne som måtte lengst passert den statistisk forventede leveal- flykte og fortsette sin karriere i Europa. Da de der i området. Men etter å ha vært isolert på et politiske overgrepene i Etiopia bare vokste, flyktningemottak i Narvik i over ti år, føler han valgte Aster Aweke å bli i USA. Her ble hun en ofte at han har blitt fratatt mer enn de årene av world-musikkens og afrikansk funk-souls han har overlevd gjennomsnittet. Faren til helt store stjerner. Alex viser meg ivrig sitt slit- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 11

samtiden 2 2005 11

te fotoalbum med bilde av seg selv på scenen, største vestlige hotellene fikk et natteliv forbe- på turné og sammen med alle de store stjerne- holdt de hvite, og Alex oppnådde en lukrativ ne. Aster Aweke valgte riktig og hoppet av i avtale med både Hilton og regimet. Her knyt- USA. Alex ble svikeren som samarbeidet med tet han enda bredere kontakter med maktha- regimet, som flyktet altfor sent, som valgte feil verne og levde det glade liv. Arabiske oljeinte- land og ikke ble trodd, og som til slutt havnet resser og forretningsfolk var også på besøk for på gata i Oslo. Her lever flertallet av de uretur- å gjøre forretninger med regjeringen, noe som nerbare nå under svært uverdige forhold, gjorde at det dryppet litt på Alex også, slik at enten på gata eller i tilfeldige krypinn. Kristne han kom på reiser til arabiske oljeland. Selv til organisasjoner, husokkupanter, blitzere og en Saudi-Arabia, et sted hvor hans «dekadente» håndfull humanistisk forpliktede mennesker livsstil og musikk ikke akkurat hadde offisielt forsøker å hjelpe med ly, men nøden er så anerkjent plass. Men overklassen overalt lever overveldende. Alex er som alltid god til å til- ubekymret det liv de selv har makt til å for- passe seg, men i Oslo er det så fordømt få var- dømme. Alex behersket det dobbelte bokhol- merister som slipper ut maskinvarme på gate- deri til det fullkomne, fordi han kom fra et nivå. Alle som har sett film-noir kan gjenkalle regime der dobbeltmoral var satt i system. En mørke bilder av damp og røyk opp fra slike av hans venner og beundrere i Saudi-Arabia ga sikkerhetsventiler. I Norge føres dampen opp ham den hvite Opelen i gave. Alex’ mer jord- på taket, slik at det heller fyres for kråkene, for nære søster ble rasende: «Hvorfor ba du ikke vi liker ikke løsgjengere og andre varmetreng- om å få en minibuss i stedet, slik at du kunne ende. Den største knekken for Alex kom i vin- tjene litt penger og gjøre noe for transporten i ter, da han hadde gått rundt i dagevis med dette landet?». noen altfor små sko han hadde funnet i en Den snusfornuftige søsteren valgte langt container. Føttene hovnet opp til det dobbelte, mer fornuftig enn å dra til Norge da hun ble slik at han ikke lenger kunne gå gatelangs for tvunget til å flykte to år senere enn Alex. Hun å holde varmen. Oslo blir nok aldri den ure- dro til Canada, og er for lengst blitt kanadisk gjerlige fristaden for truende svarte masser fra statsborger. Da hun fikk høre at Alex etter ti år Afrikas Horn, slik Erna Solberg forsøker å på asylmottak i Norge var kastet på gata, tok skremme besteborgerne med. hun første fly til Oslo og forsikret at hun kunne ta med seg Alex hjem til Canada. Dette Angiveren Alex ble kontant avvist av norske myndigheter, for etter deres tolkning av Dublin-konvensjonen Alex elsket turneene i Europa, men vendte all- kan de bare utvise Alex til det landet han kom tid tilbake til Addis. Gradvis tilpasset han seg fra, ikke la ham reise til andre land.«Vi trodde de stadige innskjerpingene i betingelsene og geriljaen fra fjellene ville komme til å drepe fant sine smutthull. Noen mener han gikk så deg, Alex», sa søsteren hans da hun var her i langt i tilpasningen at han anga folk til regi- vinter, «men det er de norske myndighetene met. Mengistu strammet båndene og forlangte som tar livet av deg. Here they’re killing you lojalitet. Det musikklivet som ikke hadde flyk- softly, in Africa they would be more humane tet, gikk snart i indre eksil i provisoriske stu- and shoot you at once». Hun er med god grunn dioer og undergrunnssteder i Addis Abeba, svært bekymret for både hans fysiske og men- fordi det ble innført permanent unntakstil- tale helse. stand med utgangsforbud etter klokka 22 hver kveld. Men regimet kunne ikke ha en helt Ras Tafari utdødd by så lenge det fantes diplomater, vestlige hjelpearbeidere og russiske rådgivere. De Den styrtede keiseren Haile Selassie av Etiopia MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 12

12 samtiden 2 2005

har en sterk plass i Vestens musikkhistorie, bibelhistorie ved å erklære seg som Kongenes uten at noen reflekterer så mye over elendig- Konge, med en stolt og uavhengig gud som heten under det keiserriket Mengistu styrtet. skilte seg ut fra de hvites rasistiske gud. Haile Da Ras (hertug) Tafari Mekonen i 1930 ble Selassie besøkte USA og ble hyllet som de svar- kronet til keiser Haile Selassie i det sterkt orto- tes konge, men trakk også etter annen ver- dokst kristne Etiopia, trakk han selvbevisst sin denskrig nytte av amerikanernes voksende familielinje 225 ledd tilbake til Menelik, søn- geopolitiske interesser for Afrikas Horn. I den nen til den bibelske kong Salomon av Israel og kalde krigens favntak ble derfor det brutale

Alex er som alltid god til å tilpasse seg, men i Oslo er det så fordømt få varmerister som slipper ut maskinvarme på gatenivå.

den mektige etiopiske dronningen av Saba. Mengistu-regimet typisk en del av Sovjetunio- Keiserens kamp mot de italienske fascistenes nens interessesfære, og regimet klarte heller erobringer på Afrikas Horn, gjorde ham kan- ikke lenger å stå imot frigjøringsgeriljaene da skje litt ufortjent til et symbol på det frie Afri- den militære støtten forsvant med Sovjetunio- ka, som den første som sto opp mot europeisk nens kollaps. imperialisme. Det var jo ikke akkurat helt uten vestlige interesser at han var keiser. På den Svart motkultur andre siden av jordkloden, i Jamaica og blant svarte i USA, var det en voksende sosial På Jamaica ble Haile Selassie likeledes hyllet bevissthet under den harde økonomiske kri- av de fattige svarte under sitt statsbesøk på øya sen på 1930-tallet, og samtidig hadde religiøse i 1966. De troende kaller seg rastafarianere etterkommere etter slaver fått en orientering etter keiserens opprinnelige tittel. Det lokale mot Afrika i en tid med voksende nasjonalisme musikkmiljøet på øya fikk, som ellers i verden, verden over. Marcus Garvey, en religiøs svart et kjempeoppsving med utbredelsen av billige frihetsforkjemper og «tilbake til Afrika»-forta- transistorradioer og grammofoner, og plate- ler, hadde etter bibelstudier visstnok kommet industrien ble verdens mest effektive kultur- med et berømt profeti om en kommende svart formidling av amerikansk og britisk rocks litt konge; «Look to Africa for the crowning of a enkle sannheter. Men det ga også støtet til en Black King».5 lokal tilpasning og utvikling av musikken, til Haile Selassie ble både et selvbevissthets- en elektrisk forsterket jamaicansk musikk symbol for afrikansk-amerikanere og et fri- med sammenvokste, solide svarte røtter både hetssymbol i kampen mot europeisk imperia- fra Afrika og USA. Den nye musikken, den nye lisme og italiensk fascisme på erobringstokt i svarte bevissthet og den svarte religionen Afrika, der kontrollen over inngangen til Suez- smeltet sammen i tvillingfenomenene reggae kanalen satte Afrikas Horn i brennpunkt. og rastafarianisme. Bob Marley ble den frem- Samtidig passet keiseren på å knytte seg til en ste nyskaperen i en kulturrevolusjon på Jamai- religiøs historie med linjer til en afrikansk ca, som raskt spredde seg til Vestens popver- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 13

samtiden 2 2005 13

den, men i en mer musikalsk enn religiøs utga- overfor kommunister, men samtidig var han ve. Reggaens revolusjonære tekster, svart også forvirret over at mange hadde støttet opp- bevissthet og støtte til afrikansk frigjøring og røret mot keiseren. Han fordømte den lutfatti- enhet, passet perfekt i etterdønningene av ung- ge befolkningen for å være materialistisk ori- domsopprøret i 1968 med radikalisering, hip- entert: pietid og anti-imperialistisk frigjøringskamp. Marley viste oss et bilde av Etiopia som det for- … Ya can imagine if you go to Ethiopia now and jettede land, et Israel for de svarte og frihets- say, ‘Rastafari!’ and people say, ‘GO AWAY! GO søkende, der man var befridd fra det hvite AWAY! NO SELASSIE! BURN! KILL SELASSIE! Babylon og Vestens kapitalistiske åk. Det gjor- KILL RASTAFARI! KILL HIM!’ Them blooood claat de heller ikke noe at rastaene hadde marijua- people! Wicked! All over Ethiopia, ‘BURN SELAS- na, ganja, som sakrament, i en tid hvor rusva- SIE!’ – Them no know what sin them commit; nene i Vesten endret seg. that’s why them dead off so much. That is a ter- I sangen «War» satte Marley faktisk musikk rible sin them commit. Fuckahs! All the people in til en av Haile Selassies taler, slik at da vi sang the parliament of His Majesty traitors, too. Yeah, med på «Until the philosophy which hold one mon, dem cause the whole t’ing, and then watch race/ Superior and another inferior/ Is finally how black people have no pride. His Majesty is and permanently discredited and abandoned/ 84, Mengistu is 32, and Mengistu go stick up a Everywhere is war, me say war», var det den mon who is 84! Now what kind of dignity does gamle diktator som førte ordet. Etiopia ble et this Ethiopian have? There was none there – that symbol også for vestlige musikkinteresserte, was a sack of shit! That was no war – that was stort sett løsrevet fra historien og virkelighe- just a SACRIFICE! All the people so foo-lish! ten, men et land vi skapte i vårt eget drømme- Them no try to solve the problem, them use the bilde, slik vi syntes det burde være. Derfor ble problem to fight ‘gainst God. They say, ‘We want det så enkelt å mobilisere Vestens popindustri television! We want telephones! blah-blah! da sulten i Etiopia ble kjent i 1980-åra. Popin- Boom-boom!’ It terrible t’ing – terrible, terrible, dustrien hadde et forhold til Etiopia og Haile terrible t’ing, you know, Rasta.6 Selassie, og nå hadde de fæle kommunistene og tørken kastet landet ut i en sulttragedie av Bob Marleys besøk i Etiopia to år senere ble hittil usette dimensjoner, i hvert fall hittil ikke likevel et møte med et folk som elsket ham, TV-overførte dimensjoner, og til overmål mer som reggaemusikkens geni enn kanskje hadde de fæle røde kvalt rasta-Gud og boksta- akkurat rastafarianisme. Av blodig materialis- velig talt begravd ham i dass.Var det rart vi var tiske grunner har det aldri vært mange rastafa- opprørte? rianere i Etiopia. Keiseren var en brutal ene- voldshersker og i verdens eldste ortodokst The Lion of Zion kristne tradisjon var det omtrent blasfemisk å anse ham som en gud. De fleste rastaene i lan- I 1978 besøkte Bob Marley Etiopia for første det er innflyttere fra Jamaica, USA og Europa gang. Rockerevolusjonen hadde forlengst som ble tildelt et eget landområde av keiseren, spredd seg til Afrika og fått sin lokale tilpas- hvor de lever under de mest kummerlige kår ning, både i musikkinstrumenter, språk, distri- med liten kontakt med omgivelsene. Marley busjon og opptaksutstyr. Bob Marleys møte fikk møte den avsatte keiserens sønn og mot- med rastafarianernes spirituelle hjemsted ble tok Ras Tafaris ring som symbol på at han var nok en delt opplevelse. Naturligvis mente han hans profet. Etiopia ble heretter mer et religi- at alt må ha vært bedre under the Lion of Zion. øst symbol, det tapte paradis, enn et konkret Marley hadde lenge uttalt seg med bitterhet land for Marley. På den neste platen var det MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 14

14 samtiden 2 2005

oppgjøret med apartheidstaten Rhodesia og tisme.TV-apparatene Bob Marley var så irritert optimismen rundt overgangen til det frie Zim- over, ble stadig mer aktivt brukt til propagan- babwe som sto i fokus for hans visjoner om et da. De gjenværende artistene ble stadig beor- forent svart Afrika. Denne gangen levde han dret til å synge oppbyggelige sanger. Alex er ikke lenge nok til å bli skuffet. halvt eritreer, men levde så høyt på regimets Etter Marley kom en mengde reggae- privilegier at det bare var en glidende over- artister på besøk til Etiopia. Alex holder sam- gang den første gangen han var på skjermen spillet med reggaens kronprins, Dennis for å synge populære kampsanger for å opp- Brown, som høydepunkt på sin liste over sine muntre soldatene i den brutale krigen mot største jammer med kjente artister, og kunne eritreisk sivilbefolkning og frigjøringshær, i glede seg over at stadig flere kjente artister tillegg til revolusjonære sanger som hyllet kom og festet på Hilton, mens de var i landet regimet. «Vi sang mot folket. Vi ble også kjørt for å se de sultende. Det rasta-fundamentalis- til fengslene, ikke for å synge for fangene, men tiske propagandabildet av keiserriket Marley for å synge mot de politiske fangene!» hadde gitt oss, ble under sultkatastrofen i åtti- Omsider begynte han selv å lure på hvorfor åra erstattet med et like usmakelig vestlig selv- han ikke hadde tatt den samme veien som bilde som den barmhjertige samaritan for et Aster Aweke og alle de andre som tidlig så hvil- land befolket av døende barn med oldingean- ken hengemyr landet var i. Men fortsatt levde sikter, så svake at de ikke kunne vifte vekk flu- han godt, mens resten av landet sultet. Han ene fra øynene –«the only water flowing, is the møtte spennende mennesker fra utlandet. bitter stream of tears» som det så patetisk Harry Belafonte kom, det samme gjorde en av synges av Band Aid. Michael Jacksons brødre fra the Jackson Five, Fjorårets 20 års-jubileum og reprise på og Alex kunne ikke forstå hvorfor de ikke ville «Band Aid» er bare en enda mer tragisk paro- synge, men bare skulle ut på landet for å se på di, med enda glattere og dummere popstjerner, sultende mennesker. Flere tiggende mennesker fordi vi ikke engang har noen positive vibrati- begynte også å dukke opp i Addis Abeba, men ons og popkulturelle bilder av Etiopia å stå opp dette var ikke noe nytt, bare flere. Og Alex for– bare en håpløshet som ikke engang selger hadde god samvittighet, for han levde så bra at plater. Dessuten druknet det hvite turister i til- han hadde adoptert seks fattige familier han legg til en kvart million u-landsmennesker kunne avse penger til. Selvfølgelig kan vi kjen- under den store tsunamien omtrent samtidig. ne igjen opportunisten Gustaf Gründgens Marley var kanskje en dopskeiv religiøs funda- argumentasjon om at så mange var avhengig av mentalist, men hans bilder ga mer håp og ver- ham. Det er ikke i seg selv usant. På samme dighet enn det nedverdigende bildet interna- måte som Det tredje rike var også Mengistu- sjonale medier nå gir av etiopiere. regimet en sakte glidebane av små og kanskje hver for seg ubetydelige tilpasninger, så lang- Hvorfor synger dere når vi dør? som utvikling at det umoralske bare ses i tilbakeblikk. Selvfølgelig var det vekkere. Mengistu-regimet var stadig mer presset Eritreere som spurte:«Hvordan kan dere synge innad, selv om det fortsatt nøt godt av en plass mens vi dør?» Men det er jo sanger Alex var, og i Sovjetunionens geopolitiske strategi under det er soldatene som skyter, ikke sangerne … den kalde krigen. Eritrea kjempet intenst sin århundrelange frigjøringskrig, og det samme Språket former tanken gjorde en rekke av de andre regionene, særlig Tigray. Mengistu intensiverte krigen og over- Det var heller ikke skuespillerne som drepte i grepene mot alt som ble oppfattet som separa- Nazi-Tyskland. Victor Klemperer, filologipro- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 15

samtiden 2 2005 15

fessoren som mistet embetet sitt fordi han var mer frem mot en desillusjonert etiopisk hær. av jødisk opprinnelse, men ikke ble sendt til Da Sovjetunionens økonomiske bistand for- utryddelsesleir fordi han var gift med en svant med imperiet, var dagene talte for Meng- «arisk» kvinne, beskriver i sin dagbok fra Det istu, og han flyktet til Zimbabwe. Godt Bob tredje rike; Jeg skal vitne til siste stund7 den Marley slapp å oppleve den skuffelsen at gradvise veien fra de første, innledende trakas- hovedfienden fikk opphold i drømmelandet serier i 1933 frem til fullførelsen av Den ende- for svart frihet. lige løsning. For de som selv ikke ble rammet, De nye makthaverne i Addis Abeba var i var det enkelt å overse overgrepene, alle var begynnelsen opptatt med å konsolidere seg i bare opptatt av å tilpasse seg, og det rasistiske sine respektive områder og løse interne stri- fokuset på jødene gjorde at den vanlige tysker digheter i koalisjonen mellom geriljaer med sjelden følte seg rammet. Språkforskeren motstridende interesser, slik at det ble en rolig Klemperer skrev også i skjul en bok om den overgang før rettsforfølgelsen av det gamle gradvise brutalisering av det tyske språket regimet satte inn. Men etter hvert ble det klart under Det tredje rike, LTI (Lingua tertii impe- at mange fra det gamle regimet ville bli stilt for rii). Uten Klemperers nitide dagbokskriving retten.Alex søkte om visum til USA, men i ven- hadde vi aldri hatt den daglige innsikt i både tetiden fortsatte han sitt høye spill. Han hadde nazismens utvikling, ondskap og likevel bana- sin egen verden med europeere og amerika- litet i alle sine detaljer. Han analyserer det nere på Hilton. tyske språkets newspeak og utvikling med bru- taliseringen og vulgariseringen av språket Den heroiske flukt under nazismen, hvor han noe overraskende hevder en klar påvirkning fra amerikansk Med norsk visum i passet kom Alex seg omsi- språks gigantomani og showstil i de rablende der ut av Etiopia i 1993. Lite visste Alex at han nazitalene. Språket former tankene, og etter ved sine norske ambassadekontakter og lovly- hvert tenker vi slik vi hører språket bli brukt. dighet gjennom å søke visum, langt på vei Mengistu var også god til propaganda og til hadde beseglet sin skjebne i forhold til den å spille det etniske kortet, noe som kan være norske flyktningebehandling. Da han omsider enkelt i et land med over 70 grupper å splitte oppdaget dette, ble han desperat og gjorde i. Her ble grunnlaget for dagens uoversiktlige enda mer graverende feil. Norske myndigheter situasjon i Etiopia lagt, der det i fremtiden kan ser med stor skepsis til alle som kan planlegge være en reell fare for at landet kan falle fra sin flukt, fordi de er låst fast i den romantiske hverandre, slik Somalia og Jugoslavia gjorde fortellingen om at flukt skal skje hals over da det etniske kortet ble satt i spill. Sangere hode med diktaturets agenter halsende etter som Alex ble stadig mer brukt som myke for- for å hindre utreisen. Antagelig er det lovgi- midlere av regimets harde krav. Men restau- verne som har sett for mange heroiske krigs- rantorkestre har gjerne innebygd sin egen filmer. Etter en lang reise stemplet Alex inn i degenerering, enten de spiller på Ustaoset, på landet, for å oppdage at hans besøksvisum danskebåten eller i Addis Abeba. Musikken var bare ga ham en galgenfrist på tre måneder. blitt et tragisk ritual, glatt og gledeløst, helt Tiden gikk fort, men hans store evne til å til- uten kanter, perfekt for et diktatur. Det kom passe seg situasjonen var ikke lenger en fordel. som en vitamininnsprøytning hver gang en Han visste så altfor godt at hans historie av utenlandsk artist skulle sole seg i hjelpearbeid medløperi og angiveri til det gamle kommu- eller oppsøke rasta-røttene. De oppbyggelige nistregimet ikke var til pryd for noen. Alex sangene på tv hjalp ikke på krigen, for Tigray- holdt bevisst avstand til etiopiere og eritreere i geriljaen og den eritreiske geriljaen vant stadig Norge av redsel for å bli gjenkjent fra TV og MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 16

16 samtiden 2 2005

andre propagandaopptredener. Da visumet selvfølgelig ble han innhentet av gamle løgner utløp, søkte han derfor asyl som somalisk flykt- om hvor han kom fra. Omsider la han alle ning. Nasjonaliteten er i det minste en halv kortene på bordet og fortalte om sin skitne sannhet siden moren hans var somalisk, men fortid. Men nå sto det løgner mellom linjene den vokste fort til en dobbel løgn i norsk asyl- uansett hva han fortalte. Så langt hadde de behandling. Som posisjonering i forhold til imidlertid ikke noen sanksjonsmidler annet den daværende asylpraksis så det kanskje ikke enn å holde ham år etter år i det samme mot- så dumt ut, for Somalias sentralmakt hadde taket. Etter åtte år på asylsenteret i Narvik brutt fullstendig sammen etter mange års bor- fikk han faktisk et års arbeidstillatelse. Lyk- gerkrig, og området var så lovløst at det ikke kelig begynte han å arbeide på et sykehjem, var lett for Norge å returnere noen. Likevel et og livet hadde igjen et innhold, men da nok et dårlig valg, med hans lovlige visumpapirer fra år var gått og tillatelsen skulle fornyes, kom Addis Abeba og utstrakte ambassadekontakt. problemene opp igjen. Arbeidstillatelsen ble Saken kunne aldri holde i en norsk asylsaks- ikke fornyet, og deretter ble livsoppholdet behandling, men i mellomtiden hadde Alex så hans halvert fra 4000 til 2000 kroner i måne- mye annet å tenke på. Han ble plassert på asyl- den, slik at det ble umulig å spise seg mett. mottak i Narvik, og den oversosiale Alex møtte Deretter, fra 1. januar 2004, ble den nye loven bokstavelig talt veggen. om ureturnerbare flyktninger innført, der de som ikke samarbeider ved å reise tilbake, blir De usosiale koder fratatt all støtte og kastet ut fra flyktninge- mottaket. Sjokkerte beboere på mottaket sam- Alt det tradisjonelle vi nordmenn tror er tungt, let inn penger slik at Alex kunne reise til Oslo, som kulden, snøen og mørketiden, var upro- for de visste at han aldri kunne overleve på blematisk. Det var isolasjonen som slo ham ut. gata i Narvik. Det kan han knapt i Oslo heller, Den glade gutt dro på diskotek den første hel- men det er lettere å finne et livsnødvendig gen han var i Narvik, og trodde han hadde blitt nettverk i storbyen. usynlig. Ingen ville snakke med ham og langt mindre danse. Hvis han nærmet seg noen, Det hyklerske Norge vendte de seg vekk og snakket forbi ham som om han ikke var til stede. Sosiale koder er til å Alex fikk et nytt møte med det hyklerske gjennomskue, men etter å ha forsøkt å knekke Norge nå i den første julen etter at han var blitt de usosiale kodene som hersker i dette landet, ga fratatt husvære og livsopphold. Livet på gata han opp og holdt seg mest på asylmottaket. innebærer også å stå i kø foran Frelsesarmeens Dette var i en tid da det ennå var norskunder- slumstasjon sammen med andre som har blitt visning, men ingen nordmenn ville snakke tromlet ned i livet, og vente på de daglige med ham. Han var den eneste afrikaner på brødskivene. Etter å ha fått de tre med ost, sit- asylmottaket, så for overhodet å ha noen å ter han ned ved respatexen og forsøker å få snakke med begynte han å lære seg albansk, dem til å vare lengst mulig, da det plutselig slik at han kunne kommunisere med de fra feier inn med politi og pressefolk, lys og kame- Kosovo. ra. Til slutt kommer dronningen i limousin, Med sin formidable utadvendthet og tilpas- smiler, vinker og poserer sammen med alle de ningsevne klarte Alex likevel å skape seg en ulykkelige og ensomme i julen. tilværelse i Narvik, og også å få noen musi- «We are the World»- og «alle i samme båt»- kalske kontakter. Musikere behøver ikke å ideologien står sterkt i smørhullet Norge, så snakke så lenge de kan spille. Han forelsket selv den skinnhellige dronningen presset i seg seg og fikk en kjæreste, så alt så lyst ut. Men et stykke gouda, før hele det rojale pressesir- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 17

samtiden 2 2005 17

kuset feide videre til neste regjeringsskapte Blitz det siste året har hatt kontakt med, får nå sosiale ulykke. færre enn 20 nødhjelp fra et av Oslos sosial- I Oslo oppdaget Alex at han ikke var alene kontorer. Og enda færre, omkring ti, har fått om å være kastet på gata av Bondevik-regje- plass i kommunens hybelhus i Langes gate. ringen. Selvbebreidelsen over å ha kludret til Dette til tross for at Oslos byråd for velferd og situasjonen gjennom å ha løyet om hvor han sosiale tjenester, Margaret Eckbo, i fjor sa at kom fra i det første asylavhøret, så ikke ut til å ingen skal bo på gata, etter at kommunen den spille den store rollen i forhold til hvem han 4. oktober fikk en henvendelse fra Arbeids- og møtte på gata. Her var alle mulige etiopiere Sosialdepartementet der det ble presisert at representert, fra den demokratiske opposisjo- «… ingen skal sulte eller fryse i hjel, og at sosi- nen til dagens regime og gamle rojalister, og altjenesten må yte livsnødvendig hjelp i en dokumenterte torturhistorier, fengslede og akutt krisesituasjon, også til personer uten forfulgte under de nye makthaverne, hadde lovlig opphold». heller ikke gjort inntrykk på norske utlen- I forbindelse med julehøytiden satt de dingsmyndigheter. Det er jo ikke sikkert at store, uforpliktende ord enda løsere. Stats- dette gjentar seg når de vender hjem … minister Bondevik lovet at alle kunne få mat og husly, sosialminister Høybråten supplerte Insitament for hjemreise med den gode samfunnsmoral: «Det er en moralsk forpliktelse, uansett hva som står i Bondevik-regjeringens dramatiske beslutning lover og rundskriv, å hjelpe mennesker som er om at de ureturnerbare etiopierne og andre i akutt nødsituasjon. Det skal vi gjøre!». Byråd skal kastes på gata, er så oppsiktsvekkende Eckbo var igjen ute med nye løfter: «Sosial- internasjonalt at Norge har fått sterk kritikk kontorene må gi penger til mat og de må gi tak av Europarådet ved Den europeiske kommi- over hodet. Vi kan ikke nekte mennesker mat sjonen mot rasisme og intoleranse. I Sverige og vi kan ikke la mennesker sove under en klarer myndighetene fint å administrere et busk». Alt hørtes fint og fornuftig ut, bortsett system hvor ureturnerbare gis ny saksbe- fra at ansatte på sosialkontorene lo oss rett opp handling og vurdering av mulighet for opp- i ansiktet da vi viste frem disse avisutklippene. hold, og også andre «vanskelig uttransporter- «Her følger vi loven, og ikke hva tilfeldige poli- bare» utlendinger har krav på at saken blir tikere måtte si», er en representativ uttalelse vurdert på nytt. Både i Danmark og i Sverige fra en sosionom på Grorud sosialkontor. Ta er reglene langt mykere enn i Norge. Dersom den, Bondevik, Høybråten og Eckbo! asylsøkeren samarbeider om å dokumentere Med god hjelp fra privatpersoner, husokku- sin identitet, gis oppholdstillatelse i Danmark panter og ikke minst fastboende etiopiere i 18 måneder etter avslag på asylsøknaden. I Oslo, overlevde alle ureturnerbare på gata den Sverige blir asylsøknaden vurdert på nytt – og bittersøte juletid. oftest innvilget – dersom det er gått fire år og Bydelene i Oslo er tillagt myndigheten å utkastelse ikke har vært mulig. Så langt antas fatte enkeltvedtak etter sosialtjenesteloven. over 600 mennesker å være satt i akutt nøds- Den 6. januar i år sendte byråd Eckbo en ny situasjon som «insitament» for å tvinge frem oppfordring til bydelenes sosialkontor der hun et valg mellom pest og kolera – mellom å sulte understreker: «Hvis ingen annen hjelp kan på gata i Norge og å reise tilbake til en truet ytes, og søkeren motsetter seg å la seg tilbake- tilværelse i hjemlandet. Flertallet av disse føre til hjemlandet, skal bydelene gi nødhjelp lever nå under nedverdigende og livstruende etter nødrettslige prinsipper og reglene i sosi- forhold, enten på gata eller i tilfeldige kry- altjenestelovens §5-2, og hjelp til losji etter pinn. Av de omtrent 50 uønskede etiopierne sosialtjenestelovens §4-5». Dette brevet fra MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 18

18 samtiden 2 2005

byråden har stort sett blitt møtt med forakt og nader om nødhjelp». Det har vært deprime- byråkratisk sabotasje fra sosialkontorenes rende å være vitne til disse uverdige seansene side. Regelverket er slik at søkere uten opp- på St. Hanshaugen. hold og fast bopel blir fordelt på sosialkontor St. Hanshaugen sosialkontor er nå i ferd etter fødselsdato, og det blir vilkårlighetens med å etablere seg som et negativt forbilde for spill om man kommer på et kontor som har andre bydeler i hvordan man kan gjemme tatt signalene fra statsminister, sosialminister sakens realiteter i ren formaljuss, slik at de og byråd, eller til et som gjemmer sine avslag lettere får medhold av Fylkesmannens snevert bak formalisme og kynisk banalisering av situ- juridisk orienterte ankebehandling. Dermed asjonen ved å si at «søker kan jo bare reise kan regjeringen komme unna sitt dobbeltspill hjem». med hyklerske ministre som snakker kristen nestekjærlighet, samtidig som Erna Solberg l På toppen av haugen administrerer menneskeforakten med jussen trygt på sin side. Operasjonen med å fjerne Den mest horrible opptreden vi som har fulgt asylpolitikken fra politikkens påvirkelige ureturnerbare flyktninger i akutt nød har vært arena og overlate den til byråkratisk formal- vitne til ved byens sosialsentre, var helt klart juss, har vært vellykket. Menneskelige hensyn ved St. Hanshaugen sosialkontor. Her har er blitt banaliteter som er saken helt uved- saksbehandler kommet med uttalelser som kommende. Menneskers nød brukes som «Jeg aner ikke hvem byråd Eckbo er, og dessu- middel til å tvinge dem ut av landet, og kan- ten er det ikke byrådet som er vår overordne- skje enda mer som middel til å vinne neste de, det er Fylkesmannen». Fylkesmannen er valg. Derfor er det intet formildende ved Bon- riktignok klageinstans for sosialsaker, men devik og Høybråtens pene ord og bidrag til absolutt ikke overordnede, og selv om byråden regjeringens dobbeltkommunikasjon. Noen formelt ikke har instruksjonsrett overfor sosi- av flyktningene bor på gata rett ved regje- alkontorene, er det en usedvanlig arroganse ringskontorene, men er så høflige at de ikke ikke å ta politiske signaler. Det hadde kanskje går inn i varmen, og regjeringen sitter så høyt ikke vært så farlig, hadde det ikke vært for at oppe i etasjene at de ikke behøver å forholde saksbehandler får full støtte av bydelens sosi- seg til resultatene av egne vedtak her nede på alsjef. Det er uvisst om sjefen også støtter gatenivå. denne saksbehandler i hennes vane for å skjel- Sangfuglen vår bakser fortsatt desperat i le ut desperate asylsøkere som sulter og bor på snaren – men desto mer strammes den om hal- gata,«for å komme med helt meningsløse søk- sen …8•

Noter 1. Adresseavisen, 18. september 2004. 7. Victor Klemperer: Jeg skal vitne til siste stund. Dagbø- 2. Dagsavisen, 3. juni 2004. ker fra Hitler-Tyskland 1933-1945, Gyldendal, 1999. 3. NTB, 14. februar 2005. 8. Tittelen «En sangfugl i en snare gikk» er hentet fra 4. Rudolf Nilsen: «Revolusjonens røst», 1926. første strofe i Jens Bjørneboes dikt «Vise om bøndene 5. http://www.bobmarley.com/life/ på Capri ø», fra diktsamlingen Dikt, Aschehoug, 1951. rastafari/garvey.html, lesedato 20. februar 2005. 6. Jeff Cathrows berømte intervju med Bob Marley, juni 1976, http://www.reggae-vibes.com/, lesedato 20. februar 2005. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 19

Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen

Norske republikanere leser ikkeFantomet

Republikanerne her til lands er ikke hva de engang var. Fra å være innad- vendte innlandsnasjonalister har de i løpet av hundre år vandret inn til byene. De har fått seg utdannelse, mistet sin barnetro, begynt å drikke vin, spise pasta og høre på P2. Ikke liker de TINE heller. For kongefamilien, som i år kan feire hundreårsdagen for innflytting i Det norske hus, er dette dårlig nytt.

«Gula Tidend» for 20de fortél alt, at det vart nok nasjonale historien om 1905 er nettopp for- «avgjort i Stortingsmøte igaar», at den norske bundet med opprinnelsen til vårt moderne Kruna skal verte bòdi Prins Carl av Danmark, og monarki. Dessuten gir Slottet en pålitelig at han skal vilja taka imot, og vilja kalla seg Haa- avkastning for investeringer i norgesrekla- kon VII. Dei ventar Kongeval Tysdag. Haakon VII me, utenriks som innenriks, og siden staten i skulde etter dette no vera vald. Og stakkars år har vært mer enn sjenerøs med sine mar- vesle «norske Folke», den norske Husmannen, kedsføringskroner, er derfor en viss overfo- lyt finne seg i alt. Der er berre den eine Voni att: ring av kongelighet ikke til å komme uten- um det endaa kannhende i siste Stundi kunde om. Intet stygt om innsatsviljen på Slottet, vera komi eitkvart i Vegen. Men det kjem sjeldan tvert imot, men spørsmålet vi må stille oss er noko i Vegen for det som gali er.1 om det ikke er horisonter som står i fare for å forsvinne når 1905 påføres et kongelig ARNE GARBORG stempel. Har vår hundreårige kongelige suk- sesshistorie påført oss en ideologisk overbyg- Det er påfallende mye av hundreårsmarke- ning som er fri for alternative synspunkter til ringen som er knyttet til kongehuset. Selvføl- måten å organisere statssjefsfunksjonen på? gelig ikke uten grunn. En hel del av den Siden hundreårsmarkererne utfordrer til nye MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 20

20 samtiden 2 2005

anskuelser på historien, kan det etter vårt være republikk (15 % hadde ingen mening skjønn være meningsfylt å spørre: Hvor ble eller lot spørsmålet stå ubesvart). Dette tallet det av de norske republikanerne? Hva skiller samsvarer med en rekke målinger som har de norske republikanske holdningene i 1905 blitt gjort i massemediene fra tiden rundt fra dem i 2005? offentliggjøringen av kronprinsens forhold Vår analyse av norsk republikanisme fra til Mette-Marit, da det med ett ble vanlig å 1905 bygger på folkeavstemningen 12. og 13. stille slike spørsmål.2 november, analysen av dagens republikanske Mediene knytter gjerne hendelser i konge- holdninger baserer seg på et statistisk materi- familien til den voksende republikanismen. ale som er tilgjengelig i MMIs Norsk Monitor- At monarkiets tradisjonelle autoritet svekkes måling 2003/2004, men som ikke er publisert når medlemmer av kongefamilien bryter tidligere. For første gang ble det i denne radikalt med de etablerte kongelige familie- målingen stilt spørsmål om statsforms- mønstre ved for eksempel valg av ektefelle, preferanse. Etter å ha undersøkt om det er lik- vet vi fra 1968 da kronprinsen valgte å gifte hetstrekk mellom norsk republikanisme i seg ikke-fyrstelig. Men det er også andre hen- 1905 og 2005, tegner vi forsøksvis et bilde av delser enn kongelige ekteskap som har påvir- den typiske norske republikaner av i dag. ket opinionen det siste tiåret. Kritikken som Norsk Monitor egner seg godt som ble fremmet i kjølvannet av rehabiliteringen utgangspunkt for å sammenlikne holdningen av Slottet i 1998 (blant annet av Riksrevisjo- til republikk/monarki fra 1905 til i dag, nen), fikk også utvilsomt negative konse- eksempelvis: For hundre år siden hadde alle kvenser for kongehuset. Episodene i 1998, norske menn over 25 år stemmerett. Dette til- som også omfattet en mye kritisert hestegave svarte omtrent 20 % av den totale befolk- fra Stein-Erik Hagen til prinsesse Märtha ningen. For å sammenlikne tallene med Louise, er velkjente og førte utvilsomt til dagens må vi derfor ha et langt større statis- negativ PR for kongehuset. tisk utvalg tilgjengelig enn det som er vanlig Slike forklaringer er likevel av midlertidig i en månedlig gallup der spørsmålet om stats- karakter. Skandaler går over. Vi vil gjøre et form nå og da blir stilt. Siden Monitor har forsøk på å undersøke om den økende repu- utgangspunkt i nesten 4000 svar, gir det oss blikanismen kan forklares ved andre, mer mulighet til å simulere en «folkeavstemning» dyptliggende trekk ved det norske samfunn. fra 2003 med tilnærmet samme utvalg av Ikke bare fra et historisk perspektiv er dette befolkningen som i 1905. betimelig. Det omtalte stemningsskiftet i den norske opinionen utdyper følelsen av en Økende republikanisme generell klimaendring for diskusjon av fun- damentale politiske endringer; Europadebat- Norsk republikanisme har vokst i omfang det ten, holdninger til statskirkeordningen, inte- siste tiåret. I slutten av 1990-årene ble det grering av innvandrere eller den overordne- gjennomført en måling i regi av Diakon- de debatten om en endret grunnlov. Det er hjemmets høgskolesenter der 10 % av befolk- ikke politisk korrekt å feire hundreåret for ningen mente kongehuset burde «avvikles og unionsoppløsningen, har vi fått vite, men når byttes ut med republikk». I en måling fore- landet om ni år virkelig kan koste på seg et tatt av Norsk samfunnsvitenskapelig datatje- nasjonalt festjubileum, vil begreper som kon- neste i 1986, erklærte så vidt over 4 % av stitusjon, forfatning og statsform trolig ha befolkningen seg som republikanere. Vår fått en mer dominerende betydning i det nor- analyse baserer seg på en måling fra ske ordskiftet enn de har i dag. 2003/2004 der 24 % svarte at Norge burde MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 21

samtiden 2 2005 21

Republikken Norge 1905 nasjonal frigjøring var langt på vei etablerte synonymer for anti-monarkisme. Frem mot Oppspillet til statsformdebatten og folkeav- århundreskiftet var også flertallet av de store stemningen 12. og 13. november 1905 er kjent: nasjonale lederskikkelsene i utgangspunktet Stortingets 7. juni-vedtak gjorde Kongeriget republikanere: Bjørnson, Nansen, Michelsen Norge kongeløst. Unionsoppløsningen med- og Sars var noen av dem. For disse var uni- førte i praksis etableringen av en norsk repu- onsoppløsning og demokrati opprinnelig det blikk under ledelse av statsminister samme som avvikling av kongedømmet. Michelsen. Dette utløste behovet for to funda- Før de politisk-taktiske overlegningene for mentale politiske prosesser, å skaffe Storting- alvor slo inn over Norge i den umiddelbare

Intet stygt om innsatsviljen på Slottet, tvert imot, men spørsmålet vi må stille oss er om det ikke er horisonter som står i fare for å forsvinne når historien om 1905 påføres et kongelig stempel.

et et folkelig mandat for vedtaket om unions- forkanten av unionsoppløsningen, var det tro- oppløsningen, samt valg av statsform. Ingen lig et solid republikansk flertall blant de fol- av dem hadde utgangspunkt i Stortinget. Nor- kevalgte. Den danske historikeren og publi- ske politikere ble presset av svenskene til å sisten Aage Friis anslo i en artikkel i Politiken gjennomføre den første folkeavstemningen og en uke etter 7. juni-vedtaket at så mange som av danskene til å arrangere den andre. I en 100 av representantene som var valgt til 1903- demokratisk ramme er det heller lite å være Stortinget av prinsipp var for republikk (i stolt av. Både voteringstemaene, de korte tids- 1905 var det 117 representanter i alt).3 Grovt fristene, den politiske agitasjonen og den sett var republikanismen båret frem av partiet manipulative atmosfæren som rådet ved selve Venstre og av en voksende arbeiderbevegelse. avstemningene, ville utvilsomt ha ført til at de Venstre så på monarkiet som en anti-demo- uvilkårlig ville blitt underkjent av et interna- kratisk institusjon.Å unnlate valg av ny konge sjonalt observatørkorps. Som politiske proses- var en garanti for at Norge ble holdt utenfor ser er avstemningene preget av den nasjonale stormaktspolitikken. Redselen for at kongen unntakstilstandens logikk. igjen skulle bli «Høires konge» var overhengende blant venstrefolk. Dessuten var konge- Republikanerne i flertall dømmet moralsk forkastelig, det fremelsket luksus og snobberi. Bevilgningen til en ny Alt tyder på at det var et solid republikansk konge ville være det samme som å gi penger flertall på Stortinget forut for 7. juni-vedtaket. til «folkets økonomiske og moralske fordær- Dette hadde bygget seg opp gjennom siste velse». Et eventuelt valg på president ville der- halvdel av 1800-tallet og var koplet til arven imot virke karakterdannende og egnet til å fra den franske revolusjonen, en egalitær skape større ansvarsfølelse. nasjonalisme der republikanske holdninger Arbeiderpartiet fikk fire representanter på var altoverskyggende. Unionsoppløsning og Stortinget i 1903, alle fra Nord-Norge. I tillegg MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 22

22 samtiden 2 2005 Foto: Nils VikFoto: sluttet Adam Egede- nelt nødvendig Nissen seg til partiet. å holde fast på Alfred Eriksen var Kongeriket Nor- den første parlamen- ges Grunnlov tariske lederen for av 17. mai 1814. gruppen og han frem- Uten en slik sto etter hvert som anerkjennelse landets mest uttalte ville ikke bare republikanske agita- Norge stå i fare tor. Hans parti var for å bli inter- likevel ennå ikke i nasjonalt iso- posisjon til å være Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen lert, men hele noen spydspiss i grunnlaget for republikkens sak. Arbeiderpressen besto av 7- unionsoppløsningen, et nasjonalt konsulatve- 8 aviser, men hadde frem til 6. juni egentlig sen, ville blitt umulig.7 ingen opposisjon å gå til kamp mot. Det ble i Da Bernadotte-tilbudet ble fremsatt i et slutten av mai 1905 spekulert i Social-Demo- lukket møte i Stortinget 6. juni, var det i rea- kraten, partiets hovedorgan, om et tilbud til liteten ingen vei tilbake. Ifølge Eriksen var det kong Oscar om at en av hans sønner skulle opprinnelig en gruppe på 16 medlemmer i overta den norske tronen, men uten at ryk- Stortinget som protesterte, men etter debatten tene fikk noen næring av betydning i det poli- som gjorde det klart at regjeringen ville gå av tiske miljøet. Så sent som 5. juni godtok Alfred dersom den ikke fikk det som den ville, var de Eriksen Michelsens påstand om at det ville opposisjonelle redusert til Arbeiderpartiets være umulig å få noen europeisk prins til å bli fem representanter. konge i Norge.4 Eriksen var, selv om han var De to Venstre-avisene Dagbladet og Norske medlem av Stortingets spesialkomité, fanget i Intelligenssedler, samt målavisen Den 17de statsministerens taktiske spill. Først da Berna- Mai, som hadde uttalt seg til fordel for repu- dotte-tilbudet var fremsatt fikk arbeideravi- blikken, føyde seg godt inn i bildet av en sam- sene fart på seg.5 stemmig presse til støtte for regjeringen. Også i provinsen var avisene, som følge av 7. juni- Veien mot kongedømme vedtaket, brakt til taushet i spørsmålet om republikk. Dette gjaldt for eksempel både Mot en bakgrunn av turbulente internasjona- Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.8 le hendelser ble behovet for internasjonal Det er liten tvil om at Michelsen lyktes i å anerkjennelse av et uavhengig Norge overord- føre republikanerne bak lyset når det gjaldt net spørsmålet om valg av statsform. Ideen kongeforhandlingene med Danmark selv om om et «nasjonalt kongedømme», slik den flere av dem var representert i den innerste blant andre ble utformet av Sigurd Ibsen i sirkel av norske beslutningstakere under uni- hans kjente artikkel fra Ringeren i 1898, fikk onsoppløsningen. Da det begynte å versere vind i seilene.6 Det virkelig avgjørende slaget rykter om danskeforhandlingene utpå som- om valg av statsform fant ikke sted i folkeav- meren, tok Castberg saken opp med stemningen i november, men hos en engere Michelsen som kunne forsikre at «ryktet om krets av norske politikere, Michelsens utkårne prins Carl var helt ubegrunnet». Eriksen menn. Antakelig var det ikke rare debatten å snakket med utenriksminister Løvland om snakke om. Skulle Norge ha håp om å bli ryktene. Han hevdet at dersom det ikke snart internasjonalt anerkjent var det konstitusjo- kom svar fra kong Oscar om Bernadotte- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:44 AM Side 23

samtiden 2 2005 23

tilbudet,«aktet regjeringen å foreta skritt for å tillit eller mistillit til regjeringen, les: heltene få slått fast at tilbudet bortfalt. Regjeringen fra Karlstad. I avstemningen ga 259 563 sin var i så fall stemt for å gi den midlertidige støtte til regjeringen mens 69 264 stemte imot regjering vi nå har, en fastere form og deretter forslaget. Opposisjonen var nasjonalistisk søke utlandets anerkjennelse (med andre ord inspirert, og en oversikt viser et sammenfall som republikk, vår anm.)»9 Machiavelli ville mellom Venstre-stemmer (fra valget i 1903) og ha nikket anerkjennende. republikanere.15 Disse stemmene ble for en stor del avgitt i det såkalte Fjell- og Fjord- Vanskelig markedsføring Norge med et tyngdepunkt i Vest-Agder og indre Telemark.16 Men i statsformsspørsmålet Motstanden mot Karlstadforliket, som kom til var som nevnt Venstre splittet og flertallet i uttrykk da Stortinget behandlet resultatet av partiet fant det naturlig å stå sammen med sin forhandlingene 7.–9. oktober, slo en kile inn i statsminister. den jevnt over unisone stemningen som pre- I noen grad var republikanismen personav- get unionsoppløsningen. Den førte også til hengig. Republikanere som Egede-Nissen splittelse i den sosialdemokratiske leiren.10 De (Vardø), Eriksen (Karlsøy), Hougen (Kristian- som hadde et håp om å binde sammen mot- sand), Castberg (Gjøvik) og Gunnar Knudsen standen mot forliket med statsformsspørsmå- (Skien) fikk alle høye andeler av nei-stemmer let, vant ikke frem. I stedet førte de forvir- i sine valgkretser. Stemmetallene viste i tillegg rende konfliktdimensjonene heller til at repu- tydelig hvilken belastning Karlstad-opposisjo- blikanerne ble regnet som krigshissere.11 Bud- nen hadde vært innad i arbeiderbevegelsen. I skapet for ja-siden, nei til union, ja til (et Kristiania var andelen nei-stemmer godt nasjonalt) kongedømme, var langt enklere å under det antallet stemmer Arbeiderpartiet omforme i slagkraftig agitasjon overfor en hadde fått ved valget i 1903. I Drammen var befolkning med respekt for autoriteter. bare så vidt halvparten av Ap-stemmene nei- Da det ble besluttet å gå til valg på stats- stemmer. form, gikk Gunnar Knudsen ut av regjeringen, men heller ikke dette var «til noen nytte Republikken 2005 for republikkens sak», mente Eriksen.12 Så fulgte mindre enn 14 dager med valgkamp der I Norsk Monitors måling fra 2003/2004 synes republikanerne overalt ble møtt med massiv 28,2 % av befolkningen at Norge bør være motstand. «Det var en ond tid», skriver Karls- republikk, altså en betydelig økning i løpet av øy-presten. Tilhengerne av monarki hadde hundreårsperioden.17 I 1905 var det imidlertid mest penger, de mest berømte foredragshol- bare menn over 25 år som hadde stemmerett. derne, de flotteste møtelokalene, og så godt Dersom vi legger dette til grunn i vårt utvalg, som hele hovedstadspressen til rådighet. Ved får vi en republikansk andel på 32,6 %. Det er ett tilfelle ble republikaneren Castberg utsatt dette tallet som mest korrekt gir et sammen- for så sterke trusler fra «den konge-fjeskende likningsgrunnlag med tallene fra 1905 i en pøbel» at han ikke turte å gå til sitt hotell før «simulering» av en folkeavstemning i dag. Vi langt på natt.13 Med voteringstemaet for stats- skal nedenfor vise noen av de data det er formsavstemningen og det derpå følgende mulig å trekke ut av det store tallmaterialet.Vi kabinettsspørsmål, var det åpenbart hvilken gjør dette uten store forskningsmessige pre- skjebne Republikken Norge ville lide.14 Etter tensjoner. En fullverdig analyse av tallene vil en hissig debatt, både offentlig og i Stortingets nødvendigvis medføre et stort og omfattende hemmelige møter, lyktes det Michelsen å arbeide, der alle sider ved endringsmønstre dreie statsformstemaet til å bli et spørsmål om når det gjelder for eksempel bosted, kjønn, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 24

24 samtiden 2 2005

alder, inntekt samt politisk og religiøs tilknyt- mønster å spore dersom vi utelukkende vur- ning osv., må underlegges en langt grundigere derer endringene på en urbanitetsskala. Som drøfting enn den vi gjennomfører her. det går frem av tabellene nedenfor, har repu- blikaniseringen i Norge særlig funnet sted i Kjønn og republikanisme Oppland, Buskerud, Vestfold, Akershus og Rogaland. Nabofylkene Oppland og Hedmark Vi vet ikke hvordan kvinnene ville ha stemt i har oppsiktsvekkende nok endret plass på 1905 dersom de hadde hatt stemmerett, men oversikten over de sterkest republikansk Alfred Eriksen var ikke i tvil om at han hadde dominerte fylkene i landet. I 1905 hadde Hed- få meningsfeller blant kvinnene: «Skulle de mark over gjennomsnittlig stemmeandel, ha vært med, ville det gått mange ganger mens fylket i dag har minst andel av republi- verre. De hadde sikkert stemt på en konge kanere i Norge. Oppland er fylket der andelen nesten alle tilhopas».18 Vi vet dessuten at republikanere har steget mest, fra 11,7 % til kvinner rent generelt er mindre republikan- 39,8 %, med andre ord nesten en firedobling. ske enn menn. «Women (…) care fifty times Nord-Trøndelag har 16 prosentpoeng færre more for a (royal) marriage than for a minis- republikanere i dag enn for 100 år siden. Også try», skrev Walter Bagehots i klassikeren The Telemark og Vest-Agder har i dag relativt English Constitution allerede i 1867. Det finnes, færre republikanere enn i 1905. så langt vi kan se, ingen eksempler på Tilfellet Vestfold viser at det kan være nød- meningsmålinger over statsformspreferanser vendig å analysere hvert fylke for seg for å der kvinner er mer republikanske enn menn. finne årsakene til endringene. I 1905 var dette Også internasjonalt er trekket gjennomgå- området det mest rojalistiske i landet. Alfred ende. I følge Norsk Monitor 2003/2004 er det Eriksen har i sin dagbok antydet at dette kan fem prosentpoengs forskjell på menn og ha noe med frikirkelig aktivitet å gjøre. «Dette kvinner i holdningen til republikk (henholds- fylke er jo også alle mørke sekters forjettede vis 27 % og 22 %), hvilket samsvarer godt med land», skriver han. Muligens er det en liknende andre målinger som er referert ovenfor. Dette «sekularisering» (i kombinasjon med en kommer også til uttrykk i medievalg der kvin- moderne og urban kultur i området rundt olje- nene er sterkt overrepresentert i spørsmålet hovedstaden) som kan forklare at rogalending- om interesse for kongestoff i spaltene. ene utgjør det republikanske tyngdepunktet i Norge i dag. Som det går frem nedenfor er Bosted og republikanisme sekulære holdninger et vesentlig kjennetegn ved motstanden mot kongehuset. Samme ten- Tallene fra folkeavstemningen i 1905 viser at dens viser seg også i en annen bredt anlagt republikanerne stort sett var konsentrert på måling av holdningen til statsform. Organisa- det indre Østlandet samt deler av Midt-Norge sjonen Norge 2005 har stilt spørsmål til nær og enkelte steder i Nord-Norge. Fylkesvis er 4000 nordmenn om forventningen til statsfor- det Telemark som topper listen, fulgt av Vest- men i Norge om hundre år. Den plasserer Agder, trøndelagsfylkene og Hordaland Akershus øverst på listen (63 % tror vi vil være (inklusive Bergen).19 Utviklingen fra 1905 republikk), tett fulgt av Rogaland (62 %).20 viser en fundamental omkalfatring av det geo- I tabellen nedenfor har vi rangert fylkene grafiske tyngdepunktet for norsk republika- etter størst andel republikanske stemmer. nisme. Dette har utvilsomt med bosetnings- mønster, demografi, industrialisering og den 1905 generelle radikaliseringen på begynnelsen av Telemark 41,1 1900-tallet å gjøre. Likevel er det ingen klare Vest-Agder 40,4 MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 25

samtiden 2 2005 25

Nord-Trøndelag 36,7 Oppland +28,1 Sør-Trøndelag 26,2 Buskerud +26,0 Hordaland+Bergen 24,8 Vestfold +23,6 Aust-Agder 23,9 Akershus +22,7 Hedmark 23,2 Rogaland +21,5 Nord-Norge 20,5 Aust-Agder +15,1 Møre og Romsdal 20,4 Oslo +14,6 Rogaland 20,4 Nord-Norge +14,5 Oslo 19,9 Møre og Romsdal +10,6 Sogn og Fjordane 19,6 Sør-Trøndelag +8,3 Akershus 14,1 Hordaland (inkl. Bergen) +6,2 Østfold 11,9 Østfold +4,6 Oppland 11,7 Sogn og Fjordane +1,8 Buskerud 11,0 Vestfold 6,6 Partitilknytning og republikanisme gjennomsnitt 21,1 Skal vi forstå utviklingen i norsk republika- 2003/2004 nisme, må vi kjenne historien om arbeiderbe- Rogaland 41,9 vegelsens holdning til monarkiet. Fra folkeav- Oppland 39,8 stemningen i 1905 vet vi at sosialistene ble Aust-Agder 39,0 splittet i synspunktet på Karlstad-forliket. Buskerud 37,0 Blant annet kom det til uttrykk gjennom dyp Akershus 36,8 uoverensstemmelse mellom de ellers så nære Nord-Norge 35,0 søsterpartiene i Sverige og Norge. Trolig var Sør-Trøndelag 34,5 dette noe av forklaringen på at det ikke lyktes Oslo 34,5 Arbeiderpartiet i Norge å mobilisere sine vel- Møre og Romsdal 31,0 gere til massiv innsats for republikkens sak. Hordaland 31,0 Selv på Karlsøy,Alfred Eriksens bastion der 75 Vestfold 30,2 % stemte for republikk, var det et unormalt Telemark 25,9 stort antall hjemmesittere. Vest-Agder 24,5 Den klare nasjonalistiske linjen som var Sogn og Fjordane 21,4 representert ved blant andre Eriksen og andre Nord-Trøndelag 20,7 Karlstad-stormere, tapte etter hvert terreng til Østfold 16,5 fordel for en sterkere internasjonalisme. Først Hedmark 16,3 etter at Arbeiderpartiet kom til regjerings- gjennomsnitt 32,6 makten i 1928, men særlig gjennom arbeidet med kriseforliket i 1934-35 endret partiet Fylker med mindre andel republikanere 1905 holdning til nasjonale uttrykksformer, her- – 2003/2004: under monarkiet. Kongehusets konsekvent Nord-Trøndelag -16,0 ikke-partipolitiske rolle under og etter annen Vest-Agder -15,9 verdenskrig, bidro til at det etter hvert ble Telemark -15,2 bygget et tillitsforhold mellom Slottet og Hedmark -6,9 Youngstorget. Til dette forholdet hører også mytedannelser som den ikke-dokumenterte Fylker med større andel republikanere 1905- historien om kong Haakon som skal ha sagt at 2003/2004: han også var «kommunistenes konge», og MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 26

26 samtiden 2 2005

forestillingen om kongehuset som en konsti- Andre variabler tusjonell garantist. Bare i Norges Kommunis- tiske Parti overlevde republikanismen i parti- Aldersfordeling, utdannelse og inntektsfor- programmet. All åpen kritikk av monarkiet hold blant republikanerne kan si oss noe om forstummet, selv om den levde videre i Arbei- hva som er årsaken til at monarkiet har mistet derpartiets venstreside. Da Orienteringskret- mye av sin posisjon i løpet av de siste ti-fem- sen brøt ut av partiet og dannet Sosialistisk ten årene. Folkeparti, ble endring av statsformen igjen satt på agendaen. Aldersgruppe (år) % republikanere I dag er andelen av republikanere i Arbei- 15-19 19 derpartiet under landsgjennomsnittet: 20-24 24 25-29 23 Parti % republikanere % monarkister 30-39 21 RV 55 30 40-49 23 Venstre 35 45 50-59 29 SV 31 53 60-69 29 Frp 27 56 70+ 23 Ap 23 65 Høyre 20 69 Vi ser at aldersgruppen 50-69 er overrepre- SP 18 72 sentert sammenlignet med resten av befolk- KrF 15 79 ningen. Dette dreier seg grovt sett om 68- gjennomsnitt 24 61 generasjonen, der man også finner en over- vekt av personer som stemmer på de mest Det er verdt å merke seg at Venstre-republika- republikansk dominerte partiene. Det er også nismen fortsatt gjør seg sterkt gjeldende i i denne gruppen at man i dag finner en over- Norge. Som det fremgår er det en større pro- vekt av dem med høyere utdannelse. Blant sentandel republikanere i dette partiet enn i dem med universitets- og høgskoleeksamen er Sosialistisk Venstreparti, til tross for at det er det en klar overrepresentasjon av republika- SV som sterkest har gjort seg gjeldende som nere (29 %). Det er derfor heller ikke uventet anti-rojalister ved periodevis å fremme at tyngdepunktet blant republikanerne grunnlovsforslag om endring av statsformen. befinner seg blant dem med en årlig inntekt SV har for øvrig en betydelig større andel på 300 000 – 500 000.Akademikere i fast løn- monarkister blant sine velgere enn republika- nede stillinger faller som oftest utenom gjeste- nere.At partiet ikke har mye å tjene på å kjøre listen til slottsmiddager, eller de er ikke i før- frem republikkstandpunktet er derfor åpen- ste rekke blant dem som ønsker de kongelige bart. velkommen på reiser rundt i landet, så de har Den sterke tilknytningen mellom kirke og lite å tape på å holde fast på sin ungdoms kongehus kommer også til uttrykk ved å republikanisme. sammenholde tallene for støtte til statskirken Norsk Monitor gir oss mulighet til å gi oss med en positiv holdning til monarkiet. Blant et relativt detaljert bilde av den norske repu- dem som er for statskirken finner vi 72 % blikaneren når det gjelder forbruksmønster, monarkister og 17 % republikanere, mens tal- holdninger og medievaner. Analysen plukker lene blant dem som er mot statskirkeordning- ut de variablene som i størst grad sammenfal- en er på henholdsvis 45 % og 43 %. ler med et republikansk standpunkt. De mest typiske kjennetegnene står høyest på listen22: MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 27

samtiden 2 2005 27

Medievaner • Bruker olivenolje daglig • Spiser aldri grillpølser • Foretrekker Dagbladet fremfor VG • Spiser middag på restaurant 2-3 ganger i • Leser ikke Hjemmet måneden • Lytter til NRK P2 • Drikker hvitvin 2-3 ganger i måneden • Leser ikke Familien • Leser Lørdags-Dagbladet Diverse: • Leser Dagbladets Magasinet • Er aldri i gudstjeneste • Leser ikke Se og Hør • Er medlem av Human-Etisk Forbund • Lytter til NRK P3 • Har et «litt dårlig» inntrykk av NHO • Leser ikke bladet Foreldre og Barn • Har et «litt dårlig» inntrykk av Kultur- og • Leser ikke Fantomet kirkedepartementet • Er «meget interessert» i interrail/loffetur Mediebruk: • Har et «meget dårlig» inntrykk av TINE • Leser ikke stoff om kongehuset i aviser eller • Har et «meget dårlig» inntrykk av Se og Hør ukeblader • Gir spesielt gjerne bort vin eller brennevin i • Er meget interessert i politikk gave • Er meget interessert i å se politiske og sam- • Er aldri på religiøse møter funnsorienterende programmer på TV • Har et «litt dårlig» inntrykk av VG • Er meget interessert i å lese avisenes ledere • Er ikke interessert i kjendisstoff Republikanismen 1905 – 2005 Holdninger/verdier: Bildet synes klart: Fra å være en innadvendt, • Er imot statskirkeordningen nasjonalistisk, bygdeorientert bevegelse, har • Tror ikke på Gud norsk republikanisme endret seg til å bli et • Oppfatter seg selv som tolerant urbant, akademisk, elitepreget, sekulært feno- • Oppfatter seg selv som ikke-religiøs men. En mann som presten, Karlstad-nasjo- • Oppfatter seg selv som anti-autoritær nalisten og idealisten Alfred Eriksen ville • Er ikke spesielt stolt over å være norsk neppe ha kjent seg igjen blant sine republi- • Er ikke-patriot kanske meningsfeller i dag. Det avtegner seg • Er uenig i at politikk er så innviklet at ikke et bilde av at det er 68-generasjonen som vanlige folk kan sette seg inn i hva det drei- utgjør det store tyngdepunktet i norsk skepsis er seg om til monarkiet i våre dager: et pastaspisende, • Er helt uenig i at det finnes meninger som intellektuelt, humanetisk korps av kaffe latte- ikke burde fremføres i radio eller TV drikkende, middelaldrende, ukebladfiendtlige • Synes det er til det bedre at norske særtrekk P2-lyttere. For kongehuset er det en utfor- sannsynligvis kommer til å forsvinne mer dring at det er dette sjiktet av befolkningen og mer som i høy grad utgjør opinionslederne i samfunnet. Mat- og drikkevaner: Hva så med den fremtidige republikane- • Spiser pasta 3-5 ganger i uken ren? Uten å ha analysert tidsserier av variabler • Drikker rødvin 1-2 ganger i uken som er mest typisk for gruppen, er det van- • Er ikke opptatt av tradisjonell norsk mat skelig å si noe om hvorvidt vi har å gjøre med • Smaker alkohol ofte et generasjonsfenomen, eller i hvilken grad vi • Drikker aldri saft kan utlede trender som kan forklare den vok- • Prøver gjerne nye matvarer sende skepsisen mot monarkiet gjennom de MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 28

28 samtiden 2 2005

siste 10-15 årene. På «Verdikartet» til Norsk om paret verdimessig har mye til felles med Monitor som skiller befolkningen etter to den gruppen som utgjør deres «motstandere». akser,«moderne – tradisjonell» og «materialis- Vi ser daglig uttrykk for at den republikanske tisk – idealistisk», grupperer norske republi- agitasjonen, i den grad den forekommer, har kanere seg blant de moderne materialister.Til- problemer med å definere sine motstandere. svarende er monarkistene å finne blant de tra- Den republikanske falanksen i 1905 hadde en disjonelle idealister. De som ikke har noen klart definert motstander: Oscar II og hans mening om spørsmålet, en stor gruppe på 13,6 hus. Denne utgjorde samlet sett et symbol for % av befolkningen, er i det samme kartet ver- det meste av det som var vondt og trist i dimessig påfallende nær republikanerne. Det Norge. Vi kan vanskelig si det samme om kan tyde på at den delen av befolkningen som dagens kongehus, som har integrasjon, tole- sitter på gjerdet i statsformsspørsmålet har ranse og kamp for undertrykte som sine frem- mest til felles med republikanerne, og trolig er ste karakteristika. Det blir ingen slagkraftig mest påvirkelig for disses synspunkter. republikanisme av slikt, bare et spark på leg- På den annen side er det påfallende å se det gen under kafébordet i ny og ne. Med Kristin bilde som offentlig tegnes av vårt nåværende Halvorsens ord: «Jeg er republikaner av prin- kronprinspar. Uten å kjenne deres forbruks- sipp.(…) Men jeg har respekt for kongefamili- mønster eller medievaner, kan det virke som en»23.•

Noter 1. Arne Garborg: Dagbok 1905-1923, Band 1, Aschehoug, men av overlærer Johan Stenersen Schiøtt i «Den Kristiania 1924. Elektronisk utgave tilgjengelig på 17de mai» i 1895. www.aasentunet.no (per mars 2005). 7. Eksekvatur for egne konsuler var selvsagt av stor 2. Disse målingene har som grunnleggende svakhet at betydning for en nasjon med en så stor del av sitt de som regel er gjort i situasjoner preget av episoder virke knyttet til sjøfartsnæringen. Se Rolf Danielsen, eller «skandaler» i kongehuset. Noen slike episoder «På moderasjonens grunn – Noen rettslige og konsti- var stort sett fraværende i tiden da MMI foretok sin tusjonelle betraktninger omkring unionsoppløsning- monitor-måling. Det har ikke vært særlig interesse en», Historisk Tidsskrift, nr. 4/2002, Universitetsforla- for å måle holdningen til statsformspreferanse i get. I Alfred Eriksens protokolltilførsel til 7. juni-ved- norsk samfunnsvitenskap. For eksempel ble det i taket argumenteres det slik: «Det er klart at grunnlo- NSDs omfattende måling om nasjonal identitet, så ven av 17. mai 1814 ikke lenger eksisterer. Trår Kon- sent som i 1995, ikke stilt spørsmål om dette. gen ut av sin virksomhet, er forfatningen dermed 3. Politiken, 15. juni 1905; samt Arve Solstad: Republika- sprengt og Stortinget er nødt til på beste måte å vare- nerne i 1905, aktører og aktivitet, magistergradsav- ta fedrelandets tarv i den foreliggende situasjon selv handling i Statsvitenskap, Universitetet i Oslo, sep- om det ikke har noen hjemmel i grunnloven for de tember 1964, fotnote 2 s. 246 med referanse til skritt man er nødt til å ta. Om Stortinget rett fram Scharffenberg (Arbeiderbladet 7. juni 1927) som igjen erklærer republikk innført, ville det være et mindre bygger på en uttalelse fra Gunnar Knudsen 8.12. betenkelig skritt enn å tilby en svensk prins den nor- 1925. Enkelte fremstående Høire-menn skal også ha ske trone. For dette skritt kunne lett gjøres om igjen vært tilhenger av republikk. hvis folket ikke godkjente det når det ble foretatt valg 4. Se utdrag av Alfred Eriksens dagbok i Solvejg Erik- til grunnlovgivende forsamling.» Eriksen, s. 55-56. sen: Sannheten, Oktober forlag, Oslo 1981, s. 51. Ber- 8. Solstad, s. 36-37. nadotte-tilbudet var klart allerede 2. juni, skriver 9. Eriksen, s. 68-69. Eriksen, men ikke engang i et møte i spesialkomiteen 10. Alfred Eriksen, som også var sterk motstander av for- 5. juni ble tilbudet gjort kjent for komiteen. liket, beskriver hvordan Social-Demokratens referent 5. Solstad, s. 137-139. i Stortinget, Scheflo, «stadig prøvde å skade» ham. 6. Eriksen skriver (s. 59) at ideen om et nasjonalt kon- Eriksen beskriver for øvrig redaksjonen som hold- gedømme opprinnelig ikke var satt frem av Ibsen, ningsløs og selvmotsigende (Eriksen, s 99). For pres- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 29

samtiden 2 2005 29

ten Eriksen selv var heller ikke motstanden mot forli- hele 10 % høyere enn folkeavstemningen i 1905. De ket så lite av en selvmotsigelse. Han hadde tidligere metodiske svakhetene ved dette, lar vi i denne erklært seg som en sterk motstander av militarismen, omgang stå ukommentert. men nå kjempet han mot nedleggelse av grensefest- 18. Eriksen, s. 115. ningene (se Sten SparreNilsson: Politisk avstand ved 19. Bergen, Michelsens hjemby, hadde for øvrig 29,8 % norske folkeavstemninger, Gyldendal, Oslo 1972, s. 27). republikanske stemmer, altså langt høyere enn resten 11. Solstad, s. 62. av Vestlandet. I tabellen er tallene fra byen slått sam- 12. Eriksen, s. 104. Det var tretti stemmer imot forslaget men med Hordaland for å kunne sammenlikne med om folkeavstemning da det kom opp i Stortinget 31. tallene for 2003/2004. oktober 1905. 20.Oversikten er tilgjengelig på www.norge2005.no (per 13. Eriksen, s. 114-115. mars 2005). 14. «Er den stemmeberettigede enig i Stortingets bemyn- 21. Vi har slått sammen Nordland Troms og Finnmark av digelse til regjeringen om å oppfordre prins Carl av hensyn til sammenlikningsgrunnlaget for Danmark til å la seg velge til Norges konge …» «2003/2004-målingen» som uten dette ikke ville ha 15. Se Trond Nordby: Det Moderne gjennombruddet i Bon- gitt signifikante tall. Under folkeavstemningen i 1905 desamfunnet, Norge 1870-1920, Universitetsforlaget, var det imidlertid store variasjoner mellom de tre fyl- Oslo 1990, s. 114-115. kene, Nordland hadde 16,2 %, Troms 28,0 % og Finn- 16. Som det har vært påpekt (av bl.a. Nordby) var det mark 23,8 % republikanske stemmer. selvsagt unntak fra dette. Rallarene i Narvik var ikke 22. Analysen bygger på såkalt chi2-observator etter rang nasjonalister, men stemte likevel republikansk, mens som angir et mål for korrelasjon, dvs. hvor typisk mange velgere i nasjonalismens kjerneområder, som kategorien er for målgruppen eller hvor stort avvik i Valdres, stemte for monarkiet. det er mellom kategoriens forekomst i målgruppen 17. Vi holder utenfor de personene som ikke har noen og kategoriens forekomst i befolkningen. Kategori- mening om spørsmålet eller har latt det stå ubesvart målene er noe forenklet. under den antakelsen at disse tilsvarer dem som ikke 23. Kristin Halvorsen: Rett fra hjertet, Gyldendal, Oslo ville stemme. Tallene for 2003/2004 gir en stemme- 2004. andel på 84–85 % noe som selvsagt er svært høyt, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 30

30 samtiden 2 2005

Prøv Klassekampen 3 uker gratis! Send en SMS med kodeord ABO SAMTIDEN til 1960 og du har avisen på døra i løpet av få dager! MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 31

Rolf Utgård

Hvem skal eie lederne?

En formiddag sommeren 1974 sto ei snekke ut fra Svenner-holmene med kurs for Hvaler på den andre siden av Oslofjorden. Det blåste friskt, og denne turen skulle aldri vært gjort, vi var slitne etter ei uke på sommerleir ved Arendal og ei regnfull natt i dårlige telt på Svenner.

Bare en av deltagerne hadde et moderne telt, av angst og fikk krampe. Han måtte frigjøres og der fikk ingen lov til å komme inn.Vi andre fra rorkulten og legges ned i båten. Vi måtte måtte opp og øse mitt på natta. Vi var lei turen ha ny styrmann og valget falt på meg. og hverandre og bestemte oss for å sette over tross den kraftige vinden. Bølgene virka ikke Hvorfor meg? så store på lesiden av holmen, men etter hvert som vi kom klar av land og ut i strømsonen og Hvordan jeg ble valgt ut, husker jeg ikke, og jeg nærmere midtfjords, ble vi klar over at vi var i tenkte ikke på det da. Det var kanskje en selv- livsfare, men da var det for sent å snu. følge, men etterpå, hvorfor meg, hvorfor skulle Snekka var på 24 fot med en sju hesters jeg ta kommandoen? De må jo ha tenkt eller bensinmotor med rusta kjølekappe som bare sett et eller annet. Kanskje var jeg rolig, tross tillot ¼ fart før den gikk varm. Det gikk ikke alt vokst opp med sjøen og småbåter i dårlig så fort, men det var antagelig en fordel der vi vær. Kanskje var jeg selv oppsatt på å få ta over red innover på de brølende brenningene. Med da jeg så hvordan det gikk. Kanskje sa jeg noe større motorkraft ville akterenden blitt pressa som de andre følte var klokt eller riktig, om å ned og lettere ha tatt inn vann bakfra. Vi få sjøen rett inn akter for ikke å kantre. Vi ble hadde antagelig akkurat passe styrefart. Etter kasta fram i brenningene så båten skalv, og hvert ble sjøen så grov at styrmannen ble stiv kjølvannet sto som en sprut bak båten. Flagget MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 32

32 samtiden 2 2005

som ingen hadde sansa seg Nils VikFoto: noe om hvem som blir og til å ta ned, ble spylt vått for hvordan man blir leder i et hver rutsjetur. samfunn hvor arv og rik- Mellom hver bølge var dom ikke er naturlige kil- det om å gjøre å styre på der til lederskap. tvers for å vinne høyde over Hvem var ledere i et fis- til Hvaler. Jeg så ingen alter- kersamfunn, hvor stort sett nativer der vi braste inn- alle var selvstendige, ingen over. Da jeg tok over starta hadde ansatte, og alle var straks en diskusjon om omtrent like rike eller fat- hvem som skulle få livbel- tige? Det var de dyktigste tene. Det ble bestemt at eie- som ble ledere. I et slikt ren og styrmannen skulle samfunn hvor riktige vur- gå ned med båten, for øvrig deringer og riktig håndte- et prinsipp som arbeidslivet ring fort kunne avgjøre kunne sett litt på, men uan- Rolf Utgård forskjell på liv og død og sett var nok sjansen for å på vellykka fangst eller tap overleve ved et forlis ikke altfor stor. Vi så av redskap til tusenvis av kroner, var folk ute ikke en eneste båt på veien over fjorden. etter ledere som mestra de praktiske oppga- Denne turen lærte meg mye, ikke så mye vene best. Det var ikke nok å være stor i kjef- akkurat da, for da var vi alle opptatt av å ten. Slike folk kunne i beste fall håpe på en komme oss innaskjærs i havn og trygt på lederrolle på områder som ikke var så viktige. land, strekke på beina, komme hjem og få mat Snorre skriver i Magnus Erlingsons saga om og ei skikkelig seng. presten Roar Langtale (!), som sikkert var en Det er senere denne turen stadig har blitt med glatt tunge, at «hans tale gikk for det henta fram i minnet og gitt meg noe å tenke meste ut på det som før var sagt». Snorres hel- på, om sjøen, om krisehåndtering og om ter var derimot de lederne (kongene) som var ledelse. større og sterkere og vakrere enn alle andre, Lykken var kanskje bedre enn forstanden og som var djervest til å slåss og til å skaffe og ferdighetene? Kanskje var vår smule sjø- folk seire og velstand. Både Snorre og fisker- mannskap bare det lille ekstra som avgjorde ne på Hvaler satte pris på klok tale, men skjebnen i vår favør, for dette var farlig seilas! lederne var de som var flinke, og når det ble Men sånn er det jo ofte. Selve manøvreringa sammenkalt til dugnad, stilte alle. Man visste var nok god ledelse, men beslutningen om å sin plass i samfunnet og hva man skulle gjøre. sette ut fra holmen og gi oss havet i vold, den De flinkeste tok ledelsen. var dumdristig og feil. Jeg var kanskje den mest skyldige, siden jeg var den som kunne Profet i eget land sjøen best. Det var andre og utenforliggende årsaker som overstyrte beslutningene, for Lederne var fremst blant likemenn, og det var oppveksten med sjøen hadde lært meg ikke bare snakk om faglig dyktighet, men respekt for villskapen og uforutsigbarheten i også om tilhørighet. I arbeiderklassen er det grov sjø. Fiskerne ga oss velfortjent kjeft da vi nærmest omvendt. Der er kravet til tilhørighet loffet oss inn bak moloen i Papperhavn og åpenbart, men også der er dyktighet viktig. fortøyde. Styrmannen var ennå stiv og måtte Tillitsvalgte skal velges blant «anerkjent dyk- løftes opp fra båten som et frossent slakt. Sei- tige fagarbeidere», står det i Hovedavtalen lasen og oppveksten på Hvaler lærte meg også mellom LO og NHO. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 33

samtiden 2 2005 33

Jeg valgte ikke fiske da jeg gikk ut folke- serntillitsvalgte var meget bevisste på dette, at skolen. Ingen av mine klassekamerater gjorde vi sto i fare for å bli kjøpt opp, hvem gjør ikke det, for det var smått med reker midt i 60-åra, det, og at vi etter hvert hadde blitt et viktig og alle trodde dette fisket nå gikk mot slutten. redskap for ledelsen. Vi kunne gjøre en del Det gjorde det heldigvis ikke, men mange ting som ledelsen ikke kunne, eller som de ungdomskull valgte yrkesskole eller artiums- ville ha betydelig større problemer med. På et kole, eller begynte rett på verkstedet. vis fylte vi en rolle hvor ledelsen sto svakt – Hvordan blir man tillitsvalgt i fagbeve- samfunnsrollen. gelsen og hvordan blir man arbeideraristokrat? En skapingsprosess I 1974 hadde jeg allerede hatt en rekke til- litsverv i idretten, politikken og ellers, men Man går inn i mange ulike lederroller i livet. fagbevegelsen hadde jeg ikke hatt så mye med Tillit er noe man får ved å gi de andre noe til- å gjøre. bake, og ledelse er noe man tar hvis man får Da jeg noen år senere som fersk klubbse- noe tilbake fra dem man leder, noe som over- kretær ved Kværner Brug ble med klubbfor- stiger ubehaget ved det å lede. Men å lede kan mannen på en såkalt uformell samtale med også være morsomt. Lederen inngår i et bytte- ledelsen, hvor vi fikk servert smørbrød, spur- forhold med dem som gir en tillit. Det er i seg te jeg på tilbakeveien om ikke disse smørbrø- selv tilfredsstillende å få tillit, og da får man dene var en slags bestikkelse? «Jo», svarte han, behov for å yte noe tilbake. Det kan være van- «men du skjønner det Rolf, at det hører med skeligere i de tilfellene hvor lederen ikke har til en tillitsmanns lodd, av og til å måtte tryk- undersåttenes tillit, men er satt på jobben av ke i seg et laksesmørbrød.» Det var like etter noen andre. Å lede kan være veldig anstreng- at de fem AKP-erne med Pål Steigan i spissen ende, men også tilfredsstillende og morsomt. hadde vært på LO-kongressen og, for ikke å Det kan være som en skapingsprosess, som en bli «kjøpt opp», leverte tilbake kongresskof- utøvende kunstner, som en dirigent, en vei til fertene de fikk utdelt. selvhevdelse og utfoldelse. En leder har større Det skulle bli flere laksesmørbrød og til og sjanse for å få sin vilje gjennom enn andre. med gode middager. Senere ble det diskusjon Det kan være morsommere å bestemme selv om styrehonorarene.Vi som satt i konsernsty- hva man skal gjøre når, og hva man skal tenke ret ville at pengene skulle gå til klubbkassa, på og hvordan man vil løse oppgavene, framfor ikke å bli kjøpt opp, som vi sa, men det for å måtte følge andres anvisninger eller bli ville ikke medlemmene og de andre tillit- styrt av regler, tider og andres preferanser. Det svalgte. kan rett og slett være interessant å ha makt. Det er nok i dette landskapet den moderne Selv har jeg hatt høyst ulike lederoppgaver, utgaven av begrepet «arbeideraristokrat» opp- de fleste som tillitsvalgt, som kaptein på fot- står. For Marx var det et videre begrep som ballaget og oppmann for friidretten. Jeg har han brukte for å karakterisere den engelske vært leder i beboerforeningen, leder i hage- arbeiderklassen som var ekstra godt betalt laget, i politikken, i fagbevegelsen, borettsla- med koloniprofitt. get, og jeg har leda store demonstrasjoner. Det Hva skal vi da si om topptillitsvalgte i en av har alltid vært en tilfredsstillelse å mestre og verdens best betalte arbeiderklasser? Stort sett vinne, gjøre det bra. Noen ganger betyr andres er betegnelsen forbeholdt de av oss tillitsvalg- anerkjennelse, ros eller skryt en del. Man får te ute i felten som hadde som hovedoppgave å lyst til å ta på seg enda større oppgaver og yte ha kontakt med konsernledelsen og styret og enda mer, men noen lederoppgaver går man alt dette medførte av «privilegier». Vi kon- inn i først og fremst fordi de må gjøres. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 34

34 samtiden 2 2005

Når medlemmene av verkstedsklubben andre retninger og krefter som gjorde seg valgte ledere, var det ikke noe teselskap. gjeldende, mange folk gikk andre steder, og Første gangen jeg stilte til valg var som mange arbeiderpartifolk ble ledere utafor medlem av feriehjemstyret. Jobben her var å politikken og arbeiderbevegelsen. Det var en organisere og stille på dugnad. Hver søndag fattig trøst at også Høyre mista mange dyktige ettermiddag måtte en av oss reise opp i skauen folk. og inspisere hyttene (leieforholdene), ikke så Med dårlige kår i primærnæringene og tidlig at folk fremdeles sov ut rusen, og ikke så fremveksten av utdanningssamfunnet, van- sent at de hadde dratt. All jobbinga og reisinga dret flere fiskere, bønder og arbeidere til uni- skjedde uten vederlag, og maten måtte vi holde versitetene. En del ble ledere i samfunnet, og selv. Mat måtte vi jo ha uansett om vi var der for overklassen. Mange mener arbeidsfolk eller hjemme, og det var en ære å kunne yte en skal være glad for dette, for dermed får vi en innsats for klubben og feriehjemmet. mer demokratisk ledertradisjon, men samti- Jeg fikk motkandidat, for jeg hadde feil dig ble arbeiderklassen tappa for ledertalen- partibok. Det var kamp om alle slags verv, om ter. linjer og politikk. Jeg ble valgt fordi en arbei- Det dreier seg ikke om individuelle «klas- derpartimann i styret trakk seg til fordel for sereiser», men om hvordan arbeiderklassen meg. Senere ble jeg klubbsekretær på heltid, skal eie sine ledere, og hvordan næringslivs- og klubbformann. Det var kampavstemming- lederne og kapitaleierne skal kunne vinne til- er hver gang. Spenningen var stor under opp- bake en samfunnsrolle som kapitalismen har tellinga av stemmesedlene, og når resultatet tatt fra dem. lot seg lese i ansiktsutrykket til stemmekorp- I et pluralistisk utdanningssamfunn som set, steg stemninga. Jeg var kommet til et sted Norge, er disse klasseovergangene både muli- hvor jeg følte tilhørighet og hvor folk ga meg ge og akseptable, ja, til og med ønskelige, men tillit, en tillit jeg ønska å bruke livet mitt på. på de typiske industristedene var det ikke like enkelt. Her ble overgangene møtt med mot- Engasjement og lederkrise stand og represalier. Det var nok likevel bare småtterier sammenlignet med det man opple- I 1959 hadde klubbstyret ved Kværner Brug ver i mer utprega klassesamfunn som de bri- hele 61 klubbstyremøter etter arbeidstid. Det tiske og franske. var engasjement. Ledelse må sees i et klasseperspektiv. På den tida fostra fagbevegelsen store Ledelse dreier seg alltid om forvaltning av ledere fordi det var der kampen om de store interesser, og der det er skarpe interessekon- sakene sto, ikke bare om lokale saker i bedrif- flikter, blir også kampen om lederne skarp. tene og i foreningene, men om de store sam- For ledelse er et knapphetsgode som det er funnssakene, og lederemnene i arbeiderklas- hard konkurranse om, og arbeiderklassen vil sen hadde som regel ikke alternative karrie- ha de beste lederne selv. Når klassen, for- reveier. Det var naturlig at veiarbeideren eninga eller partiet har fostra en leder, er det Einar Gerhardsen ble en av våre store nasjo- deres eiendom. Tradisjonelt brukte man ord nale ledere. Men utover i 1970-åra dovna som svik og overløpere om dem som gikk i arbeiderbevegelsen og resultatet ble at dykti- tjeneste for overklassen, og derfor møttes ge og ambisiøse folk søkte andre veier og are- disse overgangene ofte med motstand, avsky naer for utfoldelse. og hån, med nådeløse jantelovssanksjoner. I Arbeiderpartiet har hatt lederkrise de siste Bøddelens tårer, syv episoder i Jesse Rawlins blo- 30 åra fordi fagbevegelsen ikke lenger ble det dige liv av Louis Masterson, omtales fagfore- naturlige miljø for lederrekruttering. Det var ningsfolk som forsøker å organisere arbeids- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 35

samtiden 2 2005 35

løse: «Det de er ute etter, er en plattform høy nedbemanninger og utflagginger. Det betyr nok til å klatre opp i frisk luft.» Om ledelse er identitetskrise når eiernes og ledernes sam- et knapphetsgode i samfunnet og i nærings- funnsrolle kommer i bakgrunnen, eller for- livet, er det nok aller knappest i underklassen. damper slik det er skjedd under kapitalismen. Selv om det fra tid til annen dukker opp I et samfunn som Norge, hvor folk har glitrende ledere der, er det ikke så mange store forventninger til samfunnsrollen til muligheter og svære oppgaver lenger å tilby overklassen og lederne i samfunnet, kompen- en god leder, og historien er full av eksempler serer lederne ved å spille på de tillitsvalgte, på at dyktige arbeiderledere søker seg andre enten ved å gjøre dem til mellomledere, i Bra-

Ledelse er et knapphetsgode som det er hard konkurranse om, og arbeiderklassen vil ha de beste lederne selv.

steder for livsopphold og utfoldelse. Det er vida endog konsernsjef, eller ved at de tillit- kanskje et paradoks at det både er for få svalgte får en viktig rolle i lederstrategiene til ledere og for få store oppgaver? bedriften eller konsernet. 26. mai 1974, samme året som vi seilte over På denne måten kobles overklassens og Oslofjorden i den lille snekka, døde felles- ledernes rolleutfordringer og krisehåndte- tillitsmann Ragnar Kalheim i Aker-konsernet. ring, med klasseovergangene fra arbeiderklas- Han hadde sammen med Aspengren holdt 1. sen og de tillitsvalgtes behov for å bygge seg mai-talen på Youngstorget det året, og samti- makt gjennom nye oppgaver. dig gitt et stort intervju til tidsskriftet Kontrast. Slike overganger oppleves ganske ukom- Her uttalte han seg skeptisk til samarbeidet plisert i Norge fordi vi har små klasseforskjel- med eierne og bedriftsledelsen, en virksomhet ler og adelstradisjoner, men også fordi det er han hadde viet mye av sitt voksne liv til. andre forventninger til lederrollen i Norge Noe av budskapet var at tillitsvalgte ikke enn i mange andre land. I Norge forventer vi måtte la seg kjøpe av ledelsen, og at eierne var at lederne skal være høvdinger med sam- ute etter å gjøre nettopp dette gjennom ulike funnsansvar, og at bedriftene har en sam- invitter i de mange samarbeidsorganene. funnskontrakt. Det er vel hovedsaklig de store Dette intervjuet har vært med å stemple dette statsdominerte bedriftene som snakker åpent klassesamarbeidet som uheldig for fagbeve- om denne samfunnskontrakten, men det gjel- gelsen og arbeiderne, men alternativene hans der i prinsippet alle. blir svært vage hvis de i det hele tatt finnes. Det er samarbeidslinja om produktivitet og konkurranseevne som utgjør hovedlinja i Inn å være kapitalist? norsk arbeiderbevegelse, samtidig som tillitsvalgte av alle kategorier er bevisste på ikke å Arbeidsgiverrollen er en av de få lederrollene hoppe over bordet og innta motpartens posi- for overklassen som har legitimitet, men den sjon. Likevel skjer dette, selvfølgelig. gir ikke tilstrekkelig sympati og autoritet i Ledelse har til alle tider vært en handels- globaliseringens tidsalder med omstillinger, vare, selv om mye lederskap har fulgt slekt, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 36

36 samtiden 2 2005

arv og andre kriterier. Gode krigere og gode men forsøker å ta avstand fra sin klassebak- ledere lot seg kjøpe. Vikingene var dyktige grunn. krigere, og mye tyder på at de likte det og I primitive samfunn er det ofte lederen, gjorde det til en profesjon. I alle fall var de høvdingen, som må sørge for at rikdommen engasjert både her og der rundt om i Europa blir omfordelt til massene. Det kan være alt og bl.a. i Konstantinopel. Noen ganger var lys- fra mat og drikke til makt og innflytelse. ten til å slåss så stor at det spilte liten rolle for Einar Gerhardsen representerte en ledelse hvem man sloss og hvordan oddsen for å som ga folk velferdsstaten, det som i Sverige vinne var. Gaukatore og Avrafaste var røvere treffende karakteriseres som «Folkhemmet». av verste sort, skriver Snorre, og de hadde Egil «Drillo» Olsen ga oss seire da han skapte med seg 30 mann av samme slag. De disku- et mestvinnende lag av fotballtekniske terte hvilken hær de skulle slutte seg til: Olav middelmådigheter. Så vellykket var dette at (den hellige) eller bondehæren. Det var ikke det forledet noen til å tro at vi hadde verdens så nøye, mente Avrafaste, bare han fikk slåss: beste fotballstjerner, og kunne tillate oss å spille som dem og vinne. «Jeg vil gå til kampen og hjelpe en av hærene, Drillo hadde magien, fordi han ga nasjo- men det er det samme for meg hvilken flokk jeg nen og hver og en av oss noe å være stolt av. er i.» Da svarte Gaukatore: «Om jeg skal gå til Han ga spillerne tillit og selvtillit, og de gikk kampen, så vil jeg hjelpe kongen, for han treng- ut på banen og vant. er det mest.» Kong Håkon fikk tilnavnet «den Gode» mest fordi han ga odelen tilbake til bøndene Styrkeforholdet var 3900 mot 14 400. De gikk som dermed sluttet seg til ham i kampen mot med kongen og falt alle. Andre ganger er det broren Eirik Blodøks, men Håkon ga også idealisme eller overbevisning eller en god sak seier til dem som fulgte ham. som avgjør hvilken side man velger å slåss på. Håkon den Gode (Adalsteinfostre) spurte Ikke alle er til salgs, ikke alt handler om peng- folkene sine til råds før slaget på Fitjar. Eiriks- er. sønnene var seks ganger så mange, men folka Birkebeinerne var djerve og fæle til å slåss, hadde tro på kongen sin og seg selv, og de og de pleide å vinne, men de var underklasse pleide å vinne, så de rådet ham til å ta opp og hadde ikke mange folk som var dyktige i kampen framfor å dra seg nordover, og de planlegging og ledelse, skriver Snorre, og vant som vanlig, men Håkon ble såra av ei pil enda de var flest, tapte de derfor stort for kong og døde senere. Magnus i slaget på Re. Reaksjonene blant folk flest på overgang- Finnes det gode ledere? ene er tosidige, for samtidig er det slik at man også beundrer og heier fram folk som gjør En leder som hjelper folk med noe, hjelper å suksessrike klassereiser. Man er stolt når ens bli god, hjelper å mestre, hjelper å nå sine egne får det til, men det forutsetter at man mål, en leder som inspirerer, får folk til å yte ikke glemmer hvor man kommer fra, at man mye, er en person som folk får lyst til å stille erkjenner sin samfunnsmessige rolle og gir opp for. Noen er så gode på dette at de får folk noe tilbake. Det kan være noe konkret, eller til å «gå på vannet», som Jesus. ære og glans, kanskje seire og suksess eller Drillo nøyde seg med å gjøre vann til vin noe så enkelt som en bedre hverdag, på job- med landslaget. ben eller i samfunnet. Man elsker de vellykke- Men disse egenskapene blir ikke tolka like te som viser at de er en av oss, og man avskyr positivt i andre arbeidslivsregimer og andre dem som ikke vedkjenner seg sitt opphav, kulturer. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 37

samtiden 2 2005 37

Drillo ble henta inn til Wimbledon, og det Man sliter med å finne definisjoner, og var ikke vellykka i en kultur som forventer at mange ender med å så tvil om man i det hele treneren skal være autoritær og kommandere, tatt kan si noe fornuftig om ledelse. Det er en og der folk oppfatter imøtekommenhet og skandale, ifølge Sørhaug. appell om hjelp som svakhet og at lederen er Eierne er villige til å betale nær sagt hva «en pudding» som ikke kan sikre seier. Den som helst for den de tror er den rette lederen. britiske kulturen er en krigerkultur, en over- Alle er de ute etter «Askeladden», men finner klassekultur som baserer seire på kadaverdisi- stort sett bare «Perer og Påler», naturlig nok, plin fra en sterk og autoritær leder. Sånn er og heldigvis kan vi si. det i arbeidslivet også. Derfor er det jo litt rart når ledere man har Den lederen som bare sørger for suksess betalt millioner for, plutselig ikke er noe tess for egen del, får ikke oppslutning. lenger, og blir betalt godt for å slutte på dagen. Hvilken støtte og sympati har en playboy, Kanskje er det ikke lederen som er den en kong Midas, eller en Onkel Skrue? Det fin- avgjørende for suksess og fiasko. Kanskje er nes ledere å være stolte av. A working class hero det de ansatte, organisasjonen som helhet, is something to be! Det er lettere å samle støtte driftskonseptet, kulturen, ånden eller rett og for ledere i fagbevegelsen og ledere som slett oppgaven, saken eller misjonen som er representerer småfolket, vel å merke hvis man avgjørende? har en god sak, men hvorfor kan ikke eiere og Det nytter ikke å komme til mediene eller næringslivsledere også få sympati, selv i et til folket med en dårlig sak, selv om budska- samfunn som Norge? pet er godt pakka inn. Man forsøker jo på det, men det er ofte et fruktesløst strev. Har Sin plass i samfunnet man en god sak, får man ofte hjelp med budskapet, mens en dårlig sak trenger intenst Er lederrollen i samfunnet virkelig i krise, salgsarbeid av et voksende korps av medie- eller er det bare slik Tian Sørhaug utrykker kontakter og informasjonssjefer. Gode ledere det i sin siste bok Managementalitet og auto- kan bli ødelagt på en dårlig sak. Det er noen ritetenes forvandling, at «det kan virke som om av konsekvensene når ellers dyktige og all- mange samfunnsvitere synes det er pinlig å righte folk blir kjørt inn på umulige oppga- studere eliter hvis det ikke kan oppnås noen ver eller blir brukt for å kaste glans over pro- nærmest absolutte garantier for at man ender sjekter som ikke tåler dagens lys. Det hjalp opp i en kritisk holdning til dem». Han skri- jo ikke Finance Credit at Telenor-sjef Jan ver videre at dette neppe kan sies å gjelde den Fredrik Baksaas, Orklas Svein Ribe Ander- nordamerikanske ledelsesforskningen, og den sen, BA-HR-advokat Ernst Ravnaas og Stat- nærmest henrykte amerikanske dyrkingen av krafts Bård Mikkelsen satt i styret, selskapets ledere. Jeg tror Sørhaug har mye rett, men jeg øverste ledelsesorgan. Kanskje er det tilbake- vil likevel hevde at lederrollen, kanskje spesi- trukne eiere som egentlig styrer, men som elt i Norge, sliter veldig med å finne sin plass bare må ha figurer som står fram og repre- i samfunnet. senterer, et redskap som kan ta støyten når I næringslivet er det et voldsomt fokus på ting går skeis. lederrollen, og det forskes og skrives enormt mye om ledelse. Sørhaug viser til en britisk Ledelse som redskap undersøkelse som sier at det i perioden fra 1990 til 1994 ble publisert 5341 artikler eller Ja, for hva er lederskap om ikke et redskap 16 km med litteratur om ledelse i engelsk- for noen, et mandat gitt av noen, eller en språklige ledelsestidsskrifter. posisjon gitt til noen eller tatt av noen? Er MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 38

38 samtiden 2 2005

lederen egentlig den frie herskeren som kan Paternalisme og ledelse kommandere omgivelsene og få viljen sin? Er ikke ledere i dagens næringsliv mer og Bedriftslederrollen har lange røtter. Den mer overgangsfigurer, folk som blir satt på springer ut av den mest framherskende rolle- for å gjøre en ryddejobb, en kvikk fiks, for modellen fra føydaltida, som var perioden eiere eller oppdragsgivere som selv ikke står forut for kapitalismen. Føydalherren, «store fram og tar belastningene med å se oppsagte far»-rollen, lå godt til rette for de første kapi- i øynene? I eldre tider var det en viktig leder- talistene som var gründere og eneeiere. Pater- egenskap å kunne drepe, være grusom og nalismen lever den dag i dag i mange virk- brutal. Etter hvert ble slike oppgaver satt somheter, og oppsiktsvekkende mange bedrif- bort til ledere på lavere nivå. De øverste ter er fortsatt eid og dominert av én eier eller lederne i Nazi-Tyskland kunne hengi seg til familie. kunst og musikk og andre edle sysler, mens Det typiske for føydaltidens bedriftsledere de satte bort tortureringa og drepinga. Og var var en slags høvdingrolle. Foruten å være ube- ikke nazistene også et redskap for deler av stridte som eiere og ledere i bedriften, med all det tyske borgerskapet, for Krupp og I.G. Far- innsikt og ansvar, var de ofte også ledere i ben? politikken og på andre måter. Grunnleggeren Også folket kan være oppdragsgivere, av Kværner Brug og Christiania Spigerverk, noen ganger ganske nådeløse. Oluf Onsum, var i tillegg leder for «borgerbe- Det er dette som kommer til utrykk når væbningen» og satt 30 år i bystyre og for- Carl Ivar Hagen sier til sine politiske mot- mannskap. Disse høvdingene skulle både standere at de skal være glade for at de har sørge for respekt og disiplin, men også en viss ham, for hvis ikke kunne det ha kommet omsorg for sine ansatte. atskillig verre representanter for denne poli- De hadde viktige samfunnsoppgaver, og de tiske bevegelsen. Han har selvfølgelig rett. satt en generasjon eller mer som ledere. Sam- Dagens næringslivsledere sliter med å funnet fokuserte på deres ledergjerning og finne seg en bekvem plass i samfunnet, og vi velgjørenhet. kan snakke om en krise for denne type Filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel ledere og kanskje også eierrollen. Både for- (1770–1831), også kalt den første sosialdemo- skere, journalister og folk flest er opptatt av krat på grunn av sitt syn på staten som klas- det Tian Sørhaug kaller frykten for å finne sekampdempende redskap, har en filosofisk noe positivt med lederrollen. Han skriver redegjørelse for overklassens strev med å bl.a.: «I deler av forskningen har det vært finne fundament for sin rolleutøvelse. oppfattet som bortimot uetisk å befatte seg Det er viktig for overklassen å ha legiti- med vellykkete eller mektige personer.» mitet, bli akseptert og ha et «moralsk funda- Men det er ikke sikkert det er av vond vilje ment» for sin posisjon. Hegel var opptatt av eller fordi det er noe galt med forskerne eller overklassens mistilpasning og i omtalen av journalistene, eller med folk flest. Kanskje er The Civil Society gjengitt av Hegel-kjenneren det noe med lederrollen som har spora av og Elie Kedouri, skriver han: gjort folk flest mistenksomme, skeptiske og negative? Hva er det? This kind of great wealth which Civil Society I England er det en lang og sterk tradisjon makes possible brings about restlessness, dis- for å se på ledere som brutale maktmennes- content and disorientation. The free-floating ker. Det er åpenbart at dette i noen grad også selfmade millionaire is ‘without rank or dignity, preger norske forhold. his isolation reduces his business to mere self- seeking, and his livelihood and satisfaction MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 39

samtiden 2 2005 39

become insecure. Consequently, he has to try to Men også her kan man lese inn flere budskap. gain recognition for himself by giving external Er ikke den store omsorgen for eiendommens proofs of success in his business, and to these historie ikke bare et vitnesbyrd om behovet proofs no limits can be set. He cannot live in the for legitimitet, men også om at eiendom som manner of his class, for no class really exists for kilde til rikdom er noe mer, noe edlere enn him.’1 rikdom skapt av andres arbeid? Den riktigste eller mest sannsynlige tolkningen er at dette I dette sitatet framkommer to interessante avspeiler beundringen av føydalsamfunnets budskap eller analyser. Hegel sier noe om godsherrer, som er meget sterk i Storbritan- lederrollen generelt og problemene for disse nia. «nyrike» med å finne seg til rette i samfunnet. Man kunne ha lagt til at den «kulørte» Han skildrer det «moderne» borgerskapet mer dags- og ukepressen er smekkfull av lignende enn det tradisjonelle, dvs. føydalherrene. Her historier som den fra Daily Telegraph, av rike føyer han seg inn i, eller sparker i gang, en som strever etter å finne legitimitet og aksept lang tradisjon ikke bare hos samfunnsvitere, i samfunnet, og Aftenposten skrev rett før jul men også hos menigmann, for å forherlige i 2004 at «De amerikanske dollarmillionæ- eller forklare som mer høyverdig eller natur- rene er blitt så mange at de for å heve seg over lig, føydalherren framfor industriborgerska- hopen har innledet det rene kappløpet om pet. Parallellen i dag finner vi i de nedlatende den dyreste luksusen.» Journalisten viser til karakteristikkene av «oppkomlinger» og økonomiprofessor Edvard Wolff ved New «broilerborgere» i motsetning til de med gam- York University, som sammenligner dagens mel kapital og lange eiertradisjoner. overstadige pengebruk med den franske ade- Forfatteren Kedourie legger til følgende lens sløsing på Ludvig XIVs tid. observasjon og kommentar: Ulike samfunnsformer og eierroller kan eksistere side om side, og selv om de økono- Hegel’s observation here is very acute and prop- miske forholdene endres, kan ideologi eller hetic. What he describes here is something overbygning fra tidligere tider fortsatt fungere which has come to be widely remarked in our aktivt. day, namely the distressful loss of sense of identity which modern society inflicts on its Kapitalismen ødelegger idyllen members, particularly on those who know no other satisfaction than success in competitive «Der borgerskapet er kommet til makten, har economic endeavour. det gjort ende på alle føydale, patriarkalske, idylliske (min utheving) forhold. Det har Forfatteren viser så til et intervju med en vel- ubarmhjertig revet over de mangeartede føy- lykket eiendomsinvestor i Daily Telegraph fra dalbånd som knyttet mennesket til dets natur- 13. mars 1976, hvor intervjuobjektet redegjør lige foresatte (min utheving) og ikke latt noe for sin store interesse for eiendommenes his- annet bånd mellom menneskene tilbake enn torie med mer, som han har skrevet bok om. den nakne egeninteresse, den følelsesløse Epistelen avsluttes med: ‘Kontante betaling’.» 2 Her skildrer Marx og Engels en framvekst the dominating impression being of a man who, av borgerskapet for vel 150 år siden, og man though fabulously rich, was still desperately skulle tro at det etter dette ikke var noe igjen searching for security, and for recognition of a av det «idylliske», bare griskhet og «kontant kind which not all the money in the world could betaling», men kanskje er det sånn at dagens buy. borgere henter sine rollemodeller fra både MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 40

40 samtiden 2 2005

føydalismen og tidligere epoker i tillegg til modell, og det kan se ut som om kynikeren ånden fra «den nakne egeninteresse»? også er et ideal, men så enkelt er det neppe. Både Hegel og Marx kan leses som en hyl- Når Kjell Inge Røkke er blant de mest beun- lest til føydalherrene som tok hensyn, tok seg drete eiere/ledere i Norge blant BI-studen- av sine undersåtter i motsetning til den nye tene, har det selvsagt sammenheng med Aske- klassen av rå, kyniske oppkomlinger av noen ladd-imaget, og the American dream, men kapitalister i det nye borgerskapet. Røkke trer også fram i andre roller, som ene-

En leder har større sjanse for å få sin vilje gjennom enn andre. (…) Det kan rett og slett være interessant å ha makt.

For Marx blir det ikke snakk om hva som eier, som «store far» og velgjører, og en som var bra og kanskje ønskverdig, men hva som ikke fornekter sin bakgrunn, selv om det for må komme i stedet. Likevel bidrar han i sine mange vil framstå som vel mye koketteri med lyriske beskrivelser av brytningen mellom Askeladd-rollen. føydalsamfunnet og kapitalismen, til å forher- Det er liten tvil om at eierskapet er en sterk lige føydalherrerollen, og det kan ha hatt institusjon i samfunnet, selv om Norge i min- betydning for senere generasjoners syn på dre grad enn omtrent alle andre land i Euro- nettopp denne rollen, antagelig den mest pa har adelstradisjoner. Norge er et på mange levedyktige og sterkeste rollemodellen i histo- måter egalitært samfunn med allemannsrett risk tid og til denne dag. og lover som gir fellesskapet betydelige mulig- I vår tid opplever vi erfarne tillitsvalgte heter for å begrense eiendomsrett og styrings- klage over de moderne turbokapitalister, blå- rett. Kapitalismens barndom både var og for- russ osv. Da var det annerledes før (1950-, 60- tonet seg mye mer kynisk og barbarisk enn og 70-åra?), da direktørene og eierne hadde senere epoker, da arbeiderklassen tok opp samfunnsansvar og omsorg for sine ansatte. kampen og staten også etter hvert kom inn, Denne sammenligningen er ikke bak mål. slik at det ble oppretta en motkraft som holdt Det interessante og kanskje paradoksale er at utbyttingen i sjakk. slike synspunkter, slike historiefortellinger, Men dette innebærer også at vi må se på ikke ser ut til å ta slutt. Hver tid har sine vari- den relativt populære paternalismen, og store anter av dette fra Hegels tid rundt 1820 via far-rollen, som et utrykk for idyllisering av Marx og mange samfunnsfilosofer og viten- førkapitalistisk tid, og at det kapitalistiske skapsfolk til vår tid. Er det et uttrykk for hvor borgerskapet hittil ikke har vunnet anerkjen- sterk og grunnleggende en kultur kan være, nelse på samme måte. Det kan også være et eller er det en allmennmenneskelig hang til å uttrykk for ønsket om å gi føydalherrene legi- forherlige det forgangne, eller er det rett og timitet og forrang i forhold til staten, men her slett sant? deler oppfatningene seg i samfunnet. Da sta- Man skulle tro denne moderne «kyniske» ten kom inn som en modererende faktor og kapitalisten totalt hadde tatt over som rolle- begrenset eierutøvelsen, ble dette oppfattet av MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 41

samtiden 2 2005 41

arbeiderne som positivt til tross for at staten Kanskje er mange av rollene av den edlere også var borgerskapets stat. Borgerskapet eller sorten, hovedsakelig fundamentert i ønsket eierklassen har lenge hatt et noe splittet syn om ikke å stå avkledd i playboydrakten? på staten. Staten både sikrer eiendomsrett og Da kan vi spørre om det er slik at forbru- styringsrett, og det er positivt, men den kerrollen er overklassens egentlige mål og begrenser også de samme, og det oppleves ideal, og at alle de andre rollene bare er med negativt i en verden hvor føydalismens «store og skyves i forgrunnen for å rettferdiggjøre far» var og er et ideal. luksusen. I mange samfunn er det nødvendig for En playboy til begjær overklassen å vise fram sin rikdom og sitt slø- seri for å bli akseptert som elite, og dermed Mye av dagens mediefokusering på de rike kommer leveregelen om at man må vise at dreier seg om deres forbruk og besittelse av man er rik for å bli rik, i et interessant lys.3 dyre luksusartikler og eiendommer. Det er grunn til å tro at dette vedvarende Store far er rikt utstyrt! fokus er med på å dreie de rikes selvoppfattelse og opptatthet vekk fra samfunnsmessige Føydalherren er rikt utstyrt med roller. I store oppgaver. Samtidig kan det se ut som også far-/pater familias-rollen trer eieren, lederen, den tøylesløse luksusforbrukeren henter sin fram med en både religiøs og familiær rollemodell fra føydaltiden (Ludvig XIV). begrunnelse og autoritet, og her finner vi også Kanskje det kommer bekymringen til unnset- «aristokraten» – en som ivaretar det kongelige ning for noen, og kanskje det bevirker økt så å si, som er bindeledd til kongehuset, og frustrasjon og bekymring for andre, eller arven fra Harald Hårfagre. Her kommer også begge deler samtidig, at det bare er ett av «forvalteren»,«kulturbæreren» og «tradisjons- mange forsøk på å finne mening med livet bæreren» inn som godseiere og folk med eller unngå kjedsomhet? ansvar for store eiendommer, kunstskatter og Når vi ikke har et adelskap, kan man jo lage verdier i mer overført immateriell betydning. et så man har noe å skrive om, og mange folk Vi finner selvsagt roller knyttet til oppdrager- dyrker dette, for det gir dem selv god samvit- og dannelsesprosjektet av allmuen, og her tighet når fokus blir satt på det ekstreme. hører også velgjøreren eller mesenen hjem- Hvordan oppstår denne beundringen, me. denne aksepten av en slik ofte samfunns- Disse opptrer med donasjoner til sykehus, fiendtlig rolle som storforbrukeren og play- museer, kongehus, idrettslag, forskning med boyen? Har det med en forveksling av omfor- mer, men dette er lite framme i mediene. Hva delingsrollen å gjøre? At når tidligere tiders kan det komme av at slike handlinger, slike høvdinger holdt fest, ble undersåttene inn- roller blir tonet ned? Er det beskjedenhet og budt, så fest med mange deltagere forveksles mottakernes ønske om lav profil, eller er det med fest for allmuen? Det er vanskelig å finne media som legger en demper på dette fordi de gode forklaringer her. En forklaring kan selv- ikke ønsker å bidra til å sette ledere i et posi- sagt være at man har lyktes med å framstå i tivt lys, eller er det rett og slett for puslete andre mer høyverdige roller så godt, at play- saker? boyrollen og luksusforbrukeren blir unn- Vi vil nok også oppdage at en av grunnene skyldt, men mer interessant kan være å se til at mange rike mennesker heller yter bety- hvordan andre roller kjemper om plassen og delige gaver til sjukehus og andre saker som faktisk trer frem for å overskygge «Kong normalt burde være en oppgave for de offent- Midas» og Ludvig XIV. lige, er at de ikke stoler på det offentlige byrå- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 42

42 samtiden 2 2005

kratiet, og at de ser seg selv best egnet til å ta mannsroller, men finnes det tilsvarende kvin- vare på eiendommer og fordele overskudd, neroller, eller er leder- og eierrollene i eller kanskje at man rett og slett synes det er utgangspunktet mannsroller? Det er ikke van- stas å være «finansminister» av og til? skelig å finne begrunnelser for dette bl.a. i I føydalherrerollen, hvor det nasjonale bor- Bibelen og i senere religiøse skrifter og tradi- gerskapet etter hvert trer inn, finner vi i dag sjoner, men det er neppe nok til å forklare de langsiktige og nasjonalt høyverdige oppga- hvorfor de mest populære lederrollene også er vene knyttet til eiendomsforvaltning og beva- typiske mannsroller. ring av bedrifter mot utflagging og rasering. Er det fordi føydalherren står så sterkt Dette vell av roller som føydalherren etter ennå, og at kapitalismen ikke har funnet noen hvert har skapt, er kanskje en viktig forkla- arvtakerrolle som kan hamle opp med denne? ring på hvorfor denne ledermodellen har vært Kanskje må det mange sterke kvinneroller til så levedyktig? for å få denne av tronen? Det finnes noen sterke kvinneroller (dronning og «landsmo- Lederkrise her og lederkrise der der»), men mye tyder på at også de henter sin begrunnelse fra føydaltiden. Kapitalismen svekket overklassens samfunns- Den sterke føydale «store far»-rollens messige rolle og skapte en leder- og eier-iden- dominans har utvilsomt skapt mye problemer titetskrise, men hvordan forsøker man å løse for kvinner som vil skape seg en lederrolle, og dette problemet? Hvor går man hen for å det at føydalherren står så sterkt blant leder- begrunne sin rolle, og hva gjør man for å leve rollene sier oss at det vil ta lang tid og mye opp til disse idealene? strev før kvinnene og samfunnet har skapt seg Det virker som om dagens rike ledere søker et alternativ. Det kan virke som om det er noe forankring for sin samfunnsrolle to steder, grunnleggende antikvinnelig med det å søke gjennom det moderne «partssamarbeidet» makt. Mange kvinner har betydelig makt, men med fagforeninger og tillitsvalgte, og gjennom ønsker ikke på samme måte som menn å stå fornyelse av føydalherrerollen, for det finnes fram med denne makten, angivelig fordi kapi- ikke noen selvstendig kapitalistisk rollemo- talismen ikke har klart å frambringe en sym- dell utover arbeidsgiverrollen og partssamar- patisk lederrolle og dermed kommer man beidet for denne samfunnsmessige virksom- ikke utenom «store far»-rollen, og hvem vil ha heten. den? Kan dagens ledere oppnå folkets aksept og Heller ikke fagbevegelsen eller arbeider- gunst ved å spille ut sin samfunnsansvarlige klassen har klart å frambringe lederfigurer rolle, og er det mulig i et samfunn med en tur- som kan hamle opp med «store far». Kanskje bokapitalisme hvor dette ikke er tema, eller det viktigste likevel blir hvem som skal eie der eiernes profittbehov og luksusforbruk blir lederne, for eierne står nærmest til å prege alle tings mål og mening? lederrollen, enten det er de rike, myndighe- De rollene jeg har beskrevet er typiske tene eller folk flest.• Noter 1. Elie Kedourie: Hegel and Marx, Blackwell, 1995, s. 137. 3. Gunnar Stavrum: Kjell Inge Røkke: En uautorisert bio- 2. Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske grafi, Oslo, Gyldendal, 1997. manifest. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 43

David C. Pugh Kunsten å friskmelde syke nordmenn

Når Ola har vridd seg i smerte i dagevis, og Kari ligger bevisstløs med blå lepper, da blir det nok klart for de fleste at Ola og Kari er alvorlig syke. Med unntak av noen norske leger, særlig på legevakten. De sender Ola og Kari hjem for å dø av henholdsvis sprukket blindtarm og hjertesvikt.

Det kan se ut som om den lange og dyre nor- hardt tidspress, udugelighet og hendelige ske legeutdanningen ikke nødvendigvis setter uhell.Tabbenes andel er nok konstant mellom et menneske bedre i stand enn lekfolk til å forskjellige land. Imidlertid ser det ut som om forstå når noen er syk. Tvert imot kan det type legetabbe ikke er konstant, jeg mener det virke som om noen ikke erverver ny kunn- finnes et oppførselsmønster som er særegent skap, men heller mister gangsynet. for Norge. Vi kunne med fordel bytte ut en viss pro- Dette foreslår jeg på et tredelt grunnlag: sent norske leger med et lydbånd som sier egne erfaringer, legevaktskandaler i mediene, «Det er ingenting galt med deg, gå hjem.» og en uformell meningsmåling i bekjent- Folk ville selvsagt dø under et slikt system, skapskretsen. Det som slår meg er at ikke bare men de dør likevel, med de samme ordene har alle en historie, men det er den samme his- sagt av en lege av kjøtt og blod. Og så hadde vi torien: om slekt og venner, nå avdøde, som spart masse penger. gikk til lege med en alvorlig lidelse og ble friskmeldt. Få diagnose i utlandet og dø i fred I tillegg finnes det knapt noe tilbud for folk som trenger en lege nå og ikke neste måned, Legetabber forekommer overalt, forårsaket av og her ligger Norge langt bak andre europeis- store organisasjoner, sammensatte rutiner, ke land. Med uttrykket «Norsk Legesyndrom» MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 44

44 samtiden 2 2005

mener jeg altså: 1) det er tungt å komme til gjorde en enkel undersøkelse som de «ordent- lege, og 2) når du endelig slipper til, får du lige» legene ikke hadde brydd seg med. Jeg bare høre at du ikke er syk. har hørt en historie til, identisk, bortsett fra I noen av disse historiene blir slike syke, det at hjernesvulsten var oppdaget av en opti- men likevel friskmeldte, personer raskt diag- ker istedenfor en turnuskandidat. nostisert i utlandet. Dessverre for sent. Men I min egen historie var det en drosjesjåfør de kan i det minste dø i den salige vissheten som viste seg å ha mer vett enn legen. En dag om at jo, det var faktisk noe galt med dem. utviklet jeg plutselig verkende byller, og noen Det kan være leger i «avanserte» land som dager senere fikk jeg store smerter i korsryg- umiddelbart finner ut av saken, som med en gen. Jeg dro til legevakten ca. klokken 23, og syk liten pike som det «ikke var noe galt ble stående i omtrent fem timer siden jeg ver- med»; hun ble tatt med til USA, ble diagnosti- ken kunne sitte eller ligge. Jeg var i en avde- sert med hjertefeil og døde. Andre ganger er ling som skulle være for akutte saker. Der var det leger i land som mange nordmenn liker å jeg delvis alene, men likevel skjedde ingen- se ned på, som med en syk filippinsk dame ting – en lege kom innom av og til for en beda- som det «ikke var noe galt med»; hun kom gelig prat med resepsjonisten. Når han ende- hjem til sitt eget «u-land», ble diagnostisert lig undersøkte meg virket han uinteressert; med kreft og døde. han ignorerte byllene, men hørte på brystkas- Selvfølgelig gjør verken diagnoser eller sen og diagnostiserte en urinveisinfeksjon. dødsfall i fjerne himmelstrøk noe særlig inn- Han ga meg to tabletter antibiotika og ba meg trykk på det norske helsevesenet. For eksem- oppsøke min vanlige lege i morgen – som om pel, en norsk dame som det «ikke var noe galt det er mulig å få legetime på dagen! Å skrive med» dro til Ungarn for å bli operert for kreft, resept selv kunne han ikke gjøre. kom tilbake til Norge, ble etter hvert dårlig I drosjen fikk jeg så store smerter av å sitte igjen, ble nok en gang fortalt at det ikke var at jeg skrek, og da sjåføren fikk vite at jeg noe galt med henne, og måtte bli operert igjen bodde alene, nektet han å levere meg. Han i Ungarn. Eller en annen norsk dame, som det ringte sentralsykehuset, men de bare ba ham «ikke var noe galt med», som kom hjem fra returnere meg til legevakten. Her ventet jeg to Italia med en tykk bunke legejournaler som timer til, også stående, og fikk se en annen og sa at hun hadde ryggmargskreft. De norske nesten like likegyldig lege, men dét bare fordi legene opprettholdt hennes friskmelding ved jeg tok til å hyle av smerte, utmattelse og for- enkle midler – de nektet å se på journalene. tvilelse – klokken var nå ca. 06. Han var ikke særlig interessert han heller, men jeg skrek at Hurra for drosjesjåføren jeg ville innlegges. Så ble jeg kjørt til et lite sykehus, sprøytet Det trengs ikke alltid en utlending for å finne med morfin og diagnostisert med både gule ut at man faktisk er syk. Mange mennesker stafylokokker og en tyngre dobbel lungebe- har fortalt meg hvordan de ble avfeid igjen og tennelse. Jeg forble innlagt en hel uke, delvis i igjen av dr. Olsen som ikke-syk, men så snart isolat, med sterk antibiotika intravenøst. En de byttet til dr. Hansen, ble de omhyggelig lege fortalte meg senere at slikt gjør man nå diagnostisert og behandlet. Spørsmålet er da ikke med forholdsvis unge mennesker med hvorfor vi har så mange Olsen’er i norsk hel- mindre de er virkelig syke. At jeg var «virkelig sevesen. syk» var klinkende klart for drosjesjåføren, Jeg kjenner til en sak hvor en mann led i men det kunne ingen på legevakten oppdage. årevis av en hjernesvulst. Denne ble oppdaget Turen fra legevakten til sykehuset var direkte- i siste liten ved at en våken turnuskandidat flygning fra helvete til himmelen. For første MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 45

samtiden 2 2005 45

gang kjente jeg at jeg hadde havnet hos venn- fordi de ønsker å spare seg selv eller Staten for lige og dugelige mennesker som ønsket å hjel- tid og penger, eller fordi de «vet» at pasienten pe meg. ikke er syk allerede før han er kommet Egentlig burde denne artikkelen blitt skre- gjennom døren. En nabo hadde blitt operert vet av et kollegium av drosjesjåfører, ettersom for kreft og ble syk igjen, men legen forsikret de har en enestående erfaring med å frakte henne at det var «bare angst», og nektet å ta syke mennesker til legevakten, bare for å frak- prøver. Hun er nå død. te dem hjem igjen mange timer senere, uten at Et annet problem med prøvetaking er ruti- de har fått noen hjelp. Men jeg er ikke drosje- ner for å meddele pasienten resultatene. Dår- sjåfør og må gjøre så godt jeg kan. lig rutine betyr at de kontakter pasienten kun dersom en farlig tilstand er påvist; pasienten Institusjonelle forklaringer tenker «intet nytt er godt nytt», men tilbake- meldingen er faktisk glemt eller gått bort i 1. Budsjett. Ettersom man skryter så høyt om posten. Ingen rutine betyr at resultatene lig- hvor mye mer Norge bruker på sine helsetje- ger i datamaskinen og venter på at pasienten nester enn andre land, har man ikke lov til å dukker opp igjen, uten at noen ny time har forklare noen ting med pengemangel. Mer er blitt avtalt. Dette siste har jeg opplevd mer det ikke å si. Det er uansett ikke bruttonasjo- enn én gang, heldigvis ikke med noe livstru- nalproduktet det kommer an på – leger i fatti- ende, men det var bare et par år etterpå at jeg gere land kan likevel ha mer kunnskap, mer ved en tilfeldighet lærte om de uønskelige erfaring, bedre arbeidsmoral og ikke minst funnene. større iver til å hjelpe sine medmennesker. 4. Legeutdanning. Når legene virker ute av 2. Asklepios eller Ridefogden? Som påpekt av stand til å stille diagnoser eller endog gjen- Thomas Szasz for lenge siden, spiller det en kjenne alvorlige sykdomstilfeller, er det nær- stor rolle hvem legen står til ansvar for. Der- liggende å tro at det er legeutdanningen det er som oppdragsgiveren er pasienten selv, er noe i veien med. Siden den norske legeutdan- legens oppgave å sørge for pasientens beste. ningen er verdens fineste utdanning i hele Dersom legen får betalt av legemiddelindus- Norge, kan denne forklaringen naturligvis trien, er hans oppgave å proppe pasienten full ikke brukes. Det at legeutdanning i Spania tar av dyre medisiner. Dersom legens oppdragsgi- hele ni år kan vel bare skyldes at spanjolene ver er en bedrift, er hans oppgave å få den tar for mye siesta; det at legestudenter i Sri ansatte tilbake på jobb fortest mulig. Dersom Lanka får øve på fem ganger så mange pasi- oppdragsgiveren er et forsikringsselskap, er enter i studietiden kan vel bare skyldes at de legens oppgave å hindre utbetalinger. Dersom er dummere og trenger ekstratreningen; det at oppdragsgiveren er Staten, er legens oppgave leger i andre land har hørt om tilstander og en kombinasjon av de to siste: å få pasienten behandlinger som norske leger ikke kjenner tilbake i arbeid og skåne trygdekassen. til kan vel bare skyldes at disse er henholdsvis 3. Prøver. Når pasienter til stadighet hører oppdiktet eller farlige. «prøvene dine er jo fine», men forblir syke Og hva skal man med trening i diagnostikk likevel, og noen av dem dør i fremmede land når man vet at pasientene ikke er syke likevel? av en patologisk tilstand som de hadde hele Da ville det være nyttigere med forelesninger tiden, er svaret muligens at det er noe syste- om medisinenes bivirkninger og tilvennings- matisk galt med det norske systemet for prø- fare, formaninger mot operasjoner og, fremfor vetaking, prøvebehandling eller prøveopp- alt, innlegg om pasientenes psyko-sosiale følging. grunner for å innbille seg at de er syke, godt Noen leger er uvillig til å ta prøver, enten hjulpet av alle de dårlige legene i utlandet. Jeg MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 46

46 samtiden 2 2005

vet ikke om den norske legeutdanningen fak- 6. Legekontorer. Det finnes flere særegne tisk vinkles slik, men det føles sånn. forhold med Norge i forhold til Storbritannia 5. Antallet leger og dets følger. Inntil ganske hvor jeg vokste opp, hva angår organisering nylig var det knapt med leger i Norge. I for- av legekontorer. Resultatet var at der kunne hold til folketallet hadde nesten alle europeis- jeg ringe til min egen primærlege og få time ke land dobbelt så mange. Ifølge Lægefor- samme dag eller neste dag. Her blir de fleste eningen, derimot, var det altfor mange leger. tilbudt en time noen uker fremover. Jeg har Uansett hvor mange leger som finnes i Norge, opplevd å høre i mars måned at «vi har ingen

Dersom oppdragsgiveren er Staten, er legens oppgave en kombinasjon av (…) å få pasienten tilbake i arbeid og skåne trygdekassen.

ifølge Lægeforeningen vil det alltid være for ledige timer før langt ut i mai». Utlendinger mange. Jo færre leger, desto høyere lønn får blir meget sjokkert når de hører hvor lenge vi de. For å unngå tragedien til europeiske land, må vente for å slippe til hos en primærlege. hvor det fra tid til annen finnes arbeidsledige Det skyldes ikke bare legemangelen, men leger, må antallet leger i Norge holdes under også at norske legekontorer tradisjonelt hol- befolkningens reelle behov. Følgen er at man der samme åpningstider som bankene. Hele helt bevisst ignorerer «mindre alvorlige symp- det norske samfunnet er jo basert på at man tomer». Dette er legene opplært til. Dessverre må gjøre alle sine nødvendige ærender i er det slik at noen meget alvorlige sykdommer arbeidstiden. Saken er imidlertid at nesten begynner med mindre alvorlige symptomer. ingen blir syk i lunsjpausen. Enten blir du syk Faktisk gjør de fleste dét. Dersom du i Norge midt på natten, eller så føler du deg dårlig når har en dødelig sykdom som begynner i det du står opp eller kommer tilbake fra jobb. I små, ligger du tynt an. min tid i Storbritannia hadde legene følgelig Historisk sett har knapphetspolitikken kontortid på formiddagen og på kvelden, og snyltet på en stoisk befolkning som gjør sin tok selv fri om ettermiddagen. Folk flest gikk plikt men ikke krever sin rett. Det begynner å på evening surgery. Nok et moment er at forandre seg nå, og så klager Lægeforeningen mange norske legekontorer bruker «svarer over alle de syteklutene som ønsker å bli fris- bare på telefonen mellom ti-tredve og halv- ke. Her er det naturligvis en ond sirkel, idet elleve»-prinsippet. Når dette kombineres med folk begynner å forstå at systemet er lagt opp, streng timeforvaltning (dvs. du kan ikke bare ikke for å fange opp sykdommen i dens tidli- gå og ta sjansen), må du planlegge sykdom- ge faser, men for å filtrere vekk pasienter inn- men din like fremsynt som huskjøp. til det blir for sent. Snille barn ber ikke, men Mens jeg skrev denne artikkelen ble jeg snille barn får ikke heller – du må mase deg skambitt av et dyr og trengte stivkrampe- frem til helse. Masing styrker imidlertid hel- sprøyte. Dette betraktes i de fleste land som et sepersonalet i dets overbevisning om at de nødstilfelle. Legekontoret jeg hadde gått til i plages av mennesker som bare er innbilt syke. nesten ti år kunne ikke tilby meg noe innen- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 47

samtiden 2 2005 47

for en uke. Nei, legene kunne ikke skvise meg på 250 000 mennesker betjenes – for alle plut- inn. Nei, sykepleieren hadde ikke lov til å selige sykdomstilfeller – av ca. to leger. sette sprøyte. Nei, hun kunne ikke avbryte Pasienter som i ethvert rasjonelt helse- legen i ett minutt for å få lov. Mitt geografisk system hadde oppsøkt sine egne primærleger, nærmeste legekontor tok ikke telefonen. Et må nå konkurrere med akutte tilfeller som i tredje sted hadde jeg min teoretiske «fastle- ethvert rasjonelt helsesystem hadde blitt henge», men der var det for sent å ringe – tross alt tet av ambulanse (uten flere timers tigging om var det etter klokken 14, i norsk legesammen- nåde) og kjørt til sykehuset. Dette betyr at heng omtrent midt på natten. Legevakten? legevaktens resepsjon må foreta en slags «tri- Fem år etter min opplevelse der var jeg frem- age»: den kan ikke ekspedere folk som de deles for traumatisert til å tåle tanken; kan- ankommer, men må ordne dem i rekkefølge skje ville jeg måtte vente seks timer bare for å etter deres plager. Små barn får alltid prio- bli henvist til primærlegen igjen, hvem vet? ritet, noe som er rimelig i seg selv, men resul- Redningen ble Volvat medisinske senter, som tatet er at det er logisk mulig at du med ankel- det nok har vært for mange før meg. brudd og trykk på nerve som vil gjøre deg lam 7. Legevakten – mørkets hjerte. I min ungdom etter fire timer, må vente åtte timer. For hver i Storbritannia var det til våre egne primær- gang det er en din tur, kommer et spedbarn. leger vi gikk når vi ble syke – eller så fikk vi Skal du slippe til i det hele tatt, må det enten dem hjem til oss. Til sykehuset gikk vi når være fordi det ikke har kommet tilstrekkelig sting skulle sys. Ble folk akutt syke kom det en med spedbarn, eller fordi resepsjonen synes ambulanse. I norske storbyer ivaretas – eller synd på deg. Med andre ord: trynefaktor. rettere sagt neglisjeres – alle tre funksjonene Det kan altså se ut som om legevakten er et av én og samme institusjon. slags akuttmottak som også må fungere som Og dette er i seg selv et hovedproblem, at allmennpraksis, og da byens eneste allmenn- fordelingen av ansvaret for akutte tilfeller praksis for saker som ikke kan vente i noen mellom legevakten og sykehusene er så uklar, uker. Alternativt er den en meget overarbeidet iallfall overfor publikum og kanskje overfor allmennpraksis som også må fungere som ansatte også. Det er ikke lett å få ambulanse i akuttmottak. Men virkeligheten er verre enn Norge. Vi har nylig sett de meste grusomme som så. En legevakt jeg kjenner holder seg ikke tilfeller av utrykningsnekt, hvorav noen har med sterkt smertestillende medikamenter om endt med døden. Ambulanse får man bare natten, i tilfelle narkomane bryter seg inn; i dersom man er ressurssterk, ringer mange Norge må kampen mot narkotika alltid gå ganger, ikke tar nei for et svar og kjenner de foran pasientomsorg. Her har vi altså å gjøre riktige trylleordene. med et «akuttmottak» som ikke har sterkt Det er altså en runddans.Til tross for at sel- smertestillende, ikke fordi det ligger i en krigs- veste legevaktens lydbånd sier at vi må ringe sone, men av prinsipielle grunner. På sentralsy- 113 for akutt hjelp, vil 113 som oftest bare hen- kehuset har de derimot medisiner, men der får vise oss til å ta drosje til legevakten, som da man ikke lov til å gå. Der har de for øvrig ikke igjen henviser til primærlegen … krykker, og heller ikke røntgen om natten. Det at norske legekontorer holder bank- På den annen siden er legevakten ikke en tider og i lange perioder ikke tar telefonen, er ordentlig allmennpraksis heller. For en all- ganske strengt timeavtale-basert og er «opp- mennlege diagnostiserer tilstand og skriver tatt» langt inn i fremtiden, gjør at nesten det resept. Det jeg beskrev ovenfor, at jeg ble hen- eneste kveldstilbud for folk som blir plutselig vist til å besøke primærlegen «neste morgen» dårlige – dvs, trenger lege innenfor en uke for å få resept, har jeg hørt også fra andre. eller fem – er legevakten. Dette betyr at en by Men hvem oppsøker legevakten dersom de MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 48

48 samtiden 2 2005

har mulighet for å gå til primærlegen, hvor de operasjonsbordet, var at de ikke kunne finne er kjent? Hvorfor er vi der? For å få rask kirurgen. Jo større sykehuset er, desto flere ste- behandling. Vi vet allerede hvor primærlegen der kunne han ha dratt for å røyke eller flørte. finnes, eller rettere sagt ikke finnes. 2. Legestanden som privilegert kaste. Jeg har forsøkt å sette meg inn i tankeverdenen til en Kulturelle forklaringer lege som tror at pasienten sier til seg selv, «Gosjameg, å oppsøke min egen primærlege En profesjonsutdanning er mye mer enn hadde jeg sannelig ikke tenkt på, det var verdt vitenskap og ferdigheter. Den er sosialisering. å vente seks timer på legevakten for å få et Legespiren skal ikke bare lære anatomi og slikt klokt råd». Men jeg har ikke lyktes med fysiologi, den skal lære hva det betyr å være dette – med å forstå hvordan det er mulig for lege – norsk lege. Det vil si, hva legens rolle er et menneske å bo hele livet i Norge uten å vite i forhold til pasienter, andre leger, Staten og hvorfor det er slike køer på legevakten. Jeg så videre; de uskrevne reglene for hva man lurer på om ikke den eneste tiden disse legene gjør, eller ikke gjør, med standsbrødre som har opplevd helsetjenestene som vanlige folk roter det til, og holdninger overfor pasienter. var noen få år i ungdommen; etterpå var de Dramaserier på tv om de forskjellige legestudenter med god adgang til hjelp, og så yrkenes etiske dilemmaer står for det meste av leger selv, som naturligvis får spesialbehand- hva lekmannen vet, eller innbiller seg at han ling av helsepersonalet. Dersom legespiren vet, om stendenes indre sosialiseringsproses- har legeforeldre i tillegg, er det mulig at han ser. Noen av disse virker som propaganda- går gjennom hele livet uten peiling på hvor- verktøy for å overbevise publikum om den dan vanlige folk har det i helsevesenet. aktuelle standens fortreffelighet. Siden vi ikke 3. Norsk overlegenhetskompleks – pasienten. har dramaserier hvor gamle norske leger for- Da jeg fortalte noen spanske venner om teller nybakte norske leger hvorfor de må for- denne ventetiden på legevakten ble de meget telle syke mennesker at det ikke er noe galt sjokkert, og sa at i Spania går man til selve med dem og sende dem hjem, må jeg speku- sykehuset og klager dersom man må vente en lere ut fra den synlige oppførselen og hva alle halvtime, selv om sykepleierne er hyggelige og vet om norsk kultur. hele tiden sjekker hvordan du har det. De 1. Arbeidsmoral. Det er vanskelig for lek- spurte meg hvorfor nordmennene ikke reage- mannen å bedømme legenes arbeidsmoral, rer på dette. Jeg svarte at de eneste som hadde langt mindre sammenligne den over lande- tillit til det norske helsevesenet var nok det grenser. På legekontorene synes de å være norske helsevesenet, men at nordboere var rimelig arbeidsomme når de er tilstede, noe trege og langsinte (iallfall utenfor Bergen), og som dessverre ikke er når syke folk trenger at de fleste ikke visste at det var mulig å ha det dem mest. Det er litt interessant når man kon- bedre. Tvert imot, selv om avisene har kom- kluderer fra fastlegereformen at «nå jobber met med noen for Norge usmigrende legene så mye mer», da det reiser spørsmålet sammenligninger (bl.a. med Spania selv) i de om hva de gjorde før. Legevaktens arbeidstem- siste årene, vil det ta lang tid før dette oppvei- po virker overraskende bedagelig, i lys av at er effekten av flere generasjoner med statlig den skal være et slags akuttmottak, eller propaganda og kulturell selvforherligelse i (mis)brukes som sådan av 113. En utbrent Norge. I den grad nordmenn har fått med seg anestesi-sykepleier fortalte meg, før hun dro til at det er noe meget galt med det norske helse- utlandet for å utdanne seg til noe annet, at vesenet, og ikke innbiller seg at det er beor- hovedgrunnen til at operasjoner ble avblåst dret nedlagt av et eller annet EU-direktiv, etter at pasienten var blitt forberedt og lå på finner de årsaken hos politiske motstandere. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 49

samtiden 2 2005 49

4. Norsk overlegenhetskompleks – helsepersona- der begge gikk på samme sykepleierhøyskole let. At norsk kultur er sterkt preget av klok- i Australia: Nordmannens utdannelse fra kertro på egen overlegenhet i forhold til alle denne skolen var «godkjent», mens den uten- andre, er noe jeg ikke trenger bevise. Kvalitet, landske ektefellens identiske utdannelse fra miljø, utdannelse og helse kan bare tas for samme skole fikk stemplet «ikke godkjent». gitt, ettersom nordmenn gjør alt bedre – per Det er alltid snakk om å gå den «mindre- definisjon. Når ting likevel går galt, må det verdige» utenlandske legekompetansen i søm- være utlendinger innblandet. Enten er man mene for å se om den kan, med tilleggskur- allerede sørgelig klar over dette syndromet, sing, gjøres akseptabel i Norge. Det er aldri eller man er selv en del av problemet. Mer er tale om hvorvidt den norske kompetansen må det ikke å si. løftes opp til andre lands nivå. Jeg vet ikke Det som er interessant her er mulige følger hvordan den norske legeutdanning kommer for helsevesenet. Når et menneske, en stand ut i sammenligning med andre; alt jeg vet er

Ordet «syting» har vært brukt av Lægefor- eningen, i det samme året som vi oppdaget at Norge leder i Europa i prosent av befolkningen med kronisk smerte.

eller en nasjon tror at egen overlegenhet er en at dersom den er bedre, vil det påstås at den er naturlov, skjer to ting. For det første blir aktø- bedre, mens dersom den er verre, vil det også ren ute av stand til å se hvor god den egentlig påstås at den er bedre. Med andre ord: infor- er i forhold til andre, fordi svaret allerede er masjonsinnholdet i påstanden om at den er gitt og motbevis vil bli tolket bort. For det bedre er lik null. En stoppet klokke er også andre har aktøren nå ingen sjanse for å bli riktig noen ganger. bedre; heller gode utsikter til å bli verre uten Når politikerne tvinger gjennom en ord- å vite det selv. ning for import (og kursing) av utenlandske Utenlandsk utdanning må godkjennes av leger for å bøte på legemangelen, blir disse norske myndigheter. Dette er for så vidt rime- legene derfor mistenkeliggjort faglig sett. Det lig, ettersom det finnes «postordreuniversite- hviskes om at de er sine respektive lands sorte ter», men resultatene gjør det meget klart hva får. Det er jo sant at det ikke finnes noen grunnholdningene egentlig er. Jeg traff en internasjonal svarteliste for leger som har blitt gang en femtiåring som hadde vært professor fratatt bevillingen, og derfor er det fullt mulig i hjemlandet og skrevet flere titalls bøker – for selv svenske leger i unåde å begynne igjen som ifølge det daværende Kirke- og undervis- i Norge. Men at dette gjelder for alle er farlig ningsdepartementet skulle tilsvare ett norsk tankegods. mellomfag. Det er denne typen vrangforestil- I tilfelle avvik mellom systemene og kultu- linger, og ikke bare hverdagsrasismen, som rene, er det alltid de andre som tar feil. Har de gjør at kontorer vaskes og hamburgere stekes flere leger i andre land? Ja, fordi disse utlen- av mennesker med mørk hudfarge og doktor- dingene utdanner for mange og for dårlige grad. Nylig fortalte Aftenposten om et ektepar, leger. Kommer man raskere til en lege? Ja, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 50

50 samtiden 2 2005

fordi disse utlendingene oppmuntrer til unød- En annen grunn for å behandle pasienter vendige legebesøk. Tar en legekontroll tre som sytere kan være troen på at nordmenn er, ganger lengre tid? Ja, fordi disse utlendingene eller har vært, eller burde vært, spesielt hard- er trege, nordmenn gjør samme oppgave unna føre. Selv om det er sant at nordmenn pleide å på en tredel av tiden. Finner de oftere ut hva være stoiske, så er det et spørsmål om de var som feiler pasienten? Ja, fordi disse utlending- slike helter av egen fri vilje eller fordi de ikke ene overdiagnostiserer, de finner på masse til- fikk noe valg. Selv om hardførheten var pasi- stander for å tjene penger. Gir de mer behand- entens egen idé, kan denne ha skapt en lat og ling? Ja, fordi disse utlendingene overbehand- likegyldig legestand.Vi kan også spørre om en ler. Er de mer opptatt av å lindre smerte? Ja, befolkning kan befales til å fortsette i sine for- fordi disse utlendingene er noen pyser. Tenk fedres mutte og dydige stier, og om legestan- det, Norge er det eneste land som marsjerer i den er habil til å utstede slike ordrer. Og der- takt. som vi bør gå tilbake til tiden hvor man bet 5. Tøffe vikinger – mot sin vilje? Dette med tennene sammen og tålte sine sykdommer, smertelindring fortjener litt mer oppmerk- bør vi kanskje gå tilbake til den samme tidens somhet. Som sagt er den norske legefilosofien skattenivå også. Hvorfor skulle de som kaller at de 90 % av pasientene som bare har mindre pasientene for sytekluter leve for syteklutenes symptomer bør filtreres ut. Selvfølgelig kan penger? man ikke være sikker på at slike symptomer 6. Sykdom og synd. I den gamle kulturen var er ufarlige, all den tid man møter pasienten det ikke bare pysete å klage, syndig var det med den forutinntatte mening om at han er også. Det var å sette spørsmålstegn ved Forsy- en syteklut. Før jeg havnet på sykehus med net. Selve sykdommen var dessuten syndens intravenøs antibiotika i en uke, hadde jeg til- frukt. Kanskje henger noe av dette fremdeles brakt hele natten på en legevakt som utvil- igjen i norsk kultur. Et tredje utslag av mora- somt betraktet meg som en plagsom syter; jeg lisme kan være en alminnelig negativitet. Det kunne føle en usympatisk holdning fra første kan se ut som noen trives best når de kan si til siste stund. Men på selve sykehuset følte nei: Nei, du kan ikke få time; nei, det er ing- jeg aldri at jeg var betraktet i dette lyset. Jeg enting galt med deg; nei, du kan ikke få denne var det samme menneske, tilstanden min var medisinen; nei, vi vil ikke operere deg. den samme, men her var to vidt forskjellige Et annet kulturelt element er misunnelse: kulturer; den ene opptatt av å behandle, den «Egen lykke er best, men andres ulykke er andre av å avvise sytere. heller ikke å forakte». Ved første blikk virker Ordet «syting» har vært brukt av Lægefor- dette fjernt fra problematikken vår, men så eningen, i det samme året som vi oppdaget at kan det kanskje kobles opp mot det norske Norge leder i Europa i prosent av befolkning- helsevesenets forsiktighet med alle medika- en med kronisk smerte.1 Begrepet er i seg selv menter. Det er hevet over all tvil at visse andre en del av høyrebølgens tankegods; den britis- systemer er altfor slepphendte. For eksempel ke og amerikanske høyresiden fordømmer de har jeg kjent folk i andre land som tygger fattige som losers og whiners. Det er selvsagt antibiotika ved forkjølelser, og slik avles de bare andre folk sine plager som er «syting». De motstandsdyktige bakteriene frem. Likevel fattige «syter», mens de rike «tar opp pro- lurer jeg på om ikke Norge er like ytterliggå- blemstillinger» med sine venner i regjeringen. ende i den motsatte retningen. Norske leger er Jeg har en mistanke om at når ledelsen i så opptatte av tilvenningsfaren at de kan ha Lægeforeningen blir dårlig, blir de ikke nødt glemt utgangspunktet – lidelsene til pasienten til å vente noen uker for å slippe til hos lege, hvis han ikke får de farlige medisinene. Det er ei heller omtalt eller behandlet som sytere. ikke alltid slik at pasienten vil leve sunn og MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:45 AM Side 51

samtiden 2 2005 51

lykkelig alle sine dager, bare han unngår å bli den særnorske gastroskopien sier at det er det avhengig av medisinen. En frisk ungdom som verste de har opplevd. Bortsett fra de som har blir hektet på dop fordi det virker så kult er én gjennomgått den særnorske kolonoskopien, ting, et menneske som er dømt til evig syk- som er så ille at den utføres i USA med bedø- dom og smerte er noe helt annet. velse og i Norge med ingenting. Valget kan derfor stå mellom to onder – Men legene sier:«Neida, ingen har noe pro- livslang smerte i dydig uavhengighet, kontra blem med dette, folk synes det er greit». Her er et brukbart liv i søt og syndig avhengighet. det tre muligheter: 1) alle norske magepasien- Hva veier tyngst for legene og helsebyråkra- ter er sveklinger, eller så lyver de om ubehaget tene, smerten eller synden? Er det bedre at etterpå, 2) de fleste norske leger har overhodet hundre mennesker lever i smerte enn at ett ikke peiling på hvordan det kjennes å svelge menneske har det gøy på legemidler? Og hva slangen, 3) de vet meget godt hvilken forferde- er man egentlig ute for å hindre, bivirkning- lig opplevelse det er, og er derfor hjerteløse ene eller behaget? løgnere. Jeg skulle gjerne vite om norske leger For meg er symbolet på denne særnorske som selv må svelge slangen får valium. Eller er holdning gastroskopi, eller som det heter på det bare den gemene hopen som trenger folkemunne: «å svelge slangen». Jeg har beskyttelse mot tilvenning? gjennomgått det to ganger i Storbritannia og I Norge synes man å være engstelig for at én gang i Norge. Der borte fikk jeg en sprøy- folk vil bli hektet på valium etter ett eneste te med valium, her benektet spesialisten at jeg besøk på sykehuset for å svelge slangen. Pus- hadde fått valium i Storbritannia, selv om jeg sig nok har jeg aldri vært borti valium i de 20 var tilstede der og han ikke var det. I alle årene siden jeg svelget slangen i England. andre land jeg har hørt om, gis pasienten Men så tror jeg heller ikke i et eneste øyeblikk valium. Her i Norge forstår man seg på at denne norske angsten har noen ting med lidelsens moralske verdi og utfører gastrosko- prosedyrenes faktiske resultater å gjøre. Eller pi ved bare å stappe slangen ned i halsen på med virkeligheten overhodet. Jeg tror angsten folk, eller i beste fall med beroligende midler er helt a priori, norsk moralisme på sitt beste: i doser så små at de ikke gjør noe som helst. redselen for at noen kan ha det godt uten å ha Jeg fortalte dette til en amerikansk medisiner, fortjent det, kombinert med en salig visshet som spurte, «Hvor har de sin legeutdanning om at Norge er det eneste land som marsjerer fra – Auschwitz?» Alle som har gjennomgått i takt.•

Noter 1. Og lege Arild Lothe i Stavanger Aftenblad, 9. februar sier at det kan være veldig belastende å vente i noen 2005: «Misnøyen med ventetiden ved legevakten føyer timer på legevakten med barn, så skjønner man hvor- seg etter min mening fint inn i rekken av norsk sut- for helsebudsjettene i landet vårt sprekker.» Han ring og bortskjemthet. Og når man har politikere som mener man bør gå til primærlege neste dag. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:46 AM Side 52

52 samtiden 2 2005

/PSHFTMFEFOEFMJUUFSBUVSUJETTLSJGU

WJOEVFUJOOFIPMEFSCMB

y"TMBL/PSFTTLKOOMJUUFSSFEFCVU y5PWF/JMTFOT4LSJWFGFTU y,OVU)PFNNUFS(OUFS(SBTT J/JUUFEBM y"OF'BSTFUIlTEJTTFLFSFS -FWJ)FOSJLTFOTNFUBGPSFS

5JMTBMHTJCPLIBOEFMFOOl,S #FTUJMMBCPOOFNFOUQlXXXWJOEVFUOP 1SJWBU 4UVEFOU *OTUJUVTKPO 7JOEVFUVULPNNFS¾SFHBOHFSJlSFU SFEBLUS)FOSJL)-BOHFMBOE

Les fett – Norges eneste feministiske tidsskrift

fett er tidsskriftet for feminister, antifeminis- ter og seksuelt orienterte av alle kjønn. Her finner du feministisk aktivisme, kjønnspolitiske grublerier og debatt. Vi følger kulturlivet, forskningsfronten og norsk politikk.

I fett skriver blant andre Tale Næss, Are Kalvø, Anne Lindmo, Hilde Hagerup, Olaug Nilssen, Erling Fossen, Lotta Elstad, Hanne Kraugerud, Dag Øistein Endsjø, Martine Aurdal og Audun Lysbakken.

Kjøp fett på Narvesen, Ark eller Tronsmo – eller besøk www.fett.no og bli abonnent. Fett kommer ut fire ganger i året. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:46 AM Side 53

Torunn Borge

Det pinlige møter det mulige

Klassereise Raseklasse Klussereise Reiseklasse Klasserase

Det glipper, ikke lenge av gangen, men tanken Den som reiser, vil oppnå noe, har en trang glipper ikke sjelden når jeg betenker temaet. til noe annet enn det oppvekstmiljøet byr på. Klassereise. For tanken er ikke enig i forenk- Hva kan en klassereisende vinne? Finnes det linger, den vil forholde harde fakta til sin egen noen egentlig forskjell på klassereisende og åpenhet, den vil ikke lukke temaet og gjøre andre folk som går på tvers av sitt miljø? Så det «interessant»: Bevisstheten er ikke i og for mange spørsmål står i kø, og jeg er strengt tatt seg imot skjemaer og statistikk, men tiltror ikke i stand til å besvare noen av dem med full fortellingen en sannhet som er nærmere indi- sikkerhet, bare antyde måter å tenke på. videts erfaring og den utfordrende kompleksiteten som alle reiser innebærer. Man kom- Kluss med klasser mer fra noe, drar til noe annet, nye forbindelser skapes, dobbeltheten medfører ikke Du ser det ikke på dem, klassereisende bærer nødvendigvis bare splittelse, noen forteller like gjerne palestinaskjerf som burberry- faktisk om en uant frihet i løsrivelsen fra det frakk, og innehar like gjerne en stilling som gamle miljøet og forventningene der. næringslivsleder som akademiker eller kunst- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:46 AM Side 54

54 samtiden 2 2005

ner. Du finner dem blant de potensielle selv- Ambjörnssons bok Mitt fornavn er Ronny – har morderne, men det er foreløpig ingen grunn det blitt tydelig for meg at mange av middel- til å tro at klassereisende gjennomsnittlig er klassens barn opplever at de som i «ren» form mer ulykkelige enn andre. kan kalles klassereisende, er i ferd med å ta Likevel er det foreløpig ett kjennetegn som monopol på lidelsesaspektet ved identitetsrei- går igjen i fortellingene klassereisende gir om ser. Og denne reaksjonen er ikke til å kimse seg selv: tvil om tilhørighet, en stadig indre av. Et menneske med middelklassebakgrunn tvang til å definere på nytt hvem man egent- som har valgt en yrkeskarriere eller en livs- lig er, eller hvor man hører hjemme. En presi- form på tvers av familiens og omgivelsenes sering før jeg går videre er på sin plass:Å være forventninger, vil ikke uten videre være med klassereisende vil ikke nødvendigvis innebæ- på at arbeiderklassens reisende har monopol re det å komme fra trangboddhet og slit, det på den vanskelige identitetsproblematikken. finnes de som har bakgrunn i arbeiderklassen Hvis far og mor helst så at du utdannet deg til som enten ville rase eller om de ble stilt føl- lege, og du heller velger en karriere som aka- gende spørsmål: Men det var vel smått hjem- demiker innenfor et smalt humanistisk felt, me hos dere, da? kan forventningsbruddet sikkert oppleves Når vi i dag snakker om arbeiderklassekul- gjennomgripende og brutalt. Arbeiderklasse- tur versus middelklasse- eller overklassekul- jenta som skuffer med å bli akademiker tur, må vi holde tunga rett i munnen og jobbe innenfor det samme smale feltet, vil garantert med presisjonen. I en ellers utmerket artikkel kunne ha utbytte av å samtale med middel- i en hovedstadsavis, kom journalisten i skade klassejenta om både tvil, usikkerhet og let- for å framstille arbeidere (Sagene i Oslo) som telsen over å ha unnsluppet tyngende forvent- en samfunnsklasse der menn lever elleve år ninger. For det må vi jo ikke underslå, at både kortere enn de fra middelklassen (vestkanten klassereisende og middelklassebarna som i Oslo), og der barnevernet er en sentral bryter med miljøet, de forfølger sitt eget instans i ungers hverdag. Opplysningene som begjær, og lykkes. kom fram er korrekte med hensyn til det sta- Det mange ikke lykkes med, er å fordrive tistiske forholdet mellom østkant og vestkant, den indre tvilen som er skapt av omgivelsenes men de ble stående som fullstendig ubrukeli- skuffelse og i noen tilfeller regulære avvis- ge utover å være sentimental skremselspropa- ning. Men dette er et fenomen som finnes på ganda: Er du en del av arbeiderklassen, er tvers av klasser, og hva er i så fall det spesi- faren stor for at du dør tidlig og at barna dine fikke ved det vi nå har lært å omtale som en havner i fosterhjem! For når artikkelen ikke «klassereise»? nevner forhold som økende arbeidsledighet Den som reiser fra arbeiderklassen, reiser og andre fenomener knyttet til det råkjøret fra et sett av verdier og en selvoppfattelse som mot mennesker som nyliberalistisk økono- på vesentlige måter skiller seg fra de øvrige misk praksis utgjør, forsvinner viktige varia- klasser. Innbakt i arbeiderklassens identitet bler fra klasseproblematikken. finnes et behov for å slutte rekkene, mot trusselen om fattigdom og overhodet den kapita- Begjær. Lykke? listiske økonomiens herjinger. Historisk sett har ikke middelklassen den samme erfaring- Tematikken klassereise er mer sårbar enn jeg en, det vil si, middelklassen bærer i seg et hadde forestilt meg. I de mange samtaler jeg minne om å ha kommet seg ut av fattigdom, har hatt etter at den kom på tapetet for alvor – men har, kan man si, stabilisert seg på sitt i og med utgivelsen av Lars Ove Seljestads nivå. Muligheten for å bli fattig er stadig en debutroman Blind og svenske Ronny trussel som angår arbeiderklassen mer enn MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:46 AM Side 55

samtiden 2 2005 55

andre samfunnsklasser, der er jo her vi har snapper opp mer og mer, flere og flere triks, bruk for statistikken! man føler seg som en trapeskunstner, for når som helst kan øyeblikket komme at man blir Close-up avslørt, faller til bakken, for sikkerhetsnett har man aldri kjent til. Noen synes kanskje «Lav kameraføring», sa min gode venninne til jeg overdriver? meg, etter å ha lest et første utkast til dette Ved siden av frykten for å bli avslørt, finnes essayet. Og «close-up, ikke glem close-up». Og også begeistring og glede over en verden som hun hadde så klart rett, faren for å bli altfor åpner seg, og ofte en sorg over at de man vok- generell er overhengende. ste opp med, ikke kan eller vil forstå: «Skoma- Svært mange klassereisendes fortellinger ker, bli ved din lest.» Den som forlater sin klas- handler om det pinlige, om ikke å vite hvilket se, vil ofte ha mye å tie om. Alminnelig snakk bestikk man skal velge til forretten; hvordan om å «være seg selv», eller på den andre siden, man egentlig konverserer i en viss type henvisninger til et ideal om utbyttbare identite- sammenkomster; hva som er det rette forhold ter, er ikke metastørrelser for den klasserei- mellom tilbakeholdenhet og engasjement. sende. Han kan ikke være «seg selv» blant sine Kanskje finnes enkelte av disse problemene egne, og har vært fandens nødt til å skifte iden- bare i hodene våre, men noen av dem er da titet! Den som ikke bare forlater sin klasse, reelle nok? Hvor mange av oss har ikke sittet i men også den gjengse moral, vil ofte møte en middagsselskaper og fulgt nøye med på side- ytterligere grad av vond uforståenhet. Løsar- mannens valg av kniv og gaffel før vi våget å beider eller frilanser, kunstner, homse, transe: stikke noe som helst i laksemoussen? Hvor Ikke sjelden står skjellsordene eller en uformu- ofte har vi ikke avstått å komme i offentlige ende skepsis og møter den som våger, ikke bare mottagelser fordi vi har vært redde for å drite klassereisen, men i tillegg bryter med kollekti- oss ut? Sosial angst, sier vi, og det er visst ve og klasseoverskridende ideer om normalitet. akseptert som lidelse i våre dager. Men sosial I dette perspektivet er solidaritet og klassereise angst har like ofte med manglende sikkerhet selvsagte synonymer. overfor omgangsformer å gjøre, som det skyldes patologi. Selv skulle jeg bli rundt tjue år Høyest i dalen før bestikktemaet gikk opp for meg. Jeg vokste opp uvitende om at det fantes flere typer Et av mine sterkeste ungdomsminner er fra bestikk, alt etter som hvor i måltidsløpet man en biltur med folk jeg bodde i kollektiv med. befant seg. For ikke å snakke om glass. Jo, det En av oss, en sørlandsk direktørdatter – som fantes forskjellige glass til forskjellige drikker, for øvrig var modig nok til å bryte med man drakk ikke øl av melkeglass eller mange av familiens forventninger – snakket omvendt, men at det skulle kunne finnes en om sitt første møte med fenomenet bolig- slik uendelig mengde typer og størrelser! Nå blokker. Som barn hadde hun vært på besøk innebærer det ikke det største åk i verden å hos slektninger som bodde i blokk, hun måtte lære seg om hvilket glass til hvilken rett hadde aldri sett noe slikt før. Hun fortalte at og vinsort, jeg vil bare fortelle om følelsen av å hun begynte å gråte ved tanken på at noen være elefant i porselensforretning. Og men- var utlevert til å bo slik. Denne betroelsen nesker er ikke alltid snille, og om de ikke er har aldri forlatt meg, det var et svimmelt møte direkte slemme, kan overbærenhet og skjeve med den avgrunnen som i visse henseender smil føles like knusende som direkte utdriting. eksisterer mellom øst og vest, mellom hva Etter hvert lærer man jo, alternativet er å man tror og vet om hverandre. Selv visste jeg gjemme seg bort, ikke forlate sitt hus, man fra tidlig av at noen bodde i store hus, det var MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:46 AM Side 56

56 samtiden 2 2005

de som hadde mange Nils VikFoto: reise i år 2000 fikk jeg et penger. Jeg hadde også skikkelig språk for min erfa- blitt oppdratt til å tenke ring, hun satte ord og begre- at de som hadde flest per på den ubekvemheten jeg penger, såkalte gamle alltid har følt, opplevelsen av penger, de hadde mer å mangle tilhørighet, falle kultur og dannelse enn mellom stoler, som man sier. de andre. Som barn var Jeg identifiserte meg tidlig det naturlig å tenke at de med intellektuelle problem- som bodde høyest (i stillinger, leste modernistiske Holmenkollåsen) også dikt, filosofi og politisk teori. var mindre trangsynte, Og moren min var den som rett og slett fordi de hadde penset meg inn på hadde bedre utsikt! Man slikt. Familien min tilhørte lærer så lenge man lever, ikke industriarbeiderklassen, som vi sier. I den saken Torunn Borge det er sant, faren min var for- forstår man etter hvert at sikringsmann, og moren min fullt så enkelt er det nok ikke, det bigotte og hjemmeværende. Men de hadde ikke høyere det tolerante er nok likelig fordelt utover. utdanning, og slekta bakover i uminnelige Som ti-elleveåring var jeg med faren min tider består utelukkende av småkårsfolk, folk som løperjente, han jobbet halvsvart som med kort avstand til fattigkassa. Faren min blomsterkjører i juletida. De som fikk flest var barnehjemsbarn, med en uslukkelig tørst blomster bodde definitivt høyest i Holmenkol- etter det sterke og med hang til å bruke opp låsen, og de to julene jeg var med, lærte jeg noe pengene straks de kom, de brant i lomma. annet og kanskje enda viktigere om forskjellen Han ble tidlig uføretrygdet. Egentlig gir jeg mellom høy og lav. Jeg var et yndig barn, og ble vel dette risset ikke for å kreere en elendig- alltid tatt vel imot idet jeg kom på døra. Men de hetsbeskrivelse, mer i grunnen for å gi et inn- behandlet meg som en tjener, det var en snodig trykk av den usikkerheten som preget opp- erfaring. Der jeg kom fra,var det ingen forskjell veksten. Å tilhøre middelklassen ut fra enkel- på hvordan man behandlet folk, med ett viktig te variabler, men samtidig bære med seg slek- unntak: I blokka der jeg vokste opp bodde på tas hukommelse om kamp for tilværelsen, det den tida bare funksjonærer, de fleste av dem er vel det spennet jeg prøver å beskrive. Lars ansatt i Norden Forsikring. På den andre siden Ove Seljestad har omtalt seg selv som av gata bodde arbeidere, i blokker som var «kreol», selv ville jeg vel velge det mindre prikk like den jeg vokste opp i. På min side av kredittverdige ordet «hybrid» for å karakteri- gata vasket jeg trapper, og behandlingen jeg sere meg selv. fikk av de hjemmeværende funksjonærhustru- ene, var skrekkeksempler på småborgerskapets Synd på? smålåtenhet. På den andre siden av gata gikk jeg med avisa, der fikk jeg tips og sjokolade, jeg Karin Sveen var først ute i norsk sammenheng ble vurdert som ei jente det var to i, som en til å skrive om og diskutere klassereise. I boka arbeider. Denne dobbelte erfaringen, med Chr. Klassereise skriver hun: «… min generasjon Michelsens gate som en forunderlig demarka- arbeiderungdom var den første som i stor sjonslinje, innga meg med en forvirrende klas- skala, gjennom nyervervet mulighet til studi- sebevissthet. er ved høyskoler og universiteter i tiårene Ikke før jeg leste Karin Sveens bok Klasse- etter andre verdenskrig, la ut fra egen sam- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 57

samtiden 2 2005 57

funnsklasse på en ferd som kan kalles klasse- ditto? Vel, kanskje finnes det universelle ver- reise.» Hennes verden og kampen for å finne, dier. Samtidig må vi ikke glemme at de sett av eller oppfinne, en egen identitet, har ingen verdier som virker innad i et samfunnslag, de berøringspunkter med det Anders Heger så bestemmer våre mentale preferanser. I tidli- treffende har kalt «de store hagers selvtillit». gere perioder har egenskaper som nøysomhet Men som nevnt, det finnes identitetsreiser og flid blitt oppvurdert innenfor den tradisjo- som også er foretatt av folk fra såkalt beste nelle arbeiderklassen. Hvis man leser Einar

Er du en del av arbeiderklassen, er faren stor for at du dør tidlig og at barna dine havner i fosterhjem!

vestkant, det finnes mistilpassede i alle miljø- Gerhardsens memoarbok Unge år blir man er og klasser, mennesker som ikke finner seg klar over hvilken enormt disiplinerende kraft til rette og gjør opprør. som fantes i et slikt verdisett. Spørsmålet er jo Og når vi snakker om klassereise er det all- om arbeiderklassen overhodet hadde kunnet tid en fare for å bli mistenkt for å ville vinne vinne fram, var det ikke for den tøylingen av konkurransen om hvem det er mest synd på. begjær som man oppdro hverandre til. Bor- Men ingen av de forfatterne som de siste gerskapets disiplin og begjærsundertrykkelse årene har tematisert klassereisen, har falt i var annerledes og tjente andre formål enn denne fella, etter min mening. Likevel har det arbeiderklassens. vært tilløp til latterliggjøring, til nedlatende stempling av visse utsagn. Selvfølgelig har Hva er spørsmålet? reaksjonene i all hovedsak vært interesserte, nysgjerrige og i alle fall forsøksvis kompeten- Så hva er det forfattere som Per Petterson, te. Samtidig er det grunn til å tro at hele pro- Ronny Ambjörnsson, Lars Ove Seljestad og blematikken oppfattes som å gjelde en margi- Karin Sveen vil at vi skal forstå? Jeg tror nal gruppe, at dette er noe for spesielt interes- spørsmålet må stilles annerledes: Hva er det serte. For de som måtte mene det, kan det de forsøker å forstå om seg selv, om den tida være på sin plass med litt polemikk: Klasse- de ble voksne i, om reisen de har foretatt? De reisefenomenet er blant annet et sosiologisk har det til felles at de beskriver ambivalens, og statistisk faktum, og angår en meget stor tvil og usikkerhet. Ellers er det viktig å påpe- gruppe mennesker i de skandinaviske lan- ke som Karin Sveen har vært inne på, at vi må dene. I Norge berører problematikken strengt ha i bakhodet de individuelle og generasjons- tatt de fleste, tatt i betraktning den forsvin- betingede forskjellene. Og, kunne man tilleg- nende lille overklassen vi har hatt. ge, vi må ikke i iveren etter å ta i bruk vårt Men tilhører ikke de fleste middelklassen nyfunne redskap glemme verdien av de val- nå til dags, vil mange spørre? Og tjener ikke gene mennesker tar. For bøkene og tekstene dagens arbeiderklasse så mye at de strengt tatt disse forfatterne så sjenerøst har overlevert tilhører middelklassen, og dessuten lønns- oss, vitner nettopp om nyanser, og til dels messig har utmanøvrert den intellektuelle store forskjeller, både med hensyn til selve MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 58

58 samtiden 2 2005

oppvekstvilkårene, men også tolkningene av et større sammenfall mellom erfaring og dem. språk. Per Petterson og Ronny Ambjörnsson legger vekt på svært ulike aspekter når de fortel- «We are all individuals» ler om sin familie- og klassebakgrunn. Der Petterson er nærmest blyg med hensyn til å «De herskende tanker, er de herskendes tan- utlevere alle andre enn seg selv, er Ambjörns- ker» sa Karl Marx. Hvilke tanker er de mest son mer frampå med intime detaljer, men det fremtredende i dag, hva hersker det konsen- viktigste er uansett selvutleveringen, de vil sus rundt? En av de herskende tanker er utvil- forstå seg selv. Når det gjelder Sveens bok, er somt den om at du kan shoppe identiteter. Jeg den såpass stort og ambisiøst anlagt at den hørte filosofen Lars Fr. H. Svendsen på radio sprenger den personlige beretningens ram- nylig, han snakket ikke spesifikt om klasse- mer. Seljestads debutroman Blind er en nega- reisen, men blant annet om individualisme. tiv utviklingsroman, en dystopisk fortelling Han refererte til Monty Pythons film Life of som handler om mye som overskrider klasse- Brian. Brian forteller en menneskemengde at reisetematikken. de er alle individer og kan tenke selv. Folket For å komme tilbake til meg selv, alle disse roper unisont tilbake: «Yes, we are all indivi- bøkene har på forskjellige vis fungert veldig duals!» En enslig kar svarer grettent: «I’m åpnende og befriende. På tross av min mang- not.» lende tradisjonelle arbeiderbakgrunn, kjen- Denne lille sketsjen er en fabelaktig og ner jeg meg akk så godt igjen i beskrivelsene skakk illustrasjon på det mentale klima vi og beretningene om sviktende selvfølelse, de lever i Vesten i dag, der valgfriheten nettopp mer og mindre mislykkede forsøkene på å er shopperens, mens de færreste innser at det finne seg til rette i kretser preget av «de store hefter noe svært komisk ved tanken om at den hagers selvtillit». Det hefter noe ved en, en høyeste frihet er å kunne velge mellom kaffe- umiskjennelig eim som skriver seg fra tvilen sorter og paraplydrinker. (Selv om kaffeba- på om du er god nok, en følelse av at du kan- rene utvilsomt er et pluss som hverdagslig skje lurer de andre, men aldri deg selv. Bare i luksus, og drinker utvilsomt er gøy!) Selvføl- de aller siste årene har denne følelsen begynt gelig er ikke vår gretne fyr et tiltrekkende å slippe taket, men forvinne helt, gjør den alternativ, og kanskje blant annet derfor, fordi kanskje aldri. Opp gjennom årene har dette hans posisjon er så usjarmerende, er det for få anstrengende identitetsarbeidet ført til i alle som trekker høylytt i tvil sannhetsgehalten i fall ett komisk sidespor: Jeg hadde en perio- markedsindividualismen. Man blir fort opp- de for en årrekke siden, da jeg forsøkte å fattet som festbrems. legge om språket til ultraradikalt bokmål, for om mulig å (opp)finne et målføre som var Overløpernes frihet nærmere oppveksttonen. Språket jeg hittil hadde anvendt som skribent, var lånt. Det Individ og kollektiv. Individualisme og solida- kan fortelles at det førte til noen av de styg- ritet. Den ene og de mange. Må vi velge? I alle geste tekster som har stått på trykk i norsk fall er splittelsen dyptgående, og heller ikke av avishistorie! Litt tid skulle det ta før jeg vend- ny dato. Når det gjelder klassereisens plass i te tilbake til en mer moderert utgave, men dette forholdet, kan vi bare fastslå at med noe verdifullt var lært i prosessen: Når språ- tematiseringen av den har diskusjonen om ket svikter deg, når du har følelsen av at ver- individet og kollektivet fått et tiltrengt nytt ken ord eller vendinger du bruker er dine pust. Saken er at ingen egentlig hadde lov til å egne, kanskje kan du nettopp da nærme deg reise fra sin egen klasse i tidligere generasjo- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 59

samtiden 2 2005 59

ner, faren for å bli sett som overløper, som en tet inn i individualiteten. Den klassereisende som sviktet, var overhengende. Slik sett med- er drevet av behov for noe den opprinnelige fører den historiske erfaringen som utdan- sammenhengen ikke kunne tilby, kanskje er ningsrevolusjonen medførte, en erkjennelses- det kunnskapstørsten som driver en, kanskje messig og politisk utfordring av dimensjoner. er det ganske enkelt behovet for å komme seg Jeg har de siste ukene snakket med mange ut av det som oppleves som alt for trangt. Nye mennesker rundt klassereiseproblematikken, generasjoner møter nye aspekter, nye utfor- og merket meg alt fra irritasjon til sterk let- dringer. I første omgang er det mye felles uan- telse over at tematikken er satt på tapetet. sett, det vises tross alle ulikheter mellom for

Når makronivået i samfunnet insisterer på fraværet av klasser, er det et presserende behov for at de som deler erfaringen av stå imot ytre og indre press, bruker den til å avsløre nyliberalismens retoriske fiksfakseri.

Venner med en typisk intellektuell middel- eksempel Karin Sveen og Lars Ove Seljestad, klassebakgrunn har i hovedsak stått for irrita- tilhørende to forskjellige generasjoner. Det sjonen, mens andre med bakgrunn i arbeider- som er felles er den indre stemmen som dis- klassen, folk fra bygda eller med røtter i lav- kuterer med deg, hører du egentlig hjemme kirkelige miljøer, uten unntak begjærlig har noe sted? grepet sjansen til å samtale og dele erfaringer. Problemet for de som har foretatt denne rei- Om makt sen, er ofte av dyptgående psykologisk art, og ikke sjelden skambelagt. Hvis du blir betrak- Sosialdemokratiet er under nedbygging. Syke- tet som høy på pæra av menneskene du vok- husdrift skal lønne seg, på linje med hvilken ste opp med, kanskje til og med av familien, som helst produksjonsbedrift. Konsensusen hvis du ved din egen reise opplever å bli opp- fra politisk hold, som viser seg blant annet fattet som en som reiser tvil om klassens ver- gjennom at ingen tar ordet nyliberalistisk i sin dier, eller eventuelt blir sett på som lettere munn, gir oss politikere som med alvorstynge- komisk, hvor skal du da vende deg med beho- de miner forteller oss hva vi ikke kan kreve. vet for anerkjennelse? Du entrer en ny sam- De sender ikke lenger hæren etter oss hvis vi funnsklasse, og du har noe å skjule, det er streiker, men innfører heller den ene radikale ikke nødvendigvis noe godt utgangspunkt samfunnsendringen etter den andre bak ryg- verken for en reell utveksling med dine nye gen på oss. Norge styres som et konsern, og kolleger og venner, heller ikke det best egne- når det gjelder problemene knyttet til dette de for en harmonisk personlighetsutvikling. forholdet er likhetene mellom partiene dess- Det vil si, ikke så lenge du fortsetter å skjule verre mer iøynefallende enn forskjellene. Van- deg, eller som i tilfellet med Seljestads hoved- skeligheter forbundet med samtaler om klasse- person Geir Kinsarvik, ikke erkjenner den reisen kan knyttes til dette faktum. For nå har potensielle destruktiviteten i ditt eget raseri. vi blitt tuta ørene fulle over lengre tid om hvor Man kan si at den klassereisende blir kas- lett det er å være sin egen herre. Så er det all- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 60

60 samtiden 2 2005

tid noen som faller utenfor, og de lover alle å behov for at de som deler erfaringen av å stå ta seg av, med sine ymse prioriteringer, alt fra imot ytre og indre press, bruker den til å «de eldre» til «de narkomane». Nylig hørte jeg avsløre nyliberalismens retoriske fiksfakseri. gode gamle Kåre Willoch snakke om viktighe- Hvis enkeltmennesker har makt under de ten av at de rike i samfunnet er seg sitt ansvar rådende newspeak-forhold, er det blant annet bevisst, og unngår grådighetskapitalismen. Vel gjennom å insistere på retten til sin egen erfa- og bra, det er ikke vanskelig å si seg enig i. Pro- ring: Hvis noen forteller meg at jeg skal være blemet ligger like fullt ikke i enkeltpersoners fornøyd med tingenes tilstand, og at min bak- grådighet, men i at det politiske etablissemen- grunn ikke er representativ for noe som helst, tets politikk går ut på å fraskrive seg sin poli- da vekkes om ikke klassehat, så iallfall et vel- tiske makt, det vil si at de anvender politiske dig raseri. Min egen reise er gyldig som et inn- styringsmidler til å gi markedet full råderett. slag i den veven vi for høytydelighetens skyld Den klassereisende skal være klar over sin kan benevne som Historien om Norge. Fortel- egen makt, den er viktig nå. Den klassereisen- lingene om andres klassereiser er viktige for des makt ligger i en unik erfaring av å bevege at vi bedre skal kunne se hvor vi befinner oss, seg fra én klasse til en annen, vel å merke hvis som individer og grupper med felles interes- erfaringen av reisen ikke utelukkende privat- ser. Så får de som har andre erfaringer, fortel- iseres. Når makronivået i samfunnet insisterer le sine historier, og slik bidra til å utfylle vårt på fraværet av klasser, er det et presserende bilde av det menneskelig mulige.• MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 61

Nina Witoszek og Natasza P. Sandbu Det fortrengte i norsk kulturhistorie

Det finnes en fortrengt åndelig strøm i ke, andpustne norvegomani, et blikk som pre- den materialistiske, kulturradikale tradi- ger kulturelle outsidere, og som er tomt for sjon som dyrkes av Norges intellektuelle engasjement og seierens livsnerve. establishment. Det mystiske og det fin- Stier som ikke ble gått kulturelle – det «unorske» – ble en gang i Spenningen mellom folkets apostler og den det 19. århundre tvunget under jorden transnasjonale elite har preget mange (eller i indre og ytre eksil), og venter fort- nasjonsbyggingsprosesser: det er nok å tenke satt på å bli gjenoppdaget. på de russiske Narodniki og Zapadniki, polske Sarmatianere og kosmopolitter, eller den En høstkveld i 1888 i Christiania, i redaktør gæliske bevegelsen og den anglo-irske Ascen- Olaus Anton Thommessens hjem på Briskeby, dancy. I Norge har imidlertid konfliktens satt Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen på dynamikk hatt mer skjebnetunge konsekven- hver sin side av middagsbordet og snakket om ser– hovedsakelig på grunn av det nesten tota- de norske bøndenes fortreffelighet. Det vil si le fraværet av et aristokratisk eller borgerlig Bjørnson snakket, Ibsen satt musestille. Etter etos som motvekt mot den folkelige feber. I en lang og barokk lovsang til bondens snarrå- tillegg kommer det intense og autoritære dighet, snudde Bjørnson seg til Ibsen og sa: presset fra demokratiserende krefter, som hel- «Ikke sant, Ibsen?». «Nuvel,» sa Ibsen, «de ler ikke gjorde skapelsen av en høykultur burde alle utryddes.»1 mindre krevende eller kontroversiell som Om han mente det bokstavelig, vites ikke. prosjekt. Den fraksjonen av den nasjonale eli- En ting er sikkert: Det er den mest politisk ten som forsøkte å knytte Norge til en euro- ukorrekte uttalelsen i norsk kulturhistorie. peisk kulturstrøm – og ikke gå til angrep på Anekdoten er fascinerende fordi den kom- den – omfavnet en visjon som var dømt til å primerer en langvarig spenning mellom to mislykkes fra starten av. tankeverdener og handlingsscenarier i Norges På mange måter strever nåtidens norske intellektuelle arv. Den ene verdenen har vært intelligentsia fortsatt med konsekvensene av styrt av en jomfruelig underbevissthet rettet denne visjonens fiasko – med stier som ikke mot det urbane og aristokratiske Europa. Den ble valgt og med uoppfylte scenarier. Deres andre har drømt om et kosmopolitisk Norge tilsidesettelse gjør dem imidlertid ikke til en med en romantisk vri. Den hadde lite sans for mindre vital del av den kulturelle hukom- den bjørnsonske «bryst-norsken», og fore- melsen. På merkelige og uforutsigbare måter trakk å skrive elegant. Og den har dyrket et er det ofte det usynlige, fortrengte innholdet kirurgisk, no-nonsense-blikk på den ekstatis- av en tradisjon som gir næring til de mest fas- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 62

62 samtiden 2 2005

cinerende kulturelle prestasjoner. Det som er Patrioter ganske forvirrende. Når vi fordyper kvalt og avslått har mindre sjanse til å stivne i oss i historiebøkene fremstår begge parter en klisjé, og er derfor en bunnløs kilde til kre- som både patriotiske og intelligente. Men de ativ dissens. krangler febrilsk om nasjonens fremtid. Patri- Det frister å kaste et nærmere blikk på det otene vil gjøre hele landet til et bondedyr- fortrengte,«kjetterske» innholdet i den norske kende samfunn, de vil opplyse folket, «egge intellektuelle tradisjon. Og siden det hovedsa- bonden til manndom og mot», frigjøre ham kelig er et lite kartlagt område, fungerer fra det danske og svenske fangenskapet og det refleksjonene her snarere som en prøveskisse demoraliserte Europa. av et terreng som fortjener videre studier og Intelligentsen vil sivilisere allmuen, for så å debatt. føre den inn i Europas internasjonale salong- er. Prosjektet minnet om G.B. Shaws Pygmali- Patrioter og Intelligents i reprise on, der utfallet er snudd på hodet. I Shaws Enhver kultur har sin gullalder og sin kjer- stykke – som mange vil huske som den holly- nestrid. For å ty til noen eksempler: England woodske My Fair Lady – forvandles den vul- hadde sitt kulturelle paradis i den viktorian- gære, alminnelige Eliza Doolittle til en ele- ske epoken, da den mektige ridder St. Georg gant lady av professor Higgins. I Norge synes påtok seg den hvite manns hellige oppgave, å det motsatte å ha skjedd: Eliza klarte å bekjempe de mørke kreftene og sivilisere omvende den raffinerte professoren til allmu- «kannibalene». Tyskland hadde sin apoteose ens skikk og bruk. Det skjedde selvfølgelig på Bismarck-tiden da nasjonen reiste seg fra ikke over natten. asken som en fugl Føniks. Den store kulturkampen handlet om Prøyssens politiske og Nevrotiske hamleter økonomiske overlegenhet over de uryddige, I John Sanness’ storverk Patrioter, intelligens og kranglende småkongedømmene. Den opplys- skandinaver (1958) finner vi en frapperende te protestantismen sto mot katolsk rot og beskrivelse av det 19. århundrets eliters meta- anarki. morfose. Den norske Intelligents, ledet av Wel- Norge hadde sin gullalder på 1800-tallet haven og Schweigaard, var et intellektuelt under den ulykkelige unionen med Sverige. parti uten illusjoner om Norges kulturelle Men i motsetning til frontene i andre land, kapital. Mens gruppens ånd var sokratisk, var kjempet ikke norske frihetshelter mot okku- identiteten hamletisk, plaget av splittelse og pasjonsmakt, sivilisasjon mot barbari, eller tvil om graden av «det norske» i det nasjonale kristendom mot hedenskap. Her kjempet prosjektet: Hva trengs for ikke å blokkere alle Patrioter mot Intelligents. Kjernestriden, den de positive energiene i den euro-skandinavis- store nasjonale agon, involverte to intellektu- ke arven som var en del av den nasjonale kul- elle leire. Den ene omtalte seg selv som Intel- tur? Hvor norsk skal man være? Patriotene ligents eller Tropister, den andre kalte seg hadde ingen slike nevroser. Allerede da så de Patrioter. Overraskende nok var selve begre- Noreg som verdens navle, bondeparadiset og pet Intelligents for å betegne den ledende sam- det beste landet å leve i. funnsgruppen tatt i bruk så tidlig som i 1830- Tilsynelatende fremsto Intelligents, med årene. I Polen og Russland, tradisjonelt opp- sin kritiske sans og sitt kjølige blikk på Nor- fattet som vuggen til den samfunnskritiske, ges Raahed (et ord som gikk igjen i debattene), frittstående intelligentsia, dukket ordet først som realister. Var de virkelig det? La oss fore- opp i 1840-årene.2 stille oss hvordan det hele foregikk: Som mye annet i det 19. århundrets norske Patriotene spiller ut sin kjærlighet til nasjo- historie, virker motsetningen Intelligents/ nen på stamstedet «Studentersamfundet» i MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 63

samtiden 2 2005 63

Christiania. I Intelligentsens øyne er de «vilde Kun norske Meninger og norske Miner, Jætter» og «Bersærker». De tordner frem med og Stoffet norsk i Sjelen og i Dragten, tirader om norskhet i det «ustyrlige Drikke- og norske Nympher i de norske Klipper! land». Med sine to språklige fetisjer – «Frihed» Hvad der er billigt her, er let at gjætte. og «Bondestandens Kraft» – driver de gang på Vi la’er det hvile uden al Protest; gang Intelligents ut av fatning, mens maestro- med hver en Sats i dette Manifest en Wergeland forarger både motstanderne og har neppe Nogen Lyst at gaae i Rette. tilhengerne. Etter å ha solgt sjelen til svenske- Men hvad der her Anledning gi’er til Trætte – kongen for 30 sølvmynter, en belønning for skjønt Gud skal vide, Taushed har det bedst – diktningen, blir han pepet ut. Det lite opp- er blot Tendentsen i den norske Blæst, finnsomme forsøk på selvødeleggelse med et den Aandens Qvarantaine, man vil sætte. flaskeslag mot hodet, hjelper ham lite. Slikt er vanlig i «Skolen for Udsvævelser og Gadeuor- Dette var grusomme ord. Sammenlignet med dener». Scenen er til forveksling lik Øst-Euro- Byrons djerve Don Juan som kastet England pa 150 år senere, da polakkene og tsjekkerne på knærne, ble Welhavens sosialkritikk møtt oppfant sine land og sin uavhengighet i røyk- med hellig indignasjon. Etter at han ble truet fylte, vodkasprengte nattlige disputter. med fatwa av den rasende Nicolai Wergeland, Intelligentspartiet i Christiania virker i trakk han seg tilbake med halen mellom bena denne forsamlingen blekt og anemisk som fis- og søkte tilflukt i harmløse, tåredryppende kepudding; deres fintfølelse kan neppe stå dikt om natur og sin egen Weltschmerz. Med imot Patriotenes forføreriske ekstravagans. I denne episoden gikk den norske litterære sine to toneangivende tidsskrifter, Den Consti- satirekunsten i dvale, og det spørs om den tutionelle og Vidar, fremhever de den gode ikke befinner seg der ennå. smak og det danske raffinement. De påtar seg Intelligentspartiets gullalder varte ikke rollen som intellektuelle og politiske dom- lenge. Det hersket i kulturen med stadig min- mere over rikets kulturelle tilstand. De kende innflytelse og økende forvirring. Når bekjemper romantiske svermerier og dyrker de forsikret at de ikke ville demme opp for de den pastorale opplysningens dyder: rasjona- nasjonale krefter, men bare underlegge dem litet, måtehold, fornuft og dannelse. Samtidig sunn fornuft, var de like troverdige som en som de angriper det bondske, «barbariske gressende løve. På den andre siden var deres Norge». Camilla og Peter Jonas Collett mener «snillisme» og samfunnsansvar en spiker i at nordmennene «have ingen Holdning, de egen kiste. Hadde de ikke vært «hamleter», forstaae ikke at gaae, ikke sidde paa en Stol, men la oss heller si «macbether», ville de ha de vide ikke riktig hva de ville og hva de skul- sjikanert Patriotene i hjel, gjeninnsatt middel- le sige…».3 I sin utrettelige jakt på skjønnhet i alderens aristokratiske glans, lovfestet det kulturen med stor K og åndslivet med stor Å, danske språk og oppmuntret den fromme og sitt ubarmhjertige oppgjør med nasjonale uvitenhet blant bøndene. I stedet skjøt de seg laster, virker Intelligentspartiet som en rød selv i foten ved å støtte folkeopplysning, som, klut på den patriotiske tyren. Men hvis den ironisk nok, mangedoblet antallet av deres felleseuropeiske intellektuelle arv består i opplyste kritikere. evnen til selvkritisk, distansert tilnærming til sin egen kultur, er Intelligents et parti av I riddersprang over nåtiden europeere. Den skeptiske, spørrende hold- Litt etter litt presset de nye robuste bonde- ning til en eksplosjon av den nasjonale brag- intellektuelle ut de gamle fine sjeler. På for- gadocio kommer klarest til uttrykk hos Welha- bausende kort tid opphørte Patriotenes fanta- ven i Norges Dæmring:4 sier å være fantasier; de ble en realistisk frem- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 64

64 samtiden 2 2005

tidsvisjon. De nye intellektuelles styrke lå i at rende er heller det som manglet ellers i Euro- de tenkte forbi den elendige samtiden og tok pa, ikke så mye hva den norske kulturen bød et riddersprang rett inn i det lovede land. De på. Det er hva Intelligents og Patrioter ikke sa så sin samtid som lite relevant og nasjonens og ikke gjorde, som er det store tema. ærerike fremtid som allerede fullbyrdet. Og Et panoramisk blikk på den norske roman- selv om vi finner deres forestillinger om tikken avslører et slående fravær av søken nordmenn som «den bedste Race i Norden» etter en annen himmel, en annen verden, av nokså uspiselige, kan vi ikke annet enn å jakten på det unevnelige som gikk som feber bøye hodene for deres taktikk. De ropte og i det romantiske Europa. Det var ingen norsk roste og forsikret om nasjonens fortreffelig- Blake eller Swedenborg som snakket med

Den fraksjonen av den nasjonale eliten som forsøkte å knytte Norge til en europeisk kulturstrøm (…) omfavnet en visjon som var dømt til å mislykkes fra starten av.

het og annerledeshet, så vedvarende at til englene. Det var ingen Wordsworth, Emerson syvende og sist også Intelligentspartiet sluttet eller Thoreau som så nåtiden som eksilsted, opp om koret av nasjonale lovsangere. I Mon- langt borte fra den ideelle virkeligheten. Man rads følelsesladde ord skulle Norge bli «den kan jo spørre: Hvorfor dro ingen norske Skjærgaard, hvorimod Barbariet og Despotis- «romantikere» nordover, til det nærmeste mens truende Bølger skulde brydes og kastes nabolaget, til samenes sjamaner, mystikere og døde og magtesløse tilbage».5 Denne retoriske vise menn som kunne være ideelle nasjons- fortreffeligheten ble befestet og forpliktende, byggere i de romantiske anliggender og ånde- og hele folket så overbevist at ordet ble til lige vandringer? kjød. Hele det okkulte landskapet, der det virke- Materien påvirker bevissthet, heter det i lige hjemlandet ligger i fortiden, fremtiden den klassiske marxistiske analyse. I det nor- eller i en annen verden, syntes å skape lite ske tilfellet er det motsatte skjedd. Først ska- begeistring blant den norske intellektuelle per man en karismatisk historie om den elite. Begeistringen var rett og slett brukt opp beste, mest jomfruelige og fredelige stamme i på virkeligheten, som var så vakker og så flott Europa. Man forsterker den med et folke- at det ikke var behov for å tenke på en annen eventyr om flaks og lykke som belønning for himmel eller vrimmel. Norske forfattere og å være god og snill. Så gjentar man begge for- kunstnere var edruelig lykkelige i sin firedi- tellinger ad nauseam. Det at nordmenn til slutt mensjonale verden – en enestående prestasjon «belønnes» med oljerikdom og fredsmisjon i i det opphetede Europa. Det fantes selvfølge- verden, oppfattes som en selvfølge. lig unntak, en Wergeland, en Hertervig eller en Cappelen, men de gikk jo for å være sinns- Den fortapte ånden i Urizens verden syke. Og her kommer vi til poenget. Det som gjør Det før-ibsenske Norge er en verden som landet på den tiden interessant og frappe- styres av William Blakes Urizen, rasjonalite- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 65

samtiden 2 2005 65

tens guddom. Og selv om «Aanden» nevnes i Resultatet av Urizens langvarige hegemoni hver tredje setning på 1800-tallet,var de ånde- er at det finnes en fortrengt åndelig strøm i lige aspirasjoner knyttet stort sett til språk- den hovedsakelig materialistiske, kulturradi- strid, folkeeventyr og naturbeundring. Den kale tradisjon dyrket av det norske intellektu- nasjonale sjelen var synlig og konkret. Den elle establishment. Strømmer av diverse svevde over Hardangervidda eller langs åsene avskygninger går tilbake til den «europeiske», i Telemark, eller, på sitt dristigste, den tok mystiske Wergeland, ytrer seg i Hamsuns bolig i Lars Hertervigs trolske urskog. problematiske forfatterskap, og fører frem til Romantikkens ikon – det angstfylte, hjemløse Alf Larsen, A.H. Winsnes, Emil Boyson, menneske i det gåtefulle univers – er en frem- Asbjørn Aarnes og Stein Mehren. De er Nor- med skikkelse i hovedtekstene fra Det nasjo- ges «annen front» (Aarnes) som fremdeles nale gjennombrudd. Og den negative åpenba- venter på sin arkivar. ring som springer fra opplevelsen av ondskap og fremtvinger åndelig arbeid av en skrem- Borealistene og Europa mende dybde, er fraværende i norsk roman- Francis Sejersteds Norsk idyll (2001), en bok tisk litteratur. Den transcendentale dimensjon som på en omfattende måte oppsummerer ved livet blir stort sett knyttet til natur, som den gylne æra med «godt samfunn» og «godt styres av den rettferdige og fornuftige Gud. styre», knytter dagens politisk-kulturelle stag- nasjon bl.a. til fraværet av debatt om Europa. Spasmatisk vekkelsesterapi En slik debatt ville ha avdekket en rekke Vi kan bebreides for å ha oversett Hamsun skjulte politiske og kulturelle spenninger som eller Munch. Problemet er at de kom sent – da ville utfordre alle partier og deres myter. det rasjonelle diktaturet allerede var etablert. Dessuten ville den ha avslørt hvor mye eller Dessuten har de alltid vekket et kulturelt ube- hvor lite europeisk Norge egentlig er. Bedre å hag som hadde mer å gjøre med Geist enn la være … med Eros. Den mørkere, åndelige kraften i På P.A.Munchs tid var «det gode samfunn» norsk kultur som har uttrykt seg i religiøse og «det gode styre» bygget som et alternativ til vekkelser ledet av Hans Nielsen Hauge eller europeiske modeller. «Norge skulle gi andre Gisle Christian Johnson, tok form av en et eksempel», skrev han,«ved å gå alene frem- «akkumulasjon av Guds kapital» kombinert over på sin egen vei … mellom de store euro- med terapeutiske spasmer, en oppblomstring peiske Hovedsystemer, det occidental-liberale av den lutheranske sjelens kvaler i møte med og det orientalsk-despotiske»6. Ja, hele det 19. indre ondskap.Vi kan tilføye i parentes at den århundre kan betraktes som en fascinerende siste spasmen kom så sent som i 1960-årene, arena der kampen for og imot det «europeis- med Stalin som Erkeengelen, Kapitalen som ke Norge» spilte seg ut for første gang. Ironisk Djevelen og politbyrået i AKP (m-l) i spissen nok kom den mest barokke hyllesten til den som svovelpredikantene. Men hvis det europeiske kulturen fra en av de fremste romantiske århundret hadde et lunkent for- Patriotene, Henrik Wergeland. I Historiens hold til metafysikken, har den sosialdemokra- Resultat (1844) skriver han om europeisk kul- tiske epoke vært i hvert fall et hakk kaldere. tur som kilde til menneskeslektens foredling. Til tross for alt lyrisk finprat om å møte sjela I selskap med den viktorianske tenkeren og på fjelltoppen, vekker åpen demonstrasjon av poeten Matthew Arnold, mener Wergeland at åndelighet den dag i dag sjenanse og forvir- den europeiske arven «kultiverer den øvrige ring, i alle fall i landets tilregnelige hoved- menneskehet, innlemmende i seg årlig millio- stad. Som kroppens mest delikate deler skal ner med å meddele dem sine kunnskaper og den tildekkes, ikke vises. oppfinnelser …». Men i motsetning til Arnold, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 66

66 samtiden 2 2005

som forfektet finkultur som motgift mot normgivende apparat. Man kan bare forestil- materialisme hos den øvre klassen, vulgaritet le seg hvordan det var å være Ibsen (den stør- hos middelklassen og brutalitet hos allmuen, ste borealisten) og skrive med bevissthet om led Wergeland og hans samtidige av angst for at alt blir fulgt med argusøyne av norskhetens det de beundret. Den uheldige koblingen var: selvutnevnte voktere. Ikke rart at den største Finkultur er Europa, underforstått Danmark norske forfatteren forsøkte å holde seg unna og Sverige, underforstått «fremmed» og «tru- temaet «norske bønder». Da han til slutt våget ende». seg utpå isen og tilnærmet seg dalene i Peer Spørsmålet er om disse assosiasjoner var Gynt-skikkelsen, ble helten en fantasifull uunngåelige, spesielt i konteksten hvor de mytoman, poet snarere enn jordbruker. For- mest innflytelsesrike nasjonsbyggere kom fra utsigbart nok ble stykket mottatt som en bondestanden. Det var de som ledet an i påfugl i en hønsegård, enten med ramaskrik debatten om dannelsen og norskheten. Og det eller stum likegyldighet. var de som på askeladdvis forsvarte og opp- høyde de små og de svake. Men det var også Heller norsk enn finkulturell de som knyttet begrepene «kultur», «dan- De som hadde tapt kampen sto ansikt til nelse» og «intelligentsia» til det truende og ansikt med voksende entusiasme for det for- utenlandske. Ivar Aasen skrev: «Kulturen nuftige og folkelige, en entusiasme som fikk hadde gjort oss solblinde». Han tordnet: «Vår sin utløsning i det 18.- og 19. århundrets lesende verden er unorsk». Og han dømte: populistiske evangelium, Christopher Bruuns «Dette er ikke norsk» om Bjørnstjerne Bjørn- Folkelige Grundtanker fra 1878. Jens Arup Seip sons Arne. Underforstått: Dette er ikke godt. skrev i 1981 at Bruun var en profet som levde Aasmund Olavsson Vinje, tross sine europeis- i sin lære og som nok inspirerte mange, men ke tilbøyeligheter og sitt berømte tvisyn, var fikk følge av få. Kanskje han har undervur- sikker i sin sak: «Ord som kultur, akterutsei- dert Bruuns påvirkningskraft? Bruun var klar ling og tidens dannelse som motsetning til vår i sitt budskap.«Det er mulig at ‘Intelligentsen’ norskhet, er et våpen mot oss.»7 seirer endnu en Gang, kanskje flere Gange», Det interessante spørsmålet er hvem «oss» skrev han. «Men om saa skjer, skal den ikke er hos Vinje og Aasen. Og hvem som mente indbilde seg at Kampen dermed er til Ende. seg habil til å definere om kultur var «norsk» Den gamle Modstander, Norskheden med eller «unorsk». Kort sagt: Finnes det et uskre- Begeistringen, vil reise seg igjen og altid vet kapittel i norsk kulturhistorie som kunne baade stærkere og bedre end før, mere værdig ha som arbeidstittel «borealistene», i tråd med til Seier.»8 litteraturforsker Edward Saids studie av ori- Og en merkelig seier ble det. Det er van- entalister? skelig å bli klok på hva som egentlig skjedde I slutten av 1970-årene avslørte Said Ves- da «Kulturen kom til Norge». Etter å ha lest tens forsøk på å tilrane seg retten til å defi- 228 sider av Brit Berggreens analyse av de nere og tolke Østens og Sydens kulturer. På intellektuelles bondesvermerier9 er vi langt lignende måte – og lenge før Saids analyse – fra å skjønne om Kulturen kom til Norge eller utfordret bondeintellektuelle Vinje, Aasen og ikke, og hva det norske kulturbegrepet består Garborg, de hjemlige «borealistene» og deres i. Ett er vi blitt overbevist om: I det umulige misoppfatninger av det norske.Vinjes bastan- valget mellom å være norsk eller finkulturell, te «det er ikke norsk», kastet mot den store som landets elite ble stilt overfor og stilte seg høvding Bjørnson, var ikke bare en trassig selv overfor, måtte utfallet bli tragikomisk: erklæring, men også en ruvende stemme fra heller norsk enn finkulturell. I hvert fall på bondeeliten som fra nå av skulle bli kulturens overflaten, uten å gå under jorden. Frivillig, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 67

samtiden 2 2005 67

uten noe tvang, på vegne av Den Hellige Bon- Fungerte den ikke som et alibi, et første skritt den, ga «Intelligentsen» opp forsvaret av de til å bøye seg for janteloven, til å gjøre den intellektuelle og estetiske verdiene som var stueren? deres raison d’être. Det litteraturhistoriske stu- Denne høstkvelden i 1888 i Christiania, i dier kaller «kulturkamp», «tvisyn» og «ambi- redaktør Olaus Thommessens hjem, da Bjørn- valens» fremstår for oss som intelligentsiaens stjerne Bjørnson og Henrik Ibsen snakket om intellektuelle selvmord. I hvert fall når man bondekulturen, var også Ibsen klar over ser det med et kjølig blikk, uten fjord og fjell nederlaget. Hadde han ikke flyktet til Italia og i øynene. Det var et tilfelle av vold mot seg blitt verdens ledende dramaforfatter, ville han selv seg som kulturelite, men også starten på trolig forblitt en dårlig farmasøyt her i landet, en lang øvelse i selvforakt. Norskhet som slik Knut Wigert har sagt. Eller bare en påbud var forståelig. Men utjamningens ideal: «plump, ond Aand», slik Bjørnson så ham.•

Noter 1. Philip Goden, The Mamoth book of literary anecdotes, 4. Sitert fra J.S. Welhaven: Samlede verker. Oslo, Univer- Carrol and Graf Publishers, 2002, s41. sitetsforlaget, 1990, bd. 1, s. 83-84. 2. Begrepet «intelligensparti» er knyttet til norske 5. Sanness, s. 363. Intelligenz-Seddler, som var Norges første ordinære 6. Sanness, s. 92. avis. Den kom ut i Christiania første gang i 1763 og 7. Dølens eventyr, 1858. drev, til tross for sensuren, med opplysnings- og 8. Christopher Bruun, Folkelige Grundtanker, 1878, s. 159. informasjonsarbeid. 9. Brit Berggreen, Da Kulturen kom til Norge, Oslo, 3. Dagbøker og breve, Oslo, 1926–34. Aschehoug, 1989. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 68

Erling Fossen – Se, dette kan vi i dag gjøre med vår jord Hvor er de intellektuelle heltene i norsk politikk?

Stortingsvalget 2005 blir det minst viktige Halvorsen har gjort SV om til et tupperware- valget som har vært avholdt i Norge. parti. På den andre siden står de brungulegrøn- Ingen av partiene er lenger bærer av et neblå som nedmonterer selve det politiske prosjekt – eller mer pompøst – en histo- systemet etter ordre fra det tohodete trollet risk nødvendighet som gjør at de fortje- Gud og avguden Mammon.Typisk i så måte er ner makt. Aktiviteten på grunnplanet er lik moderniseringsminister Morten A. Meyers null, men de reddes av en gavmild stat konkurransemelding som nylig ble sluppet. Den første i sitt slag, men konklusjonen var som finansierer et økende antall heltids- tilsvarende tynn: Konkurranse er bra. Der- politikere. med blir misforståelsen komplett. Framfor Aktiviteten i partiene besørges ikke lenger av reform og utvikling av offentlig sektor skal en bred folkelig deltakelse, men av karrierister det politiske Norge omgjøres til Norge AS og som skal videre til det private næringslivet. politikken avvikles. Det eneste som gjenstår er at partiene snart Bondevik-regjeringen har også brakt Gud blir definert som verneverdig av riks- inn i politikken igjen. Paradoksalt nok har antikvaren. den kristne regjeringen dermed islamifisert Valget står mellom de rødgrønne som vil politikken. Tydeligst er dette kommet til skru tiden tilbake til 1981, før høyrebølge, glo- uttrykk gjennom bruk av Aril Edvardsen som balisering og liberalisering nedmonterte Ola en reisende korsfarer i utenrikspolitikken. Nordmanns sosialdemokratiske himmelseng. Hans oppgave er å tungetale representanter Spør hvilken som helst grønskebefengt radika- fra de mange land han besøker inn i en vel- ler om han eller hun kan peke på hva som er dig trang protestantisme. Globalisering inne- blitt bedre siden 1981, og vedkommende vil bærer strømmer av mennesker og ideer som garantert vri seg i intellektuell smerte og til gjør at forskjellige slags troende og ikke-tro- slutt svare nei. ende kommer i stadig mer intens og hyppig Problemet med slike avmaktallianser er at kontakt. Løsningen for Bondevik-regjeringen de ikke har styrke til å foreta upopulære er å heise kristenkorset og flagget enda høy- avgjørelser. De surfer på misnøye med den ere. nåværende makten, og med en gang de får makt selv og må foreta avgjørelser sprekker Poetokratiet de som trollet i dagslys. Sosialistisk Venstre- Norges politiske historie er sørgelig kort, men partis eneste kampsak under ledelse av den tilsvarende oversiktlig. Historikeren Ernst blide nedbøren fra Porsgrunn, Kristin Halvor- Sars brukte ordet «poetokratiet» for å betegne sen, er å kappe alle fortøyninger til partiets det dikterstyrte Norge på 1800-tallet. Norge historie for å gjøre seg lekker for makten. SV var sent industrialisert. Da Friedrich Engels var studiesirklenes parti framfor noe. Kristin reiste rundt i Norge i 1847 ble han ikke synlig MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 69

samtiden 2 2005 69

imponert. Han sa at alle siviliserte land hadde ulike spesialiserte sfærene i det moderne en industri, et borgerskap og et proletariat. I Norge. Olaf Bull mente det var en tragedie at Norge fant han ingen av delene. Bare primitive kulturkampen mellom kulturhøvdingene Wel- bønder. Norge ble styrt – både økonomisk og haven-Wergeland, Bjørnson-Ibsen ble etter- byråkratisk – fra det siviliserte Sverige, og den fulgt av polfarerne Nansen-Amundsen fordi alt viktigste politiske kampsaken var byggingen som het poesi da ble redusert til det man av den norske nasjon hvis siktemål var selv- kunne se fra et par ski. Men Lysakerkretsen stendighet. Dermed blir det forståelig at den rundt Nansen besto ikke bare av skielskere, frie dikteren Johan S. Welhaven ledet an i men også av fremtredende malere som Ger- Intelligenspartiet med Schweigaard og Stang, hard Munthe og Erik Werenskiold. Denne datidens fremste professorpolitikere, et hakk kretsen mente sterkt at Norge som nasjon bak, mens Wergeland og hans patrioter samlet burde satse på kunst og vitenskap, og et bidrag Venstrekreftene før venstre ble parti. til dette var å opprette en Norges Tekniske I den grad det fantes en politisk analyse av Høyskole i hovedstaden som kunne samvirke produktivkreftene ble den frie bonden idylli- med kunstinstitusjonene. Men Lysakerkretsen sert. Han skulle være byggesteinen i det frie fortapte seg i lokaliseringsstrid mellom Kristi- Norge bestående av selveiende bønder. Bjørn- ania og Trondheim, og tapte til slutt alt selv om stjerne Bjørnson overtok dette programmet fra de var forutseende når det gjaldt vitenskapens Wergeland i siste halvdel av dette århundret. og teknologiens sentrale rolle i det moderne Fremdeles var det den frie bonden som var Norge. Norges håp. Marcus Thrane og hans arbeider- Venstre var knust som politisk kraft, og foreninger vant grunn fra 1850 og framover, innenfor Arbeiderpartiet vokste det fram et men ble sviktet av Søren Neibæk og hans nytt kulturpolitisk miljø knyttet til Erling Falk bondevenner i det framvoksende Venstre, og og Mot Dag. I tidsskriftet med samme navn vir- fikk ikke avgjørende innflytelse. Bonden, ikke ket trekløveret og mellomkrigstidens skarpeste arbeideren, fikk den politiske sympati. penner; Helge Krog, Arnulf Øverland og Etter unionsoppløsningen gikk poetokratiet Sigurd Hoel. Intensjonen med Mot Dag var å med nødvendighet i oppløsning. De enkelte forene arbeideren og akademikeren. Ikke ved ringene i det kransekakeoppbygde samfunnet at akademikeren skulle bedrive sjølproletarise- med Bjørnson på topp, ble spredd som smult- ring, en fatal feil noen kom til å begå på 70-tal- ringer utover i et uoversiktlig terreng. Et byrå- let, men ved at arbeideren skulle opplyses. I krati av weberske dimensjoner måtte etableres. ettertid er miljøet mest kjent for sin seksual- En industri skulle bygges og organiseres. For opplysning. I tråd med kulturradikalismen første gang ble også arbeideren viktigere enn skulle det borgerlige samfunnets dobbeltmoral bonden. Samfunnet gikk fra å være statisk til avsløres. Vel så interessant er deres randsone- dynamisk. Fra den frie bonden som lever i evig posisjon i forhold til både Arbeiderpartiet og idyll under Guds nåde, til arbeideren og kapi- NKP. talisten som driver historien framover i et dødelig herre- og knektspill. Realitetens eventyrbok Skulle det fattige Norge få sin plass i solen Kultureliten blant de andre europeiske landene måtte sam- De kulturkreftene som påvirket politikken funnet organiseres slik at arbeideren fikk mak- kunne ikke lenger gjøre det ved å innta toppen simal produktivkraft. Opprettelsen av Norges på den norske kransekaken. Dermed kommer Tekniske Høyskole (NTH) i Trondheim var et framveksten av ulike kulturelitistiske og forvarsel om vitenskapens og teknologiens komplekse miljøer som beveger seg mellom de tidsalder. Helt sentral i så måte var Studenter- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 70

70 samtiden 2 2005

samfundets første formann Edgar B. Schiel- annet program enn å reversere den teknolo- drop. I 50 år fungerte han som akademiker og giske utviklingen. professor, populærvitenskaplig formidler, fremskrittsoptimist og politisk inspirator. Dommedag Schieldrop holdt trøkket oppe hele sitt liv. I Orienteringskretsen – med sine tette forbin- 1958 trykket Orientering foredraget «På skille- delser til Mot Dag – var det siste kulturradika- veien i dette angstens og håpets århundre» le miljøet i Norge som var tro mot det som er som professor Schieldrop holdt i Den Norske de radikales viktigste oppgave:Å utvikle stadig Ingeniørforening. Foredraget dannet grunnla- mer avanserte sosiale formasjoner i pakt med get for en «viktig artikkelserie der fremtre- utviklingen av produktivkreftene. Da de ble dende norske vitenskapsmenn skulle skissere ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1961 og eta- en håpets vei for et samfunn som knelte under blerte Sosialistisk Folkeparti (SF) kom de raskt vekten av pessimisme og atomopprustning». i mindretall. De ble overkjørt av den framvok- Som ingeniør var Schieldrop opptatt av det sende 68-generasjonen som strømmet til uni- muliges kunst. Han skrev: «I dag må signalet versitetene som lemen. Fødselskullet fra 1946 lyde som i Napoleons dager: Dristighet, dris- – verken før eller senere er det født over 70000 tighet og atter dristighet. Realisten i dag må barn i Norge – inntok først gymnaset, senere være en fantast! For virkelig realist i vårt universitetet. Politikken tok en kopernikansk århundre er bare den som i sine vyer kan vending.Veslevoksne 20-åringer tok humanio- svinge seg opp på høyde med tidens mulig- ra og samfunnsvitenskap før de begynte med het». Schieldrop ville utarbeide en «realitetens sine ideologiske sverdkamper mot positivis- eventyrbok» som han ville henge opp for ver- men og Arbeiderpartiets ekspertvelde. Univer- den, peke på og si:«Se, dette kan vi i dag gjøre sitetet i Oslo erstattet NTH som akademisk med vår jord.» premissleverandør for samfunnsutviklingen. Dag Solstad har sagt at nordmannen aldri Ingeniørene fra NTH ble stemplet som kapita- har vært så lykkelig som på 50-tallet. 50-tallet lismens sersjanter, hvis eneste oppgave var å framstår i ettertid som den politiske konsensu- bruke stoppeklokke og finne opp tekniske sens og ingeniørens tiår. Produktiviteten økte duppeditter for å pine den siste kraften ut av jamt og trutt. Alle som arbeidet følte de var del den stakkars utbytta arbeideren. av noe større enn seg selv. De var med å bygge Det politiserte 60-tallet som skapte dagens Norge etter krigens ødeleggelser. Men mot politiske geografi hadde ingen plass til praxis- slutten av 50-tallet vokste skyggene fra den mennesker. I løpet av perioden 1961 til 67 – da kalde krigen seg både større og kaldere. Brud- SF får sitt distriktspolitiske program banket det mellom de moderniseringskåte kommu- gjennom, gikk SF fra å være et teknologi- og nistene i Norges Kommunistiske Parti og framskrittsoptimistisk parti til å bli et domme- Arbeiderpartiet ble endelig. Teknologioptimis- dagsparti som skulle hindre modernisering av men fikk seg en knekk. Det viste seg at den distriktene. Ut forsvant vitenskapsmennene og samme teknologien som kunne skape liv også ingeniørene. Inn kom bygdetullingene fra kunne ødelegge liv. Orienterings artikkelserie nord. Schieldrop eller vitenskapsmannen Ivan førte ikke til et nytt fundament for radikal Rosenquist var ikke lenger ledestjernen hos de fremskrittsoptimisme. Venstresiden i Arbei- radikale. Nå ble Ottar Brox og hans idyllise- derpartiet – knyttet til Orienteringskretsen – ring av sjarkfiskeren og Hartvig Sætras fana- ble ikke modernisatorer av Arbeiderpartiet, tiske kamp for sjølberging gjenstand for men ble utstøtt. Norge mistet sine siste radika- avgudsdyrking fra de unge samfunnsviterne. le endringskrefter. På 60-tallet vokste det fram Den pragmatiske koblingen mellom politiken ny særnorsk motmakt som ikke hadde noe ken og produksjonen ble erstattet av en helt ny MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 71

samtiden 2 2005 71

ideologisert politikk der økonomisk vekst ble Slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70- et fyord. Vekst representerte ikke lenger tallet førte til ytterligere en splittelse blant de muligheter, men førte oss ytterligere et skritt radikale. Det mest kuriøse innslaget her var nærmere sivilisasjonens undergang. ideen om sjølproletarisering. Akademikerne i Kjelleren i det norske hus ble avstengt, og AKP insisterte på at de var et parti for arbeidet politiske reformarbeidet sto ikke lenger i et derne. For å skaffe seg legitimitet valgte derfor intimt forhold til produksjonen. Å produsere mange av dem å sjølproletarisere seg ved å ta

Å produsere ble obskønt. Å konsumere ble noe hellig.

ble obskønt. Å konsumere ble noe hellig. ufaglærte jobber i industrien. For å omskrive Arbeideren hoppet ut av kjeledressen og inn i eurokommunisten Gramsci: De ble uorganis- grilldressen. Retten til å være med å bygge et ke uintellektuelle. Vi fikk altså akademikere samfunn ble erstattet av retten til å forbruke som ikke ville være akademikere, men som seg selv til døde. insisterte på å være en av gutta på gølvet. Man skal ikke ha ekspertkunnskap på menneskers Sjølproletarisering psykologi for å skjønne at det måtte bære galt Den demokratiske revolusjonen som er kjem- av sted. Ikke opplyste de arbeideren. Deres pet gjennom i arbeidslivet siden 60-tallet, er humanistiske eller samfunnsvitenskaplige gjennomført helt uten de radikales innflytelse. utdannelse var også ubrukelig når det gjaldt å Helt sentral i så måte er Einar Thorsrud. Det er utvikle produktiviteten og forholdene for typisk at Rune Slagstad overser denne praxis- arbeideren. giganten og nasjonale strategen i sin idéhisto- Tilbake satt en arbeider som ble foret med riske tilnærming til det norske samfunnet. kvasikommunistisk propaganda og fratatt Thorsrud ga avgjørende impulser til arbeids- muligheten til å utvikle seg. Den stoltheten en miljøloven. Han sloss for de ansattes rett til arbeider følte over å være best, minst sjuk og styrerepresentasjon, tok initiativ til oppret- mest produktiv ble stemplet som en kapitalis- telsen av Institutt for Industriell Miljøforsk- tisk dyd. ning hos Sintef på NTH og Arbeidsforsknings- instituttet i Oslo. Mens de radikale snakket om (Sub)kulturelitister på hagefest flat struktur innførte Thorsrud selvstyrte team Det som engang var en kransekake er nå blitt som gjorde at de ansatte fikk direkte innfly- tilfeldige smultringer spredd i gresset. Sam- telse over sin egen arbeidsplass. Det er mange funnet har ikke lenger noen rød tråd, men rødehav mellom den praksisendring som består av subsystemer hvis viktigste oppgave Einar Thorsrud og hans likesinnede utførte i er å være selvdefinerende. Norge har gått fra å arbeidslivet, og den organisasjonsteori fra være et poetokrati, via sterke kulturelitistiske roteloftet som de radikale samfunnsviterne miljøer i produksjonens og politikkens rand- praktiserte. sone, til de intellektuelles ufrivillige hagefest- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 72

72 samtiden 2 2005

eksil der de snakker om og for hverandre, adm. dir. John M. Lervik fortelle at ingen av krangler, drikker og elsker. partiene hadde vært i kontakt med dem. SV Årsaken til kulturelitens eksil er flere. Den hadde antageligvis rota seg bort i en barneha- viktigste er at kultureliten ikke lenger trenger ve, mens Arbeiderpartiet gikk forbi på vei til politikken for å få anerkjennelse og oppmerk- Lodalen for å finne restene av industrihallene somhet. Politikkens synkende status og makt til Kværner. gjør at kultureliten søker medienes blitzlys direkte. En annen grunn er at kultureliten Metadebatter ikke er oppdatert på aktuelle sakskomplekser, Hva gjør så kultureliten fra sitt hagefesteksil? noe som gjør at det de sier rett og slett blir De eldre høvdingene som Francis Sejersted og uinteressant. På en InterCitydebatt om Rune Slagstad skriver sine memoarer og utgir arbeidsinnvandring høsten 2004, visste ver- sine samlede. Det siste året har vært preget av ken Ottar Brox eller Thomas Hylland Eriksen tre meta- og posisjoneringsdebatter der 68- at regjeringen allerede hadde innvilget 5000 erbarna og unge aspirerende kulturelitister spesialisttillatelser utenfor EØS-området, men gjør sine første famlende forsøk. Morgenblad- at ingen spesialister vil hit. Det hadde vært en utspillet til Aslak Nore i fjor sommer var en fordel å vite når man skal snakke om mer eller kulturelitistisk gjenganger: Skal kultureliten (i mindre arbeidsinnvandring. Politikken er dette tilfellet Morgenbladet) ta populærkulturen som alle andre spesialspråk blitt veldig spesi- på alvor eller ikke. Statsviter Stein Rokkan sa alisert. Saksdokumentene kommer også i så at motsetningen mellom by og land var kon- stort antall at det ikke blir verken tid eller stituerende for norsk politikk. På samme måte anledning til å la tanken få fly. Jeg holdt fore- kan man si at debatten om elitekultur vs. drag for Arbeiderpartiets bystyregruppe i populærkultur er konstituerende for den kul- februar og skulle snakke om politikkens turelitistiske sfæren. utfordringer før generell debatt. Reaksjonen En annen variant over noenlunde det var enstemmig: «Så deilig det er å få lov til å samme tema ble igangsatt av Ny Tids Halvor tenke stort igjen.» Tretvoll. Gjennom hele det siste året har han Før var programprosessen politiske verk- brukt sin egen avis – etterfølgeren til det en steder der medlemmene slapp til med høyt- gang så viktige organet Orientering – som base tenkning. En gang var det en skarp deling for å undersøke mulighetene for å revitalisere mellom partiledelsen og utøvende politikere. kulturradikalismen. Men også denne debatten Ikke minst i Arbeiderpartiet der Martin viste seg å være en intern posisjoneringsdebatt Tranmæl og senere Haakon Lie i alle år mellom verdikonservative (anført av bladfy- regjerte fra Youngstorget og ikke fra Stor- ken Bjørgulv Braanen) og kulturradikalere tinget. Nå er grunnplanet forvitret og den innenfor kultureliten. For Tretvoll var en samme politiske eliten både styrer og lager metadebatt om kulturradikalisme vs. verdi- programmene. konservatisme verdifull i seg selv «fordi den En annen viktig grunn er at politikerne gir muligheter for refleksjon rundt egen rolle». ikke vet hvor de skal lete etter det nye. Siden Debatten handlet altså ikke om hvordan kul- stadig færre har erfaring fra arbeidslivet, ikke turradikalismen skal gjenvinne den politiske minst fra næringslivet, er de avhengig av at offensiven, men om hasjpubertale «hvem er folk kommer til dem. Da næringsgruppa i Oslo jeg»-øvelser blant den akselererende selvopp- Byforum besøkte FAST Search & Transfer, tatte kultureliten. som er en av Norges få store dot.comsuksesser Det tredje forsøket på å snakke om og til og som tar sikte på å bli blant Europas største kultureliten, skjult bak politisk retorikk, er programvarehus i løpet av kort tid, kunne igangsatt av Magnus Marsdal og Bendik Wold MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 73

samtiden 2 2005 73

i henholdsvis Klassekampen og Morgenbladet. ikke-lineære innovasjonssystemer? Hva vet Berget fødte i sin tid en mus. Klassekampen og Bendik Wold om Technology Transfer Office? Morgenbladets svar på Beavis & Butthead bru- Den mest iøynefallende endringen i dagens ker gjerne en tranmælsk retorikk i sin bok Tre- tradisjonelle produksjon er at arbeideren i den dje venstre, men fødte i denne sammenheng et blå kjeledressen er erstattet av ingeniører med lite skrivebordsprosjekt der formålet var å doktorgrad som sitter foran en PC. Interessant kreve sin rettmessige plass i solen; altså blant i så måte er at programmererne i software- kultureliten som blir invitert til Aschehougs selskapet Opera kaller produksjonsrommet hagefest. Livsnytersosialismen deres er ikke sitt for «The factory». Smelteindustrien er noe annet enn retten til å spise kake på Pascal. erstattet av programvareindustri. Men kanskje Spranget fra kritikk til handling er uoverkom- enda viktigere er det at dagens produktivkref- melig stort i deres bok Tredje venstre. Det er ter ikke lenger kan isoleres til enkel analyse av ikke politisk innovasjon å foreslå femtimers innsatsfaktorene i industrien. arbeidsdag og arbeiderstyrte bedrifter. Innovasjonssystemer Arbeiderdoktoren Hos Empire-forfatterne Michael Hardt og Politikkens territorielle (sentrum-periferi) og Antonio Negri er arbeideren erstattet av et bio- økonomisk funksjonelle skillelinjer (arbeider- politisk vesen fordi arbeidet som avgrenset i kapitaleier) ble skapt av den industrielle revo- tid og rom er gått i oppløsning. Alt kan brukes lusjon og urbaniseringen. Selv om aksene ute- som arbeidsplass, og arbeidet kan utføres hele later store deler av kvinners virkelighet og det døgnet. Senterleder Tian Sørhaug formulerer ubetalte arbeidet, har de vist seg å presist kart- utviklingen fra å være on time (stemple inn og legge partiene i vesteuropeisk politikk. Urba- ut til riktig tid) til on line (tilgjengelig til alle niseringen fortsetter, men den industrielle døgnets tider). Det blir for trangt å se på verdi- revolusjon er over, og et økende antall biopoli- skapning utelukkende knyttet til industri og tiske arbeidere og det immaterielle arbeidet arbeidere. har ingen plass i gamle politiske skjema. Også Verdiskapning i dag skjer gjennom innova- de politiske skillelinjene må ta innover seg den sjonssystemer; eller det Richard Florida kaller nye virkeligheten. «broad creative ecosystems». Verdiskapning Bonden var det revolusjonære subjektet i må knyttes til både betalt og ubetalt arbeid, Norge på hele 1800-tallet.Arbeideren transfor- arbeidet kan like gjerne utføres på fritid som i merte samfunnet vårt helt fram til rundt 1970. lønnsarbeiderens arbeidstid. Politikk må i en Da skrev en ung Rune Gerhardsen at Arbei- bred forstand handle om å utvikle mangfoldi- derpartiet hadde fullført og utspilt sin historis- ge og robuste samfunn for å gi grobunn for ke rolle. Velferdsgodene var spredd til det gode ideer som kan generere nye arbeidsplas- brede laget av folket. Siden den gang har de ser. Dette betyr bl.a. at enhetsskolen må oppgis radikale i Norge ikke hatt noe revolusjonært og skolene må fokusere på lokale forskjeller subjekt. Selv om SF prøvde å gjeninnføre fis- og frambringelse av unike ideer knyttet til karbonden som dette subjektet. Ingen av parti- lokalsamfunnene. Forholdet mellom arbeid og ene er lenger organisert rundt en menneskelig fritid spiller også inn. Kunnskapsbaserte gruppe som har transformerende effekt. Dette arbeidsplasser trives best i kulturelt avanserte betyr ikke at disse gruppene ikke finnes, det omgivelser. Arbeidsplassene og bedriftene betyr bare at ingen gir dem anerkjennelse kommer til stedene, ikke omvendt som det var fordi ingen er på høyde med dagens teknolo- før. Dette gjør at de vanntette skottene mellom giske nivå. Hva vet vel Bjørgulv Braanen om ulike politikkfelt som kultur-, by- og nærings- inkubatorer? Hva vet Fredrik Engelstad om utvikling faller sammen. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 74

74 samtiden 2 2005

Hvis det revolusjonære subjektet skal iden- lusjonen omskaper våre samfunn raskere i dag tifiseres i vår tid må det være entreprenøren og enn noensinne. Paradoksalt nok tømmes par- hans søster den sosiale entreprenøren. Entre- tiene for innhold, mens verden fylles med nytt prenør betegner her ikke en yrkesgruppe eller innhold. Partiene er blitt et selvrefererende, en fagutdannelse, men en generell holdning til introvert subsystem uten noen kontakt med omgivelsene. Entreprenøren lever av å se gull omverdenen. Radikale grep må tas for å åpne der andre bare ser gråstein. I sitt vesen er det politiske systemet igjen. begge to dermed både grenseoverskridende og Politikk knyttet til nasjonalstaten har både løsningsorientert. Arbeidsdelingen dem imel- en territoriell og en økonomisk funksjonell lom er åpenbar: Gründeren ser muligheter for akse. Den territorielle utgjøres av spennings- å utvikle de materielle produktivkreftene, feltet mellom sentrum og periferi. Den funk- mens den sosiale entreprenøren tar seg av de sjonelle konstitueres av motsetningen mellom immaterielle innsatsfaktorene og reorganise- arbeider og kapital. Politikkens viktigste opp- ringen av samfunnet. gave er å minske eller oppheve motsetninger All produksjon starter med frembringelse mellom disse geografiske og funksjonelle for- av gode ideer. Deretter er det viktig å skape et skjeller. Når produksjonen er blitt globalisert innovasjonssystem – der både ingeniører og har disse spenningene ekspandert til en global samfunnsvitere har sin naturlige plass – slik at skala. Nasjonalstatene har vært flinke til å avstanden fra en god idé til kommersiell pro- minske den funksjonelle og geografiske mot- duksjonsfase blir så kort som mulig. Høyre- setningen innad i landet sitt, men på et globalt siden skryter av at de ikke har noen verktøy i nivå er forskjellene radikalt økende. Det må verktøykassen sin for innovasjonssystemer. diskuteres åpent om nasjonalstaten er den rik- Høyres nestleder Jan Tore Sanner var nylig på tige statsformasjonen for å håndtere økende årsmøtet til Østfold Høyre og på spørsmål om globale forskjeller, tatt i betraktning at det er hvorfor Høyre er så utydelig i næringspolitik- nasjonalstaten som har skapt dem. ken sa han at regjeringens stramme finanspo- Å oppheve avstanden mellom sentrum og litikk var forutsetningen for en god nærings- periferi i Norge kan bare gjøres ved massive politikk. Men robuste innovasjonssystemer investeringer i den fysiske infrastrukturen og forutsetter en offentlig politikk som trer støt- nye teknologiske løsninger som gjør det lønn- tende til der markedet ikke strekker til. Ikke somt å koble periferi til sentrum. Skal Øst- minst tidlig i en idefase da utgiftssiden er stor Finnmark bli noe annet enn Nord-Norges bak- og inntektene minimale er bedriftene veldig gård, må grensene nedbygges og kommunika- sårbare og trenger offentlig såkornkapital. sjonen med Kolahalvøya intensiveres. Forleng Lave renter er derfor ikke en tilstrekkelig E105 mellom Kirkenes og Murmansk. Bygg betingelse for å generere nye arbeidsplasser. Nord-Norgebanen. Er du uheldig med ferjene, Det fagforeningsstyrte Arbeiderpartiet har på tar det hele sju timer å reise fra Ålesund til sin side bestemt seg for at nasjonalt eierskap er Bergen. Hvorfor er ikke kyststamvegen ferdig- viktigst for å hegne om den utrydningstruede bygd? Hvorfor tar det ikke bare tre timer med arbeideren i blå kjeledress. tog mellom Oslo og Trondheim? Hvorfor flyt- tes ikke hele Sørlandsbanen slik at kystbyene En ny begynnelse? mellom Porsgrunn og Kristiansand igjen blir Det eneste spenningsmomentet ved høstens påkoblet? Fordi Senterpartiet i sin naivitet tror stortingsvalg er hvem av Høyre eller SV som at det holder med å installere bredbånd i de først lanserer skole som sin viktigste valg- tusen fjøs for å oppheve avstanden mellom kampsak. Men endringene knyttet til globali- sentrum og periferi. sering og den permanente teknologiske revo- Det representative systemet som partiene er MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 75

samtiden 2 2005 75

en del av må også debatteres. Så tidlig som i teser er at våre samfunn er selvdefinerende. Det 1996 uttalte partileder Thorbjørn Jagland til er menneskelige handlinger som skaper og tidsskriftet f.eks: endrer historien. Viktig i så måte er at de kulturradikale slutter med sin lineære tidsforstå- Jeg har igangsatt en debatt om å utvikle det else der all utvikling blir framskritt og følgelig representative demokratiet mot et deltakende må forsvares. Mye av den samfunnsutvikling demokrati for å bevisstgjøre hvilken situasjon vi som skjer utenfor våre vinduer i dag kan ikke er i, fordi det etter min mening er ganske fortvilet karakteriseres som annet enn frambringelse av at hele det politiske Norge tror at det representa- søppel. Å bejae konsumerismen og snakke tive demokratiet er innstiftet av Gud. Men det ble varmt om forbruk som identitetsskapende er innstiftet da de politiske partiene kom. Og de hinsides konstruktiv tankevirksomhet. politiske partiene er et resultat av den revolusjon Vi bør først og fremst identifisere noen som var i Europa rundt 1850, som igjen hadde kjerneproblemstillinger som alltid vil være grunnlag i det nye borgerskapet som vokste fram der og som ligger bakenfor dannelsen av som følge av den industrielle revolusjonen. Når Norge. Det mest sentrale i enhver politisk dis- den historiske utviklingen fortsetter over i noe kurs i Norge er hva det betyr å være norsk. nytt må vi spørre oss om det representative Helt fra 1814 har motsetningen stått mellom demokratiet ikke kan utvikles videre. de som vil forstå det norske ut fra det norske Partiene må bli åpne, transparente nettverks- bondesamfunnet; og de som ser på skapelsen partier som stiller sine ressurser og sin infra- av det norske som et samspill med globale struktur til rådighet for enkeltpersoner, ikke bare impulser. Den viktigste politiske motsetning- partimedlemmer, som både vil virke direkte en den gang som nå står egentlig mellom gjennom det sivile samfunnet og indirekte nasjonalister og internasjonalister. I «Norges gjennom det politiske systemet. Dæmring», der Welhaven går til angrep på Wergeland, blir dette tydelig formulert: Er der Livskraft i vort Norges Bringe? Med en bakerimetafor kan Norges utvikling Men er der Livskraft i vort Norges Bringe, beskrives slik: fra kransekake til tilfeldig plas- – og uden det er Resten Narrerier – serte smultringer. Nordmannen har gått fra å Da maa hans Tanker flyve ud som Bier, ha en sterk norsk identitet knyttet til odels- Da kan ej Fjeldets Jettemuur ham tvinge; bonden, til et sammensurium av overlappende identiteter. Det norske samfunnet har tilsva- Med hva han søger med den lette Vinge, rende gått fra enhet til mangfold. Fra en dyp Er Verdenslivets friske Melodier, vertikal identitet til en bred horisontal. Det Der bringe Hjertets gamle Phantasier store problemet med dette mangfoldet er at det Og glemte Strenge til at klinge, ikke har endringskraft. Den samfunnsutvikling som til enhver tid pågår er ikke lenger Og efter Farten til de fjerne Lande, politikkstyrt. De kulturradikale miljøer som i Hvor nye Syner ham imøde tindre, 200 år har ligget tett til makten i politikkens Er Hjemmets Billeder ham mere klare. randsone eksisterer ikke lenger. Selvfølgelig behøver det ikke å være slik. I Det er først når vi får et nytt svar på hva det vil innledningen til Kapitalen skriver Marx at et si å være norsk at det norske samfunnet kan samfunn er en organisme som kan endres og fornyes. Trass i dette faktum blir også denne som alltid befinner seg i en forvandlingens pro- valgkampen kjemisk renset for saker knyttet sess. Historien er ikke kommet til slutten. En av til Norges plass i verden og verdens plass i opplysningstidens og modernitetens sentrale Norge.• MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 76

Bendik Wold Skyte og skrive

Er det mulig å skrive dikt etter Auschwitz, lede en maktutredning eller bukke for stats- spurte Adorno. I dagens Norge kunne et ministeren på en forlagsfest, men det er også mer relevant spørsmål være: «Kan vi skri- det hele: I alt vesentlig er samfunnslivet splittet i to – makten på den ene side, logokratiet ve debattinnlegg etter Kunstnernes på den andre; sistnevnte gruppe overbefolket, hus?» Det som skulle utgjøre selve navet overutdannet og kan hende sjelelig overlegen, i vår argumenterende offentlighet – fei- men uten virkelig samfunnsmessig innfly- dene mellom landets fremste intellektu- telse. elle – har forfalt til et ikke-resonnerende, Strike up, pipers! ikke-diskuterende slabberas der viktige Gitt disse omstendigheter kunne man kan- samfunnsspørsmål fordunster i uforplik- skje vente en tilbaketrekning til de dunkle tende koseprat. skrivekamre, på klassisk-intellektualistisk vis: «Imot det nakne, svarte, tomme er jeg De var tause, soldatene som kom hjem fra vendt,» proklamerte Baudelaire i sin tid. Men fronten etter første verdenskrig: Ikke fordi i stedet har de fleste av våre intellektuelle krigen hadde vært begivenhetsløs, men fordi valgt å oppholde seg i de lyse rom, og dessu- deres erfaringer vanskelig lot seg omsette i ten la skravla gå. Det er for så vidt forståelig: språk. Opplevelsene var for store; ordene for Også skjønnånder er i besittelse av selvopp- små. De første reaksjonene kom først etter holdelsesdrift. Det uteksamineres stadig nye fem-ti års stille ettertanke – som et skred av kull med idéhistorikere og litteraturvitere fra krigslitteratur. Blindern, og deres kvikke og kvalitetsrefor- En tilsvarende «erfaringskrise» har rammet merte hjerner skal helst ikke forvitre mens de landets åndelige elite, om enn med motsatt venter på neste stipendutlysning.Altså syssel- fortegn: Ulikt mellomkrigstidens traumatiser- setter man seg selv med stadig nye «debatter», te soldater er vår tids intellektuelle ikke utsatt stadig nye faglige og ufaglige «uenigheter», i for for mye virkelighet, men for lite. De er ikke det siste også allehånde «rangeringer» og lenger koblet til politiske bevegelser med «kåringer» (undertegnede har selv hatt fing- samfunnsomformende kraft – slikt gjorde de rene borti én av slagsen, ikke uten en seg ferdig med i 70-åra – og på Stortinget er nagende baktanke: Snart følger vel de rene det uansett ideologiløs Realpolitik for alle selskapslekene; sekkeløp, potetløp, halen på penga. Likeså i det nyliberale næringslivet, grisen!) – som febrilske strike up, pipers! til som endatil ynder å hovere med sitt mang- orkesteret på et skip som synker. Og resulta- lende engasjement i intellektuelle spørsmål tet? Forfatteren Jonathan Swift gav en tref- (Dagens Næringsliv-spalten «På nattbordet» fende diagnose allerede omkring år 1700, er en daglig påminnelse om dette). En gang mens Habermas’ idealtypiske «borgerlige iblant får man i egenskap av sin åndfullhet offentlighet» lå i støpeskjeen: MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 77

samtiden 2 2005 77

Den verste konversasjon jeg kan huske å ha hørt omsatt i «handling»; «standpunkt» i «innfly- i hele mitt liv var på Wills kaffehus, der geniene telse»), fratas eieren sitt logokratiske statsbor- (som de ble kalt) før pleide å samles. Det var gerskap på flekken. Hun eller han stemples fem eller seks menn som hadde skrevet teater- som en «politiker», en «byråkrat», en «kjendis» stykker, eller i alle fall prologer, eller bidratt til en – ikke engang verdig en ståplass i foajeen på eller annen antologi, som kom dit og med viktig Kunstnernes hus. mine underholdt hverandre med sine ynkelige frembringelser, som om de var menneskehetens Kjekling over matfatet fornemste skapninger eller kongerikets skjebne Misforstå ikke: Poenget her er ikke at alt man lå i deres hender. Og de ble vanligvis gjort kur til diskuterer i den «kritiske offentligheten» er av en ydmyk skare unge studenter fra juristkol- selvopptatt, virkelighetsfjernt og uten sam- legiene eller universitetene, som på behørig funnsrelevans. Det er ikke først og fremst dis- avstand lyttet til disse oraklene og gikk hjem fylt kusjonenes innhold, men deres form som er av forakt for sin juss og sin filosofi, med hodene problemet. Motsetningene kombattantene proppet fulle av vrøvl under navn av god smak, imellom kan i utgangspunktet være reelle og kritikk og belles-lettres. viktige nok – men de får sjelden eller aldri utfolde seg som reelle og viktige motsetninger. Swift peker på en åpenbar svakhet ved den Idet man velger å henvende seg til kollegiet av snakkekulturen som var i ferd med å vokse åndsarbeidere, har man allerede inngått en frem: Under dekke av å skjøtte en basal sam- stilltiende kontrakt om at ens ytringer aldri funnsoppgave kan de intellektuelle omgi seg skal få noen form for konsekvens. Ordgyteriet med en masse selvforelsket babbel. Slike for- er utelukkende symbolsk – enda man overfor fallstendenser blir selvsagt ekstra foruroli- omgivelsene leilighetsvis forsøker å dekke gende hvis den «argumentative kultur» er fri- over dette faktum med eufemismer à la «tale- koblet fra øvrig samfunnsliv. Da risikerer man handling» (som klinger minst like hult som at disse (negative) rammebetingelsene for- maoismens variant: «enheten mellom teori og vandles til et (positivt) kjennetegn ved «den praksis»). Her praktiseres i realiteten en «sam- intellektuelle omgangsform»: At den totale talens autonomi»: Liksom den mest høyverdi- atskillelse av ord og handling, av statement og ge kunsten ifølge autonomiestetikken skapes event, gjøres til et av åndslivets sosiale sjang- på utsiden av samfunnet, i et interessemessig erkrav. vakuum, hevder denne perverterte habermasi- Som Søren Ulrik Thomsen og Frederik anismen at de riktig gode samtalene oppstår Stjernfelt påpeker i pamfletten Kritik af den når standpunktene ikke lar seg omsette i mål- negative opbyggelighed, har dette sjangerkravet rettet handling. Det hjelper å lage sær og livs- sammenheng med vår kollektive dyrkelse av fjern kunst, prediker estetisismen. Snakkekul- den romantiske outsider: For 50 år siden var turens esteter forteller hverandre noe tilsva- det avgjørende for de intellektuelle å frem- rende: Det hjelper å «snakke om det»– selv om heve sin sosiale status, sin faglige autoritet, sin snakket ikke er ment å lede ut i noe som helst. politiske og økonomiske makt. I dag er situa- Det sier seg selv at denne samtalefetisje- sjonen snudd på hodet.«Det er så å si oppstått ringen har konservatisme som effekt. Bakstre- en kamp,» mener Thomsen,«om retten til å bli vet er dessuten institusjonelt forankret: Rundt anerkjent som offer eller som utstøtt.» Veien hovedstadens profesjonelle pratmakere finnes til intellektuell anerkjennelse går altså via rol- en hel industri som sørger for å holde det len som «taper»: Den intellektuelle kapital er i uforpliktende snakket i gang. Av størst betyd- praksis uomsettelig – hvis den forsøkes vekslet ning er nevnte Kunstnernes hus, som i sosial- i andre kapitalformer (det vil si: «ord» prøves geografisk forstand har inntatt rollen som fel- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 78

78 samtiden 2 2005

tets «FN», ved hver fredag å sammenkalle de denne sammenheng gjelder de fleste av dem. stridende parter til fredsforhandlinger og Sosialantropologen Gregory Bateson snakker endelig forsoning. I tillegg sørger hovedsta- om skismogeneser: Debatter som polariseres dens forlags- og mediehus for jevnlig å arran- fordi man på begge sider kappes om å repre- gere forbrødringsfester med overdådig serve- sentere det sterkeste uttrykket for verdiene ring av vått og tørt – en smule pomp og prakt som samler fronten. I den virkelige verden er med allmuen på behørig avstand. Slik forsik- skismogenetiske konflikter – striden om rer man seg om at de ulike klanene ofte nok Palestina,«krigen mot terror»– dypt alvorlige, blir påminnet om at de tross alt er avhengig av siden de vender oppmerksomheten bort fra hverandre. De går hverandre i næringen, jo alle praktikable løsninger og skaper en spiral visst, men det er nettopp den vennlige kjek- av ekstremisme. På Kunstnernes hus er skis- lingen over matfatet som gjør det interessant å mogenesene helt ufarlige, om enn sørgelig fø på dem. lammende, og mest et uttrykk for aktørenes voldsomme behov for å utvikle en uomstøtelig Imagebygging, ikke meningsutveksling intellektuell identitet. En følge av dette autonome kommunikative Kunstnernes hus-offentligheten skulle vel kretsløpet er – vel, innlysende – at diskusjone- egentlig være det nærmeste vi i våre dager ne går i sirkel. Ofte kan argumenter bare for- kunne komme den idealtypiske «borgerlige stås i lys av en tidligere debatt, som igjen refe- offentlighet». I stedet passer den til å illustrere rerer til en tidligere debatt, som igjen bygger Habermas’ dystre spådommer om «reføydali- videre på en tidligere debatt, og så videre i sering»: Den representative offentlighet var flere titalls ledd tilbake til én av to «urdebat- en offentlig representasjon av herredømme; ter»– positivismestriden eller det store politis- den kritiske offentligheten er en offentlig ke slaget i 70-åra. Det sies om debatter på representasjon av åndelighet. Liksom i føydal- internett at de alle før eller siden vil nå et samfunnet er diskursen ikke-resonnerende, punkt hvor navnet «Hitler» nevnes, og at den ikke-diskuterende og selvrefererende i den videre diskusjon deretter blir meningsløs; i grad at aktørene er ideene, heller enn å være den norske kritiske offentligheten har bok- deres stedfortredere. Professor X «er» ml-kri- stavkombinasjonen «ml» en like absurdise- tikken legemliggjort; herr Y «er» ny-misogy- rende kraft. De hyppige «ml-debattene» har nismen; fru Z «er» postmodernisme-på-norsk. lite til felles med virkelig meningsutveksling, Selvsagt er det snakk om sosiale roller, men mer med imagebygging: Den ene part jåler identifikasjonen med rollen er total – derfor seg med humanisme; den andre med ubendig kunne deres samtaler like godt bli erstattet antiopportunisme – også det siste en typisk med en ordløs pantomime. vestlig-individualistisk dyd. Merk forresten at Kunstnernes hus er et av Samtalene i den kritiske offentligheten blir få utesteder i verden som ikke spiller musikk ikke mindre forutsigbare av at aktørene også over høyttalerne; i dette lokalet skal intet ser det som sin oppgave å forvalte arven etter konkurrere med de intellektuelles kakling. ymse nasjonale og internasjonale forbilder. Men bakgrunnsmusikken er intet savn, for Skjervheim’er, Habermas’er, Derrida’er– feltet som Carl Schmitt sier om den representative sorterer seg under deres faner liksom andre tale:«Den har ikke diskursens arkitektur, ikke folk stimler sammen omkring fotballag eller diktatens, og heller ikke dialektikkens. Dens popartister. Og så er det alle antipatiene, selv- store diksjon er mer som musikk.» sagt; alle gode fiendskap som skal pleies og holdes ved like. «Gode» er som kjent slike Motstrøms i motstrømmen fiendskap som tjener begge parter, hvilket i Et miljø hvor alle samtaler går i loop, og hvor MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 79

samtiden 2 2005 79

aktørene støter på hverandre over lunsjbord brakvalg for Fremskrittspartiet, slik at disku- opptil flere ganger i uken, kan fort oppleves sjonene i stortingssalen endelig kunne bli litt som beklemmende. Ergo må det luftes ut, mer «vitale»? Dertil kommer at Giævers forslag ommøbleres, serveres nye retter. Og hvordan i bunn og grunn bare vil medføre en utsettelse skjer det? Først og fremst ved at noen med av problemet. Daffheten i den intellektuelle jevne mellomrom påtar seg rollen som anta- samtalen kommer ikke av at aktørene er så gonist. Slik gjenskapes intensiteten i et felt lammende enige, men av splittelsen mellom hvor kløften mellom ord og handling ellers ånd og makt.Av samme grunn er frykten for et

Daffheten i den intellektuelle samtalen kommer ikke av at aktørene er så lammende enige, men av splittelsen mellom ånd og makt.

ville ha blitt for påfallende. Og siden feltet i venstreintellektuelt «hegemoni» ganske ube- utgangspunktet befinner seg til venstre på den føyet: Tvert imot er det konstituerende for politiske aksen, blir disse frivillige antagonis- snakkekulturen at den ikke er hegemonisk, tene nødvendigvis reaksjonære. Derfor forme- men praktisk talt maktesløs. len «motstrøms i motstrømmen = med- strøms», liksom minus og minus gir pluss. Diagnostikk som sykdom Med denne typen snuoperasjoner blir også Mangelen på samfunnsmessig konsekvens, definisjonen av radikalitet endret: Venstre- samt den evige resirkuleringen av argumen- høyre-aksen overflødiggjøres; det eneste som ter, gjør det selvsagt nærliggende for de intel- teller er å innta standpunkter som av flertallet lektuelle å holde munn. Men så vil man tross i feltet vil oppleves som kontrære. «Radika- alt bli sett og verdsatt. Et alternativ er derfor å litet» defineres altså gjennom de strategiene unngå å innta posisjoner, og i stedet nøye seg noen må følge for å skape ny diskusjon, ny med å kartlegge. Her skal ingen navn nevnes, dynamikk – og derved holde det sosiale fenomen en del av de såkalte meningsprodusen- menet «kritisk offentlighet» ved like. tene produserer jo slett ikke meninger, bare I dette perspektivet blir også etterlysningen diagnoser. Dette kan høres uskyldig ut, men av flere «høyreintellektuelle» mer forståelig. det ligger selvsagt en viss makt i kartlegging- VGs Anders Giæver er neppe spesielt høyre- en: Med et minimum av teoretisk kunnskap vridd selv. Like fullt ønsker han større repre- kan man fremtrylle karakteristikker som blir sentasjon av åndrike høyrefolk i den kritiske hengende ved folk i lang tid. Idéhistorieskriv- offentligheten – for ellers blir jo samtalene så ning som maktutøvelse, kunne man kalle det. andedamsaktige og tråkige! Et slikt ønske – Likevel blir karttegnerne i det store og hele egentlig: en påkallelse av fiender – kan bare verdsatt, ettersom de tildeler feltet en anelse komme fra en aktør i et felt hvor det uteluk- «betydning», en nimbus av pop. Liksom kende diskuteres for diskusjonens skyld. avdankede kjendiser kan selge seg billig for et Kunne man se for seg et tilsvarende scenario oppslag i Se og Hør, vil enkelte intellektuelle på Stortinget? En SV-politiker som håpet på et føle seg smigret av å bli inntegnet på et kart MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 80

80 samtiden 2 2005

over det norske åndslivet – enda plasseringen unngå opportunisme, vi vil fremstå som skulle være ondsinnet og grovt misvisende. autentiske og standhaftige i vårt engasjement, Ja, apropos media: Det er de representative og vi vil for all del ikke akseptere at vår radi- trekkene ved den kritiske offentligheten – kalitet skal måtte tøyes over avgrunnen dette at mennesker og miljøer er visse stand- mellom ord og handling. Men så er det altså punkter– som gjør at dens indre stridigheter så nettopp slike vilkår vi tilbys. Og hva skal vi enkelt lar seg transformere til journalistikk. gjøre med det? Morgenmøtene i hovedstadens kulturredak- I romanen Macht und Rebel foreslår Matias sjoner følger noenlunde det samme forløpet: Faldbakken en «deportasjon av (ideologisk) «Hvem kan vi få til å mene at …», lyder gjerne mening»: Når det man sier uansett ikke har redaktørens utgangsspørsmål – og så idémyl- noen samfunnsmessig konsekvens, kan man drer man frem en liste på 10-20 navn, stort sett like godt bli … vel, inkonsekvent. På denne plukket fra de samme miljøene, som kan måten gjør man det vanskeligere å skjelne «levere varene». Den journalistiske utfordring- meninger (eller: markørene for «mening») fra en består altså ikke i å få intervjuobjektet til å hverandre. Men også dette er en blindvei: resonnere, langt mindre la seg påvirke og even- Erfaringstapet kan ikke ganske enkelt opphe- tuelt overbevise av en meningsmotstander, ves av et nytt tap, et meningstap. Om det i det men å drive frem kontroverser som underbyg- hele tatt skal være noen vits å gå inn i rollen ger et kart som allerede er tegnet opp. Sakens som «kritisk intellektuell», må det finnes rom motsetninger er definert allerede fra morgen- for både mening og handling. møtet av, nesten helt ned på replikknivå – hva Derfor skulle man kanskje vurdere å gå i som gjenstår er en slags journalistikkens bil- motsatt retning i stedet. Det vil si: Heller enn led-lotto; å koble det rette standpunkt med det inkonsekvens kunne man velge å gjøre over- rette navn. En god sak er dermed en sak som konsekvens til sin strategi. «En annen verden får leseren til å tenke: «Jo da, herr X er kulturer mulig», heter det i våre dager – hvorfor ikke konservativ, kanskje enda litt mer enn jeg også «en annen offentlighet er mulig»? Mot- trodde – og fru Y er jammen postmodernist, det satsen til de numne snakke-slabberasene er trengte jeg iallfall ikke tvile på.» en offentlighet hvor standpunkter og motsetninger tillegges den vekt de burde ha – hvor de Penn og pistol hvite hanskene og troen på «de bedre argu- Vi husker alle hvordan Gymnaslærer Peder- menter» legges til side, og man griper til blan- sen, Dag Solstads romanfigur, sprøyter sin ke våpen når det er påkrevet. Ikke fordi de «livgivende sæd» inn i Nina Skåtøys «mjuke intellektuelle på denne måten ville vinne stør- fitte», og i samme øyeblikk opplever at han re politisk innflytelse – men de ville iallfall endelig, endelig er blitt et menneske som maksimere sin erfaringsevne, innenfor de «henger sammen». Og selvsagt misunner vi snevre rammer dagens samfunn tilbyr dem. gymnaslæreren – mindre for den kroppslige Deres argumenter og uenigheter ville plutse- enn for den åndelige lykke som i denne sce- lig bety noe, i det minste for dem selv, og kan- nen tilkommer ham. For hvem lengter vel skje dermed også for omgivelsene. ikke etter å henge sammen, henge på greip? Her må gjerne den suksessrike hiphop-kul- «Renhet» har vært et fyord etter 11/9 – nåja, turen få tjene som eksempel: I likhet med den egentlig siden modernismens gjennombrudd kritiske offentligheten er hiphop i utgangs- – men pytt: Vi vet at det er mulig å være «fullt punktet en ordkultur – ingen skal komme og og helt», men vi forsøker da alle sammen like- hevde at rap-artistene skyter fordi de mangler vel, for harde livet, og kan ikke annet. Som evnen til å formulere seg. Men dette miljøet kritiske intellektuelle vil vi for eksempel har forstått at den argumentative kulturen har MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 81

samtiden 2 2005 81

sine grenser; det finnes tilfeller hvor verbale hengende fare for å reduseres til enda en våpen ikke strekker til. Da setter man seg i en «diagnose», enda en ny «snakkis» på Kunst- stilig bil med fire av sine beste venner, lader nernes hus. pistolene og foretar en drive-by. Bilen brå- Så la oss si det slik: Fra nå av er det nok stopper utenfor et kafévindu, det singler i koseprat. Fra nå av skriver vi i stedet for å plu- knust glass, og vips – en fiende ligger igjen dre, og skyter når det er tomt i blekkhuset. I ste- pepret, med skjortebrystet innsmurt i blod og det for å pimpe gratis vin på forlagsfester, pres- lunken kaffe latte. Så bærer det rett hjem for sekonferanser, Fritt Ord-seminarer – bli hjem- å skrive en ny rap-tekst. me og skriv polemikk! I stedet for å forsones Skyte og skrive, altså. Pistol og penn. Om med din yndlingsfiende over siste øl på Kunst- ikke dette er en infantil strategi? Jo visst – nernes hus – slå ham ned! I stedet for å avfinne avmakt og infantilitet følges ad som lyn og deg med en urettferdig karakteristikk fra en av torden. Om den ikke er terroristisk? Naturlig- offentlighetens karttegnere – overfall ham på vis, men intellektuelle og kunstneriske sysler gaten, klyng ham opp i et hjørne og tatovér befinner seg allerede en hårsbredd fra terro- «sladrekjerring» i pannen hans! Vi nærmer oss rismen; det burde forrige århundre ha lært en sunnere offentlighet den dagen Aschehoug oss. Om den ikke er pinlig desperat? Jo visst, har installert metalldetektorer ved inngangen både pinlig og desperat – men med god grunn, til hagefesten, og lyden av singlende glass på liksom denne artikkelen med god grunn Kunstnernes hus fremkaller andre assosiasjo- antok en desperat tone (merket du det?) da ner enn at den nye stipendiaten på idéhistorie forfatteren plutselig innså at den stod i over- må ha fått i seg en øl for mye.• MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 82

Torbjørn Rødland

jesus beethoven einstein snoop dogg

MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 99

Torbjørn Rødland Einstein Picasso Darkthrone Snoop Dogg

Ekstrem musikk er for spesielt interesserte. et helt liv å tegne som et barn.» Fenriz har Black Metal skal ikke nå alle, og band-logoene selvfølgelig navn etter ulven i nordisk mytolo- trenger ikke være leselige. Mørk, organisk gi. Han spiller ikke på trommene lenger, sier lengselsmusikk trenger mørke, organiske han. Han har lært seg til å bare slå. logoer: Stilisert krattskog, aske, is og koagu- «Prøv ikke å oppnå suksess. Prøv heller å lert blod. Gotisk-symmetriske pentagrammer være dydig.» Albert Einstein gav dette rådet. og forfalne kors. I 2005 er svartmetall en for- Selv hentet sveitseren alle bitene i det ambisi- holdsvis konservativ disiplin. Gullalderen i øse teoretiske puslespillet sitt fra andre for- Norge er årene 1991 til 1995. Logotegnere over skere. Kildene ble aldri kreditert. Hva skal store deler av verden fortsetter å la seg inspi- man si til slikt? Av og til er kunstneren den rere av forgjengerne. Det hevdes at ekstrem- som samler og setter sammen andres småbil- metall er ekstrem individualisme, men for der. N mange er det viktigere å være Black Metal enn Vi trenger disse motsetningsfylte mannlige å være individuell. Dette er logoer som er uori- ikonene. Den som studerer Jesus, Beethoven, ginale uten å smigre for et TV-publikum. Det Einstein og Snoop Dogg, vil få en bredere for- gjør dem bare enda vakrere. ståelse av den vestlige kulturen. Det finnes ydmykhet, stolthet og idealisme Flere har lagt merke til det: en trettitre år i undergrunnen. Du vet du tilhører en gruppe gammel rapper fra Long Beach, California, med andre verdier enn mainstream. Et eksem- fremstår plutselig med ikonisk usårbarhet. pel er Darkthrone, som sier de aldri hadde Elvis Presley og Michael Jackson får flere ambisjoner utover platekontrakten. Fenriz, Google-treff, men Snoop Dogg er en mer radi- bandets skarpeste konseptualist, ville i 1991 kal artist, en mer skamløs entertainer. Det fin- gjøre musikk etter de enkleste formlene til nes et element av rollespill og komedie i Sno- åttitallspionerer som Bathory og Celtic Frost. ops tilbakelente omfavnelse av hallikverdier, Men Darkthrone hadde allerede spilt kom- marihuanarøyking og vold. Han har navn pleks Death Metal og var overkvalifisert for etter hunden i Knøttene og elskes både av den litt enfoldige monotomien til det svenske barn og voksne. Amoral kan være koselig. Det enmannsprosjektet Bathory. De hadde et er ingen mangel på ambisjoner i hundegår- annet utgangspunkt og kunne ikke unngå å den, men så er det også hip-hop vi snakker gjøre musikken rikere. Ufrivillig progresjon: om. Snoop Dogg er den svarte inkarnasjonen Den første måten kunsten utvikler seg på. Den av frihetselskende og ekspansiv amerikansk andre er villet regresjon: «Da jeg var barn teg- kommersialisme. net jeg som Raphael», sa Picasso.«Det tok meg New York, februar 2005

Torbjørn Rødland (f. 1970) arbeider med veletablerte bildetyper som synes å ha degenerert til klisjé. Med et blikk som både er kritisk og emosjonelt engasjert, knytter han samtidens popu- lære bildekultur til den romantiske tradisjonen. Rødland er bl.a. innkjøpt av Stortinget, Astrup Fearnley Museet og Nasjonalmuseet for kunst i Oslo; Herning Kunstmuseum og Arken Museum for Moderne Kunst i Danmark; Malmö Konstmuseum, Museet for samtidskunst i Strasbourg og Stedelijk-museet i Amsterdam. Denne våren kan fotografiene hans ses hos bl.a. Nils Stærk Contemporary Art, København (separat, til 21. mai); Preus museum, Horten (til 16. mai); Centre d'art contemporain de Meymac (til 26. juni); P.S.1 Contemporary Art Center, Long Island City, New York (til 22. september). MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 100

Ute Meta Bauer og Yvonne P. Doderer Kunstens rolle i samfunnet

Vårt perspektiv på verden er utvilsomt blitt mer komplekst. Fremveksten av den nye kommunikasjons- og informasjonsteknologien – fra kabel-tv via mobiltelefon og data til internett – samt de akselererte sosiale endringene igangsatt etter Jernteppets fall i 1989 og den påfølgende «frigjorte» ver- densomspennende kapitalismen, har medvirket til det.

Også det norske samfunnet blir stadig mer enn noen gang møter kulturforskjeller med mobilt og internasjonalt, særlig etter at flypri- mistenksomhet, under stikkordet «clash of sene er sunket betraktelig. «Vår» verden, som civilizations».1 Man burde anta at ethvert sivil- fortsatt ikke er «alle» menneskers verden, har i samfunn vurderer nye former for diskursiv løpet av de siste tiårene på mange måter for- selvrefleksjon og innovativ intervensjon som andret seg. I stedet for selv å betjene tungt nødvendige, og kulturforskjeller som merver- maskineri, styrer vi nå maskinene ved hjelp av di. Kulturen kan ikke bare overlate det å åpne datamaskiner. I stedet for å samle opp kon- opp og finne nye veier å gå, til de tradisjonelle tant- eller gullreserver, handler vi globalt og vitenskapene, politikken, næringslivet og for- virtuelt med aksjer. Utviklingstrekkene vi ser valtningen. For deres løfter om en bedre frem- er først og fremst økonomisk og teknologisk tid har ofte nok vist seg som positivistisk pro- betinget og innebærer ikke nødvendigvis en jeksjon, som feiltagelser eller i alle fall som endring i måten vi tenker på. ytterst utilstrekkelige. Nettopp i møte med Vi står nå overfor stadig mer polariserende kompleksiteten og kritikaliteten i dagens ver- økonomiske og sosiale livsforhold – både inter- den, som også Norge konfronteres med, hand- nasjonalt, nasjonalt og lokalt – samt politiske ler det ikke bare om å endre eksisterende og næringsmessige maktstrategier som mer strukturer, men om å etablere nye former for MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 101

samtiden 2 2005 101

kunnskapsproduksjon i det kulturelle feltets verkets enestående «aura»3, slik vi finner det integrasjon. Her er de såkalte «skjønne kun- igjen i verkene til gamle «mestere» og i fore- ster» – kunst og arkitektur, scenekunst, stillingen om kunstnergeniet som enestående musikk, litteratur osv.– sentrale bestanddeler i modell for kunstnersubjektet, har dermed i forståelsen av kunnskapsproduksjonen. lang tid stått overfor en utvidelse av kunstbe- Slik sett gjør et dobbelt «backlash» seg gjel- grepet. I denne sammenheng ser vi også est- dende, for å overskride terskelen for integra- etikkbegrepets fortløpende oppløsning som sjon av kunstnerisk praksis som likeverdig «det skjønne», «det edle» og «det gode» (Schil- form for kunnskapsakkumulasjon: Både de ler), som den gang måtte vike for eksempelvis ovennevnte mistanker i sammenheng med et Det vondes blomar (Les Fleurs du mal) av Baude- formentlig «clash of civilizations», og de stadig laire og en «heslighetens estetikk». sterkere kravene om en tilbakevending til en Striden om det utvidede estetikkbegrepet tradisjonell kunstforståelse. Dette tilbakeslaget pågår den dag i dag. Også innenfor samtids- står i motsetning til kulturproduksjonens inn- kunsten står skapelsen av et enestående kunst- t ovative potensial, som igjen og igjen formule- verk, et l´art pour l´art, overfor fremstillingen rer seg på ny, dannes og utfolder seg, og spei- av kommunikative rom. Kunstnere og publi- ler forlegenhet og søken etter holdepunkter i kum går inn i en dialog, som krever av begge det kjente og tilvendte. sider en diskusjon om estetikk og forskjellige uttrykksformer og innhold. Etterforskning er Kunst som kunnskapsproduksjon ofte det metodiske grunnlaget for konstruksjo- nen av slike kommunikative rom, det være seg «Kunst» er på ingen måte et statisk begrep – i eget felt eller i etterforskningen av andre, snarere en intendert prosess i permanent for- respektive sosiale, kulturelle,vitenskapelige og andring. Allerede ved starten av 1900-tallet politiske områder. Kunstneren er åstedsgran- hadde den vestlige kunsten gjennomgått en sker og samler ulike opplysninger, materialer, radikal snuoperasjon, som markerte og reflek- gjenstander og objekter for å analysere dem og terte samtidens samfunnsmessige omveltning- arrangere dem på nye måter, for så å oversette er. Kunstproduksjonens intensjon lå ikke leng- dem til et kunstnerisk arbeid og kontekstuali- er bare i det å avbilde det aktuelle livsmiljø, sere eller intervenere i dem i tråd med egne men mer i å bearbeide den erfarte verden tolkninger. gjennom ulike kunstneriske strategier; å kon- Denne fremgangsmåten gjør, stikk i strid struere nye perspektiver, å intervenere i eksis- med grunnsetningene til de tradisjonelle terende forhold ved hjelp av ulike medier og vitenskaper, verken krav på objektivitet eller metoder, eller å gå imot datidens herskende fullstendighet. De kunstneriske nykodingene kunstforståelse. feller ingen dommer og påberoper seg ingen Dette ble for eksempel tydelig ved de politi- «riktig» eller «gal» verdi. Det motsatte er tilfel- serte aksjonene til Dada-bevegelsen, ved sur- le: med denne formen for kunstnerisk praksis realistenes psykoanalytiske tilnærming og ved blir den subjektive faktoren gjenkjennelig, og situasjonistenes nektelsesstrategier. Dette metodenes relativitet og subjektivitet gjort omfattet også den særegne praksis, diskurs og synlig. Dette innebærer imidlertid ikke at distribusjonsmåte med å reflektere og ta utvalget og fokuset til den kunstneriske pro- avskjed med den kunstneriske produksjonens duksjonen blir vilkårlig og planløst. De aktuel- og dens objekters antatte autonome og origi- le kunstneriske praksiser legger heller en mer nale status, slik Walter Benjamin har beskrevet eller mindre tydelig ut- og gjennomarbeidet det med eksempel i kunsten, filmen og foto- analytisk stringens til grunn, som utvikler seg grafiet2.Tapet av det opprinnelige og av kunst- gjennom innholdet i det aktuelle arbeidet. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 102

102 samtiden 2 2005

Kunstnere som fører andre Nils VikFoto: intellektuelle», altså ikke kunstneriske strategier som «statstjenere» eller «tje- igjen, bruker bilder og nesteytere». En slik posi- materialer de har for hån- sjon omfatter en kritisk den, og synliggjør tingenes holdning som er integrert i samfunnsmessige betyd- det kunstneriske arbeidet, ning gjennom fremmedgjø- som ikke begrenser seg til ring og analyse. en analyse av den sam- Vi er ikke ute etter å funnsmessige utviklingen, ajourføre den tradisjonelle men som forsøker å gripe forståelsen av «kunstner- inn i disse forløpene ved subjektet» i denne skisse- hjelp av kunstneriske mid- messige beskrivelsen av ler. Erfaringene med kunstneriske praksiser. «Bataille Monument», som Kunstnersubjektet har i den sveitsiske kunstneren lang tid vært forlatt, i alle Ute Meta Bauer Thomas Hirschhorn7 inn- fall av de kritiske representanter for kunstfa- rettet i løpet av Documenta11 i et arbeider- og get. Dette til tross for at ideen sitter dypt i ofte innvandrerstrøk i Kassel, viser for eksempel at brødløse, men overveldende geniale og dessu- kunst meget vel kan forstås og benyttes av ten overveiende mannlige kunstneres hoder. «ikke-innvidde», om enn annerledes enn av Tallrike arbeider innenfor samtidskunsten samtidskunstens insider-publikum. viser at forestillingen om kunstnersubjektet Likevel er figuren «organisk intellektuell»8 ikke bare tilhører fortiden, men i tillegg er et også heftet med visse motsetninger. For selv uttrykk for en vestlig-hegemonial tenkning og kritiske kunstneriske posisjoner kan tjene som en del av et (post-)kolonialt perspektiv. Redak- «omflakkende produsenter» for videreføring- sjonen for Documenta114 viste at europeiske en av kapitalistiske moderniseringsstrategier og amerikanske kunstmiljøer har følt det tungt og for fremskrivingen av differanse, slik dette å skulle oppgi, eller i alle fall å utvide, de til- stadig vekk diskuteres i de ulike diskursene vante synsmåter, og å gi opp de tidligere kul- rundt kunst- og kulturproduksjonens rolle i turelle topografienes hegemoni. skjæringspunktet mellom estetikk og politikk. Samtidig reiser en globalt basert samtids- På den annen side åpner kunstfeltet opp for kunst med forskjellige uttrykks-, fremstillings- nye horisonter for kunnskapsproduksjonen. og dokumentasjonsformer spørsmål ikke bare Slik beskjeftiger ulike kunstnergrupper – fra ved eksistensen av de såkalte «parallellverde- tyske Park Fiction9 til Raqs Media Collective10 nene»,5 postulert av konservative kretser. Den fra New Delhi – seg med spørsmål omkring viser også at «skiftningen» mellom disse verde- produksjonen av urbane rom, og viser frem nene – med kolonialismens tilbakelagte praksi- nye strategier for romtilegnelse og -forandring. ser som Créolité eller stayer-figurer som «trik- Og slik initierte og fulgte gruppen Park Ficti- seren», identiteter og diskurser som har bestått on en lengre kreativ prosess: Sammen med over lang tid og som de- og rekonstrueres – sta- interesserte beboere lagde de selvorganiserte dig vekk arrangeres og settes sammen på ny. parker i Hamburg-bydelen St. Pauli, mens Disse strategiene baserer seg, som allerede kunstnergruppen HuitFacettes fra Dakar over antydet, på en annen forståelse av kunstnernes flere år utarbeidet alternativer til emigrasjon samfunnsmessige funksjon: Kunstnere som, og arbeidsmigrasjon til byene i form av kunst- for å si det med den italienske filosofen Anto- neriske workshops. Den kongolesiske Groupe nio Gramsci,6 inntar en stilling som «organiske Amos beskjeftiget seg med teaterproduksjo- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 103

samtiden 2 2005 103

ner, radiosendinger og filmer om demokratise- sjikttilhørighet. Selv i høymoderne samfunn ringsprosesser og menneskeverdspørsmål. Til kan man nå som før slå fast at det fins vesent- de ulike kunstneriske metodene kom det sam- lige forskjeller i mulighetene for kulturell tidig nye oppdragsformer for kunstnerisk pro- kapitaldannelse, som fordeler seg etter klasse, duksjon, som motsatte seg og trakk på de kon- slekt og etnisk tilhørighet. Og dette til tross for vensjonelle oppdragsformene, som for eksem- at tilgangen til kulturelle instrumenter for pel kunstnernes egendefinerte oppdrag. Ikke kunnskapsproduksjon – som bøker, leksika, bare «klassisk» utdannede kunstnere ga sine datamaskiner eller til og med kunst og kultur bidrag, men også selvlærte kunstnere, folk – i disse samfunnene lettes gjennom innfø- som arbeider og opererer utfra andre disipli- ringen av gratis museumsbesøk og folkebiblio- ner i det kunstneriske felt. Slik kommer også teker, slik det også gjøres i Norge. Likevel for- stadig de (vestlige) kunstmiljøenes egne meka- blir den bevisste og ubevisste tilegnelsen av nismer og strukturer i fokus for de kunstneris- kulturelle goder – i likhet med ervervelsen av ke refleksjonene, med motsetningene i de objektive former for kulturell kapitaldannelse, samfunnsmessige rollene i institusjoner som som høgskole- og universitetstitler – som før for eksempel gallerier og museer, eller i utdan- bestemt av mekanismer for inkludering og ningssituasjonene ved kunstakademier og uni- eksklusjon. De fire former for inkludering og versiteter. Med dette mangfold av metoder, eksklusjon skyldes i mindre grad kunst- og praksiser og diskurser, viser samtidskunstfeltet kulturproduksjonen selv, og mer de aktuelle seg som åpent, innovativt og produktivt nok til sosiale og samfunnsmessige forholdene. å gi et bidrag til kunnskapsproduksjonen. Her En ytterligere årsak til den skeptiske avvis- står lesemåtene for kunsten overfor en forstå- ningen eller sågar forkastelsen av kunst er vis- else av kunsten som enten ren underhold- selig også religiøs dogmatisme uansett opp- nings- og fritidsfaktor, eller som samfunns- hav: Bilder og bildeproduksjon var tradisjonelt messige eliters eksklusive uttrykk. Den siste kun tillatt under bestemte fortegn, og ellers lesemåten kommer også til uttrykk i Norge, fra fullstendig avvist. Her har kunstnere alltid brede befolkningslag med en ambivalent hold- gjort det til sitt varemerke å modig bryte med ning til aktuell kunstproduksjon. de til enhver tid gjeldende tradisjoner for fremstilling. Blant mange aktuelle eksempler Kunst er ikke eksklusiv kan det i denne sammenheng vises til Miche- underholdning for de få utvalgte langelo Buonarrotis ansiktsstudier, Hierony- mus Boschs visjoner, Francisco Goyas maleri- Skepsisen overfor samtidskunst er særlig er og grafikk, eller også til Käthe Kollwitz’ utbredt i det egalitære Norge, selv om hold- skulpturer. Deres kunstneriske produksjon ningen begrunnes ulikt og inntas fra ulike fremstilte eller tematiserte på kritisk vis dati- posisjoner. Ikke få oppfatter så vel resepsjonen dens hverdagslige forhold og politikk. Også som kjøpet og samlingen av kunst som en dis- maleren Edvard Munch plasserte hverdagens tinksjonsgevinst, som historisk var forbeholdt liv og lidelse blant den jevne befolkning i sen- geistlige, adel og borgerskap. Og faktisk er det trum for sine malerier og betraktninger. slik at dersom man følger analysene til den Ikke bare de borgerlige, men også det såkal- franske sosiologen Pierre Bourdieu11, hans for- te politiske venstre fant erfaringsmessig «kun- klaringer på individuell og samfunnsmessig sten» vanskelig å forstå. Et sosialistisk preget, dannelse med hensyn til kulturell kapital, såkalt basisdemokratisk organisert samfunn, viser det seg at selv i høyt industrialiserte sam- som også det norske, trenger ingen kunstner- funn verken er eller kan tilegnelsen av kultu- individer, og ingen «finkultur» for estetisk relle goder bli uavhengig av samfunnsmessig klassifisering. Nettopp det spaltede forholdet MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 104

104 samtiden 2 2005

den tradisjonelle venstresiden hadde til kunst- «utenlandsk» kunst og internasjonalisering produksjonen, skriver seg fra et kunstbegrep som unødvendig støy. Også forestillingen om som mest fokuserer på «finkultur», og dermed at kunsten for å kunne kalles «kunst» må inne- på tradisjonelle steder for kunstnerisk fremvis- holde en fremstilling av «skjønnhet og storsla- ning, som gallerier, museer og operahus, og genhet», slik det for eksempel i stadig større som også reduserer begrepet til dette. Dermed grad kreves i de tyske kulturspaltene, er i kan samtidskunsten i dag tilby en stor bånd- denne eksklusiviteten gått av moten. Uten tvil bredde av ulike praksiser, innholdsmessige finner man også den dag i dag «salongmaleri- motsetninger og metodiske innganger. Denne et», som åpner seg langt lettere for betrakterne båndbredden strekker seg fra tradisjonelle enn for eksempel de komplekse fotografiske uttrykksmåter som maleri, via video- og film- arrangementene til en Jeff Wall, eller arbei- produksjon, nye medier, kunst i det offentlige dene til kunstnerparet Book og Hedén. Men rom og performancekunst, og til aktivistisk uten å nå ville spille det ene ut mot det andre, kunst. Dessuten utspiller ikke få strenger av lar det seg likevel konstatere at nettopp dagens kunstproduksjonen og -representasjonen i samtidskunst og -kultur er mer variert enn vestlige kunstmiljøer i dag seg på helt andre noen gang, og at dette løper sammen med arenaer enn akademiet, galleriet, privatsam- andre samfunnsmessige, sosiale og vitenskape- lingen og museet, selv om disse institusjonene lige diskurser. som før også spiller en viss rolle. Mange kunstnere arbeider i dag innenfor alternativscener, i Konfrontasjon musikk- og filmbransjen eller med interven- eller representasjon? sjoner i offentlige og urbane rom. Dermed oppnår samtidskunsten sikkert ikke alltid å For å oppnå denne variasjonen og videreføre være umiddelbart forståelig, men den stiller den, gjelder det for samtidskunsten å slå inn krav til mottakeren gjennom innholdsmessig på nye veier i omgangen med det politiske og diskusjon av de iboende og vekslende spillere- samfunnsmessige nivået. I dette spørsmålet glene, samt av de aktuelle diskursive referan- avtegner det seg også innenfor kunstområdet sene. Omvendt gjelder denne fordringen på ulike posisjoner: Mens én side av kunstens samme vis for kunstnerne selv. Ikke alle som representative funksjon består, betoner den kan betjene en trykkepresse eller omgås pens- andre siden den aktuelle kunst- og kulturprak- ler og farger eller video er dermed kunstnere. sisens refleksjons- og intervensjonspotensiale At kunst må oppfylle visse innholdsmessige og som tar høyde for de samfunnsmessige foran- estetiske parametere og en tilsvarende kontek- dringene. Spesielt i Norge er situasjonen rela- stualisering innenfor den globalt sammen- tivt komplisert, da det på den ene side finnes knytte samtidskunstdiskursen, og særlig når en samfunnskritisk ansats i kunsten siden man måler den opp mot det internasjonalt 1800-tallet (Munch, Ibsen), som også ble mot- opererende kunstfagets innforståtte interna- tatt utover landegrensene. På den annen side sjonale mål og målestokker, blir fremdeles er det bare nylig etablert et ungt, internasjo- oversett nettopp i Norge. nalt kunstmarked, først i Oslo og Bergen, med Men selv om det i lys av den bare 100 år gallerier, firma- og privatsamlinger utenfor gamle norske nasjonen er forståelig at det norden statlig understøttede kunstproduksjonen. ske «kunst- og kultursamfunnet» stadig vekk I så henseende er det for øyeblikket mer beskjeftiger seg med spørsmål om nasjonal begjær i retning av det kunstneriske felt. Et identitet, behøver ikke dette nødvendigvis bety konfrontativt moment fremgår eksempelvis av at vi ikke interesserer oss for internasjonale den økende velstand i Norge de siste 50 år, diskurser og/eller ignorerer eller avviser som har medført et nytt krav om en interna- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 105

samtiden 2 2005 105

sjonal tilstedeværelse for norsk kunst. Norges favoriserte livsmodellen til «den protestantiske nye sosiale klasse, hvis selvoppfattelse etter kjernefamilien» i Norge og den mellomeuro- hvert innbefatter verdsetting og samling av peiske figur «den omflakkende produsenten»12 kunst, og der kunst også i Norge langsomt blir egne seg for en spennende diskurs, blant annet et statussymbol, står nå overfor innflytelsesri- om motsetninger mellom global nyliberalisme ke lokalt agerende kunstverksteder og -for- og lokal tradisjonalisme. Innføringen av en eninger, som har fanget interessen til flere bred diskurskultur for samtidskunsten og den tusen norske kunstnere. Men dette er en gene- aktuelle kulturproduksjonen vil innebære en rell selvmotsigelse, som fremgår av den politis- tilsvarende intellektualisering av det norske ke og samfunnsmessige utvikling i Norge de samfunnet, og man vil måtte ta endelig avskjed siste 50 årene. Et videre spenningsfelt har med det romantiserte selvbildet av en «nasjon åpnet seg innenfor den norske kulturpolitik- av bønder og fiskere». Det nye motet til kon- ken. Kunst blir på den ene side forstått som frontasjon vil gjøre de for øvrig i lang tid nasjonal representasjon, mens en yngre gene- bestående samfunnsmessige forskjellene og rasjon av funksjonærer på den annen side i utdifferensieringene synlige, og dra med seg økende grad åpner seg for aktuell kunst, idet tapet av den pseudo-harmoniserende «vi-er- de forstår kunst og kultur som en mulighet for alle-like»-følelsen. Visselig skaffer selv ikke «soft diplomacy», der forøvrig også etablering- kunsten oss foreløpig en annen og bedre ver- en av en organisasjon som Office for Contem- den. Det den derimot kan gjøre, er å vise at det porary Art Norway (OCA) inngår. Det handler fins en annen forståelse av «verden», og også ikke om å spille disse modellene ut mot hverandre innganger til denne. Kunsten kan – og andre, men om å gjøre misforståelsene, som det er en vesentlig forutsetning for alle typer også de rådende posisjonene og de konstitue- konstruktive endringer – sette i gang en utvi- rende kunstbegrepene må finne seg i, produk- delse og en korreksjon av bestående synsmå- tive, i stedet for gjensidig å la seg blokkere av ter, vurderinger og bedømmelser. lammende stillingskriger. Selv om man i Norge i langvarige diskusjoner også stiller Kunsten som aktivitetssone spørsmål ved minimale endringer, unnviker man likevel at det oppstår saklige diskurser. En av samtidskunstens sentrale kvaliteter er Det iboende potensialet for en motsetning i dens kommunikative muligheter. Det være seg disse tilsynelatende kontrære konstellasjone- i utvekslingen mellom kunstnere, kunstinte- ne, som gjør disse misforståelsene produktivt resserte, ulike samfunnslag, eller i andre kul- brukbare, forspilles på denne måten gang på turrom. Kunstnere har fra gammelt av beveget gang. Videreførende blir det først når sam- seg i og mellom forskjellige kulturer, og krys- funnsmessige spenningsfelt langs disse ulike set regionale, nasjonale og internasjonale «ter- og nye kunstoppfatningene blir synlige og eta- ritorier». Men nettopp i disse produktive bleres, for å støte sammen med det aktuelle utvekslingene har Norge mye å ta igjen. Det er status quo i det norske samfunnet, i stedet for store mangler i den norske «infrastrukturen» at kunsten og dens diskurs reduseres til rene som er nødvendig for kunstfeltet. Modernise- representativt-nasjonale funksjoner. ringen av det norske samfunnet – slik den pro- Det å tematisere, reflektere over og der- jiseres i en studie utarbeidet på oppdrag fra igjennom drøfte den aktuelle situasjonen kan Regjeringen, «Branding Norway», der «kunst dermed føre til en endring av styrkeforhol- og kultur» forstås som en form for mykt diplo- dene, ikke bare innenfor kunstfeltet, men også mati for å bane nye veier for den kunstnerisk- innen det norske samfunnspolitiske selvbildet. kulturelle utvekslingen og åpne nye mulighe- Så vil for eksempel motsetningen mellom den ter – fører med seg en verdifull erkjennelsesge- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 106

106 samtiden 2 2005

vinst, og er således svært velkommen. For det seg styre med en slik form for støttepolitikk. første leder en slik åpning interessen bort fra Spissformulert og sammenfattet fører dette til en farlig instrumentalisering, der kunsten skal en «positiv» måling av den kunstneriske pro- fungere som «avantgardekunst», eller «hale- duksjonen, og bærer i seg faren for at det dan- heng» til det globaliserte næringsliv. For det nes et «kontrollsamfunn». Den som vil ta opp andre må det også nevnes at det spesielt i problematikken med demokratisk adgang og Norge ville vært sunt med en kunstproduksjon kontrollsamfunnet, har mye å hente hos den som var uavhengig av statlig drypp. Det som franske filosofen Michel Foucault.13 For det tilsynelatende kan virke som rettferdig og finnes ikke noe «utenfor makten», noe som grunnleggende demokratisk, er ved nærmere gjør kritisk refleksjon og teoribygning så vik- ettersyn et gjensidig avhengighetsforhold tig nettopp innenfor kunst- og kulturproduk- mellom søkerne, a nation of applications,og sjonen. Dette krysningspunktet – der også tallrike statlige og kommunale støtteordning- samtidskunsten og samtidskulturen befinner er. Dette medfører ikke bare en forskjellsbe- seg – mellom oppfyllelsen av et offentlig man- handling av dem som hjelpes frem, men dat der kunst- og kulturproduksjonen og støt- gjennom disse støtteordningene, vanligvis teordningene utfører et samfunnsmessig opp- begrenset til en tidsramme på ett til tre år, drag, og statlig tilknyttet innkassering med umuliggjøres også avvik fra de gitte innholds- mål om å skaffe seg bedre kort som Global messige retningslinjene fra begynnelse til Players gjennom et kulturelt og internasjona- slutt. Og selv om det kan være fornuftig å til- listisk image («Branding Norway») – kan ingen passe de innholdsmessige føringslinjene til det av dagens kunst- og kulturskapere lenger slip- nødvendige, for eksempel til de aktuelle sam- pe unna. Nok en gang viser samtidskunstens funnsmessige temaer, har dette ført til at den samfunnsmessige funksjon seg langs denne kulturelle produksjonen befinner seg i en sta- rekken av spørsmål om internasjonalisering dig vekslende tilpasningsprosess med korte av det norske «kunstsamfunnet» mot en norsk frister i forhold til disse målene. Dermed blir «kunstscene», og mot et internasjonalt aner- for eksempel profilbyggingen og oppbygging- kjent norsk kunstmiljø. For den norske kunsten av kunstnere i Norge omtrent som noe som og kulturproduksjonen vil ikke kunne oppnå utspiller seg på sportens område, eller det stil- en internasjonal posisjon uten en grunnleg- les spørsmål ved oppmuntringen av enkelte gende åpning i stedet for en avgrensning, mot fremragende prosjekter, som følges med stor verden utenfor, og uten grenseoverskridende skepsis. utveksling i stedet for bare assimilering.• Vi ønsker ikke å oppmuntre til elitedan- nelser i kultursfæren, heller ikke til å holde Oversatt fra tysk av Torstein Viddal. fast ved tradisjonelle forestillinger om kunst- Denne artikkelen er den andre i en serie med nersubjekter. «Kunst for alle» er utvilsomt et artikler om utviklingslinjer i samtidskunsten. svært viktig gode. Men en slik kortsiktig Den første artikkelen, «Ansvarlighetens kunst» kunst- og kulturstøtte fører til en ensformig av Gavin Jantjes, stod i Samtiden nr 4/2003. nivellering i stedet for støtte av forskjelliggjø- Den neste artikkelen blir skrevet av ring og heterogenisering innenfor den aktuel- Øystein Ustvedt. le kunst- og kulturproduksjonen. Og ikke Prosjektet er støttet av Norsk kulturråd. minst lar kulturproduksjonen og diskursen MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 107

samtiden 2 2005 107

Noter 1. Jf. Samuel P. Huntington: The clash of Civilizations 7. Documenta11_Plattform5: Utstilling. Katalog, docu- and the Remaking of World Order, Simon & Schus- menta und Museum Fridericianum Veranstaltungs- ter, 1998. GmbH, Kassel (Hg.), Hatje Cantz, Ostfildern-Ruit 2. Jf. Walter Benjamin: Das Kunstwerk im Zeitalter sei- 2002. Også i engelsk utgave. ner technischen Reproduzierbarkeit. Suhrkamp Ver- 8. Slik skriver Gramsci m.fl.: «Hvilke er de ‘ytterste’ lag, Frankfurt am Main 1977. rammer for betydningen av ‘intellektuelle’? Lar det 3. Jf. Benjamin, 1977, s. 16, engelsk: Walter Benjamin: seg gjøre å finne et enhetlig kriterium [..]? Den mest The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduc- utbredte metodiske feilen synes å være den som leter tion, oversatt av Harry Zohn i Gerald Mast og Mars- etter dette kriterium i egenarten til de intellektuelle hall Cohen (red.): Film Theory and Criticism, , Lon- gjøremål, i stedet for i sammensetningen av det sys- don, New York, Toronto, Oxford University Press, tem av forhold, der den enkelte (og følgelig også 1976, s. 612-364. gruppene han/hun personifiserer) befinner seg i de 4. Documenta11: Documenta11_Plattform1 Wien 15. samfunnsmessige forholdenes allmenne sammen- mars – 20. april 2001, Berlin 9.- 30. oktober 2001; heng.» i Antonio Gramsci: Gefängsnishefte, Kritische Documenta11_Plattform2 New Delhi 7. – 21. mai Gesamtausgabe, utgitt av Klaus Bochmann,, Argu- 2001; Documenta11_Plattform3 St. Lucia, 13.- 16. ment-Verlag, Hamburg 1992, bind 7, hefte 12, § 1, s. januar 2002; Documenta11_Plattform4 Lagos, 15. – 1499. 21. mars 2002; Documenta11_Plattform5: Utstilling i 9. Documenta11_Plattform5: Utstilling. Katalog, docu- Kassel, 8. juni – 15. september 2002. menta und Museum Fridericianum Veranstaltungs- 5. Opprinnelig et begrep fra vitenskapen og science fic- GmbH, Kassel (Hg.), Hatje Cantz, Ostfildern-Ruit tion, der det i universet skal finnes mulige dobbelt- 2002. Også i engelsk utgave. gjengere av vår verden. Begrepet dukket også opp i 10. Documenta11_Plattform5: Utstilling. Katalog, docu- overskriftene i tysk presse i sammenheng med drapet menta und Museum Fridericianum Veranstaltungs- på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh i GmbH, Kassel (Hg.), Hatje Cantz, Ostfildern-Ruit Amsterdam, da han ble stukket ned av en ung mus- 2002. Også i engelsk utgave. lim. I Der Spiegel Online: «Tyskerne ser forskrekket 11. Jf. Pierre Bourdieu: Ökonomisches Kapital – Kulturel- på katastrofen i nabolandet, og konfronteres nok en les Kapital – Soziales Kapital, i: Margareta Steinrücke gang med hovedsaken, nemlig at integrasjonen av (utg.): Pierre Bourdieu: Die verborgenen Mechanis- utenlandske borgere også her i landet mange steder men der Macht. Schriften zu Politik & Kultur 1, VS- er fullstendig feilslått. Sjelden er det blitt så klart for- Verlag, Hamburg 1992, s. 49-80. mulert hva som er galt i Tyskland: Under dekke av 12. Jf. Toni Negri, Maurizio Lazzarato, Paolo Virno: ‘kulturelt mangfold’ har det utviklet seg parallellver- Umherschweifende Produzenten, ID-Verlag, Berlin dener, der rettsstaten delvis synes å være satt ut av 1998. kraft». Kilde: 13. Jf. u.a. Jan Engelmann (utg.): Michel Foucault: Bots- http://www.spiegel.de/sptv/thema/0,1518,327916,00 chaften der Macht, Der Foucault-Reader, Diskurs und .html (per mars 2005). Medien, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart, 1999. 6. Jf. Antonio Gramsci: Prison Notebooks, Vol. 1 (1992) og Vol. 2, Columbia University Press, 1996. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 108

108 samtiden 2 2005

z filmtidsskrift Filminteressert? Liker du å se film? Snakke om film? Lese om film? Vil du vite mer om film? Abonner på Z filmtidsskrift! I Z finner du dyptpløyende artikler,intervjuer og kortere interessert i å vite mer? essayistiske tekster om film. Hvert nummer er viet et Gå inn på våre websider: filmrelatert tema vi går i dybden på, og som kan gi nye www.znett.com innfallsvinkler til filmmediet.Temaene spenner over alt Her finner du en oversikt fra filmstil, filmopplevelse, filmmusikk og farlig film til over utgitte numre og tidligere ulike sjangre og regissører. publiserte artikler. Z utgis av Norsk Filmklubbforbund, med 4 nummer i året.Ett av numrene hvert år er viet ny norsk kortfilm. z

Liberalt Laboratorium i samarbeid med Samtiden

innbyr til konferanse om Samfunnskontrakten og liberal politikk Norges tradisjonelle samfunnkontrakt utfordres i dag av globalisering, et nytt trusselbilde i terrorismen, og demografisk forandring. Når samfunnet utvikler seg så raskt, endres også vår oppfatning av hva som er legitim politikk. Derfor er det nødvendig å klargjøre hvilke veivalg vi står overfor og hvilke prinsipper vi legger til grunn for hva vi gjør. Liberalt Laboratorium innbyr i denne konferansen til debatt om hvordan den liberale idétradisjonen kan veilede praktisk politikk for de nye utfordringene.

Deltagere: Det liberale samfunn og terrorisme Paul Berman, World Policy Institute Velferdspolitikk og liberale prinsipper William Paxton, Institute for Public Policy Research Politisk makt: Lokal eller sentral? Jørn Rattsø, professor; Heikki Holmås, stortingsrepresentant ...med flere... 11.30-16, lørdag 28. mai • Aschehoug Forlag, Sehesteds gate 3, Oslo

Lett lunsj vil bli servert • Uforpliktende påmelding sendes til [email protected] innen 20. mai www.liblab.no • Liberalt Laboratorium takker Fritt Ord for økonomisk støtte MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:47 AM Side 109

samtiden 2 2005 109 Fire veker gratis! Bli kjend med DAG OG TID!

Du får dei fire neste utgåvene av DAG OG TID, ei fri vekeavis for kultur og politikk gratis utan å binde deg. Blir du årsabonnent, kan du velja mellom to bokgåver:

– Det er godt å lese 1. Ragnar Hovland: noko som gjev meg Norske gleder. noko å tenkje på. 2: «Eg gir ein god dag i det vonde» Avisa er motstraums – det likar eg. Fyndord frå Olav Duuns dikting redigert av Otto Hageberg. Astrid Versto Ta kontakt med det same! DAG OG TID Pilestredet 8, 0180 Oslo • Tlf: 21 50 47 21 • E-post: [email protected] Årsabonnement kostar kr 895,– Tilbodet gjeld nye abonnentar MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 110

Per Thomas Andersen Gaten

[I] kenes fryd finner duene noe de kan spise, Det begynner med duer. Duene er gatens dag- også i fortvilelsen pikker de med nebbene pasienter. De ankommer tidlig om morgenen, sine. Derfor er de på plass før spylevognen og kurrende, med kreftsvulster på føttene og søppelbilen kommer. Klokken er bare fem. smitte i fjærdrakten. Du ser dem aldri om nat- Lyset nøler enda med å feste seg på vindusru- ten, men om dagen erobrer de metropolene. tene. Lyden fra en ulende sirene nærmer seg. De kurrer og pikker i gjenglemte begre med Støynivået virker helt urimelig i morgenstill- french fries fra McDonald’s, og slåss om cellu- heten. Snart kommer en politibil drønnende. losen i pappemballasje som noen har slengt Lyden synker en halvtone idet den passerer. fra seg. De finner alt som er spiselig, de finner Kanskje har det vært et ran på 7-Eleven, kan- smulene folk tørker bort fra munnviken når skje er det husbråk et sted. Utrykningskjøre- de kommer ut fra Sultan Shawarma, de finner tøyet minner om at gaten er en lineær fortel- skinnhanskene dine hvis du mister dem en ling. Den begynner ett sted og fører til et vinterkveld, og de spiser dem opp. De har en annet. Nørrebrogade starter ved Dronning krås som kan male næringsstoffer ut av små- Louises bro. stein om det skulle knipe. De er tallrike som rottene var det i middelalderens byer, og de er [II] like helsefarlige. De ankommer tidlig om Halstead Street var ved begynnelsen av det 20. morgenen. De oppfører seg som om gaten var århundre sentrum for Chicagos store immi- skogbunn, og opphever forskjellen mellom grantgetto. Byteoretikeren Richard Sennett byen og naturen. skrev i 1970 en bok han kalte The Uses of Dis- De er på plass før gatespyleren kommer. order. Personal Identity and City Life. Der hevdet Den vasker vekk nattens anstrengte overmot han at i Halstead Street var alle slags etniske og ubeherskede ensomhet. Også i mennes- grupper jumbled together.1 Ingen av immi- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 111

samtiden 2 2005 111

grantgruppene levde i lukkede sosiale miljø- der intense familiestrukturer «renser» mang- er.«What was contained in this life on Halste- foldet. Kort sagt: Det Richard Sennett i sin ad Street could be called a multiplicity of ‘con- bok fra 1970 beskriver som en tapt diversitet, tact points’».2 Vi ville nok ha kjent oss igjen i er 30 år senere igjen en realitet, ikke bare i hverdagslivet på Halstead Street, sier Sennett, nordamerikanske metropoler, men i nesten men bare frem til arbeidstidens slutt. På vei enhver storby. Nørrebrogade er diversitetens hjem fra arbeidet stoppet mange ved en kafé og uordenens fortelling ved begynnelsen av for å roe ned, snakke med kamerater eller lese det 21. århundre. Fortellingen er lineær, men aviser. Selv om man vanligvis spiste middag den handler om uorden, om forskjeller, om hjemme, ville man etterpå forlate huset igjen, rom som krymper, om de nye bydelene der dra på et fagforeningsmøte eller ta seg av en alle steder samler seg og utgjør et nytt her. syk som var medlem av det lokale mutual-aid society, besøke venner eller spandere en øl på [III] en lokal leder hvis man trengte assistanse til Duene er de mest stedsbundne skapningene et eller annet. Mange var også engasjert i et blant fugler, dyr og mennesker. De har et religiøst samfunn, der det skulle gjøres dug- hjemstedsinstinkt som menneskene har visst nad eller samles inn penger til å bygge en å utnytte gjennom århundrene. Hvis du tar en lokal kirke eller synagoge. due med deg til et fremmed sted, flyr den spo- I andre halvdel av det 20. århundre ble de renstreks tilbake til sitt eget rede med en has- fleste av immigrantene fra århundrets begyn- tighet på opp mot 100 km/t. Den er i stand til nelse integrert i samfunnet og fikk en leve- å navigere i en konsekvent kompassretning, standard som ingen hadde drømt om da de og den stopper ikke før den er hjemme igjen. kom til Chicago, hevder Sennett. Denne utvik- Hjemstedsinstinktet er så sterkt at man kan lingen førte til at bylivet med de mangfoldige arrangere dueveddeløp og brevduekonkur- møtepunktene mellom ulike sosiale grupper, ranser som fremdeles fascinerer. I Storbritan- døde ut. Det ble erstattet av et samfunn der nia fins det stadig fem millioner trenede brev- alle mer og mer lukket seg inne i det Sennett duer. Hva man bruker dem til i e-postens og kaller den intense familie. Den ble modellen sms-meldingenes tidsalder? Kanskje til å for nesten all kontakt med den sosiale verden. dyrke lengselen etter å høre hjemme et sted? Den sosiale identiteten ble «renere». Tamduene ved Dronning Louises bro lever Richard Sennetts bok er skrevet i 1970, like hele sitt liv i kort skytteltrafikk mellom ti før den store oppløsningen av kjernefamilien meterlengder av Nørrebrogade, et møne som satte inn i de vestlige samfunn. Men han beskytter mot regn om natten og en fôrings- beskriver Halstead Street på et tidspunkt før plass ved en benk langs Sortedams Sø. Plutse- den intense familie utslettet mangfoldet. Han lig letter de som på et hemmelig signal og flyr skildrer en gate der leiligheter og butikker lå i samlet flokk fra rennestenen til plassen sin tett innpå hverandre, det var fullt av selgere på utsiden av broverket. Syklistene kommer. alle steder, barer, restauranter og bordeller, De strømmer i motsatt retning av politibilen, synagoger og kirker lå side om side. på vei til arbeid eller skole, noen med christi- En tur langs Nørrebrogade ved begyn- aniasykkel og smårollinger i kassen, de skal nelsen av det 21. århundre minner mer om innom barnehagen først. Det er morgen. Halstead Street fra 1910 enn om the purified 70 % av befolkningen på Nørrebro er under community som ble formet av den intense 40 år.3 Ved årtusenskiftet utgjorde befolkning- familie senere. Bølger av immigranter har en med utenlandsk statsborgerskap i Dan- kommet til de vestlige storbyene, og nå er det mark generelt ca 5,2 % av befolkningen, det vil ingen sjanse for at de blir integrert i et byliv si ca. 250000 mennesker.4 I tillegg var 1,3 % MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 112

112 samtiden 2 2005

etterkommere av disse, det Nils VikFoto: førstesiden. Han var dum vil si ca. 100 000 mennes- som ti idioter samlet i ett ker. 12,2 % av alle utenland- hode. Det var det vi sa til ske statsborgere var mellom ham. Vi sa det hver dag. Vi 25 og 29 år. Tilsvarende tall lo av ham, og kalte ham for den etnisk danske Møkkel. Det luktet møkk befolkningen er 7,3 %. Tal- av ham. lene for Nørrebro er helt Mikkel lovet meg to nye annerledes. Ca 20 % av lokomotiver og passasjer- befolkningen har uten- vogner til det elektriske landsk opprinnelse. Mer toget mitt. Faren hans enn halvparten av alle barn kunne ta det med hjem fra mellom tre og fem år har utlandet. Der kostet det minoritetsbakgrunn5; mino- nesten ingenting. – Faren ritet er blitt majoritet. I min er flyver, sa Mikkel. 2003 var det mest utbredte Per Thomas Andersen Mens han fløy til Afrika guttenavnet i Danmark tjente han så mye penger, ikke Flemming, Frank eller Frederik, ikke at han kunne kjøpe alt han ville, fortalte Mik- Henning, Henrik eller Holger – men Muham- kel, fordi det var så farlig å fly der. Det var med. krig, sa Mikkel. Jeg trodde ikke på ham. Men jeg var ikke helt sikker. Jeg ville gjerne ha to [IV] nye lokomotiver. Jeg skulle bare bli med ham Jeg vil fortelle fortellingen om Mikkel. Mikkel hjem etter skoletid en dag, sa han. Ville jeg lespet når han snakket. Munnen var litt skjev. det? Så skulle jeg få lokomotiver og passasjer- Han flakket med øynene. Han var tynn, anta- vogner og penser også, hvis jeg ville ha. kelig underernært. Huden var blek, nesten Vi tok følge etter skoletid en dag. Mikkel blå. Det luktet av ham. Han vasket seg ikke. gikk ellers alltid alene hjem fra skolen. Vi var Faren hans var flyver. Han fløy et av de store ti år. Da vi kom til den slitte rekkehusleilighe- forsyningsflyene som fraktet mat inn til de ten i det kommunale boligfeltet på Solsletta, rammede i en sultkatastrofe i Afrika. Det for- sa han at jeg skulle vente litt utenfor. Han talte Mikkel. Vi trodde ikke på ham. Vi trodde måtte bare spørre moren om det var i orden at ikke på noe Mikkel fortalte. En dag fortalte han hadde en kamerat med seg hjem. han at flyet faren fløy, hadde styrtet i Afrika. Jeg ventet på trappen i mer enn en halv- Da trodde vi ham nesten. Det var spennende time. Jeg tror han hadde håpet jeg skulle bli med en klassekamerat som hadde en far som lei av å vente og gå av meg selv. Men til slutt var helt. kom han ut igjen. Jeg kunne ikke komme inn Mikkels mor var dansk. Hun var fra Nørre- likevel. Det gikk ikke. Det var nettopp kom- bro. Hun var helt ut over alle grenser tykk, og met beskjed om at farens fly hadde styrtet i hun var nesten bestandig full. Mikkel vokste Afrika. Jeg måtte heller bli med en annen dag. opp på Solsletta. Den gangen var det et sosialt Jeg skulle helt sikkert få lokomotivene, og belastet område i Stavanger. Mikkel hadde vogner også. Men ikke i dag. – Faren min er ingen venner. På skolen kom han for sent nes- nettopp død, sa Mikkel. ten hver morgen. Han var dårligst i alle fag. «Hjernen leter desperat etter en tilgjengelig Når vi skulle skrive, holdt han så hardt i bly- tomhet der forvirringen kan få plass,» skriver anten at du kunne lese avtrykket av skriften Rosmarie Waldrop i Law of Excluded Middle på siste side i skriveheftet når han skrev på (1993).6 Det tenkte jeg på da jeg gikk langs MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 113

samtiden 2 2005 113

Venice Beach, en av de merkeligste gatene i hverandre, noen kommer forskrekket kik- verden. Promenadegaten Ocean Front ved kende like bak sitt eget kamera, noen kommer Venice Beach er en gate som ikke fører noe trippende i japanske turistflokker, noen sted hen. Den fører ikke fra noe sted heller. sjangler helt alene og sovner i sanden under Den er selv stedet. Du skal ingen steder hvis palmene. du spaserer på Ocean Front. Du skal bare se Og plutselig ser jeg ham. En mann som sit- Venice Beach. Gaten er en scene, et evig kar- ter bak et vaskevannsfat og kikker i en stor, neval. Meningen var å bygge Californias kopi tykk bok. Det er vann i vaskevannsfatet. På en av Venedig.Ved begynnelsen av det 20. århun- plakat står det: HOLY WATER. WASH YOUR dre bygget den steinrike Abbot Kinneys kana- HANDS FOR 1 DOLLAR. Folk fniser og dypper ler og forlystelsesparker, og satte i gang med hendene. Jeg går nærmere. Jeg er ikke i tvil. gondolturisme langs Canal Grande. Men alt Det er Mikkel. Han har prøvd å gjemme den gikk i stå. I dag er Canal Grande blitt til Grand skjeve munnen bak et pistrete skjegg. Øynene Avenue. På sekstitallet erobret hippier og flakker ikke lenger. De svømmer. kunstnere Ocean Front, og de er der ennå. – Mikkel? sier jeg. Ikke noe annet sted i verden kan du finne en – Michael, retter han meg. – Sure, sier han tilsvarende pastisj over drømmen om flower når jeg spør om han kjenner meg igjen. Han power og alternative levemåter, godt blandet lesper. Han sier vi begge var goddam pigeons i med kommersialisme, turisme og munter vårt forrige liv, og pikket smuler sammen humbug. Underholdningen og salgstilbudene downtown. Så ler han hikstende og overdre- flimrer langs begge sider av gaten, selgere og vent med hodet bakover. Han tilbyr meg å bli gjøglere, artister og profeter står med få purified. Jeg kan vaske meg i det hellige van- meters mellomrom og ber om oppmerksom- net for one buck, etterpå kan han rense meg for heten. Verdens sletteste gatekunstnere tilbyr all fucking pain og goddam suffer hvis jeg vil sine nesten ubegripelig dårlige malerier, por- drikke fra en vannkrukke han sitter og trom- trettkunstnerne på Montmartre eller Piazza mer på mellom bena.– Holy water, sier han. Jeg Navona ville ledd vantro av det de så. Tarot- minner ham om at vi gikk i klasse sammen spåkoner og forvirrede forkynnere vil ha deg engang i Stavanger. – Sure, sier han, Sta’nger’s til å tro på en lykkelig fremtid og en grusom cool, man. He a friend? He can be purified too. undergang samtidig, det er bare fem meter Øynene svømmer. – It’s goddam fucking cheap, mellom dem. En ung kvinne har spent opp man. One buck. Han sier jeg kan slippe ut av sine smykker på et transparent sjal. De er livets goddam fucking hjul for en dollar. Hvis vakre mot stranden og den blå himmelen. jeg ikke blir purified, risikerer jeg å bli gjen- Men det er ikke nok; smykkene er laget av født som en goddam pigeon i Ala-fuckin’-bama, helbredende stener, sier hun. Like ved danser sier han, og så får han et latteranfall så han to nesten nakne afrikansk-amerikanere med nesten går om kull i sanden. sløve slanger slynget rundt sine muskuløse kropper. Et trommeorkester holder det [V] gående med ekstatiske rytmer på afrikanske Gatens estetikk er en lineær, men flimrende talking drums i time etter time. Sjonglører fortelling. Knapt i noe annet diskursivt forløp slåss om oppmerksomheten i konkurranse kommer tegnene så tett som her. Ikke engang med tilbudene fra sjapper som selger sexleker den assosiative tankens strøm kan måle seg og latexundertøy, mens anabole bodybuildere med informasjonsmengden i Nørrebrogade, pumper jern på et utendørs helsestudio. Folk som både er kanal for den overtrafikkerte skater og sykler og blader, men de fleste spa- storbyens transportstrøm, tilbyr byens billig- serer, noen jogger, noen smyger seg tett inntil ste varer, bretter seg ut som et formidabelt MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 114

114 samtiden 2 2005

langbord av restauranter, kafeer og fast-food- deg opp mot dem. Utallige amerikanske fil- kiosker, er hjemsted for landets mest etnisk og mer inneholder biljakter fra disse absurde sosialt mangfoldige befolkning og markeds- gatene. plass for dealere og pushere av mange slag. Grunnen til at de er blitt slik, må være at Gatens to sider forteller hver sin historie mens byplanleggerne har brukt korset som plan- du beveger deg utover mot rundellen, som en mønster. De har fulgt grid-systemets geome- eksotisk reiseskildring med dobbel synsvin- triske mønster i stedet for å anlegge veier ut kel, simultanperspektivisk fremstilt, med epi- fra terrengets form. Det er slik man lager byer soder som skifter i raske klipp fra utstillings- i USA. New York er laget slik, med avenyer vindu til utstillingsvindu, fra reklameskilt som møter streets i gjennomførte firkantmøn- som lover billige reiser til fjerne strøk, Anka- stre. Bare Broadway danner en uhørt diago- ra, Zanzibar, Punjab, til grønthandlere som nal. San Francisco er også laget slik – til tross tilbyr frukt og krydder vi knapt kjenner nav- for at det bakkete landskapet overhodet ikke net på i skandinaviske språk. Påstanden om at egner seg til å inndeles i sjakkbrettkvadrater. den lineære fortelling er enkel og avleggs, Så der ligger gatene i San Francisco som este- motbevises av noen få løpemeter gatemang- tiske tegn på hvor irrasjonell rasjonaliteten fold med lyder og lukter som ingen autoral kan være. Kartet avslører at bykjernen ligger forteller kan få kontroll over. der som to ulike grid-systemer montert inn Byens estetikk har et like enkelt som geni- mot hverandre, atskilt eller koplet sammen av alt opphav. Det første tegnet for by er et hie- Market Street. rografisk tegn: et kors med en sirkel rundt – Modellen for grid-systemet er de gamle bymuren og veikrysset. Tegnet heter nywt, romeres militærkaserne, castro’en. Romerne ifølge historikeren Joseph Rykwert.7 Bymuren delte alltid leiren i fire deler ved at decumanus var middelalderbyens måte å forsvare seg mot krysset cardo i en rett vinkel og dannet et kors. inntrengere på. Københavns «porter», Øster- Derved oppsto det fire blokker. Disse kunne port, Vesterport, Nørreport og Amagerport, er så senere deles videre på tilsvarende måte. opprinnelig byporter der man kunne kontrol- Romerne brukte dette mønsteret som modell lere trafikken inn og ut av byen. Nørrebro lå også for sine byer. Midt i korsets sentrum anla utenfor bymuren. I dag er sirkelen overskre- de byens forum. Kryssets fire veier ut fra sen- det som symbol for byen. Det er nesten umu- trum endte ved byens fire byporter. lig å trekke klare grenser for en moderne stor- Når gamle, nomadiske stammesamfunn by. Bymuren ligger i enkelte byer igjen som flyttet til nye områder, brakte de med seg sin tilbakelagt historie inne i sentrum; trusselen totempel. De satte den midt i leiren. Den var utenfra er erstattet av trusselen innenfra i den axis mundi, den sikret kontakten med moderne metropol. Storbyen er en urban gudenes verden og dannet verdens sentrum, jungel der farer truer overalt. uansett hvor man befant seg. Totempelen var Men om sirkelen er overskredet, er korset orienteringspunkt, den ga mening til landska- fremdeles byens viktigste estetiske tegn. pet rundt. Den installerte en direkte sammen- Richard Sennett beskriver byens rasjonelle heng mellom landskapet og de guddommelige form ved hjelp av begrepet grid.8 Ordet er van- makter. Den representerte en anamnese,en skelig å oversette, men den som har vært gjenerindring av en guddommelig opprettelse turist i San Franciscos gater, har gode sjanser av et sentrum i verden. Slik tenkte også for å forstå hva det betyr. Her fins det gater romerne. Når de anla byer i sitt store rike, ble med en helning på opptil 31 %. Munnhellet decumani plassert parallelt med solens bane, sier at når du blir trett av å spasere i San Fran- mens cardines fulgte himmelens akse.9 ciscos gater, kan du ta deg en hvil ved å lene Amerikanernes halsstarrige bruk av grid- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 115

samtiden 2 2005 115

systemet er ikke guddommelig. Modellen er gjorde området rikt, og både sjørøvere og en estetisk form som signaliserer mennes- fremmede makter ville i årene fremover ha kenes erobring av og kontroll over en ellers del i rikdommene. Dette førte til flere angrep overveldende natur. Richard Sennett fører på byen, og forsvarsverkene ble en del av tanken enda et skritt videre. Han hevder at de byens historie. Den gamle bymuren ga ikke amerikanske skyskraperne var det 19. århun- lenger tilstrekkelig vern. Derfor anla man drets horisontale grid-system rotert, og instal- jordvoller og vollgraver. lert som en vertikal variant for det 20. århun- I mange århundrer var det også en demar- dre. Også høyhusene er estetiske former som kasjonslinje langt utenfor vollene. Mellom signaliserer kontroll, kontroll via teknologi.10 byen og demarkasjonslinjen var det ikke til- At også danskene lærte seg grid-systemet, latt å bygge. Forsvaret av byen var avhengig av har vi et håndfast bevis for i Norge. Da Chris- at fienden ikke skulle finne noe de kunne tian IV anla Christiania etter bybrannen i nyttiggjøre seg ved en eventuell beleiring. 1624, skapte bybyggerne det som helt siden Demarkasjonslinjen ble flyttet utover i land- den gang er blitt kalt Kvadraturen. Det var skapet etter hvert som kanonene fikk større opprinnelsen til det moderne Oslo. Da byen rekkevidde, til slutt nådde den omtrent dit begynte å vokse ut over Kvadraturen, vokste hvor Jagtvej ligger i dag, dvs mellom indre og den imidlertid vilt og nesten uten planmessig ytre Nørrebro. Samtidig økte folketallet og inngripen. befolkningstettheten inne i byen. Forbudet Slik var det også i København. Utenfor vol- mot byekspansjon på den ene siden og lene skjedde det meste tilfeldig. «The city befolkningsveksten på den andre, skapte et spreads like a stream of lava over the sur- press som til slutt var nødt til å få bymuren til rounding landscape,» skriver Jens Kvorning.11 å briste. Den berømte danske arkitekt og byplanlegger Det skjedde i 1852 da forsvarsstrategien for Steen Eiler Rasmussen lanserte i 1947 det som København ble oppgitt.13 Kanonlinjen ble er blitt kalt «fingerplanen» for Københavns trukket tilbake fra Nørrebro. København var vekst. Inspirert av britisk byplanlegging etter ikke lenger en festningsby. Befolkingen av andre verdenskrig, mente Rasmussen at Nørrebro begynte. I starten var det en blandet København skulle spre seg mot periferien befolkning som flyttet «ut på landet»; hånd- langs fem fingre, med grønne, ubebygde verkere, grosserere og kontorsjefer. Nørrebro- områder mellom fingrene. Modellen ligger gade het Nørre Landevej. Selv om det var liten meget langt fra grid-systemet og det første hie- bebyggelse i området, har veien ligget der, og rografiske by-tegnet, sirkelen og korset. Men hatt samme forløp siden 1560. Kuer gresset Rasmussens modell har hatt stor innflytelse der på felles beiteområder, de såkalte fælleder. på Københavns moderne utvikling, delvis på Men fra 1870-årene tok urbaniseringen til for grunn av sin ikonografiske, estetiske kraft.12 fullt, tidligere landarbeidere flyttet til Nørre- Den ene delen av nywt-tegnet, sirkelen, bro, og bydelen forvandlet seg til arbeider- passer fra gammelt av godt som symbol for kvarter. Kapelvej og Rantzausgade ble bebyg- København. Byen er fra sin opprinnelse en get i 1870-årene. I 1880- og 1890-årene krysset festningsby. Offisielt ble byen grunnlagt i bebyggelsen Jagtvej, og Jægersborggade og 1167, og den tilhørte kirken, ikke kongen. Bis- Husumgade ble etablert. Befolkningen økte kop Absalon bygget en borg og en bymur der raskt, og folk levde tett. I 1857 bodde det 10 Christiansborg slott ligger i dag. Borgen 000 mennesker på Nørrebro, i 1880 var antal- beskyttet en liten bebyggelse i havneområdet, let steget til 52 000, og i 1901 til 105 000.14 Hafn. Den hadde vokst frem som følge av det Enkelte distrikter ble rene slumkvarterer. gode sildefisket i Øresunds-området. Fisket Nørrebro er tett knyttet til dansk arbeider- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 116

116 samtiden 2 2005

bevegelses historie. Slaget på Fælleden 5. mai verbal henrettelse av en uheldig bilist fra Søn- 1872 hevdes å være det nærmeste Danmark derjylland, holder det hardt med bildet av den har vært en revolusjon.15 Urolighetene hadde blide danske. Man skal tilbake til profeten utgangspunkt i et forbudt folkemøte til støtte Amos for å finne maken til selvrettferdig for streikende arbeidere. harme. Han avslutter med et velrettet spark Politisk uro og demonstrasjoner har preget som etterlater syklistenes logo på jydens bil. Nørrebros historie også senere, bl.a. i forbin- En støvelbulk på panseret. delse med de store bysaneringsprosjektene i De vandrende vuggestuene ser du også 1970-åra. Men i dag er det gamle arbeider- overalt. I likhet med syklistene har pædagoger- kvarteret forvandlet til et multikulturelt dis- ne en beundringsverdig evne til å kreve sin trikt som dels preges av innvandrede kulturer, rett i det overfylte trafikkbildet. Svanene i dels av at strøket er blitt ungt og hipt, og Peblinge Sø skal fandenme mates om det så bebos av et stort antall studenter. skal koste en smårolling eller to langs ruten. Det er et sjansespill, men det må til. For uan- [VI] sett syklister og tvillingvogner: Det er bilene En gruppe barn kommer gående mot broen i som hersker også i Nørrebrogade. Kassebilene følge med sine pædagoger, som førskolelærer- står overalt, parkert og feilparkert, de bringer ne heter i Danmark. De skal sikkert til varer til handlegaten. Og rundt dem, mellom Peblinge Sø for å mate svanene. Barna går dem og forbi dem må busser og biler, i en aldri pent i rekke, to og to sammen. De holder avtagende strøm, sno seg; trafikkbildet på hverandre i hendene. Bakerst kommer tre Nørrebrogade er tett, travelt og trangt. tvillingvogner med de yngste som sover. Vog- Men så blir det rødt lys. Hele Danmark for- nene truer hele tiden med å lage kaos på det andrer seg på rødt lys. De vil så gjerne være smale fortauet. Utenfor postkontoret går det som franskmennene, danskene; europeiske, galt. Der er det parkert en helt usannsynlig elegante, frihetselskende og spontane. De vil mengde sykler tett i tett, og når en av ungene absolutt ikke være som tyskerne; strenge, tilkommer borti den ytterste, skjer det uunngåe- knappede, selvtilstrekkelige og besatte av disi- lige, et domino-ras av sykler inn mot bussku- plin. Men så blir det rødt lys. Med ett er dan- ret, der nr. 5 A mot Husum Torv akkurat er i skene tyskere. De har en respekt for rødt som ferd med å kjøre av sted. knapt fins i noe annet land; man tør nesten Sykler, maurtuer av parkerte sykler og ikke si det: ikke engang i Tyskland. Selv fot- svermer av sykler surrende i alle retninger, er gjengere og syklister stopper opp og venter danskenes svar på kaosteoriens lovmessige tålmodig på det rette lys. En dansk fotgjenger uorden. Men man skal passe på. Danske kan stå i et veikryss tidlig søndag morgen, syklister passer dårlig til betegnelsen «myke uten en bil i mils omkrets og vente på grønt. trafikanter». Dansker tror helst om seg selv at Der står han i fem minutter uten å komme på de er blide, selvironiske, laidback og alltid den tanke at man kan bruke øynene på noe klare for et «grin»; det er de andre som er selv- annet enn trafikketatens lysshow. Og syklis- høytidelige, humørløse og patetiske. I det tene; de signaliserer lydig til høyre og venstre store og hele har de jo også rett. Skal man når de skal svinge. Endog stoppsignal gir de. først generalisere, er det bare å si det som det Hånden opp i været, som vi lærte på trafikk- er; danskene er det mest sympatiske folkesla- uka i første klasse. De gjør det også på Nørre- get i Europa. Og deres selvironi er upåklage- brogade. I avisene står det at Nørrebro er en lig: Når de vil delta sammen med amerikaner- sterkt kriminelt belastet bydel. En politirap- ne i slaget om Bagdad, sender de en ubåt! Men port slår fast at det fins voldelige gatebander har du hørt en københavner-syklist foreta en her. Hvis det er sant, har man i Danmark en MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 117

samtiden 2 2005 117

populasjon av tunge lovbrytere som aldri går ningslag fra andre klasser enn den man selv på rødt lys. tilhørte. Det var den postmoderne arkitektu- Nå ligger det ti-tyve sykler veltet inn mot rens idé å bryte med soneringen. De ulike glasskuret til HT-bussen. Det er som det må aktivitetene skulle ligge i samme sone, leilig- være. Det er for mye her. Av alt. Folk, sykler, heter, kontorer, butikksentre, restauranter, barnevogner, busser, biler, varetransport, og kultur og forlystelser. Men, som vårt hjemlige en og annen skjødehund som det er et under Aker Brygge viser, var dette eksperimentet at ingen tramper i hjel. Nå er alle duene borte. ikke for Gud og hvermann. Leilighetene og Dette er ikke deres tid på dagen. De sitter på kontorlokalene på Aker Brygge er de dyreste i den lille avsatsen på utsiden av Dronning landet. Bare restaurantene og butikkjedene Louises bro. De sitter og venter på at det igjen besøkes av flere befolkningslag. Til og med skal bli deres tur. I mellomtiden skiter de. ølen på gateplan er landets dyreste. Broen er nesten helt hvit. På Nørrebro krysser man klassegrenser, Nørrebrogade ligner ikke på Paris’ boule- etniske grenser, generasjonskløfter og kultu- varder som Baudelaire har besunget. Marshall relle motsetninger for hver tiende meter man Berman har i boken All That is Solid Melts into beveger seg. Transportens fart, rytme og beve- Air. The Experience of Modernity (1982) frem- gelsesmønster, befolkningens tempo på vei fra hevet at Paris etter Georges Eugène Hauss- gjøremål til gjøremål er blant de viktigste ele- manns radikale byfornyelse, ga plass for det mentene i den lineære gatefortellingens han kaller modernitetens «primalscener». De språk. Det mest bemerkelsesverdige budska- brede boulevardene som skar tvers igjennom pet i fortellingen er sannsynligvis at ingen i byen, åpnet den opp, slik at de ulike bydelene denne overbefolkede mengden egentlig er del og befolkningslagene for første gang kunne se av samme historie. Nørrebrogade får en til å hverandre. Dessuten gjorde de det for første tenke: Er vi noensinne det? Fins det overhodet gang mulig å drønne gjennom gatene for full felles erfaringer, felles fortellinger? Har vi fart med tidens hestedrosjer.16 Nørrebrogade ikke alle hver våre små historier, hver våre er tett og trang. Farten er ikke så høy, men tra- grunner til at vi er her akkurat nå, hver vår fikken er travel. Hvis de brede boulevardene bakgrunn og hver våre forhåpninger når vi er modernitetens scene, gir dagens Nørrebro- passerer Seppo Mattinens gavlmaleri Subur- gade plass for postmodernitetens eller senmo- ban Dreams like ved Fakta? dernitetens primalscener, størst mulig diver- Jeg velger meg ut et ansikt i mengden, en sitet på minst mulig plass, eller kulturmøte- eldre kvinne som bærer på en Fakta-pose. plassen, det glokale miljø der globaliseringen Hun har meget mørkt hår og markerte øyen- og det lokale møtes i urban komprimering. bryn. Jeg bestemmer meg for å forestille meg Moderne byplanlegging, fra Haussmanns at hun ikke er dansk. Kanskje kommer hun Paris-renovering til dagens byarkitekter, har fra Øst-Europa, Romania eller Ungarn. Hun siktet mot «en rasjonalisering av byrommet kom hit som flyktning under den kalde kri- ved at transportsystemene ble inkorporert gen. Mens det skifter til rødt lys, og alle står som byplanenes viktigste element»17. Det har stille et øyeblikk, forestiller jeg meg gaten der som regel foregått ved en «sonering» av byens hun vokste opp. Jeg forestiller meg at hele aktiviteter – å bo, arbeide, rekreere osv.– og en menneskemengden i tett befolkede Nørrebro- planmessig utbygging av transportårer og gade skifter tempo, rytme og puls. At de som transportsystemer mellom sonene. Friedrich er her, alle har gått hjemmefra for å stå i kø. Engels har beskrevet hvordan man i Birming- Kanskje det er kjøtt å få i dag, eller et stykke ham kunne krysse byen på vei fra sone til ferskt brød? De står og står. Timene går. Fem sone uten å komme i kontakt med befolk- timer går. Så kommer de hjem med en eske MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 118

118 samtiden 2 2005

fyrstikker og grovt mel. Det var det som var å sover de nyfødte bak beskyttende insektsnett få i dag. mens mødrene er på post-pregnancy stram-op Men forestillingene mine er allerede flerret hver formiddag fra 11 til 12. Frederiksberg og av farten videre. Det er blitt grønt. Kvinnen fra Nørrebro er bydeler som grenser mot hveran- Ungarn er for lengst borte. Jeg gjør eksperi- dre, men forskjellene er store. mentet om igjen med en middelaldrende Tre militærhelikoptre henger på himme- mann med asiatisk utseende. Jeg ser ham for len. De har hengt der helt siden morgenen. meg på en overlastet fiskebåt, halvt sunket i Det er fordi den amerikanske utenriksminis-

Nørrebrogade er diversitetens og uordenens fortelling ved begynnelsen av det 21. århundre.

havet utenfor Vietnams kyst. Jeg tenker at teren er på lynvisitt i København. Trafikale transportveiene og bevegelsene til og fra ste- sikkerhetsopplegg til 16 millioner kroner for dene i våre liv, er grunnmønstre i hver våre en to timers samtale med den danske stats- små fortellinger. Sonéring og transport er en minister hjelper nok godt på selvfølelsen. Den mesterfortelling for all biografisk selvforstå- unge tyrkiske skjønnheten som står og venter else. Nørrebrogade denne ene morgenen er et på bussen til Sundbyøster, klarer seg med et konglomerat av historier som utspiller seg par usannsynlig spisse sko på tårnhøye hæler. samtidig, hinsides estetisk kontroll. Men vi er På dem balanserer hun raffinert mellom kul- der alle med hver vår fortelling. To eksotisk turer, språk, generasjoner, moter og livsstiler, vakre tenåringer med svarte skaut og lange midt i mylderet på Nørrebrogade, på vei til og silkegevanter har stilt seg opp og venter på fra sonene i sitt liv. neste buss. De snakker tyrkisk til hverandre, samtidig som de holder hver sin samtale i [VII] gang på klingende dansk i mobiltelefon. Mens Zygmunt Bauman bruker det gamle begrepet de snakker, blir de to mer og mer sinte på «fraværende godsherrer» når han skal beskri- hverandre. De krangler høylytt på et språk jeg ve den postmoderne, globale økonomi.18 Det ikke forstår. Men så sier den ene brått: Fuck har oppstått en global elite som kan operere you! Hun viser fingeren, snur på hælen og går uavhengig av territorielt begrensede politiske hastig med bratt nakke innover Nørrebroga- og kulturelle myndighetsområder. De repre- de. – Nu skrider kællingen, sier den andre og ler senterer en «eksterritoriell» overklasse. Med i mobiltelefonen. begrepet «tid-rom-kompresjon» henleder En oppgitt kunde kommer ut fra postkon- Bauman oppmerksomheten mot den avterri- toret og begynner å lete etter sykkelen som torialisering av makten som har foregått i ligger nederst et sted i det sammenraste kaos. postmoderniteten. Det «slaget om kartene» Også parkeringens pragmatikk forteller sin som har foregått i vår tid, er ikke en krig om historie: I Frederiksberg Allé står tyve barne- nytt territorium, men en krig om uavhengig- vogner sirlig linet opp utenfor fitness.dk. Der het av rommet. Investorer og beslutningsta- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 119

samtiden 2 2005 119

kere i vår tid tilhører ikke noe lokalsamfunn, og Nederland. Her kan du prute på prisen. er ikke del av et naboskap og føler seg «fritatt TV2-magasinet Lorry forteller at hos Wisam fra plikten til å bidra til det daglige liv og til Mahmud, som er en av byens billigste grønt- videreføringen av fellesskapet»19. «Slaktere» handlere, kan du få ytterligere prisavslag hvis kjøper, selger og parterer bedrifter for å skum- du kjøper for over 50 kroner, hos Musa Gashi me overskuddsproduktet uten særlig ansvar som selger smykker, kan du prute prisen ned for ansatte og andre berørte. Det gjeldende med flere hundre kroner, på lagersalget hos økonomiske dogmet lyder: «bedriften tilhører Sport Fashion kan du kjøpe merkevarer opp- dem som investerer i den».20 Likeledes åpner til 75 % billigere enn i andre butikker, og på og lukker butikkjedene sine utsalg ut fra Møbellageret, som selger diverse varer fra lønnsomhetshensyn som får dem til å brenne dødsbo, er prisene så fordelaktige at andre som lyspærer en kort stund, for så plutselig å antikvitetshandlere handler der for videre salg slukne når konjunkturene skifter eller kon- i egne butikker.22 Mellom alle de nye nærbu- kurransesituasjonen endrer seg. I og langs tikkene, ligger også noen som ser ut til å ha Bogstadveien i Oslo ligger 7-Eleven-butik- tradisjon tilbake til før innvandringstiden, kene tett som juletrelys. Utenfor byen ligger to Nørrebro boghandel, Nørrebro apotek,Tidens IKEA-butikker; de skinner som soler som boghandel, og Din aktive isenkræmmer. Det aldri går ned. IKEA har erobret verden. Men fins også noen bevertningssteder med «gam- industrivirksomheter som ligger tungt plas- meldansk» preg; Munkestuen og Søkonditori- sert som hjørnesteinsbedrifter i lokalmiljøene et. Men de fleste restauranter og kafeer kling- rundt om i Europa, omsettes som flagrende, er «nydansk»: Lotus house, La Casa Pizza og lette verdipapirer på børsen. Shawarma, Konya kebab, Castro café, Exillan- Også København har sitt IKEA-utsalg. ce Pizza, King of Kebab, og utallige steder Byen er dessuten, som alle andre hovedsteder, hvor de serverer shawarma, shawarma og full av butikkjeder som åpner og lukker i takt shawarma. Gaten er en fortelling som blir vik- med konjunkturene. De minner oss om post- tigere og viktigere; den viser at våre forestil- modernismens budskap, at «enhver er poten- linger om det samfunnet vi lever i, ikke stem- sielt overflødig og kan erstattes».21 Nørrebro- mer overens med det vi selv registrerer når vi gade har også sine 7-Eleven-butikker og sin er ute og går. Byteoretikeren Louis Wirth Expert. Mange av dagligvarekjedene fins her; utviklet i artikkelen «Urbanism as a way of Fakta, Irma, SuperBrugsen, Netto. Likevel vir- life» fra 193823 en hypotese om tre grunnleg- ker det som om denne multikulturelle hand- gende faktorer som er med på å bestemme legaten er del av en helt annen økonomi enn den urbane livsform, nemlig befolkningsstør- de fraværende godseiernes. Her ligger Cohba relsen, befolkningstettheten og befolkningens klær, McKorman, Halabja cash og Mix Mar- heterogenitet. Jo større en befolkning er, desto ked med fødevarer fra hele verden, Wonde større rom er det for forskjellighet, mente Rama Brugskunst, Capaldi og Guf og Al Rafi- With. Større tetthet gir økt konkurranse. Økt dain Guld og Sølv, Al Kabani som også selger sosial heterogenitet gir større toleranse. Hvis gull og sølv, og Golf Guld som gjør det samme, With hadde rett, er Nørrebrogade ikke bare her finner du Slik huset og Babylon marked, diversitetens og multikulturalismens øvings- Jasmin tøj,Aslani rejser, Star Asian Video Club område i Norden, men også toleransens. og Al Sahra som selger frukt og grønt, det Klemt inne mellom Sport Master og Tele- samme gjør Aeiat marked og Dhara food butikken ligger St. Ansgar Kirke. Den ser store. Ingen av disse stedene har varene felles presset ut. Og det stemmer. På Jylland er 90 prislapp som forteller hva de koster i hen- % av befolkningen medlem av Den danske holdsvis Danmark, Norge, Sverige, Tyskland folkekirke, i København kommune er tilsva- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 120

120 samtiden 2 2005

rende tall 70 %; på Nørrebro er bare 30 % av fører deg gjennom et utspekulert system av den yngre befolkning medlem av folkekir- vinkelrette gatehjørner som sørger for at du ken. Likevel fins det 11 ordinære kirker og blir konfrontert og fristet av det aller meste fem frikirker på Nørrebro. Dette er stedet varehuset har å by på. hvor presten, ifølge munnhellet, snur seg fra Gaten fører deg tvers gjennom trivelige alteret mot menigheten og sier:«La oss begge interiører. Det er som å gå gjennom stuen og be.»24 soverommet, badet og entreen til din aller Det er ikke lett å vite om det fins noen «fra- mest mote- og stilbevisste nabo. Og gaten hol- værende godseiere» bak mangfoldet av forret- der deg i gang. Den leder deg videre. Du stop- ninger også på Nørrebro. Men inntrykket er at per her og der, og lar deg friste, tenker litt på dette er nærbutikker, enmanns- eller familie- hvordan den lekre lenestolen ville tatt seg ut foretak. Vareutvalget er i høy grad globalt, hjemme i din egen krok, du slår det fra deg, men butikkene på Nørrebrogade har ikke noe men finner ut at du i hvert fall kan ta deg råd særlig «eksterritorelt» preg. De hører hjemme til en sånn blomsterpotte som lyser sånn opp her. De er ikke fashionable. De fleste er på salongbordet. Men du stopper aldri for beskjedne. Noen virker litt lugubre. Sannsyn- lenge. Gaten fører deg alltid videre. Om du ligvis hører de fleste hjemme i en ytterst treffer noen på veien, slår du nok av en prat, «lokal økonomi». Og shoppingens pragma- men bare kort, for gaten vil ha deg videre. tikk i Københavns billigste handlegate er Den sørger for at du ikke blir avsporet av enkel. Du vandrer langs en lineær gate der andre ting. Bare av hva du har lyst på. Og det butikkene ligger side om side på gatenivå, er så mye du har lyst på. Når du står i kassen, oftest bare med noen få kvadratmeter til å har du med deg puten. Den du kom for. Men tilby vareutvalget. Du trer inn, og blir oftest i tillegg har du blomsterpotten. Og noen små- ekspedert over disk. Pengene, for ofte er det ting. Ikke noe som koster noe særlig. Du er håndfaste kontanter du handler med, havner i ikke en sånn som ikke har kontroll over shop- et enkelt kassaapparat. pingen. Du er ikke en sånn som kjøper unyt- tige ting bare fordi du lar deg friste. Men når [VIII] du har passert gjennom kassen, har de trukket Den globaliserte superøkonomien henter sine 1500 kroner ut av Visa-kortet ditt. Hvordan milliarder langs en helt annen gate. Verdens gikk det til? Puten kostet 139,-. Og du kjøpte mest vellykkede handlegate er IKEA-gaten. jo bare noe småtteri i tillegg? IKEAs gatesy- Den er anlagt som en labyrint. Det er nylig stem er den mest gjennomførte byplanen som blitt kjent at grunnleggeren av IKEA er ver- er realisert noe sted, den sender innbyggerne dens rikeste mann, rikere enn Bill Gates. Du gjennom en labyrint av spekulativt organiser- trer ikke inn fra gaten hos IKEA og sier til den te territorier. første ekspeditøren du møter at du skal ha Den 18. mai 1993 besatte BZ’erne og de f.eks. en pute. Det er en pute du kommer for. autonome en del av Nørrebro. Bakgrunnen Men først må du ut og gå. IKEA-gaten er kon- var at Danmark gjennom folkeavstemning struert slik at den leder deg gjennom hele hadde sagt nei til det nye stadium i EUs utvik- vareutvalget på en forutbestemt måte som det ling, den såkalte Mastricht-traktaten. Politi- er så godt som umulig å motsette seg. Alle kerne ville ikke finne seg i folkets valg, og tvinges samme vei. Pilene forkynner retning- arrangerte en ny avstemning der de innarbei- en, og hvis du prøver deg på en snarvei, kan det noen «forbehold» i voteringstemaet. Så du være sikker på at du enten går deg bort fikk de folket til å stemme ja. Det skjedde den eller støter på en vegg som forhindrer deg i å 18. mai 1993. Mange nej-sigere følte at folke- komme videre. Du må tilbake til gaten. Den meningen var blitt forrådt av politikerne, og MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 121

samtiden 2 2005 121

BZ’erne erklærte en del av Nørrebro for EU- sorte firkant» oppstod i følge guidebøkene på fritt område. Dette utløste borgerkrigslig- bakgrunn av den tette befolkning i slumstrø- nende tilstander. Demonstrantene fant bros- kene på indre Nørrebro. Men det fins også en ten på St. Hans Torv, der man var i gang med annen forklaring. Politiet stakk en sort knap- å anlegge en ny plass. Politiet fikk panikk og penål i bykartet hver gang de rykket ut til en begynte å skyte med skarpt. 113 skudd ble barnemishandlingssak. Snart var området avfyrt mot folkemengden. 14 ble truffet. Ingen mellom Nørrebrogade, Peblinge Sø, Åboule- døde. Kampene foregikk dels i Nørrebrogade. varden og Assistens Kirkegård helt svart.28 I mange, lange, dramatiske timer var Nørre- Arkitekt Eiler Rasmussen, som bl.a. var bro symbolsk territorium for kampen mot de ekspert på Londons arkitektur og byhistorie, eksterritorielles overmakt. Man bruker ikke mente at Nørrebro var et eksempel på nyopp- politi mot de fraværende godsherrene som ført slum; i London var slum – tross alt – noe har funnet sitt friområde innenfor den globa- som utviklet seg etter hvert, gjennom en for- liserte økonomien. Man jager dem ikke ut av slummingsprosess. deres eksterritorielle tilhold utenfor skatte- Moren til Mikkel formante sin sønn om at systemene, der de lever som nullskatteytere og han måtte lære seg å slåss. På Nørrebro, der handler på børs. Man løper ikke etter dem i hun kom fra, braket mannfolkene jevnlig deres stedløse bydel og skyter dem. De eks- sammen på lønningsdagen etter at det meste territorielles friområder feires med nye trak- av ukens slit var gått til øl og snaps. De sloss tater. Zygmunt Bauman sier at den siste del av mot politiet første mai. Men ellers slo de mest det 20. århundre kommer til å bli husket som sine koner og sine barn. Moren til Mikkel var «Den store krigen om uavhengighet av rom- vant til å få tæsk, og hun banket Mikkel til met». Det som skjedde i denne krigen, hevder gjengjeld. Hun var det tykkeste mennesket vi Bauman, var «en konsekvent og ufravikelig hadde sett. Hun slo sikkert hardt. Mikkel sloss anstrengelse for å løsrive de beslutnings- i skolegården. Han var uberegnelig og kunne takende sentrene, sammen med de beregning- fly på hvem som helst plutselig og uten varsel. ene som ligger til grunn for beslutningene, fra Det spilte ingen rolle om motstanderen var territoriale begrensninger – nemlig den tvang mye større enn ham selv. Han var ikke redd som ligger i lokaliteten.»25 for å få juling. Det var hans normaltilstand. Han fikk det hjemme, og han fikk det på sko- [IX] len. Han var tynn og svakelig. Nesten alle Da Mikkels mor vokste opp på Nørrebro i kunne banke opp Mikkel. Likevel fortsatte 1930- og 1940-årene, var bydelen på det nær- han å fly på folk. Vi forsto ikke hvorfor. Men meste et slumstrøk. En stor del av den mann- vi syntes det var morsomt. Alle mobbet Mik- lige befolkningen var alkoholisert, brutal – og kel. Det var så komisk når han ble sint og ville døde tidlig. Rundt 1900 var nesten halvparten slåss. Han var hissig som et lemen. Og så fikk av alle leietakere på Nørrebro enslige kvinne- han bank. Det så nesten ut som han likte å lige forsørgere.26 Christian Christiansen har i rulle rundt på bakken tett omslynget av sin En rabarberdreng vokser op (1961) gitt et fiende for til slutt alltid å ha ham sittende heroisk bilde av dem. I Tom Kristensens oppå seg som seierherre. Han kunne klamre roman Livets Arabesk (1921) beskrives Nørre- seg til sin fiende i intens brytekamp før han bro som «et sort hul»: «nord-vest var som et gikk om kull. Til og med når noen slo ham, mørkt hul, hvor husene lå i en sort forvirring smilte han sitt skjeve glis. med enkelte lyse kanter, der skar hinanden Den tykke moren hans hadde aldri vært kubistisk, og dybe kulsorte furer, der var truk- gift med en flyger. Mikkel forsnakket seg en ket med hensynsløs kraft».27 Begrepet «den dag. Han sa at faren var engelsk sjømann. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 122

122 samtiden 2 2005

Sannsynligvis var det nærmere sannheten enn sine remedier.» Hvem er hun? spør forfatte- historien om nødhjelpsflygeren. Mikkel ren. Hun er en av «disse verdens forslidte, for- hadde aldri truffet ham. Han visste ikke kuede, ydmygede og udpinte, udbyttede og engang hva han het. Moren kalte ham bare misbrugte kvinder der lægger all deres stak- for Røwhullet. Hun uttalte det med dansk kels kræfter i sliddet for andre.» Hun er kraft, så første stavelsen kom som en skur- «Arbejdet. Hun er det dårligst betalt arbejdet, rende ulyd langt nede fra den store magen den slettest stillede blant os.»29 hennes. Hun hadde truffet Røwhullet på Gaten er utgangspunkt for hele den moder- Danas Have, et gammelt forlystelsessted som ne sosiallovgivning, det vil si for staters enga- lå i Nørrebrogade 11. I alle år siden oppvek- sjement i befolkningens sosiale forhold, gater

Munnhellet sier at når du blir trett av å spasere i San Franciscos gater, kan du ta deg en hvil ved å lene deg opp mot dem.

sten hadde moren hennes prøvd å formane som Wynch Street og Little Collingwood Stre- henne om å holde seg borte derfra. Men hun et i London. Det mente i hvert fall redaktørW. hadde ingen mulighet til å hindre datteren, T. Stead i Pall Mall Gazette. Slummen i arbei- som var fast bestemt på ikke å få et liv som lig- derstrøkene mot slutten av det 19. århundre net på det livet moren levde. Faren arbeidet på representerte et slags Dantes inferno midt i et jernstøperi, men drakk jevnlig opp ukeløn- den virkelige verden. Men ingen besøkte nen sin på den lokale favoritten, melk med underverdenen. De herskende klassene hadde snaps. Moren vasket hos de kondisjonerte. ikke de fordømte tett nok innpå seg til at de Hun arbeidet tidlig og sent. Forfatteren ble særlig plaget. På Oxford Street og Leices- Harald Herdal har i Arbejdet gitt en sentimen- ter Square støtte de på tyvebander. Men ingen tal, men vitnebasert skildring av hvordan en var i tvil om at dét bare representerte et kri- slik vaskekone hadde det. Hun representerte minalitetsproblem. Ingen hadde ledsaget bor- «al fattigdommens tvungne og glædesløse gerskapet ned i dødsriket og vist dem den arbejdsomhed». Han beskriver henne på vei grenseløse nøden, fattigdommen og befolk- over Dronning Louises bro: «Hun knyttede ningstettheten. den ene lille hånd om skubbens skaft, i den Det gjorde presten Andrew Mearns i 1883. anden bar hun spanden, hvor gulvkluden var Han hadde vandret gjennom gatene, og kjen- anbragt udbredt for at tørre. Med små mærk- te områdene. I pamfletten The Bitter Cry of værdige stormskridt eller rigtigere: små hasti- Outcast London beskrev han forholdene. W.T. ge sæt med hele kroppen der satte hende Stead så umiddelbart det sensasjonelle i stof- frem, traskede hun afsted i et par altfor store fet, og slo det stort opp i sin avis. Det var i knapstøvler med halvhøje skafter. Også en arv lederen «Is it not time?» han sammenliknet fra et eller andet herskab, hun havde gjort med Dantes helvete. Forholdene som ble rent for. Hun holdt sig i rendestenens nærhed, beskrevet var så sjokkerende at selv dronning måske for ikke at være for meget i vejen med Victoria forsto at noe måtte gjøres. Hun opp- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 123

samtiden 2 2005 123

nevnte Royal Commission on the Housing of the fra realitetene. Som Mearns påpekte:«for peo- Working Class i 1884. Kommisjonen løste ikke ple so destitute, crime did pay». Kvinner som problemene. Men eksemplet er interessant på prøvde å overleve på den riktige siden av mange måter. For det første viser det hvordan loven, satt fra klokka fem om morgenen til ti det faktiske livet i gatene ofte gir et helt annet om kvelden og sydde bukser; det tjente de én bilde av et samfunn enn de forestillingene shilling på. For skjorter tjente de halvparten. samfunnet legger til grunn for sin selvforstå- Barna kunne enten stjele på Regent Street else og sin politikk. Eksemplet viser dernest eller produsere fyrstikkesker. Hvis de skulle hvordan fortellinger om slik diskrepans, det tjene like mye på lovlig vis som de gjorde vil si politisk litteratur, kan virke i et sam- sammen med banden, måtte de lage 1300 fyr- funn. Sannsynligvis viser det også at journa- stikkesker pr. dag. Peter Hall kommenterer listikk ofte er den mest effektive formen for tørt i sin bok Cities of Tomorrow (2002): «It is politisk litteratur. needless to say that this was impossible …».30 På Nørrebro fantes det offentlig forsorg Han kaller regnestykket «kriminalitetens arit- allerede tidlig på 1800-tallet. Ladegården, som metikk». ble benyttet som sinnssykeanstalt, ble i 1822 Også i dagens skandinaviske samfunn fins tatt i bruk som arbeidsanstalt for fattige og det slike aritmetikker. Hvis man som lovlydig husville. De utførte tvangsarbeid sammen ungdom med innvandrerbakgrunn har med straffede og «vagabonderende personer». gjennomført en lang utdannelse som dataing- De hadde i oppgave å holde København ren, eniør, lagt seg opp studiegjeld som alle andre, og marsjerte i samlet tropp, kvinnene på den og så kommer ut på den andre siden av utdan- ene siden av veien, og mennene på den andre, ningssamfunnet med tre hundre avslag på over Dronning Louises bro tidlig hver mor- jobbsøknader og ingen utsikt til arbeid; hva gen under bevoktning. De levde under svært sier man da til sin yngre bror som er i ferd usle forhold, og da det i 1839 ble besluttet at med å komme inn i et gjengmiljø der forbru- kvinnene og mennene i leiren skulle skilles ad ket av penger og andre goder overstiger med et høyt plankegjerde, brøt det ut opp- enhver drøm for den lovlydige? Storby-opprør stand. Fattiglemmene hadde sterkt reduserte som Birmingham 1963,Alabama 1963, Detroit rettigheter. De hadde ikke stemmerett, og 1965, Los Angeles 1965, Tottenham 1985, Los ekteskapsloven bestemte at fattiglemmer ikke Angeles 1992 – kanskje også gatekampene i kunne gifte seg uten fattigkommisjonens tilla- Nørrebrogade i november 2000 – viser bl.a. at telse. Det var arbeiderbevegelsen og frivillige gettoisering, sosial og kulturell eksklusjon, og organisasjoner som sto for forbedringen av de det Peter Hall kaller utpekingen av «perma- fattiges situasjon etter hvert som industrialise- nente underklasser» representerer lagrede ringen vant frem. eksplosiver i et samfunn. Det er samfunnet I dag er det trolig storbygettoene og gjeng- selv som oppretter lagrene. De er nødt til å kriminaliteten som svarer til arbeiderkvarte- eksplodere før eller senere. renes slum. Store sosiale forskjeller som sam- Man skulle også tro at de privilegerte har funnet vender ryggen til, fører til gettoisering vanskelig for å nyte sine privilegier i fulle av bysoner på den ene siden og militarisering drag når villaene de bor i, må bygges som pri- av privatlivet på den andre siden. Allerede i vate festninger med mur, piggtråd, alarm, 1883 påpekte presten Mearns at slike proble- vaktselskap og dobermann. I flere moderne mer ikke lar seg løse i moderne samfunn uten storbyer er middelalderens bymur og borg i at staten tar ansvar gjennom en sosialpolitikk. ferd med å bygges på nytt, men denne gang Kriminalisering av dem som er nektet frem- som privat forsvarsverk rundt rikdom som er tid, er et tåpelig forsøk på å fortelle seg bort for urimelig til å bli akseptert. Mike Davis MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 124

124 samtiden 2 2005

skildrer situasjonen på denne måten i Festning forsøger at sende et politisk budskab til Los Angeles: Militariseringen av byens rom: «Fra omverdenen ved at forkaste det samfund, der de omhyggelig manikyrerte gressplenene i allerede har forkastet dem.»33 Røgilds selv vir- Westside vokser det opp uhyggelige små skilt ker ikke som om han er det minste i tvil om som truer med VÆPNET REAKSJON! Mer veldet siste. stående nabolag i dalsøkkene og åssidene kry- per sammen bak murer bevoktet av bevæpnet [X] privat politi og siste nytt i elektroniske over- Langs den gule muren rundt Assistens Kirke- våkningssystemer. I sentrum har en offentlig gård er det marked på lørdager. Her omsettes subsidiert ‘byrenessanse’ reist et avskrek- de merkeligste ting. Ikke bare gamle lamper, kende storfinansielt citadell, atskilt fra de puter, tekanner med knust lokk, sko og omkringliggende fattige nabolagene med bestikk, men også eksotiske treskulpturer av brystvern og vollgraver.»31 afrikanske guder, perlekjeder, bøker på ara- Zygmunt Bauman bruker en drastisk biske språk og fargerike silkeklær. Her sitter metafor for å beskrive modernitetens pro- en eldre mann med turban og selger radio- duksjon av underprivilegerte. I boken Wasted apparater fra 1970-åra. En herjet danske vil Lives. Modernity and its Outcasts (2004) skri- ha avsetning på rustne håndsager, tomme- ver han: «The production of ‘human waste’, stokker, hammere, ja, til og med et syltetøy- or more correctly wasted humans (…) is an glass med brukt, bøyd spiker har han tenkt inevitable outcome of modernization, and an seg at noen vil kjøpe. En ung mann med tato- inseparable accompaniment of modernity.»32 vering på overarmen vil selge en slitt stol fra Vår tids human waste er «the superfluous 1960-åra og en gigantisk russisk samovar. En populations of migrants, refugees and other eldre kvinne selger bøker, bøker på arabisk, outcasts». Flemming Røgilds har i boken De side om side med tegneserier om Anders And, udsatte – bander, kulturmøder, socialpædagogik Jesper Tangs avhandling om Den oprørske (2004) bl.a. tatt opp forholdene på indre Nør- elsker og et tilfeldig bind av H.C. Andersens rebro. Han berører en rapport fra Rigspoliti- Romaner og rejseskildringer. Men det merkelig- et om Gadebander i Danmark 1999, som han ste tilbudet er fem skoesker med private brev- mener er utilfredsstillende og misvisende, samlinger. Ikke brev til eller fra berømte for- bl.a. fordi den gir etniske forklaringer i stedet fattere, ikke Georg Brandes’ brevveksling med for sosiale. Det fins i dag et internasjonalt berømte dansker. Bare vanlige folks brev fra nettverk av samfunnsforskere, Eurogang, 1980- og 1990-åra, pent oppbevart i konvolut- som studerer ungdomsgjenger og den økte tene de engang kom i, med frimerker fra hele interessen for dem blant mediefolk og politi- verden. Jeg blir så overrasket at jeg ikke kan la kere. Forskerne interesserer seg for hvorvidt være med å kikke på eskene. Big Brother i lit- de europeiske gjengene er direkte pendanter terær form, rekker jeg å tenke før jeg har sel- til street gangs i USA, eller om det har oppstått geren over meg. Jeg slipper ikke videre før jeg en egen europeisk variant. De interesserer har kjøpt ti brev buntet sammen med en seg også for om det fins spesielle urbane strikk. Jeg syns det er flaut. Jeg vil ikke være betingelser som fører til gjengdannelser. Men en kikker. Jeg ser ikke på Big Brother. Min som Røgilds bemerker etter å ha deltatt på en første innskytelse er å kaste brevene i søppel- internasjonal konferanse:«Der kom dog ikke kassen ved Nørrebro Runddel, slik man gjør noget entydigt svar på, om disse gruppering- med reklamebrosjyrer man ufrivillig har fått i er bare er kriminelle eller urovækkende, som hendene. det så nydelig hedder i en del af den krimi- Verden henger sammen på merkelige nalpræventive terminologi, eller om de også måter. Katrine Marie Guldager har i diktsam- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 125

samtiden 2 2005 125

lingen Ankomst, Husumgade (2001) formulert enhet (den eneste oppskriften for samvær) det på denne måten: som den flytende moderniteten gjør kompa- tibel, plausibel og realistisk». Myren vil gerne være enkel, helt enkel, dens Kan gaten være et slikt fellesskaps modell, myretue ligger ved busstoppestedet mellom metafor, allegori – eller kanskje dets prøve? Kitwe og Ndola: Den har familie på Kilimanjaro. Antakelig skal man være skeptisk når noen Tænk! Den har familie på Kilimanjaro og hele kommer og forkynner det «eneste». Det er vejen til Skælskør. Den kravler over din pande også på sin plass å spørre hva Zygmunt Bau- og ved snart alt om dine drømme, en samling man har tenkt seg skal skje med nasjonen. malerbøtter i garagen. Myren findes også i den Den er tross alt en av det tradisjonelle moder- baggård i Husumgade, hvor du er ved at parkere ne samfunnets viktigste fellesskapsformer. din cykel. Det er noget så enkelt og har ikke Den befinner seg riktignok i dynamisk noget med dette digt at gøre.34 endring. Men den er ikke avviklet. Det er dessuten viktig å ha fokus på hva som skjer

Byen er stedet der fremmede møter fremmede, gaten er de anonymes hjemsted, mengdens eksistensform og de ensommes fellesrom.

Hva slags sammenhenger kan tenkes for men- politisk i og med svekkelsen av nasjonene. neskemaurene i en globalisert verden? Hvilke Som Baumann selv, ifølge Michael Hviid potensielle fellesskap og tilhørighetsformer Jacobsen, har påpekt: Det som skjer etter fins ut over de etniske, biologiske og nasjona- nasjonalstaten, er at markedet overtar det le? Kan det tenkes en «ankomst» til et «gate- domenet som tidligere var kontrollert av poli- fellesskap», en «glokal» fellesskapsidé, en tikere og planleggere. Parallelt med at nasjo- samhørighetsform som er kosmopolitisk og nalstatene vakler, foregår det en hittil ukjent lokal på samme tid, like mye som den er atskillelse mellom økonomi og politikk, hev- nasjonal? Zygmunt Bauman diskuterer i Fly- der Richard Sennett37. Hviid Jacobsen kom- tende modernitet (2000) det etniske fellesska- menterer: «Det post-nationale samfund er et pets to varianter, den «prisverdige idé» patrio- samfund, hvor staten gradvis viger for mar- tismen, og den «uverdige realitet» nasjonali- kedsmekanismernes og den usynlige hånds smen.35 Han stiller seg ytterst kritisk til begge. frie spil.»38 Hans ideal er «den [løfterike enhet] man opp- Til tross for mange betenkeligheter, er Bau- når, og som stadig må oppnås dag for dag ved mans utsagn om patriotismen og nasjonali- konfrontasjon, debatt, forhandling og kom- smen likevel interessante. Det må være opplagt promiss mellom verdier, preferanser, valgte at opprettelsen av fellesskap i senmoderniteten levemåter og måter å identifisere seg på for ikke kan ta form av hva Richard Sennett kaller mange og forskjellige, men alltid autonome «renselsesritualer». Hvis det nasjonale skal medlemmer av polis».36 «Jeg vil påstå», sier spille en rolle også i fremtiden, må det sann- Bauman, «at dette er den eneste varianten av synligvis være en nasjonalisme som ikke opp- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 126

126 samtiden 2 2005

rettes og vedlikeholdes ved hjelp av renselsesri- bebodd som de er av tusen enkeltsjeler / ene- tualer. Kan det tenkes en velferdsstat uten ren- stående overfor Gud og i tiden.» Borges har selsesritualer som identitetsstrategi? også et «Dikt om mengden». Der bruker han Verken danskene eller noe annet folk i det samme bildet som Guldager, mauren. Kan- Europa har hittil funnet den politiske opp- skje hver maur, som vi tråkker på, er enestå- skriften på en slik nasjonalstat. Den nye inn- ende og nødvendig for det system av strenge vandringspolitikken i Danmark går i motsatt regler som hersker i verden, spør Borges. retning. I Weekendavisen sammenlikner sjef- redaktør Anne Knudsen innvandrerne og Algerne, fiskene, de små koraller, deres kulturbakgrunn med folk som før i Skilpaddernes geledder gjennem tiden, tiden hadde «en alkoholisert mor eller frykte- Ildfluerne en enkelt aften, aurukariernes lig far», og følte det som en befrielse å slippe dynastier, å bli forbundet med sin «underklasse» når de Blindskriften i en bog som natten ikke kom på skolen. Hun sier hun får henvendelser Udjævner for mig, de er uden tvivl fra pedagoger som spør om det hører til pales- Mindst så personlige og gådefulde tinsk kultur å pisse på gulvet.39 Spaltisten Som mig, der sammenblander dem (…)41 Ulrik Høi skriver i samme avis om «okkupert territorium» og «islamisering» av Nørrebro. Og Weekendavisen er ikke noe organ for en ekstrem nasjonal front; Weekendavisen er Ber- [XI] lingske Tidendes weekend-utgave, en av Dan- Det slutter med svarttroster. De synger fra de marks viktigste kulturaviser. I bokhandlene i høye trærne på Assistens kirkegård. Ikke noe København bugner det for tiden av nye bøker sted er svarttrostens sang så intens som her. om Danmark og tradisjonell danskhet. Ralf Ikke noe sted ligger svarttrostenes revirområ- Pittelkows bok Forsvar for nationalstaten er der så tett som på Assistens kirkegård. Ikke sannsynligvis uttrykk for en utbredt stemning noen kirkegård er som Assistens. Kirkegården i Danmark. Andre stemmer, som Hans Hau- blir brukt som ferdselsåre. Midt gjennom gra- ges Post-Danmark. Politikk og æstetik hinsides vene skjærer en vakker poppelallé. Her strøm- det nationale (2003), representerer neppe noe mer syklistene på vei fra Jagtvej til Kapelvej. alternativ med sin retoriske håndtering av Kirkegården blir brukt som park. Her går enhver problemstilling. lokalbefolkningen tur med sine barnevogner «Gaden sover aldrig», skrev Tove Ditlevsen eller hunder. Her holder man picnic midt i Barndommens Gade (1943). «Den strækker de mellom gravstenene, og her ligger man nesten bløde poter og vogter på sine unger. O, du naken mellom de døde og soler seg om som- elskelige rovdyr – din rå og ramme lugt hæng- meren. er os i tøjet, vi gemmer os i dine tusinde smut- Gravplassen ble anlagt i 1760-årene for å huller og gnider os kælent imod dine ru hæn- «assistere» kirkegårdene inne i byen. Etter der.»40 Jorge Luis Borges skriver i diktet pesten i 1710-12, som utryddet en tredel av «Gatene» at «Gatene i Buenos Aires / er mitt Københavns befolkning, var tettheten så stor kjøtt og blod.» blant de døde at noe måtte gjøres. Det tok tid Men gaten er ikke bare for de hjemme- å bli enig om plasseringen, men femti år hørende. Byen er stedet der fremmede møter senere ble Assistens anlagt. Først var det bare fremmede, gaten er de anonymes hjemsted, de fattigste som ble gravlagt her. Men så fant mengdens eksistensform og de ensommes fel- Kanselliråd Johan Samuel Augustin ut at han lesrom. Også dem skriver Borges om i sitt dikt ville begraves på Assistens. Etter det ble det om gatene: «For den ensomme er de et løfte / mote også blant velstående å finne sitt siste MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 127

samtiden 2 2005 127

hvilested på Nørrebro. I dag ligger mange av Assistens kirkegård skiller i dag det nye og det Danmarks mest berømte menn begravet her; gamle Danmark fra hverandre. Det er nok å H.C. Andersen, Sören Kierkegaard, Niels lese språket på de to sidene av muren. I Nør- Bohr, Hans Scherfig, Martin Andersen Nexø, rebrogade leser vi på reklameskiltene: Cohba Martin A. Hansen, Dan Turell, Michael klær, McKorman, Halabja cash, Mix Marked, Strunge, dessuten jazzlegender som Benny Wonde Rama, Capaldi, Al Rafidain Guld og Webster og Kenny Drew. Her ligger også Sølv, Al Kabani, Babylon marked, Jasmin tøj, Kenni Holst. Han er ikke kjent for noe. Ikke Aslani rejser, Star Asian Video Club, Al Sahra, for noe annet enn at han eide en Harley Aeiat marked og Dhara food store. På den Davidson-motorsykkel.42 Men han har fått andre siden av muren står det på gravsteine- kirkegårdens høyeste monument, en bauta- ne: Konferentsraadinde Augusta Holm, født Aage- stein av akkurat den typen som Obelix farter sen, Barthelomine Baggesen og hendes søsterdatter rundt med på ryggen i tegneseriebladene om Barthelomine Holm, Jens Stolt og Ditte, Kaj, søde Asterix og Obelix. Da Kenni Holst ble begra- far. vet etter å ha omkommet i en motorsykkel- Jeg stopper opp ved gravstenen til H.P. ulykke 30 år gammel, var det flere hundre Hansen. Han var «Rektor for efterslægtselska- motorsykler til stede ved begravelsen. bets skole» og «Formand for Grænseforening- Assistens kirkegård grenser mot Nørrebro- en». Jeg vet ikke hva Efterslægtselskabets gade og Kapelvej med en gul mur. På hjørnet skole var, men H.P. Hansen ville neppe ha mellom disse to gatene ble skuespillerinnen kjent igjen «efterslægten» på Nørrebrogade i Johanne Louise Heiberg født i 1812. Hennes dag. Jeg vet ikke hva «Grænseforeningen» var foreldre drev traktørstedet Lille Ravensborg, heller. Men grensen mellom det gamle og det der likfølgene etter begravelsen pleide å innta nye Danmark går altså ved muren mellom sitt gravøl. I dag ligger kafé Barstarten Nørrebrogade og Assistens kirkegård, og de omtrent på dette stedet. nye grensespørsmålene i det senmoderne Den gule muren mellom Nørrebrogade og samfunn befinner seg midt i gatemylderet.•

Noter 1. Sennett, Richard: The Uses of Disorder. Personal Identity 8. Aspen og Pløger: På sporet av byen, s. 129. and City Life, New York, London (W.W. Norton) 1970, 9. Aspen og Pløger: På sporet av byen, s. 130. s. 53. 10. Aspen og Pløger: På sporet av byen, s. 137. 2. Sennett: The Uses of Disorder, s. 56. 11. Kvorning, Jens: «Copenhagen. Formation, Change 3. Sensgaard, Pernille: København – folk og kvarterer, and Urban Life», i Madsen, Peter and Richard Plunz: København (Gyldendal) 2002, s. 255. The Urban Lifeworld. Formation, Perception, Representa- 4. Mangfoldighed og multikulturalisme. Rapport fra tion, London and New York (Routledge) 2002, s. 119. Dokumentations- og rådgivningscenteret og racedis- 12. Reeh, Henrik: «Four Ways of Overlooking Copenha- krimination, s. 11. Se: gen in Steen Eiler Rasmussen», i Madsen, Peter and http://www.drcenter.dk/html/publikationer/netboe- Richard Plunz: The Urban Lifeworld, s. 257-258. ger/Manogmultik.pdf (lesedato 1. april 2005). 13. Stensgaard: København – folk og kvarterer, s. 266-267. 5. Mangfoldighed og multikulturalisme, s. 11. 14. Nørrebro lokalhistoriske forenings arkiv. 6. Waldrop Rosmarie: Det utelukkede tredjes plen, gjen- 15. Stensgaard: København – folk og kvarterer, s. 269. diktning ved Espen Stueland, Oslo (Kolon) 1997, s. 16. Berman, Marshall: Alt som är fast förflyktigas. Moder- 33. nism och modernitet, Lund (Arkiv förlag) 1987, s. 140- 7. Rykwert, Joseph: The Idea of a Town, Cambridge 1988, 146. her sitert fra: Sennett, Richard: «The grid» i Aspen, 17. Aspen, Jonny: «På sporet av Oslo», i Aspen, Jonny og Jonny og John Pløger (red.): På sporet av byen. Lesninger John Pløger (red.): På sporet av byen. Lesninger av sen- av senmoderne byliv, Oslo (Spartacus) 1997, s. 129. moderne byliv, s. 359. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 128

128 samtiden 2 2005

18. Bauman, Zygmunt: Flytende modernitet,Oslo (Vidar- 31. Aspen og Pløger: På sporet av byen, s. 253. forlaget) 2001, s. 29. 32. Bauman, Zygmunt: Wasted Lives. Modernity and its 19. Bauman, Zygmunt: Globaliseringen og dens menneskeli- Outcasts, Cambridge (Polity Press) 2004, s. 5. ge konsekvenser, Oslo (Vidarforlaget) 1998, s. 30. 33. Røgilds, Flemming: De udsatte. Bander, kulturmøder, 20.Dunlap, Albert J.: How I saved Bad Companies and socialpædagogik, København (Forlaget politisk revy), s. made Good Companies Great, New York, Times Books, 18. 1996, s. 199-200, her sitert fra Bauman: Globalisering- 34. Guldager, Katrine Marie: Ankomst, Husumgade, en og dens menneskelige konsekvenser,s.27. København (Gyldendal) 2001, s. 81. 21. Bauman: Flytende modernitet, s. 11. 35. Bauman, Zygmunt: Flytende modernitet, s. 199. 22. http//www.lorry.dk/Programmer/- 36. Bauman, Zygmunt: Flytende modernitet, s. 204. Konzoom/240we.htm (lesedato 1. april 2005). 37. Sennett, Richard: «Something in the City», Times 23. Aspen og Pløger (red.): På sporet av byen, s. 21. Literary Supplement, 22. September, 1995, her sitert 24. Se Stensgaard: København – folk og kvarterer,s.274. fra Jacobsen, Michael Hviid: Zygmunt Bauman – den 25. Baumann: Globaliseringen og dens menneskelige konse- postmoderne dialektik, København (Hans Reitzels for- kvenser, s. 28-29. lag) 2004, s. 258. 26. Stensgaard: København – folk og kvarterer, s. 273. 38. Jacobsen, Michael Hviid: Zygmunt Bauman, s. 258. 27. Kristensen, Tom: Livets arabesk, København (Gylden- 39. Morgenbladet nr. 21, 2004. dal) 1969, s. 54. 40.Ditlevsen, Tove: Barndommens gade, København (Gyl- 28. Stensgaard: København – folk og kvarterer, s. 261. dendal) 1968, s. 18. 29. Herdal, Harald: «Arbejdet», i Larsen, Ole (red.): 41. Borges, Jorge Luis: Digte 1923-85, Udvalgt, kommen- København skildret af danske forfattere, København teret og oversat af Peter Poulsen, København (Gyl- (u.å), s. 250-253. dendal) 2001, s. 136. 30. Hall, Peter: Cities of Tomorrow, An Intellectual History 42. Schrøder, Jørgen: Historier fra Assistens. En kulturhis- of Urban Planning and Design in the Twentieth torisk billedbog, København (Holkenfeldt 3) 2003, s. Century, Malden (Blackwell) 2002, s. 20. 327. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 129

Sjur Holsen Tid for arbeid, tid for liv

Arbeidslivet er et kjedelig sted fylt av mål og alle tings mening, der alt handler om kjedelige mennesker i kjedelige jobber. selvrealisering på jobben, og der ingen leng- La det ikke herske den minste tvil om er later til å huske at arbeidet aldri kan bli noe mer enn et nødvendig onde for å leve den saken. Det gode liv – på fritiden. Selv Karl Marx, Men tvilen hersker. Eller verre: Blant mange som brukte alle sine dager på jorden til å mennesker hersker det skråsikkerhet. Eller gruble over Arbeidet, kom i sine beste enda verre: Blant mange mennesker hersker stunder frem til at det i grunnen var ganske det skråsikkerhet om de gale konklusjonene. oppskrytt. I det klasseløse paradiset skulle Vi går rundt og tror at arbeid er viktig.Vi går det herske mye hvile og klassisk musikk. rundt og tror at arbeid er gøy.Vi synes alle vi Medlemmene av den vestlige, urbane eli- har uhyre spennende jobber. ten i år 2005 ser det akkurat omvendt: De kan aldri få nok «spennende utfordringer» Sjansen som glapp som kan føre dem enda et hakk videre i den Da industrisamfunnet endelig tok slutt og «personlige og profesjonelle utviklingen» de det glade, lyse informasjonssamfunnet stod visstnok står midt oppi, og de har i det hele for døren, var noen av oss naive nok til å tatt så mye spennende utvikling på gang at håpe at menneskeheten endelig skulle de ikke har tid til å tenke på eller snakke om begynne å interessere seg noe mindre for noe annet. Med et fravær av tvil og en flokk- dette med arbeid. Fabrikken, tvistdotten og mentalitet av maoistiske dimensjoner, men åttetimersdagen var historie; hjemmekonto- hellig overbevist om egen individualitet, ret, laptoppen og den trådløse individualis- praktiserer de troen på arbeidet som det sted men lå foran oss: Dette måtte da være selve hvor man skal utvikle seg, finne seg selv og begynnelsen på Det gode liv, da menneskene bli lykkelig. Endelig unnsluppet fra histori- skulle sitte med sine bugnende matkurver ens jernbur, endelig fri, gir dagens unge under de store trærne i parken, drikke vin og utdanningselite seg gladelig hen til en selv- si viktige, hjertelige ting til hverandre. Et valgt utgave av den protestantismens strenge godt liv der arbeidet var redusert til et abso- arbeidsetikk som alltid har knuget oss nord- lutt mimimum av tastetrykk på lomme-pc’en boere – og kaller det frihet. Ansiktets sved – kort sagt: til den uvesentlighet det i virke- valgt helt fritt: Det er i sannhet en stygg per- ligheten er. Tenkte altså vi. versjon vi har med å gjøre. Men underlig nok, det er det rakt motsatte som skjer. Mens teknologien og den øko- Trøstens tilbakeblikk nomiske utviklingen gir oss grenseløse Stilt overfor dette triste historiske paradok- muligheter til endelig å ta det litt med ro, er set, kan det kanskje være verdt å minne om vi i ferd med å bli arbeidsidioter, alle som en. at dagens misforståelser omkring arbeidets Vi lever i en kultur der arbeid er alle tings vesen er av ganske ny dato. Tenk bare på MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 130

130 samtiden 2 2005

århundret vi nylig har lagt bak oss (for ikke mende radikalismen, og alt var plutselig litt å snakke om århundrene før dét): Hvem ville tredvetall igjen. Deretter stod et nytt tyvetall bry seg om arbeidet ga glede eller mening eller for tur – feiende, rasende festlig; ravende, lat- spenning på for eksempel tredvetallet? Arbeid terlig dumt. Med et voldsomt, svimlende var noe du enten hadde eller ikke hadde – og sprang ble Norge plutselig en eneste stor cor- det skillet var alvorlig nok. Men stort mer var porate culture, der alle hadde en karriere å det liksom ikke å si om den saken. pleie og arbeidet var alle tings sentrum. Etter krigen skulle det bli mer.Velstanden Skjønt bare nesten, for selv ikke den drøyes- tok Norge på sengen, alle piler pekte opp- te japp presterte noensinne å blande sam- over, og vi ble et enkelt bytte for den første men arbeid og fritid, middel og mål: Jobben store villfarelsen i det moderne synet på skulle gi penger – masse penger – men heller arbeid, da jobben ble knyttet til lykken – som ikke noe mer. Åttitallet var på alle måter et om de to skulle ha noe som helst med hver- sørgelig smakløst tiår, men nok en gang red- andre å gjøre. Men til femtitallets forsvar det vi oss på befriende enkle drømmer og skal det sies at det var en naiv, ukomplisert, ynkelige mål: Du skulle bli rik og kle deg lat- nesten rørende form for lykke, uten andre terlig, men ennå var det ingen som snakket krav til arbeidet enn at det skulle betale seg om jobben som veien til indre berikelse. Som og være respektabelt. Far fikk kontorjobb og om noen jobb i verden kan gi deg dét. skjortebånd, mor ventet strålende på kjøkke- Det feilsporet fant vi først frem til på nit- net, og alt var såre vel. Ingenting hadde rik- titallet, og dermed begynner ting for alvor å tig rukket å bli komplisert ennå, og deri lå bli ulykksalige. Målet var fortsatt å bli rik, redningen: gasjepålegg og forfremmelser, ja men nå var alle blitt så avanserte og fintfø- – egenutvikling og selvrealisering, nei. lende av seg at det handlet mer om indre enn På sekstitallet ble alt litt vanskeligere, så om ytre rikdom. Om å bruke seg selv. Hente klart, men én ting – og bare én ting – skal sek- frem det beste. Vokse som menneske. stiåtterne ha: De var på sporet av noe. Luta lei Ulykken var komplett da det samtidig ble av tidens klamme amerikanske forstadsidea- vanlig å mene at alle på død og liv skulle ha ler våget babyboomerne å tenke stort. De det så rasende festlig på jobb. Gjennom hele innså ganske riktig at arbeid er en uting, ifør- nittitallet og inn i det nye millenniet er vi blitt te seg noen gyselige kjortler og ga seg rusen tutet ørene fulle ikke bare om hvor viktig det og kjønnslivet i vold. Kanskje ingen dum idé, er å realisere seg selv – på jobben.Vi har også hadde det ikke vært for at de samtidig henga lært at unge, vellykkede mennesker fremfor seg til de mest tanketomme ideologier men- alt går på jobben for å være kreative og ha neskeheten har sett. Det siste burde få noen det gøy. De falske profetene snakker så høyt hver til å tvile på dømmekraften og konse- og så mye om tidens mantra – selvet, friheten kvensen deres, og ganske riktig: Sekstiåtter- og kreativiteten – at det i dag er fullt mulig å nes opprør mot karrierejaget og alt dets vesen tro at alle unge mennesker bruker dagene på hadde varighet som en middels forkjølelse. jobben til å le seg halvt ihjel, alt mens de Siden har de jobbet beinhardt for å rette opp tenker epokegjørende tanker, har eksepsjo- det lett alternative inntrykket av fritidssver- nell, stående sex ved espressomaskinen – meri og motmakt som hadde festet seg – en hele tiden – og blir søkkrike over natten, hver rehabilitering sekstiåtterne har klart utmer- eneste bidige natt. ket, for å si det forsiktig. Men takk for forsø- ket, dere. Det mytiske arbeidet Syttitallet er det ikke stort å si om: Olje- Men ærlig talt: Vis oss det mennesket – Kjell krise og dyrtid ble rått parti mot den drøm- Nordström muligens unntatt – som virkelig MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 131

samtiden 2 2005 131

har et karneval, et fyrverkeri av en jobb. Vis grunnen bare synd på deg. For ikke å snakke oss alle disse grunnfestlige jobbene i den om dem som må høre på. såkalt nye økonomien, hvor alt er dynamisk Det leder oss til en tredje myte – den om det og fritt og spennende hele tiden, hvor ingen moderne mennesket som et ironisk vesen. dager er like og ingenting er rutine. Vis oss Overalt omkring oss finnes det mennesker, disse jobbene hvor alle gjør stormende suk- unge mennesker, som snakker om jobbene sess bare de er seg selv og lar kreativiteten sine som om det de gjør virkelig er uendelig boble, hvor alle sier stilige ting hele tiden og viktig og uendelig interessant – helt blottet for hvor ingen opplever å ha det godt, gammel- alt som heter ironi og distanse. I virkelighe- dags kjedelig. Meg bekjent finnes det ikke tens verden er de ansatt som dypt alminnelige sånne jobber, og veldig mange av de jobbene lønnsarbeidere i dypt alminnelige yrker – all

Myten om arbeidet som et lystig sted er nettopp det: en myte.

folk tror er rasende festlige – som regel verdens lysegrønne mobiltelefoner kan ikke bekledt av mennesker med et intenst behov endre på dét. Det må være en ganske formi- for å demonstrere at de er nettopp dét – viser dabel mengde dumhet ute og går i Norges seg ved nærmere ettersyn å være akkurat så land når man hører hvordan unge mennesker dølle og alminnelige som det meste annet her som jobber i Accenture eller Kværner eller på kloden. Myten om arbeidet som et lystig Telenor slår om seg med totale meningsløshe- sted er nettopp det: en myte. ter om de spennende jobbene sine. Og andre En annen myte – den om at vi faktisk er så unge mennesker fra Kulturdepartementet mye friere i det nye arbeidslivet – kan kanskje eller Dagbladet eller Spray svarer gladelig hjelpe oss litt på vei for å forstå det uføret vi med det mest hjelpeløse, intetsigende svada har havnet i. For det står ikke til å nekte for at fra sine jobber – om sjefer som skal slutte eller det globaliserte, stadig mer konkurranseutsat- virus på mailen eller bonuspoengene fra i fjor. te arbeidslivet stiller større og større krav til Samtalen blant unge, vellykkede mennesker i oss som ansatte, og at mange lever i en til- Norge anno 2005 gir i det hele tatt liten grunn stand av permanent uro og engstelse på jobb. til optimisme. Men – blir det riktig å skylde på samfunnsutviklingen av den grunn? Den moderne, Arbeidet som identitet vestlige middelklassen lever i en overflod som Kanskje ligger det en forklaring bak det hele er historisk og geografisk unik, og det er fak- i at vi midt oppi tidens altomsluttende kaos tisk ditt eget valg om du sliter deg ut for å få klamrer oss til jobbene våre som om de var råd til enda flere storbyferier eller enda finere oss selv; at arbeidet er blitt selve vår identitet hytte. Om du i tillegg velger å fylle hodet ditt etter hvert som andre identiteter gradvis har med jobben i den grad at du ikke evner å ytre smuldret hen. Mens den universelt oppskryt- deg om noe annet selv på fritiden, er det i te postmodernismen visstnok har slått ut i MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 132

132 samtiden 2 2005

full blomst, med det påståtte resultat at ingen Det er kanskje ikke en lystig konklusjon, sannheter lenger er gyldige og ingen holde- men det er litt lettere å slå seg til ro med den punkter sikre, oppstår det underlig nok et om vi kan klare å flire skjevt av hele vanvid- voldsomt behov for selvbekreftelse midt det. Noen annen trøst finnes faktisk ikke – så iblant oss – vår grenseløse frihet og våre utal- sant du da ikke kan hengi deg til søkkrik lige personlige muligheter til tross. Den lediggang og simpelthen bare ha det fint. For postmoderne tidsalder blir simpelthen aldri hva pokker skal man egentlig bli om målet er det elleville identitetskarnevalet1 vi hadde å ha det morsomt? Tenkende mennesker bør håpet på, behovet for å vite hvem vi er var – nå som alltid tidligere – ganske enkelt la visst ikke så lett å bli kvitt som vi hadde være å jobbe om målet er å ha det gøy. trodd – og ettersom Gud og familien og nasjonen har mistet grepet på oss, har vi til Alla dessa dagar som kom och gick slutt bare ett sted å søke mening og selvbe- Eller bør de egentlig det? Jeg kan allerede kreftelse: i arbeidet. høre protestene slå imot meg, om undersø- Resultatet er nedslående, for med arbeidet kelser som viser at arbeidet er viktig for oss,

Mange lever i en tilstand av permanent uro og engstelse på jobb.

som livsmening reduseres vi fra mennesker at lediggang er roten til alt vondt og så til rollefigurer, tynne og tørre som papp. Vi videre. Jeg skal ikke protestere, for jeg tror blir dataingeniører, lærere, byråkrater, aksje- også at arbeidet kan gjøre oss mye godt og at meglere, kunsthistorikere, designere og for- bare de færreste ville ha det riktig fint uten, fattere: stadig dypere involvert i vår egen både av økonomiske og sosiokulturelle årsa- lille flik av en alt mer uforståelig virkelighet. ker. Målet mitt er da heller ikke å argumen- Stadig mer innkapslet i vår snevre, hardt til- tere for at leseren skal legge ned arbeidet i kjempede ekspertise. Ingen anstrengt nitti- morgen. Målet – malt med veldig bred pen- tallsironi har noensinne kunnet kurere sel, for all del – er å minne om at det finnes tidens folkesykdom, som er selvopptatthet i noe annet der ute – noe som kalles livet, for form av ekskludering, maskert som profesjo- eksempel – og at dette noe har en lei tendens nalitet. Vår evige streben etter å være eksklu- til å havne i skyggen av jobben i denne siv – travel, viktig, unik – er det sikreste tegn underlige tiden vi lever i. Det finnes kort på at vi slett ikke er det.2 sagt gode grunner til å stoppe opp og tenke Selv er jeg overbevist om at det er arbeidet over om det kan være riktig at jobben og som sådan – det vil si det faktum at vi er nødt livet bytter plass, slik det utvilsomt skjer for til å arbeide – som er det egentlige og akk så mange såkalt moderne mennesker i vår tid. uløselige problemet; ikke manglene ved min Om du skulle være i tvil, kan du jo pluk- egen jobb (som er mange nok) eller forde- ke opp en hvilken som helst avis og lese de lene ved alle andre (som beviselig er færre). evinnelige portrettene av middelaldrende, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 133

samtiden 2 2005 133

vellykkede karrieremennesker som ser tilba- Det er trist lesning – men vi snakker altså ke på sine vellykkede liv med gledesutbrudd om folk som har valgt å ha det slik. For uan- av typen: «Jeg angrer på at jeg har sett barna sett hva sinte tidsklemme-debattanter måtte så lite …»,«Det er vel mye utenom jobben jeg mene, er det faktisk opp til deg selv om du skulle ha brukt mer tid på …», «Det har kos- ønsker å bruke tiden din på jorden til å være tet meg mange venner …» og så videre. Under arbeidstaker først og menneske sist – eller ligger nesten alltid tvilen – iblant blottstilt omvendt. Det triste består utelukkende i at vi som ren og skjær anger – på om det virkelig har valgt å gjøre et så enkelt valg til noe så var verdt det. vanskelig.• Noter 1. Begrepet har jeg lånt av Nils Rune Langeland. 2. På dette punktet, se også Sjur Holsen: «Amatørens bønn» i Bok og Samfunn 4/2000. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 134

Pål V. Hagesæther

Gift deg proforma i dag – og bli helt i morgen?

Det var vår i lufta og jeg var invitert i bryllup. En kamerat skulle gifte seg med en kvinne fra Sør-Amerika, og jeg skulle for anledningen være bryllupsfoto- graf. Da jeg møtte bruden og brudgommen utenfor Oslo tinghus, var de kledd i hvit kjole og svart dress, og bruden hadde en diger blomsterbukett i hånda. De var tilsynelatende strålende glade, og så ut som et hvilket som helst lykkelig par som skulle smis i hymens lenker.

Men jeg visste ting som gjorde hele opptrin- Myndighetene mener at dette er galt, og der- net en smule absurd. Kameraten min er for må vi kamuflere det. Men ettertiden vil homofil. Han hadde bare møtt denne kvinnen mene at det vi gjør er riktig, forklarte min et par ganger før. De snakket ikke noe felles kamerat. språk. Bryllupsringene var av plast og kjøpt Tenk deg verden som en oppdemmet elv. på en leketøysbutikk i nærheten. Etter vielsen Store vannmasser presser på for å komme kom de til å gå hver til sitt og kanskje snakkes gjennom en smal, liten åpning. Dersom vi i en sjelden gang på telefon. Ekteskapet ble den vestlige verden befinner oss i de mest inngått for at kvinnen, som var en venninne fruktbare områdene nedenfor demningen, og av hans søster, skulle få lov til å bli i Norge. verdens fattige er vannet som presser på oven- Her var mulighetene for å få seg en jobb innen for, er innvandringspolitikken selve demning- hennes fagfelt mye større enn i hjemlandet. en. Det er den som holder de store massene Etter å ha vært gift i tre år ville hun få boset- ute, og som gjør det mulig å regulere tilstrøm- tingstillatelse. Da kunne paret skille seg, og mingen slik at bare et lite antall slipper inn. I hun ville fortsatt ha rett til opphold i Norge. Norge i dag er dette politisk forfulgte, de som MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 135

samtiden 2 2005 135

har kvalifikasjoner vi trenger, og de som er i hovedoppgave i sosiologi om proformaekte- familie med mennesker som allerede har skap, fant jeg ut at proformaekteskap også kommet gjennom. hadde blitt inngått ved flere anledninger tidli- Blant sistnevnte gruppe står ektefeller i en gere i Norge, nærmere bestemt i første halvdel særstilling. For mange er det å gifte seg med av 1900-tallet. Nordmenn giftet seg proforma en nordmann den eneste mulige åpningen i med utenlandske flyktninger både ved den demningen. Opphold får du derimot ikke om russiske revolusjon i 1917, da Hitler kom til myndighetene finner ut at ekteskapet er pro- makten i Tyskland i 1933 og da kommunis- forma, det vil si at ekteskapet blir inngått ute- tene kuppet makten i Tsjekkoslovakia i 1948. ag lukkende for å sikre utlendingen opphold i Med min kamerats begrunnelse i bakhodet, Norge. Bestemmelsen om familiegjenforening begynte jeg å lure: Finnes det likhetstrekk med ektefelle er knyttet til det menneskeret- mellom disse historiske proformaekteskapene n? tighetene sier om at familieliv skal beskyttes. og de som blir inngått i dag? Blir proforma- Dersom du inngår et proformaekteskap ekteskap ofte vurdert annerledes av ettertiden mener utlendingsmyndighetene at du ikke enn av samtiden? Er det en mulighet for at de har noe familieliv som er verdig noen beskyt- som inngår proformaekteskap i dag kan få telse, og din utenlandske ektefelle vil ikke få heltestatus i morgen? opphold. Høyesterettsdommen av 1926 Ulovlig innvandring og misbruk Det tidligste norske proformaekteskapet jeg Norske myndigheter skiller derfor mellom det har kommet over er et ekteskap som ble inn- de kaller reelle ekteskap og proformaekte- gått i 1921 og som var gjenstand for en høyes- skap. I teorien gjør ikke de som inngår pro- terettsdom i 19263. Ekteskapet var en følge av formaekteskap noe ulovlig, med mindre de gir oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, da tsar- falsk forklaring til politiet eller tjener penger veldet ble avskaffet og mange medlemmer av på ekteskapet. Likevel ser norske myndighe- den russiske adelen flyktet fra landet. En rus- ter på proformaekteskap som ulovlig innvan- sisk kvinne ved navn Helene Grauber kom til dring og misbruk av ekteskapsinstitusjonen. I Norge i 1919. Hun oppga å være russisk baro- forarbeidene til dagens utlendingslov heter nesse, og at hennes mann var myrdet. Da hun det for eksempel at «Departementet anser i 1921 skulle foreta en reise fra Norge til utlan- misbruk av ekteskapsinstitusjonen i den det, trengte hun norsk statsborgerskap for å sammenheng det her gjelder som noe en må være sikker på å kunne returnere. I henhold til søke å motvirke. Det skyldes ikke uteluk- datidens lovverk fikk en utenlandsk kvinne kende hensynet til å unngå innvandring på som giftet seg med en norsk statsborger auto- uriktige premisser, men også at det av andre matisk norsk statsborgerrett. Grauber giftet grunner er mange sider ved det som skjer i seg derfor med Heinrich Ludvig Wilhelm Jor- slike tilfeller som støter mot god rettsorden.»1 dan den 27. januar 1922 hos byfogden i Kristi- Tidligere statssekretær i Kommunal- og regio- ania. For dette måtte hun betale ham 3000 naldepartementet, Kristin Ørmen Johnsen kroner. Begge var helt på det rene med at de (H), uttaler i et intervju med Kvinner og Klær i ikke skulle flytte sammen som ektefeller. Det 2003 at «Proformaekteskap er ikke bare ulov- var også avtalt at ekteskapet skulle oppløses så lig innvandring, men også grov utnyttelse av snart det formelle var ordnet, og 1. juni 1922 – mennesker, lover og regler».2 bare fire måneder etter vielsen – ble «separati- Slik er altså norske myndigheters syn i dag. onsandragende» sendt til fylkesmannen. Under arbeidet med det som etter hvert ble en Ettertidens kjennskap til saken skyldes at MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 136

136 samtiden 2 2005

den havnet i retten på grunn av krangel om hadde full rettsgyldighet. Dette var før vi fikk betalingen. Statsadvokaten i Oslo nedla egne bestemmelser for familiegjenforening på påstand om at ekteskapet måtte kjennes ugyl- grunnlag av ekteskap, så det vil neppe ha dig, siden partene ikke hadde giftet seg med noen avgjørende vekt å trekke den fram tanke på å ha et ekteskapelig samliv:«det maa under en rettssak i dag. Likevel er det interes- følge av almindelige retsgrundsætninger, at sant å merke seg det som sies om at det ikke proformaverk ikke mindre her end paa andre har noen betydning om motivet for å inngå omraader nektes retslig anerkjendelse.» Argu- ekteskapet bare er å oppnå de rettsvirkninger mentasjonen gikk videre: som ekteskapet gir. Det var altså ikke noe i veien for å gi utlendinger opphold i Norge en ekteskapsstiftelse, som alene tilsikter et for- gjennom proformaekteskap etter datidens hold uten ekteskapelig karakter, bør nektes lovgivning.Var man gift, så var man gift. I dag anerkjendelse som ekteskapsstiftende, selvom skiller man mellom gift og «gift» når det er handlingen i formel henseende er i orden. Paa snakk om familiegjenforening. Hovedgrun- grund av den høie værdi for menneskenes sam- nen til dette er at antallet mennesker som liv i det hele, som er tiltænkt ekteskapet, er det ønsker å innvandre til Norge har økt. Likevel nemlig formentlig indlysende, at ikke et hvilket- bryter denne sorteringen med prinsippene somhelst misbruk av den formelle ekteskaps- som er fastslått i høyesterettsdommen av stiftelse bør nyte beskyttelse av retsordenen. 1926, og det illustrerer i hvor stor grad dagens utlendingslovgivning er situasjonstilpasset. Vi ser her at påtalemyndighetene innser at Jeg har ikke funnet noe som tyder på at det ekteskapet er formelt riktig inngått, men ble inngått flere proformaekteskap etter dom- mener at det likevel bør kjennes ugyldig på men i 1926, selv om det kan tenkes at dom- grunnlag av «verdien for menneskenes samliv men kunne ha en slik effekt. Noe som kan ha i det hele». Retten kjente likevel ekteskapet bidratt til å gjøre det mindre attraktivt å inngå gyldig, og da saken ble anket til Høyesterett, proformaekteskap, er at lovverket på den stadfestet høyesterettsdommerne (to mot én) tiden også inneholdt et krav om at mannen byrettens dom med følgende begrunnelse: måtte forsørge sin hustru. Vi ser klare paralleller fra påtalemyndighe- Den omstendighet, at ektefællene var enige om tenes syn i den første rettssaken om at «ikke et ikke at leve sammen, har efter min mening lov- hvilketsomhelst misbruk av den formelle givningen ikke tillagt noen relevans. Heller ikke ekteskapsstiftelse bør nyte beskyttelse av rets- har lovgivningen i og for sig tillagt det betydning ordenen» til det som står i forarbeidene til om motivet for nupturientene kun er at opnaa dagens utlendingslov om at «Departementet endel av ekteskapets retsvirkninger. Er ekteska- anser misbruk av ekteskapsinstitusjonen i den pet først lovlig stiftet, indtræder retsvirkningene sammenheng det her gjelder som noe en må av sig selv uten hensyn til partenes vilje. (…) det søke å motvirke.» Mye tyder på at proforma- vil være at sette domstolen i lovgivningens sted, ekteskap både den gang og i dag er et feno- om domstolen kjender det mellem de indstevnte men det er lett å stemple som misbruk fordi i fuldt lovlige former indgaatte ekteskap ugyldig. man har en kulturell oppfatning av hva et ekteskap skal være. Men så lenge ekteskapet er inngått på riktig måte, skiller ikke loven Full rettsgyldighet mellom proformaekteskap og andre ekteskap. Det er vanskelig å misbruke ekteskapsinstitu- Med andre ord forelå det i 1926 en høyeste- sjonen, når loven ikke sier noe om hva formå- rettsdom som fastslo at proformaekteskap let med et ekteskap skal være. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 137

samtiden 2 2005 137

Tyske jøder på flukt ker å opnå norsk statsborgerrett gjennem ekteskap». Artikkelen er et intervju med Fra Adolf Hitler kom til makten i 1933 og i Byråchef Rognlien i Justisdepartementets årene fram til andre verdenskrig var slutt, flyk- politikontor. «Vi har hørt om et tilfelle med tet titusenvis av jøder fra Tyskland og de andre en utenlandsk jødinne, som var kommet hit landene Hitler etter hvert fikk kontroll over. og hadde ordnet alle formalia for å kunne Det var ikke enkelt for disse å få opphold i gifte sig med en herboende rasefelle, men Norge. Norske myndigheter hadde en svært blev sendt ut i siste øieblikk. Hender det ofte restriktiv politikk når det gjaldt jødiske flykt- at utlendinger forsøker å få fast fot her ved å ninger og så på dem som en belastning, en erhverve norsk statsborgerskap gjennom trussel og uønsket konkurranse.4 Enkelte ekteskap?» spør journalisten. Byråchef Rogn- tyske jøder inngikk derfor proformaekteskap lien svarer: «Vi har hatt føling med en del med nordmenn for å komme seg ut av Tysk- slike arrangementer også». land og inn i Norge. Den norsk-tyske histori- Den andre artikkelen er fra 22. november keren Einhart Lorenz har beskrevet tysk inn- 1938, og behandler temaet grundigere. Den vandring til Norge i denne perioden, og livet i har tittelen «Kan vi vente mange proforma- eksil, i flere bøker. I en e-post til meg skriver ekteskaper – for å sikre utenlandske jødinner Lorenz at «man kan neppe si at det var ‘vanlig’ norsk statsborgerskap?». Journalisten spør med proformaekteskap med tyske jøder (eller innledningsvis om vi står foran en masseinva- helst jødinner) etter 1933, men det finnes en sjon av ekteskapssøkende jødinner her i lan- rekke eksempler». Lorenz nevner tre: Margot det, med referanse til at det har vært trykket Schäfer (seinere Cappelen) (1913–1990), en kontaktannonser i norske morgenaviser fra jødisk kvinne som kom til Norge i 1935 og jødiske kvinner som søker norske ektemenn, etter krigen ble aktiv Ap-politiker, giftet seg i som denne: 1935 med AUF-eren Ørnulf Egge. Hensikten var å få henne ut av Paris. Mot Dag-medlem- Meget vakker 32-årig Wiener jødinne, stor, ele- met Gunnar Gaasland giftet seg i 1936 profor- gant figur, av fineste vesen og hjertedannelse, ma med Gertrud Meyer, for at sistnevnte skul- ønsker gifte sig med sympatisk, godt situert le få norsk pass og dermed kunne foreta herre mellem 40-50 år. Svar på tysk eller eng- kurérreiser til Tyskland. Og AUF-eren Harald elsk under merke «Seriøs & Rascher Ents- Sørensen giftet seg i 1937 med Else Abel for å chluss» sendes Ann.-Exp. Emil Hirsch, Wien I. sikre henne opphold i Norge. Himmerpfortgasse 14 Alle disse jødiske kvinnene var også venstreradikale, og politiske flyktninger i tillegg Journalisten gir innrykkeren av annonsen til at de var jøder. De flyktet videre til USA i liten sjanse for suksess: tidsrommet 1939-1942. Lorenz oppgir som sine kilder samtaler med flyktninger og med Velsituerte 40-50-åringer pleier som regel ikke Mot Dag-medlem og seinere Ap-politiker vandre solo på livets vei, iallfall ikke hvis de til Trygve Bull. «Det var ganske mange av oss og med er sympatiske. Og heller ikke pleier de [som inngikk proformaekteskap]», skal Bull på den første, den beste invitt begi sig ut på ha sagt til Lorenz. amorøse escapader med ekteskap tilfølge. De ekteskapssøkende tyske jødene tas også opp i to artikler i Aftenposten i 1938. Etter min mening tyder ikke denne annonsen Den første, fra 9. desember 1938, har tittelen på at kvinnen ønsker et proformaekteskap i «Mange forsøk på å undgå fremmedkontrol- det hele tatt, snarere et vanlig ekteskap etter len. Flere eksempler på at utlendinger forsø- kontaktformidling. Men journalisten bruker MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 138

138 samtiden 2 2005

eksempelet til å legitimere en frykt for «mas- uønskede innvandringen og en mulig «masseinvasjon av ekteskapssøkende jødinner». seinvasjon». I dag blir kommentarene hans Det refereres i artikkelen videre at Scot- stående i et lite flatterende lys, da det viste seg land Yard har avdekket et hemmelig ekte- at det var en helt annen masseinvasjon Norge skapsbyrå i London, hvis oppgave hadde i vente. Gjennom dette eksempelet ser vi tydelig bestod i å etablere ekteskap mellem rike jød- hvordan bedømmelsen av de som inngår pro- inner og engelske borgere, fortrinnsvis arbeids- formaekteskap både kan endre seg over tid, og løse eller menn i en dårlig økonomisk stilling, variere avhengig av kontekst. I dag er det tro- som for en sum av 1200 kroner og et sett nye lig svært få som ville finne på å klandre ven- klær skulde inngå ekteskap med en jødinne de streradikalerne Ørnulf Egge, Gunnar Gaas- aldri før hadde sett. land eller Harald Sørensen for ekteskapene de inngikk. I stedet vil de i de flestes øyne være Journalisten skriver at det samme sannsynlig- helter. Jeg skal komme tilbake til hva som vis forekommer i Norge på bakgrunn av kon- eventuelt skiller deres situasjon fra den vi har taktannonsene. Han refererer så en historie i dag. han har hørt om en ung norsk mann som for et år siden giftet seg proforma med en politisk Giftelystne i Tsjekkoslovakia flyktning. Etter at kommunistene grep makten i Tsjek- Det foregikk innen akademiske kretser, begi- koslovakia i 1948 flyktet mange av landets venheten ble til og med feiret med en liten mid- innbyggere til Vesten. En av de få måter man dag, og gjestene ved dette selsomme ekteskap kunne få tillatelse til å forlate landet på var hvor ‘brudeparet’ gikk hver til sitt etter festens gjennom ekteskap med en utlending. Histori- slutt, forteller at en mere feststemt middag har keren Stig Arne Skjerven har skrevet hoved- de sjelden deltatt i. Der var klingende vidd og oppgave om den tsjekkiske og slovakiske åndfulle taler. Man hevet sig til de olympiske migrasjonen til Norge fra 1948 til1989. I høider i glad forvisning om at her ofret man sig Norsk Tsjekkoslovakisk Hjelpeforenings for humanitetens og menneskerettens sak. arkiv har han kommet over et hemmeligstem- plet dokument med tittelen «Rapport til bruk Artikkelen bringer til slutt intervjuer med for giftelystne nordmenn i Tsjekkoslovakia», Centralpasskontorets sjef herr Kronstad, som datert 27. april 1949. Dokumentet avslører at mener at proformaekteskaper ikke kan anses det kan ha forekommet organisert innvan- som gyldige, og byråsjef Arneberg i Justisde- dring fra Tsjekkoslovakia til Norge gjennom partementet, som har et annet syn og refere- proformaekteskap.5 Proformaekteskapet ble rer til høyesterettsdommen fra 1926. da brukt både for å skaffe tsjekkoslovakiske kvinner utreisetillatelse og permanent opp- Endrer seg over tid hold i Norge. Dokumentet inneholder en tipunktsliste Også her ser vi de samme negative holdning- med informasjon om hvordan man skulle forene til proformaekteskap som vi fant hos holde seg til følgende spørsmål: Hvor bør man påtalemyndigheten i forrige eksempel. Aften- bo mens man oppholder seg i Tsjekkoslova- posten-journalisten, som i 1938 skrev for en kia? Hvor bør vielsen finne sted? Bør man ta rendyrket Høyreavis, har en spottende, iro- med seg valuta? Hvordan skaffer man nisk holdning til de ekteskapssøkende jødiske kvinnen billett ut av landet? Hvilke attester og kvinnene og uttrykker bekymring over den lisenser trenger man? Dessuten kan man i det MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 139

samtiden 2 2005 139

tiende punktet lese følgende: «Ligg ikke med nisasjon skulle ha brukt proformaekteskap jenta før du har overbevist henne om at skils- som strategi i dag. Dette eksempelet er derfor misse må du ha allikevel, og at du ikke vil mest interessant fordi det viser at proforma- utnytte situasjonen. Hvis hun vil som beløn- ekteskap i enkelte tilfeller har blitt sett på som ning for utført arbeid så kan du selv velge». en legitim innvandringsmåte også i vår egen Skjerven mener det er nærliggende å tro at samtid. dokumentet retter seg mot norske menn som ville gifte seg med tsjekkoslovakiske kvinner Før og nå som var utsatt for eller truet med forfølgelse, og som derfor trengte å komme seg ut av Disse tre eksemplene illustrerer på ulike hjemlandet. Han spekulerer videre i hvem måter hvordan synet på proformaekteskap som kan ha forfattet dokumentet, enten en både har vært annerledes tidligere, og kan hjelpeorganisasjon eller myndighetene. Jeg endre seg over tid. Eksempelet fra 1926 viser har vanskelig for å vurdere sannsynligheten hvordan myndighetene den gang godtok profor dette, men hvis sistnevnte er tilfelle er det formaekteskap. Eksempelet fra 1938 viser snakk om en svært spesiell type innvandring i hvordan synet på de som inngår proforma- offentlig regi. Og det innebærer et radikalt ekteskap kan endre seg over tid, og at myn- forskjellig syn på proformaekteskap sammen- dighetene ikke alltid har gitt opphold til de lignet med det myndighetene har i dag. som trenger det. Eksempelet fra 1949 viser at Skjerven har videre i intervju med Oslos proformaekteskap også kan være mer eller tidligere ordfører Albert Nordengen fått opp- mindre akseptert i samtiden som en legitim lyst at den tsjekkiske kvinnen Anna Kvapilová form for hjelpearbeid. kom til Norge gjennom et proformaekteskap I min hovedoppgave om proformaekteskap med en nordmann, i tillegg til at han har fått i Norge har jeg intervjuet åtte nordmenn som informasjon om at denne type innvandring har inngått proformaekteskap de siste ti har funnet sted i minst ett tilfelle til. Det er årene. Ekteskapene deres blir verken godtatt altså snakk om en framgangsmåte som faktisk av myndighetene eller sett på som en legitim var i bruk. form for hjelpearbeid blant folk flest. Men Den samme type proformaekteskap med rundt halvparten av dem håper at ettertiden en tsjekkoslovakisk kvinne inngikk også Sve- vil takke dem for det de har gjort. riges tidligere statsminister Olof Palme. De jeg har intervjuet er alle forholdsvis Under en reise til Praha i 1949 traff den 22 år unge mennesker, mellom 21 og 36 år da de gamle Palme den jevngamle Jelena Rennero- inngikk proformaekteskapet. De fleste har en va. De brevvekslet i åtte måneder for å gi inn- eller annen form for høyere utdanning, og de trykk av at de hadde et seriøst forhold, før er alle norske statsborgere oppvokst i Norge. Palme returnerte til Praha og giftet seg med Av de som stemte ved siste stortingsvalg før Jelena, som ble hetende Jelena Palme.Ti dager ekteskapsinngåelsen stemte fem RV og to SV. seinere fikk hun svensk pass. De skilte seg i Utlendingene de har giftet seg med kommer august 1952. Verken Jelena, som fortsatt er i fra Asia, Amerika og Afrika. live, eller Olof Palme har noen gang fortalt om De kan deles i to like store grupper: hjel- proformaekteskapet.6 pere, som gifter seg proforma med noen de Uansett om det er myndighetene eller en kjenner for å hjelpe dem inn i Norge, og idea- hjelpeorganisasjon som har forfattet det nor- lister som gifter seg proforma med fremmede ske dokumentet, vitner det om andre hold- ut fra en politisk overbevisning om at gren- ninger til proformaekteskap enn i dag. Det er sene burde vært åpne. Idealistene er mest vanskelig å tenke seg at en norsk hjelpeorga- interessant i denne sammenhengen, fordi de MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 140

140 samtiden 2 2005

kjenner til historiske eksempler som vi har toriske eksemplene. Ekteskapene blir inngått sett her og bruker dem til å legitimere sine av norske venstreradikale, den gang som i handlinger. På spørsmål om hun ser seg selv i dag. Og ekteskapene gir utlendingene opp- en historisk tradisjon, sier for eksempel Berit: hold eller rettigheter i forhold til å reise inn eller ut av Norge, rettigheter som de vanskelig Ja, på en måte, eh, det blir jo lett at det kanskje kunne fått på andre måter enn gjennom ekte- blir litt pretensiøst, men… jeg gjør nok det. Det skap. Og både den gang og nå er hovedten- er en del sånne politiske tema som jeg har tenkt densen at dette blir sett på som misbruk av rundt at hvis en ikke gjør noe med dette så kom- ekteskapet og ulovlig innvandring, selv om mer historien til å dømme oss. Og sånn føler jeg dette kan variere avhengig av kontekst, slik for dette temaet. eksempelet fra Tsjekkoslovakia viser. – Tror du dette er noe ettertiden vil takke deg Det finnes også viktige forskjeller. I alle de for? tre historiske eksemplene er det snakk om Ja, det gjenstår jo å se hva slags ettertid det flyktninger (kvinner) fra Europa, og de har blir da, hvem som på en måte trekker det leng- alle vært utsatt for en eller annen form for ste strået. Men ikke nødvendigvis, nei for det vet politisk forfølgelse. I dag oppgir både politiet en jo rett og slett ikke. Om holdningene kommer og Utlendingsdirektoratet at det er proforma- til å endre seg. Det med jødene under krigen var ekteskap mellom norske kvinner og menn fra jo så spesielt fordi det ble tatt et sånt oppgjør Pakistan, Tyrkia, Marokko og andre fattige mot det systemet. Men jeg ser jo ikke noe sånt, land utenfor Europa som er det langt vanlig- i hvert fall ikke i nær fremtid, noe sånt oppgjør ste. mot at vi i den rike verden prøver å holde Også innenfor internasjonal lovgivning er godene for oss selv liksom. det store forskjeller. I 1951 fikk vi FNs flykt- ningkonvensjon, med tilhørende protokoll av Knut ser seg selv i samme tradisjon, og hevder 1967. Den gjør at de fleste som i dag er poli- at norske myndigheter foretok en lignende tisk forfulgt, vil ha muligheten til å søke om feilvurdering som før andre verdenskrig da de asyl og dermed ikke trenger å inngå i 1993 ikke ville gi asyl til en gruppe Kosovo- proformaekteskap. Riktignok finnes det men- albanske flyktninger. I stedet sendte norske nesker som er forfulgt uten å oppfylle kravene myndigheter dem tilbake til det tidligere Jugo- i FN-konvensjonen, og det kan i mange tilfel- slavia. I den forbindelse var det mange av dem ler være vanskelig å vurdere nøyaktig hvor som søkte tilflukt i kirkene, og grunnlaget for stort behovet for beskyttelse er, noe eksempe- den norske kirkeasylbevegelsen ble lagt. Knut let med de kosovo-albanske flyktningene i viser til de seinere konfliktene i Kosovo for å 1993 viser. Det ligger også politiske vurde- legitimere at disse burde fått bli i Norge. ringer bak avgjørelser om å innvilge asyl eller På grunn av at norske myndigheter ikke ikke, da dette ofte vil bli sett på som en fiendt- reddet de tyske jødene som var på flukt i 1938, lig handling i forhold til avsenderlandet. Men og det de mener er nyere eksempler på lig- det er likevel hevet over tvil at de politisk for- nende unnfallenhet, stiller informantene fulgte har langt bedre muligheter til å få opp- spørsmål ved om vi kan stole på myndighe- hold i en fremmed stat etter at vi fikk asyl- tenes avgjørelser i dag. Svaret deres er nei. De instituttet. mener det fortsatt er nødvendig å ta skjeen i egen hånd. Økonomiske flyktninger Hvis vi skal prøve oss på en direkte sammenligning, finnes det klare likhetstrekk Derfor er dagens utenlandske proformaekte- mellom dagens proformaekteskap og de his- feller i de fleste tilfeller ikke politisk forfulgte, MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:48 AM Side 141

samtiden 2 2005 141

men snarere det vi kan kalle økonomiske knyttet til å være født inn i et rikt, vestlig land. flyktninger. De er mennesker som har valgt å Gapet mellom det å være født i et industriland utvandre i håp om et bedre liv. Det er lite tro- og det å være født i et utviklingsland, utgjør lig at vi i den nærmeste fremtid vil kunne få dagens globale føydalsystem. Dette privilegiet en så akutt situasjon som i 1938, der de som blir likevel i liten grad problematisert fordi inngår proformaekteskap åpenbart redder en ordningen med nasjonalstater og deres rett til gruppe mennesker som har et stort behov for å gi privilegier til sine egne borgere er så inn- beskyttelse, men som myndighetene sier nei arbeidet at den nesten kan bli sett på som noe til. Men de som kommer kan likevel ha svært gudegitt. Dette blir også påpekt av informan- gode grunner for å utvandre – å måtte slite for tene jeg har intervjuet. Berit sier for eksempel: å ha mat på bordet hver eneste dag, uten framtidsutsikter, å ha syke barn som ikke får (…) som alltid hvis du sitter på den riktige siden, den behandlingen de trenger, å vite at du aldri og har makten og mulighetene, så gjør du mye kommer til å tjene like mye som de norske for å lukke øynene for, ikke sant, du lager mange turistene på stranda uansett hvor mange år du omskrivninger for hvorfor det er sånn, for det er studerer, er trolig grunn god nok for folk flest. så, Hvis en ser på europeisk historie så var det Og hvem kan klandre dem? Den offisielle en lang historie hvor blant annet rasisme var et politikken er at disse pent skal slå seg til ro i sånt, en forklaring på hvorfor det måtte være hjemlandet mens de venter på u-hjelp. sånn, de var jo underlegne og white man’s bur- I dette ligger det som gjør at ettertiden kan- den og bla bla bla. Det er få som tenker i de skje likevel kan tenkes å få en annen oppfat- baner i dag, men vi lager oss andre måter å ning av dem som inngår proformaekteskap i tenke på som forsvarer det vi gjør. Og jeg tror dag enn norske myndigheter har. For selv om noe av, en god del av de er rett og slett sånne situasjonen i forhold til hele innvandrings- skylapp-måter, lukke øynene for hva som virke- problematikken har endret seg så sterkt at det lig skjer. Og lukke øynene for at konsekvensene på mange måter er vanskelig å sammenligne av våre handlinger nå er så ille liksom. Og at du, situasjonen i dag med tidligere, kan vi i et litt ja, i stedet for å si med åpne øyne at sånn er det. videre perspektiv spørre: Hvordan vil ettertiden vurdere vår måte å håndtere spørsmålene Om utviklingen skissert ovenfor fortsetter, vil knyttet til innvandring og verdens ujevne res- privilegiene knyttet til å være borger av en sursfordeling på? vestlig nasjonalstat også kunne bli mindre Det er et faktum at vi de siste århundrene i legitime. Da kan de som inngår proformaek- Vesten har hatt en utvikling der stadig flere teskap i dag sies å være fremsynte, og de vil grupper får økte rettigheter, og der medfødte trolig høste anerkjennelse for dette av fremti- privilegier mister sin legitimitet til fordel for dens historikere. Rister folk om hundre år på posisjoner man har gjort seg fortjent til. Ade- hodet over hvordan nordmenn rundt tuse- len er gradvis avskaffet i de fleste land, og det nårsskiftet badet i olje og velstand, mens de arvelige monarkiet lever bare videre som et beskyttet sine rikdommer gjennom den stadig symbol fra fortiden. Slaveriet ble avskaffet på strengere innvandringspolitikken? 1800-tallet. Universell stemmerett ble innført i Svaret kommer an på hvilken fremtid vi får. de fleste land i løpet av 1900-tallet. Apartheid Tilhengerne av retningen postnasjonalisme ble avskaffet i Sør-Afrika i 1990. Og i mange mener at dette er en utvikling som allerede har land har både kvinner, homofile, etniske startet, og peker på hvordan rettigheter i dag i minoriteter og andre grupper fått utvidede ret- mange tilfeller knyttes til enkeltindivider og tigheter. Ett medfødt privilegium lever imid- ikke til statsborgerskap. Den europeiske men- lertid videre i beste velgående: det som er neskerettighetskonvensjonen mener de er et MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 142

142 samtiden 2 2005

eksempel på dette. Men, som sosiologen Grete Kameraten min er fortsatt gift. Bildene jeg Brochmann påpeker, gjelder dette i hovedsak tok fra bryllupet har han satt opp på peishyl- bare for de som allerede er «innenfor syste- la i leiligheten sin, der han ifølge folkeregis- met» i vestlige land. Verdien av et norsk/vest- treret bor sammen med sin kone. De treffes lig statsborgerskap har heller økt de siste en gang innimellom, går på café og utveksler årene. Innføringen av Schengen-samarbeidet i post. Ut over det er kontakten liten. Men om 2001 gjorde for eksempel at statsborgerskap i femti år er det kanskje en hel liten familie i et av samarbeidslandene ga utvidede rettighe- Norge som kan takke hans «ja» at de bor i et ter også i de andre landene. Innstramninger i trygt land der de har gode fremtidsutsikter. innvandringspolitikken bidrar også til å gjøre Det trenger ikke være så ille bare det, uansett gapet mellom dem som er utenfor og dem som om man blir anerkjent for det eller ikke.• er innenfor større.

Litteratur Aftenposten 22. novermber og 9. desember 1938. Lorenz, Einhart: (1999) «Tyske flyktninger i Norge etter Brochmann, Grete: «Statsborgerskap, medborgerskap og 1933 og deres betydning i Tyskland etter 1945» i tilhørighet» i Grete Brochmann, Tordis Borchgrevink Simensen, Jarle (red.): Tyskland-Norge. Den lange histo- og Jon Rogstad: Sand i maskineriet. Makt og demokrati rien, Tano Aschehoug, Oslo 1999. i det flerkulturelle Norge, Gyldendal Akademisk, Oslo Odelstingsproposisjon nr. 46 (1986-1987) Om lov om 2002. utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlen- Gummeson, Jonas: Bland nazister och spioner – Olof Palmes dingsloven). Justisdepartementet. ungdomsår, Ekerlids förlag, Stockholm 2001. Skjerven, Stig Arne: Den tsjekkiske og slovakiske migrasjo- Kvinner og Klær 21/2003. nen til Norge 1948-1989, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, Oslo 2000.

Noter 1. Odelstingsproposisjon nr 46 (1986-1987), s. 61 4. Lorenz, s.134. 2. Nr. 21/2003 5. Skjerven, s.142-144. 3. Høyesterett 8.6.1926, publisert Rt-1926-426. 6. Gummeson, s. 99-101. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 143

Stephen J. Walton Ein kan tole mykje vantrivnad så lenge ein elles har noko interessant å halde på med

Du må ikkje spørje meg kva ein intellektuell sjølvbiografi er for noko, for det veit eg ikkje. Sjølvbiografi er for så vidt greitt nok. Det er ein sjanger der ein person gjennom selektiv eksponering av påstått sentrale trekk og hendingar, marknadsfører seg sjølv i offentlegheita.

Det kan vere ein nyttig og avslørande sjang- ni, er sjølvsagt absurd, men det er jo heile er, men sjeldan på den måten opphavsman- prosjektet også. nen eller -kvinna trur. Problemet ligg i Når eg likevel har valt å gi meg i kast med avgrensinga til det intellektuelle, som prinsi- dette, er det ikkje minst for å kaste lys over pielt ikkje lèt seg skilje frå andre domene, og biografisjangeren, som eg har hatt ein viss iallfall ikkje frå det kjenslemessige, det sek- kontakt med, og som eg også har skildra i suelle og det økonomiske, for å ta berre dei offentleg tilgjengelege tekstar som absurd. tre mest opplagde kategoriane. Eit liv, som for det aller meste er utilgjenge- Denne intellektuelle sjølvbiografen opp- leg, blir fletta saman med ei forteljing, som levde eit så sterkt pirrande ubehag ved å er ein fiksjon. Resultatet blir marknadsført avgrense livet sitt på denne måten, at eg såg som både objektiv og subjektiv sanning. meg nøydd til å setje meg ned og skrive ei Trass i biografiens popularitet har vi ikkje slags innleiing til denne teksten for å finne noko utdanningstilbod i biografi her i lan- ut kva som kunne liggje i det intellektuelle, det, ingen mastergrad, ingen Statens biograf- og berre der, heilt enkelt for mi eiga skuld. skule. I England finst det iallfall eitt biogra- Innleiinga vart på eitthundreogtjuefem fitilbod på masternivå, men så er da også sider. Ei innleiing på 125 sider til ein tekst på England notorisk biografibefengt. Dersom MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 144

144 samtiden 2 2005

ein skulle få lage eit slikt studietilbod, kunne kunne ikkje eg da forstå kva dette hadde å den første semesteroppgåva med stort utbyt- seie for den generasjonen som hadde te bestå i å la studentane skrive sjølvbiogra- gjennomlevd krigen, og syntest helst sjølv at fien sin. Ingenting blottstiller tydelegare den det var teit med så mange gamle hus der. biografiske tekstens komposisjonsgrep, den Elles framheva dei vaksne Leicesters opportunistiske selektiviteten, dei vilja og kommunale dygder. Den var ein velstyrt, vel- uvilja lakunane og trongen til harmonise- fungerande by, rein, liten nok til at ein mest ring, enn sjølvbiografien. Slik sett er sjølvbi- alltid trefte kjentfolk nede i byen, kompakt, ografering ei god øving. slik at den ikkje este utover landskapet, og Men no skal dette da handle om glupe klart definert. Det var lett å kome seg ut på tankar eg har tenkt, og eit resonnement om landet, til eit grønt og bølgjande åkerland- korfor eg meiner eg har tenkt dei. skap med raud jord, raude mursteinshus, svarte og kvite kyr, og ein høg, open himmel. Leicester Der gjekk vi ofte tur. Frå eg var to til eg vart tolv, budde vi i Eg kom altså til verda i Leicester mot slutten Howard Road, i eit romsleg hus frå attennit- av femtitalet, og dermed er iallfall to vesent- tiåra. Howard Road ligg rett sør for Victoria- lege premissar lagde. parken, med universitetet på den motsette Leicester var ein by med ein kvartmillion sida. Den øvste enden av Howard Road, mot innbyggjarar, visstnok Storbritannias fjor- Queen’s Road, var definitivt finare enn den tande største, solid, traust og iallfall i seksti- nedre, mot Welford Road. Nummer syttitre åra nokså sidrompa i den forstand at det låg eit stykke nedover, men til alt hell og fanst lite av organisert kulturliv der. Det har lykke på rette sida av det absolutte skiljet, endra seg mykje i ettertid. Det Leicester var som gjekk ved tverrgata St Leonard’s Road. kjent for, var tekstilindustri, særleg ullvare- Slikt vart det snakka mykje om, og det var og sokkestrikking, og maskinindustri som i viktig. stor grad leverte til tekstilindustrien i inn- og Dette var eit småborgarleg strok, eit land- utland. skap med mange og farlege sosiale demarka- Dei vaksne var for det meste samkøyrde i sjonslinjer. Her budde ein del universitets- synet på Leicester, så langt eg kan minnast. folk, far hadde visstnok kjøpt huset vårt av Eitt tema var at det var ein velståande by. Det ein matematikar, lærarar, men også arbeida- fanst iallfall lite slum og elende der. Seinare rar frå formannssjiktet. Sidegatene til skjønte eg korfor Leicester hadde vorte vel- Howard Road var meir deklasserte, og rundt ståande: Kvinnene jobba. Eit anna tema var hjørnet i Oxford Road budde mors store at Leicester i motsetning til nabobyar som skrekk, the Ormes, ein stor, bråkete og skan- Coventry og Nottingham i påfallande liten daløst uvaska familie som gjorde mor den grad vart bomba under krigen, noko som gleda at dei utvandra kollektivt til Australia gjerne vart tolka slik at tyskarane viste vel- på subsidierte tipundsbillettar. signa lite interesse for den strategiske verdi- Eg har aldri besøkt Australia. en i sokkestrikking. I ettertid har eg lese meg fram til at Leicester faktisk vart bomba ein Mor heil del meir enn det mytane sa1, men det interessante var at ein på eit eller anna vis Mor var heimeverande, men før eg var fødd, ikkje ville ha det hengande på seg at ein vart hadde ho arbeidt som sekretær ved Goodwin bomba. Ein var tvert imot direkte stolt av at Barsbys maskinfabrikk. Far gjekk tvers over Leicester framleis var intakt: Sjølvsagt parken og nedover den nesten perfekt bevar- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 145

samtiden 2 2005 145

te og bilfrie viktorianske paradegata New perte dei oss, og kravde jamvel at vi skulle Walk kvar dag til det trykkeriet han dreiv vere takksame. Det var ikkje tvil om kven saman med kompanjongen Syd. Far spelte som var fienden hos oss. piano i eit band, og utfalda seg nok sterkare Når eg minnest desse synspunkta og hald- der enn på trykkeriet. Fredag- og laurdag- ningane til mor, er det som avleiringar etter kveld spelte han for det meste, og da fekk eg samtalar som for lengst er gløymde. Og når som det einebarnet eg var, vere i lag med eg tenkjer på kor utilgjengelege desse samta- mor og mormor, som budde hos oss. Den lane er no, nett no, der eg sit og skriv i fritt siste familieauken kom til femårsdagen min, svev over Atlanterhavet på veg til, av alle sta- ein dachs som fekk eit namn, men etter kvart der som mor ikkje hadde sett pris på, den gjekk under tilnamnet Sausage. amerikanske vestkysten, kjenner eg eit sakn. Vi snakka saman heime. Det eg likte best Det einaste å gjere med sakn, er å fylle det å høyre om, var krigen. Det gjekk heller med ord. ikkje an å kome utanom den, det var den alle snakka om på sekstitalet. Mor ville til Meso- Far potamia, altså Irak, men enda opp i Egypt i den uniformerte koloniadministrasjonen. Tyskarane slapp derimot relativt lett unna. Far var også i Nord-Afrika, slost mot Rommel Far sette direkte pris på dei, iallfall i den i den libyske ørkenen, var i Egypt ei stund grad dei inkarnerte utprega småborgarlege (men trefte ikkje mor), frigjorde Sicilia og Leicester-dygder. Dei var arbeidsame og vesentlege delar av Italia, kjempa i slaget ved reinslege, og direkte. Du veit kor du står med Monte Cassino, tok seg fram til det totaløy- dei, sa far. Rommel var hans store helt – felt- delagde Wuppertal straks etter krigen, og marskalk Montgomery hadde både mor og heldt seg så nokså lenge etter krigen i Aus- far derimot berre glatt forakt til overs for– og terrike, både i Heiligenblut i det britiskok- det styggaste far kunne finne på å seie om kuperte Steiermark, seinare i den russiske tyskarane, var at dei stundom kunne mis- sona på grenseovergangen mellom Nickels- tenkjast for å mangle humoristisk sans. Så dorf i Burgenland og ungarske Hegyesha- hadde han hatt eit forhold til ei dame i Hei- lom. ligenblut. Ho vart teken av eit snøras, sa han. Kva anna snakka vi om? Mor var oppbrakt Visstnok i det året han gifta seg med mor. over forfallet i ungdomskulturen i sekstiåra, Dette at far hadde hatt eit liv ein annan som den puritanaren ho visseleg var. Éin stad og på eit anna språk, interesserte og ting var alt dopet og all sexen og anna slikt frustrerte meg som barn. Eg kom ikkje inn i som ho anten av ideologisk overtyding eller det, iallfall ikkje lenger enn han fortalde. Og rollepress kjende seg plikta til å ta retorisk når mors venninne Rose ein sjeldan gong avstand frå. Oppsmuldringa i autoriteten i kom på besøk frå London, og dei mimra om det britiske samfunnet plaga ho nok sterkt tida i Egypt, da skjønte eg at det fanst andre også, trur eg. Men det verste var Amerika. At stader og andre røynder, før og utanom mi. engelske popartistar for det første fanst, og Så hugsar eg klart noko som fascinerte meg for det andre song på amerikansk, plaga vet- ein dag eg låg sjuk i sofaen. Eg må ha vore tet av ho. Synet hennar på amerikanarar åtte eller ni år, fordi det var etter at vi hadde gjekk att overalt, og vart aldri motsagt. Dei fått tv. Klokka tretten kom det eit nyhende- var bråkete og arrogante, og dei lét England program på walisisk. Eg hugsar jamvel at det blø under krigane for så å kome med og inn- heitte Heddiw, «I dag». Vi budde langt frå kassere gevinsten. Dei dreiv med raseblan- Wales, så dette må ha gått ut over riksnettet. ding, og det var slett ikkje bra. I tillegg okku- Men eg hugsar tydeleg kor interessant det MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 146

146 samtiden 2 2005

var at nokon stod der og prata om ei verke- eg på ein anglikansk barneskule, truleg som legheit som eg straks kjende att, på eit språk den einaste eleven som ikkje hadde vorte eg ikkje skjønte. døypt. Der hadde eg iallfall fått såpass mykje med meg at eg visste å be under den korte Om å vere seg sjølv sjukdomstida til mor, og det på harde livet. Til fånyttes, viste det seg. Dette sette i gang ei Mor døydde. Ho fekk hjarteåtak rett etter jul undring over den presise karakteren ved Guds 1968, vart innlagd og døydde nyårsdagen påståtte nærvær i verda, og ei enda større 1969. Det er ikkje tvil om at denne hendinga undring over slike menneske som meiner å har prega livet mitt. Det einaste som har kunne seie noko fornuftig om det. Eg er ikkje prega det sterkare, er å få barn sjølv. Ein stad blitt ståande på dei standpunkta eg nådde fram mot slutten av romanen 16.07.41 (på side til som tiåring, men det som hende den gong- 211) skriv Solstads forteljar at han ikkje har en var at eg definitivt miste tilliten til slike vore seg sjølv sidan far hans døydde. Da eg autoritetsfigurar som vil roe og dysse ned. las dette, overraska det meg at eg vart så sint Det andre eg skjønte var at ein måtte stre- og lei. Dette er eit elendig sjølvbedrag. Han ve for å hindre at ting gjekk gale. På ein vart jo til seg sjølv nettopp fordi faren døyd- underleg måte forstod eg også at dei ikkje de, da han var barn. Tidlegare i romanen har nødvendigvis trong gå gale, og at sjølv om dei Solstad ein lang fotnote2 om det tvitydige gjorde det, fekk ein ein ny situasjon å forhal- sjølvbiografiske eget. Han framstår ikkje de seg til der ein på sett og vis måtte starte som naiv forteljar her. Likevel må ein om igjen, for å hindre at alt gjekk gale i neste undrast over om ikkje insisteringa på å sjå omgang. Da eg seinare møtte eksistensialis- eget som splitta, botnar i ein motvilje mot å men hos Sartre og Camus, kjende eg att det innlemme tapet av faren i elleveårsalderen i livssynet som tilhøva gjorde det naturleg for sjølvforståinga. Barnet får som så ofte i bio- meg å utvikle instinktivt som barn. grafien og sjølvbiografien det oppdraget å berge mannen. Det autentiske eget blir det Desse hersens pianotimane som ikkje har gjennomlevd tapet, ikkje har sørgd ferdig. Eg trur altså at eg absorberte den sorgtunge Eg ber mors død i meg på fleire måtar, optimismen, eller den ukuelege pessimis- men ikkje slik Solstads forteljar gjer. Det har men, til den overlevande, og at dette er den heller vore viktig for meg ikkje å miste kon- viktigaste arven eg har frå far min. tinuiteten i livet. Eg skriv dette på norsk fordi eg slutta med På det intellektuelle planet fekk opple- pianotimar som tolvåring. Eg var ikkje spesi- vinga av mors død iallfall to direkte følgjer. elt flink, og eg treivst ikkje med pianoet. Det Den eine var ein djup skepsis overfor auto- var uansett fars domene. Til alt overmål ritetar. Den andre var vissa om at saker og hadde eg søskenbarnet hans som lærar, slik ting kan gå til helvete, og at den einaste ho også hadde vore for han. Vi krangla. Eg måten å motarbeide det på, er å handle. Så sveltestreika eit par døger. Han skjønte alvo- kan det hende at dei går til helvete likevel, ret, eg var glad i mat. Eg fekk lov å slutte, men ein har da prøvd, og dermed dreg dei men fekk beskjed om å halde på med noko iallfall ikkje sjølvrespekten din med seg i anna, og ikkje berre drive dank. Fransklæra- dragsuget. ren min på skulen var frå Halden, av alle Dette bør nok utdjupast. usannsynlege plassar, og det heile løyste seg Far var religionsskeptisk inntil det blasfe- med ein nokså lausleg avtale om at eg skulle miske, og mor var uinteressert. Likevel hamna lære norsk, mykje på eiga hand, men slik at MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 147

samtiden 2 2005 147

eg skreiv saker til ho, som ho retta, og vi tref- i Mrs Gambles pedagogiske barnehage. Den test med jamne mellomrom, i utgangspunk- var iallfall såpass pedagogisk at eg kunne tet for å snakke norsk, og gjennomgå stilane lese og skrive da eg begynte på skulen fireo- mine. På dette tidspunktet var ho gravid for geithalvt år gammal. Første skuledagen var første gong, og så nybakt småbarnsmor, og eit sjokk, og eit fall. Mor hadde lova fart og hadde elles nok å styre med. spenning, men i staden vart eg vist til ei Det er klart at dette vart eit avgjerande sandkasse. Eg gret. Eg vart verande på den møte, og den samtalen som vi starta ein dag skulen til eg fylte elleve. Eg las ein del, men i 1971 er framleis i gang. Slik tilfellet gjerne ikkje spesielt mykje, synest eg å hugse. Det er med svært langvarige forhold, er dette eg likte best var Jennings-serien og Moles- basert på ei blanding av nærleik og avstand. worth-bøkene. Det gledde meg stort mange

Eg hugsar tydeleg kor interessant det var at nokon stod der og prata om ei verkeleg- heit som eg straks kjende att, på eit språk eg ikkje skjønte.

Ho var flink til å forvalte det den første tida. år seinare da eg oppdaga at Jennings også Det låg fallgruver og snubletrådar nær sagt hadde kryssa Nordsjøen, og gjenoppstått overalt. Det var iallfall bra at ho hadde sitt som Stompa; eg vart til og med personleg eige intense morsprosjekt å halde på med. kjend med lektor Tørrdal. Molesworth er Dermed slapp eg å hamne i ein type binding meir anarkistisk-skurril enn Jennings, og som kunne ha destruert meir enn mitt gode humoren speler mykje på hovudpersonens forhold til norsk språk. Ho sa ein gong for undergraving av engelsk rettskriving, av sku- nokre få år sidan at ho oppfatta seg som ei len som institusjon og lærarane som perso- slags storesøster i høve til meg. Eg veit ikkje nar. om det er heilt presist, men eg tok ikkje til I elleveårsalderen kom eg over på éin av motmæle den gongen, og gjer det ikkje no Leicesters fire grammar schools for gutar. Det heller. var opptaksprøve til desse skulane, den fryk- Far var lettare fortvila over at pianospel ta 11Plus. Fall ein under minstemålet der, hadde utarta til noko så opplagt nytteslaust skulle det mykje til for å reise seg att. Denne som norsk. Resultatet vart sjølvsagt at eg tidlege silinga har vore eitt av dei fremste lærte norsk raskt og effektivt i ein ødipal våpna i arsenalet til det engelske klassesam- lykkerus. Han gav seg først da eg kunne klas- funnet. Systemet var kort sagt ein meka- ke i bordet med ein medalje (sic!) for opp- nisme for å hente glupingane ut av arbeidar- nådd karakter til slutteksamen ved univer- klassen, og isolere dei. Ein sikra også nokså sitetet. vasstette skot mellom ulike miljø og ulike samfunnsgrupper i ung alder. Få ordningar Skulegang har bidrege i så sterk grad til å svekkje soli- dariteten som ideal i det engelske samfun- Den formelle utdanninga mi tok til da eg var net. Leicester avskaffa systemet det året eg toogeithalvt år gammal, og begynte på deltid gjekk ut av skulen, i 1976, men det eksisterer MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 148

148 samtiden 2 2005

framleis nokre få, mørkeblå, erkereaksjonæ- te, og alle redde. Eg hadde ressursar til å for- re plassar, slik som der eg framleis har eit stå korleis eg skulle takle konkurransesitua- hus i England. sjonar: Eg vann. Elles heldt eg meg unna I Leicester var altså desse kombinerte situasjonar der eg visste eg kom til å tape, ungdoms- og vidaregåande skulane kjønns- ikkje minst fag som fysikk og ein del idretts- delte. Skulen min vart grunnlagd under, og relaterte samanhengar som det jamvel i visstnok delvis av, dronning Elisabeth den ettertid slett ikkje er hyggeleg å tenkje på. første, noko vi vart utkommanderte til å feire Men også dette innebar ei innsnevring for kvart år i november, trur eg, da vi vart stilte nær sagt alle. Skulens sentrale svikt overfor opp i dei svarte uniformene våre og song oss var i så liten grad å leggje tilhøva til rette skulesongen. Bad gjorde vi også for sjela til for at vi skulle verdsetje kvarandre. skulegrunnleggjarane. Da eg nokre år seinare hamna som dok- Ja, det var mykje tull. Som min norske torgradsstudent i Cambridge, var det nett eks-fransklærar ein gong sa, minte stem- som å kome tilbake til skulen, bortsett frå at ninga på skulen sterkt om Fluenes herre.Åtte- ein der og da kunne skimte ei dame, men hundre gutar i ulike stadium av kjønnsmog- slett ikkje mange av dei heller. Der fall den ning frå ressurssterke eller ambisiøse famili- siste brikka på plass i refleksjonen over kon- ar i eit system der alle karakterar vart slegne kurransen som eksistensiell tilstand. opp på klasseromsveggen i slutten av kvar Når ein institusjon blir hyperkompetitiv, månad: Det skulle mykje til for å trivast oppi må han beskytte seg bak ein mur av arro- dette. Det gjorde nok ikkje eg, iallfall ikkje ganse overfor omverda for i det heile å fun- før dei to siste åra. Men eg jobba. Lyspunkta gere psykisk. Det er derfor eg har så lite tru var at det etter kvart danna seg ein hard, på det kompetitive akademiet som ideal. Det bevisst kjerne som inntok ein følgjestreng, akademiske prosjektet er i sin natur kollabo- ideologisk posisjon til venstre for skulen, og rativt, ikkje kompetitivt. All konkurranse at eg fekk oppleve eit par-tre ugløymande tenderer mot monopol, lærte vi i første time gode lærarar. Best av alle var den cricketgal- i sosialøkonomi. Men det har ikkje nokon ne, skalla og altfor tidleg døde tysklæraren verdi i akademiet å danne monopol. Det ‘Baldy’ Rowe. akademiske prosjektet består av ei heller langsam sedimentering av lag på lag med Om trivnad og tevling, kunnskap og tolking. Alt byggjer på alt, og eller konkurranse og kos alt heng saman i ein felles intellektuell bio- sfære. Det er mange akademikarar som for- Det eg fekk med meg på skulen var for det står dette, men få utdanningspolitikarar. første ei solid fagleg trening, særleg i dei tre Dei siste fire åra eg var på skulen fall faga eg hadde til avsluttande eksamen, tysk, saman med éi av dei mest bevega tidene i sosialøkonomi og fransk. For det andre engelsk etterkrigspolitikk. Heath-regjeringa skjønte eg at ein kan tole mykje vantrivnad vart jaga av dei streikande gruvearbeidarane så lenge ein elles har noko interessant å i 1974, og Labour-regjeringane i 1974 og halde på med. For det tredje kom eg i varig 1976 opna for den same typen sosialistisk rasjonalistisk opposisjon mot ureflekterande optimisme som valet av Mitterrand utløyste i tradisjonsbinding. Og for det fjerde lærte eg Frankrike i 1981. Eg melde meg inn i Labour å avsky konkurranse i prinsippet. Eg klarer så snart eg kunne, som sekstenåring, og feira ikkje å sjå konkurranse som anna enn eit den nye industripolitikken ved å skrive ei symbolsk forsøk på å avlive den andre. Den særoppgåve om motorsykkelkooperativet i gjer vinnarane late, og taparane demoraliser- Meriden. Eg las mykje på denne tida, heile MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 149

samtiden 2 2005 149

Kafka og heile Brecht på tysk, store delar av aktiv som essayist på denne tida, og vi heiv Bjørneboe på norsk, Sartres skodespel på oss over samlingane hans etter som dei kom fransk. Engelsk skjønnlitteratur las eg der- ut. imot lite av, trur eg. Det eg særleg fann hos I filosofien er eg tilhengjar av piafismen: Bjørneboe og Brecht var ein direkte sam- Eg angrar slett ikkje på noko som helst. funnsrelevant litteratur som også fanst på Berre éin ting: Eg skulle ha dansa meir i stu- engelsk, men som eg ikkje kjende til. dietida.

Attende til sandkassa Gode lærarar Å kome som student til Nordisk institutt ved Det var særleg tre lærarar eg møtte i London Universitetet i London var ei ny sandkasse- som gjorde inntrykk på meg. Foote stilte oppleving. Dei to siste åra på skulen hadde ufråvikelege presisjonskrav både til notatap- vore intellektuelt utfordrande. Så hadde eg parat, sitatføring og ordlegging, men nådde jobba eitt år for å skaffe meg eit større røyns- langt utover pedanteriet. Han kunne feltet le- og refleksjonsgrunnlag, som gardsarbei- sitt så grundig og inderleg at han hadde dar i Tvedestrand, kontorassistent i det eng- utvikla ei nesten instinktiv kjensle for dei elske fabrikktilsynet og som bokhandelmed- estetiske normkrava i den norrøne litteratu- arbeidar på Færøyane. Det var eit sjokk å ren. Det interesserte meg at nokon kunne hamne på eit trøytt institutt med stort sett lykkast med å få eit så umiddelbart og direk- uengasjerte lærarar og lite oppvakte studen- te forhold til ein kultur som låg så fjernt, tar. Det var mest liv og røre innanfor nor- både i tid og i tematikk. røntdelen av nordiskfaget. Dette var ikkje mi Den andre interessante læraren var tysk- primære interesse, men det eg hugsar med lektoren Joyce Crick, som var den beste opp- størst glede og utbytte frå studietida i Lon- gåvelesaren eg har vore borti. Ein gong fekk don, var Peter Footes undervisning i norrøn eg tilbake ei oppgåve frå ho som i altfor stor litteratur. Elles var det så lite inspirerande grad hadde bygt på ein sekundær tekst, Polit- fagleg og sosialt at eg heldt på å skifte stu- zers Kafka-biografi3. Unge studentar er som dium to gonger, først til tsjekkisk (som eg regel usikre på korleis dei skal bruke sekun- hadde som bifag eit halvt år), så til sosialan- dærlitteratur. Joyce fekk påpeika vennleg og tropologi. Men eg gir meg i utgangspunktet direkte at Politzer var vel og bra, men at aldri, ikkje ein gong når eg for lengst burde dette var min tekst. Ingen sitat utan kom- ha gjort det, og heldt fram. mentar, sa ho. Den sat. Slutten av syttiåra var ei spennande tid i Den tredje minneverdige læraren var den norsk litteratur for slike som meg, og eg seinare professoren i tsjekkisk, Robert Pyn- kasta meg over den sosialromantiske og sosi- sent. Undervisninga hans – ordet er heilt util- alrealistiske samtidslitteraturen med glød. strekkeleg, han heldt performansar – balan- Under det første studieopphaldet mitt i serte stadig på randen av ein katastrofe. Det Noreg, og seinare, fekk eg så engasjerande og var alltid uklart korleis katastrofen ville ut- etter kvart gode venner, at eg for det meste arte seg, men det var aldri tvil om at omfang- slutta å forhalde meg til det faglege tomrom- et kunne bli stort. Han var alluderande, alt- met i London. Der hadde eg mest moro med etande, provoserande. No, tjuefem år sei- ein gjeng med historikarar frå Labour-laget. nare, har vi både i England og Noreg pådre- Det var særleg E.P. Thompson vi sette høgt. ge oss eit grotesk evalueringsapparat av The Making of the English Working Class var universitetspedagogiske dilettantar som obligatorisk, men Thompson var også svært garantert hadde gitt Pynsent stryk etter dei MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 150

150 samtiden 2 2005

første fem minutta av éin av klasseromsob- Blant flugenes herrar servasjonane deira. Jamvel eg, som ikkje var nokon sløv student, slutta med faget hans, Eg vart tilsett som lektor i norsk ved Universi- ikkje minst fordi eg fekk som første litteræ- ty College London i 1983. Da hadde eg jobba re pensumtekst på tsjekkisk den mellomt- med ei doktoravhandling om Aasen og nasjo- sjekkiske omsetjinga av soga om Tristan og nalromantikken i to år i Cambridge, men Isolde. Eg sleit i tre døger, og eg meiner hadde klart å bruke iallfall halve tida i Oslo, døger. Da eg så til slutt ymta om at eg synest noko som visstnok fall min daverande rettleiar dette hadde vore i vanskelegaste laget, fekk tungt for brystet. Eg vart altså tilsett under

Slutten av syttiåra var ei spennande tid i norsk litteratur for slike som meg, og eg kasta meg over den sosialromantiske og sosialrealistiske samtidslitteraturen med glød.

eg ei nådelaus overhaling for dumskapen Thatchers første rasering av dei engelske uni- min, og beskjed om å bruke den mellomhøg- versiteta, og det var eit under at det vart tilsett tyske originalen som nøkkel. Sjølvsagt går nokon i eit fag som norsk i det heile. ikkje dette an, men det var da svært. Den tonegivande grupperinga på institut- Mange år seinare råka eg på Pynsent på tet var i heile tida eg var tilsett der, ein gute- eit ubehjelpeleg seminar i Birmingham for gjeng med litt skiftande samansetjing, men nettopp evaluerarar. Møtet var høgst uventa. med ein nokså fast veremåte og hard norm- Det var han som torpederte heile seminaret kjerne. Her galdt det anten å underkaste seg under ei økt der vi hadde fått i oppdrag å eller melde seg ut, og da var valet enkelt. Flu- presentere motivasjonen vår for å slutte oss enes herre hadde eg alt fått nok av. til evalueringsmisjonen, eller noko slikt idio- Det gjekk greitt ei stund, på den måten at ti. Han fortalde for det første at han var eg budde langt frå London, sat mykje heime, blakk, og hadde stilt opp for dei åttehundre og pusla med mitt, noko som tilfeldigvis punda slik vi andre truleg også hadde gjort, førte til den heldige konsekvensen at eg fekk mishandla overheaden slik at han ikkje fekk skrive ein del. Eg kom meg vekk til Kristian- vist fram dei tusjteikna han av rein plikt- sand eit par år, men kom tilbake, mest fordi kjensle hadde laga på eit asetatark for å skil- kona mi ikkje ville føde i Noreg. Det halta og dre irrgangane i motivasjonen sin, og kon- gjekk nokre år til, men arbeidsmiljøet vart kluderte med at folk som verkeleg hadde stadig meir slitsamt, særleg etter at det kom greie på slike helvetesmaskiner, iallfall ikkje ein ny og heilt uskikka instituttleiar, og eg hadde noko på eit universitet å gjere. Stem- var svært glad for å dra. Dei seinaste åra fekk ninga på seminaret var allereie i utgangs- eg ein kreativ og oppvakt svensk kvinneleg punktet førrevolusjonær, og jubelen velta kollega, i tillegg eit svært triveleg menneske, heilt det hardt tilstreva gravalvoret til arran- som sjølvsagt la seg ut med gutegjengen på gørane. rekordtid. Ho gjorde det aktuelt for meg å halde ut lenger enn eg elles hadde gjort. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 151

samtiden 2 2005 151

Den største fordelen med stillinga i Lon- dei. Eg trudde i det lengste at dette var eit don var at eg fekk tid til å vere i lag med originalt forteljeteknisk grep, iallfall fram til barna. Dét skal instituttet og universitetet eg for nokre få år sidan kom over ei innspe- ha, at dei iallfall forheldt seg romsleg overfor ling av Buxtehudes syklus med sju kantatar småbarnsforeldrar. Men utover det var det Membra Jesu Nostri frå 1680. Dette verket, liten grunn til å bli verande der. I 2000 kom som er dedisert til kapellmeisteren ved det eg til Volda som professor i nynorsk skrift- svenske hoffet, Gustav Düben, og overlevde i kultur ved Ivar Aasen-instituttet. Düben-samlinga i Uppsala, nærmar seg Jesus nettopp gjennom sju kroppsdelar, og begyn- Aasen ner jamvel slik eg gjorde med føtene. Mora- len er: Ein skal passe seg for å tru at ein har Eg arbeidde lenge med Aasen. Utgangspunk- funne opp noko nytt. tet for doktoravhandlinga mi var at eg fann Ulike biografar opplever sikkert nærlei- han interessant som intellektuell. Eg trudde ken til biografigjenstanden på høgst ulike i ein periode at eg hadde funne det Gramsci måtar, og det er mange variablar. I lange påstod ikkje kunne finnast, ein organisk periodar opplevde eg arbeidet med Aasen intellektuell for bondestanden. Det skulle som meiningslaust. Det var lite samsvar ikkje gå lang tid før eg skjønte at dette var mellom den teksten som gradvis vart mata ønsketenking. (Den som Gramsci elles ville inn i pc’en min, og det bølgjande engelske ha hatt glede av å treffe, er Jostein Fet.) Men åkerlandskapet eg kunne sjå når eg løfta det som i neste omgang interesserte meg, var blikket. Det var heller ikkje samsvar mellom korleis Aasen sette seg sjølv i scene, og vart språket i pc’en og språket rundt huset. På sett i scene av andre, som nettopp dét. Gud den andre sida ville eg ikkje skrive ei Aasen- skapte mennesket, men Ivar Aasen skapte på bok for tre fagfeller på engelsk. Men vi post- sett og vis seg sjølv, tenkte eg, men dette viste moderne menneske lever fleire liv samtidig, seg også å vere delvis ønsketenking, i og med og gjerne på fleire plassar samtidig. Nokre av at Frederik Bugge tydelegvis også skapte oss lever på fleire enn eitt språk samtidig. Eg Aasen som medieprodukt, noko Aasen iall- opplever generelt ikkje livet som meinings- fall hadde vett nok til å utnytte. laust. Tvert imot synest eg det av og til kan Slike refleksjonar blir det gjerne biografi vere eit problem at verda er så metta med av. Når eg så hadde tenkt å skrive ein bio- meining, det kan vere så mykje å tolke og grafi, måtte eg setje i gang og begynne å lese forstå at ein risikerer å hamne i ei slags kog- nokre av dei. Det hadde eg knapt gjort før. nitiv overbelastning. Det eg hadde av legiti- Biografien er ikkje nokon sjanger for unge meringsproblem i høve til å bruke tid på ei menneske, korkje som lesarar eller forfatta- Aasen-bok på den engelske landsbygda der rar. Eg stussa over kor teorilaus sjangeren eg budde, og som er mitt landskap, tok slutt var, ikkje minst i Noreg, og bestemte meg for da eg rak land og strand rundt, i og etter å prøve å lage ein teoretisk basert biografi Aasen-året. Det fanst nokon der, og eg fekk som det likevel gjekk an å lese, det vil seie respons. Særleg kjekt var det i Folldal og på ein som faktisk handla om kva Aasen gjorde, Levanger, hugsar eg. Meir kan ein ikkje håpe og som skilde strengt mellom fakta og spe- på. kulasjon, men som ikkje plaga lesaren i utide med biografens problem med å få skri- Å vere her, og ikkje der ve biografien. Det middelet eg valde i Aasen-biografien, Den store fordelen med å vere her, og ikkje var å partere kroppen i delar, og skrive ut frå der, er at eg kan bruke det eg har av fag- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 152

152 samtiden 2 2005

kunnskap og formuleringsevne i ein sosial tet, vart skipa, var det mykje turbulens og kulturpolitisk kontekst. Det eg liker ved omkring kva nynorsk skriftkultur skulle det norske samfunnet, er at det er relativt vere for noko. Dei som ville følgje den smale enkelt å forstå den offentlege samtalen, og ta vegen meinte at ein måtte avgrense seg til del i han. I England sleit eg alltid både med studiet av nynorske tekstar og tekstprodu- å forstå kva dei eigentleg prata om, og skjøn- sentar, og av tilgrensande sosiale fenomen te aldri heilt korleis, eller kor, ein skulle få som namn. Den andre leiren ville opne for eit ord med i laget. Eg var aktiv som sam- meir vidfemnande studiar som kunne kaste funnsborgar der også, politisk organisert i lys over slike prosessar som måtte forståast Labour heilt fram til Blairs irakiske kamel for å danne ei fullgod forståing av situasjo- vart for stor til å sluke, eg var med i freds- nen for den nynorske skriftkulturen. Eg kom grupper, bygdeteater, og folkedansa så sveit- inn i denne diskusjonen på institusjonsnivå i ten spruta, men det fanst få mogelegheiter til den fasen der han var i ferd med å bli runda å mobilisere kompetansen min i samanheng- av, kan ein vel seie. Eg deler det synet som ar som interesserte meg. gjorde seg sterkast gjeldande, det andre, Slik sett har målrørsla og nynorskoffent- samtidig som arbeidet mitt med Aasen låg legheita fungert stimulerande for meg på trygt planta innanfor det første synet. same måten som for generasjonar med norske bygdeglupingar som brått fann seg i ein Utsynet frå toppen av Aasen skriftkultur det ikkje var sjølvsagt at dei skulle finne nokon heim i. Nynorskoffent- Etter Aasen kjende eg ein sterk trong til å legheita i vid forstand er elles ei interessant skrive noko med eit større spekter med aktø- offentlegheit i seg sjølv, og dette er noko som rar. Samtidig ville eg skrive noko med sam- det er verdt å bruke tid på å formidle. Ho er tidsrelevans. Vidare reflekterte eg ein del samtalande i sin natur, kulturpolitisk og all- rundt det uheldige ved at nynorsken i altfor mennpolitisk fleirtydig. Grunnprosjektet i stor grad blir brukt til å drøfte nynorsken. vår tid er også lett å slutte seg til, eit forsvar Dette styrkjer det metaspråklege trekket ved for kulturelt mangfald og språkleg og semio- han, og kan lett misforståast slik at han ikkje tisk økologi. Hadde målrørsla eller nynor- høver til noko anna enn navleskoding og skallmenta hange fast i den nasjonale reto- drøftingar av agrarkulturelle og distriktspo- rikken frå mellomkrigstida, eller enda verre litiske herlegdomar. Mi oppfatning av nynor- degenerert til rasisme og kultursjåvinisme, sken er annleis. Eg ser på han som eit smidig hadde det iallfall ikkje vore noko for meg. og moderne skriftspråk som til liks med Og dette kunne lett ha skjedd. At det ikkje poteten kan brukast til alt, samtidig som han skjedde, kan ein vere både glad og stolt over. har det Aasen kalla ein folkeleg og «gno- I den stillinga og dermed sosiale funksjo- misk» karakter, og dermed eit sterkt karne- nen eg har, har eg eit tredelt ansvar, overfor valiserande og undergravande potensial. Det nynorsk skriftkultur som akademisk pro- er derfor eg liker han så godt. sjekt i eit fagmiljø, eit målpolitisk ansvar Dei siste åra har eg altså arbeidt med eit overfor nynorsken, og eit personleg ansvar prosjekt om framveksten av den franske overfor eigen kreativitet og behov for å amerikaniseringsdiskursen, altså korleis og skape. Det ligg ei prioritering i rekkjefølgja. korfor franske intellektuelle har oppfatta Det beste er sjølvsagt at ein som skrivande visse typar kulturendringar som ei amerika- og lesande person klarer å ivareta så mange nisering. Dette prosjektet tek opp sentrale av desse funksjonane samtidig som råd er. spørsmål i samband med kulturimperialis- Da min arbeidsplass, Ivar Aasen-institut- men, og dei dominansforholda som alle kul- MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 153

samtiden 2 2005 153

turar lever under i dag, ikkje minst den skriv ei bok om amerikaniseringsdiskursen nynorske. til franske intellektuelle på nynorsk. Det er heilt sjølvsagt for meg at ein kul- Samtidig som eg også skimtar barndo- turforskar som levde sine første år i Leices- mens bortkomne samtalar med ei for lengst ter, og av tilfeldige grunnar har vore funk- avdøydd mor i bakgrunnen for dette interes- sjonelt tospråkleg i norsk og engelsk lenge, sefeltet.•

Noter 1. Sjå Ben Beazley: Wartime Leicester, Stroud 2004. 3. Heinz Politzer: Franz Kafka. Der Künstler, Frankfurt- 2. S. 32 ff. a.-M. 1978 [1965]. MATERIE_2005_2.qxd 4/10/2005 11:49 AM Side 154

154 samtiden 2 2005

Samtiden o g … Zeszyty Literackie, We s p e n n e s t ,Va r l i k , Transit,Revista Crítica de Ciênsias Socias, O rd & B i l d ,N e p r i ko s n ove n ny z ap a s ,N ova Istra, Mittelweg 36, Mehr Licht!, Magyar L e t t re, Le Monde diplomatique,L a t e r a l , Kritika & Kontext, Ji, Index on Censorship, G l ä n t a ,F a - a rt ,E u p h o r i o n ,d u ,D i a l o g i , l’Europe culturelle Critique&Humanism,Belgrade Circle,Arena pour de vrai SamirA m i n ,Ulrich Beck,Zb i g n i e w Brzezinski, cultural Europe coming true Juan Luis Cebrián,Ales Debeljak,Slavenka Drakulic, Dario Fo, Timothy Garton Ash, das Kulturelle Europa Karl-Markus Gauß, Susan George,B o r i s wird Wirklichkeit G roy s , Jürgen Habermas, Michael Hard t , la Europa cultural Didier Lapeyronnie, Bernard Lewis,Claudio se hace realidad Magris,Adam Michnik,Péter Nádas,Toni Negri, Anna Politkovskaia,Richard Rorty, Jacques Rupnik, José Saramago,S a s k i a Sassen,ImmanuelWallerstein,Sla voj Zizek www.eurozine.com …og Göran Rosenberg