Nils Henrik Asheim Johan Harstad Grader Av Hvitt Degrees of White
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Nils Henrik Asheim Johan Harstad Grader av hvitt Degrees of White Laila Goody Petronella Barker Norwegian Radio Orchestra Christian Eggen I orkesterverket Grader av hvitt fra 2006 inviterer De ugjestmilde omgivelsene åpner en litterært pro- bygger bro mellom orkesterets partitur og de elek- Kulde, komponist Nils Henrik Asheim en forfatter, en skue- duktiv tvil om i hvilken grad vi kan tro på kvinnen som troniske lydsporene som støymusiker og komponist kontroll spiller og en støymusiker inn i et symfoniorkester. forteller. På et tidspunkt sier hun at hun ikke vet hvor- Lasse Marhaug har laget. Disse tolker også fargen og frihet for hun gikk. Så, at hun har snudd og er på vei tilbake. hvit i ulike støykvaliteter som radiostøy, sinustoner, — Jeg ønsket å jobbe med (eller mot) en strøm av Men hvor lenge har hun kontroll over fortellingen? knitring eller rundere, tåkeaktige droner som dels tekst og tenkte på teksten som en egen klang, nært i Når griper forfrysningen inn også i den? smelter inn i, dels stikker ut av orkesterklangen. lydbildet, skriver Asheim selv på sine nettsider1. Han bestilte en tekst av forfatter Johan Harstad, som Orkesterverket lar kulden og det hvite komme til Verket åpner med gråhvit, elektronisk støy og lyder skrev Grader av hvitt, et manus i spenn mellom roma- uttrykk på flere måter. Verket har fire deler. Fargen av fallende grus som slagverket graver langsomt i nen og teatret. I forordet til boken Bsider (2008) der hvit introduseres eksplisitt tidlig i første del, når et med hendene, før orkesteret tar over med noe som teksten er publisert, skriver Harstad om hvordan han opptak av skuespillerens stemme supplerer små kan tenkes som en eksposisjon, der grupper av kor- bevisst vil «... lete etter en positiv side av monotonien, utbrudd i orkesteret med ordene «Hvitt. I det hvite». te, plutselige utbrudd alternerer med gjennomskin- tvinge prosaen til å bli dramatikk og tvinge dramatik- I orkesterlandskapet sitter blåserne i tre grupper, nelige strekk av klang som munner ut i metallisk re- ken til å beholde elementet av prosa[.]» alle med både treblås og messing, som gjør klangen sonans. Mange av utbruddene er også fallende, og deres mer ensartet på tvers av rommet. En kvartett fallet vender tilbake som idé gjennom satsen. Gjen- Fortelleren i teksten er en kvinne. I et tilbakeblikk er trukket ut av strykerne og ligger langt fram i lyd- nom både første og andre del vender blåserne sta- forstår vi at hun lenge har fantasert om å fryse ihjel. bildet med et materiale av korte, lyshvite toner og dig tilbake til disse små, hullete figurene med lengre I tekstens nåtid er hun på vei over Grønland på ski friksjonslyder. pauser mellom – som om satsen strever for å skjule sammen med mannen sin, og leseren følger henne noe for oss, for å beholde kontroll, men innimellom gjennom indre monolog. Hun forteller tidlig at hun Fargen hvit fungerer også som motiv i teksten, der må ventilere, slippe løs noen toner og gi oss stjålne har tatt av seg jakken. «Og jeg har begynt å fryse kvinnen forteller om en brudekjole «så hvit at jeg nær- blikk inn i dramaet som skal komme. Mot slutten av ihjel. Det er sånne ting jeg vet.» mest forsvant». Vi får vite at Grønland sender blokker første del er figurene mer og mer glidende. I orkes- av 25 000 år gammel is, «innkapslet luft fra dager det terstrykerne bobler energien mer åpent, som vann Vi har altså å gjøre med et menneske som tilsynela- ikke fantes et menneske her», som eksklusive isbiter under isen, samtidig som helhetsinntrykket likevel tende fryser ihjel mens hun snakker til oss. Umiddel- til barer i Japan. Variasjoner av denne historien ven- er statisk. bart framstår kvinnens emosjonelle kulde enda mer der tilbake som et omkved gjennom verket. bitende enn den meteorologiske. For etter hvert blir Utdrag av Johan Harstads tekst er lagt i hendene det klart at hun også bærer på ektemannens jakke. Slagverket er supplert med isoporkasser fylt med på en skuespiller som deler scene med orkesteret. Hun har forlatt ham og teltet deres uten at han mer- grus, skjell og glass og løse isoporkuler – materialer Noen steder snakker hun alene, men ofte griper or- ket det og lar oss forstå at det er på overtid – hun som når de settes i bevegelse, henter natur, kulde og kesteret også inn i tankestrømmen hennes som en burde ha gått for lenge siden, kanskje før de fikk et gnissende ubehag inn i den musikalske ligningen. slags omsluttende natur som forstyrrer og til tider barna de har sammen. Disse materialene produserer også lydverdener som overdøver henne. I lange partier tar orkesteret også 2—3 over fortellingen, og selv om musikken her er nokså I løpet av tredje del infiltreres kvinnens stemme fra fortettet, fungerer disse delene i tillegg som reflek- scenen av stadig flere brokker av sin egen fortel- sjonsrom for lytteren. ling i opptak, som en form for forvirrede erindringer. Kanskje er fortelleren på dette tidspunktet så ned- Harstad klipper nøkterne fakta inn i fortellerens kjølt at språket er i ferd med å forsvinne, mens krop- indre monolog. Et armbåndsur måler verden – sol- pen holder det gående enda en stund? Partier som oppgang og solnedgang, flo og fjære, månens peker mot en avslutning blir avbrutt av partier som alder. Kvinnen lister opp hva som skjer i cellene i en energisk kaster seg videre. Et sted tynnes musik- menneskekropp som nedkjøles. Bak disse halv- ken ut i tørre trelyder, men brått vekker en samkjørt vitenskapelige tekstdelene blir Asheims musikk blåserrekke hele orkesteret til live igjen. Et kvart- også merkbart tørrere, mer perkussiv og gjennom- intervall snurrer som en slags skeiv sirene gjennom siktig. I den første flytter de hullete rytmene ut i trein- flere lag av strykere, blåsere og slagverk og elek- strumenter i perkusjon. Dette mer objektive materia- tronikk og en jevn puls i stortromme. Til slutt i fjerde let zoomer ut til et kosmisk, deterministisk perspektiv del forsvinner også pulsen, og fortellerstemmen der menneskene og følelsene deres blir små og uve- løses opp i enkeltord og biter av setninger før den sentlige. Samtidig forsterkes det absurde, distan- gråhvite støyen fra starten kutter inn. Tempoet blir serte og likegyldige i fortellerstemmens holdning til enda langsommere, og en korallignende akkord- sin omverden. rekke, som kanskje har ligget i bakgrunnen hele tiden, kommer til overflaten. Orkesteret svever ut Etter hvert som kulden spiser seg gjennom huden i noe som kan minne om en utstrukket koral – hvis på fortelleren, blir lydlandskapene mer påtrengende siste akkord blir hengende i luften, uoppløst. til stede. Utover i annen del spiller blåserne en mo- bil i individuelt tempo, et parti skal strekkes mot Hild Borchgrevink det lett ustemte, og delen ender i et vilt og rasende fortissimo. Det nære og akutte i strykekvartett- formatet stilles opp mot mer tyktflytende, dvelende oppbygninger i orkesteret, og blåserne vrir seg i brå støt. Disse seige klangpartiene kan gi assosiasjo- ner til bevegelsen i tunge ismasser, til blodomløp som stopper opp, til hvor lang tid det faktisk tar å 1 nilshenrikasheim.no fryse ihjel. 4—5 In his orchestral work Degrees of White (2006), and their tent without him taking notice and lets ice — “encapsulated air from a time when no hu- Frost, composer Nils Henrik Asheim invites an author, us know that it’s about time – she should have left man being yet walked the earth” — for exclusive cold, and an actor, and a noise musician into the symphony long ago, maybe even before they had children. ice cubes for Japanese bars. Variations of this story freedom orchestra. return as a refrain throughout the work. The inhospitable surroundings open up a literary ”I wanted to work with (or against) a stream of text productive state of doubt on the extent to which we The percussion equipment is supplemented with and thought of this text as its own sound, close to can believe in the woman telling the story. At one Styrofoam boxes filled with gravel, shells, and the soundscape,” Asheim writes on his website1. He point, she says she doesn't know why she left. She glass, plus loose Styrofoam pellets — materi- commissioned a text from author Johan Harstad, then tells the reader that she will turn around and als which, when set in motion, bring nature, frost, who then wrote Degrees of White, a script that make her way back. But for how long does she have and a squeaky discomfort into the musical equa- vacillates between the novel and the stage. In the control over the story? At what point does the frost- tion. These materials also produce soundscapes preface to his book Bsides (2008) where the text bite affect how the story is told? that build a bridge between the orchestra’s score is published, Harstad writes about how he con- and the electronic soundtracks created by noise sciously “...searches for a positive side to monoto- The orchestral work allows the frost and the stark musician and composer Lasse Marhaug. His ny, forcing the prose to become drama and forcing whiteness to be expressed in several ways. The soundtracks also interpret the color white with vari- the drama to retain an element of prose[.]” work consists of four parts. The color white is ex- ous noise qualities such as radio noise, sinusoidal plicitly introduced early in the first section, when pure tones, and crackling or rounder, foggy drones The narrator in the text is a woman, and in retro- a recording of the actor’s voice complements the that partly melt into and partly protrude from the or- spect, we understand that she has long fantasized small outbursts in the orchestra, with the words chestral sound.