Uke 1

Sannhet

Nå begynner det. Dette er starten på avslutningen. Hva skjer med meg? En mann forteller rolig hvordan han drepte 77 mennesker, og jeg tenker «hørt det før». Han forteller saklig og inspirert, som gjaldt det en matoppskrift, hvordan han ville henrette Gro Harlem Brundtland. Men jeg ser ingen nyhet lenger. Etter å ha sett på ham den første uken i retten vekker synet knapt følelser mer. Sannheten er at man blir nummen. Man tar seg en bolle, sjek- ker mailen og går inn og ut av fortellingene i retts- sal 250, tinghus. Også dette klarer han, ten- ker jeg, å gjøre vårt blodige traume hverdagslig. Så skjer det noe. Det kommer plutselig, som når noen åpner døren og slipper vinter inn. Det kan være den instrumentelle måten han snakker om de drepte på, med de dreptes mammaer og pappaer rundt seg. Det kan være da han snakker om «en liten pjus-

7 kete gutt på sørspissen av øya» som var for ung til å drepes. Nummenheten forsvinner. Som om den var oppdiktet. Jeg kjenner det, for jeg blir fysisk kald. Da er man tilbake. En jente som kun ble skutt i armen på Utøya … sa jeg «kun»? Kun skutt i armen? Ja. I denne fortel- lingen ble hun «kun» skutt i armen. En jente som kun ble skutt i armen på Utøya har fortalt at det vondeste ikke var smerten da kulen boret seg inn. Den vondeste var ikke frykten etterpå, ikke panikk- angsten av å høre en høy lyd eller et glass knuses (hun gjemte seg i skolestua der han skjøt inn gjen- nom ruten.) Det verste var den skitne følelsen. Fø- lelsen av at kulen fra morderen satte henne i berø- ring med ham. Det føltes, sa hun, som om han krøp inn i blodårene hennes, som om han var i henne og forpestet henne med ondskap. Det skjer her nå. Vi forpestes. Utenfor rettssal 250, rett etter at saken begynte: I en vrimmel av journalister og pårørende og advo- kater står en eldre mann med rødt ansikt og smale øyne. Han står alene og ser rundt seg, som for- latt. Leter han etter noen, finner han ingen. Alle går forbi. Denne mannen kom i høst med sannheten i en skinnveske. Sammen med psykiater Synne Sør- heim konkluderte han med at Anders Behring Brei- vik var strafferettslig utilregnelig. De var ikke i tvil. Tiltalte rant over av symptomer. På dag tre av rettssaken knyter rettspsykiater Torgeir Husby armene over brystet som for å av-

8 verge at noen kler ham naken. Hans røffe ansikt ligner nå det jagede barnets som må ut i en skole- gård. Dette er min tolkning. Den trenger ikke være sann – som deres langt mer begrunnede tolkning av Behring Breivik ikke trenger å være sann. Aktoratet har etter psykiaterparet Husby og Sør- heims rettssakkyndige rapport insistert på at til- talte Behring Breivik var for syk til å straffes. Men sannheten er som et løv i et vindkast, og den flyttet seg da mektige aktører maste seg til en ny rapport – som konkluderte med «tilregnelig». Nå må retten velge én av dem. Rettssaken kan gi Torgeir Husby og Synne Sørheim rett. Men på dag tre fremstår han forlatt utenfor sal 250, og i salen sitter Sørheim as- kegrå. Sannheten oppfører seg som en slange i denne sa- ken. Når du jager den, snor den seg unna. Når du selvsikker tror du har fanget den, hugger den til så du skvetter bakover. Men én sannhet enes vi om, og den er vond, den river deg i filler. Og sannhet er hva en rettssak skal handle om. Kan han straffes for drapene på de 77 eller er han for syk? Finnes tempelriddernettverket Knights Templar utenfor Behring Breiviks hode? Er hans byggverk en tilreg- nelig løgn? Eller en utilregnelig psykotisk vrang- forestilling? Montaigne (1533–92) skrev at den som sier sann- heten, han vil føle et behag, en trygghet, en ro, uan- sett hva sannheten innebærer. I retten snakker til- talte om drap og drapsfantasier med ro og trygghet.

9 Men når aktor jakter hans tilregnelighet og spør om tempelridderne, svarer han famlende eller sier «in- gen kommentar». Følelsen av usant gjør folk urolige. Det er slik vi er lært opp. Først: Du skal ikke slå. Så: Du skal ikke lyve. Sannheten er jorden vi går på. Men jor- den skjelver nå, og det er noe av grunnen til at vi ikke er ferdig med ham, til at vi er blitt en nasjon av fem millioner psykiatere. Ifølge aktoratet ville psykosen åpenbare seg når tiltalte åpnet munnen. Men i de første utspørrin- gene vrir slangen seg unna. Han sier han latterlig- gjøres, demoniseres. Han sier de første sakkyndige diktet opp en gal Behring Breivik. Han kaller dem «Asbjørnsen & Moe» og beklager alt han sa til dem. Det var «pompøst», sier han nå. For en bereg- nende mann er ingenting løgn, intet er galskap, det er «pompøst». Jeg tar kraftig selvkritikk på at det ble pompøst, sier han i retten. Selvkritikken stopper altså ved hans «selvfrem- stilling». Kan et tilregnelig menneske beklage at han var for «pompøs» i omtalen av menneskeslakt? Med kraft kjemper han for «å slippe galehuset» som han kaller det. Skjønt, hva vet vi. Vi i pres- sen skrev det kun fordi han sa det. Eller rettere: Fordi mange av oss innerst inne tror han er tilreg- nelig. Han løy seg til Utøya. Hvorfor stole på ham her? Den som aldri har sett en elv, vil i første møte med en elv tro det er et hav. Den som aldri har hatt

10 en massemorder blant sine egne, vil se en fremmed. Slått av at den fremmede er en av oss, vil han se et «monster». Men det er det gjenkjennelige ved mon- steret som uroer nå. I retten forsøker han å dempe språket, han kal- kulerer og kryper opp på bordet til de nye sakkyn- dige, som ga ham en sannhet han kanskje ønsket: tilregnelig. Han opptrer høflig og ber dommeren om unnskyldning for at han bruker for lang tid. Når aktoratet lokker frem utilregneligheten, sva- rer han med normalitet. Da oppstår noe ubehage- lig: Jo mindre psykisk syk han fremstår, desto mer et «vanlig menneske». Og hvis «en av oss» gjorde dette, desto verre blir alt. Han spøker i retten. Smiler. Svarer vennlig. Han imponerer med ro og kontroll, godt ordforråd og variert kunnskap. Det er da man blir uvel, og må mane frem sannheten. Sannheten om de 77. Jeg har et bilde fra 22. juli i hodet: Jeg ser blygrått skydekke over den mørkegrønne øya. Jeg ser de rolige skrit- tene hans på det våte gresset, hører kvister knekke under bena hans når han nærmer seg ungdommer som klynger seg sammen på Kjærlighetsstien. Jeg hører den kalkulerte stemmen når han sier «kom frem, det er trygt nå, han er tatt». Og så: hylene. I retten veksler han mellom vennlighet og vold- som brutalitet. Alt han sier, også hvor nær han var enkeltes ansikter da han skjøt dem i stykker, sies på samme måte, mykt, monotont. For så, når han innser virkningen av sin opptreden (han har ikke

11 medieforbud på cellen), å bytte ansikt – som på fredag, siste dag av uke én. Dagen før ble han opp- fattet som drapstørstende psykopat. Fredag vil han snakke om følelser og empati. Slik snakker et be- regnende menneske som ser på sannheten som et parti sjakk. Foran ham sitter de fire sakkyndige og ser hvert trekk. Men de tolker det ulikt, og jorden skjelver. Om sannheten er svikefull, er hukommelsen verre. Den morgenen rettssaken starter, sykler jeg forbi Hammersborg (der tiltalte parkerte fluktbilen han brukte til Utvika), mot . Sol- lyset treffer skiltet «Grubbegata», men jeg tenker ikke over det. Jeg blir til og med overrasket over at regjeringskvartalet er stengt. Det er som om jeg har glemt alt. Glemt hva rettssaken handler om. Foran en kiosk lister en avis opp navnene på de drepte på forsiden. Jeg stopper. Så få navn jeg husker nå. Selv ansiktene virker ukjente. Før husket jeg alle. Man rives ned, man reiser seg, skrur på TV og glemmer for å kunne gå videre. Slik er hukommelsen. Men det er jo ikke helt sant, og det merkes nær tinghuset; man ser flere og flere mennesker, man ser munner åpne seg, men man hører ingenting. Alvorlige folk hvisker til hverandre – mens en pansret svart poli- tibil kjører ned i mørket under jorden. Oslo/Norge fremstår nå som et menneske som vil sove, men som ligger og vrir seg. Man lukker øy- nene, men hjertet er urolig. Til slutt gir man opp og står opp. Og ser to roser på tinghusgjerdet og be-

12 væpnet politi. Man ser ungdommer som ble skutt på, man ser på de fremmøttes ansikter hvem som har mistet noen. Ikke fordi de gråter, for det kom- mer senere. Man ser sorg. Man ser sorgen i matte øyne. Man ser folk som geleides og holdes oppe. Sorgen har tatt bolig i dem. Hukommelsen våkner. Nå kan man ikke sove mer. Tiltaltes forsvarer , aktorene og og flere bistandsadvo- kater, alle kledd i svart, kommer inn i rettssalen. Før de smiler og håndhilser ligner de et sørgetog. Nå venter vi bare på ham. Den som sier at dette er sirkus, skal selv ta på klovnenese når han sier det. En vakt i et hjørne løfter opp en walkietalkie. Man hører dører åpnes. Flere vakter kommer til syne bak forsvarerens bord. Og så høres et vold- somt regnskyll. Lyden av fotografenes blitzlamper. Han er her. En politibetjent med svarte skinnhans- ker låser opp håndjernene og frigjør hendene som 22. juli presset inn avtrekkeren og som nå er her og heves til hilsen foran foreldre og rettens aktører. Ansiktet hvitt og kjøttfylt, håret bryl-gredd som i en Stompa-film. Han børster støv fra dressen. Åpner en vannkaraffel. Ser ned. Ser mye ned. Når han ser opp, er øynene fjerne, rolige, så er de lysende, bren- nende. To ansikter. For tiltalte er Norge naivt og damer er det svake kjønn. De er også forrædere, fødemaskiner som

13 forråder landet ved å jobbe. I retten er han omringet av damer (presse, aktor, administrator, rettspsykia- ter, bistandsadvokater, selv hans medforsvarer). Han er omringet av den nye tid, og samfunnet han angrep avgjør hans skjebne. Han latterliggjør retts- staten, og dens maksimumsstraff på 21 år, men han reddes av den. Han smiler som det midtpunktet han er. Ak- torene kommer til ham, håndhilser og smiler, bi- standsadvokater håndhilser, alle går til ham. Slik tvinges også vi til ham. Hvorfor må en bistandsad- vokat, som har tatt ofre i hånden, nå ta ham i hån- den? Fordi de har verdighet. Det er sannheten om en verdig rettsstat. Aktø- rene hilser høflig, massemorderen sitter uten fot- lenker eller håndjern nær de etterlatte, voktet av to politimenn som hvis de ikke sovner (flere vakter sovner i løpet av rettssaken), skal hindre de uver- dige fra å gjøre ham noe. Verdighet. Verdig rettssak. En rettsstat verdig. Kontrollerte følelser er verdig. Raseri er uverdig. «Verdig» sies like ofte som Breivik sier «dekon- struksjon». Fuck verdighet! Mennesker er revet i stykker, deres familier slites i stykker, de går ut og inn av rettssalen for å unngå de verste detaljene, de griner elver av tårer og holder seg fast i stolene for ikke å bli skylt med, og vi babler om verdighet som om det var en konkurranse. Hva om en rasende far hoppet over kanten og rakk en knyttneve? Ville det vært uverdig?

14 Er det verdig å gi ham en hverdag som i hans ord er som en «barnehage» − og med muligheten til å komme tilbake til oss? Statsminister Jens Stolten- berg sa: «Mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet.» Er vi naive? Jeg aner ikke. Hodet føles tromlet. Jeg er ikke vant til massedrapsmenn. Administrator Wenche Arntzen: – Jeg ber om at tiltalte reiser seg. , du er uten arbeid? – Nei, det stemmer ikke. Jeg er skribent og jobber fra fengselet. Og jeg anerkjenner ikke denne rett, sier han som 22. juli i et skrik formet ordene «dere skal dø i dag!» Samtidig begynner tolkingen av ham på sosiale medier og i de store mediene. Det er som om vi må knekke ham hvert sekund: Tiltalte er barnslig/pate- tisk/slik knekker aktor terroristen/feige tårer/her er feilene i tiltaltes analyse/løgner/følelsesløs/nervøs/ Vi bruker krefter på å avkle ham, slik vi klynger oss til at Hitler var en dårlig maler. Men drapene er ikke nok, virker det som. Hvor- for? Fordi vi frykter ham, og derfor stakkarsliggjør ham. Jeg tar meg i det selv, og noterer midt i utspør- ringen følgende: «Ridderjustitiarius Breivik minner om barneboken Diktatoren. Boken handler om et barn som bestemmer over alle i landet sitt. Han blir ofte rasende. ‘Syng! Spis! Ti stille!’ På siste side går det frem at han er i barnehagen og at storheten kun finnes i hodet hans. Forskjellen på diktatoren og til-

15 talte er at sistnevnte er virkelig, voksen og med til- gang på våpen.» – Vi er nå kommet frem til Breiviks forklaring, og jeg vil be om at tiltalte tar plass i vitneboksen, sier administrator Arntzen. Det er så stille. Skrittene gjaller. Man hører blik- kene. Politiet setter seg ved siden av ham. – Jeg kan komme til å avbryte deg, sier Arntzen, nesten tilgjort myndig. – Kjære dommer Arntzen, sier han med myk stemme. – Jeg håper du ikke avbryter meg, jeg ber om til- latelse til å legge rammene for mitt forsvar. Jeg har tonet ned retorikken av hensyn til de etterlatte. Det er kraft i hans manipulasjon. Hver gang han avbrytes, får han fortsette. Han får holde en 73 mi- nutters tale. Om sannheten, sier han, for det som sies om ham, er løgn. Det er ikke som Platon sier, at straffen følger syn- den hakk i hæl, fordi enhver som venter straff, vil lide under den, og enhver som fortjener straff, ven- ter på den, som om ondskapen avler sin egen pine. For Behring Breivik er ondskap godhet, synd er hel- tedåd. – Jeg står her i dag som representant for den norske motstandsbevegelse. Jeg snakker på vegne av svært mange nordmenn. Det påstås at jeg er ondskapsfull, sinnssyk, narsissistisk, psykotisk, pa- tetisk, med incestforhold til min mor, barnemor- der, feig, homo, rasist, fascist, tilbakestående, med

16 farslengsel. Jeg er ikke overrasket. Det er løgnaktig propaganda. Jeg har gjennomført det mest sofisti- kerte, spektakulære angrepet i Norge, sier han, og fortsetter: – Dekonstruksjon er stikkordet. Kortversjon: Marxister har makten. De gjør Norge om til et multietnisk helvete. Sånne som ham sensureres, folket føres bak lyset og hjernevaskes av eliter. Snart er etniske nordmenn en minoritet, og dette komplottet må bekjempes. Islamisering og ji- had pågår, og eliten hyller det. Han ser ned i papirene sine. Flere etterlatte stir- rer i taket. – Slike ulevelige urettferdigheter skapte meg. Man har misforstått ondskap og brutalitet. Det jeg gjorde var godhet, ikke ondskap. Og ja, jeg ville gjort det igjen. AUF er hjernevaskede. De er ikke uskyldige, sivile barn, men aktivister. Jeg er født i fengsel. Jeg er tvunget til å se på at min kultur de- konstrueres av marxister. Jeg skal applaudere mitt folks undergang. Dette fengselet heter Norge. Her er de onde gode, sier norsk presse, mens jeg er ond. Ekstremisme? Psykotiske vrangforestillinger? Det blir for dumt. Det er Arbeiderpartiet og eliten som er den virkelige galskapen. Hvorfor? De jobber for masseinnvandring, og det er ikke rasjonelt å jobbe for å dekonstruere sin egen nasjon, kultur, religion. Dette er den virkelige galskapen og ondskapen. Jeg handlet i nødrett. Det jeg sier i dag er sannheten. Snart vil den gå opp for alle. Patrioten er hatet, men

17 når han lykkes, vil han støttes. Denne saken bør handle om å finne sannheten, sier han. Presenter en gåte til et menneske, uten å gi løsnin- gen, og personen blir besatt av å finne svaret. Kan- skje er 22. juli ikke så komplisert, men jeg forstår det ennå ikke. Jeg forstår ikke mannen bak. Jeg ser på ham. Nei, jeg stirrer så lenge at linsene blir tørre. Jeg stirrer etter svar. Hva er svaret? Hvorfor? Hvor- dan? Hatpropagandaen kjenner vi. Sannheten er at han i mildeste versjon av seg selv treffer noe. Han tangerer debatter som eksisterer, han sneier innom fordommer som finnes i folket, i meg. Kanskje er det derfor vi bruker ekstra energi på å avkle ham. Derfor vi puster litt lettere når han ligner en frem- med, en norsk ideologisk-fanatisk variant av Al- Qaida Aktor Inga Bejer Engh reiser seg. Hun trykker på en knapp slik at bordet med dokumentene heves. Sakte stiger sakens kjerne frem. Sannheten om 22. juli handler ikke om psykiatri og tilregnelighet, den handler om mennesker som endte i en obduksjons- rapport. Aktor leser fra tiltalen: NN, født 1979, død ved … XX, født 1983, død … Samtidig leser Behring Breivik de samme detal- jene. Han blar videre slik andre blar i en meny. Folk i salen gnir seg i ansiktene. De puster tungt, noen stirrer tomt ut i luften. Aktor fortsetter: trykkbølge, splinter, kuttet, knuste knokler, ører, sener, vev, muskler, flere ope-

18 rasjoner, brannskader, bruddskader i hode, tenner, kjeve, lungeblødning, hjerneblødning, skader på begge øyne, brudd i kraniet, knust hjernevev, brudd i ansiktsskjelettet, trykkskader, tresplint i hodet, alvorlige hodeskader, blødninger, omfattende ska- der i buken, omfattende brudd og sårskader i ben, hode, ribben, ansikt, punkterte lunger, amputert ben. Brått stopper aktor høytlesningen. Det ser ut som om hun holder seg fast i pulten for ikke å falle idet hun leser opp fra Utøya og maler øyas geografi med blod: … han går videre til kafébygget … hun ma- ler med kjøttsår og kulehull … Han går inn i Lille- salen … og ungdommer som blør ihjel … Han går ut på Kjærlighetsstien … og kuler inn i kinn, kuler gjennom ganen … Hva skjer med aktor? Hun stop- per. Hun ber om vann. Øynene er røde, hun pusser nesen og gnir bort noe under øynene. Etterlatte begraver hodet i hendene. Flere lukker øynene og åpner dem ikke. – Aktor? Sier administrator Arntzen. – Vi tar en pause. Etterpå presses Behring Breivik fra skanse til skanse. Om hvordan han kom i kontakt med andre høyreekstreme, sier han brått: «Det var kun tilfel- digheter, gjennom Internett. Jeg var på søken på det tidspunktet, men visste ikke hva jeg søkte etter.» Alle leter etter spor, og han ga oss ett her: Han var en gutt koblet fra verden, som søkte og koblet seg på noe, og som bygde sin identitet rundt dette.

19 Hver gang han famler i retten, lander han på ordene han konstruerer sin identitet rundt: «Jeg er en mi- litant nasjonalist. Jeg måtte gjøre noe med dekon- struksjonen av Europa. Jeg er en militant nasjona- list.» Aktor vil plukke identiteten hans i biter. Han fremstår da krenket, irritabel, latterliggjort. Da aktor spilte av YouTube-filmen Behring Brei- vik laget for å markedsføre kompendiet 2083, gråt han. Det minner om Stinky i Mummidalen: Mummidalen er en godhetsnasjon, men ingen liker Stinky. Han aksepterer ikke kodene i dalen, og ut- nytter godheten der. Når han blir tatt, gråter han i strie strømmer. Aldri av anger, men fordi Lille My og mummiene ikke forstår ham. Folket som ser på håper kanskje på et sammen- brudd, at han tar uhyrlighetene innover seg. Det skjer nok ikke: Han virker for frakoblet til å evne det. Eller for påkoblet, for fanatisk. For hvem er han uten kommandøridentiteten? Noe rart oppstår når man ser mannen falle, ser ham kjempe for å finne fast grunn under føttene. Tanken på at Anders Behring Breivik en gang var et menneske. Et barn. En ungdom, like søkende som dem han tok livet av. Det er vanskelig å synes synd på ham, men det går an å føle med en som har lett etter seg selv, og så fant han dette. I går etter lunsj ber aktor ham om å gjenfor- telle alt fra Utøya. Han svelger tungt og tar pau- ser. Om han spiller berørt eller er det, er umulig å

20 si. De fire sakkyndige ser på ham. Ja, hva er dette? Det vi hører ham si, er ikke til å tro. Det er detal- jer i denne fortellingen som aldri vil forsvinne, ung- dommer som trygler og ber for livet mens han går tom for ammunisjon, og som ligger som frosset fast mens han bytter magasin og henretter dem. Ung- dommer som ser ham komme og legger seg ned når han hever riflen. Blod som dekker vegger og gulv. Det handler ikke om psykose, men sadisme. Man er ikke nummen mer. Man er uvel. Et skrik er eneste verdige reaksjon. Så hva er sannheten om ham? Det er som om tiltalte sprenger rammene for diagnosekriteriene de sakkyndige jobber etter. Som om sannheten ligger midt mellom dem. Sinnssyk og tilregnelig. For retten er det en meningsløs tanke. En slik sannhet finnes ikke.

Uke 2

Ødeleggelse

Noen ødelegger, river ned. Andre reparerer, bygger opp. Så stor var ødeleggelsen denne dagen, 22. juli 2011, at den første kom i skyggen av den andre. Hører jeg «22. juli», dras jeg mot Utøya. Det er som å ville ut av et mareritt, men man trekkes tilbake inn mellom de våte, glisne trærne. Det er som med kroppen. Har vi vondt flere steder, kjenner vi det kun der det gjør vondest. Men det er til regjeringskvartalet vi skal, til 3000 graders varme og skarpe metallfragmenter og glass- biter som sprenges ut i vifteform med en eksplo- sjonsvind på 300 m/sek (orkan = 40–50 m/sek). Alt de forbipasserende hadde å beskytte seg med, var tynne klær og hud. Klokken 15.17 denne ettermiddagen forlater en sommervikar i Obos jobben og går nedover Grub-

23 begata i Oslo sentrum. Han snakker med en venn som via telefon oppdaterer ham på sykkelrittet Tour de France. Han bærer en bag med innhold som skal komme til uhyggelig nytte. To unge men- nesker er på vei inn i høyblokka. De passerer en ung mann som skal ut og røyke. En dame tar en ny vei til 37-bussen, hun skrår over regjeringskvartalet. Alt er vanlig, dette er byens bevegelser. Vi gjør våre små ting og tar våre hverdagslige valg.Vi tar en snarvei, stopper for å sende en SMS, og derfor er vi 15.24 på Stortorvet, ikke i regjeringskvartalet. Eller motsatt: regjeringskvartalet, ikke på Stortorvet. En hvit, tungt lastet varebil slanger seg gjennom byen. Menneskets to kanskje største krefter blir straks synlige. Den første kan kalles det onde (å ødelegge). I retten viser aktor film fra regjeringskvartalets overvåkingskameraer. Den starter klokken 15.17.00. Sekundene tikker fremover, men det føles som nedtel- ling. Man ser den hvite bilen nærme seg. Man oppslu- kes. Av en overvåkingsfilm som ender med drap. Det er ødeleggelsens frastøtende og forlokkende kraft. Den samme kraften i å se tvillingtårnene falle, og i mennesker som samles rundt brennende hus. Man holder hendene for munnen, men ikke for øynene. Hva gjør tiltalte da han ser filmen i retten? Han retter på slipset og smiler underlig. En drapsmann som vil være på høyde med sine handlinger for ikke å tape an- sikt? En sadist som nyter sitt verk? Umulig å si. De et- terlatte i rettssalen må sammen med drapsmannen se

24 filmen som avsluttes med drapene. De kan ikke gjøre noe. De kan bare lukke øynene eller forlate salen, som noen gjør. På videoen svinger varebilen inn i Grubbegata. 200 meter fra målet stopper han. I to minutter står han stille. I Hollywood ville dette vært et vende- punkt: «Jeg vil ikke ødelegge for meg selv og andre mer. Jeg vil heller gjøre noe godt for verden!» Men slike vendepunkt finner man få av i virkeligheten. En bistandsadvokat spør i retten: – Hvordan er du psykisk i dette øyeblikket? – Dette var siste mulighet til å kansellere. Jeg var så nervøs at jeg knapt klarte å kjøre videre. Så ser vi bilen bevege seg igjen. Man kan alltids snu, sier han i retten, men jeg hadde planlagt så lenge, prosessen var i gang. Kanskje er han en slags norsk Al-Qaida. Proble- met er at Norges ulevelige urettferdighet, som han gjentar i retten, ikke finnes her. Hva har vi da? Et ødelagt sinn? Enkelte dras mot det ekstreme og opprøres av det gode, normale. Der andre vil bygge opp, vil disse rive ned. Hva er ødelagt i ham? Kom- mer det av ondskap? Fanatisme? Psykose? Uten jobb og utdanning omskaper han seg selv. Der andre ser karrieren og sosialt liv gradvis øde- legges, ser han selv en stolt og stadig sterkere rid- der. Den som mangler et robust selv, kan fylles av noe annet, han får et annet blikk og annerledes øyne, nemlig fanatikerens. Hva ser det nye blikket? Han ser at norsk kultur dekonstrueres (ødelegges)

25 av muslimer. Han ser Arbeiderpartiet og eliten yte aktiv dødshjelp på sitt folk. Han anklager AUF for å være hjernevasket og Arbeiderpartiet for å hjernevaske folket. Men inn- rømmer at han hjernevasket seg selv. Han ser på fienden, kulturmarxistene, som ondskapsfulle monstre som utsletter folket vårt. Han indoktrine- rer seg selv, sier han. For å «avemosjonalisere» seg selv og dehumanisere fienden. Han sier som ter- roristen Timothy McVeigh: «Jeg er min skjebnes fører og min sjels kaptein». Underforstått: Han er ikke ond, barndom formet ham ikke negativt, psy- kose har ikke kontrollert ham. Dette er typisk for gjerningsmenn som vil ha et maskulint image. De- res handlinger skyldes ikke andre, de vil selv være hovedperson og kraften i lovbruddet. Tiltalte be- skriver livet som en viljestyrt og logisk årsakskjede uten ukjente variabler, som at en sykkel punkterer den 22. juli, og at eieren tilfeldigvis går gjennom re- gjeringskvartalet for å ta bussen – og dør. 15.17.34 parkerer han. Vi ser biler kjøre forbi, mennesker komme og gå. Vi ser mennesker spasere mot bilen. Og tiltalte som forlater den. Overalt og for alle tikker sekundene. I bilen, og for mennesker rundt den, tikker sekundene ned. Han vil rive et bygg. Ødelegge planer, tegnin- ger, beslutninger, harde materialer, arbeidsplasser, kontorer, kantine, vinduer, oppvarmingssystemer, PC-er, stoler. Han vil knuse alt bygget står for. Re- gjeringen, demokratiet, de folkevalgte. Hvor kre-

26 vende var det ikke å få folk til å tro på det systemet? Hvor vanskelig er det ikke å få folk til å kjempe for det? Hvor mange liv, hvor mange liter blod ligger bak kampen for å få det til å fungere? Demokratiet er krevende og inneffektivt, men likevel et mål i seg selv. Og dette ville han ødelegge da han forlater bi- len, snur seg en siste gang og forsvinner. En av sikkerhetsvaktene i regjeringskvartalet sier i vitneboksen: – Jeg trodde det var en vekterbil på grunn av uni- formen hans, for det så ut som normal feilparke- ring. – Normal feilparkering? spør aktor. – Ja, vi jager på daglig basis bort biler. – Hva skal dere gjøre når dere ser biler der? – Vi skal snakke med sjåføren, spore opp eieren. – Tiltalte sa han valgte objektet fordi det var lett adkomst. Hva er din kommentar? spør en bistands- advokat. – Det står et skilt der: Innkjøring kun etter avtale med vakttjenesten. Men folk respekterer jo ikke sånne typer skilt, svarer vitnet. Dette er Norge, landet som ikke frykter noe. Som setter opp et lite forbudt-skilt foran landets øverste ledelse. Det er til å bli rasende av. Overvåkingsfilmen: Sekundene teller ned. Flere mennesker nærmer seg bilen. Hjertet mitt slår så hardt at det gjør vondt, for vi vet jo hva som er inne i bilen. En ung mann i hvit genser går bak tiltaltes varebil. Han møter en jente. Jeg tar meg i å håpe at

27 de kommer seg vekk, at de brått begynner å løpe. Da blir skjermen rødoransje. Filmen hopper, flim- rer på grunn av lufttrykket mot kameraet. Man hø- rer ingenting. Ingen lyd. I rettssalen sier noen «herregud». Man hører flere stønne, noen gråter. Blant tilhørerne er en mann i femtiårene. Han kniper øynene igjen, slik folk med migrene gjør. Anders Behring Breivik hever vannglasset. Hån- den hans skjelver ikke. Å ødelegge er å legge øde, og slik ser landskapet ut på bildene som nå vises. – Det var ingen tegn til liv. Jeg hørte ingenting, beskriver innsatsleder i politiet i retten. Øde. Lagt øde. Hva betyr noe i livet? Hvis man lurer, er beviset her. Ting betyr ingenting. Hvor mye koster oppus- singen? 1 milliard? 300 mill? Who cares? De etterlatte vet hva som kommer nå. Alle vet det. Da overlege Arne Stray Pedersen sakte går til vitneboksen, er det så stille at vi hører ham puste. Nå skal han gå gjennom obduksjonsrapportene. Dette er rettsvesenets form for begravelse. Overlegen begynner å lese: Natt til 23. juli ble flere hundre kroppsdeler hentet ut av regjerings- kvartalet. Kroppsdeler ble kategorisert i nummere- ringssystem. Deler av et gjerde ble funnet i krop- pen, liket ble funnet delvis langs fasaden og delvis ved et blomsterbed, her ser dere pil til den største kroppsdelen, kroppen er fullstendig knust og opp-

28 revet i flere små og store deler, de ble lagt i kis- ten, ørsmå kroppsbiter ble destruert på en verdig måte. Man kan tro dette er for tungt å bære for et- terlatte. Men de sitter oppreist og hører på. Noen gråter stille, andre ser uttørrede ut, som om de har gått gjennom en ørken. Men de bærer og bærer, ødelagt, men ikke knust, og etterpå reiser de seg og går. – Jeg har forårsaket ufattelig mye lidelse. Jeg kan ikke begynne å begripe den lidelsen, sier tiltalte i retten. Det gjør han lurt i. Han fremstår som et stort øde landskap. Med medfølelse blir han et krater. Breivik ber om ordet igjen. – NN (en av de drepte i regjeringskvartalet) hadde ingen tilknytning til Arbeiderpartiet. Jeg øns- ker derfor å rette en stor unnskyldning og dypeste beklagelse til de etterlatte for det som skjedde. – Breivik, er det flere du ønsker å be om unn- skyldning til? spør en bistandsadvokat. Tiltalte svarer at han må se på det. Han vil re- searche bakgrunnen til flere drepte før han vurderer nye unnskyldninger, og da synker vi, for dette blir for banalt. – Breivik, sier en bistandsadvokat, du drepte in- gen av dem du ønsket å ramme! Tiltalte famler med ordene. Folk rister på hodet, og vi synker. Ødeleggelsens forlokkende kraft er død. Godhet

29 har dybde, ondskap har ingen dybde. Ondskapen er bare flat. Den er pulver, forkullede biter, vrakgods. Ondskapen ødelegger sin egen kraft. En politimann som vokter Breivik, sovner. Re- presentanten for Advokatforeningen sovner. Ond- skapen er nå uinteressant, sprengt for mening. Der- for føler man seg ikke kvalm etter denne ukens bilder og detaljer. Heller skitten. Og trøtt. Machiavelli (1469–1527) skrev i Fyrsten (som Behring Breivik nevner): «Det finnes intet sikrere middel for å erobre en by enn dens totale ødeleg- gelse.» Man knuser for ikke å miste. Man ødeleg- ger for å nå sitt mål. Slik var det kanskje før. Steven Pinker skriver i sin ferske bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined at volds- bruken i verden synker og synker. Før ødela man for å vinne. Nå bygger man. Slik virker sivilisasjo- nen. En ung gutt inntar vitneboksen på krykker. Han har den ungdommelige auraen av optimisme, en som ser muligheter, ikke hindringer. Han husker alt, sier han i retten. Han går nedover gaten bæ- rende på en bag, han snakker i telefon og opp- dateres på sykkelrittet Tour de France. Han hus- ker et plutselig smell. I høyre synsvinkel ser han en ildkule. Han løfter hendene, et instinkt, for å be- skytte ansiktet. Han kjenner ikke smerte, men han er så forferdelig varm, som å være innelåst i en bad- stue. Han hører ingenting, kun pipelyder. Han får øye på en mann. Mannen sitter på rumpa på asfal-

30 ten. Mannen aker seg støtvis bakover. Gutten ser ned på føttene til mannen. Høyrebenet hans henger i en tråd. Og nå våkner en annen kraft i mennes- ket. Gutten tenker: Jeg må hjelpe ham! Men man- nen som sleper seg vekk, ser på ham med et mer- kelig blikk. Skal du hjelpe meg? sier blikket. Se på deg selv! Gutten ser ned. Han ser at de blå buk- sene er røde. Han ser en tykk blodstråle pumpe ut av armen. Kort tid etter finner to uskadde menn ham. De omtales så vidt i retten, men de er av stor betydning. Den ene er norskkurder, den andre he- ter Singh. Norskkurderen holder guttens luftveier åpne og hindrer at han sovner. Singh ringer 113. Da kommer en politikvinne. – Kom dere bort! Det kommer ny bombe! roper hun. Hva gjør norskkurderen og Singh? De nekter. De to hjelperne varsles om en ny bombe, men blir for å redde en ung manns liv. Da gir politikvinnen dem batongen sin for å hjelpe dem å hindre at gut- ten blør i hjel. Og i bagen til gutten finner de over- levende og uskadde rene klær som de legger over døde og skadde. Som en slags beskyttelse. Filmen viser noe sterkt. Den viser folk som blå- ses i bakken, men som reiser seg igjen. De er sik- kert i sjokk, men de reiser seg og går på mens blodet renner. For slik er mennesket. Samtidig er Anders Behring Breivik på vei til Utøya. Fra radioen i bilen hører han at bygget ikke kollapset. Han blir skuf- fet, men har nå en ny sjanse.

31 Noen ødelegger, river ned. Andre reparerer, byg- ger opp. Hva sier de overlevende i retten? At de tenker positivt. Hva sier han som mistet benet, jenta som fikk ødelagt alt i hodet og mistet tre års hukom- melse? At de var heldige. De ser fremover. Hva annet kan vi? Hvem er vi uten håp? Et stort, øde landskap. I øyeblikk fremstår 22. juli som en tilfeldighet. Breivik var en tilfeldighet og ødeleggelsen menings- løs. Ingen er i dag redde, for 22. juli var tilfel- dig og kan ikke skje igjen. Norge er rystet, men går videre, som et sorgløst barn med en trygg opp- vekst. I tyngre øyeblikk leter vi desperat etter noe å klamre oss til. Han pulveriserer mennesker, fler- rer opp familier, han knuser norsk naivitet, spren- ger folks rettsfølelse, han river norsk rettspsykiatri i biter. Det er disse bitene vi trår på, men som vi samler dag for dag, i håp om å bruke ødeleggelsen til å skape noe bedre. Vi er ingen ulveflokk. Vi er en nasjon som terper empati, ikke tall og boksta- ver, i barnehagene. Vi marsjerer i rosetog og synger «Barn av regnbuen» nær tinghuset, ikke primært for at han skal høre det, men fordi vi bærer håpet om at vi i ødeleggelsene kan skape noe godt.