Uke 1 Sannhet Nå begynner det. Dette er starten på avslutningen. Hva skjer med meg? En mann forteller rolig hvordan han drepte 77 mennesker, og jeg tenker «hørt det før». Han forteller saklig og inspirert, som gjaldt det en matoppskrift, hvordan han ville henrette Gro Harlem Brundtland. Men jeg ser ingen nyhet lenger. Etter å ha sett på ham den første uken i retten vekker synet knapt følelser mer. Sannheten er at man blir nummen. Man tar seg en bolle, sjek- ker mailen og går inn og ut av fortellingene i retts- sal 250, Oslo tinghus. Også dette klarer han, ten- ker jeg, å gjøre vårt blodige traume hverdagslig. Så skjer det noe. Det kommer plutselig, som når noen åpner døren og slipper vinter inn. Det kan være den instrumentelle måten han snakker om de drepte på, med de dreptes mammaer og pappaer rundt seg. Det kan være da han snakker om «en liten pjus- 7 kete gutt på sørspissen av øya» som var for ung til å drepes. Nummenheten forsvinner. Som om den var oppdiktet. Jeg kjenner det, for jeg blir fysisk kald. Da er man tilbake. En jente som kun ble skutt i armen på Utøya … sa jeg «kun»? Kun skutt i armen? Ja. I denne fortel- lingen ble hun «kun» skutt i armen. En jente som kun ble skutt i armen på Utøya har fortalt at det vondeste ikke var smerten da kulen boret seg inn. Den vondeste var ikke frykten etterpå, ikke panikk- angsten av å høre en høy lyd eller et glass knuses (hun gjemte seg i skolestua der han skjøt inn gjen- nom ruten.) Det verste var den skitne følelsen. Fø- lelsen av at kulen fra morderen satte henne i berø- ring med ham. Det føltes, sa hun, som om han krøp inn i blodårene hennes, som om han var i henne og forpestet henne med ondskap. Det skjer her nå. Vi forpestes. Utenfor rettssal 250, rett etter at saken begynte: I en vrimmel av journalister og pårørende og advo- kater står en eldre mann med rødt ansikt og smale øyne. Han står alene og ser rundt seg, som for- latt. Leter han etter noen, finner han ingen. Alle går forbi. Denne mannen kom i høst med sannheten i en skinnveske. Sammen med psykiater Synne Sør- heim konkluderte han med at Anders Behring Brei- vik var strafferettslig utilregnelig. De var ikke i tvil. Tiltalte rant over av symptomer. På dag tre av rettssaken knyter rettspsykiater Torgeir Husby armene over brystet som for å av- 8 verge at noen kler ham naken. Hans røffe ansikt ligner nå det jagede barnets som må ut i en skole- gård. Dette er min tolkning. Den trenger ikke være sann – som deres langt mer begrunnede tolkning av Behring Breivik ikke trenger å være sann. Aktoratet har etter psykiaterparet Husby og Sør- heims rettssakkyndige rapport insistert på at til- talte Behring Breivik var for syk til å straffes. Men sannheten er som et løv i et vindkast, og den flyttet seg da mektige aktører maste seg til en ny rapport – som konkluderte med «tilregnelig». Nå må retten velge én av dem. Rettssaken kan gi Torgeir Husby og Synne Sørheim rett. Men på dag tre fremstår han forlatt utenfor sal 250, og i salen sitter Sørheim as- kegrå. Sannheten oppfører seg som en slange i denne sa- ken. Når du jager den, snor den seg unna. Når du selvsikker tror du har fanget den, hugger den til så du skvetter bakover. Men én sannhet enes vi om, og den er vond, den river deg i filler. Og sannhet er hva en rettssak skal handle om. Kan han straffes for drapene på de 77 eller er han for syk? Finnes tempelriddernettverket Knights Templar utenfor Behring Breiviks hode? Er hans byggverk en tilreg- nelig løgn? Eller en utilregnelig psykotisk vrang- forestilling? Montaigne (1533–92) skrev at den som sier sann- heten, han vil føle et behag, en trygghet, en ro, uan- sett hva sannheten innebærer. I retten snakker til- talte om drap og drapsfantasier med ro og trygghet. 9 Men når aktor jakter hans tilregnelighet og spør om tempelridderne, svarer han famlende eller sier «in- gen kommentar». Følelsen av usant gjør folk urolige. Det er slik vi er lært opp. Først: Du skal ikke slå. Så: Du skal ikke lyve. Sannheten er jorden vi går på. Men jor- den skjelver nå, og det er noe av grunnen til at vi ikke er ferdig med ham, til at vi er blitt en nasjon av fem millioner psykiatere. Ifølge aktoratet ville psykosen åpenbare seg når tiltalte åpnet munnen. Men i de første utspørrin- gene vrir slangen seg unna. Han sier han latterlig- gjøres, demoniseres. Han sier de første sakkyndige diktet opp en gal Behring Breivik. Han kaller dem «Asbjørnsen & Moe» og beklager alt han sa til dem. Det var «pompøst», sier han nå. For en bereg- nende mann er ingenting løgn, intet er galskap, det er «pompøst». Jeg tar kraftig selvkritikk på at det ble pompøst, sier han i retten. Selvkritikken stopper altså ved hans «selvfrem- stilling». Kan et tilregnelig menneske beklage at han var for «pompøs» i omtalen av menneskeslakt? Med kraft kjemper han for «å slippe galehuset» som han kaller det. Skjønt, hva vet vi. Vi i pres- sen skrev det kun fordi han sa det. Eller rettere: Fordi mange av oss innerst inne tror han er tilreg- nelig. Han løy seg til Utøya. Hvorfor stole på ham her? Den som aldri har sett en elv, vil i første møte med en elv tro det er et hav. Den som aldri har hatt 10 en massemorder blant sine egne, vil se en fremmed. Slått av at den fremmede er en av oss, vil han se et «monster». Men det er det gjenkjennelige ved mon- steret som uroer nå. I retten forsøker han å dempe språket, han kal- kulerer og kryper opp på bordet til de nye sakkyn- dige, som ga ham en sannhet han kanskje ønsket: tilregnelig. Han opptrer høflig og ber dommeren om unnskyldning for at han bruker for lang tid. Når aktoratet lokker frem utilregneligheten, sva- rer han med normalitet. Da oppstår noe ubehage- lig: Jo mindre psykisk syk han fremstår, desto mer et «vanlig menneske». Og hvis «en av oss» gjorde dette, desto verre blir alt. Han spøker i retten. Smiler. Svarer vennlig. Han imponerer med ro og kontroll, godt ordforråd og variert kunnskap. Det er da man blir uvel, og må mane frem sannheten. Sannheten om de 77. Jeg har et bilde fra 22. juli i hodet: Jeg ser blygrått skydekke over den mørkegrønne øya. Jeg ser de rolige skrit- tene hans på det våte gresset, hører kvister knekke under bena hans når han nærmer seg ungdommer som klynger seg sammen på Kjærlighetsstien. Jeg hører den kalkulerte stemmen når han sier «kom frem, det er trygt nå, han er tatt». Og så: hylene. I retten veksler han mellom vennlighet og vold- som brutalitet. Alt han sier, også hvor nær han var enkeltes ansikter da han skjøt dem i stykker, sies på samme måte, mykt, monotont. For så, når han innser virkningen av sin opptreden (han har ikke 11 medieforbud på cellen), å bytte ansikt – som på fredag, siste dag av uke én. Dagen før ble han opp- fattet som drapstørstende psykopat. Fredag vil han snakke om følelser og empati. Slik snakker et be- regnende menneske som ser på sannheten som et parti sjakk. Foran ham sitter de fire sakkyndige og ser hvert trekk. Men de tolker det ulikt, og jorden skjelver. Om sannheten er svikefull, er hukommelsen verre. Den morgenen rettssaken starter, sykler jeg forbi Hammersborg (der tiltalte parkerte fluktbilen han brukte til Utvika), mot regjeringskvartalet. Sol- lyset treffer skiltet «Grubbegata», men jeg tenker ikke over det. Jeg blir til og med overrasket over at regjeringskvartalet er stengt. Det er som om jeg har glemt alt. Glemt hva rettssaken handler om. Foran en kiosk lister en avis opp navnene på de drepte på forsiden. Jeg stopper. Så få navn jeg husker nå. Selv ansiktene virker ukjente. Før husket jeg alle. Man rives ned, man reiser seg, skrur på TV og glemmer for å kunne gå videre. Slik er hukommelsen. Men det er jo ikke helt sant, og det merkes nær tinghuset; man ser flere og flere mennesker, man ser munner åpne seg, men man hører ingenting. Alvorlige folk hvisker til hverandre – mens en pansret svart poli- tibil kjører ned i mørket under jorden. Oslo/Norge fremstår nå som et menneske som vil sove, men som ligger og vrir seg. Man lukker øy- nene, men hjertet er urolig. Til slutt gir man opp og står opp. Og ser to roser på tinghusgjerdet og be- 12 væpnet politi. Man ser ungdommer som ble skutt på, man ser på de fremmøttes ansikter hvem som har mistet noen. Ikke fordi de gråter, for det kom- mer senere. Man ser sorg. Man ser sorgen i matte øyne. Man ser folk som geleides og holdes oppe. Sorgen har tatt bolig i dem. Hukommelsen våkner. Nå kan man ikke sove mer. Tiltaltes forsvarer Geir Lippestad, aktorene Svein Holden og Inga Bejer Engh og flere bistandsadvo- kater, alle kledd i svart, kommer inn i rettssalen. Før de smiler og håndhilser ligner de et sørgetog. Nå venter vi bare på ham. Den som sier at dette er sirkus, skal selv ta på klovnenese når han sier det. En vakt i et hjørne løfter opp en walkietalkie. Man hører dører åpnes. Flere vakter kommer til syne bak forsvarerens bord. Og så høres et vold- somt regnskyll. Lyden av fotografenes blitzlamper. Han er her. En politibetjent med svarte skinnhans- ker låser opp håndjernene og frigjør hendene som 22.