En bauta i norsk geologi Foto: Jan Mangerud Jan Mangerud Foto:

Bjørn G. Andersen ved bysten av professor i vestibylen ved Institutt for geofag på Blindern. Det var Holtedahl som tidlig på 1950-tallet satte Andersen på en forskerkarriere.

36 GEO Oktober 2011 geoprofilen

Det vitenskapelige gjennombruddet kom allerede i 1954, i en alder a v 30 år, men han har hold t stand langt forbi oppnådd pensjonsalder og var nylig medforfatter på tre artikler i prestisjetunge Science og Nature.

To etterlengtede bøker rikt illustrert, bl.a. med Bjørns håndtegnede Tekst: Jan Mangerud, professor emeritus, Universitetet i Men Bjørn har rukket mye mer siden han ble og meget illustrative karter. 70 år og offisiell pensjonist. Og det til tross Den siste var meget velkommen i det for at Norges Forskningsråd av prinsipielle norske­ fagmiljøet. Det er jo ikke mye litte- Han har rukket å bli 87 år gammel. Like fullt grunner ikke vil bevilge penger til forskning ratur tilgjengelig for interesserte amatører har han en imponerende rekke med viten- når denne statusen oppnås. I stedet har han – eller nye studenter for den del. skapelige publikasjoner å vise til i senere år. nytt godt av amerikanske forskningspenger Selv om han gjennom de siste 20 årene har Mange yngre forskere ville nok vært mektig i samarbeidet med George Denton. lagt ned det vi må kunne kalle et fullt livs-

Foto: Jan Mangerud Jan Mangerud Foto: stolte om de hadde prestert på det nivået I 1990-årene arbeidet Bjørn i det sørlige verk, så har Bjørn likevel gjort det meste av som professor emeritus Bjørn G. Andersen Chile, og han ser med ube- forsk­ningen sin før han ble pensjo- fortsatt gjør. tinget glede tilbake på et nist. Karrieren startet,­ – De tre artiklene i Nature og Science fantastisk område med slik som for mange bygger­ på materiale fra lang tids forskning fjorder og innsjøer som andre geologer, med på New Zealand i et prosjekt ledet av den i Norge. Også her gjorde interesse for friluftsliv. amerikanske professor George Denton, Bjørn kartleggingen ved forteller­ Bjørn da jeg besøker ham hjemme hjelp av flyfoto fra sin Ungdommelig i Asker utenfor . base her hjemme. Åtte år ­nysgjerrighet – I flere måneder hvert eneste år har jeg med feltarbeid om som- Friluftsinteressen arvet sittet over flyfoto og kartlagt morener og meren på den sørlige han fra foreldrene. Faren andre glasiale elementer. I tillegg har jeg halvkule tok det å fullføre var gartner og hadde fram til 2008 vært på feltarbeid i ni sesonger ­ arbeidet. derfor ­ bil, noe som var der nede. Under siste istid nådde sjelden på den tiden. Med I de to artiklene i Nature i 2010 viser fors­ breene i Chile bare så denne dro de på skiturer k­­­erne at breene på New Zealand gikk fram vidt ut til kysten. Derfor om vinteren og fisketurer i det som hos oss var den milde allerød­ ligger det en serie med om sommeren. perioden (14 000 til 12 800 år siden), mens morener på land. De – Da jeg var ung likte de trakk seg tilbake i vår kalde yngre dryas eldste ­stammer fra siste istids maksimum jeg å gå lange skiturer­ i (12 800 til 11 500 år siden). Konklusjonene er for ca. 20.000 år siden. Breene hadde til dels fjellene innenfor Stavanger. Jeg krysset­ da trukket med basis i flere hundre dateringer, rykket fram over brede skogsområder. Derfor­ flere ganger Trollgaren, denne forunderlige så kronologien er eksepsjonelt god. kunne morenene dateres med tømmer­ morenen som passer så godt til sitt navn. Her er Bjørn nær sin ”ungdoms kjærlig- stokker som isen hadde tatt med seg på sin Jeg lurte på hvordan den var blitt til, og den het”: Både under hovedfag og doktorgrads- vandring vestover. lokale bonden mente at det virkelig var troll arbeidet arbeidet han med morener avsatt i Den samme forskergruppen som job - som hadde satt opp det buktende gjerdet av yngre dryas. bet i Chile gjorde også feltarbeid innerst svære steinblokker, langt over tregrensen. – På New Zealand har vi slått fast at i Scoresbysund på Grønland i 2005. En Bjørn glemte ikke Trollgaren, og tenkte at ­breenes framrykking og tilbaketrekking var rik amerikaner­ med egen båt betalte, og han en gang måtte finne ut hvordan den var i motsatt fase av her i nord. Altså, mens Bjørn fikk fly med helikopter til morener dannet. breene­ hos oss vokste i yngre dryas, og bl.a. på de mest ­utilgjengelig steder, foruten å Eksamen artium ble avlagt i 1944. Deretter­ avsatte Raet rundt Oslofjorden, så trakk de få fantas­tiske ”sightseeingturer” over Inn- bar det nesten direkte til studier ved på seg tilbake­ på den sørlige halvkule. Derved landsisen. Igjen var formålet­ å feltsikre fly- Universitetet.­ Ja, en kunne si ­”Universitetet” har vi endelig løst et problem som har vært fototolkninger, samt ta prøver for datering. den gangen, for da var det bare ett i Norge, diskutert gjennom flere årtier. To bøker har den aktive forskeren også gitt i Oslo. Bjørn forteller videre at flere store artikler­ ut siden han ble pensjonist. I 1994 kom en Planen var å bli lektor i skolen, og han fra dette prosjektet er på vei. Dertil vil internasjonal lærebok, ”The Ice Age World”, tok derfor Gymnastikkhøyskolen i tillegg til New Zealands geologiske undersøkelse med den amerikanske professoren ­Harold matematikk, kjemi og fysisk geografi. Under (GNS Science) utgi en serie karter med alle Borns som medforfatter. Så i 2000 ga han ut hovedoppgaven ”Om isens tilbaketrekking i ­observasjonene hans. ”Istider i Norge”, en populærbok om istidene området mellom Lysefjorden og Jøsenfjorden­ og kvartære avsetninger. Begge bøkene er i Ryfylke”, under veiledning av professor­

GEO Oktober 2011 37 Han samlet en masse fossiler og ga disse til Paleontologisk Museum på Tøyen. Det førte blant annet til at professor Gunnar Hennings-

Foto: Jan Mangerud Jan Mangerud Foto: moen fant en ny trilobittart som ble oppkalt etter Bjørn (Ptychparia anderseni). Bjørn antok at feltet var avgrenset av normalforkastninger,­ men de senere års forskning­ viser at vi har å gjøre med et mete- orittkrater (se GEO 05/2011, side 70; se også geofunn.no), og det han kalte konglomerat er en breksje. Men det var altså han som først fant og identifiserte innfyllingen i krateret.

Studieopphold ved Yale Holtedahl holdt sitt løfte om amerikastipend,­ og fra 1954 til1956 var Bjørn Research Fellow ved Yale, og stipendet var så stort at han fikk med både kona Astrid og sønnen. – Dette var en stor opplevelse, både faglig og menneskelig, sier Bjørn i ettertid. Yale er ikke bare et berømt universitet, Bjørn har lagt ut en del av sine arbeidskarter fra New Zealand på sitt arbeidsrom hjemme i Asker. Her viser han men på den tiden var Richard Foster Flint frem hesteskoen av morener rundt en innsjø. professor der. Han var en av tidens fremste kvartær­geologer, og hans lærebøker var helt Werner­ Werenskiold, fant han blant annet var skrevet på norsk, og noen år før C-14 ene­rådende i mange tiår. Bjørn fulgte under- ut at Trollgaren var en endemorene, og at dateringer ble tilgjengelige, et u-unnværlig visningen, og Flint var åpenbart svært fornøyd den var dannet tidlig ­i holosen, antagelig for hjelpemiddel i dag. Likevel er dette en av de med sin norske gjest og ga ham meget god omtrent 11 000 år siden. Slik fikk han tilfreds- mest grunnleggende artikler i norsk glasial- behandling. stilt sin ungdoms nysgjerrighet. geologi. – Flint var ellers kjent som en tøff lærer Han tok embetseksamen­ i 1951 og fikk 1,0 Han rekonstruerte yngre dryas-breen i Lyse- som stilte store krav til studentene sine, og på hovedoppgaven. Det var den beste karak- fjorden tredimensjonalt og sammenlignet han var slettes ikke bare populær, minnes teren som kunne gis – en karakter han for den med dagens breer på Grønland.­ Videre Bjørn. øvrig også fikk i skriftlig til eksamen mate- brukte han de høyeste sidemorenene til å Den første sommeren fikk den unge geo- matikk, noe som bare ytterst få oppnådde. bestemme likevektslinjen på paleo-breene­ logen reise rundt til feltpartier i hele USA, og og fant senkningen av likevektslinjen i forhold neste sommer ledet han sitt eget feltparti Fanget opp av Holtedahl til dagens breer. ­Derved kunne han estimere for US Geological Survey (USGS) i Talkeetna­ Den nyuteksaminerte lektoren gikk med sine senkningen av sommertemperaturen, ­og han fjellene i Alaska. Disse to årene ga Bjørn eksamenspapirer til skolekontoret i Oslo for å fant at dette stemte godt med hva botanike- en oversikt over kvartærgeologien i Nord- undersøke mulighetene for jobb. Der fikk han ren Knut Fægri hadde funnet ut om yngre Amerika og dertil perspektiver på globale beskjed om at med slike karakterer burde dryas på Jæren. problemstillinger. Det er viktig og spen- han heller forsøke forskerveien. Metodene og tenkemåtene han innførte i nende å finne den geologiske historie for – Da hadde jeg allerede snakket med denne artikkelen er fremdeles fundamentale vårt eget land, men geologien har jo ingen professor Olaf Holtedahl som på den tiden i mange arbeider, men jeg tror ikke at inter- landegrenser.­ Ikke minst har paleoklima-­ arbeidet med bøkene om Norges geologi, nettgenerasjonen vet hvor de har metodene tolkninger gjort kvartærgeologien til en forteller Bjørn. fra, og jeg er nesten sikker på at mange som global­ vitenskap. Holtedahl trengte hjelp til kvartærgeo­ bruker dem ikke har lest Bjørns artikkel fra – Jeg fikk også en rekke gode faglige logien og tilbød Bjørn jobb som vitenskape- 1954. ­kontakter som ble svært nyttige senere i lig assistent. Dette var en stipendiatstilling Jo da, vi gjør dette mer sofistikert i dag, karrieren. ­ med betydelig arbeidsplikt i tillegg til egen men hele tenkningen ligger i Bjørns artikkel,­ forskning.­ Holtedahl lovte også å skaffe han og den har gått i arv gjennom under ­ Mer arbeid i Norge et stipend til USA. Bjørn slo derfor til og la visningen i alle år. Etter hovedoppgaven forsvarte Bjørn bort sine skoleplaner. doktor­graden i 1960 på kvartærgeologien ”Glacial map of ” (O. Holtedahl and ”Oppdaget” Ritlandkrateret på Sørlandet. Senere studerte han Troms B. G. Andersen 1960, vedlegg til (Holtedahl, – Under feltarbeidet til hovedoppgaven og Nordland. Alle disse arbeidene er svære 1960)) var et resultat av dette engasjementet.­ i Rogaland oppdaget jeg et hittil ukjent regionale kartlegginger og tolkninger av Bjørns første artikkel (Andersen, 1954) er område med bergarter fra kambro-silur morener, isavsmeltingen og strandforskyv- et fascinerende arbeid, ”gammeldags” fortel- som lå mye lavere enn grunnfjellet omkring, ningen. Vi snakker her om regionale mono- lende og banebrytende på samme tid. Den forteller­ Bjørn. grafier som vil bli stående som monumenter­

38 GEO Oktober 2011 geoprofilen Foto: P rivat Foto:

Bjørn (innringet) ved den to km lange og opptil 5-7 meter høye ”morenegjerdet” Trollgaren nord for Lysefjorden i Ryfylkeheiene. Det var dette merkelige naturfenomenet som inspirerte ham til å studere geologi. i utforskningen av slutten på siste istid i og mat om bord, lange turer om dagen. fikk han muligheten til å følge et amerikansk Norge, og de er fortsatt startgrunnlaget for Det siste store arbeidet den pasjonerte fly til Sydpolen. Ei uke før hadde glasiologen alle som vil gjøre videre undersøkelser i disse feltgeologen gjorde i Norge var om Jæren i Olav Liestøl fått samme tur og ble derved før- områdene. 1987. Her var det jo en annen geologi med ste nordmann på Sydpolen etter Amundsen. – C-14-dateringer, som ble tilgjengelige på sedimenter fra tidligere deler av siste istid. Bjørn ble andremann. 1960-tallet, fikk større og større betydning i Sammen med to studenter viste han at den På den amerikanske stasjonen fant han et tolkningene, erindrer han, og refererer også øverste morenen som dekket det meste par ski bortgjemt i et kott. Til amerikanernes til at han i en periode satt i styret for C-14 av Jæren var avsatt av en isbevegelse fra forskrekkelse gikk han på ski rundt omkring laboratoriet. innlandet­ ut mot kysten, og at lagene fra polen, og han hevder å være første­ nord- Ra-morenene rundt Oslofjorden hadde Sandnes­ interstadial (ca. 35 000 år siden) lå mann på ski over Amundsens nedsnødde vært kjent i 100 år, men fortsettelsen rundt under denne. telt. Også i Antarktis satte Bjørn navn etter resten av landet var ukjent. Bjørn kartla more- Bjørn har også gjort arbeider i Øster­dalen,­ seg. ­Amerikanerne kalte nemlig opp et fjell- nen over sørlandsheiene, i Rogaland, Nord- Romerike, Karmøy og flere andre steder, foru- parti, Andersen Escarpment, i Thielfjell­ land og Troms. Korrelasjonene ble jo mye ten at han har skrevet syntesearbeider om Nor- kjeden etter han. sikrere­ ­med C-14 metoden. Han oppdaget ges kvartær og om forskjellige andre temaer. Bjørn var tilbake i Antarktis ytterligere tre også en rekke andre morener, eldre og yngre Hans bok ”Istider i Norge” i 2000 ble således en ganger (1979, 1980 og 1985), og dette ble enn Raet, og fikk bestemt alderen på dem. flott avslutning på arbeidene i Norge. starten på det langvarige samarbeidet med I fjellene i Nordland og Troms arbeidet Denton. Nå var det særlig siste istids mak- han gjerne hele natta i midtnattsola, for da Fem ganger i Antarktis simumsgrense de var ute etter. De ble flydd var det mindre mygg enn om dagen. Særlig i – Mens jeg var på Yale fikk jeg tilbud om jobb med helikopter og sluppet ned på fjelltopper. Nordlandsfjellene gikk han mye alene og lå i på USGS, men jeg ville tilbake til Norge. De lette etter spor av glasiasjon, skurings- telt. Bjørn minnes feltarbeidet i disse fjellene Tilbud om arbeid i Antarktis avslo han striper, flyttblokker og morener. Arbeidet var med stor glede. En sommer i Troms leide han ­derimot ikke, og både i 1961 og 1962 var han langt fra ufarlig, og en dag gikk det nesten en fiskebåt for å nå alle øyene. der med USGS og arbeidet i Thielfjellene. En helt galt. – Det var også en flott sommer, husrom periode mens han ventet på McMurdobasen – Vi brukte militære helikoptre, og

GEO Oktober 2011 39 geoprofilen

­co-piloten ­var alltid en som var på opplæring.­ – Jeg var den første som brukte stereo­ Institutt for Geologi ved Universitetet i Oslo En gang feilberegnet han vinden da de skulle skopiske flyfoto i glasialgeologiske studier, i i 14 år fra 1956, deretter professor i Bergen lande på en smal fjellkam. Med sterk vind alle fall her i landet, fremholder han. i 10 år før han vendte tilbake til Oslo for de bakfra ­ smalt skiene inn på fjellkammen. Allerede under hovedfagsarbeidet fikk han siste 9 år. I Oslo har han forøvrig fortsatt Helikoptret ble kastet utover på lesiden hvor kontakt med forsvaret og tilgang til deres fly- plass i et emeritus-kontor. Ved begge univer- de falt sidelengs 2-300 m ned mot breen. foto. Både da og senere satt han i lange tider siteter var han også i perioder instituttstyrer. Jeg var sikker på at dette var slutten på livet, i det store arkivet og studerte flyfoto med Til sammen blir dette mer enn 30 årskull med men heldigvis fikk førstepiloten tatt over og stereoskop. Mange av de morenene han har studenter som har lært sin glasialgeologi av greide i siste liten å rette opp helikoptret. oppdaget fant han nettopp på denne måten. Bjørn. Utenfor Byrdbreen kunne de datere more- – Det aller meste av forskningen min, Han har alltid inspirert yngre forskere. ner til siste istids maksimum nær havet. I enten det er i Norge, Antarktis, Chile eller Selv hadde jeg gleden av å arbeide nært nedre deler av Byrdbreen lå tilsvarende side- New Zealand, baserer seg på grundige med Bjørn under tiden i Bergen, og senere morener 3-400 m over breen, men oppover flyfoto­studier, overføring av tolkningene til i ledelsen­ av store samarbeidsprosjekter i nærmet de seg mer og mer breen. Breen kart, og så feltarbeid og prøveinnsamling. Norge, som også inngikk i internasjonale pro- hadde altså ikke vært særlig tykkere i de øvre sjekter. Disse var han ivrig på å få i gang, og deler, men svellet utover i de nedre deler. han brukte sine nære kontakter med forskere­ For sitt vitenskapelige arbeid i Antarktis­ i andre land til å involvere norske geologer. ble Bjørn i 1985 tildelt Antarktismedaljen­ P rivat Foto: Nordisk samarbeid lå hans hjerte spesielt som ble overrakt i Den amerikanske nær. ambassade­ i Oslo. Bjørn er fremdeles engasjert i kvartær­ geologiske problemstillinger, og i sommer En mulig spion var han på kongressen til International Union Under den kalde krigen var vi redd det skulle of Quaternary Research (INQUA) i Sveits. Der gå med Norge som med Tsjekkoslovakia og dekket kartene hans fra New Zealand en Ungarn. Sovjet var jo vår nabo i nord, og de hel vegg i poster-salen. Men feltarbeid har hadde allerede ”spist” en betydelig bit av han gitt seg med – påstår han. Ryggen har Finland og lagt under seg flere andre øst­ ­skranglet litt det siste året. europeiske land. På grunn av sitt gode, Men han har hatt en rik sommer og høst. faglige­ rykte fikk også Bjørn spille en rolle. Nye metoder (10Be eksponeringsdateringer) – NATO med USA i spissen ville finne har muliggjort det han drømte om for 30 år reserve­flyplasser i Nord-Norge i tilfelle siden, nemlig å datere morenene direkte. To et angrep fra øst. De mente nok at jeg var forskergrupper har gått i gang med å samle kvalifisert­ til oppgaven som gikk ut på å prøver for å datere morenene han beskrev i finne og bedømme hva flate områder bestod artikkelen fra 1954. Den ene ledes av hans av. Sammen med amerikanske kvartærgeo- venn George Denton, og den andre av hans loger fant vi sandurer og isrand-deltaer på Bjørn med ”polarforskerskjegg” i Antarktis i 1985. venner John Inge Svendsen­ og meg her i Ber- flyfoto. Deretter var vi selvfølgelig ute i felt. gen. – Det endte opp med en rapport som det Den andre grunnsteinen i hans forskning,­­ Han ser nå fram til mer presise dateringer heldigvis aldri ble bruk for. i tillegg til flyfotostudier, er felt­arbeid. av en rekke morener han kartla i sin ungdom. Bjørn har vært norsk representant i flere God fysisk bakgrunn fra ungdommen, En av disse er Vassryggen, eller Esmarkmo- internasjonale prosjekter. I det store CLIMAP- gymnastikk­skolen, og en aldri vikende glede renen som vi helst kaller den, etter Norges prosjektet skrev han syntesene om Europa og av å gå i fjellet, gjorde at han kunne dekke første professor i geologi, Jens Esmark (1763- Grønland i boken ”The Last Great Ice Sheets”. svære områder­ til fots. På amerikanske 1839). Han gjorde en av de største oppdagel- Han reiste rundt i mange land med kartruller ekspedisjoner ­i Antarktis ble han sendt på de sene som noen gang er gjort av norske geo­ under armene, hvorpå kolleger tegnet inn de hardeste turene. loger (du finner morenen på geofunn.no). siste resultatene. Vi har å gjøre med en typisk feltgeolog. Nestoren Bjørn G. Andersen kan se tilbake – Men i Øst-Tyskland ble det problematisk. Når jeg ser på hans arbeider i Norge og rundt på en omfattende geologisk karriere. Han Kartene ble studert forlengs og baklengs, og i verden vil jeg være meget overrasket om ikke har forsket på istider på den nordlige så vel jeg ble forhørt både lenge og vel. Det var nok Bjørn er den geologen som gjennom tidene som den sørlige halvkule. Som få andre har mine gode tyskkunnskaper som reddet meg har oppdaget og kartlagt flest morener. han hatt et globalt perspektiv på geologien. fra spionmistanken, smiler han. Utgangspunktet var en buktende steinrygg Et globalt perspektiv i Ryfylkeheiene som han krysset på ski i sin Typisk feltgeolog Mange studenter ble smittet av nysgjerrig- ungdom. Den meritterte professoren har mange store heten og entusiasmen for kvartærgeologi arbeider bak seg. Derfor har han vanskelig- på Bjørns forelesninger. Yndlingstemaet var Referanser: heter med å trekke frem ett enkelt som det hvordan breene hadde oppført seg i Norge Andersen, B. G. (1954). Randmorener i Sørvest-Norge. Norsk Geografisk Tidsskrift 14, 273-342. fremste av mange bidrag til kvartærgeolo- under istidene. Holtedahl, O. (1960). Geology of Norway. Norges geologiske gien. Men etter litt nøling kommer et forslag. Han var dosent (det heter nå professor) på undersøkelse 208, 1-540.

40 GEO Oktober 2011