Stig Helge Johannessen: CM •SKJERDISMtVOG •CHIPSKEIARAR'. BHDKEH AV SJE-LSD OG -LID BOKESSHALET

1 • Innleiing ,_^_——

ML Denne artikkelen delt i to hovuddelar, der den første tek føre seg real 1 sesjonane av sje-lyden (palato- alveolar frikatlv) 1 t.d. sju (num.). Eg vil prøve å svare pa følgjande spørsmål: 1) Korleis blir sje-lyden uttalt 1 dag samanlikna med uttalen i tidlegare tider? 2) Er det noen forskjellar av betydning mellom dei ulike informantgruppene 1 TUB-materialet?

JLden andre delen vil eg behandle det fenoffieriét åt palatal og palato-alveolar frikatlv av og til blir bytte ora, dvs. dei tilfella der aje-lyden blir uttalt mad ein kje-lyd, og omvendt. Har den fonetiske omgjevnaden noe å seie her? Kor utbreidd er dette blant Infonnantane, og er det her noen forskjellar mellom gruppene?

1.1. Klassifisering * forholdet til transkripsjonen SJe- og kje-lydane er avært vanskelege a klassifisere berre På auditivt grunnlag, og TUB-ina teria let består jo av lyd- skriftutskrifter som er baserte på gjennomlytting av lyd- bandopptak. Særleg er sje-lydane rekna som vanskelege, og det kjem av at vi har å gjøre med kontinuerlege overgangar. Her kan sje-lydane på mange måtar samanliknast med vokalar,' der ein også har flytande grenser mellom kategoriane, og der grensene også er avhengige av presisjonsnivået og føremålet med inndelinga. (Sjå Lindblad 1980 for ei mrare utgreiing om desse problema.)

Eg har sjølv operert med tre typar av sje-lyden i denne undersøkinga: 1) 'sj' - alveolar + palatal frikatlv, uttalt med Belegga på sje- og kje-lyden kan ikkje seiast é oppfylle stemt eller ustemt andre-element ([aj] eller [s?]). dette kravet, og eg har derfor valt å bruke såkalla Ikkje- 2) 'Jj1- palato-alveolar * palatal rrikativ, uttalt pararaetriske testar, som ikkje stiller slike krav til med stemt eller ustemt andre-element (ff j] eller mterialet. W- Dei to testane eg brukar i denne artikkelen er Mann-Whitneys 3) 'J' - palato-alveolar frlkativ åleine ([f]). -test (I det følgjande forkorta til MW-test) og Kruskal- Det er sota sagt Ikkje alltid lett a skilje mellom desse-ein Wallis' test (i det følgjande forkorta til KW-test). Begge vil ofte vere usikker pa om [ fj blir følgd av elt palatalt bygger på same prinsippet, nemlig å rangordne observasjonane element eller ikkje, på same måten som det ofte er vanskeleg i to eller fleire utval og ved hjelp av dette teste om a avgjøre om første elementet i ein sekvens er [sj eller utvala hprer til same populasjon eller ikkje. MW-testen kan LJj. Hen ligg det altså eit usikkerhettsrooroent 1 transkrip- berre samanlikne to grupper, medan KW-testen kan teste sjonen som utgjer datagrunnlaget for denne undersøkinga. Men fleire grupper samtidig (jf. McCall 1980:329-310). eg trur ikkje dette momentet er så stort at det gjer dataa ubrukelege, av følgjande grunn: Dersom transkriptøren har vore for mye Influert av t.d. sin elgen uttale av desse Det vi m.a. får ut ved slike testar, er ein p-ver di, dvs. lydane da han sat og noterte ned det han hørte pa opptaka, sannsynet (probablliteten) for at vi kunne ha fått same trur eg at det meste av denne skelvheita er retta opp att resultata berre på slump. Di lågare p-verdien er, dl mindre ved at transkripsjonen alltid er kontrollert av to andre truleg er det at resultata kan skuldast slump. Ein p-verdi personar. Ingen av desse personane snakka same dialekt. pa 0,20 vil sele at det er 20 % sjanse for å få same for- delinga ved slump. Dersom p-verdien er 0,05 eller lågare, Eg reknar altså med at eventuelle slagsider I notasjonen av er det vanleg å forkaste nullhypotesen, son går ut på at det sje-lydane, til rordel for den eine eller den andre vari- Ikkje er forskjellar mellom populasjonane. Vi seier at 0,05 anten, er blitt utjamna ved at det er fleire personar som er den kritiske verdien, og p-verdiar som er lik eller har vore med på transkripsjonen. Faren er sjølvsagt at mindre enn 0,05 gir signifikante utslag. (Om alt dette kan desse personane Ikkje har gitt lydskrift teikna det same ein lese nærare 1 t.d. McCall 1980.) Innhaldet, men dette har vi i stor grad utlikna ved at sistekontrollen av transkripsjonen alltid har vore overlatt til ein av dei faste prosjektroedarbeidarane. 2. Realisasjonene av aje-lyden 1 berRcnsmålet 1.2. Statistikk Ved hjelp av prosentrekning og gjennomsnittstal kan vi ofte 2.0. Kort oversyn over tidlegare beskrlvelaar av sje-lyden få fram opplysningar om forskjellar mellom ulike grupper. F»r eg går over til å sjå på sje-lydane til TUB-Informant- Hen 1 svært mange tilfelle må vi ha hjelp av ymse sta- ane, skal eg gi eit lite oversyn over kva tidlegare forskar- tistiske testar for å finne ut om desse forskjellane er ar har skrive om dei. Amund B. Larsen og Gerhard Stolt?, reelle eller berre slumpmesslge. Her er det fleire testar skriv følgjande om sje-lyden i bergensk: som er vanlege å bruke, blant anna t-testen og varians- Oldn. sj og skj uttales ens; er Ikke som i analysen. Ulempa med desse to er likevel at dei stiller østnorsk helt igjennem vesentlig ensartet lyd (østnorsk s eller 6); dog er der inntrådt nogen as- krav om at materialet skal vere (noenlunde) normalfordelt. similation, så at der Ikke uttales først ren s og så ren j\ begyndelseslyden er egentlig $, men synes for tiden at nærme aeg nere og mere til østlandsk] man Det er variant 3, 'J', som er den mest brukte realisasjonen, hører Ikke sjelden &/g1$ v. istedenfor det ægtere vestlandske {jj/fnj skjære. (Larsen og Stoltz 1911- med 50,11 % av belegga. 'Jj* har 10,69 t, medan det "sgtere vestlandske" 'sj' berre er blitt brukt I 8,86 % av tilfella.' Dei rapporterer altså at førsteelementet i aje-lyden er på Ser vi på del enkelte informantane, er det berre seks som gli mot [)"] , slik som i variant 2, 'Jj', ovanfor. "samlar seg" om éln type realisasjon. 14 informantar brukar to variantar og 51 alle tre. Det må leggast til at del seks B. Jorde skriv 1 1929 ora bergensk i Le Mattra Phonétlque; "a første informantane har avart få belegg, nemlig frå eitt til varies somewhat, sounding sometimes like aj and sometimes like J"J."1 (Jorde 1929*31.) I praksis er vel dette om lag det same som Larsen og Stoltz skreiv 1 1911-12. 2.2. Sje-lyden o« alder Informantane i TUB er delte 1 to aldersgrupper med høvesvis I 1961 kjem det ein ny prøve på bergensk i tidsskriftet Le 12 (eldre) og 92 (yngre) medlemmer. Hår.vi ser på bruken av Haltre Phonétlque, denne gongen ved Arne Vanvik. Han skriv 'sj', viser det seg at dei eldre har 29,9 % 1 snitt mot dei om sje-lyderit "Palato-alveolari J". It is something between yngre sine 6,12 % 1. Forskjellen er så stor at han gir English a and J" , followed by j as off-glide.» (Vanvik signifikant utslag i MW-testen, for p-verdlen blir så låg 1961:35.) som 0,0010. Det er altså berre 0,1 % sjanse for at for- delinga kan skuldast slump. TUB-undersøkinga omfattar som kjent Ikkje berre Bergen sentrum, og vi skal sjå kva Gunnvor Rundhovde skriv om På variant 2, 'Jj', får vi ein p-verdt på 0,1039, som ikkje sje-lyden i Rsaneroåleti "5'er variant til s og finst i er signifikant. For 'J' er forskjellen derimot klårt signi- lydgruppa §j som er bygdemåIsuttalen av sj, skj, sk føre I, fikant, med p=0,0025. 0jennomsnittsprosenten (SJ) er her y, ei, ey og av atj i skriftmålet..." (Rundhovde 1975:175). 21,29 for dei eldre og 53.85 for dei yngre. Gjennomsnitt og p-verdiar har eg for oversikta si skuld sett opp i tabell Til slutt tek eg med kva Carl Hj. Borgstrøm skriv om sje- lyden i vestlandsk! "I sør- og vestlandsk mangler /s/, idet sekvensen /sj/ brukes der hvor østlandsk nar /s/ av eldre sk og sj (/sjl:'/ ski, /aje:'l/ sjel osv.)." (Borgstrøm Tabell 1. S* og p-verdiar for variabelen alder. 1969:25.) x% for 'sj' W f w 'JJ' x$ for 'f 2.1. Ctafanget av aje-lyden 1 materialet £ Totalførekomaten av sje-lyd i materialet er på 1571 belegg, og dette gir elt gjennomsnitt på vel 15 pr. informant. I 0,0010 realiteten varierer talet pa belegg pr. informant frå 1 til 62.

tøg gir opp gjennomsnittleg prosent og ikkje gjennomsnittleg rang fordi eg meiner det første er meir informativt og lett *I Le Haltre Phonétlque står sitatet 1 IPA-lydskrift. å forstå. Det er altså klåre aldersforskjellar når det gjeld uttalen får vi Faktisk litt høgare gjennomsnitt for jentene enn for av sje-lyden 1 materialet. Medan 'J' dominerer hos del unge, gutane. Eg kan Ikkje 3jå noen spesiell grunn til at det akal er det ei overvekt av 'J"j' hos dei eldre. Språkbruken til vere kjønnsforskjellar 1 Ytre Fana og Indre Arna på dette del eldre er i samavar med beskrivelsen til R. Jorda i 1929. området, og eg vel å tru at vi her har å gjøre med meir Da var informantane våre ca. 20 år, og dermed komne I ein eller mindre tilfeldige utslag. alder der språkbruken på dette området skulle vere fastlagd. 2.1. Sje-lyden os soalal^ruppe Det "typisk vestnorske" 'sj' er tydelegvis 1 ferd med å For variablane sosialgruppe og bydel har eg brukt KW-testen. forsvinne hoa yngre bergensarar, og varianten er heller Tabell 3 viser heilt klårt at soaialgruppene oppfører seg Ikkje mye utbreidd hos dei eldre informantane. Det ser ut omtrent likt når det gjeld uttalen av sje-lyden - p-verdiane til at utviklinga går i retning av rein palato-alveolar ligg langt frå det signifikante. frikativ, og denne utviklinga ser ut til å ha skjedd heilt 1 det siste (Vanvik 196) nemner t.d. ikkje denne realisasjonen som mogleg). Same observasjonen er gjord av Andresen 1980. Tabell 3. X% og p-verdiar for variabelen

2.3. Sje-lyden OR k.tonn *$ for 'sj1 KJ for '("' ^ H3r det gjeld variablane kjønn, sosialgruppe og bydel, er 3osgr I :J-' det berre dei 92 ungdomsinformantane som er tekne med. 51,22 .

Tabell 2. x< og p-verdiar for variabelen kjønn.

x$ for 'sj' n for 'J,y 2.5. Sje-lyden OR bydel 'J-- I alle bydelane er det overvekt av 'f1, unntatt 1 FS og FY i2L {dei to Fana-bydelane), der 'Jj' har størst gjennomsnltts- p-verdi prosent. Det er éin signifikant p-verdl, for 'aj', og vi aer av tabell H at det er Aaane og Fyllingsdalen som skil aeg ut med 10 % eller meir, medan Indre Arna har suverent Av tabell 2 går det fram at gutane har høgare gjennomsnitt minst med berre 0,10 % i snitt. Eg vil Ikkje gi meg inn på å enn Jentene på variantane 'aj' og 'f'. Desse forskjellane antyde ei forklaring på kvifor vi får dette monsteret. er ikkje så store at vi får p-verdiar på eit signifikant nivå, men når p=O,O?63 for 'aj', viser det likevel ein klår Det er altså ikkje slik som ein kanskje kunne vente at dei tendens til at gutane brukar denne varianten oftare. Hen kva bydelane der det gamle bygdemålet framleis har eit visst kan så grunnen vere til dette? Ei nærare gransking av fotfeste, Indre og Ytre Arna og Ytre Fana skil seg ut med materialet avslører at denne tendensen først og fremst meir opprinneleg vestnorsk uttale på denne variabelen. Tvert skuldast forskjellar mellom kjønna 1 bydelane Ytre Fana og imot skil Indre Arna seg ut med ein særs låg 'sj'-prosent. Indre Arna. I del andre seks bydelane er det ingen vesent- Utviklinga i retning av 'J' ser ut til a vere koranen noen- lege forskjellar mellom kjønna, og tek vi desse under eitt, lunde like langt 1 alle dei åtte bydelane, så vi har ikkje å I andre delen vil eg sjå på fordelinga av ombyting på del gjøre med eit fenomen aom er spesielt for det gamle Bergen ulike Informantgrup pene, dvs. om det er kjønnsforskjellar, sentrum. sosiale forskjellar eller forskjellar mellom bydelane. Etter .. .-• M dette vil eg—ta—f *re- meg -de i enkelte informantane-og sjå nærare på korleia forholdet er mellom ombytte og ikkje Tabell 4. 3$ og p-verdlar for variabelen bydel. ombytte former av dei to lydane. Eg vil også sjå nærare på om orahytinga går i ei bestemt retning, dvs. om det er It for 'sl' X* for 'ty %% for 'f vanlegast at sje-lyden blir brukt for kje-lyden, eller ora 62,15* det motsette er tilfelle. Er i så fall den eine typen ombyting meir vanleg i noen informantgrupper enn i andre? Og korleis er det på individplanet, er alle "konsekvente" ra.o.t. kva retning ombytinga går i? : . • LI 1/5 3.1. Onfanget av ombyting 1 TPB-materialet Dei 101 informantane i TUB-materialet brukar sje-lyden og kje-lyden feil j82 gonger. I helle materialet' er det p-verdi 0,505 0,450 totalt 5617 førekomstar av kje-lyden og 1571 av sje-lyden, til saman 7188 belegg.

Det er altså ein svært liten del av realisasjonene (2,53 t) 3. Onbytlnfl av aje-lyd og kje-lyd 1 barfiensrilafc som er feil brukt. Dette er ikkje overraskande på bakgrunn av det B.S.Andresen fann ut etter å ha undersøkt materialet 3.1. Innleiing som blei samla inn til pilotprosjektet i TUB: han skriv at I det følgjande akal eg ta føre meg det fenomenet at sje- "...tilfellene var sporadiske og fa..." (Andresen 1980:89). lyden og kje-lyden av og til blir brukte feil, dvs. bytte on>. (Eg legg ikkje noe anna 1 ordet "fell" her enn at bruken Dei 182 belegga pa ombyting fordeler seg med J06 for sje-lyd ikkje er i samsvar med det som er vanleg 1 normert talemål.) brukt for kje-lyd (heretter kalla typen 'skjendls', etter Etter å ha konstatert omfanget av denne ombytinga i TUB- uttalen ['Jcendisj for kjendis) og 76 for kje-lyd brukt for materialet, vil eg behandle noen fonetiske aspekt ved sje-lyd (1 det følgjande kalla typen 'chipsreiar1, etter fenomenet. M.a. vil det bli gitt eit oversyn over kva for uttalen ['pipsredawj for skipsreiar). fonetisk kontekst ombytinga førekjera 1, om det er vanlegare i Initial enn i ikkje-initial posisjon, og om sje- og Det viser seg at det er berre ungdoms informantane som byter kje-lyden blir oftare ombytte framfor spesielle vokalar/- om dei to frikativane, noe som kan tolkast slik at vi har vokaltypar. Eg vil også prøve å svare på om det er ein med eit relativt nytt fenomen å gjøre. Akkurat kor nytt bestemt variant av palato-alveolaren som går igjen 1 til- fenomenet er, kan ein ikkje seie på grunnlag av TUB- fella med ombyting. ' materialet åleine, fordi aldersgruppene mellom 16 og 70 år ikkje er representerte her. Det kunne tenkast at også tidlegare generasjonar bergensarar har hatt problem med distinksjonen mellom 8je-lyd og kje-lyd, men at press frå 3.2. Hoen fonetiske aspekt ved ombyting særleg skoleopplærlnga tiar ført til ein språkbruk i samsvar med det "normale". Andre observasjonar tyder likevel på at 3-2.0. Ord- og stavlngsposlsjon det er elt heilt nytt fenomen. Blant anna hevdar forskarar Når det gjeld fordelinga av ombyting på ulike posisjonar 1 ved Nordisk Institutt (innfødde bergensarar) at dei ikkje ord eller staving, har eg delt tilfella Inn etter om dei har observert fenomenet før i del siste åra. Det er vel også • førekjem i Initial eller ikkje-lnitlal posisjon. Primært sannsynleg at tidlegare språkforskarar ville ha notert seg tenker eg her på stavingaInitial posisjon, uansett om og skrive noe om eit såpass framtredande trekk. stavinga opptrer i byrjinga av eller lenger ute i eit ord. Lenger ute 1 avsnittet vil eg likevel operere med ombyting Det er kjent at distinksjonen mellom sje-lyd og kje-lyd er begrensa til ordtnltlal posisjon, og dermed utelukke noe av det siste som blir skikkeleg innlært 1 elt barns eksempel som [lnsptk"'suin] inspeksjon. Kva som er meint, språkutvikling. Det nye med ombytinga i Bergen, er at det vil gå klårt fram i kvart tilfelle. ser ut til a vere elt "permanent trekk t informantenes fullt utviklede system" (Andresen 1980:95). Ombytinga kan I TUB-materlalet førekjera ombyting av palatal og palato- truleg Ikkje sjåast på som uttrykk for elt utviklingstrinn alveolar frikatlv oftast i stavingsInitial posisjon, med hos Informantane, i og med at dei er så gamle som 15-16 år. 67,0 % av tilfella. I tabell 5 er det sett opp del abso- I denne alderen er vanlegvis språkbruken fastlagd etter dei lutte og relative frekvensane for ombyting totalt og for normer som gjeld for talemålet. •skjendis'- og 'ehipsrelar'-typen fordelt på initial og Ikkje-lnitlal stavingsposlsjon. Vi ser at forskjellen I I det følgjande vil eg berre rekne med 92 Informantar, dvs. frekvens mellom del to posisjonane ikkje er sa stor for alle ungdomsinformantane. Det har ingen hensikt å ta med 'skjendis'-typen som for den andre typen ombyting. del eldre 1 analysen, sidan dei tydelegvis ikkje har feno- menet i sin språkbruk.

Hår det så gjeld desse 92 informantane, er det berre 18 av Tabell 5. Fordeling av ombyting på ord- og stavings- dei som viser døme på feil bruk av sje- og kje-lyden. 11 poslsjon informantar brukar del to lydane heilt i samsvar med det som tidlegare har vore det normale, både i Bergen og andre TOTALT 'skjendls' 'ehipsrelar' n stader. Korleis dei 18 ombytlng3informantsne" fordeler seg Absolutt Relativ Absolutt Relativ Absolutt Relativ på variablane kjønn, soslalgruppe og bydel, kjem eg tilbake frekvens frekvens frekvens til seinare. Initialt

81'6 Initialt 1z Når det gjeld ombyting i ikkje-Inltial posisjon, er dette Tabell 6. Absolutte og relative Frekvensar av ombyting I berre belagt 1 fire ord, aom altså deler del 60 belegga ordinltial posisjon fordelt pa vokal og aett I mellom seg. Desse Tire orda er Ikkje, mykje, kanskje og forhold til totairørekomstane i aamtaleopptak .Fleischer... I Initial posisjon er. det deri not-mange fleire og-gruppesaratalar. ord som er representerte, utan at eg skal nemne dei opp her.

Ombyt- Prosent Prosen 3nbyt 3rosent 3.2.1. Ombytlng og etterfølgjande vokal I dette avsnittet vil eg undersøke litt nærare om den UJ etterfølgjande vokalen har noen innverknad på ombytinga av [yl dei to lydane. I ikkje-initial posisjon blir alltid kje og [] • sje etterfølgde av [aj , £U, [æ] eller [a] nar dei blir M ombytte I TUB-ma teria let, t.d. Ffltifåb'] Fleischer, ["ifes] tel ikkje. Variasjonen 1 vokalkvalitet er mye atørre etter dei N ombytte formene som atar i initial posisjon. Er det sa W mogleg å finne eit monster i kva vokal som kjem etter dei to LuJ frikativane i denne posisjonen? Av praktiske grunnar har eg her vore nøydd til å begrense meg til dei tilfella som opptrer 1 ordinitial poaiajon i samtale- og gruppeopptak. Eg har komne fram til total førekomstane av kje og aje i ord- initial posisjon følgde av ulike vokalar. Dermed har eg eit mål pa kor frekvent ombyting er framfor dei forskjellige Det er altså framfor [øy] og [ø] at dei to lyd-typane oftast vokalane, 1 og med at eg kan samanlikne talet pa ombytte blir brukte feil, dvs. at det er her ombytlngsprosenten er former med talet på former der ombyting 1 ordinitial posi- høgast, men vi ser at det er berre eitt belegg framfor tøy]. sjon kunne ha førekomne. Desse tala har eg sett opp i Vokalane [æj og £u] er ikkje representerte i tabellen, og tabell 6. Det går fram av denne at det er 87 belegg på det tyder altså at ombyting ikkje fprekjem framfor desse ombyting i ordinitial posisjon, medan dei to frikativane vokalane i ordinitial posisjon. Vi ser også at kje-lyden opptrer i alt 1634 gonger i ordinitial posisjon i saætale- følgd av [a], C°] og [øy] ikkje har ført til ombyting, og opptaka og gruppeaamtalane. heller ikkje sekvensen sje-lyd + [u].

Når det gjeld kje og aje følgde av Fy], går det fram av tabell 6 at det er stor forskjell 1 ombytingsprosent mellom dei to typane, med 12,50 % for 'skjendis'-typen og berre 1,26 % for 'ehipsreiar'-typen. Men det er farleg å legge for stor vekt pa desse tala p.g.a. dei små frekvensane (eitt belegg for kje og to for sje). Dei to lydane etterfølgde av (*] skil seg ut med høg oro- det på sin plass med nærare gransking, og det viser seg bytingsprosent for begge typane, men likevel høgast for at det er vokalen [ø] som gjør at vi får signifikant utslag sje-lyden ned 11,29 . Her er talet på belegg relativt høgt, på testen. Dersom £øj blir halden utanfor, gir kjikvadrat- og tendensen skulle dermed vere noe alkrare enn for dei testen ikkje signifikant utslag på forskjellen mellom runda andre vokalane. Dersom vi ser bort fra førekomstane framfor og urunda vokalar. [øyj, der vi berre har belagt eitt tilfelle av ombyting, står kje og sje framfor f>] i ei særstilling. Orabytlngs- Når det gjeld forholdet mellom ombyting framfor fremre og prosenten totalt ligg her på 10,65, medan han for dei andre bakre vokalar, har eg ikkje funne signifikante forskjellar vokalane varierer mellom 3,23 og 5,45. Det ser altså ut til at ombyting skjer lettare framfor (>] enn framfor andre vokalar i ordlnitial posisjon, og dette får vi bekrefta ved 3.2.2. Ombyting og variant å legge tala inn i ein kjikvadrat-test: %' blir 20,83, og Her skal eg undersøke ora noen variant av palato-alveolaren dette gir ein p-verdi som er mye lågare enn 0,005. (On er meir frekvent i ombytingstilfella enn andre variantar. kjikvadrat-testen, sjå t.d. McCall 1980:321-329.) Eg kan (Sjå 1.1. for inndelinga i variantar.) Fordelinga av dei tre ikkje finne ei fonetisk forklaring på korfor fø) ser ut til variantane på ombytingstilfella er som følgjer: 'sj' -j, a gjøre det lettare a byte om sje- og kje-lyden. Kan det 'JJ' - 83 og 'J"' - 22. Det er altså den andre varianten som tenkast at det er leksikalske Årsaker som ligg til grunn? Ut er den hyppigast førekoranande ved ombyting 1 materialet. fra ein teori ora at læringa av distinksjonen mellom aje og Denne varianten opptrer 571 gonger I heile materialet, noe kje ikkje skjer pa same tid i alle ord som inneheld desse som vil sele at 14,51 % av belegga er døme pa ombyting. Dei lydane, roen tvert imot skjer først i dei meat høgfrekvente tilsvarande prosentane for dei andre to variantane er 0,83 orda, kunne den høge ombytingsprosenten framfor [øj for- for 'sj' og 2,50 for 'J'. Det er altså den mellomste forma klarast dersom del orda det gjeld er lågfrekvente 1 dagleg som er langt den vanlegaste ved ombyting. Eg kan tenke meg tale. Hå viser det seg at dette Ikkje er tilfelle, for ord følgjande forklaring på dette: VI har tidlegare 1 artikkelen som ajg, skjørt og skjønne er vanlege ord. Dermed kan eg sett at realisasjonen av sje-lyden går I retning av rein heller ikkje sjå at dette kan gi ei forklaring på korfor palato-alvcolar frikativ (Cf J ). Dermed vil sje-lyden 1 ombyting er vanlegare framfor [ø] 1 materialet. bergensk bli akustisk meir lik kje-lyden enn tidlegare, da sje-lyden var realisert som ein sekvens av TsJ eller [fj + Ein annan tendens vi kan sjå av tabell 6, er at orabytlngs- [j]. Del to lydane blir altså vanskelegare 3 skilje frå prosenten alltid ligg høgare framfor runda enn framfor kvarandre, og ein kan tenke seg at realisasjonen av del to urunda vokalar. Spørsmålet er om dette er tilfeldig eller lydane blir som ei "kompromissform" å rekne. Variant 2, ikkje, og det kan vi få svar på gjennom statistisk testing. 'sj', kan sjåast på som ei slik form, sidan ho inneheld både Vi lagar osa ein nullhypotese: "Ombyting skjer like lett eit palato-alveolart og elt palatalt element. framfor runda som framfor urunda vokalar". Den alternative hypotesen (Hl) blir som følgjen "Ombyting skjer ikkje like Når det gjeld dei 76 tilfella av kje-lyden som representerer lett framfor urunda og runda vokalar". Tala har eg lagt ombyting, er det naturleg nok den palatale frikativen som er inn 1 ein kjikvadrat-test, og det viser seg at p-verdien er den mest frekvente varianten, med 71 av belegga, flffrikat, mindre enn 0,005. Testen gir derfor signifikant utslag, og lee], finn vi I 5 tilfelle. det er grunnlag for å forkaste nullhypotesen. Hen igjen er 3.3. Ombyting i forhold ttl kjønn. 303laigruppe og bydel høgaste tala, og her er det også flest informantar (21) som har døme på ombyting. Det er faktlak 1 aoalalgruppe 3 vi 3.3.0. Kjønn finn dei lågaste frekvensane. -Av-del 18 informantane som har ombyting,-er det-30 Jenter og 18 gutar. Deaae 30 kvinnelege Informantane atar for atørate- P-verdlane viser at vi ikkje har noen signifikante for- delen av belegga, 131, og det er særleg for typen 'skjendla' skjellar mellom aosialgruppene, men vi får ein verdi som del akil seg ut frå dei mannlege informantane, flit dette ligg Innafor grenaa for det lntereaaante når vi ser på går fram av tabell 1. ombyting totalt (denne grensa vel eg å sette vilkårleg ved 0,10, og p-verdien i dette tilfellet er altså 0,057). Det Er aå deaae forakjellane mellom kjønna algniflkante? MW- er altså ein sterk tendens til soaiale forskjellar nar det teaten gir osa svaret 1 forskjellane er signifikante for gjeld ombyting totalt sett, med sosialgruppe 2 som den orabyting totalt og for typen 'akjendls1, men langt frå eit gruppa som skil seg ut med høgast tal. Kan det tenkast at aignifikant nivå for 'ohiparelar'-typen. (P-verdien for dei fenomenet ombyting først tok til 1 den mellomste soaial- ulike typane ombyting er sette opp til slutt 1 tabell 7.) gruppa, og at det derfor er mest utbreidd her? Det er jo Kan grunnen til denne kjønnsforskjellen vere at det 1 visae ikkje alltid slik at nyovrIngar i språket må starte 1 den Jentekrataar er på moten å vere "fin", og at dette bl.a. lågaste ao3lalgruppa. Tvert imot er den språklege aosiall- ytrar seg ved ein overdriven bruk av aje-lyden? Dette er eit aeringa ofte minst 1 mellomklassen, og den større språklege inntrykk eg har hørt formidla av fleire personar, men det er toleransen dette fører med seg, kan lettare føre til at nye ikkje mogleg å underbygge eller avkrefte denne påstanden ved språktrekk blir tekne opp. Nå må det seiast at heller ikkje hjelp av det materialet denne artikkelen bygger på. denne teorien er mogleg å etterprøve berre ved hjelp av TUB-materialetj det må vidare undersøkingar til. Det går også fram av tabell 7 at 'akjendis'-typen av om- byting er den vanlegaste blant dei kvinnelege informantane, Vias vi ser nærare på tabell 8, ser vi også at 'skjendis1- medan dei mannlege har el overvekt av 'chipsreiar'-typen. typen er den vanlegaste hos informantane i sosialgruppe 1 og 2, medan dei som hører til 1 aoalalgruppe 3 oftast brukar 'chipsreiar'-typen når dei byter om kje- og aje-lyden. Tabell 7. Ombyting fordelt på kjønn. Tabell 8. Ombyting fordelt på sosialgruppe. TOTALT 'skjendis' 'chlpsreiar' H totalt N orabytinf TOTALT 'skjendis' 'chipsreiar1 H totalt M ombvtinp 1 36 * : : : : :

3.3.1. SoalalRTUppe I tabell 8 har eg sett opp talet på ombytingatil felle fordelt på del tre soaialgruppene informantane er delte Inn i, Det går fram her at det er aoaialgruppe 2 aom har dei ~5?."2. Bydel Tala for ombyting fordelt på bydel er sette opp i tabell 9. Tabell 9. Ctnbyting fordelt på bydel. Det er Fyllingsdalen, Ytre Fana og Bergen sentrum aom har flest ombytlngstilfelle, medan dei to Arna-bydelane viser TOTALT 'sk.iendia' 'ohipsreiar' K totalt H ombvtinp mlnat belegg på fenomenet. Det siste er slett Ikkje uventa,

fordi ein ma rekne med at det Ikkje er 3å lett å byte om når palatalen svært ofte er realisert som ein affrikat, noe som er tilfelle hoa dei fleste informantane 1 Arna.

På variabelen bydel får vi signifikante utslag i KW-testen på ombyting totalt og på ombyting av 'chlpsrelar'-typen. Det er Ikkje særlege bydeIsforskjellar ved 'skjendls'-typen. Når det gjeld ombyting av 'chipsreiar'-typen, har vi to klåre ytterpunkt: Fyllingsdalen med 27 og Indre Arna med 0. Det ©r altså først og fremst desse to bydelane som gjer at p-verdien blir så låg. Korfor dease to skulle skilje seg ut 3.1. Onbytlng på Jnformantnlvå frå resten, kan eg Ikkje finne ei plausibel forklaring på. Men det er kanskje ikkje så rart at onibytinga slår ulikt ut Det viser seg at det er ingen informant i TUB-naterialet som i ulike bydelar, i og med at fenomenet er så nytt som det berre brukar kje-lyden og sje-lyden feil - ombytte former er. At desse forskjellane mellom bydelane er så store at dei lever ved sida av korrekte former, ofte i same ord og gir signifikante utslag ved statistisk testing, kan på denne fonetiske omgjevnader. Dette stemner heilt med det Andresen bakgrunnen kanskje sjåast på sora tilfeldig? har funne ut (Andresen 198O:89ff).

Vi ser også at 'skjendls'-typen av oabyting er den vanleg- For å illustrere dette, skal eg ta føre meg informant nummer 001. Denne Informanten, el Jente frå Bergen sentrum i aste i 5 av bydelane (BS,AS,U1,FS,IA), og at to bydelar har sosialgruppe 1, har 20 tilfelle av ombyting, og det er det den andre typen sora den hyppigaste (FD og ). gin bydel, høgaste talet i heile materialet. Ho har berre ombyting av Ytre Fana, har jamn fordeling mellom dei to typane. Legg 'skjendis'-typen. Det skulle gå fram av den følgjande også merke til at det er motsett mønster 1 del to Arna- oppstillinga at vokalen eller ordtypen ikkje har noe å seie bydelane, sjølv om dei samla har Ilke mange ombytings- for at ombyting skal skje hos denne informanten. tilfelle. Ctnbytlnq Korrekt Tabell W. Ombyting på infonaantnivå.

[^9linu](z2)/[tjitnu] [•PI:nu](x2) [nfbo Totalt 'skjen- •chips- Infno Totalt •3kjen- 'chlps- L"Ctn3uJ(x2)

rytntJ(x2){bd'j-PtntJ tC)pcnt](x3)^t9mt] ["ftntaj

f"9ffl:»ta](x2) E?Ckt](x2) C"lf9a)(x2) [ipaj(x2)

[•yjeidll]

["fysltjan] C'?*pt](x2)

Onbyting har altså alltid funne stad føre [e] og [„]_ (["Jwdll) og p'Jou,la]), men det kan ikkje dragast noen slutningar av dette, i og med at vi berre har eitt belegg på kvar, Det same gjeld for stillinga framfor [yj - vi kan ikkje pa grunnlag av dette eine belegget (["cysigan]) hevde at informant nummer 001 alltid vil bruke kje-lyden riktig i trykkaterk stilling framfor fyj. -

På informntnivé er det 36 som har berre den eine typen ombyting, dvs. som er konsekvente ra.o.t. retninga pa ora- bytlnga. Av desse er det 20 som har berre 'skjendls'-typen og 16 som har berre (ch I pare i ar '-ty pen. Dei 12 andre informantane som har ombyting, brukar begge typane. For oversikta sin del har eg sett opp tala for kvar av dei 18 informantane i tabell 10. 1. Oppsummering/konklusjon ombytlng totalt og av 'chipsreiar'-typen. Det er Fyllings- dalen og Indre Arna som skil 3eg ut ned høvesvis høg og låg S"0- I denne artikkelen om bruken av kje-lyd og sje-lyd 1 bergensraålet er det komme fram at det er tydelege alders- forskjellar i val av variant av sje-lyden. Utviklinga går i Det er Ingen Informant som har berre ombytte fonner av kje- retning av "J"', som totalt sett er den mest brukte varianten og sje-lyden - korrekte former finst hoa alle, og ofte er i TUB-materialet. same ordet uttalt både med ombyt inga form og korrekt fonn. Heller ikkje på informantnivå er det slik at alle brukar den Det er ingen signifikante kjønnsforskjellar og slett ingen eine typen otnbyting - det er 12 informantar som brukar begge sosiale forskjellar når det gjeld bruk av sje-lydvariant. typane. Derimot er det forskjellar mellom bydelane ved bruken av 'sj'-varianten. 1.2. Fenomenet ombyting er altså lite frekvent blant infor- mantane i TUB, og nesten halvparten av ungdomsinformantane 4'*-. I andre delen, som gjeld ombytlng av palatal og (W) har berre korrekte former i sin språkbruk. Ora det er palato-alveolar frikatlv i bergensmalet, har eg vist at ei utvikling mot samanfall av /f/ og /sj/ som er i gang, er ombytlng er vanlegare i atavlngainitial posisjon enn 1 umogleg å sele ut frå det eksisterande materialet. Det er ikkje-initial posisjon blant dei 92 ungdomsinformantane 1 likevel ting som tydar på det, for det ser ut til a vere TUB. Del 12 eldre informantane brukar aldri dei to frlka- tilfeldig når ei ombytingsform eller el rett form er brukt tivane feil, og er derfor utelatne frå analysane 1 artikkel- hoa dei informantane som har døme på orabyting. Haslev 198t akriv følgjande om eit eventuelt samanfall av dei to lydane: På basis av det vi nå vet om lydendrInger, er det Ingen Vidare viser det seg at ombytlng i ordinitial posisjon er grunn til å anta at et sammenfall mellom (W og /c/ vil skje på junggrammatisk vis ved at de umerkelig og vanlegast framfor vokalen [ø] , men at det ikkje er regelmes3i3g blir fonetisk likere. Tvert imot er det mer grunn til å vente at de lenge blir uttalt for- forskjellar mellom runda og urunda vokalar (når vi held U~] skjellig i noen tilfelle, begge som [fj i andre, begge utanfor) eller mellom fremre og bakre vokalar. som ff] i enda andre, i tillegg til at det opptrer overgangsartlkulasjoner. Sammenfallet kan begynne I visse omgivelser og begrense seg ti 1 disse, det kan Når det gjeld kva fonetisk variant av palato-alveolaren som begynne 1 noen omgivelser og spre seg til andre, eller det kan begynne i alle slags omgivelser omtrent sam- er mest brukt i ombytlngst11fella, er det altså mellomforma tidig. {Haslev 1981:207-208.) 'Jj' som akil seg ut med høgast skåre. Det verkar i alle fall som ota /sj/ er i ferd med å utvikle seg til elt nytt fonem /JV, Dette kan også forklare korfor Den sosiolingvistisk^ analysen viste oss at det er kjønns- det oppstår ombytlng, fordi dei to lydane blir meir like forskjellar 1 materialet, ved at dei kvinnelege Informantane kvarandre (jf. 3-2.2. ovanfor). Andresen skriv t.d, dette har ein vesentleg høgare ombytingsfrekvens enn del mannlege. Denne forskjellen begrensar seg likevel til ombytlng totalt Hvis denne realisasjon holder på å bre F°& (og fore- og til ombytlng av 'skjendis'-typen. Det er ogaå påvist at løpige sammenligninger mellom eldre og yngre menneskers det er sosialgruppe 2 som har mest ombytlng. Mellom bydelane uttale kan tyde på det), vil realisasjonene av /j7 og /$/ ligge meget nær hverandre fysiologisk. Den vesent- er det også funne signifikante forskjellar, og her gjeld det lige forskjell vil være det svakt hevede tungebladet i realisasjonen av /(/, (Andresen I98O1IOL) Det faktum at den fonologiske opposisjonen mellom dei to lydane ikkje er særleg utnytta, gj*r det truleg lettare å byte cm, sidan faren for mistydingar 1 praktisk språkbruk er arart llten- tot verkar rimeleg å tru at det er ein kom- blnaajon mellom dette og utviklinga av sje-lyden son, har opna w#w for ombyt inga fenomenet. (sjå elles Andresen 1980, Haslev 1981 og Slethei 198I for ein nærare disku- sjon og moglege tolkingar.)

Litteratarllata

Andresen, Bjørn S., "Palato-alveolarer i bergenaraålet. En STSBO f_y|.temi3k vandring?», 1 mal_og

Jorde, B.^Speolmen. Norwegian." i Le Mattre Phonétlq.». "*"" ÆZL% *L2r" **".. Anm» Mi. Lindblad, Per avetwkana sle- ooh t,e_ljud 1 ett allmanfonetlakt peracektlv. i.urvi i^lTi McCa11' 1^A'Saaent*1 Btablatift"f" r-r^-n-, mindhovtJe, Gunnvor, "flsane-målet" i Åsane Bvndebok. 1975. Slethei, Kolbjørn, "Mer a, palato-alveolarer i bergenamålet", i Haal OR Minne. 1981 3-i|.