Følger Av Bølger

Følger av bølger

En poststrukturalistisk metaforanalyse av asyldebatter om innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger

Jovana Todorović

Masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

23. mai 2016

Følger av bølger

En poststrukturalistisk metaforanalyse av asyldebatter om innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger

Jovana Todorović

III

2016

Følger av bølger. En poststrukturalistisk metaforanalyse av asyldebatter om innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger

Jovana Todorović http://www.duo.uio.no

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

Antall ord: 37 949

V Sammendrag

Denne oppgaven tar for seg måten den norske politiske eliten har gitt mening til to brått oppståtte flyktningsituasjoner, knyttet til krigen i Bosnia i første halvdel av 1990-tallet og borgerkrigen i Syria i årene fra 2013. Teoretisk henter oppgaven inspirasjon fra poststrukturalistisk diskursanalyse og metaforteori og utvikler et kombinert rammeverk – poststrukturalistisk metaforanalyse. Poststrukturalistisk diskursteori bidrar med sin forståelse av kampen ulike diskurser og representasjoner inngår i. Metaforteori bidrar på sin side med antakelser om hva slags kognitive mekanismer som understøtter meningstilskrivelsen som diskursanalyse er opptatt av. Sammen bidrar de til å belyse fremtredende diskurser, representasjoner og metaforer i stortingsdebatter om innføringen av visumplikten for bosniere (1994) og innstramninger i utlendingsloven (2015). Sammenstilling av de to debattene viser hvordan geografiske kategorier om avstand blir metaforisk overført til det abstrakte ansvarsbegrepet. Dermed har Norge mer ansvar for bosniske flyktninger, siden de befinner seg nærmere, rent geografisk, men også i form av nærhet til en antatt europeisk sivilisasjon. Asyldebatter kjennetegnes av at mennesker deles inn i ulike grupper, som deretter settes opp mot hverandre, og prioriteres ulikt. Derfor danner ulike gruppeoppstillinger, som både definerer gruppene og foreskriver handling, diskurser i denne oppgaven. Diskursene er ulike i 1994 og i 2015, men det finnes et bestandig trekk i de offisielle diskursene: innstramninger overfor flyktninger rettferdiggjøres av hensyn til en undergruppe av flyktninger, og ikke av hensyn til nordmenn.

VI Knippet av virkelighetsrepresentasjoner som legitimerer slike diskursive gruppeinndelinger, viser både til endringer og opprettholdelser. I begge debattene omtales flytninger både som mennesker og som naturkrefter, men i 2015 er flyktninger i større grad omtalt metaforisk, og i mindre grad som mennesker. Juridisk representasjon er fremtredende i begge debatter, men i 2015 underlegges den i den offisielle diskursen en annen representasjon, som fremhever manglende kontroll, og ønsket om å gjenvinne kontroll – over territorielle grenser så vel som i sikkerhetsmessig forstand. Til slutt finnes det en utvikling fra en representasjon av alle flyktninger som en trussel mot den norske nasjonale enheten, til en representasjon hvor bare noen av flyktningene utgjør en terrortrussel. Begge representasjonene er et uttrykk for sikkerhetiseringen av norsk asylpolitikk, men det er bare i 2015 denne sikkerhetiseringen har virkelig gjennomslag. Oppgaven viser hvordan ulike diskurser, representasjoner og metaforer foreskriver ulike politiske handlinger, og oppfordrer til slutt til økt bevissthet omkring den metaforiske omtalen av flyktninger.

VII Forord

Denne oppgaven begynte med en interesse for metaforer og diskurser, og en vag undring over annerledeshet og ekskludering. Det har vært en lang og spennende reise fra da til oppgavens endelige slutt, og det er mange som har vært med på denne reisen som fortjener en takk. Først og fremst ønsker jeg å takke min hovedveileder, Øivind Bratberg. Ikke bare for endeløs entusiasme og faglig støtte, men også for at han holder gløden i den fortolkende tilnærmingen til forskning på Institutt for statsvitenskap. Schwippetischwuup, vi klarte det! Jeg ønsker også å takke min biveileder, Ljiljana Šarić, for å ville bli med på prosjektet så sent som i mars. Det har vært en ren luksus å få tilbakemeldinger på morsmålet mitt, serbokroatisk, fra en som har så mye kunnskap om metafor- og diskursanalyse som Ljiljana. En takk går også til Justis- og beredskapsdepartementet som har støttet dette prosjektet ved å gi meg et stipend. Takk til det flotte statsvitenskapsmiljøet i 9. etasje, som fikk meg til å holde motet oppe gjennom hele året. Takk til Mathias Vedeler, som selv har tilbudt seg å gjøre en språkvask av oppgaven, takk til fjordguttene Torjus og Kristian for alle kaffipausane, og takk til Karin og Jo for innsiktsfulle og nyttige tilbakemeldinger på denne oppgaven. Takk til foreldrene mine, som alltid har hatt troen på meg. Og til slutt en uhyre stor takk til Trym.

Oslo, 22. mai 2016 Jovana Todorović

VIII

IX Innholdsfortegnelse

1 Innledning 1 1. 2 Problemstilling 2 1. 3 Analytisk tilnærming 3 1. 4 Kunnskapskløft 5 1. 5 Oppgavens disposisjon 5 2 Bakgrunn 7 2. 1 Den nasjonale orden og flyktninger 7 2. 2 Norges forhold til flyktninger 9 3 Teori - poststrukturalistisk metaforanalyse 15 3. 1 Poststrukturalistisk diskursanalyse 15 3. 2 Metaforteori 28 3. 3 Poststrukturalistisk metaforanalyse 33 4 Metode og forskningsdesign 41 4. 1 Fremgangsmåte 41 4. 2 Forskerens rolle 44 4. 3 Forskningsdesign 46 5 Analyse 53 5. 1 Innledning 53 5. 2 Analyse av debatter om visumplikten for bosniere 53 5. 3 Analyse av debatter om innstramninger i utlendingsloven fra 2015 83 6 To asyldebatter i perspektiv 104 6. 1 Ulike grader av avstand 104 6. 2 Toneangivende skillelinjer 108 6. 3 Representasjoner 110 6. 4 Oppsummering 115 7 Konklusjon 117

Litteraturliste 120

Figur 1. En metaforisk overføring. 30 Figur 2. Grafisk fremstilling av diskurser og representasjoner. 59

Anu: Yet a goat is a goat, call her a parrot, a monkey, a wave, a dream, a crisis, a blessing, a curse, an offering, I swear that would not change the sound of her bleating, nor the movement of her jaws as she chewed on grass, nor her bad smell, nor her lust for rams. The goat is a goat whatever you call her; the goat is of a higher rank than us!

Enlil: You’re a god who knows not what he says. We might be a metaphor but we’re not a lie, we’re images but we’re not idols, we’re silent but we’re not meaningless.

Tamim Al-Barghouti, God and Goat (2006)

1 Innledning

I Litteraturens nullpunkt skriver Roland Barthes (1953, norsk utgave 1996) at språk aldri er uskyldig. Språk kategoriserer, benevner og definerer virkeligheten rundt oss. Det begrenser samtidig som det muliggjør menneskelig tenking og handling. Språk kategoriserer også menneskene rundt oss ved å dele dem inn i ulike grupper. Grupper er ikke noe som finnes i seg selv – de blir konstruert ved at man overser forskjeller mellom individer innad i gruppene, og overspiller forskjellene mellom gruppene (Jørgensen & Phillips, 1999, s. 56- 59). Denne konstrueringsprosessen har alt å si for hvordan vi forstår ulike mennesker, og derfor er den høyest politisk relevant, og langt ifra uskyldig. Denne oppgaven ser på grensedragninger mellom ulike grupper i asyldebatter på Stortinget. Asyldebatter handler om hvordan norske myndigheter skal forholde seg til fremmede mennesker som kommer til Norges grenser for å søke om asyl. Dette er et innfløkt politisk felt hvor skillelinjene mellom ulike grupper stadig tegnes og viskes ut. Disse skillelinjene skaper ulike sosiale grupper, de skaper oss og dem. De som fortjener trygghet i Norge og de som ikke gjør det. I denne tegne- og utviskelsesprosessen tillegges de ulike gruppene egenskaper og deres identiteter blir konstruerte, noe som er i stor grad drevet av metaforer. De konstruerte gruppene stilles deretter opp mot hverandre i asyldebatten. I denne oppstillingsprosessen blir noen grupper prioritert, mens andre blir nedprioritert. Man bestemmer seg for hvilken gruppe det er riktig å prioritere – nordmenn eller flyktninger, flyktninger som er i nærområder eller flyktninger som søker asyl i Norge. Systematiske politiske veiskiller i debattene går langs disse ulike gruppeinndelingene og oppstillingene.

1 1. 2 Problemstilling

Historien om politiske endringer i asylpolitikken i Norge de siste tyve årene er en historie om innstramninger. Det har vært en jevn vekst i antallet mennesker som søker om asyl (SSB, 2015a), og kravene for å få innvilget asyl i Norge har blitt strengere og strengere (Brekke, 2010, s. 17). Debatter om innstramninger er en god vindu inn til utviklingen av norsk asylpolitikk, og derfor fokuserer denne oppgaven nettopp på disse debattene. To innstramningsdebatter er i fokus – den ene overfor bosniske flyktninger (1994)1 og den andre overfor syriske flyktninger (2015). I 2015 har syriske flyktningers ankomst til Europa og Norge vært en av de mest omtalte og diskuterte politiske sakene. I Norge gjelder dette spesielt for det økte antallet flyktninger som kom via Storskog og innstramninger i utlendingsloven som kom i kjølvannet av det. I oppgaven blir den aktuelle debatten om innstramninger overfor flyktninger som kom via Storskog sammenstilt med debatten om innføringen av visumplikten for bosniske flyktninger. Ideen for sammenstillingen kom fra utallige oppfordringer om at Norge burde føre like varm politikk overfor syrere som den gjorde overfor bosniere. Denne oppfordringen stammer trolig fra en VG-kronikk som ble skrevet av åtte hjelpeorganisasjoner (Egenæs et al., 2015). I kronikken står det at elitene konkluderte med at: "der det er hjerterom er det husrom" for bosniske flyktninger. Likevel innførte norske myndigheter visumplikten for bosniske flyktninger med en gang ankomsttallene begynte å øke. Dette gjorde meg nysgjerrig på hvordan de to innstramningsdebattene har foregått og fikk meg til å se på dem i lys av hverandre. I oppgaven sammenstiller jeg altså debatten om innføring av visumplikten for bosniere med debatten om innstramninger i utlendingsloven, som kom med Proposisjonen 16 L (Justis- og beredskapsdepartementet, 2015), og som hovedsakelig var rettet mot syrere som kom til Norge via Storskog. Hensikten

1 Visumplikten for bosniere ble innført i 1993, men alle stortingsdebatter vedrørende denne visumplikten tok sted i 1994. Derfor skriver jeg innstramningen fra 1993 når jeg skriver om vedtaket, og debatter fra 1994 når jeg skriver om debattene.

2 med sammenstillingen er å undersøke hvilke grensedragninger mellom ulike sosiale grupper som finnes, hvilke metaforer som understøtter disse grensedragningene, og hva det har å si for politikken. Problemstillinger lyder slik: Hvilke diskurser har vært fremtredende i stortingsdebatter omkring innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger? Hvilke metaforer støtter opp om disse diskursene, og hvordan kan metaforer og diskurser sammen bidra til å belyse ulike politiske veiskiller?

Problemstillingen er tredelt. Den legger opp til en undersøkelse av måten den norske politiske eliten har gitt mening til to brått oppståtte flyktningsituasjoner. Den retter oppmerksomheten mot diskurser, som på det asylpolitiske feltet bygger på ulike gruppeinndelinger og oppstillinger. For å gjøre dette rettes blikket mot metaforer som støtter de diskursive grensedragningene. Til slutt viser oppgaven en måte å sette sammen studiet av metaforer og diskurser i et rammeverk som jeg kaller for poststrukturalistisk metaforanalyse. Således har oppgaven også aspirasjoner om å bidra til teori- og metodeutvikling.

1. 3 Analytisk tilnærming

For å besvare problemstillingen setter jeg sammen poststrukturalistisk diskursanalyse med metaforanalyse, og utvikler en kombinert tilnærming, som jeg kaller for poststrukturalistisk metaforanalyse. Denne tilnærmingen gir teoretiske antakelser og metodologiske retningslinjer for å belyse hvordan språk og politikk henger sammen. Helt konkret fokuserer tilnærmingen på å se hvordan metaforer understøtter kollektive oppfatninger om gruppeidentiteter, og hvilken betydning de har for politikken. Hovedbærebjelken i poststrukturalismen, slik den anvendes i statsvitenskapen, er forholdet mellom diskurser og politikk. Ifølge poststrukturalister kan man ikke skille mellom materielle faktorer og diskurser, da mennesker ikke kan erkjenne verden på en annen måte enn gjennom språk og ut fra bestemte referanser (Neumann, 2010, s. 23). Her henger ideer og

3 identiteter tett sammen med politiske avgjørelser og vedtak. Derfor er det meningsfullt å se på grensedragningen mellom ulike grupper og den politikken som føres overfor de ulike gruppene under ett. Diskursbegrepet er et delvis åpent begrep, som diskursanalytikere kan forme etter hva som er hensiktsmessig for å besvare analysens problemstilling. Lynn og Lea (2003) har vist hvordan asylsøkere i Storbritannia blir definert ut ifra en enkel oss-mot-dem-dikotomi, men også ut ifra en mer subtil differensiering av ulike typer av oss og dem. Dette inspirerte meg til å se på uenigheter og endringer i norsk asylpolitikk, som noe som er basert på ulike gruppeinndelinger av mennesker og ulike prioriteringer. Derfor definerer jeg i denne oppgaven diskursbegrepet som et system for frembringelse av utsagn og praksiser, som er basert på en toneavgivende skillelinje som setter to grupper av mennesker opp mot hverandre og foreskriver riktig politikk ut ifra denne foretrukne gruppeoppstillingen. I denne oppgaven skilles diskurser etter hvilken gruppeinndeling de fremstiller som politisk relevant – eller hva de har som den toneangivende skillelinjen. Den teoretiske delen om metaforer legger opp til en analyse som går videre fra å kartlegge politisk relevante gruppeoppstillinger, til å se hvilken innhold de fylles med. Ifølge metaforteori er metaforer avgjørende for konstruksjon og forståelsen av abstrakte fenomener (Lakoff & Johnson, 1980, norsk utgave 2003). Metaforer er innebygd i menneskelig tenkning, og ulike metaforer belyser og skjuler aspekter ved samfunnsfenomener. Derfor kan metaforanalyse bidra til å avdekke det kognitive som knytter seg til meningsdannelse, og det normative som foreskriver handling. For eksempel omtales flyktningene ofte som strømmer, bølger og mer generelt naturkrefter som er truende for befolkningen. Disse metaforene fremhever at flyktninger er en truende masse, og at den riktige handlingen er å finne ut av hvordan man skal beskytte seg fra dem. På den andre siden kan man også omtale flyktninger som en ressurs, og denne metaforen foreskriver at man skal utnytte denne ressursen. Ulike metaforer ligger til grunn for ulike verdensanskuelser, og foreskriver ulike handlinger. De er betydningsfulle for grensedragningen

4 mellom ulike sosiale grupper, siden de skaper premisser for hvilke politiske handlinger som anses for å være mulige og riktige overfor de ulike gruppene. Meninger og metaforer er en delikat vare, og derfor bør de behandles forsiktig i tolkningsprosessen. Denne oppgavens vitenskapssyn legger ikke opp til et endelig forskningsresultat, som lesere skal godta eller avvise. Mine tolkninger i oppgaven bør snarere forstås som en oppfordring til leseren om å se asyldebatter i et nytt lys, til å lage egne tolkninger, og til å være mer lydhøre overfor språkbruk om flyktninger.

1. 4 Kunnskapskløft

Så vidt jeg vet finnes det ingen studier av norsk flyktning- og asylpolitikk som setter sammen analyse av metaforer og diskurser. Denne oppgavens hensikt er både å bidra til fylle ut dette kunnskapshullet og å være en inspirasjonskilde til videre studier. Dessuten påpeker Brekke og hans kollegaer (2010, s. 10-11) at det finnes en mangel på tverrfaglig forskning og en mangel på komparative studier i den norske migrasjonsforskningen. Ettersom oppgaven skriver seg inn i en diskursiv tradisjon, kombinerer den innsikt fra flere fag: lingvistikk, statsvitenskap, litteraturvitenskap og antropologi. En tverrfaglig tilnærming er nødvendig for å undersøke hvordan mening skapes, endres og opprettholdes i språket og i praksiser. Migrasjonsforskning har også vanligvis vært basert på ett case. Denne oppgaven sammenstiller hvordan norske politiske eliter omtalte innstramninger overfor to ulike grupper flyktninger på to ulike tidspunkt. Dermed løfter oppgaven blikket i fra én gruppe og ett tidspunkt, og prøver slik å si noe om endringer og opprettholdelser på asylfeltet.

1. 5 Oppgavens disposisjon

Etter denne introduksjonen redegjør kapittel 2 for bakgrunnen for studien. Hensikten med kapittelet er å klargjøre konteksten for de to debattene ved å gå gjennom noen viktige premisser og redegjøre for de to asylsituasjonene.

5 Kapittel 3 er et teorikapittel som redegjør for poststrukturalistisk metaforanalyse. Selv om dette er et teorikapittel, tilbyr diskursiv tilnærming en pakkeløsning, hvor man både får teori og metode med på kjøpet (Jørgensen og Phillips, 1999, s. 12). Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, fordi vitenskapsfilosofiske antakelser om språkets og metaforenes rolle i konstruksjonen av virkeligheten legger premisser for hvordan man legger opp forskningsdesignet. Derfor er metodologiske retningslinjer delvis innbakt i dette kapittelet. Kapittel 4 handler om konkrete metodologiske overveielser og selve forskningsdesignet. Der forklarer jeg hvordan analysen er lagt opp og gjennomført, og redegjør for valget av casene og utvalget av tekstene. Kapittel 5 er analysekapittelet. Der legger jeg frem diskurser, representasjoner og metaforer som var avgjørende for de to asyldebattene hver for seg. I kapittel 6 sammenstiller jeg de to debattene. I konklusjonen, kapittel 7, retter jeg oppmerksomheten mot normative implikasjoner av den metaforiske omtalen av flyktninger i forhold til det å omtale dem som mennesker, og oppfordrer til økt bevissthet omkring den metaforiske omtalen av flyktninger, faglig så vel som i dekning av og forståelse for samfunnsdebatten.

6 2 Bakgrunn

All samtale foregår innenfor visse rammer, og uten rammene hadde ikke ord som blir sagt, gitt mening. Tilsvarende hviler alle debatter på et sett med premisser som tas for å være en selvfølge og forblir usagte. Denne delen har til hensikt å redegjøre for viktige premisser, samt bakgrunnen for debatten om bosniske og syriske flyktninger. Den første delen av redegjørelsen handler om den nasjonale orden og flyktningenes plass i denne ordenen (2. 1). Den andre delen (2. 2) handler om Norges generelle forhold til flyktninger og spesielt til bosniske og syriske flyktninger, med vekten på to innstramningsvedtakene som oppgaven tar for seg.

2. 1 Den nasjonale orden og flyktninger

Et vesentlig og ofte usagt premiss for asylpolitikk er den nasjonale ideologien verden er innrettet etter. Nasjonal tilhørighet er en av de mest grunnleggende prinsippene for reguleringen av det sosiale, og nasjonalisme kan anses for å være den mest universalt legitime verdien i vår tids politiske verdenen (Anderson, 1991, s. 3). Ideen om nasjonal tilhørighet er naturalisert i hverdagstenkning og hører til sunn fornuft. Befolkningen i staten har en følelse av felleskap og tilhørighet basert på noen felles egenskaper som språk, kultur, religion, felles historie eller andre antatte fellestrekk. I den velordnede nasjonale ordenen er det én nasjon per stat, og én stat per nasjon. De to begrepene korresponderer gjennom å forfekte sammenfallende territorielle grenser for nasjon og stat.

7 Ifølge den nasjonale ideologien skal man, ideelt sett, holde seg innenfor grensene til staten man er en statsborger av. Den hegemoniske posisjonen til den nasjonale ideologien bidrar også til å legitimere statlig grensekontroll, siden det å ivareta landets grenser anses som en avgjørende del av statens eksistensberettigelse. Statens hovedoppgave er å ivareta sikkerheten til egen befolkning mot ytre trusler som kan true den indre ordenen, og det gjør man, blant annet, ved å kontrollere hvem som får komme inn i staten. Likevel har, ifølge Verdenserklæringen om menneskerettigheter, "enhver rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land" (artikkel 13 § 2). Selv om verden er inndelt i nasjonalstater som mennesker hører til, kan man forlate det opprinnelige landet sitt, eller komme tilbake, hvis man vil. Imidlertid er det slik at det må finnes et annet land som vil ta imot individet, om retten til å forlate et hvilket som helst land skal være reell. Mottaksleddet har vist seg å være problematisk, fordi mange land er motvillige til å ta imot fremmede borgere som vil bosette seg. Økende nasjonal bevissthet samt økende statlig ansvar for borgernes ve og vel bidrar til at mottak av nye medlemmer i det nasjonale fellesskapet blir ansett for en kulturell og økonomisk byrde. Dette er ikke overraskende siden tilstedeværelse av "fremmede elementer" skal være lavest mulig i den velorganiserte nasjonale ordenen. Der er de nasjonale myndighetene som kontrollerer grenser og bestemmer hvem som får komme. Grensekontroll er altså tradisjonelt et nasjonalt anliggende, men bildet blir litt mer komplisert når det gjelder flyktninger. Siden flyktninger befinner seg per definisjon utenfor landet sitt, er de et internasjonalt fenomen. Forente Nasjoner (FN) har hatt en avgjørende rolle i defineringen av flyktningbegrepet og forskrivelsen av riktig flyktningpolitikk. I artikkel 14 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter er retten til å søke asyl definert som en menneskerettighet. Dermed er alle land som har sluttet seg til de universelle menneskerettighetene forpliktet til å forholde seg til dette. For å sikre denne retten ble organet FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) opprettet i 1949, og siden da har dette organet hatt mye å si for den globale utviklingen av

8 flyktningpolitikken. En annen folkerettslig avtale av veldig stor betydning er Flyktningkonvensjonen fra 1951. Denne konvensjonen er en ledende premissleverandør for rettslig behandling av flyktninger. Den definerer hvem som kvalifiserer til å bli kalt flyktning, rettighetene til flyktningene som får asylsøknaden sin innvilget, og pliktene til landene som innvilger asyl. De avgjørende faktorene for å bli kalt flyktning er: det å være individuelt forfulgt på grunn av visse egenskaper og holdninger, befinne seg i et annet land enn sitt eget, og enten ikke ville eller ikke kunne returnere til hjemlandet sitt.

2. 2 Norges forhold til flyktninger

I Norge ble Flyktningkonvensjonen fra 1951 ratifisert i 1952. Siden da har den vært et sentralt dokument som myndigheter refererer til ved enhver lovendring, og i de fleste diskusjoner om flyktningpolitikken. Flyktningkonvensjonen var opprinnelig forbeholt europeere som var blitt flyktninger før 1951 (Fuglerud, 2001, 160). Likevel kunne stater ved ratifiseringen velge om Konvensjonen også skulle gjelde for ikke-europeere. I Stortinget pågikk det en lang diskusjon om andre enn europeere skulle få lov til å kunne bli kalt flyktninger, og til slutt ble det vedtatt at Konvensjonen skulle gjelde både for europeere og ikke-europeere. Daværende utenriksminister, Halvard Lange (A), uttalte følgende: "På grunn av Norges beliggenhet vil denne utvidelse av flyktningbegrepet neppe kunne føre til en økt strøm til Norge av illegale flyktninger fra ikke-europeiske land" (Utenriksdepartementet, 1952). Litt over seksti år senere vet vi at han tok feil. Tidlig på 1970-tallet var to personer ansatt på Statens Utlendingskontor i Norge, en jurist og en kontordame. Det var en rutinesak for en utlending å få oppholdstillatelse i Norge, og innvandring som politisk felt var uregulert (Hagelund, 2002, s. 22-28). I 1975 innførte Stortinget et innvandringsstopp, som var en samlebetegnelse for en politikk som skulle regulere og kontrollere innvandring til Norge. Siden den tid har innvandring gått fra ikke å være en politisk sak til sterkt å prege det norske politiske landskapet.

9 Flyktning- og asylpolitikk har vært særlig debattert, selv om mennesker med flyktningbakgrunn utgjør bare 28% av alle innvandrere i Norge, og 3,6% av landets folketall (SSB, 2015a). Det store politiske fokuset på flyktningpolitikken kan skyldes oppfatninger som trekker i to ulike retninger. På den ene siden finnes det en oppfatning om at Norge er en humanitær stormakt, som har forpliktet seg til internasjonale konvensjoner og som derfor har ansvar for å hjelpe mennesker i nød. I tillegg er Norge et av verdens rikeste land, og har derfor også mulighet til å hjelpe mennesker i nød. På den andre siden har flyktningene lavere sysselsetting og lavere medianinntekt enn noen andre grupper innvandrere og resten av befolkningen (SSB, 2015a), samtidig som de kommer fra geografisk og kulturelt fjerne og fremmede regioner. Denne oppgaven tar for seg Norges forhold til to store flyktninggrupper, bosniere som kom på 90-tallet, og syrere som begynte å komme på 2010-tallet. I begge tilfellene mente myndighetene i Norge at det kom for mange, og dermed fattet vedtak for å redusere antallet. I den kommende delen redegjør jeg kort for konfliktene som har forårsaket masseflukten av bosniere og syrere, og for hvordan Norge har forholdt seg til dem. Fokuset vil være på innstramningene, som er gjenstanden for analysen. Avslutningsvis nevner jeg noen viktige forskjeller mellom de to fluktene og innstramningsvedtakene.

2. 2. 1 Innstramninger overfor bosniske flyktninger

Jugoslavias oppløsning begynte med at Kroatia og Slovenia erklærte uavhengighet i 1991. I kjølvannet av dette begynte krigshandlinger mellom den jugoslaviske hæren, som ble tatt over av serbere, og den kroatiske hæren. I 1992 holdt Bosnia og Hercegovina folkeavstemning om å løsrives fra Jugoslavia. Folkeavstemningsresultatet viste et tydelig skille mellom kroater og bosniaker (bosniske muslimer), på den ene siden, og serbere på den andre. En stor majoritet av kroater og bosniaker stemte for uavhengighet, mens den serbiske delen av befolkningen ikke ville løsrives. Denne uenigheten resulterte i en

10 altomfattende borgerkrig, som førte til at mange mennesker måtte flykte og forlate hjemmene sine. Allerede i juni 1992 anmodet Høykommissæren for flyktninger til å gi bosniske flyktninger midlertidig opphold så lenge krigshandlingene pågikk. På det tidspunktet fantes det allerede 2,5 millioner flyktninger med bosnisk opphav, som utgjorde over halvparten av befolkningen på 4,4 millioner mennesker. Rundt 1,3 millioner var internt fordrevne, 500 000 flyktet til nabolandene og 700 000 til Vest-Europa (Young, 2001). I begynnelsen av oktober 1992 kom det en oppfordring fra FNs høykommissær for flyktninger om at Norge skulle ta imot bosniske flyktninger. Allerede 14. oktober kom det den første gruppen med 100 flyktninger til Bergen. I hele 1992 kom det rundt 400 bosniske flyktninger til Norge (Brochmann, 2003, s. 305). Det fantes ingen visumplikt for bosniere i Norge og i de andre skandinaviske landene. Dette betyr at bosniere kunne bare kjøpe flybilletter og reise til de skandinaviske landene for å søke asyl. Juni 1993 var det slutt på det. Sverige og Danmark innførte visumplikt. Norge gjorde det imidlertid ikke, siden det frem til da ikke kom så mange flyktninger fra Bosnia – det første halvåret i 1993 var det bare 723. Denne trenden endret seg, og mellom juni og oktober samme år kom det 6118 bosniske flyktninger til Norge (Faremo, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2059). Allerede 30. august 1993 foreslo Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen at Stortinget skulle be regjeringen om å innføre visumplikt på lik linje med Sverige og Danmark. Samme dagen ble det vedtatt at forslaget ikke skulle behandles av dette Storting, siden stortingsvalget var rett rundt hjørnet, to uker etterpå. Det tok likevel ikke lang tid før Arbeiderpartiets mindretallsregjering oppfylte Carl I. Hagens ønske og innførte visumplikt for bosniere. Dette skjedde 2. oktober 1993. I kjølvannet ble det lagt frem et forslag om å oppheve visumplikten, og en rekke omfattende debatter fant sted i Stortinget. Til tross for stor uenighet mellom norske folkevalgte, ble visumplikten for bosniere beholdt ved at representantene for Arbeiderpartiet (Ap), Høyre (H) og Fremskrittspartiet (Frp) stemte mot opphevelsen. Representantene for

11 Sosialistisk Venstreparti (SV), Rød Valgallianse (RV), Venstre (V), Senterpartiet (Sp) og Kristelig Folkeparti (KrF) stemte for. Det var 65 stemmer mot opphevelsen av visumplikten, og 43 for (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2069). Etter at visumplikten ble innført, sluttet bosniske flyktninger å komme til Norge. Det var bare noen få kvoteflyktninger som fikk komme og bare noen få som fikk familiegjenforening. Totalt sett kom det rundt 13 000 bosniske flyktninger til Norge i årene 1992 – 1993 (Brochmann, 2003, s. 307).

2. 2. 2 Innstramninger overfor syriske flyktninger

Borgerkrigen i Syria begynte med den arabiske vårens opprør i 2011. Bashar al- Assad, beskyldte opprørene for å være terrorister og svarte brutalt på demonstrasjonene. Siden da har det pågått en uoversiktlig borgerkrig, med aktører som Den frie syriske hær, Assads hær, ekstremistiske jihadister, internasjonale krigere knyttet til al-Qaida og Islamsk Stat (IS). Syria er i skrivende stund et oppstykket land delt mellom regjeringsstyrker, IS, kurdiske styrker, og ulike opposisjonelle aktører. Midt oppi krigingen og alle krigsaktører finner man sivilbefolkningen. Det er 22 millioner syrere, og rundt halvparten av dem er på flukt per 2016. Rundt 7,6 millioner syrere er intern fordrevne, altså på flukt internt i Syria, mens 4,6 millioner befinner seg utenfor syriske grenser. De fleste av dem befinner seg i nabolandene. Over to millioner av dem er i Tyrkia, rundt én million i Libanon, og en halv million i Jordan (UNHCR, 2016). Rundt én million syriske flyktninger krysset grensen til Den europeiske union i 2015, som har gjort dem til et av de mest brennbare politiske temaene i EU. Én prosent av denne millionen, altså rundt 10 000 syrere, kom til Norge i 2015 for å søke asyl (UDI, 2016a). På samme måte som i 1993 var økningen i antallet flyktninger som søkte asyl i Norge utgangspunktet for endringer i asylpolitikken i 2015. Antallet var på omtrent 550 per måned de første fem månedene av 2015, og litt over 1000 per måned i løpet av de første sommermånedene. Økningen begynte i august da det kom 2325 personer. I september kom det 4945, i oktober 8666 og i

12 november 8163 (SSB, 2015b). Denne økningen skjedde hovedsakelig på grensen til Russland, ved Storskog, som er den eneste norske grensestasjonen til Russland. I løpet av september, oktober og november kom rundt 5500 flyktninger over grensestasjonen Storskog (UDI, 2016b). Det at stadig flere kom forårsaket panikk hos norske myndigheter, og denne panikken la grunnlaget for innstramninger i utlendingsloven, som ble vedtatt 16. november 2015. Endringene skulle "sørge for at personer som kommer fra trygge tredjeland, kan henvises tilbake dit, og at dette skjer raskt" (Prop. 16 L, 2015 – 2016, s. 6). Proposisjon 16 L var rettet mot situasjonen ved Storskog, og hensikten var å kunne nekte realitetsbehandling av flere asylsøknader og dermed tilrettelegge for rask retur av flyktninger til Russland. Endringene besto av fire punkter som omhandlet departementets instrueringsmyndighet overfor Utlendingsnemnda, kravet om garantert behandling av asylsøknader for definering av et land som et trygt tredjeland, bruk tvangsmidler og unntak fra utreisefrist. Jeg redegjør nærmere for disse punktene i innledningen til analysedelen om innstramningene fra 2015. Det var 95 representanter som stemte for instrueringsmyndigheten overfor UNE, og 10 mot. Det var 96 representanter som stemte for forslaget om fjerning av kravet om garantert behandling av asylsøknader for definering av et land som et trygt tredjeland, og 5 som stemte mot. De to siste forslagene om bruk av tvangsmidler og unntak fra utreisefrist ble enstemmig vedtatt. Det var altså en bred oppslutning om forslagene fra proposisjonen (S. Tid, 2015 – 2016, s. 480).

2. 2. 3 Innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger

Selv om begge gruppene flyktet fra borgerkrig, og søkte asyl i Norge, ble bosniere vanligvis kalt for flyktninger, og syrere for asylsøkere. Alle bosniere ble omtalt enten som flyktninger eller som krigsflyktninger, og det fantes ingen uenighet om hvorvidt de trengte vern. I 2015 er det derimot vanlig å omtale alle som kommer til Norge for å søke asyl som asylsøkere. Det som skiller asylsøkere fra flyktninger, er at det råder tvil om hvorvidt de trenger vern – de må argumentere godt for sin sak, og komme med bevis, for å bli kalt

13 flyktninger. Disse to kategorier bærer med seg en tung konnotasjonsbagasje. Mens den typiske flyktningen er sårbar og dens liv står i fare, er den typiske asylsøkeren ressurssterk og en potensiell bedrager. Valg av ordene flyktning og asylsøker har derfor veldig mye å si, og dette var noe jeg selv måtte ta stilling til i oppgaven. Det finnes ingen nøytrale ord, og for å kunne være konsekvent måtte jeg velge hvordan jeg skulle kalle både bosniere og syrere som var på flukt. Jeg har valgt å kalle alle som søker asyl i Norge for flyktninger, siden de, ved å søke asyl, fremstiller seg selv som flyktninger. Jeg kaller debattene og politikken som omhandler dem for asyldebattene og asylpolitikken, fordi disse debattene handler om innvilgelse av asyl. Forskjellen i ordbruken i omtalen av bosniere og syrere er ikke den eneste forskjellen mellom de to fluktsituasjonene. Mens det bare skulle en visumplikt til for å stoppe flukten av bosniere til Norge i 1993, var politiske endringene mye mer innfløkte i 2015. Det fantes visumplikt for mennesker fra Syria og fra og andre typiske "flyktningproduserende land", men til tross for dette klarte mange å komme til Norge. Derfor skulle det mer innviklede lovendringer til for å stoppe flukten via Storskog. En annen iøynefallende forskjell handler om sammensetningen av hvem som kom til Norge for å søke om asyl. Mens det nesten bare var bosniere som kom i 1993, var bildet i 2015 mer komplisert. Selv om den største gruppen som søkte om asyl i Norge i 2015, var syrere (10 536), kom det også mange fra Afghanistan (6897), Eritrea (2947), Irak (2991) og Iran (1342) (UDI, 2016a). Derfor var endringene i utlendingsloven ikke rettet bare mot syrere på samme måten som innføring for visumplikten bare var rettet mot bosniere. Likevel var syrere den største gruppen, og uenighetene i stortingssalen i 2015 handlet først og fremst om de nevnte innstramningene skulle gjelde for syrere som har brukt Russland som transittland. Derfor mener jeg det er hensiktsmessig å snakke om innstramningene fra 2015 som innstramninger overfor syrere. I kapittel 4 redegjør jeg nærmere for analytiske likheter og forskjeller mellom de to tilfellene, og sier noe mer om grunnlaget for å sammenstille dem. Men først kommer kapittel 3, som forklarer oppgavens teoretiske rammeverk.

14 3 Teori - poststrukturalistisk metaforanalyse

I dette kapittelet redegjør jeg for poststrukturalistisk metaforanalyse. Først redegjør jeg for de to teoretiske utgangspunktene som poststrukturalistisk metaforanalyse bygger på: poststrukturalistisk diskursanalyse (3. 1) og metaforteori (3. 2). Det er hensiktsmessig å forklare disse to tilnærmingene hver for seg for så å kunne gripe foreningen mellom dem på en god måte. Deretter redegjør jeg for den kombinerte tilnærmingen, som jeg har utviklet, poststrukturalistisk metaforanalyse, og viser til tidligere forskning som undersøker metaforenes rolle i den vestlige omtalen av innvandrere og flyktninger (3. 3). Til slutt avrunder jeg kapittelet med en oppsummering (3. 4).

3. 1 Poststrukturalistisk diskursanalyse

Hoveddelen av menneskelig kommunikasjon er språklig. Vi snakker sammen, skriver og leser meldinger og epost, aviser og bøker. På samme måte er hoveddelen av politikk også språklig (Chilton & Schäffner, 2002, s. 3). Vi diskuterer politiske saker med folk vi bor og omgås med, og skriver innlegg og kronikker. Politikere diskuterer saker på sine landsmøter, i medier og i nasjonalforsamlinger. De vedtar også lovene, som er skriftlige. Sosial og politisk aktivitet finnes ikke uten språk, men språk er også mye mer enn bare en budbringer om enkeltaktørenes preferanser. Den språklige vendingen innen samfunnsvitenskapen retter søkelyset mot slektskapet mellom samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, og anser

15 språk som noe som spiller en selvstendig og vesentlig rolle i konstrueringen av sosiale fenomener (Deetz, 2003). Her skifter fokuset fra å undersøke kunnskapsobjekter til å undersøke kunnskapsprosesser. Dette innebærer en økt interesse for hvordan mennesker danner, opprettholder og endrer kunnskap om verden i språket. Innenfor den språklige vendingen har poststrukturalistisk diskursanalyse skilt seg ut som en teori om den språklige meningsdannelsen og en metode for undersøkelsen av den. Poststrukturalistisk diskursanalyse knyttes til navn som Foucault, Derrida, Bourdieu, Barthes, Laclau og Mouffe, Kristeva og Derrida. Disse forfattere ender ofte opp med å fremstille sine ideer på en unødvendig innfløkt måte. I denne redegjørelsen tar jeg derfor utgangspunkt i Barry (2002), Hansen (2006), Jørgensen og Phillips (1999) og Neumann (2010), som presenterer poststrukturalistisk diskursteori på en tilgjengelig måte, men samtidig yter teoriens kompleksitet rettferdighet. Redegjørelsen er firedelt. Først redegjør jeg for strukturalisme og poststrukturalisme som språkteorier, siden de danner utgangspunktet for all diskursanalyse. Deretter definerer jeg to hovedbegreper: diskurs og representasjon, og viser hvordan de vil bli brukt i analysen. Videre redegjør jeg for hovedantakelser i poststrukturalistisk diskursanalyse som er relevante for oppgaven. Til slutt introduserer jeg to begreper som betegner ulike grader av annerledeshet: den radikale andre og den moderate andre.

3. 1. 1 Utgangspunkter – strukturalisme og poststrukturalisme som språkteorier

All diskursanalyse tar utgangspunkt i poststrukturalisme som språkteori, men det er ikke alle tilnærminger til diskursanalyse som kalles for poststrukturalistiske (Jørgensen og Phillips, 1999, s. 15). Poststrukturalisme som språkteori har oppstått som en videreutvikling av, og motsvar til strukturalisme. For å vise grunnlaget som diskursanalyse er basert på, vil jeg i denne delen redegjøre for poststrukturalisme som språkteori, og vise til hvor den skilles fra strukturalisme.

16 Mennesker tillegger betydning til verden gjennom språket, hvor bestemte referenter forbindes med bestemte tegn. Strukturalisme forstyrrer forbindelsen mellom referenter og tegn. Den har et relasjonelt syn på språket, som betyr at tegn får sin mening ut i fra interne opposisjoner som ulike tegn inngår med hverandre, og ikke fra å avspeile referenter. I strukturalismen er språk en struktur som bestemmes av sin indre logikk, og ikke av den ytre virkeligheten. Bratberg (2014, s. 36) nevner for eksempel ordet ungdom. Ordets betydning er basert på at det finnes andre lignende ord, hvis betydninger grenser opp mot hva ungdom betyr. I dette tilfelle begrenses dets betydning av ordene voksen og barn, da ungdom verken er barn eller voksne, men midt imellom. Med andre ord er det omkringliggende tegn som begrenser og muliggjør enkelttegns betydning. Siden det er nettverkene av tegn som bestemmer tegnenes betydning, og ikke selve referentene, er forholdet mellom tegn og referenter arbitrært. Dette arbitrære forholdet fremhever at man kunne ha hatt helt ulike tegn, og kategorisert virkeligheten på en helt annen måte. Denne forståelsen av språk er et felles utgangspunkt for strukturalisme og poststrukturalisme. Likevel skiller disse to lag flere steder. For det første har strukturalisme og poststrukturalisme ulike opphav (Barry, 2002, s. 63). Strukturalisme stammer fra lingvistikken, og den kjennetegnes av et positivistisk vitenskapssyn. Det antas at så lenge man observerer nøyaktig og samler inn data systematisk, vil man kunne komme frem til reliable og sanne funn. Poststrukturalisme har sin opphav i en anti- realistisk epistemologisk gren av filosofien, hvor man er mye mer skeptisk til angivelig objektiv kunnskap. Heller enn å undersøke hva som er sant, vil poststrukturalister undersøke hvordan noe konstrueres som sant og utfordre de vedtatte måtene å tenke på. Her anses tilliten til den naturvitenskapelige metoden for å være naiv, og poststrukturalisme gjør et særlig poeng ut av ideen om at vi ikke kan vite noen ting sikkert. Derfor mener ikke poststrukturalister at deres egne funn er objektive, siden objektiv kunnskap ikke finnes. De omfavner egne tankeskjevheter i stedet for å fornekte dem, og er dessuten åpne for muligheten for alternative tolkninger.

17 For det andre har strukturalisme og poststrukturalisme ulike forståelser av stabilitet og flyt i tegnstrukturen. I strukturalisme er språk et ordnet, ryddig og fastsatt system av tegn, og meninger lar seg fange språkteoretisk som et konstant, relasjonelt fenomen. I poststrukturalismen derimot, er denne strukturelle bestemmelsen av tegnene mye mer flytende, og dessuten i stadig endring. Når poststrukturalister skriver om språk er det ingen mangel på vannbaserte metaforer – tegn flyter fritt fra referentene de betegner, og betydninger er som bølger som stadig sklir (Barry, 2002, s. 64). Nyvinningen her handler om innsikten i hvordan betydningsendringer og tilskrivninger skjer hele tiden, og hvordan ulike måter å snakke på midlertidig fastsetter denne glidningen og prøver å skape entydighet. Før begrepet ungdom fantes det gutter og jenter som var i alder mellom 13 og 19 år, men de var enten barn eller voksne. Sammen med begrepet oppstod det også en hel samfunnsgruppe med en særegen identitet.2 Selv om identiteten som ungdom fortsatt er relasjonell og bestemmes av omkringliggende begreper (strukturalisme), er poststrukturalisme opptatt av hvordan denne betydningstilskrivningen har blitt til, og hvordan den stadig endres. Men andre ord rettes oppmerksomheten ikke bare mot å avdekke eksisterende strukturer, men også mot å belyse kontingens – hvordan bestemte meninger har blitt etablert og hvordan de stadig endres. Det siste skillet handler om det hierarkiske forholdet mellom tegn og referent. I strukturalismen er tegnet og innholdet tett forbundet, og de to er like viktige. Poststrukturalisme innfører et hierarkisk forhold mellom tegnet og referenten, hvor tegnet får en dominerende rolle. Dette betyr at ordene man bruker om ting og fenomener er viktigere enn selve tingene og fenomenene, fordi man ikke har et direkte forhold til ting og fenomener som går utenom ordene. På denne måten skaper tegnene referentene vi ser. For eksempel endres vår oppfattelse av et menneske ut ifra om vi definerer det som en ungdom eller

2 For en god fremstilling av hvordan tegnet tenårig har skapt en hel samfunnsgruppe med egen måte å kle seg på, egen musikk og egne oppførselsmønstre anbefaler jeg å se dokumentaren Teenage (2013) av regissøren Matt Wolf.

18 en voksen. Den språklige kategorien vi bruker, som om den var linser, bestemmer hva vi fokuserer på.

3. 1. 2 Hovedbegreper i poststrukturalistisk diskursanalyse

Det finnes mange forskjellige definisjoner av diskurs, men de fleste kan samles om at diskurser er betydningssystemer med en viss varighet som avspeiles både i språk og i praksiser. Iver Neumann definerer den slik:

En diskurs er et system for frembringelse av ett sett utsagn og praksiser som, ved å innskrive seg inn i institusjoner og fremstå som mer eller mindre normale, er virkelighetskonstituerende for sine bærere og har en viss grad av regularitet i ett sett sosiale relasjoner. (2010, s. 18)

Diskurser er altså virkelighetsproduserende betydningssystemer som farger hvordan deres bærere ser på virkeligheten og dermed også hvordan de handler. Dette er en generell, overordnet forståelse av hva en diskurs er, men i konkrete analyser er diskursbegrepet delvis åpent for videre utforming. Dette skyldes den todelte rollen diskurser spiller. For de første er diskurser forskningsobjekter som blir avdekket gjennom lesning av tekster. Men selv om diskurser er empiribaserte, er de ikke objektivt gitt – de blir også i stor grad konstruerte av forskeren. I enhver diskursanalyse vil analysens tema legge føringer for hva som er en analytisk hensiktsmessig diskursforståelse. På denne måten er diskurser også analytiske kategorier, idealtyper som blir brukt i analysen (Hansen, 2006, s. 53). Derfor kan man si at diskurser både er diskursanalysens funn og analytiske redskaper. Diskursforståelse avhenger altså av undersøkelses tema og analysens formål. Lynn og Lea (2003) har vist hvordan asylsøkere i Storbritannia blir konstruerte i motsetning til andre sosiale og etniske grupper. Deres artikkel gjøre meg observant på at asylpolitikk er, i stor grad, basert på ulike gruppeinndelinger og oppstillinger av mennesker. Derfor har jeg valgt å fokusere på ulike gruppeinndelingene og oppstillingene i denne oppgaven. Grupper er ikke gitt på forhånd, de blir konstruerte i utsagn, representasjoner, diskurser og handlinger, og de blir konstruerte i kontrast til hverandre. For

19 eksempel skiller man i asyldebattene mellom nordmenn og flyktninger, men man skiller også mellom ulike typer flykninger – afghanske og syriske, og syriske som har kommet via et europeisk land og syriske som har kommet via Russland. Ingen av disse gruppene kan eksistere alene, siden de definerer hverandre. I denne oppgaven er det derfor hensiktsmessig å definere diskurser som systemer for frembringelse av utsagn og praksiser, hvor mennesker blir delt inn i grupper langs ulike skillelinjer, og stilt opp mot hverandre. I denne inndelingsprosessen overser man forskjeller mellom individer innad i gruppene, og overspiller forskjellene mellom gruppene. Dette gjør gruppeinndelingen til en høyest relevant politisk handling (Jørgensen & Phillips, 1999, s. 56-59). I ulike diskurser setter man ulike grupper opp mot hverandre, for å så velge hvilke grupper som skal prioriteres. Den avgjørende forskjellen mellom diskurser handler om hvilken inndeling de fremstiller som politisk relevant – eller hva som er den toneangivende skillelinjen. For eksempel skiller alle diskurser mellom nordmenn og flyktninger, men, som vi skal se i analysedelen, er det bare én diskurs som argumenterer for innstramninger overfor alle flyktninger av hensyn til nordmenn. Det er altså bare én diskurs som har skillelinjen mellom nordmenn og alle flyktninger som den toneangivende skillelinjen. De ulike toneangivende skillelinjene er hovedkjennetegnene ved de ulike diskursene, også fordi de er mest relevante for diskursenes foreskrevne politikk. Oppsummert definerer jeg i denne oppgaven en diskurs som et system for frembringelse av utsagn og praksiser, som er basert på en toneavgivende skillelinje som setter to menneskegrupper opp mot hverandre og foreskriver riktig politikk ut ifra denne foretrukne gruppeoppstillingen. I asyldebattene holder det ikke bare å dele inn gruppene og sette dem opp mot hverandre, man støtter seg også på ulike representasjoner for å bygge opp under diskursens foretrukne gruppeinndelinger. Representasjoner muliggjør diskurser, samtidig som de begrenser dem. "Det vil finnes en rekke formelle og uformelle praksiser som bærerne trekker på for å opprettholde en

20 gitt avgrensning av en diskurs, i betydning hvilke representasjoner som tillates å inngå i diskursen" (Neumann, s. 61, 2010). En diskurs vil altså ofte bestå av flere representasjoner, hvor en er dominerende. Neumann kaller representasjoner for "de viktigste pakkene av virkelighetskrav som en diskurs består av" (2010, s. 33). Slik jeg forstår det, består enhver representasjon av flere betegnere som utgjør et fullstendig meningsfylt system. Disse representasjonene er virkelighetsframstillinger som fremhever noen aspekter ved begreper, mens de skjuler andre. De består av stereotypier, og fungerer forenklende. Slik jeg forstår dem, er representasjoner også ofre innleiret i større utenforstående måter å snakke på. De låner fra andre kjente begrepsfelt for å kunne forenkle et annet. De fremtredende representasjoner vil ofte dukke opp i flere forskjellige diskurser, siden de fremstiller avgjørende hensyn som blir tatt i debatter. Derfor kan ulike diskurser, men ulike toneangivende skillelinjer, støtte seg på den samme typen representasjon, men fortsatt foreskrive ulik handling. Et eksempel fra analysen kan bringe klarhet i dette. En vanlig representasjon i asyldebatter er en juridisk representasjon. Denne representasjonen låner begreper fra det juridiske feltet for å omtale det asylpolitiske feltet. I denne representasjonen reduseres asylfelt til et juridisk spørsmål hvor man skal ta hensyn til konvensjoner, lover og rettigheter i utformingen av politikken. Ved å presentere asylspørsmålet som et juridisk spørsmål, utelukkes andre måter å se det på – for eksempel som et spørsmål om medmenneskelighet eller ressurser. Juridisk representasjon er fremtredende både i 1994 og 2015. To ulike diskurser fra debatter om innføringen av visumplikten for bosniere støtter seg på den juridiske representasjonen. Selv om de bruker samme representasjonen, fremstiller den ene diskursen innføringen av visumplikten for bosniere som et angrep på asylretten, og den andre som en måte å hegne om den, fordi de har ulike gruppeinndelinger.

21 3. 1. 3 Hovedantakelser i poststrukturalistisk diskursanalyse

I denne delen redegjør jeg for hovedantakelser i poststrukturalistisk diskursanalyse som er relevante for denne oppgaven. Denne oppgavens definisjonen av diskurs og representasjon ligger til grunn for redegjørelsen. Vi har bare adgang til virkeligheten gjennom diskurser. Mennesker og hendelser inneholder ikke betydning i seg selv – det er gjennom diskursive kategorier og representasjoner de får betydning(er). De diskursive inndelingene av mennesker gjør at vi ser på ulike grupper av mennesker med ulike linser, på grunn av disse kategoriene. Dette er fordi all menneskelig erkjennelse skjer gjennom språket, "siden språk legger seg mellom mennesket og verden" (Neumann, 2010, s. 23). Det at vi ser alle mennesker gjennom diskursive kategorier gjennomsyrer både hvordan vi omtaler dem, og hvordan vi behandler dem. Diskurs er både et språklig og et materielt fenomen, og "[h]ovedpoenget med diskursanalyse er å frembringe en metode som kan analysere det språklige og det materielle i et helhetsperspektiv" (Neumann, 2002, s. 81). I stedet for å forstå diskurs bare som en språklig variabel blant mange andre variabler som påvirker handlingen, ser den poststrukturalistiske diskursteori på diskurs som konstituerende både for språk og for handling. Vi hadde ikke hatt noe å tolke uten ytre inntrykk, men uten tolkingsmekanismer hadde heller ikke ytre inntrykk gitt mening. Derfor henger det ideasjonelle og det materielle sammen så tett. Dette rokker ved et grunnleggende skille mellom det ideasjonelle og det materielle som finnes innen vestlig vitenskapsfilosofi (Hansen, 2006, s. 21-22). Ut fra en slik forståelse er forholdet mellom diskurs og politikk i poststrukturalistisk diskursanalyse ikke kausalt, men "gjensidig konstituerende", siden de to er "diskursivt sammenkoblet" (Hansen, 2006, s. 28). Dette innebærer at de diskursive gruppeinndelinger og representasjoner som understøtter dem identifiserer aktører og objekter og foreskriver praksis samtidig. Både det språklige og det sosiale er dermed regulert av de samme diskursene. Et eksempel kan være å se på politiske diskurser. Ytre hendelser må først tolkes politisk for at de skal komme opp på den politiske dagsordenen. I

22 denne tolkningen konstruerer man politiske problemer, subjekter og objekter, samtidig som de konstruerer politiske løsninger. Problemforståelse og løsningsforslag henger tett sammen, så tett at det er vanskelig å skille dem. Et eksempel på dette er to diskurser som Lene Hansen (2006) identifiserte i vestlige diskusjoner om militær intervensjon på Balkan på 90- tallet. Den første kaller hun for den eldgamle hat-diskursen, og den andre for genocid-diskursen. I den eldgamle hat-diskursen er balkansk identitet forbundet med voldelighet, hat og primitive stammesamfunn. Balkan er det motsatte av Vesten og sivilisasjonen, den er essensielt voldelig, og derfor er det ikke noe poeng for vestlige makter å blande seg inn i konflikten. I genocid-diskursen, derimot, skiller man mellom bosniske ofre og serbiske angripere. Denne diskursen legger opp til vestlig intervensjon som moralsk nødvendig for at de bosniske ofrene skal bli reddet. Disse to diskursene viser hvordan forståelsen av identiteter og problemer henger tett sammen med foreskreven politikk. Derfor er poststrukturalismens brudd med kausalitet ikke et resultat av dårlig eller svakt forskningsdesign, men et epistemologisk og ontologisk valg (Hansen, 2006, s. 28). Sosiale grupper kan aldri ha fullstendig faste betydninger, og det foregår stadig en diskursiv kamp om betydningstilskrivelsen. I samfunnsdebatter foregår det en kamp mellom ulike diskurser og representasjoner om å bli den hegemoniske betydningstilskrivelsen. "En diskurs [og en representasjon] er fastleggelse av betydning innenfor et bestemt domene" (Jørgensen & Phillips, 1999, s. 36). Dette betyr at diskurser og representasjoner prøver å oppnå regularitet. "[De] er et forsøk på å stanse tegnenes glidning i forhold til hverandre og dermed et forsøk å skape entydighet" (ibid.). Den diskursive kampen skjer mellom diskurser, men det er diskursbærernes utsagn og handlinger som medierer denne kampen. Dette er fordi det hadde ikke fantes noen diskurser uten mennesker. Mennesker støtter seg vanligvis på en diskurs, og ved å gjøre dette viderefører de diskursen. De kan også støtte seg på flere ulike diskurser og representasjoner, og kombinere dem. Likevel skjer den diskursive kampen om

23 fastleggelsen av betydning ikke mellom mennesker, men mellom diskurser og representasjoner. Diskursanalyse sikter mot å avdekke denne kampen. Det at sosiale grupper er konstruerte viser at de er kontingente, men det innebærer ikke at de er enkle å endre. Diskursteori ser også på de stabile betydningstilskrivningene som opprettholdes på tvers av diskurser, og som det for tiden ikke er strid om. Disse tilskrivninger er så aksepterte og vanlige at de blir naturaliserte, de blir sedimenterte. De naturaliserte diskursene kaller Laclau for objektive (1990, s. 34-35). Objektive tilskrivninger anses her for å være ideologi, siden de ikke blir kritisert og blir tatt for gitt. For eksempel spiller Høykommissæren for flyktninger en hegemonisk rolle i forskrivelsen av hva som er riktig asylpolitikk. Kommissæren uttaler hvem som kan kalles for flyktninger til enhver tid, og foreskriver rettmessig behandling av flyktninger. Slik danner Kommissæren den politiske forståelsen av flyktninger samtidig som den foreskriver den riktige praksisen rettet mot dem. Likevel kan også objektive betydningstilskrivelser bli utfordret og miste sin objektive status. I analysen viser jeg hvordan den nye innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) stiller spørsmålstegn ved Høykommissærenes hegemoniske rolle. Struktur spiller en viktigere rolle enn aktører. Selv om tegnenes betydning er kontingent i diskursteori, står ikke aktørene helt fritt til å plukke eller konstruere betydninger etter eget ønske. Mange betydningstilskrivninger henger fast, mens andre er litt løsere. Til og med blant dem som er løsere, er enkeltindivider avhengige av tidligere betydningstilskrivninger. På denne måten spiller strukturer viktigere rolle enn aktører i poststrukturalistisk diskursanalyse. Her er et individ ikke en uavhengig enhet, men heller en produkt av språklige og sosiale krefter. Subjektbegrepet i diskursteori har vært inspirert av Jacques Lacans subjektbegrep (Jørgensen & Phillips, 1999, s. 54-55). Ifølge ham er ideen om en helhetlig aktør en fiksjon. Individer er heller fragmenterte, og delvis strukturerte av diskursene. Imidlertid er det ikke slik at denne struktureringen er total. Det finnes ulike diskurser og representasjoner,

24 og individer støtter seg på disse ulike strukturer når de danner holdninger, og tar beslutninger. Det finnes ulike diskurser og representasjoner, og noen av dem kan gjennom tid utvikle seg til å bli mer dominerende, mens andre kan forsvinne. Men betyr dette at det eneste enkeltaktører og enkelttekster kan gjøre er å velge mellom allerede serverte diskurser og representasjoner? Iver Neumann påpeker at "flere diskursanalytikere har balet med dette problemet" (2010, s. 94). Han kommer frem til at noen få tekster og aktører kan få bred oppslutning for sine ideer og dermed endre tankemåter og diskurser. Disse tekstene samler ofte de løse trådene på en innsiktsfull og tiltrekkende måte, som gjør at de får en avgjørende rolle for fremtidige tankemåter. Flyktningkonvensjonen fra 1951 er et eksempel på hvordan en enkel tekst kan endre tankemåter, og den viser navngivningens politiske og symbolske makt. Ved å gi navn og identitet til verdens flyktninger, og ved å foreskrive hvordan stater skal forholde seg til dem, skapte denne konvensjonen en hel ny sosial gruppe. Den konstruerte rett og slett kunnskap om disse menneskene og endret samtidig verdenssamfunnet.

3. 1. 4 Den moderate og den radikale andre

I denne oppgaven har ulike diskurser ulike toneangivende skillelinjer, som definerer hvilke grupper settes opp mot hverandre og prioroteres. Som sagt skiller man i asyldebattene mellom nordmenn og flyktninger, men man skiller også mellom ulike typer flykninger – afghanske og syriske, og syriske som har kommet via et europeisk land og syriske som har kommet via Russland. En gruppes grense begynner hvor en annen gruppes grense slutter, og alle disse gruppene finnes ikke uten hverandre, siden de definerer hverandre. De andre defineres ved å ikke være oss, de er motsatte av oss. Likevel er ikke skillet mellom oss og andre bare en svarthvit dikotomi. Lene Hansen (2006, s. 37-41) skriver om to typer av andre, som jeg anser for å være relevante for analysen av den norske forståelsen av flyktninger – den radikale andre og den moderate andre. Den radikale andre kjennetegnes av å være vesentlig forskjellig fra oss, den er det motsatte av oss, den er utenfor oss. Den moderate andre er

25 også forskjellig fra oss, men er likevel en del av oss. Den moderate andre er annerledes, men innenfor. Disse to typer av andre beskriver godt den norske forståelsen av syrere og bosniere. Syrere er utenfor Europa, de er annerledes, og representerer den radikale andre. Bosniere er derimot innenfor Europa, men likevel ikke en del av oss, og derfor er den moderate andre. I konkrete utsagn blir bosniere og syrere situerte i mer kompliserte nettverk av identiteter enn bare den andre som er utenfor og den andre som er innenfor. Derfor omtales disse to kategoriene som idealtyper som konkrete utsagn i ulike grad lever opp til. Likevel mener jeg at de to idealtypene av andre kartlegger godt ulike grader av annerledeshet som bosniere og syrere inntar i forhold til nordmenn. For å understøtte dette presenterer jeg i den kommende delen to banebrytende verk om den radikale og den moderate annerledesheten, Edward Saids Orientalisme (1978) og Maria Todorovas Imagining the Balkans (2009). I Orientalisme viser Said (1978) hvordan vestlig imperialisme er forankret i en diskurs om den ville og underutviklede Orienten, som er en motsetning til den rasjonelle og utviklede Vesten. Orientalisme er basert på sitt motsetningsforhold til Oksidenten, eller Vesten. Orienten er himmelegnen hvor Solen stiger opp, mens Oksidenten er himmelegnen hvor Solen går ned. Orienten er usivilisert, primitiv og vill, forbudt og styrt av erotisk lyst og følelser, mens Oksidenten er sivilisert, kultivert, fornuftig og styrt av rasjonalitet. Vesten er utviklet, mens Østen er underutviklet, eller under utvikling. Dette viser tidsaspektet i definisjonen på Vest og Øst. Mens Vesten er nåtiden og fremtiden, er Østen fortiden. Slik avspeiler Vesten seg i Østen, og Vesten er den aktive parten mens Østen er passiv. Oksidenten og Orienten definerer dermed hverandre ved å være fullstendig motsatte, og Østen er Vestens radikale andre. Hvis vi reiser vestover til Balkan er bildet mer komplisert. Saids verk har inspirert Maria Todorovas (2009) studie om vestlige oppfatninger av Balkan. Disse oppfatningene har hun gitt et passende navn til, nemlig balkanisme. På samme måte som orientalisme, er balkanisme en samling av ideer og

26 definisjoner av den andre, men av den balkanske andre. I likhet med det orientalistiske betegner det balkanske noe som er grusomt, grovt, ustabilt og uforutsigbart, som er det motsatte av den europeiske renheten, ordenen, selvkontrollen og effektiviteten. Til forskjell fra orientalismen danner ikke balkanisme en like tydelig dikotomi som mellom Øst og Vest. Balkanisme er et transitivt begrep, en overgangstilstand. Vesteuropeere tenker ofte om Balkan som en bro mellom to verdener, som ikke fullstendig hører til noen av dem. Denne broen forbinder det som er utviklet og uutviklet, sivilisert og vilt, rasjonelt og følelsesstyrt. Denne overgangsposisjonen mellom det ottomanske og det europeiske, fortiden og fremtiden, er definerende for Balkan, som er Europas moderate andre. Både Saids og Todorovas analyser bygger på et strukturalistisk grunnlag hvor elementene, som er en del av et større struktur, får sin betydning i forhold til hverandre. Identitet er grunnleggende relasjonell og bygges ved sammenligninger. Mens Orient er det motsatte av Oksident, er Balkan for Vesten den indre andre, noe som både er annerledes fra det europeiske, men kan også være en del av det. Dette er et uttrykk for gradert annerledeshet. Mens både Balkan og Midtøsten er annerledes fra Vest-Europa, er likevel Midtøsten mer annerledes og fremmed enn Balkan. I den foregående redegjørelsen av de to begrepene fokuserte jeg på hvordan mennesker fra ulike kontinenter kan bli tillagt ulike grader av annerledeshet, og hvordan Balkan ofte forstås som den moderate andre, og Midtøsten som den radikale andre. Men også mennesker fra samme område kan være forstått som mer eller mindre andre. I analysedelen viser jeg hvordan noen diskurser bygger på en fremstilling av bosniske flyktninger som den radikale andre, mens andre bygger på en fremstilling av bosniske flyktninger som en del av oss, altså den moderate andre. Jeg viser også hvordan forståelsen av bosniere som moderate eller radikale andre hadde mye å si for hva slags handling som ble ansett for å være riktig. Derfor er begreper den radikale andre og den moderate andre ikke bare en del av sammenstillingen av omtalen av

27 bosniske og syriske flyktninger, men også en del av analyser av de enkelte debattene.

3. 1. 5 Avslutning

Siden vi er vant til å snakke på en viss måte, anser vi diskursive gruppeinndelinger, og språklige representasjoner av virkeligheten som noe gitt og objektivt, som sunn fornuft. Det som kjennetegner sunn fornuft er at den er vanskelig å bli klok på. Den er litt som nesene våre. Selv om øynene våre alltid ser nesen, sensurerer hjernen den bort. Dette er fordi hjernen filtrerer bort alt som ikke er ny eller nyttig informasjon. Vi trenger ikke å bli oppdatert om nesene våre, og derfor blir vi heller ikke det. Meningene som hører til sunn fornuft står rett foran nesene våre, så nært at vi ikke engang kan eller vil se dem. Det er godt å kunne fremstille et så abstrakt begrep som diskursanalyse ved å snakke om noe som vi kjenner så godt, som øynene og nesene våre. Denne analogien sammen med dens betydningsoverføringer bidrar i konstruksjonen og forståelsen av begrepet diskursanalyse. Metaforer med sine betydningsoverføringer skaper og forenkler abstrakte begreper, og den kommende delen skal redegjøre for de kognitive mekanismene bak metaforenes betydningsoverføringer.

3. 2 Metaforteori

Kognitiv lingvistikk er en gren innenfor lingvistikken som undersøker hvordan mennesker tenker. Den undersøker hvordan mening skapes i språket for å kunne si noe mer om hvordan mening skapes generelt (Croft & Cruse, 2004). Det som skiller kognitiv lingvistikk fra andre skoler innenfor språkforskningen, er antakelsen om at språklige kognitive evner ikke er adskilt fra ikke-språklige kognitive evner. I kognitiv lingvistikk er språklige kognitive prosesser tett knyttet til andre kognitive prosesser, da de er en del av den samme tankeprosessen. Kognitive lingvister mener at generelle kognitive strukturer i

28 bevisstheten avspeiles i språket. Derfor analyserer de konkret språkbruk for å kunne si noe mer om de kognitive strukturene som står bak den. En vesentlig del av denne lingvistikkgrenen har undersøkt hvordan mennesker bruker metaforer for å skape og forstå abstrakte fenomener (Lakoff og Johnson, 1980, norsk utgave 2003; Gibbs, 1994; Kovecses, 2007, 2010; Fauconnier & Turner, 2008). Ordet metafor stammer fra gresk, hvor meta betyr over og pherein betyr å føre, altså handler metaforer om å overføre. Metaforer skjer når man beskriver og forstår en ting ut fra en annen. I kognitiv lingvistikk er metaforer ikke bare retoriske utbroderinger, men sentrale aspekter ved menneskers tankeprosesser. Det er den kognitive lingvisten George Lakoff som virkelig har satt studiet av metaforer på dagsorden. I den banebrytende boken Metaphors we live by, påpeker han og Mark Johnson hvordan menneskers "begrepssystem, som vi både tenker og handler ut fra, er grunnleggende metaforisk" (2003, s. 7). Mennesker anvender konkrete fenomener for å skape og forstå abstrakte fenomener, da veldig mange fenomener ikke har en referent i virkeligheten som vi kan ta på eller lukte. For eksempel er det ingen opplagte referenter for betegnelser som kjærlighet, makt og angst på samme måten som man har tegnet sten for referenten sten. Metaforer gjør det imidlertid mulig for oss å fylle disse tomme fenomenene med innhold. I denne delen forklarer jeg hvordan metaforiske betydningsoverføringer fungerer, og jeg redegjør for to tilnærminger til metaforanalyse: den kognitive og den pragmatiske.

3. 2. 1 Metaforiske overføringer

For å forklare metaforiske overføringer skal jeg vise til et ofte brukt eksempel fra Lakoff og Johnson (2003). Eksempelet handler om hvordan diskusjoner ofte omtales metaforisk som krig. Man henter kunnskap om kriger og kamp, og overfører denne kunnskapen til å gi mening til begrepet diskusjon. Noen av eksemplene på de konkrete uttrykkene hvor dette vises er: "Påstandene dine lar seg ikke forsvare", "Han angrep hvert eneste svake punkt i argumentene mine", "Kritikken hans rammet hardt", "Jeg knuste argumentene hans", "Er du uenig? Ok, fyr løs!" (2003, s. 8). Alle språklige metaforer som står i kursivskrift er

29 konkrete uttrykk som finner sted i språkbruk. Lakoff og Johnson skriver at grunnen til disse språklige metaforene gir mening er fordi det finnes en metaforisk overføring EN DISKUSJON ER EN KRIG3 i vår kognitive systemer (ibid.). Denne metaforiske overføringen (conceptual mapping på engelsk) tar altså tak i det vi vet om fenomenet krig - den legger et kart over dette kildedomenet, og overfører kartet til fenomenet diskusjon, som er måldomenet.

KRIG DISKUSJON kildedomenet måldomenet Figur 1. En metaforisk overføring

EN DISKUSJON ER EN KRIG-overføringen gjør at vi kan vinne og tape diskusjoner, og at vi kan se på dem vi diskuterer med som motstandere. Dermed blir begrepet krig en konstituerende del av begrepet diskusjon, ettersom noen kjennetegn ved kriger blir grunnleggende kjennetegn ved diskusjoner. Overføringen gjør det også mulig for oss å skape og forstå ukonvensjonelle metaforer som for eksempel "Jeg skal krige for å overbevise deg". Denne metaforiske overføringen er en av de viktigste overføringene vi forstår diskusjoner ut ifra, men den er ikke den eneste. For eksempel kan man støtte seg på overføringen DISKUSJON ER EN REISE MOT ET MÅL – "Vi vil gå skrittvis frem", Nå beveger vi oss i feil retning" eller på overføringen DISKUSJON ER

EN BEHOLDER - "Det er huller i argumentasjonen", eller "Det er en overfladisk diskusjon" (Lakoff og Johnson, 2003, s. 86-87). Visse metaforiske uttrykk og overføringer er vanligere enn andre, men man har også en del frihet til bruke ulike metaforer til å fremheve de ønskede aspektene ved begreper. Valg av metaforer synliggjør forståelsen av fenomenet man har og vil fremheve overfor lytterne. For eksempel fremhever overføringen DIKUSJON ER REISE MOT ET MÅL at de som diskuterer, skal gjøre noe sammen, og at de skal komme frem til et mål, som eksempelvis kan være enighet. Denne overføringen innebærer mye

3 SMÅ BLOKKBOKSTAVER betegner i denne oppgaven metaforiske overføringer.

30 mer samarbeidsvilje enn DISKUSJON ER EN KRIG-overføringen, hvor det hele handler om å vinne eller tape. En viktig antakelse i kognitiv lingvistikk er altså at metaforer ikke bare er ordene vi bruker om fenomener, men at de også danner de fenomenene de omhandler. Overføringene avgjør vår forståelse av fenomenene, ettersom kildedomenet er en konstitutiv del av måldomenet. Ved å snakke om diskusjoner som en krig, blir krig en konstituerende del av begrepet diskusjon. Dermed blir det vanskelig tenke seg en diskusjon uten to motstandere som kjemper om å vinne. Metaforiske overføringer er innebygd i menneskers tankeprosesser, og derfor er det umulig å la være å bruke dem. Det er ikke dermed sagt at vi bør la være å reflektere over dem. Selve betydningsoverføringen gjør at noen aspekter ved det abstrakte fenomenet fremheves, mens andre skjules. Derfor kan et metaforisk uttrykk hindre oss i å se aspektene ved fenomenet som ikke dekkes av metaforen. Et klassisk eksempel fra Lakoff og Johnson er at hovedkildedomene vi omtaler diskusjoner med kunne ha vært dans heller enn krig (2003, s. 8). Da hadde fenomenet diskusjon og måten vi diskuterer og ser på våre meddebattanter, vært helt annerledes. Poenget med metaforteori er at meningstilskrivning i stor grad skjer via meningsoverføring – mennesker knytter sin kunnskap om kjente domener til de ukjente for å kunne forstå og beskrive dem. Men hvor kommer det kjente fra? Lakoff og Johnson (1999) mener det er kroppslige opplevelser som danner utgangspunkt for all menneskelig tenking. De kaller det menneskelige sinnet for legemliggjort (embodied mind på engelsk). Antakelsen om det legemliggjorte sinnet innebærer at våre kognitive systemer som vi snakker, tenker og handler ut ifra i stor grad er bundet til det vi erfarer med våre kropper og i nære omgivelser. Når det gjelder omtalen av andre, har metaforer lenge spilt en rolle i ekskluderingen og fremmedgjøringen av dem. Musolff (2007) har vist hvordan den nazistiske diskursen baserte sin forståelse av jøder på den metaforiske overføringen DEN TYSKE STATEN ER EN SYK KROPP. I denne forståelsen ble jøder

31 omtalt som parasitter som skulle utryddes. Mennesker har god kjennskap til sine kropper, og har en omfangsrik erfaringsgrunnlag når det gjelder det å være syk eller frisk. Angsten for parasitter som kan føre til død, dannet utgangpunktet for handlinger som ble begått mot jøder i løpet av den andre verdenskrigen. Ved å representere dem som parasitter foreskrev denne metaforiske overføringen at den riktige handlingen var å kvitte seg med dem, for overlevelsens skyld. Metaforer i den nazistiske diskursen, og spesielt denne sykdomsmetaforen, illustrerer godt hvordan metaforer kan brukes for å mobilisere menneskers kognitive krefter i rettferdiggjøring av maktbruk og undertrykkelse. Den viser også hvordan metaforer i seg selv kan virke som middel for å legitimere en gjeldende ideologi.

3. 2. 2 Den kognitive og den pragmatiske tilnærmingen til metaforteori

Det finnes to ytterpunkter i tilnærminger til metaforanalyse – den kognitive og den pragmatiske (Charteris-Black, 2004, s. 10-13). Den kognitive tilnærmingen anser metaforbruk for å være en ubevisst refleks. Metaforer er her et kognitiv redskap mennesker bruker for å skape og forstå vanskelige og fjerne fenomener. Den pragmatiske tilnærmingen ser på metaforbruk som et bevisst valg, med overtalelse som mål. Den lakkofianske kognitive tradisjonen fremhever de kognitive og ubevisste mekanismene i undersøkelsen av metaforenes virkninger. Her er metaforiske overføringer vevd inn i språket og tenkningen, og det er umulig å unngå dem. Metaforer anses nærmest som en refleks, som de som snakker ikke er klar over, og som lytterne automatisk blir påvirket av. Dette synet fremhever at siden metaforiske overføringer er innebygd i språklige og tankemessige strukturer, er det lite vi kan gjøre for å endre dem. Hjemmet har for eksempel en sentral posisjon som erfaringsgrunnlag og metafor for nasjonen (Gullestad, 2002, s. 100–101). Det er vanlig å snakke om landet man kommer fra som hjemlandet, og land i nærheten som naboland. I denne hjem-metaforen er man enten inne eller ute av hjemmets sfære. Denne metaforiske overføringen

32 impliserer at nordmenn er inne, mens utlendinger er ute. Den impliserer også at nordmenn er husets vert som bestemmer hvilke gjester som får komme, og hvordan de burde oppføre seg mens de er på besøk. Selv om denne metaforen er banal, understøtter den en nasjonal ideologi ved å etablere en skarp grense mellom nasjonen og utenverdenen, og mellom dem som hører til hjemmet og dem som ikke gjør det. Selv om utgangspunktet for Lakoffs teori er kognitiv, utelukker han ikke at man har en viss selvstendighet i valg av metaforer og metaforiske overføringer. Han har for eksempel oppfordret demokratene i USA til å være flinkere til å bruke metaforer som de er tjent med (Lakoff, 2014). Det er denne typen aktørselvstendighet den pragmatiske tilnærmingen til analysen av metaforer fremhever. Den handler om bevisst metaforanvendelse med overtalelse som mål, og legger vekt på aktørenes intensjoner ved uttalelser. Det pragmatiske perspektivet er tett knyttet til den opprinnelige tolkningen av metaforer som retoriske virkemidler. Metaforer som overbevisningsmidler får lytterne til å se kjente fenomener i nytt lys som de kan relatere seg til. Da Anita Apelthun Sæle (KrF) omtalte Bosnia som "Europas hjerte" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2054), ville hun overbevise andre norske politikerne om å oppheve visumplikten for bosniere. Den pragmatiske tilnærmingen gjør det mulig å analysere konkrete metaforer som retoriske nyvinninger. Men det er slik at også disse kreative metaforene, utplukket for å tjene retorikkens mål, springer ut fra de kognitive strukturene. Det er vanlig å tenke om stater som kropper, og her blir Europa omtalt som en kropp, hvor kroppens viktigste del, hjertet, er i fare. Friheten som den pragmatiske tilnærmingen fremhever, befinner seg altså i større grad på det språklige utsagnsnivået enn på det kognitive.

3. 3 Poststrukturalistisk metaforanalyse

Denne oppgaven fletter sammen teoretiske antakelser og metodologiske redskaper fra poststrukturalistisk diskursteori og metaforteori. Dette kombinerte rammeverket, poststrukturalistisk metaforanalyse, legger opp til en

33 analyse av meningsbrytninger mellom diskurser og representasjoner, og en analyse av metaforer som et vindu inn til disse brytningene. I dette delkapittelet argumenterer jeg for hvorfor det er hensiktsmessig å kombinere poststrukturalistisk diskursanalyse og metaforteori. Først viser jeg til tidligere forskning som kombinerer diskursanalyse og metaforteori, samt peker på en mangel ved denne forskningen. Videre viser jeg til likheter mellom poststrukturalisme og metaforteori, men også til noen områder hvor de skiller lag. Til slutt viser jeg hvorfor det er hensiktsmessig å anvende poststrukturalistisk metaforanalyse i undersøkelsen av innvandringsdebatter.

3. 3. 1 Poststrukturalistisk diskursanalyse og metaforanalyse

Flere lingvister og diskursanalytikere har fått øye på likheter i kognitiv metaforteori og diskursanalyse og har etterlyst utvikling av en kognitiv tilnærming til diskursanalyse (van Dijk, 1993; Wodak, 2006; Chilton, 2004; Hart, 2010). Mange interessante og innsiktsfulle verk, som omhandler politikk, har tatt denne oppfordringen på alvor og anvendt et teoretisk og metodologisk rammeverk som de kaller for kritisk metaforanalyse.4 De fleste av forfattere bak disse verkene har bakgrunn i lingvistikken, som gjør at deres analyser er tettere knyttet til metaforanalyse og lingvistisk diskursanalyse, enn til samfunnsvitenskapelig diskursanalyse. Denne metaforforskningen etterlater oss ofte med en god oversikt over ulike metaforer og metaforiske overføringer, men uten en helhetlig forståelse av diskurser, og hva de gjør med samfunnet. Selv om disse analysene viser hvordan metaforer fordrer mening og handling, mangler de ofte en velutviklet teori om dynamikken mellom diskurser og sosiale praksiser. Derfor mener jeg at en tverrfaglig kombinasjon av samfunnsrettet diskursanalyse og metaforanalyse er nødvendig for å løfte blikket fra metaforer til en helhetlig forståelse av politiske veiskiller. Lakoff og Johnson (1999, s. 463) refererer til Foucault når de skriver at menneskelig tenking er begrenset av våre kognitive systemer. Vi tenker

4 Noen eksempler på disse studiene er: Charteris-Black, 2004, 2011; Chilton og Lakoff, 1995; Chilton, 1996; Ferrari, 2007; Goatly, 2007; Lakoff, 1991, 2002, 2010; O`Brien, 2009; Semino og Masci, 1996; Steuter og Wills, 2010.

34 innenfor de rammene disse systemene setter, men de muliggjør også at vi i det hele tatt kan tenke. Poststrukturalisme og metaforteori er begge forankret i lingvistisk relativisme, hvor man antar at språk påvirker hvordan mennesker tenker. I begge teoriene er språket, tenkingen og handlingen tett forbundet. Poststrukturalisme og kognitiv metaforteori har også ganske like syn på forholdet mellom aktør og struktur. I poststrukturalisme er aktører bundet til ulike diskursive strukturer, men kan også veksle mellom dem. Også i metaforteori er aktører bundet til etablerte metaforiske overføringer, men det finnes en viss kognitiv fleksibilitet, som gir oss en del frihet til å omtale fenomener på ulike måter. Dette vises i at vi har flere metaforiske overføringer for noen av de viktigste fenomenene, og det å veksle mellom dem innebærer at man kan legge vekt på ulike sider ved disse fenomenene. Aktører kan velge mellom ulike overføringer for å legge vekt på bestemte aspekter ved fenomener, men i hvor stor grad kan de skape nye forbindelser? Som i poststrukturalisme er ikke dette rommet så stort, og det er hovedsakelig begrenset til innflytelsesrike tekster og personer som skaper nye metaforiske overføringer som er gode å tenke med. Likevel viser metaforteori til et annet frihetsrom som er større, og det er faktisk språkbruk. Der kan aktører bruke nye og kreative språklige metaforer for å oppnå retoriske mål. Selv om poststrukturalisme og metaforteori har mye tilfelles, kommer de to teoriene fra ulike fagtradisjoner, som gjør at de skiller veier et par steder. Lakoff og Johnson (1999, s. 463-467) kritiserer flere punkter ved poststrukturalisme, som er viktige å avklare før jeg konkluderer med at det er fruktbart å kombinere poststrukturalistisk diskursteori og metaforteori. Jeg redegjør først for en kritikk jeg støtter opp under, og så for to andre jeg mener er mindre treffende. Lakoff og Johnson (1999, s. 464-465) kritiserer den poststrukturalistiske antakelsen om at alt er arbitrært, fullstendig relativt og historisk kontingent. De mener at hoveddelen av språket hverken er fullstendig arbitrært eller fullstendig forutsigbart, men et sted imellom. Det er ikke fullstendig tilfeldig at man kaller flyktninger for flyktningstrømmen, og at man låner fra domenet vann

35 i bevegelse når man snakker om store grupper av mennesker som er i bevegelse. Metaforer og meningstilskrivelser er motiverte av våre fysiske opplevelser, og derfor er de ikke fullstendig arbitrære, men de er heller ikke gitte. Det er ikke gitt at man skal omtale flyktninger som en sykdom som truer den nasjonale kroppen. Lakoff og Johnson kritiserer poststrukturalismes sterke relativisme, da de selv støtter seg på en svakere variant av relativisme. Ikke alt er tilfeldig, men det finnes et stort rom for variasjon. Jeg er enig i denne kritikken, og derfor mener jeg at for å kombinere metaforteori og poststrukturalisme er man nødt til å myke opp poststrukturalismens antakelse om at alt er arbitrært. Videre kritiserer de den poststrukturalistiske antakelsen om at tegnenes mening kun skapes av strukturelle binære opposisjoner (1999, s. 465-466). Denne kritikken forveksler strukturalisme og poststrukturalisme. I poststrukturalisme er man ikke i like stor grad bundet av de formelle binære opposisjonene som i strukturalismen. Som vi så i delen om den moderate og den radikale andre, skriver Hansen at det ikke er slik at alle tekster konstruerer identitet gjennom en slavisk sidestilling av selvet og andre (2006, s. 44). Betydningstilskrivelser er ikke bare resultater av enkle dikotomier, de er heller situert i et nettverk av identiteter (Hansen, 2006, s. 40). Derfor mener jeg at denne kritikken av poststrukturalismen ikke yter den rettferdighet. Til slutt kritiserer Lakoff og Johnson (1999, s. 466) også det at vitenskap ikke har en privilegert posisjon i poststrukturalismen. De kritiserer antakelsen om at vitenskap bare er en blant mange narrativer, og at alle lesninger av tekster er like gode. Også denne kritikken er basert på en misforståelse av poststrukturalisme. Det poststrukturalister sier, er at de er åpne for nye og andre tolkninger av samme tekster og diskurser, da ulike problemstillinger og ulike lesere kan legge vekt på ulike aspekter ved tekstene. En lesning utelukker ikke alle andre (Hansen, 2006, s. 45). Dette betyr ikke at kravene om å lese nøye og være oppmerksom meningstilskrivninger og brytninger ikke gjelder i en poststrukturalistisk analyse. Hvis en analytiker overser viktige tekster eller mistolker betydningen, blir hennes analyse selvsagt dårligere, også innen poststrukturalisme. Poenget er å vise ydmykhet når det er snakk om så delikate

36 spørsmål som tolkning av mening. Derfor mener jeg heller ikke at denne kritikken holder mål.

3. 3. 2 Poststrukturalistisk metaforanalyse og vestlige debatter om innvandring

Metaforer er spesielt gode vinduer inn i menneskers sinn, og samfunnets ideologi, fordi de er innebygd i måten vi tenker på. Til og med dette utsagnet baserer seg på en metafor om at våre tankemåter er en bygning som metaforer er en vesentlig del av, og som ikke kan fjernes. Det går nesten ikke an å si noe om abstrakte fenomener uten å støtte seg på metaforer. Likevel er de ikke nøytrale avspeilinger av den samfunnsmessige virkeligheten, men er med på å skape hvordan vi ser på den. De fungerer som ideologiske kognitive filtre, som forenkler komplekse fenomener på en måte som tjener noen mer enn andre. Hva metaforene fyller de abstrakte fenomenene med, har mye å si for hva vi tenker om disse fenomenene og hvilke handlinger vi anser for å være legitime og riktige. I poststrukturalistisk metaforanalyse dekonstruerer man metaforer som bygger opp språklige fenomener, for å si noe om hvordan vi tenker om disse fenomenene, og hvilken handling denne tenkingen foreskriver. Hensikten er å avdekke og dekonstruere gjeldende meningstilskrivninger, og å se hva de gjør med oss og samfunnet vårt. I denne oppgaven anvender jeg poststrukturalistisk metaforanalyse for å analysere debatter om to innstramningsvedtak i asylpolitikken. Situasjonen flyktningene er i, hvordan de skal behandles og hva Norge skal gjøre er ikke gitt, men fortolkes og konstrueres stadig. Norske myndighetene måtte først bli oppmerksomme på, og fortolke flytkningbølgene, for at de skulle få de politiske følgene som de fikk. I denne fortolknings- og konstrueringsprosessen tyr man ofte til metaforer for å fremstille abstrakte begreper. Flyktningene i seg selv er ikke abstrakte. De er mennesker som man kan se, snakke med og bo ved siden av. Likevel blir de til noe abstrakt når man snakker om flyktningene som helhet, og asylpolitikken som skal rettes mot denne helheten. Dette er fordi man ikke snakker om enkelte individer, men om en hel gruppe mennesker som man

37 forestiller seg. På denne måten handler asyldebatter mer om abstrakte forestilte grupper enn om faktiske enkeltmennesker. Derfor ser jeg i oppgaven på konsekvensene av det å omtale flyktninger metaforisk, på følger av å kalle dem for bølger. Tidligere metaforforskning har vist hvordan man i Vesten ofte omtaler ikke-vestlige innvandrere som noe annet enn bare mennesker, nettopp ved hjelp av metaforer. El Refaie (2001) har vist hvordan flyktninger i Østerrike vanligvis omtales metaforisk som vann og som en invasjonshær. Hun har antydet at disse overføringene er vanlige og naturaliserte, siden de også fantes i avisartikler som var for en mer åpen innvandringspolitikk. Charteris-Blacks (2006) har analysert høyresidens omtale av innvandrere i Storbritannia. Han har vist at landet systematisk ble omtalt som en beholder, mens innvandrerne ble omtalt som en naturkatastrofe som truet med å trenge inn i beholderen. I denne artikkelen har han vist hvordan dette metaforiske scenarioet rettferdiggjorde høyresidens strenge innvandringspolitikk. I USA har Santa Ana (1999) funnet metaforiske overføringer INNVANDRERE ER SYKDOM, BYRDE, SKITTENHET, HÆR,

FARLIG VANN og UGRESS. Hans hovedfunn er imidlertid at den dominerende overføringen INNVANRERE ER DYR har vært grunnlaget for en rasistisk diskurs om innvandrere. Cunningham-Parmeter (2011) har sett på hvordan USAs høyesterett ofte omtalte innvandring som en oversvømmelse og invasjon, og han har vist hvordan dette ikke bare påvirket enkelte juridiske avgjørelser, men også den brede debatten om innvandrere.

3. 4 Avslutning

Poststrukturalistisk metaforanalyse er en teoretisk og analytisk god tilnærmingsmåte som står trygt på et fortolkende vitenskapssyn, og som er godt egnet for analyse av diskurser om fremmedes plass i egne land. Metaforteori er en konkret teori om hvordan den metaforiske meningstilskrivelsen finner sted. Den tilfører poststrukturalistisk metaforanalyse teoretiske antagelser om metaforenes virke. Metaforenes makt

38 ligger i at de blir en del av sunn fornuft, altså blir naturaliserte, slik at man ikke lenger legger merke til at man bruker dem. Siden metaforer skaper og opprettholder skjeve forestillinger om abstrakte grupper av mennesker, som i sin tur foreskriver hva som er riktig og gal handling, har de ideologiske effekter og er derfor viktige å undersøke. Den poststrukturalistiske delen av metaforanalyse bidrar med sin forståelse av kampen mellom ulike diskurser og representasjoner. Diskurser er i denne oppgaven definerte som systemer for frembringelse av utsagn og praksiser, som er basert på en toneavgivende skillelinje som setter to grupper mennesker opp mot hverandre og foreskriver riktig politikk ut ifra denne foretrukne gruppeoppstillingen. Representasjoner av virkeligheten støtter opp disse oppstillingene ved å overføre begreper og betydninger fra andre felt til asylfeltet. Poststrukturalisme bidrar også med en fortolkende tilnærmingsmåte til tekstanalyse. Metaforer som både et resultat av kroppslige og kulturelle erfaringer bærer med seg en betydelig betydningsbagasje og bør av den grunnen behandles forsiktig i analysen. Derfor teller man ikke metaforer i poststrukturalistisk metaforanalyse, men prøver å forstå dem ved å tolke dem. Poststrukturalistisk metaforanalyse viser hvordan metaforer organiserer forståelsen av ulike grupper av mennesker og gir forrang til visse grupper og visse politiske standpunkt. Den setter den konkrete metaforbruken i kontekst og gir retningslinjer for analyse av metaforer, representasjoner, diskurser og handlinger. Et eksempel fra analysen er behov-diskursen, som er den dominerende diskursen i debatter om innstramninger i utlendingsloven fra 2015. I denne diskursen blir flyktninger med behov for beskyttelse stilt opp mot dem uten behov for beskyttelse. Mens den første gruppen vanligvis ble representert som mennesker, blir den andre gruppen metaforisk representert som ubehagelig kraft så som press som øker og belastninger. Det at den ene gruppen bare ble omtalt som mennesker, mens den andre ble metaforisk omtalt, bidro til å skape og opprettholde gruppeoppstillingen, og samtidig foreskrev riktig handling – mens mennesker skulle behandles på en menneskelig måtte, var den foreskrevne handlingen mot flyktningpresset, å lette

39 det. Derfor legger ikke poststrukturalistisk metaforanalyse bare opp til en deskriptiv analyse, men også til en analyse av hvordan metaforer, representasjoner og diskurser bidrar til konstruksjonen av den sosiale verdenen, og foreskriver handling.

40 4 Metode og forskningsdesign

I denne delen redegjør jeg for hvordan analysen er lagt opp og gjennomført. Først viser jeg den konkrete fremgangsmåten og frem-og-tilbakeprosessen enhver fortolkende analyse av tekst går gjennom (4. 1). Deretter diskuterer jeg forskerens rolle i diskursanalyse og drøfter min egen situering (4. 2). Til slutt redegjør jeg for forskningsdesignet, valget av casene og utvalget av tekstene (4. 3).

4. 1 Fremgangsmåte

I det forrige kapittelet forklarte jeg hvordan undersøkelse av de diskursive gruppeinndelingene og metaforene som støtter opp under disse gruppeinndelingene kan belyse hvordan fremmedes plass i egne land konstrueres og forstås. Den poststrukturalistiske tilnærmingen legger opp til en tolkende fremgangsmåte, hvor jeg som forsker skal lese relevante tekster for å spore gjennomgående metaforer, representasjoner og diskurser. Men hvordan går man helt konkret frem i analysen av diskurser og metaforer? Neumann (2010, s. 50-70) foreslår en trestegstilnærming, som har inspirert fremgangsmåten i denne oppgaven. I hans første steg skal man velge og avgrense diskursen man vil undersøke. For ham er en diskurs knyttet til et tema, et politisk felt. Denne oppgaven er tematisk avgrenset til innstramningsdebatter i asylpolitikken. I denne oppgaven er en diskurs en systematisk gruppeinndeling som gjennomsyrer måten man snakker, tenker og handler på. Derfor handler det første steget her om å identifisere hvilke ulike gruppeinndelinger som finnes, hva som er politisk relevante

41 gruppeoppstillinger og hvilken politikk de ulike gruppeoppstillingene foreskriver. I steg to skal man "sette opp en inventarliste over de representasjoner som finnes i diskursen" (Neumann, 2010, s. 60). Ulike representasjoner er ulike virkelighetsforståelser. De er idealtyper som uttrykker koherente verdensanskuelser og identitetstilskrivninger ved å fremheve et aspekt ved fenomenet de omtaler. Representasjonene låner ofte sin indre logikk fra andre felt – de er innleiret i større utenforstående felt. Ved å for eksempel overføre en økonomisk logikk til asylspørsmålet låner man begreper, antatte årsakssammenhenger og normer fra et nyliberalistisk økonomisk felt. Det vil ofte finnes flere representasjoner i politiske diskurser, da politikk skjer når flere virkelighetsframstillinger kjemper om hegemoni. Likevel kan ikke hva som helst være en representasjon, og det er nødvendig å dokumentere at representasjonsavgrensningen er rimelig ved bruk av eksempler fra empirisk materiale. Etter å ha gjort det, er det bare steg tre som er igjen. Dette steget handler om å se hvilke representasjoner som er mest dominerende, og hvor varige trekk ved de identifiserte representasjonene er. Dette gjør jeg i kapittel 6, hvor diskursene og representasjonene fra de to debattene blir sammenstilt. Selv om Neumann ønsker å vise hvordan man helt konkret skal gjennomføre en diskursanalyse, skriver han ingenting om hvordan man skal spore hvor diskursers og representasjoners grenser går. Det er her metaforer finner sin plass i diskursanalyse. Cameron og Low (1999, s. 88) foreslår også en trestegstilnærming til metaforanalyse. Mens Neumanns analysetilnærming går fra toppen og nedover, går Cameron og Lows tilnærming derimot fra bunnen og oppover. I deres tilnærmingen skal man først samle inn eksempler på metaforer som anvendes for å omtale fenomenet man er interessert i. Dette er språklige metaforer som forekommer i faktisk språkbruk, som i denne oppgaven markeres med kursivskrift. Dette steget innebærer lesning av mange tekster, og det er et deskriptivt steg. Det neste steget innebærer å generalisere de innsamlede metaforene til metaforiske overføringer som danner den kognitive bakgrunnen. Hvis flyktninger konsekvent omtales som flyktningstrømmen og flyktningflommen, og Norges grenser som demninger som

42 sprekker kan man abstrahere til overføringen FLYKTNINGER ER VANN I

BEVEGELSE. Til slutt skal man foreslå tolkingen av de generaliserte metaforiske overføringer for å forstå hvordan konkrete metaforiske overføringer muliggjør og begrenser holdninger og handlinger. Ifølge denne analysetilnærmingen befinner metaforer seg på to nivåer: det konkrete språklige og det kognitive. Musolff (2006) anbefaler at man skal bruke enda et kognitivt nivå i analyser av metaforer i diskurser. Han kaller dette nivået for metaforiske scenarioer, som er sett av antakelser om de typiske aspektene ved et kildescenario som overføres til et målscenario. Overføringsprosessen er lik som hos metaforiske overføringer, den har bare flere komponenter, ettersom det er hele scener som overføres. Kildescenario er vanligvis et enkel og typisk scenario som folk flest har god kjennskap til. Det er kildescenarios typiske deltakere og deres roller, den typiske handlingsgang og evalueringer om hvorvidt utfallene er gode eller dårlige, vanlige eller uvanlige, legitime eller illegitime, som overføres til et mer abstrakt scenario for å beskrive det og forstå det. Scenariooverføringer består av flere metaforiske overføringer og en konkret situasjon. Norske stortingsrepresentanter bruker for eksempel ofte overføringene

NORGE ER ET HUS, MYNDIGHETER ER VERT I HUSET og FLYKTNINGER ER GJESTER når de snakker om asylpolitikk. I et vanlig scenario fra debattene i 1994 er flyktninger gjester som ligger utenfor Norges dør, og dette scenarioet foreskriver at man skal åpne sine dører for å hjelpe dem. I et annet scenario fra 2015 kommer det 100 gjester til huset Norge, og rundt middagsbordet er det bare plass til 10. Fra hverdagslivet vet vi at hvis det bare er ti stoler og mat til ti stykker, er man nødt til å si velkommen til de ti første. På denne måten skiftes den foreskrevne handlingen og ønsket asylpolitikk, ut ifra det konkrete scenarioet. Musolff argumenterer for at det er på scenarionivået og ikke på domenenivået holdningsbaserte tankeskjevheter og politiske preferanser i diskursive fellesskap synliggjøres (2006, s. 14). Hvis vi bare hadde sett på kildedomenet i det forrige eksempelet, så hadde det bare gitt oss informasjon om at nordmenn tenker på land som hus, og på flyktninger som gjester. Det å

43 løfte blikket, og se på omkringliggende overføringer i et større system kan derimot si mer om hvilke holdninger taleren har og hva hun ønsker å overbevise lytteren om. Derfor retter jeg i denne oppgaven blikket mot tre nivåer av metaforer: språklige metaforer, metaforiske overføringer og metaforiske scenarioer. Det at Neumanns tilnærming går fra toppen til bunnen, og Cameron og Lows fra bunnen til toppen illustrerer godt den tekstanalytiske prosessen. Det å analysere tekst er å gå oppover og nedover samtidig, gjerne mange ganger. Tekster danner ideer om hvordan representasjoner og diskurser er, men man leser også tekster i lys av tanker om hvordan representasjoner og diskurser er. Derfor er det en prosess som kjennetegnes av at den går begge veier. Det samme gjelder for hvordan teori, metode og analyse henger sammen i en slik refleksiv studie. Teori og metode leder lesning av tekstene visse veier, men tekstene og empirien belyser også hvordan teori og metode burde være. For eksempel var det først etter at jeg begynte å analysere tekstene at jeg merket at metaforiske scenarioer var et nivå som var hensiktsmessig å ha. På samme måten ble diskursdefinisjonen ledet av empirien, siden ulike gruppeinndelinger og toneangivende skillelinjer viste seg å være sentrale i debattene. Derfor kan man si at tilnærmingen i oppgaven er både induktiv og deduktiv.

4. 2 Forskerens rolle

Jørgensen og Phillips (2013, s. 32) skriver at man som diskursanalytiker bør fremmedgjøre seg fra materialet. Dette er viktig siden diskursanalyse handler om å avdekke selvfølgeligheter og sedimenterte måter å snakke og tenke på. Dette er ikke så enkelt. Mange av metaforene som er anvendt i debattene har blitt så vanlige at de er nærmest døde, de er blitt selvfølgeligheter. Det er vanskelig å snakke om asylpolitikken uten å nevne flyktningstrømmen, undergraving av asylretten, eller det at Norge skal sende signaler. Selv om de er døde, er dette fortsatt metaforer.

44 Jeg har prøvd å se på materialet fra avstand, og å være observant på døde metaforer. Det at jeg er selv fremmed i det norske språket, gjorde denne fremmedgjøringsprosessen lettere for meg. Jeg har lært norsk i voksen alder, og er dermed over gjennomsnittlig observant når jeg leser tekster på norsk, og jeg blir fortsatt overrasket over ulike metaforiske uttrykk. Dette mener jeg er en styrke, da det har gjort det mulig for meg å innta en tilsvarende rolle som antropologer inntar når de observerer fremmede kulturer. På den andre siden er jeg sosialisert inn i norske tenkemåter, og dermed ikke fullstendig løsrevet fra dem. Selv om jeg er "fremmed" deltar jeg i den samme kulturen og det språklige fellesskapet, og deler mye av de samme metaforiske representasjoner når jeg tenker og snakker om asylpolitikk. Jeg har også skaffet meg det Iver Neumann (2010, s. 50) kaller "kulturell kompetanse" når det gjelder norsk politikk, og spesielt asylpolitikk, ved å lese relatert forskning og følge med på mediene. Derfor er det alltid fare for å gå glipp av viktige naturaliserte uttrykk. For å prøve å unngå dette har jeg lest det tekstuelle materialet nøye flere ganger. Det finnes også en risiko ved det å fortolke tekster som ikke er skrevet på éns morsmål, da man står i fare for å mistolke den meningsbagasjen noen metaforer bærer med seg. For eksempel trodde jeg at det "å uthule" betydde "å stikke hull i" før jeg ble gjort oppmerksom på at det egentlig betydde "å lage fordypning eller hulrom". For å unngå mistolkninger har jeg spurt studiekamerater som har norsk som morsmål de gangene jeg har vært i tvil. På tross av de overnevnte utfordringene, mener jeg at min egen språklige fremmedgjorthet i det store bildet danner et godt utgangspunkt for sporing av metaforer og diskurser i tekster. En del av det å vise refleksivitet, og forstå sin egen rolle som forsker, handler også om å redegjøre for egen lokalisering i forhold til de spørsmålene oppgaven tar opp. Grunnen til at jeg valgte å undersøke forholdet mellom majoriteten, gjennom norsk politisk elite, og minoriteten, gjennom flyktningene, er at jeg selv ikke tilhører den norske majoriteten. Derfor er jeg interessert i hvordan man i Norge inkluderer og ekskluderer med subtile språklige virkemidler. Personlig sympatiserer jeg med flyktningene som norske politikere

45 snakker om, og det kan hende dette preger analysen min. Likevel har jeg prøvd å være redelig og rettferdig overfor holdningene jeg er uenig i. Det å være bevisst på at analysen og funnene er farget av mine egne valg, er en styrke ved denne oppgaven. Selv om analysen er preget av mine valg, observasjoner og tolkninger, mener jeg at funnene er faglig forankret og i tråd med en allmenn forståelse av validitet som gyldighet. For å gi belegg for det, viser jeg til et omfang av direkte sitater fra debattene. Av og til kommer det frem at stortingsrepresentantene også er klar over representasjoner og diskurser de bruker, spesielt når de utfordrer hverandre. Dette tar jeg som en tilleggsbekreftelse på at representasjoner og diskurser jeg kommer fram til er gyldige. Likevel tviler jeg ikke på at det hadde gått an å besvare en liknende problemstilling på en annen måte.

4. 3 Forskningsdesign

Det å formulere et forskningsspørsmål og besvare det, handler om å ta mange valg. I denne delen forklarer jeg først hvorfor jeg valgte akkurat de to innstramningstilfellene, grunnlaget for sammenstilling av dem og hva det kan si om utviklingen i norsk asylpolitikk. Deretter begrunner jeg hvorfor jeg valgte å se på stortingsdebatter og viser til utvalget av tekster som utgjør det empiriske materiale.

4. 3. 1 Valg av to konkrete flyktningsituasjoner

Hensikten med oppgaven er å forstå grunnleggende diskurser, representasjoner og metaforer i asylpolitikken blant den norske politiske eliten, og å se hvordan de har endret seg de siste tyve årene. For å gjøre en slik undesøkelse har jeg valgt å se på debatter rundt to begivenheter i norsk asylpolitikk – debatten om innføringen av visumplikten for bosniere (august 1993 - februar 1994) og debatten om innstramninger i utlendingsloven som kom i kjølvannet av økt antall av flyktninger som kom via Storskog (oktober 2015 - januar 2016). Valget av de to innstramningsvedtakene var analytiskdrevet og bør forstås som en

46 inngangsdør til den store debatten om asylpolitikk. I denne delen forklarer jeg hvorfor jeg valgte å se på debatter om innstramning, hvorfor de ble de to forskjellige debattene, og hva jeg mener jeg kan si på bakgrunn av å undersøke dem. Etter å ha lest den bredere debatten om asylpolitikk kom jeg frem til at det var debatter om innstramninger som framprovoserte høyest temperatur i stortingssalen, noe som gjør dem politisk relevante. Dessuten har det vært en innstramningstrend i norsk asylpolitikk de siste årene, hvor man har gått fra rettighetsfokus til nasjonalstatsfokus (Brekke et al., 2010, s. 17). Historien om norsk asylpolitikk er en historie om innstramninger og derfor er innstramningsdebattene et egnet utgangspunkt for å si noe mer om den helhetlige utviklingen i asylpolitikken. Grunnen til at jeg valgte å se på to forskjelligere debatter, var at jeg ville fremheve kontingens og endringer i meningstilskrivelser. Dette er dermed ikke et tradisjonelt komparativt design hvor hensikten er å kartlegge likheter og forskjeller for å belyse et årsaksforhold av generell karakter. Meningen med å ha to tilfeller var å kunne spenne opp et bredere lerret for å kartlegge og forstå debatter om innstramninger i norsk asylpolitikk. Nåtiden har den egenskap at den virker som den eneste måten å være på, mens fortiden viser oss at en annen tingenes tilstand er mulig. Poenget med poststrukturalistisk metaforanalyse er å avdekke døde metaforer og sedimenterte måter å tenke på, og sammenstillingen av to ulike tilfeller hjelper i den nødvendige fremmedgjøringsprosessen. Den viser hvordan endringer i diskurser og representasjoner kan skje og faktisk skjer gjennom tid. I tillegg viser den også grensene for endring ved å fremheve det konstante i forståelsen av riktige gruppeinndelinger og representasjoner. De to tilfellene har mange likheter som gjør sammenstillingen fruktbar og politisk og analytisk interessant. I begge tilfeller er det snakk om sivilbefolkning som rammes av borgerkrig, og det synes å være udiskutabelt at dette er grupper med behov for beskyttelse. Bosnierne var den første store gruppen krigsflyktninger som kom til Norge, og hvordan man avgjorde denne

47 saken, skulle bane veien for den videre utviklingen av norsk asylpolitikk. Syrere var også FN-stemplet som godkjente krigsflyktninger, altså prima flyktningvare. På denne måten har de to flyktninggruppene nytt en slags privilegert status til forskjell fra mange andre som på samme tidspunkt søkte asyl uten hell, som for eksempel kosovoalbanere på 90-tallet og afghanere i 2015. I begge tilfellene kom også politiske innstramninger i kjølvannet av et økt antall leverte asylsøknader i Norge. Derfor kan begge vedtakene forstås som et svar på en situasjon hvor det kommer flere enn hva man ønsker. Hensikten med begge de politiske endringene var således å begrense antallet flyktninger som kommer til Norge, og som får oppholdstillatelse. I tillegg til de mange likhetene skissert over, er de to tilfellene også forholdsvis nære i tid. Dette danner et grunnlag for å si noe om endringer og opprettholdelser i diskurser og representasjoner på asylfeltet. Likevel har de to begivenhetene også en god del forskjeller, som gjør at man bør være varsom for å betrakte de to flyktningsituasjonene som like. Jeg er klar over at jeg ikke så enkelt kan si at forskjeller i debatter bare skyldes endringer i tid. For det første er det forskjeller i hvor de to flyktninggruppene kommer fra. Det som var spesielt med bosnierne, og som nevnes flere ganger i debattene, er at de er europeere. Selv om Balkan ligger langt fra Norge, hører området til samme kontinent, og i debattene ble dette ofte trukket inn som et argument for at Norge burde ta større ansvar. Syriske flyktninger kommer derimot fra Midtøsten, som er et par excellence eksempel på Orienten. Som vi så i teorikapittelet kan de ulike oppfatningene om flyktninger fra Bosnia og Syria knyttes til begrepene balkanisme og orientalisme, og til ulike grader av avstand og annerledeshet. For det andre er hele asylsystemet annerledes. Mens norske myndigheter i 1993 kunne innføre visumplikten for én gruppe, og dermed stoppe hele gruppens flukt til Norge, er situasjonen i 2015 mer innviklet. Grensene er ikke like tette som før, og flyktninger fra Syria uten visum klarer å komme seg til europeiske land og Norge for å søke om asyl. Dette gjør at de rettslige redskapene man bruker er mer avanserte i 2015 enn i 1993, som også vises i

48 selve vedtakene. Det at grensene er mer porøse gjorde også at hovedspørsmålene i debatter var annerledes. Debatten fra høsten 2015 handlet om hvordan man skulle skille mellom ulike grupper av flyktninger som kom til Norge, mens hovedspørsmålet i debattene fra 1994 var om man skulle prioritere hjelp i nærområdene eller hjelp i Norge. Det finnes også en kvantitativ forskjell. Mens det var rundt 13 000 flyktninger som søkte asyl i Norge i 1993, var antallet på rundt 31 000 i 2015. Til slutt har det også skjedd to iøynefallende politiske endringer i Norge. Det sitter en annen partikonstellasjon i regjeringen. Mens det fra 1990 til 1996 satt en ren Arbeiderparti-regjering ved makten, har en mindretallsregjering som består av Høyre og Frp, sittet i regjering fra 2013. Politiske endringene handler ikke bare om hvem som sitter ved makten, men også om samarbeidsviljen i Stortinget. Vedtaket om innføring av visumplikten ble vedtatt av Ap alene, men med støtte fra Høyre og Frp, og den ble sterkt kritisert av de resterende partiene. I 2015, derimot, var det et bredt forlik på Stortinget for innstramninger i utlendingsloven. Det var bare SV, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og Venstre som gikk imot enkelte av vedtakene fra proposisjonen. Disse forskjellene og likhetene gir grunnlag for sammenstilling langs flere dimensjoner. Den første dimensjonen handler om hvordan flyktninger fra ulike kontinenter blir forstått og imøtekommet. Hvilke rolle spiller det at bosniere er europeere, og syrere ikke er det, i dominerende representasjoner av flyktninger og asylpolitikken? Den andre handler om hvordan man rettferdiggjør innstramninger overfor flyktningene. Endringer i politikk handler om at myndigheter velger å prioritere annerledes enn det de gjorde før endringene trådte i kraft. Hvilke grupper settes opp mot hverandre i disse prioriteringsspørsmålene? Blir innstramningene rettferdiggjort på samme måte i 1994 som i 2015? Den tredje handler om den generelle utviklingen i representasjonen av riktig asylpolitikk i Norge. Trekker man på samme representasjoner i dag som for tyve år siden eller har de endret seg? Den fjerde handler om metaforbruk. Er den metaforiske omtalen av flyktninger i 2015 lik

49 som på 90-tallet eller har det skjedd endringer? Kapittel 6 som ser de to asyldebattene i perspektiv, sikter mot å besvare disse spørsmålene.

4. 3. 2 Utvalg av tekster

Denne oppgaven er begrenset til å undersøke tankemåtene til den norske politiske eliten, og videre til diskurser som finnes i stortingsdebatter om innstramningsvedtak. Søkelyset rettes mot ulike måter norske folkevalgte forstår flyktninger på, og det er således den vestlige representasjon av de andre, som er temaet for oppgaven. Fokuset migrasjonsstudier har på det vestlige perspektivet på de andre har blitt kritisert for å være både egosentrisk og eurosentrisk. "Helt siden Vesten begynte å spekulere over Orienten, var det å fremstille seg selv den ene tingen Orienten ikke kunne gjøre" (Said, 1978, norsk utgave 2004, s. 308). Den samme innvendingen kan også rettes mot mitt valg av tema. Flyktningkrisen er tross alt en krise for flyktningene og ikke for Norge. Likevel får norsk asylpolitikk store konsekvenser for flyktninger som søker asyl i Norge, og derfor synes jeg dette temaet sett med norske beslutningstakernes øyne er viktig å undersøke. Oppgaven ser på hvordan det norske politiske vi snakker om de andre, og hvordan dette viet konstruerer kunnskap om de to sitasjonene og flyktninggruppene. Selv om det er norske folkevalgte som til slutt avgjør hvordan asylpolitikken blir, er de ikke de eneste som har noe å si. Den store debatten utspiller seg ikke bare i Stortinget, dette er noe journalister skiver om, noe ulike sivilsamfunnsorganisasjoner jobber med og uttaler seg om, noe byråkrater og forskere produserer kunnskap om og noe de fleste nordmenn har snakket om med sine arbeidskollegaer eller hjemme. Derfor er debatter i stortinget bare et lite utsnitt av alle tekstene som har noe å si for asylpolitikken. Grunnen til at undersøkelsen ble avgrenset til debatter i Stortinget, er at det er et sted hvor politikken diskuteres og lovene vedtas. Det er en ryddig arena hvor ulike representanter får avgrenset tid til fremlegge sitt partis standpunkter, og hvor alle partiene som er representert i Stortinget, får muligheten til å uttrykke sine holdninger. Det er også en arena hvor de som

50 sitter ved makten og de som er i opposisjonen, møtes for å diskutere. Nøkkelaktører som sitter ved makten i politikken, for eksempel statsråder eller statsminister, kommer til Stortinget for å holde innlegg. Deres innlegg viser hvordan de konstruerer identitet innenfor den offisielle diskursen 5 . Den påfølgende debatten, hvor de politiske representantene får lov til å stille spørsmål, viser hvordan beslutningstakere forsvarer den offisielle diskursen fra de andre diskursene. For det andre gir stortingsdebatter innblikk i opposisjonelle diskurser. Representanter fra partiene som er i opposisjonen får tid til å uttrykke sine partiers standpunkter og til å kritisere eller forsvare myndighetenes politikk. På samme måten som DISKUSJON ER EN KRIG er også ulike diskurser og representasjoner i en krig i Stortingets sal. Alle stortingsrepresentanter vet at alt de sier blir tilnærmet tilnærmet ordrett lagret i stortingsreferatene, og at et eneste uheldig ord kan forårsake sinte reaksjoner hos andre representanter og ende opp i media (van Dijk, 1997). Derfor er parlamentarisk språkbruk rensket for tydelige fordommer mot de andre og utsagn som kunne tolkes som diskriminerende eller et uttrykk for hatretorikk. Likevel er representantene nødt til å begrunne sine påstander og holdninger, og disse begrunnelser viser hvor grensene for det tillatte går. Dessuten kan ikke folkevalgte komme seg ut fra de etablerte metaforiske overføringene, og måtene å tenke på. Så selv om stortingsrepresentanter ofte modererer hvordan de snakker om asylpolitikk, mener jeg at stortingsdebatter er en god arena for undersøkelse av politiske diskurser og representasjoner av flyktninger og norsk asylpolitikk. På Stortingets nettside er alt som blir sagt i stortingssalen lagret og klassifisert inn i ulike kategorier basert på sakstema og tidsperiode. Det er også mulig å bruke stikkord for å finne frem til relevante saker. Oppgavens problemstilling begrenser hvilke debatter som er relevante å se på, og det er debattene som omhandler de to vedtakene som utgjør tekstmaterialet. Vedtaket om å innføre visumplikten for bosniere ble tatt av regjeringen. Derfor var det ingen omfattende debatter før vedtaket ble tatt, men først etter at to

5 Den offisielle diskursen er diskursen myndighetene støtter seg på.

51 stortingsrepresentanter fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde og Lisbeth Holand, fremmet forslaget om at regjeringen skulle oppheve visumplikten. Det er først etter at visumplikten ble innført at bosniske flyktninger som kom til Norge, ble en viktig sak for norske politikerne. For å være sikker på at jeg har fått med meg alt som ble sagt på Stortinget om innføringen av visumplikten, gikk jeg gjennom alle dokumenter fra 1993 og

1994 som var sortert under stikkordet INNVANDRING. Når det gjelder debatter om innstramninger i utlendingsloven fra 2015, brukte jeg samme fremgangsmåten i søken etter relevante tekster. Jeg inkluderte også noen nøkkeltekster som for eksempel "Statsministerens redegjørelse om migrasjon/flyktningsituasjon rundt Middelhavet og i Europa" fra 13. oktober 2015. Asylspørsmålet var et mye mer omtalt spørsmål i Stortinget i 2015 enn i 1993 og 1994, og derfor mener jeg at det var viktig å ha med redegjørelser som kom før debatter om innstramningsvedtakene som et slags bakteppe. En fullstendig liste over alle dokumentene som utgjør tekstmaterialet, står i litteraturlisten under primærkilder.

52 5 Analyse

I dette kapittelet belyser jeg oppgavens problemstilling. Den empiriske analysen peker ut diskursene som har vært fremtredende i stortingsdebatter omkring innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger, og den viser til representasjoner og metaforer som har støtter opp disse diskursene. Formålet med analysen er også å se hvordan man kan sette sammen poststrukturalistisk diskursanalyse og metaforteori i en konkret undersøkelse av gruppeinndelinger og oppstillinger i asylpolitikken. Kapittelet begynner med en innledning som kort redegjør for diskurser og representasjoner i de to asyldebattene (5. 1). Videre i kapittelet kommer det analyse av debatter om innføringen av visumplikten for bosniere (5. 2) og analyse av debatter om innstramninger i utlendingsloven fra 2015 (5. 3). Dette kapittelet bærer den analytiske hovedtyngden av oppgaven, og analytiske funnene fra kapittelet blir sammenstilt i kapittel 6.

5. 1 Innledning

Hendelser bærer ikke en gitt betydning med seg, de må tolkes for å kunne forstås, og denne tolkningen er utgangspunktet for all politisk handling. I 1993 og 2015 skjedde det to ganske like hendelser – mange mennesker rømte fra borgerkrig og søkte asyl i Europa og i Norge. Begge situasjonene ble forstått som krisesituasjoner som krevde politisk handling. Denne handlingen var i begge tilfeller å begrense hvor mange som fikk opphold i Norge ved å stramme inn og snevre inn – myndighetene gjorde nåløyet mindre. I 1993 var både de politiske utfordringene og vedtakene enklere enn i 2015. Da Ap-regjeringen

53 oppdaget at det kom flere og flere bosniske flyktninger, innførte de visumplikten, og flyktningene sluttet å komme. I 2015 hadde Norge visumplikten for alle de typiske "flyktningproduserende" landene, men flyktningene kom likevel, og veldig mange kom over Storskog. Derfor måtte det til flere innstramninger i utlendingsloven for å "stoppe tilstrømningen". I begge tilfellene var flyktningene ofte omtalt metaforisk – de ble snakket om som noe annet enn mennesker. Å omtale mennesker metaforisk gjør at de blir umenneskeliggjort, og at de blir tillagt egenskapene til det de omtales som. I begge tilfellene var det vanlig å kalle flyktningene for farlig strøm, flom og oversvømmelse, og den metaforiske overføringen FLYKTNINGER ER VANN I

BEVEGELSE var dominerende. I debatten om innføringen av visumplikten for bosniere sier Olav Akselsen (A)6 at "[f]aren7 for at me og i framtida skal få svære flyktningstraumar er tiltakande" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2380). Haakon Blankenborg fra samme parti sier også at Norge opplevde "ein akutt situasjon der det kom ein flaum av flyktningar" (s. 2353). Denne vannbaserte representasjonen av flyktninger ble delt av alle i Stortinget, også av dem som var for at Norge skulle ta imot flere flyktninger. Lisbeth Holand (SV) sier at "[d]et betyr ikke at det ikke vil medføre store problemer for Norge å ta imot store flyktningstrømmer. Selvfølgelig vil det gjøre det. Det er en belastning for ethvert samfunn" (s. 2053). Også i 2015 er det snakk om "migrasjonsbølger" (Børge Brende (H), S. Tid, 2015 – 2016, s. 359), og "strøm som bare tiltar i styrke" (Trond Helleland (H), s. 169). Strømmen i 2015 blir omtalt som mer ekstrem enn i 1994, den er "voldsom" (Brende, s. 369), "drastisk" (Øyvind Halleraker (H), s. 319) og "sterk" (Karin Andersen (SV), s. 477). For eksempel sier Jonas Gahr Støre (A) at "vi" kan få "en ukontrollert flyktningstrøm, og da bryter mottaksapparatet sammen" (s. 475). Myndighetene ønsker å "få kontroll over" Storskog, og "få redusert strømmen av grunnløse asylsøkere som nå kommer over grensen fra Russland" (André N.

6 Partitilhørigheten og det fulle navnet til stortingsrepresentantene er med bare den første gangen de nevnes. En oversikt over alle nevnte stortingsrepresentantene og deres partitilhørighet finnes i under primære kilder, på den siste siden i oppgaven. 7 Jeg bruker kursiv for å fremheve viktige deler av sitater, og for å markere metaforer.

54 Skjelstad (V), s. 469). Justisminister Anders Anundsen (Frp) sier at det "[å] kombinere den effektive saksbehandlingen med effektiv retur er helt avgjørende for at vi skal lykkes med å styre asyltilstrømningen" (s. 466). Til slutt kommenterer Børge Brende at myndighetenes fokus er "å få stoppet denne tilstrømmingen." (s. 360).

Den metaforiske overføringen FLYKTNINGER ER VANN I BEVEGELSE er vanlig og etablert. Den er god til å tenke med, fordi den forenkler situasjonen ved å skildre den på en koherent og treffende måte. I dette scenarioet er de andre bølger som strømmer inn. Derfor er passende handling å beskyttes fra disse bølgene for å unngå oversvømmelse, og for å ta vare på egen befolkning. Det at man kan ty til representasjoner med referanse til naturkrefter begrenser og muliggjør hvordan man tenker om flyktningene og former mulighetsrommet for hva som bør gjøres. Nettopp fordi disse metaforiske overføringer er så sedimenterte har de en sterk politisk effekt. Store masser av vann er truende for mennesker, og derfor bør de styres og kontrolleres. Det hadde ikke vært like lett å si at myndighetene skulle styre, kontrollere og redusere menneskene i bevegelse, eller at det politiske tiltakets hensikt var å stoppe disse menneskene. De vannbaserte metaforene muliggjør denne styringen, kontrolleringen og reduseringen. Men hvordan styrer, kontrollerer og reduserer man vannmassene? Flyktninger er ulike fra andre innvandrere, fordi mottak av dem er regulert av internasjonale konvensjoner, og fordi det finnes normer om hvordan stater skal forholde seg til dem. Dette gjør asylpolitikk til et felt hvor flere ulike representasjoner og diskurser møtes, og hvor det ikke bare er å bygge demninger for å stoppe strømmen. Diskurser er systemer for frembringelse av utsagn og praksiser, som innskriver seg i institusjoner og fremstår mer eller mindre normale (Neumann, 2010, 18). Som sagt i teoridelen er diskurser både forskningsobjekter og forskningsredskaper, de er empiribaserte og kan spores i tekster, samtidig som de er konstruerte av forskeren. Dette betyr at diskursbegrepet er et åpent begrep, og at det er problemstillingen, empirien og selve diskursanalytikeren som avgjør hva som er hensiktsmessig å kalle for en diskurs i enhver analyse.

55 Som nevnt i teoridelen definerer jeg diskurs som et system for frembringelse av utsagn og praksiser, som er basert på en toneavgivende skillelinje som setter opp to grupper av mennesker opp mot hverandre, og foreskriver riktig politikk ut ifra denne foretrukne gruppeoppstillingen. Grunnen til at jeg valgte å definere diskurser som systemer for ulike gruppeoppstillinger, er fordi disse ulike gruppeoppstillingene var grunnlaget for endringene i asylpolitikken både i 1993 og 2015. I begge tilfellene foretar myndighetene handlinger for bedre å kunne "sortere i den strømmen som kommer" (Erna Solberg (H), S. Tid, 2015 – 2016, s. 270). I begge tilfellene rettferdiggjør de altså handlingene sine ved å vise til at de er nødt til å foreta en prioritering. I begge tilfellene finnes det også en uenighet om hva som er den riktige gruppeoppstillingen, og det finnes opposisjonelle oppstillinger. I debattene om innføringen av visumplikten utpeker jeg tre diskurser, som jeg kaller for: nærområde-diskursen som er den offisielle diskursen, hjertelag- diskursen som motsetter seg den offisielle diskursen og konflikt-diskursen som er perifer. I nærområde-diskursen blir bosniske flyktninger som er i nærområdene stilt opp mot dem som hadde kommet til Norge hvis ikke visumplikten hadde blitt innført. Hjertelag-diskursen motsetter seg denne differensieringen av flyktninger og myker opp skillet mellom oss og dem. I denne diskursen er bosniske flyktninger en del av oss, en moderat andre. Konflikt-diskursen stiller opp nordmenn mot alle andre, altså alle flyktningene. Her er bosniske flyktninger definert som den radikale andre. Disse inndelingene og oppstillingene av grupper gir visse egenskaper til de gruppene, som i sin tur foreskriver riktig politikk. I nærområde-diskursen skal man beholde visumplikten, fordi det riktige er å prioritere flyktningene som er i nærområdene. I hjertelag-diskursen skal man oppheve visumplikten, fordi flyktningene er mennesker som oss, og de trenger vern. I konflikt-diskursen skal man returnere flyktningene som allerede er i Norge, siden de representerer en økonomisk og kulturell trussel mot nordmenn. I 2015 er gruppeinndelingen ganske forskjellig. Selv om visumplikten for syrere og andre mennesker fra "typiske flyktningproduserende land" finnes,

56 kommer de likevel via Storskog og søker om asyl. Derfor differensierer myndighetene mellom alle dem som kommer til Norge i stedet for å veie opp hjelp i nærområdene mot hjelp i Norge. I debattene er det to diskurser som utpeker seg: behov-diskursen, som er dominerende og kommer i to varianter – en offisiell og en opposisjonell, og sikkerhet-diskursen som er perifer. Behov- diskursen differensierer mellom to grupper flyktninger – dem som har beskyttelsesbehov og dem som ikke har det. Denne diskursen foreskriver at innstramningene i utlendingsloven skal rettes mot den andre gruppen, dem som ikke har behov for beskyttelse. Den er dominerende siden alle stortingsrepresentanter er enige i at denne differensieringen er nødvendig og riktig. Behov-diskursen kommer i to varianter fordi stortingsrepresentantene ikke er helt enige om hvor grensene for hvem som skal tilhøre hvilken gruppe, går. Dette gjelder spesielt plasseringen av syriske flyktninger som har brukt Russland som transittland. Ifølge den offisielle varianten av denne diskursen har de vært i et trygt land og har dermed ikke behov for beskyttelse i Norge. Derfor skal de returneres til Russland. Ifølge den opposisjonelle varianten hører de under dem med behov for beskyttelse fordi Russland ikke anses for å være trygt nok for syriske flyktninger. Derfor foreskriver denne varianten at de ikke skal returneres til Russland. De to variantene hører under samme diskursen siden det bare en uenighet om plassering av en liten gruppe mennesker som skiller dem. I sikkerhet-diskursen som ikke er direkte rettet mot flyktningene som kom via Storskog, men hører til den bredere debatten, blir det differensiert mellom flyktninger som utgjør en sikkerhetstrussel og dem som ikke gjør det, for å så sette flyktninger som utgjør en sikkerhetstrussel opp mot nordmenn. Denne diskursen fremhever det sikkerhetspolitiske aspekter ved asylpolitikken, og foreskriver at den riktige handlingen er å beskytte seg fra trusselen. Diskursene er baserte på ulike toneangivende skillelinjer, men de støttes også opp av ulike virkelighetsframstillinger eller representasjoner. Ulike representasjoner er ulike måter man kan snakke om asylpolitikken på, og de fremhever noen aspekter ved flyktningene, asylpolitikken og Norge, og skjuler andre. Representasjonene viser hva som er viktig å ta stilling til i debattene,

57 hvilke spørsmål og temaer alle måtte forholde seg til og hvilke som er mer perifere. De skaper en enhetlig og svært forenklet virkelighetsframstilling ved å overføre logikken man kjenner fra andre felt, til asylspørsmålet. Metaforer bærer denne overføringsprosessen, siden de gjør det mulig å snakke om asylfeltet som om det var noe annet. Knippet av dominerende representasjoner som understøttet de nevnte diskursenes gruppeinndelinger består av en økonomisk representasjon, en menneskelig representasjon som har en menneskelig og en umenneskelig motpol, en juridisk, en basert på kulturkonflikt og en sikkerhetspolitisk. I den økonomiske representasjonen, som var dominerende i debattene om innføringen av visumplikten for bosniere, snakker man om økonomi når man snakker om flyktninger. Her er de enten representert som en kostnad eller som en ressurs. Den menneskelige representasjonen har to motpoler – den menneskelige og den umenneskelige. I den menneskelige motpolen blir flyktninger omtalt bare som mennesker, og det er mangelen på metaforer i omtalen av flyktninger som kjennetegner denne motpolen. I den umenneskelige motpolen er flyktninger derimot omtalt som noe annet enn mennesker, for eksempel som press som øker eller belastninger. Den menneskelige motpolen finnes både i debatter fra 1994 og 2015, mens den umenneskelige motpolen er mer fremtredende i debatter fra 2015. Den juridiske representasjonen låner begreper fra det juridiske feltet for å omtale det asylpolitiske feltet. I denne representasjonen reduseres asylfelt til et juridisk spørsmål hvor man skal ta hensyn til konvensjoner, lover, rettigheter og uttalelser fra Høykommissæren for flyktninger i utformingen av asylpolitikken. Til slutt finnes det en konflikt- og en sikkerhetspolitisk representasjon. Begge representasjonene fremstiller flyktninger som en trussel mot den nasjonale sikkerheten og er derfor et uttrykk for sikkerhetisering av asylpolitikk (Buzan et al., 1998). Forskjellen består i beskrivelsen av trusselen. Mens trusselen i kulturkonflikt-representasjonen handler om farene ved et multikulturelt samfunn, handler hovedbekymringen i den sikkerhetspolitiske representasjonen at noen av flyktninger kan utgjøre en terrortrussel.

59 5. 2 Analyse av debatter om visumplikten for bosniere

Når fotballklubbene i Sør-Varanger slåss om å få ta hånd om krigsflyktninger fra det tidligere Jugoslavia fordi de har så mye å tilføre deres fotballag, sier det litt om muligheter og utfordringer i motsetning til problemer. (Terje Riis-Johansen (Sp), S. Tid, 1993 – 1994, s. 2399-2400)

I denne delen analyserer jeg debatter om innføringen av visumplikten for bosniere. Først sier jeg litt om sidene som dannet seg i debattene. Deretter forklarer jeg kort de tre diskursene, deres representasjoner og situasjonsbeskrivelser. Videre redegjør jeg grundig for de to dominante diskursene – de nærområde- og hjertelag-diskursen, hver for seg, for å så se på kampen mellom dem. Til slutt redegjør jeg for den perifere konflikt-diskursen. Debattene om asylpolitikken i 1994 handlet hovedsakelig om det var riktig at mindretalls Ap-regjeringen innførte visumplikten for bosniere. Dette skjedde 2. oktober 1993, etter at flere og flere bosniske flyktninger kom til Norge for å søke om asyl. Litt over to uker etterpå, 19. oktober, fremmet to stortingsrepresentanter fra Sosialistisk Venstreparti et forslag om at regjeringen skulle oppheve visumplikten for asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina. Justiskomiteen kom med en innstilling som var todelt. Komiteens medlemmer fra Ap, Høyre og Frp dannet flertallet, og var mot opphevelsen. Komiteens medlemmer fra Sp, SV og KrF dannet mindretallet og var for å oppheve visumplikten. De fikk støtte fra to andre partier – Venstre og Rød Valgallianse. Det ble vedtatt at visumplikten skulle beholdes, siden Ap, Høyre og Frp hadde flertallet på Stortinget. At det fantes to tydelig adskilte sider kan danne et inntrykk av en enkel debatt hvor man bare kunne være for eller imot et enkelt vedtak. Slik var det ikke. Stortingsrepresentanter trakk frem i sine innlegg flere ulike forståelser av situasjonen, flyktningene og Norges ansvar overfor dem.

60 5. 2. 1 Diskurser

Tre diskurser strukturerer debattene om innføringen av visumplikten. I nærområde-diskursen, som er den offisielle diskursen, trekkes den toneangivende skillelinjen mellom flyktninger som hadde kommet til Norge hvis ikke visumplikten hadde blitt innført, og flyktninger som uansett hadde blitt i nærområdene. I denne diskursen veier man de to gruppene opp mot hverandre og kommer frem til at det er riktig å innføre visumplikten av hensyn til flyktningene i nærområdene. Bortsett fra representantene for Ap, som var det regjerende partiet på dette tidspunktet, støtter også representantene for Høyre seg på denne diskursen. To andre diskurser motsetter seg denne inndelingen. Ifølge hjertelag- diskursen er det feil å sette de to gruppene opp mot hverandre, siden den ene gruppen trenger vern i Norge og Europa og den andre trenger humanitær hjelp i nærområdene. I denne diskursen er også skillet mellom nordmenn og bosniere mer utvisket, og det medmenneskelige fremhevet. Derfor foreskriver denne diskursen opphevelsen av visumplikten. Det er partiene som var for å oppheve visumplikten, som oftest støtter seg på denne diskurser – KrF, Sp, SV, Venstre og RV. Kulturkonflikt-diskursen går på sin side inn for en mer radikal inndeling. Alle bosniere, også de som allerede var i Norge, burde sendes tilbake til nærområdene både på grunn av økonomi og på grunn av en eventuell kulturkonflikt. Det er bare representantene for Frp som baserer sine utsagn på denne diskursen som stiller alle flyktninger opp mot nordmenn. Det som kjennetegner alle diskursene er at de trekker på ulike koherente virkelighetsforståelser – representasjoner. Disse representasjonene viser hva som var viktig å ta stilling til i debattene om asylpolitikk på denne tiden, hvilke spørsmål og temaer som alle måtte forholde seg til. De representasjonene som går igjen handler om økonomi, medmenneskelighet og Norges internasjonale forpliktelser. De fleste er enige at man skal tenke på disse sidene av asylpolitikken når man gjør seg vurderinger om politikk. Det som er interessant, er at selv om de fleste stortingsrepresentantene mener at hensyn til økonomi, medmenneskelighet og internasjonale konvensjoner er tungtveiende,

61 har de ulike tolkninger av hva disse hensynene innebærer. Dette mener jeg i stor grad skyldes de ulike gruppeinndelinger, som er grunnlaget for diskursinndelingen i oppgaven. For eksempel settes medmenneskelighet høyt både i nærområdene-diskursen og i hjertelaget-diskursen. Siden nærområdene- diskursen prioriterer flyktninger i nærområdene, rettes medmenneskeligheten dithen. Mangelen på denne inndelingen i hjertelag-diskursen gjør på sin side at mdmenneskeligheten rettes mot alle.

5. 2. 2 Situasjonsbeskrivelser

Myndighetene fremstiller situasjonen som kritisk, både på grunn av antallet flyktninger som har kommet til Norge, og det eventuelle antallet som kan komme. Jan Otto Fredagsvik (A) omtaler situasjonen som noe som har tvunget regjeringen til å innføre visumplikten. "Da [Regjeringen] i oktober i fjor introduserte visumplikt for personer fra Bosnia, var Regjeringen nærmest i en tvangssituasjon" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2044). Situasjonen blir gjennomgående metaforisk omtalt som en aktiv part som krevde en handling fra myndighetene. Det skaper et inntrykk av at den politiske beslutningen var en førerløs prosess, heller enn en beslutning som ble tatt av myndighetene. Det at det kom 6000 asylsøkere "krevde handling fra Regjeringen, og visumplikt var egentlig uunngåelig" (Fredagsvik, s. 2044). "Oppgavene er store og påkaller handling", sier daværende justisministeren Grete Faremo (s. 2251). Det at flere kom, blir også omtalt som press som øker. "Problemet er at presset øker, og at det derfor stilles strengere krav til prioriteringer" (Thorbjørn Jagland (A), s. 2379). Jagland omtaler også det å søke asyl som en konkurranse om å bli slippet inn, og at Norge som dommeren burde gjøre om de myke kravene til å bli skarpere. "Når flere konkurrerer om å slippe inn, må kravet til prioriteringer skjerpes" (s. 2378). Alt i alt går myndighetenes situasjonsbeskrivelse ut på at flyktningpresset var for sterkt, og at man derfor var nødt til å snevre inn. Alle disse metaforene foreskriver riktig handling ved å konstruerer situasjonen, og de fungerer legitimerende.

62 Myndighetene var også opptatt av at representantene fra andre partier skulle bli med i representasjonen av situasjonen og den foreskrevne handlingen. "Brei semje er viktig i saker som dette", sier Haakon Blankenborg (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2350). Han går enda lenger da han sier: "Vi må ikkje framstille det slik at det er ei grunnleggjande usemje i asylpolitikken" (s. 2352). Dette var ikke representantene for mindretallet enige i. Det Blankenborg kaller for enighet, kaller, for eksempel, Erling Folkvord (RV) for strid og motstand: "Etter at det nå har vore politisk strid om fleire spørsmål i norsk asylpolitikk dei siste månadene, møter Arbeiderpartiet ein samla motstand frå i alle fall fem partia i Stortinget, og så oppsummerer Blankenborg det som full semje" (2416). I hjertelag-diskursen som myker opp skillet mellom nordmenn og flyktninger, er situasjonen fremstilt som mye mer kritisk for flyktningene enn for nordmenn. "Jeg kan ikke se at problemet var så overhengende for Norge – i hvert fall ikke i forhold til det problemet vi skulle bidra til å løse – at [innføringen av visumplikten] var nødvendig eller riktig" (Kjell Magne Bondevik, (KrF), S. Tid, 1993 – 1994, s. 2064). Ting som er overhengende, er også farlige og truende, og foreskriver at noe må gjøres med dem. Kjell Magne Bondevik setter nordmenn og flyktninger sammen når han sammenligner hvem som har største problemer. Han viser til at flyktningenes problemer er mer overhengende, og at oppmerksomheten derfor burde rettes mot å løse deres problemer. I denne diskursen er fokuset på det at situasjonen er kritisk i Bosnia, og at myndighetene dermed burde oppheve visumplikten og hjelpe flere. Det fantes altså en uenighet mellom flertallet og mindretallet om man burde oppheve visumplikten for bosniere eller ikke. I tillegg til dette fantes det også en annen grunnleggende uenighet mellom stortingsrepresentantene, og den gikk mellom Frps representanter og alle de andre. På dette tidspunktet hadde ingen partier lyst til å støtte representantene for Frp, og det kommer tydelig frem i debattene. Anders Hornsliens (A) kommentar illustrerer dette – "[i] og med at regler for parlamentarisk språkbruk hindrer meg i å si hva jeg mener om det Jan Simonsen (FrP) sa, skal jeg forbigå det i stillhet" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2391). Til og med Haakon Blankenborg som er opptatt av å snakke om

63 den brede enigheten, ekskluderer Frp fra denne enigheten. "Det er nesten umogleg å finne ein prinsipiell forskjell i dei politiske syn som er presenterte, kanskje med eit visst unntak for Hagens parti" (s. 2415). Konflikt-diskursen som Frp representerer, har en mer ytterliggående fremstilling av situasjonen. Når de andre snakker om flyktningstrømmer, snakker Jan Simonsen om "en ukontrollert flyktningstrøm" (s. 2055). Denne diskursen er mer dramatisk og den indikerer et behov for en mer omfattende kontrollering av strømmen. Dessuten snakker representantene for Frp om problemene som økt innvandring kan forårsake i det norske samfunnet, spesielt "konflikter og sosial uro basert på etnisk og kulturell bakgrunn" (Hagen, s. 2366).

5. 2. 3 Nærområde-diskursen

Denne diskursen differensierer mellom flyktninger som hadde kommet til Norge hvis ikke det hadde vært innført visumplikt og flyktninger som uansett hadde blitt i nærområdene. Den mest fremtredende representasjonen er økonomisk, deretter kommer den menneskelige og den juridiske representasjonen. Diskursen foreskriver at det var riktig å innføre visumplikten, og at den burde beholdes for at Norge skal kunne opprettholde humanitær hjelp i nærområdene.

Økonomisk representasjon I den økonomiske representasjonen snakker man om asylpolitikk som en økonomis affære. Den økonomiske representasjonen som anvendes i nærområde-diskursen omtaler flyktninger som en kostnad. Her blir asylpolitikk forstått gjennom et kostnadsscenario, hvor Norge skal investere penger på en effektiv måte. Denne forståelsen av flyktningproblemet kommer allerede opp i Carl I. Hagens forslag om innføringen av visumplikten: "kostnaden for Norge for en flyktning tilsvarer over 100 000 koner på årsbasis" (Dokument nr. 8:38, 1992-

93). FLYKTNINGER ER EN KOSTNAD-overføringen legger opp til en forståelse av flyktninger som utelukkende en utgift, og dermed noe negativt og uønsket. Ved å representere flyktningene på denne måten, skjules alle andre måter å forstå dem på.

64 Ifølge den økonomiske logikken blir målet å få mest uttelling for investerte ressurser, som oversatt til flyktningpolitisk språk blir å hjelpe flest flyktninger med de ressursene man har. Målet er "å hjelpa fest mogleg" (Akselsen, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2065). Man ønsker å få mest mulig hjelp til minst mulig ressurser – altså valuta for pengene. Det er også: "viktigare å snakka om kvantitet enn kvalitet" (Akselsen, s. 2065). For å kunne hjelpe flest mulig, blir flyktningene delt i to kategorier som settes opp mot hverandre. I den første kategorien har man flyktningene som kommer til Norge. I den andre har man flyktningene som blir igjen i tidligere Jugoslavia – i nærområdene og i Bosnia. Det at det er billigere å hjelpe flyktningene i nærområdene enn i Norge, er et gjennomgående poeng. I et brev fra 2. november 1993 fra Justisdepartementet står det:

I Norge, Sverige og Danmark bruker vi for å ta hånd om 100 000 flyktninger fra Bosnia, 8 – åtte – ganger så meget som UNHCR har til disposisjon for å hjelpe 3,5 mill. flyktninger i nærområdet. Vi vet også at der kan 10 personer få hjelp og beskyttelse for hva det koster å bistå 1 person i Norge. (Innst. S. nr. 50., 1993 – 1994)

Disse tallene blir gjentatt mange ganger i debattene. I sitatet omtales hjelp til flyktningene som utelukkende økonomisk hjelp, og denne hjelpen er ti ganger billigere å gi i nærområdene enn i Norge. Det samme poenget gjentas mange ganger, siden det er "et veldig viktig anliggende for dem som sitter og har styringen, at man får mest mulig ut av midlene" (Fredagsvik, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2048). En annen antakelse representasjonen hviler på, er at Norge har begrensende ressurser som er øremerket for flyktninger. Derfor gjelder det å velge hvem og hvordan man skal hjelpe. Akselsen sier at hvis man hadde gått for mindretallets forslag,

ville mange av dei som i dag lir, men som får hjelp, med mat, med vatn, med medisinar og med varme, fått ein endå vanskelegare situasjon fordi vi hadde vorde nøydde til å bruka ein større del av ressursane våre her heime i Noreg. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2065)

65 Mat, vann, medisiner og varmen står metonymisk for humanitær hjelp som gis i nærområdene, og de representerer det man trenger for overlevelse. Tanken på å ta dette fra lidende mennesker er umiddelbart ubehagelig og umoralsk. Her omtales den eventuelle opphevelsen av visumplikten som en aktiv part, som hadde tvunget regjeringen til å disponere ressursene på en måte som hadde gjort at lidende mennesker i tidligere Jugoslavia endte opp i en enda vanskeligere situasjon. For eksempel sier Arild Hiim (H) at: "[Det å ha visumfrihet] tar i hvert fall ressursene fra ti flyktninger i dette området for å hjelpe én person i Norge" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2042). Visumplikten blir personifisert som en umoralsk person som tar fra mange for å gi til få. Et viktig kjennetegn ved denne økonomiske representasjonen er at man ser på hjelpen man yter i nærområdene og mottak av flyktninger i Norge under ett. Dette gir mening innenfor kostnads-scenarioet siden både innvilgelse av asyl og humanitær hjelp innebærer bruk av ressurser, og ressursbruk er det sentrale spørsmålet. Man er derfor nødt se på disse to under ett:

Den førre talaren seier at ein ikkje må setja retten til asyl opp mot hjelp i nærområda. No er det jo slik at dersom ein ikkje hadde innført visumplikt, ville ein hatt ei stor tilstrøyming til Norge som etter alle utrekningar viser at ein ville ha fått meirutgifter på fleire milliarder kr, og det er litt merkeleg at Senterpartiet då ikkje på noko område har vist til kor dei vil ta desse pengane frå. (Akselsen, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2049)

Den økonomiske representasjonen forenkler hele situasjonen og foreskriver riktig handling. Det å føre asylpolitikk er her det samme som å investere penger, og det finnes to ulike grupper man kan velge å investere i: flyktningene i nærområdene og flyktningene som hadde kommet til Norge. Målet er å få mest uttelling for investeringene. På bakgrunn av disse premissene fører flertallet et regnskap om hvordan man da kan hjelpe flest mulig. Ifølge det regnskapet er det riktige å hjelpe flyktninger i nærområdene. Man bør dermed beholde visumplikten.

66 Menneskelig representasjon Det er ikke bare den økonomiske representasjonen som støtter under oppstillingen av flyktninger i nærområde-diskursen. Det finnes også en menneskelig representasjon, som viser at de som kommer til Norge på egen hånd, er sterkere enn de som fortsatt er i nærområdene. Derfor fortjener også de svakere flyktningene i nærområdene mer hjelp.

La oss også erkjenne at det ikke er alle flyktninger som melder seg ved Norges grense, som kanskje er de som aller mest burde få asylrett i Norge. Det er kanskje de mest ressurssterke som klarer å komme seg ut. (Anders Sjaastad (H), S. Tid, 1993 – 1994, s. 2062)

Poenget er at man skal "prioritere enda sterkere de flyktninger som virkelig trenger vår beskyttelse" (Sjaastad, s. 2362), og det handler om å hjelpe "dem som er mest utsatt" (Jagland, s. 2378). Derfor innfører man visumplikten, for å unngå å bli "bundne i Noreg og ikkje vore disponible for å hjelpa der nauda er størst" (Akselsen, s. 2380). Visumplikten blir omtalt som et rettferdig politisk middel, siden den hindrer at de som er mest ressurssterke, altså de som kommer på egen hånd, skal få vern i Norge. Som en del av denne representasjonen finner man også en kristen vinkling. Ane Sofie Tømmerås (A) håper: "[i] nestekjærlighetens navn [...] at flere enn Arbeiderpartiet vil innse at vi må foreta prioriteringer for at de som trenger det mest, skal få hjelp" (s. 2412). Her tilsier den kristne moralen at den politisk riktige handlingen er prioritering av flyktningene som befinner seg i nærområdene. Det er interessant å se hvordan man i møte med svake mennesker som trenger hjelp, avviser nyliberale økonomiske prinsipper og markedets krefter. "Det er mer nærliggende å si at det å gå inn for en visumfrihet er å la markedskreftene bestemme hvem som skal få vern" (Tømmerås, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2058). Også Akselsen sier at han: "synest det er litt merkeleg at det nærmast er ei markedsøkonomisk styring som ligg til grunn for det forslaget som er fremja frå SV, der det nærast er den sterkastes rett som skal gjelda" (Akselsen, s. 2065). Det å prioritere flyktninger som befinner seg i nærområdene handler altså ikke bare

67 om økonomi, det handler om å hjelpe dem som trenger denne hjelpen mest. Derfor burde man beholde visumplikten.

Juridisk representasjon Den siste representasjonen i diskursen er juridisk. I nærområde-diskursen sørger bosniernes visumplikt for at asylretten blir ivaretatt og ikke ødelagt. Utsagn fra Høykommissæren blir brukt til å støtte under dette. Grete Faremo omtaler asylretten som en individuell rettighet som krigsflyktninger kaster en skygge over, da hun sier at det er "viktig å holde fast ved den materielle asylretten, slik at krigsflukten ikke overskygger den individuelle forfølgelse" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2395). Dessuten sier hun: "Asylretten skal holdes i hevd" og at "det er viktig å påse at retten til asyl også i fremtiden må være et overordnet prinsipp. Men det er også viktig at asylretten ikke uthules ved at asyl tilstås personer som ikke har behov for beskyttelse" (s. 2246–2247). Asylretten er noe man skal ta vare på, et overordnet prinsipp, og det å innvilge asyl til personer som ikke har behov for beskyttelse betyr at man skader den fysisk, man uthuler den. Sjaastad mener at myndighetene burde være "enda mer omhyggelig i vurderingen av de asylsøkere som melder seg ved Norges grense. Formålet med dette er ikke å svekke asylretten" (s. 2359). Asylretten er en kropp, og introduseringen av visumplikten gjør ikke denne asylkroppen svakere. En annen måte å bevise at man ikke undergraver asylretten, er å referere til hva Høykommissæren for flyktninger sier, siden denne instansen alltid har ”vært tungtveiende for norske myndigheters flyktningarbeid" (Faremo, S. Tid, 1993-1994, s. 2249). Høykommissæren overvåker om landene oppfyller sine internasjonale forpliktelser og har en hegemonisk rolle i asylpolitikken. Hun vet altså hva som er det beste å gjøre. Akselsen refererer til henne da han sier at: "FNs høgkommissær for flyktningar har og sagt at ein prioriterer meir pengar framfor større kvotar" (s. 2065). Norge oppfyller altså sine juridiske forpliktelser og tar ansvaret sitt på alvor ved å gjøre det Høykommissæren ber om, som er å gi mer penger til nærområdene. Daværende utenriksministeren Bjørn Tore Godal støtter seg også på Høykommissæren da han sier at: "Gjennom vår

68 omfattende støtte til FNs høykommissær har vi fra norsk side vist at vi tar vårt ansvar på alvor" (s. 2153).

5. 2. 4 Hjertelag-diskursen

Hjertelag-diskursen er et motsvar til den offisielle nærområde-diskursen, siden den motsetter seg differensieringen mellom flyktninger i nærområdene og flyktninger som hadde kommet til Norge. Den prøver også å myke opp skillet mellom nordmenn og flyktninger, ved å henvise til en menneskelig representasjon og trekke frem historiske paralleller. Den representerer bosniske flyktninger som den moderate andre, som er fortsatt er den andre, men den andre som er en del av oss. Dens dominerende representasjon er menneskelig, men den bygger også på en juridisk og en økonomisk representasjon. Disse tre representasjonene foreskriver at riktig politisk handling er opphevelse av visumplikten, og mer omfattende hjelp til bosniske flyktninger.

Menneskelig representasjon I den menneskelige representasjonen i hjertelag-diskursen snakker man om mennesker når man snakker om Norge, flyktninger og politikken – man personifiserer asylpolitikken. Det viktigste kjennetegnet ved representasjonen, er at metaforer ikke blir brukt i omtalen av flyktninger, men at de konsekvent blir kalt for mennesker. Den gjennomgående mangelen på metaforer om flyktninger skiller denne diskursen fra andre. "Faktum er jo at flyktninger er helt vanlige mennesker som oss" (Solveig Sollie (KrF), S. Tid, 1993 – 1994, s. 2406). "Menneske som i dag treng internasjonalt vern, er innesperra i heimlandet." (Jorunn Ringstad (Sp), s. 2048). Et annen gjennomgående trekk i diskursen, er at den legger vekt på at flyktningenes liv står på spill. "Mennesker i en slik desperat nød ser lite menneskelighet i å skulle søke om visum når de søker å unnslippe krigens dødsmaskin." (Edvard Grimstad (Sp), s. 2064). "Det som går føre seg, kan ikkje kallast anna enn rein massakre av sivile" (Ringstad, s. 2048). Denne representasjonen av flyktninger krever en handling som setter beskyttelse av menneskers liv høyest. Den skaper et koherent bilde av flyktninger, situasjonen de er i og Norges moralske forpliktelser. "Innføringen

69 av visumplikten har langt på vei bidratt til å stenge bosniere hermetisk inne i krigsområdene og har fratatt mange håpet om en mulig redning ved å flykte ut av landet" (Holand, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2051). Visumplikten omtales som en aktiv part som har tatt håpet fra flyktningene, og som bidrar til å stenge dem hermetisk inne, som om de var sardiner. Siden flyktninger er "mennesker som oss", hvis liv står i fare, og beskyttelse av menneskeliv er det viktigste, foreskriver denne diskursen opphevelsen av visumplikten. Opphevelsen av visumplikten representeres som en politisk handling som gir mennesker, hvis liv står i fare, sjansen til å rømme til Norge og overleve. "Fyste oppgåve, fyrste delmal må vere å syte for at menneska har ein sjanse til å overleve" (Ringstad, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2048). En underkategori av omtalen av flyktninger som mennesker er en historisk parallell NÅTIDENS FLYKNTINGER ER FORTIDENS FLYKTNINGER. Denne parallellen omhandler hovedsakelig flyktninger fra andre verdenskrig, med vekt på norske flyktninger.

Europa har hatt flyktningar før. Og vi reagerer på slutten av dette hundreåret som vi gjorde vi midten av dette hundreåret. Vi stengjer grensene – stengjer grensene for dei som flyktar frå nød, frå krig, frå undertrykking og frå tortur. (Sæle, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2053)

Vi skal vera glade for at grensa til Sverige og stranda til England ikkje hadde slike sperrer for norske flyktninger under den siste verdenskrigen. Og det er ei adekvat samanlikning, for aldri sidan siste verdenskrigen har behovet for å gje menneske i Europa vern vore større enn no. (Sæle, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2053)

Her er flyktninger ikke bare mennesker, men de er også mennesker som er like nordmenn som ble forfulgt og drept i løpet av den andre verdenskrigen. Dette tilsier at man skal sette seg i flyktningenes situasjon ut ifra egne historiske erfaringer, og bedømme situasjonen fra dette ståstedet. Denne parallellens hensikt er å oppheve det radikale skillet mellom oss og andre, siden alle mennesker burde behandles likt når de flykter fra krig, undertrykking og tortur. Her er bosniske flyktninger fortsatt andre, men de er moderate andre.

70 Omtalen av flyktninger som mennesker fordrer en personifikasjon av Norge, og i denne representasjonen er mange språklige metaforer baserte på

NORGE ER ET MENNESKE-overføringen. I Folkvords innlegg kommer dette tydelig fram: "Skal vi bevara eiga menneskeleg anstendigheit, må vi vere villige til å yte stor innsats i den mangfaldige kampen mot unionspartia sin umenneskelege asylpolitikk" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2377). Her representeres Norge som et menneske, hvis asylpolitikk er en moralsk handling som enten kan bidra til at Norge-mennesket skal bevare sin menneskelige anstendighet eller miste den. Dette er et rop om humanisering – menneskeliggjøring av politikken, ettersom regjeringens politikk representeres som umenneskelig. Personifiseringen av stater åpner for kreativitet i representasjonen av politikken. I denne representasjonen blir politiske vedtak ofte omtalt som konkrete kroppslige bevegelser som er ladet med symbolsk betydning.

Norge må ikke snu ryggen til mennesker som i den grad står i fare for å bli utslettet som de gjør her, hvor vi ser store grupper av mennesker må late livet i krigens grufulle handlinger. Norge må hjelpe mennesker i nød, og vi må ikke snu oss bort ved å innføre en visumplikt. (Grimstad, s. 2064)

Her likestiller Edvard Grimstad introduksjonen av visumplikten med det å snu ryggen til lidende mennesker, som er en umoralsk og forkastelig handling. På den andre siden omtales opphevelse av visumplikten som en annen kroppslig bevegelse, nemlig det å gi håndsrekning: "Skal det nokon gang vera grunn til å gje håndsrekking, så må det vera no!" (Sæle, s. 2054). Basert på NORGE ER ET

MENNESKE-overføringen kan stater, på samme måten som mennesker, også ha følelser. Anita Apelthun Sæle etterlyser varmere følelser i asylpolitikken da hun sier at: "Eg er i det heile redd for at alle meldingane om naud og menneske på flukt gjer oss kjenslekalde og avmektige, slik at vi ikkje får hjelpt nokon" (s. 2053). En del av den menneskelige representasjonen inneholder en kristen vinkling. Også denne hviler på den metaforiske overføringen NORGE ER ET

MENNESKE, bare med et tydelig kristent ståsted. For eksempel omtaler Grimstad flyktningene som vår neste.

71 Det er snakk om å medmenneskelighet, om å ta ansvar for vår neste, selv om vår neste befinner seg i et annet land eller i en annen verdensdel – eller vår neste befinner seg i vårt eget land og i vårt eget nabolag. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2408)

Nok et interessant eksempel er Sæles bibelske representasjon av flyktningene og mottakslandene. "Vår tidsrekning byrjar med ei ugift mor og hennar nyfødde son på flukt frå landets herskar. Ho søkte asyl, og eg er glad for at Egypt gav den vesle jødiske familien opphaldsløyve og dermed førebels vern" (s. 2388). Ola T. Lånke (KrF) omtaler bosniske flyktninger som Lasarus, som Jesus vekte fra de døde: "Det ligger en Lasarus utenfor vår egen stuedør. Vi hopper da ikke over ham for å hjelpe noen som befinner seg lenger borte" (s. 2410). I dette utsagnet omtales Norge som et hus, myndighetene som de som bor i huset, og flyktningene som en syk mann som ligger utenfor huset.

Metaforiske overføringen NORGE ER ET HUS gjør det meningsfullt å si at asylsøkere som kommer til Norge banker på Norges husdør, og at det å innvilge asyl er å la dem komme inn i huset. "Etter det fatale vedtaket om visumplikt var det berre 67 asylsøkjarar frå Bosnia som banka på vår dør innen utgangen av 1993" (Sæle, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2053). I dette hus-scenarioet omtales visumplikten som det å stenge Norges husdører. "Men å stenge døra for mennesker som er oppe i en slik nød, gjennom denne visumordningen, er å avvise mennesker som nettopp er i en slik nød." (Grimstad, s. 2042). I en annen fremstilling er Norge også et hus, bare at flyktningene er enda tettere, nemlig utenfor stuedøren: "Krigen som raser i vårt nære naboland, setter vår solidaritet på prøve. Vi har ikke lov å gå forbi vår neste her, han ligger litt for tett utenfor vår egen stuedør" (Inga Kvalbukt (Sp), s. 2067). Det å la andre vandre inn i sitt hjem for å tilby dem trygghet blir her sett på som en god og riktig handling. I hjertelag-diskursen omtales flyktninger konsekvent som mennesker hvis liv er i fare, noe som er avgjørende for forestillinger som skapes om dem. De er ikke strøm eller trykk eller bombe, de er bare mennesker, akkurat som oss. Norge er i sin tur et hus fullt med mennesker som både har hus- og hjerterom. Menneskene som er i huset skal ta en politisk beslutning som er rettet mot

72 mennesker som er utenfor. Denne vendingen fra å omtale flyktningene metaforisk til å bare kalle dem for mennesker, legger strenge føringer for hva som er normativt riktige å gjøre, og foreskriver opphevelsen av visumplikten.

Juridisk representasjon I hjertelag-diskurser finnes det enn annen forståelse enn i nærområdene- diskursen når det gjelder hva innføringen av visumplikten gjør med asylretten. Lisbeth Holand sier: "[v]i har forpliktet oss til å ta imot mennesker på flukt, og den forpliktelsen oppfyller vi ikke" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2043). I den juridiske representasjonen er det svært problematisk hvis stater bryter juridiske kontrakter og ikke oppfyller forpliktelsene sine. "Dermed har visumplikten vært et alvorlig anslag mot retten til å søke og oppnå asyl. Denne retten er nå undergravd – som veldig mange har sagt før meg i dag" (Marianne Gythfeldt (RV), s. 2056). Her fremstiller Gythfeldt visumplikten som noe ødeleggende for retten til å søke og å oppnå asyl, noe som skader denne retten og ødelegger den i det skjulte gjennom å undergrave den. Som Gythfeldt sier er det å undergrave asylretten en veldig vanlig metafor for omtale av ødeleggelsen av denne retten. Til slutt anklager Holand regjeringen for å ha "i praksis tatt fra dem [bosniske flyktninger] asylretten" ved å ha innført visumplikten (Holand, s. 2364). Også i denne representasjonen trekker man uttalelsene til Høykommissæren for flyktninger, men denne gangen for å støtte under påstanden om at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser. Allerede i innstillingen trekker mindretallet frem at "FNs Høgkommissær for flyktningar har bede om at alle som flykta frå Bosnia vert gjeve vern" (Innst. S. nr. 50., 1993 – 1994). Lisbeth Holand synes også "det er synd at flertallet da ikke også har merket seg Høykommissærens bekymring for undergraving av asylretten som hun kommenterte like etter at Norge innførte visumplikten" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2050).

Økonomisk representasjon Den økonomiske representasjonen i hjertelag-diskursen bygger på den metaforiske overføringen FLYKTNINGER ER EN RESSURS. I denne

73 representasjonen blandes asylpolitikk med økonomisk politikk på samme måten som den gjør i den økonomiske representasjonen til nærområde- diskursen. Vendingen består i at flyktningene representeres som noe som kan være positivt for den norske økonomien.

Flyktninger og innvandrere er nemlig en ressurs. Innvandring var en viktig forutsetning for den økonomiske utviklingen i Europa fram til i hvert fall 1970- tallet. De representerer mye nyttig kunnskap og tilfører vårt fellesskap nye impulser. Vest-Europa og Norge har egentlig profittert på innvandring, og nå fremstiller vi det bare som et problem. (Bondevik, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2369)

Selv om fortegnene som står foran flyktningene snus fra negative til positive, er innblandingen av økonomiske representasjoner inn i flyktningdiskursen den samme. Dette vises også i et av Sæles innlegg hvor hun kritiserer synet på flyktninger som "klientar i vårt land" og omtaler dem som "ressurser" (s. 2389).

5. 2. 5 Kampen mellom nærområde-diskursen og hjertelag- diskursen

De forutgående to kapitlene redegjorde for de to dominerende diskursene og deres metaforiske bærebjelker. Imidlertid er det ikke slik at aktørene bestemmer seg for en diskurs og anvender dens begrepsfastsettinger konsekvent og ubetinget. Man støtter seg på ulike diskurser og representasjoner i argumentasjonen og anvender også metaforer og metaforiske scenarioer som tilhører motstanderens forståelsesramme for å utfordre den. I denne delen viser jeg til hvordan den diskursive kampen og dansen mellom nærområde- diskursen og hjertelag-diskursen har foregått. Hovedrepresentasjonen i nærområde-diskursen er det økonomiske og i hjertelag-diskursen er den det medmenneskelige. Derfor er det disse to representasjonene som oftest blir tatt opp i kritikken og i anerkjennelsen av motstanderens representasjoner. Den tredje diskursen, konflikt-diskursen er ikke med i denne delen, fordi representantene for alle andre partier bortsett fra Frp ignorerer denne diskursen.

74 Kritikk Kritikken av den økonomiske representasjonen fra nærområde-diskursen går hovedsakelig ut på representasjonen av flyktninger som en kostnad, og flyktninghjelp som ressursbruk. En bra illustrasjon av det er Erling Folkvords parodiering av representasjonen og dens besettelse med kostnader og effektivisering.

Statsråd Berge prøver – inspirert av Framstegspartiet – å innføre same prinsipp i asylpolitikken som Rimi og Rema har lansert i daglegvarehandelen: Kjøp der det er billegast! Til Stortinget opplyste han da 17. februar 1994 at det i Kroatia går an å gje hjelp til flyktningar til ein totalkostnad på kr. 1,70 pr. flyktning pr. dag, medan prisen for same "vare" i Noreg er kr. 301,37. Berge snakkar om flyktningane sitt behov for vern som om det var pakkar med margarin eller mjøl som kan kjøpast billegare i ein annan butikk. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2377)

Den økonomiske representasjonen blir her anklaget for å se på flyktningenes behov for vern som pakker med margarin eller mel, og for utelukkende å anvende en markedslogikk i asylpolitikken. En annen viktig kritikk går ut på synet på hva flyktninghjelp er for noe. Det finnes to typer hjelp – den ene er den humanitære hjelpen i nærområdene som består av matpakker, medisinsk utstyr og slikt, mens den andre går ut på det å innvilge asyl til dem som kommer til Norge. Det som skjer i nærområde- diskursen, er at man ser på disse to under ett, siden de begge innebærer ressursbruk. Mindretallets representanter reagerer ofte på dette. De gjør det allerede i innstillingen fra justiskomiteen da de sier at de mener at: "det er galt å setje retten bosniske flyktningar har til å søkje asyl opp mot auka humanitær hjelp til dette området" (Innst. S. nr. 50., 1993 – 1994). Denne kritikken går igjen i debattene også. For eksempel sier Ringstad: "Vern og tryggleik kan ikkje alltid kjøpast for pengar i flyktningane sine heimland eller i nærområda" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2379). Lisbeth Holand synes også det er problematisk at man snakker om å ta imot flyktninger som om det var å "sløse bort penger på få" mennesker (s. 2050). Den menneskelige representasjonen blir på sin side kritisert for de personifiseringene den gjør. For eksempel sier Ranveig Frøiland (A): "Det er lett

75 å bli privat og visa medkjensle, og det skal vi gjera. Men då er det vår eigen moral det handlar om. Som nasjon krev det av oss at vi både tenkjer førebyggjande og tenkjer naudhjelp" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2407). Hun lager en distinksjon mellom menneskets og statens moral, og dermed viser at de to burde være forskjellige. Dette er i skarp kontrast til den menneskelige representasjonen i hjertelag-diskursen, da staten forstått som et menneske, gjør at statlig moral er lik menneskelig moral. Hjertelag-diskursen blir også kritisert for å legge for mye vekt på følelser, mens: "det er også viktig ikke å slippe taket i virkeligheten og la følelsene alene få råde når politikken utformes" (Kaci Kullmann Five (H), s. 2381). Følelser gjør at man mister forbindelsen med virkeligheten, og virkeligheten bør man holde tak i. Hjertelag-logikken anklages for å la hjertet styre alt, da Tømmerås etterlyser mer omfattende bruk av hodet, siden: "Hjertet blir ikke større om man slutter å bruke huet" (s. 2412). Her anvender Tømmerås personifiseringsspråket til den menneskelige representasjonen, og støtter seg på

NORGE ER EN PERSON-overføringen for å kritisere hele hjertelag-diskursen. Den menneskelige representasjonen blir også kritisert for å være moraliserende, og for å få andre til å se umoralske og slemme ut. Sjaastad omtaler hele debatten som "en debatt hvor enkelte ønsker å sette seg på sin høye moralske hest i forbindelse med spørsmål om visumplikt" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2052–2053). Akselsen sier også følgende: "Eg synest det er svært skuffande at ein del av debattantane i dag har prøvd å stempla andre og gje inntrykk av at dei er betre, eller at dei har eit større hjarte enn andre" (s. 2065). Størrelsen på hjertet er en metafor som står for godhet og som går igjen i kritikken av hjertelag- scenarioets moralisering.

Partienes vilje til å hjelpe og størrelsen på hjerterommet er blitt målt opp og ned. At særlig sentrums- og venstrepartiene er så opptatt av å måle hjerterom, gleder meg veldig. [...] Men dessverre blir gleden noe kortvarig når jeg ser hva slags måleteknikker som tas i bruk for å måle dette hjerterommet, og hvor langt viljen strekker seg når det kommer til praktisk politikk. Går man bak de fine ordene og den vel uttalte velviljen fra dem som etter sigende vil mer enn Arbeiderpartiet, og følgelig har større hjerterom, viser det seg at de aller fleste utspillene er bare slag i lufta. (Tømmerås, s. 2411)

76 Henvisninger til egen godhet og stort hjerte er ifølge Tømmerås bare "slag i lufta", man slår altså uten å treffe noe eller oppnå noe som helst. Dette tar oss videre til en annen vanlig kritikk av hjertelag-diskursen. Siden denne diskursen mangler en representasjon av flyktninger som en kostnad, omtales dens foreskreven politikk med luftmetaforer. "Kor skal pengane hentast frå, og kva for tiltak skal dette gå ut over – for pengane kan ikkje berre hentast rett ut av lufta?" (Akselsen, s. 2358).

Anerkjennelse Det er ikke bare kritikk, men også anerkjennelse som kommer fra de to diskursleirene. Jan Otto Fredagsvik viser at han er klar over problemene ved den økonomiske representasjonen da han sier at: "Mange reagerer på at hensynet til norsk økonomi er en del av asyldebatten. Kanskje får vi alle en litt vond smak i munnen når økonomien bringes inn" (S. Tid, 1993 – 1994, 2046). Også Anne Helen Rui fra Arbeiderpartiet sier at:

Når vi snakker om krig og nød, er det vanskelig å snakke om penger og økonomi. Lidelse mot ressurser blir et håpløst bilde. [...] I Arbeiderpartiet, som har regjeringsmakta, er det iallfall helt umulig å lukke øynene totalt for at dette også har noe med ressurser å gjøre – nå. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2063)

Begge representantene anerkjenner at det kan oppfattes som problematisk at man snakker om kostnader når situasjonen handler om menneskeliv. Dermed støtter de seg på to representasjoner – en hvor flyktninger er en kostand, og en annen hvor flyktninger er mennesker som oss, og hvis liv står i fare. Men Rui fastslår at den økonomiske representasjonen fra nærområde-diskursen er overlegen den menneskelige fra hjertelag-diskursen. På sin side anerkjenner de typiske representantene for hjertelag- diskursens menneskelige representasjon at asylpolitikken har også noe med ressurser å gjøre. For eksempel sier Holand at hun var "fullt klar over at oppheving av visumplikten ville koste" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2051). Også Terje Riis-Johansen (Sp) uttrykker dette: "Det er ikke tvil om at det i utgangspunktet er en økonomisk belastning for Norge å drive en aktiv asylpolitikk" (s. 2361). Venstres representant Lars Sponheim anerkjenner også noen av poengene til

77 den økonomiske kostands-representasjonen, men mener likevel at betraktningene om pengene ikke skal spille hovedrollen. "Det å vise til penger og økonomi er selvsagt nødvendig, og vi får nok gitt mer hjelp pr. krone i Kroatia. Det er likevel farlig å la kronebeløpet være avgjørende når mennesker er på flukt fra blodig borgerkrig" (s. 2376). Denne delen viste hvordan stortingsrepresentantene kritiserte hverandres diskurser med hovedvekt på de dominerende representasjonene i sin egen og motstanderens diskurs. Selv om de til slutt konkluderte med at betraktninger fra sin egne foretrukne diskurs og representasjoner var viktigste i politikkutformingen, tilkjente de likevel andres enkeltpoenger. Det samme gjelder ikke for den tredje perifere diskursen, som bare representantene for Frp støttet seg på, og som ingen andre representanter ville forholde seg til.

5. 2. 6 Konflikt-diskursen

I konflikt-diskursen går den toneavgivende skillelinjen mellom nordmenn og flyktninger, og man argumenterer for innstramninger ut ifra nordmenns interesser. Bosniske flyktninger omtales innenfor denne diskursen som den radikale andre, som er det direkte motsatte av oss, og dermed uforenlig med oss. Det er to representasjoner som understøtter diskursen: kulturkonflikt- representasjon og økonomisk representasjon. I kulturkonflikt-representasjonen fremstilles flyktningene som en trussel mot norsk nasjonal enhetlighet. I den økonomiske representasjoner fremstilles flyktninger og innvilgelse av asyl til dem som i konflikt med norske økonomiske interesser.

Kulturkonflikt-representasjon Som vi så, kommer hovedbegrunnelsen for innføringen av visumplikten fra den økonomiske representasjonen til den offisielle nærområde-diskursen. Det kostet rett og slett for mye å beholde visumfriheten, og det hadde gått utover norsk innsats i nærområdene. Frp-representant Fridtjof Frank Gundersen stiller spørsmålstegn ved det økonomiske fokuset:

De fleste har sett flyktning- og innvandringssaken som et økonomisk problem og lukker øynene for at det først og fremst er tale om en voksende kulturkonflikt.

78 Poenget er at det flerkulturelle samfunn skaper konflikter. Erfaringer gjennom historien viser at fremmede ikke lar seg innlemme i en liten og ensartet kultur som den norske, særlig hvis den kulturelle forskjell er stor, og de fremmede ønsker å holde på sin kultur – se f.eks. jøder, armeniere, sigøynere og kroater. Slike folk har aldri blitt innlemmet i en annen befolkning. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2414)

Den viktigste negative konsekvensen av økt innvandring er altså kulturkonflikter, og ikke ressursbruk. Kulturkonflikt-representasjonen er en essensialiserende representasjon som tillegger evige og uforanderlige egenskaper til nasjonale grupper. Ulike kulturer representeres her som den radikale andre, som ikke er forenlig med oss. For det første har man en forestilling om den norske kulturen som liten og ensartet. Man legger til side regionale og individuelle forskjeller, dialekter, skrivemåter og vaner, og forestiller seg en enhetlig norsk kultur. Den norske kulturen skal også få lov til å forbli liten og enhetlig, og derfor må alle fremmede elementer innlemmes i den. På den andre siden har man fremmede, "slike folk som jøder, armeniere, sigøynere og kroater", som ikke lar seg innlemme i en annen befolkning, og som vil holde på sin kultur. På grunn av dette får man et flerkulturelt samfunn, som er en aktiv part som skaper konflikter i seg selv, som er noe norske folkevalgte lukker øynene for.

Det er den metaforiske overføringen FLYKTNINGER ER EN TRUSSEL som danner grunnlaget for representasjonen. Denne overføringen gjør det mulig for Øystein Hedstrøm å si at: "Flyktningstrømmen er en tidsinnstilt bombe mot vår nasjonale eksistens" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2414). Her representeres flyktninger både som en strøm og som sprengstoff som skal sprenge den norske nasjonale eksistensen. Denne forståelsen av flyktninger som en fare foreskriver passende handling som er å "beskytte vårt land mot de store folkevandringer" (Gundersen, s. 2414). En viktig del av diskursen er en besettelse av islam. I denne diskursen foretas en orientalisering av islam, som fremstilles som det motsatte av kristendommen.

79 Personlig finner jeg den muslimske religionen både menneskefiendtlig og kvinnediskriminerende, og den kan få sterk innflytelse i landet. Koranen bygger utelukkende på Det gamle testamentet. Her finnes ikke Jesus’ radikale kjærlighetserklæring "Du skal elske din neste som deg selv", nei her er det "Øye for øye, tann for tann." (Hedstrøm, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2413–2414)

Kristendom er en fredelig religion som bygger på kjærlighet, mens islam er voldelig og bygger på hevn. I kristendommen elsker man sin neste, mens man stikker ut øynene på hverandre i islam. Her vises tydelig hvordan den andre representeres som direkte motsatt av oss. Mens vi er fredelige og gode, er den radikale andre krigersk og ond. Voldelighet og faren er viktigste momenter i denne representasjonen av den radikale andre. Gundersen lanserer en løsning på flyktningproblemet:

hvis vi skal ta imot flyktninger, bør vi fortrinnsvis ta imot flyktninger fra vår egen kulturkrets, og ikke f.eks. fra den muslimske del av verden, hvor man ikke bekjenner seg til rettsstaten, men til det religiøse diktatur – dette av hensyn både til flyktningene og oss selv. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2414)

Det er bare flyktninger som kommer fra kulturkretsen Norge hører til, som skal få lov til å få asyl i Norge. Flyktninger som ikke kommer fra denne kretsen, er en trussel mot fred og ro i Norge, og mot den nasjonale enhetligheten. Dermed er den foreskrevne handlingen å beskytte seg ved bare å ta flyktninger fra egen kulturkrets. I denne representasjonen hører ikke bosniske flyktninger til samme kulturkretsen som nordmenn, og derfor er det ikke plass for dem i Norge.

Økonomisk representasjon Konflikt-diskursen har bortsett fra den kulturkonflikt-representasjonen også en økonomisk representasjon. På samme måte som i nærområde-diskursen representeres flyktningene her som en kostnad. Dette vises godt i Jan Simonsens utsagn. "For et lite land som Norge kan det bare ikke aksepteres at hvem som helst kan plassere et sugerør ned i vår statskasse" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2391). Bosniske flyktninger er her tørste etter penger fra den norske statskassen, og burde holdes unna.

80 Den økonomiske representasjonen innenfor konflikt-diskursen, i motsetning til den som finnes innenfor nærområde-diskursen, setter alle bosniske flyktninger opp mot nordmenn. Her finnes det ingen differensiering av andre i dem som allerede er i Norge, og dem som kanskje er på vei, alle er like mye andre. I denne representasjonen går altså den politisk relevante gruppeinndelingen mellom nordmenn og flyktninger. En av indikatorene er forholdstallet 175, som beskriver hvor mange flere man får hjulpet i nærområdene enn i Norge.

Ifølge opplysninger fra Gunnar Berge i hans redegjørelse kan man hjelpe 175 ganger så mange for det samme beløpet i nærområdene, når man sammenligner kostnadene i Norge. Da er mitt spørsmål: Hvorfor arbeider ikke da Arbeiderpartiet og Regjeringen for å lage avtaler med Kroatia og Slovenia for å få flyttet de bosniere som er i Norge, ned dit? (Hagen, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2353)

I denne diskursen går man altså et steg videre fra å ville beholde visumplikten til også å ville returnere bosniske flyktninger som allerede har fått opphold i Norge. Denne representasjonen viser hvordan samme representasjonen av flyktninger som en kostnad, men bare med en annen gruppeinndelingen foreskriver en annen asylpolitikk. I denne representasjonen blir selvet av og til differensiert. Dette differensierte selvet, en del av den norske befolkningen, blir da satt opp mot flyktninger. "[V]i bruker 45 milliarder av kommende generasjoners penger", sier Carl I. Hagen (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2373). Pengene hører til "våre" barn, og det myndighetene gjør, er å ta pengene som tilhører kommende generasjoner og bruke dem på noen andre. På denne måten setter han ikke oss mot dem, men fremtidige oss mot dem. Han tyr også til en annen differensiering av selvet, som setter opp syke og gamle nordmenn mot bosniske flyktninger.

Det er en også en betydelig forskjell mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet nå det gjelder bevilgninger til dem som lider nød i Norge – de som står i helsekøer, de som venter på nødvendig pleie som de har behov for i alderdommen – fordi vi setter hensynet til de svake grupper i Norge foran det å være råflott overfor andre. (Hagen, s. 2373)

81 Det er ikke av hensyn til alle nordmenn, men av hensyn til dem som er mest utsatt og står og venter på nødvendig pleie, visumplikten bør opprettholdes, og flyktninger bør returneres. En mulig grunn til at denne differensieringen av selvet blir foretatt, er fordi nordmenns økonomisk situasjon er så mye bedre enn flyktningenes at det kan virke urimelig å sette økonomiske interesser til de to gruppene opp mot hverandre. Derfor blir det hensiktsmessig å sette opp en svakere del av selvet – syke, gamle og kommende generasjoner, mot flyktningene.

5. 2. 7 Oppsummering

I debattene om innføringen av visumplikten finnes det tre diskurser med tre toneangivende skillelinjer og tre foreskrevne handlinger. I nærområde- diskursen blir bosniske flyktninger som er i nærområdene stilt opp mot dem som hadde kommet til Norge, og det riktige å gjøre er å beholde visumplikten for å kunne ta vare på flyktningene i nærområdene. Hjertelag-diskursen motsetter seg denne differensieringen av flyktninger, og myker opp skillet mellom oss og dem, ved å representere bosniere som den moderate andre. Denne diskursen foreskriver opphevelse av visumplikten som den riktige handlingen. Til slutt stiller konflikt-diskursen nordmenn opp mot alle andre, altså alle flyktningene, som her ble representert som den radikale andre. Den riktige handlingen her er å sende alle bosniske flyktninger tilbake til nærområdene i tillegg til å beholde visumplikten. Til tross for store uenigheter blant norske folkevalgte, ble visumplikten for bosniere beholdt ved at representantene for Ap, Høyre og Frp stemte mot opphevelsen. Mens det bare skulle et enkelt vedtak til for å stoppe flukten av bosniere til Norge, var politiske endringene mye mer innfløkte i 2015. Det fantes visumplikt for mennesker fra Syria og fra og andre typiske "flyktningproduserende land", men til tross for den klarte mange å komme til Norge. Derfor var mer innviklede lovendringer nødvendige for å stoppe flukten via Storskog. Dessuten la situasjonen opp til annerledes gruppeinndelinger og oppstillinger i 2015 enn i 1994. I den neste delen redegjør

82 jeg for hvilke diskurser og representasjoner som preger debattene om innstramninger i utlendingsloven fra 2015.

5. 3 Analyse av debatter om innstramninger i utlendingsloven fra 2015

I Sør-Varanger kommune er mottaksapparatet nå under press, og Kirkenes er blitt en flaskehals på grunn av manglende kapasitet i mottaksapparatet andre steder. Det betyr at asylsøkere blir sittende opp til en uke i transitt i en idrettshall. (Helga, Pedersen (A), S. Tid, 2015 – 2016, s. 180)

I denne delen sier jeg først litt om de endringene som ble foreslått og vedtatt. Deretter legger jeg kort frem de to diskursene og representasjonene som var viktige i debattene. Videre redegjør jeg grundig for de behov-diskursen, og dens to varianter – den offisielle og den opposisjonelle. Til slutt redegjør jeg for sikkerhet-diskursen. Justis- og beredskapsdepartementet reagerte på at flere og flere flyktninger kom til Norge via Storskog ved å foreslå en rekke innstramninger i utlendingsloven i Proposisjon 16 L (2015). Proposisjonen inneholdt fire forslag som alle sammen ble vedtatt av et bredt flertall i Stortinget. Et overordnet poeng med innstramningene var å kunne nekte realitetsbehandling av flere asylsøknader, og å tilrettelegge for rask retur av flyktninger til Russland. Det første forslaget handlet om retur til et trygt tredjeland. Norske myndigheter har muligheten til returnere flyktninger som har oppholdt seg i et trygt tredjeland, til dette landet. Dette er fordi det er det første trygge landet som har ansvar for å behandle asylsøknader. Før endringene fant sted, var et trygt tredjeland definert som et land hvor det var sikret at flyktninger ville få søknaden sin behandlet. Prop. 16 L foreslo fjerning av dette kravet, og åpnet dermed for retur av flyktninger til land hvor det ikke er garantert at deres

83 asylsøknadene vil bli behandlet. Hensikten med denne endringen var å åpne for en definisjon av Russland som et trygt tredjeland som flyktningene kunne bli returnert til. Representantene for alle partiene bortsett fra SV og MDG stemte for dette forslaget. Det andre forslaget handlet om departementets instrueringsmyndighet overfor Utlendingsnemnda (UNE). Utlendingsnemnda er et uavhengig organ som skal behandle klager på avslag truffet av Utlendingsdirektoratet (UDI). Det ble foreslått at Justis- og beredskapsdepartementet skulle kunne instruere UNE om lovtolkning eller skjønnsutøvelse på samme måten som det kan instruere UDI. Instrueringsmyndighet over UNE ble begrunnet med at det ville sikre likere praksis, styrke politisk styring og effektivitet. Myndighetene ville sikre at UDI og UNE hadde samme forståelsen av Russland som et trygt tredjeland som asylsøkere kunne bli returnert til. Hovedkritikken mot departementets instruering av UNE var at det svekket klageorganets uavhengighet. Representantene for alle partiene bortsett fra SV, Venstre og MDG stemte for dette forslaget. Det tredje forslaget omhandlet bruk av tvangsmidler – altså meldeplikt, bestemt oppholdssted, pågripelse og fengsling, og det fjerde omhandlet unntak fra utreisefrist. Utvidede muligheter til å bruke tvangsmidlene skulle gjelde for flyktninger hvis søknader sannsynligvis vil bli nektet realitetsbehandling. Formålet med dette forslaget var å sikre at flyktningen ikke "forsvinner" før det er fattet en avgjørelse om søknaden skal realitetsbehandles, og å sikre at flyktningen vil bli raskt returnert. Når det gjelder unntak fra utreisefrist, er det vanligvis slik at man får et utreisefrist sammen med vedtaket om at man skal forlate Norge. Denne fristen pleier å settes til mellom syv og tretti dager. Det ble foreslått at man skulle kunne sette en kortere frist eller ingen frist i det hele tatt. Representantene for alle partiene stemte for de to siste forslagene.

5. 3. 1 Diskurser

I analysen av debatter om innstramninger i utlendingsloven fra 2015 peker jeg ut to diskurser med to ulike toneangivende skillelinjer – behov- og sikkerhet-

84 diskursen. Siden debattene handler om Norge skal møte alle de menneskene som kommer for å søke om asyl, er det alle flyktningene som kommer til Norge som er gjenstanden for gruppeinndelingen og oppstillingen. Den dominerende diskursen kaller jeg for behov-diskursen, fordi den deler inn flyktningene som kommer til Norge i dem som har behov for beskyttelse og dem som ikke har det. Behov-diskursens inndeling danner utgangspunktet for radikalt ulik representasjon og behandling av de to gruppene, og de foreslåtte innstramninger er rettet mot dem som ikke har behov for beskyttelse. Alle stortingsrepresentantene støtter seg på denne diskursen, men det finnes to varianter av den: en offisiell og en opposisjonell. Det som skiller dem er ulike grensedragninger i plassering av syrere som har brukt Russland som transittland. Ifølge den offisielle varianten av denne diskursen har syrere som har reist gjennom Russland vært i et trygt land, og dermed har de ikke behov for beskyttelse i Norge. Ifølge den opposisjonelle varianten har de behov for beskyttelse, siden Russland ikke anses for å være trygt nok. For å rettferdiggjøre denne plasseringen av syrere fremhever den offisielle varianten manglende kontroll, mens den opposisjonelle fremhever Norges juridiske forpliktelser. Likevel hører disse to variantene inn i samme diskursen, da det er den samme toneangivende skillelinjen mellom dem som har behov for beskyttelse og dem som ikke har det, som er bærebjelken for begge variantene. Sikkerhet-diskursen er mer perifer i debattene, siden den omhandler den generelle asylsituasjonen i Norge og Europa, og ikke bare situasjonen ved Storskog. I denne diskursen blir det differensiert mellom flyktninger som utgjør sikkerhetstrussel og dem som ikke gjør det. På denne måten trekker denne diskursen den toneangivende skillelinjen mellom en undergruppe av flyktninger – "dem som utgjør en sikkerhetstrussel" og nordmenn. Ved å legge vekt på at noen av flyktningene kan være sikkerhetstrussel fremhever denne diskursen det sikkerhetspolitiske aspekter ved asylpolitikken, og foreskriver at den riktige handlingen er å beskytte seg. Behov-diskursen støtter seg på to representasjoner – en menneskelig og en juridisk. Den menneskelige representasjonen består av to motpoler – den

85 menneskelige og den umenneskelige motpolen. Den menneskelige motpolen er forbehold dem med behov for beskyttelse. Her blir flyktninger omtalt som mennesker og Norge blir personifisert, og denne omtalen tilsier at de med behov for beskyttelse skal tas imot med varme og åpne armer. Den umenneskelige motpolen er forbeholdt dem som ikke har behov for beskyttelse. De omtales metaforisk som et press som øker og en belastning, som man skal kvitte seg med og lette på. Den juridiske representasjonen er også vesentlig forskjellig for de to undergruppene av flyktninger. I denne representasjonen er det slik at de uten behov for beskyttelse stjeler kapasitet og dermed misbruker og ødelegger asylinstituttet, som er skapt for dem med behov for beskyttelse. Sikkerhet-diskursen støtter seg bare på en sikkerhetsrepresentasjon, hvor noen av flyktningene fremstilles som en eventuell terrortrussel som Norge skal beskyttes fra. I den sikkerhetsbaserte representasjonen blir asylpolitikk sikkerhetisert – den blir til en form for sikkerhetspolitikk hvor det gjelder helt ulike regler.

5. 3. 2 Situasjonsbeskrivelsen

Alle folkevalgte representerer situasjonen ved Storskog som kritisk og dramatisk for Norge. Justisminister Anders Anundsen mener at de er viktig å anerkjenne at "vi ikke befinner oss i en normalsituasjon" (S Tid, 2015 – 2016, s. 179). Mange metaforiske uttrykk ble brukt for å sette ord på denne anormaliteten, og i denne delen ser jeg på hvordan omtalen av situasjonens anormalitet fungerer som rettferdiggjøringsmiddel for endringer i utlendingsloven. Jeg viser også hvordan denne omtalen rettferdiggjør hastebehandlingen og nødvendigheten av at alle politikere skal legge det politiske spillet til side og stå sammen for å møte denne krisen. "Boblen som har beskyttet oss fra nøden ute i verden, har sprukket" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 315), sier Kåre Simensen (A) da han snakker om flyktningsituasjonen høsten 2015. Det var det høye antallet mennesker som søkte om asyl i Europa og Norge som gjorde at den beskyttende boblen sprakk. Situasjonen omtales som akutt. Ordet akutt handlet opprinnelig om sykdommer

86 som begynner brått, er heftige og sterke, og som til slutt kan være fatale. Dette ordet fremhever at noe er oppriktig galt med kroppen, og at noe må gjøres med det. Også statsministeren Erna Solberg snakker om situasjonen som en kroppslig opplevelse når hun forbinder den med det å føle smerte. "Når vi skal ta imot så mange mennesker, vil ikke det skje smertefritt, og vi kommer til å måtte foreta prioriteringer og gjøre valg" (Solberg, s. 167). Situasjonen blir også representert som kaotisk og rotete. Som Harald T. Nesvik (Frp) sier er vi "inne i en tid som er preget av uoversiktlighet" (s. 459). Det finnes en også tydelig overvekt av omtalen av situasjonen som en situasjon med manglende kontroll. Dette blir klarest uttrykt da Christian Tybring-Gjedde (Frp) sier at han "ser et land som vi delvis ikke har kontroll over" (s. 472). Statsråden Vidar Helgesen (H) er til en viss grad uenig i denne påstanden. "På alle disse områdene har vi kontroll, og på alle disse områdene har vi bred oppslutning i Stortinget om hva som er nødvendig for å opprettholde kontroll" (s. 503). Han mener altså at myndighetene har kontroll, men legger til at tiltakene som skulle vedtas er nødvendige for at man skal kunne opprettholde denne kontrollen. Både beskrivelsen av politiske problemer og tilsvarende politiske løsninger er mediert gjennom diskurser. Det at man snakker om en ekstraordinær situasjon som krever mer kontroll, gjør at man kan vedta ekstraordinære politiske tiltak som sikrer kontrollen. "Utfordringer utover det ordinære krever løsninger utover det ordinære og måter å samarbeide på utover det ordinære" (Støre, S. Tid, 2015 – 2016, s. 269). På samme måte som med bosniske flyktninger blir flyktningsituasjonen omtalt som en aktiv part som krever visse typer handlinger. Hele lovendringsprosessen er også her omtalt som en førerløs prosess heller en beslutning som tas av myndighetene. Situasjonen er ukontrollert, akutt og eventuelt smertefull, og derfor krever den kontroll, som de foreslåtte innstramningene i utlendingsloven kan sikre. Situasjonen krever også en rask (lovbe)handling og enighet i Stortinget. For det første krever situasjonen kontroll. "Grenser må beskyttes, og vi må få kontroll på asylstrømmene" (Solberg, S. Tid, 2015 – 2016, s. 167). Situasjonen er ikke under kontroll, og siden myndighetenes hovedbeskjeftigelse er å

87 kontrollere, er de nødt til å finne måter å sette situasjonen under kontroll. Justisministeren Anders Anundsen er enig: "Den ekstraordinære og alvorlige situasjonen krever at politiske myndigheter har en helt annen kontroll og styring med praksis enn det som var behovet da dagens regelverk ble utviklet" (s. 465). Det gjentas flere ganger at man skal opprettholde kontroll ved Storskog ved hjelp av innstramningene. Knut Arild Hareide sier at hensikten med Prop. 16 L er "å sikre kontroll ved Storskog" (s. 455). Audun Lysbakken (SV) sier at en av våre mest akutte utfordringer er "å få orden på Storskog" (s. 463), og Trine Skei Grande (V) sier at man skal "få kontroll på Storskog" (s. 462). Finansminister Siv Jensen (Frp) sier etter at innstramningene ble vedtatt at hun er "glad for at Stortinget har kommet til enighet om innstramningstiltak på asylområdet, slik at vi kan få kontroll på tilstrømningen" (s. 721). For det andre krever situasjonen en hastebehandling. Innstramningene skal hjelpe myndighetene til å få kontroll på Storskog, og det burde helst skje raskt. Beskrivelsen av situasjonen som akutt og kritisk henger tett sammen med den hastebehandlingen lovendringene har fått i Stortinget. Prop. 16 L ble fremmet 13. november, diskutert i Stortinget første gang 16. november og andre gang 19. November. Endringene trådte i kraft 20. november. Alt skjedde takket være en direkte behandling, uten komitébehandling eller høring, noe som er veldig uvanlig. Dette behovet for en rask behandling rettferdiggjøres med det at Norge møtte en krise. Det er denne krisen som dikterer tempoet da Erna Solberg sier: "Når jeg bruker litt tid på å understreke dette, er det fordi vi trenger et annet tempo enn det vi vanligvis har hatt i norsk politikk, i møte med den krisen vi har nå. Hvis ikke blir dette uoverkommelig" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 271). Flere representanter reagerer på hastebehandlingen, fordi de mener det er feil å gjøre lovendringer uten komitébehandling og høring. Rasmus Hansson fra Miljøpartiet de Grønne sier at: "Det går litt over stokk og stein for tida i asylpolitikken" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 524). Dette uttrykket er selvinnlysende – man beveger seg fort og tar ikke hensyn til det som er rundt, som gjør at man

88 mister oversikt over hva det er som skjer. Også Trine Skei Grande kritiserer hastebehandlingen:

Mange av disse forslagene vil også ta lang tid å sette ut i livet, og en dag eller to med komitébehandling ser ikke Venstre noen grunn til at vil svekke – det vil derimot styrke – det arbeidet som skal gjøres i Stortinget. (s. 455)

Forslagene er en kropp som skal settes ut i livet, og hvis man hadde behandlet dem over lengere tid hadde de bare blitt sterkere. Også representantene for SV stiller spørsmålstegn ved den raske behandlingen, og de blir kritisert for det:

Representanten Lysbakken åpnet dagen med å forutsette at det kunne skje en slags seminarvirksomhet frem til torsdag – reell behandling, kalte han det. Jeg forstår at seminartanken ikke er ukjent i SV-kretser, men vi er altså landets folkevalgte og lovgivende forsamling, så vi må ha orden på oss selv nå. (Michael Tetzschner (H), s. 477)

For det tredje krever situasjonen at stortingsrepresentantene skal bli enige og legge det politiske spillet til side. Det er slik at spørsmålet om asylpolitikken er "det spørsmålet som kanskje splitter mest i vår egen politiske diskusjon i Norge" (Solberg, S. Tid, 2015 – 2016, s. 270). Selv om asylspørsmålet vanligvis er et splittende spørsmål, krever den kritiske situasjonen denne gangen at folkevalgte skal samarbeide og stå sammen i håndteringen av situasjonen. Situasjonens alvor krever at partiene skal legge bak seg politiske uenigheter og bli enige. "Vi skal stå sammen om å løse en av de største utfordringene vi som nasjon har stått overfor i de senere år", sier utenriksministerier Børge Brende (s. 359). Denne omtalen av situasjonen gjør at innstramningene blir løftet over politikken – situasjonen er dramatisk, og de foreslåtte politiske endringer er riktige og nødvendige. "Vi må ha et lederskap som taler med én tunge for å samle oss som nasjon i den retningen vi nå må gå, nettopp for å unngå at vi skal oppleve mer konflikt, [og] større motsetninger" (Kari Henriksen (A), s. 186). Representanter for flere partier er enige i dette. "Senterpartiet har gang på gang gjentatt at det trengs et bredt nasjonalt forlik om flyktninger og asylsøkere og om integrering. Det mener vi fortsatt er

89 nødvendig. Da må alle partier være villig til å legge det politiske spillet til side" (Marit Arnstad (Sp), s. 461). Til og med de to partiene som vanligvis ikke er enige med asylpolitikken Høyre og Frp-regjeringen fører, SV og MDG, og som av og til prøver å nyansere situasjonsbeskrivelsen uttrykker et ønske om å stå sammen. "Miljøpartiet De Grønne [ønsker] å bidra til en bredest mulig enighet om en bedre asylpolitikk" (Hansson, S. Tid, 2015 – 2016, s. 464). "Jeg vil støtte statsministeren i at vi er nødt til å si ja til en del midlertidige tiltak, en del løsninger vi vanligvis kanskje ikke ville gått inn for, for å håndtere flyktningkrisen" (Lysbakken, s. 172). Konklusjonen er at "både retorikken og politikken kan dempes til fordel for at vi gjør ting sammen" (Ingjerd Schou (H), s. 187). Et metaforisk scenario som var fremtredende i debatter om asylpolitikk som fant sted før debattene om innstramningene, er et dugnadsscenario. I en dugnad stiller alle opp og arbeider sammen for å få til noe av betydning for fellesskapet. Dugnadsbegrepet før debatter om innstramninger handlet om hvordan alle i det norske samfunnet skulle stille opp for flyktningene. I debattene om innstramminger snakker representantene om dugnad, men bare som en "politisk dugnad". I den politiske dugnaden skal alle partiene stille opp og samarbeide for å gjøre de nødvendige endringene i utlendingsloven. Knut Arild Hareide (KrF) sier at: "Kristeleg Folkeparti er klar for å vere med på ein politisk dugnad, men eg trur at i den situasjonen som er no, er det viktig at me får ein brei dugnad" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 270). Det er etablert at situasjonen krever en politisk dugnad, altså samarbeid og tverrpolitisk enighet. I debattene blir dermed alle uttrykk for skepsis eller utfordring av politikken oppfattet som brann som bør slukkes. Da Anniken Huitfeldt (A) spør utenriksministeren Børge Brende om utdelingen av noen informasjonsbrosjyrer på afghansk, svarer han krast: "Jeg trodde vi nå skulle stå sammen og ikke skape ytterligere usikkerhet rundt disse prosedyrene" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 359). Når Knut Arild Hareide stiller et spørsmål om det blir en ny grensestasjon ved Storskog eller ikke, svarer Børge Brende at han "føler at det er et forsøk på å slå partipolitisk mynt på en håndtering av en sak som er alvorlig for landet" (s. 360).

90 Til dette svarer Hareide at han "er einig i at det er viktig at me ikkje slår partipolitisk mynt på denne saka" (s. 360). Det finnes en enighet om partiene ikke skal tjene ubetydelige politiske mynter på denne betydningsfulle saken. Siden stortingsrepresentantene stort sett er enige i representasjonen av situasjonen, er det ikke rart at det finnes en dominerende diskurs som de vedtatte lovendringene hviler på.

5. 3. 3 Behov-diskursen

Høsten 2015 er hovedproblemet i asylpolitikken at det kommer for mange flyktninger til Norge. Derfor er myndighetene nødt til å differensiere mellom dem som kommer. Mazyar Keshvari (Frp) illustrerer situasjonen med et metaforisk scenario:

Mange av de utfordringene vi ser på dette området, munner ut i at man kan ikke ha plass til ti gjester og få hundre. Da blir det ubehagelig for de ti man opprinnelig hadde plass til, for verten og for de nitti som er til overs. (S. Tid, 2015 – 2016, s. 191)

Dette metaforiske scenarioet forenkler situasjonen ved å fremstille det som noe som er kjent for alle. Alle som søker om asyl er gjester i Europa-huset, og husets overhode har rett til å bestemme hvem som skal få lov til å komme inn. Siden det finnes et begrenset antall plasser rundt bordet, og det er for mange som vil komme, er verten nødt til å differensiere og velge de ti som får komme. Oktober 2015 holdt statsministeren Erna Solberg en "redegjørelse om migrasjon/flyktningsituasjon rundt Middelhavet og i Europa" (S. Tid, 2015- 2016, s. 162-174). Det er allerede i selve tittelen på redegjørelsen at den toneangivende skillelinjen i behov-diskursen tilkjennegis. De finnes to grupper – migranter som bare vil forbedre sin livssituasjon og flyktninger som flykter for sitt liv. Denne differensieringen understøttes i den første setningen hvor Solberg representerer situasjonen: "Så langt i år har mer enn 700 000 mennesker krysset Europas grenser – mange av dem på flukt fra krig, andre er på søken etter et bedre liv" (s. 162). De i den første gruppen er på flukt, mens de andre er på søken. Dette illustrerer hvordan man i denne diskursen deler alle som søker

91 om asyl i Norge og Europa i to kategorier – de med behov for beskyttelse og de uten. For enkelhets og variasjonens skyld kaller jeg dem også for ekte flyktninger og uekte flyktninger. Den prototypiske ekte flyktningens liv er i fare, og han har behov for beskyttelse. Den prototypiske uekte flyktningen later som om han har behov for beskyttelse og søker asyl, selv om han egentlig bare vil forbedre livssituasjonen sin ved å flytte til det landet han søker asyl i8. Ulike representasjoner støtter denne diskursen. For det første finnes en menneskelig representasjon, som personifiserer Norge og tilsier at de med behov for beskyttelse skal tas imot med åpne armer. For det andre finnes det en umenneskelig representasjon, hvor de uten behov for beskyttelse omtales som et press som øker og en belastning. Det finnes også en juridisk representasjon som tilsier at uekte flyktninger stjeler kapasitet og dermed misbruker og ødelegger asylinstituttet. Det finnes to varianter av denne diskursen – den offisielle og den opposisjonelle. Det som skiller dem er ulike grensedragninger i plassering av syrere som har reist gjennom Russland på veien til Norge. Ifølge den offisielle varianten av denne diskursen har de vært i et trygt land, og har dermed ikke behov for beskyttelse i Norge. Ifølge den opposisjonelle varianten har de behov for beskyttelse, siden Russland ikke anses for å være trygg nok. Likevel hører disse to forståelser inn i samme diskursen, siden de har den samme toneangivende skillelinjen. Denne behov-skillelinjen danner utgangspunktet for radikalt ulik representasjon og behandling av de ti og de nitti som gjerne ville komme på middag i Norge.

Menneskelig representasjon Menneskelig representasjon i behov-diskursen hviler både på en menneskeliggjøring av Norge og norsk asylpolitikk og flyktninger, og på en umenneskeliggjøring av flyktninger. Som i debatter om bosniske flyktninger

8 Van Dijk (1997, s. 44-45) skriver om hvordan kategorien uekte flyktninger eller økonomiske flyktninger ble skapt rundt 1985, da mange tamiler flyktet fra borgerkrigen i Sri Lanka til flere europeiske land. Denne nye kategoriseringen av flyktninger i ekte og uekte ble ikke motivert av at det plutselig kom mange som ville søke jobb, men at de var for mange flyktninger, og at myndighetene ville begrense antallet tamilske flyktninger i sine land. Derfor ble økonomiske flyktninger eller uekte flyktninger skapt som en ny kategori, en ny gruppe, som i sin tur ble brukt til rettferdiggjøring av innstramninger i asylpolitikken.

92 tilsier den medmenneskelige moralen at man skal hjelpe dem som trenger hjelp. De som trenger hjelp omtales som mennesker og individer. På den andre siden har man det store antallet, massen, strømmen, belastningen, som ødelegger for de individene som trenger hjelp. Det er nettopp derfor justisministeren Anders Anundsen sier at det er "viktig å klare kombinasjonen med å holde hjertet varmt og hodet kaldt" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 179). Hjertet skal holdes varmt for de ekte flyktningene, men hodet skal holdes kalt for de uekte flyktningene. Ekte flyktninger er desperate, stakkarslige og utrygge. I et scenario som er et gjentakende motiv i debattene ser vi ekte flyktninger i gummibåter som risikerer livene sine og livene til deres barn for å overleve.

Vi må huske at dette handler om menneskeskjebner, f.eks. om syriske småbarnsfamilier som er villig til å risikere livet i små gummibåter over Middelhavet for å unnslippe bomberegnet i Aleppo. (Solberg, S. Tid, 2015 – 2016, s. 162)

Selv om ikke alle flykninger kommer til Europa med båt, forestiller man seg i dette scenarioet at alle ekte flyktninger gjør det. Dette scenarioet foreskriver at man skal ta vare på disse flyktningene.

Velkommen, her er dere i trygghet. Det er flott å se den hjertevarmen folk viser – barn og unge som gir av sitt, organisasjoner som stiller opp, bedrifter som vil bidra. Den varmen og den viljen må vi gjøre til noe som vi kan ta vare på. (Åsmund Aukrust (A), s. 187)

Siden det er snakk om "sårbare og utsatte mennesker", skal man derfor ta imot dem "på en god og hjertevarm måte" (Aasen (A), s. 188). Den menneskelige representasjonen er basert på en personifisering av asylpolitikken og Norge, som skal "ta imot [dem som har flyktet fra krig og konflikt] med åpenhet og med varme" (Arnstad, s. 460). Denne menneskelige representasjonen viser at det å omtale flyktninger som mennesker legger opp til en personifisering av Norge og menneskeliggjøring av asylpolitikken. Den prototypiske sårbare og utrygge flyktningen som trenger beskyttelse er syrisk. På denne måten står syriske flyktninger for alle ekte flyktninger, delen står for helheten. Da Harald T. Nesvik sier at det ikke bare er "syrere som

93 nå kommer til Norge" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 169), betyr det at det ikke er bare ekte flyktninger som kommer, men også noen andre, de uekte flyktningene. Det er hovedsakelig afghanere som er de prototypiske uekte flyktningene. Da statsministeren Erna Solberg snakker om hvordan myndighetene skal sende signaler for at færre uekte flyktningene skal komme, sier hun: "Det viktigste med det vil være å returnere noen til Kabul" (s. 273). Selv om syriske flyktninger er prototypiske ekte flyktninger, finnes det også uekte syriske flyktninger. Det er de som før de kom til Norge "hadde da hatt lang oppholdstid, studietillatelse, arbeidstillatelse i Russland" (Anundsen, s. 465). De har levd en stund i trygghet i Russland, og derfor havner de i kategorien "de uten behov for beskyttelse" da de kommer til Norge. Disse uekte flyktningene som for eksempel er afghanere eller syrere som har hatt opphold i Russland, er definert som en motsetning til de ekte flyktningene. De defineres mer ut ifra hva de ikke er enn av hva de er, og derfor er er de negative representasjoner av dem fremtredende. De "kommer fra land hvor det er sannsynlig at de ikke innvilges asyl" (Anundsen, S. Tid, 2015 – 2016, s. 179), det er slik at de "ikke flykter fra krig og forfølgelse" (Støre, s. 456), og "de har ikke behov for beskyttelse" (Helleland, 458). Siden de ikke har behov for beskyttelse, er det som vil skje med dem opplagt: "De vil bli returnert" (Støre, s. 456). Innstramningene i utlendingsloven er rettet mot disse uekte flyktningene. Flere ulike metaforiske overføringer er med på å rettferdiggjøre denne gruppeinndelingen. For det første kaller man deres asylsøknader for grunnløse, de søker asyl uten noen grunn. En annen gjennomgående metaforisk overføring i representasjonen av dem er overføringen UEKTE FLYKTNINGER ER

EN BELASTNING. Jonas Gahr Støre sier for eksempel: "I mellomtiden opplever vi belastninger i det norske systemet, noe som svekker kapasiteten til å håndtere dem som virkelig har behov for beskyttelse" (Støre, S. Tid, 2015 – 2016, s. 456). "Mange av dem som kommer fra Russland over Storskog, har ikke behov for beskyttelse og belaster det norske systemet unødig" (Helleland, s. 458). "Denne belastningen gjør at "asylinstituttet vårt [blir] satt under press" (Grande, s. 461).

94 Uekte flyktninger er en belastning som presser og svekker systemene i Norge, og derfor bør de fjernes. Det toneangivende skillet mellom ekte flyktningene, som blir omtalt som mennesker, og de uekte, som blir omtalt som press som øker, foreskriver radikalt ulik behandling av de to gruppene. De ekte flyktninger de den moderate andre, de er mennesker akkurat som nordmenn, og dem skal man hjelpe. De uekte flyktninger blir derimot gjennomgående representert som et ubehagelig og truende press som øker. Dette skillet er en grov forenkling av situasjonen, siden tusener av forskjellige mennesker plasseres i to kategorier. Den plasseringen har alt å si for om man blir møtt med varme eller om man skal returneres kaldt og bestemt. Det er bare de ekte flyktningene man skal ha hjertelag for, de andre skal man være streng mot.

Jeg mener at det er viktig at vi har et effektivt og godt mottak, at vi møter flyktningene med varme, men også at vi møter asyltilstrømmingen med fasthet. De som har behov for beskyttelse, skal få det i Norge, de som har behov for omsorg, skal få det av vårt samfunn, men de som ikke har krav på beskyttelse, skal ha en rask retur. (Arnstad, S. Tid, 2015 – 2016, s. 170-171)

Denne inndelingen og den foreskrevne handlingen rettferdiggjøres av hensyn til de ekte flyktningene. De uekte flyktningene gjør at ekte flyktningene "rett og slett får et dårligere tilbud enn de egentlig burde hatt" (Anundsen, s. 179). I den menneskelige representasjonen i behov-diskursen blir en gruppe av flyktninger menneskeliggjort, mens den andre blir umenneskeliggjort. De som trenger beskyttelse er personer, mens de som ikke trenger det er ubehagelige krefter som press og belastning. Fra hverdagslivet vet alle hvor ubehagelig det er å være overbelastet og føle seg presset, og hvor godt det kjennes å lette på presset. Denne metaforiske umenneskeliggjøringen av en gruppe mennesker fungerer i debattene som et argument i seg selv, det er nok å kalle mennesker for en belastning for å si at det riktige å gjøre, er å fjerne belastningen. Dette blir spesielt virkningsfullt når det å lette på presset, gjør at man bedre kan hjelpe menneskene i nød.

95 Juridisk representasjon Behov-diskurser var også støttet av en juridisk representasjon, som setter bevaring av asylinstituttet høyt. Mens institutter vanligvis er organisasjoner som har noe med utdanning og forskning å gjøre, benevner asylinstituttet gjennomføringen av asylloven. At gjennomføringen av asylloven kalles for et institutt skaper et inntrykk av en faglig opphøyet institusjon, som er basert på en kontrakt. Derfor er det kanskje ikke rart at asylinstituttet blir omtalt som en bygning som er i fare for å bryte sammen. "Når antall mennesker som kommer over grensen til Norge, over kort tid mangedobles, settes asylinstituttet i fare for kollaps" (Helleland, S. Tid, 2015 – 2016, s. 458). Det at det kommer så mange truer asylinstituttet, og det er de uekte flyktningene, de som ikke har behov for beskyttelse, som har hovedskylden. "Å bruke tid og ressurser på å behandle grunnløse søknader uthuler asylinstituttet og stjeler kapasitet" (Helleland, S. Tid, 2015 – 2016, s. 458). "Å bruke tid og ressurser på asylsøkere som ikke har et beskyttelsesbehov, stjeler kapasitet og svekker tilliten til asylsystemet" (Anundsen, s. 465). Stjeling er noe moralsk forkastelig og forbudt, og burde ikke tillattes. Asylinstituttet er livsviktig for de ekte flyktningene, og derfor vil norske myndigheter ikke akseptere de uekte flyktningenes "misbruk av denne livsviktige ordningen" (Helleland, s. 458). Derfor burde politikerne ifølge Trine Skei Grande "være villige til å ta grep for å sikre at de asylsøkerne som har grunnløse søknader, ikke ødelegger for asylinstituttet" (s. 461). Myndighetenes hovedoppgave blir å verne asylinstituttet fra de grunnløse asylsøkerne. "Skal vi sikre og hegne om dem som asylinstituttet er lagd for, fordrer det en langt mer offensiv håndtering av dem som kommer hit uten behov for beskyttelse" (Støre, s. 457). En annen oppgave er å sikre at de uten behov for beskyttelse ikke får asyl. Dersom det ikke er sikret, "uthules" asylinstituttet (Helleland, s. 169). Asylinstituttet er i fare, og det er nødvendig å ta vare på det for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser overfor de ekte flyktningene. Endringene i asylloven blir omtalt som en nødvendig presisering. "En presisering av flyktningretten er nødvendig – å hjelpe de flyktningene som har rett til

96 beskyttelse, og å gi tilsvarende tydelige signaler til de migrantene som ikke har det" (Elin Rodum Agdestein (H), S. Tid, 2015 – 2016, s. 309). Hensikten med denne presiseringen var å gjøre det mulig å nekte å behandle asylsøknadene til flyktningene som kom via Russland, og å sende dem raskt tilbake. Derfor er det ikke rart at rask retur av uekte flyktninger ble fremstilt som nødvendig for å verne om asylinstituttet. Retur fremstilles som et virkemiddel som sikrer at hele asylinstituttet fungerer. "Retur er uten tvil et nødvendig virkemiddel for å forebygge irregulær migrasjon til Europa og for å verne om asylinstituttet" (Solberg, S. Tid, 2015 – 2016, s. 165). For at asylmaskinen skal fungere, skal man ha verktøy til raskt å sende ut de uekte flyktningene. Fokuset på retur skal også ha påvirkning på potensielle asylsøkere. "Hvis vi ikke gjennomfører returen, får vi flere asylsøkere fra de områdene vi ikke gjennomfører retur til. Det er noe av lærdommen vi har" (Solberg, s. 173). Derfor skal man gjennomføre returen for å unngå at flere kommer. For det første kaller man denne mekanismen for "pull- faktoren" (Tetzschner, s. 471). Denne faktoren går ut på en forestilling om at det å ikke returnere flyktninger gjør at flere blir trukket til Norge. Medisinen mot dette kaller politikerne for sending av signaler. "Arbeiderpartiet håper regjeringen vil lytte til gode råd i den praktiske gjennomføringen av det som er lovendringens intensjon, nemlig å sikre raskere retur av søkere med ubegrunnede asylsøknader og sende tydelige signaler ut av landet om dette" (Støre, 457). En generell returpolitikk hvor man returnerer alle som ikke får opphold, som i sin tur gjør at færre uekte flyktninger kommer til Norge er alle enige om. "Justisministeren vet utmerket godt at ingen partier i denne sal er for fri innvandring – ingen partier i denne sal er imot retur" (Lysbakken, s. 476). Den juridiske representasjonen støtter opp under behov-diskursens gruppeoppdeligen og oppstillingen. I denne representasjonen er det viktigste at asylinstituttet fungerer, og akkurat nå er den i fare, og burde beskyttes. Siden det er de uekte flyktningene som uthuler, misbruker og ødelegger instituttet, foreskriver representasjonen at man skal gjøre noe med dem. Hovedløsningen er å sende dem tilbake til Russland, noe som lovendringene er lagt for å legge

97 til rette for. På denne måten tar man vare på asylinstituttet som er lagd for de ekte flyktningene.

To varianter av diskursen – den opposisjonelle og den offisielle I Stortinget var det enighet om at det kom altfor mange via Storskog, og at norske myndigheter måtte differensiere mellom de to ulike kategoriene av mennesker for at situasjonen skulle bli overkommelig. Alle var enige om at mennesker uten behov for beskyttelse skulle kunne returneres til Russland raskere. Det fantes derimot en uenighet om hvor grensen mellom det å ha behov for beskyttelse og det ikke å ha det, går. Grensedragningens problematikk befant seg ved syrere som hadde reist gjennom Russland på veien til Norge. I den offisielle diskursen har ikke disse syrere behov for beskyttelse, siden de har vært trygge der før de kom til Norge, og det er Russlands ansvar å ta seg av dem. Dessuten vil norske myndighetene helst ikke at flyktninger skal bruke Russland som et transittland, og setter derfor grensen mellom det å ha behov for beskyttelse og ikke å ha der akkurat der. "Litt av poenget med noen av disse lovendringene er jo også å vise frem at det ikke skal være attraktivt å bruke Russland som en reiserute til Norge" (Anundsen, S. Tid, 2015 – 2016, s. 466). I den opposisjonelle varianten av diskursen har derimot disse menneskene behov for beskyttelse, og derfor bør de ikke returneres til Russland. Selv om de hører til den samme diskursen, legger den opposisjonelle varianten vekt på den juridiske representasjonen, mens den offisielle legger vekt på det at situasjonen krevde mer kontroll. I den opposisjonelle varianten av diskursen er representasjonen hovedsakelig juridisk, og handler om hvorvidt lovendringsforslagene er i tråd med, innenfor eller utenfor eller kanskje i konflikt med Norges internasjonale forpliktelser og Flyktningkonvensjonen.

Vi mener rett og slett at det må settes spørsmålstegn ved om forslaget fra regjeringen på det punktet er i tråd med flyktningretten. Hvis vi er usikker på om det kan komme i konflikt med konvensjonene, kan vi ikke stemme for det.

98 Men vi hadde ønsket å stemme for et liknende forslag. (Lysbakken, S. Tid, 2015 – 2016, s. 463)

Karin Andersen er også bekymret for at disse endringene "vil kunne ekskludere denne [asyl]retten for personer som har eller har hatt opphold i et tredjeland" (s. 469), altså bekymret for at endringene tar asylretten fra noen mennesker. Ifølge Rasmus Hansson gjør det å instruere UNE også at: "Rettssikkerheten til asylsøkerne angripes under påskudd av hastverk, og Stortinget har åpenbart ikke fått summet seg" (s. 524). Stortinget blir her omtalt som usamlet og kaotisk, og asylsøkernes sikkerhet som noe fysisk som Stortinget angriper. Hovedbekymringen er at "mennesker med korte opphold, mennesker som kan ha reelt beskyttelsesbehov, som har brukt Russland som en fluktrute, avskjæres fra muligheten til både å søke om asyl og å ha en reell klagemulighet i Norge" (Lysbakken, s. 1767). Innstramningene gjør også at: "Statsministeren hopper helt bukk over det grunnleggende prinsippet i folkeretten" (Andersen, s. 1698). Dette metaforiske bildet viser hvordan myndighetene forholder seg til prinsippet om ikke å returnere flyktninger til utrygge land – de hopper over dette prinsippet akkurat som barn hopper når de leker. Hovedspørsmålet den opposisjonelle varianten stiller til den offisielle varianten er om innstramningene bryter konvensjonene, spesielt med tanke på syriske flyktninger som bare har reist gjennom Russland. "Kan statsministeren garantere at vi ikke bryter noen internasjonale konvensjoner med det som statsråden nå legger opp til?", spør Trine Skei Grande (s. 1689). Den opposisjonelle diskursen støtter seg også på et brev fra Høykommissæren for flyktninger hvor Norge ble kritisert for innstramningene.

Det er stor uro rundt hva slags kriterier som nå legges til grunn for retur til Russland, og FNs høykommissær for flyktninger har for få dager siden kommet med krass kritikk av Norge. I denne situasjonen er det nødvendig for Stortinget å få innsyn i hva slags grupper av asylsøkere som nå returneres til Russland, og få et grunnlag for å ta stilling til om vi mener Norge handler innenfor eller utenfor folkeretten. (Lysbakken, S. Tid, 2015 – 2016, s. 1766)

99 Høykommissæren for flyktninger har lenge vært en de viktigste normleverandørene for norsk asylpolitikk. Også Prop. 16 L bruker ofte uttalelsene fra denne institusjonen til å rettferdiggjøre de foreslåtte innstramningene. Høykommissæren fungerer dermed som en opphøyd institusjon som uansett har rett. Derfor er kritikken fra ham sannsynligvis ganske vanskelig å svelge for enhver statsråd. Da den nye innvandrings- og integreringsstatsråden Sylvi Listhaug blir direkte konfrontert med Høykommissærens kritikk viser hun en annen forståelse av institusjonen enn det som er vanlig. Fra å en hegemonisk rolle i avgjørelsen av hva som er det riktige å gjøre, blir Høykommisærren, i hennes utsagn, nedgradert til å være en samarbeidspartner.

UNHCR er en viktig samarbeidspartner for norske myndigheter, og jeg vil derfor gå igjennom brevet grundig. Norske myndigheter vil imidlertid ikke alltid være enig i UNHCRs vurderinger. (Listhaug, S. Tid, 2015 – 2016, s. 1767)

Ellers rettferdiggjør myndighetene innstramningene ved å trekke på situasjonsbeskrivelsen hvor sitasjonen er ute av kontroll, og sier at hensikten med lovendringene har vært å få denne kontrollen på plass. Erna Solberg sier at uten de innstramningene hadde myndighetene ikke hatt kontroll. "Hvis ikke har vi ikke kontroll over tilstrømningen til Norge. Nå har vi fått kontroll i en periode" (Solberg, S. Tid, 2015 – 2016, s. 1698). Innstramningene handlet om å få kontroll, og det var det man fikk. I et litt mer utfyllende svar sier hun:

Men det vi gjør nå, er å gjennomføre det som gjør at vi har fått kontroll på Storskog, nemlig å si til russerne at de, som undertegnere av Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som et land som er medlem av Europarådet, skal behandle asylsøkere fra land som de har gitt transitt og visum til for å komme inn. Det er deres ansvar. (Solberg, s. 1696)

Flyktningene er Russlands ansvar, og ikke Norges, og det at Norge kan nekte realitetsbehandling av deres asylsøknader sørger for at vi har kontroll. Sylvi Listhaug støtter seg også på det at situasjonen ble representert som en situasjon med manglende kontroll.

100 Som Stortinget er kjent med, var det en dramatisk økning i antall asylsøkere som kom til Norge over Storskog i fjor høst. Tilstrømningen skapte et enormt press på registrerings- og mottakskapasiteten og truet hele asylsystemet. Det var helt nødvendig for norske myndigheter å snu utviklingen på Storskog. Lovendringene og instruksene fra i fjor høst var sentrale tiltak og bidro til at norske myndigheter fikk kontroll over situasjonen. Jeg er glad for at et bredt flertall på Stortinget sto bak lovendringene, som har bidratt til at det ikke er kommet asylsøkere over Storskog siden 30. november i fjor. (Listhaug, s. 1767)

I dette sitatet vises gjennomgående metaforiske uttrykk fra debatten, hvor det er snakk om en dramatisk tilstrømning som skapte et enormt press, og som myndighetene måtte kontrollere, og som et bredt flertall i Stortinget sto bak.

5. 3. 4 Sikkerhet-diskursen

Ved siden av den dominerende behov-diskursen, finnes det også en sikkerhet- diskurs. Her er fokuset lagt på den undergruppen av flyktninger som fremstilles som en terrortrussel, og den toneangivende skillelinjen går mellom denne undergruppen og alle nordmenn. Den metaforiske overføringen NOEN

FLYKTNINGER ER EN TERORTRUSSEL danner grunnlaget for denne diskursen som knytter sammen sikkerhets- og asylpolitikk. Tilstedeværelsen av mange og ukjente mennesker innenfor Europa innebærer følelse av å ikke ha kontroll og være utrygg. I diskursen spekulerer man på hvorvidt det er sjanse for at noen av de andre, som er i Europa og Norge, truer den nasjonale sikkerheten. Denne diskursen handler om den helhetlige flyktningsituasjonen i 2015, og ikke bare om flyktningene som kommer fra Russland. Likevel mener jeg at det var viktig å ha med denne diskursen i analysen, siden den viser en annerledes toneangivende skillelinje som setter opp noen mennesker på flukt opp mot alle nordmenn, og som har viktige politiske implikasjoner. Erna Solberg støtter seg ofte på denne diskursen. "Det er viktig å ha kontroll akkurat over hvem som er i landet. Dette er et sikkerhetsspørsmål, som jeg tror vi må ta på høyeste alvor" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 173). Sikkerhetsproblematikken blir representert dramatisk, som noe alvorlig og truende. Det er viktig for "nasjonal sikkerhet" (s. 165) å ha god oversikt over

101 hvem som reiser inn i Norge, sier Erna Solberg. Hun nevner også Politiets sikkerhetstjeneste som en viktig aktør i asylpolitikken. "PST følger situasjonen tett og vil potensielt også ha behov for økte ressurser" (s. 165). Selv om hun sier at "PST har foreløpig i sin trusselvurdering knyttet til asyltilstrømningen uttalt at asylsøkere knyttet til ekstrem islamisme ikke fremstår som en sentral bekymring på kort sikt" (s. 165), er hun bekymret for hva som kan skje i fremtiden. "På lengre sikt er det mulig at enkelte asylsøkere vil komme til å utgjøre en terrortrussel i Norge. Asylsøkere er en sårbar gruppe for radikalisering, men her vil det være store variasjoner" (s. 166). Michael Tetzschner omtaler også flyktninger som en trussel da han sier at “[u]lovlig innvandring og ulovlig opphold kan medføre økt kriminalitet og få sikkerhetsmessige konsekvenser også i mottakerlandene" (s. 188). Også denne flyktninginndelingen kan forstås i lys av begreper den radikale og den moderate andre. Mens vanlige flyktninger er moderate andre som skal få hjelp, er de flyktningene som utgjør en terrortrussel den radikale andre som er fiendtlig og farlig for oss. Omtale av flyktninger som en sikkerhetstrussel gjør at asylpolitikken blir til en form for sikkerhetspolitikk. Hvem som helst av de flyktningene som befinner seg i Europa, kan være eller bli en terrortrussel mot befolkningen i Europa. Passende handling til å avverge trusler er å beskytte seg. Dette vises i Christian Tybring-Gjedde utsagn om at Frps intensjoner bare er å "beskytte vårt eget land og vårt eget folk" (S. Tid, 2015 – 2016, s. 473). Denne diskursen legger kun vekt på dem som kan vise seg å være terrorister. Likevel har den implikasjoner for helhetlig asylpolitikk, da det er vanskelig å vite hvem av de flykningene er en eventuell trussel. Derfor foreskriver denne diskursen mer kontroll og restriksjoner i asylpolitikken.

5. 3. 5 Oppsummering

Høsten 2015 var asylsituasjonen i Norge representert som dramatisk, kritisk og akutt. En slik angivelig situasjon krevde innstramninger som kunne sikre kontroll, en hastebehandling av forslagene og bredest mulig politisk enighet.

102 Alle stortingsrepresentantene var stort sett enige i representasjonen av asylsituasjonen. Derfor er det ikke rart at det finnes en dominerende diskurs som de politiske endringene hviler på. Dette er behov-diskursen som retter innstramningene mot flyktninger som ikke har behov for beskyttelse for å opprettholde kontroll ved Storskog. I denne diskursen blir flyktninger med behov for beskyttelse omtalt som mennesker som trenger vern, og som Norge skal behandle på en menneskelig måte. Flyktninger uten behov for beskyttelse blir derimot omtalt metaforisk som ubehagelige krefter som belastning og press som øker, som truer det norske asylinstituttet og stjeler kapasitet fra de ekte flyktningene. Diskursen kommer i to varianter, hvor det finnes uenighet om syriske flyktninger som hadde reist gjennom Russland på vei til Norge, hadde behov for beskyttelse eller ikke. Ifølge den offisielle varianten, som representantene for Høyre, Frp og Ap støtter seg på, hadde de ikke behov for beskyttelse. Ifølge den opposisjonelle varianten, som først og fremst representantene for SV og MDG, men også representantene for KrF og Venstre, støtter seg på, hadde de behov for beskyttelse. Den offisielle varianten legger vekt på representasjonen av situasjonen som en situasjon med manglende kontroll, mens den opposisjonelle varianten legger vekt på den juridiske representasjonen. Det finnes også en perifer sikkerhet-diskurs som foreskriver at Norge skal beskytte seg fra flyktninger som utgjør en sikkerhetstrussel, og som derfor foreskriver en mer restriktiv asylpolitikk. Det er hovedsakelig representantene for myndighetene fra Høyre og Frp som støtter seg på sikkerhet-diskursen.

103 6 To asyldebatter i perspektiv

Sør-Varanger blir nevnt både i debattene om visumplikten fra 1994 og i debattene om innstramninger fra 2015. I 1994 er det snakk om krigsflyktninger som skulle spille fotball i norske lag, og i 2015 er det snakk om asylsøkere som blir sittende i en idrettshall. Dette illustrerer at det finnes store forskjeller mellom de to tilfellene, men samtidig finnes det også en god del likheter. I denne delen sammenstiller jeg noen av disse likhetene og forskjellene langs flere dimensjoner. Først sammenstiller jeg de to tilfellene langs den geografiske dimensjonen, og ser hvordan romlige metaforer om ulike grader av avstand foreskriver ulike grader av ansvar overfør flyktninger fra ulike kontinenter (6. 1). Deretter ser jeg på forskjeller i toneangivende skillelinjer i de to tilfellene (6. 2). Hensikten er å se på hvilke grupper som settes opp mot hverandre, og av hensyn til hvilken gruppe innstramningene rettferdiggjøres. Videre ser jeg på de viktigste hensyn man tar på asylfeltet ved å se på dominerende representasjoner i de to tilfellene (6. 3). Til slutt avrunder jeg dette kapittelet med en kort oppsummering (6. 4).

6. 1 Ulike grader av avstand

I denne delen viser jeg hvilken rolle geografiske avstander spilte i debatter om innstramninger overfor bosniske og syriske flyktninger. En viktig del av overveielser i debattene handler om Europa, og flyktningenes forhold til Europa. Selv om Norge er selvet, er Europa det utvidede selvet, som flyktningene blir plassert i forhold til. Bosniere befinner seg innenfor Europa, innenfor det utvidede selvet, og er dermed moderate andre. Syrere derimot

104 befinner seg utenfor, men tett på Europa, og kan forsås som den radikale andre. Denne delen viser hvordan ulike grader av andreledeshet hos bosniske og syriske flyktninger blir omtalt nesten utelukkende med romlige metaforer, og hvordan de konkrete geografiske avstandene blir overført til det abstrakte ansvarsbegrepet. I debattene om opphevelsen av visumplikten finnes det et gjennomgående spørsmål om Norge bør ha et spesielt regelverk for bosniere, fordi de er europeiske flyktninger. Representantene for mindretallet som er for å oppheve visumplikten mener at Norge og Europa har et spesielt ansvar overfor sine egne flyktninger, siden det er "avgjørende at vi kan holde orden i eget hus i Europa" (Lånke, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2410). Europa er et hus hvor det bor en familie, og i familier settes trivsel for alle familiemedlemmene høyt. Slikt omformer denne metaforen land i Europa til familiemedlemmer som bør ta vare på hverandre, og dermed holde orden i huset sitt. Dette innebærer også omsorg for familiemedlemmet Bosnia. Da Anita Apelthun Sæle omtaler Bosnia som "Europas hjerte" (s. 2054), omtaler hun Europa også som en kropp, og Bosnia som denne kroppens viktigste organ. Flyktningproblemet befinner seg denne gangen "i Europas midte" (Lahnstein, s. 2066). Derfor omtales flyktningproblemet som "vårt", da Grimstad spør om "vi i Europa" (s. 2408) har klart å løse det. Fysiske kategorier om nærhet og avstand blir overført til det å ha ansvar for flyktninger. "Vi har veldig lett for å skubbe ansvaret over på andre land når situasjonen oppstår langt frå oss, då må vi og vera villige til å ta ansvar når vi har ein flyktningsituasjon nær innpå oss", sier Ringstad (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2050). Kjell Magne Bondevik forteller en liten historie, som også viser til hvordan fysisk nærhet krever ansvar.

Hvis noen av oss går nedover Karl Johan og snubler over en som er slått ned på fortauet, er det selvsagt vår plikt å ta oss av vedkommende umiddelbart – og det gjør vi. Vi kan ikke la være å gjøre dette fordi vi antar at det kanskje også ligger noen andre steder her i byen som også dessverre er slått ned – for ikke å si i Miami og New York, hvor det stadig ligger folk som er slått ned. En kan ikke la være å ta et konkret moralsk standpunkt til det problemet som

105 ligger foran oss, selv om det finnes mange tilsvarende problemer rundt omkring, både i eget og i andre land. (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2063–2064)

I dette metaforiske scenarioet er Norge en person som går nedover Karl Johan, mens bosniske flyktninger er en som blir slått ned på fortauet. Bosniere som er på flukt er et problem som ligger foran oss, og som vi må ta oss av umiddelbart, og det som gir mest mening, er å ta seg av de problemene som ligger nærmest. Dette metaforiske scenarioet forenkler situasjonen ved å omtale det som noe kjent, slik at det som er riktig å gjøre, fremstår åpenbart. Et annet argument som blir brukt i favør av en spesiell politikk for bosniske flyktninger, er også geografisk og består i å representere Norge som

Bosnias nærområde og nabo. NORGE ER BOSNIAS NÆROMRÅDE er en mektig overføring, siden flertallets politikk går ut på å rette hovedparten av hjelpen mot nærområdene. Det å definere Norge som Bosnias nærområde, endrer derfor rollen Norge bør spille i hjelpearbeidet. Et av mange eksempler på dette er da Ringstad sier: "No er det dei europeiske landa som er nærområde til krigssona" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2048). Representasjonen av Norge som Bosnias nærområde, og bosniske flyktninger som en del av et felles europeisk område, legger opp til mer omfattende hjelp til de bosniske flyktningene. Lisbeth Holand bekrefter dette da hun sier: "Det som er poenget mitt er at vi må definere det tidligere Jugoslavia som en del av vårt felles europeiske ansvarsområde, og ut fra det må vi vurdere hva vi er nødt til å tåle" (s. 2052). Her viser Holand hvordan definisjoner og representasjoner skaper grunnlaget for handling. Også representanter for myndighetene anerkjenner at det at bosniere er europeere gjør situasjonen spesiell. Daværende kommunalminister Gunnar Berge (A) sier at: "Jugoslavia må betraktes som å være et land i vårt nærområde, og derfor blir ansvaret helt naturlig enda større her enn det ville ha blitt i en annen situasjon" (S. Tid, 1993 – 1994, s. 2404). Bosniere er den moderate andre, som gjør Norges ansvar overfor dem større. Likevel argumenterer myndighetene mot spesiell politikk, siden alle mennesker på flukt bør behandles likt. Derfor bør ikke bosniske flyktninger få bedre vilkår enn flyktninger fra andre kontinenter. Ut fra tanken om lik behandling blir det

106 derfor vanskelig "å argumentere for visumfrihet for Bosnia når vi samtidig har et visuminstitutt som praktiseres overfor andre land hvor det er krig" (Faremo, s. 2248). Både bosniske flyktninger og andre flyktninger er i dette utsagnet like mye andre, og derfor bør de behandles likt. Rui kritiserer tilhengere av opphevelsen av visumplikten for å prioritere bosniere bare fordi de er mindre fremmedartet enn andre flyktninger da hun sier: "Hvorfor er det ikke også foreslått å fjerne visumplikten overfor de andre landene i krig, f. eks. Angola? Nei, å sette grenser er tydelig lettere når det gjelder mennesker som kanskje er mer fremmedarta" (s. 2063). Når norske politikere snakker om ansvaret overfor syriske flyktninger i 2015 er tenkingen om nærhet og avstand også til stede. I dette tilfelle er de aller fleste flyktningene fra Syria, som er utenfor Europa, og derfor utenfor det umiddelbare europeiske ansvarsområdet. "Norge vil for de færreste være første ankomstland og kan innrette sin asylpolitikk deretter" (Tetzschner, S. Tid, 2015 – 2016, s. 472). Til forskjell fra Bosnia er Norge er langt fra å være Syrias nabo, og politikken rettet mot syriske flyktninger, bør avspeile det. Likevel er Syria tett på Europa, og mange syriske flyktninger befinner seg i Europa. Dette gjør at krisene ikke er så langt borte, som i sin tur foreskriver mer ansvar.

Verden har dessverre ikke varsler om at krisene vi er rammet av, er på vei til å bli bilagt, og det illustrerer, på en mer talende måte enn mye, at det som er langt unna, kan bli veldig nært også for oss i Norge. (Støre, s. 168)

Selv om krigen er utenfor Europa, er den tett på Europa, og derfor har også Norge ansvar. Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) bekrefter dette ved å si at når "vi har krig og stater delvis i oppløsning tett på Europa, vil også Norge få merke konsekvensen og få et større medansvar" (s. 176). Ulike grader av annerledeshet hos bosniske og syriske flyktninger blir omtalt nesten utelukkende med romlige metaforer. Nærhet foreskriver ansvar, mens fjernhet fraskriver den. Dette viser hvordan de konkrete geografiske avstander overføres til det abstrakte ansvarsbegrepet. Vi har ansvar for dem som står oss nært, men ikke for dem som er langt borte. Men jo tettere de kommer, jo mer må vi gjøre. Avstanden avspeiles også i representasjonen av

107 selvet og andre. Ulike grader av annerledeshet, som er forankret i romlige metaforer om avstand og utenforskap har mye å si hvilken politikk som anses for å være rimelig og riktig.

6. 2 Toneangivende skillelinjer

"I den enkle kvardagen er flyktningpolitikk det same som å setje svake grupper opp mot kvarandre, eller rettare sagt eit spørsmål om å hjelpe nokre få av dei mange som treng hjelp", sier Haakon Blankenborg (S. Tid, 1993 - 1994, s. 2349). Denne delen viser hvordan denne settingen av svake grupper mot hverandre er forskjellig fra 1994 til 2015. Norske myndigheter kunne i 1993 innføre visumplikten for én gruppe, og dermed stoppe hele gruppens flukt til Norge. Debatten handlet om man skulle prioritere hjelp i nærområdene eller hjelp i Norge, og den offisielle diskursen delte flyktninger i to grupper – dem som befant seg i nærområdene og dem som ville komme til Norge. Denne inndelingen var avgjørende for innføringen av visumplikten. Situasjonen i 2015 var mer innviklet. Grensene var ikke like tette som før, og flyktninger fra Syria uten visum klarte å komme seg til europeiske land og Norge for å søke asyl. Dessuten kom det mange andre mennesker som ikke var syrere og søkte om asyl. Hovedutfordringen høsten 2015 var å redusere antall mennesker som kom til Norge, og derfor var det ikke så mye snakk om prioriteringen av hjelp i nærområder versus hjelp i Norge. Hovedskillelinjen i den offisielle diskursen delte alle som kom til Norge i to grupper – dem med beskyttelsesbehov og dem uten. Denne inndelingen var avgjørende for hvem som skulle få asylsøknaden sin behandlet i Norge. En iøynefallende likhet i de to offisielle diskursene er at differensieringen av flyktninger i to grupper danner grunnlaget for rettferdiggjøring av begge innstramningene. De som tilhører den første gruppen blir representert som ressurssvake og trengende, og de skal få hjelp fra Norge. Den andre gruppen er derimot representert som ressurssterke, og de stjeler fra den første gruppen. Med disse identitetstilskrivelser til grunn er det i begge tilfellene rimelig å

108 snevre inn overfor den andre gruppen for å kunne hjelpe den første. I nærområde-diskursen fra 1994 snevrer myndighetene inn overfor dem som hadde kommet til Norge av hensyn til dem som befant seg i nærområdene. I behov-diskursen snevrer myndighetene inn overfor dem uten behov for beskyttelse av hensyn til dem med behov for beskyttelse. Til tross for at differensieringen er annerledes, omtales innstramningene som det beste for en gruppe av flyktninger, for dem som er de mest utsatte. Dette er et bestandig trekk som er lik i begge debattene. Det er sjeldent at innstramningene rettferdiggjøres av hensyn til nordmenn. Dette skjer i konflikt-diskursen, som er perifer i debattene fra 1994. Det er bare representantene for Frp som anvender skillelinjen mellom nordmenn og flyktninger som den toneangivende skillelinjen. I analysen av debattene fra 2015 nevner jeg ikke denne diskursen, siden den er enda mer perifer enn i 1994. Mens alle Frp-representantene støtter seg på skillelinjen mellom nordmenn og flyktninger i 1994, er det i 2015 bare Frps representant Christian Tybring-Gjedde, som gjør det.

Det er vårt ansvar overfor det norske folk. Vi fikk ikke noe ansvar for å forvalte den globale utviklingen; vi fikk et ansvar for å forvalte Norge. Det ansvaret svikter vi nå, alle som er i denne salen. (S. Tid, 2015 – 2916, s. 473)

Her setter han den norske befolkningen opp mot flyktninger for å vise at det er nordmenn som skal prioriteres. Han lurer også på om Stortinget skal "la noen andre slite med de konsekvensene våre beslutninger får for neste generasjon, våre barn og barnebarn?" (Tybring-Gjedde, 472). Også her støtter han seg på en konflikt-diskurs, hvor flyktningenes interesser settes opp mot nordmennenes interesser. På samme måten som det blir gjort i 1994, differensierer Tybring- Gjedde selvet for å sette interessene til "kommende generasjoner, våre barn og barnebarn" opp mot flyktningenes interesser. De andre representantene for Frp, og spesielt de som også representerer myndighetene, støtter seg ikke på denne skillelinjen. Anders Anundsen som er justisministeren gjør for eksempel ikke det. Hans uttalelser er utelukkende baserte på behov-diskursens toneangivende skillelinje.

109 Vendingen fra at alle representantene fra Frp støtter seg på skillelinjen mellom nordmenn og flyktninger til at det bare er én som gjør det, er interessant. Frp har gått veien fra et antisystem-parti i 1994 til et regjeringsparti i 2015, og endringene i deres måter å argumentere på, kan vise hvor grensene for legitim gruppeoppstilling går. For eksempel indikerer det at Anundsen ikke stiller opp nordmenn mot flyktninger at dette er en illegitim gruppeoppstilling for myndighetene. Offisiell asylpolitikk skal ikke handle om å prioritere nordmenn over flyktninger, men om å "sette svake grupper opp mot hverandre". Derfor er hensynet til de svakeste og mest trengende den eneste legitime måten å snevre inn overfor flyktninger. Det å prioritere nordmenn i forhold til flyktninger, er illegitimt, men det å prioritere noen flyktninger i forhold til andre, er riktig og nødvendig.

6. 3 Representasjoner

I denne delen sammenstiller jeg ulike representasjonene fra de to asyldebattene for å vise hvor bestandige de er. Først redegjør jeg for utviklingen i den økonomiske, menneskelige og juridiske representasjonen. Deretter sammenstiller jeg kulturkonflikt- og sikkerhetsrepresentasjonen, siden de begge bygger på den metaforiske overføringen FLYTKNINGER ER EN TRUSSEL. Det å omtale mennesker og fenomener, innenfor et politisk felt, som trusler er et uttrykk for sikkerhetiseringen av dette feltet (Buzan et al., 1998). Derfor drøfter jeg hvordan nivået av sikkerhetiseringen av norsk asylpolitikk har forandret seg.

6. 3. 1 Den økonomiske representasjonen

Den økonomiske representasjonen er mye mindre fremtredende i 2015 enn i 1994. Det snakkes mye mindre om økonomi, og om hvor mye asylpolitikken koster. Dette kan skyldes ulikheter i de to utfordringene. Hovedargumentet for å hjelpe i nærområdene i 1994 er at det kostet mindre, og at man da fikk hjulpet flere. I 2015 handler debattene om hvordan man skal kontrollere situasjonen

110 ved Storskog ved raskt å returnere flere uekte flyktninger til Russland. Selv om det ikke er så mye snakk om penger og økonomien, kan den negative omtalen av de uekte flyktningene delvis forstås som en økonomisk representasjon. De uekte flyktningene omtales som en belastning for mottakssystemene, og de stjeler kapasiteten, slik at de ekte flyktningene får dårligere tilbud. Likevel spiller økonomiske spørsmål mye mindre rolle i 2015 i den aktuelle debatten om innstramninger i utlendingsloven.

6. 3. 2 Den menneskelige representasjonen

Den menneskelige representasjonen med sine to motpoler – den menneskelige og den umenneskelige – er fremtredende både i 1994 og i 2015. Den menneskelige motpolen omtaler flyktninger som sårbare, utsatte mennesker og foreskriver at man skal tilby dem hjelp og trygghet. Omtalen av flyktninger som mennesker er en vesentlig del av debattene i 1994. Alle bosniske flyktninger er omtalt som mennesker i hjertelag-diskursen, og alle de som befant seg i nærområdene er omtalt som mennesker i nærområde-diskursen. Den menneskelige omtalen finnes også i 2015, men har mye mindre betydning, da den er forbeholt til en del av flyktningene, de med behov for beskyttelse. På den umenneskelige motpolen blir flyktninger omtalt som naturkrefter, som for eksempel vann i bevegelse eller belastninger eller press som øker. Både i 1994 og i 2015 er det vanlig å omtale flyktninger som helheten som naturkrefter – som strømmer, bølger og flommer. Denne omtalen foreskriver at man skal beskytte seg fra disse kreftene ved å kontrollere dem og redusere dem. Denne omtalen fungerer som et rettferdiggjøringsmiddel for innstramninger som gjaldt for alle flyktningene. I tillegg til dette blir en spesifikk gruppe av flykninger i 2015 også omtalt metaforisk som krefter. Det er de "uten behov for beskyttelse", som blir konsekvent omtalt som ubehagelige krefter som press som øker og belastning, og som holder på å ødelegge asylinstituttet. Denne omtalen skaper et inntrykk av at innstramningene overfor denne gruppen var nødvendige for å lette presset og hegne om asylinstituttet.

111 Den menneskelige representasjonen fra 1994 og 2015 viser hvordan representasjoner både kan opprettholdes og endres. På begge tidspunktene finnes det både menneskelig og umenneskelig motpol, og de foreskriver hver sin handling på samme måten. Det som er annerledes er at umenneskeliggjøring av en spesifikk gruppe har vokst frem. Stort sett har den umenneskelige motpolen blitt mer dominerende på bekostning av den menneskelige motpolen, noe som åpner dører for strengere asylpolitikk i 2015.

6. 3. 3 Den juridiske representasjonen

Den juridiske representasjonens språklige skjelett er stort sett lik. Dette skjelettet fremhever at det å søke asyl en menneskerettighet, og at asylpolitikken handler om å sikre denne retten. Dermed er formen på den juridiske representasjonen lik i 1994 og 2015. Det som har endret seg, er innholdet – hva som anses for å uthule asylretten og hva som anses for å hegne om den. En annen endring handler om at juridisk representasjon delvis ble svekket i 2015, da myndighetene stilte behovet for kontroll høyere enn behovet for respekt for internasjonale konvensjoner. Grensene for når det er legitimt å nekte realitetsbehandling, er hovedtemaet i debatter fra 2015. Derfor viser jeg et eksempel som illustrerer hvordan disse grensene har forflyttet seg. I 1994 fantes det i forbindelse med debatten om bosniske flyktninger også en debatt om kosovoalbanske flyktninger. Det ble foreslått å slutte å realitetsbehandle søknadene til de kosovoalbanere som hadde fått asylsøknadene sine avvist i Sverige. Siden Norge og Sverige hadde like asylpraksiser ble dette representert som en god effektiviseringstiltak. Mange i stortingssalen er uenige i dette – det å ikke behandle disse søknadene blir omtalt som undergraving og uthuling av asylinstituttet, som berøvelse av asylretten og som et brudd på menneskerettigheter. I 2015 er derimot det å ikke realitetsbehandle asylsøknader en dagligdags affære. Dublin-samarbeidet, som Norge ble en del av i 2001, har gjort det mulig å nekte å realitetsbehandle søknadene til alle som har oppholdt seg i et annet Dublin-land før de kom til Norge. Dessuten flyttet

112 Prop. 16 L grensene for når man kan nekte å realitetsbehandle asylsøknader enda lenger. Ved å definere Russland som et trygt tredjeland blir det åpnet for nektelse av realitetsbehandlingen av søknader til alle som kom til Norge via Russland. Selv om den juridiske representasjonen står sterkt både i 2015 og i 1994 har innholdet i hva som er det juridisk riktige å gjøre, endret seg. Selv om formen er lik, er lovtekster og konvensjoner åpne for tolkninger av deres innhold ut ifra situasjoner som oppstår. Det som opplagt var et brudd på retten til å søke om asyl i 1994, er i 2015 den eneste måten å bevare asylinstituttet før. Et utsagn fra Lisbeth Holand beskriver lovtekstenes åpenhet for tolkning på en treffende måte:

Min klare opplevelse er at vi har som utgangspunkt – både i Norge og i hele EU – at det er et overordnet mål å holde antallet flyktninger nede på et nivå som vi syns er passe. Og så lager vi en asylpraksis som passer med det. (Holand, S. Tid, 1993 – 1994, s. 2364)

Det finnes en annen endring i den juridiske representasjonens dominans i 2015. Da Erna Solberg og Sylvi Listhaug blir spurt om innstramningsvedtakene brøt norske internasjonale forpliktelser, svarer de med å henvise til Norges behov for kontroll. Dermed går de fra å rettferdiggjøre vedtakene ut ifra en annen vinkling av det juridisk riktige, til å snakke om kontroll, og den dominerende representasjonen fremhever manglende kontroll, og ønsket om å gjenvinne kontroll. Dermed blir representasjonen av situasjonen som preget av manglende kontroll overordnet den juridiske representasjonen i den offisielle varianten av behov-diskursen i 2015.

6. 3. 4 Kulturkonflikt- og sikkerhetsrepresentasjon

Det ligger stor symbolsk og retorisk makt i det å omtale noe som en trussel, og både i kulturkonflikt- og sikkerhetsrepresentasjonen blir flyktninger omtalt som en trussel. I kulturkonflikt-diskursen blir alle flyktninger fremstilt som en trussel mot nasjonal enhet, fred og ro. Mennesker fra ulike kulturkretser blir representert som essensielt annerledes, og et multikulturelt samfunn som et

113 samfunn preget av konflikter og sosial uro. På denne måten er alle flyktningene både en trussel mot den kollektive nasjonale identiteten og mot sikkerheten. I sikkerhet-diskursen er det imidlertid bare noen av flyktninger som fremstilles som en terrortrussel. Her er hovedbekymringen plassert på enkelte radikaliserte individer, heller enn en på alle flyktningene. Begge disse to representasjonene er et uttrykk for sikkerhetisering av asylpolitikken. Sikkerhetiseringsteori er en teori innen diskursteori, som beskriver hvordan omtalen av politiske saker som sikkerhetssaker former det politiske mulighetsrommet (Buzan et al., 1998). Sikkerhetisering skjer når mennesker og fenomener fremstilles som en trussel mot den nasjonale sikkerheten og eksistensen. Buzan et al. (1998, s. 23-24) skriver om hvordan alle saker teoretisk sett kan plasseres på en politiseringsakse. Nederst på aksen finnes det avpolitiserte saker, som ikke er politisk omtalte eller debatterte. I midten finnes det politiserte saker, som er en kilde til politisk uenighet og debatt. Øverst finnes det sikkerhetiserte saker, som er representert dramatisk og som løftes over den vanlige politikken. Sikkerhetiserte fenomenene har en objektiv karakter som krever rask og standhaftig handling for å avverge de eventuelt fatale konsekvensene (Hansen, 2006, s. 35). Ekstraordinære sikkerhetsutfordringer rettferdiggjør ekstraordinære midler. Derfor kan myndighetene legitimt gå ut over vanlige måter å utøve makt på. En suksessfull sikkerhetisering består av tre komponenter: eksistensielle trusler, nødshandling og brudd på regler (Buzan et al., 1998, s. 24). I debattene fra 1994 er spørsmålet om bosniske flyktninger politisert – det er en viktig politisk sak som blir diskutert i stortingssalen, og representantene for ulike partiene er uenige i hva som er den riktige politikken. I Frps kulturkonflikt- representasjonen blir flyktningene derimot fremstilt som en trussel, og asylpolitikk blir sikkerhetisert. Likevel er denne representasjonen perifer, og har ikke så mye å si for politikken som blir ført. Det skjer ingen nødshandling eller brudd på regler, og derfor utgjør kulturkonflikt-representasjonen i 1994 bare et sikkerhetiseringsforsøk.

114 Debattene fra 2015 viser derimot tydelige tegn til en suksessfull sikkerhetisering av asylspørsmålet ved Storskog. For det første har man representasjon av flyktninger som en trussel, både som en terrortrussel og en generell trussel, som er basert på naturkrefter. Alle representantene er enige i at asylspørsmålet er et ekstraordinært og eksistensielt spørsmål, som krever ekstraordinære tiltak. Derfor foretar de en nødshandling, hvor nesten hele Stortinget samler seg for å møte utfordringene ved å vedta innstramningene i utlendingsloven. Det ekstraordinære løfter asylpolitikken opp fra den politiserte sfæren til den sikkerhetiserte sfæren. Enhver uenighet i stortingssalen blir undertrykt, og kalt for uansvarlig. Dessuten blir reglene for proposisjonsbehandling i Stortinget brutt. Det blir ikke avholdt noen høring eller komitébehandling, og proposisjon får bare en hastebehandling i Stortinget. Disse tre tegnene peker på at sikkerhetisering av flykningsspørsmålet ved Storskog har virkelig fått gjennomslag.

6. 4 Oppsummering

Utviklingen av diskurser, representasjoner og metaforer som har preget asyldebatter fra 1994 og 2015 viser både til brudd og opprettholdelser. Både i 1994 og i 2015 ble fysiske avstander og geografisk nærhet og fjernhet overført til det abstrakte begrepet ansvar. Nærhet påkalte ansvar, mens fjernhet fraskrev den. Både i 1994 og i 2015 ble flyktningene delt inn i to grupper, og innstramningene ble gjort av hensyn til den gruppen som ble ansett for å være den riktige gruppen å hjelpe. Asylpolitikk handlet i begge tilfellene om å prioritere noen flyktninger fremfor til andre. Utviklingen i hvordan representantene for Frp snakket om asylpolitikken, viste at det ikke er legitimt å prioritere nordmenn overfor flyktninger i den offisielle diskursen. Utviklingen i representasjoner preges også av endringer og opprettholdelser. Det økonomiske aspektet har blitt nedtonet. I den menneskelige representasjonen har den umenneskelige motpolen blitt mer dominerende på bekostning av den menneskelige motpolen. Den juridiske

115 representasjonens skjellet er stort sett lik, men grensene for hva som anses for å være brudd på internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter har beveget seg. I tillegg har denne representasjonen blitt delvis svekket, da myndighetene stilte behovet for kontroll høyere enn behovet for respekt for internasjonale konvensjoner. Når det gjelder de to representasjonene som omtaler flyktninger som en trussel, har en sikkerhetsrepresentasjon blitt byttet ut med en kulturkonfliktbasert representasjon. I stedet for å snakke om farene ved et multikulturelt samfunn, snakket man høsten 2015 om en mulig terrortrussel. Til slutt viser vedtaksprosedyren og enigheten i Stortinget fra 2015 en bevegelse mot en vellykket sikkerhetisering av asylpolitikken. Omtalen av flyktninger som en sikkerhetstrussel, brudd på vanlige måter å utøve makt på, og heving av asylspørsmålet fra den politiske sfæren opp til den sikkerhetiserte sfæren peker alle sammen i retningen av en suksessfull sikkerhetisering av situasjonen ved Storskog.

116 7 Konklusjon

Denne oppgaven ble innledet ved Barthes’ utsagn om at språk aldri er uskyldig. Språk kategoriserer, benevner og definerer virkeligheten rundt oss. Derfor ender den språklige prosessen alltid opp med å gagne noen og ikke andre. I denne oppgaven så vi hvordan gruppekategoriseringen og oppstillingen i to asyldebatter nettopp har gagnet noen og ikke andre. Siden avslutningsdelen av det forrige kapittelet fungerte oppsummerende, ønsker jeg i dette kapittelet å rette oppmerksomheten mot normative implikasjoner av den metaforiske omtalen av flyktninger i forhold til det å omtale dem som mennesker. Som sagt sikter diskursanalyse mot å avdekke dominerende måter å kategorisere virkeligheten rundt oss, mot å utfordre dem og mot å vise at det finnes rom for endring. Derfor er all diskursanalyse per definisjon kritisk. Marx definerte kritisk teori som bevisstgjøring av samtidens egne kamper og håp (1843, s. 209). 9 En av de viktigste kampene i Europa i dag utkjempes på det asylpolitiske feltet. Grensene for legitim og riktig behandling av flyktningene tegnes og viskes ut nesten daglig, og disse grensene har først og fremst mye å si for hundretusenvis av flyktninger. De har også mye å si for selvforståelsen og verdiene til dem som tegner grensene. Denne oppgaven anvendte poststrukturalistisk metaforanalyse for å prøve å forstå bedre hvordan denne tegneprosessen artet seg, og hvordan den ble rettferdiggjort i to tilfeller i Norge. Metaforer spilte en viktig rolle i denne prosessen. I begge debattene ble flyktningene omtalt som noe annet enn mennesker da det ble argumentert for innstramninger overfor dem. De ble omtalt som naturkrefter, som strømmer og

9 Takk til Trym Nohr Fjørtoft for å gjort meg oppmerksom på dette sitatet.

117 bølger, som belastninger og som press som økte. Denne omtalen forenklet flyktningene ved å representere dem som noe kjent og forståelig. Den banet også vei for at myndighetene skulle kunne styre, redusere, kontrollere og stoppe flyktningene. På den andre siden ble flyktningene omtalt som mennesker de gangene man argumenterte for mer omfattende hjelp. Mangelen på metaforer var det som kjennetegnet diskurser hvor foreskreven politikk var mer vennlig innstilt mot flyktningene. Menneskeliggjøring av flyktningene la også opp til en personifisering av Norge, og sammen banet disse to omtalene vei for at myndighetene skulle åpne dører og gi en håndstrekning til flyktningene. Denne vendingen fra å snakke om flyktninger som naturkrefter til å snakke om dem som mennesker er avgjørende for hva slags politikk som virker hensiktsmessig og legitim. Metaforer og mangelen på metaforer i omtalen av ulike grupper skaper premisser for hvilke politiske handlinger som anses for å være mulige og riktige. Det å ty til metaforer når man snakker om mennesker muliggjør også å behandle dem som om de var noe annet enn mennesker. På den annen side fører det å snakke om dem som mennesker, til at man blir nødt til å behandle dem som mennesker. Etter andre verdenskrig sluttet vi å omtale andre mennesker som dyr, da vi forstå hvor betydningsfull måten man snakket om andre var for hvilken politisk handling som ble ansett for å være hensiktsmessig og riktig. Vi vet at det er viktig å være bevisst på hvordan man omtaler flyktninger og på hva det gjør med de kognitive mekanismene i hjernen. Det å være klar over og åpen om dette, bidrar til en mer opplyst debatt, som i sin tur fører til en bedre og klokere asylpolitikk. Og hvem vet, kanskje fremtidens kamper og håp vil handle om å slutte å omtale andre mennesker som bølger. Denne oppgaven har vært et forsøk på bevisstgjøring av en av de viktigste kampene i samtiden, og et glimt av en mulig fremtidig kamp. Den har prøvd å belyse hvilke premisser, gruppeinndelinger og metaforer to innstramningsvedtak i norsk asylpolitikk har hvilt på. Som sagt i innledningen, har det ikke vært et mål for oppgaven å komme med et endelig

118 forskningsresultat som lesere skal godta eller avvise. Oppgaven bør snarere forstås som en tankevekker om hvordan språk og handling henger sammen i asylpolitikken, og et eksempel på hvordan man kan kombinere diskursanalyse og metaforteori for å undersøke dette. Hvis den inspirerer lesere til å videre undersøke metaforenes plass i diskurser, til å se asyldebatter i et nytt lys, eller bare til å være mer lydhøre overfor språkbruk om flyktninger, blir jeg strålende fornøyd.

119 Litteraturliste

Anderson, B. (1991). Imagined communities: Reflections on the origin and spread of nationalism. London: Verso. Barry, P. (2002). Beginning Theory: An Introduction to Literary and Cultural Theory. Manchester: Manchester University Press. Barthes, R. (1996). Litteraturens nullpunkt. Oslo: Cappelen Damm. Bratberg, Ø. (2014). Tekstanalyse for samfunnsvitere. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Brochmann, G. (2003). Del II. 1975 – 2000. I G. Brochmann, & H. Tjelmeland (Red.), Norsk innvandringshistorie: I globaliseringens tid 1940-2000. Oslo: Pax Forlag. Buzan, B., Wæver, O., & De Wilde, J. (1998). Security: a new framework for analysis. Boulder: Lynne Rienner Publishers. Cameron, L. & Low, G. (1999). Researching and applying metaphor. Cambridge: Cambridge University Press. Charteris-Black, J. (2004). Corpus approaches to critical metaphor analysis. Basingstoke: Palgrave Macmillan. . (2006). Britain as a container: immigration metaphors in the 2005 election campaign. Discourse & Society, 17(5), 563-581. . (2011). Politicians and Rhetoric – The Persuasive Power of Metaphor. Basingstoke: Palgrave Macmillan. Chilton, P. (1996). Security metaphors: Cold war discourse from containment to common house. New York: Peter Lang. . (2004). Analysing political discourse: Theory and practice. London: Routledge. Chilton, P., & G. Lakoff (1995). Foreign policy by metaphor. I C. Schäffner & A. I. Wenden (Red.), Language and peace. Aldershot: Ashgate. Chilton, P., & Schäffner, C. (2002). Themes and principles in the analysis of political discourse. I P. Chilton & C. Schäffner (Red.), Politics as Text and Talk. Amsterdam/Philadelphia: John Benjamins Publishing. Croft, W., & Cruse, D. A. (2004). Cognitive linguistics. Cambridge: Cambridge University Press. Cunningham-Parmeter, K. (2011). Alien language: Immigration metaphors and the jurisprudence of otherness. Fordham Law Review, 79, 1545-1598. Deetz, S. (2003). Reclaiming the legacy of the linguistic turn. Organization, 10(3), 421.

120 Egenæs, J. P., Larsen, G., Egeland, J., Helland, A. M., Austenå, A. M., Havnelid, Å., Tørres, L., & Wang, T. R. (2015, 11. mars). "Nasjonal dugnad for syriske flyktninger". VG. Hentet 24. januar 2016 fra: http://www.vg.no/nyheter/meninger/syria/kronikk-nasjonal-dugnad-for- syriske-flyktninger/a/23412532/ Fauconnier, G., & Turner, M. (2008). The way we think: Conceptual blending and the mind's hidden complexities. New York: Basic Books. Ferrari, F. (2007). Metaphor at work in the analysis of political discourse: investigating apreventive war'persuasion strategy. Discourse & Society, 18(5), 603-625. Fuglerud, Ø. (2001). Migrasjonsforståelse: flytteprosesser, rasisme og globalisering. Oslo: Universitetsforlaget. Gibbs, R. W. (1994). The poetics of mind: Figurative thought, language, and understanding. Cambrigde: Cambridge University Press. Goatly, A. (2007). Washing the Brain Metaphor and Hidden Ideology. Amsterdam: John Benjamins Publishing. Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget. Hagelund, A. (2002). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970-2002. Oslo: Unipax. Hansen, L. (2006). Security as practice: discourse analysis and the Bosnian war. London: Routledge. Hart, C. (2010). Critical discourse analysis and cognitive science: New perspectives on immigration discourse. Basingstoke: Palgrave Macmillan. Jørgensen, M., & Phillips, L. (1999). Diskursanalyse som teori og metode. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag. Kovecses, Z. (2007). Metaphor in Culture. Cambridge: Cambridge University Press. . (2010). Metaphor: A practical introduction. New York: Oxford University Press. Laclau, E. (1990). New Reflections on the Revolution our Time. London: Verso. Lakoff, G. (1991). Metaphor and war: The metaphor system used to justify war in the Gulf. Peace Research, 25-32. . (2002). Moral politics: How liberals and conservatives think. University of Chicago Press. . (2010). Why it matters how we frame the environment. Environmental Communication, 4(1), 70-81. . (2014). The All New Don't Think of an Elephant! Know Your Values and Frame the Debate. Vermont: Chelsea Green Publishing. Lakoff, G., & Johnson, M. (1999). Philosophy in the flesh: The embodied mind and its challenge to western thought. New York: Basic books. . (2003). Hverdagslivets metaforer. Oslo: Pax Forlag. Lynn, N., & Lea, S. (2003). A phantom menace and the new Apartheid': the social construction of asylum-seekers in the United Kingdom. Discourse & Society, 14(4), 425-452. Marx, K. (1843). Letter to A. Ruge. I K. Marx. (1975). Early Writings. New York: Vintage Books. Musolff, A. (2006). Metaphor scenarios in public discourse. Metaphor and Symbol 21(1): 23–38. Peter Lang Pub Incorporated.

121 . (2007). What role do metaphors play in racial prejudice? The function of antisemitic imagery in Hitler's Mein Kampf. Patterns of Prejudice, 41(1), 21-43. O'Brien, G. V. (2009). Metaphors and the pejorative framing of marginalized groups: Implications for social work education. Journal of Social Work Education, 45(1), 29- 46. Refaie, E. (2001). Metaphors we discriminate by: Naturalized themes in Austrian newspaper articles about asylum seekers. Journal of Sociolinguistics, 5(3), 352-371. Said, E. W. (2004). Orientalisme: Vestlige oppfatninger av Orienten. Oslo: Cappelen Damm. Santa Ana, O. (1999). Like an animal I was treated: Anti-immigrant metaphor in US public discourse. Discourse & society, 10(2), 191-224. Semino, E., & Masci, M. (1996). Politics is football: metaphor in the discourse of Silvio Berlusconi in Italy. Discourse & Society, 7(2), 243-269. SSB. (2015a). Asylsøknader for hver måned i 2015, i alt og fra de fem viktigste landene. Flyktninger i Norge. Hentet 24. januar 2016 fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/flyktninger-i-norge .(2015b). Asylsøknader for hver måned i 2015, i alt og fra de fem viktigste landene. Hentet 24. januar 2016 fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/flyktninger-i- norge?tabell=250280 Steuter, E., & Wills, D. (2010). ‘The vermin have struck again’: dehumanizing the enemy in post 9/11 media representations. Media, War & Conflict, 3(2), 152-167. Todorova, M. (2009). Imagining the Balkans. New York: Oxford University Press. UDI. (2016a). Asylsøknader etter statsborgerskap, aldersgruppe og kjønn. Hentet 4. april 2016 fra: https://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylsoknader-etter- statsborgerskap-aldersgruppe-og-kjonn/ . (2016b). Hvem blir uttrasportert til Russland? Hentet 4. april 2016 fra: https://www.udi.no/aktuelt/hvem-blir-uttransportert-til-russland/ UNHCR. (2016). Syria Regional Refugee Response. Hentet 5. februar 2016 fra: http://data.unhcr.org/syrianrefugees/regional.php Utenriksdepartementet. (1952). Om innhentelse av Stortingets samtykke til å ratifisere konvensjon om flyktningers stilling av 28. juli 1951. (St. prp. nr. 135 1951-52) Van Dijk, T. A. (1993). Principles of critical discourse analysis. Discourse & society, 4(2), 249-283. .(1997). Political discourse and racism: Describing others in Western parliaments. i S. H. Riggins (red.), The language and politics of exclusion: Others in discourse, 2, 31- 64. London: Sage. Wodak, R. (2006). Mediation between discourse and society: assessing cognitive approaches in CDA. Discourse Studies, 8(1), 179-190. Young, Kirsten (2001). UNHCR and ICRC in the former Yugoslavia: Bosnia- Herzegovina. International Review of the Red Cross, 83(843): 782.

122 Primærkilder

Tekster vedrørende innføringen av visumplikten for bosniere

Dokument nr. 8:38. (1992-93). Forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om at Stortinget ber Regjeringen øyeblikkelig innføre visumplikt for bosniere på lik linje med Sverige og Danmark. Dokument nr. 8:3. (1993 - 1994). Forslag fra stortingsrepresentantene Kjellbjørg Lunde og Lisbeth Holand om oppheving av visumplikten for asylsøkere fra Bosnia- Hercegovina. Innst. S. nr. 50. (1993 - 1994). Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Kjellbjørg Lunde og Lisbeth Holand om oppheving av visumplikten for asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina, og tilsvarende forslag fra stortingsrepresentant Kjell Magne Bondevik på vegne av Kristelig Folkeparti. (jf. Dokument nr. 8:3) Debatt vedr. Innstiling fra justiskomiteen om forslag fra representant Lunde og Holand om opphevelse av visumplikten for asylsøkere fra Bosnia-Hercegovina og tilsvarende forslag fra representant Bondevik. (Innst. S. nr. 50, jf. Dokument nr. 8:3), avholdt 8. februar 1994, referert i Stortingstidende (1993 – 1994, s. 2041 - 2069) Redegjørelse av utenriksministeren om globale konflikt- og utviklingsspørsmål som folkevandringsproblemer, internasjonal befolkningsutvikling m.v., avholdt 15. februar 1994, referert i Stortingstidende (1993 – 1994, s. 2147 - 2155) Redegjørelse av kommunalministeren om flyktningpolitiske spørsmål og problemstillinger, avholdt 17. februar 1994, referert i Stortingstidende (1993 – 1994, s. 2242 - 2246) Redegjørelse av justisministeren om flyktningpolitiske spørsmål og problemstillinger, avholdt 17. februar 1994, referert i Stortingstidende (1993 – 1994, s. 2246 – 2251) Debatt vedr. 1) Utenriksministerens redegjørelse om globale konflikt- og utviklingsspørsmål som folkevandringsproblemer, internasjonal befolkningsutvikling m.v. 2) Kommunalministerens redegjørelse om flyktningpolitiske spørsmål og problemstillinger. 3) Justisministerens redegjørelse om flyktningpolitiske spørsmål, avholdt 24. februar 1994, referert i Stortingstidende (1993 – 1994, s. 2348 – 2421)

123 Tekster vedrørende innstramningene i utlendingsloven (Prop. 16L, 2015 – 2016)

Redegjørelse av statsministeren om migrasjon/flyktningsituasjon rundt Middelhavet og i Europa, avholdt 13. oktober 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 162 - 174) Innst. 20 S. (2015–2016). Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om endringer i statsbudsjettet for 2015 under Justis- og beredskapsdepartementet mv. (tilleggsbevilgning som følge av økning i antallet asylsøkere til Norge), jf. Prop. 152 S (2014–2015) Debatt vedr. Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om endringer i statsbudsjettet for 2015 under Justis- og beredskapsdepartementet mv. (tilleggsbevilgning som følge av økning i antallet asylsøkere til Norge) (Innst. 20 S (2015–2016), jf. Prop. 152 S (2014–2015)), avholdt 13. oktober 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 174 - 191) Redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker av ministeren ved Statsministerens kontor for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, avholdt 3. november 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 261 – 267) Muntlig spørretime med statsministeren, avholdt 4. november 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 269 – 281) Debatt vedr. redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker av ministeren ved Statsministerens kontor for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, avholdt 10. november, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 307 – 324) Muntlig spørretime med utenriksministeren, avholdt 11. november, 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 359 – 361) Prop. 16 L. (2015 – 2016). Endringer i utlendingsloven (innstramninger). Justis- og beredskapsdepartementet. Referat. Endringer i utlendingsloven (innstramninger) (Prop. 16L, 2015 – 2016), førstegangsbehandling, avholdt 16. november 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 455 – 480) Stortingets vedtak til lov om endringer i utlendingsloven (innstramninger) (Lovvedtak 5 (2015–2016), jf. Prop. 16 L (2015–2016)), andregangsbehandling, avholdt 19. november 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 523 – 525) Innst. 2 S. (2015–2016). Innstilling fra finanskomiteen om nasjonalbudsjettet 2016 og forslaget til statsbudsjett for 2016 (jf. Meld. St. 1 (2015–2016), Prop. 1 S (2015–2016), Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016) og Prop. 1 S Tillegg 2 (2015–2016)) Debatt vedr. Innst. 2 S. (2015–2016). Innstilling fra finanskomiteen om nasjonalbudsjettet 2016 og forslaget til statsbudsjett for 2016 (jf. Meld. St. 1 (2015– 2016), Prop. 1 S (2015–2016), Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016) og Prop. 1 S Tillegg 2 (2015–2016)), avholdt 3. desember 2015, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 701 – 788) Muntlig spørretime med statsministeren, avholdt 13. januar 2016, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 1693 – 1706) Ad utsending av asylsøkere til Russland, avholdt 19. januar 2016, referert i Stortingstidene (2015 – 2016, s. 1766 – 1770)

124 Listen over deltakere i stortingsdebattene

1993 – 1994 2015 - 2016 Olav Akselsen (A) Elin Rodum Agdestein (H) Gunnar Berge (A) - kommunalminister Børge Brende (H) - utenriksminister Haakon Blankenborg (A) Øyvind Halleraker (H) Grete Faremo (A) - justisminister Vidar Helgesen (H) – statsråd med ansvar Jan Otto Fredagsvik (A) for EØS-saker og Norges forhold til EU Ranveig Frøiland (A) Trond Helleland (H) Bjørn Tore Godal (A) - utenriksminister Erna Solberg (H) - statsminister Anders Hornslien (A) Ingjerd Schou (H) Thorbjørn Jagland (A) Michael Tetzschner (H) Anne Helene Rui (A) Ane Sofie Tømmerås (A) Anders Anundsen (Frp) - justisminister Siv Jensen (Frp) - finansminister Kaci Kullmann Five (H) Mazyar Keshvari (FrP) Arild Hiim (H) Sylvi Listhaug (Frp) – innvandrings- og Anders C. Sjaastad (H) integreringsminister Harald T. Nesvik (Frp) Edvard Grimstad (Sp) Christian Tybring-Gjedde (Frp) Terje Riis-Johansen (Sp) Inga Kvalbukt (Sp) Knut Arild Hareide (KrF) Espen Lahnstein (Sp) Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) Jorunn Ringstad (Sp) André N. Skjelstad (V) Lisbeth Holand (SV) Trine Skei Grande (V) Kjellbjørg Lunde (SV) Marianne Aasen (A) Kjell Magne Bondevik (KrF) Åsmund Aukrust (A) Ola T. Lånke (KrF) Anniken Huitfeldt (A) Anita Apelthun Sæle (KrF) Kari Henriksen (A) Solveig Sollie (KrF) Helga Pedersen (A) Kåre Simensen (A) Fridtjof Frank Gundersen (Frp) Jonas Gahr Støre (A) Carl I. Hagen (Frp) Øystein Hedstrøm (Frp) Marit Arnstad (Sp) Jan Simonsen (Frp) Karin Andersen (SV) Lars Sponheim (V) Audun Lysbakken (SV)

Erling Folkvord (RV) Rasmus Hansson (MDG) Marianne Gythfeldt (RV)

125