2010 - Gratulerer med jubileet!

Aller først vil jeg gratulere Villreinrådet som i 25 år har gitt ut Villreinen. Årboka har stor anseelse og er den eneste som formidler ny kunnskap om grådyra i den norske fjellheimen. Sjøl har jeg hatt det redaksjonelle ansvaret for de seks siste Forside: utgavene, og er - sant fortalt- både ydmyk og stolt over å være med på laget. Det Øystein Landsgård som imponerer mest, er den store interessen som alle har for villreinens ve og vel, og ikke minst den enestående dugnadsånden som bidragsyterne viser hvert eneste Bestilling av årboka: år i ukene før stoffristen går ut. Jeg har sagt det før; uten denne entusiasmen og Villreinrådet i Norge rausheten hadde det vært umulig å gi ut årboka, år etter år. v/kass. Jan Hageland 2881 Aust-Torpa Villreinrådet markerer 25-åsjubileet med en kraftig økning i sidetallet, fra 100 i fjor Tlf.: 61 11 95 70 til 132 i år. Merutgiften ved økt sidetall forsøker rådet delvis å kompensere med en Mobil: 905 52 790 liten prisøkning på 15 kroner, eller knappe 50 øre per ekstra side. Jeg håper at du Epost: [email protected] som leser har forståelse for prisøkningen, som delvis er med på å dekke merutgif- tene som Villreinrådet har til trykk og porto, ved utvidet sidetall. Redaktør Arne Nyaas: 2552 Dalsbygda Villreinrådet, som en frivillig organisasjon for villreinutvalg og villreinnemnder, Tlf.: 62 49 81 61 samles til landsmøte hvert annet år. I juni i fjor var Norsk Villreinsenter Nord på Mobil: 95 15 12 44 Hjerkinn vertskap for landsmøteutsendingene. Bilder og tekst fra møtet ble kort tid Epost: [email protected] etter lagt ut på www.villrein.no sammen med et fyldig årsmøte-referat, men dette har du sikkert registrert. På side 123 vil du likevel se at jeg på nytt velger å fo- Utgiver av årboka: kusere på villreinveteranene Odd Leif Angård (Rondane Nord) og Hallvard Urset Villreinrådet i Norge (Forollhogna) som begge oppfordrer rettighetshaverne til å selge årboka Villreinen Øystein Landsgård, leder sammen med jaktkortene. Det er en dårlig skjult sannhet at Villreinrådet sliter med (Norefjell-Reinsjøfjell) økonomien, og har gjort det i flere år. Regnskapet viser heldigvis for fjoråret et Stig Aaboen overskudd, men hva med årene som kommer? Og hvor lenge skal vi være nødt å (Ottadalsområdet) jobbe på denne måten? Jeg er fullstendig enig med Angård og Urset, som på det Jørn Howlid sterkeste oppfordrer rettighetshaverne til å hjelpe til med distribusjonen. Et opplegg (Blefjell) alle vil tjene på, også jegerne. Og viktigst; at vi sammen slår ring om Villreinen, Anne Jupskås én gang for alle. Årboka har kommet ut i 25 år. La det bli et kvart århundre til med (Setesdal Austhei) entusiastisk dugnadsånd, og ikke minst, med en sunn og god økonomi i bånn. Magne Torvetjønn (Hardangervidda) Derfor, ha en riktig god sommer og høst, og nøl ikke med å bestille årboka!

Redaksjonsråd: Øystein Landsgård Stig Aaboen Redaktør Magne Torvetjønn Tor Punsvik (Sysselmannen på Svalbard) Olav Strand (Norsk institutt for naturforskning)

Sekretær: Christian Hillmann Nordåsveien 23C 1251 Oslo Tlf.: 90 15 25 71 Epost: [email protected]

Annonser: Jan Erik Nygård Ulvenv. 123B 0665 Oslo Mobil: 913 52 502 Epost: [email protected]

Sats og layout: Arne Nyaas Vi er på tur så ofte vi kan, både vinter og sommer. Villreinen er det relativt enkelt å forvalte. Da er det Trykk: Det Norske Skogselskap verrre med rypene, som også er av stor interesse for oss. Foto: Privat

1 2010

Innhold Villreinrådet gjennom 25 år ...... 4 Gammelredaktøren hilser til alle...... 9 Norsk villreinforvaltning gjennom 25 år ...... 10 Villreinforvaltning i SR gjennom 25 år ...... 16 Spennende klimaprosjekt i Jotunheimen ...... 19 25 år med forskning over tregrensen ...... 20 Om reinsdyrfangsten på Sumtangen i gamal tid ...... 28 Breheimen vernet i fjor høst ...... 35 Spennande kulturminne på Hjerkinn ...... 36 Eg ser dei i syningom ...... 43 Ottadalen villreinområde ...... 44 Reetablering av en villreinstamme i Luster ...... 53 Tamreindrifta på Hardangervidda ...... 58 Nytt kartleggingsarbeid i Forollhogna ...... 62 Tellinger er viktige, men været avgjør ...... 63 Viktig trening før jakt ...... 67 Noen bilder fra jakta 2009 ...... 68 5183 villrein felt i 2009 ...... 70 Skadeskyting i villreinfjellet ...... 72 Populært jaktkurs for ungdom ...... 74 På jakt i Knutshø ...... 79 Felte bukk med uvanlig gevir ...... 81 Villreintellingene i 2009 ...... 82 Spennande bukkejakt ved gamle fangstminne ...... 84 En jeger utenom det vanlige ...... 86 Villreinprosjektene i Dovre og Rondane ...... 88 Norsk Villreinsenter Sør ...... 92 Norsk Villreinsenter Nord ...... 93 “Sett rein” - et nytt verktøy ...... 94 SNOs sitt “villrein-team” ...... 96 Kjøkkenkroken ...... 97 Et viktig observasjonsområde ...... 98 Foto-rapport fra Hardangervidda ...... 100 Gamle vitne om fordums reinstrekk ...... 102 Fjellreven er tilbake på Finse ...... 107 Virkningen av jakt på villreinens frykt og fluktatferd ...... 109 En sommer på 79 - 80 grader Nord ...... 112 En minnerik Svalbard-tur ...... 118 Ryper i fokus på villreinmøte ...... 120 Skal sikre villreinens leveområder ...... 122 Landsmøte med moskussafari ...... 123 Minneord ...... 125 Lover storstilt feiring i 2013 ...... 125 To Vidda-bøker som folk står i kø for å kjøpe ...... 128

Foto: Arne Nyaas

2 2010 Jubileum og forvaltning Det er den 25. utgaven av årboka VILL- bileumsutgave av VILLREINEN. Vi REINEN du nå blar i. Vi jubilerer i håper og tror at hele villrein-Norge vil 2010, for 25 utgivelser av årboka, og sette pris på jubileumsutgaven av år- det er i år også 25 år siden starten av boka og jubileumskrus, og kjøpe begge arbeidet med å skape Villreinrådet som deler i stort omfang. Dette er en av de en samlende overbygning for alle få inntektskildene vi har i Villreinrådet, villreinområdene i Norge. og vi trenger inntekter om vi skal kunne Når en person feires, vil man gjerne fortsette og videreutvikle våre service- trekke frem vedkommendes egenskaper tilbud til medlemmene. og det man står for. Når en organisasjon Villreinrådet er et samordnende ser- jubilerer, er det naturlig å se på hva den- viceorgan for medlemmene, og vi ar- ne organisasjonen har fått utrettet. Vill- beider stadig med å videreutvikle våre reinrådets sekretær fra starten og frem servicetilbud til medlemmene. til årsmøtet i 2009, har lagd en god be- Vi arbeider nå med digitalisering av skrivelse av Villreinrådet gjennom 25 alle tidligere utgaver av årboka VILL- år i årets utgave av VILLREINEN. Jeg REINEN. Det er en formidabel mengde skal derfor ikke dvele ved det Villrein- stoff om villrein og fjell-Norge som er Lederen i Villreinrådet trives også med rådet har fått til gjennom de årene vi har samlet i alle tidligere utgaver. Alt dette kamera eller rifle under andre himmelstrøk bak oss, men heller se fremover og si litt skal vi nå katalogisere og gjøre søkbart - her fra en tur med kamera i Sør-Afrika om det Villreinrådet driver med og hva og tilgjengelig på nettet for alle – og høsten 2009. Foto: Ole Konrad Haug vi har av planer fremover. man skal ikke betale noe for denne tje- Først av alt skal vi feire oss selv med nesten. en markering av de 25 årene. Vi arran- Villreinrådet har en viktig funksjon og vi har som mål at alle områdene skal gerer en jubileumstur til vårt nordligste i å være bindeledd mellom de enkelte besøkes. villreinområde – Svalbard, i juli i år. Vi villreinområder rundt om. Gjennom Villreinrådet har hatt, og bør fortsatt skal få informasjon om Svalbard og rei- samordning av vurderinger fra villrein- kunne ha, stor sosial betydning gjennom nen der, og vi skal på båttur opp langs områdene, skal Villreinrådet få fram at villreinfolk fra ulike deler av landet vestkysten helt til nordenden av øya. kunnskap om hvordan nyordningene møtes, lærer hverandre bedre å kjenne Vi ser virkelig frem til å oppleve dette med færre Villreinnemnder og andre og kan utveksle erfaringer. enestående øyriket med fauna og flora endringer i Hjorteviltforskriften som Villreinrådet er en arena og møte- og lære litt mer om denne vår nordligste kom i 2007, fungerer for villreinområ- plass for alle villreinområdene og kan utpost. Vi feirer også med å oppgradere dene. være bindeledd også mellom villrein- årets utgave av årboka VILLREINEN Vi arbeider aktivt for å bedre kontak- områdene og offentlige myndigheter og til en stor jubileumsutgave med økt si- ten med det enkelte villreinområde på organisasjoner. detall og mye mer stoff. ulike måter, blant annet gjennom besøk Villreinrådet burde kunne ha en sen- Vi lager et jubileumskrus med og reportasjer i årboka. Vi har begynt tral rolle som bindeledd fra Villrein- samme trykk som forsida på årets ju- arbeidet med å bedre denne kontakten, sentrene og ut til den viktige lokale forvaltningen som rettighetshavere og fjellstyrer står for. Jeg har en bønn til hele villrein- Norge til slutt: Hjelp oss gjennom økt innsats for salg av årboka VILLREI- NEN og Jubileumskrus slik at vi kan trygge vår økonomi. En trygg økonomi er en forutsetning for at Villreinrådet kan fortsette å videreutvikle servicetil- budene til medlemmene. Villreinrådet ønsker alle villrein- venner gode og interessante opplevelser gjennom årboka du nå leser i, og et godt jubileumsår med fokus på villreinen, og dens behov for arealer og leveområder.

Med hilsen Leder i Villreinrådet i Norge

Fulltreff med dette fine opptaket av løve. Foto: Morten Bronndal

3 2010 Villreinrådet gjennom 25 år

Av Jan Hageland kraften i denne prosessen var Øystein I møtet på Honne i juni 1986 (bildet) ble Mølmen. det lagt viktige føringer for organisasjonen I 1966 kom de første kondisjonsun- som ble formelt stiftet i juni 1987. Foto: Jon Opprettet med bakgrunn i behovet for dersøkelsene i gang i Ottadalsområdet J. Meli samarbeid mellom villreinområdene ved Eigil Reimers, Statens Viltundersø- og mellom lokale forvaltere og myn- kelser. I 1967 startet jakta, og samme år erfaringer, motorisert trafikk i fjellet, dighetene. ble det første villreinutvalget i Rondane skadevirkninger av inngrep og forstyr- I Dovrefjellområdet ble det opprettet valgt etter mønster fra Snøhetta. Initia- relser og retta avskyting. flere villreinutvalg utover i 60-åra. Det tivtaker her var Norman Heitkøtter. Den 9. november 1976 var det et første var Arbeidsutvalget for Snøhetta Disse utvalgene så tidlig behovet for stort fellesmøte på Otta. Her møtte Ron- som ble dannet i 1961 etter flere kon- å ta opp felles problemer med andre dane Sør, Sølnkletten, Rondane Nord, taktmøter helt fra 1932. Utvalgets første villreinutvalg og de holdt fellesmøter Snøhetta, Ottadalsområdet, Forelhogna mandat var: For ivaretagelse av vill- seg imellom. Det første fellesmøtet var reinstammen og villreinjakten i Snøhet- mellom Rondane, Snøhetta og Ottadals- Arbeidsgruppa valgt på Lillehammer i taområdet, får arbeidsutvalget fullmakt området på Otta den 27/1 1968 og ble juni 1985: Fra venstre Peik Bendixen, til å utvirke at fellingskvoten for 1961 innkalt av Øystein Mølmen i Ottadals- DN, Anders Kiær, Rondane Sør, Jan settes til 4 000 dyr. Likeså å arbeide for området. Der diskuterte de bl.a. sam- Hageland, Rondane Nord og Jon J. Meli, at det snarest av det offentlige iverkset- arbeid mellom utvalga for å utveksle Forelhogna. Foto: Privat tes beiteundersøkelser i området og at det samtidig prøves å skaffe rede på stammens størrelse og tilstand. Snøhettaområdet var på den tida helt utbeita. Medlemmene i det første villreinut- valget var Per Holaker, Kongsvold, Ole Ørsal, Sunndalsøra og Olaf Heitkøtter, Lesja. Allerede året etter ble det valgt vill- reinutvalg i Ottadalsområdet for å kjøpe opp tamreinen til Trio tamreinlag som grunnstamme for villreinstammen. Det ble ført en lang kamp med mange store møter både med myndigheter og rettig- hetshavere og den 2. mai i 1964 vedtok Trio å legge ned drifta. Den drivende

4 2010

og Hardangervidda. De tre første var for lesmøte på Honne. Her ble det lagt en Oppslutningen om Villreinrådet var meget øvrig sammen i en organisasjon i 1968 del nye føringer for en landsomfattende god fra starten av, noe frammøtet på (Rondane). Det var stort sett de samme organisasjon for villreinutvalgene, bl.a.: Rødungstølen i 1990 viser. Arrangør for sakene som var oppe som i 1968. I til- - Organisasjonen bør ha eget budsjett landsmøtet var Nordfjella villreinområde. legg kom det opp samordning av årsmø- og muligens egen sekretær i ¼ eller ½ Foto: Jon J. Meli tene og jaktdisiplin. stilling. - Møtene bør ambulere for å få bedre Initiativ fra Anders Kiær innblikk i andres områder. keføde. Helsemyndighetene har så langt I 1985 tok Anders Kiær, Rondane Sør, - Det var enighet om å utgi eget mel- vært nokså vage. Jakta må allikevel gå initiativ til et fellesmøte for villreinut- dingsblad. sin gang så en økologisk krise ikke skal valgene på Lillehammer den 29. juni. avløses av en annen. Grunnen til at møtet kom i stand var Andre innslag på dette møtet var: - Peik Bendixen orienterte om vill- blant annet konflikten tamrein/villrein i - Jon J Meli orienterte grundig om reinutvalgenes framtidige organisasjon. Trollheimen – en konflikt som også er villreinutvalgenes arbeidsoppgaver. DN har ennå ikke bestemt seg, men kan eller kan bli aktuell andre steder. Videre - Viltkonsulent Geir Vagstein orien- kanskje tenkes å gå inn for utvalg med tekniske inngrep i villreinområdene, terte om rapporten ”Villrein og inngrep representanter både for grunneiere og omorganisering av villreinutvalgene, i Rondane” som var utarbeidet hos Fyl- viltnemnder. spørsmål i forbindelse med drift og for- kesmannen i Oppland for å sikre vill- valtning av villreinstammene m.v. reinens fortsatte eksistens i Rondane. Stiftet på Hovden På dette møtet ble også et felles in- Målet var å fokusere på kommunenes Stiftelsesmøtet ble avholdt på Hovden formasjonsblad for alle villreinområ- felles ansvar og lage et hjelpemiddel til den 19.-21. juni 1987. Her fikk Villrein- dene luftet. planleggerene. rådet i Norge sitt navn og sine vedtekter. Konklusjonen på møtet var at en - Forsker Terje Skogland holdt et lys- Dette er formålsparagrafen: gjerne ville formalisere et samarbeid bildeforedrag om inngrep og forstyrel- Villreinrådet i Norge har som formål mellom villreinområdene og det ble ser i villreinområdene der han kom inn å virke som bindeledd mellom de en- nedsatt ei arbeidsgruppe bestående av på hvordan villreinområdene er split- kelte villreinområdene. Organisasjonen Anders Kiær, Jon J. Meli, Jan Hageland tet og ødelagt ved forskjellige inngrep. skal verne om villreininteressene ved å og Peik Bendixen til å arbeide videre Videre kom han sterkt inn på det radio- ta opp til behandling spørsmål som har med saken. aktive nedfallet som kom over landet felles interesse for villreinområdene. den 27. april. Det radioaktive innholdet I generelle saker kan organisasjonen Fellesmøte på Honne i villreinen har blitt så høgt at kjøttet i samarbeide med og avgi uttalelse over- I juni 1986 ble det arrangert nytt fel- enkelte områder knapt nok er mennes- for offentlig myndighet, private organi-

5 2010 sasjoner og andre. I saker av mer lokal karakter skal det lokale villreinområde høres før organisasjonen uttaler seg. Det første styret bestod av Anders Kiær, formann, Jon Dale og Olav Skjør- stad styremedlemmer, Jon J. Meli, re- daktør og Jan Hageland, sekretær. Hovedtemaet på møtet var ”Nasjo- nalparker og organisert turisme”. Fra rådet for DN møtte Lars J. Gjerum som var sterkt inne på lokal medvirkning i opprettelse og drift av nasjonalparker. Dessuten var det orientering om Setes- dal/Ryfylke villreinområde, merkefor- søk i Setesdal, status for radioaktivitet, omorganisering av naturforvaltning i kommunene og reduksjon av villrein- områdene på grunn av menneskelig ferdsel. ster 1994) Sandhaug på Hardangervidda var møtested Aktuelle temaer på landsmøtene • Tiltaksplanen (Jølster 1994) for landsmøtet i 1992. Mange husker det Villreinrådet har hatt årlige Landsmøter • Interkommunalt prosjekt Brattefjell året med glede. Her er Bjarne Smukkestad med forskjellige temaer: Vindeggen (Skinnarbu 1995) (til venstre), viltforvalter hos FM Buskerud, • Reinbeite i praksis (Kongsvold • Statens Naturoppsyn (Skinnarbu og Ola Dusegard, utvalgsleder i Nordfjella, 1988) 1995) på veg fra Sandhaug til Tinnhølen. Foto: • Grunneiersamarbeid, jaktetikk • Handlingsplan for hjorteviltforvalt- Jon J. Meli (Hardanger 1989) ningen mot år 2000 (Skinnarbu 1995) • Turisme og villrein – hvordan kan • Strategi for bevaring av norske vill- kapasitet og kompetanse til å kunne de kombineres? (Rødungstølen 1990) reinområder (Skinnarbu 1995) hanskes med tunge utbyggingsinteres- • Etterskudds fellingsavgift (Kvikne • Overvåkingsprogrammet, gjen- ser? (Hovden 1997) 1991) nomføring i praksis (Skinnarbu 1995) • Villreinen og villreinforvaltninga i • Overvåkingsprogrammet, rulleren- • Forsvaret sitt behov for øvingsom- dag og i framtida, med bl.a. stortings- de tiltaksplan for norske villreinområ- råder. Prosedyrer ved planlegging av representant Ingvald Godal (Lærdal der og statusrapport for drift av villrein- øvelser. (Dombås 1996) 1998). områder (Kvikne 1991) • Er villreinutvalgene/villreinnemn- • Tamrein/villrein, med bl.a. Dag • Statusrapport for Hardangervidda dene gode nok og har de tilstrekkelig Lenvik (Lærdal 1998). (Sandhaug 1992) • Villreinrådet i framtida (Norefjell • Tiltaksplanen (Sandhaug 1992) Kongsvold var stedet for landsmøtet i 1988. 1999) • Rollefordeling og samspill i vill- Tema på møtet var ”Reinbeite i praksis”. • Kurs nemnder og utvalg (Honne reinforvaltningen (Sandhaug 1992) Her fra befaringen i Knutshø, med 2000) • Villrein og friluftsliv (Grotli 1993) Snøhetta-området rett imot. Foto: Jon J. • Verneplanarbeidet på Dovrefjell • Villrein og inngrep i Rondane (Jøl- Meli (Oppdal 2001) • Utfordringer for Villrein-Norge (Geilo 2003) • Hva vil vi med Villreinrådet (Geilo 2003) • Rapporten Villrein og Samfunn (Honne 2005). • Har Villreinrådet noen rolle i den framtidige viltforvaltningen? (Honne 2005) • Villreinrådets forhold til villrein- sentrene (Skinnarbu 2007) • Villrein og klima (Skinnarbu 2007) • Utgraving av boplasser på vest- vidda (Skinnarbu 2007) • Tilbakeføring av skytefeltet til na- turtilstand (Hjerkinn 2009) • Norsk Villreinsenter Nord (Hjer- kinn 2009) • Knut Røed, sammenligning av ulike

6 2010 villreinstammer ved hjelp av genetikk. (Hjerkinn 2009)

Årboka ”Villreinen” Årboka har i alle år vært en del av Vill- reinrådet sitt ansikt utad. Under dette navnet kom det ut første gang i 1987, mens det i 1986 var et overgangsnum- mer i samarbeid med Forelhogna som da hadde gitt ut ”Hognareinen” i flere år. Redaktører for årboka har vært: Jon J. Meli (1986-2002), Rolf Øvrum (2003- 2004) og Arne Nyaas (2005-2010). Fra og med 2005-årgangen har re- daktøren samarbeidet tett med et aktivt redaksjonsråd, som har hatt følgende medlemmer (årstall viser årganger): Hallvard Urset, Forollhogna (2005- 2007), Erling Bjørkheim, Hardanger- vidda (2005-2007), Øystein Landsgård, betydningen som villrein har for norske “Villreinrådet i framtida” var temaet på Norefjell-Reinsjøfjell (2005-2010), lokalsamfunn på landsbasis med vekt landsmøtet i 1999. Her er utsendingene Oddmund Støylen, Førdefjella (2005), på forskningsbaserte kunnskaper. Både fotografert foran Villa Fridheim, kjent fra Liv Tinnes Mork, Brattefjell-Vindeggen fordeler og ulemper er forsøkt belyst, NRK-serien ”Soria Moria”. Bygningen er (2005), Tor Punsvik, FM Vest-Agder/ herunder kjøtt- og rekreasjonsverdiene fra 1892, og ligger høyt plassert i lia ved Sysselmannen på Svalbard (2005- knyttet til jakt, inntekter og utgifter for Krøderen. Foto: Jon J. Meli 2010), Per Jordhøy, NINA (2005-2007), grunneierne, kostnader forbundet med Olav Strand, NINA (2008-2010), Odd forvaltning m.m. Rapporten er i sin hel- Leif Angård, Rondane Nord (2008- het finansiert av forskjellige tilskudd Kurs 2009), Heidi Ydse, Forollhogna (2008- bl.a. fra kommuner med villrein. Villreinrådet har stått bak ulike kurs: 2009) og Stig Aaboen, Ottadalsområdet • Tiltaksplanen. Sammen med NJFF • Teknisk arrangør strukturtellings- (2010) fikk Villreinrådet gjennomslag i Stor- kurs/ kjevemålingskurs tinget for at fellingsavgiftsmidler fra • Fagsamlinger i samarbeid med Andre aktuelle saker villrein skal nyttes i villreinforvaltnin- NINA. Foruten temaene som er nevnt ovenfor, gen (1991). Villreinrådet ble med i en • Landsomfattende kontaktnett av har Villreinrådet arbeidet med en del an- arbeidsgruppe som skulle finne fram til personer som arbeider med villrein lo- dre saker: hvordan disse midlene skulle brukes. kalt. • Radioaktivitet. Tsjernobyl–ulykka Øvrige representanter i arbeidsgruppa • Kurs for nye nemnder og utvalg. i 1986. Villreinrådet hadde flere møter var DN, NINA og FM. Arbeidet resul- med myndighetene om handteringa av terte i en tiltaksplan som fordelte mid- Villreinpermen denne ulykka. Villreinrådet har prøvd å lene ut på de enkelte villreinområdene For å hjelpe villreinutvalgene og vill- være pådriver for å få klarhet i hva det etter en omforent plan. reinnemndene i den daglige drift, har radioaktive nedfallet hadde å bety for Etter at fellingsavgifta ble etter- Villreinrådet i samråd med Direktora- villreinen, og for å prøve å få jakta til å skuddsvis fra 2002, har tiltaksplanen tet for naturforvaltning (DN) utviklet gå i de områdene som var verst rammet. utspilt sin rolle, men prinsippene bør en villreinperm. Dette har Villreinrådet • Tamrein og villrein. Villreinrådet nedfelles i områdenes økonomiplaner. gjort i nært samarbeid med Skogbrukets engasjerte seg sterkt i forbindelse med • Villreinnemndenes økonomi. Er tatt Kursinstitutt (SKI). ny reindriftslov for å få klarere skille opp på mange kontaktmøter med DN, Hensikten med permen er at alle som mellom tam og vill rein, og for å få fjer- og det har vært diverse innspill både forvalter villrein, skal ha en felles platt- net ”Rendalsmodellen”. Dette lyktes overfor MD og på politisk plan. form. Den inneholder stoff om biologi, ikke. • Motorferdsel i utmark. Problem- standard tellemetodikk, økonomi, for- Villreinrådet har engasjert seg komplekset er diskutert med DN i man- maliteter, sedvaner, rollefordeling og sammen med en rekke andre organisa- ge kontaktmøter, og det er laget uttalel- forventninger som stilles til de forskjel- sjoner (bl.a. NJFF og WWF) mot konse- ser og innspill overfor myndigheter. lige organene. sjon for Filefjell tamreinlag, mot Lær- • Forsvarets virksomhet. Villreinrå- Permen er utviklet med det for øyet dal Årdal. Saken ble blant annet reist i det har gjennom årene hatt ulik kontakt at den skal være en ”levende perm” som Stortingets spørretime. Konsesjon ble med Forsvaret om deres virksomhet, ajourføres og videreutvikles. ikke gitt. bl.a. innspill og møter overfor Lavfly- Permen har i den siste tida ikke vært • Rapporten ”Betydningen av sam- gingsutvalget, innspill i forbindelse oppdatert. Videre oppdatering bør skje funnet ved å ha villrein i fjellet” ble med utdanning av miljøoffiserer og di- på nettet og vil antagelig komme i for- utarbeidet i forbindelse med Lærdal rekte kontakt med operasjonsstaben på bindelse med nyorganiseringa av vill- Årdal saken. Denne gir en oversikt over Landsmøtet på Dombås 1996. reinforvaltningen gjennom villreinsen-

7 2010

trene. * Stig Aaboen fra 1991 til 1993, og er Fotografering av moskus var et spennende igjen i styret fra 2009. avbrekk for landsmøteutsendingene som tok Medlemmer i styret * Roar Holte Berg fra 1991 til 1993. turen til Hjerkinn i juni 2009. Denne oksen Disse personene har eller har hatt styre- * Sigmund Holte fra 1992 til 1994. beitet noen få meter fra jernbanelinja på verv i Villreinrådet: Leder fra 1993 til 1994. Grønbakken. Foto: Arne Nyaas * Anders Kiær fra 1987 til 1994. For- * Tarald Flateland fra 1993 til 1996. mann 1987 til 1993. * Hans Krogstad fra 1993 til 1999. siden 2003, og han er fortsatt leder. * Peik Bendixen fra DVF (nå DN) Leder fra 1994 til 1998. * Jørn Howlid kom inn i styret i var med som en svært nyttig medspil- * Halvor Loftsgarden fra 1994 til 2007, og er fortsatt i styret. ler i forarbeidet til organisasjonen og 1996. * Anne Jupskås kom inn i 2007 og er som observatør i styret fra starten og til * Martin Kollberg fra 1996 til 1998. fortsatt i styret. 1990. * Malvin Barlund fra 1994 til 1998. * Magne Torvetjønn kom inn i styret * Jon Dale fra 1987 til 1992. Etter * Bjørn Skinnarland fra 1996 til 2000 i 2009. dette var han engasjert som kasserer * Rein Arne Golf fra 1998 til 2003. fram til 1999 * Ola L. Sukka fra 1998 til 2003. Villreinrådets betydning * Olav Skjørstad fra 1987 til 1989. * Idar Hansen fra 1999 til 2003. Villreinrådet har hatt stor sosial betyd- * Jon J. Meli fra 1987 til 1991. Et- * Erling Bjørkheim fra 2000 til 2007. ning fordi villreinfolk fra ulike deler av ter dette var han engasjert som redaktør * Hallvard Urset fra 2001 til 2007. landet har lært hverandre å kjenne og fram til 2002. * Oddmund Støylen fra 2003 til 2007 kunnet utveksle erfaringer. Villreinrådet * Jan Hageland fra 1987 til 1991. En- * Liv Tinnes Mork fra 2003 til 2007. har også bidratt til løsninger på en del gasjert som sekretær fram til 2009. * Odd Leif Angård fra 2005 til 2009. felles saker ut fra de menneskelige og * Per Aksel Knudsen fra 1989 til * Heidi Ydse fra 2007 til 2009. økonomiske ressurser som har vært til- 2003. Leder fra 1998 til 2003. * Øystein Landsgård har vært leder gjengelige.

Villreinrådet samlet til møte på Gardermoen i mars 2010. Fra venstre og rundt bordet: Årboka Villreinen nyter stor anseelse, og er Magne Torvetjønn, Hardangervidda (med ryggen til), Christian Hillmann, sekretær, Anne Villreinrådets fremste ”merkevare”. Jupskås, Setesdal Austhei, Stig Aaboen, Ottadalsområdet, Jan Hageland, kasserer, Jørn Villreinen har kommet ut årlig siden første- Howlid, Blefjell, leder Øystein Landsgård, Norefjell-Reinsjøfjell og Jan Erik Nygård, utgaven i 1986. Årets utgave er nr. 25 annonser. Foto: Arne Nyaas

8 2010

”Gammelredaktøren” hilser til alle Her ene dagen stakk redaktøren av i Norge. Og en sånn sterk plass trenger Noen ord om “gammelredaktøren”: Villreinen, Arne Nyaas, innom meg og vårt ”urvilt”, dyret de første menneska I april 2007 mottok Jon J. Meli H. M. kunne fortelle at Villreinen og Villrein- her i landet fikk både mat og klær fra! Kongens fortjenestemedalje i sølv. Begrun- rådet i Norge i 2010 var inne i et jubi- Jeg fikk gjennom mange år både den nelsen for tildelingen er lang: leumsår, og at han ville rydde plass for trivsel og glede å arbeide sammen med ”gammelredaktøren” på ei side! Det var folk som lokalt og sentralt hadde vill- I tillegg til å ha vært bonde i 30 år (1962 til omtenksomt gjort å la meg sende ei hel- reinen som arbeidsfelt, det være seg je- 1992), har Jon J. Meli vist et stort og bredt sing til alle som fortsatt leser Villreinen, geren, den lokale forvalter, forskeren og engasjement gjennom et langt liv: Område- og som var aktive både som bidragsy- den sentrale forvalter. Det vart så mange sjef i Tolga-Os HV-område (kapteins grad) tere og gode hjelpere utover de åra jeg gilde folk å ha kontakt med og alle av i 13 år, avsnittsjef i HV-05 (majors grad) i var en av aktørene i både Villreinen og dere som leser dette, må vite at jeg fort- 5 år, to perioder i Os kommunestyre (8 år), Villreinrådet. satt husker dere og sender hermed tak- leder i IL Nansen , leder i o-gruppa i IL Nå har altså det første kvarte sekel kens ord for all lærdom om villreinen Nansen (2 år), leder i Dalsbygda skytterlag gått av denne historia og hvor langvarig jeg høsta, og for alle fjellturene jeg fikk (2 år), leder i Dalsbygda Bondelag (3 år), den vil bli, er det ingen i dag som kan med dere! leder/sekretær i Forollhogna Villreinut- forutsi. Men vi får legge år til år og tro For Villreinen var dere både bidrags- valg (33 år), leder/sekretær i Dalsbygda at det som gjøres i Villreinrådet og pre- ytere og distributører - uten godtgjørel- Fiskeriforening i 35 år, redaktør i bygde- senteres i Villreinen, fremmer formålet se - og det er helt enestående i Norge. bladet Nordavær (8 år), redaktør i bladet med både organisasjonen og bladutgi- Vi må alle tru at både organisasjonen Hognareinen (samtlige utgivelser fra 1985 velsen. Villreinrådet i Norge og årboka Villrei- til 2003), redaktør i årboka Villreinen Når en ser bakover - til den første nen, fortsatt må få mange leveår. Jeg fra 1986-2002, redaktør av bladet Elgen/ begynnelse til Villreinrådet og et eget takker for tida som vi fikk sammen og Hjorteviltet fra første utgave i 1990 og blad på Lillehammer i 1985, via Honne- ønsker lykke til videre! fram til 2002, redaktør av jubileumsbok for møtet i 1986 da Terje Skogland foredro Dalsbygda Bondelag 100 år og redaktør sterk bekymring for villreinens framtid Dalsbygda 31. mars 2010 av boka om Forollhogna-området sammen p.g.a. eksplosjonene i Tsjernobyl 26. med Karl H. Brox og Per Jordhøy (utgitt i april 1986 og nedfallet her i landet de desember 2006). påfølgende dager - til stiftelsesmøtet på Jon J. Meli Bildet over: I vinter har Jon J. skrevet ned Hovden i Bykle kommune i juni 1987, sine opplevelser som rødrevjeger (1950 til har organisasjonen og bladet Villrei- 1975) og sine opplevelser som isfisker (fra nen fått en plass i villreinforvaltningen 1996 og fram til i dag). Foto: Arne Nyaas

9 2010

Norsk villreinforvaltning gjennom 25 år

Av Vemund Jaren, Direktoratet for Landbruksdepartementet og lokale ret- om årlige fellingskvoter overfor direk- naturforvaltning tighetshavere og jegere rundt den altfor toratet. Utvalgene bestod oftest av en store villreinbestanden og overbeitin- blanding av private og offentlige aktø- Det er både interessant og tanke- gen i Snøhetta som omkring 1960 førte rer. Fra statens side var det et ønske om vekkende å se tilbake på hvordan til lokal mobilisering og organisering av å delegere direktoratets vedtaksmyndig- organisering, innhold og perspekti- Norges første villreinutvalg. Dette ble het til et lavere og mer hensiktsmessig ver i villreinforvaltningen har utvi- seinere en modell for lokal medvirkning nivå. Samtidig var det et ønske om å klet seg siden midten på 1980-tallet. også i andre villreinområder, og det ble reindyrke den offentlige myndighets- I denne artikkelen vil jeg forsøke å også et startpunkt for målrettede under- utøvelsen, og skille denne fra typiske trekke opp noen linjer fra et nasjo- søkelser og forskning som grunnlag for rettighetshaveroppgaver. Ettersom det nalt ståsted, mens Tor Punsvik i en forvaltningen. På sentralt nivå ble for- ikke var hensiktsmessig å legge slik annen artikkel betrakter dette på valtningen overført fra Landbruksde- myndighet til et stort antall viltnemnder regionalt nivå, med Setesdal – Ry- partementet til Miljøverndepartementet i kommunene, ble resultatet at det fra fylke som eksempelområde. Det er da dette ble opprettet i 1972, med Di- 1988 ble opprettet ei villreinnemnd for liten tvil om at både villreinens sta- rektoratet for vilt og ferskvannsfisk som hvert villreinområde, 23 i tallet. Kom- tus og innholdet i forvaltningen har utøvende organ. munene som hadde areal i villreinområ- endret seg mye, men er det grunn det skulle oppnevne hvert sitt medlem, til å se optimistisk på framtida? og nemndene valgte selv sine ledere 1985 – 1990: Ny organisering og nye og sekretærordninger. Rollefordelingen Med sin vidstrakte arealbruk og noma- virkemidler ble da slik at rettighetshaverne gjennom diske livsførsel har villreinen vist liten Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk sine villreinutvalg skulle ta seg av den evne til å innrette seg etter de adminis- fikk i 1985 tilført arbeidsområdene daglige drift av villreinområdene med trative grenser vi mennesker organiserer naturvern og friluftsliv fra Miljøvern- blant annet registreringer, organisering, samfunnet etter. Denne utfordringen har departementet, og skiftet navn til Di- jaktutøvelse og forslag om fellingskvo- opp gjennom årene vært forsøkt løst på rektoratet for naturforvaltning (DN). ter. Villreinnemnda skulle fatte ved- ulike måter. Det kan jo være en besnæ- På bakgrunn av et politisk ønske om å takene med hjemmel i forskrifter, føre rende tanke at viltbestander som bruker skille forskningen sterkere fra forvalt- tilsyn med drifta av området og ivareta arealer i mange ulike fylker og kommu- ningen ble Norsk institutt for naturfors- villreinhensyn i arealplansaker. ner bør forvaltes på nasjonalt nivå. Det- kning (NINA) opprettet fra 1988, og Fylkesmannens miljøvernavdeling, te var da også situasjonen helt fram til direktoratets avdeling for viltforskning som ble opprettet i 1982, ble tillagt det 1988, men med en gradvis økende lokal inngikk der. viktigste ansvaret for rådgivning og medvirkning og innflytelse. Det er nok Villreinutvalgene som var opprettet i veiledning overfor både villreinnemnd riktig å si at det var konfliktene mellom mange villreinområder fremmet forslag

10 2010 og -utvalg, og økonomihåndtering for gen på 1980-tallet lå i de fleste områder versible arealinngrep, og de negative nemndene. For villreinområder som har på utfordringer i bestandsforvaltningen. effektene av menneskelige forstyrrel- areal i flere fylker ble det utpekt en ho- Riktig bestandsstørrelse i forhold til ser skal reduseres”. Det ble også vun- vedansvarlig fylkesmann. Direktoratets tilgjengelige beiteressurser var en helt net noen små seire, som for eksempel at ansvarsområde ble etter dette mer over- sentral problemstilling, og debattene Miljøverndepartementet påla Oppland ordnet med fastsetting av forskrifter og hadde ofte høg temperatur. Mot slutten og Hedmark fylkeskommuner å utar- retningslinjer, fordeling av økonomi og av tiåret ble det imidlertid også et øken- beide en felles fylkesdelplan for sikring tiltaksmidler og kunnskapsinnhenting de fokus på spørsmål knyttet til beva- av villreinens leveområder i Rondane. gjennom prioritering av forskning og ring av villreinens leveområder, og det Dette kom på bakgrunn av at både lo- overvåking. I tillegg ble DN klagein- ble for flere villreinområder utarbeidet kale og sentrale villreinorganer hadde stans for vedtak fattet av villreinnemn- rapporter i regi av fylkesmennene om gitt sterke innspill omkring planer for da, ettersom det ikke var hensiktsmessig villrein og inngrep. Tjernobyl-ulykken hytte- og turistutbygging og helårsveg å legge dette til en av flere fylkesmenn. våren 1986 ble også en kraftig påmin- over Venabygdsfjellet. Det var en god del uenighet lokalt om nelse om at heller ikke økosystemene i I årene som fulgte ble det utarbeidet nødvendigheten av å skille offentlig og norske høgfjell er unntatt fra påvirkning liknende fylkesdelplaner, om enn med privat forvaltning av villreinområdene, fra globale miljøproblemer som lang- noe ulike plangrep, for Hardangervidda og dette var nok en del av bakteppet transportert forurensning. Aust, Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane for at Villreinrådet i Norge ble oppret- og Dovrefjell – Sunndalsfjella. Det ble tet som en slags paraplyorganisasjon for 1990 – 2000: Dreining av fokus og også gjennomført et interkommunalt både villreinnemnder og villreinutvalg styrking av kunnskapsbasert forvalt- samarbeid med vedtak av kommunedel- under et møte på Hovden i Setesdal i ning planer med felles retningslinjer i Nord- 1987. Organisasjonens formål skulle Fra tidlig på 1990-tallet ble forvaltnin- fjella. Fylkesdelplanene er ikke juridisk være å virke som et bindeledd mellom gens oppmerksomhet dreid ytterligere bindende, men gir retningslinjer for den de ulike villreinområdene og verne om mot bevaring og bærekraftig forvalt- kommunale arealplanleggingen. Dette villreininteressene. Dette har blant an- ning av villreinens leveområder. Opp gir et styrket grunnlag for innsigelse net blitt utøvd gjennom landsmøter med gjennom hele 1900-tallet hadde store mot tiltak som for eksempel hyttebyg- faglig innhold og kontakter mot sentrale naturinngrep i form av vannkraftanlegg, ging dersom det er i strid med planen. myndigheter og politikere i viktige vill- veger og jernbane lagt beslag på stadig Det kom etter hvert også en del eksem- reinspørsmål. Organisasjonen ble også større deler av villreinfjella og skapt pler på at slike innsigelser faktisk ble gitt ansvaret for å utgi det årlige maga- barrierer for villreinens vandringer. En tatt til følge, noe som selvsagt ikke gikk sinet Villreinen. Dette hadde sitt opphav del viktige arealer ble sikret gjennom upåaktet hen blant utbyggingsinteres- i det mer lokale magasinet Hognarei- opprettelse av nasjonalparker og store sene. nen, som var kommet ut fra 1985 med landskapsvernområder med hjemmel Utviklingen av villreinforsknin- hovedfokus på Forollhogna villreinom- i naturvernloven, der villreinen ofte er gen blir behandlet i en annen artikkel råde. Både Villreinrådet og Villreinen framhevet som et av de viktigste verne- i denne utgaven av Villreinen. Fra et lever fortsatt i beste velgående, og har formålene. Det måtte likevel erkjennes forvaltningsmessig ståsted kan det ikke gjennom årene som har gått, bidratt med at dette langt fra var nok, ettersom store framheves nok hvor viktig denne har veldig mye god informasjonsspredning villreinarealer med viktige funksjons- vært for etablering av en kunnskaps- om forvaltningsspørsmål og viktighe- områder befant seg langt utenfor disse basert forvaltning. Et sentralt element ten av å ta vare på villreinområdene for vernegrensene, i områder som forvaltes i dette har vært den forskningsmessige framtida. etter plan- og bygningsloven. Dette ble tilnærming som er brukt, der en har Villreinnemndene ble opprettet gjen- blant annet nedfelt i Miljøverndeparte- etablert lange tidsserier med data fra nom en egen forskrift i 1987, men fra mentets retningslinjer for DNs arbeid, ulike villreinområder slik at bestander 1989 ble alle offentlige bestemmelser der det fra 1990 het at ”samarbeid med som lever under ulike miljøforhold kan om villreinforvaltning og villreinjakt og innspill overfor planmyndigheter sammenliknes over tid. En annen viktig integrert i Forskrift om forvaltning av med sikte på å sikre viktige områder for suksessfaktor har vært den evne og vilje hjortevilt. Gjennom denne og det til- villreinen bør prioriteres”. våre villreinforskere har vist til å for- hørende rundskriv 3/90 ble det fastlagt DN utpekte sikring av villreinbestan- midle sine resultater og vurderinger til rammer for villreinforvaltningen som i denes leveområder som det viktigste forvaltningen på alle nivåer, ikke minst stor grad også gjelder i dag. Et viktig satsingsområde i villreinforvaltningen, lokalt. Uten forkleinelse for andre, må satsingsområde var at alle villreinområ- og det ble arbeidet aktivt for å styrke det være lov til å framheve innsatsen der skulle utvikle flerårige driftsplaner både fylkesmennenes og villreinnemn- til alt for tidlig avdøde Terje Skogland med fastsetting av mål og prioritering denes innsats og rolle i arealplanleggin- både når det gjelder solide vitenskape- av tiltak og virkemidler for det enkelte gen. I handlingsplanen ”Forvaltning av lige resultater, god formidling og evnen område. I flere av våre største villrein- hjortevilt mot år 2000”, som ble utviklet til å sette villreinen inn i et miljømes- områder, som Hardangervidda og Se- i nært samråd med lokale og regionale sig perspektiv. Hans bok ”Villrein – Fra tesdal – Ryfylke, ble det også gjennom- forvaltningsorganer og sentrale organi- urinnvåner til miljøbarometer” fra 1994 ført prosjekter med sikte på å forbedre sasjoner, ble det fastsatt et nokså hårete vil bli stående som en helt sentral del av valdstrukturen og organiseringen av ret- mål for år 2000: ”Villreinområdenes det faggrunnlag forvaltningen hviler på. tighetshaverne. langsiktige bæreevne skal ikke være Eigil Reimers er en annen forsker som Hovedfokuset for villreinforvaltnin- ytterligere redusert som følge av irre- helt siden 1960-tallet har bidratt med

11 2010

viktig kunnskap for forvaltningen. de ulike offentlige forvaltningsnivåer I mai 1986 fulgte Terje Skogland kalvinga Med bakgrunn i de tidsseriene som som har vært til stor nytte ved utfor- i Forollhogna-området, her sammen med forskningen allerede hadde etablert, mingen av seinere regelverk og ret- fjelloppsynsmann Kåre Guldvik. Ulykken i startet DN i 1991 et nasjonalt overvå- ningslinjer. Tsjernobyl, noen uker tidligere, opptok ham kingsprogram for villreinbestander. For øvrig har villreinforvaltnin- sterkt. Foto: Arne Nyaas Innenfor dette programmet gjennom- gen etter 2000 i stor grad handlet om føres det årlige kalvetellinger, struktur- kampen om arealene. Etter at epoken tellinger og kondisjonsundersøkelser i med store kraftutbygginger stort sett å ta vare på de siste rester av den ville seks ulike villreinområder. Koordine- var over, har vår gjenværende fjellna- europeiske fjellreinen, og den nega- ring, analyser og rapportering ivaretas tur i denne perioden opplevd et press tive vurderingen av status i forhold til av NINA, mens villreinutvalgene har uten sidestykke knyttet til utbygging handlingsplanens mål om sikring av en viktig rolle i datainnsamlingen i felt. av hytter og fritidsboliger og reise- villreinens leveområder, lanserte DN Det er gjennomført flere kurs i regi av livsutvikling. Dette har selvsagt hatt under seminaret en særskilt satsing Villreinrådet for å lære opp lokale felt- sammenheng med ”gode økonomiske innenfor villreinforvaltningen gjen- mannskaper i dette arbeidet, slik at de tider”. Fjellbygdkommunene har vært nom etablering av prosjektet Villrein samme metoder benyttes også i om- på leiting etter alternativ nærings- og Samfunn. Prosjektet ble gjennom- råder som ikke inngår i det nasjonale utvikling og sysselsetting som kan ført i 2004 -2005 av Norsk institutt for programmet. Overvåkingsprogrammet kompensere for nedgang i det tradisjo- naturforskning på oppdrag fra DN, og bidrar på denne måten til et godt kunn- nelle landbruket. Samtidig har de hatt var koblet opp til sluttrapporteringen skapsgrunnlag for bestandsplaner og år- begrenset kapasitet og kompetanse til av et bredt tverrfaglig villreinprosjekt lige forvaltningsvedtak, samtidig som å styre utviklingen, og private utbyg- under Norges Forskningsråds program det sikrer kontinuitet i viktige dataserier gingsinteresser har stått for en stor Landskap i endring. Prosjektet gjorde som grunnlag for forskning og ny kunn- del av planleggingen. Utviklingen har bruk av en bredt sammensatt rådgiv- skapsutvikling. også vært stimulert av staten blant an- ningsgruppe med representanter fra net gjennom den såkalte ”fjellteksten” ulike forskningsmiljøer, ulike forvalt- 2000 – 2010: Kampen om arealene fra 2003, som legger opp til økt næ- ningsnivåer og en rekke ulike sek- Tidlig på 2000-tallet oppstod det en stor ringsutvikling og verdiskaping knyttet tor- og brukerinteresser. Rådgivnings- og kraftig mediefokusert konflikt mel- til nasjonalparker og andre store ver- gruppa kom med klare og omforente lom lokale organer og sentrale myndig- neområder. tilrådninger som er samlet i NINA Te- heter om villreinforvaltningen på Har- Høsten 2003 arrangerte Direktoratet mahefte 27: Villrein og Samfunn – en dangervidda. Stridighetene hadde sitt for naturforvaltning i samarbeid med veiledning til bevaring og bruk av utgangspunkt i uenighet omkring hvor Kommunenes Sentralforbund, rettig- Europas siste villreinfjell. I temaheftet stor bestanden faktisk var og hvor store hetshaverorganisasjoner, brukerorga- skisseres 5 hovedpilarer som villrein- fellingskvoter som burde fastsettes, og nisasjoner og forskningsmiljøer et na- forvaltningen må bygge på i framtida: ble forsterket av at en forskriftsendring sjonalt hjorteviltseminar med omkring • Løfte villreinen fra ”menighet” til i 2002 hadde skapt uklarhet om hvem 100 inviterte deltakere. Hensikten med samfunn som hadde myndighet til å godkjenne seminaret var å gjøre opp status for • Sterkere fokus på arealforvaltningen bestandsplaner. Situasjonen ble etter mål og tiltak fra handlingsplanen mot • Slutt på ”bit for bit” - forvaltningen hvert løst og førte til en konstruktiv år 2000, og å stake ut kursen videre • Større sammenhengende leveområ- gjennomgang av rolle- og ansvarsfor- framover. Med bakgrunn i det særlige der for villrein delingen mellom rettighetshavere og internasjonale ansvaret Norge har for • Tilrettelegge for bærekraftig verdi-

12 2010

Rapporten ”Villrein og Samfunn”ble overlevert til miljøvernminister Knut Arild Hareide i februar 2005. skaping Rådgivningsgruppa anbefalte blant annet en styrking av regionalt samar- beid, informasjon og veiledning i vill- reinforvaltningen. Det ble også foreslått opprettet ni nasjonale villreinområder og to europeiske villreinregioner, kom- binert med en styrking av arealforvalt- ningen etter plan- og bygningsloven og økt fokus på kanalisering og styring av menneskelig ferdsel i villreinområdene. av villreinbestandene og villreinfjellene Helhetsperspektivet for sikring av vill- Tilrådningene fra Villrein og Sam- i Norge. Stiftelsen ledes av et felles reinens leveområder er fundamentalt i funn fikk en god politisk mottakelse, og styre og har to driftsenheter, Norsk Vill- ”Villrein og Samfunn”-rapporten. de viktigste arealpolitiske grepene ble reinsenter Sør på Skinnarbu i Tinn og fulgt opp allerede våren 2005 i St.meld. Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn oppnevningsordning som sikrer kvinner nr.21(2004-2005) Regjeringens miljø- i Dovre. Den løpende virksomheten iva- representasjon i tråd med likestillingslo- vernpolitikk og rikets miljøtilstand. De retas av en daglig leder og en fagkonsu- vens bestemmelser. I tillegg er det inn- arealpolitiske målene samlet også bred lent for hver av enhetene. I tillegg har ført et mer hensiktsmessig regelverk om og tverrpolitisk oppslutning i Stortin- hvert senter to naturveiledere ansatt i bestandsplaner for villrein. get, og er seinere gjentatt og forsterket Statens Naturoppsyn (SNO). Disse skal Arbeidet med regionale planer for gjennom den påfølgende melding våren ha sine arbeidsoppgaver særlig innrettet de nasjonale villreinområdene har for- 2007 (St.meld.nr.26 (2006-2007)). Mil- mot skole- og publikumsrettet informa- sterket behovet for forvaltningsrelevant jøverndepartementet har gjennom et be- sjonsarbeid. Driften av villreinsentrene kunnskap og god kartlegging og doku- stillingsbrev til berørte fylkeskommu- finansieres over DNs budsjett. Norsk mentasjon av villreinens leveområder. ner og kommuner våren 2007 fastsatt 10 Villreinsenter og Villreinrådet i Norge Gjennom spesielle fagutredningsmidler nasjonale villreinområder og iverksatt åpnet i januar 2009 nettstedet www. stilt til disposisjon av Miljøverndeparte- regionale planprosesser etter plan- og villrein.no , som raskt har blitt den vik- mentet har DN gitt de to villreinsentrene bygningsloven for disse. tigste informasjonskanal for nyheter og i oppdrag å gjennomføre en oppdatering Med bakgrunn i rapporten fra ”Vill- fagstoff om villrein på nett. og kvalitetssikring av det eksisterende rein og Samfunn” ble det våren 2005 Høsten 2007 ble det gjennomført kartmaterialet, samt en systematisering tatt to ulike lokale initiativer for å få forskriftsendringer som blant annet av ulike stedfesta registreringer som fin- opprettet informasjons- og kompetanse- innebar opprettelse av 9 nye regionale nes. Arbeidet utføres gjennom ei nedsatt sentre for villrein som kan bidra til en villreinnemnder til erstatning for den prosjektgruppe for hvert område, og i effektiv gjennomføring av tilrådningene tidligere ordningen med ei nemnd for nær kontakt med ressurspersoner i kom- i rapporten og forslagene i stortingsmel- hvert villreinområde. Den viktigste bak- munene. Kartprosjektene er nå fullført dingen. På denne bakgrunn opprettet grunnen for dette var et ønske om å styr- for Rondane – Sølnkletten, Hardanger- DN i 2006 Stiftelsen Norsk Villreinsen- ke nemndenes politiske innflytelse med vidda og Setesdalsheiene, mens Foroll- ter. Stiftelsens hovedformål er å frem- et mer regionalt perspektiv på arealfor- hogna og Nordfjella er startet opp. me bevaring og bærekraftig forvaltning valtningen. Samtidig ble det innført en Utover på 2000-tallet har ny teknolo-

13 2010

gi basert på GPS-sendere og satelittdata har erkjent vårt særskilte internasjonale ”En viktig prøvestein de nærmeste årene skapt helt andre muligheter for å doku- ansvar for å ta vare på. En viktig del av blir hva som kommer ut av de regionale mentere villreinens arealbruk og kvali- denne erkjennelsen er at løsningen lig- planene som fram til 2012 skal lages for de teten på leveområdene, og å analysere ger i en god langsiktig forvaltning av le- ti nasjonale villreinområdene”. Foto: Arne dette sammen med ulike naturgitte og veområdene kombinert med bærekraf- Nyaas menneskeskapte påvirkningsfaktorer, f. tig høsting av bestandene. Jeg har ofte eks klima/snømengder og ulike former sagt at dersom vi ikke klarer å ta vare ping lokalt. for forstyrrelser. Det gjennomføres nå på en ressurs som er en så rotfestet del Det er lagt stor vekt på å involvere slike prosjekter både i Langfjella og i av både natur- og kulturarven i norske kommunene og lokalbefolkningen ak- Dovre – Rondane-regionen, noe som er fjellbygder, og som har betydd så mye tivt i planarbeidet, samtidig som det er nærmere omtalt i en annen artikkel om for utviklingen av vår sivilisasjon i hele understreket at dette ikke skal være nye forskningen. Det er lagt stor vekt på å Europa, er det vanskelig å skjønne hva verneplaner. I noen områder har en tatt involvere brukerne aktivt både i finan- vi skal være i stand til å bevare for etter- i bruk begrepet ”mulighetenes plan”, siering og styring av disse prosjektene, tida. Men kampen om arealene er langt men det synes å være noe ulike oppfat- og interessante data presenteres fortlø- fra vunnet. ninger mellom aktørene om hva som pende gjennom åpne innsynsløsninger En viktig prøvestein de nærmeste skal legges i dette. Det er valgt nokså på nett. Disse grepene har bidratt til å årene blir hva som kommer ut av de ulike modeller for organisering av plan- utvikle et felles eierskap til prosjektene, regionale planene som fram til 2012 arbeidet i de fire områdene som har og vil forhåpentlig også gjøre det til re- skal lages for alle de ti nasjonale vill- kommet i gang, dette gjelder også hvil- sultatene når disse foreligger. reinområdene. Miljøverndepartementet ken plassering og rolle villreinnemnda sier i sitt bestillingsbrev til fylkeskom- og fylkesmennene har fått. Ingen av Status og utfordringer framover munene at hovedformålet med denne planprosessene har ennå kommet så Som det framgår ovenfor har det skjedd planleggingen er å komme fram til en langt at det er lagt fram konkrete plan- svært mye positivt innenfor villrein- langsiktig og helhetlig strategi for for- forslag med retningslinjer. Det gjenstår forvaltningen i løpet av de siste 25 år. valtningen av prioriterte fjellområder derfor å se om ulike måter å organisere Bestandsforvaltningen innenfor de frag- som er spesielt viktige for villreinens prosesser og medvirkning på gir for- menterte leveområdene vi har igjen er framtid i Norge. Planene skal forene skjellige resultater. Fra statens side er stort sett under god kontroll, og både målene om lokal omstilling og utvikling det gitt klart uttrykk for at kartene over forskningsbasert og erfaringsbasert med nasjonale mål om en helhetlig for- villreinens leveområder som lages i regi kunnskap brukes aktivt i forvaltningen. valtning av fjellområdene og sikring av av villreinsentrene skal være et viktig Villreinens status har endret seg fra å villreinens leveområder. Videre er det naturfaglig grunnlag for planarbeidet, være en jaktbar viltart blant mange an- spesielt pekt på at villrein representerer men at den konkrete avgrensningen av dre til å bli en høgt prioritert art med en ressurs og et fortrinn som kan bidra de nasjonale villreinområdene og annen stor politisk oppmerksomhet, som vi positivt ved stedsutvikling og verdiska- sonering av arealbruk skal være en del

14 2010 av avveiningene i den politiske plan- utvikle et godt samarbeid med sektorin- ten fra Villrein og Samfunn? – ” Om du prosessen. I mange områder virker det teresser som energi og samferdsel. Dette ikke bestiger fjellet får du ingen utsikt imidlertid som om det så langt har vært er viktig i forhold til konsekvensvurde- over dalen”. brukt mye krefter på å diskutere selve ringer av nye tiltak, og ikke minst for å Villrein og Samfunn sitt tilbakeblikk kartgrunnlaget. finne fram til og kunne realisere avbø- og status fra år 2030 avsluttes slik: Prosjektet Villrein og Samfunn fore- tende tiltak i forhold til ”gamle synder”. Nå i 2030 er det mange som forstår slo å utpeke to europeiske villreinregio- Samarbeidet som er utviklet omkring de at villreinen er vår fremste kulturbærer ner. Den viktigste begrunnelsen var at store GPS-prosjektene i seinere tid vil i fjell-landskapet. Villreinen og Europas en på denne måten kan synliggjøre vårt forhåpentlig være viktige bidrag til en befolkning har en felles 30-40 000 år internasjonale ansvar for de områder slik utvikling. gammel historie. At vi i Norge – som de som huser de siste rester av opprinnelig Økt motorferdsel i utmark og end- eneste europeere – nå kan bringe denne europeisk fjellrein, samtidig som det vil ringer i friluftslivet representerer økte historien videre, er naturens eget kvali- gi klarere føringer for forvaltningsmes- belastninger i form av menneskelig tetsstempel. Gjennom å sikre de arealer sige prioriteringer der en blant annet kan ferdsel og forstyrrelser. Rådene fra reinen har behov for, har vi bidratt til gjenskape større og mer sammenheng- Villrein og Samfunn var svært tydelige et fjell-landskap med mangfold, der vi ende leveområder for villreinen. Dette på at kommunene må føre en restriktiv ikke bare har tatt vare på villreinen som forslaget er seinere fulgt opp og gitt praksis når det gjelder motorferdselen art, men også det brede spekter av øko- tilslutning både av Regjeringen og Stor- i villreinområder. Hva en eventuell ny logiske og kulturelle prosesser som vi tinget. I bestillingsbrevet til fylkeskom- lov om motorferdsel i utmark vil bringe forbinder med villrein. munene er det forutsatt at en formell er fortsatt ukjent. Når det gjelder mer Så da velger jeg vel å være forsiktig etablering av de europeiske villreinre- tradisjonell ferdsel til fots og på ski, og optimist tross alt….. gionene vil skje i regi av Miljøvernde- såkalte nye ferdselsformer som kiting, partementet etter at de regionale plane- terrengsykling og hundekjøring i fjel- ne for de nasjonale villreinområdene er let, bør hovedstrategien fortsatt være vedtatt. Dette ble bekreftet under en stor informasjon, styring og kanalisering av nasjonal konferanse om planarbeidet på ferdselen. Det er vel få som er enten for Kongsberg i desember 2009, der stats- eller mot slike aktiviteter slik en kan få sekretær Heidi Sørensen varslet at det inntrykk av i media, spørsmålet er vel blir en storstilt feiring av åpningen av først og fremst hvor og når og i hvilket de europeiske regionene i 2013. omfang aktivitetene drives. Gode løs- Foruten truslene som er knyttet til ninger på dette forutsetter en god dialog omdisponering av arealer vil villreinen mellom villreininteressene og de ulike i framtida også møte andre og store ut- brukergruppene, og at det skapes en fel- fordringer. Den største og viktigste av les forståelse for villreinens behov og disse er nok de pågående klimaendrin- den kunnskap forvaltningstiltakene hvi- gene. Et varmere klima med mer nedbør ler på. Seminaret om villrein og ferdsel vil kunne redusere tilgjengeligheten av som ble arrangert på Norsk Villreinsen- vinterbeiter gjennom mer snø og nedi- ter Nord høsten 2009 kan forhåpentlig sing av beiter. Dette vil i sin tur skape bidra til en positiv utvikling på dette økt behov for at reinen kan trekke til al- området. ternative og mer snøfattige beiter, men det blir den ofte hindret fra på grunn av Sluttord menneskeskapte barrierer. Klimaend- Skal vi så være optimister eller pes- ringer vil også kunne påvirke sammen- simister når det gjelder framtida til de setning og kvalitet av vegetasjonen dyra siste villreinbestandene i sørnorske skal beite på, og det må forventes større fjell? Jeg er faktisk usikker. Til tross problemer med insektstress, sykdom og for alt det positive som har skjedd de parasitter. siste par tiårene innenfor både organi- Også tiltak vi gjør for å redusere kli- sasjoner, forskning, forvaltning og na- mautslippene gjennom økt bruk av for- sjonal politikk har ikke truslene fra den nybar energi vil kunne påvirke reinens moderne sivilisasjonen avtatt i styrke så leveområder negativt. Her er det nok langt. ”Villreinfjella – en europeisk arv, å nevne økt utnytting av eksisterende vårt felles ansvar” står det å lese øverst vannkraft og bygging av nye småkraft- på nettstedet til Norsk Villreinsenter og ”Den som forvalter villreinen godt, for- verk, behov for flere kraftoverførings- Villreinrådet i Norge. En riktig og viktig valter også den samlede fjellnaturen godt. linjer og muligheter for vindkraftanlegg påminnelse, men er både storsamfunn Kvalitetsprodukter som lever opp til dette, i villreinområdene. Den første planen og lokalsamfunn villig til å ta konse- må synliggjøres for publikum gjennom for dette har faktisk allerede kommet kvensene? Og har vi evne og vilje til å tildeling av et sertifikat. Rådgivningsgruppa sør i Setesdalsheiene. I tillegg til invol- løfte blikket nok til å ta inn over oss hel- foreslår opprettelsen av kvalitetsstempelet vering i fylkeskommunal og kommunal heten og sammenhengene i naturen, slik ReinRosa”. (NINA Temahefte 27: Villrein & arealplanlegging er det stort behov for å det oppfordres til på baksida av rappor- Samfunn, side 76).

15 2010

Villreinforvaltning i SR gjennom 25 år - tilbakeblikk og refleksjoner

Tekst og foto: Tor Punsvik, viltforvalter vinterbeitene under et islag som tvinger Mye stein og lite rein å se sørover fra hos Fylkesmannen i Vest-Agder reinen ut i randsoner og menneskenes Rjuven mot Revsvatnet. hjemmebane. Villreinområdet er lang- strakt, og har opplevd flere av de største jakta. Villreinforvaltningen i Setesdal Ry- kraftutbyggingene i landet vårt. Foru- Det er svært vanskelig å telle reinen fylkeheiene har endra seg kraftig på ten å legge masse verdifullt beite under i Setesdal Ryfylke, både fordi området 25 år. Kunnskapen er bedre, det sam- vann har disse kraftutbyggingene også er stort og småkupert, og fordi reinen funnsmessige engasjementet større og stykket opp Setesdal Ryfylke slik at gjerne opptrer i mange mindre flokker. fokuset på bevaring av leveområder reinens tidligere trekkruter er sperret Midt på åttitallet ble det vedtatt at vin- sterkere. Men utfordringene er også eller vanskeliggjort. terstammen skulle reduseres ned til større i dag i landets nest største og I 1985 var grunneierengasjementet 2 000 dyr, i håp om bedre beiter, vekter mest sårbare villreinområde! her begrenset til det Statskog og fjell- og kalveproduksjon. Jeg har hatt gleden av å være tett på styrer utøvde i Njardarheim og i statsall- For å nå målet om bestandsnedgang villreinforvaltningen i dette sørligste menningene, mens det ellers var det of- ble det i 1985 hentet inn et virkemiddel villreinområde i Europa siden jeg fikk fentlige som dro lasset. Dyra var små og fra elgforvaltningen, og det ble foreslått jobb som viltforvalter hos Fylkesman- uproduktive, og kalvedødeligheten den og vedtatt kommunevise minsteareal for nen i Vest-Agder i 1983. Vest-Agder er største på landsbasis. Gjennom mange kvotetildeling i villreinområdet. I årene et av fem fylker som inngår i villrein- år hadde fellingsprosentene variert fra som kom ble modellen justert, og større området som den gang het Setesdal å være høye i nord til ekstremt lave i og bedre funderte soner ble benyttet. Vesthei, og fylkesmannen her har hatt sør, og det var store spenninger mellom et koordineringsansvar for hele området villreinforvalterne fra Setesdalen og fra Villreinforvaltning i endring det meste av denne tida. Ryfylkeheiene. Viljen til å ta vare på I siste halvdel av åttitallet ble et uens- leveområdene var beskjeden, og evnen arta villreinutvalg erstattet av den stat- Hva kjennetegnet villreinforvaltnin- enda dårligere. I denne perioden ble det lige villreinnemnda, med et eget sekre- gen i Setesdal Ryfylke i 1985? bygd en vei tvers over villreinområdet tariat. Hensynet til leveområdene fikk Fra naturens side er disse heiområdene mellom Sirdal og Setesdal, og hytte- stadig mer av oppmerksomheten, men svært skrinne, med mye stein i dagen grendene spiste seg innover heiområ- det var tungt og vanskelig å påvirke de og lite vinterbeite å by villrein. Lav er dene – særlig i sør og øst. Diskusjonene kommunale planvedtakene. Viktigheten det lite av i dette kystpåvirkede heiom- på årsmøter dreide seg mye om kvoter, av å engasjere grunneiere og samarbei- rådet, og ofte fryses de høyereliggende stram økonomi og gjennomføring av de bedre med kommunene ble erkjent,

16 2010

men med 13 kommuner og mer enn 400 lingsavgifter monnet lite når aktørene Med sine 1434 m ruver Urdalsnuten mot grunneiere å forholde seg til var dette brukte en stor del av budsjettene til å vest. Høyeste topp i Vest-Agder. en stor utfordring. Samarbeidsklimaet arrangere halvårlige samlinger som innen villreinnemnda bedret seg, og det betydde store reise- og oppholdskost- Tidlig på nittitallet ønsket de sentrale var kun krusninger igjen av de tidligere nader. Rettighetshaverne hadde nok for- miljøvernmyndighetene å etablere store spenningene mellom øst og vest. ventet bedre økonomisk oppfølging for verneområder i Setesdal Rylkeheiene. Sjøl om bevaring av villreinens leve- de oppgavene de nå påtok seg. Bevaring av villreinstamma var et av områder gradvis fikk økende oppmerk- Tabloidpressen hadde i flere år -ser de viktigste verneformålene, og fylkes- somhet utover nittitallet så var det frem- vert bloddryppende reportasjer fra vill- mennene fikk i oppdrag å lede dette deles langt mellom det som ble opplevd reinjakt hos storebror i nord, Hardan- arbeidet. I Rogaland gikk vernepro- som seiere i kampen om leveområdene. gervidda. Tidlig på nittitallet ble også sessen sin gang, og naturreservater og Riktig nok vant stort sett villreininteres- jegernes oppførsel i Setesdal Ryfylke landskapsvernområder ble vedtatt. I sene når plansaker etter innsigelser kom undergitt kritisk journalistikk, og både Agderfylkene var det imidlertid stor til Miljøverndepartementet, men få oppsyn og jegeropplæring ble prioritert. lokal motstand, og fylkesmennene tok saker kom dit. Søkkrike Norge ville Statskog var tidlig ute med opplærings- initiativ til at et storstilt flerbruksplan- bygge hytter i fjellet, og aller mest ble kurs for nye villreinjegere i Njardar- arbeid ble igangsatt. Over flere år ble det bygd i villreinkommunene. heim, et svært prisverdig tilbud. det lagt ned et stort arbeid av de fleste Det var et uttalt ønske å få grunn- eierne til å ta mer ansvar for bestands- forvaltningen og tiltak som tellinger og oppsyn, mens den statlige nemnda skulle få mer rom for å sikre hensynet til leveområdene. Med betydelig stat- lig støtte og lokale ildsjeler blant ret- tighetshaverne begynte de første lokale villreinlagene å ta form tidlig på nittital- let. I 1997 ble Setesdal Ryfylke villrein- lag konstituert i forbindelse med Vill- reinrådets årsmøte på Hovden. Ca. 60 % av det totale villreinarealet inngikk ved starten, og de lokale villreinlagene utgjorde basis. I forhold til de mange oppgavene og store arealene som skulle følges opp var dessverre de økonomiske ressursene beskjedne. Tettheten av rein er lavest i landet, bare en fjerdedel av den på Hardangervidda. Innbetalte fel- Jeger og fjellvandrer. Vente eller leite videre? Her nord av Nutevatn.

17 2010

fylke var den store prioriterte oppgaven. Et par år før hadde det blitt igangsatt et større arbeid med satellittbildekartleg- ging av Setesdal Ryfylkeheiene, med blant annet kartlegging av villreinbeiter som formål. Prosjektet inngikk i Sat- Natprosjektet til Norsk Romsenter og Direktoratet for naturforvaltning, men ble både initiert i regionen og delvis fi- nansiert av kommuner, fylkesmenn og fylkeskommune. Forholdsvis raskt etter møtene i 2005, og under faglig ledelse av NINA, ble et større forskningsprosjekt stablet på beina, der rein skulle utstyres med radiosendere for å kartlegge deres be- vegelser. De fleste kommuner bidro også økonomisk til dette, og året etter var også kraftselskapene med på dette Per Øyvind har god utsikt fra Bergeheii, men ingen dyr. spleiselaget. Ikke bare betydde dette berørte interesser, og en rekke arbeids- rier. Villreinfolket fikk stryk av enga- mer midler å jobbe for, det bidro natur- grupper utarbeidet sine fagrapporter. sjerte ordførere, og det kom også forslag ligvis til at aktører utenfor den tradisjo- Dette flerbruksplanarbeidet bidro nok fra disse om at de skulle overta villrein- nelle villreinfamilien fikk et eierforhold sterkt til å få ulike heieinteresser på nemndas oppgaver. Jeg husker godt et til villreinforvaltningen. Om ikke det talefot, og betydde nok mye for de pro- særdeles utrivelig møte der Direktoratet var nok ble det etablert et godt sam- sessene som skulle komme. for naturforvaltning skulle forsøke å roe arbeid med Hardangervidda og Nord- ned partene, uten særlig suksess. fjella, som allerede hadde tilsvarende Et tusenårsskifte rundes Men – det er ikke tilfeldig at kineser- prosjekt med satelittmerking i gang. Alt Ved årtusenskiftet ble store deler av ne har et felles tegn for krise og mulig- dette passet som hånd i hanske i forhold Setesdal Ryfylkeheiene vernet etter het. Etter initiativ fra rettighetshaverne til en av de viktigste anbefalingene fra naturvernloven, men som en helt ny ved Setesdal Ryfylke villreinlag, ble det Villrein og Samfunn-rapporten: ”Fra forsøksordning ble et forsøk med lokal holdt møter i 2005 der alle fjellinteres- menighet til samfunn!”. forvaltning igangsatt. Staten stilte mye sentene møttes. At så mange ordførere Men for all del – truslene i dette vårt penger til rådighet, og et sekretariat og og rådmenn stilte var særlig gledelig. mest sårbare villreinområde er stadig et styrende ordførerutvalg ble opprettet. Det kom veldig mye positivt og kon- mange, og kampene om bevaring av Dessuten kom ulike referansegrupper struktivt ut av disse møtene, og det pas- leveområdene er langt fra over. Med av andre interessenter. Men både de set nok bra i både tid og ånd at det nasjo- forventede klimaendringer og gjengro- offentlige og private villreinaktørene nale ”Villrein & Samfunn”- prosjektet ing er Setesdal Ryfylke villreinområde ble parkert utenfor dette viktige arbei- pågikk i denne perioden. Partene var som vårt sørligste særlig utsatt. Skal det, og det fulgte en meget amper enige om at bedre kunnskap om villrei- villreinstammen bevares for framtida periode med mye utrivelige avisskrive- nens arealbruk og behov i Setesdal Ry- må vi vise økende hensyn til dyra når de naturlige utfordringene øker. De største utfordringene villreinforvaltningen her står overfor anser jeg å være: • Å sikre leveområdene mot de sterke utbyggingsinteressene, gjennom bedre kunnskap, økt folkelig engasjement og samordnet, forpliktende og helhetlig arealforvaltning • Å opprettholde grunneiernes enga- sjement i villreinforvaltningen, for med den beskjedne ressurstilførselen den har fått fra offentlig side er den sårbar og kan lett bryte sammen.

Småflokker og enkeltbukker kan gjemme seg i det småkuperte landskapet.

18 2010 Spennende klimaprosjekt i Jotunheimen

Samtlige bilder/ill.: Klimapark 2469 Nettside: www.oppland.no/Klimapark2469

Verdens første klimapark bygges på vil være et sted hvor en fysisk kan se Klimapark-lanseringen skjedde tirs- Norges tak. Det skjer i det høyalpine og sanse hva som skjer med klimaet og dag 13. april med miljø- og utviklings- området rundt Galdhøpiggen og Juvass- sammenhenger mellom natur og kultur i minister Erik Solheim som en av gjes- hytta. Den store attraksjonen blir en 30 et langtidsperspektiv. tene. Den helt store attraksjonen blir meter lang istunnel i Juvfonna. Dette skriver initiativtagerne og pro- utvilsomt den 30 meter lange tunnelen “ Forskningen på klimaspørsmål er i sjektpartnerne Oppland fylkeskommu- som skal bygges i Juvfonna ved Gald- rask vekst, og Klimapark2469 har som ne, Nasjonalparkriket, Norsk fjellmu- høpiggen. Fire franskmenn med erfa- målsetning å formidle ny klimahisto- seum, Lom kommune, Fylkesmannen i ring fra Svalbard og Alpene skal bygge risk kunnskap til barn og unge så vel Oppland og Statens naturoppsyn (SNO) tunnelen for hånd. Arbeidet starter i mai som allment interesserte. Klimaparken på nettsiden Klimapark2469. med åpning den 22. juni i år.

19 2010

25 år med forskning over tregrensen

Av Olav Strand, Norsk institutt for denne artikkelen forsøke å oppsum- Bildet over: Simlas kondisjon og beitetil- naturforskning (NINA) og mere hovedtrekkene i den forsknin- gangen er svært viktig for melkeproduksjon Eigil Reimers, Biologisk institutt, gen som har vært gjort, vise til de og kalvens vekst og overlevelse. Mjølka er Universitetet i Oslo (UiO) viktigste forskningsresultatene og svært fettrik og det trengs derfor tre ganger peke framover. På den måten skal så mye energi om simla må produsere vi forsøke å besvare spørsmålene; mjølk direkte fra beiteplantene. Foto: Olav Det startet egentlig i Snøhetta Hva vet vi, og hva trenger vi og for- Strand valtningen mer kunnskap om? botaniker og fagassistent med ansvar Når vi skal beskrive utviklingen av for reinbeiteproblematikken ansatt. villreinforskningen i Norge, er det Reinforskningen i Norge på 1900- Disse hadde arbeidsplass ved museet i på mange måter riktig å si at den tallet og i 2000-årene Trondheim. Gruppen ble utvidet med to egentlig startet i Snøhetta. I Snø- Frem til 1970 var norsk villreinfors- forskere i forbindelse med Hardanger- hetta hadde villreinbestanden gjen- kning ivaretatt av Statens viltunder- viddaprosjektene på villrein i regi av In- nom 1950- årene økt fra 6-8000 dyr søkelser, som ble opprettet i 1936 av ternasjonalt Biologisk Program (IBP), til nærmere 14-20000 dyr i 1961. I Landbruksdepartementet (LD). I 1958 1968-1975. I denne forbindelse og i for- kjølevannet av diskusjonene som flyttet Statens viltundersøkelser til Fel- bindelse med forskerutveksling mellom ledet til økte fellingskvoter, ble det lesbygget ved Norges Landbrukshøg- Universitetet i Alaska, Fairbanks og i 1961 for første gang opprettet et skole (NLH; i dag Universitetet for Statens viltforskning, Viltforskningen villreinutvalg med representanter miljø og biovitenskap) med en satellitt og Universitetet i Oslo deltok to høyt for rettighetshaverne. Dette var ved museet i Trondheim (DKNVS). Ved profilerte caribou-/reinforskere, David utgangspunktet for opprettelsen siden av å drive viltforskning skulle R. Klein og Robert G. White, i sine friår av de øvrige villreinutvalgene og denne institusjonen være rådgiver for i villreinprosjektene. var slik sett grunnlaget for den LD i jaktspørsmål. Institusjonens be- I forbindelse med etableringen av moderne og lokale villreinforvalt- manning i 1960-årene var, i relasjon til Direktoratet for jakt, viltstell og fersk- ninga vi kjenner i dag. Problema- dagens situasjon i arvtageren NINA, be- vannsfiske i Trondheim i 1965 ble tikken rundt Snøhettabestanden skjeden. Foruten sjefen dr. philos. Yng- oppfølgeren av Statens viltundersøkel- var sammen med en tilsvarende var Hagen og forsøksleder Arne Kraft ser, Viltforskningen, i 1974 underlagt situasjon på Hardangervidda, også var elg, hjort, villrein, rype og skogs- denne institusjonen som faglig ryggrad utgangspunktet for det som vi med fugl tilgodesett med hver seg en forsker og flyttet til Trondheim. I 1985 ble Di- en fellesbetegnelse kan kalle ”vill- samt en samlet stab på tre preparanter rektoratet omorganisert og omdøpt til reinforskningen” i Norge. Vi skal i og en kontorfullmektig. I tillegg var en Direktoratet for naturforvaltning (DN),

20 2010 og i 1988 ble Viltforskningen skilt ut fra Direktoratet og etablert som en egen forskningsstiftelse: Norsk institutt for naturforvaltning (NINA). Forskning på villrein i Sør-Norge drives i dag pri- mært ved denne forskningsstiftelsen, Universitetet i Oslo (UiO) og Norges veterinærhøgskole (NVH), mens mer grunnrettet forskning på rein drives ved Universitetet i Tromsø (UiT) og Uni- versitet for miljø og biovitenskap på Ås (UMB).

Hvor mye og hvilken mat trenger reinen? Når vi ser på utviklingen av forsknin- gen på villrein, er det en klar sammen- Aldersbestemmelse av rein og andre hjortedyr. Bildet til høyre viser årringer i fortann- heng mellom forvaltningsproblemene sementen fra 9 ½ år gammel reinsimle: vintersoner er smale og mørke, og sommer-sonene og hva som har vært forskningsmes- er brede og lyse. Bildet av tennene viser hvordan disse slites hos reinen. Tannen til venstre sig prioritert. I begynnelsen av 1960 er en nylig frembrutt fortann hos en halvannet år gammel rein, mens tannen til høyre er årene var flere av villreinbestandene en sterk nedslitt fortann hos en ni års rein. a emalje, b dentin, c sement, d rotkanalen og e karakterisert ved stor bestandstetthet. dentin. Foto/illustrasjon: Eigil Reimers På samme tid var en på forskningssi- den opptatt av de generelle effektene av betydelige ulikheter mht kroppsstør- mekanismer som lå bak de observerte næringsstress som begrensende faktor relse og det vi kan kalle for kondisjon forskjellene i slaktevekt og kalvepro- i viltlevende bestander. Internasjonalt i villreinstammene. I løpet av 1970- og duksjon. Bestandene i Snøhetta og Har- raste denne diskusjonen temmelig høyt 1980- årene ble det også gjennomført dangervidda hadde på denne tid vært og en prøvde å finne svar på i hvilken flere vinterfellingsprogram som ga ver- store i mange år, og beiteregistreringer grad såkalte tetthetsavhengige faktorer difullt forskningsmateriale. Tilsvarende viste at vinterbeitekvaliteten i disse om- (som for eksempel matmangel på grunn fellingsprogram var blitt gjennomført rådene var sterkt redusert. Et av de mest av høgt dyretall) eller tetthetsuavhen- tidligere både på Hardangervidda og i sentrale arbeidene i forhold til beitene gige faktorer (som klimavariasjoner Snøhetta. Analyser av disse dataseriene ble starta av Aksel Tveitnes på slutten og eks. snømengde om vinteren eller viste at det var til dels betydelige for- av 1950-tallet. Han fulgte utviklingen sommerklima) var bestemmende for skjeller på dyras slaktevekter, fettlagre av vinterbeitene på Hardangervidda i en kalveproduksjon, kroppsstørrelse og og fosterstørrelse. Sammenligninger årrekke og kunne dokumentere at perio- overlevelse. På slutten av 1960-tallet på tvers av villreinbestandene viste at dene med høgt dyretall medførte til dels økte en villreinbestand som var satt ut dyra på Hardangervidda og i Snøhetta dramatisk nedgang i vinterbeitekvalite- på St. Matthews-øya dramatisk i antall hadde nedsatt kondisjon (slaktevekter, ten på Hardangervidda. På tilsvarende for deretter å forsvinne totalt i løpet av fettlagre, fostervekst og kalveoverle- Vinterfellinger som ble gjennomført i 1970- to vintre. I mange år ble dette stående velse) sammenligna med bestander som og 1980-årene, viste til dels betydelige for- som selve eksemplet på hva som kan var ved lav tetthet. Spørsmålet en måtte skjeller på dyras slaktevekter, fettlagre og skje i bestander som ikke jaktes og som prøve å besvare, var hvilke faktorer som fosterstørrelser. Illustrasjon: Eigil Reimers lever i miljøer uten store rovdyr. Be- påvirket dyras vektutvikling og hvilke standskollapsen på denne øya medførte også at vinterbeitene her var fullstendig utbeita. Den internasjonale debatten rundt betydningen av matbegrensning og eksemplet fra St. Matthews påvirka og inspirerte også i stor grad forsknin- gen her hjemme. I årene som gikk fram til 1985 lyk- tes en med å etablere metoder for å aldersbestemme reinsdyr fra vekst- soner i tennene. Denne metodikken brukes fortsatt som standardmetodikk for aldersbestemmelse i det nasjonale overvåkningsprogrammet som dek- ker både hjort, elg og villrein. Etter hvert som en lyktes med å samle inn jaktmateriale fra de ulike villreinstam- mene, fikk en også dokumentasjon på

21 2010

av store bestander så har en ved hjelp av fjernmåling vist at det har vært en betydelig framgang også mht vinter- beitekvaliteten på Hardangervidda, og analysene herfra viser at en har hatt en økning i lavbiomassen på ca 80% siden begynnelsen av 1980 tallet. Etter hvert som en har lyktes med å skaffe data fra flere bestander, deriblant Ottadalen, Svalbard og Rondane, så har en også fått muligheter til å se på endringer i bestandsforholdene i flere av villreinbestandene. Samtidig som en fikk tilgang til mer data fra andre villreinbestander, ble det også klart at tilgangen til vinterbeiter ikke var den eneste faktoren som forklarte vekt og ”kondisjons”-forskjellene i villreinbe- Ulike vinterfellingsprogram har gitt oss verdifull informasjon om reinens kroppslige standene. Også forstyrrelser av ulik art kondisjon og virkningene av stor tetthet på simlenes fettlagre og fostervekst. Dette bildet er (turisme, insektstress om sommeren hentet fra Hardangervidda og fellingsprogrammet som ble gjennomført der i 1997. Bjørn og jaktstress) og kvaliteten på som- Haugen fra Hardangervidda Fjelloppsyn viser fram forskjellene i fettmengde på ei simle merbeitene har vist seg å ha betydning som ikke har vært drektig og simler som har hatt kalv sist sommer. Foto: Olav Strand for reinens kondisjon, reproduksjon og vis startet Eldar Gaare tidlig med bei- 1997. Resultatene herfra bekreftet i stor overlevelse. I tillegg er det også klart teregistreringer i Snøhetta. Også her har grad analysene fra 1990, og viste at sim- at stammenes opprinnelse har en be- en gjennom langsiktig innsats fått ver- lene på Hardangervidda hadde en klar tydning for dyras størrelse. Generelt er difull dokumentasjon på forholdet mel- kondisjonsmessig framgang både mht det en trend der dyr fra bestander som lom villreinbestandens størrelse og de slaktevekt og fostervekt. har tamreinopprinnelse er tyngre enn langsiktige effektene som hard beiting Kondisjonsmålene og kvaliteten på dyr fra de øvrige og mer ”opprinnelige” kan ha på vinterbeitene. I løpet av disse vinterbeitene har vært et sentralt tema i villreinstammene. første åra ble det også gjort en del for- bestandsforvaltningen gjennom mange Etter hvert som en har lært mer om de søk på å måle beiteinntak og beiteprefe- år, og har vært sentrale mål i driftpla- ulike faktorene som påvirker reproduk- ranser, både gjennom atferdsstudier og nene for mange av villreinområdene. sjon og vekst hos klauvdyr, er det vist at forsøk med dyr som det ble tatt vom- Slaktevektene som samles gjennom drektighetsraten i stor grad bestemmes prøver av med jevne mellomrom for overvåkningsprogrammet, er høstvek- av simlenes høstkondisjon. Isotopanaly- å se på endringer i beitevalg gjennom ter, slik at det er mange andre faktorer ser har blant annet vist en nær sammen- året (fistuleringsforsøk). Resultatene enn vinterforholdene som påvirker disse heng mellom proteinmengden i beitet fra disse undersøkelsene bidro sammen resultatene, noe vi skal komme tilbake før brunst og drektighet hos amerikansk med analysene av jaktmateriale og data til. Beitene og vinterbeiteforholdene har villrein. I tillegg så betyr også sommer- fra vinterfellingsprogrammene til at en vært kartlagt i de aller fleste av villrein- sesongen mye for kalvenes vekst og de kom fram til at vinterbeitekvaliteten er områdene, og en har i noen grad lyktes energetiske kostnadene som mer enn en generell faktor for å forklare noen med å gjøre gjentaksmålinger for å se fordobler simlenes energibehov mens av ”kondisjons”-forskjellene i de ulike på endringer i beitekvalitet. Metodene de produserer mjølk. Proteintilførselen villreinbestandene. som har vært i bruk for å måle endringer er også viktig mht fostervekst om vinte- Disse analysene var det vi kan kalle i beitene har variert en del, og både må- ren og fødselsvekta hos kalvene om vå- sammenlignende analyser og en hadde linger på bakken og takseringer fra fly ren. Simler som har tilgang på lite pro- ikke data som gjorde det mulig å se på har vært brukt i mange år. I løpet av de teiner, vil i likhet med simler som har endringer i for eksempel kalveproduk- seinere åra har en også anvendt analy- små fettreserver ha vanskeligheter med sjon eller slaktevekter over tid. Det var ser av satellittbilder både for å lage kart å omdanne moras proteiner til muskler først etter at en hadde samlet inn data over beiteressursene og for å se på end- og vev i fosteret. Vi har også dokumen- over lengre tid at det ble mulig. Den før- ringer i beitekvalitet over tid. Det har tasjon på at simler som er kondisjons- ste analysen i så måte ble gjort i 1990, for eksempel vært laget digitale kart for svake om høsten, har lettere for å miste og en kunne da se på hvordan vekter og Hardangervidda, Snøhetta, Forollhogna sine foster i siste del av svangerskapet. overlevelse hadde endret seg over tid på og for Langfjella. Lignende metoder Mjølka som simlene produserer er svært Hardangervidda. Disse resultatene vis- har også vært brukt for å lage et heldek- fettrik og det kreves derfor omtrent tre te at det var en generell forbedring av kende kart over Norge og i ulike pro- ganger så mye energi om mjølkefettet dyras kondisjon og overlevelse etter at blemstillinger knyttet til beiteforhold må lages direkte fra beiteplantene. Både tettheten var redusert i denne bestanden. for tamrein eller også klimarelaterte fett- og proteinreservene som simlene En tilsvarende analyse ble gjort seinere problemstillinger. har om sommeren, kan derfor potensielt og da med data som ble samla inn i et Når det gjelder Hardangervidda og begrense mjølkeproduksjonen hos kon- fellingsprogram som ble gjennomført i problemstillingene knyttet til effektene disjonssvake simler. Sein vår, og der-

22 2010 med seinere tilgang til ferskt beite kan kunnskap og den erfaringsbaserte kunn- produksjon og strukturtellinger fra det derfor også begrense simlenes mjølke- skapen som ligger i disse planene som nasjonale overvåkningsprogrammet for produksjon, og det er en dokumentert svært viktig. hjortevilt, og vintertellinger som gjen- sammenheng mellom beiteforholdene Med bakgrunn i den bestandsdyna- nomføres lokalt. Det er således en viss om våren og sommeren og høstvekta miske kunnskapen om villrein er det usikkerhet med datamaterialet som bru- hos kalver. også gjort forsøk på å lage høstings- kes for å fastsette jaktkvotene. I tillegg I dag ser vi derfor både sommer modeller for reinstammene som op- vil år til år variasjon i kalveproduksjon og vinterperioden som potensielt be- timaliserer forholdet mellom tetthet i og jakteffektivitet bidra til at det kan grensende for reinen. Vi har også en bestandene og avkastningen i form av være avvik mellom bestandsstørrelse, del dokumentasjon på at sommer- vs. kilo kjøtt eller antall jaktbare dyr. Sli- tilvekst og jaktuttak som gjør at be- vinterbegrensning har ulike virknings- ke vurderinger har til en viss grad blitt standsstørrelsen over tid vil varierer mekanismer og at de derfor også vil brukt i vurdering av bestandsmålene mer enn det som er ønskelig ut fra øko- gi dels ulike effekter på bestandene. men en har også i stor grad tatt hensyn nomiske eller jaktmessige hensyn. I dag Disse resultatene er generelt i samsvar til lokale forhold. Eksempler i så måte brukes radiomerka dyr aktivt i forbin- med andre undersøkelser som viser at er at bestandsmålene for de norske vill- delse med tellinger og bestandsovervåk- kroppsstørrelsen hos klauvdyr er redu- reinstammene stort sett ligger på 1– 1,3 ningen på Hardangervidda, i Nordfjella sert i høgtetthetsbestander, ofte er denne reinsdyr i vinterstammen/km² totalareal, og i Setesdalsområdene, noe som nok effekten større hos hunndyr og skyldes mens en for eksempel i Setesdal Vest- bidrar til at en har større kontroll med større kostnader forbundet med repro- hei Ryfylkeheiene i perioder har hatt bestandsutviklingen i disse områdene duksjon slik at en oftest ser økt døde- som mål å beholde vinterstammen på etter at en også fikk tilgang til radio- lighet hos svaktfødte kalver og mindre ca 0,3 reinsdyr/km². Forvaltningen av merka dyr. effekter hos voksne dyr. Effektene av villrein skiller seg således ganske mye Overvåkningsprogrammet er en lø- tetthet på fødselsvekter og vekst kan fra forvaltning av for eksempel elg og pende aktivitet som omfatter kalvetel- også ha langvarige effekter ved at års- hjort der en i større grad har sett på store linger (disse gjøres i dag fra småfly el- klasser som er født ved høg tetthet har bestander som positivt, og hvor hensy- ler helikopter) og strukturtellinger (som nedsatt produksjonsevne seinere i livet. net til beitebelastningen har vært min- gjøres fra bakken i løpet av brunsten om Med bakgrunn i den omfattende empi- dre selv om dette også har vært viktige høsten). I tillegg samles det inn under- rien som er samla inn, har en også lyk- tema i enkelte områder mht beiteskader kjever og slaktevekter fra felte dyr år- tes med å komme fram til mer generelle på innmark (hjort) og skogskader eller lig. Tidligere ble det samlet inn kjever teoretiske betraktninger som forklarer trafikkuhell (elg). Sett over et tidsrom og slaktevekter med et intervall på fem forholdene mellom miljø, bestands- på 30-40 år er det tydelig at bestands- år. Et av hovedpoengene med over- tetthet og utviklingen av livshistorier forvaltningen har lyktes med mange av våkningsprogrammet, som ble startet i hos klauvdyr. sine mål, gjennom rettet avskytning har 1990, er å samle inn data som kan bru- en bla annet lyktes med å bygge opp og kes til å påvise trender mht bestands- Hvor mange reinsdyr? beholde en betydelig andel voksen bukk utvikling, kalveproduksjon, kjønns- og Et målstyrt forvaltningssystem er avhen- i bestandene, og villreinbestandene har aldersstruktur og vektutvikling. Slik gig av å sette klare og etterprøvbare mål vært holdt ved akseptable tettheter som løpende overvåkning er en krevende for forvaltningen. Ved opprettelsen av har gjort at en også har lyktes med å øvelse og vil blant annet være en av- villreinområdene ble det skapt en arena øke kvaliteten (biomassen) i vinterbei- veining mellom detaljrikdom i dataene for kunnskapsutveksling og dialog som tene og dyras kroppslige kondisjon på som samles inn, omfang og innsats, og også gjorde det mulig å diskutere seg for eksempel Hardangervidda. Samtidig ikke minst langsiktighet. Overvåkning fram til mål for bestandsforvaltningen. viser også erfaringene med bestandsfor- i seg sjøl er derfor ikke nok, og det er Framveksten av det vi i dag gjenkjen- valtningen at en fortsatt har utfordrin- viktig at en også gjennomfører fors- ner som ”villreinforvaltningen” har på ger, blant annet i forhold til å avpasse kning som kan avdekke mekanismene mange vis skjedd parallelt med mye av jaktkvoter og avskytning til bestands- bak dynamikken i bestandene samtidig kunnskapsoppbyggingen som fant sted størrelsen. Dette har en blant annet sett som det også vil være et behov for å fram gjennom 1970-, 1980- og 1990- følgene av på Hardangervidda, hvor en etterprøve og kvalitetssikre metodene tallet. Resultatene fra forskningen har feilbedømte bestandsstørrelsen sist på som brukes. Eksempler i så måte er vært presentert løpende for forvaltnin- 1990-tallet med den følge at bestanden forskning som er gjennomført på Sval- gen og årsmøter i de ulike villreinutval- her ble redusert kraftig under bestands- bard og som har vist betydningen av ga har vært en viktig arena for utveks- målet. Tilsvarende erfaringer har en både tetthet, vinterklima og parasitter ling av data og resultater. Driftsplanene høstet i Forollhogna og i Setesdal Ry- som forklaringsmodeller for variasjoner som har ligget til grunn for den løpende fylke. I Forollhogna har en nå stort sett i bestandsstørrelse og kalveoverlevelse bestandsforvaltningen, og som har vært fått en bestand som er i samsvar med i dataserien som overvåkningsprogram- førende for fastsetting av jaktkvoter, har målsetning etter at en i en periode med met har samlet inn der. På tilsvarende stort sett vært utarbeidet med 5 års mel- bestandsgjenoppbygging hadde noe vis har sammenlignende undersøkelser lomrom. Evalueringer som er gjort av mer dyr og færre bukk i stammen. ved Universitetet i Oslo etterprøvd me- bestandsforvaltningen og erfaringene Kvotefastsettelsen i de respektive todikken som brukes under kalvetelling. som er gjort med villreinnemndene har villreinområdene bygger i dag på en Disse undersøkelsene (som er basert på påpekt betydningen av driftplanene og blanding mellom erfaringskunnskap videoopptak av fostringsflokkene) viser blandingen mellom forskningsbasert mht bla jakteffektivitet, data på kalve- et rimelig samsvar mellom kalveraten

23 2010 som beregnes fra flytellingene, men at i økende grad blitt oppmerksomme på at ulike villreinbestandene. Bestander som en får et mer presist bilde av andelen ikke bare infrastruktur, men også men- har sitt opphav i forvilla tamrein, viser simler som ikke er kalvførende i video- neskelig aktivitet og ferdsel kan ha util- langt mindre frykt for mennesker enn opptakene. Dette skyldes at simler som sikta effekter på naturmiljøet. Et av de dyr i de ”opprinnelige” villreinstamme- ikke har vært drektige utvikler lengre mest omtalte og også mest langvarige ne. De samme undersøkelsene har også gevirstenger enn kalvførende simler, studiene i så måte, stammer fra Prudoe vist at reinens reaksjoner på forstyrrel- og at en kan skille mellom disse på vi- Bay området i Alaska der en har studert ser har endret seg i bestander hvor en deoopptakene, noe som ikke er mulig på effektene av infrastrukturutbygging i har åpnet for jakt, og at disse dyra har flytellingene der en oppgir kalveraten forbindelse med oljefeltene i en årrekke. blitt mer sky, men at de fortsatt viser en som kalver/100 simler og ungdyr. Dette området produserer så mye som svært moderat fluktatferd sammenlignet Med tanke på framtida er det viktig 28% av USAs interne oljeproduksjon med de opprinnelige villreinstammene. at en klarer å utvikle en god samgang og utbyggingsbehov og konflikter med Denne typen undersøkelser har også mellom forvaltningens behov for data, naturmiljø og særlig villrein (caribou) vært brukt til å undersøke villreinens re- overvåkning og forskning. I den sam- har vært store i en årrekke. Forskningen aksjoner på ulike typer forstyrrelser og menheng er det et betydelig poeng at nye i dette området har utviklet seg på sam- effekter av ulike ferdselsformer, og en forvaltningsmål kan komme til å kreve me måte som svært mye av det vi i en har blant annet vist at reinen har langt overvåkning av andre miljøparametre. generell terminologi kan kalle ”effekt- større reaksjoner i møte med kitere sam- Skal vi gjøre et forsøk på å se inn i fram- studier”. Forskningsinnsatsen på effek- menlignet med skiløpere. tida så er det minst tre forhold knyttet ter av tekniske installasjoner og forstyr- Undersøkelser som ble gjennomført til villreinbestandene og villreinbestan- relser har vært oppsummert gjentatte forut for 1985, var i all hovedsak indi- denes utvikling som er viktig, og hvor ganger opp gjennom årene. Resultatene vidbaserte undersøkelser som fokuserte vi i dag savner kunnskap. Det gjelder de som er oppsummert i disse arbeidene på lokale effekter uttrykt som endrin- langsiktige effektene av jakt, enten som viser i hovedtrekk at reinen har et vidt ger i atferd eller fysiologisk respons. direkte effekter gjennom jaktseleksjon spekter av responser på forstyrrelser og Eksempler i så måte er atferdsreaksjo- og demografiske effekter som skapes at disse innbefatter individuelle og fy- ner som frykt og fluktresponser eller av at kalver blir gående morløse gjen- siologiske responser, atferdsendringer fysiologiske endringer som pulsrate og nom høsten og vinteren. Jakta kan også og endret habitatbruk ved at dyra helt stresshormoner. Typiske undersøkelser påvirke aldersammensetning og sosial eller delvis kan unngå å bruke områder på villrein og caribou i denne perioden struktur i stammene. med moderat til høyt forstyrrelsesnivå. omfatter undersøkelser som fokuserte Her i Norge er det også gjennomført på reaksjoner på flystøy, militær akti- Mennesker og villrein en rekke undersøkelser som har bidratt vitet, og atferd i forbindelse med tek- Betydningen av forstyrrelser og tek- til kunnskapen vi har om forstyrrelser niske installasjoner som veger, rørgater, niske inngrep har lenge vært et tema i og villrein. En har for eksempel lyktes jernbane osv. I tillegg til dette ble det villreinforskningen. Allerede i 1979 med å måle fluktavstander og reaksjo- også gjort en del forsøk på å måle lo- stilte Eigil Reimers spørsmålet om for- ner på eksperimentelle forstyrrelser i kale effekter i form av de direkte inn- styrrelser kunne være en viktig faktor en rekke villreinbestander, inklusive grepene forbundet med veger, daman- for å forklare vektforskjellene hos norsk Svalbard. Disse undersøkelsene har legg og lignende. Tilsvarende ble også villrein. I løpet av de siste 10 åra har vist at det er til dels store forskjeller på gjort i Norge og dette var særlig aktuelle både forsknings- og forvaltningsmiljøer reinens reaksjoner på forstyrrelser i de problemstillinger i forbindelse med de større vassdragsreguleringene og vurde- ringer av erstatningskrav i forbindelse med disse. Felles for undersøkelsene fra denne tidsperioden er at en forsøkte å måle responser som var av kort varig- het og som følge av direkte stimuli el- ler også eksperimentelle undersøkelser. Resultatene var også begrenset til små geografiske områder og de påviste re- sponsene (for eksempel fluktavstander) var ofte mindre enn 1 km. Utover på slutten av 1980-tallet fikk vi gjennom framveksten av landskapsø- kologi som fagfelt også et større fokus på betydningen av landskap og den rommelige og temporære fordelingen av beite og miljøfaktorer generelt. Dette Vaktsomhetsregistrering i Rondane. Vaktsomhet uttrykker et dyrs ro eller nervøsitet i påvirket i stor grad også fokuset for den forhold til forstyrrelser og rovdyrpress og kan måles ved å registrere antall ganger en bei- bestandsdynamiske forskningen og en tende rein ser opp og gransker sine omgivelser i løpet av en bestemt periode. Slike regis- har etter hvert blitt opptatt av å forstå treringer er gjennomført på villrein i en rekke villreinområder i Sør-Norge og på Svalbard. de bestandsdynamiske konsekvensene Foto: Eigil Reimers av landskapsendringer. Som følge av

24 2010 disse endringene i fokus, og erfaringer som var gjort med forstyrrelsesstudier så langt, ble det startet undersøkelser hvor en forsøkte å måle effektene av forstyrrelser og menneskelig påvirk- ning på landskapsnivå. Etter hvert er det gjennomført flere slike studier, også på villrein. Generelt viser disse og andre under- søkelser at klauvdyr har et adferdsmøn- ster i relasjon til menneskelig aktivitet eller infrastruktur som varierer fra unn- vikelse og sensitivisering til tilpasning eller habituering. Faktorer som påvirker adferdsmønsteret hos villrein inklude- rer, årstid, kjønn, reproduktiv status, kondisjon, jaktstress, reinstammens opphav (tamrein eller opprinnelig vill- rein), type og omfang av forstyrrelser. Det landskapsøkologiske perspekti- dag og natt, gjennom hele året, i godvær Radiomerking og bruk av GPS sendere har vet bidro til at skalaen på denne typen og storm. Men hvor representative er gitt oss helt nye muligheter til å studere undersøkelser ble utvidet, og doku- data som er samlet inn gjennom en 5 års reinens arealbruk. Her er der Ulf Grinde og mentasjon på ”unnvikelseseffekter” i periode for reinens bruk av områdene Øystein OS som merker ei simle i Nord- størrelsesorden en til flere kilometer er over tid, hvordan påvirkes for eksempel fjella. Foto: Harald Skjerdal. vanlig i slike undersøkelser. Etter hvert resultatene av at det i perioder er mange som en har samlet mer data og fokuset eller få reinsdyr? Problemstillingene net effektene av ferdsel og forstyrrelser på unnvikelseseffekter har blitt større, som disse spørsmåla reiser er fortsatt i villreinens leveområder. Med den nye så har vi også fått bedre teoretisk forstå- aktive forskningstema og vil komme teknologien og mulighetene som vi ser else av fenomenet og vi ser i dag klare til å være det i lang tid på tross av at i disse, så ser framtida lys ut - også for likhetstrekk mellom atferden som vilt- modellgrunnlaget og analyseverktøyet villreinforskningen. Mulighetene som levende dyr viser ovenfor mennesker allerede er godt etablert. ligger i de nye metodene gjør det realis- og atferden som de samme dyra har i Hovedpoenget med analysene av sli- tisk å besvare de større problemstillin- møte med naturlige rovdyr. Dette er be- ke data er å utnytte tilgjengelige datasett gene vi står ovenfor, som for eksempel tydningsfullt på flere vis; for det første på en slik måte at vi kan si noe generelt innvirkningen av klima og klima- har vi teoretiske modeller og generell om reinens arealbruk som er mer all- endringer. kunnskap som kan legges til grunn når menngyldig enn de punktene på et kart vi skal forstå unnvikelseseffekter. som vi får fra GPS-senderne. Måten å gjøre det på er å fokusere på landskapet, Verdien av fjellet og vi har kartlagt hvilke ressurser reinen Når vi tar tilbakeblikk som i denne ar- bruker, og hvordan ulike egenskaper i tikkelen, så er det lett å se hvordan fors- landskapet bidrar til at reinen foretrek- kning på helt andre fagområder har på- ker eller unngår ulike områder. Med virket villreinforskningen. Nærliggende disse teknikkene har vi også mulighe- eksempler er forskning innen biokjemi ter til å teste effektene av for eksempel som har bidratt til nye genetiske me- menneskelig aktivitet. Resultatene fra toder (på DNA nivå), romforskning og slike modeller er det vi kan kalle en ver- teoretisk fysikk som har gitt oss tilgang diklassifisering av reinens leveområder, til fjernmåling, heldekkende miljødata og vi har reist, og vi kan faktisk begyn- og i sin tur beitekart. Våre muligheter til ne å besvare spørsmålet: hvilken verdi å studere reinens atferd og arealbruk har har fjellet for reinen? også endret seg dramatisk ved at vi har Svært mye av kunnskapen vi har om fått tilgang til GPS-teknologi og raske økologiske systemer og også om vill- datamaskiner. Mye av villreinforsknin- rein, har framkommet fra sammenlig- gen som utnytter denne nye teknologi- nede undersøkelser og det vi kan kalle en, er i startfasen, men modeller for å for korrelasjonsstudier. Generelt er det analysere slike datasett er allerede godt sjelden at en har hatt muligheter til å Hva bringer fremtiden? Foto: Olav Strand etablert og har vært brukt på villrein, gjennomføre kontrollerte eksperimen- deriblant på Hardangervidda. ter. I framtida er det håp om at ulike GPS-teknologien gir oss helt klart forvaltningstiltak kan brukes som ek- store og intensive datasett, og det er sperimenter og at vi på denne måten kan plutselig mulig å følge dyras vandringer høste mer presis kunnskap om blant an-

25 2010

Forskning over tregrensa innebærer heldigvis en del feltarbeid. Her er det Reidar Sandalen som har en velfortjent knalldag i forbindelse med kalving i Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene. Foto: Olav Strand Litteratur: Adams, L. J. 2005. Effects of maternal characteristics and climatic variation on birth masses of Alaska caribou. J. Mammal. 86: 506- 513. Allaye Chan-McLeod, A., White, R. & Russell, D. E. 1999. Comparative body composition strategies of breeding and nonbreeding female caribou. Canadian Journal of Zoology 77: 1901-1907. Bergerud, A. T., Jakimuchuk, R. D. & Carruters, D. R. 1984. The buffalo of the north: caribou (Rangifer tarandus) and human development. Arctic 37: 7-22. Barboza P. S., & Parker, K. L. 2009. Allocating protein to reproduction in arctic reindeer and Caribou. Physiol. Biochem. Zool. 82:104. Bonnenfant, C., Galliard, J-M., Coulson, T., Festa-Bianchet, M., Loison, A., Garel, M., Loe, L. E. Blanchard, P., Petorelli, N., Owen-Smith, N., Du Toit, J., & Duncan, P. 2008. Empirical evidence of density dependence in populations of large herbivores. Adv. Ecol. Res. 41: 313-357. Boyce, M., & McDonald, L. L. 1999. Relating populations to habitats using resource selection functions. TREE. 14: 268-272. Bråtå, H.O. 2005. Kriterier for en bærekraftig villreinforvaltning - et samfunnsvitenskapelig perspektiv på forvaltning av bestander og arealer. ØF Rapport 13. Østlandsforskning, Lillehammer. 157 s. Bøving, P. S. & Post, E. 1997. Vigilance and foraging behavior of female caribou in relation to predation risk. — Rangifer 17: 55-63. Cameron, R. D., Smith, W. T. Fancy, S. G., Gerhart, K. L., & White, R. G.1993. Calving success of female caribou in relation to body weight. Can. J. Zool. 71: 480-486. Cameron, R. D. & ver Hoef, J. M. 1994. Predicting pregnancy rate of caribou from autumn body mass. J. Wildl. Manage. 58: 674-679. Calef, G. W., DeBock, E. A., Lortie, G. M. 1976. The reaction of barren ground caribou to aircraft. Arctic 36: 227-231. Coates, P. A. 1991. The trans-Alaskan pipline controversy. Technology, conservation and the frontier. University of Alaska Press, USA. Colman, J.E., Pedersen, C., Hjermann, Holand, Ø., Moe, S.R. & Reimers, E. 2001. Twenty-four-hour feeding and lying patterns of wild reindeer Rangifer tarandus tarandus in summer. Can. J. Zool. 79: 2168- 2175. Colman, J. E., Pedersen, C., Hjermann, D.O. Holand, O; Moe, SR; Reimers, E. 2003. Do wild reindeer exhibit grazing compensation during insect harassment? J. Wildl. Manage. 67: 11- 19. Cronin, M.A., Amstrup, S.C., Durner, G.M., Noel, L.E., McDonald, T.L. & Ballard, W.B. 1998. Caribou distribution during the post-calving period in relation to infrastructure in the Prudhoe Bay Oil Field, Alaska. Arctic 51: 85-93. Dale, B., Reimers, E., & Colmann, J. E. 2008. Reindeer (Rangifer tarandus) avoidance of a highway as revealed by lichen measurements. Eur. J. Wildl. Res. 54:27-35. Farnell, R. 2009. Three decades of caribou recovery programs in Yukon: A paradigm shift in wildlife management. MRC-09-01. Dep. Of Environment, Gov. of Yukon, Whitehorse. 18s. Falldorf, T. & Strand, O. 2006. Seasonal movement patterns of reindeer in Hardangervidda, Norway: using fractal analysis and correlated random walks to quantify spatial habitat use. - 11th North American Caribou Workshop. Jasper Canada. Frid, A. & Dill, L. 2002. Human-caused disturbance stimuli as a form of predation risk. Cons. Ecol. 6: 11. Hagemoen, R. I. M. & Reimers, E. 2002. Reindeer summer activity pattern in relation to weather and insect harassment. — Journal of Animal Ecology 71: 883-892. Holand, O., Askim, K. R., Roed, K. H., Weladji, R. B., Gjostein, H. & Nieminen, M. 2007. No evidence of inbreeding avoidance in a polygynous ungulate: the reindeer (Rangifer tarandus). — Biology Letters 3: 36-39. Holand, O., Gjostein, H., Losvar, A., Kumpula, J., Smith, M. E., Roed, K. H., Nieminen, M. & Weladji, R. B. 2004a. Social rank in female reindeer (Rangifer tarandus): effects of body mass, antler size and age. — Journal of Zoology 263: 365-372. Holand, O., Roed, K. H., Mysterud, A., Kumpula, J., Nieminen, M. & Smith, M. E. 2003. The effect of sex ratio and male age structure on reindeer calving. — Journal of Wildlife Management 67: 25-33. Holand, O., Weladji, R. B., Gjostein, H., Kumpula, J., Smith, M. E., Nieminen, M. & Roed, K. H. 2004b. Reproductive effort in relation to maternal social rank in reindeer (Rangifer tarandus). — Behavioral Ecology and Sociobiology 57: 69-76. Holand, O., Weladji, R. B., Roed, K., Gjostein, H., Kumpula, J., Gaillard, J. M., Smith, M. E. & Nieminen, M. 2006. Male age structure influences females’ mass change during rut in a polygynous ungulate: the reindeer (Rangifer tarandus). — Behavioral Ecology and Sociobiology 59: 682-688. Gaillard, J. M., Festa-Bianchet, M., Yoccoz, N. G., Loison, A., Toiego, C. 2000. Temporal variation in fitness components and population dynamics of large herbivores. Ann. Rev. Ecol., Evolution and Sys- tematics 31: 367-393. Gerhart, K. L., Russell, D. E., van de Wetering, D., White, R. G., & Cameron, R. D. 1997. Pregnancy of adult caribou (Rangifer tarandus): evidence for lactational infertility. J. Zool. 242:17-30. Gill, J.A., Norris, K. & Sutherland, W.J. 2001a. Why behavioural responses may not reflect the population consequences of human disturbance. Biol. Cons. Vol. 97: 265-268. Gill, J.A., Sutherland, W.J. & Watkinson, A.R. 1996. A method to quantify the effects of human disturbance on animal populations. J. App. Ecol. Vol. 33: 786-792. Gunn, A., & Miller, F. L. 1978. Caribou and muskoxen response to helicopter harassment, Prince of Wales Island, 1976-1977. ESCOM no AI-30. Canadian Wildlife Service, Fisheries and Environment Canada. Gaare, E. & Skogland, T. 1980. Lichen-reindeer interaction studied in a simple case model. - S. 47-56 i Reimers, E., Gaare, E. & Skjennberg, S. (red.). Proc. sec. Int. Reindeer/Caribou symp. Røros, Norway. DVF, Trondheim.

26 2010

Hanson, W. C. 1981. Caribou (Rangifer tarandus) encounters with pipelines in Northern Alaska. Can. Field. Nat. 95:57-62. Hebbelwhite, M., Merrill, E. H., & McDonald, T. E. 2005. Spatial decomposition of predation risk using resource selection functions: an example in a wolf-elk predator-prey system. Oikos, 111: 101-111. Hebbelwhite, M., & Merrill, E. H. 2009. Modeling wildlife-human relationships with mixed-effects resource selection models. J. App. Ecol. Vol. 45: 834-844. Johnson, D. R. & Todd, M. C. 1977. Summer use of a highway crossing by mountain caribou. Can. Field. Nat. 91:312-314. Klein, D. R. 1971. Reactions of reindeer to obstructions and disturbances. Science 173:393-398. Klein, D.R. 1980. Reaction of caribou and reindeer to obstructions - a reassessment. – S. 519-527 in Reimers, E., Gaare, E. & Skjenneberg, S. (red.). Proceedings of the second international reindeer/caribou symposium. Røros, Norway, 1979. Kohler, J. & Aanes, R. 2004. Effect of Winter Snow and Ground-Icing on a Svalbard Reindeer Population: Results of a Simple Snowpack Model. Arctic, Antarctic, and Alpine Res. 36: 333- 341. Loison, A. & Strand, O. 2005. Allometry and variability to resource allocation to reproduction in a reindeer population. - Behavioural Ecology 16: 624-633. Martell, A. M., Russell D. E. (eds) 1985. Caribou and human activity: proceedings of the 1st North American caribou workshop. Whitehorse, Yukon, 1983. Canadian Wildlife Service, Ottawa. McCourt, K. H., Feist, J. D., Doll, D., & Russell, J. J. 1974. Disturbance studies of caribou and other mammals in the Yukon and Alaska, 1972. Renewable Resources Consulting Services Ltd. Biological Report Series 5. Moen, J., Andersen, R., Illius, A. 2006. Living in a seasonal environment. In: Large Herbivore Ecology, Ecosystem Dynamics and Conservation. Danell K., Bergstrøm R., Duncan P. Pastor J. (Eds). Cam- bridge University Press. Pgg.50-65 Nellemann, C., Vistnes, I., Jordhøy, P., & Strand, O. 2001a. Winter distribution of wild reindeer in relation to power lines, roads and resorts. Biol. Cons. 101: 351-360. Nellemann, C., Jordhøy, P., Støen, O.-G. & Strand, O. 2000. Cumulative impacts of tourist resorts on wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus) during winter. Arctic 53: 9-17. Nellemann, C., Vistnes, I., Jordhøy, P., Støen, O-G., Kaltenborn, B. P., Hanssen, F. & Helgesen, R. 2009. Effects of recreational cabins, trails and their removal for restoration of reindeer winter ranges. Restoration Ecol. doi: 10.1111/j.1526-100X.2009.00517.x Pettorelli, N., Weladji, R. B., Holand, Ø., Mysterud, A., Breie, H., & Stenseth, N. C. 2005. The relative role of winter and spring conditions: linking climate and landscape scale plant phenology to alpine reindeer body mass. Biol. Lett. 1: 24-26. Punsvik og Jaren 2006. Målrettet villreinforvaltning; skjøtsel av bestander og bevaring av leveområder. Tun Forlag, Oslo. 195 s. Reimers, E. 1972. Growth in Domestic and Wild Reindeer in Norway. — Journal of Wildlife Management 36: 612-619. Reimers, E. 1980. Activity pattern; the major determinant for growth and fattening in Rangifer ? Procdeedings of the 2nd International Reindeer/Caribou Symposium. In: Reimers, E., Gaare, E., & Skjennberg, S. (eds) Proceedings from the second international reindeer/caribou symposium, Røros, Norway, 1979. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk,Trondheim, Reimers, E. 1983. Reproduction in wild reindeer in Norway. Can. J. Zool. 61: 211-217. Reimers, E. 1983. Growth and size differences in reindeer - causes and effects. — Rangifer 3: 3-15. Reimers, E. 1986. Management of wild reindeer in Norway. — Rangifer Special Issue 1: 241-246. Reimers, E. 1993. Antlerless Females among Reindeer and Caribou. — Canadian Journal of Zoology 71: 1319-1325. Reimers, E. 1997. Rangifer population ecology: a Scandinavian perspective. Rangifer 17: 105-118. Reimers, E. 1999. Foetal sex ratios in wild reindeer Rangifer tarandus in relation to maternal condition and age. — Wildlife Biology 5: 49-54. Reimers, E. 2002. Calving time and foetus growth among wild reindeer in Norway. — Rangifer 22: 23-28. Reimers, E. 2006. Wild reindeer calf recruitment variations; biology or methodology. — Rangifer 26: 7-14. Reimers, E. & Colman, J. E. 2006. Reindeer and caribou (Rangifer) response to human activity. — Rangifer 26: 55-71. Reimers, E., Colman, J., Dervo, L., Eftestøl, S., Kind, J. & Muniz, A. 2000. Fright response of reindeer in four geographical areas in Southern Norway after disturbance by humans on foot or skis. - Rangifer Special Issue No.12: 112. Reimers, E., Dahle, B., Eftestol, S., Colman, J. E. & Gaare, E. 2007. Effects of a power line on migration and range use of wild reindeer. — Biological Conservation 134: 484-494. Reimers, E., Eftestol, S. & Colman, J. E. 2003. Behavior responses of wild reindeer to direct provocation by a snowmobile or skier. — Journal of Wildlife Management 67: 747-754. Reimers, E., Holmengen, N. & Mysterud, A. 2005. Life-history variation of wild reindeer (Rangifer tarandus) in the highly productive North Ottadalen region, Norway. — Journal of Zoology 265: 53-62. Reimers, E., Klein, D.,& Sørumgård, R.1983. Calving time, growth rate and body size of Norwegian reindeer on different ranges. Arctic and Alpine Res. 15: 107- 118. Reimers, E. & Kolle, K. 1987. Effect of hunting on activity budget, growth, and body size of wild reindeer. — In: B. Bobek, K. Perzanovski & W. Regelin (eds.). Global trends in wildlife management. Swiat Press, Krakow-Warszawa, Krakow. pp. 363-365. Reimers, E. & Lenvik, D. 1997. Fetal sex ratio in relation to maternal mass and age in reindeer. — Canadian Journal of Zoology 75: 648-650. Reimers, E., Loe, L. E., Eftestol, S., Colman, J. E. & Dahle, B. 2009. Effects of Hunting on Response Behaviors of Wild Reindeer. — Journal of Wildlife Management 73: 844-851. Reimers, E. & Nordby, Ø. 1968. Relationship between Age and Tooth Cementum Layers in Norwegian Reindeer. — Journal of Wildlife Management 32: 957-961. Roed, K. H., Flagstad, O., Nieminen, M., Holand, O., Dwyer, M. J., Rov, N. & Vila, C. 2008. Genetic analyses reveal independent domestication origins of Eurasian reindeer. — Proceedings of the Royal Society B-Biological Sciences 275: 1849-1855. Roed, K. H., Holand, O., Gjostein, H. & Hansen, H. 2005. Variation in male reproductive success in a wild population of reindeer. — Journal of Wildlife Management 69: 1163-1170. Roed, K. H., Holand, O., Smith, M. E., Gjostein, H., Kumpula, J. & Nieminen, M. 2002. Reproductive success in reindeer males in a herd with varying sex ratio. — Molecular Ecology 11: 1239-1243. Roed, K. H. & Midthjell, L. 1998. Microsatellites in reindeer, Rangifer tarandus, and their use in other cervids. — Molecular Ecology 7: 1773-1776. Russell, D. E., Martell, A. M., & Nixon, W. A. C. 1993. Range Ecology of the Porcupine Caribou Herd in Canada. Rangifer Spec. Issue No. 8. Sawyer, H., Kauffman, M. J., Nielson, R. M. & Horne, J. S. 2009. Identifying and prioritizing ungulate migration routes for landscape-level conservation. Ecol. Appl. 19:2016-2025. Shideler, R.T. 1986. Impacts of human developments and land use on caribou: A literature review. Vol. II Impacts of oil and or gas developments on the central Arctic herd. - Technical Report No. 86-3, Habitat Division, Alaska Dept. of Fish and Game, Fairbanks. 128 s. Sinclair, A.R.E. 1997. Carrying capacity and the overabundance of deer: a framework for management. The science of overabundance: deer ecology and population management. S. 380-394. In: McShea, W.J., Underwood, H.B. & Rappole, J.H. (red.). Smithsonian Institution Press, London. Skarin, A., Danell, Ö. Bergstrøm, R., & Moen, J. 2008. Summer habitat preferences of GPS-collared reindeer Rangifer tarandus tarandus. Wildl. Biol. 14:1-15. Skogland, T. 1983. The effects of density-dependent resource-limitation on size of wild reindeer. Oecologia 60: 156-168. Skogland, T. 1984. The effects of food and maternal condition on fetal growth in wild reindeer. Rangifer 4:39-46. Skogland, T. 1985. The effects of density dependent resource limitations on the demography of wild reindeer. J. Anim. Ecol. 54: 359-374. Skogland, T. 1986. Density dependent food limitation and maximal production in wild reindeer herds. J. Wildl. Manage. 50: 314-319. Skogland, T. 1990. Density dependence in a fluctuating wild reindeer herd; maternal vs. offspring effects. Oecologia 84: 442-450. Skogland, T. 1991. What are the effects of predators on large ungulate populations? Oikos 61: 401-411. Skogland, T. 1994. Villrein: fra urinnvåner til miljøbarometer. - Teknologisk Forlag, Oslo. Skogland, T. & Grøvan, B. 1988. The effects of human disturbance on the activity of wild reindeer in different physical conditions. Rangifer 8: 11-19. Sæther, B.-E. 1997. Environmental stochasticity and population dynamics of large herbivores: A search for mechanisms. TREE. 12: 143-149. Valkenburg, P. & Davis, J.L. 1985. The reaction of caribou to aircraft: a comparison of two herds. Caribou and human activity. Proceedings of the 1st North American Caribou Workshop. Vistnes, I., Nellemann, C., Jordhøy, P. & Strand, O. 2004. Effects of infrastructure on migration and range use of wild reindeer. J. Wildl. Manage. 68: 101-108. Vistnes, I., & Nellemann, C. 2008. The matter of spatial and temporal scales: a review of reindeer and caribou response to human activity. Polar Biol. 31:399-407. Weladji, R. B., Holand, Ø., & Almøy, T. 2003. Use of climatic data to assess the effects of insect harassment on the autumn weight of reindeer (Rangifer tarandus) calves. J. Zool. 260:79-85. White, R. G. 1983. Foraging patterns and their multiplier effect on productivity of northern ungulates. — Oikos 40: 377-384. White, R. G., Bunnell, F., Gaare, E., Skogland, T. & Hubert, B. 1981. Ungulates on Arctic ranges. Tundra ecosystems: a comparative analysis Cambridge University Press, Cambridge. 397-483 pp. White, R. 1992. Nutrition in relation to season, lactation and growth of north temerate deer. In: The biology of deer. Ed. R. D. Brown. Springer Verlag, New York. 407-417. Wolfe, S.A., Griffith, B. & Wolfe, C.A.G. 2000. Response of reindeer and caribou to human activities. Pol. Res. 19: 63-73.

27 2010 Om reinsdyrfangsten på Sumtangen i gamal tid

Av Svein Indrelid, professor Bergen Museum, Universitetet i Bergen

Langt nord på Hardangervidda ligg Finnsbergvatnet, lite og bortgøymt i ein audsleg og avstengd dal, som ein kvelv i villfjellet. Her er karrigt og snaut mel- lom bratte berg og blankskura sva. Mot nordvest kan ein i godvær sjå Hardan- gerjøkulen. T-stien mellom Krækkja og Finse fylgjer nordauststranda eit stykke, før han svingar nordetter det opnare dalføret mot Finse og vert borte attom bergkammen som strekkjer seg frå Hel- veteshorgi og ned mot vatnet. Dette er reinen sitt rike. I fjelltrak- tene her nord ved Jøkulen gjekk i gamal tid årvisse dyredrag mellom jøkulmas- sivet i nord og flatvidda i sør. Før i tida vart fjellet kring Jøkulen rekna som dei beste veidemarkene på Vidda. Men det det strekt ut liner som hindra dyra frå Finnsbergvatn (1190 moh.), sett mot var før riksvegen mellom Eidfjord og å symja til sidene og sleppa unna. Ved Hardangerjøkulen. Tangen som stikk ut Haugastøl vart bygd. I dag står dei store tangen på sørsida låg veidemennene frå venstre, midt på vatnet, er Sumtangen. flokkene lenger sør, og det gamle trekk- klar i båtar og venta. (Foto: Svein Indrelid, Bergen Museum). mønsteret er brote. Men dyregraver og Ved rota av Sumtangen ligg ruinane bortskotne jernpilar vitnar om veiding av to gamle steinbuer. Her var det veide- ning at det var lappane eller finnane og fangst frå hundrevis av år attende. mennene heldt til. Utenfor bu-veggene som var dei fyrste innbyggjarane i lan- I traktene kring Finnsbergvatnet har ligg spor etter fangsten, løynt under fro- det - samene ville me sagt i dag. I 1767 hardinger og hallingdøler henta kjøt og dig grastorv: Margspalta reinsdyrbein i kom det ut ei bok om ”Finnmarkens skinn og livberging i tronge tider. tjukke lag. Og over alt der torva er ned- Lapper”, skrivi av Knud Leem. Der er slita, stikk kvite beinfliser fram. det skildra korleis samene jaga villrein Ei gamal segn på vatnet og stakk dei med spjut eller Det finst ei segn om Finnsbergvatnet. Urfolk på Hardangervidda? lanser medan dei låg på sum. Christie I gamal tid, sier segna, den tid det var I 1838 kom to bønder frå Eidfjord til hadde eit eksemplar av denne boka. Ho mye rein på Nord-Vidda, fann det stad Bergen. Dei hadde med seg eit lass med ligg framleis på Universitetsbiblioteket ei svær reinsjakt ved Finnsbergvatnet. reinsdyrbein som dei prøvde å selja til i Bergen med hans signatur. Midt på sørsida stikk det ut ein flat og oppmaling til beinmjøl. Dei fortalde at Han såg straks at dei gamle reins- låg, noko vid tange som snører vatnet beina hadde dei funne på Hardanger- dyrbeina frå Hardangervidda var his- av i eit smalt sund. Her i sundet skal det vidda, utanfor dei gamle veidemanns- torisk kjeldemateriale og tok til å ana vera, at fangsten gjekk føre seg. Dyr på buene ved Finnsbergvatnet. Dette fekk ein samanheng med pionerbusetnaden: trekk på nordsida var drivne på vatnet, stiftamtmannen greie på, Wilhelm Fri- Gamle buplassar, reinsdyrbein i meng- stukne og slegne i hel medan dei låg mann Koren Christie. Og han fekk der, segn om reinsdyrfangst i vatnet. på sum, og dregne i land på tangen og høyra segna om reinfangsten. Kven andre kunne det vera spor etter slakta. Sumtangen heiter staden. Stiftamtmann Christie var ein av dei enn sjølve urfolket? Han bestemte seg Veidemennene brukte sperreliner til store kulturhistorikarane i Noreg på den til å sjå nærare på beindyngjene. Men å lura dyra ned til vatnet, lange rekkjer tid. I dag ville han vel ha vore rekna Christie var no i sekstiårsalderen og av vardar og stolpar med snorer mel- mellom dei fremste ”kjendisane”. Han tok til å verta skrøpeleg til beins, så han lom, seier den eine av segnvariantane. var ein av drivkreftene bak skipinga av sende i staden brorsonen sin, teologi- Sperrelinene strekte seg fleire kilometer Bergens Museum i 1825. I 1814 var han kandidat Wilhelm Koren, som budde utetter i terrenget i form av ei trakt som ein av leiarane under Riksforsamlinga i Ullensvang. Kandidat Koren drog til var vid ytst, men smalna nedover mot på Eidsvoll og var sentral under arbeidet Sumtangen i 1840, fann både tuftene og sundet. Når dyreflokken kom inn i trak- med å utforma Grunnlova. beindyngjene og grov litt i dei før han ta, vart dei leida rett på vatnet. Der var På den tid var det ei vanlig oppfat- drog attende. Han tok med seg nokre

28 2010 småting han hadde funne og skreiv ein rapport om turen. Funna og rapporten til Koren vart grunnlag for ein stutt artikkel som Christie to år senere publiserte i det lær- de tidsskriftet ”Urda”, som vart utgjeve av Bergens Museum. Tittelen var ”Spo- er af finske eller lappiske Folks Ophold i Oldtiden paa Høifjeldene i Bergens Stift”. Og dette var også konklusjonen hans: Det måtte vera sjølve urfolket i landet dei hadde kome på spor av, og alt tydde på at dei måtte ha vore av ”finsk” eller ”lappisk” herkomst. Dette vart starten på ein debatt i lærde krinsar som kom til å vara i tem- meleg nøyaktig hundre år, og fleire ”for- skarar” av ulike slag drog til fjells for å sjå nærare på buplassar og beindyngjer. Sumtangen med steinbu-ruinane ”Vestbu” (1), ”Austbu” (2) og hustufta ”Sørbu” (3). Debatten kom i stor grad til å dreia Kring dei to fyrste ligg ei stor, overgrodd avfallsdyngje med reinsdyrbein. Ei tilsvarande, seg om urfolkspørsmålet og om kven men mindre, ligg utanfor ”Sørbu”. (Foto: Svein Indrelid, Bergen Museum). det kunne vera som hadde brukt dei store steinbuene på Hardangervidda og drive reinsdyrfangst i vatnet. Mellom funna som etter kvart vart gjorde, fanst det både skiferpilar, flint og jernsaker. Skiferpilane peikte mot nord og ein ark- tisk kultur som kunne vera svært gamal. Men jern kunne ikke stamma frå noko urfolk. Dei fyrste i landet var eit stein- alderfolk som ikkje hadde kjennskap til jern. Materialet var sjølvmotseiande.

Arkeologiske granskingar på Sumtangen Den mest omfattende ekspedisjonen varde i tre sumrar, frå 1909 til 1911. Leiaren var Hjalmar Negaard. Han var ein artillerikaptein som Haakon Shete- lig, styraren av den historisk-antikva- riske avdelinga ved Bergens Museum og seinare professor, hadde engasjert til oppdraget. Kaptein Negaard gjorde eit impone- rende og grundig registreringsarbeid. Han farta over store delar av Vidda, frå Ustevatn og Finnsbergvatn i nord til Bjornesfjorden og Mår i sør. Fleire Den eine gavlveggen på ”Austbu” står framleis i full høgd. Det er truleg meir enn 750 år stader fann han fangstbuanlegg - gamle, sidan han vart bygd. I framgrunnen steinkarmen til eldstaden – ”åren”. (Foto: Anne Karin store hustufter og steinbu-ruinar med Hufthammer, Bergen Museum). overgrodde beindyngjer på utsida. Han grov i fleire av dei og fann både flint- og gaard meinte såleis at det måtte ha vore og professor frå 1942 til 1961. I 1939 jernsaker. to bruksfasar, frå to ulike folk, med eit og 1940 sette han i verk utgravinger på I 1911 oppsummerte han inntrykka langt opphald imellom. Steinbuene had- Sumtangen. Han sette også namn på sine om lag slik: Dei store steinbu- de vore brukte av begge, meinte han. steinbuene. Den austlegaste kalla han ene var bygde av eit steinalderfolk som Men Shetelig var ikkje heilt nøgd ”Austbu”. Vegg i vegg med denne låg høyrde til ein arktisk kultur. Etter ei tid med denne konklusjonen. Så seint som ”Vestbu”. Og så fann han spor etter ei vart dette folket borte frå Vidda, og bu- i 1922 hevda han at ”Hardangerviddens tredje og eldre tuft, eit lite steinkast frå ene vart liggjande øyde i lange tider. Så gåde er ennu fullkommen uløst”. dei to andre – ”Sørbu”. kom det eit folk, ”af en anden rase”, Den som til slutt løyste gåta og avli- Det var ikke inne i tuftene han fann som han sa. Desse brukte jernreiskap va urfolkteorien, var Johs. Bøe, konser- løysinga – det var på utsida, mellom dei og tok tuftene i bruk att. Kaptein Ne- vator i arkeologi ved Bergens Museum to steinbuene. Det synte seg at det låg

29 2010 ein steinalderbuplass på botnen, under Nye problemstillingar og nye beindyngjene. Oldsakene synte ikkje utgravingar spor etter noko arktisk urfolk. Tvert i Av beinmaterialet som vart samla inn i mot, sa Bøe: ”Det er type for type slikt 1970-åra vart berre ein mindre del ana- som vi ellers finner i steinalderen i Nor- lysert, og mesteparten vart liggjande ge. Det er kystens steinalder vi finner, ubearbeidt i magasina på museet. I 2004 også på Vidda”. vart det aktuelt å ta oppatt analysear- Det synte seg altså at dei store stein- beidet. Men på dei 30 åra som hadde buene var bygde oppå restane av stein- gått, hadde det funne stad ei omfattande alderbuplassen. Den merkelege blan- fagleg utvikling, både på det tekniske dinga av stein- og jern-oldsaker som og det metodiske området, og det gamle hadde forvirra så mange, hadde difor materialet var vorte mindre eigna for dei ei naturleg forklaring. Det hadde ikkje spørsmåla ein no ville prøva å finna svar gjort saka betre at dei som hadde vore på. Ikkje minst hadde dateringsmetoda- her før, både beinsankarar, forskarar og ne vorte vesentleg betra, og nye statis- halvstuderte røvarar, hadde grave tem- tiske metodar opna for sikrare tolkingar meleg usystematisk og rota det heile til. av beinmaterialet. Difor var det no mo- Johs. Bøe, som var ein skulert arkeo- gleg å ta opp problemstillinger som ikke log, grov på ein annan måte, og såg nok- let seg løysa på 1970-talet. Men til det så snart samanhengen: Avfallsdyngjene trongst nytt materiale. Det vart naudsynt Paleozoologen Anne Karin Hufthammer, med bein høyrde til dei store steinbu- å setja i verk nye utgravingar. som har analysert beinmaterialet, har opna ene, ikkje steinalderbuplassen, og måtte Det var særleg fire spørsmål me ville den fyrste kvadratmeterruta i avfallsdyn- då vera relativt unge, frå den senere prøva å finna svar på: gja utanfor ”Austbu” i 2004. (Foto: Svein delen av jernalderen, eller kanskje frå 1) Kva tid fann storfangsten på Nord- Indrelid, Bergen Museum). mellomalderen. Flint- og skiferfunna Vidda stad, kor lenge varde han, og er høyrde derimot til eit steinalderfolk. det rett at han stogga med Svartedau- fleire radiologiske dateringar enn det Dei hadde hatt tilhald her, men ikkje i den? som var gjort før. Me måtte også ha my- oppmurte bygningar. 2) Kor mye bein er det i avfallsdyn- kje stuttare standardavvik enn dei ± 80- Nærare ei datering var det ikkje mo- gjene, kor mange dyr kan det vera rester 100 år som var det vanlege i 1970-åra. gleg å koma i 1940. Sidan Bøe fyrst og av, og kor myke kjøt representerar det? For å unngå feilkjelder med eigenalder fremst var interessert i steinalderbuset- 3) Kan granskingane gje svar på om på tre – dei indre årringane vil gje ein naden, kom han aldri til å gjera noko den gamle segna byggjer på historiske annan alder enn dei ytre - ville me berre nærare studium av tuftene og avfalls- hendingar, eller er ho eit resultat av spe- bruka dateringar på bein og gevir, ikkje dyngjene. kulasjonar og fri fantasi? trekol. I 1970-74 vart det frå Bergen Muse- 4) Kva er den historiske bakgrunn Me visste at beindyngjene inneheldt um – som den tid heitte Historisk muse- for fangsten? Kven dreiv han, og korleis så å seia berre reinsdyrbein. For å få um – sett i verk eit stort tverrvitskapleg var han organisert? svar på det andre spørsmålet, måtte forskingsprosjekt på Hardangervidda. I For å kunna svara på det fyrste spørs- me ha nytt materiale, men for å unngå samband med dette vart det også gjort målet, var det naudsynt å få utført langt å skada eller øydeleggja for mykje for ei mindre utgraving i beindyngjene på Sumtangen. Mellom alt det nye som var kome til på dei 30 åra sidan utgravinga til Johs. Bøe, var også betra dateringsmetodar, fyrst og fremst 14C-datering. Men denne var det mogleg å fastsetja alderen på or- ganisk materiale, som til dømes trekol og bein, innanfor næraste 100-150 år. Dateringar av beinprøvar støtta kon- klusjonen til Bøe, at avfallsdyngjene og dei to steinbuene var frå mellomalderen. 14C-dateringane låg stort sett innanfor tidsromet 1100-1350. Ut frå dette var det naturleg å trekkja den konklusjonen at den store reinsdyrfangsten på Sum- tangen tok slutt med Svartedauden. Men beindyngja utanfor den tredje tufta, Sør- bu synte seg å vera ein god del eldre.

Utanfor ”Austbu” var avfallsdyngja kring ein halv meter djup. (Foto: Svein Indrelid, Bergen Museum).

30 2010 granskingar i framtida, laut utgravinga- ne avgrensast til eit minimum. Deretter måtte statistiske metodar takast i bruk for å rekna ut beinmengde og talet på dyr. Til det tredje spørsmålet – om segna var sann – måtte me mellom anna leita etter vardar og stolpeskoninger på nord- sida av vatnet. Funn frå tuftene og av- fallsdyngjene kunne kanskje også gje viktige opplysningar her. Med omsyn til det fjerde spørsmålet - den kulturhistoriske bakgrunnen for drivfangsten, var me byrja å koma i tvil om dette var sett i verk av folk frå byg- dene. Korkje før eller seinare har det, så vidt ein veit, funne stad slik rovdrift på villrein på Hardangervidda. Kunne det- te vera noko som var organisert av folk utanfrå som var ute etter stor profitt? Me meinte å sjå indikasjonar på at det var andre behov enn dei reint lokale som låg til grunn for denne verksemda. Kunne funna og historiske kjelder innehalda leidetrådar her? Me bestemte oss til å avgrensa ut- gravingane til mindre inngrep i avfalls- dyngjene. Å grava inne i tuftene ville ha lite føre seg, for golvflatene var vorte gjennomgravne og gjennomrota fleire gonger, både av forskarar og andre. I 2004 grov me to ruter i avfallsdyn- gjene, kvar på ein m² , den eine utan- for Austbu og den andre utanfor Sørbu. Året etter grov me ein kvadratmeter nord for Austbu og 1 ½ utenfor Vestbu. På det djupaste var avfallsdyngjene godt og vel ein halv meter djupe. I utgraven masse vart dette om lag 1 ½ m³. Runeinnskrifter frå andre helvta av 1200-talet, innrita på bein. Dei er funne i avfallsdyngja Det fyrste året tok me frå desse mas- utanfor ”Austbu”. Øvst er ein pilforma ”merkelapp” med innskrift på begge sider. På den sane opp 17 sekker med bein – nærare eine sida står: ”klokær maðr” – ”klok mann” og på den andre: ”ottar a” – ”Ottar eig”. 250 kilo. Året etter tok me opp mest like På beinkniven står: ”amundi a mik” – ”Åmund eig meg”. Den noko skadde innskrifta mykje. Så godt som alt var av rein. på beinstumpen nedanfor har berre ein mannsnamn: ”aslakr” – ”Aslak”, og på det siste beinet står: ”KuÞ er als” - ”Gud er alt”, eller ”Gud er allmektig”. (Foto: Svein Skare, Datering av reinsdyrfangsten på Bergen Museum). Sumtangen Me tok ut seriar med beinprøvar frå topp me kallar yngre romartid, mellom 200 siste 30 åra, er metodane enno ikkje til botn i dei kvadratmeterrutene me og 400 år e.Kr. nøyaktige nok til at me kan avgjera kor grov ut og fekk prøvane daterte ved La- Med det hadde me fått svar på det lang tid massefangste har vart. Det må boratoriet for radiologisk datering ved fyrste spørsmålet vårt. Massefangsten difor verta spekulasjonar ut frå kva me NTNU i Trondheim. Det synte seg at hadde funne stad i andre helvta av tykkjer kan vera sannsynleg. Det date- dateringane frå dei to steinbuene samla 1200-talet, men hustufta Sørbu var bort- ringane fortel oss, er at beindyngjene seg på 1200-talet, dei aller fleste innan- imot tusen år eldre. truleg har vorte til innanfor ein periode for tidsromet 1240–1290. Det kunne di- Materialet frå Sørbu er ikkje ferdig på kring eit halvt hundre år. Men dei for ikkje vera Svartedauden som stogga analysert og vert difor ikkje omtala vi- seier ikkje noko om kor vidt 50 år, 30 år storfangsten på Sumtangen. Pesten kom dare i denne artikkelen. Til no er det eller 10 år ligg nærast sanninga. fyrst eit halvt hundre år seinere, vinte- funna frå mellomalderbuene me har ar- ren 1349-50. beidt mest med, og det er dette me vil Kor mange dyr og kor mykje kjøt? Dateringane frå den overgrodde tufta konsentrera oss om her. Den andre utfordringa var korleis ein Sørbu gav derimot eit heilt anna resul- Sjølv om det er gjort store framsteg kan finna ut av den totale beinmengda tat. Dei ligg alle innanfor det tidsromet med radiologiske dateringsmetodar dei i avfallsdyngjene, og meir interessant –

31 2010 det samla talet på dyr, utan å grava ut alt. Me starta med å rekna ut det totale masseinnhaldet i dyngjene på grunnlag av djupna av beinhaldig jordmasse i dei rutene me hadde grave ut og det som var dokumentert frå tidlegare utgravingar. Der me var i tvil om djupna, stakk me med jordsonde. Resultatet vart at dyn- gjene ved Austbu og Vestbu inneheld kring 50 m³ beinfylt avfallsmasse. Frå dei 1½ m³ som me grov, samla me inn ca. 35.000 bein og beinfragment. Deretter såg me på kva ei eining på ein m³ masse inneheldt av bein og nytta statistiske metodar til å rekna ut det mest sannsynlige talet på dyr i denne massen. Metoden me nytta er utvikla av andre forskarar og er godt utprøvd internasjo- Kan me festa lit til segna? Kam av reinsdyrgevir, funne av Hjalmar nalt. Han går ut på å velja ut bestemte Me leitte etter vardar og spor etter stol- Negaard i 1910 i ei avfallsdyngje på beinslag frå dyrekroppen, slike som det perekkjer på nordsida av vatnet – og me Sumtangen. (Foto: Svein Skare, Bergen berre finst to av i kvart individ – eitt fann dei. Materialet er enno ikkje ferdig Museum). høgre og eitt venstre, og telja opp kor analysert, men me veit nok til å kunne mange det er av kvart. Di større skilnad seia, at det finst rimeleg sikre spor etter slit å frakta dei opp frå Hallingdal eller det er mellom talet på høgrebein og ta- eit massefangstanlegg på nordsida av Hardanger. let på venstrebein, di høgare er talet på Finnsbergvatnet. Hovudelementa i segna – sperreline- individ. Beindyngjene utanfor steinbuene ne, bruk av båtar og slaktinga er prova Me nytta fem ulike beinslag. Den er også ein indikasjon på at segna kan ved granskingane våre. Då stiftamt- statistiske utrekninga syner at det mest byggja på eit historisk faktum. Dette mann Christie i 1838 fekk høyra segna sannsynlege talet er 156 dyr pr. kubikk- har fyrst og fremst vore ein slakteplass. om storfangsten i Finnsbergvatnet og meter. Talet er sjølvsagt ikkje eksakt. Ingen fangstmann ville finna på å dra veidemennene på Sumtangen, hadde ho ”Rett” tal kan vera både høgare og læ- ein reinsdyrskrott lange vegar for å levt på folkemunne i Hardanger i borti- gre. Visse trekk ved materialet tyder slakta og gjera han opp. Slakteplassen mot 550 år. I dag ser me at ho ligg for- på 156 dyr kan vera for lågt. Likevel ligg aldri langt frå fellingsstaden. Og bausande nær den historiske sanninga. meinar me at dette kan vera eit rimeleg denne ved Finnsbergvatnet ligg like ved grunnlag for vidare utrekningar. strandkanten på Sumtangen. Det var i Kven dreiv massefangsten på Gangar me 156 med dei 50 m³ masse vatnet, like utanfor, den store massakren Sumtangen? i beindyngjene, får me som resultat, at skal ha funne stad, etter det segna seier. Kven var veidemennene, og kvar kom det ligg restar av 7800 dyr utanfor Aust- Det er også ein tredje indikasjon, og dei frå? Var det bygdefolk fra Hardan- bu og Vestbu. vel den sterkaste. I avfallsdyngjene vart ger eller Hallingdal? Hallingdøler og Dersom me reknar at fangsten på det funne ei mengd båtnaglar av jern. hardinger har drive reinsjakt på Nord- Sumtangen har vart i 50 år, vert dette i Dei kjem frå gamle båtar som er brukte Vidda så langt attende som nokon veit gjennomsnitt 156 dyr pr. år. Men det er til brensel. Naglane er kasta ut frå grue- av. Men kvifor skulle dei setja i gang lite sannsynlig at ein storfangst av det- ne saman med oska. Det finst ikke bren- slik storfangst nokre få ti-år på 1200-tal- te slaget kan ha halde fram over eit så neved i traktene kring Finnsbergvatnet. let for aldri meir å ta han opp att? langt tidsrom. Slik massefangst, haust Fyrst ei mils veg nedover dalføret mot Då me såg nærare på beinmateria- etter haust, har neppe kunna haldast Sysenvatnet kjem me ned til det øvste let frå avfallsdyngjene, synte det seg at oppe gjennom eit halvt hundre år. Halv- fjellskogbeltet. Slik er det i dag, og slik dei aller fleste beinslaga frå dyrekrop- erar me tida, får me eit gjennomsnitt på var det også på 1200-talet, i fylge vege- pen fanst her, til og med bein fra krania 312 dyr pr. år. Men sjølv dette kan vera tasjonshistorikarane. Ved måtte fraktast og ytre lemmeknoklar. Kjøtet er vorte for lang tid. Noko sikkert svar vil me al- lange vegar. Difor var det naturleg at skore frå på staden, medan beina vart dri få. Det er heller ikke så vesentleg. gamle og utrangerte båtar vart brukte til slengde att og vart liggjande. Alle røyr- Me har fått prova at fangsten har hatt eit brensel. bein er knuste og margen teken ut. An- veldig omfang, og at det er svære meng- Me kan då slå fast, at det på 1200-ta- ten vart han eten av veidekarane sjølve der kjøt det dreiar seg om. Reknar me ei let vart brukt båtar i Finnsbergvatnet. medan dei var her, eller han vart frakta kjøtvekt på 35 kg pr. dyr og går ut frå at Dei vart ikkje brukte til fiske, for vatnet bort, saman med kjøt og skinn. fangsten har vart i 50 år, er det tale om var fisketomt heilt fram til 1927, då det Det er tydeleg at slaktet på Sumtan- nærare 5 tonn for året. Varde han i 25 år, for fyrste gong vart satt ut aure her. Li- gen på 1200-talet vart handsama på ein må det ha vært bortimot 10 tonn reint kevel må det ha vore mykje om å gjera annan måte enn det som både tidlegare kjøt som årleg vart frakta ut frå Sumtan- for dei som heldt til her å ha båtar i vat- og seinere var vanleg på bygdene. Det gen i andre halvpart av 1200-talet. net, sjølv om det må ha vore litt av eit var reint kjøt som vart frakta ut, ikke lår

32 2010 og bog, sider og rygg, slik reinsjegrar 60-åra. Dei er også velkjende frå ut- har dei neppe vore. Det er meir truleg flest har gjort i uminnelige tider. Det gravingar i dei andre norske mellom- at arbeidet med vardar og sperreliner, som arkeologane vil finna på slakteplas- alderbyane. Felles for alle er dei stutte gjerne også sjølve fangsten, slaktinga sane til vår tids reinsjegrar, etter at rev innskriftene som alltid inneheld eit og transporten ned frå fjellet, vart gjort og ravn har forsynt seg, vil ikkje vera mannsnavn og verbet ”à” – ”eig”. Slike av bygdefolk som kjente Vidda, terren- anna enn kranierestar og ytre lemme- merkelapper vart knytte til lass med va- get og dei lokale trekkvanane til reinen. knoklar. Resten av beina vart med i kjøt- rer og synte kven som skulle ha dei. Avfallsdyngjene gav også andre in- børane heim. Merkelappen frå Sumtangen er den formasjonar om kvar det vart av fangst- Mellom beina som vart gravne ut frå eineste me kjenner som er av bein, alle produkta. Det som ikkje vart funne i avfallsdyngjene i 1970-åra, var det fire de andre er av tre. Det tykkjest vera avfallsdyngjene synte seg å vera sær- som skilde seg ut på ein uventa måte: klårt at han er laga på Sumtangen, et- leg interessant: To beinslag var kraftig Det var rita runer på dei. På det ene står ter ein fangst. Om det er Ottar sjølv som underrepresenterte – beina frå sider og det ”aslakr” – mannsnamnet ”Aslak”. har skreve det, for å gjera det klårt at bóg, og gevira vanta. Berre småbitar av På eit anna, ein liten, fint tilspikka bein- noko av det som skulle fraktast ut til- gevira og restar som var avhogne frå kniv, står det ”amundi a mik” – ”Åmund høyrde han, veit me ikkje. Og om det er krania låg att. Gevira må ha vorte frakta eig meg”. På eit tredje, av form som ei han som har rita inn skrytet på baksida, bort saman med kjøt og skinn. pil, er på den eine sida rita inn ”ottar kan me berre spekulera. Det kan like Me er rimelig sikre på at dei enda a” – ”Ottar eig”. Og på baksida står det gjerne vera ein av dei andre, som ville opp i byane. Der vart dei brukte som ”klokær maðr” – ”klok mann”. halda ap med han. råstoff til ymse slag reiskap, ikke minst Er det veidemennene sjølve som ta- Det verkar lite sannsynleg at jegerar til kammar. Kammar av reinsdyrgevir er lar til oss gjennom dei stutte meldingane frå bygdene ville ha behov for slik om- vanlege funn i norske mellomalderbyar. dei let etter seg? Og kven var dei, desse stendelig merkjing. Men handelsmenn Kam-makarar er nemnde i byvedtektene karane, Ottar, Åmund og Aslak? frå byane ville truleg ha det, i alle høve for Bergen frå 1282. Og ved utgravnin- Alt tyder på at dette er tre av dei som om det var fleire som skulle dela på va- gane på Bryggen vart det jamvel funne var til stades under fangsten ved Sum- rene. Det kan difor vera grunn til å tru at restar av ein kam-makerverksted med tangen for 750 år sidan. Namna er slike det var handelsinteresser frå byborgarar en mengde biter og emne og avfall av som var vanlege på 1200-talet, både i som gav opphav til massefangsten, og reinsdyrgevir. Også på Sumtangen er bygd og by, og seier difor lite om kvar ikkje behovet for matauk på gardane i det funne ein kam av reinsdyrgevir. dei kom frå. Og skulle det finnast att den Hallingdals- eller Hardangerbygdene. Dei manglande sidene kan ha vore minste snev av mistanke om eit ukjent Byborgarar kan ha organisert det brukte til å halda kløva på plass. Å gje urfolk ”av finsk eller lappisk” opphav, heile og trekt i trådane, men fangstfolk seg til å skjæra kjøt av dei har i alle høve så vart den teorien kontant avliva ved ei fjerde innskrift: ”KuÞ er als” står det på eit bein - ”Gud er alt”, eller ”Gud er all- mektig”. Den som skreiv dette har vore kristen, og det var korkje ”lappar” eller ”finnar” på 1200-talet. Runefunna fører til endå eit spørs- mål: Er det truleg at vanlege reinsjegere frå bygdene kring Vidda var skrive- og lesekyndige for 750 år sidan? Nokre hundre år seinere, på 1500- og 1600-ta- let, og jamvel inn på 1700-talet, var bygdefolk flest analfabetar og var ikkje i stand til å meddela seg skriftleg. Men nokre av dei som var med på masse- fangsten på Sumtangen i 1270- eller 80- åra meistra den kunsten. Me fekk mistanke om at det ikkje berre var veidemenn frå Hardanger og Hallingdal som var på Sumtangen den tid, men også nokon som hadde ein an- nen bakgrunn. Me trur det var desse som organiserte fangsten og hadde eigarkontroll over han. ”Beinpila” til Ottar er interessant i samband med dette spørsmålet. Det er inga pil, men ein merkelapp. Det vart Skjelettdelane som ligg att som avfall i beindyngjene ved mellomalderbuene (farga raudt) funne meir enn hundre av tilsvarende tyder på at kjøtet vart skore frå under slaktinga og frakta bort i lag med sider, bøger og slag under utgravningane av mellomal- gevir. Gevira og bein frå sider og bóg er underrepresenterte i materialet. (Teikning: Tore derlaga på Bryggen i Bergen i 1950- og Fredriksen og Ellinor Hoff, Bergen Museum).

33 2010 ikkje vore rekningssvarande. frå 1280 til 1299. Det var desse tre som Det finst endå ei segn om Sumtan- At bóg-beina vantar kan derimot regjerte i dei åra då massefangsten på gen: Det var to mann som veida i lag. verka meir uskjønleg. Gulatingslova, og Sumtangen fann stad. Særleg den fyrste Dei hadde dyregraver som dei såg etter, etter henne Magnus lagabøte si landslov av dei hadde store ambisjonar om makt og dei gjorde god fangst. Men ein gong som avløyste det eldre lovverket i 1276, og prestisje. I hans tid var Noregsveldet dei skulle dela kjøtet, kom dei i krangel, har detaljerte reglar for storviltjakt. Ein på sitt mektigaste, og Bergen, den stør- og den eine stakk den andre i hel. Det av paragrafane handlar om den situasjo- ste handelsbyen i Norden, hadde nært var dei siste som budde på Sumtangen, nen då eit dyr vert drive ut i ein innsjø samband med Nordsjølanda og Balti- sier segna. og drepe i vatnet. Dersom jegeren, han cum. Håkon Håkonsson markerte makt som drep dyret, er ein annan enn han og rikdom med så overdådige festar, som jagar det ut i vatnet, eller ”eig” det, at sjølv utsendingen til paven, som var Litteratur: då skal jegeren ha bøgene, med skinnet med på ein av dei, vart imponert. Etter Blehr, O. 1972: Hva dyregravene på på. Lova har jamvel eit namn på denne bybrannen i Bergen i 1248, då mellom Hardangervidda forteller om villrein- bogen – ”skòt-bog”. Dessutan hadde anna 11 kyrkjer skal ha stroke med, fangst. Viking, bind XXXVI, s. 115-130. jegeren etter same paragrafen krav på sette han i verk ein omfattande byggje- Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo. godtgjersle for sin del av skinnet, om aktivitet som må ha kravt store ekstra eigaren ville ha det heilt. ressursar, også i form av kjøt og skinn. Bøe, J. 1942: Til høgfjellets forhisto- Det kan vera grunn til å tru at dette Kan det være sjølve kongsmakta og rie. Boplassen på Sumtangen ved Finse- var løna, eller ein del av løna, til dei som kongen sine næraste embetsmenn som vatn på Hardangervidda. Bergens Muse- utførte sjølve fangsten, og at det var or- har beordra massefangst av rein på Har- ums Skrifter. Bind 21. ganisatorane som betalte. Bøgene må dangervidda? Dette er ein av dei pro- ha vorte frakta ut på vanleg måte, med blemstillingane me enno ikkje har svar Indrelid, S. 2004: Sumtangen: For- beina i, men hamna på ein annan stad på, men som me arbeidar med. skingsobjekt for Bergen Museum gjen- enn kjøtet. nom halvtanna hundre år. Årbok for Me er no i ferd med DNA-analyse av Etter massefangsten Bergen Museum 2003, s. 53-59. Univer- bein- og gevirmaterialet frå Sumtangen Dateringane syner at det kring år 1300 sitetet i Bergen. og samanlikna det med funn frå byane. brått vart slutt på massefangsten på Resultata førebels tyder på at det ikkje Nord-Vidda. Det er eit halvt hundre år Indrelid, S., Hufthammer, A. K. & er genetiske skilnader mellom dei dyra før Svartedauden. Pest og avfolking kan Røed, K. 2007: Fangstanlegget på Sum- det ligg restar av i mellomalderdyngje- såleis ikkje vera grunnen til at denne tangen, Hardangervidda – utforsknin- ne på Sumtangen og gevirrestane som fangstforma tok slutt. Me finn det meir gen gjennom 165 år. Viking, bind LXX, er funne i Bergen. Men før me veit meir truleg at fangsten førde til endringar i s. 125-154. Norsk Arkeologisk Selskap, om dei genetiske tilhøva ved reinsstam- trekkrutene eller så stor reduksjon av Oslo. mene i andre høgfjellsstrok på 1200-ta- reinsdyrbestanden at han ikkje lenger let, er det ikkje mogleg å koma med si- var lønsam. Indrelid, S, & Hufthammer, A. K. kre konklusjonar. Etter at massefangsten tok slutt, held 2010 (under prenting): Medieval mass Fangstbuanlegget på Sumtangen er bøndene fram med jakt og fangst som trapping of reindeer at the Hardanger- eitt av fleire tilsvarande kulturminne før, med handvåpen og med bruk av vidda mountain plateau, South Norway. som finst på den nordre delen av Har- dyregraver. Me har ikke mange daterin- Quaternary international. dangervidda. Ved Store Krækkja ligg gar, men det er grunn til å tru at sume det to anlegg med steinbuer og beinfylte av dei steinmurte dyregravene som finst Negaard, H. 1912: Hardangervid- avfallsdyngjer. Ved Ørteren ligg det på Nord-Vidda stammar frå tida etter dens ældste befolkning. Undersøkelser endå eitt, no under vatn etter neddem- massefangsten. Frå Numedal og Tele- og fund. Bergens Museums Årbok, Nr. 4. ming i 1960-åra. Alle tre er daterte til mark finst det skrivne dokument som andre halvpart av 1200-talet. Eit lausleg handlar om dyregravfangst på 1400- og overslag tyder på at det vart slakta meir 1500-talet. Her går det fram at det var enn 20.000 dyr på Nord-Vidda i andre bestemte gardar i dei tilgrensande byg- helvta av 1200-talet. dene som eigde dyregravene. Korkje dyregravfangst, bogejakt el- Den kulturhistoriske bakgrunnen ler jakt med eldvåpen krov slike oppbod Om det var Bergen som var mottaks- av folk som massefangsten gjorde. Dei staden for reinsdyrprodukta frå Nord- store steinbuene frå 1200-talet kom til Vidda, veit me ikkje, sjølv om mykje nedfalls. Det var ikkje lenger bruk for kan tyda på det. store bygningar som kunne hysa 10-12 Bergen var på 1200-tallet Noregs mann, og buene vart ombygde. I dei hovudstad, meir enn dobbelt så folkerik fleste er det sett opp ein tverrvegg, slik som Oslo og Nidaros og truleg den stør- at golvvidda vart halvert. Det ser ut til at ste byen i dei nordiske landa. Her heldt berre det inste romet no var i bruk, med- kongane til, Håkon Håkonsson fram til an det ytre kom til forfall. Desse mindre 1263, sonen Magnus Håkonsson bygningane ga bra overnattingsplass for ”lagabøte” etter han og Eirik Magnusson tre-fire mann, men neppe fleire.

34 2010 Breheimen vernet i fjor høst Breheimen med fem landskapsvernom- som inneheld særeigne, representative råder og ett naturreservat ble opprettet økosystem og landskap som er utan tyn- av Kongen i statsråd den 7. august 2009. gre inngrep. Breheimen er Norges 32. nasjonalpark Vidare er føremålet med nasjonalpar- på fastlandet og den første parken opp- ken å: rettet etter den nye naturmangfoldloven. * ta vare på eit høgfjellsøkosystem Vernet er på totalt 1794 kvadratkilome- med eit eigenarta og variert biologisk ter, hvor nasjonalparken alene utgjør mangfald 1691 kvadratkilometer. * ta vare på leveområde til villrein- Verneområdene ligger i Skjåk og stammen i Ottadalen villreinområde Lom kommuner i Oppland, og Luster * ta vare på vassdragsnaturen i om- kommune i Sogn og Fjordane. I tillegg rådet til nasjonalparken ble følgende land- * ta vare på ein variasjonsrikdom i skapsvernområder/naturreservat oppret- geologi med særprega geologiske føre- tet: Strynefjellet (11,8 km²), Mysubytta komstar, vegetasjon og landskap (5,58 km²), Høydalen (11,1 km²), Mør- * ta vare på grottene i området kridsdalen (34,7 km²), Vigdalen (29,2 * ta vare på kulturminne.” km²), samt Høyrokampen naturreservat (9,91 km²). Norges største nasjonalparkkommune Den offisielle åpningen skjedde på ”Breheimen nasjonalpark med tillig- Sota Sæter i Skjåk kommune fredag 14. gjande verrneområde vart opna i august. august. Heile 963 000 da av Skjåk Almenning - Måneden etter at naturmangfold- vart verna etter den nye naturmangfald- loven trådte i kraft er allerede den før- lova. Frå før er det verna 564 000 da ste nasjonalparken etter ny lov på plass. i Reinheimen og Honnsrøve. I tillegg Dette er en miljøpolitisk milepæl, på- kjem store areal knytt til verna vass- pekte miljø- og utviklingsminister Erik drag. Ingen annan privat grunneigar i Solheim ved åpningen. landet har fått verna så store areal. Skjåk I forskriften angis følgende vernefor- er Norges største nasjonalparkommune, Denne informasjonsbrosjyren kan mål for nasjonalparken: alt på privat grunn”, skriver allmennin- lastes ned som pdf-fil fra DNs nettside om ”Føremålet med Breheimen nasjonal- gen på sin nettside: Breheimen: www.dirnat.no/nasjonalparker/ park er å ta vare på eit stort, samanheng- www.skjak-almenning.no/ breheimen/ ande og villmarksprega naturområde

35 2010

Hjerkinn: Spennande kultur- minne i villreinen sitt rike

Av Runar Hole, registrant for NINA, og Lesja kommunar. Skytefeltet ligg Sommeren 2009 ble det første store Kjersti Tidemansen, registrant for ved foten av Snøhetta, og området har drivfangstanlegget for villrein påvist i Oppland fylkeskommune og Henriette ein variert topografi med fleire toppar Snøhetta-området. Massefangsanlegget Aasen, arkeolog i Oppland fylkes- og lune dalar. I fjellområda her i Nord- ligger på Vålåsjøhø, 19 kilometer sørøst for kommune Gudbrandsdalen er det eit rikt tilfang av Snøhetta-toppen (bildet over). Foto: Per spor etter folk gjennom lange tidsperio- Jordhøy, NINA dar. Ved Aursjøen i Lesja, ikkje langt Arkeologar i Oppland fylkes- vest for skytefeltet, var det sentrale om- materiell etter skytetreninga. I samband kommune (OFK) har dei siste råde for busetjing og aktivitet gjennom med dette arbeidet må ein sikre at ikkje fire åra gjennomført registre- heile forhistoria. Rett aust for Hjerkinn viktige kulturminne blir skadd. Særleg ringar av kulturminne i Hjer- går dalføret der Nord-Europas største skal vi passe godt på kulturminna frå tida kinn skytefelt på Dovrefjellet. fangstanlegg, med over 1000 fangst- før reformasjonen i 1537, dei er auto- Sommaren 2009 vart det gjort groper, strekkjer seg over Dovrefjellet. matisk freda etter kulturminnelova. Då eit storfunn som kastar nytt Med dette fangstanlegget har folk ut- må vi fyrst vite kva for kulturminne som ljos over den allereie omfat- nytta det store aust-vestgåande villrein- finst i skytefeltet, og sjølvsagt kor dei er tande fangsthistoria i området: trekket, som gjekk mellom innlandet og å finne. I samarbeid med Forsvarsbygg Eit over 800 år gamalt masse- meir kystnære strøk. Hjerkinn skytefelt har difor Oppland fylkeskommune, som fangstanlegg for villrein vart er lokalisert ved inngangen til det som regional kulturminnestyresmakt, sett i funne på Vålåsjøhøe. Norsk in- tradisjonelt har vore sommarbeite for gang eit registreringsprosjekt i Hjerkinn stitutt for naturforsking (NINA) rein. Kulturminna i området vitnar om skytefelt. Hovudmålet er å registrere utfører registreringar for å kart- at denne ressursen vart utnytta på fleire dei areala der det skal skje inngrep og legge villreinen sine tidlegare måtar gjennom tida. Reinen har truleg trafikk i samband med attendeføringa. leveområde, og vart varsla om vore den viktigaste årsaka til at folka Samstundes er dette ei unik moglegheit funnet. Dei gjennomførte også både i steinbrukande tid, jarnalder, mel- til å gjennomføre ei systematisk kultur- ei registrering av fangstanleg- lomalder – og opp til i dag – har virka i minneregistrering av eit stort fjellområ- get, og har særleg sett på korleis dette området oppunder Snøhetta. de, med eit breitt spekter av spennande fangst av reinsdyra kan ha gått spor etter bruk over ein lang tidsperiode! føre seg her. Kulturminneregistrering i Hjerkinn Vi tek sikte på å få registrert heile sky- skytefelt tefeltet, i alle fall dei delane som har eit I samband med at Forsvaret har avslutta visst potensial for funn av kulturminne, Hjerkinn skytefelt sin mangeårige aktivitet i Hjerkinn sky- i løpet av tida Forsvarsbygg sitt prosjekt Henriette Aasen tefelt, skal området nå førast attende til for attendeføring vil gå føre seg. sivile føremål. Attendeføringa betyr at Hjerkinn skytefelt ligg på Dovrefjellet vegar og andre installasjonar skal fjer- Spennande feltarbeid lengst nord i Oppland fylke, i Dovre nast, og terrenget skal ryddast for ymse Arbeidet med registrering av kultur-

36 2010 minne i skytefeltet starta i 2006. Kvar sommarsesong seinare har det vore ein gjeng med arkeologar frå fylkeskom- munen i sving med synfaring i skytefel- tet. Registreringsarbeidet her har ein litt annan karakter enn slike arkeologiske registreringar vanlegvis har. I tillegg til omsyn ein alltid må ta ved arbeid i høgfjellet, har vi omsynet til moskus, og forholdsreglar knytt til sikkerheita ved ferdsel i eit militært skytefelt. Vi arbei- der i mindre arbeidslag på 2-4 arkeolo- gar, og trålar areala systematisk til fots, med synfaring av markoverflata for å sjå etter synlege kulturminne. Ein kan ikkje Feltarbeid på Hjerkinn kan by på overraskingar – både for arkeologar og moskus! ta mål av seg å dekkje kvar ein kvadrat- Foto: K. Tidemansen, OFK meter av bakken når ein driv med slik overflateregistrering. Vi konsentrerer oss om dei mest potensielle områda, der vi har forventning om å finne kulturmin- ne. Kulturminneregistrering i Snøhet- taområdet er veldig spennande, og eit attraktivt feltarbeid for friluftselskande arkeologar! Forutan interessant arkeo- logi, får vi mange naturopplevingar på kjøpet. I løpet av desse åra på Hjerkinn har vi sett mykje moskus, villrein og fuglar. Spesielt moro var det for dei som fekk sjå myrhauk, og ikkje minst fjell- rev! Det ligg ein ekstra verdi i eit arkeo- logisk feltarbeid som går føre seg over lang tid, og i fleire omgangar. Vi blir godt kjende i området, og kan gjere endringar i opplegget for registreringa etter kvart som ny kunnskap kjem til og det faglege grunnlaget blir utvikla vidare. Samarbeidet med Forsvarsbygg og administrasjonen på Hjerkinn har stor verdi, også fagleg. Utveksling av kunnskap med lokale informantar, om kulturminna og villreinen sin ferd i Snø- hettaområdet, er heilt uvurderleg.

Kulturminne i skytefeltet Også før kulturminneregistreringa i samband med attendeføringa starta i 2006, var det registrert nokre kultur- Mura fangstgrop i området ved Einøvlingen, sentralt i skytefeltet. Foto: K. Tidemansen minne i området. Dei seinare systema- tiske registreringane har auka talet på etter produksjon av reiskap. Også desse de fangstgropene og mindre fangstan- kjende kulturminne betrakteleg – no fyrste folka som held til i Snøhettaom- legga kan ha vore i bruk langt attende i kjenner vi over 200 kulturminne inn- rådet, kom truleg for å fangste mellom tida. Det var helst folk med lokal tilkny- anfor avgrensinga av skytefeltet! Dei anna villrein. ting som tok reinsdyr med desse innret- fleste av desse kulturminna stammar frå Fangstgroper er det registrert både ningane, truleg fyrst og fremst til eige førrefomatorisk tid, og har direkte eller jordgravde og oppmura av. Ofte kan vi bruk. Denne forma for gropfangst krev indirekte samband med jakt og fangst av sjå ledegjerde av stein som dannar rekk- ikkje ein omfattande organisering, men villrein. Frå steinbrukande tid er det til jer inn mot fangstgropene. Desse grope- har høge krav til kunnskap om rein og no funne tre lokalitetar med spor etter ne er nok laga for å fange roleg beitande lokale terrengtilhøve. busetjing eller aktivitet. På desse loka- reinsdyr. Nokre groper ligg ein og ein, Ofte finn vi bogastelle og gøymer for litetane er det funne stein som er om- medan opp til sju groper er registrert i kjøt i samband med desse samlingane arbeidd av menneske, i form av avslag mindre fangstanlegg. Dei enkeltliggjan- med fangstgroper. Vi har også funne no-

37 2010

kre tufter etter bygningar, som vi mei- ken av området til drift av storfe med Kart med registrerte kulturminne i den na- ner kan stamme frå førreformatorisk tid. etablering av felæger, til sæterdrift, sjonale kulturminnedatabasen Askeladden i Førebels kan vi ikkje knyte desse klart samt steinbuer og konstruksjonar etter Hjerkinn skytefelt per februar 2010. til bruken av fangstanlegga. Funnet av jegarar i nyare tid. Vegar, stigar, vardar massefangstanlegget i fjor representerte og grenserøyser er andre spor i land- ein ny type kulturminne i Hjerkinn sky- skapet som fortel om trafikken og bru- tefelt. Vi må halde auga opne for at det ken av dette fjellområdet. Frå moderne kan finnast fleire tilsvarande anlegg i det tid finn vi sjølvsagt mange levningar i Massefangstanlegget vidare arbeidet med registreringar her. terrenget etter Forsvaret sin aktivitet. Kartet over viser situasjonen når det Nokre av desse heilt nye kulturminna Kjersti Tidemansen gjeld registrerte kulturminne etter fire vil også ha ei verdi for ettertida, og bør sesongar med systematisk registrering kanskje vernast? Funnet i skytefeltet. Ikkje alle kulturminna er Vi var fire arkeologar i arbeid på Hjer- endeleg avklard som automatisk freda Vidare arbeid kinn sesongen 2009, ansvarleg feltleiar kulturminne. I nokre av areala som er Dei neste sesongane skal dei vestlege og Susanne Petterson, feltleiar Kjersti Ti- synfare, er det ikkje blitt registrert kul- indre delane av Hjerkinn skytefelt regis- demansen og feltassistentar Trond Vi- turminne. Førekomsten av kulturminne trerast for kulturminne. Det er gjennom- hovde og Sunniva Halvorsen. Vi hadde på Hjerkinn er tydeleg ikkje jamnt for- ført fleire mindre synfaringar i dei de- gått omtrent eit par veker nesten utan delt. Det ser ut til at dei lågare, ofte noko lane som er lettast tilgjengelege allereie, funn, og var på veg opp mot ryggen blaute, partia ikkje var særleg aktuelle noko kartet med registrerte kulturminne aust for høgaste punktet på Vålåsjøhøe, å ta i bruk for dei som dreiv reinsjakt viser. Desse smakebitane har gjeve funn da Susanne fekk auga på ein liten kon- og annan aktivitet i fjellet. Plasseringa av mange interessante kulturminne, og sentrasjon stein på ryggen der. Det var av fangstinnretningar i terrenget må vi håpar vi kan få betre oversikt over denne vesle konsentrasjonen av stein, ein sjølvsagt sjå i samband med kvar desse og samstundes finne fleire i tida som etterkvart gjorde oss merksame reinen går, og kvar det da kunne vere framover. I tillegg til Grøndalen peiker på at dette var noko langt større. Med praktisk mogleg å fange reinen i høve områda kring Einøvlingsvatnet seg ut utgangspunkt i steinkonsentrasjonen, til trekkvegane. Egna grunn og tilgang som særleg spennande, også med tanke kunne vi etterkvart rekkje opp små på byggemateriale i nærleiken må også på moglegheita for å påvise fleire spor steinkransar liggande på rekkje bortover ha vore bestemmande for plasseringa. etter lokalitetar frå steinbrukande tid. ryggen. Spenninga steig i takt med antal Fleire kulturminne frå nyare tid finst steinkransar, og det vart snart klart kva òg i skytefeltet. Desse stammar frå bru- vi hadde her: eit massefangstanlegg.

38 2010

Kanskje var det litt flaks at ein av oss vart merksam på denne vesle steinsam- linga, for det skal noko til å bli vár spor som går så i eitt med terrenget og den golde vegetasjonen her høgt til fjells.

Massefangstanlegget Vålåsjøhøe ligg sør i skytefeltet, med Grisungdalen mot nord. I sør ligg da- len med E6 og Dovrebana. Terrenget er ope og vidt utan særlege bratte parti, med jamn stigning mot høgaste punktet på Vålåsjøhøe 1407 meter over havet. Sjølve toppen har ei bratt stigning. Aust for toppen ligg ein brei, aust-vest gåan- de rygg som hellar nedover mot aust og endar i eit grunt søkk der. Dette er ter- rengformasjonar fangstfolka har utnytta i oppbygginga av anlegget (sjå meir om dette i slutten av artikkelen). Massefangstanlegget på Vålåsjøhøe kan vere større og meir komplekst enn Tydelege skoningssteinar og stolpefeste til ein stolpe som har stått i ledegjerdet i anlegget. det ein såg føre seg når registreringa Foto: K. Tidemansen, OFK. starta opp. Ein fekk i denne omgang tru- leg ikkje klarheit i alle delar av anlegget, men det gjev høve til meir spennande arbeid med anlegget seinare. Vi skal her skildre hovuddelane av fangstanlegget, slik det vart dokumentert i juni 2009. Massefangstanlegget framstår nå som fleire rekkjer av steinkransar på bakken. Når anlegget var i bruk for over 800 år sidan, har steinkransane vore skoningsstein og stolpefeste til stolpar som har stått i ledegjerde her. Hovuddelen av fangstanlegget består av to aust-vest gåande rekkjer av lede- gjerde, eitt sør og eitt nord på ryggen. Ledegjerda har danna ei ruseform. Det er breiast avstand mellom dei i vest, og smalnar inn mot aust. Ut frå det ein kunne sjå under denne registreringa har nordre ledegjerde vore ca. 280 meter langt, og søre ledegjerde har vore ca. 230 meter langt. Avstanden mellom stolpefesta ligg på 1-2,5 meter gjennom heile anlegget. Ledegjerda har hindra flukt og styrt reinen mot ein avlivingsbås i aust. Av- livingsbåsen ligg i det grunne søkket i Flyfoto av massefangstanlegget sett mot vest. Ledegjerde og den austre fangstbåsen er aust. Her kjem dei to ledegjerda saman, markert med kvite papptallerknar. Foto: Frode Nyhagen for OFK. Bearbeidd av og dannar ei smal avslutning. Avslutnin- T. Vihovde, OFK. ga har nærast ei rektangulær form, og dannar ein bås der dyra vart avliva. Bå- kan kome av at ein hadde behov for eit ein kant av stein, som dannar ein høgde- sen endar i ein spiss i form av eit kraftig enda sterkare gjerde her med stressa og forskjell mellom avlivingsbåsen og vol- og tydeleg stolpefeste. Avstanden mel- desperate dyr på avlivingsstaden. len på 0,6 meter. Vollen er tolka som ei lom dei to rekkjene med stolpefeste i Det er nokon spesielle trekk ved det rampe eller eit fundament for ei rampe, båsen er 2,5 - 3 meter. Stolpefesta ligg som ser ut til å vere inngangen til av- som kan ha danna ein liten hoppkant før noko tettare her enn elles i anlegget. Av- livingsbåsen. Der ligg ein liten firkanta reinen kom ned i sjølve båsen. standen ligg ofte på 1-1,5 meter mellom voll av stein og jordmassar, som skrånar stolpefesta, nokon stader lengre. Det litt opp mot båsen i aust. Der er det laga

39 2010

ninga av toppen til Vålåsjøhøe er det eit bogastelle. Ca. 0,5 kilometer sørvest for massefangstanlegget ligg det fleire stol- pefeste, som mest sannsynleg høyrer til fangstanlegget. For nærare skildringar av bruken av bogastellet og dei ”lausriv- ne” stolpefesta, sjå slutten av artikkelen.

Hardfør furu i høgfjellet. Datering av massefangstanlegget Det var Forsvaret sine eigne folk som skulle gje moglegheita til å datere an- legget, da det vart gjort eit funn av ein trerest under eit besøk på masse- fangstanlegget. Treresten låg oppå stol- pefestet lengst sør i det ledegjerdet som går frå sørvest mot nordvest, og dannar ein avlivingsbås i den vestlege delen av anlegget. Trebiten har ei form som kan tyde på at den stammar frå ein stolpe. Den er tilspissa i den eine enden. Treresten er av furu, som må ha vore svært hardfør for å kunne halde seg på markoverflata Den austre fangstbåsen sett mot aust. Rampa er i framgrunnen. Foto: H. Aasen, OFK i over 800 år! 14C-dateringa gav resul- tatet 1250-1285, og det plasserer truleg den siste bruksfasa til anlegget i høg- mellomalderen (Oppland fylkeskom- mune 2009). Kor mange år anlegget har stått før dette, veit ein ikkje. Men det er rimeleg å tru at det har vore ei viss periode med bruk. Å sette inn så store ressursar for å byggje og drive anlegget, har truleg hatt ei viss bruksperiode som ein føresetnad.

Vikingtida og mellomalderen sine skattkammer Fangstanlegget på Vålåsjøhøe inn- går i ein samanheng med fleire store fangstanlegg i Dovrefjell-Rondane om- rådet, og stammar frå ei tid da ein hadde samanhengande trekkområde mellom desse fjellområda. Innanfor områda er det nå kjend ikkje mindre enn fem massefangstanlegg, i tillegg til fangst- groprekkja over Dovrefjellet på 1002 Trerest av furu, truleg frå ein stolpe i ledegjerdet i fangstanlegget. Foto: H. Aasen, OFK fangstgroper (Per Jordhøy, Kari Stø- ren Binns, Stein Arild Hoem 2005:45). To avlivingsbåsar blir lågare mot aust, og jamnar seg ut I tillegg kjem eit uvisst antal mindre Mot slutten av registreringsarbeidet, med terrenget. Det dannar da ein liten fangstanlegg, altså fangstanlegg med kom ein fram til at det var nok ein av- hoppkant mot vest. Avlivingsbåsen her mindre antal fangstgroper og bogastel- livingsbås i fangstanlegget. Ei sørvest- ligg i eit søkk i bratt terreng i austre kan- ler. Det er liten tvil om at ein utnytta dei nordvest gåande rekkje med stolpefeste ten av høgaste punktet på Vålåsjøhøe. beste og største trekka til reinen, og har til eit ledegjerde skrår opp mot den ves- hausta store rikdomar i fjella her. Fangst tre enden av nordre ledegjerde, og dan- Eit komplekst fangstanlegg av villrein spenner vidt i tid i desse fjell- nar ei smal avslutning der. Her er det óg I tillegg til dei konstruksjonsdelane av områda, og ressursane til fangstfolka/ ei rampe eller fundament for rampe ved anlegget som er skildra ovanfor, er det samfunna gjennom tidene har spela inn inngangen til båsen. Den høgaste kanten òg andre kulturminne som truleg kan på korleis ein har nytta reinen sine trekk av rampa her ligg mot avlivingsbåsen i knytast opp mot fangstanlegget. Desse og evna til fangst. vest, der den også er steinsett. Rampa ligg eit stykke unna. I den sørlege skrå- Frå Rondane har ein ikkje så mange

40 2010 dateringar av massefangstanlegg, men Lesja kommune, har ein daterte bruks- beliggenheita på vegen mellom Nidar- ein har ei datering frå massefangstan- fasar til 785 +/- 75 år (Jordhøy et al. os og Oslo, har kyrkja og kongen sine legget på Bløyvangen i Nord-Fron 2005:38) og 1125 +/- 75 år (daterings- interesser her truleg kome av det utby- kommune, 0-350 etter Kristus, og som resultat i Oppland fylkeskommune sitt tet ein kunne få frå storfangsten i fjel- er tolka som siste bruksfase for anleg- arkiv). let. Fangsten kunne godt vore styrt og get (Edvard K. Barth 1996:89). Det Sjølv om dateringane ofte berre viser organisert av kongen/kyrkja sine menn kan knyte seg usikkerheit til dateringa. siste bruksfase, er det ein tendens til at i samarbeid med bøndene på Dovre Barth (ibid.) har teke prøveuttaket frå bruken av store fangstanlegg samlar seg (Mikkelsen 1994:112-138). eit humuslag nede i grunnen, som ein om tida vikingtid og mellomalder. Det Opphaldsstader og buplassar til ikkje kan vere sikker på om kan rela- kan henge saman med samfunnsutvik- fangstfolka er kjend på Vesle-Hjerkinn terast til konstruksjonsspora i anlegget. linga i desse periodane. Oppbygging av (Weber 1986) og på Tøftom ved Einset- Dateringa skiljer seg også frå dei da- sentralmaktene kyrkje og kongemakt, høe (Mikkelsen 1994). Også ved masse- terte massefangstanlegga i Dovrefjell- oppkomst av mellomalderbyane, auka fangstanlegget på Slådalen er det funne området, både anlegget på Vålåsjøhøe handel og folkevekst er viktige hendin- tufter. Her vitnar avfallshaugar med frå 1250-1285 og massefangstanlegget gar i utviklinga. Frå mellomalderbyane reinsknoklar og gevirdelar ved tuftene på Einsethøe i Dovre kommune, som kjenner ein til funn av mykje gevirma- om slakt og bearbeiding av fangstut- er datert til perioden vikingtid/mellom- teriale, mellom anna brukt til kampro- bytet, før dette vart frakta vidare ned i alder frå 985 til 1280 (Egil Mikkelsen duksjon. Kjøt og skinn har vore andre bygda eller til handelsplassane i byane. 1994:108). I alle fall delar av den lange attraktive handelsvarer. Nær massefangstanlegget på Vålåsjø- fangstgroprekkja over Dovrefjellet har Kyrkja og kongemakta har hatt my- høe vart det leita etter liknande buplas- vore i bruk i perioden vikingtid/mel- kje innverknad på Dovre. Det ser ein sar under registreringa, men utan hell i lomalder, men det er også datert bruks- mellom anna på alle eigedomspartane denne omgang. Det betyr ikkje at slikt periodar lengre attende i tid - faktisk desse institusjonane har hatt i gardane ikkje kan finnast her, men gjev fortsatt heilt attende til steinalderen (Jordhøy et der i seinare tid, ein situasjon som godt moglegheiter til fleire fantastiske funn al. 2005:49, Birte Weber i Jordhøy et al. kan gå attende til mellomalderen. Gar- på Vålåsjøhøe. 2005:49-50). Frå eit massefangstanlegg den Tofte har vore kongsgard truleg i eit anna område, Verket på Slådalen i frå vikingtida. I tillegg til den sentrale Ei tolking av korleis massefangstanlegget på Vålåsjøhøe har fungert Runar Hole Utsiktspunkt og inndriving Den høgaste toppen på Vålåsjøhøe ligg på 1407 meter over havet. Dette er eit svært strategisk utsiktspunkt i området. Her oppe har ein god oversikt over Gris- ungdalen mot nord, botnen mot sør, og brukbar sikt i aust-vest retning av Vålå- sjøhøe. Frå denne toppen kunne fangst- folka speide langt utover eit stort om- råde, for å søkje inn ein reinsflokk dei kunne hente inn mot anlegget. Når ein flokk nærma seg fangstanlegget, hadde speidarar på toppen ypparleg kontroll i alle retningar til å dirigere drivarane ute i terrenget. På vestsida av toppen ligg ei rekkje med stolpehol. Dette har truleg vore eit gjerde som hindra dyra i å trekkje mot toppen eller mot Gris- ungdalen, dersom dei vart henta inn frå vest. På motsett kant kunne gjerdet hin- dre dyr i å bryte ut vestover langs Vålå- høgde, og utgjer ein del av ryggen til Kartet viser fangstanlegget si plassering sjøhøe, dersom dyra var skremt opp frå Vålåsjøhøe. Fangstfolka har utnytta i terrenget med høgdekurver. Legg merkje Grisungdalen. Det var viktig å få dyra terrenget for å skjule anlegget for vill- til stolperekkja vest for høgda 1407 moh. ned til botnen sør-vest for anlegget. Un- reinen. Det har ikkje vore mogleg for Pilane markerer forslag på trekkruter til der denne fasa var det óg avgjerande dyra å sjå innhegninga, dersom dei vart reinsflokkar som vart drivne mot anlegget. å ha folk på toppen på høa, for at dyra drivne inn frå sør eller vest. Villreinen Data: NINA. Kart: Raymond Sørensen, ikkje skulle trekkja dit. trekkjer erfaringsvis ofte oppover i ter- Norsk Villreinsenter (NVS) Nord renget når han blir uroa. Mykje var gjort Anlegget er skjult for reinen dersom ein fyrst fekk dyra inn i botnen opp mot anlegget, viss dei vart pressa Massefangstanlegget ligg på ei flat på sørvest-sida. Da trekte dyra truleg nedanfrå av fleire drivarar. På nytt har

41 2010 det vore behov for folk i høgda, for å stoppe dyra i å trekkje mot den høgaste toppen. I dette kritiske partiet ligg det eit bogastelle, som vi trur høyrer til anlegget. Personar som gøymde seg her passa nok på, så reinsflokken ikkje sprang forbi opninga av fangstanleg- get. Dessutan hadde desse fangstfolka kanskje ei oppgåve med å springe etter, og stengje dyra inne i innhegninga. Sy- net av det høge, skumle gjerdet i mas- sefangstanlegget, ville mest sannsynleg fått dyra til å trekkje seg attende ut gjen- nom opninga om dei ikkje raskt fekk tetta denne. Folk som bevega seg, ville nok i dette tilfellet skremme reinen meir enn gjerdesystemet.

Ei innhegning med to fangstbåsar Gjerdene i anlegget er ruseforma i to bås romma 10-20 dyr, kunne ein flokk Flyfoto av fangstanlegget på Vålåsjøhøe retningar, og desse endar i ein fangst- på 100 dyr bli jaga fram og attende flei- med innlagte GPS-koordinater på stolpehol, bås. Båe er plassert slik at reinsdyr inn- re gongar i fangstanlegget inntil alle var og eit bogastelle (bågåstø). Legg merkje til anfor innhegninga ikkje såg desse, før fanga/avliva i fangstbåsane. Mest sann- den vesle høgda inne i innhegninga mot den dyra var på kloss hald. Spesielt rusa i synleg vart dyra avliva med klubber for austlege fangstbåsen (Ljost parti med nokre aust er godt bygd opp. Det ligg ei lita å spara skinnet, eller dei stakk i hel dyra store steinar på toppen). Data: NINA. Kart: høgd i terrenget innanfor innhegninga med ein kniv. Raymond Sørensen, NVS Nord austover. Gjerda har gått på kvar side av denne høgda, og innfanga dyr har ikkje Kunnskapsrike fangstfolk sett gjerdene bak. Det har difor vore na- Fangstanlegget er strategisk konstruert, turleg for reinen å rømme denne vegen. og vitnar om at fangstfolka har hatt stor Litteratur: Forbi haugen går gjerdene raskt saman. røynsle og kunnskap om det dei dreiv Barth, Edvard K. 1996: Fangstanlegg for rein, Likevel har det vore vanskeleg for dyra med. På ein måte greidde dei å villeia gammel virksomhet og tradisjon i Rondane. å sjå enden, fordi denne ligg i eit søkk. reinsdyra gjennom finurleg utnytting av Trondheim. Den vestlege rusa ligg vendt oppover terreng, drivarar og godt tilpassa fangst- i terrenget. Den snører seg saman i skrå- konstruksjon. Likevel var det nok ikkje Jordhøy, Per, Kari Støren Binns, Stein Arild Hoem 2005: Gammel jakt- og fangstkultur som indika- ninga, før den endar i eit søkk på bak- så lett å styre ein reinsflokk om panikken torer for eldre tiders jaktorganisering, ressurspo- sida. Også dette er ein heilt naturleg veg braut laus. Mykje kunne gå gale når dei litikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene. reinen ville prøve å unnsleppe. I enden dreiv dyra mot innhegninga. Kunnska- NINA rapport 19. www.nina.no på båe rusene har det vore ein slags lang pen til fangstfolka var difor avgjerande og smal bås. I inngangen på desse ser vi Mikkelsen, Egil 1994: Fangstprodukter i viking- for kor mange dyr dei greidde å fange. tidens og middelalderens økonomi. Organisering i dag ein liten haug eller voll. Dette kan Når vi ser kor dyktige dei har vore til å av massefangst av villrein i Dovre. Universitetets ha vore fundamentet til ei slags rampe, konstruere sjølve massefangstanlegget, Oldsaksamlings Skrifter ny rekke nr. 18. Oslo. der reinen laut hoppe ned i fangstbåsen. så må vi rekne med at dei var minst like Det finst ei teikning av ei slik ”låvebru”, dyktige til å drifte det. Oppland fylkeskommune 2009: 800 år gammel trebit fra fangstanlegg i Hjerkinn skytefelt. Opp- som Barth kallar det, i si skildring av land fylkeskommune sin nettstad: http://www. massefangstanlegget på Bløyvangen i oppland.no/Fag-og-tjenester/Kulturvern/Aktuelt- Rondane (Barth 1996:90). Ein slik kon- Dersom nokre av lesarane av Vill- kulturvern/800-ar-gammel-trebit-fra-fangstan- struksjon ville sjølvsagt både hindre reinen har sett andre kulturminne, legg-i-Hjerkinn-skytefelt/ Sist besøkt 14.02.2010. reinen i å sjå den attlatne båsen før det eller formasjonar som dei lurar på Weber, Birte 1986: Vesle Hjerkinn – en fjellgård var for seint, samstundes som den har kan vere kulturminne, på si ferd i (?) med mange ben å stå på. Viking 1985/86. hindra dyr nedi å flykte attende. Hjerkinn skytefelt, vil vi gjerne ha Norsk arkeologisk selskap, Oslo. Dyra som kom inn i båsen, vart difor opplysningar om desse. Send gjerne ein e-post til henriette.aasen@opp- Upubliserte kjelder: ståande tett inntil kvarandre med små Upubliserte rapportar frå registreringane i Hjer- høve til retrett. Reinsdyr kan klumpe land.org, så vil vi forsøke å undersøke kinn skytefelt 2006-2009, ved mellom anna K. seg svært tett saman når dei er skrem- stadene i løpet av dei siste sesongane Tidemansen, I.S. Sandodden, L. Pilø, Ø.R. Ander- te. Dersom flokken var stor har nok med registreringar i skytefeltet. Vi tek sen og H. Aasen. ikkje tilhøva vore betre, fordi dyra bak vidare sikte på å arrangere ein open dag i skytefeltet når registreringsar- Opplysning om dateringsresultat frå masse- lett kunne ha pressa dei fremste fast i fangstanlegget på Verket på Slådalen i Lesja kom- fangstbåsen. Fangstfolka kan truleg ha beidet går mot slutten, for å presen- mune. Oppland fylkeskommune sitt arkiv. veksla på å jage fast dyr i båe rusene, tere funna knytt til den eldste bruken viss flokken var stor. Dersom ein fangst- av dette området på Hjerkinn. 42 2010 Eg ser dei - i syningom... Tekst og foto: Per Jordhøy Men er dei alltid eins å sjå, slik Ivar Aasen hevdar i diktet? Det kjem sjølvsagt an på kva ein legg i det. Sikkert er det iallefall at fjella våre opptrer i ulike forkledningar til alle årstider. Og bra er det, slik at sysnsopplevinga ikkje er akkurat den same på kvar fjelltur.. Sikkert er det også at ”dei gamle gode kollarne, dei standar like traust” – og at ”dei gode gamle nutarne dei gjera Sommarblåner mot Sølnkletten hugen glad”…

Hauststemning ved Gjendehøe

Desembersol over Snøhetta

43 2010 Ottadalen villreinområde

Av Arne Nyaas Mesteparten av Ottadalen Nord ligger Fostringsflokk i Ottadalen Nord fotografert Ottadalen villreinområde er delt innenfor grensene til Norges tredje stør- under kalvetelling i juni 2007. Foto: Arne i to: Ottadalen Sør og Ottadalen ste nasjonalpark, Reinheimen, som ble Nyaas Nord. Administrativt betraktes om- opprettet i 2006, mens Ottadalen Sør i rådene som én enhet. Nordområdet hovedsak ligger innenfor grensene til 2005, ble Ottadalen foreslått som ett av er på 3.246.000 dekar og sørom- Breheimen nasjonalpark, som ble opp- ni nasjonale villreinområder, sammen rådet på 1.510.000 dekar; totalt rettet i 2009. med Snøhetta, Knutshø, Rondane, Søln- 4.756.000 dekar. Ottadalsområdet Ottadalen topper lista over villrein- kletten, Forollhogna, Hardangervidda, er dermed det tredje største leveom- områder med prosentvis størst uberørt Nordfjella og Setesdal-Ryfylke. Senere råde for villrein i Norge - et område areal (Kilde: Skog og landskap, tabell har Miljøverndepartementet bestemt at som har jaktareal i tre fylker (Opp- 3.4 - år 2005). Hele 47,8 prosent av også Setesdal Aushei skal ha nasjonal land, Møre og Romsdal og Sogn og området regnes som uberørt. På andre- Fjordane) og ti kommuner (Skjåk, plass ligger Snøhetta med 38,6 prosent. Lom, Vågå, Dovre, Lesja, Rauma, Til sammenligning har Hardangervidda Norddal, Stranda, Luster og Stryn). 26 prosent uberørt areal. Jordhøy m.fl. Ottadalsområdet ble reetablert som påpeker følgende om Ottadalsområdet: villreinrområde i 1964. Siden jakt- - Et slikt tilnærmet inntakt fjellø- starten i 1967 er det felt 35.617 dyr kosystem vil i framtida representere et av ei samlet tildeling på 47.695. Det svært viktig holdepunkt og referanse- gir en fellingsprosent på hele 74,7. område i forsknings- og forvaltnings- Mange hevder at Ottadalsområdet sammenheng. er selve ”kronjuvelen” med god or- ganisering, gode jaktavtaler, gode Nasjonalt villreinområde overgangsordninger - og en fantas- I ”Villrein & Samfunn”-rapporten som tisk natur. ble overrakt daværende miljøvernmi- nister Knut Arild Hareide i februar

44 2010

status, så nå er Ottadalsområdet ett av ti Sletta, Olav Brøste, Hans Krogstad og Kart over Ottadalen villreinområde - det nasjonale villreinområder. Stig Aaboen. Resultatet ble ei bok på tredje største i landet - hentet fra DNs Det er nå iverksatt regionale plan- imponerende 290 sider, som dekket be- Villrein-kartklient. prosesser etter plan- og bygningsloven hovet for dokumentasjon og informa- for disse områdene. Per dato har plan- sjon. I dag er det få eksemplarer igjen prosessene kommet lengst for Rondane, av denne unike boka - og til jubileet i Hardangervidda og Sølnkletten. Dette 2014 skal det skrives ei ny bok med ho- er ”tunge” prosesser. For Ottadalsområ- vedvekt på de siste 25 årene. det ble arbeidet igangsatt høsten 2009. Tamrein - villrein Stor feiring i 2014 ”Opprettelsen av Ottadalen villrein- Ottadalen villreinområde har 32 rettig- område var i sin tid en meget stor sak, hetshavere. I 2014 skal 50-årsjubileet ikke bare lokalt, men også nasjonalt”, for etableringen av Villreinutvalget fei- påpeker Mølmen i forordet. Her sikter res. Dette blir samtidig ei feiring av 50 redaktøren til den mangeårige striden gode samarbeidsår innen Ottadalsområ- mellom tamrein- og villreininteressene, det etter reetableringen i 1964. en strid som Mølmen vier 30 boksider For å markere det 25. jaktåret etter til å skrive om. starten i 1967, ga Villreinutvalget i 1991 I ”NINA Rapport 227”, som kom ut boka ”Ottadalsreinen. Fra pil og bue i 2007 på oppdrag av Fylkesmannen i til lasso og gevær”. Det ble nedsatt en Oppland, skriver forfatterne Kjetil Be- redaksjonskomité på fem personer med vanger, Frank Hanssen og Per Jordhøy Øystein Mølmen som redaktør. De øv- blant annet dette om interessekonflikten I dag finnes det bare noen få eksemplarer rige i redaksjonskomitéen var Magnar villrein-tamrein: igjen av boka ”Ottadalsreinen” (1991)

45 2010

”Området har ei lang soge, og her som verdensarv), Espen Finstad (fyl- Bilde fra Lundadalen i Ottadalen Sør. Dette som i mange andre områder i Lang- kesarkeolog i Oppland) og Per Jordhøy er storbukkenes rike. I horisont, Holåbreen. fjella, har det vore mykje usemje om fra Norsk institutt for naturforskning Foto: Stig Aaboen det skulle vera tam eller vill rein. I tida (NINA). Anlegget ved Fellingvatnet frå ikring 1840 då den første tamreinen inngår som et viktig objekt i UNESCO- artikkel om tre større og tre mindre ru- kom inn til skipinga av villreinområdet prosjektet. sefangstanlegg samt to fangstgroprek- i 1964, var den opphavelege villreinen I “Villreinen 2009” har Per Jordhøy, ker fra Slådalen i øst til Lordalen i vest til dels neslakta med medvit, og dei få Runar Hole og Endre Hage en lengre (Reinheimen), et strekk på 35 kilometer. dyra som var att blanda seg med tam- rein. Den villreinstamma som finst i Ottadalen i dag, er difor sagt å vera tufta på tamrein.”

Rikt område på kulturminner Ottadalsområdet er svært rikt på kul- turminner. De mange dyregravene og andre kulturminner knyttet til fangst er et klart bevis på at villreinen har vært en sentral ressurs opp gjennom tidene. I løpet av årene er svært mange kultur- minner blitt kartlagt. - Øystein Mølmen har i dei tri bøkene ”Frå dyregraver til geværjakt i Rauma”, ”Jakt og fangstkultur i Skjåk og Finn- dalsfjellet” og ”Ottadalsreinen – fra pil og bue til lasso og gevær”, samla my- kje av denne kunnskapen. I dei seinare åra har det og vore ei meir systematisk kartlegging av fangstanlegga”, påpeker Bevanger, Hanssen og Jordhøy i ”NINA Rapport 227” (2007). Flere av fangstanleggene er også inn- gående beskrevet i tidligere årganger av ”Villreinen”. I årboka for 2007 (side 52 til 57) beskriver Per Jordhøy et større anlegg ved Fellingvatnet i Reinheimen. Dette anlegget ble i sin tid oppdaget av fangstminnegranskeren Øystein Møl- men. I ettertid ble anlegget studert og målt inn med GPS av Runar Hole (ar- keologistudent), Endre Hage (feltmed- arbeider), Anitra Fossum (fylkesarkeo- log i Vestfold), John Olsen (arkeolog Endre Hage noterer målene på en av de sirlig murte fangstgropene i Gravdalen. Foto: Per og prosjektleder for Villreinfangsten Jordhøy

46 2010

- Hausten 2008 vitja vi Gravdalen, Felte dyr og uttekne løyver frå 1967 sentralt i den austlege delen av Rein- heimen, for å finne og kartlegge eit av Felte dyr desse fangstanlegga. Etter å ha studert År Nordomr. Søromr. Sum Løyver Felling % dette, forstår vi godt kvifor fangstmin- 1967 264 317 83,28 negranskaren Øystein Mølmen kalla 1968 164 229 71,62 denne dalen for ”Fangstkulturens Mek- 1969 96 150 64,00 ka”. Ein annan lesjing og fjellmann, Rolf Sørumgård (no miljøvernrådgje- 1970 62 70 88,57 var i Lesja kommune), oppdaga anleg- 1971 271 332 81,63 get allereie på 1960-talet. Og slik er det 1972 336 381 88.19 gjerne, lokale fjellfolk er da levande 1973 288 370 77,84 opptekne av fjellhistoria si og har ei vell av av kunnskap om dette og hitt! skriver 1974 1139 1459 78,07 artikkelforfatterne. 1975 1390 1877 74,05 1976 1114 1814 61,41 Sikker og god jakt 1977 1485 1798 82,59 Siden jaktstarten i 1967 er det felt 35617 1978 1016 1221 83,21 dyr av ei samlet tildeling på 47695 i Ottadalsområdet. Det gir en samlet fel- 1979 813 1161 70,03 lingsprosent på 74,7, som rett og slett er 1980 803 1024 78,42 imponerende. I boka ”Ottadalsreinen” 1981 851 1188 71,63 fra 1991 funderer Peik Bendixen, davæ- 1982 967 1248 77,48 rende førstekonsulent i Direktoratet for naturforvaltning (DN) og sjøl en meget 1983 918 105 1023 1217 84,06 ivrig jeger, på hvorfor Ottadalsområdet 1984 664 73 737 877 84,04 ligger så høyt oppe på fellingsstatistik- 1985 814 79 893 1101 81,11 ken (s. 177 ). Her gir han noe av svaret: 1986 837 86 923 1200 76,92 - Jeg har for mange andre villrein- 1987 769 87 856 1202 71,21 områder framholdt at jaktavtalene og fellesoppleggene (redaktørs utheving) 1988 1043 75 1118 1309 85,41 er det som sikrer fellingsprosenten, 1989 806 151 957 1426 67,11 og har da gjerne henvist til Ottadalen. 1990 1375 159 1534 1776 86,37 Dersom lokale villreinforvaltere i større 1991 1126 264 1390 1762 78,89 grad ville prioritere å gjestejakte hos hverandre, ville kunnskapen om de en- 1992 1033 235 1268 1761 72,00 kelte områders fordeler og mangler på 1993 661 253 914 1350 67,70 kortere tid komme flere til gode. Otta- 1994 402 183 585 915 63,93 dalen har mye å lære bort. Av og til er vi 1995 637 168 805 985 81,73 på kollisjonskurs. Som da direktoratet 1996 425 175 600 856 70,09 iverksatte ordningen med villreinnemn- der, og Ottadalen villreinområde søkte 1997 499 230 729 1004 72,61 om å få slippe denne nyordningen! 1998 515 235 750 988 75,91 - Som sentral villreinforvalter slip- 1999 681 212 893 1146 77,92 per jeg da til et lite hjertesukk: Tenk 2000 735 200 935 1398 66,88 at nettopp det området som hadde lært oss mest om hvordan villreinforvaltning 2001 1051 202 1253 1604 78,12 skal og bør drives lokalt, ville ønske å 2002 1019 172 1191 1567 76,01 stå uten et lokalt offentlig forvaltnings- 2003 867 172 1055 1363 77,40 organ. Årsaken var iøynefallende. En 2004 693 135 828 1254 66,03 mente jo at her drev vi så bra at et nytt 2005 618 153 771 1195 64,52 organ bare ble dobbelkjøring og sløseri - sikkert mye rett i de betraktningene. 2006 511 158 669 1006 66,50 Likevel håper jeg at dersom det en dag 2007 507 153 660 1080 61,11 virkelig står om å bevare villreinens le- 2008 479 132 611 886 68,99 veområder mot annen kommersiell ut- 2009 444 166 610 828 73,67 nytting av fjellet, da vil villreinnemnda som offentlig organ med den myndighet 2010 som de har fått seg tillagt, vise seg å Totalt 35617 47695 74,67 være best skikket til å slå ring om reinen i norsk natur på tvers av lokale utnyt- Kilde: Ottadalen villreinområdes nettside: www.villreinomraadet.no v/Knut Granum

47 2010

Viktig jegerkontrakt Villreinjakta i Ottadalsområdet er nøye regulert i avtaler mellom rettighetsha- verne og jegerne, og Ottadalen var tid- lig ute med å innføre ordningen med jegerkontrakt. Det skjedde i 1994. I dag har de fleste villreinområdene tatt i bruk denne ordningen, hvor partene før jakt inngår en forpliktende avtale som regu- lerer jakta og jaktutøvelsen, og hva som kommer til å skje eksempelvis ved feil- skytinger. Ottadalen har følgende typer jakt- kort: Fritt dyr (alle kategorier dyr), bukk under 55 kilo, bukk under 40 kilo/simle uansett vekt - og kalv. Felling av vok- sent dyr (over ett år) på kalvekort, gir 1000 kroner i gebyr, felling av simle på ”bukk under 55 kg” gir 500 kroner i ge- byr. I tillegg ilegges ”kjøttovervektge- byr” på vektbegrensende kort, herunder kalvkort. For de første fem kiloene er gebyret 70 kroner per kilo, for seks til ti kilo overvekt må jegeren betale 100 kroner per kilo, for elleve til femten kilo overvekt er ekstraprisen 150 kroner per kilo og for femten kilo eller mer i over- vekt er ekstraprisen 200 kroner. Spesielt for Ottadalen er presiserin- gen i jegerkontrakten om at villreinut- valget kan utelukke jegere fra jakt i føl- gende tilfeller: · Jegere som har rettskraftig dom el- ler har vedtatt forelegg/bot for ulovlig Det største villreingeviret som noen gang er målt i Norge, kommer fra Ottadalsområdet. jaktutøvelse, utelukking i min ett år. Kåre Simahaug felte storbukken på 129 kilo ved Skartid i Ottadalen Nord i 1968. 22 år · Vektoverskridelse over 15 kilo, uteluk- senere (1990) ble geviret målt til 1080,1 poeng. Foto fra ”Villreinen 1991”: Jon J. Meli king i ett til to år. · Brudd på kveldsjakt-/nattjaktforbud, tingsinteresser. Det er nemlig et faktum 100 meters avstand, og klemte på buk- utelukking i ett til to år. i det moderne Norge at alle utnyttings- ken som vart liggende. Det var en stor · Manglende innsending av kjeve/kort, planer som omfatter vår utmark, skal bukk, ja, spekklaget var like tjukt som utelukking i ett år. måles i arbeidsplasser - og arbeidsplas- handknokene mine. Da vi veide opp Spesielt er det også at jegerne hen- ser ser ut til å være det viktigste i norsk kjøttet, stoppet vekta på 129 kilo, fortel- stilles på det sterkeste til ikke å bruke politikk på kort sikt. ler Simahaug, som fortsetter: sambandsutstyr som en del av den ak- - Vi ville gjerne ha med oss hele dy- tive jaktutøvelsen. Ville legge igjen geviret ret på én tur, derfor sa jeg til de andre Mange jegere med kort på storbukk el- at vi kaster honnet! Men de lét på det, Ønsket vinterbestand ler fritt dyr, er svært opptatt av geviret. at honnet skulle være med hjem, og slik Ottadalen har 1800 dyr som ønsket vin- Men det var ikke lesjingen Kåre Sima- ble det. terbestand på nordområdet, og 700 vin- haug da han krøp innpå villreinflokken Praktgeviret fra Ottadalen Nord top- terdyr som ønsket bestand på sørområ- ved Skartind i Ottadalen Nord i august per fortsatt NJFFs statistikk over de det (400 på sørøstområdet og 300 dyr på 1968. Tidligere mangeårig redaktør av største villreingevirene i Norge. På lista sørvestområdet), totalt 2500 dyr. Villreinen, Jon J. Meli, besøkte Sima- over de 50 største er det i tillegg til Si- I minimumstellingen som ble gjen- haug 22 år senere. Noen hadde overtalt mahugs praktgevir, syv fra Ottadalen, nomført den 19. januar i år ble det fo- lesjingen til å stille geviret på ei lokal 38 fra Forollhogna, 1 fra Tolga Østfjell, tografert og opptelt 1729 vinterdyr på utstilling på Lesja. Simahaug lot seg 1 fra Norefjell-Reinsjøfjell, 1 fra Snø- nordområdet. Helikoptertellingen sam- overtale og hentet fram geviret som så hetta og 1 fra Setesdal Ryfylke. Andre- me dag på sørområdet viste 550 dyr på langt hadde ligget i uthuset. Gevirmå- plassen på lista er et Forollhogna-gevir sørøstområdet og 214 på sørvestområ- lingen førte Simahaug rett inn på Nor- målt til 1075,7 poeng. Espen Kongelf det, totalt 2493 dyr. Tellingen karakte- ges-toppen: felte denne bukken ved Tjuvholtangen riseres som meget vellykket og viser at - Jeg valgte meg ut et dyr på omkring i 1993. forvalterne i Ottadalsområdet har vill-

48 2010

reinstammen under kontroll. mot samme flokken. Alle vet at flokken Jaktsituasjon i Ottadalen Nord. Jegeren lar trolig legger på sprang etter det første seg ikke stresse. Foto: Per Jordhøy ”Bedre villreinjakt”-prosjektet skuddet. De som ikke rekker å skyte, I februar 2009 kom rapporten ”Bedre kan få nye timer med stilling mot dyra. kelte jeger. 75 % av jegerne ønsket en jakt på hjort, elg og villrein” i regi av Under villreinjakta påvirker jegerne ordning der en kunne jakte på hveran- Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) hverandres jakt. Hjorte- og elgjegerne dres kort. 2/3 av jegerne mente det ville og Direktoratet for naturforvaltning har et avtalt og koordinert samarbeid. gå lettere med fellingen dersom en ut- (DN). Rapporten baserer sine konklu- Villreinjegerne er avhengig av at andre videt antallet fellesjaktdager mellom sjoner på fire separate undersøkelser og jegere kan lese og forstå jaktsituasjonen områdene. 12000 skudd mot hjortevilt. Undersø- og at de tar hensyn til hverandre selv En nærmere studie av fellesjaktda- kelsene som inngår i rapporten, er ”Be- om de er konkurrenter. I mange tilfel- gene i Ottadalen Nord for 2006 og 2007 dre hjortejakt 2003”, ”Bedre hjortejakt ler skjer ikke det. 1 av 5 villreinjegere viser at antallet rapporterte episoder 2004” (etterundersøkelsen), ”Bedre elg- sier at de det siste året opplevde at an- med uheldig jegeroppførsel øker på jakt 2005”, ”Bedre villreinjakt 2006” og dre jegere brøt inn i deres stilling mot slike dager. Noe av effekten kan skyldes ”Bedre villreinjakt 2007”. I villreinjakt- dyr. Like mange opplevde at andre je- at jegerne er nærmere hverandre på fel- undersøkelsene deltok jegere i Snøhetta gere prøvde å presse dyra i en bestemt lesjaktdager og at uheldige episoder blir og Ottadalen, som sammen leverte i alt retning. I slike situasjoner opplever observert av flere. Dette problemet vil 1068 svar. Primus motor for samtlige jegerne et ytre press som øker antallet trolig variere mellom år, alt etter vær og undersøkelser var Tore Andestad, mens bom- og skadeskudd. Eiendomsstruktur reinflokkenes trekk og størrelse. En ut- DN og Fylkesmannen i Møre og Rom- og valdorganisering i villreinfjellet kan videlse av antallet fellesjaktdager bør dal (viltforvalteren) bekostet undersø- påvirke grad av konkurranse og samar- derfor trolig kombineres med tiltak for å kelsene. beid. spre jegerne og bedre samarbeidet mel- Generelt er det slik at antallet ikke- lom dem.” Ni av ti jakter alene dødelige skudd øker når jegerne har få Du finner alt om disse viktige jeger- I kapitlet om ”Jaktform og villreinjakt” dager igjen av jakta. Jegere med flere undersøkelsene på www.bedrejakt.no. skriver Tore Andestad følgende: kort og ingen flere dager tilgjengelig ”Jegerne samarbeider under hjorte- for jakt, har det høyeste antall bom- og Hvor søke jakt i Ottadalen? og elgjakta. I villreinjakta er jegerne i skadeskudd. En tar forbehold om at tall- For utenbygds er det sikrest å søke hovedsak konkurrenter. Litt over halv- grunnlaget for jegere med få dager igjen Skjåk Almenning, som utgjør en stor parten av villreinjegerne drar til fjells er lavt. del av Reinheimen nasjonalpark med sammen med kjente. Men ni av ti jak- Villreinjegerne mener at bedre orga- tilstøtende landskapsvernområder, og tet alene når skuddet gikk. Flokkene er nisering av jakta ville gjøre det lettere størstedelen av Breheimen nasjonal- ofte synlige og flere jegere trekker dit. I for dem å ta ut dyra. Dette kan i tilfelle park. Skjåk Almenning er Norges stør- 1/3 av skuddtilfellene stilte andre jegere redusere det indre stresset hos den en- ste bygdealmenning med sine nesten to

49 2010

millioner dekar. Administrasjonen har politiet at etaten ville nedprioritere res- Dyr på beitetrekk i Ottadalen Sør. Foto: tilhold på Bismo. sursbruken på villreinjaktoppsyn. I til- Per Jordhøy Bygdealmenningen har ei utmerket legg til å miste oppsynslederen, mistet nettside, hvor interesserte reinsjegere Ottadalsområdet også tilgangen til poli- finn Roald, 6300 Åndalsnes. Sekretær kan søke direkte via nettet. Årets søk- tifrekvensen på sambandet. var Knut Granum, 2690 Skjåk nadsfrist gikk ut den 3. mai, men for Villreinutvalget skriver følgende i neste års jakt er det bare å klikke seg årsmeldingen for 2009: - Villreinutval- Rettighetshavere inn på: www.skjak-almenning.no. Legg get valgte da selv å finansiere, organi- Dette er listen over rettighetshavere merke til at fristen for jaktpakker er noe sere og lede oppsynet i villreinjakta. Se- (antall årsmøtestemmer i paranters): tidligere. kretær og oppsyn Knut Granum ble satt Luster Fellesområde (7), Stryn Et begrenset antall kort selges også til å lede korpset og den daglige opp- statsalmenning m.fl. (3), Geiranger av Finndalen statsallmenning, 2680 synstjenesten. Villreinutvalget hadde grunneigarlag (2), Geiranger Aust Jakt- Vågå og av Lordalen statsallmenning, i planleggingen og i selve gjennomfø- område (2), Valldal villreinområde (7), 2665 Lesja. ringen av oppsynstjenesten et godt sam- Muldal jaktområde (1), Herdal Grunn- Det kan også være muligheter for arbeid med Statens naturoppsyn (SNO) eierlag (1), Øvre Rødal-Kaldhusseter kort hos noen av de private rettighetsha- ved Esben Bø og Skjåk lensmannskon- (3), Nedre Rødal jaktområde (2), Voll verne. Ta kontakt med villreinutvalgets tor ved Torstein Frøise. Når det gjaldt statsalmenning (1), Grytten statsal- sekretær, Knut Granum, for nærmere samband fikk oppsynskorpset tilgang menning (4), Kabben/Hånådalen (2), oppslysninger, på epost: til SNOs frekevenser. Dette sambandet Fremmer Brøste sameielag (2), Tunga [email protected] var noe mangelfullt i 2009, men antas sameie (2), Øverdalen grunneierlag (1), å være utbygd til å dekke det meste av Medalen grunneierlag (1), Vermedalen Felles oppsynskorps villreinområdet i kommende jakt. jaktområde (1), Lesjaskog Heimrast (4), Ottadalsområdet har et velfungerende 2009-jakta i Ottadalsområdet resul- Lordalen statsalmenning (12), Lesja og godt utbygd oppsynskorps, som terte i to anmeldelser, mens ti saker ble Heimrast (3), Dovre Vestside Grunnei- uavhengig og uanmeldt opererer uten oppgjort på stedet (OPS-saker). erlag (2), Finndal statsalmenning (5), hensyn til grunneier, kommune- og fyl- Jønndalen og Lefinna grunneierlag (1), kesgrenser. Landets tredje største vill- Villreinutvalgets sammensetning Skårvangen grunneierlag (1), Nordhe- reinområde berører ti kommuner, tre Ottadalen villreinutvalg hadde følgende rad bygdealmenning (1), Nordherad fylker og fire politidistrikt (Gudbrands- sammensetning i 2009: statsalmenning (1), Slådalen jaktområ- dal politidistrikt, Nordmøre/Romdal Stig Aaboen, 2690 Skjåk (leder), de (1), Vårdalen statsalmenning (1), Lia politidistrikt, Sunnmøre politidistrikt Lars B. Tordhol, 2666 Lesja (nestleder), grunneierlag (1) og Skjåk Almenning og Sogn og Fjordane politidistrikt). Petter Gjerdet, 2693 Nordberg, Per Inge (37); totalt 112 stemmer. Helt siden villreinjaktstarten i 1967 har Skotte, 2668 Lesjaskog, Ola Skrinde, oppsynslederen vært en politimann til- 2690 Skjåk, Gunnar Holum, 2662 knyttet Gudbrandsdal politidistrikt. For- Dovre, Olav Hermansen, 6868 Gaupne, andringen kom i 2009. Da signaliserte Svein Gjørva, 6216 Geiranger og Dag-

50 2010 - Villreinutvalget viser veg i det interkommunale samarbeidet

Tekst og foto: Arne Nyaas av fellingskvote samme dag: 650 dyr i Ottadalsområdet kan se tilbake på et nytt, Ottadalen Nord og 210 dyr i Ottadalen godt årsmøte, denne gangen på Hotell Aak Sør, totalt 860. i Åndalsnes. Villreinutvalget i Ottadalsområdet På Nordområdet vil kvoten ligge på jobber meget godt. Det viste årsmø- 650 til 700 fellingstillatelser de nær- rende bildevisning av Vegard Lødøen, tet på Åndalsnes lørdag 24. april meste årene. På Sørøstområdet har inn- revisor av yrke, men også jeger, frilufts- 2010. Med jaktareal i tre fylker og vandring de senere årene, enten fra Sør- mann og fotograf. I 1999 ble det utsatt ti kommuner kan interessene være vestområdet eller fra Vest-Jotunheimen, 50 tamrein kjøpt i Røros-traktene, i om- motstridende, men rettighetsha- ført til en vekst i vinterstammen. ”For rådet ved Trollstigen. Lødøen har fulgt verne løser eventuelle uoverens- å følge stammens områdebruk - der dyrene og han har dokumentert utvik- stemmelser på en konstruktiv og utvandring kan være et scenario - vil lingen siden slippet. Beiteforholdene god måte. - Det har vært trivelig villreinutvalget la denne vinterstammen i området er meget gode, og det antas å være med. Jeg setter stor pris på ligge på cirka 500 dyr noen år fremover, som sikkert at de største simlene nå har disse årene, og ikke minst samar- deretter en gradvis nedgang til cirka 400 ei slaktevekt på over 60 kilo. Problemet beidet. Villreinutvalget viser veg i vinterdyr igjen. Her vil kvoten ligge på er hard predasjon av jerv og kongeørn. det interkommunale samarbeidet. 150 til 200 fellingstillatelser de nær- Før kalving i år telte stammen 27 dyr. Her går ting rimelig greit, uten meste årene”, skriver villreinutvalget Fire dyr gikk med i ras i løpet av vin- konflikter, påpekte veteranen Lars i årsmeldingen. På Sørvestområdet teren. På det minste har stammen vært B. Tordhol, som takket for seg etter ønsker villreinutvalget å gradvis øke nede i 18 dyr etter utsettingen for 11 år mange gode utvalgsår. vinterstammen til cirka 250 dyr, og en siden. Ottadalsområdet har avviklet et nytt ytterligere økning dersom Nordvest- En annen som var invitert til Ån- godt årsmøte, denne gangen på Hotell området tas i bruk igjen. Her vil kvoten dalsnes, var Øystein Landsgård, leder i Aak, som har bakgrunn i ærverdige Aak ligge på 25 til 50 fellingstillatelser de Villreinrådet i Norge. Landsgård takket Hotel fra 1850, som blir regnet som det nærmeste årene. for invitasjonen med å gi ei grundig ori- første turisthotellet i Norge. Her møttes entering om arbeidet som gjøres i regi villreinutvalget og villreinnemnda til En sterk fagdel av Villreinrådet, ikke minst de årlige innledende møter fredag kveld, slik at I årsmøtet på Åndalsnes var det avsatt utgivelsene av årboka VILLREINEN. alt lå til rette for et effektivt årsmøte på rikelig med tid til orienteringer, og ikke Landsgård oppfordrer alle rettighets- formiddagen lørdag, samt godkjenning minst ei meget interessant og impone- havere til å distribuere årboka sammen

51 2010 med jaktkortene, ei ordning både grunn- eiere og jegere vil dra stor nytte av. En slik ordning vil samtidig sikre framti- dige utgivelser av årboka. Raymond Sørensen, fagkonsulent ved Norsk Villreinsenter Nord på Hjer- kinn, orienterte på sin side om det fore- stående arbeidet som skal gjøres for å kartlegge den ytre biologiske grensen for villreinens leveområde i Ottadals- området. Tilsvarende arbeid er allerede gjort i Rondane, Sølnkletten, Hardan- gervidda, Setesdalen og Forollhogna, mens arbeidet i Ottadalsområdet og Nordfjella starter i 2010. Deretter står Snøhetta og Knutshø for tur. - Miljøverndepartementet har bedt fylkeskommunene utarbeide fylkesdel- planer for en helhetlig forvaltning av fjellområder som er spesielt viktige for Tamrein - villrein Esben Bø får ros for innsatsen i Ottadals- villreinens framtid i Norge. Her inngår Breheimen nasjonalpark ble opprettet i området. - Du er et eksempel til etterfølgel- kartleggingsarbeidet som en viktig del, 2009. I forvaltningsplanen, som det nå se for andre ansatte i SNO-systemet, mener og vi har fått oppdraget av Direktoratet arbeides med, krever villreinutvalget at veteranen Kåre Brøste (84) fra Verma. for naturforvaltning, opplyste Sørensen problematikken tamrein-villrein i Lom- som samtidig understreket at jobben seggområdet tas inn i regelverket for med kartleggingen er rent faglig. Der- verneområdet. Innspillet har sin årsak i etter blir det opp til politikerne å be- det som skjedde i mars 2009, da tamrein stemme. tilhørende Lom Tamreinlag i flere dager - Det er vanskelig å tegne inn den oppholdt seg utenfor konsesjonsområ- biologiske yttergrensen for villreinens det og på villreingrunn tilhørende Skjåk leveområde, men det har gått bra i andre Almenning, som anmeldte saken. An- områder, og det vil det sikkert gjøre i meldelsen førte til en sak i Forliksrådet, Ottadalsområdet også, mente Raymond der partene ble enige om å holde seg Stor og flott ”Trollstig-simle”. Se flere av Sørensen som i tillegg til å tegne alle hundre prosent til en intern varslings- Vegard Lødøens bilder på www.foto.no kartene, også skal være sekretær for avtale. Villreinutvalget frykter likevel at prosjektgruppa. tamrein skal blande seg med villreinen, og har sendt brev til fylkesmennene i - Du er en fornuftig mann Oppland og Sogn og Fjordane. Esben Bø, som er ansatt i Statens na- - Dagens avtale mellom Lom Tam- turoppsyn (SNO) med lokalkontoret reinlag og Skjåk Almenning synes ikke i Lom som base, og som utfører na- å gi villreinen godt nok vern, og kom- turoppsyn i Oppland og Sogn og Fjor- mende forvaltningsplaner for Breheim- dane og i tillegg har det regionale rov- en må omfatte regelverk som beskytter viltansvaret i Oppland, fikk fortjent ros villreinen og dens bruksområder. Sta- etter sin orientering om SNOs innsats i tens naturoppsyn (SNO)/vernemyndig- Ottadalsområdet i 2009. Rosen kom fra hetene må tillegges oppgaver med tilsyn 84 år gamle Kåre Brøste fra Verma. av Lomseggområdet og oppfølging av Lars B. Tordhol valgte å si nei til gjenvalg - Vår kontakt med SNO lokalt har brudd på regler/forskrifter, krever vill- etter mange års innsats i villreinutvalget, vært dårlig, men du har forstått for- reinutvalget i brevet som ble sendt noen og ble behøring takket av utvalgsleder Stig valtningsoppgava di. Du samarbeider uker før årsmøtet, og som det ble orien- Aaboen (til høyre). bra, og er et eksempel til etterfølgelse, tert om i møtet på Hotell Aak. mente veteranen. - Skal vi få til noe, må minst to parter Enstemmig gjenvalgt som leder ha et positivt utgangspunkt. I Ottadals- Stig Aaboen fra Skjåk nyter stor tillit området går samarbeidet av seg sjøl, som leder av villreinutvalget. Aaboen svarte Bø. var på valg, og ble enstemmig gjenvalgt. - Jeg er enig med Kåre. Esben er en Enstemmig var også valget av Tore fornuftig mann, og vi samarbeider godt, Hemli fra Lesjaskog, som ny nestleder påpekte Stig Aaboen, leder i villreinut- etter Lars B. Tordhol, som ikke stilte til valget. gjenvalg etter mange års innsats. Øvrige Mektige Romsdals-fjell dannet den ytre i villreinutvalget, se oversikten side 50. rammen for årsmøtet på Hotell Aak.

52 2010 Reetablering av en villreinstamme i Luster sin del av Breheimen

Jonathan E. Colman (1, 2) kant tilbakegang. De eldste sporene et- på tur innom Luster kommune. Marte Synnøve Lilleeng (2, 3) ter villreinfangst i området går så langt I 1997 ble det gjort forsøk på å eta- 1 Biologisk Institutt, Oslo tilbake som til 5500 år f. Kr., mens det blere stammen på nytt ved utsetting av 2 Inst. for Naturforvaltning, Ås er en overvekt av fangstminner bygget rein. Dyrene forsvant samme vinteren 3 Naturrestaurering AS, Høvik betydelig senere enn dette. Man kan og blandet seg sannsynligvis med vill- fortsatt se tydelige tegn etter tidligere ti- reinstammer i nordøst. Per dags dato er ders fangst. På 1900-tallet ble den opp- det kun noen streifende bukker som be- Villreinen har forsvunnet fra Lus- rinnelige villreinen redusert til en liten søker området om sommeren og høsten. ter kommunes del av Breheimen. stamme i nordøst og ut mot Romsdalen Hvorfor skjedde dette? Ja, det er i nordvest på grunn av omfattende tam- Mål mest sannsynlig menneskeskapte reindrift. Så langt vi kjenner til er det Motivasjonen for å reetablere en vill- påvirkninger som ligger til grunn. ikke gjort registreringer av villrein i reinbestand er flersidig: Opplevelsen av Kan vi gjøre noe med disse nega- vinter- og vårsesongen i området på mer å møte villrein på fjellet, jaktmuligheter, tive endringene av økosystemet? I enn 40 år, med få unntak på midten av tradisjoner og gleden av å vite at Luster- Luster utredes nå mulighetene for 1990-tallet. fjellene er et fullverdig norsk fjelløko- reetablering av villrein til fjellom- Studieområdet grenser til villrein- system betyr mye. Vi er avhengige av rådene hvor den har vært en natur- områder i nord og nordvest, og områder å bevare våre økosystemer som intakte lig nøkkelart siden steinalderen. med forvillet tamrein både mot sør og også i fremtiden for at de skal fungere øst. Typisk for Luster kommune er et dynamisk og kunne tilpasse seg ytre på- Bakgrunn og lokalitet klima med mye nedbør, der vinterforhol- virkning. Brukere av fjellområdene kan Luster kommune, Fylkesmannen i Sogn dene i fjellet domineres av mye snø og se en verdi i seg selv bare ved å vite at og Fjordane og en lokal arbeidsgruppe usikker beitetilgjengelighet. Antallet av det finnes villrein på fjellet, uten at man har ytra ønske om å få villreinen tilbake rovdyr, i hovedsak jerv, har vært økende selv nødvendigvis ser reinen. til fjellene mellom Sognefjellsveien og i området, særlig de siste 10-15 årene. Villreinen fungerer som en paraply- Jostedalsbreen (heretter kalt ”studieom- Det jaktes stadig villrein i de nordlige rådet”). Her har det i tidligere tider vært deler av området, det er da i hovedsak Villreinen hører hjemme i Breheimen i mye rein, men bestanden har hatt mar- dyr fra Ottadalen Sør-stammen som er Luster. Foto: Einar Ese

53 2010

art. Det betyr at man ved reetablering og Om reetablering Studieområdet grenser til villreinområder i optimal forvalting av artens leveområ- Vi har sett mange eksempler på gjen- nord og nordvest, og områder med forvillet der også tar vare på store arealer og er nomførte reintroduksjoner og innfø- tamrein både mot sør og øst. Kart: Lilleeng/ med på å restaurere hele økosystemet. ringer av arter. DN og NINA driver et Colman Mange endringer har skjedd i dette avlsprosjekt og utsetting for å reetablere • Området må ha stor nok bærekapa- økosystemet de siste 30-40 årene og si- fjellreven til norske fjellområder, rein sitet og variasjon til at den reintroduser- den sist gang det var en bærekraftig vill- har blitt satt ut flere steder, blant annet te villreinbestanden kan være levedyk- reinbestand her. Dette være seg vann- Lærdal-Årdal, Trollstigen, etc. Dette er tig over tid. kraftutbygginger, hytter, tamreindrift, altså ikke et unikt prosjekt, men fortsatt • Det er ofte nødvendig å restaurere antall av rovdyr og klima, nasjonalpark, mener vi og arbeidsgruppen at det er eller forbedre leveområdet før man gjør turisme, og mer. Resultatet av disse viktig. en reintroduksjon. endringene, samt dagens og fremtidens Ethvert reetableringsprosjekt er av- • Naturlig rekolonisering fra nærlig- situasjon vil ha stor betydning for mu- hengig av mange ulike faktorer for å gende populasjoner vil være den minst lighetene for suksess ved et eventuelt oppnå det ønskede resultat. Det første kontroversielle formen for restaurering reetableringsforsøk for villrein i Luster. man bør spørre seg er derfor: Hvorfor av villrein i Luster siden denne formen Utredningen for reetableringsmulig- forsvant arten i utgangspunktet? Har for reetablering ofte er lettere å få til hetene setter søkelys på områdets forut- forholdene som eventuelt forårsaket ut- rent økologisk og lettere å akseptere for setninger for en stabil villreinstamme. ryddingen av reinen i Luster-Breheimen allmennheten og myndighetene. Suk- Herunder belyses naturgrunnlag, se- blitt endret slik at et reintroduksjonsfor- sessen av naturlig rekolonisering av- songavhengig beitegrunnlag, klima, søk nå har gode sjanser for å lykkes? Er henger av mange faktorer. Størrelsen nærliggende bestander av både vill- og økosystemet åpent for naturlig rekoloni- på kildepopulasjonen og avstanden til tamrein og deres spredningsmekanis- sering i dag? Har forholdene endret seg denne, samt demografiske parametre, mer, husdyr, rovdyr, menneskelige akti- eller er det sannsynlig at de vil endre seg spredningsrate og spredningsdistanser viteter, turisme og inngrep/utbygginger i en retning som er ideell for den frem- setter begrensninger for reinens evne til i området, forvaltning og jakt. Målet er tidige overlevelsen til reinen? Dersom å rekolonisere nærliggende områder. å gjøre rede for, vurdere og rangere ak- ikke svaret på disse spørsmålene er et • For å øke sannsynligheten for en tuelle metoder for reintroduksjon, slik at definitivt ja mener vi at man bør bruke vellykket reintroduksjon bør individene sannsynligheten for et vellykket resul- penger og tid på noe annet. bare settes ut i habitat og landskap som tat blir størst mulig dersom reetablering Noen viktige faktorer å vurdere ved tilfredsstiller reinens spesielle krav. settes i gang. reetablering: Grundige undersøkelser av habitatets

54 2010

egnethet bør gjennomføres for å finne av genetisk drift og innavl er ofte pro- Villrein fotografert i 2009 ved Austdalsvatn de geografiske lokalitetene som er best blemer når grunnleggergruppa er liten. og Austdalsbreen. Foto: Einar Ese egnet for utsetting av dyr. Dette er vist også hos arter med livshis- • Populasjonen hvor individene skal torietrekk som i utgangspunktet skulle samfunnet vil man sannsynligvis ikke hentes fra bør velges med omhu. Ideelt minimere tap av genetisk variasjon. For ende opp med et positivt resultat av pro- sett bør de være så nært genetisk be- reinsdyr er dette ikke et sannsynlig pro- sjektet. slektet som mulig opp til den populasjo- blem, men man bør likevel være proble- nen man vil restaurere. Når det gjelder met bevisst. Reetablering i Luster? reinsdyr så vil vi påstå at atferdsmønster • Reintroduserte dyr bør overvåkes Bevanger m. fl. vurderte i 2007 (NINA er det viktigste utvalgskriteriet. og/eller undersøkes av veterinær for å rapport 227) at reintroduksjon av rein til • Antallet individer som settes ut i unngå at smittsomme sykdommer spres området vil være krevende. Det at det reintroduksjonsforsøk må ikke være for inn til området. ikke ser ut til å være gamle simler med lavt. Grunnleggerindividene er sårbare • Vi må ikke glemme det sosioøko- ”kunnskap” om beiteområda i studie- for de samme utryddingstruslene som nomiske aspektet og bekymringer som området medfører at spontantrekk eller naturlig små populasjoner: miljøend- assosieres med reintroduksjoner. Når opptak av gamle trekk til området er ringer, demografisk stokastisitet, innavl, det er nødvendig, og dette gjelder nes- mindre sannsynlig. Likevel har vi sett at predasjon og for høyt jaktuttak fra men- ten alltid, bør man gjøre sosioøkono- gamle trekkveier kan gjenopptas i rein- nesker. For å redusere perioden hvor den miske studier for å sette søkelyset på stammer selv etter mange år uten denne introduserte reinen er utsatt for disse betydning, kostnader og fordeler av tradisjonen. risikofaktorene bør det primære målet reintroduksjonsprogrammet for lokal- Værforhold og da særlig snødybde, være å ha maksimal populasjonsvekst i samfunnet. Hva er viktigst for samfun- som er viktig i forhold til tilgjenglig- den første fasen. Dette kan oppnås ved å net? Hvilken effekt vil restaureringen het av beitene, vil sannsynligvis være sette ut mange individer i høykvalitets- ha på økosystemet? Vil det bli negative avgjørende for om reinen holder seg i habitat. Vekstraten økes også ved å sette interaksjoner med beitende husdyr eller området, eller om de trekker til de mer ut individer i den mest reproduktive al- vil antall rovdyr i området øke på grunn nedbørsfattige områda i øst mot Gud- deren. For en haremdannende art som av de reintroduserte reinsdyrene? Vil brandsdalen. Sommerbeitet i Lusters rein bør kjønnsratioen forskyves sterkt i man kunne se økonomiske fordeler el- del av Breheimen er meget godt og be- retning av simledominans for å få en så ler ulemper ved et vellykket prosjekt? tyr et stort potensial for betydelig økt høy vekstrate som mulig. Dersom restaureringen eller reintroduk- beitebruk. Snørike vintre med relativt • Tap av genetisk variasjon som følge sjonen av reinen ikke støttes av lokal- oseanisk klima gjør at vinterbeitet er

55 2010 lite tilgjengelig og derfor er vinterbeitet den begrensende ressurs. Likevel tror vi at beitegrunnlaget kan være stort nok til å opprettholde en villreinstamme, men størrelsen og potensialet må utforskes før man kan etablere et fornuftig og ba- lansert forvaltningsmål. I gunstige vin- tre vil områdene i Luster være attrak- tive beiter. En viktig funksjon for dette området vil være å avlaste beitepresset i Skjåk og gi reinstammene i øst god tilgang på luftingsplasser også i framti- den, da tilgangen på insektfrie soner ser ut til å kunne bli mer sparsom. Et større og sammenhengende villreinområde mellom Ottadalen i nord og Luster i sør kan tenkes å være mer lik den ”opp- rinnelige” villreinutbredelse og areal- bruk fra gammelt av. Hvis ikke dagens rovviltforvaltning endres radikalt vil ikke rovdyrbestan- dene være store nok til å ha en signifi- kant effekt på villreinens overlevelse i området. Noe tap kan man regne med, men det er en del av villreinens verden og fjellets økosystem. Disse artene har ko-evolvert og er en viktig årsak til rei- nens naturlige atferd. De nærliggende bestander av villrein kan skape utfordringer i form av utveks- ling av dyr mellom bestandene. Konse- Villreinen har vært en nøkkelart i Lusters fjellverden siden steinalderen. Foto: Einar Ese kvensen av dette avgjøres av hva slags rein som reintroduseres til Luster. dalen-sør vil kunne få stor betydning for tuelt å introdusere forvilla tamrein. Ved Menneskelige inngrep og aktiviteter den naturlige spredning av villrein mot vedtak om å bruke forvilla tamrein bør har påvirket det totale arealet med til- Luster-fjellene fra nord og nord-øst. Ar- man se til villreinområder med noen- gjengelige villreinbeiter i dette områ- beidsgruppen sammen med forvalterne lunde samme egenskaper som Luster- det, men vi tror dette ikke er av så stor fra Ottadalen er i ferd med å organisere fjella. Produksjonen må være stor nok betydning i forhold til reetablering hvis akkurat dette. i de aktuelle villreinområdene til at om- menneskelig ferdsel fortsetter på dagens rådet tåler at man flytter ut de ønskede relativt lave nivå. Dersom det senere, Mulige metoder for reintroduk- dyrene. for eksempel når villreinen har trukket sjonen av villrein i Luster Dersom man først skal sette ut rein til inn i Luster, viser seg at det bør settes området bør man sette ut relativt mange. inn tiltak mht ferdsel (eks. omlegging 1) Utsetting Hovedvekten bør være på simleårskal- av stier), må det være åpning for dette. En metode for å få tilbake villreinstam- ver, og det kan være best å sette de ut på Jakta er av avgjørende betydning. men i Luster er utsetting. Et naturlig sein høst for at dyrene skal være unge Skal man etablere en sunn og naturlig spørsmål her er hva slags rein man skal nok. villreinstamme i området må rein som innføre til området. Kan villreinområda er på vei til å trekke ut til området fre- rundt Breheimen akseptere en eventuell 2) Naturlig spredning des også under jakta. Det er opplagt at innblanding fra den utsatte reinen uav- Den minst inngrepskrevende og mest dagens jakt langs grensen til Luster- hengig av hva slags avstamming disse økologiske metoden for reetablering fjellene fjerner eller forstyrrer reinsdyr har? Det kan tenkes at rein som flyttes av villrein er ved naturlig spredning som potensielt er med på en naturlig fra områder hvor det er langt mellom fra nærliggende villreinområder. Her er reetablering av området. Disse reins- sesongbeiter fortsatt vil vise vilje for det Ottadalen Sør-stammen som er den dyrene representerer den fremtidige lange trekk. Dette kan øke risikoen for aktuelle kilden. For å framprovosere en bruken av området og vil potensielt bli at reinen forsvinner fra området. Derfor naturlig spredning av villrein må antall tradisjonsbærere i flokken som lærer an- vil det være bedre å sette ut tamrein som individer i Ottadalen Sør-stammen økes dre reinsdyr til å bruke Luster-fjellene. nå bruker relativt små områder og med over tid. Det kreves dermed et redusert Samtidig legger de luktsporet dit vi vil noenlunde samme beitegrunnlag. jaktuttak i Ottadalen Sør og særlig langs at flere rein skal følge etter. Å frede en Det kan se ut til at myndighetene grensene mot Luster kommune. Når sone for jakt langs grensen med Luster- ønsker å stramme inn på utsetting av kunnskapen om trekkveier har dødd ut i fjellene og et godt stykke inn mot Otta- tamrein og det kan derfor være mer ak- bestanden kan det ta mange år før et nytt

56 2010 trekk oppstår tilfeldig. Her vil antagelig fått inn tradisjonsbærere i flokken med Oppsummering vindretning, snøforhold og forstyrrelser kunnskap om disse områdene er det Vi mener at det er et godt grunnlag for i de kommende år spille en avgjørende større sjanse for at prosjektet gir ønsket å få reetablert villreinen i Lusters del av rolle. resultat. Breheimen og en reintrodusering kan Fra andre villreinområder ser vi at Ved utsetting, kan det være et alter- absolutt gi vellykkede resultater i dette randsonene ofte bare blir brukt når vill- nativ å gjerde inn et stort område som området. Dette vil kreve en plan for de reinstamma er stor. Ved lavere popula- reinen får bevege seg fritt innenfor, slik tiltakene man velger, økonomiske res- sjonstetthet ser man ofte at reinen i ho- at det ikke vil være mulig for reinen å surser og krever samtidig lokal vilje vedsak oppholder seg i kjerneområdene. trekke ut av området. Dette gjerdet bør til å gjennomføre de tiltakene som blir Vi ser fra historien at det i hovedsak er i stå lenge nok til å sikre at reinen eta- valgt. Det viktigste ”passive” tiltaket er perioder med høy bestandstetthet at det blerer kalvingsområder og tradisjoner å stoppe jaktuttaket av rein i grenseom- forekommer migrasjon mellom de ulike for bruk av området før man lar dyrene rådene til Luster kommune. stammene, selv om vi i dag ved hjelp av bevege seg helt fritt. Valg av område for GPS-teknologi har registrert hyppigere inngjerding må gjøres med omhu. Det tilfeller av migrasjon enn tidligere antatt må inneholde egna kalvingsland, snø- Dette er et utdrag fra: Colman, J.E. & (eksempelvis mellom Setesdal øst og fattige vinterbeiter og samtidig tilgang M.S. Lilleeng. Under bearbeidelse. Re- vest (NINA dyreposisjoner)). En økning på snøfonner/breer i sommerhalvåret. etablering av villrein i Luster kommune. i bestanden i nordøst tilsier at sannsyn- Det kan være hensiktsmessig å ha Naturrestaurering AS Rapport. 34 sider. ligheten blir større for at populasjonen en viss frekvens av gjeting /oppsyn de sprer seg til per i dag ubrukte områder. første åra etter at rein er etablert i stu- Korrespondanse: Er det så slik at et ubrukt område dieområdet. Gjeting vil være aktuelt på [email protected] er ensbetydende med et ubrukelig om- særskilte steder der en forventer at rei- [email protected] råde? Nei. Ubrukte områder kan i visse nen kan komme til å trekke ut av om- tilfeller forklares av at tradisjonen for rådet, og en gjeter vil kunne til en viss bruk av området har dødd ut. Villreinen grad drive dyrene til områder som er er i høyeste grad en kulturbærer - ikke godt egnet for årstida. Slik vil sjansen bare i betydningen som et symbol for je- for at dyrene trives og blir værende i ger- og sanker- menneskenes kulturhis- området øke. torie, men villreinen bærer selv en viss Det kan diskuteres om dyrene skal form for kultur innen sin egen stamme. fôres om vinteren, slik som man gjør Reinens trekkmønster er i mindre grad med elg, hjort og rådyr i visse områder. genetisk nedarva og i større grad lært at- Vinterforing kan være en effektiv måte ferd. Det er kunnskap som overføres fra å få rein til å bli i området ved naturlig de gamle, erfarne simlene til de yngre spredning. individene - vi kaller det kulturoverfø- Selv om disse tiltakene ikke er natur- ring innen flokken. lige vil de være med på reetableringen Ved økt populasjonsstørrelse i nord- av villreinsbestanden i studieområdet øst vil dyr tilslutt trekke over til Luster/ og er dermed starten på tilbakeføringen Breheimen. Værforhold de første vin- til et fullverdig norsk fjelløkosystem. trene etter at dyrene selv har trukket ut til området vil være avgjørende for hvorvidt dette blir benyttet som helårs- område eller bare som sommerbeite. Dersom vi får noen vintre med lite snø og nedising er sjansen stor for at det eta- bleres tradisjon også for kalving i dette området. Dette er antagelig avgjørende for at stamma skal bli værende i områ- det.

Viktige forbedrende tiltak Uansett hvilket alternativ man ender opp med må visse tiltak innføres for å få et vellykka resultat. All ferdsel i om- råder med aktuelle kalvingsplasser bør forbys i perioden mai - juni. I gode vin- terbeiteområder kan man også vurdere å flytte eventuelle turstier. Turisthytter kan flyttes eller stenges i de mest kri- tiske periodene av året. I det man har

57 2010 Tamreindrifta på Hardangervidda

Av Per Jordhøy og Olav Strand, Norsk var med og gjorde tilhøva vanskelege institutt for naturforskning (NINA) for tamreindrifta. ”Skrubben var enkelte aar saa talrik, at det var umulig at holde styr paa dyrene”. Det var særleg van- Menneske og rein har levd saman skeleg i periodar med talrik ulvebestand i områda på Hardangervidda det kombinert med vintrar med mykje laus meste av perioden etter siste istid. snø. Ikring 1860 var all tamrein borte, Ein lang periode med veiding og utan ”en liten flok i Møsstrandens sogn fangst, deretter ein gradvis over- i Telemarken” (Hirsch m.fl. 1911). I alt gang til meir jordbruk og beitebruk hadde det til no påviseleg vore 2 hovud- – og i nyare tid ein overgang til utsetjingsbolkar av tamrein, den fyrste i meir fritidsbruk og oppleving. I alle perioden 1783-1810 og den andre i pe- tidlegare bruksperiodar har reinen rioden 1837-1850. vore ein sentral mat- og nærings- ressurs for folk ikring vidda. I den- Samane kjem ne artikkelen skal vi sjå nærare på Fleire samefamiliar slo seg til med tam- reindriftsperioden og på det største reinflokkar på Hardangervidda på denne selskapet Opdal Renkompani. tida. Flokkane deira ”trengte seg ind paa andres eiendom og sætrer og fremkaldte Fjellsamen Nils Andersen med kona en sterk opinion mot tamreinhold og Margrethe flyttet i 1903 fra Bykle til Uvdal Til Røros etter tamrein navnlig mot nomadernes inntrengen med sin reinsflokk, her med sønnen Anders På slutten av 1700-talet starta ein ny sydover”. Samstundes hadde samane i 1909 etter at de hadde begynt å gjete bolk i menneska sitt tilhøve til reinen på lært dei fastbuande mykje om tamrein- for Opdal Renkompani. Foto: Buskerud Hardangervidda. Ein tok til med tam- haldet, noko som hadde stimulert rein- Fylkesfotoarkiv reindrift, først i liten skala og seinare i drifta i bygdene kring Hardangervidda. stort omfang. Den fyrste ein veit som Felleslappelova av 1883 innførte på Hardangervidda (Fjellbeitekomiteen initierte reindrift på Hardangervidda var prinsippet om reinbeitedistrikt, med eit nemner at ”Prof. Collet” jamvel berekna Kristofer Sjursen Hjeltnes frå Ulvik. I lovtillegg i 1897. Dette fremja føreset- villreinbestanden til 16000 dyr). Det var 1779 drog 2 av hans karar frå Eidfjord nadene for ”lokal tamreindrift”. Ein del nok semje om at villreinbestanden had- til Røros for å kjøpa tamrein. Dei kom samer måtte da finne seg nye beiteom- de auka merkbart etter fredninga like et- attende med 100 dyr (tamrein) til Veig- råde og ”denne lov satte store bøter, like ter århundreskiftet. dalen, truleg i 1782 (Enerstvedt 1993, op til 1000 kroner, for nomadiske lap- Hirsch m.fl. 1911). Det blir nemnt at per, som beitet paa anden mands grund Status ved århundreskiftet 1800-1900 ”Til aa passe dyrene hadde man faat en utan særlig tilladelse eller hjemmel i Tamreinstatus 1911 iflg. Fjellbeitekomi- finnekone ved navn Lucie og hendes nogen av de søndefor Søndre Trond- teen i LD var: Hardanger reinkompani søn Zacharias til aa følge med, gjete og hjems og Hedemarkens amter liggende heldt 900 tamrein i Halnesameiget og melke dem; man tænkte ogsaa aa lave landsdeler” (Hirsch m.fl. 1911). I tida nordre del av Eidfjord almenning. Eid- reinsdyrost”. I 1786 fortalte biskop som no fylgde kom det framleis man- fjord reinkompani heldt om lag 1000 Neuman at reinsdyra trivdes godt, og ge samer både til Hardangervidda og tamrein i den søre delen av Eidfjord al- at dei etter ikring 18-20 år hadde auka Setesdalsheiane, men det var ofte van- menning. Thorsrud reinkompani heldt til ein flokk på omlag 400 dyr, ”uagtet skeleg for dei å få leigd seg nok beite. om lag 1200 tamrein i Opdals almen- der aarligen slagtedes en del og solg- Usemje og konfliktar i samband med ning og ”Aasbøfjeldenes stølsmarker” tes”. Etter kvart vart det etablert fleire reinbeiting på uleigd grunn var vanleg. (vinterbeiter). Opdal reinkompani heldt mindre selskap og kjøpt inn fleire dyr Lokale bygdefolk var heller ikkje fram- 2800 tamrein (sjå neste avsnitta). Tinns frå mellom anna Hallingdal (Hirsch and for tanken med sjølve å drive med reinkompani heldt om lag 600 tam- m.fl. 1911). På grunn av mange eigarar tamreindrift og etter kvart vart det skipa rein ved Møsvatn og vest for Mårvatn. vart det usemje både mellom desse og til mange tamreinselskap. Ikring 1911 Loftstukompaniet heldt om lag 800 gjetarane, slik at ”finnekonen og hendes var det minst 7 slike på Hardangervidda tamrein i Skarbuterrenget. Raulands – søn forlot Harang og drog hjem igjen til mellom Bergensbana og Haukelivegen, Telemarkens reinkompani heldt om lag Finnmarken” (Rørostraktene). og eit utrekna tal dyr på om lag 11 300 4000 tamrein i fjella mellom Vinje og mot 11 975 i 1907. Fjellbeitekomiteen Kvennadalen. Fjellbeitekomiteen (Hir- Ein vanskeleg start (Hirsch m.fl. 1911) påpeikar at talet kan sch m.fl. (Red) LD 1911) påpeikar at Med blanda hell vart det gjort ei rekkje vere noko usikkert og at berekna tal vill- røynslene deira tilsa at sommarbeitene forsøk på tamreindrift både på og ikring rein på Hardangervidda i 1911 var på var rike, men at vinterbeitene var mini- Hardangervidda i åra frametter. Dårleg ikring 10 000 dyr. Dersom dette stemte mumsfaktoren for tamreinen, og ”syn- tilsyn og noko sjukdom, samt ulveplage var det på denne tida over 20 000 rein tes mangesteds aa være utnyttet til det

58 2010

ytterste”. slutten av 1800-talet. Enerstvedt (1993) Problema vart etter kvart store for rein- nemner at det allereie fyrst på 1890-talet drifta, noko dette avisutklippet frå Dram- Opdal Renkompani vert stifta mellom anna var sommarbeite i områ- mens Tidende i 1956 tydeleg viser. Tamreindrifta i dei nordaustlege delane det frå Imingdalen og vestetter og vin- av Hardangervidda og tangeareala her terbeite kring Grønnuten vest for Hein. at OR vinteren 1910-1911 hadde dyra var nok meir lagleg stilt i så måte. I des- Han nemner vidare at kalvinga den fyr- på vinterbeite i Reinsjøfjell austafor se områda kring Nore og Uvdal hadde ste tida truleg gjekk føre seg i Imingse- Tunhovdfjorden, og at flokken deira var det vore lite tamreindrift med samisk terdalen opp mot Småge, og kanskje på på 2800 dyr. involvering. Her hadde fleire personer fjellstrekninga nordvestetter mot Kruke/ På vårvinteren 1914 vart bukkeflok- difor sysla med tanken om tamreindrift Solheimstulen. ken passa av 4 gjetarar og beiteområdet ei tid, og i 1890 vart Opdal Renkompani Allereie i 1891 tok det til å koma mel- var sør for Imingdalen mot Telemarks- stifta (heretter kalla OR). Tamreinflok- dingar frå andre reindriftselskap ikring grensa og seinare over til Småge. I byr- ken var i starten på 234 dyr (152 simler på vidda om at det var kome dyr frå OR jinga av juli vart dei flytta over Skjorte og 52 bukk). Fleire samer var leigd inn i deira flokk. Dyr på ”avvegar” ser ut og inn i Kaasadalen. Etter kalvemer- som gjetarar i føretaket så lenge drifta til å ha vore eit vanleg problem for alle kinga vart simleflokken (passa av 2 varte (1890-1957). Men jamvel dei reindriftselskapa i regionen (Enerstvedt gjeterar) leia frå Imingfjellområdet til hadde sitt fulle hyre med å halde styr 1993). I 1908 var det til dømes kome 60 Kaasadalen i byrjinga av juli og slege på flokken den fyrste tida, som kom frå dyr frå OR til Øvre Eidfjord Reinsam- saman med bukkeflokken der. Haukeliseter og hadde sterk trong til å lag, og motsett var det i 1909 kome 37 Ikring 1932 har truleg flokken vore returnera dit. Selskapet kjøpte opp man- dyr frå sistnemnte lag til OR sin flokk. på om lag 2000 dyr. Det vart i alle fall ge eigedomar med gode beiteområde på (Hirsch et al. (Red.) LD 1911) nemner merka 835 kalv dette året og ein rekna

59 2010

Årsmøtet i Opdal Renkompani på Brøstrud Nr 11. Odd Enerstvedt gard 24. april 2009 Nr 12. Julius O. Deinboll, styremedlem Nr 1. Per Harald Jensen Nr 13. Tore K. Vikan Nr 2. Ole Erik Sando Nr 14. Reidar Saatvedt, styremedlem Nr 3. Knut Bakke Deinboll Nr 15. Halvard Glesne, sekretær i selskapet Nr 4. Oddmund Deinboll Nr 16. Arne Gunnar Haugen, selskapets Nr 5. Erik Julius Deinboll styreleder Nr 6. Odd Krogh Nr 17. Borghild Grøtjorden, 1.varamedlem Nr 7. Tom Lars Tandberg, styremedlem Nr 18. Svein Endre Reiersen Nr 8. Per Støldal Nr 19. Harald Flaata, styremedlem Nr 9. Nils L Enerstvedt, styremedlem og Nr 20. Ingebjørg Vøllo nestleder Nr 10. Ragnhild Vikan Foto: Per Jordhøy

60 2010 at kalveluten grovt sett utgjorde 1/3 av grunn av snøras og andre ulykker, samt problematisk å halde fram med tam- flokken. noko sjukdom på dyra. reindrifta, ettersom villreinen var i sterk OR hadde ikkje nytta beite utpå Luf- auke på Vidda og trekte ut på Lufsjå- og Største skatteytaren i bygda sjåtangen, men i eit brev (utlån frå Gau- Dagalitangen i aukande grad. I 1956 OR var ei betydeleg næring i bygda og te Midtbøen) frå 1849 framgår at ”for hadde heile 950 tamrein forsvunne inn den største skatteytaren i ein lang pe- nogle Aar siden innkjøbte undertegnede i villreinflokkane. OR la så ned tamrein- riode. Selskapet initierte og andre til- Interessenter en Flok Reensdyr i Har- drifta i 1957. Vurdering av nye beite- tak. Trong for transport og omsetjing danger hvilke bleve hensatte til Græs- område var og på tale på denne tida, og av reinskjøt fremja tanken om vegsam- ning i Tessingdalen under Bevogtning”. beitekonsulent Aksel Tveitnes vart hyra band over Imingfjell i 1934. I eit brev Navnet på ”Interessentene” tilseier at inn for å vurdera beita i Sørkjeområdet frå OR til Uvdal kommune vart det sett mange av dei var grunneigarar på Luf- (Blefjell) og Dagalitangen. Sistnemnte fram forslag om oppstikking av veg frå sjåtangen og at dei truleg nytta beitet område fekk høg karakter, da Tveitnes Uvdal og over til Tessungdalen, og sel- her ein periode. meinte at vinterbeitepotensialet her var skapet baud til å halde gratis mannskap tilstrekkeleg for årtier frametter, for OR til utstikkinga mot at kommunen dekte Problem med samanblanding av vill- sin flokk (med dei siste åras dyretal). andre utgifter. rein og tamrein Opdal Renkompani er framleis i drift I 1940 framgår det av handsama Enerstvedt (2006) nemner at det i 1948 sjølv om dei ikkje lengre held tamrein. årsmøtesaker at villreinbestanden på var store problem med å halde villreinen Kompaniet eig og forvaltar betydelege Hardangervidda hadde auka slik at ein på avstand. Det er elles tydeleg at vill- fjellareal, der dei leiger ut hytter og jakt. fekk problem med å halde villreinen reinbestanden var i auke på denne tida, borte frå tamreinen, særleg vinterstid. og same kjelde held fram at det i februar Referansar På grunn av dette og noko slitte lavbeite 1953 var kome ”store villreinmasser” ut Hirsch, J. L., Lægreid, O. og Aasberg, på Imingfjell vart det no inngått avtale på Lufsjåtangen, heilt ut mot Eidsfjell. G. 1911. Innstilling frå Fjellbeitekomi- med grunneigarar i området Tøddølbei- Fornying av beiteavtala mellom OR og teen om Harangviddens utnyttelse LD. te mot Dagalifjell om leige av vinterbei- grunneigarane for Dagalitangen vart Centraltrykkeriet Kristiania 1911: 78s. te. Slakteplassen vart no flytta frå Sol- gjennomført i 1954, slik at denne vin- + vedlegg. heimstulen til Dagalifjell. Frå november terbeiteressursen framleis vart nytta av 1942 fekk OR også leige vinterbeite ut- tamreinflokken. Enerstvedt, L. 2006. Opdal Renkom- over på Dagalitangen. På denne tida var pani. 100 år 1890-1990. Saturn, Grafisk flokken truleg på ikring 1500 dyr. Gjen- Drifta nedlagt i 1957 kommunikasjon, Drammen 2006: 174s. nom åra hadde det vore noko avgang på OR såg på denne tid at det vart svært

61 2010

Nytt kartleggingsarbeid i Forollhogna

Av Per Jordhøy, Norsk institutt for lige bidrag om reinen sin arealbruk i Bildet over: Prosjektgruppa i full gang med naturforskning (NINA) og Raymond Forollhogna fra 3 kompetansepersoner kartarbeidet på Vollan gård, Kvikne 23. Sørensen, Norsk Villreinsenter Nord i området: Terje Borgos, Kåre Guldvik september 2009. Foto: Per Jordhøy (NVS Nord) og Jon J. Meli. Norsk Villreinsenter Nord v/ fagkon- nom den årlige bestandsovervåkning i I forbindelse med ny regional plan for sulent Raymond Sørensen er prosjekt- området. Dette er kartfestede flokk- Forollhogna er det behov for oppdatert koordinator og hovedansvarlig for kart- observasjoner fra minimumstellinger, beskrivelse og kartlegging av reinens arbeidet, mens NINA v/Per Jordhøy har kalvetellinger og strukturtellinger. Nå- arealbruk i dette villreinområdet. I 2009 ansvar for det faglige innholdet i rap- værende og tidligere oppsyn i området nedsatte Direktoratet for naturforvalt- porten. Hovedmålsettingen med dette har gjort en betydelig jobb med å gjen- ning (DN) ei prosjektgruppe som skulle arbeidet er å få kartfestet en oppdatert nomgå gamle oppsynsdagbøker og kart- trekke opp hovedretningen i dette arbei- ytre biologisk grense for leveområdet, feste observasjoner av villrein ved hjelp det og følge det opp frem til et ferdig med tilhørende funksjonskvaliteter i vid av et standardisert sett-rein skjema. I til- arealbrukskart med tilhørende rapport forstand. Dette skal forankres i en opp- legg blir det samlet inn data fra vårob- er ferdigstilt. DN, Statens naturoppsyn datert beskrivelse av kunnskapsstatus servasjoner av bukkeflokker og ulike (SNO), Fylkesmennene i Sør-Trønde- om villreinen i Forollhogna. Prosjekt- typer kvalitative data. lag og Hedmark, Norsk Villreinsenter gruppa legger vekt på sterk lokal invol- Arbeidet skal munne ut i en NINA- Nord, villreinnemnd og -utvalg i områ- vering, der mest mulig av kjent konkret Rapport, og den vil være tilgjengelig i det og Norsk institutt for naturforskning kunnskap blir framskaffet og benyttet, løpet av 2010. Arbeidet er et ledd i en (NINA) har vært representert i gruppa. slik at rapporten får geografisk forank- oppdatering av status i foreslåtte nasjo- Fjelloppsynsmenn, representanter for ring. nale villreinområder og tilsvarende kart villreinutvalget og rettighetshavere bi- Svært mye av de konkrete villreinob- og rapport ble laget for Rondane/Søln- drar med data og informasjon til rap- servasjonene som foreligger i dette pro- kletten i 2008. porten. Det blir ellers benyttet skrift- sjektet, er data som er innsamlet gjen-

Flyfoto 2010: Arne Nyaas

62