Vi Har Den Glede Å Invitere Til Festgudstjeneste I Skoger Gamle
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Vi har den glede å invitere T e m t til Festgudstjeneste i Skoger gamle kirke Søndag 14. september kl. 15.00 Vi feirer grunnlovsjubileet 1814-1014 Vi feirer grunnlovsjubileet 1814 og at Skoger gamle kirke var valglokale til Riksforsamlingen i 1814 Program: > Festgudstjeneste med historisk sus fra Skouger > Skoger Skolekorps og Chorisma deltar > Avduking av kulturminneskilt og fullmakt fra 1814 > På kirkebakken serveres 1814 suppe med hjemmebakt flatbrød Kom gjerne i bunad eller 1814 antrekk Svar ønskes innen 20. juli på mail til [email protected] ) Med vennlig hilsen Skoger Menighetsråd Jeg heter Torill Marie Jordbrek. Morfar var bror av lærer Broder Jordbræk. Så denne delen av slekta kommer fra Jordbræk gård. Jordbræk gård som ligger på det høyeste punktet på en morene fra istiden. Det er en meget gammel gård. I Skogerboka står det at Jordbræk gård var en av de første som ble ryddet i Skoger. I 1348 ble navnet skrevet "Jordbrekka", og det forteller at gården ligger høyt oppe på en bakkekam. Den første som er nevnt bosatt der er leilendingen Eirik fra 1593 til 1634. Hans Tollevsen overtok Jordbræk i 1755. Han deler den senere i to like deler : Nordre Jordbræk, bruksnummer 1 og Søndre Jordbræk, bruksnummer 6. Det var en 200 mål innmark og 400 mål skog på hver. Min tipptippoldefar Broder Hansen Jordbræk overtok Søndre Jordbræk og er stamfar til Jordbræk-grenen. Broren Tollev kom til Nordre Jordbræk (Skjeldrum). Derfra kommer Skjeldrum- grenen. Broder Hansønn Jordbræk ble født i 1762. Da han var 31 år giftet han seg med Marte Evensdatter Viulsrud. Hun døde 2 år senere. Broder giftet seg igjen som 33 åring med Maren Johanne Evensdatter Imjelt som var 19 år. De fikk 6 barn og var gift i hele 48 å r . Den eldste sønnen, Hans Brodersen Jordbræk ,min tippoldefar, ble født i 1797. Han kjøpte bruket for 900 spesiedaler av foreldrene om også fikk "føderåd" (kårbolig og ble forsørget). Da var han 32 år og faren 67 år. Hans giftet seg som 45-åring med den 24 år gamle Anne Marie Andersdatter fra Eiker. De fikk 5 barn. Den yngste ble født samme året som faren døde, i 1853. Det kan nevnes at min oldefar kjøpte bruket for 4060 spesiedaler, en stor verdiøkning sammenlignet med det min tippoldefar måtte gi for stedet. Brevet til "Norges regent Prints Christian Frederik", ble undertegnet av 12 av menighetens menn og av sognepresten og lensmannen. Det var en valgkomite som skulle finne den som skulle representere bygda i den videre prosessen med å finne utsendinger til Eidsvoll i 1814. Min tipptippoldefar Broder Hansønn Jordbræk og tippoldefar Hans Brodersen Jordbræk var to av dem som undertegnet. Da var de henholdsvis 52 og 17 år gamle. Tippoldefar Hans Brodersen Jordbræk døde i juli 1853, 56 år gammel. Tipptippoldefar Broder Hansen Jordbræk døde i desember 1853, 91 år gammel. Grubedriften i Bjørkåsen Av Ludvig Pedersen ET INDUSTRISAMFUNN VOKSER OPP Bjørkåsen Gruber starter opp Grubedriften i Bjørkåsen fikk sin opprinnelse før århundreskiftet da profesjonelle skjerpere meldte funn av edle bergarter i all beskjedenhet. Ingen visste da omfanget av funnet, og at det var så stort at det etter vært kom til å gi kommunen hundrevis av arbeidsplasser og en brå nyvekst fra bondebygd til grubesamfunn. Diamantboringene viste så store mengder kisforekomster at i året 1913 ble Bjørkåsen Gruber A/S stiftet, med anslått gruvedrift i 55 år fremover. Man kan vel gjette seg til at det ble mottatt som en guddommelig gave som kom dalende ned fra oven. Mottaker: Ballangen Kommune. Fra naturens side passet det godt med gruvedrift i Bjørkåsen. Børsvannet i nærheten ble brukt til vannforsyning og energikilde, og utskipningshavna lå bare 3-4 kilometer unna. Hele prosjektet var en fulltreffer på alle måter. De som satte inn kapital og dro igang grubedriften må ha tjent store penger. De våget og vant. Bjørkåsen Gruber A/S gikk igang. Det skulle bygges 50 boliger til arbeidere og funksjonærer. Verksteder; mekanisk, elektrisk, og snekkerverksted, støperi, laboratorium, lagerbygning, sykehus og administrasjonsbygning ble reist, og staller til hestene - trekkraften under anleggstiden. Ja, de satte til og med igang gårdsbruk, melkeproduksjon og griseavl. Hovedtanken bak var å gjøre seg helt selvstendig og uavhengig innom områder de mente å klare selv. I byggekjeden kom også dampbadet med dusj -også kalt folkebadet. Deretter fulgte grubebadet som var veldig romslig og godt utstyrt. Ingen behøvde å komme hjem kolsvart av grubestøv fra topp til tå. Fra da overtok grubebadet og sørget for det. Hjørnestensbedriften i kommunen vokste opp raskt; bokstavelig talt på edel fjellgrunn. Det ga trygghet for fremtiden. Den bunnløse fattigdommen rammet mange av innbyggerne som i periodevis måtte leve av fattigkassa og på næringsfattig kost i oppvekstårene. Det slår tilbake på kroppens motstandskraft og dermed øker risikoen for å pådra seg smittsomme sykdommer, blant annet tuberkulose som var den mest fryktede og som rammet befolkningen i alt for stor grad. Det ble forventet at grubebedriften kom til unsetning slik at levevilkårene kunne bedres også for den del av innbyggerne som levde under smalhans. Over lang tid foregikk det stor byggeaktivitet på overflaten av Bjørkåsen, samtidig som grunnleggingsarbeidet under overflaten gikk for fullt. Vertikalsjakt fra Høgbakken og ned knyttet fire etasjer nedover sammen med Martinstollen. Begge var viktige transportveier for grubegods og persontrafikk. Vertikalsj akten og det markant synlige Maskinhuset på Høgbakken var en smart løsning på transportproblemet. Vertikal sjakten fra Høgbakken og ned til Martinstollen var ca. 70 meter. Videre ned til etasjen Finnmark ca. 45 meter. Samme mellomrom var det mellom etasjene Troms, Nordland og Helgeland. I alt var gruben ca. 250 meter fra topp til bunn. 1 Første start øverst i etasjen Finnmark ble klargjort. Bryting av kismasser ble startet øverst og tømmes etter planen først. Det pågikk i årevis. Mektigheten mellom heng (tak) og ligg (bunn) var høyest, stedvis opptil 12 meter, mellom heng og ligg i Finnmark. På etasjene nedover sank mektigheten jo lengre ned en kom til den ikke var drivverdig. Slepsynkene fra etasjene Helgeland og dypere nedover bekreftet det. For de eldre måtte det være en fryd å se dette vel fikserte grubesamfunnet komme igang, og håpet for deres sønner for å få seg arbeid for kanskje første gang i livet økte. Hverdagen forandret farge fra mørk til en lysere fremtid for de fleste. Familien fikk troen tilbake og kastet med større lyst blikket fremover mot utdanning og arbeid. Grubeselskapet trengte faglært arbeidskraft som kunne overta etter de eldre etter hvert som de ville falle for aldersgrensen. Men den ufaglærte gruppen var størst. Det var mange å ta av og sjansene for å få jobb var små. I denne sammenheng satt grubeselskapets overstiger i en nøkkelrolle. Overstigeren var ansvarlig for å ansette nye folk for gruvejobb. Han var også engasjert for kommunen som fattigforstander for utdeling av mat og lapper. Overstigeren visste nøyaktig hvem som var mest trengende og som han kunne tenke seg å ta inn i gruvejobben. Regelen var at det skulle ikke være mer enn en i de store familier som kunne få grubejobb, og vedkommende måtte være behjelpelig med å forsørge familien, ihvertfall delevis. Å dele godene. Prinsippet var bra nok. På grunn av den store innflyttingen til grubesamfunnet Bjørkåsen, måtte lokalbefolkningen finne seg i større konkurranse om ledige jobber, også utenfor gruva. Faglærte søkere ble naturligvis foretrukket fremfor ufaglærte søkere. I funksjonærstaben var det greit. Der forlangtes det utdanning på forhånd, f.eks av grubeingeniører. Alle disse jobbene har små marginer å gå på. Et lite feilskjær kan forårsake store ulykker. Vi visste at grubeselskapet hadde bomsikre og høyt kvalifiserte ledere på alle poster. Derfor fungerte det hele som en klokke. Bjørkåsen forandret naturlig utseende. Fra lyngmark, kratt, knauser og bakkete terreng til tettbebyggelse. Idylliske grønne kjøkkenhager ble anlagt. Jord spadd opp til dyrking av poteter, grønnsaker og for blomsterbed. En flora uten like i omgivelsene. Kvinnen, som var mest jordnær i grubesamfunnet, hadde sitt ønskemål i å få kjøkkenhagen bedre enn naboens. Det mindre vakre vaskeriet kneiset høyt over grubesamfunnet som et varemerke -vidstrakt og synlig utover Ballangsfjorden i østlig retning. Maskinene der inne larmet øredøvende høyt og det samme gjorde verkstedene i klungen utenfor. Ingen kunne gjøre noe med det, bortsett fra å venne seg til støyen. Kommunen ble beriket med mange yrker på sine skattelister, den nyeste var grubearbeideren, den største gruppen blant mange andre. Noen forunte å kalle ham grubeslusk, den omflakkende rallar. Ingen av dem i Bjørkåsen var av den typen, dertil var mer stabile enn noen kunne tro. Vi var grubearbeidere i hverdag og fritid. Arbeidstiden var ubekvem og kunne nesten ikke bli værre med 8-timersskift formiddag, ettermiddag og om natten. Oppdreven høyt akkordtempo bak borremaskinene, håndlasting med krafse og brett, kislemping hver dag oppi en stor kasse av tykke jernplater med hjul på skinnegang, 40-50 meter til fyllkassa, for tømming. Det gjentok seg år etter år dypt der nede i de svarte grubeganger. Karbidlampen i hånden var både arbeidslys og englevakt. Ras eller steinblokker løsnet 2 ofte fra hengen, falt ned på den skråbratte liggen og kom susende med dunder og brak. Karbidlampen lyste opp og var vår reddende engel. Lynraskt kom vi oss i dekning mer enn en gang. Sykdommen “Stenlunge” Eldre grubearbeidere, mange av dem hadde stått på fra begynnelsen i 1914-15, var preget av slitet og støvet de hadde pustet inn i lungene gjennom årene. Man kunne se de var langsomme i bevegelsene og kortpusten alt etter hvor mange år de hadde jobbet i gruva. Før døde grubearbeidere uten at legen kunne stille sikker diagnose på hva dødsårsaken var, men helsedirektør Karl Evang klarte å finne hovedårsaken til den høye dødligheten. Det kom rett og slett av all tørrboringen nede i gruva.