Vi har den glede å invitere

T e m t

til Festgudstjeneste i Skoger gamle kirke Søndag 14. september kl. 15.00

Vi feirer

grunnlovsjubileet 1814-1014

Vi feirer grunnlovsjubileet 1814 og at Skoger gamle kirke var valglokale til Riksforsamlingen i 1814

Program: > Festgudstjeneste med historisk sus fra Skouger > Skoger Skolekorps og Chorisma deltar > Avduking av kulturminneskilt og fullmakt fra 1814 > På kirkebakken serveres 1814 suppe med hjemmebakt flatbrød

Kom gjerne i bunad eller 1814 antrekk

Svar ønskes innen 20. juli på mail til [email protected] ) Med vennlig hilsen Skoger Menighetsråd Jeg heter Torill Marie Jordbrek. Morfar var bror av lærer Broder Jordbræk. Så denne delen av slekta kommer fra Jordbræk gård.

Jordbræk gård som ligger på det høyeste punktet på en morene fra istiden. Det er en meget gammel gård. I Skogerboka står det at Jordbræk gård var en av de første som ble ryddet i Skoger. I 1348 ble navnet skrevet "Jordbrekka", og det forteller at gården ligger høyt oppe på en bakkekam. Den første som er nevnt bosatt der er leilendingen Eirik fra 1593 til 1634.

Hans Tollevsen overtok Jordbræk i 1755. Han deler den senere i to like deler : Nordre Jordbræk, bruksnummer 1 og Søndre Jordbræk, bruksnummer 6. Det var en 200 mål innmark og 400 mål skog på hver. Min tipptippoldefar Broder Hansen Jordbræk overtok Søndre Jordbræk og er stamfar til Jordbræk-grenen. Broren Tollev kom til Nordre Jordbræk (Skjeldrum). Derfra kommer Skjeldrum- grenen.

Broder Hansønn Jordbræk ble født i 1762. Da han var 31 år giftet han seg med Marte Evensdatter Viulsrud. Hun døde 2 år senere. Broder giftet seg igjen som 33 åring med Maren Johanne Evensdatter Imjelt som var 19 år. De fikk 6 barn og var gift i hele 48 å r .

Den eldste sønnen, Hans Brodersen Jordbræk ,min tippoldefar, ble født i 1797. Han kjøpte bruket for 900 spesiedaler av foreldrene om også fikk "føderåd" (kårbolig og ble forsørget). Da var han 32 år og faren 67 år. Hans giftet seg som 45-åring med den 24 år gamle Anne Marie Andersdatter fra Eiker. De fikk 5 barn. Den yngste ble født samme året som faren døde, i 1853.

Det kan nevnes at min oldefar kjøpte bruket for 4060 spesiedaler, en stor verdiøkning sammenlignet med det min tippoldefar måtte gi for stedet.

Brevet til "Norges regent Prints Christian Frederik", ble undertegnet av 12 av menighetens menn og av sognepresten og lensmannen. Det var en valgkomite som skulle finne den som skulle representere bygda i den videre prosessen med å finne utsendinger til Eidsvoll i 1814. Min tipptippoldefar Broder Hansønn Jordbræk og tippoldefar Hans Brodersen Jordbræk var to av dem som undertegnet. Da var de henholdsvis 52 og 17 år gamle.

Tippoldefar Hans Brodersen Jordbræk døde i juli 1853, 56 år gammel. Tipptippoldefar Broder Hansen Jordbræk døde i desember 1853, 91 år gammel.

Grubedriften i Bjørkåsen

Av Ludvig Pedersen

ET INDUSTRISAMFUNN VOKSER OPP

Bjørkåsen Gruber starter opp Grubedriften i Bjørkåsen fikk sin opprinnelse før århundreskiftet da profesjonelle skjerpere meldte funn av edle bergarter i all beskjedenhet. Ingen visste da omfanget av funnet, og at det var så stort at det etter vært kom til å gi kommunen hundrevis av arbeidsplasser og en brå nyvekst fra bondebygd til grubesamfunn. Diamantboringene viste så store mengder kisforekomster at i året 1913 ble Bjørkåsen Gruber A/S stiftet, med anslått gruvedrift i 55 år fremover. Man kan vel gjette seg til at det ble mottatt som en guddommelig gave som kom dalende ned fra oven. Mottaker: Ballangen Kommune. Fra naturens side passet det godt med gruvedrift i Bjørkåsen. Børsvannet i nærheten ble brukt til vannforsyning og energikilde, og utskipningshavna lå bare 3-4 kilometer unna. Hele prosjektet var en fulltreffer på alle måter. De som satte inn kapital og dro igang grubedriften må ha tjent store penger. De våget og vant.

Bjørkåsen Gruber A/S gikk igang. Det skulle bygges 50 boliger til arbeidere og funksjonærer. Verksteder; mekanisk, elektrisk, og snekkerverksted, støperi, laboratorium, lagerbygning, sykehus og administrasjonsbygning ble reist, og staller til hestene - trekkraften under anleggstiden. Ja, de satte til og med igang gårdsbruk, melkeproduksjon og griseavl. Hovedtanken bak var å gjøre seg helt selvstendig og uavhengig innom områder de mente å klare selv. I byggekjeden kom også dampbadet med dusj -også kalt folkebadet. Deretter fulgte grubebadet som var veldig romslig og godt utstyrt. Ingen behøvde å komme hjem kolsvart av grubestøv fra topp til tå. Fra da overtok grubebadet og sørget for det.

Hjørnestensbedriften i kommunen vokste opp raskt; bokstavelig talt på edel fjellgrunn. Det ga trygghet for fremtiden. Den bunnløse fattigdommen rammet mange av innbyggerne som i periodevis måtte leve av fattigkassa og på næringsfattig kost i oppvekstårene. Det slår tilbake på kroppens motstandskraft og dermed øker risikoen for å pådra seg smittsomme sykdommer, blant annet tuberkulose som var den mest fryktede og som rammet befolkningen i alt for stor grad. Det ble forventet at grubebedriften kom til unsetning slik at levevilkårene kunne bedres også for den del av innbyggerne som levde under smalhans.

Over lang tid foregikk det stor byggeaktivitet på overflaten av Bjørkåsen, samtidig som grunnleggingsarbeidet under overflaten gikk for fullt. Vertikalsjakt fra Høgbakken og ned knyttet fire etasjer nedover sammen med Martinstollen. Begge var viktige transportveier for grubegods og persontrafikk. Vertikalsj akten og det markant synlige Maskinhuset på Høgbakken var en smart løsning på transportproblemet. Vertikal sjakten fra Høgbakken og ned til Martinstollen var ca. 70 meter. Videre ned til etasjen Finnmark ca. 45 meter. Samme mellomrom var det mellom etasjene Troms, Nordland og Helgeland. I alt var gruben ca. 250 meter fra topp til bunn. 1 Første start øverst i etasjen Finnmark ble klargjort. Bryting av kismasser ble startet øverst og tømmes etter planen først. Det pågikk i årevis. Mektigheten mellom heng (tak) og ligg (bunn) var høyest, stedvis opptil 12 meter, mellom heng og ligg i Finnmark. På etasjene nedover sank mektigheten jo lengre ned en kom til den ikke var drivverdig. Slepsynkene fra etasjene Helgeland og dypere nedover bekreftet det.

For de eldre måtte det være en fryd å se dette vel fikserte grubesamfunnet komme igang, og håpet for deres sønner for å få seg arbeid for kanskje første gang i livet økte. Hverdagen forandret farge fra mørk til en lysere fremtid for de fleste. Familien fikk troen tilbake og kastet med større lyst blikket fremover mot utdanning og arbeid. Grubeselskapet trengte faglært arbeidskraft som kunne overta etter de eldre etter hvert som de ville falle for aldersgrensen. Men den ufaglærte gruppen var størst. Det var mange å ta av og sjansene for å få jobb var små.

I denne sammenheng satt grubeselskapets overstiger i en nøkkelrolle. Overstigeren var ansvarlig for å ansette nye folk for gruvejobb. Han var også engasjert for kommunen som fattigforstander for utdeling av mat og lapper. Overstigeren visste nøyaktig hvem som var mest trengende og som han kunne tenke seg å ta inn i gruvejobben. Regelen var at det skulle ikke være mer enn en i de store familier som kunne få grubejobb, og vedkommende måtte være behjelpelig med å forsørge familien, ihvertfall delevis. Å dele godene. Prinsippet var bra nok.

På grunn av den store innflyttingen til grubesamfunnet Bjørkåsen, måtte lokalbefolkningen finne seg i større konkurranse om ledige jobber, også utenfor gruva. Faglærte søkere ble naturligvis foretrukket fremfor ufaglærte søkere. I funksjonærstaben var det greit. Der forlangtes det utdanning på forhånd, f.eks av grubeingeniører. Alle disse jobbene har små marginer å gå på. Et lite feilskjær kan forårsake store ulykker. Vi visste at grubeselskapet hadde bomsikre og høyt kvalifiserte ledere på alle poster. Derfor fungerte det hele som en klokke.

Bjørkåsen forandret naturlig utseende. Fra lyngmark, kratt, knauser og bakkete terreng til tettbebyggelse. Idylliske grønne kjøkkenhager ble anlagt. Jord spadd opp til dyrking av poteter, grønnsaker og for blomsterbed. En flora uten like i omgivelsene. Kvinnen, som var mest jordnær i grubesamfunnet, hadde sitt ønskemål i å få kjøkkenhagen bedre enn naboens. Det mindre vakre vaskeriet kneiset høyt over grubesamfunnet som et varemerke -vidstrakt og synlig utover Ballangsfjorden i østlig retning. Maskinene der inne larmet øredøvende høyt og det samme gjorde verkstedene i klungen utenfor. Ingen kunne gjøre noe med det, bortsett fra å venne seg til støyen.

Kommunen ble beriket med mange yrker på sine skattelister, den nyeste var grubearbeideren, den største gruppen blant mange andre. Noen forunte å kalle ham grubeslusk, den omflakkende rallar. Ingen av dem i Bjørkåsen var av den typen, dertil var mer stabile enn noen kunne tro.

Vi var grubearbeidere i hverdag og fritid. Arbeidstiden var ubekvem og kunne nesten ikke bli værre med 8-timersskift formiddag, ettermiddag og om natten. Oppdreven høyt akkordtempo bak borremaskinene, håndlasting med krafse og brett, kislemping hver dag oppi en stor kasse av tykke jernplater med hjul på skinnegang, 40-50 meter til fyllkassa, for tømming. Det gjentok seg år etter år dypt der nede i de svarte grubeganger. Karbidlampen i hånden var både arbeidslys og englevakt. Ras eller steinblokker løsnet 2 ofte fra hengen, falt ned på den skråbratte liggen og kom susende med dunder og brak. Karbidlampen lyste opp og var vår reddende engel. Lynraskt kom vi oss i dekning mer enn en gang.

Sykdommen “Stenlunge” Eldre grubearbeidere, mange av dem hadde stått på fra begynnelsen i 1914-15, var preget av slitet og støvet de hadde pustet inn i lungene gjennom årene. Man kunne se de var langsomme i bevegelsene og kortpusten alt etter hvor mange år de hadde jobbet i gruva. Før døde grubearbeidere uten at legen kunne stille sikker diagnose på hva dødsårsaken var, men helsedirektør Karl Evang klarte å finne hovedårsaken til den høye dødligheten. Det kom rett og slett av all tørrboringen nede i gruva. Boreslammen fikk virvle fritt under boringen med boremaskiner som ble drevet av høyt lufttrykk. Selvfølgelig dannet det seg støvskyer av bergarter som inneholdt farlig støv som klistret seg fast i lungene og innkapslet seg der. Begynnelsen til “stenlungen” var da igang. Videre utviklet det seg til den fryktede silikosen.

Helsedirektøren satte derfor stopp for tørrboring i gruva. Heretter skulle all boring gjøres om til vannboring. Da forsvant støvet, presset av vann og lufttrykk, og ble til tynn velling. Denne overbevisende forebyggingen ga gruvearbeiderne mot og troen tilbake på sin arbeidsplass takket være “Karl den plettfrie”, som noen kalte ham. Jobben ble meningsfull og risikoen mindre. Det som ikke ble borte var stenlungen hos våre arbeidskamerater. De måtte leve med sin uelastiske stenlunge resten av livet uten noen erstatning for den helsesvikt de pådro seg hundrevis av meter under jorden. Mange av dem døde av tuberkulose.

Silikosen er den sykdomsart uten andre symptomer enn gradvis kortpusthet, og det over en tid fra ca.ti år og oppover. På min tid i gruva (seks år) merket jeg ikke noen symtomer på pusten. Kanskje seks år er for kort tid, og at vannboring allerede var pålagt å bruke. I vår bevissthet innså vi mer og mer hvor viktig det var å overholde påbudet om vannboring for egen helses skyld. Enkelte strossdrivere på etasjen lurte seg til tørrboring for å spare inn den ekstra tid det tok å koble vannslangen til uttaket, rulle slangen utover stenhaugen, et ordentlig drass. I det øyeblikket tenkte driveren å innvinne tid for å få litt ekstra kubikk kis til målingsdagen sist i måneden, som i mengde varierte mellom 3-400 kubikk og utgjorde grunnlaget for månedsoppgjøret.

I ett strosslag var vi syv i alt. En driver til å bore og sprenge ut den edle malm, og seks til lasting. To på hvert skift kjørte massen ut i fyllkassa. I gruva fulgte vi livets hovedregel: Vis forsiktighet; hvis ikke kan det koste livet. På dette grunnlag følte vi oss trygge i gruva. Gruva ble en god og ettertraktet arbeidsplass i en tid mange måtte leve på minste eksistensgrunnlag i hverdagen, noe som var trist for de som ble rammet.

Grubearbeideren hadde 16 timers fri døgnet til hvile og fritid. Sommer og vinteraktiviteter kunne alterneres og tilpasses etter behov. Så klart man gikk inn for det. Det var utrolig mye å velge mellom i et ungt og pulserende grubesamfunn med så mange kompetente folk på forskjellige områder i foreningslivet, f.eks innenfor idrett, ungdomslag, sangforeninger osv. Grubearbeidere i stort flertall fant seg godt til rette i foreningene. Det ga ham nærhet og trivsel i forsamlingen. I gruva var arbeidsplassene spredte og tempoet det mest dominerende. Det var ikke tid til lange oppholdene samtaler, bare i den halvtimelange spisepausen på brakka.

3 Ukene med nattskift krevde stillhet og ro om dagen for å sove de nødvendige timer. Kvinnens plikt var å sørge for at alle i leiligheten, inklusive barn, var stille. For husmoren eksisterte ingen 8-timersdag, men 12-14 timersdager med ansvar og omsorg i familielivet til alle døgnets tider. I familier der silikosen var kommet lengst blant de eldre grubearbeiderne, så hun for seg den samme situasjonen som hadde rammet andre. Etter mannens død måtte enken fraflytte leiligheten som var bundet sammen med grubearbeideren. Å befinne seg i den situasjonen kunne fort føre til angstfornemmelser og usikkerhet.

Streik Våren 1937 var en selsom opplevelse da vi i grubesamfunnet Bjørkåsen ble tatt ut i streik i bergverkene, og plutselig stanset hjulene. Larmen ble borte fra det mekaniske verksted, knusverket, vaskeriet, maskinhuset på Høgbakken og det lille iltre røyktoget fra siloen under vaskeriet med kisvogner til utskipningskaia i Ballangen. Alle våre støyende “varemerker” ga plutselig ikke mere lyd fra seg. Mylderet av mennesker innenfor og utenfor de nevnte steder ble borte. For oss på hybler 50 meter fra det hele kjente vi savnets trykkende innvirkning. Ja, grubesamfunnet lignet mye mer et spøkelsessted.

Det store savnet var og ble kompressor- og maskinhuset på Høgbakken. På hverdager sendte maskinhuset ut tidssignaler i lange fløytestøt for verksteder og skiftarbeiderne ute. De kom i intervaller klokka 06.00, 10.00, 14.00, 14.30, 18.00 og klokka 22.00. Tusenvis av ballangværinger fikk gjennom tidene stor nytte av de sterke tidssignalene -særlig de mange uten lommeur (Armbåndsur fantes ikke). Da vi sto midt oppi det virket det ikke så enestående, det bare hørte til et velordnet grubesamfunn som skulle fungere perfekt. Arbeidstid var fastklokket ga større effektivitet.

Sju lange uker skulle det gå skulle-det-gå-førenn vi kom tilbake til jobben, fattigere enn noen gang. I denne tiden tapte vi som ble tatt ut i streik mye penger. Forholdene var såpass bra i Bjørkåsen at vi kunne leve på det vi hadde tjent opp ennå en tid, for matvare- og forbruks-prisene sto stille. De erfarne grubearbeiderne mislikte streiken.

Noen hadde en aning om at det ikke sto så bra til i grubene andre steder i landet ettersom forhandlingene senere ble ført på lokalt plan og tilnærmingen kom igang. Bjørkåsen Grubearbeiderforening kom styrket ut av sine forhandlinger med grubeselskapet på lokalplan etter sluttfasen av forhandlingene. Protokollen viser at sjefsforhandler for fagforeningen, Adam Johansen, ble innkalt til møte hos riksmeglingsmannen i Oslo 19. og 20. mai hvor han fikk beskjed om at det var håpløst å fortsette streiken og at han heller burde sørge for stedlige forhandlinger med grubeselskapet. Forhandlingene kom raskt igang og allerede 28. mai ble det lagt frem resultater: Individuell timebetalin øker fem øre, akkordsatene forbedres, ukentlig forskudd opp fra 35 til 40 kroner. Avtalen sa videre at alle som hadde vært i streik kunne komme tilbake til den samme jobben de forlot i streiken.

Det var en komite på tre mann som ble valgt for å selvstendig forhandle med driftsledelsen sammen med lederen i fagforeningen Odin Øynes. I komiteen satt Hans Skogsvold, Alf Eliasen og Harald Gundersen. I tillegg til forbedringene nevnt ovenfor gikk elektrikerne opp i timelønn til samme sats som det Sulithjelma Gruver betalte sine elektrikere. Rørleggerne fikk bedret timebetalingen og det samme fikk relsleggerne.

På medlemsmøtet kom forslaget opp til stemmeavgivning. Skulle vi på bakgrunn av forhandlingsresultatet gi opp streiken eller fortsette? 4 Av 145 stemmer som ble avgitt i Bjørkåsen Grubearbeiderforening var 107 stemmer for , forslaget og 38 mot, samt en blank stemme. På landsbasis#^^#^W $$^^il^>me‘ner 'l du?) svarte ca. 65% ja og de resterende nei. Streiken var slutt og alle var ekstra glade. I juni var vi tilbake på arbeidsplassen nokså utarmet. Det tok ett par måneder med nedbetaling av lån og kreditter en skyldte til samvirkelaget og kjøpmannen for å komme tilbake til det nivået vi var på før streiken begynte.

Grubeselskapet satte frem krav om at årets ferie skulle inngå i streiketiden, og at feriepengene skulle utbetales samtidig med månedsoppgjøret. Foreningen ønsket derimot ikke en sammenkopling av ferie og arbeidskonflikt og awiste kravet. Amperhet forekom ikke mellom partene, men heller saklighet og forståelse for å ivareta interresser av felles betydning på en arbeidsplass hvor samhold ga styrke. Ferien og feriepengene kom til ønsket tid på sommeren og det ble en lykkelig ferie. Vi fikk kvittet oss med alle streikeproblemene som hadde hopet seg opp inne i oss, og vi som opplevde streik for første gang i livet var mange erfaringer rikere.

Utenfor gruva og i foreningslokalene var vi veldig opptatt av impulsgivende fritidsaktiviteter. En del valgte da å søke seg ut i den frie naturen der den aller største helseboten er å finne. Bedriftslegen mente det var en fin og forebyggende aktivitet: “Det eneste som hjelper mot kropslig forfall er å ta naturen i bruk. Jo mer, desto bedre. Den stimulans vi får i kroppen ute i frisk luft styrker forsvarsmekanismen og imuniteten, derigjennom oppnås større motstand av forebyggende art og vil kanskje forsinke støvdannelse i lungene”, begrunnet han. Da må man være villige til å ta i bruk de eldgamle tradisjoner. Fotturer, fisketurer, jakt og skiturer i skog og mark. Toppen av alt er å ta fjellturer over skoggrensen av og til der den aller friskete og reneste luften er. Vi som valgte å følge bedriftslegens oppskrift på fritidsaktiviteter merket snart at lungekapasiteten og yteevnen økte. Gruvejobben gikk unna lekende lett i det høye tempoet. Vi ble mindre anpusten og anspent og mye mer opplagt.

De store taperne i eldregruppa med nedsatt helse kunne ikke tenke seg å gå denne omveien for styrking av helsa. Dengang de var i vår alder, for mange år siden, var de intetanende om at den jobben som de var så glad i og som ga gode levekår, gradevis svekket kroppen til det værre. I kjølevannet av det kom de dødelige sykdommene. Mange av kameratene måtte gi tapt og vandret bort. Mange liv hadde antagelig vært reddet i Bjørkåsgruva hvis den unge, fremadstormende legen, helsedirektør Karl Evang tidligere hadde kommet til løsningen; forebyggingen av silikosen. Men ingen i verden kunne gjøre noe med, eller ljeme støvdannelsen i lungene. Lungesyken var i gang.

Idretten delt i to leirer Vi følte et drawback ved at idretten i gruvesamfunnet var delt i to leirer. Arbeideridrettslaget og idrettslaget “Bal”. Ledelsen i Bal kom fra grubeselskapet med lederstillinger i de forskjellige avdelingene og fra lærerstanden. Bal var såkalt “borgelig”. Arbeideridrettslaget ble ledet av dyktige menn utfra vår egen kameratkrets. De hadde den fordelen å alltid ha nærkontakt med sine medlemmer. Jeg husker godt da Bal ble stiftet først i tretti-åra og at jeg tidlig ble medlem. Sammen med Ingvald Olsen fikk jeg jobb med å opparbeide idrettsplassen. Bare en gang ble jeg mobbet for mitt medlemsskap i et borgelig idrettslag. Siden det forekom det ikke noe mobbing. Idrettslig følte jeg meg godt ivaretatt i Bal.

For at trimaktiviteter skulle få ny glans over seg måtte de politiske skillelinjer rotfestet i idrettsmiljøet vekk. Slik føltes det for oss som sto midt opp i det og hadde et bein i hver 5 leir. Idrettsutøverne ønsket så inderlig vel at det ikke skulle eksistere noen skillelinjer i idrettsmiljøet preget av politikk. Å få bort skillelinjene mellom to leire er ikke gjort over natten, det kan gå år og dag, og imens gikk vi og ventet og håpte, og fortsette som før.

Kommunens bedriftslege dr. Mathisen sto for kommunens innbyggere sentralt og var i en periode leder i Bal. På våre kanter var det nytt at en lege viste så stor entusiasme ved å ta på seg ansvaret for et idrettslag. Som lege kjente han det usynlige ved mennesket, det som er på innersiden. Det nytter å drive forebyggende arbeid for helsa, og helst så tidlig som mulig. Vi som var legens disipler kan bare bekrefte sannheten. Det nytter å trimme kroppen mer, mye mer og enda mer. Tungt kroppsarbeid blir til en lek og tristheten i hverdagen omgjøres til trivsel, det avgjørende for et spennende og meningsfylt liv.

Gruveingeniør Kleven og stiger Ove Øverlie var drivkreftene bak fremgangen i Bal. Øverlie var en person utenom det vanlige med høye mål i sikte. Tenk å gyve løs på opparbeideingen av idrettsplassen like bak Nybéi^fet i Bjørkåsen, en oppgave ingen annen torde tenke på. Grubeselskapet lånte ut heis med trommel, lang vaier og skrape. Vi to tenåringer fikk opplæring i hvordan vi skulle bruke heisen. Nivelering av plassen foretok Øverlie i forveien. Den vestre del skulle jevnes mot østre del. Vi holdt oss nøyaktig ajour under skrapingen med flisemerkene og vokste høyt med oppgaven ettersom Øverlie ofte ga oss ros. Gjorde vi det galt sa han høyt og tydelig at det måtte gjøres om igjen og at det ikke kunne godtas. Året etter ble det arrangert kretsmesterskap i terrengløp på vår nye bane. Oddmar Erikstad Lødingen ble kretsmester og tok gull. Undertegnede tok sølv.

For å fremme helse og idrett i grubesamfunnet og kommunen, la han seg på ny i selene mot et nytt mål. Hold dere fast; bygge by hoppbakke med stilas i overrennet på sørsiden av villabebyggelsen i retning av Børsvannet. Målet var å gjøre vinteridretten komplett i Bal. Idrettslaget hadde en god kombinertløper, Sigurd Østensen og spesialhopper Olav Østensen. De kunne konkurrere med de beste i kretsen. Tro det eller ei, jammen klarte Øverlie den oppgaven også. Dermed var ringen sluttet mot målet. Øverlie var med i oppstarten av Håljellet i 1936. Før han forlot Ballangen i ca.1938 til en stigerjobb sydpå, fikk han med det store åpningsrennet i hans siste tid i idrettslaget. Han var vokst opp i en skimetropol, Kongsberg. Denne bakgrunnen var sikkert utslagsgivende for hans komplette idrettsinterresse.

Slutt på streiken En junidag i 1937 var en gledens dag for alle oss som hadde gått i sju lange uker i streik pengelens og det som hører til; nærmest økonomisk forkomne. Gruvesamfunnet våknet opp av dvalen til liv og glede. Gamle strossdriver Isaksen bosatt i Øvre Bjørkåsen måtte holde nærkontakt med gruva på sin måtte i streiketiden. Vi så ham ofte på sin daglige tur til Martinstollen (gruveåpningen) mens han pustet inn den særegne gruvelukta. Der sto han lenge og vel og så innover den mørklagte stollen, tankefull og med lengsel i blikket. Alt av sin ungdoms kraft og mot hadde han lagt igjen der inne. Han visste det, kjente det på kropp og sinn. Lungene og pusten var de største kjennetegnene på at alt ikke fungerte som før. Nå var det et spørsmål om hvor lenge han ville holde ut, og hvor lenge han ville ■være oppegående.Det var ikke tale om å gi opp. Det var hans natur.

Isaksen hørte til gjennomsnittet av den gamle stålsatte typen: Så lenge beina kunnn bære var det ikke lov å gi opp. Han hadde som andre gruvearbeidere mange munner å mette og hadde derfor intet valg. Han måtte stå på til han møter veggen og kroppen sa stopp. Mange av de eldre forfektet den samme meningen. Isaksen’s ganglag var allerede subbete og langsom. Når han gikk i oppoverbakke måtte han stoppe opp fordi han var anpusten. 6 Han hadde fått silikose, eller på godt norsk, stenlunge. Karl Evang’s oppdagelse gjorde ingen deprimerte. Utrolig nok virket det håpfullt for oss alle. Siden han hadde satt ord på problemet, hadde han også klart å finne en løsning. Tørrboring, som forårsaket stenlungen, ble forbudt og vannboringen ble innført. Det kunne umulig være værre.

Isaksen var fåmælt, men med et klart hode. Omtrent som de andre strossdriveme hadde han vært igjennom to arbeidskonflikter. Den første i begynnelsen av tretti-åra, den såkalte “stor-lockout’en” som varte i seks måneder, og nå den siste, streiken i 1937 som varte i sju uker. Store arbeidskonflikter med såpass kort mellomrom er drepende for familier med voksne arbeidsledige barn i kostholdet hjemme. De fleste av dem i tjue-åra skulle forlengst vært i inntektsgivende arbeid og forsørget seg selv. Det var tøft for en far å livberge familien gjennom streikene med bare et lite streikebidrag. Men igjen og igjen viste det seg at en far kunne forsørge ti barn mens en sønn ikke kunne forsørge sin far. Ekstreme tilfeller av dette slaget har vi hørt om i enkelte samfunslag fra alle kanter av landet.

Da gruvesamfunnet våknet opp av dvalen til var alle ekstra lykkelige og glade. Maskineriet begynte å larme som før. Først ute var tidssignalet fra Haugbakken klokken 06.00. Maskinisten holdt ekstra lenge på fløyta av pur glede. Streiken er slutt! Vi er i gang! Mange klarte ikke å skjule utsrålingen ved gleden av å komme tilbake på jobb. Kravet fra Grubearbeiderforeningen den siste forhandlingsdagen var at alle de streikende måtte komme tilbake til jobben de forlot. Og slik ble det.

I det samme vi passerte gruvebadet i døråpningen registrerte og krysset skiftestigeren oss av fra sin luke. Alle måtte der bytte om til arbeidsklær. Skiftestigeren fant ut at hele formiddagsskiftet var på plass, og ingen var fraværende. Som vanlig startet vi innmarsjen fra gruvebadet samtidig når signalet gikk. Dette fordi faringssignalet inngikk i 8- timersdagen både til og fra arbeidsplassen.

Livet i gruva I mørket innover Martinstollen går vi med karbidlampen i hånden mot heisen som fører oss et par hundre meter nedover. Det tar ikke lang tid å venne seg til lyset fra karbidlampa. I det lange fraværet på sju uker har gruva stått stille (untatt de få som måtte holde vannpumpene i gang, ellers ville gruva vært full av vann). Under den stillestående tiden under streiken har fuktigheten holdt seg høy. Det er sleipt å gå på underlaget; nærmest såpeglatt. Lyset fra karbinlampen skaper refleks mot bakgrunnen som glinser som gullkom mot oss. Både underlag, vegger og tak har liksom svettet under streiken på grunn av liten bevegelse i den stillestående luften.

I puljer kommer vi ned med personheisen til etasjen Nordland, spisebrakken like i nærheten av heisen. Alle stikker innom og leeger igjen matpakken der. Vi passer på å skifte karbiden i lampa så vi trygt kan begynne marsjen til arbeidsplassen hvor de fleste hører til og hvor førstehåndsverdien utvinnes. Se opp er gruveregel nr.l. Den beste leveregelen i gruva er å se etter løse stener i hengen og på liggen, finne frem spett eller det (lange rørspettet, og undersøke grundig. Vi følger gruveregel nr.l med det samme vi trår inn i strossa, vår faste arbeidsplass, og tar oss god tid med å undersøke hengen over hodene våre om det er fare for løse stener. Vi trives best med å være pinlig nøye med sikkerheten. Det verner våre liv mot overhengende farer. Vi har plikt til å melde fra til motskiftet hvis det er noe vi tror er farlig. Uaktsomhet har tidligere krevd menneskeliv i Bjøtkåsgruva. Et spesielt tilfelle må nevnes: To karer på nattskifte skulle til å pakke sammen og gå ut av skiftet. Plutselig hørtes et knepp i hengen og straks-undersøkelsen 7 viste sprekkdannelse i en stor stenblokk. To kraftkarer prøvde om og om igjen å løsne stenen fra hengen med hvert sitt spett, men stenen var urokkelig og de gav opp. Alternativ to var å bore hull i stenen med boremaskinen og sprenge den med en halv dynamitt. De valgte alternativ tre fordi de var i tidsnød: gi melding til formiddagsskiftet om at stenen er livsfarlig og antagelig må sprenges. Begge var vante gruvearbeidere og handlet utfra god erfaring. De var enige om å laste bare en vogn med masse og tømme det i fyllkassa. Så skjedde ulykken: Begge hørte smellet i hengen og kastet seg til siden, men den ene var ikke rask nok. Skulderpartiet ble truffet og knust over vognkanten, og mannen ble drept momentant.

Sjokkskadet løp kameraten til nærmeste strosse og hentet hjelp, fikk frigjort den drepte så snart som mulig, og fraktet ham videre til sykestuen hvor bedriftslegen ble alarmert. Det skjedde omtrent midt i tretti-åra at gruvesamfunnet igjen ble rammet av dødsulykke. Sørgegudstjenesten i kirken var fyllt til siste plass. Ulykken kom brått og uventet og gjorde et veldig inntrykk på oss alle. En god kamerat var borte for alltid, og falt fra i sine beste år på sin post dypt der nede i gruva. De to personene, Meyer Mathisen og Balstad, hadde samarbeidet i mange år og var godt kjent med hverandre. Den forulykkede, Balstad, var i slutten av trettiårene.

Så snart den første båten etter streiken legger til utskipningskaia, jubler de arbeidsledige. De betyr at de kan vente seg arbeid i noen dager fremover: lasting av båter som kommer inn og legger til ved kaia. Grubeselskapet har et stort lager ved utskipningskaia og ferdige produkter lastes opp i vogner og tømmes i båtens lasterom. Det gikk raskt. Tidligere tok det lengre tid fordi et damplokomotiv måtte hente kislasten fra siloen i Bjørkåsen 5-6 kilometer unna. Båtene ble også liggende unødig lenge på den måten. Grubeselskapet visste råd og opprettet et lager like ved malmkaia for ferdige produkter. Et stort antall arbeidsledige ble hyret for lastingen basert på akkordbetaling med bra fortjeneste. Det var en gullkantet jobb for arbeidsledige hender. Den største fordelen med lageret var at grubeselskapet ustanselig knep inn den tiden det tok å hente kislasten i Bjørkåsen. Lastingen foregikkk nå kontinuerlig og båtens tid ble kuttet ned til et minimum takket være bidrag fra lageret.

Det forekom svært ofte at båter kom inn før den første var ferdiglastet, og måtte ankre opp på reden for å vente på tur. Ja, til og med flere på en gang. Grubeselskapet tok inn ledige mannskaper og utvidet lastingen til tre skift i døgnet. Da gikk det på høygir.

Vi la merke til at når lastebåter kom inn ljorden, lå de høyt over sjøen og propellen var godt synlig etter at ballasten var tømt. Etter et par dager når kislasten var tatt inn, stimet de ut ljorden søkklastet. De var ikke til å kjenne igjen. Mesteparten av skroget lå under vann.

På den tiden opplevde grubeselskapet sin gullalder, og lagrene ble tømt. I hvertfall på malmkaia. Mens det pågikk lasting av båter var det plent umulig å fylle på lageret på malmkaia fordi damplokomotivet var opptatt med å hente malm til båtene. Med dobbeltspor hadde det vært mulig, men da ville det til gjengjeld vært overflødig med lageret.

Blakken, bondens beste venn og medhjelper, var nok den eneste som ikke likte at det lille, iltre røyktoget kom igang igjen. Skinnegangen var lagt ved siden av Bjørkåsveien og fulgte grøftekantene. Damplokomotivet kom med lange slep av kisvogner og bråkte øredøvende som tordenskrell, især med tomvogner på vei tilbake til siloen i Bjørkåsen. 8 Når toget passerte hoppet blakken vilt i grøfta på motsatt side. Endog over grøfta i krattet hoppet den, formodentlig i den tro at den unngikk å bli truffet av fienden. Bonden hadde ikke tatt seg tid til å venne blakken til et møte med et sådant merkverdig tog. Det bråket, det røyk, det gnistret og tutet - hissig og skarpt.

På den måten brennmerket damplokomotivet alle som ferdest på veien langs skinnegangen. De mer omtenksomme opphøyet “loken” til et unikum av adelig verdi for grubeselskapet, kommunen og alle som hadde sin levevei ved gruva. Tenk - fra den dag gruva stenger må “loken” inn i sin stall og ingen vil ha bruk for den mer. I Ballangen kommune er lokomotivet hjemmehørende. Visst kan “loken” brukes på den ferdige lagte skinnegangen til transport av etterkommere av de som jobbet der, turister og av mange flere.

Kontinuerlig forflytting og omplassering var en viktig del av jobben der nede i gruva. For det første kunne det være at et område med kismasse ble tømt og folkene der måtte flyttes til et nytt område i kisgangen. Det andre kunne være omplassering av eldre som ønsket å gå fra strosslag og akkordtempo over til timelønn av hensyn til dårlig helse. Grubeselskapet viste eksemplarisk hensyn og etterkom raskt ønsket i forvissning om at disse stålsatte karer kjente behovet for en lettere jobb. De hadde vært “gullgutter” og tilhørt eliten og hadde over lang tid jobbet og lagt grunnlaget for hele gruvesamfunnet. Nå orket de ikke det høye tempoet lenger og lot de unge overta.

Blandt mange eldre var det glede å spore ved denne ordningen. Mange benytter denne anledningen til å gå fra strosslaget og heller stabilisere seg på en lavere lønn og tempo tilpasset etter kreftene som er igjen. De holdt ut det de hadde ork til uten og ta ut den siste reserven. Vi unge var parate til å overta jobbene etter dem, men ville helst til strosslag som tjente best. Sammen med min arbeidskamerat Erling Framvik, fant vi ut at å komme inn i strosslaget til Hans Malmbekk var første ønskemål. Blant strossdriverne lå Malmbekk på toppen av lønningslista og var naturligvis ettertraktet av unge gruvearbeidere som foretrakk å gå opp i tempo og lønn. Det var en spenning uten like.

Etter kort ventetid kom vi inn i Malmbekks strosslag, og litt etter litt fikk vi forståelse for hva som førte ham til topp forbi de andre strossdriverne i et arbeid som er nokså likt, med like mange i strosslaget og det samme redskapet. Vi la merke til at denne mannen behersket flere gode egenskaper. Han var bra i planlegging, beregning og var gløgg i hoderegning. Planlegging for strosslaget betød mye for fellesskapet, beregning for fremdriften. Det var viktig å få ut mest mulig kubikkmasse på billigst mulig måte. Hoderegningen kom til stor nytte på målingsdagen.

En gang i slutten av måneden kom grubeselskapets direktør, grubeingeniør og overstiger for å gjøre oppmåling av kubikkmassen. Det var da Malmbekk dro stor nytte av sitt raske hode. Alttid ble det diskusjoner om fra hvilket utgangspunkt målebåndet skulle strekkes fra eller til. Tomrommet etter den utsprengte kubikkmasse er ikke kvadratisk og høyder og sider er så ulike at det er vanskelig å finne helt riktig kubikkmasse. Den godeste Malmbekk holdt sin egen måling dagen før herskapet kom; merket av punkter og målemerker som alltid ble godkjent av grubeselskapets toppelite. For oss så det ut som om de var redd for å gå imot Malmbekk av en eller annen grunn. Etter hovedmålingen virket Malmbekk veldig fornøyd. Alt stemte nøyaktig som han hadde ment. Nå kunne strosslaget igjen vente seg å stå på toppen av akkordlisten som en gang i måneden ble slått opp på tavlen i gruvebadet.

9 Det viste seg igjen: en strossdriver må være finurlig i evnen å beregne hvordan han kan bruke minst mulig dynamitt for å sprenge ut kubikkmassen. Den største utgiftposten i strosslag var dynamitt. En kasse dynamitt veide 25 kilo med fenghetter og lunte. Det beste av alt i vårt strosslag var lavt forbruk av ammunisjon i forhold til kubikkmassen. Malmbekk hadde ord på seg for å håve inn “luftkubikk” under hver målingsdag. Vi var seks i lastingen fordelt på tre skift og lastet og kjørte 20 vogner pr. skift i gjennomsnitt ut i fyllkassa. Det tilsa at målingen ikke ga noe “luftkubikk”. Heller tvert imot.

Vi fikk erfare og bekreftet at 20 vogner i skiftet er grensen for hva en kunne klare å prestere i uoverskuelig fremtid. Håndlasting med krafse og brett var en slitsom arbeidsmåte og tæret enormt på kreftene. På dager man ikke var så godt opplagt nærmest sjanglet en ut fra jobben nesten segneferdig; men 20 vogner i skiftet var et mål som skulle nås.

De hadde hatt lang arbeidstid i gruva strossdriverne Isaksen, Limstrand og Storvik. De par første årene var jeg med i strosslaget til Storvik. Akkurat da brakk han en finger. Vi så den dinglet og gjorde ham oppmerksom på det. Storvik stoppet boremaskinen, tok frem lommetørklet, pakket inn fingeren og fortsatte og jobbe skiftet ut. Dagen etter kom Storvik på jobben med bandasjert finger fra legen. Som ung syntes man ikke det var noe godt eksempel å være så hard mot seg selv. Denne uforsiktigheten kunne i værste fall føre til koldbrann og endt med amputasjon. Men gudskjelov gikk det bra og fingeren ble like bra som før.

Ortdriveren var uunværlig i en arbeidsgruppe. Han smøg seg frem i forvegen i smale gruveganger og hogget til gangen i vognbredde og i passe høyde under ledelse av gruveingeniøren. Gruvegangen var svingete fordi den følger kisgangen som snor seg litt til høyre og venstre. Kisgangen varierte i mengde mellom heng og ligg, likså hellingen i ca. 40 grader nedover. Startklar strosse måtte ha stigort (faringsvei) og stigort (fyllkasse) og være skinnelagt fra kisveggen til fyllkassa.Det hadde ortdriveren og gruveingeniøren sørget for. Nå var det vår tur til å overta, og strossdriveren gøv løs på kisveggen med dunder og brak.

I fortjeneste lå ortdriveren høyt over strossdriveren for sin enorme arbeidsinnsats. Det kunne jeg godt huske fra den gang i tretti-åra vi leste lista over personer i kommunen som lå på inntekts-toppen i en Narvik-avis. Ingen ringere enn direktør Ellingsen lå på topp med en lønnsinntekt på ca. 8000 kroner. Dengang lå den årlige inntekten for en gruvearbeider på omtrent 3000 kroner. Når så en ortdriver avanserer på lønnsstigen til vel 6000 kroner gjennom akkordbetaling og meterpris var det oppsiktsvekkende, men en velfortjent belønning.

Kisens vandringsvei Hentet fra dypet av gruva er kisens vandringsvei lang og kronglet. La oss følge kisens gang fra kisveggen nede i gruva til utskipningskaia i omtrentlig rekkefølge. Innom alle ledd ér det tilknyttet mange eksperter som ikke var synlige på overflaten, men desto mer nødvendig i det store samspillet mellom leddene i gruvesamfunnet:

1. Gruveingeniøren og ortdriveren former til strossene i forveien med sine grubeganger og stigorter nøyaktig ifølge med kisgangen mellom heng og ligg. Kisgangen buer seg i en stor sirkel og også hellingen varierer. De er avhengig av rørlegger og relslegger (skinnelegger) samt vann- og luft-rør til sin store boremaskin.

10 2. Strossdriveren overtar og gyver løs på kis veggen med boremaskin og snart er den utsprengte kismassen klar. For dr ergjengen laster opp massen og kjører den ut i fyllkassen.

3 .1 etasjen under tappes massen ut i større vogner og føres bort med elektrisk gruve-lok til den store vertikalsjakten og tømmes der i en stor fyllkasse.

4. Herfra tappes massen over til en stor kibbe og løftes ca. 200 meter opp til Martinstollen (transportstollen) og tømmes igjen i en enda større fyllkasse.

5. Kisen tappes ut for siste gang i store vogner på tre tonn og kjøres ut Martinstollen og tømmes over til grovknuseren. Kisen har forlatt den mørke gruva og er ute i dagslys for første gang. Grovknuseren med kraftige tenner tygger kisklompene til småbiter med dunder og brak. Sentralnerven for denne etappen er maskinhuset på Haugbakken som produserer luft- og vann-trykk til boremaskinene. Den transporterer også gruvegodset vertikalt og folkene opp og ned. En mann i maskinhuset dirigerer ene og alene disse viktige operasjonene. Aldri klikket det på noen skift.

6. På den første vandringen inn i det kjempestore vaskeriet overtar transportbåndene bitene videre inn i en ny knuser som gjør bitene mindre. Og igjen føres de med transportbåndet til sjeidere som plukker vekk den verdiløse gråsteinen. Kisen finknuses et par ganger og blir til kiskorn og mel.

7. Kisen transporteres inn i flotasjonsverket. I utskillingsmetoden utvinnes findelt kis, kobber og sink. I denne sammenheng fantes det også gullkom, men i så små mengder at det ikke lønnte seg å skille den ut. De lot gullet flyte ut med kiselva ut til Ballangsleira. Der kan hobby-gullvaskere finne gullet igjen til mer lønnsomme priser enn det var dengang.

8. Kis, kobber og sink har nå skilt lag og går til lageret i siloen, det siste lageret før konsentratene forlater Bjørkåsen. Den korte veien fra gruva til siloen har vært kronglete og vanskelig. Noen arbeidskamerater har godt tapt i denne prosessen.

9. Damplokomotivet overtar den siste og lengste turen til kaia. Med en lang hale av fullastede kisvogner, stønner “loken” av gårde med kisen før den tømmes i båtens lasterom.

10. Båten blir lastet, og etter et par dager kaster den loss søkklastet. Den tar noen avskjedsstøt med fløyta og setter kurs mot det store utland. Bergartene fra Bjørkås gruber sto høyt i kurs, særlig på slutten av tretti-åra. Vi merket oss den tette båttrafikken i fraktfarten inn og ut Ballangsfj orden.

Smedene som kvesset boreskj ærene for ort- og stross-driverne, utøvde sitt håndtverk ualminnelig godt. Å få den riktige herselen på boreskj æret foregikk på den gamle måten ved herding av rødglødende boreskj ær i vann. God teft og erfaring måtte være grunnlaget for å få til hersel som tåler de hardeste bergarter som granitt. Senere tiders oppfinnelser som diamantskjærer, har gjort smed-håndtverket overflødig.

Når strossdriveren en skjelden gang satte inn et dårlig herdet bor i boremaskinen, førte det til spilltid og ergrelser som endte med klage til skiftestigeren. Her var nok en bekreftelse på at også smeden med sin hammer, ambolt og vannbeholder hadde sin viktige del av 11 arbeidet bakerst i rekken. I andre jobber får en ofte ikke høre feil en gjør straks og har følgelig ingen sjans til å rette opp feilen. I gruva eksisterte ingen pardong straks noe galt skjedde. I dette tilfellet, hvor det var slurv med herdingen, fikk smeden straks et vink om det. Med glede rettet han opp alle feil som måtte komme. Kameratskap og et godt samspill på alle plan gjorde at bortforklaringer ikke forekom. Tilittsforholdet varr godt forankret i sjelen hos gruvearbeiderne.

For lengst var det offisielt slutt på tørrboringen, men ikke på syndebukker. Etter hver utsprengning fra stuffen lå det kjempestore stener i steinhaugen og da var det bare en ting å gjøre: Ta frem boremaskinen, luft- og vann-slangen, bore et hull som rommer en halv dynamitt, og sprenge stenene så de blir passe store for at to menn kan lempe dem i vogna. Noen ble fristet til å la være å koble til vannslangen til boremaskinen. Det er fordi det gikk mye raskere når man slapp å drasse med vannslangen over steindyngene. Noen ville spare tid og penger, og tok derfor sjansen på tørrboring.

Den skyldige formante kameraten om å ikke sladre. Han ønsket ikke å bli tatt på fersken, og derfor ventet han til skiftstigeren passerte. Først da følte han seg trygg. Umiddelbart var han igang og støvføyken sto rundt ham som nesten ble borte i all røyken. Formildene sa han: “Det gikk bra, vi sparte mye ekstrajobb ved å unngå vannslangen”. Om tørrboringen snakket vi med strossdriveren vår. Han tørrboret aldri fordi han var livredd støvet. Vi visste om langtidsvirkningene og hva det resulterte i. Det kunne vi se på våre eldre kamerater. Strossdriverens forsiktighet smittet over på syndebukkene. Det skulle bare mangle. Alle må være med å vise solidaritet med hverandres helse.

Motgang for Bjørkåsen Gruber Helt i begynnelsen av tretti-åra gikk grubeselskapet en treg tid i møte. Omsetning og produsjon kom i utakt, lagrene begynte å fylles faretruende. Hverken grubeselskapet eller arbeidstakerne ønsket en stopp i gruva. Det ble derfor innført en kortere arbeidsuke. Det var klart for alle at produksjonen fra gruva måtte senkes på grunn av den begrensede lagerplassen. Den beste måten å gjøre det på var i dette tilfellet å gå ned til fire-dagers uke fra 48 til 32 timer for å unngå stopp i gruva. Lagerplassen i Bjørkåsen og ved utskipningskaien tålte ikke for langt opphold mellom lastebåtanløp. Da måtte det bli satt inn åtgjerd god tid i forveien, ellers kunne det bli full stopp.

Kortere arbeidsuke innebar en betydelig lavere lønn og velstang. Allikevel ble ordningen mottatt med fatning og en ny spenning for utsiktene fremover. Gruvearbeiderne var den gruppen som i første hånd sto for produksjonen, men når beslutninger om arbeidstiden ble tatt, sto vi på sidelinjen. Men uansett var vi sjeleglad for at ledelsen foretrakk kortere arbeidsuke fremfor stans i gruva. Egentlig ble det ikke noen katastrofe i vår økonomi i den korte perioden med denne ordningen. Vi satte inn brems på all pengesløsning, og kom bra på vei med det.

Vanskelig for de arbeidsledige Men urovekkende var det også for de ledige da båtene på lastekaia uteble. De fikk ikke tjent inn de ekstra kronene de så sårt trengte. For å spe på matlappen måtte de trygle hos fattigforstanderen. De speidet ut over fjorden og spurte: “Kommer det ikke snart noen båter inn?”. Sjefen på kaiområdet, Skogstad, visste mest om når det ble ventet båter inn, i alle fall et par dager i forveien. Han var nøkkelpersonen i å ta inn ledige til lasting straks en båt la til ved lastekaia. Noen trodde at Skogstad fulgte samme regel som “kvemekallen”; den som kommer først kverna, maler først.

12 Sentrumsboerne og de langs fjorden hadde den fordel at de kunne iaktta båtene som fosset inn fjorden lenge før de andre. Det var tidsnok til å komme først i køen og sikre seg et etterlengtet arbeid i et par dager. Ledige med stor familie hadde en liten forrang. Skogstad hadde ordre om å være rettskaffen i sine ansettelser. Å fordele jobbene var ingen lett sak. Alle var like trengende.

Søkertallet til gruvejobbing var også stort. Nøkkelpersonen fremfor noen annen var overstiger Swahn. Han tok seg av søkerne til gruvejobbene. Hver gang det gikk rykte om en ledig jobb i gruva grunnet sykdom eller dødsfall, strømmet det arbeidsledige søkere til stigerkontoret. Overstigeren satt lagelig til med tilittsverv i kommunen som fattigforstander, og kunne tenke seg å ta inn en skare forsørgere som var den største byrden for kommunens fattigvesen. Det var en brutal virkelighet hvor den enes død var den andres brød.

Grubeselskapets folk var sterkt engasjert i kommunalpolitikken, i herredsstyre og formandsskap. Ingeniør Ellingsen, senere direktør i selskapet, satt i herredsstyre i noen år på tjue-tallet. Mange av gruvearbeiderne satt som representanter i herredsstyre. Trønderen Nils Grande var i begynnelsen gruvearbeider, senere butikksjef og gikk så til topps og ble kommunens ordfører i tretti-åra inntil han gikk til en sjefsstilling i Bødø sykehus.

Bureisnigsbrukene mot ledighet Flere av de som jobbet i gruva benyttet anledningen til å etablere bureisningsbruk. Regjeringen hadde i samarbeid med bondepartiet åpnet adgang til opprettelse av bureisningsbruk for å lindre den store arbeidsledigheten på landsbygda. Ordningen var tilrettelagt med gunstige lån og fordelaktige priser pr. Mål nybrot og udyrket mark. De store arealene med udyrket mark ble plutselig gull verdt. Bureisningsbrukene ble beregnet å bli selvbærende om 10-12 år.

Ved siden av gruvejobben kunne en tenke seg å bruke sin fritid litt anderledes. Ved bureisningsbrukene kunne en jobbe i frisk luft og oppnå styrking av helsa. I tillegg ville man om 10-12 år være uavhengig og ute av gruva. Den skjulte arbeidskraft, kvinnen, ble sjelden nevnt. På bureisningsbruket kunne jobben deles likt. Følgelig måtte kvinnen være med å dra lasset. På landsbygda var kvinnen uunværlig i motsetning til det mannsdominerte industrisamfunnet. Et typisk eksempel varr gruvesamfunnet hvor alle arbeidsplasser var besatt av menn, til og med kontor-jobbene.

Opparbeidingen av bureisbrukene var hardt for å nå målet om å bli selvbergende eller selvforsørgende. Men å bli uavhengig av gruvearbeidet var et umulig mål ingen klarte å nå. Den faste forskuddsbetalingen hver torsdag var blitt en vane det var vanskelig, ja, nesten umulig å omstille seg. Dessuten var det vanskelig å innhente stor lønnsomhet ut av bureiningsbruket av en så liten størrelse som var normal. Videre arbeid på bruket var ikke bortkastet tid. En ny målsetning for brukene var at de dannet et godt grunnlag for en god attrånæring. Noe annet var det ikke å vente for et gårdsbruk med et subartisk klima over seg med store variasjoner i værforhold, slik problemet til alle tider har vært med jordbruk i nordområdene.

Når så den store drømmen om jordbruk brast for mange av gruvearbeiderne var det uendelig mange grunner til det utenom det harde klimaet. En av dem var det harde arbeidet. “Gruve-bonden” sto på for fullt i gruva og drev nybrotsarbeid på bruket i fritiden. Arbeidet fulgte et gammeldags mønster, og hest til trekkraft måtte de låne av naboen. Plogen han brukte til pløying var beregnet for to hester måtte leies. Alt annet 13 tungt arbeid måtte gjøres manuelt. De tok det for gitt at grensene kunne tøyes og at ingen døde av hardt arbeid. I denne gruppen av 40-50 åringer, ante få at helsa ble satt i revers for hver dag de kjempet og drev overlast for å nå målet - frigjøre seg fra gruva og forlenge levetiden. Det motsatte skjedde. De tappet ut kroppen, og livet ble forkortet. Mange døde i ung alder. For de etterlatte var det en liten trøst; de bodde i eget hus de eiet uavhengig av grubeselskapet. Det hadde han oppnådd og sørget for.

Av de med lang ansenitet i gruva som ikke hadde samme utholdenhet lenger, var det overmåte fristende å opparbeide bureisbrukene frem til selvberging. Bureiseren fikk støtte av staten til kjøp av jord, gjødsel og husbygging. Han fikk lån av Småbrukerbanken uten renter og avdrag i sju år inntil han kunne klare seg. Det var forbasket slitsomt å drive som bureiser de første åra, og enda værre å holde på gruvearbeidet attått.

Gudene skal vite at det ikke var lett. Det var ingen lett sak for dem med forsørgeransvar å ta sjansen på å frigjøre seg fra gruvjobben i en tid det knapt fantes andre ledige jobber å gå til. 60-70 000 i landet var ledige og på søken etter jobb. Den største gruppen gruvearbeidere kunne aldri tenke seg å begynne med jordbruksarbeid, å omkalfatre hele livsstilen som sikkert ville ende med sult mens gresset grodde til. Det var forståelig. Gruvearbeiderne var vant til å motta forskudd hver torsdag, og etterbetaling sist i måneden. De var vant til å hente sine jordbruksprodukter i Samvirkelaget på kontrabok, og det på krita med betaling sist i måneden.

Gruvens inflytelse For grubeselskapets tilsatte var det stor stas å ha sine egne plassert i kommunalpolitikken. For kommunen vil det også være en fordel med det mangfold kommunen strir med. Det var jo kjent at hjørnestensbedriften Bjørkåsen Gruber sto for minst femti prosent av kommunens inntekter til fellesskapet. Så vidt jeg vet betalte ikke grubeselskapet inntektsskatt til kommunekassa. Kanskje fordi eierne av selskapet var av utenlandske statsborgere og derfor ikke hadde noen skatteplikt til Ballangen kommune?

Noen ganger ble dette temaet kraftig diskutert på arbeidsplassen med god grunn. Spekulasjonene dreide seg om det virkelig var slik at kommunen i sin iver glemte å sikre seg fremtidig skattefordeler av bedriften som skulle vare i 55 år (i følge konsesjonen)? Det kom aldri noe ut av denne diskusjonen og dermed var vi like langt. Eldregruppa var like uvitende og kunne ikke gi rettledende svar for avklaringen av temaet. Riktignok mente de at alt fungerte så bra at vi heller burde slå oss til ro. De mente det var helt meningsløst å være opptatt av det som skjedde helt tilbake til første verdenskrig da etableringen av gruvejobben startet.

Med deres erfaringer og tyngde var det vanskelig å parere meningene de fremsatte. Men noe er sikkert: De hadde fattigdommen som herjet over Norge og andre land friskt i minnet. Det var ikke for ingenting at en ny lov ble vedtatt i 1921 om at ingen skulle sulte eller fryse uforskylt. Derfor fikk alle trengende understøttelse fra forsorgsvesenet. Stat og kommune begynte da å sette arbeidsføre i nødarbeid i stedet for stønad. Arbeidet omfattet bygging av veier, flyplasser, idrettsanlegg, og andre offentlige tiltak. Tiltaket fungerte som en sikkerhetsventil. Ingen skulle lide sultedøden.

Lønna lå mye lavere i nødarbeidet enn i lignende jobber med tariffestet lønn. Blant familieforsørgerne forekom det stor mishag. Denne forskjellsbehandlingen tolket de som utnytting av de ledige i en uforskylt situasjon de hadde kommet opp i. Protestene og uttrykk om misnøye utløste svaret. Reiset bak speilet var et ultimatum om nødsarbeid 14 eller stønadsnekt. Den gamle gruvearbeideren mente han sa et rett ord i rett øyeblikk: “Hadde grubeselskapet plassert 50 familie-forsørgere i gruva hadde vi unngått nødarbeidere i kommunen.”

Vi fikk se nødarbeiderne i sving midt i tjue-åra i et steinbrudd nær kongsveien. Det var et fem-mannslag utstyrt med hver sin hammer på en vårdag. Et stusselig syn for almennheten der de satt og banket pukkstein til veiutbedring. Dette fremkalte følelser og medlidenhet for laget, de ble liksom plassert på utstilling. Alle visste at det var uforskyldte fattige som av forskjellige grunner befant seg nederst på rangstigen.

Den langvarige perioden med nødsarbeid varte til 1933. Da kom vendepunktet vi hadde ventet på så lenge. Tegn viste at ledigheten var på vei nedover og at lysere tider kom i møte. I den sosialistiske leiren var forbredelsene og oppbygningen av partiet forlengst igang. Målsetningen var å oppnå folks tillitt og komme i styringsposisjon for å få slutt på den uverdige masseledigheten. Ledigheten førte med seg sløvsinn og trakassering av uforskyldte mennesker som bare hadde ett ønske i livet; et meningsfylt arbeid ingen behøvde å skamme seg over, som tilfellet var med nødsarbeid.

“Hele folket i arbeid” På den tid var folkemeningen så flytende - bare et godt valgspråk ville på lang vei være avgjørende for valgresultatet, og viktig for å få folk til valgurnene. Nygårdsvold og Co. gikk ut med valgspråk-plakater over hele landet og klistret de opp på telefonstolper og på hvert gatehjørne med budskapet “HELE FOLKET I ARBEID”. Var det et høyt og sjansebetont spill? Det var en målsøkende sjanse som i utgangspunktet tok opp optimismen for den kommende tid. Samtidig var den tilpasset vår hverdag. Vi trengte et oppløft og håp om fornyelser.

I valgåret 1933 kom Arbeiderpartiet inn med mange nye mandater, 69 i alt. Nygårdsvold tok over regjeringsmakten i 1935, året før valget i 1936. “Nå spørs det om “gubben” klarer å innfri slagordet, hele folket i arbeid, og hvor mange år det tar”, tenkte vi. Hvert tredje år er det valgår. Vi fikk vente å se. Kanskje tiden ville komme ham i møte?

Det ble snakket høyt og lavt blant unge gruvearbeidere om fremtidsutsiktene i gruva. Det var et faktum at gruvejobben automatisk ville stoppe fra den dag gruva ble tømt. Det var ikke rart de unge fulgte interressert med i utviklingen på arbeidsmarkedet som ga løfter om alle i arbeid. Det hørtes utrolig ut, men vi håpet de lyktes. Det var et ønskemålet for de langtidsledige og deretter oss andre som ville komme i fare for å miste gruvejobben.

Førehånsforestillingene og de usikre teoriene om jobben vår var en skjult usikkerhet vi måtte leve med. Hvor lenge vil det holde, det som skjuler seg der nede i dypet? Gruveingeniøren styrte sine orter lengre og lengre nedover, og hadde allerede kommet langt under havoverflaten i håp om å finne mer drivverdig funn som villeforlenge driften i gruva; det høyeste ønsket vi alle er opptatt av.

Om sitt arbeid, resultater og funn var han taus. Inne i seg visste han nok at det gikk en nedre grense for hva som var lønsomt. Grubeingeniøren hadde ansvaret for regnestykket som ville vise om det lønte seg å ta opp kisen målt etter dagens pris. Det var mange som trodde at det måtte finnes en større klatt i området bortsett fra det lille området med kis vi tok ut. I all stillhet var nok grubeselskapet inne på de samme tankene, ellers ville de ikke gjennomført den ca. 70 meter dype synken fra bånn-etasjen. Vi forsto det slik: Ingenting 15 er avgjort om Bjørkåsen Gruber A/S må stenge gruveportene på midten av sytti-tallet, etter konsesjonstiden, eller ikke.

Grubearbeideren fortsatte med sin tro og optimisme. Han var grenseløs interressert og nysgjerrig på fremtiden til sitt eget arbeid. Ved given anledning tok han turen ned i synken for å iakta sannheten med egne øyne. Var det alikevel håp? Var det tomt for kis? Vi hadde ingen teorier og holde oss til, bare en særdeles god erfaring. Strossdriveren var jo den av oss som så fordeler og bakdeler. Tanker om fremtiden strømte rundt i hodet på ham.

Det ble snakket om at lønsomheten i området nederst i gruva kunne forstås på to måter: Lav mektighet sett i forhold til datidens pris var ulønnsom. Litt høyere pris med samme mektighet ville resultert i lønsomhet og fortsatt drift i Bjørkåsen Gruber A/S i mange år utover konsesjonstiden. Ytterlig ble troen forsterket. Noen av de som hadde oversikten sa at kismengden viste stabilitet, og at det ikke var tendenser til krymping så langt.

Store partier gråberg førte ikke til noe problem eller hindring. Det forekom ofte i strossene at gråberg kom i veien for det edle malm. Rutinen var klar, fyllkassen måtte tømmes for malm før man kunne fylle kassen med den sprengte gråbergmassen. To mann med gruvelokomotiv tok seg av den verdiløse steinen etasjen under, tappet den i vogner, kjørte til vertikalsjakten, og sendte den med heis til Høgbakken. To mann tok imot de fullastede vognen en for en, og tømte det på den store gråbergfyllinga, som gjennom tidene hadde vokst seg stor. Dette betød enormt mye for å holde renheten i kisen oppe, og minst mulig blanding med verdiløs stein.

Det var ikke uvanlig at vi noen ganger måtte stanse akkordarbeidet på grunn av utsprengning av gråberg. Mens dette pågikk ble vi satt på timebetaling til en noe dårligere betaling, og da satte vi tempoet ned deretter. Grubeselskapet hadde forutsett at slikt kunne hende og regulerte det inn i hovedavtalen til minste detalj etter at det var gjensidig godtatt. Det var fritt frem for å forhandle seg frem til en bedre timebetaling, særlig fordi vi tapte en god del penger på å stanse akkordarbeidet. Selskapet ga etter og høynet timebetalingen med 25-50 øre. Erfaringene viste at det ga lyst til å laste flere vogner i skiftet, kanskje så mange at det gikk opp i opp for selskapet. Grubeselskapet var bygget på solid grunn. Tilfeldighetene eksisterte ikke.

Når vi arbeider på timebetaling virket det som skiftet blir lengre. En så stadig på klokka som sakte gikk rundt. Tempoet ble nedsatt til lavgir og holdes der. Betalingen var fastsatt uansett arbeidstempo. Ble tempoet så høyt at det utløste svette, kunne en ikke ta lange opphold før en begynte å fryse. Gruva varr trekkfull med mange gruveganger og tomrom etter uttatt kismasse.

Når forholdene lå til rette for det var alikevel tariffestet akkordarbeid å foretrekke. I strossene der vi jobbet i sju-mannslag tenkte vi ikke på klokka, men på antall vognene vi lastet og tømte i fyllkassa. Aller sist i måneden, når vi ventet på lønningen, hadde vi på følelsen at vi ville få en skikkelig slant i lønningsposen også denne måneden. Lønningslista ble slått opp i gruvebadet hver måned.

Det var bare positivt å ha denne åpenheten om lønningene. Fortjenesten var aldri konstant, men svinget opp og ned fra måned til måned. Når en først hadde vendt seg til å ha det slik var den å foretrekke. Alle var orientert om sannheten. Misunnelse ligger latent i oss alle og er lett antennelig, særlig hvis den blir blåst opp på feil grunnlag, og risikoen er stor for 16 at en kan bli skviset ut på sidelinjen og miste kontakten med sine venner. Ved å være åpen om lønningene ungikk man noen misforståelser.

På politisk hold så det ut som regjeringen fikk drahjelp og støtte av oppadgående tider. Langvarige krisetider gjorde det vanskelig for den borgelige regjeringen å styre landet og holde på makten. Den borgelige regjeringen mistet tillitten fra velgerne under stortingsvalget og måtte vike plassen til fordel for den sosialistiske regjeringen. Nygårdsvold ble statsminister. Oppadgående konjunturtider, lønnsomhet og stabilitet ga medvind ikke bare for styresmaktene, men også for gruvegods. Vi var helt avhengige av eksport av kis fra Bjørkåsgruva til utlandet. Hjulene ville gå for fullt, uten stopp, så lenge utlandet ville kjøpe kisen.

Vår arbeidsplass, Bjørkåsen Gruver, lå i en oversiktelig klynge med gruvearbeidet og det øvrige apparat nært tilknyttet hverandre, til og med utskipningshavna og damplokomotivet langs Bjørkåsveien lå sentralt. Hver og en hadde oversikt og kunne etter behag registrere aktiviteter på havna, som båtanløp og søkklasta båter på vei ut ij orden igjen. Tidens tegn: Bjørkåsen Gruber levde i beste velgående, og vår arbeidsplass varr sikret for lang tid fremover.

På alle mulige plan var kampen om nye arbeidsplasser i full gang etter politikernes løfte om alle i arbeid. Da plakatene med valgspråketet ble slått opp før valget, strømmet folk til valgurnene for å stemme på Nygårdsvold og Arbeiderpartiet. Men slike løfter krever beslutsomhet på tro og ære. Det er på det grunnlaget folket avga sin stemme. Det går ikke ann med unnfallenhet i kampens hete, og oppskjørta ledighetsmasser snakker bare om den nye tiden de tror vil komme med hele folket i arbeid.

Det er velgerne med sin stemme de avgir som er avgjørende for regjeringspartiet og hvor lenge de kan sitte med roret. For å være stemmeberettiget måtte man ha fylt 21 år, en alt for høy alder. Interressen for å fange opp ungdommen gikk på tomgang. Fritiden til oss unge ble benyttet til mangt med ungdomslag, meningsutveksling, diskusjoner, politiske studiegrupper, festlig samvær og en lagavis som dekket begivenhetenes gang.Vi fikk mer ut av lediggangen i lag enn enkeltvis. Dermed var grunnlaget lagt for stiftingen av et arbeiderungdomslag og et frilynt ungdomslag. På bygda, midt i bondestanden, bar arbeiderungdomslaget et politisk preg etter Arbeiderpartiet som en øglesett nykomling. Da vi vokste frem til stemmealderen kunne det ikke bli noe annet enn at vi ga vår stemme til Nygårdsvold. Mange av oss med foreldre som var sterkt engasjert i bondepartiet kom ikke med motforestillinger.

For utkant-Norge kunne det være fordelaktig med en statsminister fra midt-Norge, nærmere bestemt Hommelvik i Sør-Trøndelag. Folket i nord håpet at han med sin tyngde kunne snu den eksisterende skjevhetsfordelingen av prosjekter og bevilgninger som ble besluttet sørpå. Vi i utkantene er automatisk med å betaler regningen gjennom skatter og avgifter. Nå ønsket vi jevnere fordeling og en slutt på urettferdigheten som hadde vart altfor lenge.

Likhet, rettferd og arbeid for alle, uansett hvor i landet man bor, hadde vi i de nordlige områder ventet på i generasjoner. Det tente et lys i alle hjem. Vi leste - på tenkelige og utenkelige steder - plakater som varslet at en ny tid var underveis. Arbeidskraft var det nok å ta av. I Ballangen, som ble selvstendig i 1926, fantes det barnesterke familier med opp til 16 barn på forsørgerlista som sto klare til dyst. Etterhvert som de vokste opp og skulle ut i arbeidslivet begynte problemet. Kommunen hadde ingen jobb å tilby. Alle 17 jobbene i Ballangen var opptatt. Ledige, faste jobber fantes ikke noen steder, og alle kommunene sleit med det samme problemet med for mange arbeidssøkere.

Vi har hørt det flere ganger. Der folk klumper seg sammen er behovet størst. Småsteder i utkantene kommer i annen rekke selvom behovet er på lik linje som i byene. Fra den nordlige landsdelen til Løvebakken, der besluttninger tas, er det flere dagsreiser, og langt utenfor interresseområdet til de som driver med prosjektering. Det så ut som den vinnende part aldri fikk nok med det ene og det andre gullkantede prosjekt så troverdig at de fikk gehør hos den bevilgende myndighet, og urettferdigheten fortsatte.

Det kan ikke bortforklares at områdene sydpå har nydt godt av sin beliggenhet. Bevilgninger til eksempelvis veier og jernbaner var et fortrinn som trakk til seg bedrifter av alle slag, og følgelig mange arbeidsplasser. Det er utkant-Norge, og særlig nordpå, som har fått på pukkelen gang på gang gjennom tidene av dette råkjøret. F.eks Ofotbanen, som fra starten av 1902, var den eneste bane med netto-overskudd. Overskuddet gikk i sin helhet inn i NSB’s hovedregnskap til utbygging av jernbanen sydpå. Publisiteten om dette var så sparsommelig at få fikk vite noe som hejst. I den senere tid vet vi at Ofotbanen var gullkantet for NSB så lenge malmdriften pågikk. I tillegg kom passasjerdriften som enda mer pyntet opp netto-overskuddet på Ofotbanen. Her hadde det vært penger nok til å bygge nordlandsbanen, ja kanskje frem til Kirkenes.

Fiske-eventyr Vi hadde tre årvisse sesonger som betød uendelig mye i de matknappe tidene. Lofotfisket, Finnmarksfisket, og gård- og jordbruks-arbeid. Lofotfisket er nært og kjært for mange ballangværinger der de seilte med sine åttringer (Nordlandsbåt med åtte årer) godt utrustet for harde påkjenner og selvstendige nok til å klare seg selv på alle måter. Bakskrottet i åttringen var innredet som et husvær og oppholdssted for mannskapet samt soveplasser. De var sjølberget og uavhengige av leie av rorbu. Åpne fiskefarkoster hadde sin høedsmann som var øverste sjef ombord på åttringen.

Skreien er navnet på gyteferdig torsk som kommer inn i kjempestore mengder til havområder i Lofoten for å legge sine rogn på fiskebankene der i en periode fra januar til april. Til fiskeværene strømmer det inn tusenvis av fiskere, og fordobler innbyggertallet. Værene blir nesten uframkommelige på grunn av de mange fiskerne, både profesjonelle og skårunger (førstegangsfiskere), fra nærliggende steder.

Lofotfisket var årets første store fiskeeventyr og det knyttet seg enorm interresse og spenning til hva fisket ville bringe med seg. Det hendte at et forrykende dårlig vær med langvarig landligge, forårsaket økonomisk svikt, og turen ble bekymringsfull for noen. Det beste som kunne hende når været var fint var at torsken sto stille fordi mengden var så stor og tett. Da var det bare å håve inn alt hva redskapen holdt. Store lott ble å hente og humøret var på topp. Hvor stor lotten ble totalt ble besvart på slutten av sesongen, men det dreide seg om noen hundre kroner for skårunger og noe mer for vante fiskere. Pengene hadde høy verdi. Selv småører, som en og to-øringer, fem og ti-øringer, fikk en kjøpt nokså mye for.

Etter endt Loftfiske kommer det andre store torskefisket på vårparten langs Finmarkskysten langt oppe i nord, men ikke lengre enn at ballangsværinger reiste for å delta i loddefisket. Lodden er en liten fisk på opptil 20 cm. lengde, og er en slektning av laksen. Den lever i Ishavet og søker om våren inn mot kysten for å gyte. Loddestimene er kjempestore, og torsken følger etter fråtser i seg lodda i store mengder. Lodda kommer 18 inn til Finmarkskysten om våren der den finner plankton, og har også blitt brukt til agn i senere tid.

Fiske i storhavet var skrekkelig risikofylt og fiskerne risikerte livet i de skrøpelige farkostene. På Lofothavet har mang en fisker blitt overrumplet av uværet som brått kommer, liksom ut av en sekk. Når Vestfjorden kommer opp i kok er det fare på ferde, og når de store bølgene ruller inn over fiskefeltet blir små robåter som fyrstikesker på bølgetoppene. Ved uvær rykket redningsskøyter ut på fiskefeltet og plukket opp havarerte fiskere - en ekte trygghet i bakhånd når noe skjedde. Under Lofotfisket var det samlet ca. 30.000 fiskere i ca. 9.000 båter ute i fiskeværene.

Noe av det samme fant en igjen på Finmarksfiske, men det var lengre avstander mellom fiskeværene og riktig valg av fiskevær var avgjørende for fiskerne. Ingen visste hvilket fiskevær som fikk størst besøk av torsken. Det ble styrt av lodda som går dit det er mest plankton. Å skifte fiskevær er slitsomt, da var det bedre å se tiden an å vente på bedre fiskelykke.

Hjemmeværende husmødre og familie levde i angst mens mannen var ute på fiske. At hun engstet seg skyldes at hun av erfaring visste at havet har tatt alt for mange liv både i Lofoten og ved Finmarkskysten. Familien var sterkt avhengig av sin forsørger og å miste ham var det værste som kunne skje. Hvis han hadde store gjeldsforpliktelser kunne konsekvensen være tvangsauksjon.

Tre karer fra bygda i Ballangen skipet seg sammen engang i tjueårene og bestemte seg for å søke fiskelykken i Finmark. Personene var: Jeremias Larsen^onkej/Johan Langbakk og tredjemann var fra Ivarjord. En vakker dag de rodde ut fra fiskeværet til fiskefeltet og begynte å fiske, slo været plutselig om og de hadde ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot land. De rodde alt de orket på det opprørte Finmarkshavet inntil de ble kastet ut av båten som gikk rundt 60-70 meter fra land. Johan Langbakk var en dyktig svømmer og reddet seg til land. De to andre var ikke svømmedyktige og omkom av den grunn. Langbakk begynte å jobbe i Bjørkåsgruva etter forliset. Han var flyktning i Sverige under krigen og skrev der en gjenfortelling av forliset. Historien ble godt mottatt av et ukeblad i Uppsala og ble særdeles høyt honorert.

Den tredje årvisse sesongen etter fiskesesongen er gårds-, og jordbruksarbeid. I vårsesongen og utover sommeren var det strøjobber både for kvinner og menn som gikk ledig og ville tjene noen ekstra kroner. Ballangen Kommune var heldig stilt fordi de hadde et stort og levedyktig gruvesamfunn som skapte mye penger og mange strøjobber.

By og land - hand i hand I treveårene ble valgspråker “By og land - hand i hand” lansert. Ikke bare for vennskapens skyld, men også for eksistensens skyld. Bondens produkter er viktig og virker som smørning for tungt kroppsarbeid, deriblant gruvearbeid. Alle som drev tungt kroppsarbeid måtte ha ekstra-rasjoner. Fiskeboller og fisk var ikke tilstrekkelig. Vi måtte også ha kjøtt, flesk og melk (mat med høyt kalori-innhold) for å klare jobben. Byfolk var avhengig av bønder og omvendt. Derfor var det på tide at vennskapet mellom by og land ble etablert før den onde sirkelen som var i gjæring ville ende med en stor kløft til liten nytte.

Det forrige valgspråket “hele folket i arbeid” ble formet av Arbeiderpartiet før valget i 1933. Arbeiderpartiet hadde en solid utvikling opp igjennom årene. I det første stortingsvalget for partiet i 1927, med et resultat på 59 mandater, ble grunnlaget for det 19 nye partiet lagt. Så fulgte valget i 1930 med 47 mandater, og i 1933 ble resultatet hele 69 mandater. Skrekkslagene borgelige partier så hvilken vei det bar og forsøkte å sette ett støkk i folket ved å svartmale den sosialistiske fremgangen.

Valgseieren var såpass stor at Arbeiderpartiet fikk økt innflytelse på Stortinget de neste tre årene og lanserte slagordet “Arbeid og trygge kår for alle” mot neste valg i 1936. En av årsakene til seieren var den rekordhøye arbeidsledigheten i 1932 da 200.000 gikk ledige. Mange i storfamiliene og førstegangsvelgere ville stemme på Arbeiderpartiet siden partiet var den toneangivende for bedring av arbeidernes levekår. Etter valget var det på tide for partiet å vise handlekraft fra en unik situasjon i partiets historie.

Det kom brått og overraskende for oss alminnelige velgere at Nygaardsvold i mars 1935 overtok plassen som Statsminister i en arbeiderregjering. Tiden frem mot neste valget i 1936 måtte brukes til handlig for å øke troververdigheten for velgermassen med tanke på mandatøkning.

En arbeidssom regjering hadde satt seg til rors. Vi fikk mange store sosiale reformer i denne perioden. Alderstrygd, arbeidsledighetstrygd samt en ny syketrygdlov. Arbeidsvernloven var det eneste som allerede var vedtatt av den avtroppende borgelige regjeringen. Bevilgning av statlige midler var vanskelig å få overført for en regjering i mindretall. Ønskemålet for den nye regjeringen var å oppnå flertall på Stortinget. Arbeiderpartiet manglet bare sju mandater for å utgjøre flertallet med 76 mandater. Støtte og hjelp til jordbruket og særlig småbondene var veien å gå. Ved å vinne deres tillitt kunne de fungere som base for nye velgere. Vi unge hørte dette snakket av eldre og mer erfarende arbeidere på arbeidsplassen og på politiske møter på Folkets Hus i Ballangen. Rikspolitikere på foredragsturne stakk innom. Til og med Nygårdvold holdt engang i trettiåra foredrag hvor jeg husker han nevnte en dårlig nyhet for oss tobakksforbrukere, inklusiv han selv. Røyketobakk, snus, skråtobakk og sigaretter ville gå opp i pris med noem øre i forbindelse med budsjettjusteringen.

Hele spenningen rundt valget i 1936 gjaldt om regjeringen ville få flertall på Stortinget eller ikke. De antydet selv at de hadde kommet for sent igang med å nå frem til landsbygda med budskapet. Arbeiderpartiet hadde programfestet og lovte å hjelpe bygda best mulig slik at det skulle bli mer lønnsomt å drive jordbruk.

Et valgskred fra de andre partiene ble det såvisst ikke ettersom Arbeiderpartiet bare fikk ett mandat ekstra, og havnet på 70 mandater som utgjorde 42,4% av stemmene. Maktovertakelsen førte ikke frem denne gangen, men veksten tilsa at arbeiderstyret fortsatte og vi på grasrotplanet var fornøyd med det. Bedre lykke neste gang, var omkvedet.

Vi hadde lagt bak oss de kritiske tider på tjue- og tredve-tallet som hadde herjet med våre medmennesker. Det var derfor ikke merkverdig at grupper på lediggang kastet seg på den politiske karusellen som snurret rundt med velmente, offentliggjorte tanker og løfter for å komme de uverdige forholdene til livs. Førstehjelp var å gi større bevilgninger til utbygging av kommunikasjonslinjer, særlig i det vei-og jernbane-fattige Nord-Norge, hvor forbindelsen var dårlig og reisen med lokalbåt gjorde reisen tidkrevende.

Arbeidet med den nye riksvei 50 gjennom bygdene var i full gang, og arbeidere hadde endelig fått seg en velunt jobb de gledet seg over, og det nesten rett utenfor stuedøren hos enkelte. Den gamle bygdeveien ble oppklassifisert og forbedret, og veien over Saltfjellet 20 ble offisielt åpnet av Kong Håkon sommeren 1938. Trafikken hadde allerede gått siden året før, en ettertraktet trafikkåre også for tungtrafikken.

Sørover på motorsykkel To gruvearbeidere fra Bjørkåsen Grubber dro på motorsykkelferie til Østlandet i 1938. Erling Mentzen og jeg ble enige om å ø §ommerferien i Kongsberg og få anledning til å stikke innom den store utstillingen' lÉfter orientering og anbefalninger fra våre stigere i Bjørkåsen Gruber, alle tre fra Kongsberg, fikk vi lyst til å melde oss på omvisning ned i landets eldste gruve, startet i 1624. Metallet de utvant var sølv, som ble brukt i sølvpenger, sølvpokaler, sølvskjeer, lommeur osv. Vi ble så tente at vi bestemte oss for å dra for å ta med en tilbakemelding til stigerene Øverlie, Bakli og Myhra.

På turen sydover passerte vi Salthellet dagen etter at veien var åpnet, og vi merket oss hvor dårlig oprydning det var på stedet i vid omkrets. På langs av Norge skulle vi kjøre omlag 1500 kilometer ialt, og hovedinntrykkene, store og små, fra landsdelene ble sammenlignet med vår egen. Med panoramautsikt fra motorsykkelsetet fulgte vi riksveien gjennom frodige sentrale landdistrikter. Vi så forskjellene mellom de store og små gårdsbrukene. Småbrukene kjente vi igjen fra de i Ballangen basert på attrånæring.

Standarden på riksveien varierte merkbart, og vi måtte stadig passe oss for farlige hull og løse veikanter. Vår trøst var at på to hjul var vi mer fleksible og kunne derfor holde høyere hatighet. Kjøringen ble som en arbeidsrutine med en tilbakelagt strekning på mellom 50 og 60 mil om dagen. Vi måtte skynde oss å nå Kongsberg den tredje dagen. Erling var nokså sikker på at vi var de første gruvearbeiderne fra Bjørkåsen Gruber som avla feriebesøk i sølvgrubene på Kongsberg.

Brytningen av fjell før dynamittens tid forgikk ved å varme opp berget så det ble lettere å hogge i. Det fikk vi ikke til å harmonere med gruvearbeidet vi var vant til. For oss hørtes det rart ut at det gikk ann å forsere bergveggen med ved, varme og hakke. Vi vandret gjennom gruvegangene i kilometervis med sølvårer i side- og ned-svingninger. Fordelen med å ha vært gruvearbeider før dynamittens tid var at de slapp borstøvplager. Bakdelen måtte være værre enn værst med ekstra slitasje på kreftene ved å gjøre jobben i stedet for dynamitten, som ble oppfunnet på slutten av forrige århundre. En vemmes bare ved tanken på gå å hogge opp og ned bergveggen i røyk og varme med tårefylte øyne og sviende hals.

Etter hjemkomsten viste speedometeret 3000 kilometer. Tur-retur uten et eneste uhell betød en vellykket ramme rundt ferieturen vår. På første arbeidsdag etter ferien møtte vi igjen våre arbeidskamerater og hele kameratflokken. Hvis det var noen som trodde vi ønsket oss jobb i sølvgruva på Kongsberg, måtte vi skuffe dem. Vi ville ikke bytte gruvejobben i Bjørkåsen Gruber med noen annen gruvejobb.

Mens vi var på “sydentur” passet vi på å lodde stemningen på grarotplanet, og fikk med oss hjem inntrykkene sånn omtrent som vi hadde forventet dem. Vår generasjon gjennomlevet depresjon og fortvilelse i siste barndomsår og første ungdomsår. Som en hemsko virket det; vi måtte leve med innestengt glede fordi det ikke fantes noe å gledes over. Og det resulterte i tungsinn, noen av oss ble preget av. Som barn og ung er det lettere å fortrenge det vonde og ta vare på det hyggelige i livet vi opplever. Uten unntak får tiden vi lever i så sterk innflytelse at vi blir preget av den.

21 Nye tider Den glede som hadde vært innestengt så lenge fikk ble endelig utsluppet i trettiåra og hele folket var preget av de nye tidene. Det hadde samenheng med igangsettingen av de nye tiltakene. Snart kunne våre omgangsvenner se frem til den dagen de ville slippe å skamme seg i butikken med matlapp fra fattikassa. Neste gang kunne de brette ut lønningskonvolutten å betale varene med selvfortjente penger. Ny stolthet så dagens lys i glede og takknemlighet til hvem det enn måtte være som sto bak denne snuoperasjonen.

Aviser og radio var opptatt av at alt gikk så meget bedre både ute og hjemme og slo det opp i alle sine nyhetsmeldinger. Vi gikk lysere tider i møte. Som aldri før rullet millionene ut av statskassa til bevilgninger til vei, jernbane, jordbruk, fiskeri og militæret. Det ga et godt innhugg i ledighetskøen og tusenvis fikk nye arbeidsplasser. Militæret fikk en fremskutt plass i denne samenheng. Millionvis av kroner ble øremerket til utvidelse og større aktivitet i det militære.

På vår arbeidsplass var det en minkende gruppe støttet seg til det brukne gevær, som fritt oversatt betyr at militærmakt og krigføring har utspilt sin rolle etter første verdenskrig. Etter den krigen ble da også Nasjonenes Forbund (Folkeforbundet) stiftet som en garanti for fredelige forhandlinger mellom nasjonene. Norge ble medlem allerede i 1920 og fant trygghet blandt fredselskende nasjoner de stolte på. Militærvesenet hadde gått på lavgir siden tretti-åra for å så igjen blusse kraftig opp. Dette sendte sjokkbølger innover i gruppene som mente at militæret klarte seg med mindre penger siden vi var omgitt av vennligsinnede nasjoner og medlemmer av Folkeforbundet.

Det forekom ofte diskusjoner blandt de eldre gruvearbeiderne over hvorfor Tyskland meldte seg ut av Folkeforbundet i 1935 da det rådde fred og vennskap mellom nasjonene. Adolf Hitler var en sterk leder av sitt parti og ble dermed den store, stygge ulven som villedet et helt folk til å tro på sin lære; den fødte leder.

Siste del av tretti-åra opplevde vi en fenomenal oppblomstringstid blandt ung og gammel, fattig og rik - en gulltid tilpasset oss alle. Forut hadde vi kjent fattigdommen på kroppen, men ikke værre enn at ingen sultet ihjel. “Vår store glede ligger i å hjelpe andre i nød” (Fritjof Nansen) hvor enn det måtte være behov. I våre hjerter brenner en fredelskende glød for å hjelpe andre. Nasjonenes sovepute er og vår ballast.

I tillegg har vi arvet tro og viljestyrke fra våre forfedre som måtte til for å overvinne vanskelighetene som liten nasjon. Den mest lunefulle vanskeligheten her i nord er naturkreftene der de slipper seg løs som en dommedag over de levende. Heller ikke det har vært uovervinnelig for nordboeren, bare vi lærte kunsten å leve med de lunefulle farene på deres vis. Den får vi overført fra generasjon til generasjon.

Denne sannhetshistorie fra Ballangen bekrefter kunsten å overleve: I 1927 feiet et orkanaktig uvær over bygdene av den typen som etterlater store skader på hus og fortøyde båter. Et stort, hvitt hus på to og en halv etasjer lå nær sentrum på venstre side av veien til Kjeldebotn. På kvistværelse lå familien og sov. Da de våknet av bråket utenfor, bestemte de seg for at her kunne de ikke ta sjansen på å oppholde seg. Straks etter at de kommet seg ned i første etasje skjedde det. Orkanen var så kraftig at den klipte av etasjen hvor kvistværelset lå. Ved å reagere raskt og ha respekt for naturen overlevde de. Før radioens tid ble uvær varslet på forhånd med en rød plakat på telegrafdøra.

22 I A/S Bjørkåsen Gruber gikk hele gruvesamfunnet på toppgir. Lønningslistene bekrefter at årsinntekten lå noe høyere enn vanlig etter streiken, på slutten av tretti-tallet. Det var midt i blinken for oss å ha bedre avlønning, flere i jobb og en lav prisstigning. Oppgangstidene gjorde oss glade, og det var en utvikling som gjenspeilte seg over hele landet. Hvis det fortsatte i samme spor kunne det kanskje bety at vi i nær fremtid sto med hele folket i arbeid......

Kriger og uroligheter Men så kom skåret i gleden 1938 da avisene og radio meldte om at Hitler hadde hærtatt Østerrike og innlemmet landet i det tyske riket. Mediene dempet ned meldingen godt innpakket i diplomatiske vendinger. Det var utenkelig at dette angikk oss så langt unna. Holdningen var at det kanskje var et enestående tilfelle og det var unødvendig å forstyrre de gode forbindelsene landene imellom.

Vi fikk høre at Hitler selv var født og oppvokst i Østerrike. Rundt 1912 forlot han sitt hjemland og slo seg ned i Munchen som 22-23 åring, mislykket og udugelig på alle måter. I første verdenskrig meldte han seg til tjeneste og var en umåtelig tjenestevillig soldat som var godt likt av offiserene. Han avanserte fort til underoffiser og fikk jernkorset. Men da våpenstillstanden kom i 1918, ble Hitler dypt ulykkellig. Som underoffiser fikk han etter krigen i oppdrag å spionere blandt arbeidere i ølkneiper der karer satt og pratet politikk. Slik oppfanget Hitler mange oppfatninger han var enig i og senere selv brukte. Han var selv en mester i å prate usannheter og oppspinn. Få år etter dannet han det nasjonalsosialistiske tyske srbeiderparti med ham selv som fører. Etter mange og lange fengselsopphold trodde se fleste tyskere at Hitler var den fødte leder til det tyske riket han selv antydet omfanget av. Da Hitler overtok ledelsen som rikskansler i 1933, og nasjonalsosialistene ble herrer i Tyskland, satte han som mål og samle Tysklland til ett stort rike. Motstanderne satte han i fengsel og konsentrasjonsleire.

På slutten av tretti-åra opplevde vi en urolig tid. Mange gamle konflikter ble vekket opp av sin dvale og mange nye startet. Det hele gikk ut på maktbegjær, og kriger dukket opp i dets kjølevann. Vi husker godt Finlandskrigen 1939-40 hvor Sovjetsamveldet forlangte landområder i Finland tilbake. Det endte i en lynkrig mot finnene som ytet heltemodig kamp mot russerne, men måtte gi seg mot overmakten. Vi gruvearbeidere ga en Berganmeis hver under innsamling mens krigen pågikk til finske frontsoldater. Innsamlingen ga totalt i landet 50 000 ryggsekker, som var mangelvare i Finland.

Som vanlig i en krig var det uskyldige kvinner og barn det gikk hardt utover. Etter hvert som de mistet sitt land og hjem måtte de flykte i sikkerhet. De krysset grensen i nord til Norge og ble tatt godt hånd om av norske venner. Mange av flyktningene som kom til Ballangen ble ekstra godt mottatt.

Dette var høsten i 1939 omkring juletider, og alle var vi opptatt av jul med sin glede og påvirket av den høytidelige stemningen julen innebærer. Det ble arrangert hyggelig samvær i Folkets Hus for de finske flyktningene. Ballangen Mannskor og et blandet kor fra bygda fremførte korsanger over kjente nordiske toner. Til slutt fremførte korene Finlands nasjonalsang, “Vårt land, vårt land, vårt fosterland”, under ledelse av dirigent Kåre Pettersen Dyrhaug. Finnene var plassert på de første benkeradene og da nasjonalsangen kom, var det umulig å holde tårene tilbake. Det var en høytidelig opplevelse som markerte hvor nære vi står hverandre i nødens stund, når det røyner på som værst.

23 Tidligere denne høsten skulle det ha vært avholdt stortingsvalg, men i all stillhet, uten noen store avisoverskrifter, ble valget utsatt inntil videre i forbinelse med de urolige tidene ute. Hitler hadde tatt Østerrike og Stalin holdt på i Finland. Ingen visste hva disse herrene kunne finne på i neste trekk. Alt kunne skje. Å drive valgkamp måtte være bortkastet tid og av underordnet betydning så lenge situasjonen ikke var avklart.

Den andre verdenskrigen Den store krigen brøt løs 1. September 1939 uten at Norge var direkte innblandet i første omgang, men situasjonen var så alvorlig at myndighetene erklærte full nøytralitet i krigen mellom Polen og Tyskland. Denne erklæringen ble gjenntatt i krigen mellom Finland og Sovjetsamveldet selvom all sympati gikk til Finland, de tusen sjøers land - vår nabo i østerled.

I tekst og tale holdt regjeringen fast på sin erklæring. Ingen fremmede makter slapp inn på våre sjø- eller land-områder. Denne fellesholdningen som ble gjort kjent verden over brente seg fast i våre sinn som en kriseløsning for det sjelvende Norge. Ikke visste vi hva vi skulle tro etter hvert som en ene historien etter den andre dukket opp. Som historien om Altmark: En tysk båt som hadde hundrevis av britiske krigsfanger ombord hadde gjemt seg og lå kamuflert i Jøssingfjord nær Egersund. I Februar 1940 fikk britene nyss om denn båten med alle krigsfangene, og britiske destroyere gikk til angrep og befridde alle de britiske fangene ombord. Den norske marine grep ikke effektivt inn og kom i vansker både til Tyskland og England på grunn av vår nøytralitetserklæring. Tyskerne skyldte på Altmarkaffæren da de overfalt Norge i april, to måneder senere. Denne historien i Jøssingfj orden skapte navnet “jøssing” som var hedersnavnet på gode nordmenn brukt gjennom hele krigen og i ettertiden. Nazistene brukte ordet som skjellsord på de morske motstanderne av Hitler.

Tilsynelatende så det like etter Altmarkaffæren ut som om episoden forsvant ut i det blå. Norge var en liten brikke i et stort spill og hadde ingen annen joker i bakhånd enn vår nøytralitet som vi bare kunne håpe ville bli respektert. Men usikkerheten var stor, og alt var bare gjetninger og antagelser.

Men gudsjelov hadde vi forlengst kommet over radioens barndom, fra krystallapparater med liten rekkevidde til radioer med ubegrenset rekkevidde og klar gjenngivelse av ord og lyd. Radioen var en berikelse for oss nordboere, og vi fikk inn nyhetssendingene samtidig over hele landet. Radioforbindelsen var en av de beste og sikreste i verden og de fleste husstander kunne motta signalene, også avsidesliggende bygder med radiomottager. Ofotens hovedstat, Narvik, hadde ikke radiosendestasjon. Derfor ble Bodø radiosender vår nærmeste nyhetsstasjon. Slik kunne vi utveksle og korrigere nyheter med hverandre.

Vinteren 1939-40 satt vi klistret til radioapparatet og lyttet til nyhetssendingene, tok notater og utvekslet synspunkter med arbeidskamerater for å være sikker på at det man hadde hørt virkelig stemte. Ikke ett ord kom ut av radiohøytaleren om at krigen angikk oss. Vi følte oss heldige. Ville vi lik første verdenskrig skjære klar fra kampene? I vår hverdag merket vi ingen urovekkende ting, og alt var normalt som aldri før.

Vi gikk inn i vårmåneden april 1940 etter en vel overstått mørketid. Snø, kulde og et godt foregående år var tilbakelagt med betydelig vekst i arbeidsplasser og bedre kår. Mer eller mindre kjente vi vårens innvirkning på kropp og sjel, og en vårkåt følelse gjorde oss yr og glad. Naturen reagerer på våren på sin måte. Hvert år blir den vekket opp av dvalen og begynner å spire og gro. Også denne vinteren har vært stabil med mye snø og bra vær og 24 føreforhold. Ballangen og Kjeldebotn idrettslag har avviklet Håfjellsrennet, det femte i rekken, og det skjedde 17. Mars, uken før påske.

Skjærtorsdag 21. mars reiste Peder M. Johansen og jeg på påskeferie med hurtigruta til Tromsø, en spennende og hyggelig tur som gledet oss, mye fordi turen ble tatt på sparket kvelden før avreisedagen. Husvære var det ingen problemer med i Tromsø by hvor vi hadde strandkvarter. Dagen tilbrakte vi i Tromsdalen på skitur. Det var ti-femten kuldegrader om dagen og enda kaldere om kvelden.

Vår husvert fortalte oss om skikk og bruk i byen. Mellom kl. 18.00 og 20.00 promenerte byens befolkning ut på gaten i tur og orden, gammel som ung. Denne påsken var det et nytt innslag i byen. Gatene var overfylt av gaster på grunn av et fellestreff av marinefartøyer. Det ble sagt at skipene Eidsvold og Norge var iblant dem. Hvis det stemmer hadde marinegastene sitt siste hyggetreff i byen Tromsø før det braket løs 9. april 1940. Eidsvold og Norge lå til anker på Narvik havn før vi reiste til Tromsø. Da vi returnerte med buss til Narvik, lå skipene igjen til anker på reden.

Som vanlig etter at påsken var unnagjort, la vi skiene på hylla til neste sesong til fordel for sommerlige aktiviteter som startes opp så snart det er barmark. I år ivret vi for å komme igang med løpstrening, om mulig på skaresnøen, med tanke på vårens konkurranser i terrengløping. Vi var allerede igang med planleggingen, og håpet å få litt mer ut av nyårets sesong 1940 enn fjordårets. Om vi ikke ville nå de store høyder, følte vi at vi hadde unge beundrere som overtok etter oss med den samme gleden. Det er ikke om å gjøre å vinne, men å delta.

Vi gikk inn i april måned fulle av forhåpninger. April regnes for å være brytningstiden mellom vinter og sommer og kan være lunefull og vanskelig å beregne. Den kan bestå av snøslaps, tåke, regn og yr som gjør oss nedtrykt. Men det finnes også andre værforhold i april. Når himmelen er blå og sola skinner er måneden den vakreste av alle, særlig når sola synker ned under horisonten og sender sine stråler mot himmelhvelvet; dag for dag gjøres nettene lys som dagen. Da røres det i brystet hos noen og enhver av oss.

Krigen kommer til Narvik Mandag 8. april har vi formiddagsskift, fra klokken 06.00 til 14.00. Som vanlig møtes vi i gruvebadet for å skifte til arbeidsklær. Klokken 06.00 presis går startssignalet fra maskinhuset på Høgbakken og vi vandrer innover Martinstollen til personheisen som fører oss ett par hundre meter nedover hvor det eneste som gir lys er karbinlampen. Denne mandagen hadde avistelegrammer fra Danmark meldt om at en stor flåte tyske krigsskip, mellom 90 og 100, var observert i Kattegatt på vei nordover.

Vi stolte ikke på den slags rykter. At en båtarmada pløyer bølgene i Kattegatt på vei nordover for å ta Norge uten forvarsel har aldri skjedd før i historien, og det var utenkelig for oss. Vi er selvstyrt med et folkevalgt styre som hele folket verner om. Våre myndigheter og militæret hadde ikke gått ut med noen slags meldinger om faresignaler mot befolkningen, hverken fra den ene eller den andre kant. Langt mindre til avkroken her i nord hvor det stort sett var lokalbåter, hurigruta og lastebåter, samt fiskeflåte som gikk i farvannene, mens Ofotbanen gikk landverst.

Jeg deler hybel med broder Einar, og denne uken har han nattskift fra klokken 22.00 til 06.00. Vår hybel ligger senralt til i annen etasje over stigerkontoret og midt i smørøyet 25 med kort vei til gruvebadet og til kokkelaget på Lia hvor vi spiser. I klyngen vis a vis hybelen ligger bråkete verksteder som mekanisk, elekrisk, klinker, og snekker-verkstedet hvor alle kun jobber dagtid fra klokken 06.00 til 14.30. Den største bråkemakeren i nærheten er storknyseren som går døgnet rundt hele uken. Vi skulle ønske den var litt mer lavmælt der den tygger kisklompene til mindre størrelser før den faller ned på transportbåndet til vaskeriet.

Einar går på nattskiftet, mens jeg går til køys for å være opplagt til morraskiftet dagen etter. Før jeg sovner har jeg fått med meg kveldsnyhetene, væmelding og det som hører til, og alt er i den skjønneste orden på hav og land. Klokken 02.30 våkner jeg til en skikkelig uhørt kanonad og kan ikke skjønne hvor lyden kommer fra. Smellene lignet dumpe drønn, en lyd jeg aldri hadde hørt før. På grunn av tett snødrev og dårlig sikt var det umulig å se noe. Jeg gir opp og legger meg til å sove, men det uforklarlige holder meg våken. Jeg tenker for meg selv at oppklaringen vil komme på gruvebadet.

Litt før seks møtes vi på gruvebadet tidligere enn vanlig. Det ser ut som også andre har hatt samme søvnproblemene natt til den 9. April. De av våre kamerater som kommer fra Ameskanten eller Balsnes - Bø, kunne bare bekrefte at kanonaden kom fra indre Ofotfjord i retning Narvik. Vanligvis har en utsikt over Ofotljorden inntil utstikkeren Framnesodden, men denne natten hadde værgudene lagt et uværsteppe over hele fjorden, og utsikten var nær null. Telefonforbindelsen med Narvik var brutt, men ingen ville spekulere i hva som hadde skjedd. Da var det bedre å vente å se.

Vi fulgte den gamle regelen at når maskinisten på Høgbakken signaliserte med fløyta, begynner arbeidsdagen. Det som preger oss er taushet. Hver og en går tankefull innover heisen. I vår underbevissthet nører en følelse av at noe har skjedd. Kanskje en sprengningsulykke på bolagssiden? Min søster Jenny jobber som hushjelp på Frydenlund mot Vassvikdalen, og jeg håper at hun ikke er skadet.

Jeg er enig med min arbeidskamerat, Kalle Bakke. Det er best å komme seg til vår arbeidsplass å sette igang med lastingen. Ingen av oss er særlig lysten på 20 vogner idag, men når man blir varm i trøya kommer arbeidslysten, og med den gleden. Stigeren kommer alt klokken halv åtte. Han kommer vanligvis først klokken ni på sin rundtur. Stigeren går rett på sak; Han har mottatt en trist melding på telefonen. Narvik ble i natt 9. april okkupert av tyske hærstyrker. Eidsvold og Norge er senket utenfor Framnesodden og hundrevis av skipsbesetningen er omkommet. Hele byen er under tysk kontroll og hakekorset vaier på toppen av rådhuset. Dette var litt av en kalddusj å få på morrakvisten; vi våkner til å være innlemmet i det tyske riket uten å være klar over det på forhånd.

Vi fulgte rådet fra stigeren om å samles ved spisebrakka for å nærmere samtale om hva vi skulle gjøre. Bli igjen på jobben eller gå ut. Ikke alle, men noen av oss, valgte å gå ut i tilfelle det var behov for hjelp. Og det ble det senere på formiddagen. Vi kom ut av gruva halv ni, og ennå var det dårlig sikt, men tåken var i ferd med å lette. Jeg gikk opp til Høgbakken for å få bedre oversikt. Det var allerede en sprekk i skydekke mot øst, og Ofotljorden kom litt etter litt til syne med enkelte solgløtt. Men for et syn; synkeferdige, brennende og rykende båter som ennå holdt seg flytende duvet i vannskorpa, mens fire tyske destroyere, som nattens seierherrer, pløyde Ofotljorden frem og tilbake, på kryss of tvers. Innesperret visste de formodentlig at britiske båter var på vei i rom sjø ute i Vestfjorden.

26 Jeg har så vidt kommet inn hybeldøren da dr.Mathisen sender ut beskjed om øyeblikkelig hjelp til syketransport. Tyske, engelske og polske skipsmannskaper er satt på strandkanten i nærheten av Bø. Alle er skadde og noen hardt sårede marinesoldater trenger øyeblikkelig legehjelp. Dr.Mathisen leder operasjonen og hadde skaffet en lege fra distriktet.

Den eneste transportmuligheten som var tilgjengelig for transport av blødende og hardt skadde soldater var lastebiler. Det fantes ingen sykebil i Ballangen. Første problemet dr.Mathisen møtte ved strandkanten var tyske marinesoldater som nektet å la seg avvæpne. Geværet var deres sikkerhet og den ville de beholde. Men da ble dr.Mathisen skikkelig forbanna og krevde at de la fra seg geværene. Hvis de nektet ville han benytte sin fulle rett ved å nekte dem legehjelp og sykehusopphold. Da først la de ned våpnene.

Det gjorde et sterkt inntrykk på oss som for første gang i livet var med på transport av hardt skadde og døende soldater til gruveselskapets sykestue og bedriftslegekontor i Bjørkåsen. Narvik sykehus hadde mer enn nok å gjøre etter nattens tragedie. Så sykestua på Bjørkåsen har ikke bare behandlet døende gruvearbeidere, men også døende soldaterfra den andre verdenskrig som brått ble skyllet i land på Bøstrand.

Blandt mange skadde i den andre “lasten” var en ung tysk soldat som var hardt skadet i hodet. Vi tok ham ned fra lasteplanet og la ham på sykebåra og satte båra inne hos legen.. Han ville takke oss for hjelpen ved å ta oss i hånden. Vi markerte med hoderysting at vi ikke kunne ta imot hånden, uten at han forsto det. Først når han løftet hånden fikk han selv se sin blodbadete hånd. En tid senere ble han selv innhentet av døden; krigens sanne hverdag i kamp for en totalitær stat.

Reaksjonene kom ettepå. Fortvilelsen og troen styrket vissheten om at vi ikke var slått selvom det så slik ut. De fire tyske destroyerne drev sin rastløse gang på Ofotfjorden på hver sin kant, og tok avstikkere til Rombakken, Skjomen og nesten helt til Bø i sakte fart. Det var en maktdemonstrasjon etter seieren 9. April. De var med på å snik-senke Eidsvold og Norge på en sjofel måte. Tyske parlamentære var satt ombord på norske båtene med tilbud om norsk overgivelse, men ble avvist. Mens dette pågikk snek de seg nærmere de norske båtene dekket av den dårlige sikten. Da parlamentærene kom tilbake med avslaget, lå de tyske destroyerne i passe skuddhold til å fyre av fulltrefferne. Eidsvold og Norge sank så fort at hundrevis av gaster ikke fikk tid til å berge livet og omkom i Ij orden.

Hitlers best bevarte hemmelighet ga fulltelling. De kom sjøveien under et ferdiglagt tåkedekke som bestilt til denne sjebnedagen. Det uhyggelige skjedde; de klarte å overfalle Norge natterstid med få styrker og minimale tap. At de klarte å erobre Narvik og 8-9 andre byer er nærmest uforståelig. Alt skjedde samtidig. Felttoget mot Narvik - tidenes mest dristige - ble vellykket i Hitlers historie. På tyskernes bandolærspenner st teksten “Gud være med oss”. Med støtte fra dette sitatet tok tyskerne Norge over natten.

Når skumringen senker seg kommer en av fire tyske jagere sigende inn båtleia og blir liggende over dampskipskaia i Ballangen. De andre gjemmer seg i Romsbakken, Skjomen og en utenfor havnebassenget rett ved byen. Det går rykter om at et engelsk angrep er ventet når som helst, og at de fra sine angrepsposisjoner er klare til å slå tilbake angrepet når som helst. Vi klamrer oss til halmstrået som holder oss fast i troen, og tar seieren på forhånd. Engelske krigsskip vil komme som befriere og vil tilintetgjøre de tyske jagerne. Hver gang jagerne majestetisk feier inn over Ofotfjorden ser vi rødt. Hele fjorden har de gjort om til en massegrav for mennesker og sønderskutte båter. Nå håper vi tyskerne vil lide samme sjebne. 27 Lørdag 13. april kommer det store og avgjørende sjøslaget. Englands flaggskip, slagskipet “Warspite”, ledsaget av ni jagere, går til angrep fra sine posisjoner i Vestfjorden. Straks de første skuddene høres, på høyde med Tjeldsund-Kjeldebotn, kunne vi ikke holde ut lengre og gikk opp til utsikten på Høgbakken for å kikke ut Ofotfj orden. Fra denne dagen skulle alle tyske krigsskip og storjagere som er igjen i Nord-Norge være tilintetgjort i Narvik.

Dette var det største sjøslaget utkjempet noensinne i Ofotfjorden. Med i kampene var ti tyske jagere, ni engelske og slagskipet “Warspite” med sine 38 centimeters kanoner. Vi observerte tyske jagere som ble tvunget på flukt etterfulgt av de overlegene britene som utsatt tyskerne for en enorm ildgivning. Vi ser også slagskipet gjør et rykk hver gang den fyrer sine skudd, og flammen ut av kanonen viser kraften granaten sendes ut med.

Under den sterke ildgivningen presses de tyske jagerne lengre og lengre bakover. Som en siste utvei prøver de å stikke unna med store skader, men de rekker ikke langt før de blir innhentet og senket av de engelske jagerne. Fire tyske jagere kommer seg helt til Rombaksbotn der de renner i land på den fine sandstranden etterfulgt av engelske jagere. For sikkerhet skyld må de uskadeligjøres så de aldri blir sjødyktige igjen. Reisende på Ofotbanen kunne gjennom togvinduet se de fire skrogene ligge side om side i Romsbaksbotn, der de endte sine dager. Skrogene ble liggende ca. 15 år før de ble fjernet og hugget opp.

Litt forundret observerte vi røyk stige opp i retning Bjerkvik. Vi antok et måtte være en jager som var skutt i brann. Det vi ikke visste var at tyske soldater allerede hadde kontroll over Elvegårdsmoen og deler av Bjerkvik før sjøslaget. Den franske fremmedlegionen på ca. 1000-1500 mann var opprinnelig øremerket for Finland, men ble derfor omdirigert til Bjerkvik. I kampene ble flere sentrumsgårder satt i skuddlinjen og skutt i brann. Tyske soldater gikk blant befolkningen med norske uniformsj akker og skapte stor forvirring hos de som skulle befri Bjerkvik etter at alle de tyske jagerne var tilintetgjort på Ofotfjorden.

På formiddagen 15. april kom det i all hast en forespørsel til Ballangen, adressert til Kaare Petersen, lønningssjef i gruveselskapet og reservepoliti i kommunen, om å øyeblikkelig sende 30 mann til opprydningsarbeid i Bjervik etter at kamphandlingene var over. Opprydningen skulle utføres under ledelse av det norske militæret og var kvalifisert som sivilt arbeid bak frontlinjen. Transporten gikk med båt over ljorden. Sjøveien var det sikreste, og veien er stengt til det okkuperte Narvik.

Å trylle frem 30 frivillige menn på et spredt bebygd sted med bare jungeltelegrafen som budbærer så håpløst ut, men ikke i Ballangen. På under tre timer var vi plassert under dekk i en motorbåt på vei mot Bjerkvik. Ingen av oss hadde den ringeste greie på krig på nært hold. Vi hadde ikke engang rekruttopplæring. I gjengen var sønnen til general Hyldmo, en 17 år gammel gutt som ledet avsnittet i Bjerkvikområdet. Hyldmo var bosatt i Ballangen og var grunnleggeren av middelskolen i kommunen på privatbasis.

Ved ankomsten til Bjerkvik skulle vi i følge avtalen bli hentet av det norske militæret da vi begynte landgangen. Til vår store skuffelse og bekymring var det ingen som var møtt opp. Vi ble urolige og spekulerte i hva som kunne ha skjedd. På kaiområdet virket det svært kaotisk og noen ropte: “Søk dekning, bombefly er ventet. De kommer med visse mellomrom fra flybasen i Trondheim”. Vi løp alt vi orket i spredt formasjon for å finne

28 dekning i krattet lengst mulig bort fra kaiområdet. Kaiområdet var bombemålet i forbindelse med landsettingen av fremmedlegionen som akkurat da pågikk.

Vi fikk gitt beskjed om vår ankomst til militæret via en norsk soldat. Inntil da var “de frivillige forsterkningene fra Ballangen” som var kommet for å yte sitt bidrag bak frontlinjen helt ukjent. Etter et par timer kom tilbakemeldingen om å holde oss samlet til den øverste militære ledelse ville komme med rettledning og instruks. Riktignok dukket major Hyldmo og hans følge opp med beskjed om at det norske militæret hadde behov for 15 mann mens fremmedlegionen gjorde krav på de resterende 15 til sin landgang i Trældal kommende natt. I sådant terreng var det ekstra stort behov for vår hjelp. Det var litt av et klimaks da major Hyldmo plutselig fikk øye på sin sønn i troppen. Pent og punktelig sa majoren: “hvem har sendt et barn hit til krigssonen?”, før han beordret sønnen hjem. Vi visste ingen annet svar enn Kaare Petersen.

Endelig ble vi tatt hånd om og veiledet av to underoffiserer som tok oss med til Elvegårdsmoen hvor vi ble utstyrt med uniformsjakke og sovepose. Egenlig trengte vi ikke stort mer. Vi var jo sivile arbeidere, og ikke kampsoldater. På veien opp til moen møtte vi norske soldater med tyske krigsfanger i norske uniformsj akker. Grunnen til at de brukte norske uniformsj akker måtte være for å villede fienden og berge livet. Spesielt etter at fremmedlegionen opprettet kanon og luftvemsstillinger i området kunne maskeraden spare deres liv.

Vi overnatting på et fredelig sted i utkanten av Bjerkvik. Godt innpakket i soveposen lå vi på rad og rekke under åpen himmel uten å få sove. Vi var redde og oppskakede etter alle bombeutslippene rettet mot de engelske destroyerne som passet Ofotlj orden. Vi passet på hverandre turvis, bevæpnede, turvis sammen med to underoffiserer. Vi ønsket oss vekk fra Bjervik og håpet på fredeligere forhold sammen med fremmedlegionen i det ulente terrenget ved Trældal.

Vi gikk og ventet i Bjerkvik for å komme avgårde til Trældal. Flyene kunne ikke gå på vingene fra Trøndelag i den mørkeste tiden, og derfor var det fredligst mellom klokken 22.00 og 03.00 om morningen. Vi la og merke til at det på denne tiden ikka var noen flydur å høre over Ofotlj orden. Et stort apparat var allerede i full gang i Bjerkvik. Det var ikke småtteri som skulle til Trældal. Engelske destroyere med store masser med ammunisjon og forsyninger sto klare til å frakte omlag 1000-1500 legionærer pluss oss. Vi kom oss ombord i motorbåtene klokken ti om kvelden, og på reden sto to destroyere klare til å føre oss til Trældal godt skjermet forbi Ofotbanen der tyskerne hadde forskanset seg i tunneller på den motsatte siden. Hele tiden skjøt engelskmennene granater mot tunnellåpningene mens lossingen pågikk, og det samme gjorde de hele fjorden inn under føringen. Forsyninger og ammunisjon ble trygt plassert i rørgatetunnell nede ved sjøen, og 1500 legionærer buktet seg oppover mot Bjørnefell. Vi fulgte med ammunisjonen og forsyningene, og først da ség destroyerne ut Rombaksfj orden. Oppdraget var utført.

Fra nå av var vi skilt fra norsk militærledelse og utlånt til fremmedlegionen. Vår svensktalende legionær ledet oss i starten fra Trældal. Av gode grunner sa han ifra at vi måtte holde en luke på 8-10 meter for å usyneliggjøre oss. Vår tillittsmann, Adolf Nymo, trodde tyskerne på den andre siden av Rombaksfj orden hadde oss i kikkerten. Det fikk vi merke ett par dager senere da tyske fly angrep og tømte bombene over Trældal for å etterpå pepre oss med maskingeværsalver fra lav høyde. Vi var da på vei med forsyninger til legionen som lå i angrep ved et høydedrag noen kilometer opp i lia. Angrepene virket provoserende og skremmende på oss alle. Det var en følelse av hjertet i halsen av bare 29 redsel. Narvikfolk som hadde rømt til Trældal for å nyte freden var storforbannet på oss og ønsket oss vekk. Bombeflyene kom fort.

Fremmedlegionen tok sansynligvis landgang i Trældal med hensikt å runde Rombaksbotn i høydedraget i retning av Ofotsbanen for å videre kjempe seg nedover mot Narvik. Det lå godt an fra sjøsiden med støtte fra de engelske destroyerne. Transportveien ble forlenget hver dag og tilslutt rakk vi bare to turer daglig. Vi ble ofte heftet av tyske flyangrep som pepret besatt løs med maskingeværild. Adolf Nymo var rolig og dempende på oss alle.

Engang under mat-, og hvile-pausen ble vi overrasket. Flyet kom dalende ned åssiden i lav høyde og angrep med maskigevær så raskt at vi bare såvidt klarte å kaste oss bak steinrøysa og redde våre liv. Tre av ryggsekkende på rasteplassen ble truffet av kulene og takket være lynrask reaksjon og en god porsjon flaks slapp vi unna denne gangen også.

Vår svensktalende legionær vi kommuniserte med forsvant plutselig. Senere ble vi fortalt at han rømte til Sverige og kom seg vekk fra legionen. I alt språkvirvaret klarte vi å fange opp nyheten om at fremmedlegionen i nær fremtid ville trekke seg tilbake fra Trældal og ut av landet. Ryktene svirret om også vi ble tvunget til å være med, men ingen visste noe sikkert.

Virvar og kaos slo ned blandt oss, mens vi ennå var fri. Hva skulle vi gjøre? Vi ville ikke følge legionen til et ukjent sted og kanskje bli transportert ut av landet. Derfor planla vi å evakuere. Allerede samme dag dro noen av gutta til fots over fjellet til Bjerkvik, og på ettermiddagen kom en motorbåt inn til kaia for å hente barn som skulle evakueres til Bogen. Denne sjansen var så fristende at vi hoppet om bord og kom oss usett avgårde. Vi hadde flaks igjen, og slapp å følge legionen mot vår vilje.

De andre frivillige som ble med den norske hæren i Bjerkvik sa at det nesten ikke var noe å gjøre. Da fremmedlegionen hadde blitt overført til Trældal hadde flyangrepene blitt stanset mot 3jerkvik.

Denne frivillige insatsen gikk opprinnelig ut på å være til disposisjon for norsk militære til sivilt opprydningsarbeid i Bjerkvik. Å låne oss bort til fremmedlegionen resulterte i at vi ble “glemt” og overlatt til oss selv blandt legionærene som ikke skjønte et ord av hva vi sa.

En befalning under en krig krever at en forstår ordren som er gitt. I motsatt fall kan en pådra seg straff som i værste fall kan ende i standrett. En henrettelse. Det var konklusjonen etter vi kom ut av fremmedlegionen med livet i behold.

Takket være at vi ikke tok noen sjanser, hadde utpekt gjemmesteder'fø på forhånd, A** , opprettholdt vennskapet med de øverste i legionen, og det aller viktigste; at vi hadde aks i alt vi foretok oss, reddet oss fra døden.

Så vidt meg bekjent har denne frivillige innsatsen fra Bjørkåsen-Ballangen med de militære i Bjerkvik-Trældal ikke vært nevnt noen steder tidligere. Sansyligvis er det fordi fremmarsjen ble stanset og planen skrinlagt. Tenk om drømmen inne i oss hadde godt i oppfyllelse; å komme rundt Romsbaksbotn ned Ofotbanen til Narvik i følge med legionen. Det hadde garantert kommet i historiebøkene.