Inventering Av Verneverdig Barskog I Agder

306 Inventering av verneverdig barskog i Agder

Bjørn Moe

NORSK INSTITUIT FOR NATURFORSKNING Inventeringav verneverdig barskogi Agder

Bjørn Moe

NORSK INSTITUTT FOR NATURFORSKNING nina oppdragsmelding 306

NINAs publikasjoner Moe, B. 1994. Inventering av verneverdig barskog i Agder. - NINA Oppdrags- NINA utgir fem ulike faste publikasjoner: melding 306: 1-99.

NINA Forskningsrapport Ås, desember 1994 Her publiseres resultater av NINAs eget forskningsarbeid, i ISSN 0802-4103 den hensikt å spre forskningsresultater fra institusjonen til et ISBN 82-426-0516-5 større publikum. Forskningsrapporter utgis som et alternativ til internasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, Forvaltningsområde: målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. Vern av naturområder Conservation of areas NINA Utredning Serien omfatter problemoversikter, kartlegging av kunn- 0 Copyright: skapsnivået innen et emne, litteraturstudier, sammenstilling Stiftelsen NINA Norsk institutt for naturforskning av andres materiale og annet som ikke primært er et resultat av NINAs egen forskningsaktivitet. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

NINA Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA gir til oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. Opplaget er begrenset.

NINA Temahefter Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov for å informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Mål- gruppen er "almenheten " eller særskilte grupper, f.eks. land- bruket, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluft- livskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner.

NINA Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av Reda ksjon: NINAs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, Lars Erikstad tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisa- NINA, Oslo sjoner, naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og inter- esserte enkeltpersoner). Design og layout: Klaus Brinkmann I tilIegg publiserer NINA-ansatte sine forskningsresultater i NINA, Ås internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populær- faglige tidsskrifter og aviser. Sats: NINA, Ås

Kopiering: Kopisentralen, Fredrikstad.

Opplag: 150

Kopiert på klorfritt papir

Kontaktadresse: NINA Boks 5064, NLH N-1432 Ås Tel.: 64 94 85 20

Tilgjengelighet: Åpen Oppdragsgiver: Direktoratet for naturforvaltning Prosjekt nr.: 5108 Ansvarlig signatur: (_.- u , pz . i 4 , & 1 7

Moe, B. 1994. Inventering av verneverdig barskog i Agder. - Moe, B. 1994. lnventory of coniferous forest of conservational NINA Oppdragsmelding 306:1-99. interest in Agder. - N1NA Oppdragsmelding 306:1-99.

Denne rapporten beskriver 34 barskoglokaliteter som er funnet This report describes 34 coniferous forest sites in East and West verneverdig i Agder. Totalarealet for derti er 211,8 km2, anslått Agder counties, South Norway worthy of protection. The total til 2 % av fylkets produktive skogareal. Lokalitetene er rangert area investigated is 211.8 km2 corresponding to about 2 % of etter en tredelt skala fra lokal (*), meget høy (**) til svært høy the productive forest area. The sites are ranked according to a (***) verneverdi. Tilsammen er 14 områder plassert i høyeste three-grade scale from local (*), high (**) to very high (***) vernekategori, og regnes som interessante i nasjonal eller regio- conservational value. A total of 14 sites are put in the highest nal sammenheng. En liste over registrerte karplanter i alle områ- category, which means they are of national or regional interest. dene er vedlagt, tilsammen 265 arter. Vascular plants found on all investigated areas shown in an en- closed list contain 265 species. Emneord: Vern av barskog - verneverdi - Agder - skogstruktur - vegetasjon - flora. Key words: Conservation of coniferous forest - conservation value - Agder - stand structure - vegetation - flora. Bjørn Moe, Botanisk institutt, Universitetet i Bergen, AMgt. 41, 5007 Bergen. Bjørn Moe, Botanical institute, University of Bergen, AMgt. 41, N-5007 Bergen, Norway.

Forord I denne rapporten er deler som behandlermotivene for å verne barskog,vernekriterier og utvikling i barskogikke tatt med siden Arbeidet med en verneplan for barskog startet som et forpro- det er behandleti Østfoldrapporten(Korsmo & Svalastog1993). sjekt i 1984. Hensiktenvar å vurdere mulighetenefor åfinne representativelokaliteter med naturskog. Det viste seg meget Jeg vil takke Bjørn Moe for solid arbeidsinnsatsi forbindelse vanskeligå finne større områder i lavlandetmed produktivskog. med inventeringenav barskogi Agder. En takk rettes til Fylkes- En status over vernet barskog i Norge er publisert som Øko- skogetaten og miljøvernavdelingeni Aust- og Vest-Agder for forskutredning(Korsmo 1987). godt samarbeid.Videre ønsker jeg å takke avdelingssekretær Gerd L. Aarsand for innsatsfylt arbeid i mange faser fram til Formåletmed verneplanener å sikre gjenværenderester med endelig oppdragsmelding. eldre naturskogtil referansegrunnlagsom en del av vår naturarv og til bruk i f.eks. forskning, undervisning,overvåkning m.m. Ås, september1994 I 1987 ble det opprettet et barskogutvalg representertved Direktoratetfor naturforvaltning, Landbruksdepartementet,Fyl- HaraldKorsmo kesskogetaten,Miljøverndepartementet og Fylkesmennenesmil- jøvernavdelinger.Utvalget fikk til oppgaveå vurderevernekrite- prosjektleder rier, økonomiske konsekvenserog planens omfang. I samråd med Økoforsk (innlemmet i Norsk institutt for naturforskningi 1988) ble det satt opp en tempoplan for inventeringsarbeidet som bl.a. gikk ut på å undersøkeAust-Agder i 1988 og Vest- Agder i 1989.

Skogbrukethar vært invitert til et samarbeidom verneplanen, og i Agder har vi fått forslag til barskogområderfra Fylkesskog- etaten. De har vært til hjelp for utvelgelseav lokaliteterfor nær- mere undersøkelse.I tillegg er det gjort flyrekognoseringerforut for feltarbeidet både i 1988 og 1989. Alle registreringenei Agder er utført av cand.real.Bjørn Moe.

En inventering av kalkfuruskog er utført av førsteamanuensis Jørn Erik Bjørndalen,Institutt for naturforvaltning NLH og for- sker Tor Erik Brandrud, NIVA, og har gått uavhengigav feltarbeidet i barskogprosjektet(Bjørndalen & Brandrud1989). De to planeneskal behandlesunder ett i det viderevernearbeidet.

For region Øst-Norge,som Agder tilhører, har vi avholdt flere samarbeidsmøter.Vi har diskutert inndelingskriterierog foretatt en prioritering innen naturgeografiske underregioner med utgangspunkti klimasonering,plantegeografi, vegetasjonstyper, vegetasjonsregioner,foruten barskogutvalgetsønsker så langt vi har funnet dette faglig forsvarlig. Regionrapportener publisert som NINAutredning(Korsmo et al. 1991).

Ved sammenstillingav Landsskogtakseringensmateriale har vi hatt problemer med å innhente nyere talloppgaver.Publiserte rapporter fra perioden 1964-76 gjelder for en 12 års periode som alleredeligger minst like langt tilbake i tid. Det kan derfor tenkesat de opplysningervi har tilgjengelig har endret seg.

Som faggruppe er vår primære oppgaveå leggefram et så vel- begrunnet faglig forsvarlig bidrag til en verneplansom mulig. I Agder er det også beskrevetnoen lokalt verneverdigeforekom- ster. Vår oppgavehar vært å legge fram data som uavhengigav såvel naturvernmyndighetersom næringsinteresserbelyser ver- neverdierog som skal sørge for et mest mulig variert og representativt utvalg av barskog. Om våre prioriteringeroverstiger et areaIbehovsom det er praktisk mulig å verne, rokker det ikke ved vår strengt faglige vurdering.

side side

Referat 3 4.32 Lokalitet 32 Bjørgedalen 62 4.33 Lokalitet 33 Bjørnarådalen 63 Abstract 3 4.34 Lokalitet 34 Berdalen 64

Forord 4 5 Sammendrag 66

1 Innledning 6 6 Summary 67

2 Materiale og metoder 6 7 Litteratur 68 2.1 Forarbeidet 6 2.2 Registreringsarbeidet 6 Ved legg

3 Undersøkelsesområdet 7 Vedlegg 1. Floraliste over karplanter 70 3.1 Berggrunn 7 Vedlegg 2. Kart over områder 82 3.2 Geomorfologiske hovedtrekk 7 3.3 Klima 8 3.4 Flora 9 3.5 Barskogvegetasjon 13 3.6 Barskogen i Agder 18 3.6.1 Produktivt skogareal 18 3.6.2 Litt skogshistorie og trekk ved skogstrukturen19

4 Beskrivelse av de enkelte barskoglokalitetene 23 4.1 Lokalitet 1 Randvik 23 4.2 Lokalitet 2 Ørnehei . 23 4.3 Lokalitet 3 Verås 26 4.4 Lokalitet 4 Paulen 27 4.5 Lokalitet 5 Skråstadfjell 29 4.6 Lokalitet 6 Bergvatn 30 4.7 Lokalitet 7 Suåsheia 31 4.8 Lokalitet 8 Oksåsen 32 4.9 Lokalitet 9 Sirdalsvatnet 33 4.10 Lokalitet 10 Maridalen 36 4.11 Lokalitet 11 Seland 37 4.12 Lokalitet 12 Mjåvasshei 38 4.13 Lokalitet 13 Vassland 40 4.14 Lokalitet 14 Trodalen 41 4.15 Lokalitet 15 Raundalsheia 42 4.16 Lokalitet 16 Napen 43 4.17 Lokalitet 17 Solbergheia 44 4.18 Lokalitet 18 Gunleifjell 45 4.19 Lokalitet 19 Urdfjellet 46 4.20 Lokalitet 20 Solhomfjell 47 4.21 Lokalitet 21 Horgi 49 4.22 Lokalitet 22 Hovassdalen 50 4.23 Lokalitet 23 Gjuvatnet 51 4.24 Lokalitet 24 Vestvassdalen 52 4.25 Lokalitet 25 Øvre Skjeggedal 53 4.26 Lokalitet 26 Høyknuten 55 4.27 Lokalitet 27 Rukkevatn 56 4.28 Lokalitet 28 Kjyddingåsen 57 4.29 Lokalitet 29 Nånesnapen 59 4.30 Lokalitet 30 Høystølhei 59 4.31 Lokalitet 31 Birkenesdalen 60

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsrnelding306 1 Innledning 2 Materiale og metoder Formåletmed denne rapporten er å komme med en prioritering 2.1 Forarbeidet av verneverdigbarskog i Agder som skal inngå i en verneplan for barskog.Lokalitetene blir beskreveti detalj mht vegetasjon, Før inventeringsarbeidetstartet ble skogbruksmyndighetene flora og skogstrukturfor å gi en tilstandsbeskrivelsepå invente- invitert til et samarbeidom å finne fram til barskogområdersom ringstidspunktet.En sammenligningav lokaliteteneer publiserti burde undersøkes. regionrapportenfor Øst-Norge(Korsmo et al. 1991). Landbruksdepartementetog Miljøverndepartementethar i felles Det ligger i sakensnatur at barskogreservaterogså er viktige for rundskriv av 06.04.87, pålagt skogbruksmyndigheteneå bistå skogforskningenog som et korrektiv til uheldige former for naturvernmyndighetenei forbindelse med verneplanen. skogbruk (Korsmo 1987). Et formelt ansvarfor å ta hensyntil naturverninteressenei det kommersielleskogbruket er nedfelt i Intensjonenmed en verneplanenfor barskog ble presentert av den nye skogbruksloven. prosjektlederHarald Korsmo i et orienteringsmøte hos Fylkes- manneni Vest-Agderden 17. november 1987. Her møtte repre- Tidligerevernet barskog i Agder utgjør et beskjedentareal på ca sentanterfor fylkeslandbrukskontoret,Statens skoger ved Sør- 1,3 km2.Tre områder er vernet etter naturvernloven,tilsammen landet skogforvaltning,Agder skogeierlag,Vest-Agder fylkeslag 412 daa. To områder på tilsammen 955 daa er vernet adminis- av Norgesjeger og fiskerforbund,foruten Vest-Agdernaturvern. trativt (Børset1979, Korsmo 1987). I Aust-Agder ble et tilsvarendeorienteringsmøte avholdt 24. novembersamme år.

Våren 1988 mottok miljøvernavdelingenhos Fylkesmanneni Aust-Agder en rekke kart fra Fylkeslandbrukskontoretmed aktuelle områder som burde undersøkes.Disse ble videresendt til NINA. Et møte med Fylkesskogsjefenog berørte skogbruksor- ganisasjonerble avholdt hos Fylkesmanneni Vest-Agder i juni 1989.

2.2 Registreringsarbeidet

Lokalitetenesom skulle undersøkesble altså valgt ut etter tips fra skogbruket og miljøvernavdelingen.Før feltregistreringene startet ble alle de foreslåtte områdene sjekket fra luften. Dette var viktig for å få oversiktover feltarbeidetsomfang på et tidlig tidspunkt. Etter flybefaringenkunne noen av de foreslåtte lokalitetene kuttes ut samtidig som det ble sett flere nye aktuelle områder. Feltarbeideti Aust-Agder ble utført i 1988 og i Vest- Agder i 1989.

I hvert område er det beskrevetskogtyper, og det er notert både typiskeog mer spesiellesærtrekk ved vegetasjonen.Even- tuelle floristiske innslag av plantegeografiskinteresse er kom- mentert utover en total artsinventeringfor karplanter.Videre er skogstruktur med dimensjons-og aldersforhold, utviklingsfaser og suksesjoneromtalt i bestandet.

Beskrivelserfor hver lokalitet er samlet i kap. 4. Arealet står for totalarealtilsvarende avgrensning på de vedlagte kartutsnittene. UTM-referanseneer omtrentlige koordinater for midtpunktet i områdene.

3 Undersøkelsesområdet feltspat,kvarts og kvartsitt.Den varierte berggrunnen langs kysten herstår i sterkkontrast til det mer ensartedegrunnfjellet i restenav 3.1 Berggrunn Agder. Berggrunneni Agder tilhører i sin helhet det sørnorskegrunn- fjellsområdet.Viktige bergarterer øyegneis,båndgneis, granittisk 3.2 Geomorfologiske hovedtrekk gneisog granodiorittiskgneis. Granittholdige gneiser kalles også migmatitter,og en regionalfellesbetegnelse for dissebergartene Strøkretningentil grunnfjelleter hovedsakelignord-sør, noe vass- er et gneis-migmatittkomplekseller Agderkomplekset. Det er den drageneog hoveddalførenebærer tydelig preg av. Det sterktsmå- eldste og klart viktigste bergartsgruppenpå Sørlandet. Dette kuperte terrenget ved kysten er karakteristiskmed tallrike åser, gneisunderlagethar vært utsatt for oppsprekking,noe som førte tverrdaler,små myrer og tjern. De høyesteåsene ligger jevnt over2 til innsynkningi bassengeretterfulgt av avsetningav sedimenter - 300 m o.h., laverejo nærmereman kommerskjærgården. Om- og vulkanskebergarter tilhørende Telemarksuiten. De bestårho- trent 50 km fra kystennår heieneopp i 500 m o.h. og nivåetblir vedsakeligav kvartsitterog forekommeri den nordøstligedelen av stadig høyereinnover i landet. Terrengeter meget knudrete og Agder. Den tredje gruppen i dette grunnfjellsområdeter granittis- manglerflate fjellvidder.Kollene har gjernesvært lite vegetasjon, ke dypbergarter som gjennomsetterbergartene både i Agder- noesom vitner om en utpregetnæringsfattig berggrunn. Men det kompleksetog Telemarksuiten.De fleste av disseer yngre, ude- betyrogså mye at løsavsetningenehar et beskjedentomfang, sær- formerte granitter. lig på høydedragene.Daler og forsenkningerdekkes av relativttynn bunnmorene.Morener demmer opp flere store vann, f.eks. Sir- En markertskillelinje i berggrunnengår gjennomAust-Agder i en dalsvatnetog Lygna. avstandav ca 30 km fra kysten.Dette er en forkastningslinjekalt den sørlandskebreksje, se figur 1. Utenfor denneligger Bamble- Geologiskedata nevntunder "naturgrunnlag"fra de enkelteloka- formasjonensom er et komplisertbergartskompleks der gneiserog litetenei kap.4 er hentetfra Dons& Jorde(1978), Falkum (1982), granitter er framtredende,vekslende med gabbro, glimmerskifer, Sigmond(1975) og Sigmondet al. (1984).

SKIFER

I00 0 oo o KVARTSITT

GRAN ITT

GNEIS

I AAA I ANORTHOSITT / e4t 50 km \\‘1 N1/4,‘ 0 111‘ 1\\\\ \\ rf.f /1U( ((k‘ 11, II1151/111111///1 \\\\\\ 59* ItY1l( (f(C,

1200

i. -1000 A-)

•• /r/

2500 sT

2000

0 10 20 30 . ..„ 0 ( ... ,„. . km _ _ 5„,.---..- 1)590 . , ,:, - , fi'' . 12.00g_ -

Figur 2 Gjennomsnittlig årsnedbør i mm (omtegnet etter Det Norske Meteorologiske Institutt 1981b). Klimastasjoner: H=Hylestad, K=Kjevik, N=Nelaug, T=Tonstad. Mean annual precipitation in mm (redrawn from the Royal Norvegian Meteorological Institute 1981b). The four dimatic stations H=Hylestad, K=Kjevik, N=Nelaug, T=Tonstad are indicated.

3.3 Klima m o.h.), se figur 2. Det er tatt utgangspunkt i normalverdier (1930-60) for nedbør og temperatur i klimabeskrivelsen. Til å illustrere klimaforholdene i Agder er det valgt ut fire måle- stasjoner spredt i fylket i forskjellige høydelag: Tonstad (57 m Kartet over isolinjer for årsnedbøren viser at det er en betydelig o.h.), Kjevik (12 m o.h.), Nelaug (169 m o.h.) og Hylestad (443 øst-vest-gradient i Agder, se figur 2. Ved grensen mot Roga-

MM 250

200

150

100

jan. feb. mars april mai jun. jul, aug. sept. okt. nov. des. Mnd. Tonstad Kjevik Nelaug F i Hylestad

Figur 3 Gjennomsnittligmånedsnedbør for fire klimastasjoneri Agder (etter Det NorskeMeteorologiske Institutt 1981a). Average monthly precipitation values at four weather stations in Agder. (Data from the Royal Non/egian MeteorologicalInstitute 1981a).

land ligger årsnedbørenpå 2500 mm i indre del. Så avtar den ligger lavestmed 17,9 °C, se figur 4. Dette viser som ventet at gradvistil 1000 mm i øvre del av Setesdalenlengst øst i Aust- det også ut i fra temperaturener høyest oseanitet i vest. Men Agder. Dette viser at ingen distrikter er spesielttørre. Langsen forskjellenefra restenav Agder er heller små. nord-sør-gradienter årsnedbørenmye jevnere, og isolinjenfor f.eks. 1500 mm kan følges i grenseområdetmellom de to fylkene fra kysten og opp til indre strøk, lengst nord i vestligedel av 3.4 Flora Setesdalen.Den tørreste årstiden er våren med minst måneds- nedbør i marsfor alle stasjonene.Her ligger Hylestadlavest med Det er ført floralisterfor karplanter i alle de 34 undersøktebar- 42 mm. Dennestasjonen er nokså lik Kjevikog Nelauggjennom skoglokalitetene,se vedlegg 1. Av de totalt 265 artene kan litt året, bortsett fra at vintrene er tørrere.Tonstad skiller seg klart over 30 % ordnes i følgende plantegeografiskegrupper (flora- fra de tre andre med den høyestemånedsnedbøren gjennom elementer): hele året. Overgangenmellom høst og vinter er særlig fuktig med rundt 200 mm nedbør både i oktober, november og euoseaniskelement 4 arter 5 % desember.Dette er et oseanisktrekk ved nedbørensom skiller suboseaniskelement 20 24 " den vestligedelen fra restenav Agder, se figur 3. sørvestlig(nemoralt) element 16 20 sørøstligelement 15 I / 18 Temperaturkurveneviser små forskjelleri juli for stasjoneneTon- østlig element 9 10 stad (15,8 °C),Nelaug (16,0 °C)og Kjevik(16,5 °C).Om vinteren fjell-element 19 23 derimot er forskjellenstørre, og det blir laverejanuartemperatur totalt 83 arter 100 % når en kommer østoverog innover i landet. Ingen av stasjonene visersærlig store temperaturdifferansermellom varmeste og kal- Det er stor overvekt av nøysomme arter, og det floristiske deste måned. Her er Nelaughøyest med 19,8 °C, mensTonstad grunnlaget må betraktessom artsfattig ut i fra et relativt stort,

00 20

• .„ 10 • ‘CZ , • • N. • \ • , 5 •

*—------

-10 jan. feb. mars april mai jun. jul. aug. sept. okt. nov. des. Mnd. Tonstad -+- Kjevik Nelaug Hylestad

Figur 4 Gjennomsnittlig månedstemperatur for fire klimastasjoner i Agder (etter Det Norske Meteorologiske Institutt 1982). Average monthly temperatures from four weather stations in Agder. (Data from the Royal Norvegian Meteorological Institute 1982). undersøkt totalareal. Disse artene har tyngdepunkter i utbredel- bare en lok, innen underregionen sen i forskjellige landsdeler, og det skal her vises hvordan de former enn en, men færre enn 1/3 av lok, innen under deler seg på de naturgeografiske underregionene regionen Nordiska ministerrådet 1984): mellom 1/3 og 2/3 av lok, innen underregionen flere enn 2/3 av lok, innen underregionen. 15c: Aust-Agders kystland, 1 lokalitet 16 : Sørlandets eikeskogregion, 7 lokaliteter Euoseanisk element 17 : Sørlandets furu- og bjørkeskogregion, 5 lokaliteter De euoseaniske artene har hovedtyngden av utbredelsen på 19a: Nedre Telemark og Agder, 8 lokaliteter Vestlandet og forekommer der i en sone fra de ytre kystområde- 35b: Setesdalsheiene, 3 lokaliteter ne og omtrent inn til midtre fjordstrøk. Noen av dem følger Sør- 33a: Øvre Setesdals- og Telemarks skogområder, landskysten til de når østgrensen i Agder, setabell 1. De er 10 lokaliteter. frostømfintlige, slik at vintertemperaturen har avgjørende betydning for hvor langt øst artene kan gå. Disse er registrert: heistarr Denne oversikten viser altså floristiske særtrekk og forskjeller slik (Carex binervis),fagerperikum(Hypericum pulchrum), kristtorn de framkommer av materialet fra de undersøkte barskoglokali- (Ilex aquifolium)og storfrytle(Luzula sylvatica).Ingen av dem er tetene, og mange arter har selvsagt en større utbredelse i Agder vanlige, og de viser helst en tilfeldig forekomst på lavere nivåer enn dette. Nomenklaturen følger Lid (1985) for karplanter og der de utnytter en lang vekstsesong. Høyest går heistarr (til 450 Frisvoll et al. (1984) for moser. m o.h.) og trekker med det forbindelsen til neste element.

Symbolforklaring tiltabell 1-6: Suboseanisk element De suboseaniske artene finnes i et vesentlig breiere belte langs arten forekommer på: kysten og går lenger østover Sørlandskysten enn foregående

Tabell i Euoseaniske arter fordelt på naturgeografiske regioner i Agder. Euoceanic species divided on biogegraphical regions in Agder.

Euoseaniske arter/regioner 19a 35b 33a

Kristtorn (Ilex aquifolium) Storfrytle (Luzula sylvatica) Fagerperikum (Hypericum pulchrum) Heistarr (Carex binervis) (+)

Tabell 2 Suboseaniske arter fordelt på naturgeografiske regioner i Agder. Suboceanic species divided on biogeographical regions in Agder.

gruppe, setabell 2. Også dette er frostømfintlige arter, men de Flere suboseaniske arter har ingen klimatisk grense i Agder, men klarer seg med lavere sommertemperatur og går derfor opp på de fleste blir altså mindre vanlig eller faller bort i øvre del av ganske høye nivåer. Noen av dem begunstiges her av snødekke Setesdalen. Da dette hovedsakelig er nøysomme hei-og myr- som isolasjon mot vinterkulde. Dette er det mest tallrike elemen- planter, er det særlig på lokaliteter med fattig furuskog de opp- tet og inneholder flere arter som setter et markert preg på vege- trer med høyest frekvens. En kan nevne pors (Myrica gale) og tasjonen i Agder. Rome (Narthecium ossifragum) er registrert på kystbjønnskjegg (Scirpus germanicus) som viktige dominanter samtlige lokaliteter, mens klokkelyng (Erica tetralix) bare mang- inn til midtre del av Agder (region 17 og 19a). Noen arter synes ler på de to lengst inne i landet. En lignende utbredelse har å ha en økende frekvens et stykke innover i landet. Vivendel bjønnkam (Blechnum spicant), sefigur 5. Det framgår avtabell (Lonicera peridymenum) derimot er knyttet til tørre skogkanter 2 at det suboseaniske elementet finnes med full tyngde i alle og kratt der den er meget vanlig i de kystnære strøkene. Økolo- naturgeografiske underregionene. Forskjellene fra øst mot vest gisk står den nærmest det neste elementet. Av mer tilfeldig er ubetydelige, og langt mindre enn gradienten nord-sør. Men forekommende arter kan nevnes loppestarr (Carex pulicaris) og det oseaniske preget er svekket først langt oppe i Setesdalen, kystmyrklegg (Pedicularis sylvatica), begge med forekomster dvs, i øvre del av region 33a. inne i landet.

Figur 5 Bjønnkam er vanlig i granskog Setes- dalens nedre og midtre del, som her Høystølhei (30). Blechnum spicant occurs frequently in spruce forests in lower and middle parts of Setesdalen Valley, here from Høystølhei (30).

Tabell 3Arter med sørvestlig utbredelse fordelt på naturgeografiske regioner i Agder. Species with southwesterly distribution divided on biogeographical regions in Agder.

Sørvestlig element som er karakterarter for edelløvskog, forekommer skogsvingel Andre kystplanter framstår som mer varmekjære da de krever (Festuca altissima), myske (Galium odoratum) og skogsalat litt høye sommertemperaturer samtidig som de er forholdsvis (Mycelis muralis) heller sparsomt, mens knollerteknapp (Lathyrus frostømfintlige. I barskogsammenheng er noen av artene bun- montanus) er noe vanligere. Det nemorale skogselementet er det til rikere skoger der tresjiktet ofte er oppblandet med edel- således meget svakt representert i denne undersøkelsen. Dette løvtrær. Eik og svartor har nokså like utbredelser inn til midtre har dels sammenheng med den fattige berggrunnen som dek- del av Agder der de er viktige skillearter for region 17 og 19a ker praktisk talt hele Agder. Det er imidlertid viktig å påpeke mot 33a og 35b, se tabell 3. Lind og alm viser et lignende eikeskogenes dominerende rolle i liene som gjør at barskogen er mønster, men særlig sistnevnte er langt mindre vanlig. Ask er fortrengt til platåer og høydedrag med mye grunnlendt mark. ikke registrert på noen av lokalitetene. Av edelløvtrærne er det Klimatisk sett ligger nedre del av Agder gunstig til for de nemo- sannsynligvis hassel som går lengst opp i Setesdalen, men da derale skogsartene, selv om de er sjeldne i dette arbeidet. undersøkte områdene ligger i mellom- og nordboreal region mangler den nesten helt i underregion 33a. Av urter og gress Flere arter med en sørvestlig utbredelsestendens i Norge finnes i

Tabell 4 Arter med sørøstlig utbredelse fordelt på naturgeografiske regioner i Agder. Species with southeasterly distribution devided on biogeographical regions in Agder.

tilknytning til myrer og fuktige sumper, slik som mannasøtgras er ellers ikke mulig å påvise forskjeller mellom regionene, bl.a. for- (Glyceria fluitans), myrkråkefot (Lycopodiella inundata), brunmy- di artsantallet er så lite og tilfeldig. Artene i dette materialet har ing- rak (Rhynchospora fusca) og ørevier (Salix aurita). en tydelig vestgrense i Norge og opptrer spredt også i kyststrøk. De kan derfor betegnes som svakt østlige. Sorøstlig element Hovedtyngden av varmekjære arter har en sørøstlig utbredelse i Fjell-element Norge. De stiller høyere krav til sommertemperaturen enn de sør-Flere barskoglokaliteter har en avgrensning som inkluderer snaufjell. vestlige, men disse to gruppene forekommer i stor grad på de sam-Dette gjelder særlig i region 33a der fjellplanter har kort spred- me lokalitetene da de edafiske forholdene spiller en vesentlig rolleningsvei ned til bjørkeskog eller barskog av nordboreal karakter. Det for begge. Her er edle løvtrær representert ved spisslønn (Acer plat- er derfor, som forventet, at øvre del av Setesdalen har flest fjellarter, anoides) og hengebjørk (Betula pendula). Disse faller bort nordover setabell 6.En begrenset utbredelse i fjellkjeden har både snipestarr i region 33a, men også mot vest svekkes utbredelsen,tabell se 4. (Carex rarifiora) og serterot (Gentiana purpurea) som begge når sine Skogsarter som følger det samme mønsteret er blåveis (Hepatica sørgrenser i Setesdalsheiene innenfor region 33a. De andre fjell- nobilis), svarterteknapp (Lathyrus niger) og vårerteknapp (L. vemus). plantene har en videre utbredelse i Norge, og det er arter som ikke Disse artene opptrer tilfeldig på heller få lokaliteter og mangler heltstiller særlig krav til berggrunnen. Sør for region 33a svekkes fjell- i region 17. Mer vanlige er buskene trollhegg (Frangula alnus) og elementet sterkt, og det er ikke stort andre enn rypebær (Arctos- krossved (Viburnum opulus). taphylos alpinus), dvergbjørk (Betula nana) og sjeldnere greplyng (Loiseleuria procumbens) som finnes i de næringsfattige fjellheiene Sørøstlige arter er generelt svært dårlig representert, og særlig midtre del av Agder. I regionene 15c og 16 er også disse borte, slik mangelfull er gruppen av varrnekjære arter knyttet til skogens lys-at fjellplanter mangler helt i de mest kystnære distriktene. åpninger og kantsoner. Tørrbergene har f.eks. smørbukk (Sedum te- lephium) som eneste Sedum-art, og typiske sørbergsarter mangler Generelt er det bare et fåtall fjellplanter på de undersøkte lokalite- ellers helt. Det synes altså som om sommervarmen i Agder ikke ertene. En rekke ubikvister som er vanlige i hele fjellkjeden mangler, høy nok for en rekke arter som er vanlige i lavlandet på Østlandet.bl.a. ingen Saxifraga-arter (sildrer). Dette gjør at mye av den nordboreale barskogens karakter er svekket i Agder. Både klimaet og østlig element berggrunnen har betydning for dette. En gruppe østlige arter av mer kontinental karakter stiller mindre krav til sommervarme og foretrekker relativt lange, stabile vintrer. Også dette elementet er svakt representert av arter som opptrer til-3.5 Barskogvegetasjon feldig. Av barskogsarter kan nevnes knerot (Goodyera repens) og furuvintergrønn (Pyrola chlorantha), mens strengstarr (Carex chor- Beskrivelsen av barskogtypene er basert på feltnotater og i tillegg ru- dorrhiza), nøkkesiv (Juncus stygius) sveltullog (Scirpus hudsonianus) teanalyser som ikke taes med i denne rapporten. Det er lagt vekt på er myrarter. Den regionale fordelingen viser at region 33a er best å gi en floristisk-økologisk oversikt over typene, utbredelse og geo- representert, mens 35b mangler helt østlige arter,tabell se 5. Det grafisk variasjon.

Tabell 5 Arter med østlig utbredelse fordelt på naturgeografiske regioner i Agder. Spedes with easterly distribution devided on biogeographical regions in Agder.

Østlige arter/regioner 15c/16 19a 35b 33a

Sennegras (Carex vesicaria) (+) Knerot (Goodyera repens) (+) Furuvintergrønn (Pyrola chlorantha) (+) Korallrot (Corallorhiza trifida) Skavgras (Equisetum hyemale) Nøkkesiv (Juncus stygius) (+) (+) Hvitsoleie (Ranunculus platanifolius) Strengstarr (Carex chordorrhiza) Sveltull (Scirpus hudsonianus)

Tabell 6 Fjellarter fordelt på naturgeografiske regioner i Agder. Apline species divided on biogeographical regions in Agder.

Fjellarter/regioner 15c/16 19a 35b 33a

Hestespreng (Cryptogramma crispa) Dvergbjørk (Betula nana) Rypebær (Arctostaphylos alpinus) Greplyng (Loiseleuria procumbens) Lappvier (Salix lapponum) Snipestarr (Carex rariflora) Tranestarr (Carex adelostoma) Blålyng (Phyllodoce caerulea) Harerug (Polygonum viviparum) Bjønnbrodd (Tofieldia pusilla) Fjelljamne (Diphasium alpinum) Seterfrytle (Luzula frigida) Setergråurt (Gnaphalium norvegicum) Turt (Cicerbita alpina) Fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) Fjellburkne (Athyrium distentifolium) Søterot (Gentiana purpurea) Dvergjamne (Selaginella selaginoides) Sølwier (Salix glauca)

Blåbærskog kommer på så godt som alle lokalitetene. Det er likevel ikke I Agder er blåbærskog mest vanlig som furuskog, men innenfor mange områder som har dette som en dominerende skogtype. granens utbredelsesområde er også mye av blåbærskogen granskog. De kystnære områdene har en del blåbær-eikeskog, og Floristisk sammensetning er jevnt over i samsvar med Kielland-Lund det er typisk at mye furuskog i nedre del av Agder er eikinnblan- (1981) og Fremstad & Elven (1987). Karakteristiske arter i feltsjiktet det. Blåbærbjørkeskog er særlig registrert som fjellskog i øvre sammen med blåbær (Vaccinium myrtillus) er smyle (Deschampsia del av Setesdalen. flexuosa), fugletelg (Gymnocarpium diyopteris), linnea (Linnaea borealis), hårfrytle (Luzula pilosa), stri kråkefot (Lycopodium annoti- Generelt forekommer blåbærskog på frisk grunn som er middels num), maiblom (Maianthemum bifolium), stormarimjelle (Melam- næringsfattig. For en rekke områder er dette likevel den mest pyrum pratense), nikkevintergrønn (Orthilia secunda), gullris (Soli- kravfulle skogtypen, der den opptrer i lier som ligger gunstig til dago virgaurea), hengeving (Thelypteris phegopteris), skogstjerne på fattig berggrunn. Blåbærskog har en vid utbredelse og fore- (Trientalis europaea) og tyttebær (Vacdnium vitis-idaea). Disse ar-

Tabell 5 Arter med østlig utbredelsefordelt på naturgeografiskeregioner i Agder. Specieswith easterlydistribution devided on biogeographicalregions in Agder.

Østlige arter/regioner 15c/16 17 19a 35b 33a

Sennegras (Carexvesicaria) (+) Knerot (Goodyerarepens) (+) Furuvintergrønn(Pyrolachlorantha) (+) Korallrot Corallorhizatrifida) Skavgras (Equisetumhyemale) Nøkkesiv (Juncusstygius) (+) (+) Hvitsoleie (Ranunculusplatanifolius) (+) Strengstarr (Ranunculusplatanifolius) (+) Sveltull (Scirpushudsonianus)

Figur 6 levnaldret furuskog fra Seland (11) med ca 100 år gamle trær. Kultur- påvirket blåbærskog med mengder av smyle og einstape. Evenly aged pine forest with about 100 year old trees in Seland (11). The fieldlayer contain lots of Des- champsia flexuosa and Pteridium aquilinum amd has been subject to grazing. tene er mer eller mindre konstante i samfunn tilhørende Eu-Picee-Lyngvegetasjonen går over i et gressdominert feltsjikt i forsenk- tum myrtilletosum. Her er en viss geografisk variasjon ettersom ninger der snødekket er langvarig. Her er seterstarr (Carex brun- noen av dem, særlig linnea, er mindre vanlig i kyststrøkene enn nescens), smyle (Deschampsia flexuosa), trådsiv (Juncus filiformis) lenger inne i landet. Samfunnet mister derfor noe av sin karakter iog finnskjegg (Nardus stricta) viktige. Foruten snøens og markfuk- nemoral og deler av boreonemoral region. Eu-Piceetum-samfunnettighetens betydning i de høytliggende områdene er vegetasjonen er best utviklet innenfor granskogens utbredelsesområde. De nevn-preget av beite her hvor seterdriften og annen menneskelig aktivi- te artene forekommer altså noe mer tilfeldig i blåbærfuruskog. Dentet lenge har vært mer eller mindre aktiv. mer lysåpne furuskogen inneholder ofte betydelige mengder einstape (Pteridium aquilinum), sefigur 6. Sammen med et busksjikt Gransumpskog av einer (Juniperus communis) er dette en indikasjon på mennes- Blåbærgranskogen kan være ganske fuktig med en lyngvegetasjon kelig påvirkning, fortrinnsvis hogst og beite. Blåbærfuruskog av ensom også inneholder arter knyttet til myr- og sumpmark. I sump- slik type spiller en meget viktig rolle i Agder. skog er det lyng og andre fastmarksarter på tuene, mens fuktig- hetskrevende arter dominerer omkring, særlig skogsnelle (Equise- Både i region 17 og 19a finnes blåbærfuruskog med eik, og gene-tum sylvaticum), stjernestarr (Carex echinata), slåttestarr (C nigra), relt tiltar eikinnslaget utover mot kysten. Karakteristiske her er ogsågråstarr (C canescens), flekkmarihand (Daciylorhiza maculata), svartor og trollhegg i en ikke for tørr blåbærskog. Både eik og svart-trådsiv (Juncus filiformis), molte (Rubus chamaemorus), myrhatt or er gjerne gamle styvingstrær, noe som også er et klart tegn på (Potentilla palustris), myrfiol (Viola palustris), myrma ure (Galium pa- tidligere kulturpåvirkning. Sjeldnere forekommer kristtorn i blå- lustre) og skogrørkvein (Calamagrostis purpurea). Denne skogtypen bærskog i den nemorale sonen. forekommer spredt til sparsomt innenfor granens utbredelsesareal i Agder. Den dekker aldri større arealer. Fattig gransumpskog i Cha- I mange tilfeller utgjør skrubbær (Cornus suecica) en viktig del av maemoro-Piceetum er mest utbredt, og den viser liten eller ingen feltsjiktet, noe som gir mye skog karakter av blåbær-skrubbærtypegeografisk variasjon. Noen ganger er sumpskogen av rikere karak- (Corno-Betuletum myrtilletosum). Dette kan være gran-, furu- ellerter med flere urter og gress, f.eks. fredløs (Lysimachia vulgaris), bjørkeskog. Typen er knyttet til høyereliggende åstrakter i midtre mjølkerot (Peucedanum palustre) og sennegras (Carex vesicaria). og indre strøk, og framstår som en humid skog. Skrubbær mangler helt på noen av lokalitetene i sørøstlige del av Agder. Der blå- Småbregranskog bærskogen kan følges sammenhengende etter en høydegradient,I både vanlig blåbærskog og blåbær-skrubbærskog er det bregner, får skrubbær økende frekvens oppover i høyden, særlig over 350 ogm noen av dem trekker forbindelsen til småbregneskog, slik som o.h. Det er karakteristisk at flere suboseaniske arter inngår i dennebjønnkam (Blechnum spicant), fugletelg (Gymnocarpium dryopte- typen. Mest iøynefallende er bjønnkam, mens smørtelg forekom- ris) og hengeving (Thelypteris phegopteris). Småbregneskogen er så mer mer lokalt. Både kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) godt som alltid en gran-eller bjørkeskog. Den er derfor vanligst i og kystkransmose (Rhytidiadelphus loreus) er viktige i bunnsjiktet. midtre og indre strøk og mangler i de tørre furuskogene i kystom- rådene. Utbredelsen ligner blåbær-skrubbærskogens, og den flo- På høyereliggende nivåer erstattes en del av blåbærdekket med ristiske sammensetningen står også nær. Dette gjelder særlig skog fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum). Blålyng (Phyllodoce cae- med store mengder bjønnkam. Andre bregner som forekommer rulea) er diagnostisk viktig, men sjelden i undersøkelsesområdet. spredt er skogburkne (Athyrium filix-femina), sauetelg (Dryopteris Her er ellers svært få eller ingen fjellplanter i den nordboreale blå-expansa) og i noen tilfeller smørtelg (Thelypteris limbosperma). El- bærskogen, og fjellnær barskog mister derfor mye av sin karakter.lers inngår urter og gress fra blåbærskogen også i småbregneskog,

mennoen kommer i tillegg,som f.eks. hvitveis (Anemonenemoro- Høgstaudeskogeretter detteknyttet til indreAgder i region33a og sa),skogrørkvein(Calamagrostispurpurea), skogstorkenebb(Gera- 35b, menogså her er densjelden og ikkesærlig godt utviklet.Som nium sylvaticum)og gaukesyre(Oxalisacetosella). mindrefragmenter finnes den særliglangs bekkekanter og i fuktige drog. Småbregneskogi Eu-Piceetumdryopteridetosum er knyttettil noe rikereog fuktigerehabitater enn blåbærskogen,gjerne i skråning- Lågurtskog er på bedreberggrunn og der det er bra med løsmasser.Den sees Noeav barskogener oppblandetmed edelløvtrær,særlig eik som ofte i kløfterog bekkekanter.Småbregneskog er ikkesærlig vanlig spilleren viktig rollei myefuruskog på Agderkysten.Ellers kommer i Agderog forekommerbare fragmentarisk på en del lokaliteter.Ty- det til hassel,lind, alm, hengebjørk,svartor og spisslønn,fortrinns- pen dekkeraldri større sammenhengendearealer og mangleri vis i små mengder.Lågurtskog er særlig knyttet til løvskogeller mangeområder med glisnebarskoger i åstrakter. blandingskog,mer sjelden i rein barskog.Typen forekommer frag- mentariskog kan fordelespå flere enheter.Lågurtskog fra de un- Storbregneskog dersøktebarskoglokalitetene samsvarer med beskrevneeikeskog- Mensblåbær er relativtviktig i småbregneskogspiller lyngarter en samfunnfra distriktet(Bjørnstad 1971). Av viktigearter i feltsjiktet langtmer beskjeden rolle i storbregneskog.Også her dominerer gran kan nevneshvitveis (Anemonenemorosa), liljekonvall(Convallaria i tresjiktet.Fysiognomien preges av storebregner der særligskog- majalis),bergrørkvein(Calamagrostisepigeios), fingerstarr(Carex burkne(Athyriumfil&-femina) er mestvanlig. Sauetelg (Dryopteris digitata),bleikstarr(C. pallescens),markjordbær(Fragariavesca), expansa)er ogsåviktig, mensbroddtelg (D. carthusiana)og geittelg knollerteknapp(Lathyrusmontanus), småmarimjelle(Melampyrum (D. dilatata)gjør adskilligmindre av seg.Av og til inngårsmørtelg sylvaticum),hengeaks(Melicanutans), teiebær(Rubussaxatilis), (Thelypterislimbosperma), men dannersjelden store bestander. El- tveskjeggveronika(Veronicaofficinalis), skogfiol(Viola riviniana). lersi feltsjikteter det urter,gress og andrebregner som utgjør et un- Nemoralearter finnes spredt i typen på noen av lokalitetene,sær- dersjiktav artersom er karakteristiskei småbregneskog. Typen kan lig myske(Galiumodoratum) og skogsvingel(Festucaaltissima). stå i forbindelsemed grådr-heggeskogog harflere fellesarter som skogsvingel(Festucaaltissima), myskegras(Miliumeffusum), hunde- Kratt med vivendel(Loniceraperidymenum) er vanlig i kystområ- kveke(Roegneriacanina) og bringebær(Rubusidaeus). dene,og ellersinngår trollhegg (Frangulaalnus) og krossved(Vi- burnum opulus)noksåhyppig. Sørøstlige arter er sjeldne,men blå- Storbregnegranskogi Eu-Piceetum athyrietosum finnes i rike og veis(Hepaticanobilis) forekommersparsomt i noen områder,for- fuktige habitater,særlig i kantenav elverog bekker.Her danner trinnsvisi Aust-Agder.Elementet av varmekjære sørbergsarter som den oftestsmå bestander og framstårsom en lokalskogtype som ofte forekommeri kantsonerog lysåpningerav lågurtskogpå Øst- er fragmentariskutviklet. Den er sjeldeni Agderog helstknyttet til landet,mangler så godt somhelt. indrestrøk. Lågurtfuruskoger etter dette mestknyttet til eikinnblandetskog i Høgstaudeskog kyststrøkene,men finnesogså i tørre, sørvendtelier lengerinne i Storebregner er et viktig innslagogså i høgstaudevegetasjonen, landet.Typen er megetsvakt representert i dette materialet,noe men flere urter og gresser framtredende.I barskogregionener som må seesi sammenhengmed den fattige berggrunnen. høgstaudeskogenførst og fremst en granskogsom er noe åpeni strukturen,trolig fordi trærne har vanskermed foryngelseni det Tyttebærskogog lavskog tettvokstefeltsjiktet. Høgstaudevegetasjonenstår gjerne i skog- I likhet med lågurtskogkan ogsåtyttebærskog være en blanding- kanterog på lysåpningeri en ellerssluttet skog. Dette kan være åp- skogav granog furu, menedelløvtrær mangler. Typen er imidler- ningeretter hogsteller markersom er undergjengroing etter tidli- tid oftesten reinfuruskog i Agder.Feltsjiktet består av lyngartene gerekulturpåvirkning, f.eks. ved nedlagtestøler. tyttebær(Vacciniumvitis-idaea), blåbær(V.myrtillus), røsslyng(Cal- luna vulgaris)og fiellkrekling(Empetrumhermaphroditum). Herer Høgstaudeskoger svært mangelfulltutviklet innenbarskogregio- knausermed fjell i dagenhvor det kommertil mjølbær(Arctostap- neni Agder.Dette har sammenhengmed den næringsfattigeberg- hylosuva-ursi), hundekvein(Agrostiscanina), bråtestarr(Carexpi- grunnen,men trolig spillerogså klimaet en rollefor at høgstaude- lulifera)og småsmelle(Silenerupestris). Forutenetasjehusmose (Hy- skogenmister sin karakterut mot kysten.Flere arter forekommer locomiumsplendens) og furumose(Pleuroziumschreben) er krus- sjeldenti den nemoralesonen, og de er kraftiguttynnet også i bo- sigd(Dicranumpolysetum) karakteristiski bunnsjiktet. På noen få reonemoral.Det gjelderdels slike som har en vid utbredelsei lan- lokaliteterforekommer knerot (Goodyerarepens), vaniljerot(Mo- det, somskogrørkvein (Calamagrostispurpurea), hvitbladtistel(Cir- notropa hypopitys)og furuvintergrønn(Fyrolachlorantha) i denne sium helenioides),skogstorkenebb(Geraniumsylvaticum) og mys- typen,men de er sjeldneog opptrersparsomt. kegras(Milium effusum).Andre staudersom kommertil lenger nord, er turt (Cicerbitaalpina), kranskonvall(Polygonatumverticil- Tyttebærskogfinnes på godt drenertesteder, gjerne på tørre mo- latum)og hvitsoleie(Ranunculusplatanifolius). Utbredelsenav turt renehaugerog i sørhellinger.Av mangelpå løsmasserstår typen og hvitsoleiestopper godt innenforkystområdet (Fries 1949), mens ofte sværtgrunnlendt. den typiskehøgstauden tyrihjelm (Aconitumseptentrionale), som ikke er registrerti denne undersøkelsen,bare når såvidtinn i det Blåmosefuruskoger en viktigskogtype på det magrejordsmonnet, nordligeAust-Agder (Damsgaard 1977). Høgstaudeskogens nord- særligi nedredel avAgder. Det er oftesten fattig eikinnblandetfu- borealekarakter er sterktsvekket i Agderettersom fjellplanter bare ruskogmed de sammelyngartene som er nevnt over. Her inngår forekommertilfeldig og fåtallig. tuer med blåmose(Leucobryumglaucum) som er best utviklet i

Figur 7 I tørre furuskoger på Sørlandet er blåmose en av karakterartene i lyngvegetasjon med røsslyng, tyttebær og mjølbær. Leucobryum glaucum is characteri- sitc together with Calluna vulgaris, Vaccinium vitis-idaea and Arctostap- hylos uva-ursi in dry heathery pine forests at Sørlandet

kystområdene, se figur 7. Grensen mot annen furuskog kan være I en fuktskog-type kommer det til betydelige mengder blåtopp diffus ettersom både eik og blåmose også forekommer i blåbær- (Molinia careulea), slik at lyngartene blir mindre framtredende, se skog. Blåmose er også registrert i furuskog nord for eikeskogens ut-figur 8. Hvitlyng (Andromeda polifolia) og klokkelyng (Erica tetra- bredelse. lix) er vanlige sammen med rome (Narthecium ossifragum) og kyst- bjønnskjegg (Scirpus germanicus), foruten artene som er nevnt Blåmoseskog i Leucobryo-Pinetum er vikarierende for tyttebærskogover. Lokalt forekommer litt heisiv (Juncus squarrosus). Feltsjiktet og vanlig på lokaliteter i nemoral og boreonemoral sone. En tytte-har et suboseanisk preg i en furuskog med karakter av heivegeta- bærtype i Vaccinio-Pinetum er mer knyttet til indre strøk av Agdersjon. I fuktige søkk er det noen ganger tette bestander med pors i både mellom- og nordboreal region. Den er ikke vanlig og dekker(Myrica gale) og ørevier (Salix aurita), spesielt på lavereliggende ni- bare mindre arealer. våer. Disse kan være representert på steder med grunn torv i meget glissen furuskog. Røsslyng-blokkebærskog Furuskog som inneholder eik og andre løvtrær, er særlig knyttet tilI bunnsjiktet kommer det inn stivtorvmose (Sphagnum compactum) lier med relativt gunstig jordbunn. Liene står ofte i kontrast til høy-og heitorvmose (S. strictum) samt suboseaniske levermoser, særlig dedragene i det kuperte landskapet der reine furuskoger dekker enrødmuslingmose (Mylia taylorii) som er ganske vanlig på de fleste stor del av arealet. Fattig furuskog er svært utbredt i heiområdenelokalitetene. Noe sjeldnere er heimose (Anastrepta orcadensis) og i en mosaikk med myrer, grunnlendte marker og fjell i dagen. Densmåstylte (Bazzania tricrenata). Karakterarten storstylte (B. triloba- magre berggrunnen gjør at nøysomme furuskoger også er vanlig ita) opptrer i skogbunnen fortrinnsvis i sørvestlige del av Agder, men dalførene. De utgjør forskjellige utforminger av røsslyng-blokke- den har også små forekomster i indre strøk på bergvegger og i bærskog som er utbredt i Agder. Dette er nesten alltid en furuskog,nordhellinger. ofte med glissen tresetting og gradvis overgang til snaue heier. Litt bjørk kan forekomme, sjeldnere innblandes spredt gran innenfor På høyereliggende nivåer finnes også en fjellskog-type der lyngar- dens utbredelsesområde. Disse er ofte dårlig utviklet. tene har en noe krypende vekstform, og der mengden av fjellkrekling øker på bekostning av røsslyng og blokkebær. På tørre steder I lyngrike utforminger er dominantene røsslyng (Calluna vulgaris) og kan røsslyngen være påvirket av brann, noe også spredte individer blokkebær (Vaccinium uliginosum), men her er også fjellkrekling av geitrams (Epilobium angustifolium) og bråtestarr (Carex pilulife- (Empetrum hermaphroditum) samt litt blåbær (Vaccinium myrtillus) ra) gir en indikasjon på. På fuktige steder i midtre og indre Agder er og tyttebær (V vitis-idaea). Det virker som mengden av blokkebær dvergbjørk (Betula nana) viktig i røsslyng-blokkebærskog på høye- går noe tilbake i de kystnære områdene, mens frekvensen av røss-re nivåer. Tørre knauser har en del rypebær (Arctostaphylos alpi- lyng øker tilsvarende. Noen få nøysomme urter forekommer spredt,nus), mens greplyng (Loiseleuria procumbens) er sjeldnere. Denne som stormarimjelle (Melampyrum pratense), tepperot (Potentilla fjellskog-typen har en del bjørk i tresjiktet og finnes fortrinnsvis i erecta) og skogstjerne (Trientalis europaea). I bunnsjiktet har torv- nordboreal region. moser høy dekning, særlig av furutorvmose (Sphagnum capillifoli- um) og lyngtorvmose (5. quinquefarium). Ellers er furumose (Pleu- Røsslyng-blokkebærfuruskog er altså vanlig i hele undersøkelses- rozium schreberi) viktig, særlig i en tørrere type der det også kan området og dominerer helt på en rekke lokaliteter. Fuktskogenes være mye blåmose (Leucobryum glaucum). Et tett busksjikt med ei- oseaniske karakter i en blåtopp-dominert skog strekker seg langt ner (Juniperus communis) er ofte karakteristisk. nord i Agder, og det er bare i Setesdalens øverste del vegetasjonen

Figur 8 Mangesteder i Agder har blåtopp en sværtframtredende rolle i fattige furuskoger, ofte sammenmed einer. Molinia caerulea constitutesa promi- nent part of the fieldlayerof poor pine forestsin manydisticts of Agder

får et visstinnlandspreg. For bunnsjijktet er forholdet noe annerle- % av skogarealet.Her er flest barskoglokaliteteri Setesdalsregi- des ettersomviktige karakterarteropptrer noksålokalt og uregel- onen, færrest i kystområdet.Vest-Agder er delt i en østregion messig.Furuskog av kysttypei Bazzanio-Pinetumhar derfor en ut- med 67 % og en vestregion med 33 % av skogarealet. Den bredelsebegrenset til sørvestligedel av Agder. Fuktskogener altså vestlige delen har de fleste barskoglokalitetenetil tross for at den mestutbredte typen, men plantesosiologiskuplassert (jf. Frem- skogarealether bare er halvpartenav østregionens. stad & Elven1987). Røsslyng-blokkebærskog i Barbilophozio-Pine- tum er ogsåen vanligtype i de humideåstraktene, men på flere lo- Det produktive skogarealeti Agder er beregnet til 5300 km2, kalitetermangler den der fuktskogener sværtframtredende. fordelt på ca 3200 km2 i Aust-Agder og ca 2100 km2 i Vest- Agder. Dette utgjør 32 % av fylkenes totalareal. Uproduktiv Furumyrskog skogsmark,myr og andre arealeri lavlandeter anslått til 29 %, Røsslyng-blokkebærskoghar altså et markert innhold av fukt- mens de resterende39 % tilsvarerdet som ligger over barskog- marksarter,og typen kan i noen tilfeller værevanskelig åskille mot grensen. Det er registrert et totalareal på 211,8 km2 for de 34 furuskog på fattigmyr. Furubevokstemyrer har imidlertidtykkere lokalitetene i dette arbeidet. Det er ikke gjort beregninger på torv og mer torvmosei bunnsjiktet. Her er ellersflere karplanter hvor mye av dette som er produktiv skog, men en kan regne som kan vokseombrotroft, som sveltstarr (Carexpauciflora), rund halvpartensom et grovt anslag. Lokaliteteneutgjør da 2 % av soldogg (Droserarotundifolia), torvull (Eriophorumvaginatum), fylkenesproduktive skogareal. Det finnes neppe andre fylker på småtranebær (Oxycoccusmicrocarpus) og molte (Rubuschamae- Østlandet med en så høy andel uproduktiv mark under tregren- morus). Dvergbjørkspiller en viktig rolle i indrestrøk, mens pors er sen som i Agder (jf. Ording 1930). Flerelokaliteter er helt margi- framtredendei kystområdeneog inn til midtreAgder. nale i skogbrukssammenheng,mens bare noen få er dominert av skog på særshøybonitet mark. Furumyrskogi Oxycocco-Pinetum er registrertspredt på de under- søktelokalitetene og utgjør ofte mindre elementerpå størremyr- Bonitetsfordelingeni både Aust- og Vest-Agderviser at 3. boni- komplekser.Enheten dekker aldri storesammenhengende arealer. tet dekker det størstearealet etterfulgt av 4. bonitet, 5. bonitet, 2. bonitet og 1. bonitet. De bestevekstforholdene finnes i Vest- Agder der 1. bonitet utgjør ca 6 % av arealet. I Gjerstad-Åmli 3.6 Barskogen i Agder distriktet er forholdeneminst gunstige med bare 1 % av arealet på 1. bonitet. Bonitetsfordelingener sannsynligvisgodt under- Av interessantetall for skogstatistikki Agder er det tatt utgangs- bygget av berggrunnog fordeling av løsmasser. punkt i Landsskogtakseringen1964-76 (Løvseth& Nordby 1980). Nyeretallmateriale er nå publisert,men ikke tilgjengeligtidsnok til Hogstklassefordelingenviser at IV dekker de klart størsteareale- å bli bearbeidether. ne og utgjør nesten halvparten av all produktiv skog i hele Agder. Hogstmodenskog (h.kl. V) tilsvarer "gammel skog" og er langt mindre utbredt med dekning på 16 % av arealet. I 3.6.1 Produktivtskogareal figur 9 er det vist hvordan h.kl. V fordeler seg på ulike høyde- soner (verdier i prosent av produktiv skog på hver sone) i for- Landsskogtakseringendeler Aust-Agder i tre regioner: kystom- skjellige distrikter av Agder. Det er som forventet en svak rådet med 31 %, Gjerstad-Åmlimed 30 % og Setesdalmed 39 økning med stigende høyde over havet opp til ca 600 m o.h.

10 fiE :111

0-150 150-300 300-450 450-600 600-750 > 750 Geografisk ornråde 1111Vest-Agder A-Agder kyst Wfl Gjerstad-Åmli Setesdal Hele Agder

Figur 9 HogstklasseV i prosent av det produktiveskogarealet for hver høydesonea 150 m i ulike deler av Agder (sammenstillingav data etter Løvseth& Nordby 1980). Cutting classV as percent of productive forest area within 150 m elevationintervals in different parts of Agder (data summarisedfrom Løvseth& Nordby 1980).

Produktiv skog over dette nivået er knyttet til indre strøk av Treslagfordelingenviser at granskog dekker 14 % av det pro- Aust-Agder.Verdiene for hogstmodenskog er lave i alle høyde- duktive skogarealet,furuskog 35 % og barblandingskog12 %. sonene og når på det meste såvidt over 20 % i høydenivået Dette betyr at rein barskog utgjør 61 % av arealet. Bartredomi- 450-600 m o.h. for hele Agder. I dette nivået har Gjerstad-Åmli nert blandingskogdekker 17 %, løvtredominertblandingskog ca 35 % hogstmodenskog, hvilket er den høyesteverdien av de 10 % og rein løvskog12 %. enkelte distriktenesom er sammenlignether.

Figur 10 viser hvordan hogstmodenskog i hele Agder fordeler 3.6.2 Litt skogshistorie og trekk ved skogstrukturen seg på bonitet i de ulike høydelagene.Eksempelvis er nesten halvpartenav all skog i hogstklasseV som tilhører 1. bonitet og Oversiktskartetmed barskoglokaliteteneviser at Agderkystener en tredjepart av skog i 2. bonitet å finne lavereenn 150 m o.h. dårlig representert.Dette har dels sammenhengmed eikesko- Skog i 1. bonitet avtar som forventet suksessivtmed stigende gens framtredende rolle som har fortrengt furuskogen til høyde over havet og mangler omtrent helt over 450 m o.h. magrere voksesteder.Det er et generelt trekk at mye av den Skog i 2. bonitet har nesten halvpartenav arealet fordelt på registrertebarskogen står på lave boniteter. Naturligvisbetyr det nivået mellom 150-300 m o.h. og avtar kraftig høyere oppe. mye at det bestejordsmonnet er oppdyrket og at det i dag dri- Skog som er klassifiserttil 3., 4. og 5. bonitet viser alle en nor- ves et aktivt bestandsskogbrukpå mestepartenav det resteren- malfordeling med topper på de midlere høydenivåene.Dette er de arealet med høye boniteter. Men her er også andre forhold dessutende eneste bonitetsklassenesom er representertover med bakgrunni den menneskeligeaktiviteten gjennom de siste 600 m o.h., men det framgår av figuren at det mesteav skogen århundrersom kan forklare hvorfor dette distriktet har lite ver- som ligger høyereenn dette, regnessom uproduktiv i Agder. neverdigbarskog.

20 -

F.1 0-150 150-300 300-450 450-600 600-750 > 750 1-1-10.h.

1. bonitet M 2. bonitet 3. bonitet ffl 4. bonitet L..;::A 5. bonitet

Figur 10 Prosentvisfordeling av hogstklasseV på bonitet i ulike høydelagav Agder (sammenstillingav data fra Løvseth& Nordby 1980). Distributionof cutting classV as percent of producitveforest area at 150 m elevationintervals in five Qualityclasses in Agder (datasum- marisedfram Løvseth& Nordby 1980).

I en beskrivelseav sørlandsskogenshistorie har Ording (1930) nødvendigfor å skaffe husdyreneet bedre beitegrunnlag. Den- nevnt faktorer som er sentralefor å forstå skogbildeti en natur ne brenningen som pågikk fram til midten av 1800-tallet har som har vært utsatt for langt større beskatningenn den hadde hatt en svært uheldig effekt ved at torvlag strøk med og det godt av. Noen av hans synspunkterskal kort taes med i det føl- tynne jordlaget under ble vasketvekk. På denne måten ble tro- gende. Den næringsfattige berggrunnen, med lite løsmasser, lig mye svabergdannet både i daler og tilstøtende heier. Kreatu- står i en nøkkelstilling,men blir enda viktigere når skogensees i rens slitasjepå den sårbarevegetasjonen kan også ha spilt en det historiskeperspektivet. vissrolle for erosjonen.

Landsdelenhar vært utsatt for en avskogningsom førte til et Jernverkenesom vokstefram på 1700-tallet krevde store meng- redusertskogareal og opphav til mye krattskog som resultatav der trekull, ved og tømmer. Etter at trekullbrenningen hadde gjengroing over et relativt kort tidsrom. Grunnlendteheier og tappet de skogressursenesom var igjen ved kysten, ble hogsten impediment har delvis blitt dannet fordi naturgrunnlagetikke flyttet innover i landet for å holde liv i bergverksdriftenfram til har vært høy nok til å produsereny skog igjen etter hvert som 1860-årene.Store skogarealerble uthogd og etterfulgt av en hogstene bredte seg innover det høyereliggendelandet. Både masseinnvandringmed løvtrærsom fremdeles preger skogenei fattig berggrunn og relativt lave sommertemperaturerhar hatt flere distrikter. Denne industriener sammen med en omfatten- betydningfor dette. de tømmerhogstfra Sørlandettrolig hovedårsakentil en drama- tisk reduksjoni skogressursene.Fra hver eneste havn ble trelast Det var først kystskogenesom ble ødelagt da saltutvinningen eksportert til landene omkring Nordsjøenfra 1600-tallet og ut her krevdestore mengder ved som energikilde.Oppover i dale- på begynnelsenav 1800-tallet.I den samme perioden gikk mye ne gikk det mye brensel med til myrmalmsmelting,noe som eikeskog også med til å forsyne skipsbyggerienesom lå tett etter hvert bidrog til å senke skoggrensenmot fjellet. Lyngbren- langs sørlandskysten.Det er grunn til å tro at det ble råstoff- ning spilte en stor rolle i dalførene der avsviingav skogen var mangel på siste halvdel av 1800-tallet fordi skogene da var

Figur 11 Gamle furutrær fra indre Agder har ofte en sprekk i barken med sotmerker forårsaket av skogbrann, fra Kjyddingåsen (28). Old pine trunks from inner parts of Agder has frequently char- red crevices caused by fires, here seen from Kjyddingåsen (28). sterkt uthogget. I dag kan dette underbygges ved mange meget sjelden og forekommer bare på ytterst små arealer. Dette aldersmålinger av furutrær som ligger mellom 110 og 130 år. er et tegn på at uttak av tømmer har forekommet så godt som Her er nå svært mye jevnaldret skog som mangler eldre trær, og over alt, også på avsidesliggende steder og isolerte daler langt der dagens generasjon er resultatet av en gjenvekst som startet i inne i heiene. Svære stubber vitner om at den tidligere genera- uthogde distrikter rundt 1860-80 eller enda seinere. sjonen med furuskog hadde adskillig grovere dimensjoner enn i dag. Mange steder er disse stubbene ikke synlige lenger fordi På grunn av dette, er det vanskelig å finne gammel barskog i den opprinnelige skogen ble avvirket så tidlig at sporene etter kyststrøkene. Det er stubber i alle områdene som viser spor etter den er borte nå. Generelt er de mest uberørte skogene i Agder de gamle hogstene. Hvis stubber mangler, er det fordi rester av slike som har fått stå mer eller mindre uforstyrret de siste 110- den opprinnelige skogen har forsvunnet der avskogningen 150 årene og inneholder en del overstandere med alder rundt skjedde tidlig. Beite har holdt landskapet åpent inntil det opp- 250-350 år, sjeldnere over 400 år. hørte og skogen igjen kunne etablere seg. Skog av en slik karakter representerer som regel kort skogkontinuitet, fortrinns- De eldste trærne viser ofte spor etter brann, sefigur 11. Slike vis under 150 år avhengig av når gjengroingen startet. Eldre brannlyrer sees som en sprekk i barken ved treets basis. Her er skog som er mellom 2-300 år eller mer er meget sjelden i kyst- også sotmerker, både på gamle trær, gadder og stubber. Det er nære streik, og oftest dreier det seg om enkelttrær eller trær i ikke gjort forsøk på å beregne hyppigheten av disse brannene. mindre grupper. Her er tilsvarende lite av gadd og læger som Brannfrekvensen øker innover i fylket der også klimaet er tør- ikke er forårsaket av selvtynning. Som unntak fra dette er likevel rest. Hyppige branner virker hemmende på aldersutviklingen, noen bestander av gammel skog registrert som små reliktfore- slik at det kan være vanskelig å finne svært gamle trær på ste- komster. der der branner har virket regulerende på bestandsutviklingen. I de skogene som har et visst urskogpreg, synes branner å være Innover i landet er eldre barskog mer vanlig, men de represente- en viktig økologisk faktor. En antar at skogbranner er forårsaket rer oftest grupper av gamle trær i furuskog med stubber etter av lynnedslag, og det grunnlendte jordsmonnet er nok utsatt for hogst. Noe sammenhengende areal med urskog er ikke regis- opptørking og blir dermed lett antennelig i nedbørfattige trert, men de gamle trærne kan være i overvekt og gir skogen et sesonger. En kan imidlertid ikke se bort fra at branner også er opprinnelig preg. Der skogen inneholder gadd og læger gir det- forårsaket av mennesketi forbindelse med lyngbrenningen. I de te karakter av lang skogkontinuitet. Skog med mye læger er mest avsidesliggende strøkene virker dette mindre sannsynlig.

De urskogpregetebarskogene i Agder er furuskoger, og disse Denførste granetableringen i Aust-Agder fant stedfor omtrent 900 viser betydeliglengre skogkontinuitet enn granskogenesom for år siden(Hafsten 1985). Da kom den til Gjerstadkommune fra Te- øvrig har kortere omløpstidog laverelevealder. Det er imidlertid lemarkog spredteseg sørvestover parallelt med kysten.Det gikk 4- sjeldent å se grantrær opp mot sin maksimalelevealder, og 500 år før den nåddevestlige del av fylket,og først da startetspred- svært mye gran er yngre enn 150 år. Selvsagtkan tidligere ningen oppoverSetesdalen. I Vest-Agderer granskogenshistore awirkning være en naturlig forklaring på dette, men en skulle bare noenfå hundreår gammel.Som sammenhengende skog har da forvente å se flere eldre overstandereetter gran slik som med den rukketfram til Lygna,der dener yngreenn 100 år (Fægri1950, furu mange steder. Når gamle grantrær mangler kan dette for- Hageland1987). Men pionerforekomstermed enkelttræreller trær klaresenkelt ved at granskogenshistorie i Agder er for ung. En i små grupperforekommer også lenger vest. Granskogener frem- del arealer i indre strøk dekkes trolig av første generasjon,og delespå vandringvestover i dette distriktet.Hovedtrekkene i gran- det er sannsynligat den uthogging av både furu- og eikeskog skogensvandringsrute er altsåklarlagt og datertved hjelpav pollen- som pågikk fram til langt ut på forrige århundre,gjorde det let- analyse.Granskogen klarer naturligvis ikke åetablere seg overalt et- tere for granen å etablere sammenhengendeskog (se Gløersen ter hvertsom dener i spredningvestover. Det tar tid å fylle opp hele 1937). Groveospetrær som etablerte seg samtidig med granen, det potensiellearealet i mangeavsidesliggende daler og heier.Gran- har overlevd,og dette er også karakteristiskfor skog med kort skogener derfor fortsatt i spredning/konsolideringinnenfor den skogkontinuitet. Dette kulturbetingete treslagskifte skjedde sammenhengendeutbredelsen, men spredningener kanskjemest anslagsvisfor 130-40 år siden. Granskogenkan inneholdegam- synligi marginalområdene.Øverst i Setesdalenhar grupperav gran le stubber og gadder etter furu som bekrefter at gran har ero- etablertseg i furuskogennord for den sammenhengendeutbredel- bret mark som opprinneligvar furuskog. sen.Formeringen skjer til delsved hjelpav senkere.

4 Beskrivelse av de enkelte Naturgrunnlag Randvikligger på en eksponert,liten halvøyi den åpne skjærgår- barskoglokalitetene den utenfor Risør.Omtrent 2/3 av det avgrensedeområdet følger strandlinjen.De åpne strandbergenedanner en sone mellomskog- En oversikt over lokalitetene er vist i tabell 7 og deres geogra- en og sjømålet.Terrenget er kupert med små høydeforskjeller,og fiske fordeling i Agder går fram av figur 12. 1 vedlegg 2 er høyestepunktet ligger bare42 m o.h. Litt løsmasserer akkumulert lokalitetene avgrensetpå kart. i kløfter og forsenkninger,mens kollenehar mye grunnlendt mark og fjell i dagen.Berggrunnen er sur og bestårav granitt og grano- 4.1 Lokalitet 1 Randvik dioritt som gir et næringsfattiggrunnlag for vegetasjonen.

Kommune: Risør Vegetasjon Kart M 711: 1612 II, 1712 111 Eikinnblandetfuruskog av blåmosetypeer vanlig på tørre og fatti- UTM: NL 129 077 ge partier der det ikke er for grunnlendt. Røsslyng(Callunavulga- Areal: 400 daa ris)dominerer,men krekling(Empetrumsp.) og tyttebær(Vaccini- Befart dato: 05.09. 1989 um vitis-idaea)er ogsåviktige. Herer mye einstape(Pteridiumaqui- Lok. i Regionrapportfor Øst-Norge:7 linum)i den megetartsfattige vegetasjonen. Busksjiktet er ofte vel-

Tabell 7 Listeover de undersøktelokalitetene. Suiveyof the investigatedsites.

Lokalitet Kommune Kart M-711 Areal Verne- (daa) verdi

1 Randvik Risør 1612 II 1712 III 400 ** 2 Ørnehei Lillesand 1511 1 4000 * * 3 Verås Vennesla,Birkenes 1511 IV 1000 ** 4 Paulen Vennesla 1511 IV 4800 *** 5 Skråstadfjell Kristiansand 1511 III 3100 *** 6 Bergvatn Kristiansand 1511 III 2500 * * 7 Suåsheia Songdalen,Søgne 1511 111 2000 ** 8 Oksåsen Flekkefjord 1311 I 3800 *** 9 Sirdalsvatnet Flekkefjord,Sirdal 1312 11 8400 *** 10 Maridalen Sirdal 1312 II 2800 ** 11 Seland Kvinesdal 1312 II 3800 *** 12 Mjåvasshei Hægebostad,Kvinesdal 1412 111 11300 ** 13 Vassland Hægebostad,Audnedal 1411 IV 7800 *** 14 Trodalen Iveland 1511 IV 2900 15 Raumdalsheia Birkenes,Froland 1512 II 4300 ** 16 Napen Åmli, Froland 1512 11 4700 **).k. 17 Solbergheia Åmli, Froland 151211 1612 III 13500 *** 18 Gunleifjell Åmli 1512 I 3800 ** 19 Urdfjellet Gjerstad 16121 1100 20 Soihomfjell Gjerstad 1612 1-1V 11100 *** 21 Horgi Bygland 1512 IV 800 22 Hovassdalen Evje & Horn., Åseral 1412 II 10800 *** 23 Gjuvatnet Åseral 1412 1 5800 ** 24 Vestvassdalen Hægebostad 1412 III 2600 *** 25 Øvre Skjeggedal Åmli, Bygland 1512 IV 13400 ** 26 Høyknuten Åmli, Bygland 1512 IV 5600 ** 27 Rukkevatn Åmli, Bygland 1512 IV 26100 *** 28 Kjyddingåsen Bygland 1512 IV 1513 III 10300 *** 29 Nånesnapen Bygland 1512 IV 1412 1 11100 ** 30 Høystølhei Bygland 1412 I 4300 ** 31 Birkenesdalen Bygland 1413 11 4200 ** 32 Bjørgedalen Valle 1413 II 2400 33 Bjørnarådalen Valle, Bykle 1413 I 4800 ** 34 Berdalen Bykle 1413 I 12500 ***

nina oppdragsmelding 306

33a

' 15c 35b 19 a \ ,

6°

17 /1 ,

. Q. . o 16 - ‘ 0 10 20 30 - . & km

• . . 'it, • . ::S 0 e

Figur 12 Undersøkte verneverdige barskoglokaliteter i Agder og fordeling på naturgeografiske underregioner. Investigated coniferous forest sites in Agder worthy of protection, and their occurrence wwithin respective biogeographical regions are indicated.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 utviklet med tette einer-kratt og ellers en del eik og osp. I bunnsjik-UTM: MK 627 610 tet er blåmose (Leucobryum glaucum) karakteristisk sammen med Areal: 4.000 daa litt lav, særlig grå reinlav (Cladonia rangiferina). Ut mot de tørre Befart dato: 04.08. 1988, 14.06. 1989 knausene og svabergene kommer det til mjølbær (Arctostaphylos Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 4 uva-ursi) som en kantsone av skogen og i lysåpninger. Naturgrunnlag De rikeste partiene har litt lågurtskog, fortrinnsvis på veldrenerte Ørnehei ligger like nord for Lillesand i et svært kupert terreng. løsmasser. Her er det mer eik i tresjiktet. Vivendel (Lonicera pericly- Her er flere åsrygger der den høyeste når opp til 166 m o.h. menum) er viktig i de relativt lune habitatene mellom kollene. Felt-Dette er tilstrekkelig til at åsene ligger eksponert mot vinder fra sjiktet inneholder ellers de typiske liljekonvall (Convallaria majalis), sør, da det herfra er åpent ut mot havet. Mellom høydedragene knollerteknapp (Lathyrus montanus), teiebær (Rubus saxatilis) og er det markerte dalsøkk som hovedsakelig går i øst-vest retning. skogfiol (Viola riviniana). Dalsidene kan være bratte bergvegger, noe som gjør terrenget tungt framkommelig. I de flate dalbunnene ligger det ofte I flere forsenkninger er dreneringen dårlig og her er små sumper myrer og tjern. Mesteparten av avgrensningen mot øst følger som blir tørre etter lange perioder uten nedbør. Disse inneholder strandlinjen til østre Grimevatnet (46 m o.h.). kratt med høyvokst pors (Myrica gale) samt trollhegg (Frangula alnus) og ørevier (Salix aurita). Ellers inngår mye blåtopp (Molinia ca- I berggrunnen er det harde og motstandsdyktige kvartsdiorittis- erulea) og myrarter som klokkelyng (Erica tetralix) og rome (Nar- ke gneiser. Her er derfor mye grunnlendt mark og koller med thecium ossifragum). fjell i dagen.

Skogstruktur, påvirkning Vegetasjon Dette havnære området har en eksponert kystfuruskog karakterisertPå veldrenerte steder, som har et noenlunde bra jordsmonn, er ved små trær med vide kroner. Trehøyden er gjerne mindre enn 5det m forskjellige typer blåbærskog. Her er mest furu i tresjiktet, på kollene og ut mot strandbergene, men de når opp til 8 - 10 m i men blåbæreikeskog er også vanlig, mens blåbærgranskog fore- mer beskyttede partier. De vide kronene med lange, kraftige greinerkommer mer sparsomt. Ikke sjelden har blåbærskogen en blan- vitner om horisontal vekst som en tilpasning til vindforholdene. ding av disse tresiagene. Foruten blåbær (Vaccinium myrtillus) er tyttebær (V. vitis-idaea) stedvis viktig i den sammenhengende En del furutrær er smalstammet og kroket, mens andre har groverelyngvegetasjonen. Her er store bestander av einstape (Pteridium stammediameter og er rettere i vekstformen. Grunnflatesummen i aquilinum)et i et feltsjikt som ofte er relativt artsfattig. Urter som typisk bestand er målt til 18 m2/ha fordelt på 16 furu og 2 eik. Gaddmaiblom (Maianthemum bifolium), linnea (Linnaea borealis), og læger mangler. Innslaget av eik er høyere i de rikere skogtypenetepperot (Potentilla erecta), gullris (Solidago virgaurea) og skog- og utgjør her opp til 50 % av bestandet. En aldersmåling som troligstjerne (Trientalis europaea) er mest karakteristiske i granbestan- er representativ for eldre individer av furu viste 145 år. Gjennom- dene og indikerer Eu-Piceetum-samfunn. Ellers er knerot (Goo- snittsalderen ligger i overkant av 100 år, antydet ved en boreprøvedyera på repens) og skogrørkvein (Calamagrostis purpurea) regis- 115 år. Det er vanskelig å klassifisere denne furuskogen i faser uttrert i fra i et av de nordvendte bestandene med blåbærgranskog. den spesielle skogstrukturen i de vindutsatte bestandene. Sannsyn-Her er lite småbregner, selv om fugletelg (Gymnocarpium dryop- ligvis er både optimalfase og aldersfase representert. teris) kan inngå. Småbregnegranskog forekommer knapt.

Det finnes noen få grantrær i området som antagelig er viltvoksen-Blåbæreikeskogen inneholder gjerne flere urter og gress som de. Disse tilbringer en kummerlig tilværelse med glissent greinverk,trekker forbindelsen til noe rikere skog. Lågurteikeskog er imid- og noen av trærne er tilsynelatende døde. lertid sjelden og forekommer bare helt lokalt. Her inngår f.eks. sauesvingel (Festuca ovina), knollerteknapp (Lathyrus monta- Det er ikke registrert inngrep i form av nyere hogster som forringernus), småmarimjelle (Melampyrum sylvaticum) og hengeaks verneverdien av denne furuskogen. Den spesielle skogstrukturen (Melicatil- nutans). Kratt med vivendel (Lonicera periclymenum) fin- sier at lokaliteten neppe er interessant i skogbrukssammenheng. nes i sørskråninger i den nordlige delen. En del blåbærskog inneholder svært mye smyle (Deschampsia flexuosa), noe som er Konklusjon, verneverdi et resultat av kulturpåvirkning. Mindre vanlig er en fase med Dette er en av de få havnære kystfuruskogene som er registrert påkrattlodnegras (Holcus mollis) som indikerer gjengroing etter Sørlandskysten. En gradient kan følges fra den beskyttede delen tidligerei beitetrykk. Ellers er knegras (Danthonia decumbens) og øst ut mot de eksponerte svabergene der furuskogen går lang ut. finnskjegg (Nardus stricta) antropokore gressarter i området. Skogen er til dels oppblandet med eik, og her er flere artsfattige vegetasjonstyper som er typiske for distriktet. Lokaliteten er liten og På mer grunnlendt mark kommer det inn røsslyng (Calluna vul- vurdert som meget verneverdig, (**). garis), men også her kan både blåbær og tyttebær være viktige. Mjølbær (Arctostaphylos uva-ursi) danner bestander på kollene der den står på overgangen mot rabber med fjell i dagen. Bunn- 4.2 Lokalitet 2 Ørnehei sjiktet inneholder blåmose (Leucobryum glaucum) som er vanlig over det meste av lokaiiteten. Normalt er dette en eikinnblandet Kommune: Lillesand furuskog (blåmosetype) som står spredt og er karakteristisk for Kart M 711: 1511 1 terrengformene.

Røsslyng-blokkebærskog er en rein furuskog, og også her er aldersmålinger spredt i området viste 80, 85, 120 og 162 år. røsslyng blant dominantene, mens blokkebær (Vaccinium uligin- Dimensjonene er til dels grove med trær som er opp til 25 m osum) forekommer mer tilfeldig og mangler ofte. Andre lyngar- høye. Noen grantrær har mistet en del bark, trolig forårsaket av ter er fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) og klokkelyng biller. Bever har felt mange løvtrær langsmed vassdragene. (Erica tetralix). Sistnevnte er et viktig oseanisk innslag som trek- Lokaliteten inneholder dessuten spor etter elg. ker forbindelsen mellom skogs- og myrvegetasjonen. Den forekommer også i en fuktskogtype med svært mye blåtopp (Moli- Noe av granskogen er plantet, særlig i et felt like øst for Ørne- nia caerulea) samt rome (Narthecium ossifragum) og kystbjønn- hei. Spredt finnes flere hogstfelt som ikke er tilplantet, og disse skjegg (Scirpus germanicus). Blåtoppvegetasjonen er mest gror igjen med eikeskog. Dette er tydelig på nordsiden av utbredt i den sørlige delen hvor den dominerer dels sammen Kverntjern ved områdets avgrensning mot sør. En traktorvei med de nøysomme lyngartene. Røsslyng-blokkebærskogen har kommer vestfra i dalsøkket gjennom Breidehei. Den drivverdige generelt et oseanisk preg, men særlig i nord-vendte skråninger skogen er knyttet til dalene, mens lokaliteten for øvrig ligger kommer det til arter som storstylte (Bazzania trilobata) og rød- marginalt til mht. moderne skogbruk. To kraftlinjer forringer muslingmose (Mylia taylorii) i bunnsjiktet slik at en velutviklet helhetsinntrykket av denne barskogen. Den ene går gjennom kysttype er representert her. den nordvestlige delen og den andre gjennom den sørøstlige.

1 de mest glisne furuskogene kan det inngå betydelige mengder Konklusjon, verneverdi pors (Myrica gale) på fuktige steder. Den vokser svært tett på de Ørnehei ligger i østlige del av Sørlandets eikeskogregion. Mye av fleste myrene som fyller flere av dalsøkkene. barskogen er eikinnblandet, men en høydegradient opp mot de fattige åsene med rein furuskog er karakteristisk i det svært Skogstruktur, påvirkning kuperte terrenget. Mye av skogen har et relativt uberørt preg, Dette furuskogsområde er mye oppblandet med eik. Innslaget men noen av dalene synes å ligge utsatt til for veibygging. Den med eik er størst i liene og dalsøkkene der det også står reine artsfattige floraen har flere oseaniske arter som er viktige og eikeskogbestander. På åsene er det fortrinnsvis rein furuskog, preger særlig den glisne furuskogen. Noen eik- og granbestan- og det er store endringer i skogstrukturen over små høydefor- der er rikere med en vegetasjon som er et resultat av kulturpå= skjeller i det kuperte terrenget. Furutrær med meget vide kroner virkning. Lokaliteten er vurdert som meget verneverdig, ("). er karakteristisk, og her er trehøyden mindre enn 10 m, (ofte 6 - 8 m) i bestandene som preger høydedragene. Dette er typisk kystfuruskog med smalstammete og krokete trær i den glisne 4.3 Lokalitet 3 Verås strukturen. Grunnflatesummen er målt til 12 m2/ha fordelt på 11 furu og 1 gadd. Alderen er 172 år, og aldersfase er karakte- Kommune: Vennesla, Birkenes ristisk. Her er lite gadd og læger. De eldste furutrærne er seint- Kart M 711: 1511IV voksende og står på næringsfattige partier. Det er registrert trær UTM: MK 452 625 som er opp til 235 år, og disse er kraftige og kortvokste med en Areal: 1.000 daa avrundet krone. I denne delen har skogen et uberørt preg. Befart dato: 30.06. 1988 Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 6 I de mer beskyttede skråningene er furuskogen yngre, og det er målt trær som er 80, 108 og 120 år. Optimalfase er karakteris- Naturgrunnlag tisk i bestander med rettstammete trær som er rundt 15 m, Fylkesgrensen mellom Aust- og Vest-Agder følger dalsøkket dia- sjeldnere opp mot 20 m. De størstet furutrærne på 22 m står i gonalt gjennom denne lokaliteten. Den flate dalbunnen består blandingskog med eik og gran. 1 plen relativt tette furuskogen er av et avlangt myrkompleks med relativt store partier av løsbunn grunnflatesummen målt til 23 m2/ha fordelt på 18 furu, 4 eik og og mykmatter, særlig i kanten av tjern i en gjengroingsfase. 1 gran. Stammediameteren er 20 cm. Innslaget av eik kan være Dreneringen fra myrer og tjern går sørvestover mot Eikelands- større, og den danner ofte et lavere tresjikt i bestander der furu- vatnet. På begge sider av dette dalsøkket er det relativt bratte kronene rager høyest. Eik er også karakteristisk som en del av lier opp til åsene som ligger ca 300 m o.h. Terrenget er småku- busksjiktet. Her spiller trollhegg (Frangula alnus) og einer (Juni- pert på høydedragene, og her er berghamrer på nordvestsiden perus communis) også en viktig rolle. Der eikeskogen blir for med et markert skille mot dalbunnens nivå. Ved foten av de tett, får furu problemer og blir lett utkonkurrert. Noen steder er bratte berghamrene er det gunstige vekstvilkår i rasmarkene. det store mengder strø av eikeblader som brytes langsomt ned. Vegetasjonen har langt dårligere forhold på de tørre kollene Generelt er det bra foryngelse av eik, mens ungtrær av furu med grunnlendte marker som er fattig på løsmasser. forekommer mer sparsomt på de bedre bonitetene. 1 berggrunnen er det biotittrik gneis med partier av amfibolitt og migmatitt. Den eikinnblandete furuskogen kan inneholde gran. Også av denne finnes en del ungplanter, noe som kan tyde på at gran- Vegetasjon skogen er i ekspansjon her. Granbestander er helst knyttet til Blåbærgranskog er ganske vanlig i liene på begge sider av det dalsøkk og skråninger, mens enkelttrær kan stå spredt også i avlange myrkomplekset. Den er homogen med et jevnt dekke den fattige furuskogen. Bratte lier med tett granskog står gjerne av blåbær (Vacciniummyrtillus), men få Eu-Piceetum-arter. Felt- i nordskråninger som kan være ganske skyggefulle av en tett sjiktet er i det hele artsfattig der maiblom (Maianthemum bifoli- bestokkning. Granskogen er noe yngre enn furuskogen, og fire um), stormarimjelle (Melampyrum pratense) og skogstjerne (Tri-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsmelding 306 entalis europaea) er vanlige urter. Her er stedvis mye smyle (Des- å finne trær som er stort eldre enn 100 år. Optimalfase er karak- champsia flexuosa) og einstape (Pteridium aquilinum) som anty- teristisk med trær av høy vitalitet og en dominerende hovedge- der at skogsvegetasjonen har vært kulturpåvirket, særlig av bei- nerasjon av middels gammelt preg. En grunnflatesum ble målt te. Andre bregner enn einstape er viktig i østvendte skråninger til 26 m2/ha fordelt på 19 gran, 3 furu, 1 bjørk, 1 eik, 1 osp og der en bregnerik granskog best klassifiseres til småbregnetype. 1 rogn. Innslag av disse løvtrærne er typisk i flere bestander, og Feltsjiktet har et oseanisk preg med store bestander av bjønn- de representerer rester fra en tidligere pionerfase. Disse er nå på kam (Blechnum spicant) og smørtelg (Thelypteris limbosperma), tilbakegang, og flere steder sees gadd av bjørk og osp. I et men også her er det mye einstape og et sammenhengende dek- annet granbestand er det ungplanter av de samme løvtrærne, ke av blåtopp (Molinia caerulea). Skogbunnen er periodisk fuk- men disse har neppe noen mulighet til åvokse opp. tig, og det nevnte samfunnet er typisk i skyggefulle kløfter. De nordvendte bergveggene inneholder oseaniske levermoser som Furuskogen er mer åpen og har ofte et relativt høyt innslag av stripefoldmose (Diplophyllum albicans) og rødmuslingmose forskjellige løvtrær. Noe ung gran (ca 10 - 20 år) kan forekom- (Mylia taylorii). me i et lavere sjikt og antyder at granskogen muligens er i en viss ekspansjon på furuskogens bekostning. De laveste bonitete- Blåbærmarken kan også ha eikeskog i liene, særlig på tørre og ne har reine furuskoger, men på myrene er tresettingen meget lune steder. Busker med einer (Juniperus communis) er meget glissen. Eikinnblandet furuskog har rom for noe bjørk og osp, viktig, mens krossved (Viburnum opulus) forekommer sjeldnere. men det er usikkert om disse vil klare å holde stand ettersom Trollhegg (Frangula alnus) spiller ofte en vesentlig rolle i flere av skogen eldes. Ved utløpet av det sørlige Stemtjern kommer det skogtypene. Her er kratt med vivendel (Lonicera periclymenum) i til en del edelløvtrær som spisslønn, hassel og trollhegg. Den steinete rasmarker under bratte berghamrer. Eikeskogen får et rikeste delen av skogen står under berghammeren som følger visst lågurtpreg på slike steder med en del hvitveis (Anemone lien videre nordover. Eikeskogen her inneholder noe lind. nemorosa), bergrørkvein (Calamagrostis epigelos), liljekonvall (Convallaria majalis) og skogfiol (Viola riviniana). Men vegetasjo- Lokaliteten er nokså påvirket i kantene, noe som gir en uheldig nen kan være mangelfullt utviklet der det er strølag med mye avgrensning. I vest går grensen 1 km langsmed kraftlinjen der vissent eikeløv. I den sørvestlige delen er det også eikinnblandet det er hogget en 30 m brei trase. Under denne linjen gror det furuskog, særlig på grunnlendte steder med mye fjell i dagen. nå opp ungskog med gran, furu og bjørk. Lengst nordøst i Blåmose (Leucobiyum glaucum) er meget karakteristisk i bunn- området er det flatehogst helt ned til enden av Hulleråstjern. Et sjiktet, og av lyngarter forekommer både røsslyng (Calluna vul- plantefelt med gran er registrert i sørvest i lien mellom de to garis) og blåbær (Vaccinium myrtillus). Ellers inngår hundekvein Stemtjerna. (Agrostis canina), bråtestarr (Carex pilulifera) og småsmelle (Sile- ne rupestris). Konklusjon, verneverdi Visuelt er den sentrale delen av denne lokaliteten meget fin, der På en del koller er det rein furuskog, uten innslag av eik. Den en uberørt granskog danner rammen rundt myrer og tjern. Tatt står på et fattig substrat sorrl er heller dårlig drenert. Det er i betraktning det små arealet er dette et variert barskogområde vesentlig røsslyng-blokkebærskog, og også denne inneholder med en relativt artsrik flora. Her er granskog med oseaniske blåtopp (Molinia caerulea) sammen med de nøysomme lyngar- skogsarnfunn og eikinnblandet furuskog som er så typisk for tene. De fleste partiene i områdets vestkant har litt furuskog på denne delen av Sørlandet. Avgrensingen av denne lavlandsloka- torvmark som er en del av det store myrområdet som strekker liteten er ikke bra, med sterk påvirkning i kantene, meget verne- seg vestover til Verås. Furumyrskogen her inneholder tette kratt verdig (* *). med pors (Myrica gale) og ellers et feltsjikt med mye blåtopp, røsslyng, klokkelyng (Erica tetralix), duskull (Eriophorum angustifolium), torvull (E. vaginatum), rome (Narthecium ossifragum) 4.4 Lokalitet 4 Paulen og bjønnskjegg (Scirpus cespitosus). Kommune: Vennesla I både skogs- og myrvegetasjonen er det nevnt arter som gir Kart M 711: 1511 IV området et oseanisk preg. Kantsoner av tjern har myrsamfunn i UTM: MK 380 640 gjengroingsstadier med både vannog myrplanter som er typis- Areal: 4.800 daa ke for mykmatter og løsbunn. Floraen på slike steder er ganske Befart dato: 18.06. 1989 artsrik, de fleste har en kystbundet utbredelse som botnegras Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 5 (Lobelia dortmanna), myrkråkefot (Lycopodiella inundata), hvitmyrak (Rhynchospora alba) og brunmyrak (R. fusca). I tørr furu- Naturgrunnlag skog er det registrert vaniljerot (Monotropa hypopitys) som er Paulen ligger nord for Vennesla i Otradalføret. Fra dalbunnen østlig og relativt sjelden i distriktet. omkring 80 m o.h. er det nord- og nordøstvendte lier opp til drøyt 200 m o.h. der terrenget flater ut i et småkupert heiområ- Skogstruktur, påvirkning de. Liene er til dels bratte og ulendte, særlig i nord der berg- Lokaliteten inneholder mye granskog, og den sammenhengen- hamrene er helt utilgjengelige. 1 kløfter og skråninger er det de skogen i liene når ofte helt ned til myrkantene i dalbunnen. relativt gode vekstvilkår, selv om berggrunnen hovedsakelig Granskogen er til dels høyvokst med trær som er noe over 20 består av næringsfattige gneiser. Tørr blokkmark kan påtreffes m. En aldersmåling viste 80 år, og det er sannsynligvis vanskelig nederst i lien under berghamrene.

Forholdeneer ganskeannerledes i det høyereliggendeheiområ- Deglisne heiene og myreneinneholder altså flere suboseaniskear- det der fattige partier har grunnlendt mark og torvjord. Forsenk- ter somsetter et tydeligpreg på vegetasjoneni denne fattige delen ningene inneholder trolig tynne morenedekker. Denne flate av lokaliteten.I tillegg kannevnes dikesoldogg (Droseraintermedia) delen av lokalitetener heller dårlig drenert. og blåknapp (Succisapratensis).

Vegetasjon Blåbærskogeni de nordvendteliene har et langt svakereoseanisk Deter hovedsakeligblåbærfuruskog som går igjen i liene.Flere ste- pregda det ikkeer stort andreenn bjønnkamog smørtelgsom inn- der er det sammenhengendeblåbærvegetasjon gjennom hele dal- går av kystbundnekarplanter. Av moserderimot er det samfunn siden,men lokalt kommerdet ogsåinn andrerikere skogtyper. Blå- medstorstylte (Bazzaniatrilobata), stripefoldmose (Diplophyllumal- bærfuruskogeninneholder en del torvmoser i de nordvendteog bicans), rødmuslingmose (Mylia taylorii), kysttornemose (Mnium humideliene, særlig furutorvmose (Sphagnumcapillifolium), gran- hornum), kystjamnemose (Plagiotheciumundulatum) og kystkrans- torvmose (S. girgensohnii) og lyngtorvmose (S. quinquefarium). mose (Rhytidiadelphusloreus). Dissesuboseaniske artene opptrer i Feltsjikteter hellerartsfattig, og det henderat blokkebær (Vaccini- til delsstore matter i humidekløfter og på berghyller.Med unntak um uliginosum) og røsslyng (Callunavulgaris) forekommerspredt i av de to sistemangler de i skogbunnen.Lokalitetens flora er gene- blåbærvegetasjonen.Ellers er einstape (Pteridiumaquilinum) gan- relt artsfattig,og kystbundnearter er rimeligbra representert.An- skeviktig. Eu-Piceetum-arteropptrer sparsomti noen bestander, dre plantegeografiskegrupper mangler. men manglerofte helt. Karakteristiskeer hårfrytle (Luzulapilosa), stri kråkefot (Lycopodiumannotinum), gullris (Solidagovirgaurea) Skogstruktur,påvirkning og skogstjerne (Trientaliseuropaea). Skogenhar ofte et busksjikt Furuskogdekker mesteparten av skogarealetpå denne lokaliteten med einer (Juniperuscommunis) og trollhegg (Frangulaalnus). som inneholderrelativt store treløseområder knyttet til myrer og fuktheier.Det er bare de nord- og nordøstvendteliene som har en Deter ikke uvanligat furuskogeni lieneer eikinnblandet,og partier tett bestokketskog med tilnærmet sluttet kronetak. Grunnflate- med rein blåbæreikeskogforekommer. Her er dessutenmindre be- summener målt opp til 30 m2/hafordelt på 22 furu, 2 bjørk, 1 osp standermed blåbærgranskog.Denne inneholder stedvis bjønnkam og 5 gadd (furu). Det pågåren vissgrad av selvtynningi bestandet, (Blechnumspicant), men ikke sjeldenkommer det til fleresmåbreg- slik at mengdengadd vil øke ettersomskogen eldes. En del furut- ner som fugletelg (Gymnocarpiumchyopteris) og hengeving (The- rærer smalstammetog undertryktemed svært lav vitalitet. Alderen lypterisphegopteris). I enkeltekløfter er det småbregnegranskog,og er målt til 120 år for hovedgenerasjonen.Trehøyder på 14 - 16 m denneframstår som en mer artsrik type der det opptrer urter og er vanlig der stammediameterenligger omkring 30 cm. Mestepar- gresssom hvitveis (Anemonenemorosa), skogrørkvein (Calama- ten av skogentilhører optimalfase, men aldersfaseer representerti grostispurpurea), bleikstarr (Carexpallescens), hengeaks (Melicanu- mindre bestander.Bestokningen er ikke så tett i disse,og alders- tans), gaukesyre (Oxalisacetosella) og teiebær (Rubussaxatilis). Med målingerligger her mellom135 og 180 k. unntakav einstapeforekommer store bregnerbare spredt, og her kannevnes skogburkne (Athyriumfilix-femina), broddtelg (Dryopte- Det inngårgran i disseliene, fortrinnsvis som spredte enkelttrær el- ris expansa) og smørtelg (Thelypterislimbosperma). Bregnevegeta- ler mindretregrupper i furuskogen.Grantrærne kan væresmå og sjonener knyttettil granforekomstene,og sammenlignetmed blå- undertrykte i den veletablertefuruskogen. Andre steder rekker bærskogenspiller den en megetbeskjeden rolle i liene. grantrærneopp til det øvre kronesjiktetog danner blandingskog medfuru. Reingranskog er hellersjelden, men kan påtreffesi de Øversti de nordvendteskråningene er det fattigere furuskog på nordvendteliene omkring 200 m o.h., mer sparsomti skråninger koller med grunnlendtmark. Her er til dels en tørr blåbærvegeta- og dalsøkkinn mot heiområdene.Granskogen synes å være i eks- sjonder røsslyngog blåbærer jevnbyrdigei mengdei det ellersarts- pansjon,og den vil medtiden fortrengefuruskog som står på bed- fattige feltsjiktet.Tyttebærskog kommer inn på veldrenertepartier, re boniteter.Veletablerte granbestander forekommer, til dels med men den dekkerbare mindre arealer.Kollene har en del blåmose grovedimensjoner der trærne har stammediametrerpå opp til 50 - (Leucoblyumglaucum) i bunnsjiktet,særlig på tørre stederved ba- 60 cm og høyderpå 22 m. To aldersmålingerviste 92 og 110 år, sisav furustammene.Stivtorvmose (Sphagnumcompactum) er ka- noesom trolig er representativtfor de eldstegrantrærne i området. rakteristiskpå berg som mottar periodisksigevann. Furuskogeni liene kan inneholdespredte trær av bjørk og osp, men I de kuperteheiene, som utgjør en betydeligdel av dennelokalite- ikkesjelden kommer det til eik. Herer bådereine eikebestander og tensareal, er det framfor alt røsslyng-blokkebærskogsom domine- blandingskogav furu, granog eik. Barskogav dennetype er nokså rer. Forskjelligeutforminger finnes, og det er spesielten fuktskogty- spesieltfor distriktet.Lokaliteten inneholder også andre edelløvtrær pe somgår igjen.Her er blåtopp (Moliniacaerulea) megetviktig sam- som hassel,hengebjørk, lind og spisslønn,men disseer mer sjeld- men med kystbjønnskjegg (Sdrpusgermanicus), røsslyng (Calluna ne og knyttet til kløfter på lavereliggendenivåer. vulgaris) og klokkelyng (Ericatetralix). Blokkebær (Vacciniumuligino- sum) forekommeri dettesamfunnet, men den opptreruregelmessig Det er registrerten mindreåpning i skogender barskogenopptrer og manglerofte. Heieneinneholder dessuten betydelige mengder ei- med ungbuskerav furu i en pionerskogmed bjørk og osp. Dette ner (Juniperuscommunis) og pors (Myricagale). Sistnevntespiller kan væreforårsaket av brann eller hogst, men brann har generelt ogsåen vesentligrolle på de fattige myrenesom dekkerstore area- ikke hatt noenviktig innflytelsepå skogstrukturen.Spor etter gam- ler omkring250 m o.h. Andreviktige karplanter på myreneer dusk- le hogstersees som resterav de nedbruttestubbene som er helt el- ull (Eriophorumangustifolium), torvull (E.vaginatum), rome (Narthe- ler delvisgjengrodde. Hogstene var trolig omfattende på sistedel ciumossifragum) og hvitmyrak (Rhynchosporaalba). av 1800-talletettersom det i dag ikke finnes meget gamle trær i

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 området. Flere steder i liene er påvirkningsgraden så liten at skogencinium myrtillus) er det mye smyle (Deschampsia flexuosa) og ein- får et preg av uberørt naturskog. stape (Pteridium aquilinum) i den heller artsfattige vegetasjonen. El- lers inngår nøysomme urter som maiblom (Maianthemum bifoli- Gamle hogster har påvirket skogstrukturen også i de fattige heieneum), stormarimjelle (Melampyrum pratense) og skogstjerne (Trien- der det i dag er spredt tresetting på kollene. Trærnes alder samsva-talis europaea). Arter som indikerer Eu-Piceetum-samfunn spiller en rer med resten av lokaliteten, hvilket betyr rundt 140 år som en avbeskjeden rolle her. Litt bregner kan forekomme, særlig langsmed boreprøvene viste. Stammediameteren er ofte mindre enn 15 - 20bekker der skogburkne (Athyrium filix-femina), bjønnkam (Blech- cm, og trehøyden helst under 8 - 10 m. num spicant) og smørtelg (Thelypteris limbosperma) danner bestander. På noe rikere partier kommer det inn geittelg (Dryopteris Kanten av det avgrensede området er sterkt påvirket av modernedilatata) og broddtelg (D. carthusiana) og sjeldnere skogsvingel skogbruk, særlig i sør mot Krokmyråsen, i nord forbi Beiehølen og(Festuca altissima) i de østvendte liene. Her er også registrert litt vest inn til Varemyr. Her er store flatehogster med plantefelt. kristtorn (Ilex aquifolium) og barlind (Taxus baccata), mens lind (Ti- Skogsbilveier fører inn til hogstene fra flere kanter, og det virker lia cordata) ofte er en del av det øvre tresjiktet. Andre edelløvtrær, som motorisert ferdsel har funnet sted på myrene om vinteren. som står spredt, er alm, hassel, hengebjørk og svartor. Trollhegg (Frangula alnus) er meget vanlig i et lavere tresjikt eller som busker Konklusjon, verneverdi sammen med mye einer (Juniperus communis). Eik og osp er også Paulen er et variert barskogornråde som er vurdert som en god ty-meget typiske som busker. pelokalitet for denne delen av Sørlandet (underregion 16). Ter- renget er til dels småkupert med høydedrag av skogkledte åser om-På berghamrene i de østvendte skråningene er det lokalt mer tyt- gitt av flate myrer. Den fattige furuskogen her står i kontrast til ri- tebær og lite blåbær. En del fattig blåbærskog inneholder også rikere skogtyper i de nord og nordøst-vendte liene i Otradalføret. Herkelig med røsslyng (Calluna vulgaris). Her er blåmose (Leucobiyum er det furuskog med innblanding av både eik og gran. I liene opp-glaucum) viktig i en tyttebærskog av blåmosetype. når trærne til dels store dimensjoner. Flere skogtyper er representert, og området har et uberørt preg. Floraen inneholder subosea-De fattigste furuskogene finnes fortrinnsvis på høydedragene og niske arter. Avgrensningen er uheldig i den sør- og vestlige delen klassifiseres som røsslyng-blokkebærskog. Her er til dels en fukt- der det er flatehogster, skogsveier og plantefelt. Lokaliteten er vur-skog-type der blåtopp (Molinia caerulea) spiller en viktig rolle sam- dert som svært verneverdig, (***). men med røsslyng og blokkebær (Vaccinium uliginosum). I søkke- ne er bestander av pors (Myrica gale) framtredende i myrpreget skog der også klokkelyng (Erica tetralix), torvull (Eriophorum vagi- 4.5 Lokalitet 5 Skråstadfjell natum) og rome (Narthecium ossifragum) er dominanter. Røsslyng- blokkebærskogen mangler storstylte (Bazzania trilobata), men den- Kommune: Kristiansand ne mosen forekommer på nordvendte berg og i kløfter, gjerne i be- Kart M 711: 1511 Ill stander med småstylte (8. tricrenata), rødmuslingmose (Mylia tay- UTM: MK 395 508 og kystkransmose (Rhytidiadelphus loreus). Areal: 3.100 daa Befart dato: 16.06. 1989 Fattig furuskog på tørre og grunnlendte steder forekommer på kol- Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 3 lene under et glissent tresjikt. Her er det bestander av mjølbær (Arc- tostaphylos uva-ursi) samt litt hundekvein (Agrostis canina), bråtes- Naturgrunnlag tarr (Carex pilulifera) og småsmelle (Silene rupestris). Lokaliteten ligger 5 km nord for Kristiansand, og har en rektangu- lær avgrensning. Skråstadfjell består av tre høydedrag på hen- Skogstruktur, påvirkning holdsvis 267, 248 og 234 m o.h., alle med relativt flate topp-platå-Dette furuskogsområdet er meget variert fra de eksponerte høyde- er. Mellom disse ligger det trange øst-vestgående dalsøkk. Ter- dragene og ned til de beskyttede liene. De høyeste kollene er bort- renget skråner mot øst, men i liene her er topografien meget ku- imot snaue eller har et preg av tresatt impediment. Skogen har her pert med de framstikkende bergene som regelmessig brytes opp avkarakter av kystfuruskog med kortvokste trær, helst mindre enn 8 kløfter. Denne østlige delen er derfor tungt framkommelig med et m. Stammediameteren er liten, men kan nå opp til 30 cm. Greine- nedre nivå ved ca 100 m o.h. ne er lange og kraftige, noe som gir treet horisontal vekst. Alderen er målt til 225 år, og generelt har høydedragene seintvoksende fu- I berggrunnen er det forskjellige typer gneiser tilhørende Agder- rukragger av eldre preg. Kronen er ofte avrundet eller flat i toppen komplekset med øyegneis som den mest vanlige, mens båndet som et resultat av vindslitasje. gneis og granitt dekker mindre deler. Gneisene er næringsfattige og har en del fjell i dagen på høydedragene. Disse står i kontrast tilPå østlige del av Skåstadfjell mellom 200 og 240 m o.h. ligger et kløftene i liene der det lokalt er partier med rikere vekstvilkår. ca 300 daa stort furuskogbestand med urskogpreg. Sammenlig- net med skogen på de eksponerte kollene er denne godt Vegetasjon beskyttet, og de relativt grove trærne danner et sammenheng- Området har mye blåbærskog som dekker en betydelig del av sko-ende kronetak. De mer eller mindre rettstammete trærne har gen i skråninger og kløfter. Tresjiktet inneholder mest furu, men herhøyder på 14 - 15 m. En retaskopobservasjon viste grunnflate- er også en del blåbæreikeskog eller blandingsbestander av disse sumto. på 19 m2/ha fordelt på 14 furu, 2 eik, 2 bjørk og 1 furu- Sjeldnere har blåbærskogen et tresjikt av osp. Foruten blåbær(Vac- gadd. Her er i tillegg 3 furulæger. Aldersfase er karakteristisk i

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding306 bestanderav eldre preg med en hovedgenerasjonrundt 250 år. komplekset,særlig øyegneis,båndet gneis og granittisk gneis. Her er også bledningsinnslagder svært gamle trær inngår sam- Dissegneisene er næringsfattigeog gir mye grunnlendt mark men med yngre aldersgrupperuten en dominerendehovedge- med fjell i dagen på kollene. I liene er vekstvilkårenebedre med nerasjon. Det eldste furutreet er målt til 380 år. Innslagetav lokalepartier som har et bra utvikletjordsmonn. dødt trevirke kan være høyt, noe som karakterisereroppløs- ningsfaseni en del av bestandet. Her er til dels mye gadd og Vegetasjon læger i ulike nedbrytningsstadier. Området inneholdermye fattig furuskog som dekker både høy- dedragenemed grunnlendt mark og ellers på flater og i dårlig I de østvendte liene er løvtreinnslagetbetydelig, og rein furu- drenerte senkninger.Her er røsslyng-blokkebærskogi forskjelli- skog forekommer knapt nedenfor 200 m o.h. Foruten eik-inn- ge utforminger, og det kan være vanskeligå trekke noe klart blandet furuskog er det reine eikeskogbestandersamt bjørk, skille mot myrvegetasjonen.Fuktskog spiller altså en viktig rolle osp, lind og andre edelløvtrær. Noen rettstammete ospetrær med store mengder blåtopp (Molinia caerulea) og kystbjønn- oppnår høyderpå over 25 m. Løvtrærnespiller en stadig større skjegg (Scirpusgermanicus) sammen med forvedete arter som rolle nedoveri lien. røsslyng (Calluna vulgaris), klokkelyng (Erica tetralix) og pors (Myrica gale). Her er oftest lite blokkebær (Vacciniumuligino- Lokaliteten inneholder gran, men den er aldri skogdannende. sum) i dette samfunnet med både myr- og heiarter. 1den arts- Grantrærnestår enkeltviseller i mindre tregrupper, fortrinnsvisi fattige vegetasjonenmed få dominanter er også rome (Narthe- kløfter og skråningeri østlige del av området. Trærneer rundt cium ossifragum) viktig. Denne glisne furuskogen har et klart 20 m høye og har en alder på 80 år. Det er ingen tegn til at oseaniskpreg. En del bestandermå karakteriseressom furumyr- gran er i raskspredning, selv om det er sannsynligat den vil vin- skog, men her er mye grunn torv. ne terreng på litt lengre sikt. På fastmark er det blåbærskogi lier som har et noenlunde bra Nord for lokaliteten er det plantet en del gran, og feltene står jordsmonn. Dette er fortrinnsvisen furuskog, men også blåbær- hovedsakeligpå grøftet myr. Det er også hogst og planting i eikeskogfinnes, eller oftest en blanding av disseto. I det artsfat- dalen øst for området, og det er noe usikkert hvor langt ned i tige feltsjiktet er einstape (Pteridiumaquilinum) vanlig og her er lien grensenbør trekkes. Påtoppen av Skråstadfjell(267 m o.h.) ofte mye smyle (Deschampsiaflexuosa) sammen med blåbær ligger en hytte som er tilsluttet en kraftlinje nedenfra dalen i (Vacciniummyrtillus). Eu-Piceetum-arterspiller en mindre viktig vest. rolle. Stedviser det mer smyleenn blåbær og det kommer ofte inn blåmose (Leucobolum glaucum) i denne eik-innblandete Konklusjon, verneverdi furuskogen som er en utforming av tyttebærskog. Lyngarter Skråstadfjellinneholder en mindre kjerne med gammelfuruskog som røsslyng (Callunavulgaris) og tyttebær (Vacciniumvitis-ida- med et visst urskogpreg. Lokaliteten har generelt lav påvirk- ea) forekommer her. Mjølbær (Arctostaphylosuva-ursi) er sjeld- ningsgrad,men avgrensningener uheldig mot plantefelt i nord nere, men karakteristiski typen. og øst. En fattig lavproduktiv furuskog preger høydedragene, og denne står i kontrast til kløfter og skråninger mot øst der Områdetsavgrensning mot øst går i overkant av en meget bratt furuskogener sterkt oppblandet med eik og andre edelløvtrær. li med eikeskogsom følger dalsøkkinn i den ellersfurudominer- Skogeninneholder merkede stier, noe som indikererat dette er te skogen.Liene inneholder lågurteikeskog i kontrast til den fat- et rekreasjons-og friluftsområde. Skogener vurdert som svært tige furuskogen i området for øvrig. Bådeliljekonvall (Convalla- verneverdig,(***). ria majalis) og hengeaks (Melica nutans) er meget viktige her sammen med bl.a. gulaks (Anthoxanthum odoratum), bergrø- rkvein (Calamagrostisepigeios), knollerteknapp (Lathyrusmon- 4.6 Lokalitet 6 Bergvatn tanus), furuvintergrønn (Pyrola chlorantha), teiebær (Rubus saxatilis), blåknapp (Succisa pratensis) og skogfiol (Viola Kommune:Kristiansand riviniana). Her er også busker med vivendel (Lonicerapericlyme- Kart M 711: 1511111 num), osp (Populustremula) og krossved (Viburnum opulus). Et UTM: MK 388 488 bestand med nikkesmelle (Silenenutans) representereret sør- Areal: 2.500 daa østlig innslagved artssammensetningen. Befart dato: 15.06. 1989 Skogstruktur, påvirkning Naturgrunnlag På koller og ellersfattig mark er furuskogen glissenmed smal- Bergvatnligger ca 3 km nordvestfor Kristiansandpå høydedra- stammete og til dels krokete trær. Her er spredtståendefuru- get mellom Otra og Rv 12. Lokalitetenhar en avlang,rektangu- kragger på myr og fuktmark. Eksponertepartier har trær med lær form, men smalnergradvis inn mot nord. Terrengeter små- flate kroner som er preget av vindslitasjen,og de få greinene kupert uten store høydeforskjeller.Den høyeste kollen ligger står øverstpå stammen. De grovesteindividene har stammedia- 166 m o.h. og i den lavesteforsenkningen er nivået 96 m o.h. meter på ca 30 cm, men som oftest er trærne betydeligslankere ved Stormyrvatn.Her er flere vann sentralt i området som sam- i den fattige delen av lokaliteten. Trehøydener her ca 10 m, les i et felles utløp vestover. sjeldneremer enn 13 - 14 m. På høydedragi sør er furutrær boret til 170 år, og noen trær er trolig i overkant av 200 år. 1berggrunnen er det forskjelligetyper gneisertilhørende Agder- Eldretrær enn dette er sannsynligvissjeldne. De åpne furube-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsmelding 306 standene kan være vanskelig å plassere i skogfaser, men alders-følger berggrunnens strøkretning som i hoveddtrekk går fra fase er mest karakteristisk. Litt gadd forekommer som et resultat nord mot sør. av de gamle trærnes avgang. På noe bedre boniteter derimot er gaddinnslaget forårsaket av skogens selvtynning. Dette er fordi Berggrunnen tilhører Agderkomplekset med granittiske gneiser. bestandene kan bli tette, slik en relaskopobservasjon med De er næringsfattige og gir et dårlig utviklet jordsmonn med grunnflatesum på 35 m2/ha viser. Den fordeler seg på 27 furu, 2 mye grunnlendt mark og fjell i dagen på kollene. eik, 1 osp og 5 gadd av furu. Her er i tillegg 4 laeger, sannsynligvis av furu. Alderen er 115 år her i den nordlige delen, mens det Vegetasjon i sør er registrert 103 år på omtrent samme bonitet. De rett- Blåbærskog er viktig og danner sammenhengende skog i skrå- stammete furutrærne er rundt 15 m og helst kvistfattig med ninger og bratte lier, særlig i områdets kantsoner. Tresjiktet er liten krone. oftest en blanding av furu og eik, men reine bestander av blå- bærfuruskog og blåbæreikeskog forekommer også. I feltsjiktet I den tettere eikinnblandete furuskogen er det mest skog i opti- kan det foruten blåbær (Vaccinium myrtillus)være betydelige malfase. Her er en del busker og ungskudd av eik, men av furu mengder smyle(Deschampsia flexuosa)i en skog som blir meget synes foryngelsen å være adskillig dårligere. Innslaget av eik til- tørr utpå sommeren. Einstape(Pteridium aquilinum)er vanlig og tar i skråninger, og særlig langs avgrensningen mot nordøst danner ofte tette bestander. Ellers er dette en artsfattig blåbær- kommer det inn mye rein eikeskog. skog med(Anemone nemorosa),fugletelg (Gymnocarpium dryopteris),hårfrytle(Luzula pilosa),maiblom (Maiathemum bifoli- Det står spredte individer av gran i området, til dels som grove um), stormarimjelle(Melampyrum pratense), gullris (Solidago og relativt store trær med breie stammer. Disse virker spontane virgaurea)og skogstjerne(Trientalis europaea).Særlig i blåbær- og kan inngå både i eikebestander og i den noe rikere delen av eikeskog er det litt rikere forhold med noe flere arter som viven- furuskogen. Gran er også registrert plantet på hogstflater som del (Lonicera periclymenum),storfrytle (Luzula sylvatica) og er omkring 30 år gamle. Det er i tillegg satt ut plantefelt på skogfiol(Viola riviniana).Spredte busker med kristtorn(Ilex aqui- grøftet myr. En skogsvei fører opp til området fra østlig kant. folium) kommer inni vestvendte skråninger. Trollhegg(Frangula Avgrensningen mot sør er trukket langs en kraftlinjetrase, og alnus) er meget vanlig både i blåbærskog og andre habitater. generelt er lokaliteten temmelig påvirket i kantsonen. Det samme gjelder for einer(Juniperus communis)som danner tettvokste, meterhøye kratt. Blåbærskogen bærer preg av kul- Konklusjon, verneverdi turpåvirkning i vegetasjonsutforminger som nå er under gjen- Lokaliteten ligger på et høydedrag med fattig berggrunn og groing pga. redusert påtrykk. Vegetasjonen viser et visst preg av grunnlendt mark. Skogen synes å være eldst i glisne bestander beite og tråkk fra elg. På bakken ligger det mye eikeløv som der innslag av gadd vitner om relativt lang skogkontinuitet. En brytes langsomt ned. Dette har nok en viss betydning for vege- eikinnblandet furuskog står på noe bedre boniteter, og rein tasjonsutformingen, særlig for bunnsjiktet. eikeskog kommer inn i rikere skråninger. Spredte grantrær er et naturlig innslag i dette skogbildet som er typisk for distriktet. Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom blåbærskog og Artsfattige skogtyper med oseanisk preg er viktige samt mindre blåmoseskog fordi blåmose(Leucobryum glaucum) er meget bestander av rikere lågurtskog som gir stor variasjonsbredde. vanlig og inngår i flere skogtyper. Denne mosen er ofte den eneste som betyr noe på tørre steder. Bunnsjiktet kan ellers Skogen inneholder flere merkede stier, noe som vitner om at være dårlig utviklet som en følge av et tett strølag med eikeløv. I området er mye brukt til friluftsliv. Dette er naturlig ut i fra den blåmosefuruskog er røsslyng(Calluna vulgaris) viktig til dels nære beliggenheten til Kristiansand. Lokaliteten er vurdert som sammen med tyttebær(Vaccinium vitis-idaea),mens mengden meget verneverdig, (**). av blåbær går tilbake. Blåmose opptar nisjer der det dannes åpninger i røsslyngen og ellers på små bergknauser som forekommer hyppig i denne skogtypen. 4.7 Lokalitet 7 Suåsheia På høydedragene er røsslyng-blokkebærfuruskog utbredt, for- Kommune: Songdalen, Søgne trinnsvis en type med mye blåtopp(Molinia caerulea).Røsslyng Kart M 711: 1511 III er også viktig, mens blokkebær (Vaccinium uliginosum)fore- UTM: MK 314 437 kommer mer sparsomt. I den fuktige råhumusen kommer det Areal: 2.000 daa også inn klokkelyng(Erica tetralix),rome (Narthecium ossifra- Befart dato: 17.06. 1989 gum) og kystbjønnskjegg(Scirpus germanicus)samt mosene Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 2 stivtorvmose(Sphagnum compactum)og heitorvmose(S. strictum). Også her finnes blåmose, og den opptar en nisje som ofte Naturgrunnlag er karakteristisk for storstylte(Bazzania trilobata)i mer oseaniske Suåsheia er et høydedrag på vestsiden av Songdalen i dalførets furuskoger. Ikke sjelden spiller pors(Myrica gale)en viktig rolle nederste del. Kommunegrensen mellom Songdalen og Søgne på de flatere partiene som har myrpreg. Her er tresettingen glis- går tvers gjennom dette området som har en tilnærmet rektang- sen. Pors er genereIt meget vanlig, og særlig i sumpene kan den ulær form. Mot øst følger avgrensningen toppen av brattkanten danne meterhøyt, tett kratt. På slike steder er det også mye som er markert i nivået omkring 100 m o.h. Terrengformene er trollhegg (Frangula alnus)og ørevier(Salix aurita).Andre typer småkupert med langsgående rygger opp til 188 m o.h. Ryggene sumpvegetasjon er mindre vanlig, men i en liten starrsump ble

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsmelding306 der registrert gråstarr (Carexcanescens), stolpestarr(C juncella) Areal: 3.800 daa og sennegras (C. vesicaria). Befartdato: 28.06. 1989 Lok. nr. i Regionrapportfor Øst-Norge:1 Skogstruktur, påvirkning Dette er generelt et eikinnblandet furuskogsområdetypisk for Naturgrunnlag åstraktenei den nemoralesonen. Eik er særlig viktig i de bratte Oksåsenligger ca 5 km nord for Flekkefjordsentrum og omfat- liene der den danner reine bestander,eller til dels sammenmed ter en østvendt skråning fra 100 m o.h. og opp til fjellryggen andre løvtrær som lind, hengebjørkog osp. Dette seessærlig i som ligger ca 340 m o.h. Lengsti nord stiger terrenget ytterlige- den nordøstligedelen der eikeskogenkan oppnå relativt store re opp til Storevardensom er en markert fjelltopp, 445 m o.h. dimensjoner.Når eiketrærneinngår i furuskog er de mer smal- Lokalitetensavgrensning mot vest følger toppen av en stupbratt stammet og ikke særlig grovere enn furu, hvilket betyr en dia- fjellside. Terrengeter kupert på høydedragenei nord, og i sør meter på 20 - 25 cm. I en relaskopobservasjonfra områdets skråner det jevnt med en sørøstligeksposisjon. Det ligger flere nordvestligedel viste grunnflatesummen25 m2/hafordelt på 14 tjern på ulike nivåermed mindre myrer i kanten. furu, 4 eik, 4 bjørk, 1 eikegaddog 2 bjørkegadd.Her er dessuten 1 læger av osp. Skogen består av rettstammetetrær, ofte Berggrunnen tilhører Agderkomplekset som her består av med innslagav kristtorn (Ilexaquifolium) i denne delen. Trehøy- næringsfattige granittiske gneiser, rik på kvarts og feltspat. I den er målt til 20 m for furu og 16 m for eik, alderen henholds- vest kommer det inn båndgneis.Særlig på høyereliggendenivå- vis 90 år og 84 år. De jevngamletrærne antyder et nokså likt er synesbergartene å være motstandsdyktigemot erosjon der etableringstidspunktpå slutten av forrige århundre. På den spissekoller med brattkanter strekker seg godt over terrenget tiden lå området sannsynligvistemmelig snaut etter gamle hog- omkring. ster og muligens hardt beite. Stubber forekommer, men de er oftest nedbrutte og gjengrodde.I dag er ungplanter og busker Vegetasjon av eik vanlig, mens furu tilsynelatendeforynges svært dårlig. I lien står det blåbærskogpå noe bedre jordbunn, særlig under Dette kan tyde på at andelen av eik vil øke på steder hvor det Oksåsender eksposisjonener sørøstlig.Det er først og fremst en nå er mest blandingskogi optimalfase. furuskog, men tresjiktet kan være oppblandet med bjørk, eik og svartor. Et jevnt dekke av blåbær (Vacciniummyrtillus) innehol- På de fattige partiene har furuskogen et eldre preg, selv om der busker med einer (Juniperuscommunis) som stedvisdanner trærne neppe er stort mer enn 200 år. Aldersspredningener tette kratt. Mye trollhegg (Frangulaalnus) forekommer også relativt stor med 80 og 160 år registrert nokså sentralt i områ- som buskerog mindre trær. Her er jevnt med einstape (Pteridi- det. Aldersfaseer karakteristiskher hvor trehøyden ofte ligger um aquilinum), selv om den mangler i noen bestander.Andre godt under 10 m. Furutrærneviser ofte en kroket vekstform. På bregner er sjeldnere, men spredt forekommer skogburkne de eksponertehøydedragene bærer skogstrukturenpreg av den (Athyrium filix-femina), bjønnkam (Blechnumspicant), fugletelg relativt kystnærebeliggenheten med vide kroner som er avflatet (Gymnocarpiumdri/opteris), smørtelg (Thelypterislimbosperma) i toppen. og hengeving (T. phegopteris). Eu-Piceetum-arterer heller ikke særlig vanlige i denne artsfattige blåbærskogen.Stedvis kom- Lokalitetener påvirket i kanten, særlig i den vestlige og sørlige mer det til urter som hvitveis (Anemonenemorosa), liljekonvall delen. Her er det flatehogsterog plantefelt med gran som strek- (Convallariamajalis), nikkevintergrønn (Orthilia secunda), klok- ker seg inn til det avgrensedeområdet. Denne aktiviteten har kevintergrønn (Pyrolamedia) og skogfiol (Viola riviniana). Skrub- veiutløsning mot sør. Også innenfor det verneverdigearealet bær (Cornussuecica) er bare registrertover 350 m o.h., der den finnes spredtegrantrær, men dissesynes å mistrives. står i blandingskogmed furu og bjørk.

Konklusjon,verneverdi Her er flere forhold som indikerer kulturpåvirkning med mye Lokalitetenligger på en markert åsrygggodt avgrensetav bratt- beite og tråkk samt gjengroing med buskerog kratt. Blåbærgår kanter mot øst og nord. I sør og til dels i vest er det skogbruks- noe tilbake og blir delviserstattet av smyle (Deschampsiaflexuo- aktivitet som forringer avgrensningeni denne delen. Dette er sa) på enkelte partier. Unntaksviskan vegetasjonenvære domi- først og fremst et eikinnbiandetfuruskogsområde med et ube- nert av antropokore arter som engkvein (Agrostis capillaris), rørt preg. Skogener ikke særlig gammel, og nedbrutte stubber harestarr (Carex ovalis), vanlig arve (Cerastium fontanum), viser spor etter eldre hogster. Vegetasjonenantyder kulturpå- engr.app (Poapratensis) og krypsoleie (Ranunculusrepens). Slike virkning, og det pågår en gjengroing med buskerog kratt. Glis- partier dekker bare mindre arealer og viser oppholdsstederfor ne partier har en furuskog med kystpreget struktur samtidig sau,f.eks. under berghamrermed overheng. som vegetasjonenhar en rekke oseaniskearter. Skogener vurdert som meget verneverdig,("). På noe grunnlendt mark går mengden av blåbær tilbake, og i stedet kommer det til tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). Tytte- bærskog er fragmentarisk knyttet til tørre knauser og dekker 4.8 Lokalitet 8 Oksåsen ikke større arealer. Litt vivendel (Lonicerapericlymenum) kan forekomme blant lyngen på lune, gunstig eksponerte partier. Kommune:Flekkefjord Høyereoppe er det mjølbær (Arctostaphylosuva-ursi) på ekspo- Kart M 711: 13111 nerte rabber der furuskogen er temmelig glissen med fjell i UTM: LK 659 701 dagen. Her er ellers fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum)

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 og matter med heigråmose (Racomitrium lanuginosum). Blåmo- I liene inneholder furuskogen åpninger forårsaket av hogster. se (Leucobryum glaucum) er jevnt over vanlig, mens storstylte Disse er dels gjengrodd med pionerskog, fortrinnsvis av bjørk og (Bazzania trilobata) bare er registrert i et par kløfter. eik, men de er også tilplantet med gran. Påvirkningen er størst nederst i lien og avtar oppover i høyden. Over ca 200 m o.h. er I de østvendte liene veksler blåbærskogen med andre fattigere det stort sett uberørt naturskog uten spor etter inngrep. Lokali- skogtyper på skrinnere mark. Røsslyng (Calluna vulgaris) er vik- teten er generelt sterkt påvirket i kantene, særlig i dalføret som tigste lyngart, og røsslyng-blokkebærfuruskog er karakteristisk. utgjør grensen mot øst. I sør er det også flatehogster som gjør Her er imidlertid lite blokkebær (Vaccinium uliginosum), og mye avgrensningen mindre gunstig i denne delen. av lyngen erstattes av blåtopp (Molinia caerulea) i store mengder. 1 den fuktige råhumusen er også kystbjønnskjegg (Scirpus Konklusjon, verneverdi germanicus) viktig, særlig på høyere nivåer der vegetasjonen har Oksåsen er en østvendt li med en forholdsvis ung furuskog et heipreg. Klokkelyng (Erica tetralix) og rome (Narthecium ossi- nederst. Oppover i høyden får skogen et eldre preg med enkelte fragum) er vanlig både i fuktheier og på myrene. Myrvegetasjo- trær som oppnår grove dimensjoner. På høyereliggende nivåer nen inneholder ofte et busksjikt med pors (Myrica gale). Porsmy- har lokaliteten karakter av uberørt naturskog som må betraktes rene kan være treløse eller de er tresatt med en glissen furu- som sjelden i distriktet. Her er stor variasjon i skogstrukturen fra skog. Her er en del heitorvmose (Sphagnum strictum )i bunn- de smale, rettstammete trærne i tette bestander til en mer åpen sjiktet. skog med vide kroner som har karakter av kystfuruskog. Endringene langs en høydegradient er markert fra den beskytte- Skogstruktur, påvirkning de lien til de eksponerte kollene. Både skogstruktur og vegeta- I liens nedre del er furuskogen rettstammet med høye trær på sjon bærer preg av kulturpåvirkning og gjengroing med busker godt over 20 m. Skogen kan være oppblandet med edelløvtrær- og kratt. Området er til dels sterkt påvirket i kanten, noe som ne eik, hassel og svartor, men også bjørk, trollhegg og rogn er nedsetter helhetsinntrykket. Lokaliteten er likevel vurdert som viktige innslag. Flere relaskopobservasjoner viser høye grunnfla- svært verneverdig, (***). tesummer med gadd som er forårsaket av skogens selvtynning. Furuskogen har antagelig hatt gode foryngelsesforhold der jevngamle trær danner tette bestander. Trehøyden er 23 m, og på 4.9 Lokalitet 9 Sirdalsvatnet de godt kvistede stammene utgjør kronen en liten del helt øverst. For de mest livskraftige og herskende trærne er stamme- Kommune: Flekkefjord, Sirdal diameteren ca 30 cm, og gjerne mindre enn 10 cm for smal- Kart M 711: 131211 stammete og undertrykte individer. Alderen er målt til 73 år, og UTM: LL 957 992 i perioder har tilveksten vært meget god. Det er typisk optimal- Areal: 8.400 daa fase som dominerer i liens nedre del. Befart dato: 25.-26.06. 1989 Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 11 Oppover i høyden blir skogen gradvis eldre og aldersfase tar etter hvert over. Her er ingen skarp grense mellom optimalfase Naturgrunnlag og aldersfase, men omtrent ved 250 m o.h. endrer skogen Lokaliteten ligger sør for Tonstad ved Sirdalsvatnet (52 m o.h.) karakter og får et eldre preg på høyere nivåer. To aldersmåling- hvor den har en 6,5 km lang nedre grense langsmed vannets er av gamle furutrær viste 262 og 290 år, men aldersspredning- vestside, sefigur 13. Herfra følger liene en vertikalgradient opp en synes å være stor der 101, 102, 155 og 162 år er målte ver- til fjellryggene i nivået omkring 500 m o.h. Ned til ca 200 m o.h. dier for individer fra mellomgenerasjonen. Noen av de eldste er det jevne sammenhengende skråninger i et bredt belte på trærne har grove dimensjoner med en diameter på 50 - 60 cm, langs av omtrent hele lokaliteten. 1 nederste delen derimot er og gjerne kraftige greiner på den kortvokste stammen. Trehøy- terrenget mer ulendt av bratte skrenter og noen loddrette berg- den er 12 - 15 m, og de lange greinene danner vide kroner. hamrer. Området er eksponert mot øst, men mindre partier lig- Denne vide kroneslutningen er en viktig forskjell fra den yngre ger i sørskråninger under berghamrene og i bekkekløfter. Oppo- skoaen på et lavere nivå. Forekomst av aadd er et resultat etter ver i liene er bekkekløftene mindre markerte. og får sitt tilsia fra avgang av eldre individer, mens graden av selvtynning er liten. små myrer. Det ligger to vann i Djupedalen og ellers noen min- Her er noe læger som skyldes rotvelter. Mest utsatt er særlig der dre tjern i heiområdet på høyere nivåer. Skogsliene på lokalite- det står grove trær på grunnlendte partier. Der det har oppstått ten har generelt meget god drenering. åpninger i furuskogen på høyere nivåer har både bjørk og rogn funnet nisjer. Berggrunnen består av øyegneis som i det vesentlige stammer fra omdannede granitter og granodioritter. På denne lokaliteten På høyere nivåer har furuskogen en kystpreget struktur med tre- gir disse grunnlag for et velutviklet jordsmonn med gode vekst- høyder på 8 - 12 m, og stammer som har kroket vekstform eller vilkår. med tydelig svai. De lange greinene når langt ut til siden og til dels ned mot bakken der avstanden mellom trærne er stor, sær- På avstand får en god oversikt over denne skogen fra østsiden lig på myr og fuktmark. På nivåer over 340 m o.h. er det stedvis av Sirdalsvatnet. skogløse koller som et resultat av eksposisjonen med mye vind og ellers karrige vekstforhold. Slike grunnlendte habitater fore- Vegetasjon kommer også lokalt på lavere nivåer. Blåbærfuruskog er meget viktig og har en tilnærmet sammen-

Figur 13 På vestsiden av Sirdalsvatnet (9) ligger en imponerende furuskog som er uberørt av moderne skogbruk. Slike forekomster er ytterst sjeldne, og representerer en unik sjanse til åsikre et stort areal med produktiv skog på rik blåbærmark. On western side slopes along Lake Sirdalsvatnet (9) there is an impres- sive pine forest untouched by modern forestry. Such occurrences are extremely rare and represent an unique opportunity to secure a lar- " ge area with a high yielding forest of the Vaccinium myrtillus type. hengende dekning gjennom lienes midtre partier (200-400 m reinlav. På bergene omkring toppen av Hisknuten ligger eneste o.h.), men den finnes også helt ned til Sirdalsvatnet og opp mot forekomst av mjølbær (Arctostaphylos uva-ursi) som er karakte- toppen av fjellene i øst. Typen er homogen med et tettvokst ristisk i dette samfunnet. Her er også noe blåmose (Leucobiyum feltsjikt av blåbær (Vaccinium myrtillus) og der andre lyngarter glaucum) i området selv om typisk tørr eikinnblandete furuskog som tyttebær (V. vitis-idaea) og fjellkrekling (Empetrum herma- (blåmosetype), som er så vanlig i kyststrøkene på Sørlandet, phroditum) spiller en helt underordnet rolle i en som oftest arts- mangler. fattig vegetasjon. Einstape (Pteridium aquilinum) og einer (Juni- perus communis) er meget karakteristiske og betyr mye for blå- I lienes nederste deler er det til dels ustabile jordmasser i kløfte- bærfuruskogens fysiognomi, sefigur 14. Einerbestandene kan ne og i bratt lende under berghamrene. Her er det lågurtvegeta- bli høyvokste, til dels med søylefasong, men den er også vanlig sjon der furuskogen er sterkt oppblandet med edelløvtrær, sær- som et lavere busksjikt. Både einstape og einer er relikter etter lig hassel, lind, alm og hengebjørk, foruten eik og svartor. I den- en mer åpen skog fra en tid da den ble utnyttet til beite og ne tørre skogtypen er det store bestander av hengeaks (Melica hogst. Disse to artene er nå i en degenerasjonsfase og vil trolig nutans) samt typiske arter som skogsalat (Myceks muralis), lund- gå tilbake etter hvert som skogen blir eldre. Foruten einer finnes rapp (Poa nemoralis), brunrot (Scrophularia nodosa), trollbær andre busker mer sparsomt, slik som trollhegg (Frangula alnus), (Actaea spicata) og tveskjeggveronika (Veronica chamaedlys). I krossved (Viburnum opulus), eik (Quercus sp.) og svartor (Alnus steinet terreng er det lokalt mye vivendel (Lonicera periclyme- glutinosa). De to sistnevnte forekommer ellers som trær i blå- num) og i lysåpninger bergrørkvein (Calamagrostis epigeios). bærfuruskogen, noe som også er en indikasjon på tidligere kul- Lågurtskogen mangler sørvestlige (nemorale) arter som er typis- turpåvirkning. ke i kyst- og fjordstrøkene. Dette er noe overraskende vurdert ut i fra tresjiktet. På berghyller i skogens kantsoner er det heller Av blåbærskogsarter er det nokså sporadiske forekomster av ingen varmekjære arter til tross for at noen av bergene nede linnea (Linnaea borealis), maiblom (Maianthemum bifolium) og ved Sirdalsvatnet ligger gunstig eksponert mot sørøst. Men det hårfrytle (Luzula pilosa), mens smyle (Deschampsia flexuosa) er synes som om sommertemperaturen ikke er høy nok. Fravær av mer hyppig og dominerer mindre partier. Småbregner er heller disse to elementene er en viktig årsak til at karplantefloraen er ikke vanlig med unntak av bjønnkam (Blechnum spicant) som er heller artsfattig. bestandsdanner særlig over 350 m o.h. Her er også litt smørtelg (Thelypteris limbosperma), og begge sistnevnte arter gir feltsjik- Stedvis brytes lien opp av flatere partier med myrer og fuktige tet i blåbærskogen et visst oseanisk preg. Skrubbær (Cornus drog. De kan være tresatt av en glissen furuskog med mye blå- suecica) er også tallrik i den høyereliggende delen av området. I topp (Molinia caerulea). Her er ellers røsslyng (Calluna vulgaris), bunnsjiktet er det mye etasjehusmose (Hylocomium splendens) blokkebær (Vaccinium uliginosum), klokkelyng (Erica tetralix), og kystkransmose (Rhytidiadelphus loreus), men stedvis kommer kystbjønnskjegg (Scirpus germanicus) og rome (Narthecium ossi- det til en del torvmose, særlig lyngtorvmose (Sphagnum quin- fragum). Lokalt danner pors (Myrica gale) tette kratt på lavere- quefarium). liggende nivåer. Øverst i liene kommer det inn dvergbjørk (Betu- la nana) både på myrene og de snaue heiene ovenfor skoggren- På skrinnere partier er det mindre blåbær og istedet tyttebær- sen. På tuer finnes heitorvmose (Sphagnum strictum). skog mellom tørre framstikkende knauser, særlig i sørskråning- er. Sammen med tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) inngår noe Røsslyng-blokkebærfuruskog er også knyttet til høyereliggende

Figur 14 Blåbærfuruskog med mye einstape og einer som indikerer tidligere kul- turpåvirkning i Sirdalsvatnet (9). Pine forest of the bilberry (Vaccini- um myrtillus) type with Juniperus communis and Pteridium aquilinum which indicate human impacts. nivåer og nordvendte skråninger i den nordlige delen. Fukt- relt er gaddinnholdet høyt i de fleste bestandene. Dimensjonsut- marksarter inngår også her, men spesielt interessant er bunn- viklingen følger det samme mønsteret med mange jevnstore sjiktet med en rekke oseaniske levermoser, der de vanligste er trær på ca 25 cm i diameter. De undertrykte individene er storstylte (Bazzania trilobata), småstylte (B. tricrenata), heimose adskillig mindre mens de mest livskraftige ligger godt over 30 (Anastrepta orcadensis) og rødmuslingmose (Mylia taylorii). cm, sjeldnere opp mot 50 cm i stammediameter. Selvtynnings- Denne kysttypen av røsslyng-blokkebærfuruskog (Bazzanio- prosessen vil med tiden gi større dimensjonsforskjeller fram mot Pinetum) er ikke vanlig, men likevel et meget viktig oseanisk en eldre skogfase. trekk ved vegetasjonen. De nevnte levermosene er spesielt hyppige i nordvendte bergskrenter og bekkekløfter, også innenfor Furuskogen er middels gammel og domineres av jevngamle trær blåbærfuruskogen. Andre arter er stripefoldmose (Diplophyllum i aldersgruppen 90 - 120 år i den nedre delen av lien opp til ca albicans), grannkrek (Lepidozia pearsonii), vingemose (Douinia 300 m o.h. Seks boreprøver fra forskjellige steder innen dette ovata), kysttvebladmose (Scapania gracilis) og den mer eksklusi- høydenivået, viste 84, 93, 102, 108, 110 og 114 år. Høyere ve prakttvebladmose (S. ornithopodioides). På bark av rogn og oppe er trærne eldre med målinger på 130, 205 og 220 år som osp er det lokalt store mengder lungenever (Lobaria pulmonaria) det eldste ved Våbadknuten. På lavere nivåer står de eidste trær- og ryemose (Antitrichia curtipendula) som også tilhører dette ne på laybonitet mark. Fra en myr ble alderen målt til 160 år på oseaniske kryptogamelementet. Andre lavarter med kystutbre- et 7 m høyt smalstammet furutre. I blåbærskogen er de rett- delse som indikerer høy luftfuktighet, er muslinglav (Nordman- stammete furutrærne ofte 15 - 18 m, men høyder på godt over dina pulchella), vanlig blåfiltlay (Parmeliella plumbea) og kyståre- 20 m forekommer på de beste bonitetene, fortrinnsvis i lågurt- never (Peltigera collina). Det er generelt et mer oseanisk preg skog med edelløvtrær. Trehøyden avtar jevnt oppover til ca 10 - over vegetasjonen i den nordlige delen av lokaliteten sammen- 14 m mot liens øvre del. lignet med den sørlige. Et karakteristisk trekk ved skogstrukturen er et jevnt innslag av Skogstruktur, påvirkning svartor og eik som går igjen i store deler av skogen, mens andre Skogdekningen på er meget høy og det er et sammenhengende edelløvtrær er begrenset til de lavereliggende, rikere partiene. kronetak fra Sirdalsvatnet og opp gjennom liene til ca 450 m Løvtrærne er ofte styvet, noe som er et klart tegn på tidligere o.h. bare avbrutt av noen bratte partier nederst og et par min- kulturpåvirkning. De nøysomme bjørk, rogn og osp forekommer dre myrer lenger oppe. Skogen er usedvanlig tett bestokket av i skogens fattigere partier, sistnevnte noen steder i reine bestan- rettstammete furutrær i bestander med grunnflatesummer på der over et begrenset areal, særlig i nord. godt over 40 m2/ha, særlig i den midtre og nederste delen av lien. Den tette tresettingen gjør at skogen nå er inne i en selv- Dagens skogbilde viser en optimalfase over mesteparten av tynningsfase med en rekke undertrykte og smalstammete trær området mens aldersfase gradvis kommer inn på høyere nivåer. som har sterkt redusert vitalitet. Etter hvert som disse går til Bestokning og alderssammensetning antyder at mesteparten av grunne, får skogen en høy andel av tørrtrær som er viktige skogen har en relativt kort skogkontinuitet etter en etablering næringshabitater for spetter, (en inventering av fuglefaunaen på siste halvdel av 1800-tallet. Området var antagelig sterkt anbefales). uthogd den gangen, og restene etter de gamle stubbene sees nå som tuer i blåbærvegetasjonen. Stubbene er altså nedbrutte, Noe variasjon finnes innen de ulike utviklingsstadiene, og gene- og sporene etter de gamle hogstene stedvis nokså utvisket.

Skogstrukturenvitner om en dynamiskfuruskog i forandring,og 1berggrunnen dekker granittiske gneiserdet meste av arealet, blåbærvegetasjonengir grunnlag for en utvikling av kraftige men en bergartsgrensefølger brattkanteni øst der det kommer dimensjoner.For forskningenknytter det seg høye interessertil inn litt båndgneis.Bergartene tilhører Agderkompleksetog er å kunnefølge en slik naturlig suksesjonpå høybonitetmark. Det sure og fattige, men lokalt finnes amfibolittsonermed bedre er meget sjeldenå finne så store skogarealerav denne type i næring. lavlandetsom ikke er påvirketav moderneskogbruk. Topogra- fiske forhold omkring lokaliteten som gjør det vanskeligå gi Vegetasjon skogenveiutløsning. De kuperteterrengformene gir variertevekstbetingelser fra dal- søkk og relativt frodige lier opp mot kollene der det er grunn- Det er registrert minst fire spredte bestanderav gran. Trærne lendt og næringsfattig.Det er derfor ingen skogtypersom dek- står til dels tett bestokketi den bratte delen av lien der alderen ker større arealer sammenhengende.Røsslyng-blokkebærfuru- ble målt til 50 år. 1 en myrkant med dårligerevekstvilkår står skog forekommerjevnt på høydedrageneog i dalsøkkeneder plantenemer enkeltvis.Nederst i lien like innenfor Holmenlig- det er myr og fuktmark. Her er knausermed fjell i dagen som ger et tredje granbestandi et felt der litt furuskog ble hogget stedvisinneholder blåmose (Leucobiyumglaucum). for omtrent 30 år siden. Dette bestandetmå væreplantet, men spørsmåleter i hvilken grad de øvrige granpopulasjoneneer Da eik mangler,er det ikke registrertblåmosefuruskog som er spontaneutposter mot vest?1 så fall ligger de relativt langt fra så karakteristiski mer kystnæredistrikter av Agder. Feltsjiktet vestgrensentil den sammenhengendegranutbredelsen på Sør- inneholdernøysomme lyngarter, men som oftest forekommer landet. Voksestedeneindikerer at de neppeer plantet, men en blåtopp(Molinia caerulea)i betydeligemengder, slik at røsslyng spredningfra plantefelti distriktetkan væreen mulighet (Callunavulgaris) og særlig blokkebær(Vacciniumuliginosum) er mindre viktige. 1 de fuktige drogene kommer det til pors Konklusjon,verneverdi (Myricagale) i blåtoppvegetasjonen.Den danner tette bestander Sirdalsvatneter en stor og skogriklokalitet der en sammenhengen- og går inn i glisnefuruskoger, ofte på stedermed grunn torv. de vertikalgradientover 4 - 500 m kan følgesfra en relativt ung skognederst til eldrebestander i den øvre delen, og videreopp mot Lengernord kommerdet inn dvergbjørk(Betulanana) på myre- de snaueheiene på fjelltoppene.De østvendte liene er tett bestok- ne. Myrvegetasjonener fattig, og fastmatter med tuestrukturer ket avfuruskog i optimalfase,og det er ganskeenestående at en så går igjen. Porsog dvergbjørkopptrer fortrinnsvispå forskjellige produktivlavlandsskog på rik blåbærmarkfortsatt står helt intakt. myrer på henholdsvislavere og høyereliggendenivåer. Viktige Det har ikkevært hogstav betydningi løpetav de siste100 årene. arter er for øvrig røsslyng,torvull (Eriophorumvaginatum), klok- Lokalitetenrepresenterer en unik anledningtil å sikreet stort sam- kelyng(Ericatetralix), rome (Nartheciumossifragum) og bjønn- menhengendeuberørt areal med blåbærskog i lavlandet. Det er en skjegg(Scirpuscespitosus). dynamiskskog med et glimrendeutgangspunkt til åutviklegrove dimensjoneri seineresuksesjonsstadier, dersom den forblir intakt. Blåbærskoger knyttet til liene i det kuperteterrenget. Det er for- Det er stor fare for at naturskogerav dennetypen går tapt i fram- trinnsvisfuruskog som kan væreoppblandet med bjørk,sjeldnere tiden somen følgeav moderneskogbruk. At såikke harskjedd her reinblåbærbjørkeskog.let jevnt dekkeav blåbær(Vacciniummyr- aIleredeskyldes en tungt tilgjengeligtopografi som vanskeliggjør tillus)spillerofte einstape(Pteridiumaquilinum) en viktig rollesam- veiutløsning.Denne svært verneverdige og høyt prioritertefuru- men med einer(Juniperuscommunis) og smyle(Deschampsiafle- skogener uerstatteligav andreområder, (***). xuosa).Detteindikerer kulturpåvirkning fra tidligerebeite og hogst. 1nordvendteskråninger er blåbærskogenmer humid med noerøss- lyng i feltsjiktet, mens heitorvmose(Sphagnumquinquefarium) 4.10 Lokalitet 10 Maridalen kommerinn i bunnsjiktet.Bergvegger og stubbermed oseaniske moserer karakteristisk,særlig småstylte (Bazzaniatricrenata) og Kommune:Sirdal rødmuslingmose(Mylia taylorii). Kart M 711: 131211 UTM:LK/LL 680 000 Blåbærvegetasjonener stedvis oppblandet med småbregner, Areal:2.800 daa fortrinnsvispå stedermed bjørk i tresjiktet.Her er det bjønnkam Befartdato: 27.06. 1989 (Blechnum spicant), fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og hengeving(Thelypterisphegopteris) samt typiske blåbærskogs- Naturgrunnlag arter som hårfrytle (Luzula pilosa), stri kråkefot (Lycopodium Maridalener en mindre dal mellom300 og 400 m o.h. på østsi- annotinum), maiblom(Maianthemum bifolium) og skogstjerne den av Sirdalsvatnet.Lokalitetens avgrensning mot vest følger (Trientaliseuropaea). Skrubbær(Cornus suecica)forekommer overkantenav den stupbrattefjellsiden langsmedvannet. Mot hist og her, men gjør ikke mye av seg. 1 tilknytning til tette øst er grensentrukket opp til de snaue heienei nivået 600 m bjønnkambestandersees en del smørtelg(Thelypterislimbosper- o.h. Topografien er svært kupert med flere nord-sørgående ma),særligder det er bjørkeskog. brattsiderog stup på ulike nivåer. Dalsøkkenefølger langsmed foten av disse,og her er terrenget lettest framkommelig.Mel- Lågurtskoger bare registrertfragmentarisk og betyr lite for hel- lom daleneer det langsgåendefjellrygger og tungt tilgjengelige hetsbildet.1 de bratte vestvendteliene ved Løyntjernog litt vide- koller. Et mindre vassdragsamles i Løyntjernfør det drenerer re nordoverkommer det inn gressog urter i et relativt artsrikt ned til bygdenYksnedal i sør. feltsjikt. Herer bergrørkvein(Calamagrostisepigeios), fingerstarr

(Carexdigitata), markjordbær (Fragariavesca), skogstorkenebb av uberørt naturskog.I sør er skogenmer påvirket med noe pio- (Geraniumsylvaticum), firkantperikum (Hypericummaculatum), nerskog og genereltfuruskog med relativt mye løy. Vegetasjo- fagerperikum (H. pulchrum), hengeaks (Melicanutans), teiebær nen viser også tegn på kulturpåvirkning.Dette avtar nordover (Rubussaxatilis), blåknapp (Succisapratensis) og legeveronika der det er mest fattige lyngdominerteskogtyper. Lokalitetener (Veronica officinalis). I denne skråningen som har tresjikt av vurdert som megetverneverdig, (**). bjørk, furu og hasseler det til dels ustabilt rasmateriale.Et lite parti med sigevannspåvirkninginneholdt loppestarr (Carexpuli- caris) og skavgras (Equisetumhyemale) som begge er sjeldne i 4.11 Lokalitet 11 Seland distriktet. Kommune:Kvinesdal Skogstruktur,påvirkning Kart M 711: 131211 Det er liten kontinuitet i furuskogensom en følge av den meget UTM: LK 760 905 kuperte topografien. I de bratte liene lengst sør når de høye Areal: 3.800 daa rettstammetefurutrærne godt over 20 m. Trærneer gjerneslan- Befart dato: 24.06. 1989 ke med en diameter på 20 - 30 cm der bestokningener tett Lok. nr. i Regionrapportfor Øst-Norge:10 etter sterk konkurransemellom individene.Innerst i Maridalen har foryngelsenvært meget god i den bratte sørvendtelien. En Naturgrunnlag grunnflatesumer målt til hele 63 m2/hafordelt på 43 furu og Lokalitetenhar en ovalform og liggersør for gårdenSeland vest i 20 furugadd. Her er i tillegg 12 læger. Den høyeavgangen er et Kvinesdal.Den støter inn mot heienei vestsom skiller Kvinesdalen resultat av meget kraftig selvtynning,og selv de mer livskraftige fra Sirdalen.Det er fjell også på østsidenslik at avgrensningener trærne har bare en liten krone helt øverstpå stammen.Alderen gunstig.Fjellryggene omkring når opp til 580 m o.h., og på det la- er 90 år på dette jevngamlebestandet i optimalfase. vesteer nivået300 m o.h. like ved gårdeni nord. Bekkerfra fjellsidene samlesi Surtetjørnsom ligger sentralt i en forsenkning,og De tetteste bestandeneer reine furuskoger på tørr mark med dermedinnfanges et velavgrensetnedbørfelt. Skogen er i hoved- god foryngelse.Ikke sjeldener liene i den sørligedelen oppblan- trekk eksponertmot nord. det med løvtrærnebjørk, hasselog svartor.Disse danner et lavere tresjikt under de høyefurukronene, og løvinnslageter i hvert Berggrunnentilhører Agderkomplekset og bestårhovedsakelig av fall delvis resultat av kulturpåvirkning med noe hogst og beite. granittiskgneis, mens en sone med båndgneiskommer inn i den Det synessom om alderen er jevn fra ca 85 år og oppovertil ca vestligedelen. Disse gir et næringsfattiggrunnlag for vegetasjonen, 100 år. Dette tyder på at skogen i den sørlige delen har vært menjordsmonnutviklingen er bra vedfoten av berghamreneog el- avvirketi sistedel av forrige århundre. lersi bratte skråninger.

Nordoverpå lokaliteten blir furuskogen gradviseldre med over- Vegetasjon vekt av bestanderi sein optimalfaseog aldersfase.Her er gamle Skogsvegetasjonener så kulturpåvirketi storedeler at det kanvære smalstammetefurukragger på koller og annen skrinn mark der vanskeligå trekke klare grensermellom skogtypene.Her er blå- tilveksten har vært svært dårlig. Men på bedre boniteter kom- bærfuruskogmed mye gressi feltsjiktet,særlig smyle (Deschamp- mer det til furuskog med relativt grove trær i bestandermed sia flexuosa) og blåtopp (Moliniacaerulea). Det er mer sjeldenå se lang skogkontinuitet.len nordskråninglengst nord i området er blåbær(Vaccinium myrtillus) dannehomogene, sammenhengende grunnflatesummen16 m2/hafordelt på 14 furu og 2 furugadd, bestander.Lokalt var lyngenbrun som en følge av kraftig beite fra mens læger mangler. Trærne har vide kroner med lange og til målere.Blåbær var sterkest angrepet, men ogsåen del av røsslyng- dels grove greiner.Trehøyden er 11 m med en stammediameter en var beitet. I den artsfattigevegetasjonen er det myeeiner (Juni- på 30 cm. Alderen er målt til 275 år for den eldre generasjonen peruscommunis) og storemengder einstape (Pteridiumaquilinum). i dette bestandet tilhørende aldersfase.Yngre trær inngår og Blåbærskogsartersom linnea (Linnaeaborealis), stri kråkefot(Lyco- bidrar til stor aldersspredningmed tendenstil dannelseav bled- podium annotinum) og maiblom (Maianthemumbifolium) fore- ninger som mangler en bestemt hovedgenerasjon.I denne kommerspredt. I lienedanner bjønnkam (Blechnumspicant) store tungt tilgjengelige delen av lokaliteten er sporene etter hogst bestander,og herer spredtforekomst av smørtelg (Thelypterislim- minimale. I nærheten kan en se tuer på blåbærlyngensom bosperma) som gir vegetasjonenet oseaniskpreg. representererstubber som har kommet meget langt i nedbryt- ningen. Dette vitner om resteretter gamle hogster. Artene fra blåbærskogenforekommer også i bregneutformingeri bjørkeskog.Her er småbregnetypemed hengeving (Thelypteris En tungt tilgjengelig topografi er hovedårsaktil at det ikke er phegopteris), fugletelg (Gymnocarpiumdryopteris), skogrørkvein registrerthogster av nyere dato. Særligi nordlige del er det ikke (Calamagrostispurpurea) og gaukesyre (Oxalisacetosella). Stor- lønnsomtå drive skogbruk. bregnebjørkeskoger ikke vanlig, men finnes ved foten av bratte berghamreri øst. Bestandenestår til dels lysåpentuten tresjikt, og Konklusjon,verneverdi indikererrelativt frodige vekstbetingelser med smørtelg,skogburk- Lokalitetenligger tungt tilgjengelig og er et marginalområdefor ne (Athyriumfilbc-femina), geittelg (Dolopterisexpansa), broddtelg skogbruk.Skogbildet er variert fra relativt frodige lier i sørøsttil (D. carthusiana) og myskegras (Milium effusum). Herer det stedvis skrinnekoller med fjell i dagen i vest og nord. Langsen gradient tørt og steinetemed ormeteig (Dolopterisfilix-mas) og hestespreng fra sør mot nord blir skogengradvis eldre og får etter hvert preg (Cryptogrammacrispa).

Blåtopp går igjen i flere skogtyper og representerer et bindeledd overstandere etter hogster utført også på høyere nivåer i eldre mellom blåbærskog og fattige utforminger med røsslyng. Blåtopp-tid. Det er tross alt en middels gammel skog i optimalfase som furuskog må sees på som et resultat av kulturpåvirkningen etter dekker mesteparten også av denne delen, sannsynligvis med en langvarig beite. Her inngår skogsarter og nøysomme fuktmarksar-representativ alder på rundt 100 år. Mot vest kommer det grad- ter i en heller artsfattig vegetasjon. Blåtopp er viktig også på myre-vis inn mer bjørk på høyereliggende nivåer der den danner ne og i fuktige søkk. Her kommer det inn busker med (Myricapors skoggrensen mot de snaue heiene. Furuskog på skrinne koller gale) i tette kratt, særlig i nordvest. Andre arter her er røsslyng (Cal- og i myrIendt terreng er meget glissen og smalstammet. luna vulgaris), klokkelyng (Erica tetralix), rome (Narthecium ossifragum), kystbjønnskjegg (Scirpus germanicus) og blokkebær (Vacci- En enkeltstående gran er registrert i den sørlige delen av lokali- nium uh:ginosum). I den sørlige delen kommer det inn dvergbjørk teten. Alderen er 115 år, og en må anta at forekomsten er (Betula nana) på høyereliggende myrer. De åpne myrene har ofte spontan. Ellers er det plantet gran på lavere nivåer i nordøst, en jevn overflate med forholdsvis grunn torv som tyder på at de ermen dette utgjør ingen stor del av arealet. Det ligger en haug gamle slåttemyrer. med bjørkestammer som er hogget til brensel, og generelt virker deler av skogen ryddet og stelt. Her er imidlertid ingen På grunnlendt mark er det røsslyng-blokkebærskog som kan væreskogsveier eller andre spor etter moderne skogbruk. vanskelig å skille fra foregående type, men i sin typiske utforming har den færre myrarter. I bunnsjiktet er lyngtorvmose (Sphagnum Konklusjon, verneverdi quinquefarium) dominant, men også heitorvmose (S. strictum) er Lokaliteten ligger fint avgrenset mellom fjellrygger, og liene karakteristisk. På tørre knauser finnes noe blåmose (Leucoblyum representerer forskjellige eksposisjoner der avrenningen samles i glaucum), særlig der røsslyng danner feltsjiktet sammen med tytte-tjernet som ligger sentralt i området. Det er en variert furuskog bær (Vaccinium vitis-idaea). Tyttebærskog er registrert sparsomt. som inneholder en utpost med naturlig gran. Furuskogen er ofte sterkt oppblandet med nøysomme løvtrær. Dette skyldes Skogstruktur, påvirkning kulturpåvirkningen som også har satt et tydelig preg på vegeta- I den nordøstlige delen er det nederst i lien en rettstammet og tettsjonen. Skogens påvirkningsgrad avtar oppover i høyden fra en bestokket furuskog i optimalfase. Her er jevngamle trær der alde- optimalfase i nedre del til aldersfase med gamle overstandere på ren er målt til 95 år. Trehøyden er omkring 18 m og stammedia- høyere nivåer. Det er sjelden å finne en såpass produktiv skog i meteren 25 cm. Trærne er godt kvistet på nedre halvdel. Her er dette høydelaget som ikke er berørt av moderne skogbruk. stubber etter flere hogster. De eldste er helt gjengrodde, men det Lokaliteten er derfor vurdert som svært verneverdig, (***). har også vært tynningshogster av yngre dato.

Oppover i den nordvendte lien blir skogen eldre, og det kommer 4.12 Lokalitet 12 Mjåvasshei inn grovere trær med en stammediameter på opptil 60 cm. Disse står spredt blant mer smalstammete trær omkring 30 cm i diame- Kommune: Hægebostad, Kvinesdal ter. Boreprøver på 65, 145, 152 og 200 år er representativt for trærKart M 711: 1412111 i bestander med forholdsvis stor aldersspredning. Grunnflatesum-UTM: LK 880 917 men er målt til 26 m2/ha, og det er helst rein furuskog med noe Areal: 11.300 daa gadd og læger. Aldersfase er karakteristisk etter at skogen har værtBefart dato: 21.-22.06. 1989 gjennom en viss grad av selvtynning. Her er åpninger med bra lys- tilgang til forskjell fra den tettere skogen lenger nede i lien. Noen Naturgrunnlag trær har derfor vide kroner med lange greiner. Lokaliteten representerer øvre del av den sammenhengende barskogen i Lyngdalen som støter mot de snaue heiområdene I dalen, som fører sørover fra Surtetjørn, er det blandingskog av lenger nord. Skogen ligger hovedsakelig mellom 4 og 500 m bjørk og furu, og stedvis reine bjørkebestander. Rundt vannet og o.h., med fjellrygger omkring som når opp til vel 600 m o.h. litt opp i de tilstøtende sidene var løvskogen sterkt påvirket av be-Høydeforskjellene er altså relativt små i et sterkt kuperte terreng ver. Det er et generelt trekk ved liene i den vestlige delen at furu- av markerte koller. Mellom kollene ligger myrer og tjern som skogen er mye oppblandet med nøysomme løvtrær som bjørk, ospsamles i to dreneringsveier. Disse fører ut av området i hen- og rogn. Det er ikke registrert edelløvtrær eller gråor i området. holdsvis sørvestlig og sørøstlig retning med et hovedvannskille Løvtreinnslaget må sees på som et resultat av kulturpåvirkningen langsog kommunegrensen. Fjellheiene omkring gir området en fin rester etter en tidligere pionerskog. På steder der det i dag er reinnaturlig avgrensning unntatt i sørøst der grensen ligger nær løvskog, kan en se gamle og grove furustubber som er sterkt ned-gårdsbrukene i hoveddalen. brutt og gjengrodd. Etter hogst av denne gamle skogen har det vært en kulturaktivitet som har gjort det vanskelig for furu å kom- Berggrunnen tilhører Agderkomplekset og dekkes helt av gra- me tilbake. Et furutre ble boret til 105 år, noe som antyder hogst nittiske gneiser. En smal sone med båndgneis går i nord-sørret- på siste halvdel av 1800-tallet. En må anta at løvskogen vil gå tilba-ning gjennom den vestlige delen av lokaliteten. Bergartene er ke ettersom furuskogen blir eldre og beitetrykket avtar. næringsfattige de skogløse heiene gir et goldt inntrykk med mye fjell i dagen. De eldste furutrærne står på høyereliggende nivåer i sørvest. Her er trær målt til henholdsvis 280 og ca 350 år. Sistnevnte var Vegetasjon vanskelig å bestemme pga. sentrumsråte. Slike gamle trær er Vegetasjonen er kulturpåvirket etter langvarig beite og slått.

Dette gjør at skogtypeneofte er dominert av gress samt arter Avgrensningenfølger fjellheier som ligger godt ovenfor bar- som er karakteristiskei en gjengroingsfase.Kulturpåvirkningen skoggrensen.Mye av arealeneher er golde med fjell i dagen bidrar til at det kan værevanskelig åtrekke klare grensermellom eller rabber med heigråmose (Racomitriumlanuginosum). I mer skogtypene. etablert fjellheivegetasjonkommer det inn lyngarter som rype- bær (Arctostaphylosalpinus), røsslyng (Calluna vulgaris), fjell- Blåtopp (Moliniacaerulea) er megetviktig og inngårbåde fattig sam- krekling (Empetrum hermaphroditum), greplyng (Loiseleuria men med røsslyng (Callunavulgaris) og i noe rikeretyper med blå- procumbens) og blokkebær (Vacciniumuliginosum). bær (Vacciniummyrtillus). Her er mye røsslyng-blokkebærfuruskog der blåtopp erstatteren del av lyngeni en fuktheivegetasjonmed Skogstruktur,påvirkning røsslyng,kornstarr (Carexpanicea), klokkelyng (Ericatetralix), einer Lokalitetener stort sett tresatt med furu opp til ca 500 m o.h. (Juniperuscommunis), kystbjønnskjegg (Scirpusgermanicus), skog- der den går over i bjørkeskogog snauefjellheier. De topografis- stjerne (Trientaliseuropaea) og blokkebær (Vacciniumuliginosum). ke forholdenesamt myrerog tjern gjør at det er liten kontinuitet Overgangentil bakkemyrenekan værenoe diffus fordi blåtopper i denne furuskogen. Skogener jevnt sluttet på steder med et viktigogså her på de åpnemarkene med grunntorv. Menflere arter velutvikletjordsmonn, mensfurutrær står spredt på fuktmarker kommertil sliksom dvergbjørk (Betulanana), torvull (Eriophorumva- og andre habitater som er marginalefor skog. Videre er furu- ginatum), rome (Narthedumossifragum), bjønnskjegg (Scirpusces- skogenofte oppblandetmed løvtrærnebjørk, osp og rogn. Rei- pitosus) og molte (Rubuschamaemorus). Noenav myreneinnehol- ne løvskogbestanderer ikke uvanlig som gjengroingsstadierpå der en del pors (Myricagale). Bakkemyreneer helstskogløse, men tidligere åpne heiområder.I liene omkring noen av vannenevar spredttresetting kan forekomme. Myrene har en jevn overflatemed løvskogenpåvirket av bever. baresvake tendenser til dannelseav tuestrukturer. Dette skyldes slåt- ter som har vært drevet på myrvegetasjoneni lang tid. Navnsom Furuskogenbestår av trær med rette stammer og høyder mel- "Storslåtta"er en tydeligindikasjon på tidligereutnyttelse av en vik- lom 10 og 15 m, sjeldnereopp mot 20 m. Trærne har en slank tig ressurs.Myrene har vært en megetnyttig forkildei de lite frukt- fasong med korte greiner som når nedre del på stammen. barefjellheiene. Det er registrerten uteløei sterktforfall. Dimensjonsutviklingener beskjedenmed stammediametrerpå 20 -30 cm, og det er sjeldenå se groverefurutrær. Osp derimot En tørr røsslyngfuruskoger ganskevanlig på veldrenerterygger oppnår større dimensjoneri bestanderder furuskogen innehol- av løsmasser.Her kommer det også inn tyttebær (Vaccinium der mye løvtrær. I lien sør for Lygnefossenble det målt en vitis-idaea) og fjellkrekling (Empetrumhermaphroditum). Blåmo- grunnflatesumpå 21 m2/hafordelt på 12 furu, 5 osp, 3 bjørk se (Leucobryumglaucum) står spredt og spiller en underordnet og 1 ospegadd. rolle. Noe av den tørrest skogen kan klassifiseressom tyttebær- skog, men den er lite karakteristiskfor området. På den andre siden av lokaliteten, helt i sørvest,har et tettere furubestanden grunnflatesumpå 35 m2/hafordelt på 27 furu, På de beste bonitetene kommer det inn blåbærskog,oftest en 2 bjørk, 1 osp og 5 furugadd. Innslagetav gadd er et resultatav furuskog som er mye oppblandet med bjørk. Linnea (Linnaea seivtynningder foryngelsenhar vært god på tørre steder.Alde- boreaks), hårfrytle (Luzulapiosa), maiblom (Maianthemumbifo- ren ble målt til 120 og 92 år for to veletablertetrær, men yngre lium), gullris (Solidagovirgaurea) og skogstjerne (Trientaliseuro- individer er også godt representert.Denne aldersgruppener paea) forekommer, oftest i små mengder. Bregnenebjønnkam representativ for hovedgenerasjonenmed furuskog. Andre (Blechnumspicant), sauetelg (Dryopterisexpansa) og smørtelg aldersmålingerspredt i områdetviste 80, 100 og 105 år. Skog i (Thelypterislimbosperma) er viktige, men det er einstape (Pteri- optimalfasedominerer mer eller mindre over hele lokaliteten. dium aquilinum) som opptrer i virkelig store mengder.Den dekker jevnt betydelige arealer av blåbærskogen,men kan også Aldersfordelingenog skogstrukturenantyder en etablering med inngå i fattigere skogtyper med røsslyngog blåtopp. Ikke sjel- furu på siste halvdelav forrige århundre. Den gang lå sannsyn- den er det mye smyle (Deschampsiaflexuosa) i feltsjiktet som ligvis mestepartenav området snaut etter gamle hogster samt erstatningfor blåbær. Også i slike bestanderer de store meng- beite og slått. Gjengroddestubber viser spor etter denne tidlige- der einstape. Einer (Juniperus communis) forekommer jevnt re furugenerasjonen.Stedvis kan gamle furutrær påtreffes som enten i tette bestandereller som spredte busker. Noe av blå- overstanderesom er over 300 år. Slike eldre trær står helst bærlyngenvar brun og uttørket etter hardt beite av målere. tungt tilgjengelig høyt oppe i liene.

Blåbærskogensartssammensetning er et resultat av kulturpå- I østkanten av lille Mjåvatn ble det registrert et enkeltstående virkning og gjengroing. Typisk småbregneskoger knapt regis- grantre med en alder på 60 - 70 år og stammehøyde20 m. trert, men sammenmed bjønnkamog smylefinnes en del fugle- Voksestedettyder på at den er spontan og den ligger vest for telg (Gymnocarpiumdryopteris) og hengeving (Thelypterisphe- den sammenhengendegranskogen på Sørlandet. gopteris). Skrubbær (Cornussuecica) er også forholdsvisvanlig. Lågurtskogmangler, og her er generelt svært lite urter med Utover de gamle hogsteneer det ikke registrert nyere inngrep. unntak for de mest nøysomste.Arter som knollerteknapp (Lat- Traktorveierfører inn mot avgrensningeni øst der det er en del hyrusmontanus), hengeaks (Melicanutans), legeveronika (Vero- hogst. Den store myrenved Vardåsener grøftet og oppdyrket. nica officinalis) og skogfiol (Viola riviniana) er bare registrertpå ett sted i den sørøstligedelen. Floraener genereltsvært artsfat- Konklusjon,verneverdi tig i dette store området på ca 11 km2. Lokalitetenhar et stort totalareal med en rekke vann og små

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 vassdrag i et kupert terreng. Den representerer overgangen fra hengende skog, noe som sannsynligvis er av blåbærtype. Andre en sammenhengende barskog i Kvinesdalen mot de snaue heie- bregner står spredt slik som sauetelg (Dryopteris expansa), ne lenger nord. Skogen og myrene har vært sterkt utnyttet tidli- fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og hengeving (Thelypteris gere, noe som viser igjen både på skogstruktur og vegetasjon. phegopteris). Småbregneskog danner bare små bestander og er Mye av området har derfor vært i en gjengroingsfase ettersom ingen vanlig type. beitetrykket har avtatt. Mesteparten at skogen har kommet opp i løpet av de siste 120 årene, men enkelte gamle overstandere Flere av de nevnte artene (særlig bjønnkam) opptrer også i en forekommer. Floristisk er området svært fattig, når en tar i skogtype sterkt preget av skrubbær (Cornus suecica). 1 bunnsjik- betraktning det store arealet. Dette er likevel karakteristisk og tet kommer det til suboseaniske moser som kystjamnemose (Pla- den ligner tilsvarende lokaliteter på næringsfattig berggrunn i giothecium undulatum) og kystkransmose (Rhytidiadelphus denne delen av Agder. Lokaliteten er vurdert som meget verne- loreus), mens stripefoldmose (Diplophyllum albicans) og rød- verdig, (**). muslingmose (Mylia tayloril) opptrer på bergvegger.

De fattigste skogene er furuskog av røsslyng-blokkebærtype på 4.13 Lokalitet 13 Vassland koller med grunnlendt mark. Den dekker ikke større arealer og er ingen karakteristisk type. Tyttebærskog er nokså sjelden og Kommune: Hægebostad, Audnedal finnes lokalt som mindre bestander i tørre sørskråninger. Kart M 711: 1411 IV UTM: LK/MK 008 785 På noen av kollene blir skogen glissen på toppen, og går gradvis Areal: 7.800 daa over i åpne lyngheier. De er relativt eksponerte og består av Befart dato: 20.06. 1989 røsslyng (Calluna vulgaris), fjellkrekling (Empetrum hermaphro- Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 12 ditum), blåbær (Vaccinium myrtillus) og blokkebær (V. uliginosum) som er jevnbyrdig i mengde. Etasjehusmose (Hylocomium Naturgrunnlag splendens) og furumose (Pleurozium schreben) er vanlige i Vassland er et stort skogs- og heiområde med mesteparten i bunnsjiktet. Rypebær (Arctostaphylos alpinus) er diagnostisk vik- Hægebostad og en mindre del i Audnedal kommune. Topogra- tig i de vindutsatte heiene. fien er kupert med mange åser og koller som danner høydedrag opp til ca 560 m o.h. Mellom disse er det relativt flate partier På lavere nivåer er store skogløse arealer knyttet til myrer og med en rekke myrer og tjern i ulike nivåer ned til ca 420 m o.h. sterkt kulturpåvirket mark. Myrvegetasjonen er utpreget fattig Det er altså ingen store høydeforskjeller innen lokaliteten. I de med ombrotrofe partier der dvergbjørk (Betula nana) spiller en mer eller mindre markerte dalene mellom kollene er det bekker meget viktig rolle. Visuelt setter den et markert preg på hele som drenerer i ulike retninger i tilsammen fire småvassdrag. vegetasjonsbildet. Andre dominanter er røsslyng (Calluna vulgaris), torvull (Eriophorum vaginatum), klokkelyng (Erica tetralix), I berggrunnen utgjør granittiske gneiser arealene i den nordlige molte (Rubus chamaemorus) og blokkebær (Vaccinium uligino- halvdelen, mens det i sør er porfyrisk biotittgranitt. Berggrunnen sum). Pors (Myrica gale) kan inngå som et busksjikt på tilsvaren- er næringsfattig, og under en slik topografi i dette høydelaget de måte som dvergbjørk, men den er langt sjeldnere og regis- gir den grunnlag for nøysomme vegetasjonstyper, karakteristis- trert bare på noen få myrer. Høydenivået ligger i overkant av det ke for mellomboreal region. som er optimalt for den. I fastmattene mellom tuene er det til dels store mengder rome (Narthecium ossifragum). Myr- og fukt- Vegetasjon heivegetasjonen har altså flere suboseaniske arter som er viktige, Den tidligere bruken preger dagens vegetasjonsbilde, hvilket samtidig som den nordøstlige dvergbjørk er framtredende. innebærer en svært gressrik lyngvegetasjon. Blåbærskog er ganske vanlig, men det er grunn til å tro at det potensielle arealet er Skogstruktur, påvirkning større da det nå pågår en gjengroing av gressmarkene etter I forhold til totalarealet er lokaliteten fattig på barskog ettersom redusert beitetrykk. Foruten blåbær (Vaccinium myrtillus) er heiområder, myrer og tjern tilsammen utgjør en stor andel. Her er smyle (Deschampsia flexuosa) og blåtopp (Molinia caerulea) dessuten mye bjørkeskog, noe som også bidrar til liten kontinuitet meget viktige, men her er også bestander med finnskjegg (Nar- i barskogen. Dagens skogbilde gir inntrykk av en relativt ung skog dus stricta). Urter forekommer sparsomt der de viktigste er mai- i forandring. I svært mange bestander er tresjiktet en blanding av blom (Maianthemum bifolium), stormarimjelle (Melampyrum furu, gran og bjørk i en forholdsvis åpen struktur. Dette illustreres pratense) og skogstjerne (Trientalis europaea). Her er relativt lite delvis av relaskopobservasjoner fra henholdsvis midtre og sørlige gaukesyre (Oxalis acetosella) og gullris (Solidago virgaurea), del av lokaliteten. I den første var grunnflatesummen 15 m2/ha for- mens linnea (Linnaea borealis) er direkte sjelden. I en gunstig delt på 10 furu, 3 gran, 1 bjørk og 1 furugadd. Trehøyden er 15 m sørvest-vendt skråning er det registrert litt liljekonvall (Convalla- for furu og 18 m for gran. Stammediameteren ligger rundt 30 cm ria majalis) og skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), men for begge. Alderen er målt til 107 år for furu og 85 år for gran i et ellers mangler lokaliteten helt indikatorarter for lågurtskog. bestand i optimalfase. Den andre analysen har en grunnflatesum på 17 m2/ha fordelt på 16 furu og 1 bjørk. Furu er 90 år og bestandet Bregnene bjønnkam (Blechnum spicant) og einstape (Pteridium tilhører også her optimalfase. aquilinum) er meget viktige som bestandsdannere, og særlig sistnevnte betyr mye i gjengroingsfasen mot en mer sammen- Enkelte grantrær er temmelig grove med stammediametrer på

60 cm og høyder på 28 m. En boreprøve viste 85 år, og veksten Det ligger noen små tjern spredt i området, men med unntak av har i perioder vært svært hurtig. Store årringer er også registrert et par bekker er det ingen vassdrag her. hos furu der et 80 år gammelt tre hadde en diameter på 40 cm. En slik hurtig vekst kan tyde på at deler av området har første Berggrunnen tilhører Agderkomplekset og består av næringsfat- generasjon skog ettersom tilveksten blir større når det er mindre tige gneiser, fortrinnsvis båndgneis og øyegneis. konkurranse mellom trærne der det før var åpen mark. Vegetasjon Deler av området har vært holdt skogløst som en følge av kultur- Mye av skogen i området står på grunnlendt mark med en seig påvirkning, men markene er i dag under gjengroing. Stedvis er detråhumus. Mosaikken mellom fukthei og myr er et karakteristisk mye einer som et resultat av kulturpåvirkningen, men i flere be- trekk i vegetasjonsbildet. Blåtopp (Molinia caerulea) spiller en stander er den på tilbakegang. Noen steder sees gamle stubber meget viktig rolle og spenner over en vid gradient fra tette furu- som er helt overgrodd av mose og blåbærlyng. Disse er antageligbestander til åpen hei og myr. Her er mye kystbjønnskjegg (Scir- rester etter hogster fra slutten av forrige århundre. Den gangen varpus germanicus) på fuktige steder sammen med myrarter som det sannsynligvis mest furuskog i området. Granen har utnyttet detklokkelyng (Erica tetralix), rome (Narthecium ossifragum) og åpne landskapet som var her før, og den har klart åetablere seg pors (Myrica gale). Sistnevnte danner tette kratt og er meget med full tyngde. Dette har delvis skjedd vegetativt i heivegetasjo- viktig både i skog og på åpne myrer. Myrvegetasjonen er utpre- nen med senkergrupper på relativt eksponerte steder. Fra slike pio-get fattig og inneholder mest fastmattestrukturer. Det inngår nerbestander (ca 15 trær) kan den spre seg videre mot en stadig vanligvis lyngarter som røsslyng (Calkina vulgaris), blåbær (Vac- mer sammenhengende granskog. Dels har granen trengt inn i sko-cinium myrtillus) og blokkebær (V. uliginosum), men disse spiller ger med bjørk og furu, noe som har satt i gang et naturlig treslag-en beskjeden rolle i de tette blåtoppbestandene. En typisk røss- skifte mot rein granskog. Granen er flere steder i en konsolide- lyng-blokkebærskog mangler fordi blåtopp opptar mye av lyng- ringsfase med tregrupper som over tid vil utvikle seg til tett skog. ens nisjer. Nisjer for furu og bjørk vil imidlertid bli opprettholdt i myrkanter og skrinne partier på kollene. Til nå har granskogen særlig erobret le-På tørrere, veldrenerte steder med et noe bedre jordsmonn, er sider og dalene mellom de mange åsene. Sammenlignet med tidli-lyngvegetasjonen bra utviklet, fortrinnsvis bestående Vaccini-av gere undersøkelser (Giøersen 1940) er det mer gran her enn for 50um-artene og litt røsslyng. Blåbær er dominant i en meget arts- år siden. fattig skog uten de typiske blåbærskogsartene. Her er stormarimjelle (Melampyrum pratense) og skogstjerne (Trientalis europa- Øst for lokaliteten kommer skogsbilvei sørfra opp forbi Lølands- ea) de vanligste urtene. Et busksjikt med einer (Juniperus com- vatn. Ved enden av veien er det flatehogster inn til grensen av munis) vitner om en skog i gjengroing. det verneverdige området. Sørvest for den nedlagte stølen Vass- land er det hogster til innenfor den opptrukne grensen. Den rikeste delen ligger lengst i nordvest der det er litt småbreg- neskog, fortrinnsvis med gran i tresjiktet. Med unntak av einsta- Konklusjon, verneverdi pe (Pteridium aquilinum), som er ganske vanlig over store deler Det er liten kontinuitet i barskogen ettersom heier, myrer og av lokaliteten, er det særlig i dette hjørne av området det kom- tjern dekker en betydelig del av arealet. Den tidligere bruken er mer inn bregner. Her kan nevnes bjønnkam (Blechnum spicant), også viktig som forklaring på den åpne skogstrukturen og flere broddtelg (Dryopteris carthusiana), fugletelg (Gymnocarpium av vegetasjonstypene. Granskog har etablert seg i åpen heivege-dryopteris) og hengeving (Thelypteris phegopteris). Noen urter tasjon, og den har trengt inn i skoger med bjørk og furu, noe finnes også, slik som hvitveis (Anemone nemorosa), knollerte- som har satt i gang et naturlig treslagskifte mot en rein gran- knapp (Lathyrus montanus) og gullris (Solidago virgaurea). skog. Lokaliteten ligger nær vestgrensen for sammenhengende granskog på Sørlandet, og den er ment som et velegnet område På tørre knauser står det bestander med mjølbær (Arctostaphy- til å følge en naturlig suksesjon mot en mer veletablert gran- los uva-ursi), fortrinnsvis i sørhellinger. Her er fjell i dagen, delvis skog. Ut i fra dette er skogen vurdert som svært verneverdig, tilgrodd med heigråmose (Racomitrium lanuginosum) og litt blå- mose (Leucobryum glaucum). Den sistnevnte er ikke vanlig.

Skogstruktur, påvirkning 4.14 Lokalitet 14 Trodalen Da lokaliteten inneholder mye torvmark er denne skogen nokså fragmentarisk med noen kjerner av sluttet skog som går over i Kommune: Iveland glisne fuktheier eller åpne myrer. Mesteparten er furuskog som Kart M 711: 1511 IV er lite oppblandet med løvtrær. Det er ikke registrert andre enn UTM: MK 380 785 bjørk, osp, rogn og trollhegg. Areal: 2.900 daa Befart dato: 01.07. 1988 I et bestand med sluttet skog ble grunnflatesummen målt til 18 m2/ha fordelt på 14 furu, 3 bjørk og 1 furugadd. Dette er repre- Naturgrunnlag sentativt for skog på fastmark på et relativt bra jordsmonn. Tre- Troåsen i iveland er et høydedrag i nivået 300 - 340 m o.h. Ter- høyden er 10 m, noe som er representativt for de tettere rengformene er relativt flate i dette skogs- og myrområdet der bestandene. Høyden er ofte mindre, sjelden over 14 m. En Trodalen danner en mindre forsenkning gjennom lokaliteten. aldersmåling viste 150 år, og sein optimalfase eller tidlig alders-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding306 fase er best representert. Mye av skogen er så glissenat den erstatningfor en del av lyngen. Dette gjelder særlig på fuktige vanskelig kan plasseresi faser. Spredtståendevass-sjuke furu- partier der blåtopp er sterkt framtredende. Pors (Myrica gale) trær står på myr. På fastmark er furuskogen forholdsvis retts- kan væreviktig, særlig i furuskog ved myrene.Vegetasjonen på tammet, mens en kroket vekstform er mer karakteristiskfor de myrene er fattig med fastmatter og tuestrukturer der typiske enkeltståendetrærne. arter er sveltstarr (Carexpauciflora), klokkelyng (Erica tetralbc), torvull (Eriophorumvaginatum), rome (Nartheciumossifragum) Gran forekommer som enkeltståendetrær i furuskogen, og og bjønnskjegg (Scirpuscespitosus). I kanten av tjern er det lokaliteten har ugunstige forhold for granskog. Lengst i nord- starrbeltermed trådstarr (Carexlasiocarpa) og flaskestarr(C ros- vest kommer det litt gran. Her er skogen også mest påvirket trata). Ved Stemtjerner det til dels en artsrik myr- og sumpvege- med stubber omgitt av åpen mark under gjengroing med pio- tasjon med dikesoldogg (Droseraintermedia), nøkkesiv (Juncus nerskog. Et mindre hogstfelt finnes også på sørsidenav Troda- stygius), botnegras (Lobeliadortmanna), takrør (Phragmitesaus- len. Ellerser området nord for Troåsensterkt påvirketav hogst, tralis), hvitmyrak (Rhynchosporaalba), brunmyrak (R. fusca) og med traktorveier, grøftet myr og plantet gran. Dette ligger for- gytjeblærerot (Utriculariaintermedia). trinnsvisutenfor det avgrensedearealet. Generelt er mye av skogen et marginalområdefor skogbruk. Påfastmark i bra drenerteskråninger er det blåbærfuruskog.Den er artsfattig, men også her inngår blåtopp. Einstape (Pteridium Konklusjon,verneverdi aquilinum) er vanligog dannertil delstette bestander.Typiske blå- Dette er et skogs- og myrområdemed en furuskogsvegetasjon bærskogsarterer helst sjeldneeller manglerhelt. Einer (Juniperus dominert av blåtopp. Her er liten variasjon i skogtypene og communis) danneret høyt og stedvistett busksjikt.Mindre iøyne- området er generelt artsfattig. Noe suboseaniskearter er godt fallendeer trollhegg (Frangulaalnus), både som buskereller små representert.Furuskogen er lite påvirket og middels gammel. trær. Noeav blåbærskogenkan ogsåvære eikinnblandet furuskog. Avgrensningener uheldig, særlig mot nordøst der moderne Eiker særligknyttet til sørvendteskråninger under de bratte berg- skogbruk har gjort en del inngrep. Lokalitetener vurdert som hamrene.I bunnsjiktetkommer det til blåmose (Leucobryumglau- lokalt verneverdig,(*). cum) spredt.På tørre stederi tilknytning til berghyllerog knauser finneshundekvein (Agrostiscanina), mjølbær (Arctostaphylosuva- ursi), bråtestarr (Carexpilulifera), knegras (Danthoniadecumbens) 4.15 Lokalitet 15 Raundalsheia og småsmelle (Silenerupestris). Disseinngår også i en tørr skog av tyttebærtypeder røsslynger viktigste lyngart sammenmed tytte- Kommune:Birkenes, Froland bær og fjellkrekling. Kart M 711: 151211 UTM: MK 608 903 Med unntak av bjønnkam og einstape er det lite bregner i de Areal: 4.300 daa ulike skogtypene.I lien sør for Øvretjern er det registrert små- Befart dato: 31.08. 1988 bregnegranskogpåvirket av beite og tråkk. Her er særlig skog- rørkvein (Calamagrositspurpurea), fugletelg (Gymnocarpium Naturgrunnlag dryopteris), hengeving (Thelypterisphegopteris) og smørtelg (T. Lokalitetenligger nord for Herefossi Birkenesved grensenmot limbosperma) viktige arter. Frolandkommune. Omtrent halvpartenav det avgrensedearealet følger strandlinjerved henholdsvisUldalsåna (149 m o.h.) i sør og Gauslåfjorden(103 m o.h.) i øst. Huddefjellet (297 m Skogstruktur,påvirkning o.h.) er det høyestepunktet, men det ligger flere markerte kol- Dette er først og fremst et furuskogsområdemye oppblandet ler omkring i det svært kuperte terrenget. De mangeskråninge- med løvtrær,særlig bjørk, rogn, osp og svartor. En del eik fore- ne representererflere ulike eksposisjoner.Her er brattkanter og kommer også, fortrinnsvis i sørvendtelier, mens hengebjørker stup som gjør området tungt framkommelig. I søkkenemellom sjeldnere.Løvtrærne som står i skråningerrundt tjern, er påvir- kollene ligger det flate partier med myrer og tjern forbundet ket av bever.Ved Øvretjernble det observertflere dyr. med mindre bekker. I de bratte liene er furuskogen tett bestokket med høye, rette I berggrunnen er det ulike typer gneiser, fortrinnsvis øyegneis furustammeropp til 18 - 20 m. Trærneer godt kvistet på nedre og båndgneissamt gneiser med granittisk sammensetning.Dis- halvdel og gir kronen liten vertikalslutning. Litt gadd skyldes se er næringsfattigeslik at kollene inneholder mye grunnlendt selvtynningog her er litt læger etter rotvelter. Alderen er på to mark, stedvismed fjell i dagen. Løsmasserfinnes helst som ras- steder målt til 130 år for hovedgenerasjonen,og det er mest materialeved foten av de bratte berghamrene. skog i optimalfasepå de bedre bonitetene. Noen steder har det vært tynningshogsterav nyere dato. I den vestlige delen finnes Vegetasjon også partier med skog i ungdomsfasesom har kommet opp Fattig furuskog av røsslyng-blokkebærtypeer vanlig og dekker etter mindreflatehogster for ca 30 - 40 år siden. koller og skråningermed grunnlendt mark. Sammenmed røss- lyng (Callunavulgaris) og blokkebær (Vacciniumuliginosum) er I øst er skogengenerelt eldre enn i vest. Boreprøverfra forskjellige det oftes en del blåbær. (V. myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea) og stederviste 170 år. Furuskogener her mindreproduktiv og nob mer fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) tilstede. Blåtopp glissen,særlig i tilknytning til myreneog på grunnlendtepartier. (Molinia caerulea) er meget viktig og kommer ofte inn som Tettebestander finnes likevellokalt, og på ett sted ble grunnflate-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 summen målt til 38 m2/ha fordelt på 35 furu, 1 bjørk og 2 svartor. en nevne hvitveis (Anemone nemorosa), sløke (Angelica sylvestris), Trehøyden er 14 m, og hovedtyngden av trærne er godt over 100 skogburkne (Athyrium filix-femina), skogrørkvein (Calamagrostis år, kanskje opp mot 150 år. Foryngelsen er dårlig, og helt unge trærpurpurea), bleikstarr (Carex pallescens), skogsvingel (Festuca altissi- mangler. Bestandet tilhører aldersfase. ma), hengeaks (Melica nutans), teiebær (Rubus saxatilis), hengeving (Thelypteris phegopteris) og skogfiol (Viola riviniana). Her er også Det står grantrær spredt i liene, men mye av området er for fattig en del busker og kratt med trollhegg (Frangula alnus), hegg (Pru- for gran. Granskogen i skråningen sørøst for Øvretjern er det stør-nus padus), bringebær (Rubus idaeus) ogkrossved (Viburnum opu- ste bestandet. Et av de høyvokste trærne ble boret til 95 år. lus). Her er mye kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) i bunnsjiktet. Denne høyproduktive granskogen ligger like ovenfor den Det er registrert spredte inngrep fra moderne skogbruk. I dalsøkk nedlagte stølen Vå, og en må regne med at skogen har vært påvir- på de beste bonitetene har det vært hogst etterfulgt av granplan- ket av beite i lang tid. De åpne kulturmarkene rundt stølshuset er ting. Flere myrer er grefftet og tilplantet. Inngrepene er ganske om-nå under gjengroing med bjørk og litt furu. Enkelte edelløvtrær fo- fattende i vest, mer beskjedne i øst. Skogbruksaktivitet preger ogsårekommer i denne rike granskoglien, slik som spisslønn, hassel og utkanten og gjør avgrensningen uheldig flere steder. Langsmed de-lind. De to sistnevnte er også registrert i Djupedalen i sørlige del av ler av Uldalsåna går det dessuten en vei. lokaliteten hvor det også er litt eik i blanding med furu. Skogtypen er blåbærskog, men enkelte arter fra lågurtskog inngår, slik som Konklusjon, verneverdi hengeaks, skogfiol, teiebær, småmarimjelle (Melampyrum sylvati- Lokaliteten er et lavlandsområde med noe eikinnblandet furuskog.cum) og legeveronika (Veronica officinalis). Blåbærskogsartene Mesteparten av skogen står på lite produktiv mark. De østvendte smyle (Deschampsia flexuosa), stri kråkefot (Lycopodium annoti- skråningene i den østlige delen har furuskog av uberørt preg. Det-num), maiblom (Maianthemum bifolium) og gullris (Solidago vir- te skiller mot lokaliteten for øvrig, der det er gjort en rekke inngrep,gaurea) forekommer også. Skrubbær (Cornus suecica) er registrert særlig i dalsøkk som har det beste vekstgrunnlaget. Skogbruksakti-et par steder. viteten forringer verneverdien av denne skogen som ligger i et distrikt med få alternative barskoglokaliteter. Området er vurdert somBlåbærskog er ellers utbredt i en fattigere utforming med langt fær- meget verneverdig, (**). re urter og der røsslyng (Calluna vulgaris) inngår i feltsjiktet sammen med blåbær (Vacdnium myrtillus). Her er dessuten blåtopp (Moli- nia caerulea) og ofte store bestander med einstape (Pteridium aqui- 4.16 Lokalitet 16 Napen linum). Oppover i høyden tiltar mengden av blåtopp og røsslyng, mens det blir mindre av blåbær. Røsslyng-blokkebærskog er den Kommune: Åmli, Froland dominerende typen, fortrinnsvis som en fuktskog med mye grunn KartM 711: 151211 torvmark. I tillegg til røsslyng er fjellkrekling (Empetrum herma- UTM: ML 554 082 phroditum), klokkelyng (Erica tetralix) og blokkebær (Vaccinium Areal: 4.700 daa uliginosum) karakteristiske. I en glissen furuskog er dessuten rome Befart dato: 30.08. 1988 (Narthecium ossifragum) og pors (Myrica gale) kvantitativt viktige. Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 14 Disse gir fuktheivegetasjonen et oseanisk preg, og dette underbygges av mosene rødmuslingmose (Mylia taylorii) og heitorvmose Naturgrunnlag (Sphagnum strictum) som står hist og her. I fuktheier og på myrer Lokaliteten består av de to fiellryggene Napen (526 m o.h.) i sør ogover 500 m o.h. står dvergbjørk (Betula nana), men her er ellers ing- Vågsåsen (441 m o.h.) i nord. De er begge omgitt av bratte lier somen andre nordboreale arter. fører ned mot Våvatnet (221 m o.h.) i nordøst. Liene er stedvis vanskelig framkommelig på de bratteste stedene. Mot toppen flater Omkring toppen av Napen stikker det opp knauser med heigråmo- terrenget ut i et kupert platå av mindre rygger som har kløfter og se (Racomitrium lanuginosum) og mjølbær (Arctostaphylos uva- små dalsøkk imellom. ursr). Her er også grunnlendte partier på lavere nivåer der arter som hundekvein (Agrostis canina), bråtestarr (Carex pilulifera), småsyre Berggrunnen består av forskjellige gneiser, særlig båndet gneis og(Rumex acetosella) og småsmelle (Silene rupestris) forekommer ofte granittisk gneis. Disse er næringsfattige og forvitrer langsomt, og i en tørr furuskog av tyttebærtype med en del blåmose (Leucobry- her er grunnledt mark med fjell i dagen på høyere nivåer. I liene erum glaucum). Viktigste lyngarter her er røsslyng og tyttebær. Den- det løsmasser i form av rasmateriale. Noen steder utgjør dette et ne furuskogen kan inneholde eik, fortrinnsvis som busker, men ty- grovere, steinet substrat. Andre steder er det i tillegg finere materi-pen er generelt dårlig utviklet. ale som gir et godt vekstgrunnlag. Skogstruktur, påvirkning Det er bare den sørlige delen som er undersøkt, og her er derfor Furuskogen blir eldre etter en høydegradient. Oppe i vestsiden av ingen registreringer fra Vågsåsen. Djupedalen ved 350 m o.h. ble det boret et furutre til 150 år i et bestand med relativt tett bestokning. Det er sein optimalfase i dette ni- Vegetasjon vået som ligger litt ovenfor bestander med edelløvtrær med eik, lind Den rikeste skogen ligger i de bratte nord- og nordøstvendte lieneog hassel. En kraftig svartor er registrert så høyt som 460 m o.h. ovenfor stølen Vå. Granskogen her er vanskelig åklassifisere da den inneholder fragmenter av ulike skogtyper som småbregneskog, Fra 400 m o.h. og opp mot toppen av Napen er østsiden tresatt storbregneskog og lågurtskog. Fra det relativt artsrike feltsjiktet kanmed gammel furuskog. Grunnflatesummen ble målt til 35

m2/hafordelt på 30 furu, 1 bjørk og 4 furugadd. Trehøydener Naturgrunnlag 14 m. De herskendetrærne tilhører en eldre generasjon,og to Solbergheiaer et stort skogs-og myrområdepå grensenmellom aldersmålingerviste 170 og 210 år. Her er flere unge furutrær i Åmli og Froland.Det ligger i et terreng med små høydeforskjel- bestandet etter bra foryngelse. Furuskogener fortrinnsvis i ler fra 300 m o.h. i sør og til den høyestekollen på 446 m o.h. i aldersfase,men en god aldersspredningvitner lokalt om ele- nordøst. Områdetssentrale partier består av flate myrkomplek- menter av bledningsfase.Her er gadd med sotmerker etter ser og en rekke små tjern. Her er derfor store arealermed torv- brann i den delensom heller mot sør. jord i kontrast til de mange høydedragenemed grunnlendt mark og fjell i dagen. Småkoller danner "øyer" på de åpne, fla- Delerav den eldrefuruskogen har preg av gammelnaturskog. Inn- te myrene. slag av gadd og læger etter avgangfra eldre furutrær er neppe stort nok til at områdetinneholder partier der det aldri har vært dre- Berggrunnenbestår av gneiser,fortrinnsvis en hard og nærings- vet hogst. Gjengroddestubber vitner om gamle hogsterover det fattig båndgneis.Området er sannsynligvisfattig på løsmasser, mesteav området. Her er likeveloverstandere og så mangefor- men i utkanten mot sør finnes en del blokkmark og annet ras- skjelligenedbrytningsstadier at skogenhar et vissturskogpreg på materiale under berghamrene.Generelt har lokalitetens rand- høyerenivåer. områderde bestevekstvilkårene.

Furuskogennår helt opp til toppen av Napenfra øst,mens den mer Vegetasjon eksponertevestsiden er snauøverst med en skoggrenseca 500 m Enbarskogmosaikk med furuskog, fuktheier og åpne myrerdekker o.h. De høyestenivåene har spredtståendefurukragger med små(2 mestepartenav arealet. Furuskogener utpreget fattig med nøy- - 4 m) trær som er vindslittemed flate kroner.Like vest for toppen sommesamfunn på råhumusog torvmark.Spredt forekommer en ble. alderenbestemt til 74 år. røsslyng-blokkebærskogmed røsslyng (Callunavulgaris), blåbær (Vacciniummyrtillus) og blokkebær (V. uliginosum). Einer (Junipe- Mye av skogen,særlig på høyerenivåer er reinfuruskog med bare rus communis) forekommerjevnt, og her er også en del einstape spredtepionertrær som bjørk, ospog rogn. Granforekommer som (Pteridiumquilinum). Det er ellersmye blåtopp (Moliniacaerulea) i enkelttræreller i mindregrupper i noen furubestander.En tilfeldig denneartsfattige skogtypen. Vanligvis erstattes mye av lyngenmed aldersmålingviste 132 år. I lien ovenforVå er det imidlertidtett be- blåtopp som utgjør tette bestanderi fuktheiene. Her er dessuten stokketgranskog opp til snaut400 m o.h. Høyvokstetrær i en skyg- kystbjønnskjegg (Scirpusgermanicus) samt myrarteneklokkelyng gefullskog er karakteristiski nordhellinger.I 380 metershøyde ble (Ericatetralix), torvull (Eriophorumvaginatum) og rome (Nartheci- alderenmålt til 98 år, noe som er karakteristiski denne jevnaldrete um ossifragum). Overgangtil myreneer diffus ettersommye skog skogen.Granskogen inneholder osp av sværedimensjoner. Stam- står på nedredel av kollenemed grunn torv. Pors (Myricagale) er mediameterenblir over 1 m, og her er også grov gadd og læger. megetviktig som busksjikti en skogtypesom riktignok barebestår Ospekronenenår opp i det øvretresjiktet sammen med gran. Dis- av gruppermed trær eller på myrerder tresettingener glissen.Ge- se representererrester etter en pionerskogsom etablerteseg før nerelter blåtoppog porsto arter som i megetstor grad pregerve- granskogen.Ospetrærnes alder må væreover 100år, men i dag er getasjonsbildetpå de flate, mer eller mindremyrdominerte partie- trærnepå sterktilbakegang. ne. Fastmattestrukturerdominerer, men her er ogsåmykmatte- og løsbunnsamfunn,særlig i tilknytningtil gjengroingav småtjern. Her Noensteder er det yngre pionerskogsom vitner om hogsterav ny- kan nevnestakrør (Phragmitesaustralis), hvitmyrak (Rhynchospora eredato på lavereliggendenivåer. Moderne skogbruk har gjort om- alba) og sivblom (Scheuchzeriapalustris). Starrbeltermed trådstarr fattendeinngrep i sør,opp til ca 450 m o.h. sørfor Napenog i øvre (Carexlasiocarpa) og flaskestarr(C rostrata) forekommerogså. del av Djupedalen.Disse hogstfeltene har veiutløsning. På veldrenertfastmark der det i sørhellingerer tørt og grunn- Konklusjon,verneverdi lendt, kommer det inn furuskog av blåmosetype.Den innehol- Øvre del av Napen har en kjerne med gammel naturskog av der eik i tresjiktet. Lyngarteneher er røsslyng,blåbær og tytte- opprinnelig preg med mange utviklingsstadier.Den inneholder bær samt den karakteristiskemjølbær (Arctostaphylosuva-ursi) en fin høydegradientover 300 m o.h., fra beskyttede lier og som finner nisjer på bergknauser,til dels sammenmed blåmose opp til eksponertehøydedrag. Det er et variert område der både (Leucobryumglaucum). Eik står også spredt i en furuskog av granog furuskog er bra representert.Avgrensningen er uheldig blåbærtype.Den er artsfattig og inneholderikke stort annet enn mot sør og vest der det driveset aktivt skogbruk.Lokaliteten er blåbær, blåtopp, einer og einstape.Typen står først og fremst likevelvurdert som sværtverneverdig, (***). liene lengst i sør. Eik opptrer fortrinnsvis som busker i andre skogtyper,gjerne sammen med trollhegg (Frangulaalnus).

4.17 Lokalitet 17 Solbergheia Noe av blåbærmarkener granskog som dekker en relativt liten del av totalarealet.Den står i humide skråningerog kløfter, for- Kommune:Åmli, Froland trinnsvisder eksposisjonener nordlig. Blåbærgranskogenhar en Kart M 711: 151211,1612 III del bregner i tillegg til einstape,slik som skogburkne (Athyrium UTM: ML 693 030 filix-femina), bjønnkam (Blechnumspicant), geittelg (Dryopteris Areal: 13.500 daa dilatata), fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og hengeving Befartdato: 28.07 1988 (Thelypterisphegopteris). Små bestander av småbregnegran- Lok. nr. i Regionrapportfor Øst-Norge:13 skog er representert.Granskogen er også artsfattig med skog-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsrnelding 306 rørkvein (Calamagrostis purpurea), smyle (Deschampsia nær det verneverdige området. Innenfor avgrensningen er flexuosa), hårfrytle (Luzula pilosa), stri kråkefot (Lycopodium påvirkningsgraden mer beskjeden og omfatter bare et par små annotinum) og maiblom (Maianthemum bifolium). Arter som hogster, til dels med tilplantet gran. hvitveis (Anemone nemorosa), skrubbær (Cornus suecica), linnea (Linnaea borealis) og gullris (Solidago virgaurea) er direkte Konklusjon, verneverdi sjeldne. Urter og gress som er indikatorer for lågurtskog mang- Solbergheia er et stort heiområde på et høydedrag i ca 400 ler helt. I den skyggefulle skogbunnen har granskogen en del meters nivå. En barskogmosaikk med furuskog, fuktheier, myrer kystjamnemose (Plagiothecium undulatum), og på bergvegger og tjern går igjen, mens granskog og eikebestander står i lier står rødmuslingmose (Mylia taylorii) som oseaniske innslag. med bedre vekstvilkår. Den artsfattige vegetasjonen har et suboseanisk preg. Skogen er uberørt i den sentrale delen med rela- Skogstruktur, påvirkning tivt gamle furutrær på lite produktiv mark. I skogbruksammen- Furuskogen danner fortrinnsvis glisne bestander både på koller heng er dette et marginalområde, men det har vært hogst i lie- med grunnlendt mark og på de tallrike myrene der det er bety- ne i lokalitetens randområder. Området vurderes som svært ver- delige skogløse arealer. I et bra sluttet bestand er grunnflate- neverdig og egnet som typeområde for barskog i fattige heier i summen målt til 26 m2/ha fordelt på 22 furu, 1 bjørk, 1 osp, 1 midtre Agder, (***). svartor og 1 furugadd. Alderen er 163 år i en del av skogen til- hørende tidlig aldersfase. På veldrenerte steder med god foryngelse er furubestandene enda tettere med grunnflater på over 40 4.18 Lokalitet 18 Gunleifjell m2/ha. Slike inneholder en del gadd som er et resultat av skogens selvtynning. Alderen ligger omkring 150 år i bestander til- Kommune: Åmli hørende optimalfase. Veksten har gått seint i perioder med Kart M 711: 15121 stagnasjoner etter sterk konkurranse mellom trærne. Stammene UTM: ML 577 165 er rette og smale med høyder på 10 -12 m, og slike furubestan- Areal: 3.800 daa der representerer de mer produktive i området. Sotmerker etter Befart dato: 01.09. 1988 brann forekommer på noen stubber, og her er gamle furutrær Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 15 med brannlyr ved stammebasis. Disse er over 200 år og har overlevd brannen. Den tette bestokningen er et resultat av gode Naturgrunnlag foryngelsesforhold som oppstod etter brann for relativt lang tid Gunleifjell ligger i Tovdalen ovenfor ytre Ramse. Området tilbake. omfatter deler av den bratte dalsiden oppover fra 400 m o.h. Liene her er eksponert mot sør og sørvest i et forholdsvis bratt Furuskog på noe bedre mark inneholder spredt gran, og her er terreng. Oppover i høyden flater topografien ut i et åpent til dels storvokst eik foruten bjørk og osp. Eikeinnslaget er størst skogs- og heiområde med myrer og tjern. Det høyeste punktet i kanten av det avgrensede området, særlig oppunder tørre sør- er Svintoksheia, 660 m o.h. vendte berghamrer. Grantrær i furuskogen kan være små og undertrykte med en ganske høy alder på omkring 130 år. Stor- I berggrunnen er det granitter, gneiser og kvartsdioritt. De gir parten av områdets areal er for fattig for granskog, men den bra jordbunnsforhold for de gunstig eksponerte liene i sør. På danner bra skog i lier og dalsider. Granskogen inneholder gadd høyere nivåer synes vekstgrunnlaget generelt å være fattigere etter pionertrærne bjørk og osp, men her er spredte furutrær i med dårligere drenering. det øvre tresjiktet. Alderen er i Mykeli målt til 90 og 118 år for gran og 190 år for furu. Det er sannsynlig at granskogen vinner Vegetasjon terreng på furuskogens bekostning. Ungplanter av gran er gan- I liene sør i området er det en del småbregnegranskog der arter som ske utbredt. I Sridalen på nordsiden av Svartvassåsen er grunn- fugletelg (Gymnocarpium diyopteris), hengeving (Thelypteris phe- flatesummen målt til over 30 m2/ha fordelt på 20 gran, 3 osp, 2 gopteris) og einstape (Pteridium aquilinum) er viktige. På rikere par- rogn, 1 bjørk og 1 furu samt 3 gadd av gran og bjørk. Slike tier kommer det til lågurtskog, med arter som fingerstarr (Carex di- bestander med sluttet granskog er karakteristisk for den sørøst- gitata), liljekonvall (Convallaria majalis), skogstorkenebb (Geranium lige delen. Alderen til gran er her 98 år. I noen lier er det sylvaticum), blåveis (Hepatica nobilis), knollerteknapp (Lathyrus bestander med osp sammen med gran og furu. Dette er trolig montanus), småmarimjelle (Melampyrum sylvaticum), hengeaks pionerskog etter mindre snauhogster. (Melica nutans), teiebær (Rubus saxatilis), legeveronika (Veronica officinalis) og skogfiol (Viola riviniana). Lågurtskog er ingen vanlig De eldste furutrærne står på myr- og fukthei, enkeltvis eller i type og bare registrert fra liene lengst i sør der den opptrer blant svært glisne bestander. Boreprøver av furu spredt i området vis- andre skogtyper. Småbregnegranskog derimot er utbredt og strek- te 126, 160, 235, 236 og 265 år. Trærne har vide kroner med ker seg innover skråninger i østlige del av området. Her inngår van- lange greiner som står rett ut eller bøyer nedover. Kroneformen lige urter som nikkevintergrønn (Orthilia secunda), gaukesyre (Oxa- er karakteristisk for trær som ikke konkurrere om lys og fis acetosella) og gullris (Solidago virgaurea), foruten slike som også næringsstoffer. Trehøyden er fortrinnsvis mindre enn 10 m. finnes i blåbærskog. I tillegg til småbregnene er skogburkne (Athy- Gran står bare tilfeldig i det fattige, myrIendte terrenget. rium filix-femina), geittelg (Dryopteris expansa) og smørtelg (The- lypteris limbosperma) karakteristiske. Storbregnegranskog fore- Store hogstflater ligger i tilknytning til områdets kantsoner, for- kommer helst ved foten av bratte berghamrer der det er bra med trinnsvis langsmed skogsbilveiene som flere steder går nokså løsmasser. De nevnte bregnene danner tette bestander, og her er i

tillegg geittelg (Diyopterisdilatata) i det relativtfrodige feltsjiktet. 140år. I en annenprøve viste grunnflatesummen 33 m2/hafordelt Høyeurter og gresskommer til uten at disseutgjør størrebestan- på 25 gran, 5 bjørk, 1 grangaddog 2 bjørkegadd.Dette viserat der. Dette gjeider skogrørkvein (Calamagrostispurpurea), skog- bjørkfinnes i noenbestander, men den er genereltpå tilbakegang. svingel (Festucaaltissima), myskegras (Milium effusum), kranskonvall (Polygonatumverticillatum) og hundekveke (Roegneriacanina). Granskogeninneholder ofte furu, fortrinnsvissom spredtstående Buskermed hegg (Prunuspadus) og bringebær (Rubusidaeus) er trær i det øvretresjiktet, noe som innebærerstammehøyder på 14 ogsåregistrert i den produktiveskogen. - 16 m. En grunnflatesumviste 31 m2/hafordelt på 22 gran og 9 furu. Herer ingen gadd eller læger. Furuer jevngammeleller noe Blåbærgranskogforekommer særlig på midlerehøydenivåer og er eldre enn gran, og i liene visteto boreprøverhenholdsvis 150 og ganskevanlig. Den inneholdertypiske arter som linnea (Linnaeabo- 165 år. Furuviser sein tilvekst den første tiden, trolig pga. konkur- realis), hårfrytle (Luzulapilosa), stri kråkefot (Lycopodiumannoti- ranseforhold,og der mangetrær underveishar blitt skyggetut av num) og maiblom (Maianthemumbifolium). Den kan være svært gran.Trærne er godt kvistetpå nedre halvdeli den tettvokstesko- artsfattig med mye smyle (Deschampsiaflexuosa) i en skog som gen. I lienehar plukkhogstergitt åpningeri granskogen,noe som bærer preg av kulturpåvirkning.Dette har sammenhengmed en er viktigfor at furu skalklare seg i sluttet granskog.Den åpne gress- fast bosetningpå gårdenGunleifjell (453 m o.h.) somble fraflyttet markenved den tidligere boplassener i ferd med å gro igjen fra trolig på 1960-tallet.Bregnebestander forekommer også i blåbær- kantenemed furu, einer,gran og bjørk. Dagensbeitetrykk fra sauer skogen,fortrinnsvis langs bekker der særligbjønnkam og smørtelg på markenebidrar til å dempegjengroingen. er typiske.De to siste gir skogenet oseaniskpreg, noe som også underbyggesav bunnsjiktetmed kysjamnemose (Plagiotheciumun- Omkringmyrer og tjern i underkantav 600 m o.h. er furuskogen dulatum) og kystkransmose (Rhytidiadelphusloreus). Enbekkekløft eldremed trær som er godt over200 år. Enaldersmåling viste 220 inneholderlitt rødmuslingmose (Myliatayloril). Blåbærskogener for år, og det er karakteristiskat furutrær står i mindregrupper på kol- øvrigrik på skrubbær (Cornussuecica), fortrinnsvispå litt høyereni- ler som er omgitt av myr. Det er også en del spredtegrupper med våer. gran på og i kantenav myrene.Alderen er ogsåher eldreenn nede i lieneog målt til 150 år. Oppoveri høydenendrer skogen karakter mot en fattig og åpenfu- ruskog i kontrast til de mer frodige liene med sluttet granskog. Oppovermot Svintoksheiatynnes barskogen ut, og furutrærneblir Lyngarterpå dette nivåeter i tilleggtil blåbær,røsslyng (Callunavul- små med relativtvide kroner. Høydener oftes mellom 5 og 8 m i garis), fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) og blokkebær glisnebestander. Alderen er målt til 110 år. Det inngåren del bjørk (Vacciniumuliginosum). Herer dessutenmye blåtopp (Molinia cae- og spredtetrær med gran. rulea) i denne røsslyng-blokkebærfuruskogen.Dvergbjørk (Betula nana) kommertil, spesielti kantsonermot myrene.Myrvegetasjo- Det går en skogsbilveioppover lien til ca 300 m o.h. ovenfor ytre nener fattig med markertetuestrukturer som kan ha spredttreset- Ramse,men det er usikkertom denneer planlagtforlenget inn i det ting med furu eller sjeldneregran. Forutendvergbjørk og røsslyng verneverdigeområdet. Moderneskogbruk pågår i liene nedenfor er artersom hvitlyng (Andromedapolifolia), sveltstarr (Carexpauci- avgrensningenmot vest. flora), klokkelyng (Ericatetralbc), torvull (Eriophorumvaginatum) og molte (Rubuschamaemorus) vanlig på myrene.Pors (Myricagale) Konklusjon,verneverdi er bare registrertpå et laverenivå og går ikke opp i de mer åpne, Lokalitetener skogrikmed sammenhengendegranskog i liene.Dis- høyereliggendemyr- og fuktheiene. se inneholderrikere vegetasjonstyper med lågurtpreg.Oppover i høydenkommer det inn fattigerefuruskog i en mer åpenstruktur, Fraca 600 m o.h. og oppoverer det skrint og fattig med vindut- ofte i mosaikkmed myrerog tjern. Områdetrepresenterer således satte partier. Røsslyngener ung og lawokst, noe som kan skyldes en fin høydegradientmed et variertutsnitt av skogtypertilhørende brann for en tid tilbake. Påde relativteksponerte rabbene finnes sørboreal,mellomboreal og nordborealregion. Den tidligere bo- andrelyngarter som rypebær (Arctostaphylosalpinus), mjølbær (A. setningenhar gjennomplukkhogst og beite preget skogeni lang uva-ursi), greplyng (Loiseleuriaprocumbens) og tyttebær (Vaccini- tid. Detfinnes derfor ikkespesielt gammel skog i dette området.Lo- um vitis-idaea). Fjellkreklinger dessutenmeget viktig i dette høy- kalitetener truet av hogsteri lienenedenfor det avgrensedeområ- delagetder vegetasjonenhar et nordborealtpreg. det. Dennebarskogen vurderes som meget verneverdig,(**).

Skogstruktur,påvi rkn ing Lienei sør har mer eller mindresammenhengende granskog som 4.19 Lokalitet 19 Urdfjellet nederstinneholder litt eik, hasselog spisslønn.Granskogen er tett bestokketog pionertrær er så godt som helt skyggetbort. Bjørk Kommune:Gjerstad kan seessom gadd og læger. Grunnflatesummener målt til 36 Kart M 711: 16121 m2/hafordelt på 34 gran, 1 furu og 1 grangadd.Trehøyden er ca UTM:NL 014 188 16 m. Av gran er det sværtlite død ved fordi gamle hogstergjen- Areal: 1.100daa nom lang tid har tatt ut mye virke. Stubbeneviser ulike graderav Befartdato: 07.09. 1988 nedbrytning,men de er oftest sterkt gjengroddav lyng eller mose. Alderfor gran er her målt til 120 år, og det er en jevngammelskog Naturgrunnlag av litt eldrepreg. Dentilhører dels sein optimalfase og delstidlig al- Urdfjelleter et lite områdei sørvestligedel av Gjerstadkommune. dersfase.Andre aldersmålinger av gran i lieneviser 91, 128, 130og Mot øst følger ca 1 km av grensenlangsmed Urdvatnet (162 m

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsmelding 306 o.h.). Herfra går det en jevnt skrånende li opp mot et platå omkringtammet og godt kvistet på den mer produktive marken og høy- 250 m o.h. Terrenget er her småkupert med en del koller av grunn-den kan ligge godt over 15 m. lendt mark og noe berg i dagen. Mellom kollene ligger det flatere myrpartier. Berggrunnen er generelt næringsfattig og består i ho- Det kommer til gran i den sørøstvendte lien, og blandingsbe- vedtrekk av forskjellige gneiser. Disse inneholder smale soner medstander er vanlig. En grunnflatesum.på 20 m2/ha er fordelt på 9 amfibolitt av et bedre næringsgrunnlag for vegetasjonen. Dette gran, 6 furu, 1 eik og 4 gadd av gran. Her er i tillegg noe læger kommer best til syne i bratte skråninger og små kløfter. etter rotvelter av gran. Gaddinnslaget skyldes selvtynning av undertrykte trær. En aldersmåling av gran viste 115 år, noe som Vegetasjon antyder at gran er noe eldre enn furu i denne lien. Aldersfor- I lien som ligger eksponert mot sørøst, er det fortrinnsvis blåbær- skjellen er imidlertid neppe særlig stor. Skogen tilhører i sin hel- granskog. Den er mest sammenhengende i nedre del mot Urdvat-het optimalfase, ogi flere bestander er det tett bestokning og net. Blåbærskogen er veldrenert og tørr, og i det lyngdominerte behov for selvtynning av undertrykte trær. Stammebrekk av feltsjiktet med blåbær (Vaccinium myrtillus) inngår en del tyttebær gran kan også forekomme. Det er bra med ungplanter av gran, (V. vitis-idaea). Tyttebærskog er også representert i mindre bestan-mens furu viser lite tegn til regenerering. Dette kan tyde på at der. Vanlige blåbærskogsarter er maiblom (Maianthemum bifoli- skogen i denne delen vil utvikle seg mot en granskog der furu um) og gullris (Solidago virgaurea). Bunnsjiktet består av etasjehus- bare opptrer som spredte trær. Det har muligens vært en rein mose (Hylocomium splendens), kystjamnemose (Plagiothedum un- granskog her tidligere, før hogster gav åpninger og lys nok til at dulatum) og kammose (Ptilium crista-castrensis). Ofte spiller einsta- furu kunne etablere seg. Gjengrodde stubber viser spor etter pe (Pteridium aquilinum) en viktig rolle i tette bestander. Av andre hogst fra begynnelsen av dette århundre. bregner finnes skogburkne (Athyrium filix-femina), bjønnkam (Blechnum spicant) og hengeving (Thelypteris phegopteris). Smør- Yngre hogster er registrert i utkanten av lokaliteten både mot telg (T. limbosperma) forekommer i et fuktig sig sammen med nord, sør og vest. Dette er ofte større flater inn mot det avgren- skogrørkvein (Calamagrostis purpurea) og andre gress og urter. I sede området. Her er også mindre hogstfelt av nyere dato noe rikere granskog kommer det til edelløvtrær som eik og hassel.innenfor den sentrale delen av Urdfjellet. Den verneverdige sko- Karakteristiske arter i feltsjiktet her er skogsvingel (Festuca altissi- gen er ventelig sterkt truet av hogst. ma), myske (Galium odoratum), blåveis (Hepatica nobilis), myskegras (Milium effusum), brunrot (Scrophularia nodosa) og legevero- Konklusjon, verneverdi nika (Veronica offidnalls). Partier med rikere eikeskog finnes i skrå- Barskogen på Urdfjellet er variert med granog furuskog i både ninger i den vestlige delen. fattige og noe rikere utforminger. Skogen er middels gammel i optimalfase. Lokaliteten ligger i et distrikt som er hardt utnyttet Fattigere eikeskog er oppblandet med furu på koller i sentrale de-av moderne skogbruk, hvilket gir en uheldig avgrensning. Den ler av området. Den er dominert av røsslyng (Calluna vulgaris) og vurderes som lokalt verneverdig, (*). karakteriseres ved å inneholde blåmose (Leucobryum glaucum). Blåmosefuruskog står på grunnlendt mark der det er fjell i dagen. I røsslyng-blokkebærfuruskog er det oftest mye blåtopp (Molinia ca- 4.20 Lokalitet 20 Solhomfjell erulea) sammen med røsslyng (Calluna vulgaris) og blokkebær (Vac- cinium uliginosum). Også her kan det være mye einstape, gjerne Kommune: Gjerstad sammen med busker av einer (Juniperus communis). De fuktigste Kart M 711: 1612 1,IV furuskogene har karakter av myrskog på steder med grunn torv. UTM: ML 890 350 Her er stadig mye blåtopp sammen med de suboseaniske klokke-Areal: 11.100 daa lyng (Erica tetralix), pors (Myrica gale) og rome (Narthecium ossifra- Befart dato: 04.09. 1988 gum). Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 16

Langs kanten av Urdvatnet er det granskog med svartor(Alnus glut- Naturgrunnlag inosa), trollhegg (Frangula alnus) og ørevier (Salix aurita). Skogen Lokaliteten omfatter en del av fjellmassivet Solhomfjell på gren- har fuktige sumper med arter som slåttestarr (Carex nigra), senne- sen mellom Telemark og Aust-Agder. Området følger fylkes- gras (C. vesicaria), trådsiv (Juncus filiformis), fredløs (Lysimachia vul- grensen omtrent langs vannskillet i sørvest og nordvest. garis), mjølkerot (Peucedanum palustre), myrhatt (Potentilla palus- Avgrensningen er her gunstig og går langs fjellene i nivået mel- tris) og myrfiol (Viola palustris). lom 5 - 600 m o.h. I resten av området er arronderingen mindre bra der det drives et aktivt skogbruk. Skogstruktur, påvirkning Furuskogen på toppen av Urdfjellet er dels eikinnblandet, men Terrenget er kupert av koller i nivået 350 - 500 m o.h. Her er her er også bjørk og osp i denne lysåpne skogen på og omkring mye berg i dagen, særlig opp mot fjellene der store flater med kollene. På myrene er furuskogen mer glissen med spredtståen- impediment gir et goldt inntrykk. Mellom kollene utgjør myrer de trær. Trærne har vide kroner med greiner som når langt ned og tjern betydelige arealer. Disse danner flere små vassdrag som på stammen. Høyden er ofte under 10 m for furu, mens eik drenerer ut av området i sørøst. Berggrunnen er næringsfattig opptrer som busker. Alderen til furu er målt til 96 og 126 år i og består av granitt og granittiske gneiser. Her er lite løsmasser, denne høyereliggende delen. I lien mot Urdvatn er furutrærne og en tynn råhumus ligger ofte rett på det harde fjellet. Lokalt noe yngre og en boreprøve herfra viste 71 år. Trærne er retts- finnes litt blokkmark ved foten av bratte berghamrer.

Innen det avgrensedeområdet ligger det to mindre skogfore- kommer også.Trehøyden er 12 m i bestandetsom er represen- komster som er vernet administrativt: Solhomfjell (820 daa) i tativt for noe bedrevekstforhold, men ikke av de rikeste. sørvestog Svarttjønn(155 daa) i nordøst (jf. Børset1979). Det foreslåesen betydelig utvidelsefor å få et mer sammenhengen- Stedviser det et høyere innslag av gadd, noe som gir preg av de barskog- og heiområde.Avgrensningsforslaget strekker seg lang skogkontinuitet.Dette gjelder særlig den bratte sørvendte noe lenger mot sørøstenn den utvidelsensom tidligere er fore- lien som er administrativtvernet. Den har urskogpreg, men et slått. yngre suksesjonsstadiumer også representerther ettersom den sørvendte delen av lien har vært utsatt for brann for 15 år Vegetasjon siden i følge Børset(1979). Furuskogenhar også brent i eldre I heiområdene er furuskogsvegetasjonenutpreget fattig med tid ettersomflere gamle trær har brannlyr. Eldrefurubestander røsslyng-blokkebærskogi forskjellige utforminger. Røsslyng med trær i aldersgruppen250 - 300 år, av og til opp til 500 år (Calluna vulgaris) og blokkebær (Vacciniumuh:ginosum) fore- er registrert lenger nordøst, særlig sør for Storrtjern. Spor etter kommer jevnt, men ofte erstatteslyngen med blåtopp (Molinia hogst forekommer i form av gamle og sterkt nedbrutte stub- caerulea) i en fuktskog på grunnlendt mark. Andre viktige arter ber. Sannsynligvisdreier det seg om plukkhogster som bare i er kornstarr (Carexpanicea), klokkelyng (Erica tetralix), rome mindre grad har påvirket skogstrukturen her. Hogstene har (Nartheciumossifragum) og kystbjønnskjegg (Scirpusgermani- gjort at skogen inneholder relativt lite læger. De eldste trærne cus). Tuer av blåmose (Leucobryumglaucum) finnes spredt på med grove dimensjonerer overstandereetter en tidligere furu- tørre berg. Stedvisi en mer åpen skog og på myr danner dverg- generasjon. bjørk (Betula nana) og pors (Myrica gale) tette kratt. Det er genereltvanskelig å trekke klart skille mellom myrskogog fukt- På bedre boniteter er furuskogen yngre, slik som i lien nordvest skog i det kuperte terrenget. Artssammensetningeni de fattige for Solhomtjerna.I den tette rettstammete skogen her er alde- furuskogenegir området et oseaniskpreg. ren jevn omkring 145 år i et bestand tilhørende optimalfase. Her er stubbenesterkt gjengrodde og bare såvidt synlige,trolig Også i liene er det røsslyng-blokkebærfuruskogpå grunnlendte fra en kraftig avvirkningpå midten av 1800-tallet. partier, ofte i tilknytning til svabergene.Her er dessutennoe rikere furuskog i bratt terreng, fortrinnsvispå veldrenertesteder Granskogforekommer spredt, og dekker ikke større, sammenmed sørlig eksposisjon.Tyttebærskog er karakteristisk,og den hengende arealer. Den opptrer på lokalt gunstige steder som inneholderblåbær (Vacciniummyrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea) bekkekløfter og i bratte skråninger med løsmasser.Aldersprø- og smyle (Deschampsiaflexuosa) som dominanter. Ellerser ein- ver av større grantrær ligger mellom 110 og 120 år. En del stape (Pteridiumaquilinum) viktig sammenmed bleikstarr (Carex gadd av bjørk i granskogener rester etter et tidligere sukse- pallescens), liljekonvall (Convallariamajalis) og småmarimjelle sjonsstadium.Som spredte trær inngår gran også i furubestan- (Melampyrumsylvaticum). Her er buskermed trollhegg (Frangu- der i liene. Det er en eikeskog nederst i den sørøstvendtelien la alnus), einer (Juniperuscommunis), osp (Populustremula) og som er administrativtvernet. Eik er representertbåde som reine rogn (Sorbusaucuparia). Denne furuskogener til dels oppblan- bestanderog som enkelttrær i barskogen.Svartor er registrert det med løvtrær, og den tilhører fattig eikeskog(Populo-Quer- langs bekkefar.Av andre løvtrær er både bjørk og osp vanlige cetum). Her er i tillegg eikeskog av blåbærtype i en litt tørr ettersom barskogener lysåpen mange steder. Tette kratt med utforming med urter og gress. bjørk og osp kan ogsåvære et resultat av yngre hogsterfor 20 - 30 år siden. Granskogenhar også karakter av blåbærtype,men den er mer humid og har gjerne innslag av bregner og noe skrubbær(Cor- Skogen har altså vært utsatt for hogst i ulike perioder, men nus suecica). Sauetelg (Dryopterisexpansa), fugletelg (Gymno- påvirkningsgradener generelt liten, særlig i de fattige heiene carpium dryopteris) og einstape (Pteridiumaquilinum) er vanli- som er uproduktiveog uten konflikt med skogbruksinteresser. ge, mens bjønnkam (Blechnumspicant) forekommer mer spar- Hogsterhar forekommet mer hyppig i liene der vekstgrunnlaget somt. Her er ellers skogrørkvein (Calamagrostispurpurea) samt er bedre. Flereveier fører inn mot området fra øst og truer den- blåbærskogsartersom maiblom (Maianthemum bifolium) og ne delenav lokaliteten. gullris (Solidagovirgaurea). Ved basisav grantrær i en av bekke- kløftene,finnes småstylte (Bazzaniatricrenata) og kystjamnemo- Konklusjon,verneverdi se (Plagiotheciumundulatum), mens rødmuslingmose (Mylia Solhomfjellrepresenterer en fin mosaikkav barskog, myr og hei taylorii) er registrerti nordvendtebergvegger. samt en del impediment,se figur 15. Den grunnlendte marken gir et fattig vekstgrunnlagmed mye uproduktiv, men gammel Skogstruktur, påvirkning furuskog. Bedrenæringsforhold finnes imidlertid i lier og bekke- Mestepartenav barskogen er glissenfuruskog på et utpreget kløfter med både granskog, eikeskog og noe rikere furuskog. fattig substrat med lite løsmasser.Gamle furutrær på 300-400 Dette gjør Solhomfjell til en variert lokalitet med flere ulike år er vanlig, men aldersspredningenkan være stor med god skogsutforminger.Den omfatter et sammenhengendebarskog- representasjonogså av yngre trær. I Heimellomdalenble et tre og heiområdesom kan tjene til reservatog typelokalitet for dis- boret til 170 år i et bestandmed bledningsfase.Her er trær i alle triktet. Grunnlendt mark og de mange små vassdragenegjør aldersgrupper,men oftest dominerer en eldre generasjon,for- lokaliteten velegnet til å overvåke forurensnings virkning på trinnsvistilhørende aldersfase.Grunnflatesummen er målt til 25 vann og-vegetasjon.Området vurderessom svært verneverdig, m2/hafordelt på 20 furu, 2 bjørk og 3 furugadd. Litt lægerfore- (***).

Figur 15 Heiene i Agder består av en veksling med impediment, fattig furuskog, myrer og tjern. Fra Solhomfjell (20). Heaths in Agder often alternating barren rocks, poor pine forests, mires and tarns. From Solhomfjell (20).

4.21 Lokalitet 21 Horgi legeveronika (Veronica officinalis) og skogfiol (Viola riviniana). Kommune: Bygland Lågurtskog er ikke vanlig, men finnes flere steder på lavere nivå- Kart M 711: 1512IV er under de bratte berghamrene. Vegetasjonen kan være mang- UTM: ML 323 145 elfullt utviklet pga. sterk erosjon. Areal: 800 daa Befart dato: 07.08. 1988 Tyttebærskog står på knauser ogi skråninger i den sørligste delen. Også denne opptrer i mosaikk med fjell i dagen og usta- Naturgrunnlag bilt rasmateriale. Typen er artsfattig, men inneholder lav, særlig Horgi er et lite, men markert fjell på vestsiden av Byglandsfjor- grå reinlav (Cladonia rangiferina) og kvitkrull (C stellaris) i en den (203 m o.h.). Fjellet har en symmetrisk og avrundet form tørr skog med røsslyng, blåbær og tyttebær. Denne inneholder med lier som skråner ned fra et sentralt topp-punkt (484 m busker med einer (Juniperus communis) og trollhegg (Frangula o.h.). Dette gir varierte eksposisjonsforhold i fjellsidene. Terreng- alnus). Einstape (Pteridium aquilinum) er også viktig her. et er bratt og utilgjengelig flere steder i den øvre delen med bergvegger og blankskurte svaberg. Nedenfor disse er det grov Mot toppen av fjellet er det stadig blåbærskog med en del røss- blokkmark eller steinur. Det er fortrinnsvis på den minst bratte lyng. Videre er skrubbær (Cornus suecica) vanlig og skiller mot nordsiden en kan følge skogen gjennom en sammenhengende skogen i liene. Her er dessuten kystjamnemose (Plagiothecium høydesonering. Øverst flater terrenget ut i et mindre topp-platå. undulatum) og bergvegger med stripefoldmose (Diplophyllum Berggrunnen tilhører Agderkomplekset og består her av granit- albicans). Platået omkring toppen inneholder også litt røsslyng- tiske gneiser. blokkebærfuruskog samt en fuktskog der det foruten røsslyng og blokkebær inngår hvitlyng (Andromeda polifolia), klokkelyng Vegetasjon (Erica tetralix), torvull (Eriophorum vaginatum), rome (Nartheci- I den nordvest-eksponerte delen av fjellet er det ofte en tørr blå- um ossifragum) og kystbjønnskjegg (Scirpus germanicus). På bærskog på det grove og veldrenerte substratet. Både blåbær høyere nivåer er det generelt mye fjellkrekling (Empetrum her- (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea) er viktige sam- maphroditum). men med smyle (Deschampsia flexuosa), linnea (Linnaea borealis) og hårfrytle (Luzula pilosa). Bunnsjiktet domineres av Skogstruktur, påvirkning furumose (Pleurozium schreben). Her er også småbregneskog Dette er gjennomgående et furuskogsområde som imidlertid med fugletelg (Gymnocarpium dryopteris). Den grovere blokk- kan være godt oppblandet med løvskog. Særlig i den vestlige marken er gjerne tilgrodd med etasjehusmose (Hylocomium delen er det blandingskog av furu, bjørk og osp. En grunnflate- splendens), heigråmose (Racomitrium lanuginosum) og kyst- sum ble målt til 27 m2/ha fordelt på 9 furu, 10 osp, 2 bjørk, 1 kransmose (Rhytidiadelphus loreus), mens feltsjikt mangler helt. rogn samt 5 gadd av bjørk og osp. Her er også litt læger, for- Blåbærskogen kan også være oppblandet med urter og gress trinnsvis av osp. Trehøyden er rundt 15 m i den tette og rett- utover de vanlige blåbærskogsartene. Dette gjelder f.eks. berg- stammete skogen tilhørende optimalfase. Furu har problemer rørkvein (Calamagrostis epigeios), liljekonvall (Convallaria med foryngelsen ettersom ungplanter mangler nesten helt. majalis), knollerteknapp (Lathyrus montanus) og teiebær (Rubus Enkelte grantrær står spredt, mest som små og undertrykte indi- saxatilis). På litt finere substrat er det mindre lyng og mer gress vider. Alderen til furu er 132 år i dette jevnaldrete bestandet. og urter som markjordbær (Fragaria vesca), blåveis (Hepatica Andre steder i liene er alderen målt til 130 og 140 år. Foryngel- nobilis), hengeaks (Melica nutans), lundrapp (Poa nemoralis), sesforholdene er adskillig bedre på sørsiden av fjellet der tette

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding306 furubestanderer utsatt for en kraftig selvtynning.De rettstam- koller og i noen av dalsidene.Små soner med amfibolitt fore- mete trærne er meget godt kvistet i en typisk optimalfase.1 den kommer og gir lokalt bedre vekstgrunnlag i dalsidene.Av løs- sørvest1igedelen er nok skogen stelt av tynningshogst.Skogen masserer det sannsynligvisen del morenematerialei den flate har her karakter av søylehallermed til dels grovt furutømmer dalbunnen.Grov blokkmarkkan forekomme i bratte lier. som når en høyde på 20 m i det ensaldretebestandet. Generelt er påvirkningsgradenstor i kanten av det avgrensedeområdet. Vegetasjon Røsslyng-blokkebærskogdekker betydeligearealer og er en vik- I de sørvendteliene er furuskogentil delsoppblandet med edel- tig skogtype.Her er forskjelligeutforminger, men i en lyngdomi- løvtrær som eik, hasselog spisslønn.Disse utgjør et undertre- nert type opptrer røsslyng (Callunavulgaris) som dominant sam- sjikt og når ikke opp i toppen av furukronene. De forekommer men med blåbær (Vacciniummyrtillus), blokkebær (V. uligino- delssom busker. sum) og tyttebær (V. vitis-idaea). På de mange tørre kollene er også fjellkrekling (Empetrumhermaphroditum) viktig, særlig i Mot øvre del av Horgi har furuskogenet eldre preg og aldersfa- furuskog på litt høyerenivåer der også rypebær (Arctostaphylos se er karakteristisk.Et tre ble boret til 170 år i et bestandmed alpinus) inngår. Fjellkreklingsees også sammen med tyttebær god aldersspredning.Her er lite gadd, og læger mangler helt, en tørreretype, men tyttebærskoger ikke vanlig. noe som tyder på hogst for lang tid tilbake. Sotmerkerpå en furugadd viser at det har vært brann i denne delen. Brannen Blåtopp (Molinia caerulea) forekommer spredt i lyngvegetasjo- kan ogsåforklare hvorfor riktig gamle trær mangler.Det inngår nen, men i fuktskog er den meget viktig og preger furuskogens gran i denne delen av området, dels som enkelttrær eller små fysiognomiover store deler av lokaliteten. Viktige arter er ellers klynger i furuskogen, og dels som en del av hovedtresjiktet.En klokkelyng (Erica tetralix), rome (Narthecium ossifragum) og aldersmålingav gran viste 90 år og altså klart yngre enn hoved- kystbjønnskjegg (Scirpusgermanicus), mens kornstarr (Carex generasjonenav furu. Den er i ekspansjoni deler av området, panicea) og krypvier (Salixrepens) står mer spredt. Her er hei- og her er gadd av bjørk og osp som skyldesutskygging til fordel torvmose (Sphagnumstrictum) i bunnsjiktet. Av busker fore- for granskog. kommer særlig einer (Juniperus communis), men i fuktige bestanderogså ørevier (Salixaurita). Pors (Myrica gale) er knyt- Konklusjon,verneverdi tet til myrområdenei dalbunnen,men den går også inn i glisne Lieneomkring Horgi består av skog som ligger ulikt eksponert. furuskoger dominert av blåtopp. Pors er meget vanlig, men Dette gir store variasjoneri skogtyperover korte avstander.Ter- avtar i mengdeoppover mot høyere nivåer. På myr og i fukthei renget er imidlertid ulendt og tungt framkommelig.Rike partier er også dvergbjørk (Betulanana) vanlig. Grensenmellom furu- med furuskog i bianding med edelløvtrærforekommer i den skog på myr og tresatte fuktheier kan være vanskeligå trekke sørlige delen. I nord er furuskogen til dels oppblandet med fordi myrartergår opp i skråningermed grunn torv. gran. Skogener mer eller mindre påvirket i liene, noe som har gitt ensaldretebestander. Omkring toppen er furuskogeneldre Røsslyng-blokkebærfuruskogforekommer i bratte lisider, for- og har karakter av uberørt naturskog. Lokaliteten er vurdert trinnsvisslike som ligger nordvendt. Liene inneholder mer blå- som lokalt verneverdig,(*). bær i tillegg til blokkebær, tyttebær og røsslyng.Andre arter forekommer tilfeldig i en heller artsfattig skog. Blåbærskogav rikere karakter har innslag av skrubbær (Cornus suecica) og 4.22 Lokalitet 22 Hovassdalen bjønnkam (Blechnumspicant), mens smørtelg (Thelypterislim- bosperma) står spredt i enkeltebestander. Ellers er andre typiske Kommune:Evje & Hornnes,Åseral blåbærskogsartervanlige. I bunnsjiktet er både kystjamnemose Kart M 711: 141211 (Plagiotheciumundulatum) og kystkransmose (Rhytidiadelphus UTM: MK 170 995 loreus) registrerti en blåbær-skrubbærskogmed klare oseaniske Areal: 10.800 daa trekk. Av levermoserer det mye rødmuslingmose (Mylia taylorii) Befartdato: 11.09. 1988 i en nordhellingav Hovassdalenog ellers står den spredt, særlig Lok. nr. i Regionrapportfor Øst-Norge:21 i klerftersammen med stripefoldmose (Diplophyllum albicans). Den karakteristiskestorstylte (Bazzaniatrilobata) er bare regis- Naturgrunnlag trert på ett sted i Kvernhuslia. Mestepartenav lokaliteten ligger i Aust-Agder,men når litt inn i Vest-Agderi nordvest. Området ligger fint avgrensetmot fjell- Blåbærfuruskoger gjerne oppblandet med løvtrær, fortrinnsvis heier opp til rundt 600 m o.h. Det er et skogs-og myrområde bjørk,osp og litt rogn. Bestandermed rein løvskogstår på blåbær- der også flere vann dekker en vesentligdel av dette vide dalfø- mark eller rikere habitatermed småbregner,sauetelg (Diyopteris ret. Dalbunnener ganskeflat, slik at vassdragetgjennom de to expansa) og mye einstape (Pteridiumaquilinum). Slik bjørke-eller hoveddalenehar et rolig og til dels meandrerendeløp før de ospeskoginneholder også urter og gresssom skogrørkvein (Cala- samlesi det store Hovatnet(364 m o.h.). magrostispurpurea), smyle (Deschampsiaflexuosa), hårfrytle (Lu- zulapilosa), blåtopp (Moliniacaerulea), gaukesyre (Oxalisacetosel- I berggrunnener det granittiske gneisertilhørende Agderkom- la), kranskonvall (Polygonatumverticillatum), bringebær (Rubusida- plekset. Øyegneis, båndgneis og granodiorittisk gneis er også eus) og teiebær (R.saxatilis). Vegetasjoneni løvskogbestandene representert i nord-sørgående soner. Gneisene er utpreget bærerofte preg av beite og tråkk og er tilholdsstedfor elg i det el- næringsfattigeog gir mye grunnlendt mark med fjell i dagen på lersfattige hei- og myrIendteområdet.

Iden sørvendte lien ved Vasslandstjern er det rikere skog med edel-Det er registrert gran flere steder, men bare som spredtstående løvtrærne spisslønn, hassel, lind og hengebjørk til dels i blanding enkelttrær, og aldri i grupper. Den viser ikke tegn til spredning med furu. Skogbunnen inneholder et grovt, steinet og veldrenert som skulle gi furuskogen eller løvskogbestandene konkurranse substrat. En skogtype som har dels lågurtpreg og dels karakter avden første tiden. En aldersmåling av gran viste 92 år. edelløvskog, er artsrik og skiller seg klart fra området for øvrig. Av arter herfra kan nevnes trollbær (Actaea spicata), bergrørkvein (Ca- I sørøst grenser lokaliteten mot skogbruksaktiviteten i forbindel- lamagrostis epigeios), fingerstarr (Carex digitata), bleikstarr (C pal- se med veien som kommer opp fra Dåsvatn. Utover dette er det lescens), markjordbær (Fragaria vesca), skogsvingel (Festuca altissi- ingen inngrep av nyere dato. ma), myske (Galium odoratum), hengeaks (Melica nutans), brunrot (Scrophularia nodosa), blåknapp (Succisa pratensis) og legeveroni- Konklusjon, verneverdi ka (Veronica officinalis). Hovassdalen er et stort område med en avgrensning som er gunstig og følger heiene på høydedragene omkring furuskogen. Skogstruktur, påvirkning Dermed inkluderes mesteparten av nedslagsfeltet i denne vassri- Dette er først og fremst et furuskogsområde, men tresettingen ke dalen med mye myr i den flate dalbunnen. Furuskogen står er ujevn ettersom myrer, tjern og golde fjellpartier gir en del intakt dels som grove trær i de relativt rike dalsidene, og dels skogløse partier og mye glissen tresetting. Mindre bestander som glissen skog på myr og hei med grunnlendt mark. Et høyt med furuskog danner også øyer på større myrflater. Det er best inn hold av bjørk og osp i liene er trolig et resultat av gamle hog- sammenheng i den delen av furuskogen som står i liene. Her er ster. Det er vanskelig å finne furutrær som er eldre enn 140 år, trehøyder på 14 - 15 m, sjeldnere opp mot 20 m i en rettstam- noe som også indikerer en kraftig awirkning av skogen innen met skog av ganske store dimensjoner. midten av forrige århundre. Siden den gang synes skogen å ha ligget mer eller mindre uberørt. Hovassdalen er derfor vurdert Furuskogen er middels gammel og holder en nokså jevn alder i som et svært verneverdig og velegnet typeområde for distriktet, det herskende tresjiktet med trær som er i underkant av 140 år. Av seks målinger, som er relativt jevnt fordelt over lokaliteten, ble det registrert 134, 135, 135, 136, 155 og 180 år. De eldste trærne står gjerne i lienes øvre deler, men helst som spredte 4.23 Lokalitet 23 Gjuvatnet individer da det også her er den samme herskende generasjonen. Overstandere er sjeldne, men kan påtreffes som enkelttrær Kommune: Åseral i Hovassdalens øvre del. Disse er trolig mellom 3 - 400 år, og til- Kart M 711: 14121 svarer en generasjon som ble sterkt awirket omtrent på midten UTM: ML 148 180 av forrige århundre. Dagens aldersfordeling og det faktum at Areal: 5.800 daa gadd forekommer sparsomt, mens læger mangler helt, vitner Befart dato: 12.09. 1988 om at lokaliteten må ha vært nærmest skogløs på den tiden. Stubbene er ofte helt gjengrodde, men de kan også være godt Naturgrunnlag synlige, særlig på magre partier. Sotmerker på stubber vitner om Lokaliteten ligger øverst i Åseral kommune og grenser i nord til Gju- brann. vatnet (513 m o.h.). Herfra går området som en dalgang sørover ca 4 km. I vest er avgrensningen trukket langs en fjellrygg som når opp Det er grunn til å tro at løvtreinnslaget er rester av en pioner- til vel 700 m o.h. I øst er høydedragene mindre markerte og følger skog etter den gamle hogsten. Her er svære ospetrær i lien mel- noe lavere høydenivåer. Dalbunnen er stedvis flat av store myrer og lom Hovassdalen og Tverrfjellet. Det er dessuten registrert ca 10 flere tjern av forskjellig størrelse. trær med barlind (Taxus baccata) i denne delen av området. Ellers øker mengden av bjørk langsmed Hovassåni oppover mot Berggrunnen tilhører Agderkomplekset av granittiske gneiser samt den nordvestlige delen av lokaliteten. Skogen representerer til noe båndgneis. Disse er næringsfattige slik at kollene framstår som dels blandingsbestander av bjørk og furu. Sannsynligvis har grunnlendte med mye fjell i dagen. Her er generelt lite løsmasser. gamle hogster her medvirket til at barskogen er oppblandet De beste vekstforholdene er knyttet til liene i den midtre og sørlige med bjørk, men dette er sikkert også naturlig for høydelaget. delen som har gode jordbunnsforhold. Lokalt forekommer grov De mange bakkemyrene gjør dessuten skogen åpen og gir et blokkmark. visst preg av fjellskog. Generelt er nok et ganske hardt beite med på å opprettholde reinbestander av osp og bjørk i liene. Vegetasjon Høydegradienten oppover den nordvestlige delen er et interes- Blåbærskogen er variert og kan være tresatt av furu, gran, bjørk el- sant trekk ved lokaliteten. ler osp. Blåbærgranskogen er nokså bregnerik med betydelige mengder bjønnkam (Blechnum spicant) og ellers litt sauetelg (Dry- På blåbærmark i de tette furubestandene er skogen rettstammet avopteris expansa) og hengeving (Thelypteris phegopteris), mens trær med middels grove dimensjoner. Her er gadder etter selvtyn-smørtelg (i limbosperma) inngår i lysåpninger. En blåbærskog med ning i det jevnaldrete bestandet med trær som stadig er omkring bjørk og furu er mer utbredt, ofte som homogene artsfattige be- 135 år. Bjørk er på klar tilbakegang i en slik typisk optimalfase. Denstander med et jevnt dekke av blåbær (Vaccinium myrtillus). Her er relativt jevne aldersfordelingen på det herskende tresjiktet antydervidere blåbær-skrubbærskog, der skrubbær (Cornus suecica) utgjør liten variasjon i skogfasene. Mesteparten tilhører optimalfase, menen viktig del av feltsjiktet sammen med blåbær og bjønnkam. Van- aldersfase er representert på litt høyereliggende nivåer. lige blåbærskogsarter, som f.eks. smyle (Deschampsia flexuosa),

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 linnea (Linnaea boealis), stri kråkefot (Lycopodium annotinum) og Løvskog spiller en viktig rolle i liene, særlig vest for Heddebu- gullris (Solidago virgaurea) forekommer jevnt. tjern der osp og bjørk dekker et større sammenhengende areal. Ospetrærne kan oppnå store dimensjoner og en alder som Her er ellers lågurter som liljekonvall (Convallaria majalis) og sannsynligvis ligger i overkant av 100 år. Nederst i denne lien er teiebær (Rubus saxatilis), spredt på veldrenerte steder i liene løvskogen sterkt påvirket av bever. Løvskogen representerer tro- med rikere blåbærskog. Lågurtskog er ikke vanlig, men det fin- lig restene av en pionerskog som ble etablert etter en awirkning nes bestander, fortrinnsvis med osp der urter og gress spiller en for ca 120 år siden. Stubbene etter denne sees nesten overalt, viktig rolle. Dette gjelder særlig på dalens vestside i en skog men de er ofte gjengrodde og framstår som tuer i lyngvegeta- med skogrørkvein (Calamagrostis purpurea), fingerstarr (Carex sjonen. Hogsten må ha vært ganske omfattende, noe aldersfor- digitata), hvitbladtistel (Cirsium helenioides), skogstorkenebb delingen og fraværet av eldre suksesjonsstadier vitner om. Flere (Geranium sylvaticum), gaukesyre (Oxalis acetosella), kranskon- steder er furuskogen oppblandet med bjørk, og dette kan også vall (Polygonatum verticillatum), bringebær (Rubus idaeus), lege- skyldes den tidligere awirkningen. veronika (Veronica officinalis) og skogfiol (Viola riviniana). Vege- tasjonen i løvskogbestandene er ofte preget av beite og tråkk. Granskog dekker aldri større arealer og forekommer mest som Her er også åpne gressvoller med sølvbunke (Deschampsia ces- enkelttrær eller i mindre grupper spredt. Et større granbestand pitosa), smyle (D. flexuosa) og finnskjegg (Nardus stricta). Av står i lien vest for den store myren ved Dyplan. Trærne er gan- bregner kan nevnes einstape (Pteridium aquilinum) og ormetelg ske grove og oppnår en høyde på 18 m, mens alderen er målt til (Dryopteris filix-mas). Sistnevnte står ofte på et steinet substrat. I 87 år. Noe eldre trær på 133 år er registrert i en av de mindre de tørreste rasmarkene opptrer markjordbær (Fragaria vesca), gruppene med grantrær. Granskogen representerer muligens stankstorkenebb (Geranium robertianum), hengeaks (Melica første generasjon, og den vil trolig ekspandere. De små bestan- nutans), lundrapp (Poa nemoralis) og smørbukk (Sedum telephi- dene opptrer såvel i ospe- og bjørkeskog som i furuskog. um) Her er løvskog og kratt med hassel, hengebjørk, osp og spisslønn. Denne skogen er stort sett uberørt av moderne skogbruk. En vei fører inn mot lokaliteten sørfra, og her er hogstfelt i ytterkanten I dalbunnen og på høydedragene i øst er det fattige skog- og av det avgrensede området. myrtyper i kontrast til de relativt rike liene i dalsidene. En typisk røsslyng-blokkebærfuruskog går igjen flere steder med røsslyng Konklusjon, verneverdi (Calluna vulgaris), fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum), Lokaliteten er relativt stor med en fin, naturlig avgrensning, sær- blåbær (Vaccinium myrtillus), blokkebær (V. uliginosum) og tyt- lig langsmed fjellryggene i vest. Det er et furuskogsområde som tebær (V. vitis-idaea). Her er en del blåtopp (Molinia caerulea), har vært mye påvirket av hogst og beite opp gjennom tidene. og ikke sjelden danner den store bestander på grunnlendt og Eldre skog finnes derfor bare på grunnlendte partier, særlig på noe fuktig mark. I røsslyng-blokkebærskogen er det registrert høydedragene. Kulturpåvirkningen har satt tydelige preg på oseaniske moser som storstylte (Bazzania trilobata) og rødmus- skogsvegetasjonen samtidig som gamle hogster har vært avgjø- lingmose (Mylia taylorii), fortrinnsvis i små mengder lengst i rende for en relativt ensaldret sammensetning av dagens skog- nord. Fuktheiene med blåtopp inneholder for øvrig myrartene struktur. Dette har gjort at løvskog fortsatt spiller en framtre- klokkelyng (Erica tetralix) og rome (Narthecium ossifragum). De dende rolle i deler av området. Gran forekommer flere steder, store myrene i dalbunnen er stort sett dominert av fastmatter men fortrinnsvis som enkelttrær eller i mindre grupper. Her er med de nevnte artene og ellers hvitlyng (Andromeda polifolia), stor variasjon i skogtypene fra det helt fattige til relativt frodige dvergbjørk (Betula nana), torvull (Eriophorum vaginatum) og lier. Lokaliteten er vurdert som meget verneverdig, ("). bjønnskjegg (Scirpus cespitosus).

kogstru ktur, påvi rkni ng 4.24 Lokalitet 24 Vestvassdalen Skogen er best utviklet og bra sluttet i liene der vekstforholdene generelt er gode. Det er i hovedtrekk en furuskog i optimalfase. Kommune: Hægebostad Aldersmålinger antyder en herskende generasjon på noe over Kart M 711: 1412111 100 år. Prøver fra forskjellige steder viste 92, 102, 118 og 120 UTM: LL 915 004 år. Bestokningen kan være tett av rettstammete trær som er Areal: 2.600 daa godt kvistet på nedre halvdel. En grunnflatesum på 42 m2/ha er Befart dato: 23.06. 1989 representativ for partier med god foryngelse slik at det nå pågår Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 22 en selvtynning i bestandet. Eldre furutrær forekommer også, helst som spredte overstandere i yngre skog. Høyest frekvens av Naturgrunnlag gamle furutrær finnes på kollene i den østlige og nordlige Vestvassdalen er et isolert dalføre relativt langt inne i heiene i delen, særlig på steder som er litt tungt tilgjengelig. Boreprøver midtre Agder. Dalen munner ut i Vestvatn (574 m o.h.) og herfra viste 190 og 230 år. Aldersfase er karakteristisk her i en strekker seg herfra og ca 4 km nordover. Det er en velavgrenset skog som er lysåpen av enkeltstående gamle furutrær på lave dal omgitt av fjellheier i 7 - 800 meters høyde på begge sider. boniteter. Det finnes brannlyr og sotmerker på gadder og gamle Dalsidene er til dels bratte med mye fjell i dagen. I dalbunnen er furutrær. Spor etter skogbrann er registrert på tre steder. I dal- terrenget småkupert og veksler mellom flate myrer og veldre- bunnen er skogen fattig, og det er helst små spredtstående nerte, tørre åsrygger. Ryggene består av løsmasser, trolig mest furukragger på myrer og i fuktheiene. morene. Nederst i dalsidene finnes en del grov blokkmark.

Berggrunnen består hovedsakelig av granittisk gneis tilhørende Ag-Bestandet tilhører en bledningsfase og trolig har eldre dimensjons- derkomplekset. Disse gir et næringsfattig grunnlag for vegetasjo- hogster påvirket skogstrukturen. Her er generelt lite gadd, mens nen. Lengst i sørøst dekker hornblendegranitt en mindre del av om-læger mangler helt. Lokalt er imidlertid gaddinnholdet høyt etter rådet. avgang av eldre trær, noe som gir preg av gammel naturskog. Fu- ruskogen på kollene inneholder lite bjørk til forskjell fra lokaliteten Vegetasjon for øvrig. Blåbærskog er vanlig i Vestvassdalen, men typen er kulturpåvirket og ofte en blandingskog med bjørk og furu. Et betydelig innslag avAldersfase dominerer ettersom furuskogen i Vestvassdalen har smyle (Deschampsia flexuosa) forekommer sammen med bjønn- gamle trær i de fleste bestander. Kollene med sluttet furuskog er kam (Blechnum spicant) som flere steder danner store bestander i små og utgjør bare en liten del av dalens areal. På myr og fuktmark liene. Mye einer (Juniperus communis) vitner om gjengroing av tid- står furuskogen mer spredt med trær i små grupper eller som en- ligere sterkt beitet mark. Karakteristisk er også bregnene smørtelgkeltindivider. Det er stadig gamle furutrær, også i glisne bestander. (Thelypteris limbosperma) og sauetelg (Dryopteris expansa), foruten En boreprøve fra dalens midtre del viste 280 år. I myrenes kantso- småbregner. Bjørkeskogen i liene er stedvis en småbregneskog. Herner spiller bjørk en vesentlig rolle, ofte med krokete stammer eller er generelt få urter, men blåbærskogsarter som maiblom (Maian- lave kratt. themum bifolium), gullris (Solidago virgaurea) og skogstjerne (Tri- entalis europaea) forekommer jevnt. Lokalt var blåbærlyngen brun Liene på dalens vestside har mye bjørkeskog, noe som kan sees i etter beite fra målere. sammenheng med kulturpåvirkning og gjengroing av tidligere bei- temark. I dette høydelaget har imidlertid bjørkeskog naturlige nisjer Flere steder er det åpne gressvoller med finnskjegg (Nardus stricta), også, slik at hele Vestvassdalen neppe er potensielle barskogarea- blåtopp (Molinia caerulea) og bjønnskjegg (Scirpus cespitosus), for- ler. Spredte furutrær i bjørkelien kan være overstandere som indi- uten flere av artene som er nevnt foran. Også her er einer viktig kerer at det tidligere var mer furuskog der. En aldersprøve viste 175 gjengroingen etter hvert som beitetrykket har avtatt. Vestvassdalenår. Noen åpne marker lengst sør i dalen gror nå til med einerkratt ligger nær stølsområdet ved Vestvatnet, og en må anta at dalen harog bjørkeskog, men også yngre barskog viser at furu er med i gjen- hatt stor betydning som beiteareal. Her er det relativt frodige mar-groingen av de tidligere kulturpåvirkede arealene. ker sammenlignet med de nærmest golde fjellheiene omkring. El- lers bærer også myrene preg av kulturpåvirkning, særlig i form avKonklusjon, verneverdi slåtter som har gitt dem en jevn overflate med grunn torv. Disse erVestvassdalen ligger isolert i et fjellområde relativt langt nord for gjerne dominert av blåtopp og bjønnskjegg, men viktige på myre- den sammenhengende furuskogen i midtre del av Agder. Dalen er ne er dessuten dvergbjørk (Betula nana), slåttestarr (Carex nigra), godt avgrenset og inkluderer et veldefinert nedbørfelt omgitt av klokkelyng (Erica tetralix), torvull (Eriophorum vaginatum) og rome magre fjellheier. En gammel furuskog med reliktkarakter er fram- (Narthecium ossifragum). tredende, ofte i gruppevis bestokning og iblandet mye bjørk. Ve- getasjonen bærer preg av kulturpåvirkning og beite, men til tross Vestvassdalen har vært så hardt utnyttet at all vegetasjon er for den sterke bruken av dalen opp gjennom tidene har altså mye påvirket av et visst beite. Her er likevel typer som viser mindre av den gamle furuskogen blitt stående intakt. Lokaliteten er vurdert grad av påtrykk, slik som røsslyng-blokkebærskog på fuktige som svært verneverdig, (***). steder med dominans av grov røsslyng. Et bestand av rødmus- lingmose (Mylia taylorii) er registrert i denne typen. På veldrenerte koller er det fortrinnsvis furuskog av tyttebærtype. De fram- 4.25 Lokalitet 25 Øvre Skjeggedal tredende lyngartene her er røsslyng, fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) og tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). Kollene er Kommune: Åmli, Bygland tørre sammenlignet med fuktmarkene omkring. De er meget Kart M 711: 1512 IV artsfattige. Noen tuer med blåmose (Leucobryum glaucum) UTM: ML 440 180 forekommer i typen, men den er ikke særlig vanlig. Areal: 13.400 daa Befart dato: 03.09. 1988 Skogstruktur, påvirkning Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 25 I Vestvassdalen spiller både furu og bjørk en viktig rolle, og det er påfallende at verken osp eller rogn er registrert. Derimot fin- Naturgrunnlag nes en liten gruppe med grantrær i indre del av dalen. Denne Lokaliteten ligger i heiområdet mellom Setesdalen og Tovdalen. ser ut til å ekspandere ved hjelp av senkere. Den danner en tverrdal øverst i Skjeggedalen slik at disse sammen utgjør en T-form. De to vassdragene Lauvbekken i øst og Leivsvas- Det er mest furuskog på dalens østside, og som skog når den oppsåni i vest løper sammen i Bjåvatn (404 m o.h.) som er det laveste til 670 m o.h. Enkelttrær kan gå over 700 m o.h., men mye grunn-nivået av lokaliteten. Det er en åpen dal med brei og flat dalbunn, lendt mark gir vanskelig vekst på høyere nivåer. Furu opptrer somsærlig i vest der dalsidene er bratte og gir god avgrensning mot om- sluttet skog på de tørre kollene som utvilsomt har de beste foryng-kringliggende fjellhei. I øst er dalen mer kupert av de mange kolle- elsesforholdene. En grunnflatesum på 21 m2/ha fordeler seg på 20ne som gradvis går over i fjellhei på høyere nivåer. furu og 1 furugadd. Trehøyden er ca 10 m og stammediameteren 35 cm. Alderen er målt til 270 år for de eldre individene, men al- Berggrunnen består av forskjellige typer gneiser, særlig granittisk dersspredningen er god, slik at også yngre trær er bra representert.gneis og båndet gneis. Disse er til dels amfibolittførende med lokalt

gunstige næringsforhold.Løsmasser forekommer som morene i mengder.Furumyrskog står ved Leivsvassånipå tykkeretorvavset- dalbunnenog rasmaterialei nedre del av de bratte liene. Det har ninger.De nevnteartene er viktige i tillegg til hvitlyng (Andromeda vært tre gårder med faste bosetningeri dalensvestlige del. Dette polifolia), dvergbjørk (Betulanana), sveltstarr (Carexpauciflora), indikereret relativt rikt naturgrunnlagher i nivået4 - 500 m o.h. rund soldogg (Droserarotundifolia), torvull (Eriophorumvagina- Gårdeneble trolig fraflyttet på 1960-tallet. tum) og molte (Rubuschamaemorus). Mykmattesamfunnmed hvitmyrak (Rhynchosporaalba) og sivblom (Scheuchzeriapalustris) Vegetasjon finnesogså. Et lite parti med rikmyrstår i tilknytning til elvenog in- Langvarigkulturpåvirkning har satt sitt preg på vegetasjonen,sær- neholderarter som mangler i restenav områdetslik somtvebustarr lig i vestligedel,men også i øst har det vært et hardt beitetrykkpå (Carexdioica), breiull (Eriophorumlatifolium), skogsiv (Juncusalpi- skogs-og myrvegetasjonen.I flere skogtyperer blåtopp (Moliniaca- nus), nøkkesiv (J.stygius) og dvergjamne (Selaginellaselaginoides). erulea) megetviktig, gjernesammen med lyngartenerøsslyng (Cal- Herer videretrådstarr (Carexlasiocarpa), kornstarr(C panicea) og luna vulgaris) og blåbær (Vacciniummyrtillus). Dette er til delsen takrør (Phragmitesaustralis) i det artsrikefeltsjiktet. I bunnsjikteter fattig blåbærfuruskogder andre kulturmarksindikatorersom einer myrstjernemose (Campyliumstellatum) og brunklomose (Drepano- (Juniperuscommunis) og einstape (Pteridiumaquilinum) er viktige. dadusrevolvens) dominanter. Gressartenegulaks (Anthoxanthum odoratum) og smyle (Des- champsiaflexuosa) dominerer,mens knegras (Danthoniadecum- Envariert myrvegetasjon og kulturmarkenesmange kantsoner med bens) barestår enkeltvisi en hellerartsfattig skogtype. pionerskogog gjengroddemarker er et viktig bidrag til at floraen er relativtartsrik. Mellom gårdeneGranli og Tveitlier skogsvegetasjonensærlig dy- namiskog pregesav gjengroing med løvskogog kratt. De sør- Skogstruktur,påvirkning vendteliene her har en barskogsom er oppblandetmed mye løv- Påtilsvarende måte som vegetasjonenbærer også skogstrukturen skog, særlig bjørk og osp i fattige bestander.Feltsjiktet er stadig og treslagsammensetningenpreg av dentidligere bosetningen. Det gressdominertav smyle,blåtopp og gulaks.Tette bregnebestander er derforen sonemed løvskog omkring de åpne,gjengroende mar- av einstapeforekommer jevnt, men ogsåsmørtelg (Thelypterislim- kene. Dennesonen kan følges langsmedLeivsvassåni der gamle bosperma) er vanligi dennedelen. Ovenfor Granli er granskogenri- slåtterhar holdte skogentilbake i lang tid. Bjørkog osp er de van- kere og oppblandet med hassel,alm, gråor og hegg i en gran- ligstepionertrærne, men i rikeregranskog i lien ved Granlifinnes skogsutformingmed urter og gress,slik som hvitveis (Anemonene- hassel,alm, spisslønnog den mer utbredte gråor. Mye av barsko- morosa), slirestarr (Carexvaginata), hvitbladtistel (Cirsiumhelenioi- gen i denvestlige delen er derfor sterkt løvinnblandetog represen- des), sølvbunke (Deschampsiacespitosa), firkantperikum (Hyperi- terer relativt tidlige suksesjonsstadier.Dette betyr særlig at unge cum maculatum), teiebær (Rubussaxatilis), blåknapp (Succisapra- granbestanderhar trengt inn i løvskogmed bjørk og osp, men de tensis) og skogfiol (Violariviniana). Ellersfinnes en småbregnegran- kan ogsåinneholde spredte furutrær. Enalder på 60 år er registrert skogmed bjønnkam (Blechnumspicant), fugletelg (Gymnocarpium for de størregrantrærne som har hatt en hurtig tilvekst.I lienoven- dryopteris) og hengeving (Thelypterisphegopteris) der flere av de for Granli er granskogenkompakt og danner sluttet skog i opti- nevnteartene inngår i tillegg til skogrørkvein (Calamagrostispur- malfase.Mye gadd og lægerav bjørk viser resteneetter pionerfa- purea), skogstorkenebb (Geraniumsylvaticum) og kranskonvall (Po- sen.Granskog står ogsåi de nordvendteliene opp mot Granbekk- lygonatum verticillatum). Granskogav denne type forekommer hei, men dennedelen er ikke undersøkt. spredt,men dekker ikke størrearealer. Typisk blåbærgranskog er mer vanlig i liene,særlig i øst på stedersom er noe mindrekultur- I den vestligedelen er hellerikke furu særliggammel, slik det fram- påvirket.Blåbærskogsarter som linnea (Linnaeaborealis), stri krå- går av aldersmålingerpå 75, 76, 85 og 98 år. Furu danner skog kefot (Lycopodiumannotinum), stormarimjelle (Melampyrumpra- særligpå myrene,og overalter det stubberetter eldre hogster.Her tense) og maiblom (Maianthemumbifolium) forekommerjevnt er svært lite gadd, menslæger mangler helt. Alders- og treslag- sammenmed småbregner. Lokalt er skrubbær (Cornussuecica) vik- sammensetningenantyder at det var svært lite skog her omkring tig. De oseaniskekystjamnemose (Plagiotheciumundulatum) og århundreskifte. kystkransmose (Rhytidiadelphusloreus) står i skogsvegetasjonen, mensrødmuslingmose (Mylia taylorii) er knyttet til bekkekløfter. Den østligedelen har en barskogsom er eldre og bærer preg av lengreskogkontinuitet enn i vest. Boreprøverav furu herfra viste Påkoller i det kuperteterrenget i østfinnes noe tørr furuskogat tyt- 105, 135, 162 og 170 år av eldre trær i forskjelligebestander. En tebærtype.Den har en del blåbær (Vacciniummyrtillus), men sær- herskendefurugenerasjon på rundt 150 år er karakteristisk,og dis- lig viktigeer tyttebær (V vitis-idaea), røsslyng (Callunavulgaris) og se representereren optimalfasemed rettstammete,ca 15 m høye, fjellkrekling (Empetrumhermaphroditum). Sjeldnereinngår mjøl- trær i en bra sluttet skog. En grunnflatesumpå 28 m2/hafordelte bær (Arctostaphylosuva-ursi). I denneartsfattige typen er vaniljerot seg på 26 furu, 1 bjørk og 1 furugadd. Et furulag forekommer (Monotropahypopitys) registrertpå tre steder.Bunnsjiktet innehol- også.På kollene er foryngelsenbra i en tett bestokningsom er ut- der særlig mye etasjehusmose (Hylocomiumsplendens) og furu- satt for en vissgrad av selvtynning.Ved Lauvbutjernfinnes over- mose (Pleuroziumschreberi). standereetter en eldrefurugenerasjon, trolig med trær som er 2 - 300 år. Her er ogsågammel gadd med sotmerkersom vitner om I fattig furuskog er røsslyng-blokkebærtyperepresentert med en skogbrann. fuktskogdominert av blåtopp (Moliniacaerulea). Den står gjernei dalsøkkmellom kollene der myrartersom klokkelyng (Ericatetralix), Grantrærkan stå gruppevisi et laveresjikt i furuskogen.De er un- pors (Myrica gale) og rome (Nartheciumossifragum) opptrer i dertrykte,men bådevegetasjon og terrengformerantyder at bar-

blandingskog vil være stabile stadier når gran når opp i det øvre ser som kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) og kystkrans- kronesjiktet. Sluttet granskog har også furuinnslag. Det eldste gran-mose (Rhytidiadelphus loreus) samt bergvegger med rødmusling- treet som er registrert her viste 124 år, altså tydelig eldre enn denmose (Mylia taylorii). mer påvirkede skogen i vest. Også i den østlige delen er det rikelig med stubber etter eldre hogster. Stubbene er ofte gjengrodde, ogI den sørøstvendte lien lengst nord er marken sterkt preget av gjen- skogen bærer generelt preg av liten påvirkningsgrad de sist 70 - 80groing omkring den nedlagte stølen Glåmosli. Stølsmarken er nå årene. Veien fra Skjeggedal går opp til østsiden av Bjårvatn like vednesten borte etter en rask innvandring med løvtrær, særlig bjørk og grensen til det verneverdige området. Skogen er muligens også tru-osp. Fortsatt finnes en gressbakke med finnskjegg (Nardus stricta), et av hogst fra nordlig kant ved skogsveien som kommer opp fra mens skogrørkvein (Calamagrostis purpurea) danner bestander fle- Tovdalen. re steder, ofte i skogkanter. Urter som står spredt i lien er hvitbladtistel (Cirsium helenioides), skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), Konklusjon, verneverdi firkantperikum (Hypericum maculatum), teiebær (Rubus saxatilis), Lokaliteten er stor og skogrik med en gunstig avgrensning. Både gullris (Solidago virgaurea), vendelrot (Valeriana sambucifolia), tve- vegetasjon og skogstruktur er preget av lang tids utnytting da det skjeggveronika (Veronica chamaedrys)og legeveronika (V. officina- har vært fast bosetning på tre gårdsbruk. Granskogen i liene er of-lis). Denne lien vil med tiden gro til med rikere granskog enn det test sterkt oppblandet med løvtrær, mens feltsjiktet inneholder myesom finnes i området for øvrig. urter og gress. Floraen er etter dette relativt artsrik, og en rekke skogtyper er registrert, flere av dem kulturbetinget. Furuskog er Furuskog kommer inn på høyere nivåer, ved ca 600 m o.h., der ter- noe mer utbredt enn granskog, men begge er bra representert. Lo-renget flater ut. Det er en fattig furuskog av røsslyng-blokkebærty- kaliteten har et fint utgangspunkt til å utvikle naturskog med seinepe, fortrinnsvis med mye røsslyng (Calluna vulgaris) og fjellkrekling suksesjonsstadier fra en skogtilstand som i dag er kulturpåvirket. En(Empetrum hermaphroditum), sistnevnte går inn dels sammen med kraftlinje krysser dalen, noe som nedsetter helhetsinntrykket til det-og dels som erstatning for blokkebær (Vaccinium uliginosum). Her te området som er vurdert til meget verneverdig, (**). er videre blåtopp (Molinia caerulea) og rypebær (Arctostaphylos alpinus) i fuktige utforminger. På de tørreste kollene kommer det til tyttebær, stadig sammen med røsslyng og fjelikrekling. Furuskogen 4.26 Lokalitet 26 Høyknuten opptrer dels i en mosaikk med mindre myrer, særlig fattige bakkemyrer med dominantene klokkelyng (Erica tetralix), blåtopp (Moli- Kommune: Bygland, Åmli nia caerulea), rome (Narthecium ossifragum) og bjønnskjegg (Scir- Kart M 711: 1512 IV pus cespitosus). UTM: ML 406 317 Areal: 5.600 daa Skogstruktur, påvirkning Befart dato: 13.09. 1988 Granskogen i liene er tett bestokket av en jevnaldret skog på Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 28 omkring 120 år. To aldersmålinger viste henholdsvis 115 og 125 år, og optimalfase dominerer. Pionertrær, som bjørk og osp, er Naturgrunnlag ofte utkonkurrert og står tilbake som gadd og Iæger. Likevel fin- Lokaliteten ligger i Årdalen i øvre del av Tovdalsvassdraget. Av- nes ospetrær som har oppnådd grove dimensjoner og overlevd i grensningen mot øst følger hovedelven gjennom Årdalen, det sistedenne granskogen ved å komme opp i det øvre kronesjiktet. Et uregulerte vassdraget i Aust-Agder. Det undersøkte området inklu-boret ospetre viste 150 år og de representerer trolig relikter derer et av sidevassdragene fra vest. Fra Årdalselvens nivå, 500 metter en hogstperiode fra midten av forrige århundre. Stubbene o.h. på det laveste, fører dalsiden ganske bratt opp mot Høyknuteni granskogen er til dels meget grove og vitner om en tidligere (695 m o.h.). Lenger nord er det slakere skråninger høyere opp motskog av svære dimensjoner. Dette har sannsynligvis vært en fjellet til ca 750 m o.h. Liene i dalsiden er en viktig terrengform, menfuruskog. Granskog i yngre suksesjonsstadier forekommer der det kuperte platået som ligger sentralt i området utgjør også en be-det nå er løvskog. Dette gjelder særlig ved Glåmosli, men tydelig del av arealet. Eksposisjonen er overveiende nordøstlig. bestander av osp og bjørk inngår også andre steder. Enkelttrær med gran har særlig trengt inn i grove ospebestander, men det Berggrunnen tilhører Agderkomplekset og består av granittiske finnes forskjellige utviklingsstadier fra en rein løvskog mot en gneiser. De beste vekstforholdene ligger i tilknytning til liene, mensklimaksskog med barskog. En sone med fjellbjørkeskog danner platået på høyere nivåer har mer fattig og grunnlendt mark. Det erskoggrensen i indre del av området. bare den nordlige delen av området som er undersøkt, dvs. fra Høy- knuten og opp til Glåmosli. Furutrær forekommer som overstandere i granskogen, mens rein furuskog opptrer først i liens øvre del og videre innover det fattige Vegetasjon heiområdet på høyere nivåer. Her er myr og grunnlendt mark med 1 liene er det blåbærgranskog med blåbær (Vacdnium myrtillus) og enkelte rotvelter av forholdsvis grove furutrær. Det er en åpen og skrubbær (Cornus suecica) som framtredende arter. Blåbær-skrub- glissen skog som gir rom for mye bjørk, fortrinnsvis som kratt. Ho- bærskog utgjør homogene bestander i de nordøstvendte liene, vedtyngden av furuskogen synes åtilsvare ospetrærnes alder, altså stedvis med mye bjønnkam (Blechnum spicant), mens sauetelg rundt 150 år. Her er i tillegg gamle overstandere, trolig 2 - 300 år. (Dryopteris expansa) står mer spredt. Andre bregner sees særlig Etter eldre hogster har furuskogen hatt vanskelig for å regenerere, langs bekkekanter der småbregnegranskog forekommer som min-og den glisne strukturen må sees i sammenheng med en betydelig dre fragmenter. Vegetasjonen har et bunnsjikt med oseaniske mo-påvirkningsgrad. Stubbene er godt synlige, og ofte sees øksemer-

ker på eldrefurutrær som ikke er blitt awirket. Herer stedvisen del som viseraffinitet til kystnæredistrikter, slik som småstylte (Bazza- gadd i furuskogensom gir preg av lang skogkontinuitet.Området nia tricrenata), storstylte (B.trilobata), stripefoldmose (Diplophyllum inneholdersvært lite læger. albicans) og rødmuslingmose (Mylia taylorii). Av disseer det bare sistnevntesom opptrer i skogbunnen,de andre finnes i nordvend- Furuskogenhar vært utsatt for brann, noe sotmerkenepå gam- te bergvegger,men er sjeldnei området. le stubber og gadder vitner om. Gamlefurutrær kan ha brannlyrer. Brannsporenesees også i granskogen,men bare på stub- Noenmyrer er tresatte,og det kanvære vanskelig å trekkegrensen ber og annet dødt materiale. Dette viserat brannener gammel, mellommyrskog og fuktskogeller røsslyng-blokkebærskog.Myre- fra en tid før etablering av dagensgrangenerasjon. ne er utpregetfattige, ofte med størresammenhengende arealer med fastmatter.Foruten arter som er nevnt, inngår hvitlyng (An- Konklusjon,verneverdi dromedapolifolia), dvergbjørk (Betulanana), sveltstarr (Carexpau- Høyknuten ligger fint avgrenset med en variert topografi av ciflora), torvull (Eriophorumvaginatum) og molte (Rubuschamae- bratte lier og et platå som inneholder myrer og små tjern. Liene morus). Påen av myreneer det registrertsnipestarr (Carexrarifiora) dekkesav en kompakt granskog, mens spredt furuskog står på som er sjeldeni distriktet.Parasollmose (Splachnumluteum) står i høydedragene.Furuskogen er til dels gammel,og tidligere stod et fuktig drog med blåtopp sentralti området. Myreneer minero- det furu der det nå er gran. Spor etter kulturpåvirkninger tyde- trofe flatmyrereller bakkemyrer. lig ved den nedlagte støien Glåmoslider det har kommet opp mye bjørk og osp på tidligere åpen mark. Dette er et variert Ogsåpå tørre kollerer røsslyngviktig. Det kommer til en del fjell- område med et utsnitt av flere ulike skogtyper. Lokalitetener krekling (Empetrumhermaphroditum) og sjeldnererypebær (Arc- vurdert som meget verneverdig,("). tostaphylosalpinus) som beggeer karakteristiski fattig furuskogpå høyerenivåer. Her er i tillegg litt tyttebærskog i små bestander. Begge disse lyngdominertetypene er meget artsfattige. Noen 4.27 Lokalitet 27 Rukkevatn spredteindivider av geitrams (Epilobiumangustifolium) samt brå- testarr (Carexpilulifera) og ungplantermed osp (Populustremula) i Kommune:Åmli, Bygland den tørrelyngvegetasjonen er resterav pionerstadietetter brann(se Kart M 711: 1512 IV nesteavsnitt). En indikasjon på brann kan ellerssees av røsslyngen UTM: ML 450 330 der den er ung og kortvokstmed friskeskudd. Areal: 26.100 daa Befart dato: 26.07. og 22.08. 1988 Mestepartenav granskogvegetasjonener av blåbærtype.Her er Lok. nr. i Regionrapportfor Øst-Norge:26 myeskrubbær (Cornussuecica)og en blåbær-skrubbærtypeer kanskje den vanligstegranskogutformingen. Den forekommer også Naturgrunnlag som bjørkeskog.Mye bjønnkam (Blechnumspicant) og kystjamne- Dennestore lokaliteteni indre del av Aust-Agdermed grensemot mose (Plagiotheciumundulatum) er oseanisketrekk ved denne Telemarker det den klart størstesom er registrerti Agder. Områ- skogtypen.Av andrebregner finnes skogburkne (Athyriumfilix-fe- det er fint avgrensetmot vest og nord, der grensenfølger vann- mina), sauetelg (Dryopterisexpansa), fugletelg (Gymnocarpiumdry- skillet langsmedfjellryggene i 7 - 800 metershøyde. Avrenningen opteris) og hengeving (Thelypterisphegopteris). Småbregnegran- fangesopp av nedbørfeltetsom inneholderet kompleksav vannog skog er registrertsparsomt, fortrinnsvis som en type der ogsåblå- bekkeri nivået580 - 600 m o.h. Disseutgjør øverstedel av Gjøv- bær er framtredende.For øvrig er blåbærskogsartervanlige i all dalensnedslagsområde og grensermot Årdal - Tovdaleni vest.Fla- granskog,slik som smyle (Deschampsiaflexuosa), hårfrytle (Luzula te myrpartierer megetviktige elementeri en mosaikkmed barskog pilosa), stri kråkefot (Lycopodiumannotinum), maiblom (Maianthe- og fjellbjørkeskog.Her er tallrike åsermellom myrer og tjern, noen mum bifolium), stormarimjelle (Melampyrumpratense), gullris (So- av dem noksåavflatet, mens andre danner markerterygger med lidago virgaurea) og skogstjerne (Trientaliseuropaea). I tillegg fin- skråninger.Disse terrengformene gir relativtsmå høydeforskjeller nesskogrørkvein (Calamagrostispurpurea), menshvitveis (Anemo- innenlokaliteten. ne nemorosa), skogstorkenebb (Geraniumsylvaticum) og teiebær (Rubussaxatilis) står spredt i noen bestandermed urterik blåbær- I berggrunnener det hovedsakeligbåndgneiser og granittiskegnei- skog. ser tilhørendeAgderkomplekset. De er genereltfattige, men kan værebiotitt- og amfibolittholdige,noe som lokaltgir gunstigenæ- Idalen langsmedBadstogåni er granskogennoe rikeremed en rek- ringsforholdfor vegetasjonen.Det avgrensedeområdet inkluderer ke arter som mangleri den øvrigedelen av lokaliteten.Noen viser et myrreservatved Furebuhei. trekk av lågurtskog,som f.eks. bleikstarr (Carexpallescens), liljekonvall (Convallariamajalis) og hengeaks (Melicanutans). Andreer Vegetasjon mer typiskei høgstaudevegetasjonsom turt (Cicerbitaalpina), hvit- Røsslyng-blokkebærskogdekker betydeligearealer der tresetting- bladtistel (Cirsiumhelenioides), myskegras (Milium effusum), krans- en med furu er hellerglissen. Det er fortrinnsvisen fuktskog med konvall (Polygonatumverticillatum), hvitsoleie (Ranunculusplatani- dominantenerøsslyng (Callunavulgaris), blåtopp (Moliniacaerulea) folius), storsyre (Rumexacetosa) og vendelrot (Valerianasambuci- og bjønnskjegg (Scirpuscespitosus), mensblokkebær (Vaccinium folia). Høgstaudeskoger imidlertidikke særlig godt utviklet etter- uliginosum) spilleren underordnetrolle. Klokkelyng (Ericatetralix) som flere av disseartene er knyttet til bekkekanter.I nivået over og rome (Nartheciumossifragum) er ofte megetviktige og gir ve- 700 m o.h. i nordligedel får vegetasjonenet nordborealtpreg. Det getasjonenet oseaniskpreg. Hertil kommerogså noen levermoser er ikke mangefjellplanter her, men noentypiske er fjellburkne (At-

hyrium distentifolium), setergråurt (Gnaphalium norvegicum), sølv- neholder kratt med einer som indikerer gjengroing av en tidligere vier (Salix glauca) og lappvier (S. lapponum). mer åpen mark. Deler av løvskogen er påvirket av bever.

Den rikere granskogen synes å være påvirket av beite. Flere åpneOmrådet er helt uberørt av moderne skogbruk. En bomvei fra Gjøv- gressvoller med skogrørkvein, sølvbunke, smyle, blåtopp og finn- dalen fører opp Rukkedalen og går inn til Grunnvatn ved grensen skjegg er nå under gjengroing etter tidligere menneskelig utnyttel-til det verneverdige området i øst. 1 vest er det skogbruksaktivitet se. Det er ellers sannsynlig at de tallrike myrene har vært slått. Denmed veier og hogst i dalsiden godt nedenfor avgrensningen som fattige lyngdominerte furuskogen er derimot lavproduktiv og anta- her er trukket ved vannskillet på høydedragene. gelig mindre kulturpåvirket enn området for øvrig. Konklusjon, verneverdi Skogstruktur, påvirkning Rukkevatn er et stort, velavgrenset område som fanger opp et gan- Barskogen er ofte lite sammenhengende og danner en mosaikk ske stort nedbørfelt. Store arealer med vann og myr er en del av med myrer, større vann og små tjern. Mye av furuskogen står i fukt-mosaikken i dette barskogområde som også inneholder en verti- heier og på koller av nokså begrenset utstrekning. Skogen er oftekalgradient opp mot nordboreal bjørkeskog og snaufjell. Her er gra- åpen av spredtstående trær med stammediameter på ca 30 cm. Fu-dienter fra fattig furuskog til relativt rik granskog som gir nokså stor ruskogen er mer sluttet og oppnår grovere dimensjoner på koller variasjon i skogtypene. Noen skogfaser er et resultat av brannregu- og i skråninger med bedre drenering. Her er mye skog i optimalfa-lerte suksesjoner. Da området i tillegg er helt uberørt av nyere inn- se som består av middels gamle furutrær. Tre aldersmålinger spredtgrep, er dette et særdeles velegnet typeområde for distriktet. Lo- i området viste 150, 165 og 170 år. Disse er noe eldre enn den her-kaliteten er vurdert som svært verneverdig, (***). skende generasjonen som er ca 130 - 140 år gammel. Furuskogen har altså en øvre aldersgrense, og bestander med gammel skog er vanskelig åfinne. Overstandere på 2 - 300 år forekommer bare som4.28 Lokalitet 28 Kjyddingåsen enkelttrær i en skog med yngre preg. Derimot er det stedvis gadd som representerer rester etter en tidligere furugenerasjon. Denne Kommune: Bygland er forlengst avvirket, og stubbene etter hogstene kan lett sees. DetKart M 711: 1512 IV, 1513 III er lite læger i området. UTM: ML 377 395 Areal: 10.300 daa I flere bestander er det sotmerker på gadder og stubber samt ska-Befart dato: 23.08. 1988 der ved furutrærnes basis som vitner om branner. Det er sannsyn-Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 27 lig at dette har vært begrenset til små lokale branner ettersom myrer, bekker og vann er effektive barrierer til ådanne brannrefugier.Naturgrunnlag Siste gang det brente var for ca 25 år siden. Dette er vurdert ut i fraLokaliteten ligger øverst i Årdal-Tovdalvassdraget med et areal alderen på de unge trærne etter en foryngelse som er brannbe- på vel 10 km2. Den er avgrenset av sjøene Topsæ (606 m o.h.) i tinget. Vegetasjonen vitner også om at brannen er av nyere dato. sørvest og Grøssæ (720 m o.h.) i nord. I øst ligger området inn Branner har vært en viktig økologisk faktor for utvikling av skog- mot grensen til Telemark. Elven Grønåni mellom Grøssæ og strukturen ettersom sporene er såpass utbredt. Frekvensen er ulikTopsæ følger dalen sentralt gjennom lokaliteten og tar opp slik at deler av området har brent oftere enn andre. Dette har nok mesteparten av avrenningen. På begge sider av dalen er høyde- hatt betydning for fordelingen av granog furuskog innen lokalite- dragene kuperte med åser og koller opp til 750 - 800 m o.h. Et ten. De spesialiserte lavartene Hypocenomyces scalaris og H. friesii par mindre vann ligger i små sidedaler. De høyeste nivåene kan er begge registrert på brent tørrved. også bestå av flatere partier med myrer og små tjern.

Granskog forekommer spredt i hele området, oftest som mindre Berggrunnen er homogen og består av granittiske gneiser tilhø- grupper og enkelttrær i furuskog eller på åpne fuktmarker. Mer rende Agderkomplekset. De forvitrer langsomt slik at høydedra- sammenhengende granskog finnes særlig i den sentrale delen fragene får en del grunnlendt mark og fjell i dagen. De beste Rukkevatn og på østsiden av Badstogåsen, langs Badstogni og vekstvilkårene er knyttet til liene og langs elver og bekker der nordover til Grunntjern. Granskogen er best etablert i lesidene av det trolig ligger en del løsmasser. åser og i dalsidene. Her er til dels granskog i tett bestokning tilhø- rende optimalfase. Fire boreprøver viste 102, 105, 122 og 125 år,Vegetasjon noe som tyder på en jevn aldersfordeling av hovedtresjiktet. Litt læ-Store deler av lokaliteten består av fattig furuskog. Dette gjelder ger kan forekomme. Det er vanlig med en del bjørkegadd som re-særlig den vestlige delen ved Kjyddingåsen, men også høydedra- presenterer rester etter en pionerskog fra et tidligere stadium. gene ved Årdalsnapen og videre nordover har røsslyng-blokkebær- Lengst i nord får granskogen et naturlig innslag av bjørk etter hvertskog i forskjellige utforminger. Det er oftest en fuktskog med mye som nivået kommer over 700 rn o.h. En barskog med både gran ogblåtopp (Molinia caerulea) og røsslyng (Calluna vulgaris). Særlig i de furu er her ofte bjørkinnblandet. vestvendte iiene ned mot Topsæ er det mye grunnlendt mark med glissen furuskog i veksling med bakkemyrer. Sammen med blåtopp Lokaliteten ligger godt innenfor barskogens øvre vertikalutbredelseog røsslyng er klokkelyng (Erica tetralix), rome (Narthecium ossifra- ettersom nordboreal bjørkeskog danner grensen mot fjellheiene i gum) og bjønnskjegg (Scirpus cespitosus) karakteristiske her. Korn- den vestlige og nordlige delen. På lavere nivåer finnes bestander starr (Carex panicea) er lokalt viktig, mens heisiv (Juncus squarrosus) med osp som må betraktes som rester etter kulturpåvirkning. De in-bare finnes et par steder. Her er flere arter som gir typen et osea-

nisk preg. Hertil kommer også litt rødmuslingmose(Mylia taylorh)i sluttet bestand, er grunnflatesummen målt til 24 m2/ha fordelt på bunnsjiktet, fortrinnsvis på nordvendte steder. 23 furu og 1 furugadd. Her er i tillegg 1 læger etter rotvelt. Tre- høyden er 15 m for de største trærne i dette flersjiktede bestandet. Høyere nivåer har en eksponert røsslyng-blokkebærskog som dan-Alderen er målt til 138 år og en sein optimalfase er framtredende. ner overgang mot snaue fjellheier. Her er det en krypende lyngve-Aldersspredningen er bra ettersom grupper med yngre trær også er getasjon med røsslyng og blokkebær(Vaccinium uliginosum)og representert. Dette synes å være en vanlig alder for furu, da to an- der fjellarter som rypebær(Arctostaphylos alpinus)og greplyng(Loi- dre observasjoner viste 132 og 137 år. seleuria procumbens)inngår. Også andre steder, fortrinnsvis på tør- re koller, er røsslyngen liten med unge planter. Dette er forårsaketDet er også registrert eldre furutrær. Disse kan utgjøre enkeltvise av branner som det finnes en rekke spor av. Individer av geitramsoverstandere i en ellers yngre skog, eller de danner hovedtresjiktet, (Epilobium angustifolium)og bråtestarr(Carex pilulifera)i røsslyng- fortrinnsvis i bestander over et lite areal. De seks trærne som ble bo- vegetasjonen er relikter av pionervegetasjon etter brann. Ellers erret, viste 190, 223, 235, 260, 310 og ca 400 år. For det eldste tre- også tyttebærskog utsatt for brann da denne står i tørre skråning-et er alderen omtrentlig pga. sentrumsråte. Frekvensen av gamle er. Den inneholder lyngartene røsslyng, fjellkrekling(Empetrum (senile) trær er størst i den nordlige delen, men de kan også påtref- hermaphroditum),blåbær(Vaccinium myrtillus)og tyttebær(V. vi- fes spredt andre steder. Her er til dels mye gadd, sjeldnere læger tis-idaea).Typen er helst sjelden og dekker aldri større arealer. som gir et visst urskogpreg med furuskog i oppløsningsfase. Stub- ber etter hogst forekommer, men i forbindelse med dimensjonsav- Blåbærskogen kan være både bjørkeskog og granskog. Typiskevirkninger blå- har påvirkningen vært liten på lave boniteter og dermed bærskogsarter er vanlige, slik som smyle(Deschampsia flexuosa), høy frekvens av overstandere. linnea(Linnaea borealis),hårfrytle(Luzula pilosa),stri kråkefot(Ly- copodium annotinum),maiblom(Maianthemum bifolium),gullris Sotmerker på gadder, stubber og gamle furutrær viser spor etter (Solidago virgaurea)og skogstjerne(Trientalis europaea).Granskog- branner. Enkelte trær har brannlyr etter at det har brent flere gang- liene kan være ganske tørre med betydelige mengder smyle. Herer. er Brannene har hatt betydning for foryngelsen og generelt spilt en en del blåbær-skrubbærskog der skrubbær(Cornus suedca)er do- viktig faktor for skogstrukturen. Yngre suksesjonsstadier av bjørke- minant sammen med blåbær. I denne typen er bjønnkam(Blech- skog inneholder tørrved av furu med sotmerker som viser at bran- num spicant)viktig, ikke sjelden i store bestander. Av andre breg-nene kan ha bidratt til treslagskifte. Men før det brente har det ner finnes sauetelg(Dlyopteris expansa)samt småbregnene fugle- også vært hogster. telg (Gymnocarpium dryopteris)og hengeving(Thelypteris phegopteris).Skogburkne(Athyrium filix-femina)står bare spredt, Slike bestander med bjørkeskog forekommer hyppig og bryter opp mens fjellburkne(A. distentifolium)er sjelden. Småbregneskog er barskogen. De har sannsynligvis blitt dannet etter tidligere avvirk- ikke vanlig og opptrer bare som mindre bestander i deler av områ-ning. Øverst i området blir bjørkeskogen mer sammenhengende og det. Det er fortrinnsvis en bjørkeskog som også inneholder flere fortsetterur- nordover Fyresdalsheiene. Det har trolig vært barskog her ter og gress i tillegg til de ovenfor nevnte, slik som skogrørkveintidligere, men et høyt nivå gjør det vanskelig for den å komme til- (Calamagrostis purpurea),slirestarr(Carex vaginata),skogstorke- bake. I bjørkeskogen er det spor etter bever, særlig omkring Kjyd- nebb(Geranium sylvaticum),hengeaks(Melica nutans),teiebær dingtjern. (Rubus saxatilis)og skogfiol(Viola riviniana). Mens furuskog finnes over det meste av lokaliteten, er granskog Langsmed vassdraget gjennom lokaliteten er det stedvis gran- mer knyttet til avgrensede partier. Langsmed vassdraget er det sumpskog, men den utgjør bare små bestander og er ingen vanligstedvis kompakt, rein granskog i liene, men også bestander opp- skogtype i området. Som karakteristiske her kan nevnes trådsiv blandet med furu og bjørk. Omkring gamle overstandere av furu er (Juncus filiformis),blåtopp(Molinia caerulea)og molte(Rubus cha- det gjerne en etablering av yngre grantrær, noe som tyder på at maemorus)sammen med lyngartene fjellkrekling, blåbær og blok-granskogen er i ekspansjon. Enkeltstående trær sees også flere ste- kebær. Ellers finnes sumper med ørevier-kratt(Salix aurita)i en ve- der. Lyngmarken er imidlertid så fattig at furu vil klare seg i denne getasjon av finnskjegg(Nardus stricta),bjønnskjegg, røsslyng og konkurransen. Bestander med blanding av gran og furu er trolig blokkebær. stabile stadier i skogstrukturen. I de rikere liene som har oppslag av gran i bjørkeskog er forholdet mer dynamisk og en må forvente Floraen er relativt artsfattig i de trivielle vegetasjonstypene som suksesjonpre- mot granskog på lengre sikt. Gadd av furu og bjørk i den ger området. Lengst i nord er det lokalt et lite, rikt sig med gulstarrveletablerte granskogen vitner om at gran er relativt ung i området. (Carex flava),hvitbladtistel(Cirsium helenioides),breiull(Eriopho- Aldersmålinger viste 115, 120 og 135 år i sluttet skog. Et enkelt- rum latifolium),dvergjamne(Selaginella selaginoides)og blåknapp stående grantre i gammel furuskog var 86 år. (Succisa pratensis). Lokaliteten er uberørt av ingrep fra moderne skogbruk. Det går Skogstruktur, påvi rkn ing imidlertid en skogsbilvei opp til Årdalstøl som står i forbindelse med Over store arealer er det grunnlendt mark med fuktheier og myr en driftevei nordover. Denne er tenkt videreført inn i den vernever- som fortrinnsvis gir forhold for glissen furuskog. Den er lysåpen digeog skogen fra sørøst, og området må betraktes som akutt truet. inneholder en del bjørk som ofte utgjør kratt og mindre trær på 2 - 5 m. En bedre sluttet furuskog står på kollene som er tørre, menKonkl usjon, verneverdi aldri særlig store ettersom de er omgitt av myrvegetasjon eller fjellKjyddingåsen er en stor og kupert barskoglokalitet med fin natur- i dagen. I en relaskopobservasjon av furu, som representerer et ligbra avgrensning. Avrenningen samles i elven Grønåni som følger da-

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306 len sentralt gjennom området. Både fattige furuskog-og litt rikere Vegetasjonen i den dype elvekløften skiller seg vesentlig fra resten gran- eller bjørkeskogsamfunn er representert. Furuskogen har enav lokaliteten, men den er ikke særlig godt undersøkt. Her er det rekke overstandere og gadd etter eldre generasjoner. Avvirkningensmåbregneskog med mye fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og har tatt ut mye av den gamle skogen, men her står rester som gir hengeving (Thelypteris phegopteris), foruten blåbærskogsarter. Ur- deler av området et urskogpreg. Gammel skog av denne type er ter og gress utgjør ofte en viktig del av feltsjiktet med f.eks. skog- sjelden i distriktet, i hvert fall over et såpass stort areal. Området errørkvein (Calamagrostis purpurea), liljekonvall (Convallaria majalis), derfor vurdert som svært verneverdig, (***). firblad (Paris quadrifolia), kranskonvall (Polygonatum verticillatum) og vendelrot (Valeriana sambucifolia).

4.29 Lokalitet 29 Nånesnapen Skogstruktur, påvirkning En sluttet furuskog står fortrinnsvis på bedre drenert fastmark, gjer- Kommune: Bygland ne koller som er omgitt av myr og fukthei. Videre er det furuskog i Kart M 711: 1512 IV, 14121 flere av liene opp mot høydedragene. Et furutre ble boret til 122 år UTM: ML 278 158 i den østlige delen, noe som er representativt for optimalfasen her. Areal: 11.100 daa Denne alderen er typisk for mye av furuskogen sentralt i området. Befart dato: 25.08. 1988 Overstandere forekommer som enkeltstående trær. På de tresatte Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 23 myrene er furuskogen glissen og kan vanskelig plasseres i faser. Fu- ruskogen blir eldre mot vest i området og opp mot høyere nivåer. Naturgrunnlag Nord for Meleåni ble en furu bestemt til 230 år i et eldre bestand Lokaliteten ligger ved Byglandsfjorden på vestsiden av Setesdalenstilhørende aldersfase. Flere gamle trær er representert, til dels med nedre del. I ytterkanten av det avgrensede området ligger fjellene brannlyr. Her er også gadd med sotmerker etter skogbrann. Den Nånesnapen (694 m o.h.), Åneknuten (597.m o.h.), Røyrfjell (675 nordvestlige delen representerer en lite påvirket skog der overstan- m o.h.) og Skjevraknuten (755 m o.h.). Fra disse faller nivået inn dere forekommer hyppig. Det er generelt sparsomt med læger i mot den sentrale delen som har en stor myrflate omkring 450 m området. o.h. Elven Meleåni går diagonalt gjennom lokaliteten og har skåret seg ned i et mektig gjel med V-formet tverrsnitt. Opp mot fjellene finnes også en del overstandere, men den næ- ringsfattige berggrunnen gir langsom vekst. På eksponerte høyde- Berggrunnen tiihører Agderkomplekset og består vesentlig av gra-drag er det bare enkeltstående bjørk og furu som ikke oppnår høy- nittiske gneiser. Her er stedvis øyegneis i den vestligste delen, mensder på mer enn 6 m. Sjeldnere finnes også grantrær spredt i heie- en sone med båndgneis kommer inn i sør. Bergartene gir et fattig ne på høyere nivåer. grunnlag for vegetasjonen. Den store elvekløften er spesiell med langt rikere jordbunnsforhold i ustabile og bratte skråninger. Gran er best representert i den dype elvekløften Meleåni. Den står i grupper og danner egentlig ikke skog. Det er mest bjørkeskog i Vegetasjon denne ustabile lien. I tillegg finnes også en del spisslønn. Alderen En barskogmosaikk av glissen furuskog, myr og fukthei går igjen for gran viste 125 år i kløften lengst vest i området. over store deler av området. Her er røsslyng-blokkebærfuruskog med røsslyng (Calluna vulgaris), blåbær (Vaccinium myrtillus) og Stubbene vitner om gamle hogster, men de er gjengrodde og ofte blokkebær (V. uliginosum) som viktige lyngarter. Ofte erstattes en lite synlige. Lokaliteten er uberørt av moderne skogbruk, og i øko- del av lyngen med blåtopp (Molinia caerulea) som dominerer store nomisk sammenheng er mesteparten et marginalområde. arealer både i fuktheiene og på myrene. 1 furumyrskog er videre klokkelyng (Erica tetralix) og rome (Narthecium ossifragum) viktige, Konklusjon, verneverdi mens pors (Myrica gale) og ørevier (Salix aurita) ofte danner tette Nånesnapen er et stort område med en mosaikk av fattig furuskog, kratt både på de flate myrene og i slakere skråninger. Pors er sær-myr og fukthei. Høydegradienten fra den beskyttede elveklaften til lig framtredende på lavere nivåer fra den midtre delen og østover de eksponerte fjellene gir variasjoner i skogtypene. Lokaliteten er mot Langemyr. vurdert som meget verneverdig, (**).

De eksponerte heiene på fjelltoppene er mer eller mindre skogløse og inneholder flere av de nevnte artene foruten rypebær (Arctos- 4.30 Lokalitet 30 Høystølhei taphylos alpinus), dvergbjørk (Betula nana), kornstarr (Carex panicea), lusegras (Huperzia selago), bjønnskjegg (Scirpus cespitosus) og Kommune: Bygland kystbjønnskjegg (5. germanicus). Det er mye grunnlendt mark med Kart M 711: 14121 knauser som kan inneholde mjølbær (Arctostaphylos uva-ursi). UTM: ML 243 270 Areal: 4.300 daa I bedre drenerte lier på lave nivåer består lyngvegetasjonen av enBefart dato: 25.07. 1988 fattig blåbærtype som eventuelt er mye oppblandet med røsslyng, fjellkrekling, blokkebær og tyttebær. Her er stedvis en del einstapeNaturgrunnlag (Pteridium aquilinum), men ellers lite annet. Tuer med blåmose Høystølhei ligger ved Åraksfjorden i nedre del av Setesdalen. (Leucobryum glaucum) står på tørre berg. I en bekkeklaft finnes Lokaliteten omfatter dalsiden fra ca 400 m o.h. og opp til top- noe rødmuslingmose (Mylia taylorii). pen av fjellryggen, 742 m o.h. Området er en del av et større

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsmelding 306 fjell som følger dette høydenivået i denne delen av Setesdalen. stedvis preg av velutviklet naturskog med furu i små bestander. Dalsiden er meget bratt i øst, opp til ca 600 m o.h., der den gjør Stubber med sotmerker vitner om brann som har hatt betydning en knekk og fortsetter opp mot toppen der terrenget er småku- for foryngelsen. Tette ensaldrete furubestander i optimalfase er pert. I sørvest er området ganske flatt og omfatter større myrer nå i et selvtynningsstadium på steder der det har vært både og mindre tjern. brann og eldre hogster.

Berggrunnen tilhører Telemarksuiten som her består av kvartsitt I liene er furuskogen oppblandet med gran. Dette kan være og kvartsrik gneis. Lengst i øst utgjør båndgneis en smal sone. spredtstående grantrær som er pionerer i en åpen furuskog eller i bjørkeskog av blåbærtype. Andre steder er granskogen mer Vegetasjon etablert og utgjør nesten reine bestander i lier, klafter og små Både granog furuskog er representert på blåbærmark. Typene fin-dalsøkk, hovedsakelig på lokalitetens østside. Grantrærne har nes særlig i liene, fortrinnsvis i den sørlige og østlige delen. Her ergjerne lange greiner som når helt ned til bakken. Dette er typisk en del skrubbær og stedvis store bestander med bjønnkam (Blech- i glisne bestander, slik en ofte ser det i beitepåvirket skog. En num spicant) samt et bunnsjikt med kystjamnemose (Plagiothecium grunnflatesum på 20 m2/ha var fordelt på 14 gran, 3 furu, 1 undulatum). Dette er blåbær-skrubbærskog som representerer et bjørk og 2 gadd av bjørk. Det er vanlig med bjørkegadd i gran- oseanisk eller humid trekk ved vegetasjonen, fortrinnsvis på høyer-skogen som rester etter en tidligere pionerfase. Boreprøver i eliggende nivåer. Foruten de vanlige blåbærskogsartene (Lin- linnea bestandet viste 108 år for gran og 80 år for furu. Optimalfase er naea borealis), maiblom (Maianthemum bifolium) og gullris (Soli- karakteristisk her med en trehøyde på ca 15 m. Mer storvokst dago virgaurea) finnes bregnene skogburkne (Athyrium granskog er registrert bl.a. i den nordøstvendte lien ved Høystøl na), fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) og hengeving (Thelypte- der øvre kronesjikt når over 20 m. Noe stormfelt skog og rotvel- ris phegopteris). En liten forekomst med smørtelg limbosperma) (T. ter av gran forekommer. Granskogen virker ung flere steder, og er også registrert. Småbregnegranskog opptrer fragmentarisk i småden er trolig i spredning. bestander. I en tørr blåbærskog på vestsiden av Høystølhei er det bjørk i tresjiktet samt ungplanter av osp. Einstape (Pteridium aquili- Hele vestsiden av Høystølhei har mye bjørk, dels som blandings- num) er viktig, mens hvitveis (Anemone nemorosa) og legeveroni- kog med furu, og dels som rein løvskog. Her er også osp, særlig ka (Veronica officinalis) står spredt. Gressene skogrørkvein (Cala- i tilknytning til tørre berghamrer. Løvskogen må her sees i sam- magrostis purpurea) og smyle (Deschampsia flexuosa) er vanlige menheng med kulturpåvirkningen som området har vært utsatt både her og i annen blåbærvegetasjon. Fragmenter av tyttebær- for. Hogst og beite har nok i lang tid preget liene ovenfor stølen skog finnes på knauser, gjerne i kontakt med berg i dagen som in-Longeli. Her er til dels åpen hei av grov røsslyng hvor gjengroing neholder mjølbær (Arctostaphylos uva-ursr), hundekvein (Agrostis med skog går langsomt. canina) og småsmelle (Silene rupestris). På den tørre vestsiden står også blåmose (Leucobryum glaucum) på knausene. Det er på vestsiden en finner de yngste stubbene etter hogst for 20 - 30 år siden. Spor etter eldre hogster finnes ellers i området, Noe av blåbærfuruskogen inneholder røsslyng (Calluna vulgaris). men de er ofte utvisket. Generelt er den østlige delen mer ube- De fattigste furuskogene er av røsslyng-blokkebærtype, og den- rørt enn den vestlige. 1 dag trues lokaliteten av moderne skog- ne har en vid utbredelse på grunnlendt mark. Lyngartene røss- bruk fra sør og vest. Her er skogsvei og flatehogst inn mot det lyng, fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) og blokkebær avgrensede området. (Vaccinium uliginosum) er mest framtredende, mens rypebær (Arctostaphylos alpinus) inngår i lysåpen skog på høyere nivåer. Konklusjon, verneverdi Her er busker med ørevier (Salix aurita) samt myrarter i fuktige Høystølhei har variert barskog fra eldre, fattige furuskoger til bestander, særlig hvitlyng (Andromeda polifolia) og molte yngre granskoger som stedvis har preg av pionerskog. Skog- (Rubus chamaemorus). De mest glisne skogene er nær beslektet strukturen er til dels et resultat av suksesjoner etter brann. Ut i med bakkemyrene hvor blåtopp (Molinia caerulea) er dominant fra vegetasjonen virker området humid med oseaniske arter som sammen med bjønnskjegg (Scirpus cespitosus), kystbjønnskjegg setter sitt preg både på skogs- og myrvegetasjonen. 1 sør og vest (S. germanicus), klokkelyng (Erica tetrak4 og rome (Narthecium er lokaliteten påvirket i kanten. Området er vurdert som meget ossifragum). Et enkeltfunn av heisiv (Juncus squarrosus) står ved verneverdig, (**). Høystøl nord i området. Den fattige furuskogens oseaniske karakter underbygges av rødrnuslingmose (Mylia taylorll) i bunnsjiktet, gjerne sammen med stivtorvmose (Sphagnum compac- 4.31 Lokalitet 31 Birkenesdalen tum). Småstylte (Bazzania tricrenata) finnes også, helst i nordvendte bergvegger. Kommune: Bygland Kart M 711: 1413 11 Skog stru ktur, påvi rkn ing UTM: ML 226 433 Furuskog står særlig på koller med grunnlendt mark på høyere Areal: 4.200 daa nivåer, men finnes også i liene og er det viktigste treslaget. Eldre Befart dato: 24.08. 1988 furuskogbestander opptrer på tungt tilgjengelige steder, for- Lok. nr. i Regionrapport for Øst-Norge: 24 trinnsvis over 600 m o.h. På østsiden ble to trær bestemt til henholdsvis 200 og 206 år. Tilveksten er liten på disse trærne som Naturgrunnlag har en høyde på omkring 8 10 m. En bra aldersspredning gir Birkenesdalen er en sideldal til Setesdalen lengst nord i Bygland.

Den er til dels hengende og tilstøter hoveddalen med en nokså• bratt, fortrinnsvis på østsiden. Ved siden av røsslyng (Calluna bratt li. Dalen fører rett nordover og er omgitt av fjellheier på vulgaris) og blokkebær (Vaccinium uliginosum) forekommer blå- begge sider avgrenset opp til ca 750 m o.h. Selve dalbunnen sti- topp (Molinia caeru/ea) i betydelige mengder. Den knytter for- ger fra 450 m o.h. nederst til ca 660 m o.h. over en avstand på bindelsen til bakkemyrer, og det kan være vanskelig å trekke ca 5 km. Dalbunnen er videst i den midtre delen og dekkes her grensen mellom fattige fuktskoger på grunn torv og røsslyng- av et stort myrområde med meandrerende elveløp. Både oven- blokkebærskog. Viktige arter, som inngår, er sveltstarr (Carex for og nedenfor dette er dalen trangere med en elv som delvis pauciflora), klokkelyng (Erica tetralix), duskull (Eriophorum er nedskåret i gjel. På vestsiden stiger dalsiden mer trinnvis opp i angustifolium), torvull (E. vaginatum), rome (Narthecium ossifra- høyden. Ved foten av bratte bergvegger er det til dels grov gum), molte (Rubus chamaemorus) og bjønnskjegg (Scirpus ces- blokkmark. pitosus). Fuktige søkk med ørevier (Salix aurita) er også et typisk trekk. I et par nordvendte kløfter finnes levermosene stripefold- Berggrunnen består av metasandsteiner på østsiden, mens vest- mose (Diplophyllum albicans) og rødmuslingmose (Mylia taylorii) siden dekkes av gneiser. Bergartsgrensen synes å følge dalbun- som sammen med flere karplanter gir skogen et oseanisk preg. nen som er dekket av en del løsmasser. Rikmyr er sjelden og bare registrert på østsiden, ca 500 m sør Vegetasjon for Skuggestøl. Også her er blåtopp og bjønnskjegg viktige sam- På dalens østside er den brattere delen av liene stort sett dekket men med kornstarr (Carex panicea) og de kravfulle gulstarr av blåbærskog. I det steinete terrenget er den helst tørr og arts- (Carex flava), breiull (Eriophorum latifolium), sveltull (Scirpus fattig med et feltsjikt av blåbær (Vaccinium myrtillus) som er hudsonianus), dvergjamne (Selaginella selaginoides) og bjønn- oppblandet med tyttebær (V. vitis-idaea) og røsslyng (Calluna brodd (Tofieldia pusilla). I bunnsjiktet er særlig myrstjernemose vulgaris). Den mer typiske blåbærskogen, med en jevnere og (Campylium stellatum) framtredende. Langs rikmyrens kantsoner mer sammenhengende blåbærskog, inneholder urtene linnea står flere urter, graminider og busker slik som tranestarr (Carex (Linnaea borealis), maiblom (Maianthemum bifolium), gullris adelostoma), hvitbladtistel (Cirsium helenioides), korallrot (Coral- (Solidago virgaurea) og skogstjerne (Trientalis europaea). Stri lorhiza trifida), sølvvier (Salix glauca) og blåknapp (Succisa pra- kråkefot (Lycopodium annotinum) og litt småbregner er også tensis). karakteristisk. Mest vanlig er kanskje en blåbær-skrubbærskog der bjønnkam (Blechnum spicant) spiller en viktig rolle. Gressene Den store myren sentralt i området er fattig med fastmatter av skogrørkvein (Calamagrostis purpurea) og smyle (Deschampsia arter som er nevnt over. Langs vannet finnes starrbelter med flexuosa) er mer eller mindre vanlig i blåbærskogen. Einer (Juni- trådstarr (Carex lasiocarpa), dystarr (C limosa) og flaskestarr (C perus communis) og einstape (Pteridium aquilinum) forekommer rostrata). Av vannplanter forekommer bestander av gul nøkke- ofte i mengder og antyder en gjengroing etter at dalen tidligere rose (Nymphaea lutea) og vanlig tjønnaks (Potamogeton har vært sterkt kulturpåvirket. Fortsatt finnes åpne gressmarker, natans). den største ved den nedlagte stølen omtrent midt i dalen. Her dominerer finnskjegg (Nardus stricta) helt. Flere nediagte støler Skogstruktur, påvirkning vitner om en tidligere menneskelig aktivitet som har hatt stor Birkenesdalen er i hovedtrekk tresatt med furuskog, men myre- betydning for flere av skogtypene slik de ser ut i dag. ne utgjør skogløse arealer både i dalbunnen og i deler av liene. Furuskogen er generelt middels gammel med en herskende Blåbærskog er viktig også i liene på dalens vestside, men forhol- generasjon mellom 120 og 150 år. Fire av aldersmålingene viste dene er rikere her enn i øst med større variasjon i skogtypene. 126, 142, 150 og 181 år, og disse tilhører en optimalfase som Flere steder er blåbærvegetasjonen oppblandet med arter fra utgjør hovedtyngden av furuskogen i liene. Bestokningen er lågurtskog som hvitveis (Anemone nemorosa), liljekonvall (Con- gjerne tett, noe som har gitt en viss grad av selvtynning med vallaria majalis), skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), teiebær undertrykte trær. Rotvelter forekommer på grunnlendt og til (Rubus saxatilis) og blåknapp (Succisa pratensis). Mer sjelden dels grovblokket mark i en eksponert del av dalens vestside. I opptrer en urterik vegetasjon med f.eks. trollbær (Actaea liene er furuskogen ofte oppblandet med løvskog, særlig osp og spicata), myske (Galium odoratum), hengeaks (Melica nutans), bjørk. På østsiden er furuskogen også oppbrutt av ospebestan- myskegras (Milium effusum), gaukesyre (Oxalis acetosella), fir- der med trær av grove dimensjoner. En aldersmåling av osp vis- blad (Paris quadrifolia), kranskonvall (Polygonatum verticillatum), te 96 år. Det er sannsynlig at løvskoginnslaget representerer rød jonsokblom (Silene dioica), skogstjerneblom (Stellaria nemo- restene av pionerskog etter gamle hogster i dalen. Det var trolig rum), legeveronika (Veronica officinalis) og vendelrot (Valeriana en omfattende avvirkning mot slutten av forrige århundre. Stub- sambucifolia). Flere av disse artene forekommer også i en stor- bene er overgrodde, men godt synlige. bregneskog med mye skogburkne (Athyrium filix-femina), men dette er en sjelden type på vestsiden av dalen. Disse mer krav- I ospeskogen finnes rester etter en tidligere tregenerasjon, anta- fulle skogtypene kan inneholde gran, men stort sett er det løy- gelig furu. Her er gadd med sotmerker som viser at liene har trær som dominerer, fortrinnsvis gråor, bjørk og osp. Barskogty- vært utsatt for brann. Dette har hatt en gunstig effekt på løv- pene er generelt bygget opp av mer fattige lyngsamfunn. skogen med rask etablering av osp som siden har fått utvikle seg til kraftige trær i relativt store bestander. Sporene etter Røsslyng-blokkebærfuruskog spiller en betydningsfull rolle gjen- skogbrann er tallrike i Birkenesdalen, særlig der en finner over- nom hele Birkenesdalen. Typen dekker dalbunnen i en mosaikk standere eller rester etter slike. De står spredt i nedre del med med myrene og følger dalsiden oppover der det ikke er for økende frekvens oppover i dalen. Overstanderne er anslagsvis 3

- 400 år gamle. Innslagetav gadd og læger gir en struktur med I berggrunnen er det mest granitt i den østlige delen og øye- preg av lang skogkontinuitet der aldersfaseer karakteristisk. gneis i vest. Mellom disse to ligger det en smal sone med Sotmerkerpå læger har en konserverendeeffekt og fører til at båndgneis.Området har grunnlendt mark og fjell i dagen, sær- nedbrytningengår langsommereenn vanlig. De eldste furube- lig på høyereliggendenivå. Det er tilsynelatendesparsomt med standeneer av fattig røsslyng-blokkebærtypeog viseren meget løsmasseri området. liten årringstilvekst. Vegetasjon Gran er ikke skikkeligskogdanner, men bestanderopptrer jevnt Bådepå høydedrageneog nedover i liene er det røsslyng-blok- innover i dalsidene.Det kan være både grupper av trær sam- kebærfuruskogpå den grunnlendtemarken. De fattigste partie- men, eller enkeltståendeindivider i blanding med furu, bjørk, og ne har en lyngvegetasjonsom er fragmentarisk utviklet i osp. En boreprøveav gran viste 103 år, og det er sannsynligat mosaikkmed fjell i dagen. Forutenrøsslyng (Callunavulgaris) og dette er første generasjoni Birkenesdalen.Granpopulasjonene blokkebær (Vacciniumuliginosum) forekommer blåbær (V. myr- står særlig ved foten av bratte berghamrernede i liene. Her er tillus), tyttebær (V. vitis-idaea) og fjellkrekling (Empetrum her- det gunstigevekstforhold, men den har til nå neppefylt hele sitt maphroditum) jevnt. Rypebær (Arctostaphylosalpinus) står i en potensielleareal i dalen, særlig der det er blåbærmark med lysåpenskog på høyerenivåer, helst i tørrere røsslyngbestander. furu- og bjørkeskog.Ungplanter av gran på slike steder utgjør På snaue berg går dreneringenlangs overflaten og gir vegeta- lokale pionerforekomstersom med tiden vil føre til at granskog sjonen godt med fuktighet etter mye nedbør. Blåtopp (Molinia utgjør en større andel av skogarealet.Mye av jordsmonnet er caerulea) er typisk på slike steder med periodisk fuktighet, og imidlertidså magert at furuskog også i framtiden vil væreviktig i den erstatter ofte flere lyngarter. Ellersforekommer arter som dalen. hundekvein (Agrostiscanina), bråtestarr (Carexpilulifera), klokkelyng (Ericatetralbc), einer (Juniperuscommunis), myk kråkefot En skogsbilveikommer sørfra Setesdalenog er bygget som et (Lycopodiumclavatum), stormarimjelle (Melampyrumpratense), stort anlegg inn forbi Heisvatnetsøstside. Veien representerer tepperot (Potentillaerecta), ørevier (Salixaurita) og skogstjerne en trussel mot skogen i Birkenesdalen.Dalen gjennomskjæres (Trientaliseuropaea). videre av kraftlinjen som følger hele østsiden. I tillegg til den uthogde traseen er det også tatt ut litt tømmer i tilstøtende Blåbærskogener dels furuskog og dels bjørkeskog, sjeldnere skog. Kraftlinjen er skjemmende,men ikke så godt synlig fra granskog. Den er noen steder av blåbær-skrubbærtypemed dalbunnen. mye bjønnkam (Blechnumspicant), skrubbær (Cornussuecica) og litt småbregner.Dette er et oseaniskeller humid trekk som Konklusjon,verneverdi også underbyggesav moser i nordvendtebergvegger, slik som Birkenesdalenrepresenterer en intakt skog i et velavgrensetdal- stripefoldmose (Diplophyllumalbicans), rødmuslingmose (Mylia føre. Det er et furuskogsområdeder det kommer inn bjørk og taylorii) og kystkransmose (Rhytidiadelphusloreus). Blåbærskog osp i liene. Gran er ikke skikkeligskogdanner, men opptrer med er knyttet til nedre del av lien på noe bedre jordbunn. Den fin- bestanderjevnt innover i dalsidene.Her er furuskog i forskjellige nes dels langsmedbekker på de flate partiene, gjerne i kontakt utviklingsfaser,og det knytter seg størst interessetil den indre med myr og sumpmarkpå dette nivået. delen, der det finnes mye overstandereetter eldre generasjoner. Skogenhar suksesjonsstadiersom har vært styrt av en viss fre- Floraener artsfattig, men viser et visst oseaniskpreg. I tillegg til kvens med branner. Både kraftlinjetraseengjennom dalen og nevntearter finnes rome (Nartheciumossifragum), kystmyrklegg veianlegget sørfra nedsetter helhetsinntrykket av lokaliteten. (Pedicularissylvatica) og blåknapp (Succisapratensis). Fjellplan- Den er vurdert som meget verneverdig,("). ten søterot (Gentianapurpurea) er her ved sin sørlige kant av utbredelsesarealet.

4.32 Lokalitet 32 Bjørgedalen Skogstruktur,påvirkning Dette furuskogsområdethar glissentresetting på impediment i Kommune:Valle det høyereliggendenivået. Trærne er rettstammet med små Kart M 711: 1413 Il dimensjoner,og her er stedvis rotvelter på den grunnlendte UTM: ML 175 536 marken. En optimalfasedominerer med furutrær i alderen 70 - Areal: 2.400 daa 100 år som har spissekronetopper. Overstandere inngår som 2 Befartdato: 29.06. 1988 -300 år gamle individer,ofte med sentrumsråteslik at alderener vanskeligå fastslå.Disse er seintvoksendeog kan opptre i grup- Naturgrunnlag per slik at furuskogenfår et eldre preg. Gadd finnes helst i glis- Bjørgedalener en sidedal til Setesdaleni sørlige del av Valle ne bestanderpå lite produktiv mark. kommune. Den er nesten hengende og tilstøter hoveddalen med en nokså bratt li. Det undersøkteområdet ligger på dalens I liensnedre del har furuskogenen tettere bestokningog sammen- nordsideog strekker seg fra elven Bjørgåni(ca 550 m o.h.) og hengendekronetak. Skogen er merjevnaldret og det pågåren selv- opp dalsidentil toppen, 791 m o.h. Dalen har en sør- og sørøst- tynningi noenbestander. Her er overgroddestubber etter hogstfor lig eksposisjonmed et småkuperttopp-platå som utgjør en mar- 70 - 80 år siden. Dagenshovedgenerasjon har utvilsomt kommet kert rygg. I nord er grensentrukket langsmedkraftlinjetraseen opp etter denneawirkningen. Langs skogsbilveien gjennom dalen som krysserdalen. står det en del ferskestubber, som ved awirkning for noen få år si-

den, var 56, 70, 76,80 og 150 år gamle.Denne aldersgruppering- men med urter og gresssom skogrørkvein (Calamagrostispurpu- en gjenspeilerskogen i nedredel av lien. rea), skogstorkenebb (Geraniumsylvaticum), gaukesyre (Oxalisace- tosella) og firblad (Parisquadrifolia). Forekomstav søterot (Gentia- Granforekommer som enkelttræreller i mindregrupper. Øverst i na purpurea) er et litt spesielttrekk ved denne skogen,og langs lien er slankegrantrær med korte greinerog spissetopper karakte- bekkekanterstår arter som turt (Cicerbitaalpina), hvitbladtistel (Cir- ristisk.Denne danner blandingsbestandermed furu på rikereste- sium helenioides) og vendelrot (Valerianasambucifolia). Høgstau- der. Mye av lokalitetener for fattig for granskog,men i den nedre deskoger imidlertidikke registrerti området. delenkan en venteen vissekspansjon. Unge granplanter i furuskogen antyderat den er i spredning.Et eldre grantreble boret til 60 I det mer kuperteterrenget i midtre delenveksler det med blåbær- år. skogpå kolleneog gransumpskogi de fuktige søkkeneog drogene. Her er skogsnelle (Equisetumsylvaticum) dominant, mensan- Konklusjon,verneverdi dretypiske innslag er molte (Rubuschamaemorus), slirestarr (Carex Lokalitetenrepresenterer en vertikalgradientopp dalsidenfra den vaginata) og finnskjegg (Nardusstricta). Ogsåher kommerdet inn beskyttededalbunnen til et eksponerttopp-platå. Det er fattige fu- skogrørkveinog skrubbær,mens bjønnkam (Blechnumspicant) står ruskogsamfunnsom pregerområdet, ofte i mosaikkmed berg i da- i overgangssonenmot bedredrenert mark. Stor bjørnemose (Poly- gen. Deneldste skogen finnes på impediment.Området er uheldig trichum commune) og grantorvmose (Sphagnumgirgensohnii) er avgrensetmot skogsbilveieni sørøst og kraftlinjetraseeni nord, noe viktigemoser her. Gransumpskogdekker bare småarealer av om- som nedsetterhelhetsinntrykket. Verneverdi i lokalsammenheng, rådet. Påfuktige stederstår det ogsåfattig furuskog på torvjord. (*). Furumyrskoginneholder arter som røsslyng (Calluna vulgaris), dvergbjørk (Betulanana), torvull (Eriophorumvaginatum), blåtopp (Moliniacaerulea), bjønnskjegg (Scirpuscespitosus) og blokkebær 4.33 Lokalitet 33 Bjørnarådalen (Vacciniumuliginosum). Forøvrig finnes litt røsslyng-blokkebærfu- ruskogspredt. Kommune:Valle, Bykle Kart M 711: 14131 Enbratt og tørr li i Bjørnarådalensnedre del har furuskogav tytte- UTM:ML 110 745 bærtype.Feltsjiktet er artsfattigog bestårher av lyngartenerøsslyng Areal:4.800 daa (Callunavulgaris), fjellkrekling (Empetrumhermaphroditum) og tyt- Befartdato: 28.06. 1988 tebær (Vacciniumvitis-idaea), mensfurumose (Pleuroziumschre- Lok. nr. i Regionrapportfor Øst-Norge:36 ben) er megetviktig i bunnsjiktet.Rikere skog i den bratte dalsiden finnesunder berghamrene nord for elven.Lågurtskogen her er ikke Naturgrunnlag spesieltfint utviklet,men den skillerseg fra vegetasjonenfor øvrig. Bjørnarådalener en sidedaltil Setesdalenpå grensenmellom Valle Noenarter fra dennedelen er fingerstarr (Carexdigitata), liljekon- og Bykle.Elven har gravd seggodt ned og gitt dalenen tydeligV- vall (Convallariamajalis), gulskolm (Lathyruspratensis), småmari- form i den nedredelen. Nivået i dalbunnenher lengsti vester 450 mjelle (Melampyrumsylvaticum), hengeaks (Melicanutans), teie- m o.h. Dalenflater ut ved ca 600 m o.h. der det ligger noen ned- bær (Rubussaxatilis), tveskjeggveronika (Veronicachamaedrys), le- lagtestøler. Nord for disseer det stupbrattefjellvegger slik at dalen geveronika (V. officinalik), fuglevikke (Viciacracca) og gjerdevikke her får preg av en trang gryte. Restenav områdetbestår av nord- (V. sepium). Skogenbærer preg av kulturpåvirkning med gjen- og nordvestvendtelier som skråneroppover mot vel 800 m o.h. groingav buskerog kratt. bare avbrutt av Slumsdalenmed bekkekløftensom går vestover mot nedredel av Bjørnarådalen. Skogstruktur,påvirkning Bjørnarådalener i hovedtrekket granskogområde,og en sammen- I berggrunnener det gneiserav grovgranittisk til granodiorittisktype hengendeskog er særlig fint utviklet i Slumsdaleni øst. Fraca 650 samtøyegneiser. Den østlige delen består av granitter.Under berg- m o.h. i en nordskråningble grunnflatsummenher målt til 33 hamrenei nord er det rasmaterialemed bratte talusskråninger. m2/hafordelt på 22 gran,9 bjørkog 2 bjørkegadd.Det var i tillegg Kombinertmed en gunstigeksposisjon gir dette godevekstvilkår. 5 bjørkelægerog 1 granlæger.Bestandet viser en forholdsvistett bestokningmed mye resteretter pionerskogen.Bjørkeinnslaget er Vegetasjon imidlertidi ferd med ågåi oppløsning,og en må forventeen reine- I de nord- og nordvestvendteliene er det hovedsakeligblåbærskog re granskogher om noen år, se figur 16. Dette bekreftesogså av som ogsåer den vanligsteskogtypen. Granskogen utgjør her sam- foryngelsenmed ungplanterav gran som kommer opp i små lys- menhengendearealer med et jevnt dekke av blåbær (Vaccinium åpninger.Det herskendetresjiktet har en alder på drøyt 100 år. En myrtillus). Vanligeblåbærskogsarter, som f.eks. linnea (Linnaeabo- aldersmålingviste 105 år i dette bestandetsom tilhører seinopti- realis), maiblom (Maianthemumbifolium) og gullris (Solidagovir- malfase.Trehøyden er rundt 20 m. gaurea) forekommer,mens bunnsjiktet inneholder mye etasjehusmose (Hylocomiumsplendens) og prakthinnemose (Plagiochilaas- Pååsen mellom Bjørnarådalenog Slumsdalener granskogennoe plenioides). Skrubbær (Cornussuecica) er forholdsvisviktig på høy- oppblandetmed furu, og her er ogsåreine furubestander. Dette er erenivåer der skogenstedvis har karakterav blåbær-skrubbærskog. en naturlig blandingettersom her er en del forskjelligeskogtyper. Blåbærskogeninneholder småbregner, men småbregnegranskog Det ble registrertsotmerker på en furugadd som vitner om brann. er ogsåregistrert i lienepå litt rikerepartier. Her er fugletelg (Gym- Denbratte lien med tyttebærskoghar tett, rettstammetfuruskog i nocarpiumdryopteris) og hengeving (Thelypterisphegoptris) sam- optimalfase.Foryngelsen er megetgod, slik at det nå skjeren selv-

Figur 16 Ujevnaldretblåbærgranskog i Bjørnarådalen(33) som er i overkantav 100år. Resteneetter en tidligerepionerskog med bjørksees som enkelt- trær sterkt forfall. Spruceforest of Vacciniummyrtillus type in Bjørnarådalen(33) with trees of different agessome of which are more than 100years old. Birch from an earlierpioneer stage remains as interspersedsingle trees. tynningav bestandet.Litt osp inngåri dennejevnaldrete furuskogen Befartdato: 27.06 1988 somer ca 50 år gammel.Stubbene etter tidligerehogst sees tydelig. Lok. nr. i Regionraportfor Øst-Norge:37

Skogi ungesuksesjonsstadier er representerti lieneunder de brat- Naturgrunnlag te berghamrene.Her er til dels ung gran i løvskogmed bjørk og Berdalener en sidedaltil Setesdalens.øverstedel. Den er vid ved osp.Ellers finnes blandingskog av gran-og løvskogi noksåjevn for- ' samløpetmed hoveddalenrundt 680 m o.h., men smalnergradvis deling.Her er stubbersom vitner om kraftig hogstfor 60 - 70 år si- inn og slutterca 6 km lengerøst, drøye1100 m o.h. Avgrensning- den, og dagensskog har derfor et yngre preg.Ved støleneer det en er gunstig med jevnt skrånendedalsider opp mot tilstøtende til delsåpne gressmarker omgitt av bjørkeskog,mens gran og furu høyfjell.Dalbunnen er ganskeflat og inneholdermye myr medsmå står spredt.Øst for stølsområdeter det stort sett bjørkeskogsom tjern og elvenBerdøla i et delvismeandrerende løp like før den lø- antagelighar grodd igjen på tidligereåpne beitemarker. per ut i Otra.

Konklusjon,verneverdi 1berggrunnen er det gneiserav grov granittiskeller granodiorittisk Somen del av et størrenedbørsfelt har Bjørnarådalenen fin natur- type. Her er en del løsmasser,trolig mest bunnmorenei den flate lig avgrensning.De intakte liene med granskoger de øverstesom dalbunnensom elven har skåretseg nedi. Avsetningenekan også er registrerti Setesdalen,men den sammenhengendegranskogen utgjørerygger og kollersom gjør terrengeti dalbunnenkupert. følger hoveddalenenda et stykkenordover. Lokaliteten har en del variasjoni skogtypeneettersom høydeforskjellener ganskestor Vegetasjon med lier som ligger ulikt eksponert.Gammel skog manglerda da- Røsslyng-blokkebærfuruskoger godt representerti Berdalensdal- lentidligere har vært kraftig utnyttet. I den nedredelen har skogen bunn. Grensenmot myr kan værevanskelig å trekke, og myedek- et yngrepreg. Lokalitetener vurdertsom megetverneverdig, ("). kes av en fuktskog med dominantenedvergbjørk (Betulanana), blåtopp (Moliniacaerulea), røsslyng (Callunavulgaris) og blokkebær 4.34 Lokalitet 34 Berdalen (Vacciniumuliginosum). I lieneer det stedvisblåbærfuruskog. Den- ne går over i en blåbær-fjellkreklingtypei dalensøvre del, særlig Kommune:Bykle over 800 m o.h. Forutenblåbær (Vacciniummyrtillus) og fjellkrek- Kart M 711: 14131 ling (Empetrumhermaphroditum) er skrubbær (Cornussuecica), UTM:ML 122 900 stormarimjelle (Melampyrumpratense) og blålyng (Phyllodocecae- Areal: 12.500daa rulea) karakteristiske.Skrubbær er ikke kvantitativtviktig i noen av

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. ninaoppdragsmelding 306 skogtypene. De nedlagte stølene langs elven i dalens indre del, vi-bjørk. Grantreet har nådd over det øvre konesjiktet av furu med ser at seterdrift har vært viktig. Fortsatt finnes gressmarker i gjen-høyder på henholdsvis 17 og 14 m. groingsfase. I den øvre delen av Berdalen er det registrert furutrær som er over I litt fuktige søkk er finnskjegg (Nardus stricta) viktig sammen med 300 år. En del gadd inngår, og her er langt færre stubber som an- gulaks (Anthoxanthum odoratum) og sølwier (Salix glauca). Vier-ar- tyder mindre påvirkning enn lenger nede. På noen av stubbene er ter sees også i myrkantene. Myrene er fattige og har en jevn eller det spor etter brann. Sotmerkene er særlig knyttet til gamle stub- litt tuet overflate. Dvergbjørk er viktig sammen med hvitlyng (An- ber og gadd som er rester etter en eldre furugenerasjon. Sporene dromeda polifolia), duskull (Eriophorum angustifolium) og torvull finnes derfor i dalens øvre nivåer, ofte der furuskogen står i kontakt (E. vaginatum). Disse er vanlige også i furumyrskog sammen med med fjellbjørkeskog. Gamle overstandere med furu sees videre i røsslyng, fjellkrekling, blokkebær, småtranebær (Oxycoccus micro- denne bjørkeskogen som er lawokst og preget av snertrykket. Ber- carpus) og molte (Rubus chamaemorus). På de fuktigste myrene og dalen har altså en del bjørkeskog, noe som er naturlig på dette høy- i kanten av små tjern finnes starrbelter med dystarr (Carex limosa) denivet. Men en del løvskog må også sees i sammenheng med og flaskestarr (C rostrata). gjengroing etter hogst og langvarig kulturpåvirkning som har vært knyttet til stølene. Bekkekantene representerer en rikere og mer produktiv sone med bjørk og gråor og et feltsjikt der urter og gress dominerer, Etter at området ble undersøkt i 1988 er det bygget en skogsvei inn f. eks. skogrørkvein (Calamagrostis purpurea), slirestarr (Carex i området fra sør. vaginata), skogsnelle (Equisetum sylvaticum), skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), gullris (Solidago virgaurea) og myrfiol Konklusjon, verneverdi (Viola palustris). Nordboreale urter kan inngå, slik som turt Denne høytliggende furuskogen i Berdalen ligger fint avgrenset (Cicerbita alpina), søterot (Gentiana purpurea) og setergråurt mot fjellområder og representerer marginalområder for barskog i (Gnaphalium norvegicum). De tørreste furuskogbestandene er øvre del av Setesdalen. Gradienten fra mellomboreal barskog kan av tyttebærtype og opptrer på veldrenerte morenehauger. Her følges gjennom nordboreal bjørkeskog til lavalpin region oppover danner tyttebær, røsslyng og fjellkrekling feltsjiktet. Innerst i de jevnt skrånende dalsidene. Området er tresatt med furuskog, dalen kan også rypebær (Arctostaphylos alpinus) og greplyng men bjørkeskog og myr utgjør en vesentlig del av totalarealet. Ber- (Loiseleuria procumbens) inngå. dalen ligger nord for de sammenhengende granskogen i Setesda- len, men små granbestander antyder at den holder på å etablere Floraen i Berdalen har et svakt innlandspreg der nordboreale arterseg. Lokaliteten er vurdert som svært verneverdig, (***). forekommer godt nedenfor barskoggrensen. Suboseaniske arter er svakt representert. Rome (Narthecium ossifragum) er vanlig på myrene, og heisiv (Juncus squarrosus) er registrert et par steder. Ge- nerelt opptrer bregner meget sparsomt, noe som også er et konti- nentalt trekk.

Skogstruktur, påvirkning Furutrærne har en rettstammet "kontinental" form med korte greiner som går langt ned på stammen. Det er en åpen struktur som gir rom for en del bjørk, ofte som kratt der mange stammer går ut fra samme rot. På de tørre ryggene kan furuskogen inneholde små busker med osp. De åpne furubestandene er dels et resultat av at mye skog står i myrkanter og på fuktmarker både i dalbunnen og oppover i liene. Ellers er skogen preget av plukkhogst, særlig i dalens vestlige del. Stubbene etter denne hogsten er gamle og gjengrodde. Awirkningen har skjedd i forskjellige perioder, den siste trolig for 60 - 70 år siden. Noen bestander ble snauhogde, men foryngelsen har vært god på veldrenert morenejord. I den unge skogen, som har kommet opp i vest, er alderen målt til 63 år (optimalfase). Aldersfase er representert fra dalens midtre del og oppover, ofte med trær som er 150 - 170 år.

Berdalen ligger nord for den sammenhengende granskogen i Se- tesdalen. Det er likevel registrert små granbestander i furuskogen. Det er pionerforekomster som antyder at granen holder på å etablere seg her. De eldste grantrærne er såpass gamle som 130 år. Formeringen skjer til dels ved hjelp av senkere. Dette vil dels utvikle seg til en barblandingskog i ikke for tette furubestander. En relaskopobservasjon fra 730 m o.h. viste grunnflatesum på 26 m2/ha fordelt på 22 furu, 1 gran og 3 furugadd. Av læger finnes bare litt

5 Sammendrag ste 26,1 km2. Her er 16 områder med meget høy verneverdi (**), tilsammen 81,3 km2, det største 13,4 km2. Bare 4 områ- Arbeidet med en landsplan for vern av barskog er motivert ut der på totalt 7,2 km2 er vurdert som lokalt verneverdig (*). fra samfunnsbehov som det ikke knytter seg direkte økonomis- ke interesser til. Barskog er en viktig del av vår naturarv, og hovedargumenter for å frede noe av den er: å ha referanseom- råder til forskning, opprettholde genbanker for stedegne trær, bevare arter som er avhengig av gammel eller lite påvirket skog, tilrettelegge for forskning undervisning, rekreasjon og Verneplanen skal fange opp mest mulig av variasjons- bredden i barskognaturen, og for å oppnå dette må de framti- dige reservatene ligge fordelt over en så stor del av landet som mulig.

Vaniigvis er grad av urørthet det viktigste vernekriteriet som er lagt til grunn. Det er tatt sikte på at noen av områdene skal være store med en god naturlig avgrensning. Skogstruktur, vegetasjon og flora er vurdert, og helhetsinntrykket er avgjø- rende når lokalitetene sammenlignes og prioriteres. Det er ikke lagt spesielt vekt på å finne artsrike skoger, fordi dette er ivare- tatt i en egen verneplan for kalkfuruskog.

De 34 undersøkte lokalitetene i Agder fordeler seg på seks naturgeografiske underregioner, der 33a er best representert. Her er det mye skog i mellomboreale åstrakter og dalfører samt nordboreal i høyereliggende strøk. De største arealene med uberørt skog finnes i indre Aust-Agder. Midtre del av Agder dekkes av underregionene 17 og 19a og her er boreonemoral og sørboreal representert i tillegg til mellomboreal. Agders kystområder i underregionene 15c og 16 inneholder bare små barskoglokaliteter, hovedsakelig furuskog som er oppblandet med eik.

Undersøkelsesområdet spenner over en klimagradient fra det relativt oseaniske i sørvest til det svakt kontinentale i nordøst. Flere suboseaniske arter setter et markert preg på vegetasjonen, og først langt oppe i Setesdalen svekkes utbredelsen. I region 33a inngår fjellarter spredt. Østlige arter forekommer tilfeldig på de undersøkte lokalitetene. Samletabellen med alle karplantene inneholder 265 arter, se vedlegg 1. Dette tallet er lite som følge av en næringsfattig og ensartet berggrunn.

Det geologiske underlaget, både berggrunn og løsmasser, er av stor betydning for de forskjellige skogtypenes utforming. Furu- skogene er fattige og svært utbredt på cl&t harde grunnfjellet i Agder. I mange heiområder dominerer glisne skoger av røss- lyng-blokkebærtype, ofte med svært mye blåtopp. Granskog er ikke registrert over større arealer på noen av lokalitetene, og dens sammenhengende utbredelse stopper i midtre del av Vest- Agder. Blåbærgranskog er den klart vanligste granskogtypen. Bregnerike utforminger forekommer, men verken småbregne- skog eller storbregneskog dekker større arealer. Urterike skogtyper er sjeldne innen de undersøkte områdene.

Totalarealet for de 34 lokalitetene er 211,8 km2, anslått til 2 % av fylkets produktive skogareal. De er rangert etter en tredelt skala der 14 områder har nasjonalt eller regionalt svært høy verneverdi (***), tilsammen 123,3 km2. Av disse er det seks store lokaliteter som hver har et areal på over 10 km2, det stør-

6 Summary Eutrophic forests with herbs are very rare within the investigated sites. Work on a national plan for conserving natural coniferous forests is motivated by several important requirements which The total area of the 34 sites investigated is 211.8 km2 corres- are not directly related to commercial utilization. Coniferous ponding to 2 % of the productive forest area in Agder. The sites forests represent a considerable part of our natural inheritance. are ranked with 14 areas of national or regional conservation The main arguments for their protection are: value (***), covering a total area of 123.3 km2 including six sites each larger than 10 km2; 16 sites of lesser regional conser- (1) to have reference areas for science; (2) to maintain indige- vation value (**) covering 81.3 km2 with the single largest site nous gene resources of spruce and pine; (3) to protect endange- of 13.4 km2 and 4 sites having local conservation value (*), red species requiring undisturbed forest habitats; and (4) to pro- covering one area of 7.2 km2. vide adequate facilities for education, recreation and all kinds of outdoor life. One of the main goals is also to maintain the natural variety within the coniferous forests, and to make sure that the protected areas are spread throughout the country.

The most important conservation criterion is usually the length of continuity in the forest with a range from virgin conditions to old trees. Some of the sites should cover a large area, preferably bordering natural features such as mountains, lakes and shores. In this report forest structure, vegetation-types and flora are described, and in order to evaluate the sites with regared to different conservation values, the overall impression have been decisive. A national conservation plan for basiphilous pine forests already exists, and therefore nothing particular has been done to look for rich forests related to basic bedrocks.

The 34 investigated sites in Agder counties are distributed throughout six biogeographical regions where region 33a is best represented through forests lying on ridges and valleys that belong to the middle and northern boreal region. Large areas of rather virgin coniferous forests are found in upper parts of Aust- Agder. The middle districts of Agder are covered by the regions 17 and 19a where the south boreal and the boreonemoral in addition to the middle boreal are represented. Within the lower coastal areas, regions 15c and 16 include small sites, mainly pine forest mixed with oak.

The investigated area ranges a climatic gradient from relatively oceanic climate in the southwestern part to a slightly continen- tal climate in the northeast. Several oceanic species are very common throughout large districts of Agder except in the upper part of Setesdalen Valley. The number of both eastern and alpi- ne species increases towards the north, but the occurrences are always scattered. The total number of vascular plants, 265, is rather low due to the homogeneous bedrock of slow weathe- ring "poor" gneissis.

The different forest types are related to the distribution of both bedrock and superficial deposits. Oligotrophic pine forests are very widespread on the poor bedrock. In many heaths and on ridges, the pine forest communities have an abundance Cal-of luna vulgaris, Molinia caerulea, and Vaccinium uliginosum. Spruce forest does not cover large proportion of the sites, and the distribution reaches its western limit at middle district of Vest-Agder. Communities with Vaccinium myrtillus are the most widespread type of spruce forest. Ferns, such Thelypteris as phegopteris, Gymnocarpium dryopteris and Athyrium filLy-femina are quite common, but they rarely dominate the fieldlayer.

7 Litteratur Nordiska ministerrådet, 1984. Naturgeografisk regionindelning av Norden. - Stockholm. 289 s + kart. Bjørndalen, J.E. & Brandrud, T.E. 1989. Verneverdige kalkfurusko- Ording, A. 1930. Av Sørlandsskogens historie. - Tidsskr. for ger. - Direktoratet for naturforvaltn. Rapp. 10-1989: 1-148. Skogbruk. 38: 86-93. Bjørnstad, A. 1971. A phytosociological investigation of the deci- Sigmond, E.M.O. 1975. Geologisk kart over Norge, berggrunn- duous forest types in Søgne, Vest-Agder, South Norway. - skart Sauda, M 1: 250.000. - Norges geol. unders. Norw. J. Bot. 18: 191-214. Sigmond, E.M.O., Gustavson, M. & Roberts, D. 1984. Berg- Børset, A. 1979. Inventering av skogreservter på statens grunn. - In- gunnskart over Norge, M 1: 1 million. - Norges geol. unders. stitutt for naturforvaltn, NLH. NF-rapp. 3/79: 1-451. Damsgaard, H. 1977. Floraen i Agder-fylkene. - I Kristiansen, A., red. Bygd og by i Norge. Agder. s 74-89. Det norske meteorologiske institutt, 1981a. Nedbørnormaler (1931 - 60). 13 s. Stensil. Det norske meteorologiske institutt, 1981b. Normal årsnedbør (1931-60) i millimeter. - Kart i 1: 2 millioner. Det norske meteorologiske institutt, 1982. Temperaturnormaler (1931-60). 13 s. Stensil. Direktoratet for naturforvaltning 1988. Forslag til retningslinjer for barskogvern. Økologisk grunnlag og vurdering av konsekven- ser. - DN rapport. 3: 1-96. Dons, J.A. & Jorde, K. 1978. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Skien, M 1: 250.000. - Norges geol. unders. Falkum, T. 1977. Sørlandets geologiske oppbygning. - I Kristiansen, A., red. Bygd og by i Norge. Agder. s 28-64. Falkum, T. 1982. Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Man- dal, M 1: 250.000. - Norges geol. unders. Fremstad, E. & Elven, R. 1987. Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge. - Økoforsk utredning 1987: 1. Fries, M. 1949. Den nordiska utbredningen av Lactuca alpina, Aco- nitum septentrionale, Ranunculus platanifolius og Polygonatum verticillatum. - Acta Phytog. Suec. 24: 1-80. Frisvoll, A.A., Elvebakk, A., Flatberg, K.I., Halvorsen, R. & Skogen, A. 1984. Norske navn på moser. - Polarflokken 8: 1-59. Fægri, K. 1950. Omkring granens innvandring i Vest-Norge. -Natu- ren 7: 226-239. Gløersen, F. 1937. Granen og bjerkeskogen. - Tidsskr. for Skog- bruk, 4: 11-122. Hafsten, U. 1985. The immigration and spread of spruce forest i Norway, traced by biostratigraphical studies and radiocarbon datings. A preliminary report. - Norsk geogr. Tidsskr. 39: 99- 108. Hageland, T. N. 1987. Naturen i Eiken Sokn. - Eiken Sogelag. 205 s. Huse, S. 1971. "Forstlig historiogram" for Norge. - Norsk skog- bruksmuseum, skogbruk, jakt og fiske. Årbok 1967-71. Elverum. s 9-16. Kielland-Lund, 1. 1981. Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. - Phytocoenologia 9: 53-250. Korsmo, H. 1987. Status over vernet barskog i Norge. -Økoforsk utredning 5: 1-41. Korsmo, H., Moe, B. & Svalastog, D. 1991. Verneplan for barskog. Regionrapport for Øst-Norge. - NINA utredning 25: 1- 190. Korsmo, H. & Svalastog, D: 1993. Inventering av verneverdig barskog i Østfold. - NINA Oppdragsmeldeing 217: 1-100. Lid, J. 1985. Norsk, svensk og finsk flora. - Norske samlaget, Oslo. 837 s. Løvseth, T. & Nordby, Ø. 1980. Landsskogtakseringen 1964 - 76, Vest-Agder. - Norsk inst. for skogforskn. Ås. 78 s.

(Vedlegg 1 på side 70)

Lokalitet nr. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Galium boreale x G. odoratum G. palustre x x G. saxatile x Gentiana purpurea Geranium robertianum x x G. sylvaticum x x x x Geum rivale G. urbanum x Glyceria fluitans Gnaphalium norvegicurn Goodyera repens x Gymnocarpium dryopteris x x x x x x x x x x x x x x x Hepatica nobilis x Hieraciurn murorum x x x H. pilosella H. umbellatum H. sp. Holcus mollis x x Huperzia selago x x x x x x x x x x x x x Hypericum maculatum x x x x H. pulchrum x x Hypochoeris maculata x Ilex aquifolium x x Isoëtes lacustris x Juncus alpinoarticulatus J. articulatus x J. bulbosus x x x x x x x x x x 1. conglomeratus x x x x J. effusus x x x x x J. filiformis x x x x x x x x x x x J. squarrosus x x x x x J. stygius x Juniperus communis x x x x x x x x x x x x x x x x Lathyrus montanus x x x x x x x x x L. niger x L. pratensis L. vernus x Linnaea borealis x x x x x x x Listera cordata x x x x Lobelia dortmanna x x x Loiseleuria procumbens x Lonicera periclymenum x x x x x x x x x Lotus corniculatus Luzula frigida L. multiflora x x x x x x x x x x L. pilosa x x x x x x x x x x x x x x L. sudetica x L. sylvatica x x Lycopodiella inundata x x Lycopodium annotinum x x x x x x x x x x x x x x L. clavatum x x x x x x x x x x x Lysimachia vulgaris x x

17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34

hvitmaure x x x myske x myrmaure kystmaure x x x søterot x x stankstorkenebb x x x x x x x x x x x x x skogstorkenebb x enghumleblom kratthumleblom x mannasøtgras x x setergråurt x knerot x x x x x x x x x x x x x x x x x x fugletelg x x x blåveis x x x x x skogsveve x hårsveve x skjerrnsveve x sveve krattiodnegras x x x x x x x x x x x x x x x x x lusegras x x x x x x x firkantperikum fagerperikum flekkgrisøre kristtorn stivt brasmegras x skogsiv x x ryllsiv x x krypsiv x knappsiv lyssiv x x x x x x x x x x x x x x x trådsiv x x x x x x heisiv x nøkkesiv x x x x x x x x x x x x x x x x x x einer x x x x knollerteknapp svarterteknapp x x gulskolm vårerteknapp x x x x x x x x x x x x x x linnea x x x x småtveblad x x botnegras x x x x greplyng vivendel x x tiriltunge x x seterfrytle x x x engfrytle x x x x x x x x x x x x x x x x x x hårfrytle myrfrytle storfrytle x x x myrkråkefot x x x x x x x x x x x x x x x x x x stri kråkefot x x x x x x x x x x x x x x x x myk kråkefot x fredløs

78 © Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. nina oppdragsmelding 306

Lokalitet nr. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

V. palustris x x x x x x x x x x x x x x V. riviniana x x x x x x x x x x x x x V. tricolor Woodsia ilvensis x

17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 x x x x x x x x x x x x x x x x x myrfiol x x x x x x x x x x x x skogfiol x stemorsblom x x lodnebregne

Kartutsnitt over lokalitetene. Maps showing the investigatedsites.

• . 2

,4,,••• ren ohnen , e ed 4.. *'? Lyngluzinien SO . • , 0 (/ 0 aosholmen . yra „pirnsk • n men

• t.r (

59 " a olmen

F" 0 1 2km f._ uru y IIMUC

1. Randvik,Risør, Aust-Agder - region 15 c. Kart M 711: 1612 11og1712111.

...... ,_ _ , vc,v2x, .4.1...=,..-,:; . , '''. '() Lan; 90iåei,s Do 0

ID•j.." ° '‘." \ -- - '- -. ;"-:.-- — - - -"' 'S % „ • `f ' ? = ---' 0.1,81)' 9.9».. 1.

....:------. 61-neh-;,,..)...... SR§c11 ' .. , 5 g 'ct.Y.4.'-':---..-.1 --..' (, .•;:,`)3',.....;:ldIlheta: -,, ei., ,-, ....-', / r N C. -e-IPV 8 C'S g ri---:2.,&- ,..7. „ \''' (3 _....~. --- e,'-_ ,,:., , • å ydninge . ----'..,-1--"S' ' 6° (,„aldtel./1--, ' . o - 0, - b-‘

"&th J. ordå )\‘, /(n.di»e#' 0 2 km 1 na

2. Ørnehei,Lillesand, Aust-Agder - region 16. Kart M 711: 1511 I.

, • . • ',00 etiffed

, • , (0‘j- . . , P )2:

o ei 1 4k / ;•P N .Ç J-:0` ' 6 _)• = 2 k m . • c>'

3. Verås,Vennesla og Birkenes,Vest-Agder og Kart M 711: 1511 V. Aust-Agder - region 16.

. ---. ---:- , \ S)1( :r1j- )ct

\ . - '

_ - -

1 2 km

4. Paulen,Kristiansand, Vest-Agder - region 16. Kart M 711: 1511 V.

,,, <, ..).< j j).(),1)»061dt.\ . , ° 0 • , P ••2. ", • ' ,'"''6 2o7 o 0 s 0. .. f -,s--)'` )%° °°'''.• —"'' r • Ac1.3e11, ‹, 1)2c.\-1' ' .. •

.._, Af: _%-.9:-.25-",,:_.. s' : •••>.^:.-. 5b / .' y''....._...;, ‘‘• ‘.\ 5.._.,,,..3-3( ..... ° ... ,, „....:. »t-if,--i.?;i: . ). t \ \ )‘,:),) ...i i. P___?" S; ' - . '''' . 'i": - 'V , ..,--,--',..:- - - .: ir o. N g. • - -",.'. .5. ..,, + ------,..:1 0 .....\. ' '..--"- .. - .. : r 0 i 2 k m

,. (i)‘ A.,t '''.'."::- ... -- ....-_L s.,,,, .,..A..n;--.," n:--,----v...--.'''l -1/4"VI /4.--,,, ,.---•,r,-1--• -7.' r]...4

5. SkråstacIfjell,Kristiansand, Vest-Agder - region 16. Kart M 711: 1511 III.

nina oppdragsmelding 306

3 o

1. 0.. £47. C2:'°°

• cp ' '.• - o--0 ' 0 . a -.. ... 0 0 '..\ .---- -.. " 138 •.:‘, 0 x 7 _ s .* ', ...... c., ') ' Lç , 1 4 ',10 - .....' ''.\ .' 1',' i N i • e"4", .'N s %. • 30 4,2

0 o 0 0 ..' 1.- -,, . 0 ° C).. • 64 ... ,i. it,-*% : - 0 (3° 0 0 . Sju . ...,, . 1 . - 0 ..... e,.,„,.- a b' 5 P C.„.._. , (-2? i . II • '• '`: 3 iO4 125 , 0( N : \ ljNS)

0 i 2 km

6. Bergvatn, Kristiansand, Vest-Agder - region 16. Kart M 711: 1511 III.

1.? °

i 5-5> 1;71 ) .,. 1N -'7 r ' ° ri,L(, j, . C , 1.." • : S D.) 5)1....z,.. • ,k ,•- f»r7'- - liS& • 0 ...( \QO - 4 ', - .... ha. / r f ..F '- - " PS ,,':° . • .... 9 C + 3 • ' .- ,"

'..'' ... .\....(11, \--",o ./ „: . f . •-i:i , d 2i,. ,,,,..,,, ,.. :.. ...1--mi ho' N : . ffJ

+ 1 2 k ITI 2.. • --g5--,

7. Suåsheia, Songdalen og Søgne, Vest-Agder - region 16. Kart M 711: 1511 III.

-, ..... o o --\\\' ;° Inii.kit()e i• r--'4. . ':„,‘ 17 ",-;..‹..4 ' s ' ' )0 <-r- ': .."' ": \ I - ,, r ' -C,-,--- .., :-.. ( -' o 3 ii-nct',: v ' c e-r- Lc-b.:::/,. ..„_F*':

,(7,,,.) e),..1 ;-. ‘ C' ' 1

8. Oksåsen, Flekkefjord, Vest-Agder - region 16. Kart M 711: 13111.

•,...) ,.../ ,./ ' ) I,: ', VP.A'_--• I — -,, \,‘ , 1ÅR - l .., ^--, r :::x I j, I,j) ...„('-f (i..:1;';,\'''. <1.;:;:-;•('2.2 .,rd i .. , ".,. ro h) --4.--.)— ._ .,--=-. .,-;;---,--3‘.). , ,t l'' '' ', ' / - '' ' . S?: 41...i< 1H _. '.1--- -,-L'a .. I ,1 ,C...'''\i",•°':' .

,, (i. ' P , • ) ."..1,:! , „ f),.. il, V i i '-- '• o. ‘'...f/ra) • i , k ' ,., (,.., • ... e ..., •.,„ .".: 324% 6 1,!•.•7 _,,_‘,...... „..

O —F ° ''4) e ,ir.. •:, ii 1 • % .

9 : , ,-.-E-1 •‘; : '1 . ) 11ar ''' -

, 1 2 km

,T7/.77.3~~.41:

9. Sirdalsvatnet, Flekkefjord og Sirdal, Vest-Agder - region 17. Kart M 711: 131211.

I, 7

CO 1 2 km

<2.%z xv7

, 1 I (

• '.2(74(

y, /8•

..* o ( - vw›

10. Maridalen, Sirdal,Vest-Agder - region 17. Kart M 711: 131211.

./j?

"ÅfiO'rnjle'ii rf 1(4i)

• ..• ,.. _....., ...., .," - . /...,

' r.A7 1.\-‘ 19:rid-:5'-: "''' • • -...... ,..,., :0_=-",.) ----, , _ _' -•_,•\ •

"( < .. - = , Y. . ,s.h.i. ' 2.v. , qP r; 3 - ??,,A .N ' • , ;•;. ' -=,:::-:,^',-, ..;'), ., , ,,,, F.,•,,,.._';'-f., "f P%Di:C:=IT .1• __,° '- 11.\_,., 1_ , * 43::1') • ' ,'. -,,,,,. - ,f,..j -,- . ,_,__.r.,;•;':. I -,(7, Kifh!, • I .,_-_(.9. . ,-. i ii‘, r, -. .., , , \ k- t i, -`i,5. !:_:,-..i d4f,

-: -__-.„1,,,,...:,..,-:‘,/ -.--,. ed.j--7'.. . .ijneti•:/.( 6.. , S‘cm.tr, ., ,',..... , s'.,.",•:, . ', ..../..,I . ..=.•:). : ..,-,--,.-,-.\ * gri._.%,k,, : ± »:.-:-..•'''-W \.,.- ' '•-:'""' - ''-`-.2:o ,,:-.-:-r:,11;;;:: \--s, ? k m -,,)=2,c---A,.. . .r.I ' ' ".- ::,-;..,!1:11:':,,:- ,,,'' '' :4—..,<2-77,-.: P 1 4

11. Seland, Kvinesdal,Vest-Agder - region 17. Kart M 711: 131211.

nina oppdragsmelding306

' s_.----."'(' (.. ( - ,_,,:„.,,, .\---T-_,;..,,,.. ,j..-?.° - 7i ‘...—•—,,,_._-,‘..,‘‘)=.-,dl'' ;- -r'Y '.' ..,r c_--,--j<") ) E , '-'5‘' ' :-----):91-'=--',-; --),) `-.--'_ ,,.J ne.'o } .. . ,_„==(_.--, -v--`- _:_, —_,- ,- .z.,----_-- f .‘_ j . — -C%-'rt --, --.7? ,_ ,,, ,--_-'(--z.-:.-: ' i----LJ i ( ,, ' 6ao \---=r-/ ------r---... ------P' Y ) —'--=-- 13 =-, Di ' ' (..J\_-- T (- 7)(å-±;'"e" /- Q '1..-:I .1bF 0'-'1- P. • 5 " I 5-1-90_N„...„ --_,- 0_ /(_—:_,,, c» ,. /...,f,,..—____ ?„.„..,:}jo_ - , j _,..5...•...;',..../ii...„, .._,,,, = ,..,...,... io, ; -0. e ,...,

n ii... J.:.\\.)."('''' •:f': ,, 1 Cf:: ) ....,1-1 ' \ . :.,,}).(Vi....., ''''' ' ,.:(::;;;,-_-_.'‘:;-.. .//,'._::-:).,..1-y.:.,,-..1).''i, li--- -- ,., .',i'i_.,,' :r..~_,..:1,?-- ' "-----_---_n il : ) , .!..•de- i ... -, ,,,,---,;,, i ) ;:i\'\ ‘ \,1,, , ' , ) .: _ ... (3'- -;•;--1/--;"u- \''" -----:'',,•--: ii— 71(7'' /,:, `,., ( ) .: / ..,. -.' L, ‘ .1? ' ..., I iiy ,r----')' /': -:,;---,/ L?-'i : 1 , ‘..1:i ; , / - %..i".., / , - ' ..:.-='-•---:.•• --' (> -`--' . -_-,--- -,.../ . _ -.=-..G.- - -=-,-° • • ' _...... __,- "r•-• ,...„:-='-\ (. ' '., i r " ' :/7 ; / ''------•)',' — ,-, 'I " ,...- F L, //,,-- /7( ? i ? ...==; CD, . , = - -fi":-: C-\-- ....--- x - -..- c, ----.—=_r ° , _ ø.J8„E :" r : t 9 --= 1 0 .. 7.-.-.- .....-- o , ,.. , • :=-= _ c___—..,_;:...--,:.;:_;6•:;?,)=. - o • te— .-• (- eii _ = 1 ...,2- _ =--!- ---.------5 • / 444 . : > —. .4: =F-W ,- 0 _ '01› = a ..: — ----- I 9 `- -- W-_ - ...: _ . o 423 _ E ' - • -•-'1(.1) :- _

_ = , 43o- .;I - _ c7 .‘

g.7 .. 7.„ c•;:,—;•,, ' . IL

_ 'D "' :.../; _ • - ;--'r_,- 4' o —, 2 k m

12. Mjåvasshei, Hægebostad, Kvinesdal, Vest-Agder - region Kart M 711: 1412 III.

o 'tb ‘212 - t511

..; ,46 eisx1

k54. • 422,

' • - (;).«.' ,,X,C>00 ...; '' ' , .' '

/- . «• d

(

.••••o 1 2 k m c• -.•

13. Vassland,Hægebostad og Audnedal,Vest-Agder - region 17. Kart M 711: 1411 1V.

•'1/00, d'Wett.:-/

_ kio -=.-..„.

a ...,. _ «,..=., i)e,_. ___,_ •-* - • - ee 0 , 3 -..= c. — :-.•..= __,— 30° . -7;---=:._ 1 --:. —

- To lekl =-1-_

. ----=----- — — - - - V.,' - ' 200 -t._ -.."------;-:- -.,-=---,-_-_, -=-----::. ------374 ;0 2------:-.., .------.,'_-=_

Zr-A

--= 3 3o0 L---1-- o . O ----„: 2 k m - = 9 --,

14. Trodalen,Iveland, Aust-Agder - region 19 a. Kart M 711: 1511 IV.

U-11 -V = IOS • • ^_•.=., 0 1r7 < x -

;":"' M ejih i

_ - = 7 _- 0 --_,. -.... - ...- .0.. , a) • ''.. _ 1 i VI, _ . . ,...... " r •• ''''.' ' •0 ..= ., I'S ° = 1 k.N.-__ Å - s'.- 4) 0= ___./jy)...„„.. __=-1,4.5 \> E_=-= --''- --'•‘',\. 0 -_: , - - 1 •=_=-0 .26 1 at e . ( 41 o -._ t. =••=,.-',. ••=•-.- e - c,-.) ..)-'?,41; ‘ I .i. ..• • - '"' ,,,.:..3 ' Zt\s - "• ir - • 1> 1Tcfsrakze % .c, , _ •j ,f ;» - iilzrs ..4. er 1. L , - ' . CeCtel. _ , '..-_, , `«Yf-,,.- - C ::,o _ 1.49 ------: • :<,___—_ ...... 0,...--..„ N ..... c, . r i p __:,-

_ . • lik c. Å I 2 km 4.• 7 e _ é n =

15. Raundalsheia,Birkenes, Froland, Aust-Agder - region 19 a. Kart M 711: 151211.

., 5

. •,' ,,..','''- -= --. I ‘?' . -• ,L,___c5,fi _ , N - -..,„ 0 Y ' > = - : .S:' - 'SVW-', : _ ---,..-'... __.,. ÇJ% '"'-'' ' -1„, .\.,.) ,:.:..1.4 . ....:-k= =7 ,.. O ` ( \\' .. s , ))/.- ' .. =-..- .:,/1:1_ (... 1,,:= ,1--),,, . ..,,;:-... ___./-.. - -.._.\\`--: -1,:::=:-z- .:.,

e( ;'.--,---,\91:,:::\:,:k\-7,,...... '-'1C..-\(:_*. vl., :- :_',1-1-',,--.3\Nss....---7.' ..--' '7, - -",_ . .''..,...... , \' "';',';/./ , ' (Brianehela, 2.• " N , , 3 to, ellei , .-\ -'.-..c,.. ' \ ) --- :-----r:- + 2 km i ,s, \ i l

16. Napen,Froland og Åmli, Aust-Agder- region 19 a. Kart M 711: 151211.

. ....,\:\,,...„"_. r, -%

'..:;s19 _ -, . ... - .. , .,.,_.-_____,,,-- _„.....----„. , -__ -- - ,,-„,., ch - -,..-— . -',.•.,‘ . ....»1. *? • dif;;.DiP,.. o a , ----__r--Sk _ Ire ... „....41. 0 'r. - 'Clr Ca» C 9 • ,,,_ --,..=_...... g, . ... " .. -- -

V.A7,---_____,- ..:s ‘,„,t=„., s,„.,,,,„ -

et • eiane • 0 - -

= ° - '

4 ., , o' .-".- '-=-•-,S., . , •-•,.' , ,...».. k‘Stejn15 ,ie - - "--'- "....as-,-,-i.v .:_/,'...:,,:, .--. S'NI f ) 11 ,. .. ° -, '-i-- z _ ' `---c <:":, › ,\c -_-:// o,"- ›- riq

o•' li ... . fl • 1 2 k m 9 oL °

17. Solbergheia, Froland og Åmli, Aust-Agder - region 19 a. Kart M 711: 151211 og 1612111.

,,....„,.--,...., s -: .: .7._„ ,./...., . - - ---:-...._ - - —

: •.. -

...•,„:;„ ..,,,, • -.; ...,:7:.,.-... - :. • .., , . • `-'• - -

_ 14.. r Tu? • 47.r. 9 — ) D - Nior. - r - NAct,‘ R •

. •••

6444' , 0 1 k m 7 ' -§.

18. Gunleifjell, Åmli, Aust-Agder - region 19 a. Kart M 711: 15121.

ninaoppdragsmelding 306

WErjr _ o - o Ha - qPeia o •••• r/

ks :0

_ Rauanbcer-/ o,, ec) D 0 o

S1cw'r-- ; k. o S 'r-k; , - ..• ., = 4, 0 , .-'-':. .26- 0' 0 - =7. ,,-- 0 209 0 , 0 . 264 —611 4T-- 0 ";.---, _., . .k, d lei '\ .— " v . ,' . 4'.-7 Ko • o 00 - ( • ' ..F.' Æ : ' 1 e 43?. O o ( Sk: - - XX) 0- _,.: _•,-.- `C. 1.40 IrV' c d ' 0 . 0 . -='",k..4 0 . .0 , r - ,r)- o 1 / ll = Fall cV a e .r ' ei ' -..?19 o le.5 -- r-(Q_V Slc.*.k* 0 .450 0.D. (1. 0 . , o. --- (2 V u o • 0. ' - L vae£`1------= __ _ 4 2 km, , o o ,-,. 4t, (---- lIl

19. Urdfjellet, Gjerstad, Aust-Agder - region 19 a. Kart M 711: 16121.

.43 lloan\ xtval,o 7.• - _ .. < p

01,0 7ifkli MIII n , . Siiiiiy nwhonei = • --, ...,77 = _....- - _ -.,4". 'iSe",a'slusw.v..= ' . , \,. /Y1 ...,--."*ScTuvSk4 • - ' rr:i - ' .,' = ' = 4 V‘. . . .:* .a.ev -_-...... - Svin lih .,--‹ . - ov& - 634 ,59 -1 • 5 / - Mer. oork ‘AWKV•1$1.., 94-V . • c. • ..4r. „ \l«Å'wou - - — _ _

t5\n kr , ; cf, ,4•56 Ni•

,173 •

Vt1:1:‘,~1•2. SV7&N,M1. Y512_?:a\ o„\an.:„. 6a< l; ,\.\\v~, Aqry, 16 Sterntien / ,„ • -‘,73o1x, k‘k • .1.51 wo. ,d* 317 Vo o

Orden -

ZSZ ./7 WiNkår's Scun4:3 - Veinejellei = _ soo _ 0 2 k m Vehia 1 '

20. Solhomfjell, Gjerstad, Aust-Agder - region 19 a. Kart M 711: 16121,1V.

\ , ' - • ZUWA:\ o

• ,

' ern sodgan" , s k is 1 12 , orgi , otna \.J ' -----.--- ..

Y_So\nern ( A koge X - f.../ 0 k't ) • t.; ,

432 50' 433 434 435 EVJE 22 KM. 11; 0 1 2 km

21. Horgi, Bygland,Aust-Agder region 19 a. Kart M 711: 1512 IV.

14t„: B p ei . kDyple i u — c f.s?te: /4 `.

' •••-.- ' - C _ .- . A'...., kx*

— - '-. - . " ' '''D-:. > • - d -.._.: , Brr - \\ ,, ehei . y.i.: i r;-, "5:-, Cik 11.t.kr."t`'.. f‘4 L'il;

-/ . 42,-....„;:,<,.....„ ,,...- ...;,,,f„,,,,,..11.•... rtli., ,,, -- y, ", • ,\., ,,. s .. , --...'2,,-, ' ' ,.., •-.., ':. ' \ , ,,;_,,,,s, , -!!:.,. . .,....,...I. , .. , , - - > , =.4-: '..6 > :3 ' *- -'.`".-;.'.. .• • „ 111, pe

.sle - . . 5 _ ; 2 k m _ N,• - )25 • 4,•%."..." • s>:.."-'°-:-.'""*=. r

22. Hovassdalen,Evje & Hornesog Åseral,Aust-Agder og Vest- Kart M 711: 141211. Agder - region 35 b.

-. . \ :: rl ) - :.;:. '.;....; .• "Q !-_ , ..•i ! 71 _-:.- .._----. 150 = - . _ Fis/1:e "h,'" - 0. \\ ( khti;

_ \ • ; =0 =

— 600 jcid

s-'\ - ‘‘.‘ x1Wie-

01,2 ' • Vfu 42) -1) ) ---=. _ _ :46

= _ e -

0 _ :. C=,

Auste 2km . '''''± t= Z,-..-'; D o .1 , -,L:k • • / -

23. Gjuvatnet, Aseral, Vest-Agder - region 35 b. Kart M 711: 1412 I.

r , •NS k.' <-:". "'‘.81/) ,;,>• 11,;1,.,;.:.....:;..l.,(\.,).s.'„,.,,.;1, : .6.I__ -:,'.:,..,....,.: ,

C" , , ,...... ' • ? '7 '''' ' ;"'" V i / • el !:79. ' , ''''I) ;,(., .1.-4.1,(1,18b .1)3.., .. ,$),,,,o • 0) . f(;" ,•\.,..›,- ,„,‘11,1r"..'Yj•-i' ., ...,--....,..:,i'? '..› 1,..!:"... .„, 1'3.-c- ,.. , , , ,..•,„ ,,,,. . ,. t• q ., ,,,....~„,'N..,••,. - \ --- , , ', , • , _r•, u,. vi...‘ ---4.:. s.'-'t'`• ,i. - ',.: k: • - ,;: •••y! I r .• ' - \ ':.:':. :ile- -'11.; ' .\ . ' ' ' ' •'? -_,"-,--- .t< . , \ , \ '90• \\.._-_--,,,,,••' , i' Vik,(\ ) ...(;,. .?`,;', 1, . ) ••`17)

1 ,iii• • FE"

1:11'41 ‘17' 2 km - = cx,x)ev/ 1101 1 \

24. Vestvassdalen, Hægebostad, Vest-Agder - region 35 b. Kart M 711: 1412111.

nina oppdragsmelding 306

`:. . ;I \ yoC, ' Ho' en, ( ;,,,,„), " \ :,ferti ht'ei -, . s. • , ,•:,',-.: ( ., , ? ,,, ...... , ., \ -F gl / ''-' .., (../ \ c .. , _ , ,l ,---,.../.7,.• .s.4, \ i • 1.--,:._ --r ' --.) -...... /7....."-. ....,:.,C, .t-SLJ*--. ..r- 0 , • ° ,... : _.--••• ...• - i

• - •• • yi •.. .99.,.._< .,fj: \<,.,,,..,... : .... :---' . . ' :--""re> :'-\ \. ....„..,., ,..,.,...,..,,,ir,,i,..ut ' ,...... " - .?''_. ne ...... '_- C'' # r .. ...,--' •-l.,, L" - - _t• er:,..„.., - 'C'S •- c=, 6., k g dal, ,.... ' • • • o .-- ,- - - -- • S.S.- '•------• .-- 'N : -•:.-C:2''-----.5-4,...... „. = ,. - :-?_°/ .„ ,.., 'tå 9 • ---- .r. -11.t. ) N . x n reii.., '1 l'h1%-t-I" ' . - \-'42.,1 (,',/ S i er7 '.I:' • 544. _ ,. + ..':' kicek,,Jute),,.r.- Yo 1 2 k m . _. )' 5' ---•- — = ‹..,:::_ , r . , \ •,., ,___. i ne .0 )\t\\\\, 1/4 )2 ...... ".e,„..., ‘...... _,...... T.,1-,_,-._.-„,„.„

25. øvre Skjeggedal, Åmh og Bygland, Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1512IV.

,,\ \\. \ '... \ 3`...... ' - ,. •.,, : e . . Sk .. t., '''', \ - • •

j ,' \,''.(, " • .

lVOS)1V-,-: '-, ( r •-•'' ('" , '-'"N' • 't, ....! --): ) .--7''-.. ' ' .r•?..'.,-, ' .4' nwa . ) ,.. I ( 1 , -...1-._.---.J.9....›.... _, : . ( •, -,\ , „_, _ . r."'./ , ( ('•\ '-'b" '' i - Ac,-...'-n'(' _ _ - _ - ..,... I „..,... . ,.,,,_ \ , "..-lj ,.. ' \.,\.„...... - ...... \ _,...,

\ •::: , , ----3-- ) -----\.„.„.,"\''.---• ..., vi"‘sto ‘' ....• ., ..). 1 ..., , ..e ,-S ------.-" • ' ' ' ., t '.-.1>Fibi"i`-"... ålki..t1 ... . . _ - • , ( - . - n ° Sf7:: ; . _ c.'""

; s\f

‘‘ 'V‘\\ -• `, 0 2 km 1 4 - • ° ' • '

26. Høyknuten, Bygland, Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 15121V.

\\- • \ ' - JH ,• .2,0• ,

- • 9. • o Roirhol -.. • \S".

trQ tto c.? R ) CP,P`ds'io ' 1s¥4", ' -

ISti sto;iol * .";^

' - • 1,he I -ra 2, •

(. / - (;) Lkuk, • 2.

‘‘. . . . h • - o - , a

( 2 km c-/L , va }-1:è 4 47?

27. Rukkevatn,Åmli og Bygland,Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1512 IV

sost

,:§4,rete 1

SS 7

•wt . , : • t sce7 , _ , 1 •• --- . n sen so : Y -.. *

4 mv r I - ='• •5-T • is

0 1 k • - 1Fatarn•wdamer-nr 1

28. Kjyddingåsen,Bygland, Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1512 IV og 1513 III.

\ kksc. ((,) ZiktisioeT ' , -ci• n1.1 te•ii ,\?

s‘ , ' '

.1 - .----.1 - .5-; —r -5- -...'.- - •.-'...- ' :k\)-'; :,- --_• -,,.- yr."-- :1(. --- , ) ),S•th, • -- ...... -,:'..-2:1- ) • a e .--:': -- .,:),J.::: - \ . 11j ' N • _ .. ,,, '. • '( 1•.•• . .--.... ./- - , ( i •-,---- 3...... , ">" 2.-..i..., ..,/,- .• -_ • ------, . M, - I .. -.... '.- .: _.._. ••:-:`7 ..--.. (2_.i ;.'"") ‘ I 1 (..."1"... -,...... _ - " J. • '••• CI•sc or,• =. -: -'- ... ,. 1 _____ • \\ -•., • Yrfjel \.,' ' . i: --, ---.....-_- --..4. ffi ggng<5,-.a---- :-'-- , :-.,-"z"'.---=-=. c(?„,. . ° . . ' ' "• '5-)\' . • ii, /..---''''',...« ''''' ' . — . .... ,, ) ' - ---:-.- —.,---,----s •(--c)fr .

,, -i ...... )i - - _., ,,, -\, Fusk.4.s..\ r i ,; .....- ' r1'" if il --:.,.....1( i . \-: .., -‘‘i 's' - -:, / /-..2‘..-:. ..i.-- ) 1(71,417/(?). .‘ ''''\\" --:;'; ½ OX 2 k ni :'-;,-. '..' .,: 4 - -i-'-<;'\'

29. Nånesnapen,Bygland, Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1412 I og 1512 IV.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. - • •

ninaoppdragsmelding306

t7.50 -='.,. ÷ .. ,, 6530 t ,--=-- C)

, ...• :-...- I IV - he'i 1 : kv,--..), S- - =-'.1 s9i?," - --,,_ 6529 i -P.: • -st k fi= .s.r.: (= I tet _ - • --.'=.--- =...= < - 717 r "-=- , = -_, 0 t(1% , =-- ' . 6528 ----.-;-,.----__- , --— ....,4)

'.----_--_-=------'-;=---ri 26 572 = -= , .11 - -= kåme - n elt . . 7,2 ==. 6527 .del

60 21 6526 00 • t . "P. Wan— 27/ ) .-,*.'., =-...•_.=__ - 1 ' , . ."-...... ,. 5 0 - ,...".. e'd .7. =-• ::- - . . - =.- = . 451 =- I 6525F;,2

x 73! 6524 2 k m ,9 Ie )

30. Høystølhei,Bygland, Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1412 I.

Yzrk — .. _

• k,°Q ','"":;-.'",.., • -., \ b "P? • ./...r • '.._ - 1.( : , ,-: . • :.---. "°- / — - 1.(-----17 y ttilhek , -,, ,7 :-\\ :rr,,,...,..1 p •, ...(3)-....-. • , yeiil ..s!,,(>-..' ‘

-'0,, N. ik,,,\W • "t_ \z.-.^,. ''

'') . a',. ..:-,,v 0.' ...,' \ ' ' • tu, • fer <%\ ,v.s., 1 , . . ,,, ' - (1 '. - \-7 ..• ,.. D ... \.. , 7-. '''' _. 1,—...,,,, \.. -.,....'• \ 1-113-i.'I, ,,--?,__,-'. "•,--- b ,-.. aP L S'Z N + '' 0 1 ? k m - -

31. Birkenesdalen,Bygland, Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1413 I.

Ne,b _ iso e .s ts s :tå - is 0 662. •

750

r.: 256 _ i a - C2, 4 - a it'ffre'• "4

= c,x665 'efje

o 249 6 t Q.)

264 450

2 k m

32. Bjørgedalen,Valle, Aust-Agder- region 33 a. Kart M 711: 1413 11.

= - - 1 km I '"...\\N \'''2A1Z,L

33. Bjørnarådalen,Valle og Bykle,Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1413 I.

( ovde ..="1

, .• • • — - -Hood- eit; - = " • -= • _ = - - .

/ ) - "-_ii,:-n-'----, :=_=7------• jr..- .„:"..,_,----.-E/ =-_, ., r „, ' --_--- . - ' - - .=.- -, -5'-_- ' :- ,-,..,-__ ,_ ,...,- -;.--- _,..-- -_,....,_ ____ - _ ,. _-- . -,:0,-,,-,....- . , ,- ,.- --,- • ..., • / ,-,;-,,,,,,,..c.-- .?:,.' / • - -,---:--_ :x r.. , , _ = .. j..,-T, /1—'?..------' — ,- &-=, .1.• rt-, -_,... , , , ,,, , , .,) _ _..------_ --,- . r,,, ki ',,,..0„ = -_,c1.. '..,— .4. 'p.;:.,:7 - , .., . .. . , / ," ..,--.....",-. . ir .:;:7--"..:O.Nec)?3\ ,,,- / ''. I ) .'"7, -----.:` '7.:', \--, . . -,(/ • lt, ak'a ' r t( :. . , .---, ,7------,?A'--',-: r'-. --( -- -' !. '' ,),) if i i'. r.------.=-----___-/-'if/ . --''''''.----.. —- ( I.-..' • - ' (q-.': . z:,-_.-..-,--‘•»:& i ',( ' - ;-...,...... =:" . -.. -.. - --!• :1-_: ' ( ,. — r: / f,--7., („c--°0 Z .mt'ersP',1 I - N ..;...\,\-\_.,.._____ .,...._-_-. -.- - ,„.______-:\.. •_____--\--. • —,..,3-.....,- A.: ,..—1 __...."---"- 1t ' ' = ' ' ' + 7 . ...„, - ,,,,, (1 js- --.,...,:.- - '- --,--; '. - ' . ''' . ‘'''.--,'. - ' • .---,;( "" -:-...9,1 ;,,,f,-;f: 0 1 2 k rn _., , , v...... -5" 9 p ' = = . i i • i 9 . .i .AX"dén_ ,-.5 I l'7,..' ------....." - ---- ' .-... — lo._--/-~' . , Ttit: --r ? \ ( 7-'-'7.0:-Tnts.\' ". r. (1 i 1( '• S'..-' ,F > ,--.:1----,--1--,

34. Berdalen, Bykle,Aust-Agder - region 33 a. Kart M 711: 1413 I.

© Norsk institutt for naturforskning (NINA) 2010 http://www.nina.no Vennligst kontakt NINA, NO-7485 TRONDHEIM for reproduksjon av tabeller, figurer, illustrasjoner i denne rapporten. 306

ISSN 0802-4103 ISBN 82-426-0516-5

Norsk institutt for naturforskning . Boks 5064 NLH N-1432 ÅS Tel. 64 94 85 20