Musikkdrama Og Dekonstruksjon
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Musikkdrama og dekonstruksjon Postdramatiske lesninger av Richard Wagners tetralogi Der Ring des Nibelungen Masteroppgave i musikkvitenskap Marianne Berglöf Studentnummer 240065 Institutt for musikkvitenskap Universitetet i Oslo Høstsemesteret 2014 Innhold side 1. Innledning og problemstilling 1 1.2. Metode 3 2. Paradigmeskiftet modernisme – postmodernisme 4 2.1. Strukturalisme 4 2.2. Modernisme kontra postmodernisme 5 2.3. Jean-Francois Lyotard 6 2.4. Jacques Derrida og dekonstruksjonsbegrepet 8 3. Følgene av det postmodernes idé for iscenesettelsen av Wagners musikkdramaer 10 3.1. DerRing des Nibelungen i Bayreuth1976 11 4. Postdramatisk teater og performativ estetikk 19 4.1. Hans-Thies Lehmanns teori om postdramatisk teater 20 4.2. Erika Fischer-Lichtes performative teori 26 4.2.1. Historisk oversikt over performativitetsbegrepet 26 4.2.2. Performative teorier: Austin, Butler, Derrida 28 4.2.3. Teorier rundt oppførelser og performances 30 4.2.4. Teateroppførelsen og 'verket' 32 4.2.5. Legemets materialitet 36 4.2.6. Iscenesettelse 37 4.2.7. Estetisk erfaring 38 4.3. Oppsummering og kommentarer 40 5. Postmoderne og postdramatiske lesemåter av Der Ring des Nibelungen 1994 – 2002 43 5.1. Lek med assosiasjoner og materialer: Der Ring des Nibelungen i Bayreuth1994 44 5.2. Robert Wilsons durative teaterestetikk: Der Ring des Nibelungen i Zürich 2000-2002 46 5.3. Dekonstruksjon av verk-strukturen: Der Ring des Nibelungen i Stuttgart 1999-2000 52 5.3.1. Das Rheingold 54 5.3.2. Die Walküre 56 5.3.3. Siegfried 58 5.3.4. Götterdämmerung 61 5.3.5. Generelle postdramatiske trekk ved Ringen i Stuttgart 64 5.3.5.1. Rollene 64 5.3.5.2. Handlingsrommene/stedene og naturbegrepet 65 5.3.5.2. Metafiksjonalitet 68 6. Problemer knyttet til en postdramatisk billed-dramaturgi i lesemåter av Ringen 70 7. Forsøk til repolitisering i postdramatiske tolkninger av Ringen 73 8. Performativitet, verk og «Werktreue» 74 9. Partitur og performativitet 79 Sluttnoter 83 Bildeeksempler 88 Litteratur 94 Medier 97 Musikkdrama og dekonstruksjon Postdramatiske lesninger av Richard Wagners tetralogi Der Ring des Nibelungen 1. Innledning og problemstilling Iscenesettelsen av det som kan defineres som det klassiske operarepertoaret har siden midten av 1970-tallet vært preget av gjennomgripende estetiske forandringer. Begreper som 'moderne', 'postmoderne', 'dekonstruksjon' og 'postdramatisk' brukes som estetiske kategorier av både regissører, kritikere og publikum for å beskrive iscenesettelsene fra 1970-årene og frem til musikkteateroppførelser i samtiden. Jeg vil i denne masteroppgaven undersøke disse begrepene nærmere, og har derfor valgt ut en rekke iscenesettelser av Richard Wagners Der Ring des Nibelungen fra tidsrommet mellom 1976 og 2002, som jeg analyserer estetisk og dramaturgisk. Hva kjennetegner de ulike lesemåtene og hvordan kan man hevde at et regikonsept er 'moderne' eller 'postmoderne'? Hvordan skal man forstå og definere begrepet 'postdramatisk lesning' av Wagners Ringen? Det er flere grunner til at valget falt på Wagners tetralogi. Fra første til siste takt eksisterer ingen avbrudd i musikken, musikkdramaene etterstreber en ubrudt illusjon fra begynnelse til slutt i sin gjennomkomponerte form. De eneste avbruddene er mellom de fire enkeltdelene i Ringen. De er lukket i romlig forstand idet de illuderer en "fjerde vegg" mellom scene og publikum. Fabelen i Ringen byr på en vesentlig friksjon i vår tid; skal man forstå den som en myte og et eventyr, eller er den en parabel på Wagners egen samtid og inneholder en samfunnskritikk skjult bak en mytologisk handling? Hvordan preges vår oppfatning av verket når det leses ut ifra et postmoderne og postdramatisk regiperspektiv? Nettopp i tilknytning til hva som skjer med oppfatningen av begrepet 'verk' i en postdramatisk lesemåte er det nødvendig å drøfte problematikken som er knyttet til s k "Werktreue". Finnes det en mer eller mindre "korrekt" måte å lese Wagner på i den sceniske konsepsjonen? For å forstå i hvilket forhold 'verk' står til 'oppførelse', vil det i denne sammenhengen være nødvendig å peke på noen sentrale aspekter i den performative estetikken. Jeg skal også undersøke hvordan Wagner selv så på forholdet mellom 'verk' og 'oppførelse' av sine egne musikkdramaer. Jeg har med ett unntak valgt å begrense analysen til å omfatte det tyskspråklige språkområdet, da den overveiende estetiske fornyelsen innen iscenesettelse og dramaturgi av 1 Wagners verker etter min oppfatning har funnet sted i denne språkregionen. Jeg ser naturligvis ikke bort fra at det kan ha foregått nyskapende oppförelser også andre steder i verden, men bortsett fra en kortere diskusjon av Ringen i Valencia 2007 avgrenser jeg meg her til det tyske språkområdet. Valget henger også sammen med at min kulturelle og geografiske tilknytning finnes her. Jeg arbeider selv som regissør innen musikkteater i Tyskland, og for noen år siden medvirket jeg i iscenesettelsen av Der Ring des Nibelungen ved en større operascene i Syd-Tyskland. De lesninger av Der Ring des Nibelungen1 jeg retter fokus mot og analyserer estetisk og dramaturgisk, er følgende produksjoner Bayreuth 1976: Pierre Boulez (d), Patrice Chéreau (r), Richard Peduzzi (s), Jaques Schmidt (k)2 Bayreuth 1994: James Levine (d), Alfred Kirchner (r), rosalie (s/k). Zürich 2000-2002: Franz Welser-Möst (d), Robert Wilson (r/s/k). Stuttgart, 1999-2000: Das Rheingold: Lothar Zagrosek (d), Joachim Schlömer (r), Jens Kilian (s/k). Die Walküre: Lothar Zagrosek (d), Christof Nel (r), Karl Kneidl (s/k). Siegfried: Lothar Zagrosek (d), Jossi Wieler, Sergio Morabito (r/dr.), Anna Viebrock (s/k). Götterdämmerung: Lothar Zagrosek (d), Peter Konwitschny (r), Bert Neumann (s/k). I sammenligningsøyemed kommer jeg også til å trekke inn noen delaspekter fra Harry Kupfers Ring-konsept i Bayreuth fra 1988, fremst for å belyse Chéreaus innvirkning på senere iscenesettelser. I kapitlet som omhandler postdramatisk billed-dramaturgi har jeg valgt å peke på noen sentrale aspekter ved Ringen i Valencia 2007: Zubin Mehta (d) og La fura dels Baus/Carlus Padrissa/Franc Aleu (r/s/k/video), dette også for å trekke paralleller til de iscenesettelser jeg analyserer mer inngående. Begrunnelsen for dette utvalget av iscenesettelser ligger i at jeg mener at disse produksjonene av Der Ring des Nibelungen enten (1) står for viktige estetiske paradigmeskift og dermed på én eller annen måte har fått en avgjørende betydning for alle senere lesemåter av dette verket, eller 2 (2) står for en nyskapende billed-dramaturgi, også med følger for senere lesemåter, eller (3) utfordrer idéen om et helhetlig 'verk'-begrep i den scenisk-musikalske utformningen. 1.2.Metode Jeg har sett det som nødvendig å tematisere hva det er postmodernismen distanserer seg fra i modernismen, og derfor har jeg valgt å først kartlegge det komplekse feltet som angår paradigmeskiftet mellom det moderne og det postmoderne, for å kunne peke på hva som definerer en postmoderne lesemåte av Ringen. Her har jeg valgt ut relevante deler av poststrukturalistiske teorier med konsentrasjon på Jean-Francois Lyotard, og også undersøkt hvordan Jacques Derrida definerer begrepet 'dekonstruksjon'. Som neste skritt har jeg sett på hvilken konsekvens jeg mener at dette paradigmeskiftet har fått for lesemåter av Ringen. I den forbindelse bruker jeg Patrice Chéreaus lesemåte av Ringen fra 1976 i Bayreuth som eksempel. Teaterviteren Hans-Thies Lehmanns verk Postdramatisches Theater3 er sentral i forståelsen av postdramatiske teaterformer og hvordan disse har frigjort seg fra en dramatisk forståelse av teater. Lehmann bruker gjennomgående 'postdramatisk' som et teaterestetisk begrep for en generell postmoderne estetikk, og jeg har i denne oppgaven valgt å bruke samme terminologi. I diskursen innenfor disiplinene teatervitenskap og musikkvitenskap har paradigmeskiftet 'den performative vending' ('the performative turn') som oppstod i midten av 1990-årene blitt grunnleggende for forståelsen av den unike oppførelseskarakteren som teater og musikk har. Teaterviteren Erika Fischer-Lichte formulerer dette utførlig i sin performativitetsteori, sammenfattet i Ästhetik des Performativen og Einführung in die Performativitätstheorie.4 Idéen om musikkteater som genuint performativt i sin egenart er det utgangspunktet jeg bruker i undersøkelsen og diskusjonen av 'verk' kontra 'oppførelse', også her støtter jeg meg til Fischer-Lichtes teori om en performativ estetikk. Jeg har valgt å analysere de utvalgte Ring-konseptene delvis på bakgrunn av en rekke nyere artikler som omhandler problematikken knyttet til postmoderne/postdramatiske uttrykksformer i Wagners musikkdramaer. Statsviteren Udo Bermbach og teater- og musikkteaterviteren Sven Friedrich tematiserer dette i ulike artikler publisert i Richard Wagners Ring des Nibelungen. Europäische Traditionen und Paradigmen.5 Et viktig anliggende for Bermbach er forholdet mellom musikkteater og samfunn, og jeg har derfor valgt å trekke inn sentrale aspekter av hans teori i kapitlet om Chéreaus oppsetning. I kapitlet som omhandler forsøk på å repolitisere Ringen rundt 2000, drøfter jeg dette på bakgrunn av Friedrichs artikkel om 'myte' kontra 'postmoderne uttrykksformer' i aktuelle oppsetninger av Ringen.6 Også Theodor W. Adorno gjør noen relevante diskusjoner i forholdet mellom Wagners 3 musikkdramaer og deres sceniske realisering i annen halvdel av det 20.århundre, men i et bredere estetisk perspektiv, fremfor alt i artikkelen Wagners Aktualität.7 Musikkviteren Martin Knust behandler i Richard Wagner. Ein Leben für die Bühne8 det forhold Wagner