Forfattere Camilla Collett (1813-95), Henrik Wergeland (1808-45), Arnulf Øverland (1889-1968)

Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

Henrik Wergeland bodde i Grotten 1841-1845. Foto: Statsbygg

Forfattere Camilla Collett (1813-95), Henrik Wergeland (1808-45), Arnulf Øverland (1889-1968),

Amalie Skram (1846-1905), Nils Collett Vogt (1864-1937), Olaf Bull (1883-1933), Sigrid Undset (1882-1949), Peter Chr. Asbjørnsen (1812-85), André Bjerke (1918-85), Johan Borgen (1902-79), Jan Erik Vold (1939-), Lars Saabye Christensen (1953-)

. Kulturelle fotspor i Bydel Uranienborg-Majorstuen, Lokal Agenda 21, 1999. ISBN 82-91630-11-9 Særtrykk "Kultur gir helse" Tekst/redaksjon: Yngvar Ustvedt / Olaf Varslot

.. © Kulturelle fotspor

1 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

Forfattere

fremfor alt når det gjaldt Camilla Collett (1813-95) litteratur og diktning. Ofte gikk de opp og ned på gulvet i stuen og I et lite hus bak Slottet samlet Camilla og Peter diskuterte hele natten Jonas Collett en krets av unge kunstnere og igjennom. "Jeg vil kalle vitenskapsmenn rundt seg til selskapelighet og vårt ekteskap en sam- diskusjon. Der vanket de fleste av de som tale", skrev hun. Aldri betydde noe i det nye norske kulturlivet i 1840 ble de trette av å og -50-årene. Mange av dem skrev senere om utveksle tanker og hvilket kultursentrum det lille huset nær den inntrykk. nåværende Camilla Colletts vei ble. Endel selskapelighet 1895 «I storm» eller «Camilla Camilla Collett var ikke som sin bror Henrik ble det etterhvert, ja det Collett-monumentet» lille huset ble faktisk et av Gustav Vigeland, i Wergeland spesielt glad i Christiania. Hun mislikte Slottsparken byen - med dens småskårenhet, dens rykteflom- samlingspunkt for en mer, dens intriger og partivesen. Men omgivelsene liten krets av venner fra byens høyeste borgerskap. elsket hun. Hun gikk ofte turer helt opp til det Her møttes ekteparene Schweigaard, Fougstad, ufattelig fjerne Frognerseteren. Eller ut til Birch Reichenwald, Stang, Munch, Dunker. Men Sandvika. Hun var ofte å se i Uranienborgskoven. Welhaven fikk aldri lov til å komme, enda han Og når en gate i nærheten senere ble oppkalt etter bodde ikke så langt borte. henne, berodde det ikke på noen tilfeldighet. Som Egentlig populær i kretsen var Camilla ikke, dertil nygift flyttet hun inn i et eget lite hus som lå der var hun for selvhevdende og "fordringsfull" som de Halling skole senere kom til å stå. sa. Likevel søkte de til henne. De som trådte inn i I ungdommen bodde hun jo på Eidsvoll. Men det dette hjem, skrev Jørgen Moe, tilbragte alltid styrk- ble mange turer inn til venner i hovedstaden. ende timer der. Selv når samtalen dreide seg om Mange ball, teateraftener og ferieopphold der. Hos hverdagslige ting, fikk den "dette vekkende og be- familien Herre i Kongens gate, familien Diriks i livende som bare åndrike mennesker kan gi den". Grensen. Da hun giftet seg med Collett flyttet hun Kretsen virket stimulerende på Camilla. Men inn i en stor leilighet i Kirkegaten. Men hun likte mest inspirerende virket ektemannen Jonas: Det seg ikke der, hun skaffet seg en liten landlig tomt i var han som fikk henne til å sette seg ned ved området bak Slottet, som var for rene landet å skrivebordet og komme i gang med et selvstendig regne. Nesten ingen hadde bygd der før Camilla og forfatterskap. Men det hele fikk en brå slutt med Peter Jonas Collett gjorde det i 1842. De ble Jonas' død i 1851. Camilla la skrivesakene på værende der i nær ti år. hyllen, det lille huset bak Slottet ble solgt, familien Peter Jonas var ansatt ved Universitetet i oppløst. Camilla begynte på den lange ferden fra Kristiania. Han var meget fraværende, slik at det ene leiede losji til det andre. Camilla ble sittende alene med ansvaret for hus og Mange år senere gjenopptok hun skrivingen. Da barn. Dårlig råd hadde de, og sjelden penger til var det lille huset ved Uranienborg revet - for å gi hjelp med husarbeidet. Camilla måtte ta det meste plass til brødrene Homans staselige nye bydel. Hva selv, nesten daglig ble hun satt på det hun kalte syntes så Camilla om den? Jo, den var usedvanlig, "det praktiske livs jernprøve" - hun vasket opp og original, sa hun. Hun følte seg som i en ballsal der, stelte i det lille huset, holdt oppregning på tøyet, ja på et maskeball! lappet og stoppet og sydde, syltet og kokte. Mannen hjalp og støttet henne. Sammen stelte de i "Det fuldstendigste maskeopptog av menneskelige hagen, sammen dekorerte de huset, sammen gikk boliger oppstår her i selsom broget blanding. Alle de på auksjoner og kjøpte antikviteter til å pryde nasjonaliteter synes å ha satt hverandre stevne: det med. De to hadde mange felles interesser, normanner og goter, tyrker og kineser, sarmater og

2 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel hanseater. Man ville ikke undre seg synderlig om Men det var bare en stemning som gikk over. man en vakker fullmånenatt så alt dette sette seg i Wergeland og byen ble aldri virkelige fiender, bevegelse! Men bak de mange fremmede former tvertimot. Og han kjente sin by. Bodde både på oppdager man snart våre egne velkjente Festningen og på Østkanten, i Pilestredet og ved fysiognomier. Vi finner en innredning utstyrt Slottet, og elsket denne hovedstad som man sa - utelukkende for det behagelige og for våre særegne enda det aldri var blitt vedtatt at den skulle være klimatiske forhold - små værelser, massevis av hovedstad. Men siden 1814 var Christiania sete for vinduer o.s.v." landets regjering og sentraladministrasjon; her

bodde stattholderen, her satt nasjonalforsam- Men hun synes likevel at man med en viss tilfreds- lingen, her lå Børsen, Rikshospitalet, Høyesterett. het kan vise Homansbyen frem til fremmede. De Likevel var byen liten, begrenset til de såkalte som bygde den fortjener anerkjennelse. De har kvartaler under Festningen. Der Stortinget nå tross alt vært de første som virkeliggjorde idéen om ligger, hadde folk sine haver og friluftsområder. noe større og dristigere enn det vi hadde tidligere. Ved Universitetet ble all ferdsel sperret av vide De ville avhjelpe det skrikende savnet av luft og lys myrstrekninger, i Studenterlunden var skogen tett for de mange i byen som var uten disse goder. og mørk. Vår egen bydel - Uranienborg Majorstuen "En gang, når det blir tilvokst, kan det kanskje bli - bestod for det meste av vill natur - skoger og holt, et fortryllende sted". myrer og små vidder. Men strøket ved siden av - bakken opp mot Fire større gårder dominerte det menneskeskapte - Hegdehaugen og Uranienborg - det likte Camilla Store og Lille Frogner, Store og Lille Frøn - og Collett ikke. Det var bare "et sinnsforvirrende kaos Blindern. Noen få husmannsplasser var også å se. av hus". Hun syntes hjertelig synd på de som var Og noen løkker - Marienlyst, Sorgenfri og ikke henvist til å måtte finne seg sine egne boliger der. minst Majorstuen, anlagt av en offiser som døde Selv fant hun seg aldri noe hus å bo i igjen. Det før han flyttet inn, men der hans hustru drev eneste hun hadde hatt, det ble som sagt revet. Men bevertning i mange år. minnet om det - og om henne selv - er bevart i Innerst mot øst i bydelen lå Christiania Bymark, navnet på veien som strekker seg gjennom hele det områdene mellom Skovveien, Holtegaten, strøk som en gang var hennes. Sporveisgaten - og Parkveien.

Her var nesten ikke et eneste hus å se. Men der Professor Dahls gate nå går, gikk en eldgammel vei Henrik Wergeland (1808-45) mot vest og syd. Nedenfor gikk den gamle veien til Frogner gård. Fra den og oppover mot Bare en tilfeldighet hindret at Henrik Uranienborgskoven ble Skovveien anlagt. Men Wergeland ble «konge av Briskeby». Han ville stort sett var hele området "bak Slottet" preget av bosette seg og kjøpe hus i dette området som fjellknauser, små jordlapper, slåttemark og dengang var "en rett smukk landsby", uansett myrlendte strekninger med småskog. En god del om det var lite populært blant "de dannede". dyr gikk og beitet der på sommerstid, når de da ikke befant seg på en av setrene i Nordmarka. De Henrik Wergeland var store gårdene hadde ordninger med husmenn. glad i hovedstaden; selv F.eks. de to små plassene under Frogner som fikk om han hadde perioder navnet Briskeby. Litt etter litt vokste det fram en da han vantrivdes i byen. hel liten forstad her, langs det man tidlig kalte Da han følte alles hånd Briskebyveien. Vi vet at Wergeland ferdedes meget mot sin, da alle forfulgte - til dels på ski - ute i Christiania bymark. Han ham og hånet han. Da likte seg godt i Uranienborgskoven med de prakt- kunne han skrive - med fulle, høye furutrær og i den idylliske Frogner- tanke på seg selv: skoven. Han var ofte gjest på Bernerløkken ved Hegdehaugen og var kanskje også en tur innom Hva vil han vel i Byen? bevertningen Bi-så-litt (Bislett) ved den gamle Hvor snart kan han middelalderveien mellom Gamle Aker kirke og glemme, der Frogner. norskhjertet Skaldskab Ofte fant han veien opp til løkkeeiendommen Briskebyveien 70 har allerminst hjemme? Uranienborg, med navn etter Tycho Brahes © Kulturelle fotspor

3 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel berømte observatorium - utsikten fra høydene der var uforlignelige. Men fremfor alt følte han seg tiltrukket av Briskeby-strøket. Her var det grønt og Arnulf Øverland (1889-1968) landlig - og solfylt. Da han i 1838 for første gang i sitt liv hadde tjent så mange penger at han hadde Arnulf Øverland snakket med bergensk tonefall, råd til å skaffe seg en egen leilighet, besluttet han men bodde størsteparten av sitt liv i Oslo. Han å kjøpe et lite hus nettopp her - "især fordi der skrev mange dikt om byen han både elsket og stod en prektig syren utenfor". Den hadde store avskydde. knopper allerede i februar måned, og Wergeland var begeistret da han en dag kjørte sin mor ut for å Arnulf Øverland ble født i Kristiansund, bodde i vise henne stedet. Moren var ikke fullt så Bergen til han var 15 - og har likevel skrevet begeistret, hun syntes det var for meget "svineri" i mangfoldige fine dikt Briskeby, hva hun nå kan ha ment med det. om Oslo. Saken var Men Wergeland ble aldri noen "Briskeby-boer" - den at hans mor (som ikke fordi moren mislikte stedet, men fordi kong var enke) flyttet til Carl Johan ville ha alt grønt bak Slottet bevart like Oslo og ga sine to til Bygdø. Han ville ha en slottspark det stod sønner en oppvekst i respekt av. Wergeland fortalte selv i sine Gyldenløvesgate 40, erindringer om hvorfor hushandelen gikk i vasken: en trevilla som står der den dag i dag. "Briskeby plikter nemlig under en løkke, som tilhørte Noen år senere flyttet familien til et hus i salig kongen, men som han hadde skjenket en Skovveien nr 17. Der ville dikterens mor, Fru gammel dame bruken av for hennes livstid. Jeg var Hanna, forsøke seg som pensjonatvertinne. Også en politisk kompromittert person, som damen nødig dette huset står der fremdeles - man kan gå inn og ville ha i naboskapet (enten hun nu fryktet for at jeg beskue de lange korridorene og de små værelsene. skulle republikanisere Briskeby eller bli konge av Fra et av dem var det at Øverland for første gang Briskeby - en tittel jeg ganske visst hadde fått). henvendte seg til almenheten med et dikt om Oslo.

Leilendingen, som stod iferd med å gjøre en handel, Bak rekker av sorte ruter hvorved han ville ha erholdt det dobbelte av sin er byen gått til ro. hyttes verdi, ble det betydet, at han ikke måtte Tungt mellom dyner og puter selge til meg; og således ble det da intet av at jeg sover de, to og to. fikk min eremitasje i Briskeby." Mitt hjerte alene våker Wergelands store antipode i tiden - Welhaven - under det grå firmament, lærte aldri å sette pris på naturen rundt som lykten i gatens tåker hovedstaden - enda han kom til å ha sin bolig der - brenner der den er tendt. øverst i Skovveien - i mange år. Han var og ble Da han skrev dette, var Øverland student ved vestlending. Blant annet syntes han det var ille at Universitetet i Oslo. Han leste filologi. Malte gjorde det aldri var noen skikkelig vår i denne byen. han også. Men mest diktet han. Han ville finne ord "Den tempererte Zone kan neppe angi noe tristere for all den sorg og ensomhet han følte i sitt indre. syn enn en alminnelig christianensisk vår. Hans første diktbok, "Den ensomme fest", ble da Landskapet fremviser et kaos at skitne tinter, fra også en bok om søvnløse netter og lange det hvitgrå i sneplettene - til det sykelig byvandringer, og drømmer om lykke og liv og fylde. dunkeltgrønne i granholtene. Kystene er islagte, veiene danner bunnløse kloakker, løvtrærne yter Jeg ligger og kan ikke sove intet liv." Skrev Welhaven, som vantrivdes både for uro i alle lemmer. med naturen i hovedstaden og med den mangel på Det koker fjernt fra den dype natt samliv, på sosial sammenyden og på kunst- det kaller med mange stemme. interesse som han mente å spore i Christiania. Den unge dikter finner mye å glede seg over - Han led under det, alt sammen - og hudflettet det i sommeren i byen, naturen, pikene. Men smerten sitt forfatterskap. Den begeistring for byen som er likevel større - over den disharmoniske preget Wergeland forstod han ikke. Den lot han storbytilværelse og over den bitre viten om at østlendingen være alene om. poesien han lager bare er erstatning for ulevd liv. © Kulturelle fotspor

4 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

Etterhvert ble pensjonatet til gamle fru Øverland og vår over gater og huser utvidet, blant annet med det nærliggende Det drypper livsalig fra taket, Oscarsgate 77 - et kneisende og imponerende hus det blinker av sol i sølen med høye tårn og innlagte blyvinduer. Dikteren fra morgenens gylne sluser! fikk bo i et av tårnværelsene, tidligere bebodd av Nu kommer der drivende sommer en velstående mann som hadde drevet med med løvsprett og kvidder og skrål. stjernekikking. Det gjorde Øverland ikke. Men Jeg kjenner mig heftig beveget natten var nok også hans tid: da våket han, da og sier hurra og skål. følte han seg inspirert til å skrive vers. Utrolig Jeg lufter min hybel og fryser, mange natt-dikt finnes i hans første diktsamlinger. jeg subber med vellyst i sølen, Helt ensom var han ikke i sitt tårnværelse. Han og våren er stor i mitt hjerte, fikk rett som det var besøk av venner - Wildenvey, den er som et nytendt bål! Helge og Eli Krog og andre. De diskuterte, slikket på sukkerbiter som var innsatt med nafta - og gikk Jeg vet at blandt alle plikter ned i spisesalen til gamle fru Øverland for å få seg er den å elske naturen litt i livet. Fattige som kirkerotter var de alle - den fornemste for en dikter. kanskje særlig Øverland. En tid levde han av Så gikk jeg da denne turen. tilfeldige kontoristjobber og av å undervise postfunksjonærer i fransk. Men mest gikk han - i Men våren i Hegdehaugsveien gatene, i parkene, på plassene. Gikk og diktet. er ikke fine saker. Da rimer det sikkert bedre Natten var blå og varm, ute i Vestre Aker. og byen lot gledene bruse Dens gater var eventyrriker, I august 1921 flyttet Arnulf Øverland med frue ut hvor små promenadepiker til Blylaget på Nesodden. De kom aldri til å bo på med strømpelegger og bluse Uranienborg Majorstuen mer. kom svermende arm i arm. De gikk sin vei. Der blev stille, og eventyret var omme og gatene lange og tomme, og jeg hadde glemt hvad jeg vilde. Amalie Skram (1846-1905) Og enda drev jeg på gaten, forlatt og elendig alene, Amalie Skram var ikke fra Kristiania, men og slet på de slitte stene, tilbragte likevel sitt livs mest avgjørende natt som om jeg slet for maten. på en benk i Rosenborggaten i måneskinn. Selv Det hendte ikke så meget i Øverlands liv i denne kalte hun den "den mest avgjørende natten på tiden. Han fikk aldri noen eksamen, skaffet seg kjærlighetsbenken på Hegdehaugen". ingen fast stilling. Men han utga bøker, offentliggjorde dikt i avisene. Og i 1918 giftet han Amalie Skram - var ikke seg - med sangerinnen Hildur Arntzen som han hun fra Bergen, i tykt og hadde truffet i byens kunstnermiljø. Hildur flyttet tynt? Hva har hun med inn i pensjonatet i Skovveien alt mens ektemannen Uranienborg Majorstuen å skrev og skrev for å skaffe penger å leve for. gjøre? Mer kanskje enn man Året etter giftermålet kom den boken han brøt skulle tro. Hun bodde her i gjennom med. "Brød og vin" het den, og den ble mange år - på forskjellige rost opp i skyene av en samstemt kritikk. Litt steder, men mest oppe i penger førte utgivelsen også til, mest i form av Rosenborggaten. Og på stipendier, gaver, donasjoner. Levestandarden for Briskeby. Hun har selv - og ekteskapet ble en annen. Men råd til å flytte fra andre har hjulpet henne – gamlemor i Skovveien, det hadde de ikke. Likevel Underhaugsveien 9 med å fortelle hva hoved- ble dikterens vers mer gledesfylte nå: På bymarkens grense mot staden betydde for henne. Aker lå løkken Underhaug Og hun har skrevet om vår Det lukter av vår i mitt portrum bydel: flere av hennes store romaner henter sin

5 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel handling fra Homansbyen og Uranienborg og gir bladvekster som om vinteren stod i halvmørke bak presise og detaljerte skildringer av livet og miljøet det dobbelte sett gardiner, fikk brune topper, ble de der. Første gang hun var i Kristiania var i 1869. Da straks byttet om med nye fra gartneriet i kom hun sammen med mannen August Müller og Oscarsgate." besøkte sin mor og sine brødre som hadde flyttet Fra sin leilighet i Homansbyen fikk Amalie adgang fra Bergen og slått seg ned i Briskeby ved til litterære kretser og til gamle kristianiafamilier hovedstadens vestgrense. Begge de eldste brødrene med liberale sympatier, som Ullmanns, Sars', hadde begynt å studere, moren - Lovise Alver - Thaulows. Her ble bergenserinnen akseptert og hadde fulgt etter dem for å stelle for dem. Amalie verdsatt, og det gjorde henne godt - fraskilt, ensom var sterkt knyttet til sin familie, særlig til broren og delvis sinnslidende som hun var. Hun deltok Ludvig som ble forlovet med en kristianiapike han ikke i tidens bohemliv. Men gikk i selskaper - og ikke likte, men syntes synd på og følte seg holdt selskaper selv. forpliktet overfor. Men livet kunne likevel bli tungt for henne, alene Familien Alver var fattig og nokså forkommen i og ensom som hun ofte var. denne tiden. De bodde nokså dårlig, moren var "Tiden slepte seg langsomt, langsomt hen, mens mye syk og vanskelig å ha med å gjøre. Broren hun prøvde å lese. Det var som om hun døde av grublet meget og led av samværet med sin kjedsomhet. Undertiden kunne hun fare opp, gå forlovede og ikke minst med hennes familie. omkring og vri hendene og gjenta atter og atter: "Jeg Gripende er det bildet Amalie Skram senere ga av blir gal". "Det hjalp ikke det grann å se ut av vinduet den grå borgerlighet på Briskeby og av brorens - da ble alt bare verre: Folk gikk og jasket i det forlovede og hennes trange hjem. vanskelige føret og så så jammerdalsaktige ut. Noen "Hennes unaturlige lange brødre bodde alle to og to, uten tvil besværte de hverandre. Andre sammen hjemme. Med hvilken grådighet kastet de ensomme. Noen fór avsted i hastverk, andre seg seg ikke over aftensbordet dekket med smør og brød hensiktsløst fremover. og noen osteskorper. De var alle studenter, unntatt Der kom brødgutten om hjørnet med de utslitte, én - han var idiot. Han var med til bords den første fravoksne klær. Han var så spinkel og blåfrossen og aften og hadde foran seg en veldig tallerken grøt så så gammel og bekymret ut som var han oppe i hvis innhold han fortærte med en slubrende lyd. sekstiårene. Det måtte jo være drepende å komme Deretter hadde han rakt sine store, malpropre der hver eneste dag om det samme hjørne med den hender gramsende ut etter mere. De andre hadde samme kjerre og avlevere det samme brød i de slått ham over fingrene og reddet hva som reddes samme hus for den samme betaling. "Uh", sa hun kunne. Så hadde han reist seg med et grynt, stavret langtrukkent, "det er et grufullt syn". Nei, gaten var ut av stuen og straks etter kommet tilbake med en ikke til å holde ut. Hun vendte den ryggen og lot rå lammesteg i hendene - den bet han i, ja som et hendene falle ned på kne." villdyr fortærte han det han med sine tenner kunne Nei, Amalie Skram hadde mye å utsette på livet i slite løs." "Vår søndagsmat", hadde moren ropt og byen. Fremfor alt mislikte hun de store gårdene var faret opp. Men det måtte flere til for å få som skjøt i været - på Hegdehaugen, i lammesteken ristet fra ham.” Homansbyen og Uranienborg. De skitne Så gikk det mange år. Men i 1882 flyttet Amalie til gårdsplassene og de lange rekker med klosettdører, hovedstaden for godt. Hun ville bo sammen med de illeluktende trapper og de grå vegger med hull i sin bror Wilhelm et eller annet sted oppe i kalken. Men i den salong hun etterhvert kom til å Homansbyen der den ene murvillaen etter den holde i sitt hjem, der trivdes hun. Her fikk hun andre skjøt i været på denne tiden. Søsknene fikk besøk av tilbedende kavalerer som Bjørnson, leilighet i en stor sveitservilla i Rosenborggaten 11, Amund Helland, Gunnar Heiberg. Og til slutt også på toppen av en bakke der utsikten var av han som skulle bli hennes annen ektemann, førsteklasses. Amalie elsket utsikten over Bygdøy Erik Skram. En hel natt igjennom satt de to alene i og Nesodden fra balkongen. Hun trivdes inne i de måneskinnet på en benk i hagen i Rosenborggaten store værelser. "På gulvene var der brysselertepper - et livsavgjørende natt for henne. og på veggene malerier. Der var kostbart nips og en Hun ble trett og kjed av den norske hovedstaden sann vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler og av menneskene der, og selskapene, alt sammen. i alle slags fasonger. Med årstidenes blomstrende Hun brøt opp og slo seg ned i København. planter kreves der stor luksus, og når de praktige © Kulturelle fotspor

6 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

hjemme en stund - over jasminduften, det tette Nils Collett Vogt (1864-1937) løvet uten sus, de små hvite husene.

Nils Collett Vogt tilbragte store deler av sitt liv Kvalm av mig selv, de samme tankers ring, på reiser i utlandet. Men så kunne han plutselig jeg hadde streifet rundt beklemt og tom, våkne en natt på et hotellrom i Paris - og føle at drev stur omkring nå måtte han hjem! Det var en sti der hjemme i med veiløs hug, fordi jeg intet maal vet om. skogen i utkanten av Kristiania som lå og Og saa -- Da aapnet seg min ungdoms gate - ventet på ham. I mangt et aar Over min fødeby har tanken om et gjensyn gjort mig saar. hviler en aftensky, Her gaar jeg i min barndoms stille gate og i dens skyggefred og fatter ikke, hvordan hit jeg kom. sænker min sjæl sig ned mindesyk, andaktsfuld, Fra haverne en duft av blid jasmin, bløt som dens guld. fortrolig springvandsplask i julinatten og himlen het av skyers dunkle vin. Hvorfor saa bløt i hu? Folk bor på landet nu. Og uvilkaarlig tar jeg av mig hatten Rutene krittet til. for noe, som jeg trodde glemt og dødt, Men i hver luftning mild men lik jasminens aande hvisker søtt, strømmer der langveisfra tungsindig søtt, om den gang sindet bøiet asters og reseda. sig mot et maal, som flammet dypt for øiet og gjorde hjertet mykt og vildt og rødt. Sier jeg til mig selv: Jeg står i drøm. Hvor tiden dog har fløiet! Byen er min i kveld ! Min ble den dog tilslut, Bak gjærder av metal, her hvor forpint som gut skjult av det tætte løv, som uten sus 1 mørk jeg av utve1 gik, utve mørkt hvælver over, - lengsel etter å reise ut vâr som mit blik. smaa, hvite hus. Nu sover de trygt derinde efter dagens fald. Mer enn andre norske lyrik- ere var Nils Collett Vogt ho- I sine morsomme erindringsbøker vender han også vedstadens dikter. Ingen stadig vekk tilbake særlig til våren og forsommeren har skrevet om Hegdehau- i Homansbyen - til spireahekkene og kastanjetrær- gen som ham, om Homans- ne, blomsterbedene, de gullrøde blink av solen når byen, Josefinegate. I utalli- den gikk ned. Det var der han ble dikter, forteller ge dikt skildret han stem- han. Det var blant folk der - fine personer som ningene i Oslo Vest- gikk omkring med nesa til værs og med forestilling- luktene, fargene, lyset. For er om å være bedre og merkeligere enn andre, ikke å snakke om trærne. såvel som mer jevne mennesker uten noe særlig Husene. Gatene. Han kan forfengelighet og selvopptatthet. Han følte seg alltid «Uranienborgskoven» sannelig lære en å bli glad i som anti-snobbist. Han så aldri på seg selv som Det ene furutreet som er tilbake, i bydelen. "bedremannsbarn"; han var "på de fattiges side" forhaven ved Camilla Colletts v 4 som han selv sa. Riktignok tilbragte han sine Bare idyll og blomster og rare mennesker var første år i "Professorbyen" oppe i Ullevålsveien. Hegdehaugen dengang ikke. Collett Vogt husker Men så ble hans far sjef for den nye hestesporveien blant annet godt hvor kjedelig det kunne være å i hovedstaden, og måtte flytte nærmere sentrum. stå og henge på gatehjørnene og glo med døde Nils gråt en skvett da. Men lærte å bli glad i strøket ansikter. Stå der med hendene i bukselommen omkring Josefinegate nokså snart. Huset de bodde uten å kunne finne på noe. "Vi var en flokk fjorten- i var staselig og flott - Collett Vogt beholdt det i 35 femtenåringer som stod på et hjørne og kjedet oss år! Men bodde ikke i det hele tiden, han var mye i gudsjammerlig." utlandet. Men lengtet alltid tilbake til huset i I mange år bodde Collett Vogt i utlandet. Så en Josefinegate. Og gledet seg over det når han var natt, forteller han, kunne han plutselig våkne opp

7 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel og befinne seg i en visjon - et syn av en sti der værelse", som han sa. Det lå i 5. etasje og hadde hjemme, av brede jorder i byens vestlige utkanter, en bitte liten altan. Sammen med kunstnere som av sørgmodig lutende rognetrær med ildrøde bær bodde vegg i vegg, diktet og sang han for fuglene under en høsthøy himmel. Han mintes fuglesangen under himlen. i mars måned - og lukten av løv, av råtnende Men lenge ble han aldri boende, han slapp alltid løvmasser og av våt muld. Av kålrabi. Alt sammen opp for penger og måtte dra sin vei igjen. Til et fikk ham til å stå opp og pakke koffertene og dra nytt, snusket hotell. Familien, med Østerdals- rett hjem til Norge. Og det fikk ham til å skrive dikt forfatteren Jacob Breda Bull i sentrum, så han lite om bydelen han var så glad i. På den måten fikk til - den bodde for det meste i utlandet. Det ble å han vist oss andre at Oslo kan være en vakker by, holde seg i Kristiania-hyblene og kaffistovene. Der en by det går an å være stolt av. skrev han sine ungdomsdikt, f.eks. det praktfulle "Pilestredet".

Ser jeg dig atter, du skjæve Olaf Bull (1883-1933) gamle forbyggede stræde mørkne dig ind mellom stammer Olaf Bull var en stor elsker av strøkene omkring knudrede løv-allé - Holbergs plass. Ingen har skrevet så vakre dikt volder du altid mit hjerte om Pilestredet som han. På mangfoldige måter vild og fortrolig glæde - lærer han oss å se Uranienborg Majorstuen på hér var mit første "kammers" nytt. bagom et knudret træ!

Olaf Bull så på seg selv som en nærmest hjem- Husenes murgraa rækker stavnsløs person. Han hadde lite til felles med det ligger i sol og sturer samfunn han levde i - de idéene som beveget det, over begravede bækker interesserte ham ikke. Hans poesi var ikke noen gjennom et løvrigt land - slags hjemmets diktning. "Min hjemstavn er en slig at en driver og snøfter sommer, jeg selv et krat av blommer", som han mod løv bagom høie murer, Aars og Voss skole selv sa. Det eneste han fordypet seg i var det som ble revet i 1972, for å drømmer om svundne grøfter gi plass til det høyhus rørte seg i hans sinn. Men der levde også en dyp med syre og løvetand! som ble SAS-hotellet. kjærlighet til byen Oslo. Han elsket denne byen, Protester mot at treet skrev om den, fablet om den. Han fordypet seg i Endnu den stiger og synker skulle sages ned ble i keitet og knækket linje møtt med forsikringer den minste ting som knapt om at et nytt skulle noen dikter hadde gjort før fra høie til lave møner plantes. ham. Han fanget inn selve en hundrede-aars kontur! I 1989 ble en statue Trær staar i haver og suser av Olaf Bull avduket i byens klang, skildret lyden St Olavs gate, utført av is som knuses av føtter i om Wergeland og om Vinje, - av Joseph Grimeland. vårkvelden i parken, linde og lønne som frøner, klemt mellom mur og mur! - adventsneen som jaget over husmønene, eimen av jord i Det var på en kaffistove i Oslo han traff sin første utkantene, solspeilet i hustru, Thora Berglund, i 1910. De flyttet sammen gatens søle. i en ytterst beskjeden bolig i Holbergsgate 25, 4. Han ble født i Kristiania i etasje. Men det var et hjem. For første gang følte 1883 og bodde her hele sitt dikteren at han bodde.

Sørensen-løkken liv - med lange avbrekk av Mine venner, merk jer mit gyldne ord, nå Pilestredet 61 - ikke langt utenlandsreiser. Men fast unna Holbergsplass, en meget et ord saa klingende rigt: Jeg bor! viktig løkke for 200 år siden; bodde han ikke noe sted. Jeg bor i en stue med vægge om, et mål for spaserturer for å Han skiftet ustanselig bo- mitt rum har tapeter med roset blom - nyte utsikten og høre bruset pel, flyttet fra hybel til pen- fra Bislettbekken. Løkken en ørliten, blandet dug på kommoden, fikk derfor navnet «Vendom» sjonat, fra kvist til misjons- og oppaa en lampe med sløife om foden, hotell. Særlig glad var han i som kveldstider netop lyser saa sart, strøket Pilestredet - Holbergs plass –Welhavens- at sammen med sommeren rummet blir klart! gate. På misjonshotellet i Pilestredet 27 likte han seg svært godt; der fikk han det samme værelset Omsider, omsider saa bor jeg da inde, hver gang han kom - "mit livs mest historiske hvor døren kan stænges indenifra - ! © Kulturelle fotspor

8 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel jeg aander Guds fred paa hver ting herinde, Sigrid Undset begynte på kontor nede i sentrum. hvor himmelens vinde gaar til og fra - Og da var det at hun oppdaget byen Kristiania. og vinduet er oppe - dypt nede er gesimser, Hver dag vandret hun gjennom Hegdehaugen, som skuler den verden, som buldrer og vimser; Slottsparken og Studenterlunden til hid naar kun en solsommeraften, som aander arbeidsplassen i Stortingsgaten. Til tider sin ild i gardinernes blonder! lot hun være å gå hjem til middag for

Men i lengden syntes ikke Olaf Bull at han greide å bare å vandre rundt omkring i byen - arbeide i hjemmet. Skrevet fikk han gjort mest på alene. Hun glodde på mennesker og hus andres værelser, og på kaféer, "midt i tykk skråto- og gater og ønsket at en vennlig vind bakk- og kaffeduft og landsmål huker jeg mig ned "ville blæse mig tusen mil bort fra denne over bordet og skriver et rent se rent riksens mål." halvdannelses hovedstad Kristiania." Høsten 1903 flyttet familien til Eilert Etter en stund flyttet dikteren fra sin kone - slo seg Sundtsgate 52, der moren til Sigrid ned i Pilestredet igjen. Der skrev han for livet. Dikt Undset forøvrig kom til å bo resten av for det meste, men også en kriminalroman sam- livet. Det var et trivelig strøk, men ikke men med Sven Elvestad. Mangfoldige steder i helt fint. Ikke så fint som bare noen diktningen er byen nærværende. Olaf Bull lærer hundre meter lenger mot vest. Kunstneren oss å se Oslo, få øynene opp for byens skjønnhet, Grensen for den dannede og fine Kjersti bli glad i den. Wexelsen verden gikk ved Professor Dahls gate, Goksøyr har

hvor de store villaer med haver be- laget Sigrid gynte. I den delen av Eilert Sundts Undset- statuen i Sigrid Undset (1882-1949) gate hvor Undsets flyttet inn var det Stensparken leiegårder. Det var mens hun bodde

her at Sigrid Undset begynte å skrive - om de grå Sigrid Undset var sterkt knyttet til Oslo, og gatene i Kristiania. Om små lurvede pensjonater: spesielt til bydelen omkring Hegdehaugen og om fattige kontordamer og like fattige studerende. Homansbyen. Det er vanskelig å finne et eneste Hun fikk fatt på et helt nytt stoff. "Kristiania har jo verk av henne der bydelen ikke spiller med på enda ikke vært skildret omtrent av andet enn en eller annen måte. I sin ungdom bodde hun utenbys folk, som har udøst sin vredes skaaler både i Vibes gate og Eilert Sundts gate. over vor stakkars provinsby", skriver hun. "Al den "Du er visst ikke videre begeistret for byen vår, ungdom, som slider og kjemper alene herinde - du", sier den mannlige hovedpersonen i en av aldri er den blitt skildret av noen som var med i Sigrid Undsets nåtidsromaner til en dansk venn slitet selv." som er på besøk. Vennen svarer: "Jeg begriper Det er dette Sigrid Undset gjør i sine første nåtids- bare ikke hvordan I holder ud!" Episoden angir den romaner. Her var det hun ble Oslos dikter. En som dobbelte holdning hos Sigrid Undset overfor vår beskrev gater og gårder fra årene omkring 1900 - hovedstad: hun var både glad i den - og hun og praktvillaene, de flotte husene, parkene. Prakt- avskydde den. Hun fulle skildringer ga hun av de åpne, frie utsikter fra elsket visse trekk ved forskjellige koller og høyder i terrenget rundt byen. den, hatet andre. I alle Med særlig forkjærlighet skildrer Sigrid Undset fall var hun en kjenner kvinner (og menn) som bor på snuskede av Oslo. Hun var ikke pensjonater i stygge, utrivelige gater. Eller i trange født her, men vokste leiligheter i fisefine strøk som ikke er det de gir seg opp dels i byens om- ut for. Som fru Marta Oulie som absolutt ikke givelser i vest, dels i greier å trives i Neuberggaten. Hun synes strøket visse gater nær er gyselig. Alle disse halvferdige gatene og nye … Vibes gate 20 sentrum. Som voksen husene, som allerede ser forfalne ut - disse små- kvinne bodde hun i en rekke forskjellige gater i uli- leilighetene med forlorent flott utstyr, tett med små ke bydeler. Først da hun var 37 år gammel flyttet balkonger på husene, grelt malte trappeoppganger, hun for godt bort fra byen hun var så festet til. skitne portrum, og i annenhver gård en Men hun var ikke mere enn 18 da hun flyttet delikatesseforretning eller en skomaker. med sin mor og sin søster fra Stensgaten og Blåsen De utrivelige pensjonatene får i sannhet opp til Vibesgate 20. Mens de bodde der var det at gjennomgå i Undsets nåtidsromaner, stedene der

9 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel en ble lukket inn i skumle entréer som luktet de fulle av attråverdige ting som de drømmer om å vondt og der vinduene vender ut mot grå gater, kjøpe seg neste gang de får karakterpenger. "Det er skitne hus, fasader knudret av stukkornamenter, ikke sant at barnesinnet ikke kan slå røtter triste vinduer med forsømte blomster i sjasket mellem en storbys stener. Barn slår røtter silkepapir. Atter og atter vender hun tilbake til de hvorsomhelst, bare de vet at de skal være et sted - triste, respektable vestkantgatene bakenfor de at her ligger deres fremtid." elegante strøkene. Til de sørgelige hyblene, de Hele Sigrid Undsets mektige verk gjennomstrøm- innelukkede leilighetene. Berømt er jo skildringene mes av kjærlighet til Oslo og omgivelsene. Det skal av Gregers Grams leilighet blitt - de oser av være vanskelig å finne et eneste verk der byen ikke motvilje og vemmelse slik som de gjengis av Jenny på en eller anne måte spiller med. Det er sant at som kommer direkte fra det solfylte og frie Roma: bybildene blir færre og færre utover i forfatter- "fulle av stekelukt er rommene, og av tunge skapet - men de er der likevel. I romanene om portierer, nips og juggel." Kristin Lavransdatter og Olav Audunssønn er de

"Grams bodde i Welhavens gate. Jenny stod litt på også i meget høy grad med - til tross for at hjørnet. Skyggen lå så klam og iskold mellom de to hovedpersonene er bosatt andre steder i landet. rekker skittengrå huser. Bare på den ene siden falt der et solstreif øverst oppe. Hun var glad hun visste at Helges foreldre bodde i fjerde etasje. Peter Chr. Asbjørnsen (1812-85) Denne gaten hadde været hennes skolevei i fire år. Som hun kjente den - nedover fasadens Peter Chr. Asbjørnsen - gipsornamenter de svarte flammer efter takenes friluftsmannen og sne, og de bittesmå, mørke butikker.Vinduene med eventyrfortelleren som blomsterpotter i sjasket silkepapir og kulørte gjorde Hegdehaugen og majolikakrukker, og de gulnete moteblader mot Rosenborggaten 2 til et ruten hos sydamene - portrummenes gløtt inn til sentrum for vennskap og kullsvarte bakgårder. Enda lå der nok hauger av selskapelighet. skitten sne og gjorde luften rå inne i gårdsrummene. Få i norsk litteratur har Og sporvognen durte tungt opfor bakken." som selveste eventyrkongen Men bare trist er Kristiania-livet i Undsets nå- Asbjørnsen, evnet å skildre tidsromaner slett ikke. Det er mye å glede seg over i byen - også av leiegårder og små leiligheter. …«Asbjørnsens have» stemningen i det Mange av kvinnene i bøkene hennes stortrives i de Ved hjørnet Bogstadv og Rosenborggt gamle Kristiania og lå inntil 1902 det gamle huset på små leilighetene sine, slik som for eksempel Rose Fromsløkken, eller «Jomfru dens utkanter. Så Wegner gjør det i "Våren". Sigrid Undset har også Andersons pensjonat». Bildet viser var han da også fortalt om lykkelige kvinner som har det godt i vil- bevarte trær fra «Asbjørnsens have», ekte Christiania- inne i kvartalet begrenset av lakvarterene sine, med rasehunder foran veranda- Bogstadv, Vibes gt, Ole Vigs gt og gutt. Faren, Anders trappen og biler susende i de flotte avenyene. Rosenborggt. Asbjørnsen, var Riktignok ikke så ofte, men hun har gjort det. glassmester i byen Aller best er hun imidlertid når hun beretter om med verksted i Dronningensgate 82. I den samme gater og strøk som for de fleste kanskje kan virke gården ble Peter Christen født i 1812, og her fattigslige og triste, men som for de barn som bor vokste han opp - i en underlig familie forresten, der oppleves som noe spennende og rikt. I novellen den bestod av en gammel fordrukken bestemor, to "Småpiker" forteller hun om en mørk, utrivelig havarerte onkler og en halvt sinnssyk mor, som så gate: der gror ikke et grønt strå eller et blad i den. spøkelser ved høylys dag midt inne i byen. De store, grå leiegårdene gaper med svarte portrom Asbjørnsen har aldri skrevet direkte om livet i inn mot enda gråere bakgårder. For voksnes øyne barndomshjemmet - men i novellen "En aften i er dette kanskje en trist gate, men for barn - sier nabogården" har han gitt fine skildringer av livet i Sigrid Undset - er den like bra til lekeplass som det gamle Christiania, tydelig bygd på personlige noen annen. For en voksen forteller strøket om barndomsminner. dannet, fattig middelklasse, som kjemper den triste kamp for å hevde den honnette ambisjon. "I den gaten jeg tumlet meg i som barn, grodde Småbutikkene eksisterer bekymringsfullt på gresset friskt og grønt mellom stenene; hønsene kunder som må snu på hvert øre. Men for barna er brystet seg og pillet uforstyrret der ute. Klokkeren

10 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel sto halve dagen og gløttet på vinduet og spurte likte også å lage mat. Han gikk for å være en tjenestpikene om deres herskaps befinnende, eller ypperlig, men noe dyr kokk. Det store gastrono- hørte efter hva de hadde spist til middag. Bare en miske biblioteket hans, en full reol, stod på sjelden gang ble sladderen og stillheten brutt av hedersplassen i arbeidsværelset. Hans vitenskape- vognrammel. Endene plasket i rennestenen midt i lige bøker lå i kasser på loftet. Ofte eksperimen- gaten, uten å ane at det fantes vektere og terte han med å lage nye retter. Og han var skuffet rådstuarrest, og høken gjorde likeså freidig jakt på når vennene ikke la merke til at det var splitter nye ungene deres." retter de fikk servert, men bare pratet og ikke sa et

Vår egen bydel Uranienborg Majorstuen har ord om maten. Han la ned ansjos selv og delte ut Asbjørnsen i høy grad hatt et forhold til, særlig av den til vennene sine, lot tilmed sendinger gå etter at han som eldre mann på 64 år slo seg til ro avsted til utlandet. i et hus i Rosenborggaten 2. Her skapte han et På 70-årsdagen hans hadde Kunstnerforeningen virkelig hjem, et sted der folk syntes det var trivelig tatt initiativ til et fakkeltog, sammen med student- å komme - "et hjem som hadde sin hygge og sin ene. Det skal ha vært meget vellykket. Først red særegne ynde preget som det helt igjennom var av herolder med fakler, så kom musikken, deretter beboerens eiendommelige og elskverdige person- sangerne og så Kunstnerforeningen og Studenter- lighet", som en litterat noe innviklet uttrykte det. samfundet under fanene sine. En stor menneske- Gang på gang ble dette hjemmet skildret av folk mengde fulgte etter og var et strålende syn i den som ferdedes der. Og det var ganske mange som mørke vinterkvelden. Det var sanger og taler i var innom det gule, litt forfalne trehuset som lange baner. Asbjørnsen var kort i svaret sitt. Han dengang lå et godt stykke ute på landet. "Det var måtte bare si takk, sa han - "fordi jeg er ikke taler lavt under taket der", skrev Henrik Jæger. og forstår ikke den kunst å oppsende tankefyr- "Gulvene lå ikke i samme plan. Når man skulle fra verkerier i taleform, allerminst nu på mine gamle det ene værelse til det andre, måtte man snart opp dage". Men at kunstnerne og studentene hadde et par trappetrinn, snart ned et par. Det var forme- slått seg sammen om å hylle han, så han på som lig gymnastikk i det, især for en så svær gammel den største hederen som var vist ham. mann som Asbjørnsen. Gatedøren ut mot gårds- Etterhvert ble han mindre sprek, han ble "gamle rommet var bestandig låst - men neppe hadde man Asbjørnsen" som folk så gå sent og tungt og trøtt ringt før det lød tunge trinn i den gamle knakende oppover mot hjemmet sitt i Rosenborggaten, støttet trapp. Det var alltid ham selv som lukket opp. Så til sin stokk. Til slutt brukte han alltid sporvogn arbeidet man seg i fellesskap opp trappen, som når han var ute i byen. Ansiktet var rødlet og vær- våndet seg foruroligende, og så dumpet man fra bitt som før, men det brede skjegget og de fyldige gangen inn gjennom en dør og ned et par trappe- hårlokkene var helt hvite. Han gikk ikke lenger trinn like inn i hans arbeidsværelse." Vi har omkring i skog og mark som før, han gikk spaser- mange skildringer av livet i Rosenborggaten 2 slik turer som ble kortere og kortere. Mest søkte han det var både til hverdags og i mer festlige stunder. hen til sin bløte lenestol på slutten. "Jeg duer ikke Alle vitner de om den dragende makt som fulgte til annet!" sa han mismodig da. I slike stunder fant med eieren og den hygge han spredte rundt seg. han det øde og tomt i sitt ensomme hjem, og tok Han ville gjerne ha folk hos seg i selskap om da med glede imot besøk. Så døde den berømte eventyrfortelleren 6. januar 1885. kvelden. Da kunne det herske høy feststemning under det lave tak i Rosenborggaten 2. "Selskapet var sjelden tallrikt", forteller vennen Henrik Jæger - men det kunne være svært uensartet: gamle André Bjerke (1918-85) professorer og unge kunstnere, leger og prester, forfattere og grosserere, de fleste konservative, men André Bjerke - også en enkelt "radikaler" innimellom. Dog - bydikteren i Asbjørnsen forstod å bringe enhet i det uensartede, Schøningsgate. og når det gamle berømte drikkehorn kom på Oslo … vekker navnet bordet, fyldt til randen, da slo de forskjelligste glede? Nevn det - og elementer seg sammen til en glad krets av venner et kor av stemmer om vertens joviale personlighet. Asbjørnsen var svarer straks at dette svært matsæl for å bruke hans eget uttrykk. Og stedet er et sted hvor han var ikke bare glad i å spise god mat selv - han skoen klemmer!

11 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

André Bjerke var bygutt, bydikter, en mann i å bo i slike gamle leiligheter med plysj og palmer byens vold. Han mente at også byen er natur: det og stor takhøyde. er like berettiget å dikte om den som dyr og elver: Jeg ser et rom: en redsel uten make "Det synger i den spente bro med plysj og palmer, klunke-stil og nips, at også stål og sten kan gro." og med en ruvende rosett i taket Han var en av de ytterst få diktere som var født i rundt lysekronen - komponert i gips Oslo og som følte seg så sterkt knyttet til byen at som en uspiselig geburtsdagskake! han stadig skrev nye dikt om den. Han må rett og Jeg ser et rom av velkjent gammel type: slett ha elsket Oslo. På veggen henger fuglehund med rype, et kobberstikk hvor hyrden finner lammet, Jeg er en mann i byens vold. broderte bibelsteder, Norges-kart, Hvem sier at en by er gold? samt onkel Teodor i glass og ramme Hvem sier at et blomsterfrø med løytnantsuniform og knebelsbart... som faller på en sten, må dø? Jeg ser meg om. Jeg grøsser og velsigner Selv stenen kan bli sædejord vår egen tid hvor vi har lært å bo. for hva du drømmer eller tror, For hvem kan bo i dette rom som ligner og kimen som ditt blod har kjent, en skrekkvisjon av Edgar Allan Poe? kan også spire på sement! Jeg hylder de moderne boligbygg, Her skal du så din grøde hen - små vakre hus med smakfullt inventar - og høste tusenfold igjen... og jeg fordømmer denne stil som var André Bjerke ble født på Grefsen. Han bodde noen så hemningsløst og usannsynlig stygg... år på Grünerløkka, men ble så fastboende i «Vår tid gjør fremskritt!» roper jeg i sinne Schøningsgate for resten av livet. Han forsøkte å til gamle onkel Teodors portrett. flytte, men kom alltid tilbake til det gamle gutte- Jeg håner ham... Da merker jeg med ett værelset på Majorstuen. Her følte han seg hjemme. at jeg kan strekke lemmene her inne, slå armen ut og gå med ryggen rett. Tåler ikke byen dikt? I en morderne bolig er det praktisk Tja - hva svarer man på slikt? å holde pusten, holde ryggen krum, Ett står fast: det er med tiden men her i denne stuen har jeg faktisk diktet om den, diktet i den, et rom å puste i - et pusterom! så man her på kryss og tvers går som i en by av vers! Du redselsfulle gamle rom som står til minne om en verden av igår: Eidsvolds plass og Pilestredet, Jeg elsker deg på tross av takrosetter, torv og løkke, vei og sti, på tross av dine mareritt i gips, alt har vakt poetens glede, på tross av onkel Teodor-portretter alt er sett som poesi. og palmeblad og fuglehund og nips. Ofte kan jo gaten selv Her kan jeg danse, hoppe bukk og løpe få sin dikters atmosfære: fra vegg til vegg en gammel fjerdingsvei.

Går du Carl Johan en kveld, Du store rom: kan jeg få bo i deg, da tar jeg plysj og klunketid på kjøpet! der den selvbevisst er svunget som en løverygg i svære Jo, André Bjerke sognet til byen med hud og hår. kurver, stolt og underfull, Hans luktesans ble til i gatene om våren, hans syn kan du se den er besunget ble stimulert av eføy som klatret over murgrå flater av sin elsker, Olaf Bull! og av fontene som rislet og sildret. Han hadde sin glede av mandeltreet utenfor A-oppgangen som Det er ikke meget André Bjerke har fortalt om sitt hvert år i mai salutterte med hundrevis av skudd liv i Schøningsgate. I selvbiografien "Spillet i mitt midt i asfalten. Han trivdes i sommer-parken der liv" er han bare såvidt innom den store, gammel- han bare kunne drive omkring uten å foreta seg dagse leiligheten i 1. etasje: her lærte han å spille det grann - der han kunne dikte fritt om jasminer sjakk av sin far, forfatteren Ejlert Bjerke; her og popler og pene piker. Og hva kunne man ikke få fordypet han seg i farens svære bibliotek; og her øye på av merkelige ting ute på selve gaten? begynte han å dikte. Blant annet diktet han om det

12 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

Og så er det blitt vår igjen i lufta Johan Borgen (1902-79) i denne kalde byen hvor jeg bor, og opp av gata står en naken duft av Johan Borgen - råttent løv og vann og grådig jord, opprøreren og mens isen fra igår, et panserhvelv, radikaleren som er smeltet bort og blitt en diger elv, levendegjorde det en fabelflod som stormer gjennom våren gamle Frognerstrøk og er på vei mot somren av imorgen! og som fortalte om Ja, det er somren selv i denne lukten, Eckersbergsgaten på den var jo her på lynvisitt ifjor, en måte som gjorde da ble den vekk, skjønt ingen kom og tok den, at alle måtte lytte. den bare gikk - og fjernet sine spor. Arno Bergs plass – «Bondejordet»

Nå har vi den gudhjelpe meg tilbake, "I Norge blir det ansett som en last å være bygutt, og da kan ikke verden være taus, en skal værsgo være fra landet; og land er det jo det klapper løs i stenene i taket gudbedre mest av, så de fleste slipper heldig. som gav de selve foråret applaus! Noen er tilmed fra Oslo - trøste og bære for elendighet; de går på asfalt, ja i teater; enkelte - så André Bjerke har diktet om livet i vår bydel som få sies det - ferdes på kaféer. Ikke mine ord igjen. andre - ; han har skrevet om gjensynet med en Er det å undres på det blir gudløyse og galskap." pike i Pilestredet, om sneløsingen utenfor hans vinduer, om Frognerparkens hemmeligheter, og Denne "hyllesten" til Oslo-folk skrev Johan Borgen Oslo-høsten som lik en moden kvinne går til ball i i all hast da hans Oslo-venn Helge Krog fylte 60 år. sin røde drakt. Ofte har han gitt bilder av utsikten Borgen var selv i høyeste grad fra Oslo, født i fra vinduet i Schøningsgate - mest fornøyelig tykkeste Uranienborg Majorstuen bydel, i Eckers- kanskje i diktet om et nattlig møte med fetteren bergsgate 16. Der tilbragte han store deler av sin Jens Bjørnebo, også kalt Vallen. barndom, og dit vendte han tilbake i fantasien når

Det er en sommernatt engang i tiden han diktet som best. Han bevarte hele livet en for fire tusen sommernetter siden... fenomenal evne til å huske sin barndoms by, tiden da det gikk menn og gjette sauer på jordet mellom Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill Torsgate og Eckersbergsgaten; da Lille Frogner slår plutselig alarm i hodeputen: gård ennå var i full drift med fjøslukt og tunge et gutteværelsesvindu klirrer til tramp fra stallen i mørke kvelder. Ja han husket av sten mot ruten. hvordan de hus så ut som ble revet for lenge siden Og det er ingenting man heller vil for å gi plass til brannstasjoner o.l. Det første han enn å bli vekket litt i sommernatten, husket fra det gamle Kristiania var gatene med de for vel er klokken 12 - men jeg er 18. dype hjulspor der man hørte hovslag av hest;

Og attenåringen er lutter øre stuen hjemme med viftepalmer og Meissener- for sten mot rutene i måneskinn. porselen; barneværelset med parafinhengelampen En stemme: «Det er Vallen. Slipp meg inn over bordet og alle de mørke krokene rundt. Og Jeg fant et dikt ikveld som du må høre». han husket atmosfæren i de forskjellige gater, skillelinjene og avgrensningene der. Om sin egen gate skrev han:

"Den hørte - og hører - til de mange gater i norsk bylandskap som er delt skarpt i to, en villagate og

en leiegårdgate. Bare at nå til dags er skillet så meget mindre markant, fordi samfunnet er mindre klassepreget.Øvre delen var altså bebygget med * * * Johan Borgens villaer og et par villalignende flermannshus, sånne barndomshjem - med én familie i hver etasje og rikelig plass for alle. Holtegaten 14 Dertil kom tre løkker; de var skumle. De sto i sterk

kontrast til gatens velhaverpreg. Likevel ga de følelsen av lys og rom. En isolert tarm av vår løkke

13 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel bort mot Torsgate var direkte farlig. Der hersket Da han var 18 år gammel forlot Borgen bydelen n'Harry fra Briskeby, en skrekkinnjagende person og kom senere til å bo på andre steder i byen - i med lav panne, ingen hake og lange bukser. Nedre Gange-Rolvs gate, på Akersborg terrasse - og i de delen av gaten var - og er - nittiårsbebygget, med siste årene på Hvaler. Men det er barndommens den lange rekken av anonyme leiegårder, der det strøk i Oslo Vest han har skrevet best om! bodde mer enn én familie i hver etasje. Skillelinjen var Frognerveien, der gikk den nye trikken; den var en naturlig grense. Smått kryp som jeg fikk ikke Jan Erik Vold (1939-) ferdes lenger enn dit."

Tidlig fikk barnet Johan Borgen begynne på skole. Jan Erik Vold - var han forelsket i Briskeby? I Den var av den ytterst private sorten og holdt til alle fall skrev han vakkert om de gamle huse i en liten murgård på hjørnet av Eilert trehusene der og om hybelen sin i Albin Upps Sundts gate og Professor Dahls gate. Bygningen hus som dessverre er står der fremdeles, med klasserommene i 1. og 2. borte nå. etasje. Men det lukter ikke lenger hest der som det Tenkte jeg skulle skrive gjorde dengang. Hesten spilte i det hele en et dikt dominerende rolle i den unge Borgens bevissthet. om trikkeskinner. Han fylte ark etter ark med tegninger av hester. Engang begynte jeg på Han elsket hester. ett: Byen ligger bundet "De var jo over alt. Foran vognen til brødmannen, Albin Upp i sitt nett av slakteren, alle sammen. En gåte jeg aldri har fått Briskebyveien 46 trikkeskinner svar på er hvorfor brødkjøreren satt sidelengs på Foto: Thorbjørn Gustavsen http://digitaltmuseum.no - kom ikke lenger. sleden om vinteren, ikke forlengs som andre folk. *** Gå ut og se på Jeg fant det særlig tiltrekkende, og dette med den Albin Upp Galleri & trikkeskinnene, de sidelengse kjøringen avgjorde mitt aller første valg Kunstkafe, Briskebyv 42 binder ikke av yrke: brødkjører. De jevnaldrende ville bli byen fast, de ligger brannmenn; de var mer anlagt for det heroiske." nedfelt i gaten

Ellers mintes Johan Borgen løkkene spesielt godt, med brostein solidarisk Bondejordet og de sølete markene østenfor - med på begge sider, gå ut fullt opp av fillete madrasser, utgåtte sko, kortspil- og se på byen, den er lende lassiser med flasker på lomma. Steder for ikke bundet, byer dempet samtale om dunkle ting. Mye har Borgen kan ikke bindes. Nei, også skrevet om Frognerparken, målet for hans trikkeskinner er til å første langturer. Der spiste man opp nisten - og legge femøringer på. ertet vaktmannen som hadde en stokk med pigg. Jan Erik Vold er bydikter så god som noen. I hans Borgen trodde fullt og fast at han brukte den til å poesi er Oslo nærværende på helt forunderlig vis. spidde småbarn med! Som litt større gutt la han Både sommerbyen og vinterbyen, men kanskje seg til sykkel og foretok ekspedisjoner rundt om først og fremst det vårlige Oslo. som gjorde ham lommekjent i bydelen og videre enda. Diktet som henger i en rød tråd, hva 8 år gammel var Borgen da han forlot barndoms- skal det handle om? - om våren hjemmet og flyttet til Holtegaten med familien. den grønne, ja hvorfor ikke ? -- ja, jeg våknet Hans hustru Annemarta skriver i sin bok om ham i dette rom ved at VÅREN stod for døren, at dette var en sjokkopplevelse som skapte kaos i stod og banket guttens sinn. Han led ved å måtte bo "i et dystert, på vindusrutens blå dør med en knoke brunt, smakløst hus i skyggen av en klam mur som var gul, jeg lå der inne med kirke og klokkeklang på toppen", skriver med mitt lille hjerte i rødt hustruen. Selv har Johan Borgen ikke skrevet noe Vold har sans for mange forskjellige bydeler, og om dette, men hans brødre har fremholdt at det han har foretatt mangfoldige poetiske streiftog i vår ikke var noe som tydet på at han vantrivdes i egen. Han har også bodd fast en tid i Uranienborg Uranienborgstrøket, tvertom. Majorstuen bydel, nærmere bestemt på Briskeby

14 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel der han i flere år hadde hybel hos Albin Upp i et hver sin staselige gate i Homansbyen, med atskillig gammelt trehus som er borte nå. Det vakte stor lengde og patrisierhus, ynglingen Gustav har fått oppsikt at Jan Erik Vold i sin tid (1968) slo seg ned sine ett undre meter på Briskeby - han skrev så susende godt om mellom de to, Gustavs gate, det er den artigste strøket! I "Mor Godhjertas glade versjon. Ja" gata, underlige fasader, tårn og haver og trær. skildret han bydelen så sjarmerende og under- I den senere tid har Vold skrevet mest om ødeleg- fundig at man bare måtte gi seg over. gelsene i vår by, den bevisste nedbryting og forsim- " - jeg bor på Briskeby. På Briskeby pling. Han når kanskje ikke så høyt her som i er greitt å bo, her er billig å bo, sentralt, Briskeby-diktene. Men dikt som "Ola Glomstulens fredelig og med hyggelige folk på alle kanter, slik et klagesang" og "Byen ved Hoggjernets fot" (1993) er trivelig gammelt hus er det jeg bor i, verdt et studium for alle som vil kjempe for byens med alskens krinker og utspring, brunmaling som ve og vel. bobler seg til i de underligste mønstre, jeg har egen trapp som skal vaskes - annenhver uke av meg og annenhver uke av Madstuens, fru Madstuen er kanskje en smule mer påpasselig her, hun bærer Lars Saabye Christensen (1953-) litt over med poeten (tenker han) - jeg har koselig inne, et lite Lars Saabye Christensen har skrevet tykke krypinn romaner om unge mennesker i Oslo. Og i lavt under taket og skrått ned mot nesten alle møter vi den moderne virkelighet i den ene veggen, i brunt vår bydel. Er det en av hemmelighetene ved strietapet, bokhyller, stereoanlegg, perlegrå telefon disse romanene at man synes det er artig å bli (445027) og bilder på veggene som jeg har fått av minnet om det man stadig glemmer - gatene for Carl og Lene"- eksempel? torgene? plassene? Vold trivdes på Briskeby - med posthuset på den ene side, polet på den andre; med butikker, bank "Og så venta vi selv- og bokhandel og trikk som stanset på hjørnet. sagt på søttende mai. Oppe ved kirken kunne man sitte og beundre Den kom på dagen, trikken - den gamle tohjulsakslingen fra tiden før med striregn. Vi stilte første verdenskrig. opp ved fontenen i Gyldenløvesgate - ingen trikk går slik i sving som Briskebytrikken, klokka tre om morgen- tenk bare etter: først svingen Bogstadveien- Holtegata, så den krappe (og mest berømte!) Uranienborg skole en, det hølja ned og blåste fra vest, men det Holtegata-Briskebyeien, så ned Briskebyveien over Riddervolds plass, forbi deg, gamle kalosj! hadde ikke så mye å si, bare vi fikk tent fyrstikke- du har vel et øye ne. Tilsammen hadde vi 35 kinaputter, 20 knall- perler og 16 edderkopper. Vi smalt av to kinaputter for trikken iblant, midt i din sorg, hva Johan? for liksom å komme igang, det lød litt matt i regnet, En annen grunn til at poeten likte seg så godt på men høyt nok til å vekke de nærmeste. Så dro vi Briskeby, var at det fantes så mange fine, gamle opp mot Urraparken. Det var nesten ingen ute, vi trehus der. De skulle riktignok rives men poeten hørte bare noen spredte knall og noen russebiler gledet seg over dem enn så lenge, som han gledet som tuta i regnet. - Vi må finne et tørt sted, sa seg over Albin Upps historier om Briskeby i gamle George. - En oppgang, foreslo jeg." dager. Men Jan Erik Vold har skrevet om andre strøk i vår bydel også - best om Bergsliens gate - Er Lars Saabye Christensen Oslos mest populære og om Gustavs gate! forfatter blant de unge nå for tiden? Ikke helt usannsynlig. I alle fall har bøkene hans gått meget - Kong Oscar den første (som levde 1799-1859) og bra. Blant billigutgavene er de de mest etterspurte. hans gemalinne dronning Josefine (1807-1876) Suksessromanen "Beatles" har gått ut i kjempe- hadde sønnen Gustav (som ikke ble så gammel: opplag. Det er unge, ensomme outsidere han skri- 1827-1852), moderen og faderen har som kjent ver om, for det meste. Men han skriver om selve

15 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel byen óg. Om Oslo Vest - Frognerparken, Majorstu- Saabye Christensen har fine gateskildringer fra vår strøket, Uranienborg. "Alt jeg skriver og dikter gjør bydel - fra Berle-bakken, Gyldenløvesgate, Briske- jeg ut fra summen jeg har av erfaring, kunnskap byveien, Tidemandsgate. Og fra parkene. Men et og drømmer. Jeg dikter videre om noe jeg vet. særlig godt grep har han likevel på kaféene og Poesien og fortellingen restaurantene - Gamle Major, Valken, West-End henger nøye sammen pizzabar, Herregårdskroen, Rosenborg restaurant, for meg. Som forfatter Lorry. I hans bøker står det tindrende klart for en har jeg god hukommel- at Majorstua har byens største tetthet av restau- se. Jeg har alltid ranter: uansett hvilken retning man velger fra øynene med meg, jeg er plassen, treffer man en restaurant. Saabye ganske obervant, for å Christensens personer treffer mange - i rastløs jakt si det selv. Og så tror etter venner, etter folk de kjenner, som de kan prate med, sitte sammen med, drikke med. Det «Uranienborgskoven» jeg at det nettopp er i foregår kanskje ikke så meget ved bordene, men Skovveien var adkomsten til hverdagen og i de løkkeeiendommen Uranienborg det gir Oslo-følelse å sitte der - en følelse forfatter- – gjennom en allé av dagligdagse tingene, i en er en mester til å formidle. Akkurat som han kastanjetrær. I Skovveien opp rutinene, i makter å holde strøket omkring Frognerparken fra Briskebyv finner vi 8 mellomrommene at jeg bevarte trær fra denne alléen. opp for oss:

finner dramatikken." Saabye Christensen har selv bodd flere steder i "Jeg løp ned til Neuberggaten. Der svingte jeg bort byen. Han vokste opp på Skillebekk, men oppholdt Mariegate til Kirkeveien, fortsatte et stykke nedover og stormet inn hovedporten til Frognerparken. Da seg for det meste omkring skolene i bydel Uranien- borg Majorstuen. Frogner lærte han tidlig å kjenne, føttene mine merket at de hadde gress under seg ut og inn - det vitner kultromanen "Beatles" om, satte de opp farten og raste over den idiotiske broen fortellingen om de fire guttene fra Briskeby og Ura- og kom ut på en ny gressplen og da var det en eller nienborg Majorstuen. Her møter vi Frogner som annen fyr som vinket til meg og jeg løp opp til landsby, med avisbud, dotømmere, flyttemenn - og benken hvor han satt. Det var Jakob. Han satt på rike pappaer - noe annet enn det bydelen er i dag. en benk i Frognerparken med en diger koffert ved Senere henla forfatteren handlingen i bøkene siden av seg. Jeg satte meg og hev etter pusten. sine lenger mot nord. Lungene mine var vettskremte. Jeg tente en røyk og sentralnervesystemet begynte å falle litt til ro." Stadig vekk kjenner man seg igjen, gjen- Joda, man kjenner seg i høy grad igjen. Og det er opplever hvorledes det underholdende å gjøre det. Artig. Kanskje også er å ferdes i bestemte berikende. Saabye Christensen er nemlig en gater vi trodde vi forfatter som er glad i byen sin: kjente. " - Noe av det som er bra med Oslo, er at det fremdeles finnes åpne plasser og lunger - enten de "Jeg tuslet bortover er grønne eller ikke. Folk skal absolutt trekke frem Sporveisgata, forbi marka når de skal skryte av Oslo. Men jeg synes Blindeskolen hvor byen Oslo er fin. Vi burde være stoltere av den. " vinduene var fulle av folk som stirret ned på meg med ubevegelige blikk og pekte med hvite stokker. Himmelen var en lav panne som skallet mot jorden. Nå tetnet samfunnet til. Nå var Ornament fra Berles skole snart alle utveier stengt. En drosjesjåfør gikk krumbøyd inn på friluftspissoaret nedenfor Fagerborg kirke. Bilen hans stod med motoren på og åpen dør."

16 Kulturelle fotspor Lokalhistoriske biografier - Forfattere Frogner bydel

«Grotten», Litografi av KjellThorjussen http://www.norske-grafikere.no/Product.aspx?cID=933&pID=287600

Forfatter Jon Fosse bor i dag i Statens æresbolig «Grotten»