Samlaren

Tidskrift för svensk litteraturvetenskaplig forskning Årgång 132 2011

I distribution: Swedish Science Press

Svenska Litteratursällskapet REDAKTIONSKOMMITTÉ:

Göteborg: Stina Hansson, Lisbeth Larsson Lund: Erik Hedling, Eva Hættner Aurelius, Per Rydén : Anders Cullhed, Anders Olsson, Boel Westin Uppsala: Torsten Pettersson, Johan Svedjedal

Redaktörer: Otto Fischer (uppsatser) och Jerry Määttä (recensioner)

Inlagans typografi: Anders Svedin

Utgiven med stöd av Magnus Bergvalls Stiftelse

Bidrag till Samlaren insändes digitalt i ordbehandlingsprogrammet Word till [email protected]. Konsultera skribentinstruktionerna på sällskapets hemsida innan du skickar in. Sista inläm- ningsdatum för uppsatser till nästa årgång av Samlaren är 15 juni 2012 och för recensioner 1 september 2012. Samlaren publiceras även digitalt, varför den som sänder in material till Samlaren därmed anses medge digital publicering. Den digitala utgåvan nås på: http://www. svelitt.se/samlaren/index.html. Sällskapet avser att kontinuerligt tillgängliggöra även äldre årgångar av tidskriften. Uppsatsförfattarna erhåller digitalt underlag för särtryck i form av en pdf-fil.

Svenska Litteratursällskapet tackar de personer som under det senaste året ställt sig till förfo- gande som bedömare av inkomna manuskript.

Svenska Litteratursällskapet PG: 5367–8.

Svenska Litteratursällskapets hemsida kan nås via adressen www.svelitt.se.

isbn 978-91-87666–29-4 issn 0348-6133

Printed in by Elanders Gotab, Stockholm 2012 Recensioner av doktorsavhandlingar · 239

6. Criteria of quality of a composition on a poem by Stina Otterberg, Klädd i sitt språk. Kritikern Olof Paul Celan? Lagercrantz. ellerströms. Lund 2010. There exists more than 200 compositions based on poems by Celan, and the question arises how many Stina Otterbergs avhandling er utstyrt med en epi- of these are really necessary, and what kind of crite- graf hentet fra Oscar Wildes dialog ”The Critic as ria can we develop? I would like to suggest some of Artist”, nærmere bestemt passasjen der karakteren the possibilities: A) music is attentive to each verse Ernest noe skeptisk spør sin venn Gilbert om lit- and line and is in a certain way an exaggerated way teraturkritikk virkelig kan regnes som en kreativ of declamation; B) music can also limit itself to a kunstform – og sistnevnte svarer: ”Why should it few words of a poem to show them in a fragmen- not be? It works with materials, and puts them into tary outfit; C) music can emphasise several words a form that is at once new and delightful. What by repeating and isolating them; D) music can stage more can one say of poetry? Indeed, I would call a poem in the tradition of Mallarmé in a kind of a criticism a creation within a creation”. Denne po- spatial reading, as a mis en scène in our represen- etiske (i ordets egentlige forstand) kritikkdefini- tation, as Mallarmé underlined in his preface to sjon skal åpenbart leses som ingress til Olof Lager- “Un coup de dés”. It means to bring the poem, as crantz’ kritiske praksis, og man må straks medgi at Heinz Holliger does in his composition of “Psalm”, det er en velvalgt opptakt og en treffende karakte- in an opposition between “invisible theatre and vis- ristikk. Når man har lest avhandlingen Klädd i sitt ible theatre”, that is in a black theatre (“Schwarzes språk til endes, er det for øvrig også nærliggende å Theater”); E) “Engführung” (“Close Stretto”) by tolke dette creation within a creation som uttrykk Dittrich: together with commentaries of other po- for Stina Otterbergs egen litteraturkritiske poetikk, ems; F) double representation of the poem in the eller forskningsprogram, om man vil. original language and in the French translation, Stilistisk formgivningsevne er utvilsomt en av- like André Boucourechliev; G) music can bring gjørende egenskap hos en kritiker; det gjelder den the poetry and life of Celan into a musical theatre akademiske kritikken så vel som den journalistiske piece, like Peter Ruzicka in his opera “Paul Celan”, og den essayistisk litterære. Men nettopp i avhand- in a critical comparison with the Mandelstam op- lingens tematisering – og praktisering – av kritikk era “Schwarzerde” by Klaus Huber. som kunst aktualiserer Klädd i sitt språk en grunn- leggende metodisk utfordring: Hvordan kan for- Finally, a word of evaluation should be added. Axel skeren møte sitt analyseobjekt med estetisk sensi- Englund’s dissertation is excellently written: clear bilitet og videreformidle dets kreative dimensjo- and precise in its argumentation, well-informed in ner samtidig som hun beholder den nødvendige the subject area, exact in the musical analysis as well kritiske distanse og gir fremstillingen den transpa- as in the interpretation of the respective poems, and rens som behøves for at leseren kan etterprøve de in each case of finest “flair”. The author has had to framsatte konklusjoner? Dette er den permanente work with a great amount of literature and mate- konflikt litteraturvitere står overfor i sin hermeneu- rial, and has had to categorise this systematically. I tiske virksomhet; samtidig som estetisk forståelse cannot enough praise the Swedish author’s ability er avhengig av innlevelse og nærhet til artefaktet, to write his thesis in English, while being confident forutsetter vitenskapelige forklaringer analytisk av- with the German language of Paul Celan as well as stand og metodisk selvrefleksjon. Det avgjørende with parts of the secondary literature in German. spørsmålet i vår sammenheng er hvordan Stina Ot- Moreover, it has to be clear, that poetry as well as terberg lykkes i å håndtere denne vanskelige balan- music each have their own language and body lan- segang mellom nærhet og distanse i møte med La- guage. Axel Englund knows both very well. The dis- gercrantz’ kritiske praksis. sertation is consistently structured, stringent in its La oss først slå fast at Klädd i sitt språk er en etter- argumentation and compelling in its results. lengtet avhandling, både i Lagercrantz-forsknin- gen og i svensk (og nordisk) kritikkhistoriefors- Martin Zenck kning. Mens lyrikeren Lagercrantz allerede er gjort til gjenstand for akademiske studier av større for- mat (jf. Siv Storå og Teuvo Littunen), har det inn- til nå ikke vært foretatt omfattende undersøkelser av kritikeren Olof Lagercrantz. Det er på høy tid 240 · Recensioner av doktorsavhandlingar at interessen nå rettes mot kritikken og den såkalte rier, reiseartikler, intervjuer, dikt, notiser m.m., er sakprosaen i dette omfattende og mangfoldige for- at litteraturkritikken hos Lagercrantz inntar mange fatterskapet. Allerede i valg av tema og materiale vi- ulike former, og ikke minst at tekstene gjerne omar- ser Stina Otterberg sitt arbeids berettigelse. Viktig- beides og forvandles innenfor forfatterskapet. Ot- heten av hennes studie blir ikke mindre med tanke terberg ønsker å ”visa ett kritiskt författarskap som på at Lagercrantz’ kritiske essayistikk har satt sine befinner sig i rörelse, som bjuder på ett antal för- spor også i en bredere litteraturoffentlighet enn den vandlingsnummer och som i den meningen står i svenske. Det gjelder ikke minst hans Dante-bok förbindelse med ett orfiskt diktarideal grundat i Från helvetet till paradiset (1964), som han mot- en romantisk estetik” (s. 12). Hun antyder dermed tok Nordisk råds litteraturpris for i 1965. Også Om også at det ligger en performativ tenkning til grunn konsten att läsa och skriva (1985) og flere av hans for Lagercrantz’ poetikk og kritiske program: en tro forfattermonografier er godt kjente blant littera- på språkets kraft til å endre virkeligheten. ter over hele Norden. I 1957 skrev Lagercrantz seg I innledningen gjør Otterberg et poeng ut av inn i den norske litteraturhistorien med sine avis- at Lagercrantz’ signaturplagg ”flugan” på engelsk innlegg mot litterær sensur i anledning rettssaken og fransk blir til ”bowtie butterfly” og ”nœud pa- mot Agnar Mykle og aktoratets påstand om at San- pillon” (s. 9), hvilket for henne symboliserer både gen om den røde rubin var en utuktig roman. Det død og liv, inferno og paradis. Slik sett illustrerer at den kulturradikale Lagercrantz også ble innkalt accessoiret de mange motsigelsene som utgjør det som vitne i den (noe bisarre) norske rettssaken, er dominerende prinsipp i Lagercrantz’ forfatterskap, i seg selv uttrykk for hvilken autoritet han hadde i der nøkkelbegreper er forvandling, metamorfose og litterære spørsmål – også utenfor Sveriges grenser. hamskifte. Den karakteristiske ”flugan” (som for øv- Otterberg viser ved flere anledninger hvordan rig stikker seg ut i blått på Stina Wirséns fine om- Lagercrantz trekker inn ikke-svenske hendelser og slagstegning til avhandlingen) blir dermed et mo- debatter i de prinsipielle diskusjoner om ytringsfri- tiv og en metafor som fungerer som hermeneutisk het, seksualitet, religion, kjernevåpen, etc., som ble grep i Otterbergs studie som helhet. Det at ”svens- ført på ledersidene i Dagens Nyheter. Med en slik kans fluga blir en fjäril på andra språk” (s. 24), får internasjonal orientering i store deler av avhandlin- illustrere Lagercrantz’ språklige forkledningskunst, gens tekstgrunnlag, skulle det ligge vel til rette for vise kritikeren som dynamisk og omskiftelig, men en studie som løfter Lagercrantz’ publisistiske virk- samtidig seg selv lik. somhet ut av en isolert svensk forskningskontekst Otterbergs framstilling følger disposisjonen: og inn i et internasjonalt kritikkforskningsfelles- ”Inledning”, I) ”Kulturradikalism och arbetsdel- skap. Man må imidlertid konkludere med at Otter- ning. 1951–1959”, II) ”Poesi och politik. 1960– berg lykkes bare delvis i dette, hvilket synes å bero 1975”, III) ”Kultursidan”, IV) ”Litteraturkritiken” på den noe introverte forskningsmetodikk hun an- og ”Avslutning”. Dernest følger et engelsk sammen- vender. Dette problem skal vi utdype etter hvert. drag, takkeord, noter og to bilag som inneholder Avhandlingens undertittel ”Kritikern Olof La- Lagercranz’ anmeldelser av hhv. Johannes Edfelts gercranz” peker klart og tydelig mot hva som er Under Saturnus (DN 22. september 1956) og Sara bokens tema og avgrensning. Samtidig viser de tre Lidmans Främling i Afrika (DN 9. oktober 1964). første kapitlene at Otterberg opererer med et vidt Til slutt kan man finne kildeliste og bibliografi, kritikkbegrep, noe hun også legitimerer i innled- bildefortegnelse og personregister. Boken, som er ningskapitlet. Hennes grunnmateriale er impone- på til sammen 376 sider, er illustrert med faksimi- rende nok ”allt som Olof Lagercrantz skrev i Da- ler av avissider som gir fine tidsbilder av den aktu- gens Nyheter under perioden” (s. 13), dvs. i årene elle epoken, og ikke minst viser kritikken i sin rette mellom 1951 og 1975. Det dreier seg om godt og vel journalistiske kontekst. 2000 tekster fra hovedsakelig kultur- og lederside. I det formelle gir avhandlingen et solid inntrykk. Gjennom fortegnelser i Sveriges Pressarkiv har hun Bibliografien synes omhyggelig og samvittighets- funnet fram til hvilke usignerte lederartikler som fullt utført. Likevel oppleves den doble referanse- er skrevet av Lagercrantz og således kunnet analy- teknikken der det først henvises til en sluttnote, sere et tidligere uutforsket ledersidemateriale. Be- hvor man i første omgang må nøye seg med navn grunnelsen for å trekke inn alle avissjangre i under- og årstall, for så å bli ledet videre til bibliografien søkelsen, dvs. ledere så vel som recensjoner, forfat- for å få verkets fulle tittel, som uhensiktsmessig og terportrett, minneord, debattinnlegg, essays, kåse- unødvendig tungvint. For eksempel finner vi på side Recensioner av doktorsavhandlingar · 241

144 i avhandlingens kapittel III en henvisning til Mens de to første kapitlene i en viss grad hviler Horace Engdahls beskrivelse av Lagercrantz som på allerede eksisterende pressehistoriske studier, er ”för-läsare”, modellert over begrepet ”förbedjare”. de to siste i all vesentlighet basert på originale les- Dette vil vi gjerne se utdypet og lar oss derfor, gjen- ninger. Når Otterberg har valgt å bruke såpass mye nom notemarkør ”59”, lede til s. 303. Men der fin- tid på de pressehistoriske forholdene, er det for å ner vi kun den sparsomme opplysningen ”Engdahl føre en forsiktig polemikk mot synspunkter som 2006, s. 45”, hvilket betyr at vi (fortsatt like utilfreds- tidligere er framkommet om Lagercrantz. Man kan stilt) må bla videre til bibliografien. På s. 359 finner si at Klädd i sitt språk representerer en mer littera- vi så den endelige tittel ”Olof Lagercrantz och kon- risert forståelse av den publisistiske virksomheten sten att läsa”, trykt i antologien Röster om Olof Lager- sammenlignet med tidligere politiserte lesninger av crantz (Stockholm 2006; redaktør er ikke oppgitt). DN på 1950- og 60-tallet. Otterberg argumenterer Et referansesystem basert på Harvard-stilen e.l., der overbevisende for at samfunnsstoffet ikke kan skil- man via parenteser i løpende tekst blir ledet direkte les fra det litterære stoffet, og det understrekes at til den fullstendige referansen i en avsluttende litte- for Lagercrantz er litteraturen ”ett förhållningssätt” raturliste, ville vært å foretrekke. Noter kan da for- (s. 72), en måte å se verden på. Dette er det under- beholdes ufyllende kommentarer og gjerne plasseres liggende premiss for hennes nylesninger. som fotnoter på samme side som hovedteksten, og Kapittel I (s. 25–54) retter oppmerksomheten ikke i ulike avdelinger mot slutten av avhandlingen mot 1950-tallet og Lagercrantz’ samarbeid med der leseren først må finne fram til rett kapittel, for sjefsredaktør Herbert Tingsten, mot deres fel- så å finne fram til riktig nummerering. Det er dess- les kulturradikale prosjekt, men også mot brud- uten forvirrende at man i bibliografien har separate det som etter hvert måtte komme. Otterberg be- avdelinger for tidsskriftartikler og bøker. Leseren toner at Lagercrantz hadde avvikende holdninger ender stadig opp med å lete i feil liste, med mindre som gikk i mer radikal retning enn sjefsredaktørens, man utstyrer seg med et omfattende sett bokmer- og viser hvordan han derfor anvendte kultursidens ker. Men selv da er det vanskelig å orientere seg. For teksttyper til å framsette kritikk som ikke lot seg en som ikke har det samme nære forhold til materi- ytre på lederplass (for eksempel mot kjernevåpen). alet som Otterberg har, er det ikke alltid innlysende Gjennom å trekke inn litteraturkritiske tekstformer hvorvidt en referanse rubriseres under ”Dagspress, har Otterberg vært i stand til å nyansere tidligere veckopress och tidskrifter” eller om den hører inn forskning som har vektlagt Lagercrantz’ lojalitet under ”Övrig litteratur”. Jeg har imidlertid registrert til sin sjefsredaktør, og hun lykkes relativt godt i å at det er relativt vanlig i svenske avhandlinger å orga- vise hvordan kultursidene fungerte som et kritisk nisere bibliografien etter flere ulike prinsipper sam- ”eksil” for Lagercrantz, der han indirekte fikk ut- tidig, der den alfabetiske orden er underordnet an- løp for sine avvikende synspunkter i den politiske dre inndelinger. Otterberg kan neppe klandres for og kulturelle debatten. Slik beskrives også en be- at hun følger en innarbeidet konvensjon, men sær- vegelse fra symbiose og (spenningsfylt) enhet mel- lig praktisk og leservennlig er den ikke. lom Tingsten og Lagercrantz til brudd og opprør. Som vi ser av disposisjonen, får Lagercrantz’ Her er det imidlertid på sin plass å bemerke at egne bokrecensjoner, dvs. hans litteraturkritikk i Otterbergs solidariske holdning overfor Lager- snever forstand, sin spesifikke behandling først i crantz fører til at hun i vel stor grad idoliserer hans avhandlingens fjerde og siste kapittel. De tre før- skjulte kritikk, hans evne til forkledning og ”indi- ste kapitlene fungerer dermed som pressehistorisk rekta uttrycksmedel” (som om han var en under- innsirkling av Lagercrantz’ litteraturanmelderi og trykt intellektuell i en diktaturstat). En mer kri- forbereder de avsluttende nærlesningene, samtidig tisk orientert leser ville sagt at Lagercrantz’ indi- som de også viser hvordan kritikken tar form i ulike rekte posisjonering overfor Tingsten knapt er noen publisistiske format. Otterberg motiverer sin dis- bragd, men snarere kan tolkes som uttrykk for feig- posisjon slik at kapittel I–II er kronologisk lagt opp het og opportunisme. Det er i alle fall med et visst for å vise utvikling og forandringer i perioden 1951 ubehag man leser om Lagercrantz’ doble bokføring til 1975, mens kapittel III–IV er tematisk og sjan- under refuseringen av Hagar Olsson i 1954 (s. 48): gerteoretisk oppbygde med fokus på henholdsvis Hun som våget å ta direkte oppgjør med Tingstens kultursiden og litteraturkritikken. (Dermed er det synspunkter i kjernevåpendebatten, skulle altså fry- ikke til å unngå at det forekommer enkelte gjenta- ses ut av redaksjonen, mens den tilpasningsdyktige kelser av poenger fra kapittel til kapittel.) (man er fristet til å si kameleonaktige) Lagercrantz 242 · Recensioner av doktorsavhandlingar ikke hadde mot nok til å sette sin karriere på spill. ledningen ar at Sven Lindqvist er misfornøyd med Man spør seg om det i stedet for det positivt valo- Lagercrantz’ recensjon av Per Wästbergs Luftbu- riserte ”forkledning” ikke ville vært mer presist å ren. Lindqvist får da slippe til med det Otterberg anvende et mer ideologikritisk begrep som ”tilslø- kaller en ”nyanmälning” (selv ville jeg vel beskrevet ring” ved slike anledninger. den som et debattinnlegg) for å presentere en al- Kapittel II, som er bokens mest omfattende ternativ lesning av verket. Otterberg henviser også (s. 55–123), handler om Lagercrantz’ stormaktstid til Lagercrantz’ redaksjonelle presentasjon av den på 1960-tallet, da han var både kultur- og sjefsre- nye praksis med motrecensjoner og recensjoner i daktør på DN, og hvordan han i denne tiden gjen- samtaleform, og framhever at det sentrale er ”ifrå- nomførte endringer på mange plan. Otterberg viser gasättandet av tidigare domar, nagelfarning av tidi- hvordan det foregikk både en estetisering av leder- gare anmälningar: ’motsatta åsikter ges en chans’ ” siden og en politisering av kultursiden. Lagercrantz (s. 77). Alt dette er vakkert tenkt og formulert både hevdet litteraturens selvstendighet, men også dens fra Otterbergs og Lagercrantz’ side, men hvor radi- samfunnsmessige ansvar. Det gjaldt å unngå ideo- kalt nytt er egentlig fenomenet? logisk reduksjon av litteraturen uten at den dermed Allerede i 1788 etablerte den tysk-danske dikter mistet sin politiske betydning. (Det er vel dette kri- og lege Johan Clemens Tode tidsskriftet Kritik og tisk teori (Marcuse, Bürger og andre) har beskrevet Antikritik (1788­–1796) som et svar på den domine- som relativ autonomi.) Men i denne prosessen opp- rende rolle tidsskriftetLærde Efterretninger hadde står det ny splittelse i redaksjonen (1968), denne som formidler av litteraturkritikk i den danske of- gang mellom Lagercrantz og den andre sjefsredak- fentligheten. Tode mislikte særlig at bladet ikke tok tøren Sven-Erik Larsson. Otterberg peker på det in- inn motsvar fra forfattere som hadde blitt anmeldt teressante paradoks at idet Lagercrantz begynner der, og han åpnet derfor for en slik praksis. Nå er å signere sine lederartikler (s. 70), mister de noe av det ikke dermed sagt at Lagercrantz’ motrecensjo- sin autoritet. I dette kapitlet gjør Otterberg rede for ner tilsvarer eksakt den type antikritikk Tode gikk Lagercrantz’ utvidede kulturbegrep og kritikkbe- inn for i København nesten to hundre år tidligere grep. Otterberg tegner et fint kulturhistorisk bak- (begrepet ”Antikritik” var for øvrig også kjent fra teppe for disse forvandlingene og peker blant an- tysk presse), men fenomenet krever like fullt en net på hvordan avantgardeestetikken og fjernsyns- mer presis begrepshistorisk kontekstualisering som mediet er med på å fremme sjangermessig grense- kan klargjøre graden av nyskaping hos Lagercrantz. overskridelse. Riktignok nevner Otterberg i en annen sam- Men hvilke grenser er det egentlig tale om? Hvil- menheng forbindelsen til 1700-tallets essaypresse ken tradisjon og hvilke sjangernormer er det Lager- (s. 93), men ikke for å tydeliggjøre nytt og gammelt crantz bryter med? Otterberg er opptatt av hvor- hos Lagercrantz, men for sjangertypisk å karakteri- dan Olof Lagercrantz endrer både den politiske sere den performative dimensjonen ved brevets til- kommentaren og kultursidene, særlig på 60-tallet. taleform. Dette er i seg interessant og viktig nok. Vi får vite at han eksperimenterer med nye sjangre, Men eksemplet viser først og fremst at Otterbergs er oppfinnsom og velger radikale løsninger. Men av styrke som forsker ligger i de sjangerteoretiske be- og til får man fornemmelse av at Lagercrantz’ origi- lysninger snarere enn i det historisk-kontekstuali- nalitet overdrives. Eller rettere sagt: Det kommer serende. Hun tar få historiserende forbehold, og ikke klart fram innenfor hvilke rammer, innenfor de kommer sent. Først på s. 169 nevnes det at La- hvilken historisk kontekst han er nyskapende. Når gercrantz knapt er unik sammenliknet med andre det gjelder kontekstualiseringen av hans kritiske dikterkritikere i sin gestaltning av subjektiv kritikk. praksis, er formuleringene om hva han bryter mot Også når det gjelder Lagercrantz’ tilpasning av for- ganske vage og generelle. Otterberg skriver stadig fatterportrettet (s. 226), gjør Otterberg ham enda at Lagercrantz bryter mot ”tidigare” praksis; me- mer spesiell enn det er grunn til. Det pekes på at ner hun da europeisk presse- og kritikkhistorie fra han dramatiserer, legger inn bevegelse og liv (vs. 1700-tallet av, eller mener hun svenske dagsaviser ”still life”), men da kan man skyte inn at det gjorde på 1900-tallet, eller ganske enkelt Dagens Nyheter da også Georg Brandes i sine dikterportretter på på 1950-tallet? slutten av 1800-tallet. Å snakke om et brudd med For å ta ett eksempel: På s. 76 i avhandlingen ”det traditionella litterära porträttet” blir derfor en skriver Otterberg at Lagercrantz høsten 1969 prø- altfor upresis sjangerhistorisk plassering. I de fleste ver et nytt system med ”motrecensioner”. Foran- tilfeller synes det som om kontekstualiseringene er Recensioner av doktorsavhandlingar · 243 lokalt knyttet til svensk presse og interne prosesser skal redde publisisten fra de uvitendes kritikk og på Dagens Nyheter. misforståelser (jf. s. 164 om kritikernes reaksjoner Den samme vagheten viser seg når Otterberg mot Dagbok). Kanskje er det tid for en slik restau- stadig henviser til Lagercrantz’ romantiske kritikk- rering nå (det fins som kjent en tid for alt), men det syn uten egentlig å presisere hva det innebærer. Litt er neppe riktig å ta på Lagercrantz’ tekster med sil- etter litt kan vi gjette oss til hva hun legger i det. kehansker når vi vet at han var en så mektig og re- Når det gjelder hans ”vinjettserier” skriver hun for torisk bevisst skribent. Så vidt jeg kan se, er det bare eksempel at man ”kan ana ett samband med den på ett punkt at Otterberg leser Lagercrantz mot­ romantiska tanken att bara fragmentet kan ge en hårs (against the grain) i dette kapitlet, og det er i aning om helheten” (s. 152). Og litt senere henviser polemikken mellom ham og , der Karin hun til Thomas Olsson som via Oscar Wildes ”The Stolpe kommer i klemme mellom de to mennene Critic as Artist” minner om romantikkens estetiske og forties som den umælende musen (s. 152). Da gir tenkning der man ”ville sammanföra kritiken med den genusbevisste Otterberg seg til kjenne. En lik- konsten istället för att skilja dem åt”, hvilket videre nende ansats til maktkritikk framkommer også i av- beskrives som ”en förpositivistisk uppfattning” slutningskapitlet, der Lagercrantz’ forhold til søste- (s. 174). Olssons framstilling av romantikkens kri- ren Lottie omtales. På den ene siden var den avdøde tikksyn dukker også opp indirekte s. 225 (jf. note søsteren en inspirasjon for Lagercrantz, men selv 188 s. 323). Vi blir altså presentert for små drypp her fratok han henne den egne stemmen ved å brenne og der. Men for å finne ut av hva hun eksakt sikter dagbøkene. Kritikken er imidlertid formidlet via til, må vi selv oppsøke Olssons artikkel, og gjerne Lagercrantz selv og hans egne selvkritiske betrakt- også Horace Engdahls. Da oppdager man at de ”ro- ninger (s. 245). Det er som om Otterberg først må mantiska utgångspunkter” Otterberg stadig vender ha tillatelse fra sitt forskningsobjekt før hun kan tilbake til, i lett henkastede bisetninger, opprinne- mobilisere kritiske motlesninger. lig skriver seg fra Friedrich Schlegel, og først da får Litteraturkritikken som sådan får sin inngående romantikkarakteristikken sine klare konturer. (Det behandling i kapittel IV (s. 171–234). Her viser Ot- er for øvrig en formell svakhet ved avhandlingen at terberg sin skikkelighet som nærleser idet hun bely- Otterberg velger å henvise til sekundære kilder som ser hvordan Lagercrantz både uttrykker og gestal- Thomas Olsson og Horace Engdahl i stedet for å gå ter vurdering. Kriterier som framholdes er sannhet, direkte til romantikerne selv. Det er i grunnen gan- liv, psykologisk troverdighet, underholdningsverdi ske oppsiktsvekkende at ikke brødrene Schlegel og og musikalitet. De ulike kritikergestaltene han går deres Athenaeum-prosjekt blir nevnt i en avhand- inn og ut av, struktureres som dominante motset- ling om den grenseoverskridende dikterkritikeren ningspar: for eksempel mannlig vs. kvinnelig, lege Olof Lagercrantz.) vs. prest (ettersom litteraturen fungerer som både Kapittel III (s. 125–170) er konsentrert om pro- helse og frelse, i følge Lagercrantz – og Otterberg?). fesjonaliseringen av kultursiden. Det handler om Hele tiden står drømmen om forvandling og gren- synlighet. Det er mange roller som skal håndteres. seoverskridelse sentralt. Otterberg forfølger ulike Bildejournalistikken blir mer framtredende. Litte- forkledningsmetaforer fra tekst til tekst. Når for ek- raturbegrepet utvides. Selvframstillingen blir mer sempel Lagercrantz utlegger Gunnar Ekelöfs Sagan påfallende, man opererer med faktiske og fiktive om Fatumeh som ”frihet genom förklädnad”, set- tekstsubjekt. Her omtales også de personlige bånd ter Otterberg dette i forbindelse med Lagercrantz’ Lagercrantz har til de forfattere han recenserer (for eget dikt ”Äntligen har jag funnit en vardagskos- eksempel Johannes Edfelt og Sven Stolpe), kritiker- tym” (1962), hvilket hun selv setter i forbindelse nes mottakelse av Dagbok og forventningene om med øvrige ”textila/textliga” begreper som ”väv” autentisitet, og det handler om den sjangermessige og ”språkdräkt” (s. 185). forvirring Lagercrantz skaper ved sine mange rol- Denne metaforgenererte argumentasjonsfor- ler og sjangre. men krever noen utdypende refleksjoner om den Her aktualiseres for øvrig spørsmålet om hva lesemetoden avhandlingen hviler på. slags autoritet og makt Lagercrantz har over lese- Innledningsvis i kapittel IV reflekterer Otter- ren (inkludert doktoranden selv). Jeg opplever at berg over forholdet mellom kritikktekst og objekt- Stina Otterberg er vel lojal mot Lagercrantz som tekst: ”För att på fruktbarast möjliga sätt söka in- analyseobjekt. Han får tilnærmet heltestatus i en ringa och förstå Olof Lagercrantz kritik, blir det avhandling der forskeren opptrer som ridder som nödvändigt att utgå från ett synsätt där kritiken 244 · Recensioner av doktorsavhandlingar inte uppfattas som parasitär eller värderingsmäs- av de etiske dilemmaene som en kritiker står over- sigt sekundär i förhållande till litteraturen” (s. 171). for i sin praksis. Dette høres tilforlatelig ut – helt til man innser at Otterberg presenterer mange gode observasjo- setningen inneholder en logisk feilslutning. ner som viser Lagercranz’ overtakelse av Edfelts Det faktum at kritikken følger kronologisk et- metaforer (jf. utbyggingen av begrepet ”decem- ter litteraturen og kommenterer og forholder seg berevangelist”), men fordi Riffaterre ble så kon- til denne, må nødvendigvis innebære at den har en tant avvist som teoretisk irrelevant, går vi glipp av viss sekundær og parasittær karakter. Men det be- en mer etisk-kritisk lesning av Lagercrantz’ kritikk. tyr ikke dermed at kritikkteksten er mindreverdig, Vi går også glipp av en refleksjon omkring Otter- eller at den er dårligere kunst enn objektteksten. bergs egen metodikk. Hvordan vil hun fortolke de Otterberg støtter seg her på Tomas Forser og Mats metaforer og stilgrep som hun selv anvender i sin Jansson som har pekt på at det hos Michael Riffa- avhandling? terre – i ”Litteraturkritikkens diskurs” – finnes en Det kan være fristende å trekke inn en recen- problematisk valorisering av objekttekst over kri- sjon som Stina Otterberg skrev for noen år tilbake tikktekst. Selv er jeg ikke enig i at begrepet ”parasit- av Peter Lützens vitenskapsteoretiske avhandling tær” hos Riffaterre har en så negativ klang som Ot- Et billede at læse med (2002), publisert i Tidskrift terberg og hennes mentorer framstiller det som (i för litteraturvetenskap nr. 2/2001. Denne tyder på biologien er parasitt en rent deskriptiv term). Men at hun den gang var høyst oppmerksom på feno- selv om man kan medgi at det bærer med seg visse menet ”fortsatte metaforer” eller ”vedvarende me- negative konnotasjoner, betyr ikke det dermed at taforer” (”sustained metaphors”) som en spesiell hele Riffaterres resonnement om forholdet mel- form for litteraturkritisk overtalelse:”Genom att lom objekttekst og kritikk bør forkastes. Tvert imot studera metaforiken vill han visa att varje given aka- kunne hans innsikter vært mobilisert enda mer ak- demisk diskurs eller metodisk skola också utgör tivt i Otterbergs egen metoderefleksjon. ’metaforfællesskab’, där bildspråket både uttrycker Hun berører riktig nok problemstillingen i sin och föregriper förståelsen av dikten. Författaren avsluttende lesning av Lagercrantz’ resensjon av Ed- skiljer på två typer av metaforik i de läsningar som felt: ”I sin anmälan återbrukar Lagercrantz teman, studeras. Å ena sidan syns en ’impressionistisk när- stilgrepp och bilder ur Edfelts diktning. Michael het’ då en kritisk text hämtar sitt bildspråk från den Riffaterre har resonerat kring funktionen av poe- litterära texten. Å den andra finner han ett ’meta- tisk upprepning mellan källtexten och den kritiska språkligt avstånd’ där metaforiken vanligen hämtas texten och menat att denna till sin natur parafra- från en annan vetenskaplig diskurs, och som i kraft serar den litterära texten genom att imitera dess av den ger intryck av objektivitet och oberoende av bildspråk” (s. 219). Her kunne man i forlengelsen den analyserade texten. Med stöd i Michael Riffa- av Riffaterres resonnement forvente en udypning, terres Fictional Truth (1990) menar Lützen att en konkretisering og problematisering av dette feno- läsning varierar sin ’udgangsmetafor’, hämtad från menet hos Lagercrantz – og i litteraturkritikk i all- text eller kontext, i ett komplex av ”fortsatta me- mennhet. Men i stedet velger Otterberg umiddel- taforer”. Genom en sådan upprepning, snarare än bart å posisjonere seg imot Riffaterre ved å gjøre i kraft av någon referentialitet visavi den lästa tex- oppmerksom på ”hur Lagercrantz recension inte ten, skapar läsningen så en inre konsekvens som nöjer sig med att kopiera källtexternas språk; de gör att den uppfattas som sann. Författaren vill se bildkomplex som hämtas från Edfelt får istället del- samma princip på diskursnivå, där en gemensam vis nya betydelser som fungerar värderande gente- fortsatt metaforik skapar intryck av koherens.” (Tfl mot källtexterna men som också öppnar sig mot nr. 2/2001, s. 86) andra texter och sammanhang”. Nå har Riffaterre Otterberg framhever – via Lützen og Riffaterre aldri ment at kritikk er utelukkende imitasjon; det – hvordan den akademiske diskursen skaper inn- skulle bare mangle om ikke en kritisk tekst nett- trykk av koherens og sannhet gjennom gjentakelse opp ytret noe også utover kildeteksten. Det teo- og utbygging av visse sentrale metaforer. Hun fin- retisk interessante hos ham er imidlertid påvisnin- ner i det store og det hele at Lützens bruk av Riffa- gen av samspillet mellom objekttekst og kritikk, og terre fungerer godt for å belyse hva som foregår på her kunne Otterberg med fordel ha spandert mer diskursnivået i den akademiske teksten og spør så- plass på å redegjøre for hele Riffaterres resonne- gar hvorfor Lützen ikke har valgt Riffaterres spesi- ment. Da ville hun også kunnet ta høyde for noen fikt kritikkteoretiske forskning i ”Litteraturkritik- Recensioner av doktorsavhandlingar · 245 kens diskurs” som grunnlag. Man får så absolutt metodisk interessant at den bør diskuteres åpent i inntrykk av at Otterberg slutter seg til Riffaterre den løpende teksten? og har tatt hans metodiske refleksjoner innover seg. Otterbergs metafordrevne metodikk etablerer Spørsmålet vi som lesere stiller oss nå, et knapt sammenhenger som er poetiske, vakre og besnæ- tiår senere, er om denne refleksjonen ikke lenger rende å lese, men som ikke nødvendigvis har noen angår den akademiske diskursen. Men la oss anta vitenskapelig gyldighet utover dette konkrete kriti- at perspektivet fortsatt er fruktbart: Heller Otter- kerskapet. Otterbergs avhandling kunne ha hatt en bergs akademiske diskurs mot metaspråklig av- langt større overføringsverdi til annen kritikkfors- stand eller mot impresjonistisk nærhet? Man må kning – også internasjonalt – dersom den i større vel kunne konkludere med at Klädd i sitt språk dan- grad hadde frigjort seg retorisk fra analyseobjektet. ner metaforfellesskap med sine objekttekster (el- Problemet er nok delvis knyttet til at Otterberg ler kildetekster), og at Otterbergs metode dermed leser Lagercrantz’ litteraturkritikk i lys av hans po- genereres av en impresjonistisk nærhet til Lager- etikk. Dette kommer tydeligst til uttrykk i avslut- crantz’ forfatterskap. ningskapitlet, der skrivingen settes inn i et nesten I ”Litteraturkritikkens diskurs” er Riffaterre kri- metafysisk rammeverk. Tanken på den avdøde Lot- tisk til en slik impresjonistisk-metaforisk bevisfør- tie som storebrorens tause speilbilde på den andre si- sel, til det han kaller gyldiggjøring gjennom imita- den, har ledet til en forestilling hos Olof Lagercrantz sjon. Men så vidt jeg kan se, er ikke dette et problem om å være utvalgt. Å skape tekst handler dermed om Otterberg har tatt aktivt stilling til i sin avhandling. å overvinne angst og død, hvilket legitimerer hans Som leser kan man nok akseptere at motivparet liv i litteraturens tjeneste. Lagercrantz ”går in i den legefrakk og prestekappe har en viss forklaringskraft stora rollen”, skriver Otterberg (s. 247), og peker på som betegnelse for ulike roller Lagercrantz går inn den guddommelige dimensjonen ved å skape liv, or- i som kritiker – roller som står i et interessant spen- den, språk. Dette er et påfallende harmoniserende ningsforhold til hverandre. Mer metodisk sårbar er prosjekt fra Lagercrantz’ side, og en (nesten) tilsva- anvendelsen av begrepet ”flugan”, som ble introdu- rende harmoniserende lesning fra Otterbergs side. sert innledningsvis. Dette motivet (og tilhørende Nå er det ikke urimelig å lese Lagercrantz’ lit- assosiasjoner til sykdom og død) er nemlig uløse- teraturkritikk som en offentlig ytring uatskillelig lig knyttet til det svenske språket og kan vanskelig fra hans poetikk (s. 13). Likevel må man spørre seg benyttes som hermeneutisk nøkkelbegrep utenfor om en slik litterarisert forståelse av den journalis- den spesifikke nasjonale konteksten (på norsk har tiske virksomheten ikke ender opp med å uskade- vi verken ”flue” eller ”sommerfugl”, men det helt liggjøre noe av den kritiske sprengkraften i Lager- prosaiske ordet ”tversoversløyfe” som betegnelse crantz’ tekster. Otterberg inntar en sympatisk lese- på samme accessoir). Det kan også virke litt søkt strategi der Lagercrantz’ poetikk stadig konsulteres når resonnementer hviler på rim og lydlige likhe- og hele tiden tenkes med som referansegrunnlag for ter, som for eksempel når Otterberg videreformid- hennes egne tolkninger. ler Lagercrantz’ kopling mellom ”tröst” og ”röst” (s. I innledningen til Klädd i sitt språk beskrev Ot- 178). Det er vel dette Riffaterre kaller ”overdetermi- terberg sin egen framgangsmåte slik:”Mitt tillväga- nation, der er gjort mulig i kraft av homofoni” Ny( gångssätt för att karakterisera och diskutera Olof poetik nr. 3/1994, s. 103). Lagercrantz kritik har varit ungefär som hans egen Avhandlingen får dermed et noe lukket preg, läsmetod. Man läser allt. Många gånger. Det är en den vender oppmerksomheten innover ved å binde omläsningens metod som visserligen är tidsödande seg metaforisk til Lagercranz’ metode, som igjen er men som gör det lättare att urskilja det väsentliga metaforisk avhengig av tekstene som omtales. Bo- i både idé och uttryck, för att se rörelser över tid kens tittel Klädd i sitt språk illustrerer i seg selv dette och uppfatta sammanhangen inom författarska- forholdet: Det nevnes en passant s. 108 at Otterberg pet.” (s. 14) har overtatt Lagercranz’ egen formulering som han Dette er kort og godt en beskrivelse av den her- i sin tid benyttet som en karakteristikk av Strind- meneutiske aktivitet som sådan: å se delene i lys av berg. I en bortgjemt note s. 293 får vi se sitatet fra helheten og helheten i lys av enkeltdelene. Et pro- Lagercrantz’ artikkel ”Röda rummet – en framtids- blem ved avhandlingen slik den foreligger, er imid- roman” (DN 5.1.1968), der det heter ”Strindberg lertid at leseren i svært liten grad får innsyn i Otter- uppträder klädd i sitt språk. Kvick, snabb, böjlig bergs destilleringsprosess, i de valg og resonnement som en akrobat”. Er ikke denne overtakelsen såpass som ligger til grunn for å utelate stoff. Dermed blir 246 · Recensioner av doktorsavhandlingar leseren sittende igjen med spørsmålet: Ut fra hvilke Dessverre får vi ingen teoretisk klargjøring om kriterier skiller Otterberg ut hva som er vesentlig hvordan dette tekstkritiske perspektivet kan ap- og hva som er uvesentlig i sitt korpus? Denne ”om- pliseres på det litteraturkritiske feltet – begrepet läsningens metod” forblir nemlig en sak mellom ”tekstkritikk” forblir en generell term som formid- Otterberg og Lagercranz og er ingen prosess lese- les innforstått og uten å spesifiseres som herme- ren får ta del i. neutisk metode. Vi ser riktig nok en praktisering Mange lesere vil kanskje oppleve det befriende av dette perspektivet i belysningen av Lagercrantz’ at avhandlingen ikke følger noen systematisk me- ulike tekster om , men tode, og enda bedre at den ikke fortaper seg i trøt- det tilfører ikke analysen så mye som man kunne tende metodediskusjon. Men vitenskapelig sett er håpe og forvente. det naturligvis også problematisk. Store deler av På et overordnet nivå må man konkludere med stoffet blir ikke kommentert og videreformidlet. at avhandlingen kunne vært et betydeligere bi- Eksemplene som presenteres, tjener til å bekrefte drag til internasjonal kritikkforskning dersom den og underbygge et resonnement som allerede er fast- hadde hatt ambisjoner om å være teoriutviklende lagt, men vi får ikke innsyn i de vanskelige avveinin- og ikke bare implisitt teorianvendende, dvs. der- gene og bortvalgene. Vi må bare stole på at Otter- som den hadde hatt en mer åpen diskusjon av det bergs utvalg er de beste og at lesningene er riktige. teoretiske grunnlaget og ført den videre i en mer Det tror jeg for så vidt også at de er. Stikkprøver jeg presis metoderefleksjon i møte med det aktuelle har foretatt i materialet, tyder på at Otterberg har materialet. god teft for det vesentlige og er lydhør for nyan- Til tross for kritiske bemerkninger til metoden, sene i tekstene. Samtidig er det åpenbart at det er eller først og fremst til enkelte mangler ved den mye vi går glipp av i disse lesningene også. Selv fø- metodiske selvrefleksjonen, er det ingen tvil om ler jeg ubehag ved å la enkeltmotiver og metaforer at Stina Otterbergs avhandling er et imponerende i objekttekstene dirigere tolkninger i like stor grad stykke arbeid. Det ligger et omfattende innsam- som hos Otterberg. Grensen mellom det subtile og lings- og lesearbeid til grunn for denne studien. Selv det overkonstruerte er hårfin. Naturligvis finnes det om det allerede er skrevet gode enkeltartikler om ikke noe objektivt, nøytralt rom der man kan opp- Lagercrantz’ litteraturkritikk, er Otterbergs bok et tre ubesmittet av artefaktets egen diskurs, men det ytterst velkomment tilskudd til både Lagercrantz- er like fullt mulig å diskutere både tekstutvalg og forskningen spesielt og til svensk – for ikke å si nor- egne analysestrategier på et mer eksplisitt teoretisk disk – kritikkhistorieforskning og pressehistorie i resonnerende nivå. vid forstand. Generelt opplever man at avhandlingen under- Otterberg framviser en form for litterær empati, kommuniserer sitt teoretiske grunnlag. Otterberg en nesten musikalsk teft for tekstene og det kritiske peker riktig nok på to forklaringsmodeller som hun håndverket, som gjør at det analytiske resultatet i anvender seg av: performativitetsteori og tekstkri- de fleste tilfeller framstår som riktig, til tross for at tikk (s. 16). Men det første viser seg å være en lese- vi som lesere ikke helt vet hvordan hun har kom- holdning og et tekstsyn som avhandlingsforfatte- met fram til de konklusjonene hun har. Avhand­ ren har internalisert som sitt eget, og hun bidrar i lingen er dessuten uvanlig velskrevet. Man fornem- liten grad selv til eksplisitt teoriutvikling på dette mer hvordan Ottebergs selskap med Lagercrantz området. Det samme gjelder tekstkritikken. På s. gjennom flere år har påvirket hennes egen stilis- 174 presenterer hun et lovende og – i kritikkfors- tiske sikkerhet i positiv forstand. kningssammenheng – originalt perspektiv når hun Overbevisningskraften iKlädd i sitt språk hviler sier hun vil støtte deg på nyere tekstkritikk: ”Istället nettopp på Otterbergs etos og seriøsitet som skri- för att göra någon bortsortering eller gradering av bent. Denne etos ligger i hennes stilistiske autori- olika textversioner vill jag med stöd i samtida text- tet, og i hennes respektfulle tilnærming til materi- kritik betrakta varianterna sida vid sida som yttrin- alet. Dermed ender vi opp med den paradoksale gar av en skrivprocess. I termer av ’verk’ och ’text’ konklusjon at den store respekt som Otterberg vi- blir Agnes von Krusenstjerna då den övergripande ser overfor Lagercrantz og hans tekster, og den fel- titeln på ett verk som yttrar sig i ett antal komple- les poetiske holdning de deler, utgjør både avhand- mentära textvarianter. Omarbetningarna vittnar lingens styrke og dens problem. också om kritikern som läsare och omskrivare av sina egna texter.” (s. 174) Sissel Furuseth