NIKU Temahefte 30 Grindbygde Hus I Vest-Norge (6.854Mb)

NlKUTemahefte3O__

NINA•NIKU NIKUNorskinstÛttforkl1 .

• S r — 4•.• . , -. Grindbygde hus i Vest-Norge

NIKU-seminar om grindbygde hus Bryggens Museum 23-25.03.98

Helge Schjelderup og Ola Storsletten (red.)

NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning niku temahefte 030

Schjelderup, H. og Storsletten, O. (red.) 1999. Grindbygde hus i Vest-Norge NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens NINA•NIKUs publikasjoner Museum 23-25.03.98. NIKU temahefte 030: 1-128.

NINA•NIKU utgir følgende faste publikasjoner: Oslo, november 1999 NINA Fagrapport NIKU Fagrapport ISSN 0807-5948 Her publiseres resultater av NINAs og NIKUs eget forskningsar- ISBN 82-426-1049-5 beid, problemoversikter, kartlegging av kunnskapsnivået innen et emne, og litteraturstudier. Rapporter utgis også som et alter- Rettighetshaver ©: nativ eller et supplement til internasjonal publisering, der tidsa- NINA•NIKU Stiftelsen for naturforskning spekt, materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. og kulturminneforskning Opplag: Normalt 300-500 Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NINA Oppdragsmelding NIKU Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA og NIKU gir til oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. I tillegg til de emner som dekkes av fagrapportene, vil oppdrags- meldingene også omfatte befaringsrapporter, seminar- og kon- feranseforedrag, årsrapporter fra overvåkningsprogrammer, o.a. Opplaget er begrenset. (Normalt 50-100)

NINA•NIKU Project-Report Serien presenter resultater fra begge instituttenes prosjekter når resultatene må gjøres tilgjengelige på engelsk. Serien omfatter original egenforskning, litteraturstudier, analyser av spesielle problem eller tema, etc. Opplaget varierer avhengig av behov og målgruppe. Forsidebilde: Troskykkje i Øystese, Kvam kommune i Hordaland Temahefter Foto: Helge Schjelderup Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov bl.a. for å informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgrup- Redaksjon: pen er "allmenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket, Helge Schjelderup og Ola Storsletten fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk Grafisk produksjon: av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. Elisabeth Mølbach Opplag: Varierer Tegnekontoret NINA•NIKU Sats: NINA•NIKU Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINA Kopiering: Signatur AS og NIKUs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, Opplag: 300 tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, Trykt på miljøpapir naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte en- keltpersoner). Kontaktadresse: Opplag: 1200-1800 NINA•NIKU Tungasletta 2 I tillegg publiserer NINA og NIKU-ansatte sine forskningsresulta- 7485 Trondheim ter i internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populær- Tel.: 73 80 14 00 faglige tidsskrifter og aviser. Fax: 73 80 14 01

Tilgjengelighet: Oppdragsgiver: NIKU Prosjekt nr.: 21304 Ansvarlig signatur:

2 Forord

Tre har preget vår byggekunst til alle tider og Norge har derfor i kulturmin- nesammenheng et særlig ansvar for trekonstruksjoner. Dessuten er det i vår europeiske sammenheng enestå- ende at vi fortsatt har mange trebyg- ninger som daterer seg like tilbake til middelalderen. Vår tradisjon i bruken av tre, til alle typer byggeoppgaver, er kontinuerlig - fra middelalderen og like frem til i dag - og vi kommer til å bygge i tre også i overskuelig fremtid. Ansvaret kommer til uttrykk i arbeidet for å bevare denne delen av kul- turminnearven for fremtiden. Oppga- ven ved Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU, blir å s¢rge for å ¢ke kunnskapene, sikre dokumenta- sjonen og legge et best mulig grunnlag for bevaring - enten bevaringen finner Ivar Gravdal og Rune Revheim reiser et grindbygd sted som del av den private eiers dag- Seminaret gikk over tre dager, 23.- hus utenfor Bryggens Museum i forbindelse med lige bruk av bygningen, eller innenfor 25. mars 1998, og tok for seg grindbyg- seminaret. Opprinnelig ble dette huset laget av den offentlige forvaltningen. gene fra tre ulike innfallsvinkler: Stu- byggmester Kjell Solheim fra Jelsa i Ryfylke for utstillingen Hus i Rogaland gjennom 4000 år, som I NIKU har det vært mulig å gå inn dier av bygningene inklusiv reising av ble vist i Stavanger i 1995. Foto: HS 1998. i disse oppgavene takket være midler et grindbygg, en gjennomgang av det fra Norges forskningsråd, stilt til rådig- vestnorske materialet og - avslut- het for det strategiske instituttpro- ningsvis - grindbyggene i den historis- tetsforlaget og i 1978 ble det holdt et grammet Hus i Norge, som gjennom- ke og geografiske kontekst. seminar på Utstein kloster med titte- f¢res i femårsperioden 1996-2000. Hus i Vi var spesielt takknemlige over å len Vestnordisk byggeskikk gjennom to Norge omfatter blant annet det store ar- ha med oss de tre nestorer i norsk tusen år. Tradisjon og forandring fra beidet Norske t¢mmerhus frå mellomal- forskning innenfor denne delen av kul- romertid til det 19. århundre. Innleg- deren og videref¢ring av dokumentasjon turminnevernet: Arne Berg og Håkon gene fra seminaret ble senere samlet av stavkirkene. Med seminaret som Christie, begge forskere ved NIKU, og og utgitt i 1982 av Arkeologisk mu- rapporteres i denne publikasjonen, inn- professor Per Gjærder. Blant de 21 bi- seum i Stavanger. ledet vi arbeidet med den tredje store dragsyterne bidro våre gjester fra Dan- Vårt seminar i Bergen bekreftet at gruppen av historiske trekonstruksjo- mark, Tyskland og Skottland til å set- mye er skjedd innen forskningen om- ner i Norge, grindbyggene. Dette er et te det norske materialet i perspektiv, kring grindbygg i l¢pet av de 20 årene prosjekt som i denne omgang skal strek- både historisk og geografisk. En særlig som er gått. Det gjelder både den his- ke seg over tre år, og har fått tittelen takk går til Ivar Gravdal og Rune toriske dybden, der arkeologene gir Grindbygde hus i Vest-Norge. Revheim, som i l¢pet av 45 minutter avgj¢rende bidrag, og vår kunnskap Seminaret, som markerte prosjektets reiste et komplett grindbygg. Det slo om utbredelse og mangfold - og dessu- start og som ligger til grunn for denne fast, uten noen videre diskusjon, hva et ten, kjennskapen til lokaliseringen av publikasjonen, ble holdt i Bryggens Mu- grindbygg er. Samtidig ga den lille, de mange grindbygde konstruksjonene seum i Bergen i et samarbeide med mu- men karakterfulle, konstruksjonen en der de ennå står i det vestnorske kyst- seet (hvor også NIKU har sin Bergens- flott markering av vårt seminar. Bygg- landskapet. avdeling), Kulturlandskapsenteret i verket sto ved inngangen til museet NIKU vil gjerne takke hver enkelt Hordaland og Bergen Arkitekt Skole, inntil forsamlingen etter endt dyst tok bidragsyter gjennom denne publika- BAS. Nils Georg Brekke fra Kulturland- det ned ved forente krefter. sjonen og ser frem til det videre sam- skapsenteret og sivilarkitekt MNAL Studier av grindbyggene er ikke et arbeidet. Helge Schjelderup fra BAS var sentrale nytt felt, men kunnskap må holdes under forberedelsene og den siste også ved like og utvikles og det viser seg ved gjennomf¢ringen av seminaret. I som kjent ofte at nytt kommer til. I Oslo, juni 1998 NIKU er det forsker Ola Storsletten som 1977 utkom Per Gjærders bok Vest- Elisabeth Seip er ansvarlig for ledelsen av prosjektet. norske utl¢er i stavverk på Universi- forskningssjef

3 Preface

From time immemorial, wood has been the mainstay of Norway’s building tradition, and Norway therefore acknow- ledges a special responsibility for wooden constructions in the field of cultural heritage conservation. Furthermore, compared with most other European countries, we possess an outstanding assemblage of wooden buildings dating back to the Middle Ages. From crude prehistoric shelters to ultra-modern edi- fices, Norwegians have relied on wood in almost every aspect of building work, and doubtless will continue to do so in the forseeable future. Squaring up to the responsibility, Norway devotes considerable resources to preserving this important part of the nation’s cultural heritage for posterity. In this, the newly established Norwe- gian Institute for Cultural Heritage Research (NIKU) has major contributions to make. The primary tasks of the institute’s Buildings department are to gather information and conduct research on all manner of buildings, combined with the development and imple- mentation of modern documentation procedures, with a view to ensuring that the heritage management authorities have access at all times to cur- Trestle-frame buildings in Western Nor- The construction of the trestle-frame building that was raised outside Bryggens Museum as rent, objective, high-quality data on way – is to run for three years in its pre- a part of the seminar. which to base building-conservation sent form. Photo: H.Schjelderup policy – and thereby satisfy and recon- Held at Bryggens Museum in cile private and public-sector interests Bergen, the seminar was the result of in the best possible way. collaboration between the museum NIKU’s ability to manage these (which houses one of NIKU’s district We were particularly fortunate to tasks has been greatly facilitated by the offices), the Cultural Landscape Cen- secure the participation of Norway’s funding provided by Norway’s Research tre in the county of Hordaland, and the three nestors within the field of buil- Council for the institute’s long-term re- Bergen School of Architecture. Nils ding history: Arne Berg and Håkon search programme entitled Buildings of Georg Brekke of the Cultural Land- Christie, both senior research officers at Norway running from 1996 to 2000. The scape Centre, and architect Helge NIKU, and Professor Per Gjærder. programme comprises, among other Schjelderup, MNAL, of the Bergen Among the seminar’s 21 contributors things, the major monograph series en- School of Architecture, have given were guests from Denmark, Germany titled The medieval profane timber buil- valuable contributions. and Scotland, whose papers provided dings of Norway, and the continuing The three-day seminar was held at thought-provoking discussions of the task of surveying and recording the the end of March, 1998, and consisted of subject’s international angles, both his- country’s stave churches. The seminar three main parts: the presentation of torical and geographical. A large thank- represented by this publication signal- building studies, supplemented by a you goes to Ivar Gravdal and Rune led the start of NIKU’s work on yet practical demonstration of the actual Revheim, who put up a small – but com- another important group of wooden con- building technique; a survey of the West plete – trestle-frame building in no structions in Norway: trestle-frame bu- Norwegian material; and finally, the more than 45 minutes. I believe I speak ildings. Headed by Research Officer Ola trestle-frame building-type in a wider for us all when I say that this left no Storsletten, this project – entitled historical and geographical perspective. doubt in our minds about what a trest-

4 Innhold

le-frame building is. Furthermore, the Forord ...... 3 little – but elegant – construction provi- Preface ...... 4 ded our seminar with a fine landmark for all to admire. It stood outside the 1 Grindbygde hus i Vest-Norge ...... 6 museum’s entrance until the end of the seminar, at which time it was respect- 2 Grindbygde hus i Rogaland ...... 11 fully dismantled by the assembled par- ticipants. 3 Grindbygde hus i Hordaland ...... 20 As objects of study, trestle-frame buildings represent by no means an aca- 4 Grindbygde hus i Sogn og Fjordane ...... 26 demic terra incognita, but in any field of scientific endeavour it is axiomatic that, 5 Grindbygde hus i Møre og Romsdal ...... 37 to ensure progress, the body of knowledge be kept current and, if conditions 6 Merkesystem i grindbygde hus ...... 46 allow, augmented. Per Gjærder’s work West Norwegian stave-built barns was 7 Dendrokronologisk datering av løa på Titland ...... 49 published by the University Press in 1977, and the following year a seminar 8 The longhouses of Western Norway from the Late Neolithic entitled Western Nordic building practi- to the 10th Century AD: representatives of a common ces through two thousand years. Persi- Scandinavian building tradition or a local development? ...... 52 stence and change from the Early Iron Age to the 19th century. was held at Ut- 9 Det forhistoriske langhuset og andre stolpekonstruksjoner stein monastery near Stavanger. The i det nordlige Norge ...... 65 seminar papers were published under one cover in 1982 by the Museum of Ar- 10 Fembøringsnaustet på Stangnes ...... 78 chaeology, Stavanger. The Bergen seminar confirmed that 11 North Atlantic Stave Constructions ...... 82 research on trestle-frame buildings has made substantial advances in the 20 12 Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng ...... 88 years since the seminar at Utstein. To name but a few: the increasing contri- 13 Bygningsfunn fra utgravningene på Bryggen i Bergen, bution of archaeological excavations has med tilknytning til diskusjonen om grindverk ...... 97 given greater depth to the historical aspect; our knowledge of the type’s geo- 14 Grindbygde hus og stavkirker ...... 108 graphical distribution and diversity of character has been expanded, very 15 Grindbygg og bindingsverk ...... 113 much due to international collaboration; and the scientific dividends accruing 16 Bindingsverk i sjøhus på Sørvestlandet ...... 122 from the identification and mapping of the many trestle-frame buildings that are still to be found in the coastal landscape of Western Norway. NIKU would like to take the oppor- tunity presented here to thank each of the contributors, and looks forward to continuing this fruitful collaboration.

Oslo, June 1998 Elisabeth Seip Head of Research

5 1 Grindbygde hus i Vest-Norge

Helge Schjelderup, siv.arkitekt, prosjektansatt i NIKU

I Vest-Norge, i et område som strekker seg fra grensen mot Agder i sør og til Romsdalen i nord, har det langt opp i vårt eget århundre blitt reist stavbygde hus i en tradisjon vi kaller grindbygg. Ei grind defineres på Vestlandet som en bukk eller et stavpar bundet sammen øverst med en drager som i dialekt kalles bete eller slindre. Grin- dene stilles opp etter hverandre i husets lengderetning i en relativt grov takt, gjerne 4-5 meter. Grindene bindes i sin tur sammen øverst i husets lenderetning med en drager som kalles stavlegje, rafthald eller sperremor, som sperrene i takkonstruksjonen fø- res ned på. Sperreparene ligger med en tettere takt, gjerne ca. 80 cm, som løper uavhengig av hovedtakten i grindverket. Andre takkonstruksjoner enn det rene sperretaket er også brukt. I grindkonstruksjonen settes Grindbygd løe på Svantesvoll, Vindafjord kommu- stavene i all hovedsak rett på bakken, ne. Foto: HS på flate steiner eller på grunnmur, uten å bruke bunnsvill. Grindene er det bygningselement som reises først når et grindhus skal legje er felt sammen på. Staven er opp å stå. Grindene reises på tvers av øverst splittet i to stavøyrer som griper husets lenderetning. Dette er karakte- om beteenden og fortsetter videre opp ristisk for grindverket sammenlignet og danner anlegg og støtte for stavle- med de fleste andre stavbyggingsfor- gjen. Beten ligger symmetrisk, dvs. mer i Norge. midt i staven, mens stavlegjen blir lig- Karakteristisk er også måten de gende assymetrisk; litt til siden for tre bygningsdelene stav, bete og stav- staven. Dette er også et trekk som skil-

6 niku temahefte 030

ler grindbygget fra andre tilsvarende byggemåter, både i og utenfor Norge. Grindkonstruksjonen er i kjente bygninger gjennomgående brukt i de mange enkle og luftige uthus, der det ikke stilles så store krav til vindtetting ikke jordgravde staver. Stavene står finnes utenfor sitt nåværende utbre- og varmeisolasjon, men hvor det tvert tørt og godt på steiner litt hevet opp delsesområde. om kan være et poeng at luften strøm- fra jordgolvet, slik at fukt fra jorda mer fritt gjennom bygningen for å tør- ikke skal skade treverket. Hus skal ke eksempelvis korn og høy, men hvor også være i stand til å tåle vindpress. STAVLINE, SKJELTERVERK OG GAMME- regn og fukt kan holdes ute. En fordel ved å grave stolpene ned, var KONSTRUKSJONER: BYGGEMÅTER Grindverket framstår særlig i en del at huset til en viss grad ble fastspent i BESLEKTET MED DET VESTNORSKE større hus helt tydelig som et indre tak- jorda. Når stolpene ikke er nedgravd, GRINDVERKET bærende stativ, skilt fra ytterveggene. er det nødvendig med avstivning oppe Fra Møre og videre nordover Kyst-Nor- Disse veggene er da laget som en selv- i selve konstruksjonen. I grindverket ge finner vi i en del uthusbygninger stendig lettere trekonstruksjon, forsynt gjør man dette ved å bruke såkalte byggemåter beslektet med det vestnor- med trepanel eller med flettverk av skråstrevere som forbinder staver og ske grindverket, de såkalte stavline- bjørkeris eller einer, eller ytterveggene dragere helt øverst både i lengde- og hus. Dette er stavkonstruksjoner hvor kan også være bygget som vernemurer tverretningen til et stivt system; der- langsgående dragere først binder sta- av stein. Mens det indre grindverket for sammenligningen med en krakk el- vene sammen øverst, og ikke de tvers- bærer taket, gir ytterveggene den nød- ler et stativ som står med sine frie bein gående betene som i grindverket. Sær- vendige klimabeskyttelsen. hvilende på jorda. Bygningen er nå på lig den såkalte Saltenstavlina viser Grindverket er med sine parvis sett og vis definert ovenfra og ned, og store likhetstrekk med grindverket. oppstilte staver en av de få bevarte ikke omvendt som i hus med bunnsvill Vi finner også stavbygde hus hvor bygningsformer i Norge med påfal- eller laftestokker. Til avstivning er stavene står på bunnsviller og inngår lende likheter til det arkeologene nå også mye brukt krumvokst virke na- i rammekonstruksjoner som minner avdekker ved sine gravninger i tufter glet fast til staver og dragere.Vi ser om det vi finner i stavkirkene våre, og etter forhistoriske langhus. Likheten hvordan det grindbygde huset er lett å i stabbur og loft fra middelalderen. gjør seg i særlig grad gjeldende i de tilpasse et ulendt og skrånende ter- Både stavlinehus og de nordnorske store grindbygde løene. Parvis oppstil- reng; stavene kan gis ulik lengde og skjelterverkshus er gjerne bygget på te stolper forekommer også i tufter et- hver for seg tilpasse seg byggetomta. denne måten. ter hus fra vikingetid og tidlig middel- Grindverket må sies å være ut- I de samiske gammene finner vi of- alder. Pr. i dag vet vi med sikkerhet trykk for en uhyre velutviklet og av- test et indre vegg- og takbærende skje- om grindbygde hus som er bygget så klaret konstruktiv tankegang, både lett av krumvokste og parvis oppstilte langt tilbake som på 1500-tallet. Dette sett som helt byggesystem, men også bjørkestaver, et urgammelt konstruk- samlet gjør at vi muligens kan snakke hva gjelder sammenføyninger og de- tivt prinsipp med paralleller i den eng- om en sammenhengende byggetradi- taljer. Bemerkelsesverdig er det at elske cruck-konstruksjonen. sjon som har vart i mer enn 3500 år, og grindverket opptrer så ensartet i hele Både i Nord-Norge og ellers i lan- at grindverket dermed kan vise seg å sitt geografiske utbredelsesområde fra det utenom Vest-Norge er det i de se- være bærer av en av de aller eldste Agder i sør til Romsdalen i nord, mens nere år funnet mange spor av langhus byggetradisjoner i Norge. de fleste andre stavbyggingsformer vi- fra forhistorisk tid med rader av jord- Til forskjell fra de forhistoriske hu- ser et utall variasjoner og overgangs- gravde stolper. Mest framtredende er sene arkeologene har avdekket, har de former seg i mellom. Like bemer- det store vikingetidshuset på Borg i grindbygde husene vi kjenner i dag kelsesverdig er det at grindverket ikke Lofoten.

7 niku temahefte 030

Stavlinehusene og gammene kan årene, og gjennom hans artikkel: En derfor likesåvel som det vestnorske stavløe fra 1934, etter flytting av ei grindverket representere forbindelser grindbygd løe fra Jølster til Norsk Fol- langt bakover i tid. kemuseum på Bygdøy. En annen bruk av betegnelsen I 1936 tok Bergens Museum ved grindverk enn den som er vanlig på Robert Kloster initiativ til et omfat- Vestlandet er kjent både fra Nord- tende registereringsarbeid under titte- Norge (Troms) og på Island: her bru- len Kulturgeografisk Registrering på kes grind som betegnelse for hele det Vestlandet. Deler av materialet ble pu- konstruktive systemet; skjelettet eller blisert i en rapport i 1943, og grind- det takbærende stativet om man vil. bygde hus har sin naturlige plass her. Dette kan muligens gjenspeile en eldre Fortsatt ligger mye verdifullt materia- forståelse av begrepet. Begge forkla- le ubearbeidet etter disse registrering- ringer, både den vestnorske og den ene. nordnorske gir imidlertid mening, Videre må nevnes lokalhistorike- ikke minst sett i forhold til forhistoris- ren Ola Tveiten med sin viktige artik- ke byggemåter. kel om byggeskikken i Hosanger på Osterøy fra 1953, hvor grindbygget har en sentral plass. GRINDBYGDE HUS: OVERSYN OVER Dette ble senere fulgt godt opp av DOKUMENTASJON OG LITTERATUR TIL NÅ Arne Berg gjennom oppmålings- og do- Nedenfor følger en oversikt over doku- kumentasjonsarbeid allerede fra 1950- mentasjon og litteratur omkring det tallet. Særlig må nevnes filmen som vestnorske grindverket. Av særlig be- ble laget i 1972 for å dokumentere rei- tydning for bevisstgjøringen av denne sningsprosedyren for en grindløe på byggemåten må framheves Johan Osterøy sammen med tradisjonsbære- Meyers oppmåling av løa på Lyseklos- ren Sjur Hartveit, senere utdypet i en ter som var datert 1595, og som ble solid artikkel i 1978. gjengitt og kommentert av N. Nicolay- Per Gjærder må trekkes fram for sen i plansjeverket: Kunst og Haand- sin bok Vestnorske utløer i stavverk, og verk fra Norges Fortid, utgitt i 1894 av det omfattende dokumentasjons- og Fortidsminneforeningen. oppmålingsarbeidet som skjedde ved Videre må framheves Halvor Bergens Museum også etter Robert Vreim, både for sine observasjoner og Klosters tid. Grindbygde hus har hatt oppmålinger på reiser i 1920- og 1930- en viktig plass i dette arbeidet. I nyere tid kan trekkes fram forsøk på å få til et systematisk dokumentasjons- og forskningsprogram omkring de grindbygde husene på Vestlandet omkring 1990, noe som resulterte i et prøveprosjekt i regi av mellom andre Fylkeskonservatoren i Hordaland.Til grunn for dette lå bl.a. omfattende registreringer av grindbygde hus i Kvam kommune i Hardanger. Til slutt skal nevnes den store van- dreutstillingen Hus på Vestkysten gjennom 4000 år i 1997, der de grindbygde husene var gitt en helt sentral plass, og der det også lå et vesentlig dokumentasjons- og utviklingsarbeid til grunn.

OVERSYN LITTERATUR/DOKUMENTA- SJON. ET UTVALG Markus Fredrik Irgens: Jæderen.For- søg på en landbrugsbeskrivelse.1872. Med tegninger av Jo- akim Grude.

8 niku temahefte 030

N. Nicolaysen: Kunst og Haandverk Ragnar Standal: Hus på Brudavollen. SUMMARY: fra Norges Fortid. 2. række. Brudavollsløda. Årbok for Ørsta TRESTLE-FRAME BUILDINGS pl. X. 1894. Bygdemuseum. 1983. IN WESTERN NORWAY Johan Meyer: Løa på Lysekloster. Fylkeskonservatoren i Hordaland: In the western part of Norway – from Oppmålingstegning. 1889. Troskykkjer og skogaløer i the border between the counties of Joakim Grude: Jæderen. 1908. Kvam. Utkast til verneplan. Vest-Agder and Rogaland in the south Halvor Vreim: Oppmålingstegninger 1986. to Romsdalen in the county of More & 1920- og 1930-årene. FOK-prosjekt/Prosjekt Vestkyst: Romsdal in the north – houses built in Halvor Vreim: En stavløe. Norsk Fol- Grindbygde hus. Prøveprosjekt. a technique called trestle framing kekultur. 1934. Oppmålingsteg- 1990. have been constructed right up until ning. 1924 Jon Godal/Steinar Moldal: Beresy- the first part of the 20th century. Halvor Vreim: Fasgardløer og bra- stem i eldre norske trehus. 1994. A trestle frame consists of two kekledning. Helge Schjelderup: Grindbygde hus. posts – staver – whose tops are connec- Valdemar Hansteen: Oppmålingsteg- Eksempelsamling med hoved- ted by a transverse beam – bete. The ninger. 1933. vekt på Rogaland. 1994. ends of the beam rest in notches – sta- Robert Kloster / Borghild A. Fri- Fortidsminneforeningen m.fl: Hus på vører – cut in the staves’ crowns. The mannslund: Kulturgeografisk vestkysten gjennom 4000 år. Ut- frame is made stiff by diagonal braces Registrering på Vestlandet. stilling/utstillingskatalog. 1997. – skråband – fastened in the corners 1936-43 between the posts and the beam. The Svein Molaug: Tidt eg minnes ein ga- posts’ bases usually rest directly on mal gard. Stavanger Museum. the ground. Each trestle frame is con- 1940-41. nected to its neighbour by means of Ola Tveiten: Bygningsskikker i Ho- longitudinal beams – stavlegjer – pla- sanger. Norveg III. 1953. ced between the notches and the Rigmor Frimannnslund: Grindabygde transverse beams. The rafters are car- uthus omkring Mundheim. 1954. ried by the longitudinal beams. On the Arne Berg: Oppmålingstegninger. outside, planks or other kinds of wal- 1950-1970-årene. ling can be fixed to the posts. The con- Arne Berg: Stavbygging og brakak- struction can be widened by adding ledning. film. 1972. Statens aisles on either side of the trestle fra- Filmsentral. kat nr. 907.2-Sb. mes; the aisle constructions consist of Arne Berg: Reising av stavkonstruk- posts and beams. The trestle-frame sjonar. Sjur Hartveit in memori- construction was used for buildings am. 1978. that did not require heating, such as Marta Hoffmann: Gamle fjøstyper be- barns, boat-houses and various kinds lyst ved et materiale fra Sørvest- of storehouse. Norge. 1964. Inscriptions and dendrochronologi- Bjarne Tron Egeland: Uthus på Låg- cal results date the oldest known trest- Jæren 1800-1960. NLH-Ås.1964. le-frame buildings to the late 16th cen- Historisk Museum i Bergen: Oppmå- tury, but the construction method is lingsarbeider gjennom flere thought to be considerably older. årtier. There seems to be a close connection Per Gjærder: Vestnorske utløer i between trestle-frame buildings and stavverk. 1977. the remains of prehistoric buildings Per Gjærder m.fl: Vestnordisk byg- found during archaeological excavati- geskikk gjennom 2000 år. Om ons in the same part of Western Nor- stavverk og lafteverk. 1982. way. Håkon Christie: Middelalderen byg- Further north along the western ger i tre. 1974. + Norges kunst- coast of Norway, one finds similar con- historie. Bind 1. 1981. Om grind- structions known as stavline houses, verkets forhold til de norske and the Lapp people’s traditional per- stavkirkene. manent buildings – called gammer – Egill Reimers: Norges kunsthistorie. display many resemblances to the Bind 1. 1981. Vestnordisk byg- trestle-frame building-type. In additi- geskikk gjennom 2000 år. 1982. on, construction types found in other Om grindverkets forhold til ut- countries around the North Sea seem gravningsmaterialet fra Bryggen to be related to the trestle-frame buil- i Bergen. ding. For instance, the English «cruck» bears a great similarity to the Norwe- gian trestle frame.

9 niku temahefte 030 Reising av ei troskykkje

Modell og fotos: Helge Schjelderup 1997

1 2

3 4

5 6

1 -3. Grindene reises en etter en, etter at de er satt sammen på bakken. 6. Sperrene er på plass. Hakk i hver sperr ligger an mot hakkene i stavle- Stavene står med litt helling innover. Legg merke til de oppstikkende stav- gja. Sperrene kan i tillegg låses med trenagler. I mønet er sperrene satt øyrene. På bakken ligger stavlegjer og langsgående skråband klar. Legg sammen ved treblading, eller not og penn om man vil, og med en trena- her merke til alle hakkene som er tatt ut i stavlegjen. Det er tilpasninger til gle. Oppå sperrene kan så legges solide spikerslag eller lekter for feste av stavøyrer, beter, skråband og sperr. skiferheller som er vanlig for Hardanger. Eller det kan legges horisontal 4. Den ene stavlegjen er kommet på plass og binder grindene sammen i taktro som underlag for never og torv. husets lengderetning. Legg også merke til de krumvokste skråstreverne som stiver huset av på Legg merke til tollepinnen som er boret ned i hver bete og som holder langs og tvers. Krumningen vender nedover, noe som er karakteristisk for stavlegjen i posisjon sammen med stavøyrene. de grindbygde husene i Hordaland, og særskilt i Hardanger. Dette gjør at 5. Den andre stavlegjen og skråbanda på husets langsider er på plass. Sel- innføringen på stav, bete og stavlegje skjer mest mulig på tvers av veden, ve grindverket er nå komplett og avstivet, og klart for at taksperrene skal noe som er gunstig for sammenfellingen. Kommer vi til Nordfjord og komme på. Legg merke til sperrehakk for hvert sperrepar. Møre vender krumningen på skråbånda oppover, og da nagles de som regel fast på siden av stavene.

10 2 Grindbygde hus i Rogaland

Helge Schjelderup, siv.arkitekt, prosjektansatt i NIKU

TIDLIGERE DOKUMENTASJON Fredrik Irgens, lærer ved landbruks- reiser gjennom hele landet som bl.a. Det kan synes som om forskere i flere skolen på Ås som forfatter. Under rei- resulterte i den viktige artikkelen generasjoner har vært fascinert av sen han foretok for å gjøre sine oppteg- Trekk fra byggeskikkens geografi i likheten mellom stående grindbygde nelser kom Irgens i kontakt med sei- Norge, var han også i Rogaland. Det er hus og forestillingene om hvordan de nere meieribestyrer Joakim Grude eksempler på at han målte opp grind- forhistoriske hus kan ha sett ut. Dette som kjente byggeskikken på Jæren bygde hus og såkalt «primitive» byg- gjelder kanskje særlig hus slik de tid- svært godt, bl.a. ved at han i sine yng- ninger i Rogaland både i 1934 og 1935. ligere i dette århundre ennå var å re dager hadde livnært seg som byg- Bl. a. målte han opp en løe i Vikedal finne på Jæren og i de sørøstlige de- ningshåndverker. Grude var en skarp som har en del likheter med den store lene av Rogaland. Når en nå på ny iakttager og levende opptatt av histo- løa på Lysekloster ved Bergen: påfal- skal gi seg i kast med studier av grind- rie, og skreiv seinere sjøl mange arti- lende skråstilte staver, avfasinger el- bygde hus, kan det være av stor verdi kler og bøker om kulturhistoriske ler dekor på staver og skråband; muli- å trekke fram det som er gjort av do- emner. Irgens har i sitt hefte gjengitt gens alderdommelige trekk som har kumentasjonsarbeid tidligere i dette tegninger utarbeidet av Grude over «et vakt særskilt interesse hos Vreim. (Fi- århundre. Mange bygninger sto til eldre og et nyere gårdstun» på Jæren. gur 3.) Vreim beskjeftiget seg i en ar- nedfalls allerede da og er forlengst bor- Løe og fjøs er vist i tverrsnitt som ty- tikkel også med den såkalte fasgard- te, og det er nå kun marginale rester delig gjør rede for at det dreier seg om kledningen som var å finne på grind- igjen av de eldste og kanskje mest ta- grindbygde hus. Sjøl om Grudes teg- bygde hus helt sør i fylket. lende eksemplene. ninger er av en nokså generell karak- Rogaland hadde i 1920- og 1930- Denne presentasjonen av grind- ter, er de likevel eksakte og karakte- årene selv et sterkt arkeologisk og byg- bygde hus i Rogaland vil derfor være ristiske nok til at de må regnes som ningshistorisk fagmiljø, sentrert rundt både en rask gjennomgang av tidligere verdifull dokumentasjon av grindbyg- Stavanger Museum og Fortidsminne- dokumentasjonsmateriale, og et blikk de hus slik de var vanlige på Jæren til- foreningens lokalavdeling som var på grindbygde hus slik de ennå er å bake i 1. halvdel av forrige århundre. dannet i 1912. Arkeologen Jan Peter- finne i fylket: (Figur 2.) sen foretok i disse årene en rekke vik- Den første kjente dokumentasjon I nasjonal sammenheng var det tige utgravninger av forhistoriske av grindbygde hus i Rogaland finner vi Halvor Vreim som i sin artikkel En langhus, der det forekom tydelige spor i et lite hefte som ble trykket i 1872. stavløe i 1934 for alvor gjorde opp- av innvendig takbærende stolper av Tittelen var: Jæderen. Forsøg til en merksom på grindkonstruksjonen og tre, noe som hadde klare likhetstrekk Landbrugsbeskrivelse, med Markus dens lange tradisjoner på Vestlandet. med de grindbygde husene som ennå Vreim var knyttet til Norsk Folkemu- var å finne ute i landskapet. seum. På sine mange og systematiske

Figur 1. Rogaland med kommuner

Figur 2

11 niku temahefte 030

treringsarbeidet tok Robert Kloster i Bergens Museums regi i 1936. Pro- sjektet framsto som et samarbeidspro- sjekt, i første rekke med Stavanger Museum i sør, men med alle region- museer videre nordover kysten, og med Sunnmøre Museum som det nordligste. Gjennom prosjektet får vi detaljerte beskrivelser av de tradisjonelle byggemåtene, også av de grindbygde hus eller reisverkshus som de ble kalt i undersøkelsen, basert på opplysninger gitt av lokale informanter gjennom spørreskjemaer. Vi får her fram mange nyttige opplysninger om grindverket slik det forekom ulike steder i Rogaland i tidligere tider. Et annet navn vi vil kjenne igjen i Rogalands-miljøet mot slutten av Figur 3 1930-årene er Svein Molaug. Som ung student var han engasjert i ulike former for arbeid ved Stavanger Mu- Foruten å være direktør ved Sta- viktig oppmålingsarbeid. Når en ser seum, mellom annet i arkeologiske og vanger Museum var Jan Petersen på på tegningene er det temmelig åpen- bygningshistoriske undersøkelser. denne tiden også formann i styret i bart at denne «primitive» bygningen Bl.a. fikk han i en periode ansvar for Fortidsminneforeningen i Rogaland. har vakt sterke assosiasjoner nettopp Kulturgeografisk Registrering i Roga- Flere andre medarbeidere ved Sta- til de husene Jan Petersen var i ferd land. Fra denne perioden skriver det vanger Museum satt i dette styret, med å grave ut andre steder i fylket. seg en viktig artikkel fra Svein Mo- bl.a. vil vi kjenne igjen bygningsfor- (Figur 4.) laugs hånd: Tidt eg minnest ein gamal skere som Robert Kloster og Harald Robert Kloster var allerede i tiden gard. (Stavanger Museums årbok Hals fra denne tiden. Også praktise- ved Stavanger Museum sterkt enga- 1940-41). I artikkelen tar han også for rende arkitekter gjorde seg gjeldende i sjert i antikvarisk registreringsarbeid seg de grindbygde husene. Mye av ar- foreningen, ikke minst gjaldt dette ute i distriktene, og foretok selv mange tikkelen konsentrerer seg om en del av oppmålingsarbeid. I 1933 målte arki- reiser med dette for øyet. Han flyttet Rogaland Molaug kjente spesielt godt: tekt Valdemar Hansteen i foreningens til Bergen i 1931, men kimen til det Høgsfjorden og de sørøstlige delene av regi opp en grindbygd løe med den ka- som skulle bli Kulturgeografisk Regis- fjordsystemet i Ryfylke. Vi merker oss rakteristiske avvalmede sneibe-for- trering på Vestlandet var sannsynlig- omtalen av den store grindbygde løa i men på Vølstad i Gjesdal. I denne vis allerede lagt i Stavanger-perioden. Øvre Espedalen. Her hadde 10 bru- sammenhengen framstår dette som et Initiativet til dette omfattende regis- kere løene sine under ett og samme tak. Løa var 60 meter lang, og avval- met med sneibe i hver ende. Et spennende tema er også feno- menet lavegger som opptrer i disse strøkene, spesielt i Espedalen. Laveg- ger forekommer som tette, isolerende vegger i grindbygde hus ved at hori-

Figur 4 Figur 5

12 niku temahefte 030 sontale plank settes i not mellom stavene. (Figur 5.) Mot slutten av 1930-årene er det også at Marta Hoffmann tar til med sin viktige magistergradsavhandling omkring Jærhuset. Hun gjør sine feltstu- dier i 1936 - 38. Oppgaven konsentrerer seg i all hovedsak om våningshuset på Jæren: det tømrede Jærhuset slik Eilert Sundt hadde beskrevet det i 1860-årene. I et kapitel i oppgaven kalt Jernalderens hus på Jæren trekkes tråder tilbake mot de forhistoriske hus, til materialet som Jan Petersen nylig hadde arbeidet med. Her vektlegger Marta Hoffmann også uthusene, ikke minst de med vegger av stein og innvendig takbærende stolper av tre, som i de grindbygde husene. Spesielt foku- serer hun på et sammensatt uthus med steinvegger på husmannsplassen Kongvarden i Varhaug, der løe, fjøs, sauehus og hevdaløe lå på rad i én Figur 6 lengde, og der stolpene i grindverket i løa endatil var jordgravde. (Figur 6.) Marta Hoffmann arbeidet etter hvert også videre med det materialet hun hadde begynt å samle om uthus i disse tidlige årene, og leverte i 1964 sin doktoravhandling: Gamle fjøstyper belyst med et materiale fra Sørvest- Norge. Her utdypes sammenhenger med det forhistoriske materialet, og her drøftes eksisterende hus med eksempler fra bygder i Gjesdal og Da- lane, flere av dem grindbygde. Arkitekt Arne Berg, dengang til- knyttet Norsk Folkemuseum, arbeidet gjennom hele 1940-, 50- og 60-årene med et landsdekkende prosjekt som gikk ut på å lage rekonstruksjonsteg- ninger av eldre norske gardstun slik de framsto før de store utskiftningene rundt århundreskiftet. Rekonstruk- sjonsarbeidet var mellom annet basert på intervju av eldre mennesker som hadde opplevd livet i disse tunene. I Rogaland er tre tun rekonstruert: Vøl- stad og Madland i Gjesdal og Horr på Varhaug. Tegningene har stor kilde- verdi også som dokumentasjon av grindbygde hus. Mellom annet trer de grindbygde løene med sneibeform tydelig fram på tegningene. (Figur 7.) Arne Berg gjorde også noen mer detaljerte oppmålinger av grindbygde hus og steinfjøs under feltarbeidet i Roga- land, tegninger som Marta Hoffmann siden gjorde bruk av i sin avhandling Figur 7 om fjøstyper.

13 niku temahefte 030

innblikk i allerede i 1860-årene, og Egelend klarer gjennom å bruke konkrete eksempler som ennå var å finne på Jæren i 1960-årene å beskrive utviklingen av driftsbygningene fra tidlig på 1800-tallet og inn i vårt eget år- hundre. Arbeidet gir et godt innblikk i forholdet mellom ulike konstruksjonstyper og funksjoner i denne kategorien bygninger. En kan mellom annet følge bruken av grindkonstruksjonen, og hvordan denne gradvis blir erstattet av andre byggemåter. (Figur 8.) Et tilsvarende grundig arbeid er gjort for Karmøy av Stein Jarle Helge- land. Dette ble levert som licentiat- grad ved Ås i 1986, med tittelen: Gardsbebyggelsen på Karmøy de siste 100 år. Også her trer grindkonstruksjonen tydelig fram i eksemplene fra Figur 8 de ulike perioder. Omkring 1970 ble de landsomfat- tende SEFRAK-registreringene igang- I samme åndedrag går det an å kategorien bygninger, også av grind- satt. Målet var å registrere samtlige trekke fram eldre fotografier som ver- bygde hus. - Også flere andre fotogra- bygninger oppført før 1900. For Roga- difull dokumentasjon av grindbygde fer har vært beskjeftiget med å avbilde lands del er disse registreringene nå hus som siden er forsvunnet. Av større eldre tiders bygninger, f.eks. utgjør sluttført, og det omfattende materialet fotosamlinger må nevnes et prosjekt Stavanger Turistforenings årbøker et er i ferd med å bli bearbeidet og evalu- som allerede i årene 1912-13 ble rikt kildemateriale i denne sammen- ert ved Kulturavdelingen i Rogaland gjennomført av Fortidsminneforening- hengen. fylkeskommune. Enkelte kommuner ens Rogalandsavdeling, mens Etter den gryende oppmerksomhe- har selv sørget for slik evaluering. A.W.Brøgger var formann. Den kjente ten de grindbygde husene ble tildelt Som eksempel kan vi trekke fram fotografen A.B.Wilse ble sammen med fra 1930-årene og framover, er det i Sandnes kommune hvor det ble laget arkitekt J.Z.M.Kielland engasjert til å årenes løp kommet til flere nye bidrag en grundig rapport allerede i 1988. foreta fotoreiser i Rogaland og doku- som hver på sin måte utfyller bildet av Tallene viser at det i denne kommu- mentere byggeskikken. Prosjektet ble denne byggemåten i Rogaland, om enn nen i alt fins 150 grindbygde hus; for- utgitt i bokform i 1915 med tittelen By noe tilfeldig og fragmentarisk. Et vik- delt på 92 løer, 32 naust og 26 andre og Bygd i Stavanger Amt. Tiden da var tig bidrag er Bjarne Tron Egelands ho- bygninger. De grindbygde husene som ennå ikke helt moden for å fokusere på vedoppgave ved landbrukshøgskolen står igjen i Sandnes er med noen gan- de mer «primitive» bygninger. Likevel på Ås fra 1964: Uthus på Låg-Jæren et- ske få unntak alle fra 1800- og 1900- inneholder dette fotomaterialet en meter 1800. Egeland griper tilbake i de tallet. Det er dokumentert at bygge- get verdifull dokumentasjon av denne forholdene Irgens og Grude ga et visst metoden var i praktisk bruk i kommu- nen helt opp i 1950-årene. Det vil være svært nyttig for undersøkelsene av grindverkets utbredelse å få fram tilsvarende materiale for hele Rogaland. Kulturavdelingen ved fylkeskommunen har gjennom årene også vært involvert i konkrete verne- og istand- settingsoppgaver vedrørende grindbygde hus, både faglig og økonomisk. Her skal nevnes en stor grindbygd løe i Stokkadalen i Vindafjord kommune, og anlegget Øynå i Eigersund kommune der Dalane Folkemuseum i samarbeid med fylkeskommunen har sørget for istandsetting av løe og fjøs. (Figur 9.) Her bør også nevnes at det i den bygningsmassen som forvaltes av re- Figur 9 gionmuséene og de mange mindre byg-

14 niku temahefte 030 demuséer rundt i fylket, finnes bevart gode eksempler på grindbygde hus som vil kunne ha stor verdi for videre undersøkelser av denne byggemåten. Vi har sett at Fortidsminnefor- eningen tidlig var en drivkraft i det antikvariske arbeidet i Norge, både på nasjonalt og lokalt nivå. Dette gjaldt både konkret vern av bygninger, og Figur 10 mer vitenskapelig orientert bygnings- dokumentasjon. For Rogalands del fikk systematisk oppmålingsarbeid igjen et oppsving i 1980- og 1990- årene. Studenter fra NTH/NTNU i Trondheim og Bergen Arkitekt Skole ble engasjert årvisst til å måle opp hus, ofte på oppdrag fra kommuner, muséer eller private, men også finan- siert av foreningen selv. Flere grindbygde hus ble målt opp i denne perioden, både naust og løer; noen ganger knyttet opp til verneprosjekter. (Figur 10.) Denne gradvise dokumentasjons- aktiviteten dannet i sin tur mye av grunnlaget for utstillingen Hus i Ro- galand gjennom 4000 år som ble vist i Stavanger Kulturhus i 1995, og som ble til gjennom et spennende tverrfag- lig samarbeid mellom ulike bygnings- Figur 11 (over). Modell av løa på Ågesentunet, Figur 12 (under). Løe. Fjellgarden Sandsa. historikere og arkeologer, med under- Hillevåg i Stavanger. Foto:H.S. Suldal kommune. Foto: H.S. 1998 tegnede som prosjektleder. Spesielt må framheves samarbeidet med Trond Løken, AMS, som har vært ansvarlig for de store arkeologiske utgravningene på Forsandmoen. Gjennom dette samarbeidet fikk utstillingens noe am- bisiøse tittel både mening og form, og grindverket sin viktige plass i det lange historiske perspektivet på en konkret og fattbar måte. I sammenheng med utstillingen må også trekkes inn et langvarig og fruktbart samarbeid med byggmester Kjell Solheim og det levende håndver- kermiljøet på Jelsa i Ryfylke. Gjennom flere restaureringsoppgaver på grindbygde hus har en kommet nær inn på detaljene, og på det fine byggesystemet grindbygget er. Den kunnskapen struktive modeller av grindbygde hus le håndverkstradisjonene innen byg- som er hentet opp og bevisstgjort i målestokk 1:20: ei stor løe fra Åge- ningsfaget på bygdene. Dette gjøres gjennom dette samarbeidet har vært sen-tunet i Hillevåg i Stavanger, og et ved at eldre tradisjonsbærere instrue- av stor betydning for forståelsen av naust fra Nord-Varhaug på Jæren. rer yngre håndverkere på konkrete grindverket. Til utstillingen i 1995 ble (Figur 11) bygningsoppgaver. (Figur 12.) På den et gammelt grindbygd hus flyttet fra Ryfylkemuséet har ut i fra rike gamle fjellgarden Sandsa i Suldal lig- Jelsa og bygd opp igjen inne i utstil- håndverkstradisjoner i sitt distrikt ger det ei grindbygd løe som etter tra- lingslokalet. Samtidig ble det reist et etablert Prosjekt bygningsvern. disjonen skal være fra 1500-tallet. Al- helt ferskt grindbygd hus ute i byen Gjennom samarbeid med Håndverks- deren er ennå ikke slått fast ved år- som blikkfang for utstillingen. Til ut- registeret utvikles det arbeidsmetoder ringsprøver, men dersom det stemmer stillingen ble det også produsert in- hvor en søker å holde levende de gam- vil dette være et av de eldste kjente

15 niku temahefte 030

etter samtaler med ulike bygningskyn- beskrevet på Osterøy. Kolvene var ut- dige informanter rundt i fylket: formet med et hull i ene enden til å tre Nemningen grind og grindebygg et tau igjennom. ser ikke ut til å ha vært brukt i Roga- Ellers har vi vært inne på nem- land om denne spesielle byggemåten, i ninger som sneibe eller snøibe om den hvert fall ikke i manns minne ! - I ste- avvalmede endeformen som ofte fore- det forekommer nemninger som: rei- kommer på eldre grindbygde hus i de sverk, stavhus, stavehus , slinderbygg sørlige og sørøstlige delene av Roga- og slindrebygg; og da som nemninger land. Dessuten veggformer og kled- for det grindbygde huset som helt bygning som lavegger og fasgardkledning ABC gesystem. Grind ser ut til å være en som også kjennetegner grindbygde nemning som nå i utgangspunktet hø- hus i det sørøstlige Rogaland. Figur 13. Skråbånd. Infelling på stav: rer til lenger nord på Vestlandet, og A: Felt på halv ved, som gjennom litteratur og omtale er B: Svalehale, blitt «normalisert» til å gjelde bygge- NOEN EKSEMPLER C: Drahogg. måten i hele dens utbredelsesområde. Nedenfor følger et utvalg av grindbyg- Tegning: H.S. Dette er verdt å merke seg. de hus slik de ennå er å finne i Roga- Et reis eller ei reise er nemningen land. Ved en slik gjennomgang avteg- grindbygde hus i Norge. Sommeren for et stavpar med slindre (bete) og ner det seg noen regionale særtrekk. 1998 gjennomgikk denne bygningen et skråband, og tilsvarer følgelig grinda Grindverket finner vi hovedsaklig i el- omfattende restaureringsarbeid i regi lenger nord på Vestlandet. dre uthusbygninger. Av disse er løene av prosjektet. Går vi nærmere inn på de konsti- de mest markante. Ettersom bevisstheten om de tuerende enkeltdelene og ulike utførel- På Jæren, og i de sørøstlige delene grindbygde husene gradvis er vakt, sesmåter vil vi finne nemninger som: av Rogaland er de eldre løene lave, og blir en gjort oppmerksom på stadig stav, reising (om én stav), slinder, slin- gjerne forsynt med den karakteristis- flere interessante eksempler bygd på dre (om beten), kvarkeband, kroband, ke avvalmede sneibeformen i endene. denne måten. Det kan være hus med støtteband, skråband, slindreband, Mye sannsynlig er dette gjort for å ta påstått høg alder, eller som på ulike krossband (om skråband), drahogg av mot vindkrefter,ved at bygningene måter framviser tydelige alderdomme- (endeutforming av skråband med mot- får mindre vindfang (Figur 14). Men lige trekk. Som denne gjennomgangen hake for å tåle strekkrefter. NB! ikke sneibeformen kan samtidig være en har prøvd å vise, er det gjennom årene det samme som svalehale, vist i figur overlevning fra tidligere tider, et så- gjort noen spredte forsøk på dokumen- 13), stavlegje, stavlei, reptehald, kalt «bygningsmessig relikt». Formen tasjon av grindbygde hus i Rogaland, sperremor (om stavlegje), sperr, repter får oss uvilkårlig til å tenke på forhis- men aldri noe systematisk og helhetlig (med klau og pinn om sperr), negling- toriske hus, der grindverket opptrer arbeid. På grunnlag av det lille som er er, neglingrær (for feste, dvs. nagling som et innvendig frittstående stativ, i gjort kan en likevel danne seg et bilde av bordkledning). god avstand ikke bare fra sideveggene, av hva som kan være å finne. Men som De flate steinene som stavene står men også fra endeveggene. I grindver- så mange har sagt før: det haster: på kalles handsteiner eller honnsteiner. ket kan være brukt andre materialer Svein Molaug sa det sterkt i 1942, Ro- Til å reise grindene kunne nyttest enn furu: både bjørk og osp i litt kro- bert Kloster likeså; det haster å oppsø- lange stenger som ble kalt kolver, til- ke og finne ut av disse husene mens de svarende hempingastenger slik de er Figur 14. ennå står. Det er duket for en interes- Løe, Grødaland i Hå kommune. Foto: HS sant oppfølging av prosjektet «Kultur- geografisk Registrering i Rogaland», i samarbeid med et godt utbygd nett- verk av dyktige fagfolk og informanter som har sitt daglige virke rundt om i fylket.

NAVN OG NEMNINGER PÅ DE ULIKE BYGNINGSDELENE I GRINDVERKET I ROGALAND Selv om det ikke er arbeidet svært systematisk med grindverket i Rogaland, kan det være nyttig å gjennomgå en del nemninger som knytter seg til bygge- måten. Denne spede oversikten baseres på beskrivelser hos Grude, Molaug og Kloster, samt egne observasjoner gjort

16 niku temahefte 030

Figur 18. Løe. Suldalsvatnet. Suldal kommune. Foto: HS Figur 17. Løe. Svantesvoll, Vindafjord kommune. Foto: HS

I Vindafjord, også nord i fylket men Et annet trekk som kan observeres lenger inne i landet, finner vi store, er at på Jæren kan rotenden av stok- flotte løer med fine underbygninger av ken i vertikale bygningsdeler være stein. Her har opplysningstidens tan- vendt oppover, dette gjelder både sta- ker om praktiske driftsformer fått pre- ver og sperr, mens det forholder seg ge utformingen. Løe, laftede fjøskas- motsatt i de indre skogrike strøk nord Figur 15. Løe. Ytre Bø, Randaberg kommune. ser og hevdakjellere med sauefjøs er og øst i fylke, der rotenden vender ned- Foto: HS plassert logisk og funksjonelt i forhold over. (Figur 20) til hverandre. I disse store løene kom- Utenom løene er det naustene som kvokst og lite bearbeidet utgave fore- mer grindkonstruksjonen til sin fulle tallmessig viser igjen blant de grind- kommer. Dette gjelder særlig i de in- rett arkitektonisk. Materialene er bygde hustypene. I Rogaland er det dre, sørøstlige delene av regionen. På gjerne stor og rettvokst furu av god mange fine eksempler på rene grind- Jæren finner vi også mye vraktømmer kvalitet, og bygningsdelene ofte fint bygde naust. De fleste finner vi i fjord- fra skip brukt i grindverk. I en del av bearbeidet. (Figur 17) ene og på øyene i Ryfylke. På Jæren er disse løene, og kanskje særlig i de på Øst i Suldal kan løene være store de fleste naust bygd med bærende Jæren, kan stavene være påfallende og høgreiste, ofte i to høgder med laf- steinvegger. På Nord-Varhaug i Hå skrått stilte. (Figur 15) tede fjøskasser og staller nede og løe finner vi en interessant variant, der Ute ved havet nord i fylket; på over. Stavene er gjerne plassert helt i det innenfor steinveggene står en Karmøy, er de grindbygde løene vi yttervegg. Grindene står og skrever finner i dag ofte svært små, sannsyn- over fjøskassene som er synlige under ligvis fordi jordbruket gjennom hele løekledningen. Fjøskassene opptrer Figur 19. Grind fra løe i Stokkadalen, Vindafjord kommune. Foto: Rogaland fylkeskommune. 1800-tallet spilte en sideordnet rolle som isolerte “klimabokser” fritt opp- sammen med det rike sildefisket. Lø- stilt innenfor det bærende grindver- ene har her gjerne underbygninger av ket. (Figur 18) stein,enten i form av fjøs eller som Avfasinger og former for enkel de- hevdakjellere. (Figur 16) kor på staver og skråbånd er observert på noen løer i Vindafjord-området. Figur 16. Vistnes-tunet på Karmøy. Lita grind- (Figur 19) bygd løe øverst til venstre. Maleri fra ca. 1890. Foto: HS

17 niku temahefte 030

Figur 23. Husmannsplass. Træet, Time kommu- grind-konstruksjon. Vi befinner oss på ne. Foto: HS en rullesteinstrand, og rullestein eg- ner seg logisk nok ikke til å lø bærende Figur 24. Husmannsplass. Træet, Time kommu- steinvegger med. Steinveggene opp- ne. Plan oppmålt av F. Pedersen 1991. trer som værhud, mens grindverket bærer taket; et prinsipp som kjennetegner grindbygde hus også mange an- Figur 20. Løe. Austvoll, Sandnes kommune. Bygd 1886. Foto: HS dre steder på Vestlandet. (Figur 21-22) På øya Utsira, i havet vest av Karmøy står det grindbygde sjøhus i to høgder, der overetasjen er lagt inn på en blanding av ribord og mellomstaver mellom hovedstavene i grindverket. I en del av disse grindbygde sjøhusene er stavene tappet ned i underste golv- bjelkelag i et strengt modulært system. Grindverk forekommer også i kombinasjon med laft i en del bygninger. Vi har sett hvordan laftede fjøskasser opptrer som frie volumer i grindbygde kelte våningshus kan også lafteverk løer. Det er heller ikke uvanlig at og grindverk være mer direkte inte- grindbygde uthusfunksjoner er bygd grert i hverandre, på den måten at inntil eller sammen med våningshus stavlegjen i grindverket framstår som FIgur 21-22. Naust, Nord-Varhaug til én sammenhengende lengde. I en- en direkte fortsettelse av øverste lafte- i Hå kommune. Foto: HS stokk, forøvrig også kalt stavlegje, i tømmerveggen. (Figur 23-25)

Figur 25. Løe under riving i Bratlandsdalen, Suldal kommune. Foto: HS

18 niku temahefte 030

GRINDBYGDE HUS I ROGALAND. Svein Molaug: VÅR GAMLE KYST- Helge Schjelderup: FRA FORHISTO- RELEVANT LITTERATUR, I OMTRENTLIG KULTUR. Dreyer. Oslo 1985. RISKE BYGGEMÅTER TIL KRONOLOGISK ORDEN Bind 1 s. 217: Brukshusene ved HUSBYGGING I VÅR TID. Eilert Sundt: OM BYGNINGS-SKIK- sjøen. Bind 2 s. 7: Gården, gren- Artikkel i Sølvberget Magasin KEN PÅ LANDET I NORGE. da og arbeidslivet. nr. 1/1995. Laget til utstillingen: Folkevennen 1863-65. Oslo 1976. Thv. Krohn-Hansen: Hus i Rogaland gjennom 4000 år. Om Jærhuset s.163. JORD- OG STEINHUS PÅ JÆ- Helge Schjelderup: DET VESTNOR- M. Irgens: JÆDEREN. Artikler i REN. Stavanger Museums SKE GRINDVERKET og beslek- Folkevennen. Gitt ut som egen årbok. 1942-43. tede byggemåter. Artikkel i boka bok. Christiania 1872. Marta Hoffmann: JÆRHUSET. By og Hus på Vestkysten gjennom Joakim Grude: JÆDEREN. Bygd. Norsk Folkemuseums år- 4000 år, laget til vandreutstil- Kulturhistoriske Skildringer fra bok. Oslo 1944. Opptrykk 1977. lingen av samme navn. 1997. det 19de Aarhundrede. Del 1. Marta Hoffmann: GAMLE FJØS- Jæderske Gaarde. Bygninger. TYPER BELYST MED ET Stavanger 1908. Ny utgave. MATERIALE FRA SØRVEST- SUMMARY: Stabenfeldt. 1976. NORGE. By og Bygd. Norsk Fol- TRESTLE-FRAME BUILDINGS Joakim Grude: DET GAMLE kemuseums årbok. Oslo 1965. IN THE COUNTY OF ROGALAND JÆDERHUS. Stavanger Marta Hoffmann: JÆRHUSET. The county of Rogaland represents one Museums Årbok 1910. Artikkel i JÆRBOKA. Bind 3. of the areas in Norway where trestle J.Z.M. Kielland/A.B.Wilse: BY OG Kulturhistoria. 1980 framing was used most extensively, BYGD I STAVANGER AMT. Arne Berg: NORSKE GARDSTUN. and scientific research on this type of Fortidsminneforeningen. Oslo 1968. building has a long history in the regi- Stvgr. avd. 1915 Per Gjærder: VESTNORSKE UTLØ- on, with the earliest known documen- Fortidsminneforeningen, årbok 1926: ER I STAVVERK. Oslo 1977. tation of a trestle-frame building carri- INDBERETNING FRA DEN Bjarne Tron Egeland: UTHUS PÅ ed out in 1872. Subsequently, building ANTIKVARISKE BYGNINGS- LÅG-JÆREN ETTER 1800. O historians like Halvor Vreim, Robert NEMD. Rogaland. s. 106 - 148. mskifte og omforming. Hovud- Kloster and Marta Hoffman have made Fortidsminneforeningen, årbøker oppgåve ved NLH. Ås 1964. important contributions through their 1926-35: ÅRSBERETNINGER Gjengitt som artikkel i Årbok for investigations of some of the area’s STAVANGER AVD. Jærmuseet 1997. trestle-frame buildings. In spite of this, Stavanger Museum, årbøker 1929-43: Stein Jarle Helgeland: GARDSBE- no systematic survey and investigation ÅRSBERETNINGER BYGGELSEN PÅ KARMØY DE of the remaining structures has yet Stavanger Turistforening: SISTE 100 ÅR. IBT-rapport nr. been carried out. However, we do know ÅRBØKER 1933/36 232. Institutt for bygningstek- that Rogaland’s trestle-frame buildings Jan Petersen: GAMLE GÅRDSAN- nikk - NLH. Ås 1986. Gjengitt have some stylistic features not found LEGG I ROGALAND. Bind I: som artikkel i Årbok for Karm- in other parts of Norway – for example, 1933. Bind II: 1936. Institutt for sund Folkemuseum 1993-94. the characteristic hip-roofed ends, cal- sammenlignende kulturforsk- Unni Broe og Solrun Skogstad: led sneibe in the local dialect. ning. Oslo 1933/36. KULTURMINNER I SANDNES. Jan Petersen: DE GAMLE ØYDE- Oppsummeringsrapport etter GÅRDENE I ROGALAND. SEFRAK-registreringer. Stavanger Museums årbok Sandnes kommune 1988. 1942-43. Unni Broe og Solrun Skogstad: Jan Petersen: EN GÅRD FRA 1500- BYGGESKIKK I SANDNES. ÅRENE PÅ FJØLØYNÅ. Artikkel i SJÅ JÆREN, Stavanger Museums årbok 1942- Årbok for Jærmuseet 1989. 43. Roy Høibo: FOLK OG HUS I SUL- Halvor Vreim: FASGARDLØER OG DAL. Ryfylkemuseet 1984 BRAKEKLEDNING. Helge Schjelderup: BRUKSHUSENE Universitetets Oldsaksamlings VED SJØEN. Byggemåter for årbok 1935-36. sjøhus og naust i Rogaland. Robert Kloster / Borghild A. Artikkel i Stavanger Museums Frimannslund: KULTURGEO- årbok 1991. GRAFISK REGISTRERING PÅ Helge Schjelderup: GRINDBYGDE VESTLANDET. HUS PÅ VESTLANDET. Bergens Museums årbok 1943. Eksempelsamling med hoved- Rogaland. s. 68-81. vekt på Rogaland. Svein Molaug: TIDT EG MINNEST Kopierbart hefte i egen regi. EIN GAMAL GARD. Stavanger Stavanger 1994. Museums årbok 1940-41.

19 3 Grindbygde hus i Hordaland

Kjell Andresen, overarkitekt, Kulturlandskapssenteret, Hordaland fylkeskommune

UTBREIING AV GRINDBYGG I HORDALAND ter siste krig. Løene er av 2 typar, ein I delar av fylket er andelen høgare. Grindbygg finn vi over det aller meste med flor i kjellaren og ein med lafta Kvam herad har t.d. ei mengd tros- av fylket, men utbreiinga varierar flor ståande mellom stavane med kykkjer og utløer i grindverk som står noko mellom ulike bygningstypar. Ein florsinngang gjennom eit florsskot. utan ytterkledning. Med sin gode og bygningstype som naust finn vi bygd naturlege plassering i kulturlandska- både i stein, lafteverk og grindverk pet, sine små dimensjonar, enkle og over heile fylket, og det er ikkje nokon OMFANG AV GRINDBYGG tydelege utforming er desse troskyk- klår samanheng mellom materialbes- Grindverk vart nytta til alle bygning- kjene på mange måter vorte eit sym- parande konstruksjonar og tilgang på ar der det ikkje var trong for oppvar- bol for grindbyga. trevirke. Eit døme på dette er at vi ming eller klimaregulering. Difor finn finn relativt sett fleire lafta naust på vi grindverk nytta til løer, skykkjer, skogfattige Radøy enn vi finn i skogri- eldhus, naust osb. Til og med kvern- DEI ELDSTE GRINDBYGGA – ke område kring Varaldsøy. hus kan vera grindbygde, men dette er TO KLOSTERLØER OG TO GARDSLØER Eg går meir i detalj når eg viser ut- sjeldne unnatak fordi vibrasjonane frå Den eldste antikvariske dokumenta- breiinga av grindkonstruksjonar i løe- kvernsteinane best vert tekne opp av sjonen av grindbygg vi kjenner til er J. bygningene. Det er i løene vi finn dei lafteverk. Meyers oppmåling av ei løe på Lyse- største grindkonstruksjonane med dei Kor mange grindbygg vi finn i Hor- kloster, utgjeve i N. Nicolaysens plan- mest forseggjorte detaljane. Bygging daland er vanskeleg å seia. I Austr- severk Kunst og Haandverk i Norges av løer i grindverk har difor ha vore heim kommune viser SEFRAK-mate- Fortid, og som seinare vart riven (Fi- den største byggetekniske utfordringa, rialet at det er 245 objekt av ialt ca. gur 1). Som så ofte ellers ser det ut til og det kan vera her vi finn grunnlaget 1250 som heilt eller delvis er grind- å vera eit tilfeldig samantreff som ligg for utviklinga av detaljane. bygde. Dette gir ein grindbyggingsan- bak; Nicolaysen var i nær slekt med ei- På Voss er løene på gardane i rege- del på ca. 20%. Reknar vi denne ande- garen av Lysekloster og var mykje på len lafta. Dei eldste løene hadde 3 rom, len som typisk for resten av fylket og besøk der på slutten av 1800-talet. høybrot og kornbrot på kvar side av lå- trekk frå ruinar og hus rivne etter re- Løa var større enn vanlege løer, vegolvet; ein velkjend type også på gistreringa, vil dette seia at vi vil fin- heile 11 x 18 m med 7,5 m mellom Austlandet. Området med lafta løer på na omlag 10000 heilt eller delvis stavlegjene.Den store breidda gjorde Voss breier seg vidare inn i delar av grindbygde hus i Hordaland. (Ei sei- det naudsynt med ekstra avstiving av Indre Sogn. nare gjennomgang av nær 50000 re- sperrene. Difor var det montert to I utkantane av Voss finn vi område gistrerte objekt i Hordaland der 9950 langsgåande bukker oppå betene, men der både lafta løer og grindbygde løer var med grindverk stadfestar denne sidan løa no er riven kan vi ikkje vita er vanleg. I Granvin ser det ut til at vurderinga) om desse var opphavelege. lafta løer var vanlegast i riktig gamal tid og at grindverket overtok som løe- konstruksjon omkring år 1800. Tilsva- Figur 1 rande utvikling kan sporast i Evanger. I desse områda vart grindverket heilt dominerande på 1800-talet, men eg kan ikkje påstå at lafteverket var til- svarande dominerande før dette. Eit anna unnatak frå hovudregelen finn vi i Røldal. Her er det ofte eit eller to lafta brot i løebygningane, men kombinasjon av grindverk og lafteverk i same bygning er svært vanleg. I Røl- dal er det svært snøtungt og ikkje fu- ruskog. Lafteverk av bjørk gir større styrke enn grindverk i bjørk. I tillegg kan vi nok rekna med ei kulturpå- verknad frå Telemark. I resten av Hordaland er løene grindbygde, og denne konstruksjonen var vanleg ved nybygg heilt inn i vårt eige hundreår; på Osterøy heilt til et-

20 niku temahefte 030

nert av byggherren, den danske fog- den Strangi Iørgensøn. Dekoren og be- arbeidinga kan indikera ein tradisjon for at slike løer var nytta til meir enn oppbevaring av korn og høy. Sagaene skildrar at store gjestebod vart haldne i løene.

TITLAND PÅ LINDÅS Garden Søre Titland ligg oppe på høg- da mellom Seimsfjorden og Alver- straumen omlag 5 km. sør for Lygra. Løa ligg langsetter ein åsrygg med gavlar mot søraust og nordvest. Lang- veggen mot nordaust har trekledning, dei øvrige veggane er bygde av stein. Floren (fjøset) ligg i ein kjellar (Figur 2). Løa har idag 5 grinder, mellomgrinda i høybrotet mot nordvest ser ut til å vera yngre. Stavane skrår inn mot midten både i tverretninga og lengderetninga. I 1998 vart grindverket år- ringsdatert til hogst vinteren 1585-86. Grindverket har eit trekanthakk på austre stav nord for låvegolvet med innskorne krossar ut frå kvart hjørne. I motsetnad til Lysekloster vender her det spissaste hjørnet opp. Til høgre for inngangen frå vest er det ein enkel ro- settliknande figur på staven og ei bumerke(?) på snedbandet. Stavane og snedbanda er avfasa. Midt på kvar langvegg er det dør inn til låvegolvet mellom dei 2 brota. Det er ikkje trapp opp til døra på austre langvegg. Floren i kjellaren ser ut til å vera utgravd seinare slik at døra vart ståande att oppe på veggen. Austveggen består av botnsvill, stolpar i omlag 2 m. avstand og toppsvill som er lagt ned i ei kløft på toppen av stolpane. Veggen er avstiva til nokre av stavane med korte bind. (sjå Figur 2 tverrsnitt) Kledninga på den samme veggen består av tjukke bord opptil 45 cm. breie, kløyvd ut av stokken og øksa. Også nedre kant er øksa, truleg for å fjerna den råteutsette geitveden. Vi legg særleg merke til dei grove Dei langsgåande ytterveggane er Når vi veit at det i næraste tømme- dimensjonane og dei skråstilte sta- teikna som bindingsverk (noko skje- roppland, Osterfjorden, var oppgangs- vane, ikkje berre i tverretninga men matisk?) og vi legg merke til treplug- sager frå midten av 1600-talet, er det og i lengderetninga på grindane i kvar gane i sperrene som hindrar langveg- ikkje usannsynleg at kledninga er like ende. Dette alderdomelege trekket gen i å bli pressa inn av trykket frå gamal som grindverket. som vi finn att mange stader i grind- sperrene. Tidlegare eigar, no avdøydde Si- verksområdet, kan ha med vindavsti- Vi ser og at løa er dekorert, både gurd Titland fortalde meg at løa fram ving å gjera, men kan og vera ei etter- med avfasing på staver og snedband til jordskiftet var delt mellom 2 bruk, levning frå ei tid før avstivingssyste- og ved trekanta hakk oppe på stavane sørbruket hadde inngang frå vest med met var ferdig utvikla. med krossar ut frå kvart hjørne. Løa låvegolvet, det sørlege brotet og den var og datert med årstalet 1595 og sig- sørlegaste delen av floren. Nordbruket

21 niku temahefte 030 hadde inngang i nordgavlen, nordbro- sør på Bømlo. Løa ligg med mønet På eit av snedbanda mot låvegolvet tet og den nordlegaste floren. Dei to aust-vest. Den vestre delen inneheld er det innskore 1581, truleg som års- delane hadde ulik taktekking, skifer i lafta flor og sauehus og er tydeleg eit tal, men plasseringa gjer det usikkert sør, bølgjeblekk i nord. Den nyare noko yngre tilbygg (Figur 3). om dette er opphaveleg byggeår. Store mellomgrinda i nord er temmeleg sik- Austre delen har 4 grindar med lå- mitskadar i ytveden på stavane gjer kert eit resultat av ei takvøla der nord- vegolv i midten, kornbrot mot aust og det vanskeleg å foreta årringsdate- legaste grind vart flytta ut til gavlveg- høybrot inn mot floren. Låvegolvet har ring, men eg vil ikkje bli overraska om gen og ny mellomgrind oppsett. intakt treskegolv og dør både mot nord grindverket er frå mellomalderen. Steinveggane kan vera nyare. Sør- og sør. Stavane skrår inn mot midten Då løa vart oppdaga som verne- gavlen er murt heilt til mønet, medan begge vegar, men ikkje så mykje som objekt, var det helletak, men takvin- nordgavlen berre er murt opp til beten. på Titland. 7 av dei 8 stavane har tre- kelen tyder på at det opphaveleg har Ein parallell til løa på Titland finn kanthakk, 4 av dei på begge sider og vore torvtak. Suppleringssperrer tyder vi i ei løe på Nottveit i Modalen. Her ein stav har 2 hakk på eine sida. Alle på minst ein omfattande takrepara- var det opphaveleg sidesvalar, men trekanthakka har flatsida opp og spis- sjon.Ved reparasjon på 1980-talet vart ved ei ombygging er betane utskøytte saste vinkel ned. Det er ikkje dekor i taket reparert utan større utskifting og sperreopplegga utflytte. Også den- samband med desse hakka. av originale konstruksjonsdelar. Taket ne løa har trekanthakk med spissen Grindverket er bygd av litt meir fekk ved denne omlegginga litt meir opp og krossar ut frå hjørna på ein krokvokst virke enn det vi finn andre rastehellepreg enn den tidlegare helle- stav ved låvegolvet. Denne staven har plassar, grovt tiløksa og utan skikke- tekkinga. og bumerke og årstalet 1766. Sned- leg avfasing. Snedbanda på grindane Bearbeidingsnivået og snedbanda banda har omlag same lengd og vinkel ved låvegolvet er boga, medan sned- er den største skilnaden mellom Håvi- som på Titland. Før fjerninga av sides- banda på yttergrindene er rette. Sned- kløa og Titland/Lysekloster, men ulik- valane, ser det ut til at stavane sto banda på langs av huset er svært skapen kan vera geografisk. Løer frå skrådde. lange, meir som diagonalstrevarar. Vikedal i Rogaland og frå Halsnøy Langs begge langveggane er det si- kloster i Sunnhordland har lange desvalar med relativt grove, låge stol- snedband i møneretninga. YTRE HÅVIK PÅ BØMLO par på stein og toppsvill felt ned i top- 4 grinder av ei løe frå Halsnøy klos- Går vi til Sunnhordland, finn vi ei pen av stolpane som på Titland. Mot ter vart flytta til Sunde i Kvinnherad svært interessant løe på Ytre Håvik, nord var det svært gamal kledning. ved hundreårsskiftet, og dette skal ha utgjort omlag halvparten av den opphavelege bygningen. Løa vart oppmålt Figur 3 før ho vart demontert for nokre år sidan. Grindverket skal vera årringsda- tert til mellomalderen. Som Lyseklosterløa er og denne løa større enn vanlege gardsløer; grindverket i Halsnøyløa er litt smalare og litt høgare enn Lyseklosterløa. Før de- monteringa var det att ei rest av ein relativt brei sidesval. Stavane har spor av at sidesvalen har vore avstiva på samme måte som på Titland. Dei trekanta hakka øvst på stavane finn vi og, med flatsida opp og spissaste vinkel ned utan dekor som på løa i Håvik. Snedbanda på langs av mønet var lange og stemt opp i eit hakk på under- sida av stavlegjen utan plugg. Denne delen av konstruksjonen tok difor berre trykkrefter.

EIN ÅLMEN BYGNINGSTYPE? Vi finn så klåre fellestrekk mellom desse bygningane at det neppe kan vera tilfeldig. Alle har sidesvalar, skrådde stavar i begge retningar, lik konstruksjon i dei ytre langveggane og korkje drahogg eller svalehaler på snedbanda. Med unnatak av Halsnøy-

22 niku temahefte 030 løa har alle (og fleire som ikkje er nemd her) 4 grinder, gjennomgang med låvegolv i eit smalare midtrom og korn- og høybrot på kvar side. Alle ser ut til opphaveleg å ha stått direkte på bakken utan kjeller eller med husdyrrom. Dei 2 sunnhordlandsløene skil seg noko frå dei andre i detaljering ved avfasing og dekor. I Nordhordland finn vi andre gamle, lokale variasjonar med relativt svakt skrådde snedband (ca. 35 grader mot hor.plan), likeins at trekanthakka er snudd med den spissaste vinkelen opp. Trass i dei lokale variasjonane er fellestrekka så klåre at vi truleg er på sporet av ein ålmen bygningstype for Vestlandet. I tillegg til desse har H.-E. Liden og H. Christie dokumentert løer med mellomalderstaver i Ulvik og Kvam som har hatt ein annan samanføying mellom vertikale og horisontale bygningsledd. Eg viser til deira vurdering av desse bygningane.

Figur 4

Figur 5. Troskykkje, Kvamskogen i Kvam kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 6. Løe på Titland, Lindås kommune. Foto: H.Schjelderup

23 niku temahefte 030

Figur 7. Troskykkje, Kvamskogen i Kvam kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 12. Troskykkje, Norheimsund i Kvam kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 8. Troskykkje, Steinsdalen i Kvam kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 9. Troskjykkje, Steinsdalen i Kvam kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 13. Sjøbu, Siggjarvåg i Bømlo kommune. Foto: H.Schjelderup

Figur 14. Stolpebod i «stavlinekonstruksjon», Bryggen i Bergen. Foto: A.Steindal

Figur 10. Brakekledd løe. Osterøy Foto: H.Schjelderup Figur 11. Skykkje, Agatunet i Ullensvang kommune. Foto: H.Schjelderup

24 niku temahefte 030

GRINDBYGG I HORDALAND, verkshus, stort antal Løe, Titland på Lindås (Figur 5) VIKTIGE DØME (Figurane 6-9 og 12) Naust, Urdal, Lindås, grindverk med Løe, Ebne i Etne, staver i yttervegg, Naust ved Steinstø, Kvam, grindverk lafteverk oppå, ope grindverk lafta flor med berande mellomstavar nede Løe, Aukland i Litledalen, Etne, side- Løe Norheim og Sandven i Kvam, no- Løer, Romarheim (og Nipo), Lindås, svalar, gavl ut mot dalen, flor i kre av stavene er frå «grind- opphaveleg med kortare beter og kjellar verksliknande» mellomalderbygg sidesvalar, trekanthakk Løe, Fravdal på Sande i Kvinherrad, Løe, Nes i Mundheim, Kvam. Stor Naust, Kræmmerholmen, Fedje. skråstilte stavar (Figur 4). grindverksløe med kubbefjøs Langt og lågt naust med mange Sjøbu, Kyrping i Etne, ca. 1840, på- Eldhus, Engevik i Fusa, hol i betene, grinder bygd og tilbygd butikk stavøyra som enkel tapp Sjøbu, Kræmmerholmen Fedje. Vin- Løe og fjøsbygning, Sæbø i Etne, mu- Nothus ved Engevikhavn i Fusa, stort kelbygg med grindverk, lafteverk seum grindbygg, opphaveleg notbu og bindingsverk, lokalmuseum Løe, Nerheim i Ølen, museum Løe, Mjånes i Fusa, gavl mot fjorden, Nothengje, Sandnes i Masfjorden Løe, Haugsbø i Sveio, gavl mot fjor- sidesvalar, tilbygg med lafta stall den, sidesvalar, lafta flor nedriven Løe, Hovda i Sveio, sidesvalar, tre- Notbu, Holmefjord i Fusa, lite grind- SUMMARY: kanthakk, lafta flor i vinkeltil- bygg for turking av garn TRESTLE-FRAME BUILDINGS IN THE bygg Eldhus, Søvik i Os, Enkelt, vanleg COUNTY OF HORDALAND Løe, Ytre Håvik, Bømlo, årstal 1581, grindverk, grue inntil gavlvegg It has been calculated that there are skråstilte stavar med trekan- Stort jektenaust, Trellevik i Sund, still about 10 000 trestle-frame buil- thakk, sidesvalar, lafta flor i til- grindverkstavane innmurt i dings left in the county of Hordaland. bygg veggmurane The construction method was used for Naust, Mosterhamn, Bømlo, avfasa Torvhus, Golten i Sund. Liten, enkel all kinds of unheated buildings, an ex- stavar og snedband grindverkskonstruksjon bak ver- ception being the water-mills, which Saltebu, Nedrevåge, Tysnes, høg med nemur i gavl were built of logs, since the vibrations innlagd bjelkelag, sval på baksida Kvernhus ved Møvik i Fjell, einaste caused by the millstones necessitated Longabuo, Nedrevåge, Tysnes, lågt kjente(?) døme på kvernhus i a stronger construction. It is in Horda- grindverk med mellomstavar, på- grindverk land that we find the oldest known bygd mot nord og sør Løe, Sture i Øygarden, skråstilte sta- trestle-frame buildings. An inscription Løe frå Halsnøy kloster, snedband var med sidesvalar, lafta flor on a former three-aisled barn at Lyse- innstemt opp i stavlegje, mellom stavane, vernemur kloster told that the building was rai- trekanthakk med spiss ned, Sjøhus, Hjellestad i Fana, overgangs- sed in 1595, and tree-ring dating of nå demontert. type mot bindingsverk, 3. kvar samples taken during the investigati- Løe, Rabbe i Røldal, Odda, lafta brot stav i grind, mellomkrigstida on of an existing barn on the farm of i kvar ende, grindverk i langt Løer på Havrå, Osterøy. Mange har Titland showed that the timbers came midtparti smale sidesvalar på ei eller begge from trees felled in 1585-86. Løer og damhus i Agatunet, sider, mykje brakekledning Ullensvang Eldhus, Havrå, Osterøy, enkelt grind- Naustmiljø, Bu i Ullensvang, nokre verk med avfasa stavar og sned- naust har båtplass i kjellar og band, seinmellomalder oppbevaring i grindbygd over- Løe, Gjerstad, Osterøy, bygg Løe, Litun, Osterøy, brakekledd løe Løe, Oppheim i Ulvik, sprettelgja med svak helling (30 gr.) på mellomalderstavar sekundært snedbanda nytta i nyare grindverk Naust, Furnestræet i Bolstadfjorden, Utløer i Myrkdalen, Voss, enkle «pri- Vaksdal. Laftebygg med 2 rom mitive» grindbygg oppå, ope grindverk nede. 4 naust på Tysso, Bolstadfjorden, 4 naust på Straume i Vaksdal. Open Voss. Opne grindkonstruksjonar, grindkonstruksjon, eit naust «vedanaust» med lafteverk i gavltrekant Naust for tømmeflåte, Bolstadøyri, Løe på Dale, Vaksdal. Grindverk med Voss. Nybygd naust (1998) med 4 skrå stavar, sidesvalar og tre- breie grinder kanthakk 2 løer på Brunborg, Teigdalen i Voss. Løe, Nottveit i Modalen. Opphaveleg Grindverksløer utan husdyrrom, med kortare beter og sidesvalar, trekanthakk trekanthakk og bumerke Troskykkjer og utløer i Kvam, enkle Løe, Øvre Tveiten, Radøy. 4 (opph.) + og tildels svært smale grind- 2 (nye) grinder, skrå stavar, sidesvalar, vernemur på 2 sider

25 4 Grindbygde hus i Sogn og Fjordane Tre tusen år i bakkar og på berg ved havet?

Arild Wåge, Overarkitekt, Sogn og Fjordane fylkeskommune

Vi har eit rikt utval av hus med over, i blanda byggemåte med boks og kombinasjonar i bruken av boks og rammeverk i tre og stein. rammeverk. Grovt sett er rom til opp- Takberande boks av tre eller stein hald for dyr eller menneske alltid ein med sperretak eller åstak over, blir boks av tre eller stein. Rammeverket brukt i alle delar av fylket, langs fjor- tilhøyrer rom til arbeid og lagring. dane, i dalstrøk og til fjells, til alle ty- Rom bygd som rammeverk og som par funksjonar. boks finn ein ofte brukt i same huset, Rammeverk med sperretak tilhøy- vanlegvis skild i hus for dyr og hus for rer hovudsakleg kystkulturen og skog- menneske. fattige bygder og er nytta til rom for Boks og rammeverk kan ligge på alle praktiske føremål utanom busta- GENERELT rekke og rad som på Hålandstølen i den. Grindabygget er eit trebygg utvikla i Holmedal eller Juvik i Gulen, boks på På kysten, der begge byggemåtane eit landskap, over lang tid. Det finst ramme slik ein t.d. finn det på stølar i er vanlege, kan ein såleis konkludere side om side med andre spesialiserte Vik, ramme over boks slik ein t.d finn med at bustaden / rom for opphald all- byggemåtar. Skal ein forstå grindver- det på Gimmestad i Nordfjord, boks tid er ein boks og at rammekonstruk- ket, må det settast inn i sin kontekst. inne i rammeverket, på grunnplanet sjonen tilhøyrer bruksbygga. Sogn og Fjordane er eit kystfylke. som i skotlada på Lødemel i Hornin- Lange fjordar knyter også indre delar dal, eller plassert på beten slik ein finn av fylket til kysten. Ein vesentleg del det i havstover i Struen, Bremanger og FORM OG FUNKSJON – av busetnaden ligg ved fjord og kyst i Torskangerpollen i Vågsøy. Boks i HEILSKAPEN OG DELANE der livsgrunnlaget er best. stein, murt rundt rammeverket finn Hus med mange funksjonar sett sa- Fylket har ein byggeskikk med dju- ein fine døme på, dei fleste i Gulen. man av både boks og rammeverk på pe røter i kulturhistoria, og i største- På lensmannsgarden i Askvoll ligg rekke og rad, finn ein i dag nokre få av, delen av fylket er også i dag kultur- ein husmannsplass med gang, stove og forma som samankjeda ferdig forma miljøet prega av den regionale tradi- høyløe på rekke over fjøsen under eit ledd. sjonen. Byggeskikken er funksjonell, samanhengande tak, altså på rekke og Døme er Juvik i Gulen, Hålandstø- knapp og direkte. Materialbruken er rad over boks i stein for både mennes- len og Tveitgarden i Holmedal. Slike nøye tilmålt, likeins tilvirkningsgra- ke, dyr, reidskap og forråd. kombinasjonar har ein svakhet, dei den. Omsynet til klima har påverka I strendene langs den bratte nord- rotnar i samanføyningane og er av den både hovudform, konstruksjon og de- sida av Nordfjorden i Stryn, ligg nau- grunn fåtallige. Husmannsplassen på talj. strekker i to høgder med båten på bak- lensmannsgarden i Askvoll er også Resultatet av dette er ein bygges- keplanet og rom for opphald og lager sett saman av fleire funksjonar, boks kikk eller standardtype som nærmast og rammeverk under eit felles tak. veks ut av landskapet, og framhevar landskapskarakteren. Den historisk utvikla standarden eller idealet, er kjenneteikna av variasjonar over følgjande tema: 1. Sperretak over rammeverk av tre 2. Sperretak over boks av stein / tre 3. Utskiftbar værhud av stein / tre 4. Teknisk prega, knappe detaljar 5. Konstruksjon følgjer funksjon

BOKSEN OG RAMMEVERKET Grindverket er ein type rammeverks- konstruksjon i tre, med sine klare fordelar, og klåre grenser. Kvardagslivet i vårt landskap stiller grunnleggande brukskrav som har ført til at vi i dag har to spesialiserte byggemåtar, rammeverk og boks.

26 niku temahefte 030

Samstundes kan hus på Hornnes, bygde for arbeid og lagring ha vore temmeleg like dagens skotlader, med omsyn til hovudform, oppbygging av yttervegg, yttertak og rammeverk. Det frittliggande rektangulære huset med samanhengande saltak er hovudlina i tradisjonen i vårt fylke. Rammeverket er eit takberande system, på Hornnes brukt i alle hus uavhengig av funksjon. Rammeverks- hus har hatt ulik oppbygging av ytterveggen. Den kan ha vore vernande / ikkjeberande av bord, ris, brake, torv, stein. I dagens kulturlandskap er det i uthuset ein finn den tydelegaste ut- viklingsline tilbake til Hornnes. Boksen, hovudsakleg som takberande tømmerkjerne, har overflødig- gjord rammesystemet i bustaden over heile fylket, truleg i løpet av mellomal- Dette er etter mitt syn nærare opp- Husbreidene har vore på omlag 5-6 deren. til idealet i byggetradisjonen. meter. Kombinasjonar der boksen er bygd Ytterveggene har vore vanskeleg å inni, under eller over rammeverket dokumentere, både når det gjeld plas- BINDINGSVERK OG GRINDVERK kjem oftast til uttrykk som ei heil sering og oppbygging. Sogn og Fjordane har to tradisjonar i form, eit frittliggande hus med rek- Hus på Hornnes hadde fleire funk- rammeverksbygga. tangelforma plan under eit saltak. sjonar under same tak, truleg med en- Bindingsverk i tre finn ein i salte- Dette er ei optimal husform i eit kle romskille. Ulike funksjonar påver- buer eller sjøhus på meir enn ei høgd. hardt klima og i vår kultur, for store kar truleg ikkje hovudforma generert Saltebuene er byggde som ein- hus så vel som for små hus. Breidda på frå strukturen for eit rektangulært spenns, tospenns og nokre trespenns husa er gitt av treet sin dimensjon, hus med saltak. rammeverk i tre. Dei eldste er frå men lengda kan varierast etter korleis Innhaldet i kvart hus på Hornnes 1700- talet, dei fleste er frå 18- og terrenget er på byggeplassen. har slik det ser ut, vore organisert et- 1900-talet. Desse buene er ikkje kon- Landskapet i Sogn og Fjordane inter krav til klima, altså bustad for folk struerte med grindar, dei har eit søyle- viterer til ei inndeling av byggepro- og dyr ilag under same tak. Lagrings- svill-system vertikalt og har bjelkelag grammet i fleire einingar. Truleg har funksjonar er under andre tak, truleg på svillene horisontalt. Saltebuer med dette alltid prega kulturlandskapet. med prinsippielt ulikt oppbygde ytter- to og trespennsbreidde har hovud og Tre tusen år gamle tufter funne på veggar for bustadhus og uthus. sekundærbjelkar. Hornnes i Førde i 1996 stadfester ein Truleg møtest då dei to spesialiser- Sjøbuene er oftast avstiva med slik tanke. Der fann ein langhus og te konstruksjonane, boks og ramme- skråband / losholtar, men ein finn og i »korthus» i klynger med ei eller to reverk som vi finn i Sogn og Fjordane i einskilde sjøbuer bruk av kne. Til dø- gelmessige takberande stolperekker. dag i bustadhusa på Hornnes. mes i Steinsetbua i hamna i Florø, og Jensbua på Leite i Dalsfjorden. Kne er neppe sterkare enn skråband, dei er meir tidkrevjande å tilvirke, men dei tek mindre plass. Saltebuene finn ein på handels / gjestgjevarstadane til dømes på Vågs- berget og i Rugsund, og i dei gode fis- karhamnene som til dømes Kalvåg og Rognaldsvåg. Denne byggemåten har ei anna oppbygging enn grindverket, og har truleg komme hit på 1700-talet frå Eu- ropa via Bergen, og er utvikla frå den europeiske pakkhustradisjonen. Grindverket er eit byggesystem med klare konstruksjonsmessige gren-

27 niku temahefte 030

det i bruk ein treskipa hustype med jordgravne takberande trestolpar, parvis plasserte i langstrakte hus. Husa har hovudsakleg vore treskipa med god avstand frå stolpehola til ytterveggen. Det finns også døme på ein toskipa hustype med ei stolperad. Einskipa hus ser det ikkje ut til å ha vore, i alle fall ikkje med jordgravne stolpar. Stolpehola er stort sett grunnare enn 35 cm, pluss eit overliggande yngre dyrkingslag. Stolpane har vore kila fast med stein i grunnen, steinane er omlagde med sand. Steinsettinga og sanden har då også ein drenerande funksjon som medverkar til at stolpen ikkje rotnar. Ytterveggen har truleg hatt dreneringsgrøft, men det er vanskeleg å beskrive byggemåten ut frå funna. Truleg kan eit slikt stolpeverk vare i fleire hundre år under føresetnad av at taket blir halde tett. På Loftesnes i Sogndal tok vi i 1997 opp eit tregolv i eit freda hus der golvbjelkane hadde lege nede i den sandhaldige jorda inn- afor grunnmuren frå midten av 1700- ser. Det kjem til sin rett, er utvikla, Skottypen slik ein finn han til dø- talet. Det var ikkje antydning til råte- dimensjonert og detaljert for rektang- mes på Segestad i Stryn, Lødemel i angrep på dette treverket. elforma bygg med saltak og inntil 9 Hornindal, på Nordfjord Folkemu- Eit jordgravd stolpeverk i eit hus meters breide. Grindverket tilhøyrer seum, på Bendiktunet og Sandals- utan skot ville fort bli nedfukta og rot- bygg i ei høgd direkte på bakken, eller strand i Jølster, minner om tuftene på ne »på rot», difor finn ein ikkje jord- ei høgd over ein boks av tre eller stein. Hornnes når det gjeld planløysing, grave stolpeverk utført slik på Horn- Det er i vårt fylke to variantar av men med den viktige skilnaden at hei- nes. Stolpeverk med einskipa plan, grindverksbygg der grindane er prin- le konstruksjonen står oppå bakken. med stolpane i ytterveggen, har difor sippielt likt bygde, men sperrene stikk Det er liten tvil om at dagens grind- truleg i all hovudsak alltid vore brukt i det eine tilfelle så vidt utom stavleiet, verk har opphavet i dei eldste bygge- slik vi kjenner det i dag, som grinda- og i det andre tilfellet såpass langt ut måtane ein finn spor etter i Sogn og bygg med stolpane plassert over ter- at det blir ein treskipa plan, eit skot Fjordane. renget, på underlag av stein. under taket utanfor grindane. Det treskipa langhuset med jord- I det første tilfelle ligg all bering av gravne stolpar har som føresetnad fla- både taket og ytterveggen i grindver- JORDGRAVE STOLPESYSTEM te tomter med jordgrunn, eller aller ket. I skottypen er langveggane sjølv- OG FRITTSTÅANDE GRINDABYGG helst sandgrunn. Det er på desse byg- berande, og dei avlastar grinda for To spesialiserte bygningskulturar, ein gegrunnane ein i vårt fylke har funne tyngde frå takutstikka over skota. Dei for sandterrassen, ein for bakkar og denne bygningskulturen utvikla og siste skotladene på Jølster er bygde berg utmed havet. brukt uendra som på Hornnes i meir om lag i 1850. Det står att fire skotla- Det er arkeologien som kan gje oss enn 1500 år. Dette må difor ha vore eit der i Jølster, og det er svært få att el- haldepunkt for korleis dagens grind- svært vellukka »terrassehus». les i fylket. Skottypen er best når det verk har vorte utvikla, og korleis forlø- Hovudgrunnen til at den jordgrav- trengs stor husbreidde med minimal parar kan ha vore bygde. Arkeologiske ne stolpekonstruksjonen blei avløyst materialbruk. undersøkingar kan påvise mykje om av det frittståande grindverket er tru- Grindverksbygg med ytterveggen byggemåtar på byggegrunnar av lausleg ekspansjonen i åkerbruket frå dei og takutstikket i flukt med grindane massar, men bygging på fjellgrunn er lettdrevne sandterrassane til dei meir er best for smalare hus, men har ut- det metodiske vanskar med å finne krevjande liene og knausane. Jord- over frå 1850 til om lag 1950 vore nyt- haldepunkt for, i alle fall når det gjeld gravne stolpar var ikkje egnelege, eller ta til bygging av alle grindabygg med bygg av tre på fjellgrunn. moglege, på dei skrånande og steinete breidde opptil om lag 9 meter, løer ut- Dei arkeologiske funna av inntil byggegrunnane. Utvida busetting, løer, naust og havstover. 3000 år gamle tufter på Hornnes i Før- særleg langs kysten, gjorde det naud- de i 1996, viser at i om lag 1500 år var

28 niku temahefte 030 synt med tilpasningar av konstruksjonen. Truleg er ikkje spranget stort frå eit jordgrave stolpesystem til eit fritt- ståande grindverk slik vi kjenner det i dag. Dei etter måten grunne stolpehola funne i samband med utgravne langhus tyder på at innspenninga av stolpane i bakken neppe har hatt av- gjerande innverknad på avstivinga i det ferdige bygget. Det ferdige bygget må ha vore stiva av på anna vis, truleg med skråband som i dag. Innspenning av stolpane i grunnen har truleg hatt med sjølve bygginga å gjere. Truleg har beten ikkje vore trangt nok innfelt i stolpen til at stol- pepar og bete kunne reisast som ei samanhengande ramme. Det er nærliggande å tenkje seg at utvalde trestammar med naturleg Y- forgreining kan ha vore nytta til stolpar, og at beten har vore løfta på plass i Y-en etter at stolpane har vore reist og innspent i stolpehola. Dernest har stavleie og skråband avstiva systemet til eit takberande rammeverk med den styrken som bygget måtte ha. Variasjonen i djupna på stolpehola tyder på at dei har lagt vekt på at stavleiet måtte vere mest mogleg snor- beint for at mønet ikkje skulle bli «sal- rygga». Dette er ei kjend problemstil- ling i husbygging i dag, og ser ut til å ha vore det også den gongen. På sandgrunn kunne dette ordnast på denne enkle måten. I vår tids grindabygg kan ein rette inn stavleiet ved å regu- lere steinen under stolpen etter at grinda er reist. Ein kan anta at naturlege greiner kan ha tent som skråband uten at dei først blei hogde av frå stammen. I så fall vil også det tilseie at det var praktisk at søylene, eller «trea» måtte reisast først. Ein byggemåte der naturlege søyle- emne blir reist og lausleg innspent i grunnen, deretter avstiva mot bete og stavleie, er og sannsynleg med tanke på enkel tilvirking, god utnytting av treet sin natur og sterk samanfelling av eit rammeverk i slekt med grindverket. Døme på søyler av naturlege emner med Y-forgreining mot bjelke, finn ein brukt som stolpar og støtter i støls- hus og marginale bygg i dag. Det er truleg også slik at den treskipa jordgravne byggemåten gradvis

29 niku temahefte 030 har blitt avløyst av einskipa grinda- Skotlada med tre skip let seg ikkje lettare ser verneverdien i desse, men bygg etter at ytterveggen teknisk sett foreine med grunnmuren på ein god dette er no i ferd med å bli retta opp. kunne rykke inntil stolpane uten at måte. Grunnmuren er ein knapp me- desse blei nedfukta og rotna. ter tjukk, og når ikkje inn til skotlada Den einskipa byggemåten forenk- si stolperekke. Konsekvensen blei te- AKTUELL LITERATUR FORUTAN REFE- lar ytterveggskonstruksjonen, og gjer ken av dette på den måten at grinda RANSANE I SEMINARPROGRAMMET: at denne blir sterkare. På Jølster blei forstørra og stolpane blei flytta ut AmS-skrifter nr7, 1982, seiest det at ytterveggen i skotladene og plassert på grunnmuren. På betane Myre, Stoklund, Gjærder, Vest- kunne blåse av. Det einskipa grinda- blei det montert ein bukk med storleik nordisk byggeskikk gjennom to bygget har funksjonelle fordelar ved at som halve breidda av taket, på bukken tusen år. søylene ikkje står i vegen. Samstundes to åsar som avlastar sperrene slik Hornnesprosjektet, Diinhoff 1996. er det einskipa grindabygget enklare å stavlegjene gjorde det i skotlada. Skrå- Universitetet i Bergen bygge på små og skrå tomter som vi banda overfører lastene frå bukken til Årbøker frå Nordfjord folkemuseum. har rikeleg av. Dette er og ein utmer- stolpen og grunnmuren. Etnologisk feltarbeid i Loen, Univer- ka konstruksjon for flatene og terras- Løer vart vanlegvis bygde slik på sitetet i Oslo 1973 sane, og den må etter kvart ha utkon- Jølster heilt fram til 1960. Grindverk Etnologisk feltarbeid i Mørkrisdalen, kurrert det jordgravne treskipa byg- og taksperr vart bygd av to mann på 2- Universitetet i Oslo 1971. get. 3 veker med øks, hoggjarn, kubein, Stølar i Stølsheimen, Fylkeskons i Den kulturelle ekspansjonen frå spett, navar og handsag. Grindane Hordaland, registreringsrapport buplassen på sandterrassane til ein vart bygde ferdig på grunnmuren og nr.5 kultur med tilhald på skrinn og bratt- reiste av dugnadsgjengar. lendt grunn, har truleg vore drivkraf- Dette er etter mitt syn ei elegant ta bak, og nødvendiggjort, utviklinga vidareføring av skotlada sitt konstruk- SUMMARY: av det frittståande grindverket. Det sjonsprinsipp med nye føresetnader og TRESTLE-FRAME BUILDINGS IN THE frittståande grindverket er eit «nytt» brukskrav. COUNTY OF SOGN & FJORDANE byggesystem utvikla for ein ny type Dermed lever skotlada vidare i des- On the typical farm in the county of byggegrunn. se bygga på den måten at det store vo- Sogn & Fjordane, trestle-frame con- Det jordgravne treskipa byggesy- lumet er intakt, og sperrene borne på struction was used for all kinds of un- stemet må ha vore sinnrikt innretta og skotladevis. heated buildings. Greater barns usual- utvikla over årtusen for livet på sand- ly had three aisles. An aisle is called terrassane. Dette var neppe ei mindre- skot in the local dialect. The latest barns verdig utgåve av det frittståande GRINDVERK OG VERN of this type – known as skotløe – were grindverket slik det vanlegvis blir Mellom alle freda bygg i Sogn og Fjor- built in the district of Jølster around framstilt. dane er det berre 2-3 grindabygg, og i 1850. From this time another kind of At jordgravne stolpar skal ha «rot- tillegg nokre få på museum. Dessuten building came into use, combining a na på rot» og drive endringane fram, er det 2 freda sjøbuer i bindingsverk. barn built in trestle-frame technique er ei forklaring vi ofte møter. Truleg Det er denne typen bygg det har with a cowshed built of logs or stone. har vi heller to sett veltilpassa bygge- minka mest på i dette århundret, og There are still many trestle-frame buil- system truleg brukt samstundes, ut- ilag med Fylkesmannen / landbruks- dings in Sogn & Fjordane, but they re- vikla i to naturtypar. avdelinga prioriterer vi forvalting av present a seriously threatened class of denne bygningsarven gjennom fagleg cultural monument. Outside of the og økonomisk hjelp og folkeopplysing. open-air museums, only two or three SKOTLADA SIN SISTE FASE Det er ingen tvil om at lafta bygg trestle-frame buildings are to be found På Jølster var skotlada den vanlegste har hatt større status, og at eigarane among the county’s listed buildings. løa på gardane før utskiftingane av jorda i andre halvdel av 1800-talet. Dei siste skotladene vart bygde om- Naust, Selje kommune. Foto: Helge Schjelderup kring 1850. Etter denne tid har bøn- dene i Jølster og mange andre stader fått det for seg at det var praktisk eller rasjonelt i det daglege å samle dyr og for i eitt bygg. Ein bygning med breidde på ca 7-9 meter med solid grunnmur med fjøs inni, og med eit grindabygg for høyet oppå, blei den vanlegas- te løysinga på kravet i tida. På kort tid endra brukskrava seg slik at den vanleg brukte skotlada med sine tre skip, bygd rett på bakken gjekk ut av bruk, eller blei transformert til ein ny type.

30 niku temahefte 030

Torskangerpollen. Målarstykke av Petter Eide

Småbruket Juvik i Gulen , oppmålt av Johan Lindstrøm TEMA OG VARIASJON Dagens byggemåte er kjenneteikna av variasjonar over følgjande tema:

1. Sperretak over rammeverk av tre

2. Sperretak over boks av stein / tre

3. Utskiftbar værhud av stein / tre

4. Teknisk prega, knappe detaljar.

Gardfjøs på Gimmestad i Gloppen, oppmålt av Schjelderup / Stenseth 5. Konstruksjon følgjer funksjon

BOKSEN OG RAMMEVERKET Vi har to takberande system. Sogn og Fjordane har eit rikt utval av hus med kombinasjonar i bruken av boks og rammeverk. Grovt sett er rom til opphald for dyr eller menneske alltid ein boks av tre eller stein. Ram- meverket tilhøyrer rom til reidskap og for. Rom bygd som rammeverk og som boks finn ein ofte brukt i same huset, vanlegvis skild i hus for dyr og hus for menneske.

Havstove, Torskangrerpollen, Vågsøy, oppmålt av Knut Eldholm

31 niku temahefte 030

Klyngetunet Åsmundnes i Gloppen, oppmålt av Hundvebakke

Nordfjord. Målarstykke av Anders Orheim

FORM OG FUNKSJON HEILSKAPEN OG DELANE Hus med mange funksjonar sett saman av både boks og Naust og havstover i Torskangerpollen, oppmålt av arkitektstudentar NTH rammeverk på rekke og rad finn ein i dag nokre få av, forma som samankjeda ferdig forma ledd. Døme er Juvik i Gulen, Hålandstølen og Tveitgar- den i Holmedal. Slike kombinasjonar har ein svakhet, dei rotnar i samanføyning- ane og er av den grunn fåtal- lige.

HOVUDREGELEN Det er det frittliggande rek- tangulære huset med samanhengande saltak som er hovudlina i tradisjonen i vårt fylke. Rammeverket, strukturen, gjev huset form og dimensjon. Ulike funksjonar finn rom i same / felles struktur. Gudmundsås i Lavik, oppmålt av Johan Lindstrøm

Hornnes, felt 5, hus 2, sein førromersk jernalder, år –75

32 niku temahefte 030

Struen, Bremanger. Saltebuer, havstover og naust, kring hamna. Bindingsverk og grindverk side om side.

BINDINGSVERK OG GRINDVERK Sogn og Fjordane har to tradisjonar i rammeverksbygga. Bindingsverk i tre finn ein i saltebuer eller sjøhus på meir enn ei høgd. Saltebuene er bygde som einspenns tospenns og nokre trespenns rammeverk i tre. Dei eldste er frå 1700- talet, dei fleste er frå 18- og 1900- talet, og er utvikla frå den Europeiske pakkhustradisjonen. Grindverket er eit byggesystem i tre med klåre konstruksjonsmessige grenser og reglar. Det kjem til sin rett, er utvikla, dimensjonert og de- Studier av Olemannaustet, Sande i Gloppen, Petter Eide taljert for rektangelforma bygg med saltak og inntil 9 meters breide. Grindverket tilhøyrer bygg i ei høgd direkte på bakken, eller ei høgd over ein boks av tre eller stein. Vi har einskipa og treskipa grindabygg med prinsippielt like grindar.

Båtnaust. Lote, Eid kommune. Foto: Helge Schjelderup

33 niku temahefte 030

Stav i sand, Skisse AW

JORDGRAVNE STOLPAR FRITTSTÅANDE GRINDABYGG To spesialiserte bygningskulturar, ein for sandterrassen, ein for bakkar og berg utmed havet. Det treskipa langhuset med jordgravne stolpar har som føresetnad flate tomter med jordgrunn, eller aller helst sandgrunn. Det er på Hornnes, felt 6, hus 1. Omlag 2,5 meter mellom stolpane desse byggegrunnane ein i vårt fylke har funne denne bygningskulturen utvikla og brukt i meir enn 1500 år. Dette må difor ha vore eit svært vellukka »terrassehus». Dette var neppe ei min- dreverdig utgåve av det frittståande grindverket. At jordgravne stolpar Sel Mørkrisdalen skal ha «rotna på rot» og drive endringane fram, er ei forklaring vi ofte møter. Truleg har vi heller to sett veltilpassa byggesystem truleg brukt samstundes, utvikla i to naturtypar. Den kulturelle ekspansjonen frå buplassen på sandterrassane til ein kultur med tilhald på skrinn og Stolpehola indikerer ei tilleggsavstiving av det ferdige huset brattlendt grunn har truleg Ei smal tolking av funna antyder den skisserte byggemåten. vore drivkrafta bak, og nød- vendiggjort, utviklinga av det frittståande grindverket. Det frittståande grindverket er eit «nytt» byggesystem utvikla for ein ny type byg- Stav på stein gegrunn.

Grunntypen for grindabygget på bakkar og berg ved havet.

34 niku temahefte 030

SKOTLADA SIN SISTE FASE På Jølster var skotlada den vanlegste løa på gardane før utskiftingane av jorda i andre halvdel av 1800-talet. Dei siste skotladene vart bygde omkring 1850. Etter denne tid har bøndene i Jøl- ster og mange andre stader funne det praktisk i det daglege å samle dyr og for i eitt bygg. Ein bygning med breidde på ca 7-9 meter med solid grunnmur med fjøs inni, og med eit grindabygg for høyet oppå, blei den van- legaste løysinga på kravet i Skotlade frå Sandal, Jølster, oppmålt av Vreim 1933 tida. På kort tid endra brukskrava seg slik at den vanleg brukte skotlada gjekk ut av bruk, eller blei transformert til ein ny type med grunnmur. Skotlada med tre skip let seg ikkje foreine med grunnmuren på ein god måte. Grunnmuren er ein knapp meter tjukk, og når ikkje inn til skotlada si stolperekke med den konsekvend at grindane blei breiare og ein takberande bukk blei plassert oppå beten. Denne typen finn ein mange av enno. Skotlada på Lødemel i Hornindal, A.W. 98, ei mellomløysing. Dermed lever skotlada vidare i desse bygga på den måten at det store volumet er intakt, og sperrene borne på skotladevis.

Den ferdig utvikla «nye skotlada» vanleg i dagens kulturlandskap.

35 niku temahefte 030

Naust/sjøbuer. Lote, Eid kommune. Foto: H.Schjelderup.

Naust. Barmen i Selje kommune. Foto: H.Schjelderup

Løe. Skei, Jølster kommune. Foto: H.Schjelderup

Naust. Flatraket, Selje kommune. Foto: H.Schjelderup

Båtskykkje. Kystmuseet, Flora kommune. Foto: H.Schjelderup Utløe. Nordfjord folkemuseum. Foto: H.Schjelderup

Naustrekke på Selje, Selje kommune. Foto: H.Schjelderup

36 5 Grindbygde hus i Møre og Romsdal Grindverk og stavline - to sider av samme sak?

Christ Allan Sylthe, bygningsantikvar, Fylkeskonservatoren, Møre og Romsdal fylkeskommune

Møre og Romsdal er hva angår byggeskikk et spennende fylke, med interessante vekslinger mellom vestnorsk og trøndersk byggeskikk. Det er også store variasjoner når det gjelder fore- komst av stavkonstruksjoner i dette fylket. Vi finner 3 ulike varianter; det mest kjente vestnorske grindverk på Sunnmøre, bukkehuskonstruksjonen i Romsdal, mens man på Nordmøre finner stavlinekonstruksjonen brukt i ulike sammenhenger, blant annet i kombinasjon med laftet tømmer. Det dreier seg om 3 konstruksjons- element; et vertikal bærende element (staven), et element som binder sammen i husets tverrretning (beten, eller samhaldstokken) og et som binder sammen i lengderetningen (raftallen, stavlægja eller stavlina). I de 3 nevnte varianter av stavverk er disse elemen- Figur 1. (over) Prinsippskisse av høyløe i Vollsæterdalen i Sunnylven på Sunnmøre, et Figur 2. (under) Prinsippskisse av skytjeløe på tene innbyrdes ordnet og sammenføyd eksempel på den minste stavløetype, uten Hovdenakken, Ørsta kommune. Illustrasjon: på forskjellig måte. Vi finner også uli- skytje. Illustrasjon: Dag Rosseland, CAS, Fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal. ke løsninger når det gjelder avstiving, Vestnorske utløer i stavverk. kledningstype, takkonstruksjon og fundament. I dette innlegget skal jeg forsøke å vise ulike eksempler på hvordan stavverket er utformet i de 3 fogderiene i Møre og Romsdal.

GRINDVERK PÅ SUNNMØRE Vi skal først ta en kikk på prinsippskisse for grindverk på Sunnmøre, hvor vi finner igjen de nevnte elementene stav, bete, raftall og skråband. (Figur 1) Eksemplet viser ei utløe i Vollsæter- dalen i Sunnylven på Sunnmøre, den minste løetypen, uten skytje. Den gamle løa på Hovednakken i Ørsta kommune er utformet som så- kalt skytjeløe (Figur 2). Dette er den Kledningen var festet til horisonta- sjens staver ofte ført ned til bakken største varianten av løe med 4 rader le lekter, kalt «saumslæ» felt inn i de utenpå den lafta tømmerveggen. Grin- med stolper; en grindkonstruksjon ytre stavene. Man skilte som nevnt den bestod av stavpar, bete og avsti- trukket inn i huset, og en ekstra rad mellom indre og ytre staver. De indre vende band som ofte var felt inn i sta- med stolper i hver av ytterveggene. stavene hadde ofte en dimensjon på vene og festet med trenagler. På eldre Skytje var navnet på romsonen 30x30 cm, mens de ytre stavene som grindbygde hus er skråbandet innfes- mellom ytre og indre staver. Hovde- ikke skulle bære særlig tyngde var be- tet i trekantformet spor nede (uten nakkløa er hele 9 meter brei, med traktelig smekrere; 15-25 cm. Indre- nagling), og bare naglet fast øverst. grindbredde på omtrent 6 meter. Av- stavene (grinda) ofte satt opp med ulik En slik eldre løsning tok bare av for standen mellom grindene varierer avstand. Indrestavene hadde ofte li- trykk, ikke strekk. Beten var ofte felt mellom 3,5 meter og nesten 5 meter, kesidet, firkantet tverrsnitt med avfa- ned i et hakk i toppen av staven så og er sikkert noe av forklaringen på sa hjørner. Der det var fjøs av laftet man fikk oppstikkende klauver eller hvorfor raftallen er hele 50-60 cm høy. tømmer i underetasjen, var hovedeta-

37 niku temahefte 030 stavøyrer på hver side av beten. En langsgående stokk eller «raftall» (rafthald eller raftlægje) bandt grindene sammen i lengderetningen. Raftallen var ofte en stor rundtstokk som var kløyvd i to, og var tredd over stav og bete. Ofte sammenføyd i form av hjert- ning (hogd litt ut av hver av de sammenføyde delene). Stavøyrene stakk ofte opp over beten og støttet raftallen mot press utover. I lengderetningen var de store sunnmørsløene ofte avstivet med kryssband. Det var også raftall på på toppen av de ytre stavene. Man snakket om innerraftall/storeraftall og ytterraftall. Storeraftallen hadde som nevnt ofte en dimensjon på 50-60 cm, og kunne ha en lengde på ca 12 meter (som løa på brudvoldtunet i Ørsta kommune) . Figur 4. Fra interiøret på løa på Ålesund Løene hadde sperretak. Sperrene var i Museum. Et atypisk eksempel på nordmørsk I et av naustene har stavene en karak- toppen festet sammen ved hjelp av et stavlinekonstruksjon på Sunnmøre. Et resultat teristsk kantavfasing. Betene er utfor- såkalt hogg (klauv i den ene sperren, av innvandret håndverker? met med smekrere betehals og krafti- og tilsvarende smal tapp i andre sper- Foto: Ragnar Albertsen, Fylkesfotoarkivet. gere betehode på utsiden av staven. ren, uten nagle. Taktrodet ble naglet På grunn av de store vindbelastning- fast til sperrene. disse to stokkene. Dette er en kon- ene er grindene i gavlene avstivet med Større grindbygde hus på Sunnmø- struksjon som er mer beslektet med dobbelt skråband, og naustet er i lengre kan ofte også ha ekstra understøt- den nordmørske stavlinekonstruksjo- deretningen avstivet med kryssband. telse for taksperrene i form av trånna- nen. Er dette et tilfeldig eksempel på På vanlig maner er konstruksjonene bukk og sideåser i likhet med bukke- byggeskikkimport gjennom en tilflyt- føyd sammen med trenagler, noe som husene i Romsdal. (Figur 3). Stavene i tet håndverker, eller har vi å gjøre ga konstruksjonen den nødvendige trånnabukkene var i disse tilfellene med skille mellom by og land? Var elastisitet, og i verste fall knakk na- ofte skråstilte slik at vekten fra trån- denne stavlinelignende konstruksjo- glen, ikke hele beten. Ved en storstorm nabukken ble ført ned på beten ved nen vanlig i Ålesund by? på 1970-tallet knakk mange av trena- skråbandets øvre feste. På den måten I naustrekka på Ulla finner vi ty- glene og elementene falt delvis fra reduserte man belastningen på de en- pisk eksempel på grindverk anvendt hverandre, men var uskadde. Ved kle betene. Det er også vanlig med på naust (Figur 5). Vi har igjen å gjø- istandsettingen brukte man jernbolter doble skråband, som ofte også var av- re med den tradisjonelle grindkon- og muttere i stedet for trenagler i håp bøyd oppe. struksjonen. Stavene står plassert rett om at dette skulle berge naustene I løa på Ålesund museum finner vi ned med steinblokker på bakken, noe en helt annen konstruksjon (Figur 4). som gjorde at man kunne justere stav- Den stokken som bindre sammen i lengden slik at den på en fleksibel Figur 5. Konstruksjonstegninger av Ullanausta i Haram kommune. Illustrasjon: Bleken, Chris- lengderetningen ligger rett på sta- måte kunne følge terrengformasjonen. tensen, Sætre og Sætre: Vestnorsk byggeskikk vene. Denne er dobbel, og beten eller gjennom 2000 år. samhaldstokken er «laftet» inn mellom

Figur 3. Grindbygd løe på Sunnmøre. Etter J.B. Godal og S. Modal: Beresystem i eldre norske hus

38 niku temahefte 030 uskadde gjennom nye stormangrep. ri til sørsiden av Romsdalsfjorden, nen side skaper den doble beten og den Ved neste storm holdt boltene, men samt noen få steder på nordsiden av doble raftallen, som vi om litt skal flere av betene knakk. Konstruksjo- fjorden, blant annet i ytre Fræna. komme nærmere inn på, et visst slekt- nen var blitt for stiv. skap med stavlinekonstruksjonen som vi finner på Nordmøre. Det vanligste er nok at stavene hviler på steinputer, men det finnes også eksempler på at stavene er ført ned på langsgående svill. Bukkehuskonstruksjonen er vanlig i indre Romsdal, men finnes også på nordre side av Romsdalsfjor- den, blant annet i Molde kommune Løa på Grønnes i Molde kommune, Romsdal fogderi er et interessant eksempel på stor bygning med bukke- Figur 6. Tverrsnitt gjennom Nilsnaustet, Volds- huskonstruksjon, (Figur 9). Huset er fjorden, Volda kommune. Illustrasjon: Arild Sætre. bygd ca 1860. Her er det også flere va- Figur 7. Prinsippskisse av romsdalsk grindkon- rianter av takkonstruksjon; åssperre- I det grindbygde Nilsnaustet, på struksjon, med taksperrer understøttet av trån- tak med både trånnabukk og åsstav. nabukk og mønestav. Illustrasjon: J. Godal og Sætre på vestsiden av Voldsfjorden i S. Moldal: Beresystem i eldre norske hus. Ved siden av vanlig bukkehusvegg Volda kommune, bygd ca 1840 eller med bete som er lagt rett på staven tidlegere, finner vi en annen variant finner vi i denne romsdalsløa også ek- når det gjelder avstiving av grinda sempel på stavlinekonstruksjon der (Figur 6). I stedet for skråstav er det staven er ført opp i nedre rafthall, og brukt knær. Dette tok langt mindre der staven nedentil hviler på en svill- plass enn skråband, og ble brukt der stokk. (Figur 10). Vi har således å gjø- det var mye om å gjøre å nytte plassen re med et spennende eksempel på at på en best mulig måte. Takkonstruk- bukkehuskonstruksjonen og stavline- sjonen er understøttet av «trånna- konstruksjonen ble brukt side om side. bukk» med skråstilte staver, noe som i Båtskjåen på Grønnes i Molde kom- følge Per Gjerder er karakteristisk for mune er et eksempel på et lite bukke- denne regionen: «På Søre Sunnmøre hus, (Figur 11). Som understøttelse for finner en i noen stavbygde uthus tak Figur 8. Prinsippskisse av romsdalsk bukkehus, taksperrene finner vi åser og åsstav en romsdalsk variant av grindverk med dobbel med sperre og to åser som bæres av to som nedentil er festet i rekspon-spor i raftlægje, dobbel bete, og med raftlægja lagt skråstilte støtter. Disse er avbladet i sentrisk over staven. Illustrasjon: J. Godal og beten. Sammenkoblingen mellom stav endene og festet til bete med nagle S. Moldal: Beresystem i eldre norske hus. og bete er løst på en mer alderdommer- gjennom hvert blad. For hvert støtte- lig måte ved at beten er felt ned i kløft par er det bjelke som ligger ovenpå Andre eksempler på grindbygde (klauv) i toppen av staven. Dette er åsene med et blad i hver ende og med hus i Romsdalen viser takåser som samme form for sammenkobling mel- en trenagle gjennom hvert blad. hviler på sperrebukk. lom stav og bete som på de grindbygde Åsene er gjerne kanthugne og festet til Ved siden av den tradisjonelle husene på Sunnmøre (Figur 12). I føl- sperrene med trenagler» Denne spesi- grindkonstruksjonen finner man i ge Jon Godal var inntapping av staven elle formen for trånnbukk med skrå- Romsdal også noe som kan tolkes som i beten en løsning som for alvor vant stilte staver tok spesielt hensyn til den en romsdalsk avart av grindkonstruk- «svake» enkle beten ved at den førte sjonen, nemlig det romsdalske bukke- Figur 9. Perspektivskisse av eldre løe på Grøn- vekten rett ned i skråbandene. Dessu- huset (Figur 8). I likhet med de grind- nes i Molde kommune. Vi finner her eksempel ten ser vi et spennede eksempel på se- bygde husene går staven opp i beten, på både bukkehus og nordmørsk stavline i et og samme hus. Illustrasjon: J. Godal og kundær bruk av båtbord som bord- men til forskjell fra grindverket er sta- S. Moldal: Beresystem i eldre norske hus. kledning. Bordene er hentet fra en ven tappet opp i beten, og raftallen er sunnmørsottring. Taket er tekket med plassert oppå beten, sentrisk over sta- skifer/villskifer fra et lokalt brudd, ven. Dessuten skiller bukkehuskon- festet til taktroa med hjemmesmidd struksjonen seg fra grindverket ved at spiker. både beten og raftallen ofte er dobbel, og raftall og bete er laftet sammen. På sett og vis har vi noen omfar av laft- ROMSDALEN verk som hviler på stavene. Når det I det romsdalske grindhuset har tak- gjelder «prosedyren» (rekkefølgjen i konstruksjonen ofte åser som hviler på sammenkoblingen av stav, bete og raf- trånnåbukk eller åsstaver, (Figur 7). tall), er det romsdalske bukkehuset Grindverket forekom i Romsdal fogde- beslektet med grindverket. På den an-

39 niku temahefte 030

Figur 10. Detalj av bukkehus-konstruksjonen i løa på Grønnes, med dobbel bete og dobbel raftlægje, og med raftlægja plassert sentrisk over staven. Foto: CAS

lig med klauvsammenkobling mellom stav og bete på de eldste bukkehusene. I såfall er det typologiske slektskapet mellom grindverket og bukkehuset enda klarere.

NORDMØRE På Nordmøre finnes en tredje variant av stavverk, den såkalte stavlinekonstruksjonen. I likhet med den romsdalske bukkehuskonstruksjonen har stavverket dobbel raftall (på Nordmøre be- nevnt som raftlægje) og ofte dobbel bete/samhald. (Figur 13) Stavlinekon- struksjonen skiller seg imidlertid både fra bukkehus og grindverk ved at nedre raftlægje hviler rett på staven. En annen vesensforskjell mellom stavlinekonstruksjonen på Nordmøre og de to andre varianter av stavverk er at stavene i stavlinekonstruksjonen ofte hviler på en langsgående svill. Utrykket stavlinehus blir anvendt både på Nord- møre og lenger nord i landet. Både på Nordmøre og i Lofoten blir stavlinebe- grepet brukt om hele byggesystemet. I Trøndelag og i Salten blir stavlinebe- grepet i tillegg brukt om den nederste stokken i den doble raftlægjen. Som nevnt hviler stavene i stavlinehuset på en langsgående svill. Og dette medfører at også selve reisnings- prosedyren er forskjellig fra grindverket. Mens grindhuset gjennom monte- Figur 11. Båtskjå på Grønnes i Molde kommune. Bukkehus-konstruksjon, der taksperrene er ring av hver enkelt grind ble reist på understøttet av mønsås, sideåser og åsstaver tvers, ble stavlinehuset reist på langs. festet i rekspontspor i den doble beten. Foto; CAS Figur 13. Prinsippskisse av stavlinekonstruksjon, med dobbel raftlægje, enkel bete samt fram da man etter 1800 begynte å nyt- sperrepute, og undre raftlægje lagt rett på state langt grannere trevirke som følge av ven. I den nordmørske stavlinekonstruksjonen mer liberal lovgivning innen skogbru- var det vanlige med dobbel bete. Illustrasjon: J. Godal og S. Moldal: ket. Med smekrere dimensjon på sta- Berekonstruksjoner i eldre norske hus. vene ble de oppstikkendee ørene (på grindverkmaner) sannsynligvis for spinkle og skjøre, og man valgte istedet løsningen med inntapping. Det gjen- står å undersøke hvorvidt det var van-

Figur 12. Båtskjåa på Grønnes, med beten festet i klauv i toppen av staven, en mer alder- dommerlig sammenkobling av stav og bete som slekter på grindverkets sammenføynings- detaljer. Foto: CAS

40 niku temahefte 030

Figur 14. Naust i Sjursvika i Kristiansund, bygd Man satte først stavene ned på svillen. bruker utrykket raftlægje, og øvre- og i stavlinekonstruksjon, med dobbel bete, dob- Langveggens og kortveggens svill er undre raftlægje dersom det er snakk bel raftlægje og dobbel svill, og med veggtiler. ofte laftet i hverandere, og det er ofte om dobbel raftall. Et annet nordmørsk Illustrasjon: CAS og S.J. Svendsen 1997. dobbel svill. Fremgangsmåten har nok uttrykk for øvre raftlægje er raftstokk derfor mest sannsynlig vært at man eller overraft, mens undre raftlægje først har etablert et nedre ramverk av også blir kalt raftline eller underraft. storsperrer) som står på en bete som tversgående og langsgående svill som Vi nevnte innledningsvis at stavli- ofte er dobbel. Åsene kan også (ofte i man så har plassert stavene oppå. nehusene på Nordmøre hadde dobbel ytre strøk) være understøttet av trån- Stavene hviler på den øvre svill, avsti- raftlægje og dobbel bete. Det finnes nabukk (en bukke som står oppå be- vet med stikkband fra øvre svill til sta- imidlertid også andre varianter. Min- ten). Røstet er ofte avstivet med røst- ven (til forskjell fra grindhusene som dre hus kan ha enkel raftlægje og en- strevar (nordmørsk; vindfell) som går har skråband fra stav til raftall og fra kel bete. Noen hus kan også ha dobbel fra beten i gavlen til mønsåsen (nord- stav til bete). Deretter la man undre bete i gavlveggene og enkel bete inne i mørsk; mønestanga). I værharde strøk raftlægje ned på stavene, med staven- huset. Noen hus har i stedet for dob- er sperrene, åsene, sperrebukken og den tappet inn i raftlægjen. Det ble bel bete en sperrepute (stokk som lig- raftlægjene solid festet sammen ved også montert såkalte skråstrevere fra ger ovenpå en enkel bete) til under- hjelp av nagler. I denne variant er svillen til ovenforliggende langtømmer støttelse for sperrebukken. stavlina en av de sterkeste konstruk- (raftlægjen) Deretter la man beten Enkelte stavlinehus mangler skrå- sjonsprinsipp. oppå raftallen. Det er uvisst om veg- band mellom stavene og beten, men Den utvendige kledningen på de grammesystemet bestående av svill, har i stedet avstiving i husets tverr- nordmørske stavlinehusene er ofte fes- stav, raftlægje, stikkband og skråstre- retning ved hjelp av tømra røst. tet til utsiden av stavverket. Det fin- verene først ble montert sammen ned Stavlinehusene har ofte et kombi- nes imidlertid bevart eldre utgaver av på bakken og så vippet på plass, eller nert åssperretak. På større hus er det stavlinehus hvor kledningen er utfor- om man bygget seg oppover i høyden, mønsås (på nordmørsk mønestang) og met som veggtiler, festet i vertikale stav for stav, bit for bit. I følge Jon Bo- en sideås (nordmørsk; leås) på hver spor i svill og raftall, samme kled- jer Godal var «det vanlege å reise kvar side. På mindre hus er det bare møn- ningstype som i stavkirkene (Figur 14). stav for seg». sås, unntaksvis 2 sideåser og ingen Naustet i Sjurvika på Innlandet i På Nordmøre har man, som vi mønsås. Åsene kan være båret oppe Kristiansund, bygd 1750 er bygd i allerede har vært inne på, egne dialek- av røstbukk/sperrebukk (på nord- nordmørsk stavlinekonstruksjon. Veg- tuttrykk for «raftall»-systemet. Man mørsk trånnå, det vil si bukk av et par gene er av stavverk med avstivende

41 niku temahefte 030

Figur 15. Mindre svalgangsbrygge på Ulfsnes i Aure kommune. Illustrasjon: Lars Fasting, Den nordmørske svalgangsbrygga.

te eksempler på i nordre del av Nord- møre (Figur 15). Planløsningen består av 2 laftede boder med gang i mellom, samt gavls- val og åpen langveggsval i stavkonstruksjon. Brygga hviler på et fundament av tømret bolverk i samme bredde som den laftede boden. Gulvbjel- kene, som krager ut fra bolverket, er båret av langsgående hoveddragere. I bodene består gulvbordene av halv- kløyvinger, festet med trenagler. Bo- dene har laftede gavler helt opp til mø- net, bortsett fra den innvendige gavlvegg i den nordre boden. I svalens ytre langvegg er det enkel raftlægje og svill, mens det i gavlveggen er doble samhald. Som vi ser, er stavene ført rett opp i nedre samhaldstokk, noe som er mer utypisk for stavlinekonstruksjonen (forholdet mellom stav og samhaldstokk/bete er mer som i grindverket). De to øverste stokker i lafte- bodens langvegger er forlenget ut til sjøgavlen hvor de er laftet inn i gavls- villen. Samtlige vegger, bortsett fra svalens langvegg er utvendig bord- kledd. Mellom sjå og sval er det vegg av stående halvkløyvinger, en løsning som og blir brukt i Nord-Norge . Taket er utformet som sperretak med møn- sås, understøttet av «trånn» (sperrebukk). Samtlige sammenføyninger og detaljer, bortsett fra feste av panel mot skråband fra svill til stav. Veggkon- båret oppe av trånnbukk. Mønsåsen sørvest og nordvest er gjort med tre- struksjonen er oppad avsluttet med er avstivet av skråstilt stang (vindfell) nagler. dobbel langsgående stokk (raftlægje) Taktroa har form av tømmermannspa- Den såkalte Futebrygga i Aresvika som hviler rett ned på stavene (inn- nel med grov dimensjon, og med på Nordmøre, er i følge skriftlige kil- tappet). Nedentil er langveggene av- drensspor. Takrenna er utformet som der muligens bygd på 1600-tallet. sluttet med dobbbel svill, hvorav den vinkelformet trerenne, uthulet av en Også denne brygga er svalgangsbryg- nederste er fjernet på nordveggen. stokk. Taket er tekket med rød enkelt- ge i kombinasjonen av stav og laft. Gavlveggene har nedentil enkel svill. krum pannestein. Andreetasjens laftekasse er kraget ut Nord- og østveggen har en meget al- De doble raftlægjer og beter som er over førsteetasjens svalgang av stav- derdommerlig «kledning» i form av «laftet» sammen samt tømmerrøstet verk. Utenpå den indre svalgang er veggtiler festet i spor i nedre raftlægje, gjør at øvre del av naustet består av det mot øst i senere tid føyd til en eks- På sørveggen er det på utsiden av laftverk som hviler på staver som er tra, mer provisorisk svalgang i stav- stavverket festet utvendig bredt tøm- tappet opp i dette «laftverket». Dette konstruksjon. Den opprinnelige sval- mermannspanel med brei skråkant. er en kombinasjonsløsning som også gangen har veggtiler festet i spor oppe På østveggen er også spor etter tidli- er vanlig fra Romsdalsfjorden og nord- og nede, med forseggjorte utskjæring- gere breiere portåpning hvor det har over. er. (Figur 16) Bryggas utforming vært to-fløyet port med løs midtstang Brygga på Ulfsnes i Aure kommu- minner litt om stabbur, og det kan og med rundholthengsel. ne på Nordmøre, er et av mange ek- kanskje være på sin plass å omtale Taket er utformet som åstak, i sempler på mindre svalgangsbrygger brygga som kystkulturens stabbur, gavlveggen understøttet av tømret som man finner spesielt mange bevar- brukt til lagring av både mat og diver- gavltrekant, midt i naustet er åsene se utstyr.

42 niku temahefte 030

men i hvert sitt fogderi? Det bør være naust, notheng og utløer. Blant disse en utfordring for den videre forskning bygningene vil en i det videre gjøre et å finne nærmere ut av alder, utbredel- utvalg for mer detaljerte studier og do- sesområde og formgivende premisser kumentasjon. I februar 1999 ble det bak disse to ulike varianter av vår holdt et seminar på Sunnmøre Mu- gamle stavtradisjon. seum hvor materialet fra registreringsarbeidet ble lagt fram for fagfolk og interesserte i fylket, med tanke på KILDER suppleringer og korreksjoner. Brekke, Nils Georg/Schjelderup, Fotografiene på de følgende sidene Helge: HUS PÅ VESTKYSTEN skriver seg fra registreringsarbeidet Figur 16. Den såkalte Futebrygga i Aresvika, Aure kommune, svalgangsbrygge med laftede GJENNOM 4000 ÅR sommeren 1998. Arbeidet fortsetter i boder og rikt utskårne veggtiler i svalgangene. Bergen/Stavanger 1997 Sogn og Fjordane fylke og i Rogaland Foto: CAS Gjærder, Per: OM STAVVERK OG sommeren 1999 med studenter fra LAFTEVERK. Vestnorsk bygges- Bergen Arkitekt Skole. kikk gjennom 2000 år. AMS KONKLUSJON skrifter nr. 7, Arkeologisk Mu- Som vi ser, har elementene stav, bete seum, Stavanger 1982 SUMMARY: og raftall vært satt sammen på ulik Gjærder, Per: VESTNORSKE UTLØ- TRESTLE-FRAME BUILDINGS IN THE måte rundt om i Møre og Romsdal, ER I STAVVERK. Universitets- COUNTY OF MØRE & ROMSDAL med noen karakteristiske forskjeller forlaget, Oslo 1977 From the point of view of building his- mellom de 3 fogderiene, men også med Godal, Jon Bojer/Moldal, Steinar: tory, the county of Møre & Romsdal is noen sammenfallende trekk. Tidligere BERESYSTEM I ELDRE a very interesting area, where the bu- har man snakket om Romsdalsfjorden NORSKE HUS. Teknologisk ilding traditions of the west coast and som nordre grense for stavverkets ut- Institutt 1994 the Trøndelag district meet. Similarly, bredelse. Dette har vært med utgangs- Standal, Ragnar: HUS PÅ BRUDA- Møre & Romsdal is of great interest punkt i grindverket som mange har VOLLEN. Årsskrift frå Ørsta concerning the tradition of stave con- sett på som den gjeveste og mest al- Bygdemuseum 1983 struction, which displays several regi- derdommerlige variant av stavverket. Sætre, Arild: Upublisert notat om onal variants. For å provosere kan det være fristende Nilsnaustet, Voldsfjorden. 1998 In the literature we find Romsdals- å si at hele Møre og Romsdal hører Sylthe, Christ Allan: DEN NORD- fjorden, in the central part of Møre & med under stavverkets utbredelses- MØRSKE SVALGANGS- Romsdal, described as the northern område, men med lokale varianter av BRYGGA. Årbok for Nordmøre, border of Norway’s stave-construction den samme gamle stavtradisjonen. På 1992 region. This is correct if one is refer- Sunnmøre har man praktisert grind- ring to grindverk (trestle-frame con- verket, mens man på Nordmøre har struction), till now the most prominent funnet stavlinen mer tjenelig. I Roms- REGISTRERING AV GRINDBYGDE HUS PÅ type of stave construction. However, dalsregionen har man bukkehuset SUNNMØRE, SOMMEREN 1998 one also finds many examples of stave som egen lokal variant med typologisk Som ledd i det pågående forsknings- construction in the districts of Roms- slektskap både i retning grindverket programmet omkring de grindbygde dal and Nordmøre, which comprise the og stavlinekonstruksjonen. Det er gli- husene i Vest-Norge, ble det somme- central and northern parts of the coun- dende overganger mellom grindverket, ren 1998 gjort registrerings- og doku- ty respectively. The main elements in bukkehuset og stavlinekonstruksjo- mentasjonsarbeid der slike hus finnes stave construction are the post (called nen når det gjelder detaljløsningene. i Møre og Romsdal fylke, dvs. på Sunn- stav in Norwegian), the upper trans- Det er imidlertid avgjørende forskjell møre. Arbeidet ble utført av Hans verse beam (bete), and the longitudinal mellom nord og sør i fylket når det Olav Hesseberg og Geir Ausland Cock, beam (called raftall in some districts). gjelder prosedyren i byggearbeidet. begge sivilarkitekter med tilknytning These three components have been Grindhuset ble reist på tvers, mens til Bergen Arkitekt Skole. Arbeidet put together in different ways in the stavlinehuset ble reist på langs. Stav- skjedde i regi av NIKU, og i kontakt three districts of Møre & Romsdal. linekonstruksjonen på Nordmøre med med Kulturseksjonen i Møre og Roms- In the southern district, Sunnmø- sin karakteristiske rammekonstruk- dal Fylkeskommune, Sunnmøre Mu- re, one finds many examples of the sjon (bygd opp av svill, stav og raftlæ- seum og lokale informanter. Fagan- well-known trestle-frame constructi- gje) og med de karakteristiske veggti- svarlig var Helge Schjelderup. Hensik- on, grindverk, where two posts and a lene minner oss om stavkirkenes vegg- ten var å finne et representativt utvalg transverse beam are put together to konstruksjon. Stavlina kan således ty- grindbygde hus, mht. type, alder og form a transverse trestle, with longi- pologisk sett være like gammel som evt. geografiske variasjoner. I alt er tudinal beams connecting each trestle grindverket. Kan det være at både det ved fotografering, enkle oppmå- to its immediate neighbours. In this stavlinekonstruksjonen og grindver- lingsskisser og innsamling av bak- case the most typical detail is that the ket helt siden middelalderen har vært grunnsinformasjon dokumentert ca. transverse beam is placed directly on anvendt i Møre og Romsdal, samtidig, 65 grindbygde hus, i hovedsak løer, top of the post, resting in a notch cut in

43 niku temahefte 030 the post’s crown. The trestle frame is stabilised by means of diagonal wooden braces between the posts and the transverse beam. The longitudinal beams, which also carry the rafters, are placed just inside the tops of the posts. In the central district, Romsdal, we find the variant known as bukkehuskonstruksjonen. In this method the construction elements are placed in the same sequence as in the grindverk type, but both the transverse and the longitudinal beams are double, the paired beams being usually pegged together. In addition, the longitudinal beams are centrally positioned over the posts. In the northern district, Nordmøre, is found the third variant, called stavlinekonstruksjonen, which was also Naust ved Tomrefjorden, Vestnes kommune. much used in the northern part of Nor- Foto: H.O.Hesseberg/G.Cock way. This differs from the grindverk and bukkehus types in that the longi- struction has many old-fashioned fea- tudinal beam rests directly on the top tures. It would therefore be interesting of the post, and the beam and the post to find out for certain whether grind- are fastened together by wedges, inste- verk/bukkehus and stavline represent ad of using notches. This means that two equally old stave-construction va- stavline constructions are built longi- riants that were kept in use, though in tudinally. Another characteristic detail different districts, from medieval ti- is that the posts stand on ground sills, mes and down to the last century. which together with the posts and the upper longitudinal beams create a vertical framework. In a number of cases the infill consists of vertical planks – veggtiler – whose ends are held by grooves in the ground sill and the upper longitudinal beam. Such walls with vertical planks – tiler – have a certain typological relationship with stave- church walls. In Nordmøre there are Løe i Røsvik, Giske kommune. also several examples of coastal store- Foto: H.O.Hesseberg/G.Cock houses built using a combination of stave construction and log construction. Consisting of log-built store-rooms and external galleries of stave construction, these coastal storehouses re- sulted from medieval traditions that were practised till the mid-19th century in the Nordmøre district. As regards the pure form of the construction details, it is difficult to observe any clear break between the grindverk, bukkehus and stavline traditions. When it comes to the building process itself, however, there is a great difference between the grindverk and bukkehus types, both of which are built in a transverse fashion, and the stavline type, which is built longitudi- nally. Furthermore, the stavline con-

44 niku temahefte 030

Over: Løe på Mork, Ørsta kommune.

Lengst til venstre: Løe i Bjørkedal, Volda kommune.

Til venstre: Løe i Trandal, Ørsta kommune.

Under: Løe på Krogsæther, Haram kommune.

Underst: Garnheng på Honningdalsnes, Skodje kommune.

Naust i Austefjorden, Volda kommune. Alle foto: H.O.Hesseberg/G.Cock

45 6 Merkesystem i grindbygde hus

Nils Georg Brekke, direktør, Kulturlandskapssenteret, Hordaland fylkeskommune

Ein sommardag ved Bjørnefjorden for 20 år sidan gjorde eg ein interessant observasjon. Framme på eit svaberg ut mot fjorden stod restane etter ei grindbygd garnhengje. Denne bygningen, som stod på embetsgardens Molde- gårds grunn, høyrde til bøndene på grannegarden Bjånes og var ei felles garnhengje til bruk i laksefisket i Bjørnefjorden; ein etterspurd økono- misk ressurs heilt sidan mellomalderen. Det gamle grindbygget stod for fall og var delvis nedbrotna, men mesteparten av grindkonstruksjonen var intakt. (Figur 1) Ei nærare gransking av stavar, be- tar og skråband viste at konstruksjo- Figur 1. (Over) Den grindbygde garnhengja Figur 2. (Under) Skisse av flyttemerke på grind- nen inneheldt eit komplett merkesy- på Moldegårds grunn tilhøyrde bøndene på bygd garnhengje frå Moldegård i Os. stem for alle samanføyingsledd som grannegarden Bjånes. Foto: N.G.B. Oppmålt av N.G.B. i 1974. skulle passa i hop. Jamvel om nokre av skråbanda hadde byrja å forvitra, var det tydeleg eit system samansett av geometriske figurar og bokstavliknande teikn tilpassa det verktøyet som må ha vore brukt ved merkinga; eit hoggjern. Einskilde av desse figurane gav assosiasjonar til gamle bumerke, men slik dei var plasserte på grindkonstruksjonen, var det openberrt at det ikkje dreia seg om eigarsignaturar, men om «flyttemerke»eller konstruksjonsmerke. (Figur 2) I og for seg er det ikkje unaturleg med slike konstruksjonsmerke nettopp i ein bygning som nok ikkje har vore bygd på staden, men som må ha vore gjort ferdig av Bjånesbøndene på deira eigen gard, for så å bli frakta ut til neset og sett opp på Moldegårds grunn. Avtalen med grunneigaren var slik at dersom garnhengja fall ned, måtte ho reisast opp att innan 48 ti- mar, ellers tapte Bjånesbøndene denne retten som dei truleg har hatt hevd på gjennom mange hundre år, i samband med laksefisket i fjorden. Og i slutten av 1970-åra var heile grindbygget i forfall og måtte fjernast av tryggleiksomsyn, ettersom dåverande eigar av Moldegaard ikkje ville ta på seg vedlikehaldet for Bjånesbøndene. Dette merkesystemet på garnhengja ved Bjørnefjorden viser ei samling bokstavliknande og geometriske figu-

46 niku temahefte 030

piktogram har vore, er det for tidleg å ket ein årtusenlang tradisjon bak seg ha ei sikker meining om. Kanskje er og det må ha vore utvikla eit vel eta- det for seint å finna ytterelegare doku- blert system for merking av dei ein- mentasjon på det som det kan vera all skilde bygningsdelane. Det er ein nær- grunn til å tru er ein del av ein fast liggjande tanke å sjå eventuelle mer- merketradisjon, der produksjonen har ketradisjonar innanfor steinbygginga skjedd eit stykke unna byggeplassen, og stavbygginga som parallelltradisjo- og der det då har vore nødvendig å leg- nar i eit større system, og det er na- gja ekstra arbeid og omtanke i mer- turleg å tenkja seg at bumerketradi- kinga av dei einskilde bygningsdelene. sjonen kan vera forankra i same (Figur 3) grunnrepertoar som «leverandørsigna- Kva merketradisjon det her er tale turar» hjå steinmurarane. om, blir lett eit spekulativt spørsmål. Det er også interessant å sjå desse At det kan vera ein tradisjon som har formene i relasjon til ein type merke samanheng med figurrepertoaret i bu- som vi finn på stavane i grindbyg- merka, er ein nærliggjande tanke. gingstradisjonen og som sannsynleg- Samstundes er det eit spørsmål om vis har samanheng med tekniske mer- denne kan gje ei fullgod forklaring. ke etter reising av grindane; dei djupe, Den dristigaste hypotesen må vera at trekanta merka som vi ser på stavane ein i dette visuelle formrepertoaret like under beten. Vi finn slike merke ser ein utløpar av ein stor internasjo- på løa frå Lyse kloster frå 1595, doku- Figur 3. Garnhengje frå Moldegård. Detalj. nal handverkstradisjon knytt til mer- mentert gjennom Johan Meyers opp- Foto: N.G.B. king av steinkomponentane i mellom- målingsteikning (Figur 4), og på løene alderens bygging; merketradisjonar frå Titland i Lindås datert til 1585/86 rar, prega av verktøyets tekniske re- vel forvarte hjå dei store byggmeis- (Figurane 5-7) og Nottveit i Masfjor- pertoar og truleg med så mange figur- trane, «the master masons» - frimura- den, som har årstalet 1766 innskore variasjonar som systemet tillet. Beho- rane. Det vil likevel kanskje vera å på ein av stavane. Ved kvar spiss på vet for eintydig merking i ei stor stav- strekkja jamføringa unødvendig langt dette trekantmotivet er det skore inn løe med mange grindar har sjølvsagt å leita etter parallellar i steinbyggeri- eit kors, som eit ekstra dekorativt ele- vore større enn i eit lite stavbygg. Kor et, for på dette tidspunktet har også ment. Her ligg det eit viktig moment i stort dette visuelle «programmet» av stavbyggingstradisjonen og grindver- diskusjonen om dette er eit teknisk eller eit symbolberande motiv. På løene frå Titland og Nottveit vender spissen i trekanten opp, og merket finst berre

Figur 5. Løe frå Titland i Lindås, datert 1585/86. Ståande trekant med krossar. Foto: Kjell Andresen.

Figur 4. Merke på stav og skråband på løe frå Lysekloster, datert 1595. Oppmålt av Johan Meyer. Etter N. Nicolaysen 1881-91.

47 niku temahefte 030 på ein stav i bygningen. Dette gjer at ståande bygningar og i anna kjent ma- talet kjenner vi også motiv som har teorien om at dette er eit merke for å teriale. Det vil vera interessant å fore- samanheng med kristne symboltradi- passa inn dei store stengene som har ta ei jamføring av flyttemerke og bu- sjonar - Kristusmonogram og dåps- vore nytta ved reising av grindane, blir merke, og det vil likeins vera aktuelt å symbol. Gjennomgåande uttrykkjer lite sannsynleg. Ein trekant med spis- foreta komparative kartleggingar av desse motiva eit element av vern. På sen opp vil måtta gje dårlegare feste slike merketradisjonar i andre land i den andre sida er det sannsynleg, som for stengene eller skorene i høve til ein Europa, t.d. i reisverksområda i Jyl- vi har vore inne på, at når vi finn den trekant med spissen ned. Denne siste land og Nord-Tyskland og i steinbyg- omvende trekanten på grindbygde forma, den omvende trekanten, verkar gingstradisjonane i Spania og Portu- konstruksjonar, har dette merket rela- det logisk å setja i samband med av- gal. Det som synest å vera heva over sjon til tekniske tilhøve ved reising av skoring av grindane under reising av tvil, er at eit relativt rikhaldig merke- grindverket. Det vil ikkje utelata at stavkonstruksjonen. system må ha vore i bruk, for å sikra slike tekniske motiv eller merke i til- Målet for ei undersøking av merke- tilpassing og presisjon i prefabrikasjo- legg kan få ei utforming som også gjev systemet i grindbygde hus må i alle nen av delene til grindverkskonstruk- dei eit symbolinnhald. Slike motiv må høve vera å kartleggja det som kan fin- sjonen, eller stavkonstruksjonen, der- i utgangspunktet oppfattast som ein nast av spor etter slike tradisjonar, i som vi skulle velja ein litt opnare ter- annan kategori enn flyttemerka, og minologi som fangar inn større deler truleg er det i den eldste karveskur- av det nordatlantiske området. dens motivrepertoar ein bør leita etter Å utforska eit eventuelt symbolinn- parallellar. hald i motiv som den ståande eller omvende trekanten, er eit tema der det er vanskeleg å finna grunnlag for sikre LITTERATUR slutningar. På den eine sida er det na- Nicolaysen, N.: «Kunst og Haandverk turleg å sjå dette spørsmålet i lys av fra Norges Fortid». Kristiania det vi kjenner til av såkalla profylak- 1881-91. tiske, førebyggjande motiv i dei folke- Shetelig, Haakon: Karveskur paa lege dekortradisjonane, slik vi finn dei Vestlandet. Bergen Museums i karveskurden og risseskurden; motiv Aarbok 1916. som pentagram, tjørekrossar, valknu- Østmoe, Kostveit Åsta: Kors i kake, tar og solhjul. I tømra stover frå 1600- skurd i tre. Oslo 1997.

SUMMARY: Figur 6. (Til venstre) Løe frå Titland i Lindås. MARKING SYSTEMS Krossmerke. Flyttemerke eller symbolmotiv? IN TRESTLE-FRAME BUILDINGS Figur 7: (Under) Løe frå Titland i Lindås. Merke There are only a very few known cases av same type som på garnhengja frå Molde- where marking occurs in trestle-frame gård i Os. Flyttemerke eller bumerke? constructions. On the estate Molde- Begge foto: Kjell Andresen. gaard at Bjørnefjorden in the county of Hordaland, a trestle-frame building used for storing fishing nets was marked with signs that looked like letters and geometrical figures. The signs were cut into the various elements, de- noting their position in the structure. Considering that the trestle-frame construction was a widely used building technique, it is surprising that marking is not more common. In the case of the building at Moldegaard, it may be that the marking was also as- sociated with the family marks of the building’s owners. A second kind of marking is found in some of the oldest trestle-frame buildings. The marks are triangular in shape, and were cut into the posts. Again, the meaning of these marks is uncertain; they may have both a technical purpose and a symbolic significance.

48 7 Dendrokronologisk datering av løa på Titland

Ola Storsletten, forsker, NIKU

Grindkonstruksjonen har røtter som går langt bakover i tida. På den bakgrunn var det i sin tid mulig for Arne Berg å rekonstruere en løe på Kvåle i Sogndal som er nevnt i et diplom fra 1314. (Figur 1) I diplomet heter det at avstanden mellom «hornstaffane» er 13 1/2 alen eller ca. 8.5 m, mens bredden med med svaler og takskjegg var 17 1/2 alen eller ca. 11 m. Jeg tror ikke at det er noen som er uenige i tolkningen av dette som et grindbygglig- nende konstruksjon, men de er jo en Figur 3. Prinsipp for oppbygging av datert refe- teoretisk mulighet for at detaljer ved lengst revet, og de enkelte deler er for- ransekurve. denne kan ha vært løst på en noe an- svunnet. Det er mange grunner for å Tegning av Leif Hammelev og Niels Bonde. nen måte enn det vi er vant med. beklage dette. Blant annet har vi i dag F.eks så sier diplomet ingen ting om en metode som gjør det mulig å datere er Norge dekket av 4 kurver: En for hvordan forbindelsen mellom staver fellingsåret for trematerialer. Dermed Østlandet, en for Vestlandet, en for og bete var utformet. Det kan ha vært kunne man også ha sagt noe om hvor Trøndelag og en for Nord-Norge. Av- brukt selvvokste knær på dette punk- lenge materialene eventuelt hadde lig- hengig av det materialet som man har tet, på samme måte som i stavkirkene. get lagret før løa ble satt opp. til rådighet, har kurvene fått ulik leng- Den hittil eldste daterte regulære Årringsanalyser - eller dendrokro- de bakover i tid. Lengst er kurven for grindkonstruksjon er løa fra Lyseklos- nologi - er en dateringsmetode for tre- Trøndelag som går tilbake til 500-tal- ter som Johan Meyer målte opp i slut- verk som baserer seg på at ulike vekst- let. Deretter kommer Vestlands-kur- ten av forrige århundre, og der årstal- vilkår i de ulike år gir ulik bredde på ven som går tilbake til 700-tallet, Øst- let 1595 var skåret inn. (Figur 2) årringene. Ved å starte med stående lands-kurven som går tilbake til 900- Årstallet kan vanskelig tolkes som trær og bevege seg bakover er det mu- tallet og Nord-Norge-kurven som går annet enn en slags datering av kon- lig å bygge opp daterte referansekur- tilbake til 1100-tallet. struksjonen. Dessverre er løa for ver som går langt tilbake i tid. (Figur Å bygge opp kurvene er et stort og 3) Opprinnelig er dette en metode som møysommelig arbeide. Den som har ble utviklet for eik i Sentral-Europa. hovedæren for de norske referanse- Da arbeidet med dendrokronologi kurvene for furu slik de foreligger i startet opp i Norge, var det naturlig å dag, er Terje Thun ved Botanisk insti- utvikle referansekurver for furu, etter- tutt på NTNU. Det er også Thun som som dette var det vanligste byggema- står for så godt som samtlige analyser terialet i eldre tid. av de dendrokronologiske prøver som i En fordel ved å bruke metoden i dag blir utført i dag her i landet. Sentral-Europa er topografien som gir Tidligere var sammenligningen relativt like vekstbetingelser for store mellom prøvene og den daterte refe- områder. En innvending mot å innføre ransekurven en komplisert og tidkre- Figur 1. Tverrsnitt av løe på Kvåle i Sogndal metoden i Norge, var at det ville være vende prosess. I dag blir brukes egne 1314. Tegnet av Arne Berg på grunnlag av nødvendig å bygge opp daterte refe- data-programmer, som har gjort meto- opplysninger i DN VI nr. 84. ransekurver for hver smådal. Også her den betydelig enklere og raskere å be- i landet viste det seg imidlertid mulig nytte, men den er likevel ikke fullt så å dekke relativt store områder med uproblematisk som man skulle tro. Figur 2. Inskripsjon på bete i løe på Lyse. samme referansekurve. Meget grovt Selv om de daterte referansekurvene Oppmåling av Johan Meyer 1889. dekker store områder, hender det rett som det er av man kommer borti materialer fra trær som av ulike årsaker avviker i forhold til referansekurven. Vanligvis regner man derfor med at det er nødvendig med prøver fra 10 ulike deler av samme konstruksjon.

49 niku temahefte 030

Figur 4. Dendrokronologisk boreprøve. Foto: A.Winterthun

Når man arbeider med bygnings- konstruksjoner, består disse som regel av bearbeidete materialer. Som oftest er de enkelte deler firkanthoggete med skarpe hjørner, slik at de ytterste år- ringene er gått tapt. I eik er ikke dette et uløselig problem ettersom de ca. 20 ytterste årringene skiller seg klart ut. Dermed er det mulig å fastslå fellings- året med rimelig sikkerhet, selv om noen årringer mangler. I furumateria- ler er det ikke noe slikt skille, og år- ringene kan i enkelte tilfeller være bare noen hundredels millimeter bre- Figur 5. Tverrsnitt av løe på Titaland. Oppmå- de. Derfor er det av stor betydning å ling av Ida Nordanger 1996. finne fram til prøvesteder der bark- kanten eller i det minste den naturlige overflaten innenfor - vankanten - er bevart. De dendrokronologiske prøver kan tas på ulike måter. Det beste er å skjære en skive av materialdelen og Figur 6. Plan av løe på Titland med avmerkete måle årringbrddene direkte på denne. borepunkter. Problemet er at man som regel ikke vil Etter oppmåling av Ida Nordanger 1996. skade en historisk konstruksjon på en slik måte. Det vanlige er derfor at man tar ut en blyanttykk boreprøve ved hjelp av et spesialbor (Figur 4). Selv dette representerer imidlertid et al- vorlig etisk problem. Boret er 16 mm bredt, og som regel er det som nevnt nødvendig med 10 prøver. I konstruksjoner fra middelalderen blir tillatelse til å ta dendrokronologiske prøver gitt av Riksantikvaren. For etterreforma- torisk materiale kan eieren gi tillatelse. Prøvene blir sendt til Botanisk institutt på NTNU for analyse. Den endelige oppbevaringen av prøvene skjer i et eget lager i den gamle u-båt- bunkeren Dora i Trondheim. De dendrokronologiske prøver er et viktig historisk kildemateriale, og det er nød-

50 niku temahefte 030

såpass like over et så stort område, er det grunn til å anta at dette er en konstruksjon som går langt tilbake i tid. Når man brukte et fullt utviklet grindverk på Titland i 1580-åra, virker det dermed ikke urimelig at det også har vært i bruk i Sogn i begynnelsen av 1300-tallet. Noe mer usikker er den viste bruken av svalehaler i rekonstruksjonen. I andre sammenhenger er den eldste daterte bruk av tilsvarende forbindelser her i landet fra ca. 1400. Et svar på dette og en rekke andre spørsmål som er knyttet til de vest-norske grindbyggene, vil forhå- pentligvis gi seg av det videre arbeid med materialet.

LITTERATUR Figur 7. Detalj av grind i løa på Titland. Analysen av prøvene ble gjort av Arne Berg: Stavbygning I:Kulturhis- Foto: H. Schjelderup. Thun. 5 av prøvene lot seg datere. 3 av torisk leksikon for nordisk disse hadde vankant, og fellingen had- middelalder. Bd. XVII. Oslo de skjedd vinteren 1585/86. De ytter- 1972, sp. 84 f. ste årringene i de 2 andre prøvene ble Dendrochronology and the Investiga- vendig at andre forskere kan komme datert til henholdsvis 1583 og 1506. tions of Buildings. Riksantikva- til og etterprøve tidligere analyser. Begge er fra staver med samme utfor- rens rapporter 22 1993. I arbeidet med historiske bygnings- ming som de som prøvene som ble da- konstruksjoner av tre - som stavkirker tert til vinteren 1585/86 ble tatt fra. I og tømmerhus - inngår bruk av den- feltnotatene heter det riktignok at SUMMARY: drokronologi som en selvfølgelig del av også disse stavene «tilsynelatende» MARKING SYSTEMS IN NORWEGIAN undersøkelsene. Også de antatt eldste har vankant, men det er fullt mulig at TRESTLE-FRAME BUILDINGS grindbyggene vil det være naturlig å noen årringer er blitt fjernet. Selv sta- Grindbygg is a trestle-frame building forsøke å datere på denne måten. For ven der prøven viste 1506 kan være construction that is found in the wes- å illustrere metoden ble det i forbin- tatt fra et tre som er felt vinteren tern part of Norway and is believed to delse med forberedelsene til seminaret 1585/86. En annen mulighet er at net- be a very old. How old is still uncertain tatt dendrokronologiske prøver fra den topp denne staven er fra en stokk som - however. The oldest grindbygg that grindbygde løa på Titland i Lindås er eldre enn de øvrige. Prøven fra den has been dated so far was a barn that kommune, utenfor Bergen (Figur 5 og tilføyete grinden lot seg ikke datere. vanished a long time ago, with an in- 6). Når man valgte akkurat denne I sin analyse av prøvene la Thun til scription connected to the raising of bygningen, hadde det sammenheng at «Byggeåret må være etter 1585, the building from 1595. Aa a part of a med at den hadde visse alderdommeli- sannsynligvis sommeren 1586.» Og NIKU-project about the Norweigian ge trekk, som skrånende staver og vis- godt mulig er det slik, men det er grindbygg a dendrochronological test se innskårete merker. grunn til å understreke at en dendro- was made on one of the oldest excis- Løa på Titland består av i alt 5 kronolgisk datering ikke sier annet ting grindbygg-construction that are grinder som alle er av furu (Figur 7). enn at tømmeret er felt i et visst år. known, a barn on a farm not far from På tre sider er konstruksjonen omgitt Når det gjelder oppføringen av selve Bergen. The analysis showed that the av steinmurer, på den fjerde siden er bygningen, vet man - strengt tatt - materials come from pine-trees that det en enkel bindingsverksvegg som ikke annet enn at det må ha skjedd en have been felled in 1585/86. er kledd med sulagte bord. Tilsynela- gang etter at tømmeret ble felt. Det tende er løa blitt utvidet ved at det er kan være at tømmeret som er brukt i satt inn en ekstra grind. De dendro- løa på Titland har vært lagret i lang kronologiske prøvene ble tatt fra an- tid før byggingen skjedde. I mangel av tatt opprinnelige deler med størst mu- noe bedre vil man likevel anta at løa lig dimensjoner og om mulig med van- ble reist relativt kort tid etter - i slut- kant. Ingen av de aktuelle prøveste- ten av 1580-åra. dene hadde barkkant. I alt ble det tatt Dermed er vi tilbake ved Bergs re- 10 prøver, 8 fra staver og 2 fra beter. konstruksjon av den grindbygde løa på En prøve i beten i den tilføyete grinden Kvåle, som er nevnt i diplomet fra ble tatt ved en feiltagelse 1314. Ettersom de kjente grindbygg er

51 8 The longhouses of Western Norway from the Late Neolithic to the 10th Century AD: representatives of a common Scandinavian building tradition or a local development?

Trond Løken, Avdelingsleder FoU, Arkeologisk Museum i Stavanger

This paper will necessarily include a longhouses were excavated until this it was the 11 campaigns between 1981 lot of house plans. Because most of the type of investigation came to an end in and 1994 at Forsand in Rogaland, new houses excavated during the the late 1960’ies (Myhre 1980: tables where more than 250 houses were dis- 1990’ies still are not published, the il- at pp. 100, 118, 122, 125, 131). Bjørn covered that opened a new investigati- lustrations to the text are to a large ex- Myhre’s research excavation at Ul- on wave of longhouses (Løken 1995:24, tent taken from Rogaland, and especi- landhaug (1967-68) was the last one of Løken 1998a:169f). ally the Forsand site. All plans within these kinds (Myhre 1980). This was The method was first implemented each figure are presented in the same partly because of the large costs of elsewhere in Rogaland from 1985 scale. such a modern interdisciplinary exca- (Hemdorff 1985). During the last deca- vation project, and partly because the de the method has been spread all over authorities of cultural heritage mana- Norway (Løken 1995:24). Since we are gement became more eager to protect in the beginning of a new era in the them. settlement site research, it is still very The main contributor to this early little of this material published, and phase of house-investigations was Dr. hardly anything in foreign languages. Jan Petersen, also well known for his In this paper I will therefore give a bri- excellent Viking Age studies (1920, ef survey of the results, concentrating 1928, 1951). He excavated 100 long- on the new ones, concerning the West- houses in Rogaland during 25 years Norwegian Iron Age longhouses. As (Myhre 1980:100ff). 350 prehistoric Rogaland is the focus concerning the farms with visible remains of houses material from the first investigation are recorded in Rogaland (Regionplan- phase, the material from Forsand rådet 1975, 1977a, 1977b, 1978). In must necessarily be the focus from the the Høyland area the prehistoric second phase. farms in mean comprise 2.5 houses (Myhre 1972a:106, table III), so a total amount of house remains in Rogaland THE ORIGIN OF THE IRON AGE probably exceeds 800. Because of Pe- LONGHOUSES tersens activity, and many other exca- The «stone-built» houses from the Late vations of houses in Rogaland during Roman Iron Age and Migration Period Figure 1. Map of Norway where the different the 40 years between 1928 and 1968, it in Rogaland can be described as a counties of Western Norway are marked. is not surprising that 75 % (146 hou- three-aisled wooden building with a ses) of the material originate from that protecting outer stone wall (Figure 2). county. It is therefore inevitably that The houses are divided into 2-3 living Rogaland will play a major role in this rooms with different functions and a RESEARCH HISTORY. paper. stable of approximately 1/4-1/2 of the The first longhouses were excavated in In 1981 a new investigation phase total length (Myhre 1982:203). Such Norway by Shetelig (1909) at Æve- began after 10 years without nearly houses are excavated from the outer- stad, Jæren, Rogaland in 1908. Exca- any investigations of longhouses (Lø- most islands to mountain valleys (Pe- vations of Iron Age settlements beca- ken, Pilø & Hemdorff 1996). Norwe- tersen 1933, 1936, Myhre 1980). me more usual, when the Norwegian gian archaeologists had been aware of At the end of the first investigation Archaeological Meeting put the sub- the new technology carried out by Da- phase, Myhre (1980:474) concluded ject on the research programme in the nish colleagues, using a mechanical that the Late Roman Iron Age and Mi- late 1920’ies (Brøgger 1927:104f). The digger to remove the cultivated topsoil gration Period farmhouses were com- investigation objects were longhouses above the settlement traces (Becker parable with the houses in south- visible on the surface caused by the re- 1965, 1968, 1971, Hvass 1979). There- Scandinavia, North Germany and the mains of the protecting outer stone fore, a few attempts of implementing Netherlands concerning the trestle- walls. In south-western Norway (Figu- the method had been made during the construction and division and functi- re 1), including West-Agder, Rogaland, 1970’ies (Farbregd 1980, Myhre ons of the rooms. Some finds indicated Hordaland, Sogn and Møre 195 such 1972b, 1973, Rolfsen 1976, 1980). But

52 niku temahefte 030

A AB

E C

Figure 2. Migration period houses from diffe- Figure 3. Late Neolithic two-aisled houses from rent areas of Rogaland, excavated during the Talgje, Rogaland and Stokkset, Møre, compa- first investigation period. After Myhre 1980 (a, red with similar houses from Jutland and Swe- b) and Petersen 1936 (c). od I in Southern Jutland (Ethelberg den. After Løken et al. 1996 (a), Johnson & Pre- 1993:152), in other Danish areas fur- scott 1993 (b), Michaelsen 1989 (c), Göthberg et al. 1995 (d-e). a Pre-Roman Iron Age origin of the ther to the north (Boas 1993:134, Bech Norwegian houses (Myhre 1980:473). 1997:6, Simonsen 1996:95) and Swe- Due to the new material (Figure 3) dish areas (Göthberg et al. 1995, Ni- we can conclude that as early as in the elsen 1998) in the beginning of Bronze late Neolithic two aisled houses in Ro- Age period II, we also find this change galand (Høgestøl 1995, Hemdorff in Rogaland, both at Forsand and 1993, 1997, Hult 1997), Møre (Johnson at Austbø near Stavanger (Løken Figure 4. A Early Bronze Age three-aisled hou- & Prescott 1993) and Østfold (Berg 1998b:108ff, Løken et al. 1996:76f). se from Stavanger, Rogaland compared with 1997, Løken 1998c) are similar to con- There is no countable delay of intro- similar houses from Jutland and South-Sweden. After Løken et al. 1996 (a), Boysen & Andersen temporary Danish and Swedish hou- duction of new house types between 1983 (b), Göthberg et al. 1995 (c). ses (Göthberg et al. 1995, Nielsen Middle and Northern Jutland and Ro- 1998). In fact these houses are parts of galand. This clearly shows that the a rapid scattering of this house-type western part of Norway is an integra- A from Southern Scandinavia to the ted part of the south Scandinavian whole Scandinavian area in the Late Bronze Age culture as the material Neolithic (Nielsen 1998). So far is 10 from the grave-finds also strongly in- such houses known from 6 sites in Ro- dicates (Løken 1989:141f, Møllerop galand, and at least on one of the sites 1963:28f, 42). B three houses are built in a sequence How shall this rapid spread of the covering a habitation period of more two-aisled house in the Late Neolithic than 200 years, judged form the large and the synchronous change to the amount of 14C-dates (Hemdorff in three-aisled house in the Early Bronze C prep). Age be explained? Is it caused by simi- When the construction is changed lar subsistence strategy, migration of to three-aisled trestle construction people or diffusion of ideas of how to bu- 0 5m (Figure 4) during the Bronze Age peri- ild a house to different times if one

53 niku temahefte 030 want to express a specific cultural affi- stance at Aure, Sykkylven, Møre nity? Because of the clearly different A (Ringstad 1994:403), Hornnes, Førde, natural conditions it is most probable Sogn and Fjordane (Diinhoff that the subsistence strategy must 1996:27ff) and Hovde, Ørlandet, Trøn- have differed between Southern Scand- delag (Grønnesby 1998:42ff). In the inavia and for instance the islands in middle of the Pre-Roman Iron Age the B Rogaland and the coastal districts of shape of the roof-carrying posts at For- Møre, so a functional explanation is not sand are changed from circular to rec- likely. The rapid growth of material tangular (compare Figure 5b - 5c), pro- connected to agriculture or agricultural bably due to introduction in the area of C societies, as simple shaft-hole axes, iron tool-technology at that time. flint sickles and daggers, have not been When this change takes place, a interpreted earlier as the results of mi- new and quite different house type 0 5m grations, so I cannot see any reasons to (Figure 6) are introduced at Forsand do so when south-Scandinavian house Figure 5. A possible hall-house from the Late (Løken 1998a:175f): A longhouse, va- types occur in the same areas. So I find Bronze Age (a) and houses for people and catt- rying between 22 and 50 metres, with it most likely that a major reason to bu- le from the Pre-Roman (b) and Roman Iron Age two slightly curved rows of rectangu- (c). Forsand in Rogaland. ild the same type of houses, and also to lar posts, among whom one pair of explain the synchronous change to posts are placed nearer to the longitu- three aisled houses over such large are- THE DEVELOPMENT dinal walls than the others. The house as must be sought on the symbolic le- OF THE IRON AGE LONGHOUSE has 1-2 entrances for people in the vel. It was important to the inhabitants Concerning the Pre-Roman and Early western end and an entrance for the to signalise their connection to the Roman Period we are almost totally cattle in the eastern. A fireplace, dug South-Scandinavian agricultural socie- dependent upon the results from the down in the gravel, is situated in the ty of the Bronze Age not only by having second investigation phase, especially middle of the house. Remains of a clay the prestige objects made by flint, cop- the Forsand site, but there are also a floor disappear. The longitudinal walls per or bronze, but also by building si- few finds further north of the western consist of larger posts than in the older milar houses, which probably also im- coast. type of house, and now without traces plied spesific types of social behaviour. The Pre-Roman Iron Age house of clay in the postholes. The distances It is worth mentioning that the two-ais- normally consists of six pairs of circu- between the wallposts are increased to led houses of Norway, from the Late lar roof-carrying posts (Figure 5b). The 1.2-1.5 m. This must probably be inter- Neolithic and the Bronze Age period I two entrances in the middle of the preted as a wall made by wooden plan- is much smaller than those found in house are normally recessed 0.5-0.75 king between the wallposts. southern Scandinavia at that time, and m from the wall-course. The gables do not any longer con- that the large size of those houses com- The walls consist of small (0.1-0.15 sist of the normal wallposts. Instead pared to the earlier ones, have been ex- m) circular posts placed at a distance two large posts are placed as corner plained (Nielsen 1998:26) by a new of 0.5-0.6 m. The longitudinal walls posts at the end of the longitudinal stratification in the society caused by are slightly curved towards the gables, walls. There are no traces of any wall the introduction of the metal-technolo- which are either semicircular or between these two posts. The most li- gy. In western Norway a widespread straight with rounded corners. Burnt kely interpretation must also here be metal-technology, use of bronze and a clay with imprints of twigs in the wall- wooden planking. Examination of ol- stratified society seem to be common in posts, and the small distances between der houseplans show that one of the the Bronze Age period II, at the same the posts are strong indications on largest excavated longhouses in Roga- time as the first large houses occur. wattle and daub constructed walls. land, house 3 from Ullandhaug, mea- There are two main longhouse ty- In the holes for the roof-carrying suring 47 m (Myhre 1980:67), have pes in the SW-Norwegian Bronze Age posts there are normally only clay in had the same wider spaced trestle (Løken 1998a:171f, 1998b:108ff). The one half of the house, obviously sho- near the middle of the house. In 1995 large hall, measuring 20-25 by 8 m wing the area with clay-floor intended a 47 m long house very similar to Fi- (Figure 5a), is more rare than the for people. There are no traces of fire- gure 6b was found in Eastern Norway smaller house with two opposite and places in these houses, so the firepla- (Gustafson 1998). Also in a few large recessed doors in the middle of the ces must have been situated on the houses from NE-Sweden we find such house, dividing the house into areas clay floor, as is often proved in Den- wide trestles, for instance the longest for people and cattle. As in Denmark mark, for instance at Nørre Fjand house in Hälsingland, measuring 46.5 this small longhouse was the normal (Hatt 1957) and Heltborg in Thy (Bech m (Liedgren 1992:45), and house A at type of house in the Pre-Roman Iron 1985:135). Trogsta, Forsa parish, measuring 38 Age. In addition to these types there This type of house is built until the m (op. cit:55). are different smaller houses, construc- Early Roman Iron Age (Figure 5c), as This type of house is quite different ted with 2-5 pairs of posts, mainly in- the most frequent type of longhouse. from the normal type of house in Den- tended for storage purposes (Løken The type has also been found a few mark (Jutland) and Skåne in southern 1998b:111ff). places along the western coast, for in- Sweden, where the older relatively

54 niku temahefte 030

ted in the eastern end of this area. A Houses longer than 33 metres have another living area with a separate entrance and a fireplace between two pairs of posts placed with a lager distance than in the middle of the house.

0 5m The gable walls are marked with large corner posts and in some cases with B either one smaller post in the longitudinal axis of the house or a wall foundation ditch between the two corner posts. Traces of the longitudinal walls are nearly always missing. The house at Figure 7a is quite special with the great width of 9.1 m, strongly curved longitudinal walls, the wall foundation ditches and the lack of entrances in the eastern part of the house, which Figure 6. Large three-aisled longhouses from indicates that there have not been any Forsand with a new organising principle from Forsand, and it is very small differen- stable in this house. the period around the Birth of Christ. ces between them: The house is built The exact same type of house as Fi- of two slightly curved rows of rectang- gure 7b has been excavated in the small house is used until the middle of ular posts. From the west there is a southernmost part of Rogaland in the Roman Iron Age (Hvass 1988:60ff, large distance, 4.5-5.5 m to the next 1995 (Steen 1995:127), showing that Lund 1976:148, Kaul 1985:175, Tesch pair, and here two opposite and reces- this type of house is present underne- 1993:174ff). It is worth mentioning the sed entrances are situated. The dis- ath the topsoil in different parts of Ro- different organising principles of the tance between the second and third galand. entrances and the location of the fire- pair is even larger, 5.5-6.5 metres. In I interpret this house-type as a de- place. Also the sizes of the houses, up this part a fireplace and often also a velopment of the large former type to 50 metres in the 1.st century AD cooking pit is placed in the axis of the concerning the room- and entrance or- (Figure 6b), are far larger than in Jut- house. Further to the east the pair of ganisation. Lack of traces from the land, where the 28 metres long chief- posts are normally placed with a dis- tain house at Hodde (Hvass 1988:56) tance of 2.5, 2.8 or 3.1 metres. One or is the largest known house in the cen- two entrances for the cattle are situa- Figure 7. Late Roman and Migration Period turies around the birth of Christ. The houses from Forsand. curved walls, as in the Forsand house XXXIV from the 1st century AD (Figu- re 6a) with a width-difference of one m (6.5 - 5.5 metres) between the middle A and the gables, are not found in Jut- land until three hundred years later. At Forsand the type of house (Figu- re 6) is rare compared with the number of the old, small type of house (Fi- gure 5b-c), showing that these houses were connected to one or two wealthi- er farms out of the 6-10 contemporary farms in the period. The large room in 0 5m the middle of these houses (Figure 6) might be interpreted as the hall for special purposes connected to the we- B althy farm (Løken 1998a:179). From the middle of the Early Ro- man Iron Age the two types of dwelling-houses are gradually replaced by the type that become the only longhouse type for people and cattle in the Late Roman Iron Age and the Migrati- on Period. Thirty-seven houses of this type (Figure 7) have been excavated at

55 niku temahefte 030

lages constitute a building tradition for Jutland and may be larger parts of sout- C hernmost Scandinavia, which at least in some important respects are different from that of Rogaland and the middle Scandinavian areas. One of the dissimilarities between the West-Norwegian and South-Scand- B inavian houses is the house-width. The Bronze Age houses in the two regions have a mean width of at least 6,5 m (Mikkelsen 1996:39f, Løken 1998a:171f, Tesch 1993:162ff, Carlie 1992:19f, Björ- hem & Säfvestad 1993:84ff). But already in the Pre-Roman Iron Age there are A great differences. In the hole Early Iron Age the mean width in western Den- mark is approximately 5.0 - 5.2 m (Bec- 0 5m ker 1965, 1968, 1971, Hvass 1982:135, 1985:100, 1988:70), while in western Figure 8. A Migration Period house from For- Norway the mean width is still 6.5 - 7.0 sand compared with a house with stone built in western Norway. If we look to the m (Løken 1998a:172). The exception outer walls from Ullandhaug, Stavanger and northern Norway, we will also find here is the 5,1 m mean width of the sto- house from Vidarshov, Hedemarken, Eastern Norway. After Pilø 1993 (c), Myhre 1980 (b). many traces of this type of house in the ne built houses (Myhre 1980:265-318). first settlement phase at the chieftain’s Why are the entrances and firepla- walls must be a result of lifting the wo- farm at Borg in Lofoten (Mikkelsen & ces located differently in West-Norway oden wall construction upon a sillbe- Hershend, in press 1999). The house, in the Iron Age, than in Denmark? The am. The existence of such a wall-con- measuring 60 m, has been built in the answer is probably to be found by stu- struction is proved at the Migration last years of the Migration period, (ac- dying the material from the single si- Period farm at Ullandhaug, near Sta- cording to both 14C-dates and the find tuated farms with stone built houses. vanger (Myhre 1980:141ff). Due to the material, which includes shards of buc- It has been proved since 1930-s that different traces of the gable walls the ket shaped pottery). stone fences, to protect the infields house type must have been construc- I will emphasise that this house from the grazing animals, surrounded ted with either a saddle roof or a hip- type is quite similar to houses found in these farms. The fence was combined ped roof. the interior of the eastern Norway (Fi- with a cattle-track, which lead to a se- If we compare the latest described gure 8c) (Helliksen 1997:142, Figur parate entrance for the animals into house type, for instance Figure 8a 59/7, Pilø 1993:68), in Gene (Ramqvist the stable (Petersen 1933:106, Myhre from Forsand, and in this example 1983:81) and 3-4 other sites in northern 1982:206f). This is a quite natural way without traces from the walls, with the and eastern Sweden (Tesch 1972, Ben- to differentiate between the two most contemporary house material from the net 1985, Liedgren 1992:22, 31, 55, and important parts of the farm economy. early investigation phase (Ulland- Erikson 1995:68). On the other hand This is for instance also documented in haug, Figure 8b), it is easy to prove they show differences to what is found different parts of Sweden: Östergöt- that the houses with outer protecting in many Jutish villages, for instance land (Widgren 1983:116f), Öland stone walls are of the same type: The Vorbasse (Hvass 1979:68ff), Nørre Sne- (Stenberger 1933:90ff) and Gotland location of entrances, posts, fireplaces, de (Hansen 1983:54ff), Skonager (Sie- (Lindquist 1974:30f, Carlsson 1979), the room-division and the curved walls men 1985:72ff), Foulum (Jensen & Wil- especially when the farms are located are features the two types of house lemoes 1982:23ff) and Bellingegård separately, and with the infields share. Many of the longhouses exca- (Tornbjerg 1985:149) at this time. At around the farmhouses. In most parts vated by Petersen during the 1930’ies those sites common entrances for people of Rogaland, both at Jæren as well as also show the same features (Løken and cattle in the middle of the houses in the valleys and hillsides, single si- 1983:89) are still the pattern, even if the very tuated farms are the only efficient way Some places in Sogn, southern Møre long houses have the same division in 1- of settlement, because of the scattered and Trøndelag buildings of this type 2 living rooms in the west, a byre in the areas suitable for agriculture. have also been found, for instance at middle and another living area and/or But where the farms are usually lo- Hornnes in Førde, Aure in Sykkylven storage room in the eastern part (Hvass cated in villages, as in South Scandin- and Hovde in Trøndelag. Since the 1988:70). The location of the separate avia, it is impossible to have cattle- number of the new type of excavations entrances near the gables is not intro- tracks leading to each farmhouse insi- still is restricted, this must be taken as duced in Denmark before the 8th centu- de the village. The consequence might a strong support of the hypothesis that ry (Hansen et. al. 1991:18f). My opinion be that there is no need for a separate the type of house in question is common is that the buildings from the Jutish vil- entrance for the animals, and the en-

56 niku temahefte 030 trances will therefore be located in the houses. Initial investigations suggest to the Late Roman Iron Age only one middle of the house, as a division bet- that this be also the case at Forsand. It type occurs in Rogaland, but further to ween living area and stable. also seems at Forsand that the car- the north this might not be the case. The use of separate entrances for penters have used a fixed measure At Modvo in Sogn the 40 m long and the animals in the Migration Period unit, in fact the Greek foot of 30.9 cm, 10 m wide house has been interpreted village at Forsand must be regarded when all the longitudinal distances as there was a longitudinal division as an employment of the building tra- have been marked out. This seems between the living area and barn dition in Rogaland, as showed by the very surprising, but Herschend (Bakka et al. 1993:147ff). Also at stone-built houses. This is in spite of (1989:141) argues strongly in favour of Hornnes, Sogn and Fjordane (Diinhoff no cattle-track could lead to that en- the view that the main gateway to the 1996:48ff, 57ff), Aure, Møre (Ringstad trance inside the village-area and the- ringfort at Eketorp at Öland has been 1994:403) and in Bertnem, Trøndelag refore no absolute need of a separate built in accordance with late East-Ro- (Farbregd 1980:62ff, Løken entrance. The location of the entrances man/Byzantine fortification knowled- 1992a:26ff) we find houses with diffe- might therefore be regarded as an ex- ge, implying rather near cultural con- rent construction and division of the pression of the organisation of both ou- nections to areas where this specific rooms (Figure 9). ter and inner space. foot was used. Also at Borg the distan- Also concerning the additional hou- This is a functionalistic explanati- ces fits very well with the Greek foot. ses belonging to each farm, we can see on to the differences in the house ma- In addition it also seems that the total that the building custom becomes uni- terial. A more symbolic way to regard length of the houses corresponds very form. During the Bronze Age and the the change is that people, from the be- well with a system with 12 as the basic Pre-Roman Iron Age there are at For- ginning within the most powerful fa- unit, which was also the case at Eke- sand documented eight different types milies around the birth of Christ, wan- torp (op.cit:140). of such houses, and only two in the ted to express distance to the animals My conclusion is that the building Late Roman and Migration Periods. when they changed the houseplan to custom of the later part of the Early Smaller long houses are often connec- separate entrances for people and catt- Iron Age at Forsand show that skilled ted to the farmhouses with stone-built le. But why should such a change take carpenters are constructing houses outer walls (Figure 10a-b). They show place much earlier in the Middle- which in another way than before never traces of barns, but there have Scandinavian area than in the much must be regarded as architecture. been smithies in some of them (Myhre denser habitated and powerful areas I think also that the society in Ro- 1980:276-304). They are regarded as of southern Scandinavia, where for in- galand in the later half of the Pre-Ro- houses for different workshop activiti- stance the Vorbasse-investigations man Iron Age becomes more indepen- es and as living quarters. The smaller (Hansen et al. 1991:18) seems to indi- dent upon influences from the societi- longhouses at Forsand in this period cate that this change takes place in es south of the North Sea. Instead, Ro- (Figure 10c-d), where traces of a smit- the 8.th Century. It is not sufficient galand becomes a part of a Middle- hy also are found in some cases, must space in this paper to examine all pos- Scandinavian development in building therefore be regarded in the same sible arguments concerning this mat- tradition based upon for instance dif- way. ter. But it shall be pointed out that al- ferent natural conditions and agricul- There are of course several possible ready in the Early Roman Iron Age tural practise. functional as well as symbolic inter- magnate farms are situated separate Another point to be made is that in pretations of this change to an Early from the villages in southern Jutland the settlement history until the 1-2. and on those farms there are built an Century AD different old and new ty- Figure 9. Two large Migration Period houses additional building probably only in- pes of main farmhouses are used si- from Bertnem, Trøndelag, showing a different tended for people (Ethelberg multaneously. From at latest the turn layout than normally found in Rogaland. After Løken 1992. 1995:114ff, 120ff, 133). So, what we see in the middle Scandinavian areas is the less powerful chieftain’s attempts in one house to do what their colleagues can afford to do in separate houses. Still I believe that the separate entrances on the normal farms of the Roman and Migration periods must have a functional component in the explanation. The Late Roman and Migration Pe- riod house type at Forsand is very re- gularly build. Herschend (1987:29) has demonstrated in the house material from Eketorp on Öland and Vorbasse in Jutland that the golden section has been used in the construction of the

57 niku temahefte 030

res (Myhre 1980:358), but in some cases separate houses are interpreted as such (Figure 12c). Some late Viking Age hou- A C ses and all Early Medieval houses lack traces from trestle-posts (op. cit:360) (Fi- gure 12b). From this I must conclude that the West-Norwegian longhouses from the Late Iron Age show changes according to the development in southern and eastern parts of Scandinavia. B

HE LONGHOUSES WITH ENTRANCE AT D T THE GABLE Already in the late Bronze Age and Pre-Roman Iron Age there are smaller houses with 2-3 trestles where the entrance has been at one gable (Løken 1989:143, 1998b:111) (Figure 13). They Figure 10. Additional workshop houses to the have stone walls, wall foundation ditch Migration Period farms in Rogaland, a-b from as their cattle. So maybe the Borg chief- or wallposts. So far very few similar the first investigation phase (after Myhre 1980) and c-d from Forsand. tain, on the outer fringe of the Norse houses dated to these periods are found settlement in Norway, was not as old- elsewhere in Scandinavia, for instance fashioned in their architecture as some two houses interpreted as a cult-hou- Roman Iron Age uniform building cus- colleagues have claimed. ses, one at Fosie IV, Scania (Björhem & tom. In this paper I will only mention There is a lot of evidence from Roga- Säfvestad 1993:101) and one at Ringe- that in the emerging stratified society land, both in central agricultural areas as by, Östergötland (Kaliff 1997:6). It can of the Early Roman Iron Age, a uni- Oma, Time, Jæren (Petersen be debated weather or not these rather form building custom will underline 1933:66f)(Figure 12a), as well as in mar- short houses are longhouses. Since that all the farms belong to the speci- ginal agricultural areas as Rapstad, Ei- their lengths are more than twice the fic society/village. On the other hand gersund (Petersen 1933:21, 1936)(Figure width, and they are built in a trestle- the different size of the houses within 12b), that the normal farmhouse with ou- construction, I include them in the this type will express the farm’s econo- ter curved stone walls has been built longhouse building tradition. mic position in the relations with the throughout the Viking Age. These houses I find it reasonable that these early leadership of the society. are so much shorter (12-15 m, but a few houses are the predecessors of the 10 - exceeding 20 m) than the Roman and Mi- gration Period houses (normally 30 - 35 Figure 11. The 83 m long chieftains house at THE VIKING AGE LONGHOUSES m), that their functions must have been Borg, Lofoten, northern-Norway compared Very little new material has come to changed. There are seldom traces of by- with a Viking Age house from Jutland. After light from this period in the second inve- Stamsø Munch 1991 (a), Hvass 1980 (b). stigation phase. Only a few badly preserved longhouses from Rogaland and A Sogn show that houses with no visible remains still have been built. But if we talk about the western coast of Norway instead of Western Norway we can consider the most impressive building from the Norwegian prehistory. The 83 m long and 8 m wide second phase of the chieftain’s house at Borg in Lofoten (Stamsø Munch 1991:47) (Figure 11a) show that still around 800 AD the weal- thiest part of the population build «old-fashioned» longhouses where peo- B ple and cattle live under one roof, and that they uses such houses at least until the middle of the 10.th century. We can compare this house with the large Vor- basse house (Figure 11b) where the inhabitants also lived under the same roof

58 niku temahefte 030

16 m long similar houses of the so-cal- were mainly interpreted as villages for led ringshaped courtyards. They are agricultural communities (Petersen A mostly distributed in Rogaland (Løken 1936:70, Møllerop 1971:166, Myhre 1992b:55) and northern Norway (Jo- 1974:73). Also recently have Berglund hansen & Søbstad 1978:10, Berglund (1995:69) interpreted some of the 1995:336), but with a few examples in yards in Northern Norway, based on Sogn (Randers 1991:12ff) and Trønde- an analysis of the yard at Tjøtta, Nord- lag (Farbregd 1980:57ff, Stenvik land, as living quarters for all people 1988:49, Berglund 1995:340f). These in connection with the local chieftains houses (Figure 14a) have 3-4 trestles main settlement. These courtyards are B and always one or more fireplace in the mainly dated to Roman and Migration inner part of the house, showing that Periods in Rogaland and from the Late they are living quarters for people. Roman Age to the Late Viking Age in The ringshaped courtyards have in Northern Norway. the last decades often been interpreted In the 1980’s similar houses have as strongholds for local chieftain war- been excavated in the mountain regi- C riors (Johansen & Søbstad 1978:52, ons as high as nearly 1000 m above Wik 1983:277f, Løken 1992b:55), but sea level in Western Norway (Figure earlier these courtyards in Rogaland 14b-c). They are interpreted as houses for alpine dairy farming activities or Figure 13. (Below) Short longhouses with occasionally connected to marginal entrance at the gable dated to the Late Bronze farms. The oldest are dated to the Late Age and Pre-Roman Iron Age. From Rogaland. Roman Iron Age, but most of them be- Figure 12. (Over) Two Viking Age longhouses After Bårdsgård 1982 (a), Skjølsvold 1970b (b), without a barn (a-b). Viking age farm with a Løken 1998b (c), Løken 1989 (d), Skjølsvold long to the Viking Age (Bjørgo et. al. separate building as a barn (c). After Myhre 1980. 1970a (e). 1992:305ff). At the Migration Period farm at Vaula, Rennesøy, Rogaland two such houses (Figure 14d) have A been built in close connection to each of two main longhouses (Myhre 1980:303ff). A close parallel to this si- D tuation is documented at Vallhagar (Göthberg et al. 1995:146). Also at Ytre Moa in lowland Sogn (Figure 14e) two out of six similar houses from the Viking Age have been excavated (Bak- ka 1965:125, Lillehammer 1971:20f). This farm is interpreted as consisting of smaller trestle-built houses where each house served different functions, B and regarded as a possible proof for the change to special purpose farmhouses already in the Viking Period. Due to the new material we can E conclude that such houses exist in western Norway trough the whole Iron Age in addition to the normal longhouse. Dependent on their location, they probably represent a type of house for quite different functions in this area of Scandinavia (Løken 1997:12f). C

BOATHOUSES Boathouses must be regarded as a special type of longhouse (Figure 15). They have normally curved longitudinal stone or earthen outer walls to protect the wooden planking (Rolfsen 1974:98ff, Myhre 1976:33ff, 50f, Myh- re 1985:37f). Posts are placed in two

59 niku temahefte 030

areas distribution maps or lists have A never been published. In total more than 200 prehistoric and medieval boathouses are recorded in Norway. From the eastern Norway only two boathouses are known, in Sweden none and from the Limfjord area in Jutland there are two boathouses with a probable Viking Age date. Boathouses are found at the Orkneys, Hebrides, the Faeroe Islands, Iceland, Greenland and as far to the west as the Norse settlement at L’Anse aux Meadows on New Foundland. Everywhere they re- flect the great importance in commu- nications by ship in the Northwest- B C Nordic society. The earliest West-Norwegian boathouses are probably built at Jæren in the 2nd-3rd century (Myhre 1985:37). No other places are boathouses dated as early as this. Most boathouses derive from the Late Roman and Migrati- on period (op.cit:46), and Myhre (1985:54f) has calculated that 800- 1000 men were required to man the 40 ships from contemporary boathouses in the southern part of Rogaland. The boathouses have therefore been an important part of the political organisation in the area. The reason why I include the boathouses in this paper is because the E view has been put forward that the bo- D athouses with their curved walls, which are necessary if one will secure space around the ship inside the boat- house, have been the origin of the curved longhouses for people and cattle. As the situation in western-Norway is now, the boathouses are several (3-4) centuries younger than the appearan- ce of the curved longhouses. These houses in Western Norway are not dependent upon a development elsewhere. On the contrary I find it reasonable that both boathouses and longhouses with curved walls have been developed there. Figure 14. Short longhouses with entrance at the gable from different areas of Western Nor- way. After Petersen 1936 (a), Bjørgo et. al. dieval Period as much as 16 m (Myhre 1992 (b, c), Myhre 1980 (d), Bakka 1965 (e). 1985:44). CONCLUSIONS Their main distribution area is Ro- My answer of the initial question of galand and Hordaland, from where re- this paper is that beyond doubt the rows in the interior, but they have pro- spectively 96 and 44 boathouses are West Norwegian longhouses are part bably not been connected with a trest- recorded (Rolfsen 1974:41, Myhre of a common Scandinavian building le-construction. Their inner length sel- 1985:37). They are quite often found tradition that originates at least back dom exceeds 35 m. The width in the along the remaining western coast all to the Late Neolithic. During the Bron- Early Iron Age is normally 5 m, in the the way up to Troms and in the sout- ze Age and Pre-Roman Iron Age there Late Iron Age up to 7 m and in the Me- hernmost coastal areas, but for these are no important differences to other

60 niku temahefte 030

A B

Figure 15. Two examples of Iron Age boathouses from Western Norway. After Myhre 1985 (a), Høgestøl 1995 (b). What is the explanation of the dif- burials from Roman and Migration pe- ferences in building traditions emer- riods, the hillforts and the boathouses ging in the Early Roman Iron Age and (Myhre 1985, 1987) and many large parts of Scandinavia. During the Ro- present in Western Norway until the barrows (Ringstad 1991:146ff) display man and Migration Periods the long- transition to the Late Iron Age? One this organising process. All the rich houses are different from southern part of the explanation might be func- graves are interpreted as the result of Scandinavia, and Western Norway is tional, and in connection with different struggle for political power. It is there- probably a part of a middle Scandina- natural conditions, climate or agricul- fore possible to regard the West Nor- vian building tradition area, where we tural practises. wegian quite independent building also find other types of longhouses But we also know that from the traditions in this period as expressions than the most frequent one in Western turn to the Roman Iron Age there is a of attitudes to distinguish oneself to ot- Norway. Concerning the Late Iron Age political formation process going on in her political units. the material is scarce, but tendencies Scandinavia. Smaller political units in more southern areas seem to be pre- (petty chiefdoms) are established alre- sent also in Western Norway. During ady in the Early Roman Iron Age in REFERENCES the whole period in question the quite Jutland (Ethelberg 1995:131ff, Fabech Bakka, Egil 1965: Ytre Moa. Viking, bd. small longhouse with entrance in one & Ringtvedt 1991, Hedeager & Kristi- XXIX. Oslo, p. 121-145. gable occurs as a building unknown in ansen 1982:133, Mikkelsen 1991:191,), Bakka, Egil, Kristoffersen, Siv, Straume, remaining Scandinavia. Also the boat- and may be also an early state forma- Eldrid & Lie, Rolf 1993: Modvo - et houses are unknown elsewhere until tion process is going on in Jutland du- gårdsanlegg fra eldre jernalder i the Viking expansion into the Atlantic ring the Late Roman Iron Age (Hedea- Hafslo, Indre Sogn. I Solberg, Berg- takes place in the Late Iron Age. ger 1992:173ff). In Western Norway ljot (red.): Minneskrift Egil Bakka. the ring shaped court yards, the rich Arkeologiske Skrifter, Historisk Mu-

61 niku temahefte 030

seum, Universitetet i Bergen, No. 7 - Boysen, Aa. og Andersen, W. 1983: Trap- Gustafson, Lil 1998: Langhuset på Veien. 1993, p. 139-247. pendal: Barrow and House from the «Veien kulturminnepark», Bråten Bech, Jens Henrik 1985: The Iron Age Early Bronze Age. Journal of Danish 48/1, Ringerike kommune, Buske- Village Mound at Heltborg, Thy. Archaeology, vol 2, p. 118-126. rud. Rapport om utgravning av hus Journal of Danish Archaeology vol.4, Brøgger, Anton Wilhelm 1927: Norsk ar- I. Universitetets Oldsaksamling, 1989, p. 129-136. keologmøte, Oslo, 9.-10. desember top. ark. Bech, Jens Henrik 1997: Bronze Age sett- 1927. Universitetets Oldsaksamling Göthberg, Hans, Kyhlberg, Ola & Vin- lement on raised sea-beds at Bjerre, Årbok, Første Årgang 1927, p. 90- berg, Ann 1995: Hus och Gård. Hus Thy, NW-Jutland. I Assendorp, Jan 108. och Gård i det förurbana samhället. Joost (red.): Forshungen zur bronze- Bårdsgard, Inger Johanne 1982: Boligsi- Rapport från ett sektorforsknings- zeitlichen Besiedlung in Nord- und tuasjonen i Rogaland i bronsealder prosjekt vid Riksantikvarieämbetet. Mitteleuropa. Internationale Sympo- og førromersk jernalder. Nicolay No. Katalogdel. Riksantikvarieämbetet, sium vom 9.-11. Mai 1996 in Hitza- 38, 1982/2. Oslo, p. 23-32. Arkeologiska Undersökningar Skrif- ker, p. 3-15. Carlie, Lennart 1992: Brogård - ett brons- ter 13, 329 pp. Becker, Carl Joachim 1965: Ein frühei- och järnålderskompleks i södra Hal- Göthberg, Hans, Kyhlberg, Ola & Vin- senzeitliches Dorf bei Grøntoft, land. Dess kronologi och struktur. berg, Ann 1995: Hus och Gård. Hus Westjütland. Vorbericht über die Hallands länsmuseers skriftserie No och Gård i det förurbana samhället. Ausgrabungen 1961-63. Acta Archa- 6, 84 pp. Rapport från ett sektorforsknings- eologica vol. XXXVI, p. 209-222. Carlsson, Dan 1979: Kulturlandskapets prosjekt vid Riksantikvarieämbetet. Becker, Carl Joachim 1968: Das zweite utveckling på Gotland. En studie av Artikeldel. Riksantikvarieämbetet, Früheisenzeitliche Dorf bei Grøntoft, jordbruks- och bebyggelseförän- Arkeologiska Undersökningar Skrif- Westjütland. 2. Vorbericht. Acta Ar- dringar under järnåldern. Kultur- ter 14, 197 pp. chaeologica vol. XXXIX, p. 235-255. geografiska Institutionen, Stock- Hansen, Torben Egeberg 1983: En lands- Becker, Carl Joachim 1971: Früheisen- holms Universitet, Meddelanden by fra guldhornenes tid. Vejle Amts zeitliche Dörfer bei Grøntoft, West- B 49. Stockholm, 167 pp. Årbog 1982. Vejle, p. 47-62. jütland. 3. Vorbericht: Die Ausgrab- Diinhoff, Søren 1996: Hornnes-prosjektet. Hansen, Torben Egeberg 1983: Nørre ungen 1967-68. Acta Archaeologica De arkeologiske bopladsudgravning- Snede - en samling gårde fra over- vol. XLII, p. 79-110. er på Hornnes, gnbr. 20/7, Førde k, gangen mellom ældre og yngre jern- Bennett, Agneta 1985: Karleby och Gär- Sogn og Fjordane. Rapport, Histo- alder. I Thrane, Henrik & Grøn- tuna. Bebyggelse och gravar från risk museum, Universitetet i Ber- gaard Jeppesen, Torben (red.): Går- bronseålder och järnålder i Östertäl- gen, 65 pp. dens utvikling fra jernalder til nyere je socken i Södermanland. Riksan- Eriksson, Thomas, 1995: Hus och gravar i tid. Beretning fra 7. Odense-sympo- tikvarieämbetet, Rapport UV Görla. Riksantikvarieämbetet, UV- sium. Odense, p. 48-60. 1984:29. Stockholm, Rapport 1995:29, 196 pp. Hansen, Torben Egeberg, Hvass, Steen & Berg, Evy 1997: Gård og grav på Rør i Ethelberg, Per 1993: Two more House Mikkelsen, Dorthe Kaldal 1991: Rygge, Østfold. Universitetets Old- Groups with Three-aisled Long-hou- Landbebyggelserne i 7. århundrede. saksamling Varia 47, 76 pp. ses from the Early Bronze Age at I Mortensen, Peder & Rasmussen, Berglund, I. Birgitta 1995: Tjøtta-riket. Højgård, South Jutland. Journal of Birgit M. (red.): Høvdingesamfund En arkeologisk undersøkelse av Danish Archaeology vol.10, 1991, p. og Kongemakt. Fra Stamme til Stat maktforhold og sentrumsdannelser 136-156. 2. Jysk Arkæologisk Selskabs Skrif- på Helgelandskysten fra Kr.f. til Ethelberg, Per 1995: The Chieftains’ ter XXII:2, p. 17-28. 1700 e.Kr. Dr. philos.avhandling. Farms of the Over Jerstal Group. Hatt, Gudmund 1957: Nørre Fjand. An Fakultetet for arkeologi og kultur- Journal of Danish Archaeology vol. Early Iron Age village site in West historie/avh, Universitetet i Trond- 11, 1992-93, p. 111-135. Jütland. Arkæol. Kunsthist. Skr. heim, 619 pp. Fabech, Charlotte & Ringtvedt, Jytte Dan. Vid. Selsk. 2, no.2 (1957). Kø- Bjørgo, Tore, Kristofersen, Siv & Prescott, (red.) 1991: Samfundsorganisation benhavn, 382 pp. Christopher 1992: Arkeologiske og regional variation. Norden i ro- Hedeager, Lotte 1992: Iron Age Societies. undersøkelser i Nyset-Steggjevass- mersk jernalder og folkevandrings- From Tribe to State in Northern Eu- dragene 1981-1987. Arkeologiske tid. Jysk arkæologisk Selskabs rope, 500 BC to AD 700. Blackwell, rapporter 16, Historisk museum, Skrifter XXVII. Højbjerg, 352 pp. 274 pp. Universitetet i Bergen, 327 pp. Farbregd, Oddmunn 1980: Perspektiv på Hedeager, Lotte & Kristiansen, Kristian Björhem, Nils & Säfvestad, Ulf 1993: Fo- Namdalens jernalder. Undersøking- 1982: Bendstrup - en fyrstegrav fra sie IV. Bebyggelsen under brons- och ar på Veiem, Sem, Værem og Bert- ældre romersk jernalder, dens socia- järnålder. Malmöfynd 6. Malmö, nem. Viking bd. XLIII - 1979, p. 20- le og historiske miljø. Kuml 1981, p. 408 pp. 80. 81-164. Boas, Niels Axel 1993: Late Neolitic and Grønnesby, Geir 1998: Jernalderhus på Helliksen, Wenche 1997: Gård og utmark Bronze Age Settlements at Hemmed Hovde - spennende kunnskap om på Romerike 1100 f.Kr.-1400 e.Kr. Church and Hemmed Plantation, gårder i eldre jernalder. Spor 2, Universitetets Oldsaksamling Varia East Jutland. Journal of Danish Ar- 1998, p. 41-43. 45, 176 pp. chaeology vol.10, p. 119-135.

62 niku temahefte 030

Hemdorff, Olle H. 1985: Barkavika - bo- fra ældre germansk jernalder. MIV Løken, Trond 1995: Romertid i Norge - plads fra ældre og yngre jernalder. 11. Viborg, p. 20-47. boliger og bosetningsstruktur. I Sør- Frá haug ok heidni 1985/3, Johansen, Olav Sverre & Søbstad, Tom heim, Helge (red.): Foredrag ved det p. 258-260. 1978: De nordnorske tunanleggene Norske Arkeologmøtet i Ålesund Hemdorff, Olle H. 1993: Hus fra eldste fra jernalderen. Viking bd. XLI- 1993. Ålesund, p. 24-41. bronsealder funnet på Talgje. Frá 1977. Oslo, p. 9-56. Løken, Trond 1997: Det forhistoriske hu- haug ok heidni, 1993/4, p. 23-26. Johnson, Trine & Prescott, Christopher set. I Schjelderup, Helge & Brekke, Hemdorff, Olle H. et al. 1997: IVAR-pro- 1993: Late Neolithic houses at Nils Georg (red.): Hus på Vestkysten sjektet, Årsrapport 1996. Arkeolo- Stokkset, Sande in Sunnmøre. I Sol- gjennom 4000 år. Fortidsminnefor- gisk museum i Stavanger, 43 pp. berg, Bergljot (red.): Minneskrift eningen/Norsk Kulturråd. Stavang- Hemdorff, Olle H. In prep: IVAR-prosjek- Egil Bakka. Arkeologiske Skrifter er, p. 6-17. tet 1995-98. Avslutningsrapport. fra Historisk Museum, Universitetet Løken, Trond 1998a: Det forhistoriske AmS-Varia. i Bergen, No. 7 - 1993, p. 70-89. huset i Rogaland - belyst ved flateav- Herschend, Frands 1987: Uppbygglighe- Kaliff, Anders 1997: Gravbyggnader och dekkende utgravninger. Bebyggelse- ter - kring husrekonstruksjonens altare. Arkeologiska spår av bronsål- historisk Tidskrift 33 - 1997, p. 169- problem. Forntida Teknik nr.15, p. derns eskatologiska föreställningar. 184. 22-33. Fornvännen 92, p. 1-18. Løken, Trond 1998b: Hustyper og sosial- Herschend, Frands 1989: Fornborgar och Kaul, Flemming 1985: Priorsløkke - en stuktur gjennom bronsealder på Bysans. I Pilts, Elisabet (red.): Nor- befæstet jernalderlandsby fra ældre Forsandmoen, Rogaland, Sørvest- den och Bysans. Uppsala, p. 133- romersk jernalder. Nationalmuseets Norge. I Løken, Trond (red.): Bron- 143. Arbejdsmark 1985, p. 172-183. sealder i Norden - Regioner og inter- Hult, Helena 1997: Jåttå och Røyneberg - Liedgren, Lars 1992: Hus och gård i Häl- aksjon. AmS-Varia 33, p. 107-122. förhistoriska boplatser längs nya hu- singland. Studia Archaeologica Uni- Løken, Trond 1998c: Bofaste bønder eller vudvattenledningen. Fra haug ok versitas Umensis 2. Umeå. 266 pp. jordbrukere på flyttefot. I Østmo, Ei- heidni 1997/4, p. 21-27. Lillehammer, Arnvid 1971: Ytremoa i År- nar (red.): Østfolds arkeologi. Uni- Hvass, Steen 1979: Die Völkervander- dal, ein mangebølt gard frå vikingti- versitetets Oldsaksamlings Skrifter, ungszeitliche Siedlung Vorbasse, da? Arkeo 1971/1, p. 20-21. Ny rekke Nr. 21, p. 173-195. Mitteljutland. Acta Archaeologica, Lindquist, Sven Olof 1974: The Develop- Løken, Trond, Pilø, Lars & Hemdorff, vol. 49, 1978. København, p. 61-111. ment of the Agrarian Landscape on Olle 1996: Maskinell flateavdekking Hvass, Steen 1980: Vorbasse. The Viking Gotland during the Early Iron Age. og utgravning av forhistoriske jord- Age Settlement at Vorbasse, Central Norw. Arch. Review, vol 7, no 1. bruksboplasser - en metodisk innfø- Jutland. Acta Archaeologica, vol 50, Oslo, p. 5-32. ring. AmS-Varia 26, 104 pp. 1979. København, p. 137-172. Lund, Jørgen 1976: Overbygård - en jern- Michaelsen, Karsten Kjer 1989: En seneo- Hvass, Steen 1982: Huse fra romersk og alderlandsby med nedgravede huse. litisk hustomt fra Vendsyssel. Kuml germansk jernalder i Danmark. I Kuml 1976, p. 129-150. 1987, p. 77-86. Myhre, Bjørn, Stoklund, Bjarne & Løken, Trond 1983: En ny type gårdsan- Mikkelsen, Dorthe Kaldal 1991: To ryt- Gjærder, Per (red.): Vestnordisk byg- legg på Forsand i Rogaland. I Ólafs- tergrave fra ældre romersk jernalder geskikk gjennom 2000 år. Tradisjon son, Gudmundur (red.): Hus, gård - den ene med tilhørende bebyggelse. og forandring fra romertid til det 19. och bebyggelse. Föredrag från det Kuml 1988-89, p. 143-199. århundre. Arkeologisk museum i XVI nordiska arkeologmøtet, Island Mikkelsen, Dorthe Kaldal & Hershend, Stavanger - Skrifter 7, p. 130-145. 1982 (Reykjavik), p. 81-93. Frands in press (1999?): The main Hvass, Steen 1985: Hodde. Et vestjysk Løken, Trond 1989: Rogalands bronseal- house at Borg I. Borg-publication. landsbysamfund fra ældre jernalder. derboplasser - sett i lys av områdets Myhre, Bjørn 1972a: Funn, fornminner og Arkæologiske Studier, vol. VII. Kø- kulturelle kontakter. Rapport fra 5. ødegårder. Jernalderens bosetning i benhavn, 367 pp. Nordiske Bronsealdersymposium. I Høyland fjellbygd. Stavanger mu- Hvass, Steen 1988: Jernalderens bebyg- Poulsen, Jens (red.): Regionale for- seums skrifter, Bd 7. Stavanger, gelse. I Mortensen, Peder & Ras- hold i Nordisk Bronsealder. Jysk ar- 202 pp. mussen, Birgit M. (red.): Jernalde- keologisk Selskabs Skrifter, bd. 24. Myhre, Bjørn 1972b: Bronsealders jord- rens stammesamfund. Fra Stamme Århus, p. 141-148. hauger i Etne i Sunnhordland. Ar- til Stat i Danmark 1. Jysk Arkæolo- Løken, Trond 1992a: En folkevandrings- keo 1972, p. 12-17. gisk Selskabs Skrifter XXII, p. 53- tidsgård - langhus og grophus på Myhre, Bjørn 1973: I en åker på Gjerland. 92. Bertnem i Overhalla. Spor, nr.2 ARKEO 1973 nr. 1. Bergen, p. 15-18. Høgestøl, Mari 1995: Arkeologiske under- 1992, p. 26-28. Myhre, Bjørn 1974: Iron Age Farms in søkelser i Rennesøy kommune, Ro- Løken, Trond 1992b: Forsand og jernalde- Southwest Norway - The Develop- galand, Sørvest-Norge. Arkeologisk rens landsbyanlegg i Rogaland - res- ment of the Agrarian Landscape on museum i Stavanger, Varia 23, 269 sursbakgrunn og struktur. I Myr- Jæren. Reply to the Comments. Nor- pp. voll, Siri et al. (red.): Gård - Tettsted wegian Archaeological Review vol.7, Jensen, Anne-Elisabeth & Willemoes, - Kaupang - By. Nytt fra Utgrav- No.1, p. 63-83. Anette 1982: Foulum - en boplads ningskontoret i Bergen (NUB) nr 3, Myhre, Bjørn 1976: Nausttuft fra eldre p. 53-69. jernalder på Stend i Fana. Nausttuf-

63 niku temahefte 030

tene som kilde til kunnskap om byg- dentary Iron Age settlement in Nor- Siemen, Palle 1985: Skonager - en jernal- ningskonstruksjon, bosetning og thern Sweden. Archaeology and En- derslandsby fra 5-7 årh. efter Kris- samfunnsforhold. Viking, bd. XL, p. vironment 1. Umeå, 220 pp. tus. Mark og Montre 1985. Esbjerg, 29-78. Randers, Kjersti 1991: Et ringformet tun? p. 69-77. Myhre, Bjørn 1980: Gårdsanlegget på Ul- På Gjerland. Arkeo, nr.1 1991. Ber- Simonsen, John 1996: Bebyggelsen på landhaug I. Arkeologisk museum i gen, p. 12-15. Glattrupnæset i ældre bronzealder. I Stavanger, Skrifter 4, 540 pp. Regionplanrådet 1975: Verneverdige om- Bertelsen, John Brinch et al. (red.): Myhre, Bjørn 1982: Settlements of South- råder i Dalane 1975. Regionplanrå- Bronzealderens bopladser i Midt- og west Norway during the Roman and det for Dalane. Fagutvalget for fri- Nordvestjylland. Skive museum, p. Migration Periods. Offa, bd 39. Neu- luftsliv, natur- og kulturvern, Ar- 90-103. münster, p. 197-215. beidsdokument Nr. 3/75, 113 pp. Skjølsvold, Arne 1970a: En bronsealders Myhre, Bjørn 1985: Boathouses as Indica- Regionplanrådet 1977a: Verneverdige boplass med hustuft fra Ogna i Ro- tors of Political Organization. Nor- områder i Jærregionen. Registering galand. Viking bd. XXXIV. Oslo, p. wegian Archaeological Review, Vol. og vurdering av verneverdige områ- 25-46. 18, Nos 1-2. Oslo, p. 36-60. der/objekter av verdi for friluftsliv, Skjølsvold, Arne 1970b: To keltertids hus- Myhre, Bjørn 1987: Chieftains’ graves natur- og kulturvern. Regionplanrå- tufter fra Ogna i Rogaland. Viking and chiefdom territories in South det for Jæren 1977, 118 pp. bd. XXXIV. Oslo, p. 47-72. Norway in the Migration Period. Regionplanrådet 1977b: Verneverdige Steen, Bo 1995: Høgevollen. En boplads Studien zur Sachenforschung vol. 6, områder i Nord-Rogaland. Registe- fra ældre jernalder ved Egersund. p. 169-188. ring og vurdering av verneverdige Fra haug ok heidni, 1995/4, p. 7-16. Møllerop, Odmund 1963: Fra Rogalands områder og forekomster av verdi for Stamsø Munch, Gerd, 1991: Høvdinggår- eldre bronsealder. Stavanger Mu- friluftsliv, natur- og kulturvern. Re- den «Borg i Lofoten». Ottar nr. 186, seum Årbok 72, 1962, p. 5-58. gionplanrådet for Nord-Rogaland 4-1991, p. 43-48. Møllerop, Odmund 1971. De ringformete 1977, 94 pp. Stenberger, Mårten 1933: Øland under tunanlegg i Rogaland. Fra haug ok Regionplanrådet 1978: Verneverdige om- äldre jarnålder. En bebyggelsehisto- heidni 1971/3, Stavanger, p. 151- råder i Ryfylke. Registering og vur- risk undersökning. KVHAA. Stock- 166. dering av verneverdige områder/ob- holm, 306 pp. Nielsen, Poul Otto 1998: De ældste lang- jekter av verdi for friluftsliv, natur- Stenvik, Lars F. 1988: Flere overras- huse. Fra toskibede til treskibede og kulturvern. Regionplanrådet for kelser på Skei. Spor nr. 2 1988, p. huse i Norden. I Kyhlberg, Ola Ryfylke 1978, 94 pp. 49. (red.): Hus och tomt i Norden under Ringstad, Bjørn 1994: På jakt etter den Tesch, Sten 1972: Kring en järnålders- förhistorisk tid. Bebyggelsehistorisk eldste gården. I Larsen, S. O. & Su- gård i Turinge socken, Söderman- tidskrift 33, 1997, p. 9-30. lebust, J. (red.): Sunnmøres eldste land. Upublisert C-upsats, Uppsala Petersen, Jan 1920: De norske vikinges- historie ca 800 - 1660, p. 402-407. Universitet. verd. En typologisk-kronologisk stu- Ringstad, Bjørn 1991: Graver og ideologi. Tesch, Sten 1993: Houses, Farmsteads, die over vikingetidens vaaben. Vi- Implikasjoner fra vestnorsk folke- and Long-term Change. A Regional denskapsselskabes Skrifter, II. vandringstid. I Fabech, Charlotte & Study of Prehistoric Settlements in Hist.-filos. Klasse 1919:1. Kristiania, Ringtvedt, Jytte (red.) 1991: Sam- the Köpinge area, in Scania, Sout- 228 pp. fundsorganisation og regional varia- hern Sweden, 232 pp. Petersen, Jan 1928: Vikingetidens smyk- tion. Norden i romersk jernalder og Tornbjerg, Svend Åge 1985: Bellingegård, ker i Norge. Stavanger. 222 pp. folkevandringstid. Jysk arkæologisk a Late Iron Age Settlement Site at Petersen, Jan 1933: Gamle gårdsanlegg i Selskabs Skrifter XXVII. Højbjerg, Køge, East Zealand. Journal of Da- Rogaland. Inst.for sammenlign. kul- p. 141-152. nish Archaeology, vol. 4, p. 146-156. turforskning, Serie B, Skrifter XXI- Rolfsen, Perry 1974: Båtnaust på Jærkys- Widgren, Mats 1983: Settlement and far- II. Oslo, 135 pp, 62 plates. ten. Stavanger museum Skrifter 8. ming systems in the early Iron Age. Petersen, Jan 1936: Gamle gårdsanlegg i Stavanger, 156 pp. Acta Universitatis Stockholmensis, Rogaland. Inst. for sammenlign. kul- Rolfsen, Perry 1976: Hustufter, grophus Stockholm Studies in Human Geo- turforskning, Serie B, Skrifter XXXI. og groper fra eldre jernalder ved Od- graphy 3, 132 pp. Oslo, 99 pp, 65 plates. dernes kirke, Vest-Agder. Univer- Wik, Birgitta 1983: Den ringformade tun- Petersen, Jan 1951: Vikingetidens red- sitetets Oldsaksamling Årbok anläggningen på Tjøtta. Referat av skaper. Skrifter utgitt av Det norske 1972-74, p. 65-82. en ekonomisk och demografisk mil- Videnskaps-Akademi i Oslo, II Hist.- Rolfsen, Perry 1980: Et pottemakerverk- jöstudie. I Ólafsson, Gudmundur filos. Klasse 1951:4. Oslo, 536 pp. sted fra romertiden. Universitetets (red.): Hus, gård och bebyggelse. Fö- Pilø, Lars, 1993: Jernalderens bosetnings- Oldsaksamling Skrifter, Ny rekke, redrag från det XVI nordiska arkeo- historie på Hedemarken - Noen nr. 3. Festskrift til Sverre Marstran- logmøtet, Island 1982 (Reykjavik), p. hypoteser i forbindelse med Åker- der på 70-års dagen, p. 15-20. 271-280. prosjektets forskningsresultater. Vi- Shetelig, Haakon 1909: En ældre jernal- king bd. LVI - 1993, p. 65-79. ders gaard på Jæderen. Bergens Ramqvist, Per H. 1983: Gene. On the ori- Museum Årbok 1909, p. 1-18. gin, function and development of se-

64 9 Det forhistoriske langhuset og andre stolpekonstruksjoner i det nordlige Norge

Gisle Jakhelln, siv.arkitekt

Figur 2. Naust Slåttvik, Efjorden, Ballangen kommune. Eksteriør. Foto: GJ

Figur 1. Båtskytje fra Evengård, Saltdal. Nu på materiale. Det er idag et sterkt behov Rognan bygdetun. Sett fra nord. Foto: GJ for å samle det forskjellige materiale fra utgravningene i «det nordlige Nor- ge» for en analytisk gjennomgang med PRESENTASJON/INNLEDNING tanke på de bygningsmessige elemen- Det er ikke enkelt for meg å presente- tene. re «det nordlige Norge» med utgangs- Jeg vil først presentere eksempler punkt i det forhistoriske materiale. på stolpekonstruksjoner/bygninger fra Jeg er ikke arkeolog. Jeg er arkitekt og nyere tid. har tilnærmet meg materialet via arbeide med dagens bygninger og den nære historie. Men nu altså et forsøk EKSEMPLER PÅ STOLPEKONSTRUKSJONER på sammenstilling av det forhistoriske FRA NYERE TID I NORD-NORGE materiale, for hus med stolper som bæresystem. - Jeg skal altså ikke be- Saltenstavline grense meg til langhuset, men se på Båtskytja fra Evengård i Saltdalen stolpehus generelt. (fra 1870), nu på Rognan bygdetun, er Figur 3. Naust Efjorden. Overgang vegg/tak. «Det nordlige Norge» er ikke klart nesten prototypen på hva Jon Godal Foto: GJ definert. På mange måter kan man betegner Saltenstavlina. Stolper på snakke om Nord-Norge og Vest-Norge syllsteiner, overliggende stavline, dermed skille ved Romsdalsfjorden/Nord- på beter. Det er sperrer som dels står Møre. Jeg tror dette kan være et rikti- på beten, dels står på stavlina. Dette gere kulturelt skille enn å bringe inn er et rent sperretak. Annenhver sper- Figur 4. Naust Efjorden. Taket innvendig. Midt-Norge. Jeg har imidlertid her re står på beten og annenhver på stav- Foto: GJ primært sett på det tradisjonelle Nord- lina. Jon Godal peker på at dette min- Norge: Finnmark, Troms og Nordland, ner om litt om stavgammen (Figur 1). men også tatt noe med fra Nord-Trøn- Det finnes flere varianter på Sal- delag. tenstavlina. På større hus kan det Denne presentasjonen tar utgangs- også være åser. punkt i Trond Løkens artikkel i utstillingskatalogen for Hus på vestkysten Kombinert ås- og sperretak gjennom 4000 år. (Løken 1997) For Naustet på Slåttvik i Efjorden, Bal- den arkeologiske delen har jeg stort langen kommune, er et stavlinehus sett måttet begrense meg til publisert (Figur 2-4). Her er taket oppbygget

65 niku temahefte 030

Figur 5. Brygge Myklebostad. Overgang vegg/tak. Foto: GJ med tynne bjerkestammer på den gamle måten, derpå never og så torv. Stolpene i yttervegg står på syllsteiner, med skråavstivere. Stavlinen ligger oppå stolpene, derpå beter, og så sperrer med åser. På Myklebostad i Figur 8. Naust, Saksenvik, Saltdal kommune. Foto: GJ Rana kommune har vi et eksempel på en mindre brygge. Her er den samme takkonstruksjonen. I 1. etg. er avstiv- Skjelter ningen gjort med bueknær (Figur 5). Skjelterkonstruksjonen her er fra Sjøn- Fjøset på Kjerringøy handelssted, stå, Fauske kommune, en liten fjell- Bodø kommune, er bygget i 1892. Her gård. Denne låven er bygget ca. 1770. er det også en variant på stavlinekon- Det er to omfar laftet nede og tilsvaren- struksjonen, en mutant type, «Inne- de oppe. Dette bæres av stolper som rir rjamvegg», slik Jon Godal kategorise- over laftestokkene. Veggtiler står i spor rer den (Figur 6 og 7). mellom øvre og nedre felt, helt tilsvarende som i stavkirkene (Figur 9). Fra Misvær, Skjerstad kommune, har vi et tradisjonelt stabbur med det fremre, mindre rommet i skjelter og det Figur 9. Sjønstå gård, Fauske kommune. Låve større oppbevaringsrommet i laft (Fi- fra 1700-tallet. Foto: GJ gur 10). Gavltrekanten er gjerne laftet. Dette naustet i Saksenvik, Saltdal kommune, har også skjelter. Det gir god luf- ting. Tilene kan lett tas ut dersom man Figur 10. Stabbur, Akselgården, Misvær, Skjer- skal arbeide på båten (Figur 8). stad kommune. Foto: GJ Figur 6. «Zahlfjøsen». Innerjamvegg. Foto GJ

Figur 7. «Zahlfjøsen», Kjerringøy, Bodø kommune. Foto GJ

66 niku temahefte 030

Figur 11. Jonasgammen i Beiarn, Beiarn kommune. Foto: GJ Figur 14. Naustgamme, Birtavarre, Kåfjorden. Foto: Tore Haug. (Hage u.å.:7)

Figur 13. Rekonstruert stavgamme på Mor- tensnes. Foto: Arvid Sveen. (Schanche A.:21)

Gammer Den tradisjonelle gammen er buesper- regammen, her en nylig reparert gamme i Beiarn, noe syd for Bodø (Figur 11). Vegger og tak går i ett ved at sperrene er naturlig krokvokst. Det legges inn «åser» et stykke oppe på veggen, som overgang til taket. Som kledning/tro benyttes tynne bjerkestammer. Derpå legges never og så torv. Den enkle gammen kan utvides til en større bygning, fellesgamme (Figur 12). Stavgamme (her rekonstruert på Mortensnes, Finnmark) er en kombinasjon av rette vegger og buesperrer eller rette sperrer, valmet til taket (Fi- gur 13). Naustgamme finnes også. Denne er fra Birtavarre, Kåfjorden, Troms. Kon- struksjonen kan minne om den engelske cruck-konstruksjonen (Figur 14).

Figur 12. Fellesgamme. Tegning: Iver Jåks (Vorren 1982:62)

67 niku temahefte 030

De eldste bosettingsformene tolkes som teltkonstruksjoner (Figur 16). De noe yngre tuftene er mer ned- gravde og har lave voller i ytterkant. Det kan tyde på at det var torvvegger. Vi finner også forhøyet soveplattform. (Træna i Nordland, fra omkring 7.500 f.Kr. og tilsvarende fra Vega i Nord- land. Figur 17.) På Mortensnes i Nes- seby i Finnmark er huset ca. 6 x 4 m med oval form. Stolpehull langs ytterveggene og ildsted i midten. Det tolkes som om veggene var av torv, støttet opp av krumme stolper som samtidig Figur 15. Isens utbredelse Nord-Norge (Møller 1996:5) har båret taket. FORHISTORISK TID Vi har også eksempel på et «stein- aldervær» på ca. 20 tufter i Sværsvika, De første bygningene Offersøy, Vestvågøy kommune, datert (Jegernes hus - 10.000 - 2.000 før nutid) til 3.000 f.Kr. (Johansen 1975:29) Eldre steinalder: Nord-Norge ca. 8.000 - 4.500 f.Kr. Yngre steinalder De første menneskene som bosatte seg 4.500 - 1.000 f.Kr. i Nord-Norge på den norske atlanterhavkysten kom I Varangerområdet er det registrert en sørfra over den islagte Norskerenna og rekke hustufter fra yngre steinalder. videre oppover langs kysten. Samtidig Typen er registrert fra Sørøya i vest til kom de fra nordøst til kysten på Finn- Drostovka på Kolahalvøya i øst. Mange mark og Troms (Figur 15). (Nyere kart- av disse ligger i større felt. Omkring ca. legging og datering utført av russiske 4.500 f.Kr. opptrer de første firkantede forskere om isens tilbaketrekking. husene. Husenes størrelse øker, opptil (Møller 1996).) Vi har en praktisk talt 70 m2 innvendig, mens de tidligere var samtidig bosetting langs hele kysten. I rundt 15-20 m2. (Bredde fra 4-6 m og øyeblikket er den eldste bosettingen i lengde fra 6-10 m innv. mål.) Norge registrert i Finnmark. (10.300 Nærmere år 1.000 f.Kr. blir husene Figur16: Teltskjelett på Finnmarksvidda, 1955. før nutid på Sarnes, Magerøya. 9.200 mere nedgravd, noe som kan tolkes før nutid på Simavik, Ringvassøy utenfor Tromsø (Sandmo 1996:16)) Ved Saltstraumen nær Bodø er den eldste bosettingen datert til mellom 9.500 og Figur 18. Gressbakkentufter, Bergebyelva, Nes- 10.000 år før nutid (14C-metode). seby. Oversiktsbilde, foto K. Schanche. (Schanche, K 1989:44) Figur 17. Plan og snitt av hustguft ved Langhå- gan, Træna. Etter Guttorm Gjessing 1943. (Reimers 1981:358)

68 niku temahefte 030

som en endring til mere solide kont- struksjoner for lengre bruksperioder. «Gressbakkentuftene», oppkalt etter funnstedet Gressbakken/Rissebav- te i Nesseby kommune, dateres til ca. 2.000 f.Kr (Figur 18 og 19). Husene har flere utganger. Det er flere ildsteder langs midtaksen. Stolpehullene synes å være plassert langs ytterveggene. Det er også stolpehull inn mot sentrum av bygningene. Kjersti Schanche, i samarbeide med Ingolf Schanche, har laget forslag til hvordan disse husene kunne vært konstruert. Jeg er usikker på tolkningen av stolpehullene. Stolpehull nær ildstedet behøver ikke å være bygningselement, Figur 19 (Over). Rekonstruksjon av gressbak- Figur 20 (Under).. Interiør i gammen med stok- men kan være stolpehull etter arran- kenhus av Ingolf Schanche. ker rundt ildstedet for bæring av kokekar, fra gement for koking, cfr. Knud Leem’s (Schanche, K 1994:203) Knut Leem 1767. tegning fra 1767 (Figur 20). Mulighe- ten er til stede for at det bare har vært stolper langs ytterveggene. Konstruksjonen kan da tolkes som de stavgammer vi kjenner idag. Dette er vertikale stolper med øvre parti av buede taksperrer/åser. Eller det kan være en ren buesperregamme med vertikale nedre partier. Fra Hønsebyvik på Sørøya i Finn- mark er det et hus som er ca. 50 cm nedgravet, innvendig mål ca. 5 x 3 m og med 3 + 3 stolper langs de to langveggene. Stolpehullene er ikke parvise (Figur 21). Reidun Laura Andreassen, i samarbeide med Olga Kvalheim, har fore- slått to varianter for bærekonstruk- sjon, én med skråstilte, rette stolper og én med buede stolper, mere lik dagens buesperregamme. Utenpå skjelettet har det vært stablet torv med gressfla- ten ned. Det har vært satt tverrliggere mellom stolpene og oppreiste skiferheller som en indre vegg. Det kan også ha vært lagt heller utenpå torven for å holde denne på plass i uvær.

Tidlig metalltid ca. 1800 f.Kr. - Kr.f På Slettnes i Finnmark er det på et område med 16 hustufter et tidsspenn fra ca. 7.000 f.Kr. til 7-800 e.Kr. De eldste husene tilsvarer hva som er gjennomgått tidligere, rektangulært gulvplan på mellom 20 og 40 m2 med kraftig nedgravet gulv, og med tykke

Figur 21. Plantegning av hustuft fra yngre steinalder i Hønsebyvik, Sørøy. Tegning: Olga Kvalheim. (Andreassen 1983:22)

69 niku temahefte 030

til sentrum. Likheten i gulvplanet mellom disse tuftene og den samiske rundgammen er påfallende. Her kan tenkes et innvendig reisverk tilsvarende buesperreene i en rundgamme, eventuelt en lettere teltkonstruksjon (Figur 22).

Eldre jernalder: Romertid (Kr.f. - 400 e.Kr.) og folkevandringstid (400 - 600 e.Kr.) I eldre jernalder følger utviklingen av langhuset mønsteret i Syd-Norge. På Bertnem i Namdalen er det funnet et stort og bredt hus fra eldre jernalder (Figur 23). Det er 60 m langt og 9 m bredt. Ildstedet er omtrent midt i huset. Det er ikke spor etter langvegger og innganger, så disse antas å ha stått på kraftige grunnstokker. Stolpene har vært ca. 15x45 cm. På Borg på Vestvågøy i Lofoten ble det i slutten av folkevandringstid bygget et tilsvarende hus, 60 m langt. Jeg skal komme tilbake til dette langhuset på Borg. Langhus av denne skandinaviske typen er ikke funnet lengre nord enn Kvaløy, såvidt jeg kjenner til.

Figur 22. Skematisk modell av husformens veggvoller. Sentralt er det to ildsteder Små langhus med veggvoller endring fra slutte av yngre steinalder til jernalder på kysten av Finnmark. Plan og snitt. i husets lengdeakse. og inngang i gavlen (Olsen 1993:40) I løpet av 2. årtusen f.Kr. endres Ringformede tunanlegg er spesielt. utviklingen og det blir mindre og lette- Nær 20 slike anlegg kjennes langs kys- re konstruksjoner på Finnmarkskys- ten fra Jæren i syd til Vesterålen i nord: ten. Huset blir mindre nedgravd og Værem i Namdalen, Mo i Brønnøy, veggene blir noe avrundet. Tjøtta, osv. Det er nylig funnet et ring- Omkring Kr.f. får vi en ny hustype tun også på Skeid, Sparbo i Steinkjer på Finnmarkskysten. Vi finner en til- kommune (opplysning fra Kolbein Dah- nærmet rund gulvplan, diameter ca. le.) De største anleggene er på Bjarkøy 4,5 m og med gulvnivå nærmest i plan og Steigen, begge med 16 hus ordnet i med det omliggende terrenget. Det er to buede rader rundt et tun (Figur 24). bare ett ildsted, i sentrum. Dessuten Husene på Vollmoen på Engeløya, får vi nu en klar inndeling i gulvflaten Steigen, har en gulvflate på mellom 3- med to rekker av stein fra yttervegg 4 x 9-13 m, omtrent samme varia- Figur 23. Grunnplan for hus på Bertnem i Namdalen. (Løken 1997:11) sjonsbredde som på Bjarkøy-anlegget. Tuftene har to rader indre takbæren- de stolper, med diameter 10-15 cm og avstand melom stolperadene på 1,5-2 m. Én tuft har en sammenhengende stolperekke langs den ene langveggen. Ildsted ligger i midten av gulvet. Tuf- tene mangler gavlvoller i begge ender her på Vollmoen (Figur 25). Andre anlegg, f.eks. Bjarkøy, er åpne bare mot tunet. Det antas at gavlveggene har vært bygget av tre, men det er ikke funnet sikre spor. De aller fleste av tunanleggene har vært i bruk over lang tid, fra ca. 500 e.Kr. til omkring 900 e.Kr. De fleste er

70 niku temahefte 030

Figur 24 (Til venstre). Nord-norske tunanlegg. Figur 26. Grophus på Hunstad øst for Bodø fra (Storli 1995:13) år 1.000 e.Kr. Hus A, foto fra utgravingen. Foto: GJ

sempel fra Bertnem i Namdalen på et ameter på ca. 20 cm og er nedgravd ca. rundt grophus, fra folkevandringstid, 10 cm. I det sydvestre hjørne er ildste- og så har vi et spesielt grophus nylig det, og ut fra dette har huset vært tol- idag enige om at de nord-norske tun- utgravd på Hunstad like øst for Bodø ket som badstue. Dette er den eldste anleggene har vært forlegningsanlegg (Figur 26). Grophuset er på ca. 3,5 x 4 dateringen i Nord-Norge av hus med for hirden/leidangsbåtene for den nær- m og datert til ca. år 1000. Huset lå hjørneildsted. liggende høvdinggården. Vi har noen mellom langhus, på en gård med lang- For å kunne tolke stolpehullene og få tilfeller av slike små hus i gårdsan- varig bosetning, fra slutten av eldre tenke seg en bærekonstruksjon har jeg legg fra samme tid, bl.a. på Greipstad, jernalder til 1200-tallet. (I vikingtid søkt å bringe inn de samiske gamme- Kvaløya i Troms. flere faser bestående av langhus med konstruksjonene, som jeg har vist tid- buete veggrøfter med stolpehull i.) ligere (Figur 27). Enten som en ren bu- Grophus på jernaldergårdene Grophuset er nedgravd ca. 30 cm. Det esperrekonstruksjon eller som stav- Vi har eksempler på grophus fra Finn- er stolper i de fire hjørnene og midt på gamme. Det var et nært samvær mel- mark fra tidligere tid, slik jeg har gått hver langside. Stolpene står i en smal lom samer og nordmenn i Salten fra igjennom. Ellers har vi bare ett ek- veggrøft. Hjørnestolpene har en diam- gammelt av. Konstruksjonen er noe ter på ca. 10 cm og er nedgravd ca. 76 usikker fordi det ikke ble registert Figur 25. Ringtunet på Vollmoen, Engeløy i cm, mens midtveggstolpene har en di- rester etter veggvoll. Steigen. Tegning: H.E. Lund. (Bjerck 1995:5)

Figur 27. Hus A, Hunstad, Bodø. Rekonstruksjons-forslag av GJ.

71 niku temahefte 030

Naust i jernalder og middelalder krumt gulv for å gi en fin bue til mø- Klinkbygde båter var vanlige fra 300 nekammen. Stolpene er parvis plas- e.Kr. Naust er brukt - og brukes - sert. Det antas at ytterveggene har langs hele kysten opp til Vest-Finn- stått på en bunnsvill, og det har vært mark. Det er praktisk talt ikke regis- utvendig torvvegg (Figur 30 og 31). trert naust i Øst-Finnmark. Nausttuf- Jeg har søkt å gjøre bygningen så ter er funnet i et stort antall fra perio- høy som mulig, ut fra antatt realistisk den 500 - 1000 e.Kr. Det er relativt få vegghøyde. Mye tyder på at takvinke- nausttufter som er utgravd i Nord- len kunne vært gjort ennu brattere. Norge. Den er her 45°, men kunne nok vært I eldre jernalder er naustene rela- ca. 53°, nær stavkirkenes takvinkel. tivt lange og smale. De vanlige gårds- Dette tar jeg ut fra en beskrivelse i naustene er 10-15 m lange og 3-4 m Figur 29. Rekonstruert naust, Borg. Landnámabok hvor det sies at byg- brede. Men det er også større naust. Tegning: Gisle Jakhelln. ningens høyde var den samme som Naustveggene har gjerne buet form, bygningens bredde. (Landnàmabok dels to rader med stolper som bærer ta- og 29). Rekonstruksjonen er naust for 1843:74) Bruk av stavlinekonstruksjo- ket, dels uten indre stolper. Vegger av kopi av Gokstadskipet. Konstruksjonen nen gav den nødvedige tilpasningen stående plank og halvkløvninger satt er enkel. Sperrene fører lasten direkte som den ujevne stolpeplasseringen rett ned i grøft i jorden uten bunnsvill. over til skråstrevere via stavlina, og fø- krevde. Deler av bygningen blåste ned Jord- og steinvoller utvendig. res ned i bakken. (Skråstreverne har en under en orkan høsten 1996, men kon- I yngre jernalder øker bredden til vifteform som gir god vindavstivning.) struksjonen er nu pånytt beregnet av 6-7 m og det blir større lengde. (Se Jakhelln, G. 1995.) Byggcon AS v/Ernst Eberg. Ved min- I Altevågen, Trondenes, er det en dre, men vesentlige justeringer i av- nausttuft fra omkring 850 e.Kr. på Langhuset i yngre jernalder og tidlig stivningen ville bygningen kunne stå 30x6,5 m med innvendige stolperekker. middelalder (600-1200 e.Kr.) med den formen den har fått (se forøv- Netto bredde mellom stolpene er 4,3 m. Langhusene følger den skandinaviske rig Jakhelln, G. 1994). Utvendige voller har kjerne av stein, bygningstypen. Utviklingen ligger kan- Variasjonene i konstruksjonen il- grus og skjellsand. Det har vært torvtak skje noe etter i tid her i Nord-Norge. lustreres av et hus fra Tussøy utenfor og sansynligvis tro av båtbord. Magne Høvdinggården på Borg på Vest- Kvaløy i Troms, hvor taket i et husrom Bolstad og Susan Matland beskriver vågøy er opprinnelig bygget i slutten på 18x5 m bæres av én sentral rad vollene slik: På utsida av vollen ligg ein av eldre jernalder som et 60 m lang- med 4 stolper. Huset er fra omkring mindre voll som kan ha vore mothald hus. På slutten av 700-tallet bygges et 700 e.Kr.(Figur32) Veggene var kon- for taksperrane. (Bolstad 1996:39) Det- større hus på samme tuften, 83 x 9 m. struert av torv og stein lagt vekslende, te minner om mitt rekonstruksjonsfors- Dette er det største hus som er funnet antagelig mere torv i de indre og lave- lag for naust fra Rennesøy, Rogaland, i Norden. Huset er oppdelt i mange re deler og mere steiner øverst og yt- bygget på Borg, bortsett fra at dette rom: daglig boligdel, høvdingens gilde- terst. Kari Støren Binns har tegnet ikke har en indre stolperekke (Figur 28 hall sentralt i bygget, lagerrom og fjøs- forslag til hvordan konstruksjonen del. Dette er en tre-skipet bygning kan ha vært. På Greipstad på Kvaløya med svakt buede vegger, og med et er det også funnet et slikt treskipet Figur 28. Rekonststruert naust, Borg. Foto: GJ hus. (Munch, J.S 1965) I Kvikstadvika i Skjerstad er et gårdsanlegg med 5 langhus, kanskje det best bevarte anlegget i Nord-Norge fra vikingtid og tidlig middelalder. Her er det et uvanlig vinkelhus, slik tuften tolkes. (Det er ikke foretatt utgravning.) På Sand, Storfjellet, Røst kommune, har Povl Simonsen registrert en husgruppe som han tidfester til 12- 1300-årene. Hovedbygningen er 17x11 m. Inntil denne er det forrådshus av forskjellige slag rundt et gårdstun. Nordenfor er det tre fjøsbygninger med gavlene på rekke ut mot sjøen. Lengre bort er det sauefjøs, dessuten to frittliggende uthus lengre fra går- den. Naust og båtstø hører også med, pluss avfallsdynge. Dette minner sterkt om islandsk byggeskikk.

72 niku temahefte 030

Figur 30. (Øverst) Høvdinggården på Borg. Rekonstruksjon av arkitektkontoret BOARCH. Foto: GJ

Figur 31. (Over) Høvdinggården på Borg. Rekonstruksjon. Tegning: GJ

Figur 32. Tussøy i Troms. Forslag til rekonstruksjon. Tegning: Karen Støren Binns. (Urbanczyk 1992:83)

73 niku temahefte 030

Figur 33. (Over) Plan over Mjelvik kirkevær, Tromsø kommune. Oppmålt 1952 av P. Simon- sen. (Simonsen 1980)

Figur 34. (Til høyre) Mjelvik kirkevær, Rekon- struksjon hus 1 - 4. Tegning: Kenn Ole Moen. (Simonsen 1980:103)

I Nord-Norge som i landet sønnen- for blir altså langhusene mindre omkring år 900/1000, trolig fordi forskjellige funksjoner som bolig, fjøs og lager blir plassert i forskjellige bygninger på tunet.

De tidligste byhusene (1000 - 1200 e.Kr.) I Nord-Norge har vi lite av bydannel- ser. Unntaket er Vágar/Vågan på Austvågøy i Lofoten. Jeg vil først se på Mjelvik på Sand- øy (utenfor Ringsvassøy) i Troms. Her ble det i 1952-53 utgravd et fiskevær fra 1200-1300-tallet med lignende bebyggelse som i Vågan (Figur 33-35). Et

74 niku temahefte 030

lite kirkebygg er også registrert blandt bygningene. (Simonsen 1980) I den eldste bosetningsperioden var de enkelte bygningene gruppert i gårdstun, opp til ca. år1500. Deretter var bygningene plassert tett sammen, og det er vanskelig å skille tuftene fra hverandre, bortsett fra naustene som sto separat. Gårdshusene hadde steinmurer som vegger med lite jord og torv i murene. Taket var torvtak, valmtak, hvor trevirket lå direkte på murene. For vå- ningshus og stabbur kunne det være indre trevegg/panel. Senere kom stavkonstruksjoner, bl.a. i gavler. Fra ca. 1400 kom den rene trekonstruksjonen med laft eller skjelter. Kirken er på 4,8 x 6,7 m pluss bi- slag på 1,9 x 2,2 m. Klokken var montert i bislaget. Det var tre kirker opp gjennom årene: ca. 1465, 1540 og 1600. Povl Simonsen regner med at kirken hadde stavbygde langvegger, muligens også vestgavl. Østgavlen var steinbyg- get, med glassvindu over alteret. Det var tregulv inne. Den tredje kirken hadde saltak uten valm, med mønsås, antagelig torvtak. Dette ligner svært på de islandske torvkirkene vi kjenner idag. Vågan ble beskrevet som den ene av tre byer i Norge omkring år 1200. De eldste beretningene fra Vågan er fra år 1012. (Bertelsen 1994:116) To- talt har det vært ca. 150 - 250 hus, bo- lighus, lagerbygninger og verksteder. Det har vært noen småbruk og eller buer for tilreisende fiskere. I tillegg har det til tider vært små salgsboder mellom de permanente husene. Be- byggelsen var dominert av 10-20 m lange og 5-6 m brede stavbygninger med isolerende langvegger av torv blandet med stein. Kortveggene og kanskje det indre av langveggene kan Figur 35. Mjelvik kirkevær. Utgravningsplan hus 1. (Simonsen 1980:21) ha hatt stående trepanel eller skjelterverk. Mellom torven og innvendig panel har det vært isolerende lag av mose og /eller gjødsel. (Dette er også funnet i Haug, Hadsel kommune.) (Ur- banczyk 1992:96) Husene har hatt jordgulv og paller til å sitte og sove på langs veggene. Ildstedet var midt i rommet. Tak har hatt never, og antagelig vært torvtekket. Bruk av båt- bord, og også utrangerte båtskrog har vært brukt sammen med lave gress- torvvegger.

75 niku temahefte 030

LITTERATUR Johansen, Olav Sverre 1982. Den eldste SUMMARY: Andreassen, Reidun Laura 1983. Hus bosetninga i Borge og Valberg. Bor- THE PREHISTORIC LONGHOUSE fra yngre steinalder på Sørøy - et ge og Valberg bygdebok, bind I. AND OTHER POST CONSTRUCTIONS rekonstruksjonsforslag. Ottar 2/83, Bodø. s. 95-172. IN NORTHERN NORWAY nr. 141, s 20-25. Tromsø. Landnàmabok 1843. Landnàmabok i Ísl. This paper summaries the various ty- Berglund, Birgitta 1994. Saga, sentra og I, København. pes of buildings in the northern Nor- kystbosetning. Helgelands historie. Leem, Knud 1767. Beskrivelse av Fin- way from neolitic times untill last cen- Bind 2. Mosjøen. s. 27-90. markens Lapper. København. tury. Bertelsen, Reidar 1994. Helgelendingene Løken, Trond 1997. Det forhistoriske hu- og Vågan i Lofoten. Helgelands his- set. Hus på vestkysten gjennom Posts-constructions of recent time torie. Bind 2. Mosjøen. s. 113-132. 4000 år. Katalog til vandreutstil- The basic type of posts-constructions is Binns, Kari Støren 1983. Et jernalders ling. Red: Helge Schjelderup og Nils the Saltenstavlina, as can be studied in gårdsanlegg på Tussøy i Troms. Georg Brekke. Stavanger. s. 6-17. Rognan, east of Bodø. Posts standing Bygningsmessige og bosetningshis- Munch, Jens Storm 1965. Jernaldergår- on stones, longitudinal beams thereu- toriske aspekter. Ólafsson, G (red.): den. Ottar, nr. 46, s 18-26. Tromsø. pon (stavlina) and transversal tie-be- Hus, gård og bebyggelse. Reykjavik. Møller, Jakob J. 1996. Issmelting og ams spanning the with of the building s. 43-50 strandforskyving. Ottar 4/96, nr. on top of the stavlina. Bracing mem- Bjerck, Hein Bjartmann 1995. I jernal- 212, s 4-13. Tromsø. bers are inserted between posts and derhøvdingens innerste rike. Stei- Olsen, Bjørnar 1993. Hus mellom stein- stavlina/tie-beam. Principal rafters gen Fortidspark. Fotefar mot alder og historisk tid. Ottar 1/93, rest partly on the tie-beam, partly on nord.Bodø nr. 194, s 36-46. Tromsø. the stavlina. Larger buildings might Bjerck, Hein Bjartmann u.å. Spor ved Olsen, Bjørnar 1994. Bosetning og sam- have added purlins as well. Saltenstav- Saltstraumen gjennom 10.000 år. funn i Finnmarks forhistorie. Oslo lina reminds slightly of the stave-gam- Bodø Reimers, Egil og Peter Anker 1981. Tre- me-structure of the Sámi people. Bolstad, Magne og Susan Matland 1996. arkitektur i bygd og by. Norges Bracing with the use of naturally Stornaustet på Trondenes. Ottar kunsthistorie, bind 1. Oslo, s 356- grown root-knees are commonly used, 4/96, nr. 212, s 38-41. Tromsø. 427. in store-houses too. Cruickshank, Marit 1997. Jern-og mid- Sandmo, Anne Karin 1996. En gang for The skjelter-construction is similar delalderbosetninga på Hunstad, lenge, lenge siden i Simavik. Ottar to the stave-construction as used in Bodø kommune. Upublisert manu- 4/96, nr. 212, s 14-17. Tromsø. the stave-churches. This is widely skript. Schanche, Audhild udatert. Mortensnes. used in the Salten area for storage-bu- Damas, D. 1984. Copper Eskimo. I D. En kulturhistorisk vandring gjen- ildings and boat-sheds as it gives good Damas (red.): Arctic. Handbook of nom 10.000 år. Varanger Samiske ventilation and easy access. North American Indians 5. Washin- Museum. Varangerbotn. The traditional Sámi house is the ton. (Illustrasjonen her er tatt fra Schanche, Kjersti 1989. Hus og samfunn goahti (Norwegian: gamme), a timber Olsen 1994:37) i steinalderen. Ottar 4/89, nr. 177, structure covered with birch-bark and Hage, Ingebjørg u.å. Sjøsamiske buer og s. 39-47. Tromsø turf. The most common is the beallje- naust. Fjærbuene i Birtavarre. Fo- Schanche, Kjersti 1994. Gressbakkentuf- goahti (Norwegian: buesperre-gamme) tefar mot nord. Tromsø. tene i Varanger. Boliger og sosial where naturally grown curved birch- Jakhelln, Gisle 1994: Rekonstruksjons- struktur rundt 2000 f.Kr. Universi- trunks are used as wall-posts conver- forslag til Høvdinggården på Borg, tetet i Tromsø, Tromsø. ging as rafters up to the top of the roof. Vestvågøy i Lofoten. Teknisk Rap- Simonsen, Povl 1970. Fortidsminner A «purlin» is placed half-way up the port 1/94. Historisk-Arkæologisk nord for Polarsirkelen. Tromsø wall and thin branches are used as Forsøgscenter, Lejre: «Kongehallen Simonsen, Povl 1980. Fiskerbonden i cladding, placed vertically for the wall fra Lejre - et rekonstruksjonspro- Nord-Troms 1300-1700 belyst ved and horisontally for the roof. There is sjekt», Lejre, s. 57-73. tuftegravinger. Publikasjon nr. 1 also a combination of vertical posts Jakhelln, Gisle 1995: Rekonstruksjons- fra Helgøyprosjektet. Tromsø. with a horisontal beam/wall plate and forslag til naust for langskip, Vi- Simonsen, Povl 1988. Husgraver. Ottar curved rafters thereupon, called spar- kingmuseet på Borg, Vestvågøy i 1/88, nr. 169, s. 26-29. Tromsø rogoahti (Norwegian: stavgamme/- Lofoten. AmS-Varia nr. 23: Arkeo- Storli, Inger 1995. På sporet av håløyg- sperregamme). In Birtavarre, Troms logiske undersøkelser i Rennesøy høvdingen. Ottar 5/95, nr. 208, s. 5- county, a boatshed is built with the kommune, Rogaland, Sørvest-Nor- 13. Tromsø structure very reminescent of the Bri- ge. Arkeologisk museum i Stavang- Urbanczyk, Przemyslaw 1992. Medieval tish crucks. er, s. 245-250. Arctic Norway. Warszawa. Johansen, Olav Sverre 1975. Den tidlig- Vorren, Ørnulv 1982. Kystsamenes hus- Prehistorty ste historie. Lofoten, igår, idag, former. Ottar Ottar 4/82, nr. 137, s. The earliest dwellings were tent-like imorgen.Bodø. s. 9-37. 59-68. Tromsø structures, the oldest settlements Johansen, Olav Sverre 1976. Tidlig found at Sarnes, Finnmark county, nordnorsk båthistorie. Ottar, nr. 8.300 BC. Later there are rectangular 89, s 33-37. Tromsø. shaped sunken buildings with posts-

76 niku temahefte 030 holes from 7.500 BC in the north as rying posts, some without free-stan- one single, central row of internal well as in the southern part of Nor- ding inside posts. Walls are of staves posts. Walls are of turf and stone in thern Norway. dug into the ground and external walls layers. From around 0 AD the buildings on of turf and stone. During the Late Iron From around 900/1000 AD the the coast of Finnmark are quite diffe- Age the boat-sheds becomes larger, longhouses in Northern Norway gets rent, of circular floor-plan with a dia- widths of 6-7 m and longer. At Alter- smaller, as the different functions mo- meter of 4,5 m and the floor-level vågen, Trondenes, the boat-shed from ves out to separate smaller houses, equal with the surrounding terrain. 850 AD is 6,5x30 m with internal rows placed around the farm-yard. The divisions by stones in the floor and of posts. My reconstruction at Borg, location of the hearth together with Vestvågøy, Lofoten islands, based on The Middle Ages the circular floor-shape shows very clo- the excavation at Rennesøy, Rogaland, There are few towns in Northern Nor- se relationship to the Sámi goahti. shows a simple A-shaped structural way from the Middle Ages, the excep- The evolution of the longhouse fol- section: rafters carrying the roof- tion beeing Vágar, Lofoten islands. A lows the pattern of Southern Norway. weights continuing through the top total of 150-250 buildings: living-hou- Longhouses have not been found north wall beam (stavlina) down through ex- ses, sheds, work-shops and houses for of Kvaløy, Troms county, to my know- ternal buttresses, i.e. sloping posts set fishermen during the fishing seasons. ledge. into the ground. The houses are mainly 5-6 x 10-20 m, Small «longhouses» with turf-walls The chieftain’s longhouse at Borg, stave-constructions with insulating and entrance through the gable-wall is Lofoten islands, is the largest known walls of turf mixed with stone. The ga- known in Northern Norway mostly as longhouse from the Viking periode, ble walls and possibly the internal pa- in the «court-sites» of which there are meassuring 9x83 m. It had two rows of nelling was of wooden boards or made nearly 20 along the coast-line. The lar- free-standing internal posts, curved of skjelter. The roof was probably co- gest court-sites are at Bjarkøy and at walls at the ends, and a curved floor to vered with turf. The use of old boar- Engeløya, Steigen, both containing 16 give the curved shape of the ridge. ding from boats was common. Much houses on an eliptical lay-out. The Posts were in pairs and the walls had the same cluster of houses has been houses have two rows of free-standing a wooden sill. Externally there was a excavated at Mjelvik, Sandøy, Troms, inside posts, with gable wall probably free-standing turf-wall. In my recon- 1200-1300 AD. The walls are mostly of of timber-construction. Most sites struction of the house in 1994 I gave stone and turf-covered roofs. Here a have been in use from around 500 AD the roof a pitch of 45°. As I later found small church has been found, meassu- to 1000 AD. The court-sites in the roof might have been given a pitch ring 4,8x6,7 m. Northern Norway are considered to of around 53° as described in the Book have formed part of the centres of chi- of Settlement (Landnàmabok) where eftains, beeing accomodations for the one house is described as having the mobilized forces. same hight as its width. My recon- In Nortern Norway there are struction is based on the stavlina for known only two sunken buildings from the main structure. the Iron Age. At Bertnem, Namdalen, Differences in construction of the there is a round site, and at Hunstad longhouse is illustrated with the hou- near Bodø there recently has been ex- se from Tussøy, Troms, dated to 700 caveted a rectangular sunken house, AD, meassuring 5x18 m and having Figure 36. The town of Vågar, Lofoten. Recon- struction drawing by Kari Støren Binns, 1990 3,5 x 4 m, dated to around 1000 AD. The floor of the Hunstad house is 30 cm below ground level. There are deep posts-holes in each corner and shallow posts-holes in the middle of each wall. There is a hearth near one of the corners. This is the earliest dating of a house with corner-hearth in Northern Norway. Introducing the cruck-construction as in the Sámi beallje-goahti it is possible to explain the different depths of the posts-holes, and presen- ting a possible reconstruction. Boat-sheds are common all along the coast up to West-Finnmark. Many sites have been located from the periode 500 - 1000 AD. During the Early Iron Age the normal boat-sheds are 3- 4 x 10-15 m, with slightly curved walls, some with two rows of roof-car-

77 10 Fembøringsnaustet på Stangnes

Jon Bojer Godal, spesialrådgiver, Håndverksregisteret på Maihaugen

Bakgrunnen for arbeidet med naustet med at dei runde kroksperregammene Det er likevel påfallande at denne byg- på Stangnes, Tranøy Kommune, var høyrer til dei eldre delane av byggjes- gjemåten har si utbreiing frå Finn- ønskje om eit naust i gammal stil til kikken i landsdelen. Den primære be- mark i Nord til Nordmøre i sør. Er lo- ein ny fembøring i Kabelvåg. Naustet rande konstruksjonen er fire krokete gikken i huset inspirert av gammen? skal plasserast på Lofotmuseet. Av bjørker som parvis er stilt opp mot ein Vi finn konstruksjonen så vel i små eksisterande naust som vi kjende til annan. Mellom kroksperrene ligg det naust bygde av bjørk som i stor sjøhus, syntest naustet på Stangnes å vera in- åsar. Utanpå der er konstruksjonen slik som Brodkorbsjåen i Vardø. teressant. Det var tydeleg eit fembø- dekt med bjørkeråter som blir tekt Innan dette området er det både ringsnaust av rett storleik og det had- med never og torv. sperreborne åstak, sperrer som ber de eit alderdomleg preg. Konstruksjo- Båtskjul, naust har ein liknande åsar som ber sperrer og reine sperre- nen var stavline med omgripande sta- konstruksjon, men med spisst møna. tak, men der annakvart sperrepar fø- var. Veggen hadde skjelterfylling. Det tek til å likne ganske mykje på eit ter på beten. Vi finn frittståande sta- Handverksregisteret tok bygginga sperrebore åstak (Figur 1). var, slik som i Salten, men dei fleste av naustet som eit dokumentasjons- Det var to slags gammer. Dei så- stavane står på syll. Unntaksvis ligg prosjekt. Vi var klar over at delar av kalla nordmannsgammene var firkan- samhaldet på staven, men dei aller huset var bygd etter metodar som er ta. Vi reknar med at dei hadde ein fleste husa er i stavlinekonstruksjon. eldre enn det vi kunne finne informan- konstruksjon som liknar stavline/sper- Til dømes i Lofoten og på Nordmø- tar til, medan andre delar av byggje- reverk. Ordet nordmannsgamme for- re er det byggjesystemet som i nyare måten kunne knytast til tradisjon som tel at så vel norsktalande som samisk- tradisjon har namn. Det heiter om hu- eldre tømmermenn var kjende med. talande budde i gammer. Med gamme set at det er ei stavline. Til dømes i Når det skal byggjast ei etterlik- lyt vi då forstå eit hus som har torv- Trøndelag er det den stokken som ligg ning av eldre byggverk dukkar det all- dekte veggar, medan (hus i snever for- på staven som heiter stavline. tid opp spørsmål som vi ikkje var bud- stand) ikkje er dekte med torv. Etter Prosedyren med bygging av slike de på ved oppstarten av prosjektet. historikaren Johan Borgos er det ikkje hus er at dei såkalla «ringane» (det lig- Det vart også tilfellet her. Vi laut ana- meir enn ca 200 år sidan at hus utan gjande tømmeret) blir lafta i hop først lysere bygget ganske nøye og fann torvdekte veggar slo gjennom som bu- (Figur 2). Deretter blir raftet retta mange interessante detaljar. Ein del stadhus så langt sør som i Vesterålen. av dei vil bli presentert her. Gamle (frittståande) bustadhus i Ves- Figur 2. Ei etterlikning av naustet på Stangnes blir bygd til ein ny storfembøring ved Lofotmu- Først vil gjera eit lynkjapt snitt i terålen er då å rekne som førstegene- seet i Kabelvåg. Vi nyttar bygginga til aktiv tradi- nordnorsk stavhusbygging. Vi reknar rasjons hus i området. sjonsoverføring. Her ser vi Roald Haugli i gang Vi kan ikkje dra vidtgåande kon- med eit laft som han har praktisert. Det er eit Figur 1. Båtskjul med kroksperrer som ber klusjonar ut frå likskapen i logikken flatlaft (sekskanta hals) med (loddrett) midtstilt åstak, har stor logisk slektskap med sperrever- mellom gamme og stavline/sperreverk. tapp. Laft med tapp er vanlege i vest og nord, ket, det sperreborne åstaket som er ein domi- men dei er svært lite omtala i litteraturen. nerande byggjemåte nordafjells. Foto: JBG Foto: JBG

78 niku temahefte 030 med kilar mellom syll og stavline/un- ofte står skjeltrene i ein sleppvegg som derraft. Så blir lengda på stavane målt er felt inn i «sett i» staven. og sperrebukkane kan prøvereisast. Vi skal sjå nærare på naustet på Som prinsipp tyder dette at huset Stangnes (Figur 4, neste side). Det er blir felt ned på bakken. Lengda av høveleg stort til ein vanleg fembøring stavane blir tilpassa etter kor langt av den nyare typen. Naustet er 14, 5 det er ned. Huset blir ikkje tenkt ned- m langt og ca 6 m breitt. Det er stav- anfrå og opp, men ovanfrå og ned. reist og er fire rom langt, Det fremre Dette gjeld så vel form som konstruk- røstet er tømra. Stavane grip om ei sjon. Vi ser tydeleg at ny taktekking enkel syll. Mellom stavane er det felt dreg nye konstruksjonar med seg utan inn ein sleppstokk som skjelteret står at vi vil gå nærare inn på dette. i. Skjelteret er til å ta ut. Det er spor Stavane blir reist ein for ein og for uttaket av lengste skjeltre. Jamvel skorda innover i tufta. Skordene tener somme av sleppstokkane, stokkane som sleipar for stavlina. som er «sette i stav», er til å ta ut. Eit markert drag i nordnorsk byg- Det er ein stavlinekonstruksjon og gjeskikk er skjelterveggen. Han finst vi ser at samhaldstokken klemmer både i stavbygg og som fylling i tøm- staven mot raftstokken (Figur 5). mervegger (Figur 3). I dei nyare skjel- Samhaldstokkane er fint boga opp. Vi terhusa står stavane utan å gripe om tolkar dette som tilpassing til den høg- Figur 5. Det er fellinga av staven mot underraft det liggjande tømmeret, men på dei el- stemnde Nordlandsbåten. Kanskje er (stavline) og samhald (bete) som er særskilt. Vi dre grip staven over sylla, Dei omgri- det slik at ein eldre versjon har hatt ser at samhaldstokken klemmer staven mot pande stavane er i nord som i sør noko dobbelt syll og beine samhaldstokkar underrafta. Sjå nærare om desse detaljane på som ser ut til å vera ein eldre konstruk- (slik det elles er vanleg), medan den Figur 4. Foto: JBG. sjon enn stavar med tapp. Har over- nye har enkel syll og boga samhald. snedband går frå sylla til raftstokken. gang med opphevinga av dimensjons- På samhaldstokkane står det i dag Desse er spikra fast. Snedbanda frå kravet til tømmer som kom i 1795? sperrebukkar som ber to sideåsar på stav til bete står i hol midt i stavane Eit typisk drag i stavbygg i Troms kvar side, men dei er tydeleg av nyare utan nagling (slik som broddebanda er ein eller to lafta ringar i botn. Det karakter enn bitane (samhaldstokka- på Vestlandet), medan dei er spikra til er snedband/stikkband opp til staven. ne). Ein åsstav fortel om tidlegare ver- samhaldet. Dei står altså for trykk og På staven ligg det ei stavline/under- sjon av åsbering. Spor etter åsstavane kan ikkje ta strekk. Mesteparten av raft. Så kjem bete/samhald, overraft syner at det då berre var ein sideås på skjelter er av oppgangssaga bord. og tømra gavlrøst. Veggen er fylt med kvar side og dette er synleg også i det Vi ser på nokre detaljar. Øverrafta skjelter av ulik utforming. Dei kan fremre tømra røstet. Då har det vore er skøytt med rygg. På framsida er ik- vera av lauvtre eller bartre, av halv- sperrer på åsane og liggjande tro. kje underlagstokken for skjelteret sett kløyvningar eller saga bord. Svært Stavane er stødde av snedband i staven, men lagt framom. Opp er som går frå sylla og opp på staven. skjelteret spikra på utsida av røstet. I Figur 3. Skjelter (skjæltæl, skjaldtile) finst i Den eldre generasjonen av snedband praksis tyder det at huset er 9’’ korta- Nord-Noreg både som fylling i tømmervegg og er nagla fast. Ein nyare generasjon av re oppe enn nede. Dette går opp med som fylling mellom stavar i skjåar og stavreiste naust. Foto: JBG. festemåten for døra og er altså uttrykk for ei gjennomreflektert utforming. Mesteparten av tømmeret er flat- hogge på sidene, men syllstokken er rund eller oval. Han har eit eldre preg enn det liggjande tømmeret lenger opp. Taket er vindskeivt ved at det er flata- re røsta i framenden enn i øverenden. Den indre delen er tydeleg på- skøytt. Samhaldstokken i skøyten har nyare karakter enn hine. Samhald- stokken i øverenden har spor etter skjelter og ser ut som om han er brukt annan stad tidlegare, truleg i den tidlegare enden (ved øverenden av tredje rom). Stavparet i skøyten ser ut som om det er gjenbrukt. Også stavpar nr 3 er gjenbrukt. Vi ser det på at det er spor etter eit snedband som ikkje lenger er der og som heller ikkje har korre- sponderande hakk i biten..

79 niku temahefte 030 Figur 4 . Oppmåling av Fembøringsnaustet på Stangnes. Teikning: Bjørn Skauge.

80 niku temahefte 030

Etter kvart har vi fått grep om his- delen av bygget. Vi har to stavpar som 4. Åsstavar er det få av i Nord-Noreg toria til naustet. Eigaren Kristoffer syner spor etter gjenbruk. Det paret i dag. Var han meir vanleg tidlega- Stangnes kan fortelje at det noverande som står i skøyten er dendrokronolo- re? Det er grunn til å leite etter taket vart lagt på i 1930. Fotografi sy- gisk datert til 1744. Vi er ikkje visse på spor av slike. ner at åsstavane vart erstatta av å vera i ytste årring, men det er ikkje 5. Det flathogne tømmeret er eit nya- sperrebukkar ved den ombygginga. langt unna. Vi rundar av til ca 1750. re drag i nord som i sør. Kjem det Av fotografiet ser det likevel ut til å ha Stavpar nr 3, som også syner spor flathogne tømmeret også i Nord- vore sperrebukkar i det inste rommet av gjenbruk, er datert til 1569, men Noreg i laupet av 1700 åra? før den tid (Figur 6). prøva er ikkje frå ytste årring. Vi kan Dendrokronologi syner at tilbygget vanskeleg forsvare å leggje på meir I gjenbygginga legg vi vekt på mate- kom i 1861. Det stemmer godt med båt- enn 50 år og trur altså at stavparet rialkvalitet og framstillingsteknikk. Vi historia. Den nye fembøringen vart ut- neppe er yngre enn frå 1620. Det er ut- har sanka gammalt tømmer med høg vikla frå ca 1840 og framover. I ca 1860 forma på akkurat same måten som utmalming av rett dimensjon i Divida- var denne omforminga ferdig. Frå då av stavane frå ca 1700, men dei er litt len og alt tømmeret blir rydd med øks. var det den «nye nordlandsbåten» slik smekrare. Vi nyttar informantane til å få ut det som vi dag kjenner han den heilt domi- Ser vi på naustet som byggjeskikk som dei kan om slikt. Såleis får det nye nerande. Den «klassiske» nordlandsbå- og held det saman med kva vi elles veit, naustet fleire slags laft og fleire slags ten er ein temmeleg moderne farkost og kan vi dra ein del interessante konklu- skøytar enn originalen. Eitt av lafta som har si mest aktive periode frå 1860 sjonar og grunngjevne spørsmål: som vi lagar er laft som informant Ro- til 1910. Den eldre nordlandsfembø- 1 Det stavreiste skjelternaustet med ald Hauglid er kjent med. Det er eit ringen var 11,5 m lang. Det stemmer stavline representerer ein lang kinna flatlaft med (ståande) tapp i mid- med lengda av naustet før forlenginga. byggjetradisjon som vi førebels ik- ten. Skjelteret kjem frå oppgangssaga Resten av topptømmeret er frå 1840. kje ser enden på attover i tida, men i Aursfjord som er den einaste i Noreg Vi reknar med naustet vart sett opp i vi kan følgje han til første helvt av med aktiv levande overført tradisjon for den noverande tufta det året. Vi ser på 1600 åra. saging på oppgangssag. teikninga at naustet er lågare på rafta i 2. Når vi ser bort frå gammene og Viktig informant for røyinga av innerenden enn i framenden. Difor er ta- stavlina i Saltdal, har dei nordnor- tømmeret er Konrad Stenvold frå Fri- ket vindskeivt. Vi sluttar at det har stått ske stavhusa enkel eller dobbelt hetsli. Johan Stenvold er informant i brattare tuft tidlegare. Kristoffer syll. når det gjeld prosedyre for reising. Stangnes fortel at det etter tradisjonen 3 Til den eldre delen av stavlinetra- Som fagpersonar, personar som lærer på garden kom frå nabogrenda Lekang. disjonen i Troms høyrer at staven av dei eldre, er vaktmeister Per Jo- Sylla og to av stavpara er frå ca grip om sylla og han blir klemt fast hansen ved Lofotmuseet og Roald Ren- 1700. Når vi seier ca, er det av di det er til stavlina av samhaldstokken som mælmo frå Målselv. vanskeleg å vera viss på at vi er i ytste grip over båe. Omgripande stav årring. Likevel er det vanskeleg å tøye ser ut til å vera den dominerande alderen til å vera yngre enn frå 1725, byggjemåten fram til kring år SUMMARY: men ikkje eldre enn frå 1698 for denne 1800. Det står att å få ei nøyare THE BOAT-HOUSE AT STANGNES tidfesting av denne detaljen. When a new boat-house for a fembøring Figur 6. Fotografi frå omtekkinga av naustet på – a traditional boat with five or six pairs Stangnes i 1930 syner at det var åsstavar som of oars – was to be built at the Museum bar den fremre delen av taket inntil då. Foto: Ukjent. of Lofoten in the county of Nordland, it was modelled on an existing boat-house at Stangnes on the island of Tranøy in the county of Troms. This is built in skjelter technique, where the ground sills are made in log construction. Upon the ground sills are placed posts, which in turn carry longitudinal beams – stavline. Onto this framework of ground sills, posts and top sills, vertical wall planks are fastened. The roof construction consists of rafters and purlins. The boat- house’s age is uncertain, but we know that the building was extended by three metres in 1861. This corresponds with a change in the area’s boatbuilding methods. The copying of the Stangnes boat- house served an additional purpose, namely to acquaint a new generation of craftsmen with the skjelter technique.

81 11 North Atlantic Stave Constructions

Bjarne Stoklund, professor, Københavns Universitet

Let me start this presentation with Figure 1. The tiny village of Múli in Bor(d)oy is some linquistic or semantic remarks. surrounded by high mountains. The house from When Norwegians speak of stavkirker 1866 may be discerned to the left. To the right (stave churches) or stavløer (stave representations of the two-storeyed type that succeeded the traditional house. Photo from barns), they are stressing the con- 1959. structive details - the roof-supporting vertical posts, staver - which make interest in the North Atlantic houses these buildings different from the started with the task to find and to dominating log-constructed houses. transfer such a house to Denmark. In the terminology of Scandinavian The house comes from the beauti- architectural history, however, stave ful and dramatic setting on the north- construction has acquired a more spe- ernmost end of Bor oy, one of the cific meaning. In southern Scandi- socalled Northern Isles (Figure 1). lt navia where all buildings are halftim- was built in the small village of Múli bered or representing other construc- in 1866, which means that it was not tions with vertical posts, the histori- yet 100 years old, when it was taken Figure 2. Plan and elevation of the house from ans of architecture who were dealing down and transported to Denmark. Múli, that has now been reerected in the Open with wooden churches paid attention Air Museum in Sorgenfri north of Copenhagen. to another element in the construction, namely the vertical boards that form the walls of the church. Such walls were called «stave walls»- although tile and not stav is the old word for such a board -, and they have become the main criterion for a stave construction in Scandinavian and in international terminology. This is the meaning, in which I shall use the concepts stave constructions and stave houses. What I am going to deal with might be called the «secular relatives of the stave churches». I shall be looking at stave constructed dwelling houses that have been in use in Shetland, in Iceland and in the Faroe Islands, but to a very different degree. From Shetland - or exactly the three most northerly islands - we only have a debatable oral tradition and a few traces in the older source material about such houses. In Iceland there are a few remnants of stave buildings, but in the Faroe Islands the stave building tradition was continued until the end of the 19th century. My lecture will therefore focus on the traditional Faroese houses. I will take my point of departure in a small house that in 1961 was moved to the Open Air Museum in Sorgenfri north of Copenhagen, as a representative of traditional Faroese building culture. In fact, my own

82 niku temahefte 030

The house was, however, very tradi- tionally built. lts layout and construction correspond in all essentials with a general description of the Faroese house given by a vicar in 1800, but older source material reveals that this house type had got its main features already a century earlier. The house from Múli was - and is - built on a hillside with the gables to the north and the south. The west side is dug into the slope so that the turf roof nearly reaches the ground. In the exterior the house falls into two sections: To the north is an outer wail of stone and turf, to the south a wooden Figure 3. The louvre in the roof is the only Figure 5. The glasstova has a horizontal ceiling wall of vertical boards. The northern source of light in the roykstova of the house and is heated by an iron stove, fired from a part of the house consists of a from Múli. small kitchen. dwelling-room, roykstova, and a byre, fjós. In the southern part is the best- Both parts of the house have an outer boarding, making it possible to room, glasstova, with some smaller inner wooden construction, a frame- put in windows. rooms: a chamber, a tiny kitchen, and work consisting of vertical posts and The best-room gets its light through a pantry. The finer entrance to the horisontal beams. The openings windows in the wall, while the royksto- house is to an attic between the two between these pieces of timber are va only has a louvre in the ridge (Fig- sections, the more humble one filled out with vertical matched ure 3). Here the room is open to the through the byre (Figure 2). boards, fixed in grooves in the head ridge, while the best-room has a hori- and the sillbeam. Such inner walls zontal ceiling. Other differences are called bróst (breast) in opposition between the two main rooms are that to the outer wall of stone and turf, the roykstova has an open fireplace and Figure 4. In the roykstova there is an open fire- called veggur. Instead of veggur, the an earthen floor (Figure 4), while the place and an earthen floor. Behind the wail to southern part of the house has an best-room is heated by an iron stove the right is an alcove bed. and has a wooden floor (Figure 5). The two main rooms of the Faroese house can be seen as representatives of two periods in the development of the dwelling-house. In the roykstova medieval traditions are carried on, while the first glasstovas appear in the 17th century, simultaneously with the same phenomenon in Western Norway. The three most important building materials used in the Faroese house were stone (grót), turf (flag) and wood (vi ur). While the two first were avail- able in abundance, timber for building purposes has always been in short supply. It is the stone and turf used for outer walls and roof covering that have put their mark on the older Faroese houses, to such a degree that they often seem to form part of the natural surroundings. Timber for houses was either drift- wood - which in some places was rather abundant - or merchant wood, bought through the monopoly trade or smuggled. One might imagine that because of the shortage of timber the Faroe people would have adapted to the ecological conditions by deliminat-

83 niku temahefte 030

a 1000 year old craftmanship, which had been abandoned elsewhere. lf you are looking for the relatives of the Faroese house you don’t have to go to the highly developed stave churches as f.i. Borgund, but rather to the more humble representatives such as Vangnes at this old drawing of the constructions of the stave churches (Figure 7). But there is one feature in nearly all of them that you will recognize from the Faroese house (Figure 8): The «St. Andrew crosses» that are supporting or stabilizing the framework of the churches. But you may also go to the only secular stave building in western Nor- way: the fascinating Finnesloft in Voss. Arne Berg, who has dealt in detail with this building, consider it a unique phenomenon, maybe a guild hall that has been influenced by the stave churches in the area. It is obvi- Figure 6. The construction of the traditional ous that the Finnesloft today is a Faroese house: Two horizontal frames, consis- craft. For many years the traditional unique building, but was that also the ting of head and sill beams, are connected by Faroese house was considered a local case when it was built around 1200? I vertical corner posts. The walls consist of vertical boards, fixed in grooves in head and sill. phenomenon, the result of a slow am not so sure, in view of the many There may be alcoves in both sides and outer development from a stone house to a secular parallels in the North Atlantic walls of turf and stone. wooden house. This is surprising, for and the results of the archaeological in fact you don’t have to concern excavations in Bryggen in Bergen. ing the use of wood to a minimum, as yourself much with the construction They revealed that in the high middle is known from similar environments. of the Faroese house to observe that ages the stave constructions dominat- This is not the case, however. But the it is not primarily a specific Faroese ed over log built houses. use varies according to the function of development but instead - like boat The Finnesloft has a log-construct- the houses. In humble outhouses there building - the continuation of old ed first floor and af stave-built second is no other timber than the rafters car- West Norwegian traditions. What is floor (Figure 9). If you consider this rying the roof, while, as a matter of fascinating about the Faroese house second floor separately, it shows great fact, the dwelling houses may be char- is that the main principles and many similarity to the Faroese house. It is acterized as a timber building with a of the constructive or decorative the same main construction principles surrounding protection wall of stone details are the same as in the Norwe- and the same old carpenter tradition. and turf (Figure 6). gian stave churches from the Middle It is typical that in halftimbered hous- Another astonishing fact is the Ages. When the house from Múli was high quality of the Faroese carpenter built in 1866 it was done according to

Figure 7. Plans and sections of a selection of Figure 8 (Right). «St. Andrew’s cross» suppor- Norwegian stave churches. From: Nordisk Kul- ting the constructive framework of the house tur XXIII. Kirkebygninger (1934). from Múli. Photo from the removal 1961.

84 niku temahefte 030

es posts, beams and rafters are connected in what we in Danish call bindinger, and these bindinger are placed with regular intervals. In the stave buildings, on the other hand, posts, beams and rafters are treated as individual elements, that can be placed independent of each other. In the Finnesloft the fine craftmanship is revealed by the decorative planed mouldings along the edges of posts and beams. Exactly the same details can be seen in the glasstova of the house from Múli (Figure 10). There are, however, also constructive features that are unknown in the majority of the Faroese houses, but can be seen in some of the oldest houses. The most interesting are the corner- joints, here in a very old house from Mi vágur on Vágár. These details are normally hidden, but here they have been photoed when the house was under repair (Figure 11). The principle is the following: In the ends of the corner posts (normally more solid than the rest of the posts) there are cross- formed notches, and in these notches the crossing sill and head beams are placed. The beams are connected with notches, that show similarity to the corner-joints in log-constructions. l have noticed a similar corner-joint in an old (and now disappeared) hjal- lur, the typical Faroese wind drying Figure 9. Sections through the Finnesloft in house for meat and fish. The sill beams Voss. Rafters, crossbeams and posts are inde- were connected, and the corner post pendent elements like in the Faroese house was riding over this connection, with a (cf Figure 6). Note the decorative mouldings on several of the constructive elements. cross formed notch in the bottom end. The same type of corner-joints are known from Norwegian stave churches (Figure 12) and from timber finds from Figure 11. Corner-joint (of head beams and the Bryggen excavations. Figure 10. Decorative mouldings on beams post) in an old house in Mi(d)vágur, photoed by and posts in the glasstova of the house from Sverri Dahl 1952 when the house was under Figure 12. Two types of corner joints in Norwe- Múli. repair. gian stave churches. Drawing by Håkon Christie.

85 niku temahefte 030

This old type of sill and head scape of Jæren (Figure 13)) and in the framework in the fully developed stave northern part of Jutland (Figure 14). building makes me raise the question, In all three areas the house building if this solution is the result of the traditions are different. In the Faroe encounter between the new log-con- Islands we have the stave construc- struction technique and the older stave tions behind walls of stone and turf, in buildings which had their posts dug Jæren the houses consist of log-built into the earth? Has the idea to use a elements behind stone walls and in framework of beams or logs on stones Jutland the houses have a socalled as foundation for the house been taken højrem-construction, a parallel to the over from the log-construction? Norwegian grind-construction, but I want to dwell a little on another here used in as well outhouses as interesting feature in the Faroese dwelling-houses. house, although it has nothing to do There are similarities - but also with stave churches or with stave con- differences - with regard to the func- Figure 15. Post, cross beam and head beam in structions in general. That is the fact tions of these narrow side aisles, and the dwelling room of the farm Keldur in Ice- that while on part of the house the in the terminology concepts as kove, land. Note the groove from a stave wail and outer walls are located just outside the skut and svol seem to connect the the decorative mouldings on the beams. main wail with the roof-carrying posts widespread areas. It is obvious that and the «breast», it has in other parts outshots as these are practical been moved out about one metre, in arrangements in a harsh and stormy the Faroe Islands such churches can order to create a low addition or out- climate, but that does not give a full still be seen. They are not very old, shot, called kovi. This is where the explanation of these parallel phenom- from 1830’s and 40’s, but they are late alcove-beds, the pantry and similar ena. They are only fully understood if descendants of the older churches, small rooms are established. It is we include cultural relations between that used to be surrounded by turf and called that the house is built with the areas, and such relations must go stone walls. In Iceland only a few very kovareising (Figure 2 and 3). back to the Middle Ages. small and rather late churches exist Such outshots for secondary pur- Let us return to the stave construc- today, but in the Middle Ages and poses are also found in two other areas tion and have a short look at the even later all Islandic churches were around the North Sea: in South-West- traces of such buildings in other parts stave buildings with outer turf walls. ern Norway (especially in the land- of the North Atlantic. Let it be men- They were often three aisled and some tioned first that also Iceland and the of them very big, especially the cathe- Figure 13. Plans of traditional houses in the Faroe Islands had their stave church- drals in Hólar and Skálholt. landscape of Jæren, South West Norway. In es, although in forms that were deviat- Also the number of secular stave two of the houses a log-built stova is surroun- ing from the common Norwegian. In buildings must have been considerable ded by outshots and the outer walls on three sides are of turf and stone. in Iceland in the Middle Ages but only Figure 14. Cross sections through a dwelling a few remnants have survived. Best house and a barn in the village of Agger, North kept is the skáli at the farmstead of Jutland. Both buildings are constructed with Keldur. In it the attic posts and stave- inner posts and outshots. walls are intact, and in the dwelling- room a groove in the beam shows that there has been another stave wall (Figure 15). In a drawing Hõr ur Águstsson has tried to reconstruct the skáli of Keldur and has compared it with the small Norwegian stave church of Haltdalen (Figure 16). A third area where stave buildings may have been used is Shetland. Till now no remnants of such wooden houses have been found. All existing old Shetland houses are pure stone buildings where timber is used only for the rafters. We know, however, from customs accounts and other sources that Unst and Yell and maybe a few other islands kept a vivid contact by sea with Sunnhordland in West Norway in the 16th and 17th centuries, and that boats as well as

86 niku temahefte 030

the house and applyed some towards Figure 16. Reconstruction by Hör(d)ur Águsts- lofts and partitions in his own house». son of the skáli of Keldur, compared with the main part of Haltdalen stave church, Norway. l have elsewhere argued that the introduction of stove as a new cultural phenomenon in Scandinavia was accompanied by the log-timbering. The content of this new concept seems to have been «a wooden closed box-like room», and it was realized either as a log or a stave construction. Against this backgrund it is interesting that «stock» (log) and «stove» is closely connected in this Shetland tradition. «Stove» appears for the first time in a Shetland document in Papa Stour in 1299, and Barbara Crawford thinks she has found remains of this room by her excavations. The concept appears a few times in the court books from the 16th century, but after that it dis- appears in Shetland, apart from the «stock-stoves». l hope in the near future to be able to study this fascinating phenomenon in details, but let me give you my pre- liminary hypothesis: In Shetland the «timber for houses, ready framed» This is quite obviously a descrip- new house element, the «stove», was were imported. tion of a genuine stave-construction introduced in the Middle Ages from In the local tradition such «pre-fab- like the Faroese. It is interesting that Scandinavia as a prestigious innova- ricated» houses from Norway are he remarks, that these logs are partly tion for the wealthy few. To be a real called «stock-stoves». The word is the called «pieces o’ stokkstovs» and the «stove» such a room had to be con- same as Faroese stokkastova, which framework or the logs partly «part o’ a structed with wooden walls, in log- means a log-timbered house. In fact stokkstov». It is obvious from such timbering or stave-construction. Such some of these house may well have phrases to be reminded of the old elements were imported ready made been log-houses. We know that a few Faroese framework construction that from Norway. such ready made log-houses have been we have compared with the corner- In the 16th century the «stove» was exported to the Faroe Islands and also joints in log-houses. also assumed by the wealthy to northern Jutland. But not all these That such houses could be stave- «udallers» - odelsbønder - in the three Shetland houses have been construct- constructed can be supported by an northernmost islands, where the farm- ed in that way. interesting court case from 1776 that ers at that time had ships of their own, A description of a stock-stove was recently discovered by the making the contact with Sunnhord- house that was written down by the archivist in Lerwick, Brian Smith. The land possible. The wooden «stove» Faroese linguist Jakob Jakobsen when case is about a man who has torn seems to have had a high cultural posi- in the 1890’s he was collecting materi- down a house of which he was not the tion among these «udallers», but it dis- al to his dictionary of the old «Norn» proprietor and has built a new one in appeared totally during the process of language, points to the fact that such the same place. This man had «not scottifization and the transformation houses may have been stave-con- only appropriated to himself the of the old rural society into what is structed. ground upon which the said new today known as the crofter-society. In his dictionary he writes that house was built, but also has torn «stokkstov» properly means «log- down, destroyed and demolished the room», (log-house), having walls con- farm-house – and – destroyed or away- NOTE structed of logs laid horizontally, = taken and appropriated to his own use This lecture is based on my book Det Faroese: stokkastova. And he contin- and profit the whole timber boxing færøske hus i kulturhistorisk belys- ues: «Also a) a house (room) with a within the said house – which boxing ning, which has a summary in Eng- timber framework, b) framework of a is commonly called a stockstove, and lish and references to relevant litera- house, esp. logs laid horizontally, was originally brought from Norway». ture. The book is published by Sel- forming ground-sill and tie-beam; That this «timber boxing» was made of skabet til Udgivelse af færøske these logs connect the corner-posts boards, not logs, can be concluded Kildeskrifter og Studier, C.A. and are provided with grooves into from the fact that he has used the Reitzels Forlag, København 1996. which the wallboards fit». «wood which surrounded the inside of

87 12 Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng

Per Gjærder, professor, Universitetet i Bergen

Bygningsforskere har helt tilbake til ler hornstafar (hjørnestaver) og til sta- Eilert Sundts tid registrert de lokale flægjur. Stavlægjene ligger på stavene navn på de enkelte bygningsledd i den og forbinder disse med hverandre. Or- norske trearkitekturen. Det folkelige det stav som er både norsk og svensk, ordforråd, når det gjelder denne arki- betyr noe som er oppreist, som for ek- tekturen, er rik, - likevel er det ikke sempel gjerdestolper, tønnestaver og nok å holde seg til dette alene om en tar svalstolper. sikte på å utarbeide en vitenskapelig Lorentz Dietrichsons bok «De nor- terminologi. Derfor har en kjent det ske stavkirker» inneholder ganske ut- som en nødvendighet å lage et begreps- førlige utdrag av besiktigelsesproto- apparat logisk og systematisk ut fra koller og innberetninger fra 1600- og vår tids språkbruk og uten forandring 1700-tallet angående kirkene. Her fin- av ordbruken i eldre tider. Det doku- ner en mange forskjellige uttrykk for mentasjonsarbeid som har vært utført kirkenes bygningsmåte, deriblant ved håndverksregisteret på Lilleham- stav, hvor en mente veggtilet. Dette Figur 1. Lopte’ i Systog Åmli, Valle i Aust- Agder. Foto: Birger Lindstad. mer og som har resultert i publikasjo- forhold bidro til at Emil Eckhoff i sin nen «Beresystem i eldre norske hus», bok «Svenska stavkyrkor» valgte å ta inngår på en forbilledlig måte i funda- med svenske reisverkskirker uten mentet for videre metodisk forskning. stolper. Holder vi oss til de middelal- De etymologiske studier og ordgeo- derske skriftkilder i Norge, deriblant grafiske registreringer viser at den fol- «Gammel norsk Homiliebok» som an- kelige terminologien i mange tilfelle er tas å ha vært forfattet på 1100-tallet, vaklende og at bygningstekniske ter- framgår det klart at når det gjelder de mer som i noen bygder er brukt syno- norske stavkirkene skjelnes det mel- nymt, i andre bygder kan betegne for- lom stafr og ili og således også mel- skjellige bygningsdeler. Den bruk jeg lom hornstafr og væg ili. Det er stafr i for min del har gjort av den folkelige egenskap av det viktigste bærende terminologi er først og fremst praktisk ledd, som gjør det rimelig å kalle de bestemt, men jeg har så langt som jeg middelalderske reisverkskirker i Nor- har funnet det hensiktsmessig, brukt ge stavkirker. de navn som de forskjellige husarter I de vestnorske og nordnorske rei- og deres bygningselement bærer i sine sverkshus hvor vertikale ledd inngår i mest typiske utbredelsesområder. det konstruktive system, er ordet stav Figur 2. Grindbygd løe, Vollseterdalen i Møre Mange betegnelser synes å røpe brukt om stolper som er relativt høye og Romsdal. Tegning: Dag Rosseland. hvor visse husarter har sin opprinnelse og tynne. I uthusa er stavene nesten og i hvilke retninger disse har spredt alltid firkanthogne. I andre landsdeler seg. Blant de betegnelser som har bydd er ordet stav sjelden brukt som byg- på problemer av særlig interesse, er ningsteknisk term i profane bygninger. stav og stolpe. I slutten av 1890-tallet Det rike samspillet som det er mel- fant det sted mellom skandinaviske lom lafteverket og reisverket i norsk, bygningsforskere en meningsutveks- profan trearkitektur arter seg slik at ling om den rette betydning av ordet det første danner selve huskjernen, stavkirke. Ordet er ukjent i gammel- mens det andre er anvendt til forrom norsk, noe som angivelig skyldtes at en og svalganger, noe som i særlig grad inntil slutten av middelalderen ikke karakteriserer den profane middelal- hadde andre slags trekirker. Først i ny- derarkitekturen i Norge. Ofte omslut- ere tid da kirkene ble oppført i laft, opp- ter stavverket det meste av den laftete sto det et behov for et eget ord for de el- huskjernen slik at den i hovedtrekk og dre trekirkene. Av samme grunn har detaljer dominerer hele eksteriøret. ordene stavløe og stavnaust kommet i (Figur 1) bruk fra den tid da den slags hus be- Konstruksjonen av svalgangene i gynte å bli oppført i laft. våre middelalderlige stover og loft er i Ordet stafkirkja relaterer seg til prinsippet den samme som i våre stav- Figur 3. Grindbygd løe, Dalane i Rogaland. det bygningsledd som kalles stafar el- kirker, men i noen tilfelle er de vertika- Tegning: Dag Rosseland.

88 niku temahefte 030

Figur 4. Stavløe i Osdal, Austefjorden på Sunn- møre. Foto: PG.

les om stolper i ei byggløe på Spange- reid i Vest-Agder at de skridde ut – «un- dan gengir sulur».4 I de fleste distrikter på Vestlandet er den stavbygde heimeløa det største huset på garden. Den er et treskipet anlegg med et stort midtrom mellom to langsmale siderom som kalles sval, skytje eller skot. Skotstavene kan i likhet med de store, frittstående grind- stavene stå på en flat stein og gripe over stavlegja i skotet med en klauv, eller de kan være tappet ned i en svill og opp i stavlegja (Figur 4). Grindhusa sine grunnplaner og rominndelinger er gjennomgående enkle, men de stavle støttene så stutte og tjukke at det likt med takvinkelen. På denne måten bygde heimeløene skiller seg ut fra ikke virker treffende å betegne dem som skulle en låse stavlegjene fast og for- den store mengden ved sin størrelse og staver. Såvidt jeg kan huske, har jeg på hindre at de vred seg utover under sine arkitektoniske kvaliteter. Med Østlandet ikke hørt ordet stav brukt presset fra taket. sine to parallelle stavrader har de en som betegnelse på et vertikalt, bærende I Rogaland og Vest-Agder er det romvirkning som en kirke med et ho- ledd i svalgangene i norske gardshus. vanlig at stavene kalles steger og be- vedskip og to sideskip. I Vest-Norge har det vært mest ten slindr. I Dalane kalles beten krok- Mens betene i de vestnorske stav- alminnelig å reise et stavhus ved hjelp stokk . Stavlegjene ligger på beteende- husa alltid ligger under stavlegjene, av såkalte grinder. (Figur 2) Disse er ne og ofte rett over stavene. For at viser stavhusa i de øvrige landsdeler et så viktige og elementære deler av kon- stavlegjene ikke skal presses ut av motsatt prinsipp idet stavlegjene eller struksjonen i huset at dette i de midtre stilling av taktrykket, holdes de som stokkene som forbinder de langsgåen- deler av Vestlandet blir kalt grinda- regel på plass av trekroker eller skrå- de stavradene, ligger under den neder- hus. Grindene er plassert på tvers av biter som de kalles i Dalane. Skråbite- ste stokken i røstet. Stavlegjene og møneretningen i huset. Hver grind be- ne er festet til beten med to solide tre- samhaldstokkene er for det meste laf- står hovedsakelig av to staver som nagler gjennom leggen, mens selve tet sammen og danner ofte det under- oventil er forbundet med en bjelke, be- kroken griper over stavlegja. (Figur 3) ste av to stokkeomfar i en takramme. ten. Den mest alminnelige måten det- Bruken av skråbit ser en da også i an- Stavene står som regel på en sville- te er gjort på, er at beten er nedfelt i ei dre deler av Vestlandet. I Vossetrakte- ramme hvor svillene enten er laftet kløft mellom to ører i toppen av sta- ne ble skråbitene kalt bandakrok . sammen eller skåret sammen på halv vendene. På begge sider av beteendene Stavhusa på Vestlandet er for det ved. De er vanligvis tappet ned i svil- er det økset til et fortynnet halsparti meste oppført uten sviller. Ellers står lene og opp i overliggerne. som passer ned i kløfta, og utenfor stavene som regel på steiner, og disse I Trøndelag kalles beter og stavle- denne er betehodet. I hvert hjørne skulle helst være flate og vide slak at gjer stavliner. Når en vil skjelne mel- mellom stavene og beten er grinda av- flere kunne bli lagt oppå hverandre når lom dem, kalles betene tverrstavliner stivet med et skråband eller et natur- en skulle ha hushjørnene jevnhøye. På og stavlegjene langstavliner. I store formet kne. Grindene bindes sammen Jæren har en funnet eksempler på at sjøhus og løer er veggrammene ofte av- med to langsgående bjelker, stavle- løestavene kunne være jordfaste.2 Det stivet langs midten med en mestavlin. gjer. Bortsett fra de distriktene på arkeologiske materialet tyder på at Stavene blir kalt stolper, men bruken Vestlandet som ligger nærmest andre skikken med jordgravne staver er typo- av ordet stavlin tyder vel på at også i landsdeler er stavlegjene som regel logisk sett eldre enn den med staver på Trøndelag ble stolpene i stavhusa opp- plassert i vinkelen mellom beten og steiner i eller over markplanet. Bruken rinnelig kalt staver. På Nordmøre er stavørene og støtter seg mot disse. For av jordfaste staver har vært alminnelig ordet stavlin brukt om hele det kon- at hverken staver, stavlegjer eller be- i forhistoriske hus, men allerede i ro- struktive skjelett, og huset kalles da ter skulle bli for sterkt svekket, ble det mertid kunne steinheller bli brukt som stavlinhus. hogd ut noe av hver. På Sunnmøre kal- underlag for takbærende stolper og sta- I Nord-Norge fins det en gruppe les dette for hjerting.1 Stavlegjene er ver.3 At stavene heller ikke i middelal- stavhus som er særegen for den delen felt ned på beten med et uttak på un- deren alltid var jordgravne men kunne av landet. De har en bunnramme sam- dersiden. Stavørene går helt oppunder stå på steiner, synes å framgå av et sted mensatt at to eller tre laftete omfar og taket og er sneiet slik at de skråner i Ragnar Lodbroks saga, der det fortel- en takramme bestående av raftestok-

89 niku temahefte 030

å være den egentlige stavlegje (Figur 7). I flere av våre stavkirker hvor det åsbærende sperreverket bæres av en fast takramme bestående av to omfar, kan en se en tilsvarende funksjonsfor- deling mellom de to øverste langveggs- plankene. Som vi har sett, er stavhusa bygd på to motsatte konstruktive prinsipper. Det ene og mest utbredte går ut på en lengdebetoning av konstruksjonen slik at stavene er direkte forbundet med raftestokkene før betene eller samhaldsstokkene legges på. Det andre prinsippet er å forbinde stavene parvis på tvers, før stavlegjene legges på. Lengdebetoningen av konstruksjonen medfører altså at raftestokkene ligger under tverrbjelkene, mens det omvend- te er tilfelle ved terrbetoningen. Figur 5. Høyskykkje. Rognan, Saltdal i Nord- De to konstruksjonsprinsippene land. Foto: PG. med knær eller skråband slik som i de finner vi igjen i flere nord- og vest-eu- vestnorske stavhusa, men ofte har de ropeiske land, det førstnevnte som en kene og samhaldsstokkene. I hvert skråband som forbinder stavene med mer alminnelig foreteelse, og det an- hjørne er det reist en stav som vanlig- svilene. Skråband som de sistnevnte dre som en sjeldnere og mer regionalt vis er kløftet i begge ender. Stavene er fins knapt i vestnorske grindhus fra avgrenset. I jyske og syd-svenske reis- gjerne reist rett over kryssene i sville- nyere tid, ettersom disse ikke har svil- verkshus hvor de langsgående rafte- grimen og rett oppunder kryssene i taler, men det er interessant å notere at stokkene, remmene, ligger på toppen krammen, men ikke sjelden er de plas- det på Bryggen i Bergen er funnet av stolpene, er tverrbjelkene vanligvis sert på langsvillen like inntil lafte- rester av et middelaldersk stavhus tappet gjennom stavene et stykke ne- krysset. Denne løsningen forekommer hvor det har vært festet skråband mel- denfor remmene (Figur 8). helst på utløer og andre små utmarks- lom sviller og staver (Figur 6). I engelsk bygningsforskning er kon- hus hvor tømmeret er så småvokst at Som nevnt består takrammen i struksjonen hvor de langsgående rafte- stavene kanskje ville tape for mye av stavlinhusa ofte av to laftete stokke- bjelker, «plates», ligger direkte oppå sin soliditet om de ble dobbeltkløftet omfar. En betraktning av dette forhold stavene under tverrbjelkene, blitt kalt (Figur 5). Veggfyllingen, eller skjelte- kan kanskje tjene til å klargjøre begre- «normal assembly». Konstruksjonen der ret som er den nordnorske navnet på pene rafthald og stavlegje som mange stolpene er parvis forbundet med tverr- den, kan være laget av fjøler, bord, steder blir brukt om hverandre om bjelker mens de langsgående rafte- halvkløyvninger og av og til også av samme sak. I takrammen på to omfar bjelker ligger over disse, kalles «reverse rund ved. Skjelterets enkelte deler er bærer den øverste langveggstokken assembly». Den sistnevnte konstruksjo- stående og innfelt i spor langs innersi- sperrene eller raftene og kan derfor nen er sjelden å se i England, men den dene av veggrammen. De øverste hjør- betegnes som rafthald, mens stokken har vært brukt der i store bygninger alt nene i veggrammen kan være avstivet under som forbinder stavene, kan sies i middelalderen og har senere vært tatt

Figur 6. Rekonstruksjonsforslag av stavbygg på Bryggen i Bergen, antatt oppført etter brann i Figur 7. Snitt av naust, Kvenvær på Hitra i Figur 8. Konstruksjonstegning av høyremshus. 1332. Tegning: H. Christie. Nord-Trøndelag. Tegning: L. Tangedal. Tegning: fra Henrik Vensild 1982.

90 niku temahefte 030

Figur 10. Stabbur. Lofthus, Tinn i Telemark. Foto: ukjent.

Figur 9. Konstruksjonstegning av senmiddel- Figur 11. Stabbe under forrådshus. Sirdal i stein. Slike hus kaltes i alminnelighet aldersk løe. Belchamp St. Paul, Essex i England. Vest-Agder. Tegning: fra Phleps 1942 Tegning: fra J.T.Smith 1974 stabbur eller stabbud, men i Setesdal, Telemark og Buskerud oftere stolpehus eller stolpebud. Skikken å sette hus på i bruk i små, enkle strukturer. Den reg- stolper gir inntrykk av å være urgam- buda er blitt kalt stabbur og stabbud, nes som et reliktfenomen og som typolo- mel, idet den fins over store deler av fordi de i alminnelighet sto på stabber gisk sett eldre enn «normal assembly» 5 Europa og verden forøvrig. Blant be- eller korte støtter. Vi kan likevel ikke (Figur 9). varte husurner som ofte kan gi en over- se helt bort fra den mulighet at ordene Et trekk som en ofte kan se i det ar- raskende forestilling om forhistoriske stabbur og stabbud er avledet av stav- keologiske stavbygningsmaterialet i hustyper, fins det noen som forestiller bur og stavbud og brukt i betydningen de nordlige og vestlige deler av Euro- forrådshus båret av vertikale støtter. hus på staver - analogt med at stolpe- pa, er at jordfaste stavpar har vært I Norge ble de fleste stabbur og an- hus og stolpebu betegner hus på stol- plassert nokså ujevnt i systemet av av- dre forrådshus både fra middelalder per. Ordet stavbur er brukt av topo- delinger, -bolker eller golv. Det vil si at og nyere tid satt opp på stabber eller grafiske forfattere på 1700-tallet. Det stavene i hver rekke ikke er plassert i stolper (Figur 10). Imidlertid er det kan være en litterær form av ordet, helt like avstander fra hverandre. Hel- ikke funnet et eneste stabbur eller men sorenskriver Hans Arentz bruker ler ikke korresponderer mellomrom- stolpebu hvor stolpeverket er fra mid- uttrykket «smaa Staver eller Stolper mene i den ene rekken helt med mel- delalderen og samtidig med selve hus- om staplene under stabburet».7 lomrommene i den andre rekken. Det- kroppen. Det samme gjelder de sven- Stolpene under forrådshusa kan te tyder på at det konstruktive system ske forrådshus. Ordene stabbur, stab- inndeles i to hovedgrupper. I den ene ikke krever den grad av presisjon som bud, og stolpebu eller stolpehus finnes gruppen er stolpene forbundet med en en ser i mange reisverksbygg der det visstnok ikke i de middelalderske svillegrime som som oftest består av er brukt sviller og der alle komponen- skriftkildene. I den norske diplomata- fire eller seks bunnstokker. I den anter ble gjort ferdige før oppsettingen av rium treffer en på ordet stabbur for dre gruppen står stolpene hver for seg huset begynte.6 første gang i et brev fra 1539, hvor det ubundet av noen grime med bunnstok- De grindbygde husa i Norge repre- handler om noen bestemmelser som ker. Den siste løsningen er sannsyn- senterer sannsynligvis regionale vari- Det Trondhjemske Kapitel treffer an- ligvis den eldste (Figur 11). anter av de europeiske reisverkshus gående bestyrelsen av Communets Det fins her og der spredt utover hvor tverrgrupperingen av bjelkene er gods og inntekter. Her nevnes et hus landet forrrådshus og løer hvor støtte- forbundet med stolper i grinder som som «quam stabur vocant». Imidlertid ne under huset har karakteren av «høg- må reises før de langsgående bjelkene er det ved arkeologiske utgravninger i stolper» (Figur 12). Stolpene er ofte så kan føres inn i systemet. Plasseringen Bergen og Trondheim gjort funn som høye at rommet under huset gjerne blir av stavlegja i vinkelen mellom stavene viser at forrådshus på stolper har vært brukt som skjul for vogner og andre og beten slik at hvert av de tre kon- godt kjent i Norge i middelalderen. slags gjenstander. Ikke sjelden er rom- struksjonsleddene er i direkte kontakt Det har rådet tvil om ordene stab- met helt eller delvis lukket med liggen- med hverandre, er et trekk som jeg bur og stabbud er avledet henholdsvis de stokker, stående bord eller tiler inn- ikke har sett utenfor Vest-Norge. av stabbe-bur og stabbebud eller av felt mellom stolpene (Figur 13). På nesten alle garder i eldre tid sto stavbur og stavbud. Ivar Aasen sier føl- I samiske områder fins det særeg- det et hus hvor en oppbevarte mat som gende om stabbud: «Vel egentlig stab- ne forrådshus som kalles njaller. Disse korn, mel og flatbrød. For å verne for- bebud og stabbebur, men kunde ogsaa er små utmarkshus med en funksjon rådet mot mus, rotter og andre skade- opfattes som stavbud og stavbur.» Det som er betinget av nomadisk levemåte dyr ble huset satt på stolper av tre eller er vel mest sannsynlig at buret og og gjør tjeneste som depoter for rein-

91 niku temahefte 030

Figur 12 (over). Linbu fra Fåberg i Gudbrands- Figur 13 (under). Loft. Ose, Bygland i Setesdal. dalen, 1800-tallet. Tegning: fra A. Sandvig 1928. Foto: PG

Figur 14. Njalla (samisk stabbur). Fra Karasjok i Finnmark. Foto: PG.

losholt

skråbånd

stander driftssamene under flyttingen fra ett Her er stolper og lange skråstivere Figur 15. Bindingsverk. beiteområde til et annet (Figur 14). De inntappet mellom sole (svill) - og rem Tegning: fra H. Christie 1974 står på en eller flere stolper. Disse kan (stavlegje). Stolpene står som regel tet- være opptil 3 m høye da de skal be- tere enn i stavverket, og omtrent halv- skytte forrådet ikke bare mot mus og veis mellom sole og rem er de som re- andre, fins i litterære kilder fra norsk rotter, men også rev og jerv. Ofte har gel avstivet med vannrette bjelker, så- middelalder. Disse termene tyder på stolpene beholdt mye av trestammens kalte losholt (Figur 15). I sine mest ut- at i nyere tid har tømmermennene og naturlige form med en fot dannet av viklede former består bindingsverket bygningssnekkerne i byer vært mer el- fire sprikende rotgreiner. Slike stolper av kanthogd materiale med kvadra- ler mindre påvirket av danske og tys- kan en stundom komme over også i tisk tverrsnitt, og over og under los- ke håndverkstradisjoner. I Norge har forrådshus på norske gardsbruk. holtene kan det være satt inn mindre bindingsverkshusa viktige trekk til Ute i Europa har bindingsverkshu- stolper, såkalte dokker. I det egentlige felles med konstruksjonene i grinda- sa for det meste vært oppført med et bindingsverket er remmene likesom huset og i andre slags stavhus. Det er rammeverk hvor mellomrommene er solene bladet sammen på halv ved, åpenbart at noen av disse er fremme- utfylt med murstein eller leire. I Nor- slik at de ligger helt i samme plan. de impulser som er blitt integrert i de ge har slike hus spilt en helt under- Bindingsverket kalles også sten- norske stavverkstradisjonene. Vi ser ordnet rolle. Her har bindingsverkshu- derverk, - et ord som en ofte møter i således at grindløene i Hordaland kan sa stort sett vært oppført helt i tre en- 1700- og 1800-talls dokumenter i Ber- ha veggene oppført i et slags bindings- ten som fylling eller kledning. De sto- gen. Verken ordet bindingsverk, sten- verk der svillene kalles soler og stolpe- re sjøhusa landet over er, når de ikke derverk eller tilhørende fagtermer ne standarer (Figur 16). er laftet, mest oppført i bindingsverk. som stender, sprøys, losholt, dokker og

92 niku temahefte 030

kanskje mest kjent i Danmark, Syd- Sverige og i Balkanlandene. Det fins forskjellige måter å reise slepvegger på, og de synes i stor utstrekning å være av regional karakter. I de østlige, barskogrike områder av Europa er slepveggene ofte mer tilpasset lafteverket, i det de består av rundtømmer- stokker som er avbladet i endene. I de vestlige, og mer skogfattige områder består de av bord eller planker, oftest innfelt i en ramme med stolper, over- liggere og underliggere. Selv om veggfyllingene i norske slepverkshus kan bestå av rundtøm- mer og minne om laftehus i formen, er de i prinsippet stavhus, og noen steder har det vært vanlig å bygge løer og fjøs der det konstruktive skjelett var det samme som i grindhusa. Da kan slepverkshus primært bli klassifisert som Figur 16. Skjematisk tegning av stavløe. grindhus (Figur 18). Figur 18. Konstruksjonsdetaljer i slepverkshus i Tegning: fra O. Tveiten 1953. Ordet slepverk har trolig sammen- Mæle. Forsand i Ryfylke. Ulike måter å feste planke til stav. Tegning: fra Molaug 1942. heng med verbet sleppe i det en ved En konstruksjon som har vært be- oppføringen av veggene «slapp» de en- primære av det svenske bål og det traktet som en overgangsform mellom kelte delene ned i stolpenotene. På danske bul er en trestamme og de kan lafteverket og stavverket kalles slep- Sør-Vestlandet brukte en ordene la- tyde på at veggmaterialet opprinnelig verk, og veggene i en slik konstruksjon vegg og laveggshus om konstruksjo- besto av grove stokker. kalles slepvegger. Slepverket består nen. Forstavelsen la henger sammen I Norge har vi ikke full oversikt av liggende trevirke, - stokker, plan- med verbet å la eller lø og betyr i den- over bruken av slepverk, men såvidt vi ker eller bord -, som er felt inn i et spor ne sammenheng at en la den ene stokk kan se er det som hovedkonstruksjon i stolper eller staver. Konstruksjonen eller planke systematisk oppå den an- mest brukt som løer, fjøs og naust, i har i sine mer utviklete former veg- dre. Å oppføre en slepverksvegg het i noen utstrekning også som forråds- grammer bestående av stolper, sviller Skåne å ladføre, et gammelt dansk ord hus, små stover og seterbuer. Slep- og rem eller stavlegje (Figur 17). som betyr å legge vannrett,- å føre i verkshus finner vi mest i de øvre trak- Slepverket har vært brukt i de fles- lad.8 I Sverige kalles slepverket skif- tene av Vest-Agder og i Ryfylke, særlig te land i Europa og har tradisjoner til- tesverk. I Danmark kalles slepverks- i egenskap av løer og fjøs. På Sunnmø- bake til forhistorisk tid. I dag er det hus bulhuse. Det kalles de også i Skå- re er det funnet noen stabbur og et Figur 17. Utløe med slepverksvegger «laveg- ne, men i Sverige for øvrig kalles de kvernhus med slepvegger, men ikke ger». Espedal, Forsand i Ryfylke. skiftesverkshus eller bål(a)hus. Den løer. Konservator Harald Hals har for- Foto: G. Mikkelson. talt at han har sett hus med slepvegger i Vestfold, og arkitekt Halvor Vreim har opplyst at i Nordland ble nausta flere steder bygd med slepvegger i flere lag bortetter.9 Det fins i den tradisjonelle bygningskultur i Norden en vertikal stolpe som kalles sule og som har en kløft i toppen av den ene enden og ikke sjelden også i den andre. Ordet sule brukes ellers om forskjellige redskaper som i den ene enden er formet som en kløft, kunstig eller naturlig. Ordet er beslektet med det tyske Säule. I gammelnorsk er både sule og stav brukt om de konstruktive stolper i forskjellige stavbygninger, men det er vanskelig på grunnlag av de litterære kildene å trekke et klart skille mellom dem. I betydningen stolpe synes ordet

93 niku temahefte 030

Figur 19. Snitt av løe med midtstolpe (mesula). Nergården, Västergötland. Tegning: fra S. Erixon 1949

Figur 20. Steinfjøs med åsbærende midtstolpe. sule å ha hatt en mer spesiell funksjon nesbyrd i Norge om åsbærende suler Sandvik, Selje i Fjordane. Foto: PG. enn ordet stav. Antakelig har sulene har en i Hymeskvadet der det fortelles representert et tidligere bygningshis- om Tor og Ty som skjuler seg bak ei torisk stadium, og vært nyttet i åsta- sule ved gavlen til jotnen Hymes sal, uthus at mønsåsen bæres av stolper ket som sannsynligvis er eldre enn salar gafli. Jotnen så dit og sund som er reist på en bindebjelke, en bete sperretaket. I sin beskrivelse av åsta- sprang sula. Åsen (ass) som bar den eller røstmor. I laftete utløer og andre ket i islandske hus i sagatiden, uttryk- brotna. primitive uthus kan en komme over ker Valt r Gu mundsson den oppfat- Midtsøyler som bærer mønsåsen er mønsåsbærende suler som med en ning at ordet sule bare ble brukt om de av spesiell interesse og har i Danmark kløft nedentil rir over flere stokkeom- stolpene som gikk fra grunnen og helt og Sverige vært betegnet som midt- far slik at de virker stabiliserende på opp til selve takåsene.10 I sin beskri- stolpe, mesula (Figur 19). Suler som lafteveggen (Figur 21). En sulekon- velse av den indre oppbygningen i det rekker fra golvet og helt opp til mønet struksjon som synes å ha den tetteste islandske torvhuset regner Hördur har jeg i norsk bygningskultur bare utbredelse på Nordmøre og tilgrensen- Ágústsson det som meget sannsynlig sett i vestnorske steinfjøs (Figur 20), de områder, viser en mønsås og to si- at stolpene som støtter åsene, opprin- men denne konstruksjonen fins i for- deåser som understøttes av suler. Dis- nelig ble kalt sulur. Han framholder at skjellige primitive trehus i Europa, ek- se er kløftet i begge ender slik at de rir i de eldste synsforretninger fra 1600- sempelvis i de jyske «sulehus». Kon- over beten og griper over åsen. tallet forekommer ordet sule ganske struksjonen med mesuler som rekker Hustak med åser som bæres av ofte, men at det på den tiden var i ferd fra golv til mønsås, er brukt i mange loddrette suler, står i prinsipiell mot- med å bukke under for betegnelsene land også utenfor Europa. Det er setning til det rene sperretaket med stafur og sto .11 grunn til å anta at den går tilbake til sine skråstilte sperrepar og fravær av Det kan være grunn til å anta at forhistorisk tid. I Sverige, Danmark og vertikale ledd. Mellom sperretaket og også i Norge ble ordet sule først og Syd-Norge kan en i jernaldertufter se fremst brukt om åsbærende stolper og hull etter slike midtsuler. at det gikk mere av bruk ettersom det Ellers ser en ofte både i norske, rene sperretaket fortrengte åstaket i danske og svenske løer og andre slags Figur 21. Høybu. Fiskårdalen, Åseral i Vest- hus med stavverkskonstruksjoner. I Agder. Tegning: fra G. Midttun 1927 de sydsvenske skiftesverkshus og av danske bulhus, hvor en hele tiden har opprettholdt bruken av åser og åsbæ- rende stolper, kalles disse fremdeles suler. I følge «Ordbog over det danske Sprog» blir sule brukt «især om søjle eller stolpe i en bygning, spesielt om loddrette træstolper (bjælker) der i eldre bygninger (bøndergaarde) var an- bragt i række fra gulv til takrygg og med den øverste (ofte kløftede) ende bar aasen.» Det eldste litterære vit-

94 niku temahefte 030

dre oppunder mønet der de er forbundet med sperrene. Denne og liknende typer av skrå- band er brukt for å hindre de andre konstruktive ledd i å bevege seg i side- retningen. Vi finner dem også i Eng- land og på Kontinentet (Figur 24). I England kalles disse skråstiverne «passing braces». J. T. Smith tenker seg at slike skråstivere har utviklet seg innen et system av takkonstruksjoner som var i bruk på 1100-tallet og 1200-tallet, - en tid da raske foran- dringer i kirkearkitekturen hadde store følger for tømmermannskunsten. 12

NOTER 1 Standal, 1983, s. 65 2 Hoffmann, 1943, s. 109. Idem. 1966, s. 117 Figur 22. Gavlvegg i løe. Melheim, Eid i Nord- I de værharde strøk langs kysten 3 Myhre, 1982, s. 104, 106, 116 fjord. Foto: PG. er det i stavkonstruksjonene ofte 4 Volsunga saga ok Ragnars saga brukt lange kryssband til forsterkning Lo brokar, 1906-08, s. 114 åstaket er det mange overgangsfor- av strukturen. I sideveggene strekker 5 Smith, J.T. 1974, s. 239 mer. I de store løene og nausta fore- hvert band seg fra foten av én stav, 6 ibid. kommer det at sperreparene i gavlveg- krysser den neste stav på halv ved og 7 Hans Arentz, 1800-01, s. 142 gen er avstivet med kryssende stre- strekker seg opp til en sammenføyning 8 Clemmenesn, 1937, I, s. 108 besperrer (Figur 22). Slike tak er tyd- med stavlegja. Banda krysser hveran- 9 Molaug 1944, s. 134 ligvis beslektet med saksesperretaket dre i et kors som mest likner Andreas- 10 Gu mundsson, 1889, s. 118 som er den mest karakteristiske tak- korset (Figur 23). I gavlveggene strek- 11 Ágústsson 1982, s. 176 stoltype i de norske stavkirkene. ker kryssbanda seg fra et punkt nede 12 Smith , J.T: 1974, s. 246 på stavene og forbi beten som den er naglefestet til for så å krysse hveran- Figur 23. Naust. Ulla, Haram på Sunnmøre. Oppmåling av Bleken, Christensen, Sætre og Sætre. 1973

Figur 24. Old Count. Cottage. Limpsfield, Surrey i England. Konstruksjon fra senmiddel- alderen med «passing braces». Tegning: fra J.T. Smith 1974.

95 niku temahefte 030

LITTERATUR Myhre, Bjørn, 1982: Synspunkter på SUMMARY: Aasen, Ivar, 1918: Norsk Ordbog. huskonstruksjon i sørvest-norske POST AND STAVE CONSTRUCTIONS IN Kra. gårdshus fra jernalder og mid- TRADITIONAL BUILDINGS Ágústsson, Hör ur, 1982: Den indre delalder. - AmS-Skrifter 7. Sta- The term «stave church» – stavkirke – opbygning af det islandske tørve- vanger is unknown in Old Norse, apparently huse. - AmS Skrifter 7. Stavang- Nicolaysen, Nicolai, 1881-91, 1894: because other kinds of wooden chur- er Kunst og Haandverk fra Norges ches were unusual in Norway before Arentz, Hans, 1800-01: Beskrivelse Fortid. R. 1-2. Kra. the end of the Middle Ages. However, over Søndfjord i Det Nordre Ber- Phleps, Hermann, 1942: Der Block- the various parts of the stave con- genhusiske Amt. - Topographisk bau. Karlsruhe struction, such as staves – staver – and Journal for Norge. Hft. 26-28. Reimers, Egill, 1982: Synspunkter på top sills – stavlegjer, are well known in Chra. bruk av stavverk og lafteverk i the Old Norse sources. In traditional Berg, Arne, 1965: Byggjeskikken i middelalderen, basert på arkeo- timber buildings in the western and Trysil. Særprent av Trysilboka. logisk materiale fra Bryggen i northern parts of Norway, the term Bd.IV, 2. halvbind Bergen. - AmS-Skrifter 7. Sta- stav is still used – as in the trestle-fra- Berg, Arne, 1972: Stavbygning.- Kul- vanger me construction. In the northern part turhistorisk leksikon for nordisk Sandvig, Anders, 1928: De Sandvig- of Norway, where the stavline con- middelalder XVII. Oslo ske samlinger i tekst og billeder. struction is found, the staves in the Berg, Arne, 1989: Norske tømmerhus Fra ættegården til husmanns- side walls are connected by longitudi- frå mellomalderen. Bd. 1. Oslo plassen. Oslo nal beams placed directly on top of the Christie, Håkon, 1974: Middelalderen Schjelderup, Helge, 1991: Brukshuse- staves. The use of transverse or longi- bygger i tre. Oslo-Bergen-Tromsø ne ved sjøen. - Stavanger Mu- tudinal beams connecting posts is Clemmensen, Mogens, 1937: Bulhuse. seums årbok found in many Northwest European Kbh. Seland, Per, 1980: Sirdal countries. In England the construction Dietrichson, Lorentz, 1892: De norske Smith, J.T., 1974: The Early Develop- type comprising longitudinal beams stavkirker. Kra. ment of Timber Buildings : the placed directly upon the posts is called Eckhoff, Emil, 1914-16: Svenska stav- passing-brace and reversed as- «normal assembly», while the use of kyrkor. Sth. sembly.- Reprinted from The Ar- transverse beams to connect the posts Erixon, Sigurd, 1947: Svensk bygg- chaeological Journal. Vol. 131 – as in the trestle-frame construction – nadskultur. Sth. Standal, Ragnar, 1983: Ørsta Bygde- is called «reversed assembly». Sule is Frimannslund, Rigmor, 1954: Grind- tun. Husa på brudavollen. Volda another word for «post» in Old Norse, bygde uthus omkring Mund- Sylthe, Christ Allan, 1992: Den nord- and apparently denotes a post that heim.- By og Bygd IX. Oslo mørske svalgangsbrygga. - Årbok rose from the ground and carried a Gjærder, Per, 1977: Vestnorske utløer for Nordmøre. Kristiansund roof purlin. In trestle-frame buildings i stavverk. Oslo Tveiten, Ola, 1953: Om hus og byg- in the county of Møre & Romsdal, Gjærder, Per, 1982: Om stavverk og ningsskikker i Hosanger. - Nor- short posts carrying purlins were pla- lafteverk. - AmS-Skrifter nr. 7. veg 3. Oslo ced on transverse beams. In Denmark Stavanger Vensild, Henrik, 1982: Höjremshuse i the term sule is used in its – presuma- Godal, Jon B. og Steinar Moldal, Nord- og Nordvest-Jylland i his- bly – original meaning. Similar con- 1994: Beresystem i eldre norske torisk tid. - AmS-Skrifter 7. Sta- structions are also found in traditional hus. Oslo vanger buildings in other European countries. Gu mundsson, Valt r, 1889: Privat- Volsunga saga ok Ragnars saga And buildings in the wind-battered boligen på Island i sagatiden. lo brókar, 1906-08: Udg. Ved Møre district provide examples of Kbh. Magnus Olsen. Kbh. another structural detail, the crossing Hoffmann, Marta, 1943: Jærhuset. - Vreim, Halvor, 1933: En stavløe. Et timbers used to connect posts and raf- By og Bygd II. Oslo bidrag til belysning av våre gam- ters, like the passing braces in traditi- Midttun, Gisle, 1921: Gardar, hus og le stavhus.- Norsk Folkekultur. onal English architecture. husbunad. - Norske bygder 2. Skien Vest-Agder 2. Bergen Vreim, Halvor, 1937: The ancient Molaug, Svein, 1944: Laveggshus. - Settlement in Finmark. - Folkliv. Foreningen til norske fortidsmin- Sth. nesmerkers bevaring. Årsberet- ning for 1942. Oslo Munch, Jens Storm: 1972: Skjelter- hus i Nord-Norge. - Byggekunst 72. Nr. 2, 54. årgang. Oslo

96 13 Bygningsfunn fra utgravningene på Bryggen i Bergen, med tilknytning til diskusjonen om grindverk

Egill Reimers, konservator, Middelaldersamlingen, Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen

I omtale av grindbyggets historie blir ten til bygninger, er funnene relatert til tert på svill, på stein eller er gravd ned i det bl.a. referert til arkeologisk materia- konstruksjoner som brønner, kaier, fun- dybden. Verken kronologi eller evolu- le, i første rekke til forhistorisk arkeolo- damenter, og ikke minst til skip og min- sjon vil være retningsgivende for frem- gi. Spor i undergrunnen etter parvis dre båter. I løpet av 1999 vil forhåpent- stillingen. Likevel kan det i store trekk oppstilte stolper bringer tankene hen på ligvis et nytt, samlet og forskningsrettet være naturlig å følge selve utgravninge- en sammenhengende grindbygg-tradi- magasin endelig være etablert. nes forløp, og å trekke frem eksempler sjon gjennom 3 1/2 tusen år. De aller fleste bygningsfunn er blitt slik de ulike løsfunn og situasjoner etter Fra de arkeologiske utgravninger på behørig dokumentert, både hva gjelder hvert dukket opp, fra restene etter den Bryggen i tiden 1955-1979 foreligger det funnkontekst med datering (in situ eller brente 1702-bebyggelsen, og videre ned- et omfattende bygningshistorisk materi- som sekundært brukte løsfunn), detalj- over i bygrunnen, bakover i tid. Date- ale som i tid dekker det aller meste av oppmåling, og til en viss grad også som ring av materialet forholder seg til den Bergen bys historie, med dateringer til- detaljfoto. All dokumentasjon ligger ar- verifiserte stratigrafi (Herteig 1990-91) bake til første halvdel av 1100-årene, - kivert ved Arkeologisk institutts Mid- som først og fremst har sitt grunnlag i med andre ord i kontakt med tidlig kris- delaldersamling i Bergen, med alle sine tydelige brannlag etter historisk kjente ten middelalder i Norge. data, - åpent for videre tolkning av dem bybranner. Den store gjenoppbygging av De middelalder-arkeologiske vitnes- som føler seg kallet. Bryggen forut for 1702-brannen, kom et- byrd om bygninger er noe mer konkrete Materialet på Bryggen er meget ter en brann i 1476, som på sin side øde- enn de forhistoriske. Det gjelder de be- komplekst og åpner for mange proble- la en bebyggelse fra 1413. Fra før den tid varte rester av bygninger slik de en gang mer. Meget er omtalt tidligere. I det føl- kjenner vi til bybranner i 1393, 1332, ble reist, og det gjelder de løse bygnings- gende må jeg konsentrerer meg om en 1248, 1198, vinteren 1170/71, foruten funn, dvs sekundært brukte bygnings- del eksempler som kan ha interesse i minst en eldre brann. deler som blir gravet frem i mange ulike diskusjonen omkring grindverkets his- En del enkle takoverbygg og «tas- konstruksjonssammenhenger. torie, - noen enkeltfunn og noen situa- ker», og ulike former for stolpebygning- Til tross for et rikt og variert funntil- sjoner. Illustrasjonene kan være noe for- er som inntil siste århundreskifte sto fang, må våre fremstillinger i bygnings- enklet, uten at alle naglehull, mindre som kaiskur langs hele Vågens østside, historisk perspektiv likevel bygge på stein, stipling av underliggende kon- er kjente representanter for «reiste» byg- tolkninger av fragmentariske rester, struksjoner etc. er inntegnet. Tekst og ningskonstruksjoner på Bryggen. Ellers både med hensyn til situasjoner og til de illustrasjoner refererer til N-Ø-S-V-ret- har bebyggelsen på Bryggen - slik vi i enkelte bygningsdeler. Og la det være ninger som ble brukt i feltet («felt-nord» dag kjenner husrekkene som de ble sagt med en gang: Den helt entydige og tilsvarer ca. geografisk nordvest). gjenoppbygget etter bybrannen i 1702 - karakteristiske grindverks-detaljen som Jeg kan i denne sammenheng ikke vært dominert av laftebygg. vi alle kjenner så godt i knutepunktet gå nærmere inn på spørsmål som gjel- De seneste århundrers bruk av mellom stav, bete og stavlegje - er ikke der bygningenes sosiale funksjon i det grindverk over hele Vestlandet har etter dokumentert for Bergen i middelalde- lokale bygningsmiljø, heller ikke begre- hva vi vet ikke nedfelt seg på Bryggen - ren. Jeg er derfor mer forsiktig enn an- per som inovasjon, tradisjon og impuls, byens eldste og på mange måter viktig- dre i spørsmålet om årtuseners kontinu- bearbeiding, redskap eller materialfor- ste havneområde. Av praktiske og til itet når det gjelder bruken av grindverk ståelse. Likevel bør jeg minne om at dels holdningsmessige årsaker må i den konstruktive betydning vi i dag funn og situasjoner som her blir omtalt grindbygg-konstruksjonen ha vært opp- legger i begrepet. Men for all del - mu- må sees i lys av funnområdets tilknyt- fattet som lite tjenlig i dette miljø. Dette ligheter er her mange av, også i vårt ma- ning til en relativt grov bebyggelse nær til tross for at de aller fleste byggeopp- teriale, med antydninger og antagelser havnen og strandbeltet. Det er imidler- gaver i byen sansynligvis må ha vært og eksempler på konstruksjoner som tid av betydning at området ligger i sen- overlatt til lokale bygningsmenn fra dis- har meget til felles med grindverket. trum av en storby - etter den tids måle- triktene omkring. Man må kunne anta I fremtiden vil ulike forskere, som stokk - med god kontakt til kystdistrik- at valget av bygninger på Bryggen har tar på seg oppgaver innen middelalde- tene omkring, og til utlandet gjennom vært styrt av sterkt konservative og ur- rens kulturhistorie, fortsatt søke grunn- den utstrakte utenrikshandel. bant orienterte byggherrer som på den lag i det arkeologiske funnmaterialet fra De funn jeg viser til, skifter i valør og tid ikke har latt seg påvirke i vesentlig Bryggen, bl.a. i bygnings-funnene. tyngde. Det dreier seg om mange ulike grad av byggeskikken utenfor selve by- Mange av disse funn er blitt tatt vare former for stavbygninger, - det jeg selv området. Selv om enkle former for stol- på gjennom lang tid. En stor gruppe av velger å samle i begrepet reisverks- pebygg har vært oppført sammen med de viktigste forsvant riktignok ved en tra- bygninger. Her er mer å reflektere over laftebygg i denne senere periode av gisk magasinbrann så sent som i 1996, enn det er mulig å ta med ved denne an- Bryggens historie, har de etterlatt seg få men fortsatt ligger flere hundre «byg- ledning. Bruken av stav, stolper, stabber spor. Følger vi de arkeologiske utgrav- ningsfunn» bevart på ulike lagre. Foru- etc. varierer, også om de er fundamen- ninger tilbake i tid, er det først på 1400-

97 niku temahefte 030

Foto 1. Bygning 172 in situ, sett fra vest. Foto: Ark. inst., UiB

Figur 1. Bygning 172 fra EN, byggefase 6.1, Foto 2. Bygning 172 in situ, gulvbord tilpasset tallet vi møter rester av reisverks-kon- oppført etter brann i 1332, med gulv tilpasset stolpe på stein. Foto: Ark. inst., UiB staver som har stått på flate fundamentstein. struksjoner, og da i et meget beskjedent Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. omfang. Dette mønster endret seg radi- kalt etter hvert som utgravningene gikk i dybden. Etter brannen i 1332, ble det satt opp en ca 7 m bred bygning i Engelgår- den (Bygn.172), der takverket uten tvil har vært båret av kraftige stolper, både i langveggene og langs bygningens midtakse (Figur 1 og foto 1 og 2). Vestgavlen er klart dokumentert, mens bygningens østre avslutning var blitt forstyrret av maskingravning i dette området. Meget taler for at lengden kan ha vært ca 8 meter med tilsammen 12 (3x4) hovedstol- per, i tillegg til en del ekstra støttestol- per. Ingen av stolpene var bevart, men det er tydelig hvor de fleste har stått og at de har hvilt på flate steiner. Gulvet som lå tilbake relativt uskadd med glattkant og naglet til «flytende» tverrbjelker, viste en god tilpassing til stolpene som må ha vært reist før gulvet ble lagt. Både i langvegger og i midtrekken varierer stolpeavstandene. Vi vet ingenting om hvorledes stolper, stavlegjer, beter og takkonstruksjon kan ha vært forbundet med hverandre, men en regulær grindverkskonstruksjon kan det ikke ha vært. Noen usikre detaljer i feltsituasjo- nen kan oppfattes som rest av en svill med not for veggplanker. Mer sansynlig er det at noen bord med naglehull som lå på kant langs bygningens utside kan være nedfalne rester av horisontale

98 niku temahefte 030

brukt sekundært som fundamentbjelker i byggefasen etter at bygn.331 var revet (Figur 3). Disse to staver må uten tvil ha tilhørt denne bygning. Foruten uttak for skråbånd, og vertikal not for veggplanker, hadde de tapp nederst og en konkav avslutning øverst som tolkes som pri- mær. Alt tyder på at det over stavene, sentralt plassert, har ligget kraftige runde stavlegjer. Heller ikke denne bygning 331 er oppført med grinder. Den har mer til felles med en stavlinekonstruksjon. Stave- ne er reist med tapp i svill og avstivet med skråbånd nedenfra, før den langs- gående stavlegjen er blitt lagt over stavens konkave nedfelling. En tverrgåen- de stavlegje eller bete, og flere tverrbjelker lenger bak, kan ha vært fellt ned i de langsgående stavlegjere, og har bunnet disse sammen. Hvorledes taket har vært konstruert, kjenner vi ingenting til. Byg- ningen må kunne tolkes som en en-etasjes lagerbod med tette stavvegger og med to dører ut mot Bugårdens passa- sje, kanskje fra to adskilte rom. De langsgående gulvplanker som var lagt over de grove tverrbjelker var sterkt skadet, og var blitt reparert og lappet på i den senere del av bruksperioden. Leng- er bak i husrekken ble det funnet rester av en bygning som i hovedtrekk har vært oppført etter samme konstruk- sjonsprinsipp (Bygn.329). Figur 3. Løsfunn fra BN, sekundær fase 6.2, Fire runde staver ble funnet i Gull- stav til bygning 331. skogården, sekundært brukt som drage- Tegning: Ark. inst., UiB v/ER re i den brede fellespassasje («Kirke- veien») (90329/330/331/332). De må ha tilhørt en bygning som primært har grunnsviller var lagt over tverrgående vært i bruk i perioden 1332-1413 (Figur gulvbjelker, og med enkelt vagenov også 4). De reflekterer en bygningstype som over den runde kortveggsvill mot vest. har hatt meget til felles med annen eta- Langsvillene hadde not for veggplanker sje på Finnesloftet på Voss, men uten til- og innvendige uttak for skråbånd som svarende kvalitet. De fire stavene har Figur 2. Bygning 331 fra BN, byggefase 6.1, har vært reist opp mot hjørnestaver, not for veggplanker mot flere sider, oppført etter brann i 1332, med sviller med not dessuten tapphull for staver og beitski- grovt utførte baseprofiler og forøvrig og nedfellinger for skråbånd og for tapp i sta- er. Nordøstre del av bygningen var me- med særtrekk som tydelig forteller hvor venes nedre ende. Stavene har konkav nedfel- get dårlig bevart. Den runde kortveggs- i konstruksjonen stavene har vært plas- ling i øvre ende som for en stavlinekonstruk- sert i forhold til sviller, stavlegjer, tverr- sjon. Tegning: fra Christie 1974 og ER. vill mot vest hadde ingen not, men hadde utvendige uttak for lange skråbånd bjelker og veggplanker. En av dem har som må ha gått fra svillens midtpunkt not for veggplanke langs alle fire sider. opp til øvre del av hver av hjørnestave- Spørsmål reiser seg om disse staver har kledningsbord. Men bygningen kan også ne. Over denne grunnsvill, og oppå de tilhørt et sakralt eller profant byggverk, ha vært helt åpen. fremstikkende ender av langsgående om det har vært bygget i byen, eller er På samme tid ble der i Bugården gulvplanker, lå en firskåren svill med flyttet til byen fra en gård i nærheten, oppført en reisverksbygning der de be- not for veggplanker. Den var lagt ned slik vi må kunne anta har vært tilfelle varte konstruksjonsdetaljene ga oss mer mellom de runde langsvillene, men uten med noen av våre andre løsfunn. å bygge våre tolkninger på. (Bygn.331, fast konstruktiv forbindelse. Rester av nordvestre hjørne av en Figur 2 og 3) (Christie 1974, 50 og Rei- Vi hadde tidligere gravet frem to bygning (Bygn.177) ble avdekket i Gull- mers 1982,82) De to runde, langsgående runde staver (90147/148) som var skogården, oppført etter brannen i 1332

99 niku temahefte 030

Figur 6. Løsfunn fra BN, sekundær fase 6.3, antatt primær fase 6.2 eller 6.3, før eller like etter brann 1393, hjørnestav med firskårent tverrsnitt. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur 4. Løsfunn fra «Kirkevegen» nord for SN (Figur 5 og foto 3). To sviller i kryss er I det grove fundament, som ble an- sammen med tre tilsvarende (90329/331/332), tydelig bearbeidet med kinning og inn- lagt i Bugården under bebyggelsen som sekundær fase 7.0, antatt primær bruksfase 6.0 (ca 1332-1413). Staven har kløft og baseprofi- fellinger fra siden og med hvileflate for brente i 1413, lå restene av en hjørnes- ler nederst og uttak for kryssende stavlegje og hjørnestav som har ridd over krysset. Et tav (90162), som har interesse for grind- bete øverst, med not for veggplank. Har lik- uttak for skråbånd i kortsvillens innside verk-diskusjonen (Figur 6). hetstrekk med 2.etasjes staver på Finnesloftet tyder på at hjørnestaven først er reist Staven har opprinnelig tilhørt en på Voss. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. fritt over svillkrysset, før skråbånd, bete bygning som brente i 1393, eller som ble og stavlegje er montert. Sansynligvis bygget like etter 1393 og revet i god tid ingen grindverkskonstruksjon. En liten før 1413. I begge tilfeller en bygning som Figur 5. Bygning 177, fra G5, byggefase 6.1, nedfelling innenfor kortsvillens not kan var i bruk i siste halvdel av 1300-årene. oppført etter brann 1332, svillkryss med spor av ha gitt støtte og feste for et skråbånd Hjørnestaven må ha ridd med sin ridende stav, skråbånd og veggplank. (opp mot nærmeste tverrbjelke?) til av- kløft over langsvillens endestykke. Mot Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. stivning av konstruksjonen i lengderet- stavens utside finner vi et uttak for en ning. Langsvillen langs passasjen har tverrsvill som kan ha fortsatt under og ingen uttak for skråbånd, og har heller ut forbi langsvillen. I øvre del er staven ikke not for veggplanker. avsluttet med en - sansynligvis gjen- nomgående - kløft for tverrbete, og med et noe høyereliggende uttak langs stavens innside, passende for en stavlegje i Foto 3. Bygn.177 in situ, NV-hjørne sett fra SØ et grindbygg. Gavlveggens veggplanker Foto: Ark. inst., UiB kan ha gått opp i en not i betens underside. For langveggens veggplanker er no- ten langs staven dokumentert helt opp til topps, utenfor uttaket for stavlegjen. Det er mulig at denne veggnoten kan ha korrespondert med en not langs underside av en stavlegje som kan ha ligget i en stavkløft høyere oppe, i akse med langsvillen. Er dette riktig, må uttaket på stavens innside ha fungert som en se- kundær støtte-bjelke, og idéen om en ren grindkonstruksjonen blir mer usikker.

100 niku temahefte 030

Figur 7. 93442 løsfunn fra ES, sekundær fase 4.0, antatt primær bruksfase 3.2 før 1198, Figur 8. Bygning 260, fra BS, byggefase 5.2, bete, halvkløvning. brent ved brann 1332, fundamentstabber på 91668 løsfunn fra G3/G4, sekundær fase 5.2, stein, bærer gulvbjelker og svill. antatt primær bruksfase 5.1, etter brann 1248. Figur 9. Bygning 221, fra G3, byggefase 5.2, Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. 90316 løsfunn fra G3, sekundær fase 7.0, brent ved brann 1332, kombinasjon av laft i antatt primær bruksfase 6.2 før 1413. bakvegg og sleppvegg mot passasjen. Antatt Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. ombygget ca 1300. En del løsfunn av sekundært brukte Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. bygningsdeler (90316/91668/ 93442) må opprinnelig ha vært anvendt som stavlegjer eller beter i ulike former for stavkonstruksjoner på 12-1300-tallet (Figur 7). Noen er særlig fint tilhugget for å passe ned i stavenes kløfter, og er ut- styrt med et «låsehode» ytterst som hin- drer veggene i å bli presset utover av sperretrykket. Dette er eksempler fra stavbygninger, uten at det behøver å gi direkte indikasjoner på grindverk. En bygning (Bygn.260) i Bugården fra før brannen i 1332 var fundamentert på en måte som kan bringe tanken hen på grindverk (Figur 8). Ca 90 cm høye fundamentstabber sto på flate steiner og var avsluttet øverst med en dyp nedfelling for tverrsgående gulvbjelker og med en høyereliggende hvileflate for den langsgående svill, med en tunge stik-

Foto 4. Bygning 221 in situ, NØ-hjørne sett fra SØ. Foto: Ark. inst., UiB.

101 niku temahefte 030 kende opp langs svillens utside. Stabbe, 3) Byloven som ble vedtatt januar tungemotiv som dekor. Langs begge si- bjelke og svill ligger i posisjon som i et 1276 forbød smalere passasjer der finner vi not for veggplanker. Seks grindverk, men gulvbjelkene er ikke («veiter») enn 3 alen (en gammel- flate strykprofiler løper langs not- og gjennomgående med låsepinn eller låse- norsk alen = 55,3cm, 3 alen = faskantene i hele stavens høyde. Øverst hode på utsiden. Alt tyder på at byg- 166cm). Bortsett fra forholdene har staven en stordimensjonert fals for ningen forøvrig har vært laftet. ute ved bryggene, gjaldt denne stavlegje, og nedenfor er hugget gjen- Fra samme periode, før brannen byggegrense tydeligvis også ut- nomgående hull for firskårne sviller, 1332, ble det i Gullskogården gravet stikkende svalganger over 1.eta- både for grunnsvill nederst og for en frem de nederste stokkene av en bygning sjes plan. Den fremgravde lokale mellomsvill mellom 1. og 2. etases vegg- (Bygn.221) som det ikke er så lett å gi en situasjon viser en passasjebredde partier. Her er ingen spor av uttak for endelig tolkning av (Figur 9 og foto 4). To utenfor det opprinnelige laftehuset tverrbjelker, heller ikke spor etter skrå- hjørner - mot SØ og SV - har vært laftet, = 210cm = 3,8 alen. Skulle det avstivning. Nederst er staven avsluttet mens de to hjørnene langs passasjen har bygges en svalgang ut fra den ek- med en rund tapp. vært oppført i sleppveggs-konstruksjon, sisterende veggflukt, var det bare Et spørsmål er om fas, tungemotiv noe som bringer bygn.221 inn i gruppen 0,8 alen = 44cm som sto til rådig- og profiler har vendt inn mot rommet el- av reisverksbygninger, om enn noe til het. Veggen i 2.etasje mot lofts- ler ut i fasaden. Staven kan ha stått som side for grindverk-diskusjonen. De fire rommet kunne naturligvis bygges grunnsviller har vært laftet sammen i innenfor 1.etasjes veggflukt. Men alle hjørner, til en ramme ca 4x5 m. verre var det med tilkomstforhol- Figur 10. 90169/170, løsfunn fra BN, sekun- (nordsvillen var nå fjernet og vestsvillen dene; en trappebredde på 35-40cm dær fase 5.2, antatt primær bruksfase 5.1, etter var seget noe mot vest). Øst-, syd- og netto må ha blitt vurdert som brann 1248, fra 2-etasjes bygning, høy status, vestvegg har fulgt svillenes veggflukt, ubrukbart. fint teljet, strykprofiler. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. men nordveggen er bygget opp ca 30 cm 4) Laftebyggets nordvegg i 1.etasje innenfor, der den underste stokk frem- måtte derfor forskyves mot syd deles lå bevart, avbladet i begge ender. uten å forstyrre resten av kon- Østveggens andre stokk, som også var struksjonen. Å lafte inn en ny vegg bevart in situ, var avbladet i nordre innenfor den eksisterende ville bli ende. Dette gir oss grunn til å tro at alle vanskelig, og stabiliteten kunne bli stokkene i øst- og vestvegg har vært av- for dårlig med tanke på den nye bladet mot nord for å passe inn i de to etasjen som skulle settes oppå. De sleppveggstavene som tydeligvis har to laftehjørnene mot nordøst og ridd over nedfellinger som er registrert nordvest ble derfor hugget ned til nær sidesvillenes nordender. Da har grunnsvillen, stokkene ble avbla- også alle stokkene i nordveggen vært av- det, og sleppvegg-staver reist og bladet mot de to hjørnestaver. Stavene bundet øverst med beter og stavle- var ikke bevart, her er heller ingen spor gjer som dannet grunnlaget for etter døråpninger, eller noe som tyder på bygningens nye 2.etasje med uten skjelterkonstruksjon. Muligens har kraget svalgang. Om denne øvre man valgt en sleppvegg ut mot passasjen del av bygningen ble bygget i laft fordi det har vært spesielt hensiktsmes- eller stav, vet vi ingenting om. Re- sig. Men mer sansynlig er det å oppfatte sultatet ble imidlertid et langloft, sleppveggen som sekundær, til avløs- riktignok med en noe uvanlig vegg- ning for en opprinnelig laftet nordvegg konstruksjon i 1.etasje. Og bylo- (Herteig 1991,44). Kan vi forklare en slik vens bestemmelser var blitt over- ombygging - med en konstruksjon som holdt. I 1332 brendte bygningen og virker mer påtvungen enn rimelig? Et etterlot seg bare de nederste vegg- trappefundament som ble gravet frem stokker og et trappefundament. like utenfor den nye nordveggens østre del skulle kunne gi et spor. To fragmenter av en og samme stav Utviklingen kan ha vært følgende: (90169/170) ble funnet som sekundært 1) En enkelt 1-etasjes laftebygning brukte fundamentbjelker i Bugårdens ble oppført i gårdens søndre hus- nordre husrekke (Figur 10). Staven vi- rekke etter brannen i 1248, med ser en meget pen utførelse og har vært i dør ut mot passasjen. bruk som mellomstav i en 2-etasjes byg- 2) Etter en mannsalder eller to er ning av betydelig status. Bygningen har plassbehovet øket og man har øn- vært i bruk i tiden etter brannen i 1248, sket å bygge på til 2 etasjer, med sansynligvis i et annet miljø enn i hav- den nødvendige svalgang ut mot nebebyggelsen på Bryggen. Staven er passasjen og med tilkomst via en rund, men langs siden er det hugget en trapp. bred fas som øverst er avsluttet med et

102 niku temahefte 030 mellomstav i gavl eller langvegg. Der- god stabilitet, uten spesielle krav til en hatt meget til felles med den foregående som den har båret bete eller stavlegje på sterk forbindelse mellom stav og svill, og (Figur 11). Uttakene for lang- og kort- utsiden, har den dekorerte side vendt uten fare for at nedre del av staven skul- veggsviller er ikke gjennomgående, hvil- innover, muligens mot et høyreist rom. le miste taket på svillen og «skli ut» til ket tyder på at dette må være en hjør- Dersom bygningen har hatt et etasje- siden. Her er klare paralleller som bi- nestav. Den har også uttak for mellom- skille båret av et bjelkelag, har dette drar til diskusjonen om hvorvidt stav- sviller for både langvegg og kortvegg. hvilt på langveggenes mellomsviller kirkers store veggfelt med sine sentral- Øverst finner vi nedfellinger for stavle- (Christie 1974,61). romstaver er blitt montert på bakken og gje og bete, foruten et uttak med skrå Vi har funnet flere eksempler på at reist opp og tappet ned i passende ned- bunn som kan representere en hvilefla- tilsvarende staver er avsluttet med en fellinger i grunnstokken. For øvrig må te for sperr, altså en løsning der stavpar tapp nederst. Dette må bety at stavene denne staven ha inngått i et veggfelt og sperrepar ligger «i akse» i samme ver- har vært montert godt forankret på fla- som det er vanskelig å sammenligne tikale plan. Også denne stav har flate te bjelker som har ligget som funda- med noe tilsvarende i en grindverks- strykprofiler langs hele stavens høyde. mentsåler på undergrunnen, noe ned- konstruksjon. De to sistnevnte staver kan ha vært gravd i forhold til veggsvill, døråpning Samme sted ble gravet frem en stav brukt i samme bygning. Det er en fris- og gulvet innenfor. En slik fundamente- (90172) fra en 2-etasjes bygning som har tende tanke, om enn den tekniske kvali- ring har gitt konstruksjonen en svært teten synes å være noe ulik. Tanken blir Figur 12. 93406, løsfunn fra kai i ES/BN, likevel bestyrket ved å sammenligne ut- sekundær fase 3.2, antatt primær bruksfase takenes dimensjoner og avstandene Figur 11. 90172, løsfunn fra BN, sekundær 2.0/3.1 (før eller like etter brann i 1170/71). mellom dem. Den ene staven må da som fase 5.2, antatt primær bruksfase 5.1, etter Spesielt høyt fundamentparti, øvre del med nevnt ha vært mellomstav, og den andre brann 1248, fra 2-etasjes bygning. uttak til sviller, stavlegje, tverrbete og veggen hjørnestav der den langsgående mel- Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. plank. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. lomsvill har fortsatt ut forbi vegglivet og kan ha båret en svalgang i gavlen. Kan- skje kan også noen spor på hjørnesta- vens utside tolkes som anslag for en trapp som har gått opp til denne sval- gangen. Et sekundært benyttet løsfunn (93406) fra Engelgården, brukt som fyll- bjelke i en kaikonstruksjon som er an- lagt i årene før brannen i 1198, gir oss et håndfast eksempel på en hjørnestav fra en bygning med spesiell dyp fundamen- tering, eller med åpent rom under bygningens gulvbjelkelag (Figur 12). En slik stav passer meget godt inn som hjørnes- tav i en såkalt «kjellerbygning», en bygningstype vi har avdekket rester av i flere gårdsrekker på Bryggen (Herteig, 1994), (Jfr bygn.44 på Figur 15 og bygn.130 på foto 5). Disse har vært i pri- mær bruk i tiden før, muligens også i tiden etter, brannen i 1170/71.

Foto 5. Bygn.130 in situ, bevarte rester av en «kjellerbygning» sammen med fundamenter og stolper fra andre bygninger og byggefaser. Foto: Ark. inst., UiB.

103 niku temahefte 030

1978). På Island gir riktignok de ytre len og stavlegjen i ulike former for byg- torvvegger støtte; her er liten fare for ninger; kirke, gildehall, bolig, lager- at sperretrykket skal presse stav og bod. I Norge kan vi besøke Finneslof- stavlegje ut av stilling. Men i alle tre tet på Voss, stavkirker og svalganger, nevnte tilfeller må en tverrbete ha og se detaljer som gir assosiasjoner. bunnet langveggene sammen ved å Ellers finner vi nære paralleller i for- gripe fast over stavlegjen. mat og utførelse i bevarte kirker og bo- Når våre kjellerbygninger på Bryg- lighus på Færøyene (Stoklund 1996), gen tydeligvis ikke har vært avstivet der vi aner en kontinuitet tilbake til som i en grindverkskonstruksjon, har den tid da kontakten med Vest-Norge det da vært nødvendig å stabilisere var ekstra sterk. 5-600 år er imidlertid dem på annen måte ? Staven har ing- gått mellom den gang da vår bygning i en spor av skråbånd, og den har san- Bergen ble oppført og til de eldste gjen- synligvis heller ikke vært dypt ned- levende stavbygninger på Færøyene. gravd i sin primære situasjon. En mu- Uansett - de tre funn fra Bryggen vit- lighet er at stavene, og derved hele ner om godt kvalitetsarbeid med rela- bygningen, har vært støttet opp uten- tivt tidlig datering. fra ved hjelp av skorder. Et lite tre- En bygning i Gullskogården (Bygn. kanthakk på stavens utside høyt opp- 41) med tilnærmet kvadratisk plan under stavlegjen kan ha fungert som (ca4x4 m) er ofte nevnt som «bygning- anslag for en slik skorde (Figur13). en med de åpne hjørner» (Figur 15 og Mange bygningsfunn som viser 16). Den brente ved den historisk kjen- høyt utviklet konstruktive trekk, er lite brann vinteren 1170/71. Nettop for- kevel meget grove i utførelsen. Noen di denne bygning er så klart karakte- Figur 13. Rekonstruksjonsforslag, slik en «kjel- funn skiller seg ut med meget god kva- risert ved at de fire vegger ikke møtes lerbygning» kan ha vært satt opp på strandfla- litet, bl.a. 3 lange bjelker med høyreist i felles hjørnestaver, kan den tanke slå ten, og slik den senere kan ha fungert med det rektangulært snitt (90681/682/683, Fi- ned, at dette er fire grinder som er åpne rommet under, brukt som «kjeller». gur 14). To er naglet sammen og er be- reist opp mot hverandre, for så å bli Tegning: Per Bækken etter ER. vart i tilsammen 7 meters lengde og bundet sammen av fire stavlegjer som har stavlegjens klare trekk, den tredje har krysset hverandre i hjørnene (Rei- er en svill som er bevart i vel 5 meters mers 1982,87). Hver vegg består imid- Slik staven er avsluttet øverst kan lengde. De ble funnet i sekundær bruk lertid av tre jordgravde staver, noen den i første omgang tolkes som tilhø- som fyllbjelker i kaifundamenter opp- på stein, alle med ulike bunnnivåer, og rende en grindkonstruksjon. Men det ført en gang før brannen i 1198. Her er byggetomten er til dels gravet inn i er tydelig at stavlegjen her har ligget meget å lese av de inngrep som er bakken. Alt tyder på at stavene er under tverrbeten, og - etter min me- gjort: Svillen har not med drenshull, reist enkeltvis og først stabilisert etter ning - på utsiden av stavøyret. Dette nedfelling for døråpning, og et parti at stavlegjene er lagt på plass, sann- motsier en løsning der bygningen er uten not som markerer den del av svil- synligvis krysset i hjørnene, og sann- reist med ferdige sammensatte grin- len som har ligget innenfor stavens der, men holder mulighetene åpne for hull eller innfelling. Stavlegjen har not en tilsvarende reisning av langvegger. langs underside, og uttak for beter og I beskrivelser av islandske bygninger sperr. Alle må ha vært i primær bruk i ser vi stavlegjen lagt i fals på stavens samme bygning før eller i tiden like et- Figur 14. 90681/90682/90683, løsfunn fra utside, slik vi mener også er tilfelle ter brannen i 1170/71, i en ganske så G1/G2, sekundær fase 3.2, antatt primær bruk med den tidligere nevnte stav avansert stavkonstruksjon. Man kan like før eller etter brann 1170/71, tidlig eksem- (90169/170) fra Bryggen (Ágústsson la tankene fly og prøve å plassere svil- pel på svill og stavlegje i en avansert reisverksbygning. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

104 niku temahefte 030 synligvis med skråbånd mellom staver vegg mot passasjen mangler midtstav, og stavlegjer. ligger forholdene her bedre til rette for Den meget interessante diskusjo- en grindverkstolkning, men tomtefor- nen om hvorfor bygningen har åpne holdene tatt i betraktning er det en lite hjørner, er ikke avsluttet. Har valget sannsynlig løsning. vært gjort av konstruktive eller av Den eldste bygning (Bygn.45) som funksjonelle grunner ? Dessuten, har skal omtales ved denne anledning er taket vært et saltak, eller kanskje mer en sjøbod som lå i Gullskoområdet på sansynlig et pyramidetak som gir et strandflaten ned mot Vågen (Figur 15, riktigere spennforhold ut mot de krys- 17 og 18). Ifølge den lokale stratigrafi sende stavlegjene i hjørnene, uten be- må bygningen være oppført i første hov for tverrbeter midt i rommet ? halvdel av 1100-årene og er herjet av Har hele bygningen vært åpen fra en brann forut for 1170, av en brann først av, eller er de åtte svillene som er som tidligere ikke har vært kjent. De lagt ned på bakken mellom stavene bygningsrester som her ble gravet opprinnelige ? Disse svillene har not frem in situ, gir holdepunkter for en for stående veggplanker, som det for- tolkning i retning av en grindverks- øvrig ble funnet rester av in situ. konstruksjon, uten at noen kan garan- Den østenfor liggende bygning tere for at tolkningen er riktig. (Bygn.66) har også åpne hjørner og har forøvrig mange andre likhetstrekk med bygn.41. Ettersom bygn.66’s kort- Figur 15. Bygning 41, 44, 45, 46, 66. Feltover- Figur 16. Bygning 41, fra G5, byggefase 2.2, sikt . Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. brent ved brann 1170/71, tilnærmet kvadratisk plan, først og fremst karakterisert ved de åpne hjørnene. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

Figur17. Bygning 45, fra G4, byggefase 1.0, brent i en tidligere ukjent brann i første halvdel av 1100-årene (dendrodatering av NV-stav viser felningsår 1108/1109), sjøbod, kan være opp- ført i grindverkskonstruksjon som vist på dette rekonstruksjonsforslag. Bare nedre partier var bevart. Tegning: Ark. inst., UiB v/ER.

105 niku temahefte 030

Figur 18. 92709, løsfunn fra G4, sekundær fase 1.2, antatt primær bruksfase før den Dersom stavene derimot er reist en synligvis vært avstivet med skråbånd ukjente brann i første halvdel av 1100-årene, etter en, og stavlegjen er lagt direkte fra stav opp mot bete og stavlegje, eller kan ha vært brukt som bete i bygn.45. oppå stavene som i en stavlinekon- med skorder. Ettersom det bare er de Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. struksjon, kan veggplankene ha vært nedre deler av stavene som har over- festet på innsiden av stavlegjen med levd brannen, kan dette ikke undersø- nagler, og både sperr og tverrbjelker kes og dokumenteres. Det er lite san- kan ha hvilt på stavlegjen. Et annet synlig, men vi kan ikke se helt bort i fra Jordgravde staver er stillet parvis forhold som gjør grindverksteorien noe den mulighet at denne sjøboden repre- overfor hverandre, tilsammen fire par usikker, er at de parvis sammenstilte senterer en form for «kjeller», under hvorav de to fremste par var bevart i staver er jordgravet. Dette kan ha den egentlige bruksbygning som det nå en høyde som varierte mellom 70 og gjort arbeidet med å reise grinden noe ikke finnes spor etter. De avbrente sta- 120 cm over naturbakken. Sviller er komplisert. Men vi vet at en grind med vene kan med andre ord ha vært ve- lagt direkte på bakken med løs til- staver i ulike lengder kan reises i stil- sentlig høyere, og har båret taket over knytning til stavene, og ligger noe for- ling oppå steiner i ulike nivåer. Med en ekstra etasje, på tilsvarende måte skjøvet innenfor stavenes midtakse. samme resonnement kan en grind som ovenfor beskrevet for stav 93406. Halvkløyvninger som er tilhugget ne- være reist og samtidig være stukket Ifølge nylig innhentet dendrokro- derst har vært montert som veggplan- ned i to hull som var blitt gravet ut - nologisk datering av sjøbodens nord- ker i svillenes not. Dersom disse vegg- om nødvendig i ulik dybde. På bakken vestre hjørnestav, viser felningsår planker har gått opp i en tilsvarende i bakre del av bygningen lå bl.a. reste- 1108/1109, hvilket kan stemme godt not i en stavlegje, må også stavlegjen ne av en bjelke (92709), sekundært overens med den stratigrafiske analy- ha ligget noe forskjøvet innenfor sta- plassert uten egentlig funksjon (Figur se, kanskje en noe tidligere datering venes midtakse, oppå en eventuell 18). Den ene enden var tilhugget med enn ventet (Hansen & Reimers in tverrbete - som i et grindverk (Rei- en form som et «hode», slik som beter i prep). mers 1982,89). en grindverkskonstruksjon gjerne er Tilslutt vil jeg vise til en gangbro- utformet. Kan denne bjelken ha vært konstruksjon som ble satt opp etter brukt i sjøboden ? brannen i 1170/71 på strandflaten i Den dybde stavene er gravet ned i det området vi idag kaller Gullskogår- Figur19. Gangbro mellom G3 og G4, byggefa- (20-50 cm), kan i seg selv ikke ha gitt den (Figur 19 og foto 6). Konstruktivt se 3.1, etter brannen i 1170/71, konstruktivt bygningen tilstrekkelig stabilitet mot har gangbroen meget til felles med et har gangbroen meget til felles med en grind- sidekrefter. Konstruksjonen har san- grindbygg. Tverrbjelker er lagt i gjen- verkskonstruksjon.Tegning: Ark. inst., UiB v/ER. nomgående hull i parstilte stolper og naglet fast. Over tverrbjelkene, i kroken ut mot stolpen, er lagt langsgåen- de dragere med fals for gangdekket, foruten en midtdrager. De relativt korte stolper har være gravet noe ned. Antakelig har dette gitt gangbroen den nødvendige stabilitet. Noen form for skråbånd er ikke blitt observert. Ved denne gjennomgang av mid- delalderarkeologiske bygningsfunn har vi sett mange eksempler på konstruksjoner som hører til reisverks- gruppen, dvs der de vertikale bære- ledd spiller hovedrollen, som frittstå- ende staver eller stolper, eller i sam- spill med andre konstruktive ledd i

106 niku temahefte 030

Foto 6. Utsnitt av gangbro in situ, sett fra NV. Foto: Ark. inst., UiB.

SUMMARY: ARCHAEOLOGICAL REMAINS FROM THE EXCAVATIONS AT BRYGGEN IN BERGEN ulike former for rammeverk. Det er Herteig, Asbjørn E. : The «cellar buil- The archaeological excavations carried mulig at grindverkskonstruksjonen, dings» and privies at Bryggen, out at Bryggen in Bergen from 1955 to slik vi idag kjenner den, har vært i The Bryggen Papers Supplemen- 1979 produced an impressive assem- vanlig bruk på Vestlandet også i de tary Series No 5, UiB, Bergen blage of well-preserved structural tim- første 5-600 år av Bergen bys historie. 1994 bers. Dating from the early 12th cen- Men da er det ganske underlig at det- Reimers, Egill : Synspunkter på bruk tury and the following 5-600 years, te ikke i sterkere grad har hatt betyd- av stavverk og lafteverk i middel- this material is of inestimable value ning for valg av enkle bruksbygninger alderen, basert på arkeologisk for the purposes of research on buil- i byens sentrale område, - at vi med materiale fra Bryggen i Bergen, i ding history. The question in the pre- andre ord ikke har funnet flere og ty- Vestnordisk byggeskikk gjennom sent context is whether any of these deligere spor etter grindverk i det mid- to tusen år. AmS skrifter nr.7, timbers derive from «trestle-frame delalderarkeologiske bygningsfunn- Stavanger 1982 constructions» similar to the well- materiale på Bryggen. Reimers, Egill : Tre som bygningsma- known West Norwegian type of the teriale i middelalderen, Mu- past few centuries, a type whose exi- seumsnytt 1/1996 stence is historically documented as LITTERATURHENVISNINGER Stoklund, Bjarne : Det Færøske hus i far back as the second half of the 16th Ágústsson, Hör ur : Den indre opbyg- kulturhistorisk belysning, Køben- century. This article presents a num- ning af det islandske tørvehus, i havn 1996 ber of results from the investigation of Vestnordisk byggeskikk gjennom not only the building remains found in to tusen år, fra Utsteinseminar situ, but also the various timbers that 1978, AmS skrifter nr.7, were lying in secondary contexts in bu- Stavanger 1982 ildings, foundations and other con- Christie, Håkon : Middelalderen byg- structions. None of the recovered tim- ger i tre, Universitetsforlaget, bers could be identified as genuine Oslo 1974 examples of the trestle-frame buil- Hansen, Gitte & Reimers, Egill : Den- ding-type. Nevertheless, examination droprosjektet 1997/98, Arkeolo- brought to light many elements of si- gisk institutt, Universitetet i milarity, and the material clearly has Bergen, in prep. great potential for the study of frame Herteig, Asbjørn E. : The Buildings at buildings in general. Most of the illu- Bryggen, Their Topographical strations speak for themselves; the and Chronologicla Development, chronological framework is based on The Bryggen Papers Main Series stratigraphic analyses correlating the Vol.3, part 1-2, UiB, Bergen entire Bryggen site. 1990-91

107 14 Grindbygde hus og stavkirker

Håkon Christie, forsker NIKU

Et bygningshistorisk seminar om di i norsk kulturminnevern. Vi har Det kan være fristende i denne grindbygde hus kunne ikke vært holdt ansvaret for å rette på disse forhold. sammenheng å trekke frem noe av det for 50 år siden, - simpelthen fordi Paradoksalt nok er altså vår eldste som tidligere bygningsforskere har grindbygde hus ikke var et kjent be- bygningstype blitt vår yngste forsk- skrevet om de grindbygde hus. Enkel- grep for bygningsforskere. Årsaken ningsgren. Vi har vel alle en følelse av te har omtalt dem, men tiden har ty- var ikke at det ikke fantes grindbygg, at vi har vært med på oppdagelsen av deligvis ikke vært moden for at de ble - det var mange flere av dem da enn nå grindbyggene og de første famlende trukket inn i forskningens lys. - men man hadde ikke fått øynene opp steg i utforskningen av dem. Det er Ikke uventet er Nic. Nicolaysen, for at de er utløpere av en eldgammel mange faser i utforskningsprosessen, med sitt store overblikk over Norges byggetradisjon, kanskje den eldste men ett viktig steg er nylig tatt, nem- gamle bygningsmasse, den første som som er bevart her i landet. lig utstillingen Hus på Vestkysten publiserte et grindbygget hus. Han Heller ikke i dag er dette blitt en gjennom 4000 år. Denne utstillingen, har sikkert vært fortrolig med denne almen erkjennelse, ikke en gang i fag- - og ikke minst den utmerkede utstil- bygningstypen fra sine mange reiser miljøet. Det bør være en bekymring lingskatalogen, - har vist den interes- rundt på Vestlandet, men da han var for oss at bare noen ganske få grind- serte allmennhet hva et grindbygget beskjeftiget med en arkeologisk ut- bygde hus er fredet - og at disse få ikke hus er og hvilket bygningsmiljø de er gravning av Lysekloster i 1880-årene, er blitt fredet fordi de er grindbygg, vokset frem i. ble han klar over at Lysekloster gods men fordi de står på et fredet tun. Ser Utstillingskatalogen kan leses som hadde en stor og usedvanlig omhygge- vi etter på museer og bygdetun, vil vi et program for en ny norsk arkitektur- lig utført grindbygget løe. Da han finne enkelte grindbygde hus, men historie med basis i lokal byggetradi- sendte sin unge assistent, den dyktige som regel er de der fordi de hører med sjon. Samlet gir artsmangfoldet den arkitekt og oppmåler Johan Meyer, for i bygdens gamle tun. De grindbygde farverike helhet som det må være byg- å måle opp klosterruinen, sto også hus er ikke blitt tilkjent synderlig ver- ningsforskningens mål å legge frem. oppmåling av stavløa på programmet. Klosteroppmålingene kom i en egen publikasjon om Lysekloster, mens oppmålingen av løa ble tatt inn som Pl. X i Fortidsminneforeningens publikasjonsserie Kunst og Haand- verk fra Norges Fortid, som utkom i 1894 (Figur 1). Johan Meyers oppmå- lingstegninger, som er datert 1889, gir et godt inntrykk av byggverkets kvaliteter. Den gjengir også innskriften på en av betene som forteller at «Strangi Jørgensøn lod giøre denne Lade Ano 1595». I sin kommenterende tekst skriver Nicolaysen: «I det hele kan man faa en klar forestilling om stavladens beskaf- fenhed af den paa Lysekloster, der ud- mærker sig baade ved størrelse, møn- stergyldigt arbeide og høi alder, da den som indskriften viser, blev oppført i 1595 og saaledes nu sandsynligvis er den ældste i landet.» Antikvarens anerkjennende omtale til tross, løa ble omgående revet. Det skulle gå en mannsalder før et grindbygget hus for sin egen dyds

Figur 1. Den grindbygde løa på Lysekloster. Oppmåling av J. Meyer 1889

108 niku temahefte 030

aktige kampesten uten nogen indre, nedre forbindelse og uten noget spesielt feste i stenene. Stav og bete, og stav og stavlegje var forbunnet med skraastivere, «braaddeband». Et stavpar med bete og to slike band kalles en «grind».» Som vi ser bringer han inn de lokale betegnelser som senere forfattere har tatt opp. Dessuten setter han de grindbygde hus i Vest-Norge inn i sin historiske sammenheng ved å påpeke deres slektskap med gamle trehusty- per i Danmark og Sverige, Færøyene og Island foruten at han også trekker inn arkeologisk utgravde hustufter med jordgravne stavpar som grindbyg- genes forløpere. I sin artikkel Trekk fra byggeskikkens geografi i Norge fra 1937 går Vreim videre i sin fremstilling av de grindbygde hus i Norge. Her skriver han: «En av de konstruksjons- og byg- gemåter som nylig er kommet sterkt i forgrunnen, er den som tilhører vår gamle stavbygning. En finner den i gårdsløer, utløer, troskot, naust, som- merfjøs, skjul, eldhus og seterhus, hvor den opptrer med en frisk, opprinnelig og primitiv frodighet (...)Foruten på Vestlandet er stavkonstruksjonen kjent i Saltdal og i Nord-Norge, hvor den har vært brukt i hus for båtbyg- ging, båtskykjer, som er av en litt annen konstruksjon enn stavhusene på Vestlandet.» Så setter han opp et kart over det han i artikkelen kaller stavbygninge- nes utbredelse i Syd-Norge. Med mindre avvik er det identisk med det kart over de grindbygde hus’ utbredelse som vi bruker i dag. Med sine studier over de grindbygde hus hadde Vreim gitt oppslaget til deres utforskning. Hans optimistiske bemerkning om den nyvakte interesse for stavbygninger kan tyde på at han Figur 2. Den stavbygde løa på Sandnes i Jølster. har sett muligheter for at den forsøm- Oppmålt av H. Vreim 1924 velse av stavløa på Sandnes og et godt te bygningstype omsider skulle bli tatt oversyn over grindbyggeteknikken. opp til vitenskapelig behandling, men Her heter det bl.a.: «Det indre kon- tiden var tydeligvis ikke moden for det skyld ble vist den oppmerksomhet å få struktive skjelett bestaar (...) av fire denne gang heller. plass på et museum. Denne gang het par staver forbundet med beter, som Den nyvakte interesse for stavbyg- antikvaren Halvor Vreim og arbeidet ligger i en klauv, som er dannet i deres ninger i Norden i 1920- og 30 årene, på Norsk Folkemuseum, og huset øvre ende. Stavlegiene, eller sperre- som Vreim nevner, ble etter hvert gjaldt stavløa på Sandnes i Jølster (Fi- stokkene som de også kalles, ligger på svært teoretisk. Det vil de ha fått et gur 2). I 1924 målte han opp løa, og i innsiden av stavene, noget forsenket i inntrykk av som har støtt på de meget 1928 sørget han for at den ble flyttet betene. Stavene, som av hensyn til vidløftige diskusjoner om hvordan ho- til Norsk Folkemuseum. I artikkelen husets stabilitet, er gitt en skraastil- vet i Uppsala har sett ut. Det var ing- En stavløe fra 1933 gir han en beskri- ling innover med toppen, stod paa flat- en som tok opp det møysommelige ar-

109 niku temahefte 030

Figur 3. Det grindbygde hus´ konstruksjonssystem. Tegning: HC

beide med å dokumentere grindbygde hus med oppmålingstegninger, fotografier og beskrivelser. Uten et slikt grunnlagsmateriale kommer vi ingen vei i utforskningen av denne del av vår bygningsarv. Hensikten med dette seminar må være å sette dette arbeidet i system. En av årsakene til at debatten i 20- og 30-årene løp løpsk var at begrepet stavbygning kom til å omfatte alle slags hus med reiste stolper. For oss som ønsker å arbeide med grindbygde hus er det nødvendig å fastholde den definisjon som danner overskriften over dette seminar. La meg kort karakterisere det grindbygde hus’ konstruksjonssystem (Figur 3). Hustypen har sitt navn etter grindene som står med jevne mellomrom på tvers av rommet og utgjør husets bæresystem. En grind består av to staver forbundet med en bete. Et stavpar og den tilhørende bete er innbyrdes avstivet med skråbånd, slik at hver grind danner en stiv bukk. På hver ende av betene hviler stavlegjene. De er avstivet mot stavene med skråbånd, slik at huset blir stabilt i lengderetningen også. Staven bærer beten i en kløft, og stavlegjen er felt ned over beten på innsiden av stavørene. Sammenføy- ningen blir låst av takvekten. Takene bæres nemlig av sperrer som ikke hviler på betene, men spenner mot stavlegjene. Veggene har ikke bærefunk- sjon og kan plasseres uavhengig av grindene. Mens de grindbygde hus altså er skjelettbygg hvor grindene utgjør skjelettet, har stavkirkene rammekonstruksjon (Figur 4). Veggene har som funksjon både å bære taket og å om- slutte rommet. Hver vegg utgjør en veggramme som er satt sammen av en svill, to hjørnestaver og en stavlegje. Rammen er fylt med stående planker som er pløyet sammen innbyrdes og med rammen. På denne måten dan-

Figur 4. Det stavbygde hus´ konstruksjonssystem. Tegning: HC

110 niku temahefte 030

Enhver trebygning vil, på grunn av treverkets natur, ha en viss elastisitet. En grindbygning må bygges med temmelig stor toleranse for å kunne oppta de bevegelser som nødvendigvis vil oppstår, fordi hver enkelt stav vil bli individuelt påvirket av telehiv og andre påkjenninger. I en stavkirke er som kjent hver enkelt veggramme bæ- rende, under forutsetning av at hjør- neforbindelsene er solide nok til å holde rammene sammen og at veggplankene er så omhyggelig felt sammen at veggene kan fungere som stive skiver. Stavkirkene stiller altså store krav til fundamentet, og det sier seg selv at den dobbelte bunnramme er et genialt grep for å sikre stavkirkens stabilitet. Det grindbygde hus og stavkirken har altså forskjellige egenskaper. Grindbygget er spesielt tjenlig til uthus, og fordi det har vært brukt til løer, naust og andre uthus i alle år, har de tilpasset seg denne bruken og fått en rustikk form. De kan bygges i hellende terreng, fordi stavenes lengde kan tilpasses etter terrenget. De kan tilpasses vekslende bruk, fordi veggene kan reises uavhengig av det bæren- de skjelett. Dessuten er de lette å for- lenge og enkle å flytte. Stavkirkene fungerte som kirker gjennom hele middelalderen og er blitt preget av at de har tjent som menighe- tenes kultbygninger som det er blitt stillet høye kvalitetskrav til. Byggesy- stemet krever presisjon i utførelsen av Figur 5. Interiørperspektiv av Borgund stavkirke. de enkelte materialenheter og deres Tegning: HC mot omgangen, men over omgangen er innbyrdes sammenføyninger. Vi be- veggfeltene mellom stavene lukket undrer veggrammenes gjennomtenkte med stående planker. og gjennomprøvde konstruksjoner og For å anskueliggjøre Borgund-ty- avstivningssystemer og veggplanke- ner hver veggramme en stiv skive som pens kirker kan man si at den består nes omhyggelige innfelling i sine veg- både bærer taket og omslutter rom- av to bygninger som er bygget inn i grammer. Det ville ikke være lett å met. De minste og enkleste stavkirke- hverandre slik at de er sentrert om arbeide med slike plankevegger hvis ne har et skip med fire veggskiver og samme aksepar. Den ene bygningen, man ikke hadde stabile rammer å set- et mindre kor med samme konstruk- omgangen, er lav og bred, mens midt- te dem i. Det soignerte trearbeidet til- sjon. rommet er høyt og smalt og rager opp lot treskjærere og malere å utfolde sin Som vi vet ble det bygget en større over omgangen. Begge bygninger har kunst og gi stavkirkene deres spesiel- og mer komplisert stavkirketype, Bor- stavvegger med rammekonstruksjon. le glans. gund-typen (Figur 5). Her består både Midtrommets staver hviler på de så- Vi må tro at det er blitt bygget både skip og kor av en lavere omgang som kalte grunnstokker som svarer til om- stavkirker og grindbygde hus i de fles- omgir et høyt midtrom på alle fire si- gangens sviller. Grunnstokkene er late bygder på Vestlandet i middelalde- der. Omgangen har regulære veg- get så lange at de går ut under om- ren. Da skulle man vente at de to byg- grammer av stavverk, mens midtrom- gangsveggenes sviller, som er felt ned gemåter har påvirket hverandre og at mets vegger bæres av rekker av staver i dem med en solid lås. Dermed er det har oppstått blandingsformer. som går fra gulv til tak. Midtromsveg- midtrommets og omgangens bunn- Spørsmålet er blitt reist om det er blitt gene består også av rammer, men her rammer bundet sammen, slik at bygg- bygget grindbygde kirker i senere del deler midtromstavene hver veggram- verket får en solid og stabil dobbelt av middelalderen og om de stavkirker me i flere felter; de nedre er åpne ut bunnramme. som Dietrichson kaller Møretypens

111 niku temahefte 030

kirker er oppstått som en blandings- de hus på en selvstendig og fordomsfri form mellom grindbygde hus og klas- måte. I et slikt materiale kan vi vente siske stavkirker. Vi må ha grunn til å å finne løsningen på mange av de gå- tro at den videre utforskning av grind- ter som knytter seg til middelalderens byggings-tradisjonen vil kaste lys over trearkitektur. Har vi råd til å unnlate disse spørsmål. å utforske det store materialet som det I første del av middelalderen vok- har kostet mye penger og mye slit å ste byene frem her i landet, og i byene grave frem? må man regne med at det ble behov for nye bygningsformer. Her ble landsens byggeskikk stillet overfor nye oppga- SUMMARY: ver, og her kan vel også møtet mellom TRESTLE-FRAME CONSTRUCTION hjemlig og fremmed håndverkstradi- AND STAVE CHURCHES sjon ha dannet grobunn for bearbei- In the field of Norwegian building his- delse av tilvante former. De store ar- tory, the trestle-frame construction is keologiske utgravninger i Bergen, the latest of the traditional building Trondheim og Oslo har lagt i dagen et types to be treated in a scientific way. overveldende stort og variert materia- The first documentation of a trestle- le som kan belyse middelalderens byg- frame building took place in the 1870s, ningskultur. Vi må bare beklage at ut- and even today very few trestle-frame forskningen av dette unike materialet constructions outside of the open-air ikke er blitt gitt prioritet. museums are protected by law. This is Når jeg til slutt vil trekke frem a paradoxical omission, since the trest- noen rester av et hus som har stått på le-frame construction has undoubtedly Bryggen i Bergen og som ble funnet i the closest ties with the remains of den tid da jeg deltok i utgravningene, prehistoric buildings in Norway. The er hensikten å peke på det arkeologis- trestle-frame construction is characte- ke materialets verdi i den videre ut- rised by paired staves – staver – joined forskning av vår bygningshistorie. at the top by a transverse beam – bete. Det dreier seg om et ydmykt byggverk The longitudinal beams – stavlegjer – som gir et inntrykk av de konstruktive placed between the staves made it blandingsformer som har forekommet easy to extend the construction. Ha- i middelalderbyenes trehus (Figur 6). ving no ground sills, the construction Bunnrammen ble funnet in situ, is also easily adjusted to a rough foun- mens hjørnestavene lå løse ved siden dation. The stave construction, on the av. Bunnrammen utgjøres av rund- other hand, is based on closed frames tømmerstokker som er hugget sam- consisting of ground sill, staves, top men i hjørnene omtrent som de neder- sill and wall planks, the latter being ste omfar i et tømmerhus. Stokkene fastened to the frame. The stave con- under langveggene tjener som sviller struction is less flexible than the og har not for veggplanker. Veggene trestle-frame construction, but was har altså hatt reiste plankevegger som better suited to the erection of more i stavkirkene, men hjørneløsningen advanced buildings. In the western har vært en annen enn den vi kjenner part of Norway, the two construction Figur 6. fra stavkirkene. I svillene er det tatt types supplemented each other in the Øverst: Rester av bygning funnet ved utgravning på Bryggen i Bergen. ut kraftige tapphull, og hjørnestave- Middle Ages. A Perspektiv av hjørnestav der toppen mangler. nes fotender har tapp som har hvilt i B Vertikalsnitt i langveggsvill. tapphullene. Gavlveggenes planker C Vertikalsnitt i gavlveggsvill. har stått på firhugne sviller som har Gavlveggene har en løs svill med not over bunn- hvilt på bunnrammens rundtømmer. rammens stokk, mens langvegenes stokker har not for stavvegg og tapphull for hjørnestav. Både hjørnestavene og bunnrammens Hjørnestavene har tilsvarende tapper i enden. rundtømmerstokker har innhugne slisser for skråbånd som har gått dia- Nederst: Forsøk på rekonstruksjon av bygning- gonalt over veggen. Hjørnestavene er en. Huset har vært vesentlig lenger enn vist på ikke bevart i full høyde, så deres og rekonstruksjonen. Ettersom hjørnestavene ikke er bevart i full høyde, er deres og veggenes veggenes utforming oventil er ukjent. utforming oventil ukjent. Tegning: HC Dette tilfeldige dykk ned i Brygge- materialet gir et innblikk i et bygge- miljø hvor man kombinerte elementer fra laftebygg, stavkirker og grindbyg-

112 15 Grindbygg og bindingsverk

Lars Roede, førstekonservator, Norsk Folkemuseum

Figur 1. Christiania i 1648, tegnet av Isaac van Geelkerck. På dette tidspunkt var byen langt på vei fullt utbygget innenfor den kvartalsplan som Christian IV trakk opp i 1624. Bygningsmassen besto for en stor del av bindingsverkshus, men neppe i så stort antall som mot slutten av 1700-tallet.

år forhindret ikke at utmurt bindingsverk ble den dominerende byggemå- ten. Viktig å merke er det også at bindingsverket etablerte seg som folkelig byggeskikk, noe som ikke skjedde andre steder i Norge. Naturaliseringen bekreftes av at det fikk vid utbredelse også utenfor murtvangssonen i den egentlige byen. Det er særlig i de gamle forstedene vi nå finner de siste min- nesmerkene om denne lokale byggmå- ten – inne i selve byen er de nesten fullstendig utradert av 150 års byfor- nyelse. Likevel rakk byggemåten å sette sitt sterke preg på bybildet. I I forbindelse med prosjektet Christia- ser, og bare der fikk det fotfeste i fol- 1766 var 50 % av forhusene oppført av nia-borgerens bolig har jeg måttet se kelig byggeskikk (Figur 1). bindingsverk, mens 30 % var laftet og nærmere på en byggemåte som i sin Bakgrunnen er vel kjent: Etter en bare 20 % var av «grundmur».2 tid var utbredt i Christiania, men som altutslettende bybrann i Oslo i 1624 Dette gjorde Christiania til et sær- det nå finnes svært få eksempler på: lyktes det for Christian IV å få flyttet tilfelle blant norske byer – en øy av det utmurte bindingsverket. byen til et militært mer fordelaktig mur og bindingsverk i et hav av laf- «Stavhus» var i Norge den vanlig- terreng ved Akershus. Samtidig kun- ting. Hvordan gikk det til at byen ste samlebetegnelsen for hus med bæ- ne han realisere en lenge ønsket inn- klarte å assimilere en fremmed bygge- rende vegger av reist virke – «staver», skjerping i kravene til bebyggelsens måte? Hvem lærte opp håndverkerne? «stolper» eller «stendere» – mellom utforming, dels estetisk motivert, men Hva ble resultatet av møtet mellom «syll» og «raftlegje», «rem», «stavline» først og fremst med sikte på å begren- hjemlig tradisjon og fremmed påvirk- eller «toppsvill». Ordet «bindingsverk» se fremtidige branner. Murtvang ble ning? Dette er noen problemstillinger er importert sammen med en beslektet innført ved kongelig dekret av 4. okto- som melder seg når Christiania-be- konstruksjon som fikk en marginal ut- ber 1624 for adelige og formuende bor- byggelsen skal granskes, og for å kun- bredelse i offentlig og bymessig bygge- gere, mens det for andre ble åpnet for ne antyde noen svar er det nødvendig virksomhet, men må ha gitt mange bygging «på dansk maneer, imellem å sammenligne med forholdene i byg- impulser til hjemlige stavhus. Det stænger muret».1 gemiljøer som kan ha levert forbildene kjennetegnes av relativt jevnstore ma- Murtvangen ble i stor grad sabotert – Danmark og Nord-Tyskland. terialdimensjoner bundet sammen til av borgerne, og omgåelser ble til en stive rammer. I bindingsverkets hjem- viss grad tolerert. Det kom en ny inn- land var mellomrommene, «fagene», skjerpelse i 1638, men så ble mur- BINDINGSVERK - ET KONSTRUKTIVT fylt med leirklint flettverk eller liggen- tvangen i praksis opphevet igjen i SYSTEM FOR HELE HUS, ELLER EN de treplanker, senere også med tegl. 1657, da det ble tilrettelagt for utbyg- BYGGETEKNIKK FOR VEGGER? Hos oss ble denne konstruksjonen, en- ging i strandsonen mot Bjørvika, og et- Betegnelsen bindingsverk brukes med ten den ble kalt «stavverk», «reisverk» ter storbrannen i 1686 ble byens vestre to ulike betydninger i hjemlandet Dan- eller «bindingsverk», som regel ståen- og nordre kvarterer for en stor del mark. Den ene synes å springe ut av de uten utfylling mellom leddene, men gjenreist med laftehus. Endelig forbud en forståelse av bindingsverket som et med bord eller kledning på én eller mot rene trehus kom i 1708 etter nok konstruktivt system for hele bygninger, begge sider. Utmuring av bindings- en stor brann i utvidelseskvartalene den andre betegner en byggemåte for verket forekom i større omfang bare i langs stranden. vegger.3 En nordmann oppfatter bin- Christiania og de nærmeste omgivel- En noe halvhjertet håndhevelse av dingsverket to-dimensjonalt, som en murtvangen gjennom de første hundre vegg. Det gjør nok også dansker flest,

113 niku temahefte 030

men bygningshistorikerne vil i tillegg se det som et tredimensjonal byggesystem. De stiller bindingsverkshuset i en egen kategori, adskilt fra «højrems- huset» og «sulehuset». (Men alle tre har som regel vegger av bindingsverk). De danske «bulhuse» har også vært be- handlet som en egen kategori, til tross for at de kan betraktes som prinsipielt identiske med bindingsverkshusene, bare med et annet materiale til utfylling mellom stolpene.4 Alle disse danske byggemåtene hø- rer hjemme i folkelig byggeskikk og er utløpere av tradisjoner som kan gå tilbake til forhistorisk tid. De er lette å oppfatte som produkter av en tredimensjonal systemtenkning. Særlig bindingsverkshusene ser ut til å være planlagt «på tvers» med det gjennom- gående stolpefaget som enhet, og med huset som en addisjon av stolpefag eller bindinger i forholdsvis regelmessig Figur 2. Dansk bindingsverkshus slik det kan takt (Figur 2). opptre på Bornholm. Dette analytiske perspek- Det danske bybindingsverket i re- tivet viser klar den systematiske oppbygging nessansetiden bærer også preg av en basert på «bindinger» eller «bindt» i jevn avstand på tvers av huset. Bindingene gjøres streng systemtenkning, noe det er nær- ferdig på underlaget og bindes sammen før de liggende å forklare som følge av innfly- reises på «fodremme». telsen fra de inngrodde tradisjonene på Etter Larsen, Niels-Holger: Bornholmsk bygeskik Figur 3. Østergade 4 i Ålborg har knektbåret bygdene. Byhusene var riktignok på landet. Bornholms Museum 1993. utkraging og gjennomgående «højstolper» på sterkt påvirket av forbilder i tyske baksiden. Oppmåling av Mogens Clemmens. Etter Jensen, 1933. byer, men også disse var utløpere av landlige og folkelige tradisjoner med dype historiske røtter. De eldre byhusene med højstolper på baksiden gjennom to etasjer, hvor bjelkene i etasjeskillet er bundet til stolpene med gjen- nomgående tapper, er konstruktivt i nær slekt med landsens hus i bindingsverk, og like systembundne. I begge er bjelke og stolpe bokstavelig talt uløselig forbundet. De knektbygde fasadene med utkragende overetasje har den samme uadskillelige forbindelsen mellom alle deler i samme stolpefag. Sam- menhengen mellom stolper og bjelker var så innarbeidet at den fulgte med da man i senere bymessig bindingsverk forlot både «højstolper» og knektbåret utkragning og gikk over til «Stockwerk- bau» med slette fasader og bjelkene liggende ovenpå remmen. Når danske tømrere holdt fast ved korrespondansen mellom stolper, bjelker og sperrer i husets tverr-retning også når det ikke lenger fantes noen tvingende grunn, indikerer det en mental forestilling om systemet som ubrytelig (Figur 3).5 Det tyske ord «Fachwerk» synes som regel å betegne byggemåten for

114 niku temahefte 030

vegger, selv om de fleste hus av bindingsverk kan oppvise vel så systematiske trekk som de danske. Phleps de- finerer det rent to-dimensjonalt som «ein Wandgefüge aus senkrecht ste- henden Kanthölzern (...) die auf der waagerecht liegenden «Schwelle» auf- sitzen und oben vom ebenfalls waage- rechten «Rähm» oder «Rahmen» ge- bunden werden.»6 Tyskerne interesse- rer seg likevel i høy grad for «Gefüge- forschung» og bruker i denne sammenheng «Ständerbau» som samlebegrep for en rekke konstruksjonstyper, også alle de omtalte danske. Underkatego- rien «Innenständerbau» fanger opp alle slags konstruksjoner med indre stolpereisning (Figur 4).7 I Nord-Tyskland dominerer additive systemer med små moduler i det «niedersächsiche Fachwerk». Her er faginndelingen like streng som i Dan- mark, og det henger vel sammen med at bygdevariantene må være nær beslektet, og at det danske bybindingsverket dessuten ble sterkt påvirket fra nordtyske byer. «Alemannisk» bindingsverk i Syd-Tyskland har store moduler og lang stolpeavstand, og menes å ha opphav i en form for «Stän- derbohlenbau» eller «bulhuskonstruk- sjon», men har like fullt sterk karakter av byggesystem. Det «frankiske bindingsverket» ser derimot ut til å ha vært mindre systembundet og mer formet ut fra en oppfatning av teknikken som en byggemåte for vegger.8 Også i England er eldre bindingsverkshus gjennomført systematiske, men de engelske «Box frames» skiller seg fra det additive danske og nordtyske system ved å sammenstille større enheter eller «bays». Bredden i en bay er mer variabel enn faget i Danmark. I England kunne den reguleres etter rommets arealbehov, mens ulike rom- størrelser i Danmark ble oppnådd ved å addere flere like fag. I det engelske systemet ble sidene i hver bay imidlertid underdelt med sekundære stolper eller «studs», slik at veggen kunne få en overfladisk likhet med den danske veggen hvor stolpefagene sto tettere.9

Figur 4. Tyske bindingsverkstyper. Øverst: «alemannisk», i midten: «nedersaksisk» og nederst: «frankisk» bindingsverk med tilhørende termer. Etter Phleps, 1951.

115 niku temahefte 030

Nord-europeisk bindingsverk opptrer i mange varianter, men de fleste har det til felles at de inngår i tredi- mensjonale byggesystemer for hele hus. Fag (Gefache, bays) og bindinger (Gebinden, cross frames) er essensiel- le elementer for den strukturelle orga- niseringen i disse systemene.

CHRISTIANIA-BINDINGSVERKET Sett på nord-europeisk bakgrunn er Christiania-bindingsverket oppsikts- vekkende usystematisk. Stolpeav- standen kan variere sterkt, og stolper og bjelker korresponderer sjelden. Ideen om faget ser ut til å ha vært lite fremme i tømrernes bevissthet, og det er vanskelig å spore en overordnet konstruktiv logikk for huset som helhet. Et spørsmål som da melder seg, er om et systemuavhengig bindingsverk er typisk for områder der teknikken er en nykommer som har fortrengt eller infiltrert eldre byggemåter. Det vi sikkert vet, er at Christiania var en isolert enklave der bindingsverket ble innført ved maktbud i et byggemiljø hvor hverken tømrere eller byggherrer flest var fortrolige med det (Figur 5). Dette bindingsverket uten tilknytning til et overordnet byggesystem kan med god grunn oppfattes som en blott og bar teknikk for å reise en vegg. Slik ser det også ut til at tømrerne i Christi- ania har betraktet bindingsverket, og bare om vi forutsetter en slik betrakt- ningsmåte blir det mulig å forklare de Figur 5. Skippergata 17 i Christiania, oppført påfallende særtrekkene ved denne be- skråbånd fikk da en større bredde, etter bybrannen i 1708. Fasaden er typisk for byggelsen. Som et tankeeksperiment mens resten av veggen ble delt inn i et Christiania-bindingsverket ved at stolpene har kan man godt erstatte et bindingsverk helt antall jevnbrede fag. Veiledende varierende avstand og sjelden korresponderer av Christiania-typen med murverk el- standard for senteravstand har vært med bjelkene i etasjeskillet. Disse og takets sperrebind er de eneste bygningsdelene med ler lafteverk (eller omvendt), uten at omkring 1 1/2 alen eller 90 cm. regelmessig avstand. Rekonstruksjon av Arno dette ville få konsekvenser for kon- «Standardfaget» på 1 1/2 alen var Berg etter oppmåling 1939 struksjonen som et velfungerende og også en normal bjelkeavstand, og det samvirkende hele. Dermed kan vi kan- gjaldt for hus i alle slags teknikker. skje også oppfatte et lokalt bindings- Dette var også en variabel størrelse, seg denne situasjonen. «Normalvindu- verkshus som en «oversettelse» av det men innen ett og samme rom la tøm- ets» bredde dikterte dermed bredden hjemlige laftehuset til et fremmed rerne bjelkene med jevn avstand. Da på alle vindusfag, mens mellomliggen- «språk». Kanskje er det slik at mange skulle vi vente å finne en sammenkob- de partier kunne variere betydelig i norske tømrere mentalt har konsipert ling mellom bjelker og stolper, siden bredde. Bjelkelaget ble derimot regel- et laftehus, for så å realisere konseptet begge vises så tydelig i fasaden. Kor- messig oppdelt, og dermed oppsto et i en tillært fremmed teknikk. respondansen finnes nok under ideelle fasadeuttrykk preget av bjelkehoder i I Christiania var faget (eller fakket) forhold, men var absolutt ingen selv- utakt med stolpene (Figur 6). en varierende størrelse, beroende på følge. Det ser ut til at tømrerne i Slik er det ikke i dansk bybin- tømrerens skjønn og plasseringen av Christiania fravek alle matematiske dingsverk, hvor det er størst grunn til vinduer og dører. Men når det ikke var ordensprinsipper så snart andre behov å tro at forbildene kom fra. Etter nav- åpninger å ta hensyn til, ble stolpene meldte seg. Fasaden ble antagelig nene å dømme har mange tyske tøm- naturligvis anbrakt med regelmessig planlagt med åpningene som gitte rere arbeidet i Christiania, slik det avstand. Fag som skulle utstyres med størrelser, og stolpene måtte tilpasse også var tilfelle i danske byer. Tysk

116 niku temahefte 030

sidens fag for å få mest mulig lys til in- teriøret. Faget lå så tett opptil en universell modul at det i dansk språk ble innarbeidet som måleenhet for størrelsen på bygninger. I eldre takster og beskrivelser ble lengder og bredder oppgitt i antall fag, og dette formidlet en felles og entydig forståelse fra skriver til leser.11 «Faget» som måleenhet er selvføl- gelig nokså meningsløs for annet enn bindingsverkshus. Likevel ble uttrykket også overført til rene murhus i Danmark, og da betegnet det antallet av de stadig vanligvis tettstilte vinduene med den smalest mulige «pille» imellom. Interessant nok fikk uttrykket også gjennomslag i norske proto- kollskriveres bygningsterminologi, selv når det var laftehus som ble beskrevet. Antallet vinduer ble gjerne oppgitt i takstene, og da alltid etter formelen «x fag vinduer». En dansk språklig kon- vensjon som der gir god mening, må nokså ureflektert ha blitt overført til Norge, hvor vinduene som regel opptrer i laftevegger, og de lar seg ikke kvantifisere med faget som enhet. Den enklere formelen «x vinduer» ville ha gitt nøyaktig like uttømmende infor- Figur 6. Dronningens gate 10 i Christiania. masjon og ville ha spart norske byrå- Også dette huset ble reist i begynnelsen av standard» som måtte rette seg etter krater for mye papir og blekk. 1700-årene i samme strøk som Figur 5. Fasa- gitte mål på tomter og hus. Men når I dansk bygningsterminologi bru- den har de samme lokale særtrekk; stolpene står i suveren utakt med de jevnt fordelte bjel- den var valgt, ble den gjennomført kes ordet «fag» på to måter. Når det kene. Rekonstruksjon av Arno Berg etter opp- med nær ufravikelig presisjon. Sam- opptrer alene, betyr det som på norsk måling 1938. men med denne taktfaste oppmarsj «mellomrommet mellom to stolper». var det også full korrespondanse mel- Men sammensetningen stolpefag vil innflytelse skulle man derfor vente å lom stolper, bjelker og sperrer. Fagets finne i tillegg, og de nordtyske byene bredde passet godt til vanlige vinduer Figur 7. «Mestertegning» av fasaden til en peker seg ut som sannsynlige impuls- og dører, slik at det ikke var behov for bryggergård i København, 1735. Fasaden svarer givere. Men der er bindingsverket vel avvik fra systemet. I mange danske til idealet i København: jevn faginndeling og så systembundet som det danske, og byhus ble det satt vinduer i alle gate- korrespondanse mellom alle konstruktive ledd, helt ulikt det vi kjenner fra Christia- og vinduer i alle fag. Fra Akademiets tegnings- arkiv, København. nia. «Frankisk bindingsverk» lenger sør i Tyskland kan derimot oppvise noen av de samme trekkene, som mindre regelmessig faginndeling og bjelker ute av takt med stolpene. Men om disse likhetene er tilfeldige eller skyl- des innflytelser fra tyske håndverkere, er det neppe mulig å fastslå.

MER OM FAG OG BINDINGER Danske bindingsverkshus etterlater inntrykket av at tømrerne der nødig brøt med regelen om ensartet fagbred- de. I København lå fagbredden vanligvis mellom 2 og 3 alen, eller fra 120 til 160 cm.10 Dette var også en «variabel

117 niku temahefte 030 danske bygningshistorikere forstå BINDINGSVERK OG ANDRE KONSTRUK- tes kun som to varianter av samme som: «rammen av stolper, bjelker og SJONER MED STOLPER OG STAVER sak – med eller uten «udskud». Vi bør sperrer i et plan i husets tverr-ret- Danske forskere har vært noe uenige i denne sammenheng kunne se bort ning».12 I denne betydningen er «stol- om bindingsverkets historie. Chr. fra andre ulikheter som høyremshu- pefaget» noe nær et synonym for «bin- Axel Jensen mente at det typiske sets manglende «fodrem» (den finnes ding», som vel har utspring i tømrer- landsbybindingsverket bygger på eld- heller ikke i alle bindingsverkshus) og nes ordforråd og betegner «et par mot- gammel tradisjon14, mens Henrik Ven- større avstand mellom bindingene. En stående stolper og den forbindende sild i 1982 skrev at konstruksjonen prinsipielt viktigere forskjell – og kan- bjelke på tvers av bygningen»13 Denne kom fra Tyskland og via byene ble skje den eneste – er at taksperrene enheten, gjerne avstivet med skrå- «spredt over landet og kom til at afløse ikke korresponderer med høyremsbin- bånd, er husets konstruktive grunn- højremskonstruktionen i dele af det dingene. element. Bindingene bindes sammen nordjyske område».15 Det er vel grunn Jeg er fristet til å mene at det vir- i lengderetningen av «fodremmer» til å tvile på dette utsagnet, men til kelig betydningsfulle element i begge (hvis slike finnes) og «remmer» eller gjengjeld har Vensild pekt på et for- byggesystemer er bindingen av to stol- «tagremmer». Bindingsverkshuset hold som danske forskere ellers ikke per og én bjelke. Og da kunne de vel kan oppfattes som en addisjon av slike har vært tilbøyelige til å oppdage: at plasseres i én kategori like selvfølgelig bindinger eller stolpefag, tilhugget og «højremshuset» og «bindingsværkshu- som vi setter alle grindbygde hus i én samlet separat på grunnen under «af- set» egentlig er påfallende like. Særlig og samme kategori, uansett om de bindingen», og så reist på «fodremme- blir det tydelig i nyere højremshus, opptrer med grindene frittstående el- ne» eller «stensylden». Bjelken var hvor «udskuddene» blir redusert og ler integrert i ytterveggen. tradisjonelt tappet gjennom stolpene, stolper og sperrer begynner å marsjere Disse betraktningene leder opp til og derfor var disse leddene bokstavelig i takt, med fagdeling på tvers som re- det som alle forlengst har oppdaget: talt uadskillelige. Som vi allerede har sultat. «Det bliver herved svært at Bindingene i eldre danske hus har stor bemerket, var samhørigheten så inn- skelne mellem et højremshus og et likhet med «grindene» i stavløer og an- arbeidet at man holdt fast ved den bindingsværkshus. Egentlig bliver dre grindbygde hus i Vest-Norge, både også etter at tappforbindelsen ble for- der vel ingen forskel tilbage» (Figur 8). form-messig og i måten de lages, reises latt i nyere bymessig bindingsverk. Den prinsipielle likheten mellom og adderes. «Fagene» i danske stolpe- de to byggesystemene er kanskje lette- hus har også paralleller i de norske re å se for en utenforstående. Den er i stavhusene «rom» eller «golv»17. Det er hvert fall påfallende om man sammen- også lett å se likhetstrekk med danske ligner to ofte publiserte analytiske «bulhuse»18, svenske «skiftesverks- perspektivtegninger.16 Det som har hus», norske «laveggshus»19 og mange Figur 8. «Bindingsverkshus» fra True og «høj- vært sett som en essensiell forskjell, andre konstruksjoner med bærende remshus» fra Agger sammenstilt i analytisk per- nemlig de takbærende stolpenes plas- reist virke (Figur 9). I alle disse byg- spektiv med de vanligste betegnelsene på de sering henholdsvis integrert i ytter- geteknikkene har det vært reist hus konstruktive ledd. Felles for begge disse bygge- veggene eller frittstående inne i byg- med parstilte stolper, bundet sammen systemene er «bindingene» som de primære bærende ledd, og likheten med «grindene» i ningskroppen, kan like gjerne oppfat- av bjelker på tvers. Da arkeologer i Vest-Norge er påfallende. Etter Stoklund, 1980.

118 niku temahefte 030

verk og stavverk som systemer, kan det være fruktbart å prøve en inndeling etter systemenes art. Med bundet system mener jeg en konstruksjon med klar faginndeling i husets lengderetning, og med korrespondanse mellom primære bærende ledd for både tak og vegg i et plan på tvers av lengderetningen. Det mest typiske eksempel på et bundet system er det danske eller nordtyske lands- bybindingsverk med sin addisjon av like bindinger eller stolpefag. Jeg vil også henføre de fleste danske bulhuse til denne kategorien, idet de kan oppvise alle de samme kjennetegn. Der finner vi dessuten stavkirker med hevet midtrom og korrepondanse mellom stavverk og takverk. I et gjennomført ubundet system mangler den klare faginndelingen og korrespondansen mellom bærende Figur 9. Danske «bulhuse» er i prinsippet iden- ledd i tak og vegg (Figur 10). Tradisjo- tiske med bindingsverkshusene; bare utfylling- alle nordiske land i dette århundre be- nelle færøyiske hus er formet i et ubun- en av fagene er annerledes. «Fag» og «bindinger» er også her bestemmende for arkitekturen. gynte å finne hustufter med rekker av det system. De har ingen faginndeling, Oppmåling 1910, etter Clemmensen, 1937. parstilte stolpehull, ble det derfor mellomstaver og bjelker er fullstendig raskt dannet teorier om et slektskap uavhengige av hverandre, og disse mellom alle disse bygningstypene og et igjen uavhengige av taksperrene.20 felles opphav i en nordisk byggeskikk i Det mest typiske ubundne system forhistorisk tid. Rekonstruksjonene finner vi i hus av massive konstruksjo- av forhistoriske hus mange steder i ner som murverk og lafteverk, men Norden vitner om disse teorienes gjen- disse faller helt utenfor vårt tema her, nomslagskraft og levedyktighet. som er rene skjelettkonstruksjoner. Men det spørs om ikke lafting likevel Figur 10. Bygninger med rammen som det pri- skal ofres litt oppmerksomhet for den mære konstruktive element. Alle kan betraktes BUNDET OG UBUNDET SYSTEM mulige påvirkning som denne teknik- som ubundne byggsystemer. Som nevnt foran, kan bindingsverks- ken kan ha hatt på stavbyggingen. A Én-skipet stavkirke, prinsippskisse. konstruksjonen forstås på to måter: Som Stoklund antyder, kan selve idé- Etter Bugge, 1983. B Rekonstruksjon av middelalderlig stavbygg som tredimensjonalt system, eller som en om å bruke en ramme av syllstok- fra Bryggen i Bergen. Etter Christie, 1974. todimensjonal byggemåte for vegg. ker istedenfor jordgravde stolper være C Laveggshus fra Mæle. Forsand i Ryfylke. 2. Om vi velger å se videre på bindings- overtatt fra laftehusene.21 Etter Molaug 1944.

AB C

119 niku temahefte 030

Denne teorien kan kanskje forkla- «timber framing». Engelske «box fra- «bundet» preg. Når «bindingene» her re noen fellestrekk ved svært mange mes» har et bundet primærsystem i gikk i oppløsning, kan noe av forkla- stavkonstruksjoner med ubundet sys- stor modul, men sekundære elementer ringen være at både lafting og lokale tem. De kan oppfattes som sammen- som gulvbjelker, mellomstolper og varianter av stavhuset var ubundne satt av rammer i alle veggplan; ram- sperrer er i prinsippet ubundne. Det byggesystemer. mer bestående av hjørnestaver bundet samme er tilfellet for «alemannisk» sammen av syll og rem (eller «topp- bindingsverk i Tyskland, som påvise- svill», «stavlegje», «stavline» osv.), lig har opphav i en laveggskonstruk- NOTER eventuelt supplert med mellomstaver sjon. Igjen må det understrekes at det 1 Norske Rigs-Registranter, og skråavstivning. Syller under lang- neppe kan tenkes direkte sammen- Christiania 1874, V s. 433. veggene kan ha vært en «frigjørende» heng mellom disse innbyrdes og med 2 Bull, Edvard: Kristianias histo- faktor som åpnet for å tenke huset de nordiske rammekonstruksjonene, rie, Oslo 1926, II s. 27. bokstavelig talt uten «bindinger». Ut kun at de er resultater av beslektet 3 Schjelderup, Helge: Bindings- fra denne betraktningsmåten blir det strukturell tenkning. verket. I: Brekke, Nils Georg og lettere å se det strukturelle slektska- Grindbyggene på Vestlandet skiller Helge Schjelderup: Hus på vest- pet mellom en lang rekke forskjellige seg sterkt fra de ovenfor nevnte ram- kysten gjennom 4000 år, konstruksjoner med stor spredning i mekonstruksjonene ved at stavene står Stavanger 1997, s. 36. tid og rom. Verd å nevne er bl.a. de en- fritt på bakken og mangler «binding» 4 Clemmensen, Mogens: Bulhuse. kle en-roms stavkirkene, Håkon nede. Men i motsetning til det bundne København 1937, s. 2-4. Clem- Christies rekonstruksjonsforslag for bindingsverket (og «bulhuset») har de mensen påpeker den prinsipielle en bygning fra 1332 på Bryggen i Ber- relativt store avstander mellom de pri- likheten og den glidende over- gen,22 og en del enkle uthus som Per mære grindene. I dette ligner de ram- gang mellom de to byggemåter, Gjærder har gjort oppmerksom på.23 mekonstruksjonene, og som i disse er men hans fremstilling preges av For alle er likheten med færøyiske hus sperrene helt uavhengige av staver og at han i utgangspunktet oppfat- iøynefallende. Men denne listen over beter (tverrbjelker). De inntar derfor ter bulkonstruksjonen som ve- rammekonstruksjoner bør også kunne en mellomstilling mellom bundet og sensforskjellig fra bindingsver- utvides med skiftesverket i Skånelan- ubundet. Mange andre eldre former for ket, «der kun delvis kan kaldes dene, på Gotland og Øland, der vegge- stavhus i Norge er i samme kategori. en egentlig trækonstruktion». nes «bålar» ofte spenner mellom hjør- «Fotingsrøstet» og «sveitserrøstet» har Også Axel Steensberg fastholder nestolpene i hele veggens lengde, uten derimot preg av å være ubundne syste- i sine artikler om Bindingsværk faginndelingen som preger danske mer, siden sperrene vanligvis ikke føl- og Bulhuse i Kulturhistorisk lek- «bulhuse» (Figur 11). Det er viktig å ger veggstavene.24 Det er kanskje ikke sikon for nordisk middelalder at innskyte at fellestrekk hos stavhus underlig, siden de har hatt hovedutbre- de to byggemåtene er vesensfor- med rammer ikke nødvendigvis inne- delse i deler av Norge hvor massivkon- skjellige. bærer noe genetisk slektskap. struksjonen lafting har vært den domi- 5 Jensen, Chr. Axel: Dansk bin- Tankene går lett videre til det eng- nerende byggemåten. dingsværk fra renæssancetiden. elske bindingsverket, bokstavelig kalt Med denne observasjonen er vi til- København 1933, s. 8. bake ved utgangspunktet: Christia- 6 Phleps, Hermann: Deutsche nia-husene av utmurt bindingsverk. I Fachwerkbauten. Königstein Figur 11. «Skiftesverkshus» fra Halland. De møtet mellom hjemlig tradisjon og 1951, s. 4. fleste svenske skiftesverkshus skiller seg struk- fremmede impulser ser det ut til å ha 7 Bedal, Konrad: Ländliche Stän- turelt fra de vanlige danske «bulhuse» ved at foregått en «kreolisering». Byggemil- derbauten des 15. bis 17. Jahr- veggene kan utgjøre hele rammer uten klar jøene som leverte forbildene hadde hunderts in Holstein und im süd- faginndeling. I dette ligner de norske stavhus i ubundet system. Oppmåling 1930, etter Clem- bindingsverk med systematisk og lichen Schleswig. Neumünster mensen, 1937. 1977, s. 15-23. 8 Binding, Günther, Udo Mainzer og Anita Wiedenau: Kleine Kunstgeschichte des deutschen Fachwerkbaus. Darmstadt 1975, s. 50-146. 9 Harris, Richard: The Grammar of Carpentry. Vernacular Architecture, 1989, s. 1-8. 10 Strømsted, Poul (red.): Ilde- brandshuse. København 1966. 11 Lindberg, Kirsten: Sirenernes stad København. København 1996. Verket inneholder utallige referanser til bygningsbeskrivel- ser med målangivelse i antall fag.

120 niku temahefte 030

12 Langberg, Harald: Danmarks 50% of the houses were timber framed. posts, or posts integrated in the outer bygningskultur. København Practically all of them have later dis- walls. The similarity between these 1955. appeared because of urban renewal. building systems are striking, and 13 Lerche, Grith: Bøndergårde i In the study of this now largely lost their relationship with each other and Danmark 1789-90. København local building tradition, the European with other building systems in Nor- 1987, s.205. background must be considered. Tim- thern Europe has often been proposed. 14 Jensen, Chr. Axel: Stolper og su- ber-framed town houses in Denmark The archaeological evidence has indi- ler I: Fortid og nutid, 1914-16, and Northern Germany were the most cated a common prehistoric ancestry. s. 60-77. Axel Steensberg mener likely models for Christiania. Post-and-beam structural systems det samme i sin artikkel Bin- In Denmark, the term “bindings- may be classified as “restricted” or dingsværk i Kulturhistorisk verk” denotes a technique for con- “free”, according to their respective ri- leksikon for nordisk middelalder, structing a wall, as well as a three-di- gidity with regard to spacing of posts Bd.1, sp. 547. mensional building system. A charac- and correspondence between principal 15 Vensild, Henrik: Højremshuse i teristic feature of rural Danish timber load-bearing members. Danish and Nord- og Nordvest-Jylland i his- framing is the additive system of inse- North-German framing systems were torisk tid I: Gjærder, Myhre og parable cross frames or “bindinger” restricted, as were the Norwegian sta- Stoklund: Vestnordisk bygges- made up of two posts and a through- ve churches with raised naves. Massi- kikk gjennom to tusen år. tenoned anchor beam, with a corres- ve masonry and log construction be- Stavanger 1982, s. 124. ponding pair of rafters. These cross long to free systems, as well as buil- 16 Her hentet fra Stoklund, Bjarne: frames divide the house into bays of ding types based on wall frames as Bondegård og byggeskik. uniform length. Town houses show structural units. They include the tra- København 1980, s. 29 og 42. the same systematic approach, with ditional Faroese buildings, the small 17 Godal, Jon Bojer og Steinar Mol- posts, beams and rafters strictly alig- box-like stave churches, the large dal: Beresystem i eldre norske ned, also in houses with jettied upper frame houses with horizontal plank in- hus. Dovre/Rissa 1994, s. 42-44. floors. The idea of the bay was so infill of Southern Sweden, and various 18 Clemmensen, Mogens: Bulhuse. grained that posts and beams continu- other types of simple rural structures. København 1937, s. 4. ed to stay in step even after it was no In all of these examples, there are no 19 Gjærder, Per: Om stavverk og longer structually required. German separate bays and no alignment of lafteverk. I: Gjærder, Myhre og and English timber framing may also posts, beams and rafters. Stoklund, op.cit. s. 33. be perceived as systems. England and Southern Germany 20 Thorsteinsson, Arne: Færøske Christiania carpenters seem to used “two-level” systems, transmitting huskonstruktioner fra vikingetid have considered timber framing just loads from secondary to primary mem- til 1800-årene. Ibid, s. 156. another way of building a wall, essen- bers. Main members followed restric- 21 Stoklund, Bjarne: Det færøske tially not much different from a log ted systems, but smaller members hus i kulturhistorisk belysning, wall. Local frame houses are conspi- could be treated more freely. The Nor- København 1996, s. 128. cuous for their lack of system, usually wegian “trestle-frame” house with its 22 Christie, Håkon: Middelalderen with no correspondence between posts large-scale bays and its rafters inde- bygger i tre. Oslo 1974, s. 51. and beams, and with uneven spacing pendent of the primary structure is 23 Gjærder, Per: op.cit. s. 31-64. of posts, dictated by the placing of win- another intermediate system. Rural 24 Godal og Moldal, op.cit. s. 90-93 dows. This indicates a mode of thin- frame houses of Eastern Norway show og 98-105. king influenced by native log buil- the characteristics of open systems, dings, in which openings may be pla- possibly because they were built in a ced anywhere, except near corners. region where massive log walls were SUMMARY: The idea of the bay, so evident in most predominant. This is certainly true TRESTLE-FRAME BUILDINGS timber framing elsewhere, is strange- also of the Christiania frame house. It AND EUROPEAN TIMBER FRAMING ly absent. may be viewed as the result of a mee- After a devastating fire in 1624, the In addition to the numerous “bin- ting between two different systems. In medieval town of Oslo was by Royal dingsverk” houses, Denmark has buil- a process of “creolization”, the distinc- decree rebuilt at a new site and named dings of three aisles with pairs of in- tive cross-frames and bays of the Con- Christiania after the Monarch. To pre- ternal roof-bearing posts. Danish tinental models dissolved in contact vent future conflagrations, new houses scholars have tended to place these ty- with the native tradition. were to be constructed with brick pes in separate categories, but the aut- walls or with timber framing and brick hor proposes that they be seen as vari- infilling “in the Danish manner”. The ations of the same system, whose dis- native tradition of log building was tinguishing feature is the transversal suppressed, but continued undistur- post-and-beam unit. This seems justi- bed everywhere else in Norway, towns fied in view of the fact that Norwegian included. The foreign ways of building “trestle-frame” buildings are conside- was eventually firmly established in red as one group, whether they have the Christiania vernacular; in 1766 side aisles and free-standing internal

121 16 Bindingsverk i sjøhus på Sørvestlandet

Helge Schjelderup, siv.arkitekt, prosjektansatt i NIKU

Flere av foredragsholderne på seminaret om grindbygde hus har berørt byggemåter beslektet med grindverket. I særlig grad gjelder dette bindingsverk i Christiania (Roede) og Kristian- sund (Sylthe). Seminarrapporten er derfor supplert med et avsnitt om en type bindingsverk som opptrer innenfor grindverkets ut- bredelsesområde, nemlig det sør- vestnorske bindingsverket slik vi finner det i sjøhus. (Red.)

BINDINGSVERKET I STAVANGER PÅ 17- OG 1800-TALLET Noen byggemåter har fått utvikle seg gradvis og har funnet sin form over lang tid, slik det synes å være tilfellet både Figur 1. Bindingsverkssjøhus på Enghøyholmen med grindverket og med lafteverket. satt sitt klare preg på kystlandskapet: i Stavanger, ca. 1840. Foto HS Andre ganger kan nye byggemåter i dette tilfellet fra Flekkefjord i sør til introduseres og spres i løpet av påfal- Bømlo i nord. lende kort tid. Slik var det f.eks. da sje avsluttes for seg kalles på tysk bindingsverket ble tatt i bruk i Sta- Stockwerkbau4 . Det er interessant å vanger en gang på midten av 1700-tal- BINDINGSVERKSVEGGEN se at de bygningene som minner mest let1 , for så å bli den helt dominerende Betegnelsen bindingsverk gjelder i om de stavangerske bindingsverks-sjø- byggemåten for sjøhus i løpet av 1800- denne sammenhengen først og framst husene, er pakkboder i gamle Hansa- tallet (Figur 1). Tidligere ser det ut for måten ytterveggene er bygd på i sjø- byer som Kønigsberg og Gdansk. Og at sjøhus i Stavanger har vært laftet, husene, og ikke husene som helt kon- dette er jo byer Stavanger og sørvest- trolig etter samme mønster som på struktivt system (Figur 2). Bindings- landet må ha hatt gode forbindelser Bryggen i Bergen. Bindingsverk had- verksveggen skiller seg fra den laftede med over lang tid, ikke minst gjennom de før 1700-tallet bare vært i bruk ved veggen ved at tømmeret er reist på den omfattende sildehandelen på Øs- noen få tilfeller i landet vårt, som ved høykant som stolper eller stendere tersjøen på 1800-tallet5 . Det er trolig byggingen av det gamle Christiania på med en relativt tett innbyrdes av- 1600-tallet2. Det forekommer også spo- stand, vanligvis ca. 80 cm. Stolpene radisk brukt i enkelte hus på Sørlan- står på en horisontal svill i bunn, og er Figur 2. Prinsippskisse av sjøhus i bindingsverk. det3. også forbundet i toppen med en tilsva- Tegning: HS Det var de rike sildefiskeriene som rende svill. Stolpene er tappet inn satte inn i 1808 og som varte ved helt både oppe og nede. En slik etasjehøg til 1870 som nå førte til en enorm byg- veggskive er avstivet i lengderetning geaktivitet: man hadde behov for sto- med kraftige skråbånd. I tillegg er re, enkle og luftige sjøboder hvor silde- veggskiven gjerne forsterket med saltingen kunne foregå på en hen- krumvokste knær i hjørnene. Bunns- siktsmessig måte, før sildetønnene ble villen er lagt direkte på bjelkelaget og tatt ombord i skuter og ført til land toppsvillen danner igjen opplegg for rundt Nordsjøen og Østersjøen som ek- neste bjelkelag. Hver etasje er på den sportvare. Her var det altså opp- måten en avsluttet konstruktiv enhet. blomstringen i en bestemt næring; sil- I større hus som går over flere bjelke- defisket og sildeeksporten som på rela- spenn understøttes golvene dessuten tivt kort tid påvirket og utviklet en av indre frittstående stolperader (Fi- helt særskilt byggemåte og resulterte i gur 3). en bygningsmasse av enormt omfang. Denne typen bindingsverk som vi Dette er bygninger som i ettertid har finner på sørvestlandet, der hver eta-

122 niku temahefte 030 kulturpåvirkning fra disse landene som har ført til utviklingen av bin- dingsverkssjøhusene våre. Om påvirk- ningen har vært så direkte at danske eller tyske håndverkere har deltatt i byggeriet vet vi ikke.

STOLPE/DRAGER-SYSTEM I de minste sjøhusene spenner bjelkelaget fra yttervegg til yttervegg: vi snakker om én-spennere. Blir sjøhuse- ne så store at det blir nødvendig med midtbæring, skjer dette ved at golvbjelkelaget får mellombæring på store hoveddragere båret oppe av innvendige frittstående stolper i en mye grove- re modul enn i ytterveggen, vanligvis ca. 240-320 cm. Vanlige sjøhus i Sta- Figur 3. Bindingsverksvegg, ca. 1880. vanger har hatt bredder fra 2 til 4 i en del av landet der man hadde lange Vibrandsøy i Haugesund. Foto: HS spenn, og 2 - 6 bruksetasjer, loftet og levende tradisjoner for det å bygge i medregnet (Figur 4). stavverk, og tenke strengt i stavverks- På vanlige vestlandske sperretak, logikk. Slik kan også grindverket med som i de grindbygde husene føres sper- sin logikk ha hatt en viss innflytelse rene mer eller mindre vilkårlig ned på på denne utviklingen. en langsgående stavlegje ved yttervegg. Med vilkårlig menes da at sperrene ikke er i takt med underliggende KRUMVOKSTE KNÆR, ROTKNÆR stendere eller staver. I de seine og fullt Noe som må sies å være et helt karak- utviklede bindingsverksjøhusene er teristisk trekk ved de vestnorske sjø- taksperrene derimot tappet ned i bjel- husene og i særdeleshet på sørvestlan- keendene i det øverste golvbjelkelaget, det, er den utstrakte bruken av krum- slik det kan finnes i tyske og danske vokste knær som innvendig avstivning bindingsverkshus, eller i borgerhus i og forsterkning (Figur 5). Knærne er Bergen og Christiania, og som på øst- tatt fra treets rot, dvs. overgangen landet fikk betegnelsen fotingsrøst6. mellom stamme og rot, og danner en Golvbjelker og sperr danner på denne stiv rett vinkel. Fibrene i treverket er måten en tversgående takstol eller gjennomgående som i en moderne la- takbind som gjerne også er forsterket minert trekonstruksjon, og knærne er med hanebjelke øverst ved mønet. I derfor svært sterke. De er forbundet sjøhusene blir modulen i sperretaket vertikalt med stolpene og horisontalt nå den samme som i golvbjelkelaget og med hoveddragere eller golvbjelker i bindingsverket i ytterveggene, og alle med solide trenagler. De frittstående laster blir ført nedover på en gunstig stolpene får som regel festet slike Figur 4. Plan, sjøhus i Tananger, Sola kommu- og logisk måte. Plassering av frittstå- knær både på langs og tvers i 4 ret- ne. Oppmåling av Anne Lise Berland og Anne ende stolper skjer også strengt modu- ninger, og stolpene får da nærmest ka- Karin Tjørhom. lært inne i huset, og vi ser at disse bin- rakter av trær med greiner som brer dingsverkssjøhusene likevel ikke bare seg ut, et flott og karakterfullt arki- er et todimensjonalt fenomen som gjel- tektonisk trekk ved sjøhusinteriørene. der ytterveggene, men et fullt utviklet Forøvrig er dette i seg selv et interes- Figur 5. Avstivning med krumvokste knær. Vibrandsøy i Haugesund. Foto: HS 3-dimensjonalt konstruktivt system sant avstivningsprinsipp: omtrent som som omfatter hele bygget. Dette til for- forholdet mellom skaft og spiler i en skjell fra de bindingsverkshusene som paraply. Dette fører til at sjøhusene etter hvert ble utviklet i Christiania, også får en indre stivhet samlet om de og som Lars Roede har beskrevet i sitt frittstående søylene, i tillegg til den innlegg på seminaret om Grindbygde avstivning ytterveggene gir, og under- hus7. streker den konstruktive helheten i Én grunn for at vi fikk utviklet et disse husene. selvstendig bindingsverkssystem i sør- Sammenligner vi sjøhusene i sør- vest-Norge kan være at vi befinner oss vest-Norge med tilsvarende hus på

123 niku temahefte 030 kontinentet, f.eks. de store pakkbode- HUSBYGGERTRADISJON nevnt. Her kan vi forøvrig tenke på at ne i København, vil vi se at skråav- OG BÅTBYGGERTRADISJON sjøhusbyggeriet nådde sitt høyde- stivningen inne i husene der er utført Det kan være flere grunner til at bru- punkt i siste halvdel av forrige århun- med rette skråstrevere og ikke med ken av krumvokst virke ble så omfat- dre, samtidig med at skipsbyggingen i krumvokste knær som hos oss. tende her hos oss. Vi har sett at slike Stavanger og mange andre steder knær har vært mye brukt i de grind- hadde sin gullalder. Vi vet at det til- bygde husene, - og i enda større og mer dels ble brukt de samme håndverker- utviklet grad innen stavkirkebygging- ne for å bygge både skip og hus i den- en. Båtbyggertradisjonene er også ne tiden. Vi kan si at de sørvestnorske bin- dingsverkssjøhusene representerer en interessant forening av sentraleuro- peiske byggemåter og eldgamle norske konstruksjonsprinsipper. Bruken av krumvokst virke holdt seg forøvrig lenge på Vestlandet. På Salhus fabrikker like nord for Bergen er det brukt store, etasjehøye knær i en stor fabrikkhall som ble bygget i 1910. A

SJØHUSBYEN STAVANGER Når en tar for seg de sørvestnorske bindingsverkssjøhusene, kommer en ikke utenom Stavanger by, fordi det var her at denne byggemåten for alvor fikk utvikle seg fra litt tilfeldig og pragmatisk enkeltbyggeri, til en byg- gemåte som i logisk struktur og hånd- verksmessig konsekvens var gjennom- ført fra de minste til de største hus. I løpet av forrige århundre ble det bygget svært mange sjøhus i Stavang- er. Byen framsto i 1870-årene med en sammenhengende sjøhusrekke fra B Sandvigå i vest til Strømsteinen i øst. I alt var det da ca. 240 små og store sjøhus i byen og dens nære omgivelser (Figur 6). Bindingsverkskonstruksjonen ble etter hvert tøyd til sine yttergrenser. Det største sjøhuset vi kjenner til i Stavanger-området hørte til Køhler- eiendommen i Hillevåg. Det var opprinnelig på 4 store spenn og hadde 6 bruksetasjer. Grunnflaten var på hele 665 m2, og samlet golvflate var 3300 m2. Køhler-sjøhuset ble revet så seint som i 1982. Også sentralt i Stavanger lå det flere slike store sjøhus (Figur 7).

Figur 6. A Sjøhus i Kalhammaren, Stavanger. C B Sjøhus i Nedre Strandgate, Stavanger (Stavanger Sjøfartsmuseum) C Køhler-sjøhuset, Hillevåg i Stavanger (revet 1982) . Tegning: HS

124 niku temahefte 030

Figur 7. Sjøhus med utmurt bindingsverk som brannbeskyttelse, ca. 1860. Verksgaten i Sta- vanger. Foto: HS

SUMMARY: ANDRE NORSKE SJØHUSBYER. NOTER TIMBER FRAME CONSTRUCTION Regnet i antall sjøhus rangerer nok 1 Bindingsverk nevnt som egen Whereas in the trestle and log con- Bergen som Norges desidert største byggemåte for sjøhus i Stavanger structions we can see ancient building sjøhusby gjennom tidene, men med i branntakstprotokoller fra 1766. methods which have slowly evolved in Stavanger som en klar nummer to. Av 2 Roede 1975: Litt om utmurt Norway, the timber frame is a techni- andre større norske kystbyer som har bindingsverk i Oslo.Fortidsvern que that first found favour in Stavang- eller har hatt sjøhus som et vesentlig 2/75. er and the South West during the 18th trekk i sitt bybilde kan nevnes Åle- 3 Rønningen 1993: Byggverk i tre. century for the construction of sea- sund (før brannen i 1904), Kristian- 1100-1700. FOK-skrift nr. 10. front warehouses. Timber frames had sund, Trondheim, Bodø og Tromsø. I 4 Sage/Phleps 1976: Deutsche already seen sporadic use elsewhere in det ytre kan sjøhus fortone seg nokså Fachwekbauten. our country, for instance in Christia- like fra sted til sted. Ser vi nærmere 5 Hamre 1992: Med havets sølv nia (now Oslo) a century earlier. på hvordan disse husene er bygget på Planke-Kina. Stavanger The design was intended to produ- rent konstruktivt, og også hvordan de Museums årbok. ce a simple, well ventilated warehouse har vært i bruk, vil det komme fram 6 Godal/Moldal 1994: Beresystem where herring could be salted in bar- at hver by har sine særtrekk. Det er i eldre norske hus. rels at the time of the flourishing fis- stort sett bare Ålesund og enkelte ste- 7 Roede 1998: Grindverk og heries then common. In only a few der i Nord-Norge som kan vise til bin- bindingsverk. Niku-seminar: years these warehouses sprang up dingsverkssjøhus av noe omfang, men Grindbygde hus i Vest-Norge. everywhere, eventually defining the faktisk av en annen, seinere og mer seafront character of many communi- «europeisk» karakter enn de vi finner i ties. Stavanger. Både i Bergen, Kristian- ANNEN LITTERATUR Earlier warehouses in Stavanger sund og Trondheim er det i all hoved- Schjelderup 1991: Brukshusene ved were of log construction, similar to the sak snakk om laftede boder, enten som sjøen. Stavanger Museums cloisters construction still seen at svalgangsbrygger eller med midtgang. årbok. Bryggen in Bergen. Derfor er det all grunn til å påpeke Schjelderup 1995: Sjøhus og naust. The name timber frame describes egenarten ved sjøhusene i Stavanger. I Museumsnettverket 5. Norges the outer walls of these buildings, and all sin enkelhet og konstruktive logikk Forskningsråd. the structure is fundamentally diffe- framstår de fullt utviklede bindings- rent from log panels since the timbers verkssjøhusene på Sørvestlandet som stand vertically at fairly close quarters et sjølstendig og verdifullt bidrag til (80 cm apart). den norske trebyggekunsten. Timber frames are probably the result of cultural influence from our tra- ding partners of the day in Denmark, Germany and the Baltic states. Their old Hanseatic towns were identical with the export destinations for Wes- tern Norway’s herring.

125 niku temahefte 000

NIKU publikasjonsliste Fakta-ark er gratis. Øvrige publikasjoner koster fra kr.50 til kr.150. 1. Fagrapporter Det tas forbehold om at enkelte rapporter kan være utsolgt. 2. Oppdragsmeldinger Kontaktadresse: NINA•NIKU 3. Temahefter Tungasletta 2, 7005 Trondheim 4. Faktaark Tlf: 73 58 05 00 Faks: 73 91 54 33

1. NIKU Fagrapporter 012 Lydvaloftet, Voss kommune i Hordaland. Undersøkelser og 001 Malte 1500-talls bonader i Rygnestadloftet, Valle i Setesdal. konservering av malt dekor fra middelalderen. Gundhus, G. 1996 Presentasjon av et konserveringsprosjekt. Gundhus, G., Gjertsen, R. & Andersson, G. 1995 013 Domkirkegården i Trondheim. En evaluering av arkeologiske interesser i området. Reed, I.W. 1995 002 Haug på Hadseløya: en gravplass fra kristningstiden. Antropologiske undersøkelser av skjelettmaterialet. Sellevold, B.J. 1996 014 Archaeological excavation at 3-5 Bersvendveita, Trondheim, 1995-1996. Towle, B., Booth, A.H. & Sandvik, P.U. 1996 003 Historiske kart og kulturminnevern. En metode for landskapsanalyse. Jerpåsen, G., Sollund, M.- L.B. & Widgren, M. 1997 015 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 480 Nonneseterkvartalet 1995 & 1996. Dunlop, A.R. 1996 004 Klima i stavkirker: Lokal klimatisering av menigheten i Kaupanger stavkirke, Sogndal kommune. Olstad, T.M. & Haugen, A. 1997 016 Bf 85 Agerup Gård, Nøtterøy kommune i Vestfold. Befaring og fargeundersøkelser 1995-96. Konservering av et 1700 talls papirtapet 005 Begrensing av skader på kulturlag i middelalderbyene. 1997. Brænne, J. & Heggenhougen, B. 1998 Reed, I.W. 1997 017 Jernbanetunnel under Gamlebyen, Oslo. 006 Skjelettfunnene fra Ytr e Elgsnes. Antropologiske undersøkelser. Konsekvensutredning. Kvalitetssikring tema Kulturmiljø. Sellevold, B.J. 1998 Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T. L. 1995

007 Konserveringsarbeider i Olavsklosteret i Oslo 1989-1997. En kilde til 018 E6 Tysfjord, Nordland fylke. Fagrapport Kulturminner og kulturmiljø. økt kunnskap om klosterets bygningshistorie. Hauglid, L. 1998 Skar, B., Hauglid, M. & Steinlien, O. 1996

008 Trondenes kirkes tidligste bygningshistorie. Storsletten, O. 1998 019 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 487 Nonneseterkvartalet, 1996. Dunlop, A.R. 1997 009 Storøya - Hamarbiskopens ladegård i middelalderen? Seminarrapport Brendalsmo, A.J. (Red.) 1998 020 Krusifiks fra Vågå kirke, Vågå kommune i Oppland. Konservering. Hauglid, L.K. 1996 010 Picts and Vikings at Westness. Anthropological investigations of the skeletal material from the cemetery at Westness, Rousay, Orkney Islands. Sellevold, B.J 1999 021 E18 mellom Ekebergtunnelen og Oslotunnelen. Utredning av kulturminner og kulturmiljø. Konsekvensutredning. Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T. L. 1996 2. NIKU Oppdragsmeldinger 022 A 335 Grip Stavkirke, Grip, Kristiansund kommune. Tilstandsbeskri- 001 Utstein kloster - planlagte vedlikeholdstiltak: utredning av velse og forslag til konserveringstiltak 1993. Olstad, T.M. 1996 konsekvensene for kulturminnet. Dunlop, A.R. 1995 023 Den middelalderske Kristusfiguren fra Otterøy kirke, Namsos kom- 002 Utstein kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene mune i Nord-Trøndelag. Et konserveringsprosjekt. Frøysaker, T. 1996 mars 1995 og innstillinger til det videre arbeidet i 1995. Dunlop, A.R. 1995 024 Trykte 1500-talls tekstiler i Rygnestadloftet. Undersøkelser, konservering og restaurering. Gundhus, G. 1996 003 Ommundgård gnr 134 bnr 1 Viggja, Skaun k, Sør-Trøndelag: Antropologisk undersøkelse av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995 025 Orgelprospektet i Oslo Domkirke - Undersøkelser. Norsted, T. 1996

004 Innberetningen om arkeologiske forundersøkelser i Skagen 18, 026 Kaupanger stavkirke / De Heibergske Samlinger: Kristi Oppstandelse Stavanger. Dunlop, A.R. 1995 malt av A. Askevold 1865. Konservering og restaurering. Andresen, J. & Gundhus, G. 1996 005 Clemenskirkeruinen 1994. Saxegaardsgate 11, Gamlebyen, Oslo: Antropologisk undersøkelse av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995 027 Madonna med barnet. Konservering og restaurering av en polykrom treskulptur fra 1200 tallet i Vallset kirke, Stange i Hedmark. 006 Konserveringsarbeid i Lyngdal kirke, Numedal. Olstad, T.M. 1995 Olstad, T.M. 1996

007 Registrering av nasjonale kulturminner. Delprosjekt: Forslag til oppbyg- 028 Rapport fra seminar om Norges kirker 21.november 1996. ging av en database til registrering av bevaringstilstanden for kirkekunst og Fikkan, A. 1996 veggfast dekor i kirker og fredede bygninger. Sommer-Larsen, A. 1995 029 Videreføring av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. 008 NSB. Nytt dobbeltspor fra Skøyen - Asker. Kulturminner og Konservering av limfargedekor i kor og skip. Olstad, T.M. 1996 kulturmiljø, KU-fase 2. Skar, B., Hov, K. & Tønnesen, T. L. 1995 030 Damsgård. Fargeundersøkelser 1985-1988-1993. Systematisering og 009 Ny E18 Melleby - Askim, Østfold fylke. Fagrapport Kulturminner og tolking av funn samt restaureringsforslag. Frøysaker, T. & Solberg, K. 1996 kulturmiljø. Skar, B., Sollund, M.-L. B. ,Tønnesen, T. L. & Bergstøl, J. 1995 031 Arkeologisk sjaktovervåking og undersøkelser i Nedre Langgate, 010 Vegetasjonshistorisk undersøkelse av felt med rydningsrøyser på Tjømegaten og Pelagoskvartalet, Tønsberg. Gansum, T 1997. Forsand gnr. 41 bnr. 6, Forsand i Rogaland. Prøsch-Danielsen, L. 1996 032 Arkeologiske undersøkelser og overvåking i Nedre Langgate 30E, 011 Befaring og rådgiving for kulturetaten i Hedmark Fylkeskommune Tønsberg. Problematikk omkring typer og bruk av kvistnagler. etter flommen i Østerdalen, juni 1995. Brænne, J. 1995 Gansum, T. 1997

126 niku temahefte 002

Forts. NIKU Oppdragsmeldinger 059 Arkeologisk undersøking på Klosteret, Bergen 1997-98. 033 Mindre arkeologiske undersøkelser i Vestfold 1996. Vevatne, K. 1998 Edvardsen, G., Gansum, T., Sønsterud, K.E. & Ulriksen, E. 1997 060 Tradisjonell fargebruk på bygårder, Grünerløkka i Oslo. 034 Mindre arkeologiske undersøkelser i Telemark 1996. Hvinden-Haug, L,J., Torp, I. & Olstad, T.M. 1998 Gansum, T. & Sønsterud, K.E. 1997 061 (in prep. 1999) Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasa- 035 Sørkorridoren E6 og E18. Kulturminner og kulturmiljøer. ren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen 1996-97. Dunlop, A.R. Skar, B., Grimsrud, O., Hov, K. & Tønnesen, T.L. 1997 062 Bf 93 Yttersø gård, Larvik kommune i Vestfold. Innvendig farge- 036 Diverse arkeologiske oppdrag i og omkring Bergen 1995-96. undersøkelse. Heggenhougen, B. 1998 Dunlop, A.R. 1997 063 Konservering av predellan til altartavlan i Rödenes kyrka, Marker 037 Krusifiks fra ca 1500 i Granvin kirke, Hordaland. kommune i Østfold. Gjertsen, R. 1997 Undersøkelser, konservering og restaurering. Bratlie, E. 1997 064 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete 038 Innberetningen om de arkeologiske undersøkelsene ved kulturminner i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag, 1997. Utstein Kloster 1995. Dunlop, A.R. 1997 Binns, K.S. 1998

039 Konsekvensutredning for ny Rv-2, Kløfta-Kongsvinger. Kulturminner 065 Rock Art Safeguarding in Zimbabwe. Norsted, T. 1998 og kulturmiljø. Skar, B., Sollund, M.-L.B., Tønnessen, T.L. & Rui, L.M. 1997 066 Miljøopparbeiding av Nedre Langgate, riksveg 308, 040 Konservering av limfargedekor i Nore stavkirke. Solberg, K. 1997 Tønsberg kommune. Edvardsen, G. 1998

041 Decorations and wall-paintings in vernacular buildings, burial sites, 067 Altertavlen i Førde kirke, Sogn og Fjordane. monasteries and temples. Mission for NORAD and the Norwegian Directo- Konservering og restaurering 1996-1998. Gundhus, G. 1998 rate for Cultural Heritage to The Peoples Republic of China and Tibet Autonomous Region. Brænne, J. 1997 068 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Tromsø kommune, Troms, 1997. Holm-Olsen, I.M. 1998 042 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i Skien kommune, Telemark 1997. Sollund, M.-L.B. 1997 069 Mindre arkeologiske overvåkninger og undersøkelser i tilknytning til middelalderkirker og -kirkegårder i Agder, Telemark og Vestfold, 1997 043 Utstein Kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene Edvardsen, G., Helliksen, W. & Sønsterud, K. 1998 26-30.05.97. Dunlop, A.R. 1997 070 Rehabilitering av Tønsberg torv. Arkeologisk overvåking og undersø- 044 Arkeologiske forundersøkelser ved BRM 528 Nonneseter/ kelser 1996-1997. Edvardsen, G., Gansum, T. 1998 Bystasjonen, 1997. Dunlop, A.R. 1997 071 To båtvrak fra 1600-tallet. Arkeologiske utgravinger på Sørenga i 045 Bygninger - Samlerapport 1994-1996. Gundhus, G.(red.) 1997 Oslo. Molaug, P.B. 1998

046 Arkeologiske undersøkelser langs Strandpromenaden, Hamar, 1996. 072 Oppussing og vedlikehold av eldre murfasader 1997. Samlerapport. Nondal, N.T., Roll-Lund, E., Sæther, T. & Wiberg, T. 1997 Hauglid, L., & Gundhus, G. (red.). 1998

047 Gården Berg Vestre i Furnes, Ringsaker kommune. 073 Bygningshistoriske undersøkelser. Samlerapport 1997. Christie, H., Behandling av to dekorerte rom. Olstad, T.M. 1997 Hauglid, L., Norsted, T. & Storsletten, O. (Gundhus, G. red.) 1998

048 Objekter - samlerapport 1994-1996. Gundhus, G.(red.) 1997 074 Snøhvitutbyggingen. LNG-anlegg på Melkøya, Hammerfest kommune. Konsekvenser for samiske kulturminner. 049 Vevelstad kirke, Vevelstad kommune. Et 1700-talls monumentalt Johnskareng, A. & Holm-Olsen, I.M. 1998 oljemaleri på papir. Konservering og restaurering. Norsted, T. 1997 075 Fargeundersøkelser i Kiøsterudgården, Åsgårdstrand, 1998. 050 Tydal kirke, Tydal kommune. Undersøkelser, konservering og restau- Olstad, T.M. 1999 rering av dekorert kortak fra ca 1700. Bratlie, E., Kusch, H. J., Sommer- Larsen, A. & Gundhus, G.(red.) 1997 076 Konservering av bemalte veggplanker fra Ål stavkirke, Buskerud. Olstad, T.M. 1999 051 Konservering av den middelalderske Kristusfigur fra Leksvik kirke, Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Frøysaker, T. 1997 077 Avslutning av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. Olstad, T.M. 1999 052 Museumsbygninger i Hedmark fylke. Undersøkelser og evalueringer. Brænne, J. 1997 078 Fortidsminne i dagens landskap. Status for automatisk freda kultur- minne i Voss kommune, Hordaland i 1998. Fasteland, A. 1999 053 300 kV-I Øyberget-Vågåmo Konsekvensutredning for kulturminner og kulturmiljø. Justerte alternativer. Helliksen, W. 1997 079 Baroniet Rosendal i Kvinnherad kommune, Hordaland. Delprosjekt 1: Undersøkelser og forslag til tiltak i 24 utvalgte rom i slottet. 054 Mindre arkeologiske overvåkinger og undersøkelser i middelalder- Brænne, J. 1999 byene Tønsberg og Skien 1997. Edvardsen, G. & Sønsterud, K.E. 1997 080 Stiftsgården i Trondheim. Fargeundersøkelser og konserverings- 055 Utgravningene ved vestfronten av Nidaros domkirke. Del I og II. arbeider 1996-1998. Solberg, K. 1999 Reed, I., Kockum, J., Hughes, K. & Sandvik, P.U. 1997 082 Samiske kulturminner og kulturlandskap i Mauken-Blåtind øvings- 056 Diverse arkeologiske oppdrag i Bergen og på Vestlandet 1996-97. og skytefelt. Utvikling av en GIS- og fjernmålingsbasert metode. Dunlop, A.R., Gellein, K. & Hommedal, A.T. 1997 Holm-Olsen, I. M., Grydeland, S. E. & Tømmervik, H. 1999.

057 Arkeologiske undersøkelser ved Vincens Lunges gate 19/21, 083 Flathammar gård, Luster kommune i Sogn og Fjordane. Konservering Nonneseterkvartalet i Bergen, 1997. Dunlop, A.R. 1998 av panelen till två 1700-tals dekorationsmålade rum. Gjertsen, R. 1999.

058 Bredsgården, Bryggen i Bergen. Konservering av 1700-talls limfarge- 085 Bamble kirke, Telemark. Fargeundersøkelse av interiøret, 1998. dekor. Olstad, T.M. 1997 Solberg, K. 1999.

127 niku temahefte 000

3. NIKU Temahefter 028 NIKU strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer 1996-2000. Registre ved bygravninger. Red. Molaug, P.B. og Nordeide, S.W. 1998 001 Fornminnevern og forvaltning. En teoretisk og metodisk tilnærming til planlegging og praksis i fornminnevernet. Hygen, A.-S. 1996 029 Bergverksbyens omland. Om ressursbruk, kultur og natur i Røros- området. Daugstad, K. (red.) 1999 002 Saving art by saving energy. Olstad, T.M. & Stein, M. 1996 030 Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, 003 ”Utkantens håndverkere og arbeidere”. En aktivitetsanalyse av ”Nor- Bryggens Museum 23-25.03.98. dre bydel” i middelalderens Tønsberg. Avhandling til magistergrad i nor- Schjelderup, H. og Storsletten, O. (red.) 1999 disk arkeologi ved Universitetet i Oslo, høsten 1995. Ulriksen, E. 1996 031 NIKU 1994 - 1999. Kulturminneforskningens mangfold. 004 Landskapet som historie. Gundhus, G., Seip, E. og Ulriksen, E. (red.) 1999 Brendalsmo, J., Jones, J., Olwig, K. & Widgren, M. 1997

005 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis; 4. NIKU Fakta-ark Area C. Revised stratigraphic Analysis: Areas A, B and K. McLees, C. 1998 1995-25 Om 1500-talls bonader i Setesdal. 006 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: Delfelt D. Petersén, A. 1997 1996-6 Om utgravinger i Domkirkegården i Trondheim.

007 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: 1996-8 Om gravfunn på Hadseløya i Vesterålen. Delfelt E. Saunders, T. 1997 1996-13 Om Lydvaloftet på Voss. 008 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic analysis: Area F. Saunders, T. 1997 1996-20 Om kulturminner og E18 gjennom Oslo.

009 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analys: 1997-6 Om kvistnagler fra Tønsberg. Delfält G. Olsson, A. & Pettersén, A. 1997 1997-7 Om kristusfigur fra Otterøy kirke. 010 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis: Area H. McLees, C. 1998 1997-13 Om konservering i Nore stavkirke.

011 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: 1997-19 Om ødeleggelse av kulturminner i Skien kommune. Delfelt M og I. Tegltypologi Larsson, S., Hommedal, A.T., & Nordeide, S.W. 1999 1997-22 Om historiske vandringer i Trondheim.

012 (In print) Excavations in the Archbishop’s Palace: Methods, Chronolo- 1998-2 Om konservering og restaurering av 1700-talls maleri i gy and Site Development. Nordeide, S.W. (ed) Vevelstad kirke.

013 (In print) Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Aktivitet og 1998-4 Om skader på kulturlag i middelalderbyer. plantebruk belyst ved botaniske analysar. Sandvik, P.U. 1998-12 Om utgravingene i Erkebispegården. 014 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Arbeidsstyrke og lønnsforhold ved erkebispesetet i 1530-årene. Nissen, H.A. 1998 1998-15 Om ødeleggelse av kulturminner i Trondheim.

015 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. 1998-16 Om Fuglefrisen i Olavsklosteret i Oslo. Parasittologisk undersøkelse av latriner. Hartvigsen, R. 1997 1998-17 Om konservering og restaurering av altertavlen i Førde kirke. 016 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Erkebiskopens armbrøstproduksjon. Booth, A. H. 1998 1998-20 Om to båtvrak fra 1600-tallet funnet på Sørenga i Oslo.

017 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Kosthold og erverv i 1998-22 Om arkeologiske utgravinger av Vestfrontplassen i Erkebispegården. En osteologisk analyse. Hufthammer, A.K. 1999 Trondheim.

018 – 1998-24 Om armbrøstproduksjon i Trondheim.

019 – 1999-2 Om utgravninger på Tønsberg torv.

020 – 1999-6 Om konserveringen av 19 bemalte veggplanker i Ål stavkirke.

021 – 1999-8 Om kosthold og erverv i Erkebispegården i Trondheim.

022 –

023 –

024 (ledig nummer)

025 Registrering av fornminner for Det økonomiske kartverket 1963- 1994. Skjelsvik, E. 1998

026 Dendrokronologi og bygningsforskning. Christie, H., Stornes J.M. & Storsletten, O. 1998

027 NIKU strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer Forskning om norske middelalderbyer. Seminar april 1998. Molaug, P.B. (red.) 1998

128

••I’

•

Sentrum

:i.

736

23355000

Hovedkontor

Postboks 0105

NIKU Teiefon: T&efax:

Ùronningensgt. I.