Flaggsak og flaggbruk i 1890-åra – fra Stortinget til Ilevolden Øystein Imsen Hovedoppgave i historie Universitetet i Oslo våren 2005 ”Der vil findes en, som løfter Magnusbanneret mod Himlen. Folkets tunge Graad maa avle Frihedskjæmpens vækst i Vrimlen” Einar Gjemsø, Trondhjem 1896 Flaggsak og flaggbruk i 1890-åra – fra Stortinget til Ilevolden Øystein Imsen Hovedoppgave i historie Universitetet i Oslo våren 2005 Øystein Imsen 2005 Bildet på forsiden, "Fra Folkefesten paa Ilevoldene ad Trondhjems 900-aars Jubilæum d. 18.Juli 1897" er tatt av Erik Olsen, Trondhjem. Universitetsbiblioteket i Trondheim, billedsamlingen Oppgaven er satt med Times New Roman 12 pkt. Forord Arbeidet med denne hovedfagsoppgaven har vært spennende og lærerikt. Jeg hadde ikke regnet med på forhånd at flaggsaken var et tema som favnet så vidt og inneholdt så mange nyanser. Det kan være stoff til mer enn en hovedoppgave i flaggsaken. Ole Kristian Grimnes har vært veilederen for denne oppgaven, og det var han som fikk meg til å skrive om emnet. Han fortjener stor takk for hjelp og inspirasjon i hele min tid som hovedfagsstudent. Jeg vil også takke Anders Kirkhusmo for gode råd og for at han at sjenerøst har latt meg få del i sine kunnskaper. Han er den fremste eksperten på Trondhjems historie og unionell radikalisme. Flaggsaken er blant annet en studie av Venstres historie, og en takk går til Leiv Mjeldheim, som har vært en god samtalepartner. Øystein Imsen Oslo, 21. april 2005 Innhold Kapittel 1. Innledning 3 Flaggsaken 3 Flagg som symbol for fellesskap 4 Den norske flaggsakens tre faser 6 Flaggsakens første fase:1814-1844 6 Flaggsakens andre fase:1844-1879 7 Flaggsakens tredje fase:1879-1905 9 Avgrensning av oppgaven 10 Problemstillinger 12 Kilder 14 Kapittel 2. Flaggsaken som rikspolitisk fenomen 17 Flaggsakens tredje fase:1879-1905 17 Periodisering og metode 19 Eksisterende litteratur 20 Den første perioden: 1879-1891 23 Barnetoget i Christiania 23 Flaggforslaget av 1879 24 Flaggmøtet og Bjørnson 26 Den andre perioden: 1891-1898 28 Venstres program 1891 29 Flaggsaken blir igjen dagsorden 30 Flaggforslaget av 1893 32 Krigstrusselen i 1895 36 Lindboe og flaggsaken:1895-1898 40 Den tredje perioden: 1898-1905 45 Flaggsakens symbolske innhold 47 Flagget og arbeiderne 50 1 Kapittel 3. Det rene flagget og den politiske mobiliseringen i Trondhjem 53 Innledning 53 Flaggbruk og 17. maitog 54 Aktørene 61 Det konservative Trondhjem 61 Jacob Lindboe 63 Håkon Løken 70 Arbeiderne og korporasjonene 73 1890-1894: Den første store mobiliseringen under det rene flagg 76 Trondhjems Liberale Forening 78 Stemmerettstogene 1890-1893 80 1894: Seier og nederlag 92 1895-98: Det nasjonale i det lokale. Kampen om flagget ebber ut 99 Magnusløven og det rene flagget 101 Ny strategi i flaggsaken 104 Kong Oscars besøk i 1896 107 Valgkampen i 1897 109 Kongelig jubileumsfest kontra nasjonal Olavsfest 111 Flaggsaken i Trondhjem 118 Kapittel 4. Oppsummering og konklusjoner 121 Appendiks: flaggkart 127 Kilder og litteratur 129 2 Kapittel 1. Innledning Flaggsaken Flaggsaken var et av de unionelle spørsmål som satte sinnene sterkest i bevegelse i slutten av 1800-tallet.1 Venstre kjempet for et norsk flagg uten unionsmerke, også kalt det ”rene flagg”. På den andre siden kjempet Høyre for det unionsmerkede flagg. Unionsmerket var en blanding av de svenske og norske fargene, og symboliserte likestillingen mellom de forenede riker.2 Merket, som på folkemunne ble kalt ”sildesalaten”, var satt inn i flagget av unionskongen Oscar I i 1844, og ble fjernet fra handelsflagget i 1899 etter at Stortinget vedtok det rene flagg for tredje gang året før. Sverige beholdt unionsmerket i flagget til unionsoppløsningen i 1905. Det er ikke skrevet mye om flaggsaken. En utbredt oppfatning er at det var en sak av stor betydning for den svensknorske unionens skjebne. Flere spådde unionens undergang da det rene flagget vaiet over Stortinget, og det ble sagt at de som ville ha unionen ut av øyet også ville ha den ut av sinnet.3 Flaggsaken er derfor blitt oppfattet som et skritt på veien mot unionsoppløsningen i 1905. Men kampen for det rene flagg begynte på et tidspunkt, da oppløsningen av unionen ennå var utenkelig. Det kan derfor være interessant å se nærmere på hva som brakte flaggsaken på den politiske dagsordenen i slutten av 1870-åra, og hvor vidt det i utgangspunktet kan ha vært ment som en nasjonalistisk demonstrasjon mot Sverige, slik ettertiden har sett det. Det norske flaggets historie henger sammen med den norske nasjonsbyggingen fra 1814 til 1905. Rødt-hvitt-blått har vært Norges farger fra 1821 og fram til i dag. For nordmenn ville det være utenkelig å sette inn en ny farge i flagget, for eksempel grønt eller svart. Flagget er dypt innarbeidet i den nasjonale oppdragelsen. EU og FN er ikke nasjonalstater. Likevel benytter de seg av felles politiske symboler som flagg og sanger. Heller ikke den svensknorske unionen var noen nasjonalstat. Men de to statene Norge og Sverige hadde felles konge og felles symboler. Unionsflagget var etter 1844 1 Magnus A.Mardal, Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, bind 4 2 ”Rene” flagg og unionsmerkede flagg, se appendiks. 3 Morgenbladet, 3.7.1893 3 et symbol på nasjonenes likestilling innenfor unionen, men det kunne lett tolkes som samrørets tegn, som et symbol på ”helstaten”, i strid med det nasjonale, suverene, rene flagg. Flagg som symbol for fellesskap Flagget er et av nasjonens aller fremste symboler. På mange måter fungerer det som et visittkort for nasjonens innbyggere, det sier noe om hvor de kommer fra og hvor de kan føle seg hjemme. I noen land spiller flagget en sentral rolle i den nasjonale oppdragelsen, slik som i USA, hvor flere millioner skolebarn hilser flagget hver morgen. I andre land spiller flagget en mindre rolle. Idretten har i moderne tid utviklet en supporterkultur, som har brakt med seg en overdreven bruk av nasjonale symboler og flagg. I den moderne nasjonalstaten er flaggets farger nasjonens ansikt utad, og innad er det først og fremst et samlende symbol. Bendedict Anderson skriver om koblingen mellom individ og nasjon i sin bok ”Forestilte fellesskap”. Han mener at oppfatningen av nasjonen har mye til felles med religiøse forestillinger, og at ”Det er forestilt fordi medlemmene i selv de minste nasjonene bare vil kjenne et fåtall av sine medborgere.”4 I lys av Andersons undersøkelse kan det være fruktbart å tolke flagget som et symbol med en viktig egenskap; det synliggjør det usynlige, og gjør det mulig for individet å sanse det som ikke kan sanses. Flagget er et symbol som har evnen til å definere fellesskapets egenart og ansikt utad. Korset i det norske flagget symboliserer for eksempel at Norge er en konfesjonell evangelisk stat, i likhet med de andre skandinaviske nasjoner. Den franske trikoloren symboliserer revolusjonens idealer og republikken. Eric Hobsbawm skriver om nasjonale symbolers opprinnelse i sin bok ”The Invention of Tradition”.5 Han regner nasjonen for å være en moderne konstruksjon, og er særlig opptatt av nasjonaldagsfeiringene og symbolbruken på slutten av 1800 tallet som et ledd i en nasjonsbyggingsprosess. Nasjonsbyggingen var politiske konstruksjoner som ble ledet av samfunnets eliter. Hobsbawm er mindre opptatt av hvordan disse symbolene ble innarbeidet over tid, for ham er det innføringen av disse som står sentralt. En nasjons flagg er et mektig politisk redskap. Å bestemme dets form og utseende er en viktig konstituerende handling. Derfor er også nasjonens flagg statens flagg. Fra gammelt av var det kongen som hadde retten til å bestemme flaggets form og utseende. I krig bar kongens soldater uniformer med flaggets farger, og til sjøs kunne en skipper ved hjelp av 4 Anderson, s.19, uthevet av Anderson 5 Hobsbawm 1983 4 flagget skille venn fra fiende, samt hilse andre skip. Tidlig flaggbruk hadde derfor i første rekke en militær funksjon. Nasjonalfølelser knyttet til flagget var derfor begrenset til skipsdekket og slagmarken. Det svenske flagget hadde for eksempel eksistert siden 1500- tallet, men mange steder på den svenske landsbygda var flagget helt ukjent så sent som på slutten av 1800-tallet.6 I Sverige var flagget den dynastiske statens maktsymbol, i likhet med de fleste andre europeiske land. Med den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetskrigen vokste det fram nye flaggtradisjoner. Flagget ble fastsatt av folkets institusjoner, og gjennom ritualer som nasjonaldager, ble det folkets felleseie. Flagget var fortsatt forbeholdt det militære på sjøen og på land, men ble etter hvert en del av en nasjonal og demokratisk utvikling. Denne tidlige flaggnasjonalismen var begrenset til de ”frie” stater, i Europa dominerte dynastiene fram til første verdenskrig. I løpet av 1800-tallet forsøkte noen av dynastiene å ”normalisere” sine områder etter nasjonalismens prinsipper. Seton-Watson har kalt dette ”offisiell nasjonalisme”, Anderson beskriver det som ”et forsøk på å strekke nasjonens korte, tette skinn over hele imperiets enorme kropp”.7 Arve Tuflåt Thorsen har skrevet en avhandling hvor han sammenligner nasjonaldagsfeiringene i Paris og Berlin. Han konkluderer med at det i Tyskland og Frankrike har eksistert to forskjellige flaggtradisjoner. Den franske nasjonaldagen, den 14. juli, markerte stormen på Bastillen i 1789, og ble innstiftet så sent som i 1882.8 Thorsen skriver at flaggene i Paris på denne tiden var gamle og slitte, og viser til en lang flaggtradisjon.9 14. julifeiringene var fester i kommunens regi. Frankrike hadde allerede gjennomgått en flaggstrid hvor det kongelige liljebanneret ble fortrengt av trikoloren etter julirevolusjonen i 1830 og tatt i bruk av Napoleon III etter 1851.10 Akkurat som unionsflagget i den norske flaggstriden, ble det hvite liljebanneret kongemaktens flagg.11 Trikoloren var symbolet på republikken og revolusjonen. Forskjellene mellom flagglovgivningen i Norge og Frankrike var at den franske trikoloren ble grunnlovsfestet på et tidlig tidspunkt. Slik kunne man forhindre at liljebanneret kunne eksistere samtidig med trikoloren, og bli et symbol i hendene på rojalistiske krefter.