Sam isk skogsarbeidergard

FOTEFAR MOT NORD

' .'4, . ,:,. 11:f :.,j}

Av Leif Elsvatn Engelskbruket

Husa på Heggneset i er et særegent anlegg som gir den besøkende inntrykk av en annen tid. Anlegget viser en liten, men viktig del av samisk og nord- norsk historie.

For å sette begivenhetene inn i sin rette sammenheng, kommer en ikke utenom det som på folke- munne er blitt kalt Engelskbruket. ttfielldal Den store moderniseringspro- sessen i næringslivet i Vefsn- regionen ble innledet da Engelsk- bruket eller "The North of Europe Land and Mining Co. Ltd" startet sin virksomhet. Den mektige godseieren Fredrik Holst, som eide store eiendommer i daværen- de Vefsn og Hattfielldal kommu- ner, solgte i 1865 disse landområ- dene til engelskmennene W. Frost, A. Prince, S. E. Comyn, J. R. Croskey og Th. Collis. Prisen var 98 490 Spesidaler. I Europa var For det andre hadde folk en etterspørselen etter trelast stigen- relativt høy velstand i den tida de. Dette presset prisene i været. drifta pågikk. Området virket der- samlidig som Storbritannia etter- for nærmest som en magnet på hvert fiernet tollen på trelast. arbeidsvillig ungdom. Det kom De engelske interessentene folk fra Trøndelag, Østlandet og organiserte et drifts- og eiendoms- de svenske grensestrøkene, det selskap for å hogge og foredle som i dag er kommunene tømmeret med tanke på salg til det Storuman og Vilhelmina. Mange engelske markedet. I perioden fra av de svenske tømmerhoggerne 1867 til 1885 foregikk en storstilt var av samisk herkomst. Også inn- skogsawirkning på Engelskbru- byggerne i Vefsn og Hattfielldal kets eiendommer i Vefsn os ble sysselsatt. Folk uten tidligere Hattfielldal. kjennskap til denne typen arbeid ble i løpet av Engelskbrukstida De som i ettertid har beskre- erfarne tømmerhoggere, kjØrere, vet denne tiden har særlig festet fl øtere og sagbruksarbeidere. seg ved to viktige trekk. For det Sagbruksdrifta ble avviklet for første fikk avvirkninga et stort godt i 1886. Da var det ikke mer omfang, ordet "rovdrift" blir ofte tømmer å drive ut, og eiendomme- brukt for å beskrive det som ne ble solgt til Staten. En mindre skjedde. I Hattfielldal var det på del av denne jorda ble i sin tur 1880-tallet så lite tømmer igen at solgt til bygselinnehaverne dvs. det ikke var nok til nybygg og bøndene. Fra og med 1916 ble det vedlikehold av de fastboendes på ny drevet ut tØmmer fra skoge- hus, og trevirke måtte innføres fra ne i Hattfielldal, men nå i Statens Hemnes og Vefsn. skogers regi.

Skogstua på Heggnes,utedo i bakgrunnen. Foto: Vefsn museum Per Klemetsen og hans slekt

Et viktig siktemål med anleg- Hemnes, og slo seg ned der. Johan get på Heggneset har vært å Tjønna, sØnn av Per Klemetsen, dokumentere de samiske opplyser at faren var 1J år da han begynte å arbeide for Engelskbru- skogsarbeidernes levevilkår, ket. Da hogde de ved Unkervatnet. samt den plass de hadde i Åra han arbeidet der må ha gjort produksjonsprosessen. Ved å uutslettelige inntrykk på den unge beskrive trekk ved to genera- mannen, for ennå den dag i dag kan sjoners livsløp i ei bestemt de gjenlevende sØnnene, Johan og slekt håper vi å beskrive for- Albert, gjenfortelle hendelser og hold som er typiske for denne anekdoter fra denne tida slik som levemåten. faren har fortalt dem. Ved Unkervatnet ble Per kjent med ei ung jente som også kom fra den andre siden av grensen. Det var Per Klemetsen var fØdt 1865 ved Anna Karoline Olausdotter f. 1871 Tångvattnet i Tårnaby, Sverige. fra Fråkenvik i Tårna. I 1898 flyttet Hans farfar, Pehr Henrikssonl og "d de til plassen Tjønna på austsida av farmor Christina Mattsdotter blir ..# Unkervatnet. Deres første bopel i kalt "nybyggarlappar". De var de Tjønna rar ei skogstue. som i sin første nybyggere som slo seg ned ',,.'f tid var oppført av Engelskbruket. ved Tångvattnet. Deres sØnn, Etter som åra gikk fikk Per og Clemet, giftet seg med Anna Maria Månsdotter fra Forsbeck, og sam- Anna åtte barn. men fikk de 5 barn. Per var den eld- Med en voksende barneflokk ste. På 1S8O-tallet flyttet hele fami- var det nødvendig for familien å lien til Norge. Sagnet forteller at skaffe seg utkomme til det daglige Clemet kom i fiendskap til en av brød. I Tjønna var heimjorda ikke grannene og flyttet fra heimplas- stor nok trl å fø familien. Men sen. Uansett hva som er sant eller ettersom det var godt om arbeid sør ikke, ser det ut til at Per flyttet fra på Jemtland dro Per dit på skogsar- Tångvattnet langt tidligere enn den beid, mens Anna hadde ansvaret øvrige familien og at han kom til for garden og ungeflokken. Hatt{elldal alt i 1882. I 1886 flytet Clemet, Anna Maria og barna til

Per Klemetsen og kona Anna sittende til høyre med barna Ellen og Olaf stående bak. Damen til venstre og fbtografer ukjent. *&" \* I "q w tr3

\fr- ii f kq--* d.q ;* 6 &r,dt "\

,td $W

l,$

Fra 1916 ble det på ny avvirket var slett ikke alle som behersket skog i Hattflelldal. På kunsten. Det var basen som Røssvassholmen hadde bestemte hvem som skulle være ikke Engelskbruket med på laget, og det var vanlig at rukket å hogge ut alt folk innenfor familien ble tatt tømmeret, så der med. Ofte ble arbeidskompiser var det stor og fin eller grannner spurt. Mange fast- skog. Men først fra boende samer deltok også Høggarklave i tøm- Foto: vefsn nuseum midten av 1920- merfløtinga siden de allerede var åra ble det satt i sysselsatt i skogbruket. gang mer omfat- Skogsarbeidernes redskaper i tende hogst andre denne tiden var tomannssag, den steder i kommunen. såkalte "maskdrageren" og øks. Det var ingen Øksa ble brukt både til kvisting og mangel på barking. Eldre folk forteller at arbeidkraft. barkspaden først kom i bruk på Statens skoger trettitallet. Etterhvert som Pers hadde bruk for sØnner vokste til ble de opplært i erfarne hoggere, arbeidet som faren holdt på med kjørere og fløte- enten det nå var gardsarbeid re, og Per Klemetsen var en av skogsarbeid eller tømmerfløting. I dem som hadde lang erfaring. voksen alder Var de fullbefarne Vinterstid kjørte han tømmer med hoggere og fløtereu som blir omtalt : ii hest, og på vårparten satte med respekt av sine arbeidskame- han sammen fløterlag. rater. "',Per Tømmerfløtinga var Klemetsens liv',,,var sterkt hard og vanske- knytlet til tørnrnerskogen og akti- lig, og det vitetene som foregikk dei., Også som gammel mann var han nred og hjalprsØnnene, når de hadde clrift i skogene rundt Unkervatnet. Per Klerretsen døde i 1950.

lioto: Vcfsn museum

Bgkgrunnsbilde: Tømnerklar c Foto: Vclin museurr Folo: Vef.sh muscurr Olav Klemetsen og hans tid

Olaf var Per Klemetsen sin eldste sønn, Han begynte å arbeide i skogen det året han fylte 16 år. I likhet med faren skulle skogsarbeid og tømmer- fløting bli det han syslet med hele livet.

I åra under og like etter første verdenskrig lå prisene på tømmeret høgt, og hoggerne tjente brukbart. Men prisene sank drastisk utover på tjuetallet, for å nå et lågmål først på trettitallet. Gamle hoggere som husker denne tida snakker om trettiåra som ei armodstid. Pengene de tjente på slitet i skogen rakk snaut nok til mat. Alle tilgjengeli- ge ressurser ble forsøkt utnyttet. Bærplukking, jakt, fangst og fiske framsto som viktige attåtnæringer. For fol- ket rundt Unkervatnet var fisken en viktig ressurs, men heller ikke den fantes i overflod.

Fra skogstue til småbruk 1 1938 ble Olaf gift med Matilde Fjellstad. Sammen flyt- tet de til ei skogstue på Heggneset oppe ved Skarmodalselva, ca. I km fra Tjønna. Skogstua var opp- satt av Statens skoger i 1924, etter modell av stuene som var bygd 40-50 år tidligere av Engelskbruket. Typisk for disse var rominndelingen, med oppholdsrom for skogsar- beiderne i den ene enden av huset, hestestall i andre enden og en svalgang i midten. Høyløa, som rommet hes- teforet, ble bygd i åra før krigen. Etter krigen ble det bygd en liten fløs, utedo og vaskehus. Ekteparet dreiv også litt jordbruk, hadde to kyr, fire geiter og hest. På Heggneset bodde Olaf helt til 1982 da helsa tok til å skrante. De siste åra av livet sitt tilbrakte han på Aldersheimen i Hattfielldal.

Olrr Klemctsen Olav Klcmctscn i lbrgrunncn. Bildcl cr tatt undcr tønmcrfløtinga l'ørst p;r 6O{allet Foto: Kåre Storrnli

Livet i tømmerskogen

I samtalene understreket han sta- den på stokken, for å få feste på dig at han hadde vært kjører i pjaksene. Der det var bratt unna- lange perioder. Kjøreren hadde land hendte det likevel at stokkene status. En flink kjører tjenle mer kunne begynne å skyve på støt- enn hoggeren, og han eide en hest. tingen. I slike tilfeller var det kun Kjøreren var ingen proletar! en ting å gjøre, nemlig å jage på Men tømmerkjBringa var både hesten for å hindre at lasset rev slitsom og farefull. OIaf berettet: hesten overende." "I Ørneslia kjBrte jeg i fire vintre. Det Olaf Klemetsen Foto: HelgelandArbeidcrblad styggeste land- skapet var på 1988, to år før han døde, I ble Olaf austsida, der var intervjuet. "Arbeids- Olaf fortalte: det både bratt dagen var lang den tida, vi begyn- og ulendt. Der te å hogge grålysninga, i og holdt det var mye på det til ble mprkt. Det hendte brattland måtte jeg også at kjprte tpmmer de kvel- vi hankkjgre, dene det var måneskinn. I tida like d.v.s. ha stokke- fgr jul er dagene korte, og dersom ne på slep etter vi klarte å forlenge dem var det st@ttingen. Opp Skogstuegavl Foto: Velsn museum bra. " til 15 stokker kunne en kjøre i ei vending på Når våren kom skulle tømmeret denne måten. Slepkjøringa var transporteres til MosjØen. Elva var kollosalt arbeidskrevende. Først den eneste aktuelle transportåra. måtte en dra i hop tØmmeret. Så Det forteller Olaf Klemetsen nær- var det å så løs med nave- mere om i rammeteksten. ren og bore hol i

Tømmersvans Foto: Velsn museum

Pantdalsætra Fotogral Odd Sætemo Fløterlivet var ingen spøk t-;F{3] e:ti ll!lri'_ 3 svenskegrensa. Svenskene awlr- ket mye skog, først og fremst furu. Mye av svensketømmeret var grovt og stort, husker jeg. Dette måtte vi først fløte ned til Unl

l2 Fotor Vefsn nuselilrr

.l.-" den et stykke. Ei slik not kunne ,'-.i inneholdc flere tusen bit med stokk og slip. Lina vi brukte var derimot var 350 meter. Vi hespet lina opp i vatnet. I elva så en ikke fulgte med i Hemming Vefsnmo bas. Flø- båten, rodde ut så langt lina rakk suget. Det hendte til og med tinga elva var akkordarbeid og kastet dreggene fast i botnet. i at en måtte hoppe rett i elva, men uogdommer fikk time- Deretter kunne en gå løs med vi og så klore seg fast i et den var ikkc rar. 40 ørc speliflåten og spelle tømmeret et lønn, og riskjerr eiler et fall, for å \ar lite stykke. Av og til hadde vi de første åra. huskerjeg. Del dra seg til lands. Ole og som tok ut arbeids- uflaks og mistet tømmeret, slik at fløterbasen Israel Bergli, Lars Stormli De som'skulle være med det ble spredd rundt hele vatnet. folk. og jeg hørte til de som for å ta et Vanligvis var vi seks mann i måtte ikke væiå,redd oftest ble satt til å løse bin- det I'ii:;år nødvendtg. laget, men dersom tømmeret tak 'rnår ," dinger. Når vi holdt på med ned gj€unom elva var ble brutt løs måtte staten Arbeidet fløtinga ble det mange ganger som på vatnet. '' lere ekstrah jelp for å lå ikke så slitsomt kaldt og ufyselig, men det kunne mye mer, farefylt å samler opp løsstok- Men det var en sjølsagt ikke kjenne etter. fløte elva. 1 1916 mistet enruag- kene som 1å strødd i Komagene var som regel fulle av pågikk i rundt kringom. dom livet mens fløtinga vatn fra morgen til kveld, og klær- når sant skal Men det hendte Elsvasselva. Men ne ble sjelden tørket. Den eneste sies var det nok en del uforsiktig- &llrl. luksusen vi unte oss var å ta . ,,4). også at arbeidet . lil.r, greit het som må ta skylda for at de1 komagene av og tørke skohøyet ' ;rr'i! gikk veldig .. .. :::a:: gikk så galt. over varmen når vi kokte kaffe. id,,i ,,.. . liii:l i Un,kervatnet. l::,r Da brukte v' 24 Vi som fløtte i Unkerelva og Men merkelig nok var det lite trmer på å tran- hadde båt med, hele vegon sjukdom. fra Luspen ned til Trofor$.'Den En gang i 30-åra fløtte staten var god å ha i et knipetak. Men når raed leid arbeidskraft i Elsvass- det opps,tod bindinger var det van- ' iit elva. Vanligvis ble fløtinga satt ut tta;; :::,1 skeligere. Da måtie en gå ur på ,i1,,l.' mange qtokker i oå anbud, men dette året avslo sta- nota'bte Stotsundet bindingen og forsøke å løse opp ien alle anbud med den begrunnel- fylt av tømmei. tømmeret. Når tømmeret tok til å sen at de 1å for høgt i pris. Til å løsne var det om å giøre å være Far min, Per Klemet- begynne med gikk dette bra. Men lett på foten, og komme seg,i land sen, var fløterbas i Unkerr så satte det inn med godvær og

Foto: VcUsn museurn

13 ti&.'(:irr.

w

.".. *,*å-*. ...% "

1r'l',. ,,'. .',''$,

.

,. " M;#*&.'llllt, snØsmelting, noe som førte kunne det forekornme at vi ble sov attmed varmen fatet det i til en storflom uten sidestykke. plaget. Tømmeret kom rett og slett klærne hans, og han fikk blant Da elva gikk ned lå det tømmer ikke videre. Da måtte vi bruke annet ødelagt ei flunkende ny vad- over hele Hattljelldals-vollen og båten til å ro ut stokkene. Vi var melsbukse. Men han {rkk låne rodde klær arbeidskameratene mens inne i skog og kratt langs tre mann i båten en som av og to som holdt fast. Mannskapet i fløtinga stod på. Vanligvis holdt vi E,lsvasselva. For å få tømmeret laget rodde på skift til vi hadde på i 6-7 uker fra vi begynte arbei- fram måtte staten Ieie 5 hestekjø- slått ut alt tømmeret. det til vi var framme ved Trofors. rere for å transportere tømmeret I krigsåra var det vanskelig å Jeg har vært mcd i fløtinga i fram til Vefsna. Det blc i sannhet Li husrom på gardene nedover 30 år; 1965 var det siste året...... 4.. ata. ei dyr fløting. ]i::i.rll',1.j langs Vefsna. Folk var Cikta og smertene sorn Jeg slrir a:u Det var lettere å fløte i Vcfsna r\ mistenksomme og red- med nå, skyldes nok for en stor enn i Unkerelva, mcn i bakevjene 1 de. Derfor ble det til del strabasene som kroppen ble .q li at vi som oftes utsatt for i denne tida. Men, tross :i ..,,.r.i..ii:'' overnattet ute med ei alt, det var mange trivelige og arti- :'ri''': tilfcldig kvistgran som ly. ge stunder. De ville jeg ikke vært- """,.,1'r,,t.,,,,,,',a,,,,,,ø,r,,,,i,,rlr''*r*åår*i..i:lr'.rt,irlrril.'..rrr'ii'r":"''' Ved et slikt høve var Lars foruten. Stormli svært uheldig. Mens vi Arvidsjaurklar e Foro: Vefsn rnuscunr

Klemethelleren På slutten av lB80 tallet.flttt- tet .fbrelclrene til Per og hans søsken .fra Tcingvattnet til Leirskurdalen i Hemnes. der boscrtte de seg i en bergheller, som seinere har .ftitt navnet Klemethelleren. Etter at Clemet hodde nturt opp en vegg ctv stein, bjørke.\tranger og torv ble clet et bruJ

Foto til \cDStrc: Hcggtunct. Olal.s hjem fia 1937 E2. lluscnc rcstaurcrt somnrcrcn 1995. Fotograt': ukjenl -!'.. Slitets folk Skogsarbeidet - slik den eldre generasjon kjente det - er i dag en saga blott. Merkelig nok, skogsarbeiderne som virkelig sleit den gangen, klaget sjelden. På :-- ,.. forteller de gjerne at tida i skogen førle mye godt med seg, og "trivsel" eldre dager ).." li er et ord som nevnes ofte. Likevel er det liten grunn til å tro at forholda var spesielt ,. r'' i '-- idylliske. Hardt og tungt arbeid, kalde og trekkfulle skogstuer samt helseskader som aldri lot seg overvinne var en realitet. I fif eodø i Det var neppe uten grunn at sosialistiske tanker stod sterkt blant de samene som Mo i Ranar "knoget' i skogen. Ole Bergli, mangeårig formann i den lokale avdelinga av fagfor- E bundet "Skog og Land", ble varaordfører i Hattfjelldalfor Arbeiderpartiet. I hans for- Mosjøen. mannstid var "Skog og Land" en aktiv fagforening som fikk forhandlet fram mange Hattfjelldal lokale forbedringer, bl. a. ble det slutt på at driverne kunne bestemme prisen for hoggerne. E Til Trondheim Nå er de fleste av de legendariske tømmerflØterne borte. Olaf Klemetsen var blant dem som holdt ut lengst. Han var med helt til fløtinga ble en avlegs transportmåte på midten av '1960 tallet. Han døde i 1990. Når historien om fløtinga i Vefsnavass- Fotefar mot nord Veiviscr til hrstoria i Nord- menneskene som leser draget skal skrives blir det vanskelig å komme utenom du Norge og Nan-rdalen. Et kul- om i heftet - slitets folk. turminne fra hver kommune gir tilsammen et bredt bilde av Hattfielldal kommune landsdelcns foll<. nrtur og r irk- somhet gjennom ti tusen år.

Ide og tekst: LeifElsvatn, Samisk kulturscntcr/Sitji Jamge. Faglig ansvarlig: Hein Bjerck, fylkeskomnT une. Utforn.ring: Visuell Rehlame Trykk: Sentraltrykkeriet AS. Logo og grafisk grunnprofil: L.Kanck og U. Holbye.

Finansiert av Landsclelsutval- get for Nord-Norge og Nord- Trørrdclag, Nordland fylkes- kommune, Statskog Nordland, Vc l.r r Iortl fel lcsfl ør n i ng:f'ore- rrirrg og Hattljelldrl Lonrnune.

Mcrkt-øks Foto: Velin mnseum ISBN 82-91 l-38-39-7 Bodø 1996