Frosne Funn I Fonn Og Fjell

Beredskapsplan 2018-2021

Frosne funn i fonn og fjell

Innhald

1. Bakgrunn for prosjektet ...... 4 2. Mål og rammer ...... 9 3. Organisering og samarbeid ...... 14 4. Kriterier for utval av fonneområder ...... 15 5. Strategi og metode ...... 18 6. Område 1: Fegervollkollen, Sunndal kommune ...... 28 7. Område 2: Dordinakkan, Sunndal kommune ...... 32 8. Område 3: Slanglifjellet, Sunndal/Surnadal kommune ...... 36 9. Område 4: Snota, Surnadal kommune ...... 40 10. Område 5: Fløtatind, Nesset kommune ...... 44 11. Område 6: Geitfjellet, Stranda kommune ...... 48 12. Område 7: Blåfjellet, Norddal kommune ...... 52 13. Område 8: Sandurfjellet, Stranda kommune ...... 56 14. Område 9: Veltdalen, Norddal kommune ...... 60 15. Område 10: Tua, Rauma kommune ...... 64 16. Andre lokalitetar ...... 68 17. Budsjett og finansiering ...... 70 18. Frivillig innsats ...... 70 19. Kontaktliste ...... 72 20. Referansar ...... 76 21. Vedlegg ...... 78

1. Bakgrunn for prosjektet

1.1 Snøfonner som naturtype og tverrvitskapleg forskings- og forvaltningsobjekt Isbrear og snøfonner utgjer ein sentral del av det norske høgfjellslandskapet. Det har lenge vore forska på dei store breane, men dei mindre fonnene har gjerne vore underskatta – både som naturtype, økosystem og kulturminne. På varme sommardagar dannar snøfonnene viktige samlingsplassar for villrein som ønskjer å kjøle seg ned og bli kvitt plagsame insekt. Dette har også gjort dei til attraktive lokalitetar for jakt og fangst gjennom tusenvis av år.

Snøfonner er permanente flekkar med snø og is som ikkje smeltar om sommaren. Medan breane er i stadig røyrsle, som ein følgje av tyngdekrafta og endringar i breane sin massebalanse, ligg fonnene relativt stabile. Dette forholdet gjer at snøfonnene har heilt unike bevaringsforhold, og vi kan også sjå spor av kronologiske lagdelingar mellom eldre smeltefasar.

Dei siste tiåra har det vore retta auka fokus mot snøfonnene i høgfjellet, ikkje minst som følge av forskinga på menneskeskapte klimaendringar. Potensialet for tverrvitskapleg forsking er stort. Som følge av varmare klima står imidlertid isen i fare for å smelte heilt bort. Prognosene viser at isdekte områder vil synke med 25-100% i dette århundret, og det er dei minste fonnene som er mest sårbare. Det er difor stort behov for ein langsiktig og tverrvitskapleg forvaltningsstrategi for denne naturtypen (sjå også Skar og Rosvold in prep).

1.2 Glasialarkeologi i eit vidare perspektiv Dei første arkeologiske funna frå snøfonner blei samla inn for over 100 år sidan. Særleg på 1930-talet og omkring 1980 resulterte stor avsmelting i at mange funn kom for dagen, særleg i Oppdalsfjella (Hougen 1937, Farbregd 1983). Ein av pionerane på feltet var Oddmunn Farbregd med sine studier av pilefunna frå Oppdal (Farbegd 1972, 1983, 1991 og 2009). Han var også mannen bak begrepet glasialarkeologi som i dag har blitt ei internasjonal forskingsgrein. Det internasjonale gjennombrotet kom likevel ikkje før på 1990-talet, særleg etter funnet av ismannen Ötzi i Alpane (Dixon et al 2014).

Også i Norge har glasialarkeologien fått større merksemd utover på 2000-talet, særleg i Oppland og i Oppdalsfjella. Oppland fylkeskommune starta i 2006 eit FoU-prosjekt saman med Kulturhistorisk museum (Finstad og Pilø 2010). Frå 2011 gjekk dette over i eit større brearkeologisk sikringsprogram. Undersøkingane i Oppland har gjennom det siste tiåret resultert i eit langt større mangfold av funn, som sko, ski, klede og funn som kan knytast til ferdsel over fjellet (Finstad og Vedeler 2008, Vedeler og Jørgensen 2013, Finstad et al in prep). Ein har også i større grad studert samanhengane mellom dei arkeologiske funna og den paleoklimatiske utviklinga (Nesje et al 2012, Pilø et al 2018).

Medan ein tidlegare meinte at det ikkje var muleg å finne gjenstandar eldre enn ca 300 e.Kr., som følge av ein varmeperiode, har ein det siste åra også påvist funn frå steinalder og bronsealder (Åstveit 2007, Callanan 2013, 2014). Martin Callanan gjennomførte i 2014 sitt doktorgradsarbeid om snøfonnarkeologi, i hovudsak basert på materiale innsamla frå 28 snøfonner i Midt-Norge. På bakgrunn av dette gir han ei oppdatert kronologisk oversikt både over forhistoriske jakttradisjonar så vel som utviklinga av fonnearkeologien i Norge i perioden 1914-2011 (Callanan 2014).

I 2011 etablerte NTNU Vitskapsmuseet forskingsprosjektet SPARC – Snow Patch Archaeological Research Cooperation, finansiert av Norges Forskingsråd. Prosjektet retta søkelys mot tverrfagleg samarbeid og forvaltning, inkludert biologi, geografi og konservering. Sluttpublikasjonen (Skar og Rosvold in prep) gir også ei god oversikt over andre snøfonnprosjekter i landet (Sjå også Bjørgo m.fl. 2015, Martinsen 2013, Martinsen og Tafjord 2014, Rosvold, Callanan og Norberg 2017, Sommerseth 2013).

1.3 Fonnefunnarbeidet i Møre og Romsdal I likskap med resten av landet ser vi eit stadig aukande tal på arkeologiske og biologiske funn i tilknyting til snøfonnene i Møre og Romsdal, både som følge av varmare klima og ei generelt større merksemd. Dei fleste av funna har tilknyting til jakt og fangst på villrein.

120

100

Jern Tre Never Lær/tekstil/fiber Bein/gevir, art. Bein, nat. Gevir, nat.

Figur 1: Arkeologiske og biologiske funn frå snøfonnene

I 2011 fekk Møre og Romsdal fylkeskommune førespurnad frå NTNU Vitskapsmuseet om å delta som ein rådgivande part i SPARC-prosjektet (sjå kap. 1.2). Fylkeskommunen har i samband med dette arbeidd mot å kartlegge potensialet ved snøfonnene i Møre og Romsdal. I tråd med eit av hovudmåla i SPARC-prosjektet har vi hatt ein særleg fokus på å utvikle ein praktisk og gjennomførbar forvaltningsmodell, med tanke på organisering, samarbeid og finansiering (Skar og Rosvold in prep).

Strategien har vore å prøve å finne eit «lågskalanivå» for kartlegging som både kan vere berekraftig på lang sikt og overførbart til andre fylkeskommunar. Samla sett har vi lagt opp til å bruke 2-3 vekeverk i året, i tillegg til diverse formidlings- og publiseringsarbeid. Møre og Romsdal fylkeskommune har verken hatt eigne eller eksterne prosjektmidlar til arbeidet, men har finansiert dette gjennom det ordinære driftsbudsjettet.

Som følge av lite avsmelting i fjella blei det ikkje gjennomført synfaringar før i 2014, då avsmeltinga til gjengjeld var svært stor. Våre synfaringar til Ringshornet (Norddal) og Grovåskaret (Nesset) i september-oktober 2014 blei gjennomført i samarbeid med lokale fjellfolk, Statens Naturoppsyn og dei respektive universitetsmusea (Ramstad, Smiarowski og Hole 2016, Dahle og Callanan 2016). Desse turane viste klart og tydeleg at fonnene i Møre og Romsdal hadde eit langt større arkeologisk potensial enn tidlegare antatt.

På bakgrunn av dette blei det laga ei oversikt over ca 40 fjellparti/fonneområder som vi vurderte til å ha eit tilsvarande potensial som dei to undersøkte fonnene. Utgangspunktet var ei enkel kartlegging av fonner i nærleiken av vilttrekk og kjente fangstanlegg, med god spreiing over heile fylket. Lista danna både utgangspunkt for eige feltarbeid og for ei bestilling til Statens Naturoppsyn (SNO) om å nytte minst 16 dagsverk i året på fonnesøk, fordelt på fire ulike forvaltningsområde. Denne har seinare blitt vidareført. Lista over potensielle fonneområder har også vore formidla til utvalte fjellfolk med stort engasjement og gode lokalkunnskapar.

Figur 2: Frå undersøking av Ringshornet i 2014 (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal fylkeskommune 2016)

1.4 Resultat etter arbeidet 2014-2017 Status etter sesongen 2017 er at vi i samarbeid med SNO og lokale fjellfolk har gjennomført søk i om lag halvparten av dei områda som vart peika ut i 2014. Dei fleste søka er gjort på Sunnmøre, der også Universitetsmuseet i Bergen (UIB) har undersøkt fleire nye områder (Ramstad 2015a, Ramstad 2015b, Ramstad, Smiarowski og Hole 2016, Ramstad og Hole 2017). Det er også i desse områda det er gjort flest funn. Lengst nord, i Trollheimen, er det førebels ikkje gjort søk og heller ikkje registrert funn. Funnmaterialet har likevel vore sparsamt samanlikna med 2014-sesongen, noko som heng saman med lågare avsmelting. Både 2015 og 2017 var år med lite avsmelting, og fonnene la heller på seg. I 2016 smelta det ned meir, og gamal is smelta fram. Sesongen blei likevel kort, då det i slutten av september la seg eit slør med snø som ikkje smelta bort. Andelen sikre artefaktar var låg, men det blei i større grad enn tidlegare samla inn usikre tregjenstandar, bein/gevir og biologisk materiale.

Hausten 2015 fekk vi oppretta ein eigen kartdatabase for alle fonnefunn i fylket, utarbeidd av dåverande hospitant Einar Kristensen. Databasen har vore vidareført dei to siste sesongane. Materialet er framleis for sparsamt til å trekke konklusjonar, men det synes som om funna frå yngre jarnalder-mellomalder konsentrerer seg til dei austlegaste områda med dei største dyregrav- og fangstgropanlegga (sjå figur 10). Fonnene i Møre og Romsdal er i første rekkje pilefonner/jaktfonner, men Grovåskaret lengst aust skil seg ut som ei typisk dyregravfonn. Her er det ikkje funne piler, men til gjengjeld eit stort antal skremmepinnar. I motsetnad til Oppdalsområdet er det funne skremmepinnar i alle delar av Møre og Romsdal fylke (Dahle og Callanan 2016).

På bakgrunn av våre registreringar har vi oppmoda universitetsmusea om å søke midlar frå Statsbudsjettet (kap. 1429, post 70) til å sikre funna, både på Ringshornet og Grovåskardet. UIB fekk i 2015 og 2016 midlar til å gjennomføre eit slikt arbeid på Ringshornet og nærliggande fjellområde

Figur 3: Kart over innleverte arkeologiske og biologiske funn frå fonn og fjell

Figur 4: Frå ekskursjon til Ringshornet under Norsk Fjellfestival i 2016 (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal Fylkeskommune)

Møre og Romsdal fylkeskommune har vore aktive i å formidle resultata frå våre fonnesøk, og hatt ein særleg fokus på å nå ut til lokale fjellfolk. Totalt har vi heldt sju foredrag med fonnefunn som hovudtema omkring i heile fylket, i tillegg til ein ekskursjon til Ringshornet under Norsk Fjellfestival. Materialet er også publisert i ulike tidsskrift (Dahle 2015, 2016a, 2016b, Dahle og Callanan 2016, Sanden 2016).

I 2015 arrangerte vi også eit nasjonalt nettverksseminar for kulturminneforvaltninga og andre aktørar innanfor feltet.

1.5 Utfordringar Møre og Romsdal fylkeskommune har gjennom dette arbeidet funne ein langsiktig forvaltningsmodell som kan bidra til å kartlegge fonner med særleg sikringsbehov. Vi meiner ei slik kartlegging må vere eit viktig første trinn i ei større nasjonal satsing, og bør løftast fram som ei prioritert oppgåve for å kunne sjå heilskapen og mangfaldet i den norske fjellheimen. Vår vurdering av potensial gjeld i første rekkje med tanke på kulturhistorisk og biologisk materiale. Funna er i seg sjølv eit tydeleg vitnesbyrd om lang tidsdjupn og gode bevaringsforhold, og kartlegginga vil såleis også ha relevans for glasiologi og klimaforsking.

Vår forvaltningsmodell fungerer godt i år med «låg» til «normal» avsmelting, både med omsyn til omfang og finansiering av feltarbeidet. Det er likevel ein langsiktig prosess, og det er store utfordringar knytt til at sesongen er kort og at avstandane opp til fonnene er lang. Fonnesesongen fell også saman med ein travel periode i feltsesongen. Vi har stort sett gode erfaringar med samarbeidet med SNO og lokale fjellfolk, men erfarer også at fonnesesongen fell saman med ein travel periode under reinsjakta. Vi forventar at feltet får større prioritet i år med stor avsmelting.

Den største utfordringa ved modellen er likevel at variasjonen frå år til år bidreg til å gjere kartlegginga uføreseieleg, og det er følgeleg vanskeleg å samanlikne ulike områder. Ein ser ikkje det fulle potensialet i fonnene før i periodar med stor avsmelting, slik som i 2014, og då vert tida knapp. Dette er også ei utfordring med tanke på å finansiere større innsamlingsprosjekt gjennom post 70- midlar. Ei særleg utfordring i Møre og Romsdal er at mange av fonnene i vår region er relativt små og tynne, og at de i år med ekstrem avsmelting kan forsvinne heilt bort.

2. Mål og rammer

2.1 Mål På bakgrunn av dei utfordringane som er skissert i førre kapittel har Møre og Romsdal fylkeskommune vedtatt å utarbeide ein beredskapsplan for år med svært høg avsmelting (Handlingsprogram for Kultur 2018, Handlingsprogram for Klima og Energi 2018).

I Handlingsprogrammet for Klima og Energi er det også tatt inn eit mål om å arbeide for auka klimaforsking i fylket med bakgrunn i ei kartlegging av snøfonnene.

Det overordna målet med planen er å formalisere vår praksis ved normal beredskap, men også å vere i stand til å iverksette ei meir intensiv kartlegging ved sterk avsmelting, inkludert bruk av helikopter og sterkare mobilisering av lokale krefter. Ei slik kartlegging vil måtte ta utgangspunkt i eit utval fonneområder i fylket, basert på gitte kriterier (sjå kapittel 4). Vi vil i denne planen peike ut 10 prioriterte områder (kap. 6-15), men lista vil eventuelt måtte revideres etter førstegangskartlegging. Iverksetting av full beredskap må ta atterhald om finansiering, men vil eventuelt ha følgande mål:

• Å kartlegge snøfonnområder med potensial for arkeologiske og biologiske funn i Møre og Romsdal

Ved å velje ut og undersøke ut eit representativt utval fonner i ulike delar av fylket, under tilnærma like forhold, vil vi kunne vurdere funnpotensialet frå fonn til fonn og eventuelt frå område til område. Det primære målet er å skaffe seg ei brei oversikt over fonneområda i fylket. Resultatet vil ligge til grunn for vidare kartleggingsarbeid. Ved tilstrekkeleg kapasitet og finansiering vil det også foretas innsamling eller sampling av funn. Innsamlinga vil både kunne omfatte arkeologiske og biologiske spor, med særleg vekt på bein/gevir etter villrein.

• Å teste og evaluere prediktive kartmodellar i arbeidet med fonnefunn

I arbeidet med å velje ut aktuelle fonner har vi utarbeidd kartmodellar som viser potensialet for funn, basert på topografi og nærleiken til funn, fangstminner og villreintrekk. Ein viktig del av prosjektet vil vere å teste dette grunnlaget mot nye funn, ikkje minst for å vurdere om våre prediktive modellar også kan ha overføringsverdi til andre regionar.

• Å velje ut fonner for vidare forsking, sikring og overvaking

Ut frå kartlegginga er det også eit mål å velje ut aktuelle fonner i fylket for vidare sikring og overvaking, i samarbeid med dei respektive universitetsmusea. I tillegg til kriterier som funnmengd, potensial og representativitet vil også sårbarhet spille ein viktig rolle, både med omsyn til avsmelting og tilfeldig plukking av funn. Fonnene er også viktige kjelder for andre fagfelt enn arkeologi, og vi vil difor ha ein nær dialog med biologar, geologar og klimaforskarar om vidare utval.

Prosjektet vil også fungere som eit nettverk og ein samarbeidsarena for arbeidet med fonnefunn, og eit viktig erfaringsgrunnlag i arbeidet med å etablere nasjonale rutinar og ordningar som sikrar snøfonnmaterialet. Det vil også vere ein viktig arena for tverrfagleg kunnskapsutveksling.

2.2 Lover og forskrifter

Kulturminnelova

Fonnefunn representerer ei gråsone etter Kulturminnelova (KML). Gjenstandane er «lause» kulturminner, jf. KML § 13. Dette inneber at det er forbode å skade gjenstandane, og at finnaren har plikt til å melde frå om funn.

Fleire av fonnene ligg i tilknyting til kjente «faste» fangstlokalitetar, som dyregraver, bogestilllingar eller andre jakt- eller fangstinnretningar som er automatisk freda, jf. KML § 4c. Dette inneber at det ikkje er lovlig å skade, øydeleggje, grave ut, flytte, forandre, dekkje til, skjule eller på anna måte utilbørleg skjemme automatisk freda kulturminne, eller framkalle fare for at dette kan skje, jf. KML 3, første ledd. Ein kan også hevde at fonnene i seg sjølv utgjer faste fangstlokalitetar, som naturlege samlingspunkt for villrein og stader det knyter seg arkeologiske funn til, jf. KML § 4f. KML § 2, tredje ledd, seier dessutan at reglane for kulturminner og kulturmiljø også gjeld så langt de passar for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomstar det knyt seg kulturhistoriske verdiar til.

Figur 5: Fast eller laust kulturminne? (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal fylkeskommune).

Det manglar ein klar nasjonal praksis i forvaltninga av fonner og fonnefunn, og i spørsmålet om funna skal handterast som lause eller faste kulturminner. Vi vil vise til døme på to vedtak av Riksantikvaren der enkelte funnrike snøfonner har vore vurdert som automatisk freda kulturminne, og som såleis kan ha danna ein viss presedens:

• Sikringsarbeid ved Juvfonna, Oppland, 2011-2013 – dispensasjon etter kulturminnelova • Sikring av Ringshornet m. fl, Møre og Romsdal, 2015-2016 – tilskot om midlar etter Post 70

Ei vurdering av fonnene som automatisk freda kulturminne vil måtte ta utgangspunkt i funnmengd og –konsentrasjon, eller eventuelt nærleiken til registrerte fangstanlegg eller andre lokalitetar som funna kan vere ein del av.

Vi har sidan 2014 valt å registrere enkeltfunn som lause kulturminner og uavklarte lokalitetar i Askeladden. To fonner med større mengder funn har fått status som eigne automatisk freda fangstanlegg:

• Grovåskaret, ID 178071 • Ringshornet, ID 180675

Krynkelen, ID 224650, er også oppført som automatisk freda. Her er funnmengda vesentleg mindre, men ein må samstundes legge til grunn at lokaliteten vart registrert i eit år og på eit tidspunkt med lågare avsmelting (Ramstad og Hole 2017).

Fredinga av desse lokalitetane inneber i prinsippet at eventuell sikring av lokalitetane i form av innsamling krev løyve til inngrep etter Kulturminnelova. Fonnefunna skil seg frå ein del andre arkeologiske lokalitetar ved at desimering skjer uavhengig av planlagte inngrep. Dette har ikkje berre konsekvensar for finansieringa av det arkeologiske feltarbeidet – som normalt foregår etter Polluter Pays-prinsippet – men også for mulegheitene for in situ bevaring og regulering av tap gjennom KML § 8. Innsamling og dokumentasjon er i stor grad avhenging av naturleg avsmelting.

Dette plasserar fonnefunn i ein kategori tilnærma lik metallsøkarfunn i dyrka mark og frameroderte gjenstandar i regulerte vassdrag. Nedfrosne i ei snøfonn kan gjenstandane ligge tilnærma in situ, men ved framsmelting går desse over til å vere lause kulturminne. Ein må likevel vere merksam på at det kan vere dømer der gjenstandar (t.d. skremmepinnar) er fundamentert i grunnen under fonna.

Sjølv om fonna er smelta heilt bort kan også «fonneliket» framleis vere ein stad det knyter seg arkeologiske funn til. Ved ei systematisk innsamling av heile området etter bortsmelting vil vi likevel legge til grunn at vernestatus kan endrast frå automatisk freda til fjerna.

Verneforskrifter

Enkelte av fjellområda ligg innanfor Reinheimen og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalparkar. Her gjeld eigne verneforskrifter som kan ha innverknad på beredskapsplanen. Dette gjeld både med omsyn til innsamling av funn og bruk av helikopter og drone. Verneforskriftene til dei to nasjonalparkane har tilnærma lik ordlyd:

Kulturminne skal vernast mot skade og øydelegging. Lause kulturminne kan ikkje flyttast eller fjernast. (§3, pkt. 4).

Motorferdsel på land og på vatn, og bruk av luftfartøy lågare enn 300 meter over bakken, er forbode. (§3, pkt 6).

Det er i tillegg fleire landskaps- og biotopvernområder (lvo/bvo) som vert berørt, deriblant Trollheimen lvo, Geiranger-Herdalen lvo, Eikesdalsvatnet lvo og Sandgrovbotn-Mardalsbotn bvo. Verneforskrifta til Geiranger-Herdalen lvo har forbod mot skading eller øydelegging av kulturminne, men det er ingen forbod mot flytting eller fjerning av lause kulturminner.

Landskapsvernområda har likevel forbod mot motorisert ferdsel, og i forskrifta for Trollheimen lvo er det også presisert forbod mot lågtflyging og landing med fly eller helikopter (kap. 3, § 5.1). Det kan likevel gjerast unntak for motorferdsel i samband med oppsyns- og forvaltningsverksemd.

Møre og Romsdal fylkeskommune har etter vedtak 15.06.2018 og 24.06.2018 fått løyve til innsamling og avgrensa bruk av helikopter og drone i Reinheimen og Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalparkar. Det er også søkt om tilsvarande løyver til Eikesdalsvatnet, Trollheimen og Geiranger-Herdalen landskapsvernområde. Vi viser elles til vedlagte vedtak for retningslinjer.

Figur 6: Registrering ved Grovåskaret i 2014 - eit fellestur mellom Møre og Romsdal fylkeskommune, NTNU, SNO og lokale museer og fjellstyrer. (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal fylkeskommune).

2.3 Ansvarsdeling Etter Forskrift om fagleg ansvarsfordeling mv etter kulturminneloven har Riksantikvaren, fylkeskommunane og universitetsmusea ulike faglege og geografiske ansvar etter kulturminnelova (kap 1, §§1 og 2), men også ei samarbeidsplikt (kap 1, § 3). I samband med regionreforma og delegering av ansvar er denne forskrifta under revisjon, men denne beredskapsplanen tek utgangspunkt i gjeldande forskrift med omsyn til ansvarsdeling.

Etter KML § 13 er det fylkeskommunane sitt ansvar å motta meldingar om funn av lause kulturminner, Riksantikvaren sitt ansvar å avgjere om det skal gravast fram, flyttast og granskast m.v., og universitetsmusea sitt ansvar å gjennomføre dette arbeidet og eventuelt avgjere om funna kan overlatast til finnar eller grunneigar. Som nemnt ovanfor skil arbeidet med fonnefunn seg frå ordinært arkeologisk feltarbeid ved at gjenstandane smeltar fram av seg sjølv. Riksantikvaren kan likevel ha eit ansvar for å vurdere om funna skal samlast inn og undersøkast. Etter forskrifta skal arbeidet etter denne paragrafen utførast av Universitetsmusea, medan fylkeskommunane berre har ei passiv mottakarrolle.

Både Riksantikvaren, fylkeskommunane og universitetsmusea har derimot tilgang til og ansvar for å søke etter, registrere og vedlikehalde mv. automatisk freda kulturminner, etter KML § 11, første ledd,

12 bokstav a. Ettersom fleire av snøfonnene er vurdert som faste fornminner er det dette ansvaret som ligg til grunn for vårt arbeid. Vi legg også opp til eit nært samarbeid med universitetsmusea. Beredskapsplanen tek i første rekkje sikte på å gjennomføre ei kartlegging av funnførande fonner som mulege automatisk freda kulturminner, med eventuelt behov for vedlikehald eller sikring. Eit slikt sikringsarbeid, i form av innsamling og dokumentasjon, jf § 11, første ledd, bokstav b, vil etter forskrifta ligge til universitetsmusea sitt ansvarsområde.

Samarbeidsplikta inneber at fylkeskommunen bør varsle universitetsmusea om sine feltarbeid, og om muleg invitere dei med. Dette gjeld også vice versa. Dei ulike forvaltningsorgana bør også halde kvarandre gjensidig orientert om nye funn, analyser, rapportar o.s.v., og ein bør etablere gode rutinar for dokumentasjon, overlevering av funn og prøveuttak m.m. Samarbeidet vil manifesterast i ein årleg samarbeidsavtale mellom Møre og Romsdal fylkeskommune og dei to universitetsmusea.

Statens Naturoppsyn (SNO) har ingen direkte ansvar etter forskrifta, men har som hovudoppgåve å ivareta nasjonale miljøverdiar og føre tilsyn med verneområda, deriblant tilsyn etter Kulturminnelova. Informasjon og kontrollarbeid er særleg prioriterte oppgåver, men SNO har også ansvar for registreringsarbeid i nasjonalparkane og verneområda. Møre og Romsdal fylkeskommune har sidan 2014 hatt ei årleg bestilling frå SNO om å nytte inntil 16 dagsverk på fonnesøk. Dette vil verte vidareført inn i planperioden.

2.4 Ressursar og omfang Beredskapsplanen vil ved normal beredskap vere redusert til normalbemanning, finansiert gjennom det ordinære driftsbudsjettet, samt eit tett samarbeid med Statens Naturoppsyn og frivillige fjellfolk.

Ved full beredskap legg planen opp til eit feltarbeid på to veker for inntil 4 fagpersonar. Omfanget er bestemt av fleire faktorar:

• Tid Fonnesesongen er normalt svært kort. Under gode forhold kan den strekke seg over tidsrommet 15.august-15. oktober, men snøen kjem ofte tidleg i høgfjellet. Det kan også gå eit stykke ut i september før fonnene når sitt minimum. Vi ønsker også å legge opp til å bruke mykje eigeninnsats, både for å redusere utgiftene og for å sikre kompetanseoverføring til eigen organisasjon. Dette vil bidra til å redusere rammene og omfanget av prosjektet, ettersom eit lengre feltarbeid vil kunne gå ut over andre arbeidsoppgåver. • Transportkapasitet Dei fleste fonneområda ligg langt inne i fjellheimen, og mange timars gange frå bil. For å kunne iverksette ei intensiv og effektiv kartlegging er vi derfor avhengige av å nytte helikoptertransport. Helikopteret må i tillegg til personell også frakte funn, feltutstyr og personleg bagasje (jf. kap. 5.4). Med dette vil kapasiteten pr. tur være redusert til 4 personar. • Økonomi For å kunne iverksette ei kartlegging i tråd med beredskapsplanen må vi ta atterhald om finansiering av prosjektet. Dette gjeld særleg med omsyn til bruk av helikopter. Vi har difor lagt vekt på å utarbeide eit realistisk budsjett.

3. Organisering og samarbeid

Prosjektet er ått av Møre og Romsdal fylkeskommune, representert ved leiinga i Kulturavdelinga. Prosjektleiar er Kristoffer Dahle. Prosjektgruppa består elles av Guro Dehli Sanden og Einar Kristensen, som begge har mastergrad knytt til fangst og fonnefunn, samt Siv Tone Bårdsnes som for tida tek ein mastergrad knytt til paleoklima ved Universitetet i Bergen, Institutt for Geovitskap.

Prosjektgruppa vil i utgangspunktet også danne stab og feltmannskap ved eventuell iverksetting av full beredskap, og i tillegg vil kvart av universitetsmusea vil også kunne stille med ein dedikert person i ei veke. Ved slik iverksetting vil Einar Kristensen fungere som feltleiar, medan prosjektleiar vil ha ansvar for overordna planlegging og samarbeid, formidling og mediekontakt. Guro Dehli vil ha eit særleg ansvar for HMT, risikovurdering og anskaffing av naudsynt feltutstyr.

Det er vidare oppretta ei referansegruppe med følgande partar: • Birgitte Skar, NTNU Vitskapsmuseet • Morten Ramstad, Universitetsmuseet i Bergen • Ingvild Øyjordet, Nasjonalparkstyra • Lars Olav Lund, Statens Naturoppsyn • Lars Pilø, Oppland fylkeskommune • Atle Nesje, Institutt for geovitenskap, UIB, Bjerknessenteret for Klimaforsking

Referansegruppa vil også kunne fungere som eit nettverk og samarbeidsorgan i arbeidet med å utvikle og etablere forvaltningsrutinar i fonnefunnarbeidet. Samarbeidet med universitetsmusea vil elles bli klargjort i ein årleg samarbeidsavtale som vil bidra til å gjere arbeidet meir saumlaust.

Figur 7: Registrering ved Litlejordshornet i 2016 - eit fellestur mellom SNO, UIB og MRFK (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal fylkeskommune)

4. Kriterier for utval av fonneområder

Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har kartlagt og overvåka utbreiinga av innlandsisen i fleire periodar, og utarbeidd nasjonale breatlas (Andreassen og Winsvold 2012). Dette omfattar i første rekkje dei største isbreane, medan fonnene er dårlegare representert. Møre og Romsdal skil seg her ut ved å ha mange små alpine fonner. Desse er gjerne meir sårbare, men kan like fullt ha høgt potensial for arkeologiske og biologiske funn.

Ut frå dei rammene som er gitt i prosjektet vil vi ved full beredskap prioritere ei liste på 10 områder (A-lista), nærmare skildra i kapittel 6-15. Vi vil vidare samarbeide med SNO og lokale fjellfolk om å kartlegge andre potensielle områder (B-lista), sjå kapittel 16.

Figur 8: Kart over prioriterte fonner for helikopterløft (A-lista)

Ved prioriteringa har vi lagt vekt på følgande kriterier:

• Potensial Som eit ledd i beredskapsplanen har vi utarbeidd eit potensialkart over fjellheimen i Møre og Romsdal. Potensialkartet er basert på topografiske faktorar som høgde over havet, fallretning, soleksponering og helningsgrad, samt forholdet til vilttrekk, fangstminner og eldre funn (sjå kapittel 4.1). • Representativitet For å kunne få eit mest muleg heilskapleg funn- og trusselbilete har vi valt ut områder som dekkjer regionen som heilskap med omsyn til geografi, landskap og kulturminner (sjå også kapittel 4.2). Vi har særleg fokus på aksen mellom indre og ytre strøk som både kan vise

klimatisk og kulturhistorisk variasjon. Nettobalansen i fonnene er også styrt av ulike faktorar. I aust er sommartemperaturen viktigast, medan vinternedbøren har ei viktigare rolle i vest. • Tilgjengelegheit Det er endeleg lagt vekt på avstand og lende frå bilveg til fonn. Ved elles like føresetnadar er avsidesliggande lokalitetar trekt fram i A-lista, medan lokalitetar som er tilgjengeleg til fots er plassert på B-lista.

Vi gjer endeleg merksam på at fonner som alt er kartlagt under gunstige forhold, som til dømes Ringshornet og Grovåskardet, ikkje er tatt med. Dette kan likevel være gode kandidatar for vidare oppfølging.

4.1 Kriterier for vurdering av potensial Som eit ledd i planen har vi utarbeidd eit kartgrunnlag som viser potensialet for fonnefunn basert på topografi og nærleiken til registrerte fangstanlegg og vilttrekk.

Figur 9: Kartlegging av funnpotensial

Vår modell er utarbeidd ved bruk av ArcGIS, og har tatt utgangspunkt tre topografiske kriterier: • Høgde over havet (DEM) – Dei fleste funna av organiske materiale ligg over 1400 m o.h., med enkelte viktige unntak. Vårt kriterium er høgd over 1350 m o.h. • Himmelretning/skyggeverknad (Aspect/Area Solar radiation) – For oppbygging og bevaring av fonner er det ein føresetnad at fonna ligg på skyggesida. Her har vi nytta ein kombinasjon av ulike verktøy og kriterier for å kartlegge kva for området som har eigna seg best. • Helningsgrad (Slope) – Vi ser klar skilnad mellom «fine» og «stygge» fonner ut frå helninga. I tillegg til at fonna har vore for bratt til opphold for folk og dyr, har helninga også konsekvensar for bevegelsar og bevaringsgrad. Vårt kriterium er satt til 30 grader.

Dette gir samla eit godt grunnlag for å vurdere potensial på eit overordna nivå som deretter bli vurdert opp mot nærleiken til reinstrekk og kjente fangstanlegg. Modellen er også nytta som eit utgangspunkt til å nærmare vurderingar av snøfonner som er avbilda på flyfoto. Desse kan vere tatt på ulike tidspunkt, og under ulike snøforhold. Modellen kan dermed bidra til å sortere ut kva for nokre fonner som har størst potensial, samt påvise områder med potensielle «fonnelik» - det vil seie fonner som på eit tidspunkt har vore smelta heilt bort, men som framleis har eit funnpotensial. Oversikta over funn har vore til god hjelp som eit testgrunnlag i arbeidet med å utvikle betre prediktive modellar. Nye funn vil eventuelt kunne styrke eller svekke modellen.

Ved studier av flyfoto vil det vere viktig å sjå etter sprekker i isen og moreneryggar som begge indikerar stor røyrsle. Ein kan også få eit inntrykk av fonnene si maksimale utbreiing, samt eksistensen av fonnelik, ved å sjå etter lysare felt i ura, med lite gjengroing og lavvegetasjon.

4.2 Faglege problemstillingar I tillegg til dei overordna måla i prosjektet, knytt til vidare forvaltning av snøfonnområda, vil arbeidet ha ein fagleg dimensjon. Det er formulert tre overordna faglege problemstillingar:

• Kva for kjeldekraft har fonnefunna i forhold til alder, identitet og funksjon, og i kva grad kan romlege og kronologiske analyser auke forståinga av typologisk og kulturhistorisk utvikling, regional og etnisk variasjon, og ulike type fangstminner og fangstlandskap? • Kva for kjeldekraft har funn og fonner i forhold til forståinga av paleoklimatisk utvikling, og i kva grad kan romlege og kronologiske samanhengar mellom funn (alder, utval og bevaringsgrad) og fonner (utbreiing, djupne og karakter) auke forståinga av dagens klimaendringar og sårbarhet? • I kva grad kan romlege og kronlogiske mønster i funnmaterialet knytast til klima, demografi, fauna og sosioøkonomiske konjunkturar.

Det er eit mål å kunne teste ulike hypotesar knytt til desse overordna problemstillingane, og dette har også innverknad på utvalet. Dette gjeld særleg i høve til punktet om representativitet.

Figur 10: Daterte artefaktar frå snøfonnene i Møre og Romsdal

5. Strategi og metode

Denne beredskapsplanen vil ligge til grunn for normal beredskap, overvaking og monitorering av snøforholda i høgfjellet og eventuell iverksetting av full beredskap ved særleg stor avsmelting. Dette kapitlet vil vi på generelt grunnlag skildre vår planlagte framgangsmåte, inkludert forarbeid, feltarbeid, etterarbeid og formidling. Her vil også forholdet til helse, miljø og tryggleik (HMT) stå sentralt.

5.1 Hovudstrategi Møre og Romsdal fylkeskommune legg opp til ei brei kartlegging av snøfonnforholda i fylket, både med omsyn til klimaforhold og kulturhistoriske og biologiske spor. Det primære er å skaffe eit empirisk grunnlag for eventuelt vidare sikrings- og overvakingsarbeid, og det er også eit mål at prosjektet skal kunne ha overføringsverdi til andre fylkeskommunar.

Oppland fylkeskommune har i sitt arbeid hatt tre ulike nivå av fonnesøk. I områder utan tidlegare funn vert det gjennomført enkle registreringar («Hit and run») der ein søker langs øvre og nedre kant av fonnene. Eventuelle funn blir målt inn med håndholdt GPS, eller eventuelt markert med ein varde. Det vert i mindre grad foretatt innsamling, og då i første rekke av artefaktar som krev umiddelbar førstehjelp. Vidare oppfølging inneber systematisk innsamling, med gode innmålingar av alle funn, samt ytre grense på fonna og på søkeområdet. Her vert alt samla inn, inkludert biologisk materiale. Det siste nivået inneber overvaking og monitorering av allereie undersøkte fonner, der ein eventuelt gjennomfører sikring langs nye smeltehorisontar.

Vår hovudstrategi er å i første omgang å gjere eit langsiktig kartleggingsarbeid, og vi skil i dette dokumentet mellom «normal» og «full» beredskap. Med omsyn til omfanget av feltarbeidet vil vi legge oss på ein stad mellom dei to første nivåa i førre avsnitt. Fonnene i Møre og Romsdal er stort sett mindre enn i Oppland, og ved tilstrekkeleg kapasitet og finansiering vil vi også kunne foreta meir systematiske søk ved førstegongsregistrering. Områder med større funnmengd vil derimot måtte følgast opp ved eit seinare høve. Her vil det verte aktuelt med sampling, og at ein samlar inn eit representativt utval av gjenstandane. Vi vil i arbeidet ha størst fokus på artefaktar av organisk materiale, medan eventuelle spor etter fangstanlegg og reint littisk materiale i tilknyting fonneområda vil ha sekundær prioritet. Desse vil i større grad kunne dokumenterast på eit seinare tidspunkt.

I kartlegginga vil vi prioritere nye områder som ikkje tidlegare har vore undersøkt, og som ikkje alt er registrert som automatisk freda. Dette vil heller ikkje krevje løyve til inngrep. Vårt utval har resultert i ei todelt liste over potensielle fonneområder, ei A-liste og ei B-liste. Listene vil bli handtert på ulikt vis, med omsyn til transport, bemanning, ressursar og intensitet. Ein legg likevel opp til å bruke tilnærma same metode for innsamling og dokumentasjon, og innarbeide alle funn i same databasar (sjå kapittel 5.5 og 5.7).

5.2 Normal beredskap Møre og Romsdal fylkeskommune vil i år med normal avsmelting fortsette arbeidet med å undersøke nye fonner, både gjennom ein viss eigeninnsats og gjennom vår bestilling til Statens Naturoppsyn (SNO) og kontakten med lokale fjellfolk. Dette vil i første rekke gjelde lokalitetar på B-lista, sjå kapittel 16.

SNO og frivillige fjellfolk skal kunne ta kontakt med fylkeskommunen, og få med nødvendig bakgrunnsinformasjon om det aktuelle området dei ønsker å undersøke. Dette omfattar mellom

18 anna potensialkart og førehandsvurderingar. Fylkeskommunen vil elles forsøke å følge opp meldingar om funn, enten i eigen regi eller i samarbeid med SNO.

Ved søk i nasjonalparkane er det elles viktig at alle registratorar har med seg fullmakt og løyve til innsamling frå det aktuelle verneområdestyret. Nye funn vil implementert i våre eigen funndatabase, så vel som i Askeladden, og vil bli overlevert universitetsmusea ved første høve.

5.3 Overvaking og monitorering av snøforhold Våre erfaringar frå 2014 og fram til i dag viser at det er store svingingar i snømengd, både frå år til år og frå område til område. Dette byggjer både på kor mykje snø som har bygd seg opp i løpet av vinteren og kor mykje som smeltar i løpet av sommaren. Fleire somrar på rad med sterk avsmelting kan medføre større sårbarhet, men dette kan også verte kompensert for gjennom sterkare oppbygging av snø i løpet av vinteren.

Kriteriet for iverksetting av full beredskap er at avsmeltinga skal tilnærma like stor som i 2014, som hittil er av dei åra med sterkast avsmelting.

Figur 11: Snøforholda i fjellet ved medio august i 2014 (øvst) og 2015 (nedst).

Hovudkjelda til snøforholda er NVE si kartlegging av snøforhold (www.senorge.no). Denne er basert på snømengda (snøen sin vannekvivalent) i prosent av normalen på ein gitt dato. Normalen er medianverdien for denne datoen i perioden 1981-2010. Ved midten av august kvart år bør

19 snømengda kontrollerast i forhold til 2014-nivået. Det kan også vere aktuelt å bruke satelittbileter, t.d. via nettsider som https://earthexplorer.usgv.gov.

Monitoreringa bør vidare kontrollerast ved feltobservasjonar før eventuell iverksetting av full beredskap. Dette vert gjort i samarbeid med SNO som i august-september oppheld seg mykje i høgfjellet i samband med villreinjakt. SNO vil som eit ledd i bestillingsdialogen ha som oppdrag å rapportere til Kulturavdelinga om snøforholda innan utløpet av august. Det kan også vere aktuelt med ein direkte dialog med lokale kontaktpersonar i NVE.

Vedtak om iverksetting bør fattast innan 25. august, med mål om iverksetting innan 10.september. Som følgje av villreinjakta vil det i enkelte områder vere begrensingar i tidsrommet feltarbeid og helikoptertransport kan gå føre seg.

5.4 Full beredskap Ved iverksetting av full beredskap vil vi intensivere søket, gjennom bruk av helikopter og sterkare mobilisering av Statens Naturoppsyn og lokale krefter. Det vil då bli etablert ein stab for å førebu og gjennomføre feltarbeidet. Dette inneber innkjøp, klargjering av løyver m.m. Alle registratorar skal ha med fullmakt og løyve frå det aktuelle verneområdestyret.

A-lista

Vårt prioriterte utval vil bli undersøkt i løpet av 10 samanhengande verkedagar, med bruk av helikoptertransport. Mannskapet vil bestå av tre arkeologar og ein klimaforskar. Minst to av arkeologane vil vere frå Møre og Romsdal fylkeskommune, men vi vil også kunne ha høve til å ta med ein arkeolog frå det respektive universitetsmuseet. Vi vil i utgangspunktet fordele dei to vekene likt på kvart museumsdistrikt, og det vil bli oppretta ein base eller opphaldstad for kvar veke. Kartlegginga av kvar enkelt lokalitet vil ta utgangspunkt i ein spesifikk plan (kapittel 6-15).

Ved å gjennomføre undersøkingane under tilnærma like forhold vil ein kunne få ein godt overblikk over funn- og trusselbiletet. Dette gjeld også i forhold til dei klimatiske undersøkingane.

Perioden kan bli forlenga ved dårlege vær- og siktforhold. Den kan også bli avkorta ved eventuell nysnø. Dagar med eventuell stillstand vil kunne nyttast til etterarbeid.

B-lista

Ved sterk avsmelting vil vi halde fram og intensivere vår normalberedskap, og B-lista vil ligge til grunn for den årlege bestillingsdialogen med Statens Naturoppsyn. Dette inneber at det kan bli gjennomført registreringar kvart år, men det vert forventa ein auka innsata i år med høg avsmelting og iverksetting av full beredskap.

5.5 Søk og innsamling Det er eit mål at alle område skal undersøkast etter samme overordna prinsipp, men det vil ut frå ulike praktiske omsyn vere skilnad på A- og B-lista.

A-lista

Feltarbeidet vert delt i ein registreringsdel og ein dokumentasjonsdel, og det bør settast av tilstrekkeleg tid til innsamling og dokumentasjon.

Registreringsdelen skal i utgangspunktet følgje ei på førehand planlagt rute (kap. 6-15), men kan ta høgd for mindre avvik etter observasjonar i felt. Søket bør starte med at ein får ei viss oversikt over heilskapen, gjerne frå helikopteret før landing.

Figur 12: Funn av tau på Grovåskaret (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal fylkeskommune).

Søket foregår ved at tre personar går manngard langs ytterkanten av fonnene. Personene som går nærmast fonna bør supplerast med metallsøkar for eventuelt søk på fonna og i mudderet like nedenfor (Kristensen 2017). Eventuelle søk på fonna skal berre gjerast dersom dette vert rekna som forsvarleg. Ved knappheit på tid vert dei nedre delane av fonna prioritert, då desse normalt har høgst potensial for gamle funn.

Registratorane bør ha ein sporlogg som viser kvar dei har gått, og alle funn målast inn og merkast av med ein merkepinne. Innmåling gjerast primært ved bruk av ArcGIS Collector.

Dokumentasjon vil gå føre seg ved at to personar skildrar, fotodokumenterar og samlar inn funn. Det bør takast foto frå ulike hald, inkludert nærbileter og bileter som viser funnet i høve til fonna. Ved innsamling er det viktig å sørge for eigna og tilstrekkeleg emballasje som gjer gjenstandane i stand til å tåle frakta ned frå fonna. Eventuelle representantar frå universitetsmusea bør ta del i dette arbeidet, og ha eit ansvar for eventuelle prioriteringar ved innsamling.

Den tredje personen har ansvar for å dokumentere fonna ved hjelp av drone og gode oversiktsbileter. Få områder har god dekning for korreksjonsdata, og det er difor ikkje prioritert å bruke CPOS til innmåling. Det er muleg å etablere base/rover-løysing, men dette er tidkrevjande. Vi vil i staden benytte drone til å ta gode oversiktbileter/fotogrammetriar av fonna og landskapet, som igjen kan georefererast til kart. Her vil vi også forsøke å relatere eventuelle funn til fonna ved å supplere merkepinnane med signalfarga pappfat som er godt synlege frå lufta.

Graden av innsamling vil avhenge av tilstrekkeleg kapasitet og finansiering. Ein bør i følgje erfaringstal frå Oppland rekne om lag kr 1000 i gjennomsnittlege utgifter til konservering pr. funn. Ved fonner med få funn bør det vere eit mål at alt påvist materiale kan samlast inn. Større fonner vil ha behov for oppfølging. Her vil det vere viktigast å samle inn eit representativt utval av funn (sampling). I tillegg til kravet om representativitet vil det vere lagt vekt på å samle inn dei skjøraste gjenstandane. Desse er gjerne dei mest krevjande i forhold til frakt og lagring.

Dersom det er sårbare funn bør ein forsøke å hindre uttørking, og mindre gjenstandar som pileskaft etc bør gjerne haldast fuktig. Tekstiler, styrefjær og liknande bør leggast i frysar så snart som råd. Ein bør gjerne unngå lagring i plast, då dette kan medføre muggskader. Ein bør helst nytte syrefast papir til frakt av jarngjenstandar.

B-lista

Ved registrering til fots bør det alltid vere minst to personar, enten dette er personar frå SNO, fylkeskommunen eller lokale fjellfolk. Registrering og dokumentasjon bør følgje same prinsipp som A- lista, men som følgje av mindre tid og kapasitet bør ein vurdere om ein dokumenterer funna fortløpande. Søkarane bør ha GPS med sporlogg, og markere av eventuelle funn. Som følgje av praktiske utfordringar med omsyn til transport er det ikkje naudsynt å ta med metallsøkar og drone, men ein kan med fordel markere av ein serie punkt langs ytterkanten av fonnene.

Ved eventuell innsamling bør ein nøye vurdere om det er forsvarleg å frakte ned funn, og ein bør sørge for å ha med seg tilstrekkeleg og egna emballasje til skjøre funn. Ved funn av meir enn fem gjenstandar ved ei fonn eller innanfor eit avgrensa område bør fylkeskommunen/det respektive universitetsmuseet varslast før innsamling.

Figur 13: Pilspiss laga av elveperlemusling, funne ved Raudbekkjekollen i 2014 (Foto: Tord Bretten, Statens Naturoppsyn).

5.6 Klimaundersøkingar Hovudmålet med klimaundersøkingane er å få ei god oversikt over fonnene i regionen, og deira alder og karakter. Slike undersøkingar vil berre bli iverksatt ved full beredskap, og undersøkingane vil verte tilpassa rammene for prosjektet.

Kartlegginga vil i hovudsak gå ut på at ein gjennomfører ei visuell overflateregistrering for å kartlegge fonnenes maksimale utbreiing gjennom lavvekst (lichenometri) og andre morfologiske trekk ved fonnene og i landskapet omkring. Observasjonane vil i etterkant kunne jamførast med dronebileta. Ved potensielt gamle fonner vil det også vere eit mål å ta ut prøver for å datere fonnene og studere avsmeltinga over tid. Større undersøkingar kan bli gjort som del av det vidare oppfølgingsarbeidet.

5.7 Etterarbeid Alle arkeologiske og biologiske funn som vert dokumentert vil bli lagt inn i ein geodatabase, med informasjon om alder, type, funksjon, tilstand, funnomstendigheter o.s.b. Denne vil ligge til grunn for romlege og kronologiske analyser av materialet. Større funnførande fonner skal leggast inn i Askeladden som automatisk freda kulturminner, i samråd med universitetsmusea.

Dokumentasjonen ved hjelp av drone vil ligge til grunn for etablering av fotogrammetrimodellar, og kan supplere innmålingane i analysene ved kvar enkelt lokalitet.

Ved iverksetting av full beredskap skal det ligge føre ein full rapport innan eit år etter iverksetting. Rapporten skal inneholde gode oversiktskart, både på mikro- (fonn), og meso- (område) makronivå (region), og svare på hovudproblemstillingane i prosjektet.

Arkeologiske funn vil bli overleverte det respektive universitetsmuseet for vidare konservering, katalogisering og innlemming i samlingane. Dette omfattar også biologiske funn. Funna kan midlertidig oppbevarast i fryser ved Kulturavdelinga.

Dateringar vil bli tatt ut i samråd mellom fylkeskommunen og universitetsmusea. Fylkeskommunen leverer ei prioritert liste over dateringar, ut frå avsette midlar til aldersbestemming. Hausten 2018 kjem det nye felles retningslinjer verdørande prøveuttak frå arkeologiske gjenstandar, og det vil vere opp til musea å kunne godkjenne dateringane. Møre og Romsdal fylkeskommune vil elles legge vekt på ein mest muleg einskapleg praksis med omsyn til vidare handtering av funnmaterialet. Dette gjeld så vel arkeologiske som biologiske funn.

Figur 14: Spade frå romartid, funne ved Grovåskaret (Foto: Dag Ringstad, Nesset fjellstyre)

5.8 Helse, miljø og tryggleik Som ledd i beredskapsplanen har vi utarbeidd ei risikovurdering av feltarbeidet ved snøfonnene (sjå vedlegg). Dette omfattar ei kartlegging av mulege uønska hendingar, samt tiltak for å redusere risikoen (verneutstyr, rutinar, kurs/vaksiner).

Ytre biologiske faktorar Ein kan bli sjuk av å drikke forureina smeltevatn som inneheld bakteriar og sjukdommar frå gamle dyr som har smelta fram frå snøfonna. Ein kan også få det i seg ved at ein ikkje har vaska hendene før ein et og drikk, etter innsamling av organisk materiale. Ein kan også bli sjuk etter insektbitt, flått og eventuelt hoggorm i lågareliggjande skogsterreng.

Verneutstyr: Hanskar, antibac, førstehjelpsskrin med flåttpinsett.

Rutinar: Ha med nok drikkevatn, slik at ein unngår å drikke smeltevatn. Bruke hanskar under innsamling av organisk materiale og antibac etterpå. Ein skal alltid vere to personar ilag.

Kurs/vaksinar: Tilbod om vaksinering for stivkrampe, hepatitt, TBE-vaksine (mot flått). Førstehjelpskurs.

Sjukdom i felt Feltpersonalet kan bli alvorleg sjuk og få hjarteinfarkt, hjerneslag, og andre anfall, både som følgje av hardt, krevjande arbeid, men også på grunn av ukjente sjukdommar.

Verneutstyr: Tilgang på mobil, oversikt over alle naudnummer, «Hjelp 113»-appen, førstehjelpsskrin

Rutinar: Oversikt over kvar ein har mobil dekning i dei ulike undersøkingsområda, og ein plan dersom uønska hending oppstår. Ein skal alltid vere to personar ilag.

Kurs/vaksinar: Førstehjelpskurs

Ulykker i felt Arbeidet vil vere i ulendt og bratt terreng, som vil medføre fare for at feltpersonalet glir, faller, får stein på seg og liknande, som kan gi brotskader, hudskadar og i verste fall alvorlege skadar. Ferdsel i utmark i jaktsesongen kan medføre fare dersom grunneigarar og jaktlag ikkje er informert.

Figur 15: Arbeid i snøfonnene i høgfjellet kan vere risikabelt (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal Fylkeskommune)

Verneutstyr: Viktig med gode klede og fjellsko som gir god støtte og grep, og som er inngått og ikkje fører til gnagsår. Bruk av signalklær som oransje vest og lue for å vere godt synleg i terrenget. Tilgang på mobil eller anna kommunikasjonsutstyr dersom det ikkje er dekning. Dersom ein må dele seg opp i to lag for å dekke eit større område, bør ein vurdere innkjøp av walkietalkie for kontakt mellom feltpersonalet i område utan mobildekning. Stegjern, klatrehjelm, piggstavar/isøks, tau.

Rutinar: Kjennskap til fjellvettreglane. Ein skal alltid vere to personar ilag. Oversikt over beredskapsplana for området. Undersøke om det er jakt i området og varsle eventuelle jaktlag på forhand. Ein bør i utgangspunktet ikkje ferdast på fonnene, særleg ikkje i bratt lende eller ved fare for sprekker eller holrom.

Kurs/vaksinar: Førstehjelpskurs. Opplæring i riktig bruk av verneutstyr.

Transport Reise med bil og transport til og frå snøfonnene med helikopter medfører ein risiko for arbeidstakar. For bilkjøring vil ein kunne oppleve utforkjøring, påkjørsel, viltpåkjørsel og liknande, som kan medføre alvorlege skadar. For transport med helikopter kan uvøren opptreden rundt helikopteret eller at ein ikkje er synleg for piloten skape farlege situasjonar som kan gi alvorlege skadar. I tillegg har ein risikoen ved vanskeleg landingsforhold og vêrforhold. Feltpersonalet kan òg risikere hørselskadar som følgje av støy frå helikopteret.

Verneutstyr: Signalklær, hørselsvern

Rutinar: Utarbeide rutine for opptreden rundt helikopter. Kvalitetssikring av helikopterpilot gjennom anbud.

Kurs/vaksinar: Førstehjelpskurs

Naturpåverknad Vêrforholda kan endre seg raskt i høgfjellet. Ein kan blant anna risikere å bli vêrfast, gå seg bort på grunn av skodde, nedkjøling og forfrysningar, lynnedslag, solstikk osv. Ein kan òg møte farlege dyr, som t.d. moskus.

Verneutstyr: Gode varme, vindtette og vasstette friluftsklede som er eigna for høgfjellet. Kompass, kart, GPS, mobiltelefon. Vurdere innkjøp av nødpeilesender. Fjelltelt, utstyr og mat for minst ei overnatting skal alltid vere med.

Rutinar: Ein skal gjere seg kjent med rutinar for varsling om kvar ein er og regler om tryggleik for gjennomføring av feltarbeid. Ein skal alltid vere to personar ilag. Ved fare for lyn og tordenvêr skal ein avslutte arbeidet så tidleg som muleg, og kome seg i dekning. Ein bør også unngå feltarbeid i fjellet dersom der er meldingar om slikt uvêr.

Kurs/vaksinar: Førstehjelpskurs. Kurs i bruk av kompass og kart, samt GPS og eventuelt anna kommunikasjonsutstyr utover vanleg mobiltelefon.

5.9 Utstyrsbehov Vi har ut frå denne gjennomgangen etablert ei liste over utstyrbehov som bør kvitterast ut før feltarbeidet tek til:

• Helikopter (rammeavtale) • Metallsøker • GPS/PDA • Mobiltelefon • Walkietalkie • Drone • Fotoapparat • Merkepinnar/pappfat • Emballasje (posar, papp, rør, syrefast papir etc) • Hanskar • Antibac • Førstehjelpsskrin • Nødvendig klede og fjellsko • Signalklede; vest og lue • Hørselsvern • Klatrehjelm • Tau • Piggstavar/isøks • Naudpeilar • Fjelltelt, sovepose og eitt skift

• Matrasjonar til eitt døgn • Kart og kompass • Solkrem • Insektsmiddel • Drikkeflaskar • Frysar for funn • Merker for dronefoto og fotogrammetri

Figur 16: Pilspiss av reinsdyrgevir, funne ved Raudbekkjekollen (Foto: Tord Bretten, Statens Naturoppsyn).

5.10 Formidling Møre og Romsdal fylkeskommune har sidan 2014 hatt stor fokus på formidling av fonnearkeologien, både gjennom ei rekkje foredrag og ulike vitskaplege og populærvitskapslege artiklar. Dette har bidratt til å auke interessa for feltet, og har samtidig vore eit viktig haldningsskapande arbeid.

Vi vurderer eit større kartleggingsprosjekt til å ha stor formidlingsverdi, både med tanke på sjølve feltarbeidet og eventuelle resultat. Ved iverksetting av full beredskap vil Møre og Romsdal fylkeskommune styrke formidlingsarbeidet ved å etablere eigne sider på Facebook og i sosiale media. Vi vil ta direkte kontakt med TV, radio og lokale aviser. Ved ledig kapasitet kan det også vere aktuelt å invitere TV eller radio med til eit av områda på A-lista.

Ved ferdigstilling av etterarbeidet har vi som mål å publisere resultata i ulike tidsskrifter, inkludert fagfellevurderte og internasjonalt anerkjente tidsskrift. Samarbeidsavtalen med universitetsmusea bør klarlegge rettighetar til materialet, samt etterfølgande dateringar og analyser av dette.

6. Område 1: Fegervollkollen, Sunndal kommune

6.1 Skildring Fegervollkollen (1822 m o.h.) ligg lengst nord i ei fjellrekke som elles består av Storkollen (1901 m o.h.), Steinkollen (1881 m o.h.) og Storskrymten (1984 m o.h.). Fjellområdet ligg i Øvre Sunndal, heilt på grensa mellom Møre og Romsdal, Trøndelag og Oppland. Området ligg like sør for Raudbekkjekollen og Nonsfjellkollen der det blei gjort fleire funn i 2014.

Figur 17: Oversiktskart over fjellområda ved Fegervollkollen

Området er valt ut som døme på eit høgtliggande fjellområde i indre og nordre delar av fylket, med store fonner og sentrale vilttrekk. Terrenget er kupert, og trekket går på tvers av ein rygg i landskapet. Fonnene har ingen direkte samanheng til fangstanlegg, men det er registrert to dyregraver i litt lågare lende, ca 1500 m o.h. (ID 108336 og 158369).

6.2 Vurdering av potensial Området består av fleire brear og fonner, hovudsakleg konsentrert til tre ulike områder. Høgda over havet (1600-1800 m o.h.) gjer det sannsynleg at funn kan vere bevart trass i at fleire av fonnene er relativt eksponert for sol. • Steinkollen/Storskrymten Her er det 8-10 fonner på om lag 5-50 ha som verkar å vere relativt stabile. • Storkollen Like nordaust for toppen er det 3 store brear/fonner på om lag 70-100 ha. Landskapet omkring den største viser teikn på stor røyrsle, medan dei to andre verkar å vere meir stabile. • Fegervollkollen Nordaust for toppen er det er 4 fonner på om lag 25-200 ha som verkar å vere stabile.

Figur 18: Flyfoto over fjellområda ved Fegervollkollen

Figur 19: Vurdering av potensial ved Fegervollkollen

Potensialet er vurdert til å vere størst omkring dei nordlegaste fonnene, på om lag 1500-1800 m o.h. Her er terrenget noko slakkare, og fonnene synes å liggje mest stabilt. Området ligg sentralt i forhold til registrerte vilttrekk, og det registrert fleire dyregraver i området.

6.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert mellom dei to nordlegaste tjerna ved Styggholet, der det er ei større flate.

Området er elles tilgjengeleg både frå Grøvudalen i nordvest og Reppdalen i nord, samt Drivdalen og Kongsvoll i aust og Skamsdalen i sør. Kortaste rute ned er gjennom Stegådalen til Reppdalen og vidare til Middagshjellen (11 km). Her er det eit fjellterreng om lag halve turen, med eit brattare parti øvst i Stegådalen. Eit litt slakkare alternativ er gå ned Kvitådalen lengre nordvest. Frå Edvardbue i Reppdalen er det betre sti ned til bilveg ved Middagshjellen. Frå vestsida av fjella er det om lag 8 km merka tursti ned til Fegran og vidare til Grøvudalshytta. Herfrå er det ca 8 km turveg ned til Hallan ved Røymoen i Øvre Sunndal. Det er muleg å ta seg fram til Grøvudalshytta med traktor eller ATV.

Kristiansund og Nordmøre Turistforening (KNT) har fleire hytter i området omkring, både i Grøvudalen, Åmotsdalshytta, Loennechenbua og Gammelsetra. Lesja Fjellstyre har også ei bu ved Salhøtjønnin i sør.

Figur 20: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

6.4 Arbeidsplan Frå basen er det lagt opp til søk langs fire relativt store fonner. Omfanget er avhengig av funnmengda. Ved ledig tid vil det også vere aktuelt å synfare dei to dyregravene som er registrert i området. Den totale ruta er 4,7 km.

Figur 21: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

6.5 Særskilte utfordringar Området ligg relativt langt frå veg og busetnad, og det er også dårleg mobildekning i området. Nærleiken til Dovrefjell gjer det også muleg å møte på moskusoksar.

Figur 22: Mobildekning i området

Området ligg innanfor Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, med dei begrensingane som ligg i verneforskriftene. Det er gitt løyve til innsamling, samt bruk av helikopter og drone, i perioden 2018- 2021, jf. vedtak av 24.06.2018. Som følgje av villreinjakta er det imidlertid ikkje høve til helikoptertransport før 17. september. Vedtaket har også andre vilkår, jf. vedlegg.

7. Område 2: Dordinakkan, Sunndal kommune 7.1 Skildring Dordinakkan (1820 m o.h.) ligg mellom Grødalen og Litldalen, sør for Sunndalsøra. Aursjøen ligg om 12 km mot sørvest.

Figur 23: Oversiktskart over fjellområda ved Dordinakken

Området er valt ut som døme på eit fjellområde i midtre og nordre delar av fylket, med tilknyting til dyregraver i eit alpint landskap med trange skar. Mange av fonnene i skaret ligg relativt lågt, ca 1300 m o.h., men kan likevel ha potensial som følge av det alpine landskapet og skuggeverknaden av dette.

7.2 Vurdering av potensial På nordaustsida av Dordinakkan er det ein større bre. Denne er brattlendt, med tilsynelatande stor røyrsle. På kvar side av fjellet er det likevel meir potensielle fonner. På vestsida av fjellet er det fleire fonner mellom Dordinakken og Tårnet, ca 10-20 ha. I tilknyting til desse er det registrert to dyregraver (Id 108272), og det går viktige dyretrekk lengre sørover forbi Skarvvatnet. Også på Litlefjellet, aust for Dordinakkan, er det fleire små fonner (1-3 ha) og fonnelik. På Litlfjellet er det også registrert bogestillingsanlegg (ID 112962 og 112970) tidlegare funne pilspissar av jarn. Desse er ikkje innleverte.

Figur 24: Vurdering av potensial ved Dordinakkan

Figur 25: Flyfoto over skaret vest for Dordinakken

7.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert i skaret mellom Dordinakkan og Tårnet. Det kan vurderes om det bør etablerast to lag, der eitt søker på Litlfjellet, men det er bratt fjellterreng som skil desse områda.

Området er elles tilgjengeleg både frå Hareimsdalen i nord, Serkjedalen og Grødalen i aust og Skarvdalen og Aursjøen i nord. Kortaste rute er ned langs Hareimsdalen til Hoven (7,5 km), men denne ruta er svært brattlendt. Eit slakkare alternativ er å gå Serkjedalen og Grødalen (9,5 km), eller sørover til Aursjøen (10,5 km).

Kristiansund og Nordmøre Turistforening (KNT) har hytte lengre innover i fjellet, ved Raubergshytta, men ingen i nærleiken av Dordinakken.

Figur 26: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og beste veg til bilveg

7.4 Arbeidsplan Frå basen er det lagt opp til søk langs ei rundløype som dekkjer fleire fonnar og fonnelik langs skaret mellom Dordinakkan og Tårnet. Den totale ruta er om lag 2,5 km.

7.5 Særskilte utfordringar Området har relativt god mobildekning. Best dekning er å finne på nordsida av Tårnet. Terrenget er moderat, men ein bør vere varsam på brevatnet nedanfor den eine fonna.

Figur 27: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 28: Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

8. Område 3: Slanglifjellet, Sunndal/Surnadal kommune

8.1 Skildring Slanglifjellet (1488 m o.h.) ligg mellom Innerdalen og Gammelseterdalen, på grensa mellom Sunndal og Surnadal kommune. Her er det registrert eit større fangstanlegg med bogestillingar. Det er også registrert fangstanlegg lengre utover mot Grinaren i vest. Det er ikkje gjort fonnefunn i området tidlegare, men det er fleire potensielle fonner.

Området er valt ut som døme på eit alpint fjellområde i ytre og nordre delar av fylket, med tilknyting til bogestilingsanlegg (ID 147392, 147393, 172590 og 172591). Terrengmessing består interesseområdet av eit krysningspunkt mellom ulike fjellryggar.

Figur 29: Oversiktskart over fjellområda ved Slanglifjellet

8.2 Vurdering av potensial Fjellet består av 4-5 små fonner (3-15 ha) og fonnelik, gjerne konsentrert langs ein renne som går N-S på det største platået (ca 1400 m o.h.) og i botnen mellom dette og det høgste punktet på Slanglifjellet litt lengre søraust (1300-1400 m o.h). Desse verkar alle å vere relativt stabile, sjølv om dei sørlegaste ligg i relativt bratt lende.

Potensialet er vurdert til å vere størst oppe på platået, både ut frå lende og bevaringsforhold. Langs renna er det eit fangstanlegg, i form av ei rekkje med bogestillingar. Her er det også potensial for fonnelik.

Figur 30: Flyfoto over fjellområda ved Slanglifjellet

Figur 31: Vurdering av potensial ved Slanglifjellet

8.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert på platået om lag 750 NV for toppen av Slanglifjellet.

Området er tilgjengeleg frå Renndølsetra og Innerdalshytta i Innerdalen og frå Kårvatn i Todalen. Frå basen må ein gå ned frå Slanglifjellet til Langvatnet, i relativt bratt terreng og deretter følgje merka sti ned Renndalen (ca 9-10 km). Frå Renndølsetra er det enkel veg ned til Ålvundeidet. Alternativt kan ein følgje ryggjen mot nord, aust for Øvre Grinarvatnet, og gå ned mot Gammelseterdalen i aust. Herfrå er det merka sti ned til bilveg Kårvatn (8-9 km).

Innerdalshytta like ved Renndølsetra er ei turisthytte, knytt til Kristiansund og Nordmøre Turistforening (KNT).

Figur 32: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og alternative vegar til bilveg

8.4 Arbeidsplan Frå basen er det i første rekke langt opp til søk ved fonna og fonnelika oppe på platået, deretter ved fonnene nede i botnen mot sør. Ved ledig tid kan ein også synfare områda omkring fangstanlegga.

8.5 Særskilte utfordringar Området har relativt god mobildekning. Terrenget er brattlendt, særleg mot nord.

Området ligg innanfor Trollheimen landskapsvernområde, med dei begrensingane som ligg i verneforskriftene. Det er gitt løyve bruk av helikopter og drone i perioden 2018-2021, jf. vedtak med vilkår.

Figur 33: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 34: Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

9. Område 4: Snota, Surnadal kommune

9.1 Skildring Snota (1669 m o.h.) har en karakteristisk og lett gjenkjenneleg profil, og er rekna som sjølve dronninga blant fjelltoppane i Trollheimen. Fjellområdet ligg i Surnadal, mellom Vindøldalen i nord, Folldalen i aust og Fagerlidalen/Romådalen i sør.

Figur 35: Oversiktskart over fjellområda ved Snota

Området er valt ut som døme på eit alpint område i nordre delar av fylket, med store brear og fonner. Det er ikkje registrert fangstanlegg eller sentrale villreintrekk i nærleiken, men fjellet minner elles om fjellområda lengre sør. Det er også registrert mange samiske kulturminner i Trollheimen elles.

9.2 Vurdering av potensial Området består av fleire brear og fonner. Dei tre største (100-300 ha) ligg på austsida, nedanfor eggen som vender mot Folldalen. Her er fjellet relativt bratt (1300-1500 m o.h.), og det kan vere røyrsle i desse fonnene. Det kan likevel vere parti langs kantane av fonnene som har vore meir stabile. Det er også eit område på ryggen mot nord, på om lag same høgde, med ei større (100 ha) og fleire små fonner. Her er fjellet noko slakkare, og terrenget er også meir eigna for vilttrekk.

Potensialet er vurdert til å vere størst omkring dei nordlegaste fonnene, men det kan vere muleg å dekke begge områda på ein dag.

Figur 36: Flyfoto over fjellområda ved Snota

Figur 37: Vurdering av potensial ved Snota

9.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert på ei større flate ved den største fonna i nord.

Området er elles tilgjengeleg både frå Folldalen i aust og Vindøldalen i nord. Kortaste rute ned er ned til Øvre Kløftsetra i Vindøldalen (4-5 km). Her følger ein ryggen mot nord, med enkelte brattare parti, og følger deretter merka sti (frå Trollheimshytta) ned til setra. Det er også stiar ned til Gråhaugen nord for Gråsjøen og til Trollheimshytta sør for Gråsjøen. Begge vegar er det om lag 10 km.

Trondheim Turistforening (TT) har fleire hytter i området omkring. I tillegg til Trollheimshytta, er det også ei turisthytte på Vindølbu litt nord for Kløftsetra.

Figur 38: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

9.4 Arbeidsplan Frå basen er det i første rekke lagt opp til søk langs den største fonna på nordsida av fjellet, samt omkring mindre fonner. Her kan det også vere fleire «fonnelik». Avmerka tur er rekna til 3,9 km. Ved ledig tid vil det også vere aktuelt å synfare dei største fonnene aust for toppen. Her kan ein følgje turiststien ned mot Trollheimshytta.

9.5 Særskilte utfordringar Området ligger relativt langt frå veg og busetnad, men det er relativt god mobildekning i området. Området ligg innanfor Trollheimen landskapsvernområde, med dei begrensingane som ligg i verneforskriftene. Det er gitt løyve bruk av helikopter og drone i perioden 2018-2021, jf. vedtak med vilkår.

Figur 39: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 40. Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

10. Område 5: Fløtatind, Nesset kommune

10.1 Skildring Fløtatind (1711 m o.h.) ligg mellom Eresfjorden i vest og Øksendalen i aust, på grensa mellom Nesset og Sunndal kommune. Herfrå er det flott utsikt mot Eikesdalsvatnet i vest.

Figur 41: Oversiktskart over fjellområda ved Fløtatind

Området er valt ut som døme på eit alpint fjellområde i ytre og midtre delar av fylket, med nær tilknyting til registrerte fangstanlegg. Området ligger i det såkalte bogestillingsbeltet, med fleire bogestillingar i nærleiken og i litt lågare lende ( ID 108219, 108230, 109575, 109588). Dei to siste er relativt store anlegg.

10.2 Vurdering av potensial Området består av fleire brear og fonner, hovudsakleg konsentrert til to ulike områder. Den største fonna ligger like aust for Fløtatinden, ca 1350-1700 m o.h, og måler ca 350 ha. Det er også fleire mindre fonner og fonnelik i områda nedanfor. Det andre området består av eit smalt skar, mellom Fløtatind og fjellet like sør for dette. Her er det ei avlang fonn som følger skaret (1200-1400 m o.h.), og som måler om lag 100-150 ha.

Potensialet for funn er rekna til å vere størst i sjølve skaret, der også det største bogestillingsanlegget er registrert. Dette kan ha vore ei naturleg trekkrute, og fonna verkar også å vere stabil. Ved ledig tid bør ein også gjere søk oppe ved fonnene på austsida av Fløtatinden.

Figur 42: Flyfoto over fjellområda ved Fløtåtind

Figur 43: Vurdering av potensial ved Fløtåtind

10.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert i litt flatare lende aust for Fløtatinden.

Området er elles tilgjengeleg frå Øksendalen. Følg ryggen frå basen mot nordaust, på austsida av Ljøsåbotnen. Herfrå kan ein gå ned til bygdevegen mellom Jønnstad og Branstad, i relativt bratt terreng i elvedalen mellom Slotet og Saufjellet (3,2 km), eller eventuelt følgje ryggen vidare mot nord til ein kjem inn på merka sti ned til Brandstad.

Molde og Romsdal Turistforening har turisthytte på Brandstadbu.

Figur 44: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

10.4 Arbeidsplan Frå basen vert det i første omgang lagt opp til søk langs skaret lengst sør, og i noko lågare lende. Ved ledig tid vil det også vere aktuelt å synfare fonnene lengst mot nord.

10.5 Særskilte utfordringar Området ligg relativt langt frå veg og busetnad. Det er relativt god mobildekning i området, men det kan vere litt dårlegare dekning nede i skaret.

Området ligg innanfor Eikesdalen landskapsvernområde, med dei begrensingane som ligg i verneforskriftene. Det er ikkje tillatt med drone eller helikopter, men det er gitt løyve til dette for 4 år i samband med prosjektet (vedlegg).

Figur 45: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 46. Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

11. Område 6: Geitfjellet, Stranda kommune

11.1 Skildring Geitfjellet (1615 m o.h.) er eit fjell i Stranda kommune, mellom Sunnulvsfjorden nordvest og Geirangerfjorden i sør, med dei fråflytta busetnadane Oaldsbygda i nord og Gomsdalen i aust. Like aust for Geitfjellet ligg Teinnosa (1436 m o.h.). I dette fjellpartiet ligg nokre av dei vestlegaste fonnene med tilknyting til store fangstanlegg.

Figur 47: Oversiktskart over fjellområda ved Geitfjellet

Området er valt ut som døme på eit alpint fjellområde i ytre og søndre delar av fylket, med nær tilknyting til registrerte fangstanlegg. Området ligger i det såkalla bogestillingsbeltet, med to bogestillingar (ID 222388) og ein steinvarde på toppen (ID 238214) Litt lengre aust, mellom Geitfjellet og Teinnosa, er det også registrert tre-fire større fangstlokalitetar (ID 238216, 238261, 158807 og 238190), samt muleg tuft og kjøttgjemme (ID 238251)

11.2 Vurdering av potensial Området består av 4-5 fonner på om lag 20-85 ha, samt fleire mindre snøflekkar. Alle ligg i området mellom Geitfjellet og Teinnosa. Dei største ligg lengst vest, nær Geitfjellet, men det er også ein del flekkar omkring fangstminna lengst aust.

Potensialet er vurdert til å vere relativt stort over heile fjellområdet, men det er særleg områda omkring dei største fangstanlegga like nord for Teinnosa som vil vere vår hovudprioritet. Det vil også vere interessant å samanlikne funnmaterialet i desse fonnene samanlikna med fonnene lengre vest.

Figur 48: Flyfoto over fjellområda ved Geitfjellet

Figur 49: Vurdering av potensial ved Geitfjellet

11.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert på eit flatare parti ca 800 m aust for Geitfjellet, og 950 nord-nordvest for Teinnosa.

Området er lite tilgjengeleg, men det er muleg å gå ned til Oaldsbygda og til Gomsdalen. Kortaste rute er ned ryggen frå Teinnosa og ned til Gomsdalen, og deretter følgje merka sti austover langs Gomsdalsråsa til toppen av Ørnevegen (6 km). Stien går i bratt lende ovanfor Geirangerfjorden.

Det er ingen turisthytter i området, men det er hytter i området ved Storvatnet (Storvasshytta).

Figur 50: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

11.4 Arbeidsplan Frå basen vil det først gjerast søk på fonnene omkring fangstanlegga nord for Teinnosa, og ved ledig tid vil det også gjerast søk ved fonnene lengst vest og på austsida av Geitfjellet. Det er også ønskeleg å befare fangstanlegget på Geitfjellet.

11.5 Særskilte utfordringar Området er lite tilgjengeleg. Det ligg langt frå folk, og i ulendt terreng. Det er også svært bratt ned mot Storvatnet i nord. Det er relativt god mobildekning i området, men det kan vere mindre signal i søkket mellom fjella.

Området ligg innanfor Geiranger-Herdalen landskapsvernområde, med dei begrensingane som ligg i verneforskriftene. Det er ikkje tillatt med drone eller helikopter, men det er gitt løyve til dette for 4 år i samband med prosjektet (vedlegg).

Figur 51: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 52. Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

12. Område 7: Blåfjellet, Norddal kommune 12.1 Skildring Blåfjellet (1575 m o.h.) ligg i eit større fjellparti mellom Valldal og Tafjord i Norddal kommune, der toppen av Trollkyrkja (1762 m o.h.) er den høgste. Fjellpartiet består av fleire andre toppar over 1500 m o.h., som Muldalegga og Middagsfjellet. Mellom desse ligg det fleire store brear og fonner, der Trollkyrkjebreen og Nakkebreen er dei største.

Området er valt ut som døme på eit alpint fjellområde i midtre og søndre delar av fylket, med nær tilknyting registrerte fangstanlegg. Området ligger i det såkalla bogestillingsbeltet, med fleire bogestillingar i nærleiken (ID 172292, 158893, 172290).

Figur 53: Oversiktskart over fjellområda ved Blåfjellet og Trollkyrkja

12.2 Vurdering av potensial Både Trollkyrkjebreen og Nakkebreen og fleire av dei andre breane er svært store (450-1000 ha) og viser klare teikn på røyrsle. Det er likevel parti i utkanten av desse som kan ha vore meir stabile. Det er dessutan fleire mindre fonner som ligg for seg sjølv. Større samlingar finn vi aust for Middagsfjellet og Trollkyrkja, sør for Muldalsegga og nord for Blåfjellet.

Det største potensialet er vurdert til å ligge på ryggen mellom Muldalsegga og Blåfjellet, like vest for Trollkyrkjebreen. Dette kan vere ein naturleg trekkveg, og det er også er registrert eit større fangstanlegg med 13 bogestillingar. Det er også funne restar etter reinsdyrgevir i fonnene tidlegare.

Figur 54: Flyfoto over fjellområda ved Blåfjellet

Figur 55: Vurdering av potensial ved Blåfjellet

12.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert på eit flatare parti på den søraustre delen av Blåfjellet.

Til fots er raskaste veg ned i retning Fjørå i nordvest. Ein følgjer då vegen over Blåfjellet og vidare ned over Hegguraksla til Inste Heia, der ein kan følgje tursti ned til Nysetra..

Det er ingen turisthytter i området.

Figur 56: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

12.4 Arbeidsplan Planen er i første rekkje å undersøke fonnene i nærleiken av fangstanlegga på ryggen mellom Blåfjellet og Muldalsegga. Ved ledig tid vil det vere eit mål å ta seg ned til botnen nord for denne ryggen, der Trollkyrkjebreen ligg. Her ligg det også mange større fonner som synes å vere stabile.

12.5 Særskilte utfordringar Området er svært brattlendt og må undersøkast med varsemd. Det er elles relativt god mobildekning, særleg på vestsida av fjellet.

Området ligg innanfor Reinheimen nasjonalpark, med dei begrensingane som ligg i verneforskriftene. Det er gitt løyve til innsamling, samt bruk av helikopter og drone, i perioden 2018-2021, jf. vedtak av 15.06.2018. Vedtaket har fleire vilkår, jf. vedlegg.

Figur 57: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 58. Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

13. Område 8: Sandurfjellet, Stranda kommune 13.1 Skildring Sandurfjellet (1690 m o.h.) ligg i eit større fjellparti mellom Indreeide og Geiranger i Stranda kommune. Fjellpartiet består av fleire andre toppar over 1500 m, som Sætertverrfjellet, Trollkuphornet, Storskredfjellet og Grandevassegga. Mellom desse ligg det fleire store brear og fonner.

Området er valt ut som døme på eit alpint fjellområde i indre og søndre delar av fylket, på ein egg med større fangstanlegg og omgitt av større isbrear. Området ligg aust i det såkalte bogestillingsbeltet, med fleire bogestillingar både på Sandurfjellet og vest for Sætertverrfjellet.

Figur 59: Oversiktskart over fjellområda ved Sandurfjellet

13.2 Vurdering av potensial Dette området består av 8-10 svært store brear (100-1250 ha) som viser klare spor etter røyrsle. Det kan vere stabile parti langs kanten av breane, men dei ligg i brattlendt terreng. Oppe langs toppen av fjellet er det likevel fleire mindre fonner (1-10 ha), i nær tilknyting til fangstanlegga langs eggen. Enkelte av dei kan også gå over i større isbrear lengre nede,

Figur 60: Flyfoto over fjellområda ved Sandurfjellet

Figur 61: Vurdering av potensial ved Sandurfjellet

13.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert på eit flatare parti på Sandurfjellet.

Området er lite tilgjengeleg, men det er muleg å gå ned til Kaldhusbakkane langs ryggen mot søraust, og deretter følgje merka sti ned Vesteråsdalen til Vesterås (6,5 km)

Figur 62: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

13.4 Arbeidsplan Planen er i første rekkje å undersøke dei mindre fonnene på Sandurfjellet og på ryggen sørvestover mot Sætertverrfjellet. Det kan også vere aktuelt å sjå nærmare på dei øvre delane av større isbrear, om desse synes å vere stabile. Ved ledig tid kan det vere aktuelt å sjå nærmare på dei registrerte fangstanlegga i området.

13.5 Særskilte utfordringar Området er svært brattlendt og må undersøkast med stor varsemd. Eggen er smal og fleire av fonnene ligg på kanten av fjellet, og ein bør difor berre ferdast på trygg grunn innsida av fonnene. Ein bør ikkje ferdast på fonnene då det også er sklifare.

Mobildekninga i området er begrensa.

Figur 63: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 64. Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

14. Område 9: Veltdalen, Norddal kommune

14.1 Skildring Veltdalen ligg innst i Tafjordfjella, mellom Karitind og Naushornet, heilt på grensa mot Skjåk kommune. Det blei funne ein pilspiss i dette området i 1956.

Området er valt ut som døme på eit høgtliggande og kupert fjellområde i indre og søndre delar av fylket, utan direkte samanheng til registrerte fangstanlegg. Det ligg ei dyregrav om lag 1 km lengre nordaust i skaret mot Veltdalsvatnet, i litt lågare lende, ca 1200 m o.h. (ID 158858). Det er også spor etter mange gamle tufter og herbør (ID 158859, 158860, 158861).

Figur 65: Oversiktskart over fjellområda ved Veltdalen

14.2 Vurdering av potensial Det er fleire større brear på om lag 200-300 ha omkring fjellet Naushornet (1500-1700 m o.h.). Desse verkar alle å vere i stor røyrsle. Like nedanfor (1350-1500 m.o.h.) ligg det fleire mindre fonner (2-40 ha). Desse verkar å vere meir stabile, og det er desse som er vurdert til å ha størst potensial.

Figur 66: Flyfoto over fjellområda ved Veltdalen

Figur 67: Vurdering av potensial ved Veltdalen

14.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert i dalbotnen, ved Smettevatnet på ca 1200 m.oh.

Området ligg langt frå folk, men det er fin tursti i lett terreng ned Veltdalen til Rødalen og Zakariasdammen (12,5 km).

Ålesund og omegn Turistforening (ÅOT) har fleire hytter i området omkring, både ved Reindalsseter og Jakobselet langs stien ned og ved Veltdalshytta over grensa mot Skjåk.

Figur 68: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

14.4 Arbeidsplan Frå basen er det lagt opp til å gå opp til dei største fonnene på om lag 1500 m o.h. og deretter undersøke dei minste fonnene på tur ned. Ved ledig tid vil det også vere aktuelt å gjenfinne dyregrava og herbøra som er registrert i området frå før. Den totale ruta er 4,5 km.

14.5 Særskilte utfordringar Området ligg langt frå folk og busetnad, og det er relativt dårleg telefondekning. Det er betre dekning mot Høgstolen/Karitinden på motsatt side av Veltdalen.

Figur 69: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 70. Mobildekning i området (Telenor dekningskart)

15. Område 10: Tua, Rauma kommune 15.1 Skildring Tua (1691 m o.h.) er eit fjell på sørsida av Romsdalen, i Rauma kommune og i Reinheimen nasjonalpark.

Figur 71: Oversiktskart over fjellområda ved Tua

Området er valt ut som døme på eit alpint område i midtre delar av fylket, med ei relativt stor og tilsynelatande stabil fonn. Fonna har ingen direkte samanheng til fangstanlegg, men det er registrert dyregraver i litt lågare lende på begge sider (ID 158704 og 158708). Det går også kjente villreintrekk i nærleiken av området.

15.2 Vurdering av potensial Det er brear og fonner både aust og vest for fjellet Tua. Fonna i vest er relativt bratt, og synes å vere i røyrsle. Fonna i aust ligg på 1600 m o.h. og er slakare og meir stabil. Ut frå flyfoto synes den å ha blitt delt i tre mindre fonner på 15-45 ha. Det er omkring desse fonnene at potensialet er rekna for å vere størst.

Figur 72: Flyfoto over fjellområda ved Taa

Figur 73: Vurdering av potensial ved Tua

15.3 Tilkomst Base og landingsplass for helikopter vert etablert på ei lita flate om lag 500 m søraust for Tua.

Området ligg langt frå bilveg, men tilgjengeleg frå Trollstigen i vest og Vermedalen i aust. Frå Tua kan ein følgje Remmemsdalen 7 km til bilvegen opp mot Langvassbua. Det er også muleg å gå over Remmemsbrøstet og følge fjellryggen sør for Svarttinden. Ein kan alternativt følgje kanten vestover mot Mannen, og deretter følgje Alnesdalen ned til Trollstigen (12 km).

Det er ingen turisthytter i nærleiken.

Figur 74: Oversikt over helikopterbase, samt nærliggande fjellhytter og kortaste veg til bilveg

15.4 Arbeidsplan Frå basen er det lagt opp til søk langs fonnene nord for Tua. Her er det ei stor fonn som har blitt delt i fleire mindre fonner. Den merka ruta er ca 2,5 km. Ved ledig tid kan ein også registrere fonnene på kvar side av Svarttinden lengre mot søraust. Det kan også vere aktuelt å synfare herbøret og dei to dyregravene som er registrert nord for Tua.

15.5 Særskilte utfordringar Området ligg langt frå folk, og det er relativt brattlendt. Det er elles begrensa mobildekning i området. Forholda er best på toppen av Tua.

Figur 75: Forslag til plassering av base og arbeidsplan for feltarbeidet

Figur 76. Mobildekning i området (Telenors dekningskart)

16. Andre lokalitetar

I tillegg til det prioriterte utvalet som er lista opp i kapittel 6-15 (A-lista), har vi i dette kapitlet lage en liste over andre relevante områder i fylket (B-lista). Det kan vere aktuelt å oppdradere desse til A- lista ved seinare registrerinar. Vi gjer merksam på at dette er namn på fjellområder, der det kan være fleire områder med funnførande fonner. Lista er ikkje endeleg og det kan også vere andre områder med potensial for funn.

16.1 Rindal kommune • Trollhøtta/Piksteinshøa • Rindhatten • Svarthøtta

16.2 Surnadal kommune • Neodalssnota • Storlifjellet

16.3 Sunndal kommune • Nonsfjellet/Raudbekkjekollen (befart i 2014 og 2016) • Råstu (innleverte funn i 2006) • Løypingskollen • Nordre Svarthammaren • Håkodalshøa • Raudhøa • Høgtunga • Høglegan-Flatfjellet • Reppdalstangen • Storkollen • Vinnufjellet • Kråkbotnen • Søre Steinbruhøa

16.4 Nesset kommune • Grovåskaret (undersøkt i 2014) • Kleneggen (befart i 2016) • Hoemsskaret (innlevert gevir i 2014) • Såtåtind (innlevert funn i 2017) • Seljefonnin • Rangåtind

16.5 Rauma kommune • Bjørnabotnhøgda (innleverte funn/gevir i 2014) • Midthøa (innlevert gevir i 2014) • Fossafjellet • Høgtunga • Midthøa, Ulvådalen • Bjørnegga

16.6 Norddal kommune • Ringshornet (undersøkt 2014-2016) • Krynkelen (undersøkt i 2016) • Litlejordshornet (undersøkt i 2016) • Isglupen/Kulehøgda • Torvløysa/Mefjellet • Langeegga • Storfjellet/Fetegga • Breifjellet • Litlehornet • Høgstolen • Alstadlaupet/Neskopptindane

Figur 77. Universitetsmuseet i Bergen gjorde i 2014 undersøkingar av fangstanlegga på Fetegga, men fonnene er ikkje systematisk undersøkt (Foto: Kristoffer Dahle, Møre og Romsdal fylkeskommune)

16.7 Stordal kommune • Seljebottinden • Storbua • Blåtinden

16.8 Stranda kommune • Vollsetskåla (befart SNO 2017 – ingen funn) • Oaldsegga (befart 2016 – nyere funn, gevir) • Såthornet (befart 2016 – gevir) • Brekketindane (innlevert nyere funn og gevir i 2014) • Djupdalsegga • Vesteråshornet • Blåhornet

17. Budsjett og finansiering

Møre og Romsdal fylkeskommune legg til grunn at arbeidet med fonnefunn i normale smelteår skal vere ein del av den ordinære drifta, og utførast i samarbeid med Statens Naturoppsyn og frivillige fjellfolk. Dette gir likevel svært begrensa kapasitet, og vil i hovudsak dekkje arbeidet med å følge opp meldingar om funn, i tråd med Forskrift om Fagleg ansvarsfordeling etter Kulturminnelova. Det dekkjer heller ikkje utgifter til nødvendig utstyr og materiell, transport, dateringar, funnhandsaming og vidare analysar og formidling av materialet.

I år med særleg stor avsmelting er det behov for ekstraordinær innsats, jamfør kapittel 5. Budsjettet under tek utgangspunkt i eit to vekers feltarbeid for fire personar, inkludert innkjøp av utstyr og materiell, leie av helikopter og tilstrekkeleg tid til etterarbeid. Gjennom samarbeidet med Bjerknessenteret og universitetsmusea vil to av deltakarane vere eksterne, medan fylkeskommunen budsjetterer for to personar. Ein av desse vil vere fast tilsett, og finansiert gjennom eigeninnsats. Det vert vidare føresett at våre samarbeidspartnarar dekkjer utgiftene til eige personell, men fylkeskommunen kan eventuelt bidra med utgifter til reise, kost og losji. Vi ser for oss å ha to basar under feltarbeidet, ein på Sunnmøre og ein Nordmøre. Desse bør ligge i nær tilknyting til ein eigna landingsplass for helikopter.

Til grunn for budsjettet ligg Nasjonale retningslinjer for budsjettering av arkeologiske registreringar (2017-kroner og satsar). Denne omfattar også sosiale og administrative utgifter, samt ein prosentvis sats som skal gå til utstyr og materiell. Dette utgjer ramma for nye innkjøp, til dømes av spesialutstyr knytt til feltarbeidet (emballasje, drone, frysar etc.). Gjennomgangen av HMS viser at det mellom anna er behov for innkjøp av telt, førstehjelpsutstyr m.m (sjå kapittel 5.9). Dette er utstyr som vil tilfalle seksjonen i etterkant av prosjektet.

I budsjetteringsmalen er det satt av ein sats på inntil 10% av lønnsutgiftene konservering av gjenstandsfunn. Dette er ikkje tilstrekkeleg ved funn av den typen som smeltar fram frå snøfonnene. Erfaringar frå Oppland fylkeskommune viser at det bør budsjetterast med om lag 1000 kr pr funn. Det er også budsjettert med om lag 20 dateringar. Det er lagt opp til å søke dekning av desse utgiftene gjennom eksterne midlar (t.d. Post 70-midlar), eller ved å kople prosjektet opp mot andre pågåande og kommande forskingsprosjekt.

Budsjett Sum Forarbeid (inkl. sos. avg) - 75 timar kr 32 193,00 Feltarbeid (Inkl. sos. avg.) - 240 timar kr 120 658,00 Etterarbeid (inkl. sos. avg.) - 315 timar kr 135 211,00 Indirekte lønskostnader kr 172 837,20 Utstyr og materiell kr 46 090,00 Kost kr 23 456,00 Losji kr 32 000,00 Reiseutgifter kr 7 500,00 Helikopter kr 287 000,00 Leiebil kr 4 000,00 Dateringar kr 100 000,00 Konservering kr 100 000,00 Sum kr 1 060 945,20

Finansisering Sum Møre og Romsdal fylkeskommune kr 449 991,50 Møre og Romsdal fylkeskommune – eigeninnsats kr 249 289,20 NTNU Vitskapsmuseet kr 39 995,60 UIB, Fornminneseksjonen kr 39 995,60 UIB, Bjerknessenteret kr 81 673,30 Ekstern finansiering kr 200 000,00

Sum kr 1 060 945,20 18. Frivillig innsats

Dette kapitlet er særleg retta mot samarbeidet med dei frivillige, og kva som er ønskeleg av kommunikasjon og dokumentasjon frå slike turar og ved eventuelle funn.

Lokale fjellfolk er ein stor ressurs i fonnefunnarbeidet. Desse har gjerne gode lokalkunnskapar og gode nettverk. Samarbeidet med frivillige bidreg også til å gi arbeidet lokal forankring og til å skape større forståing for snøfonnene som naturtype, økosystem, kulturminne og arkeologisk kontekst.

18.1 Varsel Dersom nokon ønsker å ta seg ein tur for bevisst å søke etter funn, ber vi om at dei tek kontakt med Møre og Romsdal fylkeskommune. Ved tidleg varsel vil vi også kunne bidra med potensialvurderingar og bakgrunnsinformasjon om dei ulike områda, jf. kapittel 6-15.

Vi gjer likevel merksam på fonnesøk er eit farefullt arbeid (jf. kapittel 5.8), og at Møre og Romsdal fylkeskommune ikkje tek på seg ansvar for frivillige søk på eige initiativ.

18.2 Rapportering Det er hensiktsmessig at lokale fjellfolk brukar det same metodiske grunnlaget som fylkeskommunen og SNO, sjå kapittel 5.5, B-lista.

Ved eventuelle funn ønskjer vi at frivillige tek kontakt med Møre og Romsdal fylkeskommune så snart som råd. Dersom ein har dekning er det ein fordel om ein kan ta kontakt medan ein framleis er i fjellet (sjå kapittel 18 for kontaktopplysingar).

I etterkant av turen er det ønskeleg med ein kortfatta rapport som skildrar: • Lengden på turen/omfanget av registreringa • Generelt inntrykk av fonnene (inkludert gode oversiktsbileter) • Skildring av funn (inkludert kartavmerking, nærbileter og oversiktbileter i forhold til fonna).

Vi gjer merksam på at det også er ønskeleg å få ein rapport for søk utan funn.

Dersom ein nyttar GPS er det fint om ein i tillegg til å markere funna også markerar ytterkanten på fonna, og eventuelt nyttar sporloggfunksjonen for å vise kvar ein har gått. Dersom ein ikkje har GPS kan det vere aktuelt å markere eventuelle funn som vert samla inn i terrenget, t.d. ved å bygge ein liten varde.

Vi vil presisere at ein ikkje bør føreta innsamling utan å ha tilstrekkeleg emballasje til å frakte med seg funna på forsvarleg vis. På lokalitetar med mange funn bør ein heller ikkje samle inn funn, men heller varsle kulturvernmynda slik at det kan gjennomførast meir systematisk innsamling (sjå kapittel 5.5). Funna bør helst oppbevarast i frysar fram til overlevering.

19. Kontaktliste

Dette kapitlet gjev eit oversyn over ulike kontaktpersonar i samband med fonnesøk i Møre og Romsdal.

19.1 Møre og Romsdal fylkeskommune Møre og Romsdal fylkeskommune har delegert ansvar for vern og formidling av kulturminner i fylket, inkludert registrering av automatisk freda kulturminner, og er førsteinstans ved funn av oldsaker. Som rette mynde etter Forskrift og fagleg ansvarsfordeling etter Kulturminnelova skal alle henvendingar om funn gå til fylkeskommunen.

• Kristoffer Dahle, rådgivar/arkeolog, prosjektleiar (hovudkontakt) Tlf: 99228103/71280329 Epost: [email protected]

• Guro Dehli Sanden, rådgivar/arkeolog, prosjektmedarbeidar Tlf: 71280326 Epost: [email protected]

• Bjørn Ringstad, fylkeskonservator Tlf: 71 28 04 39/414 58 971 Epost: [email protected]

19.2 NTNU Vitskapsmuseet NTNU Vitskapsmuseet har ansvar for dei arkeologiske samlingane for Nordmøre og Romsdal, og har i tråd med Forskrift og fagleg ansvarsfordeling etter Kulturminnelova ulike ansvar i forvaltninga innanfor sitt museumsdistrikt. Dette omfattar mellom anna ansvar for arkeologiske undersøkingar.

• Astrid Brønseth Lorentzen (Hovudkontakt), overingeniør/feltleiar, NTNU Vitskapsmuseet Tlf: 97660405 Epost: [email protected]

• Birgitte Skar, ass.prof., Samlingsansvarleg, NTNU VItskapsmuseet Tlf: 73592173/93466214 Epost: [email protected]

• Martin Callanan, førsteamanuensis, Institutt for historiske studier Tlf: 73598322/40066995 Epost: [email protected]

• Ole Risbøl, førsteamanuensis, faggruppeleder, Ytre forvaltning Tlf: 73592298/94827086/73592135 Epost: [email protected]

• Raymond Sauvage, senioringeniør, hovudsakshandsamar for Møre og Romsdal Tlf: 73592229/91305102 Epost: [email protected]

• Jørgen Rosvold, biolog/avdelingsdirektør MUST (tilknytta NTNU Vitskapsmuseet) Tlf: 47798957 Epost: [email protected]

19.3 Universitetet i Bergen Universitetsmuseet i Bergen har ansvar for dei arkeologiske samlingane for Sunnmøre, og har i tråd med Forskrift og fagleg ansvarsfordeling etter Kulturminnelova ulike ansvar innanfor kulturminneforvaltninga i sitt museumsdistrikt. Dette omfattar mellom anna ansvar for arkeologiske undersøkingar. Universitetet har også fleire fagpersonar innan for klima, geovitenskap og zoologi.

• Morten Ramstad (hovudkontakt), forskar, Universitetsmuseet i Bergen Tlf: 55584944/40610070 Epost: [email protected]

• Konrad Smiarowksi, zooarkeolog, Avdeling for Kulturhistorie Epost: [email protected]

• Tor Arne Waraas, zamlingsansvarlig, Universitetsmuseet i Bergen Tlf: 55583116 Epost: [email protected]

• Anne Karin Hufthammer, osteolog, Universitetsmuseet i Bergen, Avdeling for naturhistorie Tlf: 55582913 Epost: [email protected]

• Atle Nesje, klimaforskar, Bjerknessenteret for Klimaforskning, Institutt for geovitskap Tlf: 55583602/91392574 Epost: [email protected]

19.6 Nasjonalpark- og verneområdestyra Klima- og miljødepartementet har delegert forvaltningsmynde for nasjonalparkar og andre store verneområde til nasjonalpark-/verneområdestyrer som består av folkevalte representantar frå kommune og fylkeskommune, samt Sametinget i samiske områder. Nasjonalpark- og verneområdeforvaltarane fungerer som sekretariat for styret, og skal sikre god kontakt med og ha kunnskap om lokalmiljøet. Forvaltaren er tilsatt hos fylkesmannen, men er underlagt styret i forhold knytt til verneområdeforvaltninga.

• Ingvild Øyjordet, nasjonalparkforvaltar, Reinheimen NP, Norsk Tindesenter, 6300 Åndalsnes Tlf: 91557809 Epost: [email protected]

• Kristine Sørlie, nasjonalparkforvaltar, Reinheimen NP, Norsk fjellsenter, 2686 Lom Tlf: 46897683 Epost: [email protected]

• Carl S. Bjurstedt, nasjonalparkforvaltar, Dovrefjell/Sunndalsfjella, PB 987, 2626 Lillehammer Tlf: 61 26 62 07/907 70 908 Epost: [email protected]

• Hege Sæther Moen, verneområdeforvaltar, Trollheimen LVO Tlf: 91339538 Epost: [email protected]

• Ingvilld Hansen Nystad, verneområdeforvaltar, Geiranger-Herdalen LVO Tlf: 71258486/92820034 Epost: [email protected]

19.5 Statens Naturoppsyn Statens Naturoppsyn er tilsynsmyndigheit og skal blant anna følgje med på at brukarar av verneområda overheld forskrifter og forvaltningsvedtak. Blant anna er det vanleg å sette vilkår om at SNO skal varslast ved løyve til motorferdsel etter verneforskrifta. Dei har også ansvar for tilsyn med kulturminner i verneområda.

• Lars Olav Lund, SNO Rindal (Trollheimen), Rindalsvegen 2a, Pb 134, 6659 Rindal Tlf: 95965128 Epost: [email protected]

• Ola Eirik Bolme, SNO Rindal (Dovrefjell-Sunndalsfjella), Rindalsvegen 2a, Pb 134, 6659 Rindal Tlf: 948 17 988 Epost: [email protected]

• Thomas Rødstøl, SNO Åndalsnes (Reinheimen), Norsk tindesenter, 6300 Åndalsnes Tlf: 91547617 Epost: [email protected]

• Kjell Hansen, SNO Geiranger, (Geiranger Herdalen), Norsk fjordsenter, 6216 Geiranger Tlf: 90164801 Epost: [email protected]

19.6 Fjellstyra Fjellstyra si verksemd er heimla i fjellova. Fjellstyret er tillagt administrasjonen av bruksrettar som setring, beite, jakt og fiske i statsallmenningene, så lenge ikke annet er forutsatt i eller i medhold av lov.

• Sunndal fjellstyre, Pb. 57, 6601 Sunndalsøra Tlf: 71689985 E-post: [email protected]

• Nesset fjellstyre, v/Dag Ringstad, 6470 Eresfjord Tlf: 71234274 E-post: [email protected]

• Grytten fjellstyre, v/Dagfinn Roald, PB 207, 6301 Åndalsnes Tlf: 99741750 Epost: [email protected]

• Hen fjellstyre v/John K. Dale, Langhauan 20, 6320 Isfjorden Tlf. 71221622 Epost: [email protected]

• Voll fjellstyre, v/Thomas Remen, Sæbø, 6386 Måndalen Tlf: 95136925 Epost: [email protected] 19.7 Statlege kontaktpersonar Under følger ein del andre relevante kontaktpersonar , hovudsakleg på departementsnivå.

• Liss Marie Andreassen, forsker, Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) Tlf: 22959166 Epost: [email protected]

• Vemund Jaren, seniorrådgivar, Viltseksjonen, Miljødirektoratet Tlf 90102369 Epost: [email protected]

• Astrid Buset, rådgivar, Viltforvaltning, Fylkesmannen i Møre og Romsdal Tlf: 71 25 85 41 / 482 76 798 Epost: [email protected]

• Jostein Gundersen, seniorrådgivar, Riksantikvaren Tlf: 982 02 848 Epost: [email protected]

• Nora Pape, seniorrådgivar, Riksantikvaren Tlf: 982 28 710 Epost: [email protected]

• Stig Johan Kalvatn, seniorrådgivar, Kulturrådet Tlf: 21045838/45505569 Epost: [email protected]

20. Referansar

Bjørgo, T., T. Linge, Ø. Skår, S. Rongved & T. Slinning (2015). Fragments of a Late Iron Age Sledge Melted Out of the Vossaskavlen Snowdrift Glacier in Western Norway. Journal of Glacial Archaeology 2: 73-81.

Callanan, M. (2010) Northern snow patch archaeology. I: Westerdahl, C., (red.) A circumpolar reappraisal: The legacy of Gutorm Gjessing (1906 – 1979). BAR International Series 2154, Archaeopress.

Callanan, M. (2012) Central Norwegian snow patch archaeology: patterns past and present. Arctic, 65, 178-188.

Callanan, M. (2013) Melting snow patches reveal Neolithic archery. Antiquity, 87, 728-745.

Callanan, M. (2014) Out of the ice: glacial archaeology in central Norway. PhD,-avhandling. NTNU, Trondheim.

Callanan, M. (2014) Bronze Age arrows from Norwegian snow patches. Journal of Glacial Archaeology, 1, 25-49.

Callanan, M. (2015) Chronological patterns among archaeological finds from snow patches in Central Norway 1914-2011. I: Indrelid, S. (m.fl.) Exploitation of outfield resources – joint research at the university museums of Norway. Universitetsmuseet i Bergen Skrifter 32, 55-68.

Callanan M. (2016). Managing frozen heritage: Some challenges and responses. Quaternary International, Volume 402: 72–79

Dahle, K. (2015) Frosne funn i fonn og fjell. – Mot ny kunnskap om forhistoriske fangstfolk. Romsdalsmuseet årsbok 2015, 114-139.

Dahle, K. (2015) Fonnefunn i Romsdalsalpane. Fjellsmella 2016. Molde og Romsdal turistforening.

Dahle, K. (2016) Fangst i fjellet. I: Wadsten, M. (m.fl.) Eikesdalen – Det finst berre ein, 59-65. Blomsterhaug forlag.

Dahle, K. & Callanan, M. (2016) Grovåskaret – ny kunnskap om fortidens fangstfolk kommer for dagen. Spor 2-2016, 48-51.

Dixon, E.J., M. Callanan, A. Hafner, P.G. Hare (2014). The emergence of glacial archaeology. Journal of Glacial Archaeology, 1, 1-9.

Farbregd, O. (1972) Pilefunn frå Oppdalsfjella. DKNVS Miscellanea, 5, 1-138.

Farbregd, O. (1983) Snøfonner, pilefunn og dyregraver. DKNVS Museet Rapport A 1983, 7-46.

Farbregd, O. (1991) Gamle jaktpiler i snøfonner. Bom i jakta–arkeologisk fulltreff. SPOR 2, 4-10.

Farbregd, O. (2009) Archery history from ancient snow and ice. Vitark 7, 157-170.

Finstad, E. & Vedeler M. (2008) En bronsealdersko fra Jotunheimen. Viking 71, 61-70.

Finstad, E. & Pilø, L. (2010) Kulturminner og løsfunn ved isbreer i høyfjellet. Økt sårbarhet som følge av nedsmelting - global oppvarming. FOU-prosjekt i Oppland. Kulturhistoriske skrifter 1. Oppland fylkeskommune.

Finstad, E., J. Martinsen, R. Hole and L. Pilø: Prehistoric and Medieval Skis from Glaciers and Ice Patches in Norway. Under peer-review i JOGA

Hollesen, Jørgen; Callanan, Martin; Dawson, Tom; Fenger-Nielsen, Rasmus; Friesen, T. Max; Jensen, Anne M.; Markham, Adam; Martens, Vibeke Vandrup; Pitulko, Vladimir V.; Rockman, Marcy. (2018) Climate change and the deteriorating archaeological and environmental archives of the Arctic. Antiquity. vol. 92

Hougen, B. (1937) Pilene fra Storhø. Viking, 1, 197-204.

Kristensen, E. (2017). In search of 'lost' arrows - A metal-detector survey of the Storbreen ice-patch, Oppdal, Norway. Upublisert mastergradsoppgåve, NTNU Vitskapsmuseet.

Martinsen, J. (2013) Snøfonner på Hallingskarvet. En registrering av omfanget på arkeologiske funn tilknyttet snøfonner. Buskerud fylkeskommune, Rapport.

Martinsen, J. & Tafjord, B.-E. (2014) Til fjells – fonnearkeologiske betraktninger over Hallingskarvet. Nicolay 123, 45-50.

Nesje, A. L. Pilø, E. Finstad, B. Solli, V. Wangen, R. Ødegård, K. Isaksen, E. Støren, D. Bakke, L. Andreassen 2012. The climatic significance of artefacts related to prehistoric reindeer hunting exposed at melting ice patches in southern Norway. The Holocene 22(4):485-496.

Pilø, Lars Holger; Finstad, Espen; Bronk Ramsey, Christopher; Martinsen, Julian Robert Post; Solli, Brit; Nesje, Atle; Wangen, Vivian; Callanan, Martin; Barrett, James H.. (2018) The chronology of reindeer hunting on Norway's highest ice patches. Royal Society Open Science. vol. 5:171738

Ramstad, M. (2015a). Siste kapittel om de norske høyfjellsfonnene? I Årbok for Universitetsmuseet i Bergen 2015, Universitetet i Bergen: 54-61.

Ramstad, M. (2015b). Ringshornet – klima, mennesker og reinsdyr gjennom 4000 år I Årbok for Universitetsmuseet i Bergen 2015, Universitetet i Bergen: 62-70.

Ramstad, M., Smiarowski, K. & Hole, R. (2016). Ringshornet. 158937 og 180675. Arkeologiske Arkeologiske utgravningsrapporter fra Fornminneseksjonen, Universitetsmuseet i Bergen.

Ramstad, M. & Hole, R. (2017). Krynkelen. Askeladden ID158918, 215057, 224653 og 224650 Arkeologiske utgravningsrapporter fra Fornminneseksjonen, Universitetsmuseet i Bergen.

Rosvold, J., Callanan, M. & Norberg, E. (2017). Åarjelsaemien tsoevtsh - Snøfonnarkeologi og reinens historie i sørsamisk landskap. SPOR 1-2017, 33-38.

Sanden, G.D.H. (2016) Villreinfangst i den sørlige delen av Midt-Norge – ein studie av fordeling av bågastø, jordgravne og steinmura fangstgroper. Viking 79, 53-74.

Skar, B. og J.Rosvold (red.) (in prep). Glasialarkeologi i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport. Trondheim.

Sommerseth, I. (2013) Arkeologiske spor etter fonnejakt på villrein. Ottar, 2, 11-18.

Vedeler M. & Jørgensen, L.B. (2013) Out of the Norwegian glaciers: Lendbreen – a tunic from the early first millennium AD. Antiquity 87, 788-801.

Åstveit, L.I. (2007) Høyfjellsarkeologi under snø og is. Global oppvarming, fonnjakt og funn fra snøfonner datert til steinalder. Viking 70, 7-22.

21. Vedlegg

Løyver

HMS

Budsjett

Samarbeidsavtaler

Fylkeshuset, 6412 Molde Telefon 71 25 80 00 [email protected] mrfylke.no