2/1977 B ' Utgitt Av Pax Forlag, Oslo Med Støtte Av Norsk Grafisk Forbund Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE I samme Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945 2/1977 B ' Utgitt av Pax forlag, Oslo med støtte av Norsk Grafisk Forbund Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund Redaksjonsutvalg Jorunn Bjørgum Edvard Bull Hans Fredrik Dahl Svein Damslora Odd-Bjørn Fure Knut Kjeldstadli Arne Kokkvold Einhart Lorenz Per Maurseth Redaksjonens adresse: Gøteborggt. 8, Oslo 5 Æm TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE kommer ut uregelmessig, men minst to ganger i året. Abonnementspris for 1977: kr. 70,— Postgiro 20 12 045 Abonnementet tegnes ved henvendelse til Pax forlag a/s, Gøteborggt. 8, Oslo 5. Tlf.: (02)37 90 82. Abonnement anses løpende til oppsigelse skjer, hvis ikke oppsigel- sesdato er uttrykkelig fastsatt i bestillingen. Ved adres seforandring, vennligst husk å oppgi gammel adresse. © by the Authors 1977. ISBN 82-530-0857-0 Trykt i Heglands Trykkeri Flekkefjord I samme båt? Industrielt samarbeid og faglig kamp i etterkrigstida Innhold Paul Knutsen: Statsbærende og opposisjonell reformisme ....................................................................... 5 Øivind Stenersen: Samarbeidslinjen blir...................... til 65 Erling Sørli: Bedriftsdemokratiet som tiltak mot arbeider- kollektivet ...................................................................... 87 Debatt Jorunn Bjørgum: Industrialisering og radikalisme. Replikk til William M. L afferty..................................... 131 Dokumentasjon Gunnar Ousland: Fagopposisjonens problemstilling i dag (1945) ............................................................................... 145 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie M ålsetting Arbeiderbevegelsens historie er nødvendig for arbeiderklas sens sjølbevissthet. Det er nødvendig med kontakt mellom dem som forsker i arbeiderbevegelsens historie og det store publikum som har behov for å kjenne denne historia. Studiet av arbeiderbevegelsens historie har lange tradisjo ner i det norske akademiske miljø. Antall forskningsbidrag på dette feltet har likevel økt meget sterkt i de seinere årt. Dette henger nøye sammen med det sterke politiske engasje ment både ros forskere og studenter. Samtidig med at ar beiderbevegelsens historie studeres mer intenst i universi tetsmiljøene, vokser interessen for denne historia hos et langt breiere publikum. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie ønsker å bringe forskningsresultatene ut til en breiest mulig krets av lesere. Hvert nummer av tidsskriftet er i hovedsak bygd opp rundt ett sentralt emne, som blir belyst ut fra den nyeste forskningen på området. I tillegg til at enkeltstående forsk ningsarbeider blir presentert, legger vi vekt på å sammen fatte forskningsresultatene. For å gjøre resultatene tilgjenge lige og meningsfulle, søker vi å ha en sammenfattende ar tikkel i hvert nummer. Arbeiderbevegelsens mål har vært, og er, en gjennom gripende omforming av samfunnet og menneskene. Arbeider bevegelsens historie må derfor studeres på breiest mulig grunnlag. All den innsikt som forskere, politikere og andre interessterte sitter inne med er av interesse i denne sammen heng. Emnene vil bli behandlet med utgangspunkt i ulike teoretiske perspektiver, og tidsskriftet vil være et forum der forskjellige helhetssyn gjøres til gjenstand for debatt. Valget av emner bestemmes av flere forhold. De emner blir foretrukket som peker seg ut som interessante både av faglige og politiske grunner. Om dette nummeret Norsk etterkrigstid er i ferd med å bli kartlagt. Hittil er det imidlertid publisert lite om fagbevegelsens utvikling i perioden. Dette heftet bøter på denne mangelen. Sentralt i nummeret står Paul Knutsens artikkel om de faglig-politiske linjene innen i arbeiderbevegelsen i de første åra etter 1945. Arbeiderpartiet — den «statsbærende reformismen» ana lyseres først og fremst gjennom den offentlige økonomiske politikken og fagbevegelsens tilpasning til denne. Med ut gangspunkt i Herøya-konflikten i 1948 karakteriserer han linja i Norges Kommunistiske Parti som «opposisjonell re formisme». De to andre bidragene til hovedemnet slutter seg i tid til Knutsen. Øivind Stenersen gir oss opptakten — hva var bakgrunnen for den forberedelse av fredstida som LO gjennomførte i eksil i London og Stockholm. Og Erling Sørli tar for seg en side ved utviklinga etterpå. Han ana lyserer avtaleverk og samarbeidstiltak på en arbeidsplass — BMV i Bergen — fra 50-tallet til i dag. Som dokumentasjon bringer vi en tale av Gunnar Ousland på LOs represen tantskapsmøte i 1945, som står i nært samband med temaene hos Knutsen og Stenersen. Planene framover Tidsskriftet vil dekke ulike faser og felter innen arbeider bevegelsens historie etterhvert. Rekkefølgen vil i noen grad bestemmes av forskningssituasjonen, og hva som foreligger av nytt materiale. Neste nummer — nr. 1/1978 — er viet 30-tallet: krisepolitikk, politisk kursendring og mobilisering av nye velgere for Arbeiderpartiet. Seinere kommer som varslet hefter om kvinnekamp og arbeiderbevegelse, arbei- derrådsbevegelsen og klassekampen på landsbygda. Nr. 1/78 vil inneholde bibliografi og oversikt over forskningsprosjekter. Vi oppfordrer alle som arbeider med stoff innen vårt felt til å nytte rapportskjemaet bak i dette heftet. Og vi er takk nemlige for bidrag og ideer. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2, 1977 Paul Knutsen Statsbærende og opposisjonell reformisme Innledning Formålet med denne artikkelen er å gi et bidrag til forståelsen av arbeiderbevegelsens politikk i gjenreisningsperioden etter den andre verdenskrig. Framstillingen, som bygger på min hovedfagsoppgave i historie om Herøya-aksjonen, er delt i fire hovedavsnitt. Første del,Stabilisering, demokrati og klasseherredømme (s. 6— 15) og andre del,LOs fagpolitiske linje 1945— 48 (s. 15—23) tar sikte på å skissere visse ho vedtrekk ved hva vi kan kalle DNA-statens politikk — den statsbærende reformisme. Tredje del, NKP og den opposi sjonelle reformisme (s. 23—33) tar opp til drøfting innholdet i NKPs venstredreining, mens fjerde og siste del,Aksjon og reaksjon (s. 33—48) søker å belyse disse almene utviklings trekk mer konkret med utgangspunkt i Herøya Arbeiderfore nings (HAFs) aksjon for kortere arbeidstid. Alle uthevelser, både i selve teksten og i notene, er fore tatt av meg hvis ikke annet er uttrykkelig sagt. Lillehammer, august 1976 5 Stabilisering, demokrati og klasseherredømme Stabiliseringslinjen er en betegnelse for den norske regjerings økonomiske generallinje i perioden 1945— 1949, gjenreis ningsperioden etter krigen.1 Selv om siktemålet i første om gang var å stabilisere detprisnivå som eksisterte ved frigjør ingen,2 forutsatte en realisering av dette siktemål offentlig regulering og kontroll på så mange andre områder innen det økonomiske liv3 at det synes rimelig å gi betegnelsen den vide betydning den har fått ovenfor. Et annet, om enn be slektet, forhold som bidrar til å begrunne en slik begrepsbe tegnelse er at regjeringen4 betraktet prisstabiliseringen mer som et middel (blant flere) til å oppnå andre målsettinger enn som et mål i seg selv. Selve hovedmålsettingen for den økonomiske politikk kom i en rekke programmatiske ut sagn noe uklart til uttrykk gjennom formuleringen om å «gi alle gode kår».5 Mer presist innebar dette at man satset på å oppfylle betingelsene for full sysselsetting og at produksjons resultatet ble fordelt «rettferdig». Den nye realøkonomiske tenkemåte, som særlig var knyttet til Keynes’ navn, hadde vært en sentral inspirasjonskilde for arbeiderbevegelsens planleggingsarbeid under krigen, og ble i gjenreisningsperio den retningsgivende for regjeringens økonomiske politikk.6 Denne tenkemåte7 pekte på ett område som særlig viktig for en realisering av de ovennevnte mål: Planlegging, med ho vedvekt påproduksjonssfæren, realøkonomien. En verdifor- deling som ga alle gode og trygge kår forutsatte framfor noe økt produksjon.8 Hvilken samfunnsmessig ramme ville så produksjons- og fordelingsproblemene bli satt inn i? For arbeiderbevegelsen var dette selvsagt et helt grunnleg gende spørsmål.I prinsippet dreide spørsmålet seg om hvor dan overgangen fra en kapitalistisk til en sosialistisk sam funnsform skulle finne sted, og begge arbeiderpartier i vårt land inntok det samme standpunkt til dette spørsmålet i 1945: Ingen samfunnsmessig endring måtte søkes gjennom ført i strid med det bestående samfunns hevdvunne rettslige og politiske prinsipper. Både DNA og NKP plasserte seg dermed klart på en reformistisk plattform.9 Mer praktisk-konkret fikk spørsmålet en annen form: Hvordan skulle man stille seg til det eksisterende forhold mellom politisk demokrati og økonomisk klasseherredøm me? Spørsmålet om en utvidelse av demokratiet etter krigen representerte et hovedproblem i eksil-LOs planleggingsar- 6 beid, allerede fra planleggingsprosessens første fase; Konrad Nordahl stilte problemet slik i mars 1942: «Men også hos oss må det komme radikale økonomiske reformer slik at sam funnet i langt høyere grad enn tidligere leder de økonomiske krefter. Det politiske demokrati var hos oss langt utviklet, men det politiske demokrati er bare halve løsningen. Folket i alle land vil kreve noe langt mer for å trygge deres eksi stens, enn det å få stemme hvert tredje, fjerde eller femte år. For oss er jo ikke dette nye toner,når men krigen er slutt må de virkeliggjøres.»10 I «Framtidens Norge»,11 det foreløpige resultat av arbeiderbevegelsens eksil-planlegging, tok man sikte på å skape «et system som bedre gir uttrykkdet som for virkelig er demokrati, folkets hele og fulle bestemmelsesrett