TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE I samme Faglig kamp og industrielt samarbeid etter 1945 2/1977 B ' Utgitt av Pax forlag, Oslo med støtte av Norsk Grafisk Forbund Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund

Redaksjonsutvalg Jorunn Bjørgum Edvard Bull Hans Fredrik Dahl Svein Damslora Odd-Bjørn Fure Knut Kjeldstadli Arne Kokkvold Einhart Lorenz Per Maurseth

Redaksjonens adresse: Gøteborggt. 8, Oslo 5

Æm TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE kommer ut uregelmessig, men minst to ganger i året.

Abonnementspris for 1977: kr. 70,— Postgiro 20 12 045 Abonnementet tegnes ved henvendelse til Pax forlag a/s, Gøteborggt. 8, Oslo 5. Tlf.: (02)37 90 82. Abonnement anses løpende til oppsigelse skjer, hvis ikke oppsigel- sesdato er uttrykkelig fastsatt i bestillingen. Ved adres­ seforandring, vennligst husk å oppgi gammel adresse.

© by the Authors 1977.

ISBN 82-530-0857-0 Trykt i Heglands Trykkeri Flekkefjord I samme båt? Industrielt samarbeid og faglig kamp i etterkrigstida

Innhold Paul Knutsen: Statsbærende og opposisjonell reformisme ...... 5

Øivind Stenersen: Samarbeidslinjen blir...... til 65

Erling Sørli: Bedriftsdemokratiet som tiltak mot arbeider- kollektivet ...... 87

Debatt Jorunn Bjørgum: Industrialisering og radikalisme. Replikk til William M. L afferty...... 131

Dokumentasjon Gunnar Ousland: Fagopposisjonens problemstilling i dag (1945) ...... 145 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie M ålsetting Arbeiderbevegelsens historie er nødvendig for arbeiderklas­ sens sjølbevissthet. Det er nødvendig med kontakt mellom dem som forsker i arbeiderbevegelsens historie og det store publikum som har behov for å kjenne denne historia. Studiet av arbeiderbevegelsens historie har lange tradisjo­ ner i det norske akademiske miljø. Antall forskningsbidrag på dette feltet har likevel økt meget sterkt i de seinere årt. Dette henger nøye sammen med det sterke politiske engasje­ ment både ros forskere og studenter. Samtidig med at ar­ beiderbevegelsens historie studeres mer intenst i universi­ tetsmiljøene, vokser interessen for denne historia hos et langt breiere publikum. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie ønsker å bringe forskningsresultatene ut til en breiest mulig krets av lesere. Hvert nummer av tidsskriftet er i hovedsak bygd opp rundt ett sentralt emne, som blir belyst ut fra den nyeste forskningen på området. I tillegg til at enkeltstående forsk­ ningsarbeider blir presentert, legger vi vekt på å sammen­ fatte forskningsresultatene. For å gjøre resultatene tilgjenge­ lige og meningsfulle, søker vi å ha en sammenfattende ar­ tikkel i hvert nummer. Arbeiderbevegelsens mål har vært, og er, en gjennom­ gripende omforming av samfunnet og menneskene. Arbeider­ bevegelsens historie må derfor studeres på breiest mulig grunnlag. All den innsikt som forskere, politikere og andre interessterte sitter inne med er av interesse i denne sammen­ heng. Emnene vil bli behandlet med utgangspunkt i ulike teoretiske perspektiver, og tidsskriftet vil være et forum der forskjellige helhetssyn gjøres til gjenstand for debatt. Valget av emner bestemmes av flere forhold. De emner blir foretrukket som peker seg ut som interessante både av faglige og politiske grunner.

Om dette nummeret Norsk etterkrigstid er i ferd med å bli kartlagt. Hittil er det imidlertid publisert lite om fagbevegelsens utvikling i perioden. Dette heftet bøter på denne mangelen. Sentralt i nummeret står Paul Knutsens artikkel om de faglig-politiske linjene innen i arbeiderbevegelsen i de første åra etter 1945. Arbeiderpartiet — den «statsbærende reformismen» ana­ lyseres først og fremst gjennom den offentlige økonomiske politikken og fagbevegelsens tilpasning til denne. Med ut­ gangspunkt i Herøya-konflikten i 1948 karakteriserer han linja i Norges Kommunistiske Parti som «opposisjonell re­ formisme». De to andre bidragene til hovedemnet slutter seg i tid til Knutsen. Øivind Stenersen gir oss opptakten — hva var bakgrunnen for den forberedelse av fredstida som LO gjennomførte i eksil i London og Stockholm. Og Erling Sørli tar for seg en side ved utviklinga etterpå. Han ana­ lyserer avtaleverk og samarbeidstiltak på en arbeidsplass — BMV i Bergen — fra 50-tallet til i dag. Som dokumentasjon bringer vi en tale av Gunnar Ousland på LOs represen­ tantskapsmøte i 1945, som står i nært samband med temaene hos Knutsen og Stenersen.

Planene framover Tidsskriftet vil dekke ulike faser og felter innen arbeider­ bevegelsens historie etterhvert. Rekkefølgen vil i noen grad bestemmes av forskningssituasjonen, og hva som foreligger av nytt materiale. Neste nummer — nr. 1/1978 — er viet 30-tallet: krisepolitikk, politisk kursendring og mobilisering av nye velgere for Arbeiderpartiet. Seinere kommer som varslet hefter om kvinnekamp og arbeiderbevegelse, arbei- derrådsbevegelsen og klassekampen på landsbygda. Nr. 1/78 vil inneholde bibliografi og oversikt over forskningsprosjekter. Vi oppfordrer alle som arbeider med stoff innen vårt felt til å nytte rapportskjemaet bak i dette heftet. Og vi er takk­ nemlige for bidrag og ideer. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2, 1977

Paul Knutsen Statsbærende og opposisjonell reformisme

Innledning Formålet med denne artikkelen er å gi et bidrag til forståelsen av arbeiderbevegelsens politikk i gjenreisningsperioden etter den andre verdenskrig. Framstillingen, som bygger på min hovedfagsoppgave i historie om Herøya-aksjonen, er delt i fire hovedavsnitt. Første del,Stabilisering, demokrati og klasseherredømme (s. 6— 15) og andre del,LOs fagpolitiske linje 1945— 48 (s. 15—23) tar sikte på å skissere visse ho­ vedtrekk ved hva vi kan kalle DNA-statens politikk — den statsbærende reformisme. Tredje del, NKP og den opposi­ sjonelle reformisme (s. 23—33) tar opp til drøfting innholdet i NKPs venstredreining, mens fjerde og siste del,Aksjon og reaksjon (s. 33—48) søker å belyse disse almene utviklings­ trekk mer konkret med utgangspunkt i Herøya Arbeiderfore­ nings (HAFs) aksjon for kortere arbeidstid. Alle uthevelser, både i selve teksten og i notene, er fore­ tatt av meg hvis ikke annet er uttrykkelig sagt. Lillehammer, august 1976

5 Stabilisering, demokrati og klasseherredømme Stabiliseringslinjen er en betegnelse for den norske regjerings økonomiske generallinje i perioden 1945— 1949, gjenreis­ ningsperioden etter krigen.1 Selv om siktemålet i første om­ gang var å stabilisere detprisnivå som eksisterte ved frigjør­ ingen,2 forutsatte en realisering av dette siktemål offentlig regulering og kontroll på så mange andre områder innen det økonomiske liv3 at det synes rimelig å gi betegnelsen den vide betydning den har fått ovenfor. Et annet, om enn be­ slektet, forhold som bidrar til å begrunne en slik begrepsbe­ tegnelse er at regjeringen4 betraktet prisstabiliseringen mer som et middel (blant flere) til å oppnå andre målsettinger enn som et mål i seg selv. Selve hovedmålsettingen for den økonomiske politikk kom i en rekke programmatiske ut­ sagn noe uklart til uttrykk gjennom formuleringen om å «gi alle gode kår».5 Mer presist innebar dette at man satset på å oppfylle betingelsene for full sysselsetting og at produksjons­ resultatet ble fordelt «rettferdig». Den nye realøkonomiske tenkemåte, som særlig var knyttet til Keynes’ navn, hadde vært en sentral inspirasjonskilde for arbeiderbevegelsens planleggingsarbeid under krigen, og ble i gjenreisningsperio­ den retningsgivende for regjeringens økonomiske politikk.6 Denne tenkemåte7 pekte på ett område som særlig viktig for en realisering av de ovennevnte mål: Planlegging, med ho­ vedvekt påproduksjonssfæren, realøkonomien. En verdifor- deling som ga alle gode og trygge kår forutsatte framfor noe økt produksjon.8 Hvilken samfunnsmessig ramme ville så produksjons- og fordelingsproblemene bli satt inn i? For arbeiderbevegelsen var dette selvsagt et helt grunnleg­ gende spørsmål.I prinsippet dreide spørsmålet seg om hvor­ dan overgangen fra en kapitalistisk til en sosialistisk sam­ funnsform skulle finne sted, og begge arbeiderpartier i vårt land inntok det samme standpunkt til dette spørsmålet i 1945: Ingen samfunnsmessig endring måtte søkes gjennom­ ført i strid med det bestående samfunns hevdvunne rettslige og politiske prinsipper. Både DNA og NKP plasserte seg dermed klart på en reformistisk plattform.9 Mer praktisk-konkret fikk spørsmålet en annen form: Hvordan skulle man stille seg til det eksisterende forhold mellom politisk demokrati og økonomisk klasseherredøm­ me? Spørsmålet om en utvidelse av demokratiet etter krigen representerte et hovedproblem i eksil-LOs planleggingsar-

6 beid, allerede fra planleggingsprosessens første fase; Konrad Nordahl stilte problemet slik i mars 1942: «Men også hos oss må det komme radikale økonomiske reformer slik at sam­ funnet i langt høyere grad enn tidligere leder de økonomiske krefter. Det politiske demokrati var hos oss langt utviklet, men det politiske demokrati er bare halve løsningen. Folket i alle land vil kreve noe langt mer for å trygge deres eksi­ stens, enn det å få stemme hvert tredje, fjerde eller femte år. For oss er jo ikke dette nye toner,når men krigen er slutt må de virkeliggjøres.»10 I «Framtidens Norge»,11 det foreløpige resultat av arbeiderbevegelsens eksil-planlegging, tok man sikte på å skape «et system som bedre gir uttrykkdet som for virkelig er demokrati, folkets hele og fulle bestemmelsesrett over det politiskeog økonomiske liv».12 Ved krigens slutt sto man da i den situasjon at demokra­ tiet banket på fabrikkportene,13 og kravet om en utvidelse av demokratiet ser ut til å ha hatt stor gjennomslagskraft.14 Hvilket innhold siktet så arbeiderbevegelsens planleggere mot å gi sin høyt prioriterte plan om å la demokratiet om­ fatte også det økonomiske liv? Var planen rettet mot en opp­ hevelse av det som ifølge tradisjonell marxisme var selve grunnlaget for eksistensen av et økonomisk klasseherredøm­ me, den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, eller tenkte man seg en form for økonomisk demokrati etter an­ dre linjer? I prinsippet forelå det etter industrialismens gjennom­ brudd og utviklingen av det politiske demokrati tre løsnings­ muligheter på denne motsigelsen mellom det politiske demo­ krati og det økonomiske klasseherredømme.15 For det første kunne det økonomiske klasseherredømme oppheves gjennom arbeiderklassens revolusjonære aksjon og grunnlaget legges for en sosialistisk samfunnsform, hvor demokratiet drastisk kunne utvides til etterhvert å gjelde på alle områder av sam­ funnslivet. For det andre kunne det politiske demokrati opp­ heves mens det økonomiske klasseherredømme ble bevart og befestet, og en fascistisk samfunnsform ville være resultatet. Historisk sett var den russiske revolusjon et forsøk i retning av den førstnevnte løsningsmulighet, mens Italia og Tysk­ land i mellomkrigstiden framstår som hovedeksponenter for den andre. Endelig kunnebegge sider i motsigelsen opprett­ holdes, samtidig som statsapparatet aktivt ble tatt i bruk for å mildne virkningene av det økonomiske klasseherredømme, og slik, tilsiktet eller ikke, bidra til reproduksjon av den be­ stående økonomiske og politiske struktur. Utformingen av en politikk på dette område måtte for ar- 7 beiderbevegelsen bli liggende i spenningsfeltet mellom første og tredje løsningsmulighet — den andre var selvsagt ikke på noen måte aktuell for arbeiderbevegelsen. Men denne spen­ ning var bare et fornyet uttrykk for arbeiderbevegelsens gamle dilemma mellom en revolusjonær og en reformistisk strategi. Slik bidro fraværet av en partipolitisk fortropp for arbeiderklassens revolusjonære klassekamptradisjoner til å skape gode utsikter for en befestelse og videreutvikling av et nasjonalt fellesskap på kapitalforholdets premisser, også et­ ter at den felles ytre fiende, den fascistiske okkupasjonsmakt, var slått. Med DNAs framrykning til statsbærende parti høsten 1945 ble det dermed dette partiets oppgave å bringe den tredje løsningsmulighet, som ennå var relativt ny og uprøvd, til sin historiske virkeliggjørelse. Hva innebar denne løsningsmulighet mer konkret, og hva var dens praktiske implikasjoner for realiseringen av et øko­ nomisk demokrati? For å gi et svar, vil jeg behandle tre for­ hold som var av grunnleggende betydning i den videre utvik­ ling: Statens rolle i den økonomiske virksomhet; det institu­ sjonaliserte klassesamarbeid; og endelig prinsippene for for­ delingen av de nyskapte verdier.

Omfanget og karakteren av statens virksomhet. Den tid var forbi da spørsmålet om hva og hvor mye som skulle produseres ble bestemt gjennom «kreftenes frie spill» innenfor en markedsøkonomisk ramme med staten som pas­ siv tilskuer. Bare det å skulle gripe bevisst regulerende inn når det gjaldt prisnivået, fordret — som antydet ovenfor — dels et helhetssyn på økonomien,16 dels en samordnende, utenom-økonomisk instans som kunne gripe inn ut fra dette helhetssyn:en aktiv stat. Kontroll med og styring av den økonomiske virksomhet framsto etter krigen som statsappa­ ratets hovedoppgave. Denne kontroll og styring fra statens side kom imidlertid i vesentlig grad til å skje ut fra verdipreferanser som sprang ut av eksistensen av et økonomisk klasseherredømme på privat- kapitalismens grunn. I et samfunn som det norske, med over­ veiende privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, innebar målsettingen om produksjonsøkning med nødvendighet at bedriftseierne ble oppmuntret og stimulertsom bedriftseiere. Helt logisk innebar da dette at staten gjennom sin politikk stimulerte de enkelte kapitalister på en slik måte at deres viktigste funksjon innenfor kapitalismen — som medier for kapitalens forøkelse — ble ivaretatt. Finansminister Erik Brofoss ga klart uttrykk for denne tanke i sitt foredrag til 8 Fagkongressen 1946, hvor han bl. a. kom inn på spørsmålet om beskatning av eierinntektene: «Overfor de uttalelser som av og til framkommer om muligheten for en enda sterkere direkte beskatning av større inntekter i bedriftene, vil jeg gjerne ha sagt at en må være klar over at en så lenge en har et samfunn bygget vesentligprivat på eiendomsrett, må en også bevare motivene til den økonomiske virksomhet. (...) ... det gjelder i like høy grad om bedriftene at en ikke kan beskatte dem så sterkt atinteressen for en øking i aktiviteten bortfaller.»17 Statens aktivitet på dette område kan dermed best karakteriseres gjennom en negativ bestemmelse: Over­ for eierinteressene kunne den ikke gripe inn ut over det punkt hvor profittmotivet for den enkelte kapitalist ble opp­ hevet som drivkraft i systemet. Denne uttrykte holdning til privatkapitalistisk profittmaksimering må imidlertid ses i sammenheng med en mer pågående holdning fra statens side for å sikre at den akkumulerte merverdi i størst mulig ut­ strekning blereinvestert i produktiv virksomhet. En høy in- vesteringsrate var en hovedforutsetning for rask gjenreisning, og her ble flere virkemidler tatt i bruk, bl. a. utbyttebegrens- ningen fra januar 1946, skattefradrag for investeringsutgifter og statsstøtte til innkjøp av produksjonsmidler i utlandet.18 Man kan si at forholdet mellom DNA-regjeringen og kapi­ talistene her synes å være preget av sammenfallende interes­ ser, selv om enkelte nok har reagert mot statens inngrep overfor deres disposisjoner: «Direktørenetil er, sin over­ raskelse, kommeti paradis.»19

Korporatisme og demokrati. For å sikre den praktiske gjennomføring av produksjonsopp­ gavene, ble et nytt institusjonelt arrangement søkt gjennom­ ført, både når det gjaldt forholdet mellom ulike organisasjo­ ner innen nærings- og arbeidsliv, og når det gjaldt forholdet mellom disse og staten. Resultatet ble en treleddet struktur, som bar et umiskjennelig korporativt preg: På bedriftsplanet ble det organisert produksjonsutvalg,20 innen de fleste bran­ sjer ble det instituert bransjeråd,21 og som toppunkt i pyra­ miden fungerte Det økonomiske Samordningsråd, «det nor­ ske folks generalstab på det økonomiske område»,22 som be­ sto av representanter fra de store organisasjoner og fra sta­ ten. I disse organene skulle representanter fra de ulike klas­ ser møtes i tillitsfullt samarbeid om praktiske problemer. Opprettelsen av slike samarbeidsorganer ble imidlertid ik­ ke bare satt inn i et gjenreisningsperspektiv med hovedvekt på produksjonsproblemene i en overgangsfase. Målsettingen 9 gikk langt videre. Den nye organisatoriske oppbygging var samtidig et hovedmiddel i bestrebelsene på å utvikleøko­ et nomisk demokrati.23 Tillot så dette mål bruk av et slikt mid­ del? Var det mulig å forene en korporativ organisasjons­ struktur med en utvidelse av demokratiet? En behandling av dette spørsmål krever en klargjøring av hva som ble lagt i begrepet om «det økonomiske demokrati». Hvordan fore­ stilte man seg dette målet? Det kildemateriale jeg har hatt til rådighet, gjør enklar­ gjøring vanskelig, fordi det økonomiske demokrati som mål gjennomgående omtales på et lavt presisjonsnivå. Gjennom en analyse av LO-sekretariatets innstilling til «Retningslin­ jer for gjenoppbyggingen og for demokratiseringen av vårt næringsliv» til representantskapsmøtet i juni 1945, og av Gunnar Ouslands begrunnelse for innstillingen, kan vi likevel i det minste danne oss et inntrykk av hvordan fagorganisasjo­ nens ledersjikt i frigjøringsåret ønsket å presentere spørsmå­ let. I sekretariatets innstilling ble det fastslått at en av fagor­ ganisasjonens «sentrale oppgaver» ville bli å bygge ut «et levende demokrati i det økonomiske liv».24 Dette skulle skje gjennom at arbeidere og funksjonærer ble sikret aktiv delta­ kelse i produksjonsutvalg, bransjeråd og samordningsråd. Samtidig ble det framholdt at oppgaven ikke var løst med dette: «(Disse organene) kan bareden gi forfatningsmessige rammen for en demokratisk organisasjon av det økonomiske liv. Det blir fagorganisasjonens viktigste oppgave i tida fram­ over å fylle denne rammen med et rikt pulserende liv.»25 Innenfor denne prosessen ble et saklig opplysningsarbeid fra arbeiderbevegelsens side ansett som en viktig forutsetning: «Grunnlaget for et levende demokrati både i det økonomiske liv og i Staten er at hver enkelt samfunnsborgerkunn­ har skap nok til å se hvor problemene ogligger til å være med og drøfte saklig hvordan de kan løses.»26 Sekretariatets innstilling i dette spørsmålet kom ikke nær­ mere en presisering av hva målsettingen om det økonomiske demokrati ville innebære. Man hadde skissert en korporativ ramme som senere skulle fylles med et innhold det ikke ble sagt noe om. Som offisiell uttalelse ville dermed innstillin­ gen, dersom den ble vedtatt,27 gi LO-ledelsen frie hender i valg av politisk linje, siden innstillingen åpnet for et stort antall tolkningsmuligheter. Dette valg ble ideologisk forberedt gjennom Ouslands be­ grunnelse for og utfyllende kommentarer til innstillingen. Mens sekretariatets innstilling unnlot å ta standpunkt til en 10 prioritering mellom de materielle og de mer ideologisk be­ tonte spørsmål, framgikk det av Ouslands foredrag at pro- duksjonsproblemet hadde forrang framfor spørsmålet om en utvidelse av demokratiet. Til tross for at en grunnleggende uklarhet i spørsmålet om hva det økonomiske demokrati konkret innebar er et felles trekk ved innstillingen og Ous­ lands uttalelser, gir Ouslands foredrag inntak til en klarere forståelse av hvilke linjer det økonomiske demokrati ble tenkt gjennomført etter. Ousland28 antyder en presisering av ke å produksjonen. Dette må de alltid ha klart for øye.» Demokratiseringsideologien fra året før var borte, produksjonsfellesskapet sto alene tilbake.

Verdifordeling og arbeidsfred. Grovt sett kan man si at fordelingen av de nyskapte verdier skjedde ut fra to hovedprinsipper. For det første måtte den sikre en inntektsfordeling som var forenlig med målet om rask økonomisk vekst, og for det andre tok den sikte på å utjevne ulikheterinnen klassene, mens forholdetmellom dem i liten grad ble berørt. Det sistnevnte forhold kom for de fagorganisertes ved­ kommende til uttrykk gjennomden solidariske lønnspoli­ tikk: De lavtlønte skulle bringes opp på nivå med de høyest lOnte, som på sin side skulle stille seg solidarisk overfor de førstnevnte ved selv å avstå fra lønnskrav. Fagorganisasjo­ nen hadde slått inn på den solidariske lønnspolitikk allerede i 30-årene,41 og i gjenreisningsperioden kom den til å utgjø­ re selve programmet for fagorganisasjonens lønnspolitikk. Tariffoppgjørene både i 1946, 1948 og 1949 var preget av en klar «lavtlønnsprofil».42 Denne politikken må i høy grad sies å ha vært funksjonell i et gjenreisningsperspektiv, ved at den gjennomgående inne­ bar moderate krav fra LOs side ved tariffoppgjørene. Skulle en rask produksjonsøkning realiseres, forutsatte dette en høy investeringsrate, som i sin tur krevde en tilsvarende høy in­ nenlands sparing, offentlig eller privat, dersom store import- overskudd skulle unngås.43 Men siden størrelsen av den pri­ vate sparing er betinget av inntektsfordelingen i samfunnet, idet den private sparing i hovedsak skjer på bedriftenes hen­ der, framstår det et årsaksforhold mellom inntektsfordelin­ gen og målsettingen om rask produksjonsøkning: Det siste forutsetter som nødvendig betingelseskjev en inntektsforde­ ling Selv om dette resonnement må modifiseres noe når man tar i betraktning mulighetene for offentlig sparing og høy import, gjenstår det en motsigelse mellom rask produk­ sjonsøkning og høy lønnsandel. Dermed kom de program­ matiske uttalelser om«rettferdig fordeling» (Fellesprogram­ met, LOs «Retningslinjer ....»),likelig « og rettferdig forde­ ling» (DNAs arbeidsprogram 1945),«rimelig og rettferdig fordeling» (Innst. S. nr. 175, 1947)45 tilsynelatende i kon- 13 flikt med de krav gjenreisningen stilte. Dette avhenger imid­ lertid helt av hva man legger i begrepene. «Rettferdig» er temmelig intetsigende med mindre begrepet ses i forhold til bestemt etisk eller politisk målestokk;46 «likelig» eller «rimelig» var fordelingen ikke dersom man så ut over klassegrensene, derimot kan man si at fagorganisasjonens lønnspolitikk helt klart tok sikte på en likelig fordeling innenfor lønnstakernes egne rekker. Man kan si at overgangen fra å legge hovedvekten på for­ delingsproblemene til å prioritere produksjonsoppgavene, en politikk som var innledet under inntrykk av 30-årenes kri­ se,47 fullbyrdes gjennom sosialdemokratiets (dvs. DNA/LOs og NKPs)48 politikk de første etterkrigsår. Snarere enn å føre kamp mot arbeidskjøperne for å tilegne seg størst mulig an­ del av de verdier som ble skapt i produksjonsprosessen, inn­ gikk man i et produksjonsfellesskap med kapitaleierne for å øke merverdiens størrelse, slik at det ble så mye å fordele at det kunne skapes «gode og trygge kår for alle» — uten kamp.49 Som en konsekvens av synet på hvordan gjenreisningspro- blemene skulle løses, ble nå lønnskampen erstattet av sin motsetning,arbeidsfreden, som overordnet verdi. Sikring av arbeidsfreden ble ansett som en avgjørende forutsetning så­ vel for løsningen av produksjonsoppgavene som for virkelig­ gjørelsen av den sosialdemokratiske samarbeidsideologi. Nødvendigheten av å unngå konflikter ble stadig understre­ ket av fagorganisasjonen selv.50 I LOs organ Fri Fagbeve­ gelse ble det på lederplass i det første nummer etter krigen antydet at mens streikebryteren tidligere var «den største for­ bryter», var det nå blitt omvendt: En streikende arbeider ble stemplet som usosial.51 Gunnar Ousland52 mente at å iverk­ sette arbeidskonflikter ikke bare ville være ødeleggende for samarbeidet med «de andre samfunnsklasser», det ville også være «tåpelig» og «forbrytersk mot sosialismen».53 Streiken var et tilbakelagt standpunkt fordi man sto i en ny situasjon: «La oss bli fullt klar over vår stilling. Vi er ikke lenger un­ der tyranniet — hverken gestapotorturens eller kapitalis­ mens. Vi lever i en overgangstid,.. ,»54 Overgangstiden stilte fagorganisasjonen overfor den sentrale oppgave å be­ kjempe «de gamle forestillinger»55 hos de fagorganiserte. Det nye syn på streiken måtte bli gjenstand for en almen til­ egnelse i hele arbeiderklassen. Gjennom et iherdig opplys­ ningsarbeid56 måtte man unngå at deler av fagorganisasjone­ nes medlemmer gjennom direkte aksjoner ble stående som «kjærringa mot strømmen».57 Samarbeid, orden og disiplin 14 var hovedparolene,58 slik ville man nå fram til «hittil uanede solidaritetsforhold i vårt samfunn».59

LO’s fagpolitiske linje 1945—1948 I og med at representantskapet i juni 1945 med samstemmig­ het hadde godkjent sekretariatets forslag til «Retningslinjer for gjenoppbyggingen og for demokratiseringen av vårt nær­ ingsliv», varLOs fagpolitiske kurs for den første tid etter fri­ gjøringen fastlagt. Denne kurs ble stadfestet og eksplisitt knyttet til regjeringens økonomiske politikk, stabiliserings- linjen, på Fagkongressen i mai 1946, fremdeles med fravær av kritiske røster.1 I store trekk må man si at den politikk LOs ledende or­ ganer her hadde trukket opp, forholdsvis raskt ble akseptert av organisasjonen som helhet. Striden om 12-øringen høsten 1945 kunne tyde på det motsatte, men det synes rimelig å betrakte den opposisjon som da manifesterte seg som et oppgjør omkring forhold med røtter i det første krigsår, sna­ rere enn å tolke den som utslag av en kritisk holdning til stabiliseringspolitikken.2 Gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1946 bekrefter også inntrykket av oppslutning nedenfra om fagorganisasjonens politikk.3 LOs linje for å bedre arbeiderklassens levevilkår syntes dermed bare i beskjeden grad å bli truet av «de gamle fore­ stillinger» innenfor de fagorganisertes rekker.4 Ved siden av prinsippet om den solidariske lønnspolitikk, framsto denne linje som en kombinasjon av to ting: For det første gjaldt det å utbygge priskontrollen under fagorganisasjonens direk­ te medvirkning, og for det andre satset man økepå å pro­ duksjonseffektiviteten.5 Etterhvert som produktiviteten økte, ville det kunne gis rom for lønnsøkninger.6 LOs tilslutning til regjeringens stabiliseringslinje innebar at man stilte moderate krav på kort sikt for å oppnå desto større gevinst innenfor et mer langsiktig perspektiv. Men til­ slutningen til stabiliseringspolitikken måtte skape indre spen­ ninger i LOs fagpolitiske linje. Skulle stabiliseringslinjen kunne gjennomføres med suksess, innebar dette bl. a. at man lyktes i å holde kostnadsnivået lavt samtidig som unødige forstyrrelser i den økonomiske virksomhet ble unngått. Gitt den store betydning lønnsandelen hadde for det generelle kostnadsnivå, ble LOs ledende organer fanget inn av mot­ sigelsen mellom på den ene side behovet for å holde sine medlemmers lønninger på et moderat nivå, og behovet for fortsatt arbeidsfred på den annen side. Det er denne motsi- 15 geisen som spilles ut på LOs representantskapsmøte i august 1947, det første etter krigen hvor sekretariatet møter en re­ lativt betydelig opposisjon. Opposisjonens angrepspunkt var sekretariatets tilslutning til regjeringens forslag lønns- om stopplov. Lønnsstopploven («Midlertidig lov om forbud mot lønnsauke») ble fremmet for Odelstinget 15. august 1947, og hjemlet forbud mot enhver form for lønnsøkning for resten av året 1947. Fra regjeringens side ble forslaget begrunnet gjennom St.meld. nr. 43 (1947): «Om særlige tiltak til trygging av lan­ dets økonomi», og gjennom Ot.prop. nr. 103 (1947), som var en konkretisering av de tiltak som ble foreslått i stor­ tingsmeldingen på lønnspolitikkens område. Det ble i proposisjonen pekt på at de viktigste oppgaver som lønnsmyndighetene etter frigjøringen i første omgang var stilt overfor, var blitt tilfredsstillende løst: Arbeidsfreden var blitt sikret gjennom lønnsnemndas virksomhet, og lønns­ mottakerne hadde fått kompensasjon for prisstigningen «så langt som de økonomiske tilhøva tillot det». En tredje opp­ gave, som etterhvert hadde meldt seg med økende tyngde, hadde imidlertid ennå ikke funnet noen tilfredsstillende løs­ ning: Det dreide seg om å «motvirke en inflatorisk stigning av lønningene». Det hadde ikke lykkes «å holde lønnsut­ viklinga innafor rammen av det samfunnsmessig som sett er riktig og sompå lengre sikt vil være til gagn også for ar­de beidere og arbeidsgivere som det gjelder». Når det her er tale om en «samfunnsmessig riktig» lønns­ politikk, må det bety en lønnspolitikk som ikke står i mot­ strid til stabiliseringslinjens behov for et lavt kostnadsnivå.7 Det var «tendenser til utglidning» fra en riktig lønnspolitikk man ville til livs gjennom forslaget om lønnsstopp, et forslag som «på lengre sikt» ville være til fordel både for lønnsta­ kerne og for interessefellesskapet mellom dem og arbeids­ kjøperne. En undersøkelse av utviklingsgangen fra forslaget befant seg på et forberedende stadium til odelstingsvedtaket om lønnsstopploven var et faktum, viser at holdningen i LOs topporganer (sekretariat og representantskap) spilte en sen­ tral rolle i innledningsfasen og bidro — sannsynligvis avgjør­ ende — både til at lovforslaget kunne framsettes og til at det ble vedtatt av Stortingets organer. I korte trekk er utviklingsgangen denne: Statsministeren får tilslutning til tanken om en lønnsstopp i møte med LO- sekretariatet 28. juni. På bakgrunn av Samordningsrådets anbefaling (5. juli) gir Sosialdepartementet Arbeidstvistko- 16 mitéen i oppdrag å utarbeide et lovforslag, som så fremmes for de lovgivende myndigheter gjennom Ot.prop. nr. 103 (1947). Under Odelstingsdebatten var det et viktig argument for lovforslaget at LOs representantskap hadde gått inn for det. Statsminister Gerhardsens henvendelse til LOs sekretariat den 28. juni skjedde «for å finne fram til visse forholdsreg­ ler»8 i den rådende økonomiske situasjon, som av regjerin­ gen ble vurdert som alvorlig. Statsministerens forslag til til­ tak for å styrke landets økonomi ble oppsummert i ni punk­ ter. I de spørsmål som direkte hadde relevans for fagorgani­ sasjonens medlemmer — pris- og lønnspolitikk samt spørs­ målet om arbeidseffektivitet — het det (punktene 4— 6): «4. Mulighetene for en generell prisnedsettelse på f. eks. 50 % undersøkes.(...) 5. Ytterligere stigning i lønningene stoppes. Det sørges for at gjeldende tariffer blir overholdt. 6. Arbeidseffektiviteten økes. Alle akkordsatser undersø­ kes på teknisk basis. Feriebestemmelsene overholdes.»9 En gjennomføring av både punkt 5 og 6 ville ha som konse­ kvens større arbeidskraftsinnsats uten lønnsøkning overho­ det, dvs. økt utbytting,med mindre den økte arbeidseffekti­ vitet ble kompensert gjennom en tilsvarende prissenkning. Her framstår imidlertid en iøynefallende forskjell mellom punkt 5 og 6 på den ene side og punkt 4 på den andre: Mens de førstnevnte har karakter av bindende handlingsdi­ rektiver, er spørsmålet om prissenkning heller hypotetisk: Her skalmulighetene undersøkes. LOs formann Konrad Nordahl «takket statsministeren for redegjørelsen»10 og gikk inn for hans forslag med ubety­ delige forbehold når det gjaldt punkt 5 om lønnsstopp.11 Re­ sultatet av møtet ble at sekretariatet enstemmig ga LOs re­ presentanter i Samordningsrådet fullmakt til «å gå inn for den ovenfor skisserte plan med de forbehold som oppsum­ mert av formannen».12 I debatten på LOs representantskapsmøte 24.-27. august møtte sekretariatet som nevnt motstand. Opposisjonen fryk­ tet dels for at loven i realiteten var tenkt å ha varighet ut over de foreslåtte tre måneder,13 dels krevde man at ef- en fektiv prisstopp måtte være en forutsetning for å kunne god­ ta lønnsstopp. Representanten Malvin Knutsen framsatte to forslag. Prinsipalt gikk han inn for at spørsmålet om lønnsstopp måtte behandles grundigere før noe vedtak kunne fattes, si­ den en eventuell lov ville «gripe (så) avgjørende inn i fagbe- Arbeiderbevegelsen — 2 17 vegelsens tradisjoner og demokratiske rettigheter her i lan­ det».14 Hans subsidiære forslag gikk ut på at representant­ skapet skulle fraråde lønnsstopp inntil regjeringen hadde oppnådd en effektiv senkning av prisnivået.15 Før slike resul­ tater av regjeringens politikk forelå, ville en gjennomføring av lønnsstopp etter hans mening bety «et direkte angrep på arbeiderklassens reallønninger til fordel for kapitalinteresse­ ne».16 Karl Hammerstedt — medlem av representantskapet fra NKIF og stortingsmann for NKP — som sammen med M. Knutsen var opposisjonens hovedtalsmann på møtet, ga sin tilslutning til at stabiliseringslinjen måtte holdes, men gikk samtidig mot forslaget om lønnsstopp. Hans begrunnelse var at arbeiderne måtte få sin del av produksjonen: «Kapasite­ ten er øket fra førkrigstiden, men det er ikke kommet arbei­ derne til gode.«17 Tilhengerne av forslaget om lønnsstopp argumenterte for sitt syn langs to linjer. For det første gjaldt det å støtte opp om stabiliseringslinjen, og for det andre ble det pekt på at fagorganisasjonen hadde fått ny en funksjon som følge av Arbeiderpartiets framrykning til statsbærende parti. Karsten Torkildsen (NKIFs formann) argumenterte med at en prisstabilisering med nødvendighet forutsatte lønns­ stopp: «Hvis lønningene stiger, sprenges også stabiliserings­ linjen.»18 Det ble også sterkt understreket at stabiliserings­ linjen vararbeiderregjeringens politikk, som det var i fagor­ ganisasjonens interesse å støtte opp om.19 Siden regjeringen nå betraktet gjennomføring av lønnsstopp som et nødvendig tiltak for å styrke økonomien, ble det fagorganisasjonens oppgave å sørge for at arbeiderklassen godtok å «spenne inn livreima og å legge ryggen til».20 Det var her den viktigste skillelinjen på representant­ skapsmøtet gikk. Mens prisstabilisering som målsetting fikk almen tilslutning, framsto uenigheten når det gjaldt valg av midler til å realisere dette. Når det gjaldt det ak­ tuelle forslag fra regjeringens side, argumenterte tilhengerne av forslaget ut fra nødvendigheten av å landets sikre økono­ mi, mens opposisjonen i større grad vurderte forslaget ut fra et klasseperspektiv: Kapitalinteressene måtte ikke favorise­ res på bekostning av arbeidernes reallønninger. «En slik po­ litikk eruforenlig med fagbevegelsens oppgave, som er å he­ ve arbeidernes reallønninger.»21 Slik utviklet dette spørsmålet om valg av midler seg til å gjelde spørsmål av mer almen, prinsipielt politisk natur: Hva var fagbevegelsens egentlige oppgave i samfunnet? 18 Tilhengerne av regjeringens politikk inntok her det stand­ punkt at LO i forhold til regjeringen faktisk burde opphøre å eksistere som selvstendig politisk faktor. En representant mente at fagorganisasjonen «i første rekke (må) stille krav til seg selv», og hadde «med atskillig forbauselse» hørt ut­ talelser fra enkelte tillitsmenn: «De tror fremdeles at fagor­ ganisasjonen utelukkende har til oppgave å arbeide for høyere lønn og kortere arbeidstid.»22 Dette synspunkt ble satt i en større sammenheng av de faglige topptillitsmenn Volan og Nordahl. Elias Volan uttrykte seg slik: «Det var ofte diskutert her i landet i sin tid om det var riktig av den politiske bevegelse i Russlandsette å den faglige bevegelse ut av spillet. Fagorganisasjonen der er et hjelpeorgan for det russiske parti.Den norske fagbevegelse må innrette seg på samme måte. Det er i den situasjon vi står i dag.»23 Konrad Nordahl kommenterte opposisjonens talsmenn på følgende måte: «Jeg er blitt ikke så lite skuffet over enkelte fagforeningstillitsmenn. De burde vært ledere i Amerika hvor en føreren slik primitiv politikk som en her gjør seg til talsmann for.(...) Vi har interesse av å omforandre den økonomiske makt. Vi må derfor innstille ossomlegge på å vår taktikk etter forholdene.»2* Etter Volans og Nordahls mening krevde således situasjo­ nen at arbeiderbevegelsens to grener, den faglige og den po­ litiske, samordnet sine krefter på en ny måte. Denne sam­ ordning av det faglige og politiske lederskap innebar imid­ lertid at det første underordnet seg det andre: Det faglige lederskaps hovedoppgave ble å sikre oppslutning om og gjennomføring av de politiske retningslinjer regjeringen anså nødvendige. Opposisjonens frykt for at lønnsstopploven skulle bli for­ lenget skulle vise seg å være ugrunnet, men LO-ledelsen stilte heller ikke krav om noen generell lønnsøkning foran tariffoppgjøret i 1948. Hovedlinjen i sekretariatets innstilling til neste representantskapsmøte, 27.—29. november 1947, var prolongasjon av de eksisterende tariffer, altså et bruk­ bart alternativ til lønnsstoppen som middel til å oppretthol­ de et lavt kostnadsnivå. Begrunnelsen for sekretariatets inn­ stilling ligger da også i første rekke i en sterk understrekning av stabiliseringslinjens betydning. Siden august hadde den økonomiske situasjon forverret seg, og stabiliseringslinjen var «ikke bare fortsatt i faresonen, men det skal ytterst lite til for å sprenge den».25 Prisstigningen på verdensmarkedet hadde vanskeliggjort valutasituasjonen, og hjemme var det siden august blitt gjennomført tiltak som innebar «en stor 19 økonomisk og sosial vinning for lønnsmottakerne, men også et øket press mot stabiliseringslinjen, for så vidt det ikke føl­ ges av en tilsvarende økning av produksjonen.»26 For de mest prominente deltakere på representantskaps­ møtet var spørsmålet om moderasjon ved tariffoppgjøret og økt produksjon i virkeligheten et spørsmål om stabiliserings- hnjens fortsatte beståen. Gerhardsen trakk i sitt innlednings­ foredrag en sammenlikning med land som hadde gjennom­ gått en sterk inflasjon, og mante til ansvarlighet hos repre­ sentantskapsmedlemmene: «Finnland og Frankrike er i en fortvilet stilling. I forhold til de plager andre lands arbeidere har, er vi gunstig stilt. Vi skal derfor hvert minutt tenke på hva som står på spill.»27 Representantene fikk så utdelt en rapport om pris- og lønnspolitikken i Frankrike, og Nordahl kunne deretter stille det problem manegentlig sto overfor slik: «Skal vi holde oss til stabiliseringslinjen eller skal vi bryte den?»28 I sekretariatets innstilling er det en sentral målsetting å «avverge inflasjonens ulykker», dvs. holde sta­ biliseringslinjen, hvilket blir bestemmende for «fagorganisa­ sjonens hovedoppgave», som i innstillingen ble formulert slik: «For å bevare de posisjoner som er vunnet, trygge lan­ dets økonomiske selvstendighet og avverge inflasjonens ulykker, må fagorganisasjonens hovedoppgave i dag være å medvirke til en økning av produksjonen, og gjennom den skjerpede priskontroll å tvinge levekostnadene ned for der­ igjennom ytterligere å høyne lønnsmottakernes kår.»29 Produksjonsøkning og priskontroll var altså fremdeles de to hovedpillarer i LOs fagpolitiske linje. Priskontroll ga på sin side bare mening innenfor rammen av en anti-inflatorisk politikk, og fagorganisasjonens mulighet for å bedre lønnsta­ kernes kår var dermed betinget av at det ved tariffrevisjonen i 1948 ikke ble gjennomført noen «alminnelig økning av de nåværende pengelønninger».30

Representantskapet ble altså anbefalt å vedta prolonga­ sjon av tariffavtalene og overlate til sekretariatet å avgjøre hvilke «særegne forhold» som måtte berettige tariffoppsigelse. Allerede dette ville innebære en sterk sentralisering av av­ gjørelsesmyndigheten i tariffspørsmål, men sekretariatets innstilling inneholdt enda et punkt: Det ble foreslått at den midlertidige lov om lønnsnemnd ble forlenget til 1. februar 1949, «med tilføyelse om at så lenge lønnsnemndloven gjel­ der skal adgang til å si opp tariffavtaler gjøres avhengig av sam tykke fra Norsk Arbeidsgiverforening for arbeidsgiverne og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon for arbeiderne».31 20 I realiteten vil dette innebære at LOs sekretariat ble over­ dratt den hele og fulle kontroll over lønnsutviklingen. Kommunisten Karl Hammerstedt fremmet på represen­ tantskapsmøtet et forslag som både markerer kontinuiteten i kommunistenes opposisjonelle linje fra forrige represen­ tantskapsmøte og som kom til å danne et utgangspunkt for fortsatt strid om tariffpolitikken innenfor NKIFs ledelse, og særlig i HAF. I Hammerstedts forslag, som ble forkastet med 108 mot 14 stemmer,32 het det: «Det alminnelige prin­ sipp for lønnspolitikken må være at reallønnen heves for samtlige lønnsmottakere på bekostning av profitten og at produksjonsøkningen kommer arbeiderne til gode. Dette må garanteres gjennom tariffene ved særlige avtaler.(...) I overensstemmelse med dette foreslås at: «Midlertidig lov om lønnsnemnd ikke forlenges, og at forbundene stilles fritt i spørsmålet om oppsigelse av tariffene i 1948.»33 Debatten om tariffpolitikken på representantskapsmøtet viser at po- lariseringen mellom DNA og NKP nå var sterkere enn på forrige representantskapsmøte tre måneder tidligere, og den forutgriper til en viss grad argumenter som kom til å stå i forgrunnen i forbindelse med Herøya-aksjonen. Statsmini­ ster Gerhardsen kommenterte Hammerstedts forslag slik: «Når det gjelder Hammerstedts forslag så synes jeg det er alvorlig at et slikt forslag kan fremsettes i en forsamling som denne. Det må være laget av en somikke skjønner noe av det hele, eller som harandre interesser, som ikke har noe med vårt land å gjøre.»3* Kommunistene ble videre stemplet som hensynsløse spekulanter35 og beskyldt for å drive «bro- dermord» mot fagorganisasjonen.36 Gunnar Bråthen mente at NKPs representanter satte partitaktiske hensyn foran hen­ synet til arbeiderklassen,37 og Gustav Sjaastad hevdet at Hammerstedts forslag «bedre kan sies å værekamplinjen i stedet for stabiliseringslinjen».38 Avtalen av 15. april 1948 mellom LO og N.A.F. Etter forhandlinger mellom hovedorganisasjonene kom par­ tene 5. april 1948 fram til et anbefalt forslag. Direktør Er- landsen presiserte her at N.A.F. ikke ville være bundet av bestemmelsene i forslaget dersom ikke LOs representantskap vedtok det, og tilføyde at forslaget ikke kunne påberopes «hvis det ikke leder til endelig løsning av tariffrevisjonen for 1948».39 LOs representantskapsmøte 14. april, som var innkalt for å behandle tariffoppgjøret,40 fikk seg saken forelagt i en form som i realiteten innebar at det sto uten mulighet til å 21 endre sekretariatets opplegg. Nordahl uttalte i sitt innled­ ningsforedrag bl. a.: «Vi har fått representantskapets beslut­ ning for atvi (uth. i prot.) skal godkjenne alle krav,noe og annet krav vil ikke bli godkjent av Sekretariatet. (...) Det­ te må vedtas. Det kan ikke sendes til uravstemning. Hvis det ikke vedtas her, foreligger det ikke noe forslag.»41 Den økonomiske situasjon var også et viktig underliggende pre­ miss for sekretariatets holdning. Ifølge Nordahls innlednings- forslag var situasjonen nå betydelig forverret i forhold til høsten 1947.42 Sekretariatets innstilling ble da også vedtatt med overveld­ ende flertall, og avtalen ble endelig undertegnet av LO og N.A.F. neste dag, 15. april. Et forslag om uravstemning opp­ nådde 16 stemmer, et krav om «lønnstillegg for samtlige lønnsmottakere» ble forkastet med 105 mot 13 stemmer, og et krav om at direktør Erlandsens protokolltilførsel måtte trekkes tilbake fikk 8 stemmer.43 I debatten for øvrig ble det gitt uttrykk for synspunkter av prinsipiell interesse. Dels ble det påny understreket at repre­ sentantskapets referanseramme måtte værelandet som hel­ het, ikke enkeltgrupper,44 dels ble det påpekt at en solidar­ isk lønnspolitikk utelukket frie tariffrevisjoner: «Vi makter aldri en solidarisk lønnspolitikk ved frie tariffrevisjoner. Skal vi fortsette den solidariske lønnspolitikken,må det så være hovedorganisasjonen som trekker opp retningslinjene.»45 Man kan se et slikt utsagn som en prinsipiell begrunnelse for Nordahls ovennevnte uttalelse på vegne av sekretariatet, og dermed trekke den konklusjon at det som for DNA-staten var et hovedfundament i den marko-orienterte planleggings- ideologi også hadde gyldighet for de organisasjonsmessige forhold innen LO:Samordning gjennom over ordning. Oppsummeringsvis kan man dermed si at det som kom inn da lønnsstopploven gikk ut, var følgende tre forhold: Tariff­ avtalene ble prolongert, lønnsnemndloven ble utvidet og for­ lenget, og prinsippet om overordning ble gjort eksplisitt. LO-sekretariatet hadde oppnådd en klar tilslutning til denne linje på to representantskapsmøter, og uravstemningen blant LOs medlemmer (om retningslinjene) viste at et flertall sluttet opp om sekretariatets forslag. Gitt denne oppslutning nedenfra, særlig om prolongasjon (med adgang til justeringer dersom LO-sekretariatet selv definerte situasjonen som «særegen»), var konflikten mellom behovet for lavt kostnads­ nivå og arbeidsfred iallfall tilsynelatende brakt ut av verden. Men som vi har sett, blir retningslinjene for tariffoppgjø­ ret 1948 vedtatt under inntrykket av en økende politisk av­ 22 stand mellom de to arbeiderpartier. Man kan si at bruddet med den situasjon av relativ harmoni som hadde satt sitt preg på arbeiderbevegelsen den første etterkrigstid, represen­ terer et hovedtrekk ved den politiske utvikling fra høsten 1947. Slik ble et framtredende element fra mellomkrigsti­ dens historie pånytt brakt i forgrunnen ved at innbyrdes for­ skjellige politiske oppfatninger innen arbeiderklassen selv ble kanalisert gjennom to arbeiderpartier som — iallfall tilsy­ nelatende — kom til å stå i skarp frontstilling mot hveran­ dre: Etterkrigstidens første partipolitiske alternativ til DNAs samarbeid og fellesskap var i ferd med å ta form.

NKP og den opposisjonelle reformisme Vi har tidligere brukt betegnelser som «reformisme» og «so­ sialdemokratisk» om NKP de to første etterkrigsår. I denne forbindelse ble DNA betraktet som normgiver for hva som er «sosialdemokratisk», idet betegnelsen brukt om NKP ble begrunnet med at partiet på viktige områder hadde sammen­ fallende synspunkter med DNA. Vi har videre sett at DNA og NKP fra høsten 1947 fjerner seg fra hverandre, en utvik­ ling som etterhvert preges av tildels meget skarpe gjensidige beskyldninger. En av de mer praktfulle kraftsatser mot «høyresosialistene» i DNA sto redaktør Ole Haug for: man måtte «jage klasseforræderne, borgerskapets agenter, ut av arbeiderbevegelsen, ... fortelle arbeiderklassen hvilke kor­ rupte, kompromitterte stympere de er der de står som vakt­ hunder foran borgerskapets stabbur med stjålet gods».1 NKPs tiltakende opposisjonelle virksomhet etter dannelsen av Kominform og partiets forsøk på teoretisk nyorientering gjør det i og for seg berettiget å snakke om en generell venstredreining eller en radikalisering av partiet. Vi skal her stille spørsmålet omarten av denne venstredreining: Innebar den et avgjørende brudd med partiets tidligere reformistiske teori og praksis? Et svar på dette spørsmål vil lett bli farget av det forhold at året 1948 hos oss markerer opptakten til den kalde krigs periode, i den forstand at kampen mot «den indre fare» i form av en 5. kolonne nå ble et hovedtema i politisk virk­ somhet rent generelt. NKPs reservasjonsløse forsvar for be­ givenhetene i Tsjekkoslovakia i februar 1948 ble gitt en do­ minerende tolkning som meget sterkt utstråler normer for forståelsen av NKPs karakter som politisk parti også i in­ nenrikspolitiske spørsmål. Statsminister Gerhardsen slo i sin Kråkerøy-tale 29. februar fast at de som sto i spissen for 23 NKP var «Kominform- og Komintern-kommunister», som «i sine hjerter» var «tilhengere av terror og diktatur».2 1 praktisk handling kom denne offisielle holdning til uttrykk bl. a. gjennom Stortingets opprettelse av en «spesialkomité» for særlig utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker, uten kommunistisk representasjon, gjennom styrkingen av kuppberedskapen og NKPs utelukkelse fra FN-delegasjone- ne.3 Denne aktive kampanje for bekjempelse av NKP fant sin begrunnelse nettopp i at partiet nå måtte anses som et undergravningsinstrument, rettet mot landets demokrati, sik­ kerhet og ikke minst, mot dets økonomi.4 Nå ville det være en alvorlig metodisk feil uten videre å slutte at den dominer­ ende samtidige tolkning av objektet for disse tiltak var over­ ensstemmende med faktiske utviklingstrekk ved objektet selv. Det er påfallende at en ytterst samvittighetsfull histori­ ker som Knut Eriksen synes å begå en feil av nettopp denne type. Han hevder nemlig — uten hverken kildeangivelse el­ ler argumentasjon — ikke bare at NKP nåradikalisert, ble men at det ble revolusjonært: «Den sosialdemokratiske linje ble igjen avløst av den revolusjonære.»5 Når man skal undersøke holdbarheten av et slikt stand­ punkt, må det straks understrekes at både den sparsomme forskningslitteraturen som hittil foreligger og mangelen på «interne» kilder vil gi analysen preg av å være foreløpig. Min foreløpige påstand er da at NKPs «venstredreining» primært, men ikke utelukkende, ligger i dets generelle politi­ ske stil og språkbruk, mens dets grunnleggende politiske an­ skuelser preges mer av kontinuitet enn av brudd med refor­ mismen. Stikkordmessig kan innholdet i denne venstredrei­ ning betegnes somopposisjonell reformisme. Framgangsmå­ ten for å begrunne en slik påstand fullt ut vil måtte bestå i å utvikle analytiske redskaper som kan gripe helheten ved partiets utvikling i forhold til andre partier og til samfunns­ utviklingen generelt. I denne omgang vil vi ta sikte på iallfall å komme i nærheten av en begrunnet oppfatning av venstre- dreiningens innhold ved å undersøke 1) partiets faktiske teoretiske utvikling på begrensede, men prinsipielt viktige områder, og 2) partiets politiske praksis i forbindelse med en omfattende og forholdsvis langvarig arbeidskonflikt, Her- øya-konflikten i 1948. Når det gjelder NKPs teoretiske utvikling, vil jeg ta opp til vurdering to sentrale elementer av ideologisk karakter som var konstituerende for partiets politiske profil i dets so­ sialdemokratiske fase 1945—47, og undersøke om, eventuelt i hvilken grad, disse ble overskredet i løpet av 1948. Det 24 dreier seg om partiets klasseanalyse og dets vurdering av overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Analysen av hva som hovedmotsigelsener i det kapital­ istiske samfunn kan betraktes som helt grunnleggende for et kommunistisk parti. Av de to ideologiske elementer jeg skal behandle, vil jeg anse spørsmålet om hovedmotsigelsen som mest relevant når det gjelder å vurdere NKPs venstredrei­ ning. Begrunnelsen for dette er at nettopp klasseanalysen vil være retningsgivende for partiets politikkbåde på kort og lang sikt, bl. a. i spørsmålet om det revolusjonære subjekt (er andre klasser enn arbeiderklassen «revolusjonære», even­ tuelt i hvilken forstand?), i spørsmålet om vurderingen av «den herskende klasse» (er det f. eks. monopoZ-borgerskapet eller hele borgerskapet som klasse?) og dermed også i spørs­ målet om forbundsfeller (jfr. f. eks. tanken om «det revolu­ sjonærefolk»). En uttrykt holdning til revolusjonens karak­ ter, derimot (vil/må den bli voldelig/ikke-voldelig, hva med «proletariatets diktatur» kontra eksempelvis en «demokratisk folkeregjering» etc.), må iallfall i prinsippet anses mindre forpliktende fordi det her er tale om et framtidig forhold.6 Hva var så grunnlaget for NKPs klasseanalyse? I stedet for som Lenin å trekke hovedskillet mellom bor­ gerskapet og proletariatet,7 gikk NKPs analyse etter krigen inn på en utviskning av klasseskillene: Økonomisk ble ho­ vedmotsigelsen trukket mellom «monopolkapitalen» og «fol­ ket», politisk anså man at den ga seg uttrykk i motsetningen mellom «demokratiets» og «reaksjonens» krefter. I NKPs opprop av 17. juni 1945, «Landets framtid i folkets hånd», het det: «På den ene side alledemokratiske, byggendekref­ ter, uansett lag og klasse, med arbeiderklassen som bærende kraft, og på den andre sidenreaksjonens talsmenn.»6 Tan­ ken omdet revolusjonære joik, som innebar at motstanderen — «klassefienden» — besto av en liten håndfull monopol- kapitalister, fikk etter krigen status av veletablert dogme i partiet.9 F. eks. ble det forhold at professor Ragnar Frisch gikk inn for «full utnyttelse av ressursene og utvikling av produktivkreftene» for partiet et tegn på at «hele den pro­ gressive del av borgerskapet» var potensielle revolusjonære, og at «størstedelen av joiket» dermed ville gå inn for NKPs økonomiske politikk.10 En slik analyse av hovedmotsigelsen gjorde det desto let­ tere for partiet å argumentere for enfredelig overgang fra kapitalisme til sosialisme. I ovennevnte artikkel om «Revo­ lusjonens grunnspørsmål» fra 1947 ble det pekt på at tanken i arbeiderpartienes enhetsprogram om en fredelig overgang 25 til sosialismen var blitt stadfestet av «utviklingen».11 I over­ ensstemmelse med partiets analyse av hovedmotsigelsen ble heller ikke statsapparatet lenger betraktet eksklusivt som et redskap i en klasses hånd, men snarere vurdert som en de­ mokratisk folkestat,12 og det ble talt om «et folk i demokrat­ isk vekst».13 I NKPs «Retningslinjer for fagorganisasjonens kamp for den demokratiske utviklingslinje i landets poli­ tikk», vedtatt på partiets faglige konferanse 11.—12. januar 1947, ble fagorganisasjonen bestemt som «et høyt utviklet demokratisk kampvåpen som tjenerhele (uth. i vedtaket) folket».14 I stat og kommuner måtte «reaksjonære elemen­ ter» erstattes av «bærere aven sann demokratisk folkepo- litikk». Videre ble det krevd at: «En demokratisk folkehær og et demokratisk politi må skapes som vakt om folkets fri­ het og rettigheter, mot all reaksjon og fascisme.»15

Indre motsetninger i partiet. Det ser ikke ut til at året 1948 brakte avgjørende endringer på disse områder for NKPsom parti. Et forhold som kom­ pliserer bildet, er de indre motsetninger i partiet, som kom til uttrykk på en merkverdig måte i november 1947, da den landsmøtevalgte generalsekretær, Peder Furubotn, sluttet å møte i sentralstyret. Terje Halvorsen har antydet karakteren av disse motsetningene slik: «Den første store offisielle kon­ frontasjon mellom de to syn kom på et landsstyremøte i juni 1948. Mot Furubotn-fløyens krav om å forberede kamp om makten, måtte det unektelig fortone seg som et revolusjo­ nært anti-klimaks når Løvlien bl. a. tok for seg nødvendig­ heten av å arbeide for å fjerne tobakksavgiften og sjokolade- avgiften.»16 Halvorsen peker videre på at det nettopp var Furubotn-fløyen som ble «ytterliggående talsmenn for den nye venstredreiningen i den internasjonale kommunistiske bevegelse».17 Men i hele perioden mellom landsmøtene i 1946 og 1949 var detLøvliens folk som satt med flertallet i de politisk ledende organer, sentral- og landsstyret.18 I hvil­ ken grad det er berettiget å snakke om en faktisk prinsipiell motsetning mellom de to fløyer, er for øvrig et åpent spørs­ mål.19 Hvis vi imidlertid godtar at Furubotn-fløyen i løpet av 1948 sterkest gikk inn for en «venstredreining», kan vi med utgangspunkt i partiets teoretiske tidsskrift «Vår Vei» undersøke i hvilken grad fløyen tok et oppgjør med partiets tidligere synspunkter på de ideologiske områder vi har nevnt ovenfor.20 1948-årgangen av «Vår Vei» består av 10 nummer som tilsammen fyller over 600 trykte sider. (Til sammenlikning 26 har 1947-årg. vel 200 s., 1949-årg. vel 400 s.) Her finnes ingen ting som kan tolkes i retning av at nye klassemessige skillelinjer ble trukket. Hovedmotsigelsen var den samme.21 Når det gjelder spørsmålet om fredelig overgang til sosialis­ men og synet på staten, er man i ferd med å distansere seg fra tidligere standpunkter. Det er likevel grunn til å peke på at holdningen hadde preg av ambivalens. F. eks. hevder H. I. Kleven i sin artikkel «Proletariatet og statsmakten», med lange sitater fra Marx, Engels, Lenin og Stalin, at «proletar­ iatets oppgave er knuse, å tilintetgjøre (uth. i art.) det bor­ gerlige statsapparat»,22 men han viker tilbake for å gjøre dette gjeldende for dennorske stat: «... der må bemerkes at så framtredent (uth. i art.) som i de store, mest fram­ skredne kapitalistiske land, har utviklingen ennå ikke forlø­ pet».23 I årets siste nummer går Arvid G. Hansen inn for ut­ vikling av NKP til «et parti av ny type — et parti som orga­ niserer og leder den proletariske-sosialistiske-kommunistiske revolusjon i Norge .. .».42 I samme artikkel avvises tan­ ken om fredelig overgang til sosialismen — «proletariatets diktatur» er den eneste vei.25 En annen artikkel av samme forfatter i samme nummer kan imidlertid tyde på at tanken om fredelig overgang ennå ikkedefinitivt er forlatt: «Det er videre høyst tvilsomt om en i dag kan fastholde tesen om en «fredelig overgang til sosialismen», .. .».26 Ut fra dette kan man ikke si om NKP at dets sosialdemo­ kratiske linje ble «avløst av den revolusjonære» allerede vå­ ren 1948. Så sent som oktober/november 1948 kan vi også spore en viss uklarhet angående et prinsippspørsmål i den marxist-leninistiske revolusjonsteori hos et framtredende medlem av den mindretallsfraksjon i partiet som ifølge Terje Halvorsen dreide lengst til venstre. Partiets praksis kan belyses på et for et kommunistisk parti spesielt viktig område ved en analyse av dets politiske atferd i forbindelse med Herøya-konflikten, som var under oppseiling våren og sommeren 1948. Det er flere grunner til at utspill fra HAF kan betraktes som uttrykk for NKPs synspunkter på de spørsmål en ar­ beidskonflikt av denne karakter reiste. For det første had­ de NKP tradisjonelt en sterk stilling i Porsgrunn—Skiensdi- striktet, noe som bl. a. var bakgrunnen for at HAFs styre var dominert av arbeidere som soknet til NKP. På HAFs årsmøte i februar 1948 ble EdvardStøland og E. M. Johan­ sen, begge kommunister, gjenvalgt som henholdsvis formann og viseformann.27 Av de øvrige tre styremedlemmer var iall­ fall en, AnkerNordbø, medlem av NKP. For det andre er

27 styreposisjonen i seg selv viktig, bl. a. gjennom de mulighe­ ter den gir til å ta initiativ. Under forspillet til Herøya-kon- flikten kom da også styret til å spille en viktig rolle, ikke minst på grunn av at HAFs medlemsmøte etter aksjonsved- taket 5. juli overlot de videre utspill nettopp til styret. For det tredje vet vi at medlemmer av NKP var organisert i Her­ øya kjemiske lag av NKP — «cella på Herøya» — og at den kurs som ble trukket opp her ble ført ut via HAFs styre. For det fjerde kan direkte rådføring mellom cella og NKPs sentralkomité påvises på ett bestemt tidspunkt, og man må trygt kunne gå ut fra at utspill fra styret rent alment skjedde i forståelse med ledende organer i partiet. Alvoret i den si­ tuasjon som var under oppseiling i og med aksjonsvedtaket 5. juli, sammenholdt med tidsspennet på omlag ti uker fram til aksjonens iverksettelse, gjør denne forutsetning desto mer sannsynlig. Jeg har ikke funnet noe i kildematerialet som tyder på at holdninger til Herøya-konflikten virket frak- sjonsfremmende innenfor NKP, derimot er det sannsynlig at ledende personer blant HAFs organiserte kommunister alle­ rede i 1948 tilhørte Furubotn-fløyen i partiet. Det vi vet, er at framtredende folk som Nordbø, Støland og Håkon Ødegård — sistnevnte var HAFs representant i NKIFs ho­ vedstyre — under selve partioppgjøret i 1949/50 sto på Fu­ rubotns side. Nordbø var en av de 22 landsmøte-eksklu- derte,28 Støland og Ødegård ble i desember 1949 suspendert fra sekretariatet i Telemark distrikt av NKP.29 Ødegård var da redaktør for partiorganet i Telemark, «Telefolkets Fri­ dom», som fikk karakter av «et riksorgan for Furubotn-fløy- ens sentralstyre»;30 Støland ble senere redaktør for «Klasse­ kampen i dag», et tidsskrift som forfektet Furubotn-fløyens syn etter selve oppgjøret.31 Herøya-laget var også blant de ti lag i «det Furubotn-dominerte Telemark»32 som valgte re­ presentanter til Furubotn-fløyens ekstraordinære «landssty­ remøte» i februar 1950.33 Vi kan ikke av dette automatisk slutte bakover i tid, men det finnes hos Terje Halvorsen kla­ re indisier på at iallfall Telemark distrikt av NKP helt fra november 1947 sluttet opp om Furubotn-fløyens politikk i forbundsfelle-spørsmålet,34 og i desember 1948 fattes det på en distriktskonferanse vedtak som «på alle punkter» var re­ presentative for Furubotn-fløyens syn.35 Hvilke politiske utspill var det så som ble foretatt? Her må det for ordens skyld understrekes at selve grunnlaget for Herøya-aksjonen lå i de helkontinuerlige skiftarbeideres krav om en reduksjon av arbeidstiden fra 48- til 42-timers uke, og i solidariteten med skiftarbeiderne fra de øvrige ar-

28 beidere ved Eidanger Salpeterfabrikker på Herøya. Kravets sterke stilling, sammenholdt med en generell radikalisme i miljøet som kan spores bl. a. i HAFs harde linje under be­ handlingen av Spania-saken i 1946—47,36 gjør det sannsyn­ lig at HAFs styre egentlig ikke hadde noe valg når det gjaldt kravet om arbeidstidsforkortelse: Skulle man beholde arbei­ dernes tillit, måtte man sørge for at ny skiftplan ble gjen­ nomført. Det interessante for ossmåten er kravet føres fram på. Kravet gikk nemlig ut over den ramme for tariffrevisjo­ nen i 1948 som ble fastsatt ved avtalen mellom LO og N.A.F. 15. april. HAF tok 30. april skarpt avstand fra denne avtalen gjennom en uttalelse som dels kritiserte stabiliser­ ingspolitikken og dels stemplet de sosialdemokratiske ledere som noe i retning av klasseforrædere.37 De påfølgende for­ søk på å finne en løsning på HAFs krav gjennom forhand­ linger, førte imidlertid ikke fram.38 HAFs behandling av den situasjon som dermed var opp­ stått bidrar til å kaste lys over samspillet mellom de organi­ serte kommunister i Herøya bedriftscelle av NKP, styret i HAF, og fagforeningens menige medlemmer. HAFs for­ mann, Edvard Støland, la først fram resultatet av særkravs- forhandlingene i Oslo til diskusjon i bedriftscella i et grup­ pemøte 20. mai.39 Av møtereferatet framgår det at særlig Anker Nordbø gjorde seg til talsmann for en aktiv linje. Han fikk opplest de krav som, mens Støland hadde vært i Oslo, var blitt fremmet fra de tre skiftgruppene på sodata- brikken, pakkeriet og fullgjødselfabrikken, krav som gikk ut på at «ny og bedre skiftplan i år måtte gjennomføres».40 På bakgrunn av disse kravene mente cella at en «sette måtte alle kluter til for å få en ordning på dette spørsmål».41 Kon­ kret innebar dette et pålegg til styret i HAF om å innkalle til møte for skiftarbeiderne, og deretter til fagforeningsmøte for å legge spørsmålet fram for medlemmene. På skiftarbeidermøtet 25. mai redegjorde Støland for de særkravsforhandlinger som var blitt ført, og presiserte at når det gjaldt kravet om nedsatt arbeidstid såvel som andre lønnskrav, var det nå «ingen som helst mulighet» til å kom­ me i forhandlingsposisjon pga. at slike krav var i strid med avtalen mellom hovedorganisasjonene av 15. april.42 Før or­ det ble gitt fritt til diskusjon, opplyste han at det var kom­ met inn enstemmige krav til styret fra seks skiftgrupper om at «skiftplanen må bli gjennomført iår».43 Ifølge HAFs mø­ tereferat hevdet samtlige som deltok i diskusjonen etter for­ mannens innledning «ett og samme syn, at skiftplanen må bli gjennomført iår, slik at skiftarbeiderne kan få et mere menne­

29 skelig tilvære».44 Møtet valgte en redaksjonskomité4S som utarbeidet et forslag til uttalelse hvor det ble uttrykt skuf­ felse over at arbeidernes «rettferdige krav» var blitt avvist, og hvor man konkluderte slik: «Møtet vil henstille til samt­ lige medlemmer i Herøya Arbeiderforening å slutte opp om gjennomføringen av ny skiftplan».46 Forslaget til uttalelse ble tatt opp til skriftlig avstemning, og ble vedtatt med 174 mot 1 stemme.47 Siden Støland i sin innledning hadde gjort det klart at kravet om ny skiftplan ikke kunne gjennomfø­ res ved forhandlinger innenfor den ramme avtalen mellom hovedorganisasjonene satte, må man kunne gå ut fra at skiftarbeiderne var seg bevisst alvoret i det forslag til utta­ lelse de hadde vedtatt. Blant de organiserte kommunister i bedriftscella ser det imidlertid ut til at enkelte har rygget tilbake for de konse­ kvenser en oppfølging av skiftarbeidernes vedtak kunne få. Av referatet fra gruppemøtet i cella samme dag framgår det for det første at man varoverrasket over den sterke oppslut­ ning fra skiftarbeidernes side om gjennomføringen av ny sk iftp la n .48 Videre het det: «Utvalget er klar over at det er et meget stort spørsmål ikke bare lokalt, meni landsmåle­ stokk.»49 En delegasjon bestående av Støland og Nordbø ble valgt for å reise til Oslo og konferere med sentralkomitéen i NKP.50 Resultatet av drøftingene i sentralkomitéen kan det ikke her sies noe sikkert om, siden primærkildene i denne sam­ menheng ikke har vært tilgjengelige. Indirekte er det likevel mulig å slutte at man på dette møtet iallfall ikke hadde nådd fram til full enighet om en klar strategi. På neste gruppe­ møte i bedriftscella på Herøya, 2. juni, hevdet nemlig Stø­ land og Nordbø innbyrdes avvikende synspunkter. Mens Nordbø stilte forslag om at 6 timers skift burde settes inn fra 1. oktober,51 var Støland til å begynne med preget av skepsis når det gjaldt aksjonslinjen. Han framholdt ifølge referatet følgende: «Saken som nå er avgjort på for Sk.arb. må nå legges fram for Dagfolkene.Vi må unngå en streik og i tilfelle blir det bedriften og da må vi ta frambedriftens valu­ tatap og det er vi ikke interessert i at skjer.»52 Denne utta­ lelsen peker mot noe som å ha blitt opplevd som et dilem­ ma av flere enn Støland: Konflikten mellom ønsket om re­ dusert arbeidstid og gjenreisningsbehovene. I løpet2V2 av times debatt med 22 talere framgikk det at Nordbøs forslag «fant mest gehør», men det ble ikke tatt noen avstemning. I stedet ble det nedsatt en redaksjonskomité hvor både Stø­ land og Nordbø var med.53 Redaksjonskomitéens innstilling

30 trekker opp en strategi i to ledd: Først skal forhandlings­ veien prøves påny, og forhandlingene må senest være i gang innen 1. august. Neste trinn, om nødvendig, er direkte aksjon: «Blir det ikke noe resultat av forhandlingenevil Sk.plan allikevel gjennomføres ifølge arb. vedtak på et sene­ re fastsatt tidspunkt.»54 Man kan se dette forslaget som ut­ trykk for et kompromiss mellom skeptikerne og de mer aktivistisk orienterte innenfor cella, i og med at forhand­ lingsveien skal forsøkes påny. Jeg vil snarere tolke det som en seier for den aktivistiske fløy, siden de reelle forhåpnin­ ger man kunne ha til nye forhandlinger måtte fortone seg som meget små. Støland synes altså å ha overvunnet sin skepsis i løpet av diskusjonen på møtet. Vi har altså sett at skiftarbeiderne på møtet 25. mai sluttet mannjevnt opp om at 42-timers uke måtte realiseres i løpet av 1948, og at bedriftscella 2. juni kom fram til en strategi for gjennomføringen av dette kravet. HAF som fagforening fulgte deretter skiftarbeidernes henstilling ved å støtte opp om deres krav på medlemsmøter 4. juni og 5. juli. 4. juni ble styrets forslag om gjennomføring av ny skiftplan i 1948 vedtatt med 414 mot 16 stemmer,55 dette vedtaket ble gjen­ tatt på møtet 5. juli (285 mot 10 stemmer), der man også fastsatte tidspunktet for iverksettelse av den nye skiftplan og understreket den tidligere fullmakt til styret om gjennom­ føring av dette.56 Tidligere har imidlertid sett at HAFs formann, og sann­ synligvis også flere av hans partifeller i Herøya bedriftscelle av NKP, var seg bevisst en konflikt mellom kravet om redu­ sert arbeidstid og gjenreisningens behov. Støland hadde, som vi har sett, gitt uttrykk for skepsis mot aksjonslinjenetter at spørsmålet var blitt diskutert med NKPs sentralkomité. Den­ ne konflikten kom også til uttrykk gjennom Håkon Ødegårds stemmegivning på NKIFs hovedstyremøte på Rjukan 15.— 16. juni. Gjennom et enstemmig vedtak ble det her fastslått at ny skiftplan ikke kunne gjennomføres i 1948 under hen­ visning til avtalen mellom hovedorganisasjonene av 15. april. Riktignok beklaget Ødegård sin stemmegivning i celle- møte fem dager senere,57 og vi har tidligere konkludert med at Støland overvant den skepsis han ga uttrykk for på celle- møtet 2. juni. Det er likevel grunn til å hevde at frykten for å skade gjenreisningsarbeidet dukket opp påny ikke bare hos Støland, men i hele HAFs styre, særlig etter medlemsmøtets vedtak 5. juli. Det er nemlig påfallende i hvilken grad man nå forsøkteforene å kravet om redusert arbeidstid med gjen- reisningsbehovene. Måten dette skjedde på, gir grunnlag for

31 en mer konkret bestemmelse av den opposisjonelle reformis­ me. Både argumentasjonen fram til 19. september, iverkset­ telsen av aksjonen og forløpet av konflikten framviser klart reformistiske hovedtrekk: Produktivitetsideologien løper gjennom det hele, koblet med juridiske betraktninger på den ene side og rent økonomistiske kostnadsberegninger på den andre. Det opposisjonelle knytter seg først og fremst til en tanke omfagforeningssuverenitet, dernest også til en avgrens­ ning av produksjonsfellesskapet mot «uansvarlige» bedrifts­ ledere. I opposisjonen lå det dermed et elementvilkårlig­ av het som var en trussel mot DNA-statens prinsipp om sam­ ordning gjennom overordning. La oss først se på HAFs argumentasjon fram til 19. sep­ tember. Hovedargumentene fra HAFs side var nå for det første at en gjennomføring av kravet villeproduksjons- virke fremmende, både ved at bedriften ble sikret og ved at ar­ beidsgleden ble økt, dernest tok man tilflukt til juridiske ar­ gumenter om at 42 timers uke lovligvar i henhold til Arbei­ dervernloven. L uttalelsen til bedriften av 12. juli gjøres det klart at «undertegnede organisasjoner»58 er av den «sikre oppfatning» at 42-timers uke må gjennomføres fra 15. sep­ tember, og begrunnelsen er denne: «I motsatt fall vil det bli umulig for oss som ansvarlige tillitsmenn å garantere bedrif­ ten en sikker og kontinuerlig drift.»59 På HAFs styremøte 3. august vedtok styret «for ordens skyld» å sende den nye skiftplanen til Sosialdepartementet «for å få bekreftet at pla­ nen er lovlig iflg. arbeidervernloven».60 I HAFs formelle vedtak som av 27. august om oppsigelse av den gjeldende skiftplan, et vedtak ble sendt til Sosialdepartementet, Norsk Hydro, NKIF og Statens Arbeidstilsyn, var begrunnelsen likedan at: «Den någjeldende skiftplan er ulovlig ifølge ar­ beidervernloven .. .».61 HAFs styremøte 17. september ved­ tok etter å ha behandlet NKIFs eksklusjonstrussel og be­ driftens oppslag om at man risikerte driftsstans, en siste appell til arbeiderne om å gå inn for «en stadig økning av produk­ sjonen». I vedtaket, som ble sendt de enkelte gruppestyrer til oppslag i avdelingene, het det videre: «Vårt svar til alle som tror at vi ved gjennomføringen av 42 t. uke for skiftarbeidere vil skade bedriften og samfundet skal blibedre en arbeidsinn­ sats og dermed høyning av produksjonen».62 Det manifesta- sjonsmøte som ble arrangert av HAF den 19. september i forbindelse med innsettingen av det fjerde skift represente­ rer et høydepunkt for denne type argumentasjon, der det gjaldt å sikre produksjonsvekst og gjenreisning innenfor le­ gale rammer. HAFs viseformann, E. M. Johansen, sa i sin

32 tale at alle veier var blitt forsøkt for å få spørsmålet løst «på forhandlingens vei», og fortsatte: «Det har vi gjort for å hin­ dre masseflukt og sikre produksjonen i en av landets mest valutaskapende bedrifter.»63 Hos Støland, HAFs formann som var stått opp av sykesengen, presses produksjonsargu- mentet til sin ytterste grense: «Vi er kommet hit for å manifestere vår vilje til skape å orden i produksjonen. ( — ) en forutsetning for fortsatt produksjon overhodet er at skiftarbeiderne får 42-timers uke.»64 Som vi skal se på de følgende sider opprettholdes denne type argumentasjon også under hele konflikten. Dersom vi nå forutsetter 1) at gjenreisningsargumentasjonen ikke var taktisk motivert65 og 2) at det ikke var avgjørende menings­ forskjeller innenfor NKP om berettigelsen av den framgangs­ måte som faktisk ble fulgt, kan vi konkludere med at hele partiet hang avgjørende igjen i sin egen (sosialdemokratiske) produktivitetsideologi. De teoretiske alternativer for HAFs styre ville ha vært enten å gå mot aksjonen, eller å føre fram en begrunnelse for kravet som rettet seg mot stabiliserings- politikkens kapitalistiske grunnlag. Det første ville ha vært det rene selvmord, det andre var det ikke noe objektivt grunnlag for i partiets politiske ideologi. Dersom vi videre kan betrakte HAFs gjenreisningsargumentasjon som et ut­ trykk forFurubotn-fløyens politiske praksis sommeren og høsten 1948, blir dens krav på landsstyremøtet i juni samme år om å forberede «kamp om makten» og dens «revolusjo­ nære» synspunkter i det hele stilt ytterligere i relieff — sam­ menholdt med den anlyse av fløyens teoretiske synspunkter som er gjort ovenfor. Furubotn-fløyens «sterke venstredrei­ ning» i 1948 antar dermed preg revolusjonærav fraseologi, noe som eventuelt kan låne en viss tyngde til Løvlien-fløy- ens synspunkt under selve partioppgjøret om at Furubotn- fløyens venstrestandpunkter hadde vært «et storstilt be­ drag».66

Aksjon og reaksjon I dagene før 19. september ble det gjort aktive forsøk på å hindre at aksjonen ble iverksatt. I LOs skriv til NKIF 14. september ble forbundet pålagt å hindre aksjonen «med alle til rådighet stående midler». Eventuelle illusjoner blant HAFs medlemmer måtte fjernes: «Det må gjøres klart for arbeiderne at de ikke kan vente noen støtte for sitt krav hverken fra Dem eller oss.»1 NKIFs forretningsutvalg ved-

Arbeiderbevegelsen — 3 33 tok på sin side å ekskludere hele HAF fra forbundet dersom aksjonen ble iverksatt.2 N.A.F. og Norsk Hydros ledelse mente at en aksjon ville være tariffstridig, og konkluderte på et forhandlingsmøte 15. september med at saken ville bli brakt inn for Arbeidsretten. Bedriftens representant bekla­ get at aksjonen ville gå ut over bedriften, men han betraktet den som i første rekke et oppgjør innenfor arbeiderbevegel­ sen: «Bedriftens representant så denne aksjon først og fremst som en aksjon mot Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Landsorganisasjonen og landets bestående myndigheter.»3 Gjennom oppslag ved Eidanger Salpeterfabrik er 17. sep­ tember refererte bedriftsledelsen standpunktene fra dette forhandlingsmøtet, og gjorde det klart at LOs og NKIFs re­ presentanter var enige i N.A.F.S og Norsk Hydros syn om at HAFs aksjonsvedtak var tariffstridig. Videre ble det i opp­ slaget understreket at den som tok annet arbeid enn det han av bedriftsledelsen var tilsagt, ville bli avskjediget uten opp­ sigelsesfrist. Bedriften kunne her vise til den samme Arbei- dervernlov som hadde kommet så sterkt i forgrunnen i HAFs argumentasjon.4 Dette oppslaget gjorde imidlertid ikke noe merkbart inntrykk på arbeiderne ved Eidanger Sal- peterfabriker, og delte således skjebne med forbundets for­ søk på å avverge at HAFs aksjon ble satt ut i praksis. Der­ med var det duket for aksjon. Men selve aksjonen ble ikke langvarig. Den ble bare før­ ste fase i en arbeidskonflikt som varte helt til begynnelsen av november.Andre fase innledes med bedriftsledelsens lockoutvarsel 20. september, og HAFs påfølgende opptrap­ ping av aksjonen til streik.Tredje fase, kampfasen, innledes ved at HAFs medlemsmøte 6. oktober trosser Arbeidsrettens dom, og preges av aksjonsledelsens forsøk på å oppnå støtte fra andre arbeidsplasser. Fjerde fase, HAFs retrett, har tidsavgrensningen ca. 20. oktober — begynnelsen av novem­ ber. Man innser at slaget er tapt, og forsøker å gjenopprette status quo ante ved å unngå suspensjon av tillitsmennene. Det er trekk både ved den egentlige «aksjon», dvs. det som bare ble en første fase, og ved konflikten i dens øvrige faser som bidrar til ytterligere å begrunne betegnelsen opposisjonell reformisme om den politikk aksjonsledelsen sto for. Når det f. eks. gjelder bedriftsledelsens mottrekk mot aksjonen, er det nærliggende å spørre: Hva annet hadde HAF ventet seg? Var det noe grunnlag for å anta at den nye skiftplanen ville bli akseptert av både bedriftsledelsen, fag­ organisasjonen og myndighetene så å si gjennom tyngden av HAFs praktiske eksempel? Det er to forhold som kan peke

34 i denne retning. For det første hadde staten, og dermed og­ så fagorganisasjonen, en sterk innflytelse over Norsk Hy­ dro.5 For det andre var Hydro av stor betydning for landets økonomi, ikke minst valutamessig.6 Sammenholdt med den sterke stilling HAFs krav hadde rent objektivt («gammelt krav» osv.), og med den begrunnelse kravet ble gitt ellers, talte begge ovennevnte forholdmot bruk av lockout-våpe- net: For «arbeiderregjeringen» og for fagorganisasjonens re­ presentanter i Hydros styre kunne det antas a ville innebære en sterk politisk belastning å bli assosiert med et tiltak som i arbeiderbevegelsen tradisjonelt ble betraktet somkapi­ et talistisk overgrep. Også rent økonomisk ville en lockout kun­ ne påføre bedriften såvel som landet et følbart tap. Dersom det skulle utvikle seg til en langvarig konflikt, ville kostna­ dene løpe opp i en størrelsesorden som ikke ville stå i noe rimelig forhold til kostnadene ved å akseptere ny skiftplan. Forutsatt at aksjonsledelsen var seg disse forhold bevisst, må man ha følt seg i en desto sterkere stilling foran iverk­ settelsen av aksjonen. Slike betraktninger kan ha vært med­ virkende til den sterke oppslutning om aksjonsvedtakene i HAF, og man kan — som Jorunn Bjørgum har hevdet — på denne bakgrunn ha vurdert bedriftsledelsens oppslag av 17. september som en tom trussel.7 Men i den grad vi her faktisk står overfor en tro hos Herøya-aksjonens ledere på at aksjonen som sådan ville føre fram — slik at det vi har kalt første fase også ville bli den siste — kan vi samtidig sette fingeren på en hovedsvakhet ved aksjonsledernes stra­ tegi: En sterk undervurdering av motstanderne, en nødven­ dig følge av et reformistisk utgangspunkt. Lockout-våpenet ble nemlig tatt i bruk temmelig umiddelbart, og rent økono­ miske vurderinger i forbindelse med en arbeidsstans ser ik­ ke ut til å ha spilt noen avgjørende rolle:Prinsippet om cverordning var ikke til salgs. Dermed snubler aksjonsleder­ ne så å si inn i andre fase, som innledes ved at aksjonens motstandere tar initiativet. For det første ble altså skiftar­ beiderne oppsagt 20. september, og dagen etter tok LOs re­ presentantskap klart avstand fra aksjonen ved å stemple den som «kommunistisk», «organisasjonsskadelig» og «usolidar­ isk», og ved å gi sin tilslutning til NKIFs eksklusjonsvedtak av 14. september.8 Mot denne bakgrunn kom HAF sammen fil medlemsmøte 23. og 24. september. Styrets forslag over­ for medlemsmøtet innebærer opptrapping av aksjonen til full streik, men uten noen endring av gjenreisningsargumentasjo- nen. Tvert om inngikk kampen om «retten til å produsere» som første punkt i en prinsipiell begrunnelse for selve strei-

35 ken.9 Den åpenbare motsetning som dermed oppsto mellom arbeidsnedleggelse som middel og økt produksjon som mål ble søkt opphevet ved å skyve ansvaret for produksjonsstan­ sen over på bedriftsledelsen, som hadde «utsendt den uan­ svarlige ordre om stopp og gått til oppsigelse av en rekke arbeidere».10 I HAFs tilsvar til Arbeidsretten, som gjennom en enstemmig dom av 25. september stemplet aksjonen ta­ riffstridig og påla HAF å gjenoppta arbeidet, ble ansvaret for produksjonsstansen lagt «ene og alene» på bedriftsledel­ sen. Dens atferd ble videre karakterisert somulovlig og uan­ svarlig, samtidig som rent økonomistiske kostnadsberegnin­ ger gjøres til et hovedpunkt: «Det bedriftsledelsen her har gjort, må erklæreshelt ulovlig og i høyeste graduansvarlig når en vet at stansen koster bedriften ca. 200.000 kr. pr. døgn, mens en innrømmelse av arbeidernes krav ved alle Norsk Hydros bedrifter ville koste ca. 900.000 kr. pr. år.»11 I sin konklusjon i tilsvaret krever HAF at: «Saksøkerne på­ legges å gjennomføre 42-timers uke med full kompensa­ sjon», og begrunnelsen er i overensstemmelse med tidligere argumentasjon: «Forsikre å en kontinuerlig drift ved Eidan­ ger Salpeterfabriker ogbevare arbeidernes helse nedlegges følgende påstand: .. .».12

Ved opptrappingen av aksjonen til streik preges imidlertid ikke HAF av det «samhold» og den «solidaritet» det ble gitt uttrykk for i styrets forslag.13 Streikeforslaget ble vedtatt med 831 stemmer, men mot 525 stemmer for et forslag om å gå tilbake til arbeidet og søke å løse arbeidstidsspørsmålet «etter de retningslinjer som hovedorganisasjonen har truk­ ket opp».14 Framveksten av denne sterke indre opposisjon kan sannsynligvis forklares gjennom kollisjonen mellom HAFs forventninger og den virkelighet man befant seg i ved innledningen til Herøya-konfliktens andre fase. Det er videre nærliggende å anta at mindretallet anså den statsbærende re- formismes krav om å følge hovedorganisasjonenes retnings­ linjer som mer konsistent med målsettingen om økt produk­ sjon, enn den linje. HAFs ledelse nå la opp til. Denne linje ble ført videre gjennommassespredning av HAFs tilsvar til Arbeidsretten — en innretning hvis sam­ funnsmessige funksjon man i denne forbindelse ikke stilte noe spørsmålstegn ved.15 I HAFs styremøte 27. september vedtok man å gå til massespredning av foreningens tilsvar, som dermed fikk status av politisk plattform i forsøket på å oppnå støtte fra andre arbeidsplasser. Denne plattform ble gitt et konkluderende tillegg etter forslag fra E. M. Johan-

36 sen, der domsslutningen ble kommentert: «Det hele dreier seg om en fornektelse folkets av rettskjensle. Det er et klart brudd på løfter gitt både før, under og etter krigenen og reaksjonær forakt for demokratiets sanne grunnidé. Vi er altså fratatt retten til å produsere fordi vi vilgjøre produk­ sjonen enda mer effektiv ved å beskytte liv og helse.»16 Det er ingen overdrivelse å si at dette lyder nesten som et ekko av NKPs produktivitetsideologi og dets tvedeling av folket i «demokratiets» og «reaksjonens» krefter, som vi har vært inne på tidligere. På dette grunnlag rettet man så en appell til leserne, særlig til «de fagorganiserte i by og på land»: «... vi legger saka fram for dere, og vi håper på uttalelser fra dere til støtte for vår kamp».17 Det ble valgt to mann til spesielt å forestå distribusjonen av HAFs redegjørelse,18 og spørsmålet om å få fram foreningens syn utad ble viet sta­ dig større oppmerksomhet. Dette ble særlig viktig i det vi har kalt kampfasen, etter at flere forhandlingsinitiativ fra HAFs side i andre fase var blitt klart avvist både på arbeids- kjøperhold, i forbundet og i Sosialdepartementet. Når kamp­ linjen velges, tror jeg dette skyldesden generelle radikalis­ me i miljøet vi har vært inne på tidligere, mer enn en aktiv politisk ledelse fra styrets side. Dette kan sannsynliggjøres dels gjennom det forhold at aksjonsledelsen ved midten av andre fase kom meget nær en antydning om at HAFs krav egentlig ikke var et kampspørsmål, men et forhandlings­ spørsmål.19 Dels finnes det også belegg for å anta at HAFs styre fryktet for å blinedstemt av medlemsmøtet 6. oktober dersom man ikke gikk inn for å føre kampen videre.20 Dette press nedenfra kommer til uttrykk direkte i kildematerialet like fra nedsettelsen av skiftplankomitéen høsten 1947, via skiftarbeidermøtet 25. mai 1948, HAFs aksjonsvedtak i juni, juli og begynnelsen av september 1948, streikevedtaket 23.724. september og kampvedtaket 6. oktober. Oppfat­ ningen på grunnplanet om berettigelsen av kravet, sammen­ holdt med HAFs kamptradisjoner fra Menstad-slaget til Spania-saken, gjør det helt overflødig å operere med agent- teorier om «kominformerte desperados» når Herøya-kon- flikten skal vurderes historisk. Det viste seg da også at oppo­ sisjonen innenfor HAF, som pa medlemsmøtet 6. oktober fremmet forslag om å ta Arbeidsrettens dom til etterretning og gjenoppta arbeidet straks, ble nedstemt: Styrets forslag ble vedtatt med 845 mot 513 stemmer.21 Fylkesmann Bergs­ vik hevdet senere i et brev til statsminister Gerhardsen at et slikt forslag «smakte ... alt for meget av krav om synds­ erkjennelse for åpen scene», og føyde«Slikt til: kan man

37 kreve i Frelsesarmeen, men ikke i Herøya Arbeiderfore­ ning.»22 Det sentrale vedtaket på HAFs medlemsmøte 6. oktober så altså helt bort fra Arbeidsrettens dom, og krevde «binden­ de tilsagn» om innrømmelse av 42-timers uke «innen en be­ stemt tidsfrist» som forutsetning for å gjenoppta arbeidet. Det samme møte tilkjennegir sin holdning til forbundet ved på den ene side å nekte to representanter fra NKIF adgang til møtet, samtidig som man «mot noen få stemmer» fulgte styrets forslag om å ansetteden suspenderte forbundssekre­ tær, Erling Johansen, som «forretningsfører» i HAF «inn­ til videre».23 Man legger på denne måten klart opp til en kamp om opinionen: Siktemålet er presse nå å gjennom HAFs krav med støtte fra andre arbeidsplasser. Det påføl­ gende styrevedtak 8. oktober, der det ble presisert at fore­ ningens pressetjeneste daglig måtte være i arbeid for å svare på «den borgerlige presseskrivning» om aksjonen, peker i denne retning.24 Det samme gjør «Frihetens» leder dagen etter medlemsmøtet: «Det vedtak som er truffet av Herøya Arbeiderforening vil ny gi og dyp gjenklang over det hele land. Ubrytelig samhold og solidaritet med de kjempende arbeidere, — det er dagens bud til alle.»25 Å konkurrere med DNA om å øke arbeidsgleden — med streik som middel — skulle imidlertid vise seg vanskelig. Riktignok finnes det grunnlag for å anta at den støtte som nå kom,var større enn i perioden før 6. oktober, men like­ vel ikke tilstrekkelig til at kampen kunne føres fram til seier. At styret vurderte situasjonen på denne måten, framgår av dets aktivitet overfor forbundet og LO fra omkring 20. okto­ ber. Selv om det overfor skiftarbeiderne ble gitt inntrykk av at man fremdeles sto fast på medlemsmøtets vedtak av 6. oktober,26 er det reelle innhold i denne aktivitet fra sty­ rets side et klart tilbaketog i forhold til dette vedtaket. Selve utgangspunktet for HAFs konferanser og korrespondanse med NKIF og LO i disse dagene er nemlig at arbeidet for­ utsettes gjenopptatt, de spørsmål som stilles dreier seg om gjenopprettelse av normale organisasjonsmessige forhold når arbeidet gjenopptas. I et brev til NKIF av 25. oktober f. eks., spør styret om eksklusjonsvedtaket vil bli opphevet «den dag arbeidet gjenopptas», og ber om at det ikke tas «noe skrit mot noen av foreningens tillitsmenn for deres befatning med 42-timers uken».27 På dette tidspunkt må HAFs ledelse ha gitt opp ethvert håp om å føre konflikten fram til en seierrik avslutning. Det man gjør forsøk på, er å unngå suspensjon av tillitsmennene, noe som imidlertid

38 heller ikke skulle lykkes.28 Grunnlaget for avblåsning av Herøya-konflikten ble så lagt på HAFs medlemsmøte 1. no­ vember 1948. På dette møtet ble et forslag utarbeidet av fylkesmann Bergsvik og representanter fra HAFs styre ved­ lått med overveldende flertall — 1349 mot 38 stemmer. I forslagets sentrale punkt het det: «Kravet om 42-timers ar­ beidsveke for skiftarbeiderne utsettes og arbeidet tas opp igjen så snart som mulig.»29

Årsakene til retretten. I den grad det er berettiget å betegne aksjonsledelsens hold­ ning foran medlemsmøtet 6. oktober og i de påfølgende to uker somoffensiv i den forstand at man nå satset på å mo­ bilisere støtte fra andre arbeidsplasser, ligger det i selve av­ blåsningen av denne offensiv en indikasjon på mangelfull støtte utenfra, med mindre andre forhold kan sies å ha en­ dret forutsetningene for fortsatt offensiv kamp. Et nærlig­ gende spørsmål i denne sammenheng dreier seg om hold­ ningene til fortsatt kamp innenfor HAF selv. Hva gjelder HAF som fagforening, vet vi at medlemsmøtet 23./24. sep­ tember for første gang siden januar 1948 hadde vist en re­ lativt sterk opposisjon. Denne opposisjon hadde imidlertid ikke vist noen økende tendens fram til 6. oktober, snarere tvert om. Rent kvantitativt viser opposisjonen en svak syn­ kende tendens i denne perioden, kvalitativt kan oppslutnin­ gen om «kamplinja» 6. oktober sies å være styrket i forhold til vedtaket om streik 23./24. september, i og med at man nå også trosser Arbeidsrettens dom som var falt i mellom­ tiden. For sH/tarbeidernes vedkommende kan vi også di­ rekte avlese fortsatt klar kampholdning i begynnelsen av fjerde fase. Den 21. oktober ble det avholdt et mønstrings- møte av skiftarbeidere som mot 34 stemmer forkastet et for­ slag om «snarest mulig» å innkalle til medlemsmøte «til be­ handling av arbeidets gjenopptagelse». Møtet vedtok et for­ slag fra styret som ga uttrykk for at «medlemsmøtets vedtak av 6. oktober 1948 fremdeles står ved makt».30 Den defen­ sive holdning fra styrets side som kommer stadig klarere til uttrykk i de påfølgende dager, og som er klart manifestert gjennom initiativet overfor Bergsvik, kan altså ikke forkla­ res ut fra manglende oppslutning blant skiftarbeiderne i HAF. En grunnleggende årsak til retretten må derfor være at HAFs aksjonsledelse oppfattet den bevegelse av støtte og sympati som var i gang på andre arbeidsplasser som util­ strekkelig, både i omfang og intensitet, til at offensiven kun­ ne fortsettes med utsikt til suksess. Ser vi aksjonsledelsens

39 sannsynlige oppfatning av denne «ytre» faktor i sammen­ heng med tre andre forhold, blir retretten fullt forståelig. For det første er tidsperspektivet av betydning. En offen­ siv av den art som ble innledet 6. oktober ville være avhen­ gig av resultater på forholdsvis kort sikt. For HAFs med­ lemmer ville en langvarig stillingskrig, ikke minst av rent økonomiske og velferdsmessige årsaker, være en praktisk umulighet uten aktiv støtte utenfra. Mulighetene for å tjene til livets opphold ved å ta arbeid ved andre bedrifter, var selvsagt også sterkt begrenset. N.A.F. sendte f. eks. 9. okto­ ber et rundskriv til «diverse bedrifter i Skiensfjorden, Østen- fjeldske og på Sørlandet» hvor det ble påpekt at «en anset­ telse av de ulovlig streikende arbeidere kan være forbundet med straffeansvar».31 Etter et visst tidspunkt arbeidet såle­ des tiden selv til fordel for aksjonens motstandere: Man kunne avvente utmattelse, demoralisering og overgivelse. For det andre er det grunn til å anta at mangelfull opp­ slutning utenfra også bidro til å øke betydningen av den eksisterende indre opposisjon i aksjonsledelsens øyne. Det at det ikke ble innkalt til medlemsmøte i perioden mellom 6. oktober og 1. november tar jeg som et tegn på dette, sær­ lig når vi har in mente avstanden mellom styrets respektive forslag overfor de to møtene. Endelig må vi ta i betraktning den øyeblikkelige stemp­ ling av aksjonen som «kommunistisk», «organisasjonsska- delig» og «usolidarisk». Denne reaksjon var konsekvent, den var massiv, og den ble i første rekke ført ut av arbeiderbeve­ gelsens egne ledere innenfor DNA og LO. Den skjerpede politiske atmosfære Herøya-aksjonen fant sted innenfor, må antas å ha satt sitt preg både på oppslutningen utenfra, på den indre opposisjon i HAF, og dermed også på aksjonsle­ delsen selv. Allerede dette er en grunn til å kartlegge reak­ sjonen mer systematisk. Ennvidere er denne reaksjonen eg­ net til å kaste lys over sitt opphav, dvs. at den kan gi et mer konkret bilde av de statsbærende reformisters politiske atferd stilt overfor en arbeidskonflikt i den kalde krigens periode. Den framstilling som fra ledende hold innenfor DNA og LO ble gitt av Herøya-aksjonens bakgrunn og formål var fundert på en beskrivelse av aksjonen med tre bærende ele­ menter: Aksjonen var inspirert utenfra, den ble ledet av en hjemlig 5. kolonne — en «norsk seksjon», og den var rettet mot den norske arbeiderklassen. Oppgjøret med denne ak­ sjonen måtte derfor dels ta form av en offensiv mot komin- formerte «desperados»32 og deres inspirasjonskilde, dels

40 framtrådte det som et forsvar for arbeiderklassen og dens organisasjoner, for «hele den norske arbeiderklasses opp- marsjlinje.»33

Et oppgjør med fjernstyrte kommunister. Beskyldninger mot kommunistene for femtekolonnevirksom- het og mulig landsforræderi var ikke noe nytt fenomen. Som Knut Eriksen har vist,34 hadde en gruppe i DNAs sentral­ styre — anført av Haakon Lie og Martin Tranmæl — alle­ rede i mars 1947 innledet en kampanje med sikte på å iso­ lere NKP i norsk politikk. Til tross for at man hadde en håndgripelig foranledning for angrepet — NKPs tilslutning til en russisk forespørsel om felles militære baser på Sval­ bard — ble regjeringsorganets lederartikler møtt med skarp kritikk både i arbeiderpressen og i DNAs stortingsgruppe. Tranmæl led et «sviende nederlag»35 og kampanjen måtte oppgis. Med gjennombruddet for en atmosfære av kald krig året etter, ble situasjonen en helt annen. Kampen mot «den indre fare» ga også resultater. Eriksen hevder at ikke bare enkeltpersoner, men hele partilag forlot NKP etter kuppet i Tsjekkoslovakia; en rekke aviser oppretter også egne spal­ ter «hvor de frafalne fikk navnet sitt offentliggjort og der­ med renvasket».36 Det synes rimelig å se den øyeblikkelige stempling av Herøya-aksjonen som «kommunistisk» på den­ ne bakgrunn, særlig siden man iallfall hos Nordahl også kan påvise selvrefererende inkonsistens i synet på forholdet mel­ lom «politiske» og «faglige» aksjoner: Mens både han og Yolan på LOs representantskapsmøte i august 1947 hadde gått inn for at fagorganisasjonen burde fungere som et hjelpe­ organ for DNA-regjeringens politikk,37 blir karakteristikken «politisk» om Herøya-aksjonen nå brukt som argument mot den. I sin innledning til LOs representantskapsmøte 21. sep­ tember 1948 uttalte Nordahl bl. a.:

«Konflikten på Herøya erlike meget en politisk aksjon som en faglig. Det er et ledd i den kommunistiske politikk.»38 I stortingsdebatten 25. september, som var foranlediget av en henvendelse fra HAF av 19. september om å «gjøre gjeldende» kortere arbeidstid,39 trakk også statsminister Gerhardsen det samme skille og antydet videre at aksjonen var inspirert utenfra:

«Ja, det er det som er det alvorlige og uhyggelige ved denne aksjon, at en har en sterkt begrunnet følelse av at den ikke først og fremst er en faglig aksjon og ikke først og

41 fremst en nasjonal aksjon, men at den er en politisk aksjon og en aksjon som er et ledd i en internasjonal aksjon.'10 Gerhardsens uttalelse her fører umiddelbart tanken hen til en berømt episode i trontaledebatten 1932, da hans eget parti bl. a. ble beskyldt for å være Moskvas betalte agenter. Som Jardar Seim påpeker, var kanskje det mest bemerkelses­ verdige ved denne episoden at beskyldningene ble stående udokumentert uten at dette fikk parlamentariske følger for den som hadde framsatt beskyldningene, Vidkun Quisling.41 Når Vogts etterlysning av en nærmere underbygging av statsministerens «sterkt begrunnede følelse» nå ble møtt med taushet,42 er dette en talende taushet: Uttrykt med lo­ gisk nøkternhet kan man si at det politiske klima etter Krå- kerøy-talen åpenbart ga rom for en bestemmelse av «kom­ munist» slik at «diktaturtilhenger», «terrorist» og «femteko­ lonnist» inngikk som de mest framtredende begrepskjenne- tegn. Mens Stortinget i 1932 fant grunn til å nedsette en spe­ sialkomité til granskning av beskyldningene, var det nå der­ for nesten ingen, utenom kommunistenes egne rekker, som anså endogforsøk på dokumentasjon som påkrevd.43 Dette måtte anses desto mer overflødig, siden kommunisteneen bloc også ble stemplet somuhederlige, og det av statsmini­ steren selv. I en tale i gymnassamfunnet på Ris skole i Oslo 8. oktober ga Gerhardsen, ifølge Verdens Gangs referat dagen etter (1. side), sine unge tilhørere følgende påminnelse:

«Etter å ha gjennomgått opptakten til Herøya-konflikten, og fordømt kommunistenes holdning, uttalte statsministeren: Vi kan komme til å oppleve mange slike eksempler i frem­ tiden. I den forbindelse skal vi huske på at vi ikke kan legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder men­ neskelig hederlighet.s44

Inger Hagerup tok til motmæle mot beskyldningene mot et­ hvert medlem av NKP om «ikke å eie hederlighet». I et inn­ legg i Verdens Gang og Friheten 11. oktober hevdet hun at statsministeren «med velberådd hu» la grunnlaget for «en lcommunisthets som kommer til å ramme alle radikale men­ nesker uansett parti», og hun spurte: «Men skal vi le eller gråte her i landet når vår regjeringssjef driver en hets som står fullt på høyde med de mest «uansvarlige» amerikane­ re?»45 I sitt svar bekreftet Gerhardsen riktigheten av Ver­ dens Gangs referat, samtidig som han trakk seg noe tilbake:

«Det er riktig at jeg sa noe om at en ikke kan legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder kravet til

42 allminnelig hederlighet. Jeg snakket da omde virkelig inter­ nasjonale kommunister som det heldigvis ikke er så mange av.»46 Når det gjaldt påstanden om «kommunisthets», inntok stats­ ministeren et klart — og beroligende -— standpunkt: «Jeg har gjortdet jeg kan, og jeg vil fortsatt gjøre det jeg kanfor å hindre enhver form for hetskampanje mot kommunistene», hvoretter han knyttet an til Kråkerøy-talen: NKP represen­ terte fremdeles «den største fare» mot Norges demokrati og uavhengighet.47 Når det gjelder kartleggingen av holdninger i DNAs pres­ se, har jeg konsentrert oppmerksomheten om to aviser, Ar­ beiderbladet og Telemark Arbeiderblad, dvs. den som sto nærmest partiets sentrum og den som befant seg «på stedet» der Herøya-aksjonen foregikk.48 I Arbeiderbladet ble ak­ sjonen fordømt i leder etter leder. 21. september blir det slått fast at det er «kommunistene som står bak og trekker i trådene» på Herøya. Dagen etter blir NKP beskyldtå for ville krisemaksimering: «de vil nettopp ha dyrtid ... Kunne vi her i landet komme opp i slike forhold som de har i Frankrike ... ville kommunistene føle det som en gevinst for seg.» Det heter videre at NKPs ledelse «har kastet alle saklige vurderinger overbord og gjort konflikten ved Herøya til enpolitisk aksjon». Kommunistpartiene i hele Vest-Europa drev den samme politikk: «De har en felles driftsplan ...». I lederen 24. september, «Kominform prøvekjøres», het det at Herøya-arbeiderne var blitt «offe­ ret» for «Kominforms nye taktikk». 9. oktober het det om NKP at partiet «reelt om ikke formelt (er) en seksjon av Kominform og tar imot paroler i alle viktige spørsmål. (...) Kritikken av Sambandsstatene og Storbritannia blir skrevet med påholden penn. Slikt i tykt og tynt. En 5. ko­ lonne kan ikke opptre mer utilslørt og utfordrende». Men det ble brukt skarpere lut. I et hovedoppslag på første side 28. oktober ble det under overskriften «Britisk LO til kamp mot kommunistene» referert følgende synspunkter på Kominforms virksomhet i britisk fagbevegelse:

«Arbeidet blir drevet i en utenlandsk makts interesse. Denne makt har som politisk mål å holde verden delt i to. Den ønsker å opprettholde nøden og fattigdommen.Den søker å holde verden i redsel for en tredje verdenskrig. Kommunistene er de ynkelige slaveagenter for de makter som ønsker sosial elendighet og som vil skape kaos og økonomisk usikkerhet.»

43 Allerede plasseringen av dette referatet gir en antydning om at dets innhold var i overensstemmelse med det bilde Arbei­ derbladets redaksjonelle ledelse ønsket å gi sine lesere om disse forhold. Lederen samme dag, «Veien vi går», bestyr­ ker dette inntrykk. Man slår her fast at Sovjetunionen har slått inn på «de imperialistiske veier», og at den gjennom Kominform har skaffet seg «lydige seksjoner i alle land». I likhet med «det som nå skjer» i Finnland og Frankrike, er Herøya-konflikten «et ledd i den samme strategi»:

«De kommunistiske seksjoner ... parerer uten videre ordrer utenfra, selv om det går ut over gjenreisinga og ny­ reisinga av deres eget land.»

Eksemplene kunne forfleres, men det som er nevnt er alle­ rede mer enn tilstrekkelig til å gi et inntrykk av regjerings­ organets uttrykte holdninger til Kominform såvel som til dets «seksjoner». I en systematisk gjennomgåelse av Arbei­ derbladet i perioden 13.9.48— 1.2.49 har jeg ikke funnet ett eksempel på at en annen tendens i disse spørsmål har kom­ met til uttrykk. De sitater jeg har brukt, skulle dermed gi et riktighelhetsbilde for den perioden jeg har undersøkt.49

Et forsvar for «samhold og solidaritet». Av større interesse i vår sammenheng er den andre og mer positivt orienterte linje de statsbærende reformister førte ut som alternativet til det LOs representantskap betegnet som «organisasjonsfiendtligog dermed usolidarisk» virksom­ het.50 I Telemark Arbeiderblads siste appell til HAF før ak­ sjonen ble iverksatt, gis det uttrykk for den vekt som ble til­ lagt selve organisasjonstanken og behovet for overordnet styring:

«Forutsetningen for at arbeidsfolket skal vinne fram, er at det marsjerer i takt.»51 Arbeiderbevegelsen ble så å si definert gjennom sine organi­ sasjoner, hvis vedtak dermed fikk en egentyngde som ut­ trykk for arbeiderbevegelsens marsj framover mot det Gun­ nar Ousland hadde kalt «hittil uanede solidaritetsforhold i vårt samfunn».S3 Å gå mot et organisasjonsmessig fattet ved­ tak, i dette tilfelle LO-sekretariatets vedtak om prolonga­ sjon av tariffene, ville dermed pr. definisjon være usolidar­ isk, slik det ble gitt uttrykk for i ovennevnte representant- skapsvedtak av 21. september og også i Telemark Arbeider­ blads leder «Desperados» samme dag:

44 «Den desperate kamp som kommunistene har åpnet her i landet, og som først og fremst retter seg mot arbeider- rørsla ...». Når aksjonen tre dager senere ble utvidet til streik, så Tele­ mark Arbeiderblad dette som uttrykk for at HAF nå hadde «erklært fagorganisasjonen krig».53 Ganske logisk innebar dette at man dermed også hadde erklærtarbeiderklassen krig. Dette ble understreket av bl. a. NKIFs sekretær Odd Humblen. I Telemark Arbeiderblads intervju med ham 25. september, under overskriften «En kamp mot hele arbeider­ klassen» (første side), uttalte han bl. a.:

«Denne konflikten ... bryter med de grunnleggende prin­ sipper for arbeiderklassens faglige kamp for bedre vilkår. Det er en kamp mot hele arbeiderklassen, og et forsøk på å bryte ned den linje som arbeiderklassen med regjeringen . spissen har trukket opp ...». Uttalelser av denne typen, hvor Herøya-aksjonen ble sett som et brudd med «prinsipper», finner vi flere av. I Arbei­ derbladets leder «Samhold og solidaritet» av 30. september, som ble trykt opp — også på lederplass — i Telemark Ar­ beiderblad dagen etter og denne gang signert Martin Tran­ mæl, het det: «Den norske arbeiderklasse er ikke til sinns å gi opp sitt sterke, bærende grunnlag: samhold og solidaritet, ord- holdenhet og ansvarskjensle. D erfor er også appellen til Herøya-arbeiderne: ... frem deres krav på enforsvarlig orga­ nisasjonsmessig måte. Det er den eneste vei som fører fram.» Disse ord var utvilsomt skrevet med tanke på det foreståen­ de medlemsmøte i HAF, hvor man skulle ta stilling til Ar­ beidsrettens dom. Dette framgår bl. a. av at lederen var uvanlig moderat i sin omtale av kommunistene. Riktignok tales det om «Kominterns seksjon her på berget», som «har fått sine direktiver», og det advares mot kommunistenes sterke stilling i Skiensfjorden, noe arbeiderne får «svi for».54 Men Tranmæl opererer her med et skille mellom «de mest dogmatiske» og «de mer besindige» kommunister: Han tror ikke de sistnevnte vil være med lenger på «den bruddlinje» Herøya-aksjonen representerer, og den «galskap» det «tales om» blant de førstnevnte: «en ny, en kommunistisk lands­ organisasjon». Telemark Arbeiderblads leder «Skal aksjonen fortsette?» va 5. oktober, dagen før HAFs medlemsmøte, appellerer også til Herøya-arbeiderne med argumenter av prinsipiell karak­ ter:

45 «Det førerbare en vei fram til bedre og tryggere kår også for Herøya-arbeiderne, og den veien heter solidaritet og sam arbeid. (...) Den som vil bryte ut, setter seg selv utafor og hemmer marsjen. (...) Spørsmålet gjelder hele den norske arbeiderklassens oppmarsjlinje. Møt derfor fram og sett splittelsens apostler på plass!» I Tranmæls tale om Herøya-konflikten på Borgestad AULs møte 20. oktober, hevdet han ifølge Telemark Arbeiderblads referat dagen etter at man måtte se saken «i den store sam­ menheng». I et bredt anlagt historisk perspektiv pekte han på at den sterke posisjon arbeiderbevegelsen nå hadde nådd i Norge, var et resultat av på den ene side «kamp», og på den andre «solidarisk samarbeid med alle byggende, fram- skrittsvennlige krefter». Partiet og den faglige bevegelse hadde ikke bare kjempet for en løsning av «de nærmeste spørsmål», men også for «den fremtidige gjennomføring av sosialismen». Etter den «offensiv» som ble innledet i 1935, «både på det faglige og politiske område»,55 kom krigens ødeleggelser. I den vanskelige gjenreisnings- og nyreisnings- perioden etter krigen, da arbeiderbevegelsen skulle «mar­ sjere videre», var man kommet i den heldige situasjon at det ble tilbudt hjelp fra USA. Nå kunne USA klandres for mye: «Der kan vi finne den mest hensynsløse utnytting fra kapi­ talistisk side.» Marshallhjelpen hadde imidlertid sitt utspring i et annet Amerika:

«Men bak Marshallhjelpen står i første rekke de fram- skrittsvennlige krefter i Amerika, arbeiderklassen, våre kame­ rater der borte som går inn for å hjelpe oss andre.»56

Denne hjelpen ville likevel bli av minimal betydning dersom mottakerne ikke kom fram til en riktig forståelse av hva den innebar: «Men Marshallhjelpen duger ikke hvis vi ikke selv er klar over våre forpliktelser.(...) Vi må fylles av en ny ånd.» En rimelig tolkning av Tranmæls tale er at det solidar­ iske samarbeid han innledningsvis hadde referert til nå måtte videreføres i forbindelse med den hjelp som ble gitt av USAs «framskrittsvennlige krefter», samtidig som det måtte føres en besluttsom kamp mot den trussel Herøya-aktivistene re­ presenterte. Med direkte referanse til Herøya-aksjonens brudd med «enheten» og «samholdet», uttalte han:

«Det er dessverre mange som ikke evner åresonnere sam­ funnsmessig.» Vi har altså sett at motstykket til hva man på ledende hold innenfor DNA og LO betraktet som en østlig inspirert split-

46 telsesaksjon, i første rekke besto i henvisninger til et solidari­ tetsprinsipp som fikk samtidig anvendelse på tre nivåer: Klassemessig, nasjonalt og vestorientert internasjonalt. I tillegg til dette knyttet man an til saklighetsideal det som i 1945 var blitt betraktet som en nødvendig betingelse for realiseringen av demokratiet.57 For Tranmæl var Herøya- aksjonen, som vi har sett, bl. a. et resultat av at man ikke var i stand til å «resonnere samfunnsmessig». Når Herøya-arbei­ derne ennå ikke hadde klart å fri seg fra det Ousland hadde kalt «de gamle forestillinger» og derfor oppførte seg som «kjerringa mot strømmen»,58 ble dette også satt i forbindelse med en mangelfull evne og/eller vilje hos kommunistene til rent fornuftsmessige overveielser. I en leder om forholdet mellom subsidier og reallønn hevdet således Telemark Ar­ beiderblad:

«Det er så selvinnlysende atselv barn og kommunister bør begripe det.»59 Det som ifølge Telemark Arbeiderblad var bakgrunnen for kommunistenes særegne fornuftsmessige blokkering, lå i de­ res underordningsforhold til Kominform. I en lederartikkel om «Aksjonen og dens nye leder», ble utviklingen hos den suspenderte forbundstillitsmannen Erling Johansen tatt opp til vurdering. Hans «kuvending» i Herøya-spørsmålet, som var «meget løst fundert», skyldtes følgende forhold:

«Etter at han ble kominformert, ble imidlertid hans stand­ punkter krystallklare.»60 En liknende tankegang har vi sett uttrykt i Arbeiderbladet, når det ble hevdet om NKPs ledelse at den hadde «kastet alle saklige vurderinger overbord .. .».61 Kampen mot kommunistene fant dermed en begrunnelse ut over det at de i en fremmed makts interesse bekjempet gjenreisning og velstand: Det heftet noe fornuftsstridig ved kommunistisk tenkning overhodet. Slik ble det positive mot­ stykke til dette å gi fornuften bedre muligheter til utfoldelse, noe som peker framover mot følgende formulering i DNAs nye prinsipp-program av 1949, «Grunnsyn og retningslin­ jer» :

«Vi vil ha friske, lykkelige barn som vokser opp som tenkende samfunnsborgere med livsmot og evne til samar­ beid.»62

47 Reaksjonen som offensiv. Vi har nå belyst den vekt som ble lagt på å framstille Her­ øya-aksjonen som et brudd med «grunnleggende prinsip­ per». Et gjennomgående trekk ved de prinsipper det ekspli­ sitt ble henvist til, er at de var av almen art: Det var snakk om solidaritet, samhold og saklighet som sådan. Poenget i denne sammenheng er imidlertidat henvisningene til prin­ sipperble etablert som en framskutt skanse i forsvaret mot det man anså var Herøya-aksjonens implikasjoner. Dette forsvar antar dermed seiv karakteroffensiv, av en propagan- daoffensiv forden organiserte kapitalisme. Det bestående samfunn bar i seg mulighetene til å «gi alle gode kår», men disse muligheter ville ikke la seg realisere uten videre: For­ utsetningen var at utviklingen mellom arbeid og kapital fo­ regikk mest mulig knirkefritt, og til dette trengtes både pro- gressiv-fornuftig oppdragelse — et «iherdig opplysnings­ arbeid» — og omsorgsfullt faderlig tilsyn. Når Herøya-ar­ beiderne oppførte seg ulydig, fikk de tåle at en streng far — for anledningen i statlige gevanter — ga dem ordre om å slutte rekkene og marsjere i takt. Kapitalsiden var jo allere­ de blitt beordret inn i akkumulasjonsparadiset, og her var det i prinsippet plass til alle som oppfylte et minstemål av medborgerlighet, dvs. de som lot seg samordne uten utidige innsigelser.

Oppsummering Gjennom Herøya-aksjonen kommer to ulike tradisjoner in­ nenfor arbeiderbevegelsens historie i kollisjon med hveran­ dre. Herøya-aktivistene og de som støttet dem representerte den tradisjon som var knyttet til kamp nedenfra om forde­ lingen av verdier skapt i produksjonsprosessen. Aksjonens motstandere, dvs. i første rekke DNA- og LO-apparatet, hevdet prinsipielt at aksjoner av denne type tilhørte et til­ bakelagt stadium: Streiker og «direkte aksjoner» nedenfra var uttrykk for«gamle forestillinger» og ble derfor betrakt- tet som reaksjonære i sin karakter. Kampen mot denne kon­ krete aksjon ble desto heftigere siden den fant sted i den kalde krigens periode, vel et halvt år etter februarhendinge- ne i Tsjekkoslovakia og Gerhardsens Kråkerøy-tale. Motstykket til «de gamle forestillinger» besto i første rekke i å hevde et grunnleggende interessefellesskap mellom de ulike klasser og grupper i samfunnet. Tanken om produk- sjonsfellesskapet hadde vunnet innpass i arbeiderbevegelsen i 30-årene, erfaringer fra krigstiden hadde bidratt til å gi

48 solidaritetstanken anvendelse ut over bevegelsen selv, og de omfattende gjenreisningsproblemer man sto overfor ved kri­ gens slutt stilte problemet om nasjonalt samarbeid og koor­ dinering av ressursene på en akutt måte. DNA gikk som statsbærende parti fra høsten 1945 til denne oppgave med den uttrykte målsetting å «gi alle gode kår». Det viktigste middel for å nå dette mål ble for partiet en satsing på å styr­ ke effektiviteten i produksjonslivet. Organisatorisk innebar dette forsøk på å instituere koperative samarbeidsorganer bå­ de på mikro- og makronivå i økonomien, ideologisk med­ førte det full anerkjennelse av et nasjonalt solidaritetsprin­ sipp. Velferd som mål, produktivitetsøkning og prisstabilisering som midler ble alment anerkjent av de eksisterende politiske partier. Riktignok kan man på arbeidskjøperhold spore skepsis, tildels også aktiv motstand, mot enkelte utslag av DNA-statens prinsipp om samordning gjennom overordning, og innenfor NKP kan man finne krav om sterkere statlig styring, særlig vis-a-vis monopolkapitalistenes disposisjoner. Avtalen mellom LO og N.A.F. om produksjonsutvalg og DNAs utsettelse av de mer vidtgående demokratiseringspla- ner var imidlertid egnet til å svekke betenkelighetene på ar­ beidskjøperhold. Betoningen av et pragmatisk korttidsper- spektiv i politikken må antas å ha virket i samme retning. Når det gjelder forholdet mellom de to arbeiderpartier, hev­ det NKPs formann så sent som sommeren 1947 at hans stor­ tingsgruppe ikke betraktet seg som opposisjon til DNAs. LO-kongressen i 1946 hadde gitt sin fulle tilslutning til regjeringens stabiliseringspolitikk, og i LOs sekretariat ble regjeringens rolle som overordnet organ i viktige politiske spørsmål anerkjent. For LO ble det dermed et hovedpro­ blem å forene stabiliseringspolitikkens behov for et moderat lø nnsnivåmed effektivitetstankens krav om fortsatt arbeids­ fred. Lønnsstopploven høsten 1947 og motstanden mot den er eksempler på hvordan denne konflikten kom til uttrykk. Som alternative midler til å forene stabilisering og arbeids­ fred ble lønnsnemndloven utvidet, og LOs ledende organer gikk inn for prolongasjon av tariffene ved lønnsoppgjøret i 1948. Disse tiltakene møtte skarp kritikk fra NKP, og i HAF, hvis styre partipolitisk sett var dominert av NKP, ble det stilt krav om at arbeidstidsreduksjon for skiftarbeiderne nå måtte gjennomføres. Avvisningen av dette kravet førte til di­ rekte aksjon fra HAFs side ved at man begynte å arbeide etter en ny skiftplan som ville gi 42 timers uke.

Arbeiderbevegelsen — 4 49 På ledende hold innenfor DNA og LO ble denne aksjonen stemplet som en østlig inspirert undergravningsaksjon: Fjernstyrte kommunister sto bak og trakk i trådene. HAF på sin side begrunnet aksjonen med utgangspunkt nettopp i behovet for produktivitetsøkning: Kortere arbeidstid ville gi større fritid, og dermed øke arbeidsgleden og effektiviteten. Vi står dermed overfor en blanding av «gamle» og «nye» forestillinger: De «gamle» forestillinger ytrer seg primært gjennom midlet som ble tatt i bruk, direkte aksjon, målet var å øke produksjonen og å bedre skiftarbeidernes kår. Striden kom derfor til å dreie seg om Herøya-arbeidernes framgangsmåte, og knytte seg til en ulik vurdering av tids­ perspektivet for DNA-statens velferdsfunksjon. Dersom vi korrigerer for den kalde krigs terminologi som striden ble utkjempet i, framstår det desto klarere at de agerende argu­ menterte og handlet ut fra et felles grunnlag av «nye» fore­ stillinger: Produksjonsfellesskap og effektivitetshensyn var felles premisser. Herøya-aksjonen er også en innfallsport til studiet av NKPs, og kanskje særlig Furubotn-fløyens politiske praksis sommeren og høsten 1948. De «nye» forestillinger som had­ de slått gjennom i partiet i perioden 1945—47, kan ikke sies å ha blitt overskredet i løpet av 1948. Riktignok innebar «venstredreiningen» fra høsten 1947 en økende opposisjon både mot stabiliseringspolitikkens utøvere og mot det man anså som uheldige utslag av denne politikk, men kritikken nådde ikke ut over et reformistisk grunnlag. Man var da hel­ ler ikke i stand til å gi Herøya-aksjonen en politisk ledelse ut over dens økonomisk orienterte fagforeningsperspektiv. De statsbærende reformister på sin side benyttet anlednin­ gen til å understreke behovet for fortsatt fellesskap. Rabul­ istene i HAFs aksjonsledelse ble utelukket fra tillitsverv i fagbevegelsen fram til 1952, samtidig som man lot forde­ lene ved en kontrollert omfavnelse av hertuginnene tilflyte rundskiftarbeiderne ved å innrømme dem en reduksjon av arbeidstiden til 45Vs timers uke fra 1950. Denne arbeidsfor­ kortelsen ble gjort gjeldende fra 1. april.

50 Noter Stabilisering, demokrati og klasseherredømme 1. Mye av grunnlaget for denne politikk ble lagt under krigen, samlingsregjeringen i 1945 innledet stabiliseringspolitikken gjen­ nom en rekke prinsippavgjørelser for den økonomiske politikk, og den rene DNA-regjering som var et resultat av stortings­ valget høsten 1945 ble hoveddrivkraften når det gjaldt å føre stabiliseringslinjen ut i praktisk politikk. Jfr. Statistisk Sentral­ byrå: Norges økonomi etter krigen. Samfunnsøkonomiske studi­ er. Oslo 1965. (Heretter: SØ S 12). 2. Jfr. St.meld. nr. 43 (1947). Se også Knut Eriksens kortfattede og oversiktlige framstilling iEtterkrigshistorie 1, Oslo 1970, s. 9— 19. 3. De vide fullmakter som ble gitt prismyndighetene gjennomLex Thagaard er et talende uttrykk for dette. (Hovedbestemmelsen, § 2, finnes gjengitt iSØ S 12, s. 372, note 2). 4. Dette gjelder både samlingsregjeringen og regjeringen Gerhard­ sen II. 5. Dette var formuleringen iFellesprogrammet (gjengitt i Tønnes Andenæs: Grunnloven vår, Oslo 1966, s. 106-—110). I LOs «Retningslinjer for gjenoppbyggingen og for demokratiseringen av vårt næringsliv» var målet å «bygge landet slik at alle får arbeid og trygge kår». (LOs repr.sk.prot. juni 1945, s. 145), «bygge landet vårt somet trygt hjem for hele folket». (Ibid. s. 146). DNAs Arbeidsprogram 1945 brukte følgende formulering: «Målet for den økonomiske politikken er å skape og å trygge de best mulige kår for folket ...». 6. «De nye økonomer» var innenfor regjeringeni første rekke representert ved Erik Brofoss, først som finansminister, der­ etter som handelsminister. «... Brofoss var den som drev verket ...» skriver Gerhardsen i boka Samarbeid og strid, Oslo 1971, s. 125. 7. Betegnelsen 'tenkemåte’ brukes her i entall for rent generelt å antyde framveksten av et nytt intellektuelt klima innenfor den sosialøkonomiske vitenskap i løpet av mellomkrigstiden, særlig betinget av den politiske og økonomiske ortodoksis kollisjon med «virkeligheten». (Jfr. Francis Sejersted:Historisk Introduk­ sjon til økonomien, Oslo 1973, s. 133, s. 137). I vår sammen­ heng bør det likevel understrekes at forholdet mellom 'plan­ legging’ og 'keynesianisme’ ikke er entydig — uten at jeg her skal gå inn på en nærmere presisering. Jfr. Donald Winch: Economics and Policy. A Historical Survey. Fontana 1972, s. 226: «Apart from contemporaneity and the fact that some planners were also advocates of logically and historically di- stinct; __ ». 8. Jfr. Gerhardsens foredrag til Fagkongressen 1946: «En reell løsning av det problem vi her står overfor kan bare oppnåes på en (uth. i prot.) måte: Det er øket produksjon gjennom bedre planlegging, effektivere produksjon og større arbeids­ innsats.» (Kongr.prot. s. 226). 9. Mens reformismen for DNAs vedkommende var en videre­ føring av en politikk som i mellomkrigstiden var vel etablert, representerte NKPs tilslutning til denne et avgjørende brudd med tidligere tenkemåte. F. eks. ble NKPs tidligere syn på

51 nødvendigheten av proletariatets diktatur som middel til sosial­ ismen avskrevet gjennom partiets tilslutning til Fellesprogram­ met, hvor det bl. a. het: «Ingen form for diktatur må tåles.» (Andenæs, op.cit. s. 106.) 10. Brev fra Nordahl til Evensen av 23.3.1942, sitert etter Øivind Stenersen: Om opprettelsen og utviklingen av produksjonsut- valg i norsk industri. Utrykt hovedoppgave i historie, Oslo Universitetet 1972, s. 15— 16. 11. Boka hadde følgende undertittel: «Et bidrag til diskusjon om retningslinjene for gjenoppbyggingen utgitt av Arbeidernes Fag­ lige Landsorganisasjon og Norsk Sjømannsforbund.» 1. utgave kom sommeren 1944, 2. reviderte utg. på nyåret 1945. 12. «Framtidens Norge», 2. utg. s. 14. Sitert etter Stenersen, op.cit. s. 15. 13. Arbeiderbladet av 13. august 1945 refererte fra et foredrag av Aase Lionæs dagen før: «Hun siterte den svenske landsorga­ nisasjonens formann: Det er demokratiet som banker på fa­ brikkportene.» Sitert etter Stenersen, op.cit. s. 95. Også i engelsk arbeiderbevegelse ser det ut til at dette tema har stått sentralt, jfr. følgende hos Laski: «... we have to break the irresponsible privilege of rentier and plutocrat by the develop­ ment of democracy in the economic field. (...) It is for the democratization of economic power upon these terms that, in the last analysis, this war is being fought.» (S. 306). «Either political democracy must be the master of economic monopoly or economic monopoly will be the master of political demo­ cracy.» (S. 310). Harold J. Laski: Reflections on the Revolution of our Time, London 1968 (første utg. 1943). 14. Et indisium på dette er at Høyre foran stortingsvalget høsten 1945 i sitt program inkluderte en passus om at det økonomiske demokrati nå var blitt en «naturlig» ting, hvoretter begrepet ble gitt et alternativt innhold til arbeiderbevegelsens gjennom tanken om et selveierdemokrati: «Det økonomiske demokrati, som det er naturlig å tilstrebe i et samfunn som har virkelig­ gjort det politiske demokrati, ønsker Høire gjennomført ved at flere av samfunnets medlemmer blir eiere av sine produksjons­ midler og selvstendige i sin næring.» Sitert etter Stenersen, op.cit. s. 104. 15. Dette resonnement står i gjeld til Reinhard Kiihnls stimulerende bok Formen biirgerlicher Herrschaft (Hamburg 1971). Norsk utg. Borgerskapet og fascismen, Gyldendal 1974. 16. Jfr. Brofoss på Fagkongressen 1946: «Jeg anser de saker som nå foreligger som den første alvorlige prøve på om vi klarer å se den store sammenheng i den økonomiske politikk, og for­ søker å avpasse stengene og hjulene i det økonomiske maskine­ ri til hverandre.» Kongr.prot. s. 259. 17. Kongr.prot. s. 258. Jfr. også Alice Boumeuf:Norway, the Planned Revival, Harvard University Press 1958, s. 52: «The available income statistics seem to suggest that the price-control authorities followed a deliberate policy of keeping business incomes high, but there is no other evidence that this was the case.» (Hennes kildegrunnlag må, som vi ser, på dette punkt ha vært noe begrenset.) 18. Bourneuf, op.cit. s. 74—75. Resultatet av den politikk som ble ført var ifølge Boumeuf følgende: I perioden 1946—52 var investeringsraten i Norge «phenomenally high» (s. 148), sann-

52 synligvis den høyeste i «any democratic country in modem times» (s. 149). Gerhardsen skriver at utbyttebegrensningen hadde to hovedformål: «Det ene var å bidra til at produk­ sjonens resultater ble fordelt på en sosialt rettferdig måte. (...) Utbyttereguleringen hjalp mye til å skapero i arbeids­ livet etter krigen. Det andre hovedformålet var å sikre at be- driftenes overskudd i størst mulig grad ble brukt til nyinve- steringer og opplegg av reserver.» (Gerhardsen,op.cit. s. 148— 149.) 19. Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays, Oslo 1963, s. 37. 20. Gjennom avtalen mellom LO og N.A.F. av 7. desember 1945. 21. Ved lov av 6. juni 1947. 22. «Framtidens Norge» 2. utg. s. 38. Sitert etter Stenersen, op.cit. s. 21. Samordningsrådet ble opprettet ved Kgl.res. av 4. mai 1945, dets første medlemmer ble oppnevnt ved Kgl.res. av 27.7. 1945 rådet begynte å fungere umiddelbart deretter. (Opplyst av Ole Herman Tangen, som arbeider med en hovedoppgave i historie om samordningsrådet.) 23. Jfr. LOs «Retningslinjer for gjenoppbyggingen og for demo­ kratiseringen av vårt næringsliv», hvor det bl.a. het: «Forbe­ dring av det økonomiske demokrati ved: a. Omorganisering av Statens sentraladministrasjon, som ut­ bygges med de nødvendige organer for å stimulere, rettleie og samordne næringslivet. b. Bransjeutvalg for de enkelte næringer. c. Et samordningsråd for alle næringer og sentraladministra­ sjonen. d. Produksjonsutvalg ved de enkelte bedrifter.» Sitert etter repr.sk.prot. juni 1945, s. 152. 24. Ibid. s. 148. 25. Ibid. 26. Ibid. s. 149. 27. Representantskapsmøtet preges av konsensus i dette spørsmål. Se f. eks. Strand Johansens kommentar til Ouslands fore­ drag, ibid. s. 168. 28. Når Gunnar Ousland i det følgende vil bli sitert relativt ut­ førlig som eksponent for en framherskende tenkemåte innen DNA LOs ledersjikt, er dette begrunnet i at de synspunkter han ga uttrykk for på LOs representantskapsmøte i juni 1945 må antas å være representative. Flere forhold taler for dette. For det første er det sannsynlig at hans foredrag, som fyller over 15 sider i det trykte referat, på forhånd var diskutert med sekretariatsmedlemmer og godkjent av dem. (Hans foredrag var jo begrunnelsen for sekretariatets innstilling til «Retnings­ linjer.») For det andre var det ingen som på møtet tok ordet mot noen av de synspunkter Ousland forfektet i sitt foredrag. For det tredje ble hans foredrag sommeren 1946 utgitt som studiehefte av Arbeidernes Opplysningsforbund, med tittelen «Fagorganisasjonens problemstilling i dag. Fellesprogrammet innevarsler næringslivets demokratisering.» (For dette siste punkt, se Stenersen, op.cit. s. 92, note 7.) Forøvrig kan vi gå ut fra at Ousland rent generelt har hatt stor tillit innen DNA, siden han var partiets representant i «firemannskomitéen», som forberedte utarbeidelsen av Fellesprogrammet. 29. LOs repr.sk.prot. juni 1945, s. 166.

53 30. Fellesprogrammet representerte på dette punkt en svekkelse i forhold til «Framtidens Norge», som inneholdt krav om styrerepresentasjon. Jfr. Stenersen, op.cit. s. 33. 31. «... vi må så å si ta de demokratiske ordninger på forskudd og innrette oss som om de allerede var trådt i kraft.» LOs repr.sk.prot. juni 1945, s. 166. 32. Ibid. s. 165. Det er her en påfallende parallellitet mellom Ousland og den klassiske revisjonist Eduard Bernstein, jfr. Flarald Berntsens utmerkede innledning til E. Bernstein: Sosial­ ismens forutsetninger, PAX 1973, særlig avsnittet «Sosialisme og demokrati», s. 92— 87. 33. LOs repr.sk.prot. juni 1945, s. 158. 34. Ibid. s. 159. 35. Ousland er her på linje med en uttalt målsetting i «Fram­ tidens Norge»: «Vi må fåalle krefter i det økonomiske liv til å ^virke sammen på en ganske annen organisk og harmonisk måte enn tidligere.» «Framtidens Norge», 1. utg. s. 35. Sitert etter Stenersen, op.cit. s. 17. 36. LOs repr.sk.prot. juni 1945, s. 159. 37. Dette gjelder kanskje særlig det økonomiske demokrati på sitt andre trinn: Intet er sagt verken tallmessig eller med hensyn til myndighetsområde når det gjelder arbeiderrepresen- tasjon i bedriftsdireksjonene. Heller ikke foreligger det noe konkret om hvilke eller hvor mange bedrifter dette var tenkt å omfatte. 38. Man kan forsåvidt si at Ousland på denne måten bidrar til å legge et grunnlag for en definisjon av sosialisme i retning av «det samfunnssyn vi finner i arbeiderbevegelsen». Jfr. min hovedoppgave Stabilisering og kamp (utrykt hovedoppgave, Oslo Universitet 1974), s. 126— 128. — Det synes som Stener­ sen overvurderer betydningen av de nye samarbeidsorganene som forberedende sosialiseringstiltak nettopp fordi han ikke kommer inn på det høyst mangelfulle presisjonsnivå i be­ grepsbruken. (Se Stenersen, op.cit. s. 94— 95.) Han understreker likevel at «Sosialisering ble av Ousland i den nye demokrati- seringsideologi vurdert svært pragmatisk...».(ibid. s. 94.) 39. Jfr. Stenersen, op.cit. s. 173. I løpet av forhandlingene mellom LO og N.A.F. høsten 1945 ga LOs forhandlere etter overfor N.A.F. på flere sentrale punkter, uten at hele LO-sekretariatet ble holdt orientert om dette. Stenersen sannsynliggjør at stats­ ministerens medvirkning måtte til for å sikre oppslutning i sekretariatsmøte 11.12.45 om en avtale som var ferdig under­ tegnet fire dager i forveien. (Ibid. s. 73—79.) 40. Ibid. s. 122. 41. Jfr. Gunnar Ousland: Fagorganisasjonen i Norge, bd. 3, Oslo 1949, s. 479: «Hovedoppgaven skulle nå være å løfte de til- bakeliggende gruppene opp til den høgd de best avlønnede grupper var nådd fram til — og så heller la de høgstlønnede vente med sine krav om å marsjere videre fram.» 42. SØ S 12, s. 223—224, og s. 380—381 (økonomisk-politisk ka­ lender 1946— 1949). Jfr. også Fri Fagbevegelses leder i nr. 4/1949 om tariffoppgjøret for 1949. 43. SØ S 12, s. 368. 44. Med Aukrusts ord: «(Vi må i alminnelighet) regne med at en øking av lønnsinntektene på eierinntektenes bekostning vil føre til at den private sparing synker.»Ibid. s. 368.

54 45. St.forh. 1947, 6a, s. 359. 46. Jfr. Jon Aanerud:Fellesprogrammet. Utrykt magistergradsav­ handling i statsvitenskap, Oslo Universitet 1963. Aanerud har undersøkt presisjonsnivået i Fellesprogrammets formuleringer, og har gradert de ulike poster etter en firedelt skala. Karak­ teren 1 er gitt poster hvor han finner «Ingen muligheter for forskjellige tolkninger», karakteren 4 er gitt «poster som er slik formet at en hvilken som helst tolkning vil virke rimelig». (Aanerud, s. 86.) Posten «så en gjennom rettferdig fordeling av resultatene kan gi alle gode kår», er gitt karakteren 4. (Jbid. s. 88, s. 55.) 47. Jfr. Jardar Seim:Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til, Oslo 1972, note 219 på s. 244------245, hvor Edv. Bulls og Erling Petersens parallelle synspunkter på dette spørsmålet refereres.. 48. NKP ga sin prinsipielle tilslutning til at gjenreisningen av landets produksjonsapparat ble prioritert, og stilte seg her i spissen: NKP skulle bli «bæreren av nyreisningen, av arbeids­ gleden». (Furubotn, 23.9.1946, sitert etter Terje Halvorsen: Fra motstandskamp til partistrid. Oppgjøret med «det annet sentrum» i NKP 1949/50, utrykt hovedoppgave i historie, Oslo Universitet 1970, s. 10. — I partiets teoretiske tidsskrift «Vår Vei» for 1946, hevdet NKPs statistiker, Sigurd Mortensen, i en artikkelserie om skattepolitikk, følgende synspunkt: «Ret­ ningslinjene for vår sosialpolitikk må være betinget av kravet om økning av produktivkreftene, (uth. i art.) alle andre begrep ... må være underlagtdette primære utgangspunkt. Ut fra dette syn vil vi sebarne-produksjonen, det kvantitative innslag, og aktiviseringen (utdannelse etc.), det kvalitative innslag som en vesentlig del av landets reale kapitaldannelse.» (Uth. i art.) («Vår Vei» 1946, s. 63). På s. 65 følger så en utregning av hvor mye det å «investere» i et bestemt antall fødsler pr. år vil bety for nasjonalinntektene. Jfr. forøvrig nedenfor, avsnittet om NKP. 49. Den korporative oppbygging av de nye samarbeidsorganer er et klart uttrykk for dette, jfr. ovenfor. Likeså Fagorganisasjonens holdning til rasjonaliseringsspørsmålet. Sekretariatets innstil­ ling til Fagkongressen 1946 i dette spørsmålet, som tok ut­ gangspunkt i Taylors «sju lover» for moderne bedriftsledelse, ble vedtatt mot en stemme. (Kongr.prot. s. 320.) 50. I LO-sekretariatets innstilling til «Retningslinjer ...» het det om arbeidsfreden: «De store oppgavene i gjenreisningsperioden krever i større grad enn før at arbeidsfreden sikres. Fagorga­ nisasjonen vil for sitt vedkommende gå inn for at tvister om lønns- og arbeidsvilkår blir løst uten arbeidsstans.» LOs repr.sk.- prot. juni 1945, s. 147. 51. Det het i Fri Fagbevegelses leder i nr. 1/1945: «Vi er på vei til å gå fram fra klassesolidaritet til samfunnssolidaritet. (...) Den store utvikling av klassesolidariteten har overvunnet den gamle, snevre egoisme. Den har lært oss at vi er et ledd av det hele, at vi skal arbeide for fellesskapet, gi oss selv hen i dette virke, og vinne oss selv på ny ved den felles vekst i kultur, samhold og økonomi. Den usolidariske, streikebryteren, ble for oss den største forbryter vi kunne tenke oss. Vi skapte den klassebevisste arbeider. Nå går vi et stort skritt videre. Vi skal skape det samfunnsbevisste, det sosiale (uth. i lederen) men­ neske. (...) For vår tid gjelder det at den største forbryter

55 er det a-sosiale (uth. i lederen), det «-sosiale (uth. i lederen) menneske, den som konsentrerer sitt sinn om den griske egen­ nytte og ikke vil utlevere seg selv til samfunnet med alle sine evner og krefter.» 52. I ovennevnte foredrag på LOs representantskapsmøte i juni 1945. 53. Det b!e ikke nærmere presisert hva slags sosialisme det her var tale om: «Idag kan streiken ofte være til langt større skade for arbeiderbevegelsen ogden sosialisme, som vi vil skape, enn den er for kapitalistene.» (LOs repr.sk.prot. juni 1945, s. 164.) Videre het det: «Intet er tåpeligere eller mer forbrytersk mot sosialismen enn å forspille denne tro og tillit ved mer eller mindre velbegrunnede konflikter ». Ib ( id.) 54. Ibid. s. 165. 55. Ibid. s. 164. 56. «Å føre hele arbeiderklassen fram til full forståelse av denne store overgang, som vi nå står midt oppe i, det erden kjempe- oppgave som nå må legge beslag på alle aktive krefter innen landsorganisasjonen, forbund, samorganisasjoner, foreninger og klubber.» Ibid. s. 163. 57. Ibid. s. 165. 58. «Intet virkelig stort kan gjennomføres i et folk uten det er fylt av en moralsk kraft, en stor offervilje og en solidarisk evne til godt samarbeid med gjennomført orden og disiplin.» Ibid. s. 167. 59. Ibid. s. 164.

LOs fagpolitiske linje 1945— 1948 1. Jfr. Alfred Skar: Fagorganisasjonen i Norge, bd. 4, Oslo 1949, s. 668 (om Fagkongressen 1946): «For første gang i Norges historie ble retningslinjene for det videre arbeid (...) trukket opp i direkte samarbeid mellom representanter for Regjeringen og (...) Kongressen. Fagkongressen ga i hovedtrekkene enstem­ mig sin tilslutning til Regjeringens politikk.» 2. Se Targjerd Nomeland: Striden om 12-øringen. Lønsnedslaget i 1940 og oppgjeret om det i 1945. Utrykt hovedoppgave i historie, Oslo Universitet 1973, særlig kap. IV, avsnitt 5: «Kom- pensasjonskravet må vike av hensyn til atterreising.» (S. 122— 131). 3. Se f. eks. LOs beretning 1946, s. 1—2. 4. Årsakene til dette faller utenfor rammen av den oppgave jeg her har satt meg, men jeg vil antyde et par forklarende mo­ menter. For det første virket etter all sannsynlighet trykket av de påtrengende gjenreisningsoppgavene i modererende retning, og dernest må det sosialdemokratiske ideologiske hegemoni i ar­ beiderklassen ha spilt en vesentlig rolle. NKPs produktivitets- ideologi overgikk faktisk DNAs når det gjaldt agitasjon for økt «arbeidsglede» og «økning av produktivkreftene», jfr. oven­ for, note 48. 5. Fri Fagbevegelse nr. 1/1947, leder. 6. Ibid. Lederen pekte på at en satsing på økt produksjonseffek­ tivitet var veien å gå «som grunnlag for nye framstøt ved tariffrevisjonen neste år.»

56 7. Jfr. St.meld. nr. 43 (1947) s. 11:«Spørsmålet om kostnadsnivået og dets betydning for vår konkurranseevne må tilleggesover­ ordentlig stor vekt.» 8. LOs repr.sk.prot. august 1947, s. 156. 9. Ibid. s. 157. 10. Ibid. s. 158. 11. Nordahl tok følgende forbehold: Bestemmelsene om indeks­ regulering måtte ikke berøres, 5-årestillegget pr. 1. september måtte tre i kraft, det måtte tas forbehold for minstelønns- fagene. Ibid. 12. Ibid. På statsministerens anmodning drøftet så Det økonomiske samordningsråd den 5. juli 1947 prissituasjonen, og avga en uttalelse hvor det b!e gitt tilslutning til å holde på stabiliser- ingslinjen. Både rådets uttalelse og dets forslag til tiltak var i overensstemmelse med de retningslinjer Gerhardsen hadde lagt fram og oppnådd tilslutning til i LO-sekretariatet. Ibid. s. 151— 152. 13. F.eks. uttalte sekretariatsmedlem Emil Torkildsen: «Jeg er noe skeptisk. Vi så hvordan det gikk med brennevinsprisene. De skulle også bare gjelde i 3 måneder, nå har det gått 2 år.» Ibid. s. 162. 14. Ibid. s. 163. 15. Ved avstemningen ble sekretariatets innstilling vedtatt med 101 stemmer. M. Knutsens prinsipale forslag (utsettelsesfor- slaget) fikk 13 stemmer, hans subsidiære forslag fikk 17. (Ibid. s. 179.) 16. Ibid. s. 163. 17. Ibid. s. 175. 18. Ibid. s. 166. 19. Chr. Henriksen: «Vi skal være gla for at vi har våregen (uth. i prot.) regjering.»Ibid. s. 169. 20. Fri Fagbevegelse nr. 7/1947, leder: «Nå som før vil arbeider­ klassen være villig til både å spenne inn livreima og å legge ryggen til.» Eller som det ble uttrykt på representantskaps­ møtet: «Det er jo slik at medisiner alltid smaker vondt, men en gang i mellom er en nødt til å ta de.» (Gunnar Bråthen, LOs repr.sk.prot. august 1947, s. 168.) «(Vår egen regjering) har gjort atskillig allerede, men selvsagt skal vi lenger. Men da skal vi også være med på å ofre noe.» (Chr. Henriksen, ibid. s. 169.) 21. LOs repr.sk.prot. august 1947, s. 163 (Malvin Knutsen). 22. Ibid. s. 171— 172 (Bemh. Berntsen). 23. Ibid. s. 170. 24. Ibid. s. 177. På dette tidspunkt kunne man altså ennå, med effekt, vise til Sovjetunionen som ideal og til USA som et skrekkens eksempel. 25. LOs repr.sk.prot. november 1947, s. 20. 26. Ibid. De tiltak man tenkte på når uttrykkene «stor økonomisk og sosial vinning» ble brukt, var at det tredje 5-øres tillegget var trådt i kraft fra 1. september og at loven om tre ukers ferie var gjort gjeldende fra 16. november. 27. Ibid. s. 14. 28. Ibid. s. 18. 29. Ibid. s. 21. 30. Ibid. s. 20. 31. Ibid. s. 21.

57 32. Ibid. s. 48. 33. Ibid. s. 29. 34. Ibid. s. 40. Gerhardsen føyde til: «En skal ikke stille seg slik at en får en sosial uro kanskje som den i Frankrike. Det som skjer i Frankrike er en utvikling mot de Gaulles fazisme og det er kommunistene som har skylden for det.» 35. Ibid. s. 41 (Thorbjørn Elenriksen): «Det er et hensynsløst for­ slag kommunistene kommer med. De appellerer til de minst solidariske i landet. De spekulerer i å gjøre det så grusomt som mulig.» 36. Ibid. (T. Henriksen): «Hvem førte kommunistene kampen mot ved siste valg? Jo, mot Arbeiderpartiet og fagorganisasjonen og ikke mot borgerskapet og reaksjonen. Det var broderm ord de drev mot fagbevegelsen.» 37. Ibid. s. 45: «Jeg forstår kommunistenes stilling når de legger opp som de gjør, sett ut fra partitaktiske hensyn, men det skjer ikke ut fra de økonomiske forhold for arbeiderklassen.» 38. Ibid. s. 44. 39. LOs repr.sk.prot. april 1948, s. 24. 40. Tariffrevisjonen 1948 var eneste sak på dagsordenen. 41. LOs repr.sk.prot. april 1948, s. 24— 25. 42. Ibid. s. 29 (Nordahl): «Den økonomiske stilling i øyeblikket er betydelig vanskeligere enn den var i november i fjor, da vi diskuterte saken her i Representantskapet, og enda mer enn i fjor høst da vi diskuterte den såkalte lønnsstopploven.» 43. Ibid. s. 31, 35, 45. 44. «Hele landet er kommet i en slik situasjon at vi må se det som en helhet og ikke gruppevis. Det er ut fra dette hensyn at forslaget er framkommet, og det er også ut fra det hensyn at jeg for min del har gått inn for det.» Rasmus Rasmussen, ibid. s. 41. 45. Ibid. s. 38 (Alf Andersen). Han begrunnet uravstemningen over forrige representantskapsmøtes retningslinjer slik: «Vi ville nemlig at medlemmene skulle ha følelsen av at de var med.» Ibid. Jfr. også T. Henriksen: «Nå vil en ha fritt spill igjen, som en altså ikke ville ha i november. Det må vises disiplin.» Ibid. s. 42.

NKP og den opposisjonelle reformisme 1. Sitert etter Halvorsen, op.cit. s. 13. 2. Sitert etter Solumsmoen/Larsen (red.): Med Einar Gerhardsen gjennom 20 år, Oslo 1967, s. 62. — I marsnummeret av Fri Fagbevegelse ble Gerhardsens tale fulgt opp slik av redaktør Alfred Skar: «De norske kommunisters reaksjon på hendingene i Tsjekkoslovakia har bevist at enhver kommunist som blir satt inn i et hvilket som helst tillitsverv ... er beredt til å misbruke sin stilling og dolke demokratiet i ryggen.» 3. Eriksen, op.cit. s. 76. 4. En slik holdning til partiet var kommet sporadisk til uttrykk også fø r februarhendingene i Tsjekkoslovakia. Jfr. Arbeider­ bladets serie av lederartikler i mars 1947, hvor kommunistene ble «beskyldt for å være mulige landssvikere og femtekolon­ nister». (Eriksen, op.cit. s. 77). Jfr. også Nordahls og Gerhard-

58 sens påpekning av mulige kommunistiske aksjoner mot landets økonomi og sikkerhet på møtet til den nordiske sosialdemo­ kratiske samarbeidskomité i Stockholm 7.—9. februar 1948. Ibid. s. 75. 5. Ibid. s. 79. Kapitlet dette avsnittet utgjør en del av, har tids­ avgrensningen februar—april 1948. 6. Man kan både tenke seg — og finne eksempler på — at høyst «revolusjonære» framtidsvyer tjener som legitimering av en reformorientert politisk praksis. 7. Dette er et konsekvent synspunkt i Lenins tenkning. Se f. eks. hans prinsipielle innvendinger mot Plekanovs programutkast av 1902 i V.I. Lenin: Collected Works, Progress Publishers, Moskva 1964/65, bd. 6, s. 17— 18, særlig s. 59, og hans tilføyelse s. 34 til Plekanovs utkast på s. 28. Se også hans artikkel fra 1919, «Economics and politics in the era of the dictatorship of the proletariat» i Coil. Works, bd. 30, s. 107— 117, f .eks. hans ytring om småborgerskapet her (s. 116). 8. Sitert etter «Vår Vei» 1947, s. 56. Sitatet forekommer i en redaksjonell artikkel med tittelen «Revolusjonens grunnspørs­ mål». 9. Se f. eks. Arvid G. Hansens artikkel «Folket kontra monopol­ kapitalen» i «Vår Vei» nr. 1/1946, s. 3— 12, og Peder Furubotns artikkel «Stabilisering for og med folket — mot monopolka­ pitalen og reaksjonen» i «Friheten» 25.7.1946. 10. «Dette viser oss at den progressive del (uth. i art.) av borger­ skapet er interessert i vår linje og må antas å ville medvirke til dens virkeliggjørelsen Haavard Langseth: «En moderne pro- duksjonspolitikk», «Vår Vei» nr. 1/1946, s. 24. 11. «Vår Vei» 1947, s. 50. 12. «Den norske arbeiderklasse står i den usedvanlig gunstige, objektive stilling at den gjennom sitt flertall i Stortinget kan (uth. i art.) bruke dette flertall til å løse folkets livsspørsmål på bekostning av monopolkapitalismens profittinteresser.» Ibid. s. 56. 13. Ibid. s. 57. 14. Sitert etter «Vår Vei» 1947, s. 60. 15. Ibid. s. 61. 16. Halvorsen, op.cit. s. 61. 17. Ibid. s. 168. 18. Ibid. s. 15. 19. «Dette (at Furubotn-fløyen hadde vært i mindretall i ledelsen etter juni 1946 uten at den politiske linjen ble prinsipielt endret, PK) tyder på at det på lederplanet i høyden kan ha vært en gradsforskjell, ikke noen prinsipiell forskjell i synet på hvilken linje NKP faktisk skulle følge.» Ibid. s. 148. 20. Denne framgangsmåten må kunne anses forsvarlig rent kilde- messig, jfr. min hovedoppgave, note 43 på s. 80. 21. Jfr. også Halvorsen,op.cit., note 204 på s. 251: «Det er imidler­ tid grunn til å peke på at Furubotn i det nasjonale spørsmål og i forbundsfelle-spørsmålet i prinsippet sto for det samme syn i hele etterkrigstida.» Det var Løvlien-fløyen som foran landsmøtet i februar 1949 foretok en endring her. I dens «Ut­ kast til politisk resolusjon til landsmøtet 1949» ble skillelinjene fra før krigen trakket opp: På den ene side arbeiderklassen, de arbeidende bønder og fiskerne, på den andre side den samlede «kapitalistiske front». Ibid. s. 159.

59 22. «Vår Vei» 1948, s. 17. 23. Ibid. s. 20. 24. Ibid. s. 579. 25. Ibid. s. 578: «Det finnes ingen «fredelig» særskilt norsk vei til sosialismen, det finnes bare en vei, klassekampens vei, som over arbeiderklassens herredømme, det vil si proletariatets diktatur, fører fram til sosialismen». 26. Ibid. s. 622. 27. HAF, medl.prot. 8.2.1948. 28. Halvorsen, op.cit. s. 172. 29. Ibid. note 26 på s. 228. Den offisielle grunngivelse var at de suspenderte hadde betraktet «Furubotns ... fraksjonssentrum» som sin høyeste partiinstans. Ibid. s. 72. 30. Ibid. s. 90. 31. Ibid. s. 132. 32. Ibid. s. 156. 33. Ibid. s. 114. 34. Ibid. note 125 på s. 248: «I Telemark ble tydeligvisFurubotn- fløyens bondepolitikk satt konsekvent ut i livet — i novem ber 1947 ble det bl. a. holdt en «bondekonferanse» med tverrpo­ litisk deltakelse, blant innlederne var f. eks. gårdbruker Neri Valen, den kjente Venstrepo’itikeren.» 35. Ibid. 36. Jfr. Edgeir Benum: Maktsentra og opposisjon, Oslo 1969, s. 22, 28, 44—45. 37. HAF, medl.prot. 30.4.1948, jfr. min hovedoppgave, s. 51—53. 38. Det ble fra N.A.F.S side framholdt at avtalen av 15. april ikke ga arbeiderne anledning til å stille «nogen som helst slags lønnskrav» (HAF, styreprot. 21.5.1948, som inneholder referat fra forhandlingene i Oslo). 39. Cella på Herøya, Oslo 1952, s. 76. Denne boka ble utgitt av Haakon Lie i den hensikt å avsløre hvordan fagorganisasjonen var truet av «skjulte krefter», og inneholder møtereferater fra Herøya kjemiske lag av NKP — «cella på Herøya» — for perioden 1945—50. Jeg mener det er grunn til å anta at doku­ mentasjonen er autentisk, selv om enkelte møtereferater kan være utelatt. Jfr. min hovedoppgave, s. 5 40. Ibid. 41. Ibid. s. 77. 42. HAF, medl.prot. 25.5.1948. 43. Ibid. Disse var vaktmannsgruppa, laboratoriegruppa, sodagrup- pa, kai/lagergruppa, fullgjødningsgruppa og pakkerigruppa. 44. Ibid. 45. Ibid. Redaksjonskomitéen besto av to skiftarbeidere (Larsen Fagerli og Alfred Njerve), en representant fra styret (Anker Nordbø) og tidligere formann i HAF, Charly Andersen. 46. Ibid. 47. Ibid. 48. Det heter i referatet: «Til behandling forelå resultatet av skift­ arbeidernes møte, som viste seg åoverraske stort hvad tilslut­ ning gjaldt.» Cella på Herøya, s. 78. 49. Ibid. 50. Ibid. 51. Ibid. s. 79. 52. Ibid. s. 78. 53. Ibid. De øvrige medlemmer av redaksjonskomitéen var Haug­

60 land, Ødegård og Hammerstedt. Stortingsmann Hammerstedt deltok altså i cellas møter. 54. Ibid. 55. HAF, medl.prot. 4.6.48. 56. HAF, medl.prot. 5.7.48. 57. «H. Ødegård redegjorde for forhandlingene i hovedstyret på Rjukan og beklaget at han ikke fikk reist forslag ad. 42 timers uken». Møte i Herøya kjemiske lag av NKP 21.6.1948, sitert etter Cella på Herøya, s. 80. 58. Uttalelsen var vedtatt i fellesmøte av styrene i HAF, Arbeider- lederforeningen og Maskinistgruppen. HAF, styreprot. 12.7.1948. 59. Ibid. Det het videre: «Flukten fra skiftarbeidet er idag en kjensgjerning, og det vil uvegerlig tilta om kravet blir awist.» 60. HAF, styreprot. 3.8.1948. 61. HAF, styreprot. 27.8.1948. 62. HAF, styreprot. 17.9.1948. 63. Sitert etter Johan Medby: Herøya kaller . . utgitt av HAF 1949, s. 50. 64. Ibid. s. 50—51. Støland fortsatte: «Det er bevislig at den arbeidsglede vi dermed skaper... vil... øke produksjonen.» Ibid. s. 51. 65. Spesielt interesserte henvises til min hovedoppgave for en drøfting av dette spørsmålet, spesielt s. 72—74 og s. 82—84. La meg her føye til at selv om vi tenker oss at denne argumenta­ sjon var vikarierende, ville det i så fall bety at taktikken så til de grader dominerte over en eventuell revolusjonær strategi at bare en økonomistisk orientert opportunisme gjensto. 66. «Friheten» 18.1.1950, sitert etter Halvorsen,op.cit. s. 169.

Aksjon og reaksjon 1. NKIFs beretn. 1948, s. 72. 2. Ibid. s. 69. 3. Ibid. s. 71. 4. Ibid. s. 74. Det ble vist til Arbeidervernlovens § 33, pkt. 4 og 5. 5. Staten hadde på dette tidspunkt 44% av aksjene. I styret satt blant andre adv. Sjaastad fra LO. Karsten Torkildsen fra NKIF var konsultativt styremedlem. (Lars Evensens opplysning på LOs representantskapsmøte 21. september 1948, prot. s. 80.) 6. Jfr. f. eks. Nasjonalbudsjettet 1948, hvor det bl. a. heter: «De næringer som har tilført landet de største bidrag av utenlandsk valuta i 1947 er treforedlingsindustrien, fiskeriene med herme- tikkindustrien, skipsfarten, hvalfangsten, og Norsk Hydros produkter. (St.meld. nr. 1, 1948, s. 9. St.forh. 1948, 2 b.) Disse opplysningene ble gjengitt i bl. a. Fri Fagbevegelse nr. 4/1948, s. 105. 7. Jorunn Bjørgum:Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund 50 år, Drammen 1973, s. 373. 8. LOs repr.sk.prot. sept. 1948, s. 67—68, s. 81. 9. I streikevedtaket het det i første punkt: «Herøya Arbeider­ forenings skiftplan på 42 timers arbeidsuke betyr ingen ned­ settelse av produksjonen, men betyr øket arbeidsglede og større arbeidseffektivitet, og dermed høyning av produksjonen.Vår kamp er derfor om retten til å produsere. (Uth. i vedtaket). De to øvrige punkter dreide seg om «retten til å arbeide» og om

61 «kamp mot kriminalisering av arbeidernes berettigede krav for å heve sin levestandard.» (HAF, medl.prot. 23.—24. september 1948, jfr. min hovedoppgave, bilag 3.) 10. HAF, medl.prot. 23.—24. september 1948. 11. Tilsvaret til Arbeidsretten ble vedtatt i styremøte 24. september (HAF, styreprot. 24.9.48). Det ble videre henvist til Hydros store overskudd de siste årene (ca. 45 mill. kr. for driftsåret 1947), «som gjør vårt krav enda mer berettiget». NKPs formann, Emil Løvlien, nevnte de samme tall i stortingsdebatten 25. september (St.tid. 1948, 7 b, s. 1919). 12. HAF, styreprot. 24.9.48. 13. Det het i streikevedtaket: «Samhold og solidaritet vil prege vår kamp og slå alle angrep tilbake.» 1948) må dette betraktes mer som uttrykk for at situasjonen 15. Når Anker Nordbø i en tale på Youngstorget i Oslo kalte Arbeidsretten for en klassedomstol (jfr. Frihetens referat 2.10. 1948 må dette betraktes mer som uttrykk for at situasjonen innbød til en spesiell språkbruk enn som uttrykk for noen konsekvent politisk analyse. Et gjennomgående trekk ved hele HAFs argumentasjon, som Nordbø selv hadde vært med på å utarbeide, er jo forsøket på å vinne framved hjelp av loven, ikke på tvers av den (jfr. f .eks. HAFs krav, som varfu llt lovlig, i motsetning til bedriftsledelsens handlemåte, som var helt ulovlig). 16. HAF, styreprot. 27.9.48, medl.prot. 24.9.48. 17. Ibid. 18. H. Ødegård og Meyer-Lund (HAF, styreprot. 30.9.49). 19. Se min hovedoppgave, s. 98— 100. 20. Ibid. s. 101— 102. 21. HAF, medl.prot. 6.10.1948. 22. Brev til Gerhardsen, datert 13.12.1948. NKIFs arkiv. 23. Forbundssekretær E. Johansen hadde stemt mot eksklusjons- vedtaket av 14. september. Etter at han så i et intervju med Friheten 23.9. hadde gitt sin fulle støtte til Herøya-aksjonen, b'e han av forretningsutvalget bedt om å beklage sine ut­ talelser samt å underskrive lojalitetserk’æring (NKIFs beretn. 1948, s. 99— 100, jfr. også Friheten 23.9. og 29.9.1948). I NKIFs beretning het det videre: «Da Erling Johansen ikke ville underskrive erklæringen, så Forretningsutvalget seg nød­ saget til å fatte følgende vedtak: «Da Erling Johansen ved å nekte å undertegne den fremlagte erklæring,har han selv satt seg utenfor forbundets forretningsutvalg. I henhold til for- bundslovens § 3, pkt. 1, suspenderes han straks fra sin stilling som landsmøtevalget sekretær i forbundet.»»{Ibid. s. 100.) 24. HAF, styreprot. 8.10.1948. 25. Friheten, 7.10.1948. 26. Se nedenfor, s. 33. 27. NKIFs beretn. 1948, s. 83. 28. Se min hovedoppgave, s. 129— 143. 29. Ifølge muntlig opplysning fra E. M. Johansen hadde han og Stivimoen tatt kontakt med Bergsvik for å få ham til å legge fram et forslag til løsning av konflikten. Dette forslaget ble enstemmig tiltrådt av HAFs styre 30.10.48. Forslaget og av­ stemningsresultatet er referert i HAFs medl.prot. 1,11,48. 30. HAF, medl.prot. 21.10.48. 31. N.A.F., sirkulære nr. 209/1948. Hydros arkiv.

62 32. Telemark Arbeiderblad, 21.9.48. 33. Ibid. 5.10.48. 34. Eriksen, op.cit. s. 77. 35. Ibid. s. 78. 36. Ibid. s. 79. 37. Se ovenfor, s. 13. 38. LOs repr.sk.prot. 21.9.48, s. 65. 39. St.tid. 1948, 7 b, s. 1918. 40. Ibid. s. 1921— 1922. 41. Seim, op.cit. note 153 på s. 259. 42. St.tid. 1948, 7 b, s. 1924. 43. For en liten modifikasjon av dette bilde mer alment, se Eriksen, op.cit. s. 78, og ibid. note 19 på s. 276. 44. Verdens Gang, 9.10.48 (1. side). Talen ble mottatt «med voldsomt bifall» (ib id ). 45. Gjengitt etter Friheten, 11.10.48: «Et svar til statsminister Gerhardsen». 46. «På desperasjonens vei», artikkel av Gerhardsen i Verdens Gang, 13.10.48. 47. Ibid: «Det er min alvorlige overbevisning atden største fare som truer vårt land, dets demokratiske styresett og dets uav­ hengighet i dag, er den fare som Det norske kommunistparti representerer.» 48. Det er sammenfall mellom hovedorganets syn og de andre DNA-avisene jeg har sett på, jfr. min hovedoppgave, s. 115— 119. 49. DNAs og LOs pressereaksjoner ble også kommentert på ar- beidskjøperhold. I «Arbeideravisen»s leder «Etter Bataljen» (nr. 24/1948) het det: «Skal man imidlertid karakterisere den lojale fagbevegelses og dens presses forhold til streiken ved Eidanger Salpeterfabrikk, må man medgi at denne gang synes holdningen å ha vært fastere og mer besluttsom enn før.» 50. LOs repr.sk.prot. 21.9.48, s. 67. 51. Telemark Arbeiderblads leder 17.9.48: «42 timer». 52. Jfr. ovenfor, s. 9. 53. Telemark Arbeiderblads leder 24.9.48: «En håpløs aksjon». 54. «Kommunistene er ennå forholdsvis sterke i Skiensfjorden. Og det får arbeiderne svi for.» 55. Hovedavtalen ble altså fremdeles gitt en offensiv presentasjon, jfr. Seim, op.cit. s. 183— 184. 56. Allerede høsten 1947 hadde Tranmæl og Haakon Lie stilt seg i spissen for et Ja til Marshallplan-kampanje. I desember 1947 konkluderte således en lederartikkel i Arbeiderbladet med at det fantes to Amerika: et imperialistisk kapitalistisk og et demokratisk progressivt Amerika. Se Etterkrigshistorie 2, Oslo 1971, s. 111 (Svein Andreassens artikkel). For en vurdering av USAs motiver bak Marshall-planen, se Etterkrigshistorie 4, Oslo 1973, s. 60—72 (Paul Knutsens artikkel). 57. Se ovenfor, s. 5. 58. Se ovenfor, s. 9. 59. Telemark Arbeiderblads leder 29.9.48. 60. Telemark Arbeiderblads leder 7.10.48. 61. Arbeiderb’adets leder 22.9.48. 62. Sitert etter Einhart Lorenz (red.): Norsk sosialisme i doku­ m enter, Oslo 1970, s. 127.

63 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2, 1977

Øivind Stenersen Samarbeidslinjen blir til Om LOs planleggingsvirksomhet under krigen

I. Innledning

I de politiske partiers fellesprogram av 1945 ble det i avsnit­ tet ora den økonomiske politikk bestemt at det skulle opp­ rettes produksjonsutvalg i norsk industri: «Ved de enkelte industrielle bedrifter opprettes rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, arbeidsgivere og funksjonær­ er for å øke interessen for å fremme den mest effektive produksjon, en god bedriftshygiene og yrkesopplæring». Tanken om produksjonsutvalg sprang ut av den planleggin­ gen av tida etter krigen som i norsk fagbevegelse i hoved­ sak foregikk i eksil-LO i London. Jeg vil i artikkelen søke å belyse hvilke forhold som bidro til å sette i gang denne planleggingsvirksomheten. Dessuten skal jeg trekke fram de faktorer som tjente som drivkrefter bak utarbeidelsen av planene. Det vil bli gitt en skisse av planleggingens gang — fra de første planutkastene og fram til det endelige resultat: «Framtidens Norge» — eksil-LO’s program for gjenreisningen. Deretter skal det redegjøres for hvordan man i «Framti­ dens Norge» forklarte behovet for en nyordning av landets økonomiske liv etter krigen og hva hovedinnholdet i denne nyordningen skulle gå ut på. Særlig blir det lagt vekt på å få fram hvordan produksjonskomitéene — produksjonsutvalge- nes forløpere — var tenkt som et ledd i dette nye systemet. Endelig skal vi se hvordan disse tankene også ble reist i arbeidet til «4-mannskomitéen», som førte fram til Felles­ programmet etter krigen. Med karakteristiske forskjeller forelå tankene om økonomisk samordning og planlegging og idéen om produksjonsutvalg både i London og i mot- standsmiljøet hjemme, da krigen sluttet. Denne forbereden­ de planleggingsvirksomheten spilte en vesentlig rolle for den politiske kurs som ble fulgt under gjenreisningen og seinere.

Arbeiderbevegelsen — 5 65 II. Bakgrunn og drivkrefter for planleggingsvirksomheten Det var innenfor eksil-LO’s Londonsekretariat at tanken om opprettelse av produksjonsutvalg (P.U.) i norsk industri først ble utformet. Selve idéen ble i dette eksilmiljøet utvik­ let som ledd i en nyordningsplan for det økonomiske liv i Norge etter krigen. Denne planen inngikk i et større gjen- reisningsprogram for norsk fagbevegelse, som ble utarbeidet av eksil-LO i løpet av krigsårene, og som ble påbegynt i Londonsekretariatet ved årsskiftet 1941/42, altså umiddel­ bart etter at dette var blitt etablert. Den faktor, som ser ut til å ha satt arbeidet med gjenreis- ningsprogrammet i gang, har sammenheng med den uro som hersket innenfor regjeringen Nygaardsvold i slutten av 1941 i forbindelse med innholdet av det såkalte «Hart- manns P.M.» I et brev av 19/1-42 ga Konrad Nordahl ut­ trykk for at stemningen i London med hensyn til krigsutvik­ lingen var optimistisk, og han fortsatte: «Det gjør at vi er nødt til å ta opp også de politiske spørsmål til drøftelse. Na­ turligvis er det ingen fare for at freden skal komme like overraskende på oss som krigen, men galt kan det i hvert fall ikke være at vi gjør forberedelser i tide. Du vet jo dess­ uten like godt som jeg at også andre sysler med de samme problemer.»1 Her antydes det for første gang at fagbevegelsen måtte ha sine planer klare når freden en gang kommer, fordi det også på andre hold fantes folk som var opptatt med de samme ting. Hvem disse «andre» var, ble det ikke redegjort for på dette tidspunktet, men ved å studere Nordahls krigskorre- spondanse videre framover i 1942 går det etter hvert klart fram hvem det ble siktet til. I et brev til Martin Tranmæl av 23/3-42 greidde Konrad Nordahl ut om planleggingen, og han betonte sterkt viktig­ heten av dette arbeidet,.... «hvis ikke vil vi bli slått ut av andre krefter som dukker opp av folkedypet(....) De me­ ner å ta innersvingen på hele arbeiderbevegelsen slik at den blir redusert til et mer beskjedent format enn tidligere. En­ kelte snakker om sterkt styre og diktatur.» Noen dager seinere, i et brev til Lars Evensen av 31/3-42, gjorde Nordahl klart rede for hvem disse «andre» er. «Da jeg var hjemme i Norge, var jeg enkelte ganger så naiv at jeg trodde at det var virkelig politisk borgfred.» Einar Gerhard- sens referat fra Grimelundmøtene hadde riktignok gjort ham noe betenkt, men «det hørtes jo den gang ut som om det var

6 6 felles interesser som var grunnlaget for planene. Nå er jeg ikke i tvil om at de var ledd i en vel gjennomtenkt plan som hadde til oppgave å ta innersvingen på hele arbeiderbevegel­ sen.» Med utgangspunkt i det foregående kan man altså fastslå at det i LO-kretser i London i begynnelsen av 1942 her­ sket en viss uro over utviklingen på motstandsfronten i Nor­ ge. Nærmere presisert vil det si at man så med skepsis på den motstandsledelse som var i ferd med å etablere seg. Det synes rimelig å anta at denne skepsis hadde sitt utspring i den uro som var oppstått innenfor regjeringen Nygaardsvold i forbindelse med innholdet i det såkalte «Hartmanns P.M.» Dette skriftet som hadde blitt utarbeidet av Paal Berg, Fer­ dinand Schjelderup og Didrik Arup Seip etter «Det andre Grimelund-møtet» den 25. august 1941, var ment å være en slags redegjørelse for hvordan ledende motstandsfolk vur­ derte sentrale spørsmål i forbindelse med overgangen fra krig til fred i Norge. Paul Hartmann la fram notatet for re­ gjeringen i London i september 1941, hvor det ble mottatt med stor skepsis. — Statsministeren sa blant annet at han anså skriftet som et uttrykk for «politiske kannestøperi- er». — 2 P.M.’ets krav om at det burde opprettes en hjemmefront- regjering i overgangsfasen til avløsning for regjeringen Ny­ gaardsvold, ble rimeligvis oppfattet som et indirekte angrep på DNA. «Til alt dette kommer at man i Norge anser de gamle partigrensene for bortfalt, og av den grunn legger stor vekt på at den regjering som før krigen fungerte som parti- regjering, blir avløst av en som motsvarer de endrede politi­ ske forhold».3 Man framholdt videre i notatet at hjemmefrontregjerin- gen «som forutsettes å bli sittende til forholdene er blitt så­ pass stabile at stortingsvalg kan finne sted, forutsettes å fremlegge et arbeidsprogram for den nærmeste tid, samt å søke folkets tilslutning til dette og til sin egen sammenset­ ning gjennom en folkeavstemning. Stortingsvalg forutsettes holdt senest et år etter Kongens hjemkomst».4 Konrad Nordahls brev til Lars Evensen av 31/3 tyder på at man i LO-kretsen i London ble delaktige i P.M.’ets inn­ hold, og som en følge av dette utviklet det seg en engstelse for at arbeiderbevegelsen kunne bli utspilt politisk, dersom den overgangsordningen som var blitt foreslått fra hjemme- frontkretsene ble gjennomført. Det ser imidlertid ut til at Nordahl hadde tro på at denne faren kunne forebygges, dersom man på LO-hold gikk inn

67 for å utarbeide et program som kunne stå fram for befolk­ ningen i Norge som et alternativ til eventuelle framtidige «Hjemmefrontprogram», som Nordahl tydeligvis fryktet kunne bli svært så diktatoriske eller reaksjonære i sin karak­ ter. «Jeg har ingen tro på at det siste synspunkt (sterkt styre og diktatur) kommer til å vinne gehør hos det store flertall av det norske folk som i lengre tid har følt hva «sterkt styre og diktatur» virkelig er. Men med hensyn til de ulike strøm- ninger gjelder det å vite hva en vil når krigen er slutt».5 Med utgangspunkt i det foregående kan det se ut til at man i LO’s Londonsekretariat oppfattet den overgangsord­ ningen som ble skissert i P.M.’et —, og da særlig formuler­ ingen om «hjemmefrontregjeringens» arbeidsprogram —, som et brudd fra borgerlig side på den borgfred som ble inn­ gått mellom de politiske partier sommeren 1940, hvor det blant annet het: «Ingen av de samarbeidende partier må agitere for sine gamle særprogrammer, vedta nye, drive agi­ tasjon mot hverandre eller opptre i strid med denne avtale og det vedtatte fellesprogram».6 Det kan videre tyde på at man i Londonsekretariatet vur­ derte situasjonen slik at «Hartmanns P.M.» på en måte had­ de satt, i hvert fall deler av, 1940-avtalen ut av kraft, og at man i dette forholdet fant det legitimt for DNA-kretser å sette i gang med utarbeidelse av et program for overgangs- styret og gjenreisningen. Vi kan altså slå fast at det var uroen over den politiske utvikling på motstandsfronten i Norge som utløste det pro­ gramarbeidet P.U.’ene skulle komme til å bli en del av. I det følgende vil det bli forsøkt å belyse de faktorene som bidro til å stimulere og drive fram denne virksomheten. Inntrykk fra britisk samfunnsliv satte allerede fra starten av et tydelig preg på planleggingen. Spesielt ser det ut til at den planleggingsvirksomhet som foregikk innenfor britisk arbeiderbevegelse på samme tid var viktig i denne forbin­ delse. Konrad Nordahl og folk fra sekretariatet kom tidlig un­ der Englandsoppholdet i kontakt med representanter for det engelske arbeiderpartiet og fagbevegelsen, og de må ha blitt kjent med programvirksomheten gjennom disse kontaktene. «Labourparty har en stor komité som arbeider med saken. (Med utarbeidelsen av et fredsprogram — tilføyd av Ø.S.) De kommer til å legge fram et foreløpig utkast om en må­ ned eller to. Vi er vel nødt til å avvente det før vi tenker på noe fremstøt».7a Det er mye som taler for at den nyordningsplan for det

6 8 økonomiske liv som ble utarbeidet av eksil-LO, i sterk grad ble påvirket av britisk Labour-planlegging. Innholdet i Labour-program fra 1943 likner påtagelig på de planer som eksil-LO laget i stand.7b Den nyorganisering av britisk industri som ble foretatt et­ ter krigsutbruddet kom også til å influere på LO-planlegger- ne. Etter opprettelsen av den nasjonale samlingsregjering og dannelsen av produksjonsdepartementet, fikk man i stand Det nasjonale produksjonsråd med representanter fra stat, arbeidsgivere og arbeidere. Videre ble det dannet 11 regional- og distriktsråd med deltagelse fra arbeidsgivere og arbeiderorganisasjoner. Produksjonsutvalget på de enkelte be­ drifter ble innpasset i dette systemet fra 1942 på grunnlag av frivillige avtaler mellom partene i arbeidslivet. Organene hadde en klar rådgivende status med hovedoppgave å med­ virke til produksjonsøkning. Lønns- og arbeidsvilkår lå uten­ for utvalgenes arbeidsområde.7c Dette samarbeidsmønsteret fikk Konrad Nordahl og Lars Evensen studere på nært hold, da de sammen med NAF’s direktør Finn Dahl i slutten av mai 1943 gjennomførte en rundreise for å studere britisk krigsindustri.7d I løpet av 1942 ble det klart for Londonsekretariatet at også folk utenfor Norge syslet med planer som dreiet seg om hvordan landet skulle bygges opp etter krigen. Vissheten om dette bidro også til å sette fart i LO-planleggingen. Allerede i slutten av mai 1942 nevnte Nordahl i et brev til Evensen at konsul Lars Christensen hadde utgitt en bok på engelsk med tittel «An Outline for Norwegian Post War Reconstruc- tion». Londonsekretariatet tok sterk avstand fra innholdet i boka. Det ble utarbeidet en hard kritikk av verket, og den­ ne ble sendt til Lars Evensen med følgende verbale kom­ mentar: «Jeg sender deg dette utdraget så du kan få se et­ ter hvilke retningslinjer noen vil bygge etterkrigstidens Nor­ ge. Forhåpentligvis vil det ikke gå så lang tid før jeg kan sende deg et utkast om hvordan vi ser på disse problemene».8 Den neste faktor som jeg vil trekke fram for å belyse driv­ kreftene bak LO-planleggingen, har sammenheng med den politikk som regjeringen Nygaardsvold førte med hensyn til aktuelle gjenreisningsspørsmål. Regjeringen voktet seg under hele Londontida vel for å bli oppfattet som en spesiell gruppes eller partis regjering, og som en følge av dette var man svært forsiktige med å ut­ arbeide planer og bestemmelser som kunne skape politisk strid i Norge etter frigjøringen. Regjeringens forsiktige kurs ble man klar over i LO-se-

69 kretariatet på et relativt tidlig tidspunkt, og det kan ikke herske tvil om at dette forholdet virket som en stimuleren­ de faktor bak planleggingen. I forbindelse med opprettelsen av det nye Gjenreisningsdepartementet i 1942 skrev Nor­ dahl til Evensen: «Det er besluttet opprettet et Forsynings- og Rekonstruksjonsdepartement. Men forsåvidt at det som her planlegges ikke tilfredsstiller vårt syn, må vi ha våre egne planer, vom vi kan legge fram når landet igjen er fritt».9 Under sitt Londonopphold våren 1943 er det klart at og­ så Lars Evensen ble betenkt over regjeringens kortsiktige gjemingspolitikk. I et brev til Håkon Lie av 10/5-43 sa han blant annet: «Det er en ting som skuffer meg meget, og det er at jeg har inntrykk av at ingen ting skal planlegges for det framtidige arbeid i Norge, ut over de første måneders forsyninger. Blir dette det endelige resultat, vil det i første rekke bety en sørgelig avslutning for regjeringen og beve­ gelsen, for å si det på en pen måte. Det kan føre til de mest kaotiske forhold, og vil gi fritt spillerom for alle de nega­ tive og destruktive krefter som virker på ulike felter. Ja, nå kan det jo hende at jeg tar feil både med hensyn til planene her og virkningen, men det er noe som heter instinkt og». Regjeringens linje ble gjort helt klar for eksil-LO i slut­ ten av 1943. Etter Evensens hjemkomst til Sverige på for­ sommeren dette året, ble det i Stockholmsekretariatet utar­ beidet et forslag med tittelen «Fagorganisasjonen og etter- krigsproblemene». Dette ble oversendt Londonsekretariatet, hvor det ble nyredigert og deretter overlevert regjeringen i form av et personlig brev fra Nordahl til statsministeren.10 Nygaardsvolds reaksjon på brevet er en god illustrasjon på regjeringens holdning: Man gikk med på å oversende til departementene de deler av forslaget som ikke inneholdt po­ litisk sprengstoff — som f. eks. fagopplæringen etter krigen og ferie- og fritidsspørsmål. Den delen av forslaget som munnet ut i en anmodning til regjeringen om å utrede spørsmålet om økonomisk demokrati, ble imidlertid klart av­ vist.11 Det synes rimelig å anta at man i NKP’s situasjon under krigen også kan finne en faktor som har stimulert planleg­ gingsvirksomheten innenfor eksil-LO. NKP var det partiet som under okkupasjonen i sterkest grad beholdt og bygget ut sitt organisatoriske apparat, og som tydeligst viste sin politiske profil overfor folket — særlig ved sin agitasjon for den aktive motstandslinje. Det forhold at det konkurrerende arbeiderpartiet — ubundet avl940-overenskomsten — drev agitasjon på grunnplanet i Norge særlig rettet mot de sam-

70 me grupper som også utgjorde DNA’s velger- og rekrutter­ ingsgrunnlag, må man vel anta har styrket besluttsomheten i DNA/LO-kretser om å utarbeide et program for gjenreis­ ningen. Det må imidlertid understrekes at det kildegrunnlaget som har vært tilgjengelig, ikke direkte har kunnet underbygge antagelsen om at NKP’s virksomhet har virket som en spore bak planleggingen. Likevel finner jeg at den uttalelsen som ble referert ovenfor fra Lars Evensens side, i tilknytning til regjeringens kortsiktige gjenreisningspolitikk, kan støtte opp om en slik antagelse, dersom Evensens bekymring for «de negative og destruktive krefter som virker på ulike felter», også var myntet på kommunistenes virksomhet.12 I tillegg til de momenter som allerede er nevnt, kan det til slutt være på sin plass å nevne en psykologisk faktor, som også må ha medvirket til å drive programarbeidet fram. Dersom man ser på den politiske planleggingsvirksomhet — , og da særlig det programarbeidet som ble utført under ok­ kupasjonen, kan det virke som om denne i det vesentlige har foregått i eksil- og fangemiljøer. Selve det særegne i krigs­ situasjonen, og da spesielt de to nevnte miljøene, ser pa en måte ut til å ha tvunget folk til å legge planer for en ny og bedre framtid etter frigjøringen. Dette behovet for å planlegge for framtida tyder det på ot man også merket i London under krigen. I et brev til Lars Evensen uttrykte Nordahl seg på følgende måte om den be­ gynnende planleggingsvirksomheten: «Vi har studert våre tanker om et fredsprogram(■■■■) Spørsmålet er latent, men en kan ikke se bort fra at det ikke blir lett å nå fram».13 Allerede tidlig i 1942 skisserte Nordahl hvordan han tenkte seg å organisere den framtidige planleggingen. «Med utgangspunkt i London-kontoret vil vi gjerne ta fatt på ut­ formingen av et program for overgangstiden hjemme. Tan­ ken vår er at vi først bare løst skal legge opp hovedlinjene for programmet. Det utkastet sender vi så over til LO’s til­ litsmenn i Sverige og Norge. Nar vi sa far diskutert oss fram til hovedlinjene, får vi gå løs på detaljer og videre utform­ ing».14 Det var altså Nordahls hensikt å legge opp planleggingen som et teamwork mellom eksil-LO og Faglig Utvajg (F.U.) hjemme i Norge. Slik kom det imidlertid ikke til å gå, ho­ vedsaklig som en følge av at posten mellom Stockholm- sekretariatet og London i lengre tid var utsatt for en streng sensur.15 Dette gjorde det svært problematisk for LO-sekre- tariatene å utveksle synspunkter av politisk karakter. Først

71 på forsommeren 1944 ble kommunikasjonen tilfredsstillen­ de, men da var i realiteten størsteparten av planleggings­ virksomheten i ferd med å avsluttes. Det kildematerialet som er gjennomgått tyder på at F.U. uttalte seg direkte bare en gang om aktuelle planskisser.16 Videre ser det ut til at Stockholmsekretariatets syn først fikk komme skikkelig til uttrykk under Lars Evensens Lon- donopphold våren 1943.17 Man kan derfor si at planleg­ gingsvirksomheten hele tida hadde sitt tyngdepunkt i Lon­ donsekretariatet. I løpet av våren og sommeren 1942 utarbeidet man i Londonsekretariatet de første planutkastene. Foruten sekre- tariatsmedlemmene, deltok Åke Anker Ording aktivt i denne prosessen selv om han ikke var knyttet til LO-kontoret, men knyttet til regjeringsadministrasjonen.18 Det var Ording som hadde ført det utkastet i pennen som i sekretariatsmøte den 14. oktober ble foreløpig godkjent. I samme møte ved­ tok man forøvrig å sende forslaget til Sverige og Norge til uttalelse.19 Dette skriftet hadde tittelen «Norsk arbeidsliv etter gjen­ erobringen. Utkast til diskusjonsgrunnlag». Det skulle kom­ me til å vise seg at de idéene som var utviklet om nyorgani­ seringen av det økonomiske liv i Norge i dette utkastet, hadde sterk gjennomslagskraft. De hovedtankene som kom fram her, kom bare til å bli gjenstand for mindre modifika­ sjoner og tilføyelser. Dette var også tilfelle med P.U.’ene, som nettopp i dette skriftet fikk sin første utforming. Det avsnittet som dreide seg om disse organer ble inntatt uforandret i det endelige etterkrigsprogrammet. I begynnelsen av mai 1943 mottok man bemerkninger til utkastet fra F.U. i Oslo,20 og da Lars Evensen oppholdt seg i London våren -43, ble det oppnådd enighet om å utarbeide et program med utgangspunkt i diskusjonsgrunnlaget.21 I den videre utformingen av programmet ser det ut til at en annen person uten direkte tilknytning til Londonsekre­ tariatet kom til å stå svært sentralt, — nemlig Arnfinn Vik, en kjent DNA-mann fra 30-årene. Han fikk sommeren 1943 i oppdrag av sekretariatet å utforme et programutkast med utgangspunkt i «Diskusjonsgrunnlaget».22 Dette ble gjort av Vik i løpet av juli måned. Hans forslag ble lagt fram for se­ kretariatet månedskiftet juli/august.23 Hvilken betydning Viks utkast fikk for utformingen av det endelige program, har det på grunnlag av det foreliggende kildemateriale ikke vært mulig å påvise. Verken i LO’s Lon­

72 don- eller Stockholmsarkiv finnes noe som kan klassifiseres som Viks utkast. Det er imidlertid sikkert at den avsluttende redigering av programskriftet ble foretatt av Håkon Lie under hans Lon- donopphold ved årsskriftet 1943/44. Lies reviderte forslag med tittelen «Norge etter krigen» ble sendt ut til sekretariats- medlemmene og andre interesserte i løpet av februar 1944 «til gjennomlesning og uttalelse».24 Dette medførte imidlertid ikke at programmet ble endret, selv om enkelte av de som var bedt om å uttale seg kom med innvendinger mot programmet. «Jeg vet ikke om jeg skrev til deg at der var blitt litt av en oppstandelse her bor­ te da Håkons reviderte utkast ble kjent. Han hadde konfe­ rert med en rekke «eksperter», og disse hadde tilrådet ham å rette skriftet på ulike punkter, men da manuskriptet var ferdig på nytt, hadde den gode Håkon etter ekspertenes ut­ talelse ikke tatt noe hensyn til dette».25 LO-sekretariatet var tydeligvis fornøyd med Håkon Lies utkast. Den 6. april 1944 vedtok man her å sende dette til Sverige, for å la Stockholmsekretariatet ta seg av trykking og distribusjon av programmet.26 Tidlig på sommeren 1944 utkom så «Framtidens Norge» med undertittel «Et bidrag til diskusjon om retningslinjene for gjenoppbyggingen utgitt av Arbeidernes Faglige Lands­ organisasjon og Norsk Sjømannsforbund». Programmet ble gitt ut med nytt opplag i begynnelsen av 1945, etter å ha gjennomgått visse små interessante endringer som vil bli omtalt senere. Skriftet ble etter hvert kjent under det popu­ lære tilnavnet «Blåboka».27 Ved siden av at «Framtidens Nor­ ge» ble delt ut til folk innen fagbevegelsen i utlandet, særlig innen handelsflåten og de militære styrker, fikk man også sendt over en del eksemplarer til illegale faglige kretser i Norge.28 Allerede i tittelen på programmet er det mulig å skimte noe som er karakteristisk ved innholdet. På den ene side går det fram av undertittelen at programmet inneholder planer for gjenreisningsperioden, men på samme tid antydes det i hovedtittelen «Framtidens Norge» at det innenfor «Blåbo- kas» permer også finnes idéer og planer og rekker ut over gjenreisningen — og dermed også må betegnes som mer langsiktige eller prinsipielle i sin natur.

73 III. Samfunnsforståelsen i „Framtidens Norge” Det som sto fram som det sentrale motiv bak nyordnings- planene i «Framtidens Norge», var ønsket om å ut­ bygge folkestyret til også å omfatte det økonomiske liv. Man ville med andre ord bygge opp et økonomisk demo­ krati som en utfylling til det politiske demokratiet. «Vi kan utvilsomt skape et bedre system enn det vi kjenner fra tid­ ligere — et system som bedre gir uttrykk for det som vir­ kelig er demokrati, folkets hele og fulle bestemmelsesrett over det politiske ogøkonomiske (uth. av Ø.S.) liv.»30 Allerede i begynnelsesfasen av planleggingen var man opptatt av dette, — Konrad Nordahl uttrykte det slik i mars 1942: «Det må bli forandringer, hvis ikke taper vi freden selv om krigen vinnes. Når det gjelder vårt eget land var vi jo på mange områder kommet meget lengre enn de andre land som er med i krigen. Men også hos oss må det kom­ me radikale økonomiske reformer slik at samfunnet i langt høyere grad enn tidligere leder de økonomiske krefter. Det politiske demokrati var hos oss langt utviklet, men det po­ litiske demokrati er bare halve løsningen. Folket i alle land vil kreve noe langt mere for å trygge deres eksistens, enn det å få stemme hvert tredje, fjerde eller femte år. For oss er jo ikke dette nye toner, men når krigen er slutt må de virkeliggjøres».31 Vissheten om manglene ved førkrigstidas politiske og økonomiske system — og kravet om å bli forskånet for virkningene av disse svakhetene etter krigen —, utgjorde et nnnet viktig utgangspunkt for de planer som ble framlagt i programmet. «Ingen må tro at folkene i Europa som har kjempet og lidd for friheten, vil stanse opp ved de formene for demokrati som vi hadde nådd fram til i 1939.»32 «Men­ neskene har lært. De ønsker ikke å gå tilbake til «gode gam­ le dager» da millioner gikk arbeidsløse og produksjonen ble innskrenket».33 Dersom man i etterkrigstida ikke klarte å gjennomføre de nødvendige reformer ved det gamle systemet, ble det regnet med at utsiktene for varig fred og demokratiets framti­ dige skjebne var mørke. «Ingen må tro at overfladiske slag­ ord kan redde våre vesteuropeiske demokratier. Bare ved å utbedre sine egne feil og mangler, bare ved å vise seg effek­ tivt i arbeidet for å skape gode og trygge kår for alle, kan folkestyret bevares (....) Det nytter lite å knuse fascismen og nazismen, hvis vi ikke samtidig avskaffer de ondene som

74 skapte dem, de økonomiske krisene som brakte sosial nød og utrygghet for millioner av mennesker».34 De oppgavene som i «Framtidens Norge» ble satt fram som de primære for det nye system å løse, kan karakterise­ res slik: Gjenreisning av det økonomiske liv, øket produk­ sjon og maksimal utnytting av alle landets ressurser for å gi alle gode kår, øket levestandard og full sysselsetting. Samtidig skulle man gjennom den nye organisering av næringslivet skape et økonomisk demokrati, hvor hovedinn­ holdet ble utgjort av at det var blitt skapt.... (....) «en syntese mellom planøkonomiske tiltak og samfunnsmessig kontroll på den ene siden og personlig tiltak og politisk fri­ het på den andre».35 Et annet viktig motiv bak nyordningen var ønsket om å skape en ny og mer hensiktsmessig avgjørelsesprosess i det økonomiske liv, hvor man tok konsekvensen av «fortidens lærdommer». Dette innebar at de før så framtredende klas­ se- og interessemotsetninger i samfunnet måtte erstattes av et godt samarbeid mellom staten og næringslivet — og mel­ lom de forskjellige organisasjoner innen næringslivet. «Vi må få alle krefter i det økonomiske liv til å virke sammen på en ganske annen organisk og harmonisk måte enn tid­ ligere».36 For å kunne oppnå en omforming av det gamle stystemet, ble det lagt vekt på at man måtte ta i betraktning og trekke konsekvensen av visse sentrale trekk ved den økonomiske og politiske utvikling i Norge og i verden forøvrig før og under annen verdenskrig. Det som man i særdeleshet rettet lyset mot innenfor den politiske utvikling i Norge, var at Stortinget ikke hadde klart å løse alle de oppgaver det hadde blitt stilt overfor. Dette innebar imidlertid ikke at man måtte gi avkall på det parlamentariske demokrati, — men det tilsa at man var nødt til å finne arbeidsformer som kunne styrke og effektivi­ sere dette systemet. «Alle sanne tilhengere av demokrati og folkestyre ønsker å gjøre det så effektivt som mulig, og vi skal ikke være redd for å se den sannheten i øynene at det kleber seg mangler ved det parlamentariske system. Nå gjelder det i fellesskap å finne fram til botemidler som kan gjøre det mer effek­ tivt».37 Den sentrale svakhet ved Stortingets rolle i det politiske liv før krigen, var at man i dette forum i steden for å samle seg om de store prinsipielle spørsmål, hadde vært for mye opptatt av detaljbehandling og distriktsomsyn: «. ... vi må

75 erkjenne at i behandlingen av detaljsaker viste det seg ofte at distriktsomsynene og omsynet til den enkelte stortings­ manns velgere kom til å spille en altfor stor rolle i Stortings­ arbeidet. Denne detaljbehandling hadde sin politiske bak­ grunn og berettigelse da det gjaldt å ta knekken på det snev­ re embetsmannsveldet. Men i dag blir det stilt langt større krav til Stortinget, hvis det skal løse sin oppgave».38 Et annet viktig trekk ved den politiske utvikling i Norge og andre vestlige land var at man hadde vært vitne til en betydelig økning av statens makt.39 Parallelt med dette hadde organisasjonene fått en stadig større plass i det økonomiske og politiske systemet: «Samti­ dig har de faglige og økonomiske organisasjoner vært i sta­ dig større vekst og har fått øket innflytelse og samfunnsmes­ sige oppgaver».40 I tillegg til dette hadde man kunnet spore at «hver næring og bransje hadde sine faglige organisasjo­ ner, som forlengst var gått over fra å være en privat klubb for fagfeller til å bli en viktig instans i å vareta næringens interesser».41

IV. Innholdet i den nye planøkonomien Den nye planøkonomi som ble skissert i «Framtidens Nor­ ge» var karakterisert ved at det skulle etableres en rekke nye organ i næringslivet som skulle samarbeide med de par­ lamentariske institusjoner og statsapparatet. Stortingets og regjeringens plass i det nye systemet ble framstilt slik: Stortinget skulle «trekke opp hovedlinjene for Regjeringens politikk på alle samfunnslivets områder», og dermed også for den økonomiske planlegging.42 Det skulle videre kontrollere at hovedlinjene ble fulgt og at de nød­ vendige midler ble stilt til rådighet for gjennomføring av po­ litikken. All detaljbehandling burde overlates til regjeringen. Det kanskje mest iøynefallende trekk ved det nye organi­ sasjonsmønster, var at all økonomisk virksomhet i samfun­ net skulle organiseres i landsomfattende sammenslutninger med basis i næringene. Disse sammenslutningene tenkte man seg underordnet et Statens råd for næringslivet. Dette rådet skulle velges av Stortinget etter nærmere fastsatte regler, og ble karakterisert som «det norske folks generalstab på det økonomiske om­ råde».43 Til støtte for Statens rår for næringslivet ville man videre opprette etStatens plankontor som skulle ha til oppga­ ve å samordne næringene i en fellesplan for hele det økono-

76 miske liv. I denne planen ville man at det skulle foretas en fordeling av arbeidskraft og råstoffer, drivstoffer og kreditt mellom de enkelte sammenslutninger. Hovedlinjene i denne planen skulle avgjøres av Stortinget etter innstilling fra Sta­ tens råd for næringslivet.44 I spissen for hver sammenslutning eller næring ville man så opprette etNæringsråd «som skal trekke opp rammen og retningslinjene for den enkelte nærings samlede virksomhet, og for dens behov av råmaterialer, maskiner og arbeids­ kraft, for avsetningen av dens produkter og planene for utvi­ delser og eventuelle innskrenkninger. Rådet må ha den høyeste myndighet i alle tvistespørsmål av faglig art innen­ for næringen, og representerte den utad». Ved siden av dette rådet «organisere det tekniske forskningsarbeid i nær­ ingen».45 Når det gjaldt den representative sammensetning av de enkelte næringsråd, ville man basere seg på deltagelse fra stat og organisasjoner. Statens representanter i rådene tenkte man seg utpekt av regjeringen; de øvrige valgt av de respektive faglige organisasjoner.46 Den siste organisatoriske nydannelsen i systemet ble ut­ gjort av forløperen til produksjonsutvalgene,produksjons- komitéene, som man gikk inn for å opprette ved de enkelte bedrifter. I disse komitéene skulle det møte representanter for bedriftsledelsen, det tekniske personale og arbeiderne. Komitéen ble betegnet som «bedriftens tekniske ledelse», med oppgave å sette i verk tiltak for å øke produksjonen og å drøfte alle forslag til vesentlige endringer i den tekniske drift. «Framtidens Norge» gir inntrykk av at den nye organiser­ ingen av næringslivet ikke bare skulle være begrenset til gjenreisningsperioden, men også gjelde utover den tida. — Begrep som sosialisme, sosialisering og arbeiderklassens overtagelse av produksjonsmidlene ble ikke nevnt i førsteut­ gaven i det hele tatt. — Det virker som om den nye organi­ seringen av det økonomiske liv skulle være en målsetting i seg selv. — Dermed skapte man inntrykk av at sentrale prinsipper, som tidligere var basale i fagbevegelsens politi­ ske agitasjon, hadde blitt kastet over bord. Ved utgivelsen av annet opplag tidlig i 1945, ble man ty­ deligvis klar over at det eksisterte et behov for å understre­ ke at den nye planstrukturen ikke utgjorde noen endelig målsetting, — men derimot var en midlertidig løsning skapt av krigen. De rettelsene som ble foretatt før det nye oppla­ get ble trykt, besto faktisk i det vesentlige bare i at man la­ get nytt forord og føyet til to avsnitt av «sosialistisk» til-

77 snitt, som skulle sette planene i skriftet i relasjon til LO’s ennå «sosialistiske» formålsparagraf. Det nye forordet til annen utgave er typisk for de rettin- ger og tilføyelser som ble foretatt. Man fant det her nød­ vendig å minne om at LO og Norsk Sjømannsforbund ifølge sin formålsparagraf hadde «som oppgave å vareta arbeider­ nes faglige, sosiale og økonomiske interesser, og i samar­ beid med den politiske arbeiderbevegelse å virke for sosial­ isering av produksjonsmidlene og omsetningen», og man fortsatte: «Hvor langt dette programmet kan gjennomføres allerede i den første etterkrigstiden beror imidlertid på man­ ge forhold, både i Norge og verden forøvrig, som vi nå ikke kan ha oversikt over. Dette skriftet bygger på den forutset­ ning at en vil stå overfor en overgangstid hvor kravet om samhold og samarbeid mellom de forskjellige grupper og lag av folket for å løse gjenreisningens mest umiddelbare opp­ gaver overskygger alt annet, og hvor derfor et kompromiss mellom de forskjellige interessegruppene er nødvendig».47

V. 4'mannskomitéens arbeid Sommeren 1944 ble den såkalte 4-mannskomitéen dannet i det besatte Norge med det mandat å utarbeide et forslag til et felles program for gjenreisningen — som skulle gjelde for de største politiske partier etter frigjøringen. Både med hensyn til det initiativ som ligger bak dannelsen av komi- téen,48 og når det gjelder utvelgelsen av de personer som skulle sitte der, sto folk knyttet til DNA meget sentralt.49 — Det vil nærmere presisert si Gunnar Ousland og Sverre Iversen. Av den rolle som Gunnar Ousland spilte i 4-mannskomi- téens arbeid er det mulig å danne seg et interessant bilde. — Det ser ut til at Ousland var den person i komitéen som ab­ solutt var best forberedt. Han hadde allerede fra 1943 vært aktiv i programforberedende arbeid for fagbevegelsen.50 Det er intet som tyder på at de andre medlemmene i komitéen hadde de samme fordeler som Ousland i så henseende — . I løpet av våren 1944 kom Gunnar Ousland i besittelse av «Framtidens Norge», og det er klart at dette skriftet kom til å bli en sentral kilde bak utkastet til fellesprogram.51 «Vi har jo ikke suget det (Fellesprogrammet) av vår egen barm (....) det hviler også på den blåboka som ble ut­ sendt fra London for en tid siden».52 — Angående avsnittet om den økonomiske politikk sier han: «Avsnittet om den økonomiske politikk har jeg formet, men det har naturligvis

78 gjennomgått klare modifikasjoner. Jeg mener likevel det er godt og danner en utmerket ramme for en effektiv plan­ økonomi».53 Dersom man foretar en sammenlikning om økonomisk et­ terkrigspolitikk i «Blåboka» og utkastet til fellesprogram, går det tydelig fram at mange idéer har sitt utgangspunkt i «Framtidens Norge». — Særlig gjelder dette for det man kan kalle den planøkonomiske organisering av næringslivet, og som dermed har særlig interesse for utviklingen av P.U.’ene. I utkastet var man i likhet med det som ble hevdet i «Framtidens Norge», svært interessert i å legge forholdene til rette «for at vort samfund kan føre en aktiv og målbevisst økonomisk politikk» og «nytte all privat og offentlig virke­ lyst, initiativ og foretagsomhet fullt ut». Med det mål for øye ville man omorganisere sentraladministrasjonen og utbygge den med de de nødvendige organer» for å stimulere, veilede og samordne næringslivet.»54 «Blåbokas» «Statens råd for næringslivet» og «nærings­ råd» ble ført inn i utkastet som henholdsvis «Samferdsels- rådet» og «brancheutvalg» «for å skape et tillidsfullt samarbeide mellom staten og nærings- og arbeidslivet».55 Begge organers mandat og kompetanse var forholdsvis vidt formulert i utkastet. — Man overlot til regjering og storting å fastsette nærmere retningslinjer for organenes virksomhet. — Det ble videre slått fast at det skulle foreligge en organisa­ torisk forbindelse mellom de to: «De (bransjeutvalgene) skal behandle ordninger innen hver sin bransje med appelrett til samarbeidsrådet».56 De produksjonskomitéer som ble beskrevet i «Framtidens Norge» skilte seg klart ut fra utkastets produksjonsutvalg — selv om det også fantes interessante likheter mellom disse organene. «Ved de enkelte industrielle bedrifter opprettes rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere for å øke interessen for å fremme den mest ef­ fektive produksjon, en god bedriftshygiene og yrkesopplær­ ing».57 — Sammensetningen av organene og målsettingen om at de skulle arbeide for en mer effektiv — dvs. øking — produksjon — finner man riktignok begge steder, men ulikhetene er mer iøynefallende. Det som først og fremst bi­ drar til dette er det faktum at P.U.’enes rådgivende karak­ ter var klart slått fast i utkastet. De tilsvarende organ som ble skildret i «Blåboka» derimot, hadde en mer vidtgående kompetanse. For det første var det en forutsetning for tek­ niske endringer i en bedrift at produksjonskomitéen og di-

79 reksjonen var enige. Dette innebar en slags vetorett for de ansatte overfor eierinteressene ved at produksjonskomitéen i slike spørsmål hadde samme kompetanse som direksjonen. — Videre var bransjerådenes funksjon som ankeinstans i tilfelle uoverensstemmelse mellom styre og produksjonsko- mité — og disse rådenes rolle som kontaktorgan mellom den enkelte bedrifts produksjonsutvalg og hele bransjen — kuttet ut i utkastet. — Man kan derfor si at P.U.’ene i ut­ kastet hadde mistet de sterke preg av å være typiske plan­ økonomiske organ slik som tilfellet var med de tilsvarende utvalg som ble skildret i «Framtidens Norge», — hvor nett­ opp kontakten mellom den enkelte bedrift og hele det øko­ nomiske liv var en grunntanke. — En annen ting som det også er verdt å legge merke til, er at «Blåbokas» krav om styrerepresentasjon ikke finnes i ut­ kastet til fellesprogram. Dersom man ser dette i sammen­ heng med utkastets «svekkede» P. U., må man fastslå at ar­ beidernes innflytelse på bedriftsplanet var blitt vesentlig svekket i utkastet sammenliknet med det som kom til uttrykk i «Blåboka». Flere forhold kan bidra til å belyse de forskjeller som fan­ tes mellom «Blåboka» og utkastet til fellesprogram med hensyn til P.U.’enes karakter og spørsmålet om styrerepre­ sentasjon for de ansatte i bedriftene. For det første kan forskjellene forklares som et resultat av den forhandlingssituasjon som Ousland befant seg i under sitt arbeid i 4-mannskomitéen — hvor han naturligvis måt­ te inngå kompromiss for i det hele tatt å kunne komme fram til et resultat.ss Her er det viktig å poengtere at Gunnar Ousland gjennom sin deltagelse i 4-mannskomitéen faktisk var den eneste fra DNA-kretser som etter sammenbruddet i Riksrådsforhandlingene befant seg i det man kan kalle en tilnærmet tradisjonell politisk kompromissituasjon. — Det som jo særlig preger den etterkrigsplanlegging som ble foretatt innenfor DNA/LO-kretser under krigen, er at den bærer preg av å være en intern affære som foregikk i et po­ litisk vakuum. —• Den politiske virksomhet som fant sted på Grini på slutten av krigen kan imidlertid bidra til å modi­ fisere dette utsagnet i en viss grad. Man kan også søke å forklare forskjellene mellom de to skriftene ut fra den antagelse at Ousland hadde en helt an­ nen oppfatning enn den som kom til uttrykk i «Blåboka» med hensyn til hvordan man best skulle gjennomføre et økonomisk demokrati i Norge etter krigen. Gunnar Ous- lands brev til Martin Tranmæl av 10/1-1945 om Felles­

80 programmet kan bidra til å underbygge en slik forklaring. Men de samme synspunktene som kom til uttrykk i dette brevet kan også tolkes som en rettferdiggjørelse for de kom­ promiss Ousland hadde måttet gå med på i 4-mannskomi­ téen. Når det gjelder spørsmålet om medbestemmelse for ar­ beiderne sa han følgende: «Arbeiderrepresentanter i direk­ sjonene er vi ikke modne for endnu. Der skal gå en utvikling foran før arbeiderne blir dyktige nok til å gjøre seg gjel­ dende der. Men vi har dyktige folk nok til å sette inn i bransjerådene og samarbeidsrådet og i sentraladministrasjo­ nen. Det blir ikke så få — bare i bransjerådene flere hun­ drede. — Og så skal der være en arbeiderrepresentasjon fra neden i hver bedrift i det som vi kallerproduksjonsutvalg. For enhver ny, stor utvikling må skje både fra neden og fra oven. — Og her er det jeg mener at fagorganisasjonen skal få en ny hovedoppgave: å bli med i drøftelsen av bedrifts­ livet, gjennomførelse av bedriftshygiene og yrkesopplæring — og bli med i ledelse og kontroll gjennom bransjeråd og samarbeidsråd og statsadministrasjon».60 Gunnar Ousland hevdet altså med andre ord at P.U.’enes rådgivende karak­ ter og arbeidernes utelukkelse fra styrene var av underord­ net betydning, fordi de ansatte hadde fått kompensasjon for det de hadde oppgitt på disse områdene ved sin medvirkning i «ledelse og kontroll» i bransjeråd og samarbeidsråd.

VI. Produksjonsutvalgene - i „Framtidens Norge” og i «Fellesprogrammet” Ved krigens avslutning i 1945 kan man si at idéen om inn­ føring av P.U. i norsk industri var utformet i to utgaver: — Innen DNA/LO-kretser med tyngdepunkt i eksil tenkte man seg at utvalgene skulle utvikles som lokale planøkono- miorgan og inngå som et ledd i en større demokratiserings­ prosess av næringslivet. — Denne demokratisering ville man oppnå ved omorganisering av sentraladministrasjonen og opprettelse av nye sentrale planøkonomiorgan (Statens råd for næringslivet, næringsråd) hvor det arbeidende folks de­ mokratiske organisasjoner var representert sammen med stat­ en og arbeidsgiverne. Videre ville man sikre de ansattes inn­ flytelse på den enkelte bedrift ved å tilkjenne arbeidere og funksjonærer deltagelse i styrer eller andre ansvarlige orga­ ner — og ved å opprette P.U. med et mandat som i praksis ville begrense den ansvarlige bedriftsledelses myndighet i tekniske spørsmål, fordi et mindretall i utvalget kunne anke

Arbeiderbevegelsen — 6 81 slike saker inn til avgjørelse for det respektive bransjeutvalg — dersom det oppsto konflikt i organet om slike saker. Idéen om P.U. fantes ved frigjøringen også utformet i 4-mannskomitéens utkast til fellesprogram. Her var P.U.’ene framstilt som rådgivende samarbeidsorgan — primært rettet mot gjenreisningsoppgavene —ikke og som et planøkono­ mi- eller demokratiseringsframstøt i næringslivet, selv om Gunnar Ousland hadde tolket utkastet som en egnet ramme og utgangspunkt for en slik utvikling. Videre er det ikke noe som tyder på at det skulle foreligge en organisatorisk for­ bindelse mellom de bransjeutvalg som var nevnt i utkastet og P.U.’ene. Det er heller ikke noe som peker i retning av at disse P.U. var tenkt sidestilt med styrene eller eierinter­ essene i tekniske spørsmål slik som tilfellet var med de utvalg man tenkte seg i eksilkretser av DNA/LO. — Styre­ representasjon for de ansatte var ikke nevnt i utkastet i det hele tatt. De forskjeller som trådte fram mellom produksjonskomi- téene i «Framtidens Norge» og de rådgivende P.U. i utkastet til fellesprogram, ser det altså ut til at man kan forklare særlig ut fra følgende forhold. For det første kan man tolke forskjellene som et resultat av den kompromissituasjon Ousland befant seg i under for­ handlingene i firemannskomitéen. En bør vel kunne regne det som temmelig sannsynlig at de borgerlige representant­ ene satte seg imot en utforming av posten om P.U., som kunne åpne veien for den planøkonomistruktur som var skissert i «Framtidens Norge», — dersom dette hadde blitt brakt på bane av DNA’s representant. Videre kan det tyde på at Gunnar Ousland ikke la stor vekt på P.U.’enes rådgivende karakter i utkastet, fordi han tydeligvis vurderte bransjerådenes og samarbeidsrådets framtidige rolle slik at han trodde arbeidstakerne ville kun­ ne delta i ledelse og kontroll av de enkelte bedrifters virk­ somhet gjennom disse organene. Dessuten virker det som om Ousland hadde tro på at det samarbeidet som hadde utviklet seg mellom partene i ar­ beidslivet under krigen, i seg selv utgjorde en slags garanti for at eierinteressene ville ta de ansatte med på råd i be­ driftene. Til slutt kan det være på sin plass å konstatere at det ved krigens slutt ikke var fattet noen beslutning om å opprette P.U. verken i regjeringen eller mellom NAF og LO. Spørs­ målet om hvorvidt det skulle skapes slike organ i norsk industri i det hele tatt — måtte derfor bli avhengig av den

82 politiske plattform eller de politiske utspill som ville bli ut­ formet av det ministerium som skulle komme til å avløse regjeringen Nygaardsvold. Men at idéen pr. 1945 forelå ut­ formet både fra London og i motstandsmiljøet hjemme, vi­ ser at den samarbeidstanken som prosjektet bar bud om, hadde sin vesentlige forutsetning i verdenskrigens ekstraor­ dinære vilkår. Både hjemme og ute var en i årene 1940-45 grepet av tanken om at en ny tid, med nye forhold i arbeids­ livet, skulle gjøre sitt inntog i Norge så snart tyskerne trakk seg ut av landet.

N oter 1. Brev fra Konrad Nordahl til Lars Evensen av 19/1-42. (Konrad Nordahls krigskorrespondanse. Arbeiderbevegelsens arkiv). 2. Rolf Kluge: Hjemmefrontledelsen tar form. Kretsen dannes sommeren 1941. (Oslo 1971), s. 74. 3. Ibid, s. 66. 4. Ibid. 5. Brev fra Konrad Nordahl til Martin Tranmæl av 23/3-42. 6. DNA’s beretning 9. april - 25. september -940, s. 36. 7a. Brev fra Nordahl til Evensen av 19/1-42. 7b. Herbert Tracey: The British Labour Party. (London 1948), bind II, s. 40—70. 7c. Økonomi og politikk. (København 1946). Jfr. også Henry Griinbaum: Industrielt demokrati. (Dansk AOF, København 1946). 7d. Brev fra Nordahl til Tranmæl av 25/5-43 og brev fra Nor­ dahl til Håkon Lie av 1/6-43. 8. Brev fra Nordahl til Evensen av 14/7-42. 9. Brev fra Nordahl til Evensen av 22/9-42. 10. Brevet finnes i LO’s Londonarkiv, mappe nr. 50. 11. Intervju med Konrad Nordahl. 12. Brev fra Evensen til Håkon Lie av 10/5-43. 13. Brev fra Nordahl til Evensen av 19/1-42. 14. Ibid. 15. Jfr. Konrad Nordahls brev til Trygve Lie av 12/10-43, som i sin helhet dreier seg om den politiske sensur som posten mellom London og Stockholm var utsatt for. 16. FU ’s kommentarer til «Norsk arbeidsliv etter gjenerobringen. Utkast til diskusjonsgrunnlag», finnes i LO’s Londonarkiv, mappe nr. 13. 17. Jfr. Londonsekretariatets protokoll for 28. juni 1943. 18. Skriftet var resultat av et teamwork foretatt av London­ sekretariatets medlemmer (Konrad Nordahl, Sønsteby, kasserer i Sjømannsforbundet, Tor Gjesdahl og Arthur Ruud) — men det var Aake Anker Ording som førte utkastet i pennen. (Intervju med Konrad Nordahl). 19. LO’s Londonprotokoll, 14. okt. 1942. 20. Ibid., 3. mai 1943. 21. Ibid., 28. juni 1943. 22. Ibid.

83 23. Ibid., 13. sept. 1943. 24. Ibid., 14. febr. 1944. 25. Brev fra Nordahl til Evensen av 11/8-44. 26. LO’s Londonprotokoll. 6. april 1944. 27. Nordahl nevner denne populære tittelen i «Rapport fra tiden 9. april—juli 1940 samt en kort beretning om Londonsekretari- atets virksomhet 1. nov. 1941—7. mai 1945 ved Konrad Nor­ dahl (Arbeiderbevegelsens arkiv). 28. Ibid. 29. De emnene som ble tatt opp i «Framtidens Norge» kan grovt skisseres slik: Rettsoppgjøret, overgangsstyret, arbeidsløshetsproblematikk, po­ litisk og økonomisk demokrati (herunder nyorganiseringsplaner for det økonomiske liv), forsynings- og gjenoppbyggingsspørs- mål, industriutbygging, skipsfartspolitikk, sosialpolitikk, utdan­ ningsspørsmål, forsvarsspørsmål, finans- og skattepolitikk, lønns- og tariffspørsmål og mellomfolkelig politisk og økonomisk samarbeid. 30. «Framtidens Norge», 2. utg., s. 14. 31. Brev fra Nordahl til Evensen av 23/3-42. 32. «Framtidens Norge», 2. utg., s. 36. 33. Ibid., s. 26. 34. Ibid., s. 23. 35. Ibid., s. 26. 36. Ibid., 1. utg. s. 35. 37. Ibid., 2. utg. s. 29. 38. Ibid., s. 32. 39. Ibid., s. 34. 40. Ibid., s. 34. 41. Ibid., s. 35. 42. Ibid., s. 31. 43. Ibid., s. 38. 44. Ibid., s. 38. 45. Ibid., s. 36 og 37. 46. Når det gjelder den representative sammensetning av de enkelte næringsråd, tenkte man seg denne etter følgende mønster: For landbruksnæringens vedkommende ville man opprette et landbruksråd med representanter fra staten, de to bondelagene, de kooperative produsentlag og salgsorganisasjonene. I fiske­ rinæringen gikk man inn for at rådet skulle bygges opp basert på deltagelse fra staten, fiskeriorganisasjonene og fiskefored­ lingsindustrien. For den innenlandske omsetning tenkte man seg et råd sammensatt av folk fra staten, bransjeorganisasjon­ ene, kooperasjonen, funksjonærene og forbrukerne. I industri, håndverk, byggevirksomhet, innenlandsk transport og handel, burde sammenslutningene ledes av råd bestående av represen­ tanter for staten, arbeidsgiverne, arbeiderne og funksjonærene. — For skipsfartens vedkommende ville man basere seg på deltagelse i denne næringens råd fra staten, rederne og sjø­ folkene. — Nortraship mente man kunne omorganiseres til å bli en næringsorganisasjon som kunne innpasses i systemet. I hvalfangst- og selfangstnæringen gikk man inn for at rådene skulle være sammensatt av redere, fangstfolk og representanter for staten. (Ibid., s. 36, s. 50 og 51). 47. Ibid., s. 5 og 6.

84 48. «Initiativet til Fellesprogrammet later til å komme fra med­ lemmer av DNA». Jon Aanerud: Fellesprogrammet, (utrykt magisteravhandling i statsvitenskap) Oslo 1964, s. 5. 49. «Ousland og Iversen ser ut til å ha fått frie hender med hensyn til valg av personer som skulle sitte der». Aanerud, s. 6. 50. «Redaktør Gunnar Ousland arbeidet vinteren 1943/44 med et etterkrigsprogram for A.F.L. etter oppdrag fra F.U. Til hjelp i sitt arbeide hadde han en rekke programutkast som var laget i fangeleir i Tyskland, Norge og av folk i Sverige». Aanerud s. 4. 51. 4-mannskomitéens utkast til fellesprogram finnes både i LO’s London- og Stockholmsarkiv. 52. Brev fra Gunnar Ousland til Martin Tranmæl av 10/1-45. (Arbeiderbevegelsens arkiv). 53. Ibid. 54. 4-mannskomitéens utkast. 55. Ibid. 56. Ibid. 57. Ibid. 58. Kfr. sitat note 53 ovenfor. 59. Einar Gerhardsens framstilling i «Fellesskap i krig og fred» s. 125 gir grunnlag for en slik karakteristikk av den tverrpo­ litiske virksomhet på Grini. 60. Brev fra G. Ousland til M. Tranmæl. (Jfr. note 52).

85 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2, 1977

Erling Sørli Bedriftsdemokratiet som tiltak mot arbeiderkollektivet Verkstedsklubben ved Skipsbyggeriet i Bergens Mekaniske Verksteder A/S fra part til partner.

I. Innledning Denne artikkelen har sitt opprinnelige utgangspunkt i et rykte.1 Ryktet fortalte at verkstedklubbene i Bergens Meka­ niske Verksteder (BMV) var interessert i at noen arbeidet med fortida. Framstillinger av lokal fagforeningshistorie slutter seg gjerne til en av to tradisjoner. Sosialdemokratiske historike- re/historikk-forfattere inntar en holdning som er altfor vel­ kjent fra lærebøker i alle skoleslag: Redigering og vurder­ ing tjener til å rettferdiggjøre den linja flertallet til enhver tid har fulgt. Opposisjonelle er kjettere. Den regjerende fag­ politikken framstilles som den eneste nødvendige og mulige videreføringa av tradisjonell ideologi og praksis. — Alterna­ tivet til slike autoriserte flertallsberetninger har oftest vært en heroiserende klassekampforkynnelse. Som et naturlig motstykke til flertallshistorikkene har mindretallet rettfer­ diggjort sin eksistens med å forherlige enkeltpersoner i en­ hver aksjon eller tilspisset situasjon. En prøver å påvise en kamptradisjon i fagbevegelsen. Slik jeg oppfatter norsk fagbevegelse i etterkrigstida, er det ikke kamptradisjonen, men samarbeidslinja som er ka­ rakteristisk. Og klubben ved Skipsbyggeriet i BMV/Sol- heimsviken hadde ifølge avisene kommet langt i å utvikle et samarbeid med ledelsen. — En politisk interessert tilskuer spør seg: Er det mulig slik å oppnå at reell styringsmakt blir overført til arbeiderne? Eller er det «industrielle de­ mokratiet» bare en moderne tilpasning av kapitalistisk her­ sketeknikk? Etablert norsk historieforsking har interessert seg lite for fagbevegelsen. Når den unntaksvis er stilt i søkelyset, har interessen helst samlet seg om topp-planet. Men det som foreligger av historiske arbeider om fagbevegelsen, er nok til å utløse viktige spørsmål. En får tegnet et bilde av 87 en samkjørt, overmektig, manipulerende toppledelse i DNA/LO, i skarp politisk motsetning til medlemmene på klubb- og foreningsnivå.2 Menstår LO-ledelsen virkelig i et vedvarende politisk motsetningsforhold til grunnplanet — eller har den likevel støtte av en «taus majoritet»? Dersom motsetningen finnes, — hvordan kan en da forklare at sen­ tralledelsen stadig kan manipulere medlemsmassen fra sak til sak, hvorfor får den bli sittende, og hvorfor glir rekrut­ tene til topp-posisjoner så lett inn i samme politiske strøm? Hvorfor oppnår m.a.o. aldri opposisjonen retningsgivende innflytelse? Historieforsking påforbundsnivå bør bidra til å belyse dette. Både historikere og andre påviser avstanden fra de pro­ fesjonelle byråkratene i LO- og forbundstoppen til «meni­ ge» fagorganiserte. Hvilke holdninger har de fagorganiserte til sine lokale tillitsmenn og til me/Zomsjiktet i organisasjo­ nen? Skiller heltidstillitsmenn seg fra tillitsmenn som står i produksjonsarbeid? Opptrer et manipulerende byråkrati på klubbnivå også? Erfaringer fra mange bedrifter viser at som styrerepresen­ tanter identifiserer arbeidere seg regelmessig og raskt med bedriftens teknisk-økonomiske målsetting. Det ligger åpen­ bart sjelden «uhederlige» motiver bak dette. Hva med repre- sentant-funksjonen er det som påtvinger en «pålitelig» arbei­ der dette rolleskiftet? — Gir også samarbeidsformer som de på BMV til «biprodukt» at arbeidernes tillitsmenn gir opp egne premisser og godtar bedriftens? — Hvorfor har de teknisk-økonomiske premissene slik gjennomslagskraft over­ for arbeidere som kommer i «ansvarlige» posisjoner? Dette må forskinga helt ut til grunnorganisasjonene for å svare på. Her er det meninga først å skissere formene for samarbei­ det mellom BMV-ledelsen og klubben. Det innebærer en oversikt (II) over erfaringene med samarbeidsutvalgene (sær­ lig Avdelingsutvalget), og så (III) en presentasjondet av lokale avtaleverket. Helt kort blir samarbeidet ved Skips­ byggeriet satt inn i en landssammenheng, ved to avsnitt om (IV) spredningen av samarbeidsformene og (V) erfaringer fra samarbeidet. Deretter omtales to sentrale inspirasjonskilder (VI) for «modem management» generelt. At disse virkelig har påvir­ ket utviklinga ved BMV, gir avsnitt (VII) belegg for. — Et konkluderende avsnitt (VIII) tar opp konsekvensene av samarbeidsformene for verkstedklubben og for det ufor­ melle fellesskapet mellom arbeiderne.

8 8 Framstillinga bygger vesentlig på klubbens arkiv og sam­ taler med ledende tillitsmenn i klubben:3 Den svært inn­ holdsrike protokollen fra avdelingsutvalget, klubbens styre­ protokoll og årsmeldinger, og tekstene til de lokale avtalene. Norsk Jern- og Metall arbeiderforbunds arkivmapper om «BMV» er gjennomgått, og to hefter om «Lønnssystemene i Jern- og Metallindustrien» (NJM(l)) og «Produktivitet — likhet — fastlønn» (NJM(2)). Disse uttrykker forbundets offisielle syn på lønnssystemene, og inngår i informasjonen overfor lavere organisasjonsledd. Sett i forhold til Skipsbyg­ geriet i BMV innebærer de i tid likevel ei oppfølging av lo­ kale tiltak. Slik gir disse publikasjonene mulighet for å vur­ dere i hvilken grad avtalene lokalt falt i tråd med forbun­ dets vilje (Del (III) og (V). Sammen med andre kilder gir de også gode holdepunkter for å rekonstruere sprednings- mønstret for fastlønns- og samarbeidsavtalene (Del (IV). En spørreskjemaundersøkelse om holdninger til samar­ beidet i Skipsbyggeriet, ved handelshøyskolestudentene Carl Christian Dahl og Arne Selvik, har tatt opp «den enkelte ar­ beiders situasjon», og tar ellers sikte på å «vise Skipsbygge- riets versjon av industrielt demokrati som et eksempel til etterfølgelse».4 Denne artikkelen sikter mot å belyse situa­ sjonen for arbeiderfellesskapet/klubben, og kommer bl. a. derfor til å formidle et mer kritisk syn på bedriftsdemokra­ tiet i Skipsbyggeriets versjon. Forøvrig viser jeg til litteratur- og kildelista, og til kom­ mentarer i den løpende teksten. II. Samarbeidsorganenene I samsvar med «Overenskqmst om produksjonsutvalg» av 1945 og 1950 mellom NAF og LO, hadde Skipsbyggeriet fra 1946 til 1965 etProduksjonsutvalg, der verkstedklubben, funksjonærene og ledelsen var representert. Med hovedav- talerevisjonen av 1966 skiftet utvalget navnBedriftsut­ til valg. Siden 1967 har det blitt kalt Avdelingsutvalg (AU). Betegnelsen Bedriftsutvalg(BU) gjelder siden da et felles­ organ for hele BMV-konsemet. Innen Skipsbyggeriet — og de andre bedriftene i BMV — har siden 1969 hver enkelt produksjonsavdeling sitt UnderutvalgUU (), som består av tillitsmannen og produksjonsledelsen i avdelingen. Lengst tradisjon, klarest profil og størst betydning — og best kildedekning — har AU.5 Produksjonsutvalg skulle opprettes på større bedrifter, ifølge Overenskomsten fra 1945. Det svarer til inntrykket på landsbasis at ledelsen ved BMV gikk inn i samarbeidet med moderat entusiasme,

89 men avtalemessig korrekt. Like «normal» var den energiske, konkrete bruken av produksjonsutvalget fra arbeidersida i førtiåra. Utvalget ble et organ for produksjonsspørsmål,og for konkrete tiltak på «trivseI»-sektoren, som spisesal, gar­ derober og toaletter for arbeiderne. Mens arbeiderrepresentantene var drivende kraft i utval­ get fra starten, avtok interessen merkbart i femtiåra. Sam­ me tendens i landsmålestokk har blitt tolket som en resig­ nasjon fra arbeiderne på «grunnplanet» da de så hvor be­ grenset PU var. Møteaktiviteten avtok til et «eksistensmi­ nimum», sakene ble færre og delvis mindre konkrete, og funksjonærer ble valgt til å representere «de ansatte» i verv­ ene i utvalget. Av størst verdi fra denne tida var trulig det arbeidet som ble gjort dels gjennom produksjonsutvalget med å opprette faste organer for vernearbeidet. Ennå var utvalget det eneste samarbeidsorganet ved bedriften. Fra 1958 kan en spore økende interesse hos ledelsen for å bruke organet. Utvalget fikk en flom av informasjon gjen­ nom faste orienteringer om produksjon, personaladministra­ sjon, anleggsvirksomhet, rasjonaliseringstiltak, markedsfor­ hold m. m. I disse åra bestod saklistene vesentlig av proto­ koll, orienteringer og eventuelt. Responsen fra de ansatte var neppe tilfredsstillende alltid. Aktiviteten i PU repre­ senterte trulig mer kvantitet enn vitalitet fram til midten av sekstitallet. De viktigste konkrete sakene var kanskje miljø­ sakene, nå med vekt på helseproblemer i forbindelse med produksjonsteknikken. Dessuten la PU ned et stort arbeid for å øke effektiviteten generelt i sammenheng med innfør­ ing av 45 timers uke. Det mer spesielle MTM-prosjektet fikk også brei behandling i utvalget, men endte med en klar konfrontasjon. (MTM) er en forkortelse for Measurement- Time-Method. Systemet går ut på å bygge lønnssystemer på arbeids- og tidsstudier.) Noe avgjørende nytt brakte ikke Hovedavtalen av 1966 inn i utvalget i Solheimsviken, sjøl om«bedriftsutvalg» da kom inn i en «Del B» med en samarbeidsavtale mellom ho­ vedorganisasjonene. Men en kan se tegn til økende bruk av BU i konkrete saker. Interesse fra arbeiderhold for fast- lønssystem, arbeid for sikrere bruk av kraner, og tilløp til prinsipiell drøfting av arbeidsområdet og -måtene til BU, kan stå som tre karakteristiske saker imot slutten av seksti­ tallet. Åra fra 1968 innebar en «ny giv» fra ledelsen, og den ble fulgt opp fra verkstedklubben. 1 BU tok ledelsen opp nye saker gjennom orienteringene. Viktigst var kanskje invester-

90 ingssakene. Møtene fikk også flere innslag av diskusjoner etter kortere innledninger, og det har hendt at tillitsmenn også har innledet. Orienteringene dominerte derfor mindre enn før, — sjøl om de fortsatt fyller storparten av refera­ tene, og trulig av møtetida. Mer framtredende nytt fra 1968 var likevel de hyppige direkte kontaktene mellom ledelsen og tillitsmannsapparatet i verkstedklubben. Kontakten ble så fast og nær at den i flere sammenhenger supplerte eller erstattet den ordinære «linjevegen» for kommunikasjon mellom ledelse og ansatte. En virkning av dette har vært et avgrensningsproblem i myn­ dighetsområdet til arbeidslederne, fordi tillitsmennene har overtatt ansvaret for såkalte «disiplinære» forhold, dvs. fravær, overholdelse av arbeidstida og liknende. Mer all­ ment kan en spore et slags trekantforhold, der funksjonæ­ rene med en viss rett kan føle seg fortrengt av tillitsmanns­ apparatet som ledelsens medarbeider eller partner i den daglige driften. Samarbeidet mellom klubbapparatet og ledelsen har oftest et helt uformelt preg og etterlater seg ikke dokumenter. Av handfaste resultater har denne direkte kontakten likevel skapt bl. a. Fastlønnsavtalen med Produktivitetsavtalen (20/1-1969) og Månedslønnsavtalen (1/10-1970). Avta­ lene griper inn i både produksjonsgang, arbeidsvilkår, miljø og samarbeidsformer, og blir omtalt i avsnitt (III). Alt nå kan det likevel hevdes at verkstedklubben i Skipsbyggeriet har et vesentlig breiere arbeidsfelt i 1970-åra enn før. Ledelsen har siden 1965 også samarbeidet med de øvrige bedriftene og Staben i Akergruppen. Fra 1969 har produk­ sjonen ved Skipsbyggeriet vært fullt integrert, med ulike fonner for arbeidsdeling, i Akergruppens program for byg­ ging av fruktskip, store tankskip og oljeboringsplattformer. Både produksjonens art og omfang, investeringsbudsjettene og oppgjørene for utført arbeid har vist seg å være effektivt underlagt Staben. Men da markedet falt bort for supertan­ kere og var mettet for oljeboringsplattformer, fikk Skips­ byggeriet sterkere sjølstyre igjen. Prinsipielt står likevel medvirkningsproblemet i et storkonsern som Akergruppen sentralt for verkstedklubbene, som hittil har hatt små mu­ ligheter for å påvirke de retningsgivende beslutningene i Staben. Ledelsen har definert avdelingsutvalget som rådgivende et organ. Det skal være et organ derledelsen informerer og motiverer de ansatte med sikte på økt produktivitet, og der de ansatte er med på å diskutere saker som angår dem spe­

91 sielt, og som de har særlige forutsetninger for å diskutere. Denne avgrensinga er også gjort gjeldende for samarbeidet generelt, ved at «bedriftsdemokratiet» blir forstått som en «demokratisk ledelsesform». Det har vist seg at verkstedklubben har deltatt i samar­ beidet innen disse rammene. Bedriftens økonomiske målset­ tinger har stått som konkret mål for samarbeidet fra begge sider.

III. Det lokale avtaleverket 1. Fastlønnsavtalen (1969). «Ved drøftelser mellom ledelsen og arbeidernes represen­ tanter ble man i januar 1968 enige om å etablere en midler­ tidig lønnsordning for Skipsbyggeriet og Reparasjonsverk­ stedet. Arbeidet med å bygge opp et permanent system og de drøftelser som har vært nødvendige for å bringe det an­ befalte forslag frem til uravstemning blant medlemmene er nå avsluttet.» — Slik innledes «Meddelelser om resultatet av arbeidet med fastlønnssystemet». Dette var orienteringa om forslaget til en varig fastlønnsavtale, som ble vedtatt ved uravstemning i klubbene i Laksevåg og Solheimsviken, og signert 20/1 1969.6 Fastlønnssystemet førte alle de verkstedsansatte inn på fast timelønn. Systemet deler arbeiderne inn i 7 lønnsklas­ ser. Innen hver klasse er det 4 ansiennitetstrinn med tillegg etter 2, 5 og 10 år. Fra 1971 blir det siste tillegget gitt etter 8 år. Nyansatte må først gjennom «tiltredelsestrinn I og II» i løpet av det første halve året, før de kommer inn i første ansiennitetstrinn. Egentlig opererer en altså med 6 lønnstrinn i hver klasse. Fordelinga av arbeiderne i de 7 lønnsklassene var et stort og vanskelig arbeid. Omtrent 350 ulike stillinger (tilsammen for Rep. og Skips.) måtte plasseres inn i de 7 klassene. Vur­ deringa ble gjort av en komité med representanter for klubbene og ledelsen. «Partene ble enige om å nytte det ar- beidsvurderingssystem som er utarbeidet av Produksjons­ teknisk Forskningsinstitutt for sakens gjennomføring. Syste­ met er bygget omkring hovedfaktorenefagkunnskap, an­ strengelse, ansvar og arbeidsforhold».'7 Ved å vurdere stillingene i forhold til disse fire faktorene hadde en valgt å utelukke en femte. «Det opprinnelige ut­ gangspunkt for systemoppbygging var at man skulle nytte systematisk arbeids- og dyktighetsvurdering. Man har imid­ lertid i første omgang funnet det hensiktsmessig å utelate

92 den systematiske dyktighetsvurdering».8 Enigheten må re­ presentere et kompromiss mellom ledelsens ønske om dyk­ tighetsvurderingi systemet og klubbens motvilje mot slik personvurdering: Tradisjonelt avviser arbeiderbevegelsen personvurdering som prinsipp. «Mye vil i slike tilfeller være avhengig av hvordan vedkommende er likt eller ikke av den eller de som vurderer. Slike systemer er forkastelige. De vil bare føre til misnøye, individualisme og være til skade for kameratskap og fellesskap. Det klokeste ved overgang til fastlønnssystem er derfor å inndele lønnsgrupper på grunnlag av jobbsvur- dering. Den personlige lønnsutvikling bør ellers settes inn i systemet i form av fast ansiennitetstillegg etter måneder og år».9 Klubbprotokollen bekrefter at denne holdningen også var til stede lokalt. Det var «usmakelig for en tillitsmann å være med å vurdere sine egne arbeidskamerater», og «Tillitsmenn burde ikke være med på å gå arbeidsgiverens ærend.»10 Når så «Meddelelse» om fastlønnsavtalen inneholder klare konsesjoner til personvurdering i framtida, må en for­ stå det som et kompromiss der ledelsen har stått på et mot­ satt standpunkt. «Hvorvidt det vil være aktuelt å innføre systematisk dyktighetsvurdering som ledd i systemets utvik­ ling på lang sikt, må være et åpent spørsmål», heter det der. I praksis kommer likevel vurdering av personlig dyktighet inn på flere punkter. Et stykke på veg skyldes dette de om­ skiftelige arbeidsoppgavene som produksjonen i et verft byr på. — For det første er få jobber like, og kravene i forhold til de fire hovedfaktorene og fjorten underfaktorene skifter innen samme jobb fra uke til uke. Derfor må også arbeids­ vurderinga bli svært skjønnspreget. Og å plassere de 350 ulike stillingene i 7 lønnsklasser blir dermed en oppgave med mange grensevurderinger. For det andre fastsetter systemet ordinære klasseopprykk etter økende kompetanse. Det er produksjonsledelsen, tillits­ mannen og personalavdelingen sammen som vurderer når en arbeider er kvalifisert for opprykk:11 Her må en være oppmerksom på at utvidet kompetanse ikke trenger føre til at arbeideren «skifter jobb» eller arbeidsplass i produk­ sjonsgangen, men at han f. eks. gjør jobben mer sjølstendig, får vanskeligere oppgaver, eller ansvar for å lede andre. Skjønnsmessig vurdering av dyktighet får altså vesentlig innflytelse på lønnsplasseringa. Men i forhold til tidligere former for «personlige tillegg» er det to vesentlige forskjel­ ler. Tillitsmenn deltar i vurderinga. Og kriteriet for opprykk 93 er verken «samarbeidsvilje», fravær, orden eller oppførsel, men faglig dyktighet. Lønna i fastlønnssystemet ved BMV består grunnlønn av pluss avsavn, dvs. et tillegg som skal oppveie den tidligere merfortjenesten ved å arbeide på akkord. Men ved å innføre fast timelønn gav bedriften fra seg det produksjonsfrem- mende virkemidlet som lå i at akkordlønna konkret økte med arbeidsinnsatsen. — I det nye lønnssystemet blir dette hensynet ivaretatt medProduktivitetsavtalen, som er en del av Fastlønnsavtalen.

2. Produktivitetsavtalen (1969). Hovedinnholdet i Produktivitetsavtalen av 23/1 1969 er at partene hvert år (seinere hvert halvår) skal forhandle om et produktivitetstillegg. Tillegget_ «skal fastlegges skjønnsmes­ sig på basis av den produktivitetsøkning som kan fastlegges, bedriftens økonomiske situasjon ved siste regnskapsavslut­ ning samt en bedømmelse av utsiktene for det kommende år vurdert på bakgrunn av de arbeidsoppdrag som bedriften sitter inne med.»12 I en generell innledning til avtalen utta­ ler partene at økonomisk framgang for bedriften krever «høyere ytelser, teknisk framgang, bedre verktøy, bedre me­ toder og utstyr og et positivt samarbeid mellom alle ansatte i bedriften ....» Avtalen forplikter til enighet om «at en markert produktivitetsøkning er nødvendig for å bedre be­ driftens konkurranseevne.» Et av midlene i samarbeidet skulle være regelmessige kontaktmøter med orientering om timeforbruk og kostnader, og gjensidig informasjon om «forhold som har innflytelse på produktivitetsnivået.» Til- litsmannsapparatet i klubben påtok seg å bringe videre til arbeiderne den informasjonen om produktivitetsforholdene som ledelsen gav gjennom kontaktmøtene. Ordninga framstår som en slags ettervurdert, betinget fellesakkord for alle arbeiderne i bedriften. Akkordelemen- tet ligger i et av kriteriene for at tillegg kunne gis:Produk­ tivitetsøkning for bedriften som helhet. Reservasjonen i for­ hold til akkordpreget ligger i de to andre kriteriene, nemlig bedriftens aktuelle økonomiske status og markedssituasjo­ nen.13 Dette er faktorer som arbeiderne åpenbart ikke kan påvirke direkte. I praksis må en også reservere seg noe fra akkord-karakteristikken med hensyn til det første kriteriet. Produktivitetsøkning for bedriften avhenger jo av en rekke andre variable enn de som arbeiderne har direkte innflytel­ se over ved egen effektivitet.14 Endelig må den «betingete fellesakkorden» være «ettervurdert», siden tillegg fra 1/10

94 kan gis på grunnlag av regnskapet for 3. kvartal, og tilsvar­ ende ved seinere oppgjør.

3. Retningslinjer for produktivitetssekretærens arbeid (1969). Et sentralt redskap for å realisere intensjonene i Produktivi­ tetsavtalen ble det nye tillitsvervet i klubben, —produktivi- tetssekretæren (PS). «Retningslinjer for produktivitetssekre­ tærens arbeid» ble underskrevet 27/5 1969. Dette at ettil- litsmannsverv ble opprettet med retningslinjer somledelsen hadde vært med på å utforme, sier litt om hvor utradisjo­ nelt produktivitetssekretæren ble plassert. Han skulle være samarbeidsmann i et spenningsfelt mellom ledelsen, andre tillitsmenn og arbeidslederne. Trekantforholdet avtegner seg i klubbstyreprotokollen mens forhandlinger om retningslinjene foregikk. Klubben hadde først lagt fram et forslag som i prinsippet ble godtatt av ledelsen. Seinere kom likevel bedriften tilbake med et an- net forslag. Forklaringa var, ifølge klubbformannen, at «ar- beidsledergruppen hadde sendt dir. Stølen et brev, hvor ret­ ningslinjene ble etterlyst. Samtidig pekte arbeidsledergrup- pen på hva retningslinjene — etter deres mening — burde inneholde. (....) Det ble av flere klubbstyremedlemmer sterkt poengtert at retningslinjene måtte bli formet slik at produktivitetssekretæren fikk de rette muligheter.»15 Det er forståelig at tillitsmennene var på vakt. I produk­ tivitetssekretæren øynet klubben både muligheter til økt medvirkning i produksjonenog fare for at vervet skulle bli bare en forlenget arm for formennene og administrasjo­ nen.16 Dessverre finnes ikke forslaget til retningslinjer i klubbstyreprotokollen. Men en har vel lov til å rekne med at forhandlingene var hardest nettopp om informasjonstil­ gangen og frihet i mandatet til å avveie daglige detaljsaker mot mer langsiktig medvirkning. For arbeidslederne måtte det i 1969 være ei hovedsak å hindre at produktivitetssekre­ tæren fikk fullmakt til å gripe inn i deres arbeidsfelt. Retningslinjene av 27/5 1969 presiserer at PStillits­ er mann.17 Om han fikk adgang til å «arbeide i nær kontakt med alle i vår organisasjon», skulle han likevel søke å be­ arbeide sakene på det planet de hørte til. Vel mest til støtte for arbeidslederne heter det derfor at «hovedretningslinjen skal være at sakene søkes løst i samarbeid med de direkte berørte parter.» Mindre klare er retningslinjene i avsnittene om retten til informasjon. «PS skal gis alle opplysninger av betydning

95 for hans arbeid. De skriftlige data som tilflyter de etablerte utvalg, vil formidles til PS. Trenger han ytterligere skriftlige opplysninger, skal han henvende seg til de respektive sje­ fer for Skipsbyggeriet og Reparasjonsverkstedet». Usagt peker retningslinjene her svært klart på den begrensningen som prinsipielt ligger i at ledelsen kontrollerer informa­ sjonstilgangen.Ledelsen fikk i realiteten, men også indirek­ te formulert i retningslinjene, retten til å gi PS informasjon. Ledelsen skulle velge ut hva som var «alle opplysninger av betydning for hans arbeid.» Det som ikke kan konkretiseres i retningslinjene, er hvilke opplysninger som «skal gis», og ikke. Alternativet her ville være å gi produktivitetssekretæren uavgrenset fullmakt til å skaffe seg informasjon direkte fra alle ledd i administrasjonen. — Men et slikt «offentlighets- prinsipp» ville reise nye problemer vedrørende forhandlings- forholdet mellom partene, med den mulige konsekvensen at ledelsen kunne kreve tilgang til klubbens papirer. Det står i slike forhold nødvendigvis igjen et kontrollpro­ blem. Hvordan skal en få sikkerhet for at all relevant infor­ masjon er gjort tilgjengelig? — Men klubbtillitsmenn i Sol- heimsviken mener praktisk erfaring viser at informasjonstil­ gangen er god nok, fordi bedriften ser seg tjent med å legge til rette for mest mulig aktiv medvirkning fra produktivitets­ sekretæren.18 De føyer til at produktivitetssekretærenogså kan støtte seg til protokollene fra Underutvalgene som kan gi korrektiv til ledelsens informasjonstilbud, og at han sjøl som heltids tillitsmann dessuten samler inntrykk fra den løpende produksjonen.19 — Forbundet har satt opp tilsvar­ ende bestemmelser i sine mønster — retningslinjer fra 1973. Dette kan en tolke som uttrykk både for tilfredshet med ordninga i praksis, og for vanskene med å sikre informa­ sjonstilgangen bedre i prinsippet.20 Målsettinga for produktivitetssekretæren kan ikke ha bydd på vansker i forhandlingene. I samsvar med produk­ tivitetsavtalen heter det at han skal — «bidra til en sunn ra­ sjonell produktivitetsutvikling i bedriften», — «arbeide for å stimulere og aktivisere interessen for økt produktivitet i de enkelte avdelinger» — «skape forståelse for produktivi­ tetsproblemene». De tre målsettingsformuleringene kunne henge på veggen i rasjonaliseringsavdelingen, og er ellers formulert så allment at alle kunne godta dem. Sett samlet gir retningslinjene likevel to viktige presiser­ inger av målsettinga. Produktivitetssekretærens bidrag til produktivitetsutviklinga skal skje ved at han 1)bearbeider 96 produktivitetsproblemer i samarbeid «med alle», og 2)moti­ verer arbeidskameratene for økt produktivitet. I samsvar med punkt 2 er han pålagt å «bringe videre til de øvrige til­ litsmenn alle opplysninger og data han får kjennskap til som kan bidra til å skape forståelse for produktivitetsproble­ mene». (Understreking ved E. S.)

4. Informasjonsavtalen (1970). Fastlønnssystemet (med Fastlønnsavtalen, Produktivitetsav- talene og Retningslinjer for produktivitetssekretærens ar­ beid) ble formalisert i avtaler 1969. Året etter ble systemet videre utbygd med to nye avtaler. Informasjonsavtalen, eller avtalen av 10/4 1970 om «Ut­ videt informasjonsvirksomhet ved Skipsbyggeriet og Repara­ sjonsverkstedet», ble til i sammenheng med produktivitets- oppgjøret våren 1970. Avtalen gav produktivitetssekretæren rett til å innkalle arbeiderne til informasjonsmøter i arbeids­ tida. Slik fikk han et hjelpemiddel som gjorde målsettinga om å motivere arbeidskameratene mer oppnåelig. «Opprin­ nelig ble det for 1970 budsjettert med ca. 6000 timer, dette er for lengst brukt opp».21 Fra bedriftsledelsen ble dette vurdert som «en god investering i bestrebelsene på å opp­ arbeide et urokkelig tillitsforhold».22

5. Månedslønnsavtalen. Månedslønnsavtalen av 1/10 1970 er «kronen på avtalever­ ket» i BMV. For sin tid gav den så store fordeler at bransje­ foreningen Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL) nektet å godkjenne avtalen. Derfor ble den vedtatt uten skriftlig informasjon til klubbmedlemmene, og trådte i kraft før godkjenning forelå.23 Det nye med Månedslønnsavtalen var ei utjamning mel­ lom arbeidere og funksjonærer. Lønnsberegning pr. måned (utbetaling to ganger pr. måned) i stedet for fast timelønn som før, innebar bare ei teknisk omlegging. Men etter avta­ len ble grunnlønns- og avsavnsdelen av lønna slått sammen. Dermed kom produktivitetstillegg også til å heve bereg­ ningsgrunnlaget for skift- og overtidsbetaling. Men det vesentligste nye var sjukelønnsordninga, som gav full netto lønn under sjukdom,24uten karensdager og i opp til tre måneder av året. Dessuten ble det innført delvis lønn under militærtjeneste og velferdspermisjon med lønn. Med reservasjon for eventuelle utglidninger ble det gitt lønn og­ så for ulegitimert fravær, og heller ikke trukket i lønna ved for seint frammøte. Bedriften fikk tilsagn om at tillitsmenne-

Arbeiderbevegelsen — 7 97 ne skulle være med å hindre utglidninger. Det ble også inn­ ført ei pensjonsordning for arbeidere som kom til å gå av for aldersgrensen før fulle folketrygdpoeng var opptjent. — Med disse ordningene hadde arbeiderne i BMV oppnådd «funksjonærvilkår» på en del punkter. I årsmeldinga for 1970 vurderte klubbstyret avtalen slik: «Innføring av må­ nedslønn var et skritt i riktig retning for å fjerne ulikheten ved bedriften. Og da det ble kjent at BMV — som den før­ ste bedrift innenfor MVL — hadde gått til dette skrittet, vakte det oppmerksomhet og interesse.» — Tilfredsheten med å være en klubb som viste veg innen bransjen, skinte tydelig gjennom i årsberetningene. Men som for de tidligere avtalene var de formelle bestem­ melsene bare halve ordninga. Da permisjonsreglene og rammene for lønn under ulegitimert fravær ble tatt i bruk, viste det seg at partene tolket dem ulikt. Klubben hevdet bl. a. at bedriften anvendte reglene lempeligere for funksjo­ nærene enn arbeiderne.23 Etter vel et års erfaring med av­ talen mente styret at «Det tjener derfor ingen hensikt idag å legge skjul på at en del av de forventningene vi alle den gang stilte til avtalen — ikke er blitt innfridd.»26 I tillegg til å peke på at avtalen ble tolket noe forskjellig av partene, fant styret det nødvendig å innskjerpe «vår egen etterrette­ lighet og punktlighet», med henvisning til punktet om ulegi­ timert fravær. En tredje svikt i forhold til forventningene skyldtes nye skatteregler for lønn under sjukdom. (Jfr. note 24). Vi har sett på hovedtrekk ved det lokale avtaleverket, og viktige tilpasninger og tolkninger som har kommet til gjen­ nom bruken av avtalene. Hvilke virkninger har så disse av­ talene hatt for verkstedklubben? Som ei kort oppsummering kan en slå fast at avtaleverket til sammen gav arbeiderne store konkrete vinninger. (Jfr. «Virkninger» i Del V). Vilkåra for et intimt samarbeid med ledelsen var nå lagt til rette. Endelig gav den framskutte posisjonen i avtalemessig utvikling for BMV næring til en påtakelig lokal sjølbevisst- het, en «bedriftspatriotisme» som også styrket identifikasjo­ nen mellom ansatte og ledelse. Hvilke mer prinsipielle konsekvenser kan ligge i forlen­ gelsen av disse virkningene? — Som del av vurderingsgrunn­ laget kan det være hjelp i å kjenne litt til bakgrunnen for at disse avtalene ble inngått ved BMV nettopp i åra 1969— 1970, eller med andre ord gangenspredningen i av avtalene.

98 IV. Spredningen I en historikk27 nevner Norsk Jern- og Metallarbeiderfor­ bund at Akers Mekaniske Verksted i 195728 innførte et fast- lønnssystem ved avtalefestet rett til å forhandle om produk- tivitetstillegg. Hele avtalen fra 1957 er sitert i historikken, — «Siden denne avtalen i den første tiden ble et mønster for tilsvarende avtaler ved flere bedrifter og innehar elementer som fremdeles kommer med i nye avtaler (....)».29 AMV- avtalen fra 1957 har åpenbart ligget til grunn for avtalen av 20/1 1969 ved BMV, og for mønsteravtalen fra forbundet i 1973. Felles er grunnprinsippet om fast lønn og rett til for­ handlinger om tillegg på grunnlag av produktivitetsvekst. Felles er også oppbygningen av avtalene, og mange konkrete formuleringer. Ett viktig punkt skiller likevel Akersavtalen fra etterfølgerne: Den bygger lønnsklasseplasseringa prin­ sipielt på personlig dyktighet i tillegg til arbeidsvurdering. De verftene som Akers Mekaniske Verksted A/S kjøpte opp og innlemmet i Akergruppen, fikk etter hvert liknende lønnssystem. Ved sammenslutningen i 1965 mellom AMV og BMV var klubbstyret opptatt av hva «Akergruppens lønnssystem» kunne innebære.30 Dessuten vakte det tydelig interesse da klubbformannen kom tilbake fra kurs for klubb- tillitsmenn i Akergruppen med nye toner om samarbeid. «Aker vil samarbeide med alle grupper både i LO og de som står utenfor, for de vil ha øket produksjon og dermed større utbytte for de ansatte.»31 I 1965 var dette virkelig nye toner for klubbene i BMV. Klubbstyreprotokollen forteller om harde sammenstøt og liten forståelse i forholdet til BMV-ledelsen.32 Den direkte informasjonen om fastlønnssystemet fikk klubben fra de andre klubbene. Ragnar Kalheim hadde vært en ledende skikkelse i klubben i Nylands Verksted under forhandlingene om Fastlønnsavtalen der i femtiåra.33 Nå fungerte han som bindeledd ved at klubbene i BMV kontak­ tet ham skriftlig og på kurs eller innkalte han til møter, der han orienterte om lønnssystemet og andre forhold i Aker­ gruppen.34 Resultatet av denne aktiviteten var at klubbene i BMV vedtok å ta kontakt med administrerende direktør Reidar Kaarbø for å sondere mulighetene for å innføre Akergrup­ pens lønnssystem der også.35 Et hovedhensyn for klubben var å redusere lønnsforskjellene mellom arbeiderne.36 Le­ delsen avviste dette, med den begrunnelsen at akkordsyste­ met «vil holde produksjonen på topp».37 99 Det måtte et skifte i ledelsen i BMV til før frontlinjene kunne flyttes.38 Da den nye ledelsen, under adm. dir. Sverre Osland, inviterte til forhandlinger om fastlønn og samarbeid forøvrig,39 gikk utviklinga fort. Klubbformannen fikk full­ makt «til å undersøke de fastlønnssystemer som måtte bli aktuelle» — riktignok mot 8 stemmer i klubbstyret.40 Admi­ nistrerende direktør orienterte klubbstyret (etter invitasjon fra klubbformannen, uten fullmakt fra klubbstyret) om le­ delsens motiver. Skipsbyggeriet stod svakt etter flere års oppsamlete underskudd, som etter ledelsens mening skyldtes konkurransen fra Japan. Dollardevalueringa i 1967 påførte bedriften tap. Akkordlønnssystemet «var direkte produk- sjonshindrende og måtte vekk». Adm. dir. Osland mente at «kun et aktivt samarbeid kan løse de problemer vi er oppe i».41 Gjennom det knappe referatet i klubbstyreprotokollen merker en tydelig at BMV nå hadde fått en leder som arbei­ det med sikte på samme «demokratiske ledelsesform» som Akergruppen sentralt. Inntrykket bekreftes av referatet fra styremøte 8/12 1967. Både administrerende direktør og per­ sonaldirektør var invitert, og orienterte om «de tiltak som måtte gjennomføres for å bedre situasjonen ved Skipsbyg­ geriet. Det ble lagt stor vekt på samarbeid og informasjon.» (Understreking ved E. S.) En ettårig avtale om fastlønn i overgangstida (til et varig system var utarbeidet), ble ved­ tatt av klubbmøtet alt 19/1 1968. Det er vesentlig i vår sammenheng at fastlønnsinitiativet fra ledelsen så klart var motivert i tråd med hele produktivi- tetspolitikken fra Nylands Verksted, Akergruppen og seinere Jern og Metall. Fra klubbens side la motiveringa i 1965 størst vekt på det reint lønnsmessige: Å redusere lønnsfor­ skjellene innen bedriften, og rimeligvis å nærme seg det høyere lønnsnivået ved Nylands Verksted og flere verft i Akergruppen. Alt høsten 1967 ser det ut til at enkelte av de mest engasjerte blant tillitsmennene tok opp tankene om fastlønnssystemet som middel tilsamarbeid og medvirkning for økt produktivitet. Disse tankene vant et sikkert fotfeste i tillitsmannsapparatet i løpet av forhandlingene om Fast- lønnsavtalen av 20/1 1969. Oversikten over det lokale avtaleverket i BMV (Skipsbyg­ geriet og Reparasjonsverkstedet, men ikke Motorfabrikke­ ne) skisserte gangen i utviklinga. Det første som skjedde un­ der den nye ledelsen, var ei omorganisering og aktivisering av de rådgivende samarbeidsutvalgene.42 I løpet av tre år gjennomførte også partene forhandlinger og iverksatte «av-

1 0 0 taleverket» i fem deler som omtalt ovenfor. I 1970 stod BMV i en lederstilling med hensyn til utviklinga av produk­ sjonsarbeidet. I denne nye situasjonen tok klubbene ved BMV initiativet overfor forbundet. Konkret foreslo klubbstyrene innen BMV at forbundet i første omgang skulle innkalle til en konferan­ se. Videre ville de ha et eget kontor i forbundsadministra- sjonen for å veglede klubber som kom til å forhandle om fastlønns- og produktivitetsavtaler seinere. Begrunnelsen for en slik aktivitet fra forbundet var å stille klubbene mer på like fot med bedriftene, som ellers kunne stille klubbene overfor ferdig utarbeidete forslag til avtaler. Klubbene ved BMV advarte også mot å knytte lønnsutviklinga i systemet til MVL-statistikk.43 Istedet anbefalte de «å gjøre produk­ tivitet og økonomi til hovedpunktet.»44 Forbundet har seinere arbeidet i samsvar med denne hen­ vendelsen, og med et vedtak i samme retning på landsmø­ tet i 1970.4S — «For å få en bedre oversikt over i hvor stor utstrekning de forskjellige lønnssystemer var i bruk og hvor­ dan de fungerte, gjennomførte Norsk Jern- og Metallarbei­ derforbund høsten 1972 en omfattende undersøkelse om lønnssystemene».46 Undersøkelsen viste at nesten 50 % av jern- og metallarbeiderne arbeidet i reine fastlønnsbedrifter i 1972. Snaut 10 % arbeidet i bedrifter der alle hadde ak­ kordlønn, og vel 40% i bedrifter med blandete lønnssyste­ mer.47 Flertallet av fastlønnsavtalene var opprettet i perio­ den 1970-1972.48 En kan oppsummere ei sammenhengende utvikling slik: Innen verkstedindustrien i Norge var Nylands Verksted en pionerbedrift for fastlønn og et samarbeid der klubben enga­ sjerte seg for økt produktivitet. Idéene har spredd seg dels mellom tillitsmenn og dels på initiativ fra bedriftsledere. Til Skipsbyggeriet i BMV kom de første impulsene gjennom Ragnar Kalheim, med støtte fra ledelsen i Akergruppen. Et­ ter et skifte i ledelsen i BMV i 7967-68 ble perspektivet også for klubbene utvidet fra lønnssystem til produktivitets- samarbeid. Avtaler om begge deler ble omformet i løpet av tre år, og samarbeidsorganene ble omorganisert og aktivi­ sert i samme periode. Klubbene i BMV har stått i første rekke på landsplanet i denne utviklinga siden 1969-70. Fra 1970 har de påskyndet forbundets fastlønnsaktivitet.

101 V. Erfaringer En mindre undersøkelse av erfaringene med fastlønnssyste- mer i ulike jern- og metallbedrifter49 ble kort omtalt i bla­ det «Bedriftsutvalgene».50 Undersøkelsen bygger på opplys­ ninger om fravær og gjennomtrekk, men mest på tillitsmen- nenes vurderinger av virkningene av fastlønnssystemet. I alt omfatter undersøkelsen 48 bedrifter. Som generelle erfaringer oppgir artikkelen disse virknin­ gene av overgang fra akkord- til fastlønn: — mindre stress, roligere arbeidstempo — mer trivsel, mindre gjennomtrekk og fravær — bedre produksjonssamarbeid mellom arbeiderne — bedre effektivitet og/eller kvalitet i arbeidet — mer hensyn til sikkerhet — mindre krangel med arbeidslederen, færre tvister om lønnsforhold — mer innflytelse for tillitsmennene på lønnsfastsettelsen — mer «rettferdig» avlønning, mindre lønnsforskjeller. En konklusjon i forskingsrapporten er at «tillitsmenne- nes erfaringer er nær samstemmige om at fastlønnsordnin- gene er av stor og positiv betydning når det gjelder å skape bedre arbeidsmiljø på bedriftene.»51 Fastlønnsundersøkelsen i forbundets regi høsten -72 stilte spørsmål om «Hvilken innflytelse har klubben på produk- sjonsopplegg og planlegging?»52 Klubbstyrene i fastlønnsbe- driftene vurderte dette slik at 5,7% valgte svaralternativet «stor» (innflytelse), 43 % — «liten», og 51,3 % — «in­ gen» innflytelse. Mer optimistiske svar kom fra den delen av fastlønnsklubbene som hadde valgt produktivitetssekretær, i alt 28. Bare en av disse klubbene svarte «ingen» innflytelse. De 27 andre fordelte seg med 19 på «liten» innflytelse, 6 på «stor», og tomellom «liten» og «stor» innflytelse. — Ver­ ken svaralternativene eller spørsmålet i undersøkelsen ble presisert i noen form. Derfor kan ikke svarfordelinga for­ telle annet enn hvor «fornøyde» de enkelte klubbstyrene var med mulighetene for å påvirke planlegging og produksjons- opplegg. Undersøkelsen gikk egentlig ikke inn pågrad av eller form for oppnådd innflytelse, eller mer presist hvilke ledelsesfunksjoner en kunne påvirke. Når det gjelder erfaringene med fastlønnssystemet ved BMV/Skipsbyggeriet, er det bare Dahl og Selvik som har gjort forsøk på å gjøre en systematisk undersøkelse ved å intervjue 30 arbeidere. Nå kan det reises prinsipielle innven­ dinger mot å bruke individuelle intervjuer som metode for

102 å måle holdninger i ei sosial gruppe eller under organisa­ sjonsmessig opinionsdannelse.53 En kan også kritisere noen av spørsmålsformuleringene for å kunne virke ledende.54 Tematisk berører denne undersøkelsen ikke bare fast- lønnsavtalen, men hele samarbeidssituasjonen med alle de­ ler av det lokale avtaleverket. Slik gir den i emne et breiere vurderingsgrunnlag enn forbundets undersøkelser. — I tid gir intervjuundersøkelsen et stemningsbilde fra slutten av den entusiastiske perioden. Stoltheten over nyvinningene var framtredende i klubben til ut i 1971. Påkjenningene ved tankseksjonsbygginga og de store utbyggingsarbeidene i verkstedet satte samarbeidsviljen på harde prøver fra høsten 1971. Intervjuene foregikk i august 1971. Likevel formidler undersøkelsen sjølsagt holdninger blant de ansatte. Uten å legge stor vekt på hvor representative svarene er for miljøet, må en kunne lese svarene som ut­ trykk for holdninger som var representert i miljøet. Som kilde til ei framstilling om virkninger av lønnssystem og samarbeidsavtalene reiser dessuten denne undersøkelsen en­ kelte spørsmål som andre lokale kilder bare implisitt bely­ ser. Et eksempel på dette er «klubbdemokratiet». (Jfr. note 54). Når det gjelder lønnssystem, var stemningen entydig mot akkord og for fast lønn. Akkord55 fører til et oppjaget ar­ beidstempo, som innebærer psykisk press, er faglig utilfreds­ stillende, og hindrer vernearbeid og samarbeid mellom ar­ beiderne. Dessuten fører akkord til innsmigring, «trynear- beid» og favorisering mellom arbeidere og formenn. Over­ for ledelsen kom det ofte til konflikter om akkordsetting, mente de spurte arbeiderne. Dahl og Selvik antyder forøvrig ogsåledelsens motiv for å foretrekke fastlønn. «For BMV’s vedkommendeførte ak­ kordsystemet til en urasjonell og ulønnsom produksjon, og man måtte vurdere en annen løsning for å kunne sikre bedrif­ tens videre eksistens. Da bedriften i 1968 gikk over til en midlertidig fastlønnsordning for arbeiderne i Skipsbyggeriet, var dette et skritt som ifølge ledelsen fikk virkninger utover det rent produksjonsmessige».56 En må kunne gå ut fra at ledelsen også var kilden for opplysningene i første periode i sitatet. — I protokollen for Avdelingsutvalget finnes utta­ lelser fra ledelsen som kan stå som presiseringer til hvordan ledelsen vurderte virkningene av fastlønns- og samarbeids­ avtalene. «I så måte tror vi at alle i Skipsbyggeriet føler at vi har nyttet året 1970 på en god og fornuftig måte. Sam­ hørigheten er styrket gjennom det samarbeidsapparatet som 103 stadig bedres og utbygges gjennom det nye felles lønnssy­ stem. Modemiseringsplanen er vi i full sving med å reali­ sere, en plan som vil gi oss nye og bedre arbeidsmuligheter på så mange felter» ,S7 Arbeiderne gav ledelsen medhold. De opplevde somfor­ deler med fast lønn58 at den gir trygghet i form av en regel­ messig inntekt. Fastlønn styrker også bedriftens økonomi ved forbedret kvalitet i arbeidsutførelsen og bedrer samar­ beid mellom arbeiderne. Systemet virker mer «rettferdig», dvs. jamner ut lønnsforskjellene mellom arbeiderne. Gene­ relt fremmer det også samarbeidsvilje og tillit overfor be­ driftsledelsen. — Som kritiske kommentarer59 kom det fram at det var for mange grupper og for store sprang i systemet. Noen mente ogsa at skjevheter fra akkordsystemet var tatt med inn i lønnsklasseplassering av jobber i fastlønnssyste­ met. Månedslønnsavtalen ble bare delvis skilt fra Fastlønnsav- talen i undersøkelsen.60 Men kommentarene til avtalen sva­ rer til de kritiske merknadene i klubbens årsmelding for 1971 som er referert tidligere. Den formelle likestillinga mellom funksjonærer og arbeidere ble motvirket av ulik bruk av permisjonsordninga, og ulik ordning for utbetaling av lønn under sjukdom. Andre la vekt på at avtalen i seg sjøl innebar ei oppvurdering av arbeiderne. «Nå ser bedrifts­ ledelsen at arbeidsfolk er mer verd, at de også er menne­ sker.» Forøvrig ser det ut til at skuffelsene over bruken av Må­ nedslønnsavtalen har avtatt etter 1971. Lønnsnivået for ar­ beiderne har distansert store funksjonærgrupper. Rådslag­ ningene mellom ledelsen og klubbtillitsmennene har vært gjort til mønster for den kontakten ledelsen ønsker å opp­ rette med funksjonærgruppene. Arbeiderne følte seg ved ut­ gangen av undersøkelsesperioden (1975) likestilt — og vel så det — med funksjonærene. Det eneste vesentlige skillet til fordel for funksjonærene var arbeidstida.61 Et av spørsmålene i undersøkelsen har utløst kommen­ tarer fra Dahl og Selvik som peker i retning av ei vesentlig holdningsendring blant arbeiderne som følge av Måneds­ lønnsavtalen.62 «Føler du større plikt til å gå på arbeidet når du ikke blir trukket i lønn ved fravær?» — «De aller fleste» svarte bekreftende på spørsmålet. I tilknytning til dette heter det: «Månedslønnsavtalen innebærer en større grad av frihet og ansvar for den enkelte arbeider (....) Dette stiller spesielle krav til den enkelte, hvilket lett kan merkes i omgangstonen mellom arbeiderne. 104 Enkelte benytter friheten sin til mer eller mindre velbegrun­ net fravær, og til ikke å yte full arbeidsinnsats.(....) Men ettersom alle er avhengig av alle i arbeidet, og arbeidernes produktivitetstillegg er avhengig av full arbeidsinnsats, blir det øvet press mot «snyltere» og «utskudd».63 Om Dahl og Selvik har rett, må dette systemet virke som en bedriftsle­ ders drøm. Tradisjonelt har fellesskapet av arbeidere i en bedrift trukket ei veldefinert demarkasjonslinje mellom be­ driftens interesse for maksimalt økonomisk utbytte og sine egne interesser. Blant annet har dette fellesskapet hatt uskrevne grenser for hvor store ytelser bedriften har krav på fra arbeiderne. Solidariteten mellom arbeiderne har demt opp for bedriftens krav til maskinmessig innsats fra enkelt­ mennesker.64 Her hevder Dahl og Selvik at arbeiderfelles- skapet identifiserer sine interesser fullt ut med bedriftens. Og arbeiderfellesskapet fyller bedriftsledelsens tradisjonelle rolle ved å stille ubønnhørlige krav om regelmessige topp- ytelser fra hver enkelt. Istedet for å solidarisere seg med svake ledd og jamne ut individuelle variasjoner fra gjennom­ snittet, snakker intervjuobjektene her om «snyltere» og «ut­ skudd». Ledende tillitsmenn i klubben65 vil modifisere denne framstillinga. Det blir lagt vekt på at for den enkelte arbei­ der som ikke yter normal innsats, er en samtale med tillits­ mannen å foretrekke framfor ei overhøvling fra formannen. Men ingen bestrider at klubbapparatet har tatt over ansva­ ret for å opprettholde arbeidsinnsatsen og kontrollere fra­ vær. Og i denne situasjonen virker det ikke overraskende at arbeiderfellesskapet yter et effektivt press mot dem som senker gjennomsnittsytelsen, i likhet med det tradisjonelle presset motsatt veg, mot folk som «sprengte akkorden». Denne ansvarsoverføringa er formulert i ledelsens termi­ nologi i et innledningsavsnitt hos Dahl og Selvik. «Struktur­ elt sett er organisasjonen i skipsbyggeriet pyramidal. En me­ get viktig og vanskelig funksjon er selve arbeidsledelsen. Arbeidsledernes rolle er prøvd endret fra å være streng overvåkende og kontrollerende til å bli mer tilretteleggende og planleggende. Det å gi arbeiderne frihet under ansvar krever en mentalitetsendring som må være en langvarig modning.»66 Sett i sammenheng med klubbens nyervervete ansvar, kan «frihet under ansvar» presiseres til «frihet fra at bedriften håndhever sine ytelseskrav, under forutsetning av kollektivt ansvar for å opprettholde eller øke ytelsene.» — Bruken av uttrykk som «utskudd» og «snyltere» kan tyde på at fellesskapet var fullmodent alt i 1971.

105 Likevel påpeker svarerne sjøl i en annen sammenheng at ansvar ikke nødvendigvis forutsetter «frihet». «Skjer det noe galt, sitter vi alltid igjen med ansvaret, så vi kan ikke få det større enn i dag».67 Dette er et av svarene på et annet spørs­ mål: «Hva kan gjøres forat din jobb skal bli mer interes­ sant?», med første svaralternativ «— større ansvar?»68 Av de 21 som uttalte seg, ønsket 8 mer ansvar, mens 13 avviste det. Svarfordelinga her kan være verd å nevne, fordi tenden­ sen i spørsmålet etter mitt skjønn skulle gjøre det lettere å svare ja enn nei.

Som hovedinntrykk fra Skipsbyggeriet kan en da oppsum­ mere at fastlønn har bidratt til en mindre stressende og mer tilfredsstillende daglig arbeidssituasjon. Månedslønnsavta­ len har dannet rammen om økende grad av likestilling mel­ lom arbeidere og funksjonærer. Og Produktivitetsavtalen (og i tilknytning til den produktivitetssekretærvervet og Infor- masjonsavtalen) har ført med seg viktige holdningsendringer i arbeiderfellesskapet. Så langt som det foreligger sammen­ likningsgrunnlag, faller erfaringene fra Skipsbyggeriet i tråd med undersøkelsene på landsbasis. Men på grunn av tids­ forskjellen har en på BMV alt kunnet registrere holdnings­ endringer i arbeiderfellesskapet som ennå ikke har vært på­ vist i landsmålestokk, i retning av identifikasjon med bedrif­ tens økonomiske målsettinger.

VI. Inspirasjonskilder 1. Sverre Lysgaard: «Arb eider kollektiv et». Fellesskapet av arbeiderne ved en industribedrift er sosio­ logisk belyst av Sverre Lysgaard i boka «Arbeiderkollekti- vet». Plassen tillater ikke noe rettferdig referat, og heller ikke noen allmenn drøfting. Omtalen her begrenser seg til det nødvendigste for å kaste lys over samarbeidsformene ved Skipsbyggeriet i BMV.69 Kollektivsystemet blir av Lysgaard forklart som et for­ svar, en forskansning. Bedriften som teknisk/økonomisk sy­ stem er «umettelig» i krav om innsats og yteevne hos arbei­ derne, stiller «ensidige» krav pga. oppdeling og spesialisering av arbeidet, og er «ubønnhørlig» ved at bare effektivitet kan ligge til grunn for vurdering av arbeidet.70 Den enkelte arbeideren er overfor dette systemet «begrenset», «mang­ foldig» og «trygghetssøkende». Trygghet mot krav fra det teknisk/økonomiske systemet kan arbeiderne bare oppnå ved et kollektivt forskansnings-

106 system. Som medlemmer av arbeiderkollektivet oppnår arbeideren makt og ære i en maktløs og æreløs situasjon,71 underlagt «umettelige», «ensidige» og «ubønnhørlige» krav. Den eneste formen for «maktutøvelse» fra arbeiderne en­ keltvis kan skje ved å kontrollere, dvs. holde tilbake egen arbeidsinnsats. Dette er da en sentral norm i arbeiderkol­ lektivet. Den eneste formen for «ære» som er oppnåelig i arbeidet, er anerkjennelse som god arbeidskamerat, dvs. en som lever opp til normene i kollektivsystemet.«.... hans reduserte personlige teknisk/økonomiske tilslutning blir en demonstrasjon av moralsk fortreffelighet og ikke en av­ sløring av egen ynkverdighet. Kollektivet setter på en måte det hele på hodet —».72 På hodet, dersom en ser det ut fra normene i det teknisk/økonomiske systemet, vil jeg tilføye. Lysgaard samler «Hypotesene om betingelsene for arbeider- kollektivets utvikling i en bedrift»,73 i form av tre generelle «betingelser». (1) Problembetingelsene74 er til stede når arbeiderne opplever arbeidet som problemfylt. Lysgaard presiserer situasjonen for arbeiderne i tre retninger. Når presset fra det teknisk/økonomiske systemet øker, styrkes arbeiderkollek­ tivet. Uvisshet om tempokrav og lønnsmessig resultat gjør akkordfastsetting til en truende situasjon. Erfaring for løfte­ brudd eller «smartness» fra ledelsen øker også presset. Generelt styrker det kollektivets vernefunksjon når bedrift­ ens krav oppleves som vilkårlige eller uforutsigbare. Om­ vendt svekkes tilslutningen til kollektivet når de teknisk/øko­ nomiske forholdene er klart gjensidig normregulert mellom ledelsen og arbeiderne. «Avhengighet av bedriften» er et annet problem som skaper motiv for å forskanse seg i et kollektivsystem, mener Lysgaard. Denne betingelsen foreligger når en stor bedrift dominerer arbeidsmarkedet i et distrikt, ved sterk faglig spesialisering uten alternative arbeidsplasser innen faget, i tider med økende arbeidsledighet, og i bedrifter med for­ skjellsbehandling m.h.t. lønn, opprykk, strenge disiplinære tiltak og usaklige oppsigelser. Motsatt kan avhengighet av bedriften svekke kollektivet dersom bedriften kommer i en vanskelig situasjon. Lysgaard legger vekt på at denne virkningen forutsetter informasjon til de ansatte om den ytre situasjonen. Uten det vil økte tek­ nisk/økonomiske krav tvert om styrke kollektivet. Når arbeiderne opplever «underordnethet» i sterk grad, vil de søke «makt» og «ære» i et alternativt system. En le­ delse som ikke spør arbeiderne til råds, og informerer lite 107 og tilfeldig, styrker dermed kollektivsystemet. Alternativt til arbeiderkollektivet kan arbeiderne tilpasse seg situasjonen som underordnete, og søke trygghet ved underdanighet og ansiktstjeneri. Utbredelse av likhetsidéer i samfunnet vil styrke tilslutningen til et kollektiv som kan gi «ære» og «selvfølelse». Omvendt vil store muligheter for interne opp­ rykk i bedriften oppmuntre ambisjoner om personlig for­ fremmelse. Slik svekkes opplevelsen av underordnethet som problem, og dermed som betingelse for tilslutning til kollek­ tivet.75 (2) Identifikasjonsbetingelsene76 som forutsetning for styr­ ken i arbeiderkollektivet kan etter Lysgaard formuleres i en konsentrert hypotese: Kollektivstyrken øker når likheten mellom arbeiderne i ytre status øker, og når likheten sam­ tidig skiller fra andre i bedriften. Lysgaard konkretiserer likhetskravet på to områder: teknisk/økonomisk likestilling, dvs. likhet i lønnsnivå og lønnssystem, arbeidets art, utstyr, stemplingsplikt, arbeidstid, fraværsregler og sjukelønn vil lette tilslutningen til et kollektivsystem. Likhet i alminnelig sosial status (språk, klær, atferd, bolig) er mindre avgjøren­ de, men likevel viktig. Forskjeller i f. eks. hudfarge eller dialekt kan undergrave identifikasjonsprosessen som er et vilkår for framvekst av et sterkt kollektivsystem. (3) Interaksjonsbetingelsené11 er viktige i samme grad som Lysgaard legger vekt påspontanorganiseringa av arbei­ derkollektivet. Et rasjonelt planlagt organiseringsarbeid kun­ ne sjølsagt gjennomføres om vilkåra ligger dårlig til rette for personlig kontakt mellom arbeiderne. Men styrken av det sjølforsterkende, uformelle kollektivet er basert på arbei­ dernes behov for et vernende fellesskap. Derfor avhenger den av mulighetene for uhindret personlig kontakt. Lysgaard finner et paradoks i at arbeiderkollektivet gjen­ nom forhandlinger (via klubb/fagforeningsapparat) vil un­ dergrave de nevnte betingelsene for sin egen framvekst og styrke. Oppnådde forbedringer i arbeidsvilkåra vil nettopp svekke problembetingelsene. Men kollektivet kan ifølge Lysgaard erstatte enreell trussel fra det teknisk/økonomiske systemet med ideologi om det samme. — Identifikasjonsbe­ tingelsene svekkes gjennom forhandlinger ved utjamning mellom arbeidere og funksjonærer. — Interaksjonsbetingel- sen styrkes ved sjølve forhandlingsprosessen, som krever intern kontakt i kollektivsystemet og samtidig formaliserer kontakten med ledelsen. Kollektivet sikrer seg ytterligere ved å «forby» tillitsmenn å gå på egen hånd til ledelsen, og ved sirkulasjon i tillitsverv, mener Lysgaard. — Nødvendig­

108 heten av nærhet og likhet øker når de opplagte problembe- tingelsene faller bort og erstattes med ideologiske grunner for kollektivt samhold. Bak hele analysen av «betingelsene» for tilslutning til kollektivsystemet ligger hos Lysgaard (liksom i referatet mitt) i realiteten vegledning om hvordan en kan forebygge, motarbeide eller undergrave et sterkt arbeiderkollektiv. Lysgaard tar bl. a. for seg forholdet mellom arbeiderkollek­ tivet og fagbevegelsen, og arbeiderkollektivet sett fra be- driftsledersynspunkt. Både LO-ledelsen og bedriftslederne får anvisninger på en strategi for oppløsning av arbeider­ kollektivet. Den «lokale fagforeningen»78 deler rekrutteringsgrunnlag med arbeiderkollektivet, og ideologi med sentra/organene i fagbevegelsen. Klubbene må leve med spenningen. Tillits­ mennene må følge opp direktiver ovenfra, uten å utfordre medlemmene for sterkt. «(....) Samtidig søker den (fore­ ningen) å påvirke arbeiderne, appellere til dem, drive opp­ lysning blant dem, slik at de skal se problemene under en nasjonal (og internasjonal) og ikke under en rent lokal syns­ vinkel. Denne balansegangen kompliseres ved at fagorgani­ sasjonen stadig må gardere seg mot at mer uforpliktede ra­ dikale elementer utnytter spontanfølelsene i det lokale ar­ beiderkollektiv til egne formål.»79 Lysgaard peker på to ve­ ger ut av «uføret» for både klubbene og sentrale organisa­ sjonsledd: «Den første kunne utnytte de ansattes private interesser som forbrukere i «overflodssamfunnet». Den består i å sti­ mulere til individuelle fortjenestebehov ved differensierte lønnssystemer og til økte opprykningsbestrebelser blant ar­ beiderne.» Denne frie konkurransen om lønn og rang be­ tegner Lysgaard som et«opprykningsdemokrati», og karak­ teriserer det som «et bedriftsdemokrati i liberalistisk for­ stand.»80 «Den andre kunne utnytte den solidaritet som er nedlagt i det lokale arbeiderkollektiv og i den lokale bedrift gjen­ nom de forhandlings- og samarbeidsinstitusjoner som alle­ rede er etablert». Denne vegen «består i å redusere arbeider­ nes underordnethet og forplikte dem overfor det teknisk/øko­ nomiske system gjennom utvidet medbestemmelsesrett og medansvar i bedriften (....)». Dette kaller Lysgaard et «medbestemmelsesdemokrati», og karakteriserer det som «et bedriftsdemokrati i politisk-representativ forstand.»81 Langs den første vegen søker en å oppløse arbeiderkollek­ tivet ved individuell konkurranse som opphever likheten

109 mellom arbeiderne og forskjellene mellom dem og andre grupper. En angriper altså «identifikasjonsbetingelsene». — Den andre vegen fører fram til et angrep på «problembetin- gelsene», eller mer presist til å dempe følelsen av å være underordnet. Denne klart politiske anvendelsen av kollektivteorien munner ut i en konklusjon om hvilke store muligheter be­ driftsledelsen har til å undergrave kollektivet ved å forandre problem-, likhets- eller nærhetsbetingelsene. «Hvis man for­ andrer likhets- eller nærhetsbetingelsene uten å forandre problembetingelsene, avvæpner man arbeidernes forskans- ningssystem uten å forandre på deres problemsituasjon.»82 Så langt svarer konklusjonen til den framstillinga som går forut. Men her finner forfatteren at han vil avgrense seg fra de praktisk-politiske konsekvensene av den framlagte teori­ en. I direkte forlengelse av sitatet ovenfor heter det: «En slik fremgangsmåte finner vi mindre forsvarlig fra et etisk synspunkt. Det blir en anvendelse av prinsippet splitt og hersk.» Og dette må Lysgaard ta avstand fra når det skjer bevisst.83 Opptrer splitt og hersk-effekten derimot som «ikke-tilsiktede» b/virkninger av ei «teknisk, økonomisk og sosial utvikling», finner Lysgaard ikke grunn til å reise inn­ vendinger. Disse moralske betenkelighetene viser i alle fall at forfat­ teren har sett anvendelsesmulighetene for teorien. Sjøl pe­ ker han avslutningsvis på en mulighet for «mer direkte, be­ visste framstøt for å forandre på eller sågar oppløse arbei­ derkollektivet».84 Det kan «mest givende og forsvarlig» skje ved å ta for segproblembetingelsene, nemlig å redusere de­ res faktiske og opplevde underordnethet.»85 Det kan skje «gjennom arbeidernes medvirkning i bedriftens små og store avgjørelser.» — Motvilje blant bedriftsledere fore­ griper Lysgaard ved å minne om at medvirkning vil føre til «økte personlige forpliktelser overfor det teknisk/økonomi­ ske system,»86 fra de underordnete. Han samler så trådene ved å påpeke at «På dette feltet må det være en fruktbar grobunn for bedriftsledelsenes og fagforeningenes felles in­ teresser i eksperimenter i industrielt demokrati.»87 Jeg skal som sagt ikke her gå inn på noen generell kritikk av teorien om arbeiderkollektivet. To forutsetninger for teorien som Lysgaard ikke klargjør, skal likevel trekkes fram her. Begge kommer til uttrykk i det «paradoksale» forholdet at arbeiderkollektivet svekker betingelser for sin egen eksi­ stens gjennom kamp for bedre arbeidsvilkår. Den ene forutsetningen er at Lysgaard uten å si det, ope-

110 rerer med en grunnleggende harmonimodell for bedriftsor- ganisasjonen. Han forutsetter at summen av konkrete lemp­ ninger og forbedringer etter hvert vil kunne fjerne alle reelle interessemotsetninger mellom ledelsen og arbeiderne. Bare på det grunnlaget kan en hevde at kollektivet blir eller har blitt henvist til å opprettholde seg sjøl ved hjelp av ide­ ologi, fremmet ved innbyrdes kontakt og opprettholdt ved kollektivnormenes egen kraft til å hindre kommunikasjon ut over kollektivsystemet. Harmonimodellen — der det tek­ nisk/økonomiske systemet er toneangivende («primært») — utgjør også grunnlaget for å se arbeiderkollektivets normer som sand i bedriftsmaskineriet, som effektivitetshindringer det er mulig og legitimt å fjerne.88 Den andre usagte forutsetningen er et spaltet menneske­ syn. Lysgaard beskriver bedriften i en modell bygd opp av systemer. Kollektivsystemet er spontanorganisert, sjølopp- holdende, ofte ikke erkjent av medlemmene og uten mål, — en refleks av psykologisk betingete behov for trygghet. Det teknisk/økonomiske systemet har en helt annen karakter. Det planlegger, velger, setter i verk tiltak, «kan gripe inn i kollektivets betingelser» for derved å endre «eller sågar opp­ løse» det.89 Men systemene er abstraksjoner for menneskelig handling. Konsekvensen av de to vesensforskjellige sy­ stembeskrivelsene blir at det ene er befolket av normstyrte ikke-reflekterende mennesker (de underordnete), mens men­ neskene i det andre (ledelsen) tenker strategisk, erkjenner, og velger rasjonelt.90 Interessemotsetningene i bedriften er ikke grunnleggende, og arbeiderne er normstyrte. Samlet gir disse to forutsetnin­ gene en nøkkel til forståelse av et tredje trekk, som Lysgaard ikke klargjør eksplisitt. Gjennom hele undersøkelsen drøfter han «problembetingelsene» som psykologiske fenomener. Forutsetningen for at arbeiderkollektivet oppstår, er således knyttet til hvordan arbeiderneopplever det teknisk/økono­ miske systemet. Dette systemet karakteriseres som «umette­ lig», «ensidig» og «nådeløst». Men i tråd med den psykolo- giserende forklaringsmåten drøfter ikke Lysgaard om arbei­ derkollektivet kan endre eller eventuelt overvinne dette sy­ stemet. Han stiller konsekvent spørsmålet den andre vegen: Hvordan kan en påvirke arbeiderne så de ikke opplever krav­ ene fra bedriften slik (problembetingelsene), eller hindre dem i å merke at andre er i samme situasjon (likhetsbetin- gelsene), eller hindre at de får nok kontakt til å kunne stå sammen med arbeidskameratene (nærhetsbetingelsene)? Egentlig blir det heller ikke spørsmål om hvordan arbei- 111 derne opplever det teknisk/økonomiske systemet, men om hvordan ledelsen lar arbeiderne oppleve Problemet det.91 er symptomene. Om en kan fjerne symptomene på mistrivsel (og produksjonen dermed løper uhindret), oppfatter en det som tegn på at trivselsproblemet og dermed fremmedgjør- ingsproblemet er løst. En forutsetter altså at verken frem­ medgjøring eller arbeiderkollektivets motstand springer ut av grunnleggende motsetninger i bedriftsorganisasjonen.

2. Samarbeidsprosjektet LO/NAF. Samarbeidsformene i Skipsbyggeriet i BMV blir ikke av partene presentert som en del av eller parallell til Samar­ beidsprosjektet. Likevel mener jeg at det danner en viktig forståelsesramme for utviklinga ved BMV. Seinere vil jeg ar­ gumentere for at Samarbeidsprosjektet dessuten er en in­ spirasjonskilde for ledelsen ved BMV ved innledningen til samarbeidsepoken. Omtalen av Samarbeidsprosjektet her bygger vesentlig på hovedrapporten fra «Del B» i prosjek­ tet, det vil si på boka «Mot en ny bedriftsorganisasjon» av Einar Thorsrud og Fred Emery. Deltakerne i Samarbeidsprosjektet søker «nye» organisa­ sjonsformer for industribedrifter. Målet er å kunne utnytte de menneskelige ressursene til fortsatt produktivitetsvekst, og samtidig til å forebygge «en økende fremmedgjøring som synes å ha fulgt med en økende industrialisering.»92 De al­ ternative organisasjonsløsningene avledes av «den sosiotek- niske teorien». Ifølge den søker en å finne en optimal ba­ lanse mellom teknologiske og menneskelige hensyn i bedrifts­ organisasjonen. «Menneskelige hensyn» er uttrykt i det Thorsund kaller «psykologiske jobbkrav». Gjennom dem mener han å peke på de grunnleggende behovene individet har ut over lønn, fritid, sikkerhet mot skader og vilkvrlig oppsigelse.»93 Krav­ ene er formulert i seks punkter, som tar sikte på både å fore­ bygge fremmedgjøringa, og å legge arbeidssituasjonen til rette for økt personlig medvirkning: «1. Behov for etinnhold i jobben som fordrer noe ut over ren utholdenhet, og som betyr et visst minimum av variasjon selv om dette ikke nødvendigvis innebærer noe stadig nytt i jobben. 2. Behov for å kunnelære noe i jobben og å fortsette å lære noe. 3. Behov for å kunne trejje beslutninger, i det minste innenfor et avgrenset område som den enkelte kan kalle sitt eget.

112 4. Behov for anseelse, i det minste en viss grad avmellom- menneskelig støtte og respekt på arbeidsplassen. 5. Behov for å sesammenheng mellom arbeidet og om­ verdenen, i det minste slik at man kan se en viss forbin­ delse mellom det man utfører i arbeidet og det som betraktes som nyttig eller verdifullt. 6. Behovet for å se at jobben er forenlig med enønskver­ dig framtid uten at dette nødvendigvis innebærer avan­ sement.»94 Oppstillinga viser at en i Samarbeidsprosjektet tolker både «fremmedgjøring» og «medvirkning» individuelle som forhold mellom arbeideren og bedriften. Det er spørsmål om å oppfylle «psykologiske behov», dvs. omhvordan individet opplever arbeidssituasjonen. Poenget blir å gi arbeideren en følelse av å trives, være betydningsfull, ha anseelse, treffe beslutninger. Av dette følger at ledelsen kan oppfylle jobb­ kravene mer eller mindre ved å legge til rette arbeidssitua­ sjonen teknisk og sosialt. Samarbeidsprosjektet følger opp jobbkravene med det en kan kalle retningslinjer for jobbutforming.95 Et kjernepunkt er å utvide jobbene, altså gå fra spesialiseringa. En bør knytte forberedelser, hjelpearbeid og etterarbeid til samme jobb som hovedfunksjonen.96 Hensikten er å utvide synsfel- tet for arbeideren, så han lettere kan se sammenhengen mel­ lom sin jobb og det ferdige produktet. Dessuten kan slik jobbutvidelse redusere det helt rutinepregete for- og etter­ arbeidet som svikter mest i forhold til de psykologiske jobb­ kravene. Det kan hende at teknologien låser arbeidsutførel­ sen så fast i et mønster at en ikke kan finne utveg til jobb- omforming eller jobbutviding. Da kan en la arbeiderne bytte plass i produksjonen av og til(jobbrotasjon). Dette kan til en viss grad tilfredsstille de psykologiske jobbkravene nr. 1 og 2, og kanskje 5. Den mest lovende formen for «jobbutvidelse» finner Thorsrud i «delvis selv styrte grupper». Slike grupper har «alltid eksistert i en eller annen form i bedriftsorganisasjo- ner.»97 Det nye er «systematisk kunnskap om hva somkjen­ netegner disse gruppene og hva som erbetingelser for deres eksistens»,98 sier Thorsrud. I 12 punkter refererer han så «noen hovedbetingelser».99 Summarisk gjengitt defineres de sjølstyrte gruppene som enheter med stabil sammensetning og stabile og klart definerte grensevilkår m.h.t. produksjons­ oppgaver, geografisk arbeidsområde og produksjonsutstyr. Gruppemedlemmene har felles lønnsvilkår og oppgaver, til­ nærmet lik status, gjensidig respekt og sympati. Gruppa styrer

Arbeiderbevegelsen — 8 113 seg sjøl når det gjelder inntak av nye medlemmer, fordeling og løsning av de faste arbeidsoppgavene, og er noenlunde sjølforsynt med data til regulering av egen løpende produk­ sjon. Omgivelsene, særlig ledelsen, respekterer det indre sjølstyret til gruppa. Kontakten med omgivelsene gjelder regulering av grensebetingelsene og tilførsler av utstyr, ma­ terialer osv. En forstår uten videre at det blir vanskelig å presentere en idealtype av sjølstyrte grupper. I praksis blir det spørsmål om grader av oppfylling av disse «hovedbetingelsene». Be­ grepet «delvis sjølstyrte grupper» later til å inneholde en rimelig resignasjon i forhold til de refererte kriteriene. I seg sjøl representerer de (delvis) sjølstyrte gruppene en verdifull mulighet til å «menneskeliggjøre» arbeidsmiljøet. Vanskeligere er det å anerkjenne dem som en veg tildemo­ kratisk produksjonsorganisering, slik Samarbeidsprosjektets folk gjerne vil se dem: «De nye løsninger skulle primært tilfredsstille kravet om en personlig medvirkning og medføre en utløsning av det initiativ og den delaktighet som er karakteristisk for et de­ mokratisk miljø, med andre ord søke å motvirke eller fore­ bygge en økende fremmedgjøring (. . . ,)».100 — De uklare begrepene «demokratisk miljø» og «personlig medvirkning» peker her i retning av «industrielt demokrati». Forbindelsen blir helst trukket i agitasjonen overfor de fagorganiserte.101 Samarbeidsprosjektet knytter seg også programmatisk til «industrielt demokrati». «Vi tar sikte på å klarlegge betin­ gelsene for en personlig medvirkning på arbeidsplassen som kan bidra til utvikling av etmest mulig demokratisk bedrifts­ miljø», heter det i målsettinga for fase B i Samarbeidspro­ sjektet.102 Poenget er «å fastslå denmaksimale grad av per­ sonlig medvirkning som er forenlig med bedriftens tekniske og økonomiske krav.»103 Indirekte går det klart fram også av presentasjonen av sjølstyrte grupper at de ikke kan gripe inn i det som tra­ disjonelt har vært ledelsens arbeidsområde. Et av kriteriene hos Gulowsen og Thorsrud på sjølstyrte grupper var jo at grensene for arbeidsoppgavene lå fast og var klart definert, og at omgivelsene tilførte alt som trengtes for produksjonen. Denne arbeidsdelinga sikrer kanskje mer effektivt enn en tradisjonell linjeorganisasjon at ledelsen får utøve sine lang­ siktige planleggings- og tilretteleggingsfunksjoner suverent. Nettopp dette argumentet blir også tatt i bruk av Thors­ rud når hanagiterer overfor bedriftslederne for Samarbeids­ prosjektet. For det første trenger ikke sjølstyrte grupper 114 detaljadministrasjon. For det andre vil arbeiderne i slike grupper solidarisere seg sterkere med produktivitetsmålset- tingene, og dermed avlaste ledelsen også på det punktet. «Avgjørende er at ansvarsforskyvningen totalt sett gir en øket styring på systemet — dets grensebetingelser og interne variasjoner — uten at menneskene i systemet blir tvangs- styrt.»104 Ledelsen blir frigjort til å kontrollere «grensebetin­ gelsene» ved at gruppene regulerer de «interne variasjone­ ne». Dermed kan ledelsen, for det tredje, bli frigjort til å legge til rette en mer omfattende informasjon for de ansatte. Slik styrker en ytterligere viljen og evnen til å til­ passe seg situasjonens krav uten å bruke formell autoritet.105 Et moment i «Arbeiderkollektivet» kan belyse dette pro­ blemet fra en annen kant. — Lysgaard definerer eigruppe som en «vi-enhet i samhandling».106 Han beskriver grupper som «knutepunkt der interaksjon og identifikasjon løper sammen og personen kobles til system eller spores av.»107 Gruppene som sosiale enheter kan slutte seg til enten det teknisk/økonomiske eller det kollektive systemet. Om da det teknisk/økonomiske systemet kan fjerne problembetingel- sene og åpne for utfoldelse innen gruppa, kan det trekke gruppemedlemmene til seg og oppheve deres personlige til­ slutning til arbeiderkollektivet. Etter Lysgaards framstilling er det et sentralt emne for arbeidspsykologien å «gruppifi- sere» eller «spontanisere» det egentlig planorganiserte tek­ nisk/økonomiske systemet. Ved å bringe det «i samklang med» gruppa, kan en oppnå at «trivsel og produktivitet går sammen».108 Det kan ikke være tvil om at Lysgaards terminologi her klargjør en vesentlig effekt av de delvis sjølstyrte gruppene. De tjener til å «gruppifisere» den egentlig planfaste bedrifts- organisasjonen, og løsriver gruppene fra arbeiderkollektivet, eller svekker i alle fall tilslutningen til det.

VII. „Motivering - effektivitet - arbeidsledelse” Påstanden om at ledelsen ved BMV har vært inspirert bl. a. av «Arbeiderkollektivet» skal utvides til å gjelde Samar­ beidsprosjektet som inspirasjonskilde også. Men kan på­ standen belegges? Generelt kan en slå fast at både arbeiderkollektivteorien og Samarbeidsprosjektet har hatt stor innflytelse blant indu­ striledere i Norge de siste 10— 15 åra. Denne generelle konstateringa krever trulig ikke noe belegg, fordi den beskri­ ver et allment kjent forhold. Men hva med ledelsen i BMV? 115 Én veg å gå er å undersøke samarbeidet ved Skipsbygge- riet trekk for trekk, med tanke på samsvar med eller avvik fra de påståtte inspirasjonskildene. Likevel villikhet bare kunne gjøre påstandensannsynlig. Forøvrig vil det ha nok­ så begrenset interesse å kunne vise at samarbeidsformene ved Skipsbyggeriet følger et mønster som har samlet bra opp­ slutning i norsk industri i seinere tid. Derimot ville det ha krav på større interesse om en kunne påvise at de «demokratiske ledelsesformene»109 ved Skips- byggeriet var bygd opp med direkte inspirasjon fra Lys­ gaards «anti-arbeiderkollektiv-strategi»110 og Samarbeids- prosjektets form for økt medvirkning på golvet. Dette gir eventuelt mulighet for å analysere delokale samarbeidsfor­ mene i lys av et omfattende og offentlig tilgjengelig mate­ riale om overordnete målsettinger og underliggende ideolo­ giske sider ved samarbeidsformene. Tilsvarendelokale kilder som kunne belyse ledelsens perspektiv på samarbeidet, er det vanskelig å finne, som nevnt innledningsvis i note3. Klubbstyreprotokollen gir et slikt belegg. Vedlagt proto­ kollen for 6/5/1970 finnes et dokument med tittelen «Moti­ vering — effektivitet — arbeidsledelse», datert 15/6 1968. Forfatteren er personaldirektør ved BMV, Gunnar Stølen. Vedlegget er «sammendrag og konklusjon» av et foredrag Stølen har holdt i minst tre, men trulig flere forsamlinger. Sist fikk styret i verkstedklubben høre det.111 — Tidligere hadde Avdelingsutvalget for Skipsbyggeriet reagert velvillig på de samme tankene fra Stølen.112. I protokollen fra Avde­ lingsutvalget blir det opplyst at Bedriftsutvalget også hadde hørt foredraget noe tidligere, og fått utdelt et sammen­ drag.113 Siden personaldirektøren fyller en felles funksjon for hele BMV-konsernet, må en kunne anta at Stølen også har besøkt avdelingsutvalgene i Reparasjonsverkstedet og Motorfabrikkene. Men sammendraget er datert 15/5 1968. Dette kan tyde på at foredraget opprinnelig ble skrevet for et annet forum. Slik tolker jeg også følgende setning:Jeg « foreslår derfor at bedriften planmessig søker å lede organisasjonens utvikling og arbeid etter følgende retningslinjer___ ( » (Understrek­ ing ved E. S.) Til hvem stiller en personaldirektør forslag om bedriftens langsiktige politikk? Valget av formulering utelukker vel at foredraget fra først ble utformet for de an­ satte. En merker seg i den siterte setningen skillet mellom «bedriften» (som leder utviklinga) og«organisasjonen» (dvs. samlinga av alle som arbeider i bedriften — som formes av «bedriften»). Sannsynligvis har foredraget opprinnelig vært 116 myntet på et organ utafor «organisasjonen», dvs. styret i BMV. Til støtte for dette taler også dateringa. Vi har sett at le­ delsen ved BMV slo inn på en samarbeidskurs i slutten av 1967, med virkning for den midlertidige fastlønnsordninga fra januar 1968. Et styremøte i mai 1968 kunne være et na­ turlig tidspunkt til å få sanksjon før ledelsen gikk videre med forhandlingene om en varig fastlønnsavtale. (Jfr. avsnitt III. 2). Jeg går så utførlig inn på hvem personaldirektøren har holdt foredraget for fordi det er vesentlig for tolkinga av kilden. Dersom foredraget var holdt bare for klubbstyret i Skipsbyggeriet, kunne en — i alle fall prinsipielt — advare mot å legge for stor vekt på innholdet. Muligheten for tak­ tiske formuleringer og «populære standpunkter» måtte i det minste overveies. Men et foredrag opprinnelig skrevet for et beslutningsorgan utenom den daglige ledelsen, og gjentatt for BU, AU — og klubbstyret — gjør slike reservasjoner overflødige.114 Jeg mener det er gitt gode nok grunner til å lese Stølens konklusjoner som en sentral kilde til ledelsens holdning til samarbeidet i 1968. I sju punkter på første side bekjenner Stølen seg til den tradisjonelle arbeidspsykologiske analysen av industriarbei­ derne. En stimulus-respons-oppfatning av arbeiderne kom­ mer klart til uttrykk. Finner en de rette «insitamentene», vil arbeiderne trives og produsere mer. Alt her er likheten i både holdning til og oppfatning avarbeideren påtakelig, sett sammen med Lysgaards og Thorsruds framstillinger. Men Stølen utvikler en analyse av forholdet mellom lønn, trivsel og arbeid som går lenger i psykologisering enn jeg har sett Lysgaard og Thorsrud gjøre. Det «normale», «opp­ rinnelige» er ifølge Stølen at folk liker å arbeide. At dette har endret seg, «henger antakelig sammen med de psykolo­ giske og sosiale betingelsene ved industriarbeidet i vårt samfunn.»115 (Så langt følger Thorsrud og Lysgaard med.) — Det store problemet i moderne industri skyldes at ar­ beiderne har blitt forledet til å tru at «penger er nøkkelen til all tilfredshet.» — «Krav om mer penger viser at man ønsker seg noe, men forteller ikke hva.» Stølen oppfatter tydelig lønnskrav fra arbeiderne som krav om en slags erstatning for tort og svie ved arbeidet.116 Av dette avleder han to hovedpåstander: 1. Arbeiderne ville kreve mindre lønnsøkninger om de trivdes bedre. («Dersom penger og materielle goder er alt man får som vederlag for sin arbeids­ ytelse, vil man selvsagt kreve så mange penger som mulig.») 117 2. Bedriften kan både redusere lønnsutgiftene og få mer tilfredse (og effektive) arbeidere ved å ta hensyn til de psykologiske behovene som penger ikke dekker. («Vil man ikke gi det som de ansatte innerst inne ønsker, er det et for­ ståelig krav at bedriften må betale rikelig på den eneste måten de(n) forstår å gi vederlag på.») — Denne spesielle analysen har ikke blitt bekreftet av erfaringer fra Skipsbyg­ geriet. Lønnsutviklinga der har gått minst like fort som ellers i industrien. Når Stølen går over til å klargjøre framgangsmåtene for å tilfredsstille de ansattes psykologiske behov, er han tilbake i takt med først Lysgaard, og siden Thorsrud. Virkemiddel nr. 1 er Lysgaards«medbestemmelsesdemokrati». Vurder­ inga av samarbeidet i de faste organene er ikke bare i Lys­ gaards ånd, men også i hansterminologi. «Man kan nå ty­ delig se resultatene av dette arbeid i form avredusert mot­ stand fra arbeiderkollektivets side, en langsom omforming av normene og av den tradisjonelleforsvarsholdningen fra de ansattes side, og en økt følelse avmedvirkning og medan­ svar (....).» Alle understrekingene er mine, og peker på uttrykk som Lysgaard like gjerne kunne ha brukt. Hos Lysgaard heter det også: redusere den reelle eller opplevde underordnethet. Deretter dokumenterer Stølen inspirasjonen fra Thorsrud og Samarbeidsprosjektet ved et nøyaktig referat av de seks psykologiske jobbkravene, riktignok i noe endret rekkefølge. Stadig tett i hælene på Thorsrud peker Stølen så på at jobb­ kravene kan en oppfylle enten vedjobbutvidelse («utvide i dybden»), eller ved «å etablere delvis selvstyrte grupper.» For at dette skulle settes i verk, stilte Stølen en forutset­ ning som bekrefter at han i likhet med Samarbeidsprosjektet begrenset samarbeidet til «golvet» i produksjonen. Han nevnte nemlig spesielt at samarbeidet krevde en «demokra­ tisk form for arbeidsledelse på alle plan.» (Understreking ved E. S.) Klargjørende for rekkevidden av den demokrat­ iske ledelsesformen er det at han går inn for «å lære lederne den teknikk som må benyttes i leder arbeidet.» (Understrek­ ing ved E. S.) — Heller ikke ved BMV var industrilederne ute på noen lettsindige demokratiseringseventyr. Rekkevid­ den var betryggende avgrenset.

VIII. Samarbeidstiltak og konsekvenser Stølen fikk ikke respons på forslaget om delvis sjølstyrte grupper. Det vitner i seg sjøl om begrenset framgang at fore­ 118 draget kunne holdes på nytt to år etter at forslagene var lagt fram, og stadig virke «nytt» for tilhørerne. Generelt kan en vel si at utviklinga ved Skipsbyggeriet etter 1968 viser flere parallelle trekk med anti-arbeiderkollektiv-tiltak enn med Thorsruds virkemidler. På de nærmeste sidene skal en del slike trekk påpekes skissemessig. Stølen mente at de faste samarbeidsutvalgene alti 1968 hadde vekket arbeiderkollektivet. Siden er utvalgene ytter­ ligere aktivisert på bedriftsplanet (Avdelingsutvalgene). «Medbestemmelsesdemokratiet» har fra 1969 også faste rammer på avdelingsplanet (Underutvalgene). På grunnlag av de erfaringene som jeg har redegjort for, kan en vel også antyde at enkelte underutvalg har vært ef­ fektive nok til å gi avdelingen et visst gruppepreg. Med det mener jeg at arbeiderne ser produksjonsgangen i egen avde­ ling som et overordnet mål, at det oppstår etsamhold innen avdelingen, og at gruppa søker å kontrollere forholdet til omgivelsene (arbeidsfordeling, investeringskrav, material- tilgang, inntak av nye folk m. m.). Etter Lysgaard skulle slike gruppedannelser som slutter seg til det teknisk/økonomiske systemet, svekke tilslutningen til arbeiderkollektivet. ' Fastlønnsavtalen kan tolkes som både vinning og tap, sett fra kollektivsynspunkt. Vi har vært inne på de positive virk­ ningene på arbeidsmiljøet, som roligere arbeidstempo, bedre samarbeid mellom arbeiderne, bedre kvalitet og/eller effek­ tivitet, mindre misunnelse og innynding, mindre lønnsfor­ skjeller m. m. Fastlønn ser slik ut til å gjøre arbeidet trive­ ligere. En kan kanskje hevde med Lysgaard at svekking av «problembetingelsene» 117 også reduserer behovet for et for- skansningssystem. På den andre sida skulle bedre samarbeid og mindre kiv og misunnelse mellom arbeiderne virke til fordel for samholdet. Mer alvorlig fra kollektivsynspunkt er det at fastlønns- systemet fører til et «opprykksdemokrati».118 Lønnsklasse- plasseringa for den enkelte avhenger som vi har sett a\ personlig kompetanse i jobben, og ledelsen har gitt løfte om å rekruttere til ettertraktete jobber ved internt opprykk. Dermed kommer avansement inn som drivkraft, noe som ifølge Lysgaard skulle oppfordre til individualisme og svekke behovet for tilslutningen til et kollektivt forsvar mot be­ driftens krav. Produktivitetsavtalen angriper kollektivtilslutningen fra en annen kant. Ved å knytte egen arbeidsytelse til lønnstillegg via bedriftens økonomiske resultat, oppnår en å gjøre over­ skudd i bedriftsregnskapet til et vesentlig mål også for 119 arbeiderne. (En kunne her også minne om psykologiske jobbkrav nr. 5). Sammenhengen mellom arbeidernes effek­ tivitet og lønnsomheten til bedriften er reelt sett langt mer uberegnelig,119 men det reduserer ikke gyldigheten av at enhver effektivitetsforbedring styrker helheten. Dette at lønnstillegget blir gjort avhengig avfelles en innsats, kan lett føre til at hver mann blir en «formann» for sidemannen. Og helt klart har det ført til at tillitsmennene har overtatt deler av formannsfunksjonen. De kan neppe være tvil om at bedriften slik via tillitsmannens plass i strukturen erobrer personer som ellers ville være uformelle kollektivledere. Månedslønnsavtalen fører videre denne integreringa av tillitsmennene. Her er det avtalefestet og praktisert at folk som «misbruker» de sosiale godene, skal bli snakket til rette av tillitsmennene. Ellers angriper denne avtalen en avlikhetsbetingelsene (jfr. avsnitt III. 4) for kellektivstyrken. For å oppnå iden­ tifikasjon med arbeiderkollektivet er det ikke nok at arbei­ derne har like vilkar innbyrdes. Helst må arbeiderne også skille seg klart fra andre grupper. Her kommer en viktig forskjell mellom arbeidere og funksjonærer. — På den andre sida kan visse tegn tyde på at det oppstår en koalisjon mel­ lom tidligere skilte funksjonær- og arbeidsgrupper.120 Dette kunne tolkes som resultat av nyopprettete likhetsbetingelser for identifikasjon som ansatte. Men som andre konkrete forbedringer i arbeidsvilkåra svekker Månedslønnsavtalen problembetingelsene, og angri­ per dermed en forutsetning for denspontane tilslutningen til et forsvarssystem. Informasjonsavtalen gjenstår å nevne. Møtene i arbeids­ tida skal sikre brei informasjon til alle om bedriftens økono­ miske situasjon, og dermed fremme forståelsen blant ar­ beiderne for de kravene det teknisk/økonomiske systemet stiller. I bedriftsledelsens terminologi er dette en informa­ sjon som skal skape motivasjon for økt effektivitet, og dette er en demokratisk form for arbeidsledelse. Uansett termino­ logi er det klart at informasjonen tar sikte på å bryte ned de reservasjonene som arbeiderkollektivet står for i forhold til bedriftens mål. Klubben har i syttiåra tre tillitsmenn på heltid, lønnet av bedriften. Disse utgjør ei markert styrking av klubbappara- tet, men i hvilken retning påvirker dette apparatet klubb- organisasjonen som helhet og klubbens faglige politikk? — Inntil videre kan det antydes at de tradisjonelle kollektiv- normene mot enmannskontakt med ledelsen ogfor hyppige 120 utskiftninger av tillitsmenn ikke har gyldighet lenger. Sjøl­ sagt opphører ogsålikheten i arbeidsvilkår mellom disse hvitsnipp-tilitsmennene og produksjonsarbeiderne. Mennær­ heten, kontaktflaten til hele medlemsmassen, kan utvides når tre tillitsmenn disponerer hele dagen i vervet. Ei nærmere vurdering av både denne og andre endringer i klubbens arbeid må bygge på mer konkret materiale, og ville sprenge rammene for denne artikkelen.121 Men etter denne gjennomgåinga av lønnssystem og andre samarbeids­ former kan en i alle fall slå fast at de utgjør paralleller til en rekke trekk i den anti-arbeiderkollektivstrategien Lysgaard har lagt fram. Ledelsen har også sjøl gitt belegg for at sam­ arbeidet er inspirert av «Arbeiderkollektivet» og av Samar­ beidsprosjektet. Dette er av interesse fordi det gir grunn til å anta at de skisserte kollektivoppløsende konsekvensene av samarbeidet også har inngått i ledelsensintensjoner med «demokratiseringsprossen». Spørsmålet er om samarbeidet om produksjonen har ført klubben inn i bedriftsorganisasjonens arbeidsmåter, arbeids­ mål og hierarki i en slik grad at den reelt er bundet til å satse på det kjente, — på demokratiske ledelsesformer. Eller om de fagorganiserte kan komme til å avklare, vurdere og eventuelt prioritere andre interesser framfor bedriftseiernes. Men vil klubben som organisasjon ha mulighet til å fremme overskridende krav mens den ennå deltar som integrert part­ ner i ledelsesformene i dag?

N oter 1. Mer konkret bygger den på deler av hovedoppgaven min i historie: «I samme båt? Verkstedklubben ved Skipsbyggeriet i BMV fra part til partner.» (Bergen, høsten 1976). Artikkelen inneholder deler av oppsummeringa i Kap. 3, her som av­ snitt (II). Derfor «mangler» dette avsnittet bildehenvisninger. Resten av artikkelen er hentet fra Kap. 4 i hovedoppgaven. Mer utførlig drøfting og dokumentasjon finner en altså der. 2. Jeg tenker her særlig på Edgeir Benum: «Maktsentra og oppo­ sisjon», og Jardar Seim: «Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til», men også de utrykte hovedoppgavene til Trond Bergh, Wenche Bustø, Jens Ragnar Steiro og Øyvind Stenersen bi­ drar til bildet, med ulike nyanser. 3. Uhindret av at jeg tidlig markerte kritiske holdninger til samarbeidspolitikken har klubbledelsen gitt fri adgang til all den informasjon jeg har bedt om. Fra bedriftsledelsen var arkivmateriale bare tilgjengelig i begrenset grad, og bare på vilkår av at ledelsen fikk vetorett overfor min bruk av kildematerialet. Derfor er bare kilder klubben disponerer, brukt. 121 4. Sørli, s. 7 og s. 177— 181 komm enterer undersøkelsen. 5. For dokumentasjon til avsnitt (II), — se Sørli, s. 55—159. (Jfr. note 1). 6. Alle konkrete opplysninger om fastlønnssystemet skriver seg fra avtalen av 20/1-69, eller fra «Meddelelser», når ikke annen referanse er gitt. 7. «Meddelelse ». Hovedfaktorene var videre presisert i 14 underfaktorer som stillingene ble vurdert ut fra: Fagkunnskap: a) Teoretiske kunnskaper b) Yrkeserfaring c) Behov for planlegging d) Spesielle egenskaper

Anstrengelse: a) Fysisk anstrengelse b) Psykisk påkjenning

Ansvar for: a) Arbeidsstykke og produktkvalitet b) Redskap og maskiner c) Arbeidskameraters sikkerhet

Arbeidsforhold: a) Temperaturens innflytelse b) Grad av skittent arbeid c) Luftforhold d) Lys- og støyforhold e) Ulykkesrisiko. 8. «M eddelelse...... » 9. N JM (2), s. 23. 10. KSP, 26/8-69. 11. «Meddelelse ...... » 12. Ved'egg 4, pkt. 2 hos Sørli. Se også pkt. 1, 3 og 4, første avsnitt om kriteriene for produksjonstillegg. 13. Markedssituasjonen er ellers formulert på ulike måter i av­ talen («konkurranseevne» i pkt. 4, og «utsiktene for det kom­ mende år ..» i pkt. 2). 14. Jfr. drøftinga av timeforbruket og skjema over «rammevilkår» hos Sørli (s. 81—89 og 90. Se også note 119) nedenfor. 15. KSP, 12/5-69. 16. KSP, 24/3-69 fra klubbmøte opplyser at K. Aagaard ble valgt til den første produktivitetssekretæren. KSP, 15/4-69 refererer en rapport fra Aagaard etter ei uke ved Nylands Verksted «for å sette seg inn i produktivitets- sekretær Rønningens arbeidsopplegg.» Der var hovedproblem­ ene å få tilstrekkelig informasjon til å kunne arbeide uav­ hengig av ledelsens vurderinger, og at arbeidsfeltet var så stort at det vanskeliggjorde mer generell oppfølging av produksjonsprosessen på planleggingsnivå. 17. Jfr. Sørli. Vedlegg 5, andre avsnitt. 18. Olsrud, 21/9-76. Det samme har produktivitetssekretær Odd Skår gitt uttrykk for i samtaler høsten 1975 og våren 1976. 19. Samme. 20. NJM (2), s. 34: (Punkt 8) «Produktivitetssekretæren skal gis alle opplysninger

122 denne har bruk for. Data som ellers tilflyter de produk­ sjonstekniske avdelinger skal også gå til produktivitetssekre­ tæren.» En merker seg likevel her at PS skulle få samme informasjon som «de produksjonstekniske avdelinger», mens han på BMV ble stilt på linje med «de etablerte utvalg». Det er vanskelig å vurdere den praktiske betydningen av denne forskjellen. Likevel kan det se ut til at forbundet her har lagt opp til å flytte PS nærmere informasjonskildene. Ellers er det ingen tvil om det direkte slektskapet i formuler­ ingene fra BMV til NJMF. 21. KSP — Årsmelding 1970. 22. AUP, 18/2-71, sak 5: Årsregnskap for 1970. 23. KSP: 18/8-70, 16/9-70 og 29/9-70. 24. Pga. endrete skatteregler ble dette seinere endret til 90% av netto lønn. KSP — Årsmelding 1971. 25. KSP — Årsmelding 1971. 26. Samme sted. 27. N JM (2), s. 6— 10. 28. Seinere har verftet skiftet navn til Nylands Verksted, mens AMV A/S er navnet på selskapet som eier alle verftene i Akergruppen. Jeg kaller verftet for Nylands Verksted gjennom hele oppgaven. 29. N JM (2), s. 7. 30. KSP: 1/9, 11/9 og 29/9-65. 31. KSP, 1/9-65. 32. Bl. a. konfrontasjon om en usaklig oppsigelse (KSP, 22/6-65), kritikk mot ledelsen i sammenheng med ei ulykke (KSP, 22/10-65), og lokale lønnsforhandlinger som gikk til mek­ ling og nesten til konflikt (29/9, 22/10, 28/10, 3/11, 5/11, 8/11, 10/11-65). 33. Nærmere om dette hos Sørli, s. 204— 210. 34. KSP: 11/6, 16/6, 11/9, 29/9, 22/10, 5/11, 15/11, 15/12-65. 35. KSP, 15/12-65 og 19/1-66. 36. 27/1-66. 37. KSP, 15/12-65. (Prot. nevner 19/1-66 at en ventet på svar på brev, men opplyser ikke når/om svar kom og hva det inne­ holdt. Det er likevel klart at ledelsen sa nei, siden interessen fra klubben ikke førte fram foreløpig). 38. Forholdet mellom partene under den gamle ledelsen kan best karakteriseres ved reaksjonene i klubbstyret på et forslag om å gi en avskjedsgave til adm.dir. Kaarbø: «I debatten — hvor de fleste av klubbstyrets medlemmer deltok — gjorde følelser og temperament seg sterkt gjeldende. Det ble mot 2 st. vedtatt å gå sammen med bedriftens andre ansatte om en gave (___ )» (KSP, 27/2-69). Men motstykket til «følelser og temperament» i denne saka var en generell stemningfor å innføre et fastlønnssystem. 39. Dette skjedde på et møte 4/10-76. (KSP, 9/10-76). Tidspunktene for konfrontasjoner med gammel ledelse (note 44) og samar­ beid med den nye, ser ut til å kollidere. Forklaringa er at BMV i mer enn ett år hadde en overlappingsperiode med to administrerende direktører. 40. KSP, 4/11-67. 41. KSP, 23/11-67. 42. KSP — Årsmelding for klubben 1967. 43. MVL er Mekaniske Verksteders Landsforening.

123 44. KSP — Årsmelding for 1970. 45. N JM (1), s. 5. 46. Samme sted. Dette heftet er rapporten fra den nevnte under­ søkelsen. 47. N JM (1), s. 9. 48. N JM (1), s. 19. 49. Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund bestilte undersøkelsen, som ble utført av Arbeidspsykologisk Institutt, ved Ståle Seierstad. 50. BU, nr. 12/75, s. 15— 17. 51. Samme, s. 17. 52. N JM (1), s. 22—23. 53. Jfr. ovenfor, s. 3 og note 4. 54. F. eks. kunne en neppe vente seg stor spredning i svarene på spørsmål nr. 14, «Bør arbeiderne og funksjonærene ha like lang (samme) arbeidstid?» Spørsmålet må anses som ledende ved at oppmerksomheten ledes mot et spesielt «lik- hetsproblem», uten at svarerne på liknende måte blir spurt om holdningen til andre saker i forhandlingsfeltet. Nokså spesielle og med klar åpning for negative svar er f.eks. spørsmålene nr. 34 «Er klubben og tillitsmennene in­ teressert i deg?», og nr. 35 «Snakker de med deg før de tar avgjørelser?» — Men en merker seg også at tendensen i spørsmål nr. 14 kan samle støtte til et klubbkrav, mens nr. 34 og 35 tenderer til kritikk mot klubbledelsen. Om en de! spørsmål kan være ledende i formuleringene, må en føye til at tendensen ikke er til fordel for samme part. 55. Dahl og Selvik, s. 50— 52. 56. Samme, s. 50—51. 57. AUP, 7/1-71, sak 2. 58. D ahl og Selvik, s. 53—54. 59. Samme, s. 54— 55. 60. Samme, s. 53—54. 61. Arne Olsrud, 21/9-76. 62. Dahl og Selvik, s. 55. 63. Samme sted. 64. Se også drøftinga av «Arbeiderkollektivet» — s. 34—35. 65. Bl. a. Arne Olsrud i samtale 21/9-76. 66. D ahl og Selvik, s. 13. (Understrekning ved E. S.). 67. Samme, s. 36. 68. Samme. Appendiks 5, s. 84. 69. Om Lysgaards beskrivelse passer særlig godt til arbeider­ kollektivet i Skipsbyggeriet, skal være usagt. Derimot vil jeg påstå at ledelsen ved BMV har vært inspirert av tankene i «Arbeiderkollektivet» ved utforminga av samarbeidsformene lokalt. 70. Lysgaard, s. 72. 71. Samme, s. 81. 72. Samme, s. 84. 73. Samme, (kapitteloverskrift), s. 185. 74. Samme, s. 188— 197. 75. Liten sosial mobilitet i bedriften og sterke likhetsideer i samfunnet danner altså gode betingelser for arbeider-kollek- tiv-vekst. Dette får Lysgaard til å antyde at arbeiderkollektivet er et «historisk overgangsfenomen mellom feudalsamfunnet og det åpne samfunnet» (s. 197). Utjamning mellom over­

124 ordnete og underordnete henimot likestilling på tvers av grupper i boligforhold, inntekt, politisk aktivitet og sosiale goder skal kunne redusere følelsen av underordning totalt sett, og dermed redusere betydningen av vilkåra på arbeidsplassen. Og når følelsen av «underordnethet» på arbeidsplassen blir relativt mindre viktig for arbeiderne, kan det føre til redusert interesse for kollektivt vern. 76. Lysgaard, s. 197—203. 77. Samme, s. 203—207. 78. «Fagforening» betegner hos Lysgaard den lokale grunnen­ heten i fagorganisasjonen, dvs. det som i Skipsbyggeriet heter klubben. 79. Samme, s. 245—246. Lysgaard solidariserte seg her (i 1960) med sosialdemokratiet mot «elementer» fra SF og NKP. Argumentasjonsteknikken er ikke glemt i 1970-åra heller. 80. Alle sitater fra s. 246. 81. Samme sted. 82. Lysgaard, s. 249. 83. Samme sted: «Anvendelsen av dette prinsippet som en bevisst taktikk for å svekke arbeidernes solidariske kollektiv, avslører en mangel på respekt for de underordnede og for deres tolkning av sin situasjon. En annen sak er at likhets- og nær- hetsbetingelsene i de underordnedes situasjon stadig forandrer seg som ikke-tilsiktede følger av den tekniske, økonomiske og sosiale utvikling. Bare fra et erkekollektivsynspunkt som vi finner unaturlig, ville man kunne reise (moralske — E. S.) innvendinger mot slike ikke-tilsiktede konsekvenser av utvik­ lingstendenser som i det store og hele må oppfattes som «fremgang»». 84. Samme sted. 85. Samme sted. (Understreking ved E.S.). 86. Samme sted. 87. Samme, s. 250. (Understreking av E. S.). 88. Resonnementet er ført videre bosHerstad, s. 2— 3. 89. Lysgaard, s. 249. 90. Herstad, s. 3— 4. 91. Jfr. igjen det normstyrte og det strategisk tenkende mennesket. 92. Thorsrud (3), s. 94. Sitatet vitner om at Thorsrud bruker fremmedgjøringsbegrepet slik vi før har sett det brukt i Avdelingsutvalget i Skipsbyggeriet. Jfr. s. 111—114 og note 286 hos Sørli. 93. H er sitert etter Thorsrud (3), s. 94— 95. 94. Thorsrud (1), s. 131— 132 og (3), s. 95. 95. Thorsrud (1), s. 129— 132. 96. Samme sted. Med tanke på Skipsbyggeriet vil det eksempel­ vis innebære at en sveiser også skal fugebrenne (klargjøring), fjerne sveiseknaster (etterarbeid) og rydde bort redskap etter seg. 97. Thorsrud (3), s. 106. 98. Samme sted. (Understreking ved E. S.). 99. Samme sted. De 12 punktene er formulert av Jon Gulowsen, og seinere publisert i «Autonome arbeidsgrupper». (Artikkel i Bjørn Gustavsen: «Bedriftsorganisasjon — alternative mo­ deller.») 100. Thorsrud (2), s. 94. 101. Thorsrud (1), s. 190—200 (Kap. VII) gjør det klart at fag-

125 bevegelsen står overfor et verdiproblem ved Samarbeidspro­ sjektet. Siden produktivitet i seg sjøl ikke kan godtas som mål­ setting, konsentrerer fagbevegelsen seg om trivsel og med­ virkning som målsettinger. 102. Thorsrud (1), s. 128. (Understreking ved E. S.). 103. Samme sted. (Understreking ved E. S.). 104. Thorsrud (2), s. 184— 185. 105. Thorsrud (2), s. 187. 106. Lysgaard, s. 167. 107. Samme, s. 168— 169. 108. Lysgaard viser her ti! sin egen artikkel «Målsettingsproblemet i arbeidspsykologien». (Bedriftsøkonomen, nr. 1 A, 1958.) 109. Sørli, s. 149. 110. Mitt begrep. Lysgaard gjør som nevnt visse betingete reserva­ sjoner i forhold til en slik bruk av teorien. 111. KSP, 6/5-70. Foredraget ble utsatt fra april, fordi Stølen var bortreist. KSP, 21/4-70. 112. AUP, 2/10-69. Foredraget eller konklusjonene er ikke referert i detalj, men foredraget har samme overskrift. (Jfr. også Sørli, s. 112). 113. Samme sted. 114. Jeg synes tvert om det er overraskende at Stølen ville in­ formere de ansatte i så klare ord om hvordan ledelsen vurderte samarbeidet. 115. Dette og de følgende sitatene er hentet fra Stølens notat, som hos Sørli er vedlegg 8, når ikke annet er opplyst. 116. Det er altså svært langt fra Stølens syn, til at lønna re­ presenterer bare en delvis erstatning for den verdien arbeiderne skaper i produksjonen, og som arbeidskjøperen altså overtar til underpris. 117. Det teknisk/økonomiske systems umettelige, ensidige og ubønn­ hørlige krav. — Jfr. s. 22. 118. Lysgaards uttrykk. — Jfr. s. 25. 119. Stikkordmessig kan en si at for det første blir timeforbruket (som er det vanlige målet på effektiviteten «på golvet») også påvirket av annet enn arbeidernes innsatsvilje. For det andre er det annet eim timeforbruk som påvirker bedriftens økono­ mi mer. — Jfr. Sørli, s. 81—90. 120. Sørli, s. 147— 148. 121. Se Sørli, Kap. 5.

Kilder Utrykte: KSP: Protokollen for klubbstyret i Skipsbyggeriet, 1963— 1974. AUP: Protokollen for Avdelingsutvalget i Skipsbyggeriet, 1946— 1975. Arkivet i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, mapper for «BMV», 1955— 1974. UUP (123): Protokollen for Underutvalget i avd. 123/133, 1969— 1975. UUP (123): Protokollen for Underutvalget i avd. 123/133, 1969— 1975.

126 \

Trykte: BMV: «Orientering om månedslønn». Avd. 11 av NJ&M: «75 års beretning — Jernskipsbyggernes fagforening — Bergen», Bergen 1969. NJM (1): Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund: «Lønnssystem­ ene i Jern- og Metallindustrien», Oslo 1973. NJM (2): Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund: «Produktivitet ■— likhet — fastlønn,» Oslo 1973. LO og AOF: «Bedriftsutvalgene», årgangen 1975. Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund: diverse brosjyrer, lands- møteberetninger m.m.

Litteratur: Bergh, Trond: Opprettelsen og utviklingen av Bransjeråd (utrykt hovedoppgave), Oslo 1973. Bull, Edvard: Norsk fagbevegelse. Oslo 1968. Bustø, Wenche: Fagbevegelsen og rasjonaliseringen i mellomkrigs­ tiden (utrykt hovedoppgave), Oslo 1974. Dahl/Selvik: Skipsbyggeriet ved A/S BMV — eksempel på med­ virkning i bedriftsorganisasjonen, (utrykt seminaroppgave), NHH 1972. Gran, Thorvald: Samarbeidsprosjektet LO/NAF — en organisa- sjonsteoretisk analyse. Stensil. Bergen 1972. Gulowsen, Jon: Autonome arbeidergrupper (trykt i nr. 10 av «BU»). Gustavsen, Bjørn: Bedriftsorganisasjon — alternative modeller. Oslo 1972. Herstad, Harry: En kritisk gjennomgåing av de to siste kapitlene av Lysgaard: «Arbeiderkollektivet», — samt et forsøk på helhets­ vurdering. Stensil, Bergen 1974. Lange, Knut: Noen organisasjonsteoretiske synspunkter på fagorga­ nisasjonen. (Trykt i nr. 10). Lysgaard, Sverre: Arbeiderkollektivet. En studie i underordnedes sosiologi. Oslo 1972. Myran/Fasting: Herfra gaar Skibe — BMV 1855—1955. Bergen 1955. Seim, Jardar: Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til. Oslo 1972. Stenersen, Øyvind: Om opprettelsen og utviklingen av produksjons- utvalg i norsk industri (utrykt hovedoppgave), Oslo 1972. Thorsen, Magne: Klubbhistorier for Akers Mek. VerkstÆL. Bureau/ Thune. Thorud, Margit: Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1891—1951, Oslo 1951. Thorsrud, Einar og Emery, Fred(Thorsrud 1): Industrielt demo­ krati? (Samarb.prosj. LO/NAF), Oslo 1964. Thorsrud, Einar og Emery, Fred(Thorsrud 2): Mot en ny be­ driftsorganisasjon. (Samarb.prosj. LO/NAF), Oslo 1969. Thorsrud, Einar (Thorsrud 3): Nye organisasjonsmønstre på ar­ beidsplassen — trykt i «Næringslivets og miljøpolitikkens ut­ fordringer», Oslo 1971.

127 Debatt

Arbeiderbevegelsen — 9 129 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2, 1977

Jorunn Bjørgum Industrialisering og radikalisme.

Replikk til William M. Lafferty

I Norge spiller vistnok ogsaa den til skogen og berg­ verkene knyttede industri en betydelig rolle, ved siden av hermetikindustrien som forarbeider utbyttet av de store fiskerier; men det karakteristiske for industrien her er dog den pludselige og vældige fremvekst, fra omkring 1905 av, av den industri som utnytter landets kjempemessige fossekræfter. Utviklingen har her gaat med en fart som langt overgaar tempoet i de andre land; her er i løpet av en halv men­ neskealder skapt en ny industriarbeiderklasse, uten klasse- tradition, og disse nye arbeidermasserne staar overfor svære, kapitalsterke selskaper. De store fosseutbygningene har ført til at anlægsarbeideme, folk som ikke er faglært og heller ikke stedbundet, som flytter fra anlæg til anlæg og som derfor er langt uavhængigere av hensyn til hus, hjem og familie end de fleste andre arbeidere, spiller en stor rolle. Den pludselige oprykking av et gammelt bondesamfund, ny­ dannelsen av industricentrer ved de elektriske kraftanlæggene har frembragt en arbeiderklasse, aapnere for revolutionær tankegang end de ældre, langsommere voksende arbeiderklas- seme i nabolandene.» Hva mente egentlig Edvard Bull (d.e.) med dette han i 1922 skrev om sammenhengen mellom venstresosialismens (radi- kalismens) sterke stilling i norsk arbeiderbevegelse og indu­ striutviklingen? Om dette er Lafferty og jeg uenige.1 Uenig­ heten er konsentrert om tre punkter. Det ene gjelder Bulls bruk av ordet «oprykking» — hva det går på eller hva slags virkelighet han ville beskrive med det. Det andre dreier seg om hva slags sammenheng som ifølge Bull fantes mellom arbeidernes sosiale bakgrunn og deres radikalisme. Endelig er vi uenige om hva Bull siktet til med sin be­ skrivelse av industriutviklingen.

Samfunnsoppløsrung eller menneskeopprykking Lafferty spør om jeg tror «at en teori om normløshet kan ha noen betydninguten å ta i betraktning arten av den norma- 131 tive bakgrunn som er oppløst» (s. 203). Min uenighet her gjelder imidlertid selve problemstillingen, premissene de Lafferty bygger sin spørsmålsformulering på. Jeg bestrider at Bull skrev om noen oppløst «bakgrunn». Konkret bestrider jeg at Lafferty har dekning for formuleringen om at det i Trøndelag (der Tranmæl opererte) eksisterte «et miljø som tilsvarte den eldre Bulls tese» (s. 200) eller «et miljø tilsvarende det som ble forutsatt i den eldre Bulls teori». (Lafferty i HT 1970 s. 181, jfr. Lafferty 1971 s. 279). Bulls teori forutsatte ikke noe oppløst miljø. Laffertys misforståelse på dette punkt bunner i hans feiltolkning nettopp av Bulls «opprykking». Jeg skal gjerne gi Lafferty rett i at «disruption» er den beste oversettelse til engelsk av dette ordet. Jeg er også helt på linje med de assosiasjonene han anfører: «rykke opp med roten — pull up by the roots» (s. 204). Spørsmålet er imidlertid hva som rykkes opp. Jeg hevder at Bull her snak­ ket ommennesker som ble rykket opp. Selv om Lafferty i en av sine formuleringer later til å helle i samme retning, fast­ holder han sin feilaktige teori om at Bull snakket om de gamlebondesamfunns opprykking. Misforståelsen har såvidt jeg kan se sin bakgrunn nettopp i norsk-engelsk-problematikken. Lafferty oversetter først den ene veien helt riktig «opprykking» med «disruption». Deretter oversetter han den andre veien i seg selv like rik­ tig «disruption» med «oppløsning». Men dermed blir fasiten gal, «opprykking» = «oppløsning», hvilket ikke er riktig. De to ordene har på norsk ulike betydninger. «Oppløsning» dreier seg om enhelhet som faller fra hverandre. «Opprykk­ ing» dreier seg om at noe blir tatt ut av en helhet uten at hel­ heten i seg selv forsvinner. Når det gjelder «opprykking», er det for øvrig verdt å merke seg at ordet har et mindre abstrakt preg enn «oppløs­ ning», dvs. det er tettere forbundet med sin konkrete opp­ rinnelse som f. eks. i uttrykket «rykke opp av jorda» eller «rykke opp med roten», jfr. rodøshet som et mye brukt be­ grep i radikaliseringsdebatten. — Jeg vil også feste opp­ merksomheten ved Bulls billedbruk her: rykke av opp jorda — rykke oppav et gammelt bondesamfunn. «Av» er her ikke del av en genitiv-konstruksjon, slik Lafferty har forstått det: «opprykking av et bondesamfunn» = et bondesam­ funns opprykking. «Av» er i stedet brukt rent preposisjonelt. Med dette skulle jeg også ha besvart Laffertys spørsmål om jeg «virkelig tror at Bull mente å si at anleggsarbeiderne var opprykketav et gammelt bondesamfunn» (s. 204). Svaret

132 mitt er et ubetinget ja. På Laffertys videre spørsmål om hvorfor Bull i så fall ikke brukte «fra», er svaret at Bull brukte «av» fordi han hadde valgt ordet «apprykke» og til det hører preposisjonen «av», analogt med «rykkeav opp jorda». Lafferty stiller meg også følgende retoriske spørsmål: «På samme måte, tror ikke Bjørgum at når et større an­ tall «normløse mennesker» er samlet i et nytt miljø, det er rimelig å karakterisere miljøet selv som normløst? Eller me­ ner kanskje Bjørgum at de nye industrisentra (Notodden, Rjukan, Odda)ikke var preget av sosial oppløsning? Eller at Bull ikke var klar over dette? Hva slags atomistisk, «frei- schwebende» normløshetsteori er det som ikke tar i betrakt­ ning verken den gamle eller den nye handlingskontekst?» (203). Til dette er for det første å si at Bull jo ikke skrev noe om dette. Han skrev om rotløse mennesker, ikke om samfunn preget av sosial oppløsning. Nok om det. Laffertys spørs­ mål her oppfordrer imidlertid til diskusjon også av den historiske virkelighet som lå til grunn for Bulls artikkel, og igjen vil jeg anmelde min tvil om holdbarheten avpre­ de missene som ligger til grunn for Laffertys spørsmålsformu- leringer her. Såvidt jeg kan se er Laffertys egen oppfatning av denne virkeligheten omtrent slik: Industrioppbygging i gamle jordbrukssamfunn førte til oppløsning av disse samfunnene med dertil hørende under­ graving av de tradisjonelle normene til menneskene i disse samfunnene, slik at de (menneskene) ble «normløse». Disse «normløse» menneskene preget oppbyggingen av de nye industrisamfunnene og dannet altså den første tiden «norm­ løse» samfunn. Disse (forutsatt) «normløse» samfunn defi­ neres ved foreteelser som fyll, slagsmål og produksjon av barn utenfor ekteskap. I neste omgang ses øyensynlig de politiske holdningene, radikalismen, som en parallell: «Normløsheten» ga seg på den ene siden utslag i ekstrem sosial atferd (fyll, hor og slagsmål) og på den andre siden i ekstrem(istisk) politisk atferd (tilslutning til den radikale eller «revolusjonære» del av arbeiderbevegelsen). Forutsatt at min analyse av Lafferty er riktig, vil jeg be­ stride både at en slik teori skulle ligge til grunn for det Bull skrev og at den er holdbar. At dette ikke var Bulls teori skulle alt være påvist. Bull skrev enkeltindividers om opp­ brudd fra («opprykking av») sine tilvante miljøer og,^ impli­ sitt, deres normer og verdier med derav følgende åpenhet for nye. Videre mente han at disse nye (normene) ble «revo- 133 Iutionære» som følge av deres (enkeltindividenes) uavhen­ gige (omflakkende og ubudne) tilværelse. Resonnementet var øyensynlig at den kan gjerne våge som ikke har stort å tape. Lafferty derimot skriver omkollektivers overgang fra en samfunnsform til en annen — fra bondesamfunn til in­ dustrisamfunn — og altså om endring av konkretemiljøer, og karakteriserer altså overgangsfasen(s samfunn) som «normløs». Når det så gjelder den historiske virkeligheten, er det for det første spørsmål om hvorvidt (eventuelt i hvilken grad) de impliserte jordbrukssamfunn virkelig ble oppløst i forbin­ delse med etableringen av de nye industristedene. For det andre er det spørsmål om hvilke virkninger, om noen, (den eventuelle) oppløsningen fikk på formingen av de nye indu­ strisamfunnene. Såvidt jeg kan se må det være en forutsetning for Laffer­ tys oppfatning her (gitt at min analyse av ham er korrekt) at iallfall grunnstammen i den arbeidergruppen som bygde opp et nytt industrisamfunn var rekruttert direkte fra det impliserte bondesamfunn som forutsetningsvis gikk i opp­ løsning. Helt generelt har jeg imidlertid vanskelig for å for­ stå at det overhodet kunne være tilfelle, tatt i betraktning at de nye industrisamfunnene jo nettopp ble anlagt i forholds­ vis tynt befolkede områder. Laffertys egne undersøkelser tyder vel også på at den altoverveiende delen av arbeiderne på de nye industristedene var innflyttere. Samtidig vet vi ut fra Sverre Kjeldstadlis undersøkelse at dette (direkte rekrut­ tering) ikke var tilfelle ved iallfall ett av de nye industrisam­ funnene, Rjukan. 1a Han nevner i forbifarten at direkte re­ kruttering i høyere grad fant sted i Odda, mens en befolk­ ningsundersøkelse av Sauda tyder på at det også der var inn­ flyttere som ble rekruttert til industrien.2 For det andre viser Kjeldstadlis undersøkelse at riktignok forsvant de fysiske gårdene på hvis grunn Rjukan ble anlagt, men det omkringliggende bygdesamfunn som de hadde vært en del av fortsatte å bestå. Det samme later til å være tilfelle for Sauda.3 — Noen «oppløst bakgrunn» slik Lafferty ope­ rerer med var det således ikke tale om for disse sentrale nye industristedene, og jeg tviler på at det skulle være tilfelle for andre fra perioden. La meg ta ett forbehold. På lengre sikt førte nærheten til industri (bl. a.) til økende grad av pengehusholdning i disse jordbruksområdene og også til nye tenkemåter og skikker, men altså uten at det kan være tale om noen oppløsning og uten — det er hovedsaken — at dette fikk noen innvirk- 134 ning på utviklingen av de sosiale forholdene i de nye indu­ strisamfunnene, som jo er emnet for diskusjonen her. Et annet moment ved Laffertys oppfatning (igjen gitt at min analyse av ham er korrekt) som jeg vil stille et spørs­ målstegn ved, er hans «normløshets»-forestilling, og da både i forhold til Bull og til den historiske virkelighet. I forhold til Bull later det til at Lafferty sammenblander to ulike dimensjoner på en uheldig måte. Mens Bull skrev om de aktuelle menneskers oppbrudd fra og dermed brudd med et spesielt sett normer, nemlig bondesamfunnets, forut­ setter Lafferty brudd med (oppløsning av) almene moralnor- mer. Og mens Bull her satte normbruddet i sammenheng med åpenheten for nye og revolusjonære tanker, fører Laf­ ferty inn foreteelser som fyll, slagsmål og produksjon av <'uekte» barn. Viktigere enn dette manglende samsvaret med Bull, er imidlertid Laffertys presentasjon av denne delen av den hi­ storiske virkeligheten som er gjenstand for hans undersøkelse og som ligger til grunn for vår diskusjon. En ting er om pro­ duksjon av «uekte» barn her egentlig kan sies å være tegn på noe normbrudd. I det gamle norske bondesamfunnet hadde øyensynlig førekteskapelige seksuelle forhold over store deler av landet vært den normale måte å innlede fami- liestiftelse på.4 Det «unormale» på de nye industristedene i deres første fase, var imidlertid fraværet av materiell basis for familiestiftelse, dvs. for at graviditet ble fulgt opp av ekteskap. — De gamle normene hadde riktignok vært under endring i løpet av 1800-tallet, men det skulle ikke rokke ved hovedsaken her: at produksjon av «uekte» barn på de nye industristedene den første tiden ikke i og for seg kan tas som tegn på noen slags «normløshet» hos de aktuelle per­ soner. Når det så gjelder foreteelsene som fyll og slagsmål og de «lovløse Tilstande»5 for øvrig den første tiden på de nye industristedene, vil jeg for det første understreke Kjeldstadlis ord om at en her må «nøye skjelne mellom den egentlige anleggsarbeideren og bermen fra fengslene i Kristiania», jfr. hans henvisning til «løse eksistenser av begge kjønn» som fører en parasittilværelse og snylter på anleggsarbeiderne».6 For det andre vil jeg hevde at de «ekte» arbeidergruppers fyll- og slagsmålsforeteelser ikke nødvendigvis var utslag av enn si tegn på en personlig «normløshet». Det er både rime- gere og mer nærliggende å forklare dem med de dårlige arbeids- og leveforholdene menneskene ble stilt overfor her, og se dem som en (maktesløs og individuell) protest mot 135 disse, forsåvidt analogt med protestformene i tidligere etab­ lert industris første fase.7

Bondemiljø eller miljøoppbrudd? Det andre punktet der Lafferty og jeg er uenige om hvordan Bulls teori må forstås, gjelder bondesamfunnets betydning. I noen grad har jeg implisitt berørt dette i det foregående, men det kan likevel være på sin plass å behandle det for seg. Laffertys syn her faller sammen med Valen/Rokkans: «Edvard Bull attributed this radicalism to the suddenness and rapidity of the industrialization process in Norway(..) The more sudden the growth of industry the and more of its labour force has to be recruited from agriculture and fisheries, the more leftist the workers and the more revolu- tionary their party.»8 Jeg bestrider at dette er en korrekt gjengivelse av Bull. Implisitt i Valen/Rokkans tolkning her ligger det at når Bull skrev om «oprykkingen av et gammelt bondesamfund», er bondesamfunnet poenget. Mot denne tolkningen taler for det første det rent faktiske. Tolkningen forutsetter etter min me­ ning at det skulle eksistere en direkte sammenheng, dvs. en formidlende mekanisme, mellom bondesamfunnets normer og verdier og den revolusjonære tankegang. Såvidt jeg vet har ingen slik sammenheng blitt påvist, selv kan jeg ikke se noen, jeg tviler på at den kan etableres og inntil jeg ser det motsatte påvist vil jeg følgelig gå ut fra at heller ikke Bull ville operert med noen slik sammenheng. For det andre og kanskje viktigere taler mot denne tolk­ ningen selve strukturen i Bulls teori,kombinasjonen dvs. av problemstillinger og svarformuleringer. Slik det framgår av første avsnitt av hans artikkel var hans hovedproblemstilling hvorfor venstresosialistene stod sterkere i norsk arbeiderbe­ vegelse enn i svensk og dansk. Hans svar var at det i Norge var «frembragt en arbeiderklasse aapnere for revolutionær tankegang» enn i Sverige og Danmark. Hans neste problem­ stilling (en underproblemstilling) var hvordan forklare dette, dvs. mennesker som var uvanlig åpne for revolusjonære tanker. Det er i denne forbindelse han bl. a. førte inn «op­ rykkingen av et gammelt bondesamfund». Den logiske sam­ menheng mellombrudd med gammelt (bondesamfunn) og åpenhet for nytt (revolusjonære tanker), skulle være åpen- bar. Og jeg vil altså hevde at Bulls poeng her i stedet for bøndesamfunnsbakgrunn, slik Valen/Rokkan og Lafferty tillegger ham, var «opprykkingen»,oppbruddet dvs. fra det 136 tilvante miljø og dermed brudd med dets normer og verdier. Det sier seg selv at dette miljøet måtte være ikke-industrielt, ellers ville det jo ikke være snakk om noen overgang fra et miljø til et annet. Når jeg skrev om «anleggsarbeidernes bak­ grunn i landsbygda med dette miljøets manglende kjennskap til og forståelse for fagbevegelsen», noe Lafferty gjør et poeng av, innrømmer jeg gjerne at formuleringen var noe misvisende, men poenget var altsåikke-industrielle det mil­ jøs «manglende kjennskap....» osv., ikke «landsbygdas» som landsbygd. Alt dette virker kanskje som noe av et flisespikkeri. Når jeg likevel har tatt det opp såpass utførlig, er det for det første fordi punktet altså har gitt opphav til en så gedigen misforståelse som Laffertys når han f. eks. som nevnt ope­ rerer med «et miljø som tilsvarte den eldre Bulls tese». For det andre er grunnen at Bulls «tese» øyensynlig har en for­ holdsvis sentral stilling i internasjonal debatt.

Industriutviklingen. Lafferty og jeg er imidlertid ikke bare uenige om hva Bull mente når han skrev om arbeiderklassen. Striden gjelder også den delen av hans teori som går på selve industriutvik­ lingen, og nærmere bestemt påstanden om betydningen for arbeiderradikalismen av høyt tempo i denne utviklingen. Lafferty har funnet ut at industrialiseringen i det aktuelle tidsrom ikke gikk fortere i Norge enn i Sverige og Danmark. Han mener dermed å ha tilbakevist denne delen av Bulls teori, ved å ha påvist manglende holdbarhet i dens premis­ ser, farten. Jeg hevder at han ikke har tilbakevist noe som helst og begrunnet det i min artikkel med at Bull ikke skrev om den norske industriutviklingen generelt, men om «utvik­ lingen og tempoet i forbindelse med den konkrete fosse- utbyggingen». Jeg skal gjerne innrømme at Lafferty her har mye rett i sin kritikk av meg. I all sin nakenhet er denne formuleringen nokså tvilsom og gir god grunn til å tolkes slik Lafferty gjør, dvs. til å gjelde utelukkendeanleggene av de nye kraftsta­ sjonene og (eventuelt) de nye fabrikkene. Min påfølgende understreking av at Bull uttrykkelig viseranleggsaxbei- til derne og min konklusjon her at nettopp de utgjorde hoved­ tyngden i Fagopposisjonen, støtter ytterligere opp under en slik tolkning. Mine formuleringer her er imidlertid misvisende i forhold til min egentlige oppfatning på dette punkt, og den mener jeg kommer tydelig fram av artikkelen som helhet. I avsnit­

137 tet umiddelbart forut for det Lafferty henviser til, har jeg forsøkt å begrunne at det skulle eksistere en sammenheng mellom arbeid i storindustrien og arbeiderradikalisme. Tid­ ligere har jeg påvist at arbeiderne i den nye elektrokjemiske og elektrometallurgiskeindustrien stor hørte til Fagopposi­ sjonens kjernetropper og forklart dette med de arbeidsfor­ holdene folk ble stilt overfori denne industrien. Kombina­ sjonen av disse to momentene mener jeg burde tilsivid en tolkning av min formulering «utviklingen(....) i forbin­ delse med fosseutbyggingen», dvs. til også å skulle gjelde zndMjtnutviklingen i forbindelse med fosseutbyggingen og nærmere bestemt til å inkludere den nye kraftkrevende elek­ trokjemiske og elektrometallurgiske industrien. I samme retning skulle peke min understreking av at fabrikkarbei- deme i den nye industrien i stor grad var rekruttert fra anleggsarbeidernes rekker. Tolket på aller velvilligste måte — jeg er enig i at det er mye forlangtkan — mine «an­ leggsarbeidere» sies å inkludere (store deler av) de nye fabrikkarbeiderne. Uansett det misvisende mine i (positive) formuleringer på dette punkt, gjenstår imidlertid mitt (negative) hovedpoeng at Bull ikke skrev om norsk industriutvikling generelt, men om den spesiellenye delen, «den industri som utnytter lan­ dets kjempemessige fossekrafter», dvs. den kraftkrevende elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri. — At Bull siktet til denne er forsåvidt Lafferty og jeg enige om. Når Lafferty vil inkludere (dvs. mener at Bull også siktet til) utvidelser i tidligere etablerte industrigrener som cellulose- og sementindustri, er jeg derimot ikke enig. En ting er det rent faktiske at kraftutbyggingen etter 1905 ikke kunne gi noen særlig «impetus» til eldre industri p.g.a. at kraftoverføringsproblemene enda ikke var løst. Det var jo derfor de nye elektrokjemiske og elektrome­ tallurgiske fabrikkene ble plassert slik de gjorde i gris­ grendte strøk i umiddelbar nærhet av fossene. (At eldre in­ dustri — som tremasse — i samme tidsrom bygde ut de elvene den var anlagt ved, tror jeg ikke rokker ved dette. Og når Lafferty viser til sementproduksjonen, var ikke den basert på fossekraft i det hele tatt, men brukte hovedsakelig kull som energikilde. Viktigere enn dette for vår diskusjon er imidlertid igjen den sammenheng Bulls ord om industriutviklingen står i. For det første vil jeg da nevne hans egen formulering «ny­ dannelsen av industricentrerved de elektriske kraftanlæg- gene». For det andre vil jeg igjen trekke fram hans pro-

138 blemstilling, venstresosialistenes sterke stilling i arbeiderbe­ vegelsen eller altså styrken til den venstresosialistiske (radi­ kale) delen av arbeiderbevegelsen. Han observerte at denne delen hadde sin sosiale forankring i — eller kanskje rettere at den hovedsakelig bestod av — en tilvekst til eller en ny del av arbeiderklassen, «en ny industriarbeiderklasse», og at denne delen var knyttet til en spesiell ny del av industrien, den som ble nyetablert i forbindelse med de «store fosseut- bygningene» etter 1905. Dvs. at han forklarte venstresosial­ istenes styrke i norsk arbeiderbevegelse med etableringen av en ny særnorsk arbeidergruppe som hadde gjennomgått en spesiell form for proletariseringsprosess; miljøoppbrudd, anleggsarbeid, fabrikkarbeid på nye industristeder. Denne spesielle formen for proletariseringsprosess koplet han sammen med den spesielle formen for industrialiseringspro­ sess som fossekraftutbyggingen etter 1905 hadde gitt grunn­ lag for. Som et viktig trekk ved denne spesielle formen for indu­ strialiseringsprosess nevner Bull bl. a. høyt tempo. Å si som Knut Heidar9 at observasjonene av denne spesielle sektor- utviklingen forklarer at Bull tok feil med hensyn til tempoet for norsk industriutvikling generelt, må være å sette tingene på hodet eller å gå over bekken etter vann. Det var denne spesielle sektorutviklingen han skrev om. Det framgår slik jeg har påvist både av hans tekstformuleringer og av struk­ turen i hans teori, dvs. samsvaret mellom hans svar og hans problemstilling: hvorfor var venstresosialistene så i sterke norsk arbeiderbevegelse, implisitt at de kunne erobre ledel­ sen av Det norske Arbeiderparti i 1918. Det er dette spesielle problemet historikeren Bull har skrevet om, jfr. historieforskningens egenart i dens orientering mot «det særegne og det konkrete tids- og stedsbestemte».10 Jeg vil holde en knapp på at om noe skulle få Bull til å snu seg i sin grav, er det snarere enn mine tolkninger av ham, den generalisering av (en del av) hans teori som Laf­ ferty (m. fl.) har foretatt. I den forbindelse har jeg forresten lyst til å spørre Lafferty om hva han egentlig mener når han sier at han «for­ søker å forklare noe mer enn Bull, mens Bjørgum forsøker å forklare noe mindre», og at det derfor «allerede fra ut­ gangspunktet (skulle) være klart at alle forsøk på å oppnå enighet mellom de tre er nødt til å bli vanskelig — for ikke å si unødvendig» (s. 203). Bulls problemstilling var hvorfor venstresosialistene stod så sterkt i norsk arbeiderbevegelse.En del av hans teori

139 dreide seg om å forklare eksistensen av «den nye retnings» sosiale underlag i arbeiderklassen. Og han forklarte altså denne med en spesiell form for proletariseringsprosess som følge av en spesiell form for industrialiseringsprosess som hadde sitt grunnlag i den norske fossekraften. Mitt eget bidrag her var altså for det første å påvise sam­ svaret mellom densituasjon som derved var skapt for de impliserte mennesker oginnholdet i deres (revolusjonære) ideologi. For det andre påviste jeg trekk ved de impliserte arbeideres situasjon også etter den nye industriens etabler­ ingsfase (som Bull hadde begrenset seg til) som kan forklare at ideologien ble opprettholdt også etter at situasjonen som etablerte den hadde endret seg. Konkret viste jeg til ulike sider ved arbeidssituasjoneni den nye elektrokjemiske og elektrometallurgiske storindustrien. (I parentes bemerket har jeg ikke pretendertbevise å noe som helst, og jeg tviler på at det overhodet lar seg gjøre på dette feltet ut fra de store metodiske problemer som her rei­ ser seg. Spørsmålet vi her står overfor er jo hvorfor atskil­ lige tusen arbeidere var radikalere enn sine klassefeller. M.a.o. står vi overfor oppgaven å mohvanalysere en mengde mennesker som i liten grad, kanskje de fleste overhodet ikke, har nedfelt seg i kildemateriale. Det som likeveler mulig er åsannsynliggjøre i større eller mindre grad den eller den sammenheng, slig jeg selv har sannsynliggjort hvor­ for en stor del av de nyproletariserte anleggs- og industriar­ beiderne etter 1905 sluttet seg til Fagopposisjonen. — At man kan komme lenger, dvs. oppnå en større grad av visshet om sammenhengene, enn det jeg har gjort, går jeg ut fra som en selvfølge.) I den forstand at jeg «bare» tok opp denne delen av Bulls teori, dvs. drøftingen av en av hans delproblemstillin­ ger, er det mulig med Lafferty å si at jeg ville forklare min­ dre enn Bull. Jeg kan imidlertid ikke se at dette skulle gjøre det vanskelig å oppnå enighet mellom oss — på dette punkt. Og jeg kan slett ikke se at Lafferty selv gjør noe annet enn å ta opp nettopp dennedelen av Bulls teori, og følgelig også selv vil forklare mindre enn Bull. Det er mulig at Lafferty med «mer» og «mindre» mener noe annet enn det jeg har tatt opp ovenfor, i og med at han sier seg interessert i «den mer generelle problemstilling(...) forholdet mellom økonomisk vekst/industrialisering på den ene siden, og arbeiderbevegelsens ideologi på den annen» (s. 203). Om han med «forklare» mener å etablere enårsaks- sammenheng, kan jeg imidlertid ikke se at det overhodet er

140 mulig å forklare mer enn det Bull forsøkte å gjøre på dette felt, nemlig å forklare eksistensen av en så stor radikal del av arbeiderklassen at dens (delens) ledere klarte å erobre ledel­ sen av arbeiderpartiet (tildels også av fagbevegelsen) og^der få programfestet sin (radikalernes) politikk. Det varde altså impliserte mennesker (tilslutning til en) ideologi han for­ klarte med en spesiell form for industrialiseringsprosess, og noemer kan jeg ikke forstå er mulig — om vi altså fasthol­ der forklaringsbegrepets tilknytning til årsaksbegrepet. Om Lafferty med forklare imidlertid mener noe annet, er det mulig saken stiller seg annerledes. Spørsmålet mitt om hva han egentlig mener, dreier seg om nettopp det. Lafferty oppsummerer selv min kritikk av hans arbeid dit hen at han hverken har forstått Bulls teori eller bevist det han ikke har forstått. Selv ville jeg ikke falt på å formulere det slik, men gjerne for meg, jeg kan godt være enig i at dette er en rimelig tolkning av det jeg har skrevet. Helt til slutt vil jeg bare blankt avvise Laffertys beskyld­ ninger om at det jeg har gjort er å «forvrenge Bulls stilling» fordi jeg «trenger litt «teoretisk» støtte» (s. 205). Jeg vil også uttrykkelig ta avstand fra et slikt debattnivå. Om Lafferty seriøst vil diskutere holdbarheten eller rekkevidden av mine teorier, kommer jeg gjerne tilbake. Hvem som har henholds­ vis forstått/forvrengt Bulls teori, overlater jeg trygt til leserne å avgjøre.

N oter 1. Jfr. Laffertys artikkel Industrialisering og radikalisme i TFAH nr. 1, 1977. De følgende sidehenvisninger refererer til denne. Utgangspunktet er de kritiske merknadene jeg kom med i Fagopposisjonen av 1911 i TFAH nr. 1— 1 1976 ti! Laffertys ar­ tikkel Partiideologi og gruppestruktur. En analyse av Det norske Arbeiderparti 1918-1919. i Historisk Tidsskrift 1970 s. 161-191 og til hans bokEconomic Development and the Response of Labor in Scandinavia. A Multi-Level Analysis (Oslo 1971). . , la. Sverre Kjeldstadli, Rjukan — et moderne eventyr om industri og bondesamfunn. (Oslo 1944). F. eks. s. 69. 2. Tronn Aarthun, Befolkningsutvikling og endringer av den yrkesmessige struktur i Sauda 1900—1920. (Utrykt hovedopp­ gave i historie, Bergen 1972). S. 68 ff. og s. 111— 112.

141 3. Fra 1910 til 1920 sank ikke yrkesbefolkningen i jordbruket i Sauda (inkludert familiemedlemmer og tjenere) mer enn fra 1091 til 931, mens befolkningen totalt steg fra 1377 til 2146. Sam.st. s. 111— 112. 4. Sølvi Bauge Sogner,Illegitimacy in the old rural society: Some reflections on the problem arising from two Norwegian family reconstitution studies, — under utgivelse i serien Odense University Studies in History and Social Sciences. 5. Kjeldstadli op.cit. s. 97 ff. 6. Sm.st. s. 92, 94. 7. Jfr. Andreas Øhren, Arbeiderne ved Kværner Brug 1869—1885. En sosialhistorisk undersøkelse. (Utrykt hovedoppgave i his­ torie, Oslo 1977). 8. Stein Rokkan and Henry Valen, Parties, Elections and Politi- cal Behaviour in the Northern Countries: A Review of Recent Research, i Politische Forschung, ed. Otto Stammer (Koln und Opladen i Westdeutscher Verlag, 1960) s. 107, 110, her sitert etter William M. Lafferty: Economic Development and the Response of Labor in Scandinavia. A Multi-Level Analysis. (Oslo 1971) S. 22. 9. Knut Heidar, Økonomisk struktur og korporativ dominans. Arbeiderpolitikken i Rjukan og Odda ca.— 24. 1906 (TFAH nr. 1 — 1976) S. 179—89, jfr. s. 198—99. 10. Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd, Rådet for Human­ istisk Forskning, NAVFs Utredningsinstitutt, Rapport om status og perspektiver historisk i forskning i Norge i 1973 (1975) s. 2, 18.

142 Dokumentas j on Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2, 1977

Gunnar Ousland Fagopposisj onens problemstilling i dag (1945)

På LOs representantskapsmøte juni 1945 holdt Gunnar Ousland en innledning om hovedlinjene i fagbevegelsens arbeid de kom­ mende åra. Foredraget hadde en oppsummerende og- program matisk karakter som gjør det til et sentralt dokument for å forstå tankegangen i fagbevegelsens ledelse i den første etterkrigstida. Innledninga ble i 1946 utgitt som brosjyre av Arbeidernes Opp­ lysningsforbund. Den fulle tittelen Fagorganisasjonens var pro­ blemstilling i dag. Fellesprogrammet innvarsler næringslivets demo­ kratisering. Brosjyreteksten er med ett unntak identisk med refe­ ratet i protokollen fra representantskapet. 1 formuleringa «skaffe arbeid nok til alle til enhver tid», er ordene «til alle» tatt ut i brosjyren. Artiklene til Stenersen og Knutsen setter Ouslands brosjyre inn i den historiske sammenhengen.

Innledning Jeg vi! ta mitt utgangspunkt i de politiske partienes fellesprogram og programutkastet fra firemanns-komiteen, som danner grunnlaget for fellesprogrammet. Det norske Arbeiderpartis arbeidsprogram er en videreføring av fellesprogrammet, og der er intet motsetningsforhold her. Det ut­ kast til «Retningslinjer for gjenoppbyggingen og demokratiseringen av vårt næringsliv», som sekretariatet har lagt fram for møtet her, knytter seg også nøye til fellesprogrammet. Det er derfor all grunn til å feste oppmerksomheten ved dette program, som i seg selv markerer en milepel i den politiske utvikling i vårt land.

Fellesprogrammets forutsetninger Mulighetene for å skape et slikt program var lagt til rette ved alle gode nordmenns samling om frihetskampen under okkupa­ sjonen. Aldri før i norsk historie var klassene og menneskene rystet sånn om hverandre. Noen hver hadde måttet ta valget mel­ lom de verdier, som en kunne skille seg ved og de som var helt umistelig og som en kunne ofre livet for. Arbeidsgivere og ar­ beidere, bønder og fiskere, alle fikk de den store og avgjørende opplevelse at det som samlet oss var langt større og avgjørende enn det som skilte, og derfor kunne vi tross all klasseforskjell stole fullt ut på hverandre. Denne verdenskrigen sto ikke bare omnasjonal frihet. Det var det svarteste og uhyggeligste tyranni, som truet hele menneske-

Arbeiderbevegelsen — 10 145 slekten med et nytt slaveri, som var langt verre enn noensinne før i verdenshistorien. Derfor førte selve frihetskampen oss fram til en dypere og mer almen erkjennelse av at alle mennesker uten unntakelse har rett til en fri og trygg tilværelse uten nød, frykt og tvang. Dermed måtte også forutsetningen være skapt for en større samfunnssolidaritet enn noensinne før. Om der ikke var enighet om å bygge opp et sosialistisk samfunn, så kunne der skapes en bred sam'ing om en utvikling fram til et sosialt sam­ funn med trygghet for alle og et begynnende økonomisk demokrati. En var nok klar over at når freden kom ville de gamle mot­ setninger våkne til live igjen. Men på samme måte som frihets- verket på Eidsvoll brøt med det politiske enevelde og skapte fri bane for den store demokratiske hundre-års utvikling, på samme måte skulle frigjøringa nå åpne vegen fram til det økonomiske demokrati med trygghet for alle. Det var da også en del forarbeider som en kunne bygge på. Blant våre folk i London og Sverige og dessuten i fengsler, var det utarbeidet programutkast. Og Landsorganisasjonen hadde dessuten gjennom den såkalte blåboka pekt på en rekke framtidsoppgaver. Frihetsfrontene i de andre land var også sterkt opptatt med pro­ gramdiskusjoner, som viste at gamle konservative skranker holdt på å ramle overende. Alle programutkast som behandlet forholdene i vårt eget land, gikk ut på at det nå var mulighet for å skape enighet mellom partiene om et vidtgående gjenoppbyggingsprogram på sosial og demokratisk basis.

En manende erklæring Under disse forutsetninger og med sånne forarbeider var det at firemannskomiteen gikk til sitt arbeid. Det var også preget av den utvidede samfunnssolidaritet, som var skapt under frihetskampen, og som bl. a. fant sitt uttrykk i firemannskomiteens s'uttsats: «Med hele den moralske kraft og ukuelige seiersvilje, som har preget vårt folks frihetskamp, går vi inn for den store samlede oppgave å utrydde fattigdommen, klasseforskjellen og uvitenheten. — Sammen vil vi vinne freden.» Jeg skal ikke fortape meg i en utredning av hele fellesprogram­ met. Jeg skal bare holde meg til det som legger grunnvollen til rette for sekretariatets forslag, og som vil sikre dette en rask gjennomføring. Programmet inneholder en rekke erklæringer, som deretter låses fast i konkrete programpunkter.

En dom over «lasse-fairez-systemet Hovedsaken ved hele programmet kan en si er dette at det gir uttrykk for en ny felles erkjennelse av de økonomiske livs opp­ gaver, og at det helt bryter staven over det gamle liberalistiske «lasse-faire»-systemet. Legg merke til den første hovederklæring: Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid. Og videre står det på et annet sted: «Ingen arbeidsledighet må tåles». Her erkjenner altså samfunnet sin ubetingede moralske og juridiske forpliktelse til å skaffe arbeid nok til enhver tid. Hvis et samfunn tar den fulle konsekvens av denne programpost, så må det med hele sin kraft gå direkte inn for en samordning

146 og regulering av både offentlige og private produktivkrefter, slik at det krav som er satt opp til enhver tid kan oppfylles. Programmet tar også disse konsekvenser. Avdelingen om den økonomiske politikk innledes med følgende erklæring: «Oppgaven for vårt næringsliv og all økonomisk virksomhet i landet er å skape arbeid for alle og økt produksjon, så en gjennom rettferdig fordeling av resultatene kan gi alle gode kår.» Dette er tydelig tale som ingen kommentar behøver og som godt kunne overføres direkte i et sosialistisk arbeidsprogram.

Ny demokratisk forfatning i næringslivet Men programmet går også videre og sier noe om hvordan det skal skje. Og her er vi ved det avgjørende punkt. Der er skapt begynnelsen til endemokratisk forfatning i næringslivet. Uten en slik forfatning ville vi vært blitt stående ved erklæringen, som riktignok er bindende i dag for partiene, men som etter hvert vil bli gjenstand for fortolkninger. Forfatningen derimot skaper en ramme for den demokratisering av næringslivet, som skal foregå, og den slipper de nye, byggende krefter til på et felles grunnlag, som må føre hele vårt økonomiske liv fram til et langt større samfunnsansvar. Det vil uvegerlig bli ledet inn på en sosial linje, hvis ikke hele programmet skulle bli brutt ved et nytt reaksjonært framstøt. Derfor har denne del av programmet den aller største betydning for hele den demokratiske utvikling i vårt land. Programmet sier nemlig at vårt samfunn skal «føre en effektiv og målbevisst økonomisk politikk med dette formål (det foran nevnte) for øye og nytte ut all privat og offentlig virkelyst, initiativ og foretaksomhet fullt ut i tillitsfullt og planmessig samarbeid mellom Staten og de private interesser.» Ingen, som leser dette, kan nekte for at hermed er planøkono­ mien lyst i kull og kjønn i norsk politikk med samtlige partiers godkjenning. I seg selv er dette skjedd allerede ved erklæringen om at alle skal skaffes arbeid. Men her trekkes konsekvensen klart og tydelig i direkte anvisning på hva samfunnet må gjøre.

De forfatningsmessige organer bygges ut Men det stanser ikke med dette. De forfatningsmessige organer som den begynnende demokratisering behøver gis der klare vedtak om. Først skal «sentraladministrasjonen omorganiseres og utstyres med de nødvendige organer for denne oppgave.» Det betyr at hele regjeringsapparatet, departementene, direkto­ ratene m. v. må innstiPes på denne nye hovedoppgave for vårt samfunn. Her står vi sikkert overfor et betydelig opprydnings- og nyskapningsarbeid. Uten å si noe nedsettende om det nåværende departementsvesen, så vil en nok snart bli klar over at det trenger en fornyelse og en omgruppering for på en praktisk, lettvint og effektiv måte å kunne ta fatt på den stimulering, samordning og regulering av det økonomiske liv som må til om det helt ut skal oppfylle det mål som programmet har satt: «Å skape arbeid for alle og økt produksjon, så en gjennom en rettferdig fordeling av resu'tatene kan gi alle gode kår.»

147 Samarbeidsrådet Men den egentlige nye demokratiske forfatning for næringslivet begynner med Samarbeidsrådet, som skal være regjeringens råd­ giver i økonomiske, finansielle og næringspolitiske spørsmål. Dette rådet skal bestå av representanter, som oppnevnes av regjeringen blant folk som er pekt ut av næringslivets og ar­ beidernes egne organisasjoner og av representanter for staten. Her er vi inne på den tredelte representasjon, som bygger på maktfordelingen i dag, men som allikevel legger tyngdepunktet til den sosiale, den samfunnsmessige side. Samarbeidsrådet skal i intimt samråd med regjeringen se vårt økonomiske liv som en helhet. Det er næringslivets store sam­ funnsfunksjoner som skal være det styrende prinsipp for rådet, både når det gjelder finansierings- og produksjonsspørsmål. Vårt samfunn går ut fra at all privat virksomhet vil gå inn for en storstilet utvikling av produksjonen til hele samfunnets beste, og at den rene profittinteresse blir satt tilside for plikten til å løse den store samfunnsoppgave «å skape arbeid for alle og øket pro­ duksjon, så en gjennom rettferdig fordeling kan gi alle gode kår.» Vårt samfunn vil etter fellesprogrammet støtte enhver privat virk­ somhet, som loyalt oppfyller disse forpliktelser. Men overfor dem som saboterer vil det forbeholde seg å gripe inn.

Bransjeutvalgene Programmet går også et skritt videre. Både produksjon og omsetning har i vårt land allerede lenge før krigen vært i høy grad bransjeledet. Lenge før krigsforholdene skapte pris- og produksjonsreguleringer, hadde næringene selv ved sine bransjeutvalg gjennomført et betydelig stykke planøkonomi. Den frie konkurranse fra 70—80-årene var over alt erstattet av bransjeavtaler, som mer eller mindre fullkomment regulerte for­ holdene. Trustrådet hadde da også godkjent disse avtaler, som var nødvendige for å komme over fra kaos ti! mer plan og orden i det økonomiske liv. Her er det da fellesprogrammet griper inn med sin demokratisering. Det bestemmer at disse bransjeutvalg ikke lenger ensidig skal bestå av representanter for næringenes innehavere, men at de heretter skal sammensettes av representanter både for næringenes innehavere, arbeidernes og funksjonærenes organisasjon­ er og staten. At vi her er inne på et ganske betydningsfullt ledd i demokratiserings- og sosialiseringsprosessen sier seg selv.

P ro duksjonsutv algene Men ingen betydningsfull demokratisering kan bare skje fra oven. Den må også føres fram fra grunnen av — i den enkelte bedrift, på selve arbeidsplassen. Og her er det da at programmet slår fast at der ved de enkelte bedrifter skal «opprettes rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, ar­ beidsgivere og funksjonærer for å øke interessen for å fremme den mest effektive produksjon, en god bedrifts- hygiene og yrkesopplæring.» Betegnelsen produksjonsutvalg er lånt fra krigstiden, hvor der især i U.S.A. har vært en flerhet slike utvalg som har gjort en utmerket innsats. Det er meningen å skape en fellesrepresentasjon hvor både arbeiderne og bedriftsledelsen skal gå sammen om å finne rådbøter

148 til en raskere og bedre utvikling av industrien, og for å skape en trygg og sunn og trivelig arbeidsplass og en bedre yrkesopplæring. Partene skal ikke i disse utvalg først og fremst tenke på sine egne separatinteresser eller hvor meget hver enkelt part kan få ut av bedriften som sin særfordel. I produksjonsutvalget skal vi forsøke å tenke industrielt og søke å skape et større og sikrere arbeidsliv til gagn for hele samfunnet. Det er i dag ikke bedriftsherregevinsten som er den vesentligste hindring for at alle kan få gode kår. Den har vi nemlig allerede i stor utstrekning lagt beslag på gjennom skatter og prisreguleringer. Vi må ha en større produksjon, den mest effektive og moderne kva­ litetsproduksjon på alle områder for å nå fram til en almen høyere levestandard. Derfor må nå fagorganisasjonen gjennom produksjonsutvalgene, bransjeutvalgene og samarbeidsrådet gå inn for denne hele arbeiderbevegelsens hovedoppgave under gjenopp­ byggingen.

Sosialiseringen av vårt næringsliv Noen vil kanskje undres over at vi ikke har lagt større vekt pa en øyeblikkelig sosialisering, og vil henvise til det engelske arbei­ derpartis krav om kullgruvene og Englands Bank. Vi blir derfor nødt til å se litt på norsk næringsliv og hva der allerede er nasjo­ nalisert eller sosialisert på forskjellig vis. Hva kullgruvene er for England med drivkraft, varme o.s.v. — det er den elektriske kraft­ utbygging hos oss. Den alt overveiende kraftforsyning er overtatt av kommunene, fylkene og staten. Den øvrige er konsesjonsbelagt og under hjemfallsrett med unntakelse av noen få kraftverker. Alle store gassverker drives av kommunene. Hva transporten angår så er alle jernbaner statsforetagender, alle bilruter er under konsesjonsplikt, og driften er dels kommunal, stats- og fylkesvis eller privat. Kystrutene er dels fylkesforetagender, bygdeselskaper eller private. Lufttrafikken er under nyordning, og vil antagelig bli drevet av et blandet offentlig og privat selskap. Om disse forhold sier programmet at der «må utarbeides en landsplan for samarbeid mellom våre kommunikasjoner: Båt, bil, bane og fly med sikte på våre næringers transportbehov og på reisetrafikken.» Går vi så over til jordbruk og fiskeri så var der i de siste årene før krigen skjedd en stor utvikling i retning av samvirkeordninger for all omsetning av landbruks- og fiskeprodukter. Utviklingen her er fastlagt ved lover, hvor staten begunstiger og beskytter sam- virkeordningene. Gjennom kornmonopolet og komordningen har staten overtatt all import og innkjøp av innenlandsk kom — og fastsetter prisene på denne varen. Møllene eies dels av staten, samvirkelag og private. Også på andre områder er det foregått en sosialisering. Vinmono­ polet har overtatt all import og engrosforhandling av disse varer, som er lagt under lokalt veto i detaljsalg. Kringkastingen er en statsinstitusjon og kinomategrafene i alt vesentlig kommunalisert. Hertil kommer så hele forbrukskoopera- sjonen med alle sine samvirkelag og produktive foretagender. Når en så er klar over at boligbyggingen for å kunne løses må skje etter en plan, hvor staten og kommunene blir de ledende, og den store industrireising heller ikke kan skje uten staten og kom­ munenes medvirken — så vil enhver forstå at forholdene på dette

149 område hos oss er under utvikling, det hele er i bevegelse og ret­ ningen har sosial tendens. Vi står ikke overfor et samfunn som er ensartet kapitalistisk. Det er et blandet eiendoms- og driftsforhold, hvor store deler av næringslivet allerede er flyttet over på samvirke- eller sosialisert basis.

En samlet vilje i det økonomiske liv Det som trenges nå mer enn alt annet er å skape en samlet vilje i hele det økonomiske liv med en begynnende demokratisk for­ fatning, hvor arbeiderne og funksjonærene rykker inn som medbe­ stemmende og på denne måten kommer inn på en utvikling hvor de blir industrielt interessert og fører hele sin organisasjon fram til ny og avgjørende innsats. Vi må skape en større produksjon med en høyere arbeidseffektivitet enn før, hvis vi skal nå fram til en bedre levestandard for hele folket. Vi har ennå ikke utviklet den fulle forståelse av dette blant de fagorganiserte. Det er ikke slik at når vi sosialiserer en virksomhet, så stiger arbeidsinnsatsen og vi får en større produksjon. Det hender av og til det omvendte. Derfor er det her tampen brenner. Vi må skape sikkerhet for at hele det økonomiske livs utbytte blir rettferdig fordelt, og at enhver arbeider vet at han får sin del av det stigende overskuddet. Først da kan vi skape den mektige folkevilje som vi trenger til å gjen­ oppbygge hele vårt næringsliv.

Pengepolitikken skal stimulere arbeidslivet Hva finansvesenet angår så sier programmet: «Vår pengepolitikk må ta sikte på å skape stabilitet, tillit og stimulere arbeidslivet og må innrettes etter samfunnsmes­ sige behov. Priser, penger og kredittvesen reguleres etter de retningslinjer som i samsvar med dette program blir fastsatt for den økonomiske politikk.» Hermed er alt sagt. Vårt samfunn har allerede i dag ved de nyere banklover og bankinspeksjonen en stor innflytelse over hele kredittgivningen. Staten behersker Norges Bank, og det meget omtalte Ryggske diktatur under valutasvingningene i 20-årene kunne ikke vært etablert hvis ikke Mowinckels regjering hadde vært enig med Rygg. En lav rentepolitikk vil også komme til å bringe for­ sikringsselskapenes forhold under revisjon.

Arbeidernes representasjon i direksjonene Det har vært nevnt i de før omtalte programutkast at arbeiderne burde bli representert i de større bedrifters direksjoner. Jeg har aldri vært noe begeistret for at vi begynner demokratiseringen ad den veg. Det må gå en viss utvikling foran før vi har skapt det rette grunnlag for arbeiderrepresentasjonen i direksjonene. Organi­ sasjonene må ha fått utviklet en vilje og en mening med vårt nær­ ingsliv, og innarbeidet et inngående kjennskap til det og til bedrifts­ økonomien før vi kan tenke oss at en arbeider vil kunne hevde seg og utrette noe positivt arbeid av betydning f. eks. som medlem av Hydros direksjon. Han vil ellers som regel bli enten et gidsel, en demonstrant eller et null. Det er gjennom organisasjonens innflytelse i samarbeidsråd og bedriftsutvalg og ved arbeidernes deltakelse i produksjonsutvalgene at vi skal opparbeide den industrielle forståelse, dyktighet og in-

150 teresse, som til slutt naturlig vil føre arbeiderne fram til direk- sjonsbordet i et demokratisert næringsliv. Jeg tror for øvrig at selve sosialiseringen, når vi har fatt alle de demokratiske råd og utvalg i arbeid, etter hvert vil kunne kom­ me som et resultat av de erfaringer, drøftelser og utredninger som på denne måten nåes. Organisasjons- og tariff linjen slåes fast En hovedsak ved fellesprogrammet er også dette at organisa­ sjons- og tarifflin jen helt ut slåes fast. Det uttales bl. a.. «Alt lønnsarbeid reguleres ved tariffmessige overenskomster mellom arbeidsgivernes, arbeidernes og funksjonærenes orga­ nisasjoner. For de yrker hvor fagorganisasjonen helt eller delvis savnes, skal Riksmeglingsmannen kunne fastsette lønns- og arbeidsvilkårene. Alle offentlige tiltak til regulering av arbeidsmulighetene skjer på alminnelige tariffvilkår.» Her er det for første gang med alle partienes samtykke slatt fast at vårt samfunn vil ha en gjennomført organisasjonsordning med tariffloven utbygget for hele næringslivet, og at tarifflønningene skal gjelde i alle tilfelle, slik at enhver form for «nødsarbeidslønn» faller bort. Etter dette må ingen arbeidsgiver kunne motsette seg hverken organisasjon eller tariff — og heller ingen arbeider holde seg vekk fra fagorganisasjonen. En må kunne vente seg en betydelig utvikling av fagorganisa­ sjonen med lettelser for å få tariffer i alle yrker etter denne uforbeholdne samfunnserkjennelse av organisasjonene som et nød­ vendig ledd i hele næringslivet.

Den store arbeidsreising Hva arbeidsreisingen angår behandler fellesprogrammet både jord­ bruk, fiske og sjøfart. Om industrireisingen uttaler det: «Industrireisingen må særlig ta sikte på å utvikle de virk­ somheter som ligger naturlig til rette for vårt land. I første rekke må skipsbyggingen få en betydelig økning ved stor­ verksteder som etter hvert kan nybygge og reparere storparten av vår flåte. Jernsaken må løses. Våre naturlige råprodukter i tre, malm, fisk, frukt o.s.v. må gis den høyest mulige fored­ ling ved våre egne industrianlegg.» Som en vil se er det nettopp den samme arbeidsreising, som arbeiderbevegelsen tidligere har gått inn for og som ble^ utformet i Landsorganisasjonens og Arbeiderpartiets krisekrav i 30-årene.

Ikke bare et statsbudsjett, men et nasjonalbudsjett Skal vårt samfunn nå på denne måte gå like løs på de store økonomiske oppgavene med den bredde og i det omfang som fellesprogrammet slår fast, så må staten på en ganske annen måte enn før ha full rede på alle økonomiske forhold. Vi må, som den engelske innenriksminister Herbert Morrison sier, ikke bare kunne oppstille et statsbudsjett, men også et nar/ona/budsjett. Vi må til enhver tid vite hvordan enhver samfunnsgruppes økonomiske forhold ligger an, og hvordan næringslivets stilling er. For å kunne det må vi ha en langt mer effektiv økonomisk statistikk enn vi har nå. Selvangivelsene inneholder et rikt materiale til belysning av de forskjellige samfunnsgruppers inntekts- og formuesforhold. Men de

151 blir ikke behandlet inngående og hurtig nok til å få den betydning de skulle ha for å vurdere disse viktige forhold. Vår bankstatistikk er heller ikke effektiv nok. Bl. a. må vi vite hvor bankene og forsikringsinstituttene investerer pengene. Hvilket næringsliv er det de først og fremst støtter med sin kredittgivning. Heller ikke vår industristatistikk er så fullstendig som den bør være. Vi må f. eks. især ha rede på hvor store bestillinger indu­ strien ligger inne med for å kunne bedømme arbeidsmarkedet i den nærmeste framtid.

Det vitenskapelige forskningsarbeid Det vitenskapelige forskningsarbeid som har så stor betydning for hele næringslivet må utvikles i langt høyere grad enn nå. Om disse ting sier fellesprogrammet: «Den vitenskapelige forskning på produksjonens område ut­ bygges videre og organiseres rasjonelt med et sentralinstitutt for utvikling av forskningens resultater i produksjonens tjeneste. En mer effektiv økonomisk statistikk.» Jeg skal senere nevne hva sekretariatet foreslår på dette område. Når vårt samfunn på denne dyptgående måte tar fatt på en ordning av det økonomiske liv for å føre produksjonen fram til en sånn størrelse at alle får arbeid og at resultatene fordeles rettferdig, så alle får gode kår — så må dette ganske naturlig få stor inn­ flytelse på hele fagorganisasjonens virksomhet. Især når det skjer slik som fellesprogrammet slår fast at organisasjonen selv gjen­ nom samarbeidsråd, bransjeutvalg og produksjonsutvalg skal være med og øve sin innflytelse i alle kontrollerende og regulerende instanser.

Gjenoppbygging krever arbeidsfred Allerede i blåboka uttales det at der er nødvendig for gjenopp­ byggingen å bevare arbeidsfreden. I de siste årene før krigen gikk fagorganisasjonen i flere tilfelle med på voldgift for å hindre kon­ flikter. Hele arbeiderbevegelsens stilling som folkebevegelse påla den så store forpliktelser overfor hele samfunnet at fagorganisa­ sjonen måtte innstille hele sin virksomhet på at den ved å utnytte hele samfunnsapparatet kunne komme lengere ved forhandlinger og voldgiftsavgjørelser enn ved åpne konflikter. Det er denne utvikling som nå under gjenoppbyggingen er blitt ennå mer aktuell, selv om arbeiderbevegelsen ved valgene ikke skulle få absolutt stortingsflertall, men bli stående omtrent som nå. Ved et absolutt flertall vil utviklingen i retning av store, sam­ funnsmessige lønnsavgjørelser bli ennå mer nødvendig. Fellesprogrammet har også der tatt konsekvensen fullt ut og erklærer at enhver arbeidskonflikt må løses uten streik, lockout eller boykott. Sekretariatet foreslår i den uttalelse som er lagt fram for representantskapet følgende uttalelse: «De store oppgaver i gjenreisningsperioden krever i større grad enn før at arbeidsfreden sikres. Fagorganisasjonen vil for sitt vedkommende gå inn for at alle tvister om lønns- og arbeidsvilkår blir løst uten arbeidsstans.» Forutsetningen for dette er at den demokratisering og hele den sosiale utvikling, som fellesprogrammet peker ut, virkelig gjennom­ føres. Programmet fastslår nemlig også en fullstendig samfunnskon­ troll med valuta, priser, råvaretildelinger og den nødvendige rasjo-

152 nering etter de til enhver tid fattede stortingsvedtak. Det gir også stortinget rett til å fastsette arbeidsregler og myndighetsområde for de demokratiske næringsråd og utvalg. Her trekker Landsorganisasjonens sekretariat ennå mer vidt­ gående konsekvenser av fellesprogrammet, men i full sammenheng med hovedlinjene i dette program. Bedre lønns- og husholdningsstatistikk Når vi går ut fra at den solidariske samfunnspolitikk som vårt folk nå vil slå inn på utelukker de åpne arbeidskonflikter, så må vi også skape fullstendig sikkerhet for at de samfunnsmessige lønnsoppgjør kan bygge på absolutt sikre og håndgripelige kjens- gjerninger, så hele arbeiderklassen vet og forstår at her foregår det en regulering på et så pålitelig grunnlag som det er mulig å prestere, og at alle opplysninger er gjenstand for kontroll og kritikk også fra arbeidsorganisasjonenes side. Derfor foreslår sekretariatet: «Godt utbygd og raskt arbeidende økonomisk statistikk. Lønnsøkonomisk institutt med utvidet husholdningsstatistikk i tilknytning til Statistisk Sentralbyrå. Kvartalsvis offentlig lønnsstatistikk.» Fellesprogrammet uttaler også at meklingsinstitusjonen må ut­ bygges slik at den til enhver tid kan ha full oversikt over alle lønns- og prisforhold.

De åpne konflikter er et tilbakelagt stadium Vi må altså innstille oss på en utvikling, hvor vi betrakter de åpne konflikter som et tilbakelagt stadium i fagorganisasjonens utvikling og gå fram til en solidarisk samfunnspolitikk, hvor lønns­ oppgjørene vil samle seg mer og mer til store samfunnsoppgjør for hele arbeiderklassen, hvor alle lønnsmottakeres lønns- og arbeids­ vilkår fastsettes i henhold til produksjons- og varemengden og forholdet til de øvrige samfunnsklasser. Det vil bli de reelle ver­ diene, som avgjør reguleringene, og pengemengden må fastsettes deretter. Det vil ikke lenger bli en regulering hvor arbeidsgiver- og arbeiderorganisasjonene står isolert mot hinannen med samfunnet som en slags uvillig oppmann. Samfunnet vil effektivt gå inn for å lede det økonomiske liv fram til oppfyllelsen av den oppgave å «skaffe arbeid ti! alle og øket produksjon så en ved rettferdig fordeling kan gi alle gode kår.» Fagorganisasjonen blir i den kommende tid ikke bare den dy­ namiske kraft, som driver alle arbeiderkrav fram for samfunnet. Men den blir etter hvert mer og mer en konstruktiv og byggende medarbeider i utformingen av selve næringslivet gjennom de demo­ kratiske institusjoner. Å føre hele arbeiderklassen fram til full forståelse av denne store overgang, som vi nå står midt oppe i, det er den kjempeoppgave som nå må legge beslag på alle aktive krefter innen Landsorganisasjonen, forbund, samorganisasjoner, for­ eninger og klubber. Hele utviklingen står og faller med i hvor stort omfang og hvor hurtig dette kan skje.

Gjennom klassesolidaritet fram til samfunnssolidaritet Fagorganisasjonens første oppgave var å skape klassesolidaritet. Den var på sett og vis en uavhengighetserklæring til det kapital­

153 istiske samfunn. Og prøven på vår solidaritets styrke var at vi kunne stanse maskinen, hvis ikke våre krav kunne få en rimelig løsning på annen måte. Men selv i fagorganisasjonens første periode var vi klar over at vi ikke kunne bli stående her. Hvis en bare evner å stanse maskineriet, så er og blir en allikevel en underklasse og vender tilbake til arbeidet som sådan, selv om lønnsforholdene blir bedre. Det er de undertryktes form for lovlig opprør mot den bestående ordning uten å skape noen ny. Vi var en tid usikre på om det overhodet kunne la seg gjøre på demokratisk vis å skape en ny samfunnsordning. Ja, der var tider da det ble et dogme at en ny samfunnsordning ikke kunne etableres uten revolusjon. Det var da en så på streiken som «den revolusjonære gymnastikken» for å bruke et svensk uttrykk, og riksdagsmennene ble kalt «riksdagskojare» fordi de innbildte ar­ beiderklassen at det var noen framgangslinje ad den veg. Men nazismen og verdenskampen mot den har vist oss hvilken veldig makt staten har både på godt og ondt. Og både de objektive og subjektive forhold etter verdenskrigen har ført til at hele ar­ beiderbevegelsen har avgitt erklæringer om at den tror at vegen fram til sosialismen kan vinnes på demokratisk vis. Dermed har også streiken mistet den begrunnelse som lå i den revolusjonære situasjon. Tilbake står bare dette at vi beholder vårt beredskap for det tilfelle at nye reaksjonære bevegelser skulle dukke opp.

Ikke lenger stanse maskinen, men styre den En arbeiderklasse, som erobrer samfunnsmakten i stat og kom­ muner, og som er langt på veg til 100 % organisasjon med hele arbeidslivet tarifflagt og som har preget det hele samfunnssyn så sterkt i sin favør som fellesprogrammet gir uttrykk for — den kan ikke bli stående ved dette at den kan stanse maskinen. Den går like fram til det nye og langt større formål for solidaritets­ arbeidet, det nemlig at vi skal utvikle klassesolidariteten til en samfunnssolidaritet og at vi skal være med og styre maskinen sammen med de andre samfunnsklassene, og at vi på denne måten skal oppnå langt mer både for oss selv og de øvrige grunnklasser enn noensinne før. Det betyr ikke at fagorganisasjonen får et begrenset virkeområde mot tidligere. Det blir bare så meget større, ja helt ubegrenset, for det fører fram til hittil uanede solidaritetsforhold i vårt sam­ funn.

Den vanskelige overgangstiden Men her står vi i en overordentlig vanskelig overgangstid. For mange fagorganiserte har fremdeles de gamle forestillinger om fagorganisasjonens virkemidler, at det er arbeidsstansen som er det eneste virkelige effektive. Det er det mest radikale og rensmakende, synes de. Det er et neveslag i bordet både overfor arbeidsgiver og samfunn — det eneste som reaksjonen forstår og har respekt for. De vil ikke erkjenne at streiken er ettilbakelagt standpunkt, — at den er et virkemiddel som hører til i den perioden, da kapital­ istene satt med all makt både i stat, kommuner og næringsliv. I dag kan streiken ofte være til langt større skade for arbeider-

154 bevegelsen og den sosialisme, som vi vil skape, enn den er for kapitalistene. Arbeidsgiverne får arbeidskraften tilbake når streiken er slutt, selv om de har måttet gi noen innrømmelser. De har den samme maktstilling som før. Men hvis streiken har svekket troen på at arbeiderbevegelsen virkelig kan bygge opp et varig freds- og kultursamfunn i et planmessig framskritt — så har den vært til ubotelig skade for sosialismen. 1 dag venter tusener på tusener i de andre samfunnsklasser på hva arbeiderklassen kan evne å bygge opp av nye og varige øko­ nomiske, sosiale og kulturelle verdier i vårt samfunn. Etter all sannsynlighet er de endog villige til å gi arbeiderbevegelsen fler­ tallet og regjeringsmakten i tro på at den kan utrette noe stort og varig i norsk historie. Intet er tåpeligere eller mer forbrytersk mot sosialismen enn å forspille denne tro og tiliit ved mer eller mindre velbegrunnede konflikter, som uvegerlig vil føre til at alle de, som vi ville ha kunnet samarbeide med, vender seg fra oss i den håpløse følelse av at vi selv ennå ikke har nådd fram til den rette samfunnssolidari­ tet, og derfor heller ikke kan lede vårt samfunn inn på nye og tryggere baner i en frihetskjensle som bygger på rettferd for alle og hensyntagen til det heles vel. Og hertil kommer at all erfaring fra de siste årene før krigen viser at når fagorganisasjonen har nådd en sånn maktstilling som nå, så oppnås den ved forhandlinger og rettsavgjørelser så meget at intet videre av betydning kan vinnes ved konflikt. Denne er­ kjennelse må nå bli gjenstand for en almen tilegnelse av hele arbeiderklassen. Hvis ikke får vi den fortvilte situasjon at fagorga­ nisasjonens ledelse og hele arbeiderbevegelsen arbeider på én linje, mens store deler av medlemsstokken ikke forstår den utvikling de selv er inne i, og at de derfor ved sine aksjoner blir stående som kjerringa mot strømmen og virker til å diskvalifisere hele ar­ beiderklassens store seierrike frammarsj. Og de vil ikke gjøre dette fordi de er så egoistiske at de setter utsikten til egen øyeblikkelig fordel over alt annet. Nei, de vil selv tro at de nettopp er fane­ bærere for det radikale og omformende, at de formelig er pionerer i retning av å skape større livsrom for arbeiderklassen. En sånn virkelig tragisk situasjon må vi for all del unngå ved et iherdig opplysningsarbeid og ved at vi går like løs på problemene i hele sin bredde og får organisasjonenes formål og virkemidler klargjort for alle medlemmer. Hva der kanskje kunne være radikalt i 20- årenes høyspente klassekampsituasjoner, er det ikke lenger i dag. Det er reaksjonært fordi det skader arbeiderklassens hovedformål.

Vi er ikke lenger under tyranniet La oss bli fullt klar over vår stilling. Vi er ikke lenger under tyranniet — hverken gestapotorturens eller kapitalismens. Vi lever i en overgangstid, hvor produksjonsformene skifter fra rent privat­ kapitalistisk til samvirke- og sosialiseringsformer uten at dette dog ennå er blitt det overveiende i vårt samfunn. Vi står midt oppe i en demokratiseringsperiode, hvor detøkonomiske livs demokrati­ sering er høyaktuelt. Dette har også innvirkning på denmoralske side av vår be­ vegelse. I krigen er det noe en kallertroppenes moral. Og uten at den er i orden kan ingen vinne slaget.

155 Vi står overfor den største kamp i vår historie etter selve fri­ gjøringskampen, den nemlig å frigjøre det norske folket fra all økonomisk tvang og urett. Og det skal skje på demokratisk vis i en utviklingsepoke hvor vi fører hele samfunnet med oss fram til sosialismen. Vi må derfor ikke lenger slepe på metoder og virkemidler som har sin begrunnelse i tyranniets dager. Tyranniet som selv er umoralsk i alt sitt vesen avler som sin motsetning sammensvergelser, som også benytter alle midler i kampen. Demokratiet derimot forutsetter at grunnlaget er bygget på hederlighet, full respekt for alle avtaler og rettskjennelser, intet falsk spill i forholdet mellom organisasjonene og samfunnsklassene i et samfunn som vil fram til en rettferdig og solidarisk politikk.

Ikke lenger i fiendens, men i vårt eget land Mens vi før av og til oppfattet oss som sto vi i fiendens land, hvor vi kunne føre guerillakrig, så er det nå vårt eget land hvis verdier vi skal beskytte, øke og forsvare. Hele denne omvurdering, som begynte før krigen og som ga seg utslag ikke bare i vår taktikk og kampmidler, men også i vår forkynnelse og våre sanger — den er nå forsterket etter krigen og er ytterligere blitt preget av den utvidede solidaritet som er skapt mellom alle gode nordmenn under frihetskampen. Nå må dette få prege hele vårt organisasjonsliv helt fra Lands­ organisasjonen og forbundene og fram til foreningene og klubbene og gruppene på hver arbeidsplass. Det må bli slutt med den falske taktikk at når en etter tariffen ikke kunne foreta en samlet foreningsaksjon, så brøt der ut «direkte aksjoner» som ingen offisielt sto ansvarlig for. Slike foreteelser bryter ned den gjensidige aktelse og respekt for det avtale- og rettssamfunn vi vil bygge opp. Det har intet med demokrati å gjøre og er en arv fra gammel «partisankrig» under det kapital­ istiske tyranni. Når det er så vanskelig å få dette innarbeidet, så er det fordi vi ennå ikke på arbeidsplassene har skapt det demokrati som vi vil ha og som fellesprogrammet går inn for. Det er overgangstidens vanskeligheter vi står midt oppe i, og vi må så å si ta de demokratiske ordninger på forskudd og inn­ rette oss som om de allerede var trådt i kraft.

De direkte aksjonene Jeg vet meget godt at det kan være mange forhold på en ar­ beidsplass, som frister til direkte aksjon. En ubehagelig arbeids­ formann, hvis forhold det er så vanskelig virkelig å klarlegge for en rett. Nei, så stanser vi heller arbeidet — det er slag i saken det. Men det er en høyst udemokratisk framferd. Anvendt av den annen part ville vi si det var nazisme. Egentlig burde alle ar­ beidsledere underkastes en mentalundersøkelse før de fikk anledning til å praktisere. Det er en stor sak for fagorganisasjonen å få kulti­ vert disse forhold, men det gjør vi ikke ved direkte aksjoner, som på sitt vis er et utslag av den samme ånd som vi vil utrydde hos arbeidslederne. Gjennom de produksjonsutvalg som nå skal opprettes vil der bli

156 anledning til samtaler med bedriftsledelsen om alle de forhold som er til hinder for at arbeidet går lett og behagelig for seg. Der skal vi også ta opp til behandling de verste former for arbeids­ ledelse, og søke å få rettet på skjevhetene.

Et større organisasjons- og samfunnsansvar enn før Hele tariffsystemet som vi nå skal gjennomføre overalt, må vi selv respektere fullt ut og ikke fuske med. Det er avgjørende for hele den nye samfunnssolidaritetens moral at vi får en «renhårig» opp­ treden gjennom alle ledd innen organisasjonen på dette område. I det hele tatt blir det nå mer nødvendig enn noensinne før at hver arbeider og hver eneste instans innen den samlede organisasjon får en større fellesfølelse, et større organisasjons- og samfunnsansvar enn før. Men det må også bygges på en større samfunnskunnskap med full klarhet over de faktiske økonomiske og produktive forhold i landet vårt. Gjenoppbyggingen kan ikke klares uten en mektig samlet folke­ vilje. Den samfunnsklasse som vil ha innflytelse over utviklingen må ikke bare reise krav, den må også være villig til å gjøre den største innsats i gjenoppbyggingen. Intet virkelig stort kan gjennomføres i et folk uten det er fylt av en moralsk kraft, en stor offervilje og en solidarisk evne til godt samarbeid med gjennomført orden og disiplin. Var dette nødvendige bud under frihetskampen, så er det likeså nødvendig nå når vi skal gjenreise hele vårt lands økonomiske produksjon etter tyskernes og N.S.-enes plyndringer og herjinger. Hvis vi ikke består denne prøve på solidaritet og organisasjonskultur, så vil vi ikke kunne beholde den tillit fra store lag i vårt folk som tidligere har stått på avstand fra oss.

Den moralske kraft i vår bevegelse Når vi drøftet disse tingene under okkupasjonen, sa vi til oss selv at en av prøvene på denne vår evne til stor og god samfunns­ politikk ville være om den politiske arbeiderbevegelse kunne samles til ett parti. Det er drøftet i fengsler og konsentrasjonsleirer, under alt illegalt arbeid og under utlendighet i Sverige og England. Og så vidt jeg har kunnet forstå har det over alt vært full enighet om at dit hen må vi komme så snart som mulig. Derfor har jo også Landsorganisasjonens sekretariat reist saken og fått samlingsforhandlinger i gang. En er enig om at samlingen skal skje under full erkjennelse av at gjennom demokrati og folkestyre skal vegen fram til sosialismen føres — og en kunne derfor med Tordenskjold si: Hva fanden nøler I etter? En slik samling må være fylt av den rette samarbeidende ånd, hvor ingen vil forsøke å herske over den annen eller drive frak- sjonspolitikk. Men etter alt det som tidligere er hendt hos oss skulle vi vel ha lært å innrette oss bedre enn før. Husk at det er den samlede arbeiderbevegelses misjon å føre hele vårt samfunn fram til et solidaritetsforhold, hvor vi gjennom­ fører kravet om å fri alle mennesker for nød, for frykt og for tvang. Det kan ikke gjøres uten at vi selv har lært å handle i solidaritetens, kameratskapets og samarbeidets ånd. Først når det

157 skjer står vi i den stilling at vi både moralsk og organisatorisk kan øve den store innflytelse på samfunnsutviklingen som det er vår misjon å utføre. Her er det da at sekretariatets uttalelse peker på det veldige opplysningsarbeid som ligger foran fagorganisasjonen nå for at vi på alle områder i det økonomiske liv kan prege utviklingen med vår oppfatning. Aldri har noen slekt i vårt folk stått overfor så store samfunns­ oppgaver som vi nå i dag. Måtte bare den norske arbeiderklasse og dens organisasjoner være fullt klar over dette og handle der­ etter, så vil vi kunne oppleve en rik utvikling i vårt samfunn de kommende år.

158 Redaksjonen vil i hvert nummer forsøke å gi en helst fullstendig oversikt over prosjekter — hovedoppgaver, forskningsprosjekter og andre utgivelsesprosjekter — med tilknytting til arveiderbevegelsens historie som er under utarbeidelse. Vi ber derfor om følgende opplysninger:

NAVN:

ADRESSE: (event. også universitet)

PROSJEKTETS TITTEL:

KORT BESKRIVELSE AV PROSJEKTET: (event. også kildene)

PROSJEKTETS ART: (f. eks. hovedoppgave, monografi, artikkel)

FORVENTET AVSLUTNING: EVENT. ANDRE OPPLYSNINGER:

Sendes tilbake til: Pax forlag a/s v/ Forlagsredaksjonen TIDSSKRIFT TIDSSKRIFT FOR FOR ARBEIDER ARBEIDER BEVEGELSENS BEVEGELSENS HISTORIE HISTORIE 1/7 7 ^ r - ^ 2/76 Edvard Bull: Trønderne i norsk arbeiderbevegelse Arb®' i før 1914. — Om den spesielle radi­ kamP®r kalismen i Trøndelag. — Om Martin Tranmæl og fagopposisjonen. Norg®^ kr. 41,— Nr. 1/76: ~~L.es om: Radikaliseringen av ♦ Storstreiken i 1921. norsk arbeiderbevegelse ♦S torlockouten i 1931. 1911— 1923. kr. 37,— ♦ Kirkeneskonflikten Et studium av arbeider­ 1928— 29. - Folldals- bevegelsens historie er konflikten 1929— 31. nødvendig for arbeider­ ♦Tariffoppgjø ret 1931. klassens identitet og Synspunkter på norsk sjølbevissthet. fagbevegelses polit­ TIDSSKRIFTET har som iske og ideologiske mål å bringe forsknings­ resultater fra arbeider­ utvikling i mellom­ bevegelsens historie ut krigstida. - Marxist­ til en bredest mulig iske teorier om fag­ leserkrets. bevegelsen. Tegn abonnement! Debatt, dokumenta­ sjoner, bibliografier. Jeg ønsker abonnement for 1976 nr. 1 og 2, Fås i bokhandelen. kr. 60,— pluss oppkrav. K r. Jf 5,— . Tidsskriftet kommer Navn: 2 ganger årlig. Abonnement (kr.70j—/ Adr.: tegner du ved å skrive til P a x F o rlagTI P a x F o rla gTI iik Gøteborggata 8 - Oslo 5 » ^ Gøteborggata 8 - Oslo 5 TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE

Faglig kamp og industrielt samarbeid

145 Gunnar Ousland Fagopposisjonens problemstilling i dag (1945)