Oppgave for A-lisens

«Mine kriterier for å bli en toppfotballspiller»

Oppgave for A-lisens

Christer Basma

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 1 av 73 Oppgave for A-lisens

Innhold 0 Innledning ...... 3 1 Min utvikling fra «Knøttespiller» til «Toppfotballspiller» ...... 6 1.1 Barndomsmiljøet ...... 6 1.2 Steg 1: Barnefotballen; tiden som knøtt og lilleputt ...... 6 1.2.1 Knøtt; 1978 - 1982 (6 år - 10 år) ...... 6 1.2.2 Lilleputt; 1983-1984 (11 år - 12 år) ...... 9 1.2.3 Oppsummering av Steg 1; Barnefotballen ...... 10 1.2.4 Forberedelser til Steg 2; overgangen til ungdoms- og «voksenfotball» ...... 15 1.3 Steg 2: Tiden som smågutt, gutt og første års junior ...... 16 1.3.1 Oppsummering av Steg 2: Ungdomsfotballen ...... 18 1.3.2 Overgangen til Bærum ...... 21 1.4 Steg 3: Tiden i Bærum ...... 22 1.4.1 Forberedelser til Steg 3 ...... 22 1.4.2 Oppsummering av tiden i Bærum ...... 33 1.5 Steg 4.1: Tiden i Kongsvinger ...... 34 1.5.1 Oppsummering av tiden i Kongsvinger ...... 37 1.6 Steg 4.2: Tiden i Stabæk ...... 40 1.6.7 Overgangen til Rosenborg ...... 46 1.6.8 Oppsummeringen av tiden i Stabæk ...... 47 1.7 Steg 5: Tiden i Rosenborg ...... 48 1. sesong; 1998 (25-26år) ...... 48 2. sesong; 1999 (26-27år) ...... 50 1.7.1 Oppsummering av sesong 2 ...... 52 3. sesong; 2000 (27-28år) ...... 53 1.7.2 Oppsummering av sesong 3 ...... 54 4. sesong; 2001 (28-29 år) ...... 54 1.7.3 Oppsummering av sesong 4 ...... 58 2 Mine suksesskriterier for å bli en toppfotballspiller ...... 60 2.1 Innledning ...... 60 2.2 SUKSESSKRITERIE 1: Ha talent som er godt nok til å kunne bygge videre på ...... 60 2.3 SUKSESSKRITERIE 2: Vilje til å ta konsekvensene av å utvikle talentet ...... 60 2.4 SUKSESSKRITERIE 3: Treningsvillighet ...... 61 2.5 SUKSESSKRITERIE 4: Klubb og trenere som har tro på talentet ...... 62 2.6 SUKSESSKRITERIE 5: Trygt utviklingsmiljø (andre miljøfaktorer) ...... 63 2.7 SUKSESSKRITERIE 6: Ta riktige valg basert på egne, selvstendige vurderinger ...... 63 2.8 SUKSESSKRITERIE 7: Fokus på «livet etter fotballen» ...... 63 3 Har mine suksesskriterier gyldighet i dag? ...... 65 4 Etterord ...... 67 5 Sammendrag ...... 68 6 Vedlegg: UTVIKLINGSMODELL ...... 73

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 2 av 73 Oppgave for A-lisens

0 Innledning

Oppgavens struktur

Oppgaven er ment som et innspill i en voksende debatt om hvilke kriterier som knyttes til det å bli en toppfotballspiller. Samtidig kan den brukes som grunnlag til ettertanke og forberedelse for andre som ønsker å bli en toppspiller. Slike kriterier vil variere fra spiller til spiller, relatert til forutsetninger som gjelder for den enkelte. Kriteriene som jeg fremsetter i oppgaven min, er helt og holdent basert på de som gjaldt for meg og som gjorde at jeg ble en toppfotballspiller. Skal de derfor kunne brukes slik hensikten er, har det vært viktig for meg at kriteriene blir satt inn i en kontekst som viser hvordan og hvorfor de er mine kriterier. Noen av dem blir gjentatt, men da for å belyse at et kriterie kan ha ulik betydning basert på omstendighetene der og da.

For meg er det å være en toppfotballspiller ikke det samme som å være fotballproff, dvs. å kunne leve av å spille fotball. Det også viktig at når man er blitt toppfotballspiller, har man ikke bare de fotballferdigheter som trengs, men man har også lagt på vekt å tilrettelegge for et liv utenfor banen og livet etter fotballen.

På denne bakgrunnen har jeg definert følgende delmål som jeg mener må være oppnådd, før jeg kan si at «jeg er en toppfotballspiller»:

Delmål 1: Klubb- og tippeliganivå Klart å etablere meg og bli definert som en av de faste spillerne på ett av de to beste lagene i norsk fotball Delmål 2: Toppfotball/Internasjonalt nivå Bli definert som en spiller av internasjonalt format, ev. spille fast på en utenlands klubb i landets øverste liga Delmål 3: Landslagsnivå Bli definert som et naturlig førstevalg på A-landslaget Delmål 4: Sosiale verdier Ha vist underveis i karrieren at jeg aktivt har tatt bevisste valg for å bygge opp et sosialt liv utenfor fotballen Delmål 5: Grunnlaget for «livet etter fotballen» Ha et grunnlag, både økonomisk og utdanningsmessig, for et liv etter fotballkarrieren.

Den fotballmessige utviklingen har naturligvis førsteprioritet så lenge man er under utvikling. Men det er like viktig å være bevisst de andre elementene, og gi dem prioritet når tiden og anledningen er der. En fotballkarriere er jo en form for livsskole. Jeg har forsøkt å etterleve disse prinsippene, og siden fotballen var førsteprioritet for meg fra jeg var 6 år til jeg ble 36, så ble altså denne min livsskole.

Oppgaven gir i kapittel 1, en subjektiv beskrivelse av karrieren min som er en rød tråd der alle de kriteriene som har vært avgjørende for meg, fortløpende blir beskrevet. Tiden som oppgaven dekker, er helt fra jeg som 6-åring kikket opp på mamma og pappa og proklamerte at «Jeg skal bli fotballproff, jeg!!!», til jeg som 29-åring kunne oppsummere den 4. sesongen i RBK med at, «YESS, drømmen har gått i oppfyllelse. Jeg er en «toppfotballspiller». Denne tiden har jeg delt inn i 5 utviklingssteg basert på følgende modell:

STEG 1 STEG 2 STEG 3 STEG 4 STEG 5 ROS Bærum BK KIL og Stabæk RBK Utvikle talentet og Utvikle seg til å bli en Etablere seg som en Bli en "teste grunnlaget" tippeligaspiller tippeligaspiller toppfotballspiller Breddefotballmiljø Utviklingsmiljø Tippeligamiljø Toppfotballmiljø

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 3 av 73 Oppgave for A-lisens

I kapittel 2 har jeg så på basis av alle disse kriteriene, sammenfattet syv suksesskriterier som for meg var de mest kritiske.

Jeg har gitt oppgaven en normativ vinkling ved å sette opp en sammenligning for sentrale prinsipper for min utvikling i Barne- og Ungdomsfotballen mot de rammer og prinsipper som NFF i dag bygger på. I tillegg har jeg fått fire trenere som var sentrale for meg og som har lang erfaring fra norsk fotball; nemlig - Sverre Dreier - Lars Tjærnås - Per Brogeland - Nils Arne Eggen til å komme med sine betraktninger rundt noen av mine sentrale emner/kriterier. De har også gjort sin vurdering om hvor viktig de mener mine 7 suksesskriterier vil være for utviklingen av en toppfotballspiller.

Definisjoner

Fotballferdighet I oppgaven er fotballferdighet definert som følgende: Fotballferdighet er hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger – for å skape og utnytte spillesituasjoner til fordel for eget lag. Den deles inn i den individuelle -, den relasjonelle - og den strukturelle dimensjonen som igjen omhandler hvordan fysiologiske ressurser, psykologiske ressurser samt sosiale ressurser påvirker både spiller og lag. Flytsonen Flytsonen oppleves når lærings og handlingsmulighetene er i balanse med fotballspillerens ferdigheter. Balansen avhenger av fotballspillerens subjektive opplevelse av utfordringene og de egne ferdighetene. Fotballtalent Brukes i oppgaven for en spiller som har talent for fotball. Konsekvens En følge, følgeriktighet; samsvar mellom prinsipp og handling. I oppgaven er ordet brukt i forbindelse med å ta konsekvensene, virkningene av sine handlinger. Den vil som oftest i sammenheng med å bli toppfotballspiller være av belastende art. Komfortsonen Komfortsonen er det mentale område hvor fotballspilleren ubevisst føler at han/hun «hører hjemme» og selv om potensialet for å bli/prestere er tilstede, holder idrettsutøveren seg bevisst på dette nivået. Hvis man ikke tar for seg og bevisst endrer den mentale utfordringen dette er, vil eventuelle forbedringer ikke være mulig. Kontekst Er begrepet for omstendighetene omkring en hendelse eller en tilstand. Konteksten virker inn på hvordan man tolker denne hendelsen eller tilstanden, og den kan også virke inn på hvordan hendelsen forløper. Proff Person som har en idrett som yrke. Scenario Et scenario skisserer mulige fremtidige handlingsplaner. Det er et planleggingsverktøy for å analysere og strukturere tanker om alternativ utvikling i fremtiden. Suksesskriterier Summen av de kunnskaper, ferdigheter og holdninger som skal til for å lykkes. Talent Er betegnelsen på medfødte begavelser. Uttrykket brukes i oppgaven om spesielle personlige, medfødte begavelser for å spille fotball.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 4 av 73 Oppgave for A-lisens

Kildemateriale

- Fra NFF har jeg brukt boka: «Flest mulig Lengst mulig Best mulig – Den store barne- og ungdomsfotballboka»; 1. utgave og 1. opplag. ISBN 978-82-7286-230-4 fra Akilles 2011. - Innlegg og verdivurderinger av for meg sentrale emner/kriterier fra følgende sentrale personer både for min utvikling og i norsk fotball for øvrig: o Sverre Dreier o Lars Tjærnås o Per Brogeland o Nils Arne Eggen. - Min mors dagbøker og kampstatistikker har gjort det mulig å få satt sammen et materiale som viser utviklingen for hvert år relatert til både aktivitetstyper, antall treningsøkter samt antall kamper og kampresultater. - Min mors 4 fyldige utklippsbøker. - Samtaler og intervjuer med faren min i egenskap av både far og sentral i barne- og ungdomsmiljøet som trener og coach. - Meg selv.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 5 av 73 Oppgave for A-lisens 1 Min utvikling fra «Knøttespiller» til «Toppfotballspiller»

1.1 Barndomsmiljøet

Jeg ble født i Røyken den 1. august 1972. Ettersom fotballforbundet da opererte med 01.08-regelsen, var jeg hele tiden blant de eldste i mitt årskull med de fordeler dette innebar. Røyken er et tettsted på Hurumhalvøya; 2 mil fra Drammen, 1,5 mil fra Asker og 4 mil fra Oslo. Foreldrene mine hadde 2 år tidligere flyttet inn i et nytt boligfelt på Katrineåsen i Røyken sammen med 200 andre familier. Røyken var opprinnelig et område med gårder, men dette boligfeltet sammen med et annet felt tett ved, resulterte i et nærområde med svært mange barn i nesten samme alder. Når det i tillegg viste seg at mange fedre var interessert i fotball, ble det et perfekt miljø for oss unger for å utvikle oss i denne retningen.

Sentralt i hele den organiserte fotball- og idrettsutviklingen var idrettslaget ROS (1963), en idrettsklubb som var en sammenslåing av Spikkestad Idrettsforening, (1919), og Røyken Idrettsforening (1932). Med alle de nye innflytterne ble det et stort oppsving i både medlemstall og aktiviteter. I dag er ROS er et av de største idrettslagene i Buskerud fylke. Med ROS som samlingspunkt for alle de fotballinteresserte innflytterne, ble fotballen snart den største idretten. Spikkestad hadde vært den sentrale delen av klubbens virkefelt, men med folkeøkningen i Midtbygda i Røyken noen kilometer unna, måtte dette stedets hall- og treningsanlegg rustes opp. Denne jobbingen var også med på å sveise sammen Midtbygda-miljøet som etterhvert fikk både innendørshall og nye grus- og gressbaner i sitt nærområde.

ROS var med å etablere egen knøtteserie mellom ulike klubber i nærområdet og startet syver-fotball som en av de første klubbene i Norge. Grunnlaget for utvikling av fotballtalenter var derfor det beste. Det ble etablert flere knøttelag; ett for hvert årskull. Selv var jeg ikke gammel nok til å delta på knøttelaget til ROS, men da vi var så mange små i Røyken-området, startet ivrige foreldre egne knøttelag med serie og cup’er. Dette medførte at de fleste, bl.a. meg, ble involvert i organisert forballutvikling allerede fra 6 års alderen.

Trening og kamper ble organisert av fotballfedre som hadde både fotballerfaring og litt greie på trening. Det var et fotballmiljø som både var godt organisert og var en samlende aktivitet for hele bygda. Syver- fotballen ble derfor kjempeviktig. I dette miljøet vokste jeg opp, og her la jeg grunnlaget for min fotballkarriere.

Faren min forteller at man ganske tidlig så at jeg hadde anlegg og talent for fotball. Det kom tydelig frem i leken med ballen både hjemme på plenen og på hytta. Fotballen var konstant med, både i gata foran garasjen der 3 ødelagte garasjedører måtte skiftes ut i løpet av barne- og ungdomstiden, på plenen og senere til små gress- eller grusbaner i nærområdet. Mitt talent ga seg først og frem uttrykk i at jeg var lett i kroppen, «rask på foten» og hadde god ballfølelse. Ja, så moro var det at jeg 6 år gammel kom inn svett og skitten med ballen under armen og sa med en alvorlig mine til mine foreldre: «Jeg skal bli fotballproff, jeg»!!

1.2 Steg 1: Barnefotballen; tiden som knøtt og lilleputt

1.2.1 Knøtt; 1978 - 1982 (6 år - 10 år)

Som nevnt startet min «utvikling for profflivet» faktisk allerede i 6 års-alderen, da ivrige foreldre startet «ekstra» Knøtte-7’er serie. Til sammen var vi mellom 6 - 8 knøttelag, alle med fantasifulle navn som hentydet på langt større og mer kjente lag, som f.eks. «Kat. City» og «Kat. United». «Serien» var organisert med et fast kampoppsett, og med så mange lag var det trening og kamper gjennom hele sommeren. Dømmingen gikk på rundgang mellom fedrene på frivillig basis.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 6 av 73 Oppgave for A-lisens

Det var et fint samarbeid mellom alle trenerne. Kampene var basert på bytter etter et bestemt antall minutter. Dermed fikk alle spille nesten like mye, og det ble en fin rotasjon på plassene. Selv utmerket jeg meg tidlig med å være svært rask. Etterhvert ble jeg flink til også å få ballen i mål. Jeg likte meg derfor best når jeg fikk spille spiss. Laget mitt hadde mange gode fotballtalenter på de fleste plasser og vi fikk tidlig til lagspill som resulterte i mange mål. Snart ble vi et av de beste knøttelagene.

På laget mitt var det faren min som var trener. Han forteller at det var satt av faste treningskvelder. Selv om det var lek og moro med ballen som var grunnlaget, så var treningen inndelt i ulike aktivitetskategorier med vekt på enkle øvelser relatert til:

- Leke med ballen selv for å få kontroll med den - To og to som sammen øvde på å slå pasninger, motta ballen og løpe mens de slo ballen til hverandre - Øvinger på å score mål.

Mellom disse øktene ble laget delt inn i to lag som spilte mot hverandre. Da var det viktig at det ikke var de samme som alltid spilte på det samme laget, men at det var stor rotasjon som gjorde at alle fikk spille.

Videre forteller faren min at de tidlig la vekt på effektive treninger. Alle måtte være klare når treningen begynte, og baller og utstyr måtte være på plass og klart til bruk. Foreldrene holdt selv barna sine med utstyr og var ansvarlig for transport til og fra trening. Men siden interessen var så stor i miljøet, hadde faren min med seg også andre foreldre både som «hjelpetrenere«, «materialforvaltere» og «lagledere». Det var aldri problemer med utstyr, transport, heiagjeng rundt banen eller trøst når skrubbsår skulle stelles.

Treningen foregikk både på grusbaner og på sletter av gress, alt ettersom det var tilgjengelig plass. Om vinteren var det ikke fotballtrening de første par årene, men med et aktivt foreldremiljø, drev de fleste med andre idrettslige sysler som ski og håndball.

Fotballsesongene ble avsluttet med defilering på hovedbanen på Spikkestad med egenproduserte «lag- faner» og utdeling av pokaler og diplomer. Den store interessen for fotball i bygda gjorde disse dagene til flotte arrangementer. Det var til stor inspirasjon for mange av oss og gjorde nok at vi prioriterte fotball som hovedidrett.

I tillegg til vår egen lokale serie, hadde ROS en egen offisiell «Knøtte-serie» for spillere i alderen 9 - 10 år. 3. lags knøtt var de yngste (9 år) og 1. lags knøtt var de eldste (10 år). I denne serien var det lag fra hele nærmiljøet. Jeg utmerket meg tidlig, og det at jeg rask og laget mål, medførte at jeg allerede som 6- åring, i tillegg til å spille på «Kat. United», fikk være reserve på ett av lagene til ROS, selv om jeg ikke var gammel nok. Da jeg var 7 - 8 år og fremdeles ikke var gammel nok til å spille på ROS 3. lag Knøtt, ble jeg likevel brukt som innbytter når det var mulig.

Dette ble en «trend» for utviklingen min i barne- og ungdomsfotballen. Mens jeg spilte på laget i mitt eget årstrinn, ble jeg i tillegg brukt på høyere årstrinnlag når det var mulig. Jeg fikk derfor hvert år spille mange kamper og fikk god match-trening mot eldre motspillere, noe som helt sikkert hadde en positiv utvikling og som bygde meg opp både fotballmessig og psykisk. Dette kan jeg takke Terje Kjos, Tor Strøm og Sverre Dreier for. De var fremsynte, sentrale ledere og trenere i ROS-fotballen på denne tiden.

Da jeg var 9 år og offisiell knøttespiller på ROS 3. lag, sier faren min at det var da han og moren min skjønte at drømmen min om å bli «proff», kanskje ikke bare var en drøm. Men skulle jeg bli «proff», var det nødvendig at jeg i tillegg til treningen i klubben, også begynte med egentrening for å styrke/utvikle både teknikk og fysikk. Faren min hadde opparbeidet erfaring og kompetanse på trenings- og oppfølgingssystemer som han bidro med. Men han poengterer at dette var kun det teoretiske grunnlaget. Det var helt opp til meg selv om jeg var villig til å gjennomføre treningen og høre på tilbakemeldinger. Og det sier han jeg var villig til. Det eneste jeg ikke syntes var noe moro, var løping uten ball. Da var det nødvendig at faren min tok på seg joggeskoene og ble med.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 7 av 73 Oppgave for A-lisens

Han kan fortelle at det var stor enighet i foreldregruppa i barnefotballen i ROS, at man i denne tiden ikke bare skulle fokusere på fotballtrening. Det var viktig at vi også deltok i andre idretter for å trene opp nødvendig allsidighet. Muligheten til å drive med dette var også lett tilstede i ROS, som hadde tilbud i mange ulike idretter. For min egen del, sier faren min, passet han på at de andre aktivitetene passet utviklingen av fotballtalentet mitt. Jeg fikk gode opplevelser ved å drive med dem, samtidig som fotballen hele tiden var det viktigste.

Som man ser av oversikten nedenfor, som viser aktiviteter i de ulike årstider som knøttespiller, var det «nye» at jeg var ute og løp med faren min høst og vår som ekstra kondisjonstrening samt:

- Friidrett om våren i 2 år (allsidighet) - Basket om våren i 1 år (styrke og kontaktidrett).

Vinteren da jeg var 10 år, sluttet jeg med friidrett og basket, og begynte med håndball og skiidrett:

- Håndball høst og vinter (hurtighet, spillerintelligens, samhandling). - Skiidrett (kondisjon og utholdenhet)

Siden det ble mye kondisjonstrening i forbindelse med skitrening og konkurranser, sluttet faren min og jeg egentreningen i form av løping.

År Type Jan-Mars April Vårsesong Sommer Høstsesong Nov-Des 1981 Fotballtrening 2 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 2 g/uke 8-9 Kamp 1 g/uke 1 lokal 1 g/uke år Cup Egentrening - Kondisjon/Løping 1 g/uke 1 g/uke 1 g/uke Andre idretter - Friidrett 1 g/uke 1 g/uke 1 g/uke - Basket TOTALT antall økter 4 g/uke 4 g/uke 4 g/uke 1 Cup 4 g/uke 5 g/uke

1982 Fotballtrening 2 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 2 g/uke 9-10 Kamp 1 g/uke 2 lokale 1 g/uke år Cup’er Egentrening - Kondisjon/Løping 1 g/uke 1 g/uke Andre idretter - Friidrett 1 g/uke 1 g/uke Basket - - Skiidrett 1 g/uke - Håndball (Trening + kamp) 1+1 g/uke TOTALT antall økter 5 g/uke 4 g/uke 4 g/uke 2 Cup’er 4 g/uke 5 g/uke

Denne utviklingen passet meg bra. Overgangen til så mange dager med trening i tillegg til kamper og cup’er, tok jeg positivt, og var nok med på å befeste troen på at jo mer du øver jo bedre blir du. Jeg fikk også spille på et lag som ble belønnet med gode resultater.

Det var en spesiell opplevelse første gangen vi gikk til topps i en regional cup. Som knøttespiller klarte laget vårt å vinne Strømsgodsets kretscup. Tenk å få lov til å løfte en pokal over hodet for første gang i en cup der vi hadde vunnet over alle «de beste lagene» i kretsen. Stor opplevelse for meg som bevis på at målrettet innsats gir resultater.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 8 av 73 Oppgave for A-lisens

1.2.2 Lilleputt; 1983-1984 (11 år - 12 år)

Knøttefotballen hadde vist at klubben hadde mange talentfulle fotballemner som kunne bli gode og nå langt hvis de hadde interesse for det og fikk riktig støtte og utvikling. Dette inspirerte klubben og «støtteapparatet» av foreldre til å gjøre en ekstra innsats for både fotballtalentene og fotballinteressen generelt.

Da jeg var 11 år, gikk jeg over fra Knøtt til Lilleputt. I og med at driften av fotballen i ROS var seriøst drevet, var det å gå over til Lilleputt liksom et steg inn i den mer «alvorlige» fotballverden. Dette medførte bl.a. at:

- Serien var en organisert kretsserie - Konkurransen mellom de ulike lagene og de ulike regionene ble tydelig skjerpet - Avisene begynte å skrive om lagene, spesielt i forbindelse med cup-er.

Det lilleputtlaget jeg gikk over til, besto av de samme spillerne som på knøttelaget, med samme lagledelse og med faren min i trenerteamet. Han forteller at både lagledelse, laget og foreldre var godt «samkjørte». Slik ble det et team av både spillere og støtteapparat. Det var mange lag slik at alle sammen fikk spille. Dette, samt at mange spillere allerede «hadde funnet sine plasser», både pga. fotballferdigheten var på et ganske høyt nivå når det gjaldt de grunnleggende delferdigheter og at vekst og kroppsbygging «passet til rollene». Med et godt lag, treningsvillige spillere og en ganske sterk lokal konkurranse lagene seg imellom, ble det selvfølgelig viktig å vinne kamper, men igjen; prinsippet var at alle skulle få spille.

Faren min sier at de hele tiden la vekt på å følge opp «temperaturen» i laget og passe på å snakke mye med dem som hadde en «dårlig dag». Det var flere episoder der de reiste hjem til foreldrene og pratet med guttene i fellesskap og kom frem til gode løsninger også for dem som ikke var blant «de beste». På den måten bygde de opp en vinnerkultur der alle kunne få være med på de fine opplevelsene og gleden av å vinne.

Alt dette ville ikke ha vært mulig hvis ikke trenerteamet hadde bygd på de samme grunnholdninger som hadde fått utvikle seg i nesten 4 år; et samkjørt trenerteam og støtteapparat, et godt samhold i laget, samt et bra miljø med mange interesserte foreldre. Alle sluttet opp om laget både på kamper og på reiser til cuper; ikke bare i kretsen og fylket, men også til Danmark, Sørlandet og selvfølgelig Norway Cup på Ekebergsletta. Jeg har mange gode minner fra Ekebergsletta der jeg deltok 6 år på rad fra 1983.

Det var i denne tiden at trenerteamet med faren min og en annen forelder, satte treningen mer i system. Han sier at de la vekt på følgende:

- Oppvarmingen ble bedre organisert bl.a. med tanke på skadeforebygging - Mer systematisk kondisjonstrening - Mer tid til øvelser med ball/teknisk trening - Systematisk utvikling av spilleforståelse og oppgaver på banen.

At vi begynte så tidlig med denne type øvelser, har nok medvirket til at jeg har vært lite plaget av strekk og leddskader.

Men de var heller ikke redd for utprøve egne ideer om hva som var gode treningselementer og innførte bl.a. bruk av aerobic-øvelser for å oppøve smidighet, koordinasjon og rytmefølelse. I den forbindelse møtte moren min opp en periode to ganger i uken på treninga der vi gjorde øvelser til kassettmusikk. Dette husker jeg føltes flaut. Veldig «elegante» ble vi vel aldri. For å styrke konsentrasjonen i avgjørende øyeblikk, ble det også laget egne stafettøvelser med innlagte korte sekvenser som krevde full konsentrasjon i fart.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 9 av 73 Oppgave for A-lisens

Resultatene uteble ikke:

- Finaler i lokale cuper i Drammendistriktet/Buskerud - Fine plasseringer i Norway Cup - Kretsmester i serien 2. året som Lilleputt.

Treningen om sommeren var på grusbane og liten gressbane. Om høsten det andre året som Lilleputt, begynte vi også innetrening med fotball om vinteren. Vi fikk bruke barneskolens gymsal to kvelder i uka.

Når det gjelder min egen utvikling, så var det hovedfokus på fotball om sommeren, men når høsten kom og antall kamper ble redusert, begynte jeg med alternative idretter. Om høsten spilte jeg håndball 2-3 ganger i uka og om vinteren gikk jeg på ski 1-2 ganger pr. uke en periode. Når snøen forsvant, ble skiene lagt på hylla og fotballtrening sammen med håndball overtok.

Den siste vinteren som Lilleputt før neste års Smågutt, løp faren min og jeg igjen ute en gang pr. uke. Jeg likte som sagt ikke å løpe «uten ball», men når pappa ble med så gikk det så noenlunde greit, uten den store entusiasmen.

Jeg var heller ikke den mest muskulære typen, men følte etterhvert at flere muskler måtte til. Foreldrene mine kjøpte derfor ulike apparater for styrketrening som ble innredet i et rom i kjelleren. Dette rommet ble brukt så lenge jeg bodde hjemme (til jeg var 20 år).

Men det var viktig ikke bare å øve på de svake sidene, jeg måtte også stadig forbedre de sterke, og min sterkeste side var hurtigheten. For å bli enda hurtigere, begynte jeg å løpe så fort jeg kunne opp trappen fra kjelleren til 1. etasje et visst antall ganger daglig. Dette fortsatte jeg med i perioder i de neste 3 - 4 årene.

På den tiden var det ikke så vanlig med fotballskoler om sommeren. Men tidligere utenlandsproff Halvar Thoresen hadde startet fotballskole i Sandefjord. I tråd med mine drømmer, var jo dette en unik mulighet til å få den første berøring med noe slikt. Jeg og sønnen til fars trenerkollega ble meldt på, og vi var kjempefornøyde da vi fikk beskjed om å møte på Sandefjord hotell til en ukes fotballskole. Det var min første erfaring med å bo på hotell, trene og spille fotball i et totalt ukjent og uvant miljø; en spesiell og fin opplevelse, men det var godt å ha med en av mine beste kamerater, Vegard Strøm. Dette skulle ikke bli den siste gangen jeg gikk på fotballskole, men den første i en lang rekke.

1.2.3 Oppsummering av Steg 1; Barnefotballen

Min egen utvikling

Etter de første årene med lek og moro som innbefattet mange ødelagte garasjeporter hjemme, mange timer med fotball i friminuttene, i «gymmen» på skolen, på plenen hjemme og på hytta, ser det ut til at 6. årings impulsive påstand: «Jeg skal bli fotballproff, jeg!», konkretiserte seg i en kanskje realiserbar drøm; en drøm om å bli en vinner; virkelig klare å bli en toppfotballspiller. Drømmen hadde basis i følgende:

- Jeg trivdes med å trene, spille, prestere og vinne - Systematisk trening i et godt miljø viste at fotballferdigheten hadde hatt en fin progresjon. - Den individuelle dimensjonen i fotballferdigheten; var blitt så god at: - Jeg fikk spille på lag som var over det årstrinnet jeg vanligvis spilte på - Jeg spilte på et lag som ble kretsmester i Buskerud Fotballkrets - Jeg var villig til å yte noe ut over det vanlige for å bli bedre.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 10 av 73 Oppgave for A-lisens

Barnefotball nå og da; NFF’s nasjonale rammeplaner relatert til min egen utvikling

Det foregår i dag mange diskusjoner om Breddefotball kontra Toppfotball, talentutvikling og norsk fotballs fremtidige utvikling. Fordi jeg klarte å bli en «toppfotballspiller», fant jeg det interessant å se hvordan min utvikling så langt samsvarte med dagens organisering, med NFF’s nasjonale rammeplaner og verdier relatert til Barne- og Ungdomsfotballen. Disse skal jo legge forholdene til rette for både bredde- og talentutvikling. Jeg har derfor gått gjennom NFF-boken «Flest mulig – Lengst mulig – Best mulig; Den store barne- og ungdomsfotballboka», og har tatt ut det jeg mener er sentrale elementer for sammenligning mellom nå og da. Situasjonen fra min utviklingstid er basert på familiens informasjonsmateriale relatert til antall økter og aktivitetstyper. Videre har jeg intervjuet og snakket med faren min og derfor fått informasjon relatert til utviklingsmiljøet jeg var en del av.

Sammenligningsgrunnlaget for dagens rammer, har jeg sammenstilt i de to tabellene nedenfor. Den første relaterer seg til aktivitetstyper; noen med mengdetall, fordelt i en årsplan. Den andre tabellen er et forslag til mal for antall treninger pr. uke. Se nærmere henvisning under hver tabell.

Type aktivitet Januar-April Vårsesong Sommerferien Høstsesongen Oktober-desember 10-11 år 13 år 10-11 år 13 år 10-11 år 13 år 10-11 år 13 år 10-11 år 13 år Andre idretter FFO Fellestrening 1 2 2 2 2 1 Kamp 1 k/14 d 1 k/14 d 1 k/14d 1 k/14. dag Seriespill Hver Hver uke uke Turneringer 3 3 2 2 2 2 2 3 Tilrettelegg for egen. akt. Lørdagstrening Utviklings- treninger Hospitering naboklubb Foreldremøte Klubbens Fotballskole Toppklubbens fotballskole Kommunens fotballskole Norway Cup

Fargeforklaring Hvit = Aktivitetstype i bruk i angitte tidsrom på celle Grå = Aktivitetstype ikke i bruk i angitt tidsrom En sammenstilling av: Fig. 6.5: Årsplan 10-11 år og Fig. 2.6: Et eksempel på aktivitetshjul for en 13 års-gruppe i en klubb gjennom et helt år.

Årsenhet Trening pr. uke – Trening pr. uke – Frivillighet TOTALT alle tilbud på tvers 8-9 1 1 2 4 10-11 2 1 2 5 12-13 2 2 1 5 Utdrag av: Tabell 2.2 som viser et forslag til mal for antall treninger i et differensiert aktivitetstilbud.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 11 av 73 Oppgave for A-lisens

Med utgangspunkt i disse to tabellene, aktivitetstyper og mengdetall fordelt i en årsplan har jeg – for det samme tidsrommet - laget tabellen nedenfor der jeg for den enkelte aktivitetstype har angitt mengdetall fra min egen utvikling.

År Type Jan-Mars April Vårsesong Sommer Høstsesong Nov-Des 1982 Fotballtrening 2 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 2 g/uke 9-10 år Kamp/Serie 1 g/uke 2 lokale Cup’er 1 g/uke

Egentrening: - Kondisjon/Løping 1 g/uke 1 g/uke Andre idretter: - Friidrett 1 g/uke 1 g/uke - Basket

- Skiidrett 1 g/uke - Håndball (Trening + 1+1 g/uke kamper) TOTALT antall økter 5 g/uke 4 g/uke 4 g/uke 2 Cup’er 4 g/uke 5 g/uke 1983 Fotballtrening 2 g/uke 3 g/uke 2 g/uke 1 g/uke 2 g/uke 1 g/uke 10-11 Kamp/Serie 1 g/uke 1 g/uke år Lokal fotballskole 2 Lokale Cup’er Göteborg Cup Norway Cup Egentrening: - Trappeløping (Hurtighet) 2 g/uke 2 g/uke 2 g/uke 2 g/uke 2 g/uke 2 g/uke - Vekttrening (Styrke) Andre idretter: - Ski (Trening og 1 g/uke 1 g/uke 1 g/uke konkurranser)

- Håndball (Trening og 1+1 g/uke 1+1 g/uke 2+1 g/uke kamper) TOTALT antall økter 9 g/uke 10 g/uke 3 g/uke 1g/uke + CUP 3 g/uke + CUP 9 g/uke

1984 Fotballtrening 2 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 3 g/uke 2 g/uke 11-12 Kamp/Serie 1-2 g/uke Sørlands-cup 1-2 g/uke år Norway Cup Lokale Cup’er Egentrening: - Løpetrening 1 g/uke - Trappeløping (Hurtighet) 2 g/uke 2 g/uke 2 g/uke - Vekttrening (Styrke) 2 g/uke 2 g/uke 2 g/uke Andre idretter: - Ski (Trening og 1 g/uke 1 g/uke 1 g/uke konkurranser)

- Håndball (Trening og 1+1 g/uke 1+1 g/uke 2+1 g/uke kamper) TOTALT antall økter 9 g/uke 10 g/uke 4-5 g/uke 4-5 g/uke + CUP 10-11 g/uke

Mitt eget aktivitetshjul fortiden 9-12 år.

Materialet over kan oppsummeres som følger:

Aktivitetstyper Når det gjelder aktivitetstyper, er konklusjonen at den eneste aktivitetstypen som ikke fantes på den tiden var bruk av FFO, foreldremøter og ulike typer av fotballskoler som ikke var etablert den gangen. Ellers ble alle dagens aktivitetstyper bevisst brukt i den organiserte utviklingen.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 12 av 73 Oppgave for A-lisens

Antall økter Sammenligner man rammeplanen med mine antall økter, er konklusjonen at jeg nok totalt sett hadde et høyere antall økter på alle årstrinn enn det som rammene i dag legger opp til. Noe av grunnen til at de ligger så mye over normen, er nok min utstrakte bruk av andre idrettsgrener om vinteren som innbefattet både treninger og konkurranser. Men dette hadde selvfølgelig ikke vært mulig å gjennomføre hvis jeg ikke hadde syntes det var gøy å trene og følte meg «hjemme» i flere idretter. Dette i tillegg til at jeg tidlig begynte med egentrening hjemme i form av kondisjonstrening, styrke-, hurtighets- og spensttrening, er nok årsaken til det høye økt-antallet.

I tabellene nedenfor har faren min kommentert hvordan rammene og miljøet som preget barne- og ungdomsfotballen «i min tid» var i kolonnen «Den gang», i forhold til dagens rammer og retningslinjer gitt av NFF: «NFF’s rammer i dag».

AKTIVITETSTYPER OG ORGANISERING

NFF’s rammer i dag Den gang Målet for klubben skal være å legge til rette for et - Mange ulike idretter ble organisert i fornuftig aktivitetsnivå for alle alderstrinnene og på klubben. tvers av alderstrinnene. Dette for å dekke ulike - Ingen retningslinjer for aktiviteter på tvers behov for trening hos den enkelte. Utgangspunktet av alderstrinnene. er at gode opplevelser på trening og i kamp gir økt - Ikke tiltak for et differensiert motivasjon og mer lyst til å spille. treningstilbud. - Stor frivillighet og motivasjon, men fokus I denne sammenhengen er det viktig at var på de ulike lag som var organisert som treningstilbudet skal være et differensiert egne «enheter». treningstilbud basert på frivillighet og motivasjon - Ingen felles aktivitet for å iverksette med nøkkelord som «På tvers av årstrinn og lag- aktiviteter som skulle virke for mer grenser», lørdagstreninger, «rett etter skolen aktivitet. treninger», «fritt for alle»-aktiviteter. - Ingen aktivitet for samarbeid med andre klubber i eller utenfor klubben.

KLIMA

NFF’s rammer i dag Den gang Motivasjonsklima. Det sosiale miljøet eller - Det ble lagt stor vekt på det sosiale miljøet atmosfæren som omgir spilleren. Involvering og for å skape trygghet og motivasjon. samspill med spillerne er viktige elementer. - For å bygge opp det sosiale miljøet var involvering av foreldre i ulike miljøskapende arbeide mye brukt. Mestringsfokusert klima. Spillerne skal mestre - Et viktig område med stor fokus. bedre enn før, ha fremgang, god innsats og være - Sentrale virkemidler var utviklingsmål og opptatt av utvikling for seg selv som spiller. konkrete tilbakemeldinger slik at en spiller skulle føle «seg sett». Et involverende klima. Gi spillerne medansvar og - Bruk av direkte medansvar og innflytelse innflytelse. lite brukt.

Om å tørre å søke utfordringer og tåle - Et viktig område der samtaler med utrygghet. enkeltspillere og foreldrekontakt var viktige elementer.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 13 av 73 Oppgave for A-lisens

TRENING

NFF’s rammer i dag Den gang LÆRINGSTEORETISK UTGANGSPUNKT Trening i forenklede, forsterkende og tilpasning - Stort fokus. Introdusert i 7-års alderen. av spillesituasjoner. Erfaringsbasert læring. Repertoar – utførelse og læring. Handling eller - Stort fokus. Introdusert i 9-års alderen og utførelse er sentralt i ferdighetsbegrepet. Et godt relatert til de enkelte rollene ute på banen. og bredt repertoar er viktig for de valgene spillerne gjør ute på banen. FOTBALLFERDIGHET Spill- og kampdimensjonen. «Spill – motspill» - Ble bruk helt fra starten av (7-års alderen) Den individuelle dimensjonen - Ble brukt helt fra starten av (7-års alderen) Den relasjonelle dimensjonen - Introdusert i 9-års alderen Den strukturelle dimensjonen - Introdusert i 10-års alderen GJENNOMFØRING AV TRENINGSØKTA Tilrettelegge for læring og trivsel Aktivitetsprinsippet. Aktivitet så mye som - Høyt fokus. Brukt fra 7-års alderen. mulig i en økt. God organisering av økta. Spesifisitetsprinsippet. Øvelse gjør mester. - Høyt fokus. Brukt fra 7-års alderen. Spesifikk øving. Gjenkjennelse og variasjon. Kjenne igjen - Høyt fokus. Brukt fra 9-års alderen. typiske situasjoner som oppstår i kamp. Differensiering. Dele inn laget og tilpasse - Ikke brukt i den hensikten. treningen til den enkelte. Jevnbyrdighet. Jevnbyrdig motstand - Ble fremmet ved å spille mye mot gode lag fremmer både mestring og ferdighets- og ikke ved egne tiltak under trening. utvikling. DIFFERENSIERING AV ØKTA Å være målrettet for å treffe den enkelte spilleren Var en sentral del i hele treningsarbeidet. Fordi vi akkurat der han befinner seg og der han har sine fulgte det samme laget over år, fikk vi et godt forutsetninger. kjennskap til den enkelte spiller relatert til behov, modning og ferdigheter. Dermed ble store deler av treningen bygget rundt riktig differensiering.

KAMP

NFF’s rammer i dag Den gang Spilletid: Spillerne skal spille mye når kampen er Vi hadde mange lag og dermed få innbyttere på i gang. Ikke for mange innbyttere. hvert lag. Mye spilletid for den enkelte. Sjuerfotballen. Så lenge som mulig. Hadde kun 7-er på det lokale knøttelaget. Begynte å spille 11-er fotball i den organiserte knøtteserien (9 år) Jevnbyrdige lag innad. Bland lagene godt med - Ingen samhandling mellom lagene. – hensyn til ferdighetsnivå. Modning, kameratbånd - Sammenblanding av lagene ble ikke brukt. og motivasjon. Bytt på lagsammensetning fra ett - Christer fikk lov å spille på andre lag p.g.a. år til et annet. spesielt god ferdighet. Tilby et ekstra kamptilbud på årstrinnet over. - Dette var ikke noe fast tilbud til alle. Det er viktig at disse spillerne alltid er med på sitt - Ble brukt som utvikling for «årstrinnlag». fotballtalentene. Hospitering. Hospitering ble oppfattet som negativt av klubben ROS. Ble likevel brukt for meg og noen andre fotballtalenter på eget initiativ.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 14 av 73 Oppgave for A-lisens

ANDRE TEMAER

Tema Den gang Totalbelastning Kunne hatt større fokus, men fordi miljøet var lite hadde vi en god oversikt. Ble fulgt spesielt opp i den enkeltes vekstperiode f.eks. «slatters». Restitusjon Hadde lite kjennskap til dette, men mye vekt på inntak av veske; sportsdrikk, mat og massasje. Beskytte spillerne mot skader Gjennomførte spesielle oppvarmings- og styrkeøvelser relatert til dette. Utstyr Ble tillagt stor vekt å ha godt utstyr.

1.2.4 Forberedelser til Steg 2; overgangen til ungdoms- og «voksenfotball»

Grunnlaget legges for en målrettet utvikling.

At utviklingen så langt hadde medført at det «å bli proff», nå for alvor var blitt mer enn bare en drøm, gjorde at det ble det mer «alvor/seriøsitet» i leken og moroa med fotballen. Faren min forteller at vi derfor i denne tiden snakket mye om fremtiden, mulighetene for å oppnå drømmen om å bli proff, og ikke minst hva dette ville innebære, både positivt og negativt. Konklusjonene etter disse samtalene var at familien bestemte seg for å støtte mine «proff-planer» så godt de kunne.

Faren min fortsatte i trenerteamet, men nå i en mer «tilbaketrukket» rolle. Han mente han best kunne støtte utviklingen min ved å være til støtte og hjelp i egentreningen min samt være i en observatør-rolle når jeg spilte kamper. Da kunne han gi meg konkrete tilbakemeldinger relatert til utviklingen av fotball- ferdigheten min, spesielt relatert til den individuelle dimensjonen, men også nå med mer fokus på den relasjonelle dimensjonen.

Dette var utgangspunktet for et system der han for hver kamp noterte det han mente var både positivt og negativt ved prestasjonene mine. (Se fig.1 Målrettet tilbakemelding). Totalprestasjonen for hele kampen ble oppsummert i en karakterskala fra 1 - 6, der 6 var det beste.

Figur 1: Målrettet tilbakemelding

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 15 av 73 Oppgave for A-lisens

Den enkelte kampanalysen gikk vi så gjennom så snart som mulig etter kampen, mens jeg enda hadde den i friskt minne. Dermed kunne jeg lettere avgjøre om jeg var enig/uenig, og så konkludere hvilke erfaringer som skulle brukes videre.

På den tiden hadde vi ikke/visste vi ikke om noen nasjonale rammeplaner fra NFF eller retningslinjer for fotballferdighetsutvikling på de ulike alderstrinn. Utviklingsmålene ble derfor fortløpende basert på resultatet av subjektive innspill/syn fra personer med god erfaring vurdert opp egne meninger og synspunkter. Med utgangspunkt i ferdighetsbegrepet satt i sammenheng med fotballferdighetens fire dimensjoner, konkluderte faren min med at de utviklingsmål vi brukte, først og fremst var relatert til utviklingen av delferdighetene innen den individuelle dimensjonen, men at ved overgangen til Smågutt, i 13-års alderen, der utviklingen av min rolle i lagspillet ble mer og mer viktig, måtte det bli større fokus på den relasjonelle dimensjonen. Eksempler på overordnede vurderingskriterier for å måle fremgang, var følgende:

- Egne vurderinger og tilbakemeldinger fra personer med stor erfaring fra klubb- og kretsmiljø - Få lov å spille på lag på høyere årstrinn - Få invitasjoner til hospitering av andre klubber - Få spille på kretslaget.

Denne måten å jobbe på; konkrete, målbare utviklingsmål med målbar oppfølging, ble en grunnleggende mal for meg i hele min fotballkarriere. En slik kontinuerlig kvalitetsforbedring kan man vel si har blitt en livsstil for meg. «Komfort-sonen» har aldri vært en sone jeg har trivdes i for lenge.

1.3 Steg 2: Tiden som smågutt, gutt og første års junior

I denne perioden vil jeg ta frem følgende sentrale hendelser som ble sentrale i utviklingen min disse 5 årene:

Lagets verdigrunnlag

Faren min kan fortelle at hverken klubb eller lagets ledelse hadde et bevisst forhold til betydningen av et uttalt verdigrunnlag som basis for å nå sine mål. Likevel mente de i lagledelsen, at som en del av «seriøsiteten», måtte laget ha noen felles retningslinjer/temaer som laget kunne identifisere seg med, og som man nå i etterhånd ser nettopp var en form for pilarer i et verdigrunnlag. Disse «pilarene» var som følger:

1: Stil og profil 2: Skadeforebygging 3: Mental styrke.

Mottoet «stil og profil» omfattet laget så vel som ledere og «supportere». Tanken med dette, sier faren min, var å skape felles holdninger til hvordan vi skulle oppføre oss både før/under/ etter trening og kamp, overfor hverandre og overfor dommere og motstandere. Dette kan vel likestilles med det som i dag går under betegnelsen Fair play. Like drakter til både lag og ledelse ble kjøpt inn for å understøtte lagfølelse og samhold.

Skadeforebygging hadde laget drevet med helt fra knøttetiden. Nå ble den utvidet til også å gjelde restitusjonselementet. Massasje ble innført som en del av både oppvarming og restitusjon, spesielt i forbindelse med cup’er der vi som oftest endte i finalene og derfor spilte mange kamper etter hverandre. Trenere og lagledere fikk kurs i «tapeing» og sårbehandling.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 16 av 73 Oppgave for A-lisens

«Mental styrke» var også viktig. Faren min utarbeidet et program for laget som inneholdt avspennings- og fokuseringsøvelser som vi brukte både før og etter kamper. Også dette ble benyttet i cup’er med stort hell, forteller han.

Når man ser disse pilarene under ett, kan man vel konkludere med at klimaet rundt og i laget var sterkt mestringsfokusert. Den største motivasjonsfaktoren var knyttet til å bli bedre og vise dette ved å vinne kamper og turneringer, et klima som nok var avgjørende for at en liten klubb som ROS nådde finalen i Norway Cup i 1986 med sitt Småguttelag. Det var ikke bare en stor opplevelse og motivasjonsfaktor for oss, men også for hele ROS-miljøet som jublet og feiret i to hele dager til ende.

Buskerud fotballkrets og Landslaget

Inntil nå hadde klubben og laget vært sentrum for fotballen. Jeg hadde blitt en rask og god spiss som scoret mange mål og begynt å få gode relasjonelle ferdigheter. Dette ble etterhvert også lagt merke til i Buskerud fotballkrets. Representanter derfra begynte i slutten av første året som Smågutt å dukke opp på trening og kamper. Dette var en stor inspirasjon ikke bare for meg, men også for andre gode fotballspillere på laget. For meg ga det motivasjon til å øke den nødvendige egentreningen for ev. å komme på kretslaget. Det ble ikke lagt inn nye elementer, men jeg økte mengden i styrketreningen, fortsatte løpingen i både kjellertrappa og ute sammen med faren min, samt fortsatte håndballspillingen om vinteren.

Jeg var derfor både stolt og ikke minst spent og litt nervøs da jeg som første års Smågutt (13 år) pakket fotball-bagen for å reise på min første kretslagssamling i Buskeruds Fotballkrets. Der og da begynte læringen i å forholde seg til nye trenere og nye lagkamerater.

Utviklingen min ble også lagt merke til på landslagsnivå. Jeg ble tatt ut til en ukes «Talentleir» i Porsgrunn (14 år), og om høsten, etter at jeg hadde fylt 15 år 1. august, ble jeg tatt ut på Landslaget; U-15, og fikk spille min første landskamp mot Island. Dette resulterte i at jeg i 1988 fikk Buskerud Fotballkrets’ innsatspokal, samtidig som også ROS tildelte meg klubbens innsatspokal. Året etter spilte jeg 3 landskamper på U-16 samt 7 treningskamper.

Disse innsatspokalene og det å få min første landskamp var helt avgjørende motivasjonsfaktorer for meg for å fortsette arbeidet med å oppfylle drømmen min.

Hospitering

I siste del av denne perioden begynte andre lag også å vise interesse for de beste fra laget vårt. Mjøndalen (i eliteserien den gang) satset offensivt på å bygge opp et storlag. De hadde ansatt en svensk, velrennomert trener; Leif Widen - som skulle bygge opp laget basert på satsing på unge fotballtalenter fra nærområdet. Vi var tre stykker fra ROS som fikk innbydelse fra Mjøndalen om å delta i denne satsingen, og vi syntes det var veldig spennende. Widens treninger innehold mange nye elementer som var med på å øke fotballforståelse og lagspill. ROS så ikke helt med blide øyne på at Mjøndalen var ute og «fisket etter deres spillere», men dette fikk ikke noen konsekvenser for oss. Jeg fikk også tilbud fra både Bryne og Kongsvinger i denne tiden, men de ble ikke benyttet.

Forholdet til de negative konsekvenser av å satse?

Jeg hadde alltid fått høre hvor viktig det var med utdannelse og dette skulle også bli min første erfaring med å måtte ta valg som hadde betydning for fremtiden. Jeg hadde avsluttet ungdomsskolen og måtte bestemme hvilke retninger/fag jeg skulle satse på når jeg nå skulle begynne på videregående. I denne

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 17 av 73 Oppgave for A-lisens tiden hadde ikke de videregående skolene i nærmiljøet idrettslinjer. Røyken Videregående Skole som lå fem minutters gangtid hjemmefra, var det naturlige alternativet som alle mine kamerater satset på. Problemet var at her kunne det bli så strenge krav til oppmøte at det ikke lot seg kombinere med behovet for tid til trening, reiser og fotballkamper som var så viktige for meg.

Alternativet for fotballsatsingen kombinert med videregående skole kunne kanskje bli Lyn/Wang Fotballgymnas i Oslo som hadde blitt etablert et par år tidligere. Men denne løsningen ville medføre en svært lang skolevei og svært lange dager. Jeg måtte stå opp kl. 05:30 om morgenen for å rekke et tog som tok nesten en time til Oslo. Etter skoletid ville jeg ikke være hjemme før kl. 16:30, noe som ga meg akkurat tid til en rask middag for så å haste av sted til trening. Lekser, oppgaveløsninger og sosialt samvær med venner måtte foregå i helgene samtidig som kamper, treningssamlinger og cuper også skulle spilles. Var det – kanskje – å bli en «toppfotballspiller» verd dette? Jeg stortrivdes på skolen og gjennomførte de tre årene uten fravær en eneste dag.

Det var en vanskelig beslutning. Men jeg endte opp med å sende en søknad til Lyn/Wang og fikk plass. Jeg var villig til å ta de utfordringene/ulempene for å kunne jobbe videre for å oppfylle min drøm. I ettertid ser jeg at jeg tok en klok beslutning. Jeg stortrivdes på skolen.

Er ikke drømmen min realistisk allikevel??

Som for så mange andre var det også puberteten som skulle sette realismen i oppfyllelsen av drømmen min på prøve. Jeg hadde hele tiden vært liten av vekst. Nå plutselig vokste jeg 11 cm i løpet av kort tid. Konsekvensen var selvfølgelig store koordineringsproblemer som igjen medførte dårligere spill på banen. Dette skjedde i en kritisk tid der jeg spilte både på klubblag, kretslag og landslag. Det var en frustrerende periode, der både jeg selv og deler av miljøet trodde at nå brast drømmen. Nå forsto jeg betydningen av å ha forståelsesfulle trenere, familie og venner. Det var disse som sammen med min egen vilje til å komme meg over «kneika», som gjorde at jeg i løpet av et halvt år igjen hadde klart å stabilisere meg på det nivået jeg hadde før.

1.3.1 Oppsummering av Steg 2: Ungdomsfotballen

En sentral faktor i utviklingen min i denne perioden, var Sverre Dreier. Han var/er en kjent person i NFF- familien, spesielt innen arbeidet med barne- og ungdomsfotball, og jeg lar han oppsummere denne perioden:

«Som trener i IL ROS fra 1985 ble det min oppgave å bidra til rekruttering av spillere til A-laget som da befant seg i 5. divisjon og var inne i et generasjonsskifte, en konsekvens av flere års foreldreinnsats med barnefotballen i klubben. Ingen tenkte den gang på å få fram fotballtalenter mot toppfotball. På alderstrinnet 8-12 år legges hele ferdighetsgrunnlaget og perioden betegnes som gullalderen for motorisk påvirkning og ferdighetsutvikling. Christer og hans jevnaldrende kamerater, som da var 13 år, hadde vært så heldig å oppleve gleden med denne perioden; ivrige foreldre og frivillige hadde sammen skapt et trivelig fotballmiljø for barna ved å arrangere kamper, turneringer grendene i mellom i Røykenbygda, der alle eksisterende løkker, skolegårder og baner ble utnyttet til fotballaktiviteter for ungene. Noen av foreldrene hadde til og med tatt seg tid til å gjennomgå trenerkurs for dermed å skaffe seg faglig innsikt til beste for skolering av de yngste spillerne. Dette avsnittet i fotballivet, med deltaking av fornuftige og engasjerte foreldre må ha vært det første og kanskje det viktigste trinnet i utviklingen for Christer og sikkert mange andre. Kvaliteten og mengden på virksomheten i barnefotballen er den dag i dag forutsetningen for, og det beste middel, til å beholde de unge lengst mulig i fotballmiljøet. Noen blir også veldig gode spillere. Barnearbeidet i klubben ga også det resultat at 14-åringene, der Christer var med, spilte seg fram til finalen i Norway Cup i 1986. Dessverre ble det stopp med grendefotballen da ”tvungen” allidrett ble innført.

Neste trinn på utviklingsstigen var ungdomsfotballen fra 15 år og oppover.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 18 av 73 Oppgave for A-lisens

Utenom fellestreninga fikk guttespillerne (15-16 år) anledning til frivillige ekstratreninger (”Talentgruppe”). Opplegget for denne gruppa ble mitt ansvar, gjennomføringen var vi flere om. Det bygde på de generelle ferdigheter som allerede var skapt, men det ble lagt vekt på å velge ut og videreutvikle de vesentlige ferdigheter som spillerne spesielt får bruk for i spillet og i ulike roller. Gjennom varierte aktiviteter og en god del intense smålagsspill, ble dette et populært tiltak ikke bare for dem som ville øve mye. Alle fikk enkle oppgaver for egentrening. Allerede som 16-åring var Christer ”gammel” nok til å bli A-lagsspiller, nettopp fordi han var god nok. Jeg er ikke så sikker på at det alltid er riktig for den unge utøveren å spille ”voksenfotball” for tidlig. Hensynet til modenhet, kamerater og medspillere i læringsmiljøet må overveies grundig. I A-stallen møtte Christer unge, og for ham da gode nok medspillere til å dra lærdom fra, A-laget var også rykket opp i 3. divisjon. Like viktig var det at kontakten med de jevnaldrende spillere på guttelaget ble opprettholdt. Det var en vanskelig avveining hvor han hørte til og hvor han skulle spille. Spilleren sjøl tok avgjørelsen. Derfor er det så viktig å at utøveren tidlig lærer å ta sine egne vurderinger og avgjørelser. Evnen til å ta til seg lærdom og deretter selvstendig velge og handle, kom tydelig fram i de to årene Christer var A- lagsspiller i ROS. Etter stor og jevn framgang i ulike roller, ble han både ”oppdaget” av andre og sjøl bevisst på sine ferdigheter. Som 17-åring følte sikkert Christer at i lengden ville ikke nivået i 3. divisjon være høyt nok i forhold til hans egne ambisjoner og krav til seg sjøl. Derfor ble det overgang til en høyere divisjon da tilbudet kom, sikkert til skuffelse for andre involverte. Ligger det realisme i overgangen, er dette steget i spillerutviklingen riktig, noe Christer grundig har bevist gjennom sin karriere. Faren ved tidlig overgang til lag på høyere nivå, kan være at realismen ikke er tilstede, kan hende på grunn av overambisiøse foreldre. Skuffelsen over å mislykkes fører ofte til at spilleren kutter ut fotballen helt i stedet for å kunne oppleve gleden ved fotballen på det nivået en hører hjemme i. Breddeklubben ROS har aldri hatt noe mål om å nå til toppen og har avfunnet seg med å avgi spillere dit! To av Christers jevnaldrende spillere som også tidligere deltok i den omtalte talentgruppa, ble etter A-lagsspill i ROS senere spillere i Toppserien (Vegard Strøm, Strømsgodset og Marius Heiberg, Mjøndalen). Noen andre hadde også potensial og mulighet til å nå langt som utøvende spiller, men de valgte en trygg og ”sivil” utdannelse og yrkeskarriere framfor en kort og kanskje utrygg idrettskarriere. For alle har tida i barne- og ungdomsfotballen vært en periode i livet de ikke kunne vært foruten! Ikke jeg heller!

Sverre»

Tabellen nedenfor viser en oversikt over trening og aktiviteter som ble gjennomført i denne perioden.

År Alder Vår Sommer Høst Vinter 1985 12-13 år 4 g/uke fotball 5 g/uke fotball 4 g/uke fotball 2 g/uke fotball Styrketrening; 2 g/uke 3 g/uke håndball 3 g/uke håndball Trappeløping; 4 g/uke Styrketrening; 2 g/uke Trappeløping; 4 g/uke 1986 13-14 år 5 g/uke fotball 5 g/uke fotball 5 g/uke fotball 3 g/uke fotball Styrketrening; 2 g/uke 2 g/uke håndball Trappeløping; 4 g/uke Styrketrening; 2 g/uke Trappeløping; 4 g/uke 1987 14-15 år 5 g/uke fotball 5 g/uke fotball 5 g/uke fotball 3 g/uke fotball 3 g/uke håndball Guttekamper Guttekamper 3 g/uke håndball 2 g/uke styrketrening 1988 15-16 år 4 g/uke fotball 5 g/uke fotball LYN/W:3 g/uke LYN/W: 3 g/uke fotball fotball 3 g/uke håndball Treningsleir 6 g/uke fotball 4 g/uke fotball; A-lag m/A-lag Egentrening: Egentrening: 2 g/uke 2 g/uke

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 19 av 73 Oppgave for A-lisens

År Alder Vår Sommer Høst Vinter 1989 16-17 år LYN/WANG: 5 g/uke fotball LYN/WANG: 3 LYN/WANG: 2 g/uke fotball g/uke fotball 3 g/uke fotball 5 g/uke fotball 5 g/uke fotball 2 g/uke fotball Egentrening; Egentrening; 2 g/uke. 2 g/uke.

Når det gjaldt trening i denne tiden, så var jeg med på treninger både på klubblag, kretslag og LYN/WANG, samtidig som jeg fortsatte med egentrening i form av styrke- og teknisk trening. Dessuten spilte jeg en del håndball i vinterhalvåret.

Tabellen nedenfor viser antall kamper jeg spilte i de ulike lag/miljøer som siste års gutt og første års junior:

ANTALL KAMPER ÅR LAG TOTALT Landslag Serie Cup Treningskamp 1988 ROS guttelag 16 36 7 59 (16 år) ROS A-lag 3. div. 10 3 2 15 Buskerud kretslag 3 6 9 Landslag U 15 1 2 3 1 26 42 17 Totalt 86 1989 ROS A-lag 3. div. 19 5 13 37 (17 år) ROS jr. lag 4 6 10 LYN/Wang 1 1 Landslag U 16 3 7 10 3 23 5 27 Totalt 58

Tabellen nedenfor viser eksempel på resultater fra denne tiden:

Gruppe År Lag Resultat Smågutt 1985 ROS Smågutt 1. lag Kretsmester i Buskerud-serien 3. plass i Norway Cup 1. plass i Buskerud Gressbanecup 1986 ROS Smågutt 1. lag 2. plass i Buskerud-serien 2. plass i Norway Cup 2.plass i ROS Jule-cup Buskerud Kretslag 1. plass i Drammen BK-cup Gutt 1987 ROS Gutt 1. lag 3. plass i Buskerud-serien 17. plass i Norway Cup Buskerud Kretslag 2. plass i Mjøsby-turneringen 1988 ROS Gutt 1. lag 1. ROS Jule-cup 5. plass i Mossecup 1. plass i Heggedalscup 2. plass i Ligo Cup 3. plass i Dana Cup 33. plass i Norway Cup ROS A-lag (4. div) 5. plass i Serien Buskerud Kretslag 2. plass i turnering på Askøy Landslag (U15) Norge – Island 3-0 Kvalifisert til EM-89

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 20 av 73 Oppgave for A-lisens

1.3.2 Overgangen til Bærum

Det var henvendelsene fra Mjøndalen, Bryne og Kongsvinger som virkelig satte tankene i gang om at nå var tiden kanskje kommet til å ta neste steg. I ROS miljøet var det bare en oppfatning om dette. Jeg hadde ikke noe å tjene på å gå nå. Jeg ville få den rette utviklingen ved å spille enda noen år i klubben.

Ryktene om at jeg var inne i en vurderingsfase, spredte seg. Strømsgodset som spilte i elitedivisjonen, viste sin interesse, og representanter fra klubben kom på besøk hjemme i Røyken. De var svært interessert i at jeg kom over i stallen deres. Det var en ny opplevelse. Spennende på samme tid som det inspirerte meg til å ville ta ett steg videre.

Mens jeg var i tenkeboksen og vurderte fordeler og ulemper med å bli i ROS kontra en overgang til en klubb høyere opp i divisjonene, kom Bærum Sportsklubb på banen. De kom med tilbud til to av oss i ROS om å spille i 3. div. (nåværende 2. div.).

Bærum SK hadde i vært nede i 4. div. (3. div.) i starten på 80-tallet og ledelsen hadde valgt en utviklingsstrategi basert på satsing på kontinuitet, ungdom og på lokale krefter både på spillersiden og trenersiden for å komme tilbake. Målet var «å bli best i Bærum». De hadde engasjert den tidligere storspilleren Vidar Davidsen i jobben som spillende trener for å bygge det nye grunnlaget. Basis i denne satsingen var juniorlaget som nå var ett av Norges beste, der spillere ble hentet opp på A-laget så snart de var klare for det. Vidar hadde bygget opp et A-lag som hadde stor selvtillit, gode spillere, disiplin og stor klubbfølelse. For meg virket dette å være en klubb som var helt perfekt for meg. Nå var min tur å reise ut til en klubb og for første gang starte samtaler som kanskje skulle resultere i et klubbskifte. Litt skremmende.

Samtalene med både klubbledelse og trener Vidar Davidsen, resulterte i at jeg satt igjen med følgende konklusjoner:

- Jeg ville komme inn i et miljø som spilte en divisjon over det jeg hadde spilt i ROS. Klarte jeg å komme med på dette nivået, var dette en stor nok fotballmessig utfordring. (Jeg valgte bort elitedivisjonen. Strømsgodset 2 spilte jo i samme divisjon som ROS, og det var nok der jeg ville måtte spille.) - Jeg kunne kombinere skole/trening på en maksimal måte. Jeg kunne gå av toget i Sandvika på veien hjem fra LYN/WANG for å komme på treningen i Bærum. Materialforvalteren i Bærum, Alf Johansen, kunne hente meg på stasjonen og kjøre meg til Lommedalen slik at rakk treningen der. Hjemturen ble også ordnet på en grei måte ved at faren min hentet meg på veien hjem fra sin jobb på Lysaker (han jobbet sent i perioder). Som regel var jeg ikke hjemme før i 20-tiden, så fortsatt måtte nesten alle lekser gjøres i helgene. - Jeg ville få en kjent og god trener; Vidar Davidsen, og ville få nye impulser. - Jeg ville få dekket deler av mine reiseutgifter, og ROS ville få en økonomisk kompensasjon ved overgangen.

Disse fordelene oversteg de ulempene jeg kunne finne, og som 17 åring hadde jeg fått min første kontrakt med en overgangssum på kr. 25.000. Det var et stort øyeblikk da kontrakten var godkjent av begge klubbene og ble underskrevet. YES; jeg var i gang for alvor.

Av utklippene i Scrap-boken fra den tiden, ser jeg at min glede over å komme i gang med Steg 3 i et miljø som jeg mente var optimalt for utviklingen min, ikke var delt av klubbmiljøet i ROS. Den inneholder mange skeptiske tilbakemeldinger og negative kommentarer. Kritikken, i den alderen og med alt det gode jeg hadde opplevd i ROS, var vanskelig å «svelge». Faren min forteller at dette heller ikke var noe hyggelig å oppleve for resten av familien, men at dette var reaksjoner man sannsynligvis bare måtte vente seg. I overganger vil det alltid være kryssende interesser og sterke følelser involvert. At klubbledelsen i ROS ikke tok med noen prosenter ved videresalg i kontrakten, viser kanskje også at ikke alle hadde like stor tro på meg som jeg selv og familien.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 21 av 73 Oppgave for A-lisens

1.4 Steg 3: Tiden i Bærum

1.4.1 Forberedelser til Steg 3

Med denne overgangen følte jeg at nå, nå var tiden kommet for den virkelige starten for realiseringen av drømmen min. En stor milepæl der det nå var slutt med tiden i det trygge lokalmiljøet, en fremtid forbundet med stor usikkerhet og der utfordringene skulle utkjempes på en helt ny og ukjent arena.

Det var mange usikkerhetsmomenter som gjorde det vanskelig å forutse både hva som lå foran meg. Hva skulle til for å sikre at utviklingen mest mulig var basert på mine forutsetninger for å lykkes? Konklusjonen var at den beste måten å sikre dette på var en grunnmur bestående av:

- En langtidsplan med sluttmål å være en toppfotballspiller - Utviklingssteg som gjorde det mulig å sikre at mine forutsetninger var retningsgivende - Konkrete, mest mulig målbare utviklingsmål som kunne følges opp av en kontinuerlig tilbakemelding. Da visste jeg hvor jeg var i prosessen og kunne fortløpende få den nødvendige selvinnsikten for å ta videre beslutninger.

Målrettet utvikling.

Planen som ble utarbeidet var en 5 års-plan med klare, overordnede mål for hver sesong. Å ha oppnådd målet om å være «proff», definerte vi (faren min og jeg) som å ha fått en «proff-kontrakt» med en utenlandsk klubb. Delmålene skulle være 2 år i 3. div. (2. div.), eventuelt 2. div. (1. div.). Deretter skulle jeg bruke 2 år på å etablere meg i eliteserien før en kontrakt med en utenlandsk klubb skulle gjøre meg til «proff». En ambisiøs plan, men ikke for lang. Målet var i sikte.

Utviklingsplanen var delt inn i tre del-prosesser som vi mente ville være viktige å «ha kontroll på» for å sikre resultatet av totalplanen. Hvert år hadde klare målbeskrivelser for de tre delprosessene som var:

- Fotballmessig utvikling. - Fotballmessig utvikling fra en start i 3. divisjon, via 2. div. og elitedivisjonen til en måloppnåelse med proffspill - Utdanning - Fullføring av LYN/WANG for deretter å velge et videre utdanningsalternativ

- Andre sentrale elementer som kunne påvirke fotballutviklingen - Militærtjeneste som – når dette var aktuelt – måtte tas hensyn til i utviklingen.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 22 av 73 Oppgave for A-lisens

Figuren nedenfor viser langtidsplanen:

Nå hadde vi en langtidsplan, men fordi prosessen hadde flere ukjente faktorer, og at det var lite dokumentasjon på hvordan en slik utviklingsprosess skulle drives, var det viktig å ha en stegvis gjennomføringsprosess. Vi la opp til følgende:

- Vi skulle ha en best mulig formening om hvor i prosessen jeg til enhver tid var - Jeg skulle fortløpende opparbeide den nødvendige selvinnsikt og forståelse for mine sterke og svake sider for å skjønne hva utfordringene besto i og hvordan jeg best mulig kunne mestre dem.

Modellen vi kom frem til kan skisseres som følger:

For hvert nytt steg skulle det brukes tid på å lage utfordrende, men realistiske mål (A) basert på erfaringer så langt. For å skjønne hva det å nå målene innebar, var det viktig å bruke både egne og andres erfaringer for å bygge et scenario som var så konkret at det var mulig å forberede seg mentalt på de utfordringene dette innebar (B). I dag konkluderer jeg med at en slik mental øvelse var helt sentral for å lykkes med en slik utviklingsprosess. Når dette var på plass, var det bare å krumme nakken og sette i gang og overvinne den uro og frustrasjon som en måloppnåelse innebar. Etter hvert som ferdighetene ble bedre og bedre og til slutt var gode nok til at målene var nådd, forsvant denne uroen og frustrasjonen. Jeg var kommet over i flytsonen (D). Jeg var trygg. Der var jeg lenge nok til at tryggheten hadde gitt meg et «overskudd» der jeg følte at nå var jeg klar for neste steg. Jeg kom heldigvis aldri over i den farlige komfortsonen (se Definisjon). Hvis jeg fikk anledning til å ta «neste steg» uten at jeg hadde vært lenge nok i flytsonen og følte meg klar, ventet jeg med å ta dette steget.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 23 av 73 Oppgave for A-lisens

Men en plan måtte også følges opp.

Som tidligere nevnt begynte faren min ganske tidlig å gi meg konkrete tilbakemeldinger etter hver kamp. Han fant ut at oppfølgingen han hadde gjort så langt var for snever da den var mye rettet mot kampsituasjoner og mine egne fotballmessige delferdigheter. Skulle jeg lykkes på toppnivå, måtte jeg også utvikle ferdigheter innen lagspill og forstå konsekvensene av ulike treneres taktiske disposisjoner. Analysegrunnlaget ble utvidet med to områder til:

1: Hvor dyktig jeg var til å tolke situasjoner og gjøre riktige valg basert på å bruke både egne og medspilleres delferdigheter; altså det å være en lagspiller. 2: Hvor dyktig jeg var til å innrette mitt spill basert på de samhandlingsregler for hele laget som ble trukket opp av trenerne; altså forstå kravene til min rolle på banen basert på trenernes taktiske disposisjoner og spillesystem.

På denne måten dekket man faktisk alle tre dimensjonene som Fotballferdighet i dag blir delt i. (ref. Definisjoner). Faren min sier at den strukturelle dimensjonen var den vanskeligste å bedømme.

Som vanlig ble analysen fra hver kamp gjennomgått så snart som mulig; vanligvis like etter at jeg var kommet ut fra spillergarderoben etter kamp. Han ga også konkrete forbedringskommentarer og ros knyttet til statistikken.

Se to eksempler fra «Notatblokka» under.

Denne tilbakemeldingen holdt vi på med i 8 år; helt til jeg gikk over til RBK.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 24 av 73 Oppgave for A-lisens

1. sesong (1990) (17 - 18 år)

Inntil overgangen til Bærum hadde jeg i hovedsak spilt spiss på «mitt eget lag». Da Sverre Dreier de siste to årene lot meg hospitere på A-laget som hadde en bedre spiss enn meg, fikk jeg muligheter til å spille i mange andre roller på laget som det viste jeg behersket bra. Dette mener jeg la grunnlaget for at jeg senere ikke hadde problemer med å ta utfordringene jeg fikk med å spille på ulike plasser. Jeg opparbeidet meg en bred forståelse for samhandling på det relasjonelle planet.

Vårsesongen utviklet seg som følger:

- Først: 2 kamper på rekruttlaget der jeg fikk en bra start på «den nye tilværelsen» ved å bygge opp roen og tryggheten i et nytt klubbmiljø etter en utfordrende overgangstid - Deretter: 6-7 kamper på juniorlaget som da var ett av landets beste - Pendling mellom juniorlag og A-lag inntil jeg i juni/juli spilte fast på A-laget.

Vidar Davidsen var en klok trener og ga meg en overgangstid med høy kvalitet. Rollen min på banen ble etterhvert midtbanespiller, en rolle jeg følte meg vel i slik utviklingen i det nye miljøet hadde blitt. Kameratskapet i klubben og den profesjonelle klubbledelsen gjorde i tillegg at både tryggheten og prestasjonene ble så bra at jeg som nevnt fikk fast plass på A-laget. Etter treningsleir i sommersol og sørlandsidyll i Trægde utenfor Mandal, følte jeg virkelig at jeg var blitt en del av laget.

Landslaget viser at jeg har noe å strekke meg etter

I starten av mars fikk jeg brev fra NFF der jeg ble invitert på treningskamp/leir i Fredrikshavn i Danmark for kandidater til juniorlandslaget. Kjempegøy. Gleden var ikke mindre da jeg kort tid etter at denne test- turen var gjennomført, fikk innkalling om deltagelse på Juniorlandslaget i kamp mot Italia i Varese utenfor Milano. Jeg fikk ikke spille, men det var fint bare å få være med på Italiaturen. Jeg fikk både vite at jeg var «inne i varmen», og fikk også et bilde på hva som krevdes for å være med på dette nivået.

Returkampen mot Italia skulle foregå 17. mai på Nesbyen. Jeg var spent på om jeg ble plukket ut i troppen. Det ble jeg, og denne gangen fikk jeg spille. Jeg kom inn i starten på andre omgang og fikk gode tilbakemeldinger. Med seier 2-1 og med rammene rundt kampen på denne spesielle dagen ble det en uforglemmelig opplevelse.

Kombinasjonen skole og satsing på fotball

Valget om å begynne på LYN/WANG var et fornuftig valg. Praktisk var det også fordi treningen med Bærum foregikk «på veien hjem». Jeg trivdes svært godt i et kjempebra skolemiljø. Her var fotballen i fokus, jenter og gutter med spesiell interesse nettopp for fotball; masse ekstra treninger og mange fine fotballturer. Sammen med engasjerte og fantastiske lærere som f.eks. Terje Nilsen og Bjørn Nilsen ble faktisk også skolearbeidet mye lettere. Studiekompetanse fikk vi alle sammen. Her knyttet jeg vennskap som varer den dag i dag.

2. sesong (1991) (18 - 19 år)

Bærum Kommune mente at en kommune på 90 000 innbyggere burde ha et topplag i fotball. Valget sto mellom kommunens to sentrale fotballklubber: Stabæk og Bærum SK. Stabæk var den største klubben med en fargerik leder i Ingebrigt Steen Jensen og med slagordet «Ullevål -95». Bærum hadde også profesjonelle ledere, men ble oppfattet som lillebror. Klubben hadde et litt mer moderat mål: «Eliteseriespill i 1997». Bærum kommune valgte Bærum SK til stor forbitrelse for Stabæk. Begrunnelsen

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 25 av 73 Oppgave for A-lisens for kommunens valg var at de hadde stabil ledelse, gode trenere, velsmurt støtteapparat og ikke minst spillere for fremtiden. Dette var en vitamininnsprøytning for Bærum i sin utvikling mot mål om eliteseriespill i 1997. Nå hentet de inn en ny trener. Valget av Vidar Davidsens erstatter var typisk for den nye tankegangen i Bærum SK. Unge Lars Tjærnås hadde ikke noe stort navn, men han var proppfull av ambisjoner og fotballkunnskap, noe jeg for egen del kan støtte fullt og helt. Lars klarte på en fin måte å fortsette det Vidar hadde bygget opp. Han satset på kontinuitet, noe som passet det unge laget vårt perfekt.

En mestringsorientert og involverende trener

Som en del av introduksjonen av seg selv, opplevde jeg for første gang en plansamtale med treneren. Plansamtalen konkluderte med en skriftlig tilbakemelding der både mine sterke og svake sider kom frem i kombinasjon med utviklingsmål som var samstemmende med mine egne i langtidsplanen min:

- Bli tippeligaspiller innen 1993 - Ta ev. skrittet videre - Spille fast på Bærums A-lag 91-sesongen.

Nedenfor er en kopi av oppsummeringen fra denne plansamtalen:

For meg var Lars en mestringsorientert og involverende trener som klarte «å se» både enkeltspillerne og laget. For å løfte laget til det neste trinn; 3. div. (nå 2. div) ville jeg og mine ferdigheter best gjøre nytte for laget ved at jeg spilte høyre midtstopper. Dette aksepterte jeg selvfølgelig. Var det der jeg kunne gjøre mest nytte, vel, så var det bare å sette seg inn i rollen så fort som mulig.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 26 av 73 Oppgave for A-lisens

Til hjelp for «omskoleringen» hadde Lars laget en «Rolle-beskrivelse» som jeg skulle bruke som utviklingsmal som høyre midtstopper; se nedenfor.

Lars satset på å sette meg inn som midtstopper umiddelbart, og lot omskoleringen foregå i trening og kamp. Etter en tid var tilbakemeldingene som følger:

Mine gode egenskaper var: - Stø og rolig - Sikker stopper og gode oppspill - Leser spillet meget godt

Utviklingselementene var klart definerte, akkurat slik jeg likte det: - Må bli bedre i kommunikasjon med de andre tre i den bakre fireren - Må bli bedre på å komme tidligere tilbake i sikring - Må bli bedre på å tørre å ta initiativer fremover.

At omskoleringen og utviklingsprogresjonen min gikk så bra, tillegger jeg Lars måte å gi gode «bilder» på hvordan både den enkelte «leverte» samtidig som hele lagets innsats ble vurdert i konkrete, skriftlige tilbakemeldinger etter hver kamp. For meg var dette helt perfekt, for nå fikk jeg tilbakemeldinger både fra Lars og faren min.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 27 av 73 Oppgave for A-lisens

Nedenfor er et eksempel på en slik skriftlig tilbakemelding som Lars ga til den enkelte spiller etter kamp.

Lars ledet en gjeng motiverte spillere fra seier til seier. Vårsesongens høydepunkt var å vinne «hatkampen» mot Stabæk 4-1 og det var en herlig stemning under sommerleiren i Trægde. For min egen del fant meg bedre og bedre til rette som høyre midtstopper.

Høstsesongen fortsatte i samme flyt, og 4 serieomganger før slutt var vi klare for opprykk til 2. div. (nå 1. div.). Men det var helt klar beskjed fra Lars at dette ikke betydde at vi kunne ta det med ro videre. «Vi har nådd målet for sesongen, men vi er ikke ferdig med den. La oss satse maksimalt på å bevare vår vinnerkultur og stå på for fullt ut sesongen. Det er både avslutning på årets, og begynnelsen på neste sesong», var budskapet fra Lars. Vi stod på til siste slutt.

Skolegang

Når det gjaldt skolegang, så avsluttet jeg mine tre år på LYN/WANG. Jeg fikk bra karakterer og fin tilbakemelding fra skolen også når det gjaldt den fotballmessige utviklingen. Men noen tid til russefeiring ville jeg ikke prioritere. Det kunne få negativ innvirkning på fotballutviklingen, og det tok jeg ingen sjanser på. Jeg kjøpte russeutstyr, men det ble bare brukt 1 gang. Det var da min mor tok bilde av meg i «russedress». Jeg var med på å spleise på en russebil, men jeg kan ikke huske at jeg kjørte i den.

Langtidsplanen hadde ikke satt opp noen forslag for skolegang etter LYN/WANG, bare at jeg skulle vurdere dette etter endt videregående skole. Da tiden var inne, ble det et naturlig valg å starte på BI i Drammen. Der gikk noen av mine kamerater fra Røyken, og BI hadde gjennomføringsform som kunne kombineres med satsingen på fotballen.

Fra neste sesong skal jeg spille i 2. div. (nå 1. div.)

Så langt hadde det gått helt etter planen. Neste sesong skulle jeg spille i 2. divisjon (nå 1. div). Jeg var på vei inn i «flytsonen» på et godt 3. divisjonsnivå. Det fikk jeg tilbakemelding på da at jeg etter sesongen ble kåret til «Årets spiller i Bærum».

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 28 av 73 Oppgave for A-lisens

Både utviklingen i Bærum og det at jeg gikk på LYN/WANG, gjorde at eliteserieklubben Lyn inviterte meg til talentsamling for potensielle «tippeligaspillere» fra nærmiljøet i og rundt Stor-Oslo. En trener eller oppmann fra klubbene der fotballtalentene kom fra, var også invitert for å se på hvordan en «Tippeliga-klubb» arbeidet. Dette var mitt første møte med et «Tippeliga»-miljø.

3. sesong (1992) (19 - 20 år)

Jeg var første års senior, og etter min egen langtidsplan og utviklingsplanen Lars og jeg utarbeidet året før, så var målene mine for denne sesongen:

- Spille fast på Bærums A-lag (nå 1. div.) - Bli tippeligaspiller etter denne sesongen - Ta ev. skrittet videre

Utfordringen var derfor helt klare: Jeg måtte klare overgangen til 2. div. (1. div.) og spille så godt at Tippeligaklubber ble interessert i meg og ville ha meg over i sin klubb.

Bærum SK forberedte seg også godt for å støtte laget. Vi fikk eget reiseantrekk, noe som fikk oss til å føle at nå var vi blant de «store gutta». Det var det en god investering innen et område som er lett å glemme; det psykologiske. For min del vil jeg også ta frem den psykologiske effekten det hadde for meg ved å få spille mot lag i 1.div. som f.eks.:

- Fredrikstad - Moss - Pors - Bodø/Glimt - Odd - VIF

Det ga meg en følelse av trygghet for at jeg var på riktig vei, og at målet «toppfotballspiller» rykket nærmere. Det var en inspirasjon til å jobbe videre.

Utfordringene for en liten klubb som for første gang var på dette nivået, var store, men etter en noe trøblete vårsesong, gjorde vi en god høstsesong og endte på en 4. plass av seriens 12 lag.

Selv hadde Lars gitt meg mye spilletid og jeg fikk gode og målrettede tilbakemeldinger både fra Lars og faren min. Spillemessig fant jeg meg bedre og bedre til rette som høyre midtstopper der jeg fortsatte å utvikle fotballforståelse, hurtighet både med og uten ball, defensive egenskaper, lagspill samt arbeidskapasitet, egenskaper jeg etterhvert skulle få god bruk for. Jeg hadde fått spille alle kampene, serie-, cup- og treningskamper og endte opp med følgende kampoversikt:

Treningskamper Norgescup Seriekamper Totalt 18 2 22 42

Det var to ting som var helt nytt for meg denne sesongen:

- Spilte mine første to kamper i Norgesmesterskapet - Jeg var i en divisjon der min prestasjon hver uke ble vurdert i avisene.

Det siste var både spesielt og spennende, og ga fotballspillet en ny dimensjon. Jeg ble vurdert «offentlig» hver uke av helt ukjente sportsjournalister. Men både avisene, klubben og Lars syntes at dette hadde gått bra; klubben/Lars med å kåre meg til klubbens beste spiller.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 29 av 73 Oppgave for A-lisens

Tilbakemeldingene ga meg tillit til at jeg var en høyre midtstopper som behersket dette nivået. Også de og de nye «miljømessige» utfordringer hadde vært overkommelige. Tryggheten jeg følte i slutten av året, gjorde at jeg konkluderte med å være i «Flytsonen» på 1. div. nivået.

Skole

Utdanningsmessig gikk det bra. Jeg avsluttet 1. år på BI på sommeren og fortsatte 2. året da høsten kom.

Hva så med landslagsspillet?

Når det gjaldt landslagsspillet, hadde jeg ikke det samme gode resultatet å vise til. Jeg hadde bare satt på innbytterbenken i en av U-21 kampene dette året. Dessuten var jeg hjemmeværende reserve i en kombinert treningsleir med kamper i Singapore.

Jeg får tilbud om å bli tippeligaspiller!

Men det var snart glemt. Innsatsen min på klubblaget hadde nemlig vært slik at tippeligalag var blitt interessert. Både Kongsvinger, som var blitt nr. 2 i eliteserien dette året og dermed bl.a. skulle spille i Europa-Cup i 1993-sesongen og Lyn, som jeg kjente litt til fra før - tok kontakt med overgang som tema.

Jeg var «flytsonen» i 2. div. (nå 1. div) og tilbudene kom egentlig som bestilt. Men var tidspunktet for tidlig eller var det riktig å gå videre? Et kort besøk hos Lyn året før var den eneste erfaringen jeg hadde med Eliteserien eller Tippeligaen som det nå het. Da var det bare å starte ny evalueringsprosess:

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 30 av 73 Oppgave for A-lisens

Målet for neste steg var å etablere meg som spiller i Tippeligaen. De sentrale områdene jeg måtte få klarhet i var bl.a.:

- Ville jeg få et utviklingsmiljø der jeg kunne få spilletid nok og tid nok til å utvikle meg for et tippeliganivå? - Ville jeg som uerfaren med tippeliganivået, i denne sammenhengen risikere å bli sittende på benken? - Jeg måtte flytte hjemmefra. Ville jeg få boforhold og et sosialt liv som ville gi meg den tryggheten jeg måtte ha for å kunne prestere? - Jeg gikk på BI. Ville dette være mulig å kunne kombinere dette med satsingen det var å komme i «flytsonen» på tippeliganivå?

Jeg lar Per Brogeland som ev. ville bli treneren min, gjøre sine refleksjoner om det KIL-miljøet jeg skulle forholde meg til, ut fra følgende spørsmål:

Å komme til KIL og få Kongsvingermiljøet som basis for å «etablere» meg i Tippeligaen, var en suksessfaktor i min karriere. Var det å være et slikt godt «etableringsmiljø» en bevisst faktor for KIL?

Jeg overtok KIL før sesongen 1992 og ønsket å sette et nytt preg på klubben og laget. Da var det en del faktorer det var viktig å endre på. Utgangspunktet for KIL høsten 1991 slik jeg følte det:  ``Vi rykker aldri ned`` - virket som en målsetting i klubben? Hadde overlevd nok en sesong i Tippeligaen, 9. året på rad.  KIL var i stand til å slå de beste lagene, men tapte for ofte mot ``dårlige`` lag.  Nr. 9 i 1991, men ikke alt for lang avstand til medalje.  KIL-miljøet for mye preget av ``andres dom``, det vil si hva vi kan - HVA VI IKKE KAN.  Fordommer knyttet til ``laget fra skauen``.

Hele utgangspunktet etter -91 sesongen bar preg av at KIL var et lag uten troen på å kunne hevde seg i Tippeligaen. Gjennomgangsmelodien etter sesongslutt at ``vi rykker aldri ned`` var vel en dårlig målsetting og trøst skal man komme videre. Dessverre er det for mange lag som er fornøyd etter slike sesonger og som står på stedet hvil. Evnen til å slå gode lag var tilstede, men mangel på stabilitet gjorde at det for ofte ble en plass midt på tabellen.

Før sesongen -92, og som ny trener i KIL, følte jeg at det var naturlig å vinkle målsettingen høyere enn det som hadde vært vanlig i klubben. Jeg følte at omgivelsene og etter hvert spillerne var mer opptatt av hva de ikke kunne, enn mulighetene til å utvikle seg videre. Dette er ofte en vanlig tankegang hos en del idrettsutøvere, og som er med på å sette en stopper for videre fremgang.

Derfor var en høy, men realistisk målsetting viktig. Ha noe å jobbe i mot, og ikke bare ha som mål å overleve i et seriesystem. Jeg fokuserte på at vi som klubb og lag skulle sammenligne oss med de beste. De beste vi konkurrerte med skulle det være mulig å komme på høyde med.

Tankegangen var hele tiden at de små marginene måtte forbedres, stabilitet og hardt arbeid var eneste veien til nivåheving. Være villig til å innse at ting ikke kommer tilfeldig, men at det er planmessig arbeid som ligger bak gode resultater og at man har tro på at det er mulig.

Jeg ville at vi skulle ha større tanker om oss selv og laget. Rive ned hindringer/tanker som sperret for videre fremgang. Legge lista høyt, få inn en ny tankegang som innebar at ting er mulig. Det kunne ta tid, men bare det at nye tanker om vinnerkultur kom inn i klubben og hos spillerne gjorde at vi var på rett vei.

I KIL var det en veldig åpen tone. Det var naturlig både for oss trenere og for spillerne. For oss var det viktig at ingen følte seg utenfor gruppen. Nye spillere falt alltid lett og naturlig inn i troppen og følte seg akseptert og som en av gutta med en gang. Støtte og respekt overfor hverandre føltes naturlig i KIL og var med på å forsterke det gode og trygge miljøet. Vi la stor vekt på åpenhet og god kommunikasjon og løste problemene så fort som mulig. Dialog mellom spillere og trenere så jeg på som svært nyttig og et viktig middel for å skape tillit og trygghet. Det å kunne

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 31 av 73 Oppgave for A-lisens prate med enkeltspillere, bli godt kjent med hverandre, la jeg stor vekt på. Kommunikasjon med spilleren, komme inn på mennesket, skape en atmosfære hvor spilleren føler trygghet. Dette var viktige ting å jobbe med i KIL-miljøet. Dette ville øke spillerens selvtillit og han ville oftere kunne bruke sine kvaliteter.

Jeg la vekt på å holde god kontakt med spillerne, være en rådgiver/veileder, men samtidig være den som stilte krav og viste myndighet ved avgjørelser. Dette var en balansegang, men jeg følte at det passet oss i KIL. Som tidligere nevnt satte vi trygghet og tillit veldig høyt, og var opptatt av å ha det gøy sammen, men beholde kvaliteten på det vi gjorde. Et godt miljø og det å ha det gøy sammen med andre er jo som oftest hovedgrunnen til at folk driver idrett, uansett nivå. Det er snakk om menneskeutvikling, og lage opplegg der vi i sterk grad markerte at spillerens innstilling, holdning og helhet var overordnet. Spilleren måtte føle en harmoni med seg selv, både fysisk og mentalt og ikke minst at det sosiale stemte. Det ble mer å tenke på hele mennesket i selve utviklingsarbeidet.

Jeg var opptatt av å behandle spillerne individuelt. Dette var viktig for å få hver enkelt til å fungere og bidra med noe positivt i laget. Det gjaldt alt fra treningsmengde, hva den enkelte skulle prioritere i treningsarbeidet og roller på og utenfor banen. For spillerne betydde dette å ta ansvar for egen utvikling, sette tingene mer i system og ha en klarere målsetting med hva han drev med. Potensialet i laget økte fordi enkeltspillerne utviklet seg i gunstig retning gjennom målrettet trening.

Vi trenere er sikkert forskjellige, men jeg tror vel det er enighet om at det å skape tillit er vesentlig. Dette skapes på forskjellige måter ettersom hva slags mennesketype du er og selvfølgelig hvordan du opptrer utad. Troverdighet ved at man fungerer i overenstemmelse med det budskapet man gir til spillerne, og har god samvittighet med det man gjør til en hver tid. Kunne skape en lystfølelse hos spillerne som gjør at det er moro å være på treningene.

Med dette grunnlaget hadde Per klart å utvikle KIL så bra at de tok 2. plass i 1992-sesongen. Nå sto den viktige 1993-sesongen for døren og man så behovet for å forsterke laget.

Valg må gjøres selv hvor vanskelige de er.

Vurderingsprosessen var ikke lett. Det hadde gått svært godt så langt, men det hadde også gått fort. Kanskje så fort at det hadde vært klokt å tilbringe en sesong i «komfort-sonen» i Bærum for en liten konsolidering. Men med følgende rammer for en overgang, valgte jeg å underskrive kontrakt med Kongsvinger IL:

- Per Brogeland som trener og klubben som utviklingsmiljø hadde gitt et godt inntrykk - KIL skulle forsvare en 2. plass i Tippeligaen som både ga de riktige fotballmessige utfordringer og ikke minst medførte at det ville bli muligheter for å få spille i UEFA-cup - Jeg passet inn i Per Brogelands planer og jeg ville få spille midtstopper - Kongsvinger hadde vist at det var et godt sted å «vokse opp i» - Jeg kunne fortsette på BI selv om det medførte at jeg måtte kjøre 2 timer for å komme til Oppegård der BI var lokalisert - Per valgte også mine gode kamerater Geir Bakke (Bærum) som spiss og Bjørn Arilds Levernes (LYN/WANG) som midtbanespiller for neste sesong, hvilket ville gi meg en god sosial forankring.

Min egen kontrakt kom på plass og KIL og Bærum ble enige om en overgangssum på kr. 175.000,-, samt at Bærum ved en ev. overgang til utlandet skulle få en del av overgangssummen. Jeg var blitt et økonomisk satsningsobjekt som ble tatt inn i en klubbs fremtidige budsjett-planer.

Med spente følelser kom jeg sammen med moren og faren min til Kongsvinger med et lite flyttelass og installerte meg i en liten kjellerleilighet. Men det tok ikke lang tid før jeg følte meg hjemme. Mottagelsen i klubben og byen var positiv og varm. Jeg fikk også stor lokal avisomtale. Selv om jeg var vant til oppmerksomhet, var dette en ny opplevelse; å bli «brettet ut» med stort bilde.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 32 av 73 Oppgave for A-lisens

Nå var «Drømmen» om å bli en topp fotballspiller gått via «Håp» og «Tro» til å nærme seg å bli «Virkelighet». Men det var viktig nå å smøre seg med «Tålmodighet». Jeg måtte ikke miste motet hvis ikke alt gikk i samme tempo som det hittil hadde gått. Jeg måtte være forberedt på benkesliting, og at både å spille og etablere meg på dette gode laget, kunne ta tid.

1.4.2 Oppsummering av tiden i Bærum

Overgangen satte en sluttstrek for meg i Bærum. Kort konkludert kan jeg vel si at jeg hadde vært i riktig klubb til riktig tid. Dette hadde gått helt i henhold til planen. Tabellen under viser en kampoversikt for denne tiden:

ANTALL KAMPER ÅR LAG TOTALT Landslag UEFA/CL Serie Cup Trening 1990 Bærum A-lag 2. div. 14 3 12 29 (18 år) Bærum rekruttlag 2 2 Bærum jr. lag 13 13 Lyn/Wang 2 2 Landslaget 3 3 3 19 3 14 Totalt 49 1991 Bærum A-lag 2. div. 22 6 39 57 (19 år) Bærum jr. lag 3 3 Lyn/Wang 2 2 25 6 41 Totalt 62 1992 Bærum A-lag 1. div. 22 2 18 42 (20 år) 22 2 22 Totalt 42

Jeg har mye å takke Lars Tjærnås for og lar han avslutte oppsummeringen ved kort å svare på følgende spørsmål:

I det andre året i Bærum, var den skriftlige rollebeskrivelsen, årlige plansamtalen og de fortløpende tilbakemeldingene etter kampene jeg fikk fra deg, helt avgjørende for at jeg lyktes?

- Er dette en arbeidsform som er aktuell i dag og ev. hvor mye har du inntrykk av at denne brukes?

Svaret fra Lars:

Å hjelpe et fotballtalent til å se sammenhengen mellom mål-krav og konsekvens er det aller mest avgjørende en trener kan gjøre. Jeg har møtt utallige som har ØNSKET å bli gode, men atskillig færre som virkelig har VILLET bli det, og enda færre som har tatt konsekvenser av det.

Derfor er det å konkretisere skriftlig utviklingsmål, og de kravene de stiller helt avgjørende i samspillet mellom trener og utøver.

Jeg tror det er en vanlig arbeidsform mange steder i dag også, men akkurat hvor konkret en er på å se denne helt nødvendige sammenhengen er jeg mer usikker på.

Dessuten er det viktig å se ting både i et kort og lengre perspektiv hele veien. To dårlige- eller en god kamp må aldri få for store konsekvenser i de lange linjene en har lagt sammen. Blink ut kompasskursen sammen, og gjør kun små justeringer ut fra hverdagen.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 33 av 73 Oppgave for A-lisens

1.5 Steg 4.1: Tiden i Kongsvinger

1. sesong (1993) (20 - 21 år)

Mitt møte med Tippeligaen

Per Brogeland var en trener som krevde mye av oss når det gjaldt fysisk form. Vi trente 10 - 12 økter i uka. Han likte å sammenligne oss med Bjørn Dæhlie. I utgangspunktet skulle vi derfor trene mye, veldig mye. Men han la også vekt på at det skulle være kvalitet i treningene. Når det gjaldt spillestil, var han opptatt av hvor viktige overgangene fra forsvar til angrep var. Alle disse elementene passet meg bra og jeg følte også at Brogeland hadde evnen til å gi spillerne tillit. Han betegnet meg som «en ung forsvarer med potensiale som tilhørte «moderne forsvarere med fart som en av sine sterke sider». Jeg var kjøpt inn for å erstatte Charles Berstad (som var gått til RBK) som midtforsvarer, men jeg hadde hard konkurranse av to meget erfarne og gode forsvarerne Vidar Sanderud og Arnfinn Engerbakk.

På denne tiden begynte ikke serien før i overgangen april-mai, mens oppkjøringen til sesongen startet i midten av januar. KIL hadde ikke egen innendørshall. Treningen på hverdagene gikk derfor på vinterføre med pigger under fotballskoene. Vi bar mål og skyflet snø som en del av oppvarmingen. Kuldegradene kunne ofte bli mange minus «langt inne i skogen». Dette førte til et godt samhold i hele laget og en kultur som var basert på selv å være en del av «støtteapparatet».

Heldigvis hadde vi Østfoldhallen utenfor Fredriksstad. Inne i Østfoldhallen ble sesongen forberedt i helgene med både mesterskapsturneringer og klubbturneringer. KIL var også med i en vinterserie på Kypros i starten av mars, og med sitt nære samarbeid med Sverige, ble det like før sesongstart spilt kamper mot Degerfors og Karlstad. Jeg husker spesielt at jeg syntes det var «stort» å få utlevert en megastor bag med treningsutstyr for å reise til Sverige for å spille.

Å bli Tippeligaspiller er ikke lett

Selv om jeg hadde vært med på både spill og treninger i utlandet tidligere, fikk jeg straks følelsen av at jeg var kommet opp på et nivå som var annerledes. Det var ispedd ingredienser av mer alvor, større seriøsitet, mer prestisje og konkurranse både innad i laget og mellom klubbene. Den største spillemessige overgangen var at tempoet var mye høyere både på trening og i kamp.

Et besøk på Toppidrettssentret med ulike tester viste at jeg virkelig var rask. 40 meteren gikk unna på 4,89 sekunder. Det var ikke mange fotballspillere som hadde klart det.

Det ble spilt 17 kamper i oppkjøringen til sesongen. Brogeland lot meg komme inn på både sentral midtbane og i midtforsvaret, men jeg fikk inntrykk at han hadde bestemt seg for de ulike plassene, og i den oppsetningen var ikke jeg. Jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet, for med så mange gode spillere kunne dette ta tid.

Landslaget

Å få være med på treningsleir med landskamp i Portugal med U-21-landslaget i februar gjorde derfor godt. Jeg fikk bekreftelse på at jeg fremdeles var på «blokka», selv om jeg bare ble benyttet som innbytter. I mars var jeg også med til England og spilte privatkamp mot Wimbledon. Som vanlig spilte jeg da midtbane og klarte til og med å lage et mål. Så ble jeg også tatt ut til å spille EM-kval. mot Tyrkia i Hønefoss i april. Sammen med spillere som Tommy Svindal Larsen, Kenneth Storvik og Gunnar Aase spilte jeg sentral midtbane. Vi vant 5-2 og laget spilte bra. Selv leverte jeg en god kamp og markerte meg

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 34 av 73 Oppgave for A-lisens på både godt og vondt med gult kort, men også med å lage det andre målet. Jeg håpet at dette skulle øke sjansene mine for å komme inn på KIL-laget i serieåpningen noen dager etter i Kristiansand.

Det løsner litt etter litt

Men det gjorde jeg ikke. Det ble et lite innhopp 7 minutter før slutt. Andre kampen var mot Viking, og så fikk jeg faktisk tillit fra start i midtforsvaret sammen med Vidar. Arnfinn var blitt flyttet til venstre back da de trengte forsterkning der. Jeg gjorde en kjempekamp og ble kåret til BB av både VG og Glåmdalen. Dermed ble det også cup-kamp mot Grue der jeg også klarte å levere. Også mot Lyn og RBK (vi vant 3- 0), spilte jeg bra. Mitt gode hodespill, spilleforståelse med god plasseringsevne, hurtighet og gode oppspill var egenskaper som ble satt pris på.

Jeg storkoste meg og måtte stadig minne meg på at her gjelder det å holde bakkekontakt.

Men det viste seg at nå var det gjort. Med kyndig veiledning av den erfarne midtforsvarskjempen Vidar Sanderud klarte jeg å holde midtstopperplassen i de neste kampene og ble fast førstevalg.

Men vi slet med mye skader, klarte ikke å score mål. Det ble for mange knepne tap og uavgjorte kamper. Før ferien lå vi på 3. siste plass på tabellen. Derfor gjorde det godt å komme på treningsleir i Montpellier i Syd-Frankrike der vi hadde gode treningsdager og vant to treningskamper. Da vi også vant de to første kampene etter ferien mot Viking og Start, var humøret kommet tilbake i laget og klubben. Jeg klarte til og med score mitt første mål for KIL mot Viking.

Jeg blir syk

Men akkurat da vi hadde fått tilnærmet fullt lag etter alle skadene og sykdomstilfellene, fikk jeg kyssesyken i begynnelsen av august. De første meldingene fra legene gikk ut på at jeg ikke kunne spille kamper resten av sesongen. Jeg måtte holde meg i ro i minst 4-6 uker før jeg sakte kunne begynne opptreningen. Det var ikke bare en nedtur fotballmessig nå når jeg nå endelig hadde kommet inn på laget og var i gang å etablere meg både der og på U-21-landslaget. Jeg hadde i tillegg utrolig vondt. Jeg måtte faktisk reise hjem til foreldrene mine som nesten våket over meg i 1 uke mens det sto på som verst. Den uken sov jeg overhodet ikke.

Siden jeg aldri tidligere hadde vært syk eller skadeplaget på denne måten, var jeg spent på hvordan kroppen min hadde reagert på sykdomstiden. Hvor lang opptreningstid ville jeg trenge? Var sesongen virkelig ødelagt? Heldigvis gikk det bedre enn spådommene hadde sagt. Selv om jeg ikke var tilbake i trening før i slutten av august etter omfattende indremedisinske tester, gikk opptreningen mye raskere enn forventet. I overgangen til september slapp jeg til i to 2. lagskamper før jeg fikk komme inn som midtbanespiller mot Tromsø 5. september. Men 5 uker uten matchtrening krevde sitt og spillet varierte derfor de første kampene. Fast på laget var jeg imidlertid hele tiden.

Jeg får lov å spille i UEFA-Cup’en

KIL hadde som nevnt blitt nr. 2 i serien året før og sikret seg dermed retten til UEFA-cup spill. Det var stor spenning knyttet til hvem vi skulle spille mot. Vi trakk Øster og Juventus. Kampene mot Øster var ikke den helt store sportslige opplevelsen og vi vant 3-1 og 4-1. Derimot var både hjemmekampen og ikke minst bortekampen mot Juventus en stor opplevelse både for laget og meg. Nå fikk både klubben og laget for første gang være med å oppleve forberedelsene, spenningen, pressens interesse for en storkamp og supporternes forventninger. På hjemmekampen invaderte KIL-tilhengere Ullevål i busslast etter busslast. Kil gjorde en kjempeinnsats som vakte oppsikt og avsluttet med et fantastisk uavgjortresultat

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 35 av 73 Oppgave for A-lisens

(1-1). Jeg skulle «nøytralisere» Roberto Baggio som ble sur på meg, noe jeg tok til inntekt på at jeg hadde kommet godt fra oppgaven. Returkampen, forberedelsene hjemme, reisen til Italia, politieskorte til en kjempestadion, bortefans i dimensjoner og lokale fans og familie som hadde tatt turen nedover, var noe jeg aldri hadde opplevd tidligere. Det var en stor opplevelse. For første gang fikk jeg også føling med hva som kunne skje i en så betydningsfull cup der et topplag i Europa var i ferd med å ryke ut for en lilleputtnasjon. Vi ble direkte bortdømt da Arnfinn Engerbakk satte inn et reduseringsmål til 1-1; et reduseringsmål som ville gitt oss mulighet til å komme inn i kampen igjen. Målet ble ikke godkjent. Men Juventus scoret en gang til, så resultatet borte for oss ble 2-0. Hele laget gjorde imidlertid en kamp som vi kunne være stolte over.

Lite visste jeg da at jeg skulle spille ytterligere 12 UEFA-Cup kamper og hele 62 Mesterligakamper i min fotballkarriere.

Men dette var også den siste kampen for Vidar Sanderud i hans lange fotballkarriere. Min makker og mentor forsvant. Hva ville det si for spillet mitt neste sesong?

Oppsummering av 1. sesong

KIL endte på 8. plass på tabellen i serien, og jeg fikk 3. plass på poengbørsen av Glåmdalen etter Dag Riisnæs og Erik Holtan. Jeg hadde vært med på alle de siste kampene på U-21 landslaget, og var nå også kommet på listen over spillere som Semb vurderte som interessante for Drillo’s A-lag i VM- kvalifiseringen året etter. Og jeg hadde fått spille mot Juventus. Jeg måtte si meg godt fornøyd med min første sesong i Tippeligaen.

Andre lag hadde også lagt merke til meg, for i løpet av høsten hadde både Lillestrøm, Molde og VIF meldt sin interesse. Men jeg valgte å fortsette i KIL også neste sesong. Jeg var ikke kommet i «flytsonen ennå», men jeg var i alle fall fast på laget.

Hva så med privatlivet og skolegang. Hvordan hadde det gått?

Fotballinteressen i Kongsvinger og distriktet rundt var stor. Spillerne på laget var lokale stjerner og helter, spesielt i bymiljøet. Her fikk jeg fikk min første erfaring med å være «fotballstjerne» og bli kjent igjen på gata. Å være stjerne på dette nivået, var en god erfaring å ta med seg når man skulle takle «stjernepresset» i større sammenhenger senere i karrieren.

I denne tiden og i dette miljøet, fikk jeg også utvikle den sosiale delen av meg. Jeg hadde prioritert og fokusert så mye på fotballkarrieren at jeg ikke hadde hatt tid til mye sosialt liv ved siden av fotballen. Kamerater, jenter og hobbyer var aldri blitt prioritert. Nå begynte jeg å spille golf og jeg fikk meg kjæreste. Dette var en del av et «naturlig liv» som endelig kunne realiseres og som også var viktig for meg. Golfspill skulle senere i mange år gjøre «kjedelige» treningssamlinger mye morsommere.

Når det gjaldt utdanningen, var jeg også egentlig fornøyd. Tross kjøreveien til Oppegård, klarte jeg å fullføre 2. året på BI og ble Høyskolestipendiat. Dermed følte jeg at jeg hadde etablert et utdanningsmessig grunnlag som jeg kunne bygge videre på enten senere i karrieren eller etter at den var slutt.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 36 av 73 Oppgave for A-lisens

Kongsvinger var også et godt sted når det gjaldt idrettsrettet utdanning. Jeg valgte derfor sammen med flere på laget, å ta «Grunnfag Idrett», da dette studiet begynte om høsten. Det var godt å få på CV’en min.

I vinterhalvåret oppdaget jeg også at det var moro å arbeide med barn. Jeg fikk mulighet til å være lærervikar på barneskolen. Det var en fin erfaring og «avkobling» i det selvfokuserende fotballmiljøet.

Jeg konkluderte med at den utdanningsmessige delen av utviklingen min kunne anses som fullført foreløpig.

2. sesong (1994) (21 - 22 år)

Fotballmessig gikk vintertreningen etter samme oppskriften som året før. Av de 15 kampene vi spilte i oppkjøringen, hadde vi 9 seiere, 2 uavgjorte og 4 tap, så stemningen var god da vi satte i gang med første seriekamp. Selv om jeg savnet Vidar som en trygg faktor ved min side, hadde oppkjøringen gått bra. Jeg var fornøyd. Nå var det bare å krumme nakken og stå på videre.

Sesongen ble en «tradisjonell» andresesong for meg etter en overgang. Jeg spilte alle kampene og klarte gjennom godt spill å få inn tryggheten som igjen medførte mer stabilitet i prestasjonene. Fotballferdigheten/Kvaliteten ble også bedre. Jeg ble stabil på et lag som dette året endte på 5. plass på tabellen, bare 4 poeng fra bronseplass.

Men miljøet hadde dessverre blitt dårligere og lagmoralen slo sprekker. Så da sesongen var slutt, bestemte 8 spillere seg for å forlate klubben. Jeg var en av disse åtte. For meg var dette en ny opplevelse som gjorde meg en erfaring rikere.

Landslaget

Jeg hadde ikke overbevist landslagsledelsen om at jeg var på et sikkert valg til A-landslagsspill, selv om det var mange spekulasjoner rundt det å være kandidat til VM-kvalifiseringen. Men at jeg var en interessant spiller også på dette nivået, resulterte i en treningskamp på B-landslaget.

1.5.1 Oppsummering av tiden i Kongsvinger

Refleksjoner rundt det å være i en toppklubb og være en toppfotballspiller starter

Frem til jeg kom til KIL, hadde utviklingen vært fokusert på å komme seg fra det ene divisjonsnivået til det andre. Fotballferdighetene mine innen alle dimensjoner hadde blitt gradvis forbedret i gode utviklingsmiljø og med gode trenere. Alt, til og med det første året i KIL, hadde vært en positiv prosess. Men å oppleve at et topplag - i løpet av bare ett år – bare kunne «revne»? De sterke følelsene som var involvert og at 8 spillere, meg selv iberegnet, bare kunne forlate laget Dette var en sterk opplevelse og gjorde noe med meg. Jeg begynte å reflektere. Hvordan kunne dette egentlig skje? Hva var egentlig elementene i et topplag i en toppklubb, sammensatt av? Hva var kritisk for at en toppklubb ikke bare skulle oppleve et «blaff» av å være en toppklubb, men kunne være det over tid? Ja, hva var egentlig en toppklubb og hva var egentlig en toppfotballspiller?

Spørsmålene ble mange og jeg klarte selvfølgelig ikke å komme frem til noen klare svar. Men det gjorde i alle fall at jeg ble mer bevisst på denne problemstillingen, ikke bare av generell art, men også fordi dette var helt vitalt for meg for å forstå rammene for den arenaen jeg hadde valgt som mitt levebrød.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 37 av 73 Oppgave for A-lisens

Når det gjelder min egen utvikling for å bli en toppfotballspiller, brukte jeg følgende modell som viser hvilke utviklingselementer/dimensjoner jeg fokuserte på:

Fotballferdigheten og «Livet etter fotballen» hadde det jo vært i fokus på hele tiden. Så langt hadde «livet etter fotballen» vært sentrert rundt det å skaffe seg et utdanningsgrunnlag som kunne brukes til spesialisering når karrieren var over. At de andre to dimensjonene var av sentral betydning ble mer og mer klart for meg. Den mentale dimensjonen hadde jeg fått føling med tidlig gjennom faren min, nemlig de mentale forberedelsene vi hadde før kamp i barne- og ungdomstiden. Deretter fulgte mine egne mentale forberedelser i forbindelse med kamp og ikke minst den mentale forberedelsen i forbindelse med overgangene fra ett utviklingsnivå til et annet for å være forberedt på de utfordringene som kunne komme. Den sosiale dimensjonen hadde jeg nettopp fått føling med gjennom alt som hadde skjedd det første året i KIL. Det innebar bl.a. det å bygge opp en ny vennekrets, nye miljøer å forholde seg til, få kjæreste, forhold til supportere, forhold til det å være «kjendis» etc. etc. Alt dette skulle så utvikles og samhandle med hverandre på en måte som totalt sett var det beste for meg selv som person og mine forutsetninger og ambisjoner. Når det gjaldt elementene/dimensjonene for å være i en toppklubb, var disse mer diffuse. Så langt hadde jeg vært avhengig av at klubbene var preget av klare målsettinger og god ledelse; at de hadde et miljø preget av samhold og trygghet i alle ledd, at de hadde trenere med høye mål som klarte å få laget til å prestere gjennom et mestringsorientert og inkluderende lagmiljø.

Jeg var nå etablert som tippeligaspiller, og hadde nådd dette målet med å gå over til KIL. Mye av æren vil jeg gi Per Brogeland og miljøet i KIL. Med dette som utgangspunkt har jeg bedt Per Brogeland komme med sitt synspunkt på følgende spørsmål:

Hvordan ser du på f.eks. på muligheten for at ett/flere lag i Tippeligaen har som hovedstrategi å være en «etableringsklubb» med fokus på å kjøpe-etablere-selge unge spillere som en del av deres talentutvikling?

«Alle lag jobber med å utvikle spillere for å få et enda bedre lag. Det er snakk om egenproduserte spillere, spillere utenfra ellers i Norge eller fra utlandet. De aller fleste klubber opplever å ``miste`` sine beste spillere med jevne mellomrom. Så er det jo noen klubber som trenger å selge oftere enn andre i forhold til økonomi. Da blir det selvfølgelig vanskeligere å konkurrere med de aller beste som har større økonomi og kan holde lenger på sine spillere . I et seriesystem går det ut på å konkurrere mot andre lag, bli best mulig, og slik må det være. At en klubb har som målsetting å utvikle spillere som blir gode nok til å gå til bedre klubber har med økonomi og individuell utvikling å gjøre, og det er greit nok. Da har klubben vært med på å utvikle en spiller til et høyere nivå. Bra for spilleren og for norsk fotball. Samtidig er det viktig at klubben har som målsetting om å bli best mulig. Det vil være usunt at en klubb i Tippeligaen skal være en slags farmerklubb for de beste. Tippeligaen består av profesjonelle klubber som har som mål å bli best mulig og hvor konkurransen blant klubbene om å nå dette målet er viktig. Alle kan ikke være med i toppen av Tippeligaen og skille mellom de beste og de nest beste vil være der, men å være med i Tippeligaen forplikter at man konkurrerer for å bli best mulig.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 38 av 73 Oppgave for A-lisens

Dette forhindrer ikke at klubber skal jobbe med å utvikle spillere, heller tvert i mot, at det er enda viktigere å få mest mulig ut av de spillerne man har til rådighet til en hver tid. Denne måten å jobbe på er jo viktig for alle lag, uavhengig av økonomi.»

Etablert i Tippeligaen; var jeg nå blitt en Toppfotballspiller?

Jeg spilte fast på et tippeligalag, og jeg hadde et godt forhold til landslagsspill ved å gjøre gode kamper på U-21 og få 1 B-landslagskamp. Dessuten var sentrale elementer innen både den sosiale dimensjonen og «livet etter fotballen» på plass. Jeg var en 24-timers spiller som levde av å spille fotball. Kunne jeg faktisk si at jeg nå hadde nådd målet og var blitt en toppfotballspiller? Det var fristende, men for å kunne si at jeg var blitt «proff»/toppfotballspiller måtte jeg nok løfte meg enda ett nivå i forhold til der jeg var nå. Det var bare å krumme nakken, fordøye følgene av den siste, turbulente tiden i KIL og komme seg videre.

Nedenfor er en oversikt over det totale antall kamper fordelt på type lag/kamper i KIL:

ANTALL KAMPER ÅR LAG TOTALT Landslag UEFA Serie Cup Trening 1993 Kongsvinger (elite) 4 18 3 21 46 Rekrutt 2 2 Landslag U 21 5 2 7 5 4 20 3 23 Totalt 55 1994 Kongsvinger (elite) 21 3 18 42 Norge B-landslag 1 1 21 3 19 Totalt 43

Hvor kunne jeg finne et miljø der jeg kunne utvikle meg for å ta «det siste steget»?

Utviklingen det siste året i KIL hadde gjort meg interessant for andre klubber. Vålerenga, Molde og Stabæk var interesserte i å diskutere en overgang. Situasjonen i KIL samt de gode mulighetene dette kunne gi meg for å komme videre, gjorde at jeg bestemte meg for å skifte klubb.

Målet med denne overgangen var å bli så god at jeg fikk mulighetene for å bli «utenlands-proff» og virkelig kunne kalle meg en toppfotballspiller. Det jeg mente da måtte fokuseres, var: - Foruten en generell heving av fotballferdigheten, fokusere på den relasjonelle delen for å kunne bli så god at jeg ble en spiller som hadde en sentral betydning for laget - Bli så god at jeg også kunne få spille på A-landslaget.

Denne gangen merket jeg at det var et annet «trykk» og konkurranse mellom klubbene for å sikre en overgang. Eksempelvis ble både kjæresten min og jeg hentet av Røkkes privatfly for å bli fløyet til Molde for å diskutere klubb-bytte.

Etter mange og vanskelige møter og vurderinger valgte jeg Stabæk. De viktigste årsakene til dette var: - Lars Tjærnås var ansatt som trener - Laget var nyopprykket, men mål og ambisjon var å bli et topplag i tippeligaen - De hadde midler som gjorde det mulig å hente inn gode spillere - Ledelsen gjorde det helt klart at de satset på at jeg skulle bli deres første store salg til utlandet - De hadde muligheter for å gi meg jobb ved siden av å spille fotball - Tankene og ledelsesprinsippene i klubben med Ingebrigt Steen Jensen i spissen, var meget interessante.

Jeg signerte en 2 års kontrakt med Stabæk.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 39 av 73 Oppgave for A-lisens

1.6 Steg 4.2: Tiden i Stabæk

1. sesong (1995) (22 - 23 år)

Jeg hadde oppdaget at treningsmetoder ikke skilte seg så mye fra klubb til klubb. Forskjellene lå så langt i mengdetrening og kvalitet på treningene. Med Lars tilbake som trener, visste jeg ville få en trener som jeg fungerte godt sammen med og var god på det jeg hadde behov for å utvikle. Dermed var det bare å krumme nakken igjen og fokusere på:

- Å ta treningen seriøst - Få spille mange kamper fra start mot gode lag - Få erfaring med å spille ulike typer kamper i ulike rammer og miljøer - Trives og føle at man er tett integrert i klubben.

Jeg følte at skulle jeg komme videre og bl.a. bli mer interessant for landslaget, så måtte jeg få spille lenger fremme på banen. Det passet derfor godt at Lars ville bruke meg som midtbanespiller etter 2 år som midtforsvarer i Kongsvinger. For som han sa til Budstikka: «Christer er spilleren som skal sette fart på midtbanen vår». Jeg var jo vant til endring, forbedring og omstilling, så dette var et perfekt utgangspunkt for meg. Jeg ville bl.a. endelig få samme plass på klubblaget som på U-21-landslaget, noe som økte mulighetene for landslagsspill. Jeg visste også fra før at det var lettere å komme til utlandet som midtbanespiller enn som midtstopper.

Jeg får meg «agent»

I Stabæk fikk jeg også såpass lønn at jeg kunne leve så noenlunde av fotballen. Stabæk hadde i kontraktsforhandlingene klart indikert at jeg var påtenkt å bli deres første store salg til utlandet. Igjen kom følelsen av å være et investeringsobjekt, men det måtte jeg nok bare venne meg til da dette var et sentralt element for at jeg skulle nå mitt mål.

Stabæk ville nok være kapable til å ivareta sine interesser ved en overgang til en utenlandsk klubb. Men jeg visste av erfaring at kontraktsforhandlinger ikke var min sterke side. Jeg hadde hverken tid eller anledning til å drive kontraktsarbeide med utenlandske klubber. Dermed skaffet jeg meg Erik Solér som agent. Det var et godt valg.

Dermed var det bare å krumme nakken og sette i gang med å bli god nok

Oppkjøringen til seriestart foregikk som tidligere år; start i slutten av januar mot norske lag, så et utenlandsopphold; denne gangen til Portugal for å trene i varme omgivelser og spille mot nordiske lag. Det hele ble avsluttet med treningskamper mot norske lag. Vi spilte 16 kamper før serien startet. Vi vant 8, spilte uavgjort 3 og tapte 5. Oppkjøringen hadde gått bra, og Lars lot meg få spille på midtbanen, som jeg fant meg godt til rette med.

Men jeg merket at jeg hadde klare forbedringspunkter i den nye rollen. Den største utfordringen lå i det offensive spillet. Jeg måtte helt klart forbedre delferdigheter innen den individuelle dimensjonen for å kunne bli en sentral spiller i den relasjonelle delen av spillet; et perfekt utgangspunkt for å kunne utvikle meg fotballmessig i riktig retning. Men jeg kjente meg selv så godt nå at jeg visste at dette kunne ta litt tid. Jeg måtte bevare tålmodigheten og ha full fokus på kvaliteten på treningen og i kampene.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 40 av 73 Oppgave for A-lisens

Forskjell på omstilling i et lag som er i «flytsonen» og et lag som sliter

Serien startet. Jeg fikk spille fra start og tabellen nedenfor viser plassen jeg hadde i de første 11 serieomgangene:

Dato Lag Resultat Plass på banen 22.04.95 Stabæk – VIF 0-2 TAP Sentral midtbane 30.04.95 Start – Stabæk 4-1 TAP Sentral midtbane 03.05.95 Stabæk - Bodø Glimt 4-0 Høyre midtbane 07.05.95 Molde – Stabæk 1-0 TAP Høyre midtbane 14.05.95 Stabæk – KIL 0-0 Høyre midtbane og ble byttet ut etter 30 min. 16.05.95 RBK – Stabæk 5-2 TAP Høyre midtbane 21.05.95 Stabæk – Brann 3-0 Høyre midtbane 28.05.95 Viking – Stabæk 2-0 TAP Høyre midtbane 02.06.95 Stabæk – Lillestrøm Høyre midtbane og ble byttet ut etter 68 min. 11.06.95 Stabæk – Strindheim 3-0 Høyre back 18.06.95 Ham-Kam – Stabæk 5-0 Høyre back 13 – 20 i målforskjell

Stabæks plass på tabellen i samme tidsrom var som følger:

Som man kan se av tabellen over, slet laget. Vi laget for få mål og slapp inn for mange. Det medførte at Lars fortløpende måtte å rokkere og prøve ut nye sammensetninger.

Selv var jeg også veldig variabel i den nye rollen. Jeg prøvde å få kontroll på midtbanen, men var litt uvenn med ballen. Etter to strake tap, ble jeg flyttet til ut til høyre for å forsøke å bidra med min hurtighet ute på kanten. Det gikk mye bedre. Der kunne jeg i større grad vinne i lufta og sette fart på ballen. Etter 7 kamper som høyre midtbane, ble jeg flyttet bakover til høyre back. Der gjorde jeg en god jobb med bl.a. å bidra med defensiv styrke.

Laget som helhet slet enda og tabellsituasjonen var ikke lys.

I den 13. seriekampen mot Hødd fikk jeg en ny plass igjen. En plass jeg kjente godt fra før; midtstopper. Denne gang som venstre midtforsvarer sammen med Andre Flem. Og dermed kom også prestasjonen opp på «vanlig» nivå igjen.

Dermed hadde jeg for første gangen fått erfare at uansett hvilke gode intensjoner som ligger til grunn for utvikling av enkeltspillere på et lag, så er det hvordan laget som helhet fungerer optimalt som må prioriteres når et lag sliter. Jeg mistet dermed sjansen til å få den tiden jeg trengte for å utvikle meg som

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 41 av 73 Oppgave for A-lisens midtbanespiller. Min vante plass i midtforsvaret var stedet jeg best kunne bidra for laget i den situasjonen vi var, og det måtte man bare akseptere.

Jeg blir skadet for første gang

I den 18. serieomgangen mot Viking, bestemte jeg meg for å heade en ball samtidig som min makker John Arvid Skistad bestemte seg for å skyte. Det gikk ikke så bra. «Kjevebrudd i øvre kjeve»; konstaterte Stabæks lege; Arne Røde. Det ville ta tre til seks uker å lege. Dermed så resten av sesongen ut til å ryke for meg. En turbulent sesong som langt fra hadde blitt det jeg trodde da jeg forlot KIL. Det var en skikkelig nedtur og jeg fikk før første gang opplevde de vonde følelsene som er knyttet til det å være skadet.

Jeg slapp heldigvis med skrekken. Det var ikke brudd og alle tennene var på plass. En kraftig hevelse og skadet tannkjøtt var imidlertid alvorlig nok, men etter en tur til spesialist og med grøt og suppe som mat, så var jeg i trening igjen etter et par dager. Puh, det var nære på!! Jeg spilte neste seriekamp mot Brann.

Etter at Andre Flem i den 21. serieomgangen ødela ankelen, fikk jeg ny makker i Knut Holte samtidig som jeg ble flyttet over som høyre midtstopper. Det gikk bare bedre og bedre. Jeg følte at jeg hevet spillet mitt og bidro til at laget ble bedre fordi jeg var blitt en mer spillende midtstopper. Noe hadde jeg da fått ut av «utviklingstiden» i midtbanerollen.

Hva så med landslaget?

Når det gjaldt satsingen for å komme med på A-landslaget denne sesongen, var det ikke store fremgangen. Men i slutten av året fikk jeg fikk telefon fra Drillo’s assistenttrener Bjørn Hansen. Jeg var tatt ut på A-landslagets treningsleir/kamper i Karibien i november/desember. Det var en fin oppmuntring etter et litt trøblete år. Det var også første gang en spiller fra Stabæk ble tatt ut på A-landslaget. Med en meget markedsorientert Stabæk-ledelse, ble dette markert som seg hør og bør. Stort.

Selve oppholdet og det å bli med A-landslaget på tur, var en stor opplevelse. Jeg spilte høyre back i 2. omgang mot Trinidad/Tobago. Vi tapte 3-2. En opplevelse som ikke var så bra. Jeg spilte ingen god kamp. Men jeg var på «blokka» til Drillo. Det var i alle fall en milepæl.

Oppsummering av 1. sesong

Jeg var tilbake som midtstopper og det var på denne plassen jeg hadde bidratt på en måte som var best både for laget mitt og min egen ambisjon om å bli en markant spiller. Det siste fikk jeg en god tilbakemelding på ved at jeg ved sesongslutt ble kåret til «Årets Stabæk-spiller» i avisen Budstikka. Jeg var imidlertid glad for å ha fått muligheten til å prøve andre plasser; da slapp jeg i alle fall i fremtiden å irritere meg over at jeg grodde fast som midtstopper uten å ha prøvd noe annet. Det var mentalt viktig å få med seg i en trøblete sesong.

Men høstens spill hadde tross alt blitt lagt merke til. Rosenborg, det beste laget i Norge de siste årene og som nå skulle spille i Champions League, viste interesse for meg. Men Stabæk priset meg så høyt at det ble for dyrt for Rosenborg. Likeså hadde Solér kontakt med Standard Liege og Borussia Dortmund som hadde vært og sett på meg.

Jeg fikk ta med meg alle positive opplevelser, smøre meg med tålmodighet og sette fokus på neste år. Jeg hadde jo enda et år igjen av kontrakten med Stabæk.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 42 av 73 Oppgave for A-lisens

2. og 3. sesong (1996-1997) (23-24-25 år).

Bosman-dommen

Jean-Marc Bosman som spilte i belgisk andredivisjon for RFC Liège, hadde en kontrakt som gikk ut i 1990, og han ønsket en overgang til franske Dunkerque. Imidlertid ble ikke Liège og Dunkerque enige om en overgangssum, så Liège nektet å la ham gå. Bosmans lønn ble også redusert siden han ikke lenger var på Lièges førstelag. Da tok han saken til EU-domstolen i Luxembourg fordi han opplevde situasjonen som en handelsrestriksjon. 15. desember året før falt dommen, og EU-domstolen ga ham og alle andre fotballspillere i EU retten til gratis overgang til en ny klubb når kontrakten gikk ut, forutsatt at begge involverte klubber var fra land i EØS-området.

Dette innbefattet også norske klubber og min situasjon var nå at jeg var i mitt siste år av 2-års kontrakten med Stabæk. Etter endt sesong ville jeg være «Bosman-spiller». Dette tok Stabæk ingen sjanser på, og tok meg inn til kontraktsforhandlinger som den første spilleren. Jeg så ingen problemer og signerte en ny 3- års kontrakt. På bakgrunn av problemene forrige sesong, kom to nye spillere inn; Tommy Svindal Larsen og Roar Kaasa. Det ble også ansettelse av ny, svensk trener, Hans Backe som skulle erstatte Lars.

Hans Backe var min første utenlandske trener og jeg var spent på hva dette ville medføre. Men jeg hadde ingen grunn til bekymring. Han hadde de samme trenerprinsippene som Lars, og jeg fikk fortsette i min midtstopperrolle. Nå fikk jeg utviklet egenskaper som «kompromissløst stopperspill» og «løper opp motstanderens spisser og spiller med ro og stor autoritet». Med gode tilbakemeldinger på spillerbørser og TV, kom også den gode følelsen om at jeg hadde hevet meg. Jeg var på vei inn i «flytsonen» på et høyere nivå.

Jeg blir kaptein på laget

Det å slutte i KIL og de refleksjonene jeg gjorde i den forbindelse, medførte at jeg fikk mer erfaring og klarte å bevisstgjøre egne meninger om hva som skulle til for å lykkes/ikke lykkes på «fotball-arenaen». Når jeg nå igjen hadde opparbeidet en fotballmessig trygghet og var blitt mer sosialt moden, begynte jeg å forfekte mine syn og sette krav til mine omgivelser; både til lagspillere og til klubb. At jeg etterhvert ble kjent for å ha klare meninger og stor integritet, var nok årsaken til at jeg ble valgt til kaptein på laget. Denne rollen medførte at jeg ble involvert i saker og situasjoner jeg tidligere ikke hadde vært i. Det utvidet meningsgrunnlaget mitt mer om hva som virket og ikke virket, noe jeg kunne få frem ved å bruke meg selv som mal.

Oppsummering av 2. sesong

Vårsesongen med Hans som trener gikk bra for både laget og meg selv.

Etterat vi spilte 4-4 mot RBK, der jeg leverte en god kamp, kom Drillo’s assistenttrener bort til meg og sa at jeg ville få mulighet til å spille meg inn på A-landslaget. Med utenlands-proffene ute av bildet, ville Drillo prøve meg som midtstopper i en privatkamp mot Liverpool. Det gikk bra. Det var en herlig følelse når Carsten Johansen og jeg stoppet spillere som Stan Collymore og Robbie Fowler i det ene angrepet etter det andre. Vi vant 1-0. Dette var en indikasjon på at spillet mitt som midtstopper begynte å nærme seg et internasjonalt nivå.

På høsten var det igjen tid for lagene å begynne å tenke på neste år, og det var spennende å se at Rosenborg var interessert i meg; nå som stopperkollega ved siden av Erik Hoftun. Selv om Stabæk sa at det ikke var aktuelt å selge meg som enda hadde 2 år igjen av kontrakten, var dette en tilbakemelding jeg satte pris på.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 43 av 73 Oppgave for A-lisens

Jeg presterte nå godt og stabilt på et høyt nivå, og avsluttet med å ha spilt alle seriekampene på laget. Også dette året ble jeg kåret til «Årets Stabæk-spiller» av både klubben og avisen Budstikka.

Stabæk endte dette året på 6. plass i serien og spilte seg frem til kvartfinaleplass i NM. Dermed skulle det bli Intertoto-kamper året etter.

Den tredje sesongen.

Hans Backe fortsatte som trener og han og klubbledelsen satset på utradisjonelle virkemidler for å skape «lagånd». Sesongen startet med en «Overlevingsstur» i villmarken som ga både den enkelte og laget opplevelser som var svært nyttige for betydningen av lagånd.

I juni og juli spilte vi Intertoto-kamper mot lag som Panachaiki fra Hellas, Færøyene, Genk fra Belgia og Dynamo Moskva. Resultatet var en seier, to uavgjorte og ett tap, noe som viste at vi var et lag som hadde potensiale for å gjøre det bra også på dette nivået.

Etter en litt ujevn start, fant jeg formen og begynte å prestere på et godt og stabilt nivå. Jeg beholdt kapteinsbindet, og ble i ulike sammenhenger satt i bås med de beste spillerne på topplagene i tippeligaen.

Hans Backe medvirket til at høstsesongen ble ennå bedre. I juli la han om og spilte med tre midtstoppere. Jeg fikk for første gang virkelig en prøve på hva ferdigheten min innen den strukturelle dimensjonen sto for. Det gikk bra. Jeg fikk en friere rolle og kunne bruke mer av det jeg var god på; spilleforståelse, lagspill og hurtighet. Det gjorde meg mer involvert og spillende. Kanskje kunne jeg nå bli mer aktuell for landslaget?

Jeg blir betegnet som «god på en kjedelig måte»

Det var nå fem år siden jeg blinket ut VM i Frankrike i 1998. Jeg gjorde en oppsummering av status. Det var nok tre-fire spillere mellom meg og landslaget. Det hadde nok vært lettere å vise seg frem på et bedre lag enn Stabæk. Ved å spille på Stabæk kunne jeg aldri bli likestilt med Henning Berg og Ronny Johnsen i Manchester United. Men jeg fikk trøste meg med at Drillo også så etter stabilitet, hvilket jo var en av mine sterke sider. Det som også var et tankekors, var at jeg fikk tilbakemelding om at jeg var «god på en kjedelig måte». Var det min spillestil og de kvaliteter jeg hadde som gjorde at totalbildet ble «kjedelig»? Var fotballintelligens kjedelig? Jeg kunne kanskje finne på mer spektakulære ting som finter og driblinger for å bli mer «interessant», men for meg ville dette innebære økt risiko både taktisk og teknisk og dermed få negative resultater i forhold til laget. Og laget var førsteprioritet. Men refleksjonene var interessante. Jeg fikk trøste meg med at jeg i hvert fall var med på «ventelista» for VM-kandidatene. Jeg fikk bare fortsette å jobbe hardt, og gjøre mitt aller beste ved enhver anledning.

I Stabækmiljøet hadde man mange kreative personer og det ga meg muligheter til å bruke «fritiden» på å prøve meg i arbeidslivet. Jeg fikk deltidsjobb i Dinamo-konsernet. Det sosiale livet blomstret. Jeg spilte også golf og gikk som «Natteravn» i Oslo i høst- og vintermånedene.

4. sesong (Vår-1998) (25 år).

Min 4. sesong i Stabæk skulle bli begivenhetsrik. Et sentralt moment var at jeg igjen var i min siste sesong av kontrakten og dermed kunne ende som «Bosman-spiller». Et annet moment var at vi hadde fått ny svensk trener, Anders Linderoth.

Sesongen startet ikke bra for laget. Vi fikk 3 tap før vi reiste til La Manga på treningsleir i slutten av februar. 12 minutter før slutt i en kamp mot Örgryte, kolliderte jeg med Walter Thomas, og smellet kunne høres over hele banen. Alle trodde at jeg hadde brukket foten, men det hadde jeg heldigvis ikke. Imidlertid hadde jeg brukket to ribben samt at den ene lungen var punktert. Dermed bar det rett inn på et

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 44 av 73 Oppgave for A-lisens spansk sykehus etter en biltur på to timer. Det var ikke videre godt. Det var min andre skade, og så alvorlig at jeg for første gang lå på sykehus. Når hverken leger eller sykepleiersker snakket annet enn spansk, ble dette en noe sær og spesiell opplevelse. Men et godt medisinsk apparat gjorde en god jobb og 1. april var jeg i gang igjen.

En god agent er god å ha

I samme tidsrom tok Stabæk grep relatert til min situasjon som en ev. Bosman-spiller. De kom med et tilbud om forlengelse som jeg ble veldig skuffet over og som jeg ikke ville forholde meg til i samråd med min agent, Erik Solér. Samtidig engasjerte klubben Erik for å hjelpe til for å selge en eller to spillere. Jeg var påtenkt å være den første. Dette så jeg på som positivt. Min egen agent kunne jobbe til det beste for både meg og klubben.

Mens dette pågikk startet jeg sesongen bra. Jeg leverte stabilt på et høyt nivå, og klubber begynte å komme til Nadderud både for å se på både meg og Tommy Svindal Larsen som også var «lagt ut for salg». Jeg forsøkte å stenge ut all støyen og konsentrerte meg om å levere. Jeg ba også Erik om å holde meg utenfor opplegget med de klubbene han til enhver tid jobbet med og var på besøk hos. Uansett så var det umulig ikke å bli påvirket. Jeg nærmet meg målet jeg bevisst hadde jobbet for de siste 8 årene. Jeg begynte å merke trykket både utenfra og på meg selv.

Det hele toppet seg i juni 1998. Jeg måtte ta stilling til min fotballfremtid og scenariet var som følger:

- På neste kamp; Intertotokamp mot Vojvidina, ville Borussia Mõnchen Gladbach (så på meg for 3. gang) og PSV Eindhoven sitte på tribunen for å ta en avgjørelse om et tilbud - Aalborg med Hans Backe var interessert i å få meg til klubben, men de satte en 6 dagers frist for et svar - Fire år i Stabæk var kanskje nok - Stabæk ville tegne en ny 2 års kontrakt som etter hvert ga akseptable betingelser etter norske forhold. Samtidig ville klubben få bedre kort på hånden i forhold til en utenlandsk klubb. Fristen var 1. juli, da jeg som Bosman-spiller selv kunne begynne forhandlinger med en klubb - Som Bosman-spiller kunne jeg egentlig bare fullføre kontraktstiden, gå til en god klubb og sitte igjen med en haug med penger selv. I utgangspunktet var ikke dette noe alternativ.

Første valg var å overbevise gjestene fra Tyskland om at jeg var en spiller for dem. Men presset ble for stort. Jeg mistet trygghetsfølelsen og ble usikker, overtent og mistet hodet fullstendig. Jeg åpnet med å levere flere stygge taklinger enn jeg hadde gjort på de siste 5 år til sammen. Det endte snart med det første gule kortet. Etter 48 minutter kom den andre, og jeg måtte forlate banen med rødt kort. Det var første gangen i min karriere og det skulle skje akkurat nå. Du snakker om både å svikte både laget (vi tapte 1-2) og meg selv. Lengre ned gikk det vel ikke an å komme, og en slik situasjon orket jeg i alle fall ikke på en lang stund ennå.

Jeg ville ta en rask avgjørelse for å kunne få tilbake spillegleden. Å bli «Bosman-spiller» ville jeg som nevnt ikke. Jeg ville ikke stille meg i en situasjon der jeg ikke kunne «betale tilbake» til klubben som hadde gitt meg mulighet til å bli en etablert spiller i tippeligaen. Jeg ville ikke miste integriteten min. Dermed var det to alternativer igjen:

- Gå til Aalborg - Fremhandle en god kontrakt med Stabæk.

Jeg følte meg mest fristet av Aalborg. Det ville være godt å få litt «luftforandring», komme til utlandet, få en fin sportslig utfordring samt ta et steg videre i karrieren. Men samtidig var vurderingen om jeg ville trives Danmark. Jeg hadde jo ikke bodd utenlands før og jeg hadde samboer. Hadde jeg virkelig muligheter for å lykkes, og ville samboeren trives i Danmark? Hva skjedde egentlig med Rosenborg?

Situasjonen «løste» seg av seg selv da Linderoth satte meg helt ut av laget til neste seriekamp. Han ville ikke benytte spillere som ikke var «hundre prosent på plass i klubben». Jeg hadde hele tiden i Stabæk vist

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 45 av 73 Oppgave for A-lisens stor integritet og vilje til å levere for klubben, noe både klubben og trenere i mange ulike og viktige sammenhenger hadde gjort et stort nummer av. Nå følte jeg at både klubb og trener snudde ryggen til meg og tenkte kun på egne, kortsiktige interesser. Supportene gjorde det samme og kalte meg forræder.

Å bli behandlet på en – for meg – så urettferdig måte og at man ikke lenger hadde tro på min integritet, resulterte i at jeg ble skikkelig forbannet og så skuffet at Stabæk ikke lenger var et alternativ. Jeg hadde fått min første erfaring med at i kontraktsforhandlinger hadde man spilleregler som jeg ikke kunne klare å forholde meg til. Det var godt å ha en agent som kunne ivareta mine interesser i slike situasjoner. Jeg ba Erik Soler om straks å sette i gang jobben med å få meg ut av Stabæk.

Tilbakemeldingen fra Erik var at de mest interessante utenlandske klubbene mente at jeg manglet «det lille» for å være et klart valg. Det var vanskelig å få vite hva «det lille» var, men det gikk på helheten i spillet. Jeg var inne på at det kanskje var noe av det jeg hadde hørt tidligere; at jeg var «meget god, men på en kjedelig måte».

Men det avklarte i alle fall hva som var det neste utviklingsmålet for å bli «proff». Jeg måtte utvikle meg videre for å fjerne «det lille» som manglet.

Som alternativ til Aalborg kom nå Rosenborg inn i bildet. RBK hadde som nevnt flere ganger tidligere hatt ønske om en overgang. I løpet av sommeren hadde Vegard Heggem gått over til Liverpool, og de var en spiller i manko. Dermed kom de nå inn på banen for full styrke.

Alternativene var som følger:

- Jeg ønsket ikke lenger å spille i Stabæk - Jeg kunne gå til Ålborg og ta steget videre ved å bli «utenlandsproff». Men, Aalborg var ikke i Champions League - Jeg kunne gå til Rosenborg. Klubben hadde lenge vist at den hadde status som den beste klubben i Norge og jeg ville få spille Champions League På den andre siden var det stor risiko for å bli sittende på benken. Alle nye spillere i RBK hadde fått slite benken en god stund før de klarte å spille seg inn på laget. Likevel, lyktes jeg, så ville jeg uten tvil ha klart den siste utfordringen. Da hadde jeg etablert meg som en spiller på et internasjonalt høyt nivå. Jeg måtte vel klare å «trene opp» «det lille» og være klar for utlandet.

1.6.7 Overgangen til Rosenborg

Konklusjonen etter de nå så tradisjonelle møtene og forhandlingene, var at jeg bestemte meg for å gå til RBK. Møtene klargjorde at jeg ville komme inn i et miljø som ble drevet etter rammebetingelser og prinsipper som samsvarte med det jeg etter hvert selv hadde forfektet og identifisert som et godt prestasjonsmiljø. RBK hadde i flere år vunnet Tippeligaen som igjen medførte Champions League-spill. I Norge fantes det ikke et bedre miljø enn RBK for å klare å dekke «det lille»-hullet som sto igjen før jeg endelig kunne komme ut i verden og bli «proff». Jeg visste at klubben hadde fulgt meg nøye de siste årene og visste hva jeg sto for. Dette ga meg den tryggheten jeg trengte. Erik satte i gang og den personlige kontrakten mellom klubben og meg ble undertegnet uten de store følelsesmessige svingningene. Nå var det bare opp til de to klubbene å bli enige.

Men det var ikke bare, bare. Nå fikk jeg «ringside» for første gang oppleve at to profesjonelt drevne klubber sto ovenfor hverandre på en arena der jeg var «varen», og konkurransen dem imellom var å sikre best mulig økonomisk utbytte. Uansett hva jeg følte i en slik situasjon, så måtte jeg bare akseptere at dette var en av konsekvensene av å bli «proff».

Det spesielle var at dette skjedde midt i sesongen. Vegard Heggem situasjonen gjorde at RBK hadde det travelt med å få alt på plass før Champions League startet. De ville ha meg over til RBK så snart

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 46 av 73 Oppgave for A-lisens sommerferien var over. Stabæk på sin side hadde «god tid» og satte prisen så høyt at RBK selvfølgelig ikke kunne godta den. Så var spillet i gang. Det ble ikke noe bedre da Molde også hoppet på karusellen. De var villig til å betale summen Stabæk forlangte.

Mens klubbene forhandlet, ble jeg sittende på benken. Det hadde jeg ikke gjort på mange år og jeg ble mer og mer frustrert. Og der ble jeg sittende i en måned.

Til slutt ble endelig RBK og Stabæk enige, og 27.07.98 forlot jeg Stabæk med en 3 1/2 års kontrakt med RBK i lomma. Overgangssummen var på 4 millioner kroner med opsjon på ytterligere en million etter så og så mange kamper. Totalt 5 millioner. Stabæk hadde virkelig gjort sitt store salg de hadde snakket om da jeg begynte i klubben. De fikk valuta for investeringen på kr. 375.000 som de hadde gjort 3 ½ år tidligere.

1.6.8 Oppsummeringen av tiden i Stabæk

Selv om avgangen fra Stabæk var preget av sterke negative følelser, hadde jeg hatt en fantastisk tid i klubben. Etter 2 år i KIL, der jeg ble vant til å spille i Tippeligaen, kom jeg til Stabæk hvor

- jeg hadde fått utvikle meg til en fotballspiller som hadde mulighet for å bli proff i utlandet - jeg var kommet i «flytsonen» på et høyt nivå i Tippeligaen - jeg hadde fått utvidet den sosiale dimensjonen ved å få både erfaringer fra å delta i «sivile jobboppdrag» og få oppleve nye sider i et sosialt og inspirerende liv utenfor klubben - jeg var igjen blitt en interessant spiller for A-landslaget og fått spille min først kamp - jeg hadde fått en personlig kontrakt med Rosenborg som ville gjøre det mulig å begynne å bygge opp en økonomisk plattform for «livet etter fotballen».

Nedenfor viser en oversikt over hvilke lag og hvor mange kamper jeg spilte i Stabæktiden.

ANTALL KAMPER ÅR LAG TOTALT Landslag UEFA/CL Serie Cup Trening 1995 Stabæk 26 5 20 51 A-landslag 1 1 Trinidad-Tobago 1 26 5 20 Totalt 52 1996 Stabæk 26 5 12 33 A-landslag 1 1 26 5 13 Totalt 44 1997 Stabæk 4 Intertoto 25 5 16 50 4 15 5 16 Totalt 50 1998 Stabæk 1 Intertoto 9 1 7 22 Vår/ Sommer 1 9 1 11 Totalt 22

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 47 av 73 Oppgave for A-lisens

1.7 Steg 5: Tiden i Rosenborg

1. sesong; 1998 (25-26år)

Jeg blir kjent med «GO’foten»

Det å komme til Rosenborg var en stor overgang, men også på en måte «å komme hjem». Jeg kom til en klubb der jeg fant både egne samt andre ulike prinsipper om hvordan en toppfotballklubb skulle drives. Det var ikke bare ideer og tanker; de var også dokumentert i et helt konsept; «Go’foten» som omfattet alt fra helhetlig tenking, vinnerkultur i alle ledd bygget på folkelighet, samhold og likeverd, ledelses- og fotballfilosofi der «laget» var kjernen i det hele, måten å trene og spille på osv. osv. De var i praktisk bruk ved Nils Arnes stadige «forkynnelser» i garderoben. De preget språket og var nok sentrale i de sterke båndene alle hadde til hverandre i klubben. Nå skjønte jeg mer av begrepet «Rosenborg-familien». Dette var nytt og komplekst for meg. Først etter å ha levd i dette miljøet et par år og opplevd virkningen i praksis, begynte jeg å forstå at dette var det berømte «limet» som sikret den stabiliteten som hadde preget Rosenborg de siste årene. Dette måtte være det KIL ikke hadde, og som gjorde at til tross for Per Brogelands dyktighet som trener, ambisiøse mål og gode miljø, var KIL en klubb som det andre året jeg var der, hadde et lag som gikk helt i oppløsning. I RBK var det opp til meg selv om jeg ville klare å bli medlem i «familien». Laget hadde helt siden 1995 vunnet serien hvert år og spilt i Champions League. Der hadde de vist at de på gode dager matchet toppklubbene ute i Europa. Dette hadde naturligvis også satt sitt preg på miljøet. Vinnerkulturen var blitt gjennomsyret i alle ledd i klubben. Nå skjønte jeg hvorfor alle som kom til RBK måtte forvente å bruke masse tid på treningsfeltet og dermed også sitte på benken før de var klare for laget.

Dette likte jeg og det ville jeg klare

Startgrunnlaget var jo ikke noe å skryte av; jeg hadde jo ikke hadde fått spille den siste måneden i Stabæk. Når utfordringen var å «matche» de 3 beste stopperne i landet; Erik Hoftun, Bjørn Otto Bragstad og Bent Inge Johnsen, samt at journalister fulgte meg med argusøyne, var det mange følelser som raste rundt i hodet mitt. Men heldigvis fikk jeg ikke lang tid til å tenke over situasjonen. Samme dagen som kontrakten ble underskrevet, ble jeg kastet rett ut «til ulvene». Jeg skulle spille 2. omgang i en treningskamp mellom RBK og Liverpool på Ullevål. Ikke bare det, men jeg skulle spille høyre back; plassen til Vegard Heggem. Trond Sollied mente dette var en fin anledning til å se meg i denne rollen. Her var det bare å takke for tilliten, få på seg fotballskoene og ta utfordringen. Det gikk bra. Jeg fikk gode tilbakemeldinger. Trond Sollied var så fornøyd at han satte meg inn fra start i neste seriekamp; igjen som høyreback. Da Sollied ble spurt av journalister om han var overrasket over min innsats, svarte han kontant: «Vi vet selvfølgelig hva Christer står for, så det overrasker ikke oss måten han taklet dette på». Jeg må innrømme at en slik tilbakemelding trengte jeg virkelig. Den ga meg litt etterlengtet ro etter en turbulent tid. Selv om jeg var vant til utfordringer og mentalt hadde fått god trening til å takle dem, så følte jeg at dette var noe helt spesielt.

Og dette gikk fort. Veldig fort. Bare 3 dager etter overgangen debuterte jeg i serien som høyre back borte mot et ultra defensivt Haugesund. Vi vant 0-1. Jeg hadde gått rett inn på laget og på en ny plass som etterhvert viste seg skulle bli min fremtidige. Litt «vemodig» og også «godt» var det å se i Aftenposten at Stabæk i samme serierunde, for første gang hadde sluppet inn flere enn 3 mål, og at avisen mente at lagets forsvar hadde mistet både fart og klasse etter at jeg ble solgt til RBK.

Neste utfordring var å bli kastet hodestups inn i Mesterligaen. Første utfordring var Brügge. Inn som høyre back fra start sammen med Bragstad, Hoftun og Bergdølmo. Vi vant 2 – 0; jeg fikk en habil 5-er på børsen og jeg var veldig, veldig glad, ja nesten opprømt. Men selvfølgelig var det også krav til forbedringer. Jeg fikk tilbakemelding at jeg gjorde en god defensiv jobb, men var for sjelden med fremover. Tippeligakampene viste også at jeg hadde en utfordring med å forbedre det offensive spillet og

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 48 av 73 Oppgave for A-lisens

å velge de taktisk riktige valg i samspillet med de andre. Vel, vel da visste jeg i alle fall hva utfordringen besto i, og utfordringer var jeg jo vant til å takle, så dette skulle vel gå bra.

Det er ikke lett å møte «gamlelaget»

Etter neste seriekamp hvor vi slo Brann 4 - 2, var det klart for å møte Stabæk for første gang etter overgangen. Opptakten var en sammensetning av elementer som satte følelsene i store svingninger. - Full fokus fra avisene som nesten skamroste meg for min tid i Stabæk - Stabækfansen som på internett-siden gikk hardt ut mot «foræderen». - Klubbledelsen som kom inn i garderoben og hadde ordnet det slik at jeg skulle komme inn på banen – ikke i RBK-drakta – men i min gamle Stabæk-drakt nr. 7. Ledelsen hadde nemlig bestemt at de ville ære meg for alt det jeg hadde gjort for klubben. Denne drakta skulle henge på veggen i klubben og aldri brukes mer. «Dette for å minne oss om hva Christer har betydd for klubben», sa Stabæk-sjefen Ingebrigt Steen Jensen.

Under kampen skjedde følgende: - Jeg holdt på å score det første målet i kampen – mot eget mål – ved et utakbart tilbakespill til Jørn Jamtfall. Heldigvis gikk ballen 5 cm utenfor - Jeg var involvert i første baklengsmålet.

Alt som hadde skjedd, følelser som ble satt i sving rundt oppstyret i forbindelse med kampen var uvant for meg. Selv om jeg ikke der og da følte jeg tok preg av dette, så mistet jeg nok ubevisst fokus og konsentrasjon. Det var uvant, men det ga meg en ny erfaring som var meget viktig å få med seg.

Er Rosenborg i sin egen liga; Toppfotball-ligaen?

Men oppturen og den gode følelsen med en raske inntreden på laget, skulle snart bli snudd til en tid med frustrasjon, dyp fortvilelse og anger på valget jeg hadde gjort. Årsaken var ikke bare at jeg nå spilte på «uvant plass» og den ekstreme offensive rollen som sidebackene i RBK hadde. Nå gikk det opp for meg at RBK hadde en egen kvalitetsmessig tilleggsdimensjon. Aldri før hadde jeg opplevd den grad av faste samhandlingsmønstre som den enkelte spiller måtte lære, og som skulle være utgangspunktet for egne taktiske valg. Gjennomføringen skulle være basert på en samhandling av egne og lagkameratenes tekniske ferdigheter. Det var OK å score mål, men hvis du ikke gjorde det ihht. «oppskriften», så kom den klare tilbakemeldingen om at «sånn gjør vi det ikke i Rosenborg».

Klarte man ikke å komme opp på et godt nok nivå, så klarte man heller ikke å henge med i det høye tempoet i kampene. Det var ikke bare å trene mer. Nei, det var innlæringen med enorm fart og kvalitet i treningene som var ulikt de andre lagene jeg hadde spilt for tidligere. Alt dette sammen med «Go’foten», gjorde at jeg med rette fikk følelse av at RBK både som klubb og fotballag var i en egen liga; en toppfotballklubb over tippeligaen. Dette var grunnen til at de klarte å holde seg på et så høyt ferdighetsnivå at de hvert år vant serien, og ble møtt med stor respekt av de beste lagene i Europa hvert år i Champions League.

Jeg sliter skikkelig

Selv om vi vant kampene i eliteserien, var tilbakemeldingene både på treningsfeltet, fra avisene hver mandag morgen og ikke minst i mitt eget hode, at det var et stykke igjen og at det var ikke lett å komme opp på RBK-nivået. Det å være eneste nykommer hadde imidlertid både sine fordeler og ulemper. På treningsfeltet fikk jeg på den ene siden mye oppmerksomhet, men dermed også mye «konstruktiv kjeft». Det å gå ut for å spille en ny kamp både i serien og ikke minst i Champions League når jeg var så usikker og følte at jeg forringet kvaliteten på laget, var forferdelig. Å spille fotball var ikke så morsomt lenger. Hva hadde jeg rotet meg bort i? Skulle jeg heller brukt krefter på å bearbeide de negative følelsene med

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 49 av 73 Oppgave for A-lisens

Stabæk og tatt et år til der? Hadde det vært bedre å gå til Hans Backe i Aalborg? Det hadde sikkert vært mer overkommelige utfordringer. Jeg slet.

Etter 2 måneder kom den første positive tilbakemeldingen i alt det negative. I mesterligakampen mot Juventus spilte vi 1 – 1, og tilbakemeldingen var at jeg var ambisjonsrik spiller og frisk fremover. Det å føle at presterte bra mot spillere som Zidane, Del Piero og Davids måtte vel bety at jeg begynte å nærme meg RBK-nivå? Så jeg ikke et lite lys i tunnelen?

Under denne prosessen var støtten fra spillerne helt avgjørende. Hadde ikke den vært der, hadde jeg nok ikke kommet gjennom denne tiden. Jeg fikk virkelig føle hva man mente med at «i Rosenborg er vi alle i en og samme familie; Rosenborgfamilien. Der tar vi vare på hverandre.»

Litt lettere ble det også da jeg med forankring i RBK- postulatet om å bli bedre, skulle fokusere på det jeg var god til, og ikke på mine svake sider. Jeg begynte å få på plass det jeg manglet ved å ta utgangspunkt i det jeg behersket; det defensive og fotballforståelse. Så fikk det offensive komme gradvis.

Jeg vinner noe for første gang

Tiden gikk og lyset i tunnelen ble sterkere. Vi hadde spilt årets nest siste seriekamp; og laget var blitt seriemester igjen foran 9000 elleville trøndere på Lerkendal. Men det var ikke bare RBK, men også jeg, som var blitt er seriemester. For første gang hadde jeg virkelig vunnet et mesterskap. Jeg, som for noen måneder siden hadde håpet kanskje å få min første bronsemedalje med Stabæk. 11 kamper senere var jeg seriemester med RBK. Dette var den største opplevelsen jeg hadde hatt så langt i karrieren, og den kom jo også på et meget gunstig tidspunkt. Det er på slike dager at man glemmer strevet og de tunge dagene og kjemper videre.

Etter noen kamper til, begynte jeg å få tilbakemeldinger om at jeg faktisk var i ferd med å gi RBK nye kvaliteter med aggressivitet og offervilje. Tilbakemeldinger som viste at nå var jeg skikkelig på vei. Jeg spilte en god kamp i mesterligaen mot Galatasaray en uke etter. Men returkampen ble ingen god opplevelse. Nå følte jeg at jeg var tilbake til der jeg var da jeg kom til RBK. Neste kamp i Mesterligaen mot Juventus ble jeg heller ikke tatt ut på laget. Stor nedtur. Her svingte det skikkelig, og ved sesongslutt måtte jeg bare konstatere at hadde ennå et stykke igjen før jeg var en skikkelig «RBK’er».

2. sesong; 1999 (26-27år)

Oppkjøringen til denne sesongen startet i januar i varme og luksuriøse omgivelser på Grand Canaria. Det var første gang jeg opplevde at fruer/samboere og barn fikk være med på en treningssamling. Et nytt element for Rosenborg i en egen liga. I tillegg hadde vi nå fått Nils Arne Eggen som trener.

Gode treningsdager under palmene og samværet med familiene samlet laget. For meg gikk omskoleringsprosessen litt lettere nå. Nils hadde en gnist og et engasjement jeg aldri tidligere hadde opplevd hos en trener. Klare bilder på roller og ansvar; fyndige kommentarer med både humor og snert gjorde treningene etter hvert til dagens høydepunkter. Omsorgen hans og «Vi i Rosenborg, skjønner du ….», var med på å gi meg tro på at dette skulle jeg klare.

Nils Arne tok alltid ut «første 11’en» før serien startet. I denne prosessen støttet han seg mye til hva «kontinuitetsbærere» i RBK mente. Dette var spillere med lang fartstid i klubben og som han hadde stor tiltro til. Og han/de valgte meg. Fantastisk. Ved å plukke ut «første 11’eren» tidlig, ga han spillerne tillit og lengst mulig tid til å terpe, terpe og terpe om igjen og om igjen. Og det ga resultater; det både følte og

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 50 av 73 Oppgave for A-lisens så man. Man fikk ro til både å utvikle seg selv og samspillet med laget på en måte som resulterte i en helt unik selvtillit og vinnerkultur. Likevel, for meg var fremdeles usikkerheten stor. Verre var det for de som ikke var med i «første 11’en». De måtte forvente seg mange timer på innbytterbenken. Men slik var det bare. Det var prisen man betalte for å spille for RBK.

Etter Grand Canaria-oppholdet fikk jeg en ekstra puff. Jeg ble tatt ut på A-landslaget mot Israel og Estland, og fikk spille min 2. og 3. landskamp. Også i disse kampene fikk jeg spille høyre back. Jeg leverte vel ikke den helt store prestasjonen, men jeg var i alle fall på «blokka» til Nils Johan Semb. Jeg innså at jeg fremdeles var læregutt både på landslaget og i Rosenborg, men jeg var da på lagene. Under oppholdet på La Manga måneden etter, følte jeg at det sakte, men sikkert begynte å løsne. Nå så jeg virkelig lyset i enden av tunnelen, men jeg visste ikke hvor lang tunnelen var.

Tryggheten kommer tilbake og dermed også prestasjonene

Høsten i RBK hadde ikke gitt meg muligheter til å tenke på annet enn hvordan jeg fotballmessig kunne «overleve» fra dag til dag. Men nå, gjennom ulike episoder under oppholdene på Grand Canaria og La Manga, måten Nils Arne var på som leder og mentor, måten han utøvet sitt treneryrke på, samt «familiefølelsen» i klubben, gjorde at tryggheten som hadde vært fraværende i ¾ år, kom tilbake. Tvilen og usikkerheten på at jeg ikke skulle klare overgangen forsvant, og med den kom humøret tilbake. Det begynte å bli gøy å spille fotball igjen. Dermed kom også fremgangen som bl.a. ble bekreftet av å komme med på «Ukens lag» i VG for første gang og at:

«nå er back-fireren imponerende. Midtstopperne vinner nesten alle duellene, de er flinke til å bryte foran, og avskjære oppspillene på motstandernes spisser. De fire bak gjør svært få formasjonsfeil, de er blitt dyktige til å vurdere når de skal sette i gang avansert angrepsspill bakfra – og når de rett og slett må beine ballen bort. Bergdølmo er et angrepsaktivum, Christer Basma utvikler stadig sin rolle i angrep – Erik Hoftun er best siden Beckenbauer.»

Jeg hadde klart å bli en av de fire bak, og jeg ble vurdert som en «fullverdig» medlem. Enda hadde jeg noe å gå på i det offensive spillet, men jeg hadde hevet meg og følte ikke lenger at jeg ikke leverte «varen». Jeg begynte å bruke farten min som en offensiv styrke, og i august scoret jeg mitt første mål for RBK mot Strømsgodset. Det hadde tatt 50 kamper.

Skade med store følge.

Opptakten til det hele var at Linda, min kone var gravid. Terminen var i tidsrommet da vi skulle ha den første CL-kampen mot Boavista i Portugal. Jeg valgte å bli hjemme for å kunne være til stede under fødselen. Dette likte ikke Nils Arne noe særlig. Men han aksepterte min beslutning. Mens «gutta» var borte, drev jeg mye egentrening. Bl.a. løp jeg en del på asfalt. Konsekvensen var at jeg pådro meg alvorlige muskelkramper i høyre lår som selv ikke legene på Rosenborgklinikken klarte å løse opp i. Dermed begynte høstens skadehistorie:

- Akupunktur med besøk hos Knut Høye på Elverum – trykk og soneterapi ga gode resultater - To uker uten trening - Klar mot Borussia/Dortmund hjemme, men – det holdt bare i 25 min. før jeg måtte ut - Triggerpunktbehandling hos Harald Skogvold i Fauske.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 51 av 73 Oppgave for A-lisens

Etter dette måtte jeg bare ta det med ro og ikke stresse. Men så enkelt var det ikke. I min iver etter å komme i gang igjen, slo jeg opp skaden i årets siste seriekamp etter 20 min. Konsekvenser:

- Jeg fikk ikke være med på Borussia/Dortmund kampen - Jeg mistet de neste 2 Mesterliga-kampene - Jeg mistet cup-finalen på Ullevål, der vi vant 2-0 og ble Norgesmestere.

Et stort lyspunkt var det i alle fall at Linda og jeg hadde fått en flott og velskapt datter som fikk navnet Maria, og at jeg var blitt Norgesmester for første gang.

Fotball er en stammekultur

Dette var min første virkelige skade og jeg fikk skikkelig erfaring med hva det ville si ikke å være med på laget under viktige kamper. Ikke bare var det utrolig kjedelig. Det verste var følelsen av at man ikke er en del av laget; man befinner seg utenfor «stammen». Jeg fikk skikkelig erfare at fotball er en stammekultur. Man klarer ikke å dele oppturene med de andre på laget når man ikke spiller. Adrenalin-kikket blir ikke det samme. Utrolig hvilke følelser som blir utløst når man ikke er med når seieren skal feires.

Etter å ha spilt bare 45 min. fotball de siste to månedene, var det utrolig godt å komme «inn i varmen igjen» i midten av november med testkamper mot Strindheim og Aalborg – som midtstopper - fordi Bjørn Otto slet med småskader. Dette var oppkjøringen til de tre siste Mesterligakampene mot Bayern München hjemme og Real Madrid borte. Det var utrolig godt å være med igjen, spille mot «de store» og føle adrenalinet bruse. Det gikk OK, men jeg manglet kamptrening, så fotballmessig var det bare på det jevne. Men jeg var med igjen!

1.7.1 Oppsummering av sesong 2

Den gode følelsen jeg satt igjen med etter den «mørke tiden», gjorde at jeg måtte oppsummere status og avklare om jeg, med å være kommet opp på RBK-nivå, virkelig var blitt en toppfotballspiller. På basis av delmålene, kunne jeg oppsummere som følger:

Delmål 1: Klubbnivå Jeg hadde klart «omskoleringen». Jeg var på «RBK-nivå» i serien. Tilbakemeldingene viste at jeg var et fullverdig medlem av back-fireren i landets beste klubblag. Neste sesong fikk vise om jeg var stabil nok, slik at jeg kunne krysse av at dette målet var nådd.

Delmål 2: Internasjonalt nivå Høstens skademareritt hadde tatt fra meg mulighetene for reelle «tester» i de to siste kampene mot «de store» i Mesterligaen. Jeg fikk ikke brynt meg mot de beste i Europa. Det måtte vente til neste år.

Delmål 3: Landslagsnivå Jeg var fortsatt læregutt, følte jeg, men utviklingen min i RBK var så interessant at landslagsledelsen tok meg ut på 2 treningskamper. De hadde satt meg på blokken sin med anmerkningen; «en interessant høyre back-løsning for A-landslaget». Det var sannsynligvis et stykke igjen, men jeg var «på blokka».

Delmål 4: Sosiale verdier Å få være med på fødselen til Maria hadde vært en stor opplevelse. Jeg var blitt pappa, og Linda og jeg kjøpte hus med gode naboer som bonus. Et godt grunnlag for et godt familieliv. Livet i «Rosenborg- familien» gjorde også sitt til at jeg sosialt var i «flytsonen».

Delmål 5: «Livet etter fotballen». Grunnlaget for en videre skolegang etter fotballen, var på plass. Jeg var Høyskolestipendiat og kunne eventuelt ta en bachelor på BI. Jeg hadde også Grunnfag i Idrett og fått erfaring i å undervise.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 52 av 73 Oppgave for A-lisens

Når det gjaldt økonomien, begynte også ting å skje, selv om jeg ikke var «utenlandsproff». En bra personlig kontrakt med RBK og gode bonusordninger ved Mesterliga-spill, gjorde at den økonomiske siden var så god at jeg hadde begynt å planlegge investeringer for fremtiden.

Det meste var på plass, men det gjensto å overbevise på et bra nivå i Champions League kampene samt å bli et førstevalg på A-landslaget.

3. sesong; 2000 (27-28år)

Skadesituasjonen som jeg hadde rotet meg inn i høsten før, var lei å bli kvitt. Men det solide medisinske teamet og «fysioen» som var tilgjengelige via «Rosenborgklinikken», gjorde en kjempejobb. Jeg klarte til slutt å restituere meg slik at jeg ble helt skadefri. Det at Rosenborg kunne stille med et slik medisinsk apparat, var også et bevis på at RBK var i en egen liga i Norge.

Selvtilliten og humøret vokste i takt med at skadene begynte å leges, og Nils Arne – i kjent stil – klargjorde følgende forbedringselementer:

- Jeg måtte bli bedre på å ta offensive initiativ - Jeg måtte forbedre pasningsspillet i siste del av de offensive raidene - Jeg måtte jobbe med førsteberøringen.

I avslutningskampene i Mesterligaen i februar og mars, med 2 kamper mot Dinamo Kiev og Bayern München, følte jeg at noe var på gang. Vi tapte alle tre kampene med 1-2 resultat, men spesielt kampen mot Bayern München ga meg en god opplevelse.

I mai følte jeg at nå løsnet det. Formen var bra og jeg begynte å få det offensive spillet og samspillet med de andre til å sitte. Dermed begynte selvtilliten å vokse og prestasjonene ble bedre og bedre. Jeg kjente igjen følelsen med å komme i «flytsonen».

Laget gjorde det også bra og vi kvalifiserte oss igjen til mesterligakamper på høsten. Seriegullet tok vi med 7 poengs margin til Brann på 2. plass. Sa jeg noe om «egen liga»?

Hva med landslaget og det internasjonale nivået?

Nils Johan Semb tok meg ut til A-landslaget for spill i EM-kvalikkamper mot Armenia, Wales og Ukraina. Stort. Etter kampen mot Wales, der jeg «temmet» Giggs, følte jeg at fast A-landslagsspill hadde rykket betydelig nærmere.

Da jeg i Mesterligakampen mot Paris SG, der vi vant 3-1, fikk tilbakemeldinger på at dette var spill på internasjonalt nivå, var jeg helt enig. Det var en utrolig følelse. Jeg trivdes og fotball var bare herlig.

Men som det alltid er i fotball. Alt er ikke bare fryd og gammen. Det er også dårlige dager. Eksempler på dette var Mesterligakampen mot Paris SG. Det endte med kaos; 2-7. I tillegg fikk jeg meg en skikkelig smell i foten og måtte ut etter 71 min. Da ønsket jeg at det var en luke i banen som jeg bare kunne forsvinne ned i. Det samme hendte i neste Mesterligakamp mot Bayern München. Måtte ut etter en smell i 86. min.

Alle de tøffe kampene – totalt 63 dette året – hadde gått ut over anklene som bare ble verre og verre. Men jeg bet sammen tennene og fulgte læresetningen fra Nils Arne: «Det er forskjell på å ha det vondt og det å

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 53 av 73 Oppgave for A-lisens være skadet». De 15 Mesterliga- og UEFA cupkampene hadde gitt meg god erfaring med både spill på dette nivået og erfaringer rundt hele dette «sirkuset».

Da sesongen var over, kunne jeg igjen sette stor pris på det fenomenale medisinske apparatet i RBK. Legene gjennomførte en perfekt operasjon av min venstre ankel den 11. desember.

1.7.2 Oppsummering av sesong 3

Dette var sesongen da jeg følte at det meste falt på plass. Den beste sesongen jeg hadde hatt i hele min karriere så langt, og jeg kunne oppsummere langtidsplanen med følgende:

Delmål 1: Klubbnivå Jeg hadde etablert meg fast på det beste laget i landet. Var med på «Årets lag» både i Aftenposten og VG og kunne med stolthet hente prisen som «Årets høyreback» i TV2/NISO-gallaen. Jeg konkluderte med at dette delmålet var nådd. YESSS!

Delmål 2: Internasjonalt nivå Jeg hadde spilt på et stabilt høyt nivå i 15 Mesterliga- og UEFA-cup kamper med flere analyser som ga karakteren internasjonalt nivå. Men jeg var ikke blitt utenlandsproff ennå. Det var jo et av målene, slik at dette målet kunne jeg ikke krysse av enda.

Delmål 3: Landslagsnivå Jeg hadde fått tillit i EM-kvalik kamper der innsatsen hadde blitt bedre og bedre. Men jeg kunne ikke si at jeg var en etablert landslagsspiller. Dette delmålet kunne jeg heller ikke krysse av.

Delmål 4: Sosiale verdier I tillegg til familielivet, hadde jeg nå engasjert meg i «sivile» aktiviteter relatert til lagene. Jeg var med å undertegne landslagets sponsoravtale som det ble litt bråk om. Jeg gikk også i bresjen for at RBK- spillerne skulle finne egen forsikringsavtale fordi man ikke var fornøyd med prisen NISO hadde forhandlet frem med Avant. Jeg sa meg fornøyd og krysset av delmålet som nådd. YESSS!

Delmål 5: «Livet etter fotballen». Jeg hadde gjort investeringer og ordninger som ville sikre meg en god økonomisk start når fotballivet var slutt. Selvfølgelig kunne økonomien vært enda bedre hvis jeg hadde vært utenlandsproff. Men den var et godt grunnlag. Kom jeg til utlandet som proff, ville det bare være «kremen på kaka». Jeg var fornøyd, og tikket av målet som nådd. YESSS!

4. sesong; 2001 (28-29 år)

Å bli utenlandsproff og en etablert landslagsspiller var de gjenstående del-målene jeg måtte oppfylle for å kunne kalle meg toppfotballspiller.

Kontrakten med RBK gikk ut dette året. Skulle jeg benytte situasjonen til å reise til en klubb i utlandet? Jeg hadde jo bevist at jeg var fotballmessig klar for en karriere der, og agenten min, Erik Soler, hadde kontakter med en del klubber i bl.a. England som helt klart ønsket meg i stallen. Mulighetene var der, så det var bare å jobbe videre.

Kontraktsforhandlinger og «Go’foten» er to forskjellige ting.

Og muligheten for å komme til utlandet skulle komme fortere enn jeg hadde trodd. Jeg gikk som sagt inn i mitt siste kontraktsår, og med bakgrunn i Bosman-dommen, tok selvfølgelig ikke Rosenborg noen

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 54 av 73 Oppgave for A-lisens sjanser. Men gjennomføringen og rammene rundt en kontraktprosess skulle dessverre igjen medføre traumatiske opplevelser som jeg gjerne skulle ha vært foruten.

I starten av sesongen gikk jeg inn i et stor personlig traume. Linda og jeg flyttet fra hverandre, og jeg følte et stort ansvar for vår datter Maria på 1 ½ år. Jeg var dermed inne i en personlig følelsesmessig vanskelig tid, samtidig som den fotballmessige situasjonen krevde mye energi og tanker.

Midt oppe i denne situasjonen ble jeg kontaktet av sportslig leder Rune Bratseth som ga meg følgende ultimatum: Skriv under følgende kontrakt straks eller blir du tvangssolgt. RBK tok ingen sjanse på at jeg skulle bli Bosman-spiller og forsvinne uten at de fikk noe igjen for meg. Jeg følte at jeg skulle «tvinges» inn i en situasjon som kunne få store negative konsekvenser både for meg og forholdet til min lille datter.

Stolte de ikke på meg og kjente de meg så dårlig at de ikke hadde tillit til min forsikring at jeg ikke ville svikte klubben som jeg var så stolt av og la den komme opp i en Bosman-situasjon? Hvor var «GO’foten» nå? Hvor var Rosenborgfamilien som tok hensyn til hverandre? Det var med stor skuffelse jeg bare måtte akseptere at «GO’foten» ikke gjaldt når økonomiske gevinster skulle sikres.

Overgangsspillet var i gang med alle de ingrediensene jeg taklet dårlig. RBK nektet å forhandle direkte med Erik Soler. Igjen følte jeg fraværet av «Go’foten» da de ville frata meg denne muligheten.

«Det er en grunnleggende filosofi i RBK at det er kollektivet, klubben, som har skapt den enkeltes utvikling, og at det er i klubbens ånd at man gir noe tilbake ved overgang til en utenlands klubb. Skulle disse holdningene bli kastet over bord, som vi har sett eksempler på i det siste, er vi redd både klubb og lagkamerater vil bli sterkt lidende», var Bratseth’s kalde og saklige argumentasjon.

Men Solér ga seg heldigvis ikke, selv om han måtte forhandle via fax. Følgende elementer var viktige:

- Jeg følte at dette ville bli min siste kontrakt som fotballspiller - Jeg kunne oppnå lønnsinntekter på 10-15 mill. kroner pr. år, og dermed mulighet til å sikre Maria og meg en trygg økonomisk fremtid - Tilbudet fra RBK var dårligere enn det jeg fikk for 3 år siden da jeg kom til klubben - Med Bosman-dommen hadde jeg kanskje det beste kortet på hånden. Jeg kunne bare lene meg rolig tilbake og vente til 1. juli. Så kunne jeg starte forhandlinger med fire-fem gode klubber fra Bundesliga og Premier League som var klare - Jeg var ikke sikker på hva RBK ville betale for meg hvis jeg gikk med på å bli solgt nå, og jeg var heller ikke sikker på hva jeg var verdt - Jeg kunne på den andre siden forstå RBK. Like før hadde både Kvarme og Sørensen forsvunnet fra RBK som Bosman-spillere, og RBK hadde mistet store inntekter.

Dermed var prosessen rundt avtaleforhandlinger i gang. Det var tøffe møter, hvor ledelsen brukte sterke ord og direkte kjeft på meg for ikke å være lojal. Dette var et helvete for meg. Jeg hatet slike situasjoner, men jeg måtte samtidig få mest mulig ut av kontrakten min. I denne tiden spurte jeg meg mange ganger; «Hvor er «Go’foten nå?»

Til slutt satt jeg med to økonomiske alternativer:

1: Gå for en 3. års kontrakt med RBK og få en for norske forhold svært god årslønn 2: Vente og bli Bosman-spiller som kunne sikre meg flere 10-talls millioner i inntekt. (Egentlig ikke et alternativ).

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 55 av 73 Oppgave for A-lisens

Verdivalget mitt

Jeg gjorde et verdivalg som jeg ikke angrer på i dag. Jeg «valgte» Maria og RBK. Et verdivalg basert på følgende:

- Maria var viktigst. Jeg kunne opprettholde den tette kontakten til henne med en mer forutsigbar og tryggere tilværelse i Trondheim enn f.eks. i England - Jeg trodde jeg ville få et mer avslappet forhold til fotballen ved å fortsette i RBK og ikke begynne en ny periode i en utenlands klubb men de utfordringer dette ville gi - Jeg tjente «nok» penger i RBK til å få en god økonomisk start i livet etter fotballen.

I mai skrev jeg under en ny 31/2 års kontrakt med RBK. Jeg bestemte meg da samtidig for å si nei til alle senere profftilbud fra utlandet. Jeg skulle aldri komme til å få oppleve å bli utenlandsproff.

Livet går videre

Ikke uvant for laget, hadde vi litt problemer med vårsesongen, men denne gangen var det mer alvorlig enn tidligere. Vi slapp inn for mange mål. I et forsøk på å løse disse problemene, ble jeg satt til å spille midtforsvarer sammen med Erik Hoftun. For å trygge laget defensivt, ville Nils Arne ville bruke farten min, duellstyrken og at jeg var god til å lese spillet. Endringen gjorde at Erik fikk en friere posisjon fremover på banen. Det fungerte godt. 16. mai 2001, spilte jeg min 100 kamp for RBK og laget ble seriemestere, men i år med bare 1 poeng foran Lillestrøm.

NM cup-kamper ble det heller ikke mange av dette året heller; kun 2 stykker. Men hva gjorde vel det; vi hadde jo vår egen cup, mesterligaen. Å spille i midtforsvaret sammen med Erik i mesterligakampene medførte en heving av spillet mitt i denne sammenhengen. Det ble til sammen 8 kamper mot lag som Inter Bratislava, Porto, Juventus og Celtic, der rammene, spenningen og motstanderne alltid fikk en til å føle at en var med i den store internasjonale familien, selv om en ikke var utenlandsproff.

Sesongen gikk så bra at jeg ble valgt ut på «Årets lag» i det årlige TV2/NISO-arrangementet i slutten av sesongen.

Landslaget

I april ble jeg ble innkalt til en privatlandskamp mot Bulgaria der vi vant 2-1. Da jeg midt i kampen gjorde en horribel tversoverpasning som resulterte i målet mot oss, tenkte jeg: «Der røk plassen». Til tross for den graverende tversoverpasningen, fikk jeg tilbakemelding om at jeg hadde spilt med stor innsats og vist at jeg var et riktig valg for Norge på høyrebackplassen.

Omstillingen fra å spille på både klubb og landslag med ulike roller lagene, krevde en omstillingsprosess hver gang. Men disse omstillingene ga meg bare ekstra tenning og ekstra skjerping. Dessuten kjente jeg jo godt arbeidsoppgavene i begge rollene, og det ga meg den tryggheten jeg trengte.

Å spille under Semb på landslaget, passet meg også godt. Han la stor vekt på defensiv styrke.

Min 11 A-landskamp mot Polen var nok en av de beste jeg hadde spilt, selv om vi tapte 0-3. Da kom også tilbakemeldingen om at jeg også i landskampsammenheng var blitt en internasjonal spiller.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 56 av 73 Oppgave for A-lisens

Dette året spilte jeg til sammen 7 landskamper. Året etter ble til 10. Nå var jeg også blitt fast på landslaget.

Hva så med «Go’foten»?

Situasjonen rundt kontraktsforhandlingene hadde ikke tatt fra meg troen på at det var «Go’foten» og de som levde denne ut i praksis, som var hovedårsak til at RBK så lenge klarte å holde et så høyt internasjonalt nivå; ett nivå over resten av tippeligaen. De var alene i norsk sammenheng i en form for toppliga som ingen senere har klart å kopiere.

Med dette som utgangspunkt har jeg i et intervju med Nils Arne Eggen stilt han følgende spørsmål:

Vil det være mulig for en sportslig leder å etablere disse prinsippene som grunnlag for å bygge opp en ny storklubb?

Nevn de tre største utfordringene i et slikt konsept.

Her sammenfatter jeg synspunktetene til Nils Arne som kom frem under intervjuet:

Ja, jeg mener fullt og helt at det ville være mulig.

Men det krever først og fremst at både Ledergruppa, Styret og Spillergruppa må være enige om konseptet og tro på det. Det må være nedfelt i klare, felles mål som nås ved at alle forholder seg til en leder som har totalansvaret. Når denne enigheten er til stede, mener jeg at de 3 viktigste suksessfaktorene er som følger:

1: Filosofien og verdigrunnlaget som alle, også hovedtreneren; orkesterlederen, skal innordne seg, må være basert på de fem fundamentene som lyder slik: - Vår fremgang er læring av ferdigheter - Våre resultatmål er produkt av ei stadig prestasjonsforbedring - Vi er offensive og kreative og løsningsorienterte - Vi har humør og temperament - Vi er folkelige

2: Hovedtreneren må være fotballfaglig og pedagogisk dyktig nok til å lede læringsprosessen som utvikler spillerne fysisk, taktisk og mentalt relatert til følgende overordnede prinsipper: - Være faglig dyktig nok til «å se hver enkelt» - Faglig dyktig til å bruke spillerne i riktig rolle i et rollemønster som er basis for øving av rolleferdigheten - Sette rollene sammen til et effektivt og offensivt samhandlingsmønster som grunnlag for øving av rollemønstret - Ha fotballdyktighet og erfaring nok til å gjenskape dellæringselementene fra treningsfeltet i reelle kampsituasjoner - Ha et idealbilde av samhandlingsmønstret lagret i fotballhjernen, et mønster han instruerer i forhold til. Bare det viser at han vet hvordan laget skal fungere best. Han må være tydelig i instruksjonssituasjonene og blir derfor trodd av spillerne. Slik får han den autoritet en trener for en toppklubb MÅ ha. - Han må ha gode sosiale ferdigheter, være lagspiller, ha evnen til å lære bort alt han kan, men samtidig være villig til å lytte og dermed lære fra andre, dvs. ha gode pedagogiske ferdigheter. Slik aksepterer han at andre dyktige medarbeidere i prestasjonsgruppa ikke er en trussel, men en ressurs, ikke bare for kollektivet, men også for hans egen utvikling i pakt med postulatet om at «det spiller det ingen rolle hvem som kommer med de gode ideene – bare de kommer». - Treneren må ha humør godt nok til å tåle det temperament som må til for å skape utvikling i en prestasjonsgruppe. Humør skaper takhøyde og sosial romslighet, som igjen skaper trivsel og andre drivkrefter hos alle aktørene. Humør er derfor en viktig nødvendighet for at gruppa skal prestere på et høyt nivå over lengre tid. Han må derfor ta humoren og humoristene på alvor.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 57 av 73 Oppgave for A-lisens

Med dette vil han klare å skape en åpen og ærlig kommunikasjon utover i systemet, med sportsdirektøren, styret og de andre lederne. Dessuten ikke minst med spillerne, de andre trenerne, medisinsk og materielt støtteapparat, administrasjon og marked. Bare slik blir prestasjonsgruppen i en toppklubb best når det gjelder – sammen.

3: Det må finnes klare nedskrevne retningslinjer for spillet ute på banen basert på: - Vi skal være i forkant av utviklingen når det gjelder effektiv spillestil og spillerutvikling - Vi skal ha en offensiv og effektiv spillestil - Vi går på banen for å gi motstanderen problem, ikke omvendt - Vi stoler på egen dyktighet og vårt kollektive spillemønster - Vi har derfor en offensiv, kreativ og kvalitetsbevisst treningskultur - All prestasjonsfremgang er læring av ferdigheter. Her er det ingen begrensinger. Vi kan bli like gode som de beste, bare vi har troen - Vi leter etter spisskompetansen, «godføttene» til spillerne. Du skal først og fremst bli bedre der du er god fra før, da blir du lettere bedre der du er dårlig også - At laget - som gruppe - klarer å skape så gode og positive opplevelser sammen at det det gir den nødvendige trygghet og tro på seier selv når «det butter», og hele tiden er opptatt av sitt eget spill.

1.7.3 Oppsummering av sesong 4

Hadde jeg lykkes å nå de gjenstående to delmålene? Kunne jeg nå kalle meg toppfotballspiller?

Statusen for delmålene ble oppsummert som følger:

Delmål 1: Klubbspiller - Jeg hadde fått spille alle kampene fra start på Norges beste lag de siste to årene. - Hadde de to siste årene fått følgende to priser: - «Årets back» - På «Årets lag»

Delmål 2: Holde et internasjonalt nivå - Jeg var ikke blitt og ville heller ikke bli proff i utlandet, men hadde spilt alle de siste 2 års mesterligakamper på landets desidert beste klubblag - Blitt evaluert som «over tid stabilt god på et internasjonalt nivå» og levert «back-spill i verdensklasse»

Delmål 3: Etablert landslagsspiller - Ble tatt ut på laget for å spille kamper i EM-kvalifiseringen - Hadde spilt alle de to siste års EM-kval. kamper samt 2 treningskamper - Følte at jeg var en del av laget.

Delmål 4: Sosiale verdier Mennesket Christer var kommet i harmoni. Tross samlivsbrudd hadde jeg et godt forhold til min ekskone som sikret en best mulig tilværelse for vår datter. Eget hus og gode naboforhold. Jeg trivdes i Trondheim og følte ikke lenger behov for å ut. I RBK var hele tiden utfordringene store nok til at jeg ikke skulle være redd for å komme i «Komfort-sonen». Hadde helt unike kamerat-relasjoner der bl.a. Frode Johnsen og jeg hadde et ukentlig radioprogram i Radio 1. Var i styret i NISO som ga meg muligheter for å jobbe for alle fotballkollegaene i Norge, ikke bare i RBK.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 58 av 73 Oppgave for A-lisens

Delmål 5: Tiden etter fotballen - Jeg var i ferd med å bygge opp en økonomisk plattform som ville sikre meg rimelig bra inntekt i de første 10 årene etter at jeg sluttet. - Jeg hadde en bra inntekt - Jeg hadde gjort gode økonomiske investeringer - Jeg hadde en bra utdanningsplattform med BI og grunnfag i Idrett - Følte jeg meg godt rustet til å takle ev. motgang som måtte komme.

YESS! Jeg hadde nådd målet!

Konklusjonen var at alle 5 delmålene mine var oppfylt. Jeg hadde nådd målet jeg satte meg som 6-åring da jeg kikket opp på mamma og pappa og proklamerte at

«Jeg skal bli fotballproff, jeg!!!»

PROFF, JEG!!!

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 59 av 73 Oppgave for A-lisens 2 Mine suksesskriterier for å bli en toppfotballspiller

2.1 Innledning

Med utgangspunkt i kapittel 1, har jeg i dette kapitlet oppsummert og konkretisert hva jeg mener har vært helt sentrale elementer/kriterier for at jeg lyktes i å bli en toppfotballspiller. For hvert kriterie har jeg kommet med en kort kommentar.

2.2 SUKSESSKRITERIE 1: Ha talent som er godt nok til å kunne bygge videre på Den medfødte begavelsen må videreutvikles både innen fotballferdighet og andre egenskaper. Denne samhandlingen er viktig for å bli en toppfotballspiller. Det er ikke lett å avgjøre hverken om en spiller har talent eller «bare» er god. Ev. når man kan stadfeste talentet, og ikke minst om fotballtalentet vil klare å utvikle dette og seg til å bli en toppfotballspiller er meget vanskelig. Imidlertid mener jeg at det er viktig å oppdage et fotballtalent så tidlig som mulig for best mulig å legge forholdene til rette for at han/hun, etter sine forutsetninger, gis muligheter for å kunne utvikles videre.

For meg var dette helt avgjørende. Jeg var heldig og hadde et lokalt miljø med stor kompetanse som kontinuerlig og på nært hold kunne «se» fotballtalentene som var i miljøet. Ved å bruke dimensjonsmodellen for fotballferdighet, skjønnsmessig fastsette ferdighetsnivået innen dimensjonene relatert til andre i miljøet, kom man frem til at jeg og tre-fire andre spillere hadde et talent som var så godt at det burde være grunnlag for en bevisst videreutvikling.

Dette skjedde da jeg 9 år og offisiell knøttespiller på ROS 3. lag. Med denne avklaringen og min innstilling til trening og fotball, sier faren min at det var da de (foreldrene mine) skjønte at drømmen min om å bli «proff» kanskje ikke bare var en drøm» (ref. side 6). Jeg hadde et medfødt talent som var godt nok til å nå målet mitt, hvis jeg selv bare ville.

2.3 SUKSESSKRITERIE 2: Vilje til å ta konsekvensene av å utvikle talentet Den tekniske begavelsen ble altså vurdert som god nok til å satse på. Men skal man virkeliggjøre drømmen, må man også ha en sterk vilje til å lykkes. I tillegg må man ha evner til både å klare presset, medgangen og motgangen som følger med, og man må være en lagspiller.

Ønsket om å bli god, forteller min far, var det ikke noe i veien med. (Ref. mitt utsagn om at «Jeg skal bli proff, jeg».) Hva så med viljen til å ta konsekvensene? Konsekvenser er i denne sammenheng negativt ladet og henspiller på håndtering av stress og motgang som en slik satsing alltid medfører. Ingen vet hvilke situasjoner man vil komme i, men man må være bevisst på at de vil komme. Man må være forberedt på at det vil gjøre vondt og at man i enkelte situasjoner vil angre på det man har bestemt seg for. Det er i disse situasjonene at viljen til å komme seirende ut av stresset og motgangen blir satt på prøve, og at det er helt avgjørende at man ikke gir etter.

Her er tre eksempler på slike utfordringer: - Skolevalg for Videregående skole som medførte at jeg måtte stå opp kl. 05.30 om morgenen for å ta toget til Oslo (1 time med tog), komme hjem med liten tid til mat før trening. Lekser måtte gjøres på sen kveldstid/helger og liten/ingen tid til sosialt samvær med kamerater (ref. side 17) - Vekstperioden, da jeg trodde at jeg bare måtte forsone seg med at fremtiden var å spille på ROS’ A-lag - Forlate det trygge miljøet og kameratene i ROS for å begynne i Bærum.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 60 av 73 Oppgave for A-lisens

2.4 SUKSESSKRITERIE 3: Treningsvillighet Som tidligere nevnt er det å være talentfull ikke nok. Talentet må videreutvikles både gjennom fellestreninger og egentreninger. Jeg har alltid vært treningsvillig, forteller min far. Var det fotballkamper å TV, orket jeg aldri å sitte lenge og se på. Jeg måtte ut for å sparke selv, enten i gata mot garasjedøra vår eller ned på grusbanen som ikke var så langt unna. Selv om kampprogrammet bare økte og økte, la dette ingen demper på treningsgjennomføringene.

Spesielt lett gikk det når jeg fikk trene med ball. Uten ball var det ikke fullt så lystbetont. Når jeg skulle gjennomføre løpetreningen, styrketreningen i kjelleren hjemme og hurtigtrening ved å løpe i trapper var det godt å ha støtte eller følge av faren min og/eller oppmuntrende kommentarer og støtte fra moren min.

Når høsten kom og fotballsesongen gikk mot slutten, var det moro å delta i både håndball og basketball. I ROS og blant noen av de beste kameratene mine, var det også stor interesse for å konkurrere på ski på vinteren. Det var derfor en selvfølge at jeg også skulle være med på dette. Men treningen på ski syntes jeg ikke var så gøy, kan faren min fortelle.

Tabellen nedenfor viser antall organiserte treningsøkter året gjennom fra jeg var 8 år til jeg var 17 år. Dessuten var det altså fotball nesten hvert eneste ledige minutt (friminutt) enten på skolen eller hjemme i gata mens jeg gikk på barneskolen.

Ved 14-års alderen begynte antall kamper å øke, slik at offisielle treningsøkter ble færre. Jeg spilte på flere klubblag samt kretslag/landslag. Det året jeg var 16-17 år, spilte jeg til sammen 89 kamper.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 61 av 73 Oppgave for A-lisens 2.5 SUKSESSKRITERIE 4: Klubb og trenere som har tro på talentet

Egeninnsats for å utvikle seg er ikke nok for å bli en toppfotballspiller. Man må bli støttet av både klubb og trener for å lykkes. Det må legge til rette for og bidra til at fotballtalentet får mulighet til å utvikle seg. Dessuten må de ha tro på spillerens mål og drømmer.

Jeg skal her gi noen sentrale eksempler som er beskrevet mer i detalj i kap. 1.

Fra ungdomsfotballen: Sverre Dreier, som var trener for junior og A-laget i ROS, tok meg opp på ROS A- lag i 3. div. og lot meg spille i serien allerede som guttespiller. Tabellene under er et eksempel på dette.

ANTALL KAMPER ÅR LAG Serie Cup Treningskamper 1988 ROS guttelag 16 36 7 (16-17 år) ROS A-lag 3. div. 10 3 2 Siste års guttespiller.

ANTALL KAMPER ÅR LAG Serie Cup Treningskamper 1989 ROS jr. lag 4 6 (17-18 år) ROS A-lag 3. div. 19 1(4) 13 Første års juniorspiller.

Da jeg fikk Lars Tjærnås som trener i Bærum i 2. div. i 1990, fikk jeg oppleve hvordan en «Plansamtale» med en trener før sesongstart, kunne gi meg den «gode følelsen» av å bli forstått. Her var en trener som virkelig skjønte meg og mine ambisjoner og ville støtte meg så langt han kunne. Jeg har tatt med en kopi av «referatet» hans fra dette møtet (se under) der man spesielt kan se at langtidsmålene mine samhandler med hva han har notert.

Kongsvinger IL er et eksempel på en klubb som over tid fulgte meg og ga meg tillit. Allerede som første års junior kom de med en invitasjon til treningssamling til Kongsvinger. Dette fulgte de opp da

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 62 av 73 Oppgave for A-lisens kontrakten med Bærum gikk mot slutten, og kom med tilbud om overgangen som bragte meg opp i tippeligaen.

Det samme kan man si om RBK som fulgte meg i lang tid før de kom med tilbud om overgang. Når de så tok meg inn på laget på uvant plass der jeg trengte omskolering, bakket de meg opp hele tiden og lot meg få mye spilletid selv om prestasjonene varierte.

2.6 SUKSESSKRITERIE 5: Trygt utviklingsmiljø (andre miljøfaktorer) Dette er et kriterie som er mer viktig for noen enn for andre. For meg og mine forutsetninger var det å ha et trygt utviklingsmiljø av avgjørende betydning, både for å prestere og for å tørre å ta nye utfordringer. Trygghet spilte en så avgjørende rolle at jeg valgte å «skynde meg langsomt» som basis for min karriereutvikling. Denne tryggheten gjaldt både utenfor så vel som på banen.

Jeg inkluderer også miljøfaktorer som gode omgivelser og godt støtteapparat som sentrale elementer for at et utviklingsmiljø skal oppfattes som trykt. Eksempler på dette er:

1) I barnefotballen var det både egne foreldre samt alle de andre fotballinteresserte foreldrene som trente, organiserte og la til rette for et fotballmiljø i ROS, som gjorde at våre fotballtalenter kunne utvikles. Dessuten var «coachingen» og tilbakemeldingene fra faren min til stor nytte.

2) Da jeg kom til Bærum og skulle kombinere skolegang i Oslo samt rekke treningen i Bærum, var det helt avgjørende at materialforvalter Alf Johansen i Bærum BK, hentet meg på stasjonen og kjørte meg til treningsfeltet. Dette gjorde han helt frivillig. Stort.

3) Jeg vil også fremheve det medisinske apparatet som var i Rosenborgklinikken da jeg fikk noen vanskelige skader. De hadde også kontaktnett til eksterne spesialister, hvilket gjorde at skadene fikk minst mulig konsekvens for utviklingen min.

2.7 SUKSESSKRITERIE 6: Ta riktige valg basert på egne, selvstendige vurderinger De avgjørende valg man fortløpende må ta, må man ta selv. Alle valg vil ha små eller store negative konsekvenser. Ved å ta selvstendige valg, unngår man å forverre situasjonen/slippe unna ved f.eks. å legge skylden på andre. For å ta et «riktig valg», må man skaffe seg et så bredt vurderingsmateriale som mulig. Det gjør man ved å være åpen og ta kontakt med personer og miljøer der man kan få tilbakemeldinger, vurderinger og råd som grunnlag for egne beslutninger.

For meg har dette vært en naturlig måte å treffe avgjørelser på. Det har gjort at jeg ved ulike valgsituasjoner ikke har følt meg «alene». Jeg har fått mange fine innspill som ikke bare har vært nyttige for det opprinnelige valget, men også i forbindelse med andre valgsituasjoner.

Ved valg av «sparring-partnere», har jeg benyttet meg av et begrenset antall personer som etter hvert kjenner meg godt, i stedet for mange som kanskje ville gitt meg flere valgalternativer. Sentralt i denne sammenheng har vært familie, lagkamerater og trenere jeg har fått et spesielt forhold til.

2.8 SUKSESSKRITERIE 7: Fokus på «livet etter fotballen» For både å kunne utvikle seg til og bli en toppfotballspiller, kreves full fokus på «livet» ute på banen. Det er resultatene på denne «arenaen» som gir gevinster og gode opplevelser både på og utenfor banen. Likevel, jo større «arena-fokus» man har, jo større risiko er det for at mange glemmer at en fotballkarriere er av begrenset varighet. Man bør ha et bevisst forhold til og fokus på «livet etter fotballen».

Dette prinsippet ble jeg konfrontert med allerede da jeg som 6-åring sa at jeg ville bli «proff» og mor’s kommentar var: «Helt OK, bare du skaffer deg en utdannelse ved siden av». Faren min og jeg hadde noen

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 63 av 73 Oppgave for A-lisens

år senere noen fine samtaler om forvaltning av økonomiske «resultater» hvis jeg nådde målet mitt. Dette har resultert i at da jeg sluttet å spille fotball, hadde jeg en plattform både når det gjaldt utdanning og økonomi, som ga meg flere alternativer relatert til «livet etter fotballen».

Utdanningsmessig hadde jeg følgende grunnlag: - LYN/Wang - BI (høyskolestipendiat) - Grunnfag i idrett.

I RBK fikk jeg fikk en god personlig kontrakt og gode bonusordninger ved mesterliga-spill. Dette gjorde at jeg kunne gjøre investeringer for fremtiden. Da jeg sluttet å spille fotball i RBK, hadde jeg en plattform der jeg

- hadde sikret meg en rimelig bra inntekt i de første 10 årene etter at jeg sluttet - hadde gjort andre gode økonomiske investeringer.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 64 av 73 Oppgave for A-lisens 3 Har mine suksesskriterier gyldighet i dag?

I dette kapitlet har jeg tatt utgangspunkt i hva som var mine suksesskriterier (kap. 2), og bedt de trenerne som kom med innspill i kap. 1, om å vurdere og ev. kommentere hva de mener om betydningen av disse i en skala basert på lav, middels og stor viktighet. Her er deres vurderinger og kommentarer:

Sverre Dreier: Suksesskriterie Betydning Liten Middels Stor Hvor viktig er det å ha et medfødt talent som grunnlag? X Hvor viktig er det for et fotballtalent å fokusere på konsekvenser av utviklingen? X Hvor viktig er treningsvillighet, bl.a. egentrening for et fotballtalent? X Hvor viktige er det at klubb og trenere har tro på et fotballtalent? X Hvor viktig er omgivelsene og støtteapparatet for talentutvikling? X Hvor viktig er trygghet som faktor for talentutvikling? X Hvor viktig er det at fotballtalentet tar sine egne vurderinger og bestemmelser? X Hvor viktig er det at fotballtalentet i sin utvikling tar hensyn til «livet etter X fotballen»? Hvor viktig er det at et fotballtalent får utvikle seg ved å prøve seg/spille på lag X som er over sitt eget nivå - aldersmessig sett?  Hvilke tre kriterier mener du er de viktigste? Er uhevet med rød skrift  Er det andre kriterier du mener også er viktige og som ikke jeg har tatt med? Jeg vil poengtere at treningsvillighet må kombineres med treningskvalitet.

Lars Tjærnås: Suksesskriterie Betydning Liten Middels Stor Hvor viktig er det å ha et medfødt talent som grunnlag? X Hvor viktig er det for et fotballtalent å fokusere på konsekvenser av utviklingen? X Hvor viktig er treningsvillighet, bl.a. egentrening for et fotballtalent? X Hvor viktige er det at klubb og trenere har tro på et fotballtalent? X Hvor viktig er omgivelsene og støtteapparatet for talentutvikling? X Hvor viktig er trygghet som faktor for talentutvikling? X Hvor viktig er det at fotballtalentet tar sine egne vurderinger og bestemmelser? X Hvor viktig er det at fotballtalentet i sin utvikling tar hensyn til «livet etter X fotballen»? Hvor viktig er det at et fotballtalent får utvikle seg ved å prøve seg/spille på lag X som er over sitt eget nivå - aldersmessig sett?  Hvilke tre kriterier mener du er de viktigste? Er uhevet med rød skrift

Per Brogeland: Suksesskriterie Betydning Liten Middels Stor Hvor viktig er det å ha et medfødt talent som grunnlag? X Hvor viktig er det for et fotballtalent å fokusere på konsekvenser av utviklingen? X Hvor viktig er treningsvillighet, bl.a. egentrening for et fotballtalent? X Hvor viktige er det at klubb og trenere har tro på et fotballtalent? X Hvor viktig er omgivelsene og støtteapparatet for talentutvikling? X Hvor viktig er trygghet som faktor for talentutvikling? X Hvor viktig er det at fotballtalentet tar sine egne vurderinger og bestemmelser? X Hvor viktig er det at fotballtalentet i sin utvikling tar hensyn til «livet etter X fotballen»? Hvor viktig er det at et fotballtalent får utvikle seg ved å prøve seg/spille på lag X som er over sitt eget nivå - aldersmessig sett?

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 65 av 73 Oppgave for A-lisens

 Hvilke tre kriterier mener du er de viktigste? Er uhevet med rød skrift

 Er det andre kriterier du mener også er viktige og som ikke jeg har tatt med? Vil bare forsterke det med mengdetrening, både i klubb og individuelt. Mange har blitt gode spillere med bakgrunn fra forskjellige klubbmiljøer, oppfølging og trenerkompetanse. Men de som har blitt gode, har en ting til felles og det er at de har spilt mye fotball, trent mye.

Nils Arne Eggen: Suksesskriterie Betydning Liten Middels Stor Hvor viktig er det å ha et medfødt talent som grunnlag? X Hvor viktig er det for et fotballtalent å fokusere på konsekvenser av utviklingen? X Hvor viktig er treningsvillighet, bl.a. egentrening for et fotballtalent? X Hvor viktige er det at klubb og trenere har tro på et fotballtalent? X Hvor viktig er omgivelsene og støtteapparatet for talentutvikling? X Hvor viktig er trygghet som faktor for talentutvikling? X Hvor viktig er det at fotballtalentet tar sine egne vurderinger og bestemmelser? X Hvor viktig er det at fotballtalentet i sin utvikling tar hensyn til «livet etter X fotballen»? Hvor viktig er det at et fotballtalent får utvikle seg ved å prøve seg/spille på lag X som er over sitt eget nivå - aldersmessig sett?  Hvilke tre kriterier mener du er de viktigste? Er uhevet med rød skrift

 Er det andre kriterier du mener også er viktige og som ikke jeg har tatt med? - Indre drivkraft - Motorikk - Viktig ikke å «brenne ut» - Oppfattelsesevne

Når det gjelder hvor viktig det er at et fotballtalent får utvikle seg ved å prøve seg/spille på lag som er over sitt eget årslag, mener jeg at det her er en hårfin balansegang. Etter puberteten er det viktig at man spiller på riktig ferdighetsnivå, uansett hvordan dette gjøres i praksis.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 66 av 73 Oppgave for A-lisens 4 Etterord

Tabellen nedenfor viser antall kamper fra jeg kom til Rosenborg og frem til jeg hadde etablert meg som toppspiller i 2001.

ANTALL KAMPER ÅR LAG TOTALT Landslag UEFA/CL Serie Cup Trening 1998 Rosenborg 4 CL 11 3 4 Høst 2 kval. CL 6 11 3 4 Totalt 24 1999 Rosenborg 3 CL 22 5 21 A-landslag 2 2 3 22 5 21 Totalt 53 2000 Rosenborg 9 CL 25 1 19 4 kval. CL 2 UEFA A-landslag 3 3 VM-kval 3 15 25 1 19 Totalt 63 2001 Rosenborg 6 CL 25 2 12 2 kval. CL A-landslag 5 VM-kval 2 5 8 25 2 14 Totalt 54

Toppårene mine som fotballspiller fortsatte både i 2002 og 2003. Da spilte jeg mellom 60 og 70 kamper på klubb- og landslag. Da jeg avsluttet min fotballkarriere i 2008, kunne jeg oppsummerte mine meritter på fotballbanen de siste 16 årene (fra jeg tok steget til eliteserien 20 år gammel til jeg avsluttet som 36- åring i RBK) på følgende måte:

- 350 kamper i eliteserien derav 339 fra start. - 39 i Kongsvinger - 38 fra start (2 sesonger) - 86 i Stabæk - Alle fra start (3 1/2 sesong) - 225 i RBK - 215 fra start (10 1/2 sesong) - 8 seriemesterskap (RBK) - 2 Cup-mesterskap (RBK) - 62 Mesterligakamper (RBK): - 38 mesterligakamper derav 36 fra start - 24 kvalik. til mesterligaen - 16 UEFA CUP kamper (Kongsvinger og RBK), derav 14 fra start. - 44 A-Landskamper - 40 offisielle A-landskamper derav 36 fra start - 4 uoffisielle A-landskamper - 345 obligatoriske kamper for RBK

Kamper pr. år da det sto på «som best»: - 2000: 63 kamper - 2002: 61 kamper - 2003: 69 kamper

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 67 av 73 Oppgave for A-lisens 5 Sammendrag

Oppgaven er ment som et innspill i en voksende debatt om hvilke kriterier som knyttes til det å bli en toppfotballspiller. Samtidig kan den brukes som grunnlag til ettertanke og forberedelse for andre som ønsker å bli en toppspiller. Slike kriterier vil variere fra spiller til spiller, relatert til forutsetninger som gjelder for den enkelte. Kriteriene som jeg fremsetter i oppgaven min, er helt og holdent basert på de som gjaldt for meg og som gjorde at jeg ble en toppfotballspiller. Skal de derfor kunne brukes slik hensikten er, har det vært viktig for meg at kriteriene blir satt inn i en kontekst som viser hvordan og hvorfor de er mine kriterier. Noen av dem blir gjentatt, men da for å belyse at et kriterie kan ha ulik betydning basert på omstendighetene der og da.

For meg er det å være en toppfotballspiller ikke det samme som å være fotballproff, dvs. å kunne leve av å spille fotball. Det også viktig at når man er blitt toppfotballspiller, har man ikke bare de fotballferdigheter som trengs, men man har også lagt vekt på å tilrettelegge for et liv utenfor banen og livet etter fotballen.

På denne bakgrunnen har jeg definert følgende delmål som jeg mener må være oppnådd, før jeg kan si at «jeg er en toppfotballspiller»:

Delmål 1: Klubb- og tippeliganivå Klart å etablere meg og bli definert som en av de faste spillerne på ett av de to beste lagene i norsk fotball Delmål 2: Toppfotball/Internasjonalt nivå Bli definert som en spiller av internasjonalt format, ev. spille fast på en utenlands klubb i landets øverste liga Delmål 3: Landslagsnivå Bli definert som et naturlig førstevalg på A-landslaget Delmål 4: Sosiale verdier Ha vist underveis i karrieren at jeg aktivt har tatt bevisste valg for å bygge opp et sosialt liv utenfor fotballen Delmål 5: Grunnlaget for «livet etter fotballen» Ha et grunnlag, både økonomisk og utdanningsmessig, for et liv etter fotballkarrieren.

Den fotballmessige utviklingen har naturligvis førsteprioritet så lenge man er under utvikling. Men det er like viktig å være bevisst de andre elementene, og gi dem prioritet når tiden og anledningen er der. Derfor har jeg knyttet kriteriene til utviklingen av følgende utviklings-/ferdighetsdimensjoner:

Oppgaven gir i kapittel 1, en subjektiv beskrivelse av karrieren min som er en rød tråd der alle de kriteriene som har vært avgjørende for meg, fortløpende blir beskrevet. Tiden som oppgaven dekker, er helt fra jeg som 6-åring kikket opp på mamma og pappa og proklamerte at «Jeg skal bli fotballproff, jeg!!!», til jeg som 29-åring kunne oppsummere den 4. sesongen i RBK med at, «YESS, drømmen har gått i oppfyllelse. Jeg er en «toppfotballspiller».

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 68 av 73 Oppgave for A-lisens

I kapittel 2 har jeg så på basis av alle disse kriteriene, sammenfattet syv suksesskriterier som for meg var de mest kritiske.

Jeg har gitt oppgaven en normativ vinkling ved å sette opp en sammenligning for sentrale prinsipper for min utvikling i Barne- og Ungdomsfotballen mot de rammer og prinsipper som NFF i dag bygger på. I tillegg har jeg fått fire trenere som var sentrale for meg og som har lang erfaring fra norsk fotball; nemlig - Sverre Dreier - Lars Tjærnås - Per Brogeland - Nils Arne Eggen til å komme med sine betraktninger rundt noen av mine sentrale emner/kriterier. De har også gjort sin vurdering om hvor viktig de mener mine 7 suksesskriterier vil være for utviklingen av en toppfotballspiller.

Tiden frem til jeg kunne kalle meg en toppfotballspiller, har jeg delt inn i 5 utviklingssteg basert på følgende modell:

STEG 1 STEG 2 STEG 3 STEG 4 STEG 5 ROS Bærum BK KIL og Stabæk RBK Utvikle talentet og Utvikle seg til å bli en Etablere seg som en Bli en "teste grunnlaget" Tippeligaspiller Tippeligaspiller toppfotballspiller Breddefotballmiljø Utviklingsmiljø Tippeligamiljø Toppfotballmiljø

Steg 1og 2 omhandler tiden min i Barne- og Ungdomsfotballen. Gjennom samtaler og intervjuer med faren min i egenskap av både far og sentral i miljøet som trener og coach, beskriver han hva som preget dette miljøet og hvordan og hva som var viktige kriterier for talentutviklingen min for ca. 30 år siden. På bakgrunn av min mors fyldige dagbøker og kampstatistikker, har det også vært mulig å få satt sammen et meget godt materiale som viser utviklingen for hvert år relatert til både aktivitetstyper og antall treningsøkter.

Disse stegene inneholder også beskrivelser om da drømmen gikk over til å bli et mål og hvilke konsekvenser dette medført i valg av skoleløsning, reaksjoner fra lokalmiljøet da jeg bestemte meg for å gå over til Bærum samt forberedelser for best mulig å sikre at målet en gang kunne realiseres. Her beskrives langtidsplanen og hvordan den skulle følges opp i en målrettet tilbakemelding på utviklingen av de nødvendige fotballferdigheter for å nå målet.

I oppsummeringen av Steg 1 og 2, er dette materialet sammenlignet med de kriterier som i dag er gjeldende retningslinjer og rammebetingelser fra NFF. Sverre Dreier som i Steg 2 var meget sentral i min utvikling, har fra sitt ståsted bidratt med sine refleksjoner fra den tiden ved å svare på følgende spørsmål:

Du var eksponenten for å la meg og andre spille på lag over sitt «årsklasselag» som en viktig del av talentutviklingen. Kan du nevne elementer som du mener er viktige som grunnlag hos den enkelte for å «tillate» dette? Hva mener du er viktig når en spiller skal velge neste steg i sin utviklingsstige, og det støtteapparatet (frivillige/familie) best kan benyttes til innen barnefotballen?

I svaret gir Sverre en god beskrivelse av både bakgrunnen for og årsaker til den fine utviklingen i ROS.

I Steg 3 beskriver jeg tiden i Bærum, der jeg var på riktig sted til rett tid for å få praktisert og etter hvert bevisstgjort følgende utviklingsmodell som ble sentral for at jeg lyktes:

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 69 av 73 Oppgave for A-lisens

For hvert nytt steg skulle det brukes tid på å lage utfordrende, men realistiske mål (A) basert på erfaringer så langt. For å skjønne hva det å nå målene innebar, var det viktig å bruke både egne og andres erfaringer for å bygge et scenario som var så konkret at det var mulig å forberede seg mentalt på de utfordringene dette innebar (B). I dag konkluderer jeg med at en slik mental øvelse var helt sentral for å lykkes med en slik utviklingsprosess. Når dette var på plass, var det bare å krumme nakken og sette i gang og overvinne den uro og frustrasjon som en måloppnåelse innebar. Etterhvert som ferdighetene ble bedre og bedre og til slutt var gode nok til at målene var nådd, forsvant denne uroen og frustrasjonen. Jeg var kommet over i flytsonen (D). Jeg var trygg. Der var jeg lenge nok til at tryggheten hadde gitt meg et «overskudd», og der jeg følte at nå var jeg klar for neste steg. Jeg kom heldigvis aldri over i den farlige komfortsonen (se Definisjon). Hvis jeg fikk anledning til å ta «neste steg» uten at jeg hadde vært lenge nok i flytsonen og følte meg klar, ventet jeg med å ta dette steget.

Tiden i Bærum er for meg «Utviklingsmiljøet», og jeg beskriver hvordan jeg steg for steg, divisjon for divisjon, utviklet meg fra 4. div. (nå 3. div.) til jeg var klar for Tippeligaen. Her er vi innom sentrale kriterier i samhandlingen mellom Lars Tjærnås som trener i Bærum og meg; bl.a. min første utviklingssamtale, hans rollebeskrivelse som virkemiddel for å lykkes med «omskoleringen» med å ha ulike roller på banen, samt hans målrettede tilbakemeldinger til laget og enkeltspillerne etter hver kamp. Han har også gitt noen korte kommentarer om sitt syn på betydningen av denne type virkemidler rent generelt.

I tillegg omtales eksempler på hvor viktig støtteapparatet er, skolegang og forberedelsene til en viktig milepæl; overgangen til Tippeligaen. Til slutt gir jeg her, som for de neste steg-beskrivelsene, en oversikt over type kamper med antall. Dette gjør jeg av to grunner:

- Å få spille kamper av ulike typer var et viktig kriterie for meg - Type kamp m/antall; klubb, landslag, internasjonale kamper som jeg får spille etterhvert, er en form for kvalitetsmål for utviklingen.

Overgangen fra Bærum til KIL, medførte også at jeg følte at jeg begynte å nærme meg «målet» og at feilvurderinger kunne få større konsekvenser både når det gjaldt å nå målet og for meg videre i livet. Overgangene ble derfor mer formalisert etter følgende «overgangsmodell»:

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 70 av 73 Oppgave for A-lisens

Det var her jeg begynte å bli opptatt av hva som egentlig var elementene i/preget et

- utviklingsmiljø som kunne legge grunnlag for å bli toppfotballspiller - toppfotballmiljø der man kunne ta siste steg til å bli/være en toppfotballspiller etter bl.a. å ha vært med på å oppleve at KIL i løpet av et år «raknet» og 8 spillere samtidig forlot laget.

Steg 4 omhandler tiden i KIL og Stabæk. Det er i dette tidsrommet at utviklingen, som inntil da hadde hatt hovedfokus på fotballferdigheten, også inkluderte den sosiale- og på «Livet etter fotballen»- dimensjonen. Jeg beskriver bl.a. det «å flytte hjemmefra», bli syk, bli «kjendis», bli «et økonomisk investeringsobjekt», behovet for å knytte til seg en agent og for fulle får oppleve frustrasjonen i en overgangssak som kompliseres av Bosman-dommen, klubbenes fokus på økonomiske vinninger, ens egen integritet bli tilsidesatt, samt dermed bli satt på benken. Alle elementer som hører med det å utvikle seg til ikke bare å bli en god tippeligaspiller, men til å bli «proff» i utlandet, få internasjonal erfaring og spille på A-landslaget.

For å gi en beskrivelse av KIL-miljøet, har Per Brogeland kommet med refleksjoner relatert til dette og hans rolle der. Siden KIL var et godt miljø for meg når det gjaldt å bli fortrolig med et tippeliganivå, spurte jeg han om hans mening om følgende:

Er det mulig at et/flere lag i Tippeligaen kan ha som hovedstrategi å være en «etableringsklubb» med fokus på å kjøpe-etablere-selge unge spillere som en del av deres talentutvikling?

Det svarer han at han ikke har tro på og begrunner hvorfor.

I det siste og 5 steg beskriver jeg tiden i Rosenborg og møtet med «Go’foten», som fikk meg til å føle at «jeg var kommet hjem». Jeg bruker også en del plass på å beskrive den tøffe erfaringen det var å bli integrert i og måtte tilfredsstille kravene en toppklubb på internasjonalt nivå satte til deg. Jeg fikk til fulle merke det markante skillet det var på alle områder mellom toppen av tippeligaen og det å være i en toppklubb som RBK var den gangen; oppleve tunge stunder som skadet, føle hva vinnerkultur og det å vinne egentlig var, samt hvor sentralt det var å utvikle seg i et miljø som var i en «liga for seg selv» i Norge og hver høst spilte i Champions League. Jeg fikk erfare at «Go’foten» var glemt når det gjaldt kontraktsforhandlinger; hvordan jeg tok et verdivalg for resten av karrieren og bestemte meg for ikke å reise til utlandet for å bli «proff». Andre verdier i livet var viktigere. Etter fire sesonger i RBK, kunne jeg så endelig konkludere med at jeg hadde oppnådd alle delmålene mine. Jeg kunne kalle meg en toppfotballspiller. Jeg fikk også, senere i min karriere, være med på den frustrerende og vanskelige tiden da problemene også kom til RBK og klubben begynte å mistet status som toppklubb. På den bakgrunnen har jeg stilt Nils Arne Eggen Følgende spørsmål:

«GO’foten» var helt avgjørende for at jeg kom gjennom en hard «omskoleringstid» og hadde suksess som fotballspiller i Rosenborg. - Vil det være mulig for en sportslig leder å etablere disse prinsippene som grunnlag for å bygge opp en ny storklubb? - Nevn de tre største utfordringene i et slikt konsept.

Jeg oppsummerer intervjuet med Nils Arne der han svarer bekreftende på at han mener dette vil være mulig, samt beskriver de tre viktigste faktorene han mener må være tilstede for at dette skal lykkes.

I kapittel 2 har jeg så på basis av alle disse kriteriene, sammenfattet følgende syv suksesskriterier som for meg var de mest kritiske:

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 71 av 73 Oppgave for A-lisens

Suksesskriterie 1: Ha talent som er godt nok til å kunne bygge videre på Suksesskriterie 2: Vilje til å ta konsekvensene av å utvikle talentet Suksesskriterie 3: Treningsvillighet Suksesskriterie 4: Klubb og trenere som har tro på talentet Suksesskriterie 5: Trygt utviklingsmiljø (andre miljøfaktorer) Suksesskriterie 6: Ta riktige valg basert på egne, selvstendige vurderinger Suksesskriterie 7: Fokus på «livet etter fotballen».

Jeg har til slutt fått de fire bidragsyterne til å vurdere disse faktorene og ut fra eget syn vektlegge hvor viktige de mener disse er.

Oppgaven har til slutt et tillegg som oppsummerer karrieren min, avsluttet i RBK i 2008 i en alder av 36 år.

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 72 av 73 Oppgave for A-lisens 6 Vedlegg: UTVIKLINGSMODELL

UTVIKLINGSMODELL med stikkord som er brukt i oppgaven

Steg 1 Steg 2 Steg 3 Steg 4 Steg 5 Barnefotball Ungdomsfotball Voksenfotball ROS Bærum BK KIL Stabæk RBK Utvikle talentet og Utvikle seg til å bli en Etablere seg som en Bli en "teste grunnlaget" Tippeligaspiller Tippeligaspiller toppfotballspiller Breddefotball Utviklingsmiljø Tippeligamiljø Toppfotballmiljø Fokus: Bredden Fokus: Topp; Spilleren selv som skal bli toppfotballspiller Verdibasis: "Flest mulig, Verdibasis: "Jeg skal bli en toppfotballspiller" lengst mulig, best mulig" Steg 1: Legge grunnlaget for at et intenst ønske om å bli en toppfotballspiller kan bli virkelighet. Steg 2: Utvikle talentet og "teste" om grunnlaget er godt nok for virkelig å satse på å bli en toppfotball- spiller ved bl.a. å se kvaliteten på fotballferdigheten, erfaring fra å ta konsekvenser, treningsvillighet etc. Steg 3: Begynne den bevisste satsingen med først å bli god nok for spill i Tippeligaen. Steg 4: Etablere seg som en god Tippeligaspiller og rette fokuset mot å bli en toppfotballspiller. Steg 5: Utvikle seg videre for til slutt å bli en toppfotballspiller; dvs. nå de spesifiserte målkravene for en slik.

OPPGAVEN: Oppsummering etter hvert "Steg" basert på å sammenligne: Overordnet utviklingsplan NFF retningslinjer kontra Plan kontra Plan kontra oppnåelse Plan kontra Min utvikling innen følgende: oppnåelse oppnåelse Være en Klubbprinsipper Delmål 1 (Steg 3) Delmål 2 (Steg 4) toppfotballspiller Treningsprinsipper Aktivitetsprinsipper Treningsmengde Kampprinsipper Arenaprinsippet Skade Mat og søvn

Oppgave for A-lisens - Christer Basma Side : 73 av 73