NIKU Rapport 17 Kulturhistoriske Registreringer Porsangermoen – Hálkavárri Skytefelt
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
NIKU Rapport 17 Kulturhistoriske registreringer Porsangermoen – Hálkavárri skytefelt Stine Barlindhaug Thomas Risan Alma Elizabeth Thuestad Rapport 17 – 2007 Barlindhaug, Stine, Risan, Thomas og Alma Elisabeth Thuestad. 2007. Kulturhistoriske registreringer. Porsangermoen - Hálkavárri skytefelt. – NIKU rapport 17. 127 sider. Oslo, mars 2007 NIKU Rapport 17 ISSN 1503-4895 ISBN 978-82-8101-047-5 Rettighetshaver © Copyright Stiftelsen Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse. Redaksjon: Grete Gundhus Rapporten er ikke trykt, men er tilgjengelig som pdf-fil på www.niku.no Kontaktadresse: NIKU, Storgata 2, 0155 Oslo Postadresse: NIKU, P.O:Box 736 Sentrum, NO-0105 Oslo Tlf: 23 35 50 00 Fax:23 35 50 01 Forsidebilde: Sommerboplass ved Spiikaroaivi. I forkant ligger et åttetalls ildsted. Vegetasjonen bærer tydelig preg av bosetting og beite, men området er nå i ferd med å gro igjen. Foto. Kristin Os. Tilgjengelighet: Åpen Prosjektnummer: 135401 Oppdragsgiver: Forsvarsbygg Faglig godkjenning hos NIKU: Inge Lindblom © Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU 2 Kulturhistoriske registreringer Porsangermoen – Hálkavárri skytefelt Rapport 17 – 2007 Sammendrag Innledning og bakgrunn Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) har på oppdrag fra Forsvarsbygg gjennomført kulturhistoriske registreringer i Porsangermoen - Hálkavárri skyte- og øvingsfelt i Porsanger kommune (heretter kalt Hálkavárri skytefelt). NIKU har undersøkt 80 km² av skytefeltets totale areal på ca 220 km². Samediggi/Sametinget og Finnmark fylkeskommune som er regional kulturminnemyndighet har satt rammer for undersøkelsens omfang. Bakgrunnen for NIKUs arbeid er at Forsvarsbygg skal lage en flerbruksplan for Porsangmoen – Hálkavárri skyte og øvingsfelt. Flerbruksplanen er forankret i Stortingsmelding nr. 21 (92-93) ”Handlingsplan for Miljøvern i Forsvaret”, jfr også NOU 1996:8 ”Forsvarets skyte- og øvingsfelt.” Flerbruksplanen er en forvaltningsplan og ikke en plan som inngår i PBL-systemet. Planen skal være et praktisk redskap for mangesidig drift og forvaltning av feltet. Flerbruksplanen er en forvaltningsplan og ikke en tiltaksplan og genererer dermed ikke oppfyllelse av kulturminnelovens § 9 (undersøkelsesplikten). Imidlertid har Forsvaret på eget initiativ ønsket at undersøkelsene i skytefeltets mest intensivt brukte områder, herunder området i Ročhi, skal oppfylle ”undersøkelsesplikten”. Forsvarsbygg har i samarbeid med Samediggi/Sametinget og Finnmark Fylkeskommune utarbeidet et premissdokument (28.10.2003) som sammen med vår prosjektbeskrivelse datert 04.02.2004 danner rammene for NIKUs arbeid. Metode og arbeidsopplegg I forkant av registreringsarbeidet i felt ble det gjennomført både litteratur- og kartstudier og intervjuundersøkelse. Dette forarbeidet var svært viktig og dannet et verdifullt grunnlagsmateriale for det videre feltarbeidet. Registreringsarbeidet i felt ble tematisk delt opp med en gruppe som konsentrerte seg om prøvestikking etter ikke synlige kulturminner, og tre grupper som befarte etter synlige kulturminner. Overflateregistreringene baserte seg i stor grad på ”manngardsprinsippet”, men avstand mellom registrantene måtte tilpasses topografi og vegetasjon, og varierte dermed noe. Prosjektet har foretatt feltdokumentasjonen med henblikk på å følge Riksantikvarens dokumentasjonsstandard. Denne standarden skal sikre at registreringsdata er kompatible med Riksantikvarens kulturminnebase, Askeladden. Kulturhistorie, landskap og kulturminner Et generelt trekk for Finnmark er at ØK-dekningen er liten, og at systematiske registreringer etter kulturminner i liten grad er utført i områder uten bebyggelse og infrastruktur. I indre Finnmark har registreringene for økonomisk kartverk vært konsentrert om smale ”korridorer” langs vegnettet. I forkant av prosjektet var det i Askeladden kun ført opp to lokaliteter med kulturminner som lå på hver sin side av innløpet til Vuolitjávri/Nedrevatn. Den nyere historien fra området er i større grad dokumentert gjennom historiske kilder, og hovedtrekkene ved den kvenske innvandringa og den senere norske koloniseringa er i grove trekk kjent. Skytefeltet omfatter mange ulike landskapstyper og strekker seg blant annet gjennom større og mindre dalfører med frodig vegetasjon, bestående av furu- og bjørkeskog med innslag av osp. I skogdalene finnes mange store og små vann. Ovenfor skoggrensa finnes både breie dalfører med viddepreg og fjelltopper på over 1000m. Det er også stor variasjon i topografi fra svært kupert knauset terreng til slake åpne dalfører i lavlandet og både blokkmark og store slette områder i fjellet. Våre undersøkelser har påvist at mennesker har brukt både dalførene og høyfjellet fra eldre steinalder og fram til i dag. Både i de lavereliggende skogkledde dalførene, langs © Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU 3 Kulturhistoriske registreringer Porsangermoen – Hálkavárri skytefelt Rapport 17 – 2007 skoggrensa og i de treløse fjelldalene har vi påvist kulturminner som samlet representerer spor etter bosetting og bruk fra steinalder og fram til i dag. Kulturminnene som er representert i Hálkavárri skytefelt speiler også de fleste sentrale historiske trekkene som har preget Porsanger opp gjennom tidene. Funn fra steinalder (10 000-1800 f.kr) og tidlig metalltid (1800 – 0 f.kr) er i hovedsak konsentrert til de store vannene sentralt i Lakselvdalen, samt at noen få lokaliteter også er påvist i fjellet. Disse boplassene er sjelden synlige på overflata, men er påvist gjennom funn av avslag og redskaper av stein samt kulturlag med trekull funnet under bakken i prøvestikk. Trekull benyttes ofte for å datere lokalitetene. I tillegg er det registrert ei kokegrop i fjellet som er datert til slutten av eldre steinalder. Funnene som representerer den senere samiske villreinfangsten som kjøttgjemmer og skyteskjul finnes i områdene rundt skoggrensa og i dalførene i fjellet. I skogsbeltet i Lakselvdalen ble det registrert fangstgroper. Dateringer på disse kulturminnetypene er vanskelig å angi eksakt, men fangsten har foregått så lenge det har vært folk i området. Videre har vi registrert samiske urgraver både i høy- og lavlandet. Denne gravskikken var i bruk i gjennom en lang tidsperiode fra ca 800 f.Kr. – ca. 1700-tallet (Schanche 2000). Samiske boplasser tilknytta tamreindrift og kombinasjonsdrift med jakt, tamrein og fehold finnes både i de skogkledde dalførene og i høyfjellet. De fleste lokalitetene knytta til tamreindrifta ligger i skoggrensa eller på fjellet. Disse var ofte teltboplasser og i dag finner man som regel kun arran (ildstedet) som har ligget inni teltet og i noen tilfeller steiner rundt som har ligget rundt teltduken (teltring). Boplassene som i større grad har vært helårsboplasser ligger i lavlandet og var oftest torvgammer. I dag finner vi disse som mer eller mindre tydelige omriss av gammene i form av torvvoller. I hovedsak kan de sistnevnte boplassene dateres til nyere tid omtrent i perioden 1850-1945, men enkelte er trolig eldre. Kvenenes, sjøsamenes og senere også nordmenns bruk av utmarka til beite, vedhogst, jakt og lignende er også godt representert. Eksempelvis er det mange steder svært tydelig på vegetasjonen at områder har vært benyttet som utmarksslått. Særlig er dette tydelig langs Gákkajohka. Videre har Gruvedriftas virksomhet satt tydelig spor i områdene fra Ahkešvárri og nordover mot Rohči i form av dagbrudd, sjakter, stoll og bruddsteinshauger. Sporene etter tyskernes tilstedeværelse her er mange, særlig i skytefeltets sørlige del. Den etterfølgende norske militære øvelsesaktiviteten har foregått i hele etterkrigstida, og hele skytefeltet bærer preg av dette. Til sammen omfatter skyte- og øvelsesområdene ca 220 km², og graden av terrenginngrep og spor i marka varierer selvsagt mye. Sårbarhet og skjerming NIKU er bedt om å vurdere skjerming av verdifulle kulturmiljø og kulturminner mot ødeleggelse og skade. Det er viktig å merke seg at de her beskrevne skader og trusler tar utgangspunkt i dagens bruk og den slitasje vi har observert i terrenget i forbindelse med vår befaring. Kulturminner fra 1900-tallet som boplasser med sammenraste gammer samt gruvedrift ligger i hovedsak i lavlandet nedenfor skoggrensa. Den type aktiviteter som foregår utenfor etablerte veger, kjøreløyper og skytebaner i disse lavereliggende områdene medfører ikke store terrenginngrep og sett sammen med kulturminnenes dimensjoner (sammenraste gammer og dagbrudd) anses faren for skade på kulturminner som liten. Når det gjelder boplassene fra steinalder og tidlig metalltid som primært er registrert rundt Vuolitjávri/Nedrevatn, men også ved Bajitjávri og Gákkajávri er også disse i liten grad utsatt for skade. Fangstgroper, gammetufter og andre hustufter rundt Vuolitjávri/Nedrevatn er ikke utsatt for skade så lenge de militære aktivitetene i dette området fortsetter som i dag. Imidlertid vurderes kulturminnene som ligger i områdene i - og ovenfor skoggrensa å være sårbare. Det vil si at særlig samiske kulturminner knytta til jakt/fangst og tamreindrift er utsatt for å bli skadet. I dette området er jordsmonnet svært skrint, og alle de kjente kulturminnene © Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU 4 Kulturhistoriske registreringer Porsangermoen – Hálkavárri skytefelt Rapport 17 – 2007 er synlig på overflata og dermed ofte svært sårbar for all type ferdsel. De påviste skadene er i all hovedsak som følge av barmarkskjøring. Noen steder går kjørespor gjennom boplassområder og har skadet/ødelagt både arran og teltringer, eller skadet sikkerhetssonen