Nordnorske Småbrukere I Moderne Lønnsarbeid 1890–1920

JOSTEIN LORÅS

Nordnorske småbrukere i moderne lønnsarbeid 1890–1920

I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Nord-Norge det første store industrialiseringsforsøket med bergverk og skogsdrift. På Helgeland sikret engelsk kapital retten til å hogge enorme områder med urskog i 1865, og utenlandske interesser fikk etter hvert kontroll med de store malmforekomstene i landsdelen. Ofotbanen, Sulitjelma, Dunderland- verket, Båsmo, Bjørkåsen og Syd-Varanger er noen av navnene som knyttes til denne perioden i nordnorsk industrihistorie. I flere regioner ble gamle måter å forsørge seg på konfrontert med en rekke kulturelle endringer, og en slik ny endring var det moderne lønnsarbeidet. Det førte blant annet til en langt mer omfattende pengeøkonomi enn tidligere. 1 Gruve- og skogsdriften fra denne første industrifasen var imidlertid for en stor del forsvunnet da mellomkrigstida ble innledet. Den nordnorske småbrukeren drev sjølsysselsetting. Ifølge Ottar Brox var det å skape sin egen jobb den fundamentale levemåten i det nordnorske bygdesamfunnet.2 Med sjølsysselsetting menes den form for arbeid som initieres av egen vilje, og hvor en sjøl kontrollerer betingel- sene i arbeidsprosessen. Sjølsysselsatte var i stor utstrekning sine egne arbeidsgivere. Dermed blir sjølsysselsetting i prinsippet å oppfatte som motsatsen til lønnsarbeid, hvor avhengigheten til en arbeidsgiver er en forutsetning for fortjeneste. I tida rundt 1900 hentet det overveiende flertall av befolkningen fremdeles sin forsørging i fisker- og småbruker- miljø. I denne artikkelen vil vi undersøke spenningsforholdet mellom det gamle arbeidslivet og framveksten av det moderne lønnsarbeidet i landsdelen rundt år 1900. Her vil Norsk Folkemuseums minnemateriale være 79 Arbeiderhistorie 2007

det viktigste kildegrunnlaget. Materialet er godt egnet til å studere mentalitet og mentalitetsendringer og kan berette noe vesentlig om hvordan mennesker oppfattet dyptgripende kulturelle endringer i arbeidslivet.

Norsk Folkemuseums minnemateriale Museets minnemateriale ble samlet inn i 1950-åra og redigert og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller. Historikeren Edvard Bull var redaktør for flere av utgivelsene. I tillegg finnes et stort materiale som ikke ble publi- sert. Materialet omfatter i stor grad de som utøvet moderne lønnsarbeid. Spørrelistene gjenspeiler dette, og inneholder ingen punkt om arbeidsliv før det første lønnsarbeidet.3 I samtidas optimistiske moderniseringsånd ble fiskere og småbrukere som fortsatte i den «tradisjonelle» forsør- gingen oversett. De representerte det gamle arbeidslivet, men deres minner synes å ha påkalt oppmerksomhet bare i den grad de skiftet forsørging til varig lønnsarbeid. Minner som gir innblikk i folks begrun- nelser for å fortsette arbeid og forsørging innenfor tradisjonelle næringer finnes derfor bare i liten grad i dette materialet. Det gjør følgelig også opplysninger om årsaksforhold til at småbrukere forlot gamle næringer eller sluttet i lønnsarbeid som var påbegynt. Edvard Bull og andre innsamlere intervjuet altså overveiende de som gjorde gruve- og anleggsarbeid til ei livslang forsørging. Det kan bety at disse også gir uttrykk for atskillig mer lovprisende beskrivelser enn de som forsvant. Samtidig kan det se ut som Alf Mostue og Kåre Odlaug, som i stor grad stod for utvelgelsen av informantene, var opptatte av å få med erfarne fagforeningsfolk. Derfor er dette minnematerialet på ingen måte representativt for totaliteten av de erfaringer som ble høstet i møtet med moderne lønnsarbeid. Gjennomtrekken på anlegg og i gruver var høg, og et stort flertall arbeidere som var innom, falt utenfor. I 1950- åras økonomiske vekstperiode var neppe skepsisen til lønnsarbeidet det som var viktigst å få fram, heller ikke for Edvard Bull. Tvert om var ideen i det marxistiske moderniseringsprosjektet kapitalismens frigjørende funksjon. Mange beundret dens sivilisatoriske kraft, som skulle fjerne folk fra det sløve livet på landsbygda – «landsbygdidiotiet» – og over i den opplyste og kampberedte arbeiderklassen i det industrialiserte samfunn.4 Historikeren Einar-Arne Drivenes, som har studert rekrutteringsmøn- steret til nordnorske gruvemiljø, konkluderer med at lav rekruttering fra småbrukermiljø neppe kunne skyldes at det var verre materielle betin- gelser i gruvearbeidet «enn det den nordnorske fiskarbonden var vant til».5 De kulturelle vilkårene må likevel ha vært opplevd som verre, uten 80 at Drivenes tillegger dette vekt. En av årsakene kan som nevnt være at Arbeiderhistorie 2007

det eksisterer få minner som gir spesifikk informasjon om hvorfor folk fra småbrukermiljø ikke ønsket gruve- og anleggsarbeid under den første industrialiseringen i fylket. En annen årsak kan være at Drivenes ikke ser ut til å ha anvendt Norsk Folkemuseums minnemateriale i sine analyser. Småbrukerens livsprosjekt må utvilsomt ha vært kulturelt forskjellig fra gruvesluskens arbeidsverden, selv om han utvilsomt tok lønnsarbeid i perioder, slik Drivenes også påpeker.6

Sesongbasert industriarbeid Selv om museets materiale har klare mangler, gir det en del opplysninger om lokalbefolkningens arbeidspreferanser i den første fasen av indu-stri- aliseringa i landsdelen. Her må det understrekes at de siterte utdragene ikke er uttalelser fra dem som selv skiftet forsørging. De som kommen- terer er i hovedsak vante gruve- og anleggsfolk og andre som stod nært begivenhetene, som registrerte at atskillig bygdeungdom foretrakk tradisjonelt arbeid når det var mulig. De mange observasjonene fra ulike steder viser altså at dette var et mønster som kjennetegnet rekrutteringen til de store industristedene i landsdelen i denne perioden. Henry Paulsen flyttet nordover ti år gammel og ble slusk i voksen alder. Han beretter her om sesongmønsteret i Sulitjelma: «For om våren så reist dem på fiske – Lofoten – og om sommaren på jordbruk – neppe noen til jernbaneanleggene. Om høsten kom dem igjen. Det var bønder fra Folda og Beiarn som kom hit om vinteren når dem ikke ha no å gjør.» Adolf Lorentsen opplyser om forholdene fra samme sted: «I mars gikk det svære karavaner nedover isen.»7 Grafser og brett, som var de mest brukte redskapene i gruvene, lå overalt.8 «Folk som ble leie, kasta fra se redskapen og stakk,» forteller Ole Jacobsen, som var i Sulis i slutten av 1890-åra.9 Ved Bjørkåsen Gruber i Ballangen i 1915 klaget bedriftsbe- styrer Hunger over at høyberging, potetopptaking, vedhogst og silde- fiske ble ansett som viktigere av arbeiderne enn arbeid i selskapet, skriver historikeren Steinar Aas.10 Aas fant i sin studie at 40 personer fra primærnæringssamfunnet Vestvågøy i Lofoten var registrert som arbeidere ved gruvene i 1920. De utgjorde bare ni prosent av arbeiderne ved bedriften.11 I motsetning til det fiskeriavhengige Aust-Lofoten, som rekrutterte svært få til Bjørkåsen, var Vestvågøy mer jordbruksorien - tert.12 Det kan være med på å forklare at en del forlot de gamle næringene. De som var registrert som lønnsarbeidere i 1920 med fødested i Vest- vågøy, var i første rekke eiendomsløse unge, skriver Aas, enten uten arverett til farsgården eller at forsørgeren sjøl ikke eide jord. Opplys- ninger om sivil status gis imidlertid ikke. Derfor vet vi ikke om det fantes familieflyttere blant arbeiderne. Det er viktig å vite, fordi deres flyttemo- tiver vil være forskjellig fra ensliges.13 81 ARBEIDERHISTORIE 2007

Mange foretrakk altså periodevis gruvearbeid framfor helårsbasert jordbruk og fiskeri. Dette mønsteret var utvilsomt utbredt i flere områder enn i Nordland. «En god del av arbeidsstokken var fiskere av yrke og i sesongen sluttet de for enten å reise til Ishavet, eller til Finnmarken,» beretter kjøpmann I. H. Andreassen om forholdene ved A/S Mange foretrakk altså Sydvaranger på begynnelsen av 1900-tallet.14 Lignende periodevis gruvear tilstander hersket også på Dovrebanen. Sesongfiskere fra beid framfor helårs kysten av Sør-Trøndelag og Nord-Møre ankom anlegget. Olaf basert jordbruk og Trøen var på banen i 1910 og så dem komme: «Hele opptog, det fiskeri. Dette mønste blanke i luvan skinte, og sjømannssekker bar dem. (...) Og så plutselig fikk dem beskjed om at silda var kommen – så var det ret var utvilsomt tomt, bare en og annen basen for og retta på en skinnegang. utbredt i flere Og så om en måned kom dem igjen.»15 Lignende mønstre områder enn i kjenner vi også fra andre steder i verden, for eksempel blant Nordland. jernarbeidere i Pennsylvania, der «hunting» og «harvesting» var årsaker til hyppig «absenteeism» under industrialiseringen i første halvdel av 1800-tallet.16 I f.eks. England drev gruvearbeidere sardinfiske i sesongene.17

Fiskerbonde i Lyngen fotografert av Axel Lindahl i 1890-årene. Arbeiderhistorie 2007

Rekrutteringen til mindre anlegg, som for eksempel vegbygging, fulgte et lignende mønster. Veganleggene i siste halvdel av 1800-tallet synes å ha vært mer dominert av lokal arbeidskraft enn gruveindustrien. Enkelte slike anlegg kunne bare bestå av bygdefolk. Her var det imid - lertid store forskjeller. I Hemnes og Korgen på Helgeland var den lokale deltakelsen mye mindre.18 Det skyldtes at båtbyggernæringen stod sterkt i de to herredene. Båtbygging etter tradisjonelt mønster var ennå fram- herskende i flere av kommunene i Nordland. Anleggenes framdrift måtte ofte ta hensyn til de sesongbaserte fiskeriene ved planleggingen. Arbeidet ble derfor flere steder innstilt til jul og kom i gang igjen om våren.19 Fiskere og småbrukere tok alt overveiende anleggsarbeid som en midlertidig løsning i påvente av de tradisjonelle næringene i årssyklusen. Håndverksbygder foretrakk gamle næringer framfor veganleggets ansettelse. Hovedtendensen er likevel at delta- gelsen i anleggsarbeid ser ut til å øke når det blir mulig å kombinere dette med den daglige virksomheten på bruket. Dette gjaldt ikke bare muligheten for å delta fleksibelt i arbeidet på bruket, men også det lett- vinte ved at mannen slapp å stelle seg sjøl.20 Når deltakelsen i lofotfisket gikk markant ned fra ca. 1900, var igangsettingen av lokale veganlegg en medvirkende årsak.21 Det er nærliggende å tro at det først og fremst var leikarene – havets proletarer – som nå valgte alternativ forsørging. Likevel fortsatte fisket å være «en meget viktig regulerende faktor i arbeidslivet i amtet», skriver Tjeldnes, og viser til variasjoner i tilgangen av arbeidskraft til vegvesenets anlegg.22 For å kunne finne ut om årsakene til at folk fra fisker- og småbruker- miljø ser ut til å foretrekke det sesongbaserte industriarbeidet framfor det permanente, står motivanalysen sentralt. Oppfatninger som uttrykker ulike holdninger til arbeidet må undersøkes. Imidlertid finnes kun et fåtall utsagn som belyser holdninger til det moderne lønnsarbeidet under den første industrifasen i landsdelen.

Industriarbeid som livslang forsørging En informant fra et fjordområde som dro på baneanlegg nevner større fortjeneste, kortere arbeidsdager og regulert arbeidstid som viktige motivasjoner: «Det var likere fortjeneste på Ofotbanen. Og så var det ti timers dag. Når dagen var slutt, så gikk vi nå heim. Det var likere enn i Lofoten, for der måtte vi drive på utover svarte natta,» beretter Theodor Andersen.23 Han var ti sesonger på lofotfisket som sjølfisker, først med juksa, siden med linbruk, før han søkte seg på anlegg. Linefisket krevde mye etterarbeid og forberedelser. Lina måtte greies opp, gammelt agn skulle fjernes, kroker erstattes og lina egnes på ny. Sjølfiskeren drev for egen regning, sjøl om han hadde full lott om bord.24 Han stod personlig 83 ARBEIDERHISTORIE 2007

ansvarlig for eget bruk, og var en uheldig og mistet det, falt fortjenesten dramatisk. Det kan også ha bidratt til at han ville skifte forsørging. Anlegget framstod som en likere arbeidsplass enn fiskerbåten, siden det var risiko for både «svartår» og for eget liv. H. L. Bjerkmo fra Hemnes skriver at han ble lei det farefulle fiskerlivet og begynte med gruve- og anleggsarbeid i stedet. 25 For enkelte kunne angsten for å For enkelte kunne omkomme på havet opplagt være ei drivkraft for å skifte til angsten for å industrielt organisert arbeid. Dessuten var fast arbeidstid et omkomme på havet motiv for å ville skifte forsørging.26 opplagt være ei Penger som lønn kunne være noe nytt for enkelte fattige småbrukersønner, som kun hadde arbeidet i jordbruket for drivkraft for å skifte kost og klær. Å få egne penger i hendene må ha vært en viktig til industrielt drivkraft for dem som ønsket lønnet arbeid.27 I motsetning til organisert arbeid. unger og ungdom i mer typiske kystmiljø og fjellbygder, som ofte var med på klippfisktørking og snarefangst og tjente penger på det, kan det synes som barn i mer utpregede bondebygder i større grad var utelukket fra å tjene penger i siste halvdel av 1800- tallet.28 Fysisk befant de seg mellom to økologiske produksjonslandskap, som hver for seg var koblet til markedsøkonomiske relasjoner. Det er

Mange fiskerbønder som tok seg lønnet arbeid, dro på havet da sesongfisket begynte.

Bildet er fra Lofoten omkring 1910. FOTO: WILSE ARBEIDERHISTORIE 2007

innlysende at lønnsarbeid må ha virket forlokkende på folk uten eiendom og på dem som manglet de nødvendig vante kunnskapene som grunnlag for sjølsysselsetting. Bygdeungdom som tidligere hadde disponert minimalt med penger ble imidlertid ikke moderne konsumenter over natta. De overtok ikke sluskens forbruksmønster sjøl om de tok lønnsarbeid. Tvert om ser det ut til at trenden var å spare mest mulig. «Vi alle her i fra gjømt alle pengene slik etter kvart, brukte ikkje meir enn høgst nødvendig,» opplyser Mekal Larsen fra Grane, som var i Sulitjelma i 1916 i lag med flere fra heimplassen. De ville komme heim med penger og gjerne en ny dress. Det var ytre tegn på at de hadde lyktes. Samtidig var en utbredt norm i bygdemiljøet sparsomhet, og da kunne velbeslått ungdom vise fram sedlene uten at de måtte bruke dem for å De ville komme heim oppnå anseelse. I det hele tatt var det å skaffe seg nye klær, med penger og gjerne og i særdeleshet ny dress, en viktig motivasjon for ungdom til en ny dress. Det var å reise ut på arbeid. Dette gjaldt både lofotfisket og det nye ytre tegn på at de 29 industriarbeidet. Ble det overskudd, stod ny dress øverst på hadde lyktes. lista. Dressen var stasplagget framfor noe, som en tok på seg i møte med andre, særlig i helg og høytid. En ny dress var også viktig for å kommunisere anstendighet og god forsørgerevne overfor jentene. Dressen var kort og godt en viktig komponent på ekteskapsmarkedet. Til forskjell fra mye av gruvearbeidet foregikk arbeidet på baneanleg- gene mest i friluft, med naturen som kulisse. For mennesker som hadde flere års arbeidslivserfaring fra havet kan det ha gjort at de heller foretrakk anlegg framfor å gå i gruver under jorda, hvis de først hadde bestemt seg for industrielt arbeid. De trivdes best ute og var også vant til dårlige værforhold. Denne preferansen er likevel ikke eksplisitt i kildene. Edvard Bull skriver med bakgrunn i minnematerialet at mange helst ville arbeide under tak på grunn av den jevne temperaturen og ly for uværet.30 Dermed kunne gruvearbeid være vel så populært som arbeid på anlegg når en først skulle ut i industrielt arbeid. I arbeidsmiljøet i gruvene fantes dessuten en egen form for frihet. Adolf Lorentsen opplyser fra Sulitjelma: «... e hørd aldri nåen så klaga på det der, for det va så fritt, og dem visst det bar snart derifra. Lagan kontrollert se sjøl.»31 Informanten opplyser at frihet under arbeidets utførelse var viktig. Når ingen beklaget seg, skyldtes det nettopp at denne friheten fantes. Friheten var knyttet til fraværet av oppsynet fra formenn. Arbeiderne ønsket å styre arbeidet, uten å bli passet på. Det viser at å ha kontroll over arbeidsprosessen var viktig. Under jorda var det sjølsagt vanskeligere for ledelsen å følge med i arbeidet. Dette ble likt av de ansatte, samtidig som de visste at oppholdet var sesongbetont: «det bar snart derifra», dvs. de sa opp når gamle forsørgingsmåter som for eksempel lofotfisket kallet. 85 ARBEIDERHISTORIE 2007

Ved Sulitjelma gruver kan inntjeningen også ha vært relativt dårlig, slik at det medvirket til at sesongtilpasninger ble foretrukket. Anders Forsland fra Nesna i Nordland skriver at fiskere og bønder ikke fikk arbeid som minerere, men i stedet det tyngste slitet og den minste betalingen.32 Det kan sjølsagt være en subjektiv oppfatning bygd på inntrykk fra spesielt uheldige bygdefolk, men også en reell grunn til at så få fra kyst- områder faktisk reiste til Sulitjelma. Muligheten til bare å drive transport- arbeid inspirerte heller ikke mange fra kystmiljø til å arbeide i Sulis. «En trengte på ingen måte sette sine bein i gruvene, selv om en arbeidet ved bedriften,» skriver Øyvind Bjørnson. 33 Store deler av den mannlige befolkningen valgte bort det permanente lønnsarbeidet når Om høsten lot det seg det ble mulig. også gjøre å kombi Om høsten lot det seg også gjøre å kombinere lønnsarbeid nere lønnsarbeid med med de gamle sesongbaserte næringene. 34 De som gjorde de gamle sesongba dette, befant seg i kulturelle mellomfaser og trivdes tydeligvis serte næringene. med det. De var lofotfiskere, men ville ha annet arbeid enn heimefiske på høstparten. Men folk fra fisker- og småbruker- miljø som tok lønnsarbeid på årsbasis, kom i tvil om hva de skulle velge når lofotfisket begynte. En sterk pekepinn på vegring mot industrielt arbeid er stikkprøver fra folketellingsmaterialet. Kun fem gifte forsørgere kombinerte småbruk med industrielt arbeid i Nesna herred i 1900.35 I Rødøy herred fantes fire på samme tidspunkt.36 I Hattfjelldal fantes bare to, mens vi i Velfjord herred kan registrere syv gifte forsørgere med industrielt arbeid.37 Her stod seks av de syv registrerte arbeiderne oppført uten bruk, men bodde likevel på gard. Det betyr at de nok var uten jord, men neppe uten husdyr. Familier som losjerte hos gardbrukere hadde ofte ei ku i bondens fjøs og rett til beite. Sjøl om mannen i husholdet etter alt å dømme var anleggs- eller gruvearbeider på full tid, var altså de kulturelle båndene til tradisjonelle levemåter på ingen måte brutt. Eksemplene konkretiserer Drivenes sine funn, hvor andelen nordnorske arbeidere på et stort gruve- sted som Sulitjelma i 1900 kun var ca. fem prosent.38

industrielle barrierer? Johan Hansen Nordvik gikk over til gruvearbeid nærmere 30 år gammel og beretter: «Verst var det på den tida jeg visste at folk reiste ut på Lofot-tur. Da fekk jeg løst til å slutt. Når jeg leste i avisan at det var godt fiske, så var det noe som drog. Sjøen var ikke god å få ut av blodet ...»39 Informanten fulgte med i avisene om fiskeriene og kjente seg rastløs når tida nærmet seg lofotfisket. Det viser den mentale kløyvinga. Sjøl om han var gått over til lønnsarbeid, holdt han seg informert om utviklingen i 86 fisket. De tidligere erfaringene hadde satt seg fast i kroppen – i «blodet». ARBEIDERHISTORIE 2007

Fra utbyggingen av Dovrebanen på strekningen Kongsvoll–Grønbakken. Som anleggsarbeidere i 1916 var blant andre Odin Valrygg, Mikal Kolbeinsen og Bernard Haustreis som kom fra Vefsn i Nordland, nummer tre, fire og fem fra venstre på bildet.

Men innenfor en rådende husholdsøkonomi var industrielt arbeid likevel ikke særlig attraktivt for gifte forsørgere, spesielt dersom det innebar flytting.40 Hustruen var neppe begeistret over at mannen var for lenge borte utenom lofotsesongene. Å flytte på seg for mannen for å finne forsørging kunne likevel ikke ha vært en hindring for å ville det nye arbeidet. Det var de sesongvise arbeidsvandringene til Lofoten et utve- tydig uttrykk for. Den kulturelle orienteringen hos småbrukere og fiskere Folk ser ut til å ha synes ganske opplagt. Når sesongfiskeriene meldte seg, dro valgt det arbeidet mange av gårde for å delta i det de kulturelt var trenet i og som ga størst hadde utviklet kunnskap og ferdigheter i. Derfor var gruve- og mulighet til å styre anleggsarbeid arenaer som den maritimt orienterte befolk- arbeidsprosessen. Da ningen ikke uten videre ville oppsøke. Men også håndverk, som kom også den for eksempel båtbygging og husflid, ga mulighet til sjølsyssel- setting og autonomi i arbeidet. Folk ser ut til å ha valgt det nedarvede kunnska arbeidet som ga størst mulighet til å styre arbeidsprosessen. pen til sin rett. Da kom også den nedarvede kunnskapen til sin rett. Dette understreker tydelig den kulturelle orienteringen, nemlig at folk i småbru- kermiljø i stor grad strevde etter å skape seg frihet i arbeid og tilvære innenfor levemåter de kjente. Motstanden mot slike varige endringer i 87 Arbeiderhistorie 2007

arbeidsforhold har enkelte historikere kalt for eksistensen av en «rural- industriell barriär» i bygdefolks bevissthet.41 I maritime samfunn fra andre deler av verden er det også kjent at mennesker vegret seg mot industrielt arbeid. I Nantucket i Amerika ble det i slutten av 1830-åra anlagt en fabrikk som skulle rekruttere kvinner og barn fra lokale hvalfanger- og fiskerhushold. Etter en måned uteble mindre grupper, og etter ei stund hadde nesten alle returnert til strand- stedene. Fabrikken ble nedlagt, og den ble et monument over «the unwil- lingness of resident women and children to conform to the regularities demanded by rising manufactures», skriver historikeren Herbert G. Gutman.42 Dette viser at ikke bare menn var avvisende til permanent lønnsarbeid, men at husholdet som sådan ikke ønsket å binde seg til slik forsørging. Gutman skriver videre at tilbakevandrere som emigrerte til Amerika og arbeidet i for eksempel stålfabrikker brukte lønnsarbeidet strategisk. De hadde planlagt å jobbe midlertidig, spare en del penger og returnere heim for å kjøpe jord.43 I perioden 1908–10 var reemigrasjonen blant sør- og østeuropere 44 prosent.44 Hyppig tilbakevandring kjenner vi også blant norske utvandrere.45 Motivet var som regel å tjene penger for senere å skaffe landeiendom og jordbruksredskap i «their rural districts».46 Det store flertallet av dem som returnerte til Norge før 1920 slo seg ned i de samme områder som de opprinnelig hadde kommet fra. «Hele 82 prosent av de hjemvendte menn hadde i 1920, slått seg ned i bygdene i det fylke hvor de var født,» skriver Ingrid Semmingsen.47 Folke- tellingen i 1910 viser at nesten 40 prosent reemigranter hadde vært sysselsatt i bergverk og industri i Amerika, mens bare 10 prosent hadde vært gardbrukere. Etter hjemkomsten var tallene omvendt. 40 prosent var da gardbrukere og kun 11 prosent ansatt i industri og bergverk. Det underbygger at de på sikt verdsatte å arbeide med det de kulturelt var mest innforlivet med, samtidig som den frie arbeidssituasjonen var etter- traktet. Lønnsarbeidet i Amerika hadde for svært mange kun vært et middel for å skape seg en livsstilling basert på sjølsysselsetting. Men naturligvis betydde det også mye å kunne bo i det distriktet hvor kjen- ninger og slekt holdt til. Når utvandringen fra Helgeland og Nord-Norge skjedde i relativt mindre omfang, kan det altså skyldes at mange allerede var i en fri arbeidssituasjon.

Den «meningsløse» fritida Det kan være god grunn til å se på industriarbeidets organisering for å finne flere forhold som forklarer de kulturelle barrierene mot å skifte til permanent forsørging. Den regulerte arbeidstida ga naturligvis regulær 88 fritid, noe som ikke ser ut til å ha vært utslagsgivende for å ville ta ARBEIDERHISTORIE 2007

industriarbeid. Tvert om må vi holde åpent for at regulær fritid kunne avholde folk fra å skifte til permanent lønnsarbeid. Fritida innebar en ny livsstil og en forandring i livssituasjonen som fisker- og småbrukermiljø ennå ikke var kulturelt forberedt på.48 Så sent som i 1979 fant antropo- logen Aslak Kristiansen i fiskeværet Mausund at begrepet fritid ikke eksisterte i forbindelse med organiseringen av arbeidet. Innbyggerne skilte bare mellom arbeid og kvile.49 Det er god grunn til å anta at dette skillet var mye mer utbredt tidligere. Derfor kunne regel - messig fritid fortone seg problematisk for dem som dro til Fritida innebar en ny industri eller anlegg og tok lønnet arbeid. Hva skulle de fylle livsstil og en forand fritida med i en annen økonomisk og sosial kontekst? ring i livssituasjonen Mennesker som arbeidet tett innpå naturen og var avhen- som fisker og gige av skiftningene i den, ser ikke ut til å ha hatt et tydelig fritidsbegrep. Hilmar Larsen fra Lurøy sier det slik: «Ja, fritid småbrukermiljø ennå ... fri og fri ... du ha jo både fritid og arbeid, det va jo stort sett ikke var kulturelt det samme. Det va jo en livsstil altså nær sagt. Du gjekk jo forberedt på. ikkje ette klokken.» Arbeidet var en væremåte og ikke et yrke kjennetegnet av regulære arbeidstider. Larsen beretter at han i den lyse årstida var på havet etter torsken om natta: «Det e ikkje nåkka særleg vits i å far når det e solskin og stilt. (…) E va på sjya om natta og søv om dagan.»50 Det var med andre ord ikke selvfølgelig at fiskere og småbrukere ville oppfatte en inndeling av dagen i arbeid og fritid som meningsfull. Sjøl- sagt fantes det en del som forbandt frihet med avgrenset arbeidstid. 51 Rekrutteringen til gruver og anlegg viser likevel at det ikke kunne ha vært noen viktig drivkraft for å ville skifte forsørging, særlig i maritime småbrukermiljø. Minnemateriale viser tvert om at gruve- og anleggsfolk kunne ha et fritidsproblem på brakka. At det var lite å ta seg til, er beskrivelser som går igjen blant vante anleggsarbeidere med fødested sørpå.52 Det er ingen grunn til å anta at fritida på brakka skulle fortone seg mer attraktiv for den ubefarne nordlendingen, som kom direkte fra båt og småbruk. De var nybegynnere i lønnsarbeid og uerfarne med å håndtere fritid, særlig i et annet kulturelt miljø. Bygdefolks møte med «slusk av den gamla stammen» på anleggene var dessuten spennings- fylt, som skapte motsetninger og vantrivsel for «bonslusken».53 Meningsfylt fritid fulgte altså ikke automatisk, sjøl om en hadde fri fra arbeidet. Den måtte fylles opp av hver enkelt. Lesing og friluftsliv var alminnelige aktiviteter i anleggsmiljøet, men kortspill og festligheter ser likevel ut til å ha vært mer typiske fritidssysler. 54 Som del av en ungdomskultur kunne det naturligvis fortone seg meningsfylt, men neppe som en livslang fritidsstil. Det kan godt tenkes at det ble for lite arbeid og for mye fritid for arbeidere fra bygda. Kjedsomhet kunne bli resultatet. 55 Den innlærte 89 ARBEIDERHISTORIE 2007

vante kunnskapen fra oppvekst og tidligere arbeidsliv ble i skiftet av forsørging uanvendelig og med ett nokså verdiløs. For mange ville det innebære en for brå omstilling på det kulturelle planet å gi seg over til lønnsarbeidet. Ungdom som skiftet ut lofotfisket med gruvearbeid, kunne imidlertid sesongmigrere «uten å miste tilknytningen til det gamle», skriver historikeren Nils Henrik Fuglestad.56 Gruvearbeidet var altså ikke et arbeid som kunne innrettes daglig etter andre gjøremål i fiske og jordbruk.57

Oppgaveorientert arbeid Innen småbruk og fiske var en vant til å arbeide dagen lang. Bare sønda- gene var regelmessig arbeidsfri.58 Når en fisker på tur i søndagspussen såg en flokk måser på havet som forsynte seg av sil i overflata, varslet det en fiskestim av sei og torsk. Observasjonen inngikk straks i planleggingen av neste dags utror og forandret dermed hans arbeid. Arbeidet var derfor altomfattende, det ble ikke avgrenset i forhold til tid. Hver- dagslivet var rettet mot å opprettholde et stort spekter av livsbevarende virksomheter. I hele sin gjøren og laden var fiskeren og småbrukeren tett sammenvevd med dette målet. Avgrenset arbeidstid med Avgrenset arbeidstid regelmessig fritid var et fremmed element i småbrukerens med regelmessig arbeidsverden. Historikeren Krishan Kumar skriver at lønnsar- fritid var et fremmed beidere på 1700-tallet i England «expressed an experience and element i småbruke an ethos of labour a world way from the time-governed rens arbeidsverden. discipline of the modern factory».59 Det samme kan sies om nordnorske småbrukere rundt 1900. En tok seg pauser i arbeidet når tida var inne, f.eks. når oppgavene var ferdigstilte. Ofte ble arbeidet utført i lag med andre. Den sosiale samhandlingen inngikk altså som en del av forsørgingen og var integrert i de fleste av dagens skif - tende aktiviteter. Dette var typisk for samfunn hvor arbeidet var oppgaveorientert og tidsoppfatningen av mer tradisjonell karakter.60 Imidlertid hevder historikeren Øyvind Bjørnson at gruve- og anleggs- arbeidet også var oppgaveorientert og uregelmessig organisert. Arbei- derne måtte dra videre når arbeidet var utført.61 De kunne sjølsagt si opp når de ville, men ellers var de bundet til å holde fram med det samme arbeidet over en relativt lang tidsperiode, gjerne over flere år. Innenfor denne perioden regulerte klokka det daglige arbeidet. Arbeidets innhold var repeterende og forutsigbart. Derfor blir det etter min mening nokså misvisende også å kalle det industrielle arbeidet oppgaveorientert. Det ligner lite på den måten arbeidet ble organisert i primærnæringene. I tillegg ble sjølsagt tid brukt til sosialt liv. Det var viktig i samfunn som var basert på og limt sammen av arbeidsfellesskap og gjensidighetsmek- 90 anismer. «Økonomisk fellesskap ble til sosiale allianser,» skriver Tore ARBEIDERHISTORIE 2007

Pryser. 62 Å skaffe hverandre midler til livets opphold var innebygd i den kulturelle praksisen. «Å «vere sosial» måtte bli ein grunnleggande verdi i samfunn der det var nabolaget som ga sosial tryggleik».63 Denne trygg- heten ble konkretisert gjennom f.eks. «kok-fiskinstitusjonen» der gjen- sidig utveksling av matfisk var en økonomisk strategi.64 Godt naboskap må ha vært en av de viktigste verdiene fra gammelt i det før-industrielle samfunnet.65

Frihet – tap eller vinning? De som utgjorde potensialet for rekrutteringen til denne første industrien i Nord-Norge, ser ikke ut til å ha opplevd de nye jobbene som «en vinning i frihet», slik Edvard Bull karakteriserte situasjonen til den første generasjonen fabrikkarbeidere på Østlandet.66 De var som regel oppvokst på en husmannsplass og var tjenere fram til de ble industriarbeidere. For dem var fritid noe helt nytt som representerte frihet. De stod i en helt annerledes økonomisk posisjon enn fiskere og småbrukere nordpå, som hadde rike forsørgingsmuligheter på havet og dels også på land, og som var del av en mye mindre hierarkisk samfunnsstruktur. En del som kom fra ytterst marginale vilkår, f.eks. husmannssønner på Østlandet, ønsket likevel ikke fast ansettelse da helårsarbeid i fabrikker ble mulig. De foretrakk tilværet som løsarbeidere i hovedstaden for å skape seg mest mulig frihet.67 Det må bety at lønnsarbeidets disiplin vekket sterke ubehag, og at en del gjorde hva de kunne for å slippe permanent tvang og underordning. Dette viser at frihetsbegrepet er relativt og ble opplevd forskjellig ut fra sammenheng og situasjon. Derfor må vi holde åpent for at «’frihet’ kan ha gitt ulik Dette viser at mening i ulike arbeiderkulturer».68 Det gjelder ikke bare blant frihetsbegrepet er arbeidere i Christiania, men like mye i det før-industrielle relativt og ble samfunnet nordpå. opplevd forskjellig ut «Fritid er et viktig element i frihet,» skriver Bull.69 Dette ser fra sammenheng og likevel ikke ut til å ha hatt den samme gyldighet for mennesker knyttet til fiske og småbruk. Deres frihet var etter alt å dømme situasjon. Derfor må forbundet med ganske andre opplevelser av arbeidet og arbei- vi holde åpent for at dets kontekster. I stedet for frihet i form av regelmessig fritid «’frihet’ kan ha gitt i et lønnet arbeid, var det viktigere å skape seg optimal frihet ulik mening i ulike innenfor den forsørging som de allerede kjente og var fortrolig arbeiderkulturer». med. Deres frihetsforståelse kan i første rekke ha vært knyttet til det å ville styre sitt eget arbeid. «Alt som kan stenge folk ute fra fisket må derfor innebære færre frihetsgrader for kystfolket, og dermed – i prinsippet – lågere velferdsnivå,» skriver Ottar Brox.70 For dem ville derfor en proletarisering innebære et fundamentalt savn av frihet og slett ingen kvalitativt bedre arbeidssituasjon. Samtidig ville den innøvde 91 ARBEIDERHISTORIE 2007

Frikveld for arbeiderne ved Høyanger kraftanlegg i 1917. På bildet står blant andre Oskar og Johan Hals fra Hattfjelldal.

vante kunnskapen fra oppvekst og ungdomstid miste sin mening. Det ville innebære et stort tap på det individuelle planet, der sosiale relasjoner og innøvde ferdigheter ble oppløst og mistet sin betydning. For dem som imidlertid var «sjyklein» og ikke tålte havet, må de nye jobbene likevel ha vært attraktive. Ole Jamtli hyrte seg som leikar i 1912 under lofotfisket og beretter: «Men likte meg ikke der – tålte ikke sjøen.» Deretter reiste han til Kirkenes og videre til Båsmo.71 Gruve- og anleggsarbeid ga anledning til å komme bort fra en problematisk situasjon, i likhet med emigranter som forlot fisket på grunn av sjøsjuke. A. Dybvik skriver i sin autobiografi at «sjyverken» var hans verste fiende og fratok ham lysten på sjølivet. Derfor tok han utdannelse til handelsbetjent.72 Likevel var ikke skolegang ubetinget forbundet med høy prestisje, sjøl for den som lyktes godt på skolen. «Mange rådde meg til å gå skolevegen, men eg lika det frie livet på sjøen,» skriver Einar Sleholm fra Tjøtta i Nordland,73 og forble husmann og fisker resten av sitt liv. Friheten på havet ble satt foran en yrkeskarriere og et liv under helt andre materielle og sosiale omstendig- heter. Selvstendighet i arbeidet var utvilsomt et ideal, som mange småbru- kere og fiskere strevde etter. «Eg har aldrig vore i fast arbeide hos andre …», avslutter Sleholm sin husmannsberetning.74 Denne meddelelsen understreker nettopp betydningen av uavhengighet i fisker- og småbrukermiljø. 92 Mye tyder på at opplevelsen av frihet i tradisjonelle næringer var høyt ARBEIDERHISTORIE 2007

skattet og representerte en seig mental struktur som tok lang tid å bryte ned. Sjøl i tida etter andre verdenskrig finner vi eksempler på manglende regularitet og punktlighet hos arbeidere i områder som gjennomgikk rask industrialisering. I Hattfjelldal i Nordland ble en sponplatefabrikk anlagt i 1957, som det første industriforetaket i en kommune fullstendig dominert av primærnæringer.75 Den første tida opplevde ledelsen Mye tyder på at store problemer med folks evne og vilje til å arbeide kontinuerlig. opplevelsen av frihet i Særlig var det omfattende fravær under den årvisse elgjakta. tradisjonelle næringer Gunnar Varnvatn fra Hattfjelldal satt i ledelsen de første årene. var høyt skattet og Han opplyser at iallfall en tredel forsvant når jakta begynte og representerte en seig at flere «... tok seg faktisk fritt hvis de ikkje fikk fritt ….». Varn- mental struktur som vatn var oppvokst på et småbruk langt til fjells i kommunen og kjente kulturen fra «innsida». Han mener at årsaken til denne tok lang tid å bryte irregulære opptredenen skyldtes en mentalitet preget av behovet ned. for spontane gjøremål og vekslinger i oppgavene: «... va det fint vær en dag så kunn du dra på jakt og så kunn du gå i skogen neste dag og arbeid litt hardere ... det va jo slik de va oppdratt og vant til ja …». Dette ga en form for frihet karakterisert av spenning og uforutsigbarhet og høy grad av kontroll med arbeidsprosessen.

Avslutning Edvard Bull skriver at kapitalismens frigjørende fase 1860–1920 sammen med emigrasjonen, lot gruppen husmenn dø ut. Han fører i pennen: «Norges underklasser flyttet sammen, fra de spredte utkanter til byer, industristeder og anlegg ...», der bare ryktene om lønnet arbeid kunne resultere i massevandringer.76 Han skriver også: «... den store massen av ufaglærte arbeidere kom av seg sjøl til industrien, straks det ble kjent at der var ledige plasser».77 Drivkrafta var reell fattigdom og stor grad av ufrihet i arbeid og tilvære. I Nord-Norge var det imidlertid ikke slik. Ottar Brox skriver at «få behøvde å forlate bygda av mangel på rett til å utnytte bygdas ressurser, og muligheten til å utnytte andres arbeidskraft gjennom kontroll over slike ressurser var dårligere enn der alle ressursene hadde eiere». 78 Dette gjaldt først og fremst i kystområdene der fisket dominerte leve- brødet. De viktigste motivene østlandske husmenn og andre fattige hadde for å søke industriarbeid, var trygghet i form av høyere lønn og fast arbeid, samtidig som ordnet fritid ga dem større frihet. 79 Å kunne styre sitt eget arbeid var uoppnåelig for dem i det hierarkiske jordbruks- samfunnet. Standssamfunnets klasseforskjeller la derfor grunnlaget for den omfattende rekrutteringen til industrien. Husmenn og tjenere var marginalisert og levde i forhold preget av undertrykking og utbytting. Industrialiseringen åpnet nye muligheter for disse og representerte 93 Arbeiderhistorie 2007

frigjøring framfor tvang. Det samme gjaldt eiendomsløse som gikk over til moderne skogsarbeid i sesongene. I begynnelsen opplevde de lønns- arbeidet befriende.80 Men frihet til å bestemme over sitt eget arbeid fikk de som skiftet forsørging ikke, bare noe mer innflytelse på sine arbeidsforhold sammenlignet med tidligere.81 For nordnorske småbrukere og fiskere fikk altså kapitalismens frigjørende fase meget beskjeden betydning, og fungerte ikke som en sosial og økonomisk åpning for mennesker med brukbart eksistensgrunnlag i de tradisjonelle næringene.

Noter 1 K. Jacobsen, Overgangstid. Vefsnbygdene ca. 1820–1900. Vefsn bygdebok, bind III, Mosjøen 1975: 215 2 O. Brox, Nord-Norge. Fra allmenning til koloni, Universitetsforlaget 1984: 26. Så sent som 1950 var 42 prosent av den nordnorske yrkesbefolkningen sjølsysselsatt mot 25 prosent i landet som helhet. På grunn av statistiske misvisninger var denne prosenten i realiteten enda større, O. Brox, Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk, Oslo 1966:11. 3 E. Bull, Renhårig slusk. Norsk folkemuseums serie Arbeidsfolk forteller, Oslo 1961: 296 f. 4 K. Marx og F. Engels, Manifestet, Oslo 1969: 16 f. 5 E. A. Drivenes, Fiskarbonde og gruveslusk - en studie av rekrutteringa til tre nordnorske gruvesamfunn, Universitetsforlaget 1985: 71 6 Ibid: 153, «Fiskarbonden blei, så langt vi kan se, ikke gruveslusk, men han var i perioder av sitt liv også gruveslusk. 7 Arbeiderminne nr. 2027, Norsk Folkemuseum 8 Arbeiderminne nr. 2360, Norsk Folkemuseum 9 Arbeiderminne nr. 1231, Norsk Folkemuseum 10 S. Aas. Den allsidige industriarbeidaren, hovudoppgåve i historie, Universitetet i Tromsø, 1998: 123. Han viser til Thoresen 1994. 11 Ibid: 80 12 Ibid 13 Brox 1984: 61 14 Arbeiderminne nr. 1127, Norsk Folkemuseum 15 Arbeiderminne nr. 2406, Norsk Folkemuseum 16 H. G. Gutman, Work, culture and society in industrializing America, 1815– 1919, in R. E. Pahl (ed,), On work. Historical, comparative and theoretical approaches, Oxford 1988: 129. 17 R. W. Malcolmson, Ways of getting a living in eighteenth century England, in R. E. Pahl (ed,), On work. Historical, comparative and theoretical approaches, Oxford 1988:57. 18 A. S. Tjeldnes, Vegarbeiderlønninger i Helgeland og Lofoten og Vesterålen ca. 1870–1910, Økonomisk historie, Norges Handelshøyskole 1977: 15 19 Ibid: 19 f 20 Dette påpeker Anton Solvoll fra Nesna, som arbeidet i mange år ved den lokale sildoljefabrikken på øya Hugla. Han betoner det positive ved å komme til dekket bord og finne klærne framlagt: «Så det va heilt nåkka ainna eller når du va på ein ainna arbeidsplass så ikkje va i telknytning med heimen.» Opplysningene omhandler 1950-åra, men har også klar 94 relevans til arbeidsforhold i den første industrialiseringsfasen. Arbeiderhistorie 2007

21 Tjeldnes: 82. Tjeldnes bygger på at brev fra avd. ing. Th. Riis sendte til amtsingeniøren dat. Mosjøen 3. des. 1901. Riis påpeker at tilgangen på arbeidskraft har vært større en tidligere både av eldre og yngre menn. Han skriver også at det var en stigende tendens til at lofotfisket ble erstattet av arbeid på veganlegg hvis det kunne oppdrives i nærheten av hjemmet. 22 Ibid: 91 23 Bu ll 1961: 103. Informanten var oppvokst i Bindalen. 24 R. Fladby, H. Winge, S. Imsen, Norsk Historisk Leksikon, Oslo 1974: 293 25 H.L. Bjerkmo, Lofot- og Finnmarks-fiske i gamle dager, Nord-Norge, nr. 140, 1951: 41 26 B. E. Andreassen: «För malm skall börja köras nittenhundratvå», En studie av rekruttering, levekår og fritidsutnyttelse blant anleggsarbeiderne ved Ofotbanen», hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø 1988: 98 27 Arbeiderminne nr. 1160, Norsk folkemuseum 28 Arbeiderminne nr. 1195, Norsk Folkemuseum. Informanten opplyser at han fikk penger som lønn fra gardsarbeid først da han var 20 år. 29 Einar Digermul fra Vefsn opplyser: «Det første året jeg var i Lofoten så tjente jeg såpass at jeg kjøpte meg dress. Det ble nå ikke noe mer …» 30 E. Bull 1961:135 31 Ar beiderminne nr. 2360, Norsk Folkemuseum 32 A. Forsland, Pengehusholdningen økte fattigdommen i bygdene. Nord- Norge nr. 170, 1958: 57 33 Ø. Bjørnson, Den nye arbeidsdagen - bedriftsledelse og arbeidere ved Stordø kisgruver 1911–1940, Universitetet i Bergen 1987:37 34 Informant Johan Hansen Nordvik f. 1882 i Fauske beretter fra Sulitjelma: «Det var mange lofotfiskere i Sulis, og alle slutta dei til jul,» Bull 1961: 102. 35 Folketellingen 1900 for 1828 Nesne 36 Fo lketellingen 1900 for Rødø 37 Henholdsvis folketellingen 1900 for Velfjord og folketellinga 1900 for Hattfjelldal 38 Dr ivenes 1985: 99 39 Bull 1961: 102 40 Dr ivenes 1985: 120 41 Ibid: 110. Han viser til B. Rondahl, Emigration, folkomflytting och säsongarbete i ett sågverksdistrikt i Södra Hälsingland 1865–1910, Studia Historica Upsaliensia, 1972: 63 f 42 Gutman 1988: 130 43 I bid: 132 44 Ibid: 133. Gutman viser her til D. Broady, Steelworkers in America. The Non-Union Era, Cambridge 1960. 45 O. S. Lovoll, Det løfterike landet, Oslo 1983: 34. Han skriver at «norske statistikere regner med at 25 prosent av alle utvandrere til Amerika etter 1881 bosatte seg på nytt i Norge mellom 1891 og 1940». Imidlertid er grunnlagsmaterialet for denne statistikken svært usikkert. 46 M. Wyman, Mark, «No longer Freedom’s land». Scandinavians Return From America, 1900–1930. K. Djupedal, Ø. T. Gulliksen, I. R. Kongslien, D. C. Mauk, H. Storhaug, D. Tolfsby (eds): Norwegian-American Essays. NAHA-Norway. Oslo, Hamar, Stavanger 1993: 85 ff 47 I. Semmingsen, Veien mot vest, Oslo 1950: 461 48 T. Solhaug, Kulturformer, økonomiske og sosiale mekanismer i det før- industrielle «Fisker-Norge» (1790–1870). Heimen XVII, 1976: 211. Han skriver at «den gang hadde man ikke vårt markerte skille mellom arbeid og fritid hver dag». 95 Arbeiderhistorie 2007

49 A. Kristiansen, Mausund. Vedlikehold og endring i et norsk fiskevær, Oslo 1985: 150 f 50 Intervjuet omhandler 1960-årene, men forholdene som omtales må ha vært enda mer typiske for fiskermiljø rundt 1900. 51 Bu ll 1961: 135. Opplyses av Henrik Johansen, f. 1883 i Sørreisa, Troms. 52 Ibid: 154. «I fritida var det ikke stort å ta seg til» og «Noe større å ta seg til i fritida var det ikke» er beskrivelser som indikerer dette. Informanter er henholdsvis Ole Eriksen, f. 1884 i Drammen og Thorkild Olsen, f. 1882 i Gjerpen, Telemark. «Som vanlig var det lite å ta seg til når en låg i brakker, og tidsfordrivet blei kortspelling,» opplyser Johan Bratlund, f. 1880 i Sande, Vestfold, Ibid: 160. 53 Ibid: 244 ff 54 Ibid: 145 ff 55 Bl.a. A. Forsland: Pengehusholdningen økte fattigdommen, Nord-Norge nr. 172 juni 1959: 91 56 N. H. Fuglestad, Omkring arbeiderbevegelsens framvekst i Nord-Norge, Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, nr. 1 – 1984: 27 57 Drivenes 1985: 72 58 H. A. Wold, Utvær. Bilder fra et nordnorsk hverdagslandskap, Oslo 1985: 46. Han skriver om folket på Lånan: «Fritid ante de ikke hva var, men de satte alltid vekk arbeidet og tok halgj når søndagen kom.» 59 K. Kumar, From work to employment and unemployment: the English experience, in R. E. Pahl (ed,), On work. Historical, comparative and theoretical approaches, Oxford 1988: 146. 60 E. P. Thompson, Time, work-discipline and industrial capitalism. Past and Present, nr. 38, 1967: 60. 61 Bj ørnson 1987: 81 62 T. Pryser, Hamskiftet fra en sosiologisk synsvinkel, Heimen 1976 XVII,1976: 296 63 Å. Elstad, Mentalitet og økonomi – Nord-Noreg 1750–1950, Historisk Tidsskrift, nr. 4, 1991: 594 64 O. Brox og W. Guneriussen, En polemikk om ‘Kokfisk’, Stensilserie A, ISV, Universitetet i Tromsø, 1984. Per Martinsen fra Utskarpen synes imidlertid å knytte overtro til det omtalte gjensidighetsprinsippet og uttaler: «Ja. de ha god tru på det, førr de trudde at når de ga bort en fisk, så lønnt det seg, førr de kunne snart få meir igjen neste dag.» (ler litt) 65 E. L. R. Ladurie, Montaillou, Oslo 1986 :399. Han skriver: «Det ble ventet av lederen for et hus at han skulle være en god nabo, ikke at han skulle slite seg i hjel.» 66 E. Bull, Arbeiderklassen blir til 1850–1900, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind I, Oslo 1985: 321 67 Ib id 1985: 323 68 I. Kaldal, Arbeidets kulturer – hvordan studere dem?, Arbejderhistorie, nr. 4, 1995: 100 69 Bull 1985: 321 70 O. Brox, Omstridde punkter i Nord-Norges nyere historie, i: Ø. Thomassen og J. Lorås, Spenningenes land. Nord-Norge etter 1945, Oslo 1997: 23 71 Arbeiderminne nr. 2142, Norsk Folkemuseum 72 A. Dybvik, Vesterålens avis, nr. 11. På grunn av sjøsjuke dro Dybvik bare én gang på lofotfisket. Han skriver: «Denne vinteren på fiske i Røst gjorde det mere og mere klart for meg at sjømanns- og fiskeryrket dudde jeg ikke til. Sjøsykens kvaler holdt på å ta livet av meg. Når jeg under garntrekning stod på huk i rommet og greide garnlenken, spydde jeg først alt det jeg hadde satt til livs, og når det var gjort – spydde jeg fremdeles.» Ibid, nr. 8. 96 73 Hu smannsberetning nr. 1171, Norsk Folkemuseum Arbeiderhistorie 2007

74 Ibid 75 Folketellingen 1950, tab. 201, Personer 15 år og over etter levevei. Total folkemengde etter språk, alder og trossamfunn. 76 E. Bull, Retten til en fortid, 1981: 16 77 Ibid: 171 78 Brox 1997: 29 79 Bull 1981: 171 ff 80 E. Johansson, Skogarnas fria söner, Nordiska museets handlingar 118, Kristianstad 1994: 86 81 Bull 1981: 14 f