JOSTEIN LORÅS Nordnorske småbrukere i moderne lønnsarbeid 1890–1920 I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Nord-Norge det første store industri aliseringsforsøket med bergverk og skogsdrift. På Helgeland sikret engelsk kapital retten til å hogge enorme områder med urskog i 1865, og utenlandske interesser fikk etter hvert kontroll med de store malmforekomstene i landsdelen. Ofotbanen, Sulitjelma, Dunderland- verket, Båsmo, Bjørkåsen og Syd-Varanger er noen av navnene som knyttes til denne perioden i nordnorsk industrihistorie. I flere regioner ble gamle måter å forsørge seg på konfrontert med en rekke kulturel le endringer, og en slik ny endring var det moderne lønnsarbeidet. Det førte blant annet til en langt mer omfattende pengeøkonomi enn tidligere. 1 Gruve- og skogsdriften fra denne første industrifasen var imidlertid for en stor del forsvun net da mellom krigs tida ble innledet. Den nordnorske småbrukeren drev sjølsysselsetting. Ifølge Ottar Brox var det å skape sin egen jobb den fundamentale levemåten i det nord- norske bygdesamfunnet.2 Med sjølsysselsetting menes den form for arbeid som initieres av egen vilje, og hvor en sjøl kontrollerer betingel- sene i arbeidsprosessen. Sjølsysselsatte var i stor utstrekning sine egne arbeidsgivere. Dermed blir sjølsysselsetting i prinsippet å oppfatte som motsatsen til lønnsarbeid, hvor avhengigheten til en arbeidsgiver er en forutsetning for fortjeneste. I tida rundt 1900 hentet det overveiende flertall av befolkningen fremdeles sin forsørging i fisker- og småbruker- miljø. I denne artikkelen vil vi undersøke spenningsforholdet mellom det gamle arbeidslivet og framveksten av det moderne lønnsarbeidet i lands- delen rundt år 1900. Her vil Norsk Folkemuseums minnemateriale være 79 Arbeiderhistorie 2007 det viktigste kildegrunnlaget. Materialet er godt egnet til å studere mentalitet og mentalitetsendringer og kan berette noe vesentlig om hvordan mennesker oppfattet dyptgripende kulturelle endringer i arbeidslivet. Norsk Folkemuseums minnemateriale Museets minnemateriale ble samlet inn i 1950-åra og redigert og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller. Historikeren Edvard Bull var redaktør for flere av utgivelsene. I tillegg finnes et stort materiale som ikke ble publi- sert. Materialet omfatter i stor grad de som utøvet moderne lønnsarbeid. Spørrelistene gjenspeiler dette, og inneholder ingen punkt om arbeidsliv før det første lønnsarbeidet.3 I samtidas optimistiske moderniseringsånd ble fiskere og småbrukere som fortsatte i den «tradisjonelle» forsør- gingen oversett. De representerte det gamle arbeidslivet, men deres minner synes å ha påkalt oppmerksomhet bare i den grad de skiftet forsørging til varig lønnsarbeid. Minner som gir innblikk i folks begrun- nelser for å fortsette arbeid og forsørging innenfor tradisjonelle næringer finnes derfor bare i liten grad i dette materialet. Det gjør følgelig også opplysninger om årsaksforhold til at småbrukere forlot gamle næringer eller sluttet i lønnsarbeid som var påbegynt. Edvard Bull og andre innsamlere intervjuet altså overveiende de som gjorde gruve- og anleggsarbeid til ei livslang forsørging. Det kan bety at disse også gir uttrykk for atskillig mer lovprisende beskrivelser enn de som forsvant. Samtidig kan det se ut som Alf Mostue og Kåre Odlaug, som i stor grad stod for utvelgelsen av informantene, var opptatte av å få med erfarne fagforeningsfolk. Derfor er dette minnematerialet på ingen måte representativt for totaliteten av de erfaringer som ble høstet i møtet med moderne lønnsarbeid. Gjennomtrekken på anlegg og i gruver var høg, og et stort flertall arbeidere som var innom, falt utenfor. I 1950- åras økonomiske vekstperiode var neppe skepsisen til lønnsarbeidet det som var viktigst å få fram, heller ikke for Edvard Bull. Tvert om var ideen i det marxistiske moderniseringsprosjektet kapitalismens frigjørende funksjon. Mange beundret dens sivilisatoriske kraft, som skulle fjerne folk fra det sløve livet på landsbygda – «landsbygdidiotiet» – og over i den opplyste og kampberedte arbeiderklassen i det industrialiserte samfunn.4 Historikeren Einar-Arne Drivenes, som har studert rekrutteringsmøn- steret til nordnorske gruvemiljø, konkluderer med at lav rekruttering fra småbrukermiljø neppe kunne skyldes at det var verre materielle betin- gelser i gruvearbeidet «enn det den nordnorske fiskarbonden var vant til».5 De kulturelle vilkårene må likevel ha vært opplevd som verre, uten 80 at Drivenes tillegger dette vekt. En av årsakene kan som nevnt være at Arbeiderhistorie 2007 det eksisterer få minner som gir spesifikk informasjon om hvorfor folk fra småbrukermiljø ikke ønsket gruve- og anleggsarbeid under den første industrialiseringen i fylket. En annen årsak kan være at Drivenes ikke ser ut til å ha anvendt Norsk Folkemuseums minnemateriale i sine analyser. Småbrukerens livsprosjekt må utvilsomt ha vært kulturelt forskjellig fra gruvesluskens arbeidsverden, selv om han utvilsomt tok lønnsarbeid i perioder, slik Drivenes også påpeker.6 Sesongbasert industriarbeid Selv om museets materiale har klare mangler, gir det en del opplysninger om lokalbefolkningens arbeidspreferanser i den første fasen av indu-stri- aliseringa i landsdelen. Her må det understrekes at de siterte utdragene ikke er uttalelser fra dem som selv skiftet forsørging. De som kommen- terer er i hovedsak vante gruve- og anleggsfolk og andre som stod nært begivenhetene, som registrerte at atskillig bygdeungdom foretrakk tradi- sjonelt arbeid når det var mulig. De mange observasjonene fra ulike steder viser altså at dette var et mønster som kjennetegnet rekrutteringen til de store industristedene i landsdelen i denne perioden. Henry Paulsen flyttet nordover ti år gammel og ble slusk i voksen alder. Han beretter her om sesongmønsteret i Sulitjelma: «For om våren så reist dem på fiske – Lofoten – og om sommaren på jordbruk – neppe noen til jernbaneanleggene. Om høsten kom dem igjen. Det var bønder fra Folda og Beiarn som kom hit om vinteren når dem ikke ha no å gjør.» Adolf Lorentsen opplyser om forholdene fra samme sted: «I mars gikk det svære karavaner nedover isen.»7 Grafser og brett, som var de mest brukte redskapene i gruvene, lå overalt.8 «Folk som ble leie, kasta fra se redskapen og stakk,» forteller Ole Jacobsen, som var i Sulis i slutten av 1890-åra.9 Ved Bjørkåsen Gruber i Ballangen i 1915 klaget bedriftsbe- styrer Hunger over at høyberging, potetopptaking, vedhogst og silde- fiske ble ansett som viktigere av arbeiderne enn arbeid i selskapet, skriver historikeren Steinar Aas.10 Aas fant i sin studie at 40 personer fra primærnæringssamfunnet Vestvågøy i Lofoten var registrert som arbei- dere ved gruvene i 1920. De utgjorde bare ni prosent av arbeiderne ved bedriften.11 I motsetning til det fiskeriavhengige Aust-Lofoten, som rekrutterte svært få til Bjørkåsen, var Vestvågøy mer jordbruksorien - tert.12 Det kan være med på å forklare at en del forlot de gamle næring ene. De som var registrert som lønnsarbeidere i 1920 med fødested i Vest- vågøy, var i første rekke eiendomsløse unge, skriver Aas, enten uten arverett til farsgården eller at forsørgeren sjøl ikke eide jord. Opplys- ninger om sivil status gis imidlertid ikke. Derfor vet vi ikke om det fantes familieflyttere blant arbeiderne. Det er viktig å vite, fordi deres flyttemo- tiver vil være forskjellig fra ensliges.13 81 ARBEIDERHISTORIE 2007 Mange foretrakk altså periodevis gruvearbeid framfor helårsbasert jord- bruk og fiskeri. Dette mønsteret var utvilsomt utbredt i flere områder enn i Nordland. «En god del av arbeidsstokken var fiskere av yrke og i sesongen sluttet de for enten å reise til Ishavet, eller til Finnmarken,» beretter kjøpmann I. H. Andreassen om forholdene ved A/S Mange foretrakk altså Sydvaranger på begynnelsen av 1900-tallet.14 Lignende periodevis gruvear­ tilstander hersket også på Dovrebanen. Sesongfiskere fra beid framfor helårs­ kysten av Sør-Trøndelag og Nord-Møre ankom anlegget. Olaf basert jordbruk og Trøen var på banen i 1910 og så dem komme: «Hele opptog, det fiskeri. Dette mønste­ blanke i luvan skinte, og sjømannssekker bar dem. (...) Og så plutselig fikk dem beskjed om at silda var kommen – så var det ret var utvilsomt tomt, bare en og annen basen for og retta på en skinnegang. utbredt i flere Og så om en måned kom dem igjen.»15 Lignende mønstre områder enn i kjenner vi også fra andre steder i verden, for eksempel blant Nordland. jernarbeidere i Pennsylvania, der «hunting» og «harvesting» var årsaker til hyppig «absenteeism» under industrialiseringen i første halvdel av 1800-tallet.16 I f.eks. England drev gruvearbeidere sardinfiske i sesongene.17 Fiskerbonde i Lyngen fotografert av Axel Lindahl i 1890-årene. Arbeiderhistorie 2007 Rekrutteringen til mindre anlegg, som for eksempel vegbygging, fulgte et lignende mønster. Veganleggene i siste halvdel av 1800-tallet synes å ha vært mer dominert av lokal arbeidskraft enn gruveindustrien. Enkelte slike anlegg kunne bare bestå av bygdefolk. Her var det imid - lertid store forskjeller. I Hemnes og Korgen på Helgeland var den lokale deltakelsen mye mindre.18 Det skyldtes at båtbyggernæringen stod sterkt i de to herredene. Båtbygging etter tradisjonelt mønster var ennå fram- herskende i flere av kommunene i Nordland. Anleggenes framdrift måtte ofte ta hensyn til de sesongbaserte fiske- riene ved planleggingen. Arbeidet ble derfor flere steder innstilt til jul og kom i gang igjen om våren.19 Fiskere og småbrukere tok alt overveiende anleggsarbeid som en midlertidig løsning i påvente av de tradisjonelle næringene i årssyklusen. Håndverksbygder