MARINEN I KRIG Fem års kamp for frigjøring

ET HEFTE FRA MARINEMUSEET TIL FRIGJØRINGSJUBILEET 2020 Innholdsfortegnelse

1 FORSIDE: MARINEN I KRIG Fem års kamp for frigjøring

2 INNHOLDSFORTEGNELSE

3 Frigjøringsjubileet og Marinemuseet

4-5 Kapitulasjon og fortsatt kamp Over Nordsjøen - Fartøyene som kom seg over før 7. juni - Militære fartøyer som gikk over 7. juni - Sivile fartøyer, rekvirert av Marinen til nøytralitetsvakt før de gikk over til Storbritannia - Andre fartøyer som gikk over - Den første organiseringen

6-7 MTB`er i Kanalen Feilvurderinger - Operasjonene - MTB56

8-9 Motorlauncherne Den glemte flotilje - Eskorte og patruljetjeneste - Minelegging i Kanalen - Tap

10-11 Militæravtalen En nølende start - Militæravtalen av 28. mai 1941 - Styrkeoppbygging - Alliansene 12-13 MTB-operasjoner mot Norge Stor MTB-kompetanse - Shetlandsavdelingen - Operasjoner - Siste fase 14-15 Et aktivt ubåtvåpen B1-et viktig grunnlag - Uredd - Ula - Utsira 16-17 Slaget om Atlanterhavet - kampen om ressursene 32-33 Marinens Flyvåpen i krig Bakgrunn - Første fase - Andre fase - Tredje fase - Etterretning Bakgrunn - Første fase-felles opplæring - Flygevåpenets Felleskommando - Vendepunktet - Fjerde fase - Hærens flyskvadroner - Marinens flyskvadroner 18-19 Minesveiperne 34-35 Støtten fra land Om minesveiping - Første fase-stor minetrussel - Hvalbåtene - Nye Organisering og stasjonering - Sjøforsvarets overkommando-SOK minesveipere - NYMS`ene - Middelhavet og Den Persiske Bugt - Marinestasjon Port Edgar - Shetland - Depoter - Rekruttskole - Sjøkrigsskolen - Sjømilitære korps - Marinens kvinnekorps - Sjøforsvarets 20-21 Patruljefartøyene skyttere for handelsflåten - Avdelinger - Dundee - Peterhead 16 hvalbåter - Camp Norway - Patruljefartøyenes tjeneste 36-37 Murmansk-konvoiene 22-23 Oversikt over fartøyer og baser Oppstarten - PQ17-katastrofekonvoien - Hitler mister troen på slagskipene - Scharnhorst senkes - Norsk deltakelse 24-25 Shetlandsbussen Englandsfarten - Skøytetrafikken - Ubåtjagerne - Operasjoner 38-39 D-dagen - 6. juni 1944 - Norwegian Patrol Vessels - Peterhead Ønsket om en ny front - Den gigantiske oppbyggingen - De allierte fartøyene - Marinens deltakelse - Norske handelsfartøy 26-27 Skytterne i handelsflåten Den første tiden - Sjøforsvaret gis ansvaret - Bevæpningen 40-41 Frigjøringen av finnmark - Sjøforsvarets skyteskoler Tysk tilbaketrekning - Norsk deltakelse - Båtsfjord og Kirkenes - Kystartilleriet - Sørøya 28-29 Korvettene De viktige korvettene - Operasjoner - Tapet av Montbretia - Annen 42-43 Handelsflåten i krig tjeneste - Tunsberg Castle og Finnmarksavdelingen - Siste akt Før 9. april - Nortraship etableres - Livet om bord - Tjeneste-tap - Oppsummert 30-31 Jagerne Town-klassen-the fifty ships that saved the world - Hunt-klassen 44 Marinemuseet i Horten - S-klassen - Epilog

2 Frigjøringsjubileet og Marinemuseet

Den 8. mai 1945 sluttet andre verdenskrig i Europa. Det var nesten fem år etter at kampene i Norge formelt ble oppgitt 10. juni 1940, og vårt land kom under det harde tyske okkupasjonsstyret. Det ble fem vanskelige år for svært mange her hjemme, enten de var barn, fedre eller mødre som på best mulig måte skulle ta vare på sine, eller det var folk som drev med illegalt arbeid. Dette var også en svært vanskelig tid for dem som ble forfulgt og fengslet på grunn av sin rase, eller på annet ideologisk grunnlag. Mange sterke beretninger er skrevet om dette.

Dette heftet handler om dem som fortsatte kampen, som en del av nye, norske militære styrker, bygget opp i utlandet, etter at kampene i Norge var oppgitt. Sjøforsvaret bestod i 1940 av våpengrenene Kystartilleriet (overført fra Hæren i 1934) og Marinen, der også Marinens flyvåpen var en underlagt enhet. Fordi vi er landets marinemuseum, vil vår presentasjon i hovedsak handle om gjenoppbyggingen og organiseringen av en ny marine i Storbritannia og Marinens fortsatte kamp, som en del av de allierte styrkene gjennom de fem krigsårene.

Dette er en historie om mer enn 8000 mann, hvorav hoveddelen bemannet de mer enn 100 operative krigsfartøyene som i løpet av krigsårene seilte med norsk flagg, norsk sjef og norske mannskaper, og som i hovedsak ble bekostet av Norge. Selv om de opererte som en del av de allierte stridskreftene, var det hele tiden Norges ønske at det skulle være synlige og identifiserbare styrker, og så langt som mulig skulle de ha kampen for et fritt Norge som sin ledestjerne. Det er viktig for oss å formilde omfanget og arten av denne virksomheten, den betydningen den hadde for den allierte krigføringen og den signaleffekten den ga både til egne innbyggere og til de andre krigførende partene. Orlogsgasten. Et minnesmerke over Marinens kamp. Vi glemmer på ingen måte at det største norske bidraget til krigens utfall og det største offeret i forhold til materiell og personell, ble utgjort av de norske handelsskip og besetninger som seilte for de allierte, primært under Nortraship. Dette dekkes ikke på noen fullgod måte i denne fremstillingen, men primært ut fra det aspekt at det ble Sjøforsvaret som fikk ansvaret for de rundt 1800 øremerkede skytterne i handelsflåten, etter hvert som de fikk mer og bedre artilleri til egenbeskyttelse.

Horten 25/3-2020

Hans Petter Oset, Sjef Marinemuseet.

Norsk flagg, norsk mannskap, britisk telegrafist. 3 Kapitulasjon og fortsatt kamp

Bevoktningsfartøyet Bjerk. Fra Sør til Nord til Vest. Her i opplag 1944. B1, her som P12, var avgjørende for et nytt ubåtvåpen. Over Nordsjøen naturlig nok også de flyene, fartøyene og de få noen grad som en unnskyldning for henrettelser som i Gjennom «Kongens nei» til det tyske ultimatum 9. marinemannskapene som allerede var kommet fra realiteten var krigsforbrytelser. Regjeringens holdning april opphørte Norges stilling som nøytralt land. Vi ble Norge. og signal til de som var igjen i Norge, ble i hovedsak at uformelt og senere formelt en del av «de allierte», som «hjulene skulle holdes i gang», og at sivil virksomhet i da utgjorde Storbritannia, Frankrike og Polen. Allerede Ved Narvik ble Hitler påført sitt første nederlag. På rimelig grad skulle innordne seg okkupasjonsmakten. 9. april gikk jageren Draug over til Storbritannia for grunn av de tyske fremgangene etter angrepet på Organisert motstandsvirksomhet av nordmenn i Norge å fortsette kampen. Etter en heltemodig innsats i Frankrike, måtte de allierte treffe det vanskelige valg å brøt med avtalen av 10. juni. Selv om mange engasjerte Romsdalsfjorden frem til 26. april, kom også jageren trekke sine styrker ut av Norge 31. mai. Da var det bare seg i større eller mindre dristige aksjoner som var Sleipner seg trygt over Nordsjøen. Den 30. april var det et tidsspørsmål når kampen mot de tyske styrkene i viktige nok for moralen, var de med visse unntak ikke klart at kampene i Sør-Norge måtte oppgis. Kongen og Norge måtte oppgis. Norge ble orientert om de alliertes avgjørende for krigens gang. regjeringen evakuerte til Tromsø. Herfra ble den videre beslutning 2. juni. Dagen etter besluttet Stortinget norske innsatsen ledet, i tett samarbeid med våre at kampene i Norge skulle oppgis, og at kampen Fartøyene som kom seg over før 7. juni allierte. De av Marinens fartøyer som da befant seg i Sør- skulle fortsette fra Storbritannia. Den 5. juni utstedte Draug – jager fra 1909: Allerede 8. april gikk Draug Norge, skulle enten gå nordover eller vestover, men det kommanderende admiral Diesen evakueringsordre til fra Haugesund til Storbritannia. Med seg hadde var kun bevoktningsfartøyet Bjerk som lykkes med dette. Marinens gjenværende skip, med avseiling 7. juni. På fartøyet 67 tyske krigsfanger fra handelsskipet Main, Selv om de alliertes kamp i Nord-Norge fortsatte med så denne spesielle dato ble det også besluttet at alle norske som hadde senket sitt eget skip fremfor å bli tatt som stor fremgang at Narvik for en tid ble gjenerobret, planla handelsskip i Nord-Norge skulle gå til Storbritannia, krigsbytte. Draug gjorde først tjeneste som depotskip norske myndigheter tidlig etableringen av en norsk for ikke å falle i tyske hender. Om bord på krysseren ved Portsmouth for MTB 5 og 6, før det fikk oppgaven eksilmyndighet i Storbritannia. Devonshire forlot også kongen og regjeringen Tromsø som vaktskip ved havnen i Lowestoft på østkysten denne dagen. Forsvarssjef Otto Ruge ble igjen i Norge. av Midt-England. Etter ombygging gjorde fartøyet Allerede 5.- 6. mai hadde utenriksminister Koth og Han hadde fullmakt til å oppgi kampen og inngå en eskortetjeneste for kystkonvoier før det avsluttet som forsvarsminister Ljungberg vært en tur i London for å «best mulig» avtale med tyskerne. Han overlot dette til depotskip ved Port Edgar i Skottland til vinteren 1943. anmode om økt alliert bistand til kampene i Norge. Da sin stabsoffiser Roscher-Nielsen, som signerte avtalen Etter avsluttet aktiv tjeneste ble Draug fortsatt brukt av ble det også gjort avtaler om å gi to norske offiserer en datert 10. juni. Kommandørkaptein Bredsdorff, sjefen britene under øvelser og eksperimenter. form for observatør-/koordinasjonsrolle (attacheer) ved for 3. sjøforsvarsdistrikt, ble også igjen i Norge for å den britiske krigsledelsen. På grunn av misforståelser håndtere de sjømilitære forhold. Sleipner – jager fra 1936: Etter å ha overlevd svært oppga Ljungberg/Koth først at kaptein N Pettersen (Hær) kraftige flyangrep i Romsdalsfjorden kom Sleipner seg og kaptein J E Jacobsen (Sjø) skulle ha disse rollene. Et viktig moment, som senere ble gjenstand for over til Storbritannia 27. april. Det ryktet det fikk som Samtidig hadde general Ruge beordret general W diskusjon, var om kapitulasjonsavtalens ordlyd usenkbart, betydde mye for moralen og motivasjonen Steffens og kommandør E Corneliussen over Nordsjøen «samtlige norske stridskrefter» kun gjaldt stridskreftene hos den øvrige styrken. Her gjorde fartøyet patrulje- for å ivareta de samme oppgavene. Da disse to kom til i Norge (slik Kongen og Regjeringen hadde tenkt seg), og eskortetjeneste på østkysten til beskyttelse av London 18. mai, ble de derfor ikke militærattacheer, eller om den også skulle omfatte styrker bygget opp i kystkonvoier mot flyangrep, tyske e-båter og miner. men en del av en liten norsk militærmisjon, der for øvrig utlandet. Norsk syn var-, og er fortsatt, at verken de Da det gikk i opplag vinteren 1944, hadde Sleipner også militærattacheene snart inngikk. Militærmisjonens som allerede hadde kommet seg over til Storbritannia, beskyttet 156 konvoier med nesten 4.000 handelsskip oppgave ble først og fremst å søke å skaffe materiell eller de som senere tok seg over, ble skyld i noen form gjennom 404 dager i operasjoner. Sleipner returnerte til og støtte til den fortsatt pågående kampen i Norge. for avtalebrudd gjennom sin krigsdeltakelse. Fra tysk Norge etter krigen. Den sjømilitære delen av Militærmisjonen organiserte side var dette ikke like opplagt, og de brukte det i 4 Kapitulasjon og fortsatt kamp

Militære fartøyer som gikk over 7. juni Fridtjof Nansen - oppsynsskip i Marinen fra 1930: Gikk fra Tromsø 8. juni med admiral Diesen, general Fleicher og utenriksminister Koth. Via Thorshavn på Færøyene ankom det Rosyth i Skottland 18. juni. Fartøyet dannet fra august 1940 en norsk Islands-avdeling sammen med OS Nordkapp og BV Honningsvåg. Under skipssjef KK Ullring ledet fartøyet den allierte innsatsen i konflikten rundt radiostasjonen på Jan Mayen, til det gikk på et undervannsskjær og sank 8. november 1940. Hele besetningen ble reddet av BV Honningsvåg. (Fra april 41 og ut krigen opererte de allierte en radiostasjon på Jan Mayen).

Nordkapp - oppsynsskip i Marinen fra 1937: Etter tjenesten i Islandsavdelingen gjorde Nordkapp tjeneste i Shetlandsavdelingen fra høsten 1943, avbrutt av en kort periode ved Scapa Flow.

Heimdal - kommandofartøy, kongeskip og oppsyns- skip i Marinen fra 1892: Denne «gamle dame» kom seg også til Rosyth. Her ble fartøyet ikke utrustet som krigsskip, men frem til høsten 1943 gjorde det tjeneste som depotskip og losjiskip for de norske styrkene. Kronprins Olav inspiserer Sleipner 1940. Sivile fartøyer, rekvirert av Marinen Andre fartøyer som gikk over Handelsskip. Også norske handelsskip nord for Tromsø til nøytralitetsvakt før de gikk over til Honningsvåg. Opprinnelig en tysk tråler (Neubau) som fikk 7. juni ordre om å gå til britiske havner for å unngå Storbritannia. ble kapret av Norge 13. april 1940, og som før 7. juni å bli tatt av tyskerne. Fem skip prøvde dette. Nova og Hestmanden klarte å koble seg på en vestgående Trålere gjorde tjeneste som bevoktningsfartøy for Marinen. britisk konvoi og kom trygt til Færøyene og videre til Syrian (1919), Børtind (1912), Nordhav II (1913), Fartøyet forble en del av Islandsavdelingen gjennom Storbritannia. DS Ariadne og Prins Olav ble senket, og Thorodd (1919). Trålerne hadde gode forutsetninger for krigen. Finnmarken ble tvunget til å snu av tyske fly, men gikk å bli ombygget til minesveipere, noe som britene hadde senere likevel inn i Nortraship. stort behov for. Dette tok noe tid, men fra tidlig 1941 Vestfjord. Skøyte fra 1839. Rekvirert fra Fyrvesenet under kampene i Norge. Ble det første fartøyet i gikk disse inn i «1. Minesveiperskvadron i Dundee», ut Den første organiseringen krigen eller til de gikk i opplag fra høsten 1944. Islandsavdelingen, der det ble brukt som havnefartøy under hele krigen. Oppbyggingen av en norsk militær eksilstyrke i utlandet var selvsagt først og fremst et politisk spørsmål. Hvalbåter Allerede 10. juni tok Regjeringen dette opp med britiske Bjerk (1912) og Hval V (1929). Dette var solide hvalbåter Ranen. Innleid av britene og brukt under felttoget i myndigheter i et memorandum. Her ble det lagt til grunn som først gikk til Rosyth, og som også ble bygget Norge. Det kom seg til Rosyth, der det gjorde tjeneste at Norge ønsket å operere med egne norske avdelinger om til minesveipere. Etter først å ha vært ved ulike som depotskip for britene til desember 1943, da det ble som skulle samarbeide med de britiske. Internt var havnebyer nordøst i Skottland, ble disse også en del av overført Nortraship. man i første omgang usikker på om tjenesten skulle «1. Minesveiperdivisjon i Dundee». Bjerk ble lagt opp i baseres på frivillighet eller en form for tvang. I tillegg 1944. DS Elna E og DS Lyra. Rekvirert av Marinen 1939-40. Kom seg over til Storbritannia, og gikk inn i Nortraship. kom jo usikkerheten rundt fartøyer og finansieringen av eksilstyrken. At eksilstyrken i begrenset grad kom til å bestå av hærstyrker, hang dels sammen med de rent praktiske forhold, men også litt med de politiske signalene om at en slik norsk styrke primært skulle settes inn for å ta kontroll straks krigen var slutt.

Straks de norske offiserene som var omfattet av evakueringsordren, hadde ankommet London, gjen- opprettet man 20. juni Sjøforsvarets overkommando (SOK) i lokalet Norway House nær Trafalgar i London. Dette var ingen store lokaler, men det var heller ingen stor stab. Admiral Diesen ble igjen sjef og KK E C Danielsen hans stabssjef. Gradvis gikk også Militærmisjonen inn i SOK. Grunnlaget for den videre organiseringen av Marinens virksomhet var en foreløpig norsk-britisk avtale, som ble godkjent av regjeringen 26. juli 1940. Denne ble på mange måter grunnlaget for den Børtind, som ble ombygget til minesveiper. senere Militæravtalen. 5 MTB`er i Kanalen

Våre to første MTB`er var raske, men ble for spinkle. Feilvurderinger avventende» når det gjaldt å satse alt på at britene om disse båtenes egnethet i et norsk skjærgårdsforsvar. Selv om fenrikene Øyvind Schau og Per Danielsen ville gå seirende ut av krigen. Resultatet ble da også Mange mente de var for lettbygde, hadde for liten ennå ikke hadde fullført Sjøkrigsskolen, hadde begge at britene den 30. mai meddelte Norge at vi ikke fikk aksjonsradius og at de ville bli for skadeutsatte i dårlig deltatt i kampene i Sør-Norge, som sjefer for hver overta de seks siste MTB`ene, fordi britene selv trengte vær. sin torpedobåt, før de kom seg over til Storbritannia. disse i Kanalen. Allerede 20. og 22. mai kunne disse to fenrikene heise Operasjonene sine norske kommandoflagg som sjefer for hhv MTB De to båtene vi fikk overta, som bare gikk under navnet De to båtene ble stasjonert i Dover, og etter en oppøving 5 og MTB 6. Denne tidlige overtakelsen av to britiske femer`n og sekser`n, var altså Vosper-produsert. De skulle de operere i Kanalen som en del av den britiske fartøyer skyldtes at de var to av åtte nye MTB`er som var lette fartøyer på ca 20 tonn, 60 fot lengde, bygget i «11. MTB-flotilje», primært for å angripe fiendtlige opprinnelig var bestilt av Norge i 1939 for levering i tolags kryssfiner, med to mindre torpedoer og 10 manns konvoier og beskytte egne konvoier mot mindre tyske 1940. Slik sett mente vi at de egentlig ikke var britisk, besetning. Betegnelsen motortorpedobåt henspilte på fartøyer. På dette tidspunkt i krigen hadde tyskerne stor men norsk eiendom. Fire av fartøyene skulle leveres fra at de var utrustet med to italienske bensinmotorer på til fremgang, og britene fryktet et tysk invasjonsforsøk over British Power Company (MTB 1- 4) og fire skulle leveres sammen 2300 HK, hvilket ga dem en fart på 40 knop. I Kanalen. Jageren Draug ble sendt ned som støttefartøy fra Vosper & Company våren 1940. forkant av bestillingen hadde det i Norge vært en debatt med lt T Kleppe som en overordnet sjef.

På dette tidspunkt, mens det fortsatt var harde kamper i Norge, var det Militærmisjonens og dermed Norges tanke og holdning, at de to fartøyene skulle settes inn kampene i Norge. Man planla også med tanke på overtakelse av de øvrige seks, og påtenkte sjefer var plukket og sendt på kursing. I noen hektiske dager fra 27. mai deltok svært mange, og ofte mindre engelske fartøyer, i den desperate redningsaksjonen av britiske soldater fra Dunkirk. Til stor frustrasjon for mannskapet valgte Norge å ikke tillate at de to norske MTB`ene ble satt inn i redningsaksjonen, til tross for at de befant seg ved kanalkysten. Grunnen var ikke først og fremst at de fortsatt var under oppøving. Holdningen skyldes at norske myndigheter fryktet at dette kunne gå ut over planen om å bruke fartøyene i Norge. Per Danielsen, og flere med han, uttalte seg senere svært kritisk til denne holdningen og den manglende situasjonsforståelsen fra norsk side. Han mente dette ga de som var kritiske til vår marines holdning og kompetanse, vann på mølla. Det spilte kan hende også inn at Norge på dette tidspunkt ikke hadde en formell allianse med britene, MTB-flotilje i Dover 1942. og at utenriksminister Koth ble oppfattet som «litt 6 MTB`er i Kanalen

MTB 50 i full fart.

knop og med 2 torpedorør. De åtte første ble levert fra sommeren 1941, og de ble da satt inn i «5. MTB-flotilje» i Dover. MTB 56 Selv om man hadde blandende erfaringer med fartøystypen, hadde britene fått øynene opp for at de MTB`er skal inspiseres ved «The white cliffs of Dover». norske mannskapers holdninger og kompetanse var på høyde med deres egne. Litt på siden av militæravtalen Da de senere på sommeren kom i aktiv tjeneste, viste mannskapet som forlot tankskipene. Med stor fart i grov fikk Norge derfor anledning til å overta en av de det seg snart at skepsisen til fartøyenes sjødyktighet sjø gikk det ikke bedre enn at MTB 6 fikk slått inn flere første nye MTB`ene, MTB 56, med Per Danielsen som og driftssikkerhet absolutt var begrunnet. Selv om de spant og sprang lekk. Besetningen måtte reddes over på sjef. Denne ble stasjonert i Dover sammen med ikke hadde annet skyts enn to stk. Lewis maskingevær et annet fartøy, og vraket ble tatt av tyskerne. britiske MTB`er, som patruljerte stredet ved Dover og og derfor lite kunne gjøre mot den alvorlige tyske Kanalen. Den 9. september 1941 torpederte og senket lufttrusselen, klarte MTB 6 å skyte ned et tysk fly i At bensinmotorene var farlige, fikk MTB 5 erfare da den besetningen (som for anledningen seilte MTB 54) et tysk juli. Tidig i september 1940 senket fartøyet et tysk fikk en eksplosjon i maskinrommet, grunnet antennelse handelsskip utenfor den franske kysten, noe de senere handelsskip med en av sine torpedoer. (Sjef var da lt av bensindamp, mens den lå til kai 1. juli 1941. Tragisk ble dekorert for. Tamber) nok ble fire av mannskapet drept. For en kort periode sent i 1941, opererte Norge også MTB 71, som var en av På denne tiden framla lt Sjur Østervold en plan som Under operasjon Lucid senere samme måned skulle de seks tilbakeholdte. Men også britene innså at båtene involverte MTB56. Han så for seg at MTB`en, i ly av britiske tankskip sendes som gammeldagse brannskip var for små for operasjonene i Kanalen. I samarbeid med mørket og med lokalkjente offiserer, skulle operere inn i franske havner. Der var planen å ramme tyske selskapet Thornycraft hadde de derfor utviklet en større offensivt mot tysk skipstrafikk helt inn i den norske invasjonsstyrker, og de raske MTB`ene skulle plukke opp og mer tilpasset MTB, på 75 fot, 35 tonn, 4 motorer, 30 skjærgården. På grunn av manglende rekkevidde skulle den få slepehjelp over Nordsjøen av Draug. Planen var i samsvar med den norske holdningen til bruken av egne sjøstridskrefter. Den ble testet ut natten til 4. oktober, og forsøket var vellykket, all den tid et handelsskip ble torpedert (Borgny, 14 døde).

Frem til februar 1942 overtok Norge ytterligere fire av disse MTB`ene (MTB 50, 51, 52 og 54). De dannet først en egen norsk flotilje i Weymouth, før denne i april 1942 ble omplassert til Portsmouth. Erfaringene hadde vist at også disse båtene var for spinkle til å operere i høy fart i stor sjø. Sommeren 1942 ble de derfor levert tilbake. Deres innsats, og ikke minst forsøket med MTB 56, hadde lagt grunnlaget for den senere etableringen av den store norske MTB-basen på Shetland med den enda kraftigere D-klassen. (se s 12-13).

7 Motorlauncherne

ML med 3 punds Hotchkiss kanon på bakken. Den glemte flotilje Kanalen. Fartøyene var verken spesielt raske eller sterkt land på sørsiden av Kanalen. Minene skulle ramme Historien om de såkalte Motorlaunchernes-, eller bare bestykket, og dermed utsatt både for raskere tyske tyskkontrollerte skip med krigsviktige forsyninger. ML`enes innsats i Kanalen under første del av krigen har MTB`er og fly. I mørke hadde de fordelen av britenes Dette området, særlig fra Boulogne og Calais til det ikke vært skrevet og fortalt så mye om, og da heller forsprang når det gjaldt bruken av radar. Da det ble lyse Zeebrygge, med flere viktige havner, var under streng ikke Norges rolle i disse operasjonene. Da krigsseileren netter, ble de for en kort periode, til september 1941, bevoktning av tyske fartøy og kraftige kystbatterier, så Anders Petterøe for noen år siden ga ut en egen bok utprøvd som redningsfartøy for de allierte flyene på det var en risikofylt tjeneste. Fartøyene, med sine to om disse fartøyene kalte han derfor boken ”den glemte Island. Men værforholdene her ble for tøffe. Etter en bensinmotorer og relativt lave fart, avga heldigvis lite flotilje”. Egentlig er det også litt upresist, for rent faktisk mellomperiode i Clydefjorden inn mot Glasgow, var de støy, også fordi de kunne slippe eksosen ut i vannet. Ved var de åtte fartøyene Norge bemannet delt på to flotiljer. fra desember tilbake i Weymouth. Norge hadde nå (april hjelpe av radaren i Dover hadde de en viss oversikt over 41) overtatt ytterligere 4 ML`er, ML-208, -210, -213 og trafikken før de la fra kai. For å unngå å bli oppdaget Fartøystypen var utviklet av britiske Fairmile, og -233, som først sluttet seg til 4. ML-flotilje. seilte de helt mørklagt, og ofte så tett at de kunne rope allerede før fredsbruddet høsten 1939, hadde de sjøsatt til hverandre. Tyskerne trodde derfor lenge minene 12 båter av A-klassen, på ca 60 tonn. Fra høsten 1939 Minelegging i Kanalen hadde blitt droppet fra fly. For å vite når man befant seg utviklet man disse til den noe større B-klassen på ca 85 Våren 1942 ønsket britene å prøve ut ML`ene som små i de tyske konvoirutene, benyttet de seg tidvis også av tonn, 112 fot med 16-17 manns besetning. Dette var mineleggere. Med en viss ombygging kunne ML`ene en wire festet til land, som viste hvor langt de hadde fleksible fartøyer, velegnet til både patruljetjeneste og frakte med seg ni forankringsminer på akterdekk. Fire seilt. Ble de oppdaget prøvde de å legge røyk, og fordi næreskorte, og etter hvert til minelegging. Gjennom av de norske ML`ene gjennomgikk denne ombyggingen de da også kunne bruke sin egen radar, kunne de ofte krigen ble det bygget mer enn 700 slike ML`er. Selv om (125, 128, 210 og 213). Disse norske fartøyene ble skilt lure seg vekk fra E-båtene. hovedtyngden ble operert av britene selv, ble de også ut i en egen norsk «52. ML-flotilje». Etter å ha operert en brukt av en rekke allierte nasjoner. kort periode ut fra Portsmouth, ble denne fra juni 1942 Frem mot D-dagen gjennomførte ML`ene rundt 170 etablert i Dover. Herfra opererte de normalt sammen mineleggingstokt, og til sammen la de ut 4-5000 miner Eskorte- og patruljetjeneste med britenes tilvarende «50. ML-flotilje», ofte med (akustiske og magnetiske). I tillegg kom patrulje og Allerede høsten 1940 fikk Norge overta og bemanne felles skvadronssjef. Det kunne også være den norske eskorteoppdrag. I en særlig hektisk periode vinteren fire fartøyer, ML-122, -124, -125 og -128. De ble skvadronssjefen, som dermed fikk britiske fartøyer 1943 la de 236 miner i løpet av 14 dager. Også i forkant samlet i en egen flotilje, «4. ML-flotilje», med stasjon under sin kontroll. Operasjonene ble ofte koordinert av D-dagen var minelegging en egen deloperasjon (op. i Weymouth, mellom Portsmouth og Plymouth, og de med jagerne som opererte ut fra Portsmouth, der også Maple) der ML`ene deltok. Vår egen ML-128 var også var krigsklare fra nyttår 1941. I første omgang opererte de norske jagerne Eskdale og Glaisdale inngikk. med på selve D-dagen. Hvor mange fiendtlige fartøyer de sammen med britiske fartøyer i «Weymouth Striking I tillegg til patruljetjeneste skulle ML`ene altså legge som ble rammet av minene, er ikke helt sikkert. Noen Force». Oppdraget var patrulje og eskortetjeneste i miner. Dette skulle skje, i ly av mørket, i skipsleia nær mener rundt 25 senket og like mange skadet, andre 8 Motorlauncherne

ML-213, -125, -128. På patrulje juni 1942. operer med høyere antall. På minnesteinen som senere ble reist i Dover oppgis 53 senkede og 36 skadde fartøyer. Tap Men ML`ene hadde også sine tap. I august 1942 gikk en av de britiske ML`ene (ML-103) på en mine. Den ble erstattet av ML-108, som tidlig i 1943 ble ødelagt av en kollisjon. I november 1942, gikk vår egen ML-125 på en tysk mine og tre mann omkom. Mannskapet ble berget over i en britiske MTB (MGB-329) som også slepte vraket til Dover.

I februar 1943 fikk Norge som erstatning overta ML-573. I februar 1944 var ML-573 sammen med ML-201 da sistnevnte også gikk på en tysk mine etter at de hadde lagt syv av sine egne ni miner. Eksplosjonen drepte fem av mannskapet. ML-573 og en britiske ML berget resten av mannskapet.

Etter invasjonen i Normandie var det ikke lenger behov for disse mineoperasjonene, og ML`ene ble da brukt til ulike eskorteoppdrag. Etter krigen ble ML`ene en kort tid stasjonert i Stavanger, men fordi man nå hadde tilgang til andre og mer hensiktsmessige fartøyer for vårt behov, ble de returnert til Royal Navy i november 1945.

Weymouth. Forbimarsj, 17. mai 1941.

9 Militæravtalen

En nølende start og deres allierte. Ikke minst kunne inntektene fra denne myndigheter skal så langt som mulig samarbeide Både regjeringen og Sjøforsvarets overkommando virksomheten bidra til å finansiere driften av det som med den britiske marine i aksjon mot den felles ønsket allerede sommeren 1940 å bidra mest mulig etter hvert ble en ganske betydelig eksilmarine. fiende. aktivt i den allierte kampen. På dette tidspunkt utgjorde • Enhetene skal være under kommando av norske ikke Marinens personell mer enn rundt 600 mann, Militæravtalen av 28. mai 1941 offiserer, være bemannet med norsk mannskap hvilket uansett var begrensende for deltakelsen. Det Utdrag fra den innledende delen av avtalen som og de skal operere under norsk flagg. De ble hele tiden jobbet aktivt for å øke dette antall. Den angir felles mål og avtalens hensikt. norske myndigheter skal være ansvarlig for (og norske tanken var å operere relativ små krigsfartøyer på • Partene bekrefter sin bestemte vilje til å fortsette bekoste) vedlikehold, men britene skal betale en mest mulig synlig og selvstendig måte. Sommeren krigen inntil en lykkelig avslutning. oppgraderinger/tilleggsutstyr som ikke bestemmes 1940 ble det inngått en midlertidig avtale som regulerte • Partene er enige om at et av krigsmålene er å av Norge. På norsk anmodning skal britene forholdet til de norske væpnede styrkene i Storbritannia. gjenopprette Norges frihet og selvstendighet ved etterkomme ønsker om hjelp med utrustning, Dette åpnet i første omgang ikke for tilføring av flere helt å befri landet fra tysk herredømme. forsyninger og reparasjoner av fartøyene samt fartøy. Fartøysmangelen var helt sikkert reell nok, men • Partene erkjenner betydningen av i felles interesse å bistand med mannskapers opplæring. noe av den britiske tilbakeholdenheten i denne første opprettholde Norges væpnede styrker. • Avtalen forutsatte at britene, etter avtale (5.1), fase kan også være at de var litt usikre på nordmenns • Avtalen slår fast prinsipper for styrkenes skulle låne ut egne/allierte krigsskip til Norge som holdning og dedikasjon i kampen, og at de heller ikke organisering slik at den kan samarbeide med allierte så skulle omfattes av avtalen. Selve utlånet skulle var trygge på vår Marines kompetanse. Denne skepsis væpnede styrker. være gratis, og fartøyene skulle overleveres i god kom nok mest til uttrykk på «grunnplanet», men også stand, fullt utrustet med våpen og annet utstyr (5.2). i de høyere politiske kretser var det nok noen som Utdrag fra artiklene der man enes om felles Ved utlånets opphør skulle Norge i prinsippet levere mente at utenriksminister Koths holdning var litt for prinsipper for alle stridskrefter. fartøyet tilbake i den stand det var overtatt, men mye preget av at han tok høyde for et styrket Tyskland • De norske stridskreftene (land-, sjø- og dersom det gikk tapt eller ble skadet og ikke kunne og Sovjet. Den innsats og kompetanse som ble utvist av luftstridskrefter) skal anvendes enten til å forsvare repareres, skulle britene ikke kreve erstatning for Marinens personell gjennom det første halvåret, snudde Storbritannia eller til å gjenerobre Norge. De skal dette. mye av denne skepsisen på grunnplanet. Da Trygve organiseres og brukes under britisk kommando, i Lie erstattet Halvdan Koth som norsk utenriksminister dennes egenskap av alliert overkommando. Merk også at Trygve Lie, som var arkitekten bak (februar 1941), etablerte han et bedre et bedre forhold (artikkel 1). Militæravtalen, fremhevet det politiske fellesskapet til sin britiske motpart Anthony Eden. De to jobbet seg • De norske stridskreftene skal utrustes, betales og mellom Norge og Storbritannia, og han fikk fremhevet frem mot en endelig militæravtale, som ble inngått underholdes på den norske regjeringens bekostning. at partene var «enige om at et av krigsmålene var å 28 mai 1941 mellom de to lands regjeringer. Dette var (artikkel 6). gjenopprette Norges frihet og selvstendighet ved helt å viktig og nødvendig, for fortsatt var Norge formelt sett befri landet for tysk herredømme». Den grunnleggende ikke en del av alliansen mot tyskerne. Nærmere om de norske sjøstridskrefter fram- tanken var å få aksept for at norske stridskrefter kommer av avtalens vedlegg II skulle benyttes til forsvaret av Storbritannia eller til å Det viktigste grunnlaget for Militæravtalen var likevel at • Enheter av den norske marine, hvilke de respektive gjenerobre Norge. Norge, etter regjeringens beslutning, hadde samlet sin myndigheter skal bli enige om i detalj, skal knyttes store flåte av handelsskip (som ikke ble tatt av tyskerne) til den britiske marine og stå under operativ For Marinens del var den viktigste avveiningen at man i Nortraship. På den måten kunne rundt 1000 norske ledelse av de britiske sjømilitære myndigheter. (art som hovedregel ikke valgte en modell der de norske skip seile med livsviktige forsyninger til Storbritannia 1). Andre enheter underlagt norske sjømilitære fartøyene var under norsk operativ kontroll, noe som ville krevet et operativt hovedkvarter som samarbeidet med britene. I den modellen som ble valgt, var fartøyene under britisk operativ kontroll, og man så for seg at de gjerne inngikk i større britiske avdelinger av lignende fartøy. Det man holdt fast på, var at fartøyene skulle ha norsk sjef, norsk bemanning og seile under norsk flagg.

Allerede ved årsskiftet 1941-42 hadde antall krigs- fartøyer operert av Marinen kommet opp i 55 fartøyer. Gjennom de fem krigsårene hadde Marinen i perioder kommando over 118 krigsfartøy. Mer enn 8000 menn og 200 kvinner tok del i tjenesten på sjø eller på land, herunder rundt 1800 skyttere i handelsflåten. Styrkeoppbygging Spørsmålet om hvordan man kunne rekruttere flere nordmenn til de norske militære eksilstyrker man ønsket å bygge opp, ble gjenstand for diskusjoner og avveininger. Det gjaldt først og fremst spørsmålet om man skulle innføre tvungen verneplikt for alle norske menn i en gitt alder, bosatt i «den frie del av verdenen». General Fleischer, som var sjef for Hærens overkommando, hadde ønsket dette tidlig, men det ble Trygve Lie, arkitekten bak Militæravtalen. først innført i desember 1940. Først gjaldt det menn mellom 18 og 37 år, men sommeren 1942 ble det øket 10 Militæravtalen

til 55 år, og plikten ble utvidet til å omfatte kvinner. De mange nordmenn som befant seg i Sverige (4-5000), utgjorde et stort rekrutteringspotensial. Men det var både teoretiske og praktiske problemer med å få satt disse i tjeneste i Storbritannia. Det var også en vanskelig avveining mellom den militære og den sivile kampen. Dette gjaldt først og fremst sjøfolkene i handelsflåten som seilte for Nortraship, som var svært viktig for forsyningene til Storbritannia. Det ble derfor gitt unntak for verneplikten for sjøfolk (og en del andre grupper). I praksis ble rekrutteringen til de militære styrkene begrenset til de nordmenn i Storbritannia som følte seg forpliktet til å følge innkallingen. I november 1941 startet man derfor utskriving av norske statsborgere i flere andre land. Da USA kom med i krigen kunne norske immigranter velge om de ville gå i amerikansk eller norsk tjeneste. Etter hvert kom 500 norsk-amerikanere til å gjøre tjeneste for Norge, dog ikke alle i Marinen.

Når det gjaldt oppbyggingen og bruken av norske hærstyrker i Storbritannia, var dette mindre etterspurt av britene, som i den tidlige fasen av krigen først og fremst trengte egenbeskyttelse og beskyttelse av forsyninger som kom sjøveien. Fra norsk side fryktet man at norske hærstyrker ikke ville kunne opptre avdelingsvis som Kong Haakon; et viktig bindeledd til britene. synlige norske tropper. Man var mest opptatt av å kunne ha noen norske landtropper i beredskap for innsetting fikk ikke aksept for dette. Følgen var, at av den lille Alliansene i Norge når krigen sluttet, og man fryktet at aktiv bruk styrken i Skottland ble en del mannskaper overført til Allerede før krigserklæringene, 1. og 3. september, av norske hærstyrker i kamp kunne få katastrofale Marinen (og noen til Royal Navy). Det viktigste bidraget hadde Storbritannia, Frankrike og Polen en allianse. følger for en slik beredskapsstyrke. General Fleischer til Marinens rekruttering var likevel de mer enn 3.500 Denne alliansen ble etter fredsbruddet utvidet med foreslo at norske hærstyrker skulle kunne brukes i flyktningene som flyktet over Nordsjøen, samt at det flere land, først og fremst fra det britiske Samveldet. Da stikk- eller sabotasjeoperasjoner mot Norge, men han mot slutten av krigen også kom langt flere fra Sverige. Militæravtalen ble inngått i mai 1941, var Norge, som nevnt, formelt sett ikke en del av alliansen mot Tyskland. Selv om man samarbeidet mot en felles fiende, var det derfor flere ting som måtte reguleres. USA var jo formelt fortsatt en nøytral nasjon. Allerede gjennom Lend-Lease avtalen fra mars 1941 hadde landet langt på vei brutt nøytraliteten gjennom å avtale å støtte Storbritannia med krigsmateriell. Den 12. august 1941 ble de to landene enige om Atlanterhavserklæringen (The Atlantic Charter) som et felles mål for frihandel og fredelig sameksistens. Denne sluttet Norge seg til 24. september. Etter Japans angrep på Pearl Harbour, 7. desember 1941, var det formelt Tyskland som tre dager senere erklærte USA krig. Dels skyldtes dette den pakt Tyskland hadde med Italia og Japan. Fordi dette formelt var en forsvarspakt, og Japan var den angripende part, var grunnen like mye at USA, allerede før 7. desember, så tydelig hadde valgt side.

Den egentlige alliansen ble også utformet som en erklæring. Formelt ble den inngått 1. januar 1942. Den omfattet da 26 navngitte nasjoner, herunder Norge. Innholdet bygde på Atlanterhavserklæringen, men med større vekt på bidrag mot felles fiender, og da Tyskland nevnt spesielt («victory over Hitlerism»). Roosevelt foretrakk å kalle den «The Declaration by United Nations, men i praksis ble den synonym med begrepet «de allierte». Senere sluttet ytterligere 21 nasjoner seg til. Norsk-britisk samarbeid under det norske orlogsflagget.

11 MTB-operasjoner mot Norge

D-klassen på vei ut fra Lerwick. Stor MTB-kompetanse Det lå i avtalen at Norge skulle etablere en egen norsk grunnstøtinger eller ulykker. Av besetningene ble en Små, raske torpedobåter, som kunne operere i dekning MTB-base på Shetland. Fordi D-klassen hadde større drept ved flyangrep (i land) og syv ble drept i kamp eller av den norske skjærgården, hadde siden 1880-tallet aksjonsradius, skulle de ikke behøve slepestøtte, men i ulykker. I tillegg kommer tapet av hele besetningen på vært en viktig del av det norske invasjonsforsvaret. på norgestoktene hadde de som regel ekstra bensin i syv mann på MTB 345. Etter juni 1940, da vi etablerte en ny marine utenfor kanner på dekk. Overtakelsen begynte 18. juni med MTB Norge, var situasjonen en annen, men fortsatt hadde 618 og ble avsluttet med MTB 627 20. september 1942. Operasjoner vi høy kompetanse på MTB-operasjoner. Det var De nye fartøyene og deres norske mannskaper ble først Hovedoppdraget til de norske MTB`ene var å angripe likevel først etter Sjur Østervolds plan og forsøkene samlet i Weymouth som en egen «30. MTB-flotilje», tysk og tysk-kontrollert skipstrafikk langs norskekysten. med MTB56 høsten 1942 (se s 6-7) at man kom til at der de i hovedsak drev oppøving. En fortropp, ledet av I ly av mørke skulle fartøyene ta seg inn i skjærgården, norske MTB`er fortsatt kunne og burde operere i den fen Paul Jacobsen, ble sendt til Lerwick på Shetland for ofte med en kjentmann på bro. Der skulle de finne norske skjærgården, men nå i en offensiv rolle, mot den å planlegge vår nye base. Den 11. november 1942 ble en god plass der de kunne gjemme- eller kamuflere tyskkontrollerte skipstrafikken. Selv om vi i februar 1942 selve skvadronen formelt flyttet. Mens Jacobsen ble sjef fartøyet, mens de ventet på at passelige mål skulle overtok flere MTB`er av samme typen, ble de fortsatt for landbasen, ble løytnant Tamber sjef for både flotiljen passere. Dette var ikke helt uproblematisk fordi det brukt i Kanalen frem til de ble levert tilbake til britene og for hele den samlede Shetlandsavdelingen. Operativt ofte var nordmenn som seilte disse handelsskipene, fordi de ikke var tilstrekkelig solide. Fra norsk side var sett ble de lagt under «Allied Commander Shetland and men all den tid de gikk med krigsviktige forsyninger, det nå svært ønskelig å realisere ideen om en norsk Orkneys» (ACOS). Fartøyene hadde britisk telegrafist, MTB-stasjon på Shetland. men ellers norsk besetning, og de samarbeidet selvsagt også med SOE/Kompani Linge. Forholdene var i starten Shetlandsavdelingen ganske kummerlige, og Nissen-hytter i bølgeblikk ble Grunnlaget for dette kom da det sommeren 1942 ble brukt til forlegning. gjort en avtale om at Norge, som en erstatning for Thornycroft-båtene, skulle overta åtte nye og langt Fra august 1943 endret man navnet til «54. MTB-flotilje». kraftigere MTB av Fairmile D-klasse. Da ble OK Thore Horve sjef for Shetlandsavdelingen, hvilket passet bedre med gradsnivået, mens Tamber Om D-klassen fortsatte som flotiljesjef. Totalt heiste Norge kommando Fra britenes side var tanken at disse kraftigere fartøyene på 21 ulike fartøy i D-klassen, men vi opererte aldri mer ville kunne måle seg med de tyske E-båtene i Kanalen. enn 12 fartøyer på en gang. I november 1942 utgjorde De var 110 tonn tunge, 115 fot lange og 15 fot brede. flotiljen omkring 250 mann. I tillegg kom skøytene og De var utstyrt med fire Packard-bensinmotorer på til deres folk og Linge-karene. Flotiljens folk økte gradvis sammen 5000 KH, og kunne max gjøre rundt 30 knop. og utgjorde nærmere 500 mann mot slutten av krigen. Den mest økonomiske farten var 18 knop, og de hadde da en aksjonsradius på 900 nautiske mil. Besetningen Totalt gjennomførte de norske MTB`ene 161 oppdrag var 29 mann. De hadde fire propeller og to ror og dermed mot kysten av Norge, samt 35 operasjoner i Kanalen. var de svært manøvreringsdyktige. Hovedvåpenet var to Totalt senket de 26 fartøy og skjøt ned to fly. I tillegg torpedoer og to 57 mm kanoner, men de hadde også ble mange kun skadet. Dette ga en høyere treffprosent mitraljøser og synkeminer. enn sammenlignbare MTB`er i alliert tjeneste. En Ekstra bensin på dekk. rekke av MTB`ene ble ødelagt på grunn av hardt vær, 12 MTB-operasjoner mot Norge

juli 1943 ble fartøyet oppdaget ved et slikt depot i Ospa nord for Utvær, muligens etter å være angitt. Besetningen på syv mann ble tatt til fange. Til tross for at de var lovlige soldater i uniform, ble de 30. juli ført til Ulven og skutt. • Welman: I november 1943 samarbeidet flere av MTB`ene med SOE i en operasjon der fire Welmann- enmannsubåter skulle fraktes over Nordsjøen. Der de skulle utføre et dristig angrep på flytedokken ved Laksevåg. Da en av dem de ble oppdaget og tatt til fange, valgte de tre andre å senke sine ubåter og søke dekning. Flere forsøk ble gjort på å hente dem før MTB 619 omsider lyktes med dette i februar. • Irma: Den mest omdiskuterte operasjonen er MTB 627 sin senkning av hurtigruteskipet DS Irma i februar 1944. Som passasjerskip var ikke Irma et legitimt mål. Aksjonen som krevde 65 nordmenns liv, ble aktivt brukt i tysk propaganda. Den har også etter krigen blitt mye diskutert. Feilen kunne i noen grad forklares med at Irma hadde gått med slukkede lanterner, og på grunn av andre skip i området oppfattet MTB-sjefen det som om den ble eskortert. Han trodde dermed det var et handelsskip og et «Kjenn din fiende». «Hold kruttet tørt». legitimt mål. • D-dagen: De alliertes planlegging av D-dagen kom ble de ansett som legetime mål. I tillegg, og særlig gikk bra. Allerede på neste tokt, til Askvoll nord for også til å berøre de norske MTB`ene på Shetland, i den lyse årstiden, skulle MTB`ene også utfylle Sognefjorden, torpederte MTB 620 og MTB 623 hvert delvis fordi sommertiden uansett vanskeliggjorde shetlandsbussenes oppgave med landsetting av agenter sitt handelsskip operasjonene mot norskekysten. To av båtene ble og utstyr i Norge og likeså henting av agenter fra Norge. • Operasjon Cartoon: I denne kjente stasjonert i Larne i Nord-Irland, der de trente større I samarbeid med britiske SOE og Linge-kompaniet kommandoaksjonen mot svovelkisgruvene skip i forsvar mot angripende MTB`er. Resten av ble de også involvert i spesialstyrkenes angrep på på Stord hadde MTB`ene først vært involvert i flotiljen, nå underlagt kapteinløytnant Monsen, tyske anlegg på norskekysten. I noen grad ble de også rekognoseringen. Under selve operasjonen 23. ble flyttet til Great Yarmouth, på nord-østkysten. involvert i minelegging fra norske skøyter i Norwegian januar 1943, var to MTB`er med i angrepsstyrken Herfra drev de, dels sammen med bitiske MTB`er, Patrol Vessels (se s22-23). Her følger noen eksempler på på 50 kommandosoldater. To MTB`er utgjorde ulike operasjoner mot kysten av Nederland. De ble operasjoner. en avledningsstyrke, mens tre MTB`er var en dermed ikke involvert i landgangen i Normandie. dekningsstyrke. Flere av MTB`ene var involvert Denne typen operasjoner var likevel viktige og bidro • Første tokt: Den 22. november 1942 gikk MTB 619, i direkte kamper både mot landstillinger og fly. til å øke tyskernes usikkerhet om landstigningen. 625 og 631 på det første toktet til Bømlefjorden De la også ut miner. Operasjonen var meget med Tamber selv som sjef på 619. Det første tokt vellykket, men den bidro også til å skjerpe den tyske Siste fase ga ingen resultater, men det viktigste var at alt overvåkningen. Fra norsk side var det fortsatt et grunnleggende • Operasjon Carry: I april 1943 var fire MTB`er og 81 ønske at MTB`ene skulle brukes mot norskekysten. kommandosoldater på vei mot tyske stillinger ved Den 20. september var flotiljen, som nå var økt til Bremanger. De ble oppdaget, og operasjonen ble 11 båter, tilbake i Lerwick. Nå som tyskerne hadde avbrutt. På vei hjem fikk MTB 625 heller ikke lagt mistet sine ubåtbaser ved franskekysten, var Norge sine miner som planlagt. Dagen etter, ved basen i blitt enda viktigere som base for ubåtene. Dette, Lerwick, eksploderte en av disse klargjorte-, men sammen med tilbaketrekningen av tyske styrker fra ikke utlagte minene og drepte to mann og skadet Nord-Norge, gjorde at angrep på tyske forsyninger og flere. troppeforflyttinger i Norge ble enda viktigere enn før. • Jernmalm: Første året forekom det også angrep Selv om det ble lysere, opprettholdt nordmennene om sommeren. Sammen med MTB 620 angrep operasjonene ut april. Den siste operasjonen var MTB og torpederte MTB 626 det tyske lasteskipet DS 711 og MTB 723 sin nærkamp med den tyske ubåten Altenfels i juni 1943. Det var på vei fra Narvik til U-637 utenfor Stavanger 25. april 1945. Ubåten, som Tyskland med krigsviktig jernmalm, og det hadde en nok hadde trodde at de to MTB`ene var tyske fartøyer, minesveiper som eskorte. MTB`ene ble beskutt både hadde dykket opp for å bli geleidet mot land. MTB`ene fra land og fra eskorten. To mann på MTB 620 mistet angrep først med torpedoer, men bommet. Det utviklet livet og flere ble såret. seg til en artilleriduell på kort hold, som nordmennene • MTB 345: Denne sommeren mistet flotiljen også vant. De kastet også synkeminer mot ubåten, som ble MTB 345, som var en spesielt liten og rask MTB med sterkt skadet, men ikke senket. Som en av bare tre mann to torpedoer. Tanken var at den over flere dager i Marinen fikk sjefen på MTB 711, Arne Sveen, sitt andre skulle holde seg skjult i den norske skjærgården, der sverd til krigskorset for denne operasjonen. Pussing av Vickers maskingevær. den kunne få etterforsyninger av de større MTB`ene eller fra utlagte depoter. På sitt andre tokt sent i 13 Et aktivt ubåtvåpen

skeptiske til den norske marinen. Målet for de norske mannskapene var hele tiden å få overta en nyere britisk undervannsbåt. Viktigere var det likevel at dette ønsket ble delt av Marinens nye kommanderende admiral (Corneliussen) og hans stabssjef (Danielsen). Med Militæravtalen fra mai 1941 lå forholdene til rette for dette. Uredd Muligheten bød seg høsten 1941 da det ble avtalt at vi skulle få overta en ubåt av den britiske U-klassen, som var sjøsatt i august samme høst. Norsk kommando ble heist 7. desember 1941. B1s gamle NK, løytnant Røren, ble utpekt som sjef, og av besetningen var det flere veteraner fra B1. Ubåten ble gitt det norske navnet Uredd, men den behold P41 som sitt allierte kallesignal. Etter opplæring og øvelser inngikk den fra mars 1942 i ”9th Submarine Flotilla” i Dundee. Det var en egen flotilje bestående av båter fra flere allierte nasjoner som opererte sammen med britenes «2nd Submarine Flotilla». Overtakelsen åpnet også for at de norske undervannsbåtmannskapene fikk tilgang til de britiske undervannsbåtskolene i alle relevante disipliner. Lt Rølf Røren i tårnet på Uredd. B1-et viktig grunnlag gikk via Færøyene og Shetland til Rosyth i Skottland. Etter en oppøvingsperiode gikk Uredd ut på sitt Gjennom mellomkrigstiden hadde Norge bygget opp første tokt 8. mars 1942. Under de første toktene var et selvstendig og kompetent norsk ubåtmiljø med Etter et verkstedsopphold gjorde den tjeneste helt ofte primæroppdraget å være dekningsskjerm for utgangspunkt i ubåtstasjonen på Teie ved Tønsberg. Her til 1944, med alliert kallesignal P12, som målfartøy Murmansk-konvoiene. I tråd med norske ønsker fikk hadde man operert og vedlikeholdt de 3-4 gamle båtene for asdicskolen ved «7th British Submarine Flotilla» Uredd etter hvert ulike oppdrag inn mot norskekysten i A-klassen og de seks nyere i B-klassen. Selv om også i Campelltown. Sett med britiske øyne innebar B1s for senkning av fiendtlige fartøyer og for å frakte B-klassen i 1939 var for gamle ubåter å regne, hadde innsats først og fremst at en annen undervannsbåt sabotører og sprengstoff. Under sitt sjette tokt senket Norge et meget kompetent ubåtmiljø, og personellet kunne frigis til operativ tjeneste. Men for Norge betydde Uredd et tysk lasteskip. Med 39 mann om bord gikk var stolte over å tilhøre ubåtvåpenet. B1 og B3, som med det en mulighet for opplæring av stadig nye mannskaper Uredd 5. februar 1943 ut på sitt niende og siste tokt. nød og neppe hadde overlevd kampene i Norge i 1940, i praktisk og taktisk undervannsbåttjeneste. Med sin Ubåten hadde et spesielt og hemmelig dobbeltoppdrag. forsøkte begge å komme seg til Storbritannia 7. juni. På høye motivasjon og standard gjorde nordmennene et Flere av det faste mannskapet ble satt på land før grunn av en eksplosjon om bord måtte B3 returnere. B1 godt inntrykk på britene, som i utgangspunktet var litt avgang for å gi plass til seks Linge-karer. Fem av dem skulle landsettes i Noviken, der de skulle sprenge kraftstasjonen til gruvene i Sulitjelma som var viktig for tysk krigsproduksjon. (Op. Seagull) Deretter skulle Uredd gå til Senja. Der skulle den landsette enda en Linge-kar og hente fire mann som hadde søkt tilflukt der etter en tidligere aksjon (Op. Upsilon). Men Uredd nådde aldri frem til første del av sitt siste oppdrag. Lenge var det uklart hva som hadde skjedd, men i 1985 ble vraket funnet, og det ble klarlagt at Uredd hadde gått i et den gang ukjent minefelt. Allerede i 1950 ble det satt opp en minnebauta, og etter funnet og fredningen av vraket i 1985 ble det også reist et minnesmerke ved Gildeskål. Ula Allerede 28. mars 1943 kunne vi heise kommando på en ny britisk undervannsbåt av U-klassen. Mange har vært av den oppfatning at Ula ble overført oss som en erstatning for tapet av Uredd. I realiteten hadde admiral E C Danielsen allerede 1. desember 1942 anmodet om dette, og det britiske Admiralitetet hadde truffet beslutning om overføringen til Norge allerede i januar 1943.

At Uredd så i mellomtiden var gått tapt, og at Kong I sentralen på Ula. Mye å følge med på. Haakon selv foresto dåpen av Ula, 28. mars, var både en 14 Et aktivt ubåtvåpen

heder til alle norske sjøfolk i krig og en understrekning av viktigheten av å fortsette kampen. Ula fikk også Kongens tillatelse til å bruke riksvåpenet som sitt våpenskjold. Lt Reidar M Saars var utpekt som Ulas første sjef. Han var visstnok også den som foreslo å gi ubåten navnet, Ula, til minne om det berømte losen Ulabrand fra Ula utenfor Sandefjord. Sars var også aktiv i å samle sammen det første mannskapet, som dels kom fra Uredds reservebesetning og dels fra annet hold.

Som Uredd var det også meningen at Ula skulle inngå i den multinasjonale, 9. ubåtflotilje med base i Dundee. Hit kom Ula første gang 20. juni 1943, godkjent for videre krigsinnsats. Etter tapet av Uredd var man blitt forsiktige med ubåtoperasjoner helt inn på norskekysten. Man ønsket å bruke ubåtene dels til beskyttelse av Murmanskkonvoiene, særlig mot tyske ubåter, og dels til å overvåke, eventuelt angripe, de store tyske fartøyene i Nord-Norge. Det normale mønsteret for patruljene til de norske ubåtene var at de både på P66, Ula, på patrulje. vei til og fra Dundee gikk via den norske marinebasen i Lerwick på Shetland for torpedolasting, etterforsyning Utsira 5. april 1945 gikk til angrep på en sterkt eskortert uten å ha opplevd det er trolig ikke mulig. og eventuelt for personellskifte. Normalt opererte konvoi ved Folla. Etter å ha skutt to torpedoer, som ubåtene alene, men i noen tilfeller opererte de sammen senket ett av handelsskipene, begynte Utsira ufrivillig Utsira gikk i dokk i Dundee, og det viste seg at skadene med britiske eller andre allierte ubåter i 9. flotilje. å stige til overflaten fordi den ikke hadde kompensert etter synkeminene var større enn først antatt. 8. mai lå for vektreduksjonen av torpedoene. I 40 lange sekunder den fortsatt til reparasjon. Ula og Utsiras besetning ble Ula gjorde til sammen 14 patruljer, hvilket er det høyeste var de synlige for hele den tyske eskorten som tok opp i mai og juni sendt med britiske jagere og Stord til hhv antallet patruljer for alle ubåtene i Storbritannia. En jakten. Men Valvatne dykket helt til 250 fot og valgte en Narvik og Trondheim for å bistå med desarmeringen av patrulje varte ofte minst tre uker, og ubåtene var ofte dristig kurs mot fartøyet som var beskutt. Etter tre timers tyske ubåter i Norge. Den 16. juli gikk B1, Ula og Utsira neddykket 20 timer i døgnet. Noen av patruljene var jakt lurte de seg ut ved å gå under et tysk minefelt. Da samlet til Norge fra Dundee. relativt rutinemessige, mens besetningen på andre hadde de trolig fått ca 100 synkeminer mot seg. Det er patruljer fikk nok spenning for hele livet. Ula ble ikke vanskelig å forestille seg livet og spenningen om bord Våre tre ubåter utførte til sammen 22 angrep på bare den ubåten som hadde flest patruljer av samtlige i en ubåt, særlig i en som blir jaktet på, og som med fiendtlige handels- og krigsfartøyer, og de skjøt 63 allierte undervannsbåter i Europa, den senket også sine gode ”hydrofon-ører” hører pingene fra fiendens torpedoer mot disse. Dette vet vi resulterte i at syv flest skip, og den var den første undervannsbåten som sonarer og eksplosjonene fra synkeminene som nærmer handelsskip, ett eskortefartøy og en ubåt ble senket. I senket en fiendtlig undervannsbåt. Ula var også den seg. Valvatne har med sin bok ”Med norske ubåter i tillegg kommer skadde skip og noen ikke mulige-, men allierte undervannsbåt som overlevde flest fiendtlige kamp”, gitt oss et godt innblikk i dette. Men å forstå det ikke bekreftede resultater. synkemineslipp. Utsira Den 18. august 1944 overtok vi enda en britisk ubåt P85, HMS Variance, som vi ga navnet Utsira. Fordi dette var en forbedret utgave av U-klassen, kalte britene den V-klassen, mens vi fortsatt betegnet den U-klassen. Også Utsira gikk inn i den internasjonale 9th Submarine Flotilla, med stasjon i Dundee, med et særlig fokus på operasjoner mot norskekysten. Nå var det ikke lenger bare krigsskip som var målet, men å hindre tyske sjøveis forsyninger av krigsviktig materiell til Nord-Norge. Fordi mange norske skip og sjøfolk også måtte delta i den tyske skipstrafikken langs norskekysten, satt dette ofte sjefene i et dilemma om hvorvidt de skulle angripe disse. Selv om ubåtmannskaper mer enn noen må fungere som et team, vil utfallet av de kritiske situasjonene i stor grad stå og falle med ubåtsjefens dyktighet, dristighet, og kanskje også hans medfødte hell. Sigurd Valvatne hadde uten tvil alle disse egenskapene. Han var sjef både på Ula og Utsira, og han var den som oppnådde de beste resultatene.

Valvatne var også sjef på det siste norske krigstoktet, da Lt Sars i tårnet på Ula. 15 Slaget om Atlanterhavet – kampen om ressursene

Nordkapp som konvoieskorte Bakgrunn også på oppbygging av et sterkt flyvåpen og på den annen side ikke mer enn rundt 57 ubåter da krigen Storbritannia har tradisjonelt vært den dominerende armering av eksisterende, større handelsskip som en brøt ut, og mange av disse var små og lite egnet for sjømakten i Europa siden midt på 1600-tallet. billig løsning. Når det gjaldt ubåter, var det ennå sterke operasjoner i Atlanterhavet. Før Norge ble angrepet 9. Dominansen gjaldt også krigsskip, der britene ofte restriksjoner på dette, men nyproduksjonen ble i like april, hadde mange tro på en fredelig løsning. Etter at satset på store skip som slagskip og kryssere. Både under stor grad nedprioritert av tyskerne selv, til fordel for Frankrike, Belgia og Nederland ble angrepet 10. mail Napoleonskrigen og under første verdenskrig benyttet satsing på hæren og flyvåpenet. 1940, dreide veldig mye seg om kampene på land, frem britene sin flåtemakt til å utøve en blokade mot sjøveis til evakueringen i Dunkirk i slutten av mai. transport til sine fiender. Første fase Slaget om Atlanterhavet kan deles i flere fase. Den Den norske marine var naturlig nok lite involvert i denne I mellomkrigstiden beholdt britene et stort forsprang i første fasen fra krigserklæringen 3. september blir ofte fasen, men nær halvparten av vår utenriksflåte ble forhold til overflate-krigsskip av alle typer. Storbritannia kalt «The Phoney War». Den preges av mye inspeksjoner berørt som følge av en avtale inngått i november 1939 var derfor mindre bekymret enn f.eks Frankrike over av nøytral skipsfart, men relativ få slag og relativt sett om å seile for britene. Hele 55 norske handelsskip gikk opprustningen av den tyske marine. Fra 1936 tillot lite senket tonnasje i Nord-Atlanteren. Frem til juni tapt i perioden, og rundt 400 norske sjøfolk mistet livet. britene derfor Tyskland å bygge opp en flåte på inntil 1940 hadde tyske ubåter dog senket ca 330 skip, men en tredel av deres egen. Som en følge av dette bygde «bare» rundt 100 av disse var i transatlantisk fart, og Andre fase tyskerne bl.a de tre store lommeslagskipene Admiral dette var ikke krigsavgjørende for britene. Dette hadde Den andre fasen kan man si går frem til USA kommer Graf Spee, Deutschland og Gneisenau. Tyskerne satset kostet tyskerne ni undervannsbåter, men de hadde på med i krigen 7. desember 1941. Det er en fase der Tyskland absolutt er på offensiven og har stor fremgang. Blokaden av forsyninger til Tyskland har mindre effekt på deres krigsmaskineri fordi de har tilgang på krigsviktige forsyninger fra sine okkuperte områder og fra Russland. I denne perioden utsettes Storbritannia for massiv tysk bombing av byene. Det fryktes at Tyskland planlegger en invasjon. Tyske styrker, særlig ubåter og fly, operer tett inn mot kysten av Storbritannia både med angrep og minelegging.

Hitler hadde også en slik plan: Operasjon Sea Lion, for han ønsket kontroll på Storbritannia før han gikk østover mot Russland. I tillegg til flyangrepene var mest mulig sjøkontroll i Kanalen et delmål. Planen ble utsatt 17. september 1940. Den ble senere ikke en reell plan, men det kunne jo ikke britene vite. Da «The Battle of Britain» Tyske ubåter var den største trusselen. var tapt og Luftwaffe lå langt nede, ble angrep på sjøveis forsyninger til Storbritannia en tysk hovedstrategi, 16 Slaget om Atlanterhavet – kampen om ressursene

selv om Hitler ennå holdt igjen Dønitz sitt ønske om hurtigere produksjon av nye ubåter.

De tyske ubåtene, som først kan operere ut fra baser i Norge og senere på sommeren fra baser i Nord-Frankrike, får i denne fasen et veldig mye bedre utgangspunkt for sine operasjoner mot skipsfarten i Atlanterhavet. Fortsatt utgjør de ikke noe høyt antall, men i august får de støtte av rundt 30 italienske ubåter.

Antall nye tyske ubåter per måned er også stigende, med 13 nye i juni 1941 og 20 nye i desember 1941. Ubåtene senker nå også en rekke skip, særlig vest og sør for Irland. Fra baser i Bordeaux og Stavanger gir nye, store firemotors rekognoseringsfly (Focke-Wulf Fw 200) ubåtene viktige opplysninger om fiendtlige skip, i tillegg til at flyene selv senker flere handelsskip. Britene begynner da i større grad å samle sine handelsskip i konvoi, men antall eskortefartøy er fortsatt altfor lavt og deres rekkevidde er for kort. Mange konvoier må gå med for liten eskorte og ofte bare et stykke ut i Atlanterhavet, og fortsatt går mange skip alene, uten eskorte. Som et motsvar på konvoieringen svarer tyskerne med å la sine stadig flere ubåter operere samlet i såkalte ulveflokker. Da eskorten nær kysten blir sterkere, flytter Dønitz sine ubåter lenger ut i Nord-Atlanteren. Først fra juni 1941 Synkemine klargjøres på Flower-klasse. begynner britene å eskortere konvoiene hele veien over Atlanterhavet. Man får i stand en avtale med Canada om halvår hadde tyskerne stor suksess. Mer enn 400 skip ble i mars mistet hele 22 skip, og fra 1.- 20. mars hadde å overta eksorte-ansvaret ved New Foundland. Motsatt senket, til tross for at ikke mer enn 5-10 tyske ubåter var de allierte mistet hele 97 skip, og selv bare senket syv vei følger den sjøgående eskorten konvoien til et punkt tilgjengelige. Men gradvis utviklet USA et mer effektivt ubåter. Dette førte til flere tiltak. Britene fremskaffet sør for Island, der næreskorten overtar. Alt i alt er det forsvar mot denne trusselen, blant annet gjennom å ytterligere 15 jagere, og USA satt inn 60 langtrekkende tyskerne, med sine ulveflokker, som er på offensiven, bygge et høyt antall enkle ubåtjagere. bombefly, B-24. Fra baser på New Foundland kunne de og i løpet av 1941 blir 875 allierte skip senket uten at dekke det før så utsatte «Air Gap» sør for Grønland. Det tyskerne mister dramatisk mange ubåter. Etterretning hjalp raskt. I mai 1943 senket de allierte hele 41 tyske En kamp i kampen var innsatsen for å ha de beste ubåter, og for første gang oversteg antall senkninger Det skal legges til at tyske ubåter og fly ikke på noen etterretninger om fiendens styrker, planer og antall nyproduserte ubåter. Det var også eksempler på måte var den eneste trusselen mot handelsskip og deres bevegelser. Begge land la stor vekt på å analysere og konvoier som ble angrepet av en flokk ubåter uten å eskorte i Atlanterhavet. Med unntak av Dønitz, trodde forsøke å dekryptere fiendes sambandskommunikasjon. miste et eneste skip. Det medførte at Dønitz fra 22. mai de fleste strateger på begge sider at store krigsskip De allierte klarte å knekke kodene til de svært avanserte inntil videre gikk bort fra ulveflokk-taktikken og heller ville spille en avgjørende rolle. Tyskerne hadde derfor tyske kodemaskinene Enigma allerede i mars 1941. Da lot sine ubåter operere individuelt. Han gjenopptok iverksatt et voldsomt byggeprogram for store slagskip. tyskerne mistenkte dette, la de i februar 1942 til et fjerde taktikken mot slutten av 1943, men ikke med samme • I februar 1941 gjennomførte den tyske krysseren kodehjul på enigma-maskinene som kommuniserte intensitet som tidligere. I praksis hadde de allierte Admiral Hipper et vellykket angrep på den med ubåtene. Da dette ble knekket i desember 1942, var vunnet slaget om Atlanterhavet. saktegående konvoien SLS 64, der den senket syv britene svært nøye med ikke å la tyskerne forstå at de av ni skip. hadde avslørt koden. Dermed måtte de noen ganger ta I januar-mars 1944 hadde 105 allierte konvoier, med • I «Operasjon Berlin» fra 22. januar til 22. mars den harde beslutning å ikke handle i forhold til de tyske 3360 handelsskip krysset Atlanterhavet. Bare tre av 1941 angrep «Gneisenau» og det nye monsteret angrepsplaner de kjente til. disse skipene gikk tapt, mens 36 tyske undervannsbåter «Scharnhorst» allierte konvoier i Atlanteren, og de var senket. I slutten av mai var det igjen bare tre tyske senket eller kapret 22 skip. Målt i senkede skip og tonnasje ble 1942 enda verre enn undervannsbåter i Nord-Atlanteren, og ved invasjonen 1941, med 1100 senkede allierte skip. Gradvis ble de av Normandie utgjorde ubåtene knapt noen trussel. Tredje fase allierte eskortefartøyene flere, bedre utrustet og bedre Den tredje fasen vil vi trekke helt frem mot D-dagen i organisert. Det hjalp også at handelsskipene etter hvert Fjerde fase juni 1944. Den kan sikkert også deles i flere mindre fikk flere og bedre kanoner til egenbeskyttelse. Viktig Selv om kampen om forsyningene til Storbritannia var faser, ikke minst fordi den omfatter selve vendepunktet var også de alliertes teknologiske forsprang innenfor vunnet, utgjorde de tyske undervannsbåtene fortsatt i denne forsyningskampen. Det at USA formelt kom asdic/sonar og rader. Dermed økte også tapet at tyske en stor trussel mot alliert skipstrafikk etter juni 1944. I med i krigen, er selvsagt svært viktig. Alle deres ubåter, men deres evne til å produsere nye var ganske tillegg til operasjoner i Stillehavet og i Østersjøen ble det ressurser kunne ikke straks settes inn i «Slaget om enorm. nå lagt større vekt på operasjoner fra de norske basene Atlanterhavet», men både flystøtte og eskortestøtte på i Bergen, Trondheim og til dels Horten. Ubåter herfra vestsiden av Atlanterhavet betydde mye. Da USA gikk Vendepunktet var hele tiden en trussel mot operasjoner i Nordsjøen, med i krigen, valgte Dønitz å la et antall ubåter operere Vendepunktet i kampen kom ganske plutselig våren Norskehavet og Barentshavet, der særlig Murmansk- tett på østkysten av USA. Innledningsvis manglet også 1943, på et tidspunkt da forsyningssituasjonen til konvoiene var truet. Dette medførte også alliert amerikanerne eskortekapasitet og erfaring, og første Storbritannia var svært kritisk. Konvoi HX 222 tidlig bombing av disse basene. 17 Minesveiperne

Kystnær sveiping på Østkysten. Om minesveiping fra baugen, men som siden ble tauet etter fartøyet. vært i britisk tjeneste. Fra mars 1941 opererte de to en I 1940 var den vanligste måten å sveipe miner på Både bevoktingsfartøyer og trålere ble bygget om til tid på vestkysten av Skottland, før de var tilbake i Scapa. et mekanisk sveip (oropesa-sveip), basert på at det minesveipere, men trålerne med sine kraftige vinsjer var forankrede kontaktminer som skulle sveipes. hadde de beste forutsetningene for oropesa-sveip og Børtind, Syrian, Nordhav II og Thorodd fikk stasjon i Minesveiperne slepte da en lang wire etter fartøyet. Til LL-sveip. Dundee. Erling Hafto, som var sjef på Thorodd, hadde den var festet en vanndrager, en slags oter, som trakk med seg sin sanktbernhardshund Bamse, som kom til kabelen ut til siden og ned. Ved hjelp av kniver festet i Første fase – stor minetrussel å bli et populært innslag både hos mannskapene og kabelen, ble minenes forankring kuttet, slik at de fløt På grunn av trusselen for en tysk invasjon ble hele hos lokalbefolkningen. Her gjorde de norske fartøyene opp og kunne uskadeliggjøres. Da det ble tatt i bruk østkysten av Skottland viktige og litt tilbaketrukne en svært aktiv tjeneste frem til 1. mai 1942, og de magnetiske og akustiske miner, utviklet man egne sveip baseområder for britiske fly og marinefartøy. Men helt uskadeliggjorde mange oppflytende miner med gevær. for disse, som begge var basert på at minene skulle opp hit kunne tyskerne legge miner både fra fartøy, Fra 1. september 1942 ble alle disse åtte sveiperne utløses mens de lå forankret under vann. LL-sveipet, ubåter og fly. Fra tysk side ble dette området, herunder stasjonert i Dundee som «1. Mineveiperdivisjon for magnetiske miner, bestod av to strømførende Forth-fjorden med Edinburgh og nordover til Aberdeen, Dundee». Den norske sjefen, Gunnar Brekke, fikk senere kabler, slept etter fartøyer, en med positiv puls og en et særlig viktig mål. For å møte trusselen fra miner, på høsten kommandoen over også de fire britiske med negativ puls. SA-sveipet, for akustiske miner, var bygde britene etter hvert opp en svært stor styrke av minesveiperne i Dundee. Tilstanden på hvalbåtene var basert på en elektrisk drevet, og hurtigslående hammer minesveipere, og mange av dem ble sentrert i dette bra, men trålerne var ganske nedslitte, og krevende å (kango) som gjenskapte en støy som utløste minen. området. vedlikeholde. Hammeren var plassert på en bom som først ble sluppet De norske bevoktningsfartøyene (Bjerk, Børtind, Hval Hvalbåtene V, Nordhav II, Syrian og Thorodd) som kom seg over til De 16 hvalbåtene i Durban, som ble rekvirert av Storbritannia fra Norge etter kapitulasjonen, ble først Marinen i mai 1940 og sendt til Halifax for ombygging samlet i Rosyth i Forth-fjorden. Her dannet de fra 30. juni til patruljebåter, er mer inngående beskrevet på side en egen «Rosythavdeling» sammen med Heimdal som 20-21. Også her tok ombyggingen noe tid, og etter sjefs- og depotskip og dampskipet Ranen som depotskip. påtrykk fra britene ble syv av disse besluttet ombygget I tråd med britenes ønske og fartøyenes forutsetning til minesveipere. De var alle opprinnelige Kosmos-båter ble det snart klart at bevoktningsfartøyene skulle (6, 13, 14, 15, 16, 17 og 18), og etter ombyggingen fikk ombygges/innredes og utstyres som minesveipere. I de navnene Grimstad, Brevik, Vardø, Mandal, Drøbak, tillegg til sveipeutstyr skulle de gis en viss bestykning, Harstad og Kos 16. (Kos 16 sank i august 1941 etter og det skulle gis plass til flere mannskaper. Grunnet kollisjon med en britisk jager, og fikk derfor ikke nytt stor pågang av andre oppdrag ved verftene, tok dette navn.) ganske lang tid. De ombygde hvalbåtene ble fra september 1941 satt Da Bjerk, som den første, nesten var klar i oktober inn i Kanalen, først med stasjon Falmouth og senere 1940, fikk Sjøforsvaret også låne den britiske, allerede Plymouth. Her dannet de også en egen norsk avdeling, ombygde, minesveiperen Alcmaria, slik at de to kunne «2. Minesveiperdivisjon», med en liten stab i land. operere sammen, med Port Edgar som stasjon. De Vinteren 1942 ønsket Norge å flytte også disse til sveipet både Forth-fjorden og østkysten nordover. Dundee, men fordi britene ikke hadde noen erstatning i Kanalen, måtte de bli der. Primæroppgaven var å Da de øvrige norske fartøyene var klare ut over vinteren, holde konvoienes seilingsruter inn mot Plymouth og Bamse ble en maskot for alle. fikk først Hval V stasjon på Orknøyene, og i februar kom Falmouth sikre for miner, men de kunne også få kortere også den norske hvalbåten Polar dit. Den hadde først eskorteoppdrag i Kanalen, der det fortsatt kunne 18 Minesveiperne

forekomme angrep fra hurtiggående tyske MTB`er. Natt til 27. februar 1943 var både Eskdale og Harstad med på eskorten av østgående konvoi WP300, da denne ble angrepet av flere slike MTB`er. Med sine torpedoer senket disse tre av konvoiens handelsskip og Harstad. Av Harstads besetningen på 23 mann omkom 22. Nye minesveipere Høsten 1944 overtok marinen seks spesialbygde minesveipere fra Royal Navy. Grunnen til dette var at Sjøforsvarets overkommando regnet med et stort behov for minesveipere i norske farvann etter en eventuell tysk kapitulasjon.

Fire av disse båtene var av typen Isles-class, bygget etter trålerdesign. De fikk norske navn Oksøy, Tromøy, Karmøy og Jeløy. Sammen med fem norske patruljebåter ble de 30. oktober 1944 samlet i en norsk avdeling kalt ”Marinens avdeling, Scapa”, med Norge som spesielt fokus. Av ulike årsaker ble ikke den norske styrken som Hvalbåtene i Halifax før ombygging. ble sendt til Nord-Norge, så stor som Marinens folk hadde sett for seg. Den 30. november ble Tromøy, Jeløy fått til disposisjon. Fire av båtene befant seg i Durban, Norge i Den Persiske Gulf. Dette var tungvindt for Norge og Karmøy tre av de fem første fartøyene som ble sendt Sør-Afrika, og seks på Trinidad, Vest-India, og britene å administrere, og etter et års tid ble de levert tilbake over, og 25. februar fulgte Oksøy etter. (se s 40-41) hadde nå behov for disse i Middelhavet. På veien forliste til britene, mens vi til gjengjeld ble tilført ytterligere to en av båtene fra Durban, og de tre andre opererte fra ombygde og opprinnelig norske hvalbåter i Middelhavet De to øvrige minesveiperne Marinen overtok i 1944, februar 1942 som en egen norsk minesveipergruppe (Silhouette og Snowdrift). Men Norge ønsket å var av typen Motor Mine Sweeper. Disse som også ble med Alexandria som stasjon. For fire av båtene fra konsentrere sitt bidrag til Storbritannia, og høsten 1943 stasjonert i Dundee, fikk ikke norske navn, men beholdt Vest-India tok ombyggingen så lang tid at de aldri kom to den greske marine over de norske minesveiperne i sine engelske betegnelser MMS-1085 og MMS-1086. under norsk kommando. De to siste ble en tid operert av Middelhavet. De var spesialutstyrt for magnetisk minesveip, som ble slept etter fartøyet. Nå fikk man etter hvert problemer med å bemanne alle fartøyene, så noen av de eldste gikk i opplag. (Thorodd, Børtind, Bjerk, Alcmaria.)

Gjennom sin tjenestetid uskadeliggjorde de norske minesveiperne i Dundee mellom 2-300 tyske miner. Fartøyene kom sjelden i direkte kontakt med fienden, med et stort unntak for Nordhav II. Den ble senket av den tyske undervannsbåten U-714 under sveiping utenfor Dundee. Fem mann mistet livet. NYMS`ene Den siste tilvekst marinen fikk under krigen, var fire amerikanske Yard Mine Sweepers, YMS, som ble overtatt i mars 1945. De fikk betegnelsen NYMS, som står for Norwegian Yard Mine Sweeper, og de beholdt sine amerikanske numre. NYMS-379, NYMS-380, NYMS-381 og NYMS-382 dannet «3. Minesveiperdivisjon» og ble stasjonert i Cherbourg på franskekysten. Den 7. mai 1945 ble NYMS-382 torpedert av den tyske undervannsbåten U-1023 i Kanalen. Fartøyet sank raskt, men det lyktes NYMS-379 og -381 og plukke opp 10 overlevende, men 22 mann mistet livet. Ekstra bittert er det at de tyske ubåtene på dette tidspunkt hadde fått ordre om å innstille fiendtlighetene, men dette hevdet den tyske ubåtkapteinen at han ikke hadde fått med seg. Middelhavet og Den Persiske Bukt Det var ikke bare i farvannet rundt Storbritannia norske minesveipere opererte. Våren 1941 ble Sjøforsvarets overkommando bedt om å overta og bemanne 10 Sveipeutstyr heises på dekk. norske hvalbåter som det britiske Admiralitet hadde 19 Patruljefartøyene

Hvalbåten Kos V, ombygget til patruljefartøyet Risør. 16 hvalbåter havnebassenget i Halifax heter. På samme måte som hadde håpet og trodd at de fleste av mannskapet på de Da Tyskland angrep Norge, var mer enn 107 norske britene hadde også canadierne hørt om Quisling, og 16 hvalbåtene ville bli med på overgangen til tjeneste hvalbåter og en rekke hvalkokerier i ferd med å avslutte de hadde en oppfatning av manglende norsk vilje til å for Marinen. Det viste seg å være helt feil, og fordi man årets sesong i Sørishavet. De fleste hvalbåtene gikk kjempe mot tyskerne. I den første perioden ble derfor ikke kunne pålegge dem verneplikt i utlandet, måtte som vanlig i opplag i Sør Amerika eller Sør Afrika. I nordmennene nektet landlov. man søke etter nær 300 nye, frivillige fra de andre utgangspunktet gikk alle disse inn i Nortraship, med mannskapene. tanke på en tjeneste forenelig med våre alliertes behov. Camp Norway Allerede våren 1940 hadde Sjøforsvarets overkommando For å organisere ombyggingen av de hvalbåtene Først fra august 1940 begynte de 16 hvalbåtene å (SOK) kommet til at de ønsket å rekvirere 16 hvalbåter Marinene hadde rekvirert, ble OK Erling Hostvedt sendt ankomme Halifax. For å bistå Hostvedt som faglig støtte til Marinen. På dette tidspunkt var tanken å bruke dem til Halifax i juni. Han skulle også overtale canadiske og koordinator, ble den gamle marineoffiser og tidligere som patruljefartøyer i kampene i Nord-Norge, noe som myndigheter til å frigi de mange norske sjøfolkene verftsjef, KK Christian Blom, sendt til Halifax i oktober. etter 7. juni jo ble uaktuelt. Både kokeriene og ikke minst som det ikke ville være bruk for på Marinens skip. Disse Arbeidet ble fordelt på flere verksteder, og fartøyenes hvalbåtene måtte bygges noe om før de kunne settes rundt 1300 ville det være god bruk for på andre skip. mannskaper bistod også under arbeidene. Hvalbåtene inn i krigsinnsats. SOK kom frem til at havnebyen Halifax Hostvedt fikk aksept for dette, men på betingelse av at viste seg å være i dårligere stand enn forventet og de i den Canadiske provinsen Nova Scotia ville være et godt Norge etablerte en leir i Lunenburg, på «trygg avstand» skipstekniske arbeidene tok sin tid. I tillegg skulle de jo egnet sted. Halifax lå utenfor krigssonen, men relativt fra Halifax, ca 100 km syd for havnebyen. Her skulle utstyres med en hovedkanon og en 12,7 mm mitraljøse gunstig plassert i forhold til en overfart til Storbritannia. mannskapene bo og være under militær kommando. på hver brovinge. (Senere fikk de de ytterligere skyts, Her var det også godt med verkstedkapasitet. Derfor ble Denne leiren, som ble bekostet av Nortraship, var noen fikk asdic og noen fikk synkeminer.) Halifax en svært viktig havn for de allierte i de første foreløpig ferdig i august. I mellomtiden ble hvalkokeriet krigsårene. Hit kom handelsskip fra alle kanter, og her Sir James Clark Ross (Rossen) brukt som samlings- og På et tidspunkt ga det britiske Admiralitetet uttrykk ble de transatlantiske konvoiene til Storbritannia satt øvingssted. Senere, da Halifax sin betydning økte, vokste for at det ønsket alle hvalbåtene ombygget til opp. også leiren i omfang og betydning. Det ble bygget en ny minesveipere, men da var allerede arbeidet med ni stor forlegningsbrakke som ble innviet 29. november av dem kommet så langt at man kom til at de skulle Hele 12 av de 16 hvalbåtene Marinen rekvirerte, tilhørte 1940. Det var planlagt én til, men i mellomtiden hadde fullføres som patruljefartøy. De resterende, som også var Anders Jahres rederi Kosmos, og de het derfor bare tilliten til nordmennene vokst så mye at de ble betrodd påbegynt, ble sendt til Storbritannia for ombygging til «Kos» med et nummer bak. Da de ble rekvirert, befant å leie seg inn i byen. Leiren i Lunenburg ble hetende minesveipere. Så snart de var klare og hadde en oppøvd alle de 16 båtene seg i Durban i Sør-Afrika. Til Halifax «Camp Norway», og den ble i første periode ledet av KL besetning, gikk fem patruljebåter og syv kommende kom også syv av de store norske hvalkokeriene. De Aimar Sørensen. Hostvedt og administrasjonen i Halifax minesveipere til Storbritannia, mens tre patruljebåter hadde vært på vei til Norge da tyskerne angrep Norge. ble hetende «Marinens avdeling Halifax» og hadde gikk til Island. I de 15 båtene var det i alt 318 mann. Ett Etter en mellomstopp i Trinidad og Rio de Janeiro Camp Norway underlagt seg. Sammen skulle de først fartøy, Moss, ble igjen som øvingsfartøy. Av de øvrige hadde de vært i New Orleans og New York og losset, utruste de 16 norske hvalbåtene, rekruttere og utdanne norske sjøfolkene i Halifax ble en del med på den nye før de ankom Halifax fra mai og utover. I tillegg kom kanonskyttere til disse og ellers hjelpe Nortraships hvalfangsten under «Nortraship Whaling Department». også andre norske hvalbåter hit, slik at det var opp mot fartøyer med artilleri og opplæring i dette. Dette ble Mange gikk også inn i handelsflåten eller i Flyvåpenet, 2000 nordmenn på norske båter i Bedford Basin, som forløpet til den senere formaliserte utdanningen av og noen tok seg sivilt arbeid, som regel skipsrelatert. «Sjøforsvarets Skyttere til Handelsflåten» (SSH). Man 20 Patruljefartøyene

Patruljefartøyenes tjeneste Av de tre hvalbåtene som ble sendt til Island, skilte Namsos (ex HJ Bull) seg litt fra de to KOS-båtene Farsund og Svolvær ved at den var litt større. Den var også klar til innsats allerede fra mars 1941, mens de to andre var klare i juni 1941. De forble på Island, med base Reykjavik, gjennom hele krigen som en del av den norske Islandsavdelingen. Den bestod tidvis også av oppsynsskipene Fridtjof Nansen og Nordkapp, bevoktningsfartøyet Honningsvåg og skøyta Veslekari.

Av de fem patruljebåtene som ble sendt til Storbritannia, ble Horten og Risør stasjonert i Thorshavn på Færøyene fra 18. juni 1941. Allerede våren 1940 hadde britene fryktet at tyskerne ville søke å etablere seg på Færøyene og benytte dette som base for sine ubåter. Derfor ønsket britene selv en militær tilstedeværelse i området. Det viste seg at tyskerne aldri prøvde å få fotfeste på Færøyene. Til gjengjeld bombet de stadig mål på land og den allierte skipstrafikken, særlig utenfor Thorshavn, og særlig i 1941. De norske patruljefartøyene ble brukt som havnefartøy, til patrulje og inspeksjonstjeneste samt til noe næreskorte i området opp mot Orknøyene. De kom stadig over drivende miner som de uskadeliggjorde, og de inspiserte eller oppbragte jevnlig nøytrale skip for alliert kontroll i havnen. I tillegg til flyene kunne også Maskinrommet på Drøbak. tyske ubåter være en trussel, og det hendte de måtte forsvare seg med sitt luftvernskyts. Risør opplevde det konvoiene mellom Liverpool og Nordkanalen, dvs og fordi de ble oppdaget. Tidlig i januar 1943 prøvde i mai 1942, da den fikk kontakt og angrep en tysk ubåt nordover fra Liverpool og rundt Nord-Irland, eller de igjen, og denne gang fikk Bodø landsatt folk og med sine synkeminer. Ved to anledninger i november sørover fra Liverpool og gjennom St.George`s kanal. utstyr ved Televik. Straks etter skulle Bodø gå tilbake til 1941 mistet Horten en mann, begge ganger som følge Innen utgangen av 1942 fulgte hver av dem rundt Aberdeen, men på veien gikk den på en mine og sank av flyangrep. I august 1943 ble Horten og Risør sendt fra 50 ut- eller inngående konvoier, uten at det hadde raskt. Bare to mann ble reddet, og blant de 30 omkomne Thorshavn til Lerwick på Shetland. forekommet trefninger med fienden. var en britisk radiotelegrafist og to norske kjentmenn.

De siste tre patruljefartøyene Molde, Bodø og Narvik I november 1942 ble Bodø plukket ut til å være støtte/ Molde fortsatte sin tjeneste i LLEG avbrutt av en kom til Storbritannia i august 1941. Sammen med det transportfartøy for et 30-tall spesialsoldater fra periode fra april til juni 1943, da den var stasjonert som britiske fartøyet Kirkela dannet de fra 4. november en kompani Linge. Fra Aberdeen skulle Bodø frakte dem eskortefartøy i Gibraltar. Fra 11. nov 1943 ble både Molde egen eskortegruppe; «Liverpool Local Escort Group» til Flekkefjord, der planen var å kapre en tysk konvoi og Narvik, sammen med Risør og Horten, stasjonert (LLEG), som var underlagt sjefen for Western Approches. og bringe denne tilbake til Skottland (Op Carhampton). i Lerwick på Shetland. Her var de administrativt Oppgaven var primært å eskortere de transatlantiske To ganger måtte de gjøre vendereis på grunn av været underlagt den norske sjefen for Shetlandsavdelingen, mens de operativt sett var underlagt britisk kommando. På Shetland ble de fire fartøyene, sammen med oppsynsskipet Nordkapp som kom fra Island, brukt til patruljering og eskorte i farvannet mellom Shetland, Skottland, Orknøyene og Færøyene. Noen ganger støttet de også MTB`enes operasjoner.

Fra 30. oktober 1944 ble Horten, Risør, Molde og Narvik, sammen med en rekke minesveipere sendt til Scapa Flow på Orknøyene, der Norge opprettet «Marinens avdeling Scapa», først og fremst med sikte på å bygge opp en minesveiperkapasitet som kunne settes inn i Norge etter krigen.

Av de rundt 90 andre norske hvalbåtene som gikk inn i Nortraship, ble et tyvetalls, sammen med tre av kokeriene, brukt til fortsatt hvalfangst i regi av Nortraship. De fleste andre ble lånt ut til britene som selv benyttet dem som militære patruljefartøy, i noen tilfeller med norske mannskaper. Patruljefartøyet Namsos, ex H J Bull, ved Jan Mayen. 21 Marinens fartøyer

Fra Norge Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Minesveipere Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Draug 400410-430205 Jager 76 Syrian 400629-450508 25 Sleipner 400428-440310 Jager 72 Børtind 400618-441011 21 B1 400618-440424 Undervannsbåt 23 1/1 Nordhav II 400618-450310 Forlist 10/3-45 23 4/1 Fridtjof Nansen 400618-400811 Patruljefartøy 70 Thorodd 400617-440914 23 Heimdal 400617-431029 Depotskip 62 Hval V 400618-450508 19 Nordkapp 400618-450805 Patruljefartøy 28 Bjerk 400530-441120 18 Bjerk 400515-441120 Minesveiper 18 Alcmaria 401015-441128 17 Syrian 400629-450805 Minesveiper 25 Polar VI 410220-450508 24 Børtind 400618-441011 Minesveiper 21 Mandal 410324-450508 25 Nordhav II 400618-451003 Minesveiper 22 Vardø 410324-450508 27 Thorodd 400617-440914 Minesveiper 23 Drøbak 410324-450508 27 Honningsvåg 400618-450508 Patruljefartøy 42 Kos 16 410324-410825 Forlist 25/8-41 14 Hval V 400618-450508 Minesveiper 21 Harstad 410324-430227 Krigsforlist 27/2-43 24 19/3 Ranen 400623-431202 Retur Notraship Brevik 410429-450508 26 Motortorpedobåter Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Grimstad 410429-450508 25 MTB 5 400515-410701 Eksplosjon v/kai 1/7-41 10 3 Transvalia 410822-430824 24 MTB 6 40515-400926 Krigsforlist 26/9-40 11 John Williamson 410822-430715 24 MTB 56 410728-420629 11 Noble Nora 410822-430903 24 MTB 71 411110-420204 Tilbakelevert til britene 11 Egeland 410822-411129 Forlist 29/11-41 22 MTB 52 411201-420618 11 Karmøy (ex. Globe5) 420720-430312 24 MTB 51 420124-420628 11 Oksøy (ex. Pol6) 420801-430206 23 MTB 50 411206-420618 11 Snowdrift 430301-430715 23 MTB 54 420206-420528 11 Silhouette 430311-430910 23 MTB 618 420618-441202 Kondemnert 10/11-44 25 M.M.S. 1085 440727-450508 21 MTB 626 420724-421122 Forlist 22/11-42 25 1 Tromøy (ex. Eday) 440804-441019 36 MTB 631 420822-430314 Grunnstøtt 14/3-43 25 Oksøy 440804-450508 36 MTB 619 420823-440706 25 Karmøy 440824-450508 36 MTB 623 420827-450119 25 1 Jeløy 440929-450508 36 MTB 625 420904-440208 Forlist 8/2-44 25 Tromøy (ex. Mincarlo) 441024-450508 36 MTB 620 420906-430820 Kanonild 5/6-43 25 2 M.M.S. 1086 441030-450508 21 MTB 627 420920-450131 25 N.Y.M.S. 379 450322-450508 33 MTB 653 430322-450118 25 N.Y.M.S. 380 450322-450508 33 MTB 345 430316-430728 Fanget og skutt Juli 43. 6 6/1 N.Y.M.S. 381 450322-450508 33 MTB 688 430823-450122 Fly-beskutt 25/10-43 25 1 N.Y.M.S. 382 450322-450508 Krigsforlist 8/5-45 33 22 MTB 715 431204-450508 29 Patruljefartøy Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap MTB 709 431224-450508 29 Fridtjof Nansen 400618-401108 Grunnstøtt 8/11-40 70 MTB 712 431230-450126 Forlist 26/1-45 29 Nordkapp 400618-450508 28 MTB 722 440126-450508 29 Honningsvåg 400618-450508 42 MTB 711 440408-450508 Kanonild 26/4-45 29 1 Namsos 410101-450508 36 MTB 717 440901-450508 Kanonild 29/3-45 29 1 Svolvær 410422-450508 26 MTB 716 441202-450508 29 Horten 410101-450508 Flybomber 8/11-41 27 2 MTB 719 450116-450508 29 Farsund 410101-450508 23 MTB 723 450122-450508 29 Risør 410101-450508 29 MTB 713 450221-450508 29 Moss 410712-440930 Øvingsfartøy 15 MTB 704 450306-450508 29 Molde 410101-450508 31 Ubåter Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Narvik 410101-450508 31 Uredd 411207-430220 Krigsforlist 20/2-43 34 38/1 Bodø 410101-430104 Krigsforlist 4/1-43 29 27/3 Ula 430310-450508 46 Utsira 440818-450508 46 22 Marinens fartøyer

Jagere Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Ubåtjagere Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Mansfield 401216-420211 123 Kong Haakon VII 420916-450508 59 Bath 410309-410819 Krigsforlist 19/8-41 126 70/13 Hessa 431026-450508 22 St.Albans 410414-440204 122 Hitra 431026-450508 22 Newport 411001-420615 137 Vigra 431026-450508 22 Lincoln 420211-440208 130 Korvetter Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Glaisdale 420601-450508 I opplag fra 17/7-44 187 Eglantine 410814-450508 90 Eskdale 420720-430414 Krigsforlist 14/4-43 180 29 Montbretia 410916-421118 Krigsforlist 18/11-42 74 40/7 Stord 430826-450508 Druknet 230 2 Acanthus 410926-450508 83 Svenner 440308-440606 Krigsforlist 6/6-44 230 32/2 Rose 411030-441026 Forlist 26/10-44 75 3 Arendal 441116-450508 196 Potentilla 420116-440313 77 Motorlaunchere Norsk komm. Merknad Besetn. No-tap Tunsberg Castle 420116-440313 Krigsforlist 12/12-44 110 5 M.L. 122 401213-420612 17 Buttercup 441220-450508 83 M.L. 128 401213-450311 17 (Tall bak skråstrek angir antall døde briter. ) M.L. 124 401222-420612 17 Sullum Loe • Fly M.L. 125 401223-421102 Krigsforlist 2/11-42 17 3/1 Landorganisasjon Scalloway Lerwick (ikke komplett) • Ubåtjagere Shetlandsavdelingen M.L. 208 410428-420530 17 • MTBer • Ubåter M.L. 210 410430-440215 Krigsforlist 15/2-443 17 5 • Skøyter • Patruljefartøy M.L. 213 410430-450508 17 Scapa Flow M.L. 233 410430-420531 17 • Jagere • Minesveipere M.L. 573 430206-450508 17 • Partuljefartøyer • Korvetter M.L. 125 450313-450508 17 Andre fartøy Merknad Besetn. No-tap

Isbjørn Nortraship Svalbard flybombe 5/42 12/1 Peterhead • Skøyter Selis Nortraship Svalbard flybombe 5/42 5 1 Dundee • Ubåter • Minesveipere Oban • Partuljefartøyer Dumbarton • Fly Woodhaven/Leuchars • Fly • SSH Rosyth • Jagere m.m

Port Edgar / Edinburgh • Marinestasjon Londonderry • Skoler • Jagere • Minesveipere • Korvetter • Patruljefartøy • Ubåter Belfast • Stasjon lokal eskorte

Liverpool Grimsby • Marinedepot • Jagere • Jagere Skegness • Korvetter • Rekruttavdeling • Patruljefartøyer Great Yarmouth • Motorlaunchere • MTBer Lowestoft • Draug Milford Haven London Harwich • Stasjon lokal eskorte • Sjøforsvarets overkommando • Arendal • Depot • Skole Dover • MTBer Portsmouth • Motorlaunchere • Jagere • Motorlaunchere

Portland / Weymouth Plymouth / • MTBer Falmouth Devonport • Motorlaunchere • Patruljefartøy • Marinedepot • Minesveipere Cherbourg • Jagere • Minesveipere 23 Shetlandsbussen

«Norwegian Independant Company No 1», bedre kjent som «Kompani Linge». Fordi SOE-virksomheten ønsket å ligge isolert, ble basen, både for SOE og skøytene flyttet til Lunna, litt nord og øst for Lerwick. Det var fortsatt et poeng at skøytene, selv om de fraktet sabotører, våpen og annet materiell, skulle bli oppfattet av tyskerne som ordinære fiskefartøy. Derfor vurderte man hvilke skøyter som burde gå til hvilke områder, og man lot dem på alle måter se ut som ordinære fiskeskøyter. For at de likevel skulle ha en viss egenbeskyttelse, særlig mot fly, ble de utrustet med et eller flere Lewis maskingevær. For ikke å avsløre fartøyets formål, ble disse gjemt i tønner på dekk eller på annen måte.

1941-42: Fordi man likevel primært ønsket å operere i ly av mørket, ble skøytetrafikken innstilt i sommermånedene. Da den startet opp igjen i slutten av august 1941, hadde antall skøyter økt. Gjennom 41- 42-sesongen kom 14 skøyter til å gjennomføre 40 turer, der de brakte med seg 49 mann og hentet 118 personer tilbake til Shetland. I november opplevde man sitt hittil største tap da Blia forliste på vei hjem fra Sunnhordaland. Fordi tyskerne var på sporet av flykningene de skulle berge, hadde de tatt sjansen på turen selv om været var svært dårlig. Alle de 41 om bord mister livet, herav syv Den 24/8-41 gikk MB Eva fra Strønen i Os med disse unge menn om bord. mann fra Shetlandsavdelingen. Høsten 1941 etablerte SOE også en større motstandsgruppe rundt Mosjøen, Englandsfarten vinteren 40-41 gjorde følgende skøyter til sammen 15 som gjennom flere år ble støttet av skøytene og senere Englandsfarten er en betegnelse på nordmenns flukt over turer til Norge; Vita (6), Mars I, (3), Blia (3), Igland (2) ubåtjagerne. Nordsjøen fra våren 1940. Omfanget av befolkningens og Aksel (1). I tillegg til utstyr landsatte skøytene 16 vilje til flukt for fortsatt kamp gikk gradvis opp for agenter og fraktet 57 personer tilbake i sikkerhet på 1942-43: Sommeren 1942 ble de norske skøytene tyskerne, som i september 1941 innførte dødsstraff for Shetland. satt under norsk ledelse som «Norwegian Naval dem som ble tatt. Frem til februar 1942 hadde rundt Independant Unit» (NNIU). Det ble besluttet at denne 3000 nordmenn kommet seg over Nordsjøen med rundt Fordi det også var god tilgang på personell som ønsket avdelingen og skøytene, som nå var rundt 15, skulle 300 båter av svært ulik kvalitet. Englandsfarten er full av aktiv tjeneste som sabotører, opprettet man fra mars flyttes til Scalloway på sør-vestsiden av Shetland. Her dramatiske og dristige historier, som er vel verd å kjenne. 1941 en egen norsk enhet under SEO med navnet ville man ha noe lengre vei til Norge, men man ville også Heldigvis er de ganske godt dokumentert av andre. Selv om fluktene gradvis ble noe mer organisert, er de ikke en del av Marinens operasjoner. Men skøytene som kom over, ble grunnlaget for den første nordsjøfarten. Noen av folkene som kom over, var allerede marineoffiserer, og mange av de andre valgte også å bli en del av Marinens virksomhet. Skøytetrafikken 1940-41: Mange av fluktbåtene endte opp på Shetland. Allerede sommeren og høsten 1940 var det noen av fiskeskøytene som tok sjansen på å gå tilbake til Norge for å hente flere flykninger. Britene hadde på dette tidspunkt allerede tanker om at deres sabotasjeavdeling, «Special Operation Executive» (SOE) og deres etterretningsavdeling «Special Intelligence Service» (SIS), burde drive operasjoner og etterretning mot tyskerne i Norge. Til transport så de muligheten til å benytte de norske skøytene og deres lokalkjente mannskaper. Høsten 1940 sendte de derfor kaptein L H Mitchell til Lerwick på Shetland for å organisere skøytetrafikken under britisk ledelse. Den første turen under britisk ledelse ble gjort før jul 1940. Gradvis kom flere av skøytene inn i Mitchells pool. De fikk base i en rolig vik, Cat Firth, litt nord for Lerwick. Gjennom Uvær i Nordsjøen forårsaket flere tap av både skøyter og liv. 24 Shetlandsbussen

være bedre beskyttet mot angrep. Her fantes det også fortsette trafikken mellom Shetland og Norge. På hans SIS som styrte deres virksomhet. Som admiral Stark noe verkstedkapasitet, som ble utbedret ved at man anbefaling godtok president Roosevelt at «Shetlands- hadde uttrykt, var gode etterretninger av stor viktighet. bygde en egen slipp for skøytene, «Prince Olav Slipway». gjengen» skulle få overta tre amerikanske ubåtjagere. Nå som SIS hadde oppgitt sin base på Peterhead, ble En del av skøytene går nå ut av tjeneste og nye kommer Disse fartøyene hadde i 1942 vært svært viktige i det viktig å hente og bringe deres operatører og utstyr til. Av nykommerne utmerker Andholmen seg med åtte kampen mot tyske ubåter på USAs østkyst, men nå var trygt til og fra Norge. Gjennom krigen opprettet SIS turer, mens Feie gjør syv, de fleste til Sunnhordaland ikke lenger behovet like sterkt. mer enn 100 radiostasjoner bemannet av mer enn 200 (Bømlo), der også de fleste flyktningene blir hentet. operatører. De mest sentrale for de tre ubåtjagerne var Spekteret av oppgaver utvides høsten 1942. Da frakter I stor hemmelighet ble de tre ubåtjagerne SC-718 radiosenderen Arquebus i Sunnhordaland, Redwing Leif Larsen, med skøyta Arthur, to sabotasjeubåter med (Hitra), SC 683 (Hessa) og SC1061 (Vigra) i august i Bergen og radiostasjonen i Oksavika på Sunnmøre. britisk mannskap til en posisjon utenfor Åsenfjorden i et fraktet over Atlanterhavet som dekkslast på et Liberty- Herfra kunne agentene sende viktig informasjon om planlagt (men mislykket) forsøk på å sprenge Tirpitz. lasteskip. I Skottland ble de modifisert og klargjort for tyske fartøy som gikk over Stadt. sin nye tjeneste. Den 26. oktober 1943 heiste fartøyene Mest kjent er likevel kanskje skøyta Brattholmens rolle i norsk kommando og fikk formelt sine nye navn. Rett Etter februar 1942 ble det et tettere samarbeid «operasjon Martin», der en gruppe Linge-soldater både etter seilte de til Scalloway. Fordi det nå var snakk om mellom britene og den norske forsvarsledelsen om skal utøve sabotasje mot kontrolltårnet på Bardufoss operasjoner med regulære krigsfartøyer, endret man sabotasjeaksjonene mot Norge, og senere på året ble flyplass og organisere sabotasjegrupper i Troms. De navn på avdelingen til «Royal Norwegian Naval Special også Kompani Linge underlagt den norske hæren. blir oppdaget, senker eget fartøy og prøver å rømme. Unit» (RNNSU). Generelt ble sabotasjeaksjoner mot tyske anlegg i Norge Dette klarer kun Jan Baalsrud. En av rømlingene blir begrenset på grunn av de harde tyske represaliene. skutt under flukten, de øvrige 10 blir forhørt og senere Ubåtjagerne viste seg å være vel egnet for sin nye Som nevnt, fortsatte likevel SOE-virksomheten rundt avrettet. tjeneste. Mens skøytene bare gjorde 6-7 knop kunne Mosjøen og annen virksomhet som bygde opp om den ubåtjagerne holde en marsjfart på 15 knop, og de hadde tyske frykten for en invasjon, frem til D-dagen. Men også på andre områder peker pilene for en god manøvreringsevne i trange farvann. Selv om de Shetlandsgjengen nedover. Både antall turer og antall primært skulle unngå kamp, var de så godt bestykket at Fra 1944 ble sabotasjeaksjonene i større grad rettet personer fraktet og hentet er synkende. Tyskerne er de også utgjorde en stor trussel for tyske fly. Det var også inn mot de tyske forsyningslinjene mellom Sør-Norge nå kjent med og på vakt mot den virksomhet som de på grunn av selvforsvarsevnen at de hadde så mye som og Nord-Norge. En slik aksjon var sprengningen av «uskyldige» skøytene» egentlig bedriver. Ytterligere 22 manns besetning. jernbanebroen over Jølstadelven i januar 1944 (op. to skøyter senkes (Sandøy, Brattholm) og flere forliser Woodlark), der Hitra og Hesse stod for transporten av (Aksel, Sjø). Da sesongen er slutt for våren 1943, Operasjoner sabotørene. Etter D-dagen ble mer av virksomheten besluttes det at virksomheten med skøyter inntil videre De tre ubåtjagerne forble i sin tjeneste på Shetland ut rettet inn på å være forberedt på å overta når tyskerne skal innstilles. Man har da mistet 10 skøyter og 44 mann. hele krigen. Til sammen gjennomførte de 115 tokt mot trakk seg ut av Norge, og å hindre at de ødela viktig Norge, hvorav 98 regnes som vellykkede. Gjennom disse infrastruktur. Rundt Matre utenfor Bergen ble «Bjørn Ubåtjagerne turene landsatte de 192 agenter og 383 tonn militært Vest» bygget som en geriljabase med opp mot 250 I løpet av våren 1943 ble sjefen for de amerikanske materiell i Norge, og de hentet med seg 375 flyktninger mann med dette for øye. I Trondheim var «Polarbear» flåtestyrkene i Europa, admiral Stark, kjent med at og agenter tilbake til Shetland. en tilsvarende operasjon, begge støttet av ubåtjagerne. Norge slet med å finne mer egnede, hurtigere og bedre bevæpnede fartøy som kunne gjøre det forsvarlig å Fortsatt var det først og fremst samvirket med SOE og Norwegian Patrol Vessels Fra mars 1941 ble nordmenn og norske skøyter også brukt av britene i et forsøk på legging av små miner inn mot kysten av Norge (op Maundy). Sommeren 1942 ble dette en norsk avdeling (Norwegian Patrol Vessels) med stasjon på Scapa Flow. Fra januar 1943 var de tilbake i Lerwick på Shetland, der de samarbeidet en del med MTB`ene frem til sommeren 1943, da også denne skøyte-virksomheten ble avviklet. Peterhead Fra sommeren 1941 bygget britene opp en egen etterretningsbase ved Peterhead, på østkysten av Skottland, som drev etterretning i et vidt område. Til støtte for virksomheten hadde de også her en rekke skøyter og andre små fartøyer, hvorav åtte var norske. Fordi dette var en ren britisk avdeling, er den mindre kjent og mindre dokumentert fra norsk side. Ikke desto mindre er dette også en innsats vel verd å nevne. Skøytene gjorde rundt 30 turer over Nordsjøen. En av skøytene gikk tapt, og to av skøytene fikk problemer, med den følge at besetningen ble krigsfanger. Fra høsten 1943 ble støtten til etterretninger i Norge i sin helhet ivaretatt av de nye ubåtjagerne.

Hitra med Linge-karer om bord.

25 Skytterne i handelsflåten

skyttere på andre norske skip og om nødvendig lære opp besetningene i selvforsvar. Væpningsoffiserene skulle sende rapporter til Skyteskolen i Dumbarton. Bevæpningen Anskaffelsen av skyts var i utgangspunktet Nortraships eget ansvar, som de nødvendigvis måtte løse i samarbeid med norske og allierte militære myndigheter. I London fikk de en egen avdeling som skulle koordinere dette. Av praktiske grunner ble denne også underlagt SOK fra april 1943 som «Sjøforsvarets Londonavdeling for Handelsflåtens væpning».

Under SOK sorterte: • Skytteravdelingen i Dumbarton med skyteskole, depot og hovedrulleføring av personellet. • Sjøforsvarets væpningsavdeling i London med 12 underkontorer i britiske havnebyer. • Sjøforsvarets væpningskontor i Sydney med underkontor i Melbourne. • Sjøforsvarets væpningskontorer i Sør-Afrika, Middelhavet og India. • Skytteravdelingens skyteskole på Travers Island med depot. • Sjøforsvarets væpningsavdeling i New York med fem Skyteskolen i Dumbarton. Oppstilling for Kong Haakon i 1942. underkontorer i havnebyer i USA og Canada. (De to sistnevnte var fra sommeren 1943 til september Den første tiden å rekruttere, utdanne og administrere skytterne til 1944 underlagt en egen New York-avdeling av Etter krigsutbruddet i september 1939 seilte de norske handelsflåten, samt å kontrollere tjenesten. Skytterne Handelsflåtens væpning, som da var likestilt med handelsskipene uten forsvarsmidler om bord så lenge skulle, som de eneste om bord, bære marineuniform avdelingen i London). Norge var nøytralt. Men etter at landet kom med i krigen med skytternes bransjemerke. Under tjenesten skulle de på alliert side, ble behovet for selvforsvar mer og mer være underlagt skipssjefen, men de var også underlagt Både briter og amerikanere hadde normer for aktuelt. Under de gitte forhold var imidlertid dette Marinens overordnede bestemmelser. Denne ordningen bevæpning av handelsskip. Norge valgte å følge meget vanskelig å få til. For skyts og andre våpen var ble først dårlig mottatt av Sjømannsforbundet. De ville britisk norm som var noe mindre omfattende enn den det mangel på i de første krigsårene. Det samme gjaldt heller kurse sine egne dekksfolk, som dermed også ville amerikanske. I normene skilte man mellom skipenes skyttere og annet personell til å betjene våpnene. Begge få den ene kronen ekstra per dag som skytterne fikk. At størrelse og hvilket farvann de gikk i. Transatlantisk fart, problemene ble likevel løst etter hvert av Nortraship og skytterne ikke var fullt ut underlagt skipsføreren, skapte senere også Murmansk og Middelhavet, var i fareklasse Sjøforsvarets overkommando (SOK) i fellesskap, takket også litt gnisninger. Det kunne oppstå dårlig stemning 1. Dersom fartøyene skulle delta i spesielle operasjoner, være hjelp fra Storbritannia og senere fra USA. Men det hvis skytterne påberopte seg oppgaver med vedlikehold kunne det medføre ekstra bestykning. Problemet var tok nødvendigvis lang tid. Innen utgangen av 1940 var og trening også i rolige perioder da de var forutsatt å at Nortraship i liten grad klart å fylle disse normene. det montert bare 157 kanoner og 322 maskingevær delta i dekksarbeidet. Det kunne slå tilbake på den I januar 1942 var det kun 80 av rundt 620 fartøy som på de 774 norske handelsfartøyene som seilte i alliert måten at skytterne mer konsekvent ble straffet for små var noenlunde tilfredsstillende bevæpnet. 205 fartøyer tjeneste. forseelser enn andre sjøfolk. Økende antall større skyts hadde bare flatbaneskyts, 70 bare luftvernskyts og 265 medførte større behov for skyttere enn det som kunne skip hadde ingen bevæpning. Dette bedret seg gradvis, Sjøforsvaret gis ansvaret leveres fra Sjøforsvaret. Derfor ble det ofte rekruttert takket være økt amerikansk våpenproduksjon. Innen Allerede sommeren 1940, ved Rosythavdelingen i Port britiske skyttere samt at øvrige deler av mannskapet utgangen av 1943 var situasjonen ganske god, men først Edgar, hadde Marinen igangsatt ulike fagkurs tilpasset også måtte bidra ved bemanning av kanonene. våren 1945 kan den sies å være helt tilfredsstillende. behovet på de militære fartøyene. Når det gjaldt artilleri-/skyteutdanning, ble depotfartøyene Heimdal Som utdanningssted i Storbritannia ble valgt Dumbarton Samlet sett ble det på de norske skipene montert og Ranen brukt som øvingsplattformer. Her ble det også ved Clydefjorden. Dette ble samtidig Skytteravdelingens følgende: gitt en viss opplæring av sivile mannskaper som skulle hovedstasjon. ”Skytterskolen i Dumbarton” holdt også • 982 stk flatbanekanoner. Disse kanonene med betjene skytset på handelsskipene. kurs for utdanning av inspeksjons- og væpningsoffiserer. kaliber opp til seks tommer var primært forsvar Dette var folk plassert ut i en rekke nøkkelhavner, som mot overflatefartøy, herunder oppdykkede ubåter. I begynnelsen av 1941 fikk Nortraships London- skulle både veilede og kontrollere skytetjenesten. I skip Disse kunne ha opptil syv manns betjening. Rundt kontor henstilling fra britene om å få øremerkede som var betydelig væpnet, ble det etter hvert funnet halvparten, gjerne med litt mindre kalibre, kunne norske skyttere om bord på handelsskipene. Dette nødvendig å ha en spesialutdannet offiser fysisk om bord også benyttes som luftvern. førte til at det fra juli 1941, under SOK, ble opprettet på skipene som artillerisjef/væpningsoffiser. Dennes • 2245 stk 20 mm Oerlicon, primært for luftvern, en ny avdeling kalt «Sjøforsvarets Skytteravdeling for oppgave var å lede skipenes skyting under kamp, ordne normalt to manns betjening. Handelsflåten» (SSH). Følgene av dette var at skytterne vakttjeneste, lede kanoneksersis og lære opp den sivile • 888 stk 12,7 mm Colt mitraljøse til Nortraships fartøyer nå formelt skulle innrulleres besetningen i våpenbruk. I havner som manglet norsk • 2927 stk 7,6 mm maskingevær (Colt – Hotchkiss- i Marinen. Dermed ble det Sjøforsvarets ansvar både inspeksjonsoffiser, skulle de også inspisere skyts og Lewis - Marlin) 26 Skytterne i handelsflåten

Sjøforsvarets skyteskoler Dumbarton Dumbarton ved Clydefjorden i Skottland ble som nevnt den første egentlige skyteskolen og samtidig SSHs hovedstasjon. Her hadde Norge også muligheten til å benytte Gunnery School i Glasgow og skytebanen i Ardrossan. Skolen ble nedlagt 28. januar 1946, og frem til da ble det utdannet 975 skyttere til handelsflåtens skip. I tillegg kom 167 offiserer til skytteravdelingen.

Lunenburg, Canada Bakgrunnen for etableringen av Marinens avdeling Halifax og noe senere Nortraships finansiering av den nærliggende leiren i Lunenburg (Camp Norway) er nærmere beskrevet på side 20-21. Hovedfokus for Marinens avdeling Halifax var først bemanning, utrustning og utdanning av besetninger til de 16 hvalbåtene Marinen selv hadde rekvirert. Fordi dette stort sett var erfarne sjøfolk, var opplæring i bruk av våpen og kanoner sentral. Men avdelingen skulle Marinens skytter klar til avfyring av kanon. også hjelpe til med anskaffelse av våpen/kanoner og opplæring for de øvrige hvalbåtene under Nortraship. I Fra Lunenburg kom det 450 artillerister til Marinens med bevæpning av handelsfartøyene. Fra sommeren første omgang ble et av hvalkokeriene (Rossen) brukt til fartøy og 635 skyttere til handelsflåten. Også i Sidney 1942 var det også en viss skyteopplæring her. Da man kurs og øving, men da leiren Camp Norway var klar før jul Australia ble skyttere utdannet. Etter endt utdannelse skulle overta opplæringen fra Halifax, opprettet man en 1940, ble virksomheten flyttet hit. Artilleriopplæringen herfra ble skytterne fordelt på norske handelsskip ny skyteskole på Tavers Island, en 45 minutters busstur ble samlet under en skyteskole som fra sommeren 1941 gjennom Marinens kontor i Halifax. Etter at Amerika kom fra New York. Her var det innkvartering for inntil 500 ble Sjøforsvaret skytteravdeling i Camp Norway. En av de med i krigen i desember 1941, ble mye av virksomheten mann. Kommando ble heist 1. juli 1943. Utdannelsen ombygde hvalbåtene, Moss, ble brukt som øvingsfartøy. i Halifax gradvis flyttet til Travers Island ved New York. her ble utvidet til å omfatte også reservebefal og Siden ble Halifax en viktig havn for konvoifarten, og Skyteskolen ble nedlagt i juni 1943. Camp Norway ble reserveskyttere til Handelsflåten. utdanning ble gitt både til Marinens og Nortraships solgt til kanadiske myndigheter i juli 1944, og Marinens skyttere. Marinens avdeling og Skyteskolen samarbeidet avdeling i Halifax lagt ned fra 1.august 1944. Mens det faste skytterpersonellet ble innrullert i tett med de allierte myndighetene som satte opp Sjøforsvaret og senere tjenestegjorde som sjømilitære, konvoiene og med Nortraships kontor i Halifax, som Travers Island, USA var det imidlertid bare under utdannelsen at hadde en egen teknisk avdeling som bistod med Allerede i januar 1941 hadde Sjøforsvarets reservepersonellet ble medregnet som militære. Etter monteringen av skytset om bord. væpningsavdeling blitt opprettet i New York for å bistå endt utdanning gikk hver av dem tilbake til sin sivile stilling i Handelsflåten, hvis de ikke søkte og fikk fast ansettelse i Marinen. Utover sommeren og høsten 1944 gikk tallet på aspiranter til skyteskolen sterkt tilbake. SOK bestemte derfor at skolen skulle nedlegges. 30. september 1944 ble kommandoen strøket og leiren stengt.

Skytteravdelingens ruller omfatter 195 offiserer og 1798 skyttere. De tjenestegjorde 1 397 060 dager på 1071 fartøyer. Selve skytteropplæringen tok normalt åtte uker og fordelte seg slik: • Dumbarton:167 offiserer og 975 skyttere • Lunenburg: 0 offiserer og 635 skyttere • Travers Island: 28 offiserer og 112 skyttere • Port Edgar: 43 skyttere • Sydney: 33 skyttere

Den mest kjente skytteren i dag er trolig Halvor Skramstad i Jon Michelets romaner om «skogsmatrosen». Selv om han er en romanfigur, er hans opplevelser realistisk beskrevet, så også det faktum at mange unge menn fra «de dype skoger og brede bygder» havnet som skyttere. Ingvald Wahl fra Hammerfest som døde i 2018, var en virkelig skytter, først sivil som Skramstad, og senere som en del av SSH. Han hadde mange samtaler med Michelet 944436-3: Kanoninstruksjon ved Camp Norway, Canada. og er angitt som en av hans inspirasjonskilder til bøkene.

27 Korvettene

De viktige korvettene Norge hadde så sent som i mai 1941 inngått en militæravtale med Storbritannia som regulerte både kostnadsmessige, personellmessige og operative forhold knyttet til fartøyene som ble overtatt. Litt overraskende var det derfor at Norge allerede høsten 1941 fikk overta fire av de nye Flower-klasse korvettene på betingelser som var gunstigere for Norge enn dem som fulgte av Militæravtalen. Bakgrunnen var trolig at britene var svært bekymret for de store tyske fremgangene i «Slaget om Atlanterhavet», der man i første omgang hadde 56 nye korvetter å sette inn.

Selv om korvettene var konstruert med et bredt skrog som skulle tåle mye sjø, var fartøyene med sine 1050 tonn strengt tatt for små til transatlantisk eskortetjeneste. At farten kun ble 16-17 knop, var heller ikke heldig fordi dette var lavere fart enn de tyske ubåtene. Til gjengjeld hadde de en aksjonsradius på hele 5.000 nautiske mil. Anti-ubåtkapasiteten ble først og fremst basert på en synkeminekaster på hver side og to utslippsstativ for synkeminer akterut. Fartøyene hadde lytteanordningen «asdic» (sonar), og ved oppnådd ubåtkontakt ble et antall synkeminer, med forhåndsinnstilt dybdeutløsning, sluppet nærmest K102, Rose, sank høsten 1944. mulig kontakten eller i den forventede kurs. De hadde en tidlig utgave av radar, og fordi den bare dekket en sommeren/høsten 1941 var: den var også svært viktig i en periode da «Slaget om smal sektor foran fartøyet, måtte fartøyene kjøre mye • Eglantine (14/8) Atlanterhavet» var i en avgjørende fase. Den kystnære sikk-sakk. Sent i 1942 fikk korvettene ettermontert • Montbretia (16/9) og den roligste delen av overfarten, ble normalt Hedgehog, et system med 24 utskytbare synkeminer/ • Acanthus (26/9) ivaretatt av en egen næreskorte på begge sider av bomber, som utløstes ved treff og ikke på dybde. • Rose (24/210) Atlanterhavet. Trusselen mot konvoiene kunne nær Som hovedskyts mot overflatemål hadde korvettene Etter nødvendig kursing og oppøving ble de fire Storbritannia være fra fly, men den var først og fremst en 10 cm kanon, mens de som luftvern hadde en to norske korvettene sendt til Liverpool som en del av «7. fra tyske undervannsbåter som opererte i flokk. Disse punds hurtigsskytende automatkanon. Senere fikk de eskortegruppe», som også flere norske jagere ble en del var særlig aktive i «air gaps», det vil si områder som lå ettermontert mer luftvernskyts. av. Her fulgte korvettene flere konvoier, men de ble også utenfor rekkevidde for de allierte patruljefly (eks sør utsatt for litt dragkamp om i hvilken grad de skulle drive for Grønland). Da næreskortene ble sterkere og mer I norsk tjeneste kom man til at fartøyene burde ha en anti-ubåtpatruljer eller eskorte-tjeneste. plagsomme, opererte ubåtene oftere lengre fra land. besetning på rundt 80 mann, hvilket på den tid innebar Gjennom støtte fra store forsyningsubåter, såkalte en betydelig rekrutteringsmessig oppgave. De fire Operasjoner «melkekuer» på 1700 tonn, fikk de tyske ubåtene også fartøyene Norge overtok og heiste kommando på ut over I desember 1941 deltok Acanthus i en større britisk svært utvidet aksjonsradius og operasjonstid. Ut over marinestyrke som medvirket i Lofoten-raidet. Da høsten 1942 led konvoiene store tap, mens eskortenes den på nyåret gikk tilbake til de øvrige korvettene i synkeminer bare i liten grad klarte å senke ubåter. Liverpool, var eskortetjenesten blitt den dominerende operasjonen. For en tid ble «7. eskortegruppe» flyttet Tapet av Montbretia til Londonderry på nordkysten av Nord-Irland. Selv Mens Acanthus lå på verksted var de fire andre norske om de norske korvettene frem til sommeren 1942 korvettene med som eskorte av ON-144 fra utløpet av hadde fulgt flere av de hardest utsatte konvoiene, var Nordkanalen 8. november 1942. De fire norske og en personellet også litt frustrerte over at eskortene ble britisk korvett (Vervain) utgjorde hele eskorten. I noen opplevd som litt uorganiserte og tilfeldig sammensatte. dager (11-13/11) var også den norske jageren St.Albans Dette løste seg da man fra sommeren 1942 opprettet en del av eskorten, men den forlot dessverre konvoien. en fast eskortegruppe «B-6» og flyttet tilbake til Konvoien bestod av 33 handelsskip i ni kolonner som gikk Liverpool. I tillegg til de fire norske korvettene, bestod vestover med seks knops fart. De ble fulgt på avstand av den av to britiske korvetter, Vervain og Kingcup, samt en flokk ubåter. Natten mellom 17.-18. november satt den britiske jageren Vicount (senere også jageren disse inn en serie angrep fra overflatestilling. Tidlig på Fame). Dette gjorde samtrening og samvirke mellom natten ble først to av handelsskipene senket. Korvettene eskortefartøyene og mellom eskorten og konvoien tok opp jakten og slapp en rekke synkeminer. Tidlig enklere. Sommeren 1942 overtok Norge enda en korvett på morgenkvisten 18. november ble ytterligere tre av samme klasse, Potentilla, som kort etter sluttet seg til handelsskip senket. Montbretia var i ferd med å de øvrige fartøyene i «B-6». gjennomføre et synkemineangrep da den ble truffet forut på styrbord side av en torpedo, som sprengte Potentilla i middels sjøgang. Tjenesten til på de små korvettene i eskortegruppe «B- et stort hull i skutesiden. Mens mannskapet var i ferd 6» var både værmessig hard og særlig risikofull, men med å sette ut livbåter, ble fartøyet truffet midtskips av 28 Korvettene

med konvoiering mellom Nord-Irland og Gibraltar. På sensommeren ble den også en del av «B-6».

Med den tyske tilbaketrekningen fra Finnmark i oktober 1944 var de norske myndigheter i Storbritannia svært interessert i å komme sin egen befolkning til unnsetning, både med forsyninger, transport og militær sikring. De ønsket å sende en større gruppe norske fartøyer, men Admiralitetet mente dette var for risikabelt. Kompromisset (25/11-44) ble at korvettene Tunsberg Castle og Eglantine, sammen med minesveipere Jeløy, Karmøy, Oksøy og Tromøy, skulle følge konvoi JW-62 til Murmansk. På vei tilbake fra denne skulle de søke inn mot kysten av Finnmark til noe som etter hvert ble Båtsfjord. Vel fremme i Murmansk ble det en del diskusjon om ansvar og organisering mellom briter, russere og nordmenn. Da de forlot Murmansk 11. desember, var de norske skipene formelt under russisk kommando. Det var også russerne som hadde anbefalt hvilken rute de burde følge. Neste dag kl 10.04, utenfor Makkaur fyr på vei inn mot Båtsfjord, ble Tunsberg Castle rammet av to eksplosjoner, først under akterskipet og kort etter lenger frem på styrbord side. Disse medførte voldsomme ødeleggelser og fartøyet begynte å synke. Ettersyn av synkeminekaster. Fordi det fløt inn i den kanalen som minesveiperne hadde sikret, kunne Eglantine, og delvis Tromøy, komme enda en torpedo. Dermed brakk korvetten sammen og forsyninger. Senere på sommeren deltok også Rose som dem til unnsetning. Tapet ble dermed begrenset til fartøyet sank raskt med baugen i været. Først etter 45 eskorte for slike oppfølgingsstyrker. Tilbake i ordinær fem døde. De overlevende, herunder flere kadetter, ble minutter kom Potentilla til og fikk plukket opp 29 mann tjeneste forliste Rose 26. oktober, da den i mørke og med til Murmansk, og fordi oppholdet her ble av noen fra vannet. To av disse døde senere, noe som bragte dårlig vær kolliderte med fregatten Manners. Tre mann ukers varighet, gjenopptok man undervisningen av tapet opp i 51 mann. I de neste par dagene fortsatt omkom i forliset, trolig fordi de druknet i dragsuget da kadettene. ulveflokken å jakte på konvoien, men eskorten, som fartøyet gikk ned. nå også ble forsterket med to allierte jagere, motstod Siste akt angrepene. Gjennom kampene hadde de norske Tunsberg Castle og Finnmarksavdelingen Som erstatning for Tunsberg Castle fikk Norge overta korvettene gjennomført et 20-talls angrep som ganske Etter at Potentilla hadde ligget 10 uker på verksted, ble enda en korvett, nå igjen av Flower-klassen med navnet sikkert skadet flere av ubåtene. I ettertid ble Potentilla den i mars 1944 levert tilbake til britene. Som erstatning Buttercup. Da den var krigsklar, 15. februar 1945, ble også kreditert senkningen av U-184. Selv om tapet av for Potentilla overtok Norge 17. april 1944 en ny britisk den også en del av eskortegruppe «B-2» i Liverpool. Den fem handelsskip og ett eskortefartøy kan synes høyt, korvett av den større og nyere Castle-klassen. Fartøyet rakk å delta i fire konvoier, og i denne fase var dette en var holdningen til den allierte marineledelsen at dette fikk derfor navnet Tunsberg Castle. Da den var klar for relativt trygg tjeneste. Den 6. mai fikk korvettene ordre var et lavt tall, gitt styrkeforholdet, og at dette skyldes tjeneste 30. mai, ble den også stasjonert i Liverpool for om å gå til Rosyth, der de skulle være klare for å gå til fremragende innsats av eskorten. eskortetjeneste. Her inngikk den i eskortegruppe «B-2», Norge så snart freden var et faktum. Annen tjeneste «Slaget om Atlanterhavet» hellet fra våren 1943 gradvis i alliert favør, og innen utgangen av året var det langt på vei vunnet. Fortsatt var det behov for eskorte av konvoiene over Atlanterhavet, og dette forble korvettenes viktigste oppdrag. Både Eglantine og Acanthus ble likevel for en kort tid også med som eskorte for Murmansk-konvoier. For Acanthus sin del fulgte den konvoi JW-55A trygt til Murmansk 23. desember 1943. På returkonvoien, RA-55A, ble den en liten brikke i spillet om å lure ut- og senere senke Scharnhorst. Scharnhorst var ute etter 55-B, men visste ikke at dette var en felle satt opp av Home Fleet, ledet av slagskipet Duke of York, der også vår egen Stord var med som en av fire S-jagerne.

Før D-dagen ble både Acanthus og Eglantine gitt spesialtrening, mest i luftvern. Hensikten var at de i etterkant av selve hovedangrepet skulle eskortere Tunsberg Castle. Litt større enn Flower-klassen. fartøyer som gikk over kanalen med forsterkninger og 29 Jagerne

Jageren Newport. Gammelmodig, lite komfortabel, men svært nødvendig. Town-klassen – the fifty ships that saved et kommandoraid mot Finnmark, der Mansfield skulle Hunt-klassen the world landsette de 10 kommandosoldatene (11/4). I februar Da britene overtok de 50 amerikanske jagerne, var de Som nevnt andre steder i dette heftet, var britene godt 192 ble den gitt videre fra Norge til den canadiske allerede i gang med å utvikle sine egne jagertyper, klare over hvor avhengige de var av at store kvanta marine. herunder Hunt-klassen. På grunn av datidens forsyninger og utstyr ble bragt inn sjøveien. De var klare «feilvurderinger» ble disse i utgangspunktet ikke over at fienden ville motsette seg dette, men de hadde Bath: Heiste norsk kommando i april 1941 og inngikk dimensjonert til oversjøisk eskorte. Dertil hadde de undervurdert trusselen fra tyske ubåter, og muligens først i eskortegruppe 5, med stasjon Liverpool. Allerede for lite deplasement, kun rundt 1000 tonn. De var dog også fra tyske fly. I for stor grad hadde de stolt på at på sitt tredje oppdrag, som eskorte for konvoi OG-71 godt utrustet både mot fly og undervannsbåter, og av deres overlegenhet hva gjaldt store krigsskip, ville være (Outward Gibraltar), ble fartøyet senket. Konvoien ble overflatefartøy var det først og fremst som nærskorte et tilstrekkelig forsvar for handelsskipene. De hadde så fulgt av flere tyske ubåter, og Bath lå som siste skip, bak mot fiendtlige patruljefartøy man tenkte å anvende smått kommet på bedre tanker høsten 1939, men det konvoien. Natten mellom 18.-19. august, vest av Irland, dem. Per 1. september 1939 var 19 Hunt-klassefartøy å bygge opp og/eller utruste en tilstrekkelig flåte av ble den torpedert av den tyske undervannsbåten U-204, under bygging. Basert på erfaringen utviklet britene eskortefartøy tok lengre tid enn de hadde til rådighet. fra overflatestilling. Av mannskapet på 125 omkom senere en klasse Hunt II, som de bygde 36 av, og til slutt Da Tyskland 10. mai 1940 også angrep Frankrike, 83 ved forliset. Mange av mannskapene i vannet ble en Hunt III, som de bygde 27 av. Av disse fikk Norge Belgia og Nederland, ble marineminister Churchill for drept som følge av at synkeminene ikke var sikret og overta to. alvor bekymret. Han visste at USA hadde et stort antall eksploderte da de kom til innstilt dybde. eskortefartøyer fra første verdenskrig i opplag, og han Glaisdale og Eskdale: Glaisdale heiste norsk ønsket seg rask tilgang på en god del av disse. Det gikk St. Albans: Ble overtatt uken etter Bath, og den kommando 12. juni 1942. At vi senere samme sommer noe tid, men 2. september kunne USA og Storbritannia gikk inn i 7. eskortegruppe i Liverpool. Den var med også fikk overta søsterskipet Eskdale, var opprinnelig underskrive en leie- og låneavtale, som innebar at på 13 konvoier, og den var med på å senke den tyske ikke meningen. Den ble en erstatning for Newport da det britene fikk låne 50 eldre amerikanske jagere. undervannsbåten U-401. Våren 1942 ble den for ble klart at denne skulle leveres tilbake. Begge de nye noen måneder (april-juni) avgitt som eskorte for jagerne ble først satt inn i «First Destroyer Flotilla» med Dette var såkalte «flush-deckere» eller «four-stackers» ut Murmanskkonvoiene. Fra april 1943 ble den overført til base i Portsmouth. Tjenesten var primært patruljering i fra sitt utseende. Med sine ca 1000 tonn var de egentlig de vestlige eskortegruppene med base i Halifax før den Kanalen på aktiv jakt etter tyske handelsskip/konvoier, litt små for oversjøisk eskorte, men etter litt ombygging ble levert tilbake i februar 1944. eller for å utfordre støttefartøyene til de tyske ubåtene. var de rimelig godt rustet for oppgaven. Det hastet med å gjøre disse fartøyene klare til eskortetjeneste. Fordi Newport: Heiste norsk kommando 1. oktober 1941. I oktober 1942 var Eskdale med på å senke en tysk britene selv ikke kunne bemanne alle, gikk Canada med Den også gikk inn i 7. eskortegruppe frem til slutten av hjelpekrysser. Men under en trefning med en tysk på å bemanne et antall, som inngikk i en egen canadisk mars 1942, da den etter en kollisjon med en britisk jager konvoi i desember fikk Eskdale selv to treffere som eskortegruppe. De fartøyene Norge fikk overta, inngikk først måtte på verksted og siden ble levert tilbake. skadet fartøyet og som drepte fire mann. Eskdale på i britiske eskortegrupper, først med stasjon i Plymouth, sin side rakk å avfyre to torpedoer og senke en tysk men fra sommeren 1941 ble de flyttet til Liverpool. Lincoln: Heiste norsk kommando 11. februar 1942. Etter jager. Etter verkstedsopphold var den tilbake i tjeneste Fartøyene vi overtok i første omgang var: et års tjeneste for Royal Navy fra Liverpool gikk også den på nyåret i 1943. Natten mellom 13.-14. april, som over til konvoieringen på vestsiden av Atlanterhavet eskorte for kystkonvoien PW 232, ble den truffet av to Mansfield: Ble overtatt allerede 16. desember med base i Halifax. Før jul i 1943 ble den levert tilbake torpedoer fra seks tyske E-båter som angrep konvoien. 1940. Den inngikk i eskortegruppe B-6 og deltok i 22 til britene. Skipssjefen, Skule Storheill, prøvde å redde restene av konvoier. Våren 1941 ble den plukket ut til å delta på fartøyet inn til kysten, men da en tredje torpedo traff 30 Jagerne

Stord var også med på invasjonen av Normandie. Sammen med blant annet Svenner skulle Stord ligge utenfor den østligste av de tre britiske sektorene (Sword). Her skulle den beskyte angitte mål på land, også for å beskytte landgangsfartøyene mot fiendens ild. I løpet av to timer hadde Stords batterier avfyrt mer enn 1500 granater. En tid etter D-dagen gjenopptok Stord sine eskortetjeneste for Murmansk-konvoier. Da freden var et faktum, ble Stord sendt til Norge som et sjefsskip for admiral Danielsen, som skulle håndtere overtakelsene fra den tyske okkupasjonsmakten.

Svenner Norge overtok Stord søsterskip, Svenner, først 8. mars 1944. Mange i besetningen kom fra St.Albans, som da var levert tilbake. Svenner startet straks forberedelsene til D-dagen, der den altså skulle operere sammen med Stord og tre andre jagere av S-klassen. Kort tid etter at den var på plass, klokken 05.35, ble Svenner, litt tilfeldig, rammet midtskips av en av flere torpedoer. Disse ble avfyrt fra tre tyske torpedobåter som hadde nærmet seg under dekning av et røykteppe. Svenner sank raskt, som en V, på ganske grunt vann. Av besetningen på 219 var Mannskapene spiser (skaffer) på Glaisdale. det 185 som overlevde. dem, sank fartøyet raskt. Av besetningen på 180 mann i april. Det ble derfor også Eskdales sjef, Skule Storheil, ble heldigvis 155 reddet. som 26. august kunne heise kommando på Stord. Veldig Epilog Den eskortetjenesten som ble utført både av de norske mange i besetningen hadde også vært på Eskdale. korvettene og av jagerne, var strengt tatt litt på siden av Glaisdale fortsatte sine operasjoner under sin fargerike Stord er trolig den av våre jagere, ved siden av gamle intensjonen i Militæravtalen om at den norske innsatsen sjef Dagfinn Kjeholt. Våren 1944 ble Glaisdale plukket ut Sleipner, som både var og er mest kjent. På bakgrunn av primært skulle rettes mot frigjøringen av Norge. På for deltakelse på D-dagen, som en del av «Support Force sine kapasiteter gikk Stord inn i «The Home Fleet», som den annen side var det absolutt i norsk interesse, E» ved Juno Beach. Etter to uker gikk jageren på en mine. ofte opererte grupper av langt større skip som sikring og symbolsk sett viktig, at norske krigsskip deltok i Den ble siden liggende i opplag, men etter krigen ble for annen aktivitet, herunder Murmansk-konvoiene. beskyttelse av de mange norske handelsskip som gikk i den innkjøpt av Norge og fikk navnet KNM Narvik. Allerede på sitt andre tokt i desember ble Stord dermed konvoiene. Deres bidrag til å beskytte konvoiene og sikre en del av «slaget ved Nordkapp», der Home Fleet krigsviktige forsyninger, først til Storbritannia og siden Arendal: I november 1944 fikk Norge også overta HMS var ute etter det tyske slagskipet Scharnhorst, som til Sovjet, var med på å sikre- eller fremskynde seieren, Badsworth, en Hunt-klasse II som allerede hadde tre sammen med Tirpitz utgjorde en stor trussel for enhver og dermed også frigjøringen av Norge. I tillegg hadde års krigstjeneste. Den fikk det norske navnet Arendal. konvoi til Murmansk. Da Scharnhorst ble senket 26. Norge fått en svært viktig erfaring i operasjoner av Under sin korte krigstjeneste var Arendal en del av desember 1943, var Stord et av flere fartøyer som fyrte større fartøyer, en erfaring mange mente man opplagt 16. Destroyer Flotilje med base i Harwich og med sine torpedoer. Under torpederingen mistet den en av ville trenge i oppbyggingen av en ny marine i Norge patruljetjeneste i Nordsjøen og Kanalen. mannskapet som ble skylt over bord. etter krigen. S-klasen Norge fikk også anledning til å overta og bemanne to jagere i den såkalte S-klassen. Dette var en liten serie på bare åtte nye jagere, som egentlig var de første som ble konstruert ut fra de krigserfaringene man hadde gjort med tidligere jagere. Målt i deplasement var disse nesten 70% større enn Town- og Hunt-klassen, noe som gjenspeilte seg i en besetningsstørrelse på 230 mann. De hadde en maksfart på 36 knop og en aksjonsradius på ca 4.700 nautiske mil ved 20 knop. De hadde også en solid bestykning, både mot overflatefartøyer, ubåter og fly, og de hadde det nyeste innen både radar og asdic. Fartøyene var med andre ord godt egnet for operasjoner på de store hav. Stord Stord skulle opprinnelig hete HMS Success, og da jageren ble sjøsatt i april 1943, var den ikke påtenkt overført til Norge. Grunnen til at planene ble endret og at Norge Jageren Svenner som senere sank på D-dagen. fikk overta den, skyldes trolig tapet av Eskdale i Kanalen 31 Marinens Flyvåpen i krig

Flygevåpenets Felleskommando Som en del av Militæravtalen mellom Norge og Storbritannia av 28. mai 1941, het det i artikkel fire at «enheter av de norske luftstridskrefter skal organiseres for å kunne operere sammen med det britiske flyvåpenet», med nærmere bestemmelser i vedlegg tre til avtalen. Britene signaliserte med dette at de ikke ønsket å forholde seg til to norske flyvåpen. Dette var allerede langt på vei ivaretatt ved at man to måneder tidligere hadde opprettet «Flygevåpenets Felleskommando» (FFK). Som leder for FFK ble marineoffiseren og polarhelten Hjalmar Riiser Larsen utpekt. Militæravtalen innebar derfor bare et enda tettere samarbeid mellom de respektive flyvåpnene. Personell tilhørte formelt fortsatt hver sin forsvarsgren, og de som hadde marineuniformen som sin bakkeuniform, byttet ikke ut denne.

Da man etter hvert kom opp i fire norske skvadroner, innebar det at man i hovedsak skilte mellom dem som var Marinens skvadroner og dem som var De 24 Northrop-flyene ga vårt eksil-flyvåpen en god start. Hærens skvadroner. Høsten 1944, i forbindelse med planleggingen hvordan militær flygning skulle Bakgrunn Tanken hadde vært at de norske flyverne, i tråd med organiseres i Norge etter krigen, gikk man fra 10. Da krigen brøt ut i 1940, hadde Marinen siden 1912 Regjeringens ønske, skulle danne en egen norsk november 1944 til det skritt at man fullt ut slo sammen (formelt siden 1916) operert sitt eget flyvåpen, skvadron underlagt britenes Costal Command, uten at de respektive flyvåpnene og opprettet det norske Marinens Flyvåpen. Marinens Flyvåpen hadde sine selve fly-spørsmålet da var avklart. Fra Marinens side Luftforsvaret. egne fly, primært sjøfly, fordelt på 3-5 ulike flystasjoner ble det i november 1940, da første elevkull snart var rundt i hele landet. De var bemannet med Marinens ferdige, avtalt med britene at de 24 Northrop-flyene Hærens flyskvadroner egne flyvere og flymekanikere. Mange av flyene var skulle benyttes i en egen norsk, maritim, skvadron på Hæren etablerte sin første skvadron, 331-skvadronen, produsert ved Marines egen flyfabrikk, dels som Island, underlagt britenes Costal Command. Fordi Island i Skottland i juli 1941. Skvadronen opererte både egenutviklede flytyper og dels som fly produsert på på vintertid var lite egnet som opplæringssted, ble Hurricane, Spitfire og andre typer jagerfly. Den skiftet lisens. Marinen hadde også en egen utdanning for det også avtalt at seks av de 24 Northrop-flyene skulle stasjon flere ganger og var fra 1942 stasjonert ved Essex flyvere og flymekanikere. Marinens Flyvåpen var sendes til Vancouver. Der foregikk det opplæring av nytt utenfor London. underlagt Sjøforsvarets «Kommanderende admiral» flypersonell frem til mars 1941. Bakgrunnen for å velge som en våpengren, og virksomheten ble utøvd i tett Island var dels frykten for at britenes eget luftvern, som I januar 1942 opprettet Hæren 332-skvadronen, som samarbeid med Marinens- og Festningsartilleriets ikke kjente denne flytypen, skulle ta dem for fiendtlige også opererte jagerfly, og som i perioder opererte virksomhet. Mange av offiserene hadde også utdanning fly. Island var uansett et godt utgangspunkt for å kunne sammen med 331-skvadronen ved Essex. Skvadronene og erfaring fra Marinens sjøgående virksomhet. Hæren bruke flyene til å beskytte konvoier og til å jakte på deltok også ved invasjonen i Normandie og under de hadde også sitt eget flyvåpen, Hærens Flyvåpen, som undervannsbåter. videre allierte fremrykningene, der de opererte fra på samme måte samvirket tett med Hærens virksomhet. Første fase – felles opplæring Da kampene i Norge tok slutt i juni 1940, hadde 11 flyvere og syv tekniske offiserer fra Marinens flyvåpen kommet til Storbritannia. De brakte med seg to eldre MF 11-fly og fire nye fly av typen Heinkel He-115, som først ble forlagt utenfor Glasgow. Å fly de tyske Heinkel- flyene innebar en risiko for å bli beskutt av egne styrker. Resultatet ble derfor at flyene ble overtatt av britene, som ikke brukte dem før våren 1941.

Den 20. juni 1940 ble Sjøforsvarets overkommando etablert i London. Allerede dagen etter ble britene orientert om de marineflyverne og flyene som var kommet over fra Norge. I tillegg ble britene informert om at Norge hadde 24 Northrop N-3PB sjøfly i bestilling fra USA. Det ble avtalt at de norske marineflyverne skulle overføres til Canada. Her skulle flyvere utdannes både for Hæren og Marinen. Høsten 1940 etablerte man Til flyutdanning etablerte man Little Norway utenfor Toronto. treningsleiren Little Norway utenfor Toronto. 32 Marinens Flyvåpen i krig

feltflyplasser på kontinentet. Skvadronene er kreditert for ca 300 nedskutte fiendtlige fly. I tillegg til de to skvadronene gjorde en rekke av Hærens flypersonell tjeneste i ordinære britiske flyskvadroner. Marinens flyskvadroner 330-skvadronen. Som den første ble skvadronen med Northrop-fly på Island gitt nummer 330. Den ble formelt opprettet 25. april 1941. Den fikk sin hovedbase på Corbett Camp, utenfor Reykjavik, der man stasjonerte seks av flyene. Senere fikk man en fremskutt base med tre fly ved Akureyri nord på Island (Valhall) og en tilsvarende med tre fly på Budareyri på østsiden av Island (Norse Camp). Da Murmansk-konvoiene for alvor tok seg opp ut over 1942, satt tyskerne inn nye fly av typen Focke-Wulf Condor, som var Northrop-flyene overlegne. Skvadronen hadde en del tap og var en stund truet med flytting til Skottland. Men da man fikk overta ni nye Catalina (PBY-5A) amfibiefly med åtte manns besetning, ble oppholdet forlenget. Samlet kom skvadronen til å utgjøre 400 mann. Catalinaflyene ble senere erstattet av de enda større flybåtene Short Sunderland. Etter en På Island ble flypersonellet forlagt i enkle Nissen-hytter. samlet vurdering ble skvadronen våren 1943 likevel virksomhet på Island sommeren 1941, dukket det opp dypvannsbomber mot ubåter, og det ble gjort forsøk flyttet til Oban på den skotske vestkysten. Dette ble kun tanker om ikke norske marineflyveres lokalkunnskaper med torpedoslipp. Fra 10. mai 1943 fikk avdelingen en kort periode før den endelig ble flyttet til Sullum Voe om norskekysten burde brukes til den spion- og status som en egen norsk skvadron, 333-skvadronen. På nord på Shetland. Der hadde allerede britene allerede sabotasjevirksomheten som var etablert på Shetland. dette tidspunkt hadde skvadronen også blitt tilført seks en tilsvarende skvadron. Herfra kunne flyene, som Catalinafly kunne også være aktuelle for denne typen Mosquito-jagerbomberfly (MkII). Fordi disse ikke skulle også ble kalt «flygende pinnsvin» på grunn av sine oppgaver, men da som flybåter (PBY-5B) og ikke som operere sammen med Catalina-flyene, ble de regnet mitraljøser, også samvirke med annen norsk virksomhet amfibiefly. Høsten 1942 lærte britene opp to norske som en B-flight til 333-skvadronen. De norske Mosquito- fra Shetland og i områdene utenfor Norge. besetninger på denne flytypen på Shetland. Da man flyene manglet noe på topp-utrustningen, og de skulle skulle velge base for flyene, valgte man, av hensyn primært rekognosere og rapportere skipstrafikken langs 330 skvadronen utførte 655 ubåtpatruljer, 50 til vær- og forlegningsforhold, å legge denne til norskekysten sammen med de bedre utrustede britiske konvoieskorter og to redningsaksjoner. Skvadronen Woodhaven nær Dundee i Skottland. Der kunne de Mosquito-flyene. Derfor var det mer hensiktsmessig å oppdaget 14 ubåter; to ble senket og fire skadet. To norske flyene underlegges britenes 210-skvadron. Fra stasjonere de ved Leuchars, litt sør for Woodhaven, dit tyske fly ble skadet. Egne tap var 46 mann og fem fly på februar 1942 var den norske avdelingen på plass. De man også valgte å flytte skvadronens ledelse. I løpet til sammen 12000 timer i luften. Catalina-flyene man etter hvert opererte, fikk de norske av det første halvåret mistet B-flighten fem av de seks navnene «Vingtor», «Jøssing» og «Viking», og til slutt flyene i ulykker. Disse ble erstattet med nye og bedre 333-skvadronen «Ulabrand», som var en erstatning for Jøssing. I tillegg fly, opplæringen ble forbedret og erfaringsnivået økte Samtidig som 330-skvadronen var i gang med sin til støtte for SOE og SIS var flyene også utstyrt med gradvis. Dette gjorde at flyene oftere ble involvert i aktive krigshandlinger. Fra høsten 1944, da de igjen byttet stasjon til Banff på den skotske nordkysten, spilte flyene og de lokalkjente flyverne en viktig rolle i de mange allierte angrepene mot Norge. Rett før frigjøringsdagen hadde man besluttet at B-flighten, med sine 10 Mosquitofly, skulle etableres i Norge som 334-skvadronen, men dette ble ikke iverksatt før 26. mai 1945.

333-skvadronen gjennomførte 251 operative tokt med Catalina med en samlet flytid på 4500 timer. Fire ubåter ble senket, 18 fiendlige fly ble skutt ned og to skadet. Det ble utført 22 spesialtokt til Norge og Nord-Russland. Avdelingen mistet én mann og ett fly. Mosquito- avdelingen mistet 27 mann og 17 fly. Fire mann ble tatt til fange av tyskerne.

FFK-sjef admiral Hjalmar Riiser-Larsen orienterer Kong Haakon.

33 Støtten fra land

Organisering og stasjonering Fra den spede begynnelse med rundt 500 mann og 13 fartøyer bygde Norge og Sjøforsvaret gjennom de fem krigsårene opp en stor organisasjon i utlandet, og da primært i Storbritannia. Da krigen var slutt, hadde til sammen mer enn 8000 mann og 200 kvinner vært rulleført i Marinens Londonarkiv. Hovedtyngden utgjorde mannskaper på de 118 fartøyene som i kortere eller lengre tidsrom seilte som norske marinefartøy med norsk flagg, inklusive de rundt 1800 skytterne i handelsflåten som var organisert under Sjøforsvaret. Men mange gjorde også tjeneneste på land i den organisasjonen som gradvis ble bygget opp for å lede, utdanne og på alle måter støtte den operative virksomheten. Langt på vei la man etter hvert til grunn erfaringer fra den hjemlige organiseringen før krigen, selvsagt med en rekke tilpasninger, ikke minst fordi man hele tiden samarbeidet og samvirket med britenes og andre alliertes organisasjon. Ledelsesmessig var tyngdepunktet hele tiden i London, også av hensyn til samarbeidet med vår egen regjering, forsvarsledelsen og med det britiske Admiralitetet. Etter hvert ble Skottland, og områdene Glasgow, Edinburgh, Dundee, tyngdepunkter både for fartøyer, skole og Ledelsen satt normalt i London, men besøker her britenes stolthet Victory i Portsmouth. støttevirksomhet. Fordi både kanalkysten, Liverpool og sine respektive fagområder. Noen av disse, som miner, virksomhet på øya, og norske ubåter var ofte innom på Shetland ble viktige baser for våre fartøyer, ble det også torpedoer, samband og navigasjon, ble nå i hovedsak vei til og fra Dundee. Da man fra 1943 valgte å flytte der bygget landorganisasjoner. ivaretatt av britene. Høsten 1941 gjenopprettet skøytene og de senere nye ubåtjagerne til Scalloway, man «Marinens artilleri», med egne våpen og ble dette en egen underavdeling med eget verksted for Sjøforsvarets overkommando – SOK ammunisjonsdepoter, og etter hvert med ansvar for disse. SOK ble etablert som en liten stab i begrensede Handelsflåtens selvforsvar. Samme år opprettet man lokaler i Norway House i Londons Regent Street i «Marinens intendantur» med ansvar både for depoter Depoter juni 1940. SOK vokste gradvis gjennom krigen til en og fordeling av denne typen mannskaper. Dermed Depoter ble opprettet der, eller i nærheten, hvor vi organisasjon på rundt 250 personer, hvorav rundt ble Marinens personell i hovedsak kledd opp i norske hadde flere fartøyer eller mye personell stasjonert. I 100 var offiserer. Fra januar 1942 hadde SOK flyttet uniformer, mens Hærens og Kystartilleriets folk normalt Devenport, vest på kanalkysten, ble norsk personell til nye og like sentrale lokaler i Dorland House. I tråd var henvist til å bruke britiske uniformer. Saniteten under utdanning først kummerlig forlagt på det gamle med førkrigsmodellen opprettet man en Admiralstab (Legevesenet) var formelt en fellesinstitusjon, men franske slagskipet Paris. Fra juli 1941 fikk Norge tilgang med ansvar for den operative virksomheten med fire denne fordelte personell til Sjøforsvaret som hadde det til bedre lokaler i land, og man opprettet «Marinens avdelinger (Sambandsavdelingen, Planavdelingen, praktiske ansvaret for sine egne sanitetsavdelinger. depot i Devonport». Her var det forlegning til 200 mann, Organisasjonsavdelingen og Operasjonsavdelingen). sanitet, depot og visse rekreasjonsmuligheter. Dette Etterretning hadde også vært en egen avdeling, Marinestasjon Port Edgar ble også brukt av fartøyer med baser i Plymouth og men da Forsvarets overkommando (FO) ble I den underliggende landstrukturen opereres det både Falmouth og av annet personell på kurs. gjenopprettet i London i februar 1942, ble den med begrepene stasjon, depot og avdeling. Stasjon er sjømilitære etterretningen en del av FO. Dernest i så måte en mer omfattende organisasjon. Vår første I Liverpool begynte vi også med å leie noen enkle hus. bestod SOK av avdelinger med ansvar for støtte og lille base i Rosyth, bygget opp rundt Heimdal og Ranen, Siden flere og flere norske korvetter og jagere ble samlet utdanning (Materiellavdelingen, Personellavdelingen, vokste fort, og den ble fra juni 1941 flyttet til Port her, ble det fra desember 1941 utvidet og erklært som Skoleavdelingen, samt de mindre avdelingene for Edgar ved Firth of Forth-fjorden. Dette, som da ble en «Marinens depot Liverpool» med lignende funksjoner Velferd, Geistlighet og Juridiske forhold). I tillegg var norsk stasjon i den britiske basen Lochinvar, omfattet som i Devenport. Personellet på de norske fartøyene det en egen «Avdeling for handelsflåtens selvforsvar», både forlegning, skipstilsyn, forsyningsdepoter, lege/ utgjorde rundt 900 mann, som dro nytte av depotet. som på SOKs vegne ivaretok det overordnede ansvaret sykehus. Stasjonen støttet både fartøyer og annen for denne betydelige virksomheten. Det var også en virksomhet i området, bl.a Marinens radioskole. I Rekruttskole tilsvarende Kystartilleriavdeling for noe som jo var en 1943 ble stasjonen flyttet 15 km østover til Edinburgh. Når det gjaldt utdanningsinstitusjoner, ble det etablert mer begrenset virksomhet. Når det gjaldt Marinens Flyttingen var en følge av at britene flyttet sin base som en rekruttskole ved Skegness på østskysten, et par timer Flyvåpen, hadde SOK etter mars 1941 ikke noen egen en del av forberedelsene til D-dagen. fra London. Det var i utgangspunktet en britisk 5-ukers avdeling for dette fordi det ble styrt av Flyvåpenets rekruttskole, gitt fartøysnavnet «HMS Royal Arthur». For Felleskommando (FFK), men frem til november1944 Shetland oppsamling og forkurs etablerte man fra juni 1941 en hadde de fortsatt et personellmessig ansvar for På Shetland ble det langt på vei også en fullverdig liten norsk leir, «Normannaheim», der inntil 50 mann Marinens flyvere. stasjon, selv om den ble kalt Shetlandsavdelingen. fikk plass før den egentlige rekruttskolen begynte. Fra Virksomheten var mest betydelig i hovedstaden Lerwick 1943 ble Royal Arthur også brukt som rekruttskole for Før krigen hadde Sjøforsvarets ulike fagområder der først skøytene lå, og der man fra november 1942 SSH, som ellers hadde rekruttskole både i Canada og (administrasjonsgrener) i form av vesener hatt betydelig også etablerte en MTB-flotilje med eget verksted og USA (nevnt under SSH). ansvar for både utvikling og fagopplæring innenfor lager. I tillegg var det norsk flyvirksomhet og SOE- 34 Støtten fra land

Sjøkrigsskolen Allerede i juni 1940 begynte SOKs skoleavdeling å organisere kursing og utdanning av offiserer i samarbeid med britene. Det første kull nye elever ble tatt opp i januar 1941, med teoriutdanningen ved deres skole i Dartmouth og med praksis på engelske krigsskip. Fra januar 1943 ble det etablert en egen norsk Sjøkrigsskole i London med nye kull. Denne ble fra august 1944 flyttet til Edinburgh, der man fikk overta det tidligere marinesykehuset Almond Lodge i Barnton. Gjennom krigsårene ble det i alt tatt opp åtte kull operative sjøoffiserer og fire kull av marineingeniører. Sjømilitære korps Før krigen hadde hele underoffiserordningen vært underlagt store endringer, og begrepet underoffiser var i teorien erstattet av likestilte spesialoffiserer. I krigssituasjonen var man igjen opptatt av å rekruttere spesialister, men etter det britiske systemet med kvartermestre som underoffiserer. Dette var noe av grunnen til at man først i 1942 formelt gjenopprettet Fritid slås i hjel i haven på Norway House i Edinburgh. Sjømilitære Korps (SMK), også det med base i Port Edgar. Også SMKs utdanning var nå i hovedsak basert på at en nyttig oppgaver ved kontorer ved stasjoner og depoter. definert en avdeling med en viss form for støttefunksjon rekke enkeltkurs, innpasset i den aktive tjenesten, skulle Til sammen gjorde rundt 200 tjeneste, men ikke mer for disse, men ikke så betydelig som for stasjon og depot. gi grad og eventuelt tilsetting som underoffiser. I tillegg enn rundt 100 til enhver tid. til utdanningen var det SMKs oppgave å disponere Marinens avdeling Færøyene. En liten avdeling for personellet i korpset. I april 1945 utgjorde korpset 421 Sjøforsvarets skyttere for handelsflåten patruljefartøyene Horten og Risør, fra juni 1941 til mann, og av disse var 161 kvartermestre. Utdanning og organisering av skyttere for handelsflåten august 1943. ble etter hvert en svært betydelig virksomhet. (Se Marinens kvinnekorps nærmere s 26-27). Marinens avdeling Island. Fordi Norge tok et ganske Marinens kvinnekorps ble opprettet sommeren 1942, stort ansvar for patruljetjeneste rundt Island, og fordi og det ble administrert direkte fra SOK. Kvinnene Avdelinger Island også var en viktig havn for konvoifarten, vokste gjennomgikk grunnleggende militærkurs, herunder Samarbeidet med britene tilsa at enkelte norske denne avdelingen til nær 60 mann før krigen var slutt. eksersis, reglement og våpentjeneste. De var uniformert, fartøyer kunne klare seg i perioder uten noe form for først med meniguniform og i aktiv tjeneste med jakke norsk støtteapparat på land. På en del steder, der flere Marinens avdeling Scapa Flow. Ble opprettet først i og skjørt. Kvinnene gjorde ikke operativ tjeneste, men norske fartøyer var samlet over tid, ble det likevel gjerne oktober 1944 for patruljefartøy og minesveipere, men den ble avviklet allerede i februar 1945 da man hadde etablert en egen avdeling i Kirkenes.

Marinens avdeling Middelhavet. Også de mine- sveiperne som i perioder opererte i Middelhavet, utgjorde en avdeling, med en form for støtte i land. Dundee Det norske støtteapparatet i Dundee skiller seg litt fra den øvrige organiseringen. Byen ble tidlig base for noen av våre minesveipere. Divisjonsledelsen fikk kontor på land, men administrativt sett var den underlagt stasjonen i Port Edgar. I tillegg dro den nytte av de britiske fasilitetene. Dessuten ble Dundee stasjon for de tre undervannsbåtene vi overtok fra britene. Disse var en del av 9. ubåtflotilje, som var en internasjonal flotilje med eget støtteapparat. Peterhead På nordkysten av Skottland var det også stasjonert en del norske fartøy. Dette var i hovedsak en britisk base ved vekt på etterretning i regi av SIS. Selv om de norske fartøyene som var der var leid ut til britene, så var deres innsats like viktig, men av naturlige årsaker ikke like Mannskaper kles opp etter ankomst Shetland. kjent. 35 Murmansk-konvoiene

Stord var ofte en del av Home Fleets sikringsstyrke. Oppstarten eskorten mellom Arkhangelsk og Murmansk. De første har fått etterretninger om at Tirpitz har forlatt sin Selv om britene i første omgang har vunnet «The Battle store tapene kommer med PQ13 som mister seks av plass i Åsenfjorden (nord for Trondheim), gripes de of Britain» og hindret en tysk invasjon, er den enorme handelsskipene og ett eskortefartøy. Fra og med april litt av panikk. De oppløser eskorten allerede 4. juli og tyske fremgangen sommeren 1941 likevel skremmende 1942, med PQ15, deltar også amerikanske krigsskip i lar konvoien fortsette mot Murmansk på individuell for den britiske krigsledelsen. Den beslutter raskt at den eskorten. PQ16 i mai 1942 består av hele 38 handelsskip bases. Dette er en skjebnesvanger feilvurdering. Dette vil sørge for å forsyne Sovjet med krigsviktig materiell og en sterk eskorte på 50 skip fra flere nasjoner. De gir flyene og ubåtene et ganske fritt spillerom, og hele og forsyninger i et forsøk på å stoppe eller sinke den mister åtte fartøyer, men får likevel frem rekordstore 24 av konvoiens 34 skip blir senket. Som en følge av tyske fremgangen. Selve forsyningene må i hovedsak forsyninger. dette sendes Tirpitz tilbake til sin stasjon uten å ha vært tas fra det amerikanske lend & lease-programmet, som nærmere enn 300 nautiske mil fra konvoien. britene så langt har nytt godt av. Ansvar for å sette opp PQ17 – katastrofekonvoien handelsskip og etablere en eskorte faller på britene Etter USAs inntreden i krigen økte den tyske Konsekvensene av PQ17 blir at murmansk-konvoiene selv. Ingen av delene er lett i en tid da britene er svært bevisstheten om betydningen av å stoppe konvoiene til (etter PQ18) blir stoppet inntil videre, først og fremst på avhengig av konvoier med eskorte fra USA. Murmansk, og det ble satt mer inn på å stoppe disse. grunn av den lyse årstiden, men også fordi de allierte I tillegg til ubåter, og flyene fra norske baser var de nå setter alle krefter inn i landgangen i Nord-Afrika Den første konvoien på syv handelsskip forlater Liverpool store slagskipene hele tiden en trussel. Innenfor den (operasjon Torch). 12. august 1941. Via Island når den Arkhangelsk 31. britiske marineledelsen var det også en viss uenighet august uten å ha blitt forstyrret av fienden. Den har om det var for risikabelt å operere i den lyse årstiden. Hitler mister troen på slagskipene med seg utstyr for etablering av en egen RAF-avdeling Etter problemene med PQ16 var det all mulig grunn til Høsten 1942, da høstmørket igjen kunne gi konvoier med jagerfly som skal beskytte havnen i Arkhangelsk å tro at en ny konvoi før sommeren ville få enda større en viss dekning, kunne de allierte ikke stille eskorte og Murmansk. Deretter begynner en serie av konvoier tysk oppmerksomhet. Konvoi PQ17, som bestod av hele på grunn av behovet for krigsskip i Middelhavet. For som gis betegnelsen PQ, hvis den er østgående og 34 handelsskip og som gikk fra Reykjavik den 27. juni en periode prøvde man å la fartøyer gå enkeltvis til betegnelsen QP hvis den er en returkonvoi. Konvoiene 1942, fikk derfor en ekstraordinær sterk næreskorte og Murmansk uten eskorte. Av 13 enkeltgående skip i går ofte via Island, deretter nord for Jan Mayen for å i tillegg en stor fjerneskorte med kryssere og slagskipet denne perioden gikk fem tapt, tre måtte returnere og skape avstand til fienden, og videre til Arkhangelsk. Duke of York. Ikke overraskende er tyskerne på jakt etter fem kom velberget frem. Fra midt i desember 1942, Derfra går de, hvis mulig, videre til Murmansk. konvoien, først og fremst gjennom mer enn 100 fly av også etter press fra Stalin, kom man igjen i gang typen Junkers 87 og 88, samt noen nylig utplasserte med eskorterte konvoier. Nå skiftet man navn på de De første konvoiene fra PQ1- PQ7B er ganske små, Heinkel-torpedobombefly og en styrke på 11 ubåter. utgående konvoier til JW, mens returkonvoiene fikk bestående av 7-8 britiske handelsskip og med en eskorte betegnelsen RA. I tillegg til nummer fikk de noen på kun 4-6 skip, bestående av noen jagere, minesveipere Det som skaper forvirring i de allierte styrkene, er ganger bokstavene A og B hvis de pågikk på samme tid og armerte trålere. Allerede i denne første perioden etterretninger om at selveste Tirpitz og Admiral Hipper og hadde et visst samarbeide rundt eskorte. Fortsatt forsøker man å planlegge returkonvoiene, slik at de kan fra Trondheim, sammen med krysserne Lützow og var det slik at man tilpasset returkonvoiene, slik at de nytte den eskorte som har fulgt de østgående konvoier. Admiral Scheer fra Narvik og et antall jagere, er på nyankomne eskortefartøyene kunne følge disse hjem. Først med PQ8, i januar 1942, er det med et amerikansk vei mot konvoien. Dette er både riktig og ikke riktig. Innen utgangen av 1943 hadde man gjennomført åtte handelsskip. Gradvis blir det flere skip i konvoiene, også Det fantes en slik plan, operasjon Rösselsprung. definerte konvoier mot øst og syv konvoier i retur. flere amerikanske. I PQ11 og -12 deltar også russiske Hitler sa ikke ja til denne planen før 5. juli, da Tirpitz krigsskip i eskorten. De har ellers hovedansvaret for allerede er på vei mot Narvik (fra 2/7). Fordi britene 36 Murmansk-konvoiene

og utover en heftig artilleriduell. Men det var først da de fire jagerne litt før kl. 19 gikk tettere inn på Scharnhorst og fyrte sine torpedoer at den fikk nådestøtet. Kl. 19.45 gikk den ned, og av besetningen på 1982 ble bare 36 reddet. Norsk deltakelse: Det første og kanskje det viktigste norske handelsskipet i Murmansk-konvoiene var det lille tankskipet Noreg fra Haugesund, som først og fremst hadde rollen å skulle etterforsyne de øvrige skipene med drivstoff. Det var første gang med i PQ9 i februar 1942, og det gikk til sammen fem ganger tur retur Murmansk (10 turer). Med også ut over dette har fartøyet en imponerende krigsinnsats.

Ut over dette deltok etter det vi kjenner til følgende: Herbrand: JW59 og RA59A Marathon: JW53, JW61, RA54B, RA62 Norfjell: JW63 og RA64, ble torpedert av U-968 14. februar 1945 da den skulle forflytte seg fra inngående til utgående konvoi. To mann mistet livet. Fartøyet ble sterkt skadet, men det lot seg berge. Idefjord: JW63, JW65 og RA64 Stord ankommer Murmansk. Skiensfjord: JW64 og RA65 Kong HaakonVII: JW66 Allerede B-delen av den første konvoien JW-51B var en av disse. Som de hadde håpet gikk Scharnhorst Kronprinsen: RA67 i årsskiftet 1942-43 ble utsatt for et angrep fra en nordover fra Altafjorden 25. desember 1943, fulgt av stor tyske overflatestyrke ledet av den store krysser fem jagere, på jakt etter konvoien. Grunnet dårlig vær Når det gjelder eskorteskip bestod den norske Admiral Hipper, krysseren Lützow og seks jagere kunne ikke de tyske rekognoseringsflyene ta av, så deltakelsen først og fremst av jageren Stord, som (Barentshavslaget). Denne styrken skulle egentlig være Scharnhorst hadde problemer med å finne konvoien. var involvert i eskorten av åtte østgående og syv overlegen eskorten på åtte allierte jagere, men under Sjefen valgte derfor å sende jagerne sydover for å lete vestgående konvoier, selv om det noen ganger var som den harde kampen på nyttårsaften 1942 maktet ikke etter konvoien. Krysseren Belfast var det første skipet del av sikringsstyrken. Jageren St.Albans deltok i PQ15 tyskerne å utnytte dette overtaket. Alle de 14 skipene som oppdaget Scharnhorst ca kl 09 den 26. desember, og returkonvoien PQ12. Uredd er også regnet inn for sin i konvoien kom trygt frem. Britene mistet seks mann på takket være radar, og den åpnet ild. Med sin høyere fart rolle i første del av PQ15. Korvettene Tunsberg Castle en jager, men klarte å senke en av de tyske jagerne og kom Scharnhorst seg greit unna. Nå hadde imidlertid og Eglantine fulgte begge med JW62 i desember 1944, skade Admiral Hipper. Dette gjorde Hitler såpass irritert Fraser selv, med sin Force 2, lagt seg på en kurs som ville da det var meningen at de på returen med RA62 skulle at han nå mistet sin tro på de store slagskipene og avskjære Scharnhorsts retrett. Scharnhorst fikk tidlig en forlate konvoien og gå mot Båtsfjord i Finnmark, hvilket krysserne og heller ville satse mer på undervannsbåter. treffer som gjorde at den ikke kunne bruke sin overlegne de gjorde, men med den følge av Tunsberg Castle sank Flere pågående prosjekter med store skip ble stoppet. fart til å unnslippe. Dermed utspant det seg fra kl. 16.45 etter å ha truffet en mine. Flåtesjef Raeder måtte tre til side, mens den tidligere ubåtsjef, admiral Dønitz, ble ny sjef for hele flåten. Scharnhorst senkes Det siste store slaget mellom store overflatefartøy i Europa skulle finne sted et år senere, også det i tilknytning til en av Murmansk-konvoiene. Nå var den allierte taktikken nærmest å lure ut Scharnhorst til en avgjørende kamp. Mannen bak planen var sjefen for Home Fleet, admiral Bruce Fraser. Det som skulle lokke Scharnhorst ut fra Altafjorden, var konvoi JW-55B på 19 handelsskip, som forlot Skottland 20. desember. Den hadde en relativt svak næreskorte på to jagere og noen mindre skip, og en ikke altfor avskrekkene fjerneskorte fra Home Fleet på åtte jagere. En del av planen var også den vestlige returkonvoi RA-55A, som hadde en tilsvarende eskorte. Det tyskerne ikke visste, var at RA- 55A på god avstand hadde en sikringsstyrke, «Force 1», med krysserne Belfast, Norfolk og Sheffield. Trumfkortet var likevel sikringsstyrken til JW-55B, «Force 2», som Fraser selv ledet fra slagskipet Duke of York, med Ising kunne være et stort problem. krysseren Jamaica og fire jagere i S-klasse, hvorav Stord 37 D-dagen – 6. juni 1944

hardt presset på Østfronten og hadde begrensede styrke til rådighet for å møte invasjonen, hadde de fordelen av å sitte i befestede stillinger på land, med en overhøyde i forhold til landgangen. I tillegg var det lagt miner og bygget undervannshindre. Den tyske del av forsvarsstyrken hadde dessuten viktig krigserfaring, og tyskerne hadde mobile panserstyrker som kunne settes inn.

Angrepet medførte betydelige allierte tap, nær 10.000 mann på D-dagen, men regnes i hovedsak som en suksess. Det skyldtes i stor grad de gode forberedelsene og en vellykket avledningsplan som hadde bundet store tyske styrker lenger øst. Viktigst var kanskje likevel den tallmessige overlegenhet de allierte styrkene utgjorde, og de enorme ressurser som ble skipet inn. Bare i løpet av selve D-dagen var mer enn 130.000 soldater, 6000 kjøretøyer, 600 ulike kanoner og rundt 5.000 tonn ammunisjon og forsyninger skipet inn. Da brohodet var sikret, startet en kontinuerlig tysk tilbaketrekning, med unntak av enkelte motoffensiver. I løpet av de tre første Klare til avgang Southampton 1. juni. månedene hadde man landsatt 850.000 mann, 150.000 kjøretøyer og 570.000 tonn forsyninger. Ønsket om en ny front vurderinger, spesielt fremført av Churchill, ble de store Sovjetunionen som helt siden sommeren 1941 allierte (Storbritannia, USA og Frankrike) først enige om Norsk deltakelse hadde utgjort Tysklands hovedmotstander og krigens å prioritere Operasjon Torch, landsettingen av allierte Av de om lag 50 norske marinefartøyene vi hadde i hovedfront, hadde hele tiden lidd store tap. Derfor styrker i Nord-Afrika i 1942, og dernest å invadere Sicilia 1944, deltok Norge med 10 fartøyer. Vi deltok også i presset Stalin tidlig på Churchill og Roosevelt om at de i 1943 for å drive Italia ut av krigen. Da Stalin selv deltok den omfattende førstefasen da kysten skulle renses for allierte måtte gjennomføre en invasjon fra vest. Stalin i toppmøtet i Teheran i slutten av november 1943, ble miner. Dette måtte gjøres grundig og raskt. Til sammen visste at en ny front i vest ville presse Hitler til å flytte det endelig bestemt at en alliert invasjon i Frankrike 287 minesveipere av forskjellige typer ble benyttet. styrker fra Østfronten, og gjennom dette ville presset skulle finne sted før sommeren 1944. Blant disse flere norske. Flere fartøyer var indirekte mot russerne avta. Tanker og ønsker om en slik invasjon involvert gjennom forberedelser, patruljeoppdrag og fantes nok ganske tidlig hos britene, men først i juni 1942 Den gigantiske oppbyggingen minesveiping. I tillegg kommer en rekke nordmenn på fikk admiral Ramsey en konkret ordre om å planlegge Fordi Storbritannia ville være det naturlige utgangspunkt britiske marinefartøy og fly og selvsagt handelsflåtens den sjømilitære delen av en invasjon fra Storbritannia for et slikt angrep, ble oppbyggingen av allierte styrker, deltakelse. mot Frankrike. Fagmilitært sett ble det klart at de materiellmessig, personellmessig og forsyningsmessig, alliertes styrker foreløpig ikke var sterke nok til en slik en del av strategien. Da de allierte sommeren 1943 i Stord operasjon. I en kombinasjon av militære og politiske praksis hadde vunnet slaget om Atlanterhavet, gjorde Stord og Svenner var våre nyeste jagere, av den såkalte dette oppbyggingen enklere. Før planen ble iverksatt, S-klassen, som hadde svært god bestykningen, så det hadde det til Storbritannia ankommet anslagsvis er ikke unaturlig at de ble plukket ut for deltakelse i 1,5 millioner amerikanske soldater og fem millioner Operasjon Neptune. Oppdraget var todelt: først å være tonn forsyninger og utstyr til invasjonen. Hundrevis en del av eskorten som fikk landgangsfartøyene trygt av kvadratkilometer av Storbritannia var belagt av over kanalen, samtidig skulle Stord også være sentral i amerikanske forsyningsdepoter, ammunisjonslager, beskytning av stillinger på land kjøretøyer, tanks, forlegninger og flybaser. Ifølge general Eisenhower var England i denne perioden Sammen med søsterskipet Svenner inngikk Stord i ”verdens største operative militærbase”. I ventetiden «Bombarderstyrke D» i den østligste av de tre britiske stod disse styrkene for svært viktige krigsbidrag. sektorene, Sword. Målet for beskytningen var å ramme tysk artilleri på land, eller redusere deres ildgivning De allierte fartøyene for bedre å sikre landgangstroppene. Fra kl. 0622, Angrepet var slik lagt opp at den britiske hovedstyrken drøyt 45 minutter før landsettingen, startet Stord skulle angripe de tre østligste strendene med kodenavn bombarderingen av det tyske batteriet ved Riva Bella på Sword, Juno og Gold (ca 46 km), mens den amerikanske Sword. Deres mål var en kanonstilling ved munningen hovedstyrken skulle angripe strendene med kodenavn av Caen-kanalen. I alt skjøt Stord 362 granater den første Omaha og Utah, ca 30 km lenger mot øst. De allierte dagen. Dagen etter 168 granater. Deretter gikk fartøyet eskortefartøyene besto av i alt 286 jagere, sloops, tilbake til Portsmouth for etterforsyninger. Frem til 23. fregatter, korvetter og trålere. Flesteparten tilhørte den juni avfyrte skipet 1533 granater mot tyske mål. Etter engelske og amerikanske marine, men også canadiske, invasjonen i Normandie, den 26. juli 1944, ble «Stord» franske, polske og norske fartøyer deltok. angrepet av fiendtlige fly. Alle bombene gikk ved siden av skipsrekken, og «Stord» ble ikke truffet. Dermed levde «En bredside fra Stord». Selv om tyskerne på denne tid av krigen var svekket, fartøyet nok en gang opp til sitt kallenavn, Lucky 26. 38 D-dagen – 6. juni 1944

Svenner Svenner gikk i likhet med Stord over kanalen om natten og kom i grålysningen frem til Normandie-kysten. Der lå fartøyet og ventet på at minesveiperene skulle klargjøre farvannet.

Klokken 05.35 ble det fra broen oppdaget en torpedo som var på vei mot Svenner. Fartøyet forsøkte å komme unna, men ble rammet av en torpedo som trolig var ment for et annet og større skip. Torpedoen traff midtskips, og flere av besetningen omkom som følge av eksplosjonen som fulgte. Noen av mannskapet ble tatt om bord i søsterskipet HMS Swift eller andre redningsfartøy. Av en besetning på 230 omkom 33. Dette var Svenners første og siste tokt etter at vi mottok fartøyet i mars 1944.

Glaisdale Inngikk i «Flotilje E», som i tillegg besto av to kryssere og 11 jagere. Den eskorterte fra 5. juni åtte store landgangsfartøy og var fremme utenfor Juno kl. 06.20 den 6. juni. Glaisdale fulgte landgangsfartøyene inn Amerikanske styrker går i land. og startet deretter bombarderingen av den første av to tyske kanonstillinger ved St. Aubain. Fartøyet skjøt Korvettene Acanthus, Eglantine og Rose Motorlaunchene ML-128, ML-213 og ML-573 i alt 92 granater mot dette målet, et kvarter senere Eglantine og Acanthus ble tatt ut av konvoitjeneste Fra 17. april og frem til D-dagen ble alliert minelegging ytterligere 87 granater mot en annen tysk stilling. i april 1944, omtrent da Rose var ferdig overhalt. ved den franske kysten gjennomført i henhold til Klokken 07.45 begynte Glaisdale bombarderingen av et Fartøyene gjennomførte så øvelser i Irskesjøen der de en detaljert mineleggingsplan. Dette var med på å befestet punkt og skjøt 132 granater mot dette. øvde på kamp mot undervannsbåter og tyske E-båter. bremse den tyske utbyggingen og beskyttet samtidig Rose ankom Normandie den 7. juni som eskorte invasjonsflåten. De tre norske fartøyene ble også Glaisdale eskorterte dagen etter flerefor ammunisjonslektere, og var den første av de tre benyttet til røyklegging og utlegg av kunstig tåke for å troppetransportskip tilbake over kanalen for så å som kom til Normandie. Dette var særdeles viktige skjule invasjonsflåten ved Dover-stredet. returnere til Juno den 9. juni. Fartøyet ble forsøkt forsyninger for å opprettholde det allierte trykket. Rose angrepet flere ganger i dagene som fulgte, men det var fortsatte i denne tjenesten en tid fremover. Eglantine Oppsynsfartøyet Nordkapp først den 23. juni at krigstjenesten var over for Glaisdale. og Acanthus opererte sammen og ankom Normandie Nordkapp var det eneste norske førkrigsfartøyet En akustisk mine eksploderte da litt aktenfor fartøyet den 8. juni, som eskorte for en konvoi ved Utah. De som var med ved invasjonen i Normandie. Dette lille slik at dette ble påført betydelig skade. Det måtte derfor eskorterte fartøyene hadde en samlet last på over en fartøyet med en besetning på 22 mann deltok som slepes tilbake til England, og det ble liggende i opplag million tonn. eskortefartøy for konvoier. Det ankom Normandie resten av krigen. 9. juni. En av oppgavene var røyklegging for å skjule allierte handelsskip. Norske handelsfartøy Blant det store antall transportfartøyer som tilhørte den første angrepsbølgen mot landsettingsstedene, befant det seg syv skip fra handelsflåten.

I dagene som fulgte deltok ytterligere 40 norske handelsskip. Samlet utgjorde de en tonnasje på cirka 49000 bruttotonn. Deres oppgave var transport av soldater, ammunisjon og materiell. 23 skip ble lettere skadd, mens to skip gikk tapt; DS Reiaas som følge av en kollisjon 13. juni og DS Ringen etter å ha gått på en mine 4. juli. Ingen norske mannskaper omkom, men tre britiske skyttere mistet livet.

Ytterligere fire handelsskip deltok som blokkskip. Skipene ble lastet med sand og stein og ved høyvann skulle de legger seg et stykke utenfor kysten. Ved å åpne bunnventilen og senke seg selv skulle de bli liggende som en beskyttende molo for fartøyene innenfor, som en del av de kunstige havnene (Mulberries). Samlet for de 51 handelsskipene deltok vel 900 norske sjømenn Senkingen av Svenner. Maleri av Ants Lepson. under operasjonen, uten tap av norske liv. 39 Frigjøringen av Finnmark

Vardø brenner.

sende til Finnmark en ganske stor norsk marinestyrke bestående av ett kommandofartøy, tre korvetter, seks minesveipere, to tankskip, to handelsskip og en rekke mindre fartøy. Styrken skal utgjøre «Marinekommando Nord-Norge». Den skal ledes av SOKs stabssjef, admiral E Danielsen, og være underlagt en Distriktskommando. Kystartilleriet trente for innsetting i Finnmark. Det skal videre opprettes et Marineavsnitt i Kirkenes. Tysk tilbaketrekning minesveiperne Oksøy, Tromøy, Karmøy og Jeløy, sendes Planen fremlegges for Admiralitetet 7. november, og Etter våpenhvilen mellom Sovjet og Finland 4. september de også til Scapa Flow. forberedelsene påbegynnes. Først 23. november får 1944 innser tyskerne at deres 20. Gebirgsarme vil man vite at planen er avslått på høyt nivå. Avslaget bli kastet ut av Nord-Russland. Av de tre korpsene Da tyskerne trekker seg tilbake og russerne har begrunnes med at de allierte nå har overført så store starter 18. og 36. Armekorps straks tilbaketrekningen inntatt Kirkenes, innser regjeringen i London at det marinestyrker til kampene i Stillehavet, at man ikke føler mot grensen, mens 19. Armekorps skal prøve å holde kan oppstå et uheldig makt-vakum. På et svært riktig man kan gi styrken den nødvendige sikringen mot tyske stillingen ved Litsa-elven mellom Murmansk og øyeblikk, 26. oktober, kringkastes en tale fra Kong fly og undervannsbåter. Fordi det nå er økende behov Kirkenes. Den 6. oktober iverksettes operasjon Nordlicht. Haakon. Der gjør Kongen det helt klart at Norge er for forsyninger til den norske befolkningen som ikke Tyskerne starter en organisert uttrekning av Finnmark, beredt til å overta kontrollen i Finnmark, og at man er evakuert, går britene med på at to norske korvetter mens det enda en uke er harde kamper ved Litsa. planlegger innsetting av militære styrker. Fra Hærens og tre minesveipere skal følge med neste østgående Tyskerne beslutter å etablere en ny forsvarslinje ved side tenker man seg to avdelinger á 400 mann, delvis konvoi (JW62) til Murmansk. Der skal de fylle opp med Lyngen. For å hindre fienden i å få fotfeste, beslutter ved bruk av lokalbefolkningen, men dette viser seg nødvendige forsyninger og ta seg til Båtsfjord. den tyske førerstaben at befolkningen i Finnmark skal vanskelig. Marinens ledelse ser for seg å samle og å evakueres, og at byer skal brennes etter hvert som de forlates. Da frivillig evakuering ikke har den ønskede virkningen, blir denne fra 28. oktober tvungen. Mange motsetter seg dette og søker tilflukt på fjell og i huler. I løpet av siste uke i oktober forlater og brenner tyskerne Kirkenes, Varangerhalvøya, Vadsø og Vardø. Russerne krysser grensen 23.-24. oktober, og de inntar Kirkenes 25. oktober. Noen få steder kommer det til trefninger mellom russiske og tyske styrker, men etter 6. november er det ingen slike kamper. Men fortsatt er det spredde tyske styrker som truer de som ikke evakuerer, og langs kysten trues de allierte fortsatt av tyske fly og ubåter. Norsk deltakelse I London har både den norske regjeringen og den militære ledelsen hele tiden vært opptatt av å planlegge en norsk militær tilstedeværelse i Norge så snart forholdene ligger til rette for dette. Både Hæren, Kystartilleriet og polititroppene i Sverige har øvet med dette som fokus. På marinesiden er det ikke like klart hvordan man best kan forberede dette. Det som antas som sikkert, er at det vil være stort behov for minesveipere og patruljefartøy. Dette er årsaken til at Norge i denne fasen søker å ta over flere allierte minesveipere, og det er hovedårsaken til at man samler mineveipere og patruljefartøy i den nye «Marinens avdeling på Scapa Flow». Da Norge høsten 1944 overtar fire trålere av Isle-klassen, ombygget til Norske tropper på vei til Finnmark i 1944. 40 Frigjøringen av Finnmark

at tyskerne skulle komme og hente dem. I staben til Marineavsnittet i Kirkenes jobbet den driftige MTB- offiser Per Danielsen, sønn til admiralen som nå var marinesjef for hele Nord-Norge. Per Danielsen ble plukket ut til å lede en ekspedisjon på tre skøyter som skulle ta seg fra Båtsfjord til Sørøya med forsyninger, og eventuelt starte evakuering av folkene der. De kom frem 26. januar, fordelte mat og klær. Fordi de fryktet tyske styrker, tok de tre skøytene med seg rundt 200 tilbake til Båtsfjord. Men fortsatt var det minst 600 igjen. Melding om dette ble sendt til London, og de ble avtalt at britiske eskortefartøy fra konvoi JW64 skulle hente disse ca 8. februar. Da konvoien passerte, fikk britene, grunnet en misforståelse, beskjed om at det ikke var flykninger på Sørøya, så de fortsatt rett til Murmansk. Misforståelsen ble oppklart, og fire britiske jegere gikk 15. februar inn og hentet de drøyt 500 som til slutt ville bli hentet. Disse ble fraktet til Murmansk. Der ble de fordelt på flere av handelsskipene som skulle følge konvoi RA64 vestover. Konvoien forlot Murmansk 17. februar, og på veien ble den hardt angrepet av tyske undervannsbåter. De to amerikanske skipene Thomas Scott og Henry Bacon ble torpedert og senket av fly, men flyktningene fra Sørøya ble reddet. Sjøkrigsskolens elever fra Tunsberg Castle samlet i Murmansk. En sterk historie er den til Henry Bacon. Da det ikke Båtsfjord og Kirkenes undervannsbåt, og en russisk jager blir senket. Idefjord var plass til alle i livbåtene, lot mannskapet de norske Den 7. desember kommer konvoien til Arkhangelsk/ klarer seg i første omgang. Mens den ligger på havnen flyktningene få fortrinn. Fra Henry Bacon mistet 22 Murmansk. Den videre planlegging diskuteres med i Kirkenes 9. februar, blir den et bevisst mål for U-995. mann livet, de fleste som følge av drukning i det kalde både britiske og russiske myndigheter. Avtalen blir at de Ubåten tar seg inn på havnen og fyrer to torpedoer på vannet. De har senere blitt hedret, post mortem, med norske fartøyene skal underlegges russisk kommando, ganske sikker avstand. På en mirakuløs måte bommer norsk krigsmedalje men at de selv skal ta seg inn til Båtsfjord. Russerne lover begge torpedoene (Idefjord torpederes av en annen å holde kontroll på overflatetrusselen. De tror de har ubåt, U-997, 22 april, men den synker ikke og blir slept Per Danielsen ble med en av de britiske jagerne tilbake en viss kontroll på minetrusselen, så derfor er de mest av Karmøy til Murmansk). til Storbritannia, først og fremst fordi han ville prøve å redde for ubåttrusselen. De tre minesveiperne skal dels få norske MTB`er flyttet til Finnmark. Det lykkes ikke, sveipe eventuelle miner og dels bidra med beskyttelse I neste konvoi, JW64, er det søsterskipet Skiensfjord som men i mai kom han tilbake til Sørøya med et Catalinafly. mot ubåter. På vei inn mot Båtsfjord 12. desember går har med seg forsyninger til Finnmark, og som følges til Der var det dødt, og via Alta kom han seg til Tromsø 8. det likevel galt. Utenfor Makkaur fyr blir Tunsberg Castle Kirkenes av Eglantine. Dette gjentar seg da den siste mai, der han regnet med at det nå var allierte styrker. rammet av to eksplosjoner, først under akterskipet og konvoien før freden, JW65, ankommer Murmansk i april. Det var det ikke, så Per Danielsen ble for en kort stund kort etter lenger frem på styrbord side. Dette medfører Denne gangen er det Kong Haakon VII og Kronprinsen den høyeste allierte offiseren i Tromsø. Dermed var det voldsomme ødeleggelser, og fartøyet begynner å synke. som er lastet med slike forsyninger. til unge Danielsen at den tyske general Rendulic overga Fordi det driver inn i den kanalen som minesveiperne hele Nord-Norge fra Nord-Trøndelag, en styrke på ca hadde sikret, kan Eglantine og delvis Tromøy komme Kystartilleriet 200.000 mann. Uken etter kom den allierte styrken, og de til unnsetning. Med de overlevende om bord setter Sommeren 1944 hadde ”Kystartilleriets skole- og han kunne overlate ansvaret til denne, der også hans fartøyene kursen tilbake mot Murmansk. øvingsavdeling” blitt opprettet i Skottland. Den egen far var med. omfattet stab, to offiserskurs, to underoffiserskurs, Etter senkningen av Tunsberg Castle fortsetter Eglantine ett rekruttbatteri og ett øvingsbatteri. Vinteren og de tre minesveiperne sin tjeneste i Marineavsnitt 1944/45 ble denne avdelingen oppløst og gikk over til Kirkenes. De tre minesveiperne får i februar følge av ”Kystartillerigruppen”. Den bestod av to luftvernbatterier Oksøy, og sammen utgjør de ”Minesveiperdivisjonen og reparasjonsavdelinger m.v., og var opprettet med Nord-Norge”. Der har de store områder som må sveipes. sikte på operasjoner i Norge. Batteriene ble ikke sendt til Eglantine går en del mellom Kirkenes og Murmansk Norge før etter kapitulasjonen. Derimot ble en del annet med viktige forsyninger og norsk militært personell. skyts sendt til Kirkenes etter at ”Marineavsnitt Kirkenes” Med konvoien JW63, som ankommer Murmansk 8. var blitt opprettet i desember 1944. januar, er også det norske skipet Idefjord. Det tidligere amerikalinje-skipet er fylt opp med militære og sivile Sørøya forsyninger til Finnmark, samt 70 tonn gaver samlet I den lille kystverngruppen som faktisk ble etablert på inn av britiske og amerikanske hjelpeorganisasjoner. ved Båtsfjord og rundt Vardø, ble man i desember kjent Dette anses som svært viktig, og i tillegg til Eglantine med at det på Sørøya befant seg en gruppe flykninger får Idefjord en rekke russiske fartøyer med seg i eskorten på mer enn 1000 mennesker, som hadde motsatt seg til Kirkenes. På veien har de kontakt med en tysk evakuering. Disse var nå i materiell nød, og fryktet Marinen var normalt svært populære i Finnmark etter krigen. 41 Handelsflåten i krig

Lorentzen ble utpekt til å lede organisasjonen som skulle administrere skipene fra London. Selv om hovedsetet forble i London fikk Nortraship etter kort tid også en avdeling i New York. Senere ble det opprettet rundt 50 større og mindre avdelingskontorer for Nortraship i de største havnebyene. Den 18. mai ble regjeringens rekvisisjon utvidet til å gjelde også frie norske skip under 500 tonn. Samlet sett fikk Nortraship da bruksretten til 806 norske skip over 500 tonn, herav 241 tankskip og 12 hvalkokerier. I tillegg kom 81 skip mellom 100 og 500 tonn og 107 hvalbåter. Livet om bord Krig berører alle som opplever den. Krigsseilerne måtte i tillegg leve med savnet av familien, ofte gjennom alle krigsårene, og usikkerheten om hvordan det gikk med dem der hjemme slet på mange. For krigsseilerne i handelsflåten var det i tillegg en metal belastning at fartøyet ikke hadde noen egenbeskyttelse. Dette bedret seg rett nok noe ut over krigen, men til gjengjeld økte risikoen for torpedering, eksplosjon og redusert sjanse for å overleve.

Fartøyenes mottiltak var økt bevæpning og egne Lasting i New York. utdannede skyttere, men like viktig var trening i bruk av bevæpningen som ofte involverte flere om bord. Andre Før 9. april okkuperte havner. Dette utgjorde rundt 830.000 brt, tiltak var hyppige og realistiske livbåtøvelser. Utstyr for Sommeren 1939 var den norske handelsflåten verdens men det var mest mindre kystfartøy. Av skip over 500 brt overlevelse var også viktig. Livbelte av kork var vanlige 4. største. Den bestod av rundt 2000 skip over 100 utgjorde dette ca 13%. Mer enn fire mill brt unnslapp tidlig i krigen, og disse kunne være livsfarlig hvis man bruttoregistertonn (brt), med en samlet tonnasje på tysk kontroll, herunder de fleste større lasteskip og de hoppet i sjøen fra stor høyde. De ble gradvis erstattet nær fem mill brt, noe som var 7% av verdenstonnasjen. viktige tankskipene. De kommende dagene ble det en med flytevester med isopor, utstyrt med lykt og fløyte, I forhold til gjennomsnittet var vår handelsflåte kamp mellom Quisling, regjeringen på flukt og skipsfolk som hver mann kunne oppbevare på lugaren. For at man gjennomgående nyere og med større andel motorfartøy i London om hvilken informasjon, anbefalinger og krav ikke på kort tid skulle fryse i hjel i kaldt vann, ble det fremfor damp, hvilket betydde større lasteevne. som skulle fremmes redere og skipsførere. Quisling søkte fra våren 1941 utviklet heldekkende redningsdrakter i Viktigere, i forhold til den kommende krigen, var det naturlig nok å instruere skipene om å gå til norske eller gummi, som det gradvis ble bedre tilgang på. at Norges tankskipsflåte på 272 skip, utgjorde 19% av tyske havner, eller til nøytrale havner som spanske og verdenstonnasjen. Britenes andel utgjorde 29% og USAs italienske. I London avslo den norske sendemannen Erik Det viktigste tiltaket, både mot å bli senket og dernest for andel 24%, men også her var de norske tankskipene Colban i første omgang et britisk tilbud om å la de frie å overleve en senkning, var å samle mange fartøyer i en gjennomgående nyere og raskere enn gjennomsnittet. norske skipene seile under britisk flagg og beskyttelse. konvoi med krigsfartøyer til eskorte og beskyttelse mot Alle skip ble meddelt at de ikke måtte høre på Quisling angrep både fra fly, overflatefartøy og undervannsbåter. Den 11. november 1939, i London, inngikk Norsk eller ordre fra egne redere i okkuperte Norge. Offisielt Kapasiteten til å eskortere fartøy var liten i krigens Rederiforbund en tonnasjeavtale med det britiske norsk syn ble formidlet over BBC 15. april. Skipsførerne første fase, særlig når det gjaldt den viktige farten over skipsfartsministeriet. Den forpliktet rundt 33% av ble da oppfordret til å gå til nærmeste allierte havn og å Atlanterhavet. Selv om den ble langt bedre fra 1942, den norske tonnasjen til å seile for de allierte med en unngå nøytrale havner. senket de tyske ubåtene som opererte i flokk, fortsatt intensjon om å øke denne andelen. Dette ble gjort svært mange skip også i konvoi. Først sommeren 1943 i februar 1940 da den ble utvidet med 150.000 brt av Fra utenriksminister Koth i Norge fikk Coban fullmakt til å da de allierte brukte langtrekkende bombefly og kunne tankskipstonnasje. Selv om tonnasjeavtalen formelt håndtere administrasjonen av den frie flåten med støtte dekke det tidligere «air gap», gikk tapene nedover. kunne sies å være en ren kommersiell avtale, ble den av skipsreder Hysing Olsen. De to var trolig mest innstilte gjort i forståelse med den norske regjeringen. Tyskerne på tett integrering med britiske skipsfartsmyndigheter, Tjeneste - tap oppfattet den da også som et signal om at Norges men andre norske redere i London la avgjørende press Fordi norske skip utgjorde en så stor andel av den nøytralitet ikke var til å stole på. Slik sett kan den ha på dem for å finne en norskkontrollert løsning. Det samlede tonnasjen som var utsatt for tyske angrep, er vært en del av bakgrunnen for det tyske angrepet på rettslige grunnlaget ble fattet av regjeringen i statsråd det naturlig at tapene av norske skip og sjøfolk preges Norge. Som man fryktet ble de norske skipene utsatt 22. april, da den med følgende formulering rekvirerte av krigens ulike faser og hovedoperasjoner. En del av for angrep. Frem til det tyske angrepet hadde 55 norske hele den frie norske flåten: disse fasene er grundigere beskrevet under vår marines skip gått tapt. Mange av disse gikk tapt i Nordsjøen som «Alle skip som er innført i norsk skipsregister og er over deltakelse, men det er viktig å understreke at de norske følge av miner og ubåtangrep, og på disse mistet 357 500 brt, og som ikke allerede er i den norske, den britiske skip og sjøfolkene i Nortraship var involvert i langt flere- livet. eller den franske regjeringens tjeneste, er fra i dag stilt til og til dels mindre kjente operasjoner. rådighet for den norske regjering for å sikre forsyninger og Nortraship etableres fremme krigsoperasjoner for Norge og de nevnte makter». Dunkirk Ved angrepet på Norge i april 1940 lyktes det Den organisasjon som skulle organisere det hele, ble Mens MTB 5 og 6 ble liggende til kai i Dover, var det tyskerne å få kontroll over mesteparten av de norske gitt navnet «Norwegian Shipping and Trade Mission», flere norske handelsskip som ble involvert i den store handelsskipene som lå i tyske-, danske- og norsk- forkortet Nortraship. Skipsfartsdirektør Øyvind evakueringen fra Dunkirk i mai-juni 1940. MS Hird var 42 Handelsflåten i krig

Selv store skip bli små i Atlanterhavet. ett av de norske skipene som litt tilfeldig deltok. Det Østkysten av USA på til sammen 864.000 brt. På disse mistet 2.208 norske hadde allerede vært utsatt for flere flyangrep da det 28. De første månedene av 1942, da USA hadde kommet og 906 utenlandske sjøfolk livet. Gjennom krigen mai forlot havnen med mer enn 2000 britiske og franske med i krigen, tok det flere måneder før man kom i gang transporterte norske skip 75 mill tonn oljeprodukter soldater og en del sivile flyktninger om bord. Disse ble med konvoiering av skip fra Halifax og videre langs og 70 mill tonn tørrlast. Av handelsskip i norsk bragt i (relativt) sikkerhet i Cherbourg. På veien ble Hird østkysten av USA. Her ble også flere norske skip senket. innenriksfart, ofte med tyske forsyninger, gikk 219 skip vitne til flere senkninger. Med fare for egne liv plukket tapt med en samlet tonnasje på 327.000 brt. skipet også opp skipbrudne fra to av disse. Kapteinen Middelhavet fikk senere krigskorset for denne bragden. I Middelhavet var norske handelsskip involvert i alle faser og operasjoner. Først fra 10. juni 1940, da The Battle of Britain Mussolini også erklærte krig mot Storbritannia og Under denne svært viktige fasen av krigen fra sommeren Frankrike. Kampene 1940-41 kom også til å omfatte 1940, da Storbritannia var truet av invasjon, massive Malta, Kreta, Kypros, Hellas og kontrollen rundt utløpet flyangrep og blokade, var opp mot 200 norske skip av Suez-kanalen i Egypt. Norske skip ble også her en involvert i forsyningstrafikken i Kanalen og på den viktig del av forsyningskjeden. I forkant av landgangen britiske østkysten. Det var store tap, men bruken av i Nord-Afrika i november 1942 hadde ni konvoier med kystkonvoier og aktiv minesveiping bidro til å begrense 340 handelsskip blitt sendt fra Storbritannia. Mer enn tapene. I en tale på BBC i januar 1941 sa den britiske 30 norske skip deltok, og mange var engasjert helt til admiral Charles Dickens: «Hvis det ikke hadde vært for tyskerne kapitulerte i Tunis i mai 1943. Fra juli 1943 den norske handelsflåten, kunne vi like godt ha bedt kom landgangen på Sicilia. Med 2.600 skip og 180.000 Hitler om hans betingelser» soldater ble den i omfang kun overgått av D-dagen. Bergensfjord var ett av skipene som deltok med Slaget om Atlanterhavet troppetransport. Den ble fulgt av landgangen i Italia i Denne kampen var den mest omfattende og lengst- september 1943 med over 600 skip involvert. Her ble varende operasjonen under hele krigen. Samlet sett MS Christian Michelsen senket av U-410 med 47 døde var trolig dette vår handelsflåtes viktigste bidrag og kun tre overlevende. Ved Bari den 3. desember ble tre til den allierte seieren. Ikke minst gjaldt dette norske skip senket og to skadet etter flyangrep. tankskipenes transport av drivstoff til det store militære apparat som ble bygget opp i Storbritannia. Murmansk og D-dagen Allerede i april 1942 uttalte Noel Baker i det britiske Er nærmere beskrevet på egne sider. krigstransportministerium: «De norske tankskipene er i slaget om Atlanterhavet det som Spitfire-flyene var i Oppsummert slaget om Storbritannia i 1940». Fra 9. april til 8. mai gikk 432 norske skip i Nortraship tapt på til sammen 1,8 mill brt. Av disse var 116 tankskip Frivakt i høy beredskap. 43 Marinemuseet i Horten

Kong Haakons første besøk til marinebyen Horten etter krigen ble en fest.

Denne brosjyren er utarbeidet av Marinemuseet til Det er vanskelig å få med seg alt. Men en av de ting at Sjøforsvarets og marinefolkenes innsats ikke skal bli 75-årsjubileet for Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Den vi legger vekt på at alle skal ha fått med seg etter et glemt. forsøker å gi en kort sammenfatning av Marinens besøk, er dette at krigen for Marinen ikke sluttet med fortsatte kamp, primært fra Storbritannia, gjennom alle kapitulasjonen 10. juni 1940. De to andre ting vi vil at alle skal få med seg, sier noe de fem krigsårene. om det spennet Marinemuseet skal dekke. Det ene er; Nortraship og krigsseilernes innsats på de mange hvilken side Norge kjempet på under Napoleonskrigen Marinemuseets hovedoppgave er å bevare, dokumen- handelsskipene, betydde trolig mer for krigens utvikling fra 1807-1814. Den andre er at folk forstår den omstilling tere og formidle norsk marinehistorie. Brosjyren er ment enn det Marinens innsats gjorde. Men også Marinens Sjøforsvaret gjorde, fra det store mobiliseringsforsvaret å utfylle vår utstilling, men kan også leses uavhengig av sjøfolk var krigsseilere, og de opplevde også at deres på slutten av 1980-tallet, til det langt mindre og mer denne. innsats ikke ble anerkjent da de kom hjem. fleksible innsatsforsvaret vi fikk på 2000-tallet.

Marinemuseet, grunnlagt 1853, har en utstilling rik På samme måte som Stiftelsen Arkivet med på gjenstander. Den gir publikum inntrykk av- og Krigsseilerregisteret og Hestmanden dokumenterer En tur hit kan anbefales. informasjon om norsk marinehistorie både før og etter og formidler den den innsats handelsflåten og deres at Norge i 1814 fikk sin egen marine. mannskaper gjorde, ønsker Marinemuseet å bidra til

FRI ENTRE

Marinemuseets åpningstider: 1. mai – 30. sep: hver dag 12.00 – 16.00 1. okt – 30 april: søndager 12.00 – 16.00 Stengt alle helligdager Guiding etter avtale, også utenom ordinær åpningstid. Telefon: 33 03 33 97 - E-mail: [email protected] - Web: www.marinemuseet.no Design: Final Touch as - ftr.no Touch Design: Final 44