Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 1

Fra halling til reinlender

Historisk skisse av runddansens / gammaldansens inntog i norske danse- og instrumentaltradisjoner. Av Olav Sæta Ved midten av 1800-tallet hadde fela og hardingfela vært dominerende som folkelige instrumenter til dans og seremonier i hver sine omr˚aderi Norge i rundt et ˚arhundre. Fele hadde riktignok vært i bruk siden 1600- tallet, der et 30-talls dokumenterte tilfeller antyder felebruk godt spredt over landet, bortsett fra i visse samiske omr˚ader.Og fra første del av 1700- tallet framtrer et bilde av felas generelt stigende posisjon og popularitet. Rundt hardingfelas opphav og alder fins enkelte uklare momenter, men en framvekst i Hardanger virker sikker. Tida for omfattende utbredelse av slike feler til betydelige omr˚aderi Sør-Norge – Vestlandet fra nordre Rogaland til Sogn, Telemark, Numedal, Hallingdal og Valdres – var fra 1750-60-tall og framover noen ti˚ar(se art. om feletradisjoner). I ettertid er disse omr˚adene– som ble noe utvidet etter hvert – p˚afolkemusikkspr˚ak kalt hardingfeleomr˚ader.Øvrige distrikter i landet er kalt feleomr˚ader, eller omr˚aderfor vanlig fele. Fra denne perioden og til godt inn p˚a1800-tallet virker bruken av de to feletypene i hovedsak ˚aha vært svært parallell. Eldre skikker og praksis for musikkbruk i samværsformer og seremonier virker ˚aha vært temmelig ensartet landet over i det gamle bondesamfunnet, som omfattet rundt 90% av befolkningen. Bruken av felemusikk gjaldt først og fremst til tidas aktuelle sl˚atterepertoar knyttet til dansens brede plass i samværsformene og til marsjer i bryllups- seremoniene. Slik inngikk denne musikken i, og var dels formet av, sosiale funksjoner – ved sida av ˚agi musikalsk opplevelse. Dessuten m˚aforskjellene mellom feletypene i konstruksjon og skjefting ha vært relativt beskjedne p˚aden tida (to understrenger m˚aha vært den viktigste prinsipielle forskjellen i en tidlig fase). Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 2

Eldre sjangre Dansen framfor noen i Norge og Norden siden 1600-tallet (og kanskje noe tidligere) hadde vært polsen/springaren (oftest i tredelt takt). Slik par- dans virker ˚aha vært brukt i det aller meste av landet, i ymse lokale utforminger. Og følgelig har tilfanget av pols-/springarsl˚atter vært klart dominerende i alle spelemenns repertoar. Vestlandet og Telemark (hardingfeleomr˚ader)og Setesdal (vanlig fele fram til andre halvpart av 1800-tallet, seinere hardingfele) hadde i tillegg hver sin, innbyrdes beslektede, dans/sl˚att,kalt rull p˚aVestlandet og gan- gar i Telemark og Setesdal. Halling var kjent i hele Sør-Norge, og mer sporadisk kjent fra Trøndelag og nordover og i et geografisk belte langs grensa p˚asvensk side. Marsjer inngikk i bryllupsseremonier, der en del hovedtrekk i bruksm˚ate(skikker) g˚arigjen over hele landet. Ei slik framstilling kan være dekkende for store deler av bygde-Norge, men avspeiler i størst grad dalstrøk og indre omr˚ader;de som ogs˚aer best dokumentert i ettertid. I kystnære omr˚aderog i og rundt byer (som oftest l˚alangs kysten) har impulser kommet og g˚att raskere, og i slike omr˚aderer musikkbruken ogs˚ai mindre grad undersøkt og dokumentert. Glimt av andre eldre danser, som reel og menuett, forekommer stedvis. Reel (eller ril) var forbundet med et britisk opphav, og var kjent og brukt stedvis langs store deler av kysten, men ogs˚aen del steder i innlandet, f eks der utenlandske (britiske) fagfolk jobba med gruvedrift. Menuett hadde et opphav som europeisk motedans. Og i notebøker etter stadsmusikanter p˚a1700-tallet i bynære bredbygder, særlig p˚aØstlan- det, har menuetten en framtredende plass. I slike miljøer var menuett fort- satt aktuell fram mot midten av 1800-tallet. Det fins ogs˚aspor etter ei viss bruk av menuett i indre dalstrøk (kalt melovitt, menevit osv), f eks i deler av Gudbrandsdalen, i andre halvpart av 1700-tallet og framover en perio- de. Men noe mer bredt og generelt fotefeste i landet fikk disse to danse- og sl˚attetypene aldri, og rundt midten av 1800-tallet gikk de ut av bruk igjen, men noen lokale unntak for reel. Utvalget av danse- og sl˚atteformerblant almuen p˚abygdene, b˚adei feleomr˚aderog hardingfeleomr˚ader,var alts˚ai stor grad dominert av de Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 3 tradisjonelle typene og sjangrene, pols-/springar, halling og marsj, med nevnte tillegg av rull/gangar i hardingfeleomr˚ader.

Nye sjangre i tillegg Men i løpet av et par ti˚arfra 1840-˚araog framover blir fire nye danser og tilhørende sl˚attertatt opp i samværsformene p˚abygdene, landet over; vals, galopp-typer, reinlender og masurka.

• Vals: 3-delt takt, høgt tempo, lett rullende takt.

• Galopp-typer: 2-delt takt, høgt tempo, lett takt, lette dansem˚ater.

• Reinlender: 2-delt takt (evt 4/4), roligere tempo, spenstig takt.

• Masurka: 3-delt takt, kraftig markert takt.

Disse sl˚atte-og dansetypene – i ettertid dels kalt runddanser – ble snart um˚ateligpopulære. Men dermed var det mindre plass til de eldre typene.

Runddansene, en bymote som spredte seg. Beskrivelsen over gjaldt det jevne bygde-Norge, der de etablerte tradisjo- nene som er nevnt over fortsatt var viktig rettesnor. Men i mer borgerlige bymiljøer og blant embetsmenn og storbønder p˚abredbygdene, der mer skolerte musikere lenge hadde hatt sine arenaer, hadde særlig vals og ga- lopp kommet i bruk tidligere, i en strøm av moter fra utlandet. Slike im- pulser var lett tilgjengelige der kulturlivet generelt og musikklivet spesielt var dominert av utlendinger, særlig dansker og tyskere. I tillegg førte utstrakt tømmerhandel til bredere internasjonale kontak- ter, som bidro til at motene ble spredt til flere, først særlig til miljøer av skogeiere og storbønder p˚aØstlandet. Det eldre utvalget av stildanser / turdanser / rekkedanser, som var brukt i slike miljøer, fikk her et tillegg av noen nye pardanser. Etterhvert skulle s˚ade fire nevnte nye danse- og sl˚attetypene oppn˚abredt gjennomslag Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 4 innen alle typer miljøer i landet, men framst˚amed bred stil- og formmessig variasjon. En vanlig oppfatning har vært at disse dansene hadde et opphav som motedanser i forskjellige land i Europa, som Østerrike, Tyskland, Polen eller England, og har vært formidlet hit til landet via en kulturell og økonomisk overklasse. Den utenlandske impulsen virker klar, men forhold rundt formidlingsprosessen er ikke alltid like entydige.

Valsen kom først Den antatt eldste av disse dansene, valsen, skal ha hatt den østerrikske folkedansen l¨andler som opphav. En omformet stilfull utgave kalt vals ble spredt som motedans via Europas overklassemiljøer, og ogs˚atil Kristiania, der f eks engelskmannen Edward Daniel Clarke har beskrevet vals p˚aet ball i 1799. Men valsen skal p˚aden tid ogs˚aha vært, eller blitt, en folkelig danse- mote i forskjellige nord-europeiske land, og impulser til Norge via slike litt lavere sosiale lag kan ogs˚aha vært mulig. Uansett; vegen fra et slikt opp- hav og til at valsen kommer i bruk som populær dans blant sm˚abrukere og husmenn i indre dalstrøk, eller langs fjordene p˚aVestlandet, eller i Nord- Norge, fra 1840-˚araog framover, har flere ukjente strekninger. Ei liknende utvikling skjedde omtrent samtidig i andre nordiske land. Men sprednings- tempoet kunne være ujevnt; i enkelte omr˚aderp˚asvensk side var f eks vals knapt i bruk før i 1890-˚ara.

Utenlandske musikere Slike nye musikkmoter har helst kommet til landet med utenlandske musi- kere, særlig stadsmusikantene, som gjennom lang tid hadde hatt kongelig enerett p˚aoffentlig spill mot betaling. Dessuten m˚abruken av dans i de øverste sosiale sjiktene ogs˚aha vært et spørsm˚alom dannelse, og profe- sjonelle danselærere, som kunne inng˚ai en slik prosess, m˚aogs˚aha kjent og formidlet de nyeste motene. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 5

N˚ars˚avalsemoten grep om seg og musikkrepertoaret trengte utvidelse, kunne det være lett tilgjengelig; flere eldre rekkedanser, som engelsk dans (englis), firetur, sekstur, ˚atteturm fl, gikk i valsetakt, og atskillig av denne musikken lot seg greit tilpasse eller omforme. Gamle notebøker gir eksemp- ler p˚aat slike stildansmelodier senere har dukket opp som valsemelodier i bygde-Norge.

Rask spredning Skolerte musikere hadde lenge dominert dansemusikken ogs˚ai storgards- og embetsmannsmiljøene p˚abredbygdene, særlig p˚aØstlandet og i Trøndelag. Deres ensembler, av variabel størrelse, kunne best˚aav strykere (fiolin, bratsj, cello) gjerne en bl˚aser(fløyte eller klarinett) og kanskje klaver der slikt var tilgjengelig, men oftest bare med ´enp˚ahver stemme. Lederen i et ensemble var oftest fiolinist, og var ofte ogs˚akomponist av slik danse- musikk. Og trolig kunne disse igjen inspirere lokale talenter. Kanskje mu- sikerdynastier som slektene Ursin, Schjelle og Bøhn i Akershus har vokst fram med slik inspirasjon? I slike kretser med utstrakt selskapelighet spredte motene seg fort, og det virker troverdig n˚arJakob Breda Bull i den historiske romanen Hr. Samuel beskriver et ball i et lite miljø av embetsmenn og utvalgte velst˚aendebønder i Rendalen omkring 1810-15, med Erik Barstad (lokal god spelemann p˚aden tida) som musiker: Det ble danset lancers, figaro og fandango som ingen bønder kjente. Men vals hadde alle lært seg, skjønt polsken var den gamle og kjente (alle gjaldt tydeligvis her en ganske begrenset krets). I 1817 var en svensk reisende p˚agjestgiverg˚ardenSt˚arheimi Nordfjord. Der s˚ahan almuen danse, og til v˚arstore forundring begynte man s˚amed stor ferdighet˚adanse vals, allemand og skotsk reel. Kanskje spelemannen var Lars Brendefur, som hadde vært utkommandert soldat p˚aØstlandet i 1808, og bl a hadde f˚att spille en vals for prins Christian August. Denne valsen heter fortsatt i dag Prinsevalsen eller Augustenborgaren i Nordfjord, men er ellers spredt over store omr˚aderi landet under flere forskjellige navn. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 6

Spelemannen Jens Smed (Smed-Jens) p˚aRøros (1804-88) m˚attebe- herske et bredt repertoar for ˚atilfredsstille alle lag i gruvemiljøet. I hans notebok fra 1846 fins ogs˚af eks englis (til rekkedans i valsetakt), som p˚asamme tid sikkert ogs˚afungerte til vanlig vals – den sl˚attetypen han er mest kjent om spesialist p˚ai ettertid. Tilsvarende er mange av seinere tids valser fra Gudbrandsdalen notert som firetur i O.M. Sandviks opptegnelser (fra 1914-15) - ikke s˚aunderlig n˚arSandviks kilde Ivar Braataa (1827-1916) ogs˚askal ha spilt dem til firetur i visse miljøer i sin tid.

Flere dansetyper Christian Svenkeruds dagbok fra Øvre Solør 1813-31 omtaler ogs˚alokalt selskapsliv, og nevner Paalsdands, Vals, Feier, Riil, Menuet som aktuelle dansetyper. Noen˚arsenere nevnte han ogs˚ahamborger og reinlender. Boka Minder fra gamle dage i Nordre Odalen nevner danser i et lokalt bryllup i 1820-˚ara; polskdans, menuet, firetur, ottetur, feier. Disse to glimtene fra sør-Hedmark avspeiler nok forhold innen øvre so- siale lag (ut fra navn mm) i bondesamfunnet rundt 1820. De viser noen eldre stildanser (rekkedanser), og kan ogs˚aantyde overgangen mellom fire- tur og vals – sikkert typisk for slike miljøer p˚aden tida. Polsdans og me- nuett var eldre pardanstyper her, og var kanskje snart p˚aveg ut av bruk i slike miljøer? Og hamborgar og reinlender skulle alts˚akomme i bruk noen ˚arseinere, kanskje p˚a1840-50-tall? Med ei slik blanding av eldre og nyere danser m˚atte˚apenbart musikere beherske et bredt repertoar, trolig med tilhørende forskjellige musikalske stiler. I slike utviklingsprosesser, der fornyende elementer blant annet kunne være nye dansemoter og musikalsk profesjonalisering, fantes ogs˚abevaren- de elementer i form av tradisjonelle skikker og seremonier, særlig knyttet til bryllup. Her kunne seremoniene være en stabilisator ved at de videreførte (deler av) et innhold og en posisjon, mens de kunne fornyes atskillig i form. De eldre tradisjonelle enkle seremoniene med marsj i bryllup ble i visse miljøer overtatt av polonaise, en stilfull felles prosesjon i kompliserte mønstre, og til komponert ensemblemuskk i tredelt takt. Og i brudedan- Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 7 sen, som symboliserte foreningen mellom ektefellene, ble eldre form med gangar/springar og symbolske ritualer overtatt av en enkel brudevals – en seremoni som fortsatt kan inng˚ai bryllup.

Stilretninger Allerede i 1820-˚aravar ogs˚agaloppen kjent i Kristiania, og snart etter opptrer reinlender og masurka blant flere nye motedanser. Skolerte mu- sikere og deres ensembleutførelse av melodiene m˚attenødvendigvis prege musikken stilmessig, og særlig skal valsen n˚aha blitt omformet fra rela- tivt korte melodier med mer opphavlig l¨andler-preg,til mer utbygde og dels konsertpregede valser, der flere stemmer og akkompagnement var en innbakt forutsetning. Slike dansemoter og tilhørende musikk virker ˚aha vært aktuelle i de skisserte miljøene over en lang periode framover, faktisk til inn p˚a1900- tallet. Men denne stilretningen ble tidlig ogs˚aadoptert og utviklet videre av en krets av lokale utøvere / komponister p˚abredbygdene, til det som seinere er kalt ensemblestil eller storgardsstil, først særlig i Akershus og sørlige deler av Hedmark og Oppland. Framtredende navn her var f eks Anders Sørensen, Lars Hollo og Severin Jevnaker. Men ei liste over lokale musikere og komponister i slike stiler i andre halvpart av 1800-tallet kunne bli svært lang, og dekke langt større omr˚ader,p˚aØstlandet, i Trøndelag og i mange andre distrikter. Fiolinisten og komponisten Anders Sørensen fra Romedal i Stange var fra 1835 ansatt ved militærmusikken i Kristiania, der han fikk musikkteore- tisk skolering og trakterte horn og cello. Men fiolinspillet var det viktigste, og et møte med Ole Bull ble avgjørende for valg av hovedinstrument og musikalsk retning. En profesjonell karriere som fiolinist stoppet imidlertid omkring 1860 p˚agrunn av ustabil livsførsel. Da ble dansemusikken, som hadde fulgt ham hele livet, hans viktigste aktivitet. Slik sett ble dette en gave til denne nisjen av norsk dansemusikk. Ei liknende stilutvikling fant etter hvert sted i mange miljøer over hele landet (og i Norden forøvrig). Spesielt framtredende tilfeller er kjent fra Møre og Romsdal (f eks Per M. Bolstad og Hans Geitvik) og Trøndelag. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 8

Ogs˚adisse komponistene og musikerne kombinerte visse kunstmusikalske stilidealer med mer lokale og tradisjonelle elementer, og utviklet dansemu- sikk med et karakteristisk stilpreg som i samtid og ettertid ble oppfattet som typisk norsk. N˚aroverklassemiljø og ensemblestil er presisert, særlig i omtalen fra Østlandet, er det nettopp fordi de store klasseskillene p˚abredbygdene ogs˚a medførte et stort musikalsk (stilmessig) spenn i aktuell bruksmusikk. For parallelt med at ensemblestilen var mote i sine miljøer, kunne fortsatt eld- re folkemusikalsk stil og form være gangbar blant sm˚abrukere og husmenn i de samme geografiske omr˚adene. Denne musikken var ˚apenbart av tilsva- rende typer og stiler som den tradisjonelle sl˚attemusikken i dalførene, p˚a Vestlandet osv. Men i og med utviklingen og de sosiale skillene p˚abred- bygdene, ble denne musikken og -stilen der n˚aregnet som gammeldags, og tillagt en lav sosial status.

Vals p˚atradisjonell grunn Allerede i 1840-˚arakjenner vi til at seinere legendariske spelemenn i Gud- brandsdalen gjorde seg um˚ateligpopulære med valsespill av en helt spesiell folkemusikalsk karakter. Først og fremst gjaldt det han som har f˚attæren som den store spreder av valsemusikk i mange feleomr˚ader,Karl Fant (eller Fant-Kal, ca 1775-1855), og ogs˚ahans beste elev omkring 1840, Fel-Jakup fra Sj˚ak(ogs˚akalt Jakup Lom eller Loms-Jakup, 1821-76). Karl Fant var av farende folk, i dag helst kalt reisende. Deres livsstil, p˚a stadige reiser i bygd og by, og særlig til mange handelsmarkeder omkring i landet, m˚attebringe dem i kontakt med musikk av mange slag, gammel og ny, der ogs˚amotene fra Kristiania m˚aha vært lett tilgjengelige. Med en slik bred musikalsk bakgrunn, og sikkert med en omformende hukommelse og skapende evne i tillegg, m˚aKarl Fant, og spelemanns- miljøene han ferdes i, ha formet ut en valsetype som framst˚arsom et skreddersydd tillegg til de eldre norske sl˚attetradisjonene.Fortsatt brukes betegnelsen Kal-Fant-valser (Fant-Kal-) om slike karakteristiske melodier, og de virker ˚aha vært spredt til de fleste omr˚aderi sør-Norge. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 9

Men Fel-Jakup og mange andre bidro ogs˚atil slik spredning. Og det er gjerne i omr˚adenesom ogs˚aFel-Jakup beveget seg i at en finner flest valser av denne typen, særlig i Gudbrandsdalen, Nordfjord, Møre og Romsdal, og ogs˚avisse omr˚aderi Trøndelag og nordlige Hedmark. Som nevnt fins det uklare sider ved omforminga til et norsk uttrykk. Eller kanskje det ikke alltid trengtes s˚astore endringer fra det utenlandske opphavet? Arild Hoksnes har vist til folkelige valsetradisjoner i Østerrike med en del stilmessige likhetstrekk med Kal-Fant-valsene, særlig de rul- lende bevegelsene i strøk og figurer som gir det karakteristiske rundvals- preget. De øvrige runddansene, galopp, reinlender og masurka, m˚aha blitt spredt over hele landet p˚atilsvarende m˚atesom valsen, helst i løpet av 1850-60-˚arene,men uten at noen spesiell formidler er knyttet til dette. Og p˚aliknende m˚atesom med valsen finner vi dem utformet i hele spektret av stiler i de forskjellige miljøer; fra store former med et europeisk stilideal i skolerte kretser, til omformede bygdenorske framtoninger, der f eks enkelte reinlendere kan se ut til ˚abygge like mye p˚aen hallingmodell.

Impulser og omforming Det skisserte inntoget for runddansene i norske miljøer var en prosess over minst et halvt ˚arhundre, der mange momenter m˚aha spilt inn. Likevel er det morsomt ˚atrekke fram ett moment som kan ha bidratt spesielt. I 1830-˚aravar valser av tidlig Strauss-type populære i Wien, og v˚aren 1840 fikk Kristiania besøk av et danseorkester derfra, Harzmusikverein. I løpet av noen m˚anederholdt de 80 konserter i byen, med dans i tillegg. De hadde særlig mye vals og galopp p˚arepertoaret, og overgikk tydeligvis alt folk tidligere hadde hørt av dansemusikk. Populariteten førte til at de ble i byen i flere ˚ar,og under det ˚arlige Kristiania-markedet i februar var de spesielt aktive. Med den store tilstrømningen dit av døler, og sikkert av reisende, som en Karl Fant, m˚ade inspire- rende tonene ha n˚addmange, fra vidt omkring i Sør-Norge. Og slik ble de trolig ogs˚aspredt videre til andre markeder og nye spelemenn. Til overm˚al fikk Harzmusikverein i 1841 statlig støtte til en turn´erundt norskekysten. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 10

Med runddansene som nyeste mote i kystbyene er det lett˚atenke seg dette som en betydelig ekstra inspirasjon. Flere av disse musikerne slo seg seinere til her i landet, i forskjellige kystbyer, som instruktører i musikk eller som organister, f eks skal en av dem ha blitt organist i Alesund.˚ Kanskje slik inspirasjon seinere p˚avirket en sl˚attekomponist og fiolinist som P.M. Bolstad (1833-) fra Stryn/Alesund˚ i utviklingen av en egenartet og avansert ensemblestil? Men Bolstad hadde ogs˚af˚attnye musikalske impulser i samværet med Fel-Jakup i oppveksten, og med Ole Bull i Bergen omkring 1850. Mange steder, særlig p˚anord-Vestlandet, var 1800-tallets import av fioliner fra Tyskland kombinert med import av noter med dansemusikk, særlig valser og galopper. Disse kom i bruk i miljøer med notekunnskap, men de var av blandet kvalitet, og P.M. Bolstads sønn, fiolinisten og kom- ponisten Per Bolstad (1875-1967) skal ha uttalt at han ønsket ˚askape noe bedre og mer hjemlig dansemusikk enn den tyske uniformerte musikken.

Runddansene st˚arsentralt. Fra 1860-˚arahadde de fire runddanstypene en stadig sterkere posisjon i alle lag av folket, og som nevnt i et bredt spektrum av stiler. Og med posisjon som tidas motedanser, ble slike sl˚atter n˚aspredt, og nye skapt, i stort tempo. I miljøer der ensemblestilen var blitt dominerende, levde runddansene n˚aside om side med en rekke stildanser (eller turdanser). Og i bygder hvor eldre tradisjoner var holdt i hevd, hadde runddansene fortsatt følge av polsen/springaren, men denne gamle bygdedansen fikk n˚aen svekket posisjon i konkurransen med de nye.

Stort spredningstempo Det er liten grunn til forbauselse over spredningstempoet for slik musikk p˚a denne tida (rundt og etter 1850). Kristiania-markedet som formidlingssen- ter er allerede nevnt, og alle store byer i landet hadde tilsvarende markeder, noen to ganger hvert ˚ar.Like betydningsfulle m˚aandre store markeder – Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 11 lokalisert p˚amindre steder – ha vært, i f eks Levanger, Romsdalen (Ve- blungsnes), Lærdal, Røros (fra 1854), Grundset (Elverum), Kongsberg osv. Ut over selve markedene, der dans og musikk kunne være en nærmest kon- tinuerlig aktivitet over flere dager, innebar dette ogs˚adager (kanskje uker) p˚areise, der spelemenn kunne møte og bli inspirert av likesinnede.

Runddans p˚ahardingfele Markedene p˚aKongsberg og i Lærdal var ogs˚ainnfallsporter til harding- feleomr˚aderi Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres og p˚aVestlandet. Der skjedde en tilsvarende utvidelse av repertoaret av danse- og sl˚attetyper som det som er skissert i feleomr˚adene,kanskje i litt roligere tempo og mu- ligens i noe mindre skala? Men uansett kom runddanstypene i bruk her ogs˚a,det ble spilt og danset vals, galopp-typer, reinlender og masurka. Ogs˚aher fikk de forskjellige lokale utforminger, og betegnelsene kunne ha en liknende variasjon som nevnt fra feleomr˚ader;f eks er galopptypen ofte kalt hamborgar og masurkaen er gjerne kalt polka eller polka-masurka. I distrikter der hardingfela var det lokale feleinstrumentet ser en ikke liknende omfattende musikalske utslag av kulturforskjeller (standforskjel- ler) som de som er skissert p˚aflatbygdene p˚aØstlandet. Runddansmusikk p˚ahardingfele var i hovedsak utført solistisk, og i liknende tradisjonelle stiler som skissert fra omr˚aderder vanlig fele var brukt. Og ogs˚ai har- dingfelemiljøer, b˚adeøst og vest for langfjella, lever mange steder minnet om Fant-Kal, og valsemelodier tilknyttet han. Per Nilson Bulko (1795-1876), som hadde bakgrunn fra Voss/Hardanger, men bodde sitt voksne liv i Odda, skal ha vært den første som i noe særlig omfang spilte runddanser p˚ahardingfele, særlig valsaspel, Han forsøkte seg ogs˚amed fiolin i samspill med piano. Spesielt betydningsfullt for hele Vestlandets del ble det at Ola Mosaf- inn (1828-1912) fra Voss, kalt Vestlandets Myllargut, brukte og spredte runddanssl˚atter.Han var flasket opp med gamle sl˚attetyper, men Arne Bjørndal skriver at fr˚atjue˚arsalderenvar Ola Mosafinn svært interessert i nyare musikk, og i mange˚arspela han mest vals og reinlendar, hamborgar og polka-masurka. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 12

Senere tok han opp igjen det gamle spelet, kanskje ut fra rent mu- sikalske interesser og særlig fordi han etter hvert kunne profilere seg, og til dels livnære seg, som konsertspelemann med nasjonale sl˚atter– ut- bygde store og dels virtuose dansesl˚atterog komponerte konsertstykker p˚ahardingfele. Dette var i nasjonsbyggingens tid, da det ˚amarkere norsk egenart var spesielt viktig, etter mange ˚arhundrer i politiske unioner. Her ble stoltheten over nettopp hardingfelemusikkens egenart et sentralt ele- ment. Et liknende bilde av den nye runddansmotens sterke dominans i siste halvpart av 1800-tallet er tegnet i Hardanger. Ogs˚ader m˚atterestene av det gamle hentes fram igjen da ideene om bevaring av det gamle og fremheving av det nasjonale ble aktuelle. Sjøl om et vanlig dansende publikum fortsatt var begeistret for rund- dansemusikken, kunne miljøer av bevarere med nasjonal begeistring n˚a mer oppfatte runddansene som en farlig og forflatende konkurrent til det gamle ekte norske. Men ikke bare sjølve musikken; de nye runddanstype- ne var ogs˚ablitt kjernerepertoaret for det nye danseinstrumentet som fra en sped start i bygde-Norge i 1860-˚arene,snart ble en sterk konkurrent til hardingfela og fela – durspillet (forgjengeren til trekkspillet). Og faren kunne virke reell nok; ved overgangen til 1900-tallet var de eldste sjang- rene i felemusikken mange steder nærmest ute av funksjonell bruk, noe som rett nok hadde flere ˚arsaker. Men i omr˚aderder hardingfela n˚ahadde f˚attetablert sin status som nasjonalinstrumentet, kunne den og tilhørende musikk f˚aet nytt løft, rik- tignok p˚anye arenaer, og med et til dels nytt og mer konsertpreget reper- toar.

Musikk i omforming Den skisserte omforminga av runddansemusikk fra utenlandsk impuls til norsk bygdestil er vanskelig˚aetterspore. Som ensemblemusikk i byer og p˚a bredbygdene m˚aidealene oppfattes som mest europeiske og skolerte. Men omformet til lokal felemusikk i Engerdal, Lom, Hardanger eller Hornindal virker runddansmelodiene helnorske, ˚apenbart fordi atskillig av stilpreg Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 13 og kvaliteter i den gamle musikken kunne overføres til runddansene. De kunne et stykke p˚aveg bli formet etter gamle kjente stilidealer, og utføres med h˚andverksmessige ferdigheter som heller ikke strakk seg altfor langt ut over det kjente. Og nye sl˚atterkunne bli skapt etter slik maler. Gamle reinlendere kan som nevnt ha særtrekk i form, melodi og ryt- me som slekter p˚ahallingmusikk, det fins da ogs˚akonkrete tilfeller av at hallingmelodier har f˚attny funksjon som reinlendere. Tilsvarende fins overgangstilfeller mellom gammel spenstig marsj og galopp, der lett justering av tempo og tyngde i musikken gjør forskjellen. Masurkaens tredelte takt har noen steder, som i sør-Hedmark, f˚attpreg av den gamle lokale springdansen. Mens masurkaen i Gudbrandsdalen kan leve side om side med den lokale springleiken i relativt klart forskjellige rytmiske stiler.

Betegnelser p˚arunddansene. Vals Vals har vært en rimelig stabil og ensbetydende betegnelse siden rundt ˚ar 1800. Men en del valsemelodier kunne ha ei fortid ogs˚asom englis, firetur, sekstur, ˚atteturosv, og stilvariasjonen var stor.

Reinlender Reinlender har i tillegg dialektfargede varianter av samme ord, uttalt i retning av ringlender, rellender osv.

Galopp Galopp-typene har flere betegnelser, der noen er brukt om hverandre. Dette skyldes dels at mer generelle betegnelser kan være avløst av, eller blan- det med, lokale betegnelser, eller at betegnelser kan være hentet fra f eks notemateriale og/eller kan tilhøre forskjellige alderssjikt. I denne sjange- ren virker rytmisk stil, og øvrig utforming av musikk og dans, ˚avære klart mer variert enn i f eks vals. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 14

Hamborgar (hamborg, hambor mm) virker ˚avære den eldste og i sin tid trolig den mest utbredte betegnelsen i sør-Norge. Opphavet for be- tegnelsen, eller sammenhengen den har oppst˚atti, er uklar, sjøl om den spr˚akligsett kan peke mot en tysk by. Tilhørende dans kan ogs˚avære kalt husk eller ristar. Skotsk (sk˚ask,skøsk mm) er særlig mye brukt i Gudbrandsdalen og Møre og Romsdal. Ogs˚aher er dansen kalt husk visse steder (f eks Heidals- husk). Hoppvals, og ogs˚a galoppade, er kjent fra f eks Sør-Trøndelag. Polkett og galopp fins i spredt bruk over mye av landet. Disse beteg- nelsene hører like mye hjemme i ensemblestilen. Polka er helst en noe nyere betegnelse i denne sammenhengen, og mer knyttet til trekkspillmusikk (men fins alts˚abrukt p˚amasurka).

Masurka Masurkatyper kan ogs˚avære kalt polka eller polka-masurka, særlig p˚aVest- landet. Disse fire meloditypene trengte neppe noen fellesbetegnelse i samtida p˚a1800-tallet, men seinere ble runddanser et brukbart samlende begrep. Først p˚a1930-tallet ble dette omtalt som gammeldans (trolig en NRK- oppfinnelse).

Kort skisse fra 1900-tallet. Fra rundt 1880 og helt framover mot 1940 foregikk som nevnt utstrakt kon- sertering med hardingfelemusikk, først og fremst i omr˚aderder hardingfele var mest kjent og brukt, men ogs˚aover større omr˚aderog i byer. Fra seint 1880-tall var ogs˚adet organiserte arbeidet med dyrking og bevaring av hardingfelemusikk og –tradisjoner kommet i gang, først særlig gjennom arrangering av kappleiker. Og slikt arbeid har p˚ag˚attkontinuerlig siden da, rett nok med atskillig utvidelse av bevaringsaktiviteten. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 15

Posisjonen for hardingfeletradisjonene i første halvpart av 1900-tallet avspeiles ogs˚ai en betydelig produksjon av grammofonplater, og i en helt dominerende plass i NRK sine folkemusikkprogram p˚a1930-tallet. Først omkring 1950 kom utøvere fra visse andre omr˚ader i Norge i be- traktning p˚astørre kappleiker og i radioprogram. Og i disse andre omr˚adene hadde bildet av tradisjonene vært mer mangfoldig tidlig p˚a1900-tallet. De skisserte stildansmotene med tilhørende ensemblestil fra 1800-tallet var fortsatt aktuelle i visse miljøer, faktisk fram til 1920-tallet. P˚aden tid hadde grammofonindustrien vokst fram, og n˚akunne importerte motedan- ser som charleston, foxtrot osv, ofte kalt sjæss, komme som tillegg til runddansene, og ogs˚akreve en orkesterbesetning utvidet eller endret mot mer bl˚aseinstrumenter og trommer. Men i langt større og bredere miljøer ble det kromatiske trekkspillet et svært populært instrument fra rundt 1920, mer som en fortsettelse, eller utvidelse, av fele- og durspelltradisjonene. Ogs˚aher slo grammofon- industrien inn. Særlig m˚anisjen for virtuos utførelse av sjølkomponert dansemusikk ha vært økonomisk interessant. Og den har vært musikalsk inspirerende for generasjoner av etterkommere, for denne typen trekkspill- og runddansmusikk har vært gangbar til dans i visse miljøer til denne dag. Grammofonindustriens framvekst, etter hvert med spesielt kraftig anglo- amerikansk p˚avirkning,medførte ogs˚aandre endringer enn de rent musi- kalske. De eldre kulturforskjellene ut fra sosial lagdeling ble mindre tydeli- ge da en mer urban musikkultur med tilhørende dansemoter i større grad ble et kulturelt felleseie i landet. Det medførte ogs˚aat det mer tradisjonelt norske i dansemoter og - musikk fikk en generelt svakere posisjon. Men i visse miljøer har den likevel st˚attsterkt lenge. Og fra 1950-tall og framover var det faktisk oftest i miljøer rundt trekk- spillere at ensemblepreget musikk og tilhørende stiler ble dyrket og utviklet videre. Men utviklinga g˚araldri i rett linje. I en av disse stilretningene begynte man ˚ahente opp igjen eldre lokalt repertoar, framført med besetningen fele, trekkspill, gitar og bass. Fra rundt 1970 vokste slike grupper fram, med pionerer som Nygaard og Opheim og Sven Nyhus kvartett, til Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 16 voldsom popularitet, og ei ny blomstring for folkelig musikk. Og det var først fra denne tida at enkelte utøvere p˚ahardingfele igjen tok i bruk et utvidet runddansrepertoar offentlig, og engasjerte seg i samspill og p˚aen liknende m˚ate.

Litteratur

Blom, Jan-Petter. Fremmede betrakter bygdedansen. Arbok˚ for norsk folkemusikk 1992. Bull, Jakob Breda 1920 Hr. Samuel. Oslo 1936. Hoksnes, Arild. Vals til tusen. Oslo. 1988. Sand Ungdomslag. Minder fra gamle dage i Nordre Odalen. 1914. Svenkerud, Christian. Fra dagbok 1813-31. Øvre Solørs alminnelige his- torie. Sev˚ag/Sæta. Sl˚atterfor vanlig fele Serie 2 bd 1-3. 1992-95. Sæta, Olav. Sl˚atterfor vanlig fele Serie 2 bd 4. 1997. Ternhag, Gunnar. Hjort Anders Olsson, Sødert¨alje1992.