Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 1 Fra halling til reinlender Historisk skisse av runddansens / gammaldansens inntog i norske danse- og instrumentaltradisjoner. Av Olav Sæta Ved midten av 1800-tallet hadde fela og hardingfela vært dominerende som folkelige instrumenter til dans og seremonier i hver sine omr˚aderi Norge i rundt et ˚arhundre. Fele hadde riktignok vært i bruk siden 1600- tallet, der et 30-talls dokumenterte tilfeller antyder felebruk godt spredt over landet, bortsett fra i visse samiske omr˚ader.Og fra første del av 1700- tallet framtrer et bilde av felas generelt stigende posisjon og popularitet. Rundt hardingfelas opphav og alder fins enkelte uklare momenter, men en framvekst i Hardanger virker sikker. Tida for omfattende utbredelse av slike feler til betydelige omr˚aderi Sør-Norge { Vestlandet fra nordre Rogaland til Sogn, Telemark, Numedal, Hallingdal og Valdres { var fra 1750-60-tall og framover noen ti˚ar(se art. om feletradisjoner). I ettertid er disse omr˚adene{ som ble noe utvidet etter hvert { p˚afolkemusikkspr˚ak kalt hardingfeleomr˚ader.Øvrige distrikter i landet er kalt feleomr˚ader, eller omr˚aderfor vanlig fele. Fra denne perioden og til godt inn p˚a1800-tallet virker bruken av de to feletypene i hovedsak ˚aha vært svært parallell. Eldre skikker og praksis for musikkbruk i samværsformer og seremonier virker ˚aha vært temmelig ensartet landet over i det gamle bondesamfunnet, som omfattet rundt 90% av befolkningen. Bruken av felemusikk gjaldt først og fremst til tidas aktuelle sl˚atterepertoar knyttet til dansens brede plass i samværsformene og til marsjer i bryllups- seremoniene. Slik inngikk denne musikken i, og var dels formet av, sosiale funksjoner { ved sida av ˚agi musikalsk opplevelse. Dessuten m˚aforskjellene mellom feletypene i konstruksjon og skjefting ha vært relativt beskjedne p˚aden tida (to understrenger m˚aha vært den viktigste prinsipielle forskjellen i en tidlig fase). Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 2 Eldre sjangre Dansen framfor noen i Norge og Norden siden 1600-tallet (og kanskje noe tidligere) hadde vært polsen/springaren (oftest i tredelt takt). Slik par- dans virker ˚aha vært brukt i det aller meste av landet, i ymse lokale utforminger. Og følgelig har tilfanget av pols-/springarsl˚atter vært klart dominerende i alle spelemenns repertoar. Vestlandet og Telemark (hardingfeleomr˚ader)og Setesdal (vanlig fele fram til andre halvpart av 1800-tallet, seinere hardingfele) hadde i tillegg hver sin, innbyrdes beslektede, dans/sl˚att,kalt rull p˚aVestlandet og gan- gar i Telemark og Setesdal. Halling var kjent i hele Sør-Norge, og mer sporadisk kjent fra Trøndelag og nordover og i et geografisk belte langs grensa p˚asvensk side. Marsjer inngikk i bryllupsseremonier, der en del hovedtrekk i bruksm˚ate(skikker) g˚arigjen over hele landet. Ei slik framstilling kan være dekkende for store deler av bygde-Norge, men avspeiler i størst grad dalstrøk og indre omr˚ader;de som ogs˚aer best dokumentert i ettertid. I kystnære omr˚aderog i og rundt byer (som oftest l˚alangs kysten) har impulser kommet og g˚att raskere, og i slike omr˚aderer musikkbruken ogs˚ai mindre grad undersøkt og dokumentert. Glimt av andre eldre danser, som reel og menuett, forekommer stedvis. Reel (eller ril) var forbundet med et britisk opphav, og var kjent og brukt stedvis langs store deler av kysten, men ogs˚aen del steder i innlandet, f eks der utenlandske (britiske) fagfolk jobba med gruvedrift. Menuett hadde et opphav som europeisk motedans. Og i notebøker etter stadsmusikanter p˚a1700-tallet i bynære bredbygder, særlig p˚aØstlan- det, har menuetten en framtredende plass. I slike miljøer var menuett fort- satt aktuell fram mot midten av 1800-tallet. Det fins ogs˚aspor etter ei viss bruk av menuett i indre dalstrøk (kalt melovitt, menevit osv), f eks i deler av Gudbrandsdalen, i andre halvpart av 1700-tallet og framover en perio- de. Men noe mer bredt og generelt fotefeste i landet fikk disse to danse- og sl˚attetypene aldri, og rundt midten av 1800-tallet gikk de ut av bruk igjen, men noen lokale unntak for reel. Utvalget av danse- og sl˚atteformerblant almuen p˚abygdene, b˚adei feleomr˚aderog hardingfeleomr˚ader,var alts˚ai stor grad dominert av de Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 3 tradisjonelle typene og sjangrene, pols-/springar, halling og marsj, med nevnte tillegg av rull/gangar i hardingfeleomr˚ader. Nye sjangre i tillegg Men i løpet av et par ti˚arfra 1840-˚araog framover blir fire nye danser og tilhørende sl˚attertatt opp i samværsformene p˚abygdene, landet over; vals, galopp-typer, reinlender og masurka. • Vals: 3-delt takt, høgt tempo, lett rullende takt. • Galopp-typer: 2-delt takt, høgt tempo, lett takt, lette dansem˚ater. • Reinlender: 2-delt takt (evt 4/4), roligere tempo, spenstig takt. • Masurka: 3-delt takt, kraftig markert takt. Disse sl˚atte-og dansetypene { i ettertid dels kalt runddanser { ble snart um˚ateligpopulære. Men dermed var det mindre plass til de eldre typene. Runddansene, en bymote som spredte seg. Beskrivelsen over gjaldt det jevne bygde-Norge, der de etablerte tradisjo- nene som er nevnt over fortsatt var viktig rettesnor. Men i mer borgerlige bymiljøer og blant embetsmenn og storbønder p˚abredbygdene, der mer skolerte musikere lenge hadde hatt sine arenaer, hadde særlig vals og ga- lopp kommet i bruk tidligere, i en strøm av moter fra utlandet. Slike im- pulser var lett tilgjengelige der kulturlivet generelt og musikklivet spesielt var dominert av utlendinger, særlig dansker og tyskere. I tillegg førte utstrakt tømmerhandel til bredere internasjonale kontak- ter, som bidro til at motene ble spredt til flere, først særlig til miljøer av skogeiere og storbønder p˚aØstlandet. Det eldre utvalget av stildanser / turdanser / rekkedanser, som var brukt i slike miljøer, fikk her et tillegg av noen nye pardanser. Etterhvert skulle s˚ade fire nevnte nye danse- og sl˚attetypene oppn˚abredt gjennomslag Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 4 innen alle typer miljøer i landet, men framst˚amed bred stil- og formmessig variasjon. En vanlig oppfatning har vært at disse dansene hadde et opphav som motedanser i forskjellige land i Europa, som Østerrike, Tyskland, Polen eller England, og har vært formidlet hit til landet via en kulturell og økonomisk overklasse. Den utenlandske impulsen virker klar, men forhold rundt formidlingsprosessen er ikke alltid like entydige. Valsen kom først Den antatt eldste av disse dansene, valsen, skal ha hatt den østerrikske folkedansen l¨andler som opphav. En omformet stilfull utgave kalt vals ble spredt som motedans via Europas overklassemiljøer, og ogs˚atil Kristiania, der f eks engelskmannen Edward Daniel Clarke har beskrevet vals p˚aet ball i 1799. Men valsen skal p˚aden tid ogs˚aha vært, eller blitt, en folkelig danse- mote i forskjellige nord-europeiske land, og impulser til Norge via slike litt lavere sosiale lag kan ogs˚aha vært mulig. Uansett; vegen fra et slikt opp- hav og til at valsen kommer i bruk som populær dans blant sm˚abrukere og husmenn i indre dalstrøk, eller langs fjordene p˚aVestlandet, eller i Nord- Norge, fra 1840-˚araog framover, har flere ukjente strekninger. Ei liknende utvikling skjedde omtrent samtidig i andre nordiske land. Men sprednings- tempoet kunne være ujevnt; i enkelte omr˚aderp˚asvensk side var f eks vals knapt i bruk før i 1890-˚ara. Utenlandske musikere Slike nye musikkmoter har helst kommet til landet med utenlandske musi- kere, særlig stadsmusikantene, som gjennom lang tid hadde hatt kongelig enerett p˚aoffentlig spill mot betaling. Dessuten m˚abruken av dans i de øverste sosiale sjiktene ogs˚aha vært et spørsm˚alom dannelse, og profe- sjonelle danselærere, som kunne inng˚ai en slik prosess, m˚aogs˚aha kjent og formidlet de nyeste motene. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 5 N˚ars˚avalsemoten grep om seg og musikkrepertoaret trengte utvidelse, kunne det være lett tilgjengelig; flere eldre rekkedanser, som engelsk dans (englis), firetur, sekstur, ˚atteturm fl, gikk i valsetakt, og atskillig av denne musikken lot seg greit tilpasse eller omforme. Gamle notebøker gir eksemp- ler p˚aat slike stildansmelodier senere har dukket opp som valsemelodier i bygde-Norge. Rask spredning Skolerte musikere hadde lenge dominert dansemusikken ogs˚ai storgards- og embetsmannsmiljøene p˚abredbygdene, særlig p˚aØstlandet og i Trøndelag. Deres ensembler, av variabel størrelse, kunne best˚aav strykere (fiolin, bratsj, cello) gjerne en bl˚aser(fløyte eller klarinett) og kanskje klaver der slikt var tilgjengelig, men oftest bare med ´enp˚ahver stemme. Lederen i et ensemble var oftest fiolinist, og var ofte ogs˚akomponist av slik danse- musikk. Og trolig kunne disse igjen inspirere lokale talenter. Kanskje mu- sikerdynastier som slektene Ursin, Schjelle og Bøhn i Akershus har vokst fram med slik inspirasjon? I slike kretser med utstrakt selskapelighet spredte motene seg fort, og det virker troverdig n˚arJakob Breda Bull i den historiske romanen Hr. Samuel beskriver et ball i et lite miljø av embetsmenn og utvalgte velst˚aendebønder i Rendalen omkring 1810-15, med Erik Barstad (lokal god spelemann p˚aden tida) som musiker: Det ble danset lancers, figaro og fandango som ingen bønder kjente. Men vals hadde alle lært seg, skjønt polsken var den gamle og kjente (alle gjaldt tydeligvis her en ganske begrenset krets). I 1817 var en svensk reisende p˚agjestgiverg˚ardenSt˚arheimi Nordfjord. Der s˚ahan almuen danse, og til v˚arstore forundring begynte man s˚amed stor ferdighet˚adanse vals, allemand og skotsk reel. Kanskje spelemannen var Lars Brendefur, som hadde vært utkommandert soldat p˚aØstlandet i 1808, og bl a hadde f˚att spille en vals for prins Christian August. Denne valsen heter fortsatt i dag Prinsevalsen eller Augustenborgaren i Nordfjord, men er ellers spredt over store omr˚aderi landet under flere forskjellige navn. Institutt for musikkvitenskap, UiO Litteratur MUS1301 V2010 6 Spelemannen Jens Smed (Smed-Jens) p˚aRøros (1804-88) m˚attebe- herske et bredt repertoar for ˚atilfredsstille alle lag i gruvemiljøet.