Verneplan for Breheimen-Mørkridsdalen i Skjåk, Lom og Luster kommuner i Oppland og fylker

13. juli 2007 For en del av deltemaene er det utarbeidet egne fagrapporter. Disse rapportene er da i stor grad benyttet ved utarbeidelsen av 0-alternativet, sammen med annet skriftlig materiale og innspill under verneplanprosessen. 0-alternativ for Breheimen-Mørkridsdalen For utformingen av 0-alternativet fastsetter utredningsprogrammet at dagens situasjon skal legges til grunn, det vil si dagens aktivitets-, plan- og vernestatus. Konsekvensutredningen skal beskrive påregnelig utvikling ut fra faglige utredninger, konkrete planer, retningslinjer og virkemidler som er aktuelle. Dersom en vet at aktuelle rammer eller virkemidler vil bli endret i overskuelig framtid, skal utredningen ta hensyn til det. I den grad innspill er forenlige med dagens lovverk, er dette også trukket inn. Tidsperspektivet skal minst være fram til et eventuelt vern skal vedtas. I denne konsekvensutredningen i Breheimen-Mørkridsdalen skal derfor det følgende bli lagt til grunn.

1 Planstatus

1.1 Vern etter naturvernloven Det er ingen eksisterende verneområder som er vernet etter Naturvernloven innenfor utredningsområdet for vern. Jostedalsbreen nasjonalpark og Honnsrøve naturreservat grenser helt inntil henholdsvis nordvestre og nordre deler av utredningsområdet.

1.2 Kommuneplaner Skjåk kommune Skjåk kommune har godkjent kommuneplan med arealdel for perioden 2006-2016. I arealdelen ligger hele utredningsområdet innenfor LNF-område (landbruk, natur, friluft). Avgrensinga av utredningsområdet er markert på arealdelen. Innenfor LNF-området er det 9 spredte delområder der naturvernhensyn skal være dominerende (7 reinkalvingsområder, ett reintrekkområde og ett biologisk mangfold-område, sistnevnte i Lundadalen). Det er markert ett delområde (vest for Glittervatnet) der friluftslivshensyn skal være dominerende. Mange av vannene innenfor utredningsområdet er markert som LNF-område i sjø og vassdrag eller Natur- og friluftsområde i sjø og vassdrag. Ved Grotli, like utenfor utredningsområdet, er det en godkjent reguleringsplan for inntil 75 nye hytter.

Lom kommune I kommuneplanen sin arealdel for 2003-2013 ligger hele utredningsområdet innenfor områder avmerka som ”LNF1 - uten bestemmelser”, bortsett fra et mindre område ved Bøvertjønnin. Ved Bøvertjønnin, like innennfor utgreiingsområdet, er det et nåværende hyttefelt, og et tilgrensende område som er under regulering for 6-8 nye hytter. Det er også et område for ”Fritidsbustader – framtidig” i Leirlia, nordvest for riksveg 55, om lag 1 kilometer øst for der vegen fra Leirdalen kommer ut. Dette er utenfor utredningsområdet.

1 Av kommuneplanen går det fram at det innenfor LNF-områden er forbud mot bygging som ikke er knyttet til primærnæring, i hovedsak landbruk. Kommuneplanen legger opp til en restriktiv politikk når det gjelder hyttebygging.

Lom er blant de åtte kommunene i landet som deltar i forsøket med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark. Kommunen har en egen kommunedelplan for motorferdsel. Reglene for motorferdsel er innordna i planen og på plankartet. Reglene gir rom for nyttetransport etter retningslinjer med en streng holdning til motorferdsel innenfor sårbare høyfjellsområder. Det meste av utredningsområdet er innenfor områder som er avmerka som slike ”sårbare områder for motorferdsel”. Der er det særlige restriksjoner i forhold til de vanlige reglene for motorferdsel i utmark. I følge en rapport fra 2005 tilknytta fra motorferdselforsøket, har Lom et stabilt lavt nivå på omfanget av snøskuterkjøring og barmarkkjøring.

Luster kommune Kommuneplanens generelle del, for perioden 2007 - 2018, ble vedtatt av kommunestyret i 2007. Arealdelen er fra 1991, vedtatt videreført i 1998, med unntak av arealdel for kommunesenteret Gaupne, som ble vedtatt av kommunestyret i 1999. Utredningsområdet er i gjeldende arealdel innenfor LNF-område.

1.3 Planer under utarbeidelse I praksis er hele utredningsområdet for vern båndlagt inntil arealbruken blir avklart i vernesaken. Det er sannsynlig å anta at områder som eventuelt ikke blir vernet, blir LNF- områder igjen.

Formannskapet i Lom la i mai 2007 ut forslag til samfunnsdel for kommuneplan. Samfunnsdelen skal legges til grunn ved senere arbeid med arealplan, handlingsprogram, kommunedelplaner og sektorplaner. I forslaget til samfunnsdel er natur og kultur sentrale element.

Luster kommune er i gang med arbeidet med revisjon av arealdelen. Den reviderte arealdelen blir trolig ferdig vinteren/våren 2008.

1.4 Eiendomsforhold Utredningsområdet for vern er 1820 km2 stort, og omfatter deler av kommunene Skjåk (53 % av utredningsområdet) og Lom (15 %) i Oppland og Luster (32 %) i Sogn og Fjordane (tabell 1). Alt er landareal. 73 % er privat grunn og 27 % er statlig grunn. Den statlige grunnen er i de vestre delene av Lom og de nordlige og østlige delene av Luster. I Skjåk er alt areal innenfor utredningsområdet for vern privat grunn, med Skjåk bygdeallmenning som største grunneier.

Tabell 1. Fordelingen av statlig og privat grunn i kommunene i utredningsområdet for vern. Kommune Statlig (km2) Privat (km2) Skjåk 957 Lom 175 97 Luster 323 268 SUM 498 1322 Andel 27% 73%

2 Det er ingen statlig sikra friluftsområder innenfor utredningsområdet. Statlig sikra områder er områder hvor staten har gått inn med midler slik at områdene er sikret mot annen bruk enn friluftsliv. I Luster er det et statlig sikra friluftsområde, P-plass i Vigdal (areal 1 da, utenfor utredningsområdet), som er en viktig innfallsport til området og DNT sitt stinett.

Fylkesmennene har utarbeidet kart over utredningsområdet og temakart for eiendomsforhold, som ligger på prosjektets nettsider.

2 Miljø

2.1 Biologisk mangfold/naturmiljø (inkludert vilt)

Geologi og landformer Høgskulen i Sogn og Fjordane har kartlagt geologi og landformer i utredningsområdet i en egen fagrapport. Denne er tilgjengelig på prosjektets nettsider.

Berggrunnen har to hovedenheter: grunnfjell med båndgneis, øyegneis, amfibolitter og granittiske gneiser m fl. Massive granitter har innvirkning på utformingen av flere alpine topper. Den andre hovedgruppa er kambro-silur-skiferbergarter, fyllitt og glimmerskifer. De forvitrer lettere og gir slakere landformer enn gneisene. De svake bergartene gir ustabile dalsider med mange åpne sprekker i Mørkrids- og Fortundalen. I kambro-silurbergartene er det kalksoner med velutvikla grotter, først og fremst i Dumdalen, men også i fjellområdene lenger nord. Grunnfjellsgneisen gir landskapet et lyst preg, som dominerer i Breheimen. Noe mørkere landoverflate får en i kambro-silursona. Kontrasten til mørk overflate i Hurrungane og er stor.

Topografien er fjellplatåer i nivået 1400-1800 moh, alpine topper opp i 2100 moh, daler med opptil 1200 m høge sider mot SSV, og dalførene mot NØ har relieff på 5-600 m. Alle hoveddalene er dannet fluvialt. Nedre Mørkrids- og Fortundalen har fremdeles samme fluviale preg, men i hovedsak har breer stått for den siste utforminga i Breheimen. Da breene var tykke og trolig dekka alle topper, strømmet de mot Lustrafjorden fra et isskille, eller en brekul omtrent der vannskillet er i dag. På nordsida av dette strømmet breene i nordlig retning. Etter som isdekket ble tynnet ut ble brestrømmene styrt av flere daler og terrengformer. Avsmeltingshistorien for innlandsisen er godt dokumentert og rekonstruert i sør. I sentral- og nord-Breheimen er ikke den tidlige avsmeltingshistorien like godt kjent, men detaljert kartlegging og datering av morener foran noen av breene i dag, viser at alle disse morenene er fra Den vesle istida. 25 % av arealet i Breheimen er dekka av ulike lokale breer. De fire største på rundt 20 km2, Spørteggbreen, Harbardsbreen, Holåbreen og Sekkebreen, er platåbrear med korte utløpere. Størst lokal variasjon har Hestbrepiggområdet medbotnbreer, små dalbreer og små platåbreer. Botnene med botnbreer har som regel nordlig orientering. Brekapper kan ligge igjen i nordlige skygge- og leskråninger, men mangler i samme nivå i de sørlige skråningene. Tverreggibreen sør for Mysubyttdalen er et godt eksempel.

3 Breheimen har et vidt spekter av fin og verdifull geologi, og det følgende er en framheving av viktige forekomster og områder: • Breheimen er et viktig referanseområde for gamle bredekker i istidene. Sporene som trolig er fra den siste, viser en høyeste brekul om lag der vannskillet er i dag. Et unntak er at Jotunheimbreen på slutten har sendt grener mot sørvest, i Høydalen og Dumdalen, mot elvene sin dreneringsretning. • Spørteggbreen er en platåbre med dokumentasjon av historien fra slutten av siste istid til i dag. Hardbardbreen og Sekkebreen har også stor landskapsmessig verdi, og potensial for framtidige studier. • Avbotnbreer er det både de på sørsida, og særlig nordsida av Hestbrepiggene som utmerker seg med fin utforming og de loddrette bakveggene. Breene på nordsida har et komplett system med morener, breelvvifter og sandur i dalbunnen nedenfor. Her kommer sammenhengene i prosessene særlig godt fram. • De preboreale randmorenene ved Vigdalstølen i Jostedalen, ved Fast, Soleiebotnen og Granfastadalen er store og fint utformet. De utgjør viktig dokumentasjon for avsmeltingshistoria i Lusterfjord-området. • Preboreale morener i Høydalen, Dumdalen og Breidsæterdalen er dokumentasjon for sørvestlige brearmer som bre fra Jotunheimen har sendt inn i Breheimen. • Preboreal morene etter botnbre ved Krossbu. Denne ligger sentralt og er sammen med flere ulike morenerygger i dette området dokumentasjon for avsmeltingshistorien. • Oppløsningsformer i Dumdalen. Dette er de høyest beliggende karstformene i Norge. De er mye brukt og av stor verdi for ekskursjoner og grotteforsking. Det finnes få kalksteinsgrotter i Sør-Norge. • Skredformer og raviner i Fortunsdalen utmerker seg. • Skredvoll i Breidsæterdalen.

Vegetasjon Miljøfaglig utredning AS har kartlagt det biologiske mangfoldet (naturbeskrivelse, naturtyper, vilt og planteliv) i utredningsområdet i en egen fagrapport, samt utarbeidet en rapport over botaniske registreringer og vurderinger spesielt for Høyrokampen-området. Begge disse fagrapportene er tilgjengelige på prosjektets nettsider. De vil komme med en supplerende foreløpig fagrapport innen 15. september 2007 (endelig rapport 15. november 2007) for det biologiske mangfoldet i Krosshø-området i Lom, Røyskjeskålsvatnet-området innenfor Sota og området Langvasseggje-Vassvendeggje (dvs nord for gamle Strynefjellsvei, sør for Strynefjellsveien, vest for Grotli), høsten 2007.

Miljøfaglig utredning har registrert 55 naturtypelokaliteter i området, hvor 14 er vurdert som svært viktige, 17 som viktige og 24 som lokalt viktige. Det er særlig store naturverdier innenfor naturtypene ”kalrike områder i fjellet” og ”rik edelløvskog”, men også betydelige kvaliteter knyttet til ”sørvendte berg og rasmark”, ”fossesprøytsoner” og ”gammelskog/urskog”.

Karplantefloraen i utredningsområdet er samlet sett rik og variert. Årsaken er flere. Området er stort, samtidig som det har store klimatiske og berggrunnsgeologiske forskjeller. I de vestlige dalførene forekommer varmekjære arter, mens kalkrike fjellområder gir grunnlag for en rik fjellflora.

Vestlig element Helt vest i dalføret innenfor Rauddalsvatnet i Skjåk opptrer typiske, men svake vestlige

4 element, bl a med funn av de suboseaniske artene bjønnkam, rome og smørtelg (Skogen 1977). Elementet er også svakt utviklet i Indre Sogn, med de samme artene fra Dalsdalen og Mørkridsdalen (Berthelsen & Huseby 1981). Generelt vil det være i fjellskog og lavereliggende snaufjell dette elementet er mest fremtredende, som følge av sein snøsmelting og lav fordamping. I tillegg er det enkelte funn av arter med en klar vestlig utbredelse i Norge, men som ikke nødvendigvis er avhengig av et kystklima. Dette gjelder buestarr (kjent fra Bøvertjønnin og ved Høydalsvatn i Lom) og tindved (kjent fra Bøvertunvatn/Høyrokampen i Lom og et område innenfor Rauddalsvatnet i Skjåk).

Sørlig element Dette elementet er stort sett begrenset til Mørkridsdalen. Her finnes bl a ulike bredbladete gras (skogfaks, lundgrønnaks), varmekjære treslag (alm, lind, hassel, svartor) og diverse busker og urter (f eks dvergmispel, myske, rødkjeks, krattfiol, breiflangre). De fleste og best utviklede forekomstene ligger i kanten eller utenfor undersøkelsesområdet.

Østlig element I utgangspunktet skulle det være i de kontinentale dalene i Lom og Skjåk dette elementet burde være best utviklet. Hvis vi ser på karplantefloraen så er det overraskende nok derimot Mørkridsdalen som har de mest typiske østlige artene. Elementet er her representert med flere karakteristiske arter for rikere skogsmiljøer, med både skogsøtgras, huldregras, storrapp og myskemaure. De fattige skogene, f eks i Skjåk, huser for det meste bare vidt utbredte karplanter. For lav er situasjonen en noe annen, da de furutilknyttede artene ulvelav og furusotbeger begge viser klart østlige utbredelsestrekk og har sin utbredelse i undersøkelsesområdet begrenset til dalførene i Skjåk. Både i Bøverdalen og i Mørkridsdalen er det i tillegg et sørøstlig element, med såkalte tørrbakkearter. Elementet er likevel dårlig utviklet innenfor undersøkelsesområdet, og registreringene har begrenset seg til enkeltfunn av arter som sandfiol og dunhavre i området rundt Høydalsvatnet og Bøvertunvatnet. Toninia taurica, som vokser under Høyrokampen, tilhører et element av skorpelav som i sitt globale utbredelsesmønster særlig er knyttet til kontinentale steppelandskap.

Fjellplanter En rekke ubikvister (de vidt utbredte artene) blant fjellplantene er vanlige over store deler av undersøkelsesområdet. Mer interessant er det å se på de kravfulle og mer sjeldne artene, som i hovedsak er kalkkrevende. En del av disse har også en vid nasjonal utbredelse, f eks rødsildre, reinrose, bergstarr, fjellfrøstjerne, fjellstarr m fl. Andre har derimot mer oppsplittet utbredelse, til dels med svært isolerte forekomster i undersøkelsesområdet. Den mest ekstreme er utvilsomt rosekarse, som i Sør-Norge bare er kjent fra Høyrokampen, samt Jønndalen i Dovre, og ellers har sine nærmeste lokaliteter i fylke. I alt 19 bisentriske eller sørlig unisentriske arter er kjent fra undersøkelsesområdet. De aller fleste av disse er kjent fra Høyrokampen/Bøvertun-området i Lom, samt fjellene på vestsiden av Bøverdalen (Storhøi, Geitryggen). I Luster er bare en bisentrisk art påvist, og også i Skjåk er det bare få og spredte funn av bisentriske arter.

Hele Høyrokampen-massivet har store naturfaglige kvaliteter. Det er registrert om lag 30 rødlistearter i området, bl a Marisko og Aursundløvetann.

Vilt I tillegg til villrein, finnes også de øvrige hjorteviltartene elg, hjort og rådyr i området. Dyrelivet er representativt for det som finnes i regionen. Av de store rovdyra finner en jerv,

5 hvor ynglinger er registrert de senere årene, og tidvis gaupe og bjørn. Villrein er beskrevet som eget deltema i 0-alternativet.

12 lokaliteter er vurdert som svært viktige viltområder, 6 som viktige viltområder og 3 som lokalt viktige viltområder. Nasjonale verdier for viltområder er knyttet både til bergvegger (klippehekkende rovfugl), fjellvidder (fjellerke) og våtmarksmiljøer (vadefugl). Det er registrert hekkende rødlistearter i området, hovedsakelig kongeørn, jaktfalk og fjellerke.

Fuglelivet i utredningsområdet viser svært store variasjoner, både mellom lavereliggende områder og høyfjellsområder – og mellom vestlige, nedbørrike områder og sterkt kontinentale områder i øst. Mesteparten av Breheimen består av høyereliggende fjellområder med svært liten diversitet og tetthet av fugler. Over store områder er det kun fjellrype og snøspurv som finnes spredt. I den andre enden av skalaen er de frodige gråorskogene langs Mørkri, som har svært høye tettheter av hekkende spurvefugler, og med en rekke arter representert. I de østlige og nordlige delene av undersøkelsesområdet er det flere større eller mindre breelvdeltaer, som er viktige hekkeplasser for spesialiserte arter som sandlo og temmincksnipe. Her inngår få andre hekkearter, men rødstilk og strandsnipe finnes enkelte steder og krikkand og fiskemåke hekker spredt på egnede lokaliteter. I sørlige og vestlige deler, særlig i Lom kommune, kommer arter som myrsnipe og dobbeltbekkasin inn som hekkefugler i våtmarksmiljøer, samtidig som rødstilk blir vanligere. Dette er betinget av rikere berggrunn og større grad av myrdannelse.

Fiskeressurser og vassdragsnatur Det er ørret i mange av vannene i utredningsområdet. Ørret forekommer ovenfor mange vandringshindre, i områder som aldri har vært tilgjengelige ved naturlig spredning. I Breheimen antar en derfor at alle ørretforekomstene er innført. Røye forekommer ikke innefor utredningsområdet. Ørekyte er heller ikke registrert. Det er for øvrig en del fisketomme vann i området.

Det drives fiskekultivering og fiskeutsetting i flere av vannene i området. Flere vann er fisketomme, slik at de kan brukes som type- og referansevann.

I Mørkridselva er det både laks og sjøørret. Disse bestandene er av Direktoratet for naturforvaltning kategorisert som henholdsvis ”sårbar bestand - nær tålegrensen” og ”moderat/lite påvirket bestand - spesielt hensynskrevende”.

Det er en rik vassdragsnatur i store deler av utredningsområdet, med mange verna vassdrag; se tema Kraftressurser.

Fylkesmennene vil utarbeide temakart for biologisk mangfold og et geologisk temakart, som vil bli tilgjengelige for utrederne.

2.2 Villrein Norsk institutt for naturforskning har utarbeidet en fagrapport for villreinen i Ottadalsområdet. Fagrapporten er tilgjengelig på prosjektets nettsider. Vedlagt rapporten er også et oppdatert kart, som inneholder opplysninger om trekkveier, sesongbeiter,

6 kalvingsområder, konfliktområder, kulturminner fra den gamle villreinfangsten og tellende areal.

Ottadalen villreinområde er det tredje største leveområde for villrein i Norge. Den nordligste delen ble i stor grad vernet ifb med vern av Reinheimen nasjonalpark og tilliggende mindre vernområder i 2006. Utredingsområdet for vern i Breheimen-Mørkridsdalen utgjør en viktig del av Ottadalen villreinområde. Over 1400 km2 av det tellende arealet i Ottadalen villreinområde ligger innenfor utredningsområdet for vern.

Villrein er en art Norge har et spesielt ansvar for, og Ottadalsområdet er utpekt som et av de nasjonale villreinområdene. På grunn av den store utstrekningen øst-vest og nord-sør, er topografi og miljøforhold i Ottadalen vekslende. Reinheimen favner et stort mangfold av landskap og naturtyper, og sammen med et eventuelt vern i Breheimen-Mørkridsdalen vil disse områdene ta vare på en særlig stor variasjonsrikdom. Disse fjellområdene var for om lag 150 år siden del av et sørnorsk system der reinen i liten grad var hemmet i sine forflytninger av inngrep fra mennesker. Dyra kunne ferdes fritt i fjellene mellom Sognefjorden, Nord- Gudbrandsdalen og Romsdalen. Sørover kunne de nå Hardangervidda, og østover Jotunheimen og fjella i Valdres. Både eldre og nyere undersøkelser har stadfestet at dette området har vært benyttet av veidefolk i svært lang tid siden det innehar mange kulturminner knytta til den gamle villreinfangsten. Det arbeides derfor med å få store områder innen nordområdet sammen med to andre områder i Nord-Gudbrandsdalen, inn på verdensarvlista til UNESCO.

På grunn av kombinasjonen med naturlige, topografiske delelinjer og barrierer grunnet veier og andre inngrep og forstyrrelser, er området i praksis delt i to: Ottadalen nord og Ottadalen sør. Villreinområdet er for tiden delt inn i 26 jaktvald. I 2006 var fellingskvoten satt til 1006 dyr, og det ble felt 669, dvs en fellingsprosent på 66,5. Av disse ble 511 felt i nord og 158 i sør. I årene 2000-2007 har det i snitt blitt felt henholdsvis 784 og 170 dyr årlig i nord- og sørområdet. Bestandsmålet som villreinutvalget har lagt opp til, ligger på omtrent 2000 vinterdyr i nordområdet og 700 i sørområdet (delt likt på den østlige og vestlige delen). Målet for den demografiske sammensetningen er 20% kalv, 45% simle, 10% ungbukk og 20-25% gammelbukk. Det er stor interesse fra lokalt hold (bl a i kommunene Luster, Rauma og Norddal) for å bygge opp igjen stammen lengst sør og vest i området.

Det er nokså sterke indikasjoner på at kondisjonen hos reinen i Ottdalsområdet har gått ned. Ottadalsområdet er relativt sett lite påvirket av fysiske inngrep, men uroing fra allment økt ferdsel kan bli en trussel fram i tid.

NINA har utarbeidet et temakart for Ottadalen villreinområde, som er tilgjengelig på prosjektets nettsider.

2.3 Landskap Aurland naturverkstad BA har kartlagt landskapet i nesten hele utredningsområdet i en egen fagrapport. Denne er tilgjengelig på prosjektets nettsider. De vil komme med en supplerende fagrapport for landskapet i Dummdalen/Krosshø-området i Lom innen 20. september 2007.

Breheimen – Mørkridsdalen er et variert fjellområde. Plassert mellom de to nasjonale ”monumentene” Jostedalsbreen og Jotunheimen blir opplevelsespotensialet i området lett undervurdert. Randområdene og de grønne dalene som skjærer seg inn i fjellmassiva skaper

7 inntrykksterke kontraster til golde brelandskap med blokkmark, dype botner, høye topper og massive breer. Av utforming kan en sammenligne området med et trekoblet blad, med en flik nordover, en sørover og en mot øst.

Breene, som har gitt området navn, finner en sentralt i området som helhet og er fordelt på de tre ”bladflikene”. Harbardsbreen er den 10. største breen i Norge. Ellers er både Spørteggbreen, Sekkebreen/ Sikilbreen og Holåbreen blant de 20 største breene i landet.

Avgrensende terrengformer Området avgrenses i nord av Breiddalen, som er fortsettingen av Ottadalen i høyfjellet, og er en repetisjon av de fem sidedalene fra Ottadalen som går inn i Breheimen. I øst går grensa mot Ottadalen og i sør og sør-øst utgjør Bøverdalen og overgangen mot Sogn () en naturlig avgrensing. Bøverdalen er en dypt nedskjært og dramatisk V- dal som skiller Breheimen fra Jotunheimen. I vest utgjør den skarpt utforma Jostedalen avgrensingen.

Overordna landskapsstrukturer I Breheimen er det to overordna landskapsmessige hovudstrukturer. Den ene ligger i sør og er den mest dramatiske, med store kontraster. De overordna formene er ofte delt opp i mer småskala landskap. Her skjærer Mørkridsdalen og Fortunsdalen seg innover helt fra fjordnivå, i dramatiske, smale daler med steile vegger. Den større Jostedalen, som avgrenser fjellområdet mot vest, har også samme utforming men i større format, og med lengre parti med utvidet dalbunn. Disse dalene er alle orientert nord-sør. Dalene ender i et alpint landskap. Utløperne fra Fortundalen og Mørkridsdalen møter en akse dannet av skarpe rygger fra vest til øst. Aksen består av Rivenoskulen – Tverrådalskyrkja – Tundradalskyrkja - Holåtinden – Hestdalshøgdi. Hestbrepiggene – Lomseggen danner en tilsvarende, mindre akse med alpine former i vest og rundere, høye topper i øst. Dette er de mest alpine formene, og mellom de høyeste fjellene i Breheimen. De store platåbreene Spørteggbreen, Harbardsbreen, Fortundalsbreen ligger også i denne sørligste delen av Breheimen.

Den andre av de to viktigste fjellstrukturene ligger i nord- og nord-øst. Dette er et storskala landskap med svært tydelige hovedformer. Landskapet er roligere enn i den sørlige delen men også her er kontrastene store mellom lange, jevne daler med stupbratte sider til avrunda høyfjell på sidene og et mer dramatisk landskap med mye breer og små, skarpe botner i indre deler. Formene er størst og mest avrunda i øst, mens nordlige deler av området har en mindre skala. Inne i området går fem parallelle skarpe daler, gjerne med smale langstrakte vann, som deler opp et fjellområde med mer avrunda former. Dette er fra øst Lundadalen, Tundradalen, dalen inn til Sota Sæter, Rauddalen og Mårådalen. Mårådalen er togrenet der gamle Strynefjellsvegen følger den nordligste grenen. Disse dalene er alle sidedaler til hovedalen, innerste del av Ottadalen. Lundadalen, Tundradalen og Syrtbyttdalen (en sidedal av hoveddalen ved Sota) møter alle den same aksen som Mørkridsdalen og grenene fra Fortundalen.

Vertikalt finner en igjen tre ulike nivå; dalen, platået dannet av paleiske former med viddelandskap og avrunda fjellformasjoner, og fjellmassivene som stiger opp som markerte vegger og reiser seg over den paleiske flata.

Det er få store tekniske inngrep i utredningsområdet for vern. Innenfor utredningsområdet er hele 91 % av arealet definert som urørt natur, dvs at det ligger mer enn 1 km unna tekniske

8 inngrep (tabell 2). Dette er blant de største inngrepfrie områdene som ikke er vernet i dag i Sør-Norge. Slike svært lite berørte fjellområder er sjelden både i Norge og ellers i Europa.

Tabell 2. Oversikt over utredningsområdet klassifisert etter avstand til nærmeste tyngre tekniske inngrep1.

Inngrepsklasse Areal Andel av utredningsområdet > 5 km fra inngrep 343 km2 19 % 3-5 km fra inngrep 486 km2 27 % 1-3 km fra inngrep 828 km2 45 % < 1 km fra inngrep 163 Km2 9 % SUM 1820 km2 100 %

1 Følgende tiltak og anlegg er i denne sammenheng definert som tyngre tekniske inngrep: Offentlige veier og jernbanelinjer (ikke tunneler), skogsbil-, traktor-, landbruks-, anleggs-, og seterveier og andre private veier med lengde over 50 m, gamle ferdselsveier rustet opp for bruk av traktor og/eller terrenggående kjøretøy, godkjente barmarksløyper (), kraftlinjer med spenning på 33 kV eller mer, magasiner (hele vannkonturen ved høyeste regulerte vannstand), regulerte elver og bekker, kraftstasjoner, rørgater i dagen, kanaler, forbygninger og flomverk.

I St. meld. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge, blir det lagt spesiell vekt på at Breheimen-Møkridsdalen er kontrastrikt, at det har store opplevelsesverdier og de store sammenhengende urørte områdene.

Fylkesmennene har utarbeidet temakart for inngrepsfrie naturområder (INON) i utredningsområdet, som ligger på prosjektets nettsider.

2.4 Kulturminner og kulturhistorie Det er ikke utarbeidet noen egen fagrapport for kulturminner og kulturhistorie tilknytta vernplan-utreningen. For innholdet i konskevensutredningen til dette deltemaet, viser vi derfor spesielt til beskrivelsen som er gitt i utrednigsprogrammet av 27. februar 2007. Der framgår det hva utredningen om kulturminner og kulturhuistorie skal beskrive, herunder verdivurderinger (pkt 1 i deltema kulturminner og kulturmiljø).

Kulturminnene i området er spredt i tid fra steinalder, jernalder, middelalder og nyere tid, og omfatter kulturminner knyttet til jakt og fangst, bosetting, seterdrift (se også kapitlet om jordbruk), og kommunikasjon over til Vestlandet.

Både eldre og nyere undersøkelser har stadfestet at dette område har vært benyttet av veidefolk i lang tid siden det har mange kulturminner knyttet til den gamle villreinfangsten. Mølmen har utført mye arbeid på jakt- og fangstradisjoner i området. En oversikt av materiale fra Mølmen som ble utgitt av Skjåk kommune i 1988 viser at det er registrert mange fangstgraver og bågåstøer (skjulestd for pil og bue- eller spydjegere) for jakt/fangst av villrein. Disse er funnet spredd i området. Vest for Lomseggen er det et gammelt massefangstanlegg. Ned mot Ottadalsområdet (tilgrensende til utredningsområdet) er det også registrert mange fangsgraver for elg. Ved Raudeggi er det registrert gravrøys. Det er også påvist gamle boplasser/tufter rundt omkring i utredningsområdet. I følge eldre kilder var det flere falkefangstanlegg øst for Sota. På østsiden av Austvatnet i Luster er det gjort funn fra

9 steinalderen. Det samme gjelder på tange i Heillstuguvatnet i Skjåk. Det er dyregraver, ledegjerde og hellere mange steder spredt omkring i Breheimen på Lustersida. På Puttberget ved Sota er det registrert jernvinne.

Fangstanleggene kan føres tilbake til den eldre jernalder (Randers, 1986) I stølsstrøk i Luster er det påvist hustufter fra eldre og yngre jernalder samt mellomalder. Det finnes mange kokegroper i området. (Randers, K, Kvamme M., 1992). Det er også registrert en del hellere, brukt til overnatting i området.

På grunn av lite nedbør har det alltid vært et stort behov for kunstig vanning i Lom og Skjåk, for å få gode avlinger i landbruket. Kunstig vanning har lange tradisjoner i dette området, og har vært brukt langt tilbake i tid. Anleggene for kunstig vanning har sitt utspring langt inne i fjellet. Bøndene gikk sammen for å bygge vannveier (kanaler) av tre og stein fra vannkildene oppe på fjellet og ned til åkrene i dalbunnen. Her ble vannet spredd utover ved hjelp av overrisling og håndkraft. Innenfor utredningsområdet i Lom er Kutjønne og Hoftatjønne (sør for Storhø) regulert til såkalte ”teppinger” (vannmagasin med styrt overløp og sluse) i forbindelse med vanningssystemet. Vannveier er også kjent fra Luster, men det er ikke kjent vannveier med tilknyting til utredningsområdet.

Store deler av Bøverdalen er blant de prioriterte nasjonale kulturlandskapsområdene, og deler av dette inngår i utredningsområdet.

Det er kjent samisk tamreindrift i området på 1800- og 1900-tallet, og det er derfor muligheter for at det finnes samiske kulturminner i området.

Fylkesmennene vil utarbeide temakart for nasjonalt viktige kulturlandskap som vil bli tilgjengelig for utrederne.

3 Naturressurser De største næringsinteressene i området er knyttet til utmarksbeite for husdyr, setring, tamreindrift, noe fôrproduksjon, samt miljøbasert næringsutvikling tilknytta reiseliv og inntekter fra jakt og fiske.

3.1 Landbruk og tamreindrift

Aurland naturverkstad BA har utarbeidet en fagrapport for landbruket (jordbruk, skogbruk og tamreindrift) i utredningsområdet. Denne er tilgjengelig på prosjektets nettsider.

Dagens situasjon Det er ingen gårdsbruk innenfor utredningsområdet. Landbruksinteressene i området er tradisjonelt knyttet til beiting og seterdrift, med noe fôrproduksjon. Det er lite produksjonsskog innenfor utredningsområdet og aktiviteten i skogen er knyttet til uttak av ved og røtter til tjærebrenning. Det ligger noe innmarksareal innenfor utredningsområdet i Mørkridsdalen i Luster, ved Mysubytta i Skjåk og i Søre og Nørdre Høydalen i Lom. I Luster er det mange nedlagde setrer innenfor utredningsområdet spesielt i Mørkridsdalen. I Skjåk og Lom er det noen få setrer innenfor utredningsområdet, med aktiv drift på Mysubytta i Skjåk og Nørdre Høydalen i Lom. Bruken av området er knyttet til beiting, tekniske anlegg (buer, naust, gamle veger, bruer, vannveier, gjerder, saltkasser, garnkasser) etablert i forbindelse

10 med beiting og tradisjonell landbruksdrift, ferdsel knyttet til tilsyn med dyr på beite og vedlikehold av bygg og anlegg. Eiere av kyr og sau på beite i områder ved Rauddalen i Skjåk har gitt innspill på at de benytter snøskuter for å frakte bl a ved, saltsteiner og nye båter inn til vannene vest for Rauddalsvatnet. Selve Rauddalsvannet er utenfor utredningsområdet, mens vannene vest for Rauddalsvannet er innenfor. For å kunne drive dyra fram langs stien innover der er det behov for å rydde stien med noen års mellomrom. De har også planer om å rydde beitefelt i Rauddalen, da skogen gror til der.

Setre og seterdrift I eldre tid ble dyra sluppet i utmarka så snart snøen gikk, og der fikk de gå til det var mulig å komme seg til seters. Til seters hadde de med seg kyr, sauer, geiter og griser. Det er forskjeller i seterbruken mellom vest og øst. I Luster var det vanlig med flere setrer; vår- og høstsetrer relativt nær gården og sommersetrer (fjellseter) i høyereliggende strøk. I Lom og Skjåk har det vært mer vanlig med én seter. Det sentrale ved seterdrifta har vært å skaffe seg beite og om mulig et tilskudd til vinterfôret. På setra foregikk den største delen av melkeproduksjonen, og her vart melka foredla til smør og ulike osteprodukt. Driftsomlegging på gårdene rundt 1950 førte til stans i melkeproduksjonen på setrene. Setrene ble mer viktige som utgangspunkt for tilsyn med dyr på beite og fritidsformål. Setrene i Skjåk og Lom ble viktige plasser for dyrking av fôr. Færre dyr på beite i fjellet og mindre uttak av fôr har ført til gjengroing. En kan i dag se at vegetasjonen kryper innover setervollene igjen. Innenfor utredningsområdet ligger det mange støler som ikke er i bruk i dag. Dette gjelder særlig i Luster, hvor det i tidligere tider var setrer langt inne i fjellet. På nordsida av Breheimen i Skjåk og Lom har de fleste av setrene bilvei helt fram. I Luster er det ofte lang veg til seters og en må ta seg fram til fots. På Mysubytta setrer en melkebesetning og i Nørdre Høydalen setrer en geitebesetning.

Skogbruk I utgreiingsområdet er det lite produksjonsskog. Unntaket er området fra Sota til Mysubytta som har løvskog med middels bonitet og barskog med lav bonitet. Skjåk allmenning har utarbeidet en skjøtselsplan for drifta av denne skogen. Det er ikke skogdrift i utgreiingsområdet med unntak av uttak av ved og røtter til tjærebrenning.

Tamreindrift Lom tamreinlag ble startet i 1926, og er et andelslag med Lom kommune som største andelseier. De har ca 2400 dyr i vinterflokken. Laget har fire faste gjetere, i tillegg til to ekstra ansatte om sommeren. Det blir slaktet ca 1700 dyr i året som gir en kjøttproduksjon på 50 tonn. Tamreinlaget benytter høyfjellsområdene i Jotunheimen og Breheimen i Lom kommune til beite. Beiteområda blir leid av Lom fjellstyre og private grunneiere. I følge kontrakten kan de ha inntil 3000 dyr på beite.

Deler av utredningsområdet i Lom blir brukt til vinterbeite fra slutten av desember til begynnelsen av april. De benytter seg av faste ruter for driving av flokken inn og ut av området. I tida de er på vinterbeite blir snøskuter brukt hver dag for å utføre tilsyn med flokken. Det blir ikke kjørt på barmark i beiteområdet. Helikopter blir brukt til å samle flokken i forbindelse med slaktinga. Slaktinga foregår i september og november/desember, før flokken er flyttet inn i utredningsområdet. Tamreinlaget har ei gjeterhytte og gjerde ved Bøverkinnhalsen, utenfor utredingsområdet. Tamreinlaget har ingen tekniske installasjoner innefor utredningsområdet, men har bruksrett på to hytter som de leier innenfor utredningsområdet. Området som tamreinen bruker, grenser således til villreinområdet Ottadalen sør.

11

Det brukes motoriserte kjøretøy i områdene med landbruksdrift (hovedsaklig utkjøring av saltstein og ved til tilsynsbuer) og i forbindelse med utøving av reindrift innenfor utredningsområdet for vern. Det benyttes motoriserte kjøretøy i forbindelse med vedlikehold av vanningskanaler i området. Det har kommet ønske om bruk av helikopter, snøskuter, gravemaskin og barmarkkjøretøy til dette. Grunneiere og hytteeiere på Osen har tilgang vinterstid til Osen ved bruk av snøskuter fra Dalsdalen i Luster over setra Hornane langs kraftlinja gjennom området over Ofsarvatnet til Osen. Dette omfatter næringskjøring i landbruket, og gjelder ikke transport av folk. I tillegg foregår det noe frakt av utstyr og proviant med bruk av leiekjører der.

Plansituasjon Skjåk I utmarksplanen er det pekt på at det kan være et udekket behov for fellesbu (spesielt med tanke på tilsyn til dyr på beite) i området Tverrfjellet – Skjellain.

Setereierne på Mysubytta har gitt beskjed om at de ønsker muligheter for vedlikehold og påbygg av bygningsmassen, at det kan bli aktuelt med nybygg (melkerom/aggregathus) for sommerhus, ønske om å ta ut ved i Røyskjeskålslia og at det er nødvendig med vedlikehold, evt utbedring av vei.

Skjåk allmenning ønsker å rive ei gjeterhytte i Lundadalen som er til nedfalls og bygge ei ny kombinert jakt- og gjeterhytte innenfor Ystste Lundadalsseter.

Når det gjelder tilleggsnæring på gårdsbruk så kjenner en ikke til hva som vil skje framover, men guiding (utenom jakt) og annen aktivitet knytt til gardsbruk som tilleggsnæring kan komme.

Skjåk kommune har utarbeida en beitebruksplan. Formålet med planen er å synliggjøre hva slags verdier utmarksområdene har for landbruket. På den måten kan en ta hensyn til beiteinteressene i arealforvaltinga. En beitebruksplan skal kartlegge beiteressurser og arealressurser, bruken av beite i dag og framtidige behov samt legge strategier for prioriteringer og tiltak.

Lom Uppigard Sulheim fikk i 1988 byggetillatelse for ei lita utmarksbu ved Fjellgrovi (inne på Leikseterfjellet – ca 2 km innenfor setra som hører til garden). Tillatelsen ble forlenget i 1990 men bua ble ikke oppført. Sulheim har opplyst at de vil fremme fornyet søknad på dette tiltaket.

I likhet med Skjåk kommune, så arbeider også Lom kommune med en beitebruksplan.

Lom tamreinlag ønsker at det i framtida skal være mulig å bygge ei gjeterhytte i Leir- og Bøverdalen statsallmenning.

Det har kommet ønske om muligheter for å erstatte dagens trekanaler tilknytta vannveiene, dersom det kommer bedre løsninger i framtida.

12 Luster I Jostedalen er det konkrete planar om etablering av to samdrifter for sau.

Gnr 26, bnr 2 Torgarden på Hauge i Skjolden har søkt om, og fått tillatelse til å bygge ei bu i Klebergbotnen. Bua er ikke bygget enda på grunn av uenighet i grunnspørsmålet.

Hauge-gårdane har planer om å sette opp jakt- og hvilebuer i området ved Persli.

Skjolden Grunneigarlag har opplyst at det i framtida kan bli aktuelt å etablere bruer på gamle bruplasser og bygge opp igjen gjerder som i dag ikke er i bruk, f eks dersom det kommer geiter i Mørkridsdalen i framtida. Flere grunneiere har satt fram ønske om mulighet til å bygge sel på støler, også om det gjelder sel som i stor grad har fritidsformål eller gardturisme. Fortun grunneierlag peker på at det i framtida kan bli behov for å bygge flere seterhus og gjeterbuer og gjennomføre vedlikehold av eksisterende, og bygging av klopper i elveområdene.

Fylkesmennene vil utarbeide et temakart med årstidsbeiter og trekkveier for Lom tamreinlag. Slikt kart utarbeidet av Reindriftsforvaltningen er tilgjengelig i papirform.

3.2 Kraftressurser

Dagens situasjon Det er ingen regulerte vann eller vannstrenger som er berørt av kraftutbygging innenfor utredningsområdet, med unntak av 2 eller 3 bekkeinntak øverst i Vigdalen og 1 bekkeinntak i Sprongdalen i Luster. Jostedalsutbygginga (elvene på østsida av Jostedalen) har bekkeinntak ca. 1150 moh.

Stortinget vedtok Verneplan for vassdrag i 1973, 1980, 1986 og 1993 (Verneplan I, II, III og IV). En supplering av verneplanen ble vedtatt av Stortinget i 2005. Verneplanen, som består av 387 objekter, omfatter ulike vassdrag som til sammen skal utgjøre et representativt utsnitt av Norges vassdragsnatur. Vassdragsvernet er i utgangspunktet begrenset til et vern mot kraftutbygging. I forbindelse med vernevedtakene har imidlertid Stortinget gitt en generell henstilling om at en bør unngå tiltak i vernede vassdrag som reduserer deres verneverdi. En stor del av vassdragene i området er vernet gjennom verneplan IV og i suppleringa av verneplanen. Disse nedbørsfeltene dekker en stor andel av utredningsområdet. De verna vassdragene er:

Ostri m/Tundra drenerer den nordøstlige delen av Breheimen og er nabovassdrag til Skjøli. Ostri starter på grensen til Jostedalen og renner ned gjennom Mysubyttdalen til Liavatn ved Sotaseter. Elva munner ut ved Dønfoss bru, og rett før samløpet kommer Tundra inn fra sørøst.

Bøvri drenerer nordvestlige deler av Jotunheimen og har utløp i Otta ved Lom sentrum. Vassdraget har sitt utspring på Sognefjellet. Fra vest kommer elva fra Høydalsvatnet, nedbørfeltets største innsjø, til hovedelva. Fra sør og sørøst kommer Leira og Visa som begge kommer fra Jotunheimen.

Skjøli ligger nord for Bøvri og har utspring fra et lite vann på vannskillet mot vest, og renner nordøstover til den ender i Otta ved Skjåk.

13 Måråi renner ut i Otta i vestenden av Grotlivatnet. Vassdraget grenser til vannskillet mot Vestlandet. Måråi ligger vest for Glitra og grenser til dette i sørøst. Øvre deler av feltet ligger i høyfjellet inn mot fjellmassivet Skridulaupen. Nedre del av Måråi ble regulert rundt 1945 med dam på Heillstuguvatnet og kraftstasjon nedstrøms like ovenfor utløpet i Otta. Eier var Grotli høyfjellshotell som ikke hadde strøm den gang. Kraftverket var i drift til om lag 1980. Eierne har utredet planer om modernisering av kraftverket som ga ca 100kW.

Åfåtgrovi er sidevassdrag til Øvre Otta. Nedbørfeltet som ligger mellom Glitra og Måråi, binder disse sammen til en helhet som mot vest grenser til Stryn, drenerer til Otta i Heimdalsvatnet.

Glitra er sidevassdrag til Otta, og renner ut i denne ved Pollfoss. I vest grenser vassdraget til Åfåtgrovi. Det er en gammel fløtningsdam nedenfor utredningsområdet.

Strynevassdraget, som grenser til flere andre vernede vassdrag, har sine kilder i fjellområdene som omfatter den nordvestlige del av Jostedalsbreen, Strynefjellet og Vikafjellet. Vassdraget har flere hovedelver som renner ut i Strynevatn.

Mørkrisdalselvi hører til de indre fjordstrøk i Sogn. Fra Vest-Jotunheimens breer mellom Jostedalen og Fortundalen renner elva ned mot Mørkrisdalen og ut i Lustrafjorden. Mørkri er et typisk høyfjellsvassdrag. De høyereliggende deler av nedbørfeltet preges av slake og avrundete former. Selve Mørkrisdalen framstår som en klar nedskjæring i fjellmassivet. Med unntak av Åsetvatnet (839 moh), som ligger i en vestlig sidegren, er det få større vann i nedbørfeltet.

Mørkrisdalselvi ble vernet i Verneplan III for vassdrag. Ostri m/Tundra, Skjøli og Strynevassdraget ble vernet gjennom verneplan IV, mens Måråi, Åfåtgrovi og Glitra ble vernet i suppleringen av Verneplan for vassdrag.

Deler av øvre Otta inngår i Samla plan. Det er der angitt en mulig vannkraftplan relatert til det regulerte Raudalsvatnet i Skjåk. Raudalsvatnet er utenfor utredningsområdet. En eventuell tilleggsregulering her med heving av vannstand, som var blant alternativene i Samla plan- rapport for Øvre Otta i 1984, vil gi en ny øvre vannstand som går inn i utredningsområdet.

Gjennom Verneplan for vassdrag i St. prp. nr. 75 (2003-2004) Supplering av Verneplan for vassdrag, ble det vedtatt at en kan søke om konsesjon for bygging av mini- og mikrokraftverk (installert effekt opp til 1MW) i verna vassdrag. En forutsetning for at minikraftverk skal få konsesjon i verna vassdrag er at de ikke reduserer verneverdiene i vassdraget. Det er ingen mini- eller mikrokraftverk innenfor utredningsområdet.

Det er en 300 kV kraftlinje (eier er Statnett) fra Fortun i Luster til Fardal i Sogndal, som delvis går innenfor utredningsområdet. Det er også en kraftlinje delvis innefor utredningsområdet øst og sør for Krosshø i Lom, parallelt med riksvei 55. Vi er ikke kjent med planer om nye linjer som eventuelt vil berøre utredningsområdet for vern.

Ved Bukkabotnen i Lom er det et tunnel-innslag og en massetipp. Dette stammer fra tunneletableringa for overføring av vann mellom Storevatnet og Øvre Grønevatnet. NVE har også en anleggsvei fra Høydalen og inn til tunnelinnslaget.

14 Sør for Rauddalsmagasinet i Skjåk er det nylig satt opp en mast/målestasjon innenfor utredningsområdet. Det var Glommen og Laagens brukseierforening som fikk till