Marianne Beate Kielland

Marianne Beate Kielland – mezzo-soprano Nils Anders Mortensen – piano Eivind Groven Folkemusikk alle tonearter samt gjenskape skalaer som opptrer av slåttemusikken er strukturert etter, videreførte Sanger Det eksisterer ca. 2000 nedskrifter av vokal og i folkemusikk. Samtidig ville han beholde et vanlig han i symfoniske verker. Allerede i de tidlige san- instrumental folkemusikk fra Grovens hånd. Hans spillebord. Hans enestående oppfinnelse var en gene, slik som «Moen» (fremført på hans første refleksjoner over hvilken transkripsjonspraksis tonevalgautomat som styres av impulser direkte komposisjonsaften senhøstes 1926) finner vi ek- som best kunne gjengi folkemusikkens særegne fra tangentene og «stemmer om» instrumentet sempler på Grovens særegne klangbilde. Det han intervaller, rytmiske strukturer og form, er inter- under spillets gang. Sammen med Ragnar Bog- selv kalte «altererte tonerekkjur», er en form for Forankret og fremadskuende essante og forskningsmessig oppdaterte. Gro- stad bygde han Norges første elektroniske orgel, utvidet tonalitet skapt med modale midler og to- Selv om gården Eivind Groven (1901–77) vokste vens transkripsjoner av Helge Ingstads lydopptak med 43-deling i oktaven. nemateriale fra øvre del av overtonerekken. opp på i Vest-Telemark, lå avsides til, var den ikke (1949–50) fra Nunamiut, Alaska, er et pionerar- isolert kulturelt og sosialt sett. Folkemusikken var beid i etnomusikologisk litteratur. Han betraktet Grovens praktiske og teoretiske befatning med Sangene en del av dagliglivet og hadde vært det i genera- selv disse eskimomelodiene som et bidrag til renstemmingsproblematikken vakte internasjo- Mange av Grovens komposisjoner er sprunget ut sjoner bakover. Før Groven var 15 år, spilte han «verdensmusikken» – lenge før begrepet «world nal interesse. Gjennom brev og besøk hadde han av diktning og vitner om dyp litterær forståelse. over 200 slåtter på hardingfele og komponerte music» var introdusert. årelang kontakt med utenlandske komponister, Opuslisten viser til korsanger, romanser, orkester- også for dette instrumentet. Han utdannet seg til musikkforskere og musikere. Da Albert Schweit- verker med innslag av soli og kor samt ren instru- lærer og slo seg ned i Oslo. Møtet med hovedsta- Groven la grunnlaget for folkemusikkarkivet i zer mottok Nobels fredspris i 1954, besøkte han mentalmusikk. Ustrofiske lyriske tekster resulterte den ga nye impulser. Selvstudium, undervisning Norsk rikskringkasting (NRK). Her gikk han inn for Trefoldighetskirken i Oslo for å spille Bach på det gjerne i gjennomkomponerte, ofte fritt pulse- ved musikkonservatoriet, konsertbesøk, samtaler å skaffe moderne opptaksutstyr av høy kvalitet, renstemte pipeorgelet som da sto der. Han ga rende sanger, med melodi lagt tett opp til språk- med kolleger ga innsikt, fremkalte refleksjoner og han formidlet gjennom mange radioprogram varm anerkjennelse. I et brev til Groven skrev den rytmen. Groven la vinn på å forme akkompagne- og virket kunstnerisk forløsende. Perspektivet sitt kjennskap til norsk og utenlandsk folkemusikk. amerikanske fiolinisten Camilla Wicks: «This work is mentet til et sluttet hele, selvstendig i forhold til ble ytterligere utvidet gjennom et kort opphold i Den art samspill som Groven praktiserte gjennom the greatest ‘break-through’ in reproducing music melodistemmen. Komposisjonene kan opptre for Tyskland hvor han våren 1936 studerte orgler med Hardingfeletrioen (1932, sammen med Alfred since the invention of recording sound». Hun hadde ulike besetninger, som sang med klaver, sang med andre stemmemåter enn den 12-tempererte. Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa), bærer fruk- hørt opptak med det renstemte orgelet fra en de- orkester, damekor, mannskor, blandet kor. Især ter i vår tid. monstrasjonsplate Groven fikk laget og distribuert. komponerte Groven til tekster av Henrik Werge- Som komponist, folketoneinnsamler og vitenskaps- land (1808–45), Hans E. Kinck (1865–1926) og In- mann fungerte Groven som brobygger mellom Akustikk Komposisjoner geborg Refling Hagen (1895–1989). Felles for de norsk by- og bygdekultur. Samtidig var han del Eksperimenter og innovasjon preget Grovens liv. Flere av mellomkrigstidens komponister ønsket tre er billedrik diktning der lengtende, såre, skjøre av en større europeisk strømning. Folkemusikk- Med sin bakgrunn i folkemusikk oppfattet han å skape en ny nasjonal musikk ved å forene ele- sinn og sterke følelser, ofte innestengte, speiles transkripsjonene representerer noe av det yp- tidlig at det på klaver og andre tasteinstrumen- menter fra autentisk norsk folkemusikk med nye gjennom naturskildringer. perste Norge har av nedtegnelser. Kunnskapene ter er umulig å få alle samklanger i alle tonearter komposisjonsteknikker. I 1920-årene følte Groven han tilegnet seg innen akustikk, resulterte i ny- rene samtidig når bare 12 toner i oktaven står at musikken trengte andre harmoniske «akser». «Præriekonens bånsull» (1934) fra Refling Hagens brottsarbeidet han nedla i utviklingen av de ren- til rådighet. Groven konstruerte flere renstemte Folkemusikkens univers av tonehøyder influerte første diktsamling, salgssuksessen Je vil hematt, stemte orglene. Som komponist bidro han til musi- orgler med minimum 36 tonemuligheter i okta- på valg av akkordsystemer, og det egenartede kan stå som eksempel på komponistens vare for- kalsk fornyelse på det klanglige og formale område. ven. Målet var å gjengi akustisk rene intervaller i asymmetriske knoppskytingsprinsippet som mye midling av en tekst. Diktet avdekker hvordan emi- grantens lengsel og håp om å komme tilbake til Bryllupet i Genua viser kjærlighetens kår i en svi- lysningsskriftet Wergeland for det meste skrev Morgenposten 7.10.1961). Ved hans død foretok hjemlandet stadig får næring, men aldri innfris, en kefull virkelighet, jf. «Veronica’s bøn»: «Se i naade selv, dertil redigerte og distribuerte. Magne Hegdal nærmest en musikkhistorisk om- grunnstemning musikken tar vare på. ned til alle sind, som elsker paa den onde jord». plassering. Han sier at det som var blitt oppfattet Musikken kom til i 1926 da Ingeborg Refling Ha- Geirr Tveitt karakteriserte Grovens akkordbruk, som «provinsielt», skulle vise seg å bli ytterst «ak- Ingeborg Refling Hagen, Grovens svigerinne, gen tok initiativ til å sette opp dramaet med en- melodikk og skifte av skalagrunnlag som origi- tuelt» (Dagbladet 10.2.1977). Klaus Egge hevdet oppfattet i 1920-årene at den unge komponisten semblet De unge. Mens Groven skrev, hørte og nal, «grovensk»: En folkelig sangteknikk (bruk av at Groven kom vassende rett opp fra kildene og ønsket seg tekster å skape musikk til. Hun skrev tenkte han orkestralt og utformet scenemusikk forslag) setter ofte sitt preg på melodien; samti- utforsket deres muligheter. Geirr Tveitt sa at Gro- ned utsnitt fra Hans E. Kincks diktning og ga ham. i tre akter. De sju utdragene som foreligger for dig går han sine egne veier, især i harmonikken. vens inngående kjennskap til folkemusikk gjorde Lyriske passasjer i romaner resulterte i sanger som sang og klaver, var med under hans første kom- Som eksempel på dette viser Tveitt til Grovens ham fri i forhold til sin herkomst. Arne Nordheim «Moen», 1926 (fra Sus / første del av Hermann Ek), posisjonskveld i 1926, men kun to av sangene ble behandling av Wergelands «Barnekammer-Jule- oppfattet Groven som en avantgardist i sin tid for- «Du maa lyse», 1926 (fra Presten) og «Jeg vil va’», trykt i Grovens levetid (på eget forlag). Mest kjent vise», «Moderens Korstegn over Barnet» (1930). di han ikke laget «garnityr over folkemusikken», 1928 (fra Doktor Gabriel Jahr). Men især inspi- i ettertid er et utsnitt fra musikken til andre akt, Tveitt er opptatt av Grovens hyppige bruk av men hadde folkemusikken som hjemstavn (NRK, rerte dramaene, f.eks. Driftekaren og Bryllupet i senere skrevet ut av Groven for fløyte og klaver/ sekstakkorder: «Serenade» (1934) fra dramaet 1.11.1978). For Groven selv var valgene i livet be- Genua. Groven opplevde at han umiddelbart hør- orkester under tittelen Solstemning. Venetianerne eller Venskab og Kjærlighed åpner stemt av autentisitet: akustiske realiteter, idioma- te melodier når han leste Kincks diktning. Fra ti- med tre septimakkorder som oppløses i tonika tiske stiltrekk innenfor folkemusikk, samt spørsmål den som gardist (1923–24) forteller han: «Med eg Også Henrik Wergelands fantasirike poesi inspi- som sekstakkord, Grovens typiske valg av ak- om et kunstnerisk «være» eller «ikke-være». gjekk slottsvakt, midt på notti, kom ‘Hun var bare rerte Groven. I sin nekrolog etter Grovens død kordformasjon. seksten’ [fullført 1928, fra Driftekaren]. Teksten var mintes Johan Kvandal at Groven og hustru Ragna notera under notelinene. Eg venta berre på å få kom på besøk til hans foreldrehjem og brakte Samtlige romanser av Groven får ikke plass på Anne Jorunn Kydland tid te laga melodiane. Og no sette eg byrsa frå med seg nye tonesettinger til noe av det mest denne innspillingen, men hans aller første og et meg mot skilderhuset og skreiv ned.» Fra samme lysende i norsk lyrikk, Wergelands dikt fra døds- par av de siste er med. «Tøvær» og «Natt» (trykt drama er sangene «Aa, saa rødblond» (1926) og leiet: «Fru Groven sang og han spilte – inntryk- 1926), med tekst av en medelev fra lærerskolen, «Men en kveld» (1929) hentet. «Bols vise», «Vaar ket var spontant sterkt og uforglemmelig. Intui- Herbrand Underberget (1902–71), innledet Gro- og elsk» og «Marssol» er uten akkompagnement tivt hadde Groven her grepet det opphøyede og vens før nevnte komposisjonsaften i 1926. Den og fins bare som blyantkladder blant Grovens ma- universelt tidløse i disse geniale diktene og stillet samfunnsengasjerte arbeiderlyriker Arne Paasche nuskripter. Vel ti år senere kom Driftekaren til å seg jevnbyrdig med dem i sin musikk» (Aftenpos- Aasen (1901–78) skrev mange dikt i døgnets po- danne noe av inspirasjonsgrunnlaget for Grovens ten 11. 02.1977). I alt fem av de åtte Wergeland- litiske strid, men også lyriske perler av det tidløse 1. symfoni (1937, rev. 1950), kalt «Innover vid- sangene i denne innspillingen er tonesatte dikt slaget, «Nyperoser» og «Så høy en himmel». Den dene». Hovedpersonen Vraal (selve Driftekaren) fra dikterens dødsleie. Groven fanger opp både første ble tonesatt av Groven på 1950-tallet, den er langt på vei en komplisert Peer Gynt-skikkelse, det såre, burleske og humørfylte. I tillegg til disse sistnevnte kom i 1946 – forfattet og tonesatt i med store dikterevner. Han utvikler et blikk for at fem finner vi «Sommerfuglen» (1930) fra Werge- fredsglede? menneskesinn kan ta skade i møte med kynisme. lands «Naturhistorie»-syklus i diktrekken myntet I likhet med Peer Gynt handler Kincks drama om på barn, «For Børnene». Disse diktene avrundet Mange kolleger verdsatte Grovens egenart og kjærlighet som legende kraft. 1840-årgangen av For Arbeidsklassen, folkeopp- ro under «skiftende stilorkaner» (Arne Nordheim, Eivind Groven Folk music well as recreate the scales that occur in folk music. characteristic form found in much of the instru- Songs Around 2000 transcriptions of vocal and instru- At the same time he wanted to keep a standard mental slått-tradition. This was further expanded mental folk music by Groven’s hand exist. His keyboard setup. His unique invention was a ‘pitch- in Groven’s symphonic works. Already in the early views on which transcriptional practices could switching’ device that is controlled by impulses di- songs, such as ‘Moen’ (The Moor), premiered on Rooted yet visionary best reproduce folk music’s specific intervals, rectly from the keys, tuning the instrument while his first composition recital late autumn 1926, we Even though the farm in West Telemark that Eivind rhythmic structures, and form, are of interest and playing. Together with Ragnar Bogstad, he also find examples of Groven's characteristic sonic im- Groven (1901–77) grew up on was remotely situated, relevant even today. Groven’s transcriptions of built Norway’s first electronic organ, with 43 divi- agery. What he himself called ‘altered tone rows’ it was not culturally and socially isolated. Folk Helge Ingstad’s sound recordings (1949–50) from sions to the octave. is a form of extended tonality created by modal music was a part of everyday life and had been Nunamiut, Alaska is pioneering work in the field means and tonal material from the upper partials for generations. Before Groven turned 15 years of ethnomusicological literature. He himself con- Groven's practical and theoretical dealings within of the overtone series. old, he had already learned more than 200 slåtter sidered these Eskimo melodies a contribution to the issues of pure tuning gained international in- or tunes on the Hardanger fiddle (a traditional ‘world music’ – long before the concept of world terest. Through letters and visits he kept in touch The Songs Norwegian fiddle) and had also composed for this music was even introduced. for years with foreign composers, music research- Many of Groven's compositions find their roots instrument. He was a teacher by education and ers, and musicians. When Albert Schweitzer re- in poetry and show a deep literary understand- eventually settled in Oslo. This meeting with the Groven laid the foundation for the folk music ceived the Nobel Peace Prize in 1954, he visited ing. His opus list includes choir songs, romances, capital brought forth new impulses: independent archive at the NRK (The Norwegian Broadcast- the Trinity Church in Oslo to play Bach on the pipe orchestral works with elements of soli and choir, studies, lessons at the music conservatory, concert ing Corporation). Here he focused on obtaining organ in just intonation installed there at the time. in addition to pure instrumental music. Astrophic visits, and discussions with colleagues brought modern, high-quality recording equipment, and He warmly approved of it. In a letter to Groven, lyric texts often resulted in through-composed insight, evoked reflection, and was artistically re- through many radio programs he shared his know- American violinist Camilla Wicks wrote, “This songs, often freely pulsed, with melodies closely deeming. His perspective was further broadened ledge of Norwegian and international folk music. work is the greatest ‘break-through’ in reproduc- tied to the language’s rhythm. Groven’s goal was through a short stay in Germany, where in the The style of ensemble Groven demonstrated ing music since the invention of recording sound.” to create accompaniments that could stand on spring of 1936 he studied organs utilizing differ- through Hardingfeletrioen (The Hardanger Fiddle She had heard the organ in just intonation on a their own, independent of the melodic voice. The ent tuning methods other than the standard 12 Trio [1932] together with Alfred Maurstad and Sig- recording by Groven. compositions can be performed with different or- equal temperament. bjørn Bernhoft Osa), still bears fruits in our time. chestrations, such as voice with piano, voice with Compositions orchestra, women's choir, men's choir, or mixed As a composer, collector of folk tunes, and scien- Acoustics Several Interwar composers wanted to create a choir. In particular, Groven set texts by Henrik tist, Groven bridged the gap between Norwegian Groven’s life was characterized by experiments new national music by uniting elements from au- Wergeland (1808–45), Hans E. Kinck (1865–1926), urban and rural culture, and at the same time, he and innovation. With his background in folk music thentic Norwegian folk music with contemporary and Ingeborg Refling Hagen (1895–1989). Com- was part of a larger European movement. His folk he realized early on that the piano and other key- compositional techniques. In the 1920s, Groven mon to these three is image-rich poetry in which music transcriptions represent some of the finest in board instruments made it impossible to get all felt that music needed other harmonic ‘tools’ longing, suffering, tender minds, and strong emo- Norway. The knowledge he had acquired in acous- keys evenly in tune when only 12 tones are avail- (‘axes’). The non-tempered universe of folk music tions – often repressed – are mirrored through tics resulted in the groundbreaking work he laid able within the octave. Groven designed several was his point of departure. In a profound way, it natural depictions. down in the development of organs tuned in just organs in just intonation with a minimum of 36 influenced Groven’s harmonic system, as well as intonation. As a composer, he contributed to a mu- tone possibilities to the octave. The goal was to the asymmetric motivic principle he developed – ‘Præriekonens bånsull’ (The Prairie Wife’s Lullaby) sical renewal in the fields of sound as well as form. reproduce acoustically pure intervals in all keys as a ‘budding’ technique, clearly derived from the [1934] from Refling Hagen's first and bestselling poetry collection, Je vil hematt (I Want to Go the inspiration for Groven's First Symphony (1937, poems and placed himself at their level with his of the last are included. ‘Tøvær’ (Thaw Weather) Home), can be seen as an example of the compo- rev. 1950), also known as ‘Innover viddene’ (To- music.” (Aftenposten, 11.02.1977) A total of five of and ‘Natt’ (Night) [printed in 1926], with texts by ser's intimate setting of a text. The poem reveals wards the Mountains). The protagonist Vraal (Drift- the eight Wergeland songs in this recording are po- a fellow student from the teacher training college, how the emigrant's longing and hope of returning ekaren himself) is reminiscent of Ibsen’s complex ems from the poet's deathbed. Here Groven cap- Herbrand Underberget (1902–71), inaugurated to his homeland is constantly nourished, but never Peer Gynt character, skilled in the art of poetry. He tures the sorrowful, burlesque, and humorous. In Groven’s aforementioned composition recital in fulfilled, a basic feeling the music conveys. develops the outlook that the human mind can be addition to these five, we find ‘Sommerfuglen’ (The 1926. The socially-engaged working class poet damaged when facing cynicism. Like Peer Gynt, Butterfly) [1930] from Wergeland's ‘Natural History’ Arne Paasche Aasen (1901–78) wrote many po- Ingeborg Refling Hagen, Groven's sister-in-law, Kinck's drama is about love as a healing power. cycle in the poetry series intended for children, ‘For ems in times of political strife, but he also created realized in the 1920s that the young composer Børnene’ (For the Children). These poems rounded some timeless, lyrical pearls, such as ‘Nyperoser’ wished for texts to set to music. She gave him Bryllupet i Genua shows the plight of love in a off the 1840’s last issue of For Arbeidsklassen (For (Rose Hip Flowers) and ‘Så høy en himmel’ (So some excerpts from Hans E. Kinck's various works, deceitful reality, as seen in ‘Veronicas bøn’ (Ve- the Working Class), the public education magazine High a Sky). The former was set to music by Gro- resulting in songs such as ‘Moen’ [1926] (from Sus/ ronica’s Prayer): “Look down in grace at every Wergeland himself mostly wrote, and also edited ven in the 1950s, the latter in 1946; penned and the first part of Hermann Ek), ‘Du maa lyse’ (You mind that exudes love on the evil earth.” The mu- and distributed. set to music in celebration of peace, perhaps? Must Shine) [1926] (from Presten [The Priest]), and sic came to him in 1926 when Ingeborg Refling ‘Jeg vil va’ (I Want to Wade) [finished 1928] (from Hagen initiated a production with the ensemble Geirr Tveitt characterized Groven's use of har- Many colleagues appreciated Groven's individu- Doktor Gabriel Jahr [Doctor Gabriel Jahr]). Howev- De unge. While working, Groven thought orches- monies, his way of shaping melodies, and char- ality and poise during a time of “radical shifts in er the plays, for example Driftekaren (The Drover) trally and created theater music in three acts. acteristic way of using modal scales as original, style.” (Arne Nordheim, Morgenposten, 7.10.1961) and Bryllupet i Genua (Wedding in Genoa), were The seven excerpts available for voice and piano Grovenesque: a singing technique known from Upon Groven’s death, Magne Hegdal re-evaluated especially inspiring. Groven found that he immedi- were included on his first composition recital in folk music (using grace notes) that often sets its Groven’s position within music history. What had ately heard melodies when he read Kinck's poetry. 1926, but only two of the songs were printed in mark on the melody; at the same time he goes been perceived as “provincial,” would prove to From his time as a King’s guardsman (1923–24) Groven's lifetime. Best known in retrospect is an his own way, especially with the harmonies. As an be extremely “relevant,” he said. (Dagbladet, he recounts, “While I was a castle guard, ‘Hun var excerpt from the music of the second act, later ar- example of this, Tveitt mentions Groven's treat- 10.2.1977) Klaus Egge claimed that Groven came bare seksten’ (She was Just Sixteen) [finished 1928, ranged by Groven for flute and piano or orchestra ment of Wergeland's ‘Barnekammer-Julevise’ straight from the sources and explored their pos- from Driftekaren] came to me in the middle of the under the title Solstemning (Sun Mood). (Children’s Chamber Christmas Song) and ‘Mode- sibilities. Geirr Tveitt said that Groven's in-depth night. The text was written underneath the musical rens Korstegn over Barnet’ (The Mother’s Sign of knowledge of folk music made him almost free line. I was just waiting for the time to create the Henrik Wergeland's imaginative poetry also in- the Cross) [1930]. Tveitt is particularly interested from his origins. Arne Nordheim perceived Groven melodies. And so I put the gun down by the sentry spired Groven. In Groven’s obituary, Johan Kvan- in Groven's frequent use of sixth chords: The ‘Ser- as an avant-garde composer of his time because box and wrote them out.” From the same drama dal recalled that Groven and his wife Ragna came enade’ (1934) from the drama Venetianerne eller he did not make a “fuss over folk music,” but had came the songs ‘Aa, saa rødblond’ (Ah, so Reddish to visit his parents' home and brought with them Venskab og Kjærlighed (The Venetians or Friend- folk music as his home base. (NRK, 1.11.1978) For Blond) [1926] and ‘Men en kveld’ (But One Even- new musical settings of some of the most luminous ship and Love) opens with three seventh chords Groven himself, the choices in life were determined ing) [1929]. ‘Bols vise’ (Bol’s Song), ‘Vaar og elsk’ Norwegian poetry – Wergeland's lyric poems from that dissolve in tonic as sixth chords, Groven's by authenticity: acoustic realities, idiomatic styles (Spring and Love), and ‘Marssol’ (March Sun) are the deathbed. “Mrs. Groven sang and he played typical choice of chord formation. within folk music, and questions about an artistic without accompaniment and are only available as – the impression was spontaneously strong and ‘being’ or ‘not being.’ sketches among Groven's manuscripts. More than unforgettable. Intuitively, Groven had captured the Groven’s romances are far too numerous to fit ten years later, Driftekaren came to form some of exalted and universal timelessness of these brilliant on this recording, but his very first and a couple Anne Jorunn Kydland

Moderens Korstegn Paa Hospitalet, om Natten Precis som det var lovet Præriekonens bånsull Henrik Wergeland (1808–45) Henrik Wergeland (1808–45) gik Maanen igjen forbi. Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) Den bar saa deilig en Guldkurv – Vaagn op da, Barn! Det er Juledags Gry. Igjennem det store Fønster med hvide Roser i. Soro godt, bån, Spurven alt sidder i Neget paany. Fuldmaanen stirrer ind. mor spinner blått gån, "Ak, ligger du der, min Elsker, Hun kasted dem indad Vindvet; rokken heter lengsel Op, op! og se den deilige Flor, vel blegere end mit Skin?" de spredtes paa Gulv og Seng. og tråden er håp. som over det hele Vindu gro’r! Af Dugg end Kvistene glittred, Hør hva rokken surrer, "Jeg gik forbi din Hytte; hver liig en Sølverstreng. hør hva håpet spår: Den maa du tyde, den Billedbog! paa Arnen var ei Glød, «Vi skar nok få reisepenger hem att i år.» Den taler din Juledrøms eget Sprog. paa Væggen stod Uhret stille, Saa reent de Roser lyste, Soro rara, i Vinduet Rosen død. ak, at min Haand saa hvid i år skar vi fara! Det er dine Drømme den Julenat, blev sort, som om den havde i Glas og Ramme af Englene sat. Nu gaar jeg til Stjernehaven. i Graven alt lagt en Tid. Soro, rara! Der falder Dugg saa sval. Penger skar vi spara, Men mellem det Alt du finder dog vist Jeg den din Feber bringer Min himmelske Nonne hvisked: mange penger tener vi de tvende Korstegn af Rosenkvist. i mine Horns Pokal. «i Rosernes Blegheds Skjær på avlinga vår. Du Skjønhedens egen Farve I mårå skar vi pløye, Du der kan se Paradiis, om du vil. Nu gaar jeg til fjerne Høje, og Himmelens Anders seer. sea skar vi så. Den Mængde af Blommer strækker nok til. hvor Evighedsblommer gro. Sikkert får vi reisepenger Fyldt er med Livsenshonning Den skal Du dig udkaare, hem att i år. Blandt Blommernes Mængde og Stjernernes Flok Nektariets Gyldensko. ja med en Ridders Mod; Soro godt, bån, du finder de blomstrende Korstegn da nok. for mine hvide Roser mor spinner blått gån udslukke de rødes Blod. på gullrokken sin. Thi Jesus selv i det Drømmespind Anden Nat paa Hospitalet Udslukke dem paa Kinden som herligste Pryd har flettet dem ind. Henrik Wergeland (1808–45) Soro godt, bån. og paa din Læbe med. Heme er det vår. Naar du er bleg som min Rose, Ad hvad jeg vil fortælle Heme bløme heggen, da har din Smerte Fred.» vil lærde Doktor lee. og tømmerfossen går. De Folk i Maanen Maanen Bya, bya bånet (mitt), og intet Andet see. myggen er så slem, sola brenn og vinden kvin, En himmelsk Nonnes Aasyn det spørst om vi vinst hem. den Syge seer uden Spøg, Men soro godt, bån, en himmelsk barmhjertig Søster, enda spinn ‘a mor blått gån som gjør ham et Besøg. på gullrokken sin. Soro godt, bån, Bryllupet i Genua «Å flod, å flod! Tørk ind, gi vei!» – Rorpinden heme er det skog. Hans E. Kinck (1865–1926) Så red han ind mot Apenninens mur, Det pjutret om stavn, Heme der er graset grønt, og hev sit brøl så vildt og vidt: og morilden brann det svaleste på jord. Den olme hjort «Å flyt dig, tinde! senk dig urd!» i de svale nætters stilhed. Der bygger sulua, Hvorfor, hvorfor er bølgerne så blå? Og hver den klunger knak som strå, I de stille nætters svale høgt oppi furua. hvorfor ler engens blomster bredt og vidt? – at ei hans hjerte blev i bur; det dugget på rorpindens skaft. Soro godt, bån, Fordi min hind just pløier åen hit. og hver den mur slog brest og spræk, Og han ristet et navn soro, bån. Fordi min pikes fot just trær derpå. og sletter krympet sig så små, med sin negl i sin rorpindes dugg. Den som kunne gi oss og elver tørket ind til sommerbæk, I nætternes tause vildhed en syvmilssko på lån – En unghjort stod i blodets støn og alle fjeld de dukket nakke, gnog længselens grumme ravn, For enda spinn ‘a mor blått gån og klødde sine horn mot stenek grøn: at ei hans hjerte blev i bur. mens stjernen lo på himmelens glugg: på gullrokken sin. «Se leoparden fanger hare Hei! ridtet gik og landet svandt Og han kysset det navn, på de poter vâre. for alt det savn, i kloven brandt. og slikket al dugg Soro godt, bån, Falken øiner due En kveld så stod han med blod langs mulen, stur, av rorpindens hellige skaft. prærievinden kvin: selv bak nebbets læderlue. med svendens hjerte størknet rundt om gevirets takke: «Itte blir det mjøl i år Endog haiens skakke mule Den kveld stod han fremme ved ytterste til deg og ongen din». klipper folk og fisk og fugle. strand, – Første aurikelsang Soro godt, bån. Og i nespoliens skygge og havet lå frit for al bringens brand: Du reiste dig, du sa i støn: Sola stikk og brenn. ser jeg just en ensom jente Da sat først hans hjerte i bur. «Et orke være til!.. idag… i alle, alle dage!» Den har svidd av avlinga. bite søtt i syrlig frugt, og vente! Jeg fattet til mig dine armer to Itte vinst vi hem. Hvad fanger jeg?» Hvorfor, hvorfor er bølgerne så blå? og la dem overkors, som sverd ved ed, – Itte gråte bånet, ly heller sangen min, hvorfor ler engens blomster bredt og vidt? – å, nu mindes jeg så klart tilbake: for enda spinn ‘a mor blått gån Hei! Fordi min hind just pløier åen hit. Du liksom svulmer, fylder fanget… på gullrokken sin. Han kastet sig ad krattets sti. Fordi min pikes fot just trær derpå. stakåndet, bange står du, klipper Lik orm, som bugter sig med hundred rygge med våte øien-vipper… Soro godt, bån, bak blad, han jog imøte i en vandvidsri forundret pust, som spør så mange gange…. mor spinner blått gån – hin svend, hun ventet på til nespoliens hygge: og flakkende ord - å, knæk i aurikel-stilken!… Rokken heter lengsel Nu blev han bold kun for gevirets lek! vil dække dig med mislykt skøiertones spil: og tråden er håp. Med fæstemandens hjerterøtter rundt sit horn «Hm?… hvad?… er det noget… hm… du vil?… Hør hva rokken surrer, han red sin vei, den savnets øre nar, og tænker på?… og hvad, og hvem og hvilken?» hør hva håpet spår: og rapt det knepret i hans klove-par. Du taug: min mund sat alt i halsens hud, «Bie, bie, bånet, vent til neste vår. Han stanset op for klungerhækken, skrek: hvor gule hårdun duftet vår; Så snøgt som snøen bråner, pløye vi og sår, «Å hæk, å bøi dig! bøi gren og torn, og du strøk langs min sjæl som lyslet sky, sikkert får vi reisepenger hem att neste år – at ei mit hjerte blir i bur!» strøk fra og til – Soro rara – Og frem op under sletten gik hans ridt, Da, da skar vi fara!» han hven den til: «Å slette, stans mig ei!» – Han red. Han stod i elvebreddens starr: Anden aurikelsang Ja! Vi flyr! Vi flyr mot nord! Veronica’s bøn Til min Gyldenlak Jeg steg av stuen sakte ut: Vi følger fugle-sværmens spor! Se i nåde ned til alle sind, Henrik Wergeland (1808–45) Du stod igjen med dunhuds-nakken til, som elsker på den onde jord, og svarte ei farvel den stund:… Mot nord! til urterne såvidt i knop, Gyldenlak, før Du din Glands har tabt, En stille, gul aurikel-blomst med dunhud! Til en snehvit ø i nordenblæstens blå, til dem som foldet bægret op: da er jeg Det hvoraf Alt er skabt; aurikel-kind med tåre på! hvor du blir ene, og ei nykker skal dig nå! De vet ei, nogen, hvad de gjør! ja før Du mister din Krones Guld, aurikelkind i dug!… Hør knurr og grynt og kvitter! Og deres rot så blindt i mulden gror; da er jeg Muld. Jeg stormer rundt på øens stier vide, Hør vingesus, hør fjærhams knitter! og mulden mætter deres onde klør, fortryllet, men og svart som jord, og de må spire, blomstre, gå i frø Idet jeg raaber: med Vindvet op! så rik på minde, rik på kvide: Gulfardo og dø. mit sidste Blik faar din Gyldentop. Hvad var det vel som der var skedd? – Å, det var Sancti Johannis store fest, Å du, som eier kampanilens top – Min Sjel dig kysser, idet forbi Du vinterveien hadde slemt mig tedd!… og mand og mø red hjem bak sommer-løv som kimer til hver fest her neden den flyver fri. Så vandrer jeg i drøm på verdens stier frem, langs stierne til staden fra kapellet! og kimer, når en sjæl går heden: og veirer, mens jeg seiler imot nord Høisommerdag, som brandt sin hete rest: du selv skapte os med disse klør! Togange jeg kysser din søde Mund. kun gul aurikel agter fra Kythere’s hjem; støv… rød sol… varm som glør! Dit er det første med Rettens Grund. og forut gul aurikel ned i verdenshjørner gror, rød aftensol, som skalv bak ridtets støv… Det andet give du, Kjære husk, fra Capua og til Levantens land, End jenter dormer under nespolien, min Rosenbusk! og titter op lik sol bak himlens brem; firfislen sover midt i stien… og i de stille morild-nætters brand Snart kysten kjølner, dagen dør; Udsprungen faaer jeg den ei at see; står gul aurikel på sin skjøre stilk og dufter. og havet åpner bredt sin favn thi bring min Hilsen, naar det vil skee; Og verdens lykke står så ung og skjær og sender sidste solgangs-bølge stilt i havn. – og siig, jeg ønsker, at paa min Grav som en veldig, angst aurikel Da red hun foran på sin hest, den blomstrer af. på sin skjøre stilk og ser. den kjøbmands-datter, iblandt byens møer. Søt aurikel-em av verdens kvinder! Jeg ser, hun strækker sig fra sadlen op Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst og dunhud over alle kinder! imot en blomsterfikens grønne honning-krop; den Rose laa, du fra mig har kyst; Knækket stilk ind under alle hjerter. men når den ei. Da prøver jeg i løn og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus Å! aurikel-kind i dugg! jeg trær med foten på min mules lænd, dens Brudeblus! og har slikt held! – Jeg ri’r, jeg rækker hende den, den årets førstefødte blomster-fiken grøn: Mot nord Da ser jeg dronning-øiets førstefødte blunk Og du, Lætizia! et evig deilig nu… Du følger mig mot nord! Vi rømmer denne nat i fugle-sværmens spor, Sol glir ned bak blanke skyr mens havet gliser med de hvite tænder! av bare nystøpt guld. Min knarr nu ligger ned ved bryggens spord Og jeg blev sorrigfuld: og napper tungt i taugets ender! nu er jeg atten år og munk. Driftekaren Kvedn-kadlen mel’e på elskhug, han – da så jeg, hvor den blusset atter op, Sommerfuglen Hans E. Kinck (1865–1926) kvedn-kadla mel’e på so mångt den fagre drøm, han lagret bar i huen. Henrik Wergeland (1808–45) so långt Åh! Hun var bare seksten ikring jor. Jeg så hvor øiet atter våredes ved synet, Den prægtigklædte Sommerfugl Hun var bare seksten, hun fulgte mig på vei ja hvor hans blik sprang ut som blom av knop! er fløjen fra Guds Haand. hit op til Kvandals-skar med morens hest og ko;… Jentå ho sit’ in i løå stur, den stund hun steg ind under hete blikkes himmel, Han gav den gyldne Ringe og hørte du ei nu langs hver sti, vi gik, jentå ho høire so vel ka’n mel’e: og hvisket at hun gav sig hen med sjæl og krop: og røde Purpurbaand. de tussefugler snadre fra stryk, Svein ha sove på fræmand arm han så, hun svulmet ved et forårs nærhed fra elve-osen spak, i ei slåtte-løa i gjele. og ante blyg hvor livet vinket yrt i havsens brynet Han lærte den at flyve højt, at Bol er voksen nu og færdig mø? So långt av gavers og av rettigheders bølge-stimmel. højere end jeg er. og klokk´ren går der alt med frier-blik? ikring jor. Åh! Jeg så hvor under første-kyssets skjærhed Den har nok Fuglens Lyster, Vi skiltes her – nu er det sjette solhvervsdag – han sænket sine øienlok i varsom, varsom hvil – men ei dens Duun og Fjer. og som jeg stod her med den ene fot i færden Hei, kan du sei’, kor da kjem’ ifrå? og så tilbake ned på poll og fjord og bø, kan du sei’, kor da gjeng’e?… Men en kveld Og alle Verdens Mennesker jeg malte hende livet langt der øst i verden D’æ so dar fer’ ein fogl yve gjel, Men en kveld øiner han en lysgrøn slåtte og alle Kongebud og tændte ellevilde blink av bygd og by. sigle på svartan vænge midt i den mørke li! ei gjøre kan en Sommerfugl. so långt og ser en løe midt i liens skygge Det kan alene Gud. Og rødblond stod hun, som et eventyr mot sky, ikring jor. uten folk! med øiet ut mot himlen, ut mot verdner gilde; og han ser et tjern nedom heiens lyng Paa Sygelejet hun stod der med sit andlet imot kveldens sol Å, så rødblond uten bølge-klask: Henrik Wergeland (1808–45) og lyttet med den unge, såre drømme-mund, Å, så rødblond står hun - å!… og øiet blåt, Han esler sig at dø den stund, – og jeg vækket ikke munden av den med kast så svalt som sommerbølger er!… og søker ned til slåtten i den skyggestille li: Det Iisdryps Rislen i min Barm..? drømmetunge blund, Hun er som en utfugl fra havet, Brigt, En nyfyldt hesje ånder sagte ut mot nat og teig, og disse Stik av Ild..? jeg kysset ei, jeg bare tændte, lot det spille, før landet i nord er kommet i sigt… bær’ endu spor av hænders vare grep… Lad Døden kalde det sin Seir! og sang tilslut den slåtten om en kvern, som mol. se, hun er som en erle den første dag en rive står og hviler optil, lyser hvitt… Det er min Himmels Foraarsveir, Hun stod der sån på grænsen mellem gråt og latter, efter flytfugle-færden, den trær på dit tak, det varmer av stængers friske bast og bånd… dens Vaarfrembrud — snart kold snart varm åh! lik vårens første vare lerke-trille så kipen, så ny og morgen-blid!… det puster av andlet mellem hesje-lagets rum… min Saligheds April. over sneens sidste hvite klatter. – Brigt, hun er som en blom på den fagreste gren der svømmer endnu talte ord i luften. Og så jeg fór; og øiet glemte jeg de svirens år. i hele livets store apal-skog! Dog kjæmper Hjertet i mit Bryst Men tror du jeg vil svike pikeblikkes speil? Det er solskin, vår, og luften er hvit: Marssol mot Dødens Trængen ind. Nei! jeg vil se om tussefugler snadret feil. Ræk hånden ut til hvert kronblad i fok! Mars-sol! Mars-sol! Det slaaer den endnu Dag for Dag Og neimen om jeg tror det blir så værst søtt likevel å, la det drysse så stille du kan! Du gir sevje i en silje, tilbage kjækt med tunge Slag. at komme ned til poll og Klep fra hei og fjeld… Og siden: la apalen modnes i solens brand! du gir blod i sjæl og vilje; – Mit Sind er roligt, klart og lyst og nye øine spirer, gror, som Kjern i Maaneskin. Vår og elsk blå, hete og forfløine Bols vise Hver vårdag våknet denne skjære drøm om kys, på den tinte, rike jord. Sveinen han lye paa Kvednå, han – og flimret, når han så det hvite kronblad-drys. sveina dei lye no så långt: Og her i vår, han møtte Bol i stuen, Kanhænde da min Torneflor Ad Vinduets Glar hun længe Serenade av «Venetianerne» Moen fniser rundt i ring – udsprungen jeg faaer see? som Maanen stirred ind, Henrik Wergeland (1808–45) øyepar glytter bak gjerde. Først Kviste syv, saa to fremskjød, saa Begge jeg forvexlet ialt der elleve frembrød; har vist i Febersind. O søde Nat, du Geist af yndig Dag, Minnet det er barnål-stikk, og kommer ikke Dødens Lee, jeg veed du muntres af Citharens Slag, minnet det er ingenting. den skyder fleer jeg troer. Hun nærmer sig, Hun nærmer sig at du kun lytter, naar du dybest tier, Livet det er mygge-spring, som Maaneskinnet stilt. til Fromheds, Sorgs og Elskovs Melodier. livet det er lynge-nikk – Ak! blomstrer som i Gulistan, Hvem sidder der? Nu kan jeg kun nikke-nikke-nikke… som Schiraz’ Centifol! fortælle Resten vildt. Ei Stjernenattens Negerdronningpragt, Dog søger Ingen eders Sted: ei Dagens gyldenblaa Emalj slig Magt Solen steker i furubark-knusk. I blomstre i den Eensomhed, Saa skinner ei Aftenstjernen, har over Hjertet, som din Maanes Smilen, Ormen sikler om lynge-busk. hvorhen jeg er forjagt i Ban ei Mars'es Karneol, saa from, som Helgenens i Dødsenshvilen. - tør nok alltids stikke… fra Folket, fra min Sol. som Lægedraaberne funkled Hu-hi-huh! si’r det langt innpå moen. i Tryllerskens Phiol*. I slig en Nat, med Maaneglands saa reen, Mulig Forvexling (Mor Sæther) at den til Marmor bleger hver en Steen, Du må lyse Henrik Wergeland (1808–45) Der sad Hun som af Fosfor, og fængsler som med Sølverplader Voven, Hans E. Kinck (1865–1926) i Natdragt hvid som Sne; og tvinger med et Flor til Tysthed Skoven. Beholder Maanen, Poeter! dog lyste mod den Phiolen Du må lyse, Gud, du må lyse! Dens Væsen er mig for flaut. som Ild mod Lysetræ. I slig en Nat, da drømmer Armods Søn Vi går oss en tur, vi to, Min Maane er gamle Moer Sæther sit Suk saa mægtigt som en Engels Bøn; over jorder, bortgjemt i dise, i hendes snehvide Skaut. Der sad Hun som Lapmarks-Uglen, hans Hytte reiser sig paa slanke Søiler; i solskjær-farvelets ro. den hvide med guldguult Blik; til kjøligt Efev bliver Fangens Bøiler. Paa selve Rigshospitalet dog lyste mod det Phiolen, Og et vindpust lett må du sende, jeg saae hende hver en Nat. ja med et Iisblinks Stik. I slig en Nat er strengest Jomfrus Bryst der jager hver tåke-dott: Hun kom igjennem Portalet for Sukket aabent, aandet fjernt og tyst. og så hånd i hånd går vi tvende – i Skikkelse af en Kat. Jeg tømmer et Primulabæger, Det ind ad hendes Jalusier finder. et øyeblikk bortgjemt blott! en Aurikel med Nektarsaft Indsuget det i hendes Barm forsvinder. Den Portner sig klø'de bag Øre: til Ære for gamle Moer Sæther og hendes Phioles Kraft. Jeg vil va’ "Det var da en underlig Puus." Moen Hans E. Kinck (1865–1926) Man Væsen af Katte bør gjøre Hans E. Kinck (1865–1926) Jeg trende Draaber smagte, i Bygninger fulde af Muus. Jeg vil va’ i brede elven og deraf Følgen blev Ormen sover i mosens dun. mellom stokk og sten og tømmer! de tre Minutters Helse, Men under mit Vindu kommen, Der lukter kvae fra stammen brun. Jeg vil kjenne hvirvlens skjelven! hvori jeg dette skrev. flux skiftede Katten Ham. Hu-hi-huh, si’r det langt innpå moen. Jeg vil dit hvor fiske-mylret svømmer! Der stod i Skaut og i Kaabe en pyntelig gammel Madam. Moen vet så mange ting, Så du mannen hvor han glapp med blikket? om det som er, og det som skal være. Så du hånden hvor den løy i trykket? *) Phiol=medisinflaske Kjente du kjøen* hvor den krislet? Og her i dei døkke lundar, Nettopp der hvor mest det trenges Så viker natten for morgentimen Så du bykset efter stakkars flue-kreet eg sullar min vesle song. møter vandreren ditt smil. da lysets gud som lå havsnødstedt og døde? Um blomar som no ligg og blundar, Du vil lære ham å lenges som ved et under klær mo og marker Så du mord og livets lek? men sprett ut i sol ein gong. fram mot nye, dryge mil. i stråleskrud. så du dem som svor, og svek? Så du gamle-auren hvor den fislet Jeg har tenkt det mange ganger, Da kalles mennesker, dyr og blomster til slutning lett med sporen Tøvær og jeg vet at det er sant: av søvnen frem Herbrand Underberget (1902–71) bagom berge-skåren: Slik som du må håpets sanger – en kaut og morgenfrisk bygde-hane han ble mett den feige trasken! ta sin plass ved veiens kant. har vekket dem. Det er tøvær og mildt og midnatt og stilt, jeg hører kun drypp i fra trærne. Hvor det lyser, hvor det vinker! Kan min sang mot blået brenne Og kua rauter – og hesten vrinsker Et vindpust fra øst går forbi uten røst se det strømmer, se det blinker! som de røde blomsterbål – i fjøs og stall, og legger sig til ro i det fjerne. Jeg vil lyve. Jeg vil glippe. skal den trette vandrer kjenne og gla i hugen går ung og gammel Jeg vil va’ i verdens-elven! at han nærmer seg sitt mål. til dagens kall. Jeg vil kjenne hvirvlens skjelven! I fra granskogens bryn kan jeg se litt av by’n og lyset fra gatelygten. Jeg vil dit hvor fiske-mylret går! De brøyter jorda og bygger bygda På himlen jeg ser en stjerne der Så høy en himmel der de skal bo. i mellem to skyer som flykter. Arne Paasche Aasen (1901–78) Og du skal va’ inn ved min side. De tar sin redskap og gjør sin gjerning Du skal se på gamle-aurer ride Så høy en himmel som her i Haugsbygd med livsens tro. sleipe over sand og sten, I natt er det fest for den ensomme gjest som ingensteds føler seg hjemme. fins intet sted – se med meg og le. Så høy en himmel som her i Haugsbygd I natt er det slik at alt gjør mig rik og ingen steder er sommernatten fins intet sted. og helst det jeg aldri kan glemme. så fylt av fred. Natt Og ingen steder går sol om kvelden Herbrand Underberget (1902–71) Jeg vandrer sakte den rare veien så stille ned… Nyperoser med sving på sving Natt over rimkvite skogar, Arne Paasche Aasen (1901–78) imellom bølgende bakkekammer natt og uendeleg stilt. Hans E. Kincks tekster er sitert fra nyutgivelsen av hans i ring bak ring. skrifter, red. Edvard Beyer, 1974-1979. På himlen flyr nordljoslogar, Nyperose – du som brenner flakkande fagert og mildt. langs hver støvet landevei – Henrik Wergelands tekster er sitert fra De dryge åser, de store skoger, av de rosene jeg kjenner folkeutgaven av hans skrifter, red. Leiv Amundsen og den dype jord – Didrik Arup Seip, 1957. Og månen kjem liten og mager, vet jeg ingen slik som deg. og tek fatt på sin vante gang. er som en verden et sted i verden der stillhet gror. Og bygdi ligg halvklar og fager, Tørr og mager, nesten øde og snø ligg på vidd og på vang. er den grobunn som du fant. Her ligger hytter og hus og slumrer Selv i armod kan du gløde bak knaus og kratt, over veiens grøftekant. og her står heggen som hvite bauner den lyse natt. *) Kjøe=småørret Marianne Beate Kielland mezzosopran

Magasinet Gramophone skriver om Marianne terpret av repertoar fra barokken helt fram til vår Beate Kielland: «The mezzo-soprano is quite out- tids musikk. standing: strong, firm, sensitive in modulations, imaginative in her treatment of words, with a Hun har tidligere gitt ut åtte CD-er på LAWO voice pure in quality, wide in range and unfalte- Classics sammen med pianisten Nils Anders ringly true in intonation.» Mortensen: «Früh» (LWC1033), «Sæle jolekveld» (LWC1040), «Grieg» (LWC1059), «Young Elling» Hun har studert ved Norges musikkhøgskole (LWC1072), «The New Song» (LWC1097), «Whis- under Svein Bjørkøy, men har også studert med pering Mozart» (LWC1111), «Songs: Kielland/Dør- Oren Brown og Barbara Bonney. Hun er i dag umsgaard» (LWC1145) og «Einsamkeit – Songs by etablert som en av Europas fremste sangere, Mahler» (LWC1157). I 2015 ga hun ut «Påsketid» og opptrer jevnlig på konsertscenene i Europa, (LWC1077) med Elise Båtnes på fiolin og Kåre Østen og Amerika under dirigenter som Philippe Nordstoga på orgel, og i 2017 kom «Terra Nova» Herreweghe, Fabio Biondi, Jordi Savall, Rinaldo (LWC1125) med komponist og pianist Jan Gunnar Alessandrini, Christophe Rousset, Marc Minkow- Hoff. ski, Masaaki Suzuki, Thomas Dausgaard, Juanjo Mena, Jos van Immerseel, Robert King, Andrew Manze, Daniel Reuss og Rune Bergmann.

Kielland ble i 2012 nominert til Grammy innen kategorien «Best Vocal Classical Album» for sin CD-utgivelse «Veslemøy Synsk» av Olav Anton Thommessen, og har med denne og nær 50 andre innspillinger, samt utstrakt konsertvirksom- het, befestet seg som en bemerkelsesverdig in- Nils Anders Mortensen piano

Nils Anders Mortensen er født i Flekkefjord i Classics: «Früh» (LWC1033), «Sæle jolekveld» 1971. Han har spilt piano siden treårsalderen, (LWC1040), «Grieg» (LWC1059), «Young Elling» og vant Ungdommens Pianomesterskap i 1986. (LWC1072), «The New Song» (LWC1097), «Whis- Sine studier har han fra Norges musikkhøgskole, pering Mozart» (LWC1111), «Songs: Kielland/ École Normale Paris og Hochschule für Musik und Dørumsgaard» (LWC1145) og «Einsamkeit – Songs Theater Hannover, med Einar Steen-Nøkleberg by Mahler» (LWC1157). I 2015 ga han ut solo- som lærer. Andre viktige lærere for ham har vært platen «In finstrer Mitternacht» (LWC1084), med Tatjana Nikolajeva og Hans Leygraf. musikk av Brahms, samt «Tundra» (LWC1092), en plate med utelukkende russisk musikk, med I 1996 ble Mortensen kåret til «Årets debutant» kontrabassisten Knut Erik Sundquist. I 2016 kom av Rikskonsertene. Internasjonalt har Morten- «Schumann Violin Sonatas Op. 105 & Op. 121» sen vunnet priser og stipender. I 1998 vant han (LWC1110) med fiolinist Arvid Engegård. I 2019 Mozarteum-prisen i Salzburg. I 2004 mottok han slapp han sin tredje soloplate på LAWO Classics: Robert Levins minnepris. «Bach: Ouvertüre nach Französischer Art, BWV 831 / Sarabande con Partite, BWV 990 / Englische Mortensen har vært solist med de fleste norske Suite Nr. 6 d-Moll, BWV 811» (LWC1174). orkestre og deltatt ved flere av de norske kammer- musikkfestivalene, bl.a. Stavanger, Oslo, Lofoten og Risør. Med Stavanger Symfoniorkester har han spilt inn plate med klaverkonserter av Geirr Tveitt. Hans første soloplate «Im Freien» (LWC1032), med musikk av Debussy, Grieg og Bartok, kom ut i 2012 til strålende kritikker. Mor- tensen har også gitt ut åtte plater med mezzo- sopranen Marianne Beate Kielland på LAWO Marianne Beate Kielland Nils Anders Mortensen mezzo-soprano piano

The classical music magazine Gramophone wrote fifty other albums in addition to a demanding Nils Anders Mortensen was born in Flekkefjord sics label: "Früh" (LWC1033), "Sæle jolekveld" of Marianne Beate Kielland: “The mezzo-sopra- concert schedule, Marianne Beate Kielland is in 1971. He began playing piano at age three, (LWC1040), "Grieg" (LWC1059), "Young El- no is quite outstanding: strong, firm, sensitive established as an exceptional performer with and in 1986 he won the Norwegian Young Pianist ling" (LWC1072), "The New Song" (LWC1097), in modulations, imaginative in her treatment of a wide-ranging repertoire from baroque to Competition. He studied at the Norwegian Acad- "Whispering Mozart" (LWC1111), "Songs: Kiel- words, with a voice pure in quality, wide in range, contemporary. Together with pianist Nils An- emy of Music, École Normale in Paris, and Hochs- land/Dørumsgaard" (LWC1145), and «Einsam- and unfalteringly true in intonation.” ders Mortensen she has previously released chule für Musik und Theater in Hannover with Ei- keit – Songs by Mahler» (LWC1157). In 2015 eight recordings on the LAWO Classics label: nar Steen-Nøkleberg. Other important teachers he released the solo recording "In finstrer Kielland studied at the Norwegian Academy of "Früh" (LWC1033), "Sæle jolekveld" (LWC1040), have been Tatjana Nikolajeva and Hans Leygraf. Mitternacht" (LWC1084), featuring music of Music with Svein Bjørkøy. Her other teachers "Grieg" (LWC1059), "Young Elling" (LWC1072), Brahms, and "Tundra" (LWC1092), a record- have included Oren Brown and Barbara Bon- "The New Song" (LWC1097), "Whispering Mo- Mortensen was the recipient of the prestigious ing of solely Russian music, with double-bass- ney. Considered today one of Europe's leading zart" (LWC1111), "Songs: Kielland/Dørumsgaard" Concerts Norway ‘Debutant of the Year’ award in ist Knut Erik Sundquist. In 2016 he released singers, she performs regularly on major concert (LWC1145), and "Einsamkeit – Songs by Mahler" 1996. He has won international prizes and grants. "Schumann Violin Sonatas Op. 105 & Op. 121" stages in Europe, America and The East. Among (LWC1157). In 2015 she released "Påsketid" In 1998 he won the Mozarteum Prize in Salzburg. (LWC1110) with violinist Arvid Engegård. In the conductors with whom she has performed are (LWC1077) with violinist Elise Båtnes and or- In 2004 Mortensen received the Robert Levin Me- 2019 he released his third solo recording on Philippe Herreweghe, Fabio Biondi, Jordi Savall, ganist Kåre Nordstoga, and in 2017 she re- morial Prize. the LAWO Classics label: “Bach: Ouvertüre Rinaldo Alessandrini, Christophe Rousset, Marc leased "Terra Nova" (LWC1125) with composer nach Französischer Art, BWV 831 / Sarabande Minkowski, Masaaki Suzuki, Thomas Dausgaard, and pianist Jan Gunnar Hoff. Mortensen has appeared as soloist with Nor- con Partite, BWV 990 / Englische Suite Nr. 6 Juanjo Mena, Jos van Immerseel, Robert King, way’s leading orchestras. He recorded pi- d-Moll, BWV 811” (LWC1174). Andrew Manze, Daniel Reuss and Rune Berg- ano concertos of Geirr Tveitt with Stavanger mann. Symphony Orchestra. His first solo album "Im Freien" (LWC1032), featuring music of In 2012 she received a Grammy nomination in Debussy, Grieg, and Bartok, was released in the category of ’Best Classical Vocal Solo’ for 2012 to glowing reviews. Mortensen has also her recording of "Veslemøy Synsk" by the com- released eight recordings with mezzo-soprano poser Olav Anton Thommessen. With nearly Marianne Beate Kielland on the LAWO Clas- Recorded in Sofienberg Church, Oslo, 23–25 May 2018 Producer: Vegard Landaas Balance Engineer: Thomas Wolden Editing: Vegard Landaas Mastering: Thomas Wolden Piano Technician: Thron Irby Booklet Notes: Anne Jorunn Kydland (National Library of Norway) English Translation (Booklet Notes): Leann Currie Booklet Editor: Hege Wolleng Design: Anette L’orange Blunderbuss Cover Illustration: Anette L’orange Blunderbuss, based on Frederick Sandy’s painting Mary Magdalene, ca 1859 Booklet Illustrations: Jan Van Kessel [Source: Wikimedia Commons CC licence] Back Cover Painting: The Butterfly by Winslow Homer, ca 1872 Artist Photo (Kielland): Lena Lahti Artist Photo (Mortensen): Trym Ivar Bergsmo Arctic Image

Composer Photo: Eivind Groven at the pipe organ with just intonation, Trefoldighetskirken (Trinity Church) in Oslo, 1953. The organ is now located at Eivind Groven’s Organ House in Oslo. Photographer: Unknown. Source: Billedsentralen. Owner: Eivind Groven’s Institute for Just Intonation.

This recording has been made possible with support from: Fund for Performing Artists Arts Council Norway Scene Finnmark