AVLSSTRATEGIER for Beagle – Drever – Dunker – Finskstøver Haldenstøver – Hamiltonstøver Hygenhund – Luzernerstøver Schillerstøver - Schweizerstøver
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Norske Harehundklubbers Forbund AVLSSTRATEGIER for Beagle – Drever – Dunker – Finskstøver Haldenstøver – Hamiltonstøver Hygenhund – Luzernerstøver Schillerstøver - Schweizerstøver www.nhkf.net RAS foreligger ikke for alle raser av drivende hunder i gruppe 6/4. Noen av disse rasene er tallmessig så små at grunnlaget for å utarbeide en utvidet RAS ikke er til stede. For disse rasene må en henvise til NHKFs generelle retningslinjer for avl. versjon 1, juni 2013 Innholdsfortegnelse Innledning .............................................................................................................................................. 3 Harejaktens historie; bakgrunn og utvikling ...................................................................................... 3 NHKFs retningslinjerfor avlsarbeidet ................................................................................................. 4 Målsettinger fram til 2019 for samtlige ti raser ................................................................................. 6 Tiltak for å nå de foresatte målene .................................................................................................... 6 NHKFs krav til avlsrådene ................................................................................................................... 6 Utarbeidelsen av RAS .......................................................................................................................... 7 Beagle .................................................................................................................................................... 8 Drever ................................................................................................................................................... 18 Dunker .................................................................................................................................................. 23 Finskstøver .......................................................................................................................................... 34 Haldenstøver ....................................................................................................................................... 40 Hamiltonstøver .................................................................................................................................... 44 Hygenhund .......................................................................................................................................... 49 Luzernerstøver .................................................................................................................................... 55 Schillerstøver ....................................................................................................................................... 61 Schweizerstøver ................................................................................................................................. 65 Norske Harehundklubbers Forbund 2 Innledning Norske Harehundklubbers Forbund (NHKF) organiserer drivende hunder i FCI-gruppen 6/4 som kan brukes til jakt på hare, rådyr, hjort, rev og andre rovdyr. NHKF har opprettet 10 avlsråd for de 10 mest anvendte harehundrasene vi benytter i Norge; 8 for langbeinte hunder, og 2 for småhunder som foruten jakt på hare og rev også kan brukes til jakt på rådyr og hjort (beagle og drever). Det er for disse 10 rasene det er utarbeidet RAS. Harejaktens historie; bakgrunn og utvikling I vel 350 år har harejakt med drivende hunder vært kjent i Norge, men på kontinentet er jaktformen betydelig eldre. Greske skrifter nevner harejakt med drivende hunder flere hundreår før Kristi fødsel. Norske embedsmenn som besøkte europeiske land ble nok kjent med jaktformen på sine utenlands-ferder, men det var opprettelsen av den norske hær omkring 1650, som for alvor førte den hit til landet. Tyske offiserer som ble hentet for å bygge den norske hæren bragte støvere med seg, senere også tyske bergverksfolk og ingeniører. Etterlevninger etter tyske jakttradisjoner finner vi i de språklige uttrykkene los og dot som er velkjente begreper som brukes den dag i dag. Fra begynnelsen av ble jakten utøvd vesentlig av overklassen, men den bredte seg snart til middelklassen og til slutt til de lavere lag av befolkningen. Så populær ble jaktformen at det på 1800-tallet var harehunder på nesten hver eneste gård i enkelte distrikt. De harehundene som fantes i landet da, hadde varierende utseende og jaktegenskaper. Med økende jaktinteresse ble etterspørselen etter gode hunder større, og en mer bevisst avl tok fart for alvor på slutten av 1800-tallet. I 1898 ble Norsk Kennel Klub stiftet, og i 1902 så Spesialklub for norske harehunde dagens lys. De tre norske harehundrasene dunker, hygenhund og haldenstøver kan alle føre sine aner tilbake til begynnelsen eller midten av 1800-tallet. Mer om dette under de enkelte rasene. Utøvelsen av avlsvirksomheten har variert med så vel velstandsutvikling som innsikt i genetikk. I riktig gamle dager paret man av praktiske og økonomiske grunner helst med nabogårdens hund, mens mange i dagens velstandssamfunn reiser land og strand rundt for å pare tispa med den «optimale» avlshannen. Jegerkorpset har til alle tider vært kvalitets- bevisste, og i og med at jakten setter hundene på svært krevende, fysiske utfordringer, så har rasene utviklet seg til å bli funksjonelle, sunne og sterke. Valper selges nesten utelukkende til jaktformål, kanskje med et visst unntak av beagle, som i noen tilfeller også kjøpes som rene selskapshunder eller showhunder. Jakthunder til tross; alle rasene er i hovedsak også rolige og veltilpassede familiehunder. Men i og med at de nesten ute- lukkende brukes til jakt, så veies hundenes avlsverdi mye ut i fra jaktegenskaper selv om det også er andre kriterier. De langbeinte harehundrasene skal for eksempel ikke jage rådyr eller annet klauvvilt. Derfor har formbare hunder vært vektlagt til avl. Vi ser i dag at mange hunder bare jager den(de) viltsorten(e) som eieren ønsker. Anbefalte avlshunder må vise til resultater fra så vel jaktprøver som utstillinger, samt ha god helse og være innenfor de rammer og retningslinjer som NKK og NHKF setter. NHKFs retningslinjer for avlsvirksomhet inngår i de rasespesifikke avlsstrategiene (RAS) og er en generell tilpasning til de raser som NHKF har ansvar for. Norske Harehundklubbers Forbund 3 RETNINGSLINJER FOR AVLSARBEIDET I NORSKE HAREHUNDKLUBBERS FORBUND 1. Hovedmålsetting for avl av harehunder 2. Virkemidler 1. MÅLSETTINGER Målsettingen for vårt avlsarbeid skal være å forbedre rasenes jaktlige egenskaper, helse og eksteriør. Noen mål er langsiktige, andre kan oppnås raskere. I dette krysningspunktet må imidlertid aldri hensynet til rasenes helse og avlsbredde vike for kortsiktige ønsker som ikke gagner rasene på sikt. Hvis en ser på jaktegenskaper, så er det stor enighet om at nivået på dagens hunder er høyere enn det noen gang har vært. Tiden er derfor inne til i større grad å rette fokus på avlsbredde og helse. Dette for å sikre rasenes eksistens også til kommende jeger- generasjoner. Langsiktighet er en særdeles viktig grunnpilar i alt avlsarbeid, og det er derfor viktig at egenskapene i avlsmålene er godt gjennomtenkt slik at det kan holdes konstant over tid. Følgende momenter hører inn i rasenes overordnede avlsmål: - Helse - Jaktegenskaper - Gemytt/psykisk helse - Eksteriør Avlsarbeidet må tuftes på resultater fra forskermiljøer i kombinasjon med erfaringer i egne rasemiljøer. Jaktegenskapene skal utvikles i retning av styrbar jaktlyst og høyere effektivitet i samsvar med de egenskaper som vektlegges i vårt jaktprøvereglement og vår jaktkultur. Mentaliteten må utvikles i samsvar med krav stillet av hele samfunnet. Det søkes utviklet en høy aggressivitetsterskel. Hundene må være lett dresserbare, og det bør tilstrebes naturlig buferenhet. De langbeinte rasene bør tilstrebes naturlig klovdyrrenhet. Det må tilstrebes god helsetilstand og et funksjonelt rasetypisk eksteriør. En er nødt til å bestemme seg for hvilke egenskaper det skal legges vekt på, og om disse skal ha tilnærmet lik vekt eller om noen er viktigere enn andre. Det er viktig å presisere at jo flere avlsmål vi har, jo saktere går framgangen. Utvalgskriteriene må heller aldri bli så idealistiske at de utelukker for mange hunder fra avl. Da begrenses avlsbredden med de negative følger det gir. 2. VIRKEMIDLER A – REGISTRERING AV HUNDENES AVLSVERDI Det må selvsagt legges vekt på egenskaper som er arvelige og som i størst mulig grad Norske Harehundklubbers Forbund 4 bygger på faktiske opplysninger som kan registreres (jaktprøver og utstillinger), men en kommer ikke utenom at noen egenskaper, for eksempel gemytt og enkelte helseaspekter, ikke blir registrert i noen form for objektive tester. Her vil en være avhengige av den enkelte oppdretters og hannhundeiers redelighet. For å lykkes med avlsarbeid er den viktigste oppgaven å finne fram til de hundene som avlsmessig er best, dvs søke å finne individer med genetisk utrustning for ønskede egen- skaper. Et individs avlsverdi (genotypen) ser en lettest i ettertid, på individets avkom. Det er vanskeligere å finne genotypen før hunden er prøvd i avl. Individets egenverdi eller bruks- verdi (fenotypen) som vi registrerer på jaktprøver og utstillinger er ett element i utvelgelsen, men det er like viktig å se på nære slektningers egenskaper. Et individ med høye egenprestasjoner er ikke nødvendigvis en hund med tilsvarende høy avlsverdi. For å finne fram til gode avlshunder må