View metadata, citation and similar papers at core.ac.uk brought to you by CORE
provided by NORA - Norwegian Open Research Archives
De første fjellførerne
Fremveksten av førervesenet i Norge 1820-1940, med sideblikk til Alpene
Cleng Westin Eikje
Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap Universitetet i Bergen Våren 2015 2 De første fjellførerne
Fremveksten av førervesenet i Norge 1820-1940, med sideblikk til Alpene
Cleng Westin Eikje
Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap Universitetet i Bergen Våren 2015
3 © Cleng Westin Eikje, 2015
De første fjellførerne. Fremveksten av førervesenet i Norge 1820-1940, med sideblikk til Alpene.
Foto på forsiden: Fotograf: Dr. Nils Backer-Grøndahl, Hurrungane, førerkurset i 1912. Eier: Norsk Fjellmuseum i Lom.
Publisert i Bergen Open Research Archive – Universitetet i Bergen: https://bora.uib.no/
4 Abstract This master's thesis is about the development of mountain guiding in Norway, from 1820 to 1940. It compares the development of mountain guiding in Norway with the development of mountain guiding in Chamonix and Switzerland in the same period. At the same time it focuses on how the different practices related to mountain guiding the the Alps, where transferred to Norway. The comparison especially focuses on the level of professionalization.
Mountain guiding in Norway between 1820 and 1940 can be divided into four periods. The first period, from 1820-1868, was a pioneer period. In 1820 the nature tourism was still of modest extent. But this changed during the 1850s and 1860s. When the Norwegian Tourist Association - “Den Norske Turistforening” (DNT) was formed in 1868, mountain guiding was already an established practice in different areas in Norway. The second period, from 1868-1890, represents a time of institutionalization. DNT focused on mountain guiding from the beginning, collecting and distributing information on decent guides and their rates. In the 1880s the creation of a more organized mountain guide system was debated. This resulted in a system with patented guides established in 1890, as a part of the DNT. The third period, from 1890 to 1914, was the golden age of mountain guiding in Norway. The number of guides with patents doubled, but it was however a small number compared to those working in the Alps. Only 32 guides at the most. In 1912 and 1914, DNT arranged mountain guide courses for the first time in Norway. The last period, from 1914 to 1940, was mainly a period of decline. However, from 1934, DNT again focused on the mountain guiding, and new courses was held in 1935 and 1937.
When DNT developed their system with patented guides, the ideas and knowledge of how to organize it was retrieved from the Alps, and especially Switzerland. The transfer process involved at least three channels. DNT attended a large congress, arranged by the alpine clubs, where mountain guiding was one of the subjects. Mountaineers with experience from climbing in the Alps, brought their knowledge to Norway. DNT was in direct contact with the Schweizer Alpen-Club to collect information on their system. Also the practices with mountain guide courses were inspired by the alpine clubs.
Through the whole period, mountain guiding in Norway was less professionalized than in the Alps. The mountain guides in Norway could not support themselves only by guiding, as they could some places in the Alps. In Chamonix and Switzerland, the mountain guides got legalized protection of their profession, but in Norway this was not the case. The mentioned mountain guide courses, was the clearest sign of professionalization of mountain guiding in Norway.
5 6 Forord
Min interesse for de første fjellførerne ble pirret gjennom mitt arbeid som brefører på Folgefonna. I mitt virke som friluftslivsveileder og brefører opplever jeg stor glede av å formidle kultur og historie fra områdene jeg ferdes i. Av og til må kunnskapsbanken utvides, og i de siste ni månedene har jeg fått frie tøyler til å gjøre nettopp dette.
Jeg har mange å takke for å ha hjulpet meg gjennom arbeidet. Først og fremst min veileder Frode Ulvund, dr.philos. og førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen, for dyktig veiledning gjennom hele prosessen.
Jeg vil også takke Åsmund Bakke og Kåre Eik, som har vært mine lokale kontakter ved Folgefonna. Tore og Siri Bondhus, for lånet av en historisk gjestebok fra deres gård på Bondhus, med innskrivinger tilbake til 1828. Jakob Gjerde for lån av førerhåndbøker. Thea Grobstok Dalen, museumskonselent ved Norsk Fjellmuseum i Lom, for hjelp til å finne førerhåndbøker i deres arkiv. Koen Van Locke, for hjelp til å skaffe oversikt over litteratur og kilder om fjellføring i Alpene. Sven Bjørne-Larsen, for å bidra med sin kunnskap om patentførervesenet. André Horgen for å stille sitt kildearbeid til disposisjon. Bjørn «Nalle» Tordsson for gjennomlesing og kommentering av oppgaven. Marit og Heidi for korrekturlesning og gode innspill.
Til sist vil jeg takke min Cæcilie for støtte og tillit. Du betyr alt for meg.
Bergen, 15. mai 2015, Cleng Westin Eikje
7 Innhold Abstract 5 Forord 7 Innhold 8 Illustrasjoner 10
1 Innledning 11 1.1 Tema 11 1.2 Problemstilling 13 1.3 Tidligere forskning 14 1.3.1 Grunnlag for en sammenligning mellom Norge og Alpene 16 1.4 Teori og metode 17 1.4.1 Komparasjon 17 1.4.2 Profesjonalisering 18 1.4.3 Utenlandsk påvirkning 19 1.5 Kildegrunnlag 20 1.5.1 Årbøker og årsberetninger fra DNT og alpeforeningene 20 1.5.2 Styreprotokoller fra DNT 21 1.5.3 Førerpatent 21 1.5.4 Gjesteboken fra Bondhus 22 1.5.5 Reiseskildringer 22 1.5.6 Reisehåndbøker 22 1.5.7 Andre kilder 23
2 1820-1868: Pionerperioden 24 2.1 Fjellandskap blir reisemål 24 2.2 Fjellføringen i Alpene organiseres 25 2.3 Fjellandskapet i Norge blir mål for de reisende 28 2.4 Veiviservesenet for Jostedalsbreen – offentlig utnevnte veivisere 30 2.5 Uorganisert føring på Folgefonna 32 2.5.1 Tradisjonell nytteferdsel la grunnlaget for turistrutene 34 2.5.2 De reisende kommer 36 2.5.3 De reisendes bruk av fjellførere 38 2.5.4 Folgefonna etablert som reisemål 41 2.5.5 Konkurranse om turistene 42 2.6 Konklusjon 42
3 1868-1890: Opprettelsen av patentførervesenet 44 3.1 Turistforeningens satsning på fjellførere de første årene 44 3.2 Interesse for et organisert førervesen, inspirert av alpelandene 46 3.2.1 «Den IV internasjonale alpekongres i Salzburg 1882» 46 3.2.2 «Førerbetragtninger» 49 3.2.3 «Forslag til ordning af førervæsenet» 51 3.3 Patentførervesenet opprettes 53 3.3.1 Førerreglementet 53 3.3.2 Hvorfor lykkes innføringen av et organisert førervesen etter mal fra Alpene? 56 3.3.3 Privatisering av førervesenet 60 3.4 Konklusjon 61
8 4 1890-1914: Storhetstid for patentførervesenet 63 4.1 Fra oppdagelsesreiser til masseturisme 63 4.2 Driften av patentførervesenet 65 4.2.1 Sentralstyrt 65 4.2.2 Tildeling og oppsigelse av førerpatent 66 4.2.3 Økonomisk støtte til patentførerne 67 4.2.4 Konflikt mellom konkurrerende førere 69 4.2.5 Konflikt med lokalt organisert førerlag 71 4.3 Patentførerne 72 4.3.1 Yrkesbakgrunn 72 4.3.2 Inntektsgrunnlag 74 4.3.3 Uorganiserte førere og utenlandske førere 77 4.4 Patentførervesenet i de ulike fjellområdene 78 4.4.1 Patentførervesenet ved oppstarten 78 4.4.2 Patentførervesenet utvides 81 4.4.3 Samferdselsoppgave 84 4.4.4 Hva med Nord-Norge? 85 4.5 Foregikk det en profesjonalisering av patentførervesenet i perioden? 85 4.5.1 Vintertrafikken – et steg mot et helårsyrke? 86 4.5.2 Viste Turistforeningen økonomisk vilje til å profesjonalisere? 86 4.5.3 Revideringsprosess 1908-1912. 87 4.5.4 Førerkurs i 1912 og 1914 88 4.5.5 Fjellførerne organiserte seg ikke 93 4.6 Konklusjon 94
5 1914-1940: Nedgangstid for patentførervesenet 95 5.1 Nedgangstid, men også gjenreisning? 95 5.2 Hvorfor benyttet færre s