Forflytninger I Fortiden

Historiestudentenes tidsskrift, UiO Nr 3/2011 8. årgang kr 65,-

Forflytninger i fortiden

Martin Foyn Bjerknes & Nina Maria Rud: Intervju med Sølvi Sogner; Bjørn Bandlien: Pilegrimsreiser til mamelukkenes Jerusalem; Harald Bøckman: Kinas store maritime sjøreiser på 1400-tallet; Torbjørn Færøvik: I Marco Polos fotspor; Finn Erhard Johannessen: Kina tur-retur på tyve måneder; Jarle Simensen: Bilder av de andre; Anne Helness: Christen Smith – en norsk oppdagelsesreisende i Kongo; Finn Fuglestad: Noen som har hørt om Ouidah/Whydah; Bodil Stenseth; Blikket fæstet på dem; Aslak Kittelsen: Migrasjonen fra Norge til Amsterdam i tidlig nytid; Christin Emilsen; Fattigvesenets støtte til emigrasjonen til Amerika; Nina Maria Rud: Det Gud vil gjere; Axel Andersson: Resan ut, resan in; Anka Ryall: Hva er en helt?; Espen Nævestad: Nansen-oppropet – parlamentarisk samling eller fascistisk kupp?; Anders G. Kjøstvedt: «Under Hitler er vi alle keisere!» Fortid 3/11 3

INNHOLD

05 Leder Sveinung Boye og Kristin Li 06 Historikeren Den dekorerte demograf – et intervju med Sølvi Sogner: Martin Foyn Bjerknes og Nina Maria Rud

Forflytninger i fortiden 10 Bjørn Bandlien: Pilegrimsreiser til mamelukkenes Jerusalem 17 Harald Bøckman: Kinas store maritime ekspedisjoner på 1400-tallet: Oppdagelsesreiser, sjøreiser, eller hva? 23 Torbjørn Færøvik: I Marco Polos fotspor: Min vei til Xanadu 29 Finn Erhard Johannessen: Kina tur-retur på 20 måneder (1730–1732) 33 Jarle Simensen: Bilder av de andre: Nærblikk på en dansk-norsk reisebeskrivelse fra Vest-Afrika ISSN 1504-1913 38 Anne Helness: Christen Smith, en norsk oppdagelsesreisende i Kongo Trykkeri: 07 Gruppen 44 Finn Fuglestad: Noen som har hørt om Ouidah/Whydah? Redaktører: Kristin Li og Sveinung Boye Flakkende tanker om slavehandelen og historikernes etikk og anfektelser 50 Bodil Stenseth: Blikket fæstet på dem Temaredaksjonen: Aslak Kittelsen, Martin Ellingsrud, Espen Thoen, Nina Maria Rud og Kristin Li 54 Aslak Kittelsen: Migrasjonen fra Norge til Amsterdam i tidlig nytid

Redaksjonen: Martin Foyn Bjerknes, Sveinung Boye, Didrik 60 Christin Emilsen: Fattigvesenets støtte til emigrasjonen til Amerika Dyrdahl, Martin Ellingsrud, Jostein Fjeld Eriksen, Henriette 66 Nina Maria Rud: Det Gud vil gjere: Nokre forestillingar omkring Mikkelsen Hoel, Nils Holta, Hanne Line Hvalby, Caroline Juterud, Dag Jostein Juvkam, Aslak Kittelsen, Even Kortner, Kristin Li, Mali ekspansjon vestover i 1840-talets USA Kristine Lunde, Nina Maria Rud, Espen Thoen, Magnus Aasrum 71 Axel Andersson: Resan ut, resan in: Den unge Thor Heyerdahl och det mystiska folket Illustrasjon og grafisk utforming: Forsideillustrasjon: «Beach» av Janne Skeie Olsen 76 Anka Ryall: Hva er en helt? Kjønn i antarktislitteraturen Baksideillustrasjon: «Le Spectacle du Monde» av Janne Skeie Olsen Portrett av Sølvi Sogner: Janne Skeie Olsen 82 Espen Nævestad: Nansenoppropet – parlamentarisk samling eller Layout: Randi Holth Skarbø fascistisk kupp?

Kontakttelefon: 976 11 722 (Sveinung Boye) 89 Anders G. Kjøstvedt: "Under Hitler er vi alle keisere!" og 450 97 168 (Kristin Li) Noen elementer ved det tredje rikets feriepolitikk E-post: [email protected] Nettside: http://www.fortid.no/ Bokmeldinger Kontaktadresse: Universitet i Oslo, IAKH, Fortid, Pb. 1008 Blindern, 0315 Oslo. 95 Harald Bøckman: Ubåtkaptein Menzies’ ville ferd under verdenshavene Fortid er medlem av tidsskriftforeningen, 96 Eivind Thomassen:Gamle arabere, ny innpakning se http://www.tidsskriftforeningen.no 99 Mali Lunde: Grundig gjennomgang av en sivilisasjons vei til verdens- Fortid utgis med støtte fra Institutt for arkeologi, konservering og dominans historie ved Universitetet i Oslo, SiO og Norsk kulturråd. Fortid 3/11 5

Leder Redaksjonen ved Sveinung Boye og Kristin Li

Forflytninger i Fortiden. Forflytning, reiser og emigrasjon har sørget for utveksling Cron-Printz Christian anker. Reisen den la ut på skulle bli av impulser, ideer og kultur – de er fenomener som har den første sjøreisen fra København til Kina. Les om hvor- framprovosert samfunnsmessig endring, og kan slik sett dan turen gikk i Finn Erhard Johannesens tekst, «Kina oppfattes som nøkkelfenomener for historikere. Fascina- tur-retur på tyve måneder». sjonen for å reise og oppdage nye steder og mennesker kan kanskje også sies å være beslektet med fascinasjonen vi har Bjørn Bandlien skriver om både åndelige og fysiske reiser for historie. Er ikke det historikeren ofte gjør nettopp å i artikkelen som handler om pilegrimsreisene til mame- introdusere oss for det fremmede og eksotiske: for «den lukkenes Jerusalem. Han viser blant annet hvordan den andre» – den fortidige? Forflytninger, reiser og kulturmø- åndelige reisen etter hvert ble løsrevet fra den fysiske. På ter ligger altså helt i kjernen av historiefaget, og Fortid- 1400-tallet ble det faktisk mulig å dra på pilegrimsreise redaksjonen inviterer derfor denne gangen til en oppda- uten å forlate hjemmet: Man kunne dra på en tekstlig gelsesreise i både tid og rom. pilegrimsreise ved å lese reisebeskrivelser fra andre som hadde vært på pilegrimsferd. Det viktige var at man virke- Det finnes mange grunner til å flytte på seg. Jakten på lig levde seg inn i de reisendes opplevelser og prøvelser når et bedre liv har drevet mange til å sette seil, og Amerika man leste. har ofte blitt sett på som stedet der drømmene kunne bli til virkelighet. Christin Emilsen har skrevet om den I 1850 kom Eilert Sundts bok Fante- eller lansdstrykerfolket store utvandringen fra Norge til Amerika på 1800-tallet, i Norge ut. Med utgangspunkt i Sundt, tar Bodil Stenseth og har undersøkt om fattigvesenet gjorde bevisst politikk opp en annen side ved temaet forflytninger, nemlig synet av å støtte utvandringen, for å løse fattigdomsproblemet. på mennesker som ikke er bofaste. Det er ikke uproblema- En annen emigrasjonsbølge fant sted på 1600- og begyn- tisk at Eilert Sundt blir hyllet som sosiologiens far, skriver nelsen av 1700-tallet, da mange nordmenn fant veien til Stenseth, og mener det er på tide at minoritetsforskeren Amsterdam, på jakt etter arbeid og høye lønninger. I Aslak Sundt blir tatt opp til drøfting. Kittelsens artikkel får vi et innblikk i hvem det var som emigrerte, og hva nyere forskning kan fortelle oss om dem. Foruten dette skal vi blant annet se Vest-Afrika gjennom øynene til en dansk kapellan på 1700-tallet, og Kongo Av og til er det imidlertid eventyret og det ukjente som gjennom øynene til en norsk oppdagelsesreisende, snaut lokker mennesker ut på reisefot. Eventyrlig blir det da også hundre år senere. Vi skal møte Thor Heyerdahl og Zheng når vi får være med forfatteren Torbjørn Færøvik i Marco He, og kanskje dukker det også opp noen gamle polarhel- Polos fotspor. Ferden går til Kina, og vi får oppleve de ter. Sølvi Sogner dukker definitivt opp i denne utgaven av samme eksotiske stedene og landskapene den venezianske spalten «Historikeren», så her er det bare å pakke sakene oppdageren møtte – eller kanskje ikke møtte – 700 år tid- og gjøre seg klar. ligere. Kina var også et fristende mål for europeiske han- delskompanier på 1700-tallet, og i 1730 lettet fregatten Bon Voyage! 6 Fortid 3/11 Intervju 7

n regnværssvanger sensommerdag møter Fortid samlingen. Dette var typisk for den tiden den ble skrevet Sølvi Sogner på en kafé på Frederikke. Den nå i, og min veileder Schreiner var helt sikkert inspirert av E pensjonerte professoren er kjent for å ha vært en Ottar Dahl som på den tiden arbeidet med sin doktorav- pioner i forskningen av de faglige mulighetene som åpner handling om norsk historiografi. seg ved studiet av demografiske opplysninger i et historisk perspektiv. I sitt tidlige arbeid oppdaget hun også at man i Hva planla du å bruke utdannelsen til? oppstillingen av de kvantitative, demografiske opplysnin- – Lektor i skolen. Det skulle alle som tok hovedfag gjø- gene kunne skimte hverdagsmenneskene. I forlengelsen av re på den tiden. I det hele tatt, alle som studerte filologi dette blei sosialhistorie også et felt for hennes forsknings- regnet med å havne innen skolen. Dette var i en periode virksomhet, en virksomhet som i 2006 blei lagt til grunn av vårt lands historie da det var et skrikende behov for for at hun ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. arbeidskraft i de fleste sektorer, også utdanningssektoren. Det var imidlertid på ingen måte drømmen om kongelige gullmedaljer som førte Sølvi Sogner inn i studiet av Var det å være historiker slik du historiefaget. hadde forestilt deg? – Jeg hadde jo ingen særlige forestillinger, i og med at jeg Hvorfor valgte du å studere historie? hadde planlagt å bli lektor, ikke historiker. Dette var nok – Først og fremst var det for å slippe å rette norskstiler. Jeg typisk for mange på den tiden, nyutdannede lektorer ble begynte med engelsk, deretter fransk. Historie var tredje- hyrt inn til å dekke en stilling midlertidig, for deretter å valget. Dette betyr imidlertid ikke at historie var et fag jeg bli værende der på mer permanent basis. Det var mange valgte bort, det var vanlig på den tiden å ta hovedfag i det som ble suget inn nedenfra. faget man tok sist. Jeg hadde imidlertid ingen utpregede – Selv fikk jeg stilling ved Norsk Lokalhistorisk Insti- tanker om å bli historiker før jeg begynte å studere histo- tutt (NLI). Først som kontordame, deretter som en mer rie. På gymnaset hadde jeg en skrekkelig historielærerinne uformell vitenskapelig medarbeider, og tilslutt vitenskape- – skolens skrekk ble hun ofte kalt. Så interessen må sies å lig assistent. Jeg jobbet ved NLI i syv år, hadde det bra, og ha kommet etterhvert, ikke ligget til grunn. fikk god trening i lokalhistoriske metoder. – Jeg fant nå ut at hovedfag ikke lenger holdt. Ved siden Hvordan var din opplevelse av å skrive av jobben i NLI skrev jeg også litt for Heimen.2 Jeg as- hovedoppgave? sisterte også Andreas Holmsen3 som vit. ass i hans studier – Jeg tok først historie bifag, og der ble jeg kjent med Johan av jordeiendomshistorie i Norge. Det var imidlertid ikke Schreiner d.e.1 Hans vennlighet og spennende forelesnin- den historien jeg brant for. Mitt første trykte arbeid som ger vekket min interesse for faget. Inntil da tror jeg knapt historiker dreide seg om tienden, som før reformasjonen at jeg hadde pratet med en lærer på universitetet. var delt i fire – mellom biskop, prest, kirke og fattige; etter – Schreiner inviterte meg med til et nordisk seminar reformasjonen forsvant den delen de fattige skulle ha, den i Göteborg, det såkalte Kattegat-møtet. Jeg var som sagt såkalte bondeluten. kun bifagsstudent, men siden det var så få historiestuden- – Veien inn i det som skulle bli mitt egentlige studiefelt, ter fikk jeg også lov til å bli med. Det var naturligvis en nemlig demografisk historie, var heller ingen rett linje. Jeg skjellsettende opplevelse, og den var avgjørende for at jeg hadde, på NLI, lest mye bygdebøker. Bygdebøkene utnyt- kom til å ta hovedfag. tet et vell av kilder, deriblant kirkebøkene. Selv synes jeg det var fryktelig å sitte å lese de mange gardshistoriene Sølvi Sogner innrømmer at det å skrive som så monotont gjenga summariske familiehistorier, hovedfagsoppgave på den tiden ikke var den ene etter den andre: hva gardbrukeren het, hvem han noen stor greie. giftet seg med, hvor mange barn han og kona fikk osv. – Jeg hadde jo ingen tanker om å være historiker da. osv. i det uendelige. Men i 1960 skjedde det noe som fikk Jeg begynte i januar, og spurte Schreiner hva jeg skulle meg til å endre syn. Da fant den 11. internasjonale ver- Den dekorerte skrive om. Han foreslo at jeg skulle skrive om synet på denskongressen for historikere sted i Stockholm4, og NLI Harald Hårfagre og rikssamlingen. Dette var et tema jeg mottok en oversikt over temaene som skulle drøftes. Blant ikke hadde overlatt mange tanker tidligere, men jeg satte foredragene fant jeg et av Louis Henry5, som la til grunn i gang. Det første jeg leverte inn, i februar, ble refusert av en metode for familierekonstitusjon, basert på kirkebøker. demograf Schreiner, som mente det ikke var bra nok, men da jeg Man kunne dermed få et skikkelig bilde av hvordan be- leverte inn full oppgave ved semesterslutt ble det godkjent. folkningen var også langt tilbake i før-statistisk tid, av ge- Et intervju med Sølvi Sogner Jeg var i perlehumør, og tok pedagogisk seminar om høs- nerell interesse Jeg synes det var interessant at man kunne ten og gikk opp til hovedfag den påfølgende våren. bruke bygdebok-forfatternes arbeid slik, og jeg bestemte Martin Foyn BjerKnes, masterstudent i historie, UiO, OG Nina Maria Rud, master i historie, UiO – Hovedfagsoppgaven min var såkalt historiografisk, meg for å jobbe videre med demografisk historie – og det den handlet om hva tidligere historikere, som Rudolf Key- har jeg aldri helt sluttet med. Nå driver jeg med utvand- ser og P. A. Munch, mente om Harald Hårfagre og riks- ring fra Norge til Nederland på 1600-tallet. ➤ 8 Fortid 3/11 På tema 9

Har du noen faglige forbilder? Hva er spesielt med historie ring fra land som er kommet kortere i moderniseringspro- – Det har jeg ikke tenkt så mye på. Det som er verdt å i forhold til andre fag? sessen enn vi er i Norge. Rollene kan synes byttet om fra strebe i retning av, er å skrive så folk forstår det. Men folk – Det er viktig å forstå seg selv. Vi er mennesker i utvik- hva de var for nordmenn i Amsterdam på 1600-tallet. Det er jo så forskjellige. Sverre Steen holdt en gang en serie ling, generasjon for generasjon. Det er vanlig å forklare er en tankevekker. ■ radioforedrag, senere utgitt i bokform (1967): Langsomt ting ut i fra det som har skjedd. Dette blir særlig tydelig i ble landet vårt eget, og jeg har et inntrykk av at nesten hele historiefaget, der fokuset ligger på det som har skjedd før. Noter landet satt og hørte på det. Jeg kan selv huske at jeg leste Også andre fag utvikler seg, men det gir ikke den samme Steen til eksamen, og var betatt av både hva han skrev og innsikten som man får i historiefaget. «Hvorfor er vi som 1 Johan Schreiner, 1903–1967. Middelalderhistoriker og far til måten han skrev det på. Dette er imidlertid et dilemma for vi er» er et spørsmål som mennesker til alle tider har spurt Johan Henrik Schreiner, professor i antikk historie. mange historikere – skal de skrive for et bredt publikum seg selv. Historiefaget er et godt utgangspunkt for å be- 2 Lokalhistorisk tidsskrift, opprettet i 1922. 3 Andreas Holmsen, 1906–1989. Professor i historie 1955–1975, eller for en eksklusiv krets av fagfeller? Jeg husker Steen svare et slikt spørsmål. redaktør i Heimen 1946–1951. sa til meg etter disputasen at jeg burde skrive doktorav- 4 Den 19. ble holdt på Blindern i 2000. handlingen min også i en versjon som gjorde den allment Dette nummeret av Fortid dreier seg 5 Louis Henry, 1911–1991. Fransk historiker som regnes som lesverdig, men det har jeg nå aldri fått gjort. Et annet pro- tematisk sett om reisning og forflytting, grunnlegger av den historiske demografi. en tematikk som har vært tydelig til stede 6 Steven Ozment. Ancestors. The loving family in Old Europe, blem er om man skal skrive på norsk eller engelsk? Dette Harvard University Press 2001, s. 111. siste er et dilemma som ofte plager små språkgrupper. i en stor del av dine arbeider. Du har 7 Nils Arne Sørensen. «Oversigter. Den transnationale vending». blant annet studert flyttemønster innenfor (Dansk) Historisk Tidsskrift. 2/2009, s. 459–472. Tilhører du noen skole? Norge, men også utvandring fra Norge – Jeg har nok mest til felles med den franske Annales- og da særlig til Nederland på 1600-tallet. skolen, både i deres ønske om å skrive om hvordan vanlige Hvilke historiefaglige innsikter mener folk faktisk hadde det fra dag til dag, og deres bruk av du vi vinner ved å granske nettopp dette demografi som et verktøy for å skrive historie. at mennesker flytter på seg? Er dette – Jeg må være ærlig og si at historisk demografi ofte er innsikter som kanskje i større grad kunne så kvantitativ at den gir liten leseglede, selv hos innvidde. vært med på å belyse spørsmål som knytter Det er derfor viktig å søke etter en mer harmonisk måte å seg til flyttemønstrene vi er vitne til i dag, skrive kvantitativ historie på, der ikke alt blir redusert til for eksempel i forhold til debatten rundt tall og formler, som gir liten leseglede for de fleste. dagens innvandring til Norge? – Landegrenser har aldri vært ugjennomtrengelige. Men- Endret fagmiljøet seg i den tiden nesker, ideer, teknologier og institusjoner har krysset du var en del av det? grensene. Den demokratiske utviklingen og den økende – Ja, det må man kunne si. Fokuset på norsk historie har respekt for individet har gjort oss mer bevisst på den en- blitt mindre, mens fokuset på globale forhold har økt be- kelte aktørs bidrag til samfunnsutviklingen. Påvirkninger traktelig. Kanskje er vi også blitt mer opptatt av å se sam- utenfra skjer ikke ekslusivt via staten som formynder og tiden i lys av fortiden. dørvakt. Impulser og initiativ kan etterspores i hele be- – Fokuset i norsk historie har endret seg. Man gikk fra folkningen. Folk var ikke dummere før enn vi er nå. Men å konsentrere seg om middelalderen og 1800-tallet til å vie dette er vanskelig tilgjengelig historie på grunn av kilde- betydelig oppmerksomhet til den såkalte dansketiden, el- forholdene. Grensekryssende eller transnasjonal historie er ler tidlig moderne tid, og, naturlig nok, også i å føre histo- et nytt begrep, oppstått i løpet av de siste 20 årene. Faglige rien nærmere samtiden. Demografisk historie er for øvrig retninger som den språklige vendingen og den kulturelle et nyttig verktøy for studier av tidlig moderne tid, altså vendingen er blitt supplert med den transnasjonale vendin- perioden mellom 1500 og 1800, og dette bestemte i stor gen.7 Det antyder en klar ambisjon om å foreta et skifte grad hvilken periode jeg selv skulle fokusere på. av fokus: for oss vil det være fra Norge og nordmenn til Norge og nordmenn i verden. Impulsene utenfra og im- Hvorfor er historie et viktig fag? pulser vi selv sender ut er menneskebårne på mange ulike – Mennesker forandrer seg langsomt, vi har i oss en lang vis. Piratkopiering på gutteværelser i dag har historiske pa- utvikling. Som en amerikansk historiker har formulert ralleller, enten det er nye måter å gjøre ting på eller skaffe det: historien er den eneste dyptpløyende, empiriske re- seg nye ting. gistrering av menneskelig adferd som finnes, og det er – Ved å analysere forhold og forbindelser som går utover viktig at nye generasjoner på vei inn i en ukjent fremtid de nasjonale rammer, kan internasjonale prosesser bely- får så god kunnskap om tidligere generasjoner som mu- ses. «Grensekryssende» har en aura over seg av «fri flyt». lig.6 Dette tror jeg er en grunn til at historie er et viktig Den folkelige kontakten mellom Norge og Holland på fag: den er en del av oss, og vi en del av den. Historien 1600-tallet er en slik grensekryssende historie. Både kvin- vil aldri gå av moten. Historie skapes hele tiden, i takt ner og menn tok del. Kanskje det er riktig å si at Amster- med at nye erfaringer fylles på i dagens samfunnsliv. Nye dam den gang var nordmennenes største by. Vi øyner ek- spørsmål må derfor stilles hele tiden for at eldre historie sistensen av et norsk innvandrersamfunn i datidens mest skal føles relevant. kosmopolitiske by. I dagens Norge opplever vi innvand- 10 Fortid 3/11 På tema 11

Selv om det fantes en tradisjon for at den som var under en et brev av 12. august 1190 til Nikolas Arnesson, den kom- botsøvelse var som en fremmed, en som var utenfor sam- mende biskopen i Oslo, at jarlen måtte holde sitt løfte om funnet, som en satt under bann av kirken og som fredløs å faste ukentlig. Men siden presten langt på vei var skyld Pilegrimsreiser til av samfunnet, ga den irske tradisjonen et positivt bilde av i drapet selv siden han hadde tatt til våpen, skulle draps- den reisende som en som følger i Kristi fotspor og er en mennene slippe å dra til Roma. Likevel skulle biskopen martyr for sin tro.7 oppmuntre jarlen om å dra på korstog til Det hellige land mamelukkenes Jerusalem eller finansiere andre som ville dra.12 For Paulus var det å være på reise en del av prøvelsene han Bjørn Bandlien, post doc. i historie, Universitetet i Oslo var utsatt for som Kristi apostel. Her ligger også en dob- Eamon Duffy satte pilegrimsferdene i en mer sosial sam- belthet: En reise er en prøvelse, men også noe som kan gi menheng, og så dem som en kollektiv handling. Pilegrims- prestisje – Paulus gjør krav på å være ydmyk, selv om han ferden hjalp den troende til å sette den religiøse rutinen fra 18. mai 1291 ble Akko, den siste av korsfarerernes festninger i Palestina, erobret av tydelig ønsker anerkjennelse for sitt arbeid. Denne dob- hjemstedet, knyttet til husholdet, sognekirken eller gildet, mamelukkene fra Egypt. I forskningen blir dette gjerne sett på som et viktig skifte i belheten ble diskutert i en berømt studie av antropologen i en større og mer kompleks forståelse av det hellige, som forholdet mellom islam og kristendom, mellom Europa og Midtøsten. Drømmen om Victor Turner. Han mente pilegrimsreiser var et rituale på samme tid overgikk, men også bekreftet sosiale bånd.13 Jerusalem og Det hellige land fortsatte likevel å være viktig for kristne i Europa, og som satte individet utenfor det vanlige samfunnet, førte Et kjent eksempel er selvfølgelig pilgrimene i Chauchers kristne fortsatte å dra på pilegrimsferder til Jerusalem også etter korsfarerrikenes tid. dem gjennom en initiasjon eller rite de passage, for så å Canterbury Tales. Gjennom å situere dette verket som en Jerusalem var fortsatt det ultimate pilegrimsmålet i senmiddelalderen, ikke minst i en vende tilbake til hjemlandet med en ny status. Pilegrims- rekke fortellinger av pilegrimer, kunne Chaucher samtidig tid da fromhetslivet fremmet den kristnes identifisering med Kristi lidelser. I denne ferden førte mennesket inn i en identitet som var mellom trekke på perspektiver fra mange grupper av samfunnet: artikkelen skal jeg diskutere noen av konsekvensene dette fikk for fysiske og mentale de vanlige sosiale identitetene, inn i et liminalt rom der ridderen, avlatskremmeren, kona fra Bath, mølleren, ad- reiser til Jerusalem i senmiddelalderen. vanlige samfunnsnormer ikke gjaldt.8 Samtidig er det som vokaten, osv. Det eneste de egentlig hadde til felles var regel en frivillig reise som ikke alle nødvendigvis gjen- nettopp vandringen mot Thomas Beckets grav i Canter- nomfører, slik at det er et «kvasi-liminalt», eller «liminoid» bury. Dette gjorde at pilegrimer ikke bare fikk se en ver- rituale. den utenfor sitt eget hjemsted, det var også en erfaring Pilegrimenes tvetydige identitet som var felles for kristne i hele Europa og skapte en sam- Å være en pilegrim i middelalderen var å leve i en spen- Samtidig var det nettopp denne plasseringen utenfor sam- Ifølge mange bylover ble kriminelle – skyldige i alt fra hørighet. Pilegrimene ble beskyttet på sin reise og det var ning mellom å utføre et fromt rituale og det å stå utenfor funnet som gjorde pilegrimsreiser så anvendelige i from- drap til falskt vitnemål – sendt på pilegrimsreise for en strenge straffer for de som hindret dem på ferden. samfunnet mens man var på reise. I utgangspunktet var hetslivet. Hieronymus hyllet på 300-tallet rike kvinner periode til et bestemt helgenskrin. Dermed var de ute fra reisende mistenkelige og stod på utsiden av samfunnet; som dro til Palestina i en asketisk vandring der de plasser- samfunnet fra en periode, og som bevis for å bli en del av fra 1100-tallet av var idealet at de kristne skulle forholde te seg utenfor sivilisasjon, som en fremmed – peregrina – samfunnet igjen måtte de ha med seg et merke fra stedet Pilegrimsreiser i senmiddelalderen seg til sin egen sognekirke.1 Pilegrimer ble i middelalde- for denne verden.6 Apostolen Paulus var et ideal i så måte, de hadde besøkt – skjell fra Santiago de Compostela, eller På 1200-tallet ble det vanligere å kunne betale seg ut av rens latin kalt peregrinus. Ordet ble også brukt av romerne, der han beskriver nettopp sine prøvelser for Kristi skyld: lignende.9 Et slående eksempel fra en nordisk kontekst, er pilegrimsferden. Et eksempel er Pave Innocens IVs brev av men først og fremst om de fremmede. Peregrinus var en en mann fra Ribe stift i Danmark som hadde drept sin 19. september 1243 til abbed Bjørn av Nidarholm. Abbe- fremmed som kom utenfra og som ikke hadde romersk Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre onkel. Han var pålagt å gjøre pilegrimsferd med lenker den fikk da fullmakt til å endre straffen for en del islendin- borgerskap. På lignende måte blir ordet brukt om innflyt- ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang om hals, hender og føtter til Roma, Santiago og Det helger som hadde utøvd vold mot prester fra å dra til Roma tere eller fremmede i den latinske bibeloversettelsen til et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet lige land, samt alle katedralkirker i Skandinavia. Han pas- for å få absolusjon der, til å betale det en slik reise kostet.14 Hieronymus fra 300-tallet, kjent som Vulgata. Peregrinatio reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, serte Uppsala i februar 1493, og i juli samme år var han Dette kunne minke lønnsomheten for småkirkene langs betød å reise i fremmed land, noe som for en romer kunne i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, nådd Bergen.10 pilegrimsveiene, men økte inntekten til bispekirkene og være en prøvelse.2 i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og ikke minst pavekirken i Roma. i fare blant falske brødre, i arbeid og slit, ofte i Et annet eksempel er lekmannen Lumberd hadde skåret Å være peregrinus var derfor ikke nødvendigvis en ettertrak- nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær tungen av biskop Jon av Katanas. For dette ble han pålagt Likevel forble pilegrimsreiser svært populære i senmiddel- tet status i tidlig kristendom. For Augustin var peregrina- i kulden. (2 Kor 11, 25–27) av pave Innocens III selv en hard bot. I 14 dager skulle han alderen. Her hjemme er vel krusifikset i Røldal mest kjent tio ikke så mye en reise som søkte kristen opplysning, men vandre i botsdrakt, barfotet med kort bukse og ermeløs for sin mirakelgjørende kraft. Når det gjaldt helbredelser, en som i åndelig forstand var som en fremmed og lengtet Å være på reise med et fromt motiv kunne derfor både ullkjortel på kroppen. Tungen skulle bindes med en tynn var det mest nærliggende å oppsøke lokale helgener fram- hjem.3 Han tvilte også på nytten av å reise til Det hel- være en form for kristusimitasjon, og fungere som en pas- tråd knyttet bak nakken, slik at den ble «hengende ut mel- for de fjerne.15 Pålagte pilegrimsferder til fjerne mål, slik lige land, slik for eksempel Hieronymus hadde gjort noen sende straff, eller botsøvelse, for å sone sine synder i denne lom leppene». Han skulle slik gå fra kirke til kirke og la som Jerusalem, synes derimot å være sjeldnere. år før: ad Christum amando venitur, non navigando («til verden. seg piske hver kveld på kirketrappa med riset han hadde Kristus kommer man ved å elske ham, ikke ved å seile»). med seg. Han skulle faste frem til kvelden, og da bare spise Noen ganger kunne kirker med berømte relikvier tilrekke En annen av kirkefedrene, Gregor av Nyssa, var ennå kla- Den irske tradisjonen om fromme reiser er kanskje mest vann og brød. Deretter skulle han innen en måned reise til seg enorme mengder pilegrimer. Et eksempel er folkemas- rere. Reiser til hellige steder var nytteløse om motivene var kjent. I en irsk homilie fra rundt 700 ble pilegrimsferd Jerusalem og i tre år «tjene hardt for Den korsfestede». Til sene som oppsøkte klosteret Jasna Góra i dagens Polen. feil: «Hvis du er full av slette tanker, forblir du fjern fra framstilt som en av de tre typer martyrier. Det «hvite mar- slutt ble han pålagt å faste hver fredag i elleve år.11 Her fantes det et bilde av en såkalt svart madonna, berømt Kristus også om du valfarter til Golgata, Oljeberget eller tyrium» innebar å forlate alt man elsket. Det «blå marty- også for sine arr på kinnet. Dette bildet skal ha hatt kraft oppstandelsens sted.» Derfor var det gjennom store deler rium» var å lide under botsøvelser og å føle dyp anger. Det Erik jarl, kong Sverres bror, drepte en prest og ønsket å til å utrette legende mirakler, og ble på 1400-tallet svært av middelalderen en viss kritikk mot pilegrimene.4 Ber- «røde martyrium» innebar å bli forfulgt og dø for Kristi gjøre bot. Han var klar over at han risikerte å måtte dra til berømt for å ha beskyttet byen Częstochowa mot an- nard av Clairvaux for eksempel understreket på 1100-tal- skyld. Reisen i seg selv var i denne tradisjonen en måte Roma for å få straffen der. Han ønsket å slippe å faste hver grep.16 Suger, abbed av St. Denis, beskrev hvordan de store let at veien til Jerusalem fantes i klosteret for de som søkte å følge Kristus på. En pilegrimsferd var et offer for den fredag, slik Lumberd måtte, og heller finansiere et alter, mengdene med pilegrimer kom til klosteret på de viktige sannheten, og ikke et bestemt sted på denne jord.5 kristne som forlot alt han eller hun eide for Guds skyld. trolig i Hallvardskatedralen i Oslo. Paven skrev likevel i festdagene «for å søke forbønn fra helgenene» og «for å ➤ 12 Fortid 3/11 På tema 13

tilbe og kysse de hellige relikvier.» Pilegrimene var ofte så i middelhavsområdet som hadde interesser av å opprett- som den første Advocatus Sancti Sepulchri, «Beskytter av tydelig at etterspørselen etter denne litteraturen var enorm mange at ikke alle fikk komme inn i kirken – de utenfor holde en kontakt med de muslimske herskerne i Egypt Den hellige grav». Fransiskanerne fant ut at dette sverdet i en tid da reisene selv minket. stod så tett at de ikke kunne bevege seg. Suger beskrev og Palestina. Italienske kjøpmenn fortsatte å handle med kunne brukes til å slå besøkende adelsmenn til riddere av hvordan mange kvinner ble fanget i massene. De som falt muslimer, selv om de ikke lenger kunne bruke så mange Den hellige grav.28 Erik av Pommern fikk dette riddersla- En av de mest populære reiseskildringene ble skrevet av kunne skrike «som om de holdt på å føde». Noen ble nes- handelsstasjoner som tidligere.23 get sammen med sitt følge. dominikanermunken Felix Fabri fra Ulm. Han reiste til ten trampet i hjel. Iblant utviklet det seg til krangler og Det hellige land i 1480 og i 1483–84. Etter hans første slåsskamper, slik at de munkene som viste fram relikviene Kong Jaume II av Aragon (1291–1327) hadde nære di- Slike adelige var det en god del av. Men dette førte også til reise skrev han Gereimtes Pilgerbüchlein på tysk rim for måtte redde dem og seg selv fra folkehavet ved å hoppe ut plomatiske forbindelser med Sultan al-Nasir Muhammad kritikk. Den engelske kvinnen Margery Kempe (d. 1440) sine sekulære patroner. Den andre reisen resulterte i Pil- vinduene i kirken.17 Slike trengsler var ikke helt uvanlige. (d. 1341) og arbeidet for at tiggermunker skulle kunne få representerte en helt annen type pilegrim. Hennes reise gerbuch, også på folkespråket, beregnet på adelsfamiliene Ifølge munken Adémar av Chabannes ble femti pilegrimer etablere seg i Jerusalem. Dette bidro til at fransiskanerne var svært strevsom og var avhengig av donasjoner under- som finansierte turen. Så brukte han ti år med å skrive trampet i hjel en pinse på begynnelsen av 1000-tallet i Li- med mamelukkenes velsignelse grunnla et konvent på Sio- veis, og hun møtte mye motvilje fra andre i reisefølget. sitt storverk, en detaljert historie om sine reiser på latin, moges.18 Lignende trengsler finner vi i senmiddelalderens nfjellet utenfor Jerusalem på 1330-tallet, og fikk tilgang To ganger ble hun overlatt til seg selv, angivelig fordi de Evagatorium in Terrae Sactae, Arabie et Egypti Peregrina- Roma. John Capgrave skrev rundt 1450 om hvordan mas- til Den hellige grav og Fødselskirken i Betlehem. De or- andre var lei av hennes evindelige prating om sine åndelige tionem, for sine ordensbrødre i Ulm.32 sene av pilegrimer ivret etter å «røre og kysse hver eneste ganiserte et slags opplevelsessenter i området rundt Jeru- forbindelser med Kristus. Da hun var ved Den hellige grav hellige relikvie». Capgrave mente dette var en av årsakene salem, med seremonier, messer og overnattelsessteder for gråt hun så høylydt over lang tid, at en av prestene måtte I det latinske verket begrunnet Felix Fabri sine reiser med til at enkelte kirker hadde stengt sine dører for kvinner, menn og kvinner.24 minne henne på at «Det er lenge siden Kristus døde». En at han var inspirert av den hellige Hieronymus, han som som ifølge ham var særlig ivrige pilegrimer.19 av hennes fremste motstandere, en prest, hadde selv vært oversatte Bibelen fra gresk til latin på 300-tallet. Hierony- Denne kontakten skulle etter hvert bidra til at det ble let- i Jerusalem flere ganger, noe som for Margery var et tegn mus hadde nemlig skrevet i sin innledning til Krønikebø- Noe av bakgrunnen for pilegrimsferdenes fortsatte popu- tere for kristne til å dra på pilegrimsferder til Jerusalem. på hans forfengelighet mer enn hans fromhet. Og Kristus kene i Gamle Testamentet at «slik som den som har seilet laritet var ikke bare mirakeltroen, men også oppfatningen Riktignok krevde de muslimske herskerne en avgift av alle snakket til hennes sjel: «Datter, ikke vær redd for hva han fra Sicilia vil være bedre i stand til å forstå den tredje bok i av at noen steder, tider og ting var helligere enn andre. Det kristne som kom til Palestina. Dette betød at de som kom sier til deg. For selv om han drar til Jerusalem hvert år, vil Vergils Æneiden, slik vil han som har sett Judea med sine å røre ved helgenrelikvier på helgenens messedag var sær- uten penger risikerte å bli fengslet eller truet med pisking. jeg ikke ha medynk med ham.»29 egne øyne forstå skriften bedre.» Om selveste Hieronymus lig kraftfullt. Dessuten tilrettela kirken for en «totalopple- Derfor var det mer praktisk at man kom i et følge, der mente det var nyttig å se Det hellige land med egne øyne, velse», der prosesjoner, messe, og en «sti» forbi kirkens hel- man kunne betale samlet for en hel gruppe pilegrimer. I Margery Kempe reagerte også på de mange pilegrimer hvor viktig var det da ikke for mindre begavede mennes- ligdommer gjorde at pilegrimene nærmest gjenopplevde dette pilegrimsmarkedet så venetianske kjøpmenn som en som bodde på Sionfjellet som «foretrakk denne verden ker å se stedene selv? Dessuten var det et problem at så den religiøse verdensoppfattelsen.20 stor mulighet, og fra 1330-tallet organiserte de en slags framfor det guddommelige.» Da hun trengte hjelp for å mange lekfolk hadde sett de hellige steder i Palestina som pakkereiser. De sørget for turen over på forsommeren og klatre opp en høyde, var det ikke hennes reisefølge som pilegrimer: «når ulærde lekfolk kommer tilbake som teo- retur på høsten. Gjennom sine kontakter betalte skipsei- kom til, men «en sarasener, en vakker mann». Hun opp- loger fra de hellige steder, så kan det ikke være tvil om at Pilegrimer til mamelukkenes Jerusalem erne avgiftene på forhånd, de sørget for mat på sjøreisen, summerte sin reise til Jerusalem med at hun fant mer ordensgeistlige og menn av litt lærdom vil returnere med I korsfarerstatenes tid lå det en viss prestisje i å dra til Je- at esler og pakkhester stod klare til å frakte dem videre vennlighet hos fransiskanerne og hos muslimene: «Sara- ikke lite viten.»33 rusalem. Det er bare å tenke på Sigurd Jorsalfare som ut- og tipset om guidete turer i Jerusalem og til Jordan. De senerne ga henne også mye oppmerksomhet, og fraktet og fordret sin bror kong Øystein til å knyte opp knuten han venetianske turene fikk rykte på seg for å være de sikreste, fulgte henne rundt i landet hvorenn hun ønsket å dra. Og Hans motiv hadde dermed å gjøre med ubehaget at så hadde lagd på den andre siden av elva Jordan. Vi kjenner mens skip fra Genoa, Pisa eller Sicilia fikk rykte på seg hun fant folket der vennlig og høflig mot henne, i motset- mange verdslige anså seg som teologiske eksperter fordi de også til flere andre stormenn som dro til Palestina fra Nor- for å røve pilegrimene eller selge dem som slaver til mus- ning til hennes landsmenn.»30 hadde sett de hellige steder, mens munker som han selv sjelden i høymiddelalderen, mens i senmiddelalderen er det limene.25 Vanligvis gikk det to galeier fra Venezia hvert den reiste. Drømmen om å reise ble en besettelse for ham: en dramatisk reduksjon. Ragnhild Bjelland regnet ut for år, litt avhengig av etterspørselen. Gjennomsnittelig dro Men verken Erik av Pommern eller Margery Kempe sy- Norges del at mens rundt to tredjedeler av pilegrimsferder rundt 300 pilegrimer årlig fra Venezia til Jaffa og videre til nes å ha reist for å bøte for sine synder. Kong Erik kan Jeg kaller Gud som vitne at i mange år var jeg i til utlandet gikk til Jerusalem før 1300, er det bare åtte Jerusalem hvert år fra rundt 1340 til 1520.26 nok tolkes som mest opptatt av prestisjen ved riddersla- en slik feberlengsel etter å gjøre en pilegrimsreise prosent for resten av perioden.21 get, mens Margery Kempe var en litt over gjennomsnittlig at om jeg sov eller var våken kunne jeg knapt En slik reise var nødvendigvis dyr og ikke noe enhver ville representant for senmiddelalderens vekt på imitasjon og få tanken ut av hodet. Og jeg må i sannhet si at Noe av nedgangen kan skyldes at man kunne ha en lokal innlate seg på. Enten måtte man selv være rik eller satse på identifisering med Kristi lidelse. For fromme kvinner som mens jeg strevde med disse tankene lå jeg våken i opplevelse av Det hellige land, i åndelig forstand, gjennom en rik patron, eller eventuelt ta sjansen på at dette ordnet henne og Birgitta av Vadstena var det å erfare åstedet for tusener av timer om natter og mens jeg hvilte.34 kunst, liturgi, og fromhetsliv. Dessuten fantes det mulig- seg underveis. For kongelige og adelige er det åpenbart at Kristi fødsel og lidelse mer påtrengende enn å få tilgitt heter for å betale i stedet for å fysisk dra. Dette bidro til at det medførte en god del prestisje i å dra til Jerusalem. Et sine synder – det kunne de gjøre i Roma eller Canterbury. Selv om Fabri hadde lest seg opp på reiseskildringer til det var færre som behøvde, eller ble pålagt, å dra så langt eksempel er hvordan kong Erik av Pommern dro til Det Det hellige land og særlig fryktet prøvelsene som sjøreisen som til Jerusalem i senmiddelalderen. En tredje faktor var hellige land i 1424. Selv om en nordtysk kilde hevdet dette ville bringe – han hadde aldri sett havet tidligere – måtte selvfølgelig at Palestina var kommet under muslimsk kon- var en bot for «mordene og blodbadet» på øya Femern i Felix Fabri og overgangen til den tekstlige han reise. troll ved 1200-tallets slutt. 1420, ser reisen ut til å ha vært en helt ut organisert av en pilegrimsferden venetiansk skipseier som organiserte det hele med utreise På tross av at det var forholdsvis få som dro til Jerusa- For å kunne dra måtte han få godkjennelse av paven og av Etter Akkos fall ble en mengde korstog for gjenerobringen og tilbakereise i løpet av noen måneder.27 lem utover på 1400-tallet, økte interessen for litteratur sin prior. Dette gikk greit så lenge han fikk finansiering -an av Det hellige land planlagt, og oppfordringer om enten å om Det hellige land. Av de rundt 700 tekstene som om- nensteds fra. Fabri spurte Grev Eberhard av Württemberg, ta korset eller pålegg om korstogsavgift florerte som aldri De hellige stedene trakk nok slike kongelige til Jerusalem, handler reiser til Det hellige land, skrevet mellom 1300 og som selv var blitt slått til ridder ved Den hellige grav, om å før. Også mange konkrete planer om korstog ble utarbeidet men fransiskanerne på Sionfjellet hadde også funnet på 1600, er en tredjedel av dem konsentrert til siste havldel finansiere hans reise. Eberhard hadde svart Fabri: «Det er på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet.22 noe som for mange fristet ennå mer. De hadde nemlig av 1400-tallet.31 Ikke alle er «ekte» reiseberetninger i be- tre handlinger i en manns liv som ingen kan råde eller fra- Paven fordømte mamelukkene og deres styre i Jerusalem, funnet et sverd som visstnok hadde tilhørt Godfred av tydning av øyenvitneskildringer, men mange av de fra pe- råde en annen å gjøre, eller ikke gjøre. Det første er å inngå og forbød enhver handel med dem. Likevel var det mange Bouillon, en av heltene i det første korstoget og utnevnt rioden 1450 til 1500 er blant de mest omfattende. Det er ekteskap, det andre er å gå i krigen, det tredje er å besøke ➤ 14 Fortid 3/11 På tema 15

Den hellige grav.»35 Fabri tolket svaret som at det bare var gjennom paver, biskoper og prester på de fysiske stedene 39 Rudy, «A Guide to Mental Pilgrimage»; se også Morris, The prisverdig å reise for de som gjorde det for å prise Gud, man besøkte. I avsnittet «Dag 27», for å ta et eksempel, Noter Sepulchre of Christ, s. 328–362 om kunsteriske og arkitektoniske imitasjoner av Jerusalem i Vest-Europa. mens de som gjør det av nysgjerrighet eller lettsinn med fo- lider pilegrimene i Fabris verk av sterk vind og torden som 1 Sumption, The Age of Pilgrimage, s. 5–7. 40 Se Beebe, «Reading Mental Pilgrimage in Context», som setter kus på verdens prakt og laster ikke kunne gjøre det. Dette kaster skipet hit og dit. Mange kaster opp og frykter de 2 Leclercq, «Mönchtum und Peregrinatio». Die Sionpilger også i sammenheng med Devotio moderna eller var noe som berørte det indre sjelslivet og motiver, og som skal kastes over bord og bli spist av en stor havfisk. Slik 3 Clark, «Pilgrims and Foreigners». «mixed life». en kristen selv måtte avgjøre om var tilstrekkelig fromt. skulle leserne også forsøke å gjennomgå de samme prøvel- 4 For referanser til Augustin og Gregor av Nyssa, samt om 41 Wood, «Language, Laughter, and Lay Solidiarities», s. 245. 42 sene ved å lese den mentale reiseskildringen.38 kritikken av pilegrimsreiser senere i middelalderen, se Constable, Om Erasmus pilegrimssatire, se Wood, «Language, Laughter, «Opposition to Pilgrimage». and Lay Solidiarities», s. 236–237; Morris, The Sepulchre, Fabri snakket også med en annen «edel og aldrende ridder 5 Bruun, «Cistercienserne og den spirituelle topografi». s. 364–365. som for mange år siden hadde mottatt sitt ridderslag ved Fabris skifte av fokus fra den fysiske reisen i Evagatorium 6 Dietz, «Itinerant Spirituality». 43 For eksempel for fransiskaneren Jerome van Weert som hadde Den hellige grav». Han sa at han selv ville ha fulgt med til den åndelige reisen i Sionpilger står ikke helt isolert. 7 Stancliffe, «Red, white and blue martyrdom». Homilien er i fått tatovert et kors på brystet og på armen under sitt besøk Fabri om det ikke hadde vært for alderdommens tyngsler: Lignende tekster finnes også i andre håndskrifter fra slut- forskningen gjerne kalt «Cambrai Homily» etter manuskriptet til ordensbrødrene i Betlehem på 1540-tallet. De ble tolket av 39 den er bevart i. protestantene som tegn på pavelig overtro og ble skåret av huden «For ingen andre steder har jeg mottatt Guds nåde i så ten av 1400-tallet. Det var en måte å dra på pilegrims- 8 Turner & Turner, Image and Pilgrimage, s. 13–15. hans før han ble henrettet, se Herwaarden, From Saint James to stort monn som jeg gjorde ved stedene hvor vår forsoning ferd uten å forlate klosteret eller hjemmet.40 Fromme men- 9 Cohen, The Crossroads of Justice, s. 79–80. Erasmus, s. 253–254. ble formet. For når jeg falt i bønn, syntes jeg at jeg så him- nesker behøvde dermed ikke å dra til det fysiske Jerusalem 10 DN XVIII 127. 44 I løpet av de første tiårene av 1500-tallet sank tallene på lene åpnet seg, og guddommelig sødme og trøst ble helt så lenge de identifiserte seg med lidelsene en slik reise ville 11 DN VII 3; Latinske dokument, nr. 40, s. 126–129. pilegrimer som dro fra Venezia fra noen hundre til et titalls, se 12 36 DN XVII 9; Latinske dokument, nr. 25, s. 86–87. Favreau-Lilie, «The German Empire and Palestine». inn i sjelen min som ingen andre steder.» Jerusalem som ta. I dette ligger en latent kritikk av hele logikken i det 13 Duffy,The Stripping of the Altars, s. 131. 45 Se for eksempel diskusjonen i Noonan, The Road to Jerusalem. sted hadde fortsatt en tiltrekningskraft. hellige som situert i visse steder. Selv om Fabri begynner 14 DN VII 15; se også Bull, Folk og kirke i middelalderen, med en brennende iver etter å se hellige steder, ender han s. 126–127. For Fabri, som for Margery Kempe, var det frustrende å opp med å kommentere de av ordensbrødrene i Ulm som 15 Nedkvitne, Lay Belief, s. 135. 16 Maniura, Pilgrimages to Images in the Fifteenth Century; møte mange i følget fra Venezia som ikke syntes å ha de kan tenke seg å dra selv: se også Görel Cavilli-Björkman, Svart madonna, s. 102–109. edleste motiver for reisen. De han hadde mest respekt for, 17 Panofsky, Abbot Suger, s. 86–89. Litteratur- og kildeliste var noen eldre kvinner som utmerket seg med sin from- Var der ti gode kristne i cellene i Ulm som lengtet 18 Adémar de Chabannes, Chronique, s. 173. het. Han hadde i utgangspunktet ikke sansen for kvinner etter å se Det hellige land og stedet Herre Jesus 19 Capgrave, Ye Solace of Pilgrimes, s. 77. Adémar de Chabannes. Chronique. Utg. Jules Chavanon. 20 Se for eksempel om pilegrimskulten i Chartres og katedralens Picar, Paris, 1897. i følget som reiste for sin nysgjerrighets skyld; han nev- hadde gjort hellig, så kunne jeg heller styrke deres «hellige topografi»: Crossley, «Ductus and Memoria». ner en kvinne på samme skipet som reiste med sin mann. hengivenhet og røre deres sjeler dypere med mine 21 Bjelland, Bot og bedring, s. 40 og 97; se også Nedkvitne, Lay Atiya, Aziz Suryal. Egypt and Aragon: Embassies and diplomatic Hun ble mektig upopulær fordi hun snakket hele tiden, tale om disse stedene, enn om de faktisk lå bøyde Belief, s. 132; Nedkvitne, «Medieval Norsemen»; Krötzl, Pilger, Correspondance between 1300 and 1330 A.D. Deutsche Morgenländische Gesellschaft, Leipzig, 1938. var nysgjerrig på hvordan man seilte skipet, og plaget alle til jorden ved de hellige stedene selv.41 s. 133–135. For en diskusjon om pilegrimsmålenes ulike sosial med spørsmål og kommentarer om alt mellom himmel prestisje i en nederlandsk kontekst, se Herwaarden, Between Saint Beebe, Kathryne. «Reading Mental Pilgrimage in Context: The James and Erasmus, s. 253–307. Imaginary Pilgrims and Real Travels of Felix Fabri’s ‘Die Sionpilger’». og jord. Som en slags straff seilte de fra henne mens hun En slik kritikk skulle eskalere med reformasjonen. Eras- 22 Schein, Fideles Crucis; Leopold, How to Recover the Holy Land. I Essays in Medieval Studies, vol. 25, 2008, s. 39–70. utforsket Rhodos på egen hånd, og mange i følget ble sure mus latterliggjorde pilegrimsstedenes blanding av gull og 23 Constable, «Funduq», s. 155; Atiya, Egypt and Aragon; Coureas, da hun tok dem igjen i en fiskerbåt ved Jaffa. De eldre råtnende kroppsdeler, mens Luther avfeide reisens nytte.42 «Controlled Contacts». Behrens-Abouseif, Doris. «European Arts and Crafts at the Mamluk Court.» I Muqarnas, vol. 21, 2004, s. 45–54. damene derimot, var stille, gudfryktige og uendelig seige. Å ha vært i Jerusalem og bære pilegrimskorset med seg, 24 Morris, The Sepulchre of Christ, s. 302–303. 25 Sumption, The Age of Pilgrimage, s. 266–270. I den stekende heten på veien til og fra Jordan klaget de kunne endog føre til fatale konsekvenser for enkelte.43 Bjelland, Ragnhild. Bot og bedring: den norske pilegrimstradisjonen i 26 Morris, «Pilgrimage to Jerusalem», s. 142. middelalderen. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2000. aldri, mens ridderne knapt orket å bevege seg.37 Men reformasjonen i seg selv er en for enkel forklarings- 27 Mollerup, «Kong Erik av Pommerns Udenlandsrejse»; faktor. Også i katolske land forsvant iveren etter å dra på Ibler & Fritz, «Kunglig reseledare i Heliga landet». Henrik IV av Bruun, Mette Birkedal, «Cistercienerne og den spirituelle topografi». Populariteten til Fabris skrifter rakk ikke bare til hans fysisk korstog.44 Dette kan delvis skyldes at reisevilkårene England dro på pilgrimsferd til Jerusalem via Venezia, Rhodos I Undervejs mod Gud: Rummet og reisen i middelalderlig religiøsitet. og Kypros i 1392, mens Magnus Eriksson i hvertfall planla Red. Mette Birkedal Bruun og Britt Istoft. Museum Tusculanum, patroner og ordensbrødre hjemme i Ulm. På begynnel- ble vanskeligere med den osmanske eroberingen av Rho- det samme med 100 mann i 1347, se DN VII 198. Dronning København, 2004, s. 66-85. sen av 1490-tallet ble han spurt av nonnene i Meding og dos og Palestina, men dette var neppe avgjørende. Margrete finanserite i 1411 åtte pilegrimer som skulle dra til Bull, Edvard. Folk og kirke i middelalderen: Studier til Norges historie. Medlingen om å skrive nok en pilegrimsskildring, men Jerusalem, Betlehem og Katarinaklosteret ved Sinai. Dorothea, Gyldendal, Kristiania, 1912. denne gangen beregnet på alle de som ikke reiste selv til Snarere er det fellestrekkene mellom Fabri og Erasmus Christian Is enkedronning, planla å reise videre fra Roma til Jerusalem i 1488, men ble forhindret og fikk løftet sitt opphevet Capgrave, John. Ye Solace of Pilgrims: A Description of Rome circa Det hellige land. Det skulle fungere som en åndelig, kon- som er slående; det er det talte ordet eller teksten som har av paven, DN VI 605. 1450. Red. C.A. Mills. Oxford University Press, London, 1911. templativ øvelse for dem. Fabri sa først nei og henviste til overgått de fysiske pilegrimsmålene. Begge representerer 28 Tyerman, God’s War, s. 826. Cavilli-Björkman, Görel. Svart madonna. Pax, Oslo, 1998. andre reiseskildringer, men nonnene insisterte på at det en vending fra en religiøsitet i det konkrete til det indre 29 Book of Margery Kempe, kap. 34. skulle være en som selv hadde vært i Det hellige land som og ikke minst det tekstlige. I Fabris tilfeller er det slående 30 Om hennes pilegrimsreise sammenlignet med Birgitta av Clark, Gillian. «Pilgrims and Foreigners: Augustine on Travelling skulle veilede dem. hvordan dette også blir framskyndet av de masende non- Vadstenas reise i 1374, se Schein, «Bridget of Sweden». Home». I Travel, Communication and Geography in Late Antiquity: Om kvinner som dro på pilegrimsferder til Jerusalem i Sacred and Profane. Red. Linda Ellis and Frank L. Kidner. Ashgate, ner. Ideen om pilegrimsreiser ble likevel ikke borte etter senmiddelalderen, og deres spesielle utfordringer og fordommene Aldershot, 2004, s. 149–158. Resultatet ble Die Sionpilger, der leseren hver dag fulgte en reformasjonen selv om pilegrimer ikke kom til Jerusalem. mot dem, se Craig, «Stronger than Men and Braver than Knights». Cohen, Ester. The Crossroads of Justice: Law and Culture in Late etappe av reisen til Jerusalem. Slik var boka ment som en Den levde videre i flommen av trykte reiseskildringer der Medieval France. Brill, Leiden, 1993. slags «mental» pilegrimsreise til Jerusalem. Sionpilegrimen middelalderens pilegrimsreiser dannet et bilde for hvor- 31 Herwaarden, Between Saint James and Erasmus, s. 41. 32 Om Felix Fabris reiser og tekster, se Schröder, Zwischen var den som reiste til Jerusalem i ånden, som forstod mer dan en reise til fremmede land og møtet med fremmede Constable, Giles. «Opposition to Pilgrimage in the Middle Ages». Christentum und Islam. I Studia Gratiana, vol. 19, 1976, s. 123–146. enn ritterpilger – ridderpilegrimen som ikke nødvendig- folk skulle være.45 ■ 33 Felix Fabri, The Book of the Wanderings, s. 2–3. vis forstod mysteriet bak det man så ved en fysisk reise. 34 Felix Fabri, The Book of the Wanderings, s. 3. Constable, Olivia Remie. «Funduq, Fondaco, and Khān in the Wake of Christian Commerce and Crusade». I The Crusades from the Sionpilegrimen kunne vinne større fortjenester også ved å 35 Felix Fabri, The Book of the Wanderings, s. 3–4. 36 Felix Fabri, The Book of the Wanderings, s. 4. Perspective of Byzantium and the Muslim World. Red. Angeliki E. gjøre åndelige øvelser gjennom lesningen av skriftet, enn 37 Felix Fabri, The Book of the Wanderings, s. 26, 166, b. II, s. 67–68. Laiou,Roy P. Mottahedeh. Dumbarton Oaks, Washington, D.C., det ridderpilegrimene kunne. Det var uansett bare Gud Se også Craig, «Stronger than Men and Braver than Knights». 2001, s. 145–156. som var kilden til avlat og nåde, og ikke nødvendigvis 38 Felix Fabri, Die Sionpilger, s. 83–84. 16 Fortid 3/11 På tema 17

Coureas, Nicholas. «Controlled Contacts: The Papacy, the Latin Nedkvitne, Arnved. «Why did medieval Norsemen go on Crusade?». Church of Cyprus and Mamluk Egypt, 1250–1350». I Egypt I Medieval History Writing and Crusading Ideology. Red. Tuomas Kinas store maritime ekspedisjoner på 1400-tallet: and Syria in the Fatimid, Ayyubid and Mamluk Eras, IV. Red. U. Lehtonen and Kurt Villads Jensen. Finnish Literature Society, Vermeulen, J. Van Steenbergen. Peeters, Leuven, 2005, s. 395–408. Helsinki, 2005, s. 37–50. Craig, Leigh Ann. «‘Stronger than Men and Braver than Knights’: Nedkvitne, Arnved. Lay Belief in Norse Society, 1000–1350. Museum Women and the Pilgrimages to Jerusalem and Rome in the Later Tusculanum, København, 2009. Middle Ages». I Journal of Medieval History, vol. 29, 2003, s. 153–175. Oppdagelser, Noonan, F. Thomas.The Road to Jerusalem. Pilgrimage and Travel in Crossley, Paul. «Ductus and Memoria: Chartres Cathedral and the the Age of Discovery. University of Pennsylvania Press, Philadelphia, Workins of Rhetoric». I Rhetoric Beyond Words: Delight and Persuasion 2007. in the Arts of the Middle Ages sjøreiser, eller hva? . Red. Mary Carruthers. Cambridge Panofsky, Erwin. Abbot Suger on the Abbey Church of St. Denis and Its University Press, Cambridge, 2010, s. 214–249. Art Treasures. 2. utgave. Princeton University Press, Princeton, 1979. Dietz, Maribel. «Itinerant Spiritualityand the Late Antique Origins Harald Bøckman, Senter for utvikling og miljø (SUM) Rudy, Kathryn M. «A Guide to Mental Pilgrimage: Paris, of Christian Pilgrimage». I Travel, Communication and Geography Bibliothèque de L’Arsenal Ms. 212». I Zeitschrift für Kunstgeschichte, in Late Antiquity: Sacred and Profane Red. Linda Ellis and Frank L. vol. 63, 2000, s. 494–515. Kidner. Ashgate, Aldershot, 2004, s. 125–147. I åra 1405–1433 gjennomførte det kinesiske Ming-dynastiet sju spektakulære maritime Schein, Sylvia. Fideles Crucis. The Papacy, the West and the Recovery of ekspedisjoner til Sørøst-Asia og Vesterhavet, som de kalte Det indiske hav. De siste DN = Diplomatarium Norvegicum, utg. Chr.C.A. Lange m.fl. 22 b. the Holy Land, 1274–1314. Clarendon Press, Oxford, 1991. Christiania/Oslo, 1847- 1995. ekspedisjonene nådde helt til kysten av Øst-Afrika. Disse sjøreisene gikk nærmest i Schein, Sylvia. «Bridget of Sweden, Margery Kempe and Women’s Duffy, Eamon.The Stripping of the Altars: Traditional Religion in glemmeboka i Kina, men minnene om dem fikk ny næring fra begynnelsen av forrige Jerusalem Pilgrimages in the Middle Ages». I Mediterranean Historical England, c. 1400–1580. Yale University Press, New Haven, 1992. århundre av, da en framtredende talsmann for den moderne kinesiske nasjonalismen Review, vol. 14, 1999, s. 44–58. Favreau-Lilie, M.L. «The German Empire and Palestine: German brukte det som eksempel på landets tidligere storhet. I Vesten var interessen for de Schröder, Stefan. Zwischen Christentum und Islam: Kulturelle Grenzen Pilgrimage to Jerusalem between the Twelfth and the Sixteenth spektakulære sjøreisene lenge begrenset til kinaforskere, men interessen for dem har in den spätmittelaltertlichen Pilgerberichten des Felix Fabri. Akademie, Centuries». I Journal of Medieval History, vol. 21, 1995, s. 321–341. Berlin, 2009. økt jevnt i takt med den økende interessen for globalhistorie. Og forløpet av reisene Felix Fabri. The Book of the Wanderings of Brother Felix Fabri. Overs. Stancliffe, Clare. «Red, white and blue martyrdom». IIreland in inviterer til undring: hvorfor begynte de så plutselig, og hvorfor endte de, tilsynelatende Aubrey Stewart. 2 bind. Palestine Pilgrim’s Text Society, London, Early Mediaeval Europe: Studies in Memory of Kathleen Hughes, eds. like plutselig? Og hvorfor var de av et så enormt omfang? Sjøreisene er unektelig egnet til 1896. Dorothy Whitelock, Rosamund McKitterick, David Dumville. å sette i gang kontrafaktiske spekulasjoner: Hva om kineserne hadde ankommet Calicut Felix Fabri, Die Sionpilger. Utg. Wieland Carls. Cambridge University Press, Cambridge, 1982, s. 21–46. Schmidt, Berlin, 1999. 70–80 år seinere og møtt Vasco da Gamas ekspedisjon? Sumption, Jonathan. The Age of Pilgrimage: The Medieval Journey to Herwaarden, Jan van. Between Saint James and Erasmus: Studies God. HiddenSpring, Mahwah, 2003 [oppr. 1975]. in Late-Medieval Religious Life: Devotions and Pilgrimages in the Turner, Victor & Turner, Edith. Image and Pilgrimage in Christian Netherlands. Brill, Leiden, 2003. Culture: Anthropological Perspectives. Blackwell, Oxford, 1978. Hvorfor begynte de? Ibler, Mladen & Fritz, Birgitta. «Kunglig reseledare i Heliga landet Tyerman, Christopher. God’s War: A New History of the Crusades. Omstendighetene rundt sjøreisene inviterer som sagt til en sterkere parts overhøyhet mot å bli godkjent som legi- och slottshövitsman i Sverige: Om Johan Vales märklige karriär Penguin, London, 2007. och verkliga identitet samt Erik av Pommerns besök i Dubrovnik år spekulasjoner, men det er fullt mulig å finne rimelige for- time fyrster. Systemet var gradvis blitt utbygd opp gjen- 1424». I Scandia, vol. 70:1, 2004, s. 3–16. Wood, Charles T. «Language, Laughter and Lay Solidarities: An klaringer på dem – og det er jo historikeres oppgave. Det nom keisertida, og ble etter hvert ganske komplekst med Inquiry into the Decline of Pilgrimages and Crusading». I Law, Laity, er blitt hevdet at Yongle-keiseren (1402–1424) iverksatte gjensidige fordeler og gjensidig utnyttelse. Tributtstater Kempe, Margery. The Book of Margery Kempe. Overs. B.A. Windeatt. and Solidarities: Essays in Honour of Susan Reynolds. Red. Pauline Penguin, Harmondsworth, 1985. ekspedisjonene fordi det hadde spredd seg et rykte om at kunne også utgjøre et regionalt hierarki, med andre ord, Stafford, Janet L. Nelson, Jane Martindale. Manchester University hans forgjenger, Jianwen-keiseren (1398–1402), som Yon- man hadde ofte et komplekst system av tributtforhold. Krötzl, Christian. Pilger, Mirakel und Alltag: Formen des Verhaltens Press, Manchester, 2001, s. 234–248. im skandinavischen Mittelalter (12.–15. Jahrhundert). SHS, Helsinki, gle urettmessig hadde erobret tronen fra, hadde flyktet til 1994. Sørøst-Asia. Yongle var derfor bestemt på å finne ham og Jo flere tributtutsendinger som kom til det kinesiske Latinske dokument til norsk historie fram til år 1204. Utg. og overs. uskadeliggjøre ham. Det viser seg imidlertid at dette bare hoffet, jo klarere var det et uttrykk for keiserdømmets Eirik Vandvik. Samlaget, Oslo, 1959. er en påstand som dukker opp mye seinere. Man saum- styrke – og omvendt. Under Yongle-keiserens styringstid farer ikke hele Sørøst-Asia og Det indiske hav gjennom mottok Kina ikke mindre enn 95 tributtdelegasjoner fra Leclercq, Jean. «Mönchtum und Peregrinatio in Frühmittelalter». I Römische Quartelschrift für christliche Altertumskunde und sju stort anlagte ekspedisjoner bare for å finne en forkom- Sørøst-Asia, og sendte sjøl 62 delegasjoner til samme re- Kirchengeschichte, vol. 55, 1960, s. 212–225. men flyktning. Historien om Jianwen-keiseren på flukt gion.3 Tributtutsendingene ble mottatt i keiserpalasset i Leopold, Antony. How to Recover the Holy Land. The Crusade har også kommet inn i Ming-dynastiets offisielle historie, hovedstaden med ritualer som inkluderte utveksling av Proposals of the late Thirteenth and early Fourteenth Centuries. Ashgate, men den ble nedskrevet flere hundre år etter at hendelsen både symbolske og verdifulle gaver. Utsendingene kunne Aldershot, 2000. skal ha funnet sted.1 oppholde seg i hovedstaden i et helt år eller endog lengre. Maniura, Robert. Pilgrimages to Images in the Fifteenth Century: The Et viktig underliggende motiv var at utsendingene også Origins of the Cult of Our Lady of Częstochowa. Boydell, Woodbridge, Formålene med sjøreisene er klare for de som vil lese: I kunne drive handel på si, og for mange ble det ofte en 2004. De sanne opptegnelser for Yongle-keiseren for den 11. juli hovedgesjeft. Vi hører stadig om falske tributtutsendinger Mollerup, W. «Kong Erik af Pommerns Udenlandsrejse 1423–1425». 1405 kan vi lese at direktoratleder Zheng He og andre «… som banker på keiserrikets dør, og som blir avvist. I Historisk Tidsskrift (Dansk), 5. r., b. 3, 1881, s. 713–744. ble sendt med keiserlige edikter til landene i Vesterhavet Morris, Colin. «Pilgrimage to Jerusalem in the late Middle Ages». og med gaver til deres konger, som besto av gullbroka- Ming-dynastiet ble grunnlagt av Yongle-keiserens far i I Pilgrimage: The English Experience from Becket to Bunyan. Red. Colin de, mønstret silke, farget florsilke, alt etter deres status.»2 1368, og etter at det var blitt konsolidert internt, kom ti- Morris, Peter Roberts. Cambridge University Press, Cambridge, Dette er standard formuleringer i forbindelse med tributt- den for å sende gesandter i alle retninger for å konsolidere 2002, s. 141–163. virksomhet. Tributtsystemet var datidas måte å regulere det nye dynastiets makt og prestisje. Det ble sendt flere Morris, Colin. The Sepulchre of Christ and the Medieval West: From the mellomstatlige forhold på, og ble brukt av alle stater og sendemenn vestover til Sentral-Asia, og til Korea og Ry- Beginning to 1600, Oxford University Press, Oxford, 2005. fyrstedømmer for å sikre sine interesser. Man anerkjente ukyu-øyene. Sendemenn til sørøst-asiatiske land og land ➤ 18 Fortid 3/11 På tema 19

rundt Det indiske havet reiste vanligvis med kinesiske embetsmenn. Videre finner vi vanlige sjøfolk, tributtutsen- som hadde flyktet fra det sjøbaserte riket Srivijaya på den til Kina, men som seinere fikk lov til å vende tilbake til handelsskip. dinger (både kinesiske og andre land sine), håndverkere, sørlige delen av Sumatra. Fra Aceh satte flåten kursen rett Ceylon. Fjerde reise fant sted fra 1413 til 1415. For før- handelsmenn, leger, vitenskapsmenn, astrologer, tolker, mot Ceylon, dagens Sri Lanka. Videre langs Indias sør- ste gang seilte flåten videre vestover, og kom til Hormutz o.l.). Med andre ord, det var ingen vanlig sjøreise i storfor- vestkyst stoppet de i Quinlon og Cochin før de nådde det ved inngangen til Persiabukta. En del av flåten seilte også Hvordan gjorde de det? mat, det kan heller betegnes som en armada, en hær til sjøs. endelige målet, Calicut, der de leverte fra seg sin dyrebare inn i Bengalbukta. Ekspedisjonen grep direkte inn i en Yongle-keiseren, som var svært ambisiøs i å konsolidere last i form av tributtgaver, og tok i mot gjengaver. Calicut arvefølgestrid i Semudra på Sumatra, og tok den tapende og utbygge sin makt, gjorde det på sin måte. Allerede i var det største fyrstedømmet i regionen på den tida. Etter parten med seg tilbake til Kina og henrettet ham. Femte 1403 hadde han beordret skipsverftet Longjiang, som lå Hvor reiste de? noen måneders venting på at monsunen skulle snu, satte reise fant sted fra 1417–1419, og beveget seg enda lenger ved Yangtse i utkanten av hovedstaden Bianjing (dagens Zheng He, som kom fra den fjerne Yunnan-provinsen i de igjen seil mot Sørøst-Asia. På tilbakereisa tok de med vestover. Deler av flåten nådde Aden på den arabiske halv- Nanjing), om å begynne bygging av skip som verden aldri sørvest, hadde kommando over alle ekspedisjonene. Han sendemenn fra Calicut, Quinlon, Aru, Semudera, Melaka øya, og fortsatte over til Mogadishu og ned kysten av Øst- hadde sett maken til. De største skal ha vært ni-mastede er en høyst interessant personlighet, med sin bakgrunn og andre fyrstedømmer. Afrika til Malindi, nær dagens Mombasa. Sjette reise gikk skip som var om lag ett hundre meter lange og om lag som muslim, evnukk og høy embetsmann. Den første ek- fra 1421 til 1423. Denne ekspedisjonen hadde blant an- femti meter brede. Den kinesiske båtbyggingsteknologien spedisjonen, som ble en mal for seinere reiser, talte 62 store På tilbakereisa fikk den flytende hæren også prøvd hva de net med seg sendemenn som skulle tilbake til Hormutz, var svært avansert, og ganske forskjellige fra Vestens både skip og en rekke andre større og mindre skip, og hadde var gode for. En kineser ved navn Chen Zuyi hadde slått og besøkte også Dhofar, Aden og Mogadishu og Brava når det gjelder rigging, manøvreringsdyktighet og skrog- med seg til sammen 27 800 personer. De største skipene, seg opp som leder for den gamle sjøstaten Srivijaya, som på Øst-Afrikakysten. Sjuende og siste reise fulgte stort sett konstruksjon. Blant annet hadde de doble skrog og vann- kalt skatteskip, lettet anker fra hovedstaden utpå høstpar- da var bare en avglans av tidligere storhet. Med hovedsete samme rute som de foregående, men ved denne anlednin- tette skott, og kraftige ror. Men de var ganske flatbunnet, ten 1405 og seilte ned Yangtse til Liujiagang, Liu-slektens i dagens Palembang hadde man tydd til tvangspålagte av- gen reiste en delegasjon til Mekka. Noen kilder hevder at med en «kjøl» som først og fremst var ment å stå i mot havn, ikke langt fra Yangtses munning. Liujiagang var da- gifter for skip som seilte forbi, eller til regelrett piratvirk- Zheng He sjøl døde på denne siste reisa, men andre kilder grunner og strender. Med andre ord, båtene var mer funk- tidas viktigste havn nær Yangtses utløp, lenge før Shang- somhet. Chen Zuyi skal ha mistet fem tusen mann før hevder at han døde etter hjemkomsten, i 1434. sjonelle under jevne monsunforhold enn f. eks. Atlanter- hai var påtenkt en slik rolle. Her supplerte Zheng He både han sjøl ble tatt og brakt med tilbake til Kina, der han ble havets skiftende vinder. skip, mannskap og utstyr til ekspedisjonen, men minst henrettet. Denne episoden gir oss interessante innblikk i Sjøreisene har fått ny vind i seilene i og med utvgivelsen like viktig var det å foreta de foreskrevne offerhandlin- to forhold. For det første viste det hvor sterke kinesiske av den pensjonerte engelske ubåtkapteinen Gavin Men- Kineserne kjente til magnetsteinen fra det tredje århun- gene til Tian Fei eller Tian Hou (Tinhau), Den himmel- emigranter og handelsmenn var blitt en del steder i Sørøst- zies sin bestseller 1421 – The Year China Discovered the dret av, og under Song-dynastiet ble det utviklet til et ske hustru, i tempelet til hennes ære, som lå i Taicang (og Asia. For det andre viser det at en viktig målsetting med World. Menzies bygger hele sin historie på at Colombus kompass (magnetstein som fløt i et kar), attestert fra tid- som ligger der den dag i dag), litt inn fra Liujiagang. Tian armadaen var å sørge for at det hersket relativt fredelige egentlig ikke var oppdager, for han seilte etter kinesiske lig i det 12. århundret.4 Dette muliggjorde tryggere reiser Fei var sjøfartens skytsgudinne, og hun er fremdeles den forhold på havet i så vel Sørøst-Asia som i Det indiske hav. kart. I følge Menzies skal Zheng He og hans flåte ha kart- over åpent hav. I tillegg hadde kineserne på Zheng Hes tid viktigste guddommen langs Sør-Kinas kyster, inkludert lagt praktisk talt hele verden på sin sjette reise i 1421–23. utviklet både stjernenavigeringskart og en type portola- Taiwan. Den 2. oktober i 1407, etter mer enn to år underveis, Det er kjedelig at et så forvrøvlet fantasifoster i dag er blitt ner, dvs. seilingsanvisninger etter landemerker. Detaljerte vendte den store flåten tilbake til hovedstaden Bianjing. folks viktigste referanse til sjøreisene. Verre er det at de portolaner fra Zheng Hes reiser er bevart i et verk som ble Fra utløpet til Yangtse seilte ekspedisjonen sørover langs Den hadde åpenbart vært så vellykket at det ga mersmak, fleste fagbiblioteker ser ut til å ha akseptert at makkverket trykket i 1620-åra (se illustrasjon). kysten, til de ankret opp igjen ved utløpet til Min-floden og det dannet opptakten til ytterligere seks liknende utfer- kan klassifiseres som historieskriving. nær Changle i Fujian-provinsen. Her ble flåten ytterligere der i vesterled. Hver av reisene varte om lag to år, noe som Kinesiske historiske kilder hevder at kinesiske skip nådde supplert med både skip og mannskap som hadde mye er- i hovedsak skyldtes monsunvindenes periodiske skiftnin- Persiabukta allerede i det femte århundret5, og i løpet av faring fra lange sjøreiser. I Changle ble det igjen ofret til ger. Antall båter varierte, men hver armada hadde en kjer- Hva fant de? dynastiene Song og Yuan (mongolene), dvs. fra det tiende Tian Fei i et tempel til hennes ære, og da de vinterlige ne på 40-60 store såkalte «skatteskip». Antall deltakere på Vi har flere samtidige kilder som forteller om de stedene til det fjortende århundret, utviklet kinesisk marin tekno- monsunvindene fra nordøst var blitt tilstrekkelig sterke, de reisene vi har oppgaver over ligger på 27.000–30.000. ekspedisjonene besøkte. Der får vi også et innblikk i hva logi seg markant, på grunn av stor handelsmessig (Song) lettet hele flåten anker. Det skjedde trolig rundt årsskif- Flåten seilte ikke samlet hele tiden, den ble delt opp i minde var opptatt av. Den viktigste kilden er Ma Huans Over- og militær (Yuan) aktivitet i Sørøst-Asia.6 De store sjørei- tet 1405–06 etter vår vestlige kalender. Første stopp var dre enheter som anløp havner i forskjellige retninger. Men syn over oseanenes strender.8 Ma Huan var muslim, og kom sene som vi skal beskrive nedenunder kan følgelig ikke ka- Champa, en gammel stat i det som i dag er den midtre hovedformålene var hele tida det samme, nemlig å vise fra Shaoxing i Øst-Kina. Han talte arabisk, og var med på rakteriseres som oppdagelsesreiser, for de reiste i farvann og sørlige delen av Vietnam. Folket der var av malayisk- styrke på havet og å øke keiserrikets prestisje, samt å få ny de tre siste reisene, og var en av dem som besøkte Mek- som var kjent for kinesiske sjøfolk. indonesisk herkomst, men overklassen var blitt tidlig in- kunnskap om de landene de besøkte og bringe med seg ka. Andre samtidige kilder er Gong Zhens Beretning om fluert av hinduistisk kultur. Fra Champa stevnet ekspe- eksotika hjem. barbariske land i Vesterhavet.9 Gong var privatsekretær for En samtidig kilde nevner at tributtutsendinger fra Calicut disjonen sørover mot Java, til fyrstedømmet Majapahit, Zheng He på hans siste reise. En tredje kilde er Fei Xins og Suoli på vestkysten av India hadde ankommet Bianjing nær dagens Surabaya. Majapahit var strategisk plassert Hver utferd besøkte nye steder, og reiste lenger og lenger Oversyn fra den stjernefylte flåten,10 men man finner lite der i 1403 og presentert tributt i form av hester. Utsendingene for krydderhandelen mellom Molukkene og Kina. Flåten vestover. Plassen tillater bare et kort riss av hver reise.7 Den som ikke står hos Ma Huan. Fei Xin var med på en av ek- skulle også ha fått tillatelse til å importere pepper og andre ventet i Majapahit til monsunen fra sørøst var blitt sterk andre reisen, fra 1407 til 1409, hadde også Calicut som spedisjonene som militær, men deretter som sivil. Det som varer til Kina uten å betale toll. Det kan ha vært foranled- nok til å sette seil nordvestover mot Semudra og Lambri endelig mål. Anledningen var at Calicuts nye konge skulle er skrevet om Zheng Hes ekspedisjoner i Ming-dynastiets ningen til å begynne forberedelsene til å sende et sendelag på nordspissen av Sumatra. Bystaten Semudra var et viktig innsettes. Siam ble også besøkt på denne reisen. offisielle historie, bygger i stor grad på Ma Huans verk. til Vesterhavet, men det alene forklarer ikke ambisjonene transittsenter for handel, særlig med pepper, og var også et Den tredje reisen, fra 1409–1411, fulgte om lag samme som lå bak den storslåtte satsingen fra Yongle-keiserens tidlig brohode for spredning av islam i Sørøst-Asia. Bysta- rute. Denne gangen hadde de med seg en bauta som gave Ma Huans observasjoner gjenspeiler hva de var opptatt av side. Hovedmotivet var åpenbart det samme som for an- ten Lambri, dagens Banda Aceh, lå like strategisk til på til et buddhistisk tempel på Ceylon, med innskrifter på i de mange forskjellige stedene de besøkte. Han gir oss nen tributtvirksomhet, nemlig å la barbarene bli beveget nordspissen av Sumatra. kinesisk, tamil og persisk (sistnevnte var det viktigste han- navn på 21 stater, samt en rekke andre steder som de be- av keiserrikets makt og velde, bare at de denne gangen ble delsspråket i Asia på den tida). Bautaen kan fremdeles be- søkte. Navnene og beskrivelsene strekker seg fra Java i øst fraktet på kjøl og i massivt omfang. Dette kan leses ut fra Flåten var trolig også innom Melaka, dagens Malakka, på skues i Nasjonalmuseet i Colombo. Ved denne anlednin- til Malindi (Mombasa) i vest. Hans beskrivelser tar opp sammensetningen av ekspedisjonen. De fleste var soldater utreise. Melaka, som raskt ble et viktig senter for handel gen kom også Zheng Hes tropper i strid, denne gang mot naturgrunnlag, naturgeografi, fauna, jordbruk, håndverk, under militær kommando og under ledelse av evnukk- og kulturspredning, var blitt grunnlagt i 1402 av en prins en sinhalesisk konge, som ble fanget og brakt med tilbake befolkning og kulturnivå. Videre seder og sikker, lover og ➤ 20 Fortid 3/11 På tema 21

straffemåter, språk og skriftspråk, mål og vekt, handel, planlagt. Yongle-keiseren ville for mye på én gang, og det handelsvirksomhet, de erobret ikke land, de slo seg ikke myntslaging og religion. Det var åpenbart at det ble mer begynte raskt å merkes på statsfinansene. Det største pro- ned i nevneverdig antall. Det eneste støttepunktet de opp- og mer fremmedartet jo lenger vest de kom. sjektet hans var å flytte hovedstaden fra Bianjing (Nan- rettet var trolig i Melaka, men det var kortvarig og med jing) til dagens Beijing, der han i sin tid hadde styrt som den lokale fyrstens velsignelse. Det mest eksotiske de kom over var giraffer, som ved flere prins. Den nye hovedstaden, som ble bygd ut der mongo- anledninger ble gitt som tributtgave til keiseren, og som lene hadde hatt sin hovedstad, ble først og fremst domi- I dag seiler Zheng He igjen, i den forstand at hans fram- i minst to tilfeller skal ha overlevd den lange reisen. Det nert av det nye og storslagne palasset, som vi kan beskue i ferd blir framholdt som eksempel til etterfølgelse av da- finnes en kopi av et samtidig kinesisk maleri av en slik Beijing den dag i dag. Det ble innviet i 1421. gens propagandamaskineri i Beijing. I en hvitbok fra Bei- tributt-giraff, som keiseren etter tradisjonen skal ha fått fra jing i desember 2005 heter det blant annet: «… What he kongen av Bengal. Man knyttet giraffen til et fantasidyr i Men flyttingen av hovedstaden nordover hadde også et (Zheng He) took to the places he visited were tea, china- kinesisk mytologi, qilin. Når en qilin viste seg, var det et strategisk aspekt. Det gjorde det mulig å posisjonere seg ware, silk and technology, but did not occupy an inch of tegn på keiserlig klokskap og velde. bedre overfor Mings hovedmotstandere, mongolene. Yon- any other’s land. What he brought to the outside world gle-keiseren døde faktisk på et av felttogene mot mongole- was peace and civilization …»14 ne, i 1424. Denne strategiske dreiningen mot nord gjorde Hvorfor fortsatte de? at fokus ble mer rettet mot landsbaserte utfordringer. En For å få balanse i regnskapet, er det nødvendig å forstå hva Før man spør seg hvorfor de store ekspedisjonene endte så annen landbasert utfordring var flere kostbare felttog mot «fred» og «sivilisasjon» betyr i den historiske konteksten. brått, bør man heller stille seg spørsmålet om hvorfor de Vietnam, som ristet av seg det kinesiske overherredømmet. Hvis målet med reisene var fredelige sysler som å bringe te, fortsatte så lenge som de gjorde. Operasjoner av så gigan- porselen, silke og teknologi, trengte man ikke et så vold- tisk omfang kostet enormt, både materielt og organisato- Den viktigste årsaken til at sjøreisene endelig ble stoppet i somt oppbud av skip og soldater. Det var knapt noen som risk. Som sagt hadde sendemenn fra kyststater i Sørøst- 1433 var økonomisk. De kostet med andre ord mer enn de vågde å sette seg opp mot en flåte på flere hundre skip med Asia og rundt Det indiske hav tidligere kommet sjøveien smakte. Dette ble et hovedstridspunkt mellom evnukker et velutrustet mannskap på opp mot tretti tusen, hvorav på handelsskip av forskjellig tilhørighet. og andre embetsmenn av konfutsiansk støpning. Konfut- mange tusen soldater. sianismen har alltid preket økonomisk måtehold, og de Mye av svaret ligger i hvem som kontrollerte ekspedisjo- store ekspedisjonene ble ansett for å være unødig ødsling Det medfører riktighet at tributtvirksomheten var ment å nene, nemlig evnukker som var tilknyttet hoffet. Sjøl om av ressurser som samtidig bidro til å opprettholde evnuk- ha en sivilisatorisk effekt, som det heter i en innskrift på den første Ming-keiseren hadde forsøkt å begrense evnuk- kenes innflytelse. Man mente at man allerede hadde den en bauta i Changle, som Zheng He sjøl fikk satt opp før kenes makt, hadde deres innflytelse vokst betraktelig un- kunnskapen man trengte om andre land og deres skikker. sin siste reise i 1431: «Keiseren … beordret Zheng He og der Yongle-keiserens tid.11 Evnukkene hadde direkte og andre … å skjenke dem gaver, slik at vi kan omdanne dem intim tilgang til keiserens indre hoff, noe som skapte et Når man søker å forklare hvorfor ekspedisjonene sluttet, ved å bekjentgjøre vår moralske styrke og mildne de fjerne gjensidig avhengighetsforhold. De ble ofte brukt til å være brukes ofte utviklingen i den seinere perioden av Ming folk.»15 Sivilisering betød med andre ord, da som nå, å sendemenn på tributtferder, for en del av dem hadde uten- som forklaring. Det er riktig at Ming på andre del av hevde seg sjøl som eksempel for andre. Da kunne det være landsk opphav, og snakket flere språk. Videre var det ev- 1400-tallet og noe inn på 1500-tallet var preget av det greit å ha noen tusen soldater i bakhånd – mot dem som nukker som i stor grad kontrollerte de statlige handelsmo- man kan kalle en tilbaketrekkings- og forsvarsperiode. ikke ville høre på. Slik sett er Ming-dynastiets offisielle nopolene. Evnukkene var med andre ord sterkt knyttet til Utover resten av 1500-tallet skjedde det riktignok store historie mer rett på sak: «… videre ønsket han (keiseren) å handelsvirksomhet, samtidig som de skulle regulere den. samfunnsmessige, økonomiske og intellektuelle endrin- demonstrere militær makt i de eiendommelige regionene, Nesten alle de viktigste lederstillingene på Zheng He sine ger, men kontrollen over Sør- og Sentral-Kina ble svekket for å stille Kinas rikdom og militære styrke til skue.»16 ekspedisjoner var besatt av evnukker. De brakte med seg ved at lokale kinesere gikk i lag med japanske «pirater» og eksotika hjem, og administrerte samtidig ekstravagansen. gjorde store deler av kystregionen usikker. Det medførte Den tradisjonelle keiserlige ordens framferd overfor om- De kunne med andre ord bruke sjøreisene til å legitimere blant annet at Ming nedla forbud mot privat utenlands- verdenen kan ikke forklares på en god måte ved å bruke sine egne lyster.12 handel og bygging av havgående handelsskip. Men sjøl om maler fra vestlig imperialistisk framferd. Samtidig er det ekspedisjonene ble stoppet, for aldri mer å bli gjenopp- klart at de store ekspedisjonene under Zheng He sin le- Men sjøreisene hadde også et hegemonisk perspektiv der tatt, fortsatte Mings tributtvirksomhet og den regionale delse tok sikte på å bygge opp kinesisk hegemoni i store handel var bare ett aspekt. Da mongolene på midten av handelen med og migrasjonen til Sørøst-Asia. Et talende deler av Sørøst- og Sør-Asia. Om Kina tradisjonelt ikke 1200-tallet nedkjempet Kalifatet i Bagdad, resulterte det i eksempel på det er det såkalte Selden-kartet i Oxford, som praktiserte territoriell imperiebygging, kan de kanskje sies mer urolige forhold i den vestlige delen av Det indiske hav. er et kinesiskprodusert kart, trolig fra tidlig på 1600-tal- å ha praktisert hegemonisk imperiebygging. Den underlig- Ming-dynastiet nedkjempet det mongolske styret i Kina let, og som viser handelsruter ut fra Quanzhou i Fujian gende kinesiske tenkemåten var basert på det vi kan kalle på 1300-tallet, men mongolsk kontroll over Sentral-Asia og landene i Sørøst-Asia i stor detaljrikdom.13 Det blir for en strategisk kultur, en tradisjon som i høyeste grad er le- gjorde at handelen langs Silkeveien nærmest stoppet opp. enkelt å si at «Kina vendte verden ryggen», som amatørhis- vende i Kina den dag i dag. ■ Det ble med andre ord viktigere å holde orden på fjern- torikere gjerne forteller oss. handel via sjøveien. Dette ble sikret ved at mamelukkene bygde opp sin makt i Vest-Asia, og Ming i Øst-Asia. Kinesisk imperialisme? Adferden til den kinesiske armadaen på de sju ekspedisjo- Hvorfor stoppet de? nene står i sterk kontrast til portugisernes framferd knapt Den første bremsen på de store ekspedisjonene ble satt på hundre år seinere, og til de andre europeiske kolonimak- allerede i 1421, men den sjette reisa la ut samme år, som tene som fulgte etter. Kineserne fordrev ikke andre fra 22 Fortid 3/11 På tema 23

Noter Litteraturliste I Marco Polos fotspor 1 Dreyer, Zheng He, s. 187. Dreyer, Edward L. Zheng He. China and the Oceans in the Early Ming 2 «Qian zhongguan Zheng He deng lai chi wang yu xiyang Dynasty, 1405–1433. Pearson Longman, New York, 2007. zhuguo, bing ci zhuguo wang zhi jin, wen qi, cai juan, ge you Duyvendak, J. J. L. «The True Dates of the Chinese Maritime cha». (Ming Cheng Zu shi lu, juan sanshiwu). Se også Dreyer, Expeditions in The Early Fifteenth Century», iT’oung Pao, vol. 36, Min vei til Xanadu Zheng He, s. 195. s. 341–399, 1938. 3 Wang, «Early Ming Relations with Southeast Asia: A Background Essay», s. 58. Fei, Xin. Xingcha sheng lan (Oversyn fra den stjernefylte flåten). Ingen Torbjørn Færøvik, forfatter og cand. philol. 4 Needham, «The Chinese Contribution to the Development of the utgave tilgjengelig, 15. århundre. Mariner’s Compass», s. 240. 5 Sun, «The Development of China’s Navigation Technology and Gong, Zhen. Xi yang fan guo zhi (Beretning om barbariske land i Jeg jubilerer. Ti år er gått siden jeg utga boken Veien til Xanadu – En reise i Marco Polos of the Maritime Silk Route», s. 292. Vesterhavet). Ingen utgave tilgjengelig, 15. århundre fotspor. Som min inspirator kastet jeg loss i Venezia, seilte ut Adriaterhavet og gikk i land 6 Lo, «The Emergence of China as a Sea Power During the Late http://seldenmap.bodleian.ox.ac.uk/ Sung and Early Yüan Periods». i Tyrkia. Derfra – med vannflasken i den ene hånden og Marco Polos berømte bok i den 7 Duyvendak var den første som fikk kronlogien i orden, Lo, Jung-pang. «The Emergence of China as a Sea Power During the andre – fulgte jeg «sporene» så godt det lot seg gjøre. Tre måneder senere nådde jeg for- se Duyvendak, «The True Dates of the Chinese Maritime Late Sung and Early Yüan Periods», i Far Eastern Quarterly, Vol 14, No. 4, s. 489–503, 1955. jettede Xanadu, det mongolske imperiets sommerhovedstad. Men i motsetning til Marco Expeditions in The Early Fifteenth Century». fant jeg ingen keiser å knele for, bare ruiner, noen benrester og en knugende taushet. 8 Ma Huan, Yingya sheng lan. Mills, Ma Huan er en grundig og Ma, Huan: Ming chao ben «Yingya sheng lan» jiaozhu. (Ming) Ma detaljert kommentert utgave av Ma Huans verk. Huan yuan zhu. Wan Ming jiaozhu. Haijun chubanshe. Beijing. 9 Gong Zhen, Xi yang fan guo zhi. (Kritisk og annotert utgave av Ma Huans «Oversyn over oseanenes 10 Fei Xin, Xingcha sheng lan. strender» etter håndskrevet utgave fra Ming-dynastiet. Ma Huans Marco Polo etterlot seg naturligvis finne de beste og mest treffende 11 Tsai, Perpetual Happiness, s. 210. opprinnelige verk. Kritisk og annotert utgave ved Wan Ming. Marinens ingen fotspor. Uttrykket er billedlig kjennetegn for disse folk, særlig 12 Tsai, Eunuchs in the Ming Dynasty. forlag, Beijing.), 2005. 13 Se http://seldenmap.bodleian.ox.ac.uk/ ment. Det eneste vi har etter ham, er for dem som bor i Armenia, Persia 14 State Council Information Office: «White Paper on China’s Menzies, Gavin: 1421 – The Year China Discovered the World. Bantam en bok som mange har strevd med å og Tataria, slik de hver for seg er Peaceful Development Road», Xinhua, 22. desember 2005. Books, London, revidert utgave, 2003. forstå. Reiseruten han kan ha fulgt, beskrevet i dette verk av mester 15 Huang shang … ming He deng tongshuai guan … wang lai zhi, Mills, J.V.G. Ma Huan: Ying-yai sheng-lan – ‘The Overall Survey of fremgår ikke tydelig av teksten. Bo- Marco Polo, en klok og lærd suoyi xuan de hua er rou yuan ren ye. Se også Duyvendak, «The the Ocean’s Shores’. (1433). Translated from the Chinese text edited True Dates of the Chinese Maritime Expeditions in The Early ken består i stor grad av steds- og land- borger av Venezia ... For det må by Feng Ch’eng – Chün with introduction, notes, and appendices by Fifteenth Century», s. 349. skapsbeskrivelser, men inneholder lite være klart, at fra Adams skapelse J.V.G.Mills, formerly Pusine Judge Straits Settlements. Published for 16 «…qie yu yao bing yi guo, shi Zhongguo fu qiang.» (Ming shi, the Hakluyt Society, Cambridge U Press, 1970. av det selvopplevde. Dette, i tillegg til til denne dag har intet menneske Zheng He zhuan, juan 304). Se også Dreyer Zheng He, s. 187. de faktiske feilene og underlige utela- ... noengang sett så mye og Needham, Joseph. «The Chinese Contribution to the Development of the Mariner’s Compass», i Needham, Joseph: Clerks and Craftsmen in telsene, har fått mange til å tvile på utforsket så mange merkelige ting 1 China and the West. Cambridge U Press, Cambridge, 1970. om Marco egentlig reiste til Kina. som den nevnte Marco Polo ... Uansett har boken fascinert millioner Needham, Joseph. «The Chinese Ship in Philology and Archaeology», del (3) og (4), i Science and Civilization in China, Vol. 4, Part III, av lesere, og nesten sju hundre år etter Så la jeg avsted. Først over havet med Cambridge U Press, Cambridge, s. 477–553, 1971. hans død reiser stadig flere gjennom landgang i Tyrkia, så gjennom dalfø- Sun, Guangqi. «The Development of China’s Navigation Technology landskapene han beskriver. Det er en rene med kurs for Araratfjellet, over and of the Maritime Silk Route», i Elisseeff, Vadime, ed.:The Silk stille og vakker opplevelse, skjønt by- Portrett av Marco Polo fra 1500-tallet. grensen til Iran, videre til Tabriz, Es- Roads. Highways of Culture and Commerce. Berghahn Books, N.Y., ene som Marco omtaler, nok er langt Opphav ukjent. Wikimedia Commons. fahan, Shiraz og Yazd, for til slutt å 2000. mer støyende nå enn på 1200-tallet. ende ved Hormusstredet. Polo-ene Tsai, Shih-shan Henry. Eunuchs in the Ming Dynasty. SUNY Press, hadde muligens tenkt å reise sjøveien til Kina, men kan Albany, 1995. Min lange reise begynte i april 2000. Tidspunktet ble ha ombestemt seg etter å ha inspisert båtene ved Hormus: Tsai, Shih-shan Henry. Perpetual Happiness: The Ming Emperor valgt med omhu, for jeg ønsket ikke å dra gjennom de «Skipene deres er svært dårlige og mange av dem forliser, Yongle. University of Washington Press, Seattle, 2001. kalde dalførene i det vestlige Himalaya vinterstid. I Vene- for de er ikke skrudd sammen med jernnagler ...»2 I stedet Wang, Gungwu. «Early Ming Relations with Southeast Asia: A zia ble jeg forundret over at byen hadde gjort så liten ære synes han å ha fulgt en lite beferdet rute gjennom Afgha- Background Essay», I Fairbank, John King, ed. The Chinese World på sin mest berømte borger. Ingen museer eller utstillinger nistan og Pamirfjellene. Order: Traditional China’s Foreign Relations. Harvard UP, s. 36–62 til Marcos pris, bare en flyplass som bar hans navn. Selv i og 294–99, 1968. den gjenreiste Corte del Milion, bygården han vokste opp Det samme ville jeg, men krigen som på den tiden raste i, så jeg ingen skilt som alarmerte turistene. Heller ingen i Afghanstans nordlige provinser, hindret meg i mitt for- byster eller statuer. sett. Den trange passasjen gjennom Pamir var heller ikke åpen. I stedet krysset jeg grensen til Pakistan. Overalt be- Stille, med en due som eneste vitne, åpnet jeg Marco Polos nyttet jeg de transportmidlene som bød seg, mest buss. bok for å repetere forordet, skrevet av hans samtidige Rus- Aldri følte jeg meg i fare, og vennlige mennesker hjalp tichello av Pisa: meg hver gang jeg hadde et problem. En reise i Marco Polos fotspor er først og fremst er reise blant muslimer, og Keisere, konger, hertuger, markier, grever og den islamske arkitekturen, slik jeg møtte den i Iran – det riddere og alle andre som ønsker å få kjennskap til gamle Persia – var en sann nytelse for øyet. Marco Polo, menneskeslektens og rasenes mangfoldighet i alle derimot, synes å ha hatt lite til overs for muslimene og ga deler av Østen ... Les denne bok, og dere vil der dem ofte negative karakteristikker. ➤ 24 Fortid 3/11 På tema 25

Fra Taftan på grensen mellom Iran og Pakistan fulgte jeg det han hadde sett og hørt. Mongolkeiseren sendte ham (Beijing, mongolenes vinterhovedstad), Suzhous og Han- standen om at hans far og onkel allerede hadde vært der. et nordlig spor med kurs for fjellene og Kina. Som Marco på et oppdrag i felten, og rapporten han avga, gjorde et gzhous rikdommer og det yrende livet på de store elvene. Så hvorfor kunne de ikke ha reist dit én gang til? Polo verdsatte jeg oasebyene som omkranset den farlige sterkt inntrykk. Ja, «alle som lyttet til ham, ble trollbun- Han fortalte om mongolenes felttog til Sørvest-Kina og Taklamakanørkenen, før jeg krysset Gobi og tok fatt på de det og sa til hverandre: ’Dersom denne ynglingen lever Burma. Han var den første reisende utenfra som fortalte Som observatør og forfatter hadde Marco Polo åpenbare ensomme veistrekningene til Xanadu, eller Shangdu, som til moden alder, vil han bli en høyaktet mann med god om Yangzielvas eksistens – og om Japans.11 Han var også handikap. Han var ung og uskolert – et barn av sin tid. Da 6 stedet egentlig heter. Her, på 1200-tallet, bodde kongenes dømmekraft.’» førstemann til å fortelle at kineserne fyrte opp husene sine han dro avgårde, var han bare sytten år gammel. Trolig konge, mongolkeiseren Kublai Khan. «Storkhanen opp- med «steiner som glødet og avga varme». Marco hadde hadde han beskjeden skolegang, og den lærdom han had- holder seg i Shangdu i tre måneder i året, nemlig i juni, Marco Polo skal ha hatt et godt språkøre, og etter en tid kommet til kullets land i Asia. de fått, var mest av religiøs art. Det man på folkemunne juli og august, for å komme bort fra heten og for å glede behersket han «fire av tatarenes språk». Hvilke språk han kaller overtro, florerte. Også i Asia var troen på mirakler seg over de atspredelsene som finnes her,» skrev Marco, mestret, vet vi ikke, men vi må gå ut fra at mongolsk var John Larner, en annen kapasitet, har skrevet boken Marco sterk, og Marco gjenforteller dem med glød og overbevis- som fant en livlig by med et typisk mongolsk preg, med ett av dem. «Hvorfor gjøre en lang historie ut av dette?», Polo and the Discovery of the World. I tillegg til å minne om ning. Om han hadde tilgang på egne dagbøker eller annet 3 store stokkepalasser og runde telt. spør Rustichello i sitt forord. «Stol i alle fall på at mester de mange riktige opplysningene som Marco Polo gir, stil- skriftlig materiale under arbeidet med boken, vet vi ikke. Marco ble hos storkhanen i samfulle sytten år, og i all den ler han det som for mange er et overordnet spørsmål: Hvis Muligens dikterte han etter hukommelsen. Med Rus- Historien om Marco Polo er velkjent for mange. Han ble tiden sluttet han aldri å dra ut på spesielle oppdrag ... Slik han ikke var i Kina, hvor var han? Tusenvis av venezianere tichellos ord: «... det han fortalte, var bare det lille han var født i 1254 og vokste opp i Venezia, hvor hans far var en skjedde det altså at Marco Polo fikk se mer av denne ver- reiste til Konstantinopel, Svartehavet eller Krim. Ingen i i stand til å huske.»15 I så fall blir ikke prestasjonen mindre. 7 driftig handelsmann. Familien stammet trolig fra Dala- densdelens forunderligheter enn noe annet menneske.» hans samtid gjorde krav på å ha sett Polo-ene der, «og det matiakysten i dagens Kroatia. Venezianske handelsmenn avgjør saken for meg». Teorien om at de skulle ha levd For øvrig handler Marco Polos bok om mer enn Mongolia var den gang svært aktive i Adriaterhavet, Middelhavet, Marco Polo ble aldri helt trodd i sin samtid. Flere forskere anonymt i Konstantinopel i 24 år, virker for usannsynlig og Kina. Venezianeren formidler sine inntrykk fra flere Egeerhavet og Det nære Østen. Noen dro enda lenger, og som senere gransket hans bok, endte også opp som tvilere. til at Larner kan gå god for den.12 land og områder som han muligens reiste gjennom. Som allerede på 1260-tallet skal Marco Polos far og onkel ha Debatten om hans troverdighet skjøt ny fart i 1995, etter at Tyrkia, Armenia, Persia, Afghanistan, Java, Sumatra, Ma- ridd helt til Mongolia og knelt for Kublai Khan, sønne- Frances Wood, en britisk sinolog, utga boken Did Marco Fra ulike kilder vet vi at italienske handelsmenn og misjo- lakka, Ceylon og India. Vi leser om stridighetene mellom sønn av den sagnomsuste Djengis Khan. Polo Go to China? Som tidligere tvilere pekte Wood på at nærer dro til Kina på slutten av 1200-tallet. Noen av dem mongolene og champafolket i Vietnam, om enhjørnin- venezianeren unnlot å omtale så velkjente kinesiske feno- slo seg ned der. Samme år som Marco Polo forlot landet, gene på Java og sadhuene (de hellige menn) og yogiene i In- Anført av Djengis Khan begynte mongolene på 1200-tal- mener som skrifttegnene, Den store muren, tedrikkingen reiste Peter av Lucalongo, «en trofast kristen og stor han- dia. Hvor sannsynlig er det at basarene i Konstantinopel let et erobringstokt som endte med at Kina, Sentral-Asia og kvinnenes fotsnøring. Hun pekte også på Marcos ut- delsmann», motsatt vei. Trolig kom han fra Venezia eller summet av rykter om perlefisket i stredet mellom India og deler av Russland, Persia og Tyrkia måtte gi tapt for strakte bruk av persiske, arabiske og tyrkiske navnevari- Genova. I 1307 utnevnte paven en tysk fransiskaner til og Sri Lanka? Ingen i samtiden skrev om det, bortsett fra de mongolske krigerne. I 1242 sto mongolske styrker ved anter. Dette – og mer – gjorde henne tilbøyelig til å tro erkebiskop i det mongolske imperium. På det tidspunkt Marco Polo. byen Krakow i Polen og Donaus bredd Ungarn. Drap og («inclined to believe») at venezianeren ikke reiste til Kina. fantes det kristne kirker i flere kinesiske byer. I byen Yan- plyndring fulgte i deres fotspor. Til gjengjeld klarte de å I stedet kan han ha tilbrakt «de blanke årene» fra 1271 gzhou er det funnet gravsteiner etter italienske kristne, Et halvt århundre etter Marco Polos død (i 1324) begynte etablere en slags fred som handelsmenn kunne dra nytte til 1291 et eller annet sted i Det nære østen, muligens i datert 1342 og 1344. Ingen av europeerne som stiftet be- kartografene å interessere seg for boken. Avstander og av, og den gamle Silkeveien mellom øst og vest fikk ny Konstantinopel, hvor Marco-familien hadde et handels- kjentskap med Kina på 1200- og 1300-tallet, etterlot seg stedsnavn han hadde oppgitt, ble tegnet inn på kartene. betydning. I 1271 skal Marco Polos far og onkel ha lagt hus. Der kan han ha sugd til seg rykter og reiseinntrykk skriftlige vitnesbyrd om skrifttegnene, den store muren, Med oppfinnelsen av trykkekunsten og de store oppdagel- 8 ut på en ny reise til mongolenes keiserhoff, og hvis Marco som han senere kokte suppe på. kinesernes tedrikking eller snøringen av kvinnenes føtter. sesreisene steg interessen til nye høyder. Henrik Sjøfareren snakker sant, ble han selv med. Reisen tok tre og et halvt At Marco Polo unnlot å nevne skrifttegnene, er vanske- leste den. Også Columbus lot seg inspirere, men seilte feil år. Mange år senere, i 1291, bestemte de seg for å reise Frances Wood må ha imponert mange, også her hjemme, lig å forstå. De andre utelatelsene kan muligens forklares. vei og havnet i Amerika. Nysgjerrige europeere fikk med hjem, denne gang sjøveien, og i 1295 vaklet de i land i hvor professor Rune Svarverud ved Orientalsk institutt Lenge før Marco Polo kom ridende, hadde Den store mu- ett tilgang til ny viten. «Det er ingen overdrivelse å si at vakre Venezia. (UiO) konkluderte med at hun hadde «påvist» at Marco ren vært i forfall. Kanskje den ikke var så imponerende?13 aldri før eller senere har én person gitt Vesten så mye geo- 9 Polo bløffet. Helt galt. Med den viten forskerne i dag sit- Hvor utbredt tetradisjonen og fotsnøringen var på den ti- grafisk kunnskap,» konkluderer professor Larner. «... uten På den tiden rivaliserte Venezia og Genova om makten i ter på, er det ikke mulig å påvise verken det ene eller det den, er det delte meninger om. Skikken med å snøre kvin- å ha noen lett identifiserbar egeninteresse av det åpnet han Adriaterhavet. I 1298 braste de sammen i et stort sjøslag, andre. Inntil videre, ja kanskje for all evighet, må vi nøye nenes føtter ble ihvertfall ikke praktisert blant mongolene. vide horisonter for Vesten og ga Europa en bok som ble og Marco Polo ble angivelig satt til å lede en av de venezi- oss med å tro. et mektig element i oppdagelsen av verden i århundrene anske galeiene. Venezia tapte, og Marco ble tatt til fange Det største problemet i Marco Polo-diskusjonen er at origi- som fulgte.»16 og satt i fengsel. Heldigvis fikk han dele celle med den Forskere i Kina og Vesten er delt i synet på Marco Polos nalmanuskriptet mangler. Av de mange eksemplarene som skriveføre Rustichello av Pisa, som de neste månedene – troverdighet. Den kinesiske historieprofessoren Shen Fu- senere ble kopiert for hånd, finnes rundt 150 – og ingen Flere tiår etter Marco Polo reiste muslimen Ibn Battuta i på Marcos diktat – nedtegnet opplevelsene til den bereiste wei, som har skrevet flere fyldige bøker om kulturstrøm- av dem er helt like. Noen av kopistene kan ha følt trang østerled. «Jeg forlot Tanger, min fødeby, den 13. juni 1325 4 venezianer. Slik ble visstnok en av tidenes bestselgere, En men mellom øst og vest, heller til at venezianeren reiste til til å pynte på fortellingen, eller omvendt, de kan ha truk- for å dra på pilegrimsreise til Mekka ...» Han sluttet seg til 5 beskrivelse av verden, til. Kina. Mengden av historisk informasjon som Marco byr ket fra noe. Det eldste kjente eksemplaret, fra 1351, hviler den ene karavanen etter den andre, og underveis bestemte på, og som ettertiden har bekreftet riktigheten av, taler i Biblioteca Nazionale Marciana i Venezia. Jeg har selv sett han seg for å se mest mulig av verden. En dag i 1345 kastet I boken leser vi at de tre venezianerne ved ankomsten til for seg. At han kan ha samlet så mye informasjon ved å det. En ansatt iført hvite hansker la den gamle boken på han anker på Kinas østkyst. Også han ble imponert over Shangdu ble ført til et stort palass hvor Kublai Khan «og oppholde seg i et annet land enn Kina, betegner han som glassplaten foran meg – et stort øyeblikk. Det første trykte den velstand han så, og som den reisende fra Venezia for- 10 en hærskare» baroner ventet på dem. Etter å ha knelt for lite sannsynlig. opplaget kom ikke før i 1477, og selv etter den tid spriket elsket han seg i Hangzhou, «den største byen jeg har sett Kublai ble de budt på forfriskninger og dannet samtale. tekstene i alle retninger.14 Disse forhold gjør det naturligvis på Jordens overflate, for det tok meg tre dager å krysse den Da han fikk øye på unge Marco, spurte han hvem han var. Marco Polo hevdet at kineserne brukte papirpenger. I ekstra vanskelig å komme til bunns i Marco Polo-mysteriet. fra den ene siden til den andre.»17 Battuta bekreftet flere «Herre,» sa far Niccolo, «han er min sønn og vasall.» «Han Europa var den slags ukjent på 1200- og 1300-tallet. I av Marco Polos påstander, som at kineserne brukte pa- skal være hjertelig velkommen,» svarte Kublai, som snart dag vet vi at Marco hadde rett. Likeså ga han en i hoved- Ingen bestrider at det var praktisk mulig for Marco Polo pirpenger og fyrte med kull. Og som venezianeren overså lot seg imponere av Marcos evne til å lære og gjenfortelle sak korrekt beskrivelse av mongolenes livsstil, Khanbalik å reise til Kina, og Frances Wood later til å gå god for på- han teen, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter og mye ➤ 26 Fortid 3/11 På tema 27

annet kinesisk. Historikerne tror likevel at han reiste til satt en gjeng ungdommer i baksetet og sang lovsanger til de er fra femten til tjue fot lange og flatbunnede onmannen»), mens familiens bygård ble omtalt som Corte Kina, men at oppholdet var kort. I boken han etterlot, Djengis Khans pris. De siste milene fikk jeg skyss med en og brede, slik at de skal flyte uten å rugge seg del Milion. Med tanke på de mange og skyhøye tall som utgjorde Kina-kapittelet bare ti sider. Cherokee Jeep, produsert på lisens i Kina. Landskapet var for mye. Alle som liker å hygge seg i kvinnelig Marcos bok er overstrødd med, synes kallenavnene forstå- vissent og flatt, og lite lot til å vokse. Fra klynger av små selskap eller sammen med sine venner, leier en av elige. Det siste vi hører om den berømte venezianer, er at Da Battuta seilte sin vei, var mongolenes herredømme på steinhus sivet svart røyk. Selv hestene virket motløse der disse lekterne, som alltid ligger klare utstyrt med han dør i 1324. Før han sovnet inn, skal prestene ha bedt hell, og i 1368 gjenvant kineserne herredømmet i sitt eget de sto og stirret mot en grå horisont. Fra bussvinduet så jeg fine seter og bord og alt som trengs for et selskap. ham om å trekke tilbake sine løgner (om reisen til Kina), land. Den Pax Mongolica som lenge hadde rådd i store absolutt ingen antydninger til at mongolene, et lite folk på De har dekk der det står menn med staker som hvortil Marco skal ha nektet å avsverge noe som helst.26 deler av Asia, ble avløst av innbyrdeskriger og blodige tre til fire millioner, en gang hadde vært et herrefolk. Men de støter i sjøbunnen (for sjøen er bare to skritt hevnakter. Med ett ble Silkeveien mellom øst og vest mer historiebøkene tar ikke feil. På forunderlig vis klarte de å dyp) og slik driver lekteren i den retningen de I testamentet han skrev før sin død, løslot han «tatarsla- utrygg, og de neste 150 årene reiste langt færre vesterlen- underlegge seg store deler av datidens kjente verden. vil. Dekket er malt på innsiden med forskjellige ven» Petrus. Blant de personlige eiendelene som ble fordelt dinger landeveien østover. I Sentral-Asia og Europa her- farger og motiver, i likhet med resten av lekteren, etter ham, var en mongolsk paixa, en gulltavle som mon- jet Svartedauden. Vel hundre år senere oppdaget driftige Endelig kom en lang jordvoll til syne, de siste rester av kei- og det er vinduer på alle sider som kan åpnes golkeiseren utstedte til spesielt viktige reisende i verdensri- europeere sjøveien til Asia, hvilket også bidro til å svekke serbyens murer. Fra det jeg tolket som Sørporten, løp jeg slik at gjestene som sitter langs sidene, kan se i ket han bestyrte. Gåtefullt? betydningen av den landfaste forbindelsen. rett inn i Kublai Khans kvadratiske palassby – tom den alle retninger og feste blikket på mangfoldet og også. Bare flatmark og vissent gress, skjønt i nordenden skjønnheten i landskapet de seiler forbi. En tur på Her, i det diffuse grenselandet mellom det sannsynlige og I Kina ble det mongolske Yuan-dynastiet avløst av Ming- fikk jeg øye på noe som minnet om en scene, en naken, denne sjøen er i sannhet mer forfriskende og liflig det usannsynlige, finner vi den kanskje mest berømte rei- dynastiet, som skulle bestå i nesten tre hundre år. Hevnen opphøyd plattform av jord og stein, fullstendig ribbet for enn noen annen opplevelse på denne jord.23 seskildring noensinne. ■ ➤ ble grusom. Mongolske oppsynsmenn ble ført til nærmes- aktører. Var det her de tre venezianerne knelte for Kublai te torg og halshugd. Persere og andre som hadde arbeidet Khan i 1275? «De knelte for ham og svor ham lydighet I dag er Hangzhou en stor turistby. De som ikke kjenner for mongolene, led samme skjebne. Den siste mongolkei- med den største ydmykhet,» skrev Rustichello. «Storkha- seg igjen i denne beskrivelsen, kan ikke ha vært der. seren flyktet fra Khanbalik til Shangdu, men heller ikke nen ba dem reise seg, ga dem en ærbødig velkomst og lot der var det fred å få. Kinesiske styrker tok opp jakten, og dem få god oppvartning.»20 Vakre Hangzhou ble siste stopp på min lange reise i Marco keiseren hastet videre til Karakorum, mongolenes opprin- Polos fotspor. Hjemturen foregikk med SAS, ledsaget av nelige hovedstad, hvor han døde i 1370.18 Der jeg sto, tydet ingenting på at Xanadu skulle bli en rosa skyer og cognac til kaffen. Mindre heltemodig kan turistattraksjon. Men noe har skjedd de siste årene. De det ikke gjøres. Marco, for sin del, kastet anker i kystbyen Imens ble Shangdu plyndret og jevnet med jorden. Fire første mongolske turistteltene er kommet opp, og arkeo- Quanzhou [Zaiton]. Kublai Khan, nå gammel og syk, stil- hundre år senere skulle byen gjenoppstå i form av et dikt, loger har begynt å grave. Flere interessante funn er gjort, te tretten skip til disposisjon, fullastet med mennesker og Samuel Taylor Coleridges «In Xanadu».19 Coleridge levde selv marmor. Nærmeste marmorbrudd er milevis unna, gods. Marcos far og onkel ble også med, likeså en gifteferdig hele sitt liv i England, og 1797 ble hans annus miserabilis. men som vi leser i Marco Polos bok: «I denne byen fikk prinsesse som skulle foræres til kongen av Persia. Etter å ha Han led av revmatisme og tydde til opium. I verselinjene Kublai Khan bygd et stort palass av marmor og andre fine stevnet i sørlig retning, svingte flåten inn i Malakkastredet som snart ble til, ble Shangdu erstattet med «Xanadu», og stensorter.»21 Ved å fotografere området fra fly med ny med kurs for «Seilan» (dagens Sri Lanka) og India. «Nå har en elv som ingen før hadde hørt om, ble tryllet inn i teksten: teknologi har forskerne dannet seg et tydeligere bilde av det seg slik at det ligger et svært høyt fjell på denne øya [Sei- det. Ifølge forskeren Yang Lin bekrefter bildene i hovedsak lan], og det så omgitt av skarpe klipper at det bare finnes en In Xanadu did Kubla Khan Marco Polos beskrivelse: «Vi kan tydelig se den spektaku- eneste vei opp ... Det er festet mange jernlenker langs siden A stately pleasure-dome decree: lære byen, hvor stor den var og hvor tett bygningene sto.» av fjellet, og de henger slik at det er mulig for et menneske Where Alph, de sacred river, ran Bildene viser også den brede veien som ifølge venezianeren å klatre til toppen ved hjelp av dem,» berettet Marco Polo.24 Through caverns measureless to man gikk i sørlig retning, til Khanbalik.22 Down to a sunless sea Igjen skjøt venezianeren blink. Fjellet er Sri Pada (2243 På min reise fikk jeg rikelig anledning til å reflektere over meter over havet), også kjent som Adam’s Peak. Det ligger Diktet besto av flere vers, og så heftig svingte det av dem, Marco Polos beretning og tiden han levde i. Mange har på den sørvestlige delen av øya og er med sin pyramide- at Coleridge skrev seg inn i litteraturhistorien. hengt seg opp i feilene i boken. Selv ble jeg stadig mer form lett synlig fra havet. Om ikke de samme kjettingene opptatt av det som faktisk stemte. Små detaljer og stedsbe- er der fremdeles, er det – selv i dag – kjetting langs stien Min reise til Shangdu hadde ikke noe vitenskapelig for- skrivelser som fortalte meg at kanskje, ja kanskje, dro han fra bunnen og opp, til stor nytte for de trette tindebesti- mål. Jeg ønsket bare å leve livet, nyte landskapene, men- til Kina allikevel. Hans møte med Hangzhou [Kinsay], en gere. Så vidt vi vet, er Marco Polo den første reisende som neskene og arkitekturen – og kanskje skrive en bok. I Kina by i Sentral-Kina, er bare ett eksempel. Nær byen ligger forteller europeerne om det berømte fjellet. er det forresten ikke så mye å hente for den som vil bli kloden store Vestsjøen, hvor venezianeren fant to små øyer Fra India seilte Marco Polo tvers over Det indiske hav med kere på Marco Polo. Navnet hans finnes ikke i noe kine- smykket med hvert sitt strålende palass. Da jeg selv kom kurs for Hormus. Beskyttet av to hundre ryttere red vene- sisk arkiv, hvilket har bestyrket mistanken om at han ikke til Hangzhou, grep jeg sjansen til å gå rundt innsjøen – zianerne nordover til Svartehavet, hvor de fikk skipsleilig- reiste til landet. Kan han ha oppholdt seg der under et en lang vandring. Underveis, fra en høyde pyntet med en het til Konstantinopel. Endelig, en gang i 1295, klappet annet navn, slik enkelte forskere har antydet? Vi vet ikke. vakker paviljong, nøt jeg synet av de samme øyene. Marco de til kai i Venezia. Noen år senere døde faren og onkelen. Polo fortsatte: I mellomtiden rakk Marco å diktere sin berømte bok, og Juli var blitt til august da jeg nærmet meg Kublai Khans som et tegn på at han må ha vært fornøyd med den, ga sommersete i Indre Mongolia. Heten hadde lenge forfulgt Innsjøen er dessuten utstyrt med mange båter han i 1307 et eksemplar av boken til en fransk utsending, meg som en djevel, men på de mongolske slettene blåste eller lektere, både store og små, der befolkningen Thibauld de Chépoix.25 Mange fortsatte likevel å tvile på en sval bris. Opprømt over å nærme meg målet, kastet jeg kan foreta lystturer for atspredelsens skyld. Disse hans beretning, og som et tegn på at han hadde en trover- meg på den ene bussen etter den andre. På en strekning lekterne tar ti, femten, tjue personer eller flere, for dighetsproblem, fikk han kallenavnet Il Milione («Milli- 28 Fortid 3/11 På tema 29

Noter Litteratur- og kildeliste 1 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 15. Battuta, Ibn. The Travels of Ibn Battuta. Picador, London, 2003. Kina tur-retur 2 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 49. Færøvik, Torbjørn. Veien til Xanadu – En reise i Marco Polos fotspor. 3 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 91. Cappelen, Oslo, 2001. 4 Larner, Marco Polo and the Discovery of the World, s. 43–44. 5 Marco Polos bok er opp gjennom århundrene utgitt med ulike Færøvik, Torbjørn. Midtens rike – En vandring i Kinas historie. på tyve måneder titler. Cappelen Damm, Oslo, 2009. 6 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 23. 7 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 23. Larner, John. Marco Polo and the Discovery of the World. (1730–1732) 8 Wood, Did Marco Polo Go to China, s. 11. Yale University Press. New York, 2001. 9 Prosa, tidsskrift for Norsk faglitterær forfatterforening, nr. 2 Paludan, Ann. Chronicle of the Chinese Emperors. Finn Erhard Johannessen, professor i historie, UNIVERSITETET I OSLO 2004. Thames and Hudson. London, 1998. 10 Fuwei, Cultural Flow Between China and Outside World Polo, Marco. Marco Polos reiser. Kagge forlag, Oslo, 2003. Throughout History, s. 173–174. En ung mann i en stol, iført løytnants uniform med knebukser, hvite strømper, rød vest 11 Professor John Larner skriver: «Ser vi bort fra Marco Polos bok, Prosa, tidsskrift for Norsk faglitterær forfatterforening, nr. 2, 2004. blir ikke Japans eksistens nevnt noe sted verken i Sentral-Asia, og jakke med gulltresser. På hodet en liten parykk og i venstre hånd en snusdåse. Det var Vest-Asia eller Europa før i det 16. århundre», Larner, Marco Polo http://rpo.library.utoronto.ca/poet/71.html Fredrik Zimmer, kommandant på Fredriksvern verft fra 1756 til 1774, i sin ungdoms glans and the Discovery of the World, s. 63. Shen, Fuwei. Cultural Flow Between China and Outside World – i form av en liten, malt leirfigur. Zimmer hadde fått laget den i Kanton i 1731. Hvordan 12 Larner, Marco Polo and the Discovery of the World, s. 61. Throughout History. Foreign Languages Press, Beijing, 1997. 13 Waldron, «The Problem of the Great Wall»,Harvard Journal of hadde han kommet dit? Asiatic Studies, 43/2, Cambridge, Massachusetts, 1983. Wood, Frances. Did Marco Polo Go to China? 14 Larner, Marco Polo and the Discovery of the World, s. 139. Westview Press, Boulder, Colorado, 1995. 15 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 16. Yule, Henry. Cathay and the Way Thither. London, 1916. Kina var et fristende mål for europeiske handelskompa- Underveis var det stor fare for å møte fiendtlige skip, 16 Larner, Marco Polo and the Discovery of the World, s. 1 og 183. 17 Ibn Battuta, The Travels of Ibn Battuta, s. 268. Yule, Henry. The Book of Ser Marco Polo. nier, men det var bare i Kanton de fikk lov til å handle derfor hadde skipet med kuler og krutt og lette kanoner 1 18 Paludan, Chronicle of the Chinese Emperors, Thames and Hudson, Pilgrim Books, New Delhi, 1994. – under strengt kontrollerte former. I 1676 sendte Det (falkonetter). Og selvfølgelig trengtes det store mengder London 1998, s. 157. engelske ost-indiske kompani sitt første skip fra London proviant, hvorav en del var levende: 16 sauer, 11 griser, 21 19 Selected Poetry of Samuel Taylor Coleridge, URL: http://rpo. til Kanton. Danmark hadde en koloni i India, Trankebar, gjess, 49 ender og 191 høner. library.utoronto.ca/poet/71.html (oppsøkt: 24.08.2011 ) 20 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 22. og skip derfra seilte til Kanton på denne 21 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 90. tiden, og på begynnelsen av 1700-tallet. Det var ikke så stor interesse for euro- 22 Nyhetsbyrået Det nye Kina, 9. oktober 2005. Men Det danske Ost-Indiske Compag- peiske varer i Asia, derfor ble det bare 23 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 201–202. nie førte en hensynkende tilværelse og lastet ombord en god del bly og jern samt 24 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 266–267. 25 Wood, Did Marco Polo Go to China?, s. 44. begynte ingen handel med Kina før det kårdeklinger og vin. Den viktigste byt- 26 Marco Polo, Marco Polos reiser, s. 16. gikk konkurs og ble oppløst i 1729. tevaren var sølv, og 16 kister med store spanske sølvmynter ble ført ombord. I 1728 sendte imidlertid det nederland- De var merket D.A.C (Dansk Asiatisk ske ostindiske kompani sitt første skip Compagni). Til hver kiste var det festet fra Amsterdam til Kina, og dette ga et rep med en bøye med det lønnlige håp inspirasjon i København. På ruinene at bøyen skulle markere hvor kisten be- av Det danske Ostindiske Compagnie fant seg, dersom uhellet skulle være ute. ble det opprettet to kompanier for å Mannskapet hadde lov til å ha med et fortsette handelen med Asia. Trolig ble visst kvantum handelsvarer for egen reg- det også tegnet aksjer til én handelsreise ning, og Zimmer hadde med en god del til Kina. Man greide å få tak i en erfa- vin og brennevin. ren hollandsk befrakter (supercargo) og Figuren er i dag i privat eie. noen hollandske navigatører til å gå i Foto: Finn Erhard Johannessen 25. oktober 1730 seilte fregatten ut dansk tjeneste. I tillegg til sine hoved- fra København på sin lange reise med oppgaver skulle disse lære opp danske handelsassistenter 94 mann om bord. Zimmer førte journal fra reisen, og og navigatører på reisen. dessuten utga skipspresten Johan Henrik Huusman en liten bok om ferden som kom ut første gang i København Cron-Printz Christian, en fregatt som Tordenskiold hadde i 1733. Det er derfor mulig å følge Cron-Printz Christian erobret fra svenskene, ble stilt til disposisjon. Flere sjøof- på den første sjøreisen noen gang fra København til Kina fiserer hadde fått permisjon fra marinen for å være offise- og tilbake.3 rer om bord, blant dem den unge Frederik Zimmer.2 Det var også en sjøoffiser som var kaptein. Han hadde ledet Etter en ukes tid var skipet oppunder norskekysten, men Tordenskiolds galeier i Dynekilen og fått avskutt det ene det oppsto en lekkasje, og det ble besluttet å gå til Færøy- beinet i et av slagene under Den store nordiske krig. Der- ene for å få reparert skaden. Deretter ble kursen satt mot for hadde han trebein og var en slags forløper for kaptein Kanariøyene, uten at problemet var helt løst. Da de skulle Ahab i Moby Dick. lette anker, fikk en matros beinet mellom masten og tauet, ➤ 30 Fortid 3/11 På tema 31

og beinet ble nesten kappet av. Skipskirurgen måtte full- med autoriserte såkalte Hong-kjøpmenn, som skaffet alt kanaler over hele landet og broer som hang i luften fra et derne måtte betale det ost-indiske kompaniet i Holland føre amputasjonen, og matrosen slapp fra det med livet de trengte fra sine Hongs, varelagre. Disse kjøpmennene fjell til et annet. Dessuten var de meget dyktige til å et- fem hundre gylden for hver slave de førte med seg hjem, så i behold. Noen dager senere falt to mann fra råen, men ble en slags agenter for utlendingene. terligne varer som europeerne viste dem. de solgte dem heller i Kappstaden. ble mirakuløst fanget opp av et lavere seil og slapp fra det uten alvorlig skade. Men det forekom senere at noen døde Kanton var omgitt av en bymur, og rett utenfor muren Te var den viktigste varen europeerne ville kjøpe i Kina, Hottentottene gjorde et særlig stort inntrykk på Huus- av sykdom under reisen, eller falt over bord og druknet. lå det en forstad hvor utlendinger leide et «factori» av sin og Huusman skrev at den edle te bare vokste i Kina og man. Det var et folk som ikke hadde noe menneskelig ved kjøpmann. Det var et bolighus med lagerplass, og han- bare i én provins. Porselen ble laget både i Kina og Japan, seg unntatt legemet, mente han. De ble født hvite, men En dag oppdaget mannskapet et skip ved siden av seg. De delsfolkene på Cron-Printz Christian flyttet straks dit for og den japanske var den beste. Kineserne laget også at- på grunn av alt fett og lignende som de smurte seg inn trodde det var en tyrker, en betegnelse på skip med pirater å drive forretninger. Mannskapet og varer ble fraktet til skillige lakkarbeider og kunstige blomster, og de utvant med og solbading, ble de svarte. Det fantes både tamme fra Algerie, Marokko etc, som gjerne erobret fremmede og fra faktoriet med skipets egne båter. Utlendingene fikk gull og hvitt kobber som ble kalt kinesisk tinn. Silkestoffer og ville hottentotter. De tamme var daglig å se i omegnen skip og gjorde mannskapet til slaver. Derfor ble våpnene ikke bevege seg fritt innenfor bymurene i Kanton, men av alle typer ble fremstilt i Kina, men ulltøy fantes ikke, ved Kapp, mens de ville holdt seg lenger unna. Om noen gjordt klare, men skipet drev unna. var avhengig av å bli invitert av sin Hong-kjøpmann. bortsett fra det europeerne hadde hatt med. Skarlagen og av de tamme kom i kontakt med dem, ble de slått i hjel. andre klesvarer samt bly var svært ettertraktet i Kina. I begynnelsen av januar nærmet de seg Tenerife og så stor Zimmer var i Kanton fire ganger, en uke hver gang, og Etter vel en ukes opphold i Kappstaden gikk ferden videre. ild i horisonten. De kunne ikke forstå hva det var, og det sikkert mest ved faktoriet. Han fikk solgt sine egne varer Kineserne var også meget interessert i europeisk sølv og Snart passerte de øya St. Helena som var et kjent forfrisk- skapte både frykt og forundring. Det viste seg senere at og kjøpt det han skulle ha med hjem og fikk laget figuren penger, og europeerne ble derfor flittig oppvartet av kjøp- ningssted for sjøfarende. Men de reiste forbi, til neste øy det var et vulkanutbrudd på Lanzarote. Noen dager senere av seg selv. Det var vanlig å få kinesiske face-makers til å menn som ville ha dem til å handle med seg. En del hadde Ascension der de kastet anker. Øya var ubebodd, men det noterte skipspresten at solen begynte å varme og tine opp lage slike. Både kapteinen, den hollandske supercargoen ingen betenkeligheter med å bedra kristne, men satte tvert var fullt av fugler som var så tamme at man kunne fange de frosne lemmene, slik at de kunne ta av vinterklærne. og tre andre av skipets folk hadde med seg tilsvarende fi- i mot sin ære i det, men det fantes også folk som opptrådte dem med hendene.7 Skilpaddene var også lette å fange, og gurer hjem. redelig overfor utlendingene. Kineserne hadde en mynt det var formålet med besøket. Om natten gikk hunskil- Etter et opphold på Tenerife kom skipet ut i storm, men av messing med firkantet hull som de kalte «Cass» (cash). paddene opp på land for å legge egg i sanden. Når det var slapp velberget fra det. Deretter fikk det god hjelp av I sin journal skrev Zimmer bare nøkternt om det som Sølvet de fikk tak i, ble ikke utmyntet, men rent gull og gjort, sprang skipsfolkene som hadde gjemt seg i nærhe- nordostpassaten og kom helt over mot kysten av Brasil. skjedde ombord, mens Huusman i sin bok rimelig nok sølv var gangbart etter vekt. I det hele tatt ble alt i Kina ten, til og veltet skilpaddene over på ryggen, og da kunne Underveis møtte de et fartøy som de fryktet var fiendtlig fortalte atskillig om sine inntrykk av kineserne og Kanton. kjøpt og solgt etter vekt. de ikke komme noen vei. På én natt fanget de 32 skilpad- og fikk falkonettene på plass. Men det viste seg å være et Så lenge europeerne oppholdt seg i Kanton, spilte innbyg- der som veide mellom 200 og 250 kg. De var fulle av egg hollandsk fartøy som skulle til Batavia. Det hadde vært gerne komedier under åpen himmel i nesten hver eneste I noe over fire måneder varte oppholdet i Whampoa, og og kunne leve ombord opp mot seks uker fordi de tæret to måneder i sjøen. 23 personer var døde og mange syke. gate i byen. De flotte draktene de brukte, var det som syv mann mistet livet, de fleste av sykdom. Rigg og skrog på eggene. Kjøttet var meget godt å spise, skrev Huusman, Det trengtes legehjelp da begge legene var blant de døde. gjorde størst inntrykk på Huusman.4 ble overhalt, og de hadde hjelp av kinesiske tømmermenn spesielt når man ikke hadde noe annet, og det var sunt. Cron-Printz Christians lege ble derfor hyppig satt over på med innredning av lasterommene slik at de passet til lasten det hollandske skipet i fjorten dagers tid til helsetilstanden Kineserne var «et vel poleret og artigt Folk», mente han. som skulle med tilbake til København.5 Innkjøpene tok I begynnelsen av juni møtte Cron-Printz Christian en en- hadde bedret seg. Deretter ble kursen lagt om i retning De var meget renslige, og gatene ble holdt så rene at det sin tid, med langvarige forhandlinger i begynnelsen. Først gelsk seiler og fikk høre at alt var fredelig i Europa. Noen Sør-Afrika. De kom igjen ut for storm, og nye lekkasjer ble ikke engang var tillatt «sit Vand at afslaae». Men kineserne og fremst var det te av forskjellige typer som ble kjøpt og uker senere kom de til Shetland der det ble en ny stopp, oppdaget. Fire sauer døde, og mye proviant ble ødelagt. hadde hang til løsaktighet, og de var stolte og innbilske og lastet ombord, en del porselen, noe kvikksølv, hvitt kob- og 25. juni nådde de Øresund og løsnet syv kanonskudd Nå begynte det også å bli kaldt igjen (det var høst på den lurte på om europeerne hadde like fine ting som dem. De ber samt drageblod (et vegetabilsk produkt til fremstilling som ble besvart fra Kronborg og Helsingborg. Samme sørlige halvkule), og det merktes godt ettersom de kom fra mente, neppe uten grunn, at de fleste vitenskaper stammet av lakk og ferniss). En dag kom det ombord en kasse med kveld kastet de anker på Københavns red. Reisen hadde varmere strøk. fra Kina. Likevel hadde de en viss respekt for europeerne, porselen og tre andre kasser av forskjellig størrelse som var tatt nøyaktig tyve måneder, og av de 94 som reiste ut, var mens de betraktet andre asiatiske folk som dumme fe. En merket F.Z. Dette var sikkert Zimmers private innkjøp, det 83 som kom hjem igjen. Til sammen var 8570 mil Hjelpen til det hollandske fartøyet hadde kostet verdifull del kinesere kunne snakke engelsk, fransk og hollandsk, og her var trolig også leirfiguren av ham selv (som fortsatt tilbakelagt, etter Zimmers beregning. tid, og det ble derfor besluttet ikke å gå innom Sør-Afrika. men vanligvis kommuniserte de med europeerne på por- er i familiens eie). I slutten av juni kom skipet til Java og ankret opp ved tugisisk. Cron-Printz Christian kom hjem i rette øyeblikk, for ak- innseilingen til Sundastredet. Der kom innfødte ombord Selvsagt ble det kjøpt store mengder proviant, og mye i kurat den 25. juni ble det holdt konstituerende general- med høns, kyllinger og et stort antall skilpadder. Deretter Vanligvis var kineserne ateister, men det fantes også noen form av levende dyr, blant annet 24 griser og 120 høns. forsamling i Asiatisk Kompagni som skulle videreføre fortsatte seilasen gjennom Sundastredet og Bancastredet filosofiske sekter slik som hos de gamle grekerne, fastslo 15. desember begynte hjemreisen. Denne gang gikk ski- handelen på Asia.8 Det viste seg vanskelig å få tegnet ak- der farvannet var så vanskelig at de bare kunne seile om Huusman. Dessuten var det en del avgudsdyrkere, men pet innom Kapp i Sør-Afrika og fylte vann og supplerte sjene, og generalforsamlingen ble avbrutt. Men så innløp dagen og måtte kaste anker straks det ble mørkt. Nå be- det var mest dumme og ulærde folk, og det fantes noen provianten. Huusman la merke til Ruben-Eyland i inn- meldingen om at Cron-Printz Christian og en indiafarer gynte det tydeligvis å bli snaut med proviant ombord. En som trodde på reinkarnasjon i dyr. Noen kristne fantes seilingen.6 Hit ble fanger sendt slik som til Bremerholm i var på vei ned Øresund. Da våknet optimismen, og aksje- gang ble Zimmer sendt i land og kom tilbake med kokos- også i Kina, men de fleste av dem ble kalt «Riis-Kristne». København. Cron-Printz Christians folk ble for øvrig tatt kapitelen ble fulltegnet med kongefamilien og de ledende nøtter, en del kapuner, høns og to kuer. Det var fattige folk som hadde blitt omvendt i håp om å få spesielt godt imot, for guvernøren hadde ikke glemt den personer i fremste rekke. Asiatisk Kompagni ble den vir- opphold blant de kristne. Men misjonen gjorde visstnok tjenesten de hadde gjort året før, til den hollandske ostin- kelig store suksessen i dansk næringsliv, og i de følgende I slutten av juli kunne de se kysten av Kina. Snart kom fremskritt lenger nord i landet slik at geistligheten håpet at diafareren som manglet lege. Han hjalp dem for eksempel femti årene var aksjene i kompaniet gullkantede papirer. los om bord, og de fikk seile opp Perlefloden til den lille innen femti år skulle nesten hele Kina bli katolsk. med å få kjøpt sauer til rimelig pris. Det skyldtes først og fremst teen fra Kina. ■ ➤ øya Whampoa der de ankret opp. Her fikk de føre opp pakkhus. Det var bare tyve kilometer igjen til Kanton, Huusman skrev at kineserne var arbeidsomme, og at de Alle tjenestefolk i Kappstaden var svarte slaver, og det var men nærmere fikk ikke fremmede skip komme. Tollere og hadde laget mange imponerende byggverk og konstruk- svært mange av dem, noterte Huusman. Det skyldtes at andre kinesiske embetsmenn kom ombord for inspeksjon sjoner slik som porselenstårnet ved Nanking, broer over skipene som kom fra Batavia og andre steder i sør-øst Asia, og målte opp skipet og ila toll. All handel måtte foregå store sjøer, utsprengte tunneler gjennom de største fjell, hadde mange svarte med seg til oppassere. Men hollen- 32 Fortid 3/11 På tema 33

Noter 1 Dette og det følgende fra:Feldbæk, Ole og Ole Justesen, Bilder av de andre Kolonierne i Asien og Afrika, København 1980. 2 Det følgende er hentet fra: Frederik Faye Zimmer, Viceadmiral Frederik Zimmer. Hans forfedre i Danmark og efterkommere i Nærblikk på en dansk-norsk reisebeskrivelse Norge, Oslo 1981, s 60ff. 3 Opplysninger fra Zimmers journal er gjenfortalt i Zimmers nevnte bok fra 1981. Fremstilingen er supplert med opplysninger fra Vest-Afrika fra Huusman, J.H., Een kort Beskrivelse over Skibets Cron-Printz Christians Reise baade til og fra China, Trondheim 1740. Jarle Simensen, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo 4 Det følgende fra Huusman, En kort Beskrivelse … (upaginert) 5 Dette og det følgende fra Zimmer, Viceadmiral Frederik Zimmer …, s 71ff. 6 Huusman, Een kort Beskrivelse … mot slutten. 7 Dette og det følgende fra Huusman, En kort Beskrivelse … Den tidligste beretningen fra Afrika som er laget i Norge, … hvor der findes de fleste urimelige og altsaa slutten. er Johannes Rask: En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse til forunderlige Fabler om sælsomme dyr, … eller om 8 Dette og det følgende fra: Feldbæk, Ole og Ole Justesen, Kolonierne i Asien og Afrika, s 115–116 og 143–144. og fra Guinea/ sammenskreven ved Hr. Johannes Rask; ud- uhørlige Skikke, umeneskelig Grumhed, laterlig given med Fortale av Frideric Nannestad, Trondhjem, Jens Afguderi … ganske usædvanlige Hændelser, Christensens Binding, 1754 (320 s). Den utgjør en interes- utrolige Naturens Mirakler av Berge, Kliper, sant kilde til å belyse hvordan «bilder av de andre» – i dette Stene, Træer, Frugter og dets lige mere … Saadant Litteratur- og kildeliste tilfelle Afrika – dannes og omdannes. Av den grunn vil er aabenbare Bedrageri. Men intet dets mindre ere denne reisebeskrivelsen i det følgende bli behandlet som sådanne Jertegns Skrolder behagelig kram for den Huusman, J.H. En kort Beskrivelse over Skibets Cron-Printz Christians en levning, ikke primært som en beretning. Boken ble skre- største Mængde og ei alene begjærlig købes, men lykkelig gjorde Reise baade til og fra China. Trondheim, 1740. vet mens forfatteren var prest i «Foldernæs eller Nølstad og end og læses og berømmes.3 Zimmer, Frederik Faye. Viceadmiral Fredrik Zimmer. Hans forfedre i Kærringøernes Menigheder» i Salten prosti i Trondhjems Danmark og efterkommere i Norge. Oslo, 1981. stift», et tilsynelatende paradoksalt geografisk spenn i for- Mot en slik bakgrunn fremstår Johannes Rask som en Feldbæk, Ole og Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. hold til det temaet han behandlet. overraskende saklig observatør. Han viser stor interesse for København, 1980. naturfenomener og materielle forhold av alle slag: Vind- Johannes Rask var dansk prestesønn født i Laaland i 1678. retninger, havstrømmer, dyr, planter og lokale teknikk, Han ble teologisk kandidat i København og fikk som sitt inkludert våpenutstyr. Det er det rasjonelle protestan- første kall å bli kapellan under Det Vestindisk-guineiske tiske blikk som formidles, samtidig som denne interes- Kompagnie på festningen Christiansborg på Gullkysten, sen naturligvis avspeiler avbeidsgiverens, Det Ostindiske det nåværende Ghana i 1711. Der ble han, som de fleste Kompaniets virkefelt på Gullkysten. Han er akademiker, danske – og norske – på dette stedet syk, returnerte til skolert i teologi og klassiske språk, dette er hans forståel- København i 1714 og ble deretter kallet til presteembe- sesverden, og man kan bli slått av at den ikke er liten. Han tet i Salten. Her viste det seg, som det sies i etterordet i noterer seg paralleller mellom Gullkysten og skildringer i boka, at han «… utstod Nordens Kulde med bestandigere gammeltestamentlige stammesamfunn og har stadig refe- Helbred, end den sydlige Heede».1 Han ble gift og ble i ranse til bibelske skriftsteder i sin fremstilling. embetet til sin død i 1744. I ledige timer skrev han sine erindringer basert på dagbøker fra afrikareisen og opphol- For biskop Nannestad er slike paralleller en hovedsak, de- det på Gullkysten. ler av forordet arter seg til tider som den rene komparative antropologi, der både bibelske forhold og eksempler fra Noen utgivelse av manuskriptet ble det lenge ikke noe av, Homer trekkes inn. Biskopen tværer dette ut i en bestemt bl.a. fordi avstanden til forlag i København opplevdes som hensikt: Mange av de fenomenene Johannes Rask beskri- prohibitiv. Det var biskop Friderich Nannestad i Trond- ver fra Gullkysten, verifiserer etter hans mening bibel- heim som under visitas i Salten fikk se manuskriptet og ske fortellinger som kristendommens fiender har kalt for fant en løsning med trykking i Trondheim. Dette gav bi- fabler: Fikenblad store nok til å dekke kroppen, svermer skopen anledning til å legge fram sine teologiske betrakt- av digre gresshopper av den type Moses ernærte seg av i ninger over stoffet i et førti siders forord. ørkenen, skikken med å kaste seg i støvet for de høye og vaske deres skosåler med håret. Nannestad ser en teologisk Hvor i reiselitteraturen kan så denne boka plasseres? Som betydning i at slike fenomener og skikker virkelig finnes: Erling Sandmo har påpekt i et tidligere nummer av Fortid,2 «… på den Maade beholder Sindbildedet sin Rigtighed og var reisebeskrivelser fra fjerne kulturer i tidlig moderne tid Skriften sin Majestæt og Sandruhet».4 Slik blir det overor- gjerne sterkt opptatt av eventyrlige og fabelartede feno- dentlig lange forordet ikke bare en del av resepsjonshisto- mener. Biskop Nannestad er i sitt forord full av forakt for rien, men også en kilde til å forstå den tanke- og begreps- denne genren, verden som Rask skrev sin beretning inn i mot. ➤ 34 Fortid 3/11 På tema 35

I vår sammenheng er det i første rekke tendensen i beskri- og fordi man ønsket å få på plass et tilstrekkelig antall turtrekkene som Rask fremhever: Akkraene er et «friskt similasjonist, Gullkystens folk bare er der, med sin kultur, velsen av lokale samfunnsmessige forhold som interesserer. slaver før forbudet trådte i kraft i 1803. I vårt bilde av den og velskapt» folk, og barn av mulatter er så smukke at forskjellig fra Europa. Om de på mange felter er kulturelt De europeiske festningene og fortene langs Gullkysten europeiske virksomheten i Vest-Afrika er det slavehande- «de kunde være fødte i London af den ædleste engelske kritikkverdige og teknisk tilbakeliggende, er dette en del – nå på UNESCOs verdensarvliste – var i utgangspunk- len som dominerer, både ut fra humanitære normer og på Herkomst». Det er færre uføre blant dem enn i Europa av den faktiske orden i verden. Han er ikke opptatt av tet en projisering av det særegne europeiske systemet av grunn av betydningen for det atlantiske økonomiske sys- («dumhet, døvhet, blindhet»). Rask under seg om dette at europeerne kan bidra til forbedringer, begrepet «utvik- rivaliserende nasjonalstater som utgjorde selve motoren i temet. Men for Rask var ikke dette noe hovedtema, det er kan skyldes at barn med lyter blir satt bort, men om dette ling» finnes knapt i hans vokabular. den oversjøiske ekspansjonen.5 Portugisiske, hollandske, knapt nevnt i boka. Slavehold var en selvsagt del av den fikk han aldri spurt, «så det er bare min egen Tanke.»16 britiske, danske og svenske festninger lå på rad og rekke, lokale virkeligheten, ikke bare på afrikansk side. Alle de Musikken deres er «liflig og behagelig», selv om dansen Og endelig er Rask ikke misjonerende. Dette kan synes de voktet på hverandre og på handelsveiene til sjøs. Euro- danske hadde i alle fall én slave, guvernøren kanskje tre- kan virke «latterlig».17 merkelig, Hans Egede og Thomas von Westen, Grøn- peerne stod i et tett samspill med den lokale befolkningen fire. Først mot slutten av boka, under hjemreisen, finner lands og samenes misjonærer, var tross alt hans samtidige. i konsentriske sirkler: Først selve «festningsamfunnet», vi ett avsnitt der han reagerer på denne «… avskyeligste En antydning om den såkalte «speileffekten» i kulturmøtet Verken kongen eller Kompaniet hadde på Rasks tid noen som inkluderte bosetningen tett oppunder festningsmu- Handel» og viser følelser: «Sandelig mine Øjne løber of- – det fremmede som utgangspunkt for selvrefleksjon – fin- forventning om at festningspresten skulle drive misjon, rene av afrikanske arbeidere, soldater og slaver i europeisk teste over ved at see det, og mig indfaldt det som Apos- ner vi hos Rask i selvkritiske sammenligninger: «Akkrae- å utfordre de lokale afrikanere på deres religion var ikke tjeneste. Deretter det etablerte lokale samfunnet med sine telen skriver: To; 2, 26».11 Rask var representant for den ne lever lenge, de er alltid lystige og leende, aldri forslagne ønsket. I hele beretningen nevner Rask bare én religiøs markeder og politiske myndigheter.6 Dette var høyt kom- tidlige opplysningstid, men en hel tankeverden atskilt fra eller over noen ting bekymret, de tar lett på ting og sparer episode, en dansk soldat på dødsleiet, og fra lokalbefolk- mersialiserte og til dels monetariserte samfunn etter sam- abolisjonismen, slik den fremstod to generasjoner senere, på denne måten både legeme og sinn.» Når det gjelder sår ningen nevner han kun ett eksempel på omvendelse.22 kvem med europeerne siden slutten av 1400-tallet. Det på dansk side med naturviteren Paul Isert som en fremstå- og skader er de «… snarere at heele end den bæste Læge Den inderliggjorte kristendommen som senere utgjorde europeiske tallsystemet var i bruk og man hadde et visst ende representant.12 med al sin Kunst hos oss». Generelt er de «langt bædre en springfjær til oversjøisk misjon på bred front, lå flere kjennskap til europeiske språk, noen med lese- og skrive- betjent end vi, hvad deres Sundheds Pleje angaar», til tross generasjoner lengre fram i tid. kompetanse. Festningene stod på leiet grunn, avgifter ble Ut fra sitt ståsted har Rask naturligvis mange sterkt nega- for alle apoteker og kirurger i Europa. Sosialt merker Rask regelmessig betalt og europeerne ble automatisk trukket tive vurderinger av lokal kultur. Det gjelder spesielt reli- seg at de er «indbyrdes sammenholdende og goddædige Vi har utnyttet denne reisebeskrivelsen som levning, med inn i det lokale politiske maktspillet. Et eksempel på det gion, med offer- og begravelsesritualer som kunne inklu- imod hin anden», alltid villige til å dele.18 sikte på å få fram forfatterens personlige profil i oppfat- tette samspillet er at lønningene til det danske personalet i dere masseavlivning av slaver og ofring av medhustruer. ningen av de lokale samfunn. Forandringene av det eu- stor grad ble utbetalt i varer, som da måtte omsettes på det Påfallende sterk er fordømmelsen av familiestrukturen, Lignende stereotyper omkring afrikanere kan vi finne ropeiske afrikabildet i tiden som fulgte, har vært et ak- lokale markedet, direkte eller via mellommenn. Interak- der man kunne finne høvdinger med dusinvis av koner også blant senere tids europeere med langtidsopphold i tuelt forskningstema helt siden Philip Curtin åpnet dette sjon var hovedtemaet i denne historien. og hundrevis av barn som Rask mener ble behandlet an- Afrika, fra misjonærer og kolonitjenestemenn til bistands- temaet på 1960-tallet.23 De danske reisebeskrivelsene fra svarsløst og i verste fall fritt kunne pantsettes eller selges.13 eksperter. Norgesartikkelen i Encyclopedia Britannica fra Gullkysten, et halvt dusin i tallet, inngår som interes- Et særtrekk ved den førkoloniale perioden var den utstrak- Men Rask er ikke kritikkløs i slike beskrivelser, han skiller slutten av 1700-tallet har en lignende opplisting av norske sante kilder i denne sammenhengen.24 Den norske Selena te seksuelle interaksjonen. De fleste europeiske soldatene eksplisitt mellom første- og annenhånds observasjoner og nasjonale og regionale karakteregenskaper, men da for det Axelrod Winsnes, amerikansk født, har de siste 25 årene fant en lokal partner, og offiserene kunne på formelt vis han tar til tider forbehold om sannhetsgehalten. Han har meste med positive fortegn.19 gjort en formidabel innsats med å oversette til engelsk og gifte seg inn i lokale stormannsfamilier.7 Selv den siste hørt om kannibalisme, «hvilket jeg antegner saa som det kommentere disse reiseskildringene. En historiografisk danske guvernøren før de danske fortene ble avhendet er berettet og for min Person tør ikke tvivle deroverfor de Hvordan slike stereotyper skal behandles analytisk, er et oppgave kan nå være å se nærmere på tematiske linjer og til britene i 1850, Edward Carstensen, fant sin afrikan- Bekræftelser mig derom ere givne, men paabyder dog ikke vanskelig spørsmål. Til en viss grad representerer de en begrepsmessig utvikling i denne litteraturen. Blant de ge- ske brud, 13 år gammel, straks han kom til Gullkysten. nogen anden at antage.»14 konstruksjon – i forholdet til Afrika på en måte som be- nerelle spørsmålene som da reiser seg, er hvilke sosiale og «Tanken på at leve her på Kysten i mange Aar uden en krefter vestlige kjerneverdier, slik Said har argumentert idémessige faktorer som bestemmer slike bilder av de an- Kvindes Hjærte nær mig er uudholdelig.»8 Et resultat av Hvilken rolle spiller så begrepet om «rase» i denne frem- når det gjelder Orienten. Til dels vil stereotyper dukke dre og hva som skaper endringer i disse bildene. dette var fremveksten av en stor gruppe av mulattfami- stillingen? Dette er et av de første spørsmål vi stiller for opp ved alle kulturmøter, der både banale misforståelser, lier, «euro-afrikanere» eller «dansk-afrikanere», med navn å klassifisere reiseskildringer av denne typen. Svaret er behovet for samhold og frykt for det fremmede kan spille Skiftet i afrikabildet mot slutten av 1800-tallet kan for- som Casley-Hayford, Rheindorf, Hutton-Mills, White. at begrepet knapt blir benyttet av Rask. Felles om folket en rolle. Men stereotyper kan også inneholde elementer av telle noe om dette. Makt farger diskursen, på dette som på De spilte en fremtredende rolle gjennom de ulike histo- på Gullkysten bruker han begrepene «negrene» og na- sann observasjon, afrikansk selvkritikk kan bekrefte dette. andre områder, kolonierobringen innebar en forskyvning riske fasene som fulgte, først i samarbeid med europeerne i turligvis, i religiøse kontekster, «hedningene», men også Metodiske diskusjoner av slik spørsmål kan vi finne i til- fra interaksjon til dominans, noe som også avspeilte seg handel og administrasjon, deretter også som pionérer i na- det nøytrale «de sorte». Han tegner stereotyper, men da knytning til den nyere interessen for mentalitetshistorie i i språket. Den overlegne industrielle teknikken påvirket sjonalismen og til slutt i solide posisjoner etter uavhengig- kulturelt bestemt. Akkrafolket kan være «ufordragelige»: europeisk og norsk historieforskning.20 holdningene, afrikansk kultur fremstod stadig mer som heten. Norsk Utviklingshjelps første generalsekretær, R.K. «Hofmodige» og «forfængelige». Men først og fremst er de «tilbakeliggende». Det samme gjorde utviklingen av hu- Andresen, var forundret da han under planleggingen av «upålidelige»: «Falske», «feige», «tyvaktige», «tankesløse», Ut fra holdninger til Afrika som senere ble rådende er det manitære normer slik det bl.a. manifesterte seg gjennom en reise til Ghana på begynnelsen av 1960-tallet fikk høre «dovne». Men dette fremstilles ikke som uavvendelige ra- interessant å merke seg hva Rask ikke er. Han er ikke dif- kampen mot slavehandel og slaveri, og ble brukt som le- at han ville få en ghanesisk admiral ved navn Hansen som seegenskaper. Hvis de innfødte blir «øvet», kan de bli både fusjonist. Et eksempel er at han i sine lange ordlister over gitimering av kolonistyre. Hele kolonisituasjonen skapte forhandlingspartner.9 «oppvagte og skjerpede», de har «nemme og hurtige» ho- ga-språket finner mange ord som ligner både bibelske og dessuten en større personlig avstand enn under de gjen- der. Hvis de ikke var så dovne, kunne de makte «allehånde klassiske, men han tar det for gitt at like ord kan oppstå sidige avhengighetsforholdene som Rask observerte. Mu- Slavehandelen inngikk i denne historien om interaksjon, Kunster at lære». Rask noterer seg dessuten variasjoner i uavhengig av hverandre. Verdens mange tungemål tror lattene ble typisk nok skviset i denne utviklingen, både før 1700 som en mindre del, på Rasks tid som ca. en halv- mentaliteten i de ulike lokale etniske gruppene, «akkra- han ikke skyldes migrasjoner, men Guds straffedom over økonomisk og sosialt. del av eksporthandelen.10 I 1792 kom så den danske re- ene» (ga-folket), Fanti og Akwamu, og han tar forbehold det syndige mennesket, jf. Babels tårn. Bare i ett tilfelle, gjerings varsel om at slavehandelen ville bli avviklet, men om individuelle unntak innen den enkelte gruppe.15 nemlig særbehandlingen av den førstefødte og omskjæ- Et avsluttende spørsmål kan være om festningene og for- med et ti års moratorium. Paradoksalt nok nådde hande- ringen etter et bestemt antall dager, finner han likheten tene pekte framover mot kolonierobring. Slik skrives gjer- len et høydepunkt i dette tiåret, både på grunn av Napole- Påfallende til å være fra denne perioden, med slavehan- så påfallende at han mener det «ubestridig» må være tatt ne historie, men det er fordi vi vet hvordan det gikk. For onskrigene, da danskene kunne seile under nøytralt flagg, delen som en dyster del av konteksten, er de positive kul- fra israelittene og deres forfedre.21 Videre er Rask ikke as- Rask lå det ingen slik fremtid i kortene. Derimot begynte ➤ 36 Fortid 3/11 På tema 37

også dansker på Gullkysten som reagerte mot slavehandelen på slutten av 1700-tallet å argumentere for plantasjer i Noter Litteratur- og kildeliste innlandet, «kolonier», som et alternativ til slaveplantasjene 1 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 318. Carstensen, Edvard. Guvernør Edward Carstensens Indberetninger Nørregaard, Georg. Guldkysten : de danske etablissementer i Guinea. i Amerika. Når de europeiske maktene deretter, av forskjel- 2 Sandmo, «Kjempefroskens hemmelighet», Fortid nr. 2/2011, fra Guinea 1842–1850, utgitt ved Georg Nørregård av Selskabet I serien Brønstedt, J., red., Vaare gamle tropekolonier, Fremad, lig grunner, ble motivert for koloniale erobringer i Vest- s. 70–75. for udgivelse af kilder til dansk historie, København, 1964. Engelsk København, 1968. 3 Nannestad, forord i Rask, En kort og sandferdig utgave ved Tove Storsveen, Closing the Books: Governor Edward Afrika etter 1870, var fortene og festningene på Gullkys- Osei-Tutu, John Kwadwo, red. The Shadows of Empire: A Study Rejse-Beskrivelse …, s. A4–A5. Carstensen on Danish Guinea 1842–50, Sub-Saharan Publishers, of European Colonial Forts and Castles from the 16th Century to the ten nyttige, men ikke nødvendige utgangspunkt. Den po- 4 Nannestad, forord til Rask: En kort og sandferdig Accra, c 2010. 25 Present. Papers from an International workshop, Institutt for historie litiske og militære betydningen var hele veien begrenset. Rejse-Beskrivelse …, s. D3. Curtin, Philip. The Image of Africa: British Ideas and Action, og klassiske fag, NTNU, Trondheim 22.–24. juni, 2011, under Det er i sosialhistorien under interaksjonen mellom fest- 5 Generell bakgrunn: Nørregaard, Guldkysten; Lawrence, Trade 1780–1850. The University of Wisconsin Press, London, 1964. forskningsprogrammet «Beyond Borders: Transnational Movements Castles and Forts of West Africa; Field, Social Organization of the ningene og det lokale samfunnet, slik Rask observerte det, Through History». at de mest interessante forskningsoppgavene nå ligger.26 Ga People; Kea, Settlements, Trade and Politics; Hernæs, «Dansk- Ese, Kristin. Det danske alliansesystemet på Gyllkysten 1800–1831. norske handelsutposter på Gullkysten». Hovedoppgave i historie, NTNU, Trondheim, 2002. Rask, Johannes. En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse til og fra 6 Hernæs, «European fort communities on the Gold Coast» Guinea, Trondhjem, 1754. Engelsk utgave ved Selena Axelrod Field, Mary J. Social Organization of the Ga People. Crown Agents for og «Fort slaves at Christiansborg». Winsnes under tittelen Two Views from Christiansborg Castle Vol I: the Colonies, Accra, 1940. 7 Ibsen, Koko’s Daughters … Johannes Rask, A Brief and Truthful Description of a Journey to and 8 Carstensen, Guvernør Edward Carstens Indberetninger fra Guinea Hernæs, Per. Slaves, Danes, and African Coast Society : the Danish from Guinea, Sub-Saharan Publishers, Accra, 2009. 1842–1850, s. xxiv. Slave Trade from West Africa and Afro-Danish Relations on the Rømer, Ludewig Ferdinand Tilforladelig Efterretning om Negotien 9 Intervju med direktør Martin Siem, Akers Mekaniske Verksteder, Eighteenth-century Gold Coast. Skriftserie fra Institutt for historie og paa Kysten Guinea: tilligemed Betænkninger hvorledes vor Negotie 13.10.1987, i Simensen, Utdanning som u-hjelp … klassiske fag, NTNU, Trondheim, 1995. 10 Hernæs, Slaves, Danes and African Coast Society. derhen og til Vestindien bedre kunde indrettes, København 1756 og 11 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 271. Hernæs, Per. «European fort communities on the Gold Coast in the sm.forf.,Tilforladelig Efterretning om Kysten Guinea, København 12 Isert, Lægen Paul Iserts Breve fra Dansk Guinea 1783–87; era of the slave trade». I Everaert, J. og Parmentier, J., red. Conference 1760. Samlet engelsk utgave av begge ved Selena Axelrod Winsnes. Årsand, Abolisjonisme og kolonialisme. on Shipping, Factories and Colonization. Koninklijke Academie voor A Reliable Account of the Coast of Guinea. I serien Fontes Historiae 13 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 252. Overzeese Wetenschappen, Brussel, 1996. Africanae, Oxford University Press, c.2000. 14 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 96. Hernæs, Per. «Dansk-norske handelsutposter på Gullkysten i Sandmo, Erling. «Kjempefroskens hemmelighet». I Fortid nr. 2/2011, 15 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 127 & 140. slavehandelens æra». I Årbok for Norsk sjøfartsmuseum, Oslo, 1998. s. 70–75. 16 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 131 & 140. 17 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 217 & 220. Hernæs, Per. «’Fort slaves at Christiansborg on the Gold Coast: Wage Simensen, Jarle. «Mentalitetshistorie – er det mulig?». I Reiersen, Elsa 18 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 140–141 labour in the making». I Iversen, Tore og Hernæs, Per, red. Slavery og Slettan, Dagfinn, red.,Mentalitetshistorie: muligheter og problemer. & 145. Across Time and Space. Studies in Slavery in Medieval Europe and Skrifter fra Den norske historiske forening, TAPIR, Trondheim, 19 Sverre Steen, «I andres øyne», i Det gamle Samfunn, s. 7–13. Africa. Skriftserie fra Historisk institutt, NTNU, Trondheim, 2002. 1986. 20 Simensen, «Mentalitetshistorie – er det mulig?» Ibsen, Pernille. Koko’s daughters: Danish men marrying Ga women Simensen, Jarle. Utdanning som u-hjelp. NORAD og Ghana Nautical 21 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 225. in an Atlantic slave trading port in the eighteenth century. PH.D. College 1964–1980. Ad Notam forlag, Oslo, 1991. 22 Rask, En kort og sandferdig Rejse-Beskrivelse …, s. 160 & 182. dissertation, København Universitet, København, 2008. 23 Curtin, The Image of Africa. Steen, Sverre. Det gamle samfunn. I serien Det frie Norge. Cappelens 24 Se listen over kilder: Tillemann, Rask, Rømer, Isert, Monrad, Isert, Paul Erdman. Lægen Paul Iserts breve fra Dansk Guinea forlag, Oslo, 1957. Wulff, Carstensen. 1783–87. Tysk original 1788, dansk utgave ved Ingeborg Raunkiær, Tilleman, Eric. En kort og enfoldig beretning om det landskab Guinea 25 Ese, Det danske alliansesystemet på Gullkysten; Lagesen Berg, København 1917. Engelsk utgave ved Selena Axelrod Winsnes. Letters og dets beskaffenhed, København, 1697. Engelsk utgave ved Selena «… i Africa ligger en ubetalelig skat …»; Årsand, Abolisjonisme on West Africa and the Slave Trade. I serien Fontes Historiae Africanae, Axelrod Winsnes, Wisconsin University Press, Madison, 1994. og kolonialisme; Mørk, Fra strategisk samhandling til koloniale Oxford, 1992. ambisjoner. Wulff Joseph.Da Guinea var dansk : Wulff Joseph Wulff’s breve og Justesen, Ole, red., Danish Sources for the History of Ghana 26 Fra nyere forskning: Osei-Tutu, John Kwadwo, red. The Shadows dagbogsoptegnelser fra Guldkysten 1836–1842. Utgitt med noter og 1657–1735, Fontes Historiae Africanae, utgitt av Det kongelige of Empire: A Study of European Colonial Forts and Castles. Papers oplysninger af Carl Behrens, Nyt Nordisk Forlag, København, 1917. Danske Videnskabernes Selskab, Historisk-filosofiske skrifter 30, from an International workshop. Engelsk utgave ved Selena Axelrod Winsnes, A Danish Jew in West København, 2005. Africa, Skriftserie for Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, Kea, Ray A. Settlements, Trade, and Polities in the Seventeenth-century, Trondheim, 2004. Gold Coast. John Hopkins University Press, Baltimore, 1982. Årsand, Trond. Abolisjonisme og kolonialisme. P.E. Iserts planer for et Lagesen Berg, Kjersti. ’... i Africa ligger en ubetalelig Skat ...’: dansk koloniprosjekt på Gullkysten 1788–89. Hovedoppgave i historie, Danmark-Norges plantasjeanlegg på Gullkysten 1788–1811. Den allmennvitenskapelige høgskole (nå NTNU) Trondheim, 1975. Hovedoppgave i historie, NTNU, Trondheim, 1997. Lawrence, A.W. Trade Castles and Forts of West Africa. Jonathan Cape, London, 1963. Monrad, Hans Christian. Bidrag til en Skildring af Guinea-Kysten og dens Indbyggere, og til en Beskrivelse over de danske Colonier paa denne Kyst : samlede under mit Ophold i Afrika i Aarene 1805 til 1809, med forord av C. Molbech, København, 1822. Engelsk utgave ved Selena Winsnes under tittelen Two Views from Christiansborg Castle Vol II. H.C.Monrad: A Description of the Guinea Coast and its Inhabitants. Sub-Saharan Publishers, Accra, 2009. Mørk, Peter. Fra strategisk samhandling til koloniale ambisjoner? Danskenes forhold til Akyem og Akuapem på Gullkysten i perioden 1803-1845. Masteroppgave i historie, NTNU, Trondheim, 2008. 38 Fortid 3/11 På tema 39

den viktigste av vitenskapsmennene på ekspedisjonen som skye», så vendte botanikerne fullastede tilbake til skipet: Christen Smith ble ledet av iren James Kingston Tuckey (1776–1816). I «vi saa snarere ud til at komme fra Skovhugst end fra en instruksen pålegges Smith å «samle sammen så mange ek- botanisk Excursion,»11 noterte Smith, som fant det tilrå- semplarer av planter som vokser på elvens bredder som tid deligst å følge med resten av følget om bord: «Vi hadde og anledning gir muligheter til», og siden man forventet samlede saa mange Planter, at deres Undersøgelse vilde En norsk oppdagelses- at herbariet fra dette tidligere uutforskede området ville udfordre hele Uger, endskjønt Excursionen havde været bli omfattende, var Smith den eneste av vitenskapsmen- saa kort og ikke længre end fire Timer. Lockhart [gartne- nene som fikk med seg en assistent. Han skulle også samle ren] og jeg havde nok at bestille den hele Eftermiddag og reisende i Kongo planter og frø til Kew Gardens, den kongelige botaniske Aften med at lægge ind Plante-Exemplarene»12, noe som hagen i London. Tuckey ble derfor pålagt å sørge for at det også opptok dem hele neste dag. Anne Helness, universitetslektor, IFIKK, UNIVERSITETET i OSLO var nok plass om bord på det spesialbygde skipet «Congo» til å lagre alt materialet som ble samlet, samt å sørge for Den 13. juli om ettermiddagen forlot selskapet transport- I århundret etter at Carl Linné publiserte sitt Systemae Naturae i 1735 fulgte en betydelig at Smith alltid hadde tilgang på skipets tømmermenn skipet og begynte på reisen oppover floden med fire min- til å felle eventuelle interessante trær.8 Videre påla dre båter, og nådde i kveldingen frem til «Congo», botanisk kartlegging av verden. Det meste av denne kunnskapen ble samlet i London instruksen Smith å undersøke de geologiske som ikke hadde hatt like store vanskeligheter hos Joseph Banks, som gjennom Kew Gardens, sørget for at London var det naturlige forholdene i landet langs elven og samle som transportskipet med å forsere elve- sentrum for slik forskning. I 1816 valgte han den norske botanikeren Christen Smith som inn mineralprøver, for selv om «Mr. munningen. Turen mellom de to ski- offisiell botaniker på en ekspedisjon for å kartlegge Kongo-elven finansiert av det britiske Smith beskjedent har avslått å påta pene, hvor de passerte små flytende marinedepartementet. seg vervet som profesjonell geolog, øyer, hørte papegøyer og sangfugler så … kan det ikke betviles at han beskrives som «en skjøn og høiti- innehar tilstrekkelig kunnska- delig Scene». Det eneste som for- Vegetationen var yppig og meget skjøn. Grønne botanikken på heltid. Han fikk økonomisk støtte fra blant per i denne grenen av den fysisk mørker «de behagelige Udsigter vi Duftvæxter, store græsartede Planter, og tykke annet Norges Vel til noen lengre fjellreiser i Norge i 1812 kunnskap til å gjøre ham i stand havde» var «det Mismod, Nogle Grupper af Palmer stødte Øiet vexelsviis paa. og 1813 for å foreta en vitenskapelig kartlegging av floraen til å samle slike prøver som kan af os ikke kunde tilbageholde, Landet frembød de skjønneste Former, de meest i den norske fjellheimen.3 Også under studietiden hadde være av nytte for å kaste lys over naar Talen var om de overdrevne indtagende Situationer. Jeg befandt mig ligesom Smith og hans studiekamerater, venner og fagfeller vært geologien i de deler av det sør- Efterretninger, vi havde om Flo- i en ny Verden, jeg forhen kun kjendte i min på gjentatte ekskursjoner hvor de samlet planter over store lige Afrika gjennom hvilke dere den, og den Formodning, vi vare Indbildning eller af Tegninger. … Jeg løb nogle deler av Østlandet. Da han ble utnevnt som professor ved måtte reise,»9 mente Barrow. Det tilbøielige til at nære, om at Rei- faa Skridt til Venstre, hvor den tykke og mørke Det kongelige Frederiks universitet i juni 1814 fikk han fremgår av Smiths dagbok at han sen snart ville faae Ende».13 Smith Skov gikk ned lige til Stranden; men da jeg umiddelbart innvilget et par års forskningsfri for å bota- tok begge oppgavene alvorlig. hadde «den hele Dag igjennem [hatt] standsedes i min Gang af Buske og Græs, som nisere i utlandet. Han reiste til Scotland, Wales og Irland nok at bestille med at lægge Planter i gjorde det umulig for mig at komme videre, og i 1815 dro han til Madeira og Kanariøyene sammen Vitenskapsmennene dro i land og hadde Papir, og havde liten Tid til at undersøge vendte jeg mig til den modsatte Side. Grunden med vennen, geologen Leopold von Buch (1754–1853). På sin første lengre utforskning i elvemunnin- dem. Jeg har allerede faaet tre eller fire nye var sandig. Stranden var paa faa Steder nogle fod denne turen samlet han flere hundre planter hvorav 48 var gen 11. juli. Det hadde tatt ekspedisjonen Portrett av Christen Smith, Slægter, og jeg troer, at de to Trediedele af bred; men i Almindelighed lod Vegetationen intet ukjente.4 Da de vendte tilbake til London i desember 1815 fire måneder å komme dit. De fant utal- ca. 1810. Wikimedia Commons. alle de Planter vi havde samlet rimeligvis Mellemrum aabent.1 … tilbød Joseph Banks (1743–1820), president i The Royal lige planter som «oppholdte oss en lang ville befindes at være nye Arter. Samlingen Vi gikk rundt omkring Bugten, i hvis øvre Ende Society, Smith stillingen som botaniker og geolog på en Tid,» skrev Smith. Skogen bestod av kratt som «gjorde et- af Fugle og Insecter er liden».14 en stor Bæk udrinder, og over de fornævnte Høie umiddelbart forestående ekspedisjon til Kongo. Da ski- hvert Skridt vanskeligt; men til Erstating derfor opdagede gjennom tvende Landsbyer. Øverst oppe havde pene var innom Kapp Verde-øya, St. Iago, samlet Smith i vi ved ethvert Skridt nye Planter». Han beskrev halvøyen Først 20. juli lettet «Congo» anker fra Sheervoods Creek vi en Udsigt over Flodens Krumninger, der dreie løpet av to og en halv dag 88 planter, «hvorav omtrent et om ens i struktur, i elvemunningen og «fulgte Flodbredden, som frembød sig med tvende Bugter omkring Høiene og tilsidst dusin var antatt å være nye for vitenskapen.»5 de meest indtagende og afvexlende Situationer», og Smith vende sig i en stor Halvsirkel mod Østen, og siden Brændingen, som arbeider mod Strømmen af ble med Tuckey og de andre vitenskapsmennene videre i i Følge Indbyggernes Beretning, mod Syden. I anledning årets 200-årsjubileum for grunnleggelsen av Floden, har opkastet en stor Sandrevle langs en av de mindre båtene.15 De neste dagene gikk veksels- Denne Rekke av Høie bestaar af Leerskifter; de Universitetet i Oslo, ønsker jeg i denne artikkelen å pre- Stranden; ovenover denne Sandrevle ere uhyre vis med til å vandre omkring på de mange småøyene de høieste vi saae deraf ere strygende Vest og Øst og sentere denne «vitenskapens martyr»6 som aldri rakk å Moradser, bedækkede med Mangrovetræer. passerte på den langsomme seilasen oppover elven, mens faldende mod Nord, som er Aarsag til Flodens besette sitt professorat. Jeg vil fokusere på selve ekspedi- Landet ved Siden af Floden ere jevnt og sandigt, de observerte at landskapet endret seg: «de maleriske og Krumninger.2 sjonens reise oppover Kongo-elven med utgangspunkt i tildeels bevoxe med høie Grupper av Hyphærie. afvexlende Situationer som Skovene og Buskene dannede» det Smith skrev i sin reisedagbok.7 Grundet er bedækket med en Art Arundo, og ble erstattet av gresskledde sletter med grupper av palmer Dette er det første og det siste Christen Smith skrev om en Art Andropogon med brede Blade. Disse vare som igjen ble etterfulgt av palmeskoger. «Det utseende Kongo i dagboken sin, datoene er henholdsvis 7. juli og omtent 12 Fod høie, men havde mangesteds hele Landet faaer ved disse to Vexter erindrer mig levende 9. september 1816. To år tidligere var Christen Smith Smiths oppdrag været sat Ild paa. Vor Vei faldt igjennem disse om de Tegninger jeg har seet af Ægyptiske Landskaber,»16 (1785–1816) blitt utnevnt til den første professor i bota- De to innledende sitatene viser at Christen Smith foku- Hyphæne-Palmer, hvis Frugt hang ned i grenede noterte Smith i dagboken 24. juli. nikk og sosialøkonomi ved det nye universitetet i Kristia- serte på de oppgavene han var blitt tildelt i instruksen Klaser.10 nia. Han hadde fått sin utdannelse i botanikk og medisin fra det britiske marinedepartementet. Det fremgår av in- Slike emosjonelle kommentarer som i disse sitatene var fra universitet i København og arbeidet deretter noen år struksen, som departementets høyeste embetsmann John Selv om det zoologiske utbyttet av utflukten var magert, relativt nytt på denne tiden. Den første vitenskapelige rei- som lege, før en arv i 1812 gjorde ham i stand til å vie seg Barrow (1764–1848) utarbeidet, at Smith var å anse som «vi bemærkede kun faa Incecter, og Fuglene vare meget sende som visst nok skal ha lagt vekt på det følelsesmes- ➤ 40 Fortid 3/11 På tema 41

sige i tillegg til det faktuelle, var Alexander von Humboldt femten mile over. De nøgne Høie i det Indre ende endret seg, kunne Smith fortelle; den var ikke lenger sagde os, at Kanoer ei kunde passere der med vore Folk i som utforsket Sør-Amerika i 1805–1809. Før Humboldt bestaae formodentlig af Sand. Fathomlespoint delt i forskjellige løp, «men vedbliver i en lang Strækning dem».35 Smith har under hele ferden begeistret fortsatt sin ga ikke vitenskapelige reisende uttrykk for følelsesmessige ligger lige for os. Paa denne Odde, heniod at være fri for Øer. Dens Bredde her antog jeg for at være botanisering. reaksjoner på landskapet, men fokuserte i stedet utluk- Brinken, som falder perpendikulær 100 Favne, den samme som Dramselvens ved Broen».28 På den videre kende på tid, sted og handling. Carsten Smith tilhørte havde Skoven Udseende af at være udhuggen. Det ferden benyttet ekspedisjonen seg blant annet av to «doble I Tuckeys dagbok går det imidlertid frem at turen har således den nye generasjonen av romantiske eller såkalte er ved denne Odde at Floden først begynder at faa båter» – en slags katamaran – og enda senere det de kunne vært atskillig mer strabasiøs enn det som fremkommer i sentimentale reisende. Før jeg går videre med ferden oppo- sin virkelige Brede.22 rekvirere av kanoer fra lokalbefolkningen. 14. august så Smiths dagbok. Det var ikke uvanlig at dagsturen varte ver elven, er det nødvendig å stoppe opp og se litt på ek- Smith for første gang «det berømte Vandfald ved Yallalla i ti timer og den gikk ofte i svært kupert terreng. Det var spedisjonens formål. Allerede 12. juli uttrykte Smith likevel tvil om elven virke- … Men hvor bleve vi ikke skuffede i vor Forventning, da heller ikke uvanlig at Tuckey, Smith og noen få andre lig var så stor som ryktene tilsa: «Alt synes nu at vise, at Be- vi blot fandt en ringe Vandsamling med et ubetydelig Fald utgjorde en fortropp som undersøkte forholdene høyere skrivelserne over Flodens store Brede, over Længden af dens af nogle faa hundrede (?) Alen».29 Vannfallet ved landsby- oppover i elven, og derfor gikk atskillig lengre dagsetap- Afrikas store elver Løb ec. have været overdrevne, og at den hele Expedition en Inga synes dog å være noe høyere, noterer Smith noen per enn hovedtroppen. Om ekskursjonen generelt noterte Det man visste om Afrikas store elver så sent som slutten vil endes snarere end Nogen formodede. Løbet er meget dager etter, og senere ved landsbyen Kullu får de opplyst Tuckey at de ikke fant vann til å fylle drikkeflaskene med av 1700-tallet, var minimalt. Om Nilen visste man ikke smalt, og Strømmen aldrig mere end tre Knuder, endskjønt av lokalbefolkningen at «Floden høiere oppe danner en mer enn en gang om dagen, og kildene var vanligvis svært mer enn det Ptolemeios (ca 90–168) hadde skrevet 1600 år sex ere anførte på Kartet.»23 Og igjen 25. juli i nærheten stor sandig Øe og ender sig i mangfoldige Grene, efter små. Det eneste føderådet de greide å skaffe var noen få tidligere, og ingen europeer før Mungo Park (1771–1806) av Coymans Point, stedet «hvor tre af Flodens Løb fløde Nogles Udsagn i sumpigt Land». Da fortroppen kom til- fugler og egg, noen kassavarøtter, grønne plataner og bøn- i 1795 hadde noen gang sett Niger.17 Om Kongo-elven, sammen», bemerket han at «Flodens hele Udseende, dens bake til Inga etter en utflukt, besøkte Smith på egenhånd ner, men alt i så små kvanta at det ikke var tilstrekkelig som ble oppdaget av portugiserne i 1494, visste man ikke talrige Sandbanker, lave Strandbred, ubetydelige Strøm og en «Klipperevne, og havde en prægtig Udsigt over fire af til å dekke dagsbehovet til 20 mann. «Vi så ikke en eneste annet enn at den hadde «større vannføring enn både Nilen snævre Løb, synes kun lidet at svare til dens overordentlige Flodens Vandfald, af hvilke det øverste, Sanga Yallalla sau eller geit, og ikke mer enn to eller tre griser. Palmevin, og Ganges», at den «alltid var i flom», noe som «måtte bety Rygte. Dens Kilder kunne ikke ligge længre inde i Landet (Sangalla), ei langt fra vort forrige Opholdsted, synes at som vi fant uendelig mer forfriskende og takknemlig for at den hadde store forgreninger inne i landet, slik at det end Senegals og Gambias».24 Elvens vannføring var også være det største af den hele Række, som formodentlig er magen når vi var varme og slitne, enn både vin, brennevin alltid var regntid ved minst en av grenene».18 Ekspedisjo- et tilbakevendende tema for hos kapteinen som var blitt sex i Tallet».30 og vann, er det sparsomt av i denne årstiden, på grunn nens viktigste målsetting var derfor uten tvil den geogra- pålagt ansvaret for den geografiske og hydrografiske kart- av den lange tørken.»36 Noen dager senere tar han igjen fiske kartleggingen av Kongo (eller Zaire) og dens bielver leggingen. Tuckey var atskillig mer detaljert i sin dagbok Den 16. august besluttet kapteinen at følget skulle fort- opp matmangelen: «Denne ekskursjonen har overbevist for å finne elven(e)s kilder og få bekreftet eller avkreftet en enn Smith, selv om også han ga uttrykk for at rapportene sette videre til fots fordi «floden … ikke uden megen Van- oss om at det overhodet ikke var praktisk gjennomførbart gang for alle om Kongo var identisk med Niger, slik noen om elvens størrelse var overdrevet. 17. august etter at følget skelighed [kan befares]» fordi den ved landsbyen Inga «ere å trenge inn i landet med noe større antall menn langs hevdet. hadde fått øye på Yallala-stryket noterte han at de ikke var fuld af Fald og Klipper».31 På dette tidspunktet var også noen av elvens sider både på grunn av landskapets natur «mindre overrasket enn skuffet over å finne, i stedet for en del av følget blitt syke og Smith bemerket i dagboken og fordi det var umulig å skaffe mat.»37 Bortsett fra en At en elv av slik størrelse som Zaire og som tilbyr en ny Niagara, som etter beskrivelsen fra de innfødte og at selv om «Vort hele Mandskab var omtrent tredive» så kort bemerkning 3. september om at det nå skulle være så mange merkverdigheter ikke skal være kjent den skrekken de hadde gitt oss grunn til å forvente, ikke var «af dem … kun faa skikkede til en lang March» og mulig å få «Levnedsmidler … tilkjøbs» nevner ikke Smith med noen grad av sikkerhet … er ikke forenlig fant annet enn … en bekk som klukket over en steinete «Ulykkeligviis synes de Fleste af vort Reiseselskab at være strabasene med ett ord. med den nåværende fremskredne stillingen til grunn».25 Like skuffet ble de over å oppdage at det ikke var Mennesker, der ere ganske uskikkede til en lang March. den geografiske vitenskapen, og lite prisverdig for mulig for båtene å passere. Etter nærmere undersøkelser De faa Marinere vi have er af Veteran-Bataillonen».32 Et par dager senere tar Tuckey konsekvensene av situa- de europeerne som i nesten 300 år har okkupert kom Tuckey dog frem til at elven antakelig steg med hele sjonen og sender båtsmannen med 15 mann tilbake til ulike områder av kysten …; så begrenset er vår tolv fot i regntiden og elven ville dermed stemme bedre Det resterende følget dro videre til fots og utforsket begge «Congo», mens han selv fortsetter videre sammen med re- kunnskap om løpet til denne bemerkelsesverdige overens med det de innfødte hadde fortalt. Likevel var sider av elven. Bare unntaksvis var kanoer til leie hos lo- sten av følget, men også de må til slutt gi tapt og returnere: elven, at det eneste kartet av den, som har noen det ikke mulig å forene vannføringen i stryket med vann- kalbefolkningen. Den 3. og 4. september noterte Smith «10. sept. La ut på tilbakeveien vår kl. 8; vår beholdning, pretensjon om å være nøyaktig, ikke strekker føringen i elven nedenfor. Og siden de visste «at det på henholdsvis at de to stykker bast, to stykker chintz, noen få glassperler: intet seg over 130 miles, og det kan stilles alvorlige denne årstiden ikke er en eneste bielv som er stor nok til å brennevin, intet sukker, heller ikke noe annet,»38 noterte spørsmål ved hvor korrekt denne undersøkelsen, drive en mølle nedenfor fallet, så kan vi umulig redegjøre mod Aftenen naaede Condo Jonga i Bunden Tuckey. Da befant følget seg da omtrent 280 engelske mi- som den kalles, er.19 for denne vannmengden med mindre vi antar, som Dr. af den Bugt, Flodens vide Udbredning danner les (ca. 450 km) fra kysten – lenger enn noen hvite før dem Smith foreslår, at det finnes underjordiske forbindelser el- før det øvre Sangala, vi hadde passeret forbi, et var kommet. Ifølge gartneren ble denne beslutningen tatt Slik innledet Barrow instruksen til kaptein Tuckey. Den ler huler fylt med vann.»26 Imidlertid noterer Tuckey end- nogle Fod næsten lodret Fald. Vi havde igjen en med «stor Fortræd for Smith, der var bleven saa henrykt store vannføringen gjorde det maktpåliggende å få under- ringer på tilbakeveien: Følget måtte gå lange omveier for smilende Udsigt over et fladt Land. Floden havde ved Landets bedre udseende og ved den majestætiske med søkt ikke bare hovedløpet, men også bielvene i den hensikt å krysse sideelver som på turen opp nærmest hadde vært Udseende af en nordisk Indsøe med Skovrige skjønne Situationer omgivne Flod, som nu uhindret kun- å fastslå deres kilder.20 Smith kommenterte vannføringen for bekker å regne. Videre var elven selv blitt farbar med Bredder og hesteskoformige Klipper i Midten. de befares, at det var med yderste Vanskelighed han kunde flere ganger i sin dagbok, første gang så tidlig som 2. juli, kanoer der de tidligere hadde måttet bære dem. Etter å ha Dette er Begyndelsen af et dyrkbart og seilbart formaaes til at vende om».39 Strabasene og mangelen på da han med henvisning innfødte i Kongobukten som kommet tilbake til transportskipet 17. september noterte Land, som er mere folkerigt og hvor Levnesmidler mat var således ikke nok til å ta motet fra Smith, men «havde været høit oppe i Congofloden», kunne fortelle at han at elven hadde steget med syv fot ved Tall Trees uten kunne faaes tiltjøbs,33 han hadde da også betydelig erfaring fra svært strabasiøse elven var «seilbar for Baade i en meget lang Stræking».21 at det hadde påvirket vannets hastighet.27 utferder, ikke minst i den norske fjellheimen over flere år. Noen dager senere da skipet hadde ankret opp ved Shark- og at de «havde i dag den behageligste Tour i lang Tid. point i munningen av elven, bemerket Smith at Kanoer transporterede os over Bugten, og vi vandrede Da følget ankom Inga den 13. september fikk de høre at Den siste etappen lands dens jevne Bredder».34 Den 6. og 7. september fikk mange på «Congo» var syke eller døde. Dagen etter no- Landet mod Norden (Mona Mazea) ligner Transportskipet hadde altså blitt liggende ved Tall Trees, de leid nok kanoer til at hele følget kunne seile, men de terte Tuckey at «Dr. Smith og to av våre folk er for syke fuldkommen Maxwells Afbildning deraf. mens «Congo» fortsatte så langt det kunne komme oppover fikk raskt beskjed om at bortenfor de «maleriske Klip- til å flyttes» slik at han ikke kunne fortsette videre til ski- ➤ Mundingen af Floden er meget stor, maaskee elven. Datoen er 5. august. På turen opp hadde elvens utse- per» og «noget høiere opp indknibes Floden igjen, og man pet. Den 15. august la imidlertid Tuckey av sted sammen 42 Fortid 3/11 På tema 43

med Smith, men etterlot «Mr. Hawkey for å bringe folkene frem … Fire av de bærerne som bar de syke men- Noter Litteratur- og kildeliste nene, rømte …». De ankom Cooloo på ettermiddagen og 1 Smith, Professor C. Smith’s Dagbog paa en Reise til Congo i Afrika, (17. august), s. 124 (20. august). Hennes, Aileen. «Christen Smith og den hemmelighetsfulle vei dagen etter noterte Tuckey på nytt at «Dr. Smith, svært s. 69–70 (7. juli). 32 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 124 (20. august) og s. 123 innad». I Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 1, 2003. 40 2 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s.140 (9. september). (16. august). Den norske utgiveren gjengir her en bemerkning syk». Det var ikke mulig å få leid kanoer, men «siden Dr. Munthe, Preben. Christen Smith: botaniker og økonom. Aschehoug, 3 Se: Christen Smith, «Nogle Iagttagelser, især over Iisfjeldene fra den engelske utgiveren, nemlig at det ikke eksisterte noen slik Smith, Dawson, og Butler var så veldig syke at en times Oslo, 2004. Veteranbataljon og at den eldste ikke var så mye som 40 år og forsinkelse kunne vise seg å være fatalt»41, valgte Tuckey (Gletscher) paaen Fjeldreise i Norge 1812», «Høide-Observationer med Barometret i Norge, igjennem Sommeren 1812», at alle var «sunde og raske Frivillige» (Smith, s. 123). Men selv Smith, Anders. Christen Smith: 17.10.1785–22.9.1816: et 200 års å beslaglegge alle de kanoene han kunne finne i stedet for «Bemerkninger over nogle Norske medicinske Fjeldplanter, om den engelske redaktøren ikke kunne la denne kritikken av minne. [Sandvika]: [A. Smith], 1985. å begi seg inn på forhandlinger med lokalbefolkningen. skrevne i Aaret 1811 af Professir Chr. Smith, og efter hans Død engelske sjøfolk gå upåaktet hen, støttes Smiths observasjon av i 1816, udgivne af M.R. Flor, Overlærer i Naturhistorie», og «En Tuckey, som i sin dagbok for 17. august skrev at han måtte sende Smith, Christen. «Bemerkninger over nogle Norske medicinske Den 16. september klokken tre på ettermiddagen ankom Fjeldplanter, skrevne i Aaret 1811 af Professor Chr. Smith, og efter de endelig «Congo»: «Forferdelig rapport om tilstanden kort Skisse af Prof. C. Smiths sidste Reise i Norge i Sommeren den svært syke Tudor på båre sammen med «de andre invalide», som klagde over «utmattelse og gnagsår», tilbake til «Congo» hans Død i 1816, udgivne af M.R. Flor, Overlærer i Naturhistorie». I 42 1813, meddelt i Form af et Brev til en Ven, ved Overlærer M.R. om bord: likkister …» 18. september når de endelig frem Flor, efter hans Død i Congo 1816», i: Topografisk-Statistiske (Tuckey og Smith, s. 155). Topografisk-Statistiske Samlinger. Bd. 2, del 2. Det Kongelige Selskab til transportskipet: «fant folkene hennes alle ved god helse; Samlinger bd. 2, del 2 1817. 33 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 135 (3. september). for Norges Vel, Christiania, 1817. dekkene hennes var fulle av geiter, villfugl, duer, gresskar, 4 Se: Christen Smith and F. C. Kiær, Professor Christen Smiths 34 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 135 (4. september). Smith, Christen. «En kort Skisse af Prof. C. Smiths sidste Reise i plataner, krukker med palmevin; kort sagt, det største Dagbog paa Reisen til de Canariske Øer i 1815, vol. 1889 no. 10, 35 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 139 (7. september). Norge i Sommeren 1813, meddelt i Form af et Brev til en Ven, ved Forhandlinger, 1889. 36 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river skue av overflod»43. Kontrasten mellom disse to nedteg- Overlærer M.R. Flor, efter hans Død i Congo 1816». I Topografisk- 5 For Christen Smiths biografi, se: Anders Smith,Christen Smith: Zaire, s. 155–156, (17. august). Statistiske Samlinger. Bd. 2, del 2. Det Kongelige Selskab for Norges nelsene er enorm. 17.10.1785–22.9.1816: et 200 års minne (sitatene står på side 5 og 37 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Vel, Christiania, 1817. 7); Preben Munthe, Christen Smith: botaniker og økonom; Aileen Zaire, s. 195–196 (29. august). Smith, Christen. «Høide-Observationer med Barometret i Norge, Den 22. september døde Christen Smith, og tolv dager Hennes, «Christen Smith og den hemmelighetsfulle vei innad»; 38 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Leopold von Buch, «Biographical Memoir of the late Christian Zaire, s. 217 (10. september). igjennem Sommeren 1812». I Topografisk-Statistiske Samlinger. Bd. 2, senere, den 4. oktober, døde også Tuckey. Av de totalt 56 Smith, M. D. Naturalist to the Congo Expedtion». 39 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 440 (utgivers del 2. Det Kongelige Selskab for Norges Vel, Christiania, 1817. som dro ut vendte bare 18 tilbake til Europa. 6 Sitert i Smith, Christen Smith: 17.10.1785–22.9.1816: et 200 års kommentar). Smith, Christen. «Nogle Iagttagelser, især over Iisfjeldene (Gletscher) 40 «En vitenskapens martyr» minne, s. 7. Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river paa en Fjeldreise i Norge 1812». I Topografisk-Statistiske Samlinger. Det hører avslutningsvis med til historien at Det britis- 7 Jeg vil hovedsakelig benytte meg av den norske utgivelsen av Zaire, s. 221 (14. september) og s. 222 (15. september). Bd. 2, del 2. Det Kongelige Selskab for Norges Vel, Christiania, 1817. dagboken fra 1819. Smiths notater under reisen ble opprinnelig 41 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river ke marinedepartementet i etterkant konkluderte med at oversatt fra dansk til engelsk og utgitt første gang i 1818 sammen Zaire, s. 223 (15. september). Smith, Christen. Professor C. Smith’s Dagbog paa en Reise til Congo i Kongo var uinteressant for videre utforskning. Det var med dagboken til ekspedisjonens leder J.K. Tuckey, og flere 42 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Afrika. Trykt hos Jacob Lehmann, Christiania, 1819. vitenskapelige appendikser. Den norske utgaven synes å basere Zaire, s. 223 (16. september). umulig å seile oppover elven på grunn av strykene, landet Smith, Christen og F.C. Kiær. Professor Christen Smiths Dagbog paa seg på den engelske. 43 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river hadde ikke noe som kunne være av interesse for britene, Reisen til de Canariske Øer i 1815. nr. 10, Forhandlinger. Selskabet, 8 J.K. Tuckey og Christen Smith, Narrative of an Expedition to Zaire, s. 224 (18. september). dessuten så var lokalbefolkningen ondsinnede og dovne. Christiania, 1889. Explore the River Zaire, s. xxxviii. 44 Robert Brown, «Observations, Systematical and Geographical, Ut fra et botanisk synspunkt derimot gav turen frukter for 9 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river on Professor Christian Smith’s Collection of Plants from the Tuckey, J.K., and Christen Smith. Narrative of an Expedition to samtidige og senere botanikere. De botaniske resultatene Zaire, s. xxxviii–xxxix. Vicinity of the River Congo» (s. 420–485), appendiks 5 i: Tuckey Explore the River Zaire, usually called the Congo in 1816 under the av reisen til Kongo ble rapportert av en av samtidens mest 10 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 76–77 (11. juli). og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Zaire, direction of Captain J. K. Tuckey, R.N., to which is added the Journal sentrale botanikere, Robert Brown (1773–1858), som 11 Smith Dagbog paa en Reise til Congo, s. 78 (11. juli). s. 485. Se også: von Buch, «Biographical Memoir of the late of Professor Smith; some general observations on the country and its 12 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 78 (11. juli). Christian Smith, M. D. Naturalist to the Congo Expedtion». inhabitants; and an appendix: containing the natural history of that konkluderte med at Kongo-herbariet bestod av 590 arter 13 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 80 (13. juli). part of the Kingdom of Congo through whih the Zaire flows. Printed by hvorav 250 var helt nye og ukjente, noe som må kunne 14 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 81 (15. juli). permission of the Lords Commissioners of the Admirality. John Murray, anses som et betydelig stykke arbeid tatt i betraktning av 15 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 84–85 (20.–22. juli). Abemarle-Street, London, 1818. 16 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo s. 88–89 (24. juli). at Smith kun var i Kongo i et par måned. Brown påpekte von Buch, Leopold. «Biographical Memoir of the late Christian 17 Parks reise ble publisert i 1799 under tittelen Travels in the Smith, M. D. Naturalist to the Congo Expedtion». I The Edinburgh videre at «Professor Smiths herbarium beviser ikke bare Interior Districts of Africa. New Philosophical Journal, July–October ,1826. den utrettelige aktiviteten til min … venn, men også hans 18 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river store kunnskap i den grenen av vitenskapen som var hans Zaire, s. xxxi–xxxii. spesielle område» og beklaget dypt at Smith selv ikke had- 19 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river 44 ■ Zaire, s. xxx. de kunnet skrive rapporten. 20 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Zaire,s. xxxi–xxxii. 21 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 62 (2. juli). 22 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo s. 67 (6. juli). 23 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 79 (12. juli). 24 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 92 (25. juli). 25 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Zaire, s. 147 (14. august). 26 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Zaire, s. 148 (14. august). 27 Tuckey og Smith, Narrative of an Expedition to explore the river Zaire, s. 223 (17. september). 28 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 102 (30. juli), s. 108 (5. august) og s. 107 (4. august). 29 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 118 (14. august). (Spørsmålstegnet står i originalen.) 30 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 127 (23. august) og s. 129 (25. august). 31 Smith, Dagbog paa en Reise til Congo, s. 122 (16. august), s. 123 44 Fortid 3/11 På tema 45

en vil, og begynner å skimte enkeltskjebnene. For så lenge unntak, gitt at naturlige havner er en mangelvare faktisk Noen som har hørt om Ouidah/Whydah? en befinner seg på det abstrakte eller teoretiske plan, samt langs hele den afrikanske Guinea-kysten.4 Spør en seg så på det ditto kvantitative, er det hele håndterbart. For jo, hvor de 21–22 slavene ombord kom fra, er svaret at vi vet jeg tror jeg har en rimelig god oversikt over alle teoriene ikke mer enn at de var blitt solgt til danskene av afrika- som er blitt framsatt om slavehandelen og slaveriet og de- nere. Danskene fanget aldri en eneste slave i de 200 årene Flakkende tanker res årsaker og konsekvenser – samt hvilke som er gangbare de var på Guinea-kysten; de «nøyde» seg, om det så kan for tiden og hvilke som ikke er det. Det samme hva gjel- sies, med å kjøpe dem og å frakte dem til Amerika, som der de kvantitative overslagene vi disponerer over. Lenger oftest til Jomfruøyene, også kalt Dansk Vest-India (i dag, om slavehandelen og kommer en selvsagt ikke på forelesningsnivå. På det ni- og siden 1917, United States Virgin Islands).5 De andre eu- vået kan en ikke annet enn å håpe at tallet 12 millioner ropeerne gjorde det samme. Som en kuriositet kan nevnes historikernes etikk (det omtrentlige tallet for slavehandelens offere) vil gjøre at Christiansborg Castle som det nå heter, står der frem- inntrykk. Men som det er blitt sagt – ett menneskes gru- deles, det ble sete for den britiske koloniadministrasjonen somme skjebne går inn på meg, tusen menneskers ditto på Gullkysten i 1877 (etter at danskene ga opp og reiste skjebner er statistikk. Og statistikk er noe abstrakt noe hjem i 1850), og er i dag intet mindre enn den offisielle og anfektelser. 6 som de fleste menneskers følelsesliv ikke lar seg affisere av. residensen til Ghanas president.

Finn Fuglestad, professor i historie, Universitet i Oslo Men så var det altså grasrotnivået, enkeltmenneskene og Men vi må haste videre, konkret østover. Når vi krysser dagliglivet, rutinen om en vil. Personlig har jeg hengt meg Volta-floden noen kilometer øst for Christiansborg, kom- opp i en kar som het Niels Asmussen Stavanger, slik er han mer vi til Slavekysten, som strakte seg hele veien til den i alle fall benevnt i den eneste kilden som sier noe om ham. nåværende byen Lagos i Nigeria.7 Slavekysten tilsvarer Vi er blitt fortalt så mange ganger at objektivitet ikke er av Et deprimerende emne, som sagt. Nå vet jeg selvsagt at Og er han benevnt slik, ja så er jeg kommet til den geniale altså en flik av dagens Ghana, samt også en flik av dagens denne verden, at vi vel bør tro på det. Objektivitet, even- menneskene den gang da tenkte annerledes enn meg/oss konklusjon at det må være fordi han var fra Stavanger, Nigeria, samt ikke minst hele kysten til de moderne sta- tuelt absolutt objektivitet, for de som måtte se forskjellen, – det som er uhyrlig for oss var det ikke i tidligere tider som jeg (derfor min opphengthet i ham?). Stavangerfolk tene Togo og Benin (begge franske kolonier i nyere tid og er kort sagt en illusjon, en «noble dream», for å sitere Peter og så videre. Jo, jeg tror jeg kan alle forklaringene som er ellers ikke vanlig kost i den dansk-norske slavehandelen, til 1960).8 Og det er her vi endelig kommer til den byen Novicks allerede klassiske formulering.1 Vi har også for- historikerne har forsøkt å komme opp med. Men jeg har delvis i motsetning til bergenserne og trønderne (de siste som er nevnt i tittelen til denne artikkelen – nemlig Oui- stått hvorfor – fordi en historiker er «dømt» til å se forti- problemer med å la meg overbevise av dem. Framfor alt, personifisert av Petter Wessel, den senere Tordenskiold, dah, men vanligvis kalt Whydah eller Juda i tidligere tider den gjennom sine egne briller; hans/hennes synspunkter, jeg blir stadig forfulgt av ett spørsmål, nemlig dette: hvor- som begynte sin karriere som «yngste skibsdreng» på et – en by som svært få mennesker i dag har hørt om. Ikke forståelse, diskurs og framstillinger med mer, vil nødven- dan kunne de – hvordan kunne de være med på noe så slaveskip,2 et faktum biografien hans i Wikipedia omhyg- så underlig, gitt at dagens unnselige Ouidah er et rimelig digvis måtte være farget av vedkommendes verdensansku- forferdelig? Som den kjølige og objektive(?) historikeren gelig unngår å nevne). Jeg innser at min opphengthet i trist skue. Men slik har det ikke alltid vært, snarere tvert else, bakgrunn, kultur og så videre. Underforstått, og satt jeg innbiller meg å være, burde jeg kanskje ikke la meg for- Niels Asmussen Stavanger er rimelig absurd, gitt at det imot, og var det slett ikke i Tordenskiolds dager (jo, han på spissen, hver historiker sin fortid, gitt at vi ikke kom- følge av et slikt spørsmål. Men jeg kan altså ikke la være. eneste vi vet om han er at han druknet i desember 1751 el- var der). Ouidah var nemlig selve episenteret på Slavekys- mer utenom den svøpen som heter subjektivitet. Da blir spørsmålet hvordan det påvirker min måte å skrive ler i januar 1752, hvis han da ikke ble spist av en hai. Den ten og for slavehandelen. En sentral uskipningshavn? Det historie på. Jeg har, når sant skal sies, ikke noe enkelt og godeste Niels utgjorde, sammen med to andre, mannska- avhenger av hvordan en definerer begrepet havn, gitt at Dog – hva jeg ofte savner i denne type diskusjon er be- greit svar for hånden. Men jeg kan ta leseren med på en pet på en såkalt lettbåt som skulle frakte 21–22 slaver fra byen befinner (og befant) seg ca. 4–5 km inn i landet. grepet «intellektuell ærlighet». Men kan det motsatte også vandring inn i problemstillingen. det danske fortet (og handelsstasjonen) Christiansborg på Men mer derom siden. tenkes? Jeg mener, kan det også være at en historiker blir den østlige delen av Gullkysten, nå Ghana, til et ventende influert eller påvirket av de kildene han eller hun arbeider Hvem var så de; de som var med på, organiserte og drev havgående skip lengre ute på reden. Ombord var også fem Spør en seg så hvor mange slaver som ble utskipet fra Oui- med og det emnet han/hun har valgt seg? slavehandelen? De var for det første mange, veldig mange, medlemmer av mannskapet på overnevnte havgående dah, blir det første svaret at vi vet ikke – vi har tall for og på veldig mange nivåer. Dessuten dreidde det seg om skip. Lettbåten kantret, alle de ombord som ikke var slaver eksporten av slaver fra områder, ikke fra enkeltsteder (samt Hva skjer for eksempel med en historiker som, via kildene, såvel europeere som afrikanere – afrikanerne var så opp- omkom, ser det ut for, samt 15 av slavene.3 Hvorfor kunne tall for de som kom fram til Amerika). Men det gjettes på formelig vasser i grusomheter, umenneskelig bestialitet og lagt med, og det i stor, altfor stor målestokk; uten dem ville så ikke flere reddes? Primært, og sannsynligvis fordi, som et sted mellom én og to millioner. En kan mene at dette ondskap? Hva med, kort sagt, en historiker som interesse- det neppe ha blitt noe av slavehandelen – som vi skal se. antydet, det relevante havområdet er hjemsøkt av mener altfor upresist, og en kan også mene at det både er mye rer seg for slavehandelen og slaveriet? Akkurat nå kan jeg neskeetende haier. Men de som ble reddet var altså slaver. og lite, alt ettersom, i relasjon til det globale tallet på 12 ikke komme på et mer deprimerende emne – diverse ut- På europeisk side er problemstilligen den samme. For her Spør en seg hvorfor, er mitt stalltips at én slave tapt betyd- millioner. Men hva som er hevet over tvil er at Ouidah ryddelseskriger, folkemord, etniske rensinger og så videre var det også mange, veldig mange som deltok, massevis av de mindre penger i kassa, mens derimot vår Niels kunne spilte en helt sentral, for ikke å si unik, rolle i den viktige til tross. For uansett hva annet en måtte komme opp med gode kristne til og med; alle de som måtte til for å få et så lettere avskrives på den relevante tapskontoen. perioden da slavehandelen virkelig tok av, fra ca. 1670-tal- (ikke så at dette skal være en konkurranse i bestialitet og utrolig komplekst fenomen, les økonomisk kretsløp, som let og til 1730-årene. Siden dabbet slavehandelen med dess like), den atlantiske slavehandelen, for bare å ta den, den atlantiske slavehandelen og triangelfarten, til å fungere, Hva illustrerer så denne korte historien? For meg personlig sentrum i Ouidah kraftig av, til de lokale makthavernes, varte i nesten firehundre år (fra, grovt regnet, begynnelsen til å humpe og gå om en vil, og det i nesten fire hundre år betyr nærværet av Niels at slaveandelen og dens proletarer eventuelt innbyggernes, fortørnelse (hvorfor så skjedde er på 1500-tallet til annen halvdel av 1800-tallet). Nesten fire som sagt. Herunder alle de jeg velger å kalle for slavehan- ikke lenger er et fjernt eller abstrakt emne (jeg har selvsagt et emne vi må la ligge). Det sentrale globalhistoriske spørs- hundre år med dagligdags, rutinemessig umenneskelighet delens proletarer – de menige sjømennene og de underord- diktet opp en hel roman rundt ham). Men hva mer? Jo, at målet her er sammenhengen mellom denne for datiden og ondskap; nesten fire hundre år med en ufattelig sløsing nede på de europeiske handelsstasjonene og fortene. Uten brenningen på de kanter og på den tiden ikke var til å spø- storstilte eksporten av slaver og den såkalte sukkerrevolu- med menneskeliv, om det så kan uttrykkes (og med fare dem ville det heller ikke ha blitt noe av slavehandelen. ke med – den krevde ikke så sjeldent menneskeliv. Men sjonen, primært på Barbados i Karibia, i annen halvdel av for å bli retorisk). Går det an å fordype seg i et slikt tema det sentrale poenget er likevel at havgående skip kunne 1600-tallet.9 Denne sukkerrevolusjonen var startskuddet uten å miste troen på menneskeheten, uten å ta skade på Ille blir det egentlig for historikeren først når vedkom- ikke gå inn til Christiansborg, fortet var ikke velsignet for etableringen av en gedigen sukkerplantasjesektor på sin sjel? mende havner nede på selve grunnfjellet, grasrotnivået om med en naturlig havn. I så måte var Christiansborg intet de vestindiske øyer basert nettopp på slaveri – det var da ➤ 46 Fortid 3/11 På tema 47

den atlantiske slavehandelen og det søratlantiske systemet ikke slavene igjennom på turen fra Ouidah by og ut til essensen er at initiativet kom fra de europeiske slavehan- å holde styr på sin forargelsen, på den hellige vreden, på virkelig tok av og ble til et sentralt fenomen på det globale de ventende skipene – via lagunen, sandstranden og ikke delsnasjonene, britene spesielt i 1807, ikke fra afrikanerne kort sagt sitt eget følelsesliv. Noe må få lov til å skinne plan. Alt som gikk forut av sukkerplantasjer og slavehan- minst den skremmende brenningen som altfor ofte krevde (ei heller for den sags skyld fra europeerne i Amerika). Det igjennom, ja, men ikke på bekostning av tolkningen av del var av rimelig begrenset omfang. Her er vi da kommet menneskeliv som sagt – til tross for de profesjonelle kano- som egentlig skjedde var, for å si det kort og brutalt, at kildene, og slett ikke på bekostning av det som er histori- til en klassisk høna-eller-egget problemstilling, hvor én av padlernes legendariske dyktighet. Hvor mange som døde den britiske krigsmarinen skjøt, eller truet med å skyte, kernes sentrale oppgaver, nemlig det å analysere, forklare mulighetene er at det var tilbudet på Slavekysten som satte på denne korte strekningen vites ikke (At slavene allerede slavehandelen i senk. Sikkert er det uansett at mennes- og å forstå, i motsetning til å dømme. Men hvordan forstå det hele i gang. For jo, det eksisterte et genuint tilbud av hadde vært gjennom det meste før de havnet i Ouidah, kene på Slavekysten kjempet imot avskaffelsen av slave- det uforståelige? Og heter det ikke også at det er mulig å slaver på Slavekysten. Slavekysten hadde i realiteten intet og at de skulle gjennom enda mer derfra og ut til skipene, handelen helt til siste slutt og vel så det. Det var ikke de forstå noe i senk? annet å tilby europeerne enn nettopp slaver, derav navnet samt under selve overfarten, og senere, er en annen histo- lokale innbyggerne, eventuelt de lokale makthaverne, som (også danskene var lenge med på Slavekysten – skipene rie, som vi også må hoppe over11). vendte seg vekk fra slavehandelen, det var etterspørselen I tillegg kommer så et slags politisk-mentalt-holdnings- som ankret opp ved Christiansborg seilte ofte videre øst- som opphørte (vi er nå på 1860-tallet). messig problem. Ingen europeer eller nordamerikaner for- over dersom det ikke var nok slaver å få kjøpt lokalt). Her Hva jeg også vil fram til naturligvis, er det opplagte poen- søker å unnskylde eller å bortforklare det dystre kapitlet må en være klar over at europeerne – portugiserne som get, at gitt de lokale forholdene, ville intet ha vært mulig For å sette det hele i perspektiv, kan det også være relevant som slavehandelen og slaveriet utgjør i menneskehetens de første – begynte å handle på kysten av Vest-Afrika al- på Slavekysten uten de lokale innbyggernes, og ikke bare å spørre seg hvordan det har gått med Ouidah siden. Nest historie – det burde heller være skyldfølelsen som råder lerede på slutten av 1400-tallet. Det var gullet på nettopp makthavernes, initiativ og aktive deltakelse. siste gang jeg besøkte Ouidah, på slutten av 1980-tallet, i diverse relevante kretser. Men i afrikansk sammenheng Gullkysten som lokket, ikke slaver – slavehandelen på var byen et klassisk eksempel på hva amerikanerne kaller er det annerledes. Er det så min rolle og mitt ansvar som Gullkysten kom det skikkelig fart i først ut på 1700-tallet. Hva så med europeerne? De satt på sine tre fort i Oui- for «a hole in the middle of nowhere», med den enorme historiker, europeisk historiker vel å merke, å si ifra, med Europeerne unngikk faktisk lenge den senere Slavekysten. dah, ett engelsk, ett fransk og ett portugisisk – de eneste stranden fullstendig øde og forlatt som et symbol på så bakgrunn i det til de grader entydige eksemplet Ouidah, Det er i så måte interessant å konstatere at de første i Oui- fortene på hele Slavekysten. Disse fortene befant seg som mangt (å sitte der helt mutters alene og se ut over selve at offer-rollens og den politiske korrekthetens tid bør være dah som lyktes i å «lokke» portugiserne til å gå i land ble sagt 4–5 kilometere fra havet, i skarp kontrast til fortene storhavet uten et eneste skip i sikte, vel vitende om hva over? Eller er dette å være moraliserende i utide? Hvordan, senere opphøyd til guder – så sier de lokale tradisjonene. på Gullkysten. Dessuten var de bygget av tørket leire og som hadde foregått dengang da, er en opplevelse en må sagt annerledes, komme seg helskinnet gjennom et farlig liknende, ikke av stein, fremdeles i sterk motsetning til være poet og ikke historiker for å kunne formidle). Å spør- farvann uten å bikke over, og uten eventuelt å bli stemplet Hvorfor unngikk europeerne lenge den senere Slavekys- Gullkysten. Dette er én av grunnene til at det er intet igjen re om hvor det ble av overskuddet fra slavehandelen (ja, for som både dette og hint? ten? Fordi det var intet av interesse å få byttet til seg der av dem i dag – nok en gang til forskjell fra Gullkysten (det de lokale innbyggerne tjente vel grovt på den?) er visstnok – de første europeerne var som sagt ikke interessert i slaver nåværende lille portugisiske fortet, som de få turistene blir både absurd og det som verre er. Det er et interessant og overraskende poeng i denne sam- – og på grunn av de lokale geografiske forholdene, som er henvist til, ble bygget i 1855, og hører hjemme i en annen menheng at innbyggerne på de karibiske øyene synes å ha i sannhet eksepsjonelle, for ikke å si ekstreme. Slavekysten sammenheng enn slavehandelens). Men siste gang, i 2009-10 var det noe annerledes. Hva et langt mer avslappet forhold til fortiden enn deres afri- utgjør faktisk, til forskjell fra Gullkysten med sine odder, hadde hendt i mellomtiden? Jo, at en hadde (i 1995 spe- kanske frender.19 Kanskje det er fordi de ikke har noe å viker og noen få naturlige havner, en eneste lang sand- Konklusjon? At europeerne i Ouidah – som forøvrig døde sielt) reist diverse monumenter formelt til minne om sla- bevise – deres forfedre var så opplagt ofre, og bare det, for strand (delvis med unntak av de første kilometerne øst for som fluer, slik som deres kolleger langs hele Guinea-kys- vehandelen og dens offere – som ledd i et UNESCO-pro- et umenneskelig system. Volta-floden). I tillegg er den karakterisert av en voldsom ten12 – var bokstavelig talt omringet av afrikanerne. De var sjekt, naturligvis.16 Pluss at en hadde bygget en genuin vei, brenning i store deler av året, ekstremt mer voldsom enn kort sagt helt avhengige av, for ikke å si prisgitt, de lokale med ditto kjørbar bro over lagunen, helt ned til stranden Tillat meg å avslutte med den kvinnelige senegalesiske so- den på Gullkysten. Her nyttet det ikke med europeiske innbyggerne, og det på alle tenkelige måter. Blant disse – nå kan en kjøre med bil dit, hvilket en såvisst ikke kunne siologen Axelle Kabou som har poengtert at ingen andre lettbåter; en måtte ty til afrikanske flatbunnede kanoer og finner vi selvsagt også, eventuelt ikke minst, de lokale po- på 1980-tallet. Ja, og det var kommet til et lite hotell og en folkeslag enn afrikanerne har vært villige til å selge sine med ditto afrikansk spesialopplært mannskap – mennes- litiske makthaverne som overvåket europeerne nøye – og restaurant på selve stranden. egne som slaver i stor målestokk til europeerne (og araber- ker som padlet gjennom brenningen med livet som innsats som ikke nølte med å fengsle og (til tider rent bokstave- ne).20 At hun er forblitt en ensom, og allerede glemt, røst hver eneste gang. Sett fra et navigasjonsmessig synspunkt lig) å kaste ut de fortsguvernørene som falt i unåde. Ved Alt dette høres jo positivt ut. Men det viser seg at det bud- på afrikansk side, er symptomatisk. Men hun har egentlig utgjorde, og utgjør, Slavekysten ganske enkelt en av ver- én anledning ble det portugisiske fortet rett og slett jevnet skapet monumentene er ment å formidle ikke er historisk formulert det helt sentrale, og vel usvarbare spørsmålet, dens minst gjestfrie og farligste kyststriper.10 Likevel – det med jorda – for så å bli bygget opp igjen etter ordre fra den korrekt – for å si det diplomatisk. Pluss at disse monu- det som kan oppsummeres i ordet hvorfor. var altså her det virkelig foregikk i lange tider. lokale kongen.13 For i motsetning til på Gullkysten, kunne mentene allerede er forfalne som et resultat av manglende ikke skipene ute på reden med sine kanoner yte europeerne vedlikehold. Dessuten skal en ikke ha oppholdt seg lenge PS: Apropos den dansk-norske slavehandelen og det Men dette var ikke alt. Den sandstranden som Slavekys- i Ouidah noen form for beskyttelse – ingen kanonkuler i Ouidah før en får bekreftet en kjedelig mistanke: nemlig dansk-norske slaveriet, hva med den berømmelige Kris- ten utgjør er ved Ouidah bare noen få hundre meter bred. rakk så langt. Særlig avhengige var selvfølgelig europeerne at det hele var et forsøk på å tiltrekke seg turister fra USA tian Fredrik, 1814-kongen som pryder Stortingssalen? Deretter kommer en til en grunn og til tider rimelig smal av kanopadlerne, som de forøvrig måtte «importere» fra – konkret afro-amerikanere på let etter sine røtter.17 Men Han endte som bekjent sine dager som Christian VIII, lagune, men en veldig lang sådan, ettersom den løper pa- Gullkysten. Disse kanopadlerne tilhørte enkelte etniske turistene er stort sett uteblitt, og bare tristheten er igjen. Danmarks siste enevoldskonge (1839–48). Han var også rallelt med selve kysten i omtrent hele dens lengde. Denne grupper som kunne vise til en viss maritim tradisjon. Noen konge over Jomfruøyene, og som sådan en sterk motstan- lagunen måtte en ganske enkelt vasse gjennom. Deretter slik maritim tradisjon eksisterte ikke på Slavekysten, inn- Så hvordan affiserer dette historikeren? Som sagt, jeg har der av å avskaffe slaveriet. Et spesielt infamt dokument gjensto det enda mange kilometer før en endelig nådde byggerne der har tradisjonelt alltid vendt storhavet ryggen, ikke noe godt svar å komme med. Men jeg vet nå at slave- kongen satte sitt navn under var proklamasjonen av 28. fram til selve byen Ouidah, som da må kunne karakterise- bokstavelig talt – de har hatt nok med sin lagune.14 handelen og slaveriet ikke er et emne for sarte sjeler, noe juli 1847 som bestemte at ingen som ble født etter denne res som en genuin innlandsby sett fra et strengt geografisk jeg dessverre forsto altfor sent. Ja, for en skal være tem- datoen kunne være slave. Men de som var født før måtte synspunkt. Jeg gjentar: Uten afrikanernes høyst aktive deltakelse vil- melig hardhudet for ikke å bli rystet helt inn til margen pent finne seg i å vente med å bli satt fri, og det i hele 12 år, le det ha vært fysisk umulig å få til noen slavehandel fra av det kildene avslører. Enda verre blir det når en tar med altså til 1859.21 Til sammenlikning var slaveriet på de bri- Hva jeg vil fram til her? Jo, det faktum at det i det hele tatt Ouidah-området. skjebnen til slavene på sukkerplantasjene i Amerika – de tiske naboøyene blitt avskaffet i 1833, og på de franske un- foregikk handel i et slikt ugjestmildt strøk er i seg selv litt ble utsatt for hva jeg ikke nøler med å kalle for et genuint der februarrevolusjonen i 1848. Proklamasjonen av 1847 av et under. Enda verre eller underlig blir det når en vet Hvordan fikk en så bukt med den transatlantiske slave- folkemord, med, denne gangen, europeere som de eneste virket naturligvis som en rød klut på slavene, som gjorde at det dreide seg om en menneskehandel. For hva måtte handelen? Det er en lang og komplisert historie.15 Men ansvarlige, eller skyldige om en vil.18 Problemet her er da opprør i juli 1848 og tvang formelig den lokale guvernø- ➤ 48 Fortid 3/11 På tema 49

ren til å erklære slaveriet for å være avskaffet, til forargelse for regjeringen i København (i mellomtiden var Frederik Litteratur- og kildeliste VII blitt konge og eneveldet reelt avskaffet). Danmark var 11 Dog, tillat meg å ta med et ofte oversett fenomen, dette at Beckles, Hilary McD. A History of Barbados. From Amerindian Tilleman, Erick (Axelrod Winsnes, Selena, (red.)). A short and simple altså en sinke hva gjaldt avskaffelsen av slaveriet. Akkurat slaveskipene av og til måtte vente i månedsvis før de fikk tak i det settlement to nation-state. Cambridge UP, Cambridge, 1990. account of the country Guinea and its nature. African Studies Program, nødvendige antall slaver. Hvordan denne ventetiden fortonte seg University of Wisconsin-Madison, Madison, 1994. den biten blir som oftest dysset ned til fordel for det fak- Ciarcia,Gaetano. «Restaurer le futur. Sur la Route de l’Esclave à for de først kjøpte slavene, kan jeg ikke en gang forestille meg. tum at Danmark-Norge var det første landet som forbød Ouidah (Bénin)». I Cahiers d’Études Africaines, nr. 192, 2008. Verger, Pierre. Le Fort St. Jean-Baptiste d’Ajuda. Mémoire de l’Institut Ellers var det mange slaveskip som forliste eller som brant og/eller slavehandelen, i 1803, altså før Storbritannia i 1807. Men de recherches appliquées du Dahomey, Porto Novo, 1966. eksploderte (de hadde jo mye krutt ombord), eller som ble kapret Codo, Bellamin C. «Quelques aspects du Benin sur la route de da må en legge til at slavehandelen fortsatte med omtrent av sjørøvere (som oftest rasistiske sådanne), eller som forvillet seg l’esclave». I Adande, Joseph, Codo, Bellamin C., & Soumonni, Elisée uforminsket styrke fra de områdene danskene mer eller inn i det beryktede stillebeltet rundt ekvator. I tillegg kommer så (eds.). Le Bénin et la Route de l’Esclave, ONEPI, Cotonou, 1994. de skipene hvor slavene gjorde opprør, med som oftest tragiske mindre kontrollerte på Guinea-kysten også en god stund Eltis, David. Economic Growth and the Ending of the Transatlantic etter 1803 (og etter 1807). Forbudet mot slavehandelen konsekvenser for dem selv som for mannskapet. Detaljerte referanser til alt dette er det ikke plass til i denne Slave Trade. Oxford UP, Oxford, 1987. gjaldt jo bare de få som var danske borgere, og de var artikkelen. Men en av de få som har interessert seg for denne Feldbæk, Ole & Ole Justesen. Kolonierne i Asien og Afrika. uansett lite interessert i å ta opp kampen mot styggedom- problemstillingen er Johannes Menne Postma. Hans bok – The Politikens Forlag, København, 1980. men.22 Dutch in the Atlantic Slave Trade 1600–1815 – inneholder mange relevante eksempler. Fuglestad , Finn. «Le questionnement de Ouidah (Côte des 12 Hvis de da ikke gikk mer eller mindre berserk. Det kan skrives Esclaves)». I Rian, Øystein, Johannessen, Finn Erhard, Sørensen, ■ Fortjener Kristian Fredrik sin plass i Stortingssalen? mye om alt det vanvittige europeerne på fortene foretok seg. En Øystein og Fuglestad, Finn, red. Revolusjon og resonnement. av de verste var en bergenser på Christiansborg i 1740-årene, Festskrift til Kåre Tønnesson. Universitetsforlaget, Oslo, 1995. samt ikke minst hans mulatt-kone. Sistnevnte, som het Anna Gayibor, Nicoué Lodjou (ed.). Histoire des Togolais, vol. Sophia, var ikke til å spøke med, hun skal angivelig ha tatt livet I: Des origines à 1884. Presses de l’Université du Benin, Benin, 1997. av opptil flere suksesive danske guvernører – med gift. Hernæs, «Den Balstyrige Bergenser på Gullkysten», s. 127–38; samt Hall, Neville A. T. (Higman, B. W, ed). Slave Society in the Danish Noter diverse dokumenter i Justesen, Danish sources …, s. 634–5, West Indies. St. Thomas, St.John, and St. Croix. University of the West s. 649 & 663; samt Nørregaard, Guldkysten …, s. 173. Indies Press, Jamaica, 1992 & 1994. 1 Novick, That noble dream: the «objectivity question» and the 13 Se f.eks. Verger. Le Fort St. Jean-Baptiste d’Ajuda. Higman, B. W. «The sugar revolution». IEconomic History Review, American historical profession. 14 Se f.eks. Law. «Between the Sea and the Lagoons: The Interaction bind LIII, no.2 2000. 2 Nørregaard, Guldkysten. De danske etablissementer i Guinea, of Maritime and Inland Navigation on the Precolonial Slave s. 112. Coast», s. 209–37; og Smith, «The Canoe in West African Hernæs, Per O. «Den Balstyrige Bergenser på Gullkysten». 3 Det relevante dokumentet finnes i det danske riksarkivet. Det er History», s. 515–33. I Norsk Sjøfartsmuseum. Årsberetning 1995, Oslo, 1996. lettest tilgjengelig – om enn i engelsk oversettelse i Justesen, red. 15 Den beste innføringen i emnet er fremdeles Eltis, Economic Justesen, Ole (red.). Danish Sources for the History of Ghana Danish Sources for the History of Ghana 1657–1754, s. 847–8. Growth and the Ending of the Transatlantic Slave Trade. 1657–1754. Royal Danish Academy of Sciences and Letters, 4 Guinea-kysten er navnet på hele den vestafrikanske kysten, 16 Ciarcia, «Restaurer le futur. Sur la Route de l’Esclave à Ouidah København, 2005. Gullkysten og Slavekysten inkludert. (Bénin)» , s. 687–705, Codo, «Quelques aspects du Benin sur la 5 De danske turistene jeg støtte på på Jomfruøyene for en god del route de l’esclave», s. 63–5. Kabou, Axelle. Et si l’Afrique refusait le développement? år siden var selvsagt klar over at slaveriet florerte i dansketiden. 17 Trenden startet som bekjent med Alex Haley og hans berømte Paris, l’Harmattan, Paris, 1991. Men de var, like selvsagt, hellig overbevist om at de danske historiske roman Roots: The Saga of an American Family, fra 1976 slavene ble spesielt humant behandlet. Forskningen har – også oversatt til norsk. Knight, Franklin W.(red.). General History of the Caribbean, vol. III: imidlertid vist at det motsatte er tilfellet. Se f.eks. Hall, Slave 18 De rimelig få som havnet på bomullsplantasjene i Nord-Amerika The slave societies of the Caribbean. UNESCO, 1997. Society in the Danish West Indies … var de «heldige», gitt at bomullsplanten er ekstremt mindre Law, Robin. «Between the Sea and the Lagoons: The Interaction of 6 Feldbæk & Justesen, Kolonierne i Asien og Afrika. Nok en arbeidskrevende enn sukkerrøret. Maritime and Inland Navigation on the Precolonial Slave Coast». kuriositet: det er i dag ikke vanskelig å støte på ghanesere som har 19 Dette er det for all del subjektive inntrykket jeg sitter igjen med I Cahiers d’Études Africaines, nr. 114, 1989. etternavn som Hansen, Reindorf, Quist osv. etter diverse opphold der, inklusive samtaler med mange lokale 7 Den første som brukte betegnelsen Slavekysten skal ha vært Erick historikere, samt etter å ha lest en god del arbeider av de samme Law, Robin. The Slave Coast of West Africa 1550–1750. The Impact of Tilleman i 1697. Den nyeste utgaven av hans bok er det Selena lokale historikerne, dvs. av etterkommere etter slaver. Jeg vil the Atlantic Slave Trade on an African Society. Oxford UP, Oxford, Axelrod Winsnes som har stått for: En kort og enfoldig beretning særlig anbefale Knight (ed), General History of the Caribbean, 1991. om det landskab Guinea og dets beskaffenhed. A short and simple vol. III: The slave societies of the Caribbean; og Beckles, A History of Law, Robin. Ouidah. The Social History of a West African ‘Port’. account of the country Guinea and its nature. Barbados. From Amerindian settlement to nation-state; samt Hall, Ohio UP; Athens & James Currey, Oxford, 2004. 8 Den ledende autoriteten på historien til den sentrale og østlige Slave Society in the Danish West Indies … delen av Slavekysten, er Robin Law. Hans to mest sentrale verker 20 Kabou, Et si l’Afrique refusait le développement?, og spesielt et Menne Postma, Johannes. The Dutch in the Atlantic Slave Trade er The Slave Coast of West Africa 1550–1750. The Impact of the berømt intervju med henne med tittelen «L’Afrique serait-elle 1600–1815. Cambridge UP, Cambridge, 1990. Atlantic Slave Trade on an African Society; og Ouidah. The Social incurable?», i ukemagasinet Paris-Match, 20.8.1992. Novick, Peter. That noble dream: the« objectivity question» and the History of a West African ‘Port’. Det som følger er basert, dersom 21 Hall, Slave Society in the Danish West Indies …, s. 206–7. American historical profession. Cambridge UP, Cambridge, 1988. intet annet er opplyst, på disse to bøkene. 22 Feldbæk & Justesen, Kolonierne i Asien og Afrika, siste kapittel. Personlig mener jeg at noen av Laws konklusjoner trenger å bli Nørregaard; Georg. Guldkysten. De danske etablissementer i Guinea. revidert, dog ingen av de som er relevante for denne artikkelen. Bind 8 av Brøndsted, Johannes. Vore gamle tropekolonier. Fremad, Jeg planlegger å redergjøre for min uenighet med Law i en København, 1968(andre utg.). framtidig bok. For den vestligste delen av Slavekysten, tilsvarende en flik av Smith, Robert. «The Canoe in West African History». det moderne Ghana, samt kysten av Togo, og hvor danskene I Journal of African History, bind XI, no.4, 1970. lenge var aktive, har vi bl.a. Strickrodt, «Afro-European Trade Strickrodt, Silke. «Afro-European Trade Relations on the Western Relations on the Western Slave Coast, 16th to 19th centuries»; Slave Coast, 16th to 19th centuries.» Upublisert Ph.D-avhandling, og Gayibor (ed.), Histoire des Togolais, vol. I: Des origines à 1884. University of Stirling, Stirling, 2003. 9 Higman, «The sugar revolution», s. 213–36. 10 Jeg har tidligere tatt for meg hele denne problemstillingen i et bidrag kalt «Le questionnement de Ouidah Côte des Esclaves», s. 125–36. 50 Fortid 3/11 På tema 51

av sin elendighet. Han gjorde det til sin oppgave å bringe min biografi Eilert Sundt og det Norge han fant. Sivertsen nytt lys til det gamle, fremmede folket som levde i sløv- kritiserte meg med rette for å unnlate å skrive om hvilke Blikket fæstet på dem het og mørke i det norske samfunnet.4 Antallet fanter var, konsekvenser Sundts forskning fikk for norske tatere. «Da mente han, langt høyere enn de 1145 personene som var samfunnet fulgte opp Eilert Sundts strategier overfor ta- 5 Bodil Stenseth, forfatter og historiker registrert i folketellingen av 1845. terne, sørget man til slutt å utrydde et helt folkeslag», skrev Sivertsen og viste til praksisen med tvangsplassering av ta- For å forstå Sundts syn på til fantefolket må vi gripe til tere i arbeidsleirer og taterbarn på barnehjem.7 Det hører 1800-tallets nasjonalistiske tankegods. Der fantes et opp- også med til historien at Sundt fikk en etterfølger – pre- Sommeren 1847 la en teologisk kandidat, Eilert Sundt, politiske konsekvenser. Men det er ikke uproblematisk at rinnelig folk, som var etnisk norsk, eller som, Sundt kalte sten Svend B.H. Walnum, som ledet omstreifermisjonen ut på reise fra Christiania. Han hadde ett mål for øyet – å Eilert Sundt blir hyllet som sosiologiens far. Norske so- dem, bofaste nordmenn. Og det fantes fremmede, som og som i 1908 opprettet arbeidskolonien Svanviken. På oppspore fantenes beryktete reder. Men forgjeves. Deri- siologer har gjort en stor unnlatelsessynd ved ikke å ta for tilhørte et underlegent, usivilisert folkeslag. Fanten hadde, Eidsvoll, der Eilert Sundt virket som prest fra 1869 til sin mot fikk han høre atskillig om fanten fra bondekoner og seg Sundts handlingsplan overfor det såkalte fantefolket. ifølge Sundt, flere kjennetegn. Han hadde mørkere hud og død i 1875, ble det bygd et barnehjem som bar hans navn. tjenestejenter, bygdevektere og fergemenn, gardbrukere Historien om den norske stats inhumane behandling av hår enn nordmenn. Han var hedning og levde i et hemme- og husmenn. Heller ikke som- rom-folket og de «reisende» lig samfunn for seg. Og sist, men ikke minst, fanten streifet I mitt svar i VG ga jeg Sivertsen medhold. Eilert Sundt er meren derpå lyktes det Sundt å fikk nettopp en begynnelse omkring og manglet et hjem. Innbakt i Sundts tenkning kommet til å personifisere så vel de reisende som rom-fol- treffe på en eneste fant. Det var med Sundts fantebok. var altså en forestilling om «vi» og «de andre». Han gjorde kets tragiske skjebne i Norge. Det var Sundt som overbe- da han bestemte han seg for å ikke bare fantefolket til et forskningsfelt, men stilte også vi- viste stortingsmenn og andre øvrighetspersoner til å sette samle all mulig kunnskap om tenskapen i samfunnets og politikkens tjeneste. Så folkelivs- tvang i system overfor mennesker som datidens nordmenn fantefolket, som levde som en Norges første studiet hans var anvendt forskning. Han må kalles Norges kalte fanter. Året 1854 begynte Stortinget å bevilge pen- hemmelig kaste i det norske minoritetsforsker første minoritetsforsker. ger til et «Fond til fantevæsenets indskrænkning». Bare samfunnet. I 1850 utga han Til en from kone af mit én stortingsmann stemte imot bevilgningen, og i Sundts boken Fante- eller landstryger- bekjendtskab kom for Ved universitetet i Christiania hadde Sundt studert mye levetid fortsatte Stortinget å sette av penger til dette fon- folket i Norge, som ble trykt et halvt snes år siden mer enn teologi, og han hadde lang fartstid i studentsam- det, som ble administrert av Kirkedepartementet. Det var med offentlig støtte og som et gammelt, fremmed funnet. Han tilhørte en generasjon vitenskapsmenn og også Sundt som gikk i bresjen for statsstøtte til et særskilt kom i nytt opplag to år senere. kvindemenneske, politikere som var født omkring merkeåret 1814, og som tvangsarbeidshus for fanter og tvangsplassering av deres vaklende på en stav, ind nærte ambisjonen å bygge Norge til en moderne europeisk barn hos fosterforeldre.8 Sundt ble altså en pådriver for en Dermed ble teologen lands- på kjøkkenet og stillede stat. Trolig var han også inspirert av internasjonale forskere politikk som vi i ettertid finner inhuman og grusom. kjent som «Fante-Sundt». sig med bedende miner som Frédéric Le Play, Auguste Comte og Karl Marx. Men Bjørnstjerne Bjørnson ble så der ved døren. Hun skalv til forskjell fra dem utviklet ikke Sundt en stor teori om Likevel, det er historikerens fremste oppgave å forsøke å rørt at han gråt etter å ha lest over hele legemet og var samfunnet. Når han ruver i norsk vitenskapshistorie er det forstå hvorfor fortidens mennesker tenkte og handlet som bokens innledning, hvor Sundt så overmåde rynket og på grunn av hans evne til å lese statistikk og analysere samde gjorde. I sin samtid ble Sundt faktisk kritisert for å sy ba leserne om å vise fantefol- pjaltet, at ingen syntes at funnsforhold. På mange måter må Eilert Sundt betegnes dovenskapens puter under armene på fantefolket.9 Frem- ket deltakelse og hjelpe det til have seet et så ynkeligt syn som en moderne vitenskapsmann. medfrykten blant nordmenn var utbredt. – Dersom du å komme ut av sin mørke til- før. Man spurgte hende, ikke tier, kommer fanten og tar deg! Slik truet almuefolk stand. I samme bok skisserte hvad hun hed, og hvor hun Boken fra 1850 er rik på fotnoter og bygger på en omfat- barna sine, registrerte Sundt. Fanten og fanden var syno- Sundt et program for sin gjer- var fra; men hun kunde tende internasjonal og norsk historisk litteratur om fante- nymer, og overalt ble fanten møtt med frykt og motvilje. ning som «reisende forsker» Portrettfoto av Eilert Sundt, ukjent fotograf. Gjentrykk fra lidet se og høre og tale; eller landsstrykerfolket. Dessuten brukte Sundt muntlige Med boken sin ville han jo nettopp vekke lesernes delta- og sitt nye fag – «studium af Stenseths Eilert Sundt og det Norge han fant. hun vidste ikke at give kilder, og på feltarbeid noterte han flittig. Også sine egne kelse for fantene. Det er et tankekors at Sundt, som virke- folkelivets, navnlig det lavere nogen sammenhængende reaksjoner og tanker. Hans viktigste informant, Fredrik lig hadde en dyptfølt interesse for fantene, var den som folkelivs historie».1 Med årlige bevilgninger fra Stortinget forklaring. Det lod til, at en uigjennemtrængelig Larsen Hartmann som var fant, bidro med mange opplys- kom til å foreslå en så grufull måte å behandle dem på. skulle Sundt, som ble ansett som altfor radikal for en stil- sløvhed havde lagt sig over hendes sind, lig den ninger om det fremmede folkets historie, religion og fami- ling ved Det teologiske fakultet og som selv ikke ønsket skorpe af urenlighed, som bedækkede hendes hud.2 lieforhold. Av ham lærte også Sundt at fantefolket besto av Det såkalte «fanteondet» var av gammel årgang i Norge. å bli prest, vie seg til sin forskergjerning. Den teologiske «storvandringer» og «småvandringer». Videre, at noen kalte På 1600- og 1700-tallet hadde bygdefolk, gjerne anført kandidaten ble sosiolog uten å vite det, og i de nærmeste Slik, med en personlig opplevd historie, begynner teologen seg «rommani» eller «rom» og andre «reisende» (les: tatere). av fogd og lensmann, drevet klappjakt på fanter. I 1786 tjue årene skrev han en hel mengde bøker og artikler – om sin bok om fantefolket. Den fromme konen var hans mor. Bakerst i boken er en liste over «det norske og svenske fan- kunne presten Wille i Sillejord ikke få fullrost godt nok giftermål og dødelighet, sedelighet og edruelighet, rens- tesprog» – en liste som, ifølge Sundt, ikke var annet enn «en den årlige «fantejakten», som renset bygda for tyver og lighet og husflid, byggeskikk og båtbygging. Sundt var den fødte forfatter. «Som denne kvinde går der fattig samling af fremmede ord». Der fremgår det at tatere omløpere.10 Det var også tradisjon for at fanter som ikke en hel slægt i vort land,» skriver han og bruker sin selv- betraktet «de andre» som «buro» – en bosatt mann.6 Sundt var konfirmert eller som levde i konkubinat, kunne settes Mange av dagens universitetsfag, så vel ved det samfunns- opplevde historie som en metafor på fantefolket.3 I Bibelen gjorde det til en hovedsak å få et fenomen eller et syn belyst i tukthus. Fredrik Hartmann Larsen tilhørte kategorien vitenskapelige som Det humanistiske fakultet, står i gjeld blir nettopp et folk betegnet som en kvinne, forklarer han. fra flest mulig sider. Og da han satt ved skrivebordet, forfat- «ukonfirmert», og slapp først fri etter at han hadde lært til- til Sundt. Våren 2010, da en komité oppnevnt av Sosio- Den skrøpelige, utlevde kvinnen ga det rette bilde på denne tet han en flerstemmig og reflekterende tekst. strekkelig bibelhistorie og trosartikler til å bli konfirmert. lognytt lanserte de første bøkene i norsk sosiologis 25 ka- gamle slekten. Sløvhet hadde lagt seg over dens erindring, noniske tekster, ble to av Sundts bøker – Om giftermål i og synd og brøde hadde utslettet dens trekk av ynde og liv- Norge og Om Sædeligheds-tilstanden i Norge – utvalgt. Det lig mot. Fantefolket var et hjemløst og hjelpeløst folk, mente Tvang satt i system Fanteondet til livs er forståelig at kanonkomiteen ikke inkluderte Sundts bok Sundt, og han appellerte til lesernes medfølelse og neste- «Sundt startet undergangen», hevdet Aage Georg Si- Boken fra 1850 ble oppfulgt av nye beretninger – i 1859, om fantefolket, for denne boken kom til å få dramatiske kjærlighet. Det var et hendøende folk, som måtte reddes ut vertsen i en kronikk i VG våren 2000 i forbindelse med 1862, 1863 og 1865. I løpet av disse årene var det at Eilert ➤ 52 Fortid 3/11 På tema 53

Sundt skrev seg til berømmelse som det norske folklivets glet et ordenlig oppholdssted, skulle amtmannen gi dem vandringer» og «tatere». Der var nemlig ingen tydelig for- forsker. I boken om sedelighetstilstanden fra 1857 fortel- midlertidig hjemstavn og sørge for at de ble der.15 Sundt skjell å spore. De som for tjue år siden gikk med flokker av Noter ler han om hvordan han i sin tid hadde reist ut på lands- betraktet tvangsarbeidshus for fanter som et sivilisatorisk småbarn, gikk nå som besteforeldre. Og de som var barn 1 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 255 og 256. 19 bygda i den tro at han ville finne det edle norske folk, fremskritt – liksom botsfengselet var det for fanger, og den gang, var nå omringet av voksende barneflokker. 2 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 5. og om hvor fortvilet han ble over folkets store usedelighet sinnssykeasylet var det for de gale. Ja, offentlighetens opp- Det er nærliggende å tolke Sundts holdning som en biolo- 3 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 6. og urenslighet. Akkurat som med fantefolket så han det merksomhet om fantefolket var av det gode. Før hadde gisk fundert rasisme. Allerede i 1850 beskrev han fanten 4 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 6. 5 som sin oppgave å bringe det norske folk opplysning og fantene vært opptatt av hvordan de skulle klare å komme Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 174. som et patologisk tilfelle. Han sammenlignet fanter med 6 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 266. sivilisasjon. Men som årene gikk, kom han til et vende- seg unna lensmann og fut. Men etter opprettelsen av fan- spedalske, og påpekte at «som de spedalskes ulykke går i 7 Sivertsen, «Sundt startet undergangen», VG, 24.05.2000, s. 34. punkt. Ja, han tok selvkritikk av sitt syn på folket. For når tefondet, som på landsbygda ble administrert av presten arv, således forplantes fanternes vanart fra slægt til slægt.» 8 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 403. han fikk kjenninger blant husmenn og gårdbrukere, og og fattigkommisjonen, måtte fantene vurdere om de skul- Ja, han skrev om «fanternes åndelige spedalskhed», den 9 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 320. 10 så hvordan de levde og resonnerte, så skjønte han at han le eller ikke skulle gå til presten for å be om hjelp. Det «virker med betænkelig magt som en moralsk smitte.»20 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 321. 11 Stenseth, Eilert Sundt, s. 254. hadde grepet saken galt an. Han hadde betraktet folket kunne få fanten til å føle sin stillings usselhet og ulykke, Det fremmede og lastefulle fantefolket hadde fordervet 12 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 287. gjennom vitenskapsmannens briller, og ikke ut ifra fol- og da var han, ifølge Sundt, ikke lenger en fant av det arge nordmennene, som opprinnelig var troskyldige og gode. 13 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s.287. kets eget ståsted. Dermed kunne han ikke fortsette sitt slaget. 16 Så, gjennom mange år, hadde fantefolket fått et tilsig av 14 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 316. sivilisasjonsprosjekt. I stedet kvinner og menn som hadde rømt fra sine bofaste famili- 15 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 403. 16 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 367. ble Sundt folkets forsvarer. er. Selve smittestoffet var fantespråket, det smittet like lett 17 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 404. Tatt i betraktning hvor be- Sterkt ubehag som luftsmitte.21 For Sundt var «den moderne fantenatur» 18 Foucault, Galskapens historie, s. 47. sværlig og fattig Norge var Han ivret for at Justisde- en mentalt tilbakestående mennesketype. Tjue års fors- 19 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 401. fra naturens side, var det partementet måtte lage en kning innen feltet hadde da også vist at fanter var vanske- 20 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 174. 21 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 185. beundringsverdig at almuen fullstendig navneliste over lige å redde ut av deres levemåte. Det fortonte seg som et 22 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 402. 22 hadde klart å skape et så vidt fanter, slik at landets mange «regelmæssig kredsløb af ret åbenbar synd og nød». 23 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 416f. sivilisert samfunnsliv. Det lensmenn, prester og fattig- 24 Sundt, Fante- eller landstrygerfolket, s. 421. var i 1862.11 kommisjoner visste hvilke Den siste saken Sundt tok opp var det han mente var mis- personer som de trengte å bruk av dåpen. Det var nemlig prester som døpte barn av Men Sundts syn på fante- holde oppsikt med. «Blikket fanter uten å stille betingelser til foreldrene. For at dåpen folket forble det samme. Et fæstet på dem!» oppfordret skulle være et sakrament, måtte så vel foreldre som faddere Litteratur- og kildeliste tilsvarende vendepunkt fant Sundt i et rundskriv til lens- bevise at de var sitt ansvar bevisst. Sundt mente at prestene ikke sted med hensyn til «de menn og bønder, skolelærere måtte endre praksis, og nekte å døpe barn av omstreifere.23 Aubert, Vilhelm. Sosiologi 1. Sosialt samspill. Universitetsforlaget, Oslo, 1978. andre». Snarere tvert imot, og landhandlere, fergemenn med årene ble sivilisasjons- og andre i 1863. Der sto det At standse fanterne i deres gamle misbrug af Foucault, Michel. Galskapens historie. prosjektet overfor fantene også at «de altfor store lev- det hellige, det vilde derfor være som at rykke Bokklubbens Dagens Bøker, 2000. Sundt enda mer maktpålig- ninger af det forsvindende grunden bort under deres fødder. Jeg synes, at Midbøe, Øyvind. Eilert Sundt og fantesaken. gende. Da han i 1859 mente fantefolk måtte forfølges på deres løgn måtte forstumme og deres fripostighed Universitetsforlaget, Oslo, 1968. å se «et vendepunkt i hele samme måde som hidtil ved blive til beskedenhed og bøielighed, når det blev Sivertsen, Aage Georg. «Sundt startet undergangen». fantefolkets historie», så var at holde blikket fæstet på dem begribeligt, at så længe de vilde fremture på I VG, 24.05.2000, s. 34. det på grunn av offentlige og dem.» Og, fortsatte han: «Jeg fantestien, så måtte de ikke tænke på christent Stenseth, Bodil. Eilert Sundt og det Norge han fant. private bestrebelser å «over- «Et fantefølge i en bondestue» av Adolph Tidemand (1852). kaldte det en lemfældig, men navn. 24 Gyldendal, Oslo, 2000. vinde» dette folkets synd og Gjentrykk fra Stenseths Eilert Sundt og det Norge han fant. ikke uvirksom forfølgelse; Stenseth, Bodil. «Taterne og Eilert Sundt». nød.12 Ifølge Stortingets be- thi jeg stolede på, at fanterne Eilert Sundts fantebok og hans fire senere beretninger har I VG, 08.06.2000, s. 34. tenking var målsetningen med fantefondet å skaffe «fanter vilde blive vidende om, at man holdt øie med dem, og visselig sider som vekker sterkt ubehag. Det er på tide at Sundt, Eilert. Fante- eller landstrygerfolket i Norge. og andre deslige omvankende hjemstavnsløse personer en denne bevidshed vilde virke som en moralsk magt over minoritetsforskeren Sundt blir tatt opp til drøfting – ikke Gyldendal, Oslo. 1974 (1850; 1852; 1859; 1862; 1863; 1865). 17 lovlig næringsvei samt give deres børn en ordentlig opdra- dem.» bare av sosiologer, men av alle som tar Eilert Sundt på Sundt, Eilert. Om sædeligheds-tilstanden i Norge. gelse.»13 Men Sundt tilla fondet en fornorsknings- eller alvor. ■ Gyldendal, Oslo. 1976(1857; 1864; 1866). naturaliseringsoppgave. Ved å «omplante» barn og unge, Tvangen overfor «de andre», som Sundt gikk i bresjen for, voksne og gamle inn imellom den bofaste befolkningen, var en psykologisk tvang. Men tankegangen – å registrere ville de måtte gi avkall på deres familietradisjoner, leve- og systematisere ulike outsider-grupper i samfunnet var måte og språk. Fantene skulle, påpekte han, «komme i mye eldre enn ham selv. Den var ektefødt barn av fornuft- samme stilling som andre folk i landet».14 stroen og enevoldstaten og dens sosialpolitiske ordenspro- sjekt – «den store innesperringen», som Michel Foucault Den eneste måten å komme fanteondet til livs, mente har kalt det.18 Og i dette sosiale ordensprosjektet spilte Sundt, var å gå lovveien. Fanten skulle ikke lenger få lov vitenskapen en hovedrolle. Gjennom forskernes identifi- til å være hjemstavnsløs og streife omkring. Den som kasjon og kategorisering av outsiderne, kunne øvrigheten brøt loven, måtte bli innhentet av rettsvesenet og satt på iverksette sin overvåking og innesperring av dem. tvangsarbeidshus. Den nye fattigloven av 1863 ga da også amtmannen rett til å sette omstreifende fanter i tvangsar- I sin siste beretning fra 1865 om fantefolket var ikke beidshus inntil ett helt år. Hvis de etter løslatelsen man- Sundt lenger så sikker i sin sak på at det besto av «stor- 54 Fortid 3/11 På tema 55

sere mulige hollandsfarere fra Lyngdal. I tillegg er det fun- om vestegdene var mer innrettet på permanent emigrasjon net en postsekk med 97 brev fra året 1664 til mannskap enn nordmenn fra andre regioner; disse kan ha fokusert ombord på flåten til admiral De Ruyter, hvorav ti enten er mer på ren arbeidsmigrasjon. fra eller til en nordmann. Disse har Sogner analysert og Migrasjonen fra Norge 10 koblet til resten av kildematerialet vårt. Flest menn, men også mange kvinner til Amsterdam i tidlig Trass i et relativt mangfold av kilder, er omfanget av mi- Det er da også flere forhold som skiller Vest-Agder ut grasjonen til Amsterdam usikkert. Riktignok viser lys- som særegent. Lysningsregistrene og kommunikantbø- ningsregistrene for Amsterdam ca. 12 000 norske bru- kene viser henholdsvis 60 og 47 prosent menn for Norge nytid defolk på 1600- og 1700-tallet, dertil kommer at kom- som helhet. Men for Vest-Agders vedkommende viser de munikantbøkene viser nesten 6000 norske medlemmer henholdsvis 48 og 36 prosent menn, og de nederlandske 11 Aslak Kittelsen, masterstudent i historie, UNIVERSITETET I OSLO fra 1663 til 1800. Problemet med disse kildene er at de kildene peker altså Vest-Agder ut som eneste fylke med bare forteller oss hvor mange nordmenn som tok ut lys- kvinnelig overvekt. Ved å trekke inn norsk materiale – ning i Amsterdam og meldte seg inn i den lutherske kirka skifteregistraturer fra Lister og Mandal sorenskriverier, Nordmenns migrasjon til Amsterdam er en del av vår historie som har fått ufortjent liten samme sted, og allerede Hodne var bevisst på at mange samt en innberetning av 1755 til Økonomikollegiet i Kø- omtale. Riktignok var den på langt nær så omfattende som den senere emigrasjonen til sjømenn kan være usynlige i disse kildene (se avsnittet om benhavn – finner Hodne derimot data som tyder på at det De forente stater, men den var likevel betydningsfull, og særlig gjelder dette for Sør- og kjønnsfordeling). Kuijpers anslår at lysningsregistrene ute- var flest menn som reisteut av Vest-Agder. Her finner han Sørvestlandet. Den første til å belyse denne migrasjonen systematisk var Oddleif Hodne i later minst seksti prosent av immigrantene, da disse «alle- over dobbelt så mange menn som kvinner, og han utpeker sin hovedoppgave av 1976, Fra Agder til Amsterdam. Mitt mål med denne artikkelen er rede var gift, aldri giftet seg, eller giftet seg andre steder»,12 to mulige forklaringer på dette: for det første at de mann- å se hans hovedoppgave i lys av det andre forskere har bidratt med i etterkant. Jeg ønsker og at immigrasjonen fra hele Skandinavia omfattet ca. 41 lige emigrantene i egenskap av sjømenn (se også avsnitt 13 å se på hva som har blitt bekreftet, hva som har blitt tilbakevist, hva som forblir ubesvart, 000 mennesker bare i løpet av 1600-tallet. om sjømenn og tjenestejenter nedenfor) kanskje hadde en og hva som kan gjøres for å besvare dette. lavere ekteskapsprosent, og kanskje også sjeldnere meldte Aarsbogs tall for nordmenn i VOC illustrerer problemet seg inn i noen menighet; for det andre at en del av kvin- med hvor mange som havner utenfor registrene i Amster- nene kan ha vært ute midlertidig, for så å vende tilbake dam. Han finner 2183 nordmenn som seiler ut fra Amster- til Norge, og derfor oftere ha vært til stede når skifter ble Artikkelen begrenser seg til Amsterdam, da dette var det tilskriver migrasjonen mye av æra for prestegjeldets sær- dam for begge århundrene, hvorav 1279 på 1700-tallet. avholdt.21 aller viktigste mål for norske emigranter.1 De fleste emi- egne befolkningsutvikling.5 Hans tall er interessante, men På bakgrunn av antall undersøkte skipssoldbøker og det grerte dit i perioden 1640–75, men mange dro også se- vanskelige å sammenlikne med de andres, og vil derfor totale antall utgående skip, anslår han at det gjelder om En viss pekepinn på de faktiske forhold gir Sogner når nere, helt fram til midten av 1700-tallet.2 Det er perio- bare sporadisk tas med. lag 5750 bare fra og med 1700.14 Bare et fåtall kom til- hun går inn i forholdene for innvandrere fra Stavanger den 1640–1725 som er studert mest inngående, og jeg vil bake: Aarsbog har undersøkt endeliktet til 2087 av de re- amt i Amsterdam i ca. 1700–20. Ved undersøkelse av derfor konsentrere meg om denne perioden. Jeg vil også gistrerte nordmennene, og finner at over sytti prosent av rogalendinger i lysningsregistre og kommunikantbøker konsentrere meg om de faktorene forfatterne (se neden- Hvem emigrerte, hvor mange var de, og dem døde i tjeneste eller deserterte.15 Med mindre noen av (sistnevnte fra 1690) finner hun rundt førti prosent av for) drøfter i størst grad, og vil ikke komme innom såkalte hvor finner vi dem? dem tok ut lysning eller meldte seg inn i menigheten før kommunikantene igjen i lysningsregistrene, noe som gjel- push- og pullfaktorer. Årsaken til dette er at de drøftes De viktigste kildene, som de fleste forfatterne har benyt- de mønstret på, er det altså over sytti prosent av VOC- der begge kjønn. Av disse har alle kvinnene, og nær to lite inngående i litteraturen, og at både Oddleif Hodne tet seg av, er lysningsregistrene i Amsterdam, og kommu- seilerne som ikke fanges opp av disse kildene. Aarsbog har tredjedeler av mennene, gjennomsnittlig meldt seg inn i og Sølvi Sogner ser ut til å være enige om at det hoved- nikantbøkene (dvs. medlemslistene) fra byens lutherske ingen tall på hvor mange av de resterende som kan ha slått den lutherske menigheten over fem år før ekteskapet blir sakelig var pullfaktorer som forårsaket migrasjonen: gode menighet. Sistnevnte forefinnes fra 1663, med enkelte seg ned i Amsterdam i stedet for å reise tilbake til Norge.16 inngått, resten av mennene i gjennomsnitt nesten et år et- arbeidsmuligheter og høye lønninger i Amsterdam. Et lakuner, mens førstnevnte er intakte for hele 1600- og ter.22 Sogner går også til en undersøkelse av nederlandske viktig unntak er imidlertid det forfatterne kaller fluktmo- 1700-tallet.6 Hodne tar for seg antall nordmenn i disse handelsskip 1700–10, og finner der en norsk deltakelse på tivet, nemlig flukt fra for eksempel militærtjeneste, og fra to kildene for tidsperioden 1626–1800, samt går i dyb- Vest-Agders dominans 394 mann, eller 4,5 prosent.23 Blant disse er det 25 fra strenge straffer for for eksempel leiermål.3 den i lysningsregistrene 1651–75 og 1691–1700 for å finne Dersom vi nå likevel tar utgangspunkt i de nederlandske Rogaland, og av disse finner hun igjen fire i lysningsregis- ut mer om enkelte forhold blant migrantene fra Bergen kildene Hodne bruker, blir det klart at det er Vest-Agder trene, fem i kommunikantbøkene og fem i begge. Hoved- Den viktigste forfatteren etter Hodne er Sølvi Sogner, som og Vester-Risør.7 Dette omfatter alderssammensetning, som avleverer flest emigranter. Vestegdene representerer inntrykket av disse fjorten enkelttilfellene er at arbeidet har skrevet boka Ung i Europa om emnet, samt ytterligere skrivekyndighet, yrkestilhørighet og valg av ektefelle. 43,5 prosent av alle nordmenn i lysningsregistrene, og hele kommer først, deretter menighetsmedlemsskap og gifte- fem artikler siden. To av disse er skrevet sammen med den Han bruker også en del norske kilder for å kommentere 55,3 prosent i kommunikantbøkene. Etter Vest-Agder mål.24 Derimot ser menighetstilhørighet ut til å ha vært nederlandske historikeren Jelle van Lottum. En annen kjønnsfordeling og sosial sammensetning. Sogner baserer kommer Bergen, med henholdsvis 15,9 og 10,6 prosent, viktig for de unge kvinnene. nederlandsk historiker, Erika Kuijpers, har skrevet en ar- seg på de samme nederlandske kildene, delvis direkte, del- og Østfold med 9,9 og 5,8 prosent.17 Både de nederlandske tikkel om nordmennene og den lutherske kirka. Sindre W. vis gjennom Hodne og Simon Hart.8 I Ung i Europa, som kildene og norsk materiale som er trukket inn, peker ut Hvis vi antar at vestegdene fulgte et tilsvarende mønster Aarsbogs hovedoppgave Med Mars og Merkur om nord- i hovedsak dreier seg om rogalendinger i første kvartal av kysten fra Kristiansand til Egersund som kjerneområdet.18 som rogalendingene, kan vi gå ut ifra at også en god del menn i det Verenigde Oostindische Compagnie (VOC)4 vil 1700-tallet, gjør hun dessuten bruk av manntallet av 1701 Aust-Agder, derimot, som også hadde en «betydelig for- vestegdske sjømenn havner utenfor hovedkildene. Der- trekkes inn der den berører hovedtemaet, og det samme for Jæren og Dalane og mannskapslister fra samme sted, bindelse med Nederland», spiller en relativt beskjeden rol- til kommer Aarsbogs informasjon om VOC-seilerne. På gjelder van Lottums Across the North Sea om migrasjons- samt enkelte nederlandske kilder. Aarsbog baserer sitt le i det nederlandske kildematerialet.19 Aarsbogs materiale den annen side påpeker Lian at kvinneandelen etter all systemer i Nordsjømrådet, og Kuijpers’ bok Migranten- arbeid på skipssoldbøker fra 1241 av i alt om lag 4800 viser til sammenlikning en trend som avviker betydelig fra sannsynlighet er større enn det som kommer fram i hans stad om Amsterdam på 1600-tallet. Oddleif Lian berører VOC-skip, der han har funnet totalt 5017 oppføringer om Hodnes materiale: Vest-Agder, som har en prosentandel kilder, da bare skifteprotokollene fanger opp kvinner i dessuten temaet i hovedoppgava Tilbakegang og stillstand, nordmenn.9 Lian baserer seg hovedsakelig på skiftebøker, på over førti i lysningsregistrene, skilter med bare 16,98 særlig grad. Han finner en helt tilsvarende kjønnsforde- en demografisk studie av Lyngdal i Vest-Agder der han men også andre rettslige og militære kilder, for å identifi- prosent i skipssoldbøkene fra VOC.20 Det kan virke som ling i Lyngdal som Hodne finner i fylket forøvrig, 66,8 ➤ 56 Fortid 3/11 På tema 57

prosent menn.25 Uansett blir det klart at kvinneandelen er rogalendinger, det vil si 18 og 12 prosent henholdsvis ner. Spørsmålet blir da i hvilken grad de forskjellige feno- relativt støtt. Hodne gjorde derimot ingen undersøkelse blant vestegdene var høyere enn hos nordmenn forøvrig, for brudene og brudgommene. Imidlertid er det mange menene gjorde seg gjeldende. av bosted, men hans formening var at de østlige bydelene sjøl om de kanskje ikke har utgjort det flertallet de utgjør som gifter seg med en nordmann fra andre steder i Norge, hadde en stor andel lutherske innvandrere.49 Dette er ve- i de nederlandske hovedkildene. og mennenes tendens til å gifte seg med amsterdammers er sentlig grundigere belyst i den nevnte artikkelen av 2007, like framtredende som hos Hodnes bergensere: 37 prosent Sjømenn og tjenestejenter der Lastage og området rundt nevnes – bydeler som i all velger seg amsterdamsk brud.34 For brudgommene var sjømannsyrket altoverveiende – 91 hovedsak var befolket av de lavere lag, og gjerne sjømenn. Unge migranter fra alle samfunnslag prosent av de bergenske og hele 96 prosent av dem fra Ves- En samtidig kilde hevder at fire familier kunne være stuet Hodne godtgjør at det i all hovedsak var unge voksne Hvorfor disse forskjellene? Det kan være rimelig å anta at ter-Risør var sjømenn. Dette var ikke en særlig høyt sosi- sammen på ett rom i disse strøkene – ifølge lysningsre- som dro ut: Han finner at langt de fleste brudefolkene de forskjellige gradene av endogami i de forskjellige grup- alt ansett yrkesgruppe i samtida, og Hodne beskriver dem gistrene hadde mange bruder og brudgommer til og med fra Vester-Risør og Bergen var under tredve år gamle, pene beror på gruppenes størrelse, i og med at vestegdene som «en gruppe litt på siden av det øvrige samfunn».41 Noe samme adresse.50 Det var også i disse strøkene at våre ven- skjønt brudgommene fra Bergen var markert eldre enn de for eksempel var langt mer tallrike enn bergenserne, som flere bergensere enn vestegder ble håndverkere, men dette ner fra tidligere, Magnus og Barbara, bodde.51 andre. Ellers merker han seg en viss tendens til stigning igjen var mer tallrike enn rogalendingene. Når det gjelder endrer ikke det totale inntrykket, ei heller at Sogner fin- fra 1650-tallet til 1690-tallet, noe han forklarer ved at bergenserne, påpeker Hodne dessuten at disse gjerne had- ner at hennes rogalendinger oppfører seg helt på linje med Med andre ord: Nordmenn i Amsterdam valgte i stor ut- 1650-tallet var en økonomisk høykonjunktur, og at man de delvis utenlandsk opphav sjøl, og var mer vant til frem- sine landsmenn: 332 brudgommer er oppført som sjøfolk, strekning norske ektefeller, hadde dårlige skriveferdighe- følgelig kan vente å finne både flere unge innvandrere og mede kulturer.35 Imidlertid har van Lottum og Sogner bare 15 som noe annet.42 Vi har allerede sett på en un- ter, var tilknyttet sjømannsyrket – et typisk lavstatusyrke, flere som gifter seg unge.26 Dette inntrykket bekreftes av undersøkt norske brudefolk i hele perioden 1621–1720, dersøkelse av nederlandske handelsskip i det første tiåret og bodde i de fattigste bydelene. Mange av dem tilhørte Lian og Sogner: Lian finner fødselsår og utreiseår for 62 og funnet at ikke bare giftet mange nordmenn seg norsk – av 1700-tallet. Et annet eksempel på at nordmenn kunne også den lutherske kirka, karakterisert av Kuijpers som ei personer i sine kilder, og kommer fram til en gjennom- 45 prosent av brudgommene og 60 prosent av brudene for spille ei viktig rolle i den nederlandske sjøfarten, finner vi immigrantkirke.52 Alle disse faktorene til sammen tyder snittsalder på 22,6 år. Sogner finner en gjennomsnittsalder hele perioden – men at svært mange av disse giftet seg med i admiral De Ruyters flåte i 1664, der nesten 23 prosent på at de norske immigrantene var dårlig integrert. Den på 22,2 år på 63 bortreiste menn i manntallet av 1701 for en fra samme sted, og særlig på 1640- og 1650-tallet. På av mannskapet på hovedskipet De Spiegel var nordmenn.43 lave skrivekyndigheten styrker dette bildet: Under ti pro- Jæren og Dalane, hvorav de fleste helt sikkert eller sann- 1650-tallet, for eksempel, var det nesten like mange nor- Van Lottum viser et tilsvarende bilde: I hans tabell over sent av brudefolkene fra Vester-Risør underskriver lysnin- synligvis er i Holland.27 Hun anslår også et tilsvarende ske par der begge kom fra samme sted (131 par), som par yrkestilhørighet blant brudgommer på 1600-tallet (basert gene sjøl. Hos de bergenske brudgommene ligger tallene aldersgjennomsnitt for de rogalendingene hun finner igjen der de to kom fra forskjellige steder (141). Utover mot slut- på lysningsregistrene) finner vi at skandinaver utgjorde litt langt høyere (26 prosent i 1661–1665), og viser en stigende både som kommunikanter og brudefolk, nemlig 21–23 år ten av 1600-tallet minker ekteskap mellom sambygdinger under ti prosent av brudgommene, men nesten en fjer- tendens (47 prosent i 1691–1700). Dette er lave tall i for- for menn og 24–25 for kvinner. Dette er basert på hvor både relativt og absolutt.36 Undersøkelsen differensierer dedel av sjømennene. Og av skandinavene utgjorde nord- hold til gjennomsnittet av alle brudefolk i Amsterdam: I lang tid før lysninga de meldte seg inn i menigheta.28 ikke mellom forskjellige deler av Norge, men gir etter min mennene nesten halvparten.44 Skandinavene var sterkt 1660 kunne 37 prosent av brudene og 64 prosent av brud- mening likevel et rammeverk der både Hodnes og Sogners underrepresentert i alle andre yrkesgrupper. Med andre gommene undertegne med eget navn.53 På den annen side Hodne finner, basert på norske kilder, en ganske jevn so- tidligere undersøkelser ser ut til å passe inn. ord: Norske – og generelt skandinaviske – mannlige im- virker det som om de fleste av brevene til sjømenn ombord sial fordeling både i Vanse (på Listalandet),29 Bergen og migranter innrettet seg så å si utelukkende mot sjømanns- på De Ruyters flåte er skrevet av kvinnene sjøl. Kristiansand,30 bare med en svak tendens til høyere emi- Graden av endogami reiser spørsmålet om familiemigra- yrket, muligens fordi det var dette middelet de hadde til å grasjon fra Vanse jo fattigere gardene er, og en sterkere del- sjon. Hodne sier om Vester-Risør at det er naturlig å tenke søke lykken i Amsterdam. takelse fra det høyere borgerskap i Bergen. Sogner finner seg at mange av dem som ble gift i Amsterdam kjente Oppsummering at de fleste av de bortreiste mennene nevnt ovenfor er av hverandre fra før, og kanskje til og med dro ut parvis.37 De nederlandske kildene Hodne bruker, gir ingen opp- Det er ingen til nå som har kommet med forskning som bondestand, bare et fåtall er husmenn.31 Undersøkelsene Sogner derimot, i Ung i Europa, konsentrerer seg om et lysninger om kvinnenes yrke, men han går ut fra at de ble står i direkte motsetning til hva Hodne har funnet. In- er basert på ulike premisser, og omfatter forskjellige perio- utvalg som oppviser særdeles liten grad av endogami, og tjenestejenter.45 Sogner bestrider ikke dette, men påpeker gen går Hodne imot når det gjelder hvem som migrerte der og områder, så de er vanskelige å jevnføre. argumenterer for at kvinner dro ut alene. Dette begrunner at bildet er mer nyansert: Rettsprotokoller for Amsterdam – det vil si migrantenes kjønnsfordeling, aldersfordeling hun bl.a. ved at kvinnene inngikk ekteskap i Amsterdam 1660–1800 viser at tjenestejenter gjerne ble satt til det og sosiale bakgrunn. Derimot har vi, ved hjelp av senere – ikke hjemme, at hennes rogalandskvinner gjerne hadde håndverket man livnærte seg ved i husholdet: «skomaker, forskning, fått et mer nyansert bilde av det norske immi- Mange velger norsk ektefelle bodd i byen i flere år før de inngikk ekteskap, samt at de sypike, butikkpike, øltapper, tauarbeider, diamantsliper, grantsamfunnet i Amsterdam. Der Hodne finner en stor Ved en studie av migrasjon og migranter er integrasjon et sjelden giftet seg med menn fra Rogaland.38 prostituert m.m.» er nevnt.46 Det var forøvrig relativt få grad av endogami, bare brutt av brudgommenes tendens sentralt tema, og én målestokk på dette er hvem migran- prostituerte blant de norske kvinnene, noe som kan henge til å velge amsterdammers, har vi nå sett at bildet er mer tene giftet seg med. Hodnes tabeller viser en markert en- Dette kjønnsperspektivet skiller Sogner klart fra Hodne. I sammen med at Norge var lite urbanisert, da det «synes å variert, også over tid, og at vi sannsynligvis har med flere dogami32 hos brudefolk fra Vester-Risør – 45 prosent av de nyere artiklene hennes finner vi dog et mer differensiert være en sammenheng mellom bymiljø og prostitusjon».47 typer migrasjon å gjøre. mennene og 43 prosent av kvinnene gifter seg med en fra synspunkt. På grunnlag av tendensen til færre ekteskap Blant de norske migrantene i Amsterdam ser det med an- samme sted. For Bergen er de samme tallene henholdsvis sambygdinger imellom mener hun og van Lottum at fa- dre ord ut til at kvinnene har hatt et mer differensiert ar- Én ting Hodne i liten grad gjorde, var å problematisere 17 og 29,2 prosent. Særlig for Vester-Risør, og særlig for milieflytting kan ha dominert på midten av 1600-tallet, beidsmiljø enn mennene. lysningsregistrene som representativ kilde. Som vi har kvinnenes vedkommende, gjelder også at de ellers helst mens det kan ha vært mer enslig flytting senere.39 Vi kjen- sett, gjorde Sogner en undersøkelse der hun bare fant et gifter seg med en landsmann. På den annen side er men- ner til minst ett par som kan ha kjent hverandre fra før og mindretall av kommunikantene igjen som brudefolk. Ba- nene, og særlig bergenserne, svært tilbøyelige til å gifte seg emigrert for å gifte seg i Amsterdam: Magnus Andresen Immigrantsamfunnet i Amsterdam sert både på dette, og på tilsvarende undersøkelser, anslo med nederlendere: 35,6 prosent av de bergenske brudgom- og Barbara Pieters fra Kristiania, et av parene fra brevene – lite integrerte nordmenn? Kuijpers at bare omtrent førti prosent av immigrantene mene og 20,6 prosent av de fra Vester-Risør gjør dette, til De Ruyters flåte.40 Dette angår derimot neppe dem I sin artikkel av 2007 om immigrantsamfunnet bruker van giftet seg.54 Ikke minst har Aarsbog funnet store antall hovedsakelig med innfødte amsterdammers. For brudene som ikke inngikk ekteskap i Amsterdam, disse kan ha Lottum og Sogner tre faktorer som definisjon på et immi- immigranter som i all hovedsak må ha gått utenom både er de tilsvarende tallene svært lave.33 Sogners undersøkelse hatt et mønster som avviker fra de som giftet seg der. Jeg grantsamfunn, nemlig felles yrkestilhørighet, felles bosted lysningsregistre og kommunikantbøker. Den dokumen- avviker betydelig fra Hodne med et forholdsvist fravær finner det rimelig å anta at begge deler var vanlig: utreise og felles religion.48 Yrkestilhørighet og inngifte (som disse terte arbeidsmigrasjonen til VOC reiser ytterligere tvil om av inngifte blant rogalendingene i tidsrommet 1700–20: i forbindelse med en (vordende) ektemann eller mannlig forfatterne grupperer sammen) har jeg allerede belyst, og hvorvidt lysningsregistrene gir et riktig bilde av migrasjo- Bare 11 giftemål er registrert der både brud og brudgom slektning, men også alene eller sammen med andre kvin- vi har sett at Hodnes konklusjoner på disse feltene står nens omfang. Her må vi imidlertid skille mellom emigra- ➤ 58 Fortid 3/11 På tema 59

sjon fra Norge og immigrasjon til Amsterdam, for ikke å snakke om permanent sådan: Det er åpenbart at skips- Noter Litteratur- og kildeliste soldbøkene må tas med for å beregne hvor mange som 1 Hodne, Fra Agder til Amsterdam: En studie av norsk emigrasjon til 40 Sogner og van Lottum, «An immigrant community?». Se også Hodne, Oddleif. Fra Agder til Amsterdam: En studie av norsk emigrerte, men jeg mener vi ikke kan gå ut ifra at noen Nederland i tiden ca. 1625–1800, s. 20–21. Sogner og van Lottum 2006, Sogner 2009. emigrasjon til Nederland i tiden ca. 1625–1800. av VOC-seilerne slo seg ned i Amsterdam, med mindre vi 2 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, beskrevet i detalj 41 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 83–84. Hovedoppgave UiO, 1976. på s. 22–24. 42 Sogner, Ung i Europa, s. 90. også finner dem i de stedlige kildene. Kuijpers, Erika. Migrantenstad: immigratie en sociale verhoudingen 3 Dvs. samleie før ekteskap. Se Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 43 Sogner, «Sjømannshustruer skriver til sine menn», s. 67. in17e-eeuws Amsterdam. Hilversum: Verloren, 2005. 108, og Sogner, Ung i Europa: Norsk ungdom over Nordsjøen til 44 Van Lottum, Across the North Sea: The impact of the Dutch Aarsbog har dessuten indirekte hjulpet til med å belyse i Nederland i tidlig nytid, s. 71–72. Republic on labour migration, c. 1550–1850., s. 69. Kuijpers, Erika. «Poor, illiterate and superstitious? Social and cultural hvilken særstilling migrasjonen fra Vest-Agder står: Fyl- 4 Det Forente Ostindiske Kompani. 45 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 82. characteristics of the ‘Noordse Natie’, in the Amsterdam lutheran ket har avgitt en beskjeden andel VOC-seilere til sam- 5 Lian, Tilbakegang og stillstand i et kystdistrikt på Agder: 46 Sogner, Ung i Europa, s. 77. Opplysningene fra rettsprotokollene church in the seventeenth century», i Dutch light in the «Norwegian menlikning med brudefolk og kommunikanter, en andel befolkningsutviklingen i Lyngdal 1665–1800, s. 166–67. stammer fra dr. Sjoerd Faber v. Juridisk Fakultet, Vrije Night». Maritime relations and migration across the North Sea in early 6 Se Sogner, Ung i Europa, s. 110–114 for informasjon om disse Universiteit Amsterdam. modern times, Louis Sicking, Harry de Bles og Erlend des Bouvries som kanskje står mer i stil med dets andel av befolkninga. kildene. Sogner har dessuten nylig dataregistrert de lysningene 47 I følge Lotte C. van der Pol. Sogner, Ung i Europa, s. 78–79. (red.). Hilversum: Verloren, 2004. Dette, sammen med vestegdenes store antall, den store 1621–1720 der en av partene er norsk. 48 «Spacially located communities», Sogner og van Lottum 2007, s. 7 Mandal, Vest-Agder. Øster-Risør er det vi nå kjenner som Risør. 154. Lian, Oddleif. Tilbakegang og stillstand i et kystdistrikt på Agder: andelen kvinner og graden av endogami mellom dem, bi- befolkningsutviklingen i Lyngdal 1665–1800. Hovedoppgave UiB, drar til å skille ut vestegdenes emigrasjon som noe helt for 8 Mangeårig arkivar ved Gemeentearchief Amsterdam. 49 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 93. Systematiserte lysningene og ga statistikken ut i Geschrift en Getal 50 Sogner og van Lottum, «An immigrant community?», s. 160. 1991. seg sjøl. Som nevnt kan det hende at langt flere av dem (1976). 51 Van Lottum, Jelle og Sogner, Sølvi. «Magnus og Barbara», s. 387. van Lottum, Jelle. Across the North Sea: The impact of the Dutch har vært innrettet på permanent migrasjon enn hva andre 9 Aarsbog, Med Mars og Merkur: En analyse av norsk deltakelse i 52 Kuijpers, «Poor, illiterate and superstitious? Social and cultural Republic on labour migration, c. 1550–1850. Amsterdam: nordmenn har vært. ■ VOC basert på skipssoldbøker 1633–1794, s. 40. En betydelig del characteristics of the ‘Noordse Natie’, in the Amsterdam lutheran Aksant, 2007. av disse er samlet inn av Jorunn Olsen, resten av ham sjøl. church in the seventeenth century», s. 60. 10 Van Lottum, Jelle og Sogner, Sølvi. «Magnus og Barbara. 53 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 79–81. van Lottum, Jelle og Sogner, Sølvi. «Magnus og Barbara. Mikrohistorie i Nordsjøregionen på 1600-tallet», Sogner, 54 Kuijpers, Migrantenstad, s. 372–377. Mikrohistorie i Nordsjøregionen på 1600-tallet», i Historisk tidsskrift «Sjømannshustruer skriver til sine menn: Amsterdam, november 85–3 (2006). 1664». Løyland, Margit. «Salig på jorda eller i himmelen?», i Egdene og 11 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, tabell s. 21 de ti bud: Mentalitetshistorisk tilnærming til moral og rettsfølelse ca. 12 Kuijpers, Migrantenstad: immigratie en sociale verhoudingen in 1600–2000. Kristiansand: Agderseminaret 2007, utgitt 2008. 17e-eeuws Amsterdam, gjengitt i Sogner og van Lottum, «An immigrant community? Norwegian sailors and their wives Sogner, Sølvi og van Lottum, Jelle. «An immigrant community? in 17th century Amsterdam», s. 155. Norwegian sailors and their wives in 17th century Amsterdam» i 13 Kuijpers, Migrantenstad, gjengitt i Sogner og van Lottum, The history of the Family12 (2007). «An immigrant community?», s. 155. Etter min vurdering er det Sogner, Sølvi. «Sjømannshustruer skriver til sine menn: Amsterdam, rimelig å anta at litt under halvparten, dvs. 20 000, er norske. november 1664», i Det Hjemlige og det globale : festskrift til Randi 14 Aarsbog, Med Mars og Merkur, s. 42–43. For alle kamre er Rønning Balsvik, Einar Niemi, Christine Smith-Simonsen (red.). anslaget hans hele 17 000, som han beskriver som «noe lavt». Oslo: Akademisk Publisering, 2009. 15 Aarsbog, Med Mars og Merkur, s. 84–85. 16 Aarsbog, Med Mars og Merkur. Han har imidlertid noen Sogner, Sølvi. Ung i Europa: Norsk ungdom over Nordsjøen til enkelteksempler på begge deler s. 105–111. Nederland i tidlig nytid. Universitetsforlaget, Oslo, 1994. 17 Tabell nr. 3 og 4, s. 45 i Hodne, Fra Agder til Amsterdam. Aarsbog, Sindre W. Med Mars og Merkur: En analyse av norsk Imidlertid trekker han Østfolds betydning i tvil, pga. deltakelse i VOC basert på skipssoldbøker 1633–1794. navnelikheten mellom Fredrikstad og Friedrichstadt i Schleswig Hovedoppgave NTNU, 2003. (s. 48). 18 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 111. 19 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 58. 20 Aarsbog, Med Mars og Merkur, s. 56–60 m. tabeller. 21 Hodne, Fra Agder til Amsterdam. Alt jeg har sagt hittil er utførlig redegjort for på s. 60–63. 22 Sogner, Ung i Europa, s. 115–119. 23 Sogner, Ung i Europa, s. 94–95. Undersøkelsen er gjort av P. C. van Royen. 24 Sogner, Ung i Europa, s. 120–123. 25 Lian, Tilbakegang og stillstand, s. 156–57. 26 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 66–69. 27 Sogner, Ung i Europa, s. 38–44. Opplysningene fra manntallet er opplagt en underregistrering. 28 Sogner, Ung i Europa, s. 119. 29 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 76–77. 30 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 71–74. 31 Sogner, Ung i Europa, med tabell 6. 32 Inngifte, giftemål innen egen gruppe. 33 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 86–87. 34 Sogner, Ung i Europa, s. 123–125. 35 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 90. 36 Sogner og van Lottum, «An immigrant community?», s. 157–59. 37 Hodne, Fra Agder til Amsterdam, s. 89. 38 Sogner, Ung i Europa, s. 75. 39 Sogner og van Lottum, «An immigrant community?», s. 158. 60 Fortid 3/11 På tema 61

kunne være noen utvikling i fenomenet. Valget falt der- heller kun å fokusere på støtte til emigrasjon og reise. Jeg med på perioden 1878–1887. I disse årene ser vi den aller gikk igjennom alle hovedpersonene (familieoverhoder + største utvandringsbølgen fra Norge.6 Av kildemateriale personer oppført alene) for å se om noen hadde fått rei- Fattigvesenets støtte valgte jeg fattigvesenets understøttelsesprotokoller. Her sestøtte først, og talte deretter opp alle hovedpersonene i kan man se antall bidrag fattigvesenet har gitt og hva de protokollen for å finne den prosentvise andelen som hadde har gitt støtte til. fått reisestøtte. Denne protokollen inneholdt 894 hoved- til emigrasjonen til personer, men antall understøttede i Vestre Aker i denne perioden vil være høyere fordi det i noen tilfeller er flere Fattigvesenets understøttelsesprotokoll personer i en familie som har mottatt støtte. Å telle antall Amerika for Vestre Aker for året 1869 hovedpersoner var allikevel naturlig fordi det som regel er Denne protokollen er inndelt etter år og deretter ført fort- sånn at en far har mottatt støtte på vegne av for eksempel Christin Emilsen, masterstudent i historie, Univeritetet i Oslo løpende ettersom fattigvesenet utbetalte støtte til personer sin datter eller sin kone. Ut i fra protokollen kan man se at som trengte det. Det vil si at èn person kan dukke opp fattigvesenet i Vestre Aker i perioden 1878–1887 har ut- igjen ved flere anledninger i løpet av året. Den er altsåikke betalt svært få beløp til reiser enten innenlands, til Sverige Emigrasjonen til Amerika er en viktig del av norsk historie. I denne artikkelen vil jeg un- sortert på hverken person, nummer gitt til hver person el- eller til Amerika. Av de 894 hovedpersonene hadde kun dersøke fattigvesenets støtte til utvandringen til Amerika med utgangspunkt i Vestre Aker. ler understøttelsesmåte. Jeg ønsket å bruke denne proto- fire stykker, det vil si ca 0,45 prosent eller 4,5 promille, Jeg skal diskutere tidligere forskning på temaet, metodeproblemer og tolkningsproblemer, kollen både for å se om noen hadde fått emigrasjonsstøtte, fått reisestøtte til Amerika. Dersom vi også tar med de samt fokusere på omfanget av dette fenomenet. Støttet lokale myndigheter i utbredt grad men også for å få en oversikt over hvordan fattigvesenets to som har fått støtte til klær til Amerikareisen og de tjue emigrasjon for å løse sine fattigdomsproblemer? Sverre Mørkhagen påpeker at antall un- utgifter fordelte seg. Ut i fra protokollen kan man se at som har fått reisepenger innenlands og til Sverige, ender derstøttede av fattigvesenet i Norge sank med 18,5 prosent fra 1870 til 1875, og mener at fattigvesenet har flest utbetalinger til medisinske utgifter vi opp med totalt 26 stykker eller 2,9 prosent. Dette ty- dersom dette skyldes at fattigfolk ble sendt til Amerika, må praksisen ha vært ganske om- og uspesifiserte beløp, enten for en bestemt tidsperiode el- der på at reisestøtte ikke har utgjort noen særlig stor andel fattende.1 Jeg vil i denne artikkelen diskutere hvor sannsynlig det er at dette fallet skyldes ler engangsbeløp. Protokollen viser også at fattigvesenet av fattigvesenets utgifter i Vestre Aker. Allikevel er denne en omfattende ustendelse av fattige til Amerika. i Vestre Aker ga en del bidrag til både konfirmasjon og protokollen interessant fordi vi faktisk har bevis for at fat- begravelse.7 Denne fordelingen ser ut til å stemme ganske tigvesenet i dette området ga støtte til emigrasjon til både bra med budsjettforslaget for fattigvesenet i Aker frem- Amerika, Sverige og til reiser innenlands.10 lagt av et utvalg av formannsskapet for året 1870. Av deres Utvandringen fra Norge noe om dette i sitt verk Veien mot Vest fra 1942 og 1950. budsjettforslag ser man at rundt halvparten av utgiftene i perioden 1860–1900 Østrem, som i 2006 ga ut et av de nyeste bidragene til skal gå til diverse understøttelser, i all hovedsak til fattig- De fire understøttede til Amerika Den norske befolkningen ble fordoblet i perioden fra 1801 emigrasjonsforskningen, har knapt nevnt dette. Mørkha- lemmer og til barns oppfostring. fra Vestre Aker 1878–1887 til 1875. Etter 1875 ser vi også en jevn økning, om enn gen, som tre år senere ga ut en omfattende bok om norsk Den første av hovedpersonene som har fått støtte er piken ikke så brå.2 I denne perioden ser vi også en stor utvan- utvandring til Amerika, har heller ikke foretatt noen egen I tillegg planlegger de å bruke nesten 6 000 spesiedaler til Severine Olsdatter på 26 år. Hun er i protokollen oppført dringsbølge til Amerika. Dette førte til at over 60 prosent undersøkelse på temaet, men han diskuterer blant annet sykes kur og pleie, mens begravelsesutgifter forventes å ut- med ett barn, og det er til sin datter hun i 1882 har fått rei- av befolkningsoverskuddet dro fra Norge i perioden 1866 reaksjoner i norsk-amerikanske aviser på forsendelse av gjøre rundt 400 spesiedaler.8 Også i Christiania kan man sepenger til Amerika. Beløpet var på 57 spesiedaler. I den- til 1910. Nerbøvik og Østrem påpeker at utvandringen fattige.4 Mangelfull tidligere forskning er derfor en stor se at en stor del av fattigvesenets utgifter for året 1869 går ne protokollen har Severine fått lite støtte av fattigvesenet til Amerika fungerte som en demografisk sikkerhets- utfordring når man skal skrive om dette temaet. Mitt fo- med til sykdom, hospital, medisin og lignende. I tillegg i forhold til mange andre; kun tre bidrag på tilsammen 9 ventil som gjorde at Norge fikk et pusterom i den store kus i denne artikkelen er omfanget av fattigvesenets støtte utgjør midlertidige og tilfeldige understøttelser en stor del spesiedaler har hun tidligere mottatt.11 Hvorvidt datteren befolkningsveksten. Landet fikk dermed bedre mulighet til emigrasjonen til Amerika. Undersøkelsen er avgrenset av utgiftene.9 Dette stemmer også overens med min un- reiste alene, eller om Severine kun hadde penger til sin til å tilpasse seg de store endringene i perioden. Behovet med hensyn til tidspunkt, sted og kildemateriale. Jeg av- dersøkelse av Vestre Aker for samme år. Jeg fant imidlertid egen billett kan vi ikke vite sikkert. I en komité nedsatt av for fattighjelp var stort i Norge på denne tiden. Av arbei- grenset undersøkelsen til Vestre Aker. Det var flere grun- ingen bidrag til emigrasjon i 1869 i denne protokollen. representantskapet i Christiania diskuterte man nettopp derklassen antar man at omtrent 8–9 prosent fikk støtte ner til dette valget, blant annet at kildene til fattigvesenet Det er vanskelig å si hva alle de uspesifiserte engangsbelø- dette: av fattigvesenet. Bare i Christiania hadde man i 1870 ca. i Vestre Aker er lett tilgjengelige, i god stand og ikke altfor pene har blitt brukt til, og det kan tenkes at det kan skjule 11 000 fattige, noe som utgjorde ca. 17 prosent av befolk- omfattende. Enda viktigere er det at Mørkhagen nevner seg støtte til emigrasjon her. Dette blir imidlertid kun «Det hænder da ofte at Manden 1 Aar eller 2 efter ningen i byen. Utgiftene til fattigvesenet hvilte på de en- nettopp Vestre Aker i sitt kapittel om forsendelse av fat- spekulasjoner, og vi kan ikke si sikkert at fattigvesenet i sender nogle penge dog sjelden tilstrækkeligt til at kelte kommuner, og for eksempel i Aker ble utgiftene for- tige til Amerika. Tidsperioden valgte jeg ut i fra flere hen- Vestre Aker ga reisestøtte til noen i 1869. faa Familien afsted, men man har strængt holdt delt på innbyggerne etter blant annet deres inntekt. Store syn. Jeg har ikke sett på kilder fra årene 1861–1865 fordi paa, at den overveiende del maa skaffes til veie af kommunale skatter til fattigvesenet ble følt som tyngende det var færre som reiste i denne perioden på grunn av den Familien selv»12 og ikke minst økende for kommunen og dens innbygge- amerikanske borgerkrigen. Det første året jeg valgte var Fattigvesenets understøttelsesprotokoll for re.3 Spørsmålet er da: I hvilken grad forsøkte fattigvesenet 1869, fordi det var oversiktlig ført i fattigvesenets proto- Vestre Aker for perioden 1878–1887. Severine mottok ikke mer støtte etter dette bidraget, og og den enkelte kommunen å minske utgiftene ved å hjelpe koll, og Mørkhagen gjengir en artikkel i Aftenposten fra Denne protokollen var ikke ordnet etter samme prinsipp det er derfor ikke usannsynlig at hun har måttet skaffe de fattige med å emigrere? nettopp dette året som omhandler fattigvesenets støtte til som den første. Utgiftene var ikke sortert etter dato etter- penger til sin egen billett slik det antydes i Christiania. emigrasjon.5 Dessuten ønsket jeg et år som var før høy- som de ble utbetalt. Derimot var den sortert etter person Nærmest et tilsvarende tilfelle finner vi med piken Mette konjunkturen som vi ser i Norge på 1870-tallet. 1869 ville og krevde derfor en litt annen metode enn den første. Den Andresen på 25 år. Hun har også i følge protokollen fått Undersøkelse av fattigvesenets derfor antakelig være et år både med mange fattige og bestod av over 500 sider, og nesten 900 hovedpersoner. 60 spesiedaler i støtte til sin datters Amerikareise, og selv støtte til emigrasjon mange utvandrere. Å finne noen som fikk støtte til emi- Å skulle sortere alle utbetalingene som fattigkassa hadde om Mette over tid har fått mer i støtte enn Severine (til- Dette er et tema innen emigrasjons- og sosialhjelpsfors- grasjon dette året virket derfor ikke usannsynlig. Videre gitt i denne tiårsperioden ville dermed bli altfor omfat- sammen 42 spesiedaler utenom reisestøtten) kan heller kningen som det er forsket lite på. Semmingsen nevner ønsket jeg også å se på senere år for å se om det eventuelt tende for en artikkel på denne lengden. I stedet valgte jeg ikke hun ha vært en stor utgiftspost for fattigvesenet.13 ➤ 62 Fortid 3/11 På tema 63

Den tredje som har fått støtte er tømmermann Carl Carl- Omfanget av fattigvesenets støtte familier som skal reise til slektninger i Amerika. Alt i alt Semmingsen forklarer nedgangen med en høykonjunktur sen på 46 år. Protokollen er litt vanskelig å forstå her. Han Dersom vi løfter blikket utover mot Europa og verden utgjorde dette ca 25 personer.22 I et helhetlig bilde kan al- på 1870-tallet. Mørkhagen tar også et lite forbehold om har fått 40 spesiedaler til Amerikareise, men har muligens rundt, ser vi at praksisen kan ha vært utbredt. I boken til likevel ikke støtte til emigrasjon ha vært særlig omfattende dette.29 Jeg antar at høykonjunkturen er den mest sann- fått enda et beløp til reise. Han er oppført med kone og danske Kristian Hvidt kan vi lese at det å betale billetten i Ullensaker. Stensrud forteller også at undersøkelser av synlige årsaken til det fallet vi ser. En slik høykonjunktur i fem ukonfirmerte barn, og det er vanskelig å si hvorvidt til Amerika for personer som i årevis kunne komme til fattig- og formannskapsprotokoller i Romedal og Stange landet kunne føre til at flere fikk jobber, og at færre trengte han reiste alene, eller om han har hatt med seg sin familie å ligge en kommune til byrde var velkjent i Danmark, i viser få direkte bidrag til emigrasjon.23 Stensrud sier ikke støtte fra fattigvesenet. Bedre kår her hjemme kunne nok til Amerika. Det var ikke uvanlig at far reiste i forveien hvertfall fra 1864. Dette styrkes videre ved at den dan- noe om nøyaktig hvor mange bidrag det dreier seg om, så føre til at enkelte så lysere på en fremtid i hjemlandet, og til Amerika for deretter å tjene opp penger til billetter til ske ministerpresident i Washington, Raasløff, i 1864 ble det er vanskelig å si hva «få» egentlig innebærer. Vi kan dermed valgte å bli værende. I tillegg er det viktig å huske resten av familien. Heller ikke Carl har mottatt mye støtte innkalt til den amerikanske utenriksminister Sewart som derfor ikke si om det var færre eller flere i Romedal og på at det å reise til Amerika var ganske kostbart. Billet- fra fattigvesenet tidligere i denne protokollen; kun tolv påpekte, etter informasjon fra konsulen i Helsingør, at Stange som har fått støtte i forhold til Ullensaker og Ves- tene kunne være relativt dyre, og man trengte også penger spesiedaler.14 Det siste tilfellet forholder seg litt annerledes. danske kommuner i utbredt grad sendte besværlige folk tre Aker, men det tyder i hvertfall på at offentlig støtte til den første tiden i det nye landet til opphold, mat og så Her er Carl Sørensen oppført som hovedperson og han har til statene. Hvidt påpeker videre at det var vanskelig for emigrasjon var lite utbredt i disse områdene. videre. For å gi de aller fattigste i Norge en virkelig sjanse tilsammen åtte barn. I 1880 har han fått 60 spesiedaler i amerikanske myndigheter å kontrollere en sånn løsning måtte fattigvesenet dermed i mange tilfeller ikke bare ha støtte til billett til Amerika for sin datter Inga. I motset- på det europeiske fattigdomsproblemet. Hvis for eksempel I 1873 diskuterte en komité nedsatt av representantskapet bidratt med penger til reisen, men også med startkapital ning til de andre har Sørensen mottatt hyppige tilskudd en dansk bygd ønsket å kvitte seg med en håpløs dranker i Christiania kommune fattigkassas forsendelse av fat- til det nye livet i Amerika. Videre er det viktig å huske hvorav en del av disse er relativt store.15 Det er derfor ty- ved å gi ham billett til Amerika, var det umulig for de tige. Det er ingen lang diskusjon som blir referert, men på at mange av de understøttede var gamle og syke, og delig at Sørensen og hans familie har vært kostbare for amerikanske myndighetene å oppdage dette med mindre de er klar over at enkelte husmenn fra noen bygder har ville ikke være i stand til å gjennomføre en så lang reise. fattigvesenet. han høylytt forkynte forholdet ved ankomst i Amerika. Ut blitt sendt, men at dette ikke vil være særlig aktuelt for en Å kvitte seg med flertallet av de fattige ved å sende dem i fra Hvidts betraktninger var det heller ikke noe spesielt by som Christiania fordi det ville bli altfor omfattende.24 til Amerika ville derfor ikke være så lett å gjennomføre for norsk eller dansk fenomen å sende fattiglemmer til Ame- Ut i fra denne korte diskusjonen kan man spørre seg om fattigvesenet. Avisene om offentlig støtte til emigrasjon rika. Han påpeker at det også finnes eksempler på dette offentlig støtte til utvandring var mer vanlig på bygdene I Aftenposten 28. mai 1869 ble saken om fattigvesenets fra England, Westfalen, Bayern og Frankrike.19 At fattige enn i byen. Det ville nok være enklere å støtte noen få Når fattige nordmenn skulle emigrere var det nok mye støtte til emigrasjonen til Amerika slått opp på førstesiden. havnet i Amerika skriver også Semmingsen om. Blant an- enkeltpersoner i rurale strøk enn det store antallet fattige viktigere med støtte fra venner og familie i Amerika. Det Det fortelles blant annet om flere prestegjeld som har be- net skal det ha kommet mange nordmenn til Canada som i de større byene. Til tross for at dette stort sett ville vært var slett ikke uvanlig at nordmenn som hadde vært en talt to tusen spesiedaler for befordring av hjelpeløse emi- hadde tenkt seg videre til Midtvesten, men som ikke eide engangskostnader ville det med tanke på billettpriser, og stund i Amerika sendte både penger og forhåndskjøpte grantfamilier som man fryktet ville bli en byrde for fat- en eneste krone etter at de kom i land. Så omfattende var så videre, blitt en enorm utgift for fattigvesenet. Beløp på billetter til familie og venner hjemme i Norge. Det var tigkassa.16 Artikkelen forteller videre om sterke reaksjoner dette problemet at den canadiske regjeringen måtte sette størrelse med det som er gitt til emigrasjon, finner vi nes- heller ikke uvanlig at man reiste på billetter man hadde fra norske miljøer i Amerika, som ergrer seg over denne foten ned og advare om at de ikke ønsket å støtte disse ten utelukkende at er gitt for lange perioder, for eksempel fått av ukjente personer i Amerika. Man kunne dermed måten å løse de norske fattigdomsproblemene på. I nord- fattige.20 Hvorvidt de hadde fått støtte av fattigvesenet til understøttelse av et barn i ett år. Vanlig støtte beløp seg komme gratis til Amerika mot å jobbe en periode for den mennenes avis i Wisconsin skrev de klart hva de mente om reisen vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Eksempelet normalt til under ti-tjue spesiedaler.25 Støtte til emigrasjon som hadde betalt overfarten. Dette ga de som var svært at Vestre Akers fattigvesen hadde støttet ei jentes emigra- viser ihvertfall at det ikke var helt uvanlig at mennesker var derfor en stor engangsutgift. Skulle man gi støtte til fattige og som ikke hadde familie eller venner i Amerika sjon til Amerika: som ikke hadde midler til sitt opphold kom til Amerika. èn, ville det raskt bli flere som ville ha det samme. Dette en mulighet til å forlate hjemlandet. Mellom 30 og 35 Noen havnet også i Australia. Dette var land som lå langt kunne derfor i byene fort ha blitt hundrevis av mennes- prosent av alle utvandrere i perioden 1865 til 1915 reiste Blottet for alt, endog den fulde Forstand, er hun borte og reisen dit var kostbar. Allikevel ser man at ihvert- ker. Med tanke på at fattigvesenets utgifter var presset på billetter som var betalt av nordmenn i Amerika.30 Disse hensat blant Fremmede, der føler Modbydelighet fall Storbritannia, om ikke i stor grad, forsøkte å kvitte seg nok fra før ville en slik utgift antakelig være uoverkomme- tallene tyder derfor på at hjelpen fra andre utvandrere var for at have noget med hende at gjøre. (...) Hvis med en del av sitt befolkningsoverskudd ved å sende noen lig.26 Svært mange av eksemplene som er hentet kommer omfattende. Dette kan også tyde på at fattigvesenet ga lite Vestre Akers Fattigbestyrelse virkelig har sendt av sine fattige til Australia.21 da også fra rurale områder slik som Ullensaker, Stange og støtte til emigrasjon. Siden man var avhengig av familie dette ulykkelige Væsen herover, saaledes blottet Romedal, og i artikkelen i Aftenposten fra 1869 er det og venner, eller man måtte selge seg som arbeidskraft, kan for alt og det ene og alene for at fri seg for den Eksemplene overfor tyder på at fattigvesenet har gitt støt- utelukkende bygdeområder som er nevnt.27 Vi kan ikke det være et signal på at det offentlige ikke var særlig behjel- Byrde at underholde hende, hvilket vi har al te til emigrasjon fra både Norge og ellers i Europa. Ut i konkludere ut i fra dette at forsendelse av fattige var mer pelige med støtte. Også Semmingsen hevder at hjelpen fra Grund til at antage for Sandhed, da overlade fra reaksjonene fra norsk-amerikanske miljøer og ameri- utbredt på bygdene, men det kan være en interessant tan- skyldfolk og kjente i Amerika betydde uendelig mye mer vi til enhver Christen at bedømme denne dens kanske og canadiske myndigheter virker det også som at ke for videre forskning. enn den støtten fattigvesenet i Norge kunne gi.31 Handling. denne praksisen kan ha vært omfattende. Andre kilder, derimot, beskriver også fenomenet, men disse antyder at Wisconsin-avisa hadde i tillegg ytret bekymring for hvor- dette har vært lite utbredt. Blant annet har vi eksempler Et fall i antall understøttede Konklusjon vidt Norge hadde begynt med en ukristelig praksis med på at dette har skjedd i Ullensaker. Ellingsen skriver i sin Statistikkene viser at antallet som mottok fattigunderstøt- Historikere har vist at det har forekommet offentlig støtte å bruke Amerika som fattiganstalt.17 Førstesideoppslaget hovedfagsoppgave om fattigvesenet og skolestellet i Ul- telse i Norge i 1866 var på 67 427 personer, og tallet steg til emigrasjon, både i Norge og ellers i Europa. Selv om i Aftenposten i 1869, og de sterke reaksjonene som kom lensaker at man har flere eksempler på at fattigvesenet til 70 947 i 1870. Fra 1870 til 1875 falt tallet til 57 810 støtten vakte sterke reaksjoner i samtiden, er det vanskelig frem i de norsk-amerikanske avisene i Amerika, tyder på har finansiert utvandringen til Amerika etter 1868. Han – med andre ord en nedgang på over 13 000. Det er en å anslå hvor omfattende den har vært. Ut i fra mine egne at dette ikke var et ukjent fenomen. Mørkhagen påpeker peker på at tildelingene varierer betraktelig fra kun støtte reduksjon på 18,5 prosent av et tall som ellers var jevnt undersøkelser av understøttelsesprotokollene for fattigvese- at også andre aviser tok opp saken. Skandinavien i Chica- til klær til reisen, til å få betalt hele overfarten. Han sier stigende for hver femårsperiode fram til etter århundre- net i Vestre Aker i 1869 og 1878–1887, samt budsjettforsla- go mente at det var greit at arbeidsdyktige mennesker fikk videre at dette ble ansett som engangsinvesteringer som skiftet – fra 1875 til 1880 steg tallet igjen til 68 393. Hvis get som var fremlagt for fatttigvesenet i Aker for året 1870, hjelp til å ta seg til Amerika, men å sende hjelpeløse og ar- man betalte for å unngå store fremtidige utgifter, og at denne nedgangen skyldtes at fattigfolk i tilsvarende stor har fattigvesenets støtte til emigrasjon vært lite utbredt i beidsudyktige fattiglemmer bare for å bli kvitt dem syntes disse bevilgningene gjerne gikk igjennom uten noen store grad ble sendt til Amerika mellom 1870 og 1875, antyder dette området. I tillegg ser det ut til at det var mange gamle de norske miljøene i Amerika dårlig om.18 Avisoppslagene motsetninger. Viktig er det også å merke seg at disse be- det at praksisen har vært ganske omfattende.28 og syke blant de understøttede, og disse ville antakelig ikke sier derimot lite om hvor omfattende dette fenomenet var. vilgningene for det meste er gitt til enkeltpersoner eller være i stand til å gjennomføre en reise til Amerika.32 De ➤ 64 Fortid 3/11 På tema 65

få bidragene som var gitt var kanskje snarere en hjelpende hånd fra fattigvesenets side for å støtte noen som ønsket seg Noter til Amerika, heller enn en politikk de førte for å kvitte seg 1 Sverre Mørkhagen, Farvel Norge: Utvandringen til Amerika 29 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika med personer som var en stor byrde for kommunen. De få 1825–1975, s. 342. 1865–1915, s. 84; Mørkhagen, Farvel Norge: Utvandringen til eksemplene på dette som jeg fant bekrefter også dette inn- 2 Jostein Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914: Amerika 1825–1975, s. 342. trykket. Det virker derfor som at fattigvesenet, til tross for Eit bondesamfunn i oppbrot, s. 19–20 30 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika 3 Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914: Eit bondesamfunn i oppbrot , 1865–1915, 186, 500; Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen store og økende utgifter, ikke har brukt emigrasjon som en 25, 217; Nils Olav Østrem, Norsk utvandringshistorie, s. 35, Anne- fra Norge til Amerika 1825–1865, s. 257. sikkerhetsventil for å kunne holde sitt budsjett. Lise Seip, Sosialhjelpsstaten blir til: Norsk sosialpolitikk 1740–1920, 31 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika Man kan da spørre seg hvorfor dette har fått så stor opp- s. 139–140, 144–145; Aktstykker Aker Kommune 1840–1879, 1865–1915, s. 54. merksomhet og vakt så sterke reaksjoner blant norsk-ame- s.102. 32 Vestre Akers fattigvesen, Understøttelsesprotokoll 1878–1887; 4 rikanske miljøer og hos amerikanske og canadiske myn- Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til «Sag no.1 Fattigvesenets budget for 1870», Aktstykker Aker Amerika 1825–1865, s. 259–260; Semmingsen, Veien mot Kommune 1840–1879, 151–154. digheter. Det kan tenkes at dette skyldes mediahysteri. vest: Utvandringen fra Norge til Amerika 1865–1915, s. 50–57, Man har gjort en stor sak av noe som potensielt kan bli 229–230; Østrem, Norsk utvandringshistorie; Mørkhagen, Farvel et problem. Disse enkeltsakene kan ha blitt blåst opp ut Norge: Utvandringen til Amerika 1825–1975, s. 335–357. av proporsjoner, og omfanget av fenomenet kan ha blitt 5 Mørkhagen, Farvel Norge: Utvandringen til Amerika 1825–1975, s. 340; Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til sterkt overdrevet. Enkeltsaker, som med jenta fra Vestre Amerika 1865–1915, s. 44. Litteratur- og kildeliste Aker som Aftenposten skrev om, kan ha blitt overdrevet 6 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika og fremstilt på en slik måte at man trodde at dette var 1865–1915, s. 84, s. 16. Ellingsen, Tore Ivar. Fattigvesenet og skolestellet i Ullensaker en praksis norske myndigheter førte for å kvitte seg med 7 Vestre Akers Fattigvesen, Understøttelsesprotokoll 1869–1877, 1830–1865. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 1975. s. 1–8. Hvidt, Kristian. Flugten til Amerika eller Drivkræfter i fattigdomsproblemene. I virkeligheten kan dette ha dreid 8 Aktstykker Aker «Sag no. 1 Fattigvesenets budget for 1870», masseutvandringen fra Danmark 1868–1914. Universitetsforlaget, seg om noen få enkelttilfeller. Det kan også være at ame- Kommune 1840–1879, s. 151–154. Århus, 1971. rikanske myndigheter tok affære før dette utviklet seg til å 9 «Sag no. 3: Angaaende Christiania Fattigkasses budget for Aaret bli et stort problem. For videre forskning kan det være in- 1873», Kommunale aktstykker for Christiania 1873, s. 5. Mørkhagen, Sverre. Farvel Norge – utvandringen til Amerika 10 Vestre Akers Fattigvesen, Understøttelsesprotokoll 1878–1887. 1825–1975. Gyldendal, Oslo, 2009. teressant å studere eventuelle forskjeller på by og bygd ved 11 Vestre Akers Fattigvesen, Understøttelsesprotokoll 1878–1887, s. Nerbøvik, Jostein. Norsk historie 1860–1914: Eit bondesamfunn dette fenomenet, og i hvor stor grad fattigvesenet støttet 161. i oppbrot. Det Norske Samlaget, Oslo, 1999. flytting innenlands, for eksempel fra Sør-Norge til Nord- 12 «Sag no. 3: Angaaende Christiania Fattigkasses budget for Aaret Norge. Kanskje fungerte Nord-Norge som et alternativt 1873», Kommunale Aktstykker for Christiania 1873, s. 14. Seip, Anne-Lise. Sosialhjelpsstaten blir til: Norsk sosialpolitikk 13 sted å sende de fattigste? ■ Vestre Akers fattigvesen, understøttelsesprotokoll 1878–1887, 1740–1920. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1994. s. 564. 14 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge Semmingsen, Ingrid. Veien mot Vest – Utvandringen fra Norge til Amerika 1865–1915, s. 186; Vestre Aker fattigvesen, til Amerika 1825–1865. H. Aschehoug & co., Oslo, 1942. Understøttelsesprotokoll 1878–1887, s. 470. Semmingsen, Ingrid. Veien mot Vest – Utvandringen fra Norge 15 Vestre Aker fattigvesen, Understøttelsesprotokoll 1878–1887, 1865–1915. H. Aschehoug & co Oslo, 1950. s. 257. 16 Aftenposten 28.mai 1869, gjengitt i Semmingsen, Veien mot vest: Stensrud, Odd. «Til Amerika med offentlig støtte» gjengitt i red. Utvandringen fra Norge til Amerika 1865–1915, s.53. Gjestvang, Gustav, Normann Helger, B.E Lund, Odd Stensrud 17 Fædrelandet og Emigranten, gjengitt i Mørkhagen, Farvel Norge: og Kåre Sveen. Gammalt frå Stange og Romedal 1975. Utvandringen til Amerika 1825–1975, 340. Stange Historielag, 1975. 18 Skandinavien, gjengitt i Mørkhagen, Farvel Norge: Utvandringen til Amerika 1825–1975, s. 341. Østrem, Nils Olav. Norsk Utvandringshistorie. 19 Kristian Hvidt, Flugten til Amerika eller drivkræfter i Det Norske Samlaget, Oslo, 2006. masseutvandringen fra Danmark 1868–1914, s. 36, s. 39. 20 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika 1825–1865, 259. 21 Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika Trykte kilder 1865–1915, s. 297–298. 22 Tor Ivar Ellingsen, Fattigvesenet og skolestellet i Ullensaker Aker Kommune. «Sag no.1 Fattigvesenets budget for 1870», 1830–1865, s. 31–32. Aktstykker 1840–1879. 23 Odd Stensrud, «Til Amerika med offentlig støtte». IGammalt frå Stange og Romedal 1975, red. Gustav Gjestvang, Normann Christiania Kommune. «Sag no 3: Angaaende Christiania fattigkasses Helger, B.E Lund, Odd Stensrud og Kåre Sveen, (Stange budget for Aaret 1873». I Kommunale aktstykker 1873. Historielag, 1975), s. 142. 24 «Sag no. 3: Angaaende Christiania fattigkasses budget for Aaret 1873», Kommunale aktstykker for Christiania 1873, s. 13–14. 25 Vestre Akers fattigvesen, Understøttelsesprotokoll 1878–1887 26 Seip, Sosialhjelpsstaten blir til: Norsk sosialpolitikk 1740–1920, s. 144–145. Utrykte kilder 27 Aftenposten 28. mai 1869, gjengitt i Semmingsen, Veien mot vest: Utvandringen fra Norge til Amerika 1865–1915, s. 53. Oslo Byarkiv: 28 Mørkhagen, Farvel Norge: Utvandringen itl Amerika 1825–1975, Vestre Aker fattigvesen s. 342. Understøttelsesprotokoll 1869–1877, 1–8. Understøttelsesprotokoll 1878–1887. 66 Fortid 3/11 På tema 67

og protestantisme var hans oppfatting at siviliseringspro- og erklært for å vere gjeldande på ubestemt tid. Ordninga sessen som no fann stad i dei vestlege delane av landet gjekk i hovudtrekk ut på at begge partar fritt kunne hente utelukkande av det gode, bestemt av Gud og difor umo- ut ressursar frå dette området, samt nytte seg av områdets Det Gud vil gjere 7 geleg å stoppe. Desse tankane vart delt av mange ameri- hamner, elver og trasear som dei ville, fram til ei endeleg kanarar som såg USA sin skjebne i eit sterkt religiøst lys. løysing på grensespørsmålet vart oppdriven. Skulle fram- Nokre førestillingar kring ekspansjon vestover i Det unge nasjonen hadde blitt tildelt ei særskild oppgåve, tidige forhandlingar ikkje føre fram, kunne ein av partane nemleg å opprette og spreie eit styresett etter Guds vilje likevel avslutte samokkupasjonsavtalen ved å sende eit no- 1840-talets USA som skulle fungere som døme til etterfølging for resten tat som varsla at denne innan tolv månadar rekna samok- av verda.8 Saman med det amerikanske demokratiet ville kupasjonen for avslutta.12 Nina Maria Rud, master i historie, UNIVERSITETET I OSLO også kristendommen spreie seg og med tida ville denne spreiinga gjere verda klargjort for innsetjinga av Tusenårs- Då Polk haldt sin innsetjingstale i mars, 1845, gjorde han riket, forstått som ein periode på tusen år der paradisiske det tydeleg at han ikkje hadde gløymt den politiske platt- forhold skulle regjere jorda, Satan skulle vere bunden, men forma hans presidentkandidatur hadde kvilt på. Retten til Det velkjende måleriet nedanfor vart måla rundt 1872 signal vart sendt attende til Kongressbygget: «WHAT ved periodens slutt skulle han setjast fri at for at menneska Oregon vart framleis haldt fram for å vere «clear and un- av John Gast og har tittelen «American Progress».1 Om HATH GOD WROGHT».2 Demonstrasjonen av den skulle prøvast ein siste gong før dommens endelege dag questionable» og Texas vart omtala som ein sjølvsagt del ein skal trekke fram eitt slåande trekk ved dette moti- nye oppfinninga hadde vist seg å verte triumferande vel- skulle inntre.9 av Sameininga.13 Då han mot slutten av året skulle avleve- vet, fell mitt val på bevegelse. Samtlege av hovudelementa lukka og med valet av innhaldet i den fyrste beskjeden re sin første rapport over rikets tilstand vart anneksjonen i komposisjonen er i hadde Morse, i følgje Få dagar etter den fyrste demonstrasjonen av telegrafen, av Texas og oregonspørsmålet igjen via mykje merksemd. tydeleg bevegelse frå han sjølv: «baptized the satt Morse igjen parat vet apparatet i Høgsterettsalen. høgre mot venstre, el- American Telegraph Gjennom linja frå Baltimore vart det stadig sendt opp- Presidenten meddelte i rapporten at innbyggjarane i Te- ler rettare sagt, frå aust with the name of its dateringar frå Det demokratiske partiet sin nasjonale xas sidan sist hadde akseptert invitasjonen om å bli inn- mot vest. Komposisjo- author», som altså var partikongress. Då meldinga om kven som skulle vere de- lemma som stat i USA, og at det einaste som stod att i nen er sjølvsagt ikkje ingen ringare enn Gud mokratanes kandidat i det kommande presidentvalet kom anneksjonsprosessen var Kongressens formelle samtykke. sett saman på slump: sjølv.3 tikkande inn, kunne Morse ein smule skuffa meddele at Denne anneksjonen var i følgje Polk å rekne som ein hyl- Pelsjegarane, pione- demokratane noko overraskande hadde peika ut James lest til «the American principle of self-government». Dette rane, the pony express, Som så mange andre Knox Polk som sin mann. Professoren sin skuffelse hadde fordi den territorielle utvidinga hadde vore «a bloodless dei tre kontinentale amerikanarar i 1840- si årsak i at Polk hadde vunne over favoritten hans, den achievment» og at sverdet ikkje hadde teke del i sigeren. jernbanane m.m. er alle åras USA såg den in- særs imperialistiske og ekspansjonsvenlege Lewis Cass. Amerikanarane hadde på ingen måte freista å utvide sitt sentrale bestanddelar i tenst religiøse Morse på Det skulle imidlertid vise seg at Morse ikkje hadde nokon territorium ved erobring og tvang. Anneksjonen var heller forteljinga om korleis seg sjølv som ein reiskap grunn til å frykte stagnasjon i utvidinga av USAs territo- å rekne som «the deliberate homage of each people to the det gjekk til at USA i Guds velmeinande rium. great principle of our federative union,» konstaterte Polk. i løpet av 1800-talet hender.4 Sidan starten Med tanke på at utvidinga hadde funne stad, «springing kom til å strekke seg på hundreåret hadde purely from the choice of the people themselves to share frå atlanterhavskysten i «American Progress» John Gast, ca. 1872. Wikimedia Commons. ei religiøs oppvakning, James Knox Polks grenseflytting the blessings of our union», ville det i følgje presidenten aust til stillehavskysten «The Second Great Polk hadde stilt til val som demokratanes presidentkandi- vere vanskeleg å finne ei tilsvarande hending i verdshis- i vest, og som heilskap fortel dette måleriet ein versjon av Awakening», satt sterkt preg på nye nasjonen. Nye reli- dat på eit politisk program der ekspansjon vestover, «the toria. Dei sameinte statanes jurisdiksjon, som ved under- denne forteljinga. Måleriets midtpunkt er Columbia, ei giøse grupperingar vart i desse tiåra stifta i hopetal, dei re-occupation of Oregon and the re-annexation of Texas», teikninga av Grunnlova hadde vore avgrensa ved Atlanter- personifisering av USA i form av ein kvinneskikkelse med allereie etablerte vart rent ned av tilstrøymande nye med- vart sterkt vektlagt.10 Han haldt fram med denne linja i havet av St. Mary’s, hadde passert «the Capes of Florida» guddomlege, eller engelaktige, trekk. Her svevar ho lys- lemmer og kalvinistiske grunnførestillingar fekk fornya sjølve presidentvalkampen og vann med knapp margin og strakk seg no fredfullt fram til Rio del Norte.14 strålande over landskapet og får mørkret, villdyra og indi- vind under vengene og breidde seg over store delar av det over motkandidaten sin, Henry Clay. I det demokratiske anarar til å vike, med ei bok med tittelen «School Book» amerikanske folket.5 Blant desse grunnførestillingane valkampprogrammet som låg til grunn for Polk sin nomi- Ved å gje anneksjonen av Texas rolla som eksemplifiseran- i høgre armkrok og telegraflinja ho er ferd med å trekke fann ein mellom anna den at det tilfeldige ikkje fantes: nasjon heitte det blant anna at den amerikanske retten til de ledd i forteljinga om dei siste 56 åras utviding av ame- opp, i venstre hand. Festa til beltet sitt har ho meir opp- alt som fann stad på jorda var styrt av Skaparen som i heile Oregon opp til 54°40», var «clear and unquestiona- rikansk jurisdiksjons verkeområde, vart eit halvt hundreår kveila telegrafkabel tilgjengeleg. Som alt anna i biletet er kraft av å vere allmektig satt med total kunnskap om, og ble; that no portion of the same should be ceded to Eng- med ekspansjon frårøva sine enkelhendingars eigenart og også ho på veg vestover. total makt over, verda. Alt som hende vart som følgje av land or to any other power.»11 måla over med eitt universaliserande penseldrag: ameri- dette rekna for å vere ein konsekvens av hans aktive med- kansk ekspansjon skjedde altså kun i fredfulle former og verke og initiativ, som ein del av Guds plan. At professor Det som i 1844 vart vist til som Oregon var eit landom- kun på initiativ og ut i frå ynskje til menneska som allereie Det Gud vil gjere Morses tekniske briljans hadde vist seg å leie fram til kon- råde med eit flateinnhald på om lag 1,2 millionar km² befann seg i områda. Då Gast måla siste penselstrøk på «American Progress» struksjonen av telegrafen var altså ingen tilfeldigheit, men plassert i nordvestre del av Det nordamerikanske konti- hadde telegrafen vore i bruk i nesten 30 år i USA. 24. mai, eit forutbestemt ledd i planen til oppfinningas eigentlege nent. Kven som hadde retten til oregonterritoriet var eit Når deg gjaldt Oregon kunne presidenten meddele at bri- 1844 vart det fyrste morsesignalet sendt gjennom om lag opphavsmann, Gud.6 spørsmål det ikkje hadde lukkast britiske og amerikanske tane sidan sist hadde avvist eit forslag frå amerikansk side 70 kilometer telegrafkabel frå Washington D.C. til Balti- myndigheiter å einast om då dei etter krigen mellom dei om ei kompromissgrense i nordvest langs 49° breiddegrad more. Professor Samuel F.B. Morse stod sjølv for tappinga Morse var ikkje i tvil om at telegrafen kom til å verte eit to landa i 1812–14 skulle verte samde om kvar grensene og at tida for diplomatiske forhandlingar med dette verka og i ring rundt han, i Høgsterettsalen i Kongressbygget, uunnvereleg hjelpemiddel i arbeidet med å spreie den skulle gå mellom britisk og amerikansk territorium. Løy- å vere over. Han bad difor Kongressen om å ta stilling stod nasjonens øvste leiarar og observerte begivenheita. amerikanske samfunnsforma med vestover. Med utgangs- singa vart å opprette ei midlertidig ordning som i utgangs- til om USA skulle nytte seg av klausulen i avtalen som Signala Morse tappa inn vart motteke i Baltimore og same punkt i ein ideologi smelta saman av opplysningstankar punktet skulle vare i ti år, men som i 1827 vart fornya opna får å sende eit avtaleavsluttande notat til motparten, ➤ 68 Fortid 3/11 På tema 69

noko han sjølv meinte ville vere ein passande ting å gjere, gje trygge juridiske rammer rundt dei fram til tolvmåna- ettersom: «[t]he extraordinary and wholly inadmissible dersperioden var omme. Presidenten nytta i samband med demands of the British government … afford satisfactory dette høvet til å gremmast over at amerikanarane i Ore- evidence that no compromise which the United States gon, i motsetnad til dei britiske, ikkje hadde noko form for ought to accept can be effected.»15 juridisk tryggleik rundt liva sine.24 Til trass for manglande juridisk vern hadde likevel «the patriotic pioneers, who, Då avtalen om samokkupasjon av Oregon vart inngått i amidst privations and dangers, lead the way through sava- 1818 hadde svært få amerikanarar sett føtene sine i dette ge tribes … who cultivate and are ever ready to defend the området. Dei som hadde opphaldt seg der i lengre pe- soil … multiplied, and their number is rapidly increasing riodar kunne på dette tidspunktet avgrensast til eit lite …» noko som i følgje Polk var eit prov på «the character knippe personar som på eitt eller anna vis var tilknytt of our people and institutions.» Dei hadde på fredsamt vis pelsnæringa.16 I laupet av dei nesten tredve åra som hadde «fortified themselves in their new homes»; ikkje ved å ty gått sidan avtalen vart signert hadde imidlertid busetnads- til våpenmakt, men heller «by the adoption of republican mønsteret endra seg. Frå 1820-talet og utover hadde meir instituions for themselves; furnishing another example of Wikimedia Commons. og særleg mindre korrekt informasjon om Oregon blitt the truth that self-government is inhenrent in the Ameri- aktivt spreidd av ulike oregonentusiastar som talte varmt can breast, and must prevail.»25 å erklære heile Oregon for amerikansk viste til at om ein om mogleikane i vesten.17 Tidleg på 1830-talet vart også berre tok tida til hjelp ville heile området felle innunder Oregon peika ut som satsingsområde av American Board I desse merknadane, som prisa dei amerikanske utvandra- amerikansk jurisdiksjon.34 Alt peika i retning av at ameri- of Commissioners for Foreign Missions. Skildringar av ranes verke og veren i Oregon, alluderte Polk til Fyrste kanarane ville ta over området: Britane kom snart til å ha indianarane i Oregon sitt ugudlege levevis vart spreidd Mosebok 1:28 eit vers som består av Guds fyrste bod til utrydda dei store pelsdyra og ville difor miste interessa for gjennom ei mengd publikasjonar, pengane strøymde inn menneska: «And God blessed them, and God said unto Wikimedia Commons. Oregon; indianarane kom snarleg ikkje til å utgjere nokon til oregonmisjonen og allereie i 1834 vart den første ame- them, be fruitful and multiply, and replenish the earth, trugsel ettersom «they are melting away before the advan- rikanske misjonsposten oppretta i Willamette Valley.18 and subdue it; and have dominion over the fish of the sea, ce of civilized population like snow before the sun.»35 Seint på 1830-talet byrja migrasjonen vestover for alvor and over the fowl in the air, and over every living thing ten var avstemmingsprosessen såpass prega av «shouts of å ta form. Gruppene som la ut på den 320 mil lange reisa that moveth upon the earth.»26 Ut frå merknadane til Polk laughter – cries of «54°40» forever» – stamping of feet and 23. april 1846 vedtok Kongressen at det avtaleavsluttande langs The Oregon Trail19 vart stadig større og nøyt godt av verkar det samfunnet som grydde i Oregon å nettopp vere clapping of hands» og det var nær på umogleg å høyre kva notatet skulle sendast til britiske myndigheiter. Til skuf- ekspertisen til misjonærar som hadde gjort reisa tidlegare resultatet av at pionerane i all enkelheit leidde liva sine et- som vart sagt i rommet.31 felse for mange av tilhengarane av innlemminga av heile og no var villige til å vise veg for andre.20 Særleg marker- ter dette bodet: dei bar frukt, vart fleire, etterfylde jorda, Oregon vart det i notatet streka under at amerikanarane te 1843 eit vendepunkt i migrasjonsrørsla vestover då ei la ho under seg og nytta ho til oppretthald av livet. Særleg Ei overveldande fleirtal av kongressmedlemmen meinte at håpa på ei venlegsinna avslutting på samokkupasjonen.36 gruppe på over 1000 reisande, i tillegg til over 5000 kveg, interessant for oss er Polks framstilling av korleis det var retten til Oregon var amerikansk, men det fanst imidler- Som eit svar på notatet vart ei grense langs 49. breiddegrad kom velberga fram til Willamette. Denne hendinga vart mogleg for pionerane å følgje Guds bod og kultivere vill- tid usemje om det var klokt å avslutte avtalen ved å hevde tilbydd frå britisk side i mai, og 17. juni 1846 godtok ame- referert til som the Great Migration, eit omgrep som også marka «amidst privatations and dangers» og «savage tribes retten til territoriet heilt opp til 54°40». Eitt mogleg ut- rikanske myndigheiter tilbodet.37 Amerikansk jurisdik- vart nytta om dei engelske puritanaranes fyrste migra- inhabiting the vast wilderness»27: ikkje ved bruk av våpen- fall av å hevde retten til heile området var nemleg atter sjon nådde no frå atlanterhavskysten i aust til stillehavs- sjonsbølgje vestover i perioden 1629–30.21 I 1845 nådde så makt, men ved å la republikanske institusjonar danne ei eit krigsutbrot mellom USA og Storbritannia – verdas kysten i vest. Med sigeren i krigen mot Mexico to år sei- mange som 3000 nye settlarar områda rundt Willamette festning rundt dei utsette liva sine. Denne framstillinga av suverent mektigaste militærmakt. I debattinnlegga til nare vart også California gjort til amerikansk territorium. Vally og talet på amerikanske innbyggjarar vart dermed amerikanske utvandrars utøving av Guds bod og vilje som kongressmedlemmene som talte varmt for å gjere Oregon I laupet av Polks fire år som president hadde USA nær på dobla til 6000 totalt.22 tett samanbunde med det amerikanske styresettet, trakk amerikansk var same type tankar og oppfattingar som fordobla sitt territorium og Morse si frykt for at Polk ikkje ytterlegare eit penseldrag over amerikanske ekspansjon dei me har sett vart delt av Morse og Polk tilstades i stort skulle føre den amerikanske sivilisasjonen vestover var på Etter kvart som emigrantsamfunna vart større og meir som noko som skjedde etter gudgjevne prinsipp.28 monn. Det vart jamt og trutt vist til den ustoppelege sivil- alle måtar motbevist. ■ komplekse, såg mange eit behov for oppretting av eit lov- isasjonsprosessen, den uunngåelege skjebnen, Guds plan verk som gjaldt for alle dei residerande i området. I følgje og amerikanaranes plikt i høve til oppgåva dei var utvald samokkupasjonsavtalen var engelske og amerikanske bor- Den amerikanske kongressen til å utføre, og for første gong dukka omgrepet «Manifest Noter garar kun forplikta til å forhalde seg til sin nasjons lovverk og oregonspørsmålet destiny» opp som del av det amerikanske politiske ord- og ingen av partane hadde rett til å leggje den andre par- Texas vart formelt innlemma i USA heilt på tampen av skifte.32 Det vart vist til at verken britar eller indianarar 1 For meir om Gast og måleriet sjå gjerne: Taylor, America as art, tens borgarar under sin jurisdiksjon. Dette skapte i aukan- desember 184529 og oregonspørsmålet stod dermed att hadde reell rett til jorda ettersom dei ikkje brukte i tråd s. 145 og Boime, The Magesterial Gaze, s. 131–133. 2 Howe, What Hath God Wrought, s. 1. Beskjeden var eit utdrag de grad problem ettersom emigrantar frå begge nasjonane som ei sak med hovudprioritet for Den amerikanske kon- med Guds første befaling. Amerikanaranes ærend i Ore- frå Fjerde Mosebok, 23:23. Heile setninga utdraget var henta frå omgjekk kvarandre til dagleg og ofte hamna i konfliktar gressen. I laupet av våren 1846 vart saka debattert, først gon var derimot fullt ut i tråd med Guds bod. Dei skulle lyder på norsk slik: «Når tiden er inne blir det sagt til Jakob og til med kvarandre. Opprop der dei amerikanske innbyg- i Representantanes hus og deretter i Senatet. Saka vakte nemleg gjenvinne området «from its wild state, to make Israel hva Gud vil gjøre.» gjarane i Oregon ba om at myndigheitene i Washington stor merksemd og galleria i kongressbygningen var full- it blossom like the rose – to rear up a mighty republic 3 Morse sitert i Prime, The Life of Samuel F.B. Morse, sitat gjengjeve i Howe, What Hath God Wrough, s. 3. måtte leggje territoriet under sin jurisdiksjon slik at dei sett av tilskodarar som overvar debatten. Uvanleg mange based on the rights of man.» Storbritannia som kun var 4 Howe, What Hath God Wrought, s. 2. skulle kunne leve liva sine under lov og orden vart i tråd av Kongressens medlemmer meinte dei hadde noko dei interessert i Oregon på grunn av pelsnæringa «keeps it as 5 Corrigan og Hudson, Religion in America, s. 124ff. og Morone, med dette hyppig sendt til, og lesne opp, i Kongressen.23 skulle ha sagt i denne saka. I Representantanes hus var a breeding den for wild beasts … God gave it for the uses Hellfire Nation, s. 128–129. kampen om taletid så hard at det nær på oppstod regel- of man, England uses it for the breeding of beasts.»33 Det 6 Howe, What Hath God Wrought, s. 2–3. 30 7 Howe, What Hath God Wrought, s. 1–3. I tillegg til å anbefale Kongressen å avslutte samokku- rette slagsmål i kongressalen. Temperaturen i debatten var med andre ord ikkje vanskeleg å tenkje seg kven som 8 For meir om tankar kring dette, sjå mellom anna Weinbergs pasjonen anbefalte også Polk utarbeidinga av eit førebels var konstant høg i dette kammeret og sjølve avstemmings- hadde Gud på si side dersom ein krig skulle bryte ut mel- klassikar: Manifest Destiny og dei nyare verka: Madsen, American lovverk for oregoninnbyggjarane med det som mål å leg- dagen fortona seg som eit komplett kaos. I følgje referen- lom dei to. Fleire av dei som viste til at det ikkje hasta med Exceptionalism og Stephanson, Manifest Destiny. 70 Fortid 3/11 På tema 71

Noter Litteratur- og kjeldeliste 9 Morone, Hellfire Nation, s. 128–131. For meir om tankar Appendix to the Congressional Globe. Den 29. kongress, fyrste Resan ut, resan in i tilknytning til USA og Tusenårsriket, sjå gjerne: Tuveson: sesjon, 1845–46. URL: http://memory.loc.gov/ammem/amlaw/ Redeemer nation. (nedlastingsdato: 31.08.2011). 10 Stanwood, A History of the Presidency from 1788–1897, s. 215. Bibelen. King James Version (1608), tilgjengeleg på URL: http:// Den unge Thor Heyerdahl och det mystiska folket 11 Graebner, Empire on the Pacific, s. 36 og Merk, «Presidential quod.lib.umich.edu/k/kjv/browse.html (nedlastingsdato: 31.08.2011) Fevers» i Merk, The Oregon Question, s. 367. og norsk oversetjing frå 1988, Norsk Bibel A/S. 12 Rud, Den 29. amerikanske kongress og handsaminga av Axel Andersson, filosofie doktor i historia oregonspørsmålet, s. 13 og s. 21. Billington, Ray Allen. Westward Expansion: A History of the American 13 The Congressional Globe (CG), 4. mars, 1845, s.399–400. Frontier. 3.utg., The Macmillan Company: New York, 1967. 14 Samtlege sitat i dette avsnittet er frå: Journal of the House of Äventyraren Thor Heyerdahl intar en speciell plats bland kända norska upptäcktsresande. Representatives (JHR), 2. des., 1845, s. 16. Boime, Albert. The Magisterial Gaze: Manifest Destiny and American Han kom efter de stora upptäckternas tid och fick således uppfinna sin egen resa tillbaka 15 JHR, 2. des., 1845, s.22–23. Landscape Painting c. 1830–1865. Smithsonian Institution Press: 16 For meir om dette sjå gjerne, Rud, Den 29. amerikanske kongress Washington, 1991. till en mytisk förhistoria där enligt hans egen utsago ett märkligt folk spritt kunskap …, s. 20–21. The Congressional Globe. Den 29. kongress, fyrste sesjon, 1845–46. och civilisation runt om i världen. Hans sagolika framgångar i utlandet gjorde det 17 Sjå f.eks, Billington, Westward Expansion, s. 514 og Rud, Den 29. URL: http://memory.loc.gov/ammem/amlaw/ (nedlastingsdato: möjligt för honom att etablera sig utanför nationens gränser och bli en sinnebild för den amerikanske kongress …, s. 25 ff. 31.08.2011). 18 Billington, Westward Expansion, s. 517 ff.. kosmopolitiske äventyraren. Hans karriär är exceptionell men för att förstå fenomenet 19 Reisetraseen som vart kjent som The Oregon Trail hadde blitt Corrigan, John og Winthrop S. Hudson. Religion in America: An Heyerdahl närmare bör vi studera hans historiska kontext. Det var många vägar som kartlagt og funnen av pelsjegarar knytt til amerikanarens Historical Account of the Development of American Religious Life. korsades innan balsaflotten Kon-Tiki drev över Stilla havet 1947. John Jacob Astors The Pacific Fur Company. Traseen starta i Pearson Education, Inc.: New Jersey, 2010. Independence, Missouri, og enda opp ved Fort Vancouver. Dietrich, William. Northwest Passage: The Great Columbia River. 20 Dietrich, Northwest Passage, s. 175. University of Washington Press: Seattle, 1996. 21 Fisher, Albion’s Seed, s. 17. Ett skepp kommer lastat med kopra. Det är 1908 och en Långt ifrån Marquesas men på samma västliga kust av 22 Billington, Westward Expansion, s. 528. Fisher, David H., Albion’s Seed: Four British Folkways in America, ung norsk man står vid San Fransiscos hamn, på resa i USA. Nordamerika som Kroepelien hade drabbats av söder- 23 Sjå til dømes CG, 2. des., 1845, s. 12. Oxford University Press: New York, 1989. Staden bakom honom är sargad efter den stora jordbäv- havsfeber hölls samma år som Lie rymde det sista nybyg- 24 Britiske oregoninnbyggjarar hadde i følgje Polk «enjoyed Graebner, Norman A.. Empire on the Pacific: A Study in American the protection of British laws and British judicial tribunals» ningen för två år sedan men Bjarne Kroepelien, född 1890 garmötet i den norska kolonin i kanadensiska Bella Coola, Continental Expansion. ABC-Clio, Inc.: California, 1983 (1955). sidan Parlamentet vedtok «an act for regulating fur-trade, and i Bergen, är mer intresserad av skeppet och dess last. Kopra British Columbia. De drygt 150 nybyggarna som pastor establishing a criminal and civil jurisdiction within certain parts Howe, Daniel Walker. What Hath God Wrought: The Transformation är torkade kokosnötskärnor som kan användas till djurföda Christian Saugstad, född 1838 i Ringsaker, lett till det av- of North America» i juli 1821. JHR, 2. des., 1845, s. 24. of America, 1815–1848, Oxford University Press: New York, 2007. eller pressas och bli kokosolja. Snarare än funderingar kring lägsna området 1894 från Minnesota hade nu integrerats 25 Samtlege sitat i dette avsnittet er frå: JHR, 2. des., 1845, s. 24. Journal of the House of Representatives. Den 29. kongress, fyrste det ekonomiska värdet av kopran på segelfartyget som an- och utspätts av nya invandrargrupper. Norrmännen med 26 Fyrste Mosebok 1:28, etter King James Version (1608). sesjon, 1845–46. URL: http://memory.loc.gov/ammem/amlaw/ 27 JHR, 2. des., 1845, s. 23–24. lände från Tahiti framkallar dess märkligt härskna lukt en sina familjer hade lockats till ett område med branta berg (nedlastingsdato: 31.08.2011). 28 For ein meir heilskapleg analyse av Polks årsmelding, sjå: Rud, fascination som skulle förändra hans liv.1 Kanske var det och djupa fjordar som påminde om hemlandet, till ett Den 29. amerikanske kongress …, kap. 6. Madsen, Deborah L. American Exceptionalism. University Press of också magin i orden «Tahiti» och «Söderhavet» som väckte ställe där utvandrarens dröm om det nya landet till slut 29 CG, 27. des., 1845, s. 99. Mississippi: Jackson, 1998. drömmen om att «återvända» till paradiset? Allt sedan Po- skulle kunna bli sann.4 När de anlände på ångaren Princess 30 For meir om kampen om taletid, sjå: Rud, Den 29.amerikanske kongress …, s. 74. Merk, Frederic. «Presidential Fevers» i The Oregon Question: Essays lynesien först utmålats som en sinnlig idyll under slutet av Louise fanns det inte ens en kaj. Amerindianerna hjälpte 31 CG, 9. feb., 1846, s. 347. in Anglo-American Dipolomacy and Politics, The Belknap Press of 1700-talet hade så många gripits av samma tanke. dem i land med kanoter.5 Bella Coola skulle inte komma 32 For eit utval av denne type argument, sjå følgjande Harvard University Press: Cambridge, Massachsetts, 1967. att bli ett nytt, frommare och nyktrare, Norge. Livet var kongressmedlemmers debattinnlegg (samtlege frå 1846): J.B. Morone, James A.. Hellfire nation: the politics of sin in american history. En som visste hur oglamoröst livet var ombord på segel- långt ifrån lätt i den vilda naturen. Skolläraren Ivar Foug- Bowlin i Appendix to the Congressional Globe (ACG), 6. jan., s. Yale University Press: New Haven, 2003. 79, C. J. Cathcart i CG, 6. feb., s. 323, J.S. Chipman, i CG, 14. skutorna som fraktade kopran och söderhavets magi var ner, född 1870 i Lillehammer, var en av dem som blev jan., s. 207, J.D. Cummins, i ACG 7. feb.,, s. 414, C. Darragh, i Pratt, Julius W.. «The Origin of ‘Manifest Destiny’».The American Henry Lie från Trondheim, bara ett år äldre än Kroepe- kvar. Året efter det sista mötet, 1910, skulle han utses till ACG 9. feb., s. 171, A.C. Dodge i ACG, 7.feb., s. 345–46, O.B. Historical Review, Vol. 32, Nr.4, 1927, s. 795–798. lien. Han slet som skeppspojke på en tremastare och var «Indian Agent» i området, en position han bland annat Fickling i ACG, 6. feb., s. 175, Giles i ACG 9. feb., s. 80, Grover Rud, Nina Maria. Den 29. amerikanske kongress og handsaminga av en av den väldiga norska handelsflottans många fotsol- använde för att sälja en totempåle till Sverige.6 Norrman- i ACG, 26. jan.,, s. 125ff, Hamlin i CG, 12. jan., s. 189, H.W. oregonspørsmålet 1845–46 : Ein studie i lovgjevande maktutøving. dater. Kaptenen söp och Lie misströstade. När skeppet nen som invandrat sexton år tidigare blev den kanaden- Hilliard i CG 6.jan., s. 150, A. Kennedy i ACG 10. jan., s. 210– Upublisert masteroppgåve i historie ved UiO, 2010. 11, J.J. McDowell i ACG 5. jan., s. 77, I. Parrish i ACG 6. feb., ankom till Marquesasöarna i Franska Polynesien 1909 siska statens mäktiga representant bland ursprungsbefolk- s. 241ff, Sawyer i ACG 3. feb., s. 227, L.H. Sims i ACG 5. jan., Stanwood, Edward. A History of the Presidency from 1788–1897. gömde sig Lie på land.2 Hans historia liknar författaren ningen. Men Fougner glömde inte bort sitt hemland, dit s. 83ff, Starkweather i ACG 6. jan., s. 387ff, Wick i ACG 30. jan., Houghton Mifflin Company: Boston and New York, 1926 (1892), Herman Melvilles som flydde från det hårda arbetet om- han skulle återvända. s. 215. s. 200, Ashley i ACG 3. april, s. 440, Bagby i ACG 10. april, s. bord valfångstfartyget Acushnet när det 1842 ankom ön 495, Breese i ACG 2. mars, s. 383, Chalmers i ACG 24. mars Stephanson, Anders. Manifest Destiny: American Expansion and the s. 556 og Hannagan i ACG 16. feb., s. 313. For meir om Nukuhiva i samma ögrupp (en historia som han skulle Kroepelien fick 1918, bara 27 år gammal, till slut en möj- Empire of Right. Hill and Wang: New York, 1996. oppstoda av «Manifest destiny», sjå: Pratt, «The Origin of dramatisera i romanen Typee från 1846). Lie hamnade på lighet att resa ut till sina drömmars mål: Tahiti. Vid den ‘Manifest Destiny’», The American Historical Review, s.795–798. Taylor, Joshua C.. America as Art. Smithsonian Institution Press: den största ön i den södra delen, Hiva Oa. Där hade den tidpunkten var landsmannen Henry Lie redan väl bekant 33 Jf. Darragh i ACG, 9. feb., 1846 s. 171. Sjå også T. Smith i ACG Washington, 1976. franske målaren Paul Gauguins polynesiska äventyr tagit med Papeete, öns huvudstad. Han hade 1913 blivit super- 7. feb., 1846 s. 256 ff. og Toombs i ACG 12. jan., 1846 s. 133 for Tuveson, Ernst Lee. Redeemer nation: The Idea of America’s Millenial fleire «kultiveringsargument». slut bara sex år tidigare, ett äventyr som börjat 1891 när cargo på skonerten Roberta som seglade mellan de poly- Role. The University of Chicago Press, 1968. 34 Sjå tildømes: R.M. Hunter i ACG, 10. jan., 1846, s. 91–92 og W. Gauguin för första gången lämnade Paris med sikte på sö- nesiska öarna. Lie hade också gift sig med Naomi Layton M. Cocke i ACG, 15. jan., 1846, s. 95 Weinberg, Albert. Manifest Destiny: A Study of Nationalist derhavet klädd som Buffalo Bill vars cowboycirkus han på Hiva Oa, barnbarn till den legendariska hawaiianske 35 ACG, 27. jan., 1846, s. 140. Expansionism in American History. The John Hopkins Press: hade sett innan resan ut.3 Marquesasöarna var lika fysiskt missionären James Kekela. På så sätt ärvde Lie plantager 36 CG, 16. april 1846, s. 680. Gloucester, Massachusetts, 1958 (1935). 37 Howe, What Hath God Wrought, s. 720. avlägsna som de var psykologiskt närvarande i västlandets på ön. Kroepelien var redan förmögen och sökte något exotiska imaginär. Även en ung trønders arga avhopp var annat. Han hittade paradiset och sin egen vahine, Tui- ytterligare en symbol för tron på något bättre. mata, som blev hans fru. Men ödet skulle vara grymt mot ➤ 72 Fortid 3/11 På tema 73

Kroepelien. När hans dröm väl gått i uppfyllelse kom den Heyerdahl liknande rikemanssonen Bjørneby 1998 vid stjäl han och Liv dem, något som inte kunde ha gjort deras hammer och sin bror. Fougner har hört Heyerdahl tala på spanska influensan och decimerade öns befolkning. Han Askeladden (en beskrivning som snarare skulle komma sociala situation lättare.15 Som följd av ett besök hos famil- radion om sin resa och sina arkeologiska funderingar och försökte hjälpa till med att organisera sjukvården men fick att passa på Heyerdahl själv)9; Heyerdahls levnadsteck- jekontakten Hans Günther i Berlin, en av nazitysklands visade honom fotografier från Bella Coola.23 Teorier om se sin älskade Tuimata dö tillsammans med många andra. nare Jacoby beskrev Bjørneby mer träffande som «en le- ledande rasteoretiker, innan avresa hade Heyerdahl till- kulturdiffusion till Polynesien från både Kanadas västkust Oförmögen att bära en sådan förlust återvände han till vendegjørelse av guttedagenes Tarzan». Bjørnebys far hade frågats om han inte kunde ta med en skalle så att Günther och Sydamerika hade existerat under en längre tid. Teorin Oslo och livet som vinhandlare. Metodiskt byggde han supit bort en förmögenhet i skog och Bjørneby flytt till kunde testa den gamla hypotesen (framförd av figurer som om en Nordamerikansk kontakt hade också blivit testad i sedan upp en av värdens främsta privata boksamlingar om vildmarken där han levde av jakt och fiske. Vid fjorton Abraham Fornander och Edward Treager på 1800-talet) praktiken på ett sätt som påminde om Heyerdahls fram- Polynesien. Den kom bland annat att innehålla en av två års ålder fick Heyerdahl spendera en sommar med Bjør- att polynesierna varit del av den «ariska rasen».16 tida resor. Äventyraren John Claus Voss tog sig 1901 med kompletta utgåvor av Gauguins handgjorda tidning Le neby och greps av ett lika abstrakt som innerligt begär att sin kanot Tilikum från British Columbia mot Marquesas Sourire. Söderhavet flyttade in till hans nordliga bibliotek. lämna den moderna civilisationen för att hitta okonstlade Det är under ett besök på Hiva Oa 1937 som Heyerdahl och sedan vidare.24 Fougner, intresserad av den historia världar bortom den borgerliga miljö som var hans.10 till slut möter Henry Lie och blir gäst i hans «bortgjemte som ursprungsbefolkningen han arbetade med ägde, kän- Även Lie intresserade sig mer och mer för sitt nya lands norske hytte».17 Lie är liksom Heyerdahl mer imponerad de förmodligen till dessa idéer. Heyerdahl blev begeistrad: historia och seder. När en vetenskaplig expedition anlände Under 1920-talet började det stå klart att hela världen nu av öarnas historiska invånare än deras nutida. I På jakt Polynesien hade befolkats i två vågor, en från Sydamerika till Marquesas 1920 från Bishop Museum på Hawai’i så var känd, kartlagd och utforskad. Hoppen att stora oupp- efter paradiset (1938) skriver Heyerdahl att Marquesas be- och en från Nordamerika. Så hade han kombinerat och kunde han bistå arkeologen Ralph Linton med sina kun- täckta landområden existerade i norr grusades i och med folkades av «en gren av det ukjente folk som engang reiste gjort sin egen tolkning av en diffusionistisk lära som i ve- skaper. Vid Lies plantage i dalen Paumau på Hiva Oa Amundsens flygplan- och luftskeppsresor i Arktis 1925 Påskeøyas merklige steinhoder» som var så «Lyse i huden, tenskapliga kretsar redan grundligt kritiserats. växte också biblioteket samt samlingarna av polynesiska och 1926. Vad Amundsen till slut upptäckte var att det høireste, med ukruset hår» och ägde ett så «nesten nordisk föremål med hjälp av inkomsterna från kopran och en li- inte fanns något mer land att upptäcka. För att den unge ytre» att de kunde vara «ætlinger av de gamle vikinger, I september 1939 åkte Heyerdahl till Kanada för att ut- ten handelsbod. Dalen var hem till förunderliga stensto- Heyerdahl skulle kunna bli en upptäcktsresande var han dette verdens dyktigaste sjøfolk.»18 I Lies dal ser Heyer- forska Bella Coola i ett British Columbia som också var der. Linton beskrev området som förmodligen det arkeo- tvungen att ge sig av i en ny riktning. Han skulle resa dahl stenstoder som han säger varit «guder for det første bekant eftersom hans kusin Jens Heyerdahl utvandrat dit logiskt mest intressanta på hela Marquesas.7 Lie blev kvar tillbaka i historien. De första stegen bar dock av i en väl- mystiske folket på øyene» och beskriver en blodeggande på 1920-talet.25 Tidpunkten för avresan är slående. Det i denna miljö och på sina ägor trots att han, till skillnad bekant riktning. Polynesien var på modet igen under slu- rasstrid mellan det okända «tempelfolket» och de senare andra världskriget stundande utbrott hade länge varit ett från Kroepelien, inte hade mycket till övers för de i hans tet av 1920- och början av 1930-talet. Ornitologen Ørjan anlända polynesierna som skulle ha inträffat på Oipona faktum. Vem i Europa skulle intressera sig för en teori om tycke tjuvaktiga polynesierna. Att han inte återvände hade Olsen reste och skrev uppmärksammade böcker, liksom över Paumaudalen.19 polynesisk migration nu, och hur skulle det gå med re- sin enkla anledning som han skulle förklara för en ung Larviksonen Erling Tambs. Till det kunde läggas en ny sandet om kriget kom? Familjevännen och skeppsredaren besökare från hemlandet, Thor Heyerdahl: «Her er jeg rik. Bounty-hysteri i samband med böcker av Charles Nord- Heyerdahl fascinerades av Lies bildning och av att många Thomas Olsen betalade biljetten och väl på plats fanns Reiser jeg hjem, er jeg fattig.»8 hoff och James Norman Hall, samt en ny filmatisering av böckerna han såg var de samma som han tidigare stött det andra norrmän som hjälpte Heyerdahl. Hösten efter med Errol Flynn.11 Heyerdahl skulle resa ut för att söka på i Kroepeliens bibliotek.20 I hans andra bok om resan, ockupationen av Norge 1940 flyttade han vidare till USA Kroepelien, Lie och Fougner är tre representanter för ett drömmen om paradiset där så många redan hade letat. Fatu-Hiva (1974), gör inte Heyerdahl någon hemlighet av för att söka akademiskt stöd och sälja sin samling med genom en historia av upptäcktsfärder, handelssjöfart och Han fantiserade redan om Polynesien, enligt Jacoby: om att det var Lie som inspirerade honom till vad som skulle polynesiska artefakter. 1942 tar Heyerdahl värvning och utvandring vida berest norskt folk. Deras öden skulle flä- öar som Rapa Nui (Påskön) och dess hemligheter.12 bli teorin bakom Kon-Tiki. Det är Lie som talar om det fem år senare driver han över halva Stilla havet i det vita tas samman av en person som blev, efter Fridtjof Nansen, kulturfolk med ljus hy som ska ha varit Polynesiens första «tempelfolkets» kölvatten. symbolen för den nationella kosmopoliten: Thor Heyer- Heyerdahl flyttade till Oslo för att studera zoologi på uni- nybyggare och paralleller till liknande legender i Sydame- dahl, född 1914 i Larvik. De tre olika figurerna utgör en versitet 1933, den institution som Nansen verkat vid. Det rika. Tillsammans med sin franska granne påvisar också Det andra världskriget blev för Heyerdahl endast ett mo- polyfonisk bakgrundsberättelse till Heyerdahls expedi- är också runt denna tid som han kommer i kontakt med Lie en rad kulturlikheter mellan Marquesas och konti- mentärt avbrott. Han hade redan siktet inställt på ett tion med flotten Kon-Tiki från Peru till Franska Polyne- Kroepelien. Heyerdahl drömmer om en resa till paradi- nenten i öster. Heyerdahl skriver att mötet med Lie och långt större äventyr än den första resan till Fatuiva. Tiden sien 1947, ett av Norge och västvärldens största moderna set, och Kroepeliens bibliotek var det perfekta stället att stenstoderna i Paumau skulle förändra hans liv.21 Från och i USA hade uppenbarligen övertygat honom att Norge äventyr. Deras individuella äventyr var på inget sätt lika förbereda sig på. Där kan han läsa om söderhavets öar för med nu blev han uppfylld av tanken på det gamla vita inte var ett land där drömmar blev möjliga, något som sensationella som Heyerdahls, och de kände förmodligen att bestämma sig vilken som ska bli hans Eden, och han kulturfolket. var ännu sannare efter kriget då den svåra ekonomiska si- inte varandra, men de hjälper oss förstå den kontext som introduceras till områdets rika och komplicerade historia. tuationen i hela Europa inte gav manöverutrymme för en gjorde Kon-Tiki möjlig. När resan till slut bär av, julen 1936, har Heyerdahl och Heyerdahl återvände till Norge våren 1938 via Berlin där «self-made man». Samtidigt hade han inte lyckats etablera sin unga fru Liv Torp också med sig rekommendations- Günther tacksamt tog emot en skalle. Väl hemma i Norge en förankring i USA som gjorde det möjligt att agera utan Heyerdahls uppväxt vid hamnstaden Larvik, skeppsbyg- brev från Kroepelien till Teriieroo a Teriierooiterai, en av ordnade han bokkontrakt med Gyldendal och köpte en norskt stöd. Heyerdahl hade genom sina resor blivit mest garen Colin Archer hemstad, präglades av idén om utre- Tahitis hövdingar, och till många andra. Heyerdahls far stuga utanför Lillehammer. Boken, speciellt en lätt raljant hemma i en transatlantisk värld mellan den gamla världen san. Hans föräldrar hade som många från de övre sam- betalar för biljetterna.13 beskrivning av Teriieroo a Teriierooiterai som varit parets och den nya. När han anländer till USA:s östkust 1946 hällsklasserna spenderat tid utomlands i sin ungdom, värd på Tahiti, gjorde Kroepelien ursinnig. Redan i ett för att påbörja planeringen för en flottfärd över Stilla ha- modern i England och fadern i Tyskland. Att det fanns Slutmålet för Heyerdahls resa var Fatuiva på de «vilda» brev till Kroepelien hade Heyerdahl ondgjort sig över ci- vet var det norska intressen som hjälpte honom på vägen. en värld bortom den lilla staden fanns det ingen tvekan Marquesasöarna, sedan länge en symbol för det mest exo- vilisationens intrång och antydde att han och Liv levde på Förutom finansiering från förmögna norrmän i USA fick om. Den första resan för Heyerdahl gick dock inåt. Under tiska söderhavet hade att erbjuda.14 Äventyret var ingen ett mer äkta polynesiskt manér än invånarna själva. En han också stöd av militärattachén vid norska ambassaden vistelser i familjens stuga i Hornsjø på Østlandet introdu- framgång. På Fatuiva fanns sjukdomar, orättvisor, avund- zoolog måste väl förstå sig en smula på människor också, i Washington, en kontakt som ledde vidare till det nya cerades han till den symboliskt laddade fjällmiljön i vilken sjuka, lagfarter och regleringar. Med tanke på den bru- protesterade Kroepelien enligt författaren Roar Skol- Förenta Nationerna lett av Trygve Lie, och till Pentagons Nansen och Roald Amundsen hade härdat sig innan deras tala koloniala historien är det inte märkligt att Heyerdahl men.22 Även polynesierna ville ha ett bättre liv. avsevärda makt.26 Till skillnad från Lie, Kroepelien och utresor. Det var där som Heyerdahl mötte Ola Bjørneby, möttes av misstänksamhet från öns invånare. Ändå börjar Fougner skulle mäktiga institutioner stödja Heyerdahls den första av en lång rad personligheter som skulle be- besökaren fascineras mer av invånarna än de insekter det Samtidigt som Heyerdahl uppslukades mer och mer av utresa. Organisationen kring Kon-Tiki, flotten som skulle kanta honom med äventyret. var meningen att han egentligen skulle studera. Han bör- frågan om den mystiska vita rasen träffade han under «bevisa» möjligheten för en förhistorisk migration av en jar samla på artefakter och kranium. Vid minst ett tillfälle hösten 1938 Ivar Fougner som hade rest hem till Lille- vit ras från Sydamerika till Polynesien flyttade in till den ➤ 74 Fortid 3/11 På tema 75

norska ambassaden i Washington och mottog materiel och själva verket i mötet mellan olika folkslag och tings resor träning från den amerikanska armén, flottan och flygvap- som resandets kärna fanns att hitta; inte i västerlandets Noter Litteratur- og kildeliste 27 net. Heyerdahl hade inte rusat in i rollen som soldat un- myter om kloka vita raser som skapade civilisationer för 1 Berättelsen om hur Kroepeliens intresse för Polynesien väcktes «Returning the Past: Repatriation of First Nations Cultural der kriget och fann sig illa i den norska arméns disciplin, att sedan ge sig av. Vad Heyerdahl delvis skulle förverkliga återges i O’Reilly och Teissier, Tahitiens, s. 243. Att Kroepelien Property». UBC Museum of Anthropology, Vancouver B.C., 2008. senare läst och uppskattat O’Reillys beskrivning styrks i O‘Reilly, men hans flottfärd fick från början en distinkt militärisk i praktiken, i hans spektakulära resor under FN-flagg Ra( «Stories of Immigrants» vid British Columbia Archives. ton. Under publicitetsarbetet före avresan framhölls det och Tigris), misslyckades han med i teorin. I hans försök «Nécrologie», s. 102–103. 2 http://members.shaw.ca/bchistorian/cw1-f-names.html. ofta att tre av de sex besättningsmännen, förutom Hey- att skapa en berättelse om resande och vit kulturdiffusion Det finns endast knapphändig information om Henry Lie. Se till exempel: Allmon, ‘Shores and Sails’, s. 98. Danielsson, Allmon, Charles. ‘Shores and Sails in the South Seas’. erdahl också Knut Haugland och Torstein Raaby, hade lyckades Heyerdahl endast med att bli märkligt insulär. Söderhavets glömda öar, s. 107. Heyerdahl, På jakt, s. 127. I National Geographic Magazine, vol. 97, No 1.1950. medverkat i kriget mot Nazismen.28 Bakom kulisserna Heyerdahl, Fatu Hiva, s. 228. Kvam, Mannen og havet, s. 169. O’Reilly och Teissier, Tahitiens, s 280–281. Skolmen, Nordmenn, Andersson, Axel. A Hero for the Atomic Age: Thor Heyerdahl and the fanns också Bjørn Rørholt som varit Heyerdahls överord- För att förstå Thor Heyerdahl och hans betydelse för Kon-Tiki Expedition. Peter Lang, Witney, 2010. nade officer i Finnmark. efterkrigstidens kulturhistoria behövs kunskap för att s. 215. 3 Knapp, ‘Primitivism and Empire’, s. 57. Foster, ’«Primitive» Barman, Jean. The West Beyond the West: A History of British kontextualisera hans resor. Hans exotiska drömmar och Scenes’, s. 85 Columbia. University of Toronto Press, Toronto, 1991. Det var för Heyerdahl ingen tvekan att flotten Kon-Tikis rasteoretiska utsagor måste sättas in i ett nationellt och 4 «Stories of Immigrants». Barman, The West, s. 136–137. färd över Stilla havet våren och sommaren 1947 också var transnationellt sammanhang. Hjälten, eller för den de- 5 Kopas, Bella Coola, s. 241–243. Bomann-Larsen, Tor. Road Amundsen: en biografi. J.W. Cappellens Forlag, Oslo, 1995. en nationell resa för Norges goda namn och rykte; en vär- len, antihjälten, måste förstås som en historisk figur utan 6 «Stories of Immigrants». Förnamnet återges ibland «Iver/ Ivan». Fougner hjälpte till att få totempålen «G’psgolox» till dig uppföljning av Nansen och Amundsens episka även- att dra den förhastade slutsatsen att hans resor och hans Danielsson, Bengt. Söderhavets glömda öar: Reseskildring från Etnografiska Museet i Stockholm, ’Returning the Past’, s. 25. Marquesasöarna. Saxon & Lindströms, Stockholm, 1952. tyr. Om Nansen och Amundsens skepp Fram, byggt av teorier var den enda möjliga konsekvensen av en tid och Pålen har nu återbördats. Colin Archer i Larvik hade, i Tor Bomann-Larsens ord, kultur. Äventyraren Heyerdahl lämnar ett synnerligen 7 Linton, Archaeology of the Marquesas, s. 136 och 159. Evensberget, Snorre. Thor Heyerdahl: Oppdagaren. J. M. Stenersens varit ett «vikingskip med dieselmotor»29 var Kon-Tiki ett komplext eftermäle. Hans berättelser skulle inspirera 8 Heyerdahl, På jakt, s. 127. Forlag, Oslo, 1994. 9 Som Gro Steinsland påpekat: Steinsland, ’Heyerdahls’. Foster, Hal. «Primitive» Scenes». I Critical Inquiry, vol. 20, no. 1. vikingskepp av balsa. I stora mäns fotspår var Heyerdahl människor i hela världen (till exempel figurer som Alain 10 Heyerdahl, I Adams, s. 55. Jacoby, Senor, s. 36–37. 1993. inte heller sen att bygga en myt runt sig själv. I boken Bombard, Jacques-Yves Cousteau och Rachel Carson) och 11 Om intresset för Polynesien i Norge under denna period, (först publicerad i Norge november 1948) och filmen om ha en avgörande betydelse för hur synen på haven föränd- se Skolmen, I skyggen, s. 33–45. Heyerdahl, Thor.På jakt efter paradiset: et år på en sydhavsø, Kon-Tiki (som hade premiär i Stockholm januari 1950) så rades och den moderna miljörörelsen växte fram under 12 Jacoby, Senor, s. 38. Gyldendal, Oslo, 1938. 13 Heyerdahl, Fatu-Hiva, s. 56. Heyerdahl. Thor.Fatu-Hiva: Back to Nature. Allen & Unwin, ödslade han som förväntat inte mycket tid på vare sig Lie, årtiondena efter kriget. Han skulle också bli en stark för- 14 Likt Nicholas Thomas väljer jag stavningen Fatuiva framför London, 1974. Kroepelien, Fougner, Voss eller någon annan som inspire- kämpe för idéer om alla människors lika värde och hela ti- Fatu-Hiva, Thomas,Marquesan Society, s. ix. rat hans resa. Kon-Tikis monumentala framgång runt om den understryka vikten av kommunikation över alla slags 15 Heyerdahl, På jakt, s. 64–65. Heyerdahl, Fatu-Hiva, s. 120. Heyerdahl. Thor.Grønn var jorden på den syvende dag. Gyldendal, i världen skulle också understryka det exceptionella i Hey- gränser. Till sina besättningar efter Kon-Tiki skulle han 16 Ett besök som Heyerdahl diskuterade själv redan 1974 och, igen, Oslo, 1991. erdahl och hans äventyr. Trots detta så stod framgången bjuda in medlemmar från olika ideologier och hudfärger 1991. Heyerdahl Fatu-Hiva, s. 78. Heyerdahl, Grønn, s. 87. Se också Kvam, Mannen, s. 194 och Andersson, A Hero, s. 17–18. Heyerdahl, Thor.I Adams fotspor, en erindringsreise. J. M. Stenersens i ett direkt förhållande till tämligen vitt spridda fantasier för att illustrera att om det gick att komma överrens på 17 Heyerdahl, På jakt, s. 119. Førlag, 1998. om flykten till ett bekvämare land. Den gråa efterkrigsti- små farkoster så skulle det vara möjlig också på ett globalt 18 Heyerdahl, På jakt, s. 59. Jacoby, Arnold. Senor Kon-Tiki. J. W. Cappelen, Oslo, 1965. den var en god tidpunkt för att igen locka med resan ut till plan. Men dessa resor ut skedde samtidigt som Heyerdahl 19 Heyerdahl, På jakt, s. 120–123. Heyerdahl beskriver Oipona som Knapp, James F. «Primitivism and Empire: John Synge and Paul söderhavet. Så sent som 1949 uppgav 30 % av tillfrågade argumenterade för en hyper-diffusion med rasmässiga un- ett «festningsverk», något som passar hans historia. En mindre spektakulär men kanske mer realistisk tolkning var att Oipona Gauguin». I Comparative Literature, vol 41, no 1. 1989. i en norsk gallup att de önskade emigrera om möjligt.30 dertoner som var en tillbakagång till 1800-talets pseudo- var en me’ae, en kultplats. Linton, Archaeology of the Marquesas, Kopas, Cliff.Bella Coola. Heritage House, Surrey B.C., 1980. vetenskapliga läror som förringade de kulturfolks insatser s. 159. Det blev ett otal resor ut och tillbaka in för Thor Heyer- som Heyerdahl i hans dröm om det enkla paradiset så ofta 20 Kvam, Mannen og havet, s. 171. Heyerdahl, Fatu-Hiva, Kvam, Ragnar, Jr. Thor Heyerdahl: Mannen og havet. dahl som under början av 1950-talet blev vida känd tack idealiserade. ■ s. 228–229. Gyldendal, Oslo, 2005. 21 Heyerdahl, Fatu-Hiva, s. 231–235. Linton, Ralph. Archaeology of the Marquesas Islands. Bernice P. Bishop vare Kon-Tiki. Han letade efter det mystiska vita folket 22 För Kroepeliens reaktion och brevet se: Skolmen, I skyggen, Museum, Hawaii, 1925. runt om i världen och kom till att bli sinnebilden för en s. 56–66. Skolmen, Nordmenn, s. 254–257. norsk kosmopolit. Kroepelien, Lie och Fougner försvann 23 Evensberget, Oppdagaren, s. 8–9. Jacoby, Senor, s. 89–90. Nicholas Thomas.Marquesan Society: Inequality and Political och en ny generation tog över. Resan fortsatte, även om 24 Skolmen, I skyggen, s. 80. Andersson, A Hero, s. 23–24. Transformation in Eastern Polynesia. Clarendon Press, Oxford, 1990. 25 Det två träffades dock aldrig i Kanada, se: Turner, O’Reilly, Patrick. «Nécrologie: Bjarne Kroepelien». Heyerdahl mer och mer försökte förstå hur det hela hade «It didn’t take long», 5. I Journal de la Société des Océanistes, vol XXII. 1966. börjat. Under 1969 och 1970 seglade han i den mystiska 26 Andersson, A Hero, s. 31–52. rasens spår över Atlanten med vassbåtarna Ra I och Ra II, 27 Andersson, A Hero, s. 31–52. O’Reilly, Patrick och Rauol Teissier. Tahitiens; répertoire bio- och 1977–78 med vassbåten Tigris från Irak till Djibouti. 28 Haugland hade medverkat vid sabotaget mot bibliographique de la Polynésie française. Musée de l’Homme, Paris, Han utforskade ön från sin barndoms drömmar, Rapa tungvattenstillverkning i Rjukan och Raaby hade hjälpt till i 1962. attacken mot Tirpitz. Andersson, A Hero, s. 35. Nui, och letade efter «tempelfolket» i Peru och på Kana- Skolmen, Roar. I skyggen av Kon-Tiki. N. W. Damm & Søn, Gjøvik, 29 Bomann-Larsen, Amundsen, s. 105. rieöarna och Maldiverna. Heyerdahls sista stora projekt 30 Ustvedt, Det skjedde, s. 125. 2000. om Odins härkomst exponerade inte endast det pseudo- 31 Heyerdahl, I Adams, s. 232. Skolmen, Roar. Nordmenn i paradis. Historie & Kultur, Oslo, 2010. vetenskapliga i hans metod för en större grupp forskare Steinsland, Gro. «Heyerdahls og Odins «narrespill». I Aftenposten, (som i detta område hade mer kunskap för att bemöta 24. nov. 2000. hans påståenden) utan visade också hans önskan att knyta Turner, Gloria. «It didn’t take long to become 89 years old». ihop säcken. Kunde området runt Kaspiska havet vara «et I Campbell River Upper Islander, 24 oktober, 1979. tidlig spredningssenter for langveisfarerne med lys hud og Ustvedt, Yngvar. Det skjedde i Norge 1945–52. 31 blondt hår» frågade han sig i en bok från 1998. Den mer Gyldendal, Oslo, 1978. prosaiska sanningen var att Norge var ett av många sprid- ningscenter från vilken resorna böljat ut och in. Det var 76 Fortid 3/11 På tema 77

mest interessant fordi det temaet Shackleston slår an når gen av selve kontinentet bare vel 115 år gammel, og helt fra han skildrer skipets undergang – den europeiske mannen starten etableres et maskulint gjennomgangstema: kam- Hva er en helt? med sin avanserte teknologi redusert til hjelpeløs og yn- pen om å være den første, ikke bare på egnes, men på sin kelig inntrenger i en fientlig natur – styrer store deler av nasjons vegne. antarktislitteraturen, spesielt den engelskspråklige. Der Kjønn i antarktislitteraturen får det sitt mest berømte uttrykk i Robert Falcon Scotts utbrudd i dagboken etter at ekspedisjonen hans til Syd- Mannens siste fristed Anka Ryall, direktør, Det norske studiesenteret i Storbritannia polen endelig har nådd polpunktet 17. januar 1912, over Kulturelt var Antarktis lenge mannens siste fristed. Kvin- en måned etter Roald Amundsens: «Great God! this is an ner og det kvinnelige er til stede i den klassiske antark- awful place.»5 tislitteraturen bare på to måter: som fravær og som land- Menneskenes historie i Antarktis er ikke mer enn noen hundre år gammel. De viktigste skap. Gleden over fraværet av kvinner tematiseres i mange kildene til denne historien er ekspedisjonsberetningene – en omfangsrik litteratur som av de tidlige antarktisbøkene. Roald Amundsens Sydpolen kan leses på mange måter, også fra et kjønnsperspektiv. Oppdagelsen av ingenting (1912) er representativ. For ham er mannsfelleskapet i is- Den første ekspedisjonen som kom i nærheten av Antark- ødet en frigjøring fra hemmende borgerlige normer kne- tis, ble ledet av 1700-tallets mest berømte britiske opp- satt og overvåket av kvinner. Siden ekspedisjonen er kvin- dagelsesreisende, James Cook. Til tross for at Cook ved neløs, kan medlemmene en godværsdag i den antarktiske avreisen tvilte på om det postulerte Great Southern Con- sommeren kle av seg og legge «alt unødvendig» på sledene. Beyond the Polar Circle there are no Frenchmen, kysten, og i 1983 ble det rapportert om en kulderekord på tinent virkelig eksisterte, prøvde han i tre år å finne det, «Det antræk, man tilslut drog avgaarde i, vilde vel paa no Germans, no English, no Danes: there are only minus 89,6°C på den sovjetiske stasjonen Vostok i Vest- men ble til slutt stoppet av pakkisen. I beretningen sin om vore bredder være regnet for mindre anstændig,» skriver people of the Pole, real men. Antarktis. Når slike lave temperaturer kombineres med ekspedisjonen, A Voyage towards the South Pole and round Amundsen fornøyd. «Vi smilte smaat og ønsket os tillykke Jean Charcot1 sterke vinder, som kan komme uten varsel, får ubeskyt- the World (1777), gir han en levende skildring av møtet med, at damene endnu ikke hadde rukket denne del av tede kroppsdeler frostskader på noen sekunder. Basert på med «extraordinary floating islands of ice […] doomed by kloden. Da hadde vi saavisst ikke faat lov til at beholde Polarstrøkene – både i nord og sør – har historisk vært nedbørsmengden er hele kontinentet en ørken. Det snør Nature to perpetual frigidness; never to feel the warmth of vort overordentlig behagelige og praktiske antræk.»11 knyttet til menn og mannlighet. Dette gjelder i ekstrem mindre enn fem cm i året, og slik sett kan kontinentet the sun’s rays; whose horrible and savage aspect I have not grad Antarktis, jordklodens eneste ubebodde kontinent. sammenlignes med Sahara, men det fins ingen oaser i An- words to describe».6 Først i begynnelsen av februar 1775 Det kvinnelige i Amundsens beretning representeres i «It may be considered a ‘geographical fact’ that people tarktis. Der hvor det ikke ligger is, er det stein, og den ga han opp – i vissheten om at ingen noen gang hadde stedet av landskapet i Antarktis – til tross for at han gir are ‘out of place’ in Antarctica,» skriver den amerikanske eneste vegetasjonen er alger, mose og lav. Innfødt dyreliv vært lenger sør, og at isen kombinert med tett tåke, snøs- uttrykk for at et målorientert og pragmatisk fokus på gjen- geografen Joni Seager; «for women, however, this has also er begrenset til encellede organismer og noen små insekter. tormer og intens kulde, gjorde det umulig å komme nær- nomføringen av prosjektet sitt som gir lite rom for land- been constructed as a ‘cultural fact’.»2 Enhver undersø- mere: «The risque one runs in exploreing [sic] a coast in skapsskildringer og andre lyriske betrakninger. Derfor er kelse av kjønn og betydningen av kjønn i antarktisklit- Historisk er det likevel ikke de geografiske forholdene i these unknown and Icy Seas, is so very great,» noterte han det desto mer oppsiktsvekkende at han – kanskje inspirert teraturen må ta utgangspunkt både i geographical facts og selve Antarktis som har vært den største hindringen for i dagboken sin, «that I can be bold to say, that no man will av H.C. Andersens kjente eventyr «Sneedronningen» – ser cultural facts, i selve stedet så vel som i de ulike betydnin- en utforskning av kontinentet. Lenge var havene omkring ever venture farther than I have done; and that the lands for seg Sydpolen som en uimotståelig og farlig fristerinne: gene det har blitt tillagt. Gjennom historien om de mange mer avskrekkende, spesielt på grunn av beltet av drivis which may lie to the South will never be explored.»7 «Lokkende og dragende ligger du for os, du skjønne. Ja, vi ekspedisjonene siden begynnelsen av forrige århundre og som omgir landmassen. Isen som driver under påvirkning hører du kalder, og vi skal nok komme. Kysset skal du faa, – ikke minst – til mytene og forestillingene som har opp- av strømmer og vinder, utvider og trekker seg sammen av- Som det heter om Cook i en studie av den australske om det end skal koste os livet.»12 Som historikeren Francis stått omkring dem er Antarktis konstituert som en arena hengig av temperatur og årstid. I ti måneder av året er den antropologen Nicholas Thomas, «Cook’s history-making Spufford har påpekt, er kjønnsmetaforikk av denne typen for heltedåd, mot og overvinnelse, for hardt tilkjempede ugjennomtrengelig, men midt på sommeren kan det åpne […] lay in discovering nothing.»8 Både i beretningene ganske vanlig i polarlitteraturen – selv om Amundsen er seire og tragiske nederlag, men først og fremst for menn i seg brede isfrie passasjer som skip lett kan ta seg gjennom. hans og på kartet over den sørlige halvkulen som åpner A mer konkret i språkbruken enn de fleste.13 Og når Sydpo- kvinnefritt mannsfellesskap. Skip som blir fanget av isen, kan bli knust og skrudd ned, Voyage, representeres Sydpolen som et uoppnåelig sentrum len fremstilles som en jomfru som venter på å bli erobret, noe som i 1914–15 spolerte anglo-irske Ernest Shackle- av ingenting. Slik etablerer Cook et bilde som skildrin- får polfarerne rollen som moderne riddere. tons Imperial Trans-Antarctic Expedition. Planen var å gene av ekspedisjoner utover på 1800- og begynnelsen av Et uinntakelig polarlandskap krysse kontinentet på ski, men i stedet ble ekspedisjons- 1900-tallet bare bekrefter, og lenge etter Sydpolens «erob- Det går ikke an å forstå kjønn i antarktislitteraturen uten skipet, Endurance, ført av isen mange hundre kilometer ring» i 1911 lever det videre i forestillinger om Antarktis Sydpolens avsløring å kjenne antarktisgeografien.3 For å ta størrelsen først: An- før det endelig måtte gi tapt. «Huge blocks of ice, weig- som et terra incognita eller ikke-sted hinsides menneske- Feminiseringen av den «lokkende og dragende» polen tarktis et enormt kontinent. Det utgjør en tiendedel av jor- hing many tons, were lifted into the air and tossed aside as nes virkelighet.9 gir antarktisekspedisjonene en erotisk dimensjon. Opp- dens overflate og er atskillig større enn Europa. Nærmere other masses rose beneath,» skrev Shackleton senere, om dagelser omskrives som forsøk på å avkle naturen, en 99 prosent av denne landmassen er dekket av et perma- det øyeblikket da han skjønte at skipet var dødsdømt. «We Det skulle også ta 120 år etter Cooks ekspedisjon før noe metafor Carsten Borchgrevink bruker når han avslutter nent islag formet av tettpakket snøfall gjennom tusenvis av were helpless intruders in a strange world, our lives were menneske satte sine ben på det antarktiske kontinentet. boken Nærmest Sydpolen med å understreke at en norsk- år, og arealet utvider seg til det dobbelte om vinteren når dependent upon the play of grim elementary forces that Førstemann var etter eget utsagn norske Carsten Borch- engelsk ekspedisjon han deltok på vinteren 1899–1900, «i havisen legger seg rundt kysten. Islaget, som i gjennom- made a mock of our puny efforts.»4 grevink, som gikk i land der 24. januar 1895 sammen Enighed strævede at løfte Fligen af det Slør, som har lig- snitt er to kilometer tykt, inneholder mer enn 90 prosent med kaptein Leonard Kristensen på selfangstskuten An- get over Sydpolens Mysterier».14 Amundsen bruker samme av verdens is og snø. Sett fra verdensrommet, er dette hvite Shackletons beretning om denne dramatiske hendelsen, tarctic. I boken Nærmest Sydpolen (1905) innrømmer han bilde. I en oppsummering av antarktishistorien før sin kontinentet vår klodes mest påfallende trekk. På nært hold og om hvordan alle ekspedisjonens 28 medlemmer mot at det er uklart om det var han selv eller kapteinen som egen «erobring», fremhever han forgjengeren Shackletons er Antarktis uten sammenligning det kaldeste stedet på alle odds ble reddet, utkom i 1919 under tittelen South. først sto på land, men fremstiller det som viktigst at det innsats vinteren 1908–9, men også at Shackleton måtte jorden. Gjennomsnittstemperaturen varierer fra omkring Boken har blitt stående som en av klassikerne i antark- «blev Nordmænd, som første Gang betraadte den nye 6te snu uten å nå selve polpunktet: «sløret blev kun løftet, ikke minus 60°C i høytliggende områder til minus 10°C ved tislitteraturen. I denne sammenhengen er den imidlertid Verdensdel».10 Med andre ord er historien om utforsknin- revet bort», som Amundsen uttrykker det.15 Den endelige ➤ 78 Fortid 3/11 På tema 79

«avsløringen» sto han jo selv for den 14. desember 1911, under tittelen Scott’s Last Expedition. Samtidig fremstår norske hvalbåten Thorshavn.24 Da denne hendelsen fant hadde kvinnfolk her å gjøre, forresten?» spør hun.30 Ut- altså for nesten nøyaktig 100 år siden: «Saa var da sløret Wheeler i boken sin som en moderne ung kvinne som irri- sted, 20. februar 1935, var kontinentets «heroiske epo- over dette unngår hun, sannsynligvis bevisst, en eksplisitt for altid revet til side, og en av vor jordklodes største hem- terer seg over at den maskuline atmosfæren på forsknings- ke» for lengst var forbi. Først tolv år senere overvintret problematisering av kjønn både i forhold til rollen som meligheter hadde ophørt at eksistere.»16 stasjonene i Antarktis får henne til å føle seg som en inn- to amerikanske kvinner. Også de var sammen med sine ekspedisjonsleder og i fremstillinger av dynamikken mel- trenger: «How many times had I heard the latterday men of ektemenn som deltok på en stor forskningsekspedisjon. lom ekspedisjonens medlemmer. Ifølge historikeren Ludmilla Jordanova har personifise- the Antarctic expressing regrets for the demise of the days Den ene var nygifte Jennie Darlington, som i boken My ringer av naturen som en kvinne idet sløret trekkes vekk, when boys could be boys and girls weren’t there?»21 Scott, Antarctic Honeymoon (1956) sammenligner sovebrakken Men selv om Kristensen verken dveler ved at hun er kvin- vært vanlige i allegoriske fremstillinger av vitenskap siden derimot, som for lengst er død og befinner seg mellom to der hun og mannen var innkvartert, med «a men’s loc- ne eller diskuterer de andre deltakernes maskulinitet, be- opplysningstiden. Vitenskapen levendegjøres her som en permer, kan hun idealisere. På sin egen måte er hun derfor ker room».25 Men på tross av motforestillinger mot den tyr det selvsagt ikke – som Jørgen Alnæs hevder i en studie mannlig betrakter i forsøket på å oppnå full kunnskap like nostalgisk som de moderne sydpolmennene. I likhet rendyrkede maskuline atmosfæren på basen benytter hun av norske reiseskildringer – at kjønn er fraværende i Mot om naturens mysterier, representert som en naken kvin- med de fleste andre kvinner som har skrevet om reiser til anledningen til å bekrefte myten om Antarktis som man- 90˚ Syd.31 Jeg vil i stedet påstå at spørsmålet «hva hadde nekropp.17 Både naturen og vitenskapen kjønnes – og Antarktis, representerer hun det vi kan kalle en kritisk pol- nens domene: «Taking everything into consideration, I do kvinnfolk her å gjøre?» overdeterminerer resten av teksten seksualiseres – i slike fremstillinger, og for Amundsen og nostalgi – en nostalgisk innlevelse i beretningene om de not think women belong in the Antarctic or on a similar i den forstand at skildringen av en i hovedsak vellykket Borchgrevink fungerer bildet som ledd i en heroiserende tidlige ekspedisjonene kombinert med kritisk distanse. expedition,» skriver hun mot slutten av boken. «The polar ekspedisjon nødvendigvis fungerer som et svar. Riktignok mannlighetsretorikk. regions belong to those who know and respect them and kommer ikke Kristensen og guttene (som hun insisterer can survive. Any weak link endangers the whole. Man’s på å kalle dem) helt til Sydpolen, men alt som skjer un- Kritisk polnostalgi best instincts are protective. He should not be put in the derveis, inkludert avgjørelsen om å snu, demonstrerer at «I want to go too!» Kritisk polnostalgi preger også Apsley Cherry-Garrards position of endangering his own safety for another, lesser kvinnfolk – iallfall hvis de er som henne – har like mye Kvinners antarktislitteratur må leses på bakgrunn av be- mesterverk, The Worst Journey in the World. Som ung physical human.»26 (eller lite) i Antarktis å gjøre som mannfolk. Fordi boken retninger om mannlig dåd: om erobring av jomfruelig mann deltok Cherry-Garrard på Scotts fatale sydpolsek- på denne måten fungerer som en protest mot den kultu- land på vegne av egen nasjon, og om mannsfellesskap uten spedisjon, og boken hans har blitt like kjent som ekspe- I 1947 – det året Jennie Darlington var en av de første relle utdefineringen av kvinner som ligger i spørsmålet, er kvinner. Mye av kvinners dragning mot Antarktis handler disjonlederens beretning, men den er skrevet fra en un- kvinnelige overvintrerne i Antarktis – rapporterte The Po- den bare tilsynelatende kjønnsnøytral. sannsynligvis om det siste, for utelukkelse skaper lengsel derordnet deltakers perspektiv. I tillegg ble den ble utgitt lar Times (en avis utgitt av American Polar Society) at kjønn etter å komme innenfor. Som det heter i innledning til en først i 1922, over ti år og en storkrig etter de hendelsene i Antarktis er uten betydning siden «a woman is not so australsk intervjustudie om kvinner i Antarktis: «I want den skildrer. Cherry-Garrard distanserer seg eksplisitt fra much a woman here as another person» i felles kamp mot Feminiseringsstrategier to go too!»18 Noen få har klart å virkeliggjøre dette øn- mannlighetsretorikken i mer tradisjonelle antarktisskild- elementene.27 Joni Seager, som jeg siterte innledningsvis, En kjønnet lesning av Mot 90˚ Syd viser også at mange av sket, blant dem norske Liv Arnesen. Et av bildene i boken ringer. Først og fremst tar han, i motsetning til ekspedi- er enig. Hun argumenterer for at kvinner nødvendigvis de trekkene ved boken som ifølge Alnæs gjør den unik i hennes om en femti dagers skitur alene i Antarktis, Snille sjonsledere som Amundsen og Scott, klar avstand fra kon- beveger seg ut av kvinnesfæren både geografisk og meta- forhold til antarktisskildringer, handler om en bevisst eller piker går ikke til Sydpolen (1995), viser henne bak en høy kurransemomentet. Mens Amundsen, for eksempel, skil- forisk når de drar til Antarktis: «In leaving behind their ubevisst feminisering av tradisjonelle maskuline posisjo- stabel polarbøker – bare én skrevet av en kvinne (Monica drer plantingen av det norske flagget på polpunktet i høy- normal ‘role’», skriver hun, «women in the Antarctic are ner. Fraværet av den målfokuseringen som preget deltaker- Kristensens, Mot 90° Syd, som jeg skal komme tilbake til). tidelige vendinger som en erobring av land for kongeriket also leaving behind the demands and expectations that ne i kappløpet mot Sydpolen, en selvrefleksiv fremheving Menns antarktisopplevelser var Arnesens inspirasjonskil- Norge, mener Cherry-Garrard at Antarktis er «a region those roles entail.»28 Mange andre hevder imidlertid det av stemninger, måltider og personlige relasjoner, så vel som der – både for selve turen og for skildringen av turen. where the mere grabbing of territory is meaningless».22 motsatte, som vi skal se. Mye tyder på at kjønnssystemet av sin egen engstelse og bekymring når noe ikke går etter opprettholdes selv i Antarktis, og at den kjønnede syns- planen – alt dette innlemmer ekspedisjonen i en kvinnelig Den britiske forfatteren Sara Wheeler forteller en lignende Cherry-Garrards erfaringer som soldat under første ver- vinkelen heller ikke kan legges igjen hjemme. følelsessfære og kan leses som et oppgjør med den formen historie i reiseboken Terra Incognita (1996). Allerede bitt denskrig kan forklare motstanden hans mot den nasjonale for underdrivelse som er typisk for mannlige polarskild- av antarktisbasillen begynner hun å lese seg inn i biblio- retorikken omkring sydpolskappløpet. I bokens avslut- Kvinners tilstedeværelse i Antarktis har også – som ringer. Disse forskjellene har selvsagt ikke bare med Kris- teket på Scott Polar Research Institute i Cambridge: «I ningskapittel, som har den talende tittelen «Never Again», Cherry-Garrard antok – vært med på å endre synet på tensens kjønn å gjøre, men reflekterer en generell utvikling worked my way through blubber-splashed pages of leather problematiserer han sin egen og andres dragning mot Syd- Antarktis. Det året Liv Arnesen som første kvinne nådde av antarktislitteraturen utover på 1900-tallet, noe som notebooks inscribed by men who gave Antarctica a his- polen. Det er en dragning han med bakgrunn i egne erfa- frem til Sydpolen, klarte også en funsjonshemmet mann, igjen har sammenheng med endringer av helterollen. tory.»19 Den samme boken avsluttes med en lyrisk beskri- ringer knapt forstår. Samtidig er han – så vidt jeg vet – den Cato Zahl Pedersen, å ta seg dit. Idrettshistorikeren Matti velse av det å være nesten innenfor, for her har Wheeler første av pionergenerasjonen som viser at han åpenbart har Goksøyr har i etterkant hevdet at denne kombinasjonen Noen år etter Kristensens ekspedisjon gjorde Sara Whe- nådd målet – ikke Sydpolen, men en symbolsk forening ant at også kvinner kan dele denne dragningen, det sam- bidro til å «alminneliggjøre» sydpolsferder.29 Når kvinner eler åpent opprør mot den holdningen som går ut på at med en av sine gamle helter. På besøk i Robert Scotts hytte me behovet for eventyr, risiko, spenning og fysiske utfor- – i en antarktisk sammenheng tydeligvis ensbetydende kvinner i Antarktis til nød kan aksepteres hvis de glemmer på Cape Evans, hvor han overvintret før den ulykksalige dringer på grensen til det mulige, så vel som den samme med en funksjonshemming – kan klare noe, representerer eller fortier sitt kjønn og på alle måter fungerer som en ferden mot Sydpolen i 1911, legger hun seg i sengen hans. lengselen etter å se med egne øyne det nesten ingen andre det ikke lenger en utfordring for menn. mann blant menn. Mot slutten av Terra Incognita erklærer «I lay for many hours, my head on his pillow,» skriver hun, før dem har sett. Som et fremtidig forskningsområde i An- hun at hun ble lei av å drasse rundt på brukte tamponger «as he, weighed down by his heavy responsibilities, must tarktis nevner han derfor «the question of women in these – symbolet på kvinners spesielle behov og kvinnekroppens often have done. How very different the end had been for temperatures […].»23 For Cherry-Garrard er dette et spørs- Kjønnsnøytral antarktislitteratur? annerledeshet – i en plastpose uten å vite hvordan hun him. ‘Here, then, tonight,’ he had written in his diary, ‘we mål som han antar vil ha konsekvenser både for kulturen i Ubehaget ved å være inntrengere i en verden lenge for- skulle kvitte seg med dem.32 En av hennes britiske etterføl- have reached the end of our tether’.»20 Antarktis og for synet på Antarktis i kulturen. beholdt menn og definert som maskulin preger selv mo- gere, Caroline Hamilton, tar på en humoristisk måte kon- derne antarktisskildringer av kvinner. Skjønt Monica sekvensen av Wheelers opprør når hun i boken South Pole Wheelers egen beretning er sterkt preget av identifikasjon Kristensen var leder av Den norske sydpolekspedisjonen 2000: Five Women in Search of an Adventure blant de mer ikke bare med Scott selv, men også med det tragiske per- Kvinner i Antarktis 1986–87, innleder hun beretningen sin om ferden, Mot konvensjonelle illustrasjonene av ekspedisjonsdeltakere i spektivet i dagboken som ble funnet ved liket i teltet der Den første kvinnen som steg i land på Antarktis var nor- 90˚ Syd, med en episode der hun føler seg som en belast- et hvitt landskap inkluderer et foto av en stor haug med han døde, og som i 1913 ble publisert i en redigert versjon ske Caroline Mikkelsen, gift med den skipperen på den ning for de tre mannlige ekspedisjonsmedlemmene. «Hva tamponger. Den underfundige bildeteksten «Tampons – ➤ 80 Fortid 3/11 På tema 81

enough for all?» minner om at det faktisk var visse former for logistikk de gamle polarheltene slapp å forholde seg til. Noter Litteraturliste 1 Sitert i Oulié, Charcot, s. 141. Alnæs, Jørgen. I eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til South Pole 2000 åpner med et entusiastisk forord skrevet 2 Seager, «Women Out of Place», s. 212. Aasheim. Cappelen, Oslo, 2008. 3 Faktaopplysningene er i hovedsak hentet fra Norsk polarinstitutts av den britiske tronarvingen Charles, som var ekspedisjo- Amundsen, Roald. Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram, 1910– nettsted, http://npweb.npolar.no/geografi/antarktis. nens høye beskytter. I motsetning til Matti Goksøyr synes 1912. 2 bind. Jacob Dybwads forlag, Kristiania, 1912. 4 South han ikke at sydpolsferder er noen «allminnelighet», men Shackleton, , s. 78. 5 Scott, Scott’s Last Expedition, s. 376. Arnesen, Liv. Snille piker går ikke til Sydpolen. Damm, Oslo, 1995. han er likevel ikke villig til å ta dem altfor alvorlig. Der- 6 Cook, A Voyage towards the South Pole, bd. 2, s. 242–3. for er hans hyllest til Hamilton og hennes fire venninner 7 Beaglehole, The Journals of Captain James Cook, s. 637–38. Beaglehole, J.C. The Journals of Captain James Cook on His Voyages of Discovery. Vol. II: The Voyage of theResolution and Adventure en liten merkestein i antarktislitteraturens historie. Blant 8 Thomas,Cook , s. xix. 9 1772–1775. Hakluyt Society, London, 1961. annet forteller han om et videoopptak damene viste ham Wheeler, Terra Incognita, s. 71. 10 Borchgrevink, Nærmest Sydpolen, s. 14. Borchgrevink, Carsten E. Nærmest Sydpolen aaret 1900. etter hjemkomst, der «the most memorable scene was the 11 Amundsen, Sydpolen, bd. 2, s. 151. Gyldendalske boghandel, København, 1905. arrival at the South Pole, the team draped with the Union 12 Amundsen, Sydpolen, bd. 1, s. 288. Jack singing The National Anthem through furry frozen 13 Spufford,I May Be Some Time, s. 137–43. Burns, Robin. Just Tell Them I Survived: Women in Antarctica. Allen & Uwin, Crows Nest, NSW, 2001. masks – it was a ‘unique’ rendition». Selvsagt var det sam- 14 Borchgrevink, Nærmest Sydpolen, s. 447. 15 Amundsen, Sydpolen, bd. 1, s. 144. tidig en burlesk versjon av scener som Amundsens flag- Cherry-Garrard, Apsley. The Worst Journey in the World: Antarctic 16 Amundsen, Sydpolen, bd. 1, s. 28. 1910–13. (1922.) Picador, London, 1994. greising. Men det Charles etter eget utsagn er mest stolt 17 Jordanova, Sexual Visions, s. 87–93. av, er at de gjennomførte turen «while maintaining good 18 Burns, Just Tell Them I Survived, s. 1. Chipman, Elizabeth. Women on the Ice: A History of Women in the health and high spirits».33 Med denne kvinneekspedisjo- 19 Wheeler, Terra Incognita, s. 4. Far South. Melbourne University Press, Carlton, Victoria, 1986. 20 Wheeler, Terra Incognita, s. 297. Cook, James. A Voyage towards the South Pole, and round the World. nen – og det kongelige forordet – har modus for antark- 21 Wheeler, Terra Incognita, s. 225. W. Strahan and T. Cadell, London, 1777. tislitteraturen definitivt endret seg, fra tragisk og høystemt 22 Cherry-Garrard, The Worst Journey, s. 567. til komisk, selv om en nostalgisk undertone fremdeles lar 23 Cherry-Garrard, The Worst Journey, s. 597. Darlington, Jennie. My Antarctic Honeymoon: A Year at the Bottom of seg høre. Dermed har også selve helterollen endret seg. 24 Aagaard Antarktis 1502–1944, s. 207; Norman et al., the World. Fortalt til Jane McIlvaine. Doubleday, New York, 1956. «Klarius Mikkelsen’s 1935 Landing», s. 295. Goksøyr, Matti. «Kappløp i gamle spor.» I Einar-Arne Drivenes og Kvinner går foran med et godt eksempel når de ikke bare 25 Darlington, My Antarctic Honeymoon, s. 270. Harald Dag Jølle (red.): Norsk polarhistorie. Bind 1. Gyldendal, Oslo, ankommer Sydpolen med helse og humør intakt, men 26 Darlington, My Antarctic Honeymoon, s. 205. 2004. også har overskudd til å parodiere de gamle heltene. ■ 27 Sitert i Chipman, Women on the Ice, s. 86. 28 Seager, «Women Out of Place», s. 215. Hamilton, Caroline. South Pole 2000: Five Women in Search of an 29 Goksøyr, «Kappløp i gamle spor», s. 322. Adventure. Virgin, London, 2000. 30 Kristensen, Mot 90° syd, s. 18. 31 Alnæs, I eventyret, s. 242. Jordanova, Ludmilla. Sexual Visions: Images of Gender in Science and 32 Wheeler, Terra Incognita, s. 236. Medicine between the Eighteenth and Twentieth Centuries. Harvester 33 Prins Charles’ forord, i Hamilton, South Pole 2000: Wheatsheaf, Hemel Hempstead, 1989. Five Women in Search of an Adventure. Kristensen, Monica. Mot 90° syd. Grøndahl, Oslo, 1987. Norman, F.I., J.A.E. Gibson og J.S. Burgess 1998. «Klarius Mikkelsen’s 1935 Landing in the Vestfold Hills, East Antarctica: Some Fiction and Some Facts.» Polar Record 34, 191: 293–304. Norsk polarinstitutts nettside. Http://npweb.npolar.no/geografi/ antarktis. Sist lest: 11.08.2011 Oulié, Marthe. Charcot of the Antarctic. John Murray, London, 1938. Seager, Joni. «Women Out of Place: The Gendered Geography of Antarctica.» I Ester D. Rothblum, Jacqueline S. Weinstock og Jessica F. Morris (red.): Women in Antarctia. Harrington Press, New York, 1998. Scott, Robert F. Scott’s Last Expedition. (1913.) Oxford University Press, Oxford, 2006. Shackleton, Ernest. South: A Memoir of the Endurance Voyage. (1919.) Robinson, London, 1998. Spufford, Francis.I May be Some Time: Ice and the English Imagination. (1996.) Faber and Faber, London, 1997. Thomas, Nicholas.Cook: The Extraordinary Voyages of Captain James Cook. Walker & Company, New York, 2003. Wheeler, Sara. Terra Incognita: Travels in Antarctica. (1996.) Vintage, London, 1997. Aagaard, Bjarne. Antarktis 1502–1944. Oppdagelser, naturforhold og suverenitetsforhold. Jacob Dybwads forlag, Oslo,1944. 82 Fortid 3/11 På tema 83

27. februar 1926 var det Johan Ludwig Mowinckels opplyser at «Nansen ble bearbeidet fra to kanter.»20 Ivar Venstre-regjering som led nederlag med 76 mot 74 stem- Lykke og Nansens venn Jacob S. Worm-Müller stilte seg mer over sitt budsjettforslag. Statsministeren kunngjorde negative, mens Joakim Lehmkuhl i Fedrelandslaget opp- Nansen-oppropet 13 21 straks at regjeringen ville innlevere sin avskjedssøknad. fordret Nansen til å stille opp. Lehmkuhl var ikke blant Venstre led nederlag mot Høyres, Frisinnede Venstres og de 69 som undertegnet oppropet, men Fedrelandslaget ga – parlamentarisk samling eller fascistisk kupp? Bondepartiets stemmer. Flertallet støttet Bondepartiets sin støtte. Nansens forutsetning om partistøtte tilsier at forslag om kutt i kommunale utgifter, advarsel mot nye han ikke så på dette som noen oppbudsbegjæring for par- Espen Nævestad, masterstudent i historie, Universitetet i Oslo administrative organer og revisjon av offentlige lønninger. tiene, men at det politiske liv på Stortinget skulle fortsette, Mowinckel rådet kongen til å vende seg til Høyres Ivar selv om det ganske åpenbart ville skjedd en maktoverfø- Lykke og Bondepartiets Johan E. Mellbye for å danne ny ring fra Storting til regjering. Man kan kanskje tenke seg 2. mars 1926 trykket avisen Tidens Tegn «[e]n henvendelse til de borgerlige partiførere regjering. Bondepartiet holdt imidlertid fast ved et tidli- at en del borgerlige stortingsmenn av taktiske grunner kan om et ministerium Fridtjof Nansen». Regjeringsdannelsen skulle skje «[u]avhængig av gere standpunkt om ikke å delta i en borgerlig regjering ha sett det som en fordel at de hardhendte kostnadskut- 1 partierne og med finansernes gjenreisning som eneste program». Allerede to dager uten Venstre.14 En krets rundt redaktør Rolf Thommessen tene ble gjennomført av en partiløs borgerlig regjering. senere måtte avisen skuffet melde om «kup ved regjeringsdannelsen. Stortingspræsident i Tidens Tegn tok initiativ til et opprop til de fire borgerlige Programmet ville – i hvert fall på kort sikt – gitt økt ar- Lykkes ministerium dannet i al hast igaar. Partipolitikerne fandt det risikabelt at vente.»2 partiledere om «at tilraade kongen, at han retter en fore- beidsledighet og svekket den innenlandske etterspørselen Til tross for at Nansen-oppropet havarerte bare én dag etter offentliggjørelsen, er det spørsel til professor Fridtjof Nansen, om han er villig til at ytterligere. Norland mener at Lykke-regjeringens ned- interessant blant annet fordi det la opp til et brudd med det etablerte mønster for paata sig dannelsen av en regjering, uavhengig av de po- skjæringer «bidro sterkt» til valgnederlaget i 1927.22 regjeringsdannelse etter norsk statsskikk. litiske partier og med finansenes gjenreisning som eneste program.»15 Idéen kom fra Nansens venn Vilhelm Mor- Det finnes neppe noe fascistisk – eller annet – kupp der genstierne. Oppropet ble undertegnet av 69 samfunns- «den sterke mann» har opptrådt på denne måten. Selve støtter i Oslo og Bergen. Avisen opplyste overraskende at saken – statsfinansiell sanering alene – hadde ikke poten- Denne artikkelen drøfter hvilke krefter som var i spill i «verdensanskuelse» og fremhever spesielt påvirkning fra Nansen ikke var blitt spurt på forhånd. Frisinnedes ho- siale til å bli populær blant folk flest. Nettopp populisme forbindelse med fremstøtet og hvorfor det ikke lot seg rea- sosialdarwinisme, paternalisme, liberalisme, nasjonalisme vedstyre henstilte til partiets gruppe på Stortinget om ikke fremheves gjerne som et viktig element i fascismen. Det lisere. Er det for eksempel rimelig å forstå oppropet som og internasjonalisme, hvorav de fire første er sentrale i to å delta i dannelsen av noen «partiregjering» før utfallet av synes som en mer fruktbar hypotese at fremstøtet var unn- utslag av norsk fascisme med Nansen som «den sterke av de politiske bevegelsene Nansen støttet på 1920-tallet: Nansen-forsøket var kjent. Ved siden av oppropet på før- fanget av Frisinnedes taktikere for å vinne oppslutning mann», eller var det bare en uvanlig, men systemtro frem- Frisinnede Venstre og Fedrelandslaget. Nansen hadde selv stesiden sto en appell fra forfatteren Johan Bojer, innledet om en sak de ikke kunne vinne frem med alene. Selv om gangsmåte i en vanskelig tid? vært med å stifte begge.7 Nansen ga uttrykk for politiker- med: «Hele landet venter paa den sterke mand», der han Arbeiderbladet kanskje hadde rett i at idéen om Nansen forakt i en slik grad at han ble «mislikt av politikerne hjem- trekker paralleller til 1905 og håper det vil la seg gjøre å som regjeringssjef var en «flyveidé» fra Tidens Tegn, var me» og ble holdt utenfor den offisielle norske delegasjonen danne en regjering som kan «noget mer end at prædike, temaene borgerlig samling om finansene og den sterke mann Samlingsmerket Fridtjof Nansen til fredskonferansen som i 1919 etablerte Folkeforbundet, og hvis fædreland ikke bare er Toten, men Norge.»16 Ven- kjent stoff forTidens Tegns lesere.23 I juni 1925 het det for Fridtjof Nansen (1861–1930) vant verdensberømmmelse der han ble høykommissær for flyktninger i 1921.8 Det er stre, hvis regjering var blitt felt, hadde straks meddelt «at eksempel: «Gjennem den ministerkrise som nu er indle- med skiferden over Grønland i 1888 og (det mislykte) for- symptomatisk at Høyres C.J. Hambro i forbindelse med dannelsen av en ny regjering [var] dem uvedkommende.» det, er det skapt en anledning til ved borgerlig samling søket på å nå Nordpolen i 1893–96 ved å la «Fram» drive Nansen-oppropet foraktelig advarte mot «å gjøre en hvil- Dermed kunne Lykke, som hadde fått kongens mandat, om finanserne at bringe landet ut av uføret.»24 Like klart med isen. Hans status som norsk nasjonalsymbol kom til ken som helst skiløper til statsminister,» en uttalelse som 3. mars meddele pressen at en Nansen-regjering «ikke ble det i april 1924 ropt på frelseren: «Det er Mussolini. uttrykk ved at han var lett gjenkjennelig som modell for synes helt malplassert i lys av Nansens rolle i norsk og in- kunde regne paa samstemmig tilslutning» fra de borger- Naar kommer den mand, som her i landet, kan utløse de bildene av Olav Trygvasson i folkeutgaven av Heimskrin- ternasjonale politikk, men illustrerer hvor liten pris mange lige partiene. Nansens forutsetning for å påta seg oppdra- nationale kræfter og samle dem i en fælles optakt i selvfor- gla fra 1900. Som ingen andre kunne den vakre, velbygde, parlamentarikere satte på politikeren Nansen.9 Antipatien get lot seg ikke oppfylle, nemlig «fuld støtte av frisindede nektelse, almenaand og haardt arbeide, for at føre os ut av evnerike og berømte Nansen legemliggjøre vikingkongen var gjensidig. Under forsøk på å danne samlingsregjering venstre og bondepartiet, men den maatte ogsaa ha fuld den krise, som truer med at gjøre os til et uduligt folk.»25 som «var vakrere og gjevere og større enn noen annen under verdenskrigen hadde Nansen ikke lagt skjul på sin tillid av høire og ialfald delvis av venstre.»17 Lykke fortsatte mann» og «kunne gå på årene utabords mens mennene ringakt for statsminister Gunnar Knudsen (1913–20).10 med sitt og fremla 3. mars sin regjeringsliste for kongen. hans rodde på Ormen».3 Berømmelsen og hans naturlige I regjeringen deltok representanter for Frisinnede, blant Fascisme i Norge i 1926? autoritet gjorde ham anvendelig som diplomat, første gang andre odelstingspresident Karl Wilhelm Wefring, i strid De borgerlige avisene Tidens Tegn og Aftenposten omtalte i 1898 da han som «privat» utsendig for den norske regje- Nansen-oppropets fødsel, med henstillingen fra partiets hovedstyre. Stortingsgrup- ukritisk og nærmest entusiastisk marsjen mot Roma i 1922 ring sonderte muligheten for en norsk-russisk handelsav- mottakelse og død pen frikjente Wefrings handlemåte «idet den efter sigende og fascistenes reformer i årene som fulgte. Særlig festet de tale.4 Senere var han sentral i forhandlingene med stor- Høsten 1920 ble næringslivet truffet av en kraftig etter- anså det godtgjort at der ikke kunne dannes noe uavhen- seg ved «at fascismen (1) stanset kommunismen, (2) kunne maktene i forbindelse med unionsoppløsningen og kon- krigsdepresjon som ikke slapp taket – midlertidig – før gig ministerium.»18 Dermed måtte Tidens Tegn kaste kor- avløse parlamentarismen, (3) gjenopprettet lov og orden, gevalget i 1905, og i 1922 mottok han Nobels fredspris i 1928. Krav om lønnskutt utløste storstreiker. Arbeider- tene med noen spark til Lykke for hans «kup» og beklage (4) igangsatte nødvendige reformer og (5) ble ledet av en for sitt humanitære arbeid med flyktninger, krigsfanger partiet var revolusjonært og retorikken fra ledende hold seg over at forfatningen ikke hadde oppløsningsrett, slik at ny type politiker,» som talte til folket og ikke til andre po- og nødhjelp.5 Nansen-biograf Roland Huntford refererer uforsonlig og truende. Selv om Berge Furre besvarer spørs- velgerne kunne bli hørt.19 litikere.26 Veien fra sympati til makt er imidlertid lang og hvordan Nansen etter en tale i februar 1905 ble oppfor- målet om arbeiderbevegelsen var i nærheten av revolusjon måtte komme til uttrykk gjennom en organisasjon. dret av en tilhører: «Tag Styret, Fridtjof Nansen. I dette på denne tiden med: «Svært lite tyder på det,» vurderte Nansen fremstår nærmest som en nølende tilskuer til opp- Øieblik er De Norges Flag.»6 Nansen ga selv uttrykk for en del borgerlige den gang situasjonen stikk motsatt.11 Et- ropet. Kravet om allmenn borgerlig tilslutning var trolig Fedrelandslaget ble etablert etter et opprop i Tidens Tegn at han ikke var skikket som statsminister. ter at Venstres flertallsregjering led nederlag i 1918 oppsto så krevende at han forsto at det ikke ville bli oppfylt. I sitt 5. januar 1925. Oppropet var rettet «Til det Norske Folk» samtidig en styringskrise med kortvarige mindretallsre- svar foretok han da også en gradering mellom de sikre støt- på tvers av partitilknytning, men ettersom hovedformålet I sin avhandling om Nansens internasjonale humanitære gjeringer.12 tespillerne Frisinnede og Bondepartiet, det mindre sikre var rettet mot revolusjonær virksomhet, var målgruppen engasjement på 1920-tallet vurderer Carl Emil Vogt hans Høyre og det helt tvilsomme Venstre. Andreas Norland borgerlige velgere. Laget ville «uskadeliggjøre revolutionær ➤ 84 Fortid 3/11 På tema 85

virksomhet» gjennom opplysningsarbeid og hindre «frem- ten mellom klassene».35 Fedrelandslagets politiske møter sine taler på stiftelsesmøtene: Michelsen døde i juni 1925, da frem som selvstendige partier. Christian Michelsen, med [kommunistisk] indblanding i vort styre», fremme i Oslos arbeiderstrøk Kampen og Grünerløkka sommeren og Nansen var stort sett opptatt med humanitært arbeid i Fridtjof Nansen og Ola og Rolf Thommessen la imidlertid nasjonal samling på tvers av sosiale kår og bosted og be- 1925 utløste tumulter.36 Arrangøren må ha hatt til hen- Folkeforbundet. Arbeiderbladet kommenterte stiftelsen av aldri fra seg tanken om å løfte i flokk i en stor nasjonal kjente seg til demokrati og lov og rett.27 Initiativtaker til sikt å provosere og kanskje demonstrere at arbeiderne ikke Fedrelandslaget i lederen «Hakekors».43 Det er imidlertid samling. Samlingstanken levde videre i Frisinnede Ven- Fedrelandslaget var Joakim Lehmkuhl (1895–1984), som tillot andre meninger enn sine egne. Det later til at det interessant at Fedrelandslaget ut over denne referansen stre, og både Fedrelandslaget og Nansen-oppropet kan var ferdig utdannet ingeniør i 1920 etter studier i USA ideologisk og organisatorisk svake Fedrelandslaget argu- i overskriften ikke kobles til politisk fascisme, men set- trolig best forstås som utslag av denne visjonen. På mange og Frankrike. Han var sønn av en av 1905-statsrådene og menterte usystematisk, inkonsistent og provoserende og tes i forbindelse med etableringen av «en stor, hemmelig måter har den et anakronistisk preg over seg, forankret i nevø av Christian Michelsen, som sammen med Nansen valgte saker fra den partipolitikken laget tok avstand fra. opsetning av private, bevebnede avdelinger, rettet mot den det gamle samfunnet, uten industrialisering, klasseskiller stilte seg bak Fedrelandslaget, utad først og fremst som organiserte arbeiderklasse». Det refereres nokså åpenbart og egalitarisme. Frisinnede og deres overklasseliberalere talere ved stiftelsesmøtene i Bergen og Oslo i januar 1925. Det finnes utallige definisjoner av fascisme, fra de som til Samfundsvernet, det bevæpnede borgervernet som ble var tvert imot elitistiske. Frisinnede ble «et parti av høv- De borgerlige partiene – med unntak av Frisinnede – stil- inkluderer nær sagt alle autoritære bevegelser til de som organisert i 1923 og fra 1924 ble ledet av major Ragnvald dinger uten fotfolk» og kom til å streve med oppslutnin- te seg avvisende til stiftelsesoppropet, som de mente ville bare omfatter bevegelser som har store likhetstrekk med Hvoslef. Lederen spør retorisk om «våbnenes oplysnings- gen blant fotfolket, velgerne.48 Elitismen ga seg utslag i svekke Stortingets autoritet. Både Venstres Mowinckel og Mussolinis system. Roger Griffins definisjon av fascisme arbeid er det beste». Det er imidlertid ikke grunnlag for å en anti-demokratisk innstilling, dyrking av «store menn», Høyres Hambro tok stilling mot Fedrelandslaget. Det for- som «a genus of political ideology whose mythic core in hevde at Samfundsvernet var ment å være Fedrelandsla- som Michelsen og Nansen, og forakt for partivesen og hindret ikke at partifolk fra alle borgerlige partier tegnet its various permutations is a palingenetic form of populist gets militære arm. Fedrelandslaget skulle i henhold til stif- parlamentarisme. Hos andre, som Arne Garborg og Halv- medlemskap. ultra-nationalism» vil favne vidt.37 Både ikonografien og telsesoppropet drive opplysningsarbeid. Heller ikke satte dan Koht, var anti-parlamentarisme knyttet til respekt for retorikken ved etableringen av det intenst nasjonalistiske Arbeiderbladet Nansen-oppropet i forbindelse med noe folkemeningen og dyrking av det gamle tingstyret, der alle Tar man for seg stiftelsesoppropet, Nansens tale på stif- Fedrelandslaget henviste til en slik gjenfødelse av ånden fascistisk fremstøt mot makten i sine kommentarer. For frie menn selv kunne møte på tinget.49 Paradoksalt nok telsesmøtet 29. januar 1925 i Oslo, arbeidsprogrammet fra 1814 og 1905. I oppropet er både Christie fra 1814 og Arbeiderbladet fremtrer Nansen-oppropet som en del av manglet Frisinnede selv en sterk leder fordi verken Mic- som ble presentert på åpningsmøtet28 og Lehmkuhls pro- Michelsen fra 1905 avbildet under flagg og girlander.38 det ordinære politiske spill på borgerlig side, med «brådd helsen eller Nansen deltok i politikken. Frisinnedes dyr- gramartikkel i Tidens Tegn 11. juni 1925, er det klart nok Det henvises innledningsvis til «[k]rigsaarenes materia- mot hr. Lykke». 44 Det er etter mitt syn ikke grunnlag for å king av «store menn» har sitt motstykke i førerprinsippet at Fedrelandslaget ble dannet til forsvar av det bestående lisme» og «uro og usikkerhet». «Tiden er inde», «alle» skal karakterisere Fedrelandslaget som fascistisk i 1926. i fascistisk tenkning. For NS-ideologen Herman Harris «samfund med full borgerlig frihet, almindelig stemme- møtes i «samarbeide om den store opgave at hævde sam- Aall, som henviser til både «forløseren» Sokrates og «frel- rett, like rett for alle, hvor enhver kan arbeide sig op til fundets autoritet». Gjenfødelse står sentralt også i Lehm- seren» Jesus, fremstår valg av geniet som både overflødig de høieste stillinger, [...]».29 Fedrelandslaget hadde ingen kuhls programartikkel sommeren 1925. Han hevder at Fra nasjonal samling til Nasjonal Samling og meningsløst: organisasjon ved stiftelsen, og det gikk to år før en ad- «[h]er i Norge er kanske forraadnelsesprocessen kommet Det var altså bare forslagsstillerne som ønsket parlamen- ministrasjon ble bygd opp.30 Budskapet som etter hvert længer end i de fleste andre lande,» før han svinger seg opp tarisk samling over partiene, og fascismehypotesen må Det almindelige er aldri almengyldig. Tvert om, ble presentert, kom da også til å sprike kraftig, som man og forklarer hvordan vi «nu» kan «skape den rikest mulige forkastes i forbindelse med Fedrelandslaget i 1926. Det det almengyldige er undtagelse. Vi kaller den kunne vente av en organisasjon som skulle forene inter- grobund for et øket produktionsliv» ved at de dyktige og er trolig mer fruktbart å ta for seg ideologien i Frisinnede som virkeliggjørdet almengyldige menneskelige esser uten annet lim enn samlings- og bevaringsønsket. arbeidsomme «gis fri adgang til i fuld utstrækning at ut- Venstre og Tidens Tegn hvis man skal forstå Nansen-opp- fullstendigst for geni, og anerkjenner noen få på Laget fremsto første gang etter stiftelsen, i mai, med to nytte sine evner.»39 Etter Griffins definisjon kan man tro- ropet og Fedrelandslaget. Selv om idéen til Fedrelandslaget århundret som genier. [...] Den almindelige mann foredrag, om Ungdomen og jorda av landbruksprofessor lig mene at Fedrelandslaget var fascistisk, på lik linje med nok kom fra Joakim Lehmkuhl, ville han neppe kommet derimot begår tallrike dumheter og er «som folk Sigvald Hasund (i 1928 kirke- og undervisningsminister i autoritære regimer med ideologier av mange slag i mange videre uten sin familietilknytning til Christian Michelsen flest». Men dumhetene blir ikke almengyldige Mowinckels Venstre-regjering) og om Arbeidsplikt for stu- land. Stanley G. Payne påpeker derfor at definisjonen ikke og gjennom ham til Nansen. Det synes nokså sikkert at derved. Ikke heller ved majoritetsbeslutninger denter av Studentersamfundets formann Erling Winsnes.31 er egnet til å fange opp det særegent fascistiske.40 både Fedrelandslaget og Nansen-oppropet sprang opp fra efter almindelig stemmerett.50 Hasund ville «knytte ungdommen til jorden», og Winsnes samme rot. Tidligere redaktør Ola Thommessen i Tidens foreslo obligatorisk arbeidsplikt for studenter i en nasjonal Ernst Nolte er opptatt av å fange opp et «fascist mini- Tegn påvirket Nansen til å stille seg bak Fedrelandslaget.45 Parlamentarismen ble innført stegvis og ikke helt konse- arbeidstjeneste. Dette prinsippet hadde Winsnes forfektet mum» når han setter opp en sekspunkts liste av egenskaper Arbeiderbladet kan ha vært nærmere sannheten enn de kvent i tiden fra riksretten i 1884 til Otto Blehrs Venstre- i hvert fall siden 1924, i boken Den neste stat, som ellers som må med for at en bevegelse skal kunne kalles fascis- ante da de i en overskrift i forbindelse med stiftelsen av regjering i 1903 – som den første – gikk av etter å ha tapt et er preget av «livsfarens lov», sosialdarwinisme og åsatro.32 tisk: anti-marxisme, anti-liberalisme, anti-konservatisme, Fedrelandslaget skrev at «Tidens Tegn» har laget sig et stortingsvalg. Dette endret konstitusjonell sedvane.51 Etter Den neste stat «var selve «bibelen» for den høyreradikale førerprinsippet, partihær og totalitarisme.41 Av disse seks nytt parti.»46 Nansen-oppropet ble i hvert fall konsipert i 1903 dannet det seg sedvane for at en regjering som ikke kretsen,» ifølge Terje Emberland og Bernt Rougthvedt.33 er det bare det første, anti-marxisme, det uten videre redaksjonen i Tidens Tegn. Begge planer virker like impul- hadde Stortingets tillit, måtte søke avskjed. I henhold til Deretter, i juni, kom Lehmkuhl med en programartikkel er mulig å krysse av for for Fedrelandslagets del. De to sive og svake i utførelsen. Ola Thommessens sønn, Rolf, var dette prinsipp har statsministrene stilt til valg for de politis- i Tidens Tegn, der han hyllet «[u]tviklingen fra haandverk neste ideologiske anti-punktene angir nettopp grunnver- redaktør i Tidens Tegn, nestformann i Frisinnede Venstre ke partiene og er blitt valgt til Stortinget, og det eller de partil maskin og videre til automatmaskineri» og individets dier i det samfunn Fedrelandslaget var ment å forsvare. og blant underskriverne da Fedrelandslaget ble presentert tier som har fått flest plasser og løfter om støtte, har dannet frihet til utfoldelse.34 Samtidig som Lehmkuhl, som tre Riktignok kan man innvende at forslaget om å forby Ar- for offentligheten, i hans avis. regjering. Dersom Nansen var blitt utpekt til statsminister uker tidligere hadde ledet møtet der Hasund og Wins- beider- og kommunistpartiet ikke vitner om liberalisme, i 1926, ville man brutt med det etablerte konstitusjonelle nes talte, ønsket industrialisering, ville Hasund prioritere men tvert imot avdekker et totalitært trekk. Tanken var Michelsens kongstanke i 1905 var en liberal-konservativ mønster, selv om initiativet var ment å skje etter støtte fra de jordbruket. Mens Winsnes ønsket tvungen arbeidsplikt, imidlertid å verne om alle andre enn de revolusjonære samling mot all radikalisme, med basis i en nasjonal kon- fire borgerlige partiene. En Nansen-regjering «uavhengig av hevdet Lehmkuhl at «det beste statsstyret maa bli det partiene. Bevaringstanken gjør det i hvert fall vanskelig å solidering og 7. juni-regjeringen.47 Michelsens samling partierne» ville hatt før-parlamentariske trekk. som styrer minst». Lehmkuhl var opptatt av individets argumentere for at bevegelsen var anti-konservativ. Beve- viste seg imidlertid å sprekke så snart unionsstriden var rettigheter, Hasund og Winsnes av individets plikter. I gelsens formann Joakim Lehmkuhl hadde heller ikke noe løst og de indrepolitiske motsetningene igjen kom i fokus. Frisinnedes høvdinger næret dyp forakt for det politiske november appellerte så Fedrelandslaget, som hyllet den føreraktig ved seg. Det nazistiske tidsskriftet Ragnarok 1905 kom i stedet til å representere den endelige seier for spill på Stortinget og ønsket seg en sterk, fri regjering som frie meningsutveksling, til regjeringen om forbud mot Ar- skrev i 1935 om Lehmkuhl at «han er usynlig, taler aldri, partiene og parlamentarismen. Samlingspartiet – sam- ikke automatisk skulle føye seg etter stortingsflertallet. Det beiderpartiet og NKP. Venstres Mowinckel tok avstand reiser aldri, skriver aldri. En slik mann kan aldri bli folke- menslutningen av Høyre, moderate og den liberale del av er symptomatisk at 1905-regjeringen ved et opprop av 20. fra forslaget, som etter hans mening ville «utdype kløf- leder.»42 De andre «førerne» deltok ikke med stort mer enn Venstre – sprakk i 1909. Høyre og Frisinnede Venstre sto juni 1906 selv stilte til valg som parti, så å si over partiene. ➤ 86 Fortid 3/11 På tema 87

Wollert Konows måltale som statsminister fra Frisinnede å etablere flertall på Stortinget. Allikevel: «Her i Norge isolert og med lav og fallende velgeroppslutning. De po- i 1912 var på samme måte utslag av denne tendensen til å marsjerer vi ikke mot Oslo av den grund» fordi respekten litiske taktikerne i partiet – særlig kretsen rundt Ola og Noter hevde regjeringens overordnede stilling overfor Stortinget. for folkestyret er for grunnfestet. Bare kriminalforfatter Rolf Thommessen, redaktører i Tidens Tegn – forsøkte å 1 Tidens Tegn, 2. mars 1926 Han fant det fremmed at han i enhver sak skulle «være og Mussolini-tilhenger Sven Elvestad beklaget dypt midt komme på den politiske offensiven og gjenoppvekke sine 2 Tidens Tegn, 4. mars 1926 avhængig av de skiftende stæmninger, som kan gjøre sig i juni på forsiden av Tidens Tegn at man ikke slo spillet gamle ambisjoner om nasjonal samling mot sosialismen, 3 Sturlasson, Kongesagaer, s.143 og 188. gjældende av tilfredshet, av bitterhet og uvilje fra dag til over ende og reddet landet.61 «Og Nansen hadde da alene først ved etablering av Fedrelandslaget i 1925 og deret- 4 Huntford, Fridtjof Nansen – mennesket bak myten, s. 388. 5 Nobel-komitéens formann Fredrik Stangs tale ved overrekkelsen dag» bare fordi han «var utsat for det vanheld at ha 19 behøvet at sætte sig paa Lysakertoget og stige av i hoved- ter ved Nansen-oppropet i 1926. Frisinnedes samfunn- av fredsprisen for 1922 til Fridtjof Nansen på fransk i [Nobel- 52 stemmer der imot mig». (Hans regjering sprakk straks staden for dermed lykkelig at ha tilendebragt marschen sideal var før-industrielt. Klassekonflikt og egalitarisme stiftelsen], Les Prix Nobel en 1921–1922, Stockholm 1923, fordi Høyre trakk sine statsråder.) Denne holdningen ville mot Oslo [...]» var i konflikt med dette idealet. Idealet var brukseieren, s. 112–118, engelsk oversettelse på http://nobelprize.org/nobel_ åpnet for omkamp om parlamentarismen. Frisinnede var patriarken, som sørget for sine folk. I Frisinnedes verden prizes/peace/laureates/1922/press.html, lest 25. februar 2011 6 imidlertid alene på borgerlig side om å argumentere slik. Først i 1928 ble Nansen statsminister, etter et syndikalis- var folk grunnleggende sett ulike. I det fascistiske Italia Huntford, Fridtjof Nansen – mennesket bak myten, s.400. 7 Vogt, Nestekjærlighet som realpolitikk – Fridtjof Nansens Selv Høyre hadde stilt seg bak parlamentarismen. Den tisk kuppforsøk – i kioskromanen Ulvene av Øvre Richter fant Frisinnedes strateger paralleller til sin egen ideologi humanitære og internasjonale prosjekt 1920–1930, s. 33–37. anti-demokratiske legningen ga seg også uttrykk i hold- Frich.62 Nansen er lett gjenkjennelig som «den aldrende – troen på at mennesker er ulike, førerdyrkelse, anti- 8 Huntford, Fridtjof Nansen – mennesket bak myten, 1996, s. 482. ningen til «lekmannsskjønnet» på Stortinget, at ukyndige videnskapsmann» som tar over som statsminister etter at kommunisme, korporativisme, orden. Nansen-oppropet i 9 Hambro, C.J. Hambro – liv og drøm, s. 100. stortingsmenn skulle beskjeftige seg med saker de ikke den sittende statsminister har kastet kortene og kongen 1926 appellerte ikke til de øvrige partiene, som stort sett 10 Sørensen, Fridtjof Nansen – mannen og myten, s. 139. 11 Furre, Norsk historie 1914–2000, s. 37 forsto seg på. Nansen formulerte det nokså rammende: «[e]fter konference med mindretallets førere telefonerte – til tross for tidvis misnøye – hadde akseptert parlamen- 12 Furre, Norsk historie 1914–2000, 2000, s. 59. «Jeg vil tale til de unge om den kreftskade for vårt sam- [...] personlig til Eidsvold.»63 Joakim Lehmkuhl er ge- tarisme og demokrati som grunnleggende realiteter. En 13 Tidens Tegn, 1. mars 1926. fund som legmannsskjønnet er. For oss gamle gjelder staltet som den unge ingeniøren Nico Blaker, utdannet regjering uten partitilknytning ville etter deres mening 14 Tidens Tegn, 3. mars 1926. Mose ord: Den slekt må dø.»53 I stedet var Nansen inne i Liège, og major Hvoslef i Samfundsvernet er åpenbart nødvendigvis svekket partiene. Frisinnede Venstre var 15 Tidens Tegn, 2. mars 1926. Oppspillet før offentliggjøringen i Tidens Tegn er beskrevet i Jacob S. Worm-Müller, historiske på tanken om et faglig styrt Norge, der næringsveiene var modell for bifiguren kaptein Haus, som omtales i forbin- allikevel i 1926 fortsatt et borgerlig parti, men bar i seg opptegnelser, Ms. fol. 2656 V–VII, Nasjonalbiblioteket i Oslo, 54 representert på Stortinget. Derfra kan man, men ikke delse med mitraljøsebevæpning og bistand til politiet ved ideologiske elementer som fant svar i fascismen. I denne Håndskriftsamlingen. nødvendigvis, trekke linjer til den korporative stat i det pågripelse av kommunister.64 I romanen samler de kon- dragningen mellom liberalisme og fascisme fremstår både 16 Tidens Tegn, 3. mars 1926. fascistiske Italia. Under 1. verdenskrig arbeidet Nansen trarevolusjonære seg ved Eidsvollsbygningen og kjører i Frisinnede Venstre, Fridtjof Nansen, Fedrelandslaget og 17 Tidens Tegn, 4. mars 1926. 18 ■ Arbeiderbladet, 5. mars 1926. ved flere anledninger, både i 1914, 1915 og 1917, for en væpnet kolonne over Etterstad, der revolusjonsføreren er Tidens Tegn som politisk tvetydige. 19 Tidens Tegn, 4. mars 1926. 55 samlingsregjering i stedet for en partiregjering. innkvartert i et 16-mannstelt, til Oslo og slår revolusjo- 20 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 56. nen ned. Den historisk interesserte Ulvene-leser kunne 21 Jacob S. Worm-Müller, historiske opptegnelser, Ms. fol. 2656 Frisinnede Venstres udemokratiske og anti-parlamentaris- fundere over om akkurat Etterstad var ment å gi assosia- V–VII, Nasjonalbiblioteket i Oslo, Håndskriftsamlingen. 22 ke linje var i utakt med samfunnsutviklingen. Ingen store sjoner til «lystleiren» der i 1821. Kongemakten drev den Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 58. 23 Arbeiderbladet, 4. mars 1926. velgergrupper søkte til Frisinnede. Hvis man skal genera- gang hardhendt oppdragelse av Stortinget, som gikk til 24 Tidens Tegn, 2. juni 1925. lisere kraftig, gikk industriarbeiderne til Arbeiderpartiet, valg mellom 6.000 soldater på Etterstad og 19 krigsskip på 25 Tidens Tegn, 4. april 1924. bøndene til Venstre og næringslivsfolkene til Høyre. Sam- havnen.65 Fedrelandslaget bestilte boken av Frich i 1927, 26 Nævestad, «Hvor en fast haand og en vilje faar lov til at raade» tidig som Frisinnede arbeidet for borgerlig samling, kjem- men han ble på grunn av «sykdom, rangel og dovenskap» – vurdering av den italienske fascismen blant borgerlige i Norge 66 1922–28», I Fortid nr. 3 2010, s. 64–68. pet partiet ironisk nok for å bevare sin profil. Landsmøtet først ferdig i 1928. Det eneste virkeligheten manglet, 27 Tidens Tegn, 5. januar 1925. vedtok i 1922 å bygge opp en selvstendig partiorganisasjon var et kommunistisk ølkjellerkupp for å sette reaksjonen 28 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 43. etter mange års intimt samarbeid med Høyre, og i februar i gang. Fedrelandslaget fortsatte å leke med tanken om et 29 Fridtjof Nansens tale 29. januar 1925 ved stiftelsen av 1926 ble det vedtatt at alt samarbeid med Høyre skulle av- utenomparlamentarisk oppgjør etter at Nansen-oppropet Fedrelandslaget, i brosjyren Fedrelandslaget, Tale av Fridtjof 56 Nansen, uten sted og år [oktober 1927 eller senere], s. 6–7. sluttes. Tiltrekning til fascismen i partiet og Tidens Tegn punkterte. Fedrelandslaget fremstår tvetydig. Ulvenes 30 Andreas Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, kulminerte med en rekke lokale felleslister og listeforbund statskupplignende røverhistorie kler ikke organisasjonen 1973, s. 43. med Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933, til tross som skulle forsvare det borgerlige samfunn med brosjyrer 31 Tidens Tegn, 20. mai 1925. for motstand sentralt.57 De fikk inn én representant i 1933 og foredrag. 32 Winsnes, Den neste stat, s. 135–137. 33 Emberland og Rougthvedt, Det ariske idol – forfatteren, og senere ingen. eventyreren og nazisten Per Imerslund, s. 228. 34 Lehmkuhl, «Rene linjer», Tidens Tegn 11. juni 1925. Konklusjon 35 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 49. Bondetog med innstilt avgang Elitistiske overklasseliberalere hadde i 1909 sluttet seg 36 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 46. 37 I lederen Et bondetog? i begynnelsen av mai 1926 beret- sammen i Frisinnede Venstre, et parti mot partivesen. Par- Payne, A History of Fascism, 1914–45, s. 5. 38 Tidens Tegn, 5 januar 1925. ter Aftenposten om alle som –åpenbart i fredelig ærend tistifterne Christian Michelsen og Fridtjof Nansen holdt 39 Lehmkuhl, «Rene linjer», Tidens Tegn 11. juni 1925. – oppsøker Stortinget for å fremme sine økonomiske sær- fast ved drømmen om et borgerlig-liberalt samlingsparti 40 Payne, A History of Fascism, 1914–45, s. 5. interesser.58 I lederen oppfordres de til å bli hjemme; staten som skulle demme opp mot sosialismen. Da unionsstri- 41 Payne, A History of Fascism, 1914–45, s. 5. har allikevel ikke noe å bidra med. Avisen har merket seg den i 1905 var avsluttet, kom imidlertid de gamle motset- 42 Kada [ellers kjent som en av kong Sigurd Munns menn på 1100-tallet, pseudonym for redaktør Jacobsen?], «10 års at en «bonde» i et «utbredt Hedemarksblad» har tatt til ningsforholdene igjen opp med full kraft, og partiene ble Fedrelandslag», Ragnarok, oktober 1935, s. 194. orde for et «bondetog til landets hovedstad, noget i lik- de selvsagte målbærerne av disse interessene. Frisinnede 43 Arbeiderbladet, 5. januar 1925. het med det bekjendte svenske» med sikte på å få «alle kunne ikke i lengden leve på nimbusen som omga partiets 44 Arbeiderbladet, 2., 3. og 4. mars 1926. utgifter ned».59 Senere i mai avlyste også Tidens Tegn – sterke menn. Michelsen døde i 1925, og Nansen deltok 45 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 26–27. 46 Arbeiderbladet, 5. januar 1925. den neppe like fredelige – «marsjen mot Oslo» i lederen ikke i partipolitikken, men tok fra tid til annen politiske 47 Nerbøvik, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–14 60 Bakgrunden. Redaktøren forklarer hvordan grunnlaget initiativer overfor de regulære politikerne. Da Frisinnede – ein studie i motvilje, s. 11. for parlamentarismen er endret fordi det ikke er mulig brøt alt samarbeid med Høyre i 1926, ble partiet stående 48 Sørensen, Fridtjof Nansen – mannen og myten, s. 139. 88 Fortid 3/11 På tema 89

49 Nerbøvik, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–14 – ein studie i motvilje, s. 21–34. Sekundærlitteratur 50 Harris Aall, Norges politiske nyreisning, s. 157. 51 Nordby, I politikkens sentrum – variasjoner i Stortingets makt Brusewitz, Axel. Kungamakt, herremakt, folkmakt – författnings- «Under Hitler er vi alle 1814–2004, s. 87. kampen i Sverige 1906–1918. Tidens förlag, Stockholm, 1964. 52 Sitert etter Nerbøvik, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg Dahl, Hans Fredrik. Quisling – en norsk tragedie. 1905–14 – ein studie i motvilje, 1969, s. 81 H. Aschehoug & Co., Oslo, 2004. 53 Fridtjof Nansens tale i Studenterforbundet 14. desember 1911, keisere!» sitert etter Nerbøvik, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg Emberland, Terje og Rougthvedt, Bernt. Det ariske idol – forfatteren, 1905–14 – ein studie i motvilje, s. 93. eventyreren og nazisten Per Imerslund. H. Aschehoug & Co., Oslo, 54 Jostein, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–14 2004. Noen elementer ved Det tredje rikets feriepolitikk – ein studie i motvilje, s. 94. Fedrelandslaget. Tale av Fridtjof Nansen. brosjyre uten sted og år 55 Jostein, Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–14 [oktober 1927 eller senere] Anders G. Kjøstvedt, post. doc., IAKH, UNIVERSITETET I OSLO – ein studie i motvilje, s. 105–112. 56 Norland, Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk, s. 57–58. Furre, Berge. Norsk historie 1914–2000. Det Norske Samlaget, 57 Dahl, Quisling – en norsk tragedie, s. 117. Oslo 2000. Ferie- og fritidspolitikken i Det tredje riket var ikke overraskende svært politisert. I denne 58 Aftenpostens morgenutgave, 4. mai 1926. 59 Gustav 5. fremkalte i 1914 den liberale regjeringen Staaffs Hals Gylseth, Christopher. ... seg selv til det ytterste – Øvre Richter artikkelen skal vi forsøke å komme nærmere en forståelse av hvilken rolle den spilte i avgang med sin «borggårdstale» til et bondetog som krevde økte Frich og hans forfatterskap. J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1997. naziregimets forsøk på en omfattende og radikal omkalfatring av samfunnet. Naziregimet krigsbevilgninger. Kongen utnevnte i stedet den konservative, Harris Aall, Herman. Norges politiske nyreisning. J.M. Stenersens hadde klare klasseoverskridende visjoner. Det ønsket å skape et Volksgemeinschaft, et partipolitisk ubundne regjeringen Hammarskjöld uten støtte Forlag, Oslo, 1941. i Riksdagen. Se Brusewitz, Kungamakt, herremakt, folkmakt – «folkefellesskap» uten sosiale, regionale eller religiøse motsetninger, men et samfunn författningskampen i Sverige 1906–1918, s. 60–65. Hambro, Johan. C.J. Hambro – liv og drøm. H. Aschehoug & Co., med en dypere følelse av tilhørighet og med klare rasistiske skillelinjer. 60 Tidens Tegn, 20. mai 1926. Oslo, 1984. 61 Elvestad, «Marschen mot Oslo», Tidens Tegn, 14. juni 1926. Huntford, Roland. Fridtjof Nansen – mennesket bak myten. 62 Frich, Ulvene. H. Aschehoug & Co., Oslo, 1996. 63 Frich, Ulvene, s. 159. Kraft durch Freude (KdF) ble etablert i november 1933 ter å endre det tyske samfunnet i tråd med sine utopiske 64 Frich, Ulvene, s.144 og 154. Kada, Jon. [pseudonym for redaktør Hans S. Jacobsen?]. som en underorganisasjon av Deutsche Arbeitsfront visjoner, samt å bidra til bred oppslutning om regimet. 65 «10 års Fedrelandslag». Ragnarok, oktober, 1935. Seip, Utsikt over Norges historie, s. 73. (DAF).1 DAF var et mangslungent konglomerat av orga- 66 Hals Gylseth, ... seg selv til det ytterste – Øvre Richter Frich og hans Nerbøvik, Jostein. Antiparlamentariske straumdrag i Noreg 1905–14 forfatterskap, s. 237. nisasjoner med ulik tilknytning til arbeidslivet og KdF var Sammen med kortere ekskursjoner til lokale severdigheter – ein studie i motvilje. Universitetsforlaget, Oslo, 1969. et gedigent prestisjeprosjekt med store ambisjoner og som var lengre innenlandsreiser på opptil to uker med buss el- [Nobelstiftelsen]. Les Prix Nobel en 1921–1922. Stockholm, ble entusiastisk støttet av DAF-leder Robert Ley. KdF ble ler tog den hyppigste reiseformen i KdF. Det vanligste var 1923 (engelsk tekst på: http://nobelprize.org/nobel_prizes/peace/ delvis opprettet etter modell fra den italienske fascistor- reiser til kjente turistmål som Rhinen og Alpene, sommer laureates/1922/press.html, lest 25. februar 2011). Kilder ganisasjonen Opera Nazionale Dopolavoro,2 og som nazi- som vinter, og til storbyer som Berlin. KdF organiserte også Nordby, Trond. I politikkens sentrum – variasjoner i Stortingets makt regimets fritidsorganisasjon var den delaktig i forsøket på mer spesialiserte turer, blant annet til OL i Berlin i 1936.4 1814–2004. Universitetsforlaget, 2. reviderte utgave, Oslo, 2004. Aftenposten 1926 å realisere naziregimets ideologiske visjoner, samtidig som Norland, Andreas. Hårde tider – Fedrelandslaget i norsk politikk. Arbeiderbladet 1925 og 1926 den skulle skape oppslutning om regimet. KdF var sann- Under reisene ble det lagt vekt på det kollektive: reise- Dreyers Forlag, Oslo, 1973. synligvis den mest populære av alle organisasjoner i Det gruppene var store, og det var ikke uvanlig med bortimot Tidens Tegn 1924, 1925 og 1926 Nævestad, Espen. «»Hvor en fast haand og en vilje faar lov til at tredje riket. Hvordan opererte den og hva var naziregimets tusen deltakere. Det var ofte hornmusikk ved avreise og Worm-Müller, Jacob S. historiske opptegnelser, Ms. fol. 2656 V–VII, raade» – vurdering av den italienske fascismen blant borgerlige i motivasjon for dette? ankomst og samlet marsj fra buss- eller jernbanestasjonen Nasjonalbiblioteket i Oslo, Håndskriftsamlingen. Norge 1922–28»». I Fortid nr. 3, 2010. til bestemmelsesstedet. Pakketurene hadde et høyt aktivi- Payne, Stanley G.. A History of Fascism, 1914–45. tetsnivå som etterlot svært liten tid for individuelle sysler. Routledge, London, 1995. KdFs virksomhet I stedet var de gjennomorganiserte turene ment å skape en Richter Frich, Øvre. Ulvene. Oslo, u.å. [1928]. I overenstemmelse med nazismens visjoner om å skape fellesskapsfølelse, både innad i reisefølget og mellom de 5 Jens Arup Seip. Utsikt over Norges historie. Gyldendal Norsk Forlag, et klasseoverskridende, harmonisk samfunn tuftet på ra- ferierende og lokalbefolkningen. Oslo 1974, 3. utgave 2002. sistiske prinsipper, var et av de viktigste formålene med Sturlasson, Snorre. Kongesagaer. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1970. KdF å gi arbeiderklassen, i første rekke urbane industri- KdFs reisevirksomhet hadde et tydelig revisjonistisk preg. arbeidere, tilgang på fritidsaktiviteter som tidligere hadde Flere av innenlandsreisene ble demonstrativt lagt til Tysk- Sørensen, Øystein. Fridtjof Nansen – mannen og myten. Universitetsforlaget, Oslo, 1993. vært forbeholdt middel- og overklassen. KdF organiserte lands omstridte grenseområder i øst, slik som Schlesien, og subsidierte derfor et bredt utvalg av det som tradisjo- Pommern og Øst-Prøysen. Som kjent ble kun et av KdFs Vogt, Carl Emil. Nestekjærlighet som realpolitikk – Fridtjof Nansens humanitære og internasjonale prosjekt 1920–1930. Universitetet i Oslo, nelt var ansett som borgerlige kultur- og fritidssysler: kon- gigantiske feriekomplekser delvis ferdigstilt før krigs- Oslo, 2010. serter, teater- og operaforestillinger, kunstutstillinger og utbruddet, ved Prora på øyen Rügen i Østersjøen. Flere Winsnes, Erling. Den neste stat. Gyldendalske Bokhandel, Kristiania, sportsaktiviteter som ridning, seiling og tennis. Det kla- andre var under planlegging, og med unntak av et i Kiel 1924. reste eksemplet på ambisjonen om å tilby borgerlige kul- skulle alle plasseres i tyske grenseområder i øst: ved Kol- tur- og fritidssysler til et bredere publikum var likevel de berg i Pommern, Königsberg i Øst-Prøysen og i Danzig.6 ulike formene for feriereiser som KdF organiserte. Innen Innenlandsreisene kunne også gå til underutviklede regio- 1936 hadde KdF vokst til den største reiseoperatøren i Det ner som i liten grad ble besøkt av kommersielle turopera- tredje riket og hadde mer enn 43 millioner reisende mel- tører, slik som Eifel, nær grensen mot Frankrike. Dette lom 1934 og 1939.3 Andelen av befolkningen som dermed var områder med liten turisme, og dermed også lavere nøt godt av KdFs reisetilbud var betydelig, organisasjonen priser, men slike reiser var også ment å skulle stimulere til var derfor et viktig element i naziregimets bestrebelser et- økonomisk vekst og utvikling i disse områdene. Viktigst ➤ 90 Fortid 3/11 På tema 91

var likevel forsøket på å overbygge regionale motsetninger middel- og overklassens kultur- og fritidstilbud. På grunn derklassen en følelse av å ha avansert fra et klassesamfunn godt over 300 000 deltakere i spareplaner på 5 riksmark i og la Tyskland framsto som en samlet nasjon. Dette ble av KdFs subsidier og grupperabatter, det nære samarbei- til et nasjonalt og rasistisk fellesskap. Arbeidere forble uken, som til slutt skulle gi dem en privatbil, det ultimate ekstra tydelig i 1938, da de nye områdene som ble inkor- det med den statlige jernbanen og den utstrakte bruken av likevel underrepresentert på de lengre og mest ettertrak- symbolet på økt velstand og kjøpekraft.17 porert i Det tredje riket, Østerrike og Sudetenland, raskt ubetalt arbeidskraft var en pakkereise med KdF svært bil- tede reisene. Sjøreisene var svært populære, og kriteriene ble innlemmet i KdFs turtilbud, både i form av reisefølger lig. Et overnattingsdøgn for en KdF-turist kostet omtrent for utvelgelse vage. Ofte ble de som man forventet ville gi I tillegg til full sysselsetting ga sjøreiser til eksotiske steder og reisemål. halvparten av hva en vanlig turist betalte. Dermed var en svært positive tilbakemeldinger på en reise valgt ut. Par- lovnad om den velferden som befolkningen som støttet regimesponset pakkereise mye billigere enn hva kommer- timedlemmer ble ofte foretrukket og på flere av de mest opp om regimet ville kunne nyte i framtiden. Dette inn- Selv om innenlandsreisene var populære, var det ingen de- sielle turoperatører tilbød, men også, og dette er viktig, ettertraktede sjøreisene var andelen partimedlemmer om trykket ble styrket ved at man reiste til steder med lavere ler av KdFs virksomhet, eller muligens i Det tredje riket betydelig billigere enn arbeiderbevegelsens turoperatører bord mellom 60 og 70 %. Høyere partifunksjonærer og levestandard enn Tyskland, spesielt Madeira og Nord-Afri- overhodet, som så tydelig formidlet et budskap om vita- på 1920-tallet. De lave prisene gikk riktignok utover stan- andre med de riktige forbindelser fikk alle mulige forde- ka, men også Italia, resten av Portugal og Hellas. Dette var litet, framgang og illusjonen om sosial likhet som KdFs darden på enkelte reiser, og det kunne oppstå konflikt når ler (de beste lugarene, den beste forpleiningen og de ble ment å skulle styrke den rasistiske fellesskapsfølelsen, noe sjøreiser. KdFs cruisevirksomhet startet allerede så smått i forskjellene i standard og service mellom KdF-gjester og skysset rundt i biler i stedet for tog og busser under eks- som ikke var uten suksess. Nettopp av denne grunn fikk mai 1934 og kunne etter hvert skilte med mange ulike de- ordinære gjester ble for åpenbar.11 kursjoner). Selv om KdF gikk svært langt i sine forsøk på ikke cruisepassasjerene i de vestnorske fjordene landgang. stinasjoner. Det var kortere reiser til Helgoland og rund- å gi inntrykk av en borgerlig ferieopplevelse, som f. eks. å Regimet fryktet at den høyere levestandarden i Norge og turer i Østersjøen, men KdF kunne også tilby lengre reiser låne ut splitter nye Leica-kameraer til svært subsidiert pris, nordmennenes frilynte tanker om demokrati og likhet på to til tre ukers varighet til mer eksotiske reisemål: langs En klasseløs reise? lot ikke sosiale skiller seg så lett viske ut. Alt fra den man- skulle ødelegge noe av glansbildet. Videre var man redd den italienske kysten med anløp i Napoli og Venezia, til KdF var en del av DAF, som hadde som mål å transformere glende evnen til å betale alle ekstrakostnader som ikke var for kontakt med opposisjonelle i eksil. I følge en av Gesta- Athen og de greske øyer, til Madeira, til Nord-Afrika, arbeidslivet fra et åsted for klassekonflikt til en arena for inkludert i den subsidierte billetten, til ulikt språk, even- pos reiserapporter fra et cruise til Norge, som sammen med særlig den italienske kolonien Libya, – og til Norge.7 Fra samhold (Betriebsgemeinschaft). Det var en del av naziregi- tuelt også klesdrakt, og andre sosiale koder.16 SS’ egen sikkerhetstjeneste Sicherheitsdienst overvåket alle starten i 1934 fraktet KdFs flåte av cruiseskip stadig flere mets insistering på å vende arbeiderne vekk fra klassetenk- KdF-reiser fra og med 1936, skal mottakelsen i Haugesund passasjerer hvert år, inntil overfallet på Polen i september ning og i stedet føle seg forbundet med og forpliktet til et ha vært svært positiv, mens man i Odda var særdeles fiendt- 1939 satte en stopp for denne virksomheten. Toppnivået rasistisk «folkefellesskap». DAF-leder Robert Ley uttalte i En alternativ konsumentkultur lig innstilt til de tyske skipene og hvor noen sågar møtte ble nådd i 1939 med 140 000 reisende.8 1935 at KdF skulle skape et nytt fellesskap (Gemeinschaft) KdF spilte en viktig rolle i naziregimets forsøk på å ska- opp på kaia for å kaste flasker på skipene.18 i det nasjonalsosialistiske samfunnet (Gesellschaft).12 I tråd pe en alternativ konsumentkultur i Det tredje riket, en Cruisereisene til fjerne eksotiske steder ga den tyske be- med KdFs sosiale appell hadde ingen av KdF-skipene 1., konsumentkultur som skulle stå i opposisjon til både den folkningen en smak av eksklusivitet og luksus som ikke 2. eller 3. klasselugarer, men de første skipene som ble satt sosialistiske eller kommunistiske kollektivismen og den En revurdering av arbeid og fritid tidligere hadde vært tilgjengelig i samme grad. I en sam- i cruisefart var likevel utstyrt med lugarer av ulik størrelse kommersialiserte amerikanske «fordismen». Førstnevnte I Det tredje rikets politiserte klima ble ikke arbeid og fritid hvor betalt ferie fremdeles var et meget knapt gode og og standard da de ikke eksplisitt var bygget for denne poli- var utenkelige av åpenbare ideologiske grunner, den andre tid ansett som adskilte, men som komplimentære til hver- hvor de økonomiske krisetidene og massearbeidsløsheten tiserte reisevirksomheten. I utgangspunktet var alle lugarer ble ansett for å være for individfokusert og materialistisk. andre. Arbeiderne skulle ikke bare slippe unna arbeidet og i Weimarrepublikken fremdeles sto sterkt i minnet er det tilgjengelig for alle, men i praksis ble de mindre lugarene Naziregimets forsøk på å utvikle en egen forbrukerkultur slappe av, de skulle bruke fritiden til målbevisste aktivite- ikke til å undres over at mange hadde en svært positiv opp- som oftest fordelt til arbeidere.13 Nettopp derfor kom KdFs ble avpasset i forhold til to krav: på den ene siden den ter som skulle binde dem tettere til regimet og sørge for levelse under disse turene. Følelsen av velstand og regimets klasseoverskridende visjoner aller best til uttrykk gjennom tyske befolkningens forventning om velstandsvekst og økt økt effektivitet i arbeidssituasjonen. Ferie- og fritidsopp- realisering av befolkningens ønsker og drømmer ble selv- byggingen av cruiseskipet Wilhelm Gustloff, som var det før- forbruk etter Hitlers maktovertakelse, på den andre siden levelser utenom det vanlige skulle føre produktiviteten til sagt entusiastisk formidlet i et vell av KdF-publikasjoner ste skipet som ble bygget som et rent KdF-skip. Gustloff ble naziregimets prioritering av opprustning framfor produk- nye høyder. og i mediebildet for øvrig, men også de i utgangspunktet bygget av hamburgrederiet Blohm & Voss på svært kort tid, sjon av forbruksvarer. KdF-systemet var tenkt som en løs- svært kritiske Sopade-rapportene kommer denne tilfreds- og sjøsettingen i mai 1937, som ble filmet og overført direk- ning på disse klare motsetningene, og skulle gi tilgang til Det var helt utelukket å endre de grunnleggende relasjo- heten klart til uttrykk.9 te i radio, var en stor mediebegivenhet i Det tredje riket.14 en moderne forbrukerkultur i sterkt kontrollerte former, nene mellom arbeid og kapital: reallønningene sank i Det slik at kostnadene ikke ble for høye og dermed satte opp- tredje riket, selv om det var mulig å tjene mer gjennom At KdFs sjøreiser var sterkt politisert luksus er åpenbart og Om bord på Gustloff var det store fellesarealer og skipet rustningen i fare. I tillegg var KdF ment å gi landets inn- overtid og i enkelte næringer som ble ansett som spesi- forskjellene fra vanlig cruisefart var tydelige. Det er nok hadde små, identiske lugarer, hvor ingen hadde tilgang på byggere en forsmak på den velstand de kunne forvente seg elt viktige for opprustningen, som for eksempel flyin- ikke vanlig at cruisepassasjerer blir vekket av trompetfan- private bad eller toaletter. Alle måtte dele slike fasiliteter i den framtidige nazistiske staten. Selv om det ble fokusert dustrien.19 I stedet ble det fokusert på en revurdering av farer over høytaleranlegget klokken syv hver morgen! Da- med andre reisende eller deler av besetningen. Slik skulle på produksjon framfor konsumpsjon etter 1933 hadde forholdet til arbeid: «æren» og «gleden» ved arbeid skulle gene om bord var gjennomorganiserte av fellesaktiviteter, fellesskapsfølelsen fostres. Særlig ble cruisereisene til de Hitler og naziledelsen klare visjoner om økt levestandard gjenopprettes, det å bidra til det store fellesskapet, i propa- slik som foredrag, fysisk aktivitet og en lang rekke ritualer norske vestlandsfjordene ansett for å være spesielt godt eg- – etter at de imperialistiske ambisjonene i Øst-Europa var gandaens språk stilisert som en gjenreisning av Tyskland, og seremonier knyttet til faner og synging av hyllestsanger net til å skape følelsen av sosial utjevning og nasjonal stolt- tilfredstilt. Selv om et kraftig utvidet Lebensraum ville gi skulle i seg selv være en inspirasjon for arbeiderne: derav til Hitler og Tyskland. Taler av Hitler og andre nazile- het. Poenget var at KdF-skipene reiste omtrent samme rei- «herrefolket» økt velstand i framtiden, var det viktig å gi Kraft durch Freude. dere ble overført i skipets mange høytalere. Om kveldene serute som keiser Wilhelm II hadde gjort med sin yacht inntrykk av forbedringer allerede på et tidlig tidspunkt, var det ofte musikk og dans, men i tråd med naziregimets Hohenzollern i årene før første verdenskrig, noe turopera- dels for å vise distanse til knappheten og de økonomiske Sammen med en annen DAF-organisajson, Schönheit der pripne moral skulle det være nattero ved midnatt.10 tørene alltid gjorde et stort nummer av. En gruvearbeider nedgangstidene under Weimarrepublikken, dels for å gi Arbeit (SdA), som for en periode var ledet av Albert Speer, som deltok på en slik norgesreise ble svært imponert over en forsmak på hva som ventet i «tusenårsriket» og dermed skulle KdF være delaktig i å omforme synet på arbeid. Her Selv om en rekke av KdFs fritidstilbud langt fra var ek- dette og hans uttalelse om at «under Adolf Hitler er vi alle skape oppslutning om regimet. KdF appellerte derfor til var det også snakk om faktiske endringer, slik som SdAs sotiske eller luksuriøse, som for eksempel en sykkeltur til keisere» oppsummerer godt den følelsen KdF forsøkte å befolkningen fordi det var en begrenset realisering av indi- mange kampanjer for å forbedre de konkrete forholdene et nærliggende slott, bar særlig de utenlandske sjøreisene skape hos sine reisende.15 videts søken etter opplevelser og konsumpsjon. Sjøreisene på arbeidsplassen, slik som tilgangen på lys, frisk luft og bud om at KdF var i ferd med å oppfylle naziregimets utgjorde dermed den samme rollen som et annet prestisje- separate pauserom, reduksjon av støy, ergonomiske tiltak lovnad om å tilby luksus til alle. Ved å holde prisene nede Gjennom å utvide tilgangen på denne typen fritidssysler tungt KdF-satsning: Volkswagen. Volkswagen-prosjektet, og en forbedring av sikkerheten på arbeidsplassen.20 ➤ åpnet KdF for at arbeiderklassen skulle kunne oppleve sto KdF i forgrunnen for naziregimets forsøk på å gi arbei- som startet i 1937, lå tidlig an til å bli en suksess, med 92 Fortid 3/11 På tema 93

Det tredje riket var et utpreget konkurransesamfunn og mens byggingen av KdFs flåtens flaggskip delvis ble finan- Noter Litteratur- og kildeliste regimet gikk langt i å premiere enkeltindivider eller grup- siert med midler beslaglagt fra de frie fagforeningene i mai 25 per av arbeidstakere. KdFs feriereiser var et yndet middel 1933. 1 Om KdF generelt og reisevirksomheten spesielt se Buchholz, Bajohr, Frank og Michael Wildt (red.). Volksgemeinschaft: Neue for å fremme konkurranse, ikke bare mellom forskjellige «Die nationalsozialistische Gemeinschaft Kraft durch Freude: Forschungen zur Gesellschaft des Nationalsozialismus. Fischer, produsenter, men også mellom enkelte arbeidere i en be- Som avsluttende betraktninger vil jeg si at KdFs cruise- Freizeitgestaltung und Arbeiterschaft im Dritten Reich»; Frankfurt/Main, 2009. 21 Spode: ’Der deutsche Arbeiter reist!’ Massentourismus im Dritten drift. Den underliggende konteksten var som ved mye skipflåte fungerer utmerket som et symbol på naziregimets Bajohr, Frank. «Dynamik und Disparität. Die nationalsozialistische Reich, s. 281–306; Spode, Arbeiterurlaub im Dritten Reich, s. Rüstungsmobilisierung und die ‘Volksgemeinschaft““. I Bajohr, annet: å bryte opp klassementaliteten til fordel for bindin- illusoriske sosialpolitikk og Det tredje riket generelt. Det 275–328; Weiß, Ideologie der Freizeit im Dritten Reich. Die NS- Frank og Michael Wildt (red.). Volksgemeinschaft: Neue Forschungen ger til regimet. Lyktes de med dette? Mens Tim Mason ble satt inn i aktiv cruisefart sommeren 1938, men ble tatt Gemeinschaft ’Kraft durch Freude’, s. 289–303; Spode, Ein Seebad zur Gesellschaft des Nationalsozialismus. Fischer, Frankfurt/Main, mener at nazistenes sosialpolitikk var fullstendig feilslått, für zwanzigtausend Volksgenossen: Zur Grammatik und Geschichte ut av denne tjenesten allerede i august året etter, i påvente 2009. har Ian Kershaw pekt på at naziregimet i bare liten grad av det forestående angrepet på Polen. I likhet med andre des fordistischen Urlaubs, s. 7–47 og Baranowski, Strength Through Joy. var i stand til å endre arbeiderklassens lojalitet eller hand- Gustloff Baranowski, Shelley. Strength Through Joy. Consumerism and mass KdF-skip ble satt inn i krigens tjeneste, dels som 2 de Grazia, The Culture of Consent: Mass Organizations of Leisure Tourism in the Third Reich. Cambridge Univ. Press, Cambridge, lingsmønster, all den tid de materielle forholdene ikke en- hospitalskip, dels som utdanningsskip for marinen (som in Fascist Italy og Daniela Liebscher, Organisierte Freizeit als 2004. dret seg. David Welch på sin side mener nazistenes propa- hospitalskip deltok Gustloff i angrepet på Norge i april Sozialpolitik: Die faschistische Opera Nationale Dopolavoro und die NS-Gemeinschaft Kraft durch Freude 1925–1939, s. 67–90. Behnken, Klaus (red.). Deutschland-Berichte der Sozialdemokratischen ganda hadde mer enn kosmetisk påvirkning, og at arbei- 1940). Men allerede i mai 1939 hadde skipet blitt satt inn Partei Deutschlands (Sopade) 1934-1940. 7 bind. Verlag Petra derne var i stand til å se alle motsetningene og problemene 3 Baranowski, Strength Through Joy, s. 55. i et militært formål, nemlig ved å frakte den tyske Legion 4 Weiß, «Ideologie der Freizeit», s. 297. Nettelbeck und Zweitausendeins, Frankfurt/Main, 1980. 26 i regimet, men at de samtidig nøt godt av de tilbudene Condor hjem fra deltakelse i den spanske borgerkrigen. 5 Baranowski, Strength Through Joy, s. 119–122. 22 Buchholz, Wolfhard. «Die nationalsozialistische Gemeinschaft Kraft organisasjoner som KdF kunne tilby. Den siste krigsvinteren opererte Gustloff som flyktninge- 6 Baranowski, Strength Through Joy, s. 156. durch Freude: Freizeitgestaltung und Arbeiterschaft im Dritten Reich“. skip i Østersjøen. 30. januar 1945, på dagen tolv år etter 7 Weiß, «Ideologie der Freizeit», s. 297–298. Doktoravhandling, München, 1976. 8 Hitlers maktovertakelse, ble det overfylte skipet truffet av Weiß, «Ideologie der Freizeit», s. 298 og Baranowski: Strength Through Joy, s. 134. Frei, Norbert. 1945 und wir. Das dritte Reich im Bewusstsein der KdF som nøkkel til å forstå Det tredje riket tre sovjetiske torpedoer og sank på tre kvarter. Med om- 9 Sopade var det tyske sosialdemokratiske partiet SPD i eksil, fra Deutschen C.H. Beck, München, 2005. Oppsummerende kan vi si at nazismens sosialpolitikk på trent 9400 omkomne er senkningen av Gustloff historiens 1933 til 1939 i Praha, 1939 til 1940 i Paris og fram til 1945 i de Grazia, Victoria. The Culture of Consent: Mass Organizations of ingen måte handlet om reell sosial likhet eller utjevning, største skipskatastrofe. Storbritannia og USA. Rapportene er samlet og finnes her: Klaus Leisure in Fascist Italy. Cambridge Univ. Press, Cambridge, 1981. det handlet om å skape en følelse av likhet. Naziregimets Behnken (red.), Deutschland-Berichte der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands (Sopade) 1934–1940. Howind, Sascha. «Das ’Traumschiff’ für die ’Volksgemeinschaft’? sosialpolitikk var derfor fjernt fra å endre de økonomiske På Gustloffs søsterskip, Robert Ley, et skip som var byg- 10 Howind, «Das ’Traumschiff’ für die ’Volksgemeinschaft’? Die Die Gustloff und die soziale Propaganda des Dritten Reiches». I Bill og sosiale relasjonene i samfunnet, det var befolkningens get for 1600 passasjerer var det kun 40 baderom og 100 Gustloff und die soziale Propaganda des Dritten Reiches», Niven (red.). Die Wilhelm Gustloff. s. 47–48. opplevelse av samhold, utvikling og mobilitet som skulle dusjer, men i tråd med regimets fanatiske etterstrebelse av Kershaw, Ian. Popular Opinion and Political Dissent: Bavaria 1933- 11 Baranowski, Strength Through Joy, s. 122–123 og 166–167. endres. Det tredje riket hadde dermed i realiteten ingen effektivitet og insistering på å benytte enhver anledning 1945. Clarendon Press, Oxford, 1983. 12 sosialpolitikk, i stedet var regimet svært opptatt av ab- Ley i Durchbruch der sozialen Ehre. Reden und Gedanken für das til ideologisk indoktrinering var det ikke mindre enn 156 schaffende Deutschland (Berlin: Mehden Verlag 1935), sitert i Liebscher, Daniela. «Organisierte Freizeit als Sozialpolitik: Die 27 strakte størrelser som stolthet og patriotisme. Arbeider- høytalere. ■ Weiß: «Ideologie der Freizeit», s. 294. faschistische Opera Nationale Dopolavoro und die NS-Gemeinschaft nes yrkesstolthet og status i samfunnet skulle heves, ikke 13 Howind, «Das Traumschiff», s. 35–36. Kraft durch Freude 1925-1939». I Jens Petersen og Wolfgang Schieder deres lønninger. Dette var en parallell til innlemmelsen 14 Weiß, «Ideologie der Freizeit», s. 298. (red.). Faschismus und Gesellschaft in Italien. SH Verlag, Köln, 1998. 15 Howind, «Das Traumschiff», s. 33–41 og Baranowski,Strength av arbeiderne i Volksgemeinschaft. Hitler ble fremstilt som Mason, Tim. Sozialpolitik im Dritten Reich. Arbeiterklasse und Through Joy, s. 195. Volksgemeinschaft. Westdeutscher Verlag, Opladen, 1977. nasjonens «første arbeider», 1. mai ble omgjort fra en 16 Baranowski, Strength Through Joy, s. 66–74, 121 og 170–174. kampdag for internasjonal solidaritet til en nasjonal fest- 17 Baranowski, Strength Through Joy, s. 55. Niven, Bill (red.). Die Wilhelm Gustloff. Geschichte und Erinnerung dag hvor arbeidstakere og arbeidsgivere bokstavelig talt 18 Howind, «Das Traumschiff», s. 35–36 og Shelley Baranowski eines Untergangs. Mitteldeutscher Verlag, Halle, 2011. 23 s. 162–164, 176–177 og 182. marsjerte side om side. Målet var aldri å gjennomføre Schoenbaum, David. Die braune Revolution. Eine Sozialgeschichte des 24 19 Bajohr, «Dynamik und Disparität. Die nationalsozialistische noen «brun revolusjon» ved å bryte ned sosiale skillelin- Rüstungsmobilisierung und die ‘Volksgemeinschaft‘» , s. 78–93 Dritten Reiches. Kiepenheuer und Witsch, Köln, 1968. jer, men å gjøre slike skiller irrelevante ved å insistere på i Bajohr, Frank og Michael Wildt (red.). Volksgemeinschaft: Neue Smelser, Ronald. Robert Ley: Hitler’s Labor Front Leader. Berg, nye, klasseoverskridende forbindelser og bindinger. Der- Forschungen zur Gesellschaft des Nationalsozialismus. Oxfordm, 1988. med var også naziregimets idealsamfunn det diametralt 20 Welch, The Third Reich. Politics and Propaganda, s. 69–71. 21 Bajohr, «Dynamik und Disparität», s. 78–93. Spode, Hasso. «Ein Seebad für zwanzigtausend Volksgenossen: Zur motsatte av et samfunn tuftet på likhetsprinsipper, nemlig 22 Mason, Sozialpolitik im Dritten Reich. Arbeiterklasse und Grammatik und Geschichte des fordistischen Urlaubs» i P.J. Brenner et «organisk», rasistisk samfunn basert på fundamental og Volksgemeinschaft; Kershaw, Popular Opinion and Political (red.). Reisekultur in Deutschland: Von der Weimarer Republik zum uoverskridelig ulikhet. Dissent: Bavaria 1933–1945 og Welch, The Third Reich, s. 69–72. ’Dritten Reich’. Max Niemeyer Verlag, Tübingen, 1997. 23 Welch, The Third Reich, s. 67–69. Spode, Hasso. «Arbeiterurlaub im Dritten Reich» i Carola Sachse 24 Slik kan vi se at det som flere toneangivende tyske histo- Schoenbaum, Die braune Revolution. Eine Sozialgeschichte des (red.). Angst, Belohnung, Zucht, und Ordnung: Herrschaftsmechanismen Dritten Reiches. im Nationalsozialismu. Westdeutscher Verlag, Opladen, 1982. rikere i stadig større grad betoner som det grunnleggende 25 Baranowski, Strength Through Joy, s. 134. aspektet ved Det tredje riket komme tilsyne i KdFs illu- 26 Howind, «Traumschiff», s. 49 og Jann M. Witt, «DieWilhelm Spode, Hasso. «’Der deutsche Arbeiter reist!’ Massentourismus soriske sosialpolitikk: to parallelle prosesser for inklude- Gustloff im zweiten Weltkrieg», i Bill Niven (red.), Die Wilhelm im Dritten Reich». I Herhard Huck (red.). Sozialgeschichte der Freizeit:Untersuchungen zum Wandel der Alltagskultur in Deutschland. ring og ekskludering. Inkludering av de som ble funnet Gustloff, s. 93–119. 27 Weiß, «Ideologie der Freizeit», s. 298. Peter Hammer Verlag, Wuppertal, 1980. verdige, ekskludering av de som av regimet ble ansett som «fremmede» og de som selv satte seg på sidelinjen ved ak- Weiss, Hermann. «Ideologie und Freizeit im Dritten Reich. Die NS- Gemeinschaft ‘Kraft durch Freude’». I Archiv für Sozialgeschichte 33, tivt å bekjempe nazismen. KdF generelt og Gustloff spesi- 1993. elt viser med all tydelighet hvordan dette rent konkret var Welch, David. The Third Reich: Politics and Propaganda. Routledge, sammenvevde prosesser: KdFs ferietilbud var ment som London, 2002. en aktiv mobilisering av den store majoriteten av befolkningen som ble funnet verdige til et liv i «tusenårsriket», Bokomtaler 95

Ubåtkaptein Menzies’ ville ferd under verdenshavene

1421 – The Year China Discovered the World Gavin Menzies

Bantam Books, 2003

Den pensjonerte engelske ubåtkap- neserne. Tidspunktet passet også ut- • Han bruker deler av pålitelige teinen Gavin Menzies har hatt even- merket. De store kinesiske sjøreisene kilder, som Needham, til å tyrlig suksess på det internasjonale fant sted i tidsrommet 1405 til 1433 belegge sine påstander, men bokmarkedet med en bok der han under ledelse av embetsmannen og underslår samtidig annen hevder at kineserne kartla det meste evnukken Zheng He (Cheng Ho). informasjon fra de samme av verdens kyster, inkludert Amerika, Menzies kommer fram til at oppmå- kildene. i 1421. Vasco da Gama, Columbus lingen av verden fant sted på den sjette • Han legger fram sine egne, og Magellan er med andre ord ikke sjøreisen, som varte fra 1421 til 1423. ganske ville, hypoteser, og lenger hva de engang var. De kan beveger seg videre ved å slett ikke regnes som oppdagere, for Hvordan hadde europeerne fått til- omdanne dem til «bevis». de seilte etter kinesiske kart, i følge gang til kinesiske sjøkart? Menzies • Han ødelegger for sin egen Menzies. Det har vokst fram en hel bindeledd er venetianeren Niccolo de argumentasjon ved å beregne industri rundt boka, noe som kan be- Conti (1395–1469), som skal ha opp- hvor mye tid og ressurser som skues på nettstedet www.1421.tv. holdt seg i Kalikut i India i 1421, om- ville vært nødvendig for å trent samtidig med Zheng Hes sjette kartlegge de kystene han hevder For oss nordboere kan det være av ekspedisjon. De Conti skal ha tatt med kineserne faktisk foretok. interesse å få vite at det var kinesere seg kinesiske kart tilbake til Europa. • Han leser kinesiske historiske som gjorde kål på de norrøne boset- De Conti nevner imidlertid ikke noe kilder som en førstesemesters ningene på Grønland. Deretter seilte om slike kart i sine nedtegnelser, og student i moderne kinesisk. de nord om Grønland i et forsøk på å det er ingen spor etter kinesisk karto- nå Nordpolen, men måtte vende om grafi i samtidens europeiske kart. Med andre ord: når utgangspunktet og sette kursen sørover. Dette forkla- er som galest, blir resultatet som ori- rer, i følge Menzies, hvorfor koreansk Menzies legger ut på en odysse som ginalest. (sic) DNA jevnlig dukker opp blant bringer hans kinesiske følgesvenner den nordnorske fiskerbefolkningen til de fjerneste avkroker av verden, Menzies’ største problem er at han (s. 479). For godt mål hevder Men- unntatt – merkelig nok – Europa. ikke har noen kinesiske kart å vise til zies at flåten tok snarveien tilbake til Han finner spor etter kinesisk nær- som man kunne seile etter. Det ek- Kina via Nordost-passasjen. Det om- vær over hele kloden, som f. eks. at sisterer riktignok kinesiske portolan- stridte Vinland-kartet finner også sin eldre navajo-indianere kunne kon- kart (dvs. kartskisser som angir sei- endelige forklaring: det er basert på versere på kinesisk for bare to gene- lingskurs i forhold til landemerker) kinesiske originaler. rasjoner siden. Han forvandler alle som ganske sikkert skriver seg fra tegn som kan tale til hans fordel til Zheng Hes tid, men det er intet som Historia begynte en dag for om lag «fakta». «Beviset» for at kineserne tyder på at samtidas europeere hadde femten år siden, da Menzies’ blikk falt nådde Kapp Verde-øyene er en uklar tilgang til slike. Man ville i alle fall på fire øyer langt ute i Atlanterhavet innskrift som muligens er skrevet på ikke komme ut over Det indiske ha- inntegnet på et sjøkart etter venetia- malayalam, et språk fra Kerala-kysten vet og Øst-Asia om man forsøkte å neren Pizzigano fra 1424. Hvem i all i Sør-India! seile etter datidas kinesiske kart eller verden hadde oppsøkt slike øyer sytti portolan-kart. år før Columbus satte seil vestover? Hans metode består av følgende syn- deregister: Det finnes mange spennende uløste Etter lengre grubling kom Menzies • Han tar høyde for at alt som var globalhistoriske spørsmål som ikke fram til at de eneste som kan ha vært teoretisk og teknisk mulig faktisk er blitt fanget opp av våre overleverte i stand til å utrette noe slikt var ki- ble gjennomført. historiske tradisjoner, men Menzies’ ➤ 96 Fortid 3/11 Bokomtaler 97

metoder holder ikke vann. Hele trykk av at historiens gang sto og falt er noe historikere bør foreta seg i det «[f]jellene i Libanon hadde lenge vært utgangspunktet for prosjektet, Gamle arabere, på disse enkeltindividenes valg. At de hele tatt. Rogans bok ville klart gjort et tilfluktssted for ikke-ortodokse re- Pizziganos sjøkart fra 1424, er en var historiens drivkrefter. seg bedre uten. ligiøse grupper som flyktet fra forføl- del av en tidlig europeisk kart- ny innpakning gelse». Selv om denne tesen er brukt tradisjon der inntegning av øyer Det hele blir særlig irriterende når Ro- av mange, til dels lenge før Rogan, ute i Atlanterhavet var inspirert gan, åpenbart uten støtte i annet ma- Gamle sannheter argumenterer den libanesiske histori- av fortellinger og legender, noe Araberne: Historien om det arabiske folk teriale enn sin egen forestillingsevne, Når det gjelder de bredere utviklings- keren Kamal Salibi godt for at dette Menzies må ha vært klar over, Eugene Rogan må male ut hva disse samme aktørene trekkene, det som vel heller burde er en altfor enkel forklaring.3 Selv men som han underslår. følte til minste detalj. I noen tilfeller kalles de arabiske landenes, samfun- i middelalderen bodde for eksempel er personene hvis hjerner Rogan ko- nenes eller statenes historie, er Rogans ikke druserne lenger til fjells enn at en I et etterord i den reviderte utga- Gyldendal, 2011 loniserer, ikke en gang arabere. Dette narrativ og temavalg lite originale og hær fra sentralmakten kunne nå dem, ven av boka takker Menzies for de er for eksempel tilfellet med sultan enda mindre kontroversielle. Boka be- kreve skatt fra dem og så videre. Det mange tipsene som har strømmet Qansuh al-Ghawri, som, selv om han skriver de arabiske landenes moderne ble da også demonstrert flere ganger. inn fra folk verden over etter at Den arabiske våren 2011 har utvil- Rogans grep er å basere seg mye på hersket over det arabiske Egypt, var historie, som Rogan definerer som ti- Salibi trekker til og med frem eksem- den første utgaven kom ut. Han somt ført til økt interesse for araber- dagboknotater, øyenvitneskildringer mamlok og derfor etnisk tyrker (Qan- den fra de osmanske erobringene på pler på at religiøse minoriteter i tidli- konkluderer på følgende måte: nes historie. Gjennom de dramatiske og lignende. Dette er en sympatisk suh presenteres på s. 23–28). begynnelsen av 1500-tallet og til om- gere tider måtte søke tilflukt i lavlan- «Det store omfanget av nye påvis- omveltningene i Tunisia, Egypt og fremgangsmåte, og satt inn i en opp- trent 2009 (s. 15). I denne perioden blir det fra forfølgelse i Libanon-fjellene.4 ninger som har kommet fra mine Jemen og gjennom de stadig pågåen- klarende sammenheng kan den gi Dette er for øvrig nok en parallell (i de europeiske stormaktene (og etter For en som har besøkt Libanon er lesere har gjort det mulig for meg de urolighetene i Libya og Syria, har verdifulle bidrag til forståelsen av his- tillegg til bokas norske tittel) til den hvert også USA) og deres politiske det heller ikke innlysende at fjellene, å komme med så oppsiktsvekken- disse landene inntatt en sentral plass toriske hendelser og prosesser. Et ek- typen historieskrivning som forbin- og militære innblanding i regionen som sjelden er veldig bratte (og i hvert de påstander [som i etterordet, i det norske mediebildet. For mange sempel på dette er når Rogan bruker des med den svenske historikeren Carl tilskrevet en nøkkelrolle i forståelsen fall ikke i de områdene som har vært HB]. Det er dere, ikke historikere nordmenn som søker historisk kjøtt «barbereren i Damaskus», Ahmad Al- Grimberg. Begge synes å mene at en av hvorfor alt ble som det ble. Ved si- sentra for de religiøse minoritetene), eller akademikere, som har skre- på nyhetsbeinet, vil Eugene Rogans Budayri, og hans betraktninger om folkelig historiefremstilling krever at den av dette følges interne ideologiske gjennom hundrevis av år skal ha fun- vet historia på ny» (s. 491). Ett er Araberne, i ny norsk oversettelse, være dagligliv og politikk i de syriske om- aktørenes psykologi og følelsesregister strømninger, som arabisk nasjonalis- gert som et vern for dissentere mot i alle fall sikkert: ubåtkaptein et naturlig sted å begynne. Vi spør oss rådene på 1700-tallet, som utgangs- males ut i sterke farger, uten mye hen- me og islamisme, deres fremvekst og den sunnimuslimske majoriteten. Menzies har utført et stort og me- om det samtidig er et godt sted. punkt for en beskrivelse av Osman- syn til verken aktørenes kompleksitet (for panarabismens vedkommende) «Fjell-tesen», «Asile du Liban», virker ningsløst arbeid. rikets politiske organisering, dets for- eller lesernes egen fantasi. For eksem- fall, deres historiske rolle i de arabiske simpelthen utilstrekkelig ved nærme- hold til sine arabiske provinser og vise pel så den ovennevnte sultan Qansuh samfunn. Opprettelsen av staten Israel re ettersyn. At den ikke spiller noen Nedenfra-og-opp versa (s. 53–63). Eller når han bruker «med forferdelse hvordan hæren hans får naturligvis også en sentral posi- stor rolle i Rogans tekst er ingen unn- Harald Bøckman, Rogan kan neppe klandres for at den funksjonæren Lina Tabbara fra Beirut gikk i oppløsning» (s. 27). «Amerika- sjon, med dens enorme konsekvenser. skyldning. Senter for utvikling og miljø litt Grimberg-aktige tittelen på den og hennes opplevelse av den libanesis- nerne var redde, forvirret og særdeles Alt dette hører selvfølgelig hjemme i (SUM) norske utgaven. lover mye mer enn ke borgerkrigens skremmende første sinte etter angrepene 11. september en fremstilling av regionens politiske En annen lettvint myte som Rogan re- originaltittelen (The Arabs – A Histo- fase på 1970-tallet, som en inngang [2001].» (s. 555). De samme amerika- historie. Rogan makter imidlertid produserer, er at osmanene «omdøpte» ry), og derfor mer enn forfatteren selv. til å forklare krigens utbrudd og for- nerne «visste heller ikke hva de skulle ikke å skape følelsen av at vi opplever Konstantinopel til Istanbul etter Det Rogan synes å prøve på er, mer løp (s. 440–442). Førstnevnte utgjør tro» under Suez-krisen (s. 350). Mu- noe nytt på dette nivået. Heller ikke i erobringen i 1453 (s. 26). Tyrkia tok enn å gi noen samlet fremstilling av faktisk et så godt stykke tekst at det hammad Ali sendte sine skip til Hel- sine beskrivelser eller forsøk på å for- ikke noe offisielt standpunkt om byens et folks historie, snarere å gi en popu- nesten rettferdiggjør utgivelsen alene. las i 1827, «[e]nda han klart så for seg klare hendelsene bidrar Rogan med navn før i 1930.5 Istanbul stammer lærhistorisk fremstilling av de brede hvor galt det kunne gå». Etterpå var nytolkninger, utover det at han altså fra gresk og skal bety noe sånt som «i trekk i noen viktige arabiske lands han «rasende» (s. 92). La meg bare for bruker mange øyenvitner, dagbokno- byen». At de osmanske sultanene, som utvikling, med særlig vekt på hvordan Historie à la Grimberg eksemplets skyld også sitere Grim- tater og så videre til å belyse hendel- også gjorde krav på den romerske kei- enkeltindivider har oppfattet dem. Andre ganger kan en spørre seg om berg. Om Osmanriket og sultan Bey- sene fra en annen vinkel. sertittelen, offisielt skulle fjerne byens «[J]eg tror vestlige lesere vil se arabisk ikke Rogans individfokus ødelegger azit 1. Yildirim på 1400-tallet, skriver keisernavn og offisielt kalle den Istan- historie på en annen måte hvis de ser for god historieskriving. Problemet han: «Kunne det lenger være noen Det er ikke nødvendigvis noe galt i bul, virker altså noe merkelig. den gjennom arabiske menns og kvin- oppstår når han går fra å bruke enkelt- tvil om at tyrkerne ville klare å ero- å presentere gammelt stoff i ny drakt ners øyne, mennesker som har skildret individene som formidlere av hvor- bre keiserbyen? Neppe, og i hvert fall – å bygge fremstillinger som kommu- sin egen samtid» (s. 21). I større grad dan de historiske begivenhetene ble hadde sultanen selv ingen som helst niserer med tidens stil og interesser. Hørt det før enn sine mange forgjengere innenfor oppfattet i samtiden (som fungerer tvil i den retning. Hos ham var […] Fakta er fine til gjenbruk. Dessverre For en leser som ikke allerede kjenner arabernes historiografi,1 ønsker altså godt) og over til å portrettere poli- [respekten for Bysants] fullstendig gjelder det også for myter, og her er grunntrekkene i de arabiske landenes Rogan å bygge fremstillingen rundt et tiske, militære og religiøse ledere, hva forsvunnet. Han følte bare forakt for Rogan intet unntak. Forfatteren bi- historie, er jeg usikker på hvorvidt nedenfra-og-opp-perspektiv: Å skildre de tenkte, mente og gjorde. I det først- det østromerske rikets hovedstad […]. drar rett og slett til å reprodusere en Rogans bok vil fungere som en god arabisk historie for et vestlig publi- nevnte tilfellet er tidsvitnene ofte Bajasid visste hva han ville. Han be- god del gamle, lettvinte og feilaktige innledning. Først og fremst fordi kum, gjennom arabernes egne øyne. ukjente eller mindre kjente personer. I gynte å beleire Konstantinopel.»2 Selv forklaringer. perspektivet både i tid og rom er litt Dette er langt mindre ambisiøst pro- ledernes tilfelle har vi fått dem tilbør- om Rogan aldri går like langt som for stort; vi snakker om 15–17 til dels sjekt enn å skrive det arabiske folks lig portrettert mang en gang før. Her Grimberg, har han tatt flere skritt Dette gjelder for eksempel forklarin- svært forskjellige land (Marokko, historie, og har følgelig langt større er dessuten kildene sjelden like gode. i samme retning. En bør spørre seg gen på Libanons religiøst fragmenter- Oman og Libanon for å ta tre mulige utsikt til å bli vellykket. I disse passasjene gis det av og til innom psykologisering av denne typen te befolkning. På side 45 skriver han at ytterpunkter) som dekkes av temaet, ➤ 98 Fortid 3/11 Bokomtaler 99

hvorav i hvert fall 9–10 spiller en de lett komiske engelske variantene. fremtredende rolle. Da hjelper det Mange fonemer i både arabisk og tyr- Grundig gjennomgang av en ikke at teksten er lettlest: Det blir sim- kisk har ekvivalenter eller lyder som pelthen for mye som skal med. Samti- ligner i norsk språk, mer enn tilfellet sivilisasjons vei til verdensdominans dig er det umulig å beskrive de østlige later til å være i for eksempel engelsk. arabiske landenes (Mashriq) historie Jeg ser altså ingen grunn til at vi skal uten å trekke inn de to dominerende la disse ordene fra Midtøsten gå veien Civilization: The West and the Rest maktene i regionen som ikke er arabis- om de britiske øyer før vi setter dem Niall Ferguson ke, nemlig Tyrkia og Iran. Dette føler på trykk hos oss. også Rogan for å gjøre ved flere anledninger, og en kan spørre seg om ikke Allen Lane, 2011 «araberne» som studieobjekt egentlig Eivind Thomassen er litt arbitrært. Særlig i og med at det Masterstudent i historie, UiO. inntrykket Rogan ender opp med å Hva var det som gjorde at Vesten fra I hvert av de seks kapitlene gjennom- etter gjør han et sveip til år 1900, hvor formidle er inntrykket av stor varia- og med ca. år 1500 kom til å dominere går han disse «killer appene» systema- London nå var blitt en millionhoved- sjon. På den annen side er alternati- resten av verden? Hvordan kunne en tisk, hvor han utforsker alt fra hvor- stad i det mektigste imperiet i verden, vene få dersom en ønsker Midtøsten Noter gruppe små, fragmenterte stater langs dan tøyproduksjonen i Europa spar- og bare én av verdens ti største byer lå og Nord-Afrika-historie på norsk.6 kysten av det vestlige Eurasia ta kon- ket i gang den industrielle revolusjon, i Asia, og det var ikke lenger Beijing, 1 De forgjengerne det her siktes til er troll over resten av verden territorielt, til konklusjonen om at vi må takke men Tokyo. selvfølgelig først og fremst Albert For en som allerede er godt orientert, Hourani og hans De arabiske folks økonomisk og kulturelt? kristendommen for Vestens enestå- vil Araberne by på en mengde inter- historie (flere norske utgaver, bl.a. Disse spørsmålene er utgangspunktet ende suksess i det lange løp. Dette Så hva var det Europa hadde som de essant stoff og god underholdning i Oslo: Gyldendal, 1994). Araberne som for Niall Fergusons siste bok, Civili- fordi kristendommen, ifølge Fergu- andre manglet? Ferguson påpeker at form av de nevnte øyenvitneskildrin- historiografisk subjekt forekommer zation: The West and the Rest. Og som son, bringer med seg mer enn bare en det nettopp var denne fragmenterin- også på andre språk, se for eksempel gene. Som nevnt ovenfor er flere av Akademie-Verlag Berlins flerbindsverk tittelen sier, prøver han her å finne åndelig autoritet, men også en nysgjer- gen og krigingen som langt på vei kan dem svært interessante. Utover disse Geschichte der Araber (1971). svaret på hvordan vår verden kom til å righet på verden, den protestantiske holdes ansvarlig: De europeiske state- er det imidlertid fare for at en føler en 2 Carl Grimberg. Renessansen, bd. 10 bli definert som Vesten, og resten. arbeidsmoral, og større tillit mellom ne lå i hard konkurranse med hveran- har lest det meste før. Gammelt stoff i i Menneskenes liv og historie (Oslo: mennesker, som i sin tur gjør både dre om å skaffe seg den nyeste våpen- Cappelen, 1986), 26 ny innpakning. 3 Kamal Salibi. A House of Many Mansions: Niall Ferguson er en av Storbritannias lovmakt og bankvirksomhet mulig. teknologien, finne nye handelsruter, The History of Lebanon Reconsidered mest anerkjente historikere. Og en av og etter hvert kolonier hvor de kunne (London: Tauris & Co., 1989), 136ff. de mest produktive. Hans forrige bok, Ferguson benytter seg i stor grad av handle med nye varer. Der Kina var et Om oversettelse 4 Ibid. 137 High Financier: The Lives And Times sammenligning med andre sivilisasjo- enormt rike som kunne skaffe alt kei- 5 Stanford Shaw og Ezel Shaw. Reform, Til slutt vil jeg komme med noen Revolution and Republic: The Rise of Of Siegmund Warburg, utkom så sent ner når han forklarer Vestens suksess. seren og innbyggerne trengte innenfor betraktninger rundt oversettelsen av Modern Turkey, 1808–1975. Bd. 2 som i 2010, og ved siden av å skrive Særlig ser han på de to store konkur- sine egne grenser, og der islam, i følge noen viktige arabiske ord til norsk. i History of the Ottoman Empire and bøker har han presentert ikke min- rentene til den vestlige sivilisasjonen: Ferguson, stod i veien for nytenkning Dette er et område som tilsynelatende Modern Turkey (Cambridge: Cambridge dre enn fem dokumentarer basert på Kina og kalifatet/det osmanske riket. i det osmanske riket, dro europeerne sjelden vies mye refleksjon av overset- University Press, 1977), 386. bøker han har skrevet. Men, skal det Som Ferguson skriver, trodde ingen ut for å skaffe seg kunnskap om ver- 6 En har alltids Knut Olav Vikørs Ei verd tere av engelskspråklig Midtøsten- bygd på Islam: Oversikt over Midtaustens legges til, han er også omstridt blant for tusen år siden at Europa kom til den, enten for å finne nye handelsruter litteratur. Ei heller i tilfellet Araberne, historie. 2. utg. (Oslo: Samlaget, faghistorikere. å få et forsprang på noen av disse si- og forbindelser, eller de satte seg fore hvor «ottomanere» og «mamelukker» 2004). Denne har imidlertid både vilisasjonene, langt mindre erobre å oppdage hvordan Gud hadde satt forekommer hyppig. Jeg foretrekker i et lengre tidsperspektiv og er ingen Fergusons egentlige ekspertise er øko- både den da kjente og ukjente verden sammen skaperverket gjennom viten- populærhistorisk fremstilling. stedet formene «Osmanriket» og «os- 7 Online Etymology Dictionary nomisk historie, men han favner et og dominere den. For tusen år siden skapelige oppdagelser. manene» som betegnelse på det som [http://www.etymonline.com/index. mye bredere felt – det vil si alt som var det kineserne som stod i fronten på engelsk kalles the Ottoman Empire php?term=Ottoman] følger i kjølvannet av rikdom: krig, for nye oppfinnelser og araberne som og the Ottomans. «Ottoman» er en ita- teknologi, medisin, vitenskap og im- videreutviklet matematikken, mens De lange linjene liensk versjon av det arabiske navnet perium. Europa bare var en gruppe fragmen- I Civilization er det de lange linjene ’Uthman, som både i mange arabiske terte småstater som slåss seg i mellom. som står i fokus, ikke enkeltimperier dialekter og på tyrkisk uttales som eller enkeltskjebner, selv om forfatte- noe i nærheten av «osman» – og på «Killer apps» Han gir levende skildringer av disse ren drar dem frem der det er nødven- moderne tyrkisk også skrives akkurat I Civilization lister Ferguson opp seks slående forskjellene, når han beskri- dig. Ferguson dveler ikke ved enkelte slik.7 Mamelukkene er en fornorsking momenter, seks «killer apps» som han ver prakten og den monumentale staters utvikling eller setter hovedfo- av det engelske the Mamelukes, som kaller dem, som andre sivilisasjoner arkitekturen i Beijing i 1411, da Den kus på ett land, men retter søkelyset igjen er en forvanskning av det arabis- manglet, og som forklarer det han forbudte byen ble oppført, og sam- mot Europas – og etter hvert også ke ordet som uttales som «mamlok» mener er Vestens enestående suksess: menligner dette med de sølete gatene i USAs – vei til verdensherredømme, og (med lang «o» – i flertall «mamalik»). Konkurranse, vitenskap, eiendoms- den lille byen London, som lå i en del på denne reisen gir han hver av disse Mamlokene og osmanene er etter min rett, medisin, konsumentsamfunnet av verden som var plaget av elendige verdensdelene like mye plass i rampe- mening gode norske erstatninger for og arbeidsmoral. sanitære forhold, krig og pest. Der- lyset. Språket er lett og uanstrengt, og ➤ 100 Fortid 3/11 Bokomtaler 101 Studentenes boken kan derfor anbefales til langt hyppigst sammenligner Vesten med, klimaforandringer, men fra oss selv. flere enn bare historikere. Men siden men også det aztekiske riket og in- Gjennom å ha forlatt de verdiene som dette er en bok hvor de lange linjene kariket, gjorde like mye grusomt som gjorde oss til vinnerne i utgangspunk- blir prioritert, vil jeg anbefale even- den vestlige, og mest åpenbart klarte tet, som at vi har glemt historien, opp- egen bokhandel tuelle lesere å ha en grunnleggende de ikke å gi deres innbyggere en for- gitt kristendommen, og ikke minst oversikt over Europas – og helst også bedring i materiell levestandard, noe latt relativisme-doktrinen som spre Amerikas og Asias – historie før du som både ville forlenget livet og for- seg i alle klasserom, er vi på tilbake- begynner på den. Det vil gjøre det en- bedret livskvaliteten. Bare Vesten har marsj. Fergusons konklusjon er at om klere å følge med, for Ferguson dveler klart dette. Vesten skal kunne reise seg fra det (i ikke lenge ved hver stats utvikling. første rekke) økonomiske uføret vi Ferguson er derfor en av de store mot- har havnet i, og om vi ønsker å gjen- Niall Ferguson er en av de historikerne standerne av historieundervisningen vinne det tidligere hegemoniet, må som ikke unnskylder seg på Vestens slik som den praktiseres i klasserom vi finne tilbake til det som er Vestens vegne overfor de kulturene som ble over hele den vestlige verden i dag. tradisjonelle (protestantiske, eventuelt hengende etter i moderniseringen eller Han skriver at gjennom hele skole- kristne) kjerneverdier. ikke klarte å skaffe seg et verdensherre- gangen blir den oppvoksende genera- dømme. Han påpeker allerede i intro- sjonen i Vesten eksponert for et rela- Man kan like eller mislike Fergusons duksjonen at det er en lettvint løsning tivistisk – hvis ikke et direkte Vesten- premisser for historisk analyse, men å skylde på imperialisme for å forklare fiendlig syn – hvor andre kulturer blir han har unektelig et poeng i at killer Vestens suksess, og at en slik forkla- løftet frem som noe udelt positivt, appene la grunnlaget for utviklin- ring ikke holder mål. For hvordan mens Vesten bare er imperialisme (i gen i Vesten. Jeg skulle ønske at han kunne de europeiske statene skape seg en negativ betydning), slaveri og Ho- kunne gi en grundigere skildring av imperier i helt andre deler av verden locaust. Og, sier Ferguson i konklu- de sosiale, kulturelle og økonomiske i utgangspunktet, om alt bare hand- sjonen, dette er hovedgrunnen til Ves- forholdene i Kina og det osmanske ler om den beste våpenteknologien? tens tilbakegang som vi har observert riket, som han så ofte bruker i sam- Også her lå Kina og det osmanske siden slutten av 2. verdenskrig. menligningen, og disse kulturenes riket lenge foran Europa. Tvert imot eventuelle muligheter for å kunne fremhever han gjennom hele Civili- ha satt i gang moderniseringen i ste- zation at det nettopp ikke var bedre Et romantisk syn det for Vesten, men jeg antar at dette våpen eller imperialisme som gjorde Så hva er Vestens fremtid? Vil den skyldes plassmangel. Civilization er Vesten til historiens vinner – de var blekne bort og forsvinne, slik Romer- på mange måter en motreaksjon på bare produkter av de egentlige suk- riket gjorde forrige gang et vestlig mye av historieskrivingen som er blitt sessfaktorene. Og disse suksessfakto- imperium gikk under, eller bare bli produsert siden 1960-tallet, da nye rene var nettopp killer appene. Han svakere og skjøvet ut på sidelinjen? idealer om at alle kulturer skal tolkes tar skarpt avstand fra relativismen, Ferguson avslutter optimistisk i kon- på deres egne premisser festet grep. som han i innledningen kaller en ab- klusjonen ved å påpeke at mange av Ferguson representerer således en Butikken er ikke akkurat din, men den er eid av studentene surd ideologi. Å påstå at alle sivilisa- den vestlige sivilisasjonen særtrekk vil gammel, imperialistisk retning som sjoner er like, at Vesten ikke kan mene overleve i landene på østsiden av det ser den vestlige sivilisasjonen som det gjennom SiO. Akademika ble opprettet av studentene i 1952 seg overlegen de andre, faller på sin eurasiske kontinentet, gjennom at de ypperste menneskeheten har produ- fordi man ønsket god og rimelig tilgang til pensumlitteratur, egen urimelighet, mener han. Ingen har tatt til seg det som gjorde Vesten sert, og hans syn er i overkant roman- faglitteratur, skjønnlitteratur og alt annet man har bruk for annen sivilisasjon har hatt en suksess til en verdensmakt i utgangspunktet: tisk, men Civilization kan også tolkes som kommer i nærheten av det man konkurranse, teknologi, respekt for som et forsøk på å jevne ut en type i studiene. har hatt i Vesten. Visst, sier Ferguson, lov og ordensmakt, moderne medisin, historieskriving hvor Vesten ofte blir har Vesten sine svin på skogen. Visst konsumsamfunnet og den protestan- betraktet som et stort onde. Det betyr at du er med på å bestemme, både som kunde og har den begått mange overgrep. Men, tiske arbeidsmoral. Særlig Kina trek- som student. Vår målsetting er kort og godt å sørge for at du får å påstå at det ikke finnes noe godt ved ker han frem som et eksempel på det- Men først og fremst er Ferguson en vår sivilisasjon er like absurd som rela- te. Alle de østasiatiske landene som er historiker for dem som liker å se de det du trenger, og bidra til å gjøre studiehverdagen litt enklere. tivismen. Fordelene og fremskrittene på fremmarsj her har lastet ned disse lange linjene snarere enn å lese nær- Høres ikke det greit ut? overstråler langt ulempene. killer appene i større eller mindre grad studier, og sånn sett passer Civiliza- (s. 306), som Ferguson skriver, og der- tion godt for dem som ønsker en bred Tendensen til å romantisere histori- for begynner gapet mellom Vesten og innføring i Vestens historie fra ca. år ens tapere er en annen trend som Fer- resten å lukke seg. 1500 og frem til i dag. guson advarer på det sterkeste imot. Han kaller den rett ut farlig. Disse Den største trusselen mot Vestens andre sivilisasjonene, da i første rekke videre eksistens, avslutter han, kom- Mali Kristine Lunde Kina og det osmanske riket, som han mer ikke fra Kina, islamisme eller Master i historie, UiO www.akademika.no Forfatterinstruks Redaksjonen ønsker velkommen alle bidrag som kan knyttes til historiefaget, skrevet av studenter, yrkeshistorikere eller andre.

Innsendte bidrag blir vurdert av redaksjonen og vi vil gi tilbakemelding og råd om bearbeidelse hvis det er nødvendig for publisering. Endelig manuskript må leveres via e-post. Bidragene kan være på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Hvis bidragene er på svensk eller dansk må bidragsyter selv sørge for en forsvarlig korrekturlesning.

• Lengden på lengre artikler skal ikke overskride 10 normalsider (à 2300 tegn uten mellomrom, alt inkludert). • Lengden på korttekster skal ikke overskride 6 normalsider. • Lengden på bokmeldinger og debattinnlegg bør ikke overskride 4 normalsider.

Bidragene kan være både teoretiske eller empiriske. Kommentarer og debattinnlegg kan ta opp teoretiske og metodiske emner, synspunkter på ulike sider ved historiefaget, drøfting av stridsspørsmål av forskjellig art tilknyttet historiske emner eller historiestudiet i praksis. Veiledning til bidragsytere Bidraget må være skrevet i 12 punkts Times New Roman, 1 1/2 linjeavstand. Noter og litteraturliste plasseres nederst, med overskriftene: Noter og Litteratur- og kildeliste. Bilder, tabeller eller diagrammer må sendes som egne dokument. Alt trykkes i sort/hvit. Det bør være minimum tre avsnitt pr. side, markert ved en linjes mellomrom, og minimum en underoverskrift pr. andre side. Boktitler og fremmedspråklige uttrykk og begreper skal i kursiv, eks. ad hoc. Sitater skal alltid markeres med anførselstegn. Sitater lengre enn tre linjer skal markeres med innrykk og skriftstørrelse 10.

Referanser i teksten settes som sluttnoter med forfatterens etternavn, (eventuelt forkortet) tittel, og eventuell sidehenvisning. Slik: Veiteberg, Den norske plakaten, s. 81–93.

Litteratur- og kildeliste redigeres alfabetisk etter forfatterens etternavn og skal inneholde forfatterens/forfatternes navn, utgave, forlag, utgivelsessted og utgivelsesår.

Titler på publiserte bøker skal settes i kursiv, titler på artikler i samleverk eller tidsskrift skal settes i anførselstegn. Eksempel på bok: Veiteberg, Jorunn. Den norske plakaten. Pax forlag, Oslo, 1998. Eksempel på tidsskriftartikkel: Thaiss, Gustav. «The Conceptualization of Social Change Through Metaphor». I Journal of Asian and African Studies, Vol. XIII. Leiden, 1978.

Merk at alle videre referanser av tidligere nevnte verk skal gjengis med forfatternavn, tittel og utgivelsesår. Forkortelser som ibid., op. cit. og liknende skal ikke brukes.

Alle bidrag må inneholde tittel, forfatternavn samt faglig og etiske forsvarlige referanser i henhold til tekstens form og sjanger.

Alle forfattere av lengre artikler må skrive et kort sammendrag/ingress av artikkelen på opptil seks linjer.

Har du spørsmål underveis i skriveprosessen, eller ønsker tilbakemelding før teksten er ferdig er vi behjelpelige, henvend deg da til oss per telefon eller e-post.

Tekst eller spørsmål sendes til [email protected] Bidragsytere

Axel Andersson, filosofie doktor i historie;Bjørn Bandlien, post doktor i historie, UiO; Martin Foyn Bjerknes, masterstudent i historie, UiO; Harald Bøckman, Senter for utvikling og miljø (SUM); Christin Emilsen, masterstudent i historie, UiO; Finn Fuglestad, professor i historie, UiO; Torbjørn Færøvik, forfatter og cand. philol.; Anne Helness, universitetslektor i idéhistorie, UiO; Finn Erhard Johannessen, professor i historie, UiO; Aslak Kittelsen, masterstudent i historie, UiO; Anders G. Kjøstvedt, post doktor i historie, UiO; Mali Lunde, masterstudent i historie, UiO; Espen Nævestad; masterstudent i historie, UiO; Nina Maria Rud, master i historie, UiO; Anka Ryall, direktør, Det norske studiesenteret i Storbritannia; Jarle Simensen, professor emeritus i historie, UiO; Sølvi Sogner, professor emerita i historie, UiO; Bodil Stenseth, forfatter og historiker; Eivind Thomassen, masterstudent i historie, UiO

Vil du gi Fortid en fremtid? Fortid trenger skribenter som kan bidra med korttekster, lengre artikler og bokmeldinger. Send inn ditt bidrag til: [email protected] Vil du abonnere på Fortid? Et vanlig abonnement koster kr 200,- per kalenderår. Studentabonnement: kr 160,-. Institusjonsabonnement: kr 400,-. 0 3 Send en e-post med navn og adresse til: [email protected] Kontakt oss på: [email protected] Spørsmål kan også rettes til: 976 11 722 / 450 97 168 Tema for nr. 4/2011: Oppfatninger av mennesket gjennom historien (dødlinje 28. oktober) 9 771504 191013