NORSK GEOLOGISK TIDSSKRIFT 25 433

Ms. mott. l. desem ber 1944.

DRAG AV BERGENSFELTETS KVART ÆRGEOLOGI. I

AV ISAK UNDÅS

Med 8 fig.

Innledning.

Dette arbeid vil v-esentlig dr·eie seg om strøket umiddelbart nord for (fig. 1), der jeg har noen få observasjoner av merkene etter seing-lasiale ·og postglas:ia·le nivåer. Feltet har vært besøkt av en rekke geo'log-er, som har målt høgdene av ter.rass·er, strandlinjer og strandflate (·se litteraturlisten). Det har vært divergerende meninger om karakteren av strøkets mest iøynefaHende strandlinje, om gangen av de seinglasia•le og postglasiai·e nivåer, om høgda av strantdflata og om årsaken til f.eltets nåværende ytformer. O bservas j on er. Jeg henviser til! nedenstå.ende tabell når de't gjel­ der mårlte :høgder av terrasser, strandrvoHer, strandlinjer o. ri. og nevner ellers bare avrundete tall og noen få viktigere steder i den orden de forekommer i tabell og profil. Ytterst i Øygarden 1 er det l-ite av morene og botnmorene, som sjøen lett kan sette merker i; derfor har ingen før angitt noen sikker marin grense der. En har ikke vært sikker på om isen gikk ut over Øygarden i sist·e istid (7]; men etter det som er funnet på Blomøy både av avleiringer, morener og slmrings­ striper (fig. 2), er det g-itt at isen da gikk ut over Øygarden. Vest­ ligst på Blomøy fins det nemlig en utvasket morenerekke, som har retning noenlunde loddrett på de skuringsstriper som ennå kan sees på østskråni·ngen av Blommeknuten. Den lågeste marine grense finner en på Sæløy nordligst i Øy­ garden, der brenningsgrensa rekker bar.e 26 m o. h. på sørvendte steder øst for Sæle. Det er der, som ellers i Øygarden, sparsomt med tydelige merker etter låg.ere nivåer. Årsaken til dette ligger visstnok også dels i klimaet ved Berg·en. Det er kjent at det er nokså fuktig og at temperaturen svinger omkring null grader i vintertida. Det er

1 Det er øyrekken vest for .

Norsk geo!. tidsskr. 25. 28 434 ISAK UNDÅS

Fig. l. Kart. derfor mulig at jordflytning har vært virksom til å utplanere strand­ voller av rullet og lett glidende materiale. På Radøy har jeg ved veganlegg sett mindre grustipper av morenemateriale flyte utover som ingen andre steder i landet. Vest for Lekn�s i Osterfjorden er en ganske stor terrasse fjernet. Det henger bare litt grus og stein igjen på berget i ,dalsidene der terrassen har vært. Dette sammen med den uregelmessige overflate ,gjør at det er van­ skelig å finne en tydelig tapesvoH, noe en sku.Jiie tru var lett der tapes­ nivået er så lågt som i Øygarden. Noen steder, der det er ti,Jstrekkelig morenedekke, kan en finne en noenlunde markert erosjonsskr

N

Fig. 2. Blomøy med 30 m koter, skuringsretning, morene og steder for måling av marin grense og andre strandmerker. har jeg funnet pimpstein som er drevet på land før tapestid. Det er derfor en så stor sjeldenhet at den ikke leder en på gal veg. Vanske­ ligere er å se om pimpstein i massevis hører til tapestid når en ikke finner alle tre drifter på samme sted. Jeg fant først den lågeste drift på Blomøy, og trodde til å begynne med at tapesnivået der var lågere enn det virkelig er [ 14 s. l 05]. Siden fant jeg alle tre drifter på ett sted og den høgeste av de tre på mange steder på Blomøy. Den marine grense, eller rettere brenningsgre.nsa, er lettest å finne; fordi det er lett å se hvor langt sjøen har skylt ekte flyttblokker og bregrus bort fra bergskråninger. Men her må en skiiie skarpt mel­ lom ekte flyttblokker og blokker som er frosset løs og stilt opp i under- 436 ISAK UNDÅS lige stillinger av havis eller fjordis. Etter min erfari'ng fins det ikke noe videre av de siste ute på øyene; men inne i Osterfjorden er dette utpreget. Av det kan en slutte at det ikke foregikk isskruinger i nevne­ verdig grad ute på kysten i seinglasial tid, men at Osterfjorden må ha vært sterkt isdekt om vinteren. Ellers fins det også strandvoller ved den marine grense på et par steder på Blomøy, og den marine grense er sikkert utledet ved gravninger i morene på et lunt beliggende sted nord f.or Steinsvatn. Ute i Øygarden har jeg ikke funnet sikre merker etter de varigste seinglasiale nivåer ( (f-g) -nivåene) over tapesnivået. Jeg mener det ty,der på at disse nivåer der li�ger under tapesnivået. På synes det å være en noe for svær tapesskrent til at den kan skyldes bare tapesnivået [ 5 s. 44 og 45]. Det synes som am ( f-g)-nivåene der faller sammen med tapesnivået eller iallfall nær det. Terrassene inne i fjordene har jeg ikke sett noe særlig på; men et sted ute i Osterfjorden har jeg sett rester av en terrasse som må være dannet i et langvarig seingl

o Turassr ~1/u strcuulvø/1 • J'trc~ncl/lnjt t." 6trp v 8unninJ.rJUI11~ aPimf.sftin

lO 20 JO 60 70 lO Km Fig. 3. Strandlinjeprofil.

Av profilet (fig. 3) kan vi se at »strandlinjene« i 65 m høgd i Osterfjorden og nord for Bergen kommer over den marine grense, og følge:Jig kan de ikke tilhøre noe seing'lasialt strandnivå, slik C. F. Kolderup (5 s. 7], Keilhau (3) og Kjerulf (4] har trodd. Det er Sexe [ 12) som har rett. Han mente at linj·en i Osterfjorden var skurt av isen, etter at den var formet. Riktigheten av min slutning avheng.er av om mine best.emmelser av brenningsgrensa ·er riktige. jeg har nevnt at min oppfatning hviler på helt sikre bestemme'lser på Blomøy; men min oppfatning er ikke noe bevis for riktigheten av b. g. ellers. I profilet ser en imidlertid at det inne i Osterfjordlen og tilstøtende fjorder ikke er funnet terrasser i støræ høgd enn det som svarer til gangen av b. g. etter mine observasjoner, kanskje med unntak av den høgeste terrasse ved E'kefet-Ekemo (nr. 33). C. F. Kolderup, som har måH høgda Ul denne høge tenasse, mener sjøl at den er bygget opp over den marine grense [ 5 s. 24]. En kan derfor si at min mening om den marine grense stemmer med andre forskeres for ytre Os~erfjords vedkommende, og mitt syn og min slutning er da sann­ synligvis riktig. En kan også merke seg at i den ytre del av feltet har ikke andre forskere funnet så høge merker etter havet som jeg, når en unntar de høge og falske strandlinjter i berg. »Strandlinjen« i ytre Osterfjord er skurt av is etter at den er formet. Den er fram­ tredende i enkelte bergnes (fig. 4), men ikke tydelig me11om nesene eller ryggene. Enten må linjen være en rest av en svær interglasial .;trandlinje, eller også må den henge sammen med en strandflate­ dannelse. jeg e·r tilbøyelig til å anta det siste. Kald'hol finner strand­ flate i 33,5 m høgd i Øygarden [2 s. 60) og i 45-50 m høgd på [2 s. 62 og 63). Reusch har 50-60 m for Øygarden 438 ISAK UNDÅS

[l O s. l 04]. Nansen har 17 m for Øygarden, 16-25 m for Lindås og 17 m for Radøy [9 s. 71]. Ahlmann har 10-14 og 20-25 m for Øygarden, 12-16 og 33--40 m for Radøy [l s. 101-102]. Sjøl har jeg sett at kontur.en av Øygarden er svært flat og plan sett fra vel 30 m høgd på Sæløy, og jeg synes overflata av Radøy (og Holsenøy) taler for at havet har vært medvirkende til å utforme de•n opp til 50-60 m høgd. Ved Salhus, for enden av fins det et svært hakk i fjellsida og bergnesene i vel 60 m høgd [9 s. 52, fig. 8 til høgre]. Mellom Salhus og Mjølkeråen er denne svære bergterrasse særs tydelig. Flatøy rekker opp til 65-67 m o. h. »Strandlinjen« der .er lågere og for stor til å være noen seinglasial strandlinje; dess­ uten er den skurt [5 fig. 2]. Alt dette synes å taJ.e for at linjen i Osterfjorden henger sammen med den høgeste innerkant av strand­ flata, eller iallfall skriver seg fra en tid da havet har satt kraftigere merker i det faste enn de seinglasiale strandlinjer så langt sør i landet. Linjen i Osterfjorden er ikke formet ved overflata av en hori­ sontal fjordbre, fordi skuringsstripene ved den går på skrå nedover. Også i Berg-ensfeltet synes det å være merker ·etter strand'flatenivåene litt innover fjordene, slik jeg har pekt på det for Romsdalsfjords ved­ kommende [ 17 s. 87]. Det synes å være en ren begynnerfeil som et årsak til at den »briljante strandlinje« i Osterf•jorden er tatt for sein­ glasial strandlinje. Når en skal til å måle strandHnjer, har en i be­ gynnelsen så ·J.ett for å måle høgda av enhver synlig, hor·isontal linje­ stump i terrenget, uten hensyn til om det er en seinglasial strandlinje ener ikke. De linjer j1eg har trukket i profilet skuHe markere nivå.enes gang noenlunde. IaHfall må det gjelde linje I og kanskje linje Il og Ill. Linje IV er mer problematisk, men den faller nær noen terrasser og strandlinjer. Den ene av disse strandlinjer, den på Flatøy (nr. 22), skyldes ikk·e bare et seinglasialt nivå etter min mening; men derfor kan et seinglasialt nivå godt falle sammen med den. De øvrige strand­ linjehøgder som faller nær linje IV, kan jeg ikke si noe om, men må ta dem som et tegn på at det går et seinglasialt nivå nær linje IV i disse høgder. For å fane noenlunde rimelig i forhold til linjene over og under, må linJe IV da gå som den går. Argumentene for gangen av linjene V og VI og tapeslinJen er før nevnt. En må derfor anta at linjene i profilet tilnærmet svarer til gangen av seinglasiale nivåer. Etter dette må nivåene ha en ganske sterk stigning også i Bergens­ feltet; linje I stiger l ,75 m pr. km, linje IV 0,88 og tapeslinjen 0,3 m pr. km. DRAG AV BERGENSFELTETS KVART ÆRGEOLOGI. l 439

Fig . 4. Strandlinjen i Osterfjorden i et bergnes.

Sammenliknes pr·ofi.let (fig. 3) med Tanners profiler [ 13], ser en at linje IV i sin lågeste del svarer noenlunde til Tanners (e-f)-linjer; men dette strir både mot Kaldhols og min oppfatning av merkene etter nivåene. Dessuten måtte Herdla-trinnet da nærmest svare til rastadi.et, noe som er lite sannsynlig å dømme etter den virkning isen har hatt i Øygarden [ 14 l. Bå·de etter Kaldhols og min oppfatning må linje VI svare bedre til ( e-f) -nivåene enn linje IV. Kaldhol, som har fulgt nivåene hele kysten sørover fra Møre, kommer ingen st.eder i feltet over linje VI med sin »ratidas marine grense«, og jeg mener dette !høver hedre ti!l strandlmerkene ·i Bergensfeltet enn Tanners spektrum. Kommer en ·lenger sørover, som til sørlige Jæren og Lista høver stran:d·­ merkene der sl·ett i·kke i Tanners spektrum,' da alle seinglasiale nivåer der ligger under et tapesnivå på 8-10 m høgd. Mitt profil viser at Bergensfelret danner et meJtlomledd mellom Møre og Jæren-Lista med hensyn til nivåenes gang. Det ser uftil at jordskorpa har steget mer i tidlig seinglasial tid i Ber.gensfelitet enn i Finnmark og Nord-Fi·nn­ land, som Tanners spektrum er ut·ledet etter (se [17 s. 62 og 82 l). En kan derfor si at profilet høver bra med vår erfaring fra det sørlige ; men jeg vil langtfra påstå at linjene i profilet er riktig truk- 440 ISAK UNDÅS ket, da jeg ikke har hatt høve til å studere terrassene inne i fjordene eller følge merkene etter nivåene i noen særlig utstrekning. Profilet vis·er et svært fa11 i t.errassehøgda fra Tøsse ( nr. 40) og (nr. 41) til Eide-Eidsland (nr. 45). Dette fall i terrassehøgde fins i et område der det er stoæ morener: Romarheim-raet, Mostrøm­ raet, Stamnesmorenen og mor·enen ved Ei1de-Eid'sland, som C. F. Kolderup mener svarer til Raet på Østlandet [ 5 s. 7 5]. Den høgeste terrasse· ved Stamnes og Eide fa11er på.linj·e V, mens den høgeste ved Romarheim fa11er ca. 6 m over linjen. Da en må tru at et fall i terrasse­ høgda svarer til et fall i marin grense i dette strøk, kan en slutte at det sannsynligvis er ra-stadiet som er årsak til dette fall. Ved Raet på Østlandet er det nemlig et stort fa'll eUer sprang i den marine grense [ 15]. Det er ikke så stort sprang i terrassehøgd noe annet sted 1 feltet enn det nevnte. På Østlandet synes spranget i marin grense å forekomme fra Tanners 'h-Iinje til g-iinjen (l. c.). Også i vårt profil forekommer spranget fra høge se,inglasiaJ.e nivå'linj·er til linje V, som etter Kaldlhols og min oppfatning, må antas å svare omtrent til g-linjen. Linje VI er jo antatt å svare til Tanners (e�f)-linjer. Når vi kommer forbi He11e-Dale (nr. 44) i profi'let, følger høgeste terrasse linje V over et stort område. Det er ik:ke før ved (nr. 48) at høgeste terrasse kommer ned på linje VI, som også blir nådd av den høgeste terrasse ved (nr. 50). Det er som på Østlandet, først et stort sprang ved de største morener og så en jamn sNgning av de mest markerte seinglasiale nivåe·r eHer seinglasiale marine grense over et stort område. Det kan neppe være annet enn ra-tida som er årsak til dette fe11es trekk i gangen av marin grense. Det ·e·r noe jeg har fun­ net overalt der det Jigger store morener som kan tenkes å svare til Raet. Det fins i Vestf1nnmark,i Trøndelag, i Østfold og i det indre av Bergensfeltet, forutsatt at de høgeste terrasser i det indre av Bergens­ feltet svarer noenlunde til den marine grense der, noe som profilet synes å bekrefte for f,eJtets ytre del. Men jeg har, som nevnt, ikke studert terrassene inne i fjordene, og jeg har trukket linjene på et sparsomt grunnlag av egne observasjoner. jeg kan derfor ikke av profilet dra noen sikker slutning om hvor ra-morenen ligger i Bergens­ felt.et. Det er for stor variasjon i terassehøgdene til at en kan kjenne seg sikker på gangen av nivå·ene. Dette gjelder også tapesnivået, som godt kan gå annerledes enn den trukne linje i den indre del av feltet. Men fallet i terrassehøgd er uavhengig av linjene i profilet, og det er mest utpreget i det område som har store morener. Det er iallfaH et visst samsvar mel;lom terrassehøgd og morener i Bergensfeltet også, DRAG AV BERGENSFEL TETS KVART ÆR GEOLOGI. I 441

Etter profilet å dømme skulle Herdla-morenen svare Ul en tidlig epoke av seinglasial tid; men en kan Ikke parallellisere Herdla-morenen med noen bestemt stagnasjon andre steder. På Radøy er Herdla­ trinnet oppdelt i flere mindre morener. Min oppfatning av gangen av det faller i det vesentlige sammen med N. H. Kotderups [7]. På land finner vi ingen morener som synes å svare til de store danske stagnasjoner. De ligger antagelig et godt stykke ute i havet utenfor Øygarden. Jordskorpa i Øygarden synes å iha vært i sterk stigning ela den ble isfri. Det er ing'en særlig markerte stranddannelser ved den marine grense noe sted, og den marine grense stiger sterkt i Øy­ garden. Dette tyder på at isen har nådd langt ut over Øygarden og at avsmeltingen og lettingen av istrykket var i full gang, da Øygarden ble fri for is. Det synes som om isen i siste istid har gått ut over Øygarden med stor tykkelse eller tyngde, og likevel har isen ikke fjer­ net en slik int'erglasial avleiring som den i Blomvåg [ 14]. Det er også tegn til at isen ikke har skrapt berget helt reint lenger inne på øyene, som vi skal se nedenfor. Det gir oss et lite begrep om stør­ relsen av de forandringer den siste innlandsis kan ha vært årsak til på kysten.

Ytformene. Overflateformene av Øygarden ved Bergen minner dels om enkelte bilder jeg har sett fra Sørlandet. Det er strøk- og sprekkedaler eller kløfter, knatter og hauger ofte med bratte sider. Øyer, holmer og skjær er ofte bratte, særlig mot vest. Dette synes å fortsette ned under havtlata, så det er nokså ujamt også i den grunneste del av havet utenfor Øygarden. For en som skal ferdes på denne overflate, er den i høg grad ujamn og vanskelig å gå på. Det er bare når en kom­ mer i passe høgde eller avstand at den ser temmelig jamn og flat ut. Om dette er en strandflate skåret av havet, er den iallfall mye for­ andret etterpå. Det er fullt av lmlper og vatn, som ofte likner forme­ lige grytehol i fast berg. Det er vanskelig å skjønne hva som er årsak til djupe kulper og senkninger i strandflata. I senkningene sildrer elet jo ofte bare en liten be:kk uten noe større fall og eroderende evne. Der det er drag, linser og klumper av kalkberg, kan en naturligvis tenke seg en kjemisk oppløsning og borttransportering av materia:le med vatnet; men det er vanskelig å tenke seg iserosjonen så selektiv at den v·esentlig er årsak til senkninger og tømte kløfter. En må også anta at den kjemiske forvitring har vært medvirkende til små­ formene på strandflata. Det er vanskelig å finne bevis for det der 442 ISAK UNDÅS

Fig. 5. Senkningen med Karevatn på Blomøy. (Etter Reusch.) det overalt er harde og motstandsdyktige bergarter; men på Sørlandet fins det jo kjemiske forvitringsprodukter [ 11]. Betrakter en de bilder Reusch har fra kaolinforekomsten ved Dydland, ser en at den åpenbart er årsak til en senkning med bratte sider. Reusch har også en skisse fra Blomøy [10] (fig. 5 her), og det er ats'kiHig likhet mellom senk­ ningen ved Dydland og den på Blomøy, så stor likhet at en kan tenke seg at kjemisk forvitring også er årsak til senkningen på Blomøy. Der er ·det ikke funnet kaolin; men i nærheten er det funnet et kaolin­ liknende forvitringsprodukt i en sprekk (fig. 6). Det er på Dale, 300 -400 m fra bergknatten på fig. 5. Under tomtegraving støtte en mann der på en sprekk, som var fylt av en grøt- eller leiraktig masse. Jeg er ikke sikker på at det var noen sprekk-dannelse, da den forvitrete bergmasse som fylte grøfta, hadde bevart en struktur som liknet struktur'en i bergarten på sidene. Bergarten var en lysegrå stripet granit eller gneis. Øverst var forvitringsmassen dels rustfarget og dels okerfarget; men djupere var den gråkvit og dels helt kvit. Den skildring Reusch gir av kaolinen ved Dydland, høver så godt at en må tru det 1er kaolin en har for seg på Blomøy også.1 Grøfta e'!ler sprekken der er bare 30-50 cm brei og ca. 80 cm djup, men forvit­ ringen holdt fram videre nedover. På sidene av grøfta var bergarten hard og frisk, og grensa mellom forvitringsmassen og det harde berg var skarp. Aller øverst hadde isen klemt noe botnmorene med friske blokker ned i forvitringsmassen, så det er tydelig at forvitringen - iallfall øverst i grøfta - er skjedd før isen siste gang gikk over stedet. Årsaken til at forvitringsmassen er bevart i sprekken er først og fremst

1 Før korrekturen er prøver undersøkt ved Bergens Museums geo!. avd. De fører ikke kaolin eller beidellit, men kvarts, feltspat, glimmer og noe zeolit ( thomsonit) .

• DRAG AV BERGENSFELTETS KVARTÆRGEOLOGI. I 443

It Fig. 6. Forvitringsgrøfta på Dale, Blomøy.

at stedet ligger over den marine grense. Det er klart at hvis sjøen hadde nådd stedet :i s·eing.Jasial tid, så vHil1e den ha skylt bort både den ovef'li.ggende morene og den bløte forvitringsmasse, og vi vHle hatt en tømt kløft på stedet, som ligger på en haugskråning mot sørøst. For det annet er kløfta smal og ligger slik til at hverken isen eller rennende vatn kunne fjerne forvitringsproduktet. Etter dette er det ikke vanskelig å forstå at det fins mer el'ler mindre tømte kløfter, senkninger og spre,kk·edaler i Øygarden. Når en kløft kan oppstå på denne måte, så kan også andre ldøftformige senkning·er som den vi ser på fig. 5, være formet på samme måte. Kløfta på fig. 5 har en knatt stående ig,jen i midten, og jeg kan vanskelig tenke meg en slik knatt formet av isen, uten at sjøen har skylt bort noe. Når en antar det, blir det forståelig at både denne og andre kløfter i strandflata fortsetter under havflata, og at en har de underligste groper og senk­ ninger i strandflata. Den kjemiske forvitringsgang er nemiJig, som det synes, et ubereknelig fenomen. Også på Holsnøy e-r det utpreget forvitring av enkelte bergdrag, f. eks. langs vegen fra Frekkhaug til Da'Ie og Mæland; men jeg har ikke sett kaoli.nforvitring der. Langs vegen fins det grustak i den forvitrete bergmasse, hv.is struktur godt kan sees. Enkelte grustak har 3-4 m høge vegg•er av forvitret berg. Bergarten der er en mer eller mindre massiv jotun-norit eller mangerit [ 6]. En mørk type ser ut til å vitre lett, men også lysere typer viser samme forvitring. I skråningen nord for Dale ser en i grustakene: øverst morene med mer eller mindre forvitrete blokker - kvartsitiske blokker er friske -, derunder frisk og ikke forvitret morene, og under den forvitret berg med bevart struk- 444 ISAK UNDÅS

Fig. 7. Fra grustak på Dale, Halsnøy.

tur (fig. 7). Forvitringen av den øvre del av morenen er naturligvis foregått i sein glasial og postglasial tid; men hva skal en tru om for­ vitringen under det friske morenelag? Det ser her ut til at isen ikke har skrapt berget reint ·for forvitringsmasse før den la morene ove,r, og at det er bevart forvitringsmasse fra interglasia11 tid akkurat som på Blomøy. Svartafjell i vestsida av Dale�senkningen synes å ha en mer motstandsdyktig bergtype; for ber.g.et der er reinskrapt, friskt og hardt. På østsida står det også opp harde og friske bergarter i ­ åsen og Sakstadnuken; men det er sikkert forvitringen som er årsak til de høgfliggende gardene øst for Dale. Det er ikke noe botnformet hver:ken ved Dale-senkningen eller i landskapet ved Sakstad, og begge deler er åpne mot sør, så ·det har ikk·e vært noen grunn til lokal iserosjon der. En må derfor tru det er forvitringen som er den vesent­ ligste årsak både til Da'le-bass·enget og den mindre Sakstad-senkning. Det er forvitringsformer bevart både i stranrdflatehøgd og i større høgd (fig. 8). På Radøy er det store bergfilater i ca. 30 m høgd i den nordlige del av øya; men i den midtre del nær Kalsås er overflata temmerlitg kuppet i 50-60 m høgd. Det fins også der råttent berg, og for­ mene er vanskelig å forstå uten å anta at s1jøen engang har vært med­ virkende til å fjerne råtnete partier opp Hl minst 50 m :høgd. På det ytste av fastlandet og på Osterøy har også fortvitringen av enkelte bergdrag spilt en stor rolle for landskapets utforming, og det er i stor utstrekning forvitringsjord sorri dyrkes der, som på Holsnøy. Det fins altså grunner til å vær·e enig både med Nansen og med Ahlmann når det gjelder utformingen av låglandet eller strandflata nond for Bergen. Nansen så vesentlig trekk som skyldes havets nivel­ lerende innflytelse og Athlmann for en stor del også land som er ned­ erodert på andre måter. Begges syn må forenes om en ska'! forstå disse landskapsformene. Det er klart at de tær·ende krefter, is og DRAG AV BERGENSFELTETS KVART ÆRGEOLOGI. 445

O 1 z 3 ' m

Fig. 8. Profil over Halsnøy fra Orrsåta til Lillebergen. rennende vatn,J.ett kunne skape lågland av en så 'lett forvitrende bergart som mangeriten, og havet kan lett skylle ut råttent berg og jamne ut så langt det når. Men bergdrag og stokker, som ikke er forvitret, blir stående igjen som rygger, kupper og monadnocks. Større s'like har vi i Kalsås på Radøy og Elsfjell på Halsnøy. Etter det en ser av forvitringsmaterialet og forvitringsrester idag, må en anta, at forvitringen for en stor del er årsak til den store utstrek­ ning av låglandet ener strandflata nord for Bergen. Men strandf1late­ formene er ikke forståelige uten å anta at forvitringen og •havet har vært medvirkende t:il dem både un�dle·r den nåværende havNate og over den siste istids marine grense. I Osterfjorden finner vi en strandlinje­ rest som ligger over den marine gr·ense og korresponderer den indre overkant av strandflata og merkene etter utsk)'!lling av råttent berg. Denne strandlinjerest står også i berg av mangerittype og viser at mangeriten er svært motstandsdyktig mot erosjon og ytre agenser. Det er ikke mangeritens mekaniske egenskaper, men dens kjemiske forvitringsegenskaper som er årsak til en god del av låglandet nord for Bergen - eller til at strandflata er så stor der. Det er vel sann­ syn:lig, at det meste av de forvitringsformer og forvitringsprodukter vi finner, skriver seg fra kvartærtida; men det er ikke umulig at slikt som den på Bilomøy, kan være en rest av tertiær forvitring. Låg­ landsformene nord for Berg,en synes å ha en lang og komplisert historie, og en kan ikke skf:ive dlen uten å ta hensyn både til forvitring, erosjon og abrasjon. Abrasjonen synes å ha vært virk­ som til større høgd i siste interglasial tid ·enn i seinglasial tid, ettersom vi finner temmelig friske rester av strandlinjer og abrasjonsskrenter, som ikke er bortskurt, over den marine grense. Avleiringen i Blomvåg [14J viser, etter mitt skjønn, at havet sto høgere der i siste interglasial­ tid enn i nåtida. Strandlinje- eller strand��lateresten i Osterfjo11den H øgdetabell.

··--·- ·- - Lågeste øgest Voll, terrasse eller Nr. Lokalitet Pimpstein � � b.g. pimpstein l l p1mpstem sammenskylling � l� l Nord for Sæle ...... l 4,4-5,1 - 8,4--10,4 7,3-9 9-10 - 2 Sælevågen ...... 5,5 - 8,5 13,9 26,2 27,8 [2, s. 59] ...... - - 8.2 17,6 26,9 - - 3 Buneset Blomøy ...... - 10,4-11,4 9,8-11,9 ------• ••••••••••••o ••• • 11,8-12,5 9,7-11 11-12,5 4 N-side av vestlige våg ...... - - 10,6-12,5 - - - - ••••••••••••o - - 9,6-10,9

- - - - • o •••••o ••••• - - 10,5-10,7

- - - o •••••••••••• - --10,7 10 2---11 9 11 9-132 - - '-- , 5 lndrevika, Blomøy ...... 5,2-6,6 7,0-7,4 10,2-12,5 15:4- d 18,5 - - { 19,6-21 21,5 21,8 25,8 - Ui > Mot Rorsund, Blom øy ...... - - - 8,6 10,9 13,1 - - � Ø-side av vestlige våg ...... 3,5-6,0 - - - - - c: NØ-side av vestlige våg ...... 5,5- 6,2 - - - - z - - - - - o ••••••••• o. 4,0-5,7 >· 6 Steinsvatn N ••••••••••• •••••o •••• - 29,2 (fl - - s • o ••••••••••••••••o • • - - - 30,5 32,5 7 Blommeknuten N ...... - - - - 31,0 32,5 - - •••••••••••••••o. - - - 31,1 32,7 Skolehuset Ø ...... - - - - - 32,7 - - - - - ,6 ...... 32 - - - •••••• l •••••••••••••• - - - 32,8

8 Nipena Blomøy ••...... - - - - 34,2 35,2 9 Willanger Radøy ...... - - 11,4 - - Sylte [5 s. 22] ...... - - 10,6 28,5 - - - lO Herdla » ••••••• o ••••••••o ••• - - - 11,0 28,2 - - [2 s. 60] ..•...... - - . 8,0 28,4 29,2 34 - - Il Toska ...... - - - 11,4 12 Setre-Bratshaug [2 s. 61] ...... 11,5 34,2 39 - . 13 Kalsås Radøy ...... - - - 37,3-38 39,8 1 Birkelandsvåg Radøy ...... - 12,1-13,3 - - l l DRAG AV BERGENSFEL TETS KVART ÆRGEOLOGI. 447

Høgdetabell.

Nr. Lokalitet Terrasser Strandlinjer 1;;;- b. g.

14 Manger [2 s. 61] ...... 16,4 22,1 25,9 1 43,8? l 35 40,3 15 Fløysand [5 s. 22] ...... 5,0 lY 28,2 16 Sandskar Halsnøy ...... 54 , 8 17 Furuskjegg [5 s. 13] ...... 39,8 65,7? Ø V 18 Mjåtveitstøi Halsnøy ...... 53,2-54,9 19 Erdal [5 s. 13] ...... 40, l 40,8 65,5 20 Gravdal [5 s. 13] ...... 42,7 21 Steinsnes [5 s. 13] ...... 40,8 22 Flatøy [5 s. 13] ...... 40,1 58,9 - Undås ...... 43,7 23 Damsgård [5 s. 13] ...... 57,3 52,7 [2 s. 68] ...... 15 33,5 58,5 Rossaviki Osterfj. U...... 57, 9 24 �eptad [5 s. 13] ...... 49,1 58,7 65 25 Arstad ...... 56,4 26 Mundal ...... 65,7 Undås ...... 60.3 Leknes Undås ...... 32,5 �� Mjeldeim [5 s. 29] ...... 10 15,6 31 54,9 59,2 29 Arne indre [5 s. 29] ...... 7,0 29.3 36.3 39,7 60,5 l - st [2 s. 69] ...... l 0,5 16, l 35,5 55,2 60,8 30 Garnes ...... 7,7 17,7 23,0 38,5 31 Lonevågen-Hatland [5 s.23] 53,8 57 .32 Lonevågen-Gjerstad 15,5 19,7 35,8 42,4 50,4 63,2 33 Ekefet-Ekemo [5 s. 24] . .. 6,4 21,5 34,9 39,8 44,3 70,2 79 , 2 34 Store Urdal [5 s. 23] ...... 25 ,9 65,8 Tøssen [5 s. 23] ...... 5,0 17,1 34,5 35,7 50,5 54,2 35 Lille Urdal [5 s. 24] ...... 3,4 9,8 12,5 13,7 16,7 19,7 31,9 45,5 36 Romarheim [5 s. 25] ...... 4,2 18,8 57,1 37 Nottveit [5 s. 25] ...... 36,5 50.3 53, 8 38 . . . 1 1 ,4 24,8 Grøsvik [5 s. 26] ...... 4 39 Gammersvik [5 s. 26] .. ... 6,8 19,7 40 Tøsse, Samn. [5 s. 31] .. .. . Il ,5 37, l 50,0 53.8 75,2 41 Vaksdal [5 s. 29] ...... 50,1 57,8 63,2 68,2 42 Mostrømraet [5 s. 25] .... . 3,8 9,9 16,6 30,2 30.9 32,9 43 Kalland [5 s.26] ...... 51.1 1 Stamnes [5 s. 28] ...... 9,3 56,8 44 Helle [5 s. 29] ...... 10,8 26,6 42,9 62 ,6 Stanghelle [2 s. 70] ...... 1 8 27,7 64,8 Dale [5 s. 281 ...... 21,4 26,4 51,6 - [2 s. 70] ...... 49,4 59,4 45 Eide-Eidsl. [5 s. 26] ...... 12,7 19,7 35,6 43,4 54,5 58 , 3 46 Mo Mofjord [5 s. 251 .... . 6,2 9,2 l l ,8 13,4 17,3 20,2 24,7 29,6 30,8 36,7 53,6 47 Bolstad 15 s. 281 ...... 3,5 12, 4 26,6 37,4 49,3 50,9 64,0 [2 s. 71] ...... 13,5 21 ,o 29,8 35,3 51 ,o 65,0 48 Teigdal [5 s. 28] ...... 14,0 23,1 29,2 67,1 49 Evanger ...... 20 40 65 Fadnes [2 s. 71 ] ...... 18,8 67,9 50 Voss [5 s. 28] ...... 66.9 70,9 75,5 82,7 448 ISAK UNDÅS

tyder på det samme; men strandfl.at·eformingen har ikke foregått i samme horisontale nivå ute i øygarden og inne i Osterfjorden. Øy­ garden 'har vært øygard med vegetasjon og fugle- og dyreliv også i siste interglasialtid. Diet viser av,J,ei.ringen i Bilomvåg [ 14]. Men strand­ linje- eller strandflaterestene lenger inne viser, at hav·et der må ha stått høgere enn i Øygarden. De interglasiale nivåer og strandflate­ nivåene viser samme karakter som de seinglasiale; de ·er lågere i Øy­ ganden enn lenger inne. Det må en også ha for øye når en skal skrive strandfllatens og Blcrgensfeltets kvaiftærhistorie.

Litteratur.

[l] Ahlmann, Hans W :son: Geomorphological Stu dies in . Geogra­ fiska Annaler. l. Stockholm 1919. [2] KaLdhol, H.: Terrasse- og strandlinjemålinger fra til Rogaland. Hellesylt l 941. [3] Keilhau, B. M.: Undersøgelser om hvorvidt i Norge, saaledes som i Sverige, findes tegn til en fremstigning af Landjorden i den nyere og nyeste geologiske tid. Nyt mag. f. naturv. l. 1838. [4] Kjerulf, T.: Udsigt over det sydlige Norges geologi. Christiania 1879. [5] Kolderup, C. F.: Bergensfeltet og tilstødende trakter i senglacial og post­ glacial tid. Bergens mus. aar:b. 1907. [6] Kolderup, C. F. and Niels-Henr.: Geology of the Bergen Are System. Bergens mus. skri.fter nr. 20, 1940. [7] Kolderup, Niels-Henr.: Herdla-trinnet. Norsk geo!. tidsskr. 17. 1937. [8] Mohn, H.: Bidrag til kundskaben om gamle strandlinier i Norge. Nyt mag. f. naturv. 23, 1877. [9] Nansen, F.: The Strandflat and lsostasy. Skr. V,id.-selsk., Oslo, l. Mat.-nat. kl. 1921, nr. 11. [10] Reusch, H.: Skjærgaarden ved Bergen. N. G. U. aarb. 1900. [ 11] En forekomst af kao lin og ildfast ler ved Dydland nær Flekkefjord. N. G. U. aarb., 1900. fl2] Sexe, S. A.: Om en gammel strandlinie i fast klippe. Forh. i Vid.-selsk. i Christiania 1874. [ 13] Tanner, V.: Studier over kvartarsystemet i Fennoskandias nordliga delar. IV. Comm. geo!. Finlande. N:o 88, 1930. [14] Undås, 1.: Fossilfunnet i Blomvåg. Naturen 66, 1942. [ 15] Litt om raene i Østfold og den mar,ine grense ved dem. Norsk geogr. tidsskr., 10, 1944. [16] Kvartærstudier i Vestfinnmark og Vesterålen. Norsk geo!. tidsskr., 18, 1938. I 17] On the Late-Quaternary history of Møre and Trøndelag. Det kgl. norske vid.-selsk. skr. l 942, nr. 2.

Trykt juni 1945.