skih SOGN OG FJORDANE DISTRIKTSHØGSKULE, Avdeling for landskapsøkologi
Kulturlandskapog kulturmarkstypar i Askvollkommune
Turid Helle
Rapport nr. 14 Samarbeidsgruppa i Sogn og Fjordane Fylkeskultursjefen KULTURLANDSKAP I Fylkeslandbrukskontoret Fylkesrådmannen-planavdelinga SOGN OG FJORDANE Fylkesmannen-Miljøvernavdelinga Sogn og Fjordane distriktshøgskule Bruk og vern REFERAT
Flelle, T. 1990. Kulturlandskap og kuhurmarkstypar i Askvoll kommune. Kulturland- skap og kulturmarkstypar i Sogn og Fjordane, bruk og vern. Rapport 14. Sogn og Fjordane distriktshøgskule, Avdeling for landskapsøkologi.
Askvoll kommune har eit variert utval av kulturlandskap og kulturmarkstypar. Dette skuldast mellom anna topografiske variasjonar i kommunen, samt vekslingar i berggrunn, klima og vegetasjon. Utnyttinga av naturgrunnlaget og driftsformene i landbruket er tilpassa både kyst- og innland.
Ved utveljing av typeområda er det lagt vekt på å sikre ei geografisk spreiing, samt å finne fram til område som representerer ulike og naturvitskapleg interessante biotopar. Områda er også vurderte med tanke på kulturhistorisk/-etnologisk vernever- di, visuell verknad i landskapet og i høve til friluftsliv og reiseliv.
I Askvoll er 18 typeområde presenterte. Fem av desse representerer heilskaplege gards- og husmannsmiljø, medan to er knytte til stølsmiljø. Dei andre områda omfattar kulturmarkstypar som slåtteenger, hagemarker, lyngheiar, tormyrar og beitebakkar.
Kvart typeområde er skildra med omsyn til karaktertrekk, historisk bakgrunn, tilstand og eigna bruk. Naudsynte skjøtselstiltak for å behalde typen er skissert. Detaljerte skjøtselsplanar særleg for dei heilskaplege kulturlandskapsmiljøa bør utarbeidast.
Val av forvaltningsmodell for dei ulike områda vil i stor grad vere avhengig av politiske avgjerdsler og prioriteringar både nasjonalt, fylkeskommunalt, kommunalt og lokalt.
Turid Helle, Sogn og Fjordane distriktshøgskule, Postboks 39, 5801 Sogndal. ABSTRACT
Helle, T. 1990: Cultural landscapes in Askvoll rnunicipality. Cultural landscape in Sogn og Fjordane, maintenance and conservation. Report no. 14. Sogn og Fjordane College. Departrnent of landscape ecology.
There is a broad range of different cultural landscapes in AskVollmunicipality. This is a result of topographic variations, a diversity of geological and clirnatic conditions, and differences in vegetation. The exploitation of natural resources and the agricultural methods are well adopted to both fjords and mountains.
The model areas have been selected to ensure geographical dispersion, and to show a diversity of scientifically interesting biotops. The aresas have also been evaluated from a historical/ethnological point of view and in relation to recreational values.
Eighteen model areas of cultural landscapes and hurnan-influenced vegetation types in Askvoll municipality are described in detail. These represent farm environments and mountain dairy farms including valuable buildings, stonewalls etc. Other areas include various types of hay meadows, pastures and heat-lands formerly used for fodder production and peat-mires.
For each model area, important characteristics are described in addition to historical background and information of land use today. Desirable forms of development and necessary management to maintain the quality of the areas are also described. Detailed management plans should be drawn up.
The choice of management model for the different areas will depend on political decisions and priorities at the national, regional and local levels.
Turid Helle, Sogn og Fjordane College, Box 39, N-5801 Sogndal. FØREORD
Denne rapporten omfattar inventeringar og vurderingar av 18 utvalde kulturlandskap og kulturmarkstypar i AskvoIl kommune, Sogn og Fjordane fylke.
Rapporten fylgjer som nr. 14 i ein serie frå prosjektet "Kulturlandskap og kultur- rnarkstypar. i Sogn og Fjordane, bruk og vern". Dette er eit samarbeidsprosjekt mellom Fylkeskultursjefen, Fylkeslandbrukssjefen, FylkesrådMannen - Planavdelinga, Fylkesmannen - Miljøvernavdelinga og Sogn og Fjordane distriktshøgskule.
Sogn og Fjordane distriktshøgskule ved fyrsteamanuensis Ingvild Austad har det faglege ansvaret for prosjektet.
Takk til Askvoll kommune for positivt samarbeid. Takk også til gardbrukarar og alle andre som har gjeve opplysingar om typeområda.
Der ikkje anna er nemnt er det nytta eige fotomateriale. Framsidebiletet syner noko av øylandskapet i kommunen med Alden i bakgrunnen. Dei flate lyng- og torvøyane er nytta både som beite, til fbr og til brensle. Revebjelle i framgrunnen.
Sogndal, desember 1990.
Turid Helle INNHALD
INNLEIING 6
1.1 Problemstilling 6 1.2 Målsetjing 6 1.3 Avgrensing 6 1.4 Kulturlandskapet i Sogn og Fjordane 7 1.5 Kulturmarkstypar i Sogn og Fjordane 8
PRESENTASJON AV ASKVOLL KOMMUNE 12
2.1 Lokalisering og næringsgunnlag 12 2.2 Klima 14 2.3 Naturtilhøve 14
KULTURHISTORIE 17
3.1 Forhistorie 17 3.2 Sjøleia - den viktigaste kommunikasjonsåra 17 3.3 Sildefisket 19 3.4 Gardsdrifta 19 3.5 Gruvedrift og industriverksemd 20
PLANARBEID 23
4.1 Verna område 23 4.2 Naturvern og friluftsliv 23 4.3 Kulturminne 24 4.4 Kommuneplanar 25
SÆRTREKK VED LANDSKAPET 26
5.1 Frå "den norske havhesten" til Blåfonn 26 5.2 Utnytting av vegetasjonen 28 5.3 Kystkulturlandskapet - "havøerne" 28 5.4 Fjordkulturlandskapet 30
TYPEOMRÅDE 33
6.1 Sandoy, oybruk 34 6.2 Tvibyrje, oybruk 38
6.3 Raudøy, torvhei 43 6.4 Herland, beitebakkar 47 6.5 Smelvær, øybruk 51 6.6 Vilnes, urterike slåtteenger 55 6.7 Askvika - Eidsfjorden, heilskapleg kulturlandskap 59 6.8 Størda1,beitebakkar og lynghei 64 6.9 Stong, hasselhage 68 6.10 Mjåset, svartorhage 72 6.11 Grimeli, lynghei 75 6.12 Hålandsstølen, fjellstøl 78 6.13 Rivedalsstølen, fjellstøl 81 6.14 Eikenes, risingsli og gråorhage 84 6.15 Storevik, hagemark med furu 89 6.16 Gjelsvik, jordnøtt- og strandeng 92 6.17 Fossedal, fjellgardar og husmannsplassar 96 6.18 Kvammen, einerhage 101
7. SAMANDRAG 104
LITTERATUR 107 1. INNLEIING
1.1 PROBLEMSTILLING
Sogn og Fjordane er eit fylke der natur- og kulturtilhøva har medverka til å opprett- halde tradisjonelle driftsformer i landbruket. Samstundes er det eit fylke rikt på verneverdige bygningsmiljø og einskildbygningar. I fylket finSt det framleis eldre kulturmarkstypar med særskilde verdiar knytte til seg. Nokre avspeglar landbruks- og kulturhistorie, andre er viktige leveområde for planter og dyr. Kulturlandskapet er bg ettertrakta opplevings- og turområde veleigna til friluftsliv. I tillegg er dei ofte attraktive reiselivsmål.
Eldre kulturlandskap og kulturmarkstypar er idag sterkt pressa og i ferd med å forsvinne frå omgjevadane våre, både gjennom attgroing, stans eller endring av tradisjonelle driftsformer, eller ved omfattande inngrep. Vi står såleis i ferd med å misse viktige referanseområde, samt vegetasjonsøkologisk- og kulturhistorisk dokumentasjonsmateriale. Ressursane som ligg i kulturlandskapet har fram til i dag vore lite påakta.
1.2 MÅLSETJING
Eit viktig mål med prosjektet er å få fram heilskapen i kulturlandskapet der m.a. fornminne, bygningar, tekniske anlegg (som td. vegar, vatningsveiter og steingardar) og kulturpåverka vegetasjon utdjupar og forsterkar kvarandre.
Målet er i fyrste rekkje å registrere interessante kulturlandskapselement i dei einskilde kommunane i fylket og synleggjere dei ressursane som ligg i kulturlandska- pet. I neste omgang vonar ein at ein i nokre modellområde kan prøve ut metodar for å utnytte kulturlandskapet positivt i høve til landbruk, reiseliv, kulturminnevern, rekreasjon-/friluftsliv/helse/nærrniljø, undervisning og forsking.
Målsetjinga er å sikre eit representativt utval av kulturlandskap og kulturrnarkstypar i kvar kommune. Dette kan best gjerast ved også å sikre og oppretthalde tradisjonelle driftsformer, evt. skissere alternative forvaltnings- og bruksformer.
1.3 AVGRENSINGAR
Innanfor dei oppsette tids- og budsjettrammene for prosjektet er det ikkje rom for detaljerte registreringar og kartlegging av samtlege interessante kulturlandskap og kulturmarkstypar i kvar kommune. Ein tek likevel sikte på å finne fram til eit representativt utval som både har geografisk spreiing i kommunen og som også fangar opp ulike typar av heilskaplege kulturlandskap og kulturmarkstypar. Registreringsarbeidet byggjer på ei vegetasjonsøkologisk, kulturhistorisk og landskapsestetisk vurdering.
1.4 KULTURLANDSKAPET I SOGN OG FJORDANE
I fylgje Austad & Hauge (1989) kan kulturlandskapet i Sogn og Fjordane grovt delast opp i fire hovudeiningar:
Kystkulturlandskapet. Dette er helst eit trebart landskap dominert av lyngheiar, strandenger, torvmyrar og beiteøyar. Landskapet er i fyrste rekkje prega av fiske, men avspeglar bg jordbruk og handel.
Døme på heilskaplege kulturlandskap knytt til kystkulturen er m.a. rorbumiljø, fyrvær, fiskevær, handels- og gjest-gjevarstadar og kombinasjonsbruk (jordbruk og fiske). Av kulturmarkstypar finst m.a. lyngheiar, torvmyrar, slåtte-myrar, fastmarks- slåtteenger, strandenger og beitebakkar.
Fjordkulturlandskapet. Dette landskapet ligg lunare til i tilknyting til fjordar noko inn frå kysten. Fisket spelar framleis stor rolle, men jordbruket vert stadig viktigare. Her er eit større innslag av edle lauvtre.
Døme på heilskaplege kulturlandskap knytt til fjordkulturlandskapet er m.a. strand- sitjarstadar, skyss- og gjestgjevarstadar, fjordgardar, hyllegardar, vårstølar og husmannsplassar. Av kulturmarkstypar kan desse nemnast: styvingstre (oftast av alm, ask og lind), skotskog (gråor og bjørk), bjørkehagar, einerbakkar, hasselhagar, fastmarksslåtteenger, strandenger, våtmarksenger, slåttemyrar og lauvenger.
Dal- og slettekulturlandskapet. Denne typen finst i dei indre bygdene i fylket. Kyst- og fjordfiske vert avløyst av elve- og innlandsfiske. Jakt inngår som ein del av inntektsgrunnlaget. Her finst fleire marginale gardsbruk og fjellgardar med husdyr- hald. Store utmarksareal og fjellbeite inngår ofte i gardsdrifta.
Døme på heilskaplege kulturlandskap er m.a. skyss-stasjonar, dal- og fjellgardar, husmannsplassar, heime- og fjellstølar. Av kulturmarkstypar kan nemnast: styvingstre (bjørk og selje), skotskog (gråor og bjørk), fastmarksslåtteenger, våtmarks- og slåttemyrar, våtmarksbeite, bjørkehagar, einerbakkar og gråorhagar.
Fjellkulturlandskapet. Denne typen omfattar det tradisjonelle stølslandskapet kjenneteikna av sesongvariasjon i busetjing og bruk.
Fjellgardar, fjellstølar og fjellstover er dame på heilskaplege kulturlandskap medan beitevollar, utslåttar og slåttemyrar er karakteristiske kulturmarkstypar.
7 1.5 KULTURMARKSTYPAR I SOGN OG FJORDANE
Elementa som inngår i kulturlandskapet er mange og varierte. Fylgjande typar er dei vanlegaste i Sogn og Fjordane (Austad & Hauge 1989):
Styvingstre. Ulike lauvtre som er nytta til fôrproduksjon gjennom lauving, rising, risping o.l. Trea har ei kraftig hovudstamme som produserer eit friskt greinverk. Sjølv etter langt opphald i utnyttinga kan ein sjå skilnaden mellom hovudstamma og dei yngre greinene. Lokalt vert fleire nemningar nytta på styvingstrea, slike som "lauvkolle", "lauvingstre" og "navar".
Med avgrensa skogteigar var det vanleg å kultivere sjølv dei minste samlingane for å få høg utnyttingsgrad av ressursane. Einskilde styvingstre står gjerne spreidde i heile kultur-landskapet, ved hus, vegar, elvar, eigedomsgrenser, storsteina urer og i utmarka. Alderen på styvingstrea varierer etter treslag og fysiske faktorar i omgjevnadane. Lind og alrn kan lett bli fleire hundre år, medan bjørk og ask har kortare levealder. Dei vanlegaste treslaga nytta til styving er; alm, ask, bjørk, lind, selje, og osp.
Kulturskog. Mange stadar vart heile skogar nytta til fôrsank. Dei vart stelte og tynna for å få maksimal gras-, lauv- og risavling. Skogane ligg oftast på god og næringsrik jord, men i ulendt mark som vanskeleg let seg dyrke opp. Kulturskogane er oftast samansette av edlare lauvtre, vanlegvis alm, lind og ask saman med andre treslag som hassel, hegg, gråor, hengebjørk og vanleg bjørk. Skogane er i dag fleire stadar attgrodde og i forfall (rotvelt), tilplanta med gran eller uttynna gjennom hogst.
Hagemark. Hagemark er her definert som beitemark med tresjikt. Det er mange ulike hagemarkstypar i fylket. Dei finst ofte på lågproduktive jordbruksareal eller på stadar som vanskeleg let seg utnytte til anna enn beitemark. Typane vert definert etter det dominerande treslaget i hagemarka. Hagemarkene er stort sett bygd opp av eit stort tal styvingstre.
Karakteristisk for alle er eit heller lysope feltsjikt prega av langvarig beitegang og slått. Artssamansetjinga varierer, men oftast er det ein dominans av beitetolerante artar tilpassa langvarig beitegang. Innslaget av grasartar er gjennomgåande stort. Botnsjiktet med mosar er àg stadvis velutvikla. Feltsjiktet er slitesterkt og toler godt trakk. Hagemarkstypane finst både i laglandet og i fjellet.
Biorkehagar er ein vanleg hagemarkstype. Dei kan delast i fleire typar alt etter rånle- og næringstilhøve, grunntilhøve og brukshistorie, vanlegast i rike, middelsrike og fattige bjørkehagar. Dei fattige typane har nok den største utbreiinga og førekjem oftast på grusterrassar eller rasvifter utan særleg jorddekke. Bjørkehagane er mest utbreidde i midtre og indre strok av fvlket.
8 Einerhagar er hagemarkstypar med eit stort innslag av einer. Mest særeigne er hagemarkene med eit høgt tal søyleforma individ. Dei eldste einerhagane finst på turr og karrig mark, gjerne i steinete lende med bart fjell i dagen der slått og åkerdrift ikkje var mogleg. Einerhagane finst bg på gamal slåttemark som etterkvart er lagt ut til beite.
Einer er særs motstandsdyktig mot råte og vart mykje nytta til gjerdestolp, hesjestaur og nabbar (feste for hesjar), taktekking, reidskap og anna virke. Oppstamma rett- vaksne einerar opptok lite areal på beitemarkene.
Einerhagane på klimatisk ugunstige veksestadar, særleg i fjellområda og ved kysten, har ein lågvaksen og krypande struktur. Einaren utgjorde eit viktig virke i samband med stølsdrifta, både til ved, reinhald og anna.
Hasselhagar er bg eit tradisjonelt kulturmarkselement. Store hasselbusker står spreidde i den gras- og urterike hagemarka eller tidlegare slåttemarka, ofte runde busker med rett underside i høgd med beitedyra. Hassel utgjorde tidlegare eit mykje nytta virke, rn.a. til tønneband. Hasselnøtter var bg eit viktig produkt frå hassel- skogane. Hassel er ein typisk "kolonisator" på gamal slåtte- og beitemark som i dag ligg unytta.
Aske- og almehagar er beitepåverka hagemarkstypar med høgt innslag av ask eller alm med tydelege spor etter styving. Trea var tidlegare mykje planta i både inn- og utmarka for å gje eit godt fôrtilskot. Fleire stadar utgjorde samlingane karakteristiske lauvingslundar med kombinert slått og lauving. Askehagane er vanlegast i midtre og ytre delar av fylket.
Eikehagar har sjeldan stor utbreiing, men finst som mindre fragment i kulturmarka. Spreidde slåtteenger kan finnast i tilknyting til hazane. Dei har størst utbreiing i midtre og ytre delar av fylket.
Orehagar, både med dominans av grå- og svartor finst gjerne som beitehagar på råmehaldig organisk jord. Då oren har kort levealder vart det aldri forma styvingstre av treslaget. Derimot vart rotoppskot mykje nytta som "snelskog" til fôr. Fleire stadar finst desse orehazane på elvesletter som flaunimarksskogar eller på bekke- vifter ofte overrisla av flaumvatn.
Lindehagar med samlingar av styvinzstre produserte materiale til bast og reip, eller vart nytta til fôr.
Urterik slåtteeng. Enzer med stort innslag av ville urter er utvikla ved at utmarks- teigar er overflaterydda for stein slik at ljåslått vart mogleg. Dei fekk ein lysopen struktur, ofte oppstykka oz avzrensa av jordfaste steinar, steinrøyser, tre og buskar. Typiske slåtteenger vart ikkje snudde eller tilsådde, men heldt seg som stabile villenzer ved rezelbunden slått. Engene vart slegne om sommaren etter at grasa og urtene hadde sett frø, og beita på ettersommaren og hausten. Det meste av gjødsla kom frå dei beitande husdyra. Slått og beite heldt oppslag av dei vanleze lauvtrea
9 borte frå engene. Slått favoriserer artar som blømer og set frø tidleg. Mange gamle slåtteenger gror i dag til eller vert nytta til beite eller vert dyrka opp.
Det finst ei rad ulike utformingar av slåtteenger der både artsinnhaldet og mengde- tilhøvet varierer. Næringstilhøva og råmetilhøva i grunnen har mykje å seie for artssamansetjinga. Turrenger har oftast eit variert innhald av artar, medan fuktengene gjerne har eit fåtal artar som vekslar om å dominere gjennom vekstsesongen. Mange av artane i dei gamle slåtteengene finn ein i dag berre i randområde i jordbruks- landskapet, vanlegast langs veg- og grøftekantar.
Myr- og våtmarksslåttar. Tidlegare vart fieire myrområde slått. Myrslåttane kunne fieire stadar utgjere viktig fôrtilskot, særleg i nedbørsrike strok og på fjellet. Desse teigane kan i dag vere vanskelege å lokalisere då dei sjeldan vart avmerka eller gjerda inn.
Våtmarkene kunne ligge i tilknyting til myrområde, men også ved innsjøar, elvar og andre vasstrengar. Flaumvatn fører med seg næringsstoff og fuktengene hadde ofte høg produksjon. Det myrlendte underlaget ber ikkje tungt maskinelt utstyr, og engene gror i dag til. Ofte finst det små utmarksløer i tilknyting til områda.
Strandenger med salt- og brakkvasspåverknad ligg ved fjorden og sjøen, helst ved utlaupet av elvar og bekker. Dei får jamnleg næringstilskot frå sjøen, særleg ved at tang- og tarerestar vert kasta på land. Stadvis kan skjelsand utgjere eit ekstra næringstilskot. Strandengene vart nok mest nytta som beitemark, men var fieire stadar viktige i fôrsankinga som slåttemark.
Lyngheiar. Lyngheiane har både vore og er framleis eit særtrekk for dei ytre delane av kysten. Med gras og ung lyng kunne lyngheiane nyttast som beiteområde stort sett gjennom heile året. Kystklimaet med milde vintrar og lite snø gjorde dette mogleg. Avsviing av gamal og stiv lyng var iblant turvande for å betre beite- kvaliteten. I tillegg vart det ofte henta fôr på lyngheiane, toppane av røsslyng vart skoren og gjeve dyra. Strukturen til lyngheiane var såleis avhengig av eit samspel mellom klima og driftsform. Så snart lyngheiane er ute av drift, gror dei til med kratt og skog. Stadvis vert dei bg, tilplanta med gran.
På fjellet og spesielt i kystnære område var torvstikking vanleg. Torva var viktig som brensel i trefattige område.
Heilskaplege kulturlandskap. Prosjektet skal Og fange opp kulturlandskap der kulturmarkstypar, bygningsmiljo ott tekniske anlegg utgjer ein heilskap. Primært vert interessante bygningsmiljø og tekniske anlegg registrert giennom SEFRAK (Sekretariatet for registrering av faste kulturminne i Noreg) registrering i kommunane. Likevel er det naudsynleg å peike ut typeområde som inneheld varierte
10 innslag av element frå det gamle jordbrukslandskapet. Område som kan vise det nære samspelet mellom naturutnytting, næring og busetjing.
Det er viktig å fange opp gode døme på gamle gardsmiljø, husmannsplassar, stølsmiljø (både vår- og sommarstølar), og anlegg knytt til fiske og fangst. Einskild- bygningar som utløer, buer og naust kan Ogvere interessante, særleg der dei inngår i ein heilskap. På same vis er tekniske anlegg knytte til primærnæringane viktige å fange opp. Dei mange ulike steinanlegga som steingardar, rydningsrøyser, buvegar, bakkemurar, vatningsveiter, steinsette bekkelaup, stølsvegar, gardsvegar, bruer o.l. er typiske element i det gamle kulturlandskapet.
11 2. PRESENTASJON AV ASKVOLL KOMMUNE
2.1 LOKALISERING OG NÆRINGSGRUNNLAG
Askvoll kommune ligg i Sunnfjord, ytst på kysten av Sogn og Fjordane fylke (fig. 1). Kommunen har pr. 1/1-1990 fått nye kommunegrenser og dekker no delar av arealet mellom Dalsfjorden i sør og Førdefjorden i nord. Den totale flatevidda er 321 km2,og av dette utgjer fastlandet 253 km2 (Askvoll kommune). Ytste delen av kommunen er ei romsleg strandflate samansett av om lag 870 øyar, holmar og skjer. Dei største øyane er Atløy (38 km2), Værøy (9 km2),Tvibyrgje (3,6 km2) og Alden (3,4 km2). Indre del av kommunen er hovudsakleg fjellareal. Askvoll grensar mot Solund og Hyllestad i sør, Fjaler, Gaular og Førde i aust og Naustdal og Flora i nord.
-
0 10 20 30 1.0 50km
Fig. I: Lokalisering av Askvoll kommune i Sogn og Fjordane.
12
Landskapet mellom dei to fjordarmane er kontrastrikt med øyar, holmar og skjer mot Nordsjøen i vest til fjellmassivet Blegja på 1305 mo.h. og den vesle botnbreen Blåfonn lengst aust (fig. 2). Øyriket lengst vest i havet er samansett av ein stor fjellkoloss, Alden, omgitt av mange små tilnærma "flate" øyar. Alden rekk 481 mo.h., og er synleg meir enn 100 km til havs. Formasjonen liknar ein hest og er vorte kalla "Den Norske Havhesten". Elles har kommunen store myr- og våtmarks- område, og mot Bjegja eit kupert fjellandskap med mange sm4 vassdrag.
Kinn j,--Rekst 9 {,ct ••=.?2',..!,i'clo or d ' tae„ R6Q,-•ifiVea eF \„. Aoleda 1.0 clrlane- tnk SItrorirF216yda o'sb—yr ,-Osen 9 (ic'etwarner I Iprstadvat SteindalijeI 132 stevAenugsevsikålJ:fel/ti,-(iik I 802 ift,i Vaivrkham Brufjorden -151.eintialen Nedre '766 /k)4,Yd.:92,• - sv • tad landavre ..145.5-•tv.nda .itst61_25,[3iLåtrais,tr;5iten Espese Fleholrn, Erikstad Mare)). Svoriv; Kyile"Sfad kEsoy0, Sv nybuktb ir byre / f 611 ryte Isorend1 Tar.116',Ng.sfiSL.dIvIa23` ' vateted rsv' 188 Heztreti=e6,6tbrh-dal. 305 \ am c n nf Vatne S o , 4 4 ik •.1He Stavestrand • I5 • • 1k • . =' ' , orchcia ganeyft Lbvik - --.• 0/ Oen .0sIeln$1 e. H I k Stubseid, Yndel 42 s}to'4fiord4.1.Rfterlt_ tc'riii-, 1.31eilestHe' .e4:),-)k,- 2 Smelveer• c,Ss I. 0 1c. Stalsnes .•-•' „. ,,,.. ' ,stratirLe(9-3 • ve Krokavalrir ei cltth ...Ryggstoiryen stry S .,F,,,,J> f ''. -tr . .4(.101d tF:r:4";:iv)ii,,," ;i7''d),u.i:r:f 1,R•ilåivefjell‘• A S K t„,;_i_J•enweozs,en• , Filisb7,ti .(.. "Iliko7;:...Sindn t-toyvikbyod "" Sore,de, I tkka. '708 ', Indheim -,59,0tt tam- /...t.,...c- - ide ,756-'' i IIM reglik ---2 • ffiårjerth . . ,. .537 I Staur rr 1N. • t 609 , med ..-. ' t ---ttj -7. C ' : .H?„;ii.alnsa,d;r...„eci,ahple;_ac,.ri9d=c1,__,BijOli;,1):sHtr; niet re " /-/ruu,,,,,,,, •• 11•3„..T4vit3e;s3' :, . 608 - ,,,,5 Vped /t yss ':»Cdt3.1°teith,eir",51; ''.--.A.:„. Laukelan n't KG75i'. ', , - ; ki irvå G . i --i--77..•?.??., "I "‹.) S c 1-1ten ,;61-se't 'HIPend , fin6 "''' / V.,-erra-y1Hee,,j: ,,,,,,, Vilnes n-'5',,.'.'S..,7P§rh- "-j(52411:ongensfnie60s71TaysSedn! 1-gle.ktren - u 0syte Ste e2s181en • N X' ;) ue 3 brn, ..-, .... Melv,eer 1,,Hi n ,,, r 11,‘ .Osn s •Lange S ''..-- Hek st..6y,,,,4 t, • •rt, •.„.,\ ..),,,, .7 0 1----7-. . 1 ' ' nnestraurn`L-') r'• '4/ett:Torrimetha.k1 F re tl•_. "' I , St) gzec.h . Hell0vik• 7. ryttivre . 33 2 ' Take't, '196 ' • /.9 U . (1: .Nipa , , •, . , './/P-flk,5)..••• .„, ••',NO oc 'n•- , .. F.4..lere7;:/r2el.: 92 ra ldone,, iiplitzEina• : • ' 6r tatnet 664 S • • urse . , • h HUSehier3PSV5lert 207 p -. • N, lift e . ,3:k , .'"-- • , , Gelta 1vr t metrir,s,:gi,d.',..ose ' 11011/ foicl/nd'''' est t2; Selle,..:eY5tr:ii` (1.146'00r7T,Ii_rti....0,,as,pcifsdvaalui.,e,t,iBinrd-rr-•,.j 71.11v4dal :,Stelrhs?. 't ‹MaroS'V' usehiebp -'' r Loneland , Lutelandet Luter›. :..o.1-11,11andsciath Fig. 2: Oversiktskart over Askvoll kommune. Malestokk 1:325000 (Cappelens bil- og turistkart 1986).
Pr. 1/1-1990 har kommunen 3539 innbyggarar (Likningskontoret i Askvoll). Folke- konsentrasjonen er størst kring kommunesenteret Askvoll med om lag 500 inn- byggarar. På øyane bur bort imot 2/5 av folkesetnaden. Askvoll har som dei andre kystkornmunane nedgang i folketalet, trass relativt gode kommunikasjonar både sjøvegen og landevegen.
Jordbruk og fiske har tradisjonelt vore dei viktigaste næringane, og sysselset framleis store delar av folkesetnaden. 1 Askvoll, Herland (Atløy) og Bulandet er det fiske- mottak og fiskeforedlingsverksemder. Holmedal- og Stonzfjorddistriktet har lange industritradisjonar og har enno industriverksemd som sysselset hovuddelen av folkesetnaden.
13 2.2 KLIMA
Askvoll kommune ligg i det mest nedborsrike distriktet i fylket. Karakteristisk for kystklimaet er stor nedbør, små temperaturskilnadar mellom sommar og vinter og stor vindstyrke.
Sjølv innan kommunegrensene er det store kontrastar både i nedbørsmengd og temperatur. Nedbørsmålingar i ulike delar av kommunen syner relativt store lokale variasjonar med ein årsnedbør på 1760 mm på Fure (no Fjaler kommune) i sterk kontrast til målingar frå Stongfjorden på 2780 mm pr. år (Generalplan 1977).
Februar er den kaldaste månaden med 1°C, medan juli og august er dei varmaste månadane med temperaturar på omlag 14°C. Dei ytterste øyane har høgare tempera- tur, mindre nedbør og større vindstyrke enn lengre aust i kommunen. Vindretninga er jamnt over søraust, sørvest og nordleg, og særleg er "sørvesten" vanleg.
2.3 NATURTILHØVE
Kommunen ligg i naturgeografisk region 38b, den vestnorske lynghei (Nordiska Ministerrådet 1984).
Berggrunnen i Askvoll er variert og mange av bergartane på Vestlandet er represen- tert her (Skjerlie 1977) (fig. 3). Mellom Stongfjorden og Dalsfjorden er eit flak av grunnfjellsbergartar, Dalsfjorddekket, skjøvet opp og over dei yngre bergartane. Både foldingar og overskuvingar viser at bergartane vart pressa saman i nord-sørleg retning. Vest og aust for Dalsfjorddekket ligg Håsteinens- og Kvamshestens devon- felt som er ei veksling av fossilførande konglomerat og sandstein (Kvale 1980). I Gjelsvik - Løvik området ligg dei eldste bergartane som består av eklogittar og amfibolittar intrudert av granitt.
Dei kambro-silurske bergartane er utbreidde og omfattar både deformerte sedimentæ- re og vulkanske bergartar som gjev god, næringsrik jord. Det som særleg pregar dei kambrosilurske bergartane er dei vulkanske bergartane grønstein og grønskifer som førekjem frå Staveneset til Flokeneset og på øyane vest til Værlandet (Kvale 1980). Fleire stadar finst kalkstein m.a. i det karakteristiske fjellet, Brurastakken, på Atløy. Værlandet og Bulandet er bygd opp av konglomerat og sandstein. Desse bergartane gjev eit heller næringsfattig og karrig jordsmonn.
Dei lågtliggande områda i Askvoll (under 30 mo.h.) har i hovudsak marine av- setningar i form av leire, ofte med torv eller myr over. Havet stod tidlegare 30 m høgare enn idag, og breslammet vart til tjukke leirlag på dei store strandflateområda. Etter landheving vart desse leirslettene dekte av tory og utgjer no store flate jord- bruksområde (Aa 1985). Leira har vorte nytta i tegIverka på Helle og Vårdal heilt fram til våre dagar (Aarseth 1980). Over 30 m er det i hovudsak fjell i dagen med tunt morenedekke eller torvmyr.
14 •
GEOLOGISK OVERSIKTSKART OVER HYLLESTAD, ASKVOLL, FJALER OG SOLUND (HAFS) TEGNFORKLARING OfkOt4— .„ 1 OEVONSKEBERGARTER
Kongiamerat og sandstein
KAMBRO-SILURISKE BERGARTEP '44:`1 Metagråvakke, glimmerskifer, uk vASKVOL kvartsskif er, kongtomerat.
Kvartsitt (Atley)
•••••. Grennstein og grennskif er ASKVOL DALE Ing Holmedal Daystt0' 6e PREKAmBRISKE BERGARTER Dalsf tornekket Mangerittbske og enarnos - 23 kittiske Dergarter sf ,m.st.,0(aen Hyl lestadkorrwieeset Kvartsskiler, granat-olimmer- skiter •L.kyanItt !seaurolit I. amtibolitf, kalkstem Buelboroen V evrmo (ompiekset Arntiboiitt, banegneis, kvartsgtimmerskifer
Aliorcten Eklogitt
°..::HYLLESTAD— JOSf elal Skomplekse nfigmatitt, granithsk gnets, :'°:•* : ‘, tåndgneis H ,STA ,/,:•• 1 • .1» INSTRUSIVE BERGARTER
SOLUND Met agaogro \\
Granit t, granoglioritt
GEOLOGISKESYMBOLER HARDBAKKE°, Bergartsgrense
Skyvegrerse for YTRE SULA GULEN Dak fjorgdeket
Skyvegrense for At VKv arrslf t
\ 0 2 4 6 6 10 12 14 km Skyvegrense f or grenns og grennskif er c.oc> Målestokk IStavtlorctornradet, skyoM Fig. 3: Berggrunnsgeologisk kart over AskToll (Kommuneplan for Hyllestad 1986- 1996).
Lyncgheiane er det mest typiske vegetasjonssamfunnet langs kysten, i hovudsak prega av røsslyng Calluna vuktaris. 1 desse heiane er mange av dei typiske vestlands- plantene, det oseaniske floraelementet, representert. Purpurlvng Erica cinerea, fagerperikum Hv ericum .ulchrum, heifrvtle Luzula conLresta og heistarr Carex binervis er dei mest frostvare, men i markene ikring forek,jern også vestlandsvikke Vicia orobus, dvergsmyle Aira praecox oe tusenfrvd Bellis perennis (Skogen 1980). Ei anna oseanisk plante, blåstjerne Scilla verna, er eit karaktertrekk for øyane ytst i Bulandet (fig. 4a). Den sjeldne planta er her eit vanleg innsla£t i kulturlandskapet (Aarrestad 1988). Kystmaure Galium saxatile, heiblafjor Polvata se ollifilia, kystmyrklegg Pedicularis sylvatica, smalkjernpe Plantaw lanceolata, knegras Sieelineia decumbens og bråtestarr Carex pilulifera er også kystartar, men har utbreiing også lengre inn i landet.
15 Låglandsmyrane er for det meste nokså nærings- og artsfattige. Små rikare flekkar finst, helst inntil strandsumpar eller der det sig fram kalkrikt vatn frå skjelsand eller mjuke bergartar. I Straumen ligg slike rike strandenger m.a. med innslag av havstarr Carex paleacea, fjørestarr Carex salina, grusstarr Carex glareosa og pøylestarr Carex mackenziei (fig. 4b) (Aarrestad 1988).
\\j111
havstarrgrusstarr
blåstjerne fjørestarrpøylestarr
a) b) Eig. 4: Sjeldsynte planteslag i Askvoll kommune (Lid 1984).
Brurastakken på Herland har ein artssamansetnad som er sjeldan i plantegeografisk samanheng. Lyngheia har her eit stort innhald av reinrose Dryas octopetala. Saman med reinrose veks også ei anna kalkkrevjande plante, bergstarr Carex rupestris. Innanfor same område er nemorale artar som kristtorn Ilex aquifolium og sanikel Sanicula euro aea representert samt dei hyperoseaniske plantene purpurlyng og hinnebregne Hvmeno hyllum wilsonii (Aarrestad 1988).
Skogyegetasjonen er sparsam i dei ytre kyststroka, men roLm Sorbus acuparia, bjørk Betula uhescens og einer Juni erus communis gror opp etterkvart som den intensive jordbruks-utnyttinga går attende. På klimatisk gunstige lokalitetar, helst lengre aust i kommunen, førekjem edellauvskogsartar som alm Ulmus glabra, eik Quercus sp. og hassel Corylus avellana. I feltsjiktet er det vanleg med kusymre Primula vulgaris og vivendel Lonicera ericlymenum. Svartor Alnus glutinosa er vanIeg i sjøkanten, eller i tilknyting til elvar. Skog-vegetasjonen frå Flokenes til Markavatnet, langs Førde- fjorden, har høgt innslag av furu Pinus sp..
16 3. KULTURHISTORIE
3.1 FORHISTORIE
Fangst og veidemannskulturen var utbreidd på kysten i tilknyting til gode fangst- stadar. Den forhistoriske aktiviteten har vist seg å vere stor langs sunda i kystleia. Det er difor truleg at også delar av Askvoll har vore busett sidan steinalderen (Landoy 1981). Enkeltfunn av flintreiskapar (dolkar, blad og sigdar) og steinøksar frå steinalderen er gjort i Stongfjordområdet, Eidet og Olset. På Tviberg syner spor etter gryteuttak frå eit gamalt kleberbrot. Mindre helleristingsfelt ligg på Underset, Mjåset og Leirvåg, med teikningar av skip, solhjul og skålgroper frå bronsealder (fig. 5). Ei samling med bautasteinar og steinkross står på Vilnes, likeeins står det bautasteinar i Kleppenes og i Rivedal. Desse er truleg frå jarnalder/tidleg middelalder (Historisk Museum 1983).
0.•
Fig. 5: Bronsealdervogna i helleristningsfeltet på Stave- nes er ei "lett" tohjulsvogn med to hestar som trekk- kraft (Knagenhjelm 1980).
Kommunen er rikhaldig på fomminne som gravhaugar og gravrøyser. Dei fleste som er datert stammar frå jarnalder og vikingtid (Historisk Museum 1983). Ved starten av vikingtida (omlag frå 400 e. Kr.) kan ein rekne at gardsstrukturen i bygda er skipa. Flest funn har områda Stavenes, Underset, Hegrenes, sørsida av Atløy - Askvoll området og Bakke og Kleppenes i Holmedal. Dei vestlegaste gravfunna frå vikingti- da er frå Alden (Historisk Museum 1983).
I Rivedal er det reist ei statue av ein av dei fyrste islandske landnåmsmennene; Ingolfur Arnarson. Før dei to fosterbrorne flykta til Island i 872 var dei busette i • Rivedal (Fagerheim 1956).
3.2 SJØLEIA - DEN VIKTIGASTE KOMMUNIKASJONSÅRA
Sjoen og fjordane var den naturlege ferdslevegen på Vestlandet og bandt folk og bygder saman. Langs kysten var det mange alternative leier, og det var storleiken på
17 båten, vêret og reisemåten som avgjorde kva lei ein tok. Den mest brukte leia passerer mellom Alden og Tvibyrgje, medan den indre leia går via Askvoll gjennom Sauesundet og Granesundet.
Langs sjøleia vaks det fram handels- og gjestgjevarstadar både ytst på kysten og inn fjordane. Desse stadane vart lokaliserte til gode hamner og sentral tilkomst frå leia. I dag er mange av desse stadane å rekne som utkantar. Kremmarleiene var ein del av handelssystemet, og dreiv kjøp og sal. Gjestgjeveria dreiv losjiverksemd og var fyrst og fremst knytt til kommunikasjonssystemet.
I 1757 er Bulandet nemnt som kremmarleie, det vil seie kombinert kremmarhandel og gjestgjevarstad. Sauesund og Loftet (Holmedal) fungerte som gjestgjevarstadar (Munksgaard 1980). "Anna på Loftet" selde øl og brennevin (Bakke 1948). Saue- sundet på Atløy, er blant dei eldste gjestgjevarstadane i Sunnfjord, og i 1742 vart den sett på som "..u-omgiengeligfornøden for de rejsende til Wands..". I dag er bygningane på staden så og seie borte. På Kjempenes i Bulandet var det særleg vårsildefisket som var bakgrunn for opprettinga av kremmarleige og gjestgjevarstad. Heller ikkje her er det mykje att etter det gamle miljøet.
Dei fleste fraktefartøya langs kysten var truleg helst små. Dei fleste gards- og fiskebruk hadde eigne jekter, og storparten av desse båtane vart bygde i Dalsfjorden og Førdefjorden (Førsund 1986). Ei godt bevart jekt frå denne tida er Holmedals- jekta, utstilt på Kystmus&t i Sogn og Fjordane, som reknast blant dei raskaste i fylket (fig. 6).
Fig. 6: Holmedalsjekta er • ei lita jekt, 9,90 m lang,
4. men ho sigla godt. Med god bør gjorde 1w mel- lom 9 og 10 knop. lekta vart truleg bygd av Sjur Vindheim kring 1800 (Førsund 1983).
18 Utover 1800-talet vart det bygd fleire fyr-stasjonar. Fram til 1932 hadde Askvoll to busette fyr, Raudøen fyrstasjon i Vilnesfjorden (1891-1932) og Geita fyrstasjon i Buelandsfjorden (1897-) (fig. 8, side 22). Til 1957 budde ein familie på Geita, og dei heldt både sau og kyr (Oddekalv 1981). I dag bur ikkje folk på nokon av desse øyane.
3.3 SILDEFISKET
Midt på 1800-talet var det meir rørsle og aktivitet på kysten enn nokon gong tidlegare, og det var særleg det rike vintersildfisket som var årsak til dette. Fisket føregjekk i to hektiske veker i januar/februar, frå Selje i nord til Bulandet i sør. Det var særleg kring Kinn aktiviteten var sentrert. Bønder kom frå fjord- og dalstrok, jamvel like frå Lindesnes, på sildefiske. Nokre tok seg arbeid på båtar eller i land på saltebuer o.l. Det rike sildefisket sysselsette fjord- og dalbøndene i Sunnfjord og Nordfjord med tønneproduksjon. Fisket skapte trong for bygningsmateriale (m.a. til båtar), store mengder ved gjekk med til å huse dei tilreisande og det skapte auka trong for garn/nøter. Alt i alt tydde dette auka aktivitet og auka inntekter i Sunnfjord og Nordfjord (Førsund 1986).
I Bulandet føregjekk også eit aktivt vårsildefiske. Både bygdefolk og bønder fråindre- og ytre Dalsfjord kom for å delta på fisket. I hektiske periodar kunne der vere mange hundre personar. I fylgje Arentz (1785) spela sildefisket på 1700-talet ei sentral rolle for matforsyninga i Sunnfjord. "Den store Indflydelse Fiskeriets Fordeel har over det ganske Søndfjord, endog i den private Huusholdning, den uomgænge- lige Nødvendighed, især Sildefiskeriet medfører for dette utilstrekkelige Kornaviende Fogderie, er større, end man lettelig skuldeforestille sig. Det formaaer altid at berige Havmanden, underholde Fjordmanden, og understøtte Dalemanden, og det bliver en Sandhet at i ringe Sildaaringer behjælper Søndfjord sig med en trædie Deel mindre Korn enn elles" (Arentz 1785).
3.4 GARDSDRIFTA
Kor viktig jordbruket var i ytre strok har variert med kor godt fisket var. Det var høve til næringsverksemd på land og sjø, og ein kunne legge vekt på det som til ei kvar tid lønte seg.
Dei aller fleste var knytte til gardsbruk, men den vekslande drifta kjem klart fram i skriftlege kjelder på 1800-talet der prestar, futar og amtmenn gjev uttrykk for at jordbruket er forsømt til fordel for fisket. Grunna fisket var mennene ofte vekke frå garden, og kvinnene hadde ofte ansvaret for gardsdrifta (sjå kap. 5.2). Kystgardane var mange og små og jamnt over mindre enn lengre aust i kommunen. På fastlandet er det fleire område med vide og gode dyrkingsareal og jordbruket har alltid stått sterkt her. Ei tid var det smørfabrikk i Holmedal, og meieri både i Holmedal og Askvoll.
19 3.5 GRUVEDRIFT OG INDUSTRIVERKSEMD
Askvoll kommune, slik grensene er i dag, har vore eit distrikt med mange industri- verksemder av ymse slag. Det starta alt på midten av 1700-talet med gruvedrift. Frå slutten av 1800-talet og fram til i dag har fleire ulike verksemder heldt til i distriktet.
GRUVESAMFUNNET I GRIMELID
Opptaket til Grimelid Kobberverk vart underteikna i 1759, og eit lite gruvesamfunn vaks fram. Verket låg ulagleg til med tanke på drifta, for her var verken hamn eller veg. Malmen eller "Ertsen" var av god kvalitet, men måtte førast på jakter til smeltehytta i Førde. Den fyrste driftsperioden tok slutt 1785. I 1851 tok eit nytt selskap oppatt drifta. I denne perioden vart det også bygd smeltehytte i Grimelid og i tillegg til lokale arbeidstakarar kom det arbeidarar like frå Rørostraktene. Verket hadde eigen skule og fattigvesen og utsal av daglegvarer. Denne driftsperioden tok slutt i 1880-åra (Stang og Hovland 1981).
INDUSTRITRADISJONEN I HOLMEDAL
Få stadar i Sunnfjord har liknande industritradisjonar som Holmedal (Tyssen 1988). Frå 1890 og utover var her tegIverk på Helle og Vårdal, ullvarefabrikk i Trolle- fossen, shoddyfabrikk, margarinfabrikk ("Flora") og brusfabrikk. I dag sysselset Helle Fabrikker A/S (knivproduksjon) og Klausen mekaniske verkstad mange av innbyggarane i området.
Dei to tegIverka er grunna dei høge skorsteinane enno godt synlege langs nordsida av Dalsfjorden. Både Helle og Vårdal hadde rike leirførekomstar og i 1890 då etterspumaden etter teglstein var stor vart verka oppstarta. Verksemda ved Helle heldt fram til 1976. Tre område merker seg ut for teglproduksjonen i Norge; nedre Glommaregionen, Rogaland og området kring Trondheimsfjorden. Dei to tegIverka på Helle og Vårdal er dei einaste meIlom Karmøy og Åndalsnes (Tyssen 1988).
FRÅ TORYKOL OG JOD TIL ALUMINIUM I STONGFJORDEN
I 1897 vart Stangsvatnet og Stan;:selva leigd for 99 år. Planen var å nytte den elektiske krafta til industriproduksjon m.a. av torykol og jod (Stang 1981). Fabrikk- lokale, to kaier, lagerhus og to bustadhus vart bygde. Torykol-produksjonen var lite lønsam, men jodfabrikken gjekk til 1910. Torv til produksjonen vart spadd på Fure, medan tareoske frå Nord-Norge vart nytta til framstilling av jod. Også folk frå øyane brende tare til denne produksjonen.
Stangfjordens Elektrokjemiske Fabrikker vart så oppkjøpt av British Aluminium Company Torykolfabrikk. 1 1908 tok aluminiumsproduksjonen i Stongfjorden til som den fyrste i Skandinavia. Verksemda var lita samnalikna med dei store aluminium- verksemdene på Vestlandet og vilkåra låg ikkje til rette for større dimensjonar i
20 Stongfjorden utan kraft-tilførsle utanfrå. I 1945 vart verksernda lagt ned. På slutten av 1960-talet slo Helle Fabrikker A/S seg saman med Stongfjord Stål, og sidan den tid har Helle Fabrikker A/S nytta lokala etter den tidlegare aluminiumverksemda.
HERMETIKKPRODUKSJONEN PÅ ATLØY OG I ASKVOLL
Den norske herrnetikkindustrien produserte sardiner i boks, med brisling og småsild (mussa) som råstoff. Der råstofftilgangen låg til rette for det, vart det ög laga andre hermetiske produkt som t.d. krabbe. Den fyrste krabbeverksemda i Askvoll vart starta opp i Sauesund i 1911, også som ein av dei fyrste krabbeverksemdene i landet (Førsund 1985). I 1922 vart Løkeland hermetikkfabrikk oppstarta på Herland, Atløy. Også i Askvoll vart det lagt ned krabbe, men det var nedlegging av brisling og mussa som var hovud-produksjonen. Den fyrste verksemda her var Askevold Preserving Co., starta hausten 1919 (fig. 7). Ei ny verksemd, Askvoll Canning A/S tok over produksjonen etter at den andre verksemda brann ned. Hermetikkproduksjon føregår enno ved Løkeland hermetikkfabrikk på Atløy og ved Norway Foods i Askvoll.
...-,, ••=' ,,, fr _ - „-J-'17_...'"."!''-(..;"•.,' g;•• r",•:.-4. - • •---• • - -. - ..,.,4- . --,. , • .. -",..1' .. ..,-..,...-"".,----...",d,:-.-,...;;;.:-,-.7-•:,..:-,...,,,,-
---- _. •'' ' , k•-, :,.t....".....- _ ..,,_....
• .. _...... „-...-..-....._ :14.... .__ ,„.., „...... „____:::..,...___ ._ ?_-.._ ... ..-...„..._.5.:,--J.-_-_..., _ . ,..,....„.._•..,__.. _,r- .._ ,---- , ,. --?7.-.:---- =___------..------.----."----'--..--- -=-----•- . -.....- - .% ,,,--+-.:;"•-. ....,....,,C --=----&-' ..„.....,*_„--',"---- ,,s.„...... ______--...... --„,,-..__:_y ,.., _------•-.---, -_-_•;_z_--- ----:--- ...--,.,_- -- -'!.--,-...„,•: - •-.....„. ...C.....,„,.__.....r-,..-.7,- .-'----__ I.L__„_...... ,-___---;. ?"'•-,,,1\---. ,_...... );- -...--,-.-...-..,..:-....,...--....z- -•-'2!•5 -- , --,-4r.-..?--....=-•-"Iiii.i.-;-.44n'_-:=_.....".:•=1":-.11::::7-i.:.•---- - .."';'"" Fig. 7: Kopi av gamalt bilete frå Askvoll, med hermetikkfahrikken, dampskipskaia 0,£;"dampen" (frå Førsund 1985).
21 Fig. 8: I 1921 var fylgjande skrive om Geita; "Hele øen, hvoraf kun nogen små flekker oppdyrket, der f.t. angiver foder til nesten en ko" ( Oddekalv 1981).
Fig. 9: Det gamle tunet på Tveit er av uviss alder. I 1850 vart det bygd nye hus på garden, men det vart då nytta materiale frå eldre bygningar. Alle husa hadde tidlegare torvtak. 22 4. PLANARBEID
4.1 VERNA OMRÅDE
Berre eitt område er verna etter naturvernlova i Askvoll kommune.
Plante- og fuglelivet på Moldvær med 14 holmar og skjer vart verna ved kongeleg resolusjon 27/2-1959. Moldvær har store gruntvassområde, strandenger og rosslyng- kledde holmar. Området har først og fremst verdi som hekkelokalitet for sjøfugl, men i stor grad også som n-ekk- og overvintringsområde for lommar, lappedukkarar, skarv og andre fuglar (EDNA 1989).
Fuglelivet ved statens fyr m.a. på Geita er freda (General-plan 1977).
4.2 NATURVERN OG FRILUFTSLIV
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane ved Miljøvernavdelinga har utarbeidd eit EDB- basert register for on-tråde av naturverninteresse i fylket, EDNA (1989). Registeret bygger m.a. på registreringar i samband med verneplanar for våtmark, sjøfugl og edellauvskog og framtidige planar for myr og kvartærgeologi. Dessutan bygger registreringane på "Vernekatalogen" frå 1977 og registreringar i samband med Samla Plan for vassdrag og ulike registreringar/granskingar utført ved Universitetet, Høgskular og andre. Registeret for Askvoll inneheld område med naturverninteresse som ein kjenner i dag, og gjev ikkje eit fullstendig oversyn.
Pr. 1989 er det registrert 84 objekt av naturverninteresse. Av desse er det flest sjøfuglområde og våtmarks- og myrområde. Kvartærgeologiske- og berggrunns- geologiske område er også godt representerte. Sørværet, Askvika, Smelvær, Mold- vær, Ryggsteinen, Håsteinen, Flatøy, Krokholmen, Raudøy, Skarholmen og Steie- halsen er rekna som internasjonale/nasjonale verneverdiar.
Miljøvernavdelina har også utarbeidd eit EDB-basert register for område av friluftsinteresse, FRIDA (1989). Re£Tisteretbygger m.a. på "Vernekataloizen" frå 1977, registreringar i samband med Friluftsnemnda, Samla Plan rapportar og generalplanar.
Pr. 1989 er det rezistrert 39 friluftsområde i Askvoll. I hovudsak er dette frilufts- interesser knytt til sjø (badeområde, båtutfart og fiskeplassar) og fjell (sommar- og vinterturar). Tvibent, Aralden, Sørværet, Heggøy - Raudøy, Vågane - Merkesvik, Flokenes, Moldvter, Smelvær, Ryggsteinen, Håsteinen, Stavenes, Loftheimsåsen og fjellområdet mellom Førde- og Dalsfjorden har regional verdi.
Fylkesdelplan for friluftsliv er utarbeidd i 1989 og har som hovudføremål å registre- re og kartfeste friluftsområde aV regional og nasjonal interesse i fylket. For Askvoll er Alden (båtutfart), Tvibyrgje (båtutfart, bading og sommartur) og Helleberget -
23 Fossedalen - Bleja (sommar- og vintertur, turorientering) vurdert som friluftsområde av regional verdi.
4.3 KULTURMINNE
Fornminne eldre enn 1536 er automatisk freda etter kulturminnelova. I tillegg til gravhaugar, bautasteinar, steinkross og helleristingsfelt er kyrkjebakken i Askvoll (gamal kulturplass) automatisk freda etter kulturminnelova (Generalplan 1977).
På Riksantikvarens fredingsliste (1988) er det oppført ein bygning for Askvoll kommune. Bygningen er ei bu, truleg frå sein middelalder. Bua utgjer fyrste etasje i eit ombygd hus på Ringstad.
På garden nedre Tveit i Holmedal ligg eit restaurert tun frå 1850 og tidlegare. Tunet er ikkje freda, men er likevel eit viktig kulturminne i bygda (fig. 9, side 22).
Tegiverka i Vårdal og Helle er av Tyssen (1988) vurdert som verneverdige industri- minne.
Både Holmedal-, Askvoll- og Vilneskyrkja er nemnde i Bjørgynjar Kalvskinn i 1320. Den eldste kyrkja i kommunen er i dag Vilnes kyrkje som er bygd i 1674 etter at gamlekyrkja brann ned (fig. 10). Kyrkja er ein av dei få attverande gamle vestnorske tømmerkyrkjer, og er i tillegg i .r.todstand. Rett vest om kyrkja står tre bautasteinar. I Bulandet var også kyrkjehus, kalla Bue kapell. Truleg var det bygd i tida mellom 1400 og 1500. Kapellet vart rive i 1814 (Loftheim 1963).
n
•••.1•0«.
Fig. 10: "Vilnes kyrkje - låg og liten, utar brun og innar grå, bygd og bøtt i åra lange - hundre 3 der storm stod på" (Rogne 1974).
24 SEFRAK er registrering av faste kulturminne frå nyare tid. Foremålet med denne registreringa er å skaffe ålment kulturhistorisk stoff av verdi for arbeidet med miljøbevaring og planlegging i kommunane. Det skal bg kunne nyttast av alle som søkjer kunnskap om den kulturhistoriske bakgrunnen i dei einskilde kommunane. Arbeidet er konsentrert om hus og restar av hus bygde før 1900.
SEFRAK registreringar kom i gang i 1990. Delar av industrimiljøet i Stongfjorden vart då registrert.
4.4 KOMMUNEPLANAR
I samband med endring av kommunegrensene er ny kommuneplan for Askvoll under utarbeiding. Etter generalplan for perioden 1976 - 1987 er det utarbeidd kommune- delplanar for Værlandet, Herland, Askvoll, Stongfjorden og Flokenes/Vågane. Desse kommunedelplanane vil bli reviderte, i tillegg til kommunedelplan for Holmedal (Teknisk etat, Askvoll kommune).
Det er utarbeidd reiselivsplan for Askvoll kommune der aktuelle reiselivsmål er kartlagde.
25 5. SÆRTREKK VED LANDSKAPET
5.1 FRÅ "DEN NORSKE HAVHESTEN" TIL BLÅFONN
Dei ytste øyane i Askvoll er skildra av Arentz (1785): "Vildnæs øerne ere de sydligste Havøer i Søndfjord, beliggende i Kysten strax nordenfor Sulen, og strække sig omtrent i en Vest Sydvest ud fra Atløen.De fornemste blarzdtdisse ere efier deres Beliggende udeftermot Havet følgende: Tviberg med Hindøen, Alden, Værøen, Melvær og Bulandet, som er lzer det yderste og bestaar af en sær Samling for sig af en deel smaa øer, som nærmere blive at bemærke under Vildnæs Sogns besynderlige Forestilling".
Alden, "en stor Steen-Klump", stig mest loddrett opp av havet (481 moh) og er synleg meir enn 100 km til havs. Formasjonen liknar ein hest, og vert også i sjømannskrinsar kalla "den norske havhesten" (sjå framsida).
Værøy har blitt karakterisert som "..høist merkverdig, ikke ved sin høide, men på grund av fjeldenes eiendommeligeformer, thi imellom de mange lave fjelde, der ligger uldsekker, rager op som en halvkule den store Værøhammer - begge så nøgne som om de netop skulde være dukket op av havet" (fig. 11) (Schei 1980).
"Gabet på Dalsfjorden er oppfyldt med blinde Skjær, Fald og Fluer, af hvilke den Klasse eller Samling kaldet Søvær, en Miils Vej omtrent fra Bulandet i Sønden for Alden, er i haardt Vejr og stor Søgang ofte af betydelig Farlighed for Fjorde-Folket paa deres rejser til Havs i Bulandet".
Særeigent er også møtet mellom øyane og fastlandet : "..Strøg kaldes Strømmen, som ender sig i en liden Pold under det smale Ejd, som sammenhinder Askevoldsholmen med det faste Land, og hvilken Pold kaldes Kylderen. Denne Strøm bestaaer i sig selv af en meget smal slangevis gaaende Aal fra Askevigen op til Kylderen, med en vidløftig Leergrund paa begge Sider, som i fuld Flod staaer saa dybt under Søen, at man med temmelig store Baade kan roe derover, men ligger ganske tør i falden Sø, efterladende sig alene den smale Aal at komme igjennem, som endog selv da tæt under Kylderen kan vades over" (Arentz 1770).
Medan strandflata er romsleg lengst vest skifter landskapet karakter ved møtet med fastlandet. Inst i kommunen reiser Heileberget seg bratt frå fjorden opp i vel 700 m høgd og i 7 km lengde og dannar ein skarp kant mot Dalsfjorden (fig 12). Landska- pet toppar seg i massivet Bleja på 1305 moh, ein sandsteinkoloss utan særleg plantedekke. På nordsida av fjelltoppen ligg den einaste breen i distriktet, Blåfonn. Dette fjellområdet mellom Dals- og Førdefjorden er kupert med mange små vatn og vassdrag. Geologisk sett er området interessant både nasjonalt og internasjonalt (FRIDA 1989).
26 Fig. 11: Øylandskapet på Værlandet er karakteristisk med dei to "bergkollane". Bergartane konglomerat og sandstein er årsaka til den særeigne forma.
Fig. 12: Heilebeiget seu frå Vårdal. Flatene i framgrunnen er delar av leirområdet der Vårdal tegIverk henta råsto a sine.
27 5.2 UTNYTTING AV VEGETASJONEN
Arentz (1785) skriv fylgjande om livnæringa i Sunnfjord: "Havfolket, hvoraf nogle avle intet og andre lidet Korn, omtuske deres Fiskevarer enten i Bergen eller paa Lejrdals-Market. Men Fiskeriet er et periodisk Næringsmiddel, som til en 7id slaaer fortreffelig ind, og førend man veed Ord af, falder ganske af igjen. Var det af samme Vished og Bestandighed som Quægavlingen, maatte Søndfjord blive et efter disse Steders Beskaffenhed baade folkerigt og formuende Landskab''.
"En hovedsyssel i Landbruget er Quægavlingen, med dertil hørende Høsamling. Høvinden vedholder saalenge Høstvejret gjør det mueligt at faae Græs tørket Thi Slaaten er ikke afgjort med at afslaae den smule Børnark, som er hjemme paa Garden. Hos Mange udgjørs dette ikke deres halve Høsamling, men indhegnede Quier i Udmarker og Udslæuer i Fjeldene og Bjergene langs Strandsiderne maae skaffe dem den tilstrekkelige Forraad. Som et Tilstød og en Hjælp i Foringen brages vel ogsaa her Løv-Kjærret, og Bejte eller unge Riisquiste af Birk, Esp og videre, dog er Louing eller Løvkjærs Samling i Søndfiord langt fra ikke i rettskaffen almindelig Brug. . I Vaarknibe bruges til Bjergning for Quæget, inde til Lands Skav af Rogn, Esp, Alm og videre, samt Tælgroden, hvor den.findes, og ude ved Søkanten Tare og Lyng, hvilke endog Beboerne lcengstinde fra Fjordene udrejse etter" (Arentz 1770).
Tilskotsfôr var vanleg nytta, avhengig av lokalt tilfang. I Askvoll var "oppskrifta" fylgjande: "Til kyrne bruka dei lzalm attåt høyet, medan hestane og sauene fekk herre godt høy. Stundom skov dei raun. Kyrne åt skavet, men sauene lika det ikkje. Om hausten skov dei alltid ask. I knappe fårår samla dei ofte lyng til krøterfår onz våren. Dei skar den med sigd på torvøyane, og henta den i keiparbåt. Tare henta dei herre ein henda gong. Kyrne åt han, men ikkje sauene" (Askevold 1895).
Lyng og tang og tare var særleg viktig som tilleggsfôr for dei ytre kystbruka. Lyngslåtten føregjekk ofte på vårparten når det minka med fôret. Det var snakk om to typar lyng; Skjerelyng og rivelyng (Landøy pers. med.). Rivelyngen var stor og grov og vart nytta til ved (oppfyring). Skjerelyngen var finare og vart gjeve sauene. Sankinga foregjekk med sigd eller ljå. På Værlandet, Atløya og Stavenesodden var det rikelez lyng. Tang og tare vart skore kvar vår. Denne vart slått med ljå, samla i båten og ført heim. Tanga vart kutta opp, blanda med litt mjøl og tilsett varmt vatn før blandinga vart gjeve kyme.
5.3 KYSTKULTURLANDSKAPET - "HAVOERNE"
Kystkulturlandskapet med lyngheiar og eit stort sett trelaust landskap er typisk for ytre delar av Askvoll kommune. Alle øyane og det ytre fastlandet hadde tidlegare eit slikt landskap. I dag er store delar av dette kulturlandskapet i ei attgroingsfase mot eit meir skodekkande landskap. Mange av dei små kyst/øybruka vert lagde ned, og bygde- og øysamfunn fråflytta m.a. grunna vanskeleg kommunikasjon og mangel på arbeid.
28 Kystkulturlandskapet i Askvoll er bygd opp av mange små og nokre store øyar (fig. 13). Dei største øyane er oppdyrka og busette, medan dei andre er blitt nytta som beiteøyar og er anten gras- eller lyngkledde. På mange av desse flate øyane står bygningane i silhuett mot hav og himmel og grunna dårleg lé er det i seinare tid planta barskog til vern mot vêr og vind. Bulandet, Værlandet, Smelvær, Heggøy, Hindøy og Aralden har eit tilnærma flatt øylandskap. Blant dei flate øyane markerer fjelløyane; Alden, Tvibygje og Atløya seg godt. På desse øyane har kulturlandskapet fleire innslag av kulturminne av stein. Steingardar er særleg utbreidd på Tvibyrgje og Vilnes - Gjerdvika på Atløy. Også på fastlandet; Underset - Mjåset og Størdal er steingardane tydelege i landskapet.
C)e
Fig. 13• Tettstaden Askvoll ligg på fastlandet, og har øyane Atløy i vest og Prestøy i sør. Denne skissa av AskToll er laga av B. Askevold om lag 1860.
Tidlegare budde mange husmenn eller strandsittarar langs strendene. Desse levde i hovudsak av fiske, og slapp pliktarbeid hos bonden av di gardane var så små. Få spor er i dag synlege etter denne livsforrna. I bukter og vikar med gode hamner har det vakse fram sjøbruksmiljø med naust og sjøbuer. Dei gamle handels- og gjest- gjevarstadane Kjempenes og Sauesund er det lite att av, medan andre miljø som Hamnen i Værlandet enno held særpreget sitt (fig. 15, side 31).
Lyng- og torvheiane er den mest typiske kulturrnarkstypen langs ytre kysten. Desse tek over der innmarka sluttar eller er konsentrerte til særskilde øyar. Det tydelege skiljet mellom innmark og lynghei er i dag meir utviska grunna oppskot av lauvskog og einer og ofte gran- eller furuplantingar. Store delar av heiane er lite utnytta og har mykje grov lyng.
Eit nytt innslag i kystkulturlandskapet er fiskeoppdrettsanlegga som i hovudsak er å finne lenst vest i kommunen.
29 •
5.4 FJORDKULTURLANDSKAPET
Fjordkulturlandskapet tek over om lag der fastlandet startar. Fjordkulturlandskapet skil seg frå kysten med ei skogsone mellom fjorden og fjellet. Langs Dalsfjorden, Stongfjorden og delar av Førdefjorden veks lauvskog, medan ytre del av Førde- fjorden har furuskog. Lauvskogen vart tidlegare nytta til brensel og som dyrefôr, men få spor etter fårhaustinga syner i dag. Mange stadar vert lauvskogliene planta til med gran. Tjørebrenning føregjekk i område med furuskog (Vie pers. med.), men dei fieste av tjøremilene er i dag borte.
FjordkulturIandskapet i Askvoll har høg variasjon både med tanke på topografi og storleik på bruka. I den ytre fjordsona ligg store vide jordbruksareal, dei fleste på myrgrunn. Olset og HelIeset er dei største områda der det ligg store og lettdrivne gardsbruk (fig. 14). Også lengre inn i kommunen; i Holmedal, Rivedal og Gjelsvik og Kvammen ligg flate vide gardar (fig. 16, side 31).
-
,
/ - / ---,-, - / ',,,,../%-5-•4' %\i'' , _..- , ,;.i."fir,,,, .,,,1,,41 - "/ /. L / ,,i/ //' -;, ,y ,, , r I , -. I ,
--- •.-
*... t .../''' „.,..--..... 42 ....,,,....:~,.,..
-..; ..,...7,s,..,.„...,...... ,... ..-..-;.,4 ...Z..-s...... _...... ,...... -." CLk(i0,)), - ,r ,. EEi11 Pf - /). r.•_. `77:.-' Fig. 14: Austlegaste delen av Hellesetmyrane med Fristadfjellet i bak- grunnen. Også delar av dette partiet er i dag oppdyrka. Skisse av Jens Engeho 1951.
Mykje av arealet i fjordsona er også bratt og tungdrive, og enkelte stadar har busetnaden trekt seg opp i fjella. I den nord-sørgåande passasjen mellom Førde- fjorden og Dalsfjorden ligg to fjellgrender; Markane på nordsida og Fossedalen på sorsida. Mellom dei to fjellbygdene er det berre 4-5 km, og frå gamalt gjekk det ein vanleg ferdsle- og drifteveg her. Fossedalen er i dag.fråflytta. Også lengre vest td. Fjella og Lia på Stavenesodden var det fjellgardar (fig. 17).
30 Fig."Den gråbrune stova enno står att, barka av v"erog vind, og øyde rår i kove og kott, det stilt er i fjøs og grind" (Stang 1961). Fjellgarden Lia er teikna av Jørgen Stang.
Gardane i fjordsona var jamnt over større enn bruka lengst vest, og kring århundre- skiftet hadde mange bruk husmenn under seg. Husmennene fekk eit jordstykke gjerne i utkanten av garden og hadde årleg pliktarbeid hos bonden. Det kunne td. vere ein dag i våronna, ein i slåtten og ein i komskurden (Askevold 1895). I seinare tid har mange av desse husmanns-plassane blitt utskifta som eigne bruk, eller tuftene og i blant stova står att som minne.
Stcling har vore vanleg i fjellområda i fjordsona. Bruka hadde vanlegvis kvar sin fjellstøl der dei hadde dyra om sommaren. Ingen av desse stølane er i dag i drift, men mange av stølshusa vert nytta som fritidshus.
3 1 Fig. 15: 1 den tronge vågen, Hamna i Værlandet, har sjøbuer og naust skapt eit tett og intimt miljø.
Fig. 16: Steingardar og gardfjøs avgrensar og delar opp den vide engflata i Gjelsvik.
32 6. TYPEOMRÅDE
1 denne delen vert 18 typeområde for eldre kulturlandskap i Askvoll skildra (fig. 18). Utveljinga av typeområda er gjort ut frå ei meir omfattande registrering sommaren 1989, med hovudvekt på vegetasjonsøkologiske-, landskapsestetiske- og kulturhisto- riske verdiar. Det er også lagt vekt på å fange opp lokalitetar frå ulike delar av kommunen.
Med bakgrunn i vegetasjonsøkologi, landskapsestetikk og kulturhistorie er områda verdivurderte, og eigna bruk er føreslått. Enkle skjøtselstiltak er skisserte, men ved evt. restaureringstiltak trengs det ein utfyllande skjøtselsplan, særleg for dei heilskap- lege miljøa.
11 cr -• 8 12 • 17\
I. SANDØY MJÅSEI:0 lo 1Skm TVIBYRGJE I 1. GRIMEL1 RAUDØY IIÅLANDSSTOLEN I IERLAND RIVEDALSSTØLEN SMELVÆR EIKENES VILNES STOREVIK ASK VIKA - EIDSFJORDEN 16, GJELSV1K STØRDAL FOSSEDAL STONG KVAMMEN
Fig. 18: Lokalisering av typeområda.
33
6.1 SANDØY
Lonnoeskjera Sandöynes
Q17
S OÇT Y,-2'(' •• 66 /3
\‘, • o ,‘ 69 fN (269
\O•
\ 66/1 • 9,5 66/2
66/4 Sanddy
_
\-;
- Sandc.;:,)); 66/1 s, 66/3 66/f elles ,5.
Kyrkje6yna . 9,0 n66,2,4 F'7.s 79: Lokalisering av typeområdet. M: 1:50000 & 1:5000.
34 KULTURLANDSKAPSTYPE øybruk
LOKALISERING OG AREAL
Sandøya er den ytste busette øya i Bulandet. Buesteinane ligg vest om øyane, elles er havet einaste naboen mot vest (fig. 19). Høgaste punkt på øya er om lag 20 mo.h. øya er berre tilgjengeleg med båt.
Området er dekka av økonomisk kartverk AA 077-5-2 og M-711 serien 1017 I Håsteinen. Området dekker om lag 120 da.
HISTORIE
1829 skriv Kraft fylgjande om Bulandet: "Buelandet hadde 9 "opsiddere", og det budde 99 menneske der. På Buelandet "bliver hverken saaet eller høstet". Men då det veks pent med gras, føder dei då nokre naut" (Sjurset 1939).
Fisket har alltid vore den viktigaste næringsvegen, og til tider var det særleg mykje sild i området. "Det var eit syn å sjå sjøen var grønare enn ei nyslege høymyr like frå Sandøyholmane og nord til Håsteinen. Oppe i dei tronge sunda søraust for Sandøyna, der såg sjøen ut som det var søtemjølk. Silda hadde stått der sør i osane og gytt heile natta, og straumen bar nord til Håsteinen morgonen etter. Eitt år kort før påske, sperra Sandøyfolket inn Sandøyvågen, og der var palande fullt av sild. Dei strakte penter i Jubansholmen, Tikja, Middagsholmen, Kjirkøyna ott Våzaskjeret, og var einige om at dei vart aldri meir fattige, om dei fekk opp alt. Men om natta losna eit notaøyre, straumen drog nota frå land, og silda for sin veg" (Tviberg og Landøy 1981).
Brukarane på Sandøy hadde ei tid 12 kyr på øya. Dei beita på øyane kring Sandøya og symde frå øy til øy. Det vart skore tare som för til dyra og iblant lyng. Ei av øyane sør for Sandøya vart nytta til torvuttak.
SKILDR1NG AV ØYBRUKET
Sandoyna ligg i eit særmerkt øylandskap lenst vest i Askvoll. Øyriket Bulandet er sarnansett av 365 små øyar, dei fleste nokså flate. Øyane er bygd opp av konglome- rat og har eit karakteristisk knudrete berg, og eit skrint jordsmonn i dyrkbare parti. Øyane har ei veksling av grøne grasdominerte øyar, fargerike urtedominerte øyar og raudbrune lyngkledde øyar.
Sandøya er den største av dei ytterste øyane og er relativt kupert med fyrlykt på høgaste "kulen". All busetnaden er konsentrert på søre delen av øya, og totalt ligg 20-25 hus samla i ei klynge (fig. 20). Husklynga er samansett av gamle gardstun og nokre nye bustadhus. Ein smal veg leier frå husgruppa til hamna der det står fleire Midt på øya ligg eit innmurt drikevatn.
35 Det flataste partiet på øya ligg i sør kring husklynga. På desse flatene ligg slåtte- enger. 1 utkantane av slåtteengene er øya lyngkledd, medan den høgaste delen kring fyrlykta er i hovudsak nytta som beiteareal (fig. 21). Beitebakken er urterik, dominert av grasartane englodnegras Holcus lanatus, gulaks Anthoxanthum odoratum, eng- kvein A ostis ca illaris, engfrytle Luzula multiflora i tillegg til følblom Leontodon autumnalis og engsyre Rumex acetosa. På forsommaren er øya kledd i blått av tusenvis av blåstjerne Scilla verna. Denne arten er ein sjeldan kystart berre utbreidd på delar av den ytre vestkysten. Vanlege innslag i bakken er også smalkjempe Planta o lanceolata, gullris Solida o vir aurea, tepperot Potentilla erecta, markfrytle Luzula cam estris, heisiv Juneus s uarrosus, kystgriseøyre H ochoeris radicata, slåttestarr Carex nigra, ryllik Achillea millefolium, smyle Descham sia flexousa, jordnøtt Cono odium ma.us og tiriltunge Lotus corniculatus, alle nøysame artar. Bakken har også innslag av meir næringskrevjande urter som hanekam Lychnis flos- cuculi, kvitkløver Trifolium repens, raudkløver Trifolium ratense, engmarikåpe Alchemilla subcrenata og sløke Anuelica s Ivestris. 1 bergrabbane veks kystberg- knapp Sedum anglicurn og fjørekoll Armeria maritima.
TILSTAND
To husstandar driv enno gardsbruk på Sandøya og har til saman om lag 60 sauer. Desse beiter på delar av øya og på naboøyane. Engarealet vert slått ein gong årleg og turka på bakken eller i hes.
Sandøyneset er føreslege vema som sjøfuglreservat (EDNA 1989). Området er ein viktig hekkeplass for fleire artar av sjøfugl.
VERDIVURDERING OG EIGNA BRUK
Sandøya har eigenverdi grunna førekomsten av den sjeldsynte arten blåstjerne. Sandøya er dessutan den vestlegast busette øya i Askvoll og vil vere av verdi som referanseområde. Gninntilhøva med konglornerat gjer bg staden særeigen. Vekslinga mellom oppdyrka øyar, beiteøyar og lyngøyar gjev ein frodiz og variert mosaikk.
Landskapsvernornråde der gardsdrift, naturtilhøve og fugleliv vert teke vare på vil vere av verdi for reiselivet. Bulandet er interessant i samband med friluftsliv knytta til sjø.
SKIOTSEL
Det heilskaple;.;e miljeet på Sandøya kan haldast vedlike ved å oppretthalde eksister- ande jordbruksdrift med årleg slått og beite. Sein slått av engarealet kombinert med beite vår og haust vil gje gode vilkår for både ein-, to- og fleirårige urter. Lyngøyane treng jamn beitegarnz for å halde beitet i hevd. Vert lyngen gamal og vedaktig, kan beitet brennast for å betre beitekvaliteten.
36 Fig. 20: Sandøya er mest flat, og lite skjermar husklynga på øya. Slåttemarkene ligg kring husklynga.
Fig. 21: Beitebakkar ligg kring småberg og steinrøysar nord på Sandøya. Sandøy er den ytste øya i "øyriket" Bulandet.
37
6.2 TVIBYRGJE
ipmnotmen sxgret 32 Vas.i,holmane , åSk ' erel , • 3 V:,‘„; .1x 7.1 , •?•,2 • , • , I /11 h imen +$9
/ ' • H,2. ~.7"-i". ! , • , - - N)N,\• •\(v;,-\v I ; -60 • 1-2 _19K KI,eiva; „ .„ • ;•• uren „ Store'nipa s"6/ kjr,„ „ t=,\v‘ (\('' N -
Tobbenese*i\- 1•• ,sf‘ttettei • ' 102 175• • . , 127 •••-•£e_tw,ilje, et no'v .\) \‘'`7" grfljell,e1
, ekkeii -, , . -,- na - ''• -i..p.• /`• .---;.- s ', ,-,-) '-f,..-•___,,./-7.--'' 14, 54 • „\_,./y-- ,„,• -: -$,,.', ::_-_,° -—-. ‘-•,-,,,,,--if'-''''' . 3 '-'\_,--- ;-•-•-••`"";-,t;`- ' / \ ''''-'l. — 5,- ,4 Lambeneset • - 14, ' ' I •"-' '/, 21\ '<, .‘,-'..' -'-- ' , Q,. 0 Ble/ ik skjerer I 1 t",5 ,Ska re I vikehJ. , ralstaren 2 • S ,,grles,Å,
ss,o
N'ridthougerl'; . 77,6.
• • , „ • /./'' B V
f'•• Tvb y rgj E 37,7.
,• .• (•-) N • .
.o itz - . 5
o/ -
. • Tvibyrgie o
V:\P
Fi,f;.22: Lokalisera? av typeområdet. M: 1:50000 & 1:5000.
38 KULTURLANDSKAPSTYPE øybruk
LOKALISERING OG AREAL
øya Tvibyrgje ligg vest om Atløya. Gardane er lokalisert mot Tvibyrgsundet like under dei to fjella Stauren og Storenipa, og strekk seg frå sjøen til om lag 40 mo.h. (fig. 22). Øya er berre tilgjengeleg med båt.
Området er dekka av økonomisk kartverk AD 078-5-1 og AC 078-5-2, og av M-711 serien 1117 IV Askvoll. Øya er om lag 3500 da medan kjerneområdet omfattar om lag 250 da.
HISTORIE
Folket på Tvibyrgje levde av fiske og jordbruk. Laksefiske var ei god inntektskjelde saman med anna fiske. Lakseverpet til bruka låg nord for øya.
I manns minne har det vore to bruk på øya, og ei tid var det også to husmenn under desse gardane. Den siste av dei to husmennene som budde på Tvibyrgje flytta kring 1960 (Alf Tviberg, pers. med.). Den mannshøge steingarden kring gardane vart ferdig i 1871. Denne vart bygd av folk frå Flatøy, nord for Bergen. Skogen på øya vart verna vel om. Frå bjørkeskogen vart det hogge eit tre kvart år for å gje emne til tresko. Frå eiketrea vart det henta emne til keipar på båt, ljåskaft og andre småting.
Ei tid var det tre hestar på det eine bruket, merr, unghest og føl. Desse vart nytta til høykøyring og møkaspreiing. Spelsauen gjekk ute heile året, berre lamsauene stod inne. På øya Senholmen sør for Tvibyrgje hadde dei vêren på beite. Dette er ei "gOd" grasøy og vert enno nytta som v'erbeite. Kyr og kalvar gjekk også mykje ute. Bruket hadde 6 mjølkekyr. Gjennom kombinasjonsdrifta var folket sjølvforsynt med mjølk, fisk, sild, kjøt og poteter.
For å halde buskapen med fôr gjennom vinteren vart det lynQa på lyruzheiane om vinteren. Fyrst var det vanleg å skjere lyngen med sigd, men når dei brann lyng- heiane kunne dei etter 4-5 år slå med langorv. I dårleze høyår kunne dei hente 120 striesekkar (100 kg mjølsekkar) med lyng. Anna hjelpeffir om våren var butare. Etter våronna starta torvonna, og då drog heile familien på torvmyrane og spadde torv. Like fram til 1950-åra, spadde folk på Herland torv her. Den siste brukaren flytta i 1976.
SKILDRING AV ØYBRUKET
øya har ein særeigen topoilrafi uunna dei to staurforma fjelltoppane aust på øya. Store delar av øya er elles lynghei og myrIende areal.
39 Dei to gardsbruka på øya ligg godt i lé aust om dei to fjella. Gardsbruka er saman- sett av stovehus, Iøe og uthus. I tillegg ligg to sjøbuer og to naust i bukta ved sjøen (fig. 23), Det eine naustet er ramla ned. Solide steingardar rammar inn innmarka, og skil dei to bruka frå einannan. Særleg solid er steingarden mot utmarka (fig. 24).
Kulturlandskapet kring dei to gardsbruka er vekslande med engareal i smådalane, bjørkehage på knausane ned mot sjøen, eikekratt i skråninga opp mot fjella og vide lyng- og torvheier utanfor steingarden. Noko av engarealet er attgroande og dominert av sølvbunke og artar som harestarr Carex leporina, englodnegras Holcus lanatus, engsoleie Ranunculus acris og knappsiv Juneus con ,lorneratus. I meir skrinnare bakkeskråningar er artsvariasjonen større med jordnøtt Cono odium ma'us, ryllik Achillea millefolium, kystgriseøyre Hv ochoeris radicata, blåklokke Campanula rotundifolia, følblom Leontodon autumnalis, gulaks Anthoxanthum odoratum, engkvein agrostis ca illaris, geitsvingel Festuca vivipara, knegras Sieglingia decumbens, heisiv Juneus s uarrosus og engfrytle Luzula multiflora. Nærings- krevjande artar som kvitkløver Trifolium repens, engrapp Poa pratense, engsvingel Festuca pratensis og sølvbunke Descham sia caes itosa førekjem.
Den beita bjørkeskogen på knausane like vest om sjøbuene har eit skrinnt botn- og feltsjikt dominert av ulike moseartar, smyle Descham sia flexousa, engkvein Agrostis ca illaris og sauesvingel Festuca ovina. Tresjiktet i hagemarka er dominert av bjørk Betula ubescens, men har innslag av rogn Sorbus acuparia og osp Populus tremula (fig. 25). Eikekrattskogen i øvre del har eit relativt fattig feltsjikt med storrnarimjelle Melam vrum ratense, blåbær Vaccinium m rtillus, røsslyng Calluna vulgare og parti med tette teppe av einer Juni erus communis. Dei typiske kystartane kristtorn Ilex aduifolium og, vivendel Lonicera ericlvmenum er representerte i området.
Lyngheiane er attgroande med rnykje einer og grov lyng. Heia nærast innmarka vekslar mellom røsslyngdominerte og meir grasrike parti. Krekling Empetrum nigrum, bjønnkam Blechnum s icant, tepperot Potentilla erecta, bjønnskjegg Scirpus caespitosus, engkvein Agrostis ca illaris, fjellmarikåpe Alchemilla al ina, klokkelyng Erica tetralix, kornstarr Carex panicea, grønstarr Carex tumidica a, finnskjegg Nardus stricta, geitsvingel Festuea vivipara. stjernestarr Carex echinata, sveltstarr Carex pausiflora, heiblåfjær Pivgala ser vilifolia og heisiv Juneus s- uarrosus førekjem.
TILSTAND
Gardane på Tvibyrgje er fråflytta, men inn- og utmark vert nytta som sommarbeite for sau. Storparten av bygningsmassen er i relativt god stand. Delar av innmarka og lyngheia gror att.
Eikeførekomsten er den vestlegaste som er granska i samband med landsplan for edellauvskogreservat (EDNA 1989). På søraustsida av Tvibyrgje er det registrert ein førekomst av serpentinittkonglomerat (EDNA 1989). Tvibyrgje er rekna som eit
40 viktig fri1uftsområde for båtutfart, bading, jakt og fiske (FRIDA 1989). Askvoll kommune ynskjer å opprette eit "læreland" på Tvibyrgje (FRIDA 1989).
VERDWURDERING OG EIGNA BRUK
Tvibyrgje har ein særeigen topografi, og fylkets vestlegaste undersøkte eikskogføre- komst (EDNA 1989). Øya har hog variasjon av kulturmark, skogsamfunn og lyng- og torvheiar.
Den høge variasjonen gjev området godt eigna som undervisingsstad m.a. også grunna nærleik til Brurastakken (berggrunn, flora), Søværet (berggrunn, fugl) og Alden (utsynspunkt). Øya er interessant for sjøbasert friluftsliv og evt. i reiselivs- samanheng.
SKJØTSEL
Ei form for gardsdrift bør oppretthaldast for å bevare varia-sjonen på øya. Beite er naudsynt for å halde heiane fri for buskoppslag og gje skogarealet eit beita feltsjikt. Engene kan beitast for å behalde eit ope landskap, men bør også slå-ast om ein skal bevare eit urterikt feltsjikt. Årleg slått og beite gjev dei beste tilhøva for eit urterikt artsmangfald. I samband med tanken om eit "læreland" kan sesongbasert skjøtsel tenkast som eit undervisingsopplegg der deltakarar kan lære å utføre kulturhistoriske jordbruksteknikkar.
Fig. 23: Gardsbruka på Tvibyrgje ligg i ei lun vik omkransa av skog.
41 Fig. 24: Den solide steingarden mellom innmark og lynghei strekk seg rundt begge bruka på Tvibyrgje, og er murt opp av heller liten og kanta stein.
Fig. 25: Bjørkellagen vest for tuna har vore nytta som beite. Trea vart vel verna om, berre til naudsynte produkt, som td. tresko, vart det henta virke herfrå.
42
6.3 RAUDØY
. Luur"..”....dyn. . . , - 1"-",w" ',..‘' ' \SZIp --\ 'KrdkeharhoImen •,, f,,ilat `- G ,;;:d -jr.T.
Klubhrneset i! `:::_,- •--- r -, , - „; ••• ,..„_,S ',,,, "S.1,, ,,,,\ ,, ',..», Kyrkjehoirnen , , c'. Viirt-i , \-O-\,,, •..._; 38 ,
B ardsho(nen ..\''' — 'n ,------..'"----'—' 1 ----":;:i. Bard,nc‘, \ ) ! ørrietuva 'r ' \ Kalvskjennesel-,,_ i . .„ -----13ukkhorner , I,
- Raudeytaren Grønene„set i I :: • ,,, 7 ..("Bleikeskjeret ' ._ •Ki,), i I ..r.1 ..,1 i .41 ;)' 1, C r A,23 Kjøøyna := \ Raudø)kaiven ' .Z.... :I `',.2,2 Raudøyruk ' * 0.' , , - * 5 .'•
.12. Raudayna ! • • N pers'k'ieret Q\kobbeskjeret I) P 3, 4:1
\ . i .,-in....
\.7 Kalilvågnes
• 73,Q / 54/9 54 /10 1 f Kolv69- 14, 5 .1.1S ,54/11
54/1
01 0\ :-:- ----° irp Stpehougr,e ) _,"\-', (\i , 7----(---- - ),•17 54/2,16
I 54/5 7
St\ne\J\k o. \ — 6.- ;t•------( ----, L i \\„11(H,
54 /71--' i J i --- 1Å•I -----' —,/1 ---______C____ -lia. \I /
o --_----`,\r-e.J
")) )
Fig. 26: Lokalisering av r.vpeoinradel. M: 1:50000 & 1:5000.
43 KULTURLANDSKAPSTYPE Ton,hei
LOKALISERING OG AREAL
Raudøya ligg i Aldefjorden sorvest for Vilnes på Atløya (fig. 26). øya er berre tilgjengeleg med båt.
Området er dekka av økonomisk kartverk AD 077-5-1 og M-711 serien 1117 IV Askvoll. øya måler om lag 409 da.
H1STORIE
Bruka på Vilnes spadde torv på Raudøya like fram til 1960-1970 talet. Det vart spadd torv kvar vår, og denne vart turka på øya. I torvmyra vart det brukt torvspade. Torvonna føregjekk tidleg på sommaren etter at våronna var unnagjort. Torvene sin storleik var vanleg 1-1,5 fot lang, 0,5 fot brei og 1,5 tomme tjukk. Til turking vart vanleg tre torver sette saman på kant, dei vart "krakka" (Askevold 1895). Når desse var turre vart dei lagde i stakkar (små torvsåter), og henta heim i båt i oktober månad (Falek Vilnes, pers. med.). I tillegg vart det slått lyng her av og til. Øya vart mykje nytta som beite for sau, og då vart heia brend med visse mellomrom. Sidan 1981 har ikkje øya blitt beita.
Frå 1891 og fram til 1932 var det fyrstasjon på Raudøy. I 1932 vart fyrstasjonen erstatta med fyrlampe. Fyrvoktaren på Raudøy hadde nokså bra kår, og om jord- vegen til fyret er det skrive (Oddekalv 1981):"SV-odde av Rauø, areal 30-35 mål, hvoraf ca. 4 mål er oppdyrket og avgir frider nesten til en ko". Ei god torvmyr tilhøyrte også fyret. Laksefiske, landslott, taretak eller andre "herligheter" har ikkje tilhøyrt fyret.
Raudøy fvrstasjon sett frå aust. Teikning etter JOto før 1932 (Bjorkhaug & Poulsson 198(i).
44 SKILDRING AV TORVHEIA
Raucloya er den største i øygruppa vest om Vilnes med høgaste punkt på 29 mo.h. Fleire mindre øyar, skjer og grunnar ligg aust om Raudøya.
Den tidlegare fyrbustaden er flytta til Askvoll, berre grunnmurane syner enno. Ei fyrlykt er komen i staden for fyrhuset.
Raudøya er noko kupert med relativt store søkk midt på øya (fig. 27). Nokre restar etter nettinggjerde vitnar om tidlegare bruk av øya. I torvjorda er det tydelege spor etter torvskjeringa (fig. 28). Dei høgaste toppane og knausane er dominert av røsslyng Calluna vulgaris. Vanleg førekomande artar er elles kIokkelyng Erica tetralix, heisiv Juncus s uarrosus, heistarr Carex binervis, engkvein Agrostis smyle Descham sia flexousa, tepperot Potentilla erecta, engfrytle Luzula multiflora, tytebær Vaccinium vitis-idaea, krekling Ern etrum ni rum, torvull Erio .horum vao-inatum og kystbergknapp Sedum anelicum i bergskårane. På dei ferskaste torvflatene veks tiriltunge Lotus corniculatum, jordnøtt Cono odiurn ma'us, engfrytle Luzula multiflora, smyle Descham .sia flexousa, krekling Empetrum nigrum„ gulaks Anthoxanthum odoratum, engsyre Rumex acetosa og engkvein Aerostis ca illaris.
TILSTAND
Rogn Sorbus acuparia og einer Juni erus communis gror opp i dei våtaste søkka. øya vert ikkje nytta til torvuttak lengre, og vert heller ikkje beita.
Raudøy, Kjeøy og Raudøykalven er føreslege verna som sjøfug1reservat (EDNA 1989). Raudøy er prega av atlantisk myr og lynghei, og må naturgeografisk karakteriserast som særeigen. Øya er viktig hekkelokalitet for fleire artar av ande-, vade- og måsefuglar.
VERDIVURDERING OG EIGNA BRUK
Torvskjering var svært vanleg og utbreidd i dei ytre delane av kommunen. Raudøya til liks med andre område er såleis dokurnentasjon på ein gamal tradisjon. Som fyrøy har o.elsåøya ei særeigen kulturhistorie. Øya har ein viss verdi i samband med sjobasert friluftsliv.
SKJØTSEL
Beiting er turvande for å bevare dei karakteristiske torv- og lyngheiane på øya. Lynging (slått) og avsviing av forveda lyne har også vore del av den tradisjonelle skjøtselen. Brenning av grov lyng vil betre beitekvaliteten. Demonstra-sjonsfelt med torvuttak kan dokumentere ein kulturnistorisk tradisjon med bruk av torv som brensel.
45 Fig. 27: Mellom bergknausane på Raudøy er det fleire søkk med torvheiar. Fjellet i bakgrunnen er Atløynipa.
Fig. 28: Opne torvkantar vitnar om at det har vore spadd torv her tidlegare.
46
6.4 HERLAND
Tinnholmen Grts skjeret Vassholmune /-yst-; / [1k)eret 1 , Artsri- ,
22 1 h herlmen Å'Par 89 • r„,.._.....-. '1Hogta 1: ilj,8 )\ Aretjeflet I')I i \‘'''\‘‘.\\''.\''(:',4 < ;?.'414/::Ci'” — 4 --"- --' — '.."/ , c ' ,--:.?" "-- Merkipg: Kletva, c - ", • -s, s ,- _ ,i –\ ,Stau`e" ‘SINI“111,, \ ., ' ,. :;S:tle"a 216:::, .1_"1e,, - P!' StOre"Npa / Flat kjeref),--.„ -",,. -' .'"-,,'---?'' ,i5-•'—' "___I''"*"'- y a ,i I'SÅk \ \ L\ i' \ ) 4. „,"",,\,\ ,s, ' ør) .,--' CI - "-.• - vibyrg< t heSet Skard e- 75,,_,. ,, Sauelieliet T ".Vetea no.val: -;.., „,,,,'N.," T 91-Tell yrErgektter, ------N Mepnen , „ ta«ktund
i , • ,, -- - i- =, _____ 'b "--;—/ '"--\ ,---,_)<, ' :. ":-- srnheneset',-,-• 14 81eikskjeret ''''''b,Skartieikeris,!r t ___
'rttistaren 2 ' Svartesåt
‘, 4s.t isisit ef-?
,
P,CS\i"‘,\\ 31 0
Brurestokken ' 461 4'‘'-•220
S.7"!
s Siorolden
Fig. 29: Lokalisering av typeområdet. M: 1:50000 & 1:5000.
47 KULTURLANDSKAPSTYPE Beitebakkar
LOKALISERING OG AREAL
Beitebakkane på Herland strekk seg frå Skardvikenova like over Brurastakken og eit stykke ned mot Herland. Området ligg 80-90 mo.h. og er lett tilgjengeleg frå vegen til Herland (fig. 29).
Området er dekka av økonomisk kartverk AD 078-5-1 og M-711 serien 1117 IV, Askvoll. Området dekker om lag 80 da.
H1STORIE
Området har vore fellesbeite for alle gardane på Herland om lag fram til 1950. Gardfjøsen i nedre del av området er frå denne tida. Kring 1950 var det utskifting, og beiteområdet vart delt i teigar.
SKILDRING AV BEITEBAKKANE
Landskapet gjennom det vesle dalsøkket er dominert av raudbrune lyngheiar på eine sida av vegen og grøne beitebakkar på den andre sida. Ovanfor beitebakkane i vest reiser Skardvikenova seg steilt opp mot 175 mo.h.
I dalsøkket ligg beite og slåtteareal om einannan, og dei ulike areala er skilt frå einannan med mange nettinggardttr. To små utløer står i skråninga ned mot Herland (fig. 30). Ei av desse er dels øydelagd grunna vegtras&n til Herland. Denne har grave ut delar av grunnmuren.
Den gradvise overgangen frå slåtteeng via beitebakkar med ulikt beitetrykk, til lyngdominerte heier gjev eit variert kulturlandskap. Lengst sør ligg eit nydyrkingsfelt og i skråninga mot Brurastakken eit plantefelt med furu Pinus sp.. Dei øverste bakkane stig nokså steilt mot fjellet og har parallelle stiar på tvers av bakken grunna langvarig beitetrakk. Mellom dei innujerde beiteareala er det mindre felt med granplanter, meir eller mindre beiteskadde. Areala med konsentrert beitegang er grasdominerte, og dei vanlegaste artane i bakken er gulaks Anthoxanthum odoratum og smyle Descham sia flexuosa (fig. 31). Artsinnhaldet varierer mellom nøysame artar vanlege i slåtteenger til typiske heiartar. Raudsvingel Festuca rubra, engrapp Poa pratense, engfrytle Luzula multiflora, tepperot Potentilla erecta, tiriltunge Lotus corniculatus, blåklokke Cam anula rotundifolia, engkvein Aorostis ca illaris, blåkoll Prunella vul.garis og lækjeveronika Veronica officinalis er nøysame urter som er representerte i beitebakken. Den oseaniske arten kusymre Primula vulgaris er også representert. Områda med lågast beitetrvkk har større innslag av lyngartar og stadvise oppslag av einer Juni .erus communis. Heiblåfjær Pol ala se vllifolia, geitsvingel Festuca vivipara, finnskjegg Nardus stricta, storfrytle Luzula svIvatica, krekling Em etrum nigrum, blokkebær Vaccinium uliginosum, blåbær Vaccinium
48 mvrtillus, bjønnskjegg Sci us caes itosus, klokkelyng Erica tetralix, heisiv Juncus squarrosus og kattefor Antennaria dioica er meir typiske heiartar.
TILSTAND
Store delar av området vert enno nytta som beite for hest og sau. Nokre få bruk har dyrka opp teigane sine til eng.
Beitebakken ligg inntil eit botanisk interessant område. På den kalkrike fjellknausen Brurastakken veks reinrose i lyngheivegetasjon (Aarrestad 1988). Saman med reinrose Drvas octopetala veks kristtorn Ilex aquifolium, sanikel Sanicula euro aea, purpurlyng Erica cinerea og hinnebregne Hvmeno h Ilum wilsoni. Dette er ein sjeldan artssamansetning i plantegeografisk samanheng.
VERDIVURDERING OG EIGNA BRUK
Dalføret med slåtteenger, beitebakkar og Iynghei gjev eit særeigent kulturlandskap. Kulturmarkstypane syner korleis beitetrykket verkar på og utformar bakkane. Området ligg i nærleiken av ein sjeldsynt botanisk lokalitet med reinrosehei og i eit geologisk interessant område.
I tillegg til å vere beiteareal kan området nyttast i samband med undervisning og forskinz.
SKIOTSEL
Jamn og vedvarande beitegang er viktig for å bevare beitestrukturane. Attgroing av lynghei fører til at den tette, høgvaksne røsslyngen ''kveler" lyskrevjande artar som td. reinrosebestandane. Mangel på skjøtsel av lynghei (brenning) får reinrose- bestandane til å gå attende (Aarrestad 1988).
49 Fig. 30: I grensa mellom slåttemark og beiteareal på Herland ligg steingard og ein gamal gardfjøs.
Fig. 31: Dei hardast beita partia er grasdominerte, medan areala omkring har større oppslag av einer.
50 6.5 SMELVÆR
Ospeneseic( 2 Ryggene „ ,,.\\ Sandholmane. c?" . • \% ' • " "- , 1,. • ° - • Godskjerel 1 r 4 47 • • "Ho evik «omsryna s ' :,-Rundhod' men Faneskjera_ • 'Tana
-
Melkeneset c:› 4 •=,
Grunne CL1
Fig. 32: Lokalisering av typeområdet. M: :50000 & 1:5000.
5 1 KULTURLANDSKAPSTYPE Øybruk
LOKALISERING OG AREAL
Smelværet omfattar øygruppa omlag 5 km vest for Staveneset. Dei tilnærma flate øyane stikk på det høgaste 19 mo.h. (fig. 32). Øygruppa er berre tilgjengeleg med båt.
Området er dekka av økonomisk kartverk AD 080-5-3 og M-711 serien 1117 IV Askvoll. Alle øyane dekker eit areal på 425 da, av desse dekker Storøy 290 da.
HISTORIE
Folk på Smelvær har livnært seg på fiske og jordbruk. Her var rike fiskeplassar og gode beite. Det var tre gardsbruk på desse øyane, og det største fødde 12 fjordfe og i tillegg spelsauer. Dei to andre bruka fødde til sarnan 10-12 fjordfe og sauer (Alf Tviberg, pers. med.). Alle øyane i Smelværet er grasrike, og dyra vart flytta frå øy til øy. Då det var lite med lyng på desse øyane, reiste folket på Smel- været til Svanøy og skar/slo lyng der. Dette vart så frakta attende med båt. Om våren nytta dei butare for å drøye høyet. Denne vart slått med "stunorv" (liten ljå) frå båt. For at kyrne skulle like butaren vart den lagt i dungar til gjæring. Det seiast at av dette føret mjølka kyrne ekstra godt. Det eine bruket har vore busett like til dei siste åra.
SKILDRING AV ØYBRUKET
Smelværet er samansett av mange små øyar med Storøya som den største. Øyane er orienterte i sørvest-nordaustleg retning. Øyane er iåge og bygningane på øya står såleis i siluett mot havet og himmelen i vest. Øygruppa er omgitt av eit farvatn med mange grunnar.
To gardsbruk ligg på Storøyna (fig. 33). Det eine bustadhuset er eit kvadratisk toetasjes hus som skil seg klart frå dei andre relativt låge trehusa. I bukta mot nordaust ligg fleire sjohus, både buer og naust.
Øyane er noko kuperte, men i hovudsak jamnt over heller flate. Dei er så og seie utan trevegetasjon, men med innslag av små granplanter Picea sp. og furu Pinus sp. kring tunet. Jordsmonnet er bygd opp av kambrosilurske sediment-bergartar og vegetasjonen vekslar mellom rike strandenger, grasbakkar og slåtteenger. Strandsona er næringsrik grunna tilførsle av tang og tare og fuglejødsel. og har eit mangfald av ulike artar (fig. 34). Her er både salttolande og næringskrevjande artar, samt artar knytte til berg. Strandsmelle Silene maritirna, fjorekoll Armeria maritima, småsmelle Silene rupestris, tiriltunge Lotus corniculatus, smalkjempe Plantago lanceolata, tepperot Potentilla ereeta, kvstmaure Galium saxatile, skjermsveve Hieracium umbellatum, vanleg knoppurt Centaurea iacea, marikåpe Alehemilla sp., raudkløver
52 Trifolium ratense, fuglevikke Vicia cracca, kvann Anizelica archanwlica, strandrug El 'mus arenarius, soleiehov Caltha palustris, nyperose Rosa sp., fjøresaulauk Tri«lochin maritimum, fjøresivaks Sci us unidumis og saltsiv Juncus gerardii er artar i strandsona. I næringsrike engsøkk er feltsjiktet tett av næringskrevjande artar som mjødurt Fili endula ulmaria, hundekjeks Anthriscus sylvestris, engsyre Rumex acetosa og hundegras Dactvlis «lomerata. I dei gamle slåtteengene veks m.a. geitsvingel Feswca vivipara, jordnøtt Cono odium ma•us, blåklokke Carripanula rotundifolia, ryllik Achillea millefolium, kvitkløver Trifolium repens, engsvingel Festuca pratensis, augnetrøst Euphrasia sp., småengkall Rhinanthus minor, hanekam Lychnis flos-cuculi, engkvein Acfrostis ca illaris, raudsvingel Festuca rubra, smyle Descham sia flexuosa, gulaks Anthoxanthum odoratum, vanleg knoppurt Centaurea jacea og engsoleie Ranunculus acris.
TILSTAND
Smelværet er ikkje fast busett i dag, men øyane vert nytta som beite for sau i sommarhalvåret. Ein av grunneigarane har 50-60 sauer på beite her kvart år. Bygningane er i god stand.
I førebels utkast til verneplan for sjøfugl er Storøy (ca. 292 da) føreslege verna som fuglefredingsområde, resten av området (423 da) som naturreservat (EDNA 1989). Øyane, holmane og skjera har ein rik flora med innslaz av sjeldne og oseaniske planter. Området har fleire viktige funksjonar for kyst- og sjøfugl. Smelværet er også interessant i samband med båtfriluftsliv, jakt og fiske (FRIDA 1989). I Generalplan - forslag 1984-1985 er Smelvær lagt ut til friluftsområde. l'ERDIYURDERING OG EIGNA BRUK
Øygruppa Smelvær utgjer eit særsynt flatt øylandskap med mange grunne viker. Bygningane er heller lite skjerma for vêr og vind. Kulturlandskapet dokumenterer eit til tider nådelaust levesett ytterst i havizapet.
Grunna verdien av området for fugle- og dyreliv er øyane føreslegne som naturreser- vat. Området er Og av høg verdi for sjobasert friluftsliv og utgjer også eit godt beiteområde.
SKJØTSEL
For å bevare kulturlandskapet på Smelværet må øyane bli årleg beita. Beite vil halde krattopppslag borte, og bevare eit uasdominert feltsjikt. På slåtteenzene kring tuna vil slått i tillegg til beite stimulere eit urterikt feltsjikt. Slått seint på sommaren vil Izje urtene hove til frøsetting. Trakk frå beitande dyr vil gje gode høve for spiring og vekst av eitt-, to- og fleirårige urter.
53 Fig. 33: To av dei tre gardstuna i Smelværet står enno. Bygningane vert nytta i sommarhalvåret.
Fig. 34: Delar av engene har tett feltsjikt med næringskrevjande artar. Artsmangfaldet er særdeles stort i den næringsrike sona mot sjøen.
54
6.6 VILNES
-. , • '-' c I. 'wk'-L''"--t'tttv-:«'(r''':,"---'"--H. .:, ._-I!- 4* 3-•-'''.:51-'42-.r---/-,.--'•....„...... \_:.4, .5 ontesunciet -_. :.\'ci--1,sau r i 593 ve ,--'-.'k-,-s/._tr/.-:,- .. . 4,.., / 24‘.,' ' n ,' :,,_I• . f's . , 1 ..a. ° I '''-.__-r, ‘.. ° , ' .,1j.t 1 ,r,neb CUIe •C ., ,..., ,.. ,v"g -z----- \ .,,,' -,, \ ,n.,\.,,, . . ekebærholmen • .' .. ikir- ,f "- -• ,, fietlet '.. er et „._-, ,, , ...-- , ,---",.. , •--,.. ... 31 .-:. ..-/ -, ‘27 ' ' ..' 11 klubhenes:f ,1 :',2„/, — ili\fne.5_,„ ,,.,\, iG,I0valv.)1rnen\ , .„,., „, \ „ ,,,, !,\'‘L.,,.,_,-...... -;,.:.„.. ,,..,,,.,,,,---:1,,,.'. ,tehol sntleen,;44«, *‘ '1B -I'-. ' .. ' „._.,,, _, 3 ".8...V:,..--,—,---,___,_ ,-...._,/r 05 \ I -c., ,J • I 92 Bardsholmen ' - - i,.' ---lundaneset \.. - 11 ) \ , , ,, , ,,, 1 S , , .\. ---i- Krokholnten .% Ørnetuva s'.1) • 2 1 Krabbeskjereti , . • Knivs klenneset —' Sukk ornet i., . i,f \ 14 i. ,, f erabbetlua \ Raudeytaren \ '3Bleikesk)eret , Moealasset • \Kleøyna
c ) .1 ;: ;{ ' 3• / "J. VH Scetre [ 234 5 53i4.2 f
'
sti I (-
I 59 ."" )/ 5.9
Scr: .',. , ,--. -_,_-: •..,.._ _ - ,_ - - ___ - - ---5-14 —1 _ " -
/-' ‘......
— -
' —4— 54/ ( -_ _ -_, ....1 - B ------__- - , , 5 ..,-•- ' , Q = , .- • ,r, 54/17 = 1. --- , 9,5. Got'vtV,0
= A --2-'_ V.,'^ .- .2 '\
1,5
Fig. 35: Lokaliscring av typeotnr(Wet. M: 1:50000 & 1:10000.
55 KULTURLANDSKAPSTYPE Urterike slåtteenger
LOKALISERING OG AREAL
Grønebakkane, Gjerde og Gardvika ligg rett aust om Vilnes kyrkje. Området dekker arealet frå sjøen til om lag 100 mo.h. ved Grønebakkane (fig. 35). Området er lett til:zjengeleg frå grendavegen.
Området er dekka av økonomisk kartverk AD 078-5-4 og AE 078-5-3, og M-711 serien 1117 IV Askvoll. Området dekker om lag 20 da.
HISTORIE
Vilnes - Leirvåg er eit historisk område, det tyder alle fornminnene i området på (jfr. Historisk museum 1983). Då sjøen var ferdslevegen, var Vilnes ein naturleg samlins- stad for vestre delen av Askvoll prestegjeld. Vilnes kyrkje er nemnd i Bjørgynjar Kalfskinn 1320. På kyrkjegarden står ein gamal steinkross som peikar attende til dei fyrste kristne kongane (Rogne 1974). Dette kan tyde på at Vilnes var ein "heilag" stad også i heidensk tid, av di "korset vart planta der avguden stod".
Mellom Vilnes og Gardvika er det enno teigblanding for mange av bruka på Vilnes. Teigen i Gardvika vart rydda på slutten av 1800-talet, og har vore nytta som eng. Andre av teigane i området har vore åkerland tidlegare. På tradisjonelt vis har engene blitt slått og beita. Dei vart gjødsla med naturgjødsel, slått ein eller to gongar om sommaren og beita om hausten.
SK1LDRING AV DE1 URTERIKE SLA7TEENGENE
Landskapet er bylwl opp av ei strandflate frå sjøen mot bratte fjellskråningar i bakkant. Elva frå Sætrevatnet renn i eit lite dalføre mellom Vilnes og Gardvika. Frå elva strekk grøne bakkar seg langt opp etter fjellsida. o(..;over nedste Sætregarden ligg urterike enger som i Gardvika (fig. 36).
Bøen mellom sjø og fjell er oppdelt av steingardar i 2-rensene mot naboteigar og som avslutning mot utmarka, og i da‹: mot :rrendaveL,en. Eit par små utIøer står i vegkan- ten utan anna funksjon enn å vere dokumentasjon på tidlegare drift. I Gardvika står fleire sjøbuer, den eine m.a. med tak av steinheller. Elva frå Sætrevatnet har fleire parti med steinmurte elvekantar, og "gamlevegen" kryssar elva på ei gamal steinbru. Langs elvekanten står sverdlilje Iris pseudacorus ten i tett.
dette området ligg fleire urterike slåtteenger blant meir høgtytande engareal. Dei urterike slåtteengene har mange fellestrekk med dominans av engkvein Auostis capillaris, gulaks Anthoxanthum odoratum. englodnegras Holcus lanatus og jordnøtt Cono odium ma.us. Næringskrevjande artar som engrapp Poa pratense, engsoleie Ranunculus acris, kvitkløver Trifolium repens, hundekjeks Anthriscus svivestris,
56 hanekam Lychnis flos-cuculi, engsvre Rumex acetosa, raud jonsokblom Melandrium rubrum og raudkløver Trifolium ratense inngår. Dei næringsrike artane er særleg utbreidd i slåtteenga vest for Gardvika. Dei to andre slåtteengene; i Garvika og på Sætre, ligg i brattare terreng, er turrare og har eit større innhald av nøysame urter. Derte er artar som kystgriseøyre H ochoeris radicata, smalkjempe Plantago lanceolata, blåklokke Cam anula rotundifolia, ryllik Achillea millefoliurn, lækjeveronika Veronica officinalis, blåkoll Prunella vulgaris og følblom Leontodon autumnalis. Prestekrage Chrysanthemum leucanthemum dominerer mindre parti (fig. 37). Revebjølle Dic=italis u urea, myrtistel Circium palustre, einer Juniperus communis og nyperose Rosa sp. står inntil bakkemurar og berg. På beitet i Grønebakkane står desse att som skulpturar på nedbeita feltsjikt.
TILSTAND
Enga vest for Gardvika vert slått to gongar, men ikkje gjødsla før fyrste slåtten. Vanlegvis vert den svakt gjødsla med kunstgjødsel etter fyrste slåtten. Enga vert ikkje beita. Tidlegare hadde engarealet stort innslag av prestekrage, men han forsvant då enga vart kalka. Slåtteenga i Gardvika vert slått ein eller to gongar årleg, helst i midten av juli. I tillegg beiter kyr området om lag ein månad om hausten. Dei siste 5-6 åra har enga vorte gjødsla med naturgjødsel.
VERDIVURDERING OG EIGNA BRUK
Dei urterike engene hadde mykje større utbreiing i kommunen tidlegare. Litt eldre folk minnast godt dei blomsterrike engene som no er borte, og særleg gjeld dette "prestekrage-engene" som idag er sjeldsynte i kommunen. Slåtteengene i Garvika er såleis eigna som referanse og dokumenterer ein historisk kulturmarkstype. Engene er viktige delar av eit mosaikkprega kulturlandskap med innslag av steingardar, naust og sjøbuer, steinbru, Vilnes kyrkje og fornminner.
Kulturlandskapet på Vilnes er sarnansett, har høg variasjon og ei historie som er interessant i samband med reiseliv.
SK.IOTSEL
Dei urterike slåtteengene treng tradisjonell skjøtsel for å bevare særpreget sitt. Dei må slåast årleg, gjerne seint på sommaren slik at urtene får setje frø. Svak gjødling er viktig for å oppretthalde eit artsrikt feltsjikt og ved hard kalking vil artar som prestekrage forsvinne. Beiting vil tilføre slåtteenga naturgjødsel, samstundes som avgrensa trakk vil tje to og fleiråri2e urter høve til god frøsetting, spirinz og vekst.
57 Fig. 36: Dei brattaste engbakkane like før Sætre er støtta opp av mindre bakkemurar og har eit urterikt feltsjikt.
Fig. 37: Urterik kysteng med prestekrage, englodnegras, hanekam og engsoleie utgjer eit fargerikt innslag i landskapet.
58
6.7 ASKYIKA - EIDSTJORDEN
, • L8riqe.t>e! €11_: --",-:______,_<1_,/ " ''' . -,' .:2--' ' " '1"7. r--.---: ( %' .'" < -øaietjeliet , • , -,_.. -----.' , '11 \N-,‘•k,'"------I, ''''' -...; \ 7 ., ' ' ,.• . - I , »4,,,, ,,,,, - - ---,....._,-,, - -,..', 'frf.; -y , ,,„`;‘,1,:, - 1 ( , „-• . 3, ' \ •- ',.(ålacheia ..:\ ...tZ.,.. SX'5", • "-"I' \:,\1•,,,,,"' (i-' 1-13k.-e'',,•';',,r \j,, K--,-2-:,,,,, ,,:' ,...2k__.•-----": - , ;••' cl g,,,cdp ,,,,,y, __.•, ‘ —,.:.:. : - :N.\,., ‘,.• (\ ,_____,,,..__-___-i:J/ --',-,, • , ,',,,i-,'lei -, ,.\, ,,,_,------„,,,,,•—,,‘
-: , -,1z r - •,1 , . v, ..5i., Ir ..,,'.l':,(, ;-: , ,, , 1-1, '( .-; . ..,1 1rei 4 -,,,:_1.,- '. ,• i_''',:‘,!'r'\'''\''?:•,:,‘,)'''Ai.•,( : ' ''' . \ \ \ 1 :—'1'\'''I'L'a:a('I'd'''''''::,,,':,::1;11:5:---e,ne"‘:‘,.:, \ ''''''''1;:::::: ,\ \ 1, a<6., '4 )j ',:' - ' ; ' ') ,(• Wtirgga ,,',;),,,I,,,N'.k r, i- , , (----7 ' , i q, ,hU,. ,,>;,,,A,,,', ;„ 93 -.\''"N, ( 5. - ,',' ,., }. ,\H ,94,,,F_ A \,,,:\ ' '' ' ' , 1 ' ' ‘--•' ' ,,_\„ 1, ' ,„../ 1 t -,1 ' ' , ,', k - ; • • \NN,; •cv.»., .1,-,S,Nr1-______,-- ,,,..._, . "_''''''' ,: . .-'1..».;''''' i ' 1 ' '1 tf'; , ) 1 ,, - , "'z,,,,,, '4.t'lj,e,i,ii ,34''' ''(i 4,U frist'ia\d,', ', .‘\''s'ii '' ''ri en ' ---":3174-,'--.:-...:::i 1(7kk hid ;.„ --r--,,11 ,-, , , •, , '') , r''Piljil,' -'1 \ .------, ., ' ,,, , 1,,' '.---'1feil01- -': f ' .6'1-'Jil-'t:i.l 'A`-/-1'iie'lirti ?'/2 " ° ' ,==."--. -. , , , .,,- ,,', z---- ,-,,- • , --,0, rair ' .-.-- --,,,...--• 41) 'n,,, I. ' ' ' ' •_ t/1 - ,,.,-T,.•',.". , _, , ,------7"--,5 l'r(sti'd r , ..._;,, _). _ < - C-,- ' • P __,.•--- .„ _ , ,.,____S,. ' -'7.:- '«77 --,SCl , . , .: I iilr.s.ir45---,w,11}l'0"F"1:„___...--‘" \?1'Shiql ,; ,;',`, ( 1 ., ) t Netir ' A, / ri , ‘,',1--S1 11 Ir.(-,,I,-v,-----,,-----.••,-w..,A ,-> •' .2 ,.'',...1'"-'!,,,,,,f ' Aikheia,1" .1,-‘, ) •,f, k ' /^1,Askv()IL''' a- r ,i -'- --.-- - -`-'-,- 1 ,• .. t N-, .,JM,..-"- .,,,,, ''''. /,'.. ,C'.- -....-.------'-' ,, ' ril , ' ' n='*".---‘-' " 1'----3> ‘.:,,' ‘,.'' , "L\ ' - '
- '^ ' _,' ,Ii-_,„, t ,,\, ",,,,,, ,.:-1 , r-.F,r,--",___,-,.1,,,i„•,,,' :-Ask vo 1i -----,- ','".^:"-',' ' 4- — ' ¥11 )-'1”/"'I'ils10,-. . ,et.2.1..i.0,,," , , -, ‘ )11r, \ 1,,,>.'\,..' .. ..., ,, , ..._.„., . ,.....4,- i -- -;_ 2--.2M1 . 111,1,e'1' ', o .(t‘4(--- ' .33-.1z, ,.i I „:1' ,-- NR\ k \\:1, ' ,\ ,i ,:( • - ?,, , 1-" .1 ,3 . ,.....),p .• ,,g , I N ' 01...',1, e 1(.1 ,-L,.. : ' .--'71'.. , •.n.le.'1 6'.' -- —•-- r -C-1 ' • \ . 1 : , ; t '''''' ''5'€'" 1 )1Lh't,':';') ' ( I:
.' ', ','• , ,--.T4‘,) :1,2 : ,i •,; : : i ...,• 0 - )' .• :', ...._. • 700.',,-.,
\ ,, , E.ds\h1KG
c,) ( fo , 0)H -:', • .___ , f... 7\, ,
---.." *.• _
' / ) (-,)i-1 . 12 . • -: M srnettet . - 1 —i
(( }- \'
)
171*. 3(`)': Lokaliscrin,:; typeornrcidet. M: 1:50000 1:5000.
59 KULTURLANDSKAPSTYPE Heilskapleg kulturlandskap
LOKALISERING OG AREAL
Askvika -Eidsfjorden omfattar brakkvassområdet Askvika - Leira - Kyllaren rett aust for tettstaden Askvoll, og fjellterskelen mellom Kyllaren og Eidsfjorden. Hovudområdet ligg på Eidet mellom brakkvassområdet og Eidsfjorden (fig. 38). Området er lett tilgjengeleg rn.a. frå riksveg 608.
Området er dekka av økonomisk kartverk AF 078-5-1 og AF 079-5-3 og M-711 serien 1117 I, Dale.
HISTORIE
Gardsbruka ved Eidsfjorden og Kyllaren har tradisjonelt vore drivne som kombina- sjonsbruk. Midt etter Eidet frå Kyllaren til Eidsfjorden ligg ein steingard. Denne markerte grensa mellom Fristad og Søreidet. På vestsida ligg Smettet, som fram til 1925 var husmannsplass under Fristad (Magne Frøyen, pers. med.). 1 dag står berre delar av løa att. Den gamle "tømrastova" vart flytta til Nordeide og står der enno. På denne plassen fôra dei 3 kyr og 7-8 sauer. Også etter at bruket kom under Søreide vart store delar av eng- og myrarealet slått. På Fismen var det ei tid steinbrot. Steinen her ifrå vart frakta til Bergen og nytta som gatestein.
Den gamle hovudvegen til Askvoll gjekk frå Eidsfjorden forbi Smettet og langs Kyllaren til Fristad. Vegen mellom Nordeide og Størdal vart bygd av tyskarane under krigen. Vegen er nokså smal, og svner eit omfattande "hand"arbeid med mange og store steinmurar og mindre tunellar.
SKILDRING AV KULTURLANDSKAPET
Det er herre det smale Eidet mellom Eidsfjorden og Kyllaren som bind Askvollhalvoya til fastlandet. Eidet er på det kortaste berre om lag 0,5 km langt og måler 40 mo.h. på det hogste. Midt på Kyllaren går eit marken skilje i landskapet. Fristadfjellet og Dokka markerer slutten på det tronge og bratte fjordsystemet i nord. Mot sor flatar no terrenget ut i eit avlan,tt og for det meste oppdyrka myrområde. Brakkvassområdet strekk seg rett sorover og svingar vest i Askvika ved Askvoll sentrum.
Eidsfjorden mot nord har bratte og stadvis juvforma fjellsider på kvar side av fjorden. Store delar av fjellsidene aust for fjorden er mykje nytta beiteområde for sau. God innstråling gjer denne fjellsida irrgrøn alt tidleg på våren. Fjellsidene er for det meste grasdominert med innslag av lyngartar (sja typeområde 8). Inn mot Eidsvika ligg Nordeide med to _,ardsbruk. Urterike enger med jordnott Conopodium majus. englodnegras Holcus lanatus, smalkjempe Plantago lanceolata, gulaks Anthoxanthum odoratum. enkvein A(Trostis ca illaris, smvle Descham sia flexousa,
60 kystgriseøyre Hv ochoeris radicata, blåklokke Cam anula rotundifolia og småengkall Rhinanthus minor ligg mellom mindre bjørke- og rognehagar (ifig. 39). På vestsida ligg den fråflytta garden Fismen. Store delar av innmarka kring Fismen er i dag planta til med gran Picea sp.
Det kuperte kulturlandskapet på Eidet er oppdelt av steingardar, og eng- og beite- mark ligg meIlom trekledde knausar. Frå Eidsvika går på lag to dalfører over mot Kyllaren. I "dalføret" lengst vest ligg ein rett steingard midt etter dalen like til Kylkiren. Løa og grunnmuren til husmannsplassen "Smenet" ligg like under Fristad- fjellet omgjeven av storvaksa platanlønn Acer seudo latanus, bjørk Betula pubescens, selje Salix caprea og rogn Sorbus acuparia (fig. 40). Nokre store stein- blokker ligg midt på det beita engarealet som i dag er dominert av artar som engkvein Af*rostis ca illaris, sølvbunke Descam sia caes itosa, engsyre Rumex acetosa, engsoleie Ranunculus acris, kvitkløver Trifoliurn ratense, raudkløver Trifoliurn repens, gulaks Anthoxanthum odoratum, englodnegras Holcus lanatus og flekkmarihand Dactvlorhiza maculata. Mot Kyllaren er dalen myrIendt med flaske- starr Carex rostrata, bukkeblad Men ,anthes trifoliata, myrhatt Comarum alustre, soleiehov Caltha palustris, vårkål Ranunculus ficaria, myrfiol Viola palustris og grøftesoleie Ranunculus flammula som dei vanlegaste artane. Ved møtet med Kyllaren ligg ein godt beita og inngjerda (steingard) svartorhage. Bakken mot stranda er saltvasspåverka og inneheld artar som saltsiv Juneus gerardii, fjøresivaks Sci us uniglumis, gåsemure Potentilla anserina, i tillegg til mjødurt Filipendula ulmaria, trådsiv Juncus filiformis, raudsvingel Festuca rubra, harestarr Carex leporina, engkvein Agrostis ca illaris, harerug Pol onum vivi are, krypsoleie Ranunculus re ens, følblom Leontodon autumnalis, rosettkarse Cardamine hirsuta og ryllik Achillea rnillefolium. Soleiehov Caltha palustris er talrik i våte søkk. På Spreide ligg to gardsbruk. Kulturlandskapet er som på Nordeidet prega av at sau beiter kraftig i ornrådet. Urterike enger og hagemark med bjørk Betula ubescens, rogn Sorbus acuparia, selje Salix caespitosa og hassel Corvlus avellana dominerer i kulturlandskapet.
Strekninea frå Askvika til Leira er mest turrlagd på fjøre sjø. I randsonene kring området ligg strand- og våtmarksenger (fig. 41). Mange av desse strand- og våtmarksengene er rike og inneheld sjeIdsynte artar som pøylestarr Carex mackenziei. fjorestarr Carex salina oe grusstarr Carex elareosa (Lundberg, pers. med.).
TILSTAND
På Eidet ejev jamat og årvisst beite av sau og årviss slått dei urterike engene eit velstelt utsjåande, medan mange av strand- oe våtmarksengene gror att grunna manglande beitetrykk. Landbruksureinine og sterk kunstgjodsline er eit trugsmål for vegetasjonssamansetninga i desse strandengene.
Askvika med Leira og Kyllaren er føreslege verna som våtmarksreservat (EDNA 1989). Området utgjer den viktigaste trekklokaliteten, og ein av dei viktigaste overvintrings-lokalitetane for våtmarksfuel i Soen og Fjordane.
61 VERDIVIRDERING OG EIGNA BRUK
Askvika - Leira - Kyllaren skil seg ut som eit av dei mest verneverdige våtmarks- områda i Sogn og Fjordane (Fylkesmannen 1985) og har den største førekomsten av pøylestarr på Vestlandet (Lundberg, pers. med.).
Området frå Askvika til Eidsfjorden er eit variert og sjeldsynt landskap utan særleg mange tekniske inngrep. Kulturlandskapet er enno drive på tradisjonelt vis, m.a. er store delar av slåtteengene artsrike. Området vil såleis ha dokumentasjonsverdi, og er av stor interesse for friluftsliv og undervisning.
SKJØTSEL
Jordbruksdrift med beite, slått og uttak av ved er turvande for å bevare det tradisjo- nelle kulturlandskapet. Ved sein slått, beite vår og haust og svak gjødsling, vil artsmangfaldet i dei urterike engene kunne halde seg stabilt. På attgroande areal vil det vere turvande med skjøtselstiltak som krattrydding og auka beitetrykk. Rydding av stiar og informasjonstavler kan vere nyttig langs brakkvassområdet.
Fig. 39: Rogntre langs grenselinjer og på kollar skil urterike slåtteenger frå beitebakkar og utmark på Nordeide.
62 Fig. 40: Steingarden deler sjølve Eidet i to. Husmannsplassen, Smettet, ligg like ved foten av Fristadfjellet. Loebygningen står enno.
Fig. 41: Fleire beiteøyar ligg ved ullaupet til brakkvassområdet i Askvika. På fjore sjø kan dyra vandre på "leira"frå øy til øy.
63
6.8 STØRDAL
f •tiviterT;15se; 42 • ••••",:,,T---,E'g,,*,__.„."•'`I-'•---:.-->.-_-_,..,:,,-_2----,`_,.--,--hiLge.r!," 4-"-ieT--»ne i -, , , .iintaneser_--:-.. -_. 7 . i ' .. --"1, •,„,
, S---ib:::::::'",- - ______„..:,-.. . -,--' ",...... _..... ,....., `,, ' 1 '-`, _•,./ ••-•'''‘. ,,,,r--- --_,...-<:_"-----" / ,( '• Cy - , 1 • -- -L.: - ..- _ ...42 ...‘,,,,‘,„\\,„ , - \--i?..::_:• • -----,-----.___=-t---: "---- L'./ ,),,, r Lnrs), :,:__:-...4,------"‘':%:,..:-.:--. -Gjerdåsen i , -,,,, d.--_-•,;\,-\,,,\k,n_\,,,__,,v\ -„.13,,--• _ ..., _-,- -- arnm-a-J3T3-4----"------.‘v--I.,.- _L.J. —_---- .--,Ntr-38----ne k,<:' - ...-Rø • e-. i ., , -,---,,: T'-*-'''/':''....._ •, ... -• k.- <" ---- '''''illfi-:.: ‘dkkanr• ‘,-. - ''''2,---'-''.15---`7-77---;77-' ------i ' -' A•,,,, rtr'Srl , ' , j --",-,.._'..4 ..___',..,""....<--..— '-- . . -- . • . „.„... , ., ------..— 7„., a. ' SkåTefjellet ' 7‘,1r. ' ,,. , ....:,„ k.1',N - '. Stor'cialsstauren '" .-.--._.__ _ , . . -----.. te:, , - ‘',". .1\ .. , l' ,...----'„ - .. - ' , 1 Lenge- - ,..,, ..,_...,- -;•••,),;•,\ •,,,,,•\\,,,,,‘ ,•,\ ' \ Q.• `•••,,\0\,,,, • L,
. - .. - .- ''Q'' t 'Fur el l'i' 'r ) .;,-- \._.,...- , sf7h4r, '',,'•• 't,e,r9a ' _ ,_ ., - _ • • ,••••- ,' • , ,--.1--'' ' Nipe - ; -.---,— 14-----1—, \--,-'""- , .-----:----, --'..-----"--- _ - ,.....-... ' F..an-atjellet -..-,.../.:..-,--- S v-"a'' ' 7,' M - 1 ., • - . , ' - '-•":'/'----,: . r,, Cj ,..-...... '' - \ ",' ,, ,, . Nyken `--- 6 1.(,_____-.• ;',\.\ '.\ ' + --,--.., 1),'1:1,t, \ liella y ,, ii ..._,..,. 1 ',,r .Sril , I -.-„,, ' 62,-,'• ' \ - - , 1- agre, Moldi t•rda
......
= • -<-:/2_
'•••••• \
Store Mjelthoergerr— „ , • 0°
TT.•• 85
Fig. 42: Lokalisering av typeområdet. M: 1:50000 & 1:5000.
64 KULTURLANDSKAPSTYPE Beitebakkar og lynghei
LOKALISERING OG AREAL
Størdal ligg tre km vest for Stongfjorden og har utsyn rett ut fjorden. Området strekk seg frå om lag 50 rno.h. og oppover dalføret mot Moldura (fig. 42). Området er lett tilgjengeleg frå riksveg 609.
Området er dekka av økonomisk kartverk AF 090-5-3 og av M-711 serien 1117 I Dale. Kjerneområdet dekker om lag da.
HISTORIE
Tidlegare hadde gardane på Størdal allsidig husdyrhald med geit, kyr og noko sau. Beiteområdet i Størdalen og langs fjordsidene var ei tid beiteplass for godt over 100 geiter, i tillegg til ein del kyr og sau (Brynvald Stafsnes, pers. med.). Gardfjøsane i grensa mellom inn- og utmark var mjølkestaden for geitene. Det vart kinna både geite- og blandinssmør, og ysta både rein geitost og blandingsost. I 1941 vart dei pålagde å slutte med geiter.
Truleg grunna hardt beitepress er det lite lyng i området, men der det var lyng vart denne nytta som för på vårparten. Den vart også brent i blant. I gamal tid var her også utmarksteigar med grasmark. På Nipa og inst i Størdalen er det spor etter stølsmurar, men det er lenge sidan det har vore stølsdrift på Størdal. Torv til brensel spadde Størdalsgardane på Olset.
SKILDR1NG /11i BE1TEBAKKANE OG LYNGHEIA
Landskapet er ope, og har tydelege overganuar frå sjø til fjell. Engarealet strekk seg frå sjøen til over husgruppa og er avskilt frå utmarka med ein steingard. Også mellom gai-dsbruka står restar etter steingardar. Bak Størdalsgardane ligg eit u-forma dalfore med bratte dalsider med Selbøen inst i dalen (fig. 43).
steingardlinja mellom eng og lynghei ligg to gardfjosar. Den eine står enno, medan berre grunnmurane syner etter den andre.
Røyrebakkane og Stordalsdalen er landskapet steinete. Store steinblokker og steinkjegler markerer seg i landskapet. Utmarka er så og seie utan skog, men har spreidde enkelttre av bjørk Betula ubeseens. rogn Sorbus acuparia og selje Salix caprea (17,<.;.44).I dei bratte skråningane er smortelg Thely teris limbos erma eit vanleg innslag, særleg inntil steinar. Vanlee artar i feltsjiktet er smvle Deschampsia flexousa. tepperot Potentilla erecta, blåbær Vaccinium mvrtillus, fjellmarikåpe Alchemilla al ina, kystmaure Galium saxatile, engfrytle Luzula muhiflora, heisiv Juncus se uarrosus, kvitveis Anemone nemorosa. engrapp Poa pratense, gulaks Anthoxanthum odoratum, heistarr Carex binervis. ticitsvingel Festuca vivipara,
65 blokkebær Vaccinium uffizinosum og jordnøtt Cono odium ma.us. Enkelte innslag av finnskjegg Nardus stricta, røsslyng Calluna vulnris, revebjølle u urea, markfrytle Luzula cam estris, harestarr Carex leporina, raudsvingel Festuca rubra, engsoleie Ranunculus acris og harerug Pol onum vivi are. Små bjørk, rogn og enkelte einer Juni erus communis skyt opp i feltsjiktet.
TILSTAND
Bruka har teke opp att geitehaldet, og ein liten flokk beiter området i tiIlegg til sau. Dette vil truleg halde småskog og einer nede, og lvngen er snau og lite dominerande. Store delar av Eidsfjorden har godt beita lynghei opp etter tjellsida.
Størdalsdalen er ein av inngangsportane til fjellområdet mellom Dals- og Førde- fjorden (FRIDA 1989).
VERDIVURDERING OG EIGNA BRUK
Størdal ligg i eit markert og særprega landskap i munninga av ein steil liten dal. Utsynet ut fjorden mot havet er storfelt, og kulturlandskapet har behalde mange av dei typiske kystlandskapstrekka med lite skogvegetasjon og tydeleg kontrast mellom innmark og utmark.
Området har størst verdi som beiteområde, og kan elles ha verdi for friluftsliv. Dalen nyttast som uwangspunkt for turar til Størdalsstauren og Moldura.
SKJØTSEL
Området trenz jamnt og vedvarande beitetrykk. Steingarden mellom inn- og utmark, og gardfjøsane, er vikti2e element i det karakteristiske landskapet og treng vedlike- hald.
66 Fig. 43: Den hengande u-dalen over Størdal er så og seie fri for trevegetasjon.
Fig. 44: Beitebakken over innmarka på Størdal har høgt innslag av gras og urter og lite lyng. Rogn og hjørk skyt i dag opp på den steinete bakken.
67
6.9 STONG
rui:jå= 4.11 Ytrev4gef)ellet , N c Torehela ' • 11, - - , 18 m6 • s . _ / s'!"' ..• / • / i , R 1-1. ; '.( '" \ ' - = *.."..=,.. ..,L,_•- yndest3 ogerma 2, ' •;,-/ ' s . -. s c• Lta ,-,. • f\j . ,s/ • • / micytaeirtf. frr \ ,----":„..._:-.; --,,-,______----•••••-•___ i / t:Maiki., ' ' ,1"-''. ,v.,____:,_,L,'Sdh-0..,,,I.1,e-ni..:...,,,,,‘,1„,'- ,--,- Stktieoet--_-:_---5------, - i -----r,'"'-,
oeea _ _ . _ - - __ ----,,,,,,,-. '-_-- --`37etr lhakkrn , '1 '' _.__ (1sluntl,j,J...-- tong 1.= ----- , ' I ---T----- .._ _: ,-•,,,,.,.....---..,...... •-!s'i ' ' - . -'":'• ••.,. ." - '1/I ". _J- 14, ' - Lc_P,,:,' ' 1 :, ‘ ••r• t, • = -s-- ,s.--, s - -1•LaJtyanr ---•,4", ',.., •.-\ i,)..1,••••- ,_,,_ 2 Stongfibrden „:•,..,...,!=''', !,:- ,i•-\' .v----,,.,,I, --_--.-_,,, , .,. c . ,.... " / ..,:it..., ,1, - : -• c_- ./. Yndeslad ,. -._._ , .7: ;. .;;T 4: ,» - 4' ,, :"1";<.,,_ : '!•:::.,,...__SIICT9,; fjrand. .-4."_-
. krileneset -,a •aer, --' , Heiape4...,;______—- ----,,''.,,,--'-''-',:„'(.;----'li""ji:''":••'
Sffiherget - Stbnistplen DyrexUl'a I 24: •••„ s•ss \ • ss Gjerdåsen - ard, \ , - (I. ,.itnane
-
— - _
, -