Landformene i Østfold TORMOD KLEMSDAL

Klemsdal, T. 2002. Landformer i Østfold. Natur i Østfold 21(1/2): 7-31. Artikkelen beskriver Østfolds forskjellige landformer; markerte åser, åser, lave, langstrakte åser og fjellknatter, langstrakte senkninger, større og mindre sprekkedaler, foruten leirsletter, raviner og leirbakketerreng. Utbredelse av landformene vises og landformenes dannelse dis- kuteres. Førsteamanuensis Tormod Klemsdal, Geografisk institutt, Universitetet i . [email protected]

Natur i Østfold, hva er det? Som geograf ved mulighet til å betegne forskjellige typer Geografisk institutt, Universitetet i Oslo, har jeg vegetasjon som typer av naturmiljø. innenfor naturgeografi to hovedinteresser; nemlig Komponenter, som inngår i naturmiljøet, er landformer og naturmiljø. Med mine røtter i jordart/jordsmonn, klima, hydrologi og Østfold er det lett for meg å sette sammen disse til vegetasjon. Prosessene, som former naturmiljøet, Østfolds natur. spenner fra de landformdannende prosessene som Landformene er et resultat av en rekke også skaper jordartene, jordsmonndannende landformdannende prosesser som har virket over prosesser som omformer den øvre delen av kortere eller lengre tid, enten i fast berg eller i jordarten til et jordsmonn, prosesser som har med løsmasser. De landformdannende prosessene vannhusholdningen i jordsmonnet og jordarten omfatter forvitring, breenes og elvenes arbeid under å gjøre, meteorologiske prosesser som foruten bølgenes behandling av kysten enten de former vær og klima, og til sist de forskjellige har arbeidet i fast berg eller i løsmasser for å forme biologiske prosessene som er ansvarlig for alle de ulike landformene. Prosessene er, sammen med planter og dyr. materialet som prosessene arbeider i og de Naturmiljøet blir dermed samspillet mellom landformene som utformes, tre viktige hoveddeler floraens deler og faunaens dyr, fugler, fisker og i geomorfologien; læren om landformene. Som insekter som kommer til uttrykk, i for eksempel geograf setter jeg disse tre delene inn i et en skrinn furuskog på fjellknatter eller på geografisk rom: hvor har vi de forskjellige skogåser, i en tettere granskog på steder med landformene? Utformingen av landformene dypere og bedre jord eller i en åpen blandskog foregår over tid. Landformene får en med stort innslag av varmekrevende løvtreslag. dannelseshistorie som gir oss svar på spørsmålet: Leirstrender med takrør, salt- og strandenger eller Hvorfor er det slike landformer nettopp her? kantvegetasjon med svartor og andre løvtrær Naturmiljø er formet av samspillet mellom en langs bekker og vann er andre typer naturmiljø. rekke naturgeografiske faktorer eller komponenter Naturmiljøets hovedingredienser - planter og og en rad prosesser knyttet til naturen. dyr - har naturlig nok vært hovedinteressen i Vegetasjonen får en sentral plass i naturgeografien «Natur i Østfold». Jeg vil imidlertid ta for meg fordi den reflekterer dette samspillet og gir oss en landformene i Østfold.

7 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

Fig. 1. Østfoldprofiler; langs fra Øyeren til Fredriksstad og fra Slavasshøgda i Rømskog til Kråkerøy ved .

Landformene i Østfold Landformene i Østfold spenner vidt: Fra 5 mindre områder (fig. 2). I en smal sone nordøst, skjærgårdens mylder av skjær, holmer og øyer, nord og vest for Rømsjøen, nordøst i Østfold, kiler, tanger og bukter, via fjellknatter og hever de markerte åsene seg over de lavere, sprekkedaler, leirsletter og bekkedaler til Raets jevnhøye åsene omkring. Linnekleppen og åsene ryggform og de lange, lave skogåsene som ser ut nærmest Linnekleppen hever seg opp over åsene som om de er trukket opp med en linjal og danner omkring, nesten som reståser på en åsslette. På Østfoldhorisontene. Fig. 1 viser hvorledes begge sider av og Ågårdselva, landoverflaten faller fra nord til sør, enten vi velger Glommas vestlige løp nord for , i å se på profilet langs Glomma, som det laveste i området nord for Ringdalsfjorden ved Svinesund terrenget eller vi tar for oss landoverflaten fra og langs Tistas løp fra Femsjøen til Iddefjorden Slavasshøgda i Rømskog, Østfold høyest punkt har svakhetssoner ført til en nedtæring av disse. på 336 m o.h. Fallet på 5 m per km gir oss en Det oppsto her et større relieff enn i områdene helling på mindre enn en halv grad, og viser oss omkring. Åsene langs Tista går over i åsene at vi nesten kan snakke om en horisontal flate og omkring som danner en åsslette i samme høyde som former den jevne Østfoldhorisonten. som de mer markerte åsene. Den som kommer E høydeforskjeller mellom 40 og 60 meter fra åsene 6 fra Svinesund ser når de kjører ned fra til terrenget omkring skapes lett et bilde av Svinesund, ut over de lave, jevnhøye åsene jevnhøye, lave åser, der åsene nærmest danner en nordenfor. Fra E 6 ved Kalnes, vest for Sarpsborg, svakt bølgende åsflate eller åsslette. De mest er det utsikt nordover mot det mer markerte åsene med størst relieff, med kuperte åsterrenget langs Glommas nordvestlige høydeforskjeller på mer enn 75 meter, finner vi i løp. Alle med utsikt mot Linnekleppen, som for

8 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 2: Landformene i Østfold eksempel fra Borge Varde nordøst i Fredrikstad, som en restås over åssletten omkring og gjør kan se hvorledes Linnekleppen rolig hever seg Linnekleppen til et fantastisk utsiktspunkt.

9 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

I resten av Østfold har åsterrenget mindre relieff. peneplan som man sier i geomorfologien. Den avrundete formen på åsene gjør at åsene i Fjelloverflatens dannelse vil jeg komme tilbake Østfold danner en jevnhøy horisont. I den til senere i artikkelen. nordøstligste delen av fylket, i Rømskog, ligger Raet (ryggformet israndavsetning) åsene omkring 280 m o.h., med en variasjon på 30-40 m. Tilsvarende variasjon gjelder også for Raet (fig. 2) som strekker seg fra Moss sørøstover høydetallene for de andre åsene i Østfold. I gjennom fylket, sør for Vansjø og Vestvannet, Rømskog finner vi også Østfolds høyest punkt; krysser Glomma ved Sarpfossen, demmer opp for sørvest og sør. Øst for Øyeren når åsene opp i Isesjø, Tvetervannet og vannene nord for Rokke 250 m o.h. Vest for Øyeren synker åshøydene fra kirke til sørvest for Femsjøen og nord for Ørsjøen, 200 til 180 m o.h. Øst for Hobølelva ligger Hobøl har en vekslende utforming. varde 202 m o.h. og herfra avtar åsene sørøstover Raet oppfattes som en rygg. Ryggformen er til omkring 170 m o.h. Sørvestover fra Hobøl godt utviklet for eksempel fra Rahaugen nord for varde til Mosseskogen avtar åshøydene til 60 m Halden til forbi Rokke kirke. Sør for Tvetervannet o.h. Fra Rømskog og sørover langs er Raet også en markert rygg før det strekker seg svenskegrensen senker åstoppene seg fra 250 m videre nordvestover sør for Isesjø til Sarpfossen. o.h. til 200 m o.h., mens åser som Linnekleppen Borgarsyssel Museum og gågata i Sarpsborg med sine 324 m o. h. og noen andre, hever seg ligger på toppen av Raryggen. Vest for Sarpsborg over de jevnhøye åsene. Lenger sør, langs fortsetter Raryggen sør for Tunevannet med Tune svenskegrensen, hever åshøydene seg noe igjen, kirke som et markert kjennemerke på Raryggen. opp til 240 m o.h., mens de lengst sør i fylket, Raveien på toppen av ryggen mellom Kalnes og ved Kornsjø, ligger på omkring 160 m o.h. Langs gårdene Vister ved følger en gammel østsiden av Iddefjorden synker åshøydene kongevei. På begge sider av Ågårdselva, på nordover til 100 m o.h. ved Halden. Nord for Stikkaåsen og sør for Isebakktjern kan Raet bare Ringdalsfjorden; ved Svinesund, når åsene opp spores. Men fra Missingmyr er ryggformen igjen til 80 m o.h. Lenger vest, på Torsneslandet, ligger markert, for eksempel ved Råde kirke og videre åsene omkring 30 m o.h. Denne høyden gjelder nordvestover der E 6 følger Raet et stykke. Ved også for Kråkerøy og Hvaler. Videre nordover Rygge flystasjon blir ryggformen mindre markert. langs kysten er åsene i Onsøy 50 m o.h. I Rygge Raet får mer karakter av en stor flate med slake er åsenes høyde over havet mellom 30 m o.h. og skråninger ned til leirslettene i sørvest og ned til 40 m o.h., selv om Vardåsen ved Larkollen når Vansjø i nord. Fra Halmstad videre nordvestover opp til 89 m o.h. til Moss ved Meløs stadion dominerer flaten selv Legger vi en linje fra Rømskog til Kråkerøy, om skråningen ved Årvoll, vest i Rygge ned mot faller åshøyden fra 280 m o.h. via 220 m o.h. vest E 6 og Vansjø, er lett synlig i terrenget. Raet binder i Trømborgfjella og 130 m o.h. sørvest i Rakkestad Jeløya til fastlandet ved kanalen og finnes igjen i eller 150 m o.h. nordligst i Tune til 60 m o.h. området ved Refsnes. Informasjon om og østligst på Rolvsøy og 30 m o.h. på Kråkerøy og utbredelsen av Raet og leirterrenget er hentet fra Vesterøya. Åsenes topphøyde faller slakt av fra følgende kvartergeologiske kart: Sarpsborg Rømskog sørvestover og kan nærmest trekkes opp (Kjærnes 1984), Askim (Kjærnes), Vannsjø som en linje, en Østfoldhorisont. (Kjærnes et al. 1991), Halden (Olsen & Sørensen 1993), Fredrikstad (Olsen & Sørensen 1998) og Åsene i Østfold med sine små høydeforskjeller Ski (Nordahl-Olsen 1990). utgjør nærmest en åsflate som viser hvorledes landet, fra Rømskog til Moss eller Hvaler, slakt Leirterrenget (hevet havbunn med finsand-, silt- senker seg ned mot havet. Denne fjellflaten med og leiravsetninger) små høydeforskjeller, kan oppfattes som en svakt Leirterrenget eller leirlandskapet i Østfold har tre bølgende, nær på horisontal fjelloverflate eller et forskjellige typer landformer (fig. 2). Leirslettene

10 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 3. Landformene i Ytre Østfold fra utløpet av Iddefjorden i sør til Kurefjorden i nord.

11 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 og ravinene er mest kjent. Leirslettene og ravinene berggrunnen og danner et bestemt mønster i eller de V-formede bekkedalene er to ytterpunkter terrenget avhengig av berggrunnen i området. i leirterrenget med leirbakketerrenget i en Fig. 3 viser at sprekkedalene og fjellknattene mellomstilling. Leirbakketerrenget har en er dominerende i Ytre Østfold fra Onsøy over bølgende overflate med enkelte rester av en Rolvsøy til Borge og Skjeberg. Sprekkedaler leirslette. finnes også i flere områder innenfor Raet, for Store sammenhengende leirsletter strekker seg eksempel nordover fra Rokkeraet, i åsterrenget for eksempel mellom Øyeren og Askim fra nordover fra Femsjøen og langs svenskegrensen Glomma sørøstover til Slitu og Mona, eller sørover fra . sørover fra Trømborg mot Rakkestad og videre Skjærgården (fjärdkysten) sørøstover i Degernes foruten i ytre Østfold. Ravineterreng er først og fremst godt utviklet Skjærgården er preget av en mengde øyer og sund, langs østsiden av Øyeren og sør for Øyeren der holmer og skjær. Øyene og fastlandet har et utall Mønsterelva har skåret seg ned. Langs av bukter og tanger. Inn i fastlandet skjærer det Lekumelva, ved Mysen, er det også områder med seg også en rekke kiler. Utenfor kilene finnes ofte raviner, likeså langs den nedre delen av større åpne vannflater med øyer, holmer og skjær. Rakkestadelva. De fleste bekkene har gravet seg Eksempler er søndre delen av Skjebergkilen, litt ned i leirterrenget omkring. området sør for Tosekilen, sør for Øra og sørvest for Kråkerøy. Slike åpne vannflater har på svensk Sprekkedaler og fjellknatter / lave åser betegnelsen fjärd, og er opphav til betegnelsen Sprekkedaler og fjellknatter er to landformer som fjärdkyst (fig. 2 og fig. 3). Det hadde vært enkelt supplerer hverandre. Sprekkedaler er oftest en å kalle kysten av Østfold for en skjærgårdkyst, rettlinjet dal med en flat dalbunn. Bredden på men skjærgård er også utbrett på strandflatekysten dalbunnen varierer fra noen hundre meter ned til på kysten av Vestlandet, Møre og Romsdal og en ti - tyve meter. Dalbunnens flate karakter Trøndelag foruten i Nord-Norge. Dette gjør at skyldes løsmassene, som for det meste er leire, kysten i Ytre Østfold og Vestfold og langs men noen steder fyller sand opp dalen. En bekk Sørlandet her betegnes som fjärdkyst, selv om vi kan ha skåret seg litt ned i løsmassene i dalbunnen. i dagligtalen vil bruke skjærgård og Langs kanten av dalbunnen kan sand, grus og stein skjærgårdskyst. danne en slak skråning opp mot fjellet i dalsiden. Kilene er omgitt av fjellknatter og små, lave Dalsidene er satt sammen av fjellpartier, fra åser og koller som former tangene. Rundsva, loddrette fjellvegger til mer eller mindre bratte knauser og fjellknatter i forskjellig størrelse med bergflater. Der innlandsisen har beveget seg smale sprekkedaler, noen med loddrette parallelt med dalen, er fjellet glattslipt. Har breen fjellvegger former overflaten på øyene og beveget seg på tvers av dalen, er bergveggen som holmene. Stedvis utvider sprekkedalene seg til ligger i le for brebevegelsen, oppstykket i blokker, mindre sletter. ofte med loddrette vegger eller flater, som for Østfoldkysten fra Larkollen og sørover til eksempel i Onsøyknipa, Ramnefjellet i Borge eller svenskegrensen (fig. 2 og fig. 3) betegnes som «Dragonfjellet» på østsiden av Torsøkilen. fjärdkyst mens kysten nordover formes av lave De bratte dalsidene utgjør begrensningen av åser og enkelte større eller mindre bukter. Langs fjellknattene. Foruten de mer eller mindre bratte kysten finner vi en strandsone som veksler fra bergveggene består dalsidene av en ujevn bratte bergstrender og svaberg til sand og bergoverflate der rundsva i forskjellig størrelser leirstrender i bukter og viker. Innerst i kilene der og grunne drag, senkninger eller sprekker mellom det ofte kommer ut en bekk eller en elv, finnes rundsvaene utgjør fjellknattenes topper. større eller mindre leirstrender med takrør og Sprekkedalene er utformet etter svakhetssonene i strandenger.

12 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 4. Berggrunnen i Østfold

13 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

Landformenes dannelse berggrunnen til mylonitt. Bergarten forteller oss Landformenes dannelse gir oss en vekslende at fjellkjededannelsen foregikk i flere etapper. historie der landformdannende prosesser, som har Dypt nede i jordskorpa var det for omkring 950 vært i virksomhet over lange geologiske millioner år siden store masser med magma, tidsperioder, forklarer dannelsen og utviklingen smeltet steinmasse, som størknet til granitt, for av landformene (Klemsdal & Sjulsen 1988). eksempel Iddefjordsgranitten eller Landformene i Østfold er knyttet til både Østfoldgranitten. Granitten fortsetter sørover som berggrunnen og løsmassene, slik at denne Båhuslänsgranitten i Sverige. I Østfold finner vi historien også gir oss svar på spørsmålet om granitten (4 i fig. 4) som en smal sone langs hvordan berggrunnen i Østfold er blitt til. Det er Iddefjorden og nordover fra munningen av naturlig å starte med å se nærmere på dannelsen Ringdalsfjorden som et stort felt i ytre Østfold til av åsene. For å forklare hvorledes åsene er dannet Krogstadfjorden (fig. 4). må vi starte med å se nærmere på berggrunnen. Etter den svekonorvegiske fjellkjededannelsen 1. Åsene begynte nedtæringen (fig. 5 og 6). De Med unntak av Jeløya og porfyr- landformdannende prosessene brøt ned fjellkjeden konglomeratøyene sørover fra Jeløya har resten og dannet et ås- og sletteland. Det er de dype av Østfold en berggrunn som skriver seg fra røttene av fjellkjeden som er preparert fram til prekambrisk tid, mer enn 600 millioner år tilbake overflaten i dagens Østfold. Utviklingen av dette i tid (fig. 4, tidstavle 1 i fig. 5 og fig. 6). Den ås- og slettelandet fortsatte gjennom 250 - 300 gamle fjellkjeden - den Svekonorvegiske millioner år fram mot kambrisk tid og resulterte i fjellkjeden - ble dannet for 1100 til 950 millioner en jevnhøy landoverflate kalt det subkambriske år siden. De krystallinske bergartene fra de dypere peneplan. Peneplan står for et sletteland og sub, delene av denne fjellkjeden, dannet under høyt som betyr under, forteller at slettelandet ligger trykk og høye temperaturer, delvis også med under de kambriske sedimentære bergartene. oppsmelting, utgjør berggrunnen i store deler av Dette subkambriske peneplanet, slettelandet, som Østfold. Berggrunnen kan deles i tre deler ble utformet fram til det kambriske havet trengte (Berthelsen & Sundvoll 1996, Berthelsen et al. inn over sletten for omlag 550 millioner år siden, 1996). Den eldste er Romerikskomplekset (1 på er et spennende punkt i historien om Østfolds fig. 4) i nordøst, mens Ørjemylonittsonen, en landformer. oppknusningssone (2) som strekker seg fra Stora I havet som trengte inn over landet i kambrium, Le ved svenskegrensen og nordnordvestover til ble det fram til ut i silur for 420 millioner år siden nord for Rødnessjøen og med Østfoldkomplekset avleiret løsmasser. Disse løsmassene ble etter (3) i de sentrale delene av Østfold som den yngste hvert til de kambrosiluriske, sedimentære delen. Berggrunnen består hovedsakelig av en bergartene - sandsteiner, leirskifre, kalksteiner og rekke forskjellige gneiser som fikk sine strukturer konglomerater som er en blanding av store og små under fjellkjededannelsen. Disse ble stein kittet sammen i en masse. De sedimentære svakhetssoner som forvitringen fulgte ved senere bergartene (5 i fig. 4) utgjorde berggrunnen da nedtæring. Mønsteret i dagens sprekkedaler, åser landblokken, antagelig mot slutten av silur, ble og senkninger i gneisområdet ble dermed anlagt hevet og steg opp av havet. Igjen begynte en ny under denne fjellkjededannelsen. nedtæringsperiode som gjennom siste del av Mylonitt er en bergart som er sterkt omformet devon og karbon, varte fram til perm for omlag ved at Østfoldkomplekset under 280 millioner år siden. Den kambrosiluriske fjellkjededannelsen ble skjøvet mot nordøst over berggrunnen ble utsatt for forvitring som dannet Romerikskomplekset og omformet deler av denne løsmasser som rennende vann fraktet bort. I dag finner vi kambrosiluriske sedimentære bergarter

14 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 5. Tidstavle 1 for utviklingen av berggrunn og landformene i Østfold.

15 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

Fig. 6a: Utviklingen av berggrunnen og landformene I Østfold.

16 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 6b. Utviklingen av berggrunnen og landformene i Østfold.

17 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

Fig. 7. Utviklingen av Østfold i kvartærtiden, med vekt på de siste 10 000 – 12 000 år.

18 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold bare i mindre områder på Jeløya (5 i fig. 4). Etter perm fortsatte nedtæringen av landet i øst. Nærmest Østfold finnes i dag kambrosiluriske Gjennom millioner av år (tidstavle 1 i fig. 5) bergarter i Oslogryta, i et lite felt på nordvestsiden fjernes lavadekket og det som må ha vært igjen av Øyern og ved sørenden av Vänern. av de kambrosiluriske bergartene mellom I uroperioden i perm sprakk jordskorpa opp. I lavadekkene og den prekambriske berggrunnen Osloområdet oppsto det vulkanisme og lava fløt under. Kjemisk forvitring i et varmt og utover de kambrosiluriske bergartene som vekselfuktig klima, slik vi finner det i tropene i lavadekker (6 i fig. 4 foruten fig 5 og 6). Porfyrer dag, var sammen med rennende vann viktige av forskjellige slag med rødbrune farger og med prosesser. Denne forvitringen er også betegnet innslag av mørke basalter dannet lavadekkene vi som dypforvitring da den er virksom langt ned i dag finner i Vestfold, rundt indre Oslofjord langs svakhetssonene i berggrunnen. Sakte og foruten i Vestergötland mellom Vänern og sikkert er berggrunnen over det subkambriske Vätteren i Sverige. Lavadekker dekket også den peneplanet fjernet og det gamle slettelandet med eldre berggrunnen i det som senere ble Østfold. I sin svakt bølgende topografi er kommet fram i dag er det bare rester igjen av de eldste permiske dagen igjen. lavabergartene som står fram i de høyere partiene Med en nedtæring av 1 mm på 100 år vil av Jeløya (6 i fig. 4). Under den permiske nedtæringen ha kunnet fjerne et 2500 m tykt lag uroperioden med vulkanisme for mellom 240 og av jordskorpa siden permtiden. Med et tykt lag 280 millioner år siden skjedde det også bevegelser av kambrosiluriske og permiske bergarter vil det av jordskorpen, forkastninger, der deler av landet gamle slettelandet i den prekambriske forskjøv seg i forhold til hverandre. En meget berggrunnen først blitt avdekket for kort tid siden, markant forkastning eller forkastningssone kan for eksempel sent i tertiær for 20 - 30 millioner år følges langs Østfoldkysten (fig. 4, 5 og 6). Fra siden. Da hadde klimaet endret seg fra et varmt dagens Mossesund i nord strekker den seg sørover vekselfuktig klima med dypforvitring til et kjølig langs kysten til Hvalerdypet vest for Hvaler i sør. klima med nedbør gjennom hele året. De Landet i vest beveget seg, ved mange små landformdannende prosessene, med rennende forskyvninger, nedover i forhold til landet i øst. I vann som den viktigste, hadde liten innvirkning dag ligger den prekambriske berggrunnen under på landformene i Østfold idet landet her lå lavt de permiske og Moss. Ved Søndre Søster og over havnivå. Hvalerdypet, vest for Hvalerøyene, er avstanden Senere, fra slutten av tertiær og utover i ned til de kambrosiluriske bergartene på Jeløya kvartærtiden som begynte for omkring 2,5 million nær 2000 meter lavere enn de prekambriske år siden, fikk frostprosessen og breene mulighet bergartene øst for prekambriske bergartene enda til å virke, men heller ikke disse prosessene maktet større. Etter hvert som landet i øst fikk større å skape nye storformer i Østfold. Breene bare høyde over landet i vest, og lavadekkene forvitret, finpusset fjelloverflatene og fjernet løsmassene skyllet rennende vann løsmassene ut i senkningen fra sprekkedalene. De prekambriske bergartene i vest. er mer motstandsdyktig mot nedtæring enn Løsmassene, store og små steiner av lavadekkene og de kambrosiluriske sedimentære forskjellige slag porfyrer, ble kittet sammen av bergartene slik at dagens lave åser med små sand og leire til en bergart vi kaller høydeforskjeller, mindre enn 50-60 meter godt porfyrkonglomerat eller rombeporfyrkonglomerat kan være det gamle slettelandet, det subkambriske (7 på fig. 4, 4c i fig. 5). og på Eldøya i nord, på peneplanet, eller en flat åsslette. Denne ideen om Sletterøyene, Rauøy, Konglomeratet finnes fra at de lave åsene i Østfold er det gamle Revling, sør for Jeløya via Missingen til subkambriske peneplanet eller er styrt av det, Søsterøyene i sør. passer godt inn i ideen som Karna Lidmar-

19 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

Bergstrøm har for de lave åsene med lite relieff i har innlandsisene imidlertid bare finpusset Vest-Sverige (Lidmar-Bergstrøm 1995, Jonasson berggrunnsoverflaten. Bergoverflaten har fått en 1996). I området sør for Vänern ligger de jevn, fin form med skuringsstriper, og det er kambrosiluriske bergarter direkte på den formet mindre grunne senkninger med terskler prekambriske berggrunnen. Dette forteller oss at som demmer opp de mange, små vannene i overflaten av de lave åsene i området, med åsterrenget. Det er høyst sannsynlig at den prekambriske berggrunnen og lite relieff, er det paleiske overflaten øst for Oslofjorden faller subkambriske peneplanet. De lave åsene kan sammen med det subkambriske slettelandet og følges fra Vänern vest- og nordvestover gjennom danner grunnlaget for dagens åsformer i Østfold. Dalsland og Bohuslän til Østfold. Det er en Det er en fascinerende tanke at dagens åser, koller fristende tanke å la de lave åsene i Østfold være og fjellknatter i Østfold kan være det gamle fortsettelsen av det subkambriske peneplanet og slettelandet som ble dannet for mer enn 600 tenke på at hovedformen i de lave åsene i Østfold millioner år siden, for så å bli dekket av yngre er styrt av landformer dannet for mer enn 600 bergarter og frempreparert for 20 - 30 millioner millioner år siden. På den andre siden, om det år siden. De forskjellige innlandsisene i gamle slettelandet ble avdekket tidligere i jordens kvartærtiden har i liten grad omformet den gamle mellomalder, kan de nedtærende kreftene ha landoverflaten, bare finpusset bergflatene og endret det gamle slettelandet slik at dagens åsflate plukket med seg mindre fjellblokker fra bare er konform med det gamle slettelandet, det fjellknattenes lesider. subkambriske peneplanet. 2. Raet Landoverflaten som ble utformet gjennom den Når det gjelder dannelsen av Raet, må vi ty til en lange nedtæringsperioden etter den kaledonske annen tidsskala (tidstavle 2 i fig. 7) enn den som fjellkjededannelsen og den permiske uro i ble brukt for å forklare dannelsen av åsene. Raets Oslofeltet, har i de sentrale fjellstrøk av Sør-Norge dannelse er knyttet til isavsmeltingstiden. Den fått betegnelsen den paleiske overflaten (Reusch siste store innlandsisen nådde for omlag 20 000 1901, Gjessing 1967). Ordet paleisk betyr gammel år siden til NordTyskland i sør og til og henspeiler her på den gamle overflaten som hovedoppholdslinjen som går nord-sør midt utgjorde Norges overflate, landformene, da den gjennom Jylland i Danmark. For 15 - 16 000 år første nedisning fant sted for 2,5 millioner år siden begynte innlandsisen å smelte for alvor. siden. De forskjellige innlandsisenes evne til å Avsmeltingen stanset noe opp for omlag 12 000 erodere, grave seg ned i det svakt bølgende, år siden og mye materiale ble ført fram til jevnhøye slettelandet i Østfold, var liten slik at brefronten og avleiret som Hvalerraet, for begrepet paleisk, med tanke på de gamle eksempel på Brattestø på Asmaløy og sørvest på landformene også kan brukes om åsene i Østfold. Kirkøy. Sanden i Storesand har bølgene senere Bare der innlandsisen fulgte dalfører og dannet vasket ut av Hvalerraet. I og med at innlandisens markerte isstrømmer, og der disse kom ned fra tyngde presset landet ned ble Hvalerraet avsatt høyere fjellområder og løp sammen, for eksempel på havbunnen, kanskje på 170-180 meters dyp. i Oslofjordområdet, maktet innlandsisens For ca 11 300 år siden stanset avsmeltingen noe isstrømmer og dalbreer å erodere kraftig og sette opp igjen og moreneavleiringen; det ytre ra ble markerte spor i terrenget. Dette sammen med at avsatt langs brefronten for eksempel i Onsøy, ved området var gjennomsatt av svakhetssoner og Borge kirkegård, Gunnarstorp, på neset mellom bergarter som var mindre motstandsdyktige mot Horneskilen og den innerste delen av nedtæring er årsakene bak utformingen av Skjebergkilen, Høysand, Nygårdsmoen og sør for Oslofjorden. Berg kirke. Sørøst for Halden finner vi det ytre Østfolds jevnhøye, svakt bølgende sletteland raet i nordkanten av Iddsletta og som en rygg

20 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 8. Utviklingen av Raet og dets løsmasser.

21 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 sørover fra Aspedammen. Det ytre Østfoldraet er sorterte ut finmaterialet som ble skyllet enten bare små moreneansamlinger uten noe markert innover eller utover i havet, mens større steiner ryggform. Innlandsisen smeltet videre ned, og ble liggende igjen på toppene. Sand ble avsatt i brefronten la seg et sted over Indre Østfold. I havet strandsonen. Dermed ble det en sortering av utenfor ble det avsatt leire. materialet. Større og mindre stein ble liggende Så stanset avsmelting opp igjen og brefronten igjen i overflaten på toppen av Raryggen, sand rykket fram igjen mot sørvest. Breen skjøv ble lagt igjen nedover i skråningen, både på sammen stein, grus, sand og leire som var avsatt i yttersiden og innersiden av Raryggen, mens leira fjorden. Morenemateriale ble ført fram til ble avsatt i roligere vann lenger bort fra Raet (fig. brefronten av breen og smeltevannet fraktet med 8). seg sand og grus. Dette materialet ble avleiret ved 3. Leirterrenget brefronten samtidig som elvene hadde med seg Innlandsisens avsmelting fortsattte. For 10 300 silt og leire som holdt seg svevende i havvannt år siden, under Åstrinnets dannelse, akkumulerte før det avleiret seg på havbunnen som marin leire. breelvene store mengder løsmateriale, sortert sand Slik ble Ramaterialet en blanding av og grus i et isranddelta, Monaryggen nord for sammeskjøvet marin leire, sand, grus og stein, en Mysen. Marin grense her er om lag 200 m o.h. endemorene, og sortert sand og grus der breelven Bare toppflaten på Monaryggen ble avleiret over munnet ut ved brefronten, som foran Femsjøen i datidens hav. Tistedalen eller i Kalnesområdet vest for Vestvannet vest for Sarpsborg. Moreneryggene som i sør demmer opp innsjøene Mjær og , lengst nord i Østfold, Raet (fig. 8) ble avleiret på havbunnen fra hører til Skitrinnet som ble dannet for 10 000 år Jeløya i nordvest forbi Sarpsborg til Rahaugen siden. Østfold var da dekket av hav bortsett fra vest for Høiås, nord for Halden. Foran Femsjøen åsene som nå ligger over 200 m o.h. i indre Østfold dannet smeltevannselvene et delta med og 150 m o.h. i Haldenområdet der landet hadde breelvsmateriale, sortert sand og grus, i havet. steget 40 meter på de 700 årene fra Ratid (fig. Både ved Høiås og sørøstover fra Femsjøen ble 11). Raet avsatt på tørt land og fikk en mindre klar ryggform. Foruten endemorene - Hvalerraet, det ytre Østfoldraet, Ra og endemorenene foran Mjær og Etter som innlandsisen smeltet, ble Lysern - la innlandsisen igjen en bunnmorene. En innlandsisens tyngde mindre og presset på land bunnmorene er et mer eller mindre tykt avtok, hevet landet seg. Det høyeste sporet etter løsmassedekke, som er usortert, kantet og kantslitt havet i form av marin leire, bekkedeltaer, materiale i en blanding av alle kornstørrelser, stein, strandlinjer eller havavsetninger i myrer, betegnes grus, sand, silt og leire. I det senglasiale (tidstavle som marin grense (MG). Ved Halden ligger MG 2 i fig. 7 og fig. 11) havet ble det avsatt store på 190 « 3 m o.h. (Sørensen 1999) og ble dannet mengder leire som breelvene fraktet ut i havet. under Ratid for 10 700 år siden. Fig. 9 viser Etter som landet steg i postglasial tid, førte bølgene hvorledes landet har steget opp av havet, til at silt og leire ble skyllet ned fra de høyere hvorledes stranden har forskjøvet seg fra 190 m partiene og skråningene og ble avleiret i o.h. og ned til dagens strand, mens fig. 10 viser senkningene. Etter som landet hevet seg og hva som var hav, land og is i Østfold for 10 700 senkningene med leire kom opp av havet og ble år siden. Østfold var i Ratid bare noen få spredte til leirsletter (fig. 2). øyer sørøst for Halden. De eldste leirslettene finner vi høyest i Landstigningen var stor i begynnelsen (fig. 9). terrenget, de ble tørrlagt først. Et eksempel er Raet kom etter hvert i bølgenes brenningssone slik leirsletten nordøst for Askim, eller leirslettene at bølgene angrep bunnen og stranden. Bølgene rundt Rakkestad. Senere kom andre leirsletter til,

22 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 9. Strandforskuvningskurver for Indre Østfold og Ytre Østfold. for eksempel omkring Visterflo og Skinnerflo. De som spredte øyer, men etter hvert som en mer yngste leirslettene er leirsletta inn fra Kurefjorden, sammenhengende rygg. Det siste åpne sundet i leirslettene på begge sider av Glommas nedre løp Raryggen, mellom Hafslund og Kulås i Sarpsborg mellom Sarpsborg og Fredrikstad eller Viksletta i ble på grunn av landhevningen stadig mindre. For Berg. 3900 år siden ble sundet så smalt at det ble en elv Etter som Østfoldlandet ble hevet opp av havet, ut av innsjøen, elven, nordenfor. Elven måtte over fikk Glomma sitt laveste utløp ut av en bergterskel og Sarpfossen ble til etter hvert som Øyernbassenget. Topografien sør for landet fortsatte å stige. Glomma hadde omsider Øyernbassenget med Monaryggen og leirsletten funnet sitt løp nord for Sarpfossen på ca 24 m nordøst for Askim gjorde at det lavest utløpet ut o.h. Dette vannivået ble viktig for alle sideelvene fra Øyernbassenget var vestover ved Mørkfoss. og bekkene til Glomma nord for Sarpfossen. Da Senere fant Glomma det lave løpet mellom leirområdene ble hevet over havet, fant elvene og leirområdene i Rakkestad og Skiptvet. Etter hvert bekkene sin vei mot det laveste løpet i terrenget dukket også Raryggen opp av havet, først bare ned mot havet, og senere ned mot Glomma.

23 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002

Bekkene skar seg ned i leira og innover i tallet. I dag er lokaliteten ødelagt av uttak av leire leirslettene og det utviklet seg markerte v-formede til lecaproduksjon. Et nyere leirras gikk nordover bekkedaler, raviner (fig. 2). Ravinenes størrelse, fra tettstedet Skjønhaug i Trøgstad i 1967. De særlig dybden, er avhengig av hvor langt ned større leirrasene og mange mindre utrasningene elvene og sidebekkene kan skjære seg ned. er alle, sammen med avrenningen fra jordene og Nedskjæringen bestemmes av havet for de elvene bekkene som skjærer seg ned, med på å forme og bekkene som renner ut i havet. For elvene og landformene i leirbakketerrenget. bekkene som drenerer mot Glomma nord for Sarpfossen, danner Glomma med sin høyde over 4. Sprekkedaler og fjellknatter / lave åser havet en lokal basis for hvor langt ned bekkene For å forklare hvordan sprekkedalene og kan grave, en lokal erosjonsbasis. Sideelvene kan fjellknattene ble til, må vi bruke begge tidstavlene. ikke grave seg lenger ned enn til Glommas nivå, De lave åsene og fjellknattene har en overflate og dette styrer ravineterrenget langs nedre deler som har samme utvikling som åsene. Den gamle, av Rakkestadelva eller Lekumelva. Dersom det, paleiske overflaten, formet av som i Lekumelva, finnes en fjellterskel som elva nedtæringsprosessene over lang tid, gjennom løper over og lager en liten foss, som ved Mysen, danner terskelen en lokal erosjonsbasis for elva millioner av år, er også med når det gjelder og bekkene ovenfor terskelen. Tilsvarende danner dannelsesbildet for fjellknattene. Innlandsisen har Øyeren nedre grense for nedskjæringen for alle her, som for åsene, bare finpusset landoverflaten, bekkene som renner ned mot Øyeren. Særlig godt formet rundsva og glattslipte fjellformer. utviklet er ravineterrenget i sør, langs Sprekkedalene er utformet ved Mønsterelva. For at bekken skal kunne ravinere forvitringsprosesser i berggrunnens må de ha mulighet til å grave seg ned. Jo dypere svakhetssoner, som i gneisen og i Østfoldgranitten ned de kan grave, jo mer markert blir ravinene. er formet i prekambrisk tid og i permisk tid. Mellom leirslettene som enda ikke er angrepet Forvitringen gikk dypt ned i svakhetssonene. av bekkenes nedskjæring og ravinene, ligger Dypforvitringen som hadde lang tid på seg i leirbakketerrenget med en bølgende topografi med jordens mellomalder, nådde antagelig helt ned i sine mange slake skråninger, bakker. svakhetssonene i den prekambriske berggrunnen Berggrunnens topografi sammen med rennende (tidstavle 1 i fig. 5). Den første innlandsisen i vann og jordsig da leirområdet steg opp av havet kvartærtiden (tidstavle 2 i fig. 7) fjernet og fraktet har bestemt den bølgende overflaten av løsmassene til utkanten av innlandsisen i Danmark leirbakketerrenget. og Nord-Tyskland. Fordi høydeforskjellene i Leirras er også med på å forme landoverflaten var små, maktet ikke innlandisene leirbakketerrenget. Det mest kjente leirraset i å grave ut, erodere, markerte daler i åsterrenget. historisk tid er leirraset som tok Borregaard Ved å fjerne forvitringsmaterialet i svakhetssonene hovedgård natten mellom 14. og 15. februar i ble sprekkedalene til og innlandsisen bare 1702. Hovedgården som lå langs vestsiden av finpusset fjelloverflaten og sprekkedalene. Glomma nedenfor Sarpfossen forsvant ut i elva. I Denne utviklingen av sprekkedalene må dag ligger fabrikkbygningene i rasgropa. På suppleres med utviklingen i sen- og postglasial østsiden av Glomma mellom Gretnes gård og tid (tidstavle 2 i fig. 7). Da den siste innlandsisen Tomta, Roald Amundsens fødested nord i Borge forsvant fra Østfold for om lag 10 000 år siden, gikk det et leirras i 1925. Rasgropen ble liggende var sprekkedalene dekket av hav (fig. 11). urørt av bonden som brukte området til beite for Innlandsisens tyngde hadde presset landet ned, dyrene på gården. Dette gjorde at rasgropen men da isen forsvant begynte landet å heve seg utgjorde et meget godt eksempel, et opp av havet. Innlandsisen hadde lagt igjen et tynt demonstrasjonsobjekt for geografistudentene ved morenedekke på fjellknattene og i sprekkedalene, Universitetet i Oslo fra 1960 til midten av 1980- mens leire ble avsatt over bunnmorenen i det

24 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 10. Fordelingen av land og hav og innlandsisens plassering for 10 700 år siden.

25 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 senglasiale havet. Da landet hevet seg og Kråkerøys geologi og eldste historie i Kråkerøy områdene med sprekkedaler og fjellknatter kom i bygdebok (1957). bølgenes brenningssone, ble leiren og Utbredelsen av sprekkedalene strekker seg morenedekket på fjellknattene bearbeidet av først og fremst fra Onsøy, via Fredrikstadmarka bølgene. Store og mindre store steiner ble liggende og Borge til Skjeberg i Østfoldgranitten (fig. 3). igjen. Grus, sand og skjellrester ble derimot skyllet Sprekkedalene har forskjellige retninger med ned i de lavere partiene og i dragene mellom retningen nordøst - sørvest som den mest rundsvaene og fjellflatene. Skjellrester fra den framtredende. En sekundær retning, nordnordvest tidligste tiden kan finnes ved Kilebu sørøst i - sørsørøst, gjør at mange fjellknatter i ytre Østfold Rakkestad og i området østover mot Strømsfoss får en bastionform i den sørvestre delen. (Holtedahl 1953). Ved Kilebu ligger skjellrestene I tillegg til disse sprekkeretningene er det 120 m over dagens havnivå og er omkring 9500 interessant å se hvorledes den bratte skråningen år gamle. Skjellrestene forteller om arter som langs østsiden av Skjebergkilens nordre del, der levde i et kjølig til kaldt havmiljø, mens åsene i øst ligger 60 m o.h. til 70 m o.h., fortsetter østersskjellrestene som finnes 10 til 20 m o.h. i nordover som begrensningen av Skjebergsletta til ytre Østfold for eksempel på Kråkerøy og i østsiden av Isesjø. Det er fra snuplassen for buss Torsnes vitner om et varmere havmiljø for 1500 på Rokkeveien like etter Sandbakken fin utsikt til 3000 år siden. Det meste av løsmassene havnet over Skjebergsletta, Skjebergskilen og åsene nede i sprekkedalene som fortsatt var dekket av østenfor. Tosekilen strekker seg i nordnordvestlig havet. Dette førte til at det ble liggende igjen lite retning inn i landblokken og svakhetssonene kan jord på fjellknattene. sies å fortsette i Visterflo. Daldraget som Seutelva Under landhevningen ble det i området med følger fra Skinnarflo til Seut har retningen nord - sprekkedaler og fjellknatter dannet en mengde sør. En fascinerende tanke er å se disse øyer, holmer og sund, tanger og kiler i ytre svakhetssonene i sammenheng med Østfold. Landhevningen fortsatte og følgelig kom hovedforkastningen fra permtiden som kan følges bunnen av sundene i bølgenes brenningssone, og langs Ønsøylandet og vestsiden av Hvaler. I en sortering av løsmassene på bunnen begynte. fortsettelsen av denne tanken ligger også tanken Omsider ble sundene til tørre grus og sandtanger om en samtidig oppsprekking av Østfoldgranitten mellom fjellknattene på begge sider. Landet først og fremst i en nordøstlig retning slik at fortsatte å heve seg. Strandkanten trakk seg utover mønsteret for sprekkedalene i ytre Østfold ble i sprekkedalen og blottla etter hvert sprekkedalen dannet. med sand øverst i «sundet» og langs fjellsidene i Sprekkedalene i ytre Østfold, knyttet til sprekkedalen som langsomt ble hevet opp av Østfoldgranitten, har således en utvikling i flere havet. Leira ble skyllet ned i det laveste i terrenget, trinn. Første trinn er dannelsen av granitten og ned i de ytre lavere delene av sprekkedalene, helt enkelte svakhetssoner i den for 950 millioner år ut til dagens leirstrand innerst i kilene. På siden. Andre trinn er nedtæringen og utviklingen Kråkerøy finnes en rekke slike sprekkedaler med av det subkambriske slettelandet fram til for om «sund»-lokaliteter (fig. 3) Erling Johansen (1957) lag 600 millioner år siden, og tredje trinn er uroen hadde øye for disse landformene. Han koblet dem i perm for 250 millioner år side da og naturmiljøet sammen med forkastningsbevegelsene i Oslofeltet førte til steinaldermenneskenes behov for boplass med oppsprekkingen og dannelsen av alle tilgang på ferskvann, ly for vinden og brensel svakhetssonene i Østfoldgranitten. Fjerde ledd er samtidig som skjærgården ga muligheter for jakt dypforvitringen langs disse svakhetssonene, og fiske. Han beskrev Kråkerøylandskapet på en gjennom jordens mellomalder og inn i tertiær interessant og illustrativ måte i kapitelet: (tidstavle 1 i fig. 5). Femte trinn er innlandsisene

26 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold

Fig. 11. Fordelingenav land og hav for 10 000 år siden da innlandsisen dannet Skitrinnets morener.

27 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 som fjernet løsmassene og formet sprekkedalene kiler, tanger og nes, bukter og viker. Egentlig er og finpusset landoverflaten fram til det sjette det et sprekkedalsterreng og fjellknatt-terreng som trinnet, innlandsisens avsmeltingsfase. Da kom en sakte heves opp av havet. del av løsmassene på plass. Det syvende trinnet Løsmassene på fjellknattene består av stein og er både den postglasiale landhevningen og grus, og sprekkedalene ligger der som sund omplasseringen av løsmassene som fulgte med mellom øyene. I sjøen vasker bølgene bunnen og landhevningen. På Kråkerøy dukket det høyeste sorterer sand og leire fra hverandre og legger igjen partiet (68 m o.h.) opp av havet for om lag 7800 materialet enten som en sandbunn eller en år siden, mens fjellknattene omkring 40 m o.h. leirbunn. På land dominerer svabergene og formet for 5800 år siden de første større øyene fjellflatene. I havkanten og et lite stykke opp fra som ved den fortsatte landhevningen etter hvert vannet forteller skuringsstripene om breens ble til Kråkerøy. Dagens landhevning som er bevegelsesretning. Beveger vi oss enda høyere omlag 30 cm på 100 år viser at Kråkerøy og hele opp, ser vi at bergoverflaten blir mer ru og i Østfold, særlig kysten, fortsatt er under utvikling. fordypningene ligger det forvitringsgrus som Det åttende trinnet i utviklingen er dagens vitner om at forvitringen også har foregått i den prosesser der frostforvitring og rennende vann korte tiden etter at fjellflaten kom opp over havet. angriper sakte og sikkert bergoverflaten og løsmassene. Avsluttende bemerkninger I Indre Østfold, nord for Raet, finnes også en Åsene, kollene, sprekkedalene og fjellknattene, rekke sprekkedaler. De er ikke så konsentrert som leirslettene og ravinene er de karakteristiske i Ytre Østfold og dalene er ikke så markerte. store landformene i Østfold. Mindre fjellknatter Enkelte daler, som for eksempel Styggedalen på og landformer som steile bergflater eller rund- veien mellom Sarpsborg og Rakkestad, har fått sva og svaberg, er sammen med enkelte sand- en markert utforming. De fleste sprekkedalene er strender, steinstrender og leirstrender mellom- grunne og mindre markert i forhold til åsene store landformer som utgjør blant annet mange omkring. Retningene på disse sprekkedalene er av landformene i fjärdkystlandskapet. De min- styrt av strukturretningene, svakhetssonene, i ste landformene kan være de utallige skurings- gneisen og mylonitten. Svakhetssonene er blitt til stripene og de mange spor etter rennende vann under dannelsen av disse bergartene. I enkelte med mye materiale som har formet jettegryter, områder, som nordover fra Rokkeraet og i de mange rennene og andre småformer i berg- åsterrenget på grensen mellom Rakkestad og overflaten. Øymark, er det tydelig mønster av to retninger; Landformenes dannelseshistorie avslører et nordøst - sørvest og nordvest - sørøst, ofte stort spenn i materiale, prosesser og tid. gjenspeilet i formen på mange av innsjøene i Variasjonene i bergartssammensetningen sammen området. Et eksempel er vannet Kløsa, sørøst i med svakhetssonene i berggrunnen, som følge av Rakkestad. en lang geologisk utvikling med flere uroperioder med fjellkjededannelser i prekambrisk tid og av 5. Fjärdkysten vulkanisme og forkastningsbevegelser i Dannelsen av fjärdkysten som følger samme permtiden, la grunnlag for de nedtærende kreftene. opplegg som sprekkedalene og fjellknattene, er i Disse tærte ned landoverflaten til det det syvende trinnet i utviklingen; landhevningen. subkambriske slettelandet og senere Samtidig er dagens prosesser virksomme, trinn frempreparerte dette igjen som en del av den 8. Åsene som senker seg fra Rømskog mot kysten, paleiske overflaten; de lave åsene med enkelte vil med sin slake skråning med sprekkedaler og høyere reståser. Sprekkedalene ble så utformet i fjellknatter nettopp i kontakten med havet forme dette slettelandet. Breene har først og fremst hatt skjærgården med øyer, holmer og skjær, sund og betydning for de mindre og mellomstore

28 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold landformene i Østfold. Den første innlandsisene komponentene med en femte, nemlig luften. Våre fjernet løsmassene, forvitringsmaterialet som var opplevelser av landskapet er i høy grad påvirket dannet over lang tid, mens storformene i liten grad av hvordan været er når vi opplever landskapet. ble påvirket av breene. Utformingen av Vegetasjonen som er en annen betydelig del landformene bygger på forskjellige av landskapet, er nærmest synonym med landformdannende prosesser, ikke bare naturmiljø og reflekterer de naturgeografiske innlandsisens prosesser, men vel så mye på komponentene jord, vann og klima. Østfolds natur forvitring, rennende vanns arbeid og og landformer blir viktige deler av massebevegelse gjennom jordens lange Østfoldlandskapet enten det er åslandskapet, mellomalder. Landhevningen de siste 10 000 år Ralandskapet, leirslettelandskapet, og de landformdannende prosesser som har vært ravinelandskapet, sprekkedalslandskapet eller aktive etter at isen forsvant fra Østfold; nemlig fjärdlandskapet. rennende vann, forvitring og massebevegelse eller I et hvert landskap ligger det verdier. Hvilke ras, har formet leirslettene, ravinene og verdier har så de forskjellige Østfoldlandskapene leirbakketerrenget i løsmassene. De og hvor kommer så landformene inn i et landformdannende prosessene har etter at isen Østfoldlandskap? forsvant for vel 10 000 år siden hatt liten tid på seg til å omforme landformene i fast berg. Østfolds landformer enten det er skjærgården med et mylder av øyer og holmer, sund og De landformdannende prosessene er ikke bare langstrakte kiler eller lave åser, kan ikke som ansvarlig for landformene. De er vel så viktig som turistattraksjon konkurrere med de alpine prosessene som har dannet de forskjellige fjellformene, de trange dalene og fjordene på jordartene i Østfold. Over marin grense er det et Vestlandet eller kysten i Nord-Norge. Likevel, mer eller mindre tykt dekke av bunnmorene, lagt landformene i Østfold har verdi fra det å være en igjen av innlandsisen i dens siste fase i siste istid. flat leirslette som et godt utgangspunkt for Under marin grense har bølgene etter istiden jordbruk og dets jordbrukslandskap til skyllet finmateriale som sand, silt og leire ned i mulighetene for rekreasjon i Østfoldnaturen. skråningene og senkningene slik at det er en stein- Mange har gode opplevelser av det vakre, det og grusrik bunnmorene nærmest opp mot marin estetiske i Østfoldlandskapet eller i de forskjellige grense, mens den marine leira finnes i de lavere naturmiljøene i Østfold som lyngheimiljøet ytterst delene av landskapet. Vekslingen i disse jordartene på kysten, skrinn furuskog på fjellknattene eller bestemmer vekslingen mellom skogåsene og den skogsmiljøene i åsterrenget. dyrkede marka i Østfold, og dermed også vekslingen mellom åslandskap og Leirterrenget, enten det er leirslettene eller jordbrukslandskap i Østfold. leirbakketerrenget har med sine flate jorder eller svakt bølgende terreng, gitt mulighetene for å Østfoldlandskapet er et ord som ofte brukes. drive jordbruk og skape et jordbrukslandskap. Folk flest kobler det sammen med Landformene i dette slettelandskapet har både en kulturlandskapet og tenker da på arealverdi og en produksjonsverdi. jordbrukslandskapet, enten det er Ralandskapet Jordbrukslandskapt er sterkt formet av eller et leirslettelandskap. Østfoldlandskapet eller menneskene slik at landformene kommer i annen rettere sagt Østfoldlandskapene er preget av fire rekke. Men, opplevelsen av det åpne komponenter som styrer våre opplevelser av jordbrukslandskapet er preget av leirslettenes vide landskapet. Landformene er en viktig del. De utstrekning og flate karakter. legger grunnlaget for de tre andre komponentene: vann, vegetasjon og menneskeverk (Klemsdal Ravineterrenget er et karakteristisk landskap 1998). Kanskje kan vi supplere disse fire der landformen er det mest markerte selv om

29 Tormod Klemsdal NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 ravineterrenget i de fleste tilfeller utgjør et vi de mange hyttene. Som en følge av variasjonene granskog- eller beitelandskap. Ravinene med sine i landformene og den vekslende naturen, markerte, bratte skråninger skaper et trangt og vekslingen mellom land og hav, har menneskene lukket landskapsrom med helt andre opplevelser funnet seg til rette i fjärdlandskapet. Tidligere var av det nære enn opplevelsene i det vide utsyn over det jord til små åkerflekker og fisken i sjøen som en leirslette. Ravinene som landform supplert med trakk folk til fjärdkysten. I dag er det andre verdier enten naturmiljø eller beitemark utgjør dermed i landskapet som er attraktive. Kombinasjonen og andre opplevelsesverdier enn slettelandskapet. variasjonene av land - sjø og en åpen skog har Ralandskapet er en kombinasjon av Raryggens gitt et godt grunnlag for rekreasjon. Landskapet toppflate og skråninger og jordbruket som har ligger dessuten i den delen av Norge som har et utviklet seg, særlig på de sandrike skråningene. stort antall solskinnstimer, noe som øker Raets ryggform og vekslende jordbruk skaper et rekreasjonsverdien. Landskapet har store estetiske harmonisk landskap der det enkelte steder, som verdier som er med på å gi landskapet en betydelig fra E 6 i Rygge er utsikt både til skogåsene ord rekreasjonsverdi. for Vansjø og til leirslettene ned mot Kurefjorden. Åslandskapet, der åsene med et tynt dekke av Råde og Rokke kirke er sentrale punkter i hver bunnmorene eller omskyllet materiale med skog, sin bygd, ses fra store deler av bygda og utsikten mange steder en skrinn åpen skog, gir gode fra kirkene gir impulser, både av Ralandskapet, rekreasjonsmuligheter. Det svakt bølgende åslandskapet innenfor og leirslettelandskapet åslandskapet med variasjon i skog og vann i et utenfor Raet. Her er det også opplevelsesverdiene rikt mangfold, gir store opplevelsesmuligheter. og det estetiske i det varierende landskapet som De forskjellige Østfoldlandskapene har alle påvirker oss. verdier der landformene inngår. Selv om I sprekkedalslandskapet er landformene landformene er preget av horisontale linjer og ikke vesentlige for landskapet der sprekkedalene med er som de store landformene på Vestlandet, skaper sine bratte bergvegger skaper kontrast til landformene og de andre komponentene i fjellknattene med de lave og langstrakte landskapet muligheter for estetiske opplevelser. høydedragene og åsene. Høydedragene og åsene Samtidig har landskapet stor betydning for med vekslende skogsmiljø har estetiske verdier menneskenes fritidsbruk både fysisk og ikke minst så vel som biologiske verdier. Dessuten brukes mentalt. Landskapet med sine landformer påvirker sprekkedalslandskapet, særlig fjellknattene og de oss også slik at vi får en følelse av tilhørighet til lange, lave åsene til rekreasjon. Bare i et sted, det har både en symbolverdi og en sprekkedalenes løsmasser gjør identitetsverdi. Østfoldsangen «Det er så fagert i jordbrukslandskapet sitt innspill i landskapet. Austfold» bygger på disse verdiene, men verdiene Fjärdlandskapet er i første rekke preget av øyer, knyttet til naturhistorien er supplert med verdiene holmer og skjær. Tanger med fjellknatter og lave i Østfolds kulturhistorie som har formet åser og ikke minst sjøen i trange sund, åpne viker, kulturlandskapet. Et kulturlandskap som omfatter brede eller lange kiler er også ingredienser i både jordbrukslandskapet på leirslettene og i fjärdlandskapet. Fjellflater enten som lange slake sprekkedalene og bylandskap som Gamlebyen, skråninger eller som bratte bergvegger som faller Cicignon eller sentrum i Fredrikstad eller det som i sjøen, med en overflate formet av breen og er i ferd med å bli bylandskap mellom Fredrikstad vannet, rundsva eller svaberg og skuringsstriper og Sarpsborg foruten industrilandskap som supplerer landformene i fjärdlandskapet. Spredt Borregaard. og tynt jorddekke eller fullstendig mangel på jord I alle typene av Østfoldlandskap ligger det gjør at naturmiljøet preges av en skrinn furuskog. pedagogiske verdier. Kunnskapen om åsene, I denne åpne skogen med nærheten til sjøen finner sprekkedalene, leirslettene, leirbakketerrenget,

30 NATUR I ØSTFOLD 21(1/2) 2002 Landformer i Østfold ravinene, Raet og fjärdkysten og deres dannelse Klemsdal, T. & Sjulsen, O.-E. 1988. The Norwe- beriker vår opplevelse av Østfoldlandskapet. gian macro-landforms: definitions, distributions Kunnskapen om landformene blir dermed en and system of evolution. Norsk Geografisk Tids- viktig verdi i landskapet. skrift. 42: 133-147. Landformenes utforming, dannelse og Klemsdal, T. & Sjulsen, O.-E. 1992. Landformer, betydning for landskapet har således stor verdi 1 : 1 000 000. Nasjonalatlas for Norge, kart- for vår forståelse, oppfattelse og opplevelse av blad 2.1.2. Statens Kartverk. de forskjellige Østfoldlandskapene. Klemsdal,T. 1998. Naturmiljø og landskap. Res- surs- og miljøgeografi. Serie B Fagnotat nr. 7. Litteraturliste Geografisk insttutt. Universitetet i Oslo. Berthelsen, A. & Sundvoll, B. 1996. Beskrivelse Lidmar-Bergstrøm,K. 1995. Relief and saprolites til geologiske kart over Norge B 1:250000 Oslo. through time on the Baltic Shield. Norges geologiske undersøkelse. Geomorphology 12. Berthelsen, A., Olerud, S. & Sigmond, E.M.O. Olsen, L. & Sørensen, E. 1993. HALDEN 1913 1996. Geologisk kart over Norge, berggrunns- II. Kvartærgeogisk kart M 1:50 000 med be- kart OSLO 1:250000. Norges geologiske un- skrivelse. Norges geologiske undersøkelse. dersøkelse. Olsen, L. & Sørensen, E. 1998. FREDRIKSTAD Gjessing, J. 1967. ´s paleic surface. Norsk 1913 III. Kvartærgeogisk kart M 1:50 000 med Geografisk Tidsskrift. 21: 69-132. beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse. Holtedahl, O. 1953. Norges geologi. Bind II. As- Nordahl-Olsen, T. 1990. SKI Kvartærgeologisk chehoug & Co, Oslo. kart 1914 III B M 1:50.000 Beskrivelse. Nor- Johansen, E. 1957. Kråkerøys geologi og eldste ges geologiske undersøkelse. Skrifter 95. historie. Særtrykk av Kråkerøy Bygdebok. Reusch, H. 1901 Nogle bidrag til forstaaelsen af, Johansen, og Skjølsvold. 1966. Reisefører til for- hvorledes Norges dale og fjelde er blevne til. tiden. Med arkeologen rundt Oslofjorden. Norges geol. Unders. No. 32: 124-217 og 239- Cappeelen 263. Jonasson, C. 1996. Landet, s. 16-41 i: Helmfrid, Sørensen, R. 1979. Late Weichselian deposits in S. Sveriges geografi. Sveriges Nasjonalatlas. the Oslofjord area, South Norway. Boreas 8: Kjærnes, P.A. 1984. SARPSBORG 1913 I B Kvar- 241-246. tærgeologiske kart 1:50.000. Norges geologiske Sørensen, R. 1999. En 14C datert og undersøkelse. dendrokronologisk kalibrert strandforskyvning- Kjærnes, P.A. 1986. ASKIM 1914 II B Kvartær- skurve for søndre Østfold, Sørøst-Norge. I Sels- geologiske kart 1:50.000. Norges geologiske ing, L & Lillehammer, G. Museumslandskap. undersøkelse. Artikkelsamling til Kerstin Griffin på 60-års- Kjærnes, P.A., Robertsen, K & Bargel, T.H. 1991. dagen. AmS-Rapport 12A. Arkeologisk mu- VANNSJØ IV. Kvartærgeologiske kart B M seum i Stavanger. 1:50.000 med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse. Klakegg, O. & Sørensen, R. 1991. HORTEN 1813 I Kvartærgeologisk kart B M. 1:50.000 med beskrivelse. Norges geologiske undersøkelse.

31