Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no Moods of Norway Date : 18/11/2013 Denne artikkelen ble skrevet på bestilling fra Zeit Online, for et tysk publikum. Deres forkortede versjon kan leses her. Sigurd Wongraven og Erna Solberg, flankert av representanter for klesmerket Moods of Norway. Kilde: @nrk_lindmo. 12. oktober 2013, fire dager før Norges nye regjering ble utnevnt av Kongen i statsråd, opptrådte landets påtroppende statsminister i talkshowet Lindmo på den lisensfinansierte kanalen NRK1. Dette var Høyre-leder Erna Solbergs andre fjernsynsopptreden, utover nyhetssendingene, etter at den nye regjeringen hadde gått i gang med arbeidet på en ny plattform, Sundvollen-erklæringen. Programleder Anne Lindmos øvrige gjester denne kvelden var to gründere fra klesmerket Moods of Norway og deres venn og nabo, Sigurd «Satyr» Wongraven, vokalist, låtskriver og frontfigur i black metal-bandet Satyricon. Etter at Wongraven hadde fortalt om bandets nyss påbegynte verdensturné – dagen før opptaket ble gjort hadde han spilt en konsert i Sibir – og sin forestående eksamen på høyeste nivå i Wine and Spirits Educational Trust (Wongraven er også vinimportør), ble Solberg spurt om hva hun tenkte om de norske black metal-musikernes gjennomslag. Hun fortalte at hun er «veldig imponert»: «Vi skal være stolte av det de har fått til,» sa hun. Før hun innrømmet at «det ikke er det første jeg setter 1 / 14 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no på», selv om hun, som hun sa, har venner som setter pris på musikkformen. I andre deler av verden blir black metal omtalt som djevelens verk, fascistisk marsjmusikk eller stevnet for retten som blasfemi. Denne formen for oppmerksomhet skjøt igjen fart da Varg Vikernes i juni d.å. ble arrestert på gården sin i Salon-la-Tour i Frankrike, mistenkt for å planlegge en terroraksjon. De oppgitte grunnene til at han ble anholdt, var at hans kone hadde kjøpt fire skytevåpen (riktignok lovlig, da hun er medlem av en pistolklubb), og at han hadde mottatt Anders Behring Breiviks manifest på e-post morgenen før udåden i 2011. Det franske politiet må ha hatt mangelfull etterretning: I Norge vet alle som leser aviser at Breivik sendte manifestet til rundt 1000 personer, hvorav de færreste kjente til ham fra før. Ikke minst skriver Anders Behring Breivik i 2083: An European Declaration of Independence at han «hater metal» – selv fantaserte han om å lytte til Knut Avenstroup Haugens nyromantiske orkestermusikk fra dataspillet Age of Conan mens han gjennomførte massakren. Det gikk dessuten få dager etter aksjonen på Utøya før Vikernes kunngjorde på en av bloggene sine at Breivik var langt ute på viddene i både praksis (drap på barn) og teori (Breivik erklærer seg som kristen, der Vikernes idealiserer tiden før de semittiske religionenes inntog i Europa). Per i dag består den franske politimyndighetens tiltale mot Vikernes i ett punkt: jødefiendtlige uttalelser på Internett, og rettsaken er utsatt til juni 2014. Skjermdump fra Varg Vikernes’ blogg Thulean Perspective. Til tross for at de opprinnelige anklagene mot Vikernes manglet substans, er det franske politiets aksjon et symptom på hvordan black metal fortsatt, som en av få populærmusikalske sjangre, evner å sette sinn i kok, spre frykt og skape overskrifter. I alle fall i noen deler av verden: I Skandinavia (med unntak for Sverige) blir «retten til å krenke» etter Muhammed- 2 / 14 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no karikaturkrisen over hele det politiske spekteret fremholdt som en av opplysningstidens umistelige verdier og som grunnleggende for det skandinaviske frisinnet. Dermed blir også musikksjangre der symbolske provokasjoner er en iboende del av uttrykket, omfattet av toleranse, og vi har fått en særnorsk variant av mainstream-approprieringen av grenseoverskridende kunst og subkulturer. I et sentralt manifest erklærte dadaistene: «Vi vil rive opp, omstyrte, bløffe, plage, trakassere, kile til døds, forvirre, uten sammenheng, tvinge oss på, være negasjonister […]. Vi skal alltid være mot.»? På kilingen nær kunne erklæringen ha opptrådt i en norsk black metal-fanzine fra begynnelsen av 90-tallet, eller som liner notes forfattet av norske musikere med artistnavn som Fenriz og Demonaz. Disse i utgangspunktet marginale skikkelsene ble i årene etter Varg Vikernes’ drap på det norske black metal-miljøets samlende figur, Øystein «Euronymous» Aarseth – gitarist i Mayhem, innehaver av platebutikken Helvete og leder av plateselskapet Deathlike Silence Productions – kjent for musikklyttere over den ganske verden. 20 år senere har bandene deres solgt hundretusener av plater, med musikalske uttrykk som spenner fra Burzums primitive enmannsinnspillinger via Darkthrones mer og mer punkpåvirkede uttrykk til Immortals stadionvennlige lydorgier. Omslagsillustrasjonen til Satyricons selvtitulerte album i Operaen på valgdagen. Kilde: mrdevilsheep. 3 / 14 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no Norsk black metal, en gang en beryktet musikalsk subkultur, er i dag god butikk og i opprinnelseslandet en kulturell påvirkningskilde langt utover rekkene av metal heads: Satyricon slapp nylig sitt selvtitulerte album til førsteplass på de nasjonale platelistene, med lanseringskonsert i Den norske opera og et fire siders lanseringsintervju i Dagens Næringsliv; Darkthrones Gylve Fenris Nagell opptrer som humørfull turguide til skogene rundt Oslo i NRKs friluftsprogram Ut i nærturen; bandet 1349 utformer klær for klesmerket Anti-Denim; God Seed- vokalisten «Gaahl» – for få år siden omtalt som «den mest fryktede musikeren i verden» på grunn av et par oppsiktsvekkende intervjuopptredener – ble i 2010 kåret til «Årets homo» på Bergen Gay Galla; tidligere og nåværende medlemmer i Gorgoroth, Solefald og Ulver skriver dikt og romaner. Den «stolthet» Norges påtroppende statsminister Solberg snakker om i møte med Sigurd Wongraven, er hun ikke alene om å føle: Den har vært gjenstand for mang en artikkel i norske medier, i kjølvannet av det ene salgstallet høyere enn det andre og et globalt gjennomslag som overgår hva anerkjente norske utøvere innen jazz eller eksperimentell pop opplever. Innebærer denne oppmerksomheten en form for «repressiv toleranse», som sliper av de radikale kantene i uttrykket? Er den et utslag av at patriotisme gjør blind for reaksjonært tankegods? Skal nær sagt hva som helst som kan vise til suksess i utlandet bli applaudert, uten å bli møtt av gravende journalistikk eller kritiske kommentarer? Ikke alle er like imponert: Svenske The Knifes vokalist Karin Dreijer Anderson uttalte i sommer at hun undret seg over at ingen i Norge har tatt et oppgjør med metal-scenen: «Norsk metal er så glorifisert i utlandet, så hypet og så veldig rasistisk og sexistisk. Jeg synes det er skummelt at ingen reagerer på det.» Én som – i alle fall ideologisk – regnes som persona non grata i Norge, er Varg Vikernes, som i dag har få eller ingen forbundsfeller i det norske metalmiljøet; å markere avstand til hans holdninger ville være å slå ned åpne dører. Fra sitt refugium som familiefar på den franske landsbygda har da også Vikernes avsverget black metal-subkulturen, som han oppfatter som dekadent og lite egnet til å fremme den europeiske selvbevisstheten han tar til orde for på bloggene sine, i en art stammetenkning velkjent både fra ytterliggående nasjonalisme og jihadisme. At Vikernes i dag er en aktiv (og humørsyk) ideolog innenfor slike kretser, har lite å gjøre med det musikkmiljøet han ble isolert fra etter at han ble fengslet på midten av 1990-tallet. Men det skulle være nok grums å ta av, også om man går de mer stuevarme navnene etter i sømmene. Man kunne for eksempel tenke seg at en driftig kulturjournalist kunne føle seg fristet til å konfrontere Satyricon – gjerne i forkant av konserten i Operaen på selveste valgdagen – med at tittelen på den første singelen fra deres nye album, «My World, It Rumbles Tonight», ligger påfallende nær «’Ere the World Rumbles», sangen Helene Bøksle la vokal til i Age of Conan, og som Anders Behring Breivik brukte som meditasjonsmusikk og forestilte seg å lytte til under massakren på Utøya. En slik konfrontasjon blir ikke mindre nærliggende av at albumet ellers kjennetegnes av tekstlinjer som «Vi blåser i horn, nå er det krig» og «Ruiner, ulmende glør / Sevjen av gammel vrede / Vi tror deg, vi ser deg, marsjerer for deg», som det heter i låta «Tro og kraft». Konfrontasjonen ville imidlertid ikke være enkel å føre helt til mål. Teksten Bøksle fremfører er 4 / 14 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no nemlig i sin helhet hentet fra undergangsvisjonen i Voluspå, det første diktet i Den eldre edda, og tittelen er en engelsk oversettelse fra et vers herfra. Også Satyricons låt henspiller på et kanonisk opphav, slik teksten til «The Dawn of a New Age» på Nemesis Divina (1996) besto av lett omskrevne setninger fra Johannes’ Åpenbaring. Og man kan vel vanskelig laste musikere for at undergangsscenarier er et av de yndete motivene i religion og kunst siden uminnelige tider? Med mindre man da vil ta til orde for at alle som befatter seg offentlig med eskatologiske forestillinger – kunstnerisk, religiøst og politisk – ansvarliggjøres for at martyrer, konspiranoikere og fundamentalistiske endetidssekter i den grad har inntatt verdensscenen. Peter Nicolai Arbo: Åsgårdsreien (1872). Kilde: Wikimedia Commons. 5 / 14 Vagant Tidsskrift for litteratur og kritikk http://www.vagant.no Nettopp edda er kilden til store deler av black metal-sjangerens lyriske standardelementer, i kjølvannet av det eksemplariske albumet Blood Fire Death (1988) av det svenske bandet Bathory, med Peter Nicolai Arbos maleri Åsgårdsreien (1872) på omslaget. Hardrockens tekstunivers fra Black Sabbath av har rommet groteske og dionysiske elementer, fragmenter fra greske og norrøne myter så vel som utplukk fra kristendommens grunntekster. Black metal- lyrikkens interesse for omstøtelse av den rådende orden utgjør i det hele tatt kun et av mange spirende skudd på stammen i den apokalyptiske tradisjonen i Vestens forestillingsverden – en stamme en uoverskuelig mengde populærkulturelle og kunstneriske uttrykk springer ut av eller poder seg på.