Hevnlyst Og Hat I Hamar Arbeiderblad? Has Dekning Av Landssvikoppgjøret Fra 1945 Til 1948

Hevnlyst og hat i Hamar Arbeiderblad? HAs dekning av landssvikoppgjøret fra 1945 til 1948

Mikkel Torpen Hokstad

Våren 2016

Institutt for arkeologi, konservering og historie

Universitetet i Oslo

Innhold

Forord 4

1 Innledning 5 1.1 Hypotese og problemstillinger 5 1.2 Disposisjon 5 1.3 Avgrensning og metode 6 1.4 Kilder og litteratur 8 1.5 Etisk vurdering 9

2 Bakgrunn: Hamar Arbeiderblad og landssvikoppgjøret i Hedmark 11 2.1 Hamar Arbeiderblads historie 11 2.2 Landssvikoppgjøret i Hedmark 16 2.3 Debatten om landssvikoppgjøret: isfront og silkefront 19

3 Oversikt: Hamar Arbeiderblads dekning av landssvikoppgjøret 21 3.1 Fra frigjøring til første forhør 24 3.2 Fra første forhør til første dom 30 3.3 Landssvikoppgjørets mest hektiske måneder 38 3.4 Landssvikoppgjøret går mot slutten 47

4 Sammenlikning: avisartiklene og dommene 52 4.1 Peder Alfei 53 4.2 Kirsten Emilje Kristiansen 55 4.3 Paul Ivar Øxseth 56 4.4 Arvid Nyang 57 4.5 Sverre Viksmoen 58 4.6 Georg Johannesen 61 4.7 Julie Andresen 62 4.8 Odd Johan Skau 64 4.9 Rolf Johansen 66 ’ 4.10 Oscar Sandaker 69 1

4.11 Magnus Lang-Ree 71 4.12 Andreas Imerslund og Eilif Sandberg 73 4.13 Wollert Wilhelm Valle jr. 78 4.14 Alfred Sæhlie 80 4.15 Kåre Esbjørnsen 83 4.16 Magnus Storsween 84 4.17 Gunnar Lie 86 4.18 Ragnvald Kleven 88 4.19 Mathias Gaukerud 90 4.20 Tore Viker 94 4.21 Ragnhild Samsahl 95 4.22 Knut Baardseth 97 4.23 Odd Sofus Fokstuen 99 4.24 Arthur Troller 101 4.25 Hans Kristian Hals 103 4.26 Georg Berg 105 4.27 Wilhelm Johansen og Sigrid Røseth 106 4.28 Sigurd Borlaug 108

5 Partipolitikk styrende for dekningen? 110 5.1 Var landssvikoppgjøret politisk motivert? 110 5.2 Hamar Stiftstidende etter frigjøringen 112 5.3 Hamar Stiftstidendes dekning av landssviksakene 117 5.3.1 Peder Alfei 117 5.3.2 Julie Andresen 119 5.3.3 Andreas Imerslund og Eilif Sandberg 121 5.3.4 Magnus Storsween 123 5.3.5 Mathias Gaukerud 124 5.3.6 Tore Viker 126 5.3.7 Arthur Troller 127 5.3.8 Oppsummering 128

6 Konklusjon 130 6.1 HA etter frigjøringen 130 6.2 HAs dekning av landssviksakene 132 6.3 Videre forskning 135

Vedlegg 137 Vedlegg 1: HAs forside fra 6. mars 1946 137 Vedlegg 2: HAs midtside fra 11. mars 1946 138 Vedlegg 3: HAs bakside fra 20. juni 1945 139

Litteraturliste 140

Forord

Å skrive masteroppgave har vært en lærerik, spennende, morsom og meget stor utfordring. Som kommende lektor i historie har arbeidet gitt meg et nyttig innblikk i hvordan historikere angriper problemstillinger og dykker ned i kildemateriell. I dag er jeg stolt over hva ett års dedikert arbeid har resultert i, og jeg er takknemlig overfor alle som har gitt meg hjelp og gode råd underveis i den tidvis krevende prosessen. En stor takk rettes til historiker, tidligere statsarkivar og biveileder Per-Øivind Sandberg. I arbeidets startfase visste jeg ikke nøyaktig hva jeg ville forske på; jeg visste bare at jeg ville skrive om et lokalhistorisk tema fra Hedmarken, og at det helst burde være relatert til annen verdenskrig. Litt rådvill oppsøkte jeg Sandberg i håp om en god idé, og på stående fot ga han meg både tema og hypotese for masteroppgaven. Starthjelpen fra Sandberg, som faktisk bor i mitt barndomshjems nabohus på Hamar, var uvurderlig. Forslagene hans er høyst synlige i det endelige resultatet. En stor takk rettes også til hovedveileder Guri Hjeltnes. Den travle direktøren ved Holocaust-senteret på Bygdøy kjenner både norsk okkupasjonshistorie og norsk pressehistorie bedre enn noen, og hun var den ultimate veilederen for min oppgave. Jeg er svært takknemlig for at hun tok seg tid til å gi meg nyttig bistand under arbeidet med masteroppgaven. Flere institusjoner har samtidig gjort masteroppgaven mulig, og jeg takker både Statsarkivet i Hamar, Universitetsbiblioteket i Oslo og Nasjonalbiblioteket i Oslo for nyttig bistand underveis i prosessen.

1 Innledning

Emnet for masteroppgaven er Hamar Arbeiderblads dekning av landssvikoppgjøret generelt og landssviksakene på Hedmarken spesielt i årene fra 1945 til 1948. Oppgaven vil kartlegge og gi oversikt over avisas dekning av oppgjøret, og den vil undersøke hvilke holdninger som preget redaksjonens omtale av oppgjøret og de landssvikdømte hedmarkingene. Oppgaven vil videre undersøke om Hamar Arbeiderblads holdninger til landssvikoppgjøret hadde sammenheng med at avisa, som var et organ for Det norske arbeiderparti, tilhørte landets politiske venstreside.

1.1 Hypotese og problemstillinger

Bak arbeidet ligger en hovedhypotese om at landssviktiltalte og –dømte hedmarkinger møtte en viss forståelse og mottok rettferdige dommer i Hamar byrett og Sør- og Nord- Hedmark herredsrett, mens de ble latterliggjort, fordømt og hengt ut av redaksjonen i Hamar Arbeiderblad (HA). Hypotesen går ut på at hevnlyst eller hat overfor NS- medlemmer og andre landssvikdømte hedmarkinger preget redaksjonen i HA. Ifølge hypotesen skrev avisa seg inn på den såkalte isfrontens side ved å argumentere for strenge straffer og et mest mulig omfattende og effektivt landssvikoppgjør. Hypotesen vil i løpet av de neste kapitlene bli problematisert og drøftet på ulike måter, før den avslutningsvis blir bekreftet eller avkreftet. For at hypotesen skal kunne bekreftes eller avkreftes, vil flere delproblemstillinger bli drøftet underveis i oppgaven. Oppgaven vil blant annet undersøke hvordan HA så ut før krigen, hvordan okkupasjonen preget avisa, og hvem som utgjorde redaksjonen i årene etter frigjøringen. Den vil videre gi svar på hvordan HAs dekning av landssvikoppgjøret endret seg etter som tiden gikk og rettsapparatets dommer ble stadig mildere. Oppgaven vil i tillegg drøfte om partipolitikk og HAs posisjon som Arbeiderpartiets organ i Hedmark preget avisas dekning av rettssakene.

1.2 Disposisjon

Innledningsvis vil oppgaven gi et overblikk over de ulike delene av historien som knyttes sammen i masteroppgaven: Hamar Arbeiderblad, landssvikoppgjøret og 5 debatten omkring dette. Her vil Hamar Arbeiderblads historie før og under krigen i relativt korte trekk bli fortalt, før en oversikt over landssvikoppgjøret i Hedmark og isfrontens og silkefrontens ulike syn på rettsoppgjøret blir gitt. Videre vil oppgaven gi en bred oversikt over Hamar Arbeiderblads helhetlige dekning av landssvikoppgjøret. I kapittel tre vil avisas fulle dekning av rettsoppgjøret etter annen verdenskrig bli sett på i lys av oppgavens hypotese og problemstillinger. Lederartikler, faste spalter og leserinnlegg vil stå i kapittelets fokus, men også de mange hundre avisartiklene som omtalte forhør av og domsavsigelser mot landssvikere, vil bli undersøkt. Disse avisartiklene vil imidlertid bli mer grundig analysert i det neste kapittelet, der artiklene om forhør og domsavsigelser sammenliknes med de aktuelle domspapirene fra Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett. Dette kapittelet vil vise hvordan HA framstilte rettssakene mot 30 landssviktiltalte hedmarkinger, og det vil være helt sentralt i av- eller bekreftelsen av oppgavens hovedhypotese. Det siste kapittelet før oppgavens konklusjon omhandler det politiske aspektet. For å finne ut om HAs tilknytning til Arbeiderpartiet preget avisas holdninger til de landssviktiltalte og rettsoppgjøret, vil HAs dekning av landssviksakene bli sammenliknet med Høyre-avisa Hamar Stiftstidendes dekning.

1.3 Avgrensning og metode

For at temaet skal kunne håndteres på en ryddig måte i masteroppgavens format, er det nødvendig å avgrense materialet og å tilnærme seg kildene på en metodisk gjennomtenkt måte. Tiden som masteroppgaven i all hovedsak skal fokusere på, avgrenser seg naturlig til de første årene etter annen verdenskrig – årene fra frigjøringen i mai 1945 og ut 1948. I løpet av 1948 var de aller fleste by- og herredsrettssakene i landssvikretten på Hedmarken avgjort, og oppgjøret ble tettest fulgt av HA i de aller første årene etter frigjøringen. Selv om noen få landssviksaker i by- og herredsretten også ble avgjort i årene fra 1949 til 1951 (jamfør kapittel to), er det derfor funksjonelt å sette oppgavens sluttstrek 31. desember 1948. Sammenlikningen av HAs dekning av og rettens konklusjoner i landssviksakene på Hedmarken, som gjøres i kapittel fire, avgrenses på flere måter. Kapittelet vil

6 fokusere på 30 landssviksaker. Utvalget vil bestå av landssvikdømte personer fra Hedmarken-kommunene Hamar, Stange, Løten og Ringsaker som ble dømt i Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett. Sammenlikningen av HAs og Hamar Stiftstidendes dekning av landssviksakene på Hedmarken, som finner sted i kapittel fem, avgrenses ytterligere. Her vil åtte av landssvikartiklene fra HA som allerede er beskrevet i kapittel fire, bli sett på og sammenliknet med de tilsvarende artiklene i Hamar Stiftstidende (Stikka). Metodisk vil avisartiklene bli brukt i en både kvalitativ og kvantitativ analyse. Kvalitativt vil jeg studere hver enkelt tekst, og jeg vil belyse spesifikke sider ved denne. Avisartiklene vil bli sammenliknet med både rettsprotokoller og med tilsvarende artikler i Hamar Stiftstidende. Kvantitativt vil det brede kildematerialet sette oppgaven i stand til å gi begrunnede svar på problemstillingene og hypotesen. Hvor mange av de 30 avisartiklene som var uforholdsmessig kritiske mot de landssvikdømte hedmarkingene, kan tegne et tydelig bilde av gjennomgående tendenser i HAs omtale av rettsoppgjøret. I kapittel fem, der HAs dekning sammenliknes med Stikkas, vil utvalget på åtte landssviksaker være tilstrekkelig til å fortelle om eventuelle forskjeller i de to avisenes publikasjoner og holdninger. Avgrensningen til tross: Antallet avisartikler som skal undersøkes i løpet av oppgaven, er fremdeles meget høyt. Mer enn 30 artikler om domsavsigelser fra Hamar Arbeiderblad vil bli undersøkt i kapittel fire. Mange av de 30 aktuelle landssviksakene var omtalt tidligere i HA, etter forhør eller i andre forbindelser, og også disse avisartiklene vil bli undersøkt. Åtte Hamar Stiftstidende-artikler om domsavsigelser vil bli sett på, og også her fantes i flere tilfeller tilhørende forhørsartikler. I tillegg vil en lang rekke lederartikler, spalter og segmenter av andre tekster fra landssvikretten bli sett på i kapittel tre. Totalt vil mellom 150 og 200 artikler bli undersøkt. Fordi antallet avisartikler som skal analyseres i løpet av oppgaven er så høyt, må også analysen avgrenses eller systematiseres. Hver enkelt analyse må gjøres på bakgrunn av metodiske valg og fokusere på bestemte egenskaper ved artiklene. I analysene vil avisartiklenes titler, som ofte kan fortelle mye om avisas vinkling og syn på saken, bli analysert. Det samme gjelder undertitlene, som ofte var lange og minnet om moderne ingresser. Artiklenes plassering i avisa vil bli sett på, og hvor stor spalteplass artiklene ble tildelt, blir en naturlig del av analysen. Brødtekstene vil først og fremst bli sammenliknet med de aktuelle domspapirene, og eventuelle

7 uoverensstemmelser vil bli nevnt og drøftet. Hvilke deler av dommene som ble nevnt i HA, og hvilke deler som eventuelt ble oversett eller holdt tilbake, kan fortelle mye om HAs holdninger til sakene. Også artiklenes språklyd og ordvalg – for eksempel om de landssviktiltalte ble beskrevet som ”svikaktige quislinger” eller simpelthen ”landssviktiltalte” – vil spille en sentral rolle i analysene.

1.4 Kilder og litteratur

Masteroppgaven baserer seg i stor grad på de to mest sentrale primærkildene: Hamar Arbeiderblads avisutgivelser fra 1945 til 1948 og domspapirene fra landssvikavdelingene i Hamar byrett og Nord-Hedmark herredsrett. Også annen litteratur vil spille en birolle i besvarelsen av problemstillingene og bekreftelsen eller avkreftelsen av oppgavens hypotese. Avisene fra HA vil bli studert i lys av rettsapparatets juridisk gyldige konklusjoner og dommer, og avisene vil kun i få tilfeller bli brukt som rene beretninger. Det er HA selv som står i studiens fokus, og redaksjonens utgivelser vil i de aller fleste sammenhenger bli brukt som rene levninger som forteller om holdningene som preget HA etter krigen. Alle avisutgivelsene mellom 14. mai 1945, da HA for første gang ble utgitt etter krigen, og 31. desember 1948, da de aller fleste landssviksakene på Hedmarken var avgjort, vil bli undersøkt. Disse godt og vel 1 000 avisene finnes i HAs eget digitale arkiv, som har vært tilgjengelig på www.h-a.no siden 2014. Dommene eller rettsprotokollene fra Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett, som avisartiklene i kapittel nummer fire vil bli sett i lys av, ligger fordelt på fire tykke permer i Statsarkivet i Hamar. Av de flere hundre landssviksakene som ligger her, har jeg gjort et utvalg på 30 saker. Utvalget er gjort tilfeldig, men med visse føringer: Alle sakene sto mot personer fra Hedmarken, begge kjønn, flere samfunnslag og saker fra oppgjørets ulike tidsperioder finnes i utvalget, og både framstående og/eller aktive landssviktiltalte (som for eksempel angivere, frontkjempere og NS-medlemmer med sentrale verv) og ukjente og passive landssviktiltalte (som rene papirmedlemmer av NS) er representert. Det er domspapirene fra landssviksakene mot Peder Alfei, Kirsten Emilje Kristiansen, Paul Ivar Øxseth, Arvid Nyang, Sverre Viksmoen, Georg Johannesen, Julie

Andresen, Odd Johan Skau, Rolf Johansen, Oscar Sandaker, Magnus Lang-Ree, Andreas Imerslund, Eilif Sandberg, Wollert Wilhelm Valle junior, Alfred Sæhlie, Kåre Esbjørnsen, Magnus Storsween, Gunnar Lie, Ragnvald Kleven, Mathias Gaukerud, Tore Viker, Ragnhild Samsahl, Knut Baardseth, Odd Sofus Fokstuen, Arthur Troller, Hans Kristian Hals, Georg Berg, Wilhelm Johansen, Sigrid Røseth og Sigurd Borlaug som vil bli undersøkt. Et utvalg utgaver av Høyre-avisa Hamar Stiftstidende vil trukket inn i masteroppgavens femte kapittel. Disse vil bli brukt for å gi svar på om Hamar Arbeiderblads dekning av landssvikoppgjøret bar preg av avisas politiske tilhørighet på venstresiden. Avisartiklene om landssviksakene fra HA vil her bli sammenliknet med et tilfeldig utvalg av åtte tilsvarende artikler fra det lokale Høyre-bladet. Det er artiklene om sakene mot Peder Alfei, Julie Andresen, Andreas Imerslund, Eilif Sandberg, Magnus Storsween, Mathias Gaukerud, Tore Viker og Arthur Troller som vil bli undersøkt. Den fremste kilden til kunnskap om HAs historie før, under og etter krigen, som oppgaven vil basere seg på, er Kaare Wilhelmsens Partiorgan og distriktsavis: Hamar Arbeiderblad 1925-1975. I denne historiske beretningen gjennomgår Wilhelmsen HAs utvikling fra avisas oppstart som organ for Det norske arbeiderparti på Hedmarken og i Østerdalen i 1925 til sin egen avgang som redaktør i avisa 50 år senere.

1.5 Etisk vurdering

71 år har gått siden rettsoppgjørets påbegynnelse, og selv om de aller fleste landssvikdømte i dag har gått bort, kan sterke følelser fortsatt knytte seg til temaet for deres etterkommere. Landssvikoppgjøret har for mange vært et skamfullt og sårt tema i etterkrigsårene, og jeg har derfor vært nødt til å gjøre en vurdering før prosjektets påbegynnelse: Er det etisk forsvarlig av meg å sette lys på de mindre alvorlige og sjeldnere omtalte landssviksakene fra Hedmarken? Det fremste argumentet som taler for at dette er etisk forsvarlig, er det faktum at Landssvikarkivet, som inneholder kildene jeg benytter meg av, ble åpnet for innsyn 1. januar 2015.1 75 år etter tyskernes angrep på Norge og 70 år etter frigjøringen ble det mulig for etterkommere og andre ikke-akademikere å se på blant annet dommer fra

1 Arkivverket, ”Landssvikarkivet åpent for innsyn fra 1. januar 2015”, hentet fra http://www.arkivverket.no/Arkivverket/Om-oss/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Landssvikarkivet-aapent-for- innsyn-fra-1.-januar-2015. 2 Inga Bolstad, ”Derfor åpner vi Landssvikarkivet”, 01.01.2015, hentet fra 9 landssvikretten. Når allmennheten nå kan få innsyn i de samme dommene som blir belyst i denne oppgaven, kan opplysninger som kommer fram her, fritt etterprøves av publikum. Åpningen av Landssvikarkivet gjør at det i dag er mindre problematisk å sette lys på menneskene enn det var tidligere. Da Landssvikarkivet ble åpnet, skrev riksarkivar Inga Bolstad at ”[å]pne kilder er et botemiddel mot feilaktige opplysninger og spekulasjoner”.2 Hun hevdet at et frigitt landssvikarkiv kunne bidra til en opplyst og informert debatt om noen av de mest kontroversielle hendelsene i moderne norsk historie. Formålet med min oppgave er å gjøre nettopp dette: å bidra til en opplyst og informert debatt om landssvikoppgjøret på Hedmarken. Også dette argumentet taler for at masteroppgavens bruk av kilder fra Landssvikarkivet er etisk forsvarlig. ”Mange personopplysninger fra krigstiden er kjent gjennom bokutgivelser og andre publikasjoner om 2. verdenskrig og rettsoppgjøret”, fortsatte riksarkivaren i sin begrunnelse av åpningen av Landssvikarkivet.3 I mitt tilfelle er de aller fleste personopplysningene i landssvikdommene allerede kjent fra Hamar Arbeiderblads utgivelser, som har vært fritt tilgjengelige for publikum i alle år. Masteroppgavens formål er faktisk å problematisere avisas framstilling av de landssvikdømte, og oppgavens hypotese går ut på at avisa framstilte de landssvikdømte i et uforholdsmessig negativt lys. Oppgavens opprinnelige ønske er dermed kun å tilføre en ny, mindre negativt ladet og mer objektiv stemme i debatten om landssviksaker som hele tiden har vært kjent for allmennheten gjennom HAs aviser fra etterkrigsårene. Kildene masteroppgaven benytter seg av, er åpent tilgjengelig for alle. Jeg mener at det er viktig å bidra til en opplyst og informert debatt også om kontroversielle tema som landssvikoppgjøret. Min oppgave vil i tillegg kun framstille landssvikdømte hedmarkinger i et nytt lys; deres historier har allerede vært fortalt og publisert i HA. Jeg ser det derfor som både etisk forsvarlig og viktig å sette lys på de små landssviksakene fra Hedmarken.

2 Inga Bolstad, ”Derfor åpner vi Landssvikarkivet”, 01.01.2015, hentet fra http://www.nrk.no/ytring/derfor-apner-vi-landssvikarkivet-1.12124513. 3 Inga Bolstad, 2015. 10

2 Bakgrunn: Hamar Arbeiderblad og landssvikoppgjøret i Hedmark

Før jeg undersøker og analyserer Hamar Arbeiderblads dekning av landssvikoppgjøret fra 1945 til 1948, må en del av den bakenforliggende historien belyses. Dette kapittelet vil derfor se på avisas egen førkrigs- og krigshistorie, NS’ stilling i regionen under okkupasjonen, landssvikoppgjøret i Hedmark og den nasjonale debatten om rettsoppgjøret.

2.1 Hamar Arbeiderblads historie

I de følgende avsnittene vil jeg først og fremst belyse HAs utvikling fra de sene 1930- årene til de første ukene etter frigjøringen i 1945. Årene mellom 1945 og 1948 vil bli utførlig gjennomgått i neste kapittel, og jeg lar derfor etterkrigsårene i stor grad ligge foreløpig. For oppgavens problemstilling er det mest relevant å få overblikk over hvordan HA omtalte den fremadstormende nazismen før angrepet på Norge i april 1940, og hvordan nazistenes maktovertakelse og femårige kontroll over Norge virket inn på avisa. Kaare Wilhelmsen, som har skrevet HAs historie, beskriver det sene 1930-tallets HA med begrep som ”framgang” og ”sterk vekst”.4 Etter tiårets utfordrende økonomiske inngang hadde Arbeiderpartiet fått vind i seilene, og i takt med at avisas moderpartis oppslutning økte, steg også HAs opplagstall i en bratt og positiv kurve. Ved årsmøtene i HAs representantskap utviklet styreformann Sigurd Pedersen en stadig gjentatt frase: ”[F]joråret var det beste driftsår i Hamar Arbeiderblads historie”.5 HA ga ikke lenger ut tre aviser av varierende størrelse per uke; mot slutten av 1930-tallet ble det gitt ut åttesidige aviser hver eneste ukedag. Da avisa feiret sin 15-årsdag 30. mars 1940, fastslo styret at HA, som da hadde et opplag på 8 000, for lengst hadde erobret og befestet posisjonen som distriktets største avis. Høyre-bladet Hamar Stiftstidende, som hadde blitt utgitt siden 1847 og dermed var langt eldre enn HA, var ikke lenger størst av de to ledende mediene på Hamar.6

4 Kaare Wilhelmsen, Partiorgan og distriktsavis: Hamar Arbeiderblad 1925-1975 (Hamar: Hamar Arbeiderblad, 1975). 5 Wilhelmsen, 1975: 90. 6 Wilhelmsen, 1975. 11

Den politiske utviklingen i Europa, som allerede hadde opptatt store deler av HAs spalteplass i lang tid, la imidlertid en sterk demper på avisas bursdagsfeiring. 15- årsdagen ble kun markert internt 30. mars 1940. Redaktør Håkon Hoff og hans redaksjon hadde de seneste månedene stadig hyppigere omtalt den politiske utviklingen ute i Europa, og en rekke lederartikler hadde i langt tid vært sterkt kritisk til begge de politiske motpolene: Stalins kommunistiske Sovjet og Hitlers nazistiske Tyskland.7 En drøy uke etter 15-årsdagen skulle HA havne midt i krigen de selv hadde omtalt i lang tid. Tyskland angrep Norge den 9. april, og de følgende dagene ga HA ut en rekke aviser – både ordinære utgaver og ekstrautgaver – som fortalte om den dramatiske utviklingen i landet. I noen timer gjorde kongefamilien og Norges storting og regjering Hamar til landets hovedstad. Denne situasjonen ble sammen med tyskernes voldsomme jakt på landets makthavere grundig beskrevet i avisa, som ved flere anledninger oppfordret nordmenn til motstand og tapperhet. ”Som gode nordmenn må vi innstille oss på å gjøre vår plikt, hver på vår plass, og ikke la mismotet ta overhånd”, skrev blant annet HA, som med stor overbevisning hevdet at krigen ville ende med seier for alle ”gode nordmenn”: ”Når vår fred er krenket og krigen ført inn over grensene våre, skal vi ikke et øyeblikk glemme at landet er vårt og skal så være, uansett hva som vil hende av forbigående onde ting”.8 Tilgangen på personell, papir og andre nødvendigheter ble raskt begrenset etter krigsutbruddet, og den felles fienden skapte et uventet vennskap mellom de to aviskonkurrentene på Hamar. Fra mandag 15. april samarbeidet erkerivalene Hamar Arbeiderblad og Hamar Stiftstidende i det som ifølge Wilhelmsen var ”et av de første utslag av det fellesskapet som senere skulle prege hele den norske motstandskampen”. Fellesaviser ble utgitt under navnene ”Hamar Arbeiderblad – Hamar Stiftstidende” og ”Hamar Stiftstidende – Hamar Arbeiderblad”.9 Fire dager senere, i fellesavisa 18. april, som skulle bli den siste helt frie avisa i Hedmark på mange år, fikk kommanderende general Otto Ruge manifestere Hamar-avisenes felles og krystallklare fordømmelse av nazistenes inntog i Norge. ”[I]ngen kan tvile på at det tyske overfallet på landet vårt må og vil ende med nederlag. Det er et militært eventyr tyskerne har innlatt seg på i Norge,

7 Wilhelmsen, 1975. 8 Wilhelmsen, 1975. 9 Hvilken avis som fikk ha sitt navn øverst på samarbeidsavisenes forside, varierte ettersom hvor den aktuelle avisa ble trykket. 12 og alle avgjørende faktorer i en krig står imot dem i det lange løp”, uttalte han på trykk.10 Dagen etter førte et strømbrudd til at Hamar-avisene for første gang ble tvunget til å legge ned driften.11 Etter et par dager uten avisutgivelser på Hamar og et par uker der kun Hamar Stiftstidende ble publisert, gjenopptok HA driften 3. mai 1945. Under svært vanskelige forhold utga HA i perioder daglige aviser gjennom sommermånedene i 1940, men optimismen, som i kjølvannet av 9. april hadde vært overveldende, forduftet. Det tyske krigsmaskineriet nedkjempet de norske styrkene og okkuperte Frankrike. HA mottok meldinger om at også Storbritannia var på randen av kapitulasjon. ”Overført på den situasjonen vårt land står i, betyr dette at vi ikke kan vente noen redning utenfra. Hvem skulle i tilfelle den komme fra? Dette er et svartsyn, sier noen. Det tror vi ikke. Vi tror det er et syn som bygger på kjensgjerninger”, skrev HAs leder, som tilsynelatende allerede hadde glemt sin egen oppfordring og latt mismotet ta overhånd.12 Fra 25. september 1940 ble forholdene for HA enda vanskeligere da den tyske okkupasjonsmakten hadde funnet samarbeid umulig. Adolf Hitler hadde bestemt seg for å satse på Vidkun Quisling og NS i Norge. Over NRKs radionettverk dikterte rikskommisær Josef Terboven hvordan den tyske okkupasjonsmakten sammen med NS skulle styre Norge. Alle andre politiske partier ble oppløst med umiddelbar virkning. ”For i fremtiden å løse den nåværende politiske situasjon norsk og nasjonalt, så det norske folk får igjen sin frihet og selvstendighet i videste utstrekning, har en bare én vei å gå, og den fører over NS. Det står nå til det norske folk selv å velge”, avsluttet Terboven, og bare noen timer senere fikk HA besøk av tysk politi.13 Redaksjonslokalets dører ble stengt og forseglet, og ”alt tydet på at med dette var avisen stoppet for godt”.14 De nye nazimyndighetene ville kontrollere norske medier uten å bruke store ressurser. HAs journalister ville fortsette å holde sine lesere informert, selv om pressefriheten under okkupasjonen var kraftig innskrenket. Håkon Hoff kom derfor sammen med politiet allerede 26. september fram til en avtale som sikret videre drift av avisa. Han ble selv sittende i redaktørstolen, HAs journalister behøvde ikke å være medlemmer av NS, men arbeideravisa måtte trykke ulike skriv fra landets nye

10 Wilhelmsen, 1975 11 Christian Rieber-Mohn, Hamar Stiftstidende 1847-29. juli 1947: med stikka gjennom 100 år, 1947, Hamar: Hamar Stiftstidende. 12 Wilhelmsen, 1975: 113; Rieber-Mohn, 1947. 13 Josef Terboven, Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940, 1940, Oslo. 14 Wilhelmsen, 1975: 113. 13 myndighet, sette fokus på bestemte saker og kommentere begivenheter på ovenfra pålagte måter. Under disse forholdene fortsatte Hoff som redaktør til 12. juli 1941, da han sa opp sin stilling og forlot avisa for godt.15 Journalisten Oddvar Røst, som hadde hatt stillingen som redaksjonssekretær i HA siden 1935, og som vil spille en sentral rolle utover i denne oppgaven, ble konstituert som ansvarshavende redaktør etter Hoffs fratreden. Med lederartikkelen ”Frihetens flamme”, som med ordlyden ”[i]ngen makt i verden kan hindre at undertrykte folk reiser frihetens fane, ingen kan avverge at rettferdigheten seirer, og at lysene tennes igjen”, tydelig viste at hans HA ikke bare var tyskernes talerør, åpnet han sin periode som redaktør i avisa.16 Røsts virke som redaktør under okkupasjonen skulle imidlertid bli kortvarig, og det skulle ende nettopp etter en strid med NS’ pressedirektorat og det tyske sikkerhetspolitiet. Da ettårsdagen for Terbovens tidligere omtalte tale skulle markeres, fikk HA beskjed om å omtale markeringen på en bestemt, NS- og tyskervennlig måte. Røsts lederartikkel inneholdt imidlertid flere egne ordvalg og formuleringer som manet til motstand mot okkupasjonsmakten, og redaktøren fastslo for eksempel at nordmenn aldri ville ”oppgi drømmen om et fritt Norge så lenge en annen nasjons soldater står på norsk grunn”. Videre skildret han det norske folks tysker- og NS-hat som ”hvitglødende”.17 Samme dag som den NS- og Nazi-Tyskland-kritiske lederartikkelen sto på trykk i HA, fikk Røst besøk av det tyske sikkerhetspolitiet. Redaktøren, som hadde gått imot okkupantens pålegg, ble avhørt i sin egen stue i seks timer, og avhøret resulterte i at Røst fikk skriveforbud. Han fikk imidlertid ikke lov til å slutte i HA.18 Røst hadde likevel i praksis allerede vært ute av den stadig mer NS-kontrollerte redaksjonen i flere måneder da han omsider fikk fratre sin stilling som redaktør 31. januar 1942. NS-medlemmet Bernhard Dippner avløste Røst, som etter hvert rømte til Sverige. Avisa fortsatte under navnet Hamar Arbeiderblad fram til februar 1943. Da ble den av det nazifiserte pressedirektoratet omdøpt til ”Hedmark”, og måneden etter ble den av samme makthaver endelig stoppet. Det som opprinnelig hadde hett Hamar Arbeiderblad ble slått sammen med Høyre-avisa Hamar Stiftstidende, og gjennom

15 Wilhelmsen, 1975. 16 Wilhelmsen, 1975. 17 Wilhelmsen, 1975: 117. 18 Wilhelmsen, 1975. 14 krigens to siste år var nazi-styrte ”Hedemarkingen” Hamars eneste avis. HA, som våren 1943 hadde et opplag på 10 200, ble foreløpig lagt død.19 At partitilknyttede aviser ble slått samen, skjedde ikke bare på Hamar; det skjedde over hele landet. Etter den politiske nyordningen i Norge av 25. september 1940 var Pressedirektoratets prinsipp enkelt: Når Nasjonal Samling var det eneste lovlige partiet i landet, trengte ikke hver enkelt by mer enn én avis. Høyre-aviser, Arbeiderparti-aviser og aviser som hadde vært organer for andre politiske partier, ble i tur og orden slått sammen og satt under NS-redaktørers ledelse.20 Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom HA seg svært raskt på beina igjen. Beina avisa sto på, var imidlertid både slitne, støle og særs ustabile. I den første tiden etter krigen besto redaksjonen av fattige tre personer: den midlertidige redaktøren Olav Borchgrevink, redaksjonssekretær Ola Himberg-Larsen og journalist Rolf Strande. Avisas egenkapital fra før NS’ maktovertakelse var borte, tilgangen på papir var liten, og det tekniske utstyret skrantet. Allerede i avisas første lederartikkel unnskyldte redaksjonen sine svært slanke aviser. Korrespondenter og kommisjonærer i distriktene, som før krigen hadde gjort viktige jobber for HA, ble samtidig bedt om å melde seg til tjeneste. Abonnementskartoteket, som var bragt i sikkerhet etter tyskernes angrep i april 1940, sørget for at etterkrigstidens HA startet med et opplag på snevre 7 650.21 Avisa vokste imidlertid raskt, og allerede i oktober 1945 var opplaget nesten doblet til 14 000 – et nytt rekordnivå. Røst vendte hjem fra Sverige, og bladstyret ved formann Sigurd Pedersen utnevnte ham til midlertidig redaktør fra 6. juni. To andre gamle travere, Arthur Marthinsen og Sigmund Stafne, som raskt skulle overta redaktørposten, kom like etter tilbake til avisa, og Arne Bucher ble ansatt som journalistlærling. I løpet av de kommende årene skulle HA oppgradere sitt tekniske utstyr, utvide redaksjonen og øke opplaget betraktelig.22 De første etterkrigsårene var imidlertid preget av ett spesielt trekk: ekstremt liten spalteplass og ekstremt mange nyheter. Kongens og regjeringens hjemkomst, motstandskampens operasjoner under krigen, atombombene og verdenskrigens slutt måtte omtales av HA, mens politiske valg måtte vinnes og analyseres og hjemvendte

19 Wilhelmsen, 1975. 20 Guri Hjeltnes, Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Oslo: Aschehoug: 54; Rune Ottosen, ”Pressen under krig og nazisme: innholdskontroll over pressen”, i Rune Ottosen (red.) Norsk presses historie (1660-2010): parti, presse og publikum 1880-1945 (bind to). Oslo: Universitetsforlaget: 382-383. 21 Wilhelmsen, 1975. 22 Wilhelmsen, 1975. 15 konsentrasjonsleirfanger måtte få fortelle sine historier. De løpende nyhetene fra distriktet skulle samtidig dekkes, og Hamars byutvidelse, skotøysituasjonen i Norge, rasjonsopphevinger og brennevinens ferd mot norske havner ble tett fulgt. I tillegg skulle det rettslige oppgjøret med landssvikerne, som fortsettelsen av denne oppgaven vil dreie seg om, oppta en svært stor del av avisas spalteplass.23

2.2 Landssvikoppgjøret i Hedmark

Rettsoppgjøret i Norge etter annen verdenskrig var svært omfattende. Over 92 000 nordmenn, altså nesten tre prosent av landets totale befolkning – barn og gamle inkludert – ble etterforsket for sine gjerninger under okkupasjonen. Mens om lag 40 000 saker ble henlagt, ble nærmere 49 000 personer dømt for landssvik.24 Sentrale politiske ledere, torturister, angivere og frontkjempere så vel som mer eller mindre passive medlemmer av Nasjonal Samling ble dømt. Dommene varierte fra tap av allmenne rettigheter alene via bøter, fengsel og tvangsarbeid til dødsstraff. I alt fikk 23 000 nordmenn frihetsstraff, altså fengsel eller tvangsarbeid, og 25 000 personer fikk bøter. 30 personer ble dømt til døden, og 25 av disse dommene ble fullbyrdet. Oppgjøret innbefattet i tillegg en opprensking i offentlig ansatte, og mange ble fradømt statlige, fylkeskommunale og kommunale stillinger.25 Store deler av lovgrunnlaget for landssvikoppgjøret var gitt i midlertidige lover eller provisoriske anordninger fra London-regjeringen under krigen. Lovene, som ble samlet i landssvikanordningen av 1944, åpnet blant annet for bruk av dødsstraff utenfor krigstilstand og tap av allmenn tillit i minst ti år for NS-medlemmer.26

23 Wilhelmsen, 1975; min egen gjennomgang av HAs aviser fra 1945, 1946, 1947 og 1948, som vil bli gjennomgått i neste kapittel. 24 Ivo de Figueiredo, ”Et rettferdig oppgjør? Etterkrigsoppgjøret som rettslig og historisk problem”, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945, 2004, Pax Forlag; SSB, Norges folkemengde i 1945, hentet fra https://www.ssb.no/statistikkbanken/selectvarval/ saveselections.asp. 25 Johs. Andenæs og Frode Sulland, Landssvikoppgjøret, i Store Norske Leksikon, 24.02.2015, hentet fra https://snl.no/landssvikoppgjøret. 26 Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen, ”Tillegg 2: Oppgjøret i tall”, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945, 2004, Pax Forlag; Hans Fredrik Dahl, ”Innledning: Oppgjøret som rystet Norge”, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945, 2004, Pax Forlag 16

I Hedmark, som i resten av landet, ble flest personer dømt for å ha vært medlem av NS under krigen.27 Landssvikanordningens § 2 nummer 1 og 4 ble anvendt i rettssakene mot en klar majoritet av distriktets tiltalte. § 2 nummer 1 ga alle som etter 8. april 1940 hadde vært medlem eller søkt om eller samtykket i å bli medlem av NS eller en annen NS-tilknyttet organisasjon, straffeansvar. I Hedmark ble 1 891 personer dømt etter denne paragrafen.28 Landssvikanordningens § 2 nummer 4 var også hyppig i bruk i rettssalene. Etter denne loven, som i hovedsak ble brukt mot frontkjempere, men som også kunne anvendes i saker mot for eksempel angivere, ble 891 menn og 123 kvinner fra Hedmark dømt. 35 hedmarkinger, alle menn, ble dømt etter straffelovens kapittel 8 og 9, der § 86 var anvendt hyppigst. Denne paragrafen hadde en høyere strafferamme og ble brukt i rettssakene mot personer som på en særlig alvorlig måte hadde bistått ”fienden med råd eller dåd”.29 Hedmark var blant fylkene i Norge med størst andel personer tiltalt og dømt for landssvik. Kun i Oslo og Oppland ble en større andel av innbyggerne straffet for gjerninger under okkupasjonen. I Oslo ble 4,57 prosent av alle menn og 2,09 prosent av alle kvinner dømt for å ha ytt fienden bistand under krigen, og i Oppland ble 4,31 prosent av alle menn og 1,91 prosent av alle kvinner stemplet som landssvikere. I Hedmark, som hadde landets tredje største tetthet av landssviktiltalte og -dømte, ble 3,89 prosent av alle menn og 1,88 prosent av alle kvinner straffet for landssvik. Til sammenlikning ble kun 0,97 prosent av mennene og 0,49 prosent av kvinnene i Hordaland, som var fylket i Norge med den lavest andelen landssviktdømte, straffet for forhold som hadde gagnet tyskerne og/eller NS.30 De aller fleste personene som ved forelegg eller dom ble straffet for landssvik i jordbruksfylket Hedmark, kom – naturlig nok – fra bygdene. Også andelen landssvikdømte var høyere på bygda enn i byen. Selv om Hamars lokallag av NS ble stiftet allerede i 1933 av framgangsrike frontfigurer som advokatene Wilhelm Friman Koren Christie og Albert Wiesener og fabrikkeieren Einar Grill Fasting, og selv om partiet fikk hele 6,6 prosent av stemmene ved kommunevalget i 1934, fikk Hamar aldri

27 Statistisk sentralbyrå (SSB), Statistikk over landssvik 1940 – 1945, 1954, Oslo; Hans Fredrik Dahl, ”Innledning: Oppgjøret som rystet Norge”, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945, 2004, Pax Forlag. 28 SSB, 1954. 29 SSB, 1954. 30 SSB, 1954: 20. 17 mer enn mellom 155 og 162 NS-medlemmer – 2,6 prosent av byens befolkning.31 På Hedmarks-bygdene ble 3,93 prosent av alle menn og 1,95 prosent av alle kvinner dømt eller gitt forelegg, mens 3,3 prosent av mennene og 1,2 prosent av kvinnene i fylkets byer ble straffet under landssvikoppgjøret.32 Akkurat som i landet for øvrig ble de aller fleste landssviktiltalte i Hedmark som ikke vedtok dom gjennom forelegg, dømt på rettens laveste nivå: i by- og herredsretten.33 NS hadde 1. januar 1945 3 863 medlemmer i Hedmark, og 3 542 hedmarkinger ble straffet for landssvik etter frigjøringen (2 383 menn og 1 159 kvinner).34 1 204 av disse personene ble dømt i by- eller herredsretten, mens kun 77 saker ble ført for lagmannsretten. De øvrige landssvikmistenkte hedmarkingene ble straffet med forelegg direkte fra påtalemyndigheten.35 Om landssviktiltalte hedmarkinger ble stilt for by- og herredsretten eller lagmannsretten, ble avgjort av tiltalens alvorlighetsgrad og strafferammens størrelse. I løpet av oppgjøret ble stadig større saker ført for rettens laveste nivå, som hadde bedre kapasitet enn lagmannsretten. I utgangspunktet skulle eksempelvis alle frontkjempere dømmes etter straffelovens § 86, som åpnet for strengere straffer enn landssvikanordningens paragrafer og dermed måtte føres for lagmannsretten.36 Mange frontkjempere ble imidlertid dømt etter landssvikanordningens § 2 nummer 4. Denne paragrafen hadde en maksimalstraff på tre års fengsel eller tvangsarbeid, og sakene kunne dermed føres for by- og herredsretten. Det store presset på rettsapparatet var grunnen til at saker med høyere maksimalstraffer fra høsten 1945 kunne føres for by- og herredsretten.37 Dette var også grunnen til Stortingets vedtak om at fengsel kunne gis landssviktiltalte direkte ved politiforelegg, som ble gjort tidlig i 1946.38 En stor andel av personene som ble dømt for landssvik i Hedmark, ble dømt i rettsapparatets aller mest travle år: 1946. Mens 134 personer ble dømt i Hedmark

31 Ørnulf Wikstrand Andresen, Hvordan styrte Nasjonal samling den kommunale forvaltningen i Hamar fra 1940 til 1945, Mastergradsoppgave i historie, Institutt for historie, Universitetet i Tromsø (2007). 32 SSB, 1954: 20. 33 I hele rettsoppgjøret ble 2 469 personer dømt i lagmannsretten mellom 1945 og 1950, mens 18 176 personer ble dømt i by- og herredsretten (SSB, 1954: 62-63). 34 SSB, 1954: 21; SSB; 1954: 47. 35 SSB, 1954: 62-63. 36 Hamar Arbeiderblad, ”Alle frontkjempere skal for lagmannsrett”, i Hamar Arbeiderblad 21.06.1945: 1. 37 NTB, ”Det store landssvikoppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 25.09.1945: 1. 38 AP, ”Stortingsdebatt om landssvikoppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 08.02.1946: 1+6. 18 høsten 1945, ble hele 2 499 personer dømt året etter. 665 personer ble dømt i 1947, 189 personer ble dømt i 1948, og 40 personer ble dømt i løpet av de neste årene.39 Ifølge min gjennomgang av rettsprotokollene fra landssvikavdelingene i Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett ble 416 personer dømt for landssvik i disse rettene. Hvis man zoomer inn på materialet fra disse rettene, som er mest sentralt for min oppgave, finner man tilsvarende tall som i fylket som helhet; også her ble et enormt antall landssviksaker avgjort høsten 1945 og det påfølgende året. Fra oppgjørets begynnelse tidlig i oktober 1945 og fram til nyttår ble 49 saker avgjort i de tre landssvikrettene, mens hele 256 personer ble dømt i det følgende kalenderåret. I 1947 var trykket mindre, og 73 saker ble avgjort. I 1948 ble totalt 30 landssviksaker avgjort i de tre rettene på Hamar. Fra 1. januar 1948 til 24. mai 1951, da den siste landssviksaken ble ført for det laveste rettsnivået på Hedmarken, mottok i alt åtte personer dommer i Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett. Det var med andre ord, særlig fra høsten 1945 til årsskiftet 1946/1947, et enormt trykk på landssvikrettene på Hedmarken, og dette satte spor i avisspaltene.

2.3 Debatten om landssvikoppgjøret: isfront og silkefront

Både nasjonalt og lokalt og på alle plan i samfunnet har debatten omkring landssvikoppgjørets rettferdighet vært sterk og følelsesladd i årene fra frigjøringen til i dag. Det juridiske grunnlaget for rettsoppgjøret, og særlig landssvikanordningene fra Londons tilbakevirkende kraft, har blitt debattert. Videre har den kollektive straffen mot alle partimedlemmer av NS blitt problematisert. En allmenn oppfatning av at alle de over 90 000 nordmennene som ble etterforsket for landssvik, faktisk var landssvikere, synes å ha dominert den nasjonale debatten. Biskop Eivind Berggrav formidlet tidlig et slikt standpunkt i Folkedommen over NS.40 På Hedmarken blusset en betent og folkelig debatt omkring landssvikoppgjøret opp så sent som i 2010. Einar Lang-Ree, som var barn av NS-medlemmer, problematiserte etterkrigstidens behandling av landssvikdømte hedmarkinger og deres etterkommere i bokutgivelsen Landsforræder? der han fortalte om skammen som hadde

39 SSB, 1954: 62-63. 40 Eivind Berggrav, Folkedommen over NS (Oslo: Universitetsforlaget, 2001). 19 forfulgt NS-medlemmer og deres etterkommere i 65 år.41 Den påfølgende debatten, der den ene siden kort fortalt tok landssvikdømte NS-medlemmer og deres etterkommere i forsvar, og der den andre siden forsvarte rettsapparatets og Etterkrigs-Norges behandling av disse, ble opphetet. Den tok blant annet scene i Hamar Arbeiderblad.42 Også akademikere har i ettertid reist spørsmål om oppgjørets rettferdighet. Jurist og professor Johannes Andenæs talte for mer moderate retningslinjer mens oppgjøret pågikk, men han har i ettertid slått fast at oppgjøret hvilte ”på et holdbart rettslig grunnlag”. ”[I]kke i noe annet av de tidligere okkuperte land ble oppgjøret gjennomført med større ro og verdighet og respekt for rettsprinsipper”, konkluderte han.43 Juristkollega Albert Wiesener, som selv ble dømt for landssvik, har vært blant oppgjørets sterkeste kritikere. Wiesener, som for øvrig var en sentral skikkelse i etableringen av Hamar lag av NS, har problematisert landssviklovgivningens tilbakevirkende kraft og den kollektive dommen over NS. Han reiste også spørsmål om Norge per definisjon var i krig med Tyskland etter kapitulasjonen 10. juni 1940, slik landssvikrettene la til grunn for flere dommer.44 Også historikere har reist spørsmål om oppgjørets rettferdighet, men flere framtredende personer har slått fast at Norges rettsapparats håndtering av de landssviktiltalte var streng, men rettferdig og en rettsstat verdig.45 Jeg vil ikke i denne oppgaven gå dypere inn i de mange argumentene som har vært fremmet i debatten omkring landssvikoppgjøret. I stedet vil jeg introdusere to begreper som de ulike argumentene og holdningene har blitt kategorisert innenfor, og som også HAs dekning av oppgjøret vil bli sett i lys av. Begrepene isfront og silkefront undergraver, slik historiker Nikolai Brandal hevder, til en viss grad de ulike nyansene og de konkrete meningene innenfor de to ”frontene”. Likevel gjør de det mulig å sammenlikne HAs avisartikler og eksplisitte argumentasjoner med meningsfeller og motstandere i debatten. Selv om isfronten og silkefronten naturligvis ikke utgjorde to samlede grupperinger med vedtatte felles meninger, gir uttrykkene et enkelt og tydelig

41 Einar Lang-Ree, Landsforræder? (Porsgrunn: Norgesforlaget, 2010). 42 Se for eksempel Carsten Bleness, ”En ’landsforræder’ forteller fra innsiden”, i Hamar Arbeiderblad 08.01.2011: 4. 43 Johannes Andenæs, Det vanskelige oppgjøret (Oslo: Tano Aschoug, 1998). 44 Albert Wiesener, Lys over landssvikoppgjøret. Det må ikke gå mørklagt over i historien (Oslo: Dreyers forlag, 1985). 45 Nikolai Brandal, ”’En rettsstat verdig’. Oppgjøret i Stortinget 1945-50”, i (red.) Hans Fredrik Dahl & Øystein Sørensen, Et rettferdig oppgjør? (Oslo: Pax Forlag, 2004); Hans Fredrik Dahl, ”Innledning: Oppgjøret som rystet Norge”, i (red.) Hans Fredrik Dahl & Øystein Sørensen, Et rettferdig oppgjør? (Oslo: Pax forlag, 2004). 20 bilde av de to hovedsidene i debatten. De to uttrykkene vil derfor bli brukt i min søken etter hvilken side HA sto på i debatten. Begrepene ble i tillegg gjentatte ganger brukt av nettopp HA for å sette ord på debattens motstridende synspunkter mellom 1945 og 1948.46 Ordet isfront blir i Bokmålsordboka i overført betydning definert som ”fiendtlig innstilling, helt avvisende holdning”.47 Begrepet ble under annen verdenskrig brukt om dem som viste en fast nasjonal holdning og var helt avvisende overfor den tyske okkupasjonsmakten og dens norske samarbeidspartnere.48 Under landssvikoppgjøret ble begrepet brukt om nordmennene som argumenterte for et effektivt, strengt og mest mulig omfattende oppgjør med både mer eller mindre passive NS-medlemmer og økonomiske Tysklands-kollaboratører.49 Menn og kvinner som sto på isfrontens side, fant få eller ingen gyldige unnskyldninger for NS-medlemskap. Silkefronten var isfrontens motpol, og dette begrepet betegner dermed dem som argumenterte for et mer moderat landssvikoppgjør – dem som søkte forsoning med tyskernes samarbeidspartnere i Norge.50 Begrepet hadde sin bakgrunn i uttrykket ”ta på med silkehansker”, og silkefronten talte for et mindre hardt og omfattende oppgjør, der kun framstående samarbeidspartnere av tyskerne ble straffeforfulgt.51 Begrepet silkefront ble i etterkrigstiden først og fremst brukt av isfronten som en negativt ladet betegnelse på personer som ifølge isfronten tok de landssviktiltaltes side i debatten.52

3 Oversikt: Hamar Arbeiderblads dekning av landssvikoppgjøret

Gjennom de første årene etter frigjøringen 8. mai 1945, mens landets domstoler travelt arbeidet med straffesaker mot nordmenn som hadde ytt fienden bistand under

46 Hamar Arbeiderblad, ”Silkefronten i Nord-Østerdal vinner nytt terreng”, i Hamar Arbeiderblad 16.02.1946; Hamar Arbeiderblad, ”Siste nytt fra silkefronten”, i Hamar Arbeiderblad 02.03.1946: 5; Hamar Arbeiderblad, ”Silkefronten i Elverum ber for Oliver Møystad”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4; -Thur, ”Filmen som silkefronten bør tvinges til å se”, i Hamar Arbeiderblad 09.04.1946: 2. 47 Norsk språkråd, Bokmålsordboka, hentet fra http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP= isfront&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge (16.01.2016). 48 Magne Skodvin, ”Isfronten”, i Store Norske Leksikon (13.12.2012), hentet fra https://snl.no/Isfronten. 49 Stein Ugelvik Larsen, ”isfront”, i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby og Øystein Sørensen (red.) Norsk krigsleksikon, 1995, Oslo: J. W. Cappelens Forlag. 50 Trond Reinaas, Isfront – silkefront?: Oslopressen og holdninger til landssvikoppgjøret 1945-1948 (Trondeheim: Universitetet i Trondheim, 1980). 51 Stein Ugelvik Larsen, ”silkefront”, i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby og Øystein Sørensen (red.), Norsk krigsleksikon, 1995, Oslo: J. W. Cappelens Forlag. 52 Nikolai Brandal, 2004. 21 okkupasjonen, opptok landssvikoppgjøret store deler av den begrensede spalteplassen i HA. Arrestasjonene og forhørene av og tiltalene og dommene mot de såkalte ”landssvikerne” ble fulgt tett i arbeideravisa på Hamar. De følgende årene dreide en stor andel av både lederartikler, redaksjonelle artikler og reportasjer, faste spalter og leserinnlegg seg om det som foregikk i lokale og nasjonale rettssaler. I dette kapittelet vil jeg undersøke hvordan HAs helhetlige dekning av landssvikoppgjøret så ut fra 1945 til 1948. Mens domspapirene fra det laveste rettsnivået på Hedmarken vil bli grundig sammenliknet med tilhørende avisartikler i neste kapittel, vil jeg her utelukkende fokusere på stoffet som fylte HAs spalter. Kapittelet vil gi en kronologisk oversikt over HAs dekning av landssvikoppgjøret fra mai 1945 og ut 1948, og alt som kan fortelle om redaksjonens holdning til landssvikoppgjøret, vil bli trukket inn. Målsettingen er å tegne et bilde av hvordan de typiske avisartiklene om rettsoppgjøret så ut gjennom de nevnte årene, samtidig som HAs eksplisitt uttrykte mening og eventuelle holdningsendringer over tid blir belyst. For å gi en mest mulig helhetlig oversikt over avisas dekning av landssvikoppgjøret, vil både lederartikler, leserinnlegg som ble trykket i HA, og redaksjonelle artikler og reportasjer bli sett på. Lederartiklene er den beste kilden til sikker kunnskap om HAs standpunkt i debatten om landssvikoppgjøret, ettersom de eksplisitt uttrykte redaksjonen egen mening svart på hvitt. Leserinnleggene som ble trykket i HA, forteller kanskje mindre om avisas offisielle mening, men de er likevel interessante å se på. Svært få leserinnlegg fikk nemlig plass i HA etter krigen på grunn av papirrasjoneringen, som avisa flere ganger beklaget overfor leserne. De få innleggene som ikke havnet i redaksjonens papirkurv, kan belyse forholdet mellom redaksjonens og lesernes holdning. De mange redaksjonelle reportasjene fra distriktets rettssaler vil bli grundig undersøkt i kapittel fire, men ordlyden og vinklingene i disse artiklene vil også bli sett på i dette kapittelet. ”I dag” og ”Fra dag til dag” var to spalter i etterkrigstidens HA som vanligvis var skrevet av personer i redaksjonen, og som tok opp aktuelle tema fra nyhetsbildet lokalt og nasjonalt (vedlegg 2 og 3).53 Petitene og de kåseriliknende tekstene under vignettene ”I dag” og ”Fra dag til dag” handlet ofte om det som pågikk i landets rettssaler. ”I dag”- teksten kunne i både form og innhold minne om en lederartikkel, og her uttrykte Oddvar

53 Se eksempler midt- og baksider i HA, der spaltene ”Fra dag til dag” og ”I dag” fikk plass, under vedlegg 2 og 3. 22

Røst, som i perioder også fungerte som både politisk og journalistisk redaktør i HA, stadig eksplisitte meninger om landssvikoppgjøret.54 Dette gjorde han bak signaturene ”OR” og ”R”. Petiten under ”Fra dag til dag”-vignetten, som befant seg i avisa mellom tre og fem ganger i uka, var i de aller fleste tilfeller signert ”Den lunefulle”, som i lang tid hadde vært redaksjonssekretær Ola Himberg-Larsens pseudonym.55 Her gjenga forfatteren – i en svært løssluppen tone – samtaler som etter sigende hadde funnet sted i HAs lokaler noen dager i forveien. Journalisten var selv ofte én av to deltakere i kommunikasjonen. Samtalene handlet ved en rekke anledninger, særlig gjennom det første halvåret etter frigjøringen, om NS-medlemmer og frontkjempere og rettsapparatets behandling av dem.56 Selv om spaltene ”I dag” og ”Fra dag til dag” ikke ga uttrykk for redaksjonens offisielle mening på samme måte som lederartikkelen, kan også disse tekstene fortelle om HAs holdning til de landssviktiltalte og landssvikoppgjøret. Meningene som ble ytret her, må nemlig stå på avisas regning. ”I dag”-spalten var seriøst formulert og uttrykte konkrete meninger, og den var underskrevet av ”OR” eller ”R”, som var av-og-på- redaktør Oddvar Røsts signatur. ”Fra dag til dag”-petiten var skrevet med en mer løssluppen penn og signert ”Den lunefulle”. Men forfatter Ola Himberg-Larsen hadde en framtredende stilling i avisa, og ettersom de ansvarlige redaktørene Olav Borchgrevink, Oddvar Røst, Sigmund Stafne og Evald O. Solbakken stadig satte Himberg-Larsens petitartikler på trykk, må også denne spalten regnes som redaksjonell og fortelle om HAs holdning til landssvikoppgjøret. For at det skal være mulig å gjøre den følgende oversikten over de ulike tekstene om landssvikoppgjøret i HA ryddig og funksjonell, er det nødvendig å stykke opp de drøye 42 månedene som oppgaven fokuserer på. Jeg har derfor valgt å avgrense de 42 månedene i fire tidsbestemte deler. Fordi både rettssakene og de tilhørende avisartiklene ble færre over tid (jamfør kapittel to), strekker de tidlige periodene seg over kortere tidsrom enn den siste av periodene. Den første delen vil ta for seg avisene fra etterkrigstidens første utgivelse 14. mai 1945 til de første forhørene ble gjengitt under en måned senere, 9. juni. I del nummer to vil jeg undersøke hva HA skrev i tiden fra da forhørene begynte, til da den første dommen ble avsagt fire måneder senere. Den

54 Se for eksempel R, ”I dag”, i Hamar Arbeiderblad, 20.06.1945 juni 1945: 6; Wilhelmsen, 1975: 129. 55 Hedemarkingen, ”Hedemarksjournalist Ola Himberg-Larsen som profet”, i Hedemarkingen, 13.10.44: 2. 56 Se for eksempler spalten «Fra dag til dag» i Hamar Arbeiderblad fra 23.05.1945, 25.05.1945 og 30.05.1945. 23 tredje perioden strekker seg fra oktober 1945 til september 1946 og dreier seg dermed om den mest hektiske tiden i rettssalene, da over 23 saker i gjennomsnitt ble pådømt månedlig i Hamar byrett og Sør- og Nord-Hedmark herredsrett.57 Den fjerde og siste perioden strekker seg fra september 1946 og ut 1948 og karakteriseres av at rettssakene og avisartiklene som omhandlet landssvikoppgjøret, ble betydelig færre. I denne perioden ble i underkant av fem landssvikdommer i gjennomsnitt avsagt av de nevnte domstolene månedlig.58

3.1 Fra frigjøringen til første forhør (14. mai til 8. juni 1945)

14. mai 1945 utga Hamar Arbeiderblad sin første avis etter krigen, og det tok ikke lang tid før artikler om landssvikoppgjøret opptok store deler av spalteplassen. Mens avisa ventet på Sverige-flyktningen Oddvar Røst, som i HA under krigen hadde kommentert okkupasjonen på en måte som ikke falt i god jord hos tyskerne, satt Olav Borchgrevink midlertidig ved roret i avisa.59 Under Borchgrevinks ledelse ble artikler om NS- medlemmer og arrestasjonene av dem raskt skrevet og satt på trykk i stort omfang. Allerede i den første avisutgivelsen etter okkupasjonen opptok en landssviktiltalt hedmarking deler av den fire sider tykke avisas spalteplass. I fete fonter kunne HA- journalistene fortelle at ”Den beryktede nazileder” Odd Fossum var arrestert i Hamar den foregående lørdagen.60 De kommende dagene ble arrestasjonene over hele Hedmark fulgt tett, og på selveste nasjonaldagen hadde HA en NTB-artikkel som førstesideoppslag. ”Streng dom venter landssvikerne”, lød artikkelens tittel, og det var liten tvil om at det forestående rettsoppgjøret ville bli nøye fulgt av redaksjonen i Grønnegata på Hamar.61 Det ble raskt tydelig at HA ønsket å offentliggjøre flest mulig navn på landssviktiltalte, og at de ønsket å gjøre det så tidlig som mulig i prosessen. Allerede under arrestasjonene i mai 1945 ble derfor lange lister med navn satt på trykk i avisa. ”Omkring 50 NS arrestert i Løten”, skrev HA 16. mai 1945, før et knippe av de arresterte

57 Tallet basert på og regnet ut fra dokumentene i rettsprotokollene fra landssvikoppgjøret i Sør- og Nord- Hedmark herredsrett og Hamar byrett, som er arkivert i Statsarkivet på Hamar. 58 Tallet basert på og regnet ut fra dokumentene i rettsprotokollene fra landssvikoppgjøret i Sør- og Nord- Hedmark herredsrett og Hamar byrett, som er arkivert i Statsarkivet på Hamar. 59 Kaare Wilhelmsen, 1975: 116-118. 60 Hamar Arbeiderblad, ”Odd Fossum arrestert i Hamar lørdag, i Hamar Arbeiderblad 14.05.1945: 3. 61 NTB, ”Streng dom venter landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 1. 24 personene ble ramset opp med fullt navn og stilling. På samme side publiserte HA en tilsvarende sak om pågrepne NS-medlemmer i Østerdalen, der et utvalg personer ble trukket fram.62 Da HA noen dager senere hadde fått informasjon om pågrepne NS- medlemmer i Hamar-området, i kjernen av avisas dekningsområde, ble hele lista publisert – kommune for kommune, person for person. De 73 personene som uten videre utdypning fikk sine navn på trykk, ble i samme artikkel stemplet som ”de mest fremtredende NS-medlemmer”.63 Fram mot de første forhørene publiserte HA flere slike lister over arresterte NS-medlemmer fra ulike deler av distriktet, og i disse artiklene fikk arrestantene aldri anledning til å forklare seg. Lenge før de hadde fått noen juridisk dom, ble de offentlig stemplet som landssvikere og nazister av HA.64 Ordlyden i de første avisartiklene som handlet om rettsoppgjøret, tydet på at HAs holdning til de landssviktiltalte på dette tidspunktet var svært negativ. Ordvalgene i titler, ingresser og brødtekster fordømte og hengte ut de arresterte personene, lenge før rettssakene deres var tatt opp til doms og de formelt korrekt kunne karakteriseres som ”landssvikere”. Med bestemte titler som ”Kjente nazister arrestert i Rendalen”, ”41 nazister arrestert på Nes” og ”Stornazisten Willy Bjørneby tatt ved Åsheim i går” gjorde HAs journalister seg til dommere over personer som ennå ikke hadde møtt rettsapparatet.65 Offentliggjøringen av navn og ordlyden i avisartiklene ga tydelige hint om HAs standpunkt i rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. Det gikk heller ikke mange dager før disse meningene ble eksplisitt uttrykt. Allerede før det første forhøret ble holdt, gjorde en rekke lederartikler det klart hva arbeideravisa mente om landssvikoppgjøret. I utgivelse nummer to etter krigen ble begrepet ”quisling” brukt for første gang, da HA og redaktør Olav Borchgrevink tordnet mot folk som solgte og kjøpte varer på svartebørs.66 Dagen etter, da kommuneansatte på Hedmarken var skiftet ut, skrev HA at ”[g]ode nordmenn har erstattet nazistene”.

62 Hamar Arbeiderblad, ”Omkring 50 NS arrestert i Løten”, i Hamar Arbeiderblad 16.05.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”50 NS anholdt i Østerdalen”, i Hamar Arbeiderblad 16.05.1946: 2. 63 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2. 64 Se for eksempel Hamar Arbeiderblad, ”De siste nazister arrestert i Romedal”, i Hamar Arbeiderblad 24.05.1945: 2 65 Hamar Arbeiderblad, ”Kjente nazister arrestert i Rendalen”, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 1; Hamar Arbeiderblad, ”41 nazister arrestert på Nes, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”Stornazisten Willy Bjørneby tatt ved Åsheim i går”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 1. 66 Hamar Arbeiderblad, ”Samarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 15.05.1945: 2. 25

Så tidlig som 19. mai tok HAs leder et krystallklart standpunkt i rettsoppgjøret. Under tittelen ”Oppgjøret med landssvikerne” uttrykte redaksjonen sin mening om hvordan det forestående rettsoppgjøret burde gå for seg. I innledningen godtok lederen retningslinjene for rettsoppgjøret, som ble trykket på HAs førsteside nasjonaldagen, og som slo fast at oppgjøret skulle være en rettsstat verdig. I det neste avsnittet fantes et stort og megetsigende ”men”:

På det grunnlaget skal oppgjøret skje, men enhver nazist skal fra første dagen han tas i forvaring, tydelig føle at han er en landssviker. Og her må ikke tåles lemfeldighet i noen form, ingen ettergivenhet og intet stivbeint paragrafrytteri. Den så sørgelig bekjente norske omtrentlighet må vike plassen for hardhendt og kynisk behandling av de infiserte elementer.67

Etter HAs tidligere avisartikler og ordvalg å dømme måtte ”enhver nazist” gjelde alt fra framstående nazister til de mange hundre NS-medlemmer og unge frontkjempere som fantes på Hedmarken. Det var altså ikke bare den norske nazi-eliten som skulle tas; en stor gruppe mennesker burde ifølge avisas leder straffes hardt. Selv om oppgjøret skulle være en rettsstat verdig, slik HA fastslo i lederartikkelens innledning, måtte ikke et ”stivbeint paragrafrytteri” forhindre at denne store gruppen fikk føle at de var landssvikere. De mange nazistene, både små og store, ble i avis nummer seks etter krigens slutt stemplet som ”infiserte elementer” som fortjente en ”hardhendt og kynisk behandling”. HAs standpunkt i debatten om og deres holdning til landssvikerne og landssvikoppgjøret kunne knapt ha blitt uttrykt tydeligere. Både den ovenfor siterte lederen og flere følgende ledere la vekt på hvor farlige tyskernes norske samarbeidspartnere fortsatt var og i framtiden kunne vise seg å bli. Den leser som ikke fryktet nazistene fra før, kunne bli skremt til å gjøre det av HAs lederartikler. I 19. mai-lederen siterte avisa en pågrepet, ikke navngitt nazist, som ifølge HA under arrestasjonen ”knyttet hendene og truet: ’Bare vent! Om ti år kommer jeg igjen!’”.68 Noen dager senere slo en lederartikkel fast at det fortsatt fantes ”desperate nazibanditter på frifot”. De første etterkrigsavisene bar preg av å være skremselspropaganda rettet mot både framstående nazister, som torturister og

67 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2. 68 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2. 26 angivere, og andre såkalte landssvikere, som unge frontkjempere og medlemmer av NS.69 På nasjonaldagen, i den fjerde avisa som ble utgitt av HA etter krigens slutt i Norge, gjorde en karakter som skulle bli svært sentral de kommende månedene, sitt inntog i arbeiderbladet. ”Den lunefulle”, redaksjonssekretær Ola Himberg-Larsens pseudonym, serverte sin første ”Fra dag til dag”-petit etter den tyske okkupasjonen.70 De kommende månedene skulle en stor andel av Himberg-Larsens petitspalter, som var preget av løst gjengitte samtaler med HA-lesere og stor kreativ frihet, dreie seg om landssvikoppgjøret. Nesten like mange skulle bli gjennomsyret av bitterhet, hevnlyst eller hat overfor landssvikerne, og nasjonaldagens spalte var intet unntak. Her frydet HA-journalisten seg over at tidligere så mektige NS-medlemmer nå hørte det frigjorte norske folks jubel og feiring fra innsiden av fengselsmurene.71 Én gang mellom den første avisutgivelsen og det første forhøret i landssvikoppgjøret kritiserte flere deler av HAs redaksjonelle stoff noe konkret ved landssvikoppgjøret. Dette angrepet på rettsoppgjøret fant sted mens arrestasjonene pågikk i distriktet, 25. mai 1945. En stor reportasjeartikkel som strakte seg over to sider i avisa, bar tittelen ”Nazistene fra Hedmarken får pen behandling”. Den rettet søkelys mot at de pågrepne landssviktiltalte fikk motta pakker uten vektbegrensninger i fengslene hver uke. Den redaksjonelle artikkelen, som på samme måte som de aller fleste andre avisartiklene i datidens HA og i norsk presse for øvrig sto uten signatur, innledet med å vise til de verserende ryktene om ”den over alle grenser lempelige behandling, og den like grenseløst romslige forpleining landssvikerne som er arrestert på Hedmarken, får i fengslene”. Videre ble en vaktmester ved et fengsel konfrontert med ryktene om god matservering og ubegrensede pakker til landssvikfangene. Han viste til fengselsforskriftene for varetektsfanger og bekreftet i stor grad at ryktene stemte overens med virkeligheten. HAs utsendte stemplet umiddelbart reglene som ”antikvariske”, før avisredaksjonen reportasjens siste linjer uttrykker sin mening om behandlingen av landssvikfangene på Hedmarken:

69 Hamar Arbeiderblad, ”Heimevernet”, i Hamar Arbeiderblad 23.05.1945: 2. 70 Hedemarkingen, ”Hedemarksjournalist Ola Himberg-Larsen som profet”, i Hedemarkingen, 13.10.44: 2. 71 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Alle tiders 17. mai!”, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 2; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Dommen!”, i Hamar Arbeiderblad 30.05.1945: 2. 27

Vi kan ikke fri oss fra det bestemte inntrykk at det er på sin plass å få en radikal forandring i de nå gjeldende regler. Vi har for eksempel temmelig vanskelig for å forstå at nazistene på Hedmarken skal behandles mer lempelig enn for eksempel nazistene i Oslo- distriktet. Foreløpig skal vi innskrenke oss til denne bemerkning.72

HA innskrenket seg imidlertid ikke til denne bemerkningen. I samme avis tok nemlig Ola Himberg-Larsen opp det samme temaet, da en ung mann fra Heimefronten etter sigende hadde kommet innom redaksjonskontoret. I en dialog med ”Den lunefulle” raste den besøkende over den milde behandlingen av fengslede landssviktiltalte, og han krevde at noe ble gjort i fengslene. ”Det er ikke meningen at det skal være noe hotellopphold for landssvikere. Altså: La oss ikke bli bløtaktige. Adjø!” tordnet den unge mannen, før han forlot redaksjonskontoret. ”Jeg sender hans ord videre til rette vedkommende”, avsluttet Den lunefulle. Selv om disse sterke meningene kom fra en annen, ikke navngitt manns munn, levnet 25. mai-avisa liten tvil om HAs holdning til fengslenes behandling av de arresterte NS-medlemmene.73 Dagen etter HAs samlede angrep på den såkalte ”pene behandlingen” av de landssvikarresterte hedmarkingene, ble det tydelig at avisa hadde påvirkningskraft. På førstesiden kunne HA fortelle at et nytt fengselsreglement for Hamar var vedtatt allerede samme dag som artiklene sto på trykk i HA. Pakkene som fanger kunne motta i fengslene på Hedmarken, ble nå begrenset til én kilo pr. måned. Tilgang på aviser og bøker bortfalt for fangene.74 5. juni 1945 fortalte HA at Olav Borchgrevink avsluttet sitt midlertidige redaktørarbeid i Hamar Arbeiderblad og fant veien til avisas søsterblad i Halden.75 Oddvar Røst overtok lederjobben i Grønnegata på Hamar. Allerede dagen etter redaktørskiftet bar HAs lederartikkel bud om at avisas holdning, som til da hadde minnet om isfrontens syn på rettsoppgjøret, kom til å bli endret under Røsts regime. Under tittelen ”Respekt for loven” gikk den ferske redaktøren, som allerede hadde mangeårig erfaring fra Hamar Arbeiderblad, til angrep på dem som ”mener at rettsapparatet arbeider for omstendelig og hensynsfullt når det gjelder quislingene”.76

72 Hamar Arbeiderblad, ”Nazistene fra Hedmarken får pen behandling”, 25.05.1945: 1+4. 73 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Dagens stemme”, i Hamar Arbeiderblad 25.05.1945: 2. 74 Hamar Arbeiderblad, ”Nytt fengselsreglement for fengslene i Hamar fra i dag”, i Hamar Arbeiderblad 26.05.1945: 1. 75 Hamar Arbeiderblad, ”Hamar Arbeiderbald” i Hamar Arbeiderblad 05.06.1945: 2. 76 Hamar Arbeiderblad, ”Respekt for loven”, i Hamar Arbeiderblad 06.06.1945: 2. 28

Røsts første lederartikkel mente at det norske folks kamp under okkupasjonen ville være bortkastet dersom rettsstaten ikke gjenoppsto, og han avsluttet den korte teksten slik: ”La domstolene arbeide i fred. Respekt for loven”. For første gang siden krigens slutt oppmuntret HA leserne til å respektere rettsapparatet og dets arbeid med oppgjøret. Tonen var brått endret fra de tidligere nevnte lederartiklene, som blant annet hadde krevd ”hardhendt og kynisk behandling av de infiserte elementer”.77 Mens HAs offisielle holdning til landssvikoppgjøret altså brått ble forandret med redaktørskiftet 5. juni 1945, forble leserinnleggenes mening frem mot det første forhøret uendret. Samtlige trykte innlegg stilte seg på isfrontens side, og alle var kritiske og negative til de landssviktiltalte eller rettsapparatets (for milde) behandling av dem. På grunn av de tynne avisene og den store nyhetsstrømmen var leserinnleggene svært sjeldne i de første etterkrigsavisene, og HA-redaksjonen beklaget at mange av de innsendte tekstene ikke kom på trykk.78 ”A.K.” fikk likevel, over relativt stor spalteplass, ytre sitt ønske om en kollektiv utvisning til Tyskland av alle NS-medlemmer, og Oliver Knashaug fikk kreve at navnene på store som små nazister ble offentliggjort på avisenes forsider.79 Enkelte ganger kommenterte også HAs redaksjon leserinnleggene, og da en leser mente at ”de stripete”, som for eksempel hadde vært venner med nazister, ikke hadde ”vist norsk sinnelag under krigen”, sa redaksjonen seg enig i leserens betraktninger.80 To dager etter redaktør Røsts tilbakekomst til HA fikk ”Vivil” et innlegg på trykk, der leseren krevde at NS-medlemmene fikk ”den strengeste dom som i det hele kan gis disse landssvikere”. ”Nå er det vårt, dette landet!” avsluttet ”Vivil” et følelsesladd og svært NS-kritisk innlegg som Røsts redaksjon valgte å sette på trykk, og som de lot stå ukommentert.81 Basert på de 21 utgivelsene av Hamar Arbeiderblad mellom frigjøringen og det første forhøret er det fullt mulig å si noe om avisas tidlige holdning til tidligere NS- medlemmer og landssvikoppgjøret. Artiklene og reportasjene tegnet et svært negativt bilde av de landssviktiltalte, og avisa skar alle over én kam. Et unyansert bilde ble tegnet av alle de landssviktiltalte. Et papirmedlem i NS var ”landssviker”, ”forræder” og ”nazist” i like stor grad som angivere og torturister. Dette ensartede synet på samtlige NS-

77 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2. 78 Hamar Arbeiderblad/red., ”Inseratene”, i Hamar Arbeiderblad 17.07.1945: 3. 79 A. K., ”De bør ikke få bli i Norge”, i Hamar Arbeiderblad 29.05.1945: 4; Oliver Knashaug, ”Fram med navnene”, i Hamar Arbeiderblad 29.05.1945: 4. 80 M. B., ”De siste nazister”, i Hamar Arbeiderblad 28.05.1945: 2. 81 Vivil, ”Dommen”, i Hamar Arbeiderblad 08.06.1945: 2. 29 medlemmer og øvrige tiltalte ble understreket av Ola Himberg-Larsen-karakteren ”Den lunefulle”, som gjentatte ganger harselerte med tidligere NS-medlemmer. Leserinnleggene som kom gjennom nåløyet og ble trykket i HA, vitnet enten om at den samme holdningen rådet blant befolkningen på Hedmarken, eller at HA-redaksjonen foretrakk at deres meningsfeller fikk ytre seg. Avisa rettet i tillegg selv kritisk søkelys mot den ifølge redaksjonen for milde behandlingen arresterte landssviktiltalte fikk i fengslene i Hamar, og en rekke lederartikler uttrykte eksplisitt HAs syn på de tiltalte. Mye tydet på at dette var preget av hevnlyst eller hat i den første fasen etter okkupasjonens slutt. Selv om Oddvar Røsts første lederartikkel 6. juni 1945, som manet leserne til respekt for rettsapparatet, bar bud om en kursendring i avisas holdning, skulle HA snart vende tilbake til sitt tidligere standpunkt.

3.2 Fra første forhør til første dom (9. juni til 9. oktober 1945)

Den 9. juni var dagen da HA for første gang etter krigen ga ut en avis på hele seks sider. Den 9. juni var også dagen da HA for første gang skrev om et forhør i landssvikoppgjøret. I de lokale domstolene var det forhør og kjennelser om varetektsfengsling som sto på agendaen de kommende månedene. Artikler fra forhørsretten skulle fylle store deler av avisa. Oddvar Røsts første tid på toppen av redaksjonen var snart forbi. Allerede 14. juni var hans midlertidige vikariat som ansvarshavende redaktør over, og Sigmund Stafne ble politisk redaktør i HA. Røst fikk tittelen journalistisk redaktør.82 Den harde linjen HA hadde holdt i omtalen av landssvikoppgjøret fram til 9. juni, ble videreført i dekningens neste stadium. Allerede i avisomtalen av de første forhørene ble det nemlig klart at alle som var tiltalt for landssvik og ble varetektsfengslet, ifølge HA var landssvikere. De arresterte hedmarkingene hadde kun nådd forhøret, post nummer én i rettsapparatet, og for mange var den endelige dommen fortsatt måneder eller til og med år unna. I HAs utgaver var de allerede dømt. I den aller første forhørsartikkelens aller første linje, i selve tittelen, kom dette klart fram. ”De fem første Hedemarksnazister for retten”, skrev HA, før de fem personene og deres forklaringer og

82 Hamar Arbeiderblad, ”Hamar Arbeiderblad”, i Hamar Arbeiderblad 14.06.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”Hamar Arbeiderblad”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 4. 30 fengslingsskjennelser ble gjengitt avsnitt for avsnitt.83 Dagen etter fordømte HA 14 nye landssviktiltalte i tittelen ”14 quislinger avhørt i Hamar lørdag”. Avisas dekning av rettergangen, som ikke levnet noen tvil om de tiltaltes skyld, og som stemplet samtlige som store landsforrædere, var i gang.84 Måten HA omtalte forhørene på, og hvor mange av de landssviktiltaltes forklaringer som ble gjengitt i avisa, varierte gjennom de kommende månedene. Flere hundre hedmarkinger ble avhørt. Mens redaksjonen med stor interesse gjenga de fleste forklaringene tidlig i prosessen, valgte den etter hvert ofte å trykke bare noen få av forklaringene.85 Når slike artikler fokuserte på én eller to av de avhørte personene, ble de øvrige tiltalte kun kort nevnt med navn, stilling, hjemkommune og kjennelse om varetektsfengsling. Forklaringene som ble trukket fram i både tittel, ingress og brødtekst, var gjerne oppsiktsvekkende eller provoserende. Dette var for eksempel tilfellet 22. juni, da den beryktede nazisten Adolf Kirseboms far ble avhørt og opptok avisartikkelens tittel, ”Adolf Kirseboms far i forhørsretten”. Ukjente Kirsten Emilie Kristijansen syntes samtidig ”mer synd på Quisling enn på mannen sin som var ved fronten”, og hennes historie ble løftet fram i ingressen.86 I løpet av den omfattende forhørsrunden ble stadig flere av avisartiklene rent refererende, og når så mange som et titalls personer forklarte seg både i Nord- og Sør-Hedmark herredsrett hver dag, ble oppramsende saker som ”Nye landssvikforhør i Hamar” og ”22 quislinger i forhørsretten i går” raskt vanlige.87 Allerede 4. juli syntes noe av HAs interesse for prosessen å ha forsvunnet, da et forhør av 14 ”[k]jente landssvikere” ble omtalt i en liten notis. Her ble de tiltaltes navn, stillinger, hjemkommuner og kjennelser om varetektsfengsling raskt ramset opp.88 Brødtekstene i sakene fra forhørsretten var ofte objektive og refererende, og her lot journalisten de tiltalte forklare og forsvare seg uten å kommentere. Likevel bar artiklene som helheter preg av avisredaksjonens holdning til oppgjøret. Titlene og undertitlene eller ingressene satte nemlig tekstene inn i en ramme som viste hvilket syn

83 Hamar Arbeiderblad, ”De fem første Hedemarksnazister for retten”, i Hamar Arbeiderblad 09.06.1945: 4+6. 84 Hamar Arbeiderblad, ”14 quislinger avhørt i Hamar lørdag”, i Hamar Arbeiderblad 11.06.1945: 1+4. 85 Se for eksempel Hamar Arbeiderblad, ”Quislingene i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 26.06.1945: 2. 86 Hamar Arbeiderblad, ”Adolf Kirseboms far i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 22.06.1945: 1. 87 Hamar Arbeiderblad, ”Nye landssvikforhør i Hamar”, i Hamar Arbeiderblad 14.06.1945: 1+4; Hamar Arbeiderblad, ”22 quislinger i forhørsretten i går”, i Hamar Arbeiderblad 16.06.1945: 1+4. 88 Hamar Arbeiderblad, ”Kjente landssvikere fra Hedmark fengslet”, i Hamar Arbeiderblad 04.07.1945: 4. 31

HA hadde på saken, og her ble både enkeltpersoner og hele forhørsgrupper stilt i et negativt, fordømmende lys av avisa. Når kjente navn dukket opp i forhørssalen og forklarte seg på måter som provoserte HAs journalist, ble utsagnet gjerne parafrasert i tittelen. ”Stortingsmann P. E. Vorum vil redusere sitt landssvik”, ”Angiveren Jon Andreassen berømmer seg over at han overga seg frivillig”, ”Fylkespropagandalederen som ikke drev propaganda” og ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull” er fire eksempler på hvordan nedlatende og latterliggjørende titler i avisa satte tonen for lange avisartikler.89 Når de ellers rent refererende artiklene ikke ble vinklet mot kjente enkeltpersoners provoserende utsagn, skar HAs redaksjon ofte alle de tiltalte over én kam i tittelen. Selv om tekstene for øvrig ikke viste at journalisten selv hadde mistillit til de tiltaltes forklaringer, distanserte titler som ”Bare ’uskyldige’ nazister i forhørsretten lørdag”, ”Nye ’uskyldigheter’ i forhør” og ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!” avisa fra landssvikerne. Slik ble leserne implisitt oppfordret til å lese de tiltaltes forklaringer med stor skepsis.90 Selv om brødteksten vanligvis var refererende og gjenga det som ble sagt i forhørsretten, på en relativt saklig måte, kom HAs holdning til landssvikerne og landssvikoppgjøret enkelte ganger også fram i disse. Da avisa for eksempel skulle fortelle at landssviktiltalte Jørgen Haakensveen hadde meldt seg inn i NS i 1944, kalte de sarkastisk denne innmeldingen et ”kunststykke” – midt i en brødtekst som ellers var objektiv og refererende.91 Tiltalte Gunnar Lies forklaring på hvordan han hadde bidratt også på norsk side under okkupasjonen, ble effektivt oppsummert som ”noen forvrøvlede eksempler på hva han hadde gjort til nordmenns beste”.92 NS-fylkesmann Halvor Hektoens forklaring ble avkledd på samme sarkastiske vis i HA, som stemplet ham som medlem av ”den relativt store skare landssvikere som ikke har gjort noe galt”.93

89 Hamar Arbeiderblad, ”Stortingsmann P. E. Vorum vil redusere sitt landssvik”, i Hamar Arbeiderblad 12.06.1945: 1+4; Hamar Arbeiderblad, ”Angiveren Jon Andreassen berømmer seg over at han overga seg frivillig”, i Hamar Arbeiderblad 20.06.1945: 4+6; Hamar Arbeiderblad, ”Fylkespropagandalederen som ikke drev propaganda”, i Hamar Arbeiderblad 06.07.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull”, i Hamar Arbeiderblad 12.07.1945: 2. 90 Hamar Arbeiderblad, ”Bare ’uskyldige’ nazister i forhørsretten lørdag”, i Hamar Arbeiderblad 25.06.1945: 1; Hamar Arbeiderblad, ”Nye ”uskyldigheter” i forhør”, i Hamar Arbeiderblad 05.07.1945: 4; Hamar Arbeiderblad, ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 2. 91 Hamar Arbeiderblad ,”Frontkjemperne forstår seg ikke på landsforræderi”, i Hamar Arbeiderblad 28.06.1945: 1+4. 92 Hamar Arbeiderblad , ”Nye landssvikere i forhør”, i Hamar Arbeiderblad 03.07.1945: 4. 93 Hamar Arbeiderblad, ”NS-’fylkesmann’ Halvor Hektoen avsløres som mannen med Janus-ansiktet”, i Hamar Arbeiderblad 09.08.1945: 2. 32

Den mest bemerkelsesverdige måten et NS-medlem ble framstilt på i en HA- artikkel sommeren 1945, sto på trykk avisa 25. juli. Midt i forhørsrunden, der forklaringene til mange titalls tiltalte ble gjengitt, og der alle forklarte seg på bokmål, ble plutselig én manns svar i dommeravhøret gjengitt på hedmarksdialekt. I en replikkveksling mellom en dommer og NS-medlemmet Magne Grasbakken fra Ringsaker ble den tiltalte plutselig sitert på dialekt. ”Skjønner De ikke at dere er farlige nettopp fordi dere ikke kan innse at dere har gjort noe galt?” spurte dommeren, hvorpå Grasbakken svarte: ”Siktede (ler): Je trur ikke noen som kjenner meg ville synes je var farlig om je gikk laus”.94 Hvorfor HA valgte å la nettopp dette svaret bli gjengitt på skriftlig dialekt, er det vanskelig å svare på. Har en de ovenfor nevnte eksemplene på dømmende titler og harselerende tekstvinklinger i bakhodet, er det uansett ingen tvil om at HAs holdning til tidligere NS-medlemmer og øvrige landssvikere skinte igjennom i artiklene fra forhørsretten. Mange av de siktedes forklaringer ble riktig nok gjengitt, og mange av forklaringene ble framstilt som troverdige i brødteksten. Likevel var det i de aller fleste artiklene tydelig at redaksjonen i byens arbeiderblad så på de landssviksiktede, som nesten alltid hevdet sin uskyld, som landssvikere. HA stolte ikke på de landssviktiltaltes forklaringer, og dette kom svært tydelig fram i ”I dag”-epistelen på avisas bakside.95 Tekstene i denne spalten minnet om lederartikler, og de ble skrevet av HAs journalistiske redaktør, Oddvar Røst. I løpet av sommeren og sensommeren 1945 ga de flere ganger tydelig uttrykk for sin oppgitthet over alle de siktede som i forhørsretten framstilte seg selv som uskyldigheter. Allerede 18. juni beskrev Røst hvordan forhørene vanligvis artet seg i Frimurerlosjen i Hamar, og han pekte på at nazistenes overbevisning var forsvunnet, og at alle forsvarte sine handlinger på samme måte. ”[Hvor] har det blitt av denne glødende tro, denne ”idealitet”, denne stolte positur hvori de framstillet seg selv som blonde riddere i kamp mot det røde uhyre?” spurte Røst oppgitt.96 Ti dager senere stilte Røst seg selv spørsmålet om forsoning med landssvikerne var mulig, og han slo fast at dette ikke kunne skje all den tid de landssviktiltalte fortsatte å hevde sin uskyld i forhørsretten:

94 Hamar Arbeiderblad, ”11 Ringsakskoninger på anklagebenken”, i Hamar Arbeiderblad 25.07.1945: 1. 95 Wilhelmsen, 1975: 129. 96 Oddvar Røst/R, ”I dag”, i Hamar Arbeiderblad 18.06.1945: 4. 33

De kommer til å vandre inn i fengselet og ut av fengselet i den overbevisning at de er blitt utsatt for hevn – ikke at de er straffet for en av de groveste forbrytelser som samfunnet kjenner til. De vil leve videre og vente på sin sjanse. Slike folk forsoner en seg ikke med. Man trykker ikke hånden til den som ved første gylne anledning atter en gang vil falle folket i ryggen. Slike folk uskadeliggjøres.97

Fram til ”I dag”-skribent Oddvar Røsts tilbakevending som midlertidig redaktør 5. juni hadde HAs ledere uten unntak vært kritiske til de landssviktiltalte og blant annet krevd et raskt og nådeløst oppgjør med de ”infiserte elementer”.98 Røsts første leder manet leserne til ro og tillit til rettsapparatet. Dette skulle ikke forbli hverken Røsts eller HAs offisielle mening. Rett før Røst ga stafettpinnen som redaktør i HA videre til Sigmund Stafne, avsluttet han sin korte periode som redaktør med den sterkt oppfordrende og utvetydige lederartikkelen ”Gjør rent”. I tekstens innledning uttrykte HA sin forbauselse over at aktivt nazistiske NS-medlemmer fortsatt var på frifot i distriktene, før lederen stemplet samtlige hedmarkinger med bakgrunn i NS som farlige:

Ingen NS-mann eller kvinne er forøvrig ufarlig, hverken den som vettskremt stikker seg vekk på en eller annen seter i håp om at om hundre år er allting glemt – eller den som kaldblodig håner den norske frihetskamp ved å heise Norges flagg til topps den 7. juni. […] Inn i buret med dem. En svakhet eller ettergivenhet her vil gi nazistene et forvrengt bilde av hvordan det norske folk ser på dem.99

Etter at Sigmund Stafne overtok ansvaret i HA tidlig i juni, og mens forhørene pågikk i Frimurerlosjens storsal, ble lederartiklene om landssvikoppgjøret færre. Meninger om de lokale forhørene fikk oftere plass i Oddvar Røsts ”I dag”-epistler, mens lederartiklene vendte blikket mot det forestående valget og økonomisk politikk. Når HA likevel uttrykte redaksjonelle meninger om landssvikoppgjøret på lederplass, manet avisa enkelte ganger til ro for og tillit til rettsapparatet. Andre ganger talte den for et brutalt og effektivt oppgjør. 19. juni og 14. juli oppfordret for eksempel avisa folket til å la rettsprosessen gå sin gang. Lederartiklene slo fast at det ikke var

97 Oddvar Røst/R, ”I dag”, i Hamar Arbeiderblad 28.06.1945: 4. 98 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2. 99 Hamar Arbeiderblad, ”Gjør rent”, i Hamar Arbeiderblad 13.06.1945: 2. 34 noen grunn til å ha mistillit til rettsapparatet.100 HA oppfordret dermed sine lesere til å være tålmodige, men halvannen måned senere var det slutt på tålmodigheten hos redaksjonen selv. Lederartikkelen ”Den store misnøye” slo fast at folket ikke var tilfreds med den manglende framgangen og den varslede oppmykningen i rettsapparatet.101 ”Det synes å råde en lemfeldighet som på ingen måte svarer til folkekravet når det gjelder disse folk”, skrev HA, før avisa hevdet at dersom hedmarkinger hadde visst at oppgjøret ville gå så sakte, hadde de tatt loven i egne hender etter frigjøringen. ”Årsaken til at det har gått så smått, er selvsagt i første rekke alt det juristeri som har blomstret opp omkring rettsoppgjøret, og alle de formelle og tekniske forskrifter som skal følges”, mente HA bare halvannen måned etter at samme avis under samme redaktør hadde oppfordret til tålmodighet og tillit til rettsapparatet og rettsstaten Norge. ”Det er enda ikke plass for noen silkefront i landet”, skrev HA, som dermed plasserte seg selv på isfrontens side.102 Misnøyen med oppmykning i lovene mot passive NS-medlemmer ble også uttrykt av ”I dag”- og ”Fra dag til dag”-forfatterne Oddvar Røst og Ola Himberg-Larsen. ”Selv atom-bomben greier ikke å sprenge vekk det dårlige inntrykket regjeringens oppmyking av landssvikbestemmelsene har gjort”, skrev Røst bombastisk bak signaturen ”R”, før han angrep politikernes fjerning av en nedre beløpsgrense for NS-papirmedlemmers bøter. ”Det koker i folk, og det er ikke det minste rart. Bare det nå ikke koker over”, avsluttet en misfornøyd journalistisk redaktør.103 I ”Fra dag til dag”-petiten lot ”Den lunefulle” en ikke-navngitt vaktkompanisersjant i Heimevernet komme til orde, og denne uttrykte misnøye med mildere lover for papirmedlemskap i NS. ”Nei, la oss ta alle under én kam. Det er ikke riktig å skille mellom NS-bukker og NS-får”, tordnet ”Den lunefulle”s anonyme intervjuobjekt.104 I forhørsperioden handlet ”Fra dag til dag”-petitene nesten uten unntak om landssvikoppgjøret eller de landssviktiltalte. ”Den lunefulle” rettet like ofte et kritisk søkelys mot det eller dem. Ola Himberg-Larsens karakter kom til orde flere ganger ukentlig i denne perioden, og nesten hver eneste gang viste HAs mest syrlige stemme en

100 Hamar Arbeiderblad, ”Rettsoppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 19.06.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”Mistanken, bitterheten og loven”, i Hamar Arbeiderblad 14.07.1945: 3. 101 NTB, ”Rettergangen mot NS-medlemmer. Viktige forandringer i straffebestemmelsene”, i Hamar Arbeiderblad 04.08.1945: 1. 102 Hamar Arbeiderblad, ”Den store misnøye”, i Hamar Arbeiderblad 10.08.1945: 2. 103 Oddvar Røst/R, ”I dag”, i Hamar Arbeiderblad 08.08.1945: 4. 104 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Uka som gikk”, i Hamar Arbeiderblad 13.08.1945: 2. 35 holdning som minnet om isfrontens. Avisas redaksjonssekretær uttrykte sitt hat mot NS- medlemmene på en rekke ulike måter: Han klagde på snill behandling av landssviktiltalte i norske fengsler, skrek etter fortgang i rettsoppgjøret, framstilte dommere bak for milde dommer som nazister, frydet seg over at varetektsfengslede nazister ikke fikk bade i sommervarmen, uttrykte stolthet over å være en del av isfronten og latterliggjorde de siktede som i forhørsretten forklarte at de ikke husket hendelsesforløpet.105 Spalteskribenten, som alltid fikk plass sammen med lederen på avisas midtre sider, oppmuntret til og med til vold mot de verste nazistene da han 10. juli skrev at nordmenn ikke lenger måtte ”gå med knyttneven i lommen. Litt knyttnevemosjon på de tyske og norske sadister vil bare være vel fortjent som takk for sist”.106 I ”Fra dag til dag”-petiten var det ofte ”Den lunefulle”s samtalepartner som uttrykte de sterkeste meningene. Himberg-Larsens karakter jattet ofte med eller tiet, men mye tydet likevel på at han var enig med oppgjørets og NS-medlemmenes krasse kritikere. Når menn av silkefronten hadde kommet innom Den lunefulles kontor, uttrykte han nemlig tydelig sin uenighet med dem. Da han for eksempel havnet i samtale med en teolog som talte for human, kristelig behandling av de landssviktiltalte, svarte petitforfatteren selv med en avsluttende, harmdirrende og dypt uenig replikk: ”– Det er ditt ord og ikke mitt, sa jeg og gikk. Mot dumhet kjemper gudene forgjeves. Oppgjøret mot landssvikerne krever klare, rene linjer uten kompromiss. Ren luft skal vi ha i fremtidens Norge!”.107 Én gang i løpet av forhørsperioden forsvarte ”Den lunefulle” imidlertid de landssviktiltalte, om enn med en kommentar som kan tolkes i flere retninger. I et møte med en ivrig jøssing som uttrykte sin misnøye med landssvikoppgjørets lave tempo og voksende mildhet, mente Ola Himberg-Larsens karakter at landssviket måtte foregå på en måte som var en rettsstat verdig. ”En landssviker har jo også vært et menneske og en god nordmann”, tilla Den lunefulle – forsvarende, men på samme tid spydig og fordømmende. Indirekte ble de landssviktiltalte klassifisert som noe annet enn mennesker.108

105 Se Ola Himberg-Larsens/Den lunefulles petiter i Fra dag til dag-spaltene i Hamar Arbeiderblad 12.06.1945: 2, 15.05.1945: 2, 14.07.1945: 3, 17.07.1945: 3, 15.08.1945: 4, 27.08.1945: 2 og 29.08.1945: 4. 106 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Da jøssingene ble arrestert”, i Hamar Arbeiderblad 10.07.1945: 2. 107 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Oppgjør og forsoning”, i Hamar Arbeiderblad 19.07.1945: 2. 108 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Av dagens ordskifte”, i Hamar Arbeiderblad 21.09.1945: 4. 36

Holdningen som preget HAs samlede dekning av landssvikoppgjøret mens forhørene pågikk, tydet på at redaksjonen hadde svært lite til overs for de landssviksiktede. Redaksjonen var en sterk motstander av saktegang og oppmyking i lovverket fra rettsapparatets og politikernes side. I avisartiklene som fulgte forhørene, ble de aller fleste siktede unyansert omtalt som quislinger og nazister av HAs journalister, og i lederartikler, ”I dag”-epistler og ”Fra dag til dag”-petiter talte avisa for et hardere og mer effektivt oppgjør med dem alle – framstående nazister så vel som papirmedlemmer av NS og frontkjempere. Men – ved noen ganske få anledninger – fikk HAs lesere i denne perioden se små glimt av at HA skilte mellom alvorlig og mindre alvorlig landssvik. Noe slikt hadde ikke vært å se i HA mellom frigjøringen og det første forhøret, men mens forhørene pågikk, ble noen ganske få siktede faktisk stilt i et mer positivt lys av redaksjonen. 30. juni bejublet for eksempel Hamar Arbeiderblad Kåre Esbjørnsen, som ulikt de fleste andre siktede erklærte seg skyldig. ”Endelig et mannfolk i retten”, skrøt avisa.109 I september omtalte HA saken mot frontkjemper Stub Eilert Mørck med en rent forsvarende tekst. Under tittelen ”Tragisk skjebne rulles opp i forhørsretten” gjenga avisa Mørcks fortelling, som journalisten raskt stemplet som ”troverdig og oppriktig”.110 Disse tilfellene var ikke mer enn oppsiktsvekkende unntak, men de viste at arbeideravisa var i stand til å se sakene fra de landssviktiltaltes perspektiv. Det hadde tilsynelatende vært utenkelig de første ukene etter krigen, da hevnlyst og hat gjennomsyret samtlige avisartikler. Relativt få leserinnlegg kom på trykk i perioden mellom første forhør og første herredsrettsdom på Hedmarken. HA unnskyldte dette med papirrasjoneringen og den store nyhetsstrømmen.111 De få leserinnleggene som ble trykket, vitnet imidlertid om stor overenstemmelse mellom HAs og lesernes meninger: De aller fleste innleggene talte for et strengt og effektivt oppgjør.112 Mange av leserinnleggene var reaksjoner på provoserende avisartikler, som da en politisoldat etter HAs tekster om temaet var i harnisk over den pene behandlingen landssviksiktede fikk i varetektsfengslene.113 Enkelte leserinnlegg var mildere og mente at ”heksejakten på landssvikere” måtte

109 Hamar Arbeiderblad, ”Fra Nord-Hedmarks forhørsrett i går”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 6. 110 Hamar Arbeiderblad, ”Tragisk skjebne rulles opp i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 01.09.1945: 1. 111 Hamar Arbeiderblad/red., ”Fritt ord”, i Hamar Arbeiderblad 03.09.1945: 2. 112 Vivil, ”Rene linjer!”, i Hamar Arbeiderblad 23.06.1945: 5; P. F., ”NS-fangene på Ilebu”, i Hamar Arbeiderblad 14.07.1945: 5. 113 Politisoldat, ”Landssvikernes fengselsopphold”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 5. 37 stoppe, at små udåder burde straffes mildere, eller at NS-medlemmer som hadde hjulpet nordmenn, burde gå fri.114 At lesernes holdning til oppgjøret hadde sammenheng med HAs dekning, poengterte en debattant 23. juni. ”Når man leser om nazistenes udåder, får man hevnlyst”, skrev ”L. H.”, som dermed satte ord på hvordan HA oppildnet leserne på Hedmarken til hat og hevnlyst mot landssvikerne.115

3.3 Landssvikoppgjørets mest hektiske måneder (10. oktober 1945 til 30. september 1946)

11. oktober falt den første dommen på det laveste rettsnivået på Hedmarken. Da ble Peder Alfei dømt i Hamar byrett.116 De kommende tolv månedene skulle avisartikler om dommer mot landssvikere i Nord- og Sør-Hedmark herredsrett og Hamar byrett oppta stor spalteplass i Hamar Arbeiderblad. I gjennomsnitt ble 23 siktede dømt månedlig i disse tre landssvikrettene fra oktober 1945 til og med september 1946, og HA fulgte i tillegg dommer i lagmannsretten tett. Østerdalen og andre deler av Hedmark, som i etterkrigstida var utkantsdeler av HAs dekningsområde, hadde kun blitt sporadisk omtalt tidlig i oppgjøret. Men utover i denne perioden, da dommene begynte å falle i Østerdalens herredsretter og andre steder i Hedmark, og da redaksjonen og papiravisa ble utvidet, ble også disse omtalt i HA.117 Sakene fra for eksempel Elverum fikk imidlertid mindre spalteplass og ble omtalt i en mer oppramsende stil enn sakene fra Hedmarken.118 I tillegg ble nasjonale rettssaker mot framstående NS-medlemmer omtalt, og antallet avisartikler som fortalte om dommer, var fra oktober 1945 til september 1946 overveldende. Avisas førsteside 6. mars 1946, der hele fem avisartikler om hendelser i landssvikretten fikk plass, gir et godt bilde av hvor tett HA fulgte landssvikoppgjøret i denne perioden (vedlegg 1).119

114 H. N., ”Vis rettferdighet!”, i Hamar Arbeiderblad 12.06.1945: 4; A., ”Straffen”, i Hamar Arbeiderblad 07.07.1945: 5; En som trodde på rettferd, ”Rettferd”, i Hamar Arbeiderblad 17.07.1945: 3. 115 ”L. H., ”Straffen”, i Hamar Arbeiderblad 08.08.1945: 3. 116 Hamar Arbeiderblad, ”Avslørende opplysninger fra herredsretten i Sør-Hedmark”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 117 Hamar Arbeiderblad, ”5 landssvikere fra Østerdalen dømt i går”, i Hamar Arbeiderblad 12.10.1945: 4; Hamar Arbeiderblad, ”De seks første landssvikdommer i Trysil”, i Hamar Arbeiderblad 18.10.1945: 4. 118 Se for eksempel størrelsesforskjellen på Hamar Arbeiderblad, ”Fire landssvikdommer i Elverum”, i Hamar Arbeiderblad 21.11.1945: 4 og Hamar Arbeiderblad, ”Fire frontkjempere fra Vang for herredsretten i går”, i Hamar Arbeiderblad 21.11.1945: 4. 119 Se Hamar Arbeiderblad 06.03.1946: 1, der artiklene ”Nazi-bonden H. Berger fra Løten anga to russere til lensmannen”, ”To landssvikere dømt i Trysil”, ”Landssvikere fra Trysil og Tolga for retten”, 38

To gjennomgående tendenser i artiklene som handlet om dommer, var at de i løpet av perioden beveget seg fra å være svært omfattende til å bli noe mer kortfattede. Mens de tidlig i prosessen brukte store ord og fordømte nazistene i titler og ordlyd, fikk de utover i perioden en mer standardisert form og et mer objektivt språk. Dommen mot fire frontkjempere opptok i oktober 1945 flere spalter i HA, mens tilsvarende rettssaker i september 1946 ble omtalt i små notiser. Dette skjedde til tross for at Hamar Arbeiderblad høsten 1946 hadde utvidet avisa fra seks til åtte sider.120 Mens titler med en vinkling à la ”’Vakthunden’ på Helgøya fikk 7 måneders fengsel” var vanlige tidlig i perioden, ble standardoverskrifter som ”To landssvikdommer i går” det normale i løpet av de tolv månedene.121 Utover i perioden ble dommer fra lagmannsretten på Hamar stadig oftere omtalt, og disse kunne oppta langt større spalteplass i HA og gå over flere dager.122 Med de mer alvorlige sakene fra lagmannsretten blusset også den spydige ordlyden i titlene opp igjen, mens sakene fra nivået under i rettsapparatet fremdeles ble overdrevet stadig sjeldnere.123 12. juni 1946 skrev HA for første gang at en landssviksiktet var ”tiltalt for landssvik” – ikke at en landssviker ble stilt for retten, som til da hadde vært HAs bestemte og fordømmende holdning til de siktedes skyldspørsmål.124 I løpet av månedene fra oktober 1945 til september 1946 gikk det stadig lenger tid mellom hver gang HAs lederartikkel uttrykte redaksjonelle meninger om landssvikoppgjøret. Når den først gjorde det, beholdt den sitt standpunkt fra tidligere i oppgjøret. Ved disse anledningene uttrykte HA klare meninger som sjelden forsvarte de landssviktiltalte eller talte for mildere dommer.125 Selv om HA 18. desember 1945 trykket en lederartikkel fra arbeiderpressens hovedorgan, Arbeiderbladet, der redaktør Martin Tranmæl mente at passivitet og papirmedlemskap i NS alene burde tas hensyn til av rettsapparatet, var det ingen tvil om hvordan HAs eget syn på de landssviktiltalte og

”Landssvikerne kan stemme ved allmenningsvalgene!” og ”Hamar-mannen Rolf Imerslund dømt av Oslo byrett til to års tvangsarbeid” alle hadde fått plass (vedlegg 1). 120 Hamar Arbeiderblad, ”Fire frontkjempere fra Hedmark fikk tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 26.10.1945: 1-2; Hamar Arbeiderblad, ”Tore Viker fikk 1 år og 3 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 20.09.1946: 8. 121 Hamar Arbeiderblad, ”’Vakthunden’ på Helgøya fikk 7 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 07.11.1945: 4; Hamar Arbeiderblad, ”To landssvikdommer i går”, i Hamar Arbeiderblad 24.08.1946: 6. 122 Se for eksempel dekningen av saken mot Arne Brænd, som opptok store deler av de Hamar Arbeiderblad 10.08.1946, 12.08.1946, 13.08.1946 og 14.08.1946. 123 Se for eksempel Hamar Arbeiderblad, ”Per Bakken er uskyldig i retten, men ivrig under okkupasjonen”, i Hamar Arbeiderblad 16.08.1946: 1-2. 124 Hamar Arbeiderblad, ”Bakerlærling tiltalt for landssvik”, i Hamar Arbeiderblad 12.06.1946: 2. 125Hamar Arbeiderblad, ”Almenningsvalgene”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”Fangenes frihet”, i Hamar Arbeiderblad 25.06.1946: 4. 39 landssvikoppgjøret så ut.126 Bare et par uker etter førjulas forsvar av passive papirmedlemmer tok HA eksempelvis for seg en artikkel av høyesterettsadvokat Sigurd Halbos som mente at ”40 000 såkalte papirmedlemmer skal få nåde”. I strak motsetning til Halbo argumenterte HA for at sviende bøter for papirmedlemmer var en ”rimelig straff for å ’ha stillet seg som voldets kausjonister’ som biskop Berggrav så fortreffelig har karakterisert det”.127 Selv om HAs omtale av landssviktiltalte og -dømte i de ulike artikkeltypene vitnet om en redaksjon som var preget av hevnlyst og hat overfor dem som hadde tatt okkupasjonsmaktens side, lot avisa aldri sine sterke negative følelser gå utover de landssviktiltaltes etterkommere. Mens deler av den øvrige befolkningen på Hedmarken syntes å vise hat overfor NS-medlemmers og øvrige landssviksiktedes barn, tok HA et verdig oppgjør med denne oppførselen. Avisas leder siterte 13. mars 1946 et brev fra en NS-mor som sammen med en angiver hadde en sønn. Ekteparet opplevde at den unge gutten ble mobbet på skolen på grunn av foreldrenes fortid. Med demokratiets framtid in mente oppfordret HA foreldre og lærere til å motvirke uthenging av barna, og avisa trakk fram et begrep som hadde blitt benyttet bare dager etter krigens slutt, nemlig infiserte elementer. ”For å greie denne oppgaven må vi ha klart for oss at nazismen er en infeksjonssykdom og ingen arvelig belastning”, skrev avisas leder under tittelen ”Hansemanns tragedie”.128 Ola Himberg-Larsens ”Fra dag til dag”-petiter harselerte gjennom rettsapparatets mest hektiske år stadig sjeldnere med NS-medlemmer og landssvikoppgjøret. Helt på tampen av perioden sa ”Den lunefulle” seg til og med enig med Lofotposten, som hadde ment at landssvikdømte som hadde sonet sin straff, måtte få slippe inn igjen i samfunnet. 129 Denne ”Fra dag til dag”-teksten, som talte for forsoning, var likevel fortsatt unntaket og ikke regelen i Himberg-Larsens tekster. I løpet av perioden mente ”Den lunefulle” blant annet at rettsoppgjøret gikk for sakte og var for mildt, at framstående NS-medlemmer egentlig ikke fortjente noen rettssak, og at for mange

126 Arbeiderbladet, ”Rettsoppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 18.12.1945: 4; Store norske leksikon, ”Dagsavisen”, oppdatert 05.05.2014, hentet fra https://snl.no/Dagsavisen den 01.10.2015. 127 Hamar Arbeiderblad, ”Silketid”, i Hamar Arbeiderblad 05.01.1946: 4. 128 Hamar Arbeiderblad, ”Hansemanns tragedie”, i Hamar Arbeiderblad 13.03.1946: 4. 129 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Et samfunnsproblem”, i Hamar Arbeiderblad 25.09.1946: 4. 40 varetektsfengslede landssviksiktede ble løslatt for tidlig.130 22. mars 1946 hadde ”Den lunefulle” vært i samtale med en Milorg-mann som definitivt ikke ivret for forsoning:

En landssviker er og blir en landssviker. Enten han dømmes til 120 dagers fengsel eller 20 års tvangsarbeid, har han for alltid satt et stempel på sin panne […] De (konsekvensene, forfatterens anmerkning) kommer han aldri utenom, hvis han ikke er så lur å utvandre til en øde øy. Altså ferdig med ham!”.131

I petitens siste avsnitt befestet ”Den lunefulle” sin posisjon på isfrontens side. HA- representanten sa seg uforbeholdent enig i Milorg-mannens ensfargede utsagn, som utvetydig satte alle landssvikere – både passive og aktive – i samme bås. Noen uker senere mente ”Den lunefulle” at for mange landssvikere ble sluppet løs, og spurte spydig: ”Hvorfor ikke slippe ut alle dømte landssvikere? Så er vi lettvint ferdig med hele det komiske rettsoppgjør”.132 Selv om ”Fra dag til dag”-petiten sjeldnere og sjeldnere tok opp tema fra landssvikretten, og selv om ”Den lunefulle” helt på tampen av perioden mente at landssvikere burde inviteres inn igjen i samfunnet, var gjennomgangsmelodien i hans spalter fremdeles preget av hat og hevnlyst overfor NS-medlemmene og de øvrige landssviksiktede. Både HAs lederartikler og ”Fra dag til dag”-petiter begynte i løpet av denne perioden å framstille ett segment av landssvikerne, frontkjemperne, på en noe mildere måte. HA mente at tyskerprofitører slapp for billig unna oppgjøret, mens unge nordmenn som hadde slåss på Nazi-Tysklands side, ble straffet for hardt.133 Mange av frontkjemperne var ifølge en HA-leder ”unge og sitter i dag i fengsel uten kanskje engang å forstå hva galt de har gjort, men de får ikke seks måneder (som en brakkebaron i Drammen nettopp hadde fått da lederen ble skrevet, forfatterens bemerkning), for de har båret våpen mot Norge”.134 13. mars 1946 skildret ”Den lunefulle” en nattlig drøm

130 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Et halvt års jubileumsintervju”, i Hamar Arbeiderblad 09.11.1945: 4; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”På ’nazistisk spilljakt’”, i Hamar Arbeiderblad 13.12.1945: 4; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Av ukas saga”, i Hamar Arbeiderblad 19.01.1946: 4; Ola Himberg- Larsen/Den lunefulle, ”Nazismen er ikke død”, i Hamar Arbeiderblad 13.02.1946: 4; Ola Himberg-Larsen, ”Oppgjøret om oppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 22.03.1946: 4; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Uka som gikk”, i Hamar Arbeiderblad 06.04.1946: 4. 131 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Oppgjøret om oppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 22.03.1946: 4. 132 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Uka som gikk”, i Hamar Arbeiderblad 06.04.1946: 4. 133 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Skal vi gå i skammekroken?”, i Hamar Arbeiderblad 21.11.1945: 2; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle/Deres trofaste leser, ”Et brev og et svar”, i Hamar Arbeiderblad 14.05.1946: 4. 134 Hamar Arbeiderblad, ”!”, i Hamar Arbeiderblad 24.01.1946: 2. 41 han nylig hadde hatt, der han bestemte over landets dommere, ga NS-ordførere strengere straffer og utslettet hele silkefronten. I den samme drømmen ga han alle de yngste frontkjemperne amnesti.135 HA beholdt sin harde holdning og sin posisjon på isfrontens side, men utviste et noe mer nyansert standpunkt enn i de to første periodene etter krigen. I HAs ledelse skjedde nye forandringer like før nyttårsaften i romjula i 1945. Mange av kildene som forteller om HAs historie – selv avisa selv i ettertid – har hevdet at trønderen Sigmund Stafne, som hadde blitt ansatt som redaktør ved avisas første styremøte sommeren 1945, satt som politisk redaktør helt til 1947.136 Det stemmer ifølge HAs egne aviser fra årsskiftet ikke. Like før nyttårsaften 1945 takket Stafne for seg etter kun et halvt år i stillingen.137 Oddvar Røst, som hadde fungert som journalistisk redaktør under Stafnes ledelse, ble igjen hovedansvarlig for avisa. Sett bort fra et kort utenlandsopphold våren 1946, da Arthur Marthinsen satt som ”midlertidig ansvarshavende” i HA, ledet Røst avisa helt fram til ansettelsen av Evald Ole Solbakken sommeren 1947.138 Med Stafne, Røst og Marthinsen bak roret forsvaret HA til en viss grad de yngste frontkjemperne. Avisa forble likevel svært kritisk til dem som talte for et mildere oppgjør – den såkalte silkefronten. Særlig i februar, mars og april 1946 angrep Røsts redaksjon silkefronten hyppig. Startskuddet for HAs heksejakt på mennesker som forsvarte landssvikere, gikk 14. februar, da avisa på førstesiden, under tittelen ”Silkefronten setter rekord!”, gjenga et skriv fra samfunnsdebattant Martha Steinsvik til justiskomiteen på Stortinget. Skrivet argumenterte for at ”[a]lle de velkjente påstandene fra nazistene” om at Kongen og Nygårdsvold-regjeringen var avsatt under okkupasjonen, var sanne.139 HAs lederartikkel samme dag kommenterte brevet og knyttet det opp mot den pågående løslatelsen av landssvikere, som avisa metaforisk omtalte som å lage ”ris til egen bak.140 De kommende dagene trykket HA en rekke artikler som latterliggjorde silkefronten og stemplet menneskene bak denne bevegelsen

135 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Influensa-feber”, i Hamar Arbeiderblad 13.03.1946: 4. 136 Hamar Arbeiderblad, ”Bylex. Sigmund Stafne”, i Hamar Arbeiderblad 05.08.2006: 56; Wikipedia, ”Hamar Arbeiderblad”, hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Hamar_Arbeiderblad den 23.10.2015. 137 Sigmund Stafne, ”Takk!”, i Hamar Arbeiderblad 29.12.1945: 4. 138 Hamar Arbeiderblad, ”Hamar Arbeiderblad”, i Hamar Arbeiderblad 24.05.1946: 4. 139 Hamar Arbeiderblad, ”Silkefronten setter rekord!”, i Hamar Arbeiderblad 14.02.1946: 1. 140 Hamar Arbeiderblad, ”Ris til egen bak”, i Hamar Arbeiderblad 14.02.1946: 4. 42 som nazister.141 Her ble begrepet silkefront brukt som et rent skjellsord. HAs konsekvente krigføring mot denne gruppen viste at redaksjonen assosierte seg med isfronten. Ved flere anledninger viste HA også sitt standpunkt ved å gå til frontalangrep på landssviksiktede som redaksjonen mente ble for mildt behandlet av rettsapparatet. Angrepene fant sted i ledere og ulike spalter, men også i redaksjonelle avisartikler.142 To av de rene angrepsartiklene skilte seg fra øvrig innhold i avisa ved at de var undertegnet Sverre Østhagen, som senere skulle bli oppført som journalist i HA, og som i de første etterkrigsårene fungerte som HA-bestyrer for Elverums- og Rena-kontoret.143 Begge Østhagen-artiklene ble senere omtalt som ”vår artikkel” av HA, og de må derfor regnes som redaksjonelle.144 Østhagens første angrep kom på trykk i HA 17. desember 1945, da nylig dømte Peder Nystuen ble satt i søkelyset. Under tittelen ”Merkelig landssvikdom i Hamar” listet Østhagen, som selv hadde bevitnet Nystuens aktivitet under krigen, opp punkter som mente å bevise at dommen var for mild. ”[J]eg må si at den ”uskyldige”, passive Nystuen som retten øyensynlig har bitt seg merke i, er totalt ukjent for meg”, tordnet journalisten, før han la til at ”personlig vil jeg si at jeg ikke har hatt føling med så mange som har vært mer kvalifiserte landssvikere enn ham”.145 Dagen etter at Hamar Arbeiderblad hadde trykket sin kraftsalve mot Nystuen-dommen, kunne avisa melde at dommen ”[i] samband med vår artikkel” ble anket.146 Et nesten identisk mønster fant sted noen måneder senere, da Odd Olav Floden hadde fått sin dom i Elverum. Under den tilsvarende overskriften ”Merkelig landssvikdom i Elverum”, i en tekst som av HA senere skulle bli omtalt som ”vår artikkel”, tok journalist Østhagen et kraftig oppgjør med rettens dom på tvangsarbeid i ett år og ni måneder i saken mot Floden.147 ”Odd Olav Floden er ikke en ubetydelig

141 Hamar Arbeiderblad, ”Silkefronten i Nord-Østerdal vinner nytt terreng”, i Hamar Arbeiderblad 16.02.1946; Hamar Arbeiderblad, ”Siste nytt fra silkefronten”, i Hamar Arbeiderblad 02.03.1946: 5; Hamar Arbeiderblad, ”Silkefronten i Elverum ber for Oliver Møystad”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4; Arthur Marthinsen/-Thur, ”Filmen som silkefronten bør tvinges til å se”, i Hamar Arbeiderblad 09.04.1946: 2. 142 Hamar Arbeiderblad var for eksempel svært kritiske til løslatelsen av varetektsfengslede Trygve Dehli Laurantzon i både ”Fra dag til dag”-spalte og lederartikkel 14.02.1946 og 15.02.1946. 143 Wilhelmsen, 1975: 229; Hamar Arbeiderblad, ”Hamar Arbeiderblad’s telefoner”, i Hamar Arbeiderblad 31.07.1947: 5. 144 Hamar Arbeiderblad, ”Dommen mot Peder Nystuen påankes”, i Hamar Arbeiderblad 18.12.1945: 4; Hamar Arbeiderblad, ”Odd Olav Flodens sak for lagmannsretten”, i Hamar Arbeiderblad 10.09.1946: 4. 145 Sverre Østhagen, ”Merkelig landssvikdom i Hamar”, i Hamar Arbeiderblad 17.12.1945: 4. 146 Hamar Arbeiderblad, ”Dommen mot Peder Nystuen påankes”, i Hamar Arbeiderblad 18.12.1945: 4; 147 Hamar Arbeiderblad, ”Odd Olav Flodens sak for lagmannsretten”, i Hamar Arbeiderblad 10.09.1946: 4. 43 størrelse innen nazistkretser, og han har gjennom årrekker vært fryktet og hatet av alle gode nordmenn”, tordnet Østhagen, før han igjen listet opp punkter som talte for en strengere dom.148 To dager etter at den nevnte artikkelen ble satt på trykk, kunne HA – akkurat som i desember året før – fortelle at rettssaken hadde blitt påanket av påtalemyndigheten. Våren året etter opplyste redaksjonen om at Floden, som ba ”tungt om tilgivelse”, fikk straffen økt til tre år og tre måneder i lagmannsretten på Hamar.149 HA hadde helt fra begynnelsen av landssvikoppgjøret publisert fulle navn på NS- medlemmer, både under arrestasjonene, forhørene og rettssakene. Vinteren 1946 kom det tydelig fram at redaksjonen så på denne offentliggjøringen av navn som en viktig del av sin rolle i rettsoppgjøret. Da det ble klart at flere landssviksaker skulle avgjøres ved forelegg, og at navnene på NS-medlemmer som godtok forelegg, ikke skulle offentliggjøres, så nemlig HA rødt. Samme dag som et rundskriv om temaet fra statsadvokat Sverre Knutsen ble trykket i HA, mente lederartikkelen at navnene måtte frigis, og de argumenterte – noe tvilsomt – med at de landssvikdømte selv ville være best tjent med at deres navn ble offentliggjort i HA.150 I de kommende ukene presset både HAs journalister og avisas lesere på for offentliggjøring av NS-medlemmenes navn. Enkelte hevdet som HA at oppgjøret bare kunne gjennomføres på en tilstrekkelig måte hvis alle kortene kom på bordet, mens andre hadde sett seg lei på den stadig mildere behandlingen av landssviksiktede og mente at intet NS-medlem fortjente å få sitt navn holdt unna offentlighetens lys.151 Selv om arbeideravisa gjentatte ganger argumenterte for frigjøring av navnene på også denne gruppen landssviktiltalte, ble det 5. juni samme år klart at navnene til landssvikere som hadde godtatt forelegg, ikke ville bli satt på trykk. At 600 nazister i Hedmark hadde vedtatt forelegg, ble kort oppsummert i en avisartikkel helt fri for navn.152

148 Sverre Østhagen, ”Merkelig landssvik i Elverum”, i Hamar Arbeiderblad 04.06.1946: 2. 149 Hamar Arbeiderblad, ”Odd Olav Flodens sak ankes”, i Hamar Arbeiderblad 06.04.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”Angrende Odd Floden ber tynt om tilgivelse”, i Hamar Arbeiderblad 15.03.1947; Hamar Arbeiderblad, ”Odd Floden dømt til 3 år og 3 måneders tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 18.03.1947: 1. 150 Hamar Arbeiderblad, ”Navnene på landssvikere skal ikke offentliggjøres når de får dom ved forelegg”, i Hamar Arbeiderblad 10.01.1946: 1+6; Hamar Arbeiderblad, ”Navnene”, i Hamar Arbeiderblad 10.01.1946: 4. 151 Arbeiderbladet, ”Ansvaret”, i Hamar Arbeiderblad 17.01.1946: 4; Johan Brendhagen, ”Fram med navnene”, i Hamar Arbeiderblad 17.01.1946: 4; Utålmodig, ”Hva blir det til?”, i Hamar Arbeiderblad 21.01.1946: 2; Einar, ”Oppgjøret med NS”, i Hamar Arbeiderblad 28.01.1946: 2. 152 Hamar Arbeiderblad, ”600 nazister i Hedmark har vedtatt foreleggene”, i Hamar Arbeiderblad 05.06.1946: 4. 44

De eneste navnene på personer som hadde akseptert frihetsstraff gjennom forelegg, som ble publisert i HA, kom et godt stykke ute i dette kapittelets neste og siste periode. Avisa hadde vært i kontakt med Elverum-politimester Agnar Renolen, og under tittelen ”89 forelegg på frihetsstraff vedtatt i Østerdalen” listet HA opp navn etter navn, kommune for kommune.153 Denne offentliggjøringen av navn på personer som hadde akseptert frihetsstraff ved forelegg, skjedde helt uten videre, selv om den var enestående i HAs nære etterkrigshistorie. Hvorfor nettopp navnene på personene som hadde vedtatt disse foreleggsstraffene ble offentliggjort, ble aldri begrunnet HA skrev seg inn på isfrontens side under den mest travle perioden av landssvikoppgjøret på Hedmarken. Avisas lesere viste samtidig gjennom mange innlegg at deres meninger samstemte med redaksjonens. I løpet av de tolv månedene fra oktober 1945 til september 1946, særlig i periodens første halvdel, gikk en lang rekke lesere til angrep på rettsoppgjøret og oppgjørets siktede. Lesere, som ofte forholdt seg anonyme, fikk plass i HA til å spre rykter om navngitte enkeltpersoner, som etter sigende skulle ha vært særdeles dårlige nordmenn under okkupasjonen.154 Et slikt angrep på Hamars kinobestyrer, Hans Smørsteen, resulterte – etter en flere måneder lang avisdebatt om Smørsteens skikkethet – i både kinoboikott, kinostreik og avskjedigelse.155 Et anonymt angrep fra en meierikunde i Elverum, som uttrykte misnøye og forbitrelse over at meieriet hadde ansatt ”en ’dame’ som under okkupasjonen var kjent som en av de mest ivrige nazister og tyskersympatisører i bygda”, førte ikke til tilsvarende debatt og handling. HA konfronterte riktig nok meieriledelsen med leserens påstander, og ledelsen fikk forsvare sin nyansatte ekspeditrise på trykk samme dag.156 De mange leserne som ønsket å angripe enkeltpersoner, og de mange anonyme og hatske leserinnleggene som fikk spre rykter i HA, bidro like fullt til å plassere avisa på isfrontens side.

153 Hamar Arbeiderblad, ”89 forelegg på frihetsstraff vedtatt i Østerdalen”, i Hamar Arbeiderblad 23.11.1946: 5. 154 Se for eksempel Argus, ”Osen”, i Hamar Arbeiderblad 29.11.1945: 2; En tilskuer, ”Hvem slår den?”, i Hamar Arbeiderblad 14.02.1946: 5; Lars Larsen, ”Silkefronten i Elverum skolestyre”, i Hamar Arbeiderblad 05.03.1946: 2; Meieri-kunde, ”Et spørsmål til Elverum meieri”, i Hamar Arbeiderblad 13.05.1946: 2. 155 Erwin Knipsel, ”J’accusse”, i Hamar Arbeiderblad 24.11.1945: 2; Arne Tangen, ”Kinobestyreren”, i Hamar Arbeiderblad 04.12.1945: 3; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Etter ’slaget’”, i Hamar Arbeiderblad 24.04.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”Hans Smørsteen slutter som kinobestyrer i Hamar”, i Hamar Arbeiderblad 08.05.1946: 5. 156 Meieri-kunde, ”Et spørsmål til Elverum meieri”, i Hamar Arbeiderblad 13.05.1946: 2. 45

Fra 17. januar 1946 fikk langt flere leserinnlegg plass i HA, og den såkalte ”Fritt ord”-delen opptok til tider så stor spalteplass som en halv side. Likevel så få eller ingen av leserinnleggene debatten omkring landssvikoppgjøret fra noen annen enn isfrontens side. At isfrontens meninger var høyst synlige i ”Fritt ord”-segmentet, mens silkefrontens syn på saken aldri ble uttrykt i HA, kan ha flere årsaker. For det første var folket på Hedmarken som ikke selv var tiltalte i landssvikoppgjøret, i stor grad kritiske til dem de mente hadde forrådt landet under okkupasjonen. Dette kom til syne i en meningsmåling som ble trykket i HA.157 For det andre kan man mistenke at arbeideravisas redaksjon, som sto med to bein plantet på isfrontens side, neppe ønsket å belyse temaet gjennom silkefrontens øyne. Denne teorien ble sannsynliggjort 25. april 1946, da HA gikk langt i å hevde at nazister ikke burde ha ytringsfrihet:

I dag er det neppe noen som offentlig tør vedstå seg den oppfatning at ytrings- og forsamlingsfriheten skal gjelde nazismen og nazistene. […] Vi har ikke kjempet i fem lange år for ytringsfriheten for at den skal kunne misbrukes til forsvar for landssvikerne. […] Vi er demokrater og skal forsvare våre demokratiske rettigheter. Men det bør ikke bety at vi skal opptre som sauer.158

Indirekte hevdet dermed HA at en redaksjon som lot forsvar av landssvikere komme på trykk, måtte bestå av sauer som lot ytringsfriheten bli misbrukt. Det er dermed svært nærliggende å anta at leserinnlegg fra den andre siden av debatten, silkefronten – dersom de i det hele tatt ble sendt inn til HA – gikk rett i papirkurven. Gjennom den sene våren og den tidlige sommeren i 1946 dreide uansett stadig færre leserinnlegg seg om landssvikoppgjøret. 9. august 1946 oppsummerte HA sin rolle i debatten ved å gi seg selv skryt for å ha gitt alle ulike meninger om rettsoppgjøret spalteplass.159 I realiteten hadde HA nesten utelukkende innlemmet innlegg fra personer på isfrontens side. I praksis hadde avisa ledet an i en heksejakt på enkeltpersoner i distriktet.

157 Hamar Arbeiderblad/FAKTA, ”FAKTA’S meningsmålinger: Landssvikoppgjøret. Folkedommen strengere enn domstolene”, i Hamar Arbeiderblad 09.03.1946: 4-5; Hamar Arbeiderblad, ”Folkedommen”, i Hamar Arbeiderblad 09.03.1946: 4. 158 Hamar Arbeiderblad, ”Misbruk av ytringsfriheten”, i Hamar Arbeiderblad 25.04.1946: 4. 159 Hamar Arbeiderblad, ”Andres mening”, i Hamar Arbeiderblad 09.08.1946: 4. 46

3.4 Landssvikoppgjøret går mot slutten (1. oktober 1946 til 31. desember 1948)

I oktober 1946 hadde rettsapparatet på Hedmarken lagt bak seg sin travleste del av landssvikoppgjøret. Den lokale lagmannsretten fortsatte riktig nok lenge sitt intense arbeid, men gjennom de kommende månedene og årene ble stadig færre landssviktiltalte dømt i Sør- og Nord-Hedmark herredsrett og Hamar byrett. I Hamar Arbeiderblad fikk Evald Ole Solbakken stillingen som politisk redaktør våren 1947, og avisa utvidet stadig både sitt opplag, sin redaksjon og sin papiravis.160 Selv om avisa vokste, gjorde nedgangen i nyheter fra de lokale rettssalene at en mindre og mindre del av avisas stoff dreide seg om landssvikoppgjøret. Allerede høsten 1946 handlet en relativt liten del av avisas artikler – i forhold til i de første månedene etter okkupasjonen – om landssvikoppgjøret. Gjennom våren 1947 minket andelen ytterligere. I løpet av 1948 forsvant temaet nesten helt ut av HA. Stoffet fra landssvikretten, som tidligere i oppgjøret hadde vært overveldende i avisa, ble erstattet av filmanmeldelser, kronikker om husarbeid og det politiske livet i Tyskland, annonser og leserinnlegg, som ofte debatterte bærsanking, barnetrygd, beskatning og øvrige innenrikspolitiske spørsmål heller enn landssvikoppgjøret. HAs fordeling av spalteplassen vitnet om at verden beveget seg videre. Artikler om dommer i Sør- og Nord-Hedmark herredsrett og Hamar byrett, som vil bli mer grundig belyst i neste kapittel, forekom likevel fremdeles, om enn med svært ujevne mellomrom. Artiklene varierte i størrelse og karakter, men om man ser alle artiklene fra oppgjørets siste periode under ett, var den klare tendensen at sakene stadig ble kortere og mindre meningsbetonte. HAs interesse for de mindre dommene, som i begynnelsen av rettsoppgjøret hadde vært svært stor, forsvant gradvis, og kortfattede, nøytrale artikler ble det vanligste. Informative, objektive titler som ”Landssvikdommer fra Vang” og ”9 måneders fengsel for frontinnsats” var mest brukt gjennom oppgjørets siste år.161 Samtidig ble det stadig mer vanlig at én landssviker ble stilt for retten om gangen, så mens oppsamlingssaker med titler som ”Tre landssvikere dømt” forsvant ut, ble den dømtes navn oftere løftet opp og synliggjort i tittelen.162 Overskrifter som ”Ole Nyhus fikk 1 år og 3 måneder” og ”Tvangsarbeid i 3 år og 3 måneder for kjøpmann

160 Hamar Arbeiderblad, ”E. O. Solbakken redaktør i Hamar Arbeiderblad”, i Hamar Arbeiderblad 14.04.1947: 1. 161 Hamar Arbeiderblad, ”Landssvikdommer fra Vang”, i Hamar Arbeiderblad 04.11.1946: 5; Hamar Arbeiderblad, ”9 måneders fengsel for frontinnsats”, i Hamar Arbeiderblad 20.11.1946: 2. 162 Hamar Arbeiderblad, ”To små landssvikere dømt”, i Hamar Arbeiderblad 07.11.1946: 2. 47

Helfred Røed” var neppe et resultat av at HA ville henge ut enkeltpersoner, men en konsekvens av at presset på de laveste rettsinstansene på Hedmarken minket.163 Selv om HAs holdning til landssvikoppgjøret skinte mindre tydelig igjennom i avisartiklene utover i oppgjøret, forsvant aldri den fordømmende tonen helt. I lange perioder kunne rent rapporterende og relativt objektive artikler med titler som ”To små landssvikere dømt” prege arbeiderbladet, men plutselig dukket mer harselerende saker som ”En kranglefant fra Romedal for retten i går”, ordspillet ”Det koster å være landssviker” og latterliggjørende ”Bruksbestyrer Drolsum kjøpte hirduniform for å få ny dress” opp i avisas spalter.164 Et nytt og noe mer nyansert syn på oppgjøret, slik også den nevnte tittelen ”To små landssvikere dømt” bar bud om, lå sannsynligvis bak variasjonen som nå preget de tidligere konsekvent kritiske og meningsladde artiklene. Gjennom landssvikoppgjørets siste år ble HAs fokus flyttet fra de små til de store landssvikerne. Mens artiklene fra Sør- og Nord-Hedmark herredsrett og Hamar byrett minket i størrelse, ble hendelsene i lagmannsretten på Hamar, som var relativt få og fant sted med lengre mellomrom, slått opp stort i avisa. Disse rettssakene gikk vanligvis over flere dager, og HA skrev gjerne mange sider om sakenes utvikling i flere aviser på rad.165 Et nesten tilsvarende fokus rettet HA mot saker fra det laveste rettsnivået når den tiltalte var en framstående nazist eller på annen måte kjent blant mange hedmarkinger.166 At mindre alvorlige landssviksaker fra herredsretten og byretten ofte ble henvist til små notiser, var dermed også et resultat av at store saker fra lagmannsretten og herredsretten tok oppmerksomheten vekk fra dem.167 Mens rettsoppgjøret nærmet seg sin avslutning, og mens de små landssvikerne fikk stadig mindre spalteplass i HA, trykket avisa en rekke oppsummerende oppdateringsartikler. Disse fortalte i korte trekk om landssvikoppgjørets framdrift. I oppdateringsartiklene hadde HAs journalist intervjuet en representant for rettsvesenet,

163 Hamar Arbeiderblad, ”Ole Nyhus fikk 1 år og 3 måneder”, i Hamar Arbeiderblad 31.10.1946; Hamar Arbeiderblad , ”Tvangsarbeid i 3 år og 3 måneder for kjøpmann Helfred Røed”, i Hamar Arbeiderblad 19.11.1946: 2. 164 Hamar Arbeiderblad, ”To små landssvikere dømt”, i Hamar Arbeiderblad 07.11.1946; Hamar Arbeiderblad, ”Det koster å være landssviker”, i Hamar Arbeiderblad 10.10.1946: 6; Hamar Arbeiderblad, ”Bruksbestyrer Drolsum kjøpte hirduniform for å få ny dress”, i Hamar Arbeiderblad 07.12.1946; Hamar Arbeiderblad, ”En kranglefant fra Romedal for retten i går”, i Hamar Arbeiderblad 30.10.1946: 2. 165 Se for eksempel Hamar Arbeiderblads dekning av saken mot Martin Stordahl, Hjalmar Strand og Odd Løvlie fra 05.03.1947 til 15.03.1947 og dekningen av saken mot Ole Anker Gundersen fra 28.08.1947 til 01.09.1947. 166 Se for eksempel Hamar Arbeiderblad, ”Skøyteleder Aksel Dæhli dømt til 3 års tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 29.01.1947: 2. 167 Se for eksempel Hamar Arbeiderblad, ”Landssvikretten”, i Hamar Arbeiderblad 05.09.1947: 2. 48 og her offentliggjorde avisa opplysninger om hvor mange som var dømt i de lokale rettssakene, hvor mange dommer som gjensto, og hvor mange som hadde vedtatt forelegg. HA stilte til stadighet spørsmål om når oppgjøret i Hedmark eller på Hamar ville være over, og sluttdatoen ble like ofte skjøvet fram i tid av avisas juridiske intervjuobjekt.168 Når lange perioder på flere uker hadde gått uten at saker fra landssvikoppgjøret på Hedmarken kom på trykk i HA, skrev avisa gjerne en slik sak for å holde leserne underrettet om utviklingen i de ulike domstolene. Et interessant trekk ved HAs holdning til landssvikoppgjøret fra oktober 1946 og utover var utviklingen i redaksjonens syn på økonomiske landssvikere versus frontkjempere. Gjentatte ganger, og ofte med stort patos, hevdet HA frontkjempernes uskyld i forhold til profitørene, som i arbeideravisa ble framstilt som griske, grådige og grufulle forrædere. Avisas sterke kritikk mot rettsapparatets etter sigende milde behandling av dem som var tiltalt for økonomisk landssvik, kom fram på flere måter: i avisartikler, i ledere og i inserater.169 Satt opp mot de griske tyskerprofitørene ble frontkjemperne, særlig de yngste, stilt i et positivt lys, og selv konsekvent kritiske ”Den lunefulle” tok denne gruppen i et nærmest ubetinget forsvar.

Jeg har truffet en del av disse unge frontkjempere, og kjekkere gutter skal man lete lenge etter. Selvfølgelig er det brådne kar også blant dem, men enkelte av dem er mønstre på kjekke norske gutter som ville vært en pryd for hjemmefronten om et annet miljø eller tilfeldigheter hadde bragt dem over der.170

Tiden som gikk mellom hver harselerende Himberg-Larsen-tekst, ble stadig lengre. Når slike først kom på trykk, var de fortsatt preget av hat, hevnlyst og isfrontens holdninger. ”Den lunefulle” mente at ”det skulle vært gjort kort prosess med dem (torturistene på

168 Hamar Arbeiderblad, ”3345 landssvikere i Hedmark har fått sin dom”, i Hamar Arbeiderblad 14.10.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”1900 landssvikere passert landssvikavdelingen i Hamar”, i Hamar Arbeiderblad 19.10.1946: 5; Hamar Arbeiderblad, ”980 landssvikdommer avsagt i Hedmark pr. 1. april”, i Hamar Arbeiderblad 30.04.1947: 8; Hamar Arbeiderblad, ”Landssvikoppgjøret i Hedmark ikke ferdig før slutten av 1948?”, i Hamar Arbeiderblad 27.11.1947: 1; Hamar Arbeiderblad, ”Landssvikoppgjøret i Hedmark ikke ferdig før våren 1949”, i Hamar Arbeiderblad 06.02.1948: 1; Hamar Arbeiderblad, ”Landssvikoppgjøret i Hedmark nærmer seg slutten”, i Hamar Arbeiderblad 02.06.1948: 3; Hamar Arbeiderblad, ”Landssvikoppgjøret i Hedmark avsluttes ut på vårparten”, i Hamar Arbeiderblad 19.10.1948: 6. 169 Eksempler: Hamar Arbeiderblad, ”Profitørene og paragraf 97”, i Hamar Arbeiderblad 06.02.1947: 4; L. H., ”Økonomisk landssvik”, i Hamar Arbeiderblad 08.02.1947: 7; Hamar Arbeiderblad, ”Ettergivenhet overfor økonomiske landssvikere?”, i Hamar Arbeiderblad 31.08.1948: 5. 170 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Tilbake til samfunnet!”, i Hamar Arbeiderblad 02.04.1947: 4. 49

Grini, forfatterens anmerkning) samme dag som våre patrioter ble befriet”, og han latterliggjorde silkefronten.171 Til rettsapparatet forble Himberg-Larsens karakter kritisk, men etter sitt knallharde angrep på kostnadsbruken og ”verdens mest humane vitneboks” 6. mars 1947, som sydet av raseri og hat overfor NS-medlemmene, skrev ”Den lunefulle” knapt noe mer om oppgjøret.172 Samme høst fikk også andre forfattere skrive den sentrale ”Fra dag til dag”-petiten, og Ola Himberg-Larsens oppgave var ikke lenger å spre hat og mishagsytringer mot de landssviksiktede og rettsoppgjøret.173 HAs offisielle mening, som ble uttrykt i avisas lederartikler, gjennomgikk samme utvikling som Himberg-Larsens ”Fra dag til dag”-petiter gjennom landssvikoppgjørets siste fase. Tiden som gikk mellom hver landssvikrelaterte lederartikkel, ble stadig lenger, men når HA noen sjeldne ganger uttrykte meninger om det som foregikk i retten, bar de jevnt over preg av de samme holdningene som før. Høsten 1946 ble landssviktiltalte Knut Hamsuns forsvar av seg selv som åndssvak og isolert syrlig plukket ifra hverandre av HAs leder. Videre trykket HA på sin egen lederplass to tekster fra Arbeiderbladet som, uten å inngå i noen spesielle debatter, rakket ned på silkefronten og tilintetgjorde landssvikernes vanlige forsvarstale om NS-innmelding til Norges beste. ”De som svek og gikk fienden til hånde, påførte sine landsmenn større skade og lidelse enn de fremmede greide”, tordnet avisas lederartikkel.174 14. april året etter annonserte HA at Evald Ole Solbakken ville ta over redaktørvervet i HA, mens Oddvar Røst igjen ville få tittelen ”journalistisk redaktør”.175 Noen måneder senere skrev HAs nye politiske redaktør sin første lederartikkel om landssvikoppgjøret, og det ble allerede da klart at avisas holdning ikke ville endre seg med redaktørskiftet. ”Jo, heldigvis finnes det rettferdighet i denne verden! Høyesterett har dømt en av de verste tyskerlakeier, Godtferd Olaf Claffy, til døden”, jublet Solbakkens første landssvikleder.176 Sensommeren samme år hadde landssvikdømte Oscar Hans fått opphevet sin dødsdom i høyesterett, og HA uttrykte stor misnøye med at

171 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Vi er tolerante!”, i Hamar Arbeiderblad 04.12.1946: 4; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Vi spiste for lite poteter!”, i Hamar Arbeiderblad 21.01.1947: 4. 172 Ola Himberg Larsen/Den lunefulle, ”Marerittopprulling”, i Hamar Arbeiderblad 06.03.1947: 4. 173 Oskar og E. Wald skrev for eksempel en rekke ”Fra dag til dag”-petiter i september 1947. 174 Hamar Arbeiderblad, ”’Forført og misbrukt’”, i Hamar Arbeiderblad 09.10.1946: 4; Arbeiderbladet, ”Den gule pest”, i Hamar Arbeiderblad 13.11.1946: 4; Arbeiderbladet, ”På ordre”, i Hamar Arbeiderblad 27.11.1946: 4. 175 Hamar Arbeiderblad, ”E. O. Solbakken redaktør i Hamar Arbeiderblad”, i Hamar Arbeiderblad 14.04.1947: 1. 176 Evald Ole Solbakken, ”Claffy”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1947: 4. 50 lagmannsretten ikke garanterte en ny sak. ”Vil bøddelen Oscar Hans gå fri?”, spurte avisas lederartikkel syrlig.177 Den siste lederartikkelen om rettsoppgjøret i perioden, som på sett og vis satte et punktum for HAs samtidsmeninger om rettsoppgjøret, sto på trykk 14. januar 1948. Den handlet om en sak i Tromsø. I Nordens Paris hadde tidligere NS-medlem Rønning Østgaard blitt valgt inn i formannskapet, og det hadde vakt sterke reaksjoner i lokalsamfunnet. HA benyttet anledningen til å komme med en generell uttalelse om hvordan framtiden burde se ut for nordmenn som hadde sveket landet under krigen:

Vi har intet imot at tidligere NS-medlemmer som har gjort opp for sine forhold, kommer over i nyttig samfunnsliv igjen. Men vi mener at de bør holde seg i bakgrunnen til å begynne med og etter hvert opparbeide seg den tillit de under krigen gjorde alt for å ødelegge.178

Selv om HA sto fast ved sin sterkt kritiske holdning til NS-medlemmene gjennom 1948, ble altså redaksjonens syn på landssvikoppgjøret noe mer nyansert i løpet av de tre første årene etter okkupasjonens slutt. HA vek ikke fra sitt krav om at tidligere NS- medlemmer måtte ”opparbeide seg den tillit de under krigen gjorde alt for å ødelegge”, men de inviterte dem likevel til en viss grad inn igjen i samfunnet. Avisas syn på unge frontkjempere var også langt mildere sent enn tidlig i prosessen, og denne dreiningen mot et noe mindre kritisk syn på landssvikere og rettsapparat ble akkompagnert av diverse artikler som satte andre perspektiver enn isfrontens på trykk. Allerede 8. november 1946 fortalte HA for eksempel historien om ”God moral blant landssvikfangene i Trysil”, og tidlig neste år skrøt avisa voldsomt av det lokale rettsvesenet, som ifølge redaksjonen behandlet oppgjøret på en upåklagelig måte.179 Noen måneder senere lot redaksjonen ”mannen som voktet 1200 landssvikere på Sandbakken”, komme til orde, og trykksverte ble brukt på hans positive uttalelser på tempoet i landssvikoppgjøret. Dette stred med isfrontens jag etter større effektivitet og framdrift.180 Tidlig i 1948 trykket HA til og med et inserat fra en tidligere landssvikfange

177 Hamar Arbeiderblad, ”Vil bøddelen Oscar Hans gå fri?”, i Hamar Arbeiderblad 30.08.1947: 3. 178 Hamar Arbeiderblad , ”Skattesnyteren som ordfører”, i Hamar Arbeiderblad 14.01.1948: 1. 179 Hamar Arbeiderblad, ”God moral blant landssvikfangene i Trysil”, i Hamar Arbeiderblad 08.11.1946: 5; Hamar Arbeiderblad, ”Hedmark langt fremme i rettsoppgjøret”, i Hamar Arbeiderblad 06.01.1947: 1. 180 Hamar Arbeiderblad, ”Mannen som voktet 1200 landssvikere på Sandbakken”, i Hamar Arbeiderblad 08.04.1947: 2. 51 som talte for at NS-medlemmer skulle få jobber og posisjoner i blant annet politi og styrer tilbake.181 ”De aller fleste landssvikere er ikke forbrytere i vanlig forstand, men politisk villedete […] Hvis man vil gi oss vår menneskerett tilbake og øve full rettferd, må de offentlige funksjonærer få arbeid i den etat de tilhørte før krigen”, skrev den tidligere landssvikfangen. Dette viste tydelig at HAs strikte holdning til landssvikoppgjøret og idé om at de landssviktiltalte ikke fortjente ytringsfrihet, i alle fall hadde blitt mer nyansert i løpet av rettsoppgjøret.

4 Sammenlikning: avisartiklene og dommene

Jeg har nå undersøkt hvordan Hamar Arbeiderblads helhetlige dekning av landssvikoppgjøret fra 14. mai 1945 og ut 1948 framsto. I både lederartikler, faste spalter reportasjer og redaksjonelle avisartikler skrev arbeideravisa seg inn på den såkalte isfrontens side. Det gjorde redaksjonen i Grønnegata på Hamar blant annet ved å tale for et mer effektivt oppgjør, ved å kreve strengere straffer, ved å latterliggjøre og harselere med navngitte landssvikere, ved uten forbehold å kalle samtlige siktede for ”quislinger” og ”nazister” og ved å rakke ned på isfrontens motpol: silkefronten (jamfør kapittel tre). HAs svært strenge og kritiske holdning til både de landssviktiltalte personlig og landssvikoppgjøret som prosess ble noe mildere da avstanden til frigjøringen vokste, men gjennom hele perioden forble HA en del av isfronten – uansett om redaktøren het Olav Borchgrevink, Oddvar Røst, Sigmund Stafne, Arthur Marthinsen eller Evald Ole Solbakken, og uansett om året var 1945, 1946, 1947 eller 1948. Forrige kapittel ga en oversikt over alt som sto på trykk i HA gjennom over tre og et halvt år – over 1100 aviser og rundt 6500 tettpakkede sider med liten skrift. Nå vil oppgavens fokus bli snevret inn, og et knippe enkeltsaker vil bli satt under lupen. Dette kapittelet vil sammenlikne avisartiklene om et utvalg landssvikdømte hedmarkinger med domspapirene i de aktuelle sakene. Formålet med sammenlikningen er å gi svar på om HA framstilte de landssviktiltalte på en bestemt tendensiøs måte, og å finne ut om gjengivelsene i HA stemte overens med det som foregikk i rettssalene. Utvalget består av 30 landssviksaker fra Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett. Utvalget er i stor grad gjort tilfeldig utfra de fire rettsprotokollene som ligger i Statsarkivet i Hamar, for at HAs dekning av sakene ikke skal prege utvalget, og

181 Tidligere landssvikfange, ”Rettferd – Menneskerett”, i Hamar Arbeiderblad 27.01.1948: 2. 52 for at oppgaven skal tegne et mest mulig rettferdig, riktig og helhetlig bilde av avisas praksis. Utvalget omfatter framstående nazister, rene papirmedlemmer av NS og unge frontkjempere, og landssvikdømte av begge kjønn og i ulike aldere fra det langvarige oppgjørets forskjellige perioder vil bli undersøkt. Det store antallet saker som gikk gjennom rettsapparatet fra oktober 1945 til september 1946 er dermed gjenspeilet i utvalget. Tre spesielle saker er imidlertid valgt ut på bakgrunn av spesielle forhold. Mathias Gaukerud-saken vil bli undersøkt fordi det finnes interessant sekundærlitteratur om nettopp ham, mens ordførerne Eilif Sandbergs og Andreas Imerslunds saker vil bli sett på fordi HA blant annet skrev en lederartikkel som kommenterte dommene de to NS-ordførerne fikk.

4.1 Peder Alfei

Startskuddet for domsavsigelsene i landssvikretten og den mest travle tolvmånedersperioden for rettsoppgjøret på Hedmarken gikk 10. oktober 1945, da 41 år gamle Peder Alfei ble tatt opp til doms i Sør-Hedmark herredsretts landssvikavdeling. Alfei ble dømt til ti måneders fengsel for å ha vært medlem av NS fra 15. september 1941 og for å ha deltatt på et NS-arrangert våpenkurs på Blæstad gård og fått utdelt en rifle med 15 skudd for eventuell mobilisering. I Ynglingeforeningens lokaler på Hamar fikk distriktets første landssvikdømte i tillegg et rettighetstap på ti år og en bot på 1 000 kroner.182 Det første man biter seg merke i ved HA-artikkelen som omtalte den første landssviksaken, er dens omfang og detaljrikdom. Den aller første landssviksaken i herredsretten på Hamar ble fulgt med stor interesse av avisa. Selv om saken kun dreide seg om en for offentligheten ukjent person som ikke hadde vært noen framstående nazist under okkupasjonen, opptok artikkelen flere spalter både på HAs for- og bakside. I tillegg til Alfeis forklaring og rettens dom ble replikkvekslinger mellom dommeren og

182 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Peder Alfei, 10.10.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 53 den tiltalte gjengitt, og selv fire vitners forklaringer ble innlemmet i en svært grundig reportasje.183 En sammenlikning av avisartikkelen og de i dette tilfellet noe mer kortfattede domspapirene kaster lys over interessante aspekter ved HAs dekning av saken. De ulike teksttypene tyder på at Alfei ble trodd i retten, mens han møtte en helt annen og langt mer skeptisk holdning i den lokale arbeideravisa. Herredsretten dømte riktig nok Alfei for landssvik, men i domspapirene ble den relativt moderate straffen på ti måneders fengsel og boten på 1 000 kroner grunngitt med en rekke formildende omstendigheter:

Ved utmålingen av straffen har retten sett hen til at tiltalte har forholdt seg helt passiv som medlem av N. S. bortsett fra hans deltagelse i nevnte våpenkurs, videre til at han synes mer tilfeldig å være blitt medlem for godt naboskaps skyld og forledet av en sterkere nabo og til at han også hva gjelder deltagelsen i våpenkurset handlet motvillig og under et visst press. Tiltalte skildres som en tidligere beskjeden, tilbakeholden og stillferdig mann som ikke tidligere har vært prøvet i vanskelige situasjoner. I skjerpende retning vites intet særlig å nevne.184

I HAs spalter kom det også fram at Alfei hadde vært et relativt passivt NS-medlem, og vitnet fru Karterud bekreftet rettens konklusjon om at Alfei hadde blitt medlem av NS under påvirkning av en sterkere nabo – nemlig henne. Avisa nektet imidlertid å gå med på at den landssviktiltalte var en beskjeden, tilbakeholden og stillferdig mann. I domspapirene ble Alfei framstilt som stille og stakkarslig; i HA ble denne framstillingen allerede i andre avsnitt lagt død og stemplet som et utspekulert skuespill:

Tiltalte forklarte seg ufullstendig og forsøkte hele tiden å omgå spørsmålene som ble rettet til ham. Det virket som om han ville få retten til å innse at han var en enfoldig og stillfarende mann som aldri hadde blandet seg opp i noen verdens ting, og omkvedet gjennom hele rettsforhandlingen var at: ”Det kjenner jeg ikke til, og det har jeg aldri hatt noen forståelse av!”185

183 Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 184 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Peder Alfei, 10.10.1945, i Statsarkivet i Hamar. 185 Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 54

Replikkvekslingene som ble gjengitt i HA, underbygget nettopp dette avsnittet, og Alfei kom dermed dårlig ut for offentligheten på Hedmarken. Da den tiltalte for eksempel forklarte at han deltok i det NS-ledede våpenkurset på Blæstad fordi han fryktet å bli arrestert dersom han nektet, fikk dommeren framføre en kjapp avslutningsreplikk på trykk: ”Ja, men da hadde De jo kommet i godt selskap!”186 HAs dekning av den aller første dommen i herredsretten på Hamar bar preg av avisas holdning til landssvikerne. De fleste opplysningene som ble gjengitt i HA, stemte overens med faktaene fra domspapirene. Men mens retten fastslo at Alfei var en ”tilbakeholden og stillferdig” mann som hadde blitt forledet av en sterkere nabo, ble det påfølgende dag hevdet i HAs spalter at dette kun var en måte den tiltalte ønsket å framstå på.

4.2 Kirsten Emilje Kristiansen

Den første kvinnen som ble dømt for landssvik på Hamar, var Kirsten Emilje Kristiansen, som ble stilt for Nord-Hedmark herredsrett 29. oktober 1945. Den 24 år gamle kvinnen var tiltalt for å ha vært medlem av NS fra februar 1941 og for per brev å ha anmeldt fylkeskasserer Iver Strand, som hun hadde arbeidet som kontordame hos, til sine overordnede i Hedmark fylke for ”nedsettende ytringer om Vidkun Quisling”. Retten fant tiltalepunktene beviselige og dømte Kristiansen til ett års fengsel og til å betale 500 kroner i bot. Som formildende faktorer for straffeutmålingen framhevet retten at Kristiansens anmeldelse var et resultat av hennes unge, utsatte nerver, og at Kristiansen ble presset til å anmelde Strand av sine overordnede da hun forsøkte å forlate kontordamestillingen uten å oppgi noen grunn.187 I HA ble historien om Kirsten Emilje Kristiansen slått opp stort, og både etter forhør og rettssak havnet hun i avisas fokus. Etter forhøret i slutten av juni ble navnet hennes løftet opp i undertittelen, der HA hevdet at Kristiansen ”syntes mer synd på Quisling enn på mannen sin ved fronten”. I den samme artikkelens brødtekst ble et lengre dommeravhør av kvinnen gjengitt, og der kom bakgrunnen for HA-undertittelens oppsiktsvekkende slutning fram: Kristiansen hadde lenge levd med at fylkeskasserer

186 Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 187 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Kirsten Emilje Kristiansen, 29.10.1945, i Statsarkivet i Hamar 55

Strand snakket nedlatende om sin frontkjempermann, men da han rakket ned på Quisling, så hun seg nødt til å ta affære og anmelde.188 Etter den endelige domsavsigelsen i oktober fikk Kristiansen og hennes anmeldelse av Strand stor spalteplass i HA; saken dekket nesten tre hele spalter og var uvanlig omfattende. Strand fikk 300 kroner i bot etter Kristiansens anmeldelse, og i tittelen ble rettsaken dermed omtalt som ”Angiver-saken fra Hedmark fylkeskassererkontor”. I brødteksten var artikkelen langt mer utfyllende enn domspapirene, og flere vitner kom til orde i HA. Avisa trykket også selve anmeldelsesbrevet som var sakens kjerne.189 HAs helhetlige dekning av saken mot Kirsten Emilje Kristiansen framstår, i sammenlikning med domspapirene fra samme sak, som nøktern og sannferdig. Avisa utnyttet riktig nok en sterkt vinklet, tabloid tittel som omtalte Kristiansens anmeldelse som et angiveri, og en oppsiktsvekkende undertittel om at hun ”syntes mer synd på Quisling enn på mannen sin ved fronten”. Likevel ga avisartiklene et svært detaljrikt, grundig og troverdig bilde av rettsforhandlingene, og det finnes ingen grunn til å betvile at forklaringene, vitneavhørene og brevene som ble gjengitt i HA, stemte overens med det som hadde blitt sagt og framvist foran dommeren i Ynglingeforeningens lokaler på Hamar.

4.3 Paul Ivar Øxseth

Paul Ivar Øxseth, en 29 år gammel agronom fra Løten, ble stilt for Sør-Hedmark herredsrett tidlig i november 1945. Han var tiltalt for å ha vært medlem av NS og hirden under okkupasjonen, og i skjerpende retning ble det trukket fram at Øxseth kom til en fangeleir på Helgøya våren 1945 for å vokte over arresterte prester. Han ble dømt til syv måneders fengsel og fikk en bot på 400 kroner for disse forholdene.190 Når man sammenlikner rettsdokumentet med avisartikkelen i Øxseth-saken, oppdager man én markant forskjell i de ulike tekstenes gjengivelse av hans vakttjeneste på Helgøya. I rettsdokumentet legges det vekt på at Øxseth kun oppholdt seg på Helgøya

188 Hamar Arbeiderblad, ”Adolf Kirseboms far i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 22.06.1945: 1+4. 189 Hamar Arbeiderblad, ”Angiver-saken fra Hedmark fylkeskassererkontor”, i Hamar Arbeiderblad 30.10.1945: 2. 190 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Paul Ivar Øxseth, 06.11.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”’Vakthunden’ på Helgøya fikk 7 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 07.11.1945: 4. 56 i et par dager, fordi han var et passivt medlem av NS som syntes ”det var leit å vokte slik på andre nordmenn”. Derfor reiste han ifølge dommen derfra etter svært kort tid. I HA ble han omtalt som ”’[v]akthunden på Helgøya”, og i en relativt kortfattet artikkel skrev journalisten at Øxseth ”etter noen dager (i vakttjeneste på Helgøya, forfatterens anmerkning) reiste […] for å besøke forloveden sin – og så kom kapitulasjonen”.191 At den dramatisk metaforen ”vakthund” ble brukt i tittelen, var ikke nytt for HAs dekning av landssvikoppgjøret; tidligere i denne oppgaven har jeg pekt på en rekke overskrifter med tilsvarende provoserende, oppsiktsvekkende eller tabloide ordvalg. Mens retten fastslo at Øxseth forlot vaktoppdraget fordi han mistrivdes med å bevokte andre nordmenn, framstilte HA det som en ren tilfeldighet at ”vakthunden” var borte fra sin post på kjærestebesøk da tyskerne kapitulerte i Norge. Dette vitner om at redaksjonen i arbeideravisa ønsket minst mulig søkelys mot de formildende omstendighetene for landssviktiltalte som retten slo fast at fantes. Et annet interessant moment ved saken mot Øxseth er at tiltalte, ifølge domspapirene, i rettens lokale både vedtok dommen og uttrykte forståelse for det uriktige ved sine handlinger under okkupasjonen.192 HA applauderte i andre tilfeller slike innrømmelser, fordi de fleste landssviktiltalte nektet straffeskyld.193 At Øxseth innrømmet sine gale handlinger, ble imidlertid hverken applaudert eller nevnt i HA, der det kun ble opplyst at ”[s]iktede vedtok dommen” i artikkelens aller siste setning.194

4.4 Arvid Nyang

Svært tidlig i rettsoppgjøret på Hedmarken, allerede 8. november 1945, kom et eksempel på en avisartikkel som på mest mulig kort og konsis måte oppsummerte en landssviksak. Rettssaken mot ekspeditør Arvid Nyang ble hverken gjenstand for dramatiske ordvalg eller halvsannheter i HA.195 Arvid Nyang hadde aldri vært noen framtredende nazist, og dette kom tydelig fram både i domspapirene og i avisartikkelen. Nord-Hedmark herredsrett og HA

191 Hamar Arbeiderblad, ”’Vakthunden’ på Helgøya fikk 7 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 07.11.1945: 4. 192 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Paul Ivar Øxseth, 06.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 193 Hamar Arbeiderblad, ”Fra Nord-Hedmarks forhørsrett i går”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 6. 194 Hamar Arbeiderblad, ”’Vakthunden’ på Helgøya fikk 7 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 07.11.1945: 4. 195 Hamar Arbeiderblad, ”Arvid Nyang fikk 7 måneder”, i Hamar Arbeiderblad 09.11.1945: 3. 57 bemerket begge at den 45 år gamle hamarsingen kun hadde vært medlem av NS fra våren 1942 til høsten 1943, og at en riktig dom kunne settes til syv måneders fengsel og rettighetstap uten bot, inndragning eller erstatning.196 Avisa nøyde seg altså med en kort oppsummering av rettssaken. Artikkelen om saken, som i moderne avisterminologi kan bli kalt en notis, ramset opp navnene på dem som administrerte retten, aktorens navn, forsvarerens navn, aktors påstand om dom og den endelige dommen – alt så kortfattet som overhodet mulig. Det eneste som ble skrevet om Nyangs ugjerninger under okkupasjonen, var at han hadde vært NS-medlem i et halvannet år. I domspapirene bemerket retten at Nyang hadde gått aktivt inn for NS’ ideer i begynnelsen av sitt medlemskap, og at dette hadde gitt ham tillitsverv i partiet. Som fungerende lagfører hadde Nyang blant annet utarbeidet en ”borgervaktsliste”, som ifølge retten var tendensiøs og utpekte eldre mennesker med fiendtlige innstillinger mot NS til vakttjeneste. HA kunne i pakt med sin tidligere linje ha vinklet en lengre artikkel på denne handlingen. Avisa hadde allerede gjennomført liknende vinklinger i sakene mot Paul Ivar Øxseth og Kirsten Emilje Kristiansen. Av en uviss grunn lot redaksjonen være å slå opp Nyangs mest alvorlige tiltalepunkt på trykk.197

4.5 Sverre Viksmoen

9. november 1945 ble snekker og idrettsmann Sverre Viksmoen stilt for Nord-Hedmark herredsretts landssvikavdeling for en rekke tiltalepunkter. Retten fant det bevist at den 29 år gamle brumunddølen under okkupasjonen hadde vært medlem av NS og hirden og tjenestegjort i førergarden fra november 1944. Der hadde han stort sett sittet på et kontor og vært permittert med brukket bein. I forbindelse med jakt hadde han nyttiggjort seg av en konfiskert hagle, og for disse forholdene dømte retten Viksmoen til fengsel i ett år og to måneder og ila ham en bot på 8000 kroner. Et beløp på 600 kroner ble også inndratt fra tiltalte.198

196 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arvid Nyang, 08.11.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Arvid Nyang fikk 7 måneder”, i Hamar Arbeiderblad 09.11.1945: 3. 197 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arvid Nyang, 08.11.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Arvid Nyang fikk 7 måneder”, i Hamar Arbeiderblad 09.11.1945: 3. 198 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sverre Viksmoen 09.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 58

Retten nevnte én skjerpende omstendighet i Viksmoen-saken: at tiltalte, som før krigsutbruddet hadde vært en sentral skikkelse i den lokale slalåmidretten, hadde forblitt tilknyttet den nazifiserte sporten under okkupasjonen, og at han derigjennom hadde deltatt på NS-arrangerte stevner. Her mente retten at Viksmoen som kjent idrettsmann kunne ha hatt en negativ påvirkning på lokal ungdom, og dette forholdet lå bak den relativt strenge straffen.199 Retten var likevel mer utfyllende i sin opplisting av formildende omstendigheter i Viksmoen-saken. Dommeren nevnte at tiltalte hadde forsøkt å holde seg borte fra hirden og unndratt seg innkallelser til våpenøvelser, at han aldri hadde vært et aktivt partimedlem av NS, og at han ikke hadde vist et vondt sinnelag. I domspapirene ble det også lagt vekt på at Viksmoen hadde reddet en mann, ett av sakens vitner, fra arrestasjon ”som følge av at vitnet var i besittelse av jaktvåpen. Tiltalte kjente til dette og visste at der skulle foretas ransaking hos ham. Han varslet vitnet, som således fikk anledning til å rømme til Sverige”.200 Viksmoens varsling, som reddet jaktkamerat Asbjørn Stensli fra arrestasjon, var den eneste formildende omstendigheten som ble omtalt i HA. Den ble heller ikke løftet fram som noen heltedåd, men kun fort nevnt i to setninger langt ute i artikkelen. Avisa valgte heller å fokusere på den tiltaltes lite forbilledlige rolle i nazi-idretten, som sannsynligvis sørget for at HA allerede 22. mai 1945 satte Sverre Viksmoen på en liste over de 50 mest framtredende nazistene som var arrestert på Hedmarken, før de stemplet ham som en ”quisling” etter forhøret noen uker senere.201 I avisartikkelen som omtalte domsavsigelsen hevdet Viksmoen at han hadde fortsatt å delta i idrettsstevner av ideelle årsaker – at han gjorde det for idrettens egen skyld. HA nevnte at på minst et par av stevnene hadde hirdflagg og solkors vært plantet i alpinbakkene, og svarte med den harselerende og følelsesladde undertittelen ”’Idrett for idrettens skyld’, men under hirdflagg og solkorsbanner!”. Denne viste tydelig hva HA mente om Viksmoens argumentasjon.202

199 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sverre Viksmoen 09.11.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Slalåmrennet i Veldre i morgen”, i Hamar Arbeiderblad 10.02.1940: 2; Brumunddal I. L. Skigruppen, ”Slalåm”, i Hamar Arbeiderblad 16.03.1954: 7. 200 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sverre Viksmoen 09.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 201 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”15 quislinger i forhørsretten i går”, i Hamar Arbeiderblad 07.07.1945: 6. 202 Hamar Arbeiderblad, ”8000 kr. i bot og 14 måneders fengsel for Svere Viksmoen”, i Hamar Arbeiderblad 10.11.1945: 1+6. 59

Avisartikkelen om Viksmoen-saken var meget omfattende, opptok totalt omtrent to hele spalter og var fordelt over avisas for- og bakside. Dette var vanlig for de største oppslagssakene i etterkrigsårenes HA. I artikkelen fant avisa plass til to replikkvekslinger mellom den tiltalte og dommeren, og dommerens raske replikker og Viksmoens mindre gjennomtenkte svar, som ble framhevet i fete bokstaver og med doble utropstegn, fikk den tiltalte til å framstå som både grådig og uintelligent. Da dommeren spurte om Viksmoen hadde fått betaling for tjenesten som kontorist og kompaniassistent på Ullevål skole, svarte den tiltalte for eksempel slik:

– Jeg skulle ha 425 kroner måneden, men fikk bare 200 kroner. Resten ble holdt tilbake, men jeg fikk dem aldri, sier tiltalte fortørnet. – Nei, og De vil helt sikkert ikke se noe mer til dem heller! Men hvordan kunne De ta imot pengene? De har jo formue? – Den kunne jeg jo ikke ofre!!203

Tidligere i den samme replikkvekslingen hadde Viksmoen nevnt at han hadde vært sterk motstander av arrestasjonene og uttalt sin ”avsky for jødeaksjonen”.204Arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene ble svært sjelden nevnt i HA etter krigen. Dette var heller ikke et vanlig tema i rettssalene i Innlandet, selv om flere jøder ble arrestert i Mjøs-området.205 Heller ikke da Viksmoen i et sitat forsøkte å sette jødeaksjonen på agendaen, ble det skrevet mer enn en bisetning om denne. Alt i alt kan man slå fast at faktaopplysningene som kom fram i rettssalen, ble gjengitt på en korrekt måte i HA. Likevel vitnet avisas dekning av Viksmoen-saken om en redaksjon som ville framstille landssvikeren i et verst mulig lys. I løpet av rettssaken ble Viksmoen i avisa både stemplet som en av regionens mest framtredende landssvikere og som en ”quisling”. Etter domsavsigelsen ble de formildende omstendighetene kort nevnt eller glatt hoppet over av redaksjonen, mens hans rolle i idretten, som var rettens eneste skjerpende omstendighet, ble løftet fram i avisa. Om replikkvekslingene som ble gjengitt i HA, var ordrette gjengivelser av det som hadde blitt sagt i rettssaken, kan man umulig

203 Hamar Arbeiderblad, ”8000 kr. i bot og 14 måneders fengsel for Svere Viksmoen”, i Hamar Arbeiderblad 10.11.1945: 1+6. 204 Hamar Arbeiderblad, ”8000 kr. i bot og 14 måneders fengsel for Svere Viksmoen”, i Hamar Arbeiderblad 10.11.1945: 1+6. 205 Tore Pryser, ”Holocaust i innlandsregionen”, i Per Ole Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret, 2006 (Oslo: Unipub forlag). 60 vite – så utfyllende var ikke domspapirene. Likevel kan man slå fast at også replikkene, som ble skrevet i fet skrift og gjerne med flere utropstegn bak seg, også bidro til at avisartikkelen for offentligheten på Hedmarken tegnet et svært negativt bilde av Viksmoen.

4.6 Georg Johannesen

10. november 1945 ble Georg Johannesen sammen med Sverre Lierhagen og Rolf Johan Sinnerud dømt i Nord-Hedmark herredsrett. Førstnevnte var da kun 19 år gammel, men han hadde vært medlem av NS fra begynnelsen av 1944 og tjenestegjort i Førergarden gjennom krigens siste år. Der hadde han blant annet vært væpnet vakt ved Slottet og ved kasernen på Bygdøy. Retten slo fast at den unge mannen fra Helgøya, til tross for hans ”ungdom og hans små evner” som retten tok hensyn til ved straffeutmålingen, hadde vært klar over det straffbare ved sine handlinger under okkupasjonen.206 HAs dekning av saken mot Georg Johannesen er enkel å oppsummere. Det eneste avisa skrev om 19-årngen, var nemlig at ”Georg Johannesen, Nes, fikk fengsel i 8 måneder og samme rettighetstap som ovenfor nevnt. Han vedtok dommen”.207 Avisartikkelen om saken mot ham (og Sverre Lierhagen og Rolf Johan Sinnerud, som også hadde vært førergardister,) var i det hele tatt svært kortfattet, og kun de mest sentrale detaljene ble nevnt i en minimal notis. Alle formildende og skjerpende omstendigheter ble helt utelatt fra HAs spalter. Notisen om rettssaken, som ble avholdt lørdag 10. november, kom heller ikke på trykk i mandagsavisa; den ble satt på vent til tirsdag 13. november. At HAs interesse for denne dommen var så liten at hele saken ble satt på vent og til slutt henvist til en notis av minimal størrelse, kan vært et resultat av flere faktorer. Svært mange rettssaker ble avholdt i herredsretten på Hedmarken tidlig i november 1945, og med HAs sterkt begrensede tilgang på journalister og spalteplass i bakhodet kan man utfra den enkle, oppsummerende stilen anta at avisa ikke hadde en egen journalist til stede i Ynglingeforeningens lokaler da dommene ble avsagt. I tillegg skulle avisa senere uttrykke sitt standpunkt om at unge landssviktiltalte, særlig frontkjempere, hadde et mindre landssvik på samvittigheten enn for eksempel angivere og økonomiske

206 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sverre Lierhagen, Rolf Johan Sinnerud og Georg Johannesen 10.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 207 Hamar Arbeiderblad, ”Førergardister for retten i Hamar”, i Hamar Arbeiderblad 13.11.1945: 2. 61 forrædere (jamfør kapittel tre). Kanskje lå denne holdningen allerede i november 1945 bak det faktum at Johannesen og de to andre førergardistene slapp svært billig unna i avisas spalter.

4.7 Julie Andresen

43 år gamle Julie Andresen ble 15. november 1945 stilt for Hamar byrett. Retten fant det bevist at tiltalte hadde meldt seg frivillig inn i NS i juli 1941, og at hun hadde vært propagandaleder og kretsleder for NS’ kvinneorganisasjon på Hedmarken (NSK). Denne måtte hun ifølge dommen ”ha forstått at […] tok sikte på å aktivisere til politisk arbeid”. Andresens dom lød på tolv måneders fengsel.208 Til tross for vervene Andresen hadde hatt i NS på Hedmarken, ble hun ikke dømt til mer enn ett års fengsel. Retten forklarte straffeutmålingen ved en rekke formildende omstendigheter. Dommen nevnte at hun hadde opplevd svært stor motgang i okkupasjonstiden, da hennes mann var arbeidsudyktig og hun måtte ta seg av både hus, barn og familiens pølsevareforretning på egen hånd. Samtidig trodde retten på ”særdeles energiske” Andresens forklaring om at hun hadde gått inn i NS- organisasjonene ”ut fra en trang til innsats i sosialt arbeid”. Retten slo i tillegg fast at hun ”faktisk har utført atskillig sådant uten favorisering av NS-medlemmer”.209 Da rettssaken mot Julie Andresen skulle begynne i Hamar byrett 15. november 1945, var Andresen selv skeptisk til den tilstedeværende pressens dekning av landssvikoppgjøret. Hun ville innledningsvis ikke avgi forklaring så lenge journalistene var i rettssalen. ”Fruen er nokså kaut til å begynne med”, skrev HA tidlig i sin artikkel. ”Hun er således ikke sikker på om hun vil avgi forklaring all den stund pressen er til stede. Hun er redd for å bli stygt behandlet”, fortsatte avisas journalist. Videre parafraserte avisa dommeren, som opplyste Andresen om at retten ikke hadde makt over pressen, og at pressen kun ville gjengi det som ble sagt i retten.210 At Andresen helst ikke ville bli omtalt i de lokale avisene – og kanskje særlig i HA – er ikke vanskelig å forstå. Fire og en halv måned tidligere hadde nemlig arbeideravisa skrevet om rettens forhør av Andresen, der hun sammen med fire andre landssviktiltalte ble avhørt av dommeren. Den gangen hadde HA valgt å fokusere tungt på nettopp

208 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Julie Andresen 15.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 209 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Julie Andresen 15.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 210 Hamar Arbeiderblad, ”Fru Julie Andresen fikk et års fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 17.11.1945: 2. 62

Andresen – kanskje fordi hun var blant de første kvinnene i landssvikretten, kanskje fordi hun hadde hatt framstående verv i NS, og kanskje fordi hun var en frittalende og interessant type som ga journalistene lesverdige avisartikler. Den anklagende tittelen ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!” og undertittelsitatet ”’NSK var bare en uskyldig syklubb, og medlemmene hadde ikke lov til å agitere’”, som i sammenlikning med samme artikkels brødtekst neppe var noen ordrett gjengivelse av hva Andresen faktisk hadde sagt, satte uansett standarden for en avisartikkel som gjorde Andresen til latter.211 I avisartikkelen om forhøret harselerte HA med Andresen på flere måter. Tidlig i teksten kom bakgrunnen for undertittelsitatet fram, da HA parafraserte Andresens forklaring av hva NS’ kvinneorganisasjon drev med. Dernest plottet avisa inn et passende sitat med en noe spesiell ordlyd: ”Kvinneorganisasjonen drev ingen agitasjon, men de studerte programmet, lærte førstehjelp og hadde sykvelder – ’slik som alle kvinner driver med i sånne foreninger, vet De!’”212 Videre gjenga HA flere sitater, og samtlige fikk i både ordlyd og innhold, som det følgende eksempelet demonstrerer, Andresen til å framstå som både mindre intelligent, irriterende og kunnskapsløs. Dommeren framførte folkekjære avslutningsreplikker og spilte en helterolle i ordvekslingene:

Dommeren nevner provisorisk anordning av 15. desember 1944. – Provisorisk hvaforno? Anordning? Av 1944? – Ja. – Å er det for noe a? – Det er noe som regjeringen har tillatelse til å gi ifølge grunnloven av 1814. – Hvilken regjering? (Siktede ser meget skeptisk på dommeren.) – Den som har vært Norges lovlige regjering under hele krigen!

At den samme domsavsigelsen ble omtalt flere ganger i HA, skjedde svært sjelden, men det skjedde etter Julie Andresen-saken. Dagen etter rettssaken var det sannsynligvis stor kamp om spalteplassen, og avisa fortalte kort og konsist om de mest sentrale detaljene fra byretten.213 To dager senere fant redaksjonen plass til en langt mer informativ og

211 Hamar Arbeiderblad, ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 2. 212 Hamar Arbeiderblad, ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 2. 213 Hamar Arbeiderblad, ”Kvinnelig NS-leder dømt til 1 års fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 16.11.1945: 6. 63 utfyllende artikkel, og her ble Andresen, som i denne artikkelens første avsnitt forsøkte å få journalistene kastet ut av rettslokalet, igjen latterliggjort. HA skrev harselerende at fru Andresen ”var leder av NSK, men sier hun ikke skjønte innholdet av de direktiver hun sendte sine egne lagledere”, før en rekke oppsiktsvekkende replikker – akkurat som etter forhøret – ble gjengitt. Da tiltalte forklarte hvorfor hun hadde involvert seg i NS- organisasjonene på Hedmarken, begrunnet hun det for eksempel slik: ”– Fordi jeg mente at da vi var kommet opp i denne krigen, måtte vi forsøke å hjelpe hverandre, og jeg gikk inn for det sosiale arbeidet og ville det gode”. I en påfølgende parentes viste HAs journalist at avisa ikke trodde på Andresens sosiale forklaring: ”(Hun leverer denne fører-klisjeen uten å rødme.)”214 Forskjellen på hvordan Julie Andresen ble framstilt i rettspapirene og i HA, var meget stor. Domspapirene framstilte henne som en energisk og sosial kvinne som hadde problemer på hjemmebane, mens avisartiklene framstilte henne som svært uintelligent og fjasete. I retten ble hun også trodd på sin forklaring om at hun hadde gått inn i NS på grunn av de sosiale tilstelningene for kvinnene i partiet. I HA ble denne forklaringen skjøvet til side som en fører-klisjé landssvikeren framførte ”uten å rødme”. At retten faktisk valgte å vektlegge Andresens trang til sosial aktivitet som en formildende omstendighet for hennes lederverv i NSK, ble overhodet ikke nevnt i HA, som heller fokuserte på oppsiktsvekkende sitater og korttenkte kommentarer i sine tre avisartiker om landssviksaken. Kun i aller siste avsnitt i artikkel nummer tre ble den formildende omstendigheten som gikk ut på at Andresen hadde en ufør mann og var en svært travel kvinne, raskt nevnt. HAs dekning av saken var definitivt preget av redaksjonens subjektive syn på landssvikoppgjøret – og kanskje også av at den tiltalte var en kvinne.

4.8 Odd Johan Skau

Odd Johan Skau var 19 år gammel da han sammen med sin verge Jonette Andersen samt de tidligere NS-medlemmene Halvor Lien og Sverre Østgård møtte i Sør-Hedmark herredsrett 16. november 1945. Skau var tiltalt for å ha deltatt på våpenkurs i Germanske SS Norges regi, for å ha besittet uniform, våpen og ammunisjon fra denne

214 Hamar Arbeiderblad, ”Fru Julie Andresen fikk ett års fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 17.11.1945: 2. 64 organisasjonen og for å ha vært medlem av NSUF fra 1941 til 1944. Retten fant tiltalen bevist, og den unge mannen fra Stange ble dømt til seks måneders fengsel.215 I dommen trakk retten fram de mange og tungtveiende formildende omstendighetene som lå bak den relativt korte fengselsstraffen i Skau-saken. Skau ”har ikke hatt noe ønske om å bære våpen og ble under våpenkurset klar over at han ville ut av Germanske SS og N.S.”, konkluderte retten, som også fastslo at tiltalte bevisst hadde avfyrt flere skudd på Lang-Ree gård i Stange for å bli ekskludert fra NS-organisasjonene. ”[H]an regnet med at det ville føre til at han ville bli rapportert av den nazistiske sønn på gården, vitnet Simen Lang-Ree, hva også skjedde”, konkluderte retten. Retten slo fast at ”særdeles formildende omstendigheter” måtte ligge bak straffeutmålingen. Den pekte på at tiltalte hadde vært svært ung og i stor grad passiv under krigen, at han hadde forsøkt og lyktes med å komme seg ut av NSUF, og at han hadde blitt straffet av tyskerne for denne handlingen gjennom okkupasjonens siste år.216 Hamar Arbeiderblad skrev ikke mye om Skau-saken, men det som ble skrevet om den unge NSUF-gutten, stemte overens med rettens konklusjoner. Etter forhøret i juni 1945 fikk tiltalte forklare seg på trykk i arbeideravisa, og selv om forklaringen sto skrevet under den dømmende tittelen ”22 quislinger i forhørsretten i går”, tydet brødteksten på at HA stolte på Stange-sokningens beskrivelse av sine egne handlinger under krigen.217 Rettssaken mot Skau og to andre tidligere NS-medlemmer i november samme år ble kun omtalt i en svært kort artikkel som først kom på trykk to uker etter domsavsigelsen. Her fortalte avisa kort og objektivt om de formildende omstendighetene i saken. Selv om det også her ble slått fast at Skau var en landssviker (artikkelen bar tittelen ”Tre landssvikere fra Hedemarken dømt”), kom det tydelig fram at han ikke hadde svært alvorlige forbrytelser på samvittigheten.218 Ett for Skaus del fordelaktig moment ved saken kom fram i HA og ikke i domspapirene. I dommen slo retten riktig nok fast at den da 15 år gamle gutten hadde meldt seg inn i NSUF i 1941 ”for uniformens skyld”, og at han ikke hadde forstått det rettsstridige ved det. I HA ble historien utdypet, og Skau forklarte at det på gården han

215 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Halvor Lien, Odd Johan Skau og Sverre Østgård 16.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 216 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Halvor Lien, Odd Johan Skau og Sverre Østgård 16.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 217 Hamar Arbeiderblad, ”22 quislinger i forhørsretten i går”, i Hamar Arbeiderblad 16.06.1945: 1+4. 218 Hamar Arbeiderblad, ”Tre landssvikere fra Hedemarken dømt”, i Hamar Arbeiderblad 29.11.1945: 4. 65 arbeidet ved, Lang-Ree gård, som var eid av NS-medlemmer, hadde blitt malt en kongekrone på veggen. Sønnen på gården, Skau og flere andre var mistenkt for dette obsternasige opptrinnet, og de andre mistenkte ”lot siktede forstå det slik at dersom han ikke meldte seg inn i NSUF, ville han bli arrestert. Sønnen i huset fylte ut medlemsskjemaet, og siktede skrev under”.219 Av de hittil gjennomgåtte domspapirer har ingen lagt større vekt på formildende omstendigheter enn protokollen gjorde i Skau-saken. I de dertil hørende avisartiklene har ingen landssvikdømte blitt framstilt som mindre skyldige i landssvik enn Skau. Dette tyder på at HA allerede høsten 1945 kunne skille mellom alvorlig og mindre alvorlig forræderi mot Norge. Selv om HA stemplet Skau som både quisling og landssviker i sine titler, kom det tydelig fram at den unge Stange-mannen hadde gjort forholdsvis lite galt under okkupasjonen. Det gale han hadde gjort, var det i tillegg mulig å finne unnskyldninger for.

4.9 Rolf Johansen

Skøytetalentet Rolf Johansen, som var 20 år gammel da han mottok sin landssvikdom i Hamar byrett 13. desember 1945, hadde under okkupasjonen vært medlem av NS og rikshirden og tjenestegjort på tysk side ved murmanskfronten. For disse forholdene ble den unge hamarsingen dømt til to års tvangsarbeid.220 Rolf Johansen, som var blant skøytebyen Hamars mest lovende juniorløpere, hadde gjennom krigens første år, da idretten ble nazifisert, lagt skøytene på hylla og vært svært negativ til den tyske okkupasjonsmakten. Før 1942 hadde han blant annet blitt arrestert for å ha revet ned Quisling-partiets plakater, for å ha ropt ”’[h]urra – heia kong Haakon’” og for å ha skjelt ut NS-medlemmer som ”’quislingpakk’”. Før jul i 1942 hadde han imidlertid begynt å gå på skøyter igjen, og han hadde deltatt i flere nazi- stevner. Selv om retten ikke ”fullt ut” hadde ”kunnet forstå hvordan tiltalte har kunnet snu slik om”, regnet den med at idretten, tross tiltaltes forklaring i motsatt retning, hadde lokket ham ut av den smale sti. Da Johansen igjen hadde knytt på seg skøytene og på denne måten støttet nazimyndighetene, ga hans NS-fiendtlige foreldre ham et valg: Han måtte forlate enten

219 Hamar Arbeiderblad, ”22 quislinger i forhørsretten i går”, i Hamar Arbeiderblad 16.06.1945: 1+4. 220 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Rolf Johansen 13.12.1945, i Statsarkivet i Hamar. 66 idretten eller barndomshjemmet. Slik det er framstilt i domspapirene, valgte Johansen å flytte fra foreldrene. Ifølge domsmennene skal harme overfor familien samt venners innflytelse – ingen egentlig nazistisk holdning eller ektefølte NS-sympatier – ha ført til at den tidligere jøssingen i 1943 meldte seg til fronttjeneste. ”En NS-gutt som tiltalte var kommet sammen med, fikk ham med på et vervingsmøte for Den norske legion, og dermed var tiltaltes skjebne beseglet”, beskrev retten.221 Både Johansens oppmelding til fronttjenesten og selve fronttjenesten, som den unge hamarsingen stort sett tilbragte på en sykestue med frostskader, var ifølge retten ulykkelige historier for tiltalte. Heller ikke etter hjemkomsten var Johansens uhell over. Hjemme på Hedmarken ble han først skutt i beinet av en tysk soldat etter å ha slått til ham, før han ble fengslet av de nazistiske myndighetene. For å komme seg ut av baret, konkluderte retten, begynte Johansen, som etter alle solemerker ble regnet som en viktig symbolfigur for nazilederne i den lokale skøytesporten, igjen å gå på skøyter. Han meldte seg inn i hirden vinteren 1945. På omtrent samme tidspunkt ble Johansen mishandlet av fire ukjente jøssinger på Hamar, fordi de tok ham for å være en annen og langt mer ondsinnet frontkjemper.222 De formildende omstendighetene i Johansens sak var dermed mange. Straffen ble redusert av at Johansen hadde vært en ung skøyteløper som lot seg lokke inn i naziorganisasjonene av idretten, at han hadde vært uheldig og havnet i feil miljø, at han hadde meldt seg til fronttjeneste utfra harme overfor sin egen familie og press fra en venn, at han hadde forsøkt å komme seg ut av nazi-organisasjonene, at han hadde for små evner til å kunne forstå rekkevidden av sine handlinger, og at han hadde blitt hardt straffet av både tyske myndigheter og norske jøssinger gjennom krigens siste år.223 I HA ble Rolf Johansen-saken omtalt fyldig allerede etter forhøret i juni 1945. I en artikkel som omtalte et titalls forhør, ble skøytetalentets historie løftet fram i undertittelen ”Rolf Johansen avslører hvordan man vervet medlemmer til nazi- idretten”.224Denne historien ble også omtalt i et bemerkelsesverdig langt avsnitt. Her framstilte HA Johansen på den samme forsvarende måten som retten, og avisa rettet heller kritisk søkelys mot de utspekulerte nazilederne i lokalidretten. På flere punkter var journalistene mer utdypende i sin utgreiing om sakens formildende omstendigheter,

221 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Rolf Johansen 13.12.1945, i Statsarkivet i Hamar. 222 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Rolf Johansen 13.12.1945, i Statsarkivet i Hamar. 223 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Rolf Johansen 13.12.1945, i Statsarkivet i Hamar. 224 Hamar Arbeiderblad, ”Den beryktede Levernes tilstår grusomheter mot fangene”, i Hamar Arbeiderblad 20.06.1945: 4+6. 67 som for eksempel da forhistorien for Johansens 1942/43-comeback på skøyteisen og den påfølgende oppmeldingen til fronttjeneste ble beskrevet:

Han hadde fått brev fra NS-hold med trusler om at det ville gå ham ille hvis han ikke begynte å gå på skøyter og delta i stevner. Han hadde ikke lyst til det, men ville på den annen side ikke ha noe bråk og bega seg ’ut på glattisen’ i dobbelt mening. Hans familie ville derfor ikke ha ham boende hjemme, og i forbitrelse over dette og andre ting som hadde gått ham imot, meldte han seg til 2. politikompani.225

HA framstilte dermed Johansens oppmelding til fronttjeneste på samme måte som retten: som et resultat av ytre press fra flere hold og harme på grunn av en utfordrende situasjon. Avisa gjorde det også klart at de ikke brukte så stor plass på denne saken fordi Johansen var noen framtredende landssforræder, men ”for å kaste lys over det nazistiske idrettsforbunds metoder for å verve aktive idrettsmenn”.226 Etter domsavsigelsen midt i desember samme år skrev HA en i forhold til sammenliknbare artikler meget lang reportasje fra rettssalen. Også i denne artikkelen ble Johansen, som i forhørsartikkelen og i domspapirene, i stor grad tatt i forsvar. Selv om Johansen, som av retten ble stemplet som en ung mann med små evner, ble stilt kritiske spørsmål, kom han godt ut av disse situasjonene på trykk. Dette skjedde for eksempel da landssvikdommeren spurte om tiltalte var oppmerksom på at han ikke hadde opptrådt som en god nordmann. ”– Ja, det innrømmer jeg. Jeg har ikke vært noen god nordmann. Det er jeg klar over. Jeg har kranglet med folk, men jeg har aldri ment noe vondt med det”, svarte tiltalte, hvorpå HAs journalist eksplisitt ga Johansen et sjeldent godt skussmål:227

Tiltalte gir i det hele et sympatisk inntrykk. Det merkes tydelig på ham at han har gjennomgått sitt livs første store skjærsild. Han forklarer seg oppriktig og vil intet skjule. Og det kom da også til uttrykk i straffeutmålingen at det her var atskillige formildende omstendigheter til stede.

225 Hamar Arbeiderblad, ”Den beryktede Levernes tilstår grusomheter mot fangene”, i Hamar Arbeiderblad 20.06.1945: 4+6. 226 Hamar Arbeiderblad, ”Den beryktede Levernes tilstår grusomheter mot fangene”, i Hamar Arbeiderblad 20.06.1945: 4+6. 227 Hamar Arbeiderblad, ”En frontkjemper og skøyteløper fra Hamar dømt”, i Hamar Arbeiderblad 14.12.1945: 2. 68

Etter gjennomgangen av rettsprotokollen og avisartiklene som omtalte saken mot Rolf Johansen, kan man trygt fastslå at HA ytte den unge frontkjemperen rettferdighet. Både domsmennene og journalistene forsvarte i stor grad Johansens handlinger, og HA fokuserte heller på nazimyndighetenes og Johansens venners handlinger enn på dem som tilhørte frontkjemperen selv. Det fantes ingen tegn til spydig og nedlatende språk i de to HA-artiklene, og redaksjonen slo til og med fast at tiltalte i det hele tatt ga et sympatisk inntrykk.

4.10 Oscar Sandaker

19. desember 1945 ble landssviksakene mot Ole Halvard Bekken, Ola Granberg, Per Sætre, Erling Ludvig Dahl, Sverre Mæhlum og Oscar Sandaker tatt opp til doms i Sør- Hedmark herredsrett. Sistnevnte, en 53 år gammel maler, ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder for medlemskap i NS og væpnet, uniformert, frivillig og lønnet vakttjeneste for det tyske militæret ved Kjeller flyplass, NS’ fylkesorganisasjons kontorer og stålverket på Hamar.228 Også i saken mot Sandaker fant domsmennene en rekke formildende omstendigheter. Retten la vekt på at Sandaker hadde tilstått de nevnte forholdene og vist oppriktig anger, og at han hadde vært ”krøpling fra barnsben og gjennom årene lidd under megen arbeidsløshet”. Videre slo herredsretten fast at arbeidet Sandaker hadde tatt som væpnet vakt i tysk tjeneste, delvis kunne unnskyldes med hans tidligere arbeidsløshet og svake økonomi. Handlingene hadde uansett ikke vært ”utslag av ond vilje eller ondt sinnelag”.229 Da HA først omtalte saken mot Oscar Sandaker etter forhøret i slutten av juni 1945, nevnte de ingen av de formildende omstendighetene som retten la vekt på. Under tittelen ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, som tydelig uttrykte at redaksjonen var oppgitt over de mange bortforklaringene og unnskyldningene i forhørsretten, skrev journalisten at ”Oscar Sandaker fra Stange har fått betenkeligheter i fengselet”, som i setningens kontekst framsto som spydig. Det ene og relativt utfyllende avsnittet som omhandlet Sandaker-saken, bekreftet mistanken om HAs nedlatende holdning til den

228 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Ole Halvard Bekken, Oscar Sandaker, Per Sætre, Erling Ludvig Dahl og Sverre Mæhlum, 19.12.1945, i Statsarkivet i Hamar. 229 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Ole Halvard Bekken, Oscar Sandaker, Per Sætre, Erling Ludvig Dahl og Sverre Mæhlum, 19.12.1945, i Statsarkivet i Hamar. 69

”angrende synderen”, som etter å ha avgitt forklaring ”forsøker seg med et overbevisende nikk rundt til dommeren, rettsvitnet og referentbordet”.230 Ettersom Sandaker ble dømt sammen med fem andre landssvikere i desember samme år, gikk rettssaken over flere dager, og den ble dermed omtalt i totalt tre avisartikler. Avisartikkel nummer to oppsummerte aktors påstander, avisartikkel nummer tre brukte et minimalt antall ord på å formidle de endelige dommene, mens den første artikkelen omtalte de tiltaltes forklaringer og var langt mer utfyllende.231 Her ble Sandakers historie igjen omtalt grundig, men de formildende omstendighetene som retten la til grunn for dommen på ett år og tre måneder, ble heller ikke denne gangen nevnt i HA. Sandaker og hans medtiltalte ble riktig nok omtalt som ”små landssvikere” i artikkelens tittel, men utover det skrev avisa utelukkende kritisk om maleren fra Stange.232 Hva avisa mente med begrepet ”små landssvikere”, er ikke lett å si. Journalisten kan ha ment at de seks aktuelle landssviktiltalte hadde utført et mindre alvorlig forræderi under okkupasjonen. Han kan også ha brukt ”små” som et nedlatende uttrykk. HA hadde ved flere tidligere anledninger karakterisert personer siktet for landssvik som ”små mennesker” (jamfør kapittel tre). Den første teorien, som går ut på at HA ønsket å framstille blant andre Sandaker i et noe mer positivt lys, stemte godt overens med de mange formildende omstendighetene i Sandaker-saken. Den stemte imidlertid dårlig overens med brødteksten, som glatt overså disse. Samtidig ble medtiltalte Erling Dahl, som også i tittelen ble omtalt som en av seks ”små landssvikere”, etter hvert dømt til hele fire års tvangsarbeid. Dahl hadde definitivt ikke vært et lite eller ubetydelig NS- medlem, og det er dermed mer nærliggende å tro at ”små” i denne sammenhengen var ment som et nedlatende adjektiv.233 Særlig på ett område skilte avisdekningen seg fra rettens konklusjoner. Mens retten i hvert fall delvis unnskyldte Sandakers tiltredelse som væpnet, betalt vakt med tiltaltes dårlig økonomi og langvarig arbeidsledighet, ble Stange-mannen framstilt som utspekulert og grådig i HA-artikkelen. Mellomtittelen ”[v]akttjenesten var godt betalt”

230 Hamar Arbeiderblad, ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 2. 231 Hamar Arbeiderblad, ”Seks hedmarkslandssvikere får dom i dag”, i Hamar Arbeiderblad 21.12.1945: 6; Hamar Arbeiderblad, ”Hotelldirektør Erling Dahl fikk 4 års tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 22.12.1945: 6; Hamar Arbeiderblad, ”Seks små landssvikere venter på dom”, i Hamar Arbeiderblad 20.12.1945: 1+4. 232 Hamar Arbeiderblad, ”Seks små landssvikere venter på dom”, i Hamar Arbeiderblad 20.12.1945: 1+4. 233 Hamar Arbeiderblad, ”Seks små landssvikere venter på dom”, i Hamar Arbeiderblad 20.12.1945: 1+4. 70 satte standarden for avsnittet om Sandaker, og da tiltalte forklarte dommeren at han trengte pengene vakttjenesten ga ham, svarte rettsformannen ”[d]e hadde ikke noen å forsørge, men kanskje De tenkte at nå skulle De og kona ha det smellende godt?” Det spydige spørsmålet ble aldri besvart på trykk, og det ble dermed stående som en slags forklaring på Sandakers tjeneste for nazi-myndighetene. Mens Sandaker i rettsprotokollen ble framstilt som stakkarslig og fattig, ble han i HA framstilt som en grådig mann som ville utnytte krigen og skaffe seg og sin kone et liv i luksus.234 Retten slo også fast at Sandakers handlinger under okkupasjonen ikke hadde vært utslag av ”ond vilje eller ondt sinnelag”, men heller ikke dette synet kom på noen måte fram i HA. ” – Hadde De tenkt litt lengre enn nesa, burde De ha forstått at dette var en høgviktig plass for tyskerne”, bemerket derimot dommeren om tiltaltes vakttjeneste på trykk i avisa.235 I den forrige omtalte saken, saken mot den unge frontkjemperen Rolf Johansen, brukte HA stor spalteplass på å greie ut om de mange formildende omstendighetene som retten fant. I saken mot 53 år gamle Oscar Sandaker ble derimot hans arbeidsløshet, hans stakkarslige forfatning og hans gode sinnelag helt oversett av avisa. Mange andre grunner kan ha ligget bak den store forskjellen i framstillingen av to landssviksaker med flere fellestrekk, men aldersforskjellen de tiltalte imellom kan ha hatt stor betydning. HA ble med tiden mer vennlig innstilt til de yngste landssvikerne (jamfør kapittel tre). Forklaringen kan også være så banal som at forskjellige journalister dekket de ulike sakene, eller at Sandaker ga et mindre sympatisk inntrykk enn Johansen i retten. Uansett: Sandaker ble framstilt som en grådig landssviker i HA, og de formildende omstendighetene som herredsretten la vekt på, nådde aldri ut til offentligheten.

4.11 Magnus Lang-Ree

Sammen med Per Evensen, Eivind Engebretsen og Jens Standerholen møtte Magnus Lang-Ree fra Stange i Sør-Hedmark herredsrett 1. februar 1946. Den 19 år gamle mannen hadde under krigen vært medlem av NSUF og NS, og han hadde fått våpenopplæring og utført vakttjeneste i førergarden. Han hadde i tillegg vært elev ved

234 Hamar Arbeiderblad, ”Seks små landssvikere venter på dom”, i Hamar Arbeiderblad 20.12.1945: 1+4. 235 Hamar Arbeiderblad, ”Seks små landssvikere venter på dom”, i Hamar Arbeiderblad 20.12.1945: 1+4. 71

NS’ førerskole på Jessheim. Lang-Ree ble dømt til fengsel i fire måneder, som retten anså som ferdig sonet etter tiltaltes varetektsfengsling, samt en inndragning av 400 kroner.236 I rettsprotokollen framgår det tydelig at særlig ett forhold lå bak Lang-Rees korte straff: hans unge alder. ”Hans inneldelse (i NSUF som 14-åring, forfatterens anmerkning) skyldes utelukkende miljøpåvirkning. Han antas ikke å ha hatt det ringeste forstand på hva han innlot seg på”, konkluderte herredsretten. Retten fastslo videre at eldre familiemedlemmer, særlig hans storebror og hans far, kunne klandres for at unge Magnus ble NSUF-medlem i 1940. Retten la samtidig vekt på at guttens oppmøte i førergarden var motvillig og framtvunget av ”de vanlige trusler”, og at han selv var motvillig til denne tjenesten, men at han manglet støtte fra hjemmet. Likevel fastslo den at Lang-Ree var straffskyldig, fordi han ”mot slutten av 1944 forsto at han ved å opprettholde medlemskap i NSUF eller NS handlet rettsstridig”. HA omtalte rettssaken mot Magnus Lang-Ree totalt tre ganger: etter forhøret, før domsavsigelsen og etter domsavsigelsen. Ingen av artiklene gikk dypt inn i tiltaltes historie, og alderen og de formildende omstendighetene ble aldri nevnt i HA. I den første avissaken ble han i tittelen stemplet som en av ”22 quislinger i forhørsretten”, før et kort avsnitt kun ramset opp tiltalepunktene: medlemskap i NSUF og NS og vakttjeneste i førergarden.237 Artikkelen før domsavsigelsen refererte aktors påstand om straff i løpet av færrest mulig ord, og også den avsluttende artikkelen, ”Fire landssvikere får sin dom”, oppsummerte straffen uten å si noe mer om hva som hadde kommet fram i retten.238 At aktors påstand om seks måneders fengsel for Magnus Lang-Ree ikke ble fulgt, og at den endelige dommen på kun fire måneders fengsel ble ansett som ferdig sonet på grunn av varetektsfengslingen, kom dermed fram i HA. Slik sett kan man argumentere for at tiltalte ikke ble framstilt som noen stor landssviker i avisa. Likevel ble Stange-mannen, som hadde vært svært ung og under sterkt press fra hjemmet da han meldte seg inn i NSUF og førergarden, omtalt som både ”quisling” og ”landssviker” i løpet av dekningen. De formildende omstendighetene som retten la vekt på i straffeutmålingen, ble overhodet ikke nevnt i HA. Når man i tillegg har avisas helhetlige dekning av landssvikoppgjøret gjennom rettsapparatets travleste periode in mente, som i februar 1946 fortsatt gikk langt i å stemple samtlige landssviktiltalte som store

236 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Per Evensen, Eivind Engebretsen, Magnus Lang-Ree og Jens Standerholen 01.02.1946, i Statsarkivet i Hamar. 237 Hamar Arbeiderblad, ”22 quislinger i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 16.06.1945: 1+4. 238 Hamar Arbeiderblad, ”4 hedmarkslandssvikere”, i Hamar Arbeiderblad 01.03.1946: 1; Hamar Arbeiderblad, ”Fire landssvikere får sin dom”, i Hamar Arbeiderblad 02.03.1946: 6. 72 forrædere av Norge (jamfør kapittel tre), kan man slå fast at unge Lang-Ree ikke fikk noen rettferdig eller heldig behandling i avisspaltene.

4.12 Andreas Imerslund og Eilif Sandberg

37 år gamle Andreas Imerslund og tolv år eldre Eilif Sandberg ble i ulike rettssaker dømt i Nord-Hedmark herredsrett tidlig i mars 1946. Likevel vil begge de to hedmarkingenes saker og avisartiklene som omtalte dem, bli analysert sammen i de kommende avsnittene. Både Imerslund og Sandberg hadde nemlig vært NS-ordførere i bondekommuner under okkupasjonen, henholdsvis i Vang og på Nes, og det var store likhetstrekk mellom sakene deres. De to dommene ble i tillegg satt søkelys på og sammenliknet i en lederartikkel i HA. Momentet som noen dager etter domsavsigelsene skulle skape debatt i HA, var de svært ulike straffene NS-ordførerne fikk i herredsretten. Imerslund ble dømt til ett år og fem måneders fengsel, og han fikk samtidig en bot på 10 000 kroner, 3 000 kroner i inndragning og 15 000 kroner i erstatningskrav. Sandberg hadde meldt seg ut av NS i 1943, men han fikk en langt strengere straff. Nes-ordføreren ble dømt til tvangsarbeid i to og et halvt år, og han måtte totalt betale 227 200 kroner i bot, inndragning og erstatning.239 I protokollene fra herredsretten kom det tydelig fram at både Imerslund og Sandberg hadde flere straffbare gjerninger på samvittigheten. Begge hadde meldt seg frivillig inn i NS i 1940, og begge hadde gjennom partitilhørigheten fått ordførerposter på Hedmarken. Imerslund hadde sittet som ordfører i Vang fra 1943 til krigens slutt, mens Sandberg hadde hatt den samme posten på Nes fram til sin utmelding fra partiet i 1943. Imerslund hadde i tillegg hatt en rekke verv i NS i Vang, der han i perioder hadde fungert som både propagandaleder, bygdebondefører, personalleder og lagfører. Nesningen Sandberg hadde vært lokal lagleder og regional fylkesformann i Hedmark. Som ordførere hadde Imerslund og Sandberg bevilget henholdsvis 3 000 og 500 kroner til frontkjemperkontoret. Sandberg hadde også støttet fylkesmannens avgjørelse om å bevilge 10 000 kroner til Den norske legion. Begge ordførerne hadde i tillegg ytt mindre personlige bidrag til frontkjemperkontoret, og retten slo fast at begge personene hadde

239 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Eilif Sandberg og Lars Juliussen 07.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 73 hatt forstand og kunnskap nok til å forstå at deres handlinger under okkupasjonen stred med norsk lov.240 Mange tilsvarende tiltalepunkter lå til grunn for dommene mot Imerslund og Sandberg, men på ett område skilte de seg klart fra hverandre. Mens retten slo fast at Imerslund gjennom sine NS-verv ikke hadde gjort mer alvorlige udåder enn å bevilge penger til den tyske kampen mot Russland ved fronten, hadde Sandberg deltatt i nazistenes oppføringen av en ”jøssingliste” – en liste over motstandsmenn og –kvinner i distriktet. Dette punktet var tungt vektlagt i både tiltale og dom. Sandberg hadde nemlig ”vært med på og diskutere å utpeke de 29 navn som er oppført på den ’jøssingliste’”. Selv om tiltalte selv hevdet at han ikke hadde visst hva listen skulle brukes til, fant retten det bevist at Sandberg hadde hatt kjennskap til at de angitte nordmennene kunne og ville bli utsatt for alvorlig sabotasje og terror.241 For både Imerslund og Sandberg fant retten, som i Imerslunds sak var ledet av hjelpedommer Kristian Kjøler, og som i Sandbergs sak var ledet av landssvikdommer Cornelius Holmboe, formildende omstendigheter. Særlig Imerslunds straff kunne reduseres av flere faktorer. Den tidligere Vang-ordføreren hadde ifølge retten aldri vært noen ondsinnet, aktiv eller aggressiv nazist. Han hadde ved tre anledninger hjulpet nordmenn som var fengslet av nazimyndighetene, og han hadde som ordfører aldri utøvet annet alvorlig landssvik enn pengebevilgningen til frontkjemperkontoret. Videre, het det, hadde Imerslund ”oppført seg bra” i hjembygda, og i straffeutmålingen måtte retten ta hensyn til konas faste nasjonale holdning, parets tre små barn og eks- ordførerens erkjennelse av straffeskyld.242 Heller ikke Sandberg hadde utelukkende gått nazistenes ærend som ordfører, og NS-lederen fra Nes, som hadde meldt seg ut av Quislings parti allerede i 1943, hadde ifølge rettens konklusjon opptrådt saklig og forsøkt å drive kommunen på en best mulig måte. Likevel nevnte retten i saken mot Sandberg også to straffeskjerpende faktorer: Tiltalte hadde vært en velstående mann og

240 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Eilif Sandberg og Lars Juliussen 07.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 241 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Eilif Sandberg og Lars Juliussen 07.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 242 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 74 et forbilde for mange ”sambygdinger og folk i samme stand”, og han nektet å påta seg noen skyld.243 Hamar Arbeiderblad fulgte landssvikrettens behandling av sakene mot Imerslund og Sandberg tett. Avisas dekning av førstnevntes rettssak ble igangsatt 22. mai 1945. HA fortalte da at flere NS-menn var arrestert i Hamar-området, og blant dem ble Imerslund omtalt som ”en av de mest fremtredende”.244 NS-ordføreren fra Vangs forhør en halvannen måned senere ble helt kort oppsummert i en liten notis, men etter den endelige domsavsigelsen i mars 1946 ble saken tildelt større spalteplass.245 I denne avisartikkelen fikk Imerslund legge seg flat og innrømme sine ugjerninger på hele fire forskjellige måter. ”Når jeg har sonet ferdig, ønsker jeg å gjøre feiltrinnet godt igjen”, uttalte blant annet mannen som, til tross for journalistiske småspydigheter som ”la han bombastisk til”, i denne teksten ble framstilt som oppriktig angrende.246 Også den parallelt pågående rettssaken mot Sandberg ble nøye fulgt av HA. Så tidlig som på nasjonaldagen i 1945 fortalte HA at nazisten Sandberg var arrestert på Nes, og etter forhøret midt i juni samme år ble han, i likhet med 21 andre hedmarkinger, i tittelen stemplet som en ”quisling”.247 9. mars 1946 ble den endelige domsavsigelsen mot Sandberg, som ble stilt for retten sammen med en annen landssviktiltalt, kort omtalt i HA, og to dager senere fant redaksjonen plass til å fortelle mer om premissene for dommen.248 Her ble Sandberg, som var velstående og hadde eid og drevet den herskapelige gården Hoel på Nes fra 1932, tatt kraftig fatt. I motsetning til ordførerkollega Imerslund nektet Sandberg straffeskyld, og dommeren spurte ”[h]vordan kan De Sandberg svare på mitt spørsmål om straffeskyld at De ikke er skyldig?”. ”[T]iltalte ler tvungent, men blir svar skyldig”, skildret HA. Sandbergs deltakelse i oppføringen av den tidligere nevnte ”jøssinglista” ble også i avisa et tungt vektlagt tiltalepunkt. Rettens avgjørende konklusjon om at Sandberg hadde forstått at lista skulle gjøre terror og sabotasje mot gode nordmenn mulig, kom tydelig fram i avisa.

243 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Eilif Sandberg og Lars Juliussen 07.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 244 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2. 245 Hamar Arbeiderblad, ”Kjente landssvikere fra Hedmarken fengslet”, i Hamar Arbeiderblad 04.07.1945: 4; Hamar Arbeiderblad, ”’Ordfører’ Imerslund angrer bittert på at han ble NS-mann”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4. 246 Hamar Arbeiderblad, ”Dommen over NS-ordfører Imerslund”, i Hamar Arbeiderblad 11.05.1946: 4. 247 Hamar Arbeiderblad, ”41 nazister arrestert på Nes”, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”22 quislinger i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 16.06.1945: 1+4. 248 Hamar Arbeiderblad, ”Eilif Sandberg, Nes idømt 127.500 kroner i bot, inndragning og erstatning”, i Hamar Arbeiderblad 09.03.1946: 1; Hamar Arbeiderblad, ”Ingen unnskyldning for jøssinglistene, sier aktor i sitt innlegg”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 1+2. 75

I artikkelen ble også en stor del av rettsprotokollen ordrett gjengitt, og artikkelen stemte dermed svært godt overens med protokollførerens tekst. Avisartiklene som omtalte dommene mot Sandberg og Imerslund, tegnet dermed det samme bildet av de tiltalte som rettsprotokollene. Angrende Imerslund kom godt ut av avisas rettsreferat. Det eneste poenget som skilte avisas gjengivelse av Sandberg-dommen fra rettens konklusjon, var en viss uklarhet omkring Sandberg, som hadde kjøpt tradisjonsrike Hoel gård på Nes i 1932, sin rett til videre eierskap av gården. Dommen mente at Sandberg på grunn av de store økonomiske sanksjonene vanskelig kunne beholde gården, mens det i HA eksplisitt ble fastslått at tiltalte skulle fratas gården.249 Denne uklarheten ble oppklart i HA dagen etter, da domsmennene og rettens formann bemerket at de aldri hadde utelukket Sandberg fra å beholde Hoel gård.250 Rettsreferatene tegnet sammenliknet med rettsprotokollen et tilsynelatende korrekt og objektivt bilde av Imerslund, Sandberg og landssviksakene mot dem, og særlig angrende Imerslund kom godt ut av denne omtalen. Likevel bar HAs dekning av også disse sakene preg av avisas posisjon på isfrontens side. Samme dag som de to avsluttende avisartiklene beskrev premissene for dommene mot NS-ordførerne, 11. mars 1946, trykket nemlig HA lederartikkelen ”To dommer” (vedlegg 2). I lederens innledning slo HA-redaksjonen fast at den ikke anså det som ”god latin å ta opp til drøftelse de dommer som avsies i landssviksakene”, før resten av lederartikkelen gjorde nettopp dette. De svært ulike dommene som Nord-Hedmark herredsrett hadde gitt NS- ordførerne Imerslund og Sanbderg, ble på haltende latin satt i søkelyset, og ifølge avisa fantes det et ”innbyrdes misforhold” dem imellom. Misforholdet gjorde at HA, sin påståtte store respekt for landssvikretten til tross, fant det riktig å komme med innspill. Avisa hevdet gjennom hele teksten at den kun objektivt bemerket at det fantes et misforhold mellom dommene, og at den ikke var i stand til å gi svar på om Sandbergs straff var for streng eller omvendt. Om både Sandbergs dom, som lød på 30 måneders fengsel og 225 000 kroner i økonomisk straff, og Imerslunds dom, som lød på 17 måneders fengsel og 28 000 kroner i økonomisk straff, svarte avisa dermed usikkert på sitt eget retoriske spørsmål: ”Er denne dommen riktig? Vi vet ikke”.251

249 Hamar Arbeiderblad, ”Ingen unnskyldning for jøssinglistene, sier aktor i sitt innlegg”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 1+2; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Eilif Sandberg og Lars Juliussen 07.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 250 Hamar Arbeiderblad, ”Eilif Sandberg-saka har vakt oppsikt”, i Hamar Arbeiderblad 12.03.1946: 1. 251 Hamar Arbeiderblad, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 4. 76

HAs påstand om at lederen kun påpekte et misforhold mellom dommene, til tross: Flere elementer i teksten gjorde det tydelig at avisa så på Sandbergs strenge straff som rett og rimelig, mens redaksjonen mente at Imerslund hadde sluppet billig unna. I artikkelen ble det tidlig slått fast at den strenge straffen over Sandberg var ”til å bli klok av”, mens Imerslund, som et annet sted i samme avis ble framstilt som en oppriktig angrende synder, ble tatt fatt i neste avsnitt:

Han meldte seg inn i NS, han var lagfører, propagandaleder og ordfører og pytt og panne i Vang, en aggressiv og innbitt nazist til det siste – hans gråtkvalte brysttoner i retten kan ikke skjule det – og han dømmes til omtrent det halve i fengselsstraff og en bot og erstatning han ikke vil ha særlig vanskelig for å utrede.252

Eksplisitt ba avisa, som slo fast at dommerne Kjøler og Holmboe måtte besitte helt ulike syn på ”rettsoppgjøret i det hele”, om mer ensrettede dommere og dommer i landssvikoppgjøret. Implisitt talte hele artikkelen, som av en leser på trykk ble fullrost og kalt noe ”mange vil ha utbytte av å lese”, for et strengere oppgjør generelt. Spesifikt uttrykte HA et dårlig skjult ønske om en strengere dom mot Imerslund, som ifølge dommen aldri hadde vært noen ondsinnet, aktiv eller aggressiv nazist, men som ifølge HA-lederen hadde vært ”en aggressiv og innbitt nazist til det siste”.253 Inntrykket av at HA i praksis talte for en strengere straff for Imerslund, ble stadfestet av redaksjonssekretær Ola Himberg-Larsens ”Fra dag til dag”-petit to dager senere. ”Den lunefulle” hadde vært sengeliggende med influensa, og i søvne hadde han drømt om endringer i rettsapparatets kurs. I drømmen ble frontkjempere og rene papirmedlemmer, satt opp mot NS-ordførere, tatt i et slags forsvar. NS-ordførerne fikk i ”Den lunefulle”s drøm ”alle under ett 20 års tvangsarbeid og ble øyeblikkelig satt inn som tømmerhoggere for å få den norske valuta i utlandet til å stige om kapp med alle øksehoggere”. Hverken Imerslunds eller Sandbergs navn ble nevnt i petiten, men det finnes likevel ingen grunn til å betvile at ”Den lunefulle”s drøm om strengere straffer mot NS-ordførere hadde sammenheng med den pågående debatten om de to dommene.254

252 Hamar Arbeiderblad, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 4. 253 H. H. Solberg, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 13.03.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 4; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 254 Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Influensa-feber”, i Hamar Arbeiderblad 13.03.1946: 4. 77

Sett under ett talte Hamar Arbeiderblad – med både lederartikkel, et trykket leserinnlegg og Himberg-Larsens drømmende ”Fra dag til dag”-petit – for et strengere oppgjør med NS-ordførerne. Særlig Imerslund, som av både retten og HA først hadde blitt framstilt som en oppriktig angrende mann uten et stort synderegister, fortjente ifølge lederartikkel og ”Fra dag til dag”-petit en strengere straff. I lederen var han ikke lenger en angrende, nærmest sympatisk Vang-sokning med et svært begrenset synderegister; han hadde plutselig vært en ”aggressiv og innbitt nazist til det siste”. De formildende omstendighetene i Imerslund-saken var glemt, og tårene han felte i rettssalen, var med ett intet annet enn et utspekulert spill for galleriet.255 Selv om referatet fra rettssalen framstilte Imerslund på en objektiv måte som samstemte med rettens konklusjoner, gjorde lederartikkel og ”Fra dag til dag”-petit at dekningen av rettssaken bar preg av holdningene til landssvikoppgjøret som preget HA vinteren og våren 1946 (jamfør kapittel tre). Påtalemyndighetene anket for øvrig Imerslund-dommen, men Høyesterett avviste anken og dommen ble stående.256 Da Høyesterett avslo anken, hadde Eilif Sandberg allerede vedtatt herredsrettens dom, og begge dommene som HA hadde ment at ikke sto i stil til hverandre, ble stående.257 Herskapelige Hoel gård på Nes, som Sandberg hadde kjøpt i 1932, og som retten ifølge HAs første referat nektet ham å beholde, drives i dag av NS-ordføreren på Nes’ etterkommere.258

4.13 Wollert Wilhelm Valle jr.

Den lokale landssvikretten fant ofte flere formildende omstendigheter når unge frontkjempere fra Hedmarken ble tatt opp til doms. Ifølge retten hadde de ofte vært villedede og sterkt miljøpåvirkede ungdommer. Når disse soldatenes historier ble gjengitt i HA, kom de formildende omstendighetene ofte tydelig fram for offentligheten; redaksjonen i arbeideravisa hadde en viss forståelse for disse landssvikernes handlinger

255 Hamar Arbeiderblad, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 4; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Influensa-feber”, i Hamar Arbeiderblad 13.03.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”’Ordfører’ Imerslund angrer bittert på at han ble NS-mann”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 256 Hamar Arbeiderblad, ”Dommen over NS-ordfører Imerslund”, i Hamar Arbeiderblad 11.05.1946: 4. 257 Hamar Arbeiderblad, ”Eilif Sandberg har vedtatt herredsrettens dom”, i Hamar Arbeiderblad 23.03.1946: 1. 258 Gaute Freng, ”- En viktig del av hele historien”, 25.09.2012, hentet fra ostlendingen.no 19.11.2015: http://www.ostlendingen.no/ringsaker-blad/en-viktig-del-av-hele-historien/s/2-2.2757-1.7554309. 78

(jamfør kapittel tre). I Wollert Wilhelm Valle jr.s tilfelle var imidlertid historien en helt annen. I saken mot Valle, som var 24 år gammel da han ble stilt for Hamar byrett 16. februar 1946, fant retten nemlig svært få straffereduserende momenter. Valle hadde ifølge retten meldt seg frivillig inn i NS i 1940, og han hadde utført arbeidstjeneste i krigens første år. Som tjenestemann i AT hadde den unge mannen, som ifølge dommen hadde ”vært overbevist nazist” og ”lite åpen for motforestillinger” under okkupasjonen, gjentatte ganger søkt om å få kjempe på tysk side ved østfronten. I 1943 ble ønsket innfridd, og gjennom krigens to siste år tjenestegjorde Valle ved østfronten. Ulikt i flere andre rettssaker mot unge frontkjempere kom retten fram til at Valle, sin lave alder til tross, måtte ha forstått at det pågikk krig mellom Norge og Tyskland. Han hadde dermed bevisst ytt fienden bistand i råd og dåd. I tillegg til tjenesten på tysk side hadde Valle kjøpt klær og andre varer som var konfiskert fra personer som hadde blitt tvunget til å forlate Norge. For disse forholdene ble 24-åringen dømt til tvangsarbeid i tre år og én måned, og 3 000 kroner som tiltalte hadde tjent ved fronten, ble inndratt.259 At Valle junior hadde vært under nazistisk påvirkning hjemmefra, ble ikke nevnt som straffeformildende omstendighet i retten. Faren hadde imidlertid vært medlem av NS siden 1933, og hans politiske syn kan utvilsomt ha hatt sammenheng med juniors fronttjeneste. Valle senior hadde flyttet fra Opplands-bygda Dokka til Hamar under krigen for å bekle en sakførerstilling, og denne stillingen ga mannen blant annet ansvar for å avvikle de beslaglagte boene etter deporterte jøder fra Hedmark og Oppland.260 Valle senior ble av motstandsbevegelsen i 1945 stemplet som ”meget farlig, framtredende NS” og ”bolikvidator”. Om jødespørsmålet mente Valle selv at ”etter at ministerpresidenten har forbudt jødisk innvandring, bør både nordmenn og tyskere være interessert i at det norske folk, som er det mest raserene i Europa, bør befris for individer, hvis blod er for meget jødeblandet”.261 Det var gjennom farens arbeid Valle junior fikk tilgang til de konfiskerte klærne han senere ble dømt for å ha kjøpt, og farens adresseskifte under okkupasjonen gjorde at opplendingen Valle junior ble stilt for

259 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Wollert Wilhelm Valle jr., 16.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 260 Som bestyrer for såkalte flyktningebo i Hedmark og Oppland hadde Wollert Wilhelm Valle senior omtrent 1 500 bo til behandling. De fleste av flytkningeboene ble beslaglagt fra nordmenn som hadde flyktet til Sverige, men minst 20 av boene sto igjen etter deporterte jøder. 261 Tore Pryser, ”Holocaust i innlandsregionen”, i Per Ole Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret, 2006, Unipub: Oslo: 119-122. 79

Hamar byrett.262 At Valle junior, som var 24 år ved domsavsigelsen i februar 1946, hadde vært under sterk nazistisk påvirkning fra hjemmet som ung, kan man fastslå med stor sikkerhet. I Hamar Arbeiderblad ble Wollert Wilhelm Valle junior kun omtalt én gang: etter domsavsigelsen i mars 1946.263 Avisas omtale var, Valle juniors strenge straff til tross, svært kortfattet. Tiltaltes personalia, tiltalen, aktorens påstand og dommen ble raskt og objektivt ramset opp. Valle juniors tilknytning til sin langt mer framstående nazistiske far, som for øvrig ble dømt til tvangsarbeid i ti år i Eidsivating lagmannsrett tre år senere, ble kort nevnt i artikkelen.264 De få og små formildende omstendighetene som hadde kommet fram i retten, ble ikke nevnt, men med avisartikkelens størrelse tatt i betraktning var det heller ikke å forvente. Alt i alt ble Valle junior hverken forsvart eller hengt ut av HA.

4.14 Alfred Sæhlie

At Woller Wilhelm Valle junior ikke ble offentlig uthengt av HA i større grad, og at saken mot ham ble omtalt på en så objektiv måte, kan ha hatt sammenheng med frontkjemperens unge alder. Denne landssvikergruppen ble flere ganger tatt i forsvar av HA, og da 50 år gamle Alfred Sæhlie fra Vang ble stilt for Nord-Hedmark herredsrett noen uker senere, var arbeideravisas tone en ganske annen. Med kvessede klør og spydige formuleringer ble den lokale arbeidstjenestelederen gjort til offentlig latter av journalistene. Den kapteinutdannede seksbarnsfaren Sæhlie hadde vært NS-medlem fra 1933. Under okkupasjonen fornyet han medlemskapet, han ble fylkingsfører for Hedmark AT, og han sa seg flere ganger villig til å tjenestegjøre ved Sovjet-fronten. Sæhlie var i tillegg sentral i utviklingen av Den norske legion, som skulle støtte tyskerne i kampen mot Sovjet, og som lokal AT-leder besøkte han unge gutter i de ulike leirene og oppfordret dem til å gjøre fronttjeneste. Han underskrev også en rekke oppfordringer om oppmelding, som blant annet ble trykket i til en viss grad nazifiserte Hamar

262 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Wollert Wilhelm Valle jr., 16.03.1946, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Nye landssvikforhør i Hamar”, i Hamar Arbeiderblad 14.06.1945: 1+4. 263 Hamar Arbeiderblad, ”Valle jr. fikk 3 år og 1 måneds tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 18.03.1946: 4. 264 Tore Pryser, 2006: 123. 80

Arbeiderblad. For disse gjerningene ble Sæhlie 5. april 1946 dømt til tvangsarbeid i fire år, og han måtte betale bot, inndragning og erstatning på totalt 55 000 kroner.265 I retten kom svært få eller ingen formildende omstendigheter fram. Retten slo fast at tiltalte hadde forstått at han ytte tyskerne bistand i råd og dåd, og Sæhlies påstand om at han som kaptein i Den norske legion ville kreve kontroll over en helnorsk hær og gå imot tyskerne, ble ikke trodd. Domsmennene sa seg riktig nok enige med forsvareren i at tiltalte ”trass i sin utdannelse er en mann med lite omløp og omdømme”, men utover det fant retten av formildende omstendigheter ”intet særlig å nevne”.266 Heller ikke i den lokale arbeideravisa slapp Sæhlie billig unna. 22. mai 1945 fortalte HA at Sæhlie, en av Hamar-områdets ”mest fremtredende” nazister, var arrestert, og en hel artikkel ble viet forhøret av Sæhlie i juli samme år.267 I denne avissaken gjenga HA en lang replikkveksling mellom tiltalte og den helteaktige dommeren, som – akkurat som vanlig – fikk framføre avslutningsreplikken. ”De må gjøre Dem klart at De sitter her, ikke for å ha vært passiv på den rette, men aktiv på den gale siden”, sa dommeren til Sæhlie, som ”tross han støttet Quisling og var med på organiseringen av AT” ikke erklærte seg skyldig.268 Selv om Sæhlie allerede var landssvikdømt i HA to ganger i juli 1945, var det først etter domsavsigelsen i februar året etter at AT-lederen fra Vang virkelig fikk gjennomgå på trykk. Mye av det HA skrev om landssvikerne, var gjennomsyret av hevnlyst og hat, men artikkelen om dommen mot Sæhlie skilte seg likevel ut. ”Ansvarsløsheten feiret triumfer gjennom kaptein Alfred Sæhlie, Vang”, skrev HA i tittelen, før en bemerkelsesverdig lang og utfyllende artikkel gjorte AT-lederen til latter gjennom spydige formuleringer.269 I artikkelens lange innledning hoverte den ikke navngitte journalisten, som med sin pompøse skrivestil kunne minne om redaksjonssekretær Ola Himberg-Larsen, med tiltalte og hans nektende svar på skyldspørsmålet:

265 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Alfred Sæhlie, 05.04.1946, i Statsarkivet i Hamar. 266 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Alfred Sæhlie, 05.04.1946, i Statsarkivet i Hamar. 267 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2. 268 Hamar Arbeiderblad, ”Fylkingsfører, kapt. Alfred Sæhlie i forhør”, i Hamar Arbeiderblad 13.07.1945: 2. 269 Hamar Arbeiderblad, ”Ansvarsløsheten feiret triumfer gjennom kaptein Alfred Sæhlie, Vang”, i Hamar Arbeiderblad 06.04.1946: 1+6. 81

Rettssalen i Hamar Kretsfengsel var i går skueplassen for en tragikomedie hvor hovedpersonens rolletolkning fikk en til å unders om det her ble drevet gjøn med publikum – i dette tilfelle den høyst alvorlige rett – eller om et 50 år gammelt menneske, en kaptein i den norske hær og med en utdannelse som er av det beste vårt lang kan gi sine sønner, kan demonstrere en slik enfoldighet uten å være klar over at han dermed stiller seg på et nivå som hører særskolene til.270

Under mellomtitler som ”En insinuasjon, som dommeren klubber ned” og ”Fullt hederlig å agitere for tysk krigsinnsats, mener tiltalte” gjenga HA flere replikkvekslinger mellom Sæhlie og dommeren som ikke ble nevnt i rettsprotokollen. I disse fikk dommeren, på sedvanlig vis, det siste ordet. Da dommerne forela tiltalte ”de fakta at Kongen og Regjeringen utenfor landets grenser ledet Norges fortsatte krig mot Tyskland”, kom for eksempel tiltalte med ”de vanlige innvendinger”, før han ble overkjørt av dommeren:

– Jeg har ikke vært noen dårlig patriot, mener tiltalte. Jeg deltok i krigen og tjente Konge og Regjering før de rømte. Fra det øyeblikk de ikke lenger var i landet… Adm.: Fra det øyeblikk? De har ikke lest deres grunnlov. Fortsett! Tiltalte fortsetter med sine motiveringer, som dommeren plukker fra hverandre ett for ett.271

HAs artikkel om landssvikdømte Alfred Sæhlie i mars 1946 stemte på sett og vis godt overens med protokollføreren i herredsrettens referat. Både i domspapirene og i avisas artikkel ble Sæhlie framstilt som en framtredende nazist som fortjente sin straff på tvangsarbeid i fire år og 55 000 kroner i bot, inndragning og erstatning. Likevel vitnet HAs spydige formuleringer, de kverulerende titlene, de mange replikkvekslingene der Sæhlie kom til kort mot rettens administrator, og den store spalteplassen artikkelen ble tildelt, på at hat eller hevnlyst lå bak HAs dekning av rettssaken.

270 Hamar Arbeiderblad, ”Ansvarsløsheten feiret triumfer gjennom kaptein Alfred Sæhlie, Vang”, i Hamar Arbeiderblad 06.04.1946: 1+6. 271 Hamar Arbeiderblad, ”Ansvarsløsheten feiret triumfer gjennom kaptein Alfred Sæhlie, Vang”, i Hamar Arbeiderblad 06.04.1946: 1+6. 82

4.15 Kåre Esbjørnsen

Mens HAs artikkel om rettssaken mot Alfred Sæhlie var sterkt preget av redaksjonens eller journalistens syn på landssvikoppgjøret, var avisas omtale av dommen mot Kåre Esbjørnsen to dager senere helt objektiv. En relativt kort artikkel ramset raskt opp personaliene, tiltalene, påstandene og dommene til Esbjørnsen og Sverre Hoel, som mottok dom samme dag. Alle fakta stemte overens med rettens egen protokoll. Teksten var helt fritatt for spydige formuleringer, og delen om Esbjørnsen, som havnet i skyggen av den noe mer framstående og strengere straffede Hoel, var svært kort. Avisartikkelens titler og undertitler bar ikke preg av følelser eller holdninger i redaksjonen. De formildende omstendighetene, som retten fant flere av, ble riktig nok ikke nevnt, men artikkelen framsto likevel som en rettferdig sammenfatning av dommen mot Esbjørnsen.272 Esbjørnsens sak var heller ingen særlig spesiell eller stor sak, og Furnes-mannen ble kun dømt til fengsel i ett år og tre måneder. 40-åringen hadde meldt seg inn i NS i 1941 og stått som medlem fram til tyskernes kapitulasjon i Norge, og han hadde vært tilsluttet rikshirden og tjenestegjort ett år i førergarden, blant annet som vakt ulike steder i Oslo. Han hadde deltatt på et våpenkurs på Blæstad og fått utdelt våpen og ammunisjon for eventuell aksjon, og han hadde vært klar over at han med sine handlinger ytte fienden bistand.273 Selv om Esbjørnsen ifølge domsmennene hadde vært klar over dette, konkluderte retten med at 40-åringen ”tross sin alder” ikke hadde hatt ”store forutsetninger for å forstå rekkevidden av” handlingene sine. Dommen la vekt på at Furnes-mannen ikke hadde hatt tillitsverv eller ”drevet noen virksomhet til fordel for NS”. Straffen ble også begrenset av at Esbjørnsen hadde blitt presset til å delta på våpenkurs og gå væpnet vakttjeneste, og av at tiltalte fikk gode skussmål for å ha ”oppført seg bra” i hjembygda.274 Hele HAs dekning av Esbjørnsen-saken var imidlertid ikke like objektiv og oppsummerende som avisartikkelen etter domsavsigelsen i mars 1946. Etter forhøret av ham, som ble holdt da HA hadde sett seg lei på tidligere NS-medlemmers

272 Hamar Arbeiderblad, ”To landssvikdommer.”, i Hamar Arbeiderblad 09.04.1946: 1. 273 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sverre Hoel og Kåre Esbjørnsen, 08.04.1946, i Statsarkivet i Hamar. 274 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sverre Hoel og Kåre Esbjørnsen, 08.04.1946, i Statsarkivet i Hamar. 83 bortforklaringer og unnskyldninger, skilte omtalen av Esbjørnsen seg ut. ” – Ja, jeg er nå klar over partiets virksomhet, der det også er begått voldshandlinger. Jeg har støttet dette partiet og må selvfølgelig erkjenne meg skyldig”, innrømmet nemlig Esbjørnsen allerede i forhøret, og HA lot ham statuere et eksempel til etterfølgelse for andre landssviktiltalte. Avsnittet om Esbjørnsen ble innledet med mellomtittelen ”Endelig et mannfolk i retten”, og HA skrøt av Esbjørnsens opptreden foran dommeren. Øvrige tiltalte ble indirekte stemplet som noe annet enn ”mannfolk”.275

4.16 Magnus Storsween

I motsetning til ”mannfolket” Kåre Esbjørnsen erkjente landssviksiktede og –dømte Magnus Storsween ingen skyld i Hamar byrett. Den 55 år gamle handelsskolebestyreren fra Hamar kverulerte og blånektet for de aller fleste tiltalepunktene, og hans uvanlig mange bortforklaringer og unnskyldninger skulle prege HAs dekning av rettssaken. Alle sine ulike unnskyldninger til tross: Storsween ble 20. mai 1946 dømt til tvangsarbeid i tre år og bot og erstatning på totalt 25 000 kroner i Hamar byrett. Dommen var et resultat av en rekke tiltalepunkter som Storsween benektet, men som retten beviste – ett etter ett. På grunn av Storsweens standhaftige fornekting måtte alle tiltalepunktene bevises grundig, og de ble listet opp i en utfyllende og detaljrik rettsprotokoll. Her fant retten det blant annet bevist at Storsween hadde vært frivillig medlem av NS gjennom okkupasjonen, og at dette hadde preget hans drift av handelsskolen Lillerud på Hamar. Bestyreren, som selv eide skolebygningen og hadde drevet skolen fra 1930, hadde under okkupasjonen drevet NS-propaganda overfor elevene. Han hadde samtidig gitt ut boka ”Økonomilære”, som inneholdt propaganda for Hitler og Quisling. Denne hadde Storsween hatt til hensikt å få innført som lærebok. Tiltalte hadde i tillegg både på og utenfor skolen vervet NS-medlemmer og oppfordret unge menn til å bli frontkjempere. To ganger hadde Storsween også truet med eller faktisk gått til anmeldelse av jøssinger: den ene gangen av Anna Thorendal for ”nedsettende tale av tyskerne” – den andre gangen av gjester ved et høyfjellshotell som hadde sunget Kongesangen. Storsween hadde gitt 100 kroner til Den norske legion og revet nisseluer av flere barn.276

275 Hamar Arbeiderblad, ”Fra Nord-Hedmark forhørsrett igår”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 6. 276 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Magnus Storsween, 20.05.1946, i Statsarkivet i Hamar. 84

Retten dømte mannen bak de utallige bortforklaringene, Magnus Storsween, som en virkelig landssviker; han ble beskrevet som ”en ivrig NS-mann som med glød går inn for de nasjonalsosialistiske ideer”. Karakteristikken sto i skarp kontrast til Storsweens egen og langt mer fordelaktige framstilling av seg selv. Selv om flere landssvikere i herredsretten på Hedmark nektet å erkjenne straffeskyld, kom det tydelig fram at få var så umedgjørlige som Storsween. Skolebestyrerens egen forklaring av forholdene ble tilsidesatt som ”oppkonstruert og lite pålitelig”, og skolebestyreren selv ble beskrevet som en ”ondsinnet” ”kranglefant” som var ”sterkt interessert i politikk”, men ”blottet for dypere politisk innsikt”. I straffeskjerpende retning la retten vekt på nettopp det onde sinnet Storsween utviste overfor nordmennene han meldte til statspolitiet under okkupasjonen, og retten fant det ”særlig graverende” at han drev propaganda i skolen. ”I formildende retning vites intet å anføre utover hva retten har pekt på om tiltaltes egenart, som blant annet viser et uryddig sinn”, avsluttet den spesielle dommen.277 Avisartikkelens karakteristikk av tiltalte bleknet i forhold til rettens, som eksplisitt beskrev Storsween som en ivrig og ondskapsfull nasjonalsosialist og kranglefant. Under den objektive tittelen ”Handelsskolebestyrer Storsween fikk 3 års tvangsarbeid” skrev HA en omfattende og detaljrik artikkel om domspremissene, der det riktig nok kom tydelig fram at journalisten ikke stolte på tiltaltes mange forklaringer, men der provoserende sitater og store ord var utelatt. HA gjorde imidlertid grundig rede for de mange alvorlige og beviste tiltalepunktene. Derfor behøvde kanskje ikke avisa å ty til spydige formuleringer for å framstille Storsween i et negativt lys; den alvorlige dommen var graverende nok i seg selv.278 Stor ord og spydige eller fordømmende formuleringer hadde imidlertid HA brukt om Storsween ved to tidligere anledninger. Allerede 22. mai ble han, i likhet med flere av de andre landssvikdømte i dette kapittelet, stemplet som en av de mest fremtredende nazistene på Hedmarken.279 Halvannen måned senere ble avisas egen dom over Storsween manifestert i en svært omfattende forhørsartikkel, der skolebestyrere, som naturligvis var kjent for mange av HAs lesere, ble avhørt av dommeren. HA gjenga flere av dommerens beskyldninger, og Storsween nektet for, avfeide og unnvek én etter én. Med tittelen ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull” gjorde HA det klart – over ti

277 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Magnus Storsween, 20.05.1946, i Statsarkivet i Hamar. 278 Hamar Arbeiderblad, ”Handelsskolebestyrer Storsween fikk 3 års tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1946: 2. 279 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2. 85 måneder før retten beviste tiltalepunktene og dømte Storsween for landssvik – at tiltaltes forklaringer var oppspinn. ”Han har holdt NS-foredrag, oppfordret til fronttjeneste, beslaglagt nisseluer og truet med NS. Men han har hele tiden vært en farlig motstander av partiet”, skrev HA sarkastisk, og allerede i juli 1945 ble Storsween landssvikdømt på trykk.280 Sett under ett tydet HAs dekning av Storsween-saken dermed på at HA delte isfrontens syn på landssvikoppgjøret. Avisas dekning av rettssaken i mai 1946 gjenga riktig nok deler av rettens konklusjoner uten videre, og her utelot HA for eksempel rettens karakteristikk av Storsween som en ondsinnet og ivrig nasjonalsosialist. Avisas dekning av forhøret i juli 1945, da Storsween avfeide tiltalepunkt etter tiltalepunkt, og da han i rettsstaten Norge fremdeles måtte regnes som uskyldig, ble han imidlertid sterkt fordømt og hengt ut som løgner og landssviker i HA. Det hører imidlertid med til historien at HAs juli 1945-konklusjon om at Storsween med sine forklaringer satte ”verdensrekord i tull” til slutt viste seg å stemme godt overens med rettens mai 1946-konklusjon om at forklaringen var ”oppkonstruert og lite pålitelig”.281 Slik sett var HAs dom over Storsween etter forhøret prematur, men ikke feilaktig.

4.17 Gunnar Lie

Etter som de landssviktiltalte fikk sine gyldige dommer, ble – ironisk nok – avisartiklene gradvis mindre dømmende (jamfør kapittel tre). Denne tendensen så man i avisas dekning av saken mot Storsween, som ble fordømt og hengt ut allerede etter forhøret, men som ble objektivt omtalt etter domsavsigelsen, og den samme tendensen gjentok seg i avisas dekning av landssviksaken mot Gunnar Lie, som fikk sin endelige dom et par uker senere. Gunnar Lie, en 39 år gammel, gift og godt utdannet lærer og tobarnsfar fra Hamar, ble dømt til tvangsarbeid i to år og bot og erstatning på totalt 7 000 kroner i Hamar byrett 11. juni 1946. Under okkupasjonen hadde han vært frivillig medlem av NS og NSKO, og han hadde hatt sentrale verv i Hamar lag av NS, der han i perioder hadde

280 Hamar Arbeiderblad, ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull”, i Hamar Arbeiderblad 12.07.1945: 2. 281 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Magnus Storsween, 20.05.1946, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull”, i Hamar Arbeiderblad 12.07.1945: 2. 86 virket som både organisasjonsleder og presse- og propagandaleder. Gjennom stillingene hadde Lie vervet enkelte NS-medlemmer og oppmuntret ungdom til fronttjeneste, og selv om retten ikke fant det bevist at lærer Lie hadde drevet propaganda på skolen, så den det som et straffeskjerpende aspekt at tiltalte hadde villedet ungdom som han ”i kraft av sin lærerstilling var satt til å lede”. Ved en fest for hjemvendte frontkjempere hadde Lie hedret ungdommene med en tale. ”Frontkjempere, dere går foran og viser veg. Dere løfter oss, både folket og landet, bærer oss fremover. Vi bøyer oss ikke i beundring for krigen, men i beundring for innsatsen. Vi takker dere av et rent hjerte og lover å gjøre vårt”, sa Lie, som ifølge rettens konklusjon dermed indirekte oppfordret tilstedeværende ”svake sjeler” til å gjøre som talens heltefigurer og melde seg til tysk militærtjeneste.282 Selv om retten fant flere alvorlige tiltalepunkter beviste, bemerket dommen samtidig at flere formildende omstendigheter ble lagt til grunn for straffeutmålingen. Da tyskerne angrep Norge i april 1940, hadde Lie vist en uklanderlig holdning, og han hadde både lånt bort sin egen bil og tilbudt seg å stille som sjåfør på norsk side. I 1943 hadde han forsøkt å komme seg ut av NS, men etter trusler om å miste lærerjobben hadde han akseptert å bli i NS mot å slippe unna vervene i partiet. Som propagandaleder på Hamar hadde Lie holdt møter og foredrag, men han hadde aldri fått trykket propaganda i lokalavisene. Retten bemerket i tillegg at landssvikeren aldri hadde vært ondsinnet eller aggressiv, og at han fikk gode skussmål fra sine naboer.283 Om rettssaken i juni 1946, der Lie omsider ble dømt for landssvik, og der frontkjemper Erik Olsen samtidig fikk sin dom, skrev HA kun en liten notis. Dommene ble lynraskt oppsummert i ett avsnitt, og selv om to menn fikk strenge straffer på over to års tvangsarbeid, ble ingenting annet – hverken tiltalepunktene eller de formildende omstendighetene – nevnt. 284 Som i Storsween-saken var imidlertid avisas omtale av Lie etter forhøret sommeren 1945 langt mer dømmende og spissformulert. Også Lie hadde allerede blitt karakterisert som en av ”de mest fremtredende” nazister i Hamar-området da han ble forhørt 2. juli.285 I forhørsartikkelen ble Lie omtalt som propagandaleder, de alvorligste

282 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Erik Olsen og Gunnar Lie, 11.06.1946, i Statsarkivet i Hamar. 283 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Erik Olsen og Gunnar Lie, 11.06.1946, i Statsarkivet i Hamar. 284 Hamar Arbeiderblad, ”Dom i saka mot Gunnar Lie og Erik Olsen”, i Hamar Arbeiderblad 13.06.1946: 4. 285 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2. 87 tiltalepunktene ble nevnt, og ingen av de formildende omstendighetene kom fram. I en replikkveksling mellom Lie og dommeren, der tiltalte både innrømmet kjennskap til NS’ forbrytelser og nektet straffeskyld, viste HA sitt syn på Lies forklaring:

– Og De erklærer Dem ikke skyldig til tross for at De visste om partiets forbrytelser. – Nei, jeg mente å kunne hjelpe landsmenn ved å stå i partiet. Siktede kommer med noen forvrøvlede eksempler på hva han hadde gjort til nordmenns beste.286

HAs dekning av saken mot Gunnar Lie kan først og fremst fortelle at avisas holdning til landssvikoppgjøret ble mindre synlig etter som tiden gikk. I forhørsartikkelen skinte redaksjonens standpunkt tydelig igjennom, men etter domsavsigelsen i juni 1946 ble to alvorlige landssviksaker – blant annet den mot Lie, som i mai 1945 ble stemplet som en av distriktets mest fremtredende nazister – oppsummert i en kort notis. HAs helhetlige dekning av Lie-saken offentliggjorde dermed kun de alvorlige tiltalepunktene, de straffeskjerpende omstendighetene og den strenge straffen. Som vanlig ble alt som kunne virke formildende, glatt ignorert.

4.18 Ragnvald Kleven

I rettssakene mot unge frontkjempere la dommerne ofte vekt på de tiltaltes ungdommelighet og eventyrlyst som sterkt formildende omstendigheter. I saken mot Ragnvald Kleven, som var 26 år gammel da han mottok sin dom like før landssvikavdelingenes første sommerferie i 1946, var historien en helt annen:

Idet retten viser til de alvorlige forhold tiltalte foran er kjent skyldig i, finner retten trass i tiltaltes ungdom og at han ikke har store forutsetninger for å forstå rekkevidden av sine handlinger, ikke å kunne bli stående ved påtalemyndighetens påstand om tvangsarbeid i 3 år og 3 måneder, men setter straffen til tvangsarbeid i 4 år.287

Den gifte skredderen og småbarnsfaren fra Nes hadde under krigen bistått den tyske okkupasjonsmakten på en rekke måter, og flere forhold lå bak den harde dommen.

286 Hamar Arbeiderblad, ”Nye landssvikere i forhør”, i Hamar Arbeiderblad 03.07.1945: 4. 287 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Helmer Nysveen, Ragnvald Kleven og Anders Ulfsnes, 17.06.1946, i Statsarkivet i Hamar. 88

Høsten 1942 hadde han både meldt seg til frontinnsats og gått inn i NS, og han hadde kriget på fiendens side i Finland. To år senere, tilbake i Norge, hadde han anmeldt en estisk sjømann som hadde desertert fra den tyske marinen og var på flukt i Løten. Anmeldelsen førte til at esteren ble arrestert, og retten så på dette tiltalepunktet som svært alvorlig, siden Kleven ”måtte forstå at hans alarmering av tyskerne ville få de alvorligste følger”. Gjennom krigens siste år hadde Kleven selv bistått det tyske sikkerhetspolitiet som sjåfør på Lillehammer. Her hadde han tatt del i arrestasjonene av flere nordmenn. I tillegg hadde 26-åringen kjøpt varer fra beslaglagte flyktningebo og fått utdelt en konfiskert radiomottaker, og han hadde vært i besittelse av rifle og ammunisjon for en eventuell mobiliseringsordre fra tysk hold.288 Rettens konklusjon, som økte aktoratets straffepåstand med tvangsarbeid i ytterligere ni måneder, var samtidig et resultat av at Klevens forklaringer ikke ble trodd. Mens Kleven hevdet å ha mistet sine NS-sympatier ved hjemkomsten fra den første fronttjenesten, som ville ha vært naturlig for en eventyrlysten ungdom som var lokket ut i krigen, fastslo retten at han hadde påvirket sin daværende forlovede til å bli NS- medlem etter hjemkomsten. Selv hadde han forblitt NS- og tyskervennlig til krigens slutt. Til grunn for sin sjåførjobb for det tyske sikkerhetspolitiet på Lillehammer la tiltalte at jobben ga ham og hans daværende gravide kone et hjem, men retten kunne ikke se at denne forklaringen, sann eller ikke, bedret hans stilling nevneverdig. ”Det meget fordømmelige i å ta stilling hos det tyske sikkerhetspolitiet måtte være fullstendig klart for ham”, avrundet dommeren sin konklusjon, før dommen på tvangsarbeid i fire år ble lest opp.289 Til tross for den lange tvangsarbeidsstraffen og de mange alvorlige forbrytelsen under okkupasjonen flommet ikke avisartiklene om Kleven-saken over med fordømmende ordvalg og spydige formuleringer. I forhørsartikkelens tittel ble han riktig nok sammen med flere andre lokale landssvikere omtalt som en ”quisling”, og i den andre avisartikkelen om Kleven, som omtalte domsavsigelsen i juni 1946, ble han og medtiltalte Helmer Nysveen sarkastisk kalt ”[t]o ’helter’ fra østfronten”. Begge avisartiklene var imidlertid relativt korte og oppsummerende i stilen, og som vanlig ble kun de alvorligste tiltalepunktene løftet fram. Mens artikkelen i 1946 kun ramset opp

288 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Helmer Nysveen, Ragnvald Kleven og Anders Ulfsnes, 17.06.1946, i Statsarkivet i Hamar. 289 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Helmer Nysveen, Ragnvald Kleven og Anders Ulfsnes, 17.06.1946, i Statsarkivet i Hamar. 89 tiltale, påstand og dom for Kleven og to andre landssvikere, ble ett sitat fra forhøret gjengitt. Klevens kommentar ”[n]ei, jeg har ren og god samvittighet som bare det, jeg”, ble løftet opp i undertittelen.290 Flere av lovbruddene som retten dømte Kleven for, var svært alvorlige, og de kunne ha blitt slått opp stort i HA. At avisa ikke skrev omfattende avisartikler og løftet fram disse udådene, kan ha vært et resultat av to ulike faktorer. For det første hadde i juni 1946 HAs journalister allerede hørt og HAs lesere allerede lest det meste, og tendensen var klar: Landssviksakene fra herredsretten på Hamar ble viet stadig mindre spalteplass. For det andre var Kleven en relativt ung frontkjemper, og en annen tendens i HAs dekning av oppgjøret, som også ble beskrevet i forrige kapittel, var at denne landssvikergruppen i redaksjonen møtte større forståelse enn blant andre eldre landssvikere og profitører.

4.19 Mathias Gaukerud

I alle landssviksakene jeg til nå har sett på, har den tiltalte blitt idømt frihetsstraff. De tidligere NS-medlemmene som unngikk fengsel og tvangsarbeid og slapp unna med bøter eller rettighetstap alene, godtok fra våren 1946 vanligvis forelegg direkte fra påtalemyndigheten. Navnene deres ble ikke offentliggjort, og HA fikk dermed sjelden anledning til å skrive artikler om de mest passive NS-medlemmene og de mest tvilsomme landssvikavgjørelsene (jamfør kapittel tre). Til å bli omtalt i HA var NS-lensmann Mathias Gaukerud, som ble stilt for herredsretten på Hamar, men som unngikk frihetsstraff, dermed dømt for uvanlig lite alvorlige forhold. Løten-mannen ble rett nok landssvikdømt, men på grunn av en rekke forhold ble han kun ilagt en bot på 2 000 kroner og fratatt lensmannstillingen for alltid.291 Etter dommen mot ham, som ble avsagt rett etter landssvikrettens sommerferie i 1946, fikk HA dermed for én gangs skyld vise hvordan de omtalte en person som en

290 Hamar Arbeiderblad, ”Quislingene i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 26.06.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”To ’helter’ fra østfronten og en lagfører dømt”, i Hamar Arbeiderblad 19.06.1945: 6. 291 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Mathias Gaukerud, 10.08.1946, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud fradømt stillingen for alltid”, i Hamar Arbeiderblad 12.08.1946. 90 rekke sambygdinger og selv deler av påtalemyndigheten mente at aldri burde vært siktet eller dømt for landssvik.292 Herredsrettens konklusjoner viser tydelig at Gaukerud, som nesten uavbrutt hadde hatt ulike stillinger ved lensmannskontoret i Løten siden tenårene, og som hadde blitt ansatt som Løten-lensmann like før tyskernes angrep, ikke ble NS-medlem og sviktet Norge utfra en politisk overbevisning. Han meldte seg riktig nok inn i NS i 1941, men ifølge hans egen forklaring og flere vitneprov var innmeldingen et resultat av trusler om å miste jobben og frykt for at en virkelig nazist skulle få kontroll over politistyrken og hirden i den vesle landbruksbygda. Retten utelukket ikke at Gaukeruds og fremstående menn i Løtens frykt for en nazistisk lensmann delvis lå bak lensmannens NS-medlemskap, men den fastslo samtidig at den 43 år gamle trebarnsfarens personlige ønske om å beholde jobben var den fremste grunnen.293 Som lensmann, konkluderte retten, hadde Gaukerud gjort mye godt for Løtens innbyggere. Han hadde vist en upåklagelig nasjonal holdning i de dramatiske aprildagene i 1940, og holdningene hadde ikke endret seg under krigen. Som tyskerfiendtlig NS-lensmann hadde han nektet flere ordre fra høyere hold, varslet nordmenn som skulle arresteres, laget falske register av radioapparater for å dekke over nordmenns tyverier, latt anmeldelser gå rett i papirdunken og sett gjennom fingrene med Løten-sokninger som var i besittelse av forbudte våpen. Retten slo dermed fast at Gaukerud ”gjennom hele okkupasjonen i stor utstrekning har motarbeidet NS og alt dets vesen”, og den nektet å bestride at Gaukerud hadde ”vært en utmerket mann i den vanskelige tid for sin bygd”.294 Den samme retten valgte imidlertid å dømme Gaukerud for landssvik ved å ilegge ham en bot på 2 000 kroner og frata ham lensmannstillingen for alltid. Som NS- lensmann hadde han nemlig ikke bare vært en redningsmann for bygdas innbyggere; han hadde også bistått NS og den tyske okkupasjonsmakten. Etter ordre hadde han fått flere nordmenn arrestert for politiske forhold uten å varsle dem, og han hadde ”på foranledning av det tyske sikkerhetspoliti” beordret jakt på russiske krigsfanger som hadde hoppet av et tog på ved Espa på flukt mot Sverige. Gaukerud, som personlig hadde

292 Amund Trætteberg, ”Mathias Gaukerud. NS-medlem og motstandsmann”, 1993, i Løten historielag, Lautin – lokalhistorisk årbok for Løten, 19. årgang 293 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Mathias Gaukerud, 10.08.1946, i Statsarkivet i Hamar. 294 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Mathias Gaukerud, 10.08.1946, i Statsarkivet i Hamar. 91 reist til skogen for å kontrollere den til slutt vellykkede leteaksjonen, mente selv at han hadde vært tvunget til å utføre dette sentrale tiltalepunktet.

Retten er dog ikke av denne oppfatning, idet den mener at slik som omstendighetene lå an, burde han ha tatt den risiko som fulgte med å nekte å utføre ordren. I et hvert fall er det på det rene at han ikke skulle foretatt den i denne tiltaltepost omhandlede kontroll av vaktene.295

Gaukeruds landssvikdom og stillingstap ble ifølge lokalhistoriker Amund Trætteberg møtt med stor misnøye i Løten. I artikkelen ”Mathias Gaukerud. NS-medlem og motstandsmann” belyser han Gaukeruds historie fra flere vinkler, og lokalhistorikeren fra Hedmarks-kommunen går langt i å fastslå at Gaukeruds arrestasjoner av nordmenn og russiske krigsfanger var nødvendige for å holde en tyskerlojal politimann utenfor lensmannskontoret. Han beskriver vekslingen mellom nasjonale og unasjonale handlinger som en ”balansegang”, og etter samtaler med flere gjenlevende innbyggere i Løten forteller forfatteren om unison støtte til Gaukerud. ”Jeg har aldri tidligere, når jeg har samlet stoff til en artikkel i årboka, opplevd at folks oppfatning av og holdning til en bygdehistorisk situasjon har vært så entydig som i dette tilfellet”, skriver Trætteberg, som videre forklarer at flere sambygdinger ville at hans artikkel i 1993 skulle gi den da avdøde NS-lensmannen en slags oppreisning. Trætteberg viser til en årboksartikkel i Lautin av Torbjørn Pålshaugen fra 1991 og hevder avslutningsvis at Gaukerud hadde samarbeidet med motstandsbevegelsen XU, som var taushetsbelagt fram til 1990-tallet, og at dette kunne ha frifunnet ham dersom det kom fram i retten i 1946.296 Gaukerud selv hevdet sin uskyld, en rekke vitner mente at han burde frifinnes, og sambygdinger har i ettertid beskrevet NS-lensmannen som en lokal helt med en nasjonal holdning. Selv påtalemyndigheten var i tvil om Gaukerud burde siktes; mens statsadvokaten, som hadde best kjennskap til det konkrete tilfellet, ville frafalle tiltalen, bestemte riksadvokaten, som var bundet av den nasjonale landssvikrettens prinsipper, at saken skulle fremmes for retten. Hvordan omtalte så HA rettssaken mot Gaukerud, som etter alle solemerker gjorde hva han kunne for å bidra til et trygt Løten, men som

295 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Mathias Gaukerud, 10.08.1946, i Statsarkivet i Hamar. 296 Trætteberg, 1993. 92 meldte seg inn i NS, gjennomførte enkelte skjebnesvangre arrestasjoner og ble dømt for landssvik? Før dommen i august 1946 ble Gaukerud kun omtalt i HA som vitne i en annen landssviksak. Forhøret av NS-lensmannen selv ble ikke gitt spalteplass i avisa.297 Etter at rettssaken var avsluttet, ble dommen oppsummert i en 36 ord lang artikkel. De mange og omfattende vitneavhørene gjorde imidlertid at rettssaken varte i to dager, og etter dag én ble en mer utfyllende artikkel trykket.298 I denne artikkelens undertittel fokuserte ikke HA på Gaukeruds lovbrudd, som avisa ofte gjorde i tilsvarende artikler, men på uenigheten mellom statsadvokaten og riksadvokaten om hvorvidt Løten- lensmannen i det hele tatt skulle siktes. I teksten slo journalisten fast at Gaukerud kun hadde vært et passivt medlem av NS, og arrestasjonene av nordmenn og russiske krigsfanger havnet i skyggen av vitnenes gode skussmål. Det følgende avsnittet, der Gaukeruds ugjerninger kun nevnes avslutningsvis og ikke utdypes, er et godt eksempel på hvordan HA vektla lensmannens gode gjerninger og lovbrudd:

De fleste vitner karakteriserer Gaukerud som en mann de under krigen hadde hatt full tillit til, og som hadde gjort bygda store tjenester ved å stå som passivt medlem i NS slik at de ikke fikk noen aggressiv nazilensmann i Løten. Gaukerud hadde hatt kjennskap til illegalt arbeid, radio og våpen, men ikke grepet inn eller meddelt dette videre. Han hadde også ved et par tilfeller advart folk som skulle arresteres. På den andre side har han etter ordre fra politimesteren i Hamar arrestert noen nordmenn som hadde motarbeidet NS.299

At Gaukerud ved å melde seg inn i NS og beholde lensmannsjobben hadde gjort mye godt for Løtens innbyggere, kom dermed tydelig fram i HA. At en avisartikkel om landssvik framstilte den tiltalte i et så positivt lys, var svært uvanlig, og med tanke på den relativt milde dommen Gaukerud fikk samme dag som artikkelen sto på trykk, viste den at redaksjonen maktet å skille mellom framstående nazister og passive NS- medlemmer.

297 Hamar Arbeiderblad, ”Nazi-bonden H. Berger fra Løten anga to russere til lensmannen, i Hamar Arbeiderblad 06.03.1946: 1+6. 298 Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud fradømt stillingen for alltid”, i Hamar Arbeiderblad 12.08.1946; Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud for retten”, i Hamar Arbeiderblad 10.08.1946: 4. 299 Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud for retten”, i Hamar Arbeiderblad 10.08.1946: 4. 93

Da HA dagen etter omtalte dommen mot Gaukerud, som faktisk fradømte ham lensmannstillingen og ila ham både bot og rettighetstap, og som – kanskje aller viktigst – stemplet ham som landssviker, begrenset de seg imidlertid til en usedvanlig kort artikkel på marginale 36 ord. I tilfeller der HA mente at dommer hadde vært for milde, lot de sin misnøye komme tydelig fram i lengre tekster, men det samme skjedde overhodet ikke i motsatt retning i Gaukerud-saken. Dermed kan man ikke si at HA – de uvanlig forståelsesfulle artiklene til tross – tok NS-lensmannen i forsvar; de gjenga kun vitnenes utsagn og rettens konklusjoner på en rettferdig måte.

4.20 Tore Viker

Tore Viker, som ble dømt i Nord-Hedmark herredsrett samen med Birger Finckenhagen 20. september 1946, fikk som mange andre oppleve hvordan selektive HA fokuserte på de største lovbruddene og lot rettens konklusjoner om formildende forhold bli liggende urørt. Den i 1946 60 år gamle gårdbrukeren fra Furnes ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder for flere mindre tilfeller av landssvik. Under okkupasjonen hadde han ifølge retten vært frivillig medlem av NS, og han hadde blant annet fungert som gruppeleder i Furnes lag av NS i et halvår. Viker hadde i tillegg vært medlem av hirden, og der hadde han hatt flere tillitsverv i korte tidsrom. Han hadde ved noen få anledninger vært telefonvakt ved NS’ fylkeskontor på Hamar, og han hadde deltatt på et våpenkurs og fått utdelt våpen og ammunisjon for en eventuell mobilisering på tysk side.300 Vikers straff ble begrenset av en rekke forhold. Tiltalte hadde ifølge dommen blitt påvirket til å melde seg inn i NS ”av NS-skoleinspektøren Hovde”, og han hadde selv ikke vært interessert i politikk. Viker hadde ”ikke vært noe særlig aktivt NS-medlem”, og han hadde hverken drevet propaganda eller vervet medlemmer. Han hadde aldri vært ondsinnet eller aggressiv som NS-mann, og naboer med nasjonal holdning ga ham gode skussmål etter krigen.301 I HA ble dekningen av landssviksaken et nytt eksempel på hvordan avisa like etter frigjøringen agiterte for et hardt oppgjør og fordømte arresterte NS-medlemmer

300 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Tore Viker og Birger Finckenhagen, 20.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 301 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Tore Viker og Birger Finckenhagen, 20.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 94 som quislinger og store landsforrædere, mens den endret sin tone til det mildere etter som månedene og årene gikk. 22. mai ble nemlig også Viker, som av retten senere skulle omtales som en relativt passiv NS-mann som aldri hadde vært aggressiv eller ondsinnet, stemplet som en av ”de mest fremtredende landssvikere” i området.302 Etter forhøret ble Viker et nytt eksempel på hvordan HA berømmet landssvikere som valgte å legge seg flate og erkjenne straffeskyld. Etter den spydige tittelen ”Frontkjemperne forstår seg ikke på landsforræderi” og undertittelen ”Forstår ikke at landssvikparagrafen kan brukes mot folk som har kjempet mot russerne”, ble nemlig Viker løftet fram. ”Den 59 år gamle Tore Viker erkjenner seg straffeskyldig”, skrev HA, som i Vikers avsnitt i stor grad lot de spydige formuleringene og dømmende ordvalgene ligge. Vikers motiv for å vende seg mot NS og Tyskland i 1944 ble riktig nok mistenkeliggjort av dommeren i sitatet ” – Grunnen var ikke den at De skjønte at Tyskland hadde tapt krigen da?” men i forhold til de andre NS-mennene og frontkjemperne som ble omtalt i samme artikkel, ble Viker stilt i et positivt lys.303 Etter domsavsigelsen i september 1946, i den tredje avisartikkelen av totalt tre som dreide seg om Vikers landssvik, ble de beviste tiltalepunktene og dommen oppsummert i en svært liten notis. Lovbruddene og dommen ble listet opp, og selv om de straffeformildende forholdene aldri kom fram i HA, ga saken et relativt riktig innblikk i hendelsene fra rettssalen.304 HAs artikler om Viker etter forhøret i juni 1945 og rettssaken i september året etter tegnet sett opp mot rettsprotokollen et relativt korrekt bilde av hans landssvik. De formildende forholdene ble, som vanlig var, ikke nevnt, og at Viker ikke ble NS-mann av noen politisk overbevisning, og at han aldri hadde vært noen aktiv sådan, kom for eksempel aldri fram i avisa. Isteden ble Viker allerede 22. mai – etter den endelige dommen å dømme helt feilaktig – kategorisert som en av distriktets mest framtredende nazister. Utviklingen i HAs Viker-artikler over tid viser hvordan avisa gradvis fikk et mer nyansert syn på oppgjøret og personene som var tiltalt for landssvik.

302 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2. 303 Hamar Arbeiderblad, ”Frontkjemperne forstår seg ikke på landsforræderi”, i Hamar Arbeiderblad 28.06.1945: 1+4. 304 Hamar Arbeiderblad, ”Tore Viker fikk 1 år og 3 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 21.09.1946: 8. 95

4.21 Ragnhild Samsahl

Tidlig i landssvikoppgjøret skapte kvinnelige landssviktiltalte fete titteltyper og omfattende avisartikler i HA (jamfør kapittel tre og HAs dekning av rettssaken mot blant andre Julie Andresen). Avisas dekning av saken mot Ragnhild Samsahl, som ble dømt til ni måneders fengsel i Nord-Hedmark herredsrett sent i september 1946, viste imidlertid at redaksjonen hadde vent seg til at også kvinner måtte møte i landssvikretten. Som 16-åring i 1940 meldte den unge Ringsaker-kvinnen seg inn i NSUF, og to år senere forflyttet hennes politiske fotfeste seg til moderorganisasjonen NS. Året etter forflyttet hennes fysiske føtter seg til Tyskland, der hun ble utdannet sykepleier. Krigens siste år tilbragte hun som sykepleier for de tyske troppene i ulike lasaretter, og hun vendte ikke hjem til Norge før i april 1946. Disse forholdene ga i landssvikoppgjøret Samsahl en dom på ni måneders fengsel og bot på og inndragning av 3 100 kroner. 305 Samsahls korte fengselsstraff på ni måneder var et resultat av flere sterkt formildende omstendigheter. Retten la stor vekt på at hun kun hadde vært 16 år gammel da hun meldte seg inn i NSUF i 1940, og at hun ”manglet støtte fra hjemmet” fordi foreldrene hennes allerede var NS-medlemmer. I tillegg tok retten hensyn til den sterke NS-propagandaen Samsahl hadde blitt utsatt for av lærerne i skolen. Selv om den unge kvinnen måtte ha forstått at hun ytte fienden bistand i råd og dåd ved sine handlinger, konkluderte retten med at hennes NSUF-medlemskap utelukkende skyldtes miljøpåvirkning. I dommen ble det også nevnt at den ugifte 22-åringen i 1946 hadde beklaget sin handlemåte og funnet ”passende arbeid”.306 I HA ble landssviksaken mot Samsahl kun omtalt i én avisartikkel: etter domsavsigelsen i september 1946. Samsahl, som var stilt for retten sammen med Jens Evensen Mengshoel, havnet delvis i skyggen av sin medtiltalte. Mengshoel ble nemlig trukket fram i tittelen og viet et lenger avsnitt enn henne. Samsahls historie ble kort oppsummert i undertittelen ”Ragnhild Samsahl slapp med 9 måneders fengsel” og et par korte avsnitt som raskt oppsummerte tiltalen, påstanden og dommen mot henne. Her kom kun de straffeskjerpende gjerningene fram, og hverken hennes beklagelse, hennes

305 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Jens Evensen Mengshoel og Ragnhild Samsahl, 23.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 306 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Jens Evensen Mengshoel og Ragnhild Samsahl, 23.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 96 unge alder eller presset som hadde vært på henne som 16-åring fra både foreldre og lærere, ble nevnt.307 Avisas dekning av Samsahl-saken viste at HA ikke lenger skilte mellom kvinner og menn i september 1946. Hvis Samsahl hadde vært en ung gutt, ville rettssaken sannsynligvis blitt dekket på samme måte. Avisartikkelen var dermed typisk for sin tid på både godt og vondt; Samsahl ble ikke satt i søkelyset på grunn av sitt kjønn, men hun fikk samtidig, i likhet med de aller fleste andre landssvikdømte, kun sine ulovlige handlinger satt på trykk. HAs lesere fikk ingen informasjon om de formildende omstendighetene. Samsahls alder, som var et sentralt tema for retten, ble overhodet ikke nevnt i avisa, og undertittelen ”Ragnhild Samsahl slapp med 9 måneders fengsel” ga inntrykk av at redaksjonen i HA så på dommen som uforholdsmessig mild.308 Preteritumsformen av verbet ”slippe” var imidlertid et ord avisa ofte brukte om landssvikdommer – tilsynelatende uavhengig av om redaksjonen eller journalisten så på akkurat den aktuelle straffen som for mild eller ikke (jamfør kapittel tre).

4.22 Knut Baardseth

At HA i mindre grad fordømte de yngste landssvikerne og utover i landssvikoppgjøret tok unge frontkjempere i forsvar, var ingen regel uten unntak. Det skulle avisas dekning av saken mot Knut Baardseth fra Stange vise. Han fikk sin dom som 23-åring i 1946, og hans tiltalepunkter ble grundig omtalt i HA. Baardseth hadde under okkupasjonen vært medlem av både NSUF, NS og hirden, han hadde kjempet ved fronten, og han hadde anmeldt en rekke nordmenn til Stanges NS-lensmann og det tyske statspolitiet. I Sør-Hedmark herredsrett ble han 24. september 1946 dømt til fire års tvangsarbeid og inndragning av 1 800 kroner.309 Straffen ble redusert fra aktors opprinnelige påstand om seks års tvangsarbeid fordi unge Baardseth både før og under okkupasjonen hadde vært under sterk påvirkning fra både foreldrene og andre tillitspersoner. Allerede som 14-åring hadde han meldt seg inn i NSUF, og hele familien var nazifisert før krigen; faren var til og med

307 Hamar Arbeiderblad, ”J. Evensen Mengshoel dømt til 1 år og 9 måneders tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 24.09.1946: 2. 308 Hamar Arbeiderblad, ”J. Evensen Mengshoel dømt til 1 år og 9 måneders tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 24.09.1946: 2. 309 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Knut Baardseth og Jørgen Stenby, 24.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 97

”ansett for å være blant de mest illesinnede nazister i distriktet”. Landssvikretten slo dermed fast at ”[m]ed den påvirkning tiltalte som skolegutt antas å ha vært utsatt for fra hjemmet, er det nesten ikke til å undres over at han var pågående og forblindet”. Retten anså denne faktoren som helt sentral i saken og slo fast at denne måtte legges ”vesentlig vekt på” i straffeutmålingen.310 I HA ble tiltaltes unge alder og presset fra hjemmet overhodet ikke lagt vekt på. I en relativt omfattende avisartikkel etter dommen i september 1946 ble disse forholdene skjøvet til side. Avisa brukte heller den uvanlig store spalteplassen på å begrunne tittelen ”Knut Bårdseth var en aggressiv nazist” og den påfølgende undertittelen ”Frontkjemperen Jørgen Stenby, Løten, var heller ikke borte”, som siktet til Baardseths medtiltalte. Baardseths tiltalepunkter ble listet opp, og i fete bokstaver slo HA opp at den unge Stange-mannen til ulike nazistiske myndigheter hadde anmeldt Hans Sørholte for å motta det forbudte skrivet ”London Radio”, Einar Steen og Odd Kirkeby for å drive idrettsstreik, John Leiv Storken for besittelse av våpen, Christian Lund for å ha kalt Jonas Lie for landsforræder og John Hagen for å ha spilt Kongesangen på munnspill. Baardseths lokale lederverv i NSUF og hans deltakelse i NS, hirden og Den norske legion ble trukket fram, og uoverensstemmelsen mellom aktoratets påstand og rettens dom ble oppsummert. Grunnen til straffereduksjonen, at Baardseth som ung skolegutt var under sterk påvirkning fra familien, ble imidlertid ikke nevnt i artikkelen.311 De unge frontkjemperne ble ofte tatt i et visst forsvar av HA – nettopp fordi avisa mente at de hadde blitt påvirket og forblindet av eldre mennesker og handlet utfra eventyrlyst eller uvitenhet. Selv om retten slo fast at dette i aller høyeste grad gjaldt i Baardseths tilfelle, ble den i 1946 23 år gamle mannen med nazifaren og NSUF- medlemskapet fra 1937 ubetinget uthengt som en ”aggressiv nazist” i HA. Selv om HA i september 1946 for lengst hadde åpnet sitt (sporadiske) forsvar av unge frontkjempere, ble ingen av de formildende omstendighetene som retten la stor vekt på i sin straffeutmåling, nevnt. Det må selvfølgelig nevnes at HAs dekning av unge Baardseths sak hang sammen med Stange-mannens mange ovennevnte forbrytelser. Unge frontkjempere flest hadde ikke på langt nær like mange lovbrudd på tiltalelisten, og alvorlighetsgraden ble av retten gjenspeilet i den lange frihetsstraffen på fire års tvangsarbeid. Dermed viste

310 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Knut Baardseth og Jørgen Stenby, 24.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 311 Hamar Arbeiderblad, ”Knut Bårdseth var en aggressiv nazist”, i Hamar Arbeiderblad 25.09.1946: 4+6. 98 avisas dekning av saken først og fremst at ungdommelighet og påvirkning fra familien alene ikke var frikjennende eller noen nevneverdig formildende omstendighet uansett hvor alvorlige gjerningene var. I Baardseths tilfelle mente ikke redaksjonen at disse omstendighetene kunne forsvare hans lovbrudd i noen grad.

4.23 Odd Sofus Fokstuen

En annen ung landssviker som fikk hard medfart i HA, var 25 år gamle Odd Sofus Fokstuen. Han ble dømt i herredsretten på Hamar sent i september 1946, og selv om avisartikler om landssviksaker fra herredsretten på dette tidspunktet ofte kun oppsummerte dommens mest vitale komponenter (jamfør kapittel tre), ble nettopp hans sak slått opp stort med spydige formuleringer og spalteplass over to sider. Den store spalteplassen og de spydige formuleringene var ikke ubegrunnede; Vang-sokningen Fokstuen var også ifølge retten blant distriktets mest framstående nazister. Han ble dømt til tvangsarbeid i fem år. Gjennom krigens første år hadde NSUF- og NS-mannen innehatt lederverv i unghirden i Hamar og guttehirden i Hedmark, og han hadde vervet unge gutter og menn til tyskervennlig politisk deltakelse. I 1942 hadde han gått inn i Germanske SS Norge og statspolitiet, og som statspolitimann hadde han vært svært ivrig i tjenesten på Hedmarken og arrestert og anmeldt en rekke nordmenn – blant andre Ragnar Rothi og Kåre Lundquist, som senere ble torturert i Hamar kretsfengsel og deportert til Tyskland. Det var ifølge retten tydelig at ”tiltalte har gått energisk inn for tjenesten, nemlig å komme norsk patriotisk virksomhet til livs, og i flere tilfeller viser han selvstendig initiativ til skade for norske interesser og dårlig sinnelag”. Retten bemerket at Fokstuen ikke hadde hatt anledning til å arbeide fra oktober 1942 til desember 1944 på grunn av sykdom, og omtalte dette som ”et hell for den norske motstandsbevegelsen”. Av formildende omstendigheter viste retten raskt til at Fokstuen hadde vært ”smittet av NS-ideene fra før krigen og i en meget ung alder”.312 Før dommen mot Fokstuen ble avsagt i september 1946, hadde han kun blitt omtalt i HA én gang: etter arrestasjonen i Oslo i juni året før.313 Avisa skrev aldri om Fokstuens forhør, men domsavsigelsen ble slått opp stort og omtalt grundig. I en avisartikkel som toppet HAs førsteside 27. september 1946 og fikk spalteplass på

312 Nord Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Odd Sofus Fokstuen, 27.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 313 Hamar Arbeiderblad, ”Odd Sofus Fokstuen”, i Hamar Arbeiderblad 16.06.1945: 4. 99 baksiden samme dag, malte journalisten ut om Fokstuens unasjonale gjerninger. Under en tittel som sarkastisk omtalte lovbruddene som Fokstuens ”bravader”, ga HA- journalisten innledningsvis sin egen karakteristikk av ”en av Hamars og Hedmarkens mest fryktede og hatede nazister”:

Fokstuen var en meget ivrig nazist, gikk inn for ’ideen’ med glød og viste en aktivitet som hører til de mer sjeldne tilfellene. Umiddelbart etter kapitulasjonen var han å finne blant dem som gikk hardest inn for nyordningen, og han ble også belønnet med tre ukers tur til ’Das Reich’, hvor han fikk æren av å spise middag med Hitler.314

I den lange avisartikkelen var flere replikkvekslinger mellom tiltalte og aktor gjengitt, og her kom Fokstuen med provoserende åpenhjertige innrømmelser blottet for anger; det var sannsynligvis disse innrømmelsene som gjorde at HA valgte å bruke ordet ”bravader” i tittelen. I replikkvekslingene ble tiltalte også satt på plass av aktoren, som for eksempel da aktor grillet Fokstuen om hans anmeldelse av jøssingen lektor Holmboe, som ifølge rettsprotokollen ”på en meget forståelsesfull og pen måte prøvde å rettlede ham”:315

– Synes De ikke det var simpelt å gå til anmeldelse av lektor Holmboe bak hans rygg? – Som NS-mann syntes jeg det var galt av Holmboe å arbeide mot NS, og jeg så det som min plikt å anmelde ham. – Den oppfatningen blir De stående nokså alene om.316

Det HAs dekning av landssviksaken mot Odd Sofus Fokstuen først og fremst beviste, var – i likhet med HAs dekning av saken mot Knut Baardseth – at ungdom alene ikke var unnskyldning god nok for alvorlig landssvik. Også Fokstuen hadde vært NSUF-medlem før krigen, men det la overhodet ingen demper på avisas dekning av rettssaken mot ham.317 I en usedvanlig lang artikkel som inneholdt både vitneutsagn og sitater, ble den

314 Hamar Arbeiderblad, ”Odd Sofus Fokstuen dømt til 5 års tvangsarbeid for sine bravader”, i Hamar Arbeiderblad 27.09.1946: 1+6. 315 Nord Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Odd Sofus Fokstuen, 27.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 316 Hamar Arbeiderblad, ”Odd Sofus Fokstuen dømt til 5 års tvangsarbeid for sine bravader”, i Hamar Arbeiderblad 27.09.1946: 1+6. 317 Odd Sofus Fokstuens unge alder ble heller ikke lagt veldig stor vekt på i dommen, som dømte ham til fem års tvangsarbeid. Den unge alderen og påvirkningen fra familien spilte en langt viktigere rolle for rettens straffeutmåling i den ovenfor nevnte Baardseth-saken. 100

”hatede” nazisten tatt fatt. Hans lange liste over svikaktige ”bravader” ble grundig bragt fram i offentlighetens lys.

4.24 Arthur Troller

HA framstilte i månedene etter okkupasjonsårenes slutt i Norge hamarsingen Arthur Troller som en sterk og viktig lokal nazistisk kraft. 22. mai ble han som mange andre hedmarkinger kategorisert som en av Hedmarkens ”mest fremtredende” landssvikere, og etter forhøret av ham i juli samme år viet avisa uvanlig stor spalteplass til å liste opp Trollers svikaktigheter.318 Avisartikkelen, som i alt omtalte tre forhør, fikk tittelen ”Arthur Troller i forhørsretten”, og HA fortalte at Troller hadde sluttet seg til NS ”fordi han var fascinert av tyskernes framgang”. ”Selv hadde han aldri hatt til hensikt å svikte sitt land (!)” bemerket HA med et mistroisk utropstegn i parentes, før avisa tydelig ikke trodde på Trollers forklaring om at han hadde vært en passiv NS-mann:

Arthur Troller […] mener at han har vært et meget passivt NS-medlem, til tross for at han siden sin innmeldelse høsten 1940 har fungert som personalleder for Hamar, fylkeskontorsjef fra 1942 og varaordfører i Hamar og konstituert fylkesmann fra september 1943.319

I Hamar byretts dom mot Arthur Troller kom det fram at justisvesenet så helt annerledes enn HA på Trollers rolle i krigen. Her ble Troller overhodet ikke sett på som noen framstående nazist, og hans i stor grad passive rolle – de mange titlene til tross – ble ikke betvilt.320 Retten bemerket at Troller kun motvillig hadde hatt flere av NS- vervene i korte perioder, og at tilfeldigheter heller enn nazistisk karrierejag hadde gitt ham den sentrale og synlige stillingen som konstituert fylkesmann i Hedmark under okkupasjonen. Troller hadde ikke engang søkt på kontorsjefstillingen som var utlyst av fylkesmann Vries Hessel. Hessel hadde nektet å ansette en av NS-søkerne, og han hadde derfor selv tatt kontakt med Troller og overtalt ham til å ta jobben. Like etter at Troller var blitt ansatt som kontorsjef hos fylkesmannen, hadde Hessel blitt tvunget til å

318 Hamar Arbeiderblad, ”N.S.-folk arrestert i Hamarområdet”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1945: 2; Hamar Arbeiderblad, ”Arthur Troller i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 19.07.1945: 4. 319 Hamar Arbeiderblad, ”Arthur Troller i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 19.07.1945: 4. 320 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arthur Troller, 28.10.1946, i Statsarkivet i Hamar. 101 permittere seg etter et dårlig mottatt brev til Quisling. Dermed hadde Troller – sine protester til tross – blitt pålagt å ta over vervet av fylkesfører Aksel Aass.321 Retten fant formildende forklaringer for flere av Trollers handlinger under krigen. Som konstituert fylkesmann hadde Troller sendt ut to rundskriv til ordførere med nazistiske oppfordringer, men retten konkluderte med at tiltalte hadde vært under ”ikke diskulperende” press fra fylkesfører Aas, og at Troller personlig hadde vært ”imot at frontkjempere skulle ha noen fortrinnsrett til stillinger” – slik et av rundskrivene argumenterte for. Som privatperson hadde tiltalte kjøpt møbler som var konfiskert fra Fredrik Monsen, men retten valgte under tvil å tro på Trollers forklaring om at han kun hadde kjøpt møblene for å ta vare på dem for den arresterte Arbeiderparti-mannen. Retten slo også fast at ingen politisk interesse hadde ligget bak den i 1946 48 år gamle mannens innmelding i NS, at han hele tiden hadde betraktet tyskerne som Norges fiender og Quisling som en forræder, at han aldri hadde forsøkt å verve NS-medlemmer, og at han – sett bort fra to måneder som personalleder i Hamar lag av NS i 1941 – aldri hadde deltatt i partiarbeidet. Avslutningsvis ble det i dommen understreket at Troller hadde vært en ”relativt passiv NS-mann, som hverken har vært aggressiv eller ondsinnet”, og at han fikk gode skussmål fra kolleger fra veikontoret og fylkeskontoret.322 Bak Trollers relativt korte fengselsstraff på sju måneder, som ble ansett som ferdigsonet fordi han hadde sittet i varetekt, og inndragningen av 17 000 kroner som han hadde tjent i fylkeskommunen, unnskyldte retten Troller som en ”svak” mann som hadde vært ”et lett bytte for den intense propaganda som ble drevet på den tiden han meldte seg inn”.323 Etter dommen, som i konklusjoner og straffeutmåling fastslo at Troller ikke hadde vært noen framstående nazist, forsøkte HA fremdeles å framstille den konstituerte fylkesmannen, som i de første etterkrigsmånedene hadde blitt hengt ut i HA, som en sentral forræder. I tittelen innrømmet avisa at ”Det ble 7 måneder for Troller”, men i undertittelen forsøkte journalisten å framstille straffen som streng. ”Dessuten ble han fradømt de statsborgerlige rettigheter og offiserstillingen for alltid”, skrev HA, som utmerket godt visste at Troller kun hadde blitt fradømt de statsborgerlige

321 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arthur Troller, 28.10.1946, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Det ble 7 måneder for Troller”, i Hamar Arbeiderblad 29.10.1946: 1. 322 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arthur Troller, 28.10.1946, i Statsarkivet i Hamar. 323 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arthur Troller, 28.10.1946, i Statsarkivet i Hamar. 102 rettighetene for en periode på ti år, slik nær sagt samtlige landssvikdømte ble, og at offiserstillingen neppe ville bli noe savn for Troller, som lenge før krigen hadde forlatt militæret og gått inn i byråkratiet. HA nevnte at Troller hadde vært varaordfører i Hamar mens kommunen bevilget 2 000 kroner til Den norske legion, og at han som formann i skattenemda hadde vært ”med på å slette skatt til tre ’frontkjempere’” – to hendelser som ikke engang ble nevnt i rettsprotokollen. Rundskrivene med nazistiske formaninger, som retten anså som ordre fra fylkesfører Aas, ble i HA framstilt som Trollers personlige oppfordringer til Hedmarks ordførere, og heller ikke rettens konklusjon om at Troller kjøpte konfiskerte møbler for å gi dem tilbake til arresterte Monsen, kom fram i en gjennomført anklagende avisartikkel som i liten grad stemte overens med rettsprotokollen.324 Det langvarige skriftlige angrepet på Troller i HA startet rett etter krigens slutt og fortsatte etter at retten hadde dømt Troller til fengsel i sju måneder. Retten listet opp en rekke formildende forhold, men HAs syn på de landssviktiltalte var fortsatt påvirket av redaksjonens holdninger i oktober 1946. Her ble ikke bare formildende omstendigheter oversett; her ble også rettens formildende konklusjoner om faktiske begivenheter aktivt ignorert. Dersom avisa kun hadde forholdt seg til rettens konklusjoner, ville aldri den avsluttende avisartikkelen i Troller-saken framstilt tiltalte på en slik måte. Når man sammenlikner alle de tre avisartiklene som omtalte Troller, med rettens konklusjoner, ser man at Hamar-mannen ble sett på som en ubetydelighet i Hamar byrett, mens han i lokalavisa ble kategorisert som en aktiv og viktig nazist.

4.25 Hans Kristian Hals

Senvinteren 1947 fikk Nord-Hedmark herredsrett, HA og HAs lesere se en landssviksak som minnet mye om den tidligere omtalte saken mot Mathias Gaukerud – Løten- lensmannen som var populær blant bygdas jøssinger, og som ble stilt i et uvanlig positivt lys av HA. En ny bygdelensmann, Hans Kristian Hals fra Nes, fikk en mild dom. Igjen var HAs dekning av saken svært saklig og rettferdig. I Nord-Hedmark herredsrett 25. februar 1947 fikk Hals en enda mildere straff enn Gaukerud hadde fått et halvår tidligere. Også den gifte trebarnsfaren fra Nes ble fradømt lensmannstillingen for alltid, men han fikk beholde sine borgerrettigheter og

324 Hamar Arbeiderblad, ”Det ble 7 måneder for Troller”, i Hamar Arbeiderblad 29.10.1946: 1. 103 unngikk frihetsstraff og bot. Den 40 år gamle nesningen, som hadde vært NS-medlem fra oktober 1940 til mai 1942, hadde sittet som lensmann på Nes fra før krigen til utmeldingen fra NS. I retten ble han forstått og trodd på en rekke punkter. Ifølge dommens konklusjon hadde han meldt seg inn i partiet for å beholde lensmannstillingen, som han hadde arvet fra faren i 1939. Etter å ha vært ivrig i vervingen av NS-medlemmer i sine første måneder som partimedlem, meldte Hals seg ut allerede i 1942. Grunnen for utmeldelsen var at lensmannen ”nokså tidlig” reagerte på ”overgrep som partiet gjorde seg skyldig i”. Da han gikk ut av NS, ble han avskjediget som lensmann. Gjennom hele okkupasjonen gjorde Hals en rekke gode gjerninger for nordmenn: Han skjulte radiotyverier, formidlet forbudte nyheter og bisto hjemmestyrken som bileier og sjåfør ved flere anledninger.325 På grunn av Hals’ forståelse av at det pågikk en krig mellom Norge og Tyskland, hans tidlige NS-medlemskap og hans verving av nye medlemmer kunne ikke retten imøtekomme forsvarets påstand om frifinnelse. Retten brukte likevel en stor del av dommen på å uttrykke forståelse for NS-lensmannens handlinger.

Som N.S.-mann har tiltalte åpenbart tilhørt den moderate fløy uten ondt sinnelag. Lensmannsombudet fortsatte han å skjøtte på en forsvarlig måte. Han har riktig nok etter ordre foretatt noen politiske arrestasjoner, men stort sett må det sies at han har vært blant de rimelige lensmenn. […] Retten vil ikke uttale noen bebreidelse mot tiltalte som lensmann i okkupasjonstiden under de vanskelige forhold lensmennene da arbeidet under, selv om det er så at han ved et par anledninger kanskje burde ha vist større omtanke.326

HA-artikkelen som omtalte landssviksaken mot Hals, var ikke bare en oppsummering av dommen; den var et rent utdrag. I flere av avisartiklene jeg tidligere har analysert, har mindre deler vært kopiert ordrett fra rettsprotokollen, men dette har vanligvis dreid seg om tiltalepunkter, påstander og dommer. Utdragene har i de øvrige tilfellene blitt akkompagnert av øvrige sitater og journalistiske tilføyelser. I Hals-artikkelen var kun tittelen ”Hans Kristian Hals fradømt stillingen som lensmann på Nes” og undertittelen ”Men landssvikretten framhever også hans moderate holdning til ’jøssingene’” ført i

325 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelinen, saken mot Hans Kristian Hals, 25.02.1947, i Statsarkivet i Hamar. 326 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelinen, saken mot Hans Kristian Hals, 25.02.1947, i Statsarkivet i Hamar. 104 pennen av en journalist. Resten av artikkelen, som fikk svært stor spalteplass over to sider, var klippet rett ut av rettsprotokollen. At HA trykket et så omfattende utdrag av rettens konklusjon, var positivt for Hals, som hadde møtt stor forståelse i retten, og som dermed ble stilt i et positivt lys i avisa. Selv om mange av de tidligere omtalte landssvikdømte ble karakterisert som passive og moderate og hverken ondsinnede eller aggressive NS-menn av retten, ble slike betraktninger sjelden nevnt i HA. Det ble de i Hals’ tilfelle, og avisa kopierte retten og slo fast at ”[s]om NS-mann har tiltalte åpenbart tilhørt den moderate fløy uten ondt sinnelag”. Listen over formildende omstendigheter, som i de fleste andre tilfeller ble ignorert av HA, ble etter Hals-saken trykket. I hans tilfelle dreide dette seg om en liste over ting Hals hadde gjort til jøssingenes fordel, som HA under mellomtittelen ”TILTALTES GODE GJERNINGER” ramset opp i uthevet tekstfont.327 Akkurat som i den tilsvarende landssviksaken mot Løten-lensmann Gaukerud, som jeg har omtalt tidligere i kapittelet, unnlot ikke HA å kaste lys over de formildende omstendighetene da Nes-lensmann Hals ble dømt. Dekningen av sakene viste at i tilfeller der redaksjonen hadde forståelse for de landssvikdømte, som HA etter alle solemerker hadde i begge de nevnte rettssakene, ble begge sider av rettens konklusjoner satt på trykk. HA formidlet både straffeskjerpende og –formildende forhold til innbyggerne på Hedmarken. Avisartikkelen om Hals-saken var imidlertid et nesten rent utdrag av domspapirene, og dermed kan ikke HA sies å ha tatt lensmannen fra Nes i forsvar. Avisa gjenga kun rettens konklusjoner på en objektiv, faktisk ordrett måte.

4.26 Georg Berg

Landssvikdommene ble gradvis mildere etter som den tidsmessige avstanden til okkupasjonen ble større. I takt med denne utviklingen ble mange av de mindre landssviksakene ikke lenger omtalt i HA. Avisas manglende dekning av saken mot Stange-mannen Georg Berg, som ble dømt sammen med Alf Alfredsen og Knut Johansen 21. november 1947, gir et godt eksempel på hvordan de små landssviksakene forsvant ut av avisas spalter.

327 Hamar Arbeiderblad, ”Hans Kristian Hals fradømt stillingen som lensmann på Nes”, i Hamar Arbeiderblad 26.02.1947: 1-2. 105

Sakene mot de tre landssviktiltalte hedmarkingene hadde mange fellestrekk. Berg, Alfredsen og Johansen var alle født mellom 1915 og 1920, og alle hadde tjenestegjort eller blitt kurset i NSKK (Nationalsozialistisches Kraftfahrkorps) som sjåfører under okkupasjonen. De tre unge mennene hadde i tillegg blitt tilbudt frihetsstraffer ved forelegg på henholdsvis 90, 60 og 90 dagers fengsel, men alle hadde nektet å vedta disse. Sakene ble derfor tatt opp til doms i herredsretten på Hamar.328 I herredsretten ble alle de tre hedmarkingene dømt etter landssvikparagrafene. Retten ble stående på påtalemyndighetenes straffeutmålinger, men for Berg ble fengselsstraffen økt til seks måneder på grunn av en betinget fengselsdom etter et innbrudd han hadde begått i juni 1945. Alle landssvikdommene ble gjort betingede med prøvetid på tre år, men både Berg, Alfredsen og Johansen ble fradømt arbeid i forsvaret og allmenne rettigheter i ti år.329 Gjennom etterkrigstidens første måneder hadde alle landssviksakene blitt – ofte utfyllende – gjengitt i HA. Med tiden ble avisartiklene kortere og kortere, og da vinteren sto for dør i 1947, var det ikke lenger noen selvfølge at landssviksakene fra herredsretten ble omtalt i det hele tatt (jamfør kapittel tre). De store nasjonale rettssakene og sakene fra lagmannsretten på Hamar hadde nå tatt over spalteplassen, slik avisa 22. november 1947 – dagen etter domsavsigelsen mot NSKK-trioen – tydelig viste.330 I skyggen av mer framtredende nazister slapp Berg sammen med Alfredsen og Johansen helt unna avisas spalter og offentlighetens lys.

4.27 Wilhelm Johansen og Sigrid Røseth

Selv om 44 år gamle Wilhelm Johansen og 30-åringen Sigrid Røseth ble dømt med to og en halv måneds mellomrom vinteren 1947/48, er det – på grunn av flere likhetstrekk – funksjonelt å undersøke rettssakene mot og avisartiklene om de to trygdekasseassistentene fra Ringsaker og Furnes under samme underoverskrift.

328 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Alf Alfredsen, Knut Johansen og Georg Berg, 21.11.1946, i Statsarkivet i Hamar. 329 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Alf Alfredsen, Knut Johansen og Georg Berg, 21.11.1946, i Statsarkivet i Hamar. 330 Hamar Arbeiderblad, ”Påstand om livsvarig tvangsarbeid for Berglund og Thorau”, i Hamar Arbeiderblad 22.11.1947: 8; Hamar Arbeiderblad, ”’Biskop’ Haga fikk åtte år”, i Hamar Arbeiderblad 22.11.1947: 1. 106

Både Johansen og Røseth fikk relativt milde dommer i Nord-Hedmark herredsrett. Begge ble fradømt sine allmenne rettigheter for en tiårsperiode, og Johansen, som ble dømt 5. desember 1947, fikk i tillegg en betinget fengselsdom på seks måneder. Røseth ble, da hun ble tatt opp til doms 26. februar året etter, kun fradømt sin assistentstilling i den offentlige trygdekassen. Både Johansen og Røseth hadde under okkupasjonen utført landssvik som tidligere i rettsoppgjøret – sett i forhold til andre straffer som er omtalt i dette kapittelet – sannsynligvis ville gitt ubetingede fengselsstraffer og/eller bøter. Johansen hadde vært medlem av NS gjennom hele krigen og hirdmedlem i en kortere periode. I nesten tre år hadde 44-åringen sittet som økonomileder i Ringsaker lag av NS, og selv om retten bemerket at Johansen hadde blitt NS-medlem i frykt for å miste sin sårt trengte jobb i Ringsaker trygdekasse, fastslo den like fullt at han bevisst hadde sveket Norge under krigen.331 Røseth hadde vært NS-medlem fra 1941, og hun hadde sittet som lagleder for kvinnegruppa i Furnes lag av NSK, som talte 25 kvinner. På trygdekontoret hadde hun ”med iver” passet på ”at alt propagandamateriell som ble sendt til kontoret, ble oppslått i ekspedisjonslokalene”, og som lokal NSK-leder hadde hun arrangert møter, holdt innsamlinger for frontkjemperne og forsøkt å verve NS-medlemmer.332 Begge de to rettssaken minnet dermed, om man ser bort fra de milde straffene, mye om flere av landssviksakene jeg har undersøkt tidligere i dette kapittelet. Hverken Johansen eller Røseth hadde vært aggressive eller ondsinnede nazister, men begge hadde vært NS-medlemmer med lokale verv, og begge hadde ifølge rettens konklusjon visst at de ytte fienden bistand i råd og dåd.333 HAs omtale av landssviksakene minnet på sin side lite om avisas omtale av tilsvarende rettssaker tidligere i oppgjøret. I arbeiderbladet ble de to personene kun omtalt én gang i forbindelse med landssvikoppgjøret: i en liten artikkel som sto på trykk allerede 17. mai 1945. Her fortalte HA at Johansen og Røseth var blant distriktets ”nazi”- funksjonærer som var suspendert eller avskjediget fra de lokale trygdekassene –

331 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Per Sølvsberg, Wilhelm Johansen og Leif Fossum, 05.12.1947, i Statsarkivet i Hamar. 332 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sigrid Røseth, 26.02.1948, i Statsarkivet i Hamar. 333 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Per Sølvsberg, Wilhelm Johansen og Leif Fossum, 05.12.1947, i Statsarkivet i Hamar; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sigrid Røseth, 26.02.1948, i Statsarkivet i Hamar. 107

Johansen fra Ringsaker og Røseth fra Furnes.334 Etter domsavsigelsene i desember 1947 og februar 1948 ble rettssakene overhodet ikke nevnt i avisa. Både Johansen og Røseth hadde omtrent like omfattende eller mer omfattende landssvik på samvittigheten enn flere av de tidligere omtalte landssvikerne i dette kapittelet. Likevel ble deres dommer – ulikt den klare majoritet av de tidligere omtalte dommene – aldri omtalt i HA. Tidsavstanden til frigjøringen var vinteren 1947/48 blitt stor, og de nasjonale landssviksakene og de mer alvorlige sakene fra lagmannsretten på Hamar opptok HAs fokus. De to trygdekassekontoristene slapp dermed billig unna avisas søkelys. Det ble faktisk aldri rettet mot dem.

4.28 Sigurd Borlaug

Den siste av de 30 landssvikdømte hedmarkingene jeg skal ta for meg i dette kapittelet, hadde aldri vært medlem av NS. Sigurd Borlaug ble likevel fradømt sin lærerstilling i Nord-Hedmark herredsretts landssvikavdeling, og det er dermed interessant å undersøke hvordan HA dekket denne spesielle saken. Borlaug var en erfaren lærer fra Ringsaker, og han hadde undervist ved Saugstad skole i hjemkommunen siden 1922. Under okkupasjonen hadde han, mens en politisk dragkamp pågikk om den norske lærerstanden våren 1942, meldt seg inn i NS- organiserte Norges Lærersamband. Samme år hadde tiltalte, som hevdet at han aldri hadde hørt om kollegenes lærerfront mot nazifiseringen, blitt leder av organisasjonens Ringsaker-avdeling. På grunn av slike forklaringer ble han av retten karakterisert som en ”egosentrisk” kranglefant med en enorm motsigelsestrang. Borlaug, som i retten ”gjennomgående omtalte seg selv i tredjeperson og også på andre måter ga inntrykk av en utpreget selvopptatthet”, ble for disse forholdene fradømt sin stilling. Retten fastslo nemlig at hans handlinger stred mot de norske lærernes samlede aksjon mot nazifiseringen, og den konkluderte med at Borlaug under krigen hadde ”forspilt den tillit en må ha til en lærer”.335 I HA ble den interessante rettssaken, som skilte seg fra de mange standardsakene om frontkjempere eller mer eller mindre passive NS-medlemmer som mistet rettigheter og fikk mindre bøter eller korte fengselsstraffer, fulgt tett og omtalt over stor spalteplass

334 Hamar Arbeiderblad, ”Nazi-funksjonærene i trygdekassene, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 2. 335 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Sigurd Borlaug, 23.04.1948, i Statsarkivet i Hamar. 108 i to omganger. Den første artikkelen dreide seg om vitneavhørene og saksøktes forklaring, mens den andre omtalte den endelige domsavsigelsen.336 Det var den første avisartikkelen, som omhandlet Borlaugs forklaring og vitnenes innspill, som fortalte mest om HAs syn på saken. Borlaugs forklaringer ble riktig nok trykket uten mistroiske formuleringer, og vitner belyste saken fra flere perspektiv; både vitner som var positive og negative til Borlaug som lærer, fikk uttale seg i avisa. Likevel tegnet artikkelen som helhet et negativt bilde av den erfarne læreren, og allerede i tittelen og ingressen fikk han redaksjonens utvilsomme dom. ”Ble sambandslærer ’for å redde skolen unna NS’” skrev avisa i tittelen, før ingressen ”Sigurd Borlaug, Ringsaker, formidlet illegale skrifter, men hadde aldri hørt om lærerfronten!” tydelig demonstrerte at redaksjonen ikke trodde på kverulanten Borlaugs forklaring.337 Først en drøy uke senere fastslo også herredsretten at Borlaugs forklaring om at han ikke hadde hørt om lærerfronten da han meldte seg inn i NS’ lærersamband, ikke var sann. I den påfølgende avisartikkelen slo HA med egne ord fast at Borlaug ”brøt ut av fellesskapet og stilte seg på fiendens side”. ”Den viktige oppgave å stå som oppdrager av ungdommen krever menn av en helt annen støpning”, konkluderte avisa, som likevel gjenga den eneste formildende omstendigheten som retten hadde funnet: ”Det eneste retten finner å kunne anføre til saksøktes fordel, er at han ikke har lagt skjul på sin innmeldelse i sambandet, og at han som leder av sambandet i Ringsaker ikke har gjort noen skade”.338 Avisartiklene om Borlaug-saken viste dermed to ulike sider av HA. Tidsavstanden til okkupasjonen hadde i 1948 blitt stor. Redaksjonen hadde i løpet av de tre årene som hadde gått siden tyskernes retrett, lært seg å se landssviksaker fra flere vinkler enn fra isfrontens alene; dette viste avisa for eksempel da den innlemmet de formildende omstendighetene i Borlaug-saken. Likevel holdt avisa helt fram til 1948 på sin tydelige og kritiske holdning til de landssviksiktede, og dette manifesterte seg i titlene og ingressene i Borlaug-saken. Særlig 16. april-titlene og -ingressen, som implisitt – og over en uke før rettens dom – med spydige formuleringer og utropstegn fastslo at Borlaug løy i retten, viste at HA på ingen måte var blitt en del av silkefronten.

336 Hamar Arbeiderblad, ”Ble sambandslærer ’for å redde skolen unna NS’”, i Hamar Arbeiderblad 16.04.1948: 2+8; Hamar Arbeiderblad, ”’Sambandslærer’ Borlaug fradømt sin stilling”, 26.04.1948: 6. 337 Hamar Arbeiderblad, ”Ble sambandslærer ’for å redde skolen unna NS’”, i Hamar Arbeiderblad 16.04.1948: 2+8. 338 Hamar Arbeiderblad, ”’Sambandslærer’ Borlaug fradømt sin stilling”, 26.04.1948: 6. 109

5 Partipolitikk styrende for dekningen?

Historiker Nikolai Brandal har kartlagt de norske stortingsrepresentantenes holdninger til landssvikoppgjøret i etterkrigsårene. Han har kommet fram til at isfronten, gruppen av nordmenn som argumenterte for et strengt, effektivt og omfattende oppgjør, først og fremst ble utgjort av den politiske venstresiden: kommunistene og deler av Arbeiderpartiet og Venstre. Silkefronten, isfrontens motpol, ble hovedsakelig utgjort av borgerlige stortingsrepresentanter, og Bondepartiet, Kristelig Folkeparti og deler av Høyre talte oftest for forsoning.339 I dette kapittelet vil jeg undersøke om de politiske partienes holdninger til rettsoppgjøret lå bak Arbeiderparti-avisa HAs holdninger. Hang avisas isfront- perspektiv sammen med Arbeiderparti-representantenes ønske om et hardt og effektivt oppgjør? Var holdningene som preget HAs dekning av landssvikoppgjøret, forskjellige fra dem som preget Høyre-avisa Hamar Stiftstidendes dekning av de samme sakene?

5.1 Var landssvikoppgjøret politisk motivert?

Om lag 49 000 NS-medlemmer, både framstående nazister og passive papirmedlemmer, ble dømt etter okkupasjonen. Rundt 150 000 tyskerarbeidere, som hadde ytt fienden bistand på en annen måte, gikk i all hovedsak fri. Titusener av NS-medlemmer, som man kunne anta at ville sympatisere med borgerlige partier etter okkupasjonen, ble dermed fratatt sine borgerlige rettigheter i ti år. En betydelig mengde tyskerarbeidere – typiske Arbeiderparti-velgere – kunne fritt stemme fram Einar Gerhardsen ved stortingsvalget i oktober 1945. Selv om NS-medlemmene kun var under tiltale eller etterforskning på dette tidspunktet, var de allerede suspendert fra valglokalene.340 Ved stortingsvalget i 1945 ble over 1 485 000 stemmer avgitt. Arbeiderpartiet fikk snaut 610 000 av disse, 41 prosent av stemmene og 76 mandater og knapt flertall i stortingssalen.341 Det er liten tvil om at lovgivningens forskjellige behandling av politisk og fysisk bistand til den tyske okkupasjonsmakten fikk betydning for valgresultatet i 1945 og de kommende årene. Var det slik at Arbeiderpartiets uvilje til å straffeforfølge den store delen av arbeiderklassen som tyskerarbeiderne utgjorde, lå bak det faktum at

339 Nikolai Brandal, 2004. 340 Hans Fredrik Dahl, 2004. 341 Statistisk sentralbyrå, Norges offisielle statistikk. Stortingsvalget 1945 (Oslo: 1947). 110

NS-medlemmer ble utestengt fra valglokalene, mens tyskerarbeidere flest ble ønsket velkommen til urnene?342 At tyskerarbeidere i de fleste tilfeller ikke ble straffet, hadde ifølge historikerne Nikolai Brandal og Hans Fredrik Dahl ingen sammenheng med politikk og Arbeiderpartiets interesser. Brandal, som har forsket på sammenhengen mellom rettsoppgjøret og Arbeiderpartiet, slår fast at det ikke lå noe politisk motiv bak lovverkets ulike behandling av NS-medlemmer og tyskerarbeidere; ingenting i kildematerialet historikeren har gått igjennom, tyder på noe slikt.343 Dahl konkluderer da også med at tyskerarbeidernes frihet var et ”utslag av et mer generelt prinsipp innenfor overgangsrett”; både i Norge og i Danmark skjelnet lovgivningen mellom ledelsen og de ansatte i tyske samarbeidsbedrifter.344 At vanlige, passive NS-medlemmer ikke gikk fri, var imidlertid særegent for det norske rettsoppgjøret. I de fleste sammenliknbare land ble en tilsvarende lovgivning som den som gjaldt i tyskerarbeidernes saker, lagt til grunn også for politiske samarbeidspartnere; ledere og aktive medlemmer ble straffet, mens passive papirmedlemmer gikk fri. Vanlig medlemskap alene ble hverken strafferettslig forfulgt i Danmark, Nederland eller Belgia, og ingen andre politiske massepartier i verden har noensinne blitt kollektivt straffet på samme måte som NS.345 Dahl forklarer den kollektive dommen over NS med to faktorer: en juridisk og en historisk. Den juridiske forklaringen går ut på at de fleste lands straffelover i etterkrigstiden skjelnet mellom hovedgjerningsmenn og medhjelpere i alvorlige forbrytelser, mens det norske lovverket etter 1902 tildelte begge samme straffeskyld – uansett om medvirkningen var av fysisk eller psykisk art. Den historiske forklaringen legger vekt på at NS var det eneste partiet som samarbeidet med Tyskland og ble statsbærende under annen verdenskrig. Quislings parti oppnådde denne statusen på grunn av sin store utbredelse i Norge, og dermed kunne medlemsmassen klandres som medhjelpere i NS’ maktovertagelse i Norge.346 Dahl fastslår at den utstrakte bruken av tap av tillit og stemmerett for alle NS- medlemmer kan ha gitt politiske resultater. Han fastholder likevel at ingen partipolitisk

342 Hans Fredrik Dahl, 2004. 343 Nikolai Brandal, Eit politisk strafferettslig oppgjer : Det norske arbeiderpartiet og etterkrigsoppgjeret 1945-50 (Oslo, 2002). 344 Hans Fredrik Dahl, 2004. 345 Hans Fredrik Dahl, 2004. 346 Hans Fredrik Dahl, 2004. 111 agenda opprinnelig lå bak den ulike avstraffelsen for tyskerarbeid og NS-medlemskap. Heller ikke at tapet av tillit trådte i kraft for samtlige NS-medlemmer allerede i 1945, før de hadde fått sine dommer, var ifølge Dahl et resultat av venstresidens interesse for en brakseier i høstens stortingsvalg; ”man kunne jo tenke seg hvordan opinionen ville reagere om mennesker som teknisk befant seg under etterforskning for landssvik, møtte frem i titusenvis ved urnene i oktober 1945”.347

5.2 Hamar Stiftstidende etter frigjøringen

Selv om ingen egentlig partipolitisk interesse lå bak lovgivningen som ble praktisert under landssvikoppgjøret, var holdningene til oppgjøret forskjellige på de ulike politiske fløyene. Silkefronten fant sitt fotfeste på partiskalaens høyreside, mens isfronten sto sterkest blant kommunister, sosialister og sosialdemokrater. I de følgende avsnittene vil jeg undersøke om de politiske fløyenes holdninger kom til syne i avisene på Hamar. Undersøkelsen åpner med en sammenlikning av Hamar Arbeiderblads og Hamar Stiftstidendes omtale av landssvikoppgjøret i de første månedene etter frigjøringen, før den første lokale dommen, dommen over Peder Alfei, falt i Sør-Hedmark herredsrett 10. oktober 1945. Hvordan HA, med Olav Borchgrevink, Oddvar Røst og Sigmund Stafne som redaktører, omtalte landssvikoppgjøret de første månedene etter frigjøringen, er grundig beskrevet i kapittel tre. I de følgende avsnittene vil Hamar Stiftstidendes holdninger, særlig de som ble eksplisitt uttrykt i lederartikler, bli satt under lupen. Jeg vil trekke paralleller tilbake til kapitlene om HAs dekning. På nasjonaldagen i 1945 omtalte både Stikka og HA retningslinjene som var satt for landssvikoppgjøret, i store førstesideoppslag. Artiklenes brødtekster var rene rundskriv fra sentralt hold og skrevet av NTB, men titlene skilte seg fra hverandre. ”Streng dom venter landssvikerne”, lød HAs overskrift; ”Oppgjøret med landssvikerne skal skje i former som er en rettstat verdig” skrev Stikka.348 Allerede her kunne man ane at ulike holdninger skulle komme til å prege de to avisredaksjonenes dekning av oppgjøret.

347 Hans Fredrik Dahl, 2004: 23. 348 Hamar Arbeiderblad/NTB, ”Streng dom venter landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 17.05.1945: 1; Hamar Stiftstidende/NTB, ”Oppgjøret med landssvikerne skal skje i former som er en rettsstat verdig”, i Hamar Stiftstidende 17.05.1945: 1. 112

HA kommenterte retningslinjene for landssvikoppgjøret i en tordnende lederartikkel to dager senere (jamfør kapittel tre). Lederartikkelens innledning godtok retningslinjene om at oppgjøret skulle være en rettsstat verdig, før det neste avsnittet introduserte et stort og megetsigende ”men”. HA krevde at ”enhver nazist fra første dagen han tas i forvaring” tydelig skulle ”føle at han er en landssviker”, og redaksjonen ville ha seg frabedt ”lemfeldighet”, ”ettergivenhet” og ”stivbeint paragrafrytteri”. ”Den så sørgelig bekjente norske omtrentlighet må vike plassen for hardhendt og kynisk behandling av de infiserte elementer”, mente Borchgrevinks arbeideravis. 349 Tre dager senere kommenterte Stikka, som i etterkrigsårene var ledet av redaktør Christian Rieber-Mohn, oppgjørets retningslinjer – og det på en helt annen måte enn HA. I Høyre-avisa var lederartikkelens innhold snudd helt rundt. Her ble det i innledningen akseptert at NS-medlemmer hadde begått landssvik, før avisa snudde om med et ”men” og talte for forsoning i resten av artikkelen:

Oppgjøret med forbryterne skal skje og skjer også i former som er en rettsstat verdig. […] Hver enkelt tiltalt skal få full adgang til å forsvare seg i overenstemmelse med norsk lov og vanlige rettsprinsipper. I det hele tatt er det av den rolige og verdige holdning publikum har inntatt i disse dager, grunn til å trekke den slutning at myndighetene har folkeopinionen med seg når de griper til med fast hånd og uten persons anseelse, men også viser måtehold i de tilfeller hvor dette er på sin plass.350

Straffen, som ifølge HA måtte være hard, kynisk og uhemmet av stivbeint paragrafrytteri, måtte ifølge Stikka ikke være ”utslag av en terror- og voldsmentalitet som avler ny terror og ny vold, men den skal tjene for vern om retten”. Mens HAs første lederartikkel om landssvikoppgjøret bar preg av hevnlyst og hat overfor dem avisa omtalte som ”infiserte elementer”, mente Høyre-avisa at rettssuttøvelsen ikke måtte ”synke ned til å tjene som redskap for dem som måtte være ute etter hevn over motstandere”. Holdningene HA og Stikka viste i sine første lederartikler om rettsoppgjøret, var helt forskjellige fra hverandre. HAs retorikk tilhørte isfronten, mens

349 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2. 350 Hamar Stiftstidende, ”Rettsoppgjøret”, i Hamar Stiftstidende 22.05.1945: 3. 113

Stikkas retorikk allerede da, bare et par uker etter frigjøringen, minnet om silkefrontens forsoningsorienterte argumentasjon.351 Det hører med til historien at redaktør Rieber-Mohn selv fikk sin nasjonale holdning gransket etter frigjøringen. Rieber-Mohn hadde vært redaktør i Hamar Stiftstidende fra 1936, og han ble sittende i lederstolen helt fram til 1943, da avisa ble stanset.352 Som redaktør i et okkupert land trykket Høyre-mannen en lang rekke tilsynelatende redaksjonelle lederartikler. I flere av disse ble ifølge Nygaard-komiteen, som sto bak granskningen, krigsbegivenhetene og de alliertes ”forbryteske” opptreden mot Norge kommentert. Lederartiklene gikk ifølge kommisjonen ”videre enn forsvarlig av hensyn til ivaretagelsen av nasjonale interesser”. Da Stikka ble nedlagt og Rieber- Mohn mistet redaktørtittelen, gikk han inn i en underordnet journaliststilling i NS-avisa Hedemarkingen.353 I sin forklaring hevdet Rieber-Mohn at han hadde arbeidet for at flest mulig av Stikkas journalistiske, forretningsmessige og tekniske medarbeidere skulle bli ansatt i Hedemarkingen, og at han så på seg selv om sen tillitsmann for dem. Han poengterte også at han hadde arbeidet under et voldsomt press under okkupasjonen. Flere personer ga Rieber-Mohn gode skussmål, og styret i Hamar Stiftstidende gjenvalgte ham umiddelbart som redaktør etter frigjøringen.354 Nygaard-komiteen la på sin side vekt på at Rieber-Mohn var en erfaren og respektert pressemann, som hadde arbeidet i norsk media siden 1910. Han burde derfor, ifølge pressens granskningskomité, ha trukket seg eller protestert mot okkupasjonsmaktens påvirkning av pressen. Komiteen konkluderte etter to grundige behandlinger av saken med at Rieber-Mohn hadde ”vist unasjonal holdning” i krigsårene.355 HA fulgte landssvikoppgjøret med argusøyne i ukene og månedene etter frigjøringen. Arrestasjonene og forhørene ble fulgt med et kritisk blikk, og Ola Himberg- Larsens karakter ”Den lunefulle” trykket anonyme, muligens fiktive personers tirader mot landssviktiltalte og rettsapparatet. ”Hit og dit”- og ”I dag”-spaltene på HAs bakside gjorde stadig narr av NS-medlemmer, lesere fikk i innlegg angripe og spre rykter om

351 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2; Hamar Stiftstidende, ”Rettsoppgjøret”, i Hamar Stiftstidende 22.05.1945: 3. 352 Rieber-Mohn, 1947. 353 Hjeltnes, 1990: 87-89. 354 Hjeltnes, 1990: 87-89. 355 Hjeltnes, 1990: 87-89. 114 andre hedmarkinger, og ordlyden i de rettsoppgjørrelaterte artiklene var fordømmende. Selv passive NS-medlemmer ble omtalt som ”infiserte elementer” og ”quislinger”. Fengslenes påståtte milde behandling av de lokale NS-medlemmene ble satt i HAs søkelys, og avisas samlede angrep på praksisen endret fengslenes rutiner. Selv om Oddvar Røsts første lederartikkel som redaktør 6. juni oppfordret leserne til å la rettsapparatet arbeide i fred, var HA i månedene fra frigjøringen til den første domsavsigelsen, sett under ett, avvisende til forsoning. Redaksjonen argumenterte stadig for et effektivt, hardt og kynisk oppgjør med de landssviktiltalte (jamfør kapittel tre). Mens HA både selv fordømte landssviktiltalte og lot lesere få angripe medborgere som etter sigende hadde unasjonale gjerninger på samvittigheten, var Stikka uttalt motstander av denne praksisen. ”Vær varsom!” oppfordret avisas lederartikkel 5. juni, og Rieber-Mohns redaksjon ba leserne unngå å sette ut rykter om konkurrenter, uvenner og andre fiender ”så ikke folkedommen skal ramme uskyldige mennesker”. ”Disse betraktninger har ikke til hensikt å unnskylde eller forsvare dem som har handlet mot sitt lands interesser. Absolutt ikke! Men også disse har krav på å få sin sak klarlagt på en objektiv og rettferdig måte”, skrev Stikka og redaktør Rieber-Mohn.356 Han fikk selv sine handlinger og holdninger under okkupasjonen gransket, og han visste hvor krevende og sammensatt det var å leve og virke i et okkupert land.357 Også Stikka kunne imidlertid harselere med tyskere og nordmenn med unasjonale holdninger. Høyre-avisa var fritatt for petiter som HAs ”I dag” og ”Fra dag til dag”, men humorspalten ”Hva vi hvisket” minnet mye om HA-spalten ”Hit og dit”. Under ”Hva vi hvisket”-vignetten omtalte avisa hendelser fra okkupasjonstiden med en løssluppen penn, som i vitsen ”Den tyske flåten”:

Per var bare 10 år og skulle lære å svømme. I mangel av noe bedre brukte han en plankestumt som svømmebelte. Det gikk ikke rart til å begynne med, planken gled unna og Per kom under, tok inn vann og måtte vasse hostende i land. Der hadde to halvvoksne hirdjenter tatt plass, de ville til like være ”idrettskvinner” og spurte spydig om ikke plankestumpen var restene av den engelske flåten. – Nei, det skal liksom være hele den tyske, svarte Per.358

356 Hamar Stiftstidende, ”Vær varsom!”, i Hamar Stiftstidende 05.06.1945: 2. 357 Hjeltnes 1990: 87-89. 358 Hamar Stiftstidende, ”Hva vi visket”, i Hamar Stiftstidende 11.08.1945: 2. 115

Under forhørene uttrykte HA stadig oppgitthet over de mange bortforklaringene og unnskyldningene personer siktet for landssvik kom med. Stikka gjorde det samme ved flere anledninger. Titler som ”Bare ’uskyldigheter’ i retten” og ”Heller ikke ’ordførerne’ Myki og Wollebæk har gjort noe galt” minnet mye om arbeideravisas vinklinger.359 Misnøyen ble imidlertid kun uttrykt i artikkeltitler, for mens Ola Himberg-Larsen i ”Fra dag til dag”-petiten og Oddvar Røst i ”I dag”-spalten stadig okket og veet seg over de tiltaltes bortforklaringer og sviktende hukommelse, hadde ikke Stikka-redaksjonen framtredende personligheter med tilsvarende holdninger. Sett bort ifra humorinnslaget under ”Hva vi hvisket”-vignetten var en ukentlig landbruksside og en spalte der en teolog formidlet et kristent budskap, Stikkas faste innslag.360 Disse kunne sjelden relateres til landssvikoppgjøret. Enkelte har hevdet at Arbeiderpartiets interesser sørget for at NS-medlemmer og ikke tyskerarbeidere ble fratatt stemmeretten i 1945.361 En noe tilsvarende teori ble framstilt av Stikka-redaksjonen i en lederartikkel allerede 29. august. Høyre-avisa lurte på hvordan Arbeiderparti-pressen kunne argumentere for ”et strengt og rettferdig oppgjør med alle dem som på utilbørlig måte har tjent store penger på forretningsforbindelser med landets fiender”, når de samme avisene tok tyskerarbeidere som ”helt frivillig har forlatt sin jobb, fristet av høye lønninger” i forsvar.362 Stikka, som like etter frigjøringen hadde vært utelukkende forsonende i sitt standpunkt til landssvikoppgjøret, beholdt i stor grad denne holdningen fram til den første dommen ble avsagt i herredsretten på Hamar midt i oktober 1945. Høyre-avisa talte riktig nok ved enkelte anledninger mot lemfeldighet og for et mer effektivt oppgjør, og avisa frydet seg over at dødsdømte Quisling 11. september var en ”ferdig mann – på alle måter”.363 Men selv i Stikka-artiklene som sto nærmest isfronten i holdninger, var ordlyden mindre dramatisk og budskapet mindre kritisk enn i tilsvarende HA-artikler. I

359 Hamar Stiftstidende, ”Bare ’uskyldigheter’ i retten”, i Hamar Stiftstidende 05.07.1945: 1; Hamar Stiftstidende, ”Heller ikke ’ordførerne’ Myki og Wollebæk har gjort noe galt”, i Hamar Stiftstidende 05.07.1945: 3. 360 Se for eksempel Hamar Stiftstidende 11.08.1945. 361 Nikolai Brandal 2004; Hans Fredrik Dahl 2004. 362 Hamar Stiftstidende, lederartikkelen, i Hamar Stiftstidende 29.08.1945: 3. 363 Hamar Stiftstidende, lederartikkelen, i Hamar Stiftstidende 10.07.1945: 2; Hamar Stiftstidende, ”Dødsdommen”, i Hamar Stiftstidende 18.07.1945; Hamar Stiftstidende, ”Dommen”, i Hamar Stiftstidende 11.09.1945: 2. 116 tillegg forble Høyre-avisas holdning fram til den første domsavsigelsen langt mer orientert mot et rettferdig oppgjør, slik lederartikkelen ”Rettsoppgjøret”, som i september oppfordret folk til å ha tillit til rettsstaten Norges rettsapparat, tydelig viste.364

5.3 Hamar Stiftstidendes dekning av landssviksakene

I kapittel fire ble 30 landssvikdommer fra Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark sammenliknet med de dertil hørende avisartiklene i Hamar Arbeiderblad. For å tegne et bilde av hvordan Hamar Stiftstidende dekket landssviksakene i forhold til Hamar Arbeiderblad, vil de kommende avsnittene sammenlikne de to avisenes dekninger av åtte av de 30 rettssakene. En sammenlikning av innholdet, ordlyden og vinklingene i artiklene som omtalte de samme sakene, kan fortelle om Arbeiderparti- og Høyre-avisa framstilte landssviktiltalte på ulike måter, og om HAs dekning var preget av avisas partitilhørighet.

5.3.1 Peder Alfei

Den aller første landssvikdommen på Hedmarken falt 10. oktober 1945, da 41-åringen Peder Alfei, som hadde vært medlem av NS og deltatt på våpenkurs, ble dømt til ti måneders fengsel i Sør-Hedmark herredsrett.365 HAs dekning av rettssaken, som er gjennomgått i kapittel tre, var sterkt preget av redaksjonens kritiske holdning til landssvikerne.366 Når HAs og Stikkas dekning av rettssaken skal sammenliknes, må det først nevnes at det fantes flere likhetstrekk mellom de to avisenes artikler. Begge avisene slo opp saken stort, begge avisene listet grundig opp tiltalepunkter og rettens prosedyre, og begge avisene inkluderte flere sitater fra både Alfei og rettens administrator. Sitatene var noe ulikt utformet, men innholdet var i stor grad det samme. Mens tiltaltes

364 Hamar Stiftstidende, ”Rettsoppgjøret”, i Hamar Stiftstidende 08.09.1945: 3. 365 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Peder Alfei, 10.10.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 366 Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4. 117 kommentarer framsto som mindre gjennomtenkte, spilte dommeren en slags helterolle i begge avisartiklene.367 HAs og Stikkas dekning skilte seg imidlertid klart fra hverandre på flere andre områder, og særlig karakteristikken av tiltalte var svært forskjellig i de ulike avisene. HA stolte hverken på tiltalte eller rettens konklusjon om at han var en ”tilbakeholden og stillferdig” person som hadde blitt forledet inn i NS av en ”sterkere nabo”, og avfeide inntrykket Alfei hadde gitt i rettssalen, som et spill for galleriet. ”Det virket som om han ville få retten til å innse at han var en enfoldig og stillfarende mann som aldri hadde blandet seg opp i noen verdens ting”, skildret arbeideravisa i sitt karaktermord av Alfei.368 Stikka kom ikke med en tilsvarende beskrivelse av tiltalte, men Høyre-avisa lot – ulikt HA – tiltaltes forsvarer komme til orde på trykk:

Forsvareren framholdt at de to tiltalepunkter, medlemskapet og tiltaltes deltagelse i våpenkurset, måtte holdes fra hverandre. Jeg mener at vi her har for oss et passivt medlem. Det erkjennes også av påtalemyndighetene at tiltalte ikke har drevet aktiv virksomhet. Når det gjaldt våpenkurset, nevnte han at tiltalte var tatt dit ved tvang, og kom med en lengre utgreiing om dette, hvoretter han nedla påstand om frifinnelse eller at tiltalte ansees på mildeste måte.369

I HA ble de landssvikdømtes forsvar og formildende omstendigheter så godt som aldri gjengitt; i Stikka ble forsvareren sitert på trykk allerede etter den første rettssaken i distriktet. Man kan ikke av den grunn hevde at Høyre-avisas avisartikkel tok Alfei i forsvar, men den formidlet et forsvar av ham til leserne. Slik viste Stikka – ulikt mer kategoriske og angripende HA – at saken hadde mer enn én side. Høyre-avisas journalistikk var i dette tilfellet mer redelig enn HAs.

367 Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945: 1+4; Hamar Stiftstidende, ”Den første landssviksak fra Hedemarken for herredsretten i går”, i Hamar Stiftstidende 11.10.1945: 2. 368 Sør-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Peder Alfei, 10.10.1945, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Våpenkursene på Blæstad var en opplæring i gatekamper”, i Hamar Arbeiderblad 11.10.1945 369 Hamar Stiftstidende, ”Den første landssviksak fra Hedemarken for herredsretten i går”, i Hamar Stiftstidende 11.10.1945: 2. 118

5.3.2 Julie Andresen

43 år gamle Julie Andresen ble stilt for Hamar byrett 15. november 1945. Retten fant det bevist at kvinnen hadde vært NS-medlem og propaganda- og kretsleder for NS’ kvinneorganisasjon på Hedmarken, men påpekte at hun i første rekke hadde vært i organisasjonene for de sosiale forlystelsenes skyld. Hun ble dømt til ett års fengsel.370 Da Andresen møtte i byretten i november 1945, ville hun først ikke forklare seg med pressen til stede. Hennes ønske om å få journalistene kastet på dør, som ble spydig omtalt i HA, var sannsynligvis delvis motivert av omtalen hun hadde fått i arbeideravisa fire og en halv måned tidligere. Der hadde den frittalende kvinnen, som avisa mente at påsto at NSK var en slags syklubb, blitt hengt ut kraftig. ”– Provisorisk hvaforno? Anordning? Av 1944? […] Å er det for noe a?” var bare noen av Andresen-sitatene som ble trykket, og som gjorde henne til latter for HAs lesere.371 Om Andresen hadde mislikt HAs gjengivelse av sitt eget forhør, måtte hun ha hatt like lite til overs for Stikkas versjon. De to avisenes avsnitt om henne var nemlig identiske, og det er tydelig at Arbeiderparti- og Høyre-avisa samarbeidet i de svært travle ukene etter frigjøringen. Redaksjonene hadde på dette tidspunktet ennå ikke satt seg ordentlig, og flere landssviktiltalte møtte daglig til forhør i ulike lokaler på Hamar. Kun titlene, der HA skrev at ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, mens Stikka fokuserte på Andresen og skrev ”Rappkjeftet NS-kvinne i går – men helt uskyldig”, var forskjellige i de utfyllende artiklene fra forhøret i Hamar kretsfengsel.372 Om brødteksten var produsert av en journalist fra HA eller Stikka, kan man umulig si med sikkerhet, men tekstens ordvalg og den noe fordummende bruken av skriftlig dialekt minnet påfallende om HA-journalist Ola Himberg-Larsens skrivestil. Etter domsavsigelsen mot Andresen i november samme år skrev begge avisene egne artikler. I disse var blant annet forskjellene i avisenes gjengivelser av forsvarerens utsagn interessante. ”Jeg kan ikke si annet enn at det er merkelig at denne staben (Andresens kolleger i NS, forfatterens anmerkning) i dag er på frifot, mens man har kastet tiltalte i fengsel, og man har ikke engang sørget for en bestyrer til butikken”, siterte HA, som vanligvis ikke lot landssvikernes forsvarere komme til orde i det hele

370 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Julie Andresen 15.11.1945, i Statsarkivet i Hamar. 371 Hamar Arbeiderblad, ”Ingen av landssvikerne har gjort noe galt!”, i Hamar Arbeiderblad 30.06.1945: 2. 372 Hamar Stiftstidende, ”Rappkjeftet NS-kvinne i går – men helt uskyldig”, i Hamar Stiftstidende 30.06.1945: 3. 119 tatt.373 I Stikka kom det fram at forsvareren faktisk hadde langt mer på hjertet, og at HAs sitat var en sterk forenkling av hva som faktisk hadde blitt sagt. I Stikkas artikkel ble samtlige tiltalepunkter gjennomgått av Andresens forsvarer.374 Også avisenes bruk av Andresens sitater tydet på at HAs holdning til de landssviktiltalte var mindre forsoningsorientert enn Stikkas. I arbeideravisa fikk Andresens sitater, som i fellesartikkelen etter forhøret, tiltalte til å framstå som uintelligent. Det var tydelig at HA ikke stolte på hennes påstand (og rettens konklusjon) om at hun først og fremst var aktiv i NSK for det sosiales skyld. ”(Hun leverer denne fører-klisjeen uten å rødme)”, bemerket HA – tydelig mistroisk.375 Stikka framstilte sitatene på en mer objektiv måte uten tilsvarende bemerkninger. Det må imidlertid legges til at Stikka trykket en rekke sitater, at dommeren også i Høyre-avisa alltid fikk det siste ordet, og at siteringen av Andresen framstilte henne som uintelligent – selv om det her, i større grad enn i HA, ble overlatt til leseren å gjøre seg opp en mening om kvinnen.376 Ett særegent aspekt ved Hamar Stiftstidendes artikkel kunne imidlertid vekke et ekstra stort hat overfor Andresen blant leserne. Høyre-avisa knyttet ved flere anledninger Andresen-saken opp mot torturen som hadde blitt begått mot gode nordmenn i Hamar kretsfengsel under okkupasjonen, selv om det tilsynelatende ikke fantes noen sammenheng mellom de to elementene – ut over at rettssaken mot Andresen ble avholdt i nettopp kretsfengselet. Tittelen ”Visste ikke at Hamarborgere satt arrestert på kretsfengselet under krigen” dreide seg kun om Andresens ”[n]ei”-svar på dommerens spørsmål om tiltalte visste hvem som satt arrestert i Hamar-fengselet. I artikkelens innledningen penset journalisten leserne bevisst inn på vonde minner fra okkupasjonen:

Det var unektelig med en egen følelse at vi i går gikk inn i Hamar kretsfengsels rettslokale for å referere landssviksaken mot Julie Andresen, Hamar. Denne bygning som sto der i en glans av blod og skrekk under krigen, skulle igjen se et rettsoppgjør under norsk retts humane former. Vi kunne ikke la være å stille en sammenligning mellom

373 Hamar Arbeiderblad, ”Fru Julie Andresen fikk ett års fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 17.11.1945: 2. 374 Hamar Stiftstidende, ”Visste ikke at Hamarborgere satt arrestert på kretsfengselet under krigen”, i Hamar Stiftstidende 16.11.1945: 2. 375 Hamar Arbeiderblad, ”Fru Julie Andresen fikk ett års fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 17.11.1945: 2. 376 Hamar Stiftstidende, ”Visste ikke at Hamarborgere satt arrestert på kretsfengselet under krigen”, i Hamar Stiftstidende 16.11.1945: 2. 120

”herrefolket” og deres hjelperes køllebetonede forhørsformer der vi satt og så på det fredelige skuespill som rullet seg opp for oss.377

Alt i alt var Stikkas og HAs avisartikler om Andresen-saken preget av den samme kritiske holdningen. I forhørsartikkelen ble tiltalte gjort til latter i identiske avisartikler, og etter domsavsigelsen ble hun framstilt som en viktig nazist av både Arbeiderparti- og Høyre-avisa – om enn på ulike måter. HA gjorde dette tydelig med nedlatende adjektiv og en mistroisk, harselerende setning i parentes, mens Stikka, som gjenga replikkvekslingene på en mer objektiv måte, og som lot tiltaltes forsvarer komme med et grundig tilsvar, knyttet Andresen opp mot torturen av nordmenn i Hamar kretsfengsel under okkupasjonen.

5.3.3 Andreas Imerslund og Eilif Sandberg

NS-ordførerne Andreas Imerslund fra Vang og Eilif Sandberg fra Nes ble 6. og 7. mars 1946 dømt i Nord-Hedmark herredsrett. Førstnevnte ble dømt til fengsel i ett år og fem måneder og å betale bot, inndragning og erstatning på totalt 28 000 kroner, mens

Sandberg ble dømt til tvangsarbeid i to og et halvt år og å betale totalt 227 200 kroner.378 HA dekket de to rettssakene svært inngående med flere reportasjer, en lederartikkel som sammenliknet dommene, og en ”Fra dag til dag”-petit. Avisa mente at Imerslunds dom var for mild sett opp mot Sandbergs, og det var tydelig at redaksjonen unnet NS-ordføreren fra Vang en langt strengere straff. Mens ”Den lunefulle” drømte om at rettsapparatet ga alle NS-ordførere ” 20 års tvangsarbeid”, ble nemlig Imerslund, som i rettsprotokollen ble beskrevet som en angrende synder, karakterisert som en

”aggressiv og innbitt nazist til det siste” i HA.379 Også Hamar Stiftstidende fulgte rettssakene mot Sandberg og Imerslund tett fra starten av. Forhørene av NS-ordførerne ble omtalt i store reportasjer med mange sitater sommeren 1945, og i Høyre-avisa, i enda større grad enn i HA, ble de tiltalte her satt på

377 Hamar Stiftstidende, ”Visste ikke at Hamarborgere satt arrestert på kretsfengselet under krigen”, i Hamar Stiftstidende 16.11.1945: 2. 378 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Eilif Sandberg og Lars Juliussen 07.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 379 Hamar Arbeiderblad, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 4; Ola Himberg-Larsen/Den lunefulle, ”Influensa-feber”, i Hamar Arbeiderblad 13.03.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”’Ordfører’ Imerslund angrer bittert på at han ble NS-mann”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4; Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Andreas Imerslund 06.03.1946, i Statsarkivet i Hamar. 121 plass av dommeren.380 Da Imerslund for eksempel hevdet at Norges situasjon under okkupasjonen var forkludret, og at han derfor ikke kunne straffes for å ha meldt seg inn i NS, svarte dommeren på denne måten:

Det var ingen forkludring, men et klart landsforræderi. Forresten er det sørgelig at ingen av dere kan erkjenne at dere har gjort noe galt. Dermed erkjenner jo alle nazistene at det dere gjorde i 1940 og seinere, var det riktige, og deri ligger jo en fare for at dere – hvis en liknende situasjon skulle oppstå enda en gang – ville opptre akkurat på samme måten.381

I HA ble Imerslund i den første avisartikkelen om domsavsigelsen framstilt som en angrende synder; det var først i lederartikkelen om Imerslund- og Sandberg-sakene at avisa omtalte ham som en ”aggressiv og innbitt nazist” og talte for en strengere straff.382 Også i Stikka ble den tidligere Nes-ordføreren etter domsavsigelsen framstilt som en angrende synder, men her ble ikke dette inntrykket senere modifisert. Noen lederartikkel som karakteriserte Imerslund som ”aggressiv og innbitt” kom aldri på trykk i Høyre-avisa. Da journalisten bak artikkelen om domsavsigelsen hadde skrevet at Imerslund erklærte ”at han nå er klar over at han har handlet galt. Han ønsker å ta sin straff og gjøre det godt igjen mot dem han har skuffet. Hans forklaring er da også grei og virker åpen og real”, var dermed siste ord sagt om Imerslund i Hamar Stiftstidende.383 Også den langt strengere straffen mot Sandberg ble kun omtalt i én omfattende avisartikkel, som i stor grad stemte overens med rettens konklusjoner og HAs tilsvarende artikkel. Den fremste forskjellen mellom Stikkas og HAs artikkel om dommen i mars 1946 var at HA fremdeles ikke lot forsvareren komme til orde, mens Høyre-avisa viet tiltaltes forsvarer et eget avsnitt. Lederartikkelen ”To dommer”, der HA igjen og igjen hevdet at avisa ikke ville blande seg opp i rettsapparatets anliggender, mens den parallelt viste stor misnøye med NS-ordfører Imerslunds milde straff, var særegen for arbeideravisa; Stikka satte aldri de to ordførerdommene opp mot hverandre. I artiklene om domsavsigelsene, som dermed

380 Hamar Stiftstidende, ”Merkelig få NS-folk hadde kjennskap til at Norge var i krig med Tyskland!”, i Hamar Stiftstidende 04.07.1945: 1; Hamar Stiftstidende, ”22 landssvikere for retten i går”, i Hamar Stiftstidende 16.06.1945: 1. 381 Hamar Stiftstidende, ”Merkelig få NS-folk hadde kjennskap til at Norge var i krig med Tyskland!”, i Hamar Stiftstidende 04.07.1945: 1. 382 Hamar Arbeiderblad, ”’Ordfører’ Imerslund angrer bittert på at han ble NS-mann”, i Hamar Arbeiderblad 07.03.1946: 4; Hamar Arbeiderblad, ”To dommer”, i Hamar Arbeiderblad 11.03.1946: 4. 383 Hamar Stiftstidende, ”’Ordfører’ Imerslund vedtok fengselsdom på 1 år og 5 mndr.”, i Hamar Stiftstidende 07.03.1945: 1+5. 122 ble det eneste Høyre-avisa skrev om Imerslund- og Sandberg-sakene i 1946, fikk samtidig de tiltaltes forsvarere komme til orde. Mens HAs endelige karakteristikk av Imerslund omtalte ham som en aggressiv, aktiv og innbitt nazist, ble han kun karakterisert som angrende og real i Stikka. HAs og Stikkas lesere må ha sittet igjen med totalt ulike bilder av Imerslund og hans holdninger og handlinger under okkupasjonen.

5.3.4 Magnus Storsween

55 år gamle Magnus Storsween fra Hamar ble dømt i byens byrett 20. mai 1946. Handelsskolebestyreren hadde ifølge dommen både på og utenfor skolen vervet unge hedmarkinger til NS og kamp ved fronten, og han hadde anmeldt en jøssing og skrevet en naziinspirert lærebok om økonomi. For disse forholdene, som Storsween nektet for, men som retten fant beviselige, ble han dømt til tvangsarbeid i tre år og til å betale bot og erstatning på totalt 25 000 kroner.384 Ulikt mange av de andre landssviktiltalte som er blitt omtalt i denne oppgaven, ble Storsween av Hamar byrett beskrevet som en ”ondsinnet […] kranglefant” og en virkelig landssviker – ”en ivrig NS-mann som med glød går inn for de nasjonalsosialistiske ideer”. Avisartiklene som omtalte domsavsigelsen, fokuserte ikke på dette aspektet. Hamar Arbeiderblad skrev en lang og utfyllende artikkel som ramset opp tiltalepunktene uten store ord eller sarkastiske vinklinger, mens Hamar Stiftstidende nøyde seg med en svært kort notis som helt objektiv opplyste leserne om størrelsen på straffen.385 Brødtekstene i de to avisenes artikler som omtalte forhøret av Storsween i juli året før, var, i likhet med artiklene om Julie Andresen-forhøret, identiske; de var skrevet av samme journalist. I artiklene ble kranglete Storsweens mange spydige svar og provoserende bortforklaringer gjengitt på eksakt samme måte.386 Det var imidlertid ikke i denne artikkelens brødtekst HA fordømte Storsween sterkest; det skjedde i tittelen og undertitlene. ”Magnus Storsween setter verdensrekord

384 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Magnus Storsween, 20.05.1946, i Statsarkivet i Hamar. 385 Hamar Arbeiderblad, ”Handelsskolebestyrer Storsween fikk 3 års tvangsarbeid”, i Hamar Arbeiderblad 22.05.1946: 2; Hamar Stiftstidende, ”Magnus Storsween fikk 3 års fengsel”, i Hamar Stiftstidende 22.05.1946: 3. 386 Hamar Arbeiderblad, ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull”, i Hamar Arbeiderblad 12.07.1945: 2; Hamar Stiftstidende, ”Handelsskolebestyrer Storsween gikk inn og ut i NS flere ganger før krigen”, i Hamar Stiftstidende 12.07.1945: 2. 123 i tull. Han har holdt NS-foredrag, oppfordret til fronttjeneste, beslaglagt nisseluer og truet med NS. Men han har hele tiden vært en farlig motstander av partiet”, skrev HA, som med spydige formuleringer allerede etter forhøret ga sitt klinkende klare svar på Storsweens skyldspørsmål.387 I tittel og ingress skilte Stikka seg sterkt fra HA. HAs lokale mediemotpol valgte nemlig en helt annen og langt mindre dømmende inngang til den ellers identiske avisartikkelen:

Handelsskolebestyrer Storsween gikk ut og inn i NS flere ganger før krigen. Han ble nektet opptagelse i Arbeiderpartiet. Fikk 3 000 kr. i erstatning for dårlig behandling i 1940. – Har skrevet lærebok hvor Hitler betegnes som verdens frelser fra jødedommen.388

Alt i alt skilte HAs og Stikkas gjengivelse av den samme rettssaken seg klart fra hverandre. Selv om brødtekstene i artiklene om forhøret var identiske og utformet av samme journalist, dømte HAs tittel og undertitler tiltalte som landssviker på en spydig og sarkastisk måte. Stikka løftet objektivt fram mindre sentrale deler av dommen uten eksplisitt å skrive at Storsweens forklaringer var usanne (slik HA gjorde ved i tittelen å skrive at han satte ”verdensrekord i tull”). Etter domsavsigelsen i mai 1946 omtalte Stikka saken i en svært kortfattet notis som kun beskrev formaliteter og straffeutmålingen. HA ga på sin side leserne innblikk i Storsweens store synderegister, og selv om denne artikkelen var fritatt for spydige formuleringer, må arbeideravisas og Stikkas lesere også i Storsween-saken ha fått svært ulike inntrykk av den tiltalte.

5.3.5 Mathias Gaukerud

NS-lensmann i Løten Mathias Gaukerud ble stilt for Nord-Hedmark herredsrett sensommeren 1946. Retten slo fast at Gaukerud ikke hadde gått nazistenes ærend som lensmann, og han ble derfor ikke idømt noen frihetsstraff. Han måtte imidlertid betale

387 Hamar Arbeiderblad, ”Magnus Storsween setter verdensrekord i tull”, i Hamar Arbeiderblad 12.07.1945: 2. 388 Hamar Stiftstidende, ”Handelsskolebestyrer Storsween gikk inn og ut i NS flere ganger før krigen”, i Hamar Stiftstidende 12.07.1945: 2. 124 en bot på 2 000 kroner, han ble fratatt stillingen for alltid, og kanskje viktigst: Han ble stemplet som en landssviker.389 Å sammenlikne HAs og Stikkas omtale av landssviksaken mot Gaukerud er særlig interessant fordi Løten-lensmannens gjerninger var av en relativt lav alvorlighetsgrad. Det er her interessant å undersøke om Høyre-avisa gikk lenger enn HA i å forsvare den tiltalte. I HA ble Gaukerud-saken omtalt i to artikler: en svært kort notis og en noe mer omfattende tekst. Arbeideravisa fokuserte i den mest omfattende av disse på statsadvokatens og riksadvokatens uoverensstemmelse over hvorvidt Gaukerud i det hele tatt skulle straffeforfølges. Flere vitner som forsvarte Gaukerud, ble samtidig parafrasert på trykk. Selv om HA ikke eksplisitt forsvarte Gaukerud eller skrev lederartikler eller petiter om ham, ga avisa en balansert gjengivelse av den spesielle landssviksaken.390 Hamar Stiftstidende omtalte kun rettssaken i én artikkel, men denne var til gjengjeld langt mer omfattende enn begge de to sakene HA skrev. Den største innholdsmessige forskjellen var at mens HA kun parafraserte vitnene, fikk tiltalte i tillegg selv forklare seg i Høyre-avisa. Det var her tydelig at journalisten hadde stor tiltro til Gaukeruds egne utsagn, og da tiltalte selv forklarte at ”[d]et var en utbredt oppfatning blant Løten-folk at jeg skulle bli stående som lensmann”, stilte ikke avisa utsagnet i et kritisk søkelys; det ble ukritisk tatt for god fisk. HAs og Stikkas omtale av landssviksaken mot Gaukerud, som både under oppgjøret og i ettertid har blitt sterkt forsvart av Løten-sokninger som kjente ham og hans praksis, sto dermed i stil.391 Begge avisene gjenga forhandlingene på rettferdige måter, og begge avisene lot vitnene uttale seg positivt om NS-lensmannen. Mens HA løftet fram uenigheten mellom statsadvokaten og riksadvokaten om hvorvidt Gaukerud i det hele tatt burde stilles for retten, lot Stikka Løten-mannen forklare seg ukommentert i en rekke sitater. Begge redaksjonene på Hamar ga dermed balanserte gjengivelser av landssviksaken som ikke resulterte i noen frihetsstraff. Men hverken arbeider- eller Høyre-avisa problematiserte at Gaukerud ble dømt for landssvik og mistet stillingen.

389 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Mathias Gaukerud, 10.08.1946, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud fradømt stillingen for alltid”, i Hamar Arbeiderblad 12.08.1946. 390 Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud fradømt stillingen for alltid”, i Hamar Arbeiderblad 12.08.1946; Hamar Arbeiderblad, ”Lensmann Gaukerud for retten”, i Hamar Arbeiderblad 10.08.1946: 4. 391 Trætteberg, 1993. 125

5.3.6 Tore Viker

60-åringen Tore Viker ble i september 1946 dømt til fengsel i ett år og tre måneder. Furnes-mannen hadde vært hird- og NS-medlem under okkupasjonen, og han hadde i korte perioder hatt enkelte mindre sentrale verv i partiet. Av Nord-Hedmark herredsrett ble han karakterisert som et passivt NS-medlem.392 Vikers første møte med landssvikretten, forhøret 27. juni 1945, ble beskrevet i ordrett identiske avsnitt i HA og Stikka. Igjen hadde medie-motpolene på Hamar samarbeidet om å dekke alt som skjedde i distriktet. I denne artikkelen ble forhørene av flere landssviktiltalte omtalt, og i innledningen ble alle stemplet som ”quislinger”. Den eneste forskjellen mellom HAs og Stikkas dekning av Viker-forhøret var at HA, som sommeren 1945 gjentatte ganger uttrykte misnøye med de tiltaltes mange bortforklaringer, i en undertittel ga Viker ros for å innrømme straffeskyld. I Stikka ble Viker-saken kun nevnt i det korte avsnittet som også ble trykket i HA.393 Etter domsavsigelsen i september 1946 ble Viker-saken omtalt på ulike måter i Stikka og i HA. I arbeideravisa ble hele rettssaken oppsummert i en marginal notis, som, uten å gå nærmere inn på rettens konklusjoner, ga et kortfattet overblikk over tiltalepunktene og straffen.394 I Stikka ble saken viet relativt stor spalteplass, og Viker, som sto tiltalt sammen med ”’kretsøkonomileder’ Birger Finchenhagen, ble omtalt i en romslig artikkel som favnet om langt flere detaljer.395 Selv om Viker-saken ble viet større spalteplass i Stikka, betød det ikke at han i sterkere grad ble hengt ut eller fordømt i Høyre-avisa enn i HA – snarere tvert imot. ”Tore Viker er kanskje mest kjent gjennom sin forbindelse med idrett. Som NS-mann er han nemlig ikke tiltalt for særlig graverende ting, og retten karakteriserte ham da også som en rolig og sindig mann”, skrev blant annet avisa, før den sammenliknet ham med medtiltalte Finchenhagen og stilte ham i et positivt lys: ”Birger Finchenhagen er en helt

392 Nord-Hedmark herredsrett, Landssvikavdelingen, saken mot Tore Viker og Birger Finckenhagen, 20.09.1946, i Statsarkivet i Hamar. 393 Hamar Arbeiderblad, ”Frontkjemperne forstår seg ikke på landsforræderi”, i Hamar Arbeiderblad 28.06.1945: 1+4; Hamar Stiftstidende, ”Stripet skøyteløper og oppleser i Sør-Hedmark forhørsrett i går”, i Hamar Stiftstidende 28.06.1945: 1. 394 Hamar Arbeiderblad, ”Tore Viker fikk 1 år og 3 måneders fengsel”, i Hamar Arbeiderblad 21.09.1946: 8. 395 Hamar Stiftstidende, ”’Kretsøkonomileder’ Birger Finchenhagen kjente absolutt ikke til noe førerprinsipp”, i Hamar Stiftstidende 21.09.1945: 2. 126 annen type. Han ble karakterisert nærmest som yrkesnazist, og mange er da også de verv han har hatt”. Om Viker skrev Stikka videre at han ”Av sine naboer fikk […] i retten de beste skussmål”, og NS-medlemmet ble framstilt på en svært fordelaktig måte i den omfattende Stikka-artikkelen. I et tilfelle der HA omtalte landssvikeren i en notis og Stikka omtalte landssvikeren i en lengre artikkel, kom altså Viker mest heldig ut av Høyre-avisas gjengivelse. Denne fokuserte nemlig i stor grad på deler av saken som stilte den tiltalte i et positivt lys, mens de samme momentene ikke ble nevnt i HAs korte notis, som med få ord begrunnet fengselsstraffen på ett år og tre måneder. I tilfeller der HA omtalte landssvikdommer av en alvorlighetsgrad som ga fengsel i over ett år, skrev avisa for øvrig sjelden så mye positivt om landssvikeren som Stikka gjorde i Viker-saken (jamfør kapittel fire). Dersom HA-journalisten som dekket denne rettssaken, hadde hatt større spalteplass til rådighet, er det dermed lite trolig at naboenes gode skussmål og rettens karakteristikk som av Viker som ”en rolig og sindig mann” ville ha kommet på trykk i arbeideravisa.

5.3.7 Arthur Troller

Av alle de 30 HA-dekningene av landssviksaker som ble undersøkt i oppgavens forrige kapittel, var saken mot Arthur Troller kanskje den mest bemerkelsesverdige. Måten Hamar-mannen ble framstilt på i arbeideravisa, stemte nemlig svært dårlig overens med rettens konklusjoner. Mens retten fastslo at Troller hadde vært en passiv nazist som kun ble presset inn i kortvarige verv, og som ikke gjorde noe graverende da han var i disse, forsøkte HA fra første til siste stund å framstille Troller som en sterk nazistisk kraft på Hedmarken.396 Etter forhøret sommeren 1945 viste HA tydelig sin holdning til Troller. Avisa trodde ikke på ett ord av hans forklaring, og etter domsavsigelsen sent i oktober året etter, der retten fant en mild fengselsstraff på sju måneder passende, forsøkte HA innbitt, nærmest krampaktig å framstille Troller som en aktiv landssviker (jamfør kapittel fire). HA og Stikka måtte samarbeide for å ha kapasitet til å dekke alle forhørene sommeren 1945, og også Trollers forhør ble gjengitt i identiske avisartikler i de to

396 Hamar byrett, Landssvikavdelingen, saken mot Arthur Troller, 28.10.1946, i Statsarkivet i Hamar; Hamar Arbeiderblad, ”Arthur Troller i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 19.07.1945: 4; Hamar Arbeiderblad, ”Det ble 7 måneder for Troller”, i Hamar Arbeiderblad 29.10.1946: 1. 127

Hamar-avisene. Det eneste som skilte artiklene fra hverandre, var, som i mange andre tilfeller, titlene og undertitlene. I begge versjonene var journalisten mistroisk til Trollers forklaring. HA-undertittelen ”Han sluttet seg til NS fordi han var fascinert av tyskernes framgang, men påstår at han var en negativ NS-mann”, og Stikka-tittelen ”’Kontorsjef’ Arthur Troller hadde ’omsorg’ for statsråd Monsens møbler!” fortalte om tilsvarende trekk i redaksjonenes syn på tiltaltes troverdighet.397 Etter domsavsigelsen i slutten av oktober året etter samarbeidet ikke avisene lenger, og i dekningen av Troller-dommen skilte HA og Stikka seg klart fra hverandre. Mens HA selv etter at straffen på sju måneders fengsel var opplest og vedtatt, fremdeles forsøkte å framstille Troller som en sterk nazistisk kraft, skrev Stikka en kortere og mer nøktern artikkel om rettssaken. At Troller ble frikjent for å ha kjøpt møbler som var konfiskert fra arresterte Fredrik Monsen, fordi han hadde gjort dette for å bevare dem for politikeren, ble skjult i HA; i Stikka kom det tydelig fram uten mistroiske ordvalg eller vendinger.398 Både HA og Stikka fordømte altså Troller etter forhøret sommeren 1945, men på den tiden samarbeidet avisene om å utarbeide artikler fra de lokale rettssalene. Da alt samarbeid mellom de politiske mediemotstanderne var opphørt, og da Troller ble tatt opp til doms høsten 1946, omtalte HA og Stikka saken på vidt forskjellige måter. HA forsøkte innbitt å framstille Troller som en stor nazistisk størrelse på Hedmarken, mens Stikka objektivt framstilte ham som et passivt NS-medlem. HAs gjengivelse var preget av sterke negative følelser overfor landssvikerne; Stikkas gjengivelse stemte godt overens med rettens konklusjoner.

5.3.8 Oppsummering

Hamar Stiftstidende og Hamar Arbeiderblad skilte seg klart fra hverandre i eksplisitt uttrykte holdninger ti landssvikoppgjøret. I månedene etter frigjøringen oppmuntret Høyre-avisa gjentatte ganger til forsoning og et rettferdig rettsoppgjør, mens Arbeiderparti-avisas lederartikler uttrykte hat overfor landssvikerne og ønsket et nådeløst oppgjør.

397 Hamar Arbeiderblad, ”Arthur Troller i forhørsretten”, i Hamar Arbeiderblad 19.07.1945: 4; Hamar Stiftstidende, ”’Kontorsjef’ Arthur Troller hadde ’omsorg’ for statsråd Monsens møbler!”, i Hamar Stifstidende, 19.07.1945: 2-3. 398 Hamar Arbeiderblad, ”Det ble 7 måneder for Troller”, i Hamar Arbeiderblad 29.10.1946: 1; Hamar Stiftstidende, ”’Fylkeskontorsjef’ Troller for retten i går”, i Hamar Stiftstidende 29.10.1946: 3. 128

Også i omtalen av konkrete landssviksaker skilte avisene seg fra hverandre, og også her ga Stikka de tiltalte en mer rettferdig behandling enn HA. Av de åtte omtalene av landssviksaker jeg har sett nærmere på i dette kapittelet, framstilte fem av HAs dekninger den tiltalte på en mer negativ måte enn Stikkas. I artiklene om Peder Alfei-saken fikk forsvareren uttale seg over stor spalteplass i Høyre- avisa, mens han ble ignorert i HA. Arbeideravisa gikk svært langt i å oppfordre rettsapparatet til å revurdere den ifølge redaksjonen for milde dommen mot Andreas Imerslund, mens Stikka omtalte NS-ordføreren fra Vang i overenstemmelse med rettsprotokollen. Magnus Storsween ble allerede sommeren 1945, i motsetning til i Stikka, hengt ut og fordømt i HAs tittel og undertittel, mens HA med langt større iver enn sin medie-motpart listet opp tiltaltes synder i Tore Viker-saken. Selv om Arthur Troller også i Stikka sommeren 1945 ble framstilt som en aktiv nazist, vek Høyre-avisa fra dette standpunktet da landssvikretten kom fram til den motsatte konklusjonen høsten året etter. HA opprettholdt sitt angrep på Troller. Tre av de landssvikdømte hedmarkingene ble framstilt på tilsvarende måter i Stikka og i HA: Julie Andresen, Eilif Sandberg og Mathias Gaukerud. Julie Andresen, som nok var en bemerkelsesverdig figur, ble hengt ut i begge avisene, mens Sandberg i HA havnet i skyggen av ordførerkollega Imerslund i HA. Mathias Gaukerud, som alle unntatt riksadvokaten tilsynelatende var enige om at kun hadde gjort Løten godt som lensmann, ble rettferdig framstilt i begge avisene. Noen tendenser var gjennomgående i HAs og Stikkas dekning av landssviksakene. Da avisene samarbeidet om å skrive artikler om forhør sommeren 1945, var HAs titler i mange tilfeller mer spissede, provoserende og kritiske enn Stikkas. I Høyre-avisa fikk de landssviktiltaltes forsvarere i mange tilfeller og ofte over god spalteplass uttale seg og forsvare sine klienter, mens dette svært sjelden skjedde i HA. I de åtte landssviksakene som har vært under lupen i denne delen av kapittelet, var HAs bruk av adjektiv i større grad enn Stikkas negativt ladet. Mens arbeideravisa fordømmende kunne omtale landssvikerne som ”quislinger”, sverget Høyre-avisa oftere til langt mer objektive ”tiltalte”.

129

6 Konklusjon

Masteroppgavens overordnede hypotese gikk ut på at landssviktiltalte og –dømte hedmarkinger ble latterliggjort, fordømt og hengt ut av en HA-redaksjon som var preget av hevnlyst og hat. Hypotesen innebar at redaksjonen i årene fra 1945 til 1948 skrev seg inn på isfrontens side, og at den argumenterte for strengere straffer og et mest mulig omfattende og effektivt landssvikoppgjør. Denne hypotesen skal nå bekreftes eller avkreftes.

6.1 HA etter frigjøringen

Det er ikke vanskelig å forestille seg at HAs erfaringer fra okkupasjonsårene fylte etterkrigsredaksjonen av hevnlyst og hat overfor NS-medlemmer. Det var en avis i sterk vekst som gikk inn i krigsårene, og det var en avis med store utfordringer som kom ut av dem. HA opplevde nemlig gylne tider på det sene 1930-tallet, men denne framgangen ble brått brutt da tyskerne angrep Norge. Avisa hadde da allerede i flere måneder advart mot en nazistisk bevegelse på frammarsj, og da tyskerne inntok landet, oppfordret HA til motstandskamp, samhold og optimisme. Optimismen sank imidlertid radig i redaksjonen, og mens det ble vanskeligere og vanskeligere å skaffe tilstrekkelige mengder papir, ble alle andre partier enn NS forbudt i Norge. Samme dag som dette skjedde, 25. september 1940, tok Norges nye myndigheter kontroll over redaksjonslokalene på Hamar. Avisa fikk fortsette sitt virke, men på- og forbudene fra NS’ pressedirektorat var mange. Pressefriheten var sterkt innskrenket, og sensuren var streng. Oddvar Røst, som etter frigjøringen skulle inneha sentrale roller i HA, ble for eksempel tatt inn til et seks timer langt avhør da han som HA-redaktør høsten 1941 hadde oppfordret nordmenn til motstand og optimisme. Røst måtte under tvang bli sittende i sjefsstolen, men han fikk skriveforbud. Våren 1943 ble den krigsherjede avisa, som før krigen hadde vært i sterkt vekst, endelig nedlagt (jamfør kapittel to). Tar en alle disse hendelsene med i betraktningen, virker det helt naturlig at HAs redaksjon satt med sterke negative følelser overfor nazimyndighetene og deres støttespillere da frigjøringen kom 8. mai 1945. Mistanken om at hat eller hevnlyst preget HAs dekning av landssvikoppgjøret, ble forsterket av hvordan avisa skrev om rettsoppgjøret i månedene etter frigjøringen og før 130 den første dommen falt i Sør-Hedmark herredsrett. Allerede 19. mai ble redaksjonens syn på de landssviktiltalte tydelig beskrevet i en lederartikkel, der avisa mente at den ”så sørgelig bekjente norske omtrentlighet må vike plassen for hardhendt og kynisk behandling av de infiserte elementer”.399 HA publiserte samtidig navn på flest mulig arresterte og siktede hedmarkinger. Alvorlighetsgraden av deres forbrytelser under okkupasjonen ble aldri vurdert, og de navngitte personene ble – alle som én – stemplet som landssvikere, forrædere, quislinger og nazister. Mens flere lederartikler nærmest oppfordret til hat mot eller frykt for de landssviksiktede personene, latterliggjorde Ola Himberg-Larsen-karakteren ”Den lunefulle” NS-medlemmene dag etter dag. I ”I dag”- spalten på avisas bakside gjorde Oddvar Røst gjentatte ganger narr av de tiltaltes forsvarsverk, som av HA hånlig ble stemplet som bortforklaringer, dårlige unnskyldninger og pur løgn. Ved én anledning angrep avisa fengslenes for snille behandling av arresterte NS-medlemmer, og ved langt flere anledninger talte redaksjonen oppmyking og saktegang i rettsoppgjøret midt imot. Landssviktiltalte som var i forhør, ble nesten alltid stemplet som virkelige nazister. Måneder eller år før de hadde fått sine dommer, ble de fordømt og hengt ut i HAs spalter (jamfør kapittel tre). Mens årene gikk og dommene mot landssvikere ble avgitt i de lokale landssvikrettene, forsvant dekningen av det lokale rettsoppgjøret gradvis ut av HA. Rettssakene fra Hamar byrett og Nord- og Sør-Hedmark herredsrett opptok en stadig mindre andel av avisas spalteplass. Dette var et resultat av at HAs lesere allerede hadde lest om mange tilsvarende rettssaker, at navnene på det voksende antallet personer som ble straffet ved forelegg, ikke ble offentliggjort, og at andre nyheter opptok stadig større plass. Fra 1945 og ut 1946 var antallet artikler fra landssvikretten i HAs spalter overveldende, men fra høsten 1947 og gjennom hele 1948 ble lokale landssviksaker knapt omtalt i arbeideravisa. Selv om avisartiklene som dreide seg om landssvikoppgjøret, gradvis forsvant ut av HA, ble ikke de artiklene som fortsatt ble trykket, mindre farget av redaksjonens kritiske holdning. Fra høsten 1945 og ut 1948 fortsatte tekstene å vitne om hevnlyst eller hat overfor de landssviktiltalte og –dømte hedmarkingene. Avisa begynte riktig nok til en viss grad å skille mellom framstående og passive NS-medlemmer, og unge frontkjempere ble fra tid til annen tatt i forsiktig forsvar. Holdningene i HAs ledere og Ola Himberg-Larsens ”Fra dag til dag”-petiter forble imidlertid de samme. NS-

399 Hamar Arbeiderblad, ”Oppgjøret med landssvikerne”, i Hamar Arbeiderblad 19.05.1945: 2. 131 medlemmer ble fremdeles latterliggjort, fordømt og hengt ut i avisartikler fra rettssalene, og selv om språket var noe mindre pompøst enn sommeren 1945, levnet redaksjonen ingen tvil om at den stilte seg på isfrontens side i debatten om oppgjøret. I løpet av de aktuelle årene ble tre dommer fra landssvikrettene problematisert i HA. I alle de tre tilfellene talte redaksjonen med sterke, følelsesbetonte ord for et strengere rettsoppgjør.400 Det klareste svaret på om HA var en del av isfronten eller ikke, ga HA selv senvinteren og våren 1946. Isfrontens motpol i debatten om landssvikoppgjøret, silkefronten, ble i løpet av disse månedene flere ganger harselert med og gjort til latter i HA. Personer som talte silkefrontens sak, ble stemplet som nazister, og ”silkefronten” ble i seg selv et rent skjellsord i arbeideravisa. Redaksjonens krigføring mot silkefronten var langvarig og intens, og den plasserte HA trygt på isfrontens side. Avisas gjentatte og konsekvent negative bruk av begrepet viste samtidig at HA selv så på seg selv som en del av isfronten, og at redaksjonen ønsket å formidle sin posisjon i debatten ut til leserne (jamfør kapittel tre).

6.2 HAs dekning av 30 lokale landssviksaker

I kapittel fire ble 30 landssviksaker fra Hedmarken og tilhørende avisdekninger sett på. 13 av avisartiklene tegnet i forhold til dommene et relativt balansert bilde av de landssvikdømte, mens hele 17 av dekningene latterliggjorde, fordømte eller hengte ut de tiltalte på en måte som tydet på at redaksjonen var preget av hevnlyst eller hat overfor NS. De 13 relativt balanserte avisartiklene stemte godt overens med rettens konklusjoner. Disse kom sent i rettsoppgjøret, da HA hadde mistet interessen for de mindre sakene, de var kortfattede og oppsummert i korte notiser, de handlet om personene som fikk små straffer, eller de dreide seg om unge frontkjempere, som avisa med tiden utviklet en viss forståelse for. Sakene mot Georg Berg, Arvid Nyang og Wollert Wilhelm Valle jr. ble omtalt i minimale notiser, mens de sene dommene mot Wilhelm Johansen og Sigrid Røseth ikke ble nevnt i det hele tatt. Eilif Sandberg havnet i skyggen av ordførerkollega Andreas Imerslund og slapp unna spydige vinklinger og offentlig

400 Jeg sikter her til HAs dekning av rettssakene mot Odd Olav Floden, Peder Nystuen og Andreas Imerslund. De to førstnevnte er omtalt i kapittel tre, mens avisas dekning av Imerslund-saken gjennomgås i kapittel fire. 132 fordømmelse, mens Kåre Esbjørnsen fikk skryt og heldig omtale etter å ha lagt seg flat og innrømmet sine feiltrinn allerede under forhøret. Sakene mot Kirsten Emilje Kristiansen og lensmennene Mathias Gaukerud og Hans Kristian Hals, som fikk små dommer og ble forsvart fra mange hold, ble balansert og nøkternt gjengitt i HA. Det samme var tilfellet i dekningen av sakene mot de unge frontkjemperne eller idrettsutøverne Georg Johannesen, Odd Johan Skau og Rolf Johansen. Det er verdt å merke seg at ingen av de landssviktiltalte – hverken innenfor utvalget eller blant de flere hundre andre som ble dømt mellom 1945 og 1948 – ble tatt i et virkelig forsvar av HA. Når dommene var svært milde, ble de ofte objektivt framstilt, men HA problematiserte aldri rettens avgjørelser for å være for strenge. Selv om for eksempel Gaukeruds sak ble objektivt gjengitt, var det tilsynelatende aldri aktuelt for HA å angripe rettens avgjørelse om å dømme Løten-lensmannen for landssvik. Slik problematisering var forbeholdt tilfeller der HA mente at retten burde ha gitt de landssviktiltalte strengere straffer. Det er i tillegg verdt å merke seg at også dekningen av sakene mot de 13 ovennevnte hedmarkingene ble fordømmende formuleringer brukt. Nær sagt alle hedmarkinger som fikk sine forhør referert på trykk i HA sommeren 1945, ble allerede her i titler og undertitler stemplet som landssvikere, forrædere, nazister og quislinger. Etter domsavsigelsene ble nesten alltid de formildende omstendighetene og forsvarerens argumenter ignorert. En må derfor påpeke at heller ikke de 13 landssvikdømte hedmarkingene som kom best ut av HAs dekning, fikk noen direkte heldig omtale i avisa. 17 av de 30 landssvikdømte hedmarkingene fikk imidlertid en betydelig mer uheldig omtale i HA. De ble grundig latterliggjort, fordømt eller hengt ut av avisa. I disse 17 sakene kom de landssviktiltalte langt dårligere ut i HA enn de gjorde i rettens konklusjoner, og avisas gjengivelser av rettssakene stemte dårlig overens med dommene selv. Sju av disse personene ble først og fremst gjort til latter ved hjelp av skarpt spissede vinklinger, spydige formuleringer og oppsiktsvekkende replikker. Slike trekk fantes i svært mange artikler om landssvikoppgjøret, men disse sju dekningene skilte seg ut ved å være særlig oppsiktsvekkende eller usaklige sammenliknet med dommene som ble gitt de samme personene. Dette var tilfellet i avisas dekning av sakene mot Sverre Viksmoen, Julie Andresen, Alfred Sæhlie, Magnus Storsween, Ragnvald Kleven,

133

Odd Sofus Fokstuen og Sigurd Borlaug. På trykk stilte for eksempel Andresen en lang rekke dumme spørsmål på skriftlig dialekt, som ellers aldri ble brukt i HA. Allerede under forhøret hadde Storsween ifølge avisas fordømmende tittel satt ”verdensrekord i tull”. Tilsvarende spydige formuleringer fantes også i sakene mot Peder Alfei, Paul Ivar Øxseth, Andreas Imerslund, Arthur Troller og Oscar Sandaker. Det mest graverende ved HAs dekning av disse fem sakene var imidlertid at avisa helt tydelig manglet tiltro til rettens avgjørelser. Imerslund ble for eksempel av retten beskrevet som en oppriktig angrende synder som aldri hadde handlet på en ondsinnet måte, mens han i HA ble omtalt som en ”aggressiv og innbitt nazist til det siste”. I Sandakers tilfelle fastslo retten at han hadde tatt NS-vennlig arbeid på grunn av sin arbeidsløshet og fattigdom. HA skrev på sin side at Sandaker var en grådig mann som ville tjene store penger på okkupasjonen for å gi seg selv og kona et liv i sus og dus. Mens retten dømte de fem personene etter lover og domsmennenes konklusjoner, framstilte HA dem på sine helt egne vilkår. Helt andre motiver enn ønsket om å gjengi hendelsene fra rettssalen på en mest mulig sannferdig og informativ måte må ha ligget bak journalistenes artikler. I nesten all HAs omtalte av landssviksaker ble formildende omstendigheter ignorert, mens selv de minst alvorlige tiltalepunktene og straffeskjerpende momentene ble løftet fram. Denne tendensen var særlig graverende i avisas dekning av sakene mot Magnus Lang-Ree, Gunnar Lie, Tore Viker, Ragnhild Samsahl og Knut Baardseth. Her ble tungtveiende formildende forhold som retten så på som sentrale momenter av dommen, ignorert av avisa. Straffeskjerpende omstendigheter som ikke engang ble nevnt i domspapirene, kom fram avisartikler som var sterkt preget av HAs holdning til oppgjøret. Mange landssvikdømte hedmarkinger ble latterliggjort, fordømt eller hengt ut offentlig av Hamar Arbeiderblad. Dette skjedde i 17 av de 30 eksemplarene som ble sett på i kapittel fire, og andelen HA-fordømte NS-medlemmer var etter alle solemerker omtrent like stor utenfor som innenfor utvalget (jamfør kapittel tre). Denne gjennomgangsmelodien gjorde at personer som Andreas Imerslund og Arthur Troller, som ifølge rettens konklusjoner ikke hadde forrådt Norge på noen særlig graverende måte, for HAs lesere ble framstilt som innbitte nazister. Denne tendensen gjorde også at Julie Andresen ønsket å få pressen kastet ut av rettslokalene før behandlingen av hennes sak skulle begynne. At enkelte landssviktiltalte hedmarkinger fryktet HAs omtale, var

134 ikke vanskelig å forstå. I arbeideravisa ble nemlig en stor andel av de lokale NS- medlemmene framstilt på måter som stemte dårlig overens med rettens konklusjoner. Redaksjonen gikk ofte lenger enn dommerne i å stemple hedmarkinger som aktive nazister og landssvikere. At mange landssvikdømte hedmarkinger ble framstilt på en usaklig og ofte uheldig måte av HA, er det altså ingen tvil om. At arbeideravisa assosierte seg med og i holdninger var en del av isfronten, er like tydelig. Om HAs sterke holdninger til rettsoppgjøret og kritiske syn på landssviktiltalte hedmarkinger var et resultat av hevnlyst og hat, er vanskeligere å si sikkert. Holdninger lar seg vanskelig måle, og det er krevende å fastslå hvilke følelser som preget redaksjonens journalister. Jeg kan imidlertid konkludere med at hat og hevnlyst syntes å ulme under store deler av HAs dekning av landssvikoppgjøret. En stor andel av avisas artikler om landssviksaker beskrev de aktuelle dommene på en ubalansert måte, og en lang rekke lederartikler talte isfrontens sak og angrep fengslenes og rettsapparatets for milde behandling av distriktets ”infiserte elementer”. I ”Fra dag til dag”-petiter, ”I dag”-spalter og leserinnlegg uttrykte både journalister og lesere hat overfor landssviktiltalte hedmarkinger. Under krigen hadde HA blitt underlagt streng sensur, satt kraftig tilbake og til slutt nedlagt – alt av NS-myndighetene. Det synes både høyst trolig og forståelig at redaksjonen innehadde sterke negative følelser til NS-medlemmer etter okkupasjonen. Både mye av det som ble trykket i HA mellom 14. mai 1945 og 31. desember 1948, og HAs okkupasjonshistorie tydet på at hevnlyst og hat preget avisas dekning av landssvikoppgjøret.

6.3 Videre forskning

Brede og grundige studier gjør det mulig å si mer om hvilke holdninger og følelser som preget historiske aktører. Denne oppgaven og denne oppgavens konklusjon åpner dermed for videre forskning på forholdet mellom pressen og landssvikoppgjøret. Det vil eksempelvis være interessant å undersøke om andre lokalaviser i Norge omtalte de landssviktiltalte i sine distrikter på samme fordømmende måte som HA, eller om det var særegne trekk ved Arbeiderparti-avisa på Hamar, for eksempel sentrale skikkelser i redaksjonen, som gjorde at dekningen ble slik. Det vil også være interessant å sammenlikne dekningen av landssvikoppgjøret i aviser med ulike politiske forankringer

135 andre steder i Norge. Slik kan man finne ut om forskjellen mellom Arbeiderparti- og Høyre-avisa på Hamar var særegen for distriktet, eller om forskjellen i artiklene var et resultat av avisenes partitilhørighet. Oppgavens konklusjon gjør det i tillegg aktuelt å forske på forholdet mellom folkeopinionen, avisas lesere og redaksjonens egne holdninger – enten på Hamar eller andre steder i landet.

136

Vedlegg 1: HAs forside fra 6. mars 1946

Hamar Arbeiderblads forside fra 6. mars 1946 viser tydelig hvor stor spalteplass landssvikoppgjøret på denne tiden kunne oppta i HA. Den lokale saken ”Nazi-bonden H. Berger fra Løten anga to russere til lensmannen” var en typisk oppslagssak i 1946. ”Landssvikerne kan stemme ved allmenningsvalgene!” fikk god plass på den samme forsiden. Det samme gjorde hele tre mindre lokale artikler.

137

Vedlegg 2: HAs midtside fra 11. mars 1946

Hamar Arbeiderblads lederartikkel og ”Den lunefulle”s ”Fra dag til dag”-spalte fikk i de første etterkrigsårene plass på side to eller fire – avhengig av om avisa var fire, seks eller åtte sider lang. Her står lederartikkelen ”To dommer” fra 11. mars 1946 skrevet på venstre side, mens ”Den lunefulle”s tekst er plassert i spalte nummer fire.

138

Vedlegg 3: HAs bakside fra 20. juni 1945

På Hamar Arbeiderblads bakside fikk ”I dag”-spalten ofte plass på høyresiden. I dette eksempelet fra 20. juni 1945 har ”I dag”-forfatter Oddvar Røst kommentert de tidligere NS-medlemmenes posisjon i samfunnet etter frigjøringen.

139

Litteraturliste

Andenæs, Johannes 1998. Det vanskelige oppgjøret. Oslo: Tano Aschoug.

Andenæs, Johannes og Frode Sulland 2015. ”Landssvikoppgjøret”, i Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/landssvikoppgjøret.

Andresen, Ørnulf Wikstrand 2007. Hvordan styrte Nasjonal samling den kommunale forvaltningen i Hamar fra 1940 til 1945. Mastergradsoppgave i historie, Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.

Arkivverket 2015. ”Landssvikarkivet åpnet for innsyn fra 1. januar 2015”, hentet fra http://www.arkivverket.no/Arkivverket/Om- oss/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Landssvikarkivet-aapent-for-innsyn-fra-1.-januar- 2015.

Berggrav, Eivind 2001. Folkedommen over NS. Oslo: Universitetsforlaget.

Bleness, Carsten 2011. ”En ’landsforræder’ forteller fra innsiden”, i Hamar Arbeiderblad 08.01.2011.

Bolstad, Inga 2015. ”Derfor åpner vi landssvikarkivet”, hentet fra http://www.nrk.no/ytring/derfor-apner-vi-landssvikarkivet-1.12124513.

Brandal, Nikolai 2002. Eit politisk strafferettslig oppgjer: Det norske arbeiderpartiet og etterkrigsoppgjeret 1945-50. Oslo.

Brandal, Nikolai 2004. ”’En rettsstat verdig’. Oppgjøret i Stortinget 1945-50”, i (red.) Hans Fredrik Dahl & Øystein Sørensen, Et rettferdig oppgjør? Oslo: Pax Forlag.

Dahl, Hans Fredrik 2004. ”Innledning: Oppgjøret som rystet Norge”, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax Forlag. 140

Dahl, Hans Fredrik og Øystein Sørensen 2004. ”Tillegg 2: Oppgjøret i tall”, i Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax Forlag

Figueiredo, Ivo de 2004. ”Et rettferdig oppgjør? Etterkrigsoppgjøret som rettslig og historisk problem”. I Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (red.), Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax Forlag.

Freng, Gaute 2015. ”- En viktig del av hele historien”, hentet fra http://www.ostlendingen.no/ringsaker-blad/en-viktig-del-av-hele historien/s/2-2.2757-1.7554309.

Hamar Arbeiderblad 1945-1948. Aviser utgitt mellom 14.05.1945 og 31.12.1948. Hamar: Hamar Arbeiderblad.

Hamar Stiftstidende 1945-1946. Aviser utgitt mellom 17.05.1945 og 29.10.1946. Hamar Hamar Stiftstidende.

Hamar Arbeiderblad 2006, ”Bylex. Sigmund Stafne”, i Hamar Arbeiderblad 05.08.2006.

Hamar byrett 1945-1952. Domspapirer fra Landssvikavelingen. I Statsarkivet i Hamar.

Hedemarkingen 1944, ”Hedemarksjournalist Ola Himberg-Larsen som profet”, i Hedemarkingen, 13.10.44.

Hjeltnes, Guri 1990. Avisoppgjøret etter 1945. Oslo: Aschehoug.

Kulås, Guri 2015. ”Då fascistar endra valet”, i Klassekampen 12.09.2015.

Lang-Ree, Einar 2010. Landsforræder? Porsgrunn: Norgesforlaget.

Larsen, Stein Ugelvik 1995. ”Isfront”, i (red.) Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit

141

Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, Norsk krigsleksikon. Oslo: J. W. Cappelens forlag.

Larsen, Stein Ugelvik 1995. ”Silkefront”, i (red.) Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, Norsk krigsleksikon. Oslo: J. W. Cappelens forlag.

Nord-Hedmark herredsrett 1945-1952. Domspapirer fra Landssvikavdelingen. I Statsarkivet i Hamar.

Ottosen, Rune (red.) 2010. Norsk presses historie (1660-2010): parti, presse og publikum 1880-1945 (bind to). Oslo: Universitetsforlaget.

Pedersen, Terje A. 2006. Tyskerjenter i Norge. Reaksjoner og klippeaksjoner, 1940-1946, Oslo: Universitetet i Oslo.

Pryser, Tore 2006. ”Holocaust i innlandsregionen”, i Per Ole Johansen (red.), På siden av rettsoppgjøret. Oslo: Unipub forlag.

Reinaas, Trond 1980. Isfront – silkefront?: Oslopressen og holdninger til landssvikoppgjøret 1945-1948. Trondeheim: Universitetet i Trondheim.

Rieber-Mohn, Christian 1947. Hamar Stiftstidende 1847-29. juli 1947: med Stikka gjennom 100 år. Hamar: Hamar Stiftstidende.

Skodvin, Magne 2012. ”Isfronten”, i Store Norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Isfronten.

Statistisk sentralbyrå 1947, ”Stortingsvalget 1945”, i Norges offisielle statistikk. Oslo.

Statistisk Sentralbyrå 1954. Statistikk over landssvik 1940 – 1945. Oslo.

Statistisk Sentralbyrå 2016. ”Norges folkemengde i 1945”, hentet fra

142

https://www.ssb.no/statistikkbanken/selectvarval/saveselections.asp.

Store norske leksikon 2014, ”Dagsavisen”, hentet fra https://snl.no/Dagsavisen den 01.10.2015.

Sør-Hedmark herredsrett 1945-1952. Domspapirer fra Landssvikavdelingen. I Statsarkivet i Hamar.

Terboven, Josef 1940. Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. Oslo: J. M. Stenersen forlag.

Trætteberg, Amund 1993. ”Mathias Gaukerud. NS-medlem og motstandsmann”, i Løten historielag, Lautin – lokalhistorisk årbok for Løten, 19. årgang.

Wiesener, Albert 1985. Lys over landssvikoppgjøret. Det må ikke gå mørklagt over i historien. Oslo: Dreyers forlag.

Wikipedia 2015, ”Hamar Arbeiderblad”, hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Hamar_Arbeiderblad.

Wilhelmsen, Kaare 1975. Partiorgan og distriktsavis: Hamar Arbeiderblad 1925-1975. Hamar: Hamar Arbeiderblad.

143