Languages on this page: ISSN 1652–7224 ::: Publicerad den 16 februari 2011 Utskriftsvänlig pdf-fil Läs mer om fotboll på idrottsforum.org Läs mer om norsk idrott, idrottspolitik och idrottsforskning på idrottsforum.org

Vad händer när två gamla fotbollstränare sätter sig ner för att prata om fotboll? Och samtalet spelas in och skrivs ut och publiceras i bokform? Tja, det kan nog bli lite hur som helst, beroende på omständigheterna, allt ifrån nostalgiska tillbakablickar på en lång framgångsrik karriär till initierade diskussioner som kan vara svåra för gemene man att tillgodogöra sig. En viktig omständighet som kan vara avgörande för utfallet är att det finns någon som styr samtalet och som senare gör ett vettigt urval inför publiceringen. Så tycks vara fallet när det gäller den samtalsbok som norska Aschehougs förlag gett ut, och som bygger på samtal mellan tränarlegendarerna Egil Olsen – Drillo – och Nils Arne Eggen vid flera tillfällen under VM-året 2010, under överinseende av Otto Ulseth, rutinerad sportjournalist som själv arbetat som fotbollstränare. Ulseth ansvarar också för redigeringsarbetet. Bägge huvudpersonerna torde vara väl kända i hela Skandinavien, Drillo som framgångsrik norsk landslagstränare och Eggen för sina 11 seriesegrar med Rosenborg. Arve Hjelseth har läst Det viktigste av alt uviktig, ”en bok i den lättare genren” som ändå erbjuder intressant och insikstfull läsning.

Legendarer i samspråk

Arve Hjelseth Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Trondheim

Egil Olsen, Nils Arne Eggen & Otto Ulseth Det viktigste av alt uviktig 179 sidor, inb. Oslo: Aschehoug 2010 ISBN 978-82-03-29228-6

Den foreliggende boken er et eksempel på en relativt ny litterær sjanger som en del forlag har begynt å satse på. Det dreier seg om såkalte samtalebøker, hvor to eller flere personer snakker om eller diskuterer bestemte spørsmål, og hvor samtalen redigeres og skrives av en journalist/forfatter. Tanken er at dette skal gjøre det lettere å formidle tanker i bokform for folk som ellers har det for travelt til å skrive bok. Mange av bøkene som er kommet har vært nokså pludrete og småkoselige i formen, men det er selvsagt ingenting i veien for at man også kan diskutere mer kontroversielle synspunkter i bøker av denne typen. Faglige samtaler om fotball kan vel for mange knapt innfri eventuelle forventninger om høy temperatur og oppsiktsvekkende eller polemiske synspunkter, men det er opplagt at samtaler mellom Egil “Drillo” Olsen og Nils Arne Eggen har interesse. Selv om det viser seg at det er nokså lite de er uenige om, og at boka derfor kanskje mangler litt temperatur.

Det er Otto Ulseth som har ført boken i pennen, og han bidrar også med noen lengre kommentarer og refleksjoner selv, mer uavhengig av selve samtalesituasjonen. Ulseth har i en årrekke vært en viktig formidler av årsakene til norsk fotballs fremgang etter 1990. Han har bakgrunn som journalist, i blant annet Dagbladet og Trondheims- baserte Adresseavisen, hvor han var sportsredaktør i en årrekke i Rosenborgs storhetstid under Nils Arne Eggen i 1990-årene. I tillegg har han erfaring som trener på høyeste nivå. Han formidlet i kraft av disse rollene Eggens og Olsens fotballsyn til leserne i Trøndelag, og var blant dem som i størst grad vektla likhetene mellom de to mer enn forskjellene. De senere årene har Ulseth arbeidet dels med rådgivnings- og konsulentvirksomhet, dels som trener. Han har vært hovedtrener i eliteserieklubben Tromsø, og har til og med vært Drillos assistent i sistnevntes relativt kortvarige periode som landslagstrener for Irak. På toppen av dette har han skrevet en rekke bøker. Han skrev bok om Drillos år som manager i Wimbledon, og var altså få år senere samme manns assistent (han skrev også bok om deres tid med det irakiske landslaget). Han skrev for kort tid siden en bok om langrennsfenomenet Petter Northug, og ble kort tid etter ansatt som presseansvarlig for det norske skilandslaget. Vi har altså å gjøre med en forfatter som er sentralt plassert i det norske idrettslandskapet, og som heller ikke vegrer seg for å gå inn i ulike roller i feltet.

Boken om Drillo og Eggen ligger ganske nær feelgood- formatet, det dreier seg i hovedsak om relativt Det er altså to gamle koselige samtaler der intervjueren ikke ser det som sin oppgave å finne svakheter eller selvmotsigelser i sirkushester – begge er knapt hovedpersonenes resonnementer. Han kjenner begge 70 – som igjen har inntatt hovedpersonene godt og kan derfor uanstrengt skrive manesjen. flere interessante passasjer om deres bakgrunn. Fotballfaglig inneholder boken mye interessant, men det merkes kanskje ikke så godt at Drillo og Eggen har en ganske annen innfallsvinkel til effektiv fotball enn det som er vanlig. En del av det de sier kunne ført til høy temperatur, men det er ingen faglig autoritet til stede i boken som kan utfordre dem.

Om boken hadde blitt planlagt for tre år siden, ville man sett for seg et prosjekt hvor Norges to fremste trenerpersonligheter gjennom tidene skuet tilbake på en lang karriere, samtidig som de trakk opp perspektiver både på dagens fotball og på fremtiden. I stedet ble det en bok om to trenere som er i full aktivitet. Drillo har siden januar 2009 vært norsk landslagstrener, mens Eggen da boken ble publisert nylig hadde gått inn i et vikariat som Rosenborg-trener etter at Erik Hamrén trakk seg for å bli svensk landslagssjef. Det er altså to gamle sirkushester – begge er knapt 70 – som igjen har inntatt manesjen. I boken diskuterer de dette comebacket som fenomen i seg selv, de snakker mye om fotballfaglige spørsmål og om pedagogikk, og de bruker ganske mange kapitler på å diskutere erfaringer fra VM i Sør-Afrika.

Boken inneholder som nevnt en rekke synspunkter som kan fremstå som kontroversielle. Begges mantra er “framoverfotball” – den mest effektive måten å spille på er å utnytte ubalanse hos motstanderen gjennom hurtig spill i lengderetningen og stor bevegelse. Ballen skal så langt som mulig spilles i rom og ikke på fot, etc. I en tid hvor Barcelona fremstår som idealet for hvordan fotball skal spilles, med en ballbesittelse som i lange perioder kan nærme seg 75 prosent, virker Eggens og Drillos tenkemåte veldig annerledes. Deres grunnlag er i Drillos tilfelle data – mengder av studier av hvordan mål lages i fotball. I Eggens tilfelle er bakgrunnen delvis den samme, men han legger større vekt på innflytelsen fra nederlenderen Rinus Michels og på sosialpsykologiske og pedagogiske referanser.

For folk flest har nok Eggen og Drillo blitt oppfattet som ganske ulike, selv om begge rimeligvis har nådd en ekstrem popularitet i kraft av sine oppsiktsvekkende resultater. Rosenborg hadde imidlertid status som et mer underholdende lag enn landslaget i 90-årene. I boken fremstår de som veldig enige, og Ulseths prosjekt har nok blant annet vært å understreke hvor store fellestrekkene er. Den største forskjellen går snarere på personlighet enn på fotballsyn. Eggen er langt mer frittalende enn Drillo, og kan krydre sine synspunkter med allmennkulturelle referanser som både kaller på latteren og skaper refleksjon. Det er tydelig også i denne boka. Selv om fotball hele tiden er utgangspunktet for samtalene, flyr Eggens assosiasjoner vidt omkring. Han liker å vise at han er en belest mann. I en samtale like før VM-finalen legger han for eksempel ut om Sør-Afrikas historie, og boerne, som han antar ville støtte Nederland i finalen. Han kan spre om seg med referanser til diktere som Welhaven og psykologiske teorier som Skinner. Drillo drar ofte samtalene tilbake til saken, hvis han da ikke får sjansen til å vise sine ekstreme geografikunnskaper.

Ved siden av egne erfaringer som trenere, bør det være interessant å lese deres inntrykk fra fotball-VM, som til dels er basert på samtaler som fant sted under selve mesterskapet. De diskuterer den sedvanlige engelske fiaskoen, og den litt mer spektakulære franske fiaskoen. Ingen av dem fremstår heller som direkte imponert over finalelagene. Et klassisk Drillo-utsagn er at Nederland er dårlig organisert bakover, “Det var minst to situasjoner mot Slovakia der høyrebacken lå fem meter bak resten av backrekka. Det er slikt du knapt ser i 2. divisjon” (sl 143). Spania får bedre skussmål, og berømmes for det tempoet de kan spille i når de øyner en mulighet. Men de spiller, som Drillo sier, “alt for mange unødvendige pasninger” (s. 145). Stort sett er det en rørende enighet mellom de to her også.

Dette er en bok i den lettere sjanger, nokså pludrete i perioder, men ikke uten interessante og innsiktsgivende diskusjoner. Den er vel verdt å spandere to-tre timer på, lenger tid tar det ikke å komme gjennom hele teksten.

© Arve Hjelseth 2011. Hitta bästa pris på boken hos Prispallen.se

Kjøp boken fra Capris.no

Sammenlign priser på bogen hos Pensum.dk

Buy this book from Amazon.co.uk

Buy this book from Amazon.com

www.idrottsforum.org | Redaktör Kjell E. Eriksson | Ansvarig utgivare Aage Radmann