Typisk Norsk
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Typisk norsk Essays om kulturen i Norge Thomas Hylland Eriksen Oslo: Huitfelt 1993. Boken er ikke lenger i trykken, så jeg har lagt den ut i sin helhet her. Innhold 1. Myten om det homogene Norge 2. Nasjonal identitet - et ufullendt prosjekt 3. Typisk norsk? Forskningens forslag 4. Norway went crazy. Åttitallets kulturrevolusjon 5. Norsk identitet: Abdullah fra Romsås og Marte fra Vossevangen 6. Norge - et varemerke på verdensmarkedet 7. Cyberpunk og Europas nye middelalder 8. Ettertanke: Faller Dovre? 1 1. Myten om det homogene Norge En vits som finnes i mange versjoner og som fortelles i mange land, lyder omtrent som følger i en versjon som blant annet blir fortalt i Storbritannia: En gang skulle alle verdens nasjoner skrive en bok om elefanten. Tyskerne var de punktligste, og leverte innen fristens utløp et innbundet tolvbindsverk med tittelen "Kort innføring i elefantens liv". Deretter kom franskmennenes "Elefanten og l'amour", danskenes "101 måter å tilberede en elefant på", britenes "Elefanten og imperiet" og den nordamerikanske "Hvordan jeg skjøt en elefant". Til slutt leverte nordmennene sitt bidrag, som hadde fått tittelen "Norges land og folk". Det er blitt sagt at det eneste som holder Norge sammen i et kulturelt fellesskap, er den umåtelig sterke interessen for fenomenet "Norge", som slett ikke er minst hos dem som mer eller mindre åpenlyst tilkjennegir forakt og ironisk distanse til det. Det er også blitt påpekt at "norsk" og "norske" er to av de hyppigst forekommende adjektivene i frekvensordboken, som baserer seg på avisspråket. Om vi legger sammen disse to ordene, altså entalls- og flertallsformene av "norsk", og plusser på med ordene "Norge" og "Norges", viser det seg at disse ordene til sammen forekommer totalt 2 704 180 ganger i Frekvensordbokens utvalg, og ordene som har med Norge å gjøre, havner dermed på en klar tredjeplass, bare såvidt slått av "i" og "og". Ord som har med "Norge" å gjøre er altså kjempeslagere, og har naturligvis en langt større utbredelse enn for eksempel "Verden" eller for den saks skyld "Europa". "Sverige" havner på 210. plass i frekvensordboken (mens "svenske" står på 334. plass) og "Danmark" på 494. plass, mens "Verden" befinner seg på 256. plass og "Europa" på en beskjeden 628. plass blant Norges vanligste ord. "Menneskeheten"? Ordet står på 8921. plass, og er bare såvidt kommet med i ordboken, som er en liste over de ti tusen vanligste ordene. Antall bøker og artikler om Norge skrevet av nordmenn har vært formidabelt helt siden landet ble funnet opp for drøyt hundreogfemti år siden, og det later ikke til å 2 synke idet vi nærmer oss årtusenskiftet. Hermed øker antallet med én. For dette er i høy grad en essaysamling om Norge -- ikke akkurat om Norges land og folk, kanskje, men om noen av de norske stedene og noen av de norske folkene. Forfatterens mest sentrale påstand er kanskje at nasjonalismen utgjør en trussel mot det nasjonale. Med nasjonalisme sikter jeg ikke til glattbarberte ungdommer som benytter fritiden til å banke pakistanere med balltrær, og heller ikke den følelsen av varme og glede som stiger opp i alle gode norske patrioters bryst når de bivåner barnetogene. Det er nasjonalismen som underliggende ideologi som fortjener å undergraves, altså troen på at nordmenn er kulturelt like på en bestemt måte, samt forsøkene på å fryse fast en autorisert, offisiell versjon av "norsk kultur". Vi norskinger er nemlig verken like eller uforanderlige. Norge er utvilsomt de store motsetningers land. Men, som Anders Johansen har bemerket: Alle land er de store motsetningers land! Og la meg tilføye for egen regning: Absolutt alle land i verden -- fra Fiji til St. Lucia -- har hissige debatter gående om det nye versus det gamle; om det tradisjonelle versus det moderne. Det er dessuten ikke riktig at "brytningen mellom det tradisjonelle og det moderne" er en forbigående fase; denne type kontrast mellom det gamle og det nye er et permanent trekk ved det moderne. Grunnen er dels at ulike deler av kulturen forandrer seg i ulik hastighet, og at det derfor alltid vil være noe som er eldre enn noe annet -- og som dermed vil fremstå som tradisjonelt. De raske endringene vi er utsatt for som medlemmer av moderne samfunn, skaper naturligvis også sine motreaksjoner i form av varierende grader av nostalgi hos oss alle. Selv i en så rotløs og ultramoderne nasjon som den karibiske øystaten Trinidad & Tobago har tradisjonalistene faktisk vunnet frem de siste årene: blant annet har den sofistikerte trinidadiske middelklassen i tiltagende grad begynt å servere retter som souse, callalloo og bake (blodklubb, rislapskaus og surdeigsbrød) -- retter deres oldeforeldre spiste uten at det på noe tidspunkt falt dem inn at de var identitetsskapede, og som deres vellykkede middelklasseforeldre knapt kjente til. Å spise souse i stedet for Trinidads statistiske nasjonalrett, altså Kentucky Fried Chicken, kan for enkelte føles autentisk og riktig i en tid da forskjellene mellom folkeslagene blir mer og mer utydelige. 3 Det store paradokset forbundet med enhver jakt på det autentiske, er imidlertid at det slutter å være autentisk i samme øyeblikk som man finner det og bestemmer seg for at det er autentisk. Da fryser man det fast og ødelegger det som levende kultur. Slike stillbilder blir faktisk direkte inautentiske når de forveksles med den levende virksomheten som utgjør kulturen. Mennesker som opptrer mye i massemedier, får sannsynligvis til stadighet en lignende følelse av inautentisitet, ettersom de masseproduserte bildene av dem blir en del av deres eget referansegrunnlag og i en viss forstand truer med å ta over som deres eget selvbilde. Kartet blir sannere for en selv enn terrenget, og man risikerer å begynne å spille seg selv som rolle; man begynner å etterligne det medieskapte bildet av seg selv. Den samme typen diagnose kan med hell anvendes på nasjoner som har henfalt til navlebeskuelse som nasjonal hovedaktivitet. Ulike versjoner av spørsmålet om hva som er "typisk norsk" er blitt stilt og besvart iallfall siden det moderne Norge ble funnet opp i romantikken. Det er et spørsmål vi øyensynlig ikke blir lei av, for i likhet med spørsmålet om livets mening har det ikke ett svar som er innlysende sant. Grunnen er at "norsk kultur" er en konstruksjon som ikke viser til en gjenstand eller entydig referanse utenfor seg selv. Diskusjoner om norsk kultur er selv med på å skape "norsk kultur": norsk kultur finnes i denne forstand bare så lenge det er allmenn enighet om at så er tilfellet. Spørsmålet er derfor av et ganske annet slag enn et spørsmål av typen "hva er en skog?" eller "hvor gammel er den norske statsdannelsen?". Det er forøvrig ikke typisk norsk, i betydningen mer karakteristisk for oss enn for andre nasjonaliteter, å være opptatt av nasjonal karakter; andre land strever også med å definere hvem de "egentlig" er, hva den nasjonale kulturelle "essens" består i. I så å si hvert eneste land i verden går det offentlige diskusjoner om hva som er typisk for deres nasjonalitet, og dette gjelder ikke bare for angivelig kulturelt homogene land som Norge. I Kenya, for eksempel, hvor det tales rundt et snes ulike språk og hvor befolkningen er fordelt på mange religioner, blir det av og til hevdet at kenyanske piker er penere og hyggeligere enn ugandiske piker. Man går med andre ord ut fra at alle kenyanere har noe felles som de ikke har felles med en eneste ugander. 4 Enten den er etnisk ensartet eller fler-etnisk, har nasjonal identitet det karakteristiske trekk at den fremstår som samlende; det er faktisk mye av hensikten med den. Og jo mindre samlet et land rent faktisk er, desto viktigere blir det for nasjonsbyggerne å insistere på at innbyggerne faktisk har en masse felles. Nasjonale idrettshelter, kongelige og oppdagelsesreisende er aldri viktigere enn i perioder når nasjonens enhet er truet. I Afrika, som stort sett består av fleretniske land, legger nasjonsbyggerne forøvrig stor vekt på befolkningens felles fremtid. Noen felles fortid har de jo beviselig ikke, luoene i vest-Kenya, kikuyuene i det sentrale høylandet og swahiliene ved Det indiske hav, som for alvor ble deltagere i det samme politiske systemet først i etterkrigstiden. I land som Norge, hvor den felles fremtiden synes mer usikker, kan det være mer opportunt å snakke om nasjonens felles fortid, og dette har man sannelig gjort til gagns her i landet. Hva vil det si å være norsk? Spørsmålet har meldt seg med fornyet aktualitet de siste årene, og det siste tiåret har vært en periode med bred og tidvis sterkt følelsesladet offentlig debatt omkring norsk identitet og "det særnorske". Debatten ser ut til å fortsette for full styrke, og av flere grunner er den særlig aktuell i vår tid. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å ta norskheten for gitt, og en hærskare forskere, forfattere og intellektuelle er i full sving med å gå den kritisk etter i sømmene. En viktig årsak til den nye interessen for nasjonal identitet er det uomtvistelige faktum at verden har krympet raskt på 1970- og 80-tallet. Kloden er rett og slett blitt et mindre sted. Selv i den globale utkanten Norge har vi omsider fått flerkanalfjernsyn og hamburgerrestauranter, vi reiser stadig mer til stadig flere utland, det er jevn vekst i internasjonal varehandel, og et raskt voksende antall mennesker har engelsk som sitt første fremmedspråk. En samlebetegnelse på denne type tendenser kan være globalisering, som vel å merke betyr noe annet enn overnasjonalitet. Med globalisering menes at grensene mellom land, nasjoner eller kulturer i visse henseender viskes ut -- at kultur er i ferd med å bli løsrevet fra bestemte landområder, og at vi ser konturene av en slags "verdenskultur" hvor mange hundre millioner mennesker over hele verden hekter seg opp til de samme, globale symbolske systemene -- selv om lokale forskjeller naturligvis fortsetter å være viktige.