Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1985 Terje Halvorsen Enhet med «socialfascistene»? NKPs forslag om samarbeid med DNA våren 1933 Helt siden NKP ble stiftet i 1923 har forholdet til Arbeiderpartiet spilt en sentral rolle. Linjen har skiftet i takt med retningslinjer og signaler i den kommunistiske verdensbevegelse, og spørsmålet har vært årsak, eller en av årsakene, til indre strid i partiets ledelse ved en rekke anledninger. Flere ganger har spørsmålet om organi­ sert samarbeid eller til og med samling vært satt på dagsordenen, seinest ved samlingsforhandlingene i 1945. Som i dette tilfellet er det gjerne i perioder med ideologisk høyredreining for kommunist­ partiene at det har vært forutsetning for å diskutere spørsmålet. Desto mer oppsiktsvekkende er derfor de samarbeidsutspill som kom fra NKP overfor DNA fra mars 1933 og utover, i en periode da sosialdemokratenes ledere, ifølge Kominterns offisielle syn, fortsatt var å betrakte som «socialfascister». Ikke desto mindre er dette en lite kjent og lite omtalt hending. ‘ Det er ikke så underlig. Ut fra det rådende klima mellom de to partiene var utsiktene til resultater små, og utspillet fra NKP løp da også raskt ut i sanden. Likevel var initiativet selv og oppfølgin­ gen av det såvidt oppsiktsvekkende at det krever en forklaring, ikke minst fordi partiledelsen også var villig til å ta en konflikt med Komintern på spørsmålet. Likeledes kan endringene i partiledel­ sen året etter2 bare forstås som resultat av den striden disse utspillene utløste. Denne artikkelen tar derfor sikte på å belyse årsakene til enhetsutspillene og konsekvensene de fikk for partiet. Den begynnende linje-endring Komintern foretok fra sommeren 1934, med enhetsfront med sosialdemokratene som første trinn i 139 og bærebjelke for folkefrontlinjen, gjør det også naturlig å spørre etter sammenheng med NKPs utspill året før. Innebar disse et bevisst eller faktisk forsøk på å foregripe denne enhetsfrontlinjen? For å belyse disse spørsmålene vil hittil ubenyttet parti-internt materiale bli trukket inn f Forhandlingsinitiativet i 1933 NKPs initiativ ble utløst av en Komintem-appell. Bakgrunnen var Hitlers maktovertagelse i januar 1933, den begynnende forfølgelse av arbeiderbevegelsens organisasjoner og de reaksjonene dette vakte både blant sosialdemokrater, venstresosialister og kommu­ nister. DNA var blant de 7 uavhengige sosialistpartier som den 6. februar 1933 sendte ut en appell fra sin konferanse til begge Internasjonaler om en «samlet arbeiderfront» mot «reaksjonenes og fascismens makt».4 19. februar rettet så byrået i den sosialde­ mokratiske Internasjonalen SAI et opprop til Komintern der det erklærte at det var beredt til å forhandle om en enhetsfront for å bekjempe den fascistiske reaksjon i Tyskland.5 Siden 1928 hadde Komintern fulgt en ultravenstre-strategi som bare tillot enhetsfront nedenfra med sosialdemokratene. Menige sosialdemokrater skulle mobiliseres til fellesaksjoner med kommu­ nister på det som i realiteten var kommunistenes egen politiske plattform. Samarbeid med de sosialdemokratiske ledere var ute­ lukket, for disse skulle avsløres og bekjempes. Seinest på det 12. plenumsmøtet i Komintems eksekutivkomite i september 1932 ble det slått fast at kommunistene fortsatt måtte rette hovedslaget mot sosialdemokratiet som borgerskapets sosiale hovedstøtte.6 Bare arbeiderklassens revolusjonære kamp, og i siste instans den sosia­ listiske revolusjon, kunne stanse eller eliminere den pågående fasciseringsprosessen. Komintems optimistiske vurdering av muligheten for revolusjo­ nen gjaldt også for Tyskland etter at regjeringen Hitler tiltrådte. Et nazistyre ble sett som rent forbigående på grunn av sine manglende evner til å løse krisen i det kapitalistiske system.7 Likevel ser riksdagsbrannen og den påfølgende kommunistjak- ten ut til å ha gjort et visst inntrykk også i Komintems ledelse. 5. 140 mars kom et svar på henvendelsen fra SAI i form av et opprop til arbeiderklassen i alle land. Her avviste en riktignok tanken om direkte forhandlinger mellom de to Internasjonalene. Men en åpnet for første gang siden 1928 for forhandlinger på det nasjonale topp-plan: de enkelte kommunistpartier ble bedt om å ta kontakt med de respektive sosialdemokratiske partiledelser for slik å «reise enhetsfronten med de socialdemokratiske arbeidermasser» mot bl.a. fascismen og kapitaloffensiven.8 SAI avviste imidlertid dette, og kort etter falt begge parter tilbake i tradisjonelle posisjo­ ner. Slik ble Komintems forhandlingsforslag bare en episode og ikke innledning til linje-endring - den kom først i 1934.9 Komintems oppfordring til medlemspartiene hadde imidlertid i første omgang ført til at flere kommunistpartier rettet en henven­ delse til sosialdemokratene. Blant dem som slik fulgte oppfordrin­ gen var NKP. 11. mars foreslo de overfor sentralstyret i DNA at de skulle forhandle om «et kampfellesskap mot fascismen og de kapitalistiske fremstøt». Dette ble utdypet i form av en rekke konkrete oppgaver og tiltak, bl.a. antifascistiske kampvem i bedriftene og utenomparlamentariske masseaksjoner.10 Også for NKP innebar dette tilsynelatende en nokså oppsikts­ vekkende kursendring. Redaktør — og eks-NKPer — Olav Scheflo var neppe den eneste DNA-politiker som var overrasket: «Om noen for 14 dager siden hadde sagt oss at kommunist­ partiet i nær fremtid vilde sende Det norske Arbeiderparti en skrivelse med det innhold som den vi gjengir i dagens num­ mer, vilde vi ha veddet 10 mot 1 på at noe slikt ikke vilde skje».11 Scheflo var tydeligvis blant de relativt få DNA-redaktører som også stilte seg positiv til forslaget.12 Svaret fra DNAs ledelse var da heller ikke særlig oppmuntrende. Riktignok erklærte en seg prinsipielt positiv til enhet mot fascisme og andre trusler NKP hadde pekt på. Men det ble samtidig presisert at bareorganisato­ risk samling i ett parti kunne skape virkelig enhet. «Ett parti - en vilje - en ledelse for arbeiderklassen mot reaksjonen».13 DNA ville derfor bare forhandle dersom NKP klart godtok at det var partisamling en skulle forhandle om. NKP svarte med å gjenta forslaget om kampfellesskap og lovte å 141 avstå fra kamp mot DNA dersom dette ble realisert. Kravet om organisatorisk samling ble besvart noe unnvikende - det var ikke dette «som i den nuværende alvorlige situasjon står først på dagsordenen».14 Men det ble pekt på at det foreslåtte kampfelles­ skap ville kunne påskynde utviklingen mot varig klassesamling. I virkeligheten var forhandlingene nå dømt til å bryte sammen med de uforenlige forestillinger de to partiene hadde på dette punktet. DNA svarte med igjen å insistere på samling i ett parti, hvorpå NKP i et brev nr. tre måtte slå fast at dette spørsmålet «er i dag overhodet ikke gjenstand for behandling».15 Deretter tok partiet konsekvensen av at forhandlingene hadde brutt sammen før de overhodet hadde kommet i gang. I et opprop ble medlemmene av DNA og AUF bedt om å skape enhetsfront nedenfra, men gjennom det «også tvinge frem forhandlinger ovenfra, mellem ledelsene!»16 Det ble imidlertid innen deler av fagbevegelsen at en kan registrere at enhetstanken hadde vunnet fram. 6. april vedtok årsmøtet for Oslo-avdelingene av Jern og Metall en uttalelse der ikke bare DNA og NKP, men også AFL, Mot Dag og Norsk Syndikalistisk Federasjon ble pålagt straks å starte forhandlinger for å «undersøke mulighetene til og eventuelt formene for en samling av alle krefter innenfor den norske arbeiderklasse til effek­ tiv kamp mot fascismen og for arbeiderklassens interesser». En tilstrebet «hel klassesamling», men det er uklart om dette skulle tolkes som identisk med DNAs syn eller om en omfattende samar­ beidsavtale også ville være akseptabel. Under alle omstendigheter forlangte en offentlighet rundt forhandlingene, «slik at de menige medlemmer [i fagforeningene, TH.] selv kan ta stilling til hvem det er som bærer det eventuelle ansvar for at splittelsen blir opprettholdt».17 Flere fagforeninger sluttet seg til kravet, og i slutten av april sendte Mot Dag og syndikal istene et felles skriv til de øvrige berørte parter der de uttrykte vilje til forhandlinger «som tilstreber en samling av alle krefter innenfor arbeiderklassen».18 En uke seinere ga også NKP positivt svar. Ytterligere to uker seinere presiserte DNA og AFL i et felles skriv at de var villige til å forhandle, men bare «under forutsetning av at Deres organisasjon er villig til å drøfte spørsmålet om organisatorisk samling».19 Syndikalistene og Mot Dag godtok dette, Mot Dag oppnevnte 142 forhandlere20 og ennå i juni ga tidsskriftet M ot Dag uttrykk for en viss optimisme. Det ble henvist til «den samlingsbevegelse som overalt er i gang», og det ble presisert at formene, enten det nå var partisamling, enhetsfront eller «andre overgangsformer» var «på det nuværende stadium av utviklingen av underordnet betydning».21 Og det var det kanskje - for Mot Dag. Men som vi har sett var det slett ikke tilfellet for DNA og NKP. Og dermed var også dette initiativet dømt til å mislykkes. I slutten av mai hadde forøvrig DNAs landsmøte med overvel­ dende flertall sluttet opp om ledelsens linje i dette spørsmålet.22 I tillegg vedtok landsmøtet å forby DNA-medlemmer å delta i det de kalte kommunistpartiets støtteorganisasjoner23, noe som måtte for­ verre forholdet mellom partiene. Slik måtte i realiteten spørsmålet om samarbeid eller samling ha kjørt seg inn i en blindgate, og Mot Dags optimisme viste seg nokså ugrunnet. I et opprop i slutten av september, forut for stortingsvalget, rettet NKPs centralkomite igjen de tradisjonelle krasse angrep på DNAs