Forord Det var ei tid tanken at soga om kyrkje og skule kunne koma med som eit kapittel i den allmenne soga om , i andre bandet av bygdeboka. Men det viste seg vanskeleg å felle det inn der. Emnet er så stort og viktig, at det bør få rommeleg plass, meir enn bygdeboka på rimeleg vis kan ofre på ei enkelt side av bygdelivet. Det syntest derfor betre å lage ei særskilt bok om emnet. Her blir det da ei skildring av arbeidet i kyrkje og skule, av opplysningsarbeidet og kulturlivet i det heile, så utførleg som kjeldene gjev høve til. Rikeleg med bilete er da også ein del av kjeldematerialet som ein har funne fram. Denne skildringa tar for seg tida frå 1830-åra og framover mot våre dagar. For tida før 1830 må eg vise til det eg skreiv i andre delen av Hemneboka, band 1, og til skulesoga for Hemne i boka "Frå opplysningssoga i Trøndelag", utgjeven av Det Kgl. Norske Videnskabsselskab i 1938. Denne boka byggjer vidare på det som vart lagt fram i dei to bøkene. Men elles kan ein godt lage ei sjølstendig skildring av emnet i tida etter 1830-åra, som var noko av eit tidsskifte på fleire vis. Formannskapslova i 1837 gav grunnlag for ei ny politisk u I vikling, da bøndene etter kvart fekk meir å seie i bygdestyringa. Og i Hemne fekk den sterke lekmannsrørsla mykje å seie for kyrkje- og kristenliv, ikkje minst fordi prestane som kom etter |uhle prost Borch, gjekk inn i eit godt samarbeid med lekfolket. Skulelova frå 1827 kom ikkje med så mykje nytt, men noko forandring vart det etter kvart i skulen. Ungane fekk litt meir skuletid, og fleire fag fekk plass på timeplanen, ved sida av kristendomskunnskap. Det vart ikkje gjennomført så fort, men ulover 1830-åra vart det nok litt undervisning i det vi kan kalle oiicnlcringsfag, og det auka på med nye skulelover seinare i hundreåret. Og ungane fekk lære litt skriving og rekning. Det har stor interesse å følgje denne utviklinga i opplysnings- -arbeidet, og på samme tid sjå på tilhøvet mellom skule og kyrkje, lekmannsrørsla og dei frie organisasjonane og enkeltpersonar som gjorde ein innsats i åndslivet. Denne boka er ein freistnad på å gje eit oversyn over dei krefter som var med og forma utviklinga av kulturlivet i dette tidsrommet, innpå halvtanna hundre år framover mot var tid. Lærarane har sjølsagt ein viktig plass her, og eg har prøvt å lage ei fullstendig liste over alle som har tjent i folkeskulen frå 1830 og til og med siste krigen. For somme av dei er det bra kjeldemateriale til å skildre det arbeidet dei gjorde. Om andre er det lite opplysningar å finne. For etterkrigstida var det uråd å ta med ei fullstendig liste over lærarane. Men soga om Hemne lærarlag er ført fram til 80-årsjubileet i 1974, og der kan ein få eit inntrykk av det opplysnings- og kulturarbeid lærarane gjorde, også i etterkrigstida. Denne kultursoga bygger både på skriftlege og kjelder og på tradisjonsstoff som eg meiner er påliteleg. Minne frå min eigen barndom og ungdom er også nytta i somme tilfelle, og samtalar med eldre og yngre sambygdingar har vore til god hjelp. Eg takkar alle som har hjelpe til på denne måten. Men trass i gransakingsarbeid og all hjelp eg har fått, er vel ikkje denne kultursoga så fullstendig som ho burde vera. Særleg for den aller nyaste tid kan det vera ting som ikkje har vorte med, ting som eg ikkje hadde nok kjennskap til. Eg kan berre seie meg lei for det som måtte mangle i omtalen av personar og hendingar som fortjente å bli nemnde, Tittelen på boka er da også forma slik at ho ikkje gjer krav på a vera ei fullstendig utgreiing om emnet. Det er ei kultursoge for Hemne så godt som forfattaren har makta det. Og det har vore ei glede å prøve å forme denne kultursoga for. Kjeldetilvisingane står i parentes i teksta der det høver. Men for ei så viktig kjelde som skulestyreprotokollen er det ikkje sett til særskilt kjeldetilvising, når det i sjølve teksta er fortalt om år og dato for møtet i skulestyret.I denne boka har eg ikkje teke med noko om det ein kan kalle materiell kultur, om næringsliv og teknisk utvikling i perioden. For eg reknar med at det fell meir naturleg inn i den allmenne soga, og vil sikkert bli grundig omtala i det nye bandet av bygdeboka. Henrik Sødal KYRKJA OG PRIVATE ORGANI• SASJONAR I KULTURARBEIDET

PRESTANE OG LESARANE. FORENINGSLIV

Heilt frå Hauges tid først på 1800-talet stod lekmannsrørsla sterkt i Hemne og sette sitt preg på det religiøse livet i bygda gjennom heile hundreåret, ja, enda lenger. Det har derfor interesse å prøve å få klarlagt samhøvet mellom kyrkja, prestane og lesarane, som vart det vanlege namnet på kristenfolket, etterkomarane av dei gamle haugianarane. Det kunne skifte mellom motsetningar og godt samarbeid frå tid til tid og etter dei aktuelle spørsmål som var oppe i tida, og etter den måten som prest og lesar dreiv arbeidet sitt. Og alt dette verka inn på heile folkelivet, som vi får høyre meir om i visitasmeldingane og andre kjelder. Vi veit at gamle prost Borch først på hundreåret stridde hardt imot Hans Nilsen Hauge. Men han fekk røyne at han ikkje kunne demme opp imot Hauge-rørsla, som voks seg sterkare etter kvart. Og dei fleste av prestane etter Borchs tid hadde eit godt samarbeid med lesarane, om det enn kunne skifte noko frå den eine presten til den andre. Først i 1860-åra kom det til ein alvorleg konflikt mellom presten og lesarane, som vi seinare skal sjå. Ein av dei mest kjende lesarane, Erik Sagen, skreiv i 1899 ei vise om prestane som han mintest. I denne visa gjev han ein kort karakteristikk av kvar prest. Han er nok ikkje "objektiv" i skildringa av prestane, men det han skreiv, fortel noko om korleis lesarane såg på presten sin, og det kan vera interessant nok. Etter at Rasmus Parelius flytta frå Hemne til Børsa i 1835, vart Anton Christian Brodtkorb sokneprest i Hemne 1835-42. Han var son til presten på , Tobias Brodtkorb, og soneson til kaptein og kyrkjeeigar Brodtkorb på Kjørse. Der hadde faren vakse opp. Men bestefaren døydde før Anton Christian var fødd, så han hadde ikkje noko minne om han. Men vi får tru at faren somtid tok guten med til Hemne og fortalte om slektsgarden og bygda, så han hadde vel noko kjennskap til Hemne før han kom dit som prest. Han hadde da vore sokneprest i Kautokeino og Kistrand i 5 år, hadde prøvd det barske livet i Finnmark. Truleg hadde han fått helseknekk der. Han var i alle fall sjukleg dei sju åra han var i Hemne, og han døydde berre 39 år gammal i 1842. Det var i det heile noko tragisk med presten Brodtkorb. Han låg under for drikk, som folk vel visste om, men ingen klaga på han for det, syntes berre synd på han. Etter tradisjonen hang det slik saman med denne vanlagnaden: I Finnmark var han overlag godt likt, og folk ville ikkje sleppe han frå seg. Men da han likevel drog sin veg, var det ei finnkjerring som let om at han skulle få ein last å bera på så lenge han levde, det var forbanninga som følgde han, vart det sagt (Fortalt mell. a. av Ragnhild Lian, f. 1876. Ho herma det etter bestemora.) Kyrkjebøkene viser at han trass i veik helse reiste rundt i det store kallet, såg om sjuke og utførte si prestegjerning så godt han kunne. Og etter protokollen for skulekommisjonen ser vi at han fire gonger var på skulane og heldt eksamen. Men det var noko lenge mellom møta i kommisjonen, og han skreiv ikkje så fyldige referat som Parelius hadde gjort. Hausten 1839 var han ute av arbeidet på grunn av sjukdommen, og det var ein kapellan R. Gaurder som styrte embetet og las med konfirmantane. Men Brodtkorb var i arbeid igjen frå desember 1 839 og to år framover. I denne tida heldt han jamvel møte i skulekommisjonen to gonger for året. Men frå nyttår 1842 gjekk det fort nedover med helsa, og han døydde 18. april. Om hausten samme året heldt prost Magelsen visitas i Hemne. Da var kallet utan prest, men prosten heldt møte med medhjelparar og kyrkjeverje i prestegarden. Prosten let stort sett vel om tilstanden i kyrkjelyden, og han roser ungdommen som var avhørt. Men han har funne fleire "Mangler ved Menigheds- bogen", som viser at presten hadde vore sjuk dei siste åra. Klokkaren, Erik Kjønsvik, vart pålagt å rette på det som vanta i boka før ny sokeprest kom. Det greidde vel ikkje han Erik, stakkar, så vi høyrer om det som var ufullstendig i ministerialboka ved seinare visitasar også. Erik og Berit Sagen Halvor Kristian Heyerdahl, sokneprest 1843 65

Erik Sagen, som var berre ungguten på denne tid, skriv berre dette om presten Brodtkorb i prestevisa si: "Hans Aar var ikke mange, og snarlig sov han hen. Hans Grav er bagom Kirken, en Gravsten dekker den." Han er ein av dei få prestane som er gravlagt ved Hemne-kyrkja. Halvor Christian Heyerdahl (1843—65) var også sjukleg, var plaga av astma. Men han heldt ut i det store, strevsame kallet i tjueto ar. Heyerdahl var presteson frå Toten og kom som nybakt teolog til Edøy, der han var sokneprest i 15 år. Hausten 1842 vart han utnemnd til sokneprest i Hemne, men kom ikkje til å overta embetet før våren 1843. I mellomtida vart det styrt av kapellan Gaarder. Heyerdahl heldt første preika i Vinje 2. februar 1843, men så var han borte frå bygda igjen i 3 månader, noko som vi ikkje kjenner grunnen til. 1 denne tida var det ikkje mindre enn 3 kapellanar som skiftevis preika i Hemne: C. Frost, C. Rambech og R. Gaarder. I kyrkjeboka for pinsedag 4. mai står det: "Samme Dag indsatte Heyerdahl sig seiv". Verken bisp eller prost kom for å innsette nypresten i embetet. Ved visitasen i 1844 let prosten vel over prestens arbeid og tilstanden i bygda, og ved overhøring viste ungdommen seg i "Almindelighed vel oplyst". Etter neste visitas i 1847 skriv prosten at "Kaldets Sognepræst for den talrig forsamlede Menighed holdt en hjertelig Prædigen". Dette er det første vitnemål om at Heyerdahl greidde å samle mykje folk til gudstjenestene, og det samme ser vi av seinare meldingar. Folk gjekk mannjamt til kyrkja. Vi har ikkje talet på dei som kom der, men talet på nattverdgjestene står i kyrkjeboka, og det var mange. Sjeldan var det så få som 50- 60, oftare over hundre, ja, mange gonger 2—300. Ein gong var det heilt oppe i 495. Med smått og stort måtte det ha vore mellom fem og seks hundre, så det var folksamt i Hemne-kyrkja ein slik dag. Ved visitasen i 1849 skriv prosten: "Kirken meget godt besøkt", og han roser Heyerdahl for preika. Heyerdahl var også ute i soknebod rett ofte, reiste lange vegar for å sjå til gamle, sjuke og einslege, frå , Åstfjorden, Snillfjorden og Røstkvervet til langt oppi Søvassdalen og Kårøydalen og utover langs Vinnfjorden. Som eksempel på kor vidt han kunne fare på ein enkelt dag, kan vi nemne at han den 7. oktober 1851 var på sjukebesøk med nattverd til 2 gamle menn og ei kone på Slørdalshaugen, ein sengeliggande mann i Bustlia, ein spedalsk gut på Liasjøen, ei sjuk kone på Lian, ei gammal sjuk kone på Rottemsaunet og 2 sjuke i Flesvika. Og dagen før hadde han halde skuleeksamen på Heggstad og hadde meddelt ei gammal kone der nattverden (Kyrkjeboka). Ja, Heyerdahl var ofte på besøk i skulane, og han heldt eksamen ved ein eller annan skule 4- 5 gonger i året. I 1843 heldt han såleis eksamen på Hemnskogen 13. sept., på Lærnes 27. sept., på Kjørse 29. sept. og på Vinnøra 29. okt. I 1848 hadde han på samme måten eksamen på Magerøya, på Venn, Auset i Snillfjorden, Lenes og Vinnøra. Han såg om skulane om det ikkje var eksamen også. Frå 1850 er det melding om fleire slike skulebesøk (Skulekommisjonsprotokollen). På sine eldre dagar var han vel ikkje fullt så ofte ute på farten i bygda. Men trottig i sitt kall var han alltid. Det hendte forresten at uver hindra han i arbeidet. Den 17. desember 1843 var det messefall i Vinje på grunn av uveret. Prost Brinchmann hadde bede Heyerdahl koma til Aure veka føreåt, og om sundagen var det slikt ver at presten ikkje greidde å ta seg iram frå Aure til Vinje. Det var forresten berre 7 menneske som hadde kava seg fram til Vinnkyrkja den dagen. Årsdagen etter dette, 17. desember 1844 kunne ikkje presten koma seg fram til ein tillyst eksamen i Valslagaunet på grunn av storm. Sjøen gjekk nok grov i Åstfjorden den vinterdagen. Den 6. mars 1850 greidde ikkje presten å ta seg fram til Vinnkyrkja. "Jeg maatte vende paa Veien, da det var ufremkommelig over Klopperne for Sne og Vand og dertil et frygtelig Veir med Storm og Regn," skriv han i kyrkjeboka. Flaum av snøvatn over Kloppene var ikkje å spøkje med. Og somtid måtte han stri med sjukdommen. I 1844 var det messefall både nyttårsdag og 13. august fordi presten var sjuk. Den 3. oktober samme året heldt han gudstjeneste i Vinje med mykje folk. Det var mange barn til dåpen og dessutan 176 nattverdgjester. Dette stridde han seg gjennom, men greidde ikkje meir, fekk astmaanfall og måtte sløyfe preika. Elles var det ikkje så ofte at sjukdommen var så hard at det hindra han i arbeidet. Heyerdahl stod på god fot med lesarane og hadde i det heile ein sterk posisjon i bygda. Lekmannsrørsla utfalda seg rikt i hans tid. Ofte kom lesarane saman til møte, "samlingar" som det vart kalla. Det kunne vera små samlingar for næraste grannane i grenda, og det kunne vera store samlingar med folk i store flokkar frå heile bygda. Dette var særleg i langhelgane som jul og påske. Pa Holla var det fleire gonger slike samlingar med langvegsfarande som måtte ha både mat og husrom. "Det gjekk for seg på gammalt vis," herma ho Ragnhild etter oldemora. "Dem sett' inn eit stort langbord, og så bar dem inn mjølkabrø og spitjimat. Dem koka ei stor gryt', og så braut dem nedi flatbrø. Når kvell'n kom, bar dem inn halm og la på golve, og så låg dem der, dem så ittj' kunn farra heim. - - Og dem song når dem la seg og song når dem sto opp att." (Munnleg etter Ragnhild Lian, f. Vågan 1876. Ho fortalte etter oldemora om samlingane i 1840- og 50-åra.) Den mest kjente av lesarane og lekpreikarane var vel Erik Olsen Holeten. Han var fødd på Brattset i 1799 og kom som ung og nygift til Hemne og kjøpte eine Holla-garden. Han bygde nye hus og dreiv garden godt. Hendig handverkar var han 6g, ein praktisk dugande kar som med tida vart ein velstandsmann, som også var gavmild mot tjenarane og fattigfolk. Erik nytta alle høve til å forkynna Guds ord. Det er såleis fortalt at når han avgjorde ein handel, selde eit slakt eller kjøpte noko av ein granne, så tinga han på å få halde samling hos den han handla med. Samlingar heldt han jamt, heime hos seg sjøl, i næraste grenda eller andre stader i bygda. Men han for også vidare utover, rundt omkring i Trøndelagsbygdene, heilt opp til Røros, og vestover til Nordmøre og Romsdalen. Ja, han gjorde turar over Dovre 6g stundom, og folk vart gripne av hans varme forkynning. (Dette mest etter skildring som Guri Lommundal, f. 1875, har skrive i "Ein åndshovding". Ho hadde mykje etter mor si, Ingeborg Ellevsdotter Holden, dotter til Eriks granne og nære venn, Ellev Ingebrigtsen, som 6g var frå Rennebu og kjøpte andre Holla-garden.) Eit minne om Erik som kristen forkynnar har vi etter Dordi VassliYi. Ho fortalte at kvar sommar når Holla-folket dreiv og fora inni Hammarkleiv'n, var det sikker takst at han Erik og fleire kom over fjellet åt Vassli'n og heldt samling ei helg. "Da kan de tru det kom folk," sa ho Dordi. "Dem kom frå heile Søvassdala. Og slik som den mann' tala, ha æ alder haurt makan." (Dordi var f. 1823, yngste dotter til klokkaren Henrik Larsen Lenes. Kring 1840 vart ho gift med Nils Olsen Vassli og levde resten av sitt lange liv der.) : Enda eit minne om hans forkynning får vi ta med: Kvar preikesundag — når han ikkje var bortreist frå bygda — stod han ved veggen utafor kyrkja og tala for folk etter gudstjeneste. Og der han hadde stått og tala så mang ein gong, der skulle grava hans vera. Det var vennene hans som vart forlikte om det etter hans død. Ja, han døydde heller tidleg, døydde av kreft i 1861, berre 62 år gammal. Han måtte gjennom ei hard og pinefull sjukdomstid, og han som hadde gjeve trøyst til så mange, kom sjøl i tvil og dødsangst. Frå dette dødsleiet er det fortalt ei rørande lita historie: Grannen og vennen Ellev Ingebrigtsen sat ved senga ein dag. Da spør han Erik i stor pine: "Trur du at e blir frelst, Ellev? " "Ja, de er e rett viss på," seier vennen fast. "Ja, så fe e døy på trua di e, Ellev," seier den gamle forkynnaren, og han fekk døy i fred. (Fortalt av Ingeborg Ellevsdotter, som da var 8 år.) Gravølet etter Erik Holden vart den største folkesamling som hadde vore i Hemne til den tid. Frå heile bygda, ja, frå andre bygder med, kom det folk, etter fjorden og landvegen. "Enn mat åt alt dette folke, meine du?" sa ho Marit, grannekona, til ho And, sonekona, som stod for ståket. "Å, mat lyt det bli ei råd med. Rekk det ittj' te de vi ha gjort i stand, så har vi kjøtt og flesk oppi bura, smør og ost og flatbrø," svara ho And. Og mat nok vart det. Heyerdahl var med i gravferda og forretta ved grava.

Vi har alt nemnt ein annan kjent mann mellom lesarane i Hemne på denne tid, Erik Sagen, som skreiv prestevisa i 1899. Han var mykje yngre enn Erik Holden, var enda ein ung mann på 35 år da Erik døydde (f. 1826), og han vart ein av dei mest særmerkte av lesarane og noko av ein førar for lekfolket i bygda i siste halvdel av hundreåret. Erik Eriksen Sagen var berre husmann, men han dreiv plassen sin godt, og dertil var han ein flink skreddar og hendig i anna praktisk arbeid også. Han var ein vel akta mann, som hadde mange tillitsverv. Det merkelegaste vi har etter han er "Analerne" med innhald frå 1826 til 1910. Der fortel han om slekta og seg sjøl, litt om dei største gardane, og så eit slags årbok, der han har notert opplysningar om år og avling, og veret gjennom årstidene og om særskilte hendingar. Han fekk skipa den første misjonsforening i bygda i 1855. Men arbeidet for misjonen var eldre enn det i Hemne. Minne om det har vi i to offerkister, ei i Hemne kyrkje og ei i Vinje. Begge ber årstalet 1846 og ei innskrift som fortel kva offeret skal gå til: "Pastor Schreuders Mission hos Zulufolket i Syd-Afrika". Dette var ikkje noko som lesarane særskilt dreiv med, men meir eit kyrkjeleg tiltak, som seinare vart kalla "Den Norske Kirkes Mission ved Schreuder". Det er rimeleg å tru at sokneprest Heyerdahl stod bakom og fekk laga desse offerkistene, og det var nett det året Schreuder tok opp arbeidet i Zulu. — Vi veit ikkje kor mykje som kom inn i desse offerkistene, eller kor lenge dei var i bruk. Men sikkert er det at misjonsforeningane som lesarane fekk i stand, fekk meir varande verknad, både for det kristelege arbeidet i bygda, og for misjonen.

I innleiinga til "Analerne" fortel Erik Sagen om korleis han vart omvend frå syndeliv til kristen. Han var 60 år da han skreiv dette, og denne skildringa viser kor alvorleg lesarane tok kristendommen sin. Tanken på "det ene fornødne" var det som bar heile lekmannsrørsla, og til det ene fornødne hørte også det å vera rett i trua. Det var ikkje tale om å bøye av eller gå inn pa andre syn i trudomsspørsmål. Dette kjem vel særleg skarpt fram under den religiøse vekkjing som gjekk over bygda først i 1860-åra. Denne vekkjinga er omtala i visitasmelding frå 1863. Prosten i , Nils Steen, heldt visitas i Hemne 2. juli, og etter gudstjenesta heldt han som vanleg visitasmøte med presten, medhjelparane og kyrkjeverje i prestegarden. Etter dette møtet skriv han mell. a.: "Menighedens christelige Forhold og Lysten til Guds Ord ståar paa samme Standpunkt som red sidste Mode. Vækkelse gaar gjennem Menigheden, hvilken Vækkelse kun forsaavidt kan siges at være usund som den aabenharer sig i at forkaste og, forskyde det, som ei bor forkastes, saasom Tillcegget til den Evangelisk Christelige Psalmebog og Schonnheyders ABC i Skoleme. " Prostens tankegang synest vera den at ei religiøs rørsle som ikkje hadde gått ut frå kyrkja, gjerne ville bli usunn, svermerisk eller på annan måte. Men denne rørsla i Hemne hadde berre den feilen at ho vende seg imot eit par verdifulle kristelege bøker, meinte prosten. Evangelisk Christelig Psalmebog var utarbeidd av ein komite i Danmark i 1798 og bar preg av rasjonalismen i tida. Mange hadde imot boka av den grunn, men ho vart brukt ein del både i Danmark og Norge, ved sida av Kingos bok. Tre kjente norske prestar, Jørgen Moe, W. A. Wexels og Andreas Grimelund (seinare biskop i ) laga eit tillegg til boka, sikkert med tanke på å gjera boka meir akseptabel også for lekfolket. Men svært mange ville ikkje godta dette, ikkje i Hemne heller, som vi forstår av prostens ord. Så var det ABC-boka som presten Lorentz Schønheyder laga i 1854. Han var ivrig opplysningsmann, arbeidde iherdig for betre skulestell og skreiv bade om og for skulen. Den vesle ABC-boka har ei innleiing med rettleiing for læraren om korleis han bør ta den første leseopplæringa, heilt nye tankar for den tid. Og så er det små lesestykke som ungane kan øve seg på, stykke med innhald av allmenn interesse, om dyr og plantar, mineralar og anna, ikkje berre religiøse emne. Det er litt av det samme som eit tiår seinare kom med Jensens lesebok. Det var vel dette "verdslege" lesestoffet som skapte motvilje hos dei vakte i Hemne som andre stader. Folk var sterkt religiøst engasjert og var på vakt mot alt som dei meinte ville fore til vranglære og vantru. På den måten gjorde den religiøse vekkjinga sitt til at bygdefolket stod som ein mur mot presten Gunnerus, som vi seinare får høyre om. Og det gjorde sitt til at striden om Jensens lesebok vart så bitter og langdryg utover 1860- og 70-åra. Den sterke religiøse vekkjinga i 1860-ara førte elles til stor misjonsinteresse. Og tradisjonen fortel om mange misjonsmøte og andre samlingar, der mange unge vart vakte. På Hemnskogen var særleg tre ungdommar omtala, Edvard Vågan, Anders Lian og Lars Røstvig. Som 16-åring fekk Lars Røstvig sitt religiøse gjennombrot i 1862, og for han vart det til misjonskall. Han voks opp i ein kristen heim, der både mor og far var interesserte i misjonen. Men det var ein fattig heim. Faren, lærar Jacob Røstvig, døydde brått, berre vel tretti år gammal, og mora sat att med fem små barn. Lars var nesteldst og berre vel 6 år da faren døydde. Han måtte tidleg ut og syte for seg sjøl, først som gjætar og seinare som dreng. Det var strenge kår, med mager kost og hardt arbeid, som herda den unge mannen til det kjempearbeid som venta han under aller vanskelegaste tilhøve på misjonsmarka. Det vart tidleg klårt for han at det var misjonær han måtte bli, og han fekk stønad frå venner i bygda så han kom seg til misjonsskulen i Stavanger 1869. Enda han ikkje hadde hatt høve til å skaffe seg vidare forkunnskapar, greidde han med hardt slit å fylle dei krav skulen sette, og han gjekk ut frå misjonsskulen med godt vitnemål i 1874. Men året før, i 1873, var han heime i Hemne ein tur og vart overlag godt motteken av alt bygdefolket. To gonger preika han i Hemne-kyrkja, som var fylt til siste plass. Sokneprest Arnesen hadde sytt for å få dispensasjon frå biskop Grimelund, så Røstvig tala frå preikestolen, enda han ikkje var ordinert. Det kom inn mykje i offer til misjonen desse sundagane i Hemne. Etter ordinasjonen drog Røstvig i 1874 ut til Madagaskar saman med ni andre unge misjonærer. Han fekk vel den vanskelegaste oppgåva som pionermisjonær på Vest-Madagaskar, der han heldt ut under harde og farlege kår i 37 år. For heimbygda hadde det mykje å seie dette, at misjons• vennene hadde sin eigen mann der ute gjennom så mange år. Det verka inn på heile det religiøse liv og heldt interessa for misjonen sterk og levande. Når han kom til Hemne eit par gonger i desse åra, var det stor fest, og han reiste mykje omkring og fortalte om arbeidet derute.Lars Røstvig gjorde mykje til athaugianarbygda Hemne også vart misjonbygda framom mange andre. Da Røstvig 65 år gammal kom heim for godt i 191 1, slo han seg ned i Trondheim, der han fekk bygd seg eit hus som han kalla Tulear etter misjonstasjonen på Madagaskar. Han hadde ikkje stort å bygge for, men misjonsvennene hjelpte han med materialer og arbeid, mest frå Hemne. Og det vart reist ein minnestein med relieff av han like utafor kyrkjegardsporten i Hemne. På hundreårsdagen for hans første utreise til misjonsmarka vart det i 1974 halde stor minnefest med mange talar, mellom anna av den gamle generalsekretæren i NMS, Johannes Skauge, og av sokneprest Reidar Bolling, som har skrive biografien om Røstvig. Det var den sterke religiøse vekkjinga i Hemne frå 1860-åra som var bakgrunnen for at Røstvig drog ut som misjonær. Denne religiøse rørsla førte ikkje til noko sektvesen. I visitasmelding frå biskopen 1870 heiter det kort og godt: "Dissenterer vides ikke at opholde sig i Prestegjeldet." Og det er nytta om lag samme ordelag i 1875, 1877 og 1879. Lekmannsrørsla hadde sin plass innan kyrkja, og Røstvig skreiv lange brev og meldingar til soknepresten. Så lenge sokneprest Heyerdahl var i embetet, var det godt samarbeid mellom prest og lekfolk. Men dette tok slutt da Heyerdahl søkte avskjed for alderen i 1865. Etter han fekk bygda ein prest som lesarane meinte for med vranglære, ein prest som dertil var ein stri embetsmann som ville tvinge lekmannsrørsla inn under kyrkjeleg kontroll. Dei harde motsetningane førte til "Hevnestriden", som vart vide kjent utover landet. Johan Ernst Gunnerus (1866—72) var fødd i Fredrikstad og hadde vore prest i Tromsø og Rauland før han kom til Hemne i mars 1866. Han var grundtvigianar og hadde vel mykje imot den pietistiske kristendommen hos lesarane. Til dette kom mot• setnaden mellom embetsmannen og allmugen. Han ville nok vise bøndene at det var presten som hadde retten og ansvaret for det som skulle bli forkynt i prestegjeldet. Kopibøkene hans viser at han tok opp striden frå første stund han kom til bygda. Han tok til med å halde gudstjeneste i begge kyrkjene om sundagen, i den eine om føremiddagen, i den andre om ettermiddagen. Dette gjorde han for at lesarane ikkje skulle få påskot til å halde Johan Ernst Gunnerus, sokneprest 1865- 72 samling i den delen av bygda der presten ikkje heldt preike. Dette heldt han fram med dei første 8 sundagane han var i Hemne. Men ein månads tid etter han kom, fekk han vite at ein av lesarane, Daniel Lossius, likevel hadde halde samling på Holla med presten preika i Vinnkyrkja. Da vart han rasande og skreiv til den "Opsetsige" lesaren, at dersom han ville halde fram med slikt, "er De saa god at komme til mig, for at jeg kan faa anledning til at prøve Deres christelige opfattelse og indsigter". Og Daniel fekk pålegg om å melde frå til presten kvar gong han tenkte å halde offentleg foredrag, så presten kunne få høve til å møte fram og kontrollere predikanten. Det kom etter kvart mange klagemål mot presten Gunnerus, særleg fordi folk meinte han forvanska dåpsritualet. Det var noko ulik formulering i katekismeteksta og i alterboka, og Gunnerus heldt seg til katekismeteksta. Bygdefolket merka straks at han ikkje brukte ordlyden i alterboka, som dei var vane med, og dette vart stempla som vranglære. Gunnerus meinte at ordlyden han brukte var den rette. Dette freista han overtyde folk om i ein tale frå kordøra. Men bygdefolket ville på ingen måte bøye seg for hans syn. Det møtte fram ein deputasjon til han og forlangte at han skulle følgje alterboka når han døypte barna deira, og han gav ei stund etter for dette, slik at han lova å døype barna på den måten dei ville når foreldra kravde det særskilt, "uagtet dens lydelse er rigtigere saaledes som han fremsagde den". Dette sitatet er henta frå den lange "Beretning" som biskop Grimelund sendte departementet 4. november 1869 (Offentleggjort i Luthersk Kirketidende og Morgenbladet i januar 1870. Det fyller 8 sider i Kirketidende for 1. jan. 1870. Gunnerus dreiv da ei tid med to slags dåp, etter alterboka når foreldra kravde dette, og når dei kom med barnet på ein søknedag. Men på ein sundag måtte dåpen skje på hans måte. Dette er det sikker tradisjon for (Fortalt mell.a. av Arnt Eriksen Skei, oppskrive av Edvard Langset i Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 61). Gunnerus vona stadig å kunne få folket overtydd om at den tredje artikkel "i den omarbeidede fonn var den eneste rette og Troens Grund". Og han bad biskopen hjelpe til å få folk til å forstå dette. Men biskopen svarte at han ikkje kunne hjelpe presten med dette. Han var ikkje overtydd om at Gunnerus hadde rett i synet på dåpsritualet, og folk hadde rett til å få ei kyrkjeleg handling utført etter alterboka. Biskopen måtte krevje lojalitet av presten, men det ville ikkje Gunnerus bøye seg for. Han sa ifrå at han for sitt samvit ikkje lenger kunne halde fram med to slags dap. Folk som ville ha barna sine døypt etter alterboka, fekk vende seg til andre prestar. Det kunne han gå med på. Mange nytta seg av dette, fleire reiste til Aure eller Hitra med barnedåp. Folk vart meir og meir misnøgde med presten. Ein deputasjon som kom til biskopen, kunne fortelje om ein episode i kyrkja i februar 1867. da ein barnedåp ikkje vart fullført på grunn av striden om ritualet. Dette står i biskopens rapport til departementet og stadfester det som tradisjonen fortel slik: Ho Berit, kona hans Erik Sagen, bar barnet, og presten las opp ritualet på sin måte. Så spør han: "Vil du at barnet skal døpes til denne tro?" "Nei", svarar ho Berit, høgt og greitt. Presten blir sint og brukar harde ord. Det blir stort røre kring døpefonten. Da marsjerer ho Berit ut av kyrkja med ungen, som seinare blir døypt på Hitra. Midt under denne striden var det prostevisitas i Hemne, den 30. juli 1868, og prosten i Fosen, B. F. Hansen, omtalar Gunnerus svært pent. Han gjennomgår innhaldet av preika som presten heldt, og finn den rett og god. Og embetsbøkene "befandtes ordentlig at være førte". Etter visitasniøtet i prestegarden skriv han mell.a.: "Med Hensyn til Forholdet mellem Præst og Menighed, da havde de Tilstedeværende in tet at besvære sig over med Undtagelse af Barnedaaben, hvorover Tvende i Menighedens Navn ytrede — som bekjendt — at de ønskede den udført efter Alterbogen." Meir lempeleg kunne det vel ikkje seiast når ein veit kor hard striden om barnedåpen var. Kanskje gjorde det noko at prestens gode venn, Lars Sinnes, sat på møtet som kyrkjeverje, ein av dei fremste menn i bygda. For ei tid vart det eit slags løysing på problemet med barnedåpen. "Gamlepresten", Heyerdahl, budde framleis i bygda etter avskjeden, og han tok på seg å døype barn slik foreldra ville det, dette etter avtale med Gunnerus. Biskopen skriv om dette at det hjelpte til "at holde den kirkelige embedsgjerning gaaende, men kunde ikke hindre at det kom nye Klagemaal mod Præsten (Beretningen s. 7). Og da Heyerdahl reiste frå bygda i slutten av 1869, vart det slutt på denne ordninga med å halde kyrkjelivet i funksjon. Biskop Grimelund forstod etter kvart at det ikkje nytta å mekle i striden. Skulle det bli fred, måtte presten bøye seg på alle punkt. Han skreiv om det til Gunnerus den 17. februar 1868, men fekk blankt avslag. Gunnerus kom dessutan med innlegg i Kirkelig Folkeblad (nr. 16 i 1868): "Fra Hevne Præstegjeld." Om dette innlegget skriv biskopen at Gunnerus no hadde vist "for hele Verdens Øine at han brød Staven over det Sognefolk han var satt til at være Sjælesørger for". Så det kunne ikkje bli fred. Det galdt elles ikkje berre strid om dåpen. Mange av lekfolket såg i det heile på Gunnerus som vranglærer. 1 Prestevisa hans Erik Sagen heiter det om Gunnerus: "Han hyldet Grundtvigs lære, at skriftens ord var dødt. Derfor han blev i Hevne med megen modstand mødt. Han vilde ei respektere ritual og alterbog. Han mente sig at være de gamle skrifter klog." "Hevnestriden" vart omtala i kyrkjeblad, skuleblad og aviser. 1 Kirkelig Folkeblad gjekk ein artikkelserie gjennom fleire nr. med ei lærd teologisk utgreiing om formuleringa av den tredje artikkel, og den gjekk vel helst ut på at Gunnerus hadde rett i synet på dåpsritualet. På eit anna plan var eit vulgært anonymt innlegg i "Den norske Folkeskole" med eit hardt åtak på bygdefolket, som ville avsette presten fordi han ikkje i alt og eitt ville godta "hvad der kommer fra den sværm av uvidende Lægprædikanter der streife om i Bygden". Dette var på sin kant enda meir einsynt enn Erik Sagens dom om Gunnerus. Det vart sett opp eit klageskrift mot presten, ein klage som fekk over 750 underskrifter. Mot dette freista venner av Gunnerus å samle underskrifter på eit brev til biskopen, der dei forsvara presten og sa at dei var godt fornøgde med hans embetsgjerning. I spissen for dette stod bonde, kyrkjeverje og bankkasserar Lars Sinnes. Han hadde også fått prenta ei preike av Gunnerus, der han ville vise at presten ikkje var vranglærar. Men det lykkast ikkje å få meir enn eit halvt hundre underskrifter på dette brevet. Biskopen nemner brevet i rapporten til departe• mentet og seier at det var "til dels betydelige Mænd" som stod på prestens side. Men ein kunne ikkje koma forbi at det store fleirtalet av bygdefolket hadde klaga over Gunnerus. I 1869 vart han så suspendert, og den unge kapellanen Arnesen vart sett til å styre embetet frå desember samme året. Det vart reist tiltale mot Gunnerus, og saka gjekk i fleire rettar gjennom 3 år. I 1872 vart han frikjend av overretten, og han kom tilbake som prest ei kort tid. Han styrte mellom anna eit møte i skulekommisjone 11. mars 1872. I denne samanheng må vi nemne at Gunnerus i si tid jamt heldt møte i kommisjonen og ville gjerne ta seg av skulen. I 1867 heldt han ikkje mindre enn 7 kommisjonsmøte. Det var på den tid striden om Jensens lesebok rasa som verst. Der var Gunnerus liberal og stemte for at skulen skulle ta boka i bruk, slik det var bestemt av stiftsdireksjonen. Men han engasjerte seg ikkje så sterkt her, hadde vel nok å stri med likevel. Da han kom tilbake til bygda i 1872, forstod han snart at det ville bli for vanskeleg å halde fram der, med folket imot seg. Han søkte og fekk avskjed i nåde og reiste fra Hemne i juni 1872. Etterpå fekk han eit prestekall i Danmark, Kjerteminde, og levde der sine siste fire år. Som ein av hans beste venner i Hemne heldt Lars Sinnes oppe brevskifte med han, og av breva hans får vi inntrykk av at han ikkje var bitter, men såg med større forståing på dei stridbare hemnværingane. Han nærma seg seksti år, var vel ikkje sjøl så stri lenger, hadde fått det heile meir på fråstand. Han Håkon Arne Arnesen, sokneprest 1872-77 skriv ein gong mellom anna: "Jeg har en levende Følelse af, at det meget let kunde blevet et meget godt forhold mellem Hevne-folket og mig, blot at det i Begyndelsen var kommet i et andet og bedre Spor, saa at en Smule Tillid istedenfor Mis tillid hav de faaet Overtoget." Det vart hans tragedie at han ikkje greidde å vinne denne tiliten hos bygdefolket. Og han forstod nok at her var det skuld på begge sider. Etter Gunnerus vart Håkon Arne Arnesen sokneprest i Hemne. Som stiftskapellan hadde han styrt embetet den tid Gunnerus var suspendert, og overtok så som sokneprest i 1872. Av protokollen for skulekommisjonen ser vi at han styrte møte der den 15. mars, men utnemninga kom først seinare på våren. — Arnesen var f. 1834, cand.theol. 1861 og hadde arbeidd i Oslo indremisjon og seinare gjort tjeneste som res. kap. i før han vart stiftskapellan i Trondhjems stift. I Hemne kom han til å arbeide i 8 år, først 3 år i konstitusjon, så 5 år som sokneprest, 1872-77. I desse åra gjorde Arnesen eit godt arbeid, både for kyrkje og skule. Det var no bruk for ein prest som kunne samle folket og få ro over kyrkjelivet etter den opprivande striden, og det greidde han. Han hadde arbeidd i indremisjonen og kjente lekmanns• rørsla, og dei hadde tillit til han. Erik Sagen skriv slik om Arnesen: "Han var en nidkjær prestemand, som refset last og synd. Og lov og evangelium prædiget han med fynd." Men han heldt ikkje med dei striaste lesarane i den einsynte kampen mot leseboka, han freista tvert imot å stø lærarane når dei mannjamt tok boka i bruk utover 1870-åra. Biskop Grimelund hadde visitas i Hemne saman med prost B. F. Hansen 9. og 10. august 1870. Biskopen skriv om den religiøse og moralske tilstand i bygda og fortel mell.a. at "Kirkesøgningen er ikke mindre, men snarare større enn før". Dette er både merkeleg og interessant. Det ser ut til at folk som hadde vant seg til å gå til kyrkja i Heyerdahls tid (inntil 1865), heldt fram med det trass i striden med Gunnerus, og det heldt fram med Arnesen som fungerande prest. Vidare fortel biskopen at kristeleg lesnad er mykje utbreidde mellom folk, og det moralske liv er stort sett bra. Men talet på uekte barn har ikkje gått ned. Viktigaste årsakene til dette meiner han er "Natteløberi" og "Indflytning af fremmede Arbeidere". Med dette følgjer "hemmelige Forlovelser, som der blev samtalet om". Elles synest biskopen det er merkeleg at det skal vera så mykje "utugts Synd" i Hemne. Andre stader er dette følgje av "langvarige Bryllupslag og Gravøl", og slikt var ikkje vanleg i Hemne. Her spørs det om biskopen hadde fått fullstendige opplysningar. Tradisjonen fortel i alle fall om langdryge bryllaup, ja, gravøl med. Her får vi ta med ei skildring etter Lina Tannvik, f. 1860. Ei eldre søster hadde vore med i eit bryllaup der brura vart sjuk. "Det va berre så vidt ho greidd' kjerkreisa. Dem mått' hjelp ho i seng. Ho levd' berre eit døgn hell to. Men dem tura brøllop lell, heile vekko til endes. Folk drakk og dansa, dansa og drakk. Gravøla va mesta på sommo vise. Dem heldt på i tri-fir dagga." - Dette var kring 1870. Biskopen meiner at det ikkje var så ille med drikking i 1870, så drikken kunne ikkje ha så stor skuld i det usedelege livet. Folk var ikkje så slemme til å banne og sverje heller. Ved prostevisitasen i 1873 var det på samme vis, utukts synd var den mest vanlege, og "det beklagelige Natteløberi". Men denne gongen er "Vinje Sogn en hæderlig undtagelse". Ved visitasen i 1875 klagar biskopen over at det hadde vorte verre med drikken, og han meinte det kom av gode åringar, som gjorde at folk hadde meir pengar mellom hendene. Ved prostevisitasen i 1877 vart det framleis klaga over usedeleg liv hos mange. Og prosten syntest det var ille at forlova par flytta saman, "endog længere Tid før de indtræde i Ægteskab". Og med drikken var det heller verre enn før. Særleg ille var det der dampbåten låg over om natta, for det vart både selt og skjenka brennevin på båten. Prosten meinte det var verst på Vinnøra i så måte. Som sokneprest arbeidde Arnesen godt saman med lekfolket, og han var med på samlingar rett ofte. Men elles var det no lekpredikantane som hadde ordet der. Det var somme av lesarane i bygda, og så var det emissærar som reiste i fleire bygder og tala på samlingane. Ein særmerkt forkynnar mellom lesarane på denne tid var Finn-Torkel. Han budde med familien sin i jordgammer inni Middagslia i 1870 90-åra. Han flytta elles noko på seg og levde av reindrift i fjella mellom Hemne, Orkdalen og Rindalen. Han var ein driftig kar, liksom så mange av lesarane og greidde seg bra økonomisk. Og han var ein varmhjarta kristen, som gjerne tala Guds ord med folk han kunne nå i. Musikalsk var han også, bar med seg eit knøttlite orgel som han spela på og song til når det var samling. Han hadde ogsa dikta ein salme, som han song somtid. Kona hans, ho Sigrid, var med han og song med klokkereint mål. Mange kom til samlingane som Torkel heldt. Det var mest på næraste gardane, i Likroken, men også lenger uti bygda. Ein gong kring 1890 heldt han samling på Lærnes. Da var det stuvende fullt av folk som ville hoyre på han. (Fortalt av Marit Klungervik Sødahl. Ho var fødd i 1881 og mintest dette som ung jente.) Det gode tilhøvet mellom presten og lesarane heldt fram også etter at Arnesen reiste frå bygda og vart prest i Søndeled 1877. Men det var eit tap for bygda, ikkje minst for skulen, som han tok seg mykje av. Vi treng berre nemne den ting at han heldt 26 møte i skulekommisjonen dei knappe 8 åra han var i Hemne. Og han har sikkert mykje av æra for at det i åra 1972- 75 vart bygd fire nye skular (Holla, Vinnøra, Bjørkan og Alstad). I sine skuleminne som Lars Sødahl skreiv i 1914, fortel han om den tid han som ung lærar arbeidde under Arnesen: "Vor kjære pastor Arnesen tok de tyngste løft med skolevæsenet i Hevne." (Årbok for Fosen 1972). Georg Severin Schelderup, sokneprest 1878-90

Etter at Arnesen reiste frå Hemne, styrte kapellan A. Baartvedt embetet frå november 1877 til frampå våren 1878. Da kom den nye soknepresten til bygda: Georg Severin Schelderup (1878-90), f. 1840 cand.theol. 1869. Han var prest i før han kom til Hemne. Schelderup, som var ein overlag aktiv mann, var også noko med i politikken. Han var mange år formann i Søndre Trondhjem amtsskolestyre, og han var ordførar i Hemne ei kort tid før han flytta til Oppdal i 1890. Kyrkjeboka viser at Schelderup ofte var ute på besøk hos sjuke og einslege, og når han var ute i bygda i slike ærend, nytta han høvet til å halde bibellesing i grenda der han var. Fleire gonger tala han på samlingar, var aktivt med i misjonsarbeidet, og arbeidde som Arnesen godt saman med lesarane. I året 1879 heldt han ikkje mindre enn 18 bibellesingar kring i bygda. Erik Sagen skriv slik som Schelderup: "Han liden var av veksten, hvad legems vekst angaar. Men stø og fast av karakter i ord og handling var. Han kunde sig nok føie, hvor dette burde skje. Men kvaklet ei og bøiet for hver modsigelse." Med dette siste tenkte kanskje han Erik på ei sak der presten vart ståande åleine i skulekommisjonen. Eit framlegg til ny dissentarlov var sendt kommisjonen til fråsegn frå prostiet. I møte 16. juli 1884 uttala heile kommisjonen, med unntak av presten, at det måtte vera streng kontroll med skular som dissentarane dreiv, ikkje berre med religionsopplæringa, men også med dei "borgerlige" fag og med "de almindehge moralske Begreber". Og til lærarpostar i offentlege skular måtte det berre vera "Adgang for Dissentere af den augsburgske Konfession": Og vidare: "Deltagelse i kommunale Forhandlinger Folkeskolen angaaende bør forbeholdes Statskirkens Medlemmer." Som kommisjonsformann gjekk Schelderup imot desse strenge vilkåra, og han las opp eit særvotum som han sendte med saka til prostiet. Men om han vart ståande åleine i sitt liberale syn her, ser det ikkje ut til at det skapte vanskar for han i tilhøvet til bygdefolket. Han vart såleis vald til formann i det nye skulestyret, som etter lova frå 1889 skulle konstituere seg og sjøl velje formann. Og han vart vald til ordførar i Hemne 1890. Bygda fekk ei ny kyrkje i Schelderups tid. Hemnskogen, Røstkvervet, Hemnskjela og Åstfjorden fekk no si eiga kyrkje på Heim. Ho vart vigsla av biskopen 16. januar 1884. For presten vart det enda meir arbeid når han no skulle ha gudstjeneste ved 3 kyrkjer, attåt alt det andre han hadde å gjera i prestegjeldet. Men bygda var stor, og det måtte til. I 1886 fekk Hemne-kyrkja ny storklokke, innkjøpt frå Olsen Nauen ved Tønsberg. Med innbytting av den gamle klokka vart det ei nettoutgift på 750,- kr. for kommunen. (Bilag til kommunerekneskapen 1886) Etter at Schelderup reiste, stod kallet ledig nesten eit år. Ein kapellan M. Berg styrte da embetet fram til juli 1891. Han gjorde seg tydeleg gjeldande i skulestyret og vart vald til å utarbeide "Plan for Folkeskolen i Hevne" saman med lærar Berg og bonde Ola Sinnes. Planen vart samrøystes godkjend av skulestyret i desember samme året, så vi må tru at den unge kapellanen saman med dei to andre karane hadde gjort eit godt arbeid med skuleplanen. Den nye soknepresten, Thoralf Arnljot Salem (1891—98), var så vidt vi veit den første bondeguten som vart prest i Hemne. Han var son til bonde Arnt Solem i Klæbu, f. 1846, cand.theol. 1873 og tok eksamen i lappisk 1875. Dette fekk han bruk for som prest i Tana 1875—81. Deretter var han sokneprest i Herøy og prost i Nord-Helgeland før han kom til Hemne. Som sokneprest i Hemne vart han 6g prost i Fosen. Liksom Arnesen og Schelderup var Solem ivrig til å reise rundt i det store kallet, på sjukebesøk, til bibellesingar og til skulane. Han var folkeleg og vennesæl. Bondeguten i han gjorde vel sitt til at han forstod bøndene og kom i god kontakt med alle. Erik Sagen har gode ord om Solem: "Thoralf Arnljot Solem blev da hans eftermand (Schelderups). Tre alen og lidt mere i høide maalte han. f sine egne tanker han var ei meget stor, men liflig fra hans læber saa lød de Herrens ord. " Solem var også ein mann med godt humør, ein som likte ein god spøk. Fleire gamle har fortalt om korleis Solem hadde moro med ungane når han kom til gards, og dei fleste gjekk gjerne med på den harmlause spøken hans. Men gamle Knut Kårholt forstod ikkje slik skjemt. Han hadde vore lærar i Åstfjorden ei tid, men hadde det vanskeleg med disiplinen og måtte slutte tidleg, gjekk seinare som ein bygdeoriginal, dreiv smått gardsarbeid og anna. Han var stolt av sin lærdom frå seminaret og snakka stivt klokkardansk. Ein gong han skulle ein tur heim til Kårøydalen, var det så slemt eit hålkeføre. Presten møtte Knut og tok ein prat med han og sa: "Det blir vel mang en rundtom da, Kårholt." "Rundtom, hvad er det? Kanske Sognepræsten mente at jeg kunde komme til at falde?" "Ja, nettopp det," svara Solem. "Da synes jeg at Sognepræsten burde sige det," sa Kårholt med verdig mine. Han lika ikkje at presten brukte slike kvardagslege ord. Det var mange som sakna Solem da han reiste frå bygda og flytta til Fron i Gudbrandsdalen i april 1898. Biskopen gav stiftskapellan Værnes beskjed om å styre embetet frå 1. mai, men han vart der berre fire månader. Den nye soknepresten vart Søren Dahl (1898-1907), presteson frå Grue, f. 1856, cand.theol. 1879. Som så mange andre hadde han i sin ungdom gjort tjeneste i Nord-Norge, først i Tromsø, så i Velfjorden før han kom til Hemne hausten 1898. Han preika for første gong i Hemne sist i august (12.s.etter Tref.). Liksom Scheldrup og Solem var Søren Dahl overlag aktiv i si gjerning, både for kyrkje og skule. Han vart vald til formann i skulestyret straks han kom til bygda (skulestyremøte 21. nov.), og han gjorde godt arbeid som skulestyreforrrtann. Han var også Thorleif Arnljot Solem, Søren Dahl, sokneprest 1891-98 sokneprest 1898-1906 noko med i politikken. I Velfjord hadde han vore ordførar i sju år, og i Hemne vart han varaordførar ein periode. Dessutan var han forlikskomissær i sju år, 1899—1906. Søren Dahl er den siste som Erik Sagen omtalar i prestevisa si, og det han seier der, stadfester det inntrykk vi elles får av Dahl, slik gamle folk har fortalt om han, ein prest som stod høgt i akt og ære, både hos lesarane og folk elles i bygda: "Gid nu at vel og længe vi ham beholde maa. En bedre og en anden vi ønsker ei at faa. " l Søren Dahls tid fekk bygda den fjerde kyrkja. Etter at Heim hadde fått si kyrkje i 1884, var det rimeleg at det kom sterke krav også frå Snillfjorden om å få kyrkje. Det var lang og ofte farleg ferd til Hemne-kyrkja, både til vanlege gudstjenester og ved bryllaup og gravferder. Snillfjorden trong kyrkje med gravplass. Tidlegare hadde det vorte ein hjelpegravplass på Rottem. I 1899 vart kapell bygd på Å ved Krokstadøra. Det vart vigsla av biskop J. N. Skaar onsdag 27. september. Vigslinga vart lagt til ein dag midt i veka for at prestane i prostiet, som var tilsagt å møte, ikkje skulle vera hindra av messer i kyrkjene sine (Skriv frå biskopen til prosten og soknepresten i Hemne 17. sept. 1899). Departementet fastsette at Snillfjorden skulle ha 4 guds- tjenester i året (Skriv frå biskopen 12. okt. 1899). Men dettevar svært lite, så i 1906 søkte snill fjordingane om å få 8. Heradstyret rådde til 6, og slik vart det da departementet i januar 1907 fastsette fordelinga av gudstjenestene i prestegjeldet: I Hemne annankvar søn- og helligdag og alle 1. høgtidsdagane, Vinje og Heim fjerdekvar søndag og Snillfjord ein gong annankvar månad. Visitasmeldingane i 1890-åra fortel alle om at folk var flittige til kyrkjegang. "Meget god kirkesøgning" er uttrykk som jamt går att. Dette heldt fram etter århundreskiftet 6g. Men det er noko nytt i 1890-åra på den måten at biskop og prost no nemner særskilt oppbyggingsmøte utanom kyrkja, lekmannsmøte. Såleis skriv biskop Skaar etter visitasen i 1897 mell.a.: "Opbyggelser gjerne om Søndagen i de Sogne, hvor der ikke er Gudstjeneste." Det er reint rart å lesa dette når ein tenkjer tilbake på den tid presten Gunnerus heldt gudstjeneste i begge kyrkjer samme sundagen for å hindre at lesarane kunne halde samling i den sokna der presten ikkje hadde preike. No var slike lekmanns-sam- lingar godkjent og rost av heile presteskapet. Biskopen skriv vidare om desse samlingane i 1893: "Tilreisende Prædikanter modtages ikke, medmindre de er vel kjente". Det var vel rekna for ein garanti at ikkje alle slags farande predikantar slapp til. Og her var ingen konkurranse mellom samlingane og kyrkja, for like etter at biskopen har fortalt om at det ofte er slike samlingar, skriv han: "Kirkesøgningen er meget god." Og misjonsarbeidet blir omtala i visitasmeldingane på denne tid. Biskopen skriv i 1893 at mange kvinneforeningar er i arbeid for hedningmisjonen. I Vinje er det også ei forening for Indremisjonen, tilslutta Trondhjems krets. 1 1897 er det også omtala ei slik forening i hovudsokna. Etter visitasmeldingane å dømme var det moralske liv i 1890-åra betre enn tidlegare. Det er ikkje så ofte klaga over "utugts Synd" som i 1870- og 80-åra. "De uægte Børns Antal er aftaget," skriv prosten ved visitasen 1895. "Natteløberi er ikke ukjændt", men syntest ikkje vera så stort problem. "Sædeligheds- tilstanden er synderlig bedre end forhen. Hvad Ædrueligheden angaar, staar det idetheletaget bra til," skriv prosten optimistisk. Og i 1899 skriv han at tilstanden er "i det væsentlige som anført for 4 Aar siden". Når det gjeld arbeidet for misjonen, som var så viktig del av det friviljuge kristelege arbeidet i Hemne, må vi da først nemne at Lars Røstvig ved hundreårsskiftet hadde arbeidd eit kvart hundreår på den helsefarlege vestkysten av Madagaskar og hadde heile tida sterk stønad frå heimbygda i bøn og arbeid. Ein annan hemnværing som fekk mykje å seie i misjons• arbeidet, var husmannsguten frå Vasslirabbo, Johan Mattson (Martinusen). Han var frå ein særleg fattig heim og måtte tidleg ut og syte for seg sjøl, først som gjætargut og dreng, seinare på sagbruk i Klæbu og skogsarbeid, til han fekk skrapt saman pengar til Amerika-billett. Så drog han ut, 21 år gammal i 1888, slo seg gjennom med hardt arbeid både før og under det teologiske studiet ved Augsburgs seminar, arbeidde deretter i strevsamme prestekall i Midtvesten. Sitt største arbeid gjorde han i misjonsorganisasjonane, der han fekk eit verdskjent namn og var med på fleire internasjonale kongressar. Om bakgrunnen for sitt arbeid som prest og misjonsleiar fortel han i ein kort sjølbiografi om dei sterke inntrykk han fekk av salmesongen og preika til presten Arnesen når han som gutunge fekk vera med faren til Vinnkyrkja. Men enda sterkare var inntrykket av kristenlivet i heimen, og avskjeden med faren oppe på Søvasskjølen: "Han rakte mig haanden med disse ord: "Om vi ikke sees mere her i verden, maa Vi se til å føre oss slik at vi faar sees i Himmelen." — Disse ord hadde en større betydning for mig end han hadde nogen anelse om." ("En kort biografisk skidse", som han skreiv etter oppmoding av Guri Lomundal, i privat eige.) I 1910 var Johan Mattson ein tur til Norge, var med på generalforsamlinga i Det norske misjonsselskap i Ålesund, preika i fleire kyrkjer og så for ei svær forsamling på Bordstadrabben ein fin sommardag. Ingen som opplevde dette, kan gløyme den preika. Ein annan søvassdaling, John O. Vold, reiste 6g som ung mann til Amerika og arbeidde seg fram til prest der. Han var i slekt med Mattson, men mykje yngre, f. 1891 og voks opp i Slupphauga. Hans bakgrunn var som for Mattson den sterke religiøse påverknaden frå heimen og frå kyrkje og skule. "Min barndoms kristendomsundervisning under Lars Sødahl, og konfirmasjons- undervisningen under sognprest Søren Dahl var de viktigste faktorer i mitt valg av prestegjerningen," skriv han i "Livsskidse" 1952 (i privat eige). John Vold var og mykje med i misjonsarbeidet. Akkurat 40 år etter at Lars Røstvig tok til med sitt pionerarbeid som misjonær på Vest-Madagaskar, var det ein ny misjonær som drog ut frå Hemne for å ta opp arbeidet der. Marit Sødahl, f. 1885, hadde frå tidleg ungdomsår drøymt om å få arbeide ved Røstvigs gamle misjonsstasjon Tulear. Etter utdanning som sjukesøster og eit kurs ved Den kvinnelege misjonsskulen i Oslo og språkstudium i Paris, reiste ho til Madagaskar sommaren 1914. Ho nådde fram dit like før verdskrigen braut ut og stengte for samferdsla. Men ho fekk ikkje arbeide lenge i Tulear, for ho fekk tuberkulose og måtte flytte inn på fastlandet i 1915. Etter eit langt opphald i fjellandet Basutoland vart ho frisk igjen, men fekk ikkje lov å vende tilbake til Madagaskar. Det ville vera sjølmord, sa dokteren i Durban. Så bar det til Zululand, der ho vart verande i 60 år. Ho vart gift med misjonsprest P. A. Rødseth, som ei tid var styrar ved presteskulen på Oskarsberg og seinare vart tilsynsmann for den norske misjonen i Zululand. Etter mange år som enkje har ho skrive ned sine livsminne, som ho fekk fullført ved 90-årsalderen. Misjonsarbeidet var noko som kristenfolket i Hemne stod samla om, men etter hundreårsskiftet har det kome til noko nytt, som førte til meir spreiing av arbeidet, fleire retningar i misjonsarbeidet. Etter visitasen i 1901 skriv biskop J. N. Skaar mell.a.: "missionsvirksomheten er omtrent som før. Kun (at) Foreninger ere dannede i Tilslutning til Missionsforbundet, men har ikke øvet nogen særlig Virksomhed, og man mener at flere af dens Medlemmer tænker paa at udmelde sig." Biskopen var vel litt skeptisk når det galdt dette nye Misjonsforbundet, men det var vel ynskjetenking at det ville smuldre opp med utmeldingar. Misjonsforbundet (Kinaforbundet) høyrer vi meir om seinare. Biskopen fortel 6g i meldinga si at det var skipa enda ei forening for Indremisjonen. Om "Menighedens Tilstand" skriv biskopen elles i 1901 at det var "ingen synderlig Forandring". Det var ikkje så verst med drikk, "hvorimod de uægte Børns Antal fremdeles er stort". Det var svært drygt for ein prest å gjera tjeneste ved fire kyrkjer, attåt alt det andre arbeidet i det store prestekallet. Den 1. oktober 1906 vart det gjennom prostiet sendt søknad til departementet om å få ein kallskapellan, som det var vel bruk for i Hemne, men det førte ikkje fram den gongen. Etter 9 år i Hemne søkte Søren Dahl seg bort i 1907. Han fekk Hå soknekall på Jæren. Avskjedspreike heldt han i Heim 1. april, i Vinje 7. og i Hemne 14. april (Prostiets Journal 1880—1913, Statsarkivet). Frå 1. mai leverte han frå seg prestegarden og reiste like etter. Folk syntes nok det var vondt å misse Dahl, som hadde vunne seg ei sterk stilling i bygda. Frå 23. april til 13. juni styrte stiftskapellan Ragnvald Nilsen presteembetet. Den 13. mai preika han i Snillfjorden, og dagane etterpå hadde han oppbyggingsmøte på Forrå og Venn. Nilsen var interessert i den gamle soga, og han spøkte med ein tiåring som var med der, at vi burde undersøkje gravhaugane på Vennastranda og finne ut kva som var gøymt der. Elles rakk Nilsen godt rundt i bygda dei to månadene han var der. På denne tid kom han noko borti striden om Menighets• fakultetet. Mange av kristenfolket kring i landet var mykje opptekne av striden mot den liberale teologien ved Universitetet, og da Johannes Ording vart tilsett som professor i systematisk teologi, gjekk Sigurd Odland av som professor i protest mot at ein liberal teolog fekk denne lærestolen. I samanheng med dette sendte Ording ut eit lite skrift i 1906: "Redegjørelse til trosfæller i den norske kirke". Det vart folkelesnad i mange bygder, og i Hemne gjekk det frå mann til mann. Storparten av lesarane var enige med Odland i at "gammeltroende kirkefolk" måtte reise sin eigen presteskule med "bekjennelsestro" professorar. Mange hemnværingar var med og gav sin skjerv til det driftsfondet på 125.000 kr. som gjorde det mogleg å skipe Menighedsfakultetet. Det kom i gang i 1908. Dette spørsmålet om den liberale teologien ved Universitetet og skiping av eige fakultet til vern om tru og teologi vart mykje drøfta i bygda, på samlingar og misjonsmøte og mann og mann imellom frå 1906 og utover. Vi har ikkje noko minne om dette frå hans tid i Hemne, men Ragnvald Nilsen var i alle fall skeptisk til Menighetsfakultetet. Han sa det slik ein gong, at det ville vera ille om Den norske kyrkja skulle få "to slags prestar", som han kalla det. (Eigne minne om presten Nilsen, H.S.) Den nye misjonsorganisasjonen som biskopen omtala i visitasmeldinga 1901, var eit lokallag av "Det norske Lutherske Kinamisjonsforbund", skipa så tidleg som i 1891 (seinare kalla "Norsk Luthersk Misjonssamband"). Det var vel kring hundreårs• skiftet at det kom til mange lokallag utover landet. I Hemne var lokallaget i arbeid i 1901, kanskje noko før, og fleire hemnværingar var med der. Bladet "Kineseren" hadde ein god del tingarar i bygda, men det var ikkje så mykje utbreidd som "Norsk Misjonstidende". Men det kristelege bladet som nok var mest utbreidd i Hemne — som i mange andre bygder — på den tid, var "For Fattig og Rik", hovudorganet for "Det norske Lutherske Indremisjonsselskap". (I 1951 hadde dette bladet eit opplag på 57.000.) Og så var det "Hyrden", organ for Trøndelag krets av Indremisjonsselskapet. Det fanst i mange hus. Indremisjons• selskapet hadde såleis ei sterk stilling i bygda, og da det sette i gang innsamling til "Kristelig Gymnasium" i Oslo, var hemnværingane mannjamt med. Jau, det kom inn mykje pengar i Hemne til Kristelig Gymnasium, som kom i gang i 1913.- Under ein bispevisitas i Hemne 1949 var det ofring i kyrkja til dette gymnaset. Etter visitasen i 1904 skriv prosten om at bygda har ei underavdeling av Det norske bibelselskap, som deler ut nytestamente til konfirmantane. Det er første gongen dette er omtala. Seinare fekk konfirmantane heile bibelen ved konfir• masjon, og det var ofring i kyrkja til dette. Det var vel i 1911 at konfirmantane fekk heile bibelen for første gong. — I 1904 skriv prosten også at "Opbyggelses- og missionsmøder holdes af bygdens egne folk. For hedningemissionen arbeides der i tilslutning til De norske missionsselskab, af nogle få i tilslutning til Kinamissionsforbundet". Og så er det fem foreningar som arbeider for sjømannsmisjonen. Det var såleis eit rikt og variert kristeleg liv som møtte den nye soknepresten som kom etter Søren Dahl, ei lekmannsrørsle som også hadde indre spenningsmoment. Kjervald Bull-Hansen (1907—20) var kjøpsmannsson frå Trondheim, f. 1866, cand.theol. 1890 og hadde vore prest i Loppa, Skjerstad og Fauske før han kom til Hemne, der han overtok embetet 13. juni 1907. Bull-Hansen var ein klok mann, var varsam når det trongst, Kjervald Bull-Hansen, sokneprest 1907-20 verka ikkje utfordrande på nokon av gruppene i det frie kristelege arbeidet. Han hadde elles noko av den gamle embetsmannstypen i seg, med naturleg autoritet, ein som folk respekterte. Men han hadde 6g mildare drag, og det var varme i hans forkynning. Som konfirmantar var vi ærbødige mot presten, og vi visste at vi måtte kunne barnelærdommen for å bli godtekne. Presten delte forresten konfirmantundervisninga med klokkaren, Elias Moe. På Buktaåsen var konfirmantane delt i to klasser, gutar og jenter kvar for seg. Men somtid tok presten heile flokken samla i kyrkja. Om det da var over hundre ungdommar samla, så heldt den myndige presten god orden og greidde å få flokken til å følgje med. Om presten framleis var åleine om arbeidet i det store kallet og hadde mykje reising, så rakk han enda å vera med i misjonsforeningar og andre kristelege lag. Vi får elles bra inntrykk av kyrkjelivet og det kristelege og moralske liv i bygda gjennom visitasmeldingane. Det var ikkje mindre enn fire slike i Bull-Hansens tid. I 1908 heldt prost Aarvold visitas, og i 1910 og 1914 visiterte biskop Bøckman saman med prost Meek og i 1919 saman med prost Traasdahl. Meldingane fortel om overhøring av ungdommen, men seier ikkje noko om korleis ungdommen svara for seg. 1 1910 skriv biskopen at "Kirkesogningen er meget god, og Folk samles ogsaa gjerne om Guds Ord nåar det forkyndes udenfor Kirken av Præst eller Lægfolk. Der arbeides ogsaa flittig for kirkelige Gjøremaal". Men han klagar over at "Fødslene udenfor Ægteskab ikke er faa, og Samliv mellem Forlovede er ikke sjelden". Dette siste minner om ei visitasmelding frå 1877, der visitator klaga over at forlova par flytta saman lenge før bryllaupet. 1 1919 kjem biskopen tilbake til dette med mange fødslar utanfor ekteskapet, "hvad der skyldes at der har været sildefiske i bygden". Han meinte vel at det var farleg med mange framande karar som samlast der. Men dei siste par åra var det betre med dette, kanskje mindre sildefiske også. Elles har biskopen mykje godt a seie om livet i bygda. Det er lite råskap og banning å høyre, og det er lite drikk mellom folk, og så nemner han særskilt at folk lever saman i godt og fredeleg grannelag. I slutten av meklinga i 1914 skriv biskopen om det store arbeidspresset presten har når han er åleine i ei så stor bygd, "hvorfor Sognepræsten trods ihærdig Arbeide ikke kan naa at betjene Embedet som han seiv gjerne vilde". Ja, arbeidspresset gjorde vel sitt til at Bull-Hansen søkte seg bort frå Hemne da han var 53 år, flytta til Støren i 1920, der det var mindre reising, og der han også fekk kapellan til hjelp. Frå 1921 vart han prost i Gauldal. Ny sokneprest i Hemne vart Richard Sverre Kreutz (1920 24). Han hadde vore hjelpeprest i Trondheim, sokneprest i Tana og res. kap. i før han kom til Hemne. Vi får inntrykk av at Kreutz var godt likt av lesarane, var ein alvorleg og from mann og minte vel noko om lekpredikanten i si forkynning. Det ser ut som han ikkje gjorde så mykje av seg når det galdt skulen. At han ikkje kom på tale som skulestyreformann, kom vel av at han bad seg fri for det. Og han vanka lite i skulestyret, vi finn namnet hans berre to gonger i protokollen dei fire åra han var i Hemne. Men han kunne gjerne omgåast ungar. Vi høyrer om barneselskap i prestegarden, det var vel for ungar på alder med hans eigne. Og han hadde tillit i skulestyret, som i 1923 valde presten inn i ein komite som skulle utarbeid skuleplan for Hemne i samsvar med Normalplanen. Dei andre i komiteen var Lars Moe, Johs. Eide, Johan N. Stølan og Johan Kjønsvik (skulestyremøte 10. februar 1923). Det var ingen visitas i Hemne med Kreutz var prest der, så vi veit ingen ting om korleis biskop og prost såg på kyrkjelivet i bygda på den tid. I 1924 flytta Kreutz til Dovre. Samme året overtok Sverre Sundt Prøsch sokneprestembetet. Han var fødd i Trondheim 1893, cand.theol. 1930 og var stiftskapellan i Nidaros i 3 år før han kom til Hemne, og der vart han verande til sin død i 1958. Nest etter prost Johan Schelderup Borch (1775 —18 16) er Prøsch den som har vore prest lengst tid i Hemne, heile 34 år. Han var ein folkeleg og omgjengeleg mann, som vart meir og meir likt av bygdefolket etter som åra gjekk. Han arbeidde 6g godt saman med lesarane og misjonsfolket. Sjøl likte han seg i Hemne og sa at han ikkje kunne tenkje seg å flytte frå denne bygda. Men på sine eldre dagar var han sjukleg, fekk kreft, måtte ha permisjon og låg på sjukehus ei tid. Men han hadde embetet til han døydde 65 år gammal. Frå 1933 var Prøsch også prost i Sør-Fosen prosti. Biskop Johan Støren heldt det året visitas i Hemne, 8.-11. september. Han skriv at Hemnekyrkja var "fyldt til sidste plads" under visitasgudstjenesta, og det var i det heile god kyrkjesøknad i alle soknene. I Vinje og Snillfjorden møtte folk presis til gudstjenestene, "litt mindre præsis i Hemne og adskillig upræsis i Heim", skriv biskopen. Om det religiøse liv elles i bygda nemner han særskilt at fleire foreningar og private organisasjonar samlar mange menneske til møta sine. "De har stor tilslutning og er til megen velsignelse. Så biskopen såg med stor velvilje på den sterke lekmannsrørsla. Elles nemner han at "Ædrueligheden i bygden synes at være god". Dette var noko som biskop Støren var særskilt interessert i, og han maner under visitasen folket til å halde vaken vakt mot rusdrikken. Presten får ros for sitt arbeid, og biskopen nemner særskilt at "sogneprestens embedsbøker er ført med særdeles god orden. Men han er ikkje fornøgd med kyrkjegardane, som må bli betre stelt, og han gjev pålegg om kartlegging av gravplassane. Ved visitasen i 1939 kjem biskopen tilbake til dette med kyrkjegardane. Særskilt om den ved Hemne-kyrkja seier han at det ma "indgripende arbeide til for at fa den skikkelig". 1 Heim er det store vanskar på grunn av mykje stein i jorda. Men han er godt fornøgd med at Hemne-kyrkja er nymåla og har fått tilbake dei gamle fargene. Men så skriv biskopen at "Spy ttbakkene bør fjernes". Vi som minnest desse store spyttkoppane og plakatane på veggen: "Spytt ikke på gulvet! ", vi kan forstå at biskopen ville fa slutt på dette i Guds hus. I seinare år er det noko færre som søkjer til kyrkja, blir det opplyst, og det blir sagt at sport og radio har noko av skulda for dette. Biskopen seier at det er mykje godt med sporten, men folk må ikkje la den koma i vegen for å søkje til kyrkja. Og ved berre å høyre gudstjeneste i radio, misser ein det verdfulle ved fellesskapet med andre kristne i kyrkja. — Også denne gongen roser biskopen arbeidet som dei mange kristelege foreningane og "læge forkyndere" gjer, og mange sundagsskular verkar i bygda. Om det moralske liv nemner biskopen at det framleis blir fødd mange barn av ugifte foreldre, og vonar at det må bli mindre av dette. I 1949 var det ein særskilt festleg visitas ved biskop Arne Fjellbu som opna med barnegudstjeneste i Hemne på sjølve nasjonaldagen 17. mai. Prost Prøsch gjorde altertjeneste, og biskopen preika. Deretter samtala han med barna, som hadde møtt fram med sine norske flagg, 300 350, mange også under skulealderen. "Mange gav gode svar og viste at de hadde lært sin barnelærdom" - "ellers tok samtalen farve av nasjonaldagen." - Om ettermiddagen gjekk biskopen med i borgartoget, heile ruta frå Skeiet om Øra til idrettsplassen, der han heldt festtalen. Til slutt var det "bispekaffe" hos formannen i menighetsrådet, John Lian. 18.—22. mai var det visitas ved dei andre kyrkjene i prestegjeldet. Til menighetsmøtet med biskopen møtte alle medlemmer av menighetsrådet, fleire av medlemmene i skulestyre, fattigstyre og kommunestyre og 9 formenn i kristelege og humanitære foreningar. Fra dette møtet nemner biskopen særskilt at desse organisasjonane ofte heldt møte og større stemner. Foreningane for indre og ytre misjon gjorde godt arbeid, likeins sanitetsforeninga og tuberkuloseforeninga. Biskopen kunne på Sverre Sundt Pro sch, sokneprest 1924-58, prost frå 1937 møtet gje den gledelege melding at det no var god von om å få ein hjelpeprest til Hemne, noko som bygda skulle ha hatt for lenge sidan. Elles nemner han med glede at det ikkje finst dissentarar i prestegjeldet til denne tid. Og alt kyrkjeleg arbeid er i godt gjenge. Særskilt nemner han - liksom biskop Støren i tidlegare meldingar — at alle barn i Hemne blir døypt og konfirmert, og han held fram den velsigning konfirmasjonen fører med seg for ungdommen. I samnheng med det som biskopen skriv om foreningsarbeid for ytre og indre misjon, kan det høve å nemna at akkurat dette året, 1949, drog Ingeborg Gravdal ut til Zulu, den tredje misjonæren frå Hemne, etter Lars Røstvig i 1874 og Marit Sødahl Rødseth i 1914. Ingeborg Gravdal har no gjennom eit kvart hundreår arbeidd i Zulu, i vanleg misjonsarbeid på eit par stasjonar, som oversøster på Nkonjeni misjonshospital og i det siste som lærar for vaksne som ikkje fekk skulegang i barneåra. Her kan vi 6g nemne to yngre misjonærar som ættar frå Hemne og har mykje av sin bakgrunn i misjonsarbeidet der, Marit Landrø frå Lensvika og Ragnhild Sødahl frå Trondheim, begge med arbeid i Swaziland i Sør-Afrika. Liksom biskop Støren omtalar biskop Fjellbu at det var mange lekmenn som forkynte Guds ord i Hemne. Han nemner ingen namn her, og det vil føre for langt å rekne opp alle lekpredikantar som Hemne har hatt etter Erik O. Holden og Erik Sagen framover mot vår tid. Men det må vera rett å nemne ein hemnværing som hadde ein særskilt plass som emissær, både i heimbygda og i bygdene vidt omkring. Lars Eide, f. 1856, voks opp heime i Eidsgrenda. Han vart gift med ei jente frå Orkdalen og hadde garden Forve ei tid. Men frå 1900 budde han mest i Hemne, kjøpte og selde gardar og flytta nokså mykje. Heilt frå 1886 reiste han som emissær og arbeidde både for indre og ytre misjonen. Han var kjent og kjær mellom kristenfolket, ein som samla mykje folk til møta sine. Største stua på garden vart gjerne for lita når han heldt samling. Det var ei varm "bibeltru" forkynning, slik lesarane i Hemne ville ha det. Etter sjølve samlinga var det ofte ettermøte med kaffi og prat, og i samtalen kunne Lars Eide vera både kvikk og morosam. Han var også med i politikken og sat som medlem av kommunestyret ei tid. Og så stilte han til stortingsval for i 1906, og han greidde å bli vald, til stor forundring for mange, ikkje minst for Venstre, som lenge hadde stått sterkt og sikkert i valkretsen. Dette kom nok mykje av at han var kjent og akta som lekpredikant, og det viser styrken i den kristne lekmannsrørsla i desse bygdene, ikkje minst i Hemne, der han sikkert fekk tyngda av stemmene. Men Lars Eide vart på Stortinget berre ein periode, 1906—09. Dei gamle partia fekk organisert seg betre til neste gong, og den forrige venstrerepresentanten, Jakob Hoff frå Ørlandet, kom tilbake til tinget etter 1909. På Stortinget var Lars Eide medlem av kyrkjenemnda. Vi veit at han under ein debatt om sundagsfreden var ivrig med, ville verne om helg og høgtid. Elles kjenner vi lite til hans arbeid på tinget. Men han gjorde ein ting for heimekretsen sin som vi minnest. Han greidde å skaffe Eide skule ei barneboksamling, ei gullgruve for oss som gjekk på skule i Limyran den gongen. Enda ein ting må vi nemne om Lars Eide: Han var ivrig for avhaldssaka, tala varmt om vern mot rusdrikken. Emissær Lars Eide

Her kan vi med det samme ta med meir om dette, kampen mot drikken, som mange hemnværingar har vore engasjert i ned gjennom tidene. Frå siste halvpart av 1800-talet ser vi av visitasmeldingane at "Ædruelighedstilstanden" kunne vera slett, mindre god eller god, skiftande frå tid til tid. Og når det stundom var betre, må vi tru det var resultat av arbeid som vart gjort av enkeltpersonar og kristelege lag som freista hjelpe folk som hadde lett for å misbruke alkoholen. Frå 1880-åra kom det så organisert avhaldsarbeid. Av alle kvinner og menn som var med i dette arbeidet, kan vi berre nemne somme som forst tok opp arbeidet, eller heldt ut særskilt lenge i kampen mot rusdrikken. I 1884 skipa lærar John Størscth på Vinnøra "Hevne Totalavholdsforening" saman med verfaren, Ole A. Sørli, tom hadde garden Vinje og dessutan dreiv handel på Vinnøra. Laget starta med 16 medlemmer, men talet auka fort til hundre og meir, og det nådde ein topp på 247 i 1900. Seinare skifta det mellom 150 og 200 medlemmer. Så store avstandar som det er i bygda, fann dei det seinare rettast å dele laget opp i fleire mindre lag, først eit lag særskilt for Vinje, seinare fleire lokallag, i Snillfjorden 1896, Røstkvervet, Holla, Vuttudal og Skorill, Lærnesstranda, alle desse i 1904. Så kom Eide avhaldslag 1907. Det vart 6g skipa ein losje, "Sodin" i 1912. På Vinnøra var det ein losje "Fjelna", som er omtala i skulestyremøte 18. januar 1915, da losjen får lov til å bruke dei nye skulelokala til møta sine. Det store laget hadde eit handskrive blad, "Luren", og det var jamt gode møteprogram, både i hovudlaget og dei lokale laga. Eide avhaldslag var mest kjent for dei årlege juletrefestane, som samla mykje folk, ikkje berre frå kretsen, men frå andre deler av bygda. Der var det sørga for å få ein kjent festtalar, og det var andre gode programpostar, verkelege kulturkveldar. Ved sida av dei som fekk i stand "Hevne Avholdslag" i 1884, må vi særskilt minnast Lars Jakobsen på Lenesstølan. Han var medlem frå 1885 og formann 1887-1902. Og gjennom eit langt liv var han den sterkaste drivkrafta i kampen mot rusdrikken. Frå først av var laget berre for vaksne, medlemmene måtte vera over 12 år. Men det trongst lag for ungane og, så det vart skipa fleire barneavhaldslag. Ved Hofset skule var det eit slikt lag, som etter søknad frå kretsformannen fekk lov til å halde møta sine på skulen dei sundagane det ikkje var gudstjeneste i Vinje. Men laget måtte gjera reint etter seg (Skulest.møte 14. nov. 1913). Litt meir veit vi om barneavhaldslaget "Vårsol", som lærar Johan Bjørkås fekk skipa ved Eide skule 1913. Det hadde lenge dei aller fleste elevane som medlemmer. Etter Bjørkås var det andre som tok seg av laget, eit par gonger unge interesserte jenter, seinare Johan Hustadnes, da han var lærar i Eide. Elevane stod gjerne i laget til dei vart konfirmerte, og mange gjekk da over i vaksnelag. Eit fotografi frå 193 1 viser ein flokk på 45 ungar som da var med i laget. Det overlevde krigen 6g, men sovna av seinare, kanskje i samanheng med at Eide skule vart nedlagd og ungane overflytta til sentralskulen. Det var nok fleire lag for barn og ungdom, men det har ikkje lykkast å få greie på alle. Men sikkert er det at Endre Gudvangen, som var lærar på Holla 1909-17, dreiv eit avhaldslag der, truleg eit lag for ungdom (skulestyremøte 4. oktober 1915). Vi veit ikkje om dette laget levde etter at Gudvangen reiste i 1917. Hemne avhaldslag sette i 1933 i gang eit særskilt lag for ungdom, "Hemne ungdomsavhaldslag". Heller ikkje om dette veit vi kor lenge det var i gang. Men så seint som i 1945 gjorde formannen i Hemne avhaldslag, Peder Spjøtvold, ein tur til Hellandsjøen for å få i gang eit lag for ungdom. Reisesekretær i DNT Thoralf Johnsen var med, og dei fekk skipa eit ungdomsavhaldslag der. I 1960 var Hemne avhaldslag vertskap for eit vellykka fylkeslagsmøte for DNT. Møteboka fortel at mange var ivrige til å hjelpe laget med å førebu møte og fest for fylkeslaget, det var velvilje også frå fleire som ikkje var medlemmer i laget. Og etter at avhaldshuset var nedslite og mindre skikka til møte, fekk laget gratis møtelokale på Sodin skule. Likevel har det i seinare år vore vanskeleg å halde avhaldslaga i gang. Det er så mangt som tek opp tid og tankar hos folk, og det er ikkje lett å få ungdommen med i aktivt arbeid mot alt det vonde som drikken fører med seg. Så går dei eldre trøytt, og lagsarbeidet stilnar. Men det store arbeidet som har vore nedlagt i avhaldslaga ned gjennom tidene, har hatt mykje å seie for folkelivet i bygda og vil nok gjera sin verknad vidare. Så kjem det offentlege arbeidet for edruskapen til. Etter lov av 26. februar 1932 vart det skipa eit "Statens edruskapsdirektorat" for heile landet, og det skulle veljast edruskapsnemnder i alle kommunar, dersom det ikkje var særskilde hindringar i vegen for dette. Dei aller fleste kommunane fekk sine nemnder utover 1930-åra. Både Hemne og Snillfjord fekk sine edruskapsnemnder, som har vore og er i arbeid. Etter sin instruks skal nemnda "Ta seg av personer som misbruker alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler støtte og fremme undervisning og opplysningsvirksomhet om alkoholspørsmålet i skoler og på annen måte — gjøre henstillinger og avgi uttalelser overfor de kommunale myndigheter til fremme av nemndas oppgåver". — Det er viktige og vanskelege oppgåver, som kjem inn på det felt der avhaldsorganisasjonane også har gjort si gjerning. Alle dei religiøse foreningar og lag som arbeider i bygda, har vel også ei oppgave her, i kampen mot rusdrikken og alt den fører med seg. Her kan ein med god grunn minne om den innsats emissæren, forkynnaren Lars Eide gjorde i så måte. Om prestane og deira arbeid frå 1950-åra utover, må vi først nemne at biskopen Fjellbu heldt ord når han under visitasen i 1949 lova at Hemne skulle få hjelpeprest. Den første i denne stillinga var Kristian Vestre f. 1906. Han verka som hjelpeprest fram til 1956 og var nok til god stønad for Prøsch som ikkje var så helsesterk lenger. Vestre budde ved Hellandsjøen. Det samme gjorde den neste hjelpepresten, John Oluf Berthelsen, f. 1919. Han overtok arbeidet i 1956, og vikarierte som sokneprest den lid Prøsch var sjuk. Prøsch låg på sjukehus ei tid, men vart ikkje bra. Han visste vel at han snart skulle døy, og han ville heim att frå sjukehuset, ville ha sine siste dagar heime i prestegarden, og der døydde han skjærtorsdag 3. april 1958. Ein kan vel seie at det var folkesorg i bygda da det vart kjent at presten var gått bort, og det var stor folkesamling ved gravferda hans frå Hemne kyrkje til grava nær sakristiet. I sitt siste år opplevde Prøsch at "Hemne Menighetsblad" kom i gang 1957. Det var hjelpeprest Berthelsen som fekk starta dette og redigerte bladet saman med skulesjef Harald Eide. John Moe var kasserar for bladtiltaket, seinare formann i soknerådet (menighetsrådet). Gjennom dei siste tjue år har menighetsbladet gjort si gjerning for kyrkje og kristenliv i bygda, og det har hjelpt til å halde oppe samband med mange utflytta hemnværingar som gjerne held bladet. Da Berthelsen slutta i stillinga 1960, var Hemne utan hjelpeprest til 1969. Da vart stillinga omgjort til kallskapellani, og kapellanen skulle bu i Snillfjorden. Første kallskapellanen var Sigmund Berg, f. 1939 på . Han vart innsett i embetet 27. juli 1969. Men han var veikhelsa, plaga av astma, tolte ikkje klimaet og måtte slutte etter knappe to år, i mai 1971. Som ny kallskapellan kom Frode Christiansen, f. i Sarpsborg 1943. Han overtok arbeidet frå 1. februar 1972. Som einaste prest i Hemne måtte han styre det ledige kallet 1975-76, da det ikkje var nokon søkjar til sokneprestembetet. Etter at Prøsch døydde i 1958, vart Edvin Rein sokneprest i Hemne (1958—70), f. på Frøya 1900, var sokneprest på Hitra før han kom til Hemne. Han var 6g prost i Sør-Fosen. Liksom prestane før han hadde Rein eit godt samarbeid med lekfolket og alle frie kristelege organisasjonar. Gjennom tolv år vann han seg eit rom hos hemnværingane, streva trufast og iherdig i det store kallet til han nådde aldersgrensa i 1970. Etter avskjeden har han også fleire gonger halde gudstjenester i Hemne, mellom anna da bygda var utan sokneprest. Konrad Adolf Oterholm, f. 1908 i , var prest i Vefsn før han kom til Hemne. Her verka han som sokneprest frå august 1970 til februar 1975, da han flytta til Sogn, vart prest i Lavik og prost i Ytre Sogn. 1 dei knappe fem åra i Hemne var han ivrig i si prestegjerning og var med i mangearta kristeleg arbeid så langt tida strakk til. Etter at Oterholm flytta frå Hemne, skjedde det som ikkje hadde hendt før, at det ikkje meldte seg nokon søkjar til sokneprestembetet. Kallskapellanen måtte ta alt arbeidet så langt han rakk og fungere som sokneprest eit par år. Men frå 1. juli 1976 fekk bygda likevel ny sokneprest. Bjørn Sverre Kolshus hadde tenkt å reise ut som misjonær, men sjukdom i familien kom i vegen for det. Etter oppmoding søkte han embetet og vart utnemnd til sokneprest, 27 år gammal, den yngste soknepresten Hemne nokonsinne har hatt. Bygda tok imot han med glede, og no kan hemnværingane seie som Erik Sagen skreiv om Søren Dahl i prestevisa si: "Gid at vel og lenge vi ham beholde må". Eit problem er det med husrom og kontor for den nye presten. Strand prestegard er 157 år gammal, nedsliten og umoderne, så det må gjerast nokså mykje med den gamle bygningen om det skal bli ein høveleg bustad for presten. Ingen ting er vel avgjort om dette. For det første har nypresten fått eit lite moderne hus å bu i, men der er det ikkje plass for kontoret, så det må han ha på den gamle prestegarden, som i alle fall er tradisjonsrik. Fjorten sokneprestar har budd der, frå Hans Hansen, som i si korte tid i Hemne (1818—21) rakk å flytte inn på den nybygde prestgarden Strand i 1819. Etter han kom Rasmus Parelius 1821—35, og dei 12 sokneprestane som her er omtala: Brodtkorb, Heyerdahl, Gunnerus, Arnesen, Schelderup, Solem, Søren Dahl, Bull-Hansen, Kreutz, Prøsch, Rein og Oterholm. Elleve hjelpeprestar og kapellanar som har tjenestgjort i kortare eller lengre tid i bygda etter 1830, har ikkje budd på Strand. I tillegg til arbeid som kyrkja og prestane har gjort, må vi omtale kulturarbeidet til alle lag og frie organisasjonar. Avhaldslaga, som går langt tilbake i tida, er alt omtala. Men det er så mange andre. Det høver da best å ta først dei kristelege organisasjonane, som er flest — og eldst. Erik Sagen skipa den første misjonsforening i Hemne 1855. Men arbeidet for misjonen er eldre enn dette i Hemne. Det eldste synlege minne om det har vi i to offerkister, ei i Hemne og ei i Vinje kyrkje, begge med årstalet 1846. På eine sida står det at offerpengane skal gå til "Pastor Schreuders Mission hos Zulufolket i Syd Afrika". Dette var ikkje noko som lesarane særskilt dreiv med, det var vel meir eit kyrkjeleg tiltak og vart seinare kalla "Den Norske Kirkes Mission ved Schreuder". Vi veit ikkje kor mykje som kom inn i desse offerkistene i Hemne, eller kor lenge dei var i bruk. Men sikkert er det at dei frie, private misjonsforeningane fekk meir varande verknad, både for misjonsinteressa heime og for den økonomiske hjelp til misjonsarbeidet ute i verda. Frå 1860-åra utover vart det fleire misjonsforeningar, særleg mange kvinneforeningar. Eldst er Kirksæterørens Kvindeforening 1861, så Vennastranda 1866, Hemnskogen 1871, Holla 1873, Nedre Vassbygda og Lærnesstranda 1880, Heim 1882, Snillfjorden 1884, Åsttjorden 1886, Imsterfjorden (Unges for. ) 1892,Tannvik 1900, Øvre Vassbygda 1903, 1908, Indre Åstfj. 1930, Sundlandet mf. 1934, Krokstad (Unges for).

A r • 1944. For Vinjefj. og Taftøysund-foreningane er skipingsåret (y$Js) ikkje kjent. Så er det 3 barneforeningar: "Liljekonvallen" på Kyrksæterøra 1907, "De unges håp" Ytre Snillfjord 1909 og "Barnetro" i Eidekretsen 1910. (Oppi. frå Trøndelag krets av NM). Eit oversyn frå 1975 viser at 15 kvinneforeningar no er i arbeid for Det Norske Misjonsselskap forutan dei 3 barneforeningane. Til dette kjem foreningar som arbeider for Det Norsk Lutherske Misjonssamband, Samemisjonen, Indremisjonen og Sjømannsmisjonen I visitasmeldinga 1901 skriv biskop Skaar at "Foreninger er dannede i Tilslutning til Missionsforbundet, men har ikke øvet nogen særlig Virksomhed". Og han meinte at medlemmene der snart ville melde seg ut, så den nye misjonsorganisasjonen ville smuldre opp, noko som han vel meinte ville vera det beste. Han meinte nok at det ville vera best å sleppe oppdeling av misjonsarbeidet. Men det gjekk ikkje som biskopen trudde. Kinaforbundet, som det jamt vart kalla, utvikla seg til ein stor og livskraftig organisasjon, som dreiv vidtfemnande misjonsarbeid i Kina. Og da dette landet vart stengt for misjonsarbeidet, flytta dei verksamda over til andre land, særleg mykje i Etiopia.Og her heime i Norge har Norsk Luthersk Misjonssamband, som det no heiter, lokallag rundt omkring i landet. I 1974 var det i Hemne prestegjeld 10 foreningar som arbeidde for Sambandet, 4 kvinneforeningar og 2 barneforeningar. Bladet "Kineseren" hadde mange tingarar i bygda den tid sambandet arbeidde i Kina. Kvinneforeningsmøte på Holla vinteren 1930-31 Nedre Vassbygda kvinneforening, møte hos fru Prøsch i prestegarden

No har Sambandet bladet "Utsyn", med eit stort tingartal, ein god del tingarar også i Hemne.Eit rikt illustrert månadshefte heiter "Ut i all verden". Finnemisjonen, seinare kalla Samemisjonen, har hatt lokallagi Hemne lenge, utan at vi kan seie når dette arbeidet tok til. Men vi veit om ei barneforening for denne misjonen utmed Vinnfjorden, "Den lille hjelper", som etter eit fotografi frå 1912 hadde kring 25 medlemmer, alle jenter. Denne barneforeninga er ikkje i gang lenger, men det er (i 1975) 8 lag forvaksne og 1 barneforening i arbeid for samemisjonen no. Bladet "Samenes Venn" har ikkje få lesarar i Hemne. Så er det Indremisjonen. Det Norske Indremisjonsselskap vart skipa i 1868,og mange lokallag kom etter kvart i gang utover landet, men vi veit ikkje når den første indremisjonsforening vart skipa i Hemne. Emissær Lars Eide tok til å reise i 1886, og han arbeidde både for Ytre og Indre misjon, så det var nok lokallag i verksemd i 1880-åra. I visitasmeldinga frå 1901 fortel biskop Skaar at det var skipa "enda en Forening for Indremisjonen", så det var fleire slike ved hundreårsskiftet. No er det ikkje mindre enn 12 foreningar for Indremisjonen, 8 "hovedforeningar", 1 Barneforening for samemisjonen "Den Hile hjelper" i Vinn]jorden, foto• grafert på troppa til Grønset 1912. Yngres forening og 1 Ungdomsforening. Det er også to foreningar for sjømannsmisjonen, ei i Øvre Vassbygda for Indre sjømanns• misjonen. Så er det Kirksæterørens Kvindeforening, 115 år gammal, som ved sida av arbeidet for Misjonsselskapet også arbeider for Ytre sjømannsmisjonen, annakvart møte for kvar misjon. Dette oversynet viser at svært mange kristelege organisasjonar arbeider aktivt i Hemne. Men bygda har 6g mange foreningar og lag som på humanistisk og sosialt grunnlag gjer ein innsats i kulturlivet. Mellom dei eldste er sanitetsforeningane. Hellandsjøen sanitetsforening skriv seg frå 1910, Hemne sanitetsforening kom etter i 1912. I Snillfjord kommune vart det 3 foreningar i 1918, Hemnskjela, Vågan og Åstfjorden sanitetsforeningar. Så var det forening på Sundlandet i 1950 og Valslagvågen sanitetsforening i 1972. (Etter opplysning i Norske Kvinners Sanitetsforening). For Hemne sanitetsforening har formannen gjeve ein rapport som viser stort og mangesidig sosialt arbeid. Dei andre foreningane gjer vel liknande arbeid så langt ressursar og krefter rekk. Ein kan derfor ta med noko frå denne rapporten som uttrykk for den gjerning sanitetsforeningane står for. Hemne sanitetsforening har mange medlemmer og er oppdelt i 5 arbeidslag, for Holla, Eide-Likroken, Skeiet, Øra og ei Yngres avdeling for Haugen- området. Særleg viktig er arbeidet for eldre, besøk på helsesenter og aldersheimar, pengegåver til desse institusjonane, besøk og hjelp til einslege gamle og sjuke, i jula og elles. Og foreningane var med i Reumatismeaksjonen 1975, der det kom eit stort tilskott frå Hemne. Alt i alt har sanitetsforeningane i Hemne vist stor aktivitet i helsearbeidet og anna sosialt arbeid i bygda. Saman med dette må vi nemne tuberkuloseforeningane, som frå først av hadde denne eine oppgåva, kampen mot tuberkulosen, tæringen, som ei tid var ein verkeleg folkesjukdom. Men etter at helsearbeidet har gjort denne sjukdommen mindre dominerande, har foreningane fått eit vidare arbeidsfelt. Det har vorte helselag. Hemne helselag vart skipa i 1911, Snillfjorden 1927 og Vinje helselag 1930. Når det gjeld vern om folkehelsa, må vi her minne om det arbeid avhaldslaga har gjort i kampen mot alkoholen, som tidlegare er omtala, da i samanheng med lekmannsrørsla og det arbeidet emissær Lars Eide gjorde for avhaldssaka alt frå 1880-åra og dermed den første Totalavholdsforening 1884 og vidare nedover tida. Her skal det berre bli nemnt saman med andre organisasjonar som strir for helse og eit sunt folkeliv. Hemne husmorlag vart skipa i 1948 og er ein svært aktiv organisasjon. Husmorlaget tok først opp med kommunen arbeidet for husmorvikar, og laget hadde ansvaret for dette inntil det kom inn under sosialkontoret. Husmorlaget held juletrefest for eldre, som møter mangment fram, 100-140 gjester. Laget held også adventfest for pensjonistar. Men husmorlaget interesserer seg 6g for dei yngre. Det driv to leikeplassar, kvar vinter har laget ei arbeidsstue for jenter. Det er også studieringar i sving i husmorlaget. Det er grunn til særskilt å peike på det arbeid som sanitetsforeningar og husmorlag gjer for alle gamle. Det er stundom sagt - og med rette - at det er eit mål for kulturnivået i eit samfunn, at det steller vel med sine gamle. Desse laga gjer sitt til dette. I denne sammenheng må vi 6g nemne Hemne Rotary, som stundom arrangerer turar for gamle og syter for transport av uføre til samankomstar. Elles gjev Rotary hjelp også til ungdom, med orientering om yrkeslivet i avgangsklasser på ungdomsskulen. Så er det 3 bondekvinnelag. Laget i Hemne har kring 50 medlemmer, i Vinje vel tjue og laget i Heim tolv medlemmer. (Oppgave for 1975). Bondekvinnelaga vil samle kvinner som har samme syn på primærnæringene, og vil ta vare på sosiale og kulturelle interesser for bygdefolket, bygd på nasjonal og kristen grunn. Dette opplyst av formannen i Hemne Bondekvinnelag, som vart skipa i 1935. Laga held møte omkring i heimane og samlar inn pengar m.a. ved utlodningar. Midlane går til ømse hjelpetiltak, ute og heime, som til Bangla Desh-innsamlinga, til Bondekvinners hjelpefond, tilskott til husmødre på ferie o.l. Fleire studieringar er i gang. Laga har gått saman om å skipa til kulturkveldar, og driv registrering av gamle tekstilar og av gamle setrer og høy buer. Dei laga som her er omtala, gjer i det heile eit mangearta kulturarbeid, og kommunane viser velvilje mot slikt arbeid. I denne samanhengen høver det å nemne at både Hemne og Snillfjord gav tilskott til trykking av folkeminneboka "I gammeltida", som også er ein del av kultursoga i Hemne. Ungdomslaga i Hemne har hatt ei skiftande soge, periodar med meir eller mindre aktivitet. Dei frilynte ungdomslaga, som står i Noregs Ungdomslag (skipa 1896), har til oppgave å samle ungdommen til hyggeleg samvær med leik og song og foredrag om aktuelle emne. Og det skal hjelpe ungdommen til rikare utvikling gjennom positivt arbeid. Studieringar er ein del av arbeids• programmet. Hemne ungdomslag kom til først på hundreåret. Midt under første verdskrigen lykkast det for laget å få eige hus. Ein mann har mykje av æra for det. Nils T. Stolsmo gav tømmer til materialer og gav stønad på anna vis. Anders Hunnes gav tomt til huset på eigedommen sin, Eide. Det er eit stort og godt forsamlingshus. Der har mellom andre Eide avhaldslag hatt møte og fest. Det er opplyst at laget no har 32 medlemmer. I 1971 var Hemne ungdomslag vertskap for jubileumsmøte i krestlaget, da Noregs Ungdomslag var 75 år. Vinje ungdomslag har ikkje gjeve melding til landslaget siste åra, så ein veit ikkje medlemstalet der. Men dette laget var aktivt med først i 1960-åra, da det gjaldt å skaffe Vinje samfunnshus. Det selde sitt eige hus, ein gammal tyskarbrakke, og gav pengane til samfunnshuset. Røstkvervet ungdomslag har gjeve melding til landslaget og har 28 medlemmer. Første idrettslaget i Hemne vart skipa 1908. Det arbeidde godt ei tid, men låg nede 1910—20, så var det i arbeid ei tid framover til 1926, da det var slutt. Eit nytt lag "Ørnen" dreiv noko idrett ei kort tid frå 1929. Våren 1933 vart det skipa eit gymnastikk- og turnlag, som hadde øvingane sine i ungdomshuset Strandheim på Øra. Det utvikla seg til Kyrksæterøra idrettslag, som dreiv både fotball, turning og skisport. Det vart innmeldt i Norges Idrettsforbund 1934. Petter Hallan var ei drivande kraft til å få laget i gang, og til å leie det som formann gjennom 18 år. I Vinje var det fotballag i gang frå slutten av 1920-åra. Det dreiv da både fotball og turning. I 1931 vart Vinje idrettslag innmeldt i Orkdal krestlag. Hemne idrettslag hadde sitt første skirenn 1934, langrenn og hopp i Vesseøyan. Der var det "Svart av folk". Kommunal støtte til idretten var tidligere berre til anlegg av idrettsbanar, hoppbakkar og liknande. Seinare er det også bidrag til lagsdrifta. Det var eit kommunalt Ungdoms- og idrettsutvalg som fordelte midlane, no er det særskilte utvalg for ungdomslag og idrettslag, utvalg som fordeler både stats- og kommunal- tilskott. Etter opplysningar frå Norges Idrettsforbund er det no desse laga i Hemne: Eide idrettslag, Hemne friidrettsklubb, Hemne miniatyrskytterlag, Hemne skøyteklubb, Kyrksæterøra idrettslag, Vinjeøra idrettslag, Staurset idrettslag og Vårglimt fotballklubb, Hellandsjøen. I Snillfjorden er det tre idrettslag, Hemnskjela idrettslag, Krokstadøra idrettslag og Valslag idrettslag.

Rosemåla beiningskorg frå 1831 på Lian, Hemneskogen. SKULESTELLET OG ANDRE FAKTORAR I KULTURLIVET

FRÅ "OMGANGSSKOLE" TIL "FASTSKOLE"

Etter skulelova frå 1827 hadde alle bønder som brukte matrikulert jord, plikt til å ta imot skulen i huset sitt ei viss tid for året, "efter saadant Regulativ som Skolekommisjonen finder passende". Dersom det på garden var to brukbare stuer, skulle bonden overlate den eine berre til bruk for skulen. Men dette var nok heller sjeldan. Det vanlege var at skulen måtte vera i stua der husens folk heldt til med sitt daglege liv og arbeid. Under kapitlet om lærarane finn vi ei sannferdig skildring av ein skuledag hos lærar og klokkar Erik Kjønsvik, slik ein elev opplevde det kring 1850. Ordninga hadde sine vanskar når læraren og ungeflokken skulle finne plass i ei lita trong stue på garden. Utover 1840- og 50-åra, ja seinare med, finn vi dette omtala i skulestyreprotokollen. Jamt hender det at læraren klagar over at ungeflokken er for stor til eit lite, "uhensigtsmessigt" rom. For mange bønder var det også vanskeleg å ta imot skulen, og så vart det smått om senn ordna slik at ein eller annan bonde som hadde ei større stue, leigde ut rom til skulen, eller det kunne vera to slike leigde rom i samme skulerode. Slikt vart etter kvart ordna i somme skuledistrikt, medan den gamle omgangsskule-ordninga heldt seg lenge i andre distrikt. Her vart det mange overgangsformer gjennom lengre tid. Overgangen verka inn på lønnsvilkåra for læraren. Under omgangsskuleordninga hadde læraren krav på "fri Kost, Pleie og Herberge" på garden der skulen var, ja han skulle 6g ha kosten på helgedagar som fall i skuletida. Dette var ein viktig del av lønna hans. Pengelonna av skulekassa kom i tillegg til det som han fekk "in natura" på garden. Kor viktig dette var for ein fattig lærar, får vi inntrykk av gjennom ei sannferdig historie frå ei anna bygd, om det ikkje var i Hemne akkurat: Ein lærar som skulle ha kosten på garden, ville gjerne heim til kona i helga. Men han hadde ikkje råd til å misse helgekosten. Så gjorde han det på den måten at han sendte eine sonen sin bort på garden sundag morgon, og han presenterte seg slik: "Æ skoll' hit å eta for han far." Etter kvart som omgangsskulen fall bort, måtte læraren få vederlag for kost og husvære som fall bort. Det vart taksert i pengar, i Hemne vanleg 6 ort for veka. Når det kom så langt at han kunne flytte inn i eit skulehus,fekk han 6g godtgjering for reingjering og oppvarming av skulerommet. Overgangen frå rein omgangsskule til fast skule i kvart distrikt var ein langdryg prosess, som i Hemne tok meir enn ein mannsalder, frå 1830-åra til langt uti 1870-åra, ja i somme distrikt heilt mot slutten av hundreåret. Så tidleg som i 1845 vart det leigt eit skulerom hos Iver Vorphaugen, attmed Kjørseøra. Han fekk 1 spd 1 ort i leige dette året. Det er rimeleg at det vart freista med særskilt skulerom først her i største kretsen. Men det vart ikkje noko varande ordning, kanskje berre det eine året. Men i 1857 vart det for alvor drøfta å bygge fast skule nær kyrkja. Kommisjonen var samstemt om at det måtte bli ein fast skule her i hovudsokna. Men ein kunne ikkje gjera noko vedtak før ein visste kva skulen ville koste, og kor mykje ein kunne vente å få av "Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond". (Skolekom.- møte 25. sept. 1857) Men allereide i januar 1858 kom saka vidare. I kombinert møte av formannskap og skulekommisjon 10. jan. vart det valt ein komite på 5 medlemmer "for at bestemme Bygningens Størrelse og Overslag over dens Kostende samt dens aarlige Vedlige- holdelse". Det var ein sterk komite med kommisjonsformannen, lensmannen og 3 andre framståande menn i bygda som medlemmer. Og komiteen fekk berre 8 dagar på seg til arbeidet. I kommisjonsmøte 8. jan. vart utgreiinga lagt fram. Kostnadsover• slaget var på 937 Spd. + 114 Spd. til inventar. Til dette kom utgiftene med lys, brensel og vedlikehald. Kommisjonen meinte det vart naudsynt å auke skuleskatten, ein auke som måtte bli pålagt folk i kretsen som fekk skulen. I nytt kombinert møte 3. juni 1858 vart det vedteke å kjøpe ein liten gard nær hovudkyrkja, der det forutan skulebygg også kunne bli bustad for han som var lærar i kretsen og klokkar ved kyrkja. Ein ny komite på 5 mann vart vald til å prøve å finne ein høveleg gard å få kjøpt. Men dette siste viste seg å bli vanskeleg. Det skapte strid, og det tok tid. I mellomtida vart spørsmålet om særskilte skulelokale teke opp på ein annan måte for grendene rundt omkring i bygda. 1 kombinert møte på Nedre Kjørse 17. jan. 1859 vart det drøfta "at oprette eller leie Rodestuer", i roder der gardane ikkje hadde særskilte rom for skulen. Det hadde vorte sterkare krav om dette no, krav om eit rom skulen kunne rå over den tid læraren arbeidde i vedkommande rode, til vanleg 8 veker. Ordføraren og Peder Moe vart valde til å drøfte spørsmålet med dei menn i rodene som kunne koma på tale til å leige ut rodestue, og kva leiga skulle bli. For heile prestegjeldet rekna kommisjonen med ei utgift på 176 Spd. Til å greie dette måtte det skrivast ut ein ekstra skuleskatt, på kvar gardmann 24 skilling, på ein innerst 16 sk., på ein dreng 12 sk. og på ei taus 8 sk. Det som ikkje vart dekt på den måten, skulle liknast ut på matrikkelskylda. Som kommisjonen var budd på, kom det protestar mot dette "fra en større Dal af Almuen", men elles kom ikkje desse utgiftene så brått, for i mange skuleroder var det beint fram ikkje høveleg rom å få leigt. I kommisjonsmøte 22. jan. 1860 vart det lagt fram oversyn over skulehaldet ute i distrikta. Det viste seg at det i kvar rode gjerne var 3 gardar som hadde skulen på skift, så skulen farta ikkje lenger omkring på alle gardane. Så kom det ny skulelov 16. mai 1860 med krav om at det skulle vera bygd eller leigd særskilt skulebygning der minst 30 elevar kunne samlast på ein plass. Der det var færre elevar, kunne det framleis vera omgangsskule, "dog at forsvarlig lokale dertil afgives" (par. 3). Og i kvar kommune skulle minst ein lærar ha lærarbustad med jordveg for 2 kyr eller meir. I Hemne vart da spørsmålet om skulehus og lærarbustad for Kjørse-kretsen enda meir aktuelt. I kommisjonsmøte 8. okt. 1860 vart det drøfta innkjøp av ein husmannsplass under prestegarden, Strandbekken, der husa kunne brukast til læraren, og der det var tomt til skulehus. På dette møtet vart det 6g opplyst at kretsen kring Vinnøra med Kårøydalen hadde leigt særskilt skulerom, og det samme var tilfelle utmed Vinnfjorden. I dei andre distrikta var det enda omgangsskule. Det tok tid å få avgjort plasseringa av den første fastskulen i Hemne. Det kom brev fra stiftsdireksjonen med spørsmål om kva formannskapet meinte om Strandbekken som skuletomt. I møte 10. okt. 1860 drøfta formannskapet dette og fann det "betenkelig" å ta bort noko jord av prestegarden, som var liten nok frå før. Skulekommisjonen drøfta på nytt plasseringa av skulen og vedtok eit framlegg om å kjøpe inn ein del av "Borchs Minde", Støa. Dette vart godkjent av kommunestyret, som sendte søknad til Amtsformannskapet om eit lån på 200 Spd. til denne handelen. Det vart 6g gjort avtale med ein tømmermann, Ole Olsen Øygarden, om å gjera i stand husa for 70 Spd. Men det kom ein kjelke i vegen for denne planen. I kombinert møte mellom formannskap og skulekommisjon den 19. mars 1862 vart det lese opp eit skriv "fra en Del Almuesmænd især fra Sødistriktene", som klaga over at kommunestyret hadde kjøpt ein del av Borchs Minde til skuletomt. Og skuledirektoren hadde gjeve påteikning på klageskrivet, der han bad kommunen drøfte innkjøp av ein mindre gard nær kyrkja, noko som klagarane hadde peika på i skrivet sitt. Dette hadde 6g vore på tale i kommisjonen tidlegare. Vi veit ikkje kva som låg til grunn for folks motvilje mot kjøp av "Borchs Minde", men formannskap og kommisjon tok i alle fall klagemålet alvorleg og droppa handelen. Så vart det vald ein komite på 7 mann til å akkordere med eigaren av ein gard som kunne høve. Det vart ein part av Kjørse som skomakar Svend Pedersen var viljug til å selje. På møte 28. april 1862 vart det vedteke å kjøpe garden. Husa skulle bli bustad for klokkaren, som var lærar i kretsen, og der skulle skulen byggast. Utgiftene vart rekna til 700 Spd. I kommisjonsmøte 16. januar 1863 vart det vedteke å flytte hovudbygninga på garden opp til skulen, på vestsida, og sett opp i vinkel med skulen. Torger Kirksæter tok på seg å halde klokkaren med kost og husvære for 6 ort og 12 sk. veka frå nyttår og fram til skulen vart ferdig utpå våren. Den 16. des. 1863 heldt kommisjonen møte på nyskulen, som vi da må rekne med var ferdig og teken i bruk i alle fall frå hausten 1863. På dette kommisjonsmøtet vart det framlagt nøyaktig melding om den ferdige skulebygninga og garden med uthus og alt som høyrde til. Vi får vite alle mål av bygningane, også fjøset med låvebru og anna. Brannassuransen var på 1000 Spd. Vedlikehald av uthusa vart pålagt klokkaren. Kommisjonen meinte at dette no måtte reknast som klokkargard, som bygda aldri hadde hatt før. Om skulerom utover bygda gjorde kommisjonen på samme møte vedtak om at bønder som ikkje kunne ta imot skulen på grunn av mangel på høvelege rom, skulle tilpliktast å betale til skulekassa det som kassa måtte ut med til leige av rom andre stader i skuleroden. Ein bonde som hadde for små eller dårlege rom til å ta imot skulen, skulle ikkje sleppe unda utgiftene for det. Kommisjonen heldt seg her nøye til skulelova, som tydeleg gav påbod om at alle bønder plikta å ta imot skulen, eller bera utgiftene med leige av skulerom (Par. 21). Kommisjonen freista forresten å gjera pliktene til skulehald litt lettare for bøndene med å føre over noko utgifter til den felles skulekassa. Men formannskap og kommunestyre, som passa på kommunens pengar, sa nei. Vi har døme på dette frå januar 1866, da formannskapet nekta å godkjenne skulebudsjettet for 1866. Der var det ført opp 340 Spd. til lokale og kosthald for lærarane. Denne utgiftsposten måtte strykast. Bøndene måtte skaffe skulerom, kost og husrom for læraren i skuletida, slik skulelova gav høve til, der det var færre enn 30 elevar, det vil seie heile bygda utanom Kjørse-kretsen. Likevel vart det etter kvart slik at skulekassa bar utgiftene til leige av skulerom og til kosthald for læraren. Dette er tydeleg gjennomført uti 1870-åra. For 1876 og 1877 har kvar lærar attestert skulehaldet for gardane som leigde ut rom, og bøndene har kvittert for pengane. For Eide—Likroken, som hadde særskilte vanskar med at elva og vatnet delte kretsen i to deler, har vi kvitteringar som viser at det var skule i leigt lokale hos Torger N. Stolsmo, hos Anders P. Eide og hos Erik Hunnes. På samme måte var det elles i kretsane vanleg 3 gardar som fekk betaling for skulelokale. Og lærarane ved fastskulane fekk kosthaldspengar og godtgjering for reinhald og oppvarming av skuleromma. Elles gjekk arbeidet for skulebygg utover i bygda så smått vidare i 1860—70-åra. Den nye embetsmannen som kom i arbeid etter skulelova 1860, skuledirektoren, kom for første gong på besøk i Hemne i 1864, da han var med på eit kommisjonsmøte som mell.a. drøfta leige av skulerom i 17. krets, Holla. Han fekk ført til protokolls at dersom det ikkje vart skaffa "hensigtsmæssig lokale", måtte det bli bygd skulehus. Da tok Arnt Myrhaug på seg å leige ut skulerom for eitt år i alle fall, og det ser ut til at dette vart godkjent som ei førebels ordning. Samstundes tok Johannes Alstad og Jostein Lian på seg å halde lokale for 8. og 4. krets. Snart kom spørsmålet om skulehus opp i den eine kretsen etter den andre. I kommisjonsmøte 2. jan. 1867 vart det drøfta for Nes krets på Hemnskogen. Eigaren hadde sagt opp det lokalet som hittil var brukt. Det var forresten dårleg og låg ulagleg til. Kommisjonen vedtok å be kommunestyret om å få bygd skulehus på Lian. For 13. krets, Røstkvervet, vart det og vedteke å bygge skule, dersom det ikkje lykkast å få leigd brukbart lokale. I møte 15. febr. 1869 gjekk kommisjonen vidare med planene for bygget på Lian. Det skulle ha plass for 30 elevar. Da skulen låg så nære garden Lian, kunne det greie seg med eitt rom, for dei meinte vel at læraren kunne få bu på garden. Men det skulle byggast eit bislag til skulen. Skuledirektoren kom i brev til kommisjonen med oppmoding om å bygge skulen "noget fuldkomnere". Men det ville bli "for bekosteligt", meinte skulekommisjonen. Likevel dreiv no skuledirektoren på å mane bygda til å bygge. Det kom brev frå han i november 1869, der han "opmuntrer til at bygge Skolelocaler og lover Bidrag af Amtsskolekassen". Men hemnværingane sprang ikkje skoa av seg for det, skulebygginga tok tid. Skulen på Lian vart faktisk ikkje ferdig før i 1882, samme året som skulen på Svanem. (Hovedbog for 4de Kretsskole). Etter skulelova frå 1860 (par. 20) skulle den felles skulekassa for kommunen bera utgiftene til bygging og vedlikehald av skulehusa, med noko tilskott frå offentlege kasser (Amtsskulekassa og Oplysningsvæsenets Understøttelsesfond). Berre som unntak kunne utgiftene leggast på den enkelte kretsen, noko som måtte godkjennast av stiftsdireksjonen i kvart tilfelle. Men dette vart det vanlege i Hemne, for den felles skulekassa hadde ikkje pengar til skulebygg. Det vanlege vart da at formannen i skulekommisjonen kalla saman "de skattepligtige Husfædre i Kredsen" til drøfting av byggeplanene. Vedtok dei å bygge, måtte dei yte materialer og pengar til skulebygget. Den 2. des. 1870 kom turen til 2. krets, Mo-Bjørkan. Etter at fungerande sokneprest og kommisjonsformann, Arnesen, hadde orientert om saka, gjorde møtet slikt vedtak: "Der op føres paa Kredsens bekostning med størst mulig Unders tø ttelse af det offentlige et fast Skolelokale. Det bliver at opføre nær Landeveien og saa vidt mulig i Kredsens Midte. Skolebygningen skal beståa af Skolestue tilligemed et Udet Aftrædelsesværelse og en Forgang. Skoles tuen bliver i Overens- stemmelse med Stiftsdirektionens Cirkulære af 10 Alens Længde. 9 Alens Dybde og 4 1/2 Alens Høy de. Til Bygningen hører et Ved skur. " Ein komite på 5 mann skulle stå for byggearbeidet, og lærar Røstad tok etter oppmoding på seg å syte for eigen kost og losji og halde skulelokalet reint og varmt for det som skulekassa ytte til kost og skulehald, 6 ort for veka. Skulen på Bjørkan vart ferdig i 1872. Den 18. jan. 1870 vart det halde møte for 22. og 23. krets, Vinnøra og Vinnfjorden. Dei 25 "skattepliktige husfædre" som møtte, gjorde vedtak om at det skulle byggast skule i begge kretsane, og dei skulle dele omkostningane. Vidare heiter det i møteprotokollen: "Da den indre eller 22de Kreds for nærværende har mest Behov for eget lokale, besluttedes at dette bliver at opføre først, det andet saa snart vedkommende Kreds efter Tid og Omstændigheder finder det tilraadeligt. " Storleiken på skulebygget skulle vera som det planlagte for Mo-Bjørkan, som vart mønster i så måte for skulebygga i Hemne i 1870—90-åra. Men i 22. krets skulle det byggast lærarbustad saman med skulen. Begge kretsane skulle vera med å bera utgiftene til husrom for læraren. Da lærar- og klokkarposten etter "Stølklokkaren" skulle lysast ut, vart det sett som vilkår at den nye mannen skulle halde seg sjøl kosten og syte for reingjering og oppvarming av skulen mot vanleg godtgjering. Innflytting i skulen kom frampå våren 1872, om lag samtidig med skulen på Bjørkan. Hofset-skulen vart bygd noko seinare, visstnok i 1875—76. Skulen ved Vinnøra låg på Brubakken, like ved brua over Fjelnsetfossen. Lærarbustaden der vart også klokkargard for Vinje anneks. Da det seinare vart bygd bru over elva nede på Vinnøra, vart skulen og lærarbustaden flytta dit, det var i 1889. Skulebygning for Holla med lærarbustad vart 6g ferdig til bruk Bjørkan skule, bygd 1872. Foto: Erling Øyen. i 1872. I utlysing av lærarposten i Holla og Oddan det året, er det opplyst: "Nytt Skolehus med Familiebekvemmelighed for 6 ort ugentlig." Det var da 27 veker skule på Holla og 12 veker i leigt lokale på Oddan. I 1875 drøfta skulestyret 2 skulebygg, for Alstad og for Eide—Likroken. Jostein Alstad var villig til å avstå grunn til skulebygget der mot 1 Spdl. årleg leige. Byggekomité vart vald, og det gjekk greitt å få opp skulen, som vart ferdig i 1876 (Norges bebyggelse). Derimot drog det ut med skulen i Eide, fordi det var dragkamp mellom dei to delane av kretsen for å få skulen på si side av elva. I 1877 klaga lærar Meisingseth over at det leigde skulerommet på Hunnes var altfor lite etter elevtalet. Men omsider vart da skulen bygd - på Eidssida — i 1880. Skulen vart bygd på Nordjordet, like nedunder Holten, nær Sandbrekka. Men likrokingane var misnøgde med at skulen kom på Eidssida, og dei bygde i 1881 sin eigen skule, like ved brua over Lielva (Der Ola Sødal seinare bygde drivhus). Dette var Lian skule i Eide Eide-Likroken skule, bygd på Nordjordet, Eide, 1880, flytta til Limyran, mellom grendene 1890. Tilbake til Eidssida 1930. Foto: Ingebrigt Sødahl frå Duluth 1923.

krets. Det vart gjort avtale om skiftevis skulehald på kvar side av elva, men det knirka med denne ordninga. I Likroken vart det fortalt at ungane derifrå gjekk sin tur til Eide, men eidsbyggene sendte ikkje alltid ungane sine til skulen på Lian, vart det sagt. I 1884 viser skuleprotokollen at det var slik ordning: Dei største elevane, 2. klasse, gjekk på Eide skule, småskuleklassa gjekk 3 veker på Lian og 6 veker på Eide. Etter kvart fall skulegonga på Lian bort. Denne skulen er omtala i bruk siste gongen i 1886. (Hovedbok for Eide skule.) Misnøye og strid var det. Til slutt vart problemet løyst på den måten at Eide skule vart flytta bort i Limyran, i skogen mellom grendene. Det var i 1890, og der vart skulen ståande i 40 år. Da skulen kom til Limyran, var ein anonym poet ute og skreiv eit vers som vart ståande på skuleveggen i mange år: "Med megen strid kom huset hid og mang en helt bler dygtid grå før han det store mål fikk nå at se sit barn i denne skog opdragen iblandt ræv og snog. " (Oppskrive av Karolina Øyen som gjekk på skule der i 1890-åra, f. 1875.) Diktet var vel meint som harselas over dei som hadde streva for å få flytta skulen frå Eidsgrenda og bort i ville skogen. Det var 2 klasser ved skulen i Limyran, kvar med 14 dagar skuletørn i gongen. Når læraren hadde hatt sin tørn med 2. klasse, drog han opp i Søvassdalen og hadde samla skule der i 14 dagar, og lærarinna kom og tok småskulen. Når læraren kom att, reiste ho til Hofset og hadde småskulen der i 14 dagar. Det var ingen skuleplass her, berre vegen som gjekk forbi døra. Men så hadde ungane heile skogen å ta av, til all slags leik og moro i friminutta, som krig med barkonglar om sommaren og med snøball om vinteren og anna, så det kunne stundom dryge med å få elevane inn att til timane. Det var ikkje mykje trafikk på den fredelege vegen forbi skulen i Limyran. Det var ikkje ofte at nokon kjørte der, ikkje så mange som gjekk der heller. Men ungane måtte ikkje bli freista til å glane, ut på vegen eller opp i skogen og bli uroa i skulearbeidet på den måten. Så nedste rutene i glasa var måla over med kvitmåling, slik som vanleg var på dei gamle skulane. I 1892 stod skulen på Hemnskjela ferdig (etter visitasmelding 4. sept. 1892). Så kom turen til Kjønsvik. Ein søknad frå kretsen i 1893 vart utsett i skulestyret fordi saka var for Ute utgreidd. Men arbeidet med saka heldt fram, og skulen var ferdig 1894—95. På samme tid fekk Taftøyan sin skule i Avlesbugen. 1 den trykte femårsmeldinga om skulane i Hemne for 1891—95 er det sagt at bygda da hadde 15 skulebygningar, av desse var 4 i 1. krets, Buktaåsen med småskulane Kjørse, Bjørkan og Alstad. Elles står det ikkje namn på skulane, men dei andre var nok: Vinje, Holla, Hofset, Eide, Lian, Svanem, Vasslia, Å i Snillfjorden, Kjønsvik, Hemnskjela og Taftøyan. Femårsmeldinga fortel vidare at 7 kretsar hadde leigde skulerom. Det måtte da vera: Venn, Vuttudalen, Tannvika, Mjønes, Vågan, Valslagvågen og Heim (femårsmeldinga i Universitetsbiblioteket). Lian skule, bygd 1882. Foto: Erling Øyen.

I Heim var det dragkamp mellom ytterkantane, Stamnesgrenda og Heim, om plasseringa av skulen. Det kom på tale to stader mellom grendene, Svarthaug og Veltet. 1 april 1896 kom det beskjed frå departementet om at skulen skulle byggast på Svartberget i Stamnesdalen, og der kom han i 1897—98. For Vågan i Åstfjorden var det drøfta to tomter, Grønbakken eit stykke opp frå sjøen, og Vågevågen. På kretsmøte i september 1893 vart det fleirtal for Grønbakken, og skulestyret vedtok å bygge skulen der (skulestyrevedtak 27. sept. 1893). Men skulen vart ikkje ferdig før i 1898. Mellom grendene Vuttudalen og Skorilla ser det ikkje ut til at det var nokon strid om plassering av skulen. Dei var enige om å ha skulen midt mellom grendene. Den 22. nov. 1899 drøfta formannskapet ein søknad frå skulestyret om å få bygd skule på Høgbrumoen for Vuttudal krets, som det heitte. Søknaden gjekk til heradstyret med oppmodning om å gjera vedtak og løyve pengar så tidleg at det kunne gå søknad om tilskott frå amtsskulekassa før nyttår 1900 (kommunearkivet). Men det tok enda ei par år. Skulen på Høgbrumoen stod ferdig i 1902. 1 Tannvik-Hafsmogrendene gjekk skulen på omgang lenge. Lars Johnsen, som var lærar i Snillfjorden i 49 år, 1870—1919, hadde lenge både Venn krets og Tannvika. Der fekk han gjennomført den ordninga at Tannvika skulle vera fast skulestad, og han arbeidde iherdig for å få bygd skulehus der. Men det tok tid. Det vart leigd skulerom der, så det vart slutt med å fare rundt på alle gardane med skulen, truleg noko uti 1890-åra. I 1903 veit vi at skulen var fast hos Johan Larsen Flesvik, "i hvis hus skolen holdes", heiter det i skulestyreprotokollen. Barnetalet gjekk ned på denne tid, det gjorde vel sitt til at det drog ut med skulebygget. I 1896 var det 18 elevar, og skulestyret vedtok å slå saman dei to klassane til samla skule. Lærar Bjørndal i Åstfjorden overtok denne klassa. I 1900 var elevtalet nedi 12. Likevel heldt dei fram med arbeidet for skulebygg. Det vart kjøpt tomt av Ole O. Tannvik for 50 kr., og huset vart ferdig kring 1910. Det var i alle fall ferdig før Heim vart skild ut som eigen kommune, for ved oppgjerd mellom kommunane fekk Heim refundert utgiftene som den nye kommunen hadde hatt til skulebygget i Tannvik, utrekna til 107 kr. (Skulestyremøte 8. juli 1911). I 1913 vart det løyvt pengar til inventarieskap for skulen i Tannvika, men pultar fekk dei førebels lånt frå Holla-skulen.

Lars Johnsen heldt fram som lærar i Vollen og Venn-Forra, der det i 1890 var 3 klasser med 54 elevar. Skulen heldt lenge til i leigde rom på to av gardane på Venn, storskulen på den eine og småskulen på den andre. Da spørsmålet om skulebygg kom opp, sa folket seg viljuge til ta kostnaden med bygget mot å vera fri for utgifter til skulebygg i andre kretsar. Dette var kretsmøtet samstemt om. Men plasseringa av skulen var fælt vanskeleg. I 1892 ville fleirtalet på kretsmøtet ha skulen på Forrastranda, medan mindretalet ville ha skulen "østenfor Vennaelven". Men i 1895 var det stort fleirtal for Vollasanden. Kretsmøtet kunne ikkje bli enig om plasseringa og kravde at "Myndighederne skulde bestemme stedet". Skulestyret vedtok at skulen skulle byggast Kjørse skule, den eldste i Hemne, bygd 1863. Lærar Elen Lian med to av klassene sine framfor skulen kring 1955. "på Forren eiendom ved Vennamerket". Der var skulen ferdig i 1900 (Hovedbok for Venn krets. I Årbok for Fosen 1975 har Inge Rian ei detaljert skildring av striden om plassering av denne skulen.) I Åstfjorden var det vanskeleg å få til ei skikkeleg skuleordning med skulehus som ungane kunne nå fram til på rimeleg vis. Ulendt og veglaust var det på begge sider av fjorden, så det var mest uråd å samle nok elevar på ein plass. Verst var det når isen la seg om hausten, så den indre delen av fjorden var avstengt. Det var uråd å koma fram med båt, og lenge var isen for veik til å ferdast på. På samme måte var det på vårparten, når isen heldt på å gå opp. Det kunne vera periodar da det var heilt uframkomeleg. Her måtte det bli små grendeskular. Ved kretsinndeling for bygda som skulestyret vedtok etter den nye skulelova i 1889, vart det ordna slik for Åstfjorden (Skulestyremøte 24. mars 1890): Storskule og udelt skule: Valslagvågen 1 klasse med 11 elevar, 9 veker skule Vågan 2 klasser med 44 elevar, 12 veker skule Slørdal og Åstan 1 klasse med 12 elevar, 9 veker skule Småskule: Vågan og Rottem 1 klasse med 12 elevar, 10 veker skule Hemnskjela 1 klasse med 16 elevar, 12 veker skule Bustlia og Mjones 1 klasse med 12 elevar, 9 veker skule I 1902 søkte folk i Bustlia og gardane der omkring om å få eigen skule. Dei ville heller ha to små utdelte skular. Men skulestyret nekta å gå med på det, ville heller flytte over ein del elevar frå det ytre området til Vågan, så det der kunne bli tredelt skule. Samtidig kom det protest frå Indre Åstfjord, Sagør krets som det no vart kalla, mot samanslåing med Mjønes om skulebygg. Denne protesten forte ikkje fram. Men folket der inne kom igjen med ein søknad om at Indre Åstfjord måtte få ha den ordninga dei hadde hatt før dei vart tilplikta å sende ungane til Mjønes. Men det gjekk ikkje. Alt i 1908 gav heradstyret fullmakt for skulestyret til å tinge med eigaren på Mjønes om kjøp av skuletomt. Tidlegare, i 1906, hadde det vore drøfta å legge skulen på Mjønesaunet, men det fall bort, skulen skulle vera på Mjønes. Lærar Bjørndal søkte om å få flytta over gardane Engvik, Storskuleklasse framfor skulen i Limyran 1916 1 7. Lærar Berit Sinnes. Nr. 4 fra høgre Anders Stolsmo, seinare lærar ved skulen.

Kvernstad, Kvernstadbukta og Kvernstadneset frå Vågan ti) Mjønes skule, og det gjekk skulestyret med på. Skulebygget på Mjønes vart vel ferdig 1908 09. På Sundan var det i 1902 eit privat skule, som hadde lite og dårleg lokale. Læraren fekk pålegg om å skaffe betre lokale, vart ikkje det gjort, måtte ungane flyttast over til Hemnskjela. Truleg vart dette gjennomført nokså snart, for vi høyrer ikkje meir om privatskulen på Sundan. 1 1908 kom det søknad frå Valslagvågen om skulebygg. Søknaden vart sendt tilbake frå skulestyret med krav om fleire opplysningar (skulestyremøte 6. okt. 1908). Men folket i Valslagvågen gav seg ikkje så fort. 1 1910 sendte dei skulestyret ein klage over at byggesaka var handsama "sløvt og efterladende". I møte 30. sept. 1910 avviser skulestyret denne klagen, og ein kan ikkje sjå at Valslagvågen nokon gong fekk skulebygg. Det trongst etter kvart reparasjonar av dei eldste skulane, ogdet kom krav om lærarbustad ved fleire skular. Noko modernisering måtte til, slik som å få inn springvatn og anna. "Sundhedskom- misjonens formand" peika i 1904 på mange feil ved Holla-skulen, som da var 32 år gammal. Skulerommet var for lite etter barnetalet, ventilasjonen var dårleg, fleire omnsplater var sprukne og meir slikt. Han meinte og at siderommet burde bli vaska og oppvarma, så ungane kunne vera der i dårleg ver. Skulestyret vedtok å rette på verste feila, men arbeidde elles for ny skule på ny tomt. Heradstyret gjorde vedtak om ny skule på Sagøran 1909. Han vart ferdig 1912 (Norges bebyggelse). I 1916 kom det søknad frå Kjønsvik om bygging og tilbygg til skulen med lærarbustad. Søknaden vart tilbakesendt tilsynet med krav om utarbeidd plan. Dette vart det ikkje noko av. Det samme var tilfelle med søknad frå Eide om lærarbustad ved skulen, 1917. Men det vart gjort vedtak om reparasjon av grunnmuren og nytt golv. I 1918 kom det søknad om nybygging for Eide skule. Det tok tid før skulestyret for alvor drøfta denne saka. Først den 19. april 1920 vart det vedteke å be kretsmøtet drøfte spørsmålet på nytt, idet skulestyret fann det rettast å flytte skulen til Eids-sida, like ved elva der det var planlagt ny bru ved det gamle vadet. Med denne brua ville det bli mykje kortare veg mellom Eide og Likroken. Men det vart ingen ting av dette bruprosjektet, og skulen vart verande i Limyran fram til 1930, da skulebygningen vart flytta over elva og bygd opp att like ved den gamle brua. I 1909 og fleire gonger seinare var det på tale å flytte Hofset-skulen, men det var vanskeleg å få høveleg tomt, og skulen vart ståande der han var. Noko liknande var det med skulen på Trebakken i Snillfjorden. I april 1916 kom distriktslegen med fleire ankemål mot skulebygningen og rådde til å flytte skulen "til et sted ved alfarvei, hvor vand kan indlægges". Tilsynet slutta seg til dette, og i november samme året vedtok skulestyret å rå til at kommunen kosta flytting ned til garden Å, og at det vart bygd lærarbustad. Men i 1917 fekk skulestyret melding om at ein ikkje kunne få kjøpt denne tomta, så det vart inga flytting for det første. Kjønsvik skule, bygd før 1894. Foto: Erling Øyen.

Det vart etter kvart gjort ein god del for å skape betre vilkår for helse og trivsel på skulane. Vi veit at lærarlaget arbeidde mykje for dette alt i 1890-åra. Etter 1900 var det helst helserådet som pressa på skulestyret for å få til forbetringar. Etter krav frå helserådet i april 1912 fekk tilsynet ved Bjørkan, Hofset og Vinje pålegg om å syte for betre ventilasjonsanlegg, og skulestyret gav tilsynet ved alle skulane pålegg om å sjå etter at det var skikkeleg drikkevatn på skulen. Formannen heldt fram også andre krav til skulehygienen, særleg at golva i klasseromma måtte haldast i stand med måling (skulestyremøte 19. april 1912). 1 1917 kom det søknad frå ei utkantgrend som Sponlandet om at det måtte bli bygd skule på Oddan, så ungane kunne få kortare skuleveg. Søknaden vart sendt til kretsen, som skulle uttale seg om spørsmålet. Men det vart ikkje noko meir av dette. Elles var det no skulebygningar rundt omkring i bygda. Så vidt ein kan sjå, var det kring 1920 berre Valslagvågen som hadde leigd skulerom. Medan skulen i Hemne såleis smått om senn fekk betre arbeidsvilkår med eigne skulehus, fekk skulen i heile landet gjennom lovgjevinga ein ny status fra 1890-åra og utover. Det var overgangen frå "Almueskole" til "Folkeskole", som fekk sitt å seie for skulestellet i Hemne 6g. Dei eldre skulelovene, fra 1739, 1827, 1848 (for byane) og 1860 (for landsskulen), nemner berre "Almueskole", det vil seie skule for den store massen, almuen. Barn av embetsmenn og andre kondisjonerte gjekk ikkje i almueskolen. Kondisjonerte som budde på landet heldt gjerne huslærar for ungane sine, så gutane fekk den første opplæringa der, for dei reiste til den lærde skulen i byen som kunne føre til vidare studium og embetskarriere, sivilt eller i det militære. Jentene matte gjerne også ha litt opplæring for dei gifta seg. Vi veit at proprietæren på Holla heldt huslærar eller "informator", som det heitte på fint. Presten gav gjerne sjøl opplæring til gutane sine, somtid også til søner av andre kondisjonerte. Slik opplæring som kunne gje grunnlag for vidare utdanning, var stengt for barn fra allmugen. Det var svært fa som kunne bryte seg gjennom dette, skulestellet understreka klasseskillet. Men så kom skulelova i 1889 og sette inn noko nytt, det var "Lov om folkeskolen", bade for by og land. Det låg eit program i namnet, skulen skulle vera for alle medlemmer i samfunnet, og han skulle vera grunnlaget for all vidare utdanning. Det tok tid før dette vart gjennomført. Mell.a. var det lenge slik at elevar som skulle gå til vidaregåande skular, kunne gå over i middelskulen etter 4 år i folkeskulen, noko som særleg i byane forte til kløyving av klasser og uro i folkeskulen. Og framleis var det somme kondisjonerte på landet som heldt privatlærar for ungane sine, så dei ikkje kom i folkeskulen. Først i 1920 vedtok Stortinget at alle skulle gå 7 år i folkeskulen, som dermed vart fullt gjennomført som grunnskule for heile folket, ein mannsalder etter at Lov om folkeskolen kom i 1889. Etter denne lova vart det 6g meir folkevald representasjon i styringa av skulen. I den gamle skulekommisjonen var det mange faste medlemer, presten og medhjelparane hans, lensmannen og enkelte medlemer utpeika av prest og prost. Etter lova i 1827 var også valmennene i kommunen med (dei som var med og valde stortingsmenn). Etter skulelova i 1860 vart det den forandring at kommunestyret skulle velje ein del medlemmer i kommisjonen, og lærarane fekk velje ein representant. Presten var framleis sjølskriven formann. Med lova i 1889 vart skulekommisjonen avløyst ss skulestyret. Forutan presten skulle ordføraren vera fast medlem. Lærarane skulle som før velje ein representant. Kommunestyret valde gjerne så mange medlemmer som det var skulekretsar i bygda, så ein av dei kommunevalde kunne vera formann i kretstilsynet. No skulle skulestyret sjøl velje formann, presten var ikkje lenger sjølskriven til vervet. I møte 16. des. 1889 fekk Hemne skulestyre referert melding frå kommunestyret om val av 16 medlemmer, og lærarane hadde valt klokkar Chr. Øye som sin representant. Det nye skulestyret heldt konstituerande møte 9. jan. 1890 og valde presten, prost Schelderup, til formann. Og så valde skulestyret ei nemnd til å utarbeide ny kretsinndeling, som kunne svare til intensjonane i den nye lova. Medlemmer vart prost Schelderup, Johan Vaagan og Gabriel Slørdal. Det vart elles gjort fleire vedtak om den praktiske gjennomføringa av skulelova. Skulestyret tok tydeleg dette alvorleg. Det vart mell.a. vedteke å kjøpe inn protokollar til bruk for kretsmøta. Val av tilsyn ved kvar skule skulle kunngjerast frå kordøra i næraste kyrkja. Det skulle vera slikt kretsmøte "inden 1. februar". Vidare vedtok skulestyret (i samsvar med par. 46 i lova) å søkje amtsskulestyret om 100 kr. til læremiddel og 100 kr. til lærarkurs i handarbeid. Skulelova i 1889 kom ikkje med mange forandringar når det galdt fag og læremiddel, men fastsette at det skulle vera undervisning "i et eller flere av fagene: Haandarbeide, Legemsøvelser og Tegning" - "i den Udstrækning som Omstændighederne tillader". Skulestyret i Hemne satsa da i 1890 på det eine av desse tre faga, handarbeid. Når det galdt den nye ordninga at skulestyret sjøl skulle velje formann, gjekk det lang tid før dette førte til noko forandring i Hemne. Etter Schelderup vart prestane Solem og Søren Dahl valde til skulestyreformenn straks dei kom til bygda. I 1906 kom eit skifte, da lærer Anders Moe vart formann ei kort tid. Men i 1908 vart den nye presten, Bull-Hansen, formann og klokkar Elias Moe nestformann. 11915 bytta dei to plass, da presten bad seg fri for vervet. Elias Moe var sa formann 1915 19, da Bull-Hansen atter overtok vervet og var fonna nn siste aret han var i Hemne. Etter 1920 har ingen prest vore formann i skulestyret. Ofte var det ein lærar, men det kom og formenn frå andre yrke. Første skulestyremedlemmene i Hemne som var valde av kommunestyret i 1889 (somme var tilsynsformenn for 2 skular): Johan Havnebugt kretsformann for Hemnskjela Jakob Rottem kretsformann for Vågan i Åstfjorden Arnt Bustli kretsformann for Lian i Åstfjorden Gabriel Slørdal kretsformann for Mjønes Lars Berg kretsformann for Tannvik og A i Snill fj. Ole Skorild kretsformann for Skorill og Venn Erik Sagen kretsformann for Holla Erik Hansen kretsformann for Kjørse og Alstad Lars Vassli kretsformann for Vassli John kretsformann for Vinje Ole Ka a rø kretsformann for Hofset John Bjerkaas kretsformann for Bjørkan Ole A. Oddan kretsformann for Oddan John H. Heim kretsformann for Heim John Vaagan kretsformann forTaftøy og Svanem Anders Lian kretsformann for Nes.

Skulestyrformenn etter 1889: Scheldrup 1889 90, Solem 1891-98, Søren Dahl 1898-1906, Anders Moe 1906 08, Bull-Hansen 1908-15, Elias Moe 1915-19, Bull-Hansen 1919-20, Elias Moe 1920-23, Johs. Eide 1923 26, Lars Moe 1926-32, John Moe 1932-46 (med eit avbrot under krigen), Anders Stolsmo 1946 48, Jon Lenes 1948-52, Arne Bjørkøyli 1952-60, Ole Kjønsvik 1960-64, Knut Alberg 1964-67, Severin Witsø 1967-68, Asbjørn Løkken 1968-76, Kristian Eide 1976- . LÆRARANE

Det er tidlegare fortalt om skulen i Hemne det første hundreåret da det fanst omgangsskulelærarar i bygda,ifrå 1729 til uti 1820-åra. (Andre halvbandet av Hemneboka s. 194-218). Her får vi ta for oss lærarane i Hemne og deira arbeid etter den tid. Frå midten av 1890-åra kjem lærarlaget til med eit aktivt innslag i arbeidet. I 1820-åra var det 4 lærarar i bygda, lærartalet steig til 5 i 1828, og frå 1831 var det jamvel 6. Dette var talet på lærarane i Hemne gjennom ein dryg mannsalder, til uti 1860-åra. Frå slutten av 1820-åra var det desse lærarane: Ole Johnsen Løkke (somtid skrive Lykke), lærar 1817-51. Erik Andersen Kjønsvik, lærar 1817-61, i lang tid også klokkar i Hemne kyrkje. Lars Pedersen Strand, lærar 1819-64. Nils Iversen Hunnes, lærar 1823—51. Lars Arntsen Lian, lærer 1828-71, klokkar i Vinje kyrkje. Den sjette læraren, som vart tilsett i 1831, var Ole Hansen Oddbugen, lærar 1831-72. Så får vi ta med litt av det kjeldene fortel om desse karane: Ole Løkke var lærar i 4. distrikt, Hemnskogen. Etter ein eksamen ved skulen hans i 1837 skriv presten Brodtkorb at elevane hadde "tilfredsstillende Kundskaber". Men i 1850 kom det frå fem fedre i distriktet klage over at han i seinare år ikkje greidde "at holde Børnene i Ave eller Orden". Sjøl meinte han at han ikkje hadde forsømt noko i stillinga og gjorde fullgodt arbeid. Men han var nok gammal og sliten, og skulestyret fekk ordna det slik at han slutta året etter, i 1851. Erik Andersen Kjønsvik var nok av eit hardare slag, ein som heldt stram "tugt og orden". Ein av elevane hans, Lars Nilsen Sødahl, som seinare vart lærar i Hemne i 41 år, har gjeve ei skildring av skulen hans Erik, som vi skal ta med noko av her. Det gjev eit inntrykk av daglegliv i omgangsskulen i 1850-åra, da Lars gjekk der. Og det fortel noko om Erik som lærar. Lars fortalte ofte om skulen hos Erik Kjønsvik, og i 1914 skreiv han ned minne derifrå. Distriktet hans Erik var frå Vesse over Alstad og Kynsvika med heile Lærnesstranda til Sponlandet. Roden som Lars hørte til som elev var Vesse, Haugen, Øya, Skograndan, Hageskal, Grøtneset og Grøtan. Når det var tilsagt skule i denne roden, trong ikkje ungane møte om måndagen, men utpå tysdagen var læraren ventande. Når ungane såg den kjente båten hans kom langs Lærnesstranda, fekk dei fort av vegen ski og kjelkar, for slikt likte han ikkje. På garden der skulen skulle vera den veka, hadde folk rydde opp i daglegstua og ordna med bord og benker. Langbordet var lagt på to tønner, som måtte stå støtt. Ungane kom seg inn og på plass til læraren kom. "Våre nistekopper er satt til side, bøkene lagt bort, og i spent forventning står eller sitter vi der. Så kommer den ærverdige lærer med sitt vanlige skrin i haanden. Dette kan i omfang være stort nok til å romme et storark papir, samt omtrent 1 desimeter høyt. Der gjemmes det nødvendige skoleinventar, saasom linjal, blekkhus, salme- og bønnebok. Etter noen gemytlige ord med husets folk og litt til livs plasseres elevene på langbenkene rundt bordet. Så begynner skolen med bøn og salmesang. Deretter lyder det myndig: "Nu børn, tar hver sine lærebøker og lærer sine lekser godt." Dermed begynner duren som i et kvernhus nåar alle leser høyt. Efter hvert som lekser læres, går et barn frem på gulvet for aa høres. Læreren tar boken og ser efter om det er riktig, mens barnet staar med foldede hender og leser utenad. Gaar det godt, kan det vanke lidt ros,hvis ikke kan det bære til skamkroken eller vises ut. Saadan gaar formiddagen indtil mor i huset til vaar store glede sier de kjente ord: "No maa de stans', maten er ferdig". Erikvarter kan jeg ikke erindre fra den tid. Efter maten hadde dere vel lystig tumling i det fri, vil kanskje nogen si. Nei takk, gamlingen vilde ha oss mest mulig inde ogsaa da. I alle fallmaatte ikke flere gaa ut samtidig. Kjelke og ski var godtsom bannlyst fra skolen. Om ettermiddagen blev færre lekser lært, ti træthed og kjede gjorde sig gjeldende. Dersom nogen nødtes til at ta sig en lur i løndom, kunde gamlingen merke det, og synderen blev dratt hen til skamkroken eller ut i del Iri, oftes efter haaret. Til slutt endte skoledagen med overhøring, som kunde vare til kl. 7-8. Det var vel ikke den heldigste tid til overhøring efter en saapas trettende og cnsformig dag. Jeg maa tilstaa at jeg hadde lite utbytte derav. Endelig bøn og salmesang, og dagen var slutt. Som en slags forrett fikk nogen av de flinkeste øve sig lidt i skrivning efter nogen forskrifter den siste skoletid. Saaledes fikk ogsaa jeg og et par andre den ære. Med regning og andre fag var det godtsom intet. Husker han nevnte nogen opgaver til hovedregning, men hørte intet om løsning eller veiledning. Paa slikt stade stod min barndoms skole. Kanskje stod den lidt lenger fremme andre steder i Hevne, det vet jeg ikke. Stort bedre var det visst ikke." Omtrent jamgammal med Erik Kjønsvik var Lars Pedersen Strand, lærar 1819- 64. I 1833 finn vi han som lærar i 2. distrikt med 3 roder. Eine roden var gardane frå Lenes til Kjørse og Holla, den andre roden var i Snillfjorden og den tredje på Hemnskogen frå Tverdalen til Nes. I 1841 søkte han om betaling for å lesa med konfirmantane, men skulekommissionen kunne ikkje gje han det, for formannskapet hadde vedteke at to av dei beste lærarane "stedse skulde undervise konfirmanterne paa præstegaarden uden løn". Han fekk såleis inga betaling, men måtte nøye seg med den trøyst at han var ein av dei flinkaste lærarane. Økonomien var nok ikkje så god. Han måtte låne, og det lykkast verkeleg å få eit lån av skulekassa på 25 Spdl. i 1851, så han kunne få bygd seg hus. Etter 36 års tjenestetid i bygda fekk han i 1855 eit lønstillegg på 4 Spdl. Da det etter skulelova i 1860 skulle veljast lærarrepresentant i skulestyret, vart Lars Strand vald som den første i tillitsvervet i Hemne, så han var nok vel akta mellom kollegane. Han heldt fram i stillinga til han døydde i 1864. Nils Iversen Hunnes (1823-51) var noko oppi åra da han vart lærar. Han var halvt krøpling etter krigen 1808 14, der han hadde frøyst fingrane sine så han var lite arbeidsfør. Så gjekk han vel ei stund i lære hos presten Parelius og tok til som lærar. Han arbeidde i 6. distrikt, Snillfjorden, til han slutta i 1851. Lars Arntsen Lian (1828-71) hadde ikkje gått i lære hos presten, men hos kaptein Lossius på Lian. Truleg var han der i fleire år. Han tok i alle fall namn etter kapteinsgarden, kalla seg Lars Lian. Men han budde på Stølen, var klokkar i Vinje og vart kalla "Stølklokkaren". Han var lærar i det som den gongen vart kalla 1. distrikt, som nådde over Vinnfjorden, Kårøydalen, Søvassdalen og Eide-Likroken så langt som til Hunnes. I 1864 vart han vald til lærarrepresentant i skulestyret etter Lars Strand. Han var nok ein vel akta mann både mellom kollegaer og bygdefolket, men han heldt på for lenge, vart gammal og avfeldig. Reint vemodig er det å lesa i skulestyreprotokollen 23. nov. 1870 da han søkjer avskjed og bed om såpass pensjon at han og kona kan leve av det: "og har man i hans yngre Aar været meget tilfreds med hans Flid og Duelighed, hvorimod han i de seneste Aar paa Grund af Aldersomsløvelse ikke længer har kundet fyldestgjøre Tidens Fordringer til Skolen." Han slutta først på året 1871 og fekk i pensjon 20 Spdl. frå stiftsdireksjonen, 8 frå amtet og 2 frå kommunen. Ole Hansen Oddbugen (1831—72) var lærar i Åstfjorden. Etter ein skuleeksamen der i 1833 får han ros for at det er bra framgang mellom elevane hans. Men mange forsømer skulen, og fleire foreldre får mulkt for det. 1 1844 er det ei interessant opplysning om helsetilstanden i distriktet hans. Ole blir friteken for "at holde Skole i de Mænds Huse, hvor der gives radsyge (syfilittiske) eller spedalske Personer". Men han måtte syte for å halde den skuletida han plikta. Lønna hans var i 1852 fastsett til 18 Spdl. og 24 våger havre. Alle desse lærarane var "veteranar", som var tilsette før eller like etter 1830. Etter den tid går det nesten tjue år før ei ny gruppe lærarar blir tilsette i Hemne, frå 1850 og utover. Den første av desse nye er Jacob Røstvig (1850-53). Han er også den første ungdommen frå Hemne som reiste ut av bygda for å skaffe seg lærarutdanning. Presten Sandberg i Kristiansund dreiv ein lærarskule med kurs på 6 månader. Sokneprest Parelius hadde lagt merke til den unge, gløgge Jacob Røstvig, og det var truleg han som fekk påverka skulestyret til yte noko pengar så han kunne koma seg til denne lærarskulen i Kristiansund. Da han kom att derifrå, vart han tilsett som lærar i Røstkvervet frå nyttår 1850. I ei visitasmelding frå 1851 heiter det at "denne lærer vil blive ansat efter aflagt Prøve ifølge Menighedens almindelige Ønske". Og han var i byen og vart eksaminert av biskop Darre, vart godkjent som lærar og tilsett. Mange meinte at han med tida ville bli klokkar i Hemne når gamle Erik Kjønsvik slutta. Men det gjekk ansleis. I jula 1852 var han ein tur til Snillfjorden saman med to grannar for å halde samlingar der. På heimvegen over fjellet fekk karane storm, Jacob vart dårleg, så kameratane måtte bera han siste stykket. Han vart liggande sjuk og døydde straks over nyttår 1853. Enkja sat att i tronge kår med fem barn. Den nesteldste var misjonæren Lars Røstvig. Amund Johnsen Bjerkaas (1853-77) søkte også ut av bygda for å skaffe seg lærarutdanning. Men han drog ikkje til nokon lærarskule, han reiste til Orkdalen og gjekk i lære hos Rian, som var seminarist og lærar ved fastskulen der. Han var først konstituert og vart så tilsett i 3. distrikt, Røstkvervet, der han viste seg "særdeles skikket og hadde vunnet Almuens Yndest ved sin Flid og christelige Omgang". Seinare fekk pipa anna låt. Det vart i 1874 ført fram klage over at han ikkje hadde halde den lovsette skuletida, at han hadde hatt for lang fritid mellom føremiddag og ettenniddag, og at han i skuletida hadde halde på med privat arbeid. Han fekk åtvaring og formaning om å gjera si plikt etter lov og instruks. Dette hjelpte vel, vi hører i alle fall ikkje meir om klagemåla. Tre år seinare søkte han avskjed. "Formedelst Alder og tiltagende Fordringer til Skolen finder jeg at burde vige Pladsen for yngre og bedre Kræfter", skriv han. Han fekk avskjed, men skulekassa hadde ikkje pengar til pensjon for han. Men han fekk vel noko pensjon av stiftsdireksjonen. Første seminaristen i Hemne var Johannes Jakobsen Dombu frå . Det var stor debatt i skulekommisjonen da han vart tilsett i 1851. Det var spørsmålet om dei skulle tilsette ein utabygds søkjar fordi om han hadde lærareksamen, når to hemnværingar utan eksamen søkte. Det vart fleirtal for Dombu. Men han vart berre 5 år i posten, han døydde i 1856. Mor hans, som var enkje, sette fram krav om 10 Spdl. som ho meinte han hadde til gode på lønn. Men skulekommisjonen prosederte på dette, fann ut at han ikkje hadde noko til gode og avslo kravet, både i 1859 og 1860. Etter Dombu kom det ein seminarist som vart lenge i bygda, Peder Sivertsen Kjøl frå Kvernes. Han sløyfa elles siste del av namnet og kalla seg berre Peder Sivertsen, lærar 1859—85. Han hadde eksamen frå Klæbu 1848, og da han vart tilsett, kom det til debatt i skulekommisjonen fordi det var to hemnværingar utan eksamen som søkte. Men det vart fleirtal for Sivertsen fordi han hadde eksamen og var "kjendt som en christelig og duelig lærer". Han arbeidde i Snillfjorden og på Holla og vart i 1872 tilsett som lærar i Vinje og klokkar ved annekskyrkja og kunne der flytte inn i ein ny skule med lærarbustad på Fjelnset. Det stod strid om Sivertsen somtid, såleis i 1867, da det vart klaga over at han hadde nekta å ta imot og dele ut "de omhandlede Katekismer". Kva bakgrunnen var for dette, er uklårt, men skulekommisjonen vedtok å gje han ei skrape for det. Og i 1876 klaga Lars Berg på Fjelnset over at elevar vart slått til Peder Sivertsen (Kjøl), andre seminaristen i Hemne, 1859-85, klok• kar i Vinje 1872-85. blods på skulen. Det gjekk særleg ut over sonen hans, som ikkje torde gå på skulen. Sivertsen svarte for seg og sa at ingen ting i klagemåla var sant. Kort etter døydde klagaren, og skulekom• misjonen gjorde ikkje noko meir enn å be tilsynsformannen halde særskilt auga med tilhøva ved skulen. Elles fekk Sivertsen eit godt ettermæle da han slutta i arbeidet 1885. Den tredje seminaristen i Hemne var Christoffer Øye frå . 1 1861 vart han tilsett som lærar og klokkar ved Hemne-kyrkja. Han vann seg ein sterk posisjon i bygda den mannsalderen han arbeidde der, 1861-99, vart vald til medlem av skulekommisjonen, som no vart kalla skulestyre, var varaformann der fleire periodar. Da det i 1863 vart bygd fast skule på Kjørse, den første i bygda, og med klokkargard som Hemne ikkje hadde hatt før, tok Øye på seg vedlikehaldet av "Fastskolegaardens Udhuse" så lenge han var i stillinga. Det er fleire vitnemål om at Øye var ein dugande lærar og klokkar. Men det er fortalt at det kunne vera litt vanskeleg i den første tida når han skulle leie songen i kyrkja fordi gamleklokkaren, Erik Kjønsvik, møtte opp og song gamletonar så høgt og sterkt at det skrall i kyrkja, når Øye prøvde å bruke koraltonane. (Fortalt av Eriks gamle elev Lars Sødahl.) Christen Olsen var lærar samtidig med Øye, gjorde tjeneste ei stund i 1861 og vart tilsett 1862. Men så var han borte i 2 år for å ta eksamen på Klæbu seminar og kom i 1865 tilbake som lærar på Hemnskogen. Ei tid var det ømse klagemål mot han, såleis i 1867 for "utilbørlig og haard Refselse i Skolen". Seinare høyrer vi ikkje meir om saka, så det var vel ikkje så mykje sant i klagemåla. Det ser tvert imot ut til at han var ein vel akta lærar. Da han i 1870 søkte og fekk alderstillegg, heiter det at "han virker i sit Kald med Nidkjærhed og Duelighed". Han var 6g lærarrepresentant i skulestyret 2 periodar, 1870- 78. I 1893 søkte han avskjed. Peder Lauritz Strand var son til lærar Lars Strand, som jamvel hadde fått låne pengar av skulekassa for å skaffe guten utdanning ved Klæbu seminar, der han tok eksamen i / S65. Han fekk straks lærarpost i Hemne. Da klokkarposten i Vinje vart ledig, etter Peder Sivertsen i 1885, søkte han og fekk denne posten i konkurranse med fire andre søkjarar, som alle var seminaristar. Han flytta da inn i skulebygningen på Fjelnset og følgde med skulen da han vart flytta over elva og på Vinnøra i 1889. Han fekk ein lang arbeidsdag i skulen, 41 år som lærar og 21 år som klokkar, fram til / 906. Ole Olsen Røstad var frå Verdalen, seminarist, vart i Hemne berre 8 år, 1864-72, dei siste 4 åra i 2. kretsen frå Mo-Bjørkan til Eide Likroken. Han søkte ein gong om å få dele store klasser som han hadde i samla skule, 41 og 32 elevar. Etter lang drøfting gjekk skulestyret med på å dele klassa på 41 elevar, men den som var på berre 32 elevar, måtte han halde fram med samla. Lærar Træthaug var berre ei kort tid i Åstfjorden, der han kom med framlegg om å rette litt på den vanskelege inndelinga av gardane frå Sundlandet innover til Rottem 1867-68. Lars Johnsen frå Sunndalen fekk ein lang arbeidsdag i Hemne, visstnok den som har vore lærar lengst i bygda, 1870—1919. I 1870 vart han konstituert i Snillfjorden. Da han vart tilsett i 1872, vart det grunngjeve med at han hadde verka 2 år i prestgjeldet, "hvor vedkommende har været tilfreds med hans Gjerning". Det galdt nok vidare for hans lange lærartid i Snillfjorden, der fleire generasjonar gjekk hos "Gamle-Johnsen". Han heitte eigentleg Johnsen Myrholt, men sløyfa det siste namnet, som barna hans tok i bruk etter han. Han hadde kretsane Venn og Tannvik, der han fekk godkjent todeling av skulen på begge stadene, og skule annankvar dag. For Hafsmo—Tannvik- området fekk han gjennomført den ordning at det skulle vera fast skulestad i Tannvika, som seinare fekk eige skulehus. Ein av elevene hans i Venn krets har skildra skulen slik frå 1880-åra: "Det var omgangsskole og lengste vei for oss var omkring 4 km. Det var en klasse og alderen var fra 8 til 15 år. Skoledagen var fra kl. 9 til 4 med frikvarter for hver time og en time fri i middagen. Dagen begynte med andakt der vi sang og læreren holdt bønn. Første time var det religion (Sverdrups forklaring) eller bibelhistorie (Volrath Vogts). - Annen time regning eller skriving, siden vekslet det med sang og forskjellige fag. Og mange lange salmer vi lærte utenad. Til slutt sang vi og leste Fadervor. Vi hadde en hyggelig lærer og likte oss godt på skolen" (Karen Skorild, f. 1875. "Minnekonkurranse 1965"). //. Dillan var frå Verdalen og reiste tilbake dit etter 5 år i Hernne (1872—77). Han hadde post på Hemnskjela og opplyste i skriv til skulestyret 1875 at det var 35 elevar, som var altfor mykje til det leigde lokalet på øya. Skulestyret søkte da stiftsdireksjonen om å få dele klassa i to avdelingar med 6 veker skule på kvar. Skulestyret meinte vel som Dillan at dette gav betre resultat, sjøl om kvar elev fekk mindre skuletid. Stiftsdireksjonen gjekk med på Dillans plan. Lars Sødahl (1872-1913) var fødd i 1844 og tok eksamen ved prost Bødtkers seminar i Støren 1867. Etter fem år i Budalen fekk han i mars 1872 post i Hemne i kretsane Holla-Kjønsvik. Der måtte han krysse fjorden ofte. På Holla var den nye fastskulen nettopp ferdig, med lærarbustad som han kunne flytte inn i på Sagøran. 1 Kjønsvik var det leigd lokale, som skifta noko frå gard til gard. I 1880 fekk han posten i Eide-Likroken og Søvassdalen, kjøpte garden Lian og flytta dit. Han søkte avskjed 69 år gammal i 1913, etter 46 år i skulen, av det 41 år i Hemne. Han hadde mykje å fortelje frå skulearbeidet denne lange tid, og frå sin eigen skulegang i 1850-åra, og noko skuleminne skreiv han ned etter han vart pensjonist, ting som har vore til hjelp i arbeidet med skulesoga etter 1850-åra. Ein som vart lærar berre ei kort tid i Hemne, var Kuul Lærarane i Hemne 1895. Foto: Nils Sødahl, Lenes I første rekka frå venstre: Marit Langset, Petrine Aakre Moe, Anna Øye, Birgitte Valum, Ingeborg Kvam Olsen. I andre rekka: Ole Thorgaard, Lars Sødahl, Christoffer Øye (klokkar i Hemne), amtsskulestyrar Ole Hansen, andrelærar ved amtsskulen Karenus Hagen, Peder Strand (klokkar i Vinje), Edvard Langset (som skipa Hemne lærarlag 1894). I tredje rekka: Elling Bjørndal, Heine Lilleland, Helmer Olsen, Lars Johnsen, Johannes Hestnes. Kaarholt frå Kårøydalen. Han hadde lærarutdanning, var seminarist frå Tromsø, men hadde ikkje vidare lag som lærar. Som einaste søkjar fekk han i 1874 posten i Åstfjorden og heldt det gåande der i 3 år, 1874-77. Kaarholt hadde tydeleg vanskar med å halde styr på ungane og måtte ty til "korporlig refselse", som førte han opp i konflikt med foreldre. I brev til skulestyret i 1877 klagar han over at bonden Jakob Stolpnes hadde skjelt han ut "i Børnenes Nærværelse" fordi han hadde sett seg nøydd til å tukte guten hans for "en grov Forseelse". Noko på samme tid skreiv han klage over ein annan far, som hadde teke guten ut av skulen fordi guten hans hadde fått kroppsleg straff. Guten hadde vist "uartig og voldsom Oppførsel mod et par Piger under Maaltid", så han måtte ha juling, meinte Kaarholt. Men faren nekta å sende guten på skulen meir. Skulestyret vedtok da å få både Gabriel Slørdal, som skulestyremedlem, og kretsformannen Johan Mjønes til å snakke med denne faren og få han til å forstå kor alvorleg det var å halde ein skulepliktig elev borte frå skulen. Dette var i mai 1877, og det var truleg denne konflikten som førte til at Kaarholt slutta som lærar. Det står ingen ting om at han vart avsett, men posten var i alle fall ledig frå hausten 1877. Elling Bjørndal (1877—1909) vart konstituert i posten etter Kaarholt i oktober og tilsett alt i november samme året, og han heldt fram som lærar i Åstfjorden til 1909. Om han ikkje heldt på fullt så lenge som Lars Johnsen, så hadde han i Åstfjorden ein liknande posisjon som den Johnsen hadde i Snillfjorden, sette sitt preg på skulen i denne delen av bygda gjennom ein dryg mannsalder. Noko særskilt for den tid å vera, var det at han på sine eldre dagar i skriv til skulestyret tok opp tanken om å få til eit nærare samarbeid mellom heim og skule og fekk stønad til dette. Hilmar Olsen (1877-1900) vart tilsett i distriktet Heim- llemnskjela Magerøy og arbeidde dertil han døydde i 1900. Han var også klokkar ved Heims-kyrkja. Han var ein dugande lærar, som også skaffa seg meir utdanning under ein permisjon i 1878, da han gjekk på Høyens skule i Trondheim. Han måtte da betale heile lønna si til vikaren. Han var noko med i politikken som ivrig venstremann. Under den storpolitiske striden framfor stortings• vala! i 1883 var han med som debatant for Venstre på eit stort folkemøte på Kjorseøra. Men han forsømte ikkje arbeidet for skulen på grunn av politikken. Såleis gjorde han mykje for å få bygd skulehus bade på Hemnskjela og på Heim. Begge desse skulebygningane kom opp i hans tid. I 1899 kom han inn i skulestyret og vart nestformann etter Chr. Øye, men kort tid etter døydde han. Ingeborg Kram vart i 1895 gift med Hilmar Olsen. Ingeborg Kvam Olsen arbeidde ved småskulen på Kjørse 1887-96. Ein elev som gjekk hos henne i 2 år, fortel at ho var ei dyktig lærarinne og godt likt av ungane (Fargar Ole Olsen, f. 1886). Martinus Meisingset var lærar i Eide og Søvassdalen 1872-80. Han gjorde sitt beste for å få stelt på skulane der desse åra, og han hadde godt ord på seg som lærar. I 1880 flytta han til heimbygda si, Tingvoll. Johannas Hestnes vart tilsett i Hemne 1881. Han arbeidde ei tid i Heim Hemnskjela, seinare fleire stader i bygda, men fekk ingen lang arbeidsdag i skulen. Det var vel helsa som sviktanår han slutta så tidleg som i 1898 og fekk vartpengar, som i 1908 gjekk over til pensjon. Somme år fekk han tilskot av skulekassa til å halde korte kveldskurs. John Storset var frå Vinje, fødd på garden Staurset. Etter eit kurs pa amtsskulen kom han inn på Klæbu seminar og tok. eksamen der i 1883. Etter eit år som lærar i Klæbu kom han tilbake til Hemne og var lærar på Vinnøra i 3 år. Det var utruleg kor mykje han fekk gjort av verkeleg kulturarbeid i denne korte tida. Han sette i gang privat skule for barn og ungdom om dagane og kveldsskule for vaksne om kveldane, og han fekk i gang ei "Ynglingeforening" til hyggeleg samvær for ungdommen. Der fekk han aktivisert dei unge i lagsarbeidet, mellom anna med å skrive i det handskrivne bladet "Vinjegutten". Saman med verfaren, Ole A. Sørli, fekk han skipa "Hevne totalavholds- forening" og var første formannen i foreninga. Ynglingeforeninga greidde å samle inn pengar til innkjøp av gode bøker, så det vart ei lita boksamling til bruk for alle interesserte. Det var berre så synd at Storset så tidleg slutta med alt det nyttige arbeidet han hadde sett i gang. I 1887 reiste han til Amerika og vart nybyggar i Canada. (Markus D. Wessel har fortalt om Storset i Årbok for Fosen 1975.) Ole Ause/ var frå Snillfjorden og var lærar i Å krets 1885- 91. I 1888 kunne han flytte inn i nybygd skule med lærarbustad på Trøbakken. Men det var nok trongt for han og familien i det vesle husværet på skuleloftet. Men han var ivrig og gjorde eit godt arbeid som lærar så lenge han hadde helse til det. Da han vart hardt sjuk, måtte dei flytte han ned frå loftet, og han døydde i klasserommet sitt i 1891. Johannes Berg hadde storskulepost på Kjørse 1885-92. Han hadde godt ord på seg som lærar, og i 1891 vart han med i komiteen som utarbeidde og fekk godkjent "Plan for Folkeskolen i Hevne" etter skulelova frå 1889. Knut Arthur Nesje og Sivert Eklid frå Orkdalen arbeidde begge i storskulepost på Buktaåsen 1892- 95. Anne Marie Stavrum hadde småskuleposten Å—Vuttudal- Vollen i Snillfjorden 1893-97, da ho flytta til . Heine Lilleland (1893 98) aibeidde ei tid i Tannvik og hadde samla skule i Valslagvågen, som han streva med å få storskulelønn for, men fekk avslag både av skulestyret og kommunestyret, som han appellerte til. Meste tida var han lærar i Holla-Kjønsvik. lilleland var "eiendommelig" og hadde store vanskar med disiplinen. Det vart fortalt at når ungane vart for utstyrlege, hoppa han opp i treskorne på golvet for å overdove bråket. Det hendte at somme av bøndene sat skiftevis på skulen for å hjelpe han til å halde orden. Våren 1897 kom det sterke klagemål mot han frå kretsen, som kravde han avsett. Men skulestyret viste til at han hadde søkt seg bort frå bygda og meinte at han måtte få vera i posten ut året. Og slik vart det. Han fekk post i Nordland og reiste frå Hemne ved nyttår 1898. Anna Øye, dotter til klokkar Øye, hadde småskuleposten Lian Svanem-Heim frå 1893. I august samme året gjekk ho eit lærarkurs i Orkdalen, der også Sivert Eklid var med. Det er litt uklårt kva tid ho slutta, men det var i 1906 eller 1907. (Ho er ikkje med på lærarbiletet våren 1907.) Birgite Valum frå Levangerskogn hadde småskuleposten Litle Hofset i 2 år, 1893-95. Ein av elevane hennar fortel at ho vai ei dyktig lærarinne, som barna såg opp til og var glad i (Karoline Øyen, f. 1885, gjekk hos henne). Henrik Kråkmo hadde storskuleposten Lian-Svanem-Heim eitt år, 1892 93. Edvard Langset frå Straumsnes overtok posten etter Kråkmo pa Lian Svanemn -Heim i 1893 og vart der til 1907. Langset var ein lærar utanom det vanlege. Han arbeidde stadig vidare på si eiga utdanning for yrket, og han hadde allsidige interesser, samla folkeminne og gav ut ei eventyrsamling fra Nordmøre. Han gjekk energisk inn for eit betre skulestell, særleg for betre skulehus og hygiene i skulen. I 1902 hadde han 3 månader permisjon for å gå på eit lærarkurs, og han søkte og fekk permisjon heile hausthalvåret 1903 for a følgje førelesingar ved Universitetet, noko som var svært sjeldan mellom folkeskulelærarane den tid. Han ville samtidig sette seg inn i skuleordning og undervisning ved folkeskular nær Kristiania. Dette studieopphaldet gjorde han på eigen kostnad, hadde ikkje noko lønn under permisjonen. Fra hans arbeid i Hemne rna vi nemne særskilt at han fekk skipa lærarlag, der han og var den aktive første formannen. Hemne lærarlag må ha ein bolk for seg i denne soga om lærarane i bygda. Marit Langset hadde småskuleposten Hemnskjel- Vågan i Åstfjorden 1893 1904. (Så vidt vi veit var ho ikkje i slekt med Edvard Langset.) Vi kjenner ikkje noko til arbeidet hennar. Berit Tynsø veit vi meir om. Ho arbeidde eitt år i Tannvika, 1893 94. Sa fekk ho post i Vågan-Mjønes i Åstfjorden og arbeidde der eit langt liv. Ho hadde makelause evner som lærar. Hos henne hadde "det levande ordet" ei merkeleg makt. Elevar ho hadde kan fortelje kor trollbundne dei var når ho fortalte historie, eller det var andre emne ho bar fram (fortalt mell.andre av skulestyrar Egil Slørdal, som gjekk i småskulen hos henne på Mjønes). Alt ho rørte ved fekk liv. Ho var også folketalar, til 17. mai og andre festlege høve, og ho hadde ein posisjon, slik at framståande menn i bygda søkte råd hos henne i vanskelege spørsmål, er det fortalt. 1 1933 var ho med og skreiv under visitasprotokollen. Tørris Pedersen Olsen hadde småskuleposten Alstad-Bjørkan i 2 ar, 1893 95. Magndalena Olsen, dotter til Chr. Olsen, overtok posten Alstad-Bjørkan i 1895 og arbeidde der til 1902. Karen Belsvik var lærar i Vuttudal-Vollen krets frå 1893 til 1910, da ho søkte avskjed og bad om pensjon. Skulestyret rådde til det og gav henne mykje ros for velgjort arbeid. Petrine Aakre, 1895 -1918, fekk småskuleposten Eide Hofset etter Birgite Valum, men etter eitt år flytta ho til småskuleposten på Kjørse og vart der resten av si skuletid. Ho vart gift med Anders Moe. Petrine Aakre Moe var lærarrepresentant i skulestyret 1909—10 og var elles mykje nytta i komitearbeid og ømse tillitsverv. Ho døydde i 1918. Karen Berg hadde småskuleposten Vuttudal -Vollen 1897-1924. Anders Moe 1897 -1945. Etter Lars Johnsen i Snillfjorden var Anders Moe den som hadde post lengst tid i Hemne, 48 ar (Johnsen 49 år). Han var i fleire periodar lærarrepresentant i skulestyret og medlem av heradstyret. I 1903-05 hadde han permisjon for å studere ved Landbrukshøgskulen på Ås, vart utdanna landmålar og arbeidde fleire somrar med utskifting, mell.a. på Sinnesgarden. Anders Moe var ein dugande lærar og var elles aktiv på fleire felt. 1 1902 overtok han vervet som formann i Hemne lærarlag etter den torste formannen, Edvard Langset, men kjeldene fortel ikkje kor lenge han hadde dette vervet. Han var også med i politikken, var medlem av heradstyret 1908-25, fleire år også i formannskapet. Han heldt fram som lærar også under krigen, men søkte avskjed på første skulestyremøte etter freden, i juli 1945. Ragnhild Vågan vart i 1897 konstituert i småskulepost Holla-Kjønsvik og var tilsett i posten 1898- 1902. Bernt Rasmus Sunde overtok posten etter Lilleland på Holla-Kjønsvik, men vart der berre eitt år, 1 898-99. Ellef Sødahl overtok deretter samme posten i 1899. Han sleit hardt for å få orden i skulen på Holla etter skorten på disiplin som det hadde vore i Lillelands tid, noko som Sunde ikkje hadde greidd å rette opp den korte tida han var der. Ellef Sodahl heldt ikkje ut i arbeidet meir enn fire år på grunn av sjukdom. Han fekk tæring og måtte søkje pennisjon i 1903. Han hadde fleire sanatorieopphald og vona å kunne overta posten igjen, men det gjekk ikkje. Han søkte avskjed i 1905 og døydde i januar 1908. Nils E. Kjosnes vart under sterk dissens tilsett som lærar og klokkar i Hemne 1899. Han vart snart medlem av skulestyret og nestformann der. I 1901 søkte han eit års permisjon for a prøve seg i ein post han hadde fått i Molde. Da skulestyret nekta han permisjon til eit slikt prøveår, sa han opp posten og reiste samme året. Lars Annan var lærar og klokkar i Heim i to år, 1900- 02. Elias Moe (1901-31) overtok lærar- og klokkarposten i Hemne etter Kjøsnes i 1901, og han kom til å arbeide der ein mannsalder, fram til 1931. Elias Moe var ein uvanleg dugande lærar og var elles aktiv på så mange felt. Han vart i 1908 vald til lærarrepresentant i skulestyret og var medlem der i 15 år, vari 6 år varaformann og 6 år formann i skulestyret, siste perioden 1920-23. Han hadde sterke historiske interesser og gjorde ein merkeleg innsats for arkeologisk gransking av den aller eldste busetnaden i bygda. Det som er eineståande i dette arbeidet hans, er at han greidde å vekkje interessa for arkeologien hos elevane sine, så mange vart med på jakt etter steinalderfunn i Kjørsegrenda og oppover langs Rovatnet, ja utmed Vinnfjorden også. Ivrige gutungar kom med det dei hadde funne til skulen, der det vart sortert og registrert, og det som hadde verdi vart sendt til museet i Trondheim. I 1929 fekk Elias Moe minnejetong av Vitskapsselskapet i Trondheim for dette store arbeidet. Karen Alstad hadde småskulen Bjørkan-Alstad 1902-13. Etter at ho var pensjonert, vikarierte ho eit år i Vasslia, 1922—23. Marit Vågan hadde vikariat for Magdalena Olsen 1901, vart så tilsett i småskulen Holla—Kjønsvik 1902. I seinare år var ho sjukleg og hadde fleire permisjjonar av den grunn. Søkte avskjed i 1917. Olaf Myrholt, son til Lars Johnsen i Snillfjord, var lærar Heim—Hemnskjela, og klokkar ved Heimskyrkja 1902-16, men hadde pennisjon for vidareutdanning 1908-09. I 1903 fekk han å gjera med ei disiplinærsak på Hemnskjela, ein gutegjeng som var uregjerleg så både han og lærarinna hadde vondt for å greie det. Saka var oppe i skulestyret, som bad om at eit kretsmøte måtte drøfte "korporlig refselse". Men på dette møtet vart det eit knapt fleirtal mot slik straffemåte. Seinare høyrer vi ikkje meir om saka, så Myrholt hadde vel greidd opp med gutegjengen utan å ty til riset. I 1916 sa Myrholt opp posten og flytta til , seinare til . Augusta Wessel Envik hadde småskuleposten Eide—Hofset 1903 — 16. Den som hadde ho "Gusta", som ho vart kalla, minnest med glede desse 14-dagars turane ho var ved skulen i Limyran, medan storskule-læraren var i Søvassdalen. Ho var nok godt likt ved Hofset 6g. 1917 18 arbeidde ho noko ved Kjørse-skulen og noko på Holla. Anna Mortensen vart lærar i Åstfjorden fra nyttar 1902, og arbeidde i denne posten i 20 år. Vi finn namnet hennar siste gongen i skulestyreprotokollen 21. des. 1922, og ho var truleg i arbeid utover 1923. Elias Vågan var vikar for Anders Moe 1903—05 og hadde deretter post i Hemne to år, 1905 07, da han Hytta til Oppdal. Seinare var han lærar og klokkar i Sollia i Osterdalen. Anders Klungervik frå Snillfjorden hadde storskuleposten Holla- Kjønsvik 1905-18. Han overtok posten som Ellef Sødahl måtte seie frå seg etter 2 års sjukepermisjon, og liksom Sødahl fekk han royne at det ikkje var lett a fa orden på elevane, der det heilt frå Lillelands tid hadde vore mykje uro, og der det seinare hadde vore skiftande lærarkrefter, ofte i korte periodar. Men Klungervik var ein dugande lærar og stor, kraftig kar som sette seg i respekt. Likevel vart han ikkje så lenge i lærararbeidet. Berre 41 år gammal sa han opp posten, reiste heim og overtok farsgarden. Iver Olsen Bredeli frå Grytten i Romsdalen hadde lærarposten Hemnskjel-Valslag 1907-10. På kombinert lærar- og skule- styremøte 1. februar 1910 var han ein av dei 3 lærarane som heldt "undervisningsprøve" (saman med Karen Berg Alstad og Anders Klungervik). På samme motet sa han opp posten og slutta i Hemne våren 1910. Johan Kjønsvik var hemnværing, men var først lærar i Ovrebø, Vest-Agder i 6 år før han vart tilsett som lærar og klokkar i Vinje frå nyttår 1907. Ved sida av lærararbeidet var han aktivt med i bygdelivet, var medlem av heradstyret i 19 ar, 10 år i formannskapet, etter heradsdelinga 1924 i Vinje formannskap. Han var også med i forliksråd og fattigstyre. Anders Nilsen Indset frå Budalen var lærar i storskulen Lian-Taftøy-Svanem 1907 11, da han flytta til . Han fekk mange med i eit sognlag som han dreiv. Endre Gudvangen fra Aure vikarierte forst eitt ar i Mjønes 1907, deretter i Heim Hemnskjela 1908 -09. Han vart deretter tilsett i lærarposten Holla Lian 1904 17. Gudvangen tok seg mykje av ungdommen og dreiv mellom anna eit avhaldslag pa Holla. Dette er omtala i brev til skulestyret 4. okt. 1915, der han søkjer om å få utsett vask av skulelokalet til måndag morgon når laget har hatt møte der sundag. Han flytta td Tingvoll 1917. Anna Alstad vart tilsett i småskulen på Holla 1911. Men det vart ikkje så lang arbeidsdag i skulen for henne. Ho vart sjuk og døydde i 1918. Bertel Bjørlvkke var lærar i posten Kjønsvik—Tannvik i knappe 3 år, 1912-15. Johan Bjørkås f. 1882 hadde eksamen frå lærarskule 1913 og vart samme år tilsett i posten Eide—Vassli. Han var ein dugande og ivrig lærar og tok seg av ungdoms- og avhaldsarbeid. I Eide fekk han skipa barneavhaldslag. Han var av dei som sleit seg ut tidleg. Han fekk tæring og måtte søkje permisjon 1916—17, fekk permisjon vidare til nyttår 1918, da han vona å kunne overta posten igjen (Brev til skulestyret frå Grefsen sanatorium 6. juli 1917). Men han kom aldri tilbake i arbeidet, og posten vart lyst ledig frå hausten 1918. Henrik Andersen Hofset hadde storskuleposten Kjønsvik— Tannvik frå 1915, men sa opp igjen etter eitt år og flytta frå bygda 1916. Johannes Bull-Hansen, son til soknepresten, vart tilsett etter Henrik Hofset i Kjønsvik 1916, men no vart posten omlagt til Kjønsvik-Lian. Johannes Bull-Hansen arbeidde der til 1922, da han flytta til Strinda, der han vart styrar ved Strindheim skule. Ola Bø frå Romsdalen var lærar i Hofset-kretsen 1916—23. Dette året flytta han til Tune i Østfold. Berit Sinnes vikarierte for Bjørkås i Eide-Søvassdalen 1916—17 og vart deretter tilsett i Vågan—Mjønes i Åstfjorden frå 1917. Ho måtte slutte på grunn av sjukdom i 1925. Kristoffer Øye overtok lærarposten på Holla etter Gudvangen 1917, men vart der berre eitt år, flytta i 1918 til Røstad off. skule ved Levanger. Eivind Schaaning frå Ås hadde posten Tannvik-Venn frå 1917. Ella Wessel Tømmerdal var hemnværing og vikarierte litt der i 1893, men var tilsett i Aure 1893 — 1917. Vart tilsett i småskulen Eide-Bjørkan-Lian 1917 og Kjørse 1918-20. Gift med lærar Tømmerdal og Hytta frå bygda 1920. John Larsen Sæternes hadde posten Å—Vuttudal 1917—19. Barneavhaldslaget "Vårsol" i Eide-Likroken, skipa av lærar Johan Bjørkås 1913. Foto frå 1931. Vart sjuk, kom på Levanger sjukehus og døydde der i februar 1920. Johanna Sagdal Bø var lærar i Eide Vassli 1918-23, gift med Ola Bø i Vinje og flytta til Tune i Østfold 1923. Andreas Tømmerdal var lærar på Holla frå mars 1918 til november 1920, da han sa opp posten og flytta til Strinda. Ingeborg Aarvåg Dalum tok lærareksamen på Levanger 1919 og vart straks tilsett i posten Lian-Alstad, kom seinare til Sodin. Ho var mykje nytta i komitear og tillitsverv elles. Ellen Grøtnes Lian var lærar i Ringebu eitt år før ho vart tilsett i heimbygda, først eitt år i Tannvik-Venn, så i Kjørsekretsen, der ho fekk ein lang arbeidsdag. Ho var og mykje med i komitearbeid yog andre tillitsyrke. Var interessert i kristeleg arbeid, særleg misjonsarbeidet. I ein periode med mykje skifting i lærarpersonalet, fleire med kort lærartid i Hemne, var desse to, Ingeborg Aarvåg Dalum og Ellen Grøtnes Lian, ein stabil kjerne som verka trufast i Hemneskulen kring 40 år. Etter to-tre veteranar som var i arbeid før og etter 1900, er det desse to som har hatt lengst tjenestetid i folkeskulen her. Lena Larsdotter Oddan, gift Volden, tok lærareksamen 1921 og vart samme året tilsett i Tannvik-Venn. Ho fekk rosande ord av biskopen etter samtalen ho hadde med barna under visitasen 1933. Johannes Olsen Eide vart tilsett i posten på Holla 1921. Han kom snart inn i skulestyret og var formann der 1923—25, seinare fleire periodar varaformann og var mykje nytta i tillitsverv. Johan Ilustadnes frå Hjørundfjord var lærar i Eide krets 1923—36. Han sat lenge som lærarrepresentant i skulestyret og var varaformann der 1931—36. Han var mykje med i misjonsarbeid og anna kristeleg verksemd, var og aktiv i songlag. Johan Selnes frå Leksvika var lærar i Vasslia 1923-24. Olav Ingemund Rømo frå Stod var lærar i Kjønsvik 1922—23. Jon Lenes overtok posten etter Rømo i Kjønsvik 1923. Han fekk ein lang arbeidsdag i Hemne-skulen. Han var fleire periodar med i skulestyret og var formann der 1948—52. Han vart skuleinspektør 1955 og sleit seg vel ut i dette arbeidet. Var sjukmeldt fleire gonger. Etter skulestyremøte 21. september 1960 skriv Harald Eide under utskrift av møteboka og melder at Jon Lenes eit par dagar før fekk "eit lett tilfelle av hjerneblødning" og låg på Orkdal sjukehus. Men han kom seg til att såpass at han var på kontoret utover 1961. Den siste underskrifta frå han var 29. sept. 1961. Etter søknad fekk han invalidepensjon, og Kr. Ovesen vart konstituert i stillinga. Jon Lenes døydde 64 år i 1962. Jakob Vingsand var lærar i Vasslia 1923—28. Med Vinje var eigen kommune, var Vingsand ei tid formann i Vinje lærarlag. Aksel Svea fekk post ved Å skule i Snillfjord 1923, var ei tid formann i Snillfjord lærarlag. Han kom inn i Snillfjord heradstyre 1931 og var ei tid varaordførar. Anders Stolsmo kom ut av lærarskulen på Nesna 1926 på ei tid da det var stor overproduksjon av lærarar. Mange gjekk arbeidslause i årevis, eller tok seg borti anna arbeid. Anders var heilt utan lærararbeid eit år, så hadde han eit halvårs- vikariat i Stamnesdalen. I 5 år hadde han ein del-post i Tannvik, 10 veker for året, og så fall det småvikariat attåt. I 1936 fakk han full post ved Eide skule og arbeidde der til denne skulen vart nedlagd. Siste åra var han da ved Sodin skule. Sjukdom tvinga han til å slutte heller tidleg, 1969. Han var medlem av skulestyret ei tid og formann 1946-48. Ole liergem frå Tingvoll kom etter sju lærarar i Bremsnes lii Hemne som lærar og klokkar 1931 og arbeidde her i 18 år, også dei vanskelege åra med krig og nazistyre, gjorde eit godt arbeid som motstandsmann og kontaktmann med Lærarfronten. Han var aktiv i kristeleg arbeid, særskilt misjonsarbeidet. Var leiar av sognkor inntil han flytta frå bygda 1949 og vart skulestyrar på Nedre Eiker. Fredrik Hofset var lærar ved Hofset skule i Vinje 1923-46 og var medlem i Vinje lærarlag inntil det vart slått saman med Hemne lærarlag. Han var aktivt med i lagsarbeidet, og det siste "stormøtet" i laget som samla lærarar frå heile prestgjeldet, vart halde hos han på Hofset like før krigen braut ut i 1940. I 1946 Hyl ta han til Frei og vart skuleinspektør der. Harald Fide er hemnværing, men arbeidde først som lærar på Sørlandet. Kom til Hemne som lærar i framhaldsskulen 1943, så lærar i Kjørse krets frå 1945. Skulestyrar ved Sodin 1955 og skulesjef i Hemne frå 1962. Fleire frå dei andre kommunane har ikkje vorte med her. Heller ikkje vikarar og konstituerte som arbeidde ei kort tid i Hemne, er omtala her. Det er ikkje laga noko oversyn over framhalds- skule-lærarar heller. I den første mannsalderen etter 1900 heldt desse lærarane korte kurs og stansa ofte berre eit år eller to i bygda. Først etter freden i 1945 vart det ein fast framhaldsskule, med meir stabilitet i lærararbeidet også i dette skuleslaget. Men det gjekk ikkje så lang tid før framhaldsskulen gjekk opp i den nye ungdomsskulen. I samanheng med dette må vi nemne ein lærar til frå Heim. Reidar Kattem var lærar og skuleinspektør i Heim. Han var med• lem av den felles framhaldsskulenemnda, som uti 1950-åra drøfta spørsmålet om framhaldsskule eller linedelt ungdomsskule. Saman med ordføraren og skuleinspektøren i Hemne reiste han i 1958 til konferanse med Forsøksårdet i Oslo, og resultatet vart skulestyre- vedtak om forsøk med linedelt ungdomsskule på Sodin. I 1964 flytta Reidar Kattem til Telemark som skulesjef i Seljord. Det har vore vanskeleg å samle fullstendige opplysningar om lærarane i dei andre kommunane den tid det gamle Hemne var delt i fire. Derfor er det her berre teke med somme som vi veit noko meir om, slike som Vingsand og Hofset i Vinje og Aksel Svea i Snillfjord. Saman med soga om Hemne lærarlag har vi nemnt lagsformennene i dei andre kommunane, Lars Belsvik i Heim, Jakob Vingsand i Vinje og Aksel Svea i Snillfjord.

Lærarane i Hemne 190 7. (Biletet på neste side) I første rekka frå venstre: Johannes Hestnes, Lars Johnsen, Lars Sødahl, Elling Bjørndal, Elias Moe (klokkar i Hemne), Johan Kjønsvik (klokkar i Vinje). I andre rekka: Endre Gudvangen, Karen Berg Alstad, Berit Tynsø, Augusta Wessel Einvik, Anna Mortensen, Ivar Bredeli. I tredje rekka: Marit Vaagan, Marit Sødahl (huslærar hos Erik Hansen eitt år), Petrine Aakre Moe. I fjerde rekka: Anders Indset, Anders Klungervik og Anders Moe. Foto: Nils Sødahl, Lenes.

HEMNE LÆRARLAG

I siste halvdel av det nittande hundreåret vart det etter kvart skipa lokale lærarlag kring i bygdene, eller "lærerforeninger", som det gjerne vart kalla. Somme var så tidleg ute som kring 1850, andre kom mot slutten av hundreåret. Her i Trøndelag var Stjørdalen og grannebygda vår, Orkdalen, tidlegast ute, i 1848. Etter 1850 kom det til eitt og anna lærarlaget, men først i 1880—90-åra kom det fart i arbeidet med skiping av lokale lærarlag. Det kom da også til kretslærarlag, for eit fylke eller deler av eit fylke (amt). I 1892 kom overbygnaden, Norges lærerforening. Lærarlaget i Hemne kom nokså langt uti leksa, men var heller ikkje av dei aller siste. Det kom fleire ved hundreårsskiftet, somme også etter 1900. Vi kan elles ikkje dokumentere nøyaktig når lærarlaget i Hemne vart skipa, for laget har mist alt arkivmateriale, har ikkje noko eldre enn ei møtebok som tar til i 1951. Men etter andre kjelder kan vi slå fast at laget var i arbeid våren 1894. Og det er sikkert nok at den driftige læraren Edvard Langset var far for laget og første formann der, fram til 1902. Langset kom som lærar til Hemne hausten 1893, og han tok snart til å skrive i skuleblad og dagspresse om slikt som han meinte det måtte rettast på ved skulen, særskilt med skulehusa og reingjeringa der. Og så tek han opp sakene i skriv til skulestyret, i lærarlaget sitt namn. Den 28. mars 1894 drøfta skulestyret det første skrivet frå lærarlaget. Etter den tid kom det jamt brev frå lærarlaget med oppmodingar og framlegg om saker som laget vil ha fram, ofte fleire gonger for året. Når det ikkje fanst noko slikt i skulestyreprotokollen før den tid, vitnar det om at laget var nyskipa våren 1894. Tidleg på året 1894 skreiv Langset i Dagbladet og Norsk Skoletidende om reingjering og utlufting av skuleromma, som var eit sørgeleg kapittel mange stader, og dette tok lærarlaget seg snart av. Lenger utpå året 1894 skreiv Langset i Norsk Skoletidende eit ope brev til Norges Lærerforening, der han bad organisasjonen ta seg av dette med reingjeringa på skulen. Han skreiv også om planløysa når det galdt skulebygg, som det vart mange av i 1890-åra. Han bad om at departementet måtte lage mønsterplanar for skulebygg, som kommunane skulle rette seg etter. Det måtte vera krav om skikkeleg takhøgd i klasseromma, "utluftingsgreier" og forsvarleg reingjering. 1 1896 skreiv han slik i Skoletidende: "Tæring og Hlegsott og mange andre Sygdommer tiltager fort væk udover vore Bygder, for en stor Del paa Grund af dræbende Luft og Urenslighed i 1 lusene (Skolestuerne er i dette Stykke Monsteret)." Langset har nok oftast forma dei breva lærarlaget sendte til skulestyret. Om lagsarbeidet elles veit vi lite frå denne første tida, fordi det ikkje finst noko møtebok. Men laget må ha hatt fleire møte for året. Dei mange breva til skulestyret må vel ha vore drøfta i lagsmøte, kanskje hos medlemmene. Men det var også møte i lokalet til kommunestyret. Dette var i den gamle bankbygningen på Øra, der skulestyret og hadde sine fleste møte. Når lærarane skulle velje representant til skulestyret, hadde dei møte der like før skulestyremøtet. Det var da på samme tid lærarlagsmøte. Medlemstalet veit vi ikkje sikkert, men truleg var dei aller fleste lærarane i bygda medlemmer. Det ser ut til at lærarlaget hadde møte fleire stader i denne bygda, der det er så langt mellom grendene, "informasjonsmøte" kunne ein vel kalle det, møte der alle interesserte kunne vera med. Sikkert veit vi om eit slikt møte på Krokstadøra ved hundreårsskiftet. Reidar Snilldal fortalte at han var med på dette mølet, og han syntes det var interessant både å sjå og høyre lærarar frå andre kantar av bygda og følgje med i det som var drøfta der. Reidar var ein ung, interessert mann, f. 1872. (Anders Stolsmo minnest at Reidar fortalte om dette møtet.) Av sakene som laget arbeidde med, kan vi nemne at det i 1894 bad skulestyret gjera foreldra merksame på den plikt dei hadde til a skaffe barna sine lærebøker, og da særskilt Rolfsens lesebok, som nettopp var innført i skulen. Det var tydeleg mangel på lærebøker i klassene. Dette ville lærarlaget rette på, og skulestyret reagerte straks med å vedta at tilsynsutvala og lærarane skulle syte for at foreldra fekk beskjed frå skulestyret om sine plikter når det galdt skulebøker. Og skulestyret vedtok også å yle I 50 kr. til innkjøp av 95 lesebøker til fattige elevar. I skulestyremøte 26. febr. 1895 vart det referert søknad frå lærarlaget om at kvar lærar som måtte ønske det, kunne la skulen få fri 17. mai mot at læraren den dagen samla elevane til eit festleg samvær og fortalte om "Dagens betydning". Dette gjekk skulestyret med på. I 1896 kom lærarlaget med krav til skulestyret om dei samme ting som Langset hadde skrive om i ope brev til Norges Lærerforening alt i 1894, og i tillegg til kravet om vask av skuleromma to gonger i veka og rundvask to gonger i året, kom no kravet om at "Grunden omkring Skolehuset maa forsvarlig udgrøftes og Smaasten fra elv eller Fjøre paakjøres". Men i skulestyremøte 28. mars 1896 meinte fleirtalet at dette var for store krav. Vask ein gong for veka og elles soping måtte greie seg. Lærarlaget fekk da gjennomført at det skulle bli skvetta vatn på golvet før sopinga, og ein skulle tørke av pultane med våt klut. Rundvask to gonger i året gjekk skulestyret med på, likeins grøfting og grusing av skuleplassen. "Dette gik igjennem - paa papiret ialfald," skriv Langset i eit bittert innlegg i Norsk Skoletidende 20. juni 1896. Om reingjeringskravet frå lærarlaget ikkje vart oppfylt med det samme, så gjorde nok brevet frå laget etter kvart sin verknad- Alt i 1896 gjorde skulestyret vedtak om å velje ein mann i kvar krets til å ha særskilt tilsyn med reingjeringa i skulen. Og i 1899 vedtok skulestyret at alle skulelokala skulle vaskast to gonger i veka. I 1903 vart det vedteke å be heradstyret om pengar til å male eller olje golva i skuleromma. Det ville gjera det lettare med reingjeringa. Særskilt for Flesvik skule valde skulestyret Lars Heggstadseter til å ha tilsyn med reingjeringa i staden for Johan Larsen, "i hvis hus skolen holdes". Det var vel tenkt slik at den som leigde ut skulerom — truleg med vask - var part i saka. Derfor måtte ein "nøytral" mann føre tilsyn med reingjeringa. Lærarlaget tok opp spørsmålet om sløyd i skulen, og om skulekjøkkenhagar. Begge desse sakene vart drøfta i skulestyret i 1898. Lærarlaget kom ikkje med store krav, men bad om at sløydopplæring måtte bli innført så snart det var råd å gjennomføre dette. Skulestyret vedtok å innføre sløyd ved Svanem skule "i løbet av skoleåret 1899", og åra etterpå fekk fleire skular sløyd. På Buktaåsen fekk såleis gutane i fjerde klasse to timar sløyd for veka frå 1902, medan jentene fekk handarbeid. I 1898 vedtok skulestyret eit framlegg frå lærarlaget om at "lærere som dertil måtte have anledning, anvender en dag om året til arbeide i skolekjøkkenhaver". Dei første åra var det noko vingling med namnet på laget, det kunne vera lærerforening og lærerlag. I skulestyreprotokollen står det lenge berre forening. Men frå 1904 står det lærerlag der også. "Hevne lærerlag" som det da heitte, tok seg mykje av spørsmålet om lese- og lærebøkene. Til skulestyremøte 31. aug. 1904 hadde laget sendt inn framlegg om å byte ut forklaringa som varbrukt, med "en lettere og kortere", og rådde til å innføre Sverdrups forklaring. Dette var tidlegare eit brennbart spørsmål. Kvar gong det var snakk om å omarbeide og gjera Pontoppidans forklaring kortare, reiste det seg protest frå kristeleg hedd. Det vart ein gong sagt at det snart var berre pennane att av forklaringa. Eit minne om denne striden har vi frå eit "stiftslærermøte for Trondhjems Stift" i 1893. Dette møtet vedtok ein protest mot "uttalelse av emissær Faste Svendsen: "at lærerne la an paa at afkristne skolen, idet de ivrede for afskaffelse af Forklaringen" (Norsk Skoletidende side 475 1893). Det ville ikkje lærarane ha sittande på seg. Når lærarlaget no, 11 år seinare, kom med framlegg om ei kortare og lettare forklaring, møtte det ingen motstand, så vidt vi kan forstå. Skulestyret vedtok å innføre Sverdrups forklaring. Etter oppmodning av skulestyret uttala laget seg om Rolfsens lesebok, som hadde for lite stykke på landsmål. Med skriv den 5. august 1906 kom lærarlaget med eit framlegg til løysing av pro• blemet. Dette vil bh nærare omtala under kapitlet om Lærebøker. Av andre saker som lærarlaget arbeidde med, var den påtenkte forandring av paragraf 5 i skulelova (om veketalet i storskulen og småskulen, elevtal og timetal m.m.). Skulestyret hadde fått brev frå skuledirektoren om dette og skulle uttale seg i spørsmålet (møte 20. sept. 1909). Skulestyret bad da lærarlaget "yde bistand ved behandlingen av besvarelsen". Lærarlaget utarbeidde ei I framlegg, som skulestyret vedtok. Det gjekk mell.a. ut på deile, at i postar på 34—36 veker, skulle skulen ta til 1. sept. Dermed ville konfirmantane vera ferdige med skulen før innskrivinga for presten. Lærarlaget fekk og godkjent framlegg til årsprøver og avgangsprøver (møte 20. april 1911), og om innkjøp av analysekasser og plansjer til bruk i undervisninga om skaden ved rusdrikk. I 1915 bad lærarlaget om hjelp til å få i gang eit kurs i teikning for lærarane i bygda. Skulestyret gjekk med på å yte pengar, og kurset kom i gang i april 1915 med Anders Halten frå Rissa som lærar, eit sju dagars kurs med mange deltakarar både frå Hemne og Heim, eit vellykka tiltak av laget. Ein ting som ein kunne vente at lærarlaget ville arbeide med, lønnsspørsmålet, ser vi ingen ting om før Uttrøndelag kretslærarlag tok det op i februar 1916. Det vart søkt om auke i vekelønna frå 18 til 24 kr. i småskulen og frå 24 til 30 kr. i storskulen. Hemne lærarlag gjekk med på søknaden, men sette samstundes opp subsidiære tal, 24 og 27 kr., som skulestyret vedtok. Så aktivt som lærarlaget var fram til 1920, er det merkeleg kor stilt det er om laget etter dette året. Skulestyreprotokollen fortel ikkje om noko initiativ frå lærarlaget, heller ikkje andre kjelder. Det ser ut som laget låg i dvale. Akkurat på denne tid tok Norges lærarlag til å gje ut lister over lokallaga, med namn på formenn og medlemmer, men der er ikkje Hemne lærarlag nemnt. Heim lærarlag er derimot omtala i 1924 -26. Det hadde da 6, seinare 7 medlemmer, og Lars Belsvik var formann. Først i 1927 dukkar Hemne lærarlag fram i lyset med 7 medlemmer og Johs. Eide som formann. Samme året er det melding frå dei andre kommunane i prestegjeldet. Heim hadde som før 7 medlemmer, Snillfjorden 3, med Aksel Svea som fonnann, og Vinje 3, med Jakob Vingsand som formann. Men det er ikkje fleire opplysningar enn desse snaue meldingane til landslaget. Først frå 1930 og utover lykkast det å få meir greie på lagsarbeidet, gjennom muntlege opplysningar frå eldre lagsfolk, Ole Bergem og Anders Stolsmo, som kan fortelje om livleg lagsarbeid i 1930-åra. Bergem fekk mell.a. til "stormøte" kvart år, der lærarane frå dei andre kommunane var innbedne. Det var hyggelege møte med mat og prat og med interessante foredrag og ordskifte. For kvart slikt møte var det sett op eit særskilt emne, ei aktuell sak som vart livleg diskutert. Del kunne bli riktig friske ordskifte, fortel han Anders. Mange møtte fram, og det skapte større aktivitet i alle laga. Det siste møtet av dette slaget var hos Fredrik Hofset i Vinje like før krigen. Slike møte kom ikkje i stand igjen etter krigen. Krigstida 1940—45 kom med mykje avbrot i møteverksemd og lagsarbeid kring i landet, slik også for Hemne lærarlag, som for dei tre andre laga i prestegjeldet. Medlemmene fekk ta sin tørn i kampen mot nazifiseringa av skulen. Da lærarane kring i landet tok opp denne kampen, med den illegale lærarfronten som kamporganisasjon, førte det til at lærarar som nekta å stå i det nazistiske "Lærarsambandet", først vart nekta lønn, og i mars 1942 vart kring tusen lærarar arrestert og sendt på tvangsarbeid. Lærarfronten hadde kontaktmenn kring i bygdene, slike som tok imot meldingar frå organisasjonen og parolar om korleis dei skulle svare på krava frå dei nazistiske styresmaktene. I Hemne var Anders Moe og Ole Bergem viktigaste kontaktmennene. Bergem fekk kalla saman medlemmene hos seg i klokkargarden da det var spørsmål om å nekte å stå i Lærarsambandet. Alle kom til dette "illegale" møtet, og det var nok spenning i klokkargarden den kvelden i mars 1942. Alle forstod alvoret i dette, å reise motstand mot dei som sat med makta. Det kunne føre til harde straffetiltak. Men Bergem kan ikkje hugse at nokon ville dra seg unna striden for å verje skulen. Liksom dei aller fleste lærarane utover landet brukte lærarane i Hemne den formularen lærarfronten hadde utarbeidd til svar på kravet om medlemskap i Lærarsambandet. Og så kom massearrestasjonane kring 20. mars. Det vart vel for vanskeleg å arrestere noko slikt som tjue tusen protesterande lærarar, så det vart plukka ut kring tusen, "ligesindede til advarsel og skræk", som skrive står. Men nazistyret greidde ikkje å knekke motstanden hos lærarane med dette. Striden heldt fram. Dei fleste arresterte frå Vestlandet, Sørlandet og Austlandet fekk ein 8 månaders tur til Kirkenes, medan dei fleste som vart arrestert nord for Dovre, fekk ein kortare "ferie" til Falstad ved Levanger. Frå Hemne fekk Stolsmo og Svanemsli vera med på dette. Seinare vart Ole Bergem arrestert, men det var i ein annan samanheng. Etter samråd med sine kollegaer hadde han gått med på a vera formann i det "nyordna" skulestyret, men våren 1944 lekk han beskjed frå Lærarfronten om at han ikkje måtte tjene nazistyret med å stå som formann. Han sa da straks frå seg vervet, nekta å vera formann. For denne ulydnaden vart han sett i lengsel i Trondheim. Etter 9 veker vart han sett fri "på prøve", Og denne prøven varte til freden kom. Han styrte seinare det første møtet i det lovlege skulestyret etter frigjeringa, den 6. juli 1945. Første meldinga frå Hemne lærarlag etter krigen finn vi i Norsk Skuleblad for 1947. Da hadde laget 8 medlemmer, og Harald Eide var formann. Utanom denne snaue meldinga fortel eit privat dagboksnotat om eit viktig møte i laget 9. juli 1947, hos fru Gabrielsen. Han som skriv dette var innbeden og heldt foredrag om folkeminne og gransking av lokalhistorie, med tilvising til Skulehistoria for Fosen som han hadde fatt prenta i Vitskapsselskapet i Trondheim 1938. Anders Moe var da pensjonist, men tok ivrig del i drøftingane etterpå. Han gjorde nok mykje til at lærarlaget heldt fram med arbeidet for bygdebok for Hemne. Såleis fekk laget ordførar John Moe til å kalle saman eit møte i kommunelokalet 15. sept. 1951, der det var innbede representanter for alle kommunane i prestegjeldet.Ordføraren sjøl måtte reise bort den dagen, så formannen i lærarlaget, Anders Stolsmo, kom til a styre møtet. Etter ei utgreiing om saka av bokskrivaren vart det ei grundig drøfting av spørsmålet, og dette førte til at kvar kommune seinare valde ein representant til ei Bygdeboknemnd. Harald Eide vart vald frå lærarlaget. På konstituerande møte i mars 1952 valde nemnda Harald Eide til formann, som han har vore heile tida sidan. Dette arbeidet for bygdeboka er ein viktig del av det kulturarbeidet lærarlaget har gjort.

Fra 1951 er møteboka for laget til, så ein kan følgje lagsarbeidet nokså nøye. Men her får vi nøye oss med å ta fram nokre hovudpunkt, for det første om sjølve møta. Etter søknad til formannskapet fekk laget i 1952 lov til å nytte kommunelokalet gratis, men gjorde bruk av dette berre tre gonger, i 1952, 1955 og 1964 (i det nye heradshuset). Fram til 1968 vart nesten alle lagsmøta haldne hos medlemmene, og det var nok hyggelege, kameratslege møte, slik som det er referert frå eit møte hos Ingeborg Dalum 6. nov. 1954: "Til slutt selskapeleg samvær utover kvelden. Alle hadde ordet - ikkje alle på ein gong og rett mange emne vart drøfta." Noko liknande er referert frå fleire møte. Somme gonger hadde medlemmene også ektemaken med. I seinare tid var lagsmøta gjerne på Sodin skule, der det også kunne vera hyggemøte, slik som "Stressede pedagogers aktivitetskveld" 1. februar 1973. Det vart 6g skipa til særskilte avslappings- og festmøte, slik som det var på Sovassli ungdomssenter 19. mai 1972, med konkurransar, leik og moro av ømse slag - og rømmegraut. Av saker som vart drøfta på vanlege lagsmøte far vi ta med somme. Såleis det at laget engasjerte seg sterkt imot at styret i Noregs lærarlag hadde meldt laget kollektivt inn i "Folk og Forsvar" (26. oktober 1951). I samanheng med innføringa av Normalplanen bad skulestyret laget utarbeide skuleplan for Hemne. Dette vart drøfta av laget i 1953 og seinare i 1956. 1 1958 drøfta laget den linedelte ungdomsskulen og var i tvil om denne var pedagogisk forsvarleg. Men laget kom til at det var best å gjera forsok med slik skule. Og skulestyret gjorde vedtak i samsvar med det råd lærarlaget gav. På møte 20. oktober 1959 var det samtale om den åtferd barna viser utanfor heim og skule. Medlemmene såg alvorleg på denne saka og ville utforme ein resolusjon om problemet seinare. I møte 28. april 1966 drøfta laget eit framlegg frå landsstyret i NL om samanslutning med Norges Lærerinneforbund til ein felles organisasjon. Hemne lærarlag var interessert i denne saka og hadde ikkje noko innvending mot lovutkastet for den nye organisasjonen, som landsstyret hadde lagt fram. I mote 7. februar 1967 vart det lagt fram årsmelding frå Norsk Lærarlag, som da var konstituert og i arbeid. Ei sak som var mykje drøfta frå 1969 og utover, var den nye matematikken. Og i møte 14. oktober 1969 var dei ei langdryg drøfting av 5-dagars skuleveka, som det var ulike meiningar om. Dei fleste meinte nok at reformen ville koma, men at saka var for lite gjennomdrøfta, så ein ikkje hadde oversyn over konse• kvensane. Derfor burde ein vente med å ta avgjort standpunkt til dette. Ei nemnd vart sett til å forme fråsegn om saka. På årsmøte 8. januar 1971 var det drøfting av Innstilling frå Reglements-og mslrukskomiteen, der spørsmålet om karaktergjeving var eit viktig emne. Laget uttala tvil om det var rett å sløyfe karakteren for oppførsel på avgangsvitnemålet. I 1973 tok laget på nytt opp spørsmålet om barns åtferd, som loi var drøfta i 1959. Laget fekk kalla saman til eit møte i samfunnshuset og hadde sett opp som samtaleemne: "Ungdom og fritid". Det møtte bra med folk, kring 120. I panelet sat representantar frå kommunen, det kommunale idretts- og ungdomsutvalet, husmorlaget, kristelege organisasjonar, kyrkje og skule, Rotary, Hemne ungdomslag, speidarane og lensmanns• kontoret. Det kom også innlegg frå salen. Det var eit vellykka møte, som sikkert gjorde nytte med å få fram synsmåtane og klårleggje problema, om det enn kan vera vanskeleg å vise til konkret resultat. Det var i alle fall eit godt og positivt tiltak av lærarlaget å få til eit slikt møte. Forutan å ta for seg slike spørsmål av allmenn interesse har laget sjølsagt drøfta lønnssaker og andre ting av særleg interesse for medlemmene og lærarstanden, ting som ein ikkje treng gå inn på i denne soga. Men det kan vera verdt å nemne litt om medlemstalet i laget og frammøtet til lagsmøta. Som før nemnt hadde laget i 1947 8 medlemmer. Det var Ole Bergem, Sigurd Blomsnes, Ingeborg Dalum, Harald Eide (formann), Kanutte Moe Gabrielsen, Ellen Lian, Anders Moe og Anders Stolsmo. I 1950 var det 10, og det heldt seg kring 10 utover 1950-åra. Etter samanslåing av kommunane gjekk lærarane i Heim inn i laget, så medlemstalet i 1964 kom opp i 15. I 1967 steig medlemstalet til 22 og i 1968 td 30. Av desse arbeidde 10 i ungdomsskulen. Etter 80 år har medlemstalet i Hemne lærarlag kome opp i 35 for 1974. Frammøtet til lagsmøta kunne i eldre tid vera frå 5—6 og opp til 8—9. Med større medlemstal i seinare tid kunne frammøtet skifte mellom 10 og 20 eller der omkring, prosentvis heller mindre enn før. Om det var noko ujamt med aktiviteten i laget, med periodar da vi høyrer lite til lagsarbeidet, så var Hemne lærarlag i det meste av 80-årssoga si eit verksamt lag, som arbeidde med mange saker og fekk gjort mykje til gang for lærarstanden, for skulen og kulturlivet i det heile i bygda. LÆRARLØNNA

Lønnsvilkåra for lærarane får ein bra kjennskap til i protokollen til Skolekommisjonen seinare Skolestyret. Og så fortel visitasmeldingane noko om lærarlønna. Private brev og tradisjonen fyller ut biletet når det gjeld nyare tid. I perioden 1840-60 var lønna frå 12 og opp til 18 spesialdaler + 24 våger havre Pengelønna skifta noko etter alderen på læraren. Eldstemannen i Hemne, Ole Løkke, fekk ikkje mindre enn 22 daler, og så fekk Ole Oddbugen 30 daler. Men da fekk han ikkje noko havre. I tillegg til denne lønna fekk lærarane kost og losji på garden der skulen heldt til, men dette varte berre halve året, frå 24 og opp til 32 veker. Eit par dokument frå midten av hundreåret fortel noko om synet på lønnsvilkåra for lærarane hos dei som stelte med skulen. I eit skriv frå Fosen Fogderi, oversendt til Skolekommisjonen i Hemne av prosten, blir det fortalt at Amtsfonnannskapet 25. juni 1855 har kome med framlegg om å utlikne ein skatt på matrikkelskylda i amtet på 400 Spdl. "til Forbedring i duelige og veltjente Almueskolelæreres Aflonning". Da dette vart lagt fram for kommunestyret i Hemne til fråsegn, vart det gjort vedtak om å avslå framlegget. Det var harde og trykkande tider, bygdene hadde nok med å greie dei mest nødvendige utgiftene. Og: "Det antages, at hvor der kun er middelmaadige Almueskolelærere, at disse er nok aflønnede, og de Distrieter som derimod allerede er saa heldige at have udmærkede og særdeles veltjente Almueskole• lærere, seiv vil vide at aflønne disse paa en forsvarlig Maade." Så kvart prestegjeld fekk avgjera lønna og "bære sine egne Byrder", meinte kommunestyret i Hemne (Formannskapets forhandlings• protokoll). Meir positivt var eit formannskapsvedtak 7. nov. 1868. Skulekommisjonen hadde skrive til formannskapet med opp• moding om at lærarane måtte få lønna utbetalt "for hvert Quartal". Formannskapet var samstemt om å be ordføraren "gjøre Forslag til en Maade, hvorpaa Anmodningen kan etterkommes". Etter skulelova 1860 (par. 27) skulle amtsformannskapet fastsette ei minstelønn for lærarane i allmugeskulen, etter at skulekommisjonane hadde uttala seg, ei minstelønn som stiftsdireksjonen (biskop og stiftamtmann) skulle godkjenne. For Hemne vart resultatet at lærarane skulle ha 1 1/2 spesidalar for veka. Det ser ut til at dette vart gjennomført frå 1861. Havren er ikkje nemnt her, men den finn vi att seinare, så lærarane fekk nok sin havre framleis. Kvar kom denne havren frå? Etter formannskapsvedtak 29. nov. 1862 skulle kvar skattytar som hadde gard på meir enn 1 ort i skyld ut med 1 våg havre, ein bonde med gard under 1 ort skyld slapp med 2 bismerpund havre. Læraren i distriktet måtte krevje inn denne havren og ta dette som avdrag på lønna si. Skulekommisjonen hadde i møte 6. desember 1862 fastsett lønna "for dette Aar og Fremtiden". Kommisjonen meinte nok at denne lønna var så rikeleg at det måtte greie seg lenge. Ein av lærarane (Lars Pedersen Strand) skulle ha knapt 15 dalar (14 dalar og 62 skilling). For dei andre lærarane varierte lønna frå 20 og opp til 25 dalar. Støl-klokkaren hadde 28 dalar og 42 skilling. Og så hadde alle 1 skippund havre (148 kg). Denne gongen fekk gamle Ole Oddbugen 2 skippund havre, men 2 dalar mindre i pengelønn. Eit viktig tillegg til lønna hadde lærarane i den gamle omgangsskulen "in natura": "fri Kost, Pleie og Herberge" på garden der skulen heldt til. Når det vart bygd skulehus, måtte læraren sjøl syte for kost og husvære, somme fekk elles husrom på skulen. Han måtte da få "Kostholdspenge" som vederlag for at han ikkje fekk maten på gardane. Dette vart i førstninga sett til 6 ort for veka. I 1895 vart kostholdspengane sett opp til 5 kr. veka, litegrann meir enn 6 ort, som etter omrekning til kroner i 1875 skulle svare til 4,80 kr. Det tok elles lang tid før det vart bygd så mange skulehus at dei fleste lærarane fekk desse kostpengane, frå den tid første skulen vart bygd i Hemne 1863 og fram til hundreårsskiftet og vel så det. I 1889 vart det fastsett ei minstelønn i sjølve lova. Det var 12 kr. veka i storskulen (på 36 timar) og 8 kr. i småskulen (på 30 timar). Og så skulle amtsformannskapet fastsette alderstillegg særskilt for lærar i storskulen og småskulen. Det var alderstillegg "af første og anden Grad" etter 5 og 10 års tjeneste i fullst. post. Men dette vart ikkje gjennomført automatisk. Skulestyret tok noko omsyn til "Lærerens Flid og Duelighed" når han skulle få første alderstillegget. Etter skulestyremøte 17. nov. 1890 får vi vite at 6 lærarar hadde alderstillegg av 2. grad: Chr. Øye, lærar og klokkar i Hemne, P. Strand, lærar og klokkar i Vinje, L. Sødahl, L. Johnsen, E. Bjørndal og Hilmar Olsen. Derimot hadde Johannes Hestnes berre ald.till. av første grad. Han var vel noko fersk, hadde vore i bygda 9 år. Og så rådde skulestyret til at desse to fekk till. av første grad: Johannes Berg og Ole Auset, begge tilsett i 1885. Begge fekk ros som dugande lærarar, og: "der er ikke noget at udsætte paa deres Forhold". I samme skulestyremøte vart det løyvt ekstra tillegg til "Lærere i de besværligste Lærerposter": 40 kr. til Åstfjorddæraren, 30 kr. til kvar av lærarane på Hemnskjela og i Snillfjorden og 20 kr. til læraren på Hemnskogen. Elles var det ikkje noko særleg forandringar i lærarlønnene før hundreårsskiftet. I åra etter 1900 var det litt lønnsstigning. I 1909 var vekelønna 18 kr. i storskulen og 15 kr. i småskulen, og siste åra før krigen var vekelønna 24 kr. i storskulen og 18 kr. i småskulen. Men under krigen 1914-18 og dyrtida som følgde med den, måtte lønna op. Hemne lærarlag, som hadde vore mykje aktiv i arbeidet for skulen heilt frå starten i 1894 og lenge utover, var svært varsamt med lønnskrav. Det var kretslaget, Uttrøndelag lærarlag, som tok opp spørsmålet og søkte om å få lønna opp frå 24 til 30 kr. i storskulen og frå 18 til 24 kr. i småskulen. Hemne lærarlag var nok med på denne søknaden, men samstundes sette laget opp subisidiære tal: 27 kr. i storskulen og 21 kr. i småskulen. Dette siste vedtok skulestyret samrøystes. Men dyrtida utvikla seg fort, og lønna måtte auke meir. Alt i 1917 vart det 30 kr. i storskulen og 25 kr. i småskulen. I budsjettet for 1920—21 er lønna oppført med 50 kr. veka i storskulen og kr. 41,67 i småskulen. I 1922-23 vart det kr. 67,50 og kr. 56,25 i vekelønn. I tillegg kom det under krigen dyrtidstillegg, som etter kvart vart bra store. Det syntes i alle fall somme av lærarane. Ei lærarinne som ein gong i 1918 var hos skulestyreformannen og fekk tilvist dyrtidstillegg, vart storleg forundra. "Ska æ ha all' dessa pengan"?" undrast ho (Johanna Sagdal fortalte dette sjøl). Men lærarane kunne ha vanskar med å få lønna utbetalt i rett tid somtid, særleg først i krigen, da kommunen hadde somme ekstra utgifter, medan inntektene steig seinare. I 1916 sendte skulestyret brev til heradstyret og bad om at det måtte bli sytt for "regelmessig udbetaling av lærerlønnene". Kommunen trong nok ei slik påminning. Vi har fleire minne om at lærarane måtte vente på opptjent lønn, såleis dette: Ein lærar frå Holla stod ein dag innpå butikken hans Lian og Øra og gjorde innkjøp, mest matvarer, rett og slett "dagleg brød". Men han hadde ikkje kontantar, og så sa han: "Du får skriv' det på skulkassa". Der hadde han pengar til gode, og handelsmannen godtok dette kreditt-grunnlaget. (Eg høyrde sjøl samtalen mellom Anders Klungervik og handelsmann Lian. H.S.). Det hendte nok slikt før krigen også. I arkivet finn vi eit brev frå lærar og klokkar i Vinje, Johan Kjønsvik, i 1909, der han melLa. skriv: "Det har mange ganger været noksaa vanskelig for mig at klare mine utgifter i rette tid, nåar jeg har maattet vente paa min løn." Skulestyreformannen sendte brevet til ordføraren med krav om at kommunen måtte skaffe seg dei kontantar som trongst til utbetaling av lærarlønn i rett tid, eventuelt med lån.

Seinare under krigen vart det elles bra orden med utbetalingane av lærarlønn. Og så kom dei store dyrtidstillegga, som vart utbetalt også ei god stund etter at krigen slutta. Pensjonistane fekk også godt av det. Ein pensjonert lærar skreiv i 1922: "Jo, dyrtidstillegg er ikke så værst 270 kr. i kvartalet." Det kom såleis opp 1080 kr. året, mykje meir enn han hadde hatt i årslønn da han slutta i skulen i 1913 (privat brev frå Lars Sødahl 5. september 1922). Slik var det nok med fleire. Store dyrtidstillegg retta ein god del på økonomien i siste del av krigen og i åra etterpå. I vår tid ligg lærarlønna høgt over det som dei gamle kunne drøyme om. Samanliknar vi med dei vilkår lærarane hadde på 1800-talet og ei god stund inn i vårt hundreår, så er det ein svær forskjel. Lærarane har nådd ein høgare økonomisk og sosial status i samfunnet. Og lønna blir til kvar tid regulert etter forhandlingar mellom staten og organisasjonane, stort sett likt for heile landet. Det har derfor liten lokalhistorisk interesse å gå nærare inn dei aktuelle lønningane i dag. LÆREBØKER. LESEBOKSTRIDEN

Den allmugeskulen som var grunnlagt med kongeleg forordning i 1739, var heilt igjennom ein religionsskule, som hadde til oppgåve å førebu ungane til konfirmasjonen. Skulelovene i 1816 og 1827 skapte ikkje noko stort omskifte i dette. Føremålet var framleis å lære elevane å lese, så dei kunne tileigne seg barnelærdommen. Og konfirmasjonen var eit nålauga, som mange streva hardt for å koma igjennom. Var presten streng og heldt på at konfirmanten skulle kunne sin Pontoppidan, hendte det at fleire vart vist bort og måtte gå om att neste år, ja somtid år etter år til dei vart nokså gamle. Det førte til at departementet sendte rundskriv og innskjerpa at ungdommen måtte bli konfirmert i rimeleg alder. Etter 1840 melder visitasprotokollen av og til om ukonfirmert ungdom over 19 år, og prestane gav rapport om slike. Det ser ut til at 19 år var eit slags "aldersgrense". I Hemne var det svært få ukonfirmerte 19-åringar. I 1861 fortel visitasmeldinga om ei finnejente og seinare berre eit par andre ungdommar som hadde passert 19 år utan å vera konfirmert, så dei aller fleste greidde krava til konfirmasjonen bra. Konfirmantlista i 1878 viser at berre ein var 18 år, 6 var 17 år. Så var det 33 16-åringar. Storslumpen — 64 — var berre 15 år. Når det gjekk såpass bra med å få ungdommen konfirmert i rimeleg alder, gjorde det vel sitt at Pontoppidans svære forklaring, "Sandhed til Gudsfrygtighed", gjekk av bruk tidleg på hundreåret. Alt i 1818 fortel visitasmeldingane at lærebøkene i Hemne-skulen var "Luthers liden Chatechismus og Pontoppidans Udtog". Det var fleire som laga slike utdrag av Pontoppidan, den første var visstnok presten Præben Saxtorph i Danmark (1756—1816), men vi veit ikkje om det var hans Udtog Hemne-skulen brukte i 1818. Seinare veit vi sikkert om eit utdrag av Pontoppidans forklaring som var laga av presten Harald Ulrik Sverdrup (bror til Johan Sverdrup), og den var brukt i Hemne, truleg frå 1870-åra. Denne boka kom første gong i 1864 og vart seinare trykt opp med små forandringar i 18 opplag 1868-98, i alt i ca. 520.000 ekspl. Det eldste eksemplaret ein har funne i Hemne, er trykt i 1874. Heile tittelen er: "Udtog af Dr. Erich Pontoppidans Forklaring, til de Enfoldiges Nytte" (1 privat eige). Og ho er omtala i "Beretning om Folkeskolerne i Hevne for femaaret 1891-95" (Universitetsbiblioteket) og i visitasmelding 1895. Ved sida av katekisme og forklaring kom det etter kvart i bruk bibelhistorie. Så tidleg som i 1823 hadde biskop Bugge på eigen vågnad fått trykt opp 100 ekspl. av Horsters Bibelhistorie til utdeling i Fosen prosti. 1 Hemne vart det jamt over 4 bøker til kvar lærar. Ungane fekk vel låne og lese i desse dyrebare bøkene etter tur, det vil seie flinke elevar. For først måtte dei lære katekisme og forklaring, før dei slapp til med bibelhistorie. Seinare kunne dei og lese i sjølve Bibelen (T.B. kopibok nr. 28, Statsark.). Utover 1840-åra var nok skulen noko betre utstyrt med bøker, så dei større ungane fekk lese bibelhistorie. And Stolsmo, f. 1840, mintest at Horsters bibelhistorie var i bruk. Men så kom det ei bibelhistorie av den kjende presten W. A. Wexels. 1 1850-åra brukte dei den boka fortalte ho And. Det stod strid om boka hans Wexels, for han var grundvigianar og knapt rett-truande nok for alle. Men bibelhistoria hans var nok i bruk i Hemne fram til kring 1880, da Volrath Vogts bibelhistorie kom i bruk og rådde grunnen lenge. Eldste sonen til H.U. Sverdrup, Jakob Rosing Sverdrup, kom i 1898 med ei ny forklaring, stuttare enn den faren hadde laga. Han sløyfa namnet Pontoppidan og kalla boka berre "Forklaring over Luthers Lille Katekismus". Men boka var laga etter samme system som Pontoppidan, med faste spørsmål og svar som ungane skulle lære. Men det var mykje enklare, færre og kortare svar, og målføringa var litt lettare. Etter framlegg frå lærarlaget vedtok skulestyret i Hemne å innføre denne boka som lærebok i skulen, fordi ho var "lettere og kortere" enn H.U. Sverdrups forklaring. Mange av dei eldre reagerte mot dette bokbyttet. Det vart sagt at "snart er det berre perman' att tå spørsmålsbok n." Ja, "Spørsmålsboka", som ho jamt vart kalla, hadde vorte mykje tynnare etter kvart. Pontoppidans "Sandhed til Gud- frygtighed" var på 208 sider og hadde 769 spørsmål og svar og dertil eit tillegg: "Kort Begreb af den saliggjørende Sandhed" i 42 punkt. H.U. Sverdrups "Udtog" var korta inn til 123 sider og hadde berre 602 spørsmål og svar. J.R. Sverdrups forklaring gjekk vidare, var på 72 sider og hadde berre 286 spørsmål og svar. Og "Kort Begreb" i 42 punkt var sløyfa heilt. Det var nok ikkje "berre perman'" att, men vi som hadde dette til lærebok i skulen etter 1904, hadde det nok mykje lettare enn generasjonane før oss. Ein plass for seg mellom skulebøkene hadde leseboka, som det var mykje strid om, i Hemne som mange andre stader. Skulelova i 1860 utvida fagkretsen i folkeskulen. Det skulle no vera opplæring i slikt som vi kallar orienteringsfag, geografi, historie og naturfag. Og stoff til dette skulle vera "Udvalgte stykker af Læsebogen". Stortinget hadde alt året før lova kom, i 1859, løyvt pengar til arbeidet med å lage ei lesebok, og stiftsprost P.A. Jensen vart oppmoda om å lage boka. Alt i 1863 hadde han ferdig "Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet". Boka skulle vera både for skule og heim og spreie kunnskap til heile folket. Med tida vann boka langt på veg å nå dette målet, men først vart det ein hard og opprivande strid om boka. Åtaka på leseboka galdt for det første den ting at her var det "verdslege fag", ikkje berre kristendomskunnskap. For det andre vart det klaga over "vranglære". Somme stader gjekk det så vidt at folk meldte seg ut av statskyrkja, fordi "verdslig Visdom ved Lov og Indstruks paatvinges Almueskolen, ja sættes ligesaa nødvendig som Religionsundervisningen" (Sanderud: "Fra P.A. Jensen til Nordahl Rolfsen", s. 28 ff.). 1 haugianar-bygda Hemne vart motstanden mot leseboka mykje hard. Spørsmålet kom i skulekommisjonen så tidleg som i sept. 1863. Mot 4 st. vedtok kommisjonen å kjøpe inn 60 ekspl. av boka "til fattige Børn". Det ser ut til at motstanden ikkje riktig hadde vakna enda, men det kom. Da saka kom opp igjen i kommisjonen 22. okt. 1866, var motstanden sterk og målmedviten. Formannen, presten Gunnerus, var ny i bygda og spurte om kva som var gjort i denne saka. Han fekk vite at det ikkje var gjort noko vedtak. Og "Man fandt fremdeles meget imod Bogen i Menigheden. Det var ønskelig at der kunde blive indført en anden Bog." Da så formannen tok avstemning, vart det stort fleirtal mot boka (12 mot 4). Men det vart protokollert, at dersom det fanst foreldre som var fornøgde og ville kjøpe boka til ungane sine, så kunne dei få lov til det. Men så vidt ein kan sjå, var det ingen som nytta seg av dette tilbodet. Det hadde vel ikkje kommisjonen venta heller. I samme møte spurte formannen om kva bok kommisjonen ville ha i staden for leseboka, og fekk til svar: Geografi, naturlære og Lystrups kirkehistorie. Dette vart det ingen ting av, og det var vel ikkje meininga heller. Etter purring frå stiftsdireksjonen kom saka opp på nytt i kommisjonsmøte 11. febr. 1867. Denne gongen stemte 7 for leseboka og 8 imot. På spørsmål frå formannen svarte dei 8 at dei ikkje visste om noko anna bok å stemme for og bad om å få saka utsett ein månad. På neste møte, 11. mars, sa dei 8 ifrå at det var uråd å finne ei anna bok "som kan tilfredsstille Lovens krav", så kommisjonen kom ikkje lenger. Men så kom det pålegg frå stiftsdireksjonen. I kommisjonsmøte 29. mai 1867 vart det referert skriv "hvori bestemtes at Læsebogen skulde indføres til Brug i Skolen". Men kommisjonen bøygde seg ikkje. Rett nok vart det gjort vedtak om å kjøpe inn 100 ekspl. av boka, men ikkje noko vedtak om å innføre boka i skulen. I 1868 kom formannskapet inn i biletet. Den 13. jan. kom det framlegg om å føre opp på budsjettet 15 Spdl. til innkjøp av leseboka, men det fall mot 2 st. Stiftsdireksjonen reagerte fort på dette i skriv den 24. jan. Formannskapet drøfta så saka 9. mars og gjorde slikt vedtak: "Formandskabet ønsker denne Sag udsat i paavente af at det forventede 3die Oplag er mere tilfreds• stillende." Når både skulekommisjonen og formannskapet gjorde så seig motstand mot leseboka, hadde dei det store fleirtalet av bygdefolket med seg. Leseboka vart drøfta rundt omkring i bygda, og folk vart meir og meir ampre etter som tida gjekk, og det såg ut til at boka skulle bli tvinga inn på bygda, mot folks vilje. Tradisjonen har gøymt mange minne om dette, kor folk var opptekne av lesebokstriden, kor alvorleg det var for mange. Dei var verkeleg redde for at ungane skulle bli forgifta av verdsleg stoff og vranglære i leseboka. Heilt sikkert veit vi om ein ungdom, Sivert Øyen ("Skreddar-Sivert"), som vart konfirmert eit år for tidleg på grunn av leseboka. Han hadde ikkje gått for presten det året, men faren gjekk til presten og bad om å få guten konfirmert likevel, for no såg det ut til at leseboka skulle bli brukt i skulen. Presten sa først nei, men da faren kom att enda ein gong og naudbad om det, gjek presten med på å konfirmere han Sivert, som på den måten slapp unna leseboka i skulen. (Bokskrivaren har dette beinveges frå han Skreddar-Sivert.) Fleire stader freista bygdefolket å hindre at ungane vart utsett for farleg påverknad av leseboka, såleis med å stryke over somme avsnitt med kjønrøk, så det vart uleseleg, eller med å klippe ut blad med farleg innhald. (Eit eksemplar av ei slik revidert bok frå Innset i privat eige.) Det har ikkje lykkast å finne eksempel på slik "revidering" av leseboka i Hemne. Men vedtaket om å bruke boka i skulen vart nok sabotert somme stader i bygda, og vi har eksempel på at folk klaga på ein lærar som lojalt brukte boka. I 1867 kom det frå ein krets fleire klagemål mot læraren, mell.a. for "utilladelig Omgang med en Pige, der har erklært frugtsommelig med ham". Eit anna klagemål var at han hadde brukt Jensens lesebok. Da klagemåla var drøfta i skulekom• misjonen, gjorde formannen, presten, framlegg om å stryke dette siste punktet når saka gjekk vidare til stiftsdireksjonen. Det var så vidt han fekk fleirtal for dette (6 mot 5 st.). Mell.a. stemte eine medhjelparen imot å stryke dette punktet, enda presten Gunnerus sterkt streka under at læraren i dette tilfelle berre hadde gjort si plikt med å bruke ei bok som var lovleg innført. Etter kvart stilna striden av, men enda utover 1870-åra kunne lærarane merke motstand mot leseboka. Her kom presten Arnesen lærarane til hjelp. Armesen vart sokneprest etter Gunnerus, og han greidde på kort tid å skape fred og samarbeid mellom prest og lekfolk etter den opprivande Gunnerus-striden. Lesarane hadde tillit til Arnesen som ein rettruande og from mann, og når han reiste rundt i bygda og tala med folk om leseboka, gjorde det verknad. Vi har sikker tradisjon for at han var med på eit møte i skulestua på Holla i 1875 (eller 1876?). Der las han opp stykke av boka og freista overtyde folk om at leseboka bygde på ein sunn, kristeleg grunntanke. Og folk hørte på Arnesen. (Fortalt av Ingeborg Ellefsdotter Holden. Ho var f. 1853 og vart i 1874 gift med læraren og var med på møtet, der det var samla mykje folk.) Jensens lesebok slo igjennom og vart det avgjort mest brukte leseverk i norsk folkeskule gjennom ein dryg mannsalder. (Etter ei opplysning i 1890 var boka til den tid komen i 400.000 ekspl.) I perioden 1860—1890-åra var denne leseboka ei lærebok i alle fag utanom kristendomsfaget. Elles var det no stoff til dette faget dg i boka. Til geografi var det bra med stoff i første delen, i andre delen meir av historie, særleg norsk historie. I tredje delen var det og noko kyrkjehistorie. Boka hadde etter måten mindre stoff om naturfag. Til hjelp i dette faget vart det mange stader innkjøpt "Vægbilder over Uyreriget". Etter kvart fekk skulen så eigne lærebøker i orienteringsfaga. Vi veit ikkje sikkert når skulen i Hemne fekk slike lærebøker, men det kom vel litt etter kvart uti 1880-åra og først i 1890-åra. Etter "Beretning om Folkeskolerne i Hevne for femaaret 1891-95" (Universitetsbiblioteket) hadde skulen på den tid desse lærebøkene: Kristendomskunnskap: Luthers lille Kathekismus, Sverdrups Udgave af Pontoppidans Forklaring og Vogts lille Bibel• historie. Norsk: Rolfsens Læsebog og Klykkens Grammatik. Regning: Nicolaisens Regnebog. Geografi: Reuschs Geografi. Historie: O. Jensens Norgeshistorie. Naturkundskab Reuschs Naturkundskab No. 2. Tegning: H. Petersens Tegneapparat. Jensens lesebok hadde da vorte skifta ut med Rolfsens, som kom med første utgave i 1892. Allereide året etter vedtok Hemne skulestyre å innføre Rolfsens lesebok, og det er ikkje omtala nokon diskusjon eller dissens om den saka i skulestyremøtet 16. des. 1893. Men det gjekk tregt med å få foreldra til å kjøpe den nye leseboka til ungane sine. Skulekassa betalte berre bøker til dei fattigaste, og foreldre som skulle betale boka sjølve, kvidde seg vel for utgiftene. Det gjekk såpass seint å få bøker til ungane, at lærarlaget i 1894 måtte purre på i eit skriv til skulestyret. Laget bad om at foreldra måtte få ei påminning om den plikt dei hadde til å skaffe barna bøker, og særskilt Rolfsens lesebok. For foreldra var det nok mest eit økonomisk spørsmål, men vi har også eit vitnemål om positiv motstand mot Rolfsens lesebok. 1 skulestyreprotokollen for 28. febr. 1895 står det: "Skrivelse fra Opsiddere i Vennen kreds, hvori de nægter at anskaffe Rolfsens Læsebog for sine Børn, men udtaler at de vil benytte Nytestamentet til Læsebog." Skulestyret vedtok å svare at leseboka var innført på lovleg vis, og at alle måtte bøye seg for det. "Man staar her paa Lovens Grund og vil behandle Nægtelse efter Loven." Dette var grei beskjed, og vi hører ikkje om meir motstand mot Rolfsens lesebok. Men somme av dei eldre lærarane ville ikkje heilt gje slepp på gamle Jensen og brukte den ved sida av Rolfsens bok. Ein som gjekk på skule i Limyran 1904 11, minnest at læraren somtid tok fram frå skåpet eit sett av "Gamleboka" og let oss lesa i den. Det gjorde han både fordi vi skulle lære å forstå den gotiske skrifta, som enda var mykje brukt i bøker og blad, og fordi han meinte det var verdfullt lesestoff der. Og når vi først hadde lært å tyde dei rare bokstavane, syntest vi det var mykje artig og interessant i den gamle boka, som i si tid hadde skapt slikt røre i bygda.

Etter stortingsvedtak i 1892 om jamstelling mellom dei to offisielle målformene skulle det vera lesestoff på begge mål i lesebøkene. Men det tok tid før denne jamstellinga vart gjennomført. Vi finn noko om dette i Hemne 6g. 1 møte 5. jan. 1905 drøfta skulestyret eit skriv frå departementet om at Rolfsens lesebok hadde for lite lesestoff på landsmål, for lite til at elevane kunne lære å lesa begge mål, slik lovkravet var. Saka vart sendt til Hemne lærarlag med oppmoding om å koma med motivert framlegg "om hvorledes denne mangel kan avhjelpes". Den 5. aug. kom lærarlaget med sitt framlegg: "Indtil ny udgave av læsebogen foreligger, bør læsebogens første del ombyttes med landsmålsudgaven, samt at landsmåls- tillægget bliver påbudt for de øvrige hefters vedkommende, således at man anskaffer til brug ved siden av læsebogen de tillæg som svarer til det eller de ved skolen brugte hefter av læsebogen." Den 5. april 1906 vedtok skulestyret dette framlegget utan forandring, og i 1907 fekk skulane i Hemne "Læsestykker paa landsmaal" ved Nordahl Rolfsen og Bernt Støylen. Det var i tillegg til 2., 3. og 4. del av Rolfsens lesebok. Ein som var 10 år den hausten boka kom, minnest enda kor han vart fanga inn av den fantastiske "Soga um Sinbads ferd til Indialand" frå "Tusund og ei natt". Han måtte pløye gjennom dei 8 9 sidene i eitt drag. "Fante-Nils" av Sivle var 6g gripande, liksom mangt anna i denne boka. Da det kom ny rettskriving i 1907, bad lærarlaget skulestyret gjera vedtak om å innføre denne rettskrivinga straks, og laget bad om at kvar skule måtte fa Hofgaards Rettskrivingsregler (Skriv frå Lærarlaget 25. jan. 1908). Lærarlaget gjorde også framlegg om at Horns geografi pa landsmål, "Landkunna", måtte bli innført, og skulestyret vedtok dette i møte 6. okt. 1908. Så den første læreboka på landsmål (nynorsk) kom i bruk i Hemne skuleåret 1909 10. Det var somme som fleipa litt med dette nye namnet, "Landkunna", men elles kjenner ein ikkje til at det var nokon strid om boka. Etter at Stortinget vedtok ny rettskriving igjen i 1917, gjekk Hemne lærarlag inn for å nytte alle valfrie formene, "tilnærmingsformene", i begge mål på skulen. Skulestyret drøfta dette i fleire møte og gjorde ti) slutt slikt vedtak 10. nov. 1919: "Undervisningen skal foregå i den valgfrie form av skolens mål, hvad enten denne matte være riksmål eller landsmål." Men det tok tid a skifte ut bøker med eldre rettskriving. Enda så seint som 23. april 1925 vart det i skulestyret referert skriv frå skuledirektoren i Nidaros med spørsmål om det framleis vart nytta lærebøker "med foreldet rettskriving", altså ikkje 1917-rettskrivinga. Og skulestyret påla lærarane å "undersøke forholdet" og gje melding til skulestyret dersom det trongst. Vi tinn ikkje far etter slike meldingar, så bokskiftet var kanskje nokolunne bra gjennomført i bygda på denne tid. Utover 1920 kom det krav frå fleire kretsar om mål- avstemning. Lærarlaget var aktivt med i arbeidet for a få innført landsmål, saman med Hemne mållag og Hemne ungdomslag. Det var fleirtal for landsmål i Eide, Kjønsvik, Kjørse og Venn. 1 Tannvik var det stemmelikt (24 24). Skulestyret vedtok samrøystes å innføre landsmål i alle desse fem kretsane. Fleire kom til i Heim og Vinje, slik at det i 1920 30-åra vart landsmål som hovudmål i 11 av 19 skular i heile prestegjeldet. Det vart da tilsvarande bruk av lære- og lesebøker på landsmål i bygda desse åra. Men ein mannsalder seinare kom det reaksjon mot landsmålet, særskilt i den nye sentralskulekretsen. 1 mars 1960 tok Hemne Riksmålsforening opp arbeidet for å få til avstemning med tanke på a fa innført lærebøker "på moderat bokmål". I skulestyremøte 5. mai vart det fleirtal for eit slikt framlegg frå lærar Stolsmo: "Skulestyret oppmodar Hemne Riksmåls- forening om å utsette kravet om malavrøysting i Sodin krins til den 9-årige skolen blir gjennomført. Blir det skifte av opplæringsmål no, må det ny avrøysting til når sentraliseringa er gjennomført, og dette kan føre til store unødige kostnader for kommunen." Men aksjonen frå Riksmålsforeningen heldt fram og forte til at det kom skriftleg krav frå meir enn 40 prosent av dei røysteføre, så skulestyret måtte vedta avrøysting (6. juni 1960). Men denne avrøystinga vart først gjennomført 7. april 1961. Av 978 stemte 444 for bokmål og 239 for nynorsk, så resultatet var bindande for skulestyret, som i møte 17. juli 1961 gjorde vedtak om bokmål som opplæringsmål i skriftelege arbeid ved Sodin skule frå 1961—62. I møte 27. juli vart det gjort vedtak om at målbytet skulle gjennomførast "så lempelig som mulig", slik at 4. 7. klasse kunne halde fram med nynorsk ut skoletida. Og lærebøkene skulle vera på radikalt bokmål. Dette vart da gjennomført utover 1960-åra. Hemne lærarlag var ikkje engasjert i målspørsmål denne gongen. Men målspørsmålet lever vidare. Det blir drøfta og granska frå begge sider. Når både Hemne Mållag og Hemne Riksmålsforening framleis er der, viser det at fleire er aktivt interessert i dette kulturspørsmålet. Det er stigande interesse for det gamle bygdelivet, i Hemne som elles i landet, og dialekten, bygdemålet, er ein viktig del av den gamle bygdekulturen. Dialekten blir studert og respektert, og det vil gje rike impulser til skriftspråket, ogsa i skulen. VISITASMELDINGAR OM OPPLYSNINGA

Gjennom heile det nittande hundreåret var det svært jamt visitas, av prost eller biskop. Første tida etter hundreårsskiftet var det heller ikkje langt mellom visitasane i bygda. Og visitasmeldingane fortel om det inntrykk prost og biskop hadde av kunnskapane hos ungdommen, og av folkeopplysninga elles. Etter overhøring av skulepliktige over 12 år og av konfirmantane frå dei 3 siste årskull skriv posten i 1844, at "De var i almindelighed vel oplyste". I 1853 skriv prost Lassen at han "havde Aarsag at være tilfreds med Børnenes Christendomskund- skab". Elles nemner meldingane både i 1851 og 1852 "Hindringer for Børnenes Skolegang". Det var som i andre bygder: "Mangel paa Klæder, Uveir og Uføre". Og så var det gjæting som ungane måtte drive med. Dette var slikt som bygda måtte ta seg av og gje hjelp til fattigfolk med kost og klede til ungane. Til dels hadde dette også vore gjort. 1 1854 nemner prosten enda ei hindring for skolegangen: "Enkelte Forældres Uvillighed og Skjødesløshed." Da måtte ein bruke tvangsmiddel for å få ungane på skulen. I 1859 er det omtala enda ein vanske: skort på lærarar. Og svært mange forsømte skulen. Men "de mange Skoleforsømmelser kunde for største Delen undgaaes nåar man ordnéde og lempede Undervisningen til de saavel for Børnene som for Forældrene bequemste Tider," meinte prosten. I 1861 var prosten godt fornøyd med den talrike ungdommen som møtte fram til overhøring, både ukonfirmerte og konfirmerte. I 1868 fortel prosten at det møtte fram 179 skulepliktige over 12 år. "De katekiseredes af samtlige Lærere, der hver overhørte Børnene i sin Krets." Men han seier ingen ting om kor flinke ungane var. Det uttalar han seg ikkje om i 1873 heller, da det møtte fram 261 skulepliktige, som først vart overhørt av lærarne sine og så av visitator. I 1875 heiter det berre at "Sognepræst Arnesen samtalede med den talrigt fremmødende Ungdom". Dette er noko som går att i meldingane desse åra, at svært mange møter fram, både av skuleungar og av konfirmert ungdom. Biskop Grimelund nemner det samme etter visitasen i 1879, da biskopen sjøl "samtalede med den talrige Ungdom". I 1885 var det sokneprest Schelderup som først "samtalede med den talrigt fremmødende i de siste 3 år konfirmerede Ungdom", og prosten overtok etterpå. Av og til nemner visitasmeldingane at somme elevar fekk lære å skrive i skulen, men enda i 1850-åra var dette eit lite mindretal. I 1851 nemner prosten lærarane i bygda, kor mange elevar dei hadde og kor mange av desse som fekk lære skriving. Av kring 500 elevar var det berre 58, og tradisjonen sannar at svært få fekk skrive. And Stolsmo, f. 1840 fortalte at det i skuleroden der ho gjekk, Likroken Eide, var berre somme av gutane som fekk skrive, ingen av jentene. Sjøl lærte ho det av ein onkel. På Holla var det på samme måte, nokre få gutar fekk skrive, fortalte Ingeborg Ellevsdotter, f. 1853, enda det der var ein seminarist som lærar. Det var nok mange som meinte at jentene ikkje hadde bruk for å skrive. Men det var etter kvart litt meir vanleg at ungane skulle lære å skrive. Etter visitasen sommaren 1859 skriv prosten nokså upresist: "den større Del undervises i Skrivning og en Del i Regning." Og med landsskulelova i 1860 vart både skriving og rekning obligatoriske fag. Likevel drog det nok ut før dette vart fullt gjennomført. Meldingane fortel ikkje noko om kor fort det gjekk, men frå slutten av 1860-åra var det vel stort sett slik at alle fekk lære å skrive, også jentene. Når det også etter 1900 var fleire eldre som skreiv under dokument med påhalden penn, så var det nok helst slike som hadde gått på skulen i 1850- eller 1860-åra. I 1893 heldt biskop Skaar visitas, og han sa si meining om kunnskapsnivået: "Saavel Heims Sogn som Hovedsognets Børn havde antagelig Kristendomskundskab, som hos en del syntes liden nok. I Læsning stod begge Sogns Børn tilbage, og Visitator haabede at der snarest fra hver Skoles Side bliver lagt mere vegt paa at lære Børnene at læse." Biskopen var meir fornøgd med den konfirmerte ungdommen, "hvis Kristendoms• kundskab var god eller meget god". I Vinje var det gode kunnskaper hos ungdommen, men også der var det dårleg med lesinga. Lærebøkene i skulen var "Luther lille Katekismus, Vogts lille Bibelhistorie og Sverdrups Udgave af Pontoppidans Forklaring". I 1895 heldt prost Frost visitas. Om overhøringa fortel han berre kor mange barn som møtte frem. Men ved visitasen i 1897 fortel biskopen at ungane hadde "Forsvarlig Kristendoms- kundskab og færdighed i Læsning og Sang. Konfirmantane hadde gode kunnskapar. I 1899 var det atter prost Frost som visiterte, og han fortel at det av 230 konfirmantar møtte fram 74 til overhøringa. Biskop Skaar heldt visitas i Hemne i august 1901. Han let prosten ta overhøringa i Heim første dagen. Da var det slik storm at berre få kava seg fram til kyrkja, og dei kom ikkje i gang med overhøringa før halv sju om kvelden. Da hadde somme reist heim att, berre 11 ungar var igjen og fekk vise kva dei kunne, og dei var flinke både i kristendomskunnskap, lesing og song. Da biskopen sjøl tok overhøringa i Hemne-kyrkja dagen etter, hadde stormen løya litt, men uveret var framleis slik at det vart lite folk som møtte fram, såleis berre tredjeparten av dei skulepliktige ungane. Eine læraren var i militærtjeneste, den andre på sløydkurs og den tredje hadde nettopp flytta til Molde (Bernt Sunde), så biskopen vart åleine om overhøringa. Ungane hadde gode kunnskapar, skriv biskopen. Protokollen er underskrive av: J.N. Skaar, J.C. Frost, Søren Dahl, John Moe,Trond O. Lenes , Anders J. Lian, Ole E. Barhals, Peder Chr. Kirksæter, Johs. Engen, John J. Brækken. I september 1904 heldt den nye prosten, P.F. Aarvold visitas. I Heim var prosten fortørna over at klokkaren, Myrholt, ikkje møtte fram, og presten, Søren Dahl, vart pålagt å kreve ei forklaring av han for "udeblivelsen" og sende inn til prosten. Men han var godt fornøgd med kunnskapane hos skulebarna, både i lesing og song, i kristendomskunnskap "dels meget god". I hovudsokna og i Vinje roser han også barn og ungdom for "gjennemgående" gode kunnskapar. Våren 1908 skulle biskopen halde visitas i Hemne, men fekk forfall, så prost Aarvold måtte ta det. Bull-Hansen hadde da avløyst Søren Dahl som sokneprest. Som vanleg skulle det vera overhøring av konfirmantane frå dei to siste åra, men det møtte berre 42 av 145 i Hemne-kyrkja. Prosten skriv ingen ting om kunnskapane hos desse konfirmantane. Frå visitasmøtet etter gudstjenesta fortel han mell.a. at det har gått framover med edruskapsarbeidet i bygda, "særlig med arbeidet for totalafhold". Så var det overhøring av skulebarna 1.—4. juni. Lærarane møtte med klassene sine i kyrkja,og prosten seier si meining om korleis dei greidde det. Først i Hemne: Elias Moe møtte med 47 av sine 60 skulepliktige. "Hans fremtræden var naturlig. Børnene fulgte godt med, og flere gav ret gode svar." Anders Indseth snakka for lågt og fekk ikkje ungane riktig med. Anders Klungervik møtte med 45 av sine 49 frå Holla. Han fekk ros forvel planlagt undervisning. Men det var smått stell med songen i Hemne-kyrkja. I Heim møtte Bjørndal med nesten all ungane sine frå Åstfjorden. "Med sin lange øvelse hadde han nokså let for at komme i kontakt med sine elever." Ein vikar, M. Lyng, "talte både for høit og for meget seiv, ligesom hans fremtræden manglede ro," syntes prosten. Og samtalen om Den hellig ånds gjerning vart for lang. Men Lyng hadde med alle sine 28 elevar. I Snillfjorden hadde Lars Johnsen også alle elevane sine med til overhøringa, 41 i alt. Han hadde lagt "adskillig arbeide på sin undervisning, og børnene var nokså flinke." I Vinje var det 2 laararar: "L. Sødahl havde samtlige 22 elever på en nær til stede, talte hjertelig og med den erfarne lærers færdighed med disse om den hellig ånds udgydelse på pinsefesten. Sangen var upåklagelig." Den nye klokkaren, Johan Kjønsvik, møtte med alle elevane frå kretsen sin. "Hans fremtræden var tækkelig," og hans samtale med barna om den andre artikkelen "viste at han havde et godt og praktisk greb på undervisningen," Så skriv prosten at han i alle kyrkjene hadde snakka med kvart enkelt barn etter at vedkommande lærar var ferdig med samtalen. Biskop Bøckman hadde visitas i Hemne 1910, 1914 og 1919. Han fortel om godt frammøte av barn og ungdom til samtale i kyrkjene, men han skriv ingen ting om sitt inntrykk av kunnskapsnivået hos dei unge. Han heldt møte med lærarane, der det var samtale om kristendomsundervisninga. Ein lærar som var med der (Lars Sødahl), fortalte at fleire spurte biskopen til råds når det galdt å gjennomgå det sjette bodet, noko som fleire syntes var vanskeleg. Da sa han: "Jeg kan ta for meg dette under samtalen i morgen, så dere kan høre hvordan jeg forsøker å løse problemet." Det var visst fleire som syntes dette var til hjelp. Biskop Gleditsch visiterte Hemne saman med prost Traasdahl i juni 1927. Han skriv at kristendomskunnskapen hos barn og ungdom var "over middels" eller "almindelig god". Eit personleg minne frå denne visitasen kan ein nemne: Somme av skulane hadde landsmål til hovudmål og somme bokmål. Biskopen merka seg den målform kvar elev brukte når dei sa fram katekisme- eller bibeltekster, og han spurte og førte samtalen på den målforma, like lett og naturleg i begge mål. I 1933 heldt biskop Johan Støren visitas. Han hadde ikkje følgje med nokon prost, for sokneprest Prøsch var da prost. I Heim hadde klokkaren, Lars Belsvik, samtale med barn og ungdom, "som fulgte vel med og la for dagen gode kunnskaper". Det samme var tilfelle i Snillfjorden, der fru Lena Volden førte samtalen med konfirmert ungdom og skulebarn. I Hemne-kyrkja hadde biskopen sjølv samtale med barn og konfirmert ungdom, "som fulgte vel med". I Vinje "begynte lærer Hofset en samtale om budene", og biskopen heldt fram med samtalen. 45 skulebarn og 10 konfirmantar svarte godt for seg. På lærarmøte i prestegarden møtte 16 av 21 lærarar i prestegjeldet. Foredrag av klokkar Bergem og ein interessant samtale. I september 1939 heldt biskop Støren atter visitas. Han skriv da at "Barna var interesserte og fulgte godt med, men var litt tilbakeholdne". På lærarmøte i prestegarden møtte 14 av 23 lærarar. Lærar Eide heldt foredrag, og det var ein interessant samtale etterpå. Etter visitasen i mai 1949 skriv biskop Fjellbu at det møtte 300—350 barn, "flere under skolepliktig alder. Mange gav gode svar og viste at de hadde lært sin barnelærdom" (i Hemne k.), og "barna kom godt i gang med å svare, de var flinke og kvikke" (Heim k.). 1 Vinje: "Barna var noe tilbakeholdne, men viste etter hvert at de kunne ikke lite av sin barnelærdom." På lærarmøte i prestegarden var 21 av dei 26 lærarane i bygda med, og så 4 pensjonerte. Harald Eide heldt foredrag, og det var ein interessant samtale om kristendomsundervisninga. Om biskop Godals visitas i 1963 blir det berre fortalt at han hadde samtale med barna, ingen ting om hans inntrykk av kunnskapane dei hadde. Om visitasen i Heim står det at "Samtalen med , barna gikk forholdsvis lett og utvunget". Og i Vinje: "Barna var oppmerksomme og ivrige i sine svar." På lærarmøte med biskopen heldt Oskar Straum innleiingsfore- drag om timetalet i kristendomsfaget og kom inn på føremålet med undervisninga, som ikkje berre skulle gje kunnskapar, men "gje næring for barnas livssyn og liv". Det gav høve til ein interessant samtale, som biskopen takka for. Slik tankeutveksling om sentrale pedagogiske spørsmål var vel noko av det viktigaste som kunne koma ut av ein bispevisitas. Og mange visitasmeldingar vitnar om at det her vart gjort eit verkeleg kulturarbeid.

"Stølklokkaren" Lars Arntsen Lian, lærar i Hemne 1828-71, klokkar i Vinje. Den eldste læraren vi har bilete av. Foto: Nils Sødahl, Lenes. VIDARE SKULEGANG ETTER FOLKESKULEN

I gammal tid var det ikkje lett for landsungdommen å få meir opplæring enn det som den gamle folkeskulen gav. Det hendte at somme lærarar tok seg til å gje konfirmert ungdom litt ekstra undervisning, særleg etter at bygda fekk seminaristar som sjøl hadde noko meir kunnskapar enn dei gamle omgangsskulelærane. Slik ekstraundervisning gjekk gjerne ut på å førebu ungdom for lærarskulen eller underoffiserskulen, som på 1800-talet var nesten einaste utvegen til å få ei yrkesutdanning. For den som hadde lite pengar, var underoffiserskulen særleg høveleg fordi han var gratis. Det gjekk lang tid før jentene i det heile kom på tale til noko slags yrkesutdanning. Først i 1860-åra gjekk to ungdommar i Hemne på eit kort kurs hos seminaristen Peder Sivertsen før dei reiste til Klæbu seminar i 1863. Det var Peder Strand og Lars Sødal (Lars vart sjuk og måtte reise heim att, han gjekk seinare på den private lærarskulen hos prost Bødtker i Støren. Men Strand fullførte kurset i Klæbu og tok eksamen der 1865). Eit kommunalt tiltak for litt vidare skulegang vart gjort i 1871, da skulestyret vedtok at det ved fastskulen på Kjørse skulle vera 4 veker "videregaaende Undervisning". Formannskapet gjekk med på å løyve 3 Spsl. og 12 skilling til lærarlønn for kurset. Seinare finn vi ikkje meir om dette, så det er uvisst om det vart fleire slike kurs. Så var det amtsskulen, som flytta omkring mellom bygdene. I Hemne var skulen første gong i 1880—81 og heldt til i daglegstua hos Ole Eriksen Holden. Skulen hadde berre denne eine stua til undervisningsrom. Men om det var lite plass og vanskelege arbeidsvilkår, så var det likevel ein god skule, for det var ein makelaus lærar, ein pedagog av Guds nåde. Karenus Hagen var høgskulemann og idealist, ein som gjekk heilt opp i arbeidet og ikkje kunne tenkje seg noko herlegare arbeid enn å undervise vaken, kunnskapshungrande ungdom. Gjennom 35 år flytta han rundt i bygdene med amtsskulen, heilt til sin død i 1913. Han vekte ungdommen til allsidige interesser og stimulerte til aktivt arbeid for det dei såg som rett og verdifullt. Ein av elevane hans frå dette kurset på Holla, John Størseth, fekk sjøl gjort ein kulturinnsats som lærar på Vinnøra lenger uti 1880-åra. I 1893-95 var amtsskulen atter i Hemne, med Ole Hansen som styrar og Karenus Hagen som andrelærar. Ole Hansen var ein pedagog av samme slag som Hagen, og desse to skapte ein make• laus god skule, som gav elevane levande kunnskap og åndsvokster. Hansen heldt også eit 10 vekers kurs for utdanning av lærarinner. Ei så særmerkt og drivande lærarinne som Berit Tynsø gjekk på kurs hos Hansen. Dei fleste av elevane på amtsskulenl 893-95 var hemnværingar, eit par av desse tok amtskulen som førebuing til lærarskulen på Levanger: Anders Moe og Ellef Sødahl. Jentene kom ikkje med på amtsskulen 1880 81. Dette fortel ei som gjekk på omgangsskulen i Snillfjorden på den tid. Karen Skorild, f. 1875, skriv slik om dette: "Det var en ambulerende amtskole, og enkelte sendte sine sønner dit, men ingen av oss fikk anledning til noen videre utdannelse" ("Minner 1965"). Jentene var utafor, men neste gong, i 1893-95 var det jenter med, og dei fekk jamvel undervisning i handarbeid. Dette fortalte Helga Ljøkjell, Orkdalen, dotter til Anders Jakobsen i Hemne: "Både mor og far gjekk på denne amtsskulen. Mor var ei yngre søster av lærar John Størseth på Vinnøra. Ho og dei andre jentene fekk timar i handarbeid", sa ho Helga. Da amtsskulen for tredje gong kom til Hemne, 1914—16, var det full jamstelling for jentene. På første årskurset, 1914-15, var det 24 gutar og 20 jenter, så det var bra jamvekt mellom kjønna. Skulestyrar Jørgen Reitan hadde permisjon på denne tid, så andrelæraren, Eirik Øverås, styrte skulen, og Tore Steinvoll var andrelærar, begge frå Romsdalen. Det var 6 utanbygds elevar, elles hemnværingar. Skulen heldt til i dei gamle kommunelokala i bankbygningen. Der kunne det vera trongt nok for så mange elevar, og det var ikkje plass for formingsfag. Flokken var delt i 2 klasser, noko etter som elevane valde landsmål eller riksmål i skriftlege arbeid. Øverås hadde nokre timar engelsk for dei som ønska det, elles var det vanlege lesefag. I god folkehøgskuleånd la Øverås stor vekt på "det levande ordet". Han vart seinare folkehøgskulestyrar, på Nordmøre og i Elverum, og det var nok det arbeidet han likte best. Mange foredrag som han heldt, gjorde sterkt inntrykk på oss unge. Tore Steinsvoll var ein smålåten og stillfarande kar, men ein flink lærar, han 6g. Øverås søkte ein gong skulestyret om stønad til a halde ein kulturkveld, der det mellom anna var opplesing av landmålslitteratur. Allereide for hundreårsskiftet vart det halde korte kveldskurs for ungdom. Det var ivrige lærarer som dreiv dette, oftast utan noko slags lønn. Her må vi atter nemne John Størseth på Vinnøra, og vi må ta med noko av bakgrunnen for hans arbeid. Om opphaldet ved Klæbu seminar skriv han mellom anna: "Et flerårig samvær med en slik flokk unge mennesker, alle besjelet av den samme tanke, den å bli lysbærere for de mange glemte bygdelag i Norge pa den tid, gav inspirasjon og følelse av ansvar" (etter Markus D. Wessel i Årbok for Fosen 1975). Det var vel dette ansvaret for opplysningsarbeidet som gjorde at han dreiv både privatskule for yngre og kveldsskule for vaksne i 1 880-åra. Kommunen gav ikkje mykje stønad til slike kveldskurs i eldre tid. Det far vi inntrykk av etter eit møtereferat i skulestyret 22. oktober 1903. Lærar Johannes Hestnes, som da hadde slutta i posten og levde på vartpengar, bad skulestyret støtte hans søknad om tilskott fra amtet til kveldskurs. Ein fjerdedel i lokalbidrag var samla inn privat, lokale, lys og brensel var skaffa privat, garantert av husflidsskulestyrar Alstad. Da seier skulestyret: "Når det ikke koster noget, da har skolestyret selvfølgelig ikke noget imod dette". Men seinare, i 1908, fekk Hestnes likevel litt stønad frå skulestyret til kveldskurs. Kor mange slike kurs som var i gang i bygda på denne tid, har vi ikkje oversyn over, men det var nok fleire kurs. Sikkert veit vi at Johan Bjørkås heldt kveldskurs på Eide skule vinteren 1915 (skulestyremøte 18. januar 1915). Mange gjekk på dette kurset, yngre og eldre, folk frå Eide og Likroken og heilt fra Lenesgrenda. Fleire var over tretti år. "Han Bjørkås va flink te å ler' frå sæ", seier ho Marit Sinnes og livnar til ved minnet om ungdomstida og gleda ved a lære meir. "Vi skreiv stila og rekna vanskeleg stykkjo. Det va artegt", smiler ho. Dette er eit lite glimt av korleis ungdommen i bygda tok imot det tilbodet kveldskursa gav. Elles sette skulestyret i gang framhaldsskule kurs ei tid etter 1900. 6 eller 8 veker, seinare 12 vBker eller meir. Den som skriv dette gjekk eit 6 vekers kurs på Buktaåsen i 1912, straks etter nyttar. Anders Moe var lærar, og det var mange elevar, frå nykonfirmerte til store vaksne karar. Jentene vari mindretal. Men slik var det ikkje på framhaldsskulekurset som Johan Bjørkås Framhaldsskule på Eide skule 1913. Lærar Johan Bjørkås, kretsformann Ola. J. Sinnes. heldt på Eide skule i Limyran 1915. Eit fotografi viser at det var 13 jenter og berre 3 gutar. I begge desse tilfella var det ein lærar i folkeskulen som heldt kurset og det var tilfelle fleire gonger, at ein lærar tok desse få vekene i tillegg til posten i folkeskulen. Men når kurset vart lengre, måtte det vera ein særskilt framhalds- skulelærar. Ofte var det ein ung mann som tok ein slik post eit år eller to med han venta på fullstendig post i folkeskulen. Framhaldsskulen gjekk på omgang mellom kretsane, for at ungdom i ømse deler av bygda skulle få lettare høve til ein gong å nå skulen nokolunne nær heimen sin. Og med ambulering vart det lettare nok elevar. Når skulestyret gjorde vedtak om fram• haldsskule neste år, var det alltid med atterhald om at det meldte seg nok elevar, så dette var vel uvisst. Utan å rekne opp alle stadene skulen vanka omkring på i desse åra, kan vi nemne somme tilfelle: Hausten 1937 var det 12 veker framhaldsskule i leigd lokale hos Ingvald Tøndel på Lærnes, i 1939 eit like langt kurs på Kjønsvik skule. I 1942, under krigen, var framhaldsskulen i leigd lokale i bedehuset på Øra. Straks krigen var slutt, vedtok skulestyret at det skulle vera ein fast framhaldsskule med 24 vekers kurs. Dette vedtaket vart gjort i det første "frie" skulestyremøtet etter krigen, 6. juli 1945. Dette møtet vart halde heime hos Ole Bergem. Det var vel ikkje i orden med møtelokale enda. Etter atamtsskulenhadde vore i Hemne 1914 16, var det ingen flyttbar skule her før i 1933—34, dafylkeslandbruskskulen hadde kurs i Hemne med 25 elevar. Neste gong var like etter krigen, 1945—46, med 18 elevar. Da skulen kom igjen 1957—58, var det berre 13 elevar som gjekk kurset. Men elevtalet tok seg opp att noko siste gongen landbruksskulen var i Hemne, 1969—70, da det var 16 elevar. Rektor Revhaug, som da styrte skulen, var mykje interessert i bygdelivet og fekk mellom anna i stand ein bygdekveld med godt program. Det var fleire korte foredrag om bygdesoge og tradisjon, og det vart fortalt om bygda i notida, med framvising av fargebilete, og til slutt orientering om utbyggingsplanene og samtale om dette emnet. Ein verkeleg kulturkveld. Av kurs med praktiske fag må først nemnast Snekkar- og treskjerarskulen som Norsk Husflids Venner dreiv. Det var også ein skule som flytta om kring mellom bygdene og hadde kurs fleire stader i Trøndelag. I Hemne var skulen så tidlig som i 1904-09 og heldt til på Lenes med Amund Alstad som styrar. Skulen fekk nok elevar, og det vart vist fram fine arbeid av treskurd når eit kurs var slutt. I brev til kommunestyret 13. august 1909 takka Norsk Husflids Venner "for den velvilje som var vist skolen i de forløbne fem år", så bygda hadde nok gjort sitt beste for å gje skulen gode arbeidsvilkår. Kommunen sette elles i gang praktiske kurs sjøl 6g. I skulestyremøte 6. januar 1933 vart Johan Hageskal tilsett som lærar ved ein arbeidsskule på Alstad. Seinare var Steinar Alstad lærar der. I 1934 vart eit trearbeidskurs lagt til Eide krets. Ei nemd på tre medlemmer, lærar Hustadnes, Einar Eidsvoll og skulestyreformannen, skulle finne lokale og førebu kurset (Skulestyremøte 13. oktober 1933). Kurset vart halde i Eide ungdomshus på etterjulvinteren 1934 og varte i 12 veker. I 1950-åra vart det mykje drøfting av spørsmålet om framhaldsskule eller linedelt ungdomsskule. Skulestyret ville ikkje ta avgjerd om dette før saka var grundig undersøkt, så ein kunne vite noko om kva som var best. I møte 5. november 1958 vart det gjort vedtak om å sende ein deputasjon til Oslo for å konferere med Forsøksrådet. Ordføraren skulle reise saman med to medlemmer av framhaldsskulenemnda, Jon Lenes og Reidar Kattem, som da var skuleinspektor i Heim. Karane som reiste fekk truleg eit positivt inntrykk av opplysningane om ugndomsskulen, for skulestyret vedtok seinare at Hemne saman med dei andre kommunane skulle gjera forsok med linedelt ungdomsskule på Sodin (Mote 20. februar 1959). Det heldt fram med forsøk, og da lova om niårig skule kom, vart det fast ordning med 6-års folkeskule og 3-års ungdomsskule. Men dei mindre kretsane fekk ha 7. klasse ved folkeskulen sin, Vinje, Svanem, Stamnesdalen og Nyland i Taftøysundet. Planene for ein sentralskule i midtbygda hadde vore drøfta lenge, både plassen for skulen og kor stor han skulle vera. I 1951 vedtok skulestyret at han skulle byggast så stor at det også kunne bli plass for framhaldsskule som til da ikkje hadde hatt nokon fast tilhaldsstad. Og skulen skulle byggast ved Kyrksæterøra. Etter samråd med statsarkivar Todal og andre vart skulen kalla Sodin, eit namn som har kulturhistorisk interesse (Jfr. Kirkjusodin og Vestsodin på kvar side av elva, utvikla til Kjørse og Vesse i uttalen). Sentraliseringa gjekk sin gang, etter at Sodin skule var ferdig og innvigd av skuledirektoren 14. oktober 1955. Ikkje utan protest vart fire utkantskular nedlagde og elevane henta i bussar frå Lian, Holla, Kjønsvik og Eide. Til ungdomsskulen blir elevane kjørt nokså lange vegar, slik som frå Vinnfjorden, Engdal og Rodal, og frå lengst uti Røstkvervet. Men dette gjeld berre elevar i 8. og 9. klasse, da utkantskulane får ha elevane sine 7. året. Med aukande elevtal} har sentralskulen vorte utvida og påbygd fleire gonger. Trengst det enda meir plass, kan det kanskje koma på tale å la gamle kretsar få ha småskule for yngste elevane, slik det no blir gjort fleire stader. For utkantgrender er slikt ei kulturvinning. Eit viktig utdanningstilbod for ungdommen fekk bygda med "Yrkesskolen for fiskere", som kom til Hemne i 1946 og var der til 1964, da skulen flytta til Trondheim. Men alt to år tidlegare, i 1962, fekk bygda Yrkesskole for voksenopplæring, som framleis er her. Denne skulen er for ungdom over 20 år og har til vanleg kring hundre elevar, fordelt på to halvårskurs, fem månader om gongen. Det er varierande kurs med mange slags tilbod for elevane, vanlege yrkesskulefag, også for handverk og industri, handel og kontor, i skulebygningen på Stølan. Frå hausten 1974 kom det til eittårig kurs i maskin og teknikk, som har fått innreidd verkstad i nybygget til Hemne og Orkdal billag på Øra. Rektor ved yrkesskulen, /. Lyder Grønbech, har gjennom 30 år hatt ansvaret for å bygge opp og leie Yrkesskolen for voksenopplæring i Hemne. Eittårig kurs for husstell og søm har lokale på Sodin skule. Frå 1973 er det i gang "Ettårig grunnleggende kontorklasse", der elevane kan få den første handelsskuleopplæring. Liksom kurset for maskin og teknikk har det lokale i nybygget til Billaget. Heilt nytt i 1976 er Toårig kombinert grunnkurs. Det er ei klasse, som er delt i to grupper i ein del timar, ei gruppe med yrkesfag handelsfag, den andre gruppa med husstell. Etter to år kan elevane koma inn i andre klassa på gymnaset og få artium etter fire år, og da med noko yrkesopplæring i tillegg til den vanlege gymnasutdanninga. Alt i alt har ungdommen i Hemne no mange og varierte tilbod for vidare skulegang etter folkeskulen og har gode vilkår for yrkesutdanning i fleire leier, og mange nyttar seg av dette. Og så er det Friundervisning, som både yngre og eldre kan ha interesse og glede av. Arbeidernes Opplysningsfond har ei avdeling i Hemne, "AO-foreningen for Hemne", som i fleire år har drive med kurs i mange emne, teoretiske og praktiske fag av mange slag, kurs frå 9 og opp til 195 timar. Og no har "Hemne Friundervisning, tilsluttet Folkeuniversitetet" starta med kurs. Det er noko vanskar med økonomien i starten, som laget vonleg kan vinne over. I kursplanen for 1976-77 er det oppført ikkje mindre enn 44 ulike kurs, så her er mykje å velje mellom. Det er mange som søkjer til kursa som Friundervisninga driv. Samfunnshus skal vera til hjelp for mange kulturaktivitetar. Hemnværingane har vist interesse for å få til samfunnshus og har ofra tid og pengar på det. Vinje var først ute og fekk sitt samfunnshus i 1962, to år før kommunesamanslåinga. Både bedrifter, organisasjonar og private gav pengar eller materialer, og somme var med i dugnadsarbeid. Og med bra tilskott av tippemidlar fekk dei i stand rom ved skulen på Vinnøra til bruk som samfunnshus. Det er ein institusjon med sitt eige styre, som rår over huset i samarbeid med skulen. Ni år seinare fekk midtbygda sitt samfunnshus ved Sodin skule, i 1971. Her var det 6g organisasjonar og private som gav pengar til huset med å kjøpe partar i det. Og kommunen fekk vanleg tilskott av offentlege midlar. I samfunnshuset er det ein stor forsamlingssal, som også er nytta som gymnastikksal for skulen. Og det er mindre rom for ømse aktivitetar som foreningar og lag har høve til å drive. Samme funksjon som samfunnshusa har Grendehuset på Holla, reist av hollabyggene sjølve. Det er eit praktisk og triveleg hus, som er mykje nytta til møte og anna i grenda. Der har også Fosen historielag hatt årsmøte og fest. BØKER OG LESELYST HOS FOLK. BIBLIOTEKSTELL

Soga om boksamlingar i bygda går langt tilbake i tida. Visitasmeldingar fortel at Vinje sokn så tidleg som i 1844 hadde fått "Midler af oplysningsvæsenets Fond til Bogsamlinger som benyttes flittigen". Og sokneprest Heyerdahl meinte at det snart ville bh boksamling også i hovudsokna, og det "efter en temmelig stor Skala, da der er tegnet Bidrag af henved 70 Spesidaler". Den ivrige opplysningsmannen Heyerdahl hadde sikkert sjøl gjeve rikeleg til denne innsamlinga. Både i 1855-60 og først i 1860-åra fortel visitasmeldingane om det samme, om boksamlingar "som benyttes flittigen", eit godt vitnemål om leselyst hos mange alt på den tid. I 1879 hadde boksamlingane fått stønad av offentlege midlar, men merkeleg nok høyrer vi ikkje om det seinare. Det ser nesten ut til at offentleg stønad til boksamlingar fall bort sist på hundreåret. Men det vart samla inn private midlar til bøker. I Vinje greidde den merkelege læraren John Størseth å få til ei lita boksamling. Hans "Ynglingeforening" heldt fest og basarar og fekk samla pengar til innkjøp av bøker, eit eineståande tiltak av Størseth og foreninga hans. Om det vart gjort noko liknande i andre deler av bygda er vanskeleg å vite. Derimot veit vi at stortingsmann og emissær Lars Eide kort etter 1900 greidde å skaffe Eide skule ei barneboksamling. Det var med han sat på Stortinget i 1906. Andre skular kom vel etter seinare. Og gjennom dei siste mannsaldrane har det utvikla seg eit moderne bibliotekstell i Hemne, med ein rik og allsidig bokskatt i avdelingane kring i bygda. Og skulane er vel utstyrt med høvelege boksamlingar. Mange låner bøker i biblioteket, og somme nyttar høvet til å studere bøkene i lesesalen, når den er open. Det blir sendt bokkassar til aldersheimar og helsesenter og andre stader som har bruk for særskilt service for å få tak i bøkene. Bibliotekaren ved hovudboksamlinga på Øra har uttala at det er bra med utlån, så ein kan vonleg seie som biskopen sa i 1844 — og seinare — at bøkene "benyttes flittigen", eit uttrykk for leselyst hos mange av bygdefolket. INTERESSE FOR KUNST I FORMER, FARGAR OG TONAR

Det finst mange vakre ting av bygdekunst frå gammal tid i Hemne. Det er treskjering på skåp og anna innbu, treauser, smørformer, mangeltre og mange slags reiskapar. Det er rosemåla ølbollar, fine hesteselar, styrsledar og anna som viser at den som laga det hadde sans for form og farge og hadde evne til å gje uttrykk for dette. Og det var folk som tok seg tid til å gjera bruksting vakre. Eksempel på dette har vi mellom anna i den vakre skapen på Hafsmo, som opphaveleg var frå Mo og ber årstalet 1753. I samme klasse er ein styrslede på Lian, laga i Røstlia 1831 (Fargefoto av begge i Hemneboka, band 1). Elles kan ein sjå så mange fine gamle ting av treskjering og rosemåling i bygda, og ein god del finn vi i bygdemuseet. I seinare tid har det gått for seg ei fornying av denne kunsten. Fleire har laga vakre ting, inspirert av dei gamle mønster. Her må vi først og fremst nemne Amund Alstad, som var styrar av treskjerarskulen på Lenes 1904^)9. Alt før den tid hadde han gjort ein innsats med å hjelpe yngre i gang med treskjæring. Amund Alstad var vel ein av dei finaste kunstnarane på dette området som bygda har fostra, og han fekk mykje å seie for bygdekunstnarane først på hundreåret og enda lenger. Mange gjekk i hans fotefar, og vi kan berre nemne somme av dei. Anders Hunnes vann fleire premiar for treskjering på utstillingar, og fekk førstepremien på ei husflidsutstilling i Orkdalen 1905. Han arbeidde også ei tid for konsul Thams på Bårdshaug i Orkdalen, og mange meiner at noko av det finaste av treskjering i samlinga på Bårdshaug er det som Anders har laga. I heimen hans på Eide er det mellom anna ein overlag vakker skåp etter han. Av dei yngre treskjerarane må vi nemne Henrik Kaarø og Bjarne Lenes, som begge har laga fine treskjerararbeid. Mest aktiv med treskjering og rosemåling er vel Arne Lenes, som lenge var sløydlærar og dreiv treskjering ved sida av. Etter at han vart pensjonist, har han i fire år drive med kurs 2—3 gonger for året. Det er populære kurs som mange vil vera med på, både kvinner og menn. Det viser ein veldig interesse for treskjering hos mange yngre. Det er også interesse for rosemåling, biletvev, prydsøm, keramikk, smijarnsarbeid og anna praktisk arbeid der sansen for kunst kjem fram. Mange søkjer til kurs som AO-foreninga for Hemne og Hemne friundervisning set i gang med slike kursemne. Song og musikk har også ei soge i Hemne. Visitasmeldingane både før og etter hundreårsskiftet viser at bisp og prost la vekt på at ungane kunne lesa høgt og tydeleg, og at folk kunne synge. Her var nok salmesongen i skule og kyrkje det viktigaste. Ungane måtte lære mange salmar, og dei skulle synge salmane. I 1893 klagar biskop Skaar over at det stod dårleg til med lesing og song "for begge Sogns Børn". Prost Frost var meir fornøgd i 1895: "Børnenes færdighed i Læsning og Sang var forsvarlig", skriv han. Biskop Skaar var også bra fornøgd i 1901. I meldinga fortel han at barna var flinke både i kristendomskunnskap, lesing og song. Fullt så bra var det ikkje i 1908, da biskopen syntes det var smått stell med songen i Hemne-kyrkja. I Vinje derimot var "Sangen upaaklagelig". Andre kjelder fortel meir om songen i bygda, kjelder som stundom gjev eit lysare bilete av situasjonen. Her må vi atter nemne læraren på Vinnøra, som før er omtala, John Størseth, som tidleg i 1880-åra dreiv med ei "Ynglingeforening", der ungdommmen kom saman i helgene "for å ha det artig", og her "fikk hver enkelt være med og underholde med foredrag, opplesning eller sang". (Markus Wessel i Årbok for Fosen 1975). Dei fleste lærarane i andre helvta av 1800-talet hadde gått på seminaret, der det var opplæring i song og noko musikk. Jamvel musikktori var eksamensfag. Når dei kom ut i skulen, brukte dei gjerne det enkle musikkinstrumentet salmodikon, med ein streng. Andre instrument fanst knapt i* nokon skule på den tid. Men mange lærarar var ivrige til å lære ungane å synge. Somme øvde fleirstemt song. Kring 1905 song vi i Limyran enkelte songar og salmar med tre stemmer, så godt vi kunne. Noko liknande var det nok ved fleire skular. Og somme av lærarane fekk til songkor i grenda. Det var andre enn lærarane 6g som fekk til korsong. Lærar Anders Indseth, son hadde storskuleposten Lian Svanem - Taftøy 1907—11, dreiv eit kor for Hemnskogen, eit godt kor som mange var med i dei fire åra Indseth var i bygda. Omkring 1910 var det eit kor i Eide krets. Dirigent var den blinde organisten Skogstad, som medlemmene etter tur henta til Arne Lenes med treskjerarkunst, skåp og tablet og ei av felene som han har laga.

øvingane og skyssa tilbake til Øra etterpå. Mange var med, og det gjekk godt i fleire år. Det var fleire små kor som gjekk godt ei tid. Jens Fjelnset var ein ivrig songar, som hadde kor både heime i Vinje og i Eidskretsen. Dette siste hadde kring tjue medlemmer, som hadde mykje glede av songen utover 1930-åra. Det var vel krigen som Sele med rose• måling frå Hofset. Foto: H.S.

gjorde slutt på dette koret i 1940. Klokkar Ola Bergem, som var i Hemne 18 år, dreiv eit stort kor i midtbygda. Det var i gang heilt til han reiste frå bygda i 1949. Dette koret vart avløyst av Hemne misjonskor, som framleis er i gang. Når det gjeld musikken, må vi nemne ein merkeleg mann frå førre hundreåret, "Brekkguten", Ola Nilsen Brekken frå Vinje, f. 1825. Han var einaste son og skulle ha garden etter faren. Men han dugde ikkje som bonde, ein upraktisk kunstnarnatur. For han var det berre felespelet, sjølve livet. Søstra, ho Ann, måtte ga garden. Sjøl fekk han ein liten plass under garden, skulle ha den på livstid. Men han var sjeldan der, vanka vidt omkring i fleire bygder, spela til dans i bryllaup og andre lag. Stundom fekk han litt betaling for spelet, men ofte ingen ting - anna enn brennevin. Tok til å drikke og var vel heller forkommen somme tider. Når han flakka omkring med fela, var han ofte i Hemne, der han hadde mange skyldfolk. Heime i Brekka fekk han god hjelp av Ann, søster si. Denne omflakkande karen var ein stor kunstnar, som kunne trollbinde folk med spelet sitt. Han gjorde også lykke med konsert på Øra ein gong. Men han oppnådde ikkje å få spela for storfolk og i sjølve hovudstaden, slik som Myllarguten frå Telemark, enda han kanskje var like stor kunstnar. Eit bygdegeni som var for tidleg ute med kunsten sin. Frå seinare tid må vi nemne Oddmund Alstad, ei eldsjel for song og musikk. Svært ung tok han til å dirigere songkor. No er han tilsett av kommunen i halv stilling med ansvar for songen og musikken i bygda. Han har eit kor i midtbygda og eit i Vinje, og så musikkorps. Dessuten leier han skulemusikken ved Sodin og Vinje og eit felles korps for Svanem og Stamnesdalen skular. Ved å lønne ein mann til å ta seg av song og musikk i bygda har kommunen vist vilje til å gje denne kulturaktiviteten gode arbeidsvilkår, til glede for så mange. Det er elles mange flinke songarar i bygda, slike som kan skape stemning når folk kjem saman til møte og fest. Det er uråd å nemne alle som kunne ha fortjent å få namnet sitt med her. Men dei seks brørne Bjørkøy må bli omtala særskilt. Det er eit eineståande tilfelle av songarevne i ein og samme familie. Desse brørne har gjort Hemne kjent vidt utover med songen sin, og med konsertane sine har dei stimulert interessa for songen og gleda ved songen hos sambygdingane sine. Det skulle høve bra å avslutte kultursoga for Hemne med dette kapitlet om kunsten, i former og fargar, i song og musikk, ein rik kulturskatt i bygda. INNHALD

Side Forord 5 KYRKJA OG PRIVATE ORGANISASJONAR I KULTURARBEIDET Prestane og lesarane. Foreningsliv SKULESTELLET OG ANDRE FAKTORAR I KULTURLIVET Frå "Omgangsskole" til "Fastskole" 52 Frå "Almueskole" til "Folkeskole" 69 Lærarane 72 Hemne lærarlag 94 Lærarlønna 103 Lærebøker. Lesebokstriden 107 Visitasmeldingar om opplysninga 116 Vidare skulegang etter folkeskulen 122 Bøker og leselyst hos folk. Bibliotekstell 130 Interesse for kunst i former, fargar og tonar 131