gjennom en årrekke, ble først gjen- nomført fra 1985. Den kom for sent og munnet ut i meget beskjedne vernetiltak Kåre Elgmork om uten betydning for bjørnen.

Som nevnt ovenfor var bjørnens fore- Bjørnen komst i Vassfartraktene i 1980-årene bjørnen i øyensynlig inne i en kritisk fase. Dette bekreftes av en ny sporingsundersøkelse utført våren 1991 med deltagelse av rofessor Kåre Elgmork har et stort mellom og -Ådal ble nesten 200 mann som til sammen gikk materiale om bjørnen i Vassfar- det i denne perioden skutt hele 20 bjørner litt under 2.000 km. Til tross for gun- Fotsaks for bjørn i Bautahaugen Samlinger. Foto: Birger Westergren. trakteneP og har publisert en mengde hvorav minst halvdelen er registrert som stige sporingsforhold ble ikke et eneste i Norge – fagartikler om temaet. Elgmork har binner. Dessuten ble minst 4 bjørner bjørnespor oppdaget. En taksering med for øvrig også bidratt med en artikkel påskutt og såret, men ble ikke gjenfunnet. bil høstene 1990 og 1991 på til sammen i Våre Rovdyr om dette (nr. 2/2005). Dette viser at Vassfartraktene skilte seg vel 1.000 km. skogsbilveger gav heller Nedenfor gjengis utdrag fra hans artik- ut som et spesielt bjørneområde i første ikke et eneste bjørnespor eller sportegn. kel i Naturen nr. 4/1994 om den siste halvdel av dette århundret. Selv om det er vanskeligere å påvise at særnorske bjørnestammen som holdt til bjørnen er borte enn at den er til stede, i dette området av landet før den også Vassfarstammen må oppfattes som en er det nå likevel grunn til å frykte at mest kulturhistorie her ble utryddet. relikt av en større bjørnepopulasjon som bjørnen er forsvunnet fra Vassfartrak- på 1700- og 1800-tallet var utbredt over tene. Dette understøttes ytterligere av Fra et seminar i Hedalen i Valdres om arten i vår natur- og kulturhistorie I sorenskriverprotokoller for perio- store deler av Østlandet, også i lavlandet. at Foreningen Våre Rovdyr utlovet den 1733–1845 fins det opptegnelser Bjørnen holdt seg derfor neppe lenger i 5.000 kr. til den som kunne påvise en om utbetalte skuddpremier for bjørn Vassfartraktene fordi det var et gunstig sporrekke av bjørn på vårsnø i Vassfar- i Norge. Det viser at det på Østlandet område ernæringsmessig. Vassfartraktene traktene i 1993. Våren 1994 ble beløpet ble utbetalt et stort antall skuddpremier ble et tilfluktsted i et vanskelig tilgjen- økt til 6.000 kr. Denne premien ble ikke Av Naturhistorisk nettverk i arrang­ kirke som er knyttet til perioden like etter for bjørn i prestegjeld på lavlandet som gelig villmarksområde under den store forsøkt hevet noen av årene. erte den 31.8.–1.9.2007 et seminar om Svartedauen og kan spores i litteraturen Norderhov, Sigdal, Rollag og Sandsvær. avskytningsperioden på begynnelsen av Paul Granberg brunbjørnen i vår natur- og kulturhist­ minst 250 år tilbake i tiden. Både i Norge Under den store avskytningsperioden 1900-tallet. Men bjørnejegerne nådde Bjørnestammen i Vassfartraktene er et orie. Samlingen ble holdt på Solstad kafé og Sverige var det vanlig med bjørne- fra ca. 1850 til 1910 ble bjørnen utryd- også disse traktene, og vi fikk en særlig klassisk eksempel på utryddelse av en Viggo Ree i Hedalen i Valdres og samlet 27 deltag­ skinn i kirker. De tjente ofte som et teppe det over størstedelen av landet. Fram hard avskytning av binner fra 1920 til dyrepopulasjon. Først hard avskytning ere. Det var direktør ved Valdresmusea, presten kunne stå på, eller det ble lagt mot 1930 var det bjørn igjen bare i 1946. Etter 1950 ble området invadert av og reduksjon i antall, så isolering i små Birger Westergren Torveig Dahl, som ønsket oss velkommen ved alterringen. Kirkegulvet var kaldt noen få områder i meget tynne bestan- moderne skogsdrift med utbygging av et populasjoner med etterfølgende forrin- og fortalte litt om museene som sto bak om vinteren i gamle dager! Det er ofte der. Den viktigste av disse reststam- nett av skogsbilveger, og noe seinere av gelse av leveområdet ved menneskelig seminaret. knyttet sagn til disse skinnene og mange mene var Vassfarstammen. Det viser hyttebygging. Dette hadde negativ innfly- virksomhet og forstyrrelse. Om Vass- er omtrent identiske i Norge og Sverige. antall fellinger i Sør-Norge i perioden telse på de bjørner som var igjen(Naturen fartraktene også i fremtiden vil være Innledningsvis presenterte konservator Bjørnelabber og bjørneklør ble også ofte 1923–1956. De var konsentrert nettopp 1977). En verneplan for Vassfaret og uegnet som leveområde for bjørn, vil Jahn Børe Jahnsen ved Valdresmusea oppbevart i kirker. Til disse var det knyttet om Vassfartraktene. På et lite område bjørnestammen som det ble arbeidet med bare ettertiden kunne vise. bjørnen i tro og kult. Han tok utgangs- overtro om helbredende virkning og at punkt i sagnet om bjørneskinnet i Hedalen de spesielt hadde positive virkninger for Det er beregnet at bjørne­ gravide kvinner som skulle føde. Denne bestanden på den skandinav­ overtroen holdt seg levende helt inn på iske halvøy talte rundt 5.000 1900-tallet. dyr omkring 1850 – hvorav ca. All overtro om bjørnen har antakelig sin 65 % befant seg i Norge. Den bakgrunn i at bjørnen er et forholdsvis siste helnorske bjørnestammen stort og sterkt dyr med mange menneske­ lige trekk. Man mente imidlertid at fantes i Vassfaret i grense­ bjørnen i utgangspunktet var forbundet traktene mellom med onde makter (Djevelen selv) og måtte innom kirken for «rensing» før dens og Oppland. Den ble utryddet kraft kunne brukes i helbredelsesøyemed. som et resultat av lokalt enga­ Som en artig detalj i en beskrivelse fra Sverige heter det at «odyr trivst inte i sjement, manglende naturfor­ björnskinn». Det var fra en tid da lopper ståelse og sviktende lovverk.

Den siste binna i Vassfaret Seminardeltagerene med skinn av bjørn ble skutt i 1956, og bestanden skutt i Land i Oppland på 1800-tallet.. ble erklært utdødd på slutten Foto: Birger Westergren. av 1980-tallet. I dag er den Bjørnefamilie skutt av Ole Juvet, Ole norske andelen av den skandi­ Nilsen, O. Grundt Røssholm og Asle naviske bjørnebestanden Berg i Goplerudmarka i Vidalen høsten 1906. Historisk foto: Rands- beregnet til om lag 2 %. fjordmuseenes samlinger.

120 – Våre Rovdyr 4/2007 – – Våre Rovdyr 4/2007 – 121 og lus var et vanligere innslag i mennesk­ ets nære fauna enn hva de er i dag!

Kåre Elgmork er den zoologen i Norge som har best kjennskap til bjørnen og dens historie i Vassfarområdet – se bl.a. hans artikler i Naturen nr. 4/1994 og Våre Rovdyr nr. 2/2005. Han var en av foredragsholderne på seminaret, og redegjorde for sitt mangeårige arbeid. Professor Elgmork poengterte at når bjørnen holdt lengst stand i Vassfaret, hadde det sin bakgrunn i områdets ube- rørthet – og ikke i at det var her den tet- teste bestanden var i eldre tid. De tetteste bjørnebestander i vårt land var lenger sør og vest med en bestandstetthet på opp til 15 bjørner pr. 1.000 kvadratkilometer. Videre orienterte Elgmork om verne- planen som han sto bak for å ta vare på Gudbjørg Fønhus Stensrud er er datter av bjørnen og Vassfaret – og hvilken skjebne Mikkjel Fønhus og ga et innblikk i hans liv. «Norges Sarek» fikk. Med dagens kjente Foto: Paul Granberg. hastighet for binnespredning i Sør-Skand­ inavia vil det ta godt over 100 år før det eventuelt kan reetableres en bjørne- dette arbeidet i rammen på forrige side. stamme på naturlig vis i Vassfaret. Det var nok mange som satte ekstra pris på at Gudbjørg Fønhus Stensrud fortalte om sin Jahn Børe Jahnsen (t.v.) fra Valdresmusea Elgmork, som framfor noen har nedlagt far, Mikkjel Fønhus, og hans arbeid for orienterte om bjørnen i tro og kult, mens et betydelig forskningsarbeid omkring privat bjørnefredning i Vassfaret. Fønhus Lørdag 1.9.2007 var seks av seminardeltagerne med på en vandring opp til bjørnehiet «Fetsningen» i Vassfaret. Man fikk da virkelig Kåre Elgmork tok for seg den biologiske og vassfarbjørnen, selv var tilstede på denne gikk ut for fullt med dette arbeidet i oppleve hvor ødelagt og forringet dette tidligere villmarksområdet er blitt. Hogstflater og skogsbilveier preger terrenget på begge sider naturvernmessige delen.. Foto: Viggo Ree. historiske sammenkomsten. Les mer om s. 124 av Aurdalsfjorden. Foto: Birger Westergren.

Det var akkurat på den tiden da bjørnen går seg. Vi har tatt på forskudd». Steinar Steinarsen Ormerud med den kjente bjørnen Rugg – skutt i Vassfaret i 1908. ut av hiet. Jeg så ikke ett eneste bjørnespor, Historisk foto: Randsfjordmuseenes samlinger. Mikkjel Fønhus og det syntes jeg var rart. Men en ukes tid Da Mikkjel Fønhus døde den 28. okto- senere fikk jeg høre at noen forskere som ber 1973 etterlot han seg et budskap om ikkjel Fønhus’ datter Gudbjørg rett til å frede bjørnen på sin private grunn, holdt til der inne var kommet over et enslig respekt og ydmykhet for en levende verden Fønhus Stensrud foredro på semi- med unntak av at det var lov til å forfølge bjørnespor. En Oslo-avis var jo også over – et budskap som har gyldighet langt naretM om farens innsats for bevaring av en bjørn i 24 timer inn på annen manns Vassfaret med helikopter for å prøve å finne utover hans eget liv. bjørnen i Vassfaret. Vi gjengir her noen av grunn. Fønhus hadde da allerede stilt seg tråkk etter bjørn, men nei, ikke et spor. Det hennes opplysninger. i spissen for å få til en slik privat bjørne- er tydelig at bjørnestammen i Vassfaret er Fra Fønhus’ Disharmonien (1927). fredning i Vassfaret med en gang den nye ytterst liten». Forfatteren og naturverneren Mikkjel loven trådte i kraft. Sammen med Olav K. Naturen er et stort urverk, som går og Fønhus var fra Sør-Aurdal i Valdres. Han Opsahl fra Gulsvik, som hadde unnfanget Den 28. mai 1971 var en stor dag i Fønhus’ går hvis hjul aldri stanser fordi om slo gjennom som en Jack London og den ideen, skrev han i slutten av mai et opprop liv. Da fikk han endelig oppleve at Stor- menneskene ikke pirker med det og store gjennombruddsboka var Der vill- til skog- og fjelleierne i Valdres, Hallingdal tinget fredet bjørnen i Vassfaret, og at det reparerer på det. De evige naturlovene marka suser (1919) om slagbjørnen Rugg. og om å frede bjørnen. Oppropet offentlige påtok seg utgiftene til erstat- holder dette verket i gang. Mennesket Han skrev 81 bøker og var en ubestridt ble blant annet trykket i avisen Nationen. ning for tap av sau på beite. Samtidig ble selv er en liten bestanddel av dette mester i å skildre og fortelle om livet i Sammen med fredningen ble det gjennom ulven fredet i hele landet. Men om bjørnen maskineriet, den eneste bestanddelen naturen, om mennesker og i spenningen Norsk jeger- og fiskeforening opprettet en var fredet, så var selve Vassfaret det ikke. som vet at den hører inn i dette store mellom vakre drømmer og beinharde garantiordning for erstatning av bjørnedrept Skogsbilveiene krøp stadig lenger innover. hele. Og mennesket gjør fordring på at realiteter. sau. Denne ordningen varte frem til 1938, «Se nå på mitt eget hjertensbarn, Vassfaret», det er for dets skyld at hele verdensuret og bjørnestammen tok seg i løpet av disse sa han til Arvid Møller i et intervju i Vi er satt i gang. Nå er mennesket nådd Han deltok aktivt i debatter om modernitet, fem årene opp igjen. Da så fredningen tok Menn i 1964, og fortsatte: «Nå går det så langt at det til en ørliten grad kan om vern av rovdyra, om norsk fauna, og slutt innførte igjen flere av kommunene stor skogsbilveier dit også. Den moderne tiden pirke ved taggene på hjulene. Det kan ble en forløper for 1960-årenes naturvern- skuddpremie. Etter at mange bjørner derpå har trengt inn i det mest opprinnelige stykke ikke forandre selve mekanismens gang, bølge. Alt i 1920 begynte han å forlange var blitt drept skrev Fønhus en kronikk i Norge vi eide, og i våre dager har man det kan ikke stanse den eller få de til å totalfredning av bjørnen. Noe annet nyttet Nationen i 1947. Han skrev at dette var helt større sjanser til å bli kjørt ned av en bil enn gå fortere. Men for en kortere tid kan ikke, mente han da. Selv om skuddpremien meningsløst, for bjørnen hadde nesten ikke å bli tatt av en bjørn der inne». det bringe mislyd i en liten tone, en av ble tatt bort, ville jakten komme til å fort- gjort skade. «Hvordan det nu vil gå med de talløse toner som gjemmer seg inn sette. Og selv om grunneierne fikk anled- Norges siste egentlige bjørnestamme, det er I Ingebert Kulterstads bok fra 1993 sier i hele verdensurets ufattelige symfoni ning til å nekte bjørnejakt på sin grunn, så det neppe tvil om», skrev han. Fønhus: «Vår generasjon har ingenting av lyd. Slike ørspinkle toner danner ville de ikke benytte seg av det, for de ville å skryte av. Ikke er vi flinkere enn den våre omgivelser. De er for oss den del være glade om den ble utryddet. I et avisintervju i desember 1970 ble Fønhus foregående, ikke vettugere heller. Vi av verdensaltet som vi med våre sanser igjen spurt om bjørnen i Vassfaret da det lot roser oss av å ha bygd opp velferdssam- kan fange. En slik liten tone vil jeg Den 1. juli 1932 kom den nye jaktloven til å være få bamser igjen: «Ja det er blitt funnet, men det er en fabel. Det meste kalle dyrelivet omkring oss. Dyrene som fredet bjørnen i tiden den lå i hi – men merkelig stille der inne, synes jeg. Tidlig i vi har bygd av, har vi røvet fra naturen, gir oss føde, ikke bare fysisk men også ikke resten av året. Men den ga grunneierne mai i år var jeg på en skitur inne i Vassfaret. og dette kommer en gang til å hevne åndelig, begge deler er like viktig.

122 – Våre Rovdyr 4/2007 – – Våre Rovdyr 4/2007 – 123 Fra venstre: Hytteeier ved Preparant Aurdalsfjorden Monica Trond- som mente han hjem og Finn ble angrepet Audun Grøndahl. av huggorm Sistnevnte var og avlivet det primus motor for fredete dyret i arrangementet. «selvforsvar». Foto: Viggo Ree. Foto: Birger Westergren.

er utbredelses- og tetthetsmønster av bjørn på Østlandet gjennom 1700-tallet, men hans interesseområde strekker seg betyde- lig lenger og omfatter dyrelivets utvikling fra istiden.

Preparant Monica Trondhjem fra Rands- fjordmuseene orienterte som siste post på programmet om hvordan man best skal ta vare på gamle skinn og annet biologisk materiale av dyr. Museene er behjelpelig med dette også overfor private eiere, og 1932, og en 5-årig privat fredning på over ser det som en viktig oppgave – ikke minst Målet for dagens ekskursjon var det mest 500.000 dekar fram til 1938 kom i stand. på bakgrunn av at det viser seg mulig i en berømte bjørnehiet i Vassfaret – kalt Det ble en ny fredning i 1947. Mikkjel viss utstrekning, og få ut DNA-profiler fra «Festningen». Det ble funnet i 1902 og er Fønhus var av de som tidlig så og la vekt materialet. Dette kan kobles sammen med et rommelig berghi som ligger i fjellbandet på samspillet i naturen – det som vi i dag opplysninger om skuddpremier fra de gamle vest for Aurdalsdammen – med god utsikt kaller for økologi. Mer om Fønhus på tingbøkene, og dermed gi konkrete data. over store deler av Vassfaret. På vei opp foregående sider. til bjørnehiet så vi for øvrig klare tegn Etter en velsmakende middag var det på at en bjørn hadde tilbrakt siste vinter En viktig bakgrunn for seminaret var å omvisning av Elling Fekjær fra Valdres­ i Vassfaret. Dette kan være den kjente orientere om et registreringsarbeid som musea på Bautahaugen Samlinger (bygde- Deisjøbamsen, et svensk dyr som vandret er satt i gang i regi av Randsfjormuseene museum), og deretter kaffeservering i en inn i Norge på 1990-tallet. Men også dette med hensyn til gamle «trofeer». Disse er av de gamle bygningene fra 1750-tallet. individet har myndighetene gitt fellings­ bevart i form av skinn, skaller og andre Som ikke uvanlig er på slike museer, hadde tillatelser på de siste årene! Like oppunder deler av bjørn fra gammelt av, og som det samlingen også gamle fangstredskaper som berghiet var det matrast med opplesning av fortsatt finnes en del av omkring i for- f.eks. fotsaks for bjørn. Her fikk vi da også en blodig 1700-talls bjørnejakthistorie fra skjellige bygder. Arbeidet tar ikke sikte på se behovet for bedre ivaretakelse av organ­ Rauhåkenbekken like ved. To av artikkel- å samle slikt materiale til museene, men å isk materiale, i det en ellers flott bjørnefell forfatterne kvitterte med egne opplevelser bistå med veiledning slik at gjenstandene viste seg å være i en elendig forfatning da av levende bjørn fra svenske grensetrakter kan oppbevares best mulig i privat eie. den skulle tas fram fra ei gammel kiste. for å gi ekskursjonsdeltagerne et litt mer Dessuten er arbeidet igangsatt for å sikre Skinnet hadde ikke blitt sikret på en tilfreds- nyansert innblikk i artens atferd og levevis. genmateriale og opprinnelsesdata i den stillende måte, og var langt på vei ødelagt Fra «Festningen» fikk vi et visst overblikk utstrekning det lar seg gjøre. Det var fag- av insektangrep. Etter museumsbesøket over den utarming og naturforringelse ansvarlig for naturhistorisk avdeling ved var den faglige delen av seminaret slutt, og som har skjedd den senere tid i det som Randsfjormuseene, Finn Audun Grøndahl, en mindre gruppe seminardeltagere (inkl. en gang var «Norges Sarek». Foruten en som redegjorde for dette. Han arbeider alle fra FVR) satte kursen innover i selve unaturlig stillhet minnet dette sagnomsuste blant annet med statistikk over utbetalte Vassfaret. Her overnattet vi i ei hytte ved skogområdet nå kanskje mest om en av de skuddpremier før 1846, etter opplysninger Aurdalsfjorden før ekskursjon den påføl- ulveskinnspelser som har ligget bortstuet som finnes i gamle tingbøker. Dette skjer gende dag. på et loft et par mannsaldere og kun har i samarbeid med Norsk Skogmuseum og en og annen hårdott tilbake, mens skogs- Universitetet for miljø- og biovitenskap Med tanke på de sørgelige rester som er bilveiene fortonte seg som striper etter (UMB). Det er forsåvidt en videreføring igjen av det tidligere Vassfaret var det med samenbretting av pelsen. Og innimellom av det grunnleggende arbeidet som først litt blandete følelser vi lørdag 1.9. dro ut blinket det i hyttevinduer som den endelige Olav K. Opsahl fra Gulsvik gjennom- for å ta området i nærmere øyesyn. På vei signatur på menneskelig dårskap. Men når førte (avskrift fra tingbøkene) og senere ut traff vi en hytteeier som hevdet å ha blitt det er nevnt, skal det også poengteres at Elgmork har gjort gjennom sine faglige «angrepet» av en huggorm på morgenen, seminaret på mange måter var en positiv studier av dette tallmaterialet for ulv og og som han hadde drept i «selvforsvar». opplevelse som forhåpentligvis er et tegn bjørn i en del av Østlandet med sentrum i Episoden kan stå som et eksempel på den på at en ny og bedre forståelse for naturens Vassfarområdet. Sistnevntes arbeider ble ånd som har ført Vassfaret og dyrelivet egenverdi kanskje kan slå rot i et bred­ publisert bl.a. i Fauna nr. 3/1996 og Fauna til den begredelige situasjon det befinner ere lag av befolkningen. Det smertelige Norvegica nr. 1/2000. Grøndahl arbeider seg i nå. Selv her inne, milevis fra fast faktum er allikevel at denne unike norske imidlertid med opplysninger fra et langt bosetting, kunne ikke en gang en stakkars villmarken ugjenkallelig er ødelagt og tapt større geografisk område. Hans hovedtema huggorm få lov til å leve! for framtidige generasjoner.

124 – Våre Rovdyr 4/2007 – – Våre Rovdyr 4/2007 – 125