Nidarosdomen Og Nidaros Erkebispesete

Nidarosdomen og Nidaros erkebispesete

Nidarosdomen og Nidaros Erkebispedømme

Erkebispesetet i Nidaros var en stor jordeier i mellomalderen frem til Reformasjonen i 1537.

Mange av mine slektsgårder var eid av erkebispesetet i Nidaros.

Se også Giskegodset som var den andre store jordsgodseier.

Blant erkebiskopene finner jeg mange av disse i mine aner og ætt, bl.a. fl. er biskop Eystein i min ætt.

Innhold:

1. Nidarosdomen 2. Nidaros erkebispedømme 3. Biskop Eystein Erlendsson 4. Biskop Olav Engelbrektsson 5. Biskop Aslak Harniktsson Bolt

Nidarosdomen

Nidarosdomen i mars 2019.

Nidarosdomen

Kirken har en lang og spennende bygningshistorie fra den ble påbegynt og helt opp til våre dager. Den har bygningsdeler som er mellom 850 og 30 år gamle. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Nidarosdomen i Trondheim, egentlig Nidaros domkirke, er Norges mest sentrale kirke, fordi den er Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien, har kirken vært brukt til signing av kong Olav ( 1958 ) og kong Harald og dronning Sonja ( 1991 ). De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.

Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» ( Norges hjerte ), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige Treenighet.

Kirken i middelalderen

Kirken og Olavs grav ble et viktig pilegrimsmål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I middelalderen var Nidarosdomen katedral for en katolsk erkebiskop ( før 1153: biskop ), og erkebispedømmet Nidaros' kirkeprovins omfattet suffraganbispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av augustinerkorherrene og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på Helgeseter, på den annen side av Nidelven. Erkebispegården, som var erkebiskopens residens, ble lagt umiddelbart sør for kirken.

Etter reformasjonen

Etter reformasjonen fortsatte kirken som domkirke i Trondhjems stift for den lutherske superintendent, som erstattet biskopen. Fra 1578 ble kirken menighetskirke for et luthersk kirkesogn – Nidaros Domkirkes menighet – og er det fremdeles. Superintendent-embetet fikk tilbake biskops tittel i 1660 i det lutherske bispedømmet, men den lutherske biskop hadde ikke erkebiskops rang og var heller ikke primas. Kongen i København var kirkens overhode, og Trondheim var ikke lenger Norges kirkelige hovedstad. Nidarosdomen er en katedral i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i Frankrike, Tyskland og England.

Av de middelalderske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare Stavanger domkirke og Magnuskatedralen på Orknøyene som har overlevd. Katedralen i Bergen er nesten helt forsvunnet, og Hallvardskatedralen i Oslo og domkirken på Hamar er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer. Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar ikke et kommunalt ansvar, men fra 1869 ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Stedsvalg knyttet til Olav den hellige

Nidarosdomen er bygget over det antatt første midlertidige gravstedet for Olav Haraldsson, som ble drept i slaget ved Stiklestad i 1030. Han ble først lagt i en sandmæl ved Nidelven litt ovenfor Trondheimskaupangen, angivelig der koret i Nidarosdomen er i dag. Dette er imidlertid diskutert; en mulig alternativ plassering er på mælen ovenfor Olavskilden ved Hadrians plass ved Nidelven. Vannet fra kilden er i nyere tid ført ned til stedet der den i dag kan sees. Snorre Sturlason beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Han ble – etter noen måneder – flyttet, men fire år etter helligkåringen 3. august 1031 ble han flyttet tilbake til et kapell som etterhvert vokste og ble Nidarosdomen.

Gravstedet til Olav den hellige

Nidarosdomen reiser seg, Norge blir egen kirkeprovins

Omkring 1070 lot kong Olav Kyrre bygge en større Kristkirke. Den var av stein og stod ferdig om lag i 1090. Olavsskrinet med Hellig-Olavs legeme stod på høyalteret i Kristkirken. Det var Olavs helgenstatus som gjorde at pilegrimer flokket til Nidaros. Helgenkongens grav ble en vekstfaktor for byen og gjorde den til det selvfølgelige sete for en biskop nordenfjells. I 1152/53 ble bispesetet i Nidaros opphøyd til erkebispesete og metropolitansete for den nyopprettede norske kirkeprovins. De to første erkebiskopene, Jon og Øystein, satte i gang et stort byggeprosjekt for å gjøre Kristkirken større. De nye delene ble bygd i anglonormannisk romansk stil. I 1183 kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til unggotikk. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300.

Ved reformasjonen forsvant både den norske katolske kirke og dens erkebiskop.

Beskrivelse og bygningshistorie

Kirken er bygget etappevis over en lang periode. Slik den står nå, er den en restaurert og i store stykker rekonstruert utgave av den tredje kirken som ble reist på stedet.

Bygningshistorie i middelalderen

Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested ( allerede på 1030-tallet ). Etter få år ble den erstattet med en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå. Mot midten av 1100-tallet begynte byggingen av den kirken som står i dag.

Den består av følgende deler:

 Langkoret med tårn 1220 - 1240  Tverrskipet 1140 - 1180  Kapittelhuset 1170 - 1180  Oktogonen 1183 - 1210  Skipet med Vestfronten 1248–1320  Kirken ble flere ganger herjet av brann i middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 ( antagelig ), og i 1531. Kirken brant også etter reformasjonen: I 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag.

Restaurering i nyere tid

Rekonstruksjon av østre del av sydsiden av arkitekt Christie.

En stor restaurering av katedralen begynte i 1869. Oppdraget ble gitt til arkitekten H.E. Schirmer. I perioden 1869–1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt Christian Christie arbeidet. Det ble seinere vedtatt å gjenreise skipet og vestfronten. Fra 1908 ble arbeidet ledet av arkitekt Olaf Nordhagen. På det meste arbeidet det 90 mann ved restaureringsarbeidene, derav 50 steinhoggere. Skipet sto ferdig i 1930, og etter å ha fått sitt forslag til utforming av vestfronten godkjent, tok arkitekt Helge Thiis over arbeidet samme år. Vestfronten med de to vesttårnene var ferdig i 1965, og siste statue på vestfronten ble satt opp i 1983. Først i 2001 ble restaureringsarbeidene offisielt «avsluttet». Men restaurering av restaureringen er i gang: utskifting av dårlig stein og forsterkning av svake punkter pågår fortsatt, etter en restaureringsplan – utarbeidet i 1998 ved Øivind Lunde og Per Storemyr – for perioden 1999–2019.

De enkelte deler:

Koret

Nidarosdomen interiør

Koret ble bygget i to perioder; den første fra 1140 til slutten av 1180-åra, den andre fra omkring 1200. Noen mener at kirken først ble påbegynt etter at Nidaros var blitt erkebispesete i 1152. Koret er i gotik og viser stor likhet med Lincolnkatedralen i England. Bygghytta i Nidaros er trolig gjennom hele 1200-tallet blitt forsynt med håndverkere herfra. Koret ble skjønnsomt reparert etter brannen i 1328. Det ble gjort enkelte forsøk på reparasjoner av tårnet og koret etter en ny brann i 1531. I 1708 brant hele katedralen, unntatt de ytre murveggene. Den brant igjen i 1719 som følge av et lynnedslag, og da restaureringsarbeidene tok til i 1869, var tårnet et lappverk av ulike nødreparasjoner, og hvelvene i koret hadde rast sammen.

Tverrskipet

Tverrskipet er romansk i stilen. Det er to sidekapell i tverrskipet. Kapellet på sørsida kalles Johanneskapellet. En innskrift viser at det ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1161 – den eneste innskrift i kirken med et årstall som kan brukes til datering. Den latinske innskriften forteller at kapellet ble innviet 26. november 1161 til både Døperen Johannes, den hellige Vincens av Saragossa og den hellige pave Sylvester. Dette knippet av helgener var et klart og sterkt programmatisk utsagn fra erkebiskopens side om kirkens selvstendighetsambisjoner. Den hellige Johannes Døperen ble myrdet av den urettferdige konge Herodes Antipas, den hellige Vincens ble torturert i hjel av en annen myndighetsperson, den romerske guvernør Dacian i Spania, som gjorde sitt ytterste for å utrydde kristendommen. Om den hellige Sylvester er det nødvendig å kjenne til (den feilaktige men i middelalderen alminnelig aksepterte) historien om Den konstantinske skjenkelse ( Donatio Constantina ): Den hevdet at keiser Konstantin overdro til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd.

Ved denne dedikasjonen av det første ferdigstilte kapell i den nye Kristkirken under bygging markerte erkebiskopen overfor den norske kongemakt at den verdslige makt, som stadig hadde latt troens mennesker lide, ville gjøre rett i fullt ut å anerkjenne Kirkens selvstendighet og rettmessige stilling. Kapellet i den nordre tverrskipsarmen – lektoriet – ble fullført omkring 1130–1150.

Tverrskipene ble noe modifisert i retning av gotikk for å tilpasse dem til det tilbygde koret, og de viser interessante overgangsformer mellom romansk og gotisk arkitektur.

Kvinnenes Minnekapell i lektoriet, Nordre tverrskip

Etter andre verdenskrig ønsket Norske Kvinners Nasjonalråd å hedre de norske kvinnene som hadde mistet livet som følge av okkupasjonen. Etter å ha vurdert ulike alternativer, besluttet Rådet å innrede et av de tomme kapellene i Nidarosdomen. Valget falt på lektoriet i Nordre tverrskip. Den 6. desember 1952 startet Nasjonalrådet en innsamlingsaksjon for å finansiere minnekapellet. I desember året etter ble pengeinnsamlingen avsluttet med en matiné. Til sammen lyktes Nasjonalrådet å samle inn 52 000 kroner, som i sin helhet ble brukt til innredningen av lektoriet i Domen. Kunstneren Asbjørg Borgfeldt fikk oppdraget med å utsmykke kapellets alter. Hun modellerte et alterfrontal bestående av ti relieffer utført i forgylt bronse. Videre ble det innkjøpt et krusifiks laget i Limoges på 1400-tallet, og selve alteret ble bygget i grå og hvit Fauske-marmor. Det ble bestilt puter i blått vevet stoff, og Bærum Kvinneråd skjenket en alterduk med broderte, brennende hjerter i hvitt og gyldne toner. Lysestakene til alteret ble tegnet av domkirkearkitekten. Kapellet ble utstyrt med en minneplate med påskriften Dette kapell er viet minnet om de kvinner og menn som ofret sitt liv for fedrelandet 1940-1945. Nasjonalrådet hadde under innsamlingen opprettet en Givernes bok som viste hvem som hadde bidratt til å realisere minnesmerket. Det ble også laget en annen bok, den såkalte Gylne boken, der navnene på 11 000 falne ble oppført. Dette skrivearbeidet påtok en frivillig ved navn Herman Matzow seg. Begge bøkene ble bundet inn i pergament dekorert med gullskrift og blå emaljerammer, og lagt til forvaring i minnekapellet. Kapellet ble innviet den 26. februar 1957.

Samisk alter i Søndre tverrskip

På Samefolkets dag, 6. februar 2017, innvies et samisk alter i Nidarosdomen. Innvielsen skjer under en gudstjeneste som inngår i markeringen av Tråante 2017 ( 100-årsjubileet for samenes første landsmøte ). Utsmykkingen har fått plass i Søndre tverrskip, til siden for Johanneskapellet. Alteret er utformet av kunstneren Folke Fjällström, som vant en utsmykkingskonkurranse om oppdraget i mars 2015. Alteret er laget i oljet bjørk, prydet med samisk ornamentikk. Midt på alteret står en treskulptur som er 85 cm høy. Hele alteret har en høyde på 2,35 meter.

Nidarosdomen 1857, kapittelhuset og Oktogonen nærmest

Kapittelhuset

Kapittelhuset ligger som et frittstående tilbygg på nordsiden av koret; bygd som en miniatyrkirke med kor, tverrskip og skip. Utvendig er det helt romansk, med tykke murer og rundbuete vinduer. Men innvendig har det spissbuer i hvelvene. Kapittelhuset er etter nordiske forhold et uvanlig tidlig eksempel på det forestående stilskiftet. Det omtales også som Mariakapellet.

Nidarosdomen 1892, Oktogonen har fått nytt tak.

Oktogonen

Oktogonen er den åttekantede avslutningen av kirken mot øst. Fischer mener at biskop Øystein Erlendsson fikk ideen til denne uvanlige koravslutningen i sitt eksil i England i 1180–83. Ved Canterburykatedralen var et martyrium for Thomas Becket under oppføring på denne tida, og dette kan ha gitt en impuls til oktogonen. Den kan også ha vært inspirert av strukturen rundt Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem, eller av Aachenkatedralen. Øystein Ekroll sier at rotunden i gravkirken og oktogonen har nøyaktig samme utvendige diameter. Mange hadde besøkt Jerusalem, blant annet Sigurd Jorsalfare, og oktogonen er eksempel på internasjonal påvirkning. Ekroll tror at den åttekantede Klippedomen, som etter det første korstog ble brukt som kirke og oppfattet som etterfølger til det jødiske tempelet - «Templum Domini», har blitt kombinert med rotunden i gravkirken. Salomos tempel ble i middelalderen vanligvis fremstilt som en oktogonal bygning. Innvendig har oktogonen en blindarkade – dvs. en dekorativ buegang som springer fram i relieff på hel vegg – med spissbuer med blondeutsmykning og kapitéler med bladutsmykning. Utvendig dominerer figurative utsmykninger – dyrekropper, menneskemasker og bladverk. Et par mannshoder i naturalistisk stil finnes bevart. Hensikten med denne utfomingen var å skape et ambulatorium, en koromgang, for de mange pilegrimer som slik kunne komme nær opptil Olavsskrinet, som var anbragt på høyalteret. På sin gang rundt høyalteret kom pilegrimene også til en brønn inkorporert i sørøstveggen, over kirkens olavskilde. Mye tyder på at det under arbeidet med oktogonen utover på 1200-tallet oppsto en egen steinhoggerskole i Nidaros, med figurframstillinger som det hverken i Frankrike eller England finnes direkte forbilder for. Etter brannen i 1328 ble det utført omfattende reparasjonsarbeider inne i oktogonen. Det ble også oppført en gjennombrutt skillevegg ( screen ) ut mot koret. Denne ble vakkert restaurert under erkebiskop Erik Walkendorf mellom 1510 og 1521, det siste arbeidet som ble utført på Nidarosdomen før forfallet satte inn i etterreformatorisk tid. Ettersom denne delen av kirken tok mindre skade av seinere branner, framstår oktogonen i dag som den mest autentiske delen av Nidarosdomen.

Skipet med Vestfronten

Kun få statuer gjensto på vestfronten.

Skipet utgjorde en storstilt utvidelse av kirken da det ble påbegynt under erkebiskop Sigurd Erlendsson i 1248. Stilen karakteriseres som høygotikk, med klare engelske forbilder. Blant annet kan englerelieffene på buegangene referere til «englekoret» i Lincolnkatedralen og til Westminster Abbey, som ble påbegynt i 1245. I løpet av 1700-tallet raste hvelvene i skipet sammen, slik at bare en del av ytterveggene sto igjen midt på 1800- tallet. På 1800-tallet var Vestfronten svært redusert og ødelagt. Bare fem av de opprinnelig 30–40 statuene var i behold. Det var derfor stor tvil om hvordan veggen kunne ha sett ut i middelalderen. En tegning av Jacob Maschius fra 1661 viser én skulpturrekke og to lave tårn over arkaden, og det ga noen holdepunkter. Men da restaureringsarbeidet tok til, oppsto en langvarig ekspertstrid som ikke ble avsluttet før Helge Thiis' forslag med tre skulpturrekker over arkaden ble godkjent i 1928. Det er enighet om at Vestfronten har vært en skjermfront («screen wall») av dekorativ art foran skipet, og at denne også har dekket nedre del av vesttårnene. Inspirasjonen til en slik skjermfasade kom fra England, særlig Lincolnkatedralen og Wellskatedralen.

Kapeller i triforiehøyde

I «annen etasje» av kirken, det som på arkitektspråket kalles triforiet, er det tre kapeller som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Det mest forseggjorte er Mariakapellet på nordre tverrskips østside. Kapellet er istandsatt med moderne glassmalerier av kunstneren Oddmund Kristiansen. Kristiansen har også laget glassmaleriene i Olavskapellet, som har tilsvarende plassering i søndre tverrskip Det tredje kapellet er svært lite og ikke videre klargjort for liturgisk bruk. Det er Mikaelskapellet, helt mot nord i nordre tverrskip, over inngangspartiet. Det er i katolske land vanlig å se Mikaelskapeller på sørsiden av større kirker, ettersom Erkeengelen Mikael ble anropt som vern mot helvetes makter.

Glassvinduene

Rosevinduet: I 1903 forelå et utkast til utforming av vestfronten fra arkitekt Christie. Dette var uten rosevindu, men Jens Thiis mente at et slikt var nevnt i 1500-talls kilder. Dette førte til en heftig debatt som etterhvert ble kalt rosekrigen. Problemet var at en ikke hadde arkeologisk belegg for hvordan vestfronten hadde sett ut. Til slutt godkjente Stortinget Olaf Nordhagens vestfrontutkast fra 1911 med rosevindu. Glassmaleriene ble utført av Gabriel Kielland i perioden 1907–1934. Han hadde også ansvaret for vinduene i skipet og rosevinduene i sør og nord. Vinduet i vestfronten har temaet dommedag fordi det er vendt mot solnedgangen. I nord finner vi jomfru Maria med barnet omgitt av forfedre og gammeltestamentlige konger. I vinduene under det nordlige rosevinduet finner vi gammeltestamentlige profeter. I syd er temaet Den oppstandne Kristus omgitt av scener fra evangeliene. Apostlene er i vinduet under. Vinduene er inspirert av de franske katedralene, spesielt Chartres-katedralen. De ble laget i glasshytten ved Nidarosdomen og er ikke direkte kopier av noen bestemte glassmalerier fra middelalderen.

Skulpturene

Vestfronten på Nidarosdomen.

Vestfronten på Lichfieldkatedralen, et mulig forbilde for Nidarosdomen.

Vestfronten har 76 skulpturer; bare fem av dem er bevart fra middelalderen. Under restaureringen måtte en skaffe til veie skulpturer for å fylle vestfronten. Det ble laget et skulpturprogram som var inspirert av middelalderens stil. Over midtportalen står en fremstilling av korsfestelsen ved Wilhelm Rasmussen, i gavlen over rosevinduet en dommedagsscene, og øverst i den øverste gavlen Kristus i triumf ved Kristofer Leirdal. Skulpturene fyller tre etasjer. Her finner vi helgener med tilknytning til Norge, som St. Olav og St. Sunniva, apostlene, biskoper og patriarker. Mange av disse skulpturene er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren Olav Aukrust. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe– Kaas og Helge Thiis. Bronseskulpturen av Erkeengelen Mikael som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av Kristofer Leirdal, bærer Bob Dylans ansiktstrekk. Bakgrunnen for å la billedhuggerne ta seg slike friheter var at forgjengerne i middelalderen også hadde moro av å lage portretter av samtidige biskoper, byggmestre og arkitekter. I middelalderen laget en ikke realistiske portretter ved å overføre modellenes ansiktstrekk til skulptur eller maleri, men snarere typeportretter som fortalte noe om personenes samfunnsposisjon som biskoper eller konger.

Skulpturene på oktogonen: Oktogonen er det rikest dekorerte middelalderske arkitekturverk i stein som fremdeles eksisterer i Norge. Skulpturer er plassert i et bånd under vinduene, og under gesimsen finner vi konsoller som er hugget ut som manns- og kvinnebyster. Søylene i eksteriøret har ingen statisk funksjon, men er rent dekorative elementer. De er av hvit trøndersk marmor. I engelsk gotikk var det vanlig å bruke mørkegrønne søyler i kontrast til den lyse kalksteinen. Dette var et tema innført av arkitekt Guillaume de Sens i Canterbury-katedralen (1174 – 1178). På Nidarosdomen laget man den omvendte kontrastvirkningen med hvite søyler mot den grågrønne klebersteinen.

Portaler

Kirken har fem portaler, tre i vestfasaden, en i nord og en i sør. Portalen i nordre tverrskip kalles ofte nordportalen og er i anglonormannisk stil, den utgaven av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og England på 1000-tallet. Portalen har sik-sak-border ( chevron ), foldekapiteler og løvemasker.

Orgler

Nidarosdomen har to store pipeorgler. Det eldste ble bygd av den tyske orgelbyggeren Johann Joachim Wagner i 1738–39 og ble satt opp av mestersvennen Peter Migend i 1741. Det har 30 stemmer, 2 manualer og pedal, og står på et galleri i det nordlige tverrskipet. Etter å ha vært lagret i kirken fra 1930 ble det i 1994 restaurert og satt opp igjen av Jürgen Ahrend. Galleriet er utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. Til 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 ble et nytt stort orgel bestilt fra den tyske orgelfabrikken Steinmeyer. Da det stod ferdig, hadde det 127 stemmer, 4 manualer og pedal. Under en svær ombygging på 1960-tallet ble Steinmeyer-orgelet flyttet til et nytt galleri i vestenden av kirken, og mange stemmer ble fjernet. Dette ødela mye av helheten i instrumentet. Det har lenge vært strid i miljøet rundt Domkirken om «orgelsaken». Orgelet ble restaurert i 2013-2014, og ble gjeninnviet 18. mai 2014 i forbindelse med Grunnlovsjubileet.

Påvirkning fra andre kirker

Relieff fra Englekoret i Lincolnkatedralen.

Relieff fra Vestfronten på Nidarosdomen

Sannsynligvis er det mange kirker som har tjent som forbilder for Nidarosdomen. Hovedtrekkene i kirken følger et vanlig domkirkeskjema, men den har bare ett tverrskip. Det var vanlig med to i engelske kirker. Den mangler også et retrokor eller Lady Chapel. I stedet har den oktogonen som koravslutning i øst. Dette er spesielt for Trondheim, selv om oktogonformen har sine forbilder på kontinentet og i Gravkirken i Jerusalem. En rekke små middelalderkirker bygget i Midt-Norge og annetsteds i Norge har former som er blitt inspirert av oktogonen i Nidarosdomen. Imidlertid kan det påvises sterk påvirkning fra katedralen i Lincoln og fra koret i katedralen i Canterbury. I skipet finnes likhetspunkter med «englekoret» i Lincoln. Men murene i Trondheim er tynnere, noe som er mer vanlig i franske kirker. Det som voldte restaureringsarkitektene mest bry, var vestfronten. Én engelsk katedral har en vestfront som ligner litt på Trondheim, Lichfieldkatedralen. Den er en syntese mellom de franske totårnsfasadene og den engelske skjermfasaden. Noen forskere mener at Nidarosdomens vestfront kan ha hatt likheter med denne, men at det er to bygninger med ulik byggehistorie som heller må betraktes som paralleller. Nidarosdomen kan også ha fellestrekk med Christ Church Cathedral i den eldste del av Dublin, som fra 800- tallet inntil 1170 i hovedsak var en norrøn by ( Østmannabyen – Oxmanstown ).

Nidarosdomen kalles også Kristkirken i Nidaros, som er et tvillingnavn til Kristkirken i Dublin. Kristkirken i Dublin ble bygget fra 1030-tallet av etterkommerne etter vikinger som bosatte seg omkring Irskesjøen, og sto i nær kontakt med Norge til godt etter svartedauden. Den som oppsøker Christ Church i Dublin, vil kjenne igjen byggemåte og stil.

Nidarosdomens grunnplan

Grunnplan med gravstedene avmerket. Merk: Sør er opp på denne tegningen.

Nidaros erkebispedømme

Erkebispegården mars 2019

Nidaros erkebispedømme

Nidaros erkebispedømme var det eneste katolsk erkebispedømme i Norge, med sete i Nidaros og med St. Olavs gravkirke Nidarosdomen som domkirke. Det ble opprettet som bispesete av kong Olav Kyrre omkring 1068, elevert til erkebispesete i 1152/1153 ( innstiftet av pave Anastasius IV i 1154 ), og bestod frem til reformasjonen i 1537.

Nidaros erkebispedømme

Den nordiske kirkeprovins ( 1153-1387 )

Nidaros erkebispedømme var et metropolitanerkebispedømme med følgende suffraganer ( underordende bispedømmer ):

I dagens Norge:  Nidaros bispedømme  Bjørgvin bispedømme  Oslo bispedømme  Hamar bispedømme  Stavanger bispedømme

I Norgesveldet:

 Kirkjubøur bispedømme, Færøyene  Kirkjuvåg bispedømme, Orknøyene og Shetland  Sodor og Man bispedømme, Man ( opprinnelig også Hebridene, alle innenfor de britiske øyer )  Skálholt bispedømme, Sør-Island  Hólar bispedømme, Nord-Island  Garðar bispedømme, Grønland

Erkebispegården i Trondheim

Erkebispegården fra hovedtårnet på Nidarosdomen.

Erkebispegården i Trondheim er et slottsanlegg i stein på 100 x 100 meter – som ligger rett inntil Nidarosdo- men mot sør. Erkebispegården var erkebiskopens bolig og administrative sentrum i Norge inntil reformasjonen i 1537. Komplekset er Nordens eldste eksisterende profane steinbygning, og har en sammensatt bygningshistorie som spenner over mer enn 600 år og er under stadig utforskning og utvikling. Anlegget består i dag av en hovedfløy mot nord med erkebiskopens hall i Østhuset og hans bolig i Vesthuset. Øst for Østhuset ligger en fløy som ender i det såkalte Bakeriet. Sidefløyen mot vest inneholder Lavetthuset og Vekt- huset. Østfløyen ( Bispefløyen ) og sørfløyen er nye museumsbygninger, oppført 1997 etter en brann 18. august 1983 med Nils Henrik Eggen som arkitekt. Anlegget var bygd som erkebiskopens residens og palladium, og kan ha vært påbegynt av erkebiskop Øystein Erlendsson fra 1161. Anlegget ble bygd ut i flere etapper gjennom middelalderen. Det er grunn til å tro at anlegget hadde sin største utbredelse omkring 1450. I 1532 ble gården påtent av danske tropper under angrepet på erkebiskop Olav Engelbrektsson. Etter reformasjonen fungerte den som residens for lensherrene og kaltes da Kongsgården.

Erkebispegården i middelalderen

Østhuset i nordfløyen var erkebiskopens hall, reist fra ca. 1200. Overetasjen inneholder selve hallen, mens de to hvelvede rommene i underetasjen antagelig var erkebiskopens «målstue». Opp til hallen førte en toløpstrapp som med sine kontinentale forbilder er enestående i Norge. Østhuset sto ferdig omkring 1220. Vesthuset i nordfløyen er oppført omkring 1250 under erkebiskop Sigurd, som anla vestfronten i 1248 der den står nå. Vesthuset var erkebiskopens privatbolig, med arbeidsværelse og sovekammer i overetasjen og to hvelvede rom nede. Åpne ildsteder i hvelvrommene nede varmet opp rommene ovenpå gjennom åpninger i hvelvene. De to delene av nordfløyen hadde forbindelse på øvre plan over et hvelvet portrom, oppført som tredje bygge- trinn. Portalen mot borggården har en bue med sparremotiv, antakelig gjenbruk av en romansk bue tidligere brukt i den romanske Nidarosdomen, enten som hovedportal eller som en arkadebue i det skipet som ble påbe- gynt ca. 1150, men som senere ble revet. Sparremotivet var blitt umoderne etter overgangen til gotikk. Det antas at det allerede i middelalderen kan ha vært et tårn over porten, men dette er ikke sikkert. Dessuten omfattet anlegget en rekke trebygninger, først og fremst en våpensmie og et myntverksted. På 1200-tallet ble det dessuten reist en ringmur; den sørøstre delen antakelig i perioden 1285–1305. Julenatt 1295 var det brann i «erkebiskopens haller», i ett av de hvelvede rommene i Vesthuset. Etter 1300 var det lite byggevirksomhet på anlegget før ut på 1400-tallet, da erkebiskop Gaute Ivarsson ( 1475 – 1510 ) forsterket ringmuren, slik at anlegget fikk mer karakter av en borg. Gaute lot dessuten reise Lavetthuset og Vekthuset ( ca. 1495–1503 ). Første etasje i Vekthuset ble brukt som hall. Bygningen i nordøstre hjørne – «Bakeriet» – ble også reist, ca. 1500–1510. Her kan det ha vært et bispekapell i en øvre etasje. Landets siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, forsøkte å forsvare den katolske kirke og norsk selvstendighet, og han oppførte slottsfestningen Steinviksholm på en holme i fjorden utenfor Skatval. I 1532 ble Erkebispegården herjet og brent av danske tropper, og både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ble ødelagt. Olav rakk å gjenreise hallen i vestfløyen og sette sitt våpen over den buede portalen til overetasjen. Men i 1537 måtte han gi opp kampen og forlate landet. Erkebispegården ble samme år «Kongens gård», og det var meningen at lensherrene skulle residere her, men de foretrakk å flytte inn på Steinviksholm, som var i bedre stand.

Kongens gård

I 1556 flyttet lensherren Evert Bild på kongelig befaling til Kongens Gård i Trondheim, til et trehus langs østre ringmur. Nordfløyen ble nødtørftig reparert etter reformasjonstidens ødeleggelser. Først i lensherren Claus Daas tid ( 1613–1620 ) ble gården ordentlig istandsatt, i perioden 1614–1616, og fikk karakter av et renessanseslott. Salen i Østhuset ble delt i to, og «Herresalen» ( i dag kalt Hallen ) ble rikt dekorert med kalkmalerier. Samtidig ble ett av hvelvrommene i Vesthuset utsmykket med jaktscener og rankedekor, mens begge fikk malte draperier nederst. Over porten ble det – omkring 1615 – oppført et tårn i bindingsverk med en rikt utformet tårnhjelm, tegnet og reist av Oluf Naucler. Den vises også i litt forvansket utgave på det kjente by- prospektet av Jacob Maschius fra 1674. Etter innføringen av eneveldet i 1660 forsvant lensherrene, og ble erstattet av stiftsamtmenn. En av dem, Ove Bjelke, fikk revet tårnet og et karnapp over porten, i 1672, og fikk lagt nytt tak på Østhuset. Fra 1681, etter bybrannen samme år, ble Kongsgården tatt i bruk til militære formål, og bygningene ble innredet til magasiner og depoter. Vinduene i Østhuset ble gjenmurt og taket ble løftet til samme høyde som på Vesthuset. Fra slutten av 1680-årene ble Østhusets murer påbygget en etasje, og ble delt i to høyder med et innskutt bjelkelag for å øke lagerkapasiteten. Underetasjen ble brukt som kruttmagasin. Også toløpstrappem opp til hallen ble fjernet, og da dette gjorde sørveggen ustabil, ble det i 1706 oppsatt massive strebepillarer. Bybrannen i 1708 rammet også Kongsgården, men nyreisingen ble straks startet. Den største nye bygningen var Feltartillerihuset, som danner forlengelsen av vestfløyen mot sør. Den ble reist 1753–1755 av stein fra ringmuren og fra Ilsvika. I tillegg kom Artillerilavetthuset langs vestre sørside, reist i panelt bindingsverk, antakelig i 1780- årene. Dessuten ble det reist to militære magasinbygninger i tre: en i sør mot slutten av 1700-tallet, en i øst i

1809. Et første skritt mot ny anseelse ble tatt da det dekorerte hvelvrommet i Vesthuset fra 1826 ble brukt til å oppbevare kronregaliene. Det har siden vært kjent som «Regalierommet». Helt til 1930 var Kongsgården hovedkvarter for hæren nordenfjells. Under feiringen av Olavsjubileet dette året ble mye av anlegget frigjort og brukt til en rikshistorisk utstilling, og hallen fikk igjen sin fulle høyde: de øverste bjelkelag ble revet og takkonstruksjonen frilagt. Forsvarsdepartementet besluttet deretter at gårdens fremtidige bruk skulle avgjøres etter at det var gjort grundige bygningshistoriske og bygningsarkeologiske undersøkelser.

Biskoper og erkebiskoper

Å gi en helt korrekt og nøyaktig oversikt over overhyrder i de tidligste tider, er umulig. Listene under er basert på Biskoper i Trøndelag, og har med biskopene i det første bispedømmet ( fra før erkesetet i Nidaros ble opprettet ).

Biskoper i Trondheimen

De første biskopene var underlagt erkebiskopen i Bremen, senere erkebiskopen i Lund som fra 1104 var primas for de nordiske bispedømmer frem til opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1154. Biskopene var i denne tiden i større grad knyttet til kongen. Biskopene kan regnes som forløpere for de egentlige biskoper ( erkebiskoper ) av Nidaros.

Erkebiskopen i Nidaros

Erkebiskopen i Nidaros var ikke underlagt noen konge eller andre, men direkte underlagt erkebiskopen av Roma ( paven ).

Erkebiskopens fyrsteliknende rolle gjenspeiles ved at noen av erkebiskopene også hadde tittelen jarl.

Fra 1154 til 1537 regjerte i alt 27 erkebiskoper i Nidaros.

År Lydbiskop Kommentar 1015- Sigurd III første biskop i Trondheimen ? Grimkjell hirdbiskop, biskop i Trondheimen ? Jon biskop i Trondheimen ? Rudolf biskop i Trondheimen 1028-1030 Sigurd IV hirdbiskop hos Håkon jarl og kong Svein ? Ragnar biskop i Trondheimen ? Kjetil biskop i Trondheimen ? Åsgaut biskop i Trondheimen ? Sigurd V biskop i Trondheimen ? Tjodolf biskop i Trondheim by 1070- Sigurd VI OSB biskop i Trondheimen

Biskoper i Nidaros

År Biskop Annet 1080 Adalbrikt Første biskop i Nidaros, innsatt av Olav Kyrre -1139 Simon biskop av Nidaros 1140 Ivar Skrauthanske biskop av Nidaros Første erkebiskop i Norge, utnevnt til erkebiskop i Roma i 1151, døde på 1140-1151 Reidar hjemveien

Erkebiskoper

Listen over de 27 erkebiskopene som regjerte frem til reformasjonen.

År Erkebiskop Annet 1153–1157 Jon Birgersson 1158/59–1188 Eystein Erlendsson Kanonisert som helgen etter sin død 1188–1205 Eirik Ivarsson 1206–1214 Tore I 1215–1224 Guttorm Fikk myntrett av Håkon Håkonsson i 1222 1225–1226 Peter av Husastad 1227–1230 Tore II «den trøndske» 1231–1252 Sigurd Eindridesson 1253–1254 Sørle 1255–1263 Einar 1265–1267 Håkon 1267–1282 Jon Raude 1287–1309 Jørund Norges siste jarl 1309–1331 Eiliv 1333–1346 Pål 1346–1349 Arne 1350–1370 Olav 1371–1381 Trond 1382–1386 Nicolaus Rusare 1387–1402 Vinald Henriksson 1402–1428 Eskill 1428–1450 Aslak Bolt 1452–1458 Henrik Kalteisen 1458–1474 Olav Trondsson 1475–1510 Gaute Ivarsson 1510–1522 Erik Valkendorf 1523–1537 Olav Engelbrektsson

Eystein Erlendsson

Erkebiskop i Nidaros fra 1158 - 1188

St. Eystein

Eystein Erlendsson

Eystein Erlendsson ( norrønt Eysteinn Erlendsson, latinisert til Augustinus Nidrosiensis; født ca. 1120, død 26. januar 1188 ) var erkebiskop av Nidaros fra 1157 til sin død.

St. Eystein

I 1152 ble Norge en egen kirkeprovins i det katolske verdenssystemet. Dette medførte også at det ble etablert et norks erkebispesete i Nidaros. Om den første erkebispen; Jon Birgersson er det ikke mye en vet.

Etterfølgeren hans; erkebiskop Eystein har imidlertid satt tydelige spor etter seg.

Erkebiskop av Norge

Av alle de 27 erkebiskopene i Nidaros mellom 1153 og 1537 er Eystein nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som helgen etter sin død. Erkebiskop Eystein døde den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse. Den katolske kirken i Norge har minnedag for Eystein den 26. januar.

Dagen har blitt kalt St. Eysteins dag eller Eysteindagen. Navnet St. Eystein kommer av at Eystein har vært regnet som en av de fire norske kardinalhelgener. Formelt er ikke Eystein hverken salig - eller helligkåret, men Liturgikommisjonen i Vatikanet slo i 2002 fast at dødsdagen hans kunne feires som «fest» i Trondheim stift, og som valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og i Tromsø stift.

Ætt

Eystein ble trolig født en gang mellom 1120 og 1130 på gården Råsvoll eller Rosvoll i Børsa sør for Trondheim. Det finnes også en Råsvoll gård i Verdal nord for Trondheim, og en del har hevdet at han kom derfra, men mest sannsynlig kom han fra Børsa. Eystein var knyttet til de fremste ættene i landet. Snorre Sturlason skildret ætten hans i Harald Hårfagres saga i Heimskringla. Eystein ble skildret som en dugelig mann, rik på både gods og vennskap. Blant andre nedstammet han fra stormannen Erling Skjalgsson. Far til Eystein ble kalt Erlend Himalde; hans far igjen var Jon Sterke på Råsvoll. Ulv Uspaksson var far til Jon Sterke, og islending av ætt. Ulv ble stallare til kong Harald Hardråde og en god venn av kongen. Ulv giftet seg med Jorunn Torbergsdatter, ei søster av dronning Tora Torbergsdatter som var gift med kong Ha- rald. Tora og Jorunn var døtre av Torberg Arnesson som var gift med Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild var datter av Erling Skjalgsson. Torberg Arnesson var bror av Kalv Arnesson som var med på å drepe kong Olav II Haraldsson som senere ble opphøyd til helgen som Olav den hellige. Gjennom Kalv Arnesson nedstammet Eystein fra den norske stormannsslekten Arnmødlingsætten. ( Arnung ætta ). Den gjæve ætten gjorde at Eystein hadde mange frender og venner. Eystein ønsket å styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for å få tillatelse til å kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med på å betale bøtene «sølvvurdert øre» som var verd dobbelt så mye som den vanlige mynten. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye på avtalen. Ifølge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i frendeskap og giftemål.

Liv

Eystein fikk sin første høyere utdannelse i Nidaros ( Trondheim ) av biskop Simon, og studerte utenlands fra omtrent 1140. Det er mulig at han studerte i Lincoln i England, men det er mer sannsynlig at han studerte i Paris i det nye augustinerklosteret Saint-Victor. Han valgte Augustinus som den latinske formen for navnet sitt, men også navnet Oistanus ble benyttet. Et propagandaskrift for kong Sverre Sigurdsson ( ca. 1150–1202 ), «En tale mot biskopene» fra omtrent 1200, nevner forbigående at Eystein var kapellan og fehirde hos kong Inge Krokrygg ( 1136–1161 ). Eystein var også sokneprest i Konghelle ved Gøtaelva. Den første erkebiskopen i Nidaros, Jon Birgersson, døde i 1157.

Ifølge «En tale...» valgte kong Inge da Eystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Vi vet ikke om en hadde rukket å opprette domkapitel som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller året etter. Den nyvalgte erkebiskopen, den andre hittil i Norge, reiste til Italia for å ta imot bispevigslingen og sitt pallium. Et pallium er katolske erkebiskopers embetstegn, og ble tildelt av paven. Trolig ble Eystein utnevnt til erkebiskop først i 1161 av pave Alexander III. Pave Hadrian IV, tidligere kjent som kardinal Nikolas Breakspeare, opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153. Ettersom pave Hadrian IV døde den 1. september 1159, kan det ikke ha vært ham som utnevnte Eystein til erkebiskop, for man regner med at Eystein og hans følge ikke dro sørover fra Norge til Roma før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Den norske feiringen av 12. september for fingergullmesse, eller fingergullfesten, har forbindelse med denne fer- den. Erkebiskopen skal ha tatt med seg til Nidaros en kapsel med blod fra Jesus Kristus. Han igangsatte bygging i Erkebispegården umiddelbart etter tilbakereise fra Roma. På 1170-tallet måtte Eystein utstede et brev, der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinnene som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem i samtiden når erkebiskopen engasjerte seg i det.

Den første kongekroningen

Kong Magnus Erlingsson ble den første kongen i Norge som ble kronet. Erkebiskop Eystein kronet ham i Bergen i 1164 med en utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Hendelsen var særdeles viktig. Det var den første kongekroningen i Norden som var velsignet av Kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige og Danmark. Før Eystein kunne tiltre ble kong Inge drept det samme året av sin nevø Håkon Herdebrei i Slaget ved Ekeberg. Inges støttespillere fortsatte krigen under lederskap av Erling Skakke med sin sønn Magnus som kongskandidat, ettersom Erling var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Håkon Herdebrei ble beseiret og drept ved Slaget ved Sekken i 1162, men det var fortsatt mulig at en ny utford- rer kunne dukke opp. Eystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket å reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken å få fjernet tradisjonen med flerkonge, noe som hadde ført til ustabilitet og krig. I tillegg ønsket Eystein at kun legitime sønner skulle ha arverett til tronen. Ved å gi sin fulle støtte til Magnus Erlingsson, ble begge disse målene nådd. I 1163 ble en ny lov om tronarv innført som Erling Skakke aksepterte, Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson, og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.

Landflyktighet

Til tross for dette initiativet fortsatte borgerkrigene i Norge hvor flere kongsemner av tvilsom herkomst kjempet imot hverandre. Da kong Sverre og birkebeinerne etter hvert fikk kontroll over større deler av riket, ble Eystein nødt til å flykte utenlands. For kong Sverre var det viktig å reetablere kongsmakten. Det var ikke akseptabelt for kirken og erkebiskop Eystein. Eystein bodde i Nord-England i omtrent tre år før han atter vendte tilbake til Norge sommeren 1183. Det ble en slags forsoning mellom kongen og erkebiskopen, uten at noen av dem gikk tilbake på sine krav.

Eystein og Nidarosdomen

På vestfronten av Nidarosdomen er det sett opp en skulptur av billedhoggeren Stinius Fredriksen. Skulpturen forestiller erkebiskop Eystein Erlendsson som bærer på en katedral i miniatyr, som symboliserer den katedral som Eystein fikk bygd i Nidaros. Fra oppholdet i England hadde han tatt med seg impulser fra den nye gotiske stilretningen. Før han reiste, hadde katedralbyggingen allerede blitt igangsatt, men Eystein fikk den videre byggingen endret til å bli preget av engelsk gotisk stil.

Byggingen av erkebispegården i Trondheim ble også gjennomført av Eystein.

Passio Olavi

Eystein Erlendsson skal ha vært opphavsmannen til det oppbyggelige skriftet og legendesamlingen Passio Olavi, skrevet på latin. I første delen hører vi om historien og verket til Olav den hellige, med særlig vekt på misjonsvirksomheten hans. Undergjerningene utgjør den andre delen av boka. Tittelen er en forkortning for Passio et miracula beati Olavi, det vil si Hellige Olavs lidelser og undergjerninger. Blant de påståtte undergjerningene er også helbredelsen av Eystein selv. Under byggingen av Nidarosdomen var han oppe på muren for å inspisere fremdriften tre dager før feiringen av Olavsfesten, men stillaset brøt sammen, og han ramlet ned. I fallet brakk han hoften, og lå pint av smerter og tanken på at han ikke ble i stand til å feire Olavsfesten. På festdagen lot han seg bære inn i kirken, men frisknet da til såpass at han kunne holde en lang preken. Etter en stund ble han helt bra. Dette kan forklares som en naturlig helbredelse, men vi får også høre om bonden som ble uskyldig dømt for tyveri og hengt. I ni timer hang han i galgen, mens Hellig-Olav sørget for at han ble støttet opp av en usynlig bjelke og slik reddet livet.

Etterfølger

Etter Eysteins død ble augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger i 1188 valgt til erkebiskop av Nidaros.

Olav Engelbrektsson Erkebiskop i Nidaros fra 1523 - 1537

Olav Engelbrektssons segl fra 1527

Olav Engelbrektsson

Olav Engelbrektsson født ca. 1480 på Trondenes, død 7. februar 1538 i Lier i Brabant var en norsk katolsk erkebiskop. Han studerte i Rostock, hvor han også virket som magister i noen år. I 1515 kom han til Nidaros, hvor han ble dekanus ved domkapitlet. Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop i Nidaros erkebispedømme i 1523. Han fungerte også som formann i det norske riksrådet fra innsettelsen som erkebiskop og frem til rådet ble oppløst i 1536. Han forsvarte katolske interesser i Norge på en tid da protestantismen fikk økende innpass gjennom blant andre danske adelsmenn. Hans iver for norsk selvstyre ble underbygget gjennom allianser i riksrådet, ofte med dem som først og fremst kjempet for å øke egen makt og eiendom. Økende press gjorde at han lot bygge Steinvikholm slott, det største byggverket oppført i norsk middelalder. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og hit bragte han også St. Olavs skrin.

Med reformasjonen i 1537 led Olav Engelbrektsson nederlag for den danske kongemakten. Erkebiskopens flukt fra Steinvikholm våren 1537 markerte den definitive slutten for Norge som en selvstendig del av Danmark-Norge, og innledet den såkalte dansketiden. Den katolske kirke i Norge ble forbudt, og Olav Engelbrektsson ble således landets siste erkebiskop.

Etter sin død gav protestantiske historikere Olav Engelbrektsson et «dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigant prelat». Dette bildet endret seg ikke nevneverdig etter 1814, og han ble klandret for å ha fremmet katolske interesser på bekostning av norske. I nyere tid har historikere i stor grad tilbakevist denne kritikken og betegnet den som urimelig.

Familie og oppvekst

Trondenes kirke, reist ca. 1440. Trondenes var et viktig kirkested i Nord-Norge, selv lenge før Olav Engelbrektssons slekt kom hit.

Olav Engelbrektsson antas å ha blitt født på Trondenes ved Harstad rundt 1480 som sønn av Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn. Engelbrekt Gunnarsson var bondefører og storbonde på Romerike rundt 1447.

Han lå flere ganger i strid med den danske fogden Lasse Skjold, og endte med å ta livet av ham. Historikere mener dette er grunnen til at Engelbrekt og Jorunn dro til Trondenes der sønnen Aslak bodde, ettersom Aslak var tidens mest velstående mann mellom Bergen og Senja. Olav vokste opp i et hjem som var i opposisjon til danskestyret, og det kan ha vært en av flere grunner til Olavs holdninger senere i livet. På farssiden var Olav Engelbrektsson av gammel storbondeætt fra Romerike, og det hevdes ofte at slekten tilhørte lavadelen. Kronikøren Arild Huitfeldt hevdet at kong Christian I adlet Engelbrekt Gunnarsson og hans etterkommere en gang før 1480, men det har ikke blitt funnet bevis for dette. Familien hadde likevel et eget slektsvåpen, og dette ble også brukt av Olav. Fem av Olavs nære slektninger var presteutdannet, deriblant farbroren Sakse Gunnarsson og broren Gunnar Engelbrektsson. Gunnar ble senere kannik i Oslo, og noen av hans sønner fulgte også denne veien. Det var nok Sakse som sørget for den første kirkelige opplæringen for Olav. Det er videre kjent at fem av de seks, da medregnet Olav, studerte ved universiteter i utlandet. Olav kan ha vært en Aspa-ætling på morssiden. I så fall kan han ha vært morbror til Torbjørn Bratt, den første protestantiske biskopen i Nidaros.

Utdannelse

Kobberstikk av 1500-tallets Rostock

Olav Engelbrektsson ble i 1503 immatrikulert ved universitetet i Rostock, som på den tiden hadde mellom 400 og 500 studenter. Han var allerede prestevigd, og ønsket å studere videre. Han tok etterhvert eksamen til flere universitetsgrader; baccalaureus i 1505 og magister artium i 1507. Ved universitetet ble teologi forelest etter konservativt katolsk mønster, men byen var samtidig et sentrum for den nordtyske humanismen, i tradisjonen etter Albert Krantz. Det var flere gjesteforelesere med et progressivt ståsted ved universitetet opp gjennom årene, men undervisningen gikk i sitt vante mønster gjennom hele Olav Engelbrektssons tid her, mye på grunn av at den fremste teologiprofessoren var underkommissær for den pavelige avlatshandelen i byen. Olav Engelbrektsson ble tidlig forstander for det norske studentkollegiet, kalt Regentia Sancti Olavi, oppkalt etter martyrkongen Olav den hellige.

Det hadde tilhold i en egen bygning som på norsk gikk under navnet «St. Olavs hus». Blant studentene ble Olav kjent som svært omgjengelig, men ikke som spesielt karismatisk, og han var heller ikke den som vanligvis tok ordet i en stor forsamling. Han ble kjent med blant andre de svenske brødrene Johannes Magnus og Olaus Magnus, begge senere erkebiskoper i Uppsala. Olaus er likevel best kjent for sitt kart over Norden, Carta Marina fra 1537. Olav Engelbrektsson ble en nær venn av Laurentius Andreæ, som tidlig ble protestant og en viktig reformator for sitt syn i Sverige under kong Gustav Vasa, som han var kansler for. I 1515 hadde Olav Engelbrektsson vært ved universitet i elleve år, og undervist etter sine egne studier. Historiker Ludvig Daae antok dessuten at Olav en tid var tilknyttet Det katolske universitetet i Leuven. Dette året bestemte Olav seg imidlertid for å vende tilbake til hjemlandet.

Erkebiskopens medarbeider

Nidaros var Norges kirkelige sentrum i middelalderen. Olav Engelbrektsson nevnes som kannik i Oslo etter oppholdet i Rostock, men blir allerede i mai 1515 nevnt som kannik i Nidaros. I desember samme år ble han med pavelig provisjon fra Leo X utnevnt til dekanus i Nidaros, etter den avdøde Peter Jonsson Stut. Til tross for at Olav bare var i tredveårene, var han den fremste mannen i domkapitlet etter erkebiskopen selv, danske Erik Walkendorf.

Foruten Bergen, Oslo og Hamar var bispedømmene i de gamle norske skattlandene underlagt erkebiskopen i Nidaros: Hólar og Skálholt på Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene og Shetland og Man.

Olav Engelbrektsson hadde ansvaret for gjennomføringen av gudstjenestene i Nidarosdomen ( Kristkirken ), og satt trolig i redaksjonen for messeboken Missale Nidrosiense, som var den første trykte, norske boken. Sammen med kantor Peter Sigurdsson fikk erkebiskop Walkendorf trykt boken i København i 1519. «Med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform», mente kirkehistoriker Oluf Kolsrud, er den «et ypperlig bevis for Olavs lærdom». Senere utkom også den liturgiske boken Breviarium Nidrosiense. Erkebiskopen må ha hatt tillit til Olav, som ble hans official, altså leder for den kirkelige rettergangen i erkebispedømmet. Det ser også ut til at Olav var erkebiskopens økonom og regnskapsfører. Fra tidlig på 1500-tallet søkte kong Christian II å svekke erkebispesetets makt i Norge. Erkebiskopens setesvenner ble skattlagt, kirkens domsrett ble begrenset, og geistlighetens adgang til å drive handel, ble innskjerpet. Walkendorf var utnevnt av kongen selv, ikke domkapitlet, men ønsket i 1521 å tale kirkens sak for kongen. Da Walkendorf reiste sørover, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, hvor Olav Engelbrektsson var formann. Uvær tvang Walkendorf i havn i Amsterdam, hvorpå kongen anklaget ham for å rømt landet og ranet domkirken. Walkendorf bestemte seg for å reise til Roma for å søke gehør hos paven.

Erkebiskop av Nidaros

Pave Klemens VII.

I april 1522 kom budet til Nidaros om at Walkendorf var død i Roma. Domkapitlet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro til Roma for å bli providert og vigd av paven. En drøy måned tidligere hadde kong Christian II flyktet til Nederlandene, idet adelen og bøndene på Jylland og i Ditmarsken gjorde opprør. Dette var kjent for domkapitlet da Olav Engelbrektsson ble valgt. På vei sørover besøkte Olav kongen i Mechelen, siden han formelt sett fortsatt var Norges konge. Erkebiskopen hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitlet hadde bedt om. Vel fremme i Roma måtte han avvente pavevalget, ettersom pave Hadrian VI hadde dødd i september. Under oppholdet traff Olav geografen Jacob Ziegler, og gav ham opplysninger som ble brukt i verket Schondia, utgitt i 1532. Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og mistro til danske embedsmenn som undertrykte landet. Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte pave Klemens VII i desember 1523. Ved juletider begynte han hjemreisen fra Roma. Etter historiker Øystein Rians vurdering ville Olav Engelbrektsson sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop, hvis kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen, Frederik I, ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.

Riksmøtet i Bergen i 1524

Olav Engebrektssons våpen i moderne stil som katolsk biskop med bl.a. hatt, snorer og dusker.

I skjoldet en rose omgitt av tre liljer. Uten hjelm, hjelmtegn eller hjelmklede. For å bli valgt til konge av Norge, måtte Frederik godta en håndfestning fra det norske riksrådet. På hjemreisen fra Roma i mai 1524 møttes Olav Engelbrektsson, biskop Mogens Lauritssøn av Hamar og stormenn fra Østlandet på Hamar og entes om en fortsettelse av riksrådets politikk ved tidligere tronskifter. De fremmet også en rekke nasjonale krav, i tråd med erkebiskopens holdninger, om Norges likeverdighet i unionen og indre selvstyre ved riksrådet. Skattlegging og viktige utenrikspolitiske avgjørelser skulle behøve riksrådets samtykke. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle forsøke å gjenvinne alle landområder som Norge hadde tapt. I tillegg var det tatt mange hensyn til adelige og geistlige privilegier. Biskop Mogens reiste deretter til Danmark for å forhandle om dette før riksrådet ville gå videre med en håndfestning, og fikk Frederiks samtykke. På riksmøtet i Bergen i august og september 1524 ble Christian II avsatt og Frederik I valgt til Norges konge. Riksrådet utformet en håndfestning, som kongen godtok med få endringer. Håndfestingen inneholdt de samme utfordrende, nasjonale kravene fra Hamar. Riksrådet bad om at brødrene Olav og Gaute Galle fikk Akershus og Båhus til len, mens Henrik Krummedike ble fratatt alle sine norske len, begge deler i strid med kongens vilje. Det er uklart hvorvidt Olav Engelbrektsson eller Vincens Lunge, stattholder på Bergenhus, ledet an for den utfordrende politikken under møtet i Bergen, men i Danmark var inntrykket at dette var Lunge.

Feide med Vincens Lunge og fru Inger

Øystein Rian mener at Olav Engelbrektsson opptrådte forsiktig overfor kongen de påfølgende årene, selv om han antageligvis støttet Lunge prinsipielt. Lunges egenrådige linje svekket derimot erkebiskopens stilling i riksrådet. Samholdet i riksrådet ble også svekket av Lunges feide med riksråd Johan Kruckow, hans påtrykk for å skifte ut lensherren på Akershus, og hans innblanding i tvister om arvegods og forleninger. Lunge kom i uvennskap med biskopene i Bergen og Stavanger, Olav Torkellsson og Hoskuld Hoskuldsson. Snart nok var han også gjenstand for erkebiskopens mistro. Antageligvis var det lange avstander og frykt for de mange kaperne og sjørøverne langs norskekysten som gjorde at riksrådet ikke kunne samles til møter i disse årene, men måtte brevveksle. Daljunkeraffæren ble et vendepunkt. I 1527 kom daljunkeren, muligens Nils Stensson Sture, sønn av riksforstander Sten Sture, til Austråttborgen. Daljunkeren ledet et opprør fra Dalarna mot Gustav Vasa, og ble lovet hærfolk fra Lunge og hans svigermor, fru Inger til Austrått. Lunge sendte noen av daljunkerens menn for å slå i hjel Johan Kruckow, men Kruckow unnslapp. Da daljunkeren senere vendte tilbake til Norge, måtte Lunge be ham forlate landet, etter sterkt press fra kong Frederik I. Etter denne affæren ble Lunge tvunget til å avstå Bergenhus til Eske Bille, og fikk til gjengjeld Nonneseter kloster med tilhørende gods. Av militære hensyn rev Lunge flere kirkebygg i Bergen og omgjorde Nonneseter til en befestet residens, Lungegården. Fru Inger måtte på sin side avstå sine len til svigersønnen Nils Lykke. Olav Engelbrektsson var rasende over hva Lunge hadde foretatt seg i Bergen. Samtidig gikk rykter om Lunge og fru Ingers angivelige sympati for protestantismen. Olav forhandlet med den avsatte kong Christian II, som lovet troskap til katolisismen og støtte til erkebiskopen mot Lunge og fru Inger. Christian hevdet også å ha støtte fra sin svoger, keiser Karl V av Det tysk-romerske rike. Erkebiskopen beordret derfor Austråttborgen plyndret, tok kontroll over lenene, og tvang fru Inger på flukt til Bergen. Erkebiskopen fikk ingen støtte utenfra, og måtte derfor love kong Frederik I nytt troskap, slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger, og betale erstatning for det som var røvet og ødelagt.

Historieforskning og arkiv

Olav Engelbrektssons arkiv inngår i den såkalte München-samlingen ved Riksarkivet. München-samlingen var i utenlandsk eie i århundrer. Arkivet omfatter materiale fra erkebiskopens kirkelige og politiske embedsførsel. Det regnes som det best bevarte norske arkivet fra middelalderen. Arkivet er en del av Norges dokumentarv. Brevene i arkivet er trykt i Diplomatarium Norvegicum. Jordebøker og regnskapsbøker er trykt i særskilte kildeutgaver.

Aslak Bolt Erkebiskop i Nidaros 1428 - 1450

Aslak Bolts jordebok fra 1432 – 33

Aslak Harniktsson Bolt

født rundt 1377, død i 1450 var erkebiskop i Nidaros fra 1428 til 1450. Bolt var av adelig slekt. I 1407 valgte domkapitlet i Oslo ham til biskop, men han ble samme år etter påtrykk fra dronning Margrete flyttet til Bergen, hvor han var biskop i 20 år.

Erkebiskopen Aslak Bolt ( 1377–1450 ) holdt til i Erkebispegården i Trondheim (Nidaros ).

Administrator og ordensmann

I 1428 ble han av et enstemmig domkapittel valgt til erkebiskop i Nidaros, og to år senere ble han formelt innviet i denne stillingen. Aslak var i sine første år som erkebiskop opptatt av å få kontroll med og oversikt over erkesetets økonomi.

I 1432 ble det vi i dag kaller Aslak Bolts jordebok ført i pennen.

Den er en nøye registrering av inntektene fra erkesetets jordegods og eiendommer, og over 3000 gårder og steder er nevnt. Han gjeninnførte også en rekke mindre avgifter som var gått i glemmeboken. I perioden etter 1435 markerte han seg også som leder av kirkeprovinsen. Han kalte inn til provensialkonsil i 1435 i Bergen og året etter i Oslo. Disse konsilene fattet en rekke vedtak gjeldende for hele kirkeprovinsen, i første rekke knyttet til økonomiske forhold. I årene etter 1436 er det som politiker vi møter Aslak Bolt. Som leder av riksrådet hadde han stor innflytelse på rikspolitikken. 36

Aslak Bolt var spesielt opptatt av å hindre utlendinger, og da særlig dansker, i å inneha norske embeter. Han ønsket også å styrke kirkens stilling ved å få kongen til å stadfeste sættargjerden av 1277, en avtale som blant annet ga erkebiskopen rett til å utnevne en egen hird. Denne stadfestelsen oppnådde han da han den 20. november 1449 kronet svensken Karl Knutsson Bonde. Han var for øvrig den første konge som ble kronet i Nidaros. Gleden varte dog ikke lenge. Året etter ble Karl fordrevet av den danske kong Christian I, men da var Aslak Bolt død. I 1458 ble sættargjerden imidlertid stadfestet på ny.

Et aktivt liv

 I 1429 ble Bergen erobret og plyndret av den beryktede piraten Bartolomeus Voet fra Vitaljebrødrene. Aslak slapp unna på et engelsk skip.  Aslak Bolt byttet til seg en bibel fra 1200-tallet som nå er på Deichmanske bibliotek i Oslo. Bibelen blir kalt Aslak Bolts bibel  I 1432 brant Nidarosdomen. Aslak administrerte gjenreisingen på en effektiv måte.  I 1432 møtte han den italienske adelsmannen Pietro Querini som forliste på Røst i Lofoten. Querini beskriver erkebiskopen som en sympatisk person.  Aslak Bolt skrev 19 teologiske verker.  Han var også den som sto for gjenreisningen av Norge etter Svartedauden, noe Jordeboken er et klart tegn på.

Aslak Bolts jordebok fra 1432-33.

Tittelbladet på Aslak Bolts Jordebog utgitt av P. A. Munch i 1852.

Tittelbladet på erkebiskopen Aslak Bolts jordebok utgitt av P. A. Munch i 1852. Aslak Bolts jordebok er en jordebok, en oversikt over Nidaros erkebispedømmes jordegods og eiendommer, og inntektene fra det. Jordeboken har navn etter Aslak Bolt ( erkebiskop 1428–1450 ), som skrev boken, sannsynligvis vinteren 1432-33. Bolt stod for mesteparten av nedtegnelsene, men også senere erkebiskoper, først og fremst Gaute Ivarsson , erkebiskop 1475-1510 , har kommet med tilføyelser. Aslak Bolts jordebok er skrevet på pergament og oppbevares hos Riksarkivet.

Kilde til norsk middelalder

Boken er en viktig kilde til norsk økonomisk historie i senmiddelalderen. Bolt gjeninnførte også en rekke mindre avgifter som var gått i glemmeboken. Erkebiskopen skrev boken på grunnlag av et eldre, nå tapt, jordebokregister. Til sammen registrerer jordeboken ca. 2600 jordebokenheter ( gårder og gårdparter ) fra Aslak Bolts egen tid, av dem er ca. 1560 enheter fra Trøndelag. Det er oppført både gammel landskyld; den leien som gjaldt i første halvdel av 1300-tallet, og ny landskyld; slik den stabiliserte seg på Aslak Bolts tid på første halvdel av 1400-tallet. At erkebiskopen førte inn ny landskyld viser at kirken erkjente at forholdene ikke ville vende tilbake til slik de var før pesten ( Svartedauden ). Inntektene fra jord var sunket til en fjerdedel, grunnet befolkningsnedgang og ødelegging av gårder.

Aslak Bolts jordebok gir viktige opplysninger om administrative og topografiske forhold i erkestiftet i middelalderen.

Jordeboken er også viktig for stedsnavnforskning, da alle de middelalderlige navneformer er bevart gjennom den.

Trykte utgaver

P.A. Munch gav ut et nytt trykk av Aslaks Bolts jordebok allerede i 1852. Boka har vært en viktig middelalderkilde i Norge i halvannet hundreår. Oluf Rygh sammenlignet Munchs utgave med originalmanuskriptet da han arbeidet med Norske Gaardnavne, og Ryghs korrigerte utgave finnes i Riksarkivet. I 1997 gav Riksarkivet ved Jon Gunnar Jørgensen ut en ny utgave av jordeboka. Denne utgaven er tospråklig, slik at venstre oppslagsark er ordrett tolking eller avskrift, høyre oppslagsark er moderne bokmål.

Se også

 Bergens kalvskinn  Den røde bok ( Biskop Øystein Aslakssons jordebok )  Olav Engelbrektssons jordebok  Diplomatarium Norvegicum