Nasjonalt Referansesystem for Landskap Beskrivelse Av Norges 45 Landskapsregioner
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner av Oskar Puschmann, NIJOS Side 38 - 41 ”Landskapsregion 08 Innsjø- og silurbygdene på Østlandet” Referanse: Puschmann, Oskar. 2005. ”Nasjonalt referansesystem for landskap. Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner.” NIJOS- rapport 10/2005. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås. Side 38-41. Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner Landskapsregion 08 Innsjø- og silurbygdene på Østlandet. NIJOS-rapport 10/2005 Side 38 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner BE- LANDSKAPSREGION 08 INNSJØ- OG SILURBYGDENE PÅ TYD- NING ØSTLANDET Regionen består av seks underregioner 1 *** LANDSKAPETS Regionen mangler en enhetlig hovedform. Ulike lave dalformer er trolig mest karakter- ** HOVEDFORM istisk. Nordre del av Mjøsa, og det meste av Randsfjorden og Holsfjorden er eks. på * ikke enhetlig form trauformer eller u-daler med stort vannspeil i bunnen. Også Sokna har dalpreg, men her * ulike dal- og trau- er det et svakere relieff og dalsidene er mer sammensatt av større åser. Ringerike kan former, vannspeil betraktes som en gjennomgangsdal med sterkt asymmetrisk profil og vid dalbunn. Øst- og i noen grad sørsida av Tyrifjorden er delvis steil, mens vestsiden er slakt stigende. * bølgende sletter En asymmetrisk dal er også strekningen Gran - Lunner, og i noen grad også sørlige del av Randsfjorden. Områdene langs midtre del av Mjøsa har også en svak dalform, og det samme gjelder for områdene ved Eina. Regionen har også større områder på Hed- marken og Toten med hvelvete og bølgende sletteformer, slake skråninger og bakker. Særlig langs særlig vestsida av Mjøsa munner flere mindre ”hengende” daler ut. LANDSKAPETS Småformene varierer mye, noe som bl.a skyldes en mangfoldig berggrunn. Her er nem- ** SMÅFORMER lig både grunnfjellsgneiser, sandsteiner, leirskifre, permisk lava og ulike kalkbergarter. * varierte småformer Leiravsetninger fins kun på Ringerike og Sokna, hvor de ses som sletter, bakker eller * leire; bakker & sletter utpregede raviner. Elveavsetninger er karakteristisk langs Storelva på Ringerike, men ses også spredt langs elver i hele regionen, eller ved utløp til sjøer. Sand- og grusavset- * sand- & grusavsetn. ninger ligger spredt i regionen. Morenejord er vanlig på Toten, Hadeland, Eina, Hede- * bølgende morene- marken, langs Mjøsa og ved Randsfjorden. Her er det bølgende former med bakker, dekker vanligst hauger, rygger eller dype ravineringer og terrasser langs elver. Høyere i terrenget ligger * kalkrygger større og mindre myrer. Der kalkbergarter finnes, ses parallelle rygger som ofte danner langsgående, oppstykka strukturer i landskapet. På kalkryggene er forvitringsjord ofte iblandet morenejord. Langs Mjøsa ligger øst-vestgående hengende daler med flere avsatser og gjel dannet mellom ulike lag av sandsteiner og kalk. Spesielle småformer er vulkanrørene (kampene) på Hadeland og grunnfjellshortsen på Nes. VANN OG Vannkomponenten i store deler av regionen preges av store innsjøer. Mjøsa, Rands- *** VASSDRAG fjorden og Tyrifjorden danner store landskapsrom og vannspeil som sterkt bidrar til å /* * store innsjøer, gir prege landskapskarakteren i sine respektive underregioner. De mektige vannspeilene lang fjernvirkning skaper utsyn og gir store fjernvirkninger i landskapet. Randsfjorden er langstrakt med * meandrerende elver moderat til bratte omgivelser. Det samme gjelder nordenden av Mjøsa som mot sør * hastige småelver vider seg mer ut. Tyrifjorden har en mer variert strandlinje, med et større midtparti og flere småfjorder som omkranses av varierende topografi. Elvenes karakter og morfologi varierer. En del elver har rolig flyt med typiske elveslynger, f. eks Storelva på Ringerike; Lenaelva på Toten, Svartelva på Hedemarken, og delvis Sokna. En del mindre elver er mer hastige og knyttet til steilere løp, bl.a. ved Mjøsa. VEGETASJON Naturlig skogsvegetasjon domineres av barskog. På midlere og bedre boniteter råder *** * barskog, mest gran grana, som i denne regionen har en relativt vid nisje. Moderat til lite artsrike, oftest blå- bærdominerte skogtyper, er vanligst. Men betydelig arealer med kalkrik grunn bidrar * kalkfuruskoger imidlertid til større arealer med artsrike lågurt- og høgstaudegranskoger. Furu er inn- * edellauvskoger blandet eller dominerer hvor det er grunnlendt og karrig, samt på Ringerikes store * randsoner smeltevannsavsetninger. Artsrike kalkfuruskoger finnes også, i første rekke på Ringe- rike. Edellauvskoger opptrer spredt, spesielt i skrenter og lune lokaliteter på kalkrik grunn. I det intenst drevne jordbrukslandskapet, spesielt på Toten og Hedemarken, finnes skog som er mer eller mindre lauvtredominert. Den er svært oppstykket mellom teiger, ofte som kruller, linjedrag eller border langs bekker og elver. I en del skogsom- råder, bl.a. ved Eina, ligger en del myrer som ofte har fra fattig til nøysom vegetasjon. JORDBRUKS- Jordbruksdrifta er svært omfattende, og regionen er blant landets største og beste jord- *** MARK bruksregioner. Her ligger vel 8% av Norges samlede jordbruksareal, og de mange * blant landets største gårdene danner til sammen store sammenhengende jordbrukslandskaper. Det er kun & beste jordbr.reg her, og i reg. 03, 19 og 26 at man i Norge ser virkelig storskala jordbrukslandskap. * storskala jb.landskap Likevel bidrar utallige randsoner, samt små og store skogteiger til å dempe det åpne * ca 740 000 dekar preget. De fleste steder framstår derfor jordbrukslandskapet som moderat til middels dyrka mark skalert. Her er det totalt registrert vel 740 000 dekar dyrka mark, og dette drives av ca 3 * 3 750 aktive bruk 750 aktive bruk. Bruksstørrelsen varierer, og er særlig knyttet til terreng. Vel 37 % av de aktive gårdene har mer enn 200 dekar dyrka mark. De fleste av disse ligger på * storgårder, særlig i Hedemarksbygdene Hedemarken. Småbruk finnes gjerne i regionens skogs- og dalområder. Korn utgjør dominerende åkerproduksjon, og dekker vel 66 % av hevdholdt dyrka mark. Stedvis * korn dominerer 1 Underregionene er: 08.1 Tyrifjorden, 08.2 Lunner/Gran, 08.3 Randsfjorden 08.4 Toten- og Hedemarkens jordbruksbygder, 08.5 Vardal/ Snertingdal og 08.6 Øvre bygder ved Mjøsa. NIJOS-rapport 10/2005 Side 39 Nasjonalt referansesystem for landskap Beskrivelse av Norges 45 landskapsregioner * stedvis gras & potet ses dette som nærmest homogene kornbygder, særlig på østsida av Mjøsa. Dyrking av * ca 42 400 storfe grasfôr dekker 27 % av dyrka mark. Også grasproduksjonen er nokså spredt, men med en tydelig konsentrasjon i husdyrbygdene i sidedalene på vestsida av Mjøsa, og langs * ca 66 900 sau/lam regionens skogband. Potet dyrkes kun på 3,5 % av åkerlandet, men likevel i så store mengder at gårdene på begge sider av Mjøsa utgjør ett av landets fem kjerneområder for potet. Husdyrholdet er betydelig, særlig av gris. Av større betydning for ulike kul- turmarkstyper er beitedyra. Storfeholdet er stort, og her fins om lag 42 400 storfe (= ca 870 bruk). Også saueholdet er betydelig med vel 66 900 sau/lam (ca 1050 sauebruk). BEBYGGELSE Et omfattende jernbanenettverk har i store deler av regionen lagt grunnen for en rekke *** OG TEKNISKE stasjonsbyer og tettsteder. Med jernbanen som lokaliseringsfaktor ligger dermed mye ANLEGG av bolig- og næringsområdene i ”smale” og langsgående linjestrukturer, både langs * jernbane lok.faktor vann og over mindre ås- og høydedrag. Av trafikkhensyn er gamle hovedveier mange for bebyggelse steder lagt utenom tettstedene. Det medfører at det stedvis er de nye hovedveiene som * flere stasjonsbyer & nå lokaliserer bebyggelsen, særlig nærings- og mindre industribygg. Enkelte områder mange tettsteder har dermed to bebygde linjestrukturer. Utenfor de store samferdselsårene, og i * perif.omr < bebygg. regionens mer perifere områder, har bebyggelsen langt mindre betydning i landskapet. * boligsatelitter Også her kan det finnes enkelte spredte boligområder, da mange slike fungerer som bo- satellitter for byer og tettsteder. Selv om bolig- og ulike typer næringsbygg utgjør vel * landbruksbygg 25% 70 % av regionens bebyggelse, så er det ikke de som i størst grad karaktersetter regi- * gårdstun karakter- onen. Med en andel på ca 25 % av total bygningsmasse, er det landbruksbebyggelsen setter regionen som i størst grad preger landskapene. Både fordi gårdene ligger jevnt fordelt, og fordi * store & små gårder gårdstuna oftere er godt synlig pga åpne jordbruksarealer rundt. Et karaktertrekk for Mjøsregionen, særlig Hedemarksbygdene, er storgårder med ruvende hus og en ofte framtredende terrengplassering. I andre deler av regionen er gårdene ofte betydelig mindre, noe som bl.a. ses ved at gårdstuna ligger tettere, stedvis i grender. Regionen har også en del fritidsbebyggelse, med beliggenhet helst mot vann eller skogsområder. LANDSKAPS- I de fleste av de 45 regionene er landskapets hovedform av stor betydning for grensedragningen. KARAKTER Kun et fåtall regioner har så stor menneskelig påvirkning i form av jordbruk at det virker som en * kraftig jordbruks- avgrensende landskapskomponent. Landskapsregion 08 Østlandets innsjø- og silurbygder er en preg; stor betydn.for av disse. Her er det ikke hovedformene som binder områdene sammen, men mer et omfattende reg. grensedragning jordbruket på næringsrike grunn, i kontrast til fattigere berggrunn og skogsvegetasjonen rundt. * jordbruket binder Deler av regionens navn, Silurbygdene, henspeiler på berggrunnen. Den består hovedsakelig av regionen sammen silurbergarter, dvs. næringsrike