Hvem Er Den Notoriske Målscoreren?

2010

Hvem er den notoriske målscoreren?

To tto Dahlum Trener III 01.02.2010 INNHOLD

Innhold ...... 2

Prolog ...... 4

Forord og innledning...... 6

Tilnærming til oppgaven ...... 8

Teori, begrepsavklaring, problemstilling og metode ...... 10

Teori ...... 10

Begrepsavklaring...... 11

Problemstilling ...... 11

Den notoriske målscoreren...... 12

Perfeksjonisme ...... 15

”Gjentakelsen er det perfektes mor” ...... 15

Detaljene er avgjørende...... 18

Kontrollfiksert ...... 19

Konkurranseinstinktet ...... 21

Spesifisitetsprinsippet og evnen til å visualisere...... 21

”Straff” og konsekvenser ...... 21

Best når det virkelig gjelder ...... 22

Selvdisiplin og struktur ...... 23

Organisatoren ...... 23

Kontinuitet og samtidig mangfold i utviklingsprosessen...... 24

Hjemmet, veggen og tennisbanen ...... 25

Vaktmesterholdningen ...... 26

Selvstendighet og praktiske gener...... 28

Beslutningsdyktighet og gjennomføringsevne...... 28

Fokus og automatisering ...... 30

Innovasjonsorientert...... 30

Intervjuer ...... 32

Litt om valg av intervjuform ...... 32

Intervju - spørsmål og svar...... 33

Konklusjon ...... 38

Karakteristiske trekk ved Totto...... 38

Karakteristiske trekk ved Sigurd, Harald Martin og Petter...... 39

Subjektiv konklusjon...... 40

Epilog ...... 41

Sammendrag...... 43

Statistikk (de 4 målscorerne)...... 46

Litteraturliste og referanser ...... 47 nærmiljøet mitt i oppveksten...... 48

PROLOG

-Nå må du komme da! Det var tredje gangen faren var ute på verandaen for å få guttungen inn til kveldens siste måltid. Sommeren 1979 var sånn en sørlandssommer skal være, både varm og god. Den var attpåtil bare i emning nå sent i juni. -Bare litt til, så sitter det, tenkte guttungen. Med capsen godt trukket ned over luggen glemte han å svare faren. Ikke fordi han manglet respekt eller noe i den duren, men mer fordi det scenarioet som utspilte seg rundt ham denne kvelden var altfor viktig til å miste konsentrasjonen for.

-8 av 10 er ikke nok, tenkte poden. Han hadde tegnet opp to vannrette streker med farget kritt på murveggen 8-10 meter foran seg. Den ene ca. 1 meter over bakken, den andre tegnet på samme måten en god meter høyere enn det igjen. Faren stod fremdeles på verandaen. Han burde egentlig vært på bristepunktet nå, med tanke på at dette var tredje gangen han var ute og ropte. Men irritasjonen, som hadde drevet han ut i friluft et par minutter tidligere, hadde nå gått over i en slags apatisk beundring for den målbevisste aktiviteten han så sønnen holdt på med i gata.

Faren hadde sett det før, og han skjønte det raskt nå også. Den unge fotballspilleren skjøt ballen i murveggen på halvspretten. Det som slo faren, var

ikke bare den rytmiske dunkingen i leca som ofte irriterte naboene, , i kveld representert ved fru Thelle, men heller det faktum at kula ofte traff mellom de to fargede strekene junior hadde risset inn i veggen. Senior fikk med vaktsomme øyne med seg at sønnen varierte hvilken fot han brukte etter hvert som returene fra veggen kom tilbake. På den måten måtte han hele tiden raskt posisjonere seg i forhold til ballens vinkel ut fra veggen – og følgelig variere hvilken fot han skulle returnere med. Enten med et rolig rent touch med vristskoen lengst fra, eller i steget med nærmeste. Og nesten hver gang traff han. I hvert fall så det slik ut sett med en stolt fars øyne.

79-sesongen var det året da Reidar Flaa gav seg på toppnivå i Start. Det var på tide etter 558 kamper for klubbens A-lag. Reidar, også kalt ”far” på sine eldre Startdager, hadde vært en av krumtappene på de gulsvarte som ble seriemester i 1. divisjon året før. DET hadde guttungen fått med seg. Start var det største som fantes innen fotball – i hvert fall på Sørlandet. Han visste ikke da at Start kom til å vinne et nytt seriegull allerede året etter igjen. Men hadde han visst det, så hadde vel bare guttungens drøm slått enda sterkere rot. Han skulle score mål for Start en dag! Mange mål!

Faren stod fremdeles på verandaen og fulgte med. Han var fremdeles fascinert av det han så, og var mildnet betraktelig i både sinn og stemme. -Jeg går inn nå, men du får 10 minutter på deg, sa han, før han lukket verandadøra etter seg. I nabohuset så fremdeles fru Thelle olmt ut bak gardinene sine i stua. At ikke faren tok ansvar og stanset bråket på utsida var et under. Klokka var jo tross alt nesten halv ti.

-10 minutter, tenkte guttungen. Det er altfor lite! Han hadde luktet på ett godt resultat én gang. Det var akkurat i det øyeblikket faren kom ut for å rope fra verandadøra noen minutter tidligere. 8 av 10 knallet han til med da. Men det var også den eneste gangen han hadde klart det i kveld. Nå hadde han 10 minutter på seg. 10 minutter til å levere det resultatet han hadde satt seg mål av å klare idag. 10 av 10. Avstanden til veggen var rundt 8 meter, også det merket opp med farget kritt på asfalten. Greia gikk ut på å sparke ballen på halvspretten på 1 touch og treffe mellom de to strekene på veggen. Det betydde at ballen måtte gå i veggen før den via maksimalt to berøringer i bakken ble returnert på halvspretten – fra bak streken på asfalten. Guttungen hadde gjort dette så mange ganger før at erfaringen tilsa at uvinklet inngang mot ballen (altså: rett på), stabil og balansert overkropp gav et godt utgangspunkt for å lykkes. Han måtte hele tida jobbe med føttene for å være forberedt på at ballen ikke alltid kom fra veggen og endte opp der han ville ha den.

Dette i kombinasjon med et kontrollert løftet kne over ballen og en strekt vrist var oppskriften på det de voksne kalte for suksess.

Nok en gang så han for seg haugevis av tilskuere rundt seg på alle kanter. Han spilte ikke mot noen, men om noe. Det var kveldsmaten som stod på spill. Enten klarte han 10 av 10, eller så gikk han og la seg sulten i kveld. Det var ikke første gangen han hadde satte kveldsmaten på spill på denne måten. Men nå hadde han bare 10 minutter på seg.

20 minutter senere tuslet gutten inn, og fru Thelle i nabohuset pustet lettet ut. - Det står 3 ferdigsmurte brødskiver på kjøkkenet til deg, ropte mora fra stua. Den etter hvert så slitne guttungen var både skrubbsulten og trøtt. Et måltid nå hadde gjort susen, tenkte han. - Jeg er ikke sulten, ropte 11 åringen tilbake. Han drakk et glass melk og la seg med rumling i magen denne kvelden.

FORORD OG INNLEDNING

I vårt postmodernistiske samfunn finnes det ingen absolutt eller objektiv sannhet. Alt er relativt. Den enkeltes rett til å tenke, mene og konkludere ut i fra sitt eget kulturelle, religiøse eller politiske ståsted står med andre ord sterkt i vårt moderne samfunn.

I en idrettslig, eller rettere sagt fotballrelatert sammenheng, må det bety at den subjektive oppfatningen av egne og andres prestasjoner på og rundt fotballbanen har en reell verdi – også faglig. Men den vil aldri bli omsluttet av en absolutt sannhet. Til det er også fotballen altfor relativ.

Det har vært skrevet mange, veldig mange, oppgaver der scoringen eller målscoreren er en primær eller sekundær faktor i problemstillingen. Kanskje ikke så rart den tid spillets ide nettopp går ut på akkurat det å score mål. Jeg har lest mange av disse oppgavene også. Flere er veldig gode. På mange måter representerer de et så godt mangfold at en umiddelbart tenker at temaet trenger en litt annen, kanskje en utradisjonell inngang og vinkling.

Dette fikk meg til å tenke. Hva er vel mer naturlig enn tanken om å skrive uti fra et genuint subjektivt ståsted? Den tid jeg kan skilte med en lang karriere på toppnivå i Norge, og i all enkelhet har levd av å score mål, beviselig sådan, så må vel slikt

kunne representere spisskompetanse som kan og bør omtales i andre former enn bare de helt akademiske og generelle.

Oppgaven kunne selvfølgelig vært vinklet ut fra min egen utviklingssyklus og frem til og med min egen karriere på topplan i Norge. Et slikt valgt ville bydd på utfordringer, kanskje til og med problemer, FOR: Gjennom Trener III kurset er jeg blitt veldig bevisst på spesielt ett moment knyttet til trenergjerningen. Avgrensing. Det dukket første gangen opp i mitt (trener)liv i Porsgrunn i juni forrige året. Det ble både nevnt og forsøkt praktisert i plenum, under gruppediskusjoner og ikke minst ute på feltet under praksis mange ganger i løpet av juniuka i Telemark.

Med faglig dyktighet og kompetanse i bunn er sannsynligvis evnen til å avgrense viktigere enn de fleste av egenskapene en trener bør være i besittelse av når han eller hun skal lede ei prestasjonsgruppe. For uten en form for konstruktiv forståelig kommunikasjon mellom avsender og mottaker, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å lykkes i å levere gode kollektive prestasjoner.

Den samme evnen har vært veldig viktig å dyrke for å komme frem til det resultatet som til slutt blir tilnærmingen min til denne oppgaven.

Da tankens spire slo rot og vokste til, ble det mer og mer klart at oppgaven måtte bli veldig personlig, avgrenses og ha et subjektivt utgangspunkt og gjennomføring.

Det betyr at, som ellers i livet, vil oppgaven dreie seg mer om ”både og” enn ”enten eller”. Å gjennomgå hele utviklingssyklusen samt hele karriereperioden, ville fort betydd at omfanget og momentene kunne blitt for mange og omfattende til å presentere på en enkel og lettfattelig måte. Selvfølgelig ikke umulig, men likevel vanskeligere, og kanskje en mulig fallgruve med tanke på å fremkomme med et lettfattelig budskap og fattbare konklusjoner – som tross alt er en spesifikk målsetting i seg selv.

Ikke helt ukjent med ”å velge” fra fotballbanen, tok jeg derfor beslutningen om å forsøke en presentasjonsform som innebærer et subjektivt utgangspunkt ut fra egne erfaringer på fotballbanen. Jeg har valgt meg enkelte sentrale egenskaper som fokusområder, uten dermed å konkludere med at ikke andre egenskaper også kan være viktige forutsetninger for å lykkes som det temaet dreier seg om, den notoriske målscoreren .

Forhåpentligvis kan refleksjoner i bakkant av alle disse utviklings- og karriereopplevelsene gi andre et perspektiv og forståelse av innhold og budskap som man kan ha nytte av – enten i teoretiske fora eller som ren praktisk inspirasjon ute på feltet.

Totto Dahlum Kristiansand januar 2010

TILNÆRMING TIL OPPGAVEN

Å skrive denne oppgaven har vist seg mye vanskeligere enn det jeg så for meg i utgangspunktet. Innholdet er erfaringsbasert og vil fortrinnsvis konsentrere seg om noen få faktorer blant veldig mange som må til for å bli en notorisk målscorer.

Det blir naturlig for meg å dyrke den individuelle dimensjonen ved den notoriske målscoreren. Selv om livet i de fleste sammenhenger byr på ”både og” mer enn ”enten eller”, velger jeg likevel nærmest å rendyrke den individuelle dimensjonen når den notoriske målscoreren skal gås nærmere etter i sømmene.

Etter hvert som oppgaven skred frem merket jeg også en dragning mot og fascinasjon til det som skjedde i egen oppvekst. Altså tida fra jeg trådte mine første fotballstøvler helt frem til voksen karriere på topplan. Det betyr at, uten å planlegge eller ville det i utgangspunktet, har oppgaven i veldig stor grad vektet de psykologiske ressursene/aspektene ved den notoriske målscorerens liv og virke - sett ut i fra tidlige stadier i utviklingsprosessen. Dog ikke uten å ta for seg en del av det som skjedde senere i karrieren også.

Illustrasjonen er hentet fra boka ”Ferdighetsutvikling i fotball” (Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak, utgitt i 2002)

Jeg vil etter beste evne prøve å formidle rollen ”den indre stemmen” spilte i min notoriske målscorers streben etter å bli akkurat det. Kall det gjerne en slags indre ”drive” som har et mange fasettert uttrykk og som alltid er på jakt etter noe som er bedre, gøyere, mer konkurransepreget, mer fantasifullt osv. enn det forrige.

Selv om oppgaven har et personlig subjektivt utgangspunkt og preg, syns jeg likevel det er interessant å bringe inn andre notoriske målscorere (beviselig statistisk enda mer notoriske enn meg), for både å underbygge egne påstander, men også sette ting i et realistisk perspektiv. Med det siste mener jeg å vise at det er flere veier enn én til Rom. Både med tanke på benyttelse og utnyttelse av de fysiologiske og psykologiske ressursene for den notoriske målscoreren.

Både Petter Belsvik (IK Start), Harald Martin Brattbakk (RBK) og Sigurd Rushfeldt (RBK) er spillere jeg har hatt gleden av å spille og trene sammen med i løpet av karrieren. De er, som de aller fleste vet, dokumenterbare eksponenter for det temaet denne oppgaven handler om; den notoriske målscoreren.

NB! Se statistisk karriereoversikter på side 44 i oppgaven.

Uttalelsene deres og mine er ikke ment å være konkluderende eller bevisførende, men forhåpentligvis mer inspirerende i forhold til å belyse enkelte detaljerte og kanskje avgjørende sider ved temaet som muligens kan sette noen og enhver på sporet av nye innfallsvikler og fokusområder. Eller kanskje kan de til og med inneholde noe helt nytt innenfor dette sentrale temaet i fotball. Kunsten å score mål. Ofte!

Oppgaven blir ikke presentert i en kronologisk form. Heller ikke er den ment å være konkluderende i sin form. Til det er det altfor mange veier til Rom. Jeg håper mer den er interessant fortellende og beskrivende i forhold til at dette faktisk er en genuin del av mitt fotball liv. Oppgaven leverer heller ingen kvantitative undersøkelser eller samtaler/intervjuer som nødvendigvis vil opplyse leseren på en måte som frembringer en plutselig og klar forståelse av hva som er riktig fremgangsmåte for å bli en notorisk målscorer.

Dette er erfaringsbasert kunnskap ervervet gjennom snart 40 år på fotballbanen. Mine forhenværende målscorerkollegers meninger og uttalelser må ikke sees på som en helhetlig og total gjennomgang av en notorisk målscorers liv og virke. La uttalelsene og svarene få stå som enkeltstående subjektive uttrykk for hva som kan vektlegges og fokuseres på i kampen for innfri kravene til en notorisk målscorers hverdag. Både for å nå den – og ikke minst for å opprettholde den.

TEORI , BEGREPSAVKLARING , PROBLEMSTILLING OG METODE

Teori

Jeg har i denne oppgaven valgt å prioritere bort en teoretisk akademisk vinkling på innholdet, og heller valgt å skrive en erfaringsbasert (empirisk) historie om temaet.

Det er det samme hvem som scorer målene, sies det. Både trenere, spillere, eksperter og ikke minst tilskuere, sier det. Langt på vei feil, sier jeg!

Det er nemlig slik at målscorere, og spesielt de notoriske, er en meget etterspurt vare i dagens fotballmarked. De er som regel priset høyest, har de høyeste lønningene og får gjerne mest oppmerksomhet i media - på godt og vondt. I tillegg er det veldig ofte den spilleren trener først vil sikre seg, selv om treneren

hårdnakket selv vil påstå at alle spillerne er like viktige. Men så veldig rart er det vel egentlig ikke? Siden fotball i all enkelthet dreier seg om å score mål, mener jeg. Det viktigste er jo tross alt å vinne.

Hvorfor er det ikke det samme hvem som scorer da?

Faktum er at den notoriske målscoreren veldig ofte er den spilleren som scorer det avgjørende målet når kampen går inn i siste og avgjørende fase - eller i ytterste konsekvens når seriemesterskapet skal sikres i oktober/november. Eller for den saks skyld spiller hovedrollen i motsatt ende av tabellen når nedrykket blir forhindret like før dommeren fyller lungene med luft til sesongens siste fløytestøt.

Begrepsavklaring Målscorer Iflg. elektronisk ordbok: -en person som lager mål.

Notorisk Iflg. elektronisk ordbok: -alminnelig kjent, vitterlig og uomtvistelig.

Notorisk målscorer I denne sammenhengen en spiller som scorer mål jevnt og trutt gjennom hele karrieren.

Problemstilling

Hvem er den notoriske målscoreren?

a.) Mitt hovedfokus vil være spillerens forhold til de 4 psykologiske ressursområdene, som er nevnt under, der jeg i hovedsak vil fokusere på den tidlige utviklingsfasen av mitt målscorer liv.

b.) I tillegg vil jeg gjennom åpne intervjuer prøve å belyse de samme 4 psykologiske ressursområdene sett fra ståstedet til 3 av mine tidligere lagkamerater. o Perfeksjonisme

o Konkurranseinstinkt

o Selvdisiplin og struktur

o Selvstendighet og praktiske gener/evner

DEN NOTORISKE MÅLSCOREREN

Espen Bredesen sitter sønderknust på sletta i Bischofshofen. Datoen er 6. januar, året er 1993 og ”Espen The Eagle” har akkurat blitt sist i avslutningsrennet av Hoppuka. Han falt i den avgjørende finaleomgangen. Det flatterende tilnavnet ”The Eagle” (ironisk nok inspirert av Eddie The eagle – kulhopperen fra Storbritannia) fikk nordmannen etter å ha blitt henholdsvis sist og tredje sist året før under OL i Albertville. Alt er svart.

46 dager senere blir samme mannen verdensmester i Falun, etter ifølge kong Harald å ha prestert det beste skihoppet kongen noensinne hadde sett. Hvordan er slikt mulig?

Som Bredesen sa selv: - Etter Hoppuka tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg visste at det fysiske var topp.

Det tekniske satt som det skulle. På trening gikk det bra, men jeg falt gjennom i renn. Jeg tok ikke nok sjanser . (VG, 12.01.2008)

Midt mellom, 23 dager begge veier, avslutningsrennet i Bischofshofen og VM I Falun stod han på toppen av skiflygingsbakken i Kulm. Det hadde tatt en uke med tankevirksomhet, men nå stod han på toppen og tenkte følgende før sitt treningshopp i mammutbakken: - Nå satser jeg livet! Det får bære eller briste. Enten setter jeg skituppene i kulen og går på trynet. Så får det bli mitt siste skihopp. For dette gidder jeg ikke mer.

Samme kveld, etter å ha vært klart best med 188 meter tidligere på dagen, noterte han flittig i treningsdagboken sin. - Nå har jeg klart å vinne! Mestringsfølelsen var et faktum, og nøkkelen til suksess lå altså i hodet.

Nå er det ikke sikkert det er så mange fysiologiske likhetstrekk mellom skihoppere og notoriske målscorere. Ikke er det så viktig heller. En notorisk målscorer, utelukkende sett uti fra et fysiologisk aspekt, kan fremstå i mange varianter og med helt forskjellig bruk av ressursene. En er liten og lett på foten og løper fra forsvarere i jakten på scoringer. En annen er stor og tung og bruker muskelmasse for å skaffe seg tilstrekkelig rom – også det for å score. La meg nevne noen notoriske målscorere i tillegg til de 3 jeg allerede har nevnt jeg vil ta en prat med, så kan jo du se for deg mangfoldet de representerer: Alan Shearer, Christiano Ronaldo, Jan Koller, Thierry Henry, Lionel Messi og Didier Drogba. Mange andre kunne (og skulle kanskje) vært nevnt. Uansett, merk deg mangfoldet når du ser dem for deg. Det vil med andre ord fort kunne bli like mange vinklinger, og dermed forklaringer, som spillere, på hvem den notoriske målscoreren er hvis man utelukkende ser det uti fra et fysiologisk aspekt.

Jeg innbiller meg at det er langt større mulighet for å finne fellestrekk hos de notoriske målscorerne sett ut ifra det psykologiske aspektet inn mot den individuelle ferdighetsdimensjon.

Man kan henvise til den ene individuelle eneren etter den andre, enten det er Kjetil André Aamodt, Bjørn Dæhlie eller Ole Einar Bjørndalen som trekkes fram. Men også for dem, til tross for meget gode og godt utviklede fysiologiske ressurser så vil det som foregår inne i hodet til syvende og sist være avgjørende for resultatene de leverer.

Det være seg gjennom Aamodts vilje til å trene mest og best, via en treningsprosess som i barne- og ungdomsårene hadde et fokus på selve gleden ved å drive idrett som den sterkeste drivkraften – og som på den måten levde opp til målsettingen om at ”veien er målet”.

Eller som Bjørndalens kontrollgjennomgang av løpene sine dagen før de egentlig går. Visualiseringen av hva som kommer til å skje dagen etter er så sterk at når han kommer dit, så har han på sett og vis vært der før – og er dermed bedre forberedt.

Hva er det da alle disse enerne er i besittelse av, og som også den notoriske målscoreren er i besittelse av, slik jeg ser det?

Jeg tror vi kan sammenfatte det i et begrep som jeg tidligere har omtalt som ”den indre stemmen”. En stemme, for øvrig som jeg tror de fleste av oss sikkert har ”hørt” en eller annen gang. En for øret ikke hørbar stemme som henleder oppmerksomheten til det som er viktigst akkurat der og da for å levere en god prestasjon.

Vanlige mennesker kan oppleve det i ekstreme livssituasjoner. Som for eksempel når det står om livet. Da er det ofte et eller annet som kommer innenfra som forteller oss at ”hold hodet kaldt nå”, ”dette greier du” eller rett og slett som får deg til å gjøre fysiske prestasjoner som du i andre mer normale livssituasjoner ikke ville klart å utrette.

Idrettsutøvere, og i dette tilfellet notoriske målscorere, har nok en evne til å mane frem, eller i alle fall være i stand til å høre, denne stemmen langt oftere enn vanlige folk. I hvert fall tror jeg det.

Den kan fremstå i mange fasetter og bak mange ansiktsmasker, også overfor og med idrettsutøvere. Noen ganger dreier det seg om å bli fortalt eller oppfordret til å holde på lenger, og dermed gjøre flere repetisjoner, enn det du i utgangspunktet hadde tenkt. Andre ganger kan det være evnen til å visualisere inn et realistisk ”pressmiddel” i øvingssituasjonen for å gjøre øvinga mer virkelighetslik.

Ikke tror jeg det alltid er en planlagt og styrt prosess heller. Jeg tror det rett og slett kan dreie seg om en medfødt evne til og i størst mulig grad bidra til å utnytte de fysiologiske ressursene som anatomien har skjenket kroppen. Kanskje det til og med i noen tilfeller kan refereres til som en ”biologisk indre stemme”. Det er slik jeg ser det en ”åndelig telepati” (les: sammenheng) mellom det fysiologiske og det psykologiske aspektet ved det å være toppidrettsutøver. I dette tilfellet en notorisk målscorer.

På de neste sidene vil jeg forsøke å belyse noen av disse psykologiske ressursene som den notoriske målscoreren, basert på egne erfaringer gjort på området, bruker og benytter i prosessen for å bli en notorisk målscorer.

PERFEKSJONISME

”Gjentakelsen er det perfektes mor”

I min tid som spiller i RBK ble det ofte tid til lange og gode diskusjoner i de periodene vi var ute og reiste. Jeg husker en gang Nils Arne Eggen og undertegnede diskuterte viktigheten av å gjøre mange repetisjoner i arbeidet for å utvikle den individuelle spisskompetansen. I dette tilfellet sett i relasjon til målscoreregenskaper. Han refererte til det latinske ordtaket ”Repetitio est mater studorium” (Repetisjon er studienes mor) som en god basis læresetning for å utvikle en egen læresetning for viktigheten av gjentakelse og repetisjon i fotballhverdagen. Etter litt diskusjon ble vi enige om at følgende setning kunne være dekkende for

repetisjonens viktighet i fotballsammneheng: ”Repetitio est matris of perficio” (Gjentakelsen er det perfektes mor).

Man godt si at det perfekte ikke finnes. Men uansett har det for meg alltid fantes en slags ledestjerne i min egen streben etter å bli god til å score mål. Den indre stemmens oppfordring til å gjøre ting perfekt! Enten det var avslutningen alene med keeper som ble trent på, eller volleyskuddet etter innlegg fra dødlinja, så var alltid målet å lykkes hver eneste gang. (Ref. den lille gutten foran garasjeveggen på Hellemyr.)

Jeg var alltid på jakt etter noe bedre enn det forrige. Man ble liksom aldri helt fornøyd, faktisk ikke i det hele tatt. Men samtidig hadde jeg heller ingen problemer med å være glad. Det gikk altså ikke på humøret løs. Jeg tror jeg på mange måter fant den gleden ved å lete etter det perfekte som så gøy og interessant at det bidro til å holde meg i flytsonen. Altså at ferdighetene på en merkelig måte innfridde i forhold til utfordringen – selv om de ikke gjorde det likevel.

”Bare litt til. Så sitter det”. Det var oppfordringen. Og den kom innenfra.

Sjekk illustrasjonen på neste side!

Illustrasjonen er hentet fra boka ”Ferdighetsutvikling i fotball” (Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak, 2002)

Sett i ettertid ser jeg at jeg veldig ofte var utenfor flytsonen. Jeg la lista så høyt i forhold til utfordring at det egentlig var umulig å leve opp til som krav. Ifølge teorien burde man kanskje da ha blitt både stresset og engstelig ifølge modellen over, men på en merkelig måte var jeg alltid tilfreds, ikke fornøyd, men tilfreds og glad på en måte som faktisk er litt vanskelig å forklare. Jeg oppfatter i ettertid dette som den indre stemmens evne til å utvide flytsonehorisonten slik at jeg faktisk var i stand til å flytte grenser. Fysiske grenser som ble utsatt for en sterk psykologisk kraft, og på den måten ble flyttet.

Detaljene er avgjørende

Det er summen av detaljer som utgjør helheten. Derfor må også detaljene knyttet til prosessen eller momentet som øves vies oppmerksomhet.

Hvis vi går tilbake til prologen og setter oss inn i øvingsbildet til 11-åringen fra Hellemyr, så kan følgende berettes: Hovedmålet var å treffe mellom de oppmerkede strekene på veggen – hver gang. Men like viktig var det at rytmen i returene var den samme hver gang. Det betydde i klartekst at hvis en serie med returer ble utført prikkfritt, men uten at for eksempel ballen spratt like mange ganger i bakken hver gang, så var det en detalj som førte til at guttungen konkluderte med resultatet ”ikke perfekt”. Og heller ikke fornøyd, men likevel glad!

Kanskje ikke nødvendigvis avgjørende, men likevel en meget viktig ingrediens som henleder oppmerksomheten til neste underpunkt hos perfeksjonisten, kontrollønsket. Men først et praktisk eksempel knyttet til perfeksjonisme:

Bildet er tatt av Ivar Mølsknes (Adresseavisen) under scoringstrening (jeg liker å kalle det det) på Lade i Trondheim våren 1998. Klubben heter for ordens skyld Rosenborg Ballklub.

Bildet over illustrerer en annen side ved den detaljfiksjonen jeg hadde. Legg merke til at skuddet ikke bare er et skudd. Mye av det man ser i dette skuddet, er talent – eller medfødte fysiologiske ressurser, om du vil. God koordinasjonsevne og god motorikk. Men veldig mye av det er også detaljplanlagt og trent på i timevis.

Media og tilskuere kalte det eleganse, jeg kaller det effektivitet.

Se på linjene i kroppen noen hundredeler etter balltreffet! Vannrett skuddfot med støvelen pekende i retning av treffpunktet. Armer som ikke veiver, men balanserer både skuddfot og standbein samtidig. Se på standfoten og linja den har i forhold til overkroppen. Standfot støvelen som peker i retning av treffpunktet. Se hvordan ansiktet fokuserer på balltreffet – også etter at det er utført. Summen av detaljer utgjør helheten. Det ble mål!

Kontrollfiksert Jeg har i hele fotballkarrieren, både i forberedelsesfasen og som topputøver, vært opptatt av kontroll. Kontroll gir makt. Kontroll gir resultater.

Nytelsen ved å sitte ved roret i en situasjon på fotballbanen, for eksempel i scoringsposisjon, gir deg større mulighet for å lykkes. I hvert fall hvis du liker og er trygg på det ansvaret en slik posisjon medfører.

Eller hva med karrierens fineste mål - i hvert fall slik jeg ser det?

Året er 1990, og vi er i slutten av august. Viking er på besøk på Kristiansand Stadion, og leder 1-0 etter scoring av sørlendingen Alf Kåre Tveit i 1. omgang. Pausen har tydeligvis gjort noe med Startlaget som er på banen igjen etter noen minutters hvile. Noe godt! Det går ikke mer enn 5 minutter før utlikningen blir hamret inn i nota bak en utmanøvrert Lars Gaute Bø. Claus Eftevaags litt upresise gjennombruddspasning til Totto Dahlum når ikke helt frem. Heldigvis for Start er Ingve Bøe i det gavmilde hjørnet denne søndags kvelden. Han prøver å heade Eftevaags pasning tilbake til Bøe. Den altfor løse headingen blir snappet opp av Dahlum og lagene er like langt. Halvveis ut i omgangen scorer gjestene nok en gang. Denne gangen på en mellomting av et innlegg og vådeskudd fra hjørneflagget. Den rumenske toppkeeperen Start fikk fatt på før denne sesongen burde kanskje ha tatt den? 10 minutter senere skjer det. Mye ballbesittelse og offensiv satsing holder på å ende galt for sørlendingene. Vikings kontring og Trond Egil Soltvedts avslutningsforsøk blir med et nødskrik reddet på streken av Erik Mykland. Kjapp igangsetting fra Moraru til Lydersen. Lydersen til Skaardal – og tilbake igjen til Lydersen. Olav Klepp har posisjonert seg alene i midtsirkelen på egen banehalvdel. Pasningen fra Lydersen kan han motta uten press i rygg og han vender enkelt opp. Et par skritt nærmere midten med hovmesterblikket våkent rettet fremover. Dahlum har allerede startet på et gjennombruddsløp sentralt inn bak Vikings backfirer. Klepp ser det og slår en pasning med kirurgisk presisjon.

Med Ingve Bøe halsende etter i hælene løfter Dahlum blikket mot mål mens han dytter ballen fremover med ett touch. I løpet av brøkdelen av et sekund vet han hva han skal gjøre. Det andre touchet bringer ballen over 16 meter streken litt skrått mot høyre. Den notoriske målscoreren dytter plutselig ballen med utsiden av høyrefoten følsomt et par meter skrått utovermot høyre. Stegene er lange, og to meter er det samme som ett steg. Keeper Bøe reagerer på Dahlums retningsforandring og flytter både tyngden og bevegelsesretning over på sitt venstre bein for å kompensere for Dahlums utfall. Det Bøe ikke vet, er at fella angrepsspilleren har lagt for ham allerede har klappet igjen. For mens keeperen setter ned venstrebeinet i gresset og tyngden er i ferd med å presse på, så har allerede Dahlum satt venstrebeinet som standfot i gresset ved siden av ballen, og er nå klar til å dytte ballen i steget med innsiden av høyrefoten sin. Noe han også gjør. Ballen triller en halvmeter på høyre side av keeperen, mens han fortvilet prøver å flytte tyngden og bevegelsesretningen mot ballen. Det klarer han selvfølgelig ikke, for han gikk på illusjonen om at angrepsspilleren liksom skar ut mot høyre. Når han omsider får flyttet tyngden over på høyrebeinet sitt, kan han bare mens han snur seg konstatere at ballen triller over streken i samme øyeblikk. Nok en gang har Start utliknet, og en fornøyd angrepsspiller kan i ettertid konstatere at dette er det fineste målet han har scoret. Start vant forresten 3-2 etter ny scoring av Dahlum helt på tampen av kampen.

Det viktigste med kontrollfølelsen jeg hadde i den ovenfor nevnte situasjonen var at jeg faktisk hadde 100 % kontroll på situasjonen. Jeg visste det ville bli mål. Jeg hadde gjort det før, både i egenaktivitet, på trening og i kamp. Jeg visste det bare!

KONKURRANSEINSTINKTET

Spesifisitetsprinsippet og evnen til å visualisere

I boka ”Ferdighetsutvikling i fotball” (Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak/2002) hevdes følgende på side 80 under kapittelet ”Spesifisitet og fotballspillet”:

Det er gjennom øving på handlingsvalg og handling i kamplike situasjoner at valg og handlinger blir hensiktsmessige når det virkelig gjelder. I tillegg må spillerne øve mye, så ofte som mulig og gjerne over lang tid.

Det er ikke vanskelig å si seg enig med forfatterne av boka sitatet er hentet fra. Realistisk øving med kamplike betingelser gir den beste forutsetningen for å skaffe seg mulighet for å utvikle og foredle fotballferdigheten – i dette tilfellet scoringsferdigheten.

Men det er en kjensgjerning at det ikke er mulig å gjenskape kampsituasjoner til absolutt alle tider. Det skjer hver gang i kamp, og i noen grad på trening i en relasjonell og strukturell sammenheng.

Da blir viktigheten, spesielt i forberedelsesfasen fra barn til voksen, av å visualisere tenkte situasjoner inn i øvingsbildet ditt avgjørende. Dette gjorde jeg mye av i oppveksten. Enten det var på løkka, foran veggen eller selvfølgelig også de gangene jeg fikk øve på det i trenings- eller kamplike sammenhenger med andre.

”Straff” og konsekvenser

For at visualiseringen skulle bli så ”realistisk” som mulig, la jeg inn straff og konsekvenser som en naturlig følge av at jeg ikke lykkes med det jeg hadde som målsetting til enhver tid. Ref den lille gutten som i prologen nektet seg selv kveldsmat. Strengt, jo da, men ikke farlig. Og veldig mye mer spennende! Det går nemlig an å legge seg sulten en kveld i ny og ne. Det får deg til å tenke – eller i hvert fall bli enda mer bestemt på at dette ikke skal skje igjen. Noe det selvfølgelig kan gjøre.

Et annet eksempel på straff og reprimande er en både litt streng og uskyldig (men like fullt målbevisst og konkurranseorientert) aktivitet som forekom enkelte ganger på vei til skolen på Hellemyr.

Det var ofte en ball med i bildet da jeg vokste opp. Før skolepliktig alder vil historien ha det til at jeg som ganske ung pode la meg i senga med gul caterpillar

caps, fotballsko (du vet de med 32 knotter under) på beina og ballen under armen. Hvorfor sa min mor undrende? Det var visstnok noe med å spare tid på morrakvisten dagen etter. Mor fjernet både ball og caps etter at jeg hadde sovnet, men skoa fikk være på den ene gangen. Alltid beredt, eller noe i den duren!

Nå var ikke avstanden til skolen all verdens, men likevel. Det var vel en snau halv kilometer fra husdør til skoledør. (Sjekk illustrasjon på side 46 i oppgaven .) Den selvpålagte justisen fikk meg en morgen til å ta konsekvensen av et mislykket forsøk på å trikse hele veien fra hjem til skole. 200 meter nedi gata, rett nedi bakken ved der Hansen bodde, datt læret i asfalten. Ingen banneord. Ingen besvergelser og utbrudd. Ikke det at de ikke fantes, men ikke akkurat da. Var altfor fokusert da. Hjem igjen. Begynne på nytt.

Og det lyktes. Jeg klarte øvelsen. Ikke den dagen, men neste. Jeg gikk for øvrig ikke hjem andre gangen det skjedde den første dagen. Skolen er viktigere enn fotball, sa min mor, og jeg lyttet til min mor. Triksing var ganske enkelt og greit det. Men å gjøre det retningsbestemt, ned bakken ved Hansen mens kameraten min, Stein Harald, spurte og grov om hva jeg holdt på med. Det kunne ha satt andre enn bare meg på prøve, det.

Best når det virkelig gjelder

Med bakgrunn i spesifisitetsprinsippet om kamplik øving i tillegg til mitt utpregede behov for å søke konkurranse i enhver anledning som bød seg, mener jeg at grunnlaget for å levere når det gjelder som mest senere i karrieren har gått en god skole.

Daglig dreide ettermiddagene og kveldene seg om aktiviteter som skulle vinnes. Best – hele tida. Enten med å ”klinke kuler” eller ”kaste på stikka”. Eller når det gjaldt klassekampene mot de ett år eldre fotballkameratene mine, som alltid vant disse siden min klasse var overrepresentert med realfagstudenter i stedet for idrettslinjekandidater, nede på ”Barken” – ei grusløkke like bortenfor skolen. Mest populært var faktisk det jeg kalte for ”løpeprikken” – også kalt ”rasken”. Vi spilte det i skolegården. Da var ballen alltid i bevegelse, mye løping, re posisjonering, skudd på direkten, action og ikke minst moro. Men der skulle vinnes! Make no mistake about it!

SELVDISIPLIN OG STRUKTUR

I denne sammenhengen tror jeg det er viktig å påpeke at jeg ikke hevder at selvdisiplin var bevisste faktorer i min tidlige utviklingsfase. Det er først når jeg ser hvordan jeg drev på i ettertid at jeg er i stand til differensiere de forskjellige egenskapene jeg var i besittelse av, og som igjen førte til aktiviteter som bidro sterkt til at jeg ble den jeg ble på fotballbanen. Jeg fikk ingen drahjelp til å bli toppspiller fra det organiserte miljøet rundt fotballen i Vest-Agder. Ikke var jeg ifølge kremen på toppen av hierarkiet god eller talentfull nok for kretslaget, og dermed langt fra aktuell for aldersbestemte landslag også.

Frem til 14-15 års alder var der ingen utenfra som sa at ”det må du gjøre”, alt kom innenfra. Det var den indre driven som drev meg til å gjøre det jeg gjorde.

Organisatoren

Slår man opp verbet organisere i ordboken på nettet, så får man ut forklaringene ordne og innrette hensiktsmessig. Det betyr at en organisator må være den som ordner og den som innretter etter. Jeg føler på ingen måte at jeg hadde et ytre bevisst forhold til det å organisere egen aktivitet (det blir for voldsomt å kalle det trening når hensikten bare var å ha det gøy/spennende), men at det heller sett i ettertid fantes mer en indre bevissthet (les: stemme) i forhold til det å sette i gang med og gjennomføre ulike aktiviteter.

På mange måter er jeg glad for at jeg ikke vokser opp i dagens samfunn, med alle de fristelser som hele tiden konkurrerer om barn og unges oppmerksomhet. Det eneste nettet jeg hadde et forhold til på 70- og 80-tallet var ikke web-basert, men det som hang i målet på ”Idda” i Kristiansand. Det nærmeste man kom en dvd og en i-pod var den robuste Betamax videospilleren til familien Hvalsmarken oppi Hellemyråsen, og til nød den gamle mono kassettspilleren på gutterommet mitt. Det betydde at hver gang lekser, trening og andre avtalte aktiviteter ikke foregikk, så hadde man bare to alternativer. Enten sitte på baken og kjede seg, eller selv å gå i gang med aktiviteter for å unngå kjedsomhet. Drivkraften var hele tiden å ha det gøy. Og så lenge det ikke var andre som sørget for den moroa, så måtte man skape den selv. Dette stimulerte kreativiteten ved å være fantasifull. I praksis betydde dette at jeg for å leve opp til kvalitetskravet gøy i

aktivitet, endte opp med å jobbe ganske strukturert med både aktivitetsform og innhold.

For eksempel slo jeg alltid i hjel tida mellom ”kommet hjem fra skolen” frem til enten ”begynne med lekser” eller ”reise på trening” med en eller annen form for aktivitet. Veldig ofte innebar dette å utnytte veggen på utsida av huset med enten fotball eller tennisball og racket. Det er utrolig hvor mange gjentakelser man ender opp med i løpet av en halvtime på lavintensiv aktivitet.

Som en ubevisst organisator tok jeg frivillig, og uten å planlegge det, på meg rollen som arrangør. Jeg dro i gang klassekamper (tidligere nevnt i oppgaven) som mange av klassekameratene mine nærmest vegret seg for å stille opp til. Det var nemlig en begrenset fotballinteresse blant mine akademiske medsvorne. De skjønte vel at vi ville bli ettertrykkelig banket av klassen til Jonna, Tossa og Toya. Et år eldre fotballkamerater av meg. Sannsynligvis må det ha vært den den begeistrede og ukuelige entusiasmen min som på en eller annen måte klarte å overtale (les: tvinge) dem.

I gata var jeg den ubestridte ener når det gjaldt å dra i gang uoffisielle mesterskap. Om vinteren dro jeg i gang hopprenn – i flomlys. Skjønt flomlys er vel å overdrive litt. Fakler brukte vi. Rester av ubrukte fakler fra nyttårsaften fikk en nytteverdi, og bakken med k-punkt på 12 meter ble badet i lys om kvelden. Jan Arvid Nilsen lå på tvers rett overfor k-punktet nederst i bakken. Ikke vet jeg om han tenkte på konsekvensene av scenarioet som kunne oppstå hvis jeg ikke nådde bunnen? Jeg tenkte i alle fall ikke på det. Jan Arvid var litt gal han, og vi fant på mye sammen, både han, de andre og jeg. Siden jeg bunna bakken fikk unge Nilsen senere kamper som keeper for KIF i håndballens 1. divisjon, i tillegg til enkelte aldersbestemte landskamper for Norge. I dag er han assistenttrener på Våg Vipers i kvinnehåndballens toppsjikt. Dattera mi nyter også godt av hans kunnskaper på Vågs jenter 10 lag.

Kontinuitet og samtidig mangfold i utviklingsprosessen

Parkeringsplassen nedenfor fellesgarasjene ble hver sommer gjort om til Centre Court. Det var ikke fullt så stille i Hellemyr Terrasse som da Finn Søhol kommenterte sine favorittstunder sammen med Borg, McEnroe, Becker og Wilander i Wimbledon, men konsentrasjonen var i alle fall den samme. Det samme var deltakernes ønske om å vinne. Nettet vi brukte var egentlig altfor spinkelt til å spille tennis med. Det var badminton det var beregnet for. Stolpene hadde jeg spikret selv, og tauverket vi brukte for å holde stolpene stående og nettet stramt, hadde jeg fått av pappa.

Jørn Gunnar Haugland var min argeste konkurrent i tennis, selv om både Jan Arvid og ”Kalla” snuste på finalen av og til. Jørn, som var storebroren til klassekamerat Stein Harald, hadde kommet til verden en sommer før meg, og hadde allerede i 7. klasse passert 2 meter. 100 kilo hadde han rundet flere år før det. I alle fall virket det sånn for en som var halvparten så stor. Men vi var venner, Jørn Gunnar og jeg. Gode venner. Vennskapet var imidlertid lagt til sides de søndags ettermiddagene finalen på Hellemyr Centre Court gikk av stabelen. Jørn Gunnar servet fryktelig hardt. Heldigvis traff han svært sjelden på servene sine. For meg dreide det seg egentlig aller meste om å dukke når den lille gule ballen kom i flere hundre kilometer i timen. Med fotrappe bevegelser og god grunnteknikk vant jeg alltid disse kampene. De få gangene det var litt spennende var da jeg prøvde litt for ofte å gå etter vinnerslagene – selv når det ikke var fornuftig. Det holder å få ballen over streken den trenger ikke gå i vinkelen hver gang. Det ble enkelte poengtap på det, men hva er vel konkurranse uten dristighet?

Hjemmet, veggen og tennisbanen

1 Hellemyr Terrasse 1 (barndomshjemmet) 2 Garasjeveggen 3 Hellemyr Centre Court

Det er et uomtvistelig faktum at jeg gjennom hele min oppvekst og i mitt voksne liv har vært en utålmodig sjel. Utålmodig i den forstand at jeg snarest ville komme i gang. Eller snarest mestre det jeg holdt på med. Av en eller annen grunn gav jeg på ingen måte opp selv om de umiddelbare resultatene uteble. Utålmodigheten gikk sjelden over i frustrasjon. I hvert fall ikke en type frustrasjon som gjorde at jeg gav

opp. Utblåsninger var det selvfølgelig noen av. Temperament hadde man da! Men en slik form for ventilering er vel både naturlig og nødvendig i alle prestasjons- miljøer, er de ikke det? Slik jeg ser det ble jeg bare mer innbitt når det var utfordringer som ennå ikke var overvunnet. Sett i ettertid finner jeg ingen bedre forklaringer enn at det var ”den indre stemmen” som fikk meg til å agere sånn. Motpolen til tålmodighet vokste altså ut fra utålmodighet, og sørget for en hårfin balansegang mellom to ytterpunkter. Yin og yang. (Yin og yang: Sentrale begreper hentet fra kinesisk filosofi som representerer to motsatte komplementære prinsipper som har en flytende overgang til hverandre)

Mangfoldet i idrettsaktiviteter skulle være prov på at det ikke manglet på utfordringer, verken i mengde eller vanskelighetsgrad. Ski og skøyter om vinteren. I noen grad også håndball i perioder. Fotballen opptok mesteparten av sommerhalvåret, men tennisen brakte også mangfold inn i utviklingssammenheng på denne tida.

Vaktmesterholdningen

Det ligger mye pleie og vedlikehold i evnen til å repetere. Det har fulgt meg gjennom hele karrieren – både i utviklingssyklusen fra barn til voksen og etter hvert i min voksne karriere.

Det kommer imidlertid til et punkt der man begynner å måtte vedlikeholde og reparere det man har forberedt i forkant av og også forbedrer underveis i utviklingsprosessen. Den enkelte spiller er selv med på å avgjøre når dette skjer. Som oftest i midten av eller slutten av tenårene. For min del ble dette en prosess som startet bevisst først etter min debut som senior spiller for Start i 1988 sesongen i daværende 2. divisjon. Jeg hadde riktignok debutert noen minutter året i forveien, da Start rykket ned fra 1. divisjon i 1987, men det var først året etter at jeg opplevde forventningene som ble stilt etter at jeg hadde prestert – det vil si begynt å score mål jevnt og trutt. Jeg hadde på mange måter ”lagt lista”, og etter det ble jeg målt opp mot det jeg var kapabel til å prestere – mitt beste. Det innebærer et økt press, og omgivelsene (les: både media, klubbrepresentanter og ”mannen i gata”) begynner å forvente at du skal score mål.

Enhver fotballspiller, også den notoriske målscorer, opplever i perioder, ofte lange sådanne, at målene ikke renner inn. Det helt normale da er at spilleren begynner å tenke og lure på seg selv, i større eller mindre grad, og da er det viktig å ta på seg vaktmesterrollen. I hvert fall gjorde jeg det.

En rolle som innbærer selvransakende holdninger og virkemidler for å forbedre og reparere det som ikke er bra. Veldig ofte innebærer dette å ta funksjonaliteten ned på et veldig lavt nivå, og begynne med aktiviteter som nærmest er dømt til å resultere i mål. Nesten som å lære å gå på nytt igjen. For eksempel å skyte ballen i åpent mål fra kort avstand. Deretter kan man ta de neste stegene i forhold til å minne seg selv på hvilke teknikker og metoder som virker – uti fra det man har forberedt hele utviklingssyklusen. Keeper på plass, situasjoner man kjenner igjen fra kamp, relasjonelle forhold i forhold til bevegelsesmønster og samarbeid med innlegger eller annen pasningslegger. I det hele tatt gå gjennom en slags sjekkliste i forhold til hvilke varer som skal stå hvor i hylla.

SELVSTENDIGHET OG PRAKTISKE GENER

Beslutningsdyktighet og gjennomføringsevne

Jeg var ikke avhengig av å ha andre med meg for å trene eller leke i tidlige barne- og ungdomsår. Helt fra jeg som 6-7 åring endte opp alene i hagen til mine onkler i Sannidal, har jeg vært selvstendig – både i lek og organisert virksomhet.

Epletrærne, det var 5 av dem i den langstrakte hagen til onkel Kåre og onkel Knut, ble brukt til alt fra rundingsbøyer i et tenkt toppserieoppgjør, til målstenger som ballen måtte skrus rundt og mellom. Det var stille i Sannidal, veldig stille. En uutholdelig stillhet for meg, og det måtte jeg gjøre noe med. Det gikk fort timer i strekk i hagen alene hvis vi var der en langhelg. Bare avbrutt av noen søvnløse netter på den knirkete kvisten i det gamle trehuset fra århundreskiftet. Tidlig opp om morraen og ut i det litt for høye gresset til at man fikk til gode dribleserier. Det lugget for mye. Ballen hang igjen. Men alternativet var kjedelig, veldig kjedelig. Du kan godt si jeg ikke hadde noe valg, men likevel må det ha vært noe som drev meg.

Hjemme i gata var det ikke alltid kameratene orket å holde følge. Det var grenser for hvor gøy det var å skyte vegg sammen med meg. Det var grenser for hvor gøy det var å skyte straffekonk på grusen på ”Barken” når man hver gang måtte inn i skauen for å hente ballen etter straffesparket. Det hjalp ikke å score i så måte. Vi var nemlig ikke forunt med den luksusen det var å ha nett i målet. Da endte jeg opp alene i perioder. Men ingen skulle stoppe meg. Hadde jeg lyst, så hadde jeg lyst. Og hadde jeg ikke lyst, ja så gjorde jeg det likevel. Ikke visste jeg hvorfor da, og ikke tenkte jeg over det heller. I ettertid er det lettere å se at noe må ha drevet meg. Og jeg finner fortsatt ingen annen forklaring enn at en indre stemme instruerte, inspirerte, oppmuntret eller kommanderte meg til det. Noe biologisk, kanskje?

Som Tippeligaspiller tok jeg meg alltid god tid. Spesielt etter trening og kamp. Viktig å roe ned, jo da, men også å tenke gjennom det som hadde skjedd. For liksom å bli ferdig med det. Først treninga, deretter de 15-20 minuttene med innlegg og avslutning/scoring, så skopuss med refleksjoner og konsentrert gjennomgang av hva som gikk galt eller funket. Noen ganger bare overfladisk, og andre ganger uten å reflektere i det hele tatt. Men roen etterpå virket bra for meg. Ikke bare haste videre. Kjøre sitt eget løp. Reflektere over egne prestasjoner og mislykkede forsøk. Stole på egen intuisjon, både på og utenfor banen.

En ting jeg ofte satt og tenkte på, var roen jeg var i besittelse av i scoringsøyeblikket. Eller rettere sagt tenkte jeg ofte på det når jeg ikke hadde lykkes med å ha den roen. Den roen var en form for kontroll for meg. Den roen var ensbetydende med mål. I hvert fall veldig ofte. Noen misforstod den roen og kalte den hovmodig og nonchalant. Det gjaldt både media og trenere. Det kunne nok se sånn ut av og til, men egentlig var kroppsspråket og den scoringsavgjørende roen et viktig og skarpt våpen i kampen for å score mål. Det er ikke nok forklaringskraft i å beskrive det, det må føles og oppleves.

Fokus og automatisering

Jeg er ganske sikker på at de stadige gjentakelsene mot murveggen, skuddene på åpent og voktet mål, tankeprosessene i bakkant av trening og kamp (selvfølgelig sammen med trenings- eller kampsituasjonene) har bidratt til å forbedre evnen til å fokusere. Jobben som var gjort i forkant var så god at man i veldig mange situasjoner slapp å tenke, men bare kunne handle. Det hadde skjedd så mange ganger før. Been there - done that!

Når man mestrer blir man trygg. Og når man blir trygg presterer man igjen. Og når man gjentar gode prestasjoner bygges selvtilliten opp. Og når selvtilliten bygges opp klarer man å holde fokus. Den ytre påvirkningen blir bare noen man registrerer, men ikke lar seg påvirke av. Greit å evne som toppspillere i vår mediehverdag, vil vel mange si da. Ikke så dumt sagt eller tenkt, i tilfelle.

Med fokus var konsentrasjonen og dermed prestasjonsevnen skjerpet. Og dermed også scoringsevnen. Det største presset kunne jeg ofte føle kom innenfra. Jeg hadde et så sterkt ønske om å lykkes, at fokus litt for ofte kom i ubalanse, og dermed sviktet også evnen til å prestere. Dette er nok et av de områdene jeg hadde viet mye oppmerksomhet hvis jeg hadde fått begynne karrieren på nytt igjen. Den inderlige viljen og ønsket om å lykkes (les: score mål) ved å evne og gi litt mer ”blaffen” – og la det som skjer bare skje. Bare gjør det som faller seg naturlig. Naturlig for deg. Stole på intuisjon og forberedelsene. Ikke være så opptatt av resultatet, men kun prosessen. Det hadde nok hjulpet å holde fokus, og dermed kunne bidratt til bedre prestasjoner i måltørke perioder.

Innovasjonsorientert

Jeg har snakket mye om styrte prosesser og forberedelser med kvalitet og en nesten sykelig trang til å ha kontroll, være i balanse og ha evnen til å være selvstendig. Men det må ikke forhindre meg i å innrømme at evnen til å bli påvirket underveis, uten at det grunnleggende og prinsipielle i ens trenings- og kamputvikling blir tatt bort, også kan være utviklende. Å stenge dørene totalt vil fort kunne begrense, eller i verste fall forhindre, en videreutvikling av den prosessen man er inne i. Det var vel Søren Kierkegaard som engang skrev disse kloke ord: ”Å våge er å miste fotfestet for en stund, å ikke våge er å miste seg selv”. Tryggheten og den selvstendige styrken må da slippe litt taket, og uten frykt for negative konsekvenser ta til seg ny ”føde”, og dermed kanskje nye impulser som kan være positive for ens videre utvikling og prestasjoner.

Veien blir ofte til mens vi går den. Det er bare ikke alltid like lett å innrømme det hvis man er inne i en prosess som dreier seg om å prestere. Da er det, overfor både seg selv og omgivelsene, fort gjort å bli for opptatt av å ha kontrollen. Altså sitte i førersetet og ta alle initiativ og avgjørelser i forhold til retningen prosessen til enhver tid skal ta. Da blir fort en ”ny vinkling” i prosessen en frisk nyvinning og vil tilføre en allerede kvalitetssikret prosess ytterligere kvalitet, bare via andre kanaler og med andre virkemidler.

I klartekst betyr dette at selv om man i 20 år har øvd og gjentatt en type avslutning på mål, og beviselig scoret slik, så er det ikke nødvendigvis ett skritt tilbake å være åpen for justeringer hvis en ”kjenner” har en annen teknisk eller taktisk tilnærming til typen avslutning. Det kan fort bli en videre utvikling av allerede tilegnede ferdigheter, eller det kan i verste konsekvens forkastes. Men uansett er det ikke farlig å diskutere og teste ut. Det er godt mulig at man kan lære noe av andre også.

Det er bare en bekreftelse på at man er trygg på det man driver med. Det trenger ikke bli forbundet med vingling av den grunn. Styrken er din svakhet, og omvendt. Det er nemlig små marginer i en notorisk målscorers hverdag.

INTERVJUER

Litt om valg av intervjuform

Jeg visste det var litt risikabelt å ha en så åpen inngang til spørsmålene som jeg valgte. Risikabelt fordi muligheten for å få et veldig bredt spekter av innganger på spørsmålet, og ikke minst enklest fordi jeg da hadde fått ”låste” og kanskje forutsigbare svar. Da ender man opp med å få de svarene man vil ha, men ikke nødvendigvis de svarene som er genuine.

Når man stiller 3 voksne reflekterte karer de samme åpne spørsmålene, så vet man at man vil kunne få et voldsomt bredt spekter av svar igjen. Ikke minst handler det mye om hvordan den man spør tolker spørsmålene og det som ligger i dem. Enda åpnere blir det når det egentlig ikke er et spørsmål man stiller, men mer en oppfordring til å reflektere rundt et ord eller begrep – slik som jeg i stor grad har gjort i dette tilfellet.

Jeg tenkte i utgangspunktet at det hadde vært greit å lukke svarene slik at jeg kunne bruke dem som bekreftelser på alle mine teser og påstander, men fant vel fort ut at det hadde en begrenset verdi.

Med inspirasjon fra og utgangspunkt i alle de forskjellige tilnærmingene man finner i det fysiologiske aspektet ved det å være notorisk målscorer, for eksempel stor/liten, høy/lav eller rask/treg, så dristet jeg meg til å åpne opp for et stort mangfold og bredde i svarene/refleksjonene.

Det gir meg i mindre grad mulighet for å finne fellestrekk ved den enkelte målscorer, men i større grad åpne opp for et bredere og kanskje mer interessant spekter av innganger til å løse rollen.

Dette er oppgaven de fikk - og spørsmålene jeg stilte:

1.) Først leste de prologen og epilogen til denne oppgaven.

2.) Deretter tok vi en prat på telefon via et av NRKs studier i Kristiansand, slik at det hele kunne tapes. De samme spørsmålene ble besvart, drøftet og diskutert forskjellig fra de 3 kandidatenes side.

3.) Tidsaspektet får stå som bevis på bredden og mangfoldet i intervjuet/samtalen: Fra 17 til 38 minutter varierte det. Den midterste lå på 23 minutter.

På de neste sidene kan du lese spørsmålene og et sammendrag av svarene til kandidatene Sigurd Rushfeldt, Harald Martin Brattbakk og Petter Belsvik.

Intervju - spørsmål og svar

Jeg har valgt å slå sammen de to første spørsmålene siden alle 3 kandidatene egentlig gjorde dette automatisk av seg selv.

1a.) Hva legger du i begrepet ”den indre stemmen”? 1b.) Har du en ”indre stemme” som du mener har påvirket din målscorerutvikling og målscorerevne?

Slik ordla de forskjellige kandidatene seg:

Sigurd: -Med den indre stemmen tenker jeg på noe inni deg som bare driver deg fremover. Ingen ytre faktorer spiller inn, det er noe som bare kommer innenfra. For min del innebærer den indre stemmen en indre motivasjon og lyst til å trene – en motivasjon som jeg alltid har hatt veldig sterkt. Han trekker også inn følgende i svaret: -Jeg forbinder også den indre stemmen med en slags automatikk som man tilegner seg etter hvert med erfaring. Du tenker liksom ikke, bare gjør det du skal.

Harald Martin: -Man er på mange måter sin ”egen lykkes smed”, selv om man er avhengig av laget. Harald begynner ganske umiddelbart på en lengre utredning knyttet til samspillet mellom individet og kollektivet. Før han igjen sier: -Jeg har ikke strebet etter det man kan referere til som den indre stemmen. Den har alltid vært der, helt fra jeg var 7 i hvert fall. Jeg mener det er en personlig genuin egenskap som har kommet til på naturlig vis. -For meg betyr det for eksempel at alt annet er stengt ute når innlegget er på vei, og jeg skal score.

Petter: -Det som fikk meg til å føle at jeg bare måtte gjøre noe med ballen hver eneste dag.

Han forteller om en Oslotur på 80 tallet der han som 13-14 åring fikk en gratis billett til landskamp med Hallvar Thoresen og co, men valgte å reise hjem med toget til Lillehammer fordi han bare måtte det. Han skulle på trening. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg måtte bare trene hele tida. Hadde lyst til det. -Jeg kjente meg veldig igjen i prologen din. Stod på en dobbelgarasje nedi gata og holdt på hele tida. Ville nesten ikke hjem.

Spørsmål 2 a. tar for seg begrepet perfeksjonisme sett ut i fra den individuelle ferdighetsdimensjonen, med vekting av utviklingsfasen frem til voksen fotballspiller på topplan.

Slik svarte kandidatene:

Sigurd: -I ordet perfeksjonisme legger jeg at jeg alltid har hatt et ønske om å bli bedre. Det vil si at bedre, og ikke nødvendigvis best, er perfeksjonisme for meg. Ting ble aldri bra nok, og ønsket om å bli bedre har jeg hatt fra jeg var bitteliten. -Det gir også selvtillit å trene for å bli bedre, for gjennom praktisk trening utvikles perfeksjonisme og resulterer i bedre selvtillit.

Harald Martin: En trener jeg hadde i Celtic var presis da han omskrev det kjente uttrykket ”practise makes perfect” til ”practise makes permanent”. Det var veldig beskrivende og passet godt til meg, syns jeg. Jeg gjorde det samme likedan og lenge i forberedelsene mine. Han beskriver også en episode som skjedde under en CL kamp mot Olympiakos (jeg satt selv på benken, hvis ikke jeg husker feil) som ren perfeksjonisme. -Runar (Berg, red. anm) slo en perfekt gjennombruddspasning på stillingen 2 eller 3-0 til oss. 35 unna keeper, da det bare var han og meg, bestemte jeg meg for at ballen skal mellom beina på keeper. Selvfølgelig gikk den der og vi ledet med det enda mer komfortabelt. Helt perfekt!

Petter: Jeg har jo skjønt det nå i ettertid, men gjorde det ikke den gangen – utenfor garasjene. Jeg stod der og skjøt ballen på forskjellige bestemte steder i den åpne garasjen. Aller helst nede i hjørnet til venstre – det lengste hjørnet. -Det var ren perfeksjonisme. Et ønske om at ting skulle bli helt perfekt. Man blir aldri lei av å perfeksjonere seg. Det med lengste hjørne holdt jeg på med gjennom hele karrieren.

Spørsmål 2 b tar for seg konkurranseinstinktet.

Her er kandidatenes svar:

Sigurd: -Jeg legger mye av det samme i dette uttrykket som i det forrige. Nemlig et ønske om å bli bedre. Har bestandig hatt et konkurranseinstinkt, slik jeg ser det. Har aldri vært redd for å mislykkes, det er ikke farlig. Jeg så tidlig i barneårene for meg hva som skulle skje og hvordan. På den måten kan man godt si at jeg drev med visualisering veldig tidlig. Jeg drømte om hvordan ting skulle gjøres uten å drømme meg ”bort”.

Harald Martin: -Der tror jeg kanskje jeg var litt atypisk for andre spisser. Grunnen til at jeg hadde trøye nummer 2 i 1994 da jeg ble toppscorer i TL, hadde litt sammenheng med at jeg begynte karrieren min som sideback. Derfra via stopper, sentral midtbane, ving og til sist som midtspiss. Vi konstaterer begge lattermidt at det tross alt har ”gått fremover her i livet” med ham. Det vil si at kanskje målscoreregenskapens konkurranseinstinkt ikke ble så trigget tidligere i karrieren. Men han poengterer: -Jeg skjøt mot veggen eller garasjeporten. For å treffe. Hver gang! Tanken var alltid; -Bare en gang til. Og fikk jeg det til da, så var det nok en gang: -Bare en gang til. Og sånn holdt jeg på. Kom jo aldri inn, vet du! Ellers påpeker Harald at det fremdeles finnes et konkurranseinstinkt inni der. Det er ikke lenger enn siden i høst at jeg deltok sammen med gamle RBK-kolleger i en turnering. Og det gikk fremdeles varmt oppi toppen, ja!

Petter: -Foreldrene mine sier at jeg så lenge de kan huske har konkurrert hele tida. Alt skulle det konkurreres med og mot. Ifølge foreldrene mine lagde jeg konkurranser hele tida. Enten mot meg selv, eller mot kompisen min eller i ytterste konsekvens kompisene mine. Drivkraften var hele tida å vinne! Slå den eller de andre. Men av og til var det som da du (les: Totto) stod på garasjeveggen og skjøt. Jeg måtte slå meg selv på den måten at konkurransen ble skjerpet. Kan ikke huske eksakt konsekvenser det fikk, men jeg kunne i hvert fall ikke gå hjem før ting var i boks. Jeg glemte egentlig tid og sted. Var helt til stede!

Spørsmål 2 c tar for seg evnen til å være disiplinert og strukturelle evner.

Her er kandidatenes svar:

Sigurd: -Dette var, slik jeg ser det, min aller beste egenskap. Jeg må alltid gjennomføre det jeg har planlagt. Tror jeg mener å huske at jeg ble bevisst på den strukturen i 14-15

års alder. Da mener jeg strukturert i treningsarbeidet. Sigurd forteller om deltakelse i flere idretter enn fotball, spesielt håndball og ski. -Jeg ble inspirert til å ta tidlige selvstendige avgjørelser gjennom de individuelle idrettene jeg bedrev – og ble på den måten mer strukturert, tror jeg. Uten å klandre omgivelsene for å ha gjort noe galt sier han følgende: -Det var tider da miljøet i TIL ikke stilte de krav til meg som de kanskje burde. De var kanskje fornøyd med Sigurd sånn jeg var. Det var ikke alltid jeg. Da var det godt å være i stand til å være strukturert og disiplinert, slik at jeg stilte de strenge kravene til meg selv.

Harald Martin: -Jeg ble som nevnt ikke målscorer før i tenårene. 13-14 års alderen, tenker jeg. Men ubevisst har jeg alltid hatt et forhold til struktur. Det du lykkes med, gjentar du gjerne pga mestringen. Han forteller om et liv preget av orden og disiplin. -Jeg hadde full kontroll på alle ting utenom fotballen. Lekser, kosthold osv. Det gjorde at jeg kunne tenke litt ”friere” når jeg var i fotballsammenheng. Mer dyrke leken ved fotballen. Strukturen utenfor banen la grunnlag for å ha mer tid til disposisjon på fotballbanen. han beretter også med beundring og respekt om følgende: -Faren til Steinar Lein (ex. RBK, nå trener i Vard) var treneren vår. Han var veldig opptatt av at støvlene skulle pusses og baller og vester vaskes etter trening. Ikke for å skinne, men fordi det hadde en hensikt å spille med sko som holdt lenger eller baller som var rene. Slikt gjorde inntrykk på meg. Det har påvirket meg veldig positivt, mener jeg. Dette handler om ydmykhet og respekt. (Red. anm.) Noe som også forfatteren av oppgaven setter veldig høyt. Mye av det samme har jeg lært både hjemme, og ikke minst av min gamle trener Brede Skistad.

Petter: -Jeg ser i ettertid at det jeg drev på med da jeg var gutt egentlig var bevisst trening, selv om jeg den gangen ikke oppfattet det slik. Jeg måtte formelig bare røre ballen hver dag, også når det var snø på vinteren. Han forteller om fotballspilling i hvert friminutt, i hver eneste gymtime, på fritida, ja hele døgnet egentlig. -Jeg måkte gjerne bort en halvmeter snø ved garasjene slik at jeg også vinterstid kunne stå på parkeringsplassen og sette ballen kontrollert i ”lengste” også da. Den bevisste delen av treningen kom først senere – i tenårene. -Alle spisser vet at det kommer tørkeperioder. Også for de beste. Jeg var veldig bevisst på å øve ekstra i de periodene jeg ikke scoret særlig mye - eller noe i det hele tatt. Da dreide det seg om enkle og banale øvelser som innebar å kjenne

nettsusen igjen. Gjerne et åpent mål uten keeper fra kort hold! Tilbake i scoringsmodus igjen.

Spørsmål 2 d tar for seg evnene selvstendighet og praktiske gener

Slik svarte kandidatene:

Sigurd: -Jeg har alltid sett på fotball som en individuell idrett. Selv har jeg følt meg veldig selvstendig i forhold til det jeg har drevet på med – også i forhold til andre rundt meg, faktisk. Jeg tror det kommer etter blant annet å ha drevet med ski og håndball som bevisstgjorde den individuelle delen i meg. -Selvstendighet har jeg alltid vært i besittelse av, men jeg har også prioritert dette som et fokusområde for å bli god. Samtidig har jeg passet på å ikke være for strukturert i treningsaktivitet og lek, slik at ikke det gøye og kreative aspektet ved utviklingen skulle forsvinne. Så dette er en litt tosidig greie. Han oppsummerer seg selv slik: -Jeg er mer bevisst enn ubevisst!

Harald Martin: Harald er veldig konkret og går rett på siste treningen før kamp. -Det har vært viktig for meg å være god på siste trening gjennom hele karrieren. Forberedelsene begynte mandag, og jeg var fokusert slik at jeg ikke skulle komme på etterskudd på ukas forberedelser. Uka skulle utnyttes maksimalt, og avsluttes med ei god trening som skulle brukes inn mot kampen. Han følte det ikke var sånn for alle andre, og konstaterer følgende: Hvis du ikke gjør jobben din på siste treninga før kamp, kanskje bare ”vaser” den vekk, ja da må du ikke bli overrasket om du ikke spiller kampen på søndag – eller i hvert fall spiller dårlig!

Petter: -Det slo meg da jeg som ung fikk boka til Willy Railo (kjent idretsspsykolog) at jeg egentlig hadde drevet med bokas pensum i alle år. Jeg visualiserte og så for meg ting som skulle skje. Gode ting! Det samme gjorde vel, og gjør, Ole Einar Bjørndalen? (red.anm.) -Den gang handlet jeg vel ubevisst, men ser i ettertid at det må ha vært bevisste valg, og et eller annet sted må jo ”direktivene” ha kommet fra. Erfaringsbasert læring gjorde at jeg tilegnet meg bedre kompetanse og utviklet dermed trygghet og bevissthet i forhold til valgene jeg skulle ta senere.

KONKLUSJON

Med bakgrunn i at oppgaven er skrevet ut i fra et subjektivt erfaringsbasert ståsted, ønsker jeg å beskrive karakteristiske trekk ved både undertegnede og de 3 intervjukandidatene, sett uti fra de 4 psykologiske ressursområdene som oppgaven belyser.

Jeg har valgt å gjøre det gjennom enkelte setninger som jeg mener er både beskrivende og dekkende ut i fra de opplysninger undertegnede har basert seg på for å skrive om temaet. Karakteristiske trekk ved Totto

Perfeksjonisme Det perfekte har alltid vært en ledestjerne i forhold til lek, aktivitet og trening. Samtidig har alle detaljer blitt viet stor oppmerksomhet i iveren etter å oppnå kontroll i enhver situasjon. Kontroll er makt. Kontroll er mål!

Konkurranseinstinkt Evnen til å se for seg ting (visualisering ) har sammen med evnen til å bringe ”betydning” inn i lek, aktivitet og trening gjort at alle konkurranser i alle sammenhenger skulle vinnes.

Selvdisiplin og Til tross for at bevisstheten rundt begrepene aktivitet og struktur trening ikke ble ”oppdaget” før godt oppe i tenårene, klarte jeg likevel gjennom motivasjonsfaktorene ”gøy” og ”spennende” og ubevisst oppnå en stor grad av organisasjonsevne og disiplin i forhold til alle former (et stort mangfold) for aktiviteter.

Selvstendighet og Evnen til å uavhengig om man fikk med seg andre i lek og praktiske gener aktivitet eller ikke, klarte å gjennomføre gode og lange aktivitetsperioder med kvalitet. Dette gjorde at automatiseringsprosser fikk bygge opp selvtillit (trygghet på seg selv) gjennom mestring, og som i neste omgang åpnet for innovasjonsorientert påvirkning utenfra hvis det ble vurdert som hensiktsmessig.

Karakteristiske trekk ved Sigurd, Harald Martin og Petter

Perfeksjonisme For Sigurd er perfeksjonisme et inderlig og brennende ønske om å bli bedre gjennom trening. Harald Martin hevder forberedelsene hans til trening og kamp var eksepsjonelt bra, og kjenner seg best igjen i uttrykket til gamletreneren i Celtic; ”Practise makes permanent”! Petter forteller at gjennom de stadige repetisjonene mot garasjen på parkeringsplassen, så stimulerte han ønsket om å score det perfekte målet. Noe han fortsatte med karrieren ut.

Konkurranseinstinkt Sigurd visualiserte tidlig i utviklingsfasen, uten å tenke bevisst på det. Han ville bli bedre og skulle vinne! Harald har alltid hatt konkurranseinstinkt, også nå etter karrieren er over. Siden han sent i utviklingsfasen ble spiss, dreide ikke alt seg om å score mål. Men vinne skulle han! Petter har i følge foreldrene konkurrert om alt til enhver tid.

Selvdisiplin og Selvdisiplin var Sigurds beste egenskap, ifølge ham selv. Det han struktur hadde bestemt seg for å gjøre, gjennomførte han alltid. Harald forteller om strukturerte forhold rundt fotballen (skole, mat etc.) som la forholdene til rette for utvikling. Ydmykhet og respekt for omgivelsene er han også opptatt av. Skoe måtte pusses for å tas vare på. Petter sier han nå i ettertid ser at den aktiviteten han bare måtte gjøre i tidlig utviklingsfase, var en form for bevisst trening. Senere har han bevisst jobbet med de samme grepene. For eksempel ”gjenåpning” av scoringskonto ved terping på enkle detaljer.

Selvstendighet og Sigurd sier han har sett på seg selv som mer selvstendig enn praktiske gener andre rundt ham. Som han sier, jeg er mer bevisst enn ubevisst. Harald ser på mange måter seg selv som enda mer bevisst på sin individuelle rolle i kollektivet enn omgivelsene. For eksempel i forhold til kvaliteten på siste trening før kamp. Petter oppdaget i ungdomsårene, da han leste boka til Willy Railo, at han egentlig kunne pensumet fra før. Det kom innenfra!

Subjektiv konklusjon

Vi ser hos alle kandidatene hva den subjektive erfaringsbaserte læringen gjennom tidlig utviklingsfase har betydd for det som er prestert senere i karrieren. ”Den indre stemmens” mange ansiktsfasetter kommer til syne hos den enkelte utøver på forskjellige måter – til forskjellige tider. Det som imidlertid er felles i alles historier og opplevelser, er det tilsynelatende ubevisste forholdet til at man bare ”har lyst”, ”vil”, ”må”, ”skal” og av og til ”bør” i forhold til aktivitet og trening allerede tidlig i utviklingen. Ingen må fortelle deg det! En individuell egenskap som spillerne senere tar med seg inn i relasjonelle og strukturelle sammenhenger. Og til sist ikke minst inn i den viktigste dimensjonen av dem alle, kampdimensjonen.

Jeg klarer ikke å komme nærmere, basert på egen erfaring, en forklaring på at dette er ”den indre stemmen” som snakker. En medfødt psykologisk egenskap (les: fordel) som virkelig kommer til avgjørende nytte når man skal bli ekstremt god på et område. Bli en målscorer. En notorisk en.

EPILOG

Ullevaal er fullpakket. Det har vært utsolgt på nasjonalarenaen lenge. Drillos inntreden som norsk landslagssjef har skapt begeistring og forventninger langt utover det folk drømte om bare noen måneder tidligere.

Temperaturen er perfekt for fotballkamp denne tidlige junikvelden i 1991. Hele Italias ”Azzurro” er på besøk med sitt spekkede stjernegalleri. Roberto Mancini, Salvatore ”Toto” Schillaci, Gianluca Vialli, Paolo Maldini og ikke minst den litt forfengelige Walter Zenga som sisteskanse helt der bakerst.

Kampen er drøye 2 og et halvt minutt gammel. 27500 oppglødde fans har allerede satt fyr på Ullevaal Stadion. Rune Bratseth klyver over midtstreken med ballen under kontroll på høyrefoten. Et kjapt blikk opp, og den møtende ”Kalle” Løken mottar ballen feilvendt 5 meter lenger oppe i banen. Heldigvis uten press. Sannsynligvis en unødvendig pasning ut ifra Drillos filosofi, men likevel. Rettvendt får Løken øye på en møtende Lars Bohinen som med elegante steg slår kula på ett touch tilbake i føttene på Kåre Ingebrigtsen, ettersom han selv har en italiener tett opp i ryggen. ”Bruttern” setter fart ut av situasjonen, lett skrånende mot venstresida der ”Mini” allerede har begynt å bevege trommestikkene sine. Pasningen han får fra Kåre er signert ”kjærlig hilsen”, men Minis påfølgende innlegg når likevel ikke inn foran målet til Zenga. Lettbeinte og skallede Attilio Lombardo blokkerer nemlig Minis innlegg med høyrefoten, mens Franco Baresi bivåner det hele fra sikringsposisjon. Corner!

Lars Bohinen småjogger ut til hjørneflagget. Inne foran mål stiller Drillos utvalgte seg opp i 16-meteren. Bohinen løfter ballen inn mot mål. Sannsynligvis høyere enn planlagt, for Rune Bratseth ser på høyde med første stolpe kula passere et godt stykke over hodet. Noen meter bak posisjonerer Tore Pedersen og Gøran Sørloth seg for duell på 5-meter streken. Ingen av dem når imidlertid opp til ballen. Det er det bare den blankpolerte skallen til Vialli som gjør. En stuss.

Fra sin posisjon på bakerste stolpe hadde guttungen fra Hellemyr, som nå var blitt nesten 12 år eldre og bedre, fått beskjed før kampen om ikke å slippe en ball forbi seg. Verken utover dødlinja eller sidelinja. Han finter et lite kjapt løp inn mot midten av feltet, for så å skjære blindt ut bak ryggen på den italienske oppasseren

sin. På vei inn i scoringsposisjon ser han stussen fra Viallis hode forandre litt retning på ballen. Perfekt! Ikke tid til å tenke nå – bare handle.

Han hadde gjort det hundrevis, ja tusenvis av ganger før. Skyte i steget. Han tenkte det ikke, han bare gjorde det. Ballen gikk inn bak Walter Zenga og publikums umiddelbare reaksjon rystet samtidig grunnen langt nedover Sognsveien. Likevel måtte den nå voksne guttungen rope det ut: ”Det er mål, det er mål!” Som om ingen visste det.

Lærkula hadde gått inn i nettmaskene halvannen meter over bakken. Sånn ca. midt mellom de to krittstrekene på murveggen fra Hellemyr.

1-0 scoringen mot Italia på Ullevaal Stadion under EM-kvalik 5. juni 1991

SAMMENDRAG

Scoringer er viktige i fotballsammenheng. Ja, det er vel det viktigste av alt, den tid spillets ide går ut på nettopp å score mål. Mange oppgaver har vært skrevet om dette temaet. Mange gode oppgaver med interessante vinklinger på problemstilling.

Derfor tenkte jeg at jeg kanskje skulle prøve en litt annen og kanskje utradisjonell inngang på dette temaet. Etter et langt liv i scoringstjeneste tenkte jeg det var på sin plass å prøve å belyse noen av de faktorene som jeg syns er viktige i kampen for å oppnå status som notorisk målscorer. Med notorisk målscorer mener jeg en som jevnt og trutt putter ballen i mål – gjennom hele karrieren.

Jeg har, basert på egne erfaringer gjennom snart 40 år i fotballens tjeneste, prøvd å avdekke noen av de ressurser og egenskaper en må være i besittelse av og utvikle for å bli en notorisk målscorer.

Utgangspunktet er tatt i 4 psykologiske ressursområder fra den individuelle ferdighetsdimensjonen som jeg mener er viktige, selv om de ikke nødvendigvis er de eneste og viktigste, for å bli nettopp det oppgaven beskriver. De 4 er: Perfeksjonisme , konkurranseinstinkt , selvdisiplin og struktur og selvstendighet og praktiske gener .

Etter hvert som oppgaven skred frem merket jeg en dragning mot å ville avdekke hvilken rolle disse psykologiske ressursområdene spilte i utviklingssyklusen min, spesielt i de tidlige stadiene av prosessen. Og slik ble det.

Sentralt i oppgaven står det jeg har kalt for ”den indre stemmen”. En for øret ikke hørbar stemme som kommer innenfra og henleder oppmerksomheten mot det som er viktigst akkurat der og da for å levere en god prestasjon. En stemme som maner deg til noe som er bedre, gøyere, mer konkurransepreget, mer fantasifullt osv. enn det forrige.

Gjennom oppgaven vil man få innblikk i mitt syn på at denne stemmen, eller evnen, er en medfødt egenskap som gir de som er i besittelse av den et fortrinn i forhold til å bli bedre – eller best.

Perfeksjonisme Til tross for at det perfekte ikke finnes, så har det like fullt vært en ledestjerne i forhold til min egen streben etter å bli en god fotballspiller – og notorisk målscorer. Gjennom utallige timer med repetisjon har jakten på det perfekte gått via og gjennom gjentakelsen . I tillegg har fokus på detaljene vært viet stor oppmerksomhet. Det er summen av alle detaljer som utgjør helheten, og med talentet i bunn har den knallharde jobben med å utvinne den ressursen gått gjennom det psykologiske aspektet. Kontrollfiksjon er et annet begrep som dukker opp i sammenheng med perfeksjonisme. En sentral evne å tilegne seg, mener jeg, den tid kontroll gir makt. Kontroll gir resultater. Kontroll gir mål!

Konkurranseinstinkt Lysten og evnen til å vinne er en annen viktig ingrediens i en notorisk målscorers hverdag. Her kommer visualiseringsevnen inn i bildet. Evnen til å se for seg hva som skal til for å gjøre øvingssituasjonen enda mer spesifikk (ref. spesifisitetsprinsippet) Et annet grep for å gjøre lek og øving mer virkelig var å bringe inn konsekvenser i konkurransesituasjonen. For eksempel ikke å få lov til å gå hjem før du lykkes med det du skal gjøre.

Selvdisiplin og struktur Selvdisiplin er også et punkt som står sentralt i en notorisk målscorers (les: eners) liv. Det som kommer må hovedsakelig komme innenfra. Evnen til å organisere gjennom å finne på fantasifulle aktiviteter og konkurranseformer ble hele tiden drevet frem av ønsket om å ha det gøy. Det å gå i bresjen for å utnytte ethvert ”tidshull” i hverdagen for å ha det gøy gjennom kvalitativ lek eller konkurranse, ble et viktig våpen i kampen for å bli målscorer. Kontinuiteten ble ivaretatt gjennom denne fantasifulle leken og konkurranseformen i et mangfold av aktiviteter og idretter. Evnen til å reparere ting som ikke fungerte bra nok, eller evnen til å fornye seg for å bli bedre, er viktige ingredienser under dette punktet.

Selvstendighet og praktiske gener Med basis i selvdisiplin, basert på ønsket om lek, moro og konkurranse, utviklet jeg beslutningsdyktighet og gjennomføringsevne. Man var ikke avhengig av andre for å bli bedre – i hvert fall ikke hele tiden. Automatisering gjennom gjentakelser som førte til at man bare gjorde – ikke tenkte, sørget sammen med evnen til å fornye seg gjennom individuell trygghet knyttet til påvirkning utenfra, også for at prosessen ble ytterligere kvalitetssikret.

For å bringe inn en grad av perspektiv i oppgaven gjennomførte jeg et åpent intervju med 3 av mine tidligere målscorerkolleger. På bakgrunn av dette intervjuet har jeg understreket karakteristiske trekk som ”notoriske målscorere” ved både forfatteren og de 3 andre kandidatene.

Konklusjonen er at alle 4 hadde og har et sterkt ønske om å bli både bedre og best. Alle har ifølge seg selv ”en indre stemme” som på forskjellige måter snakker og har snakket til dem i prosessen for å bli god. Veldig ofte som påminnelser om at man ”vil”, ”bare må”, ”skal” og kanskje ”bør” i forhold til aktivitet og trening tidlig i utviklingsfasen.

En individuell egenskap som spillerne senere tar med seg inn i relasjonelle og strukturelle sammenhenger. Og ikke minst til sist får til å blomstre i den viktigste dimensjonen av dem alle, kampdimensjonen.

Det nærmeste jeg kommer en forklaring på alle disse forholdene er at det er den indre stemmen som snakker. En medfødt psykologisk egenskap som kommer til avgjørende nytte når man skal bli ekstremt god til noe. For eksempel å bli en målscorer. En notorisk en!

Totto Dahlum Trener III 2010

STATISTIKK (DE 4 MÅLSCORERNE ) SPILLERSTATISTIKK “NOTORISKE MÅLSCORERE”

Foto:

Navn: Totto Sigurd Harald Petter Belsvik Dahlum Rushfeldt Brattbakk

Født: 21.06.1968 11.12.1972 01.02.1971 02.10.1067

Posisjon på banen: Ving/kant/spiss Spiss Spiss/ving Spiss

Kamper for Start og RBK Tromsø og RBK og Bodø Molde, Ham Kam, følgende norske RBK Glimt Start, Stabæk, toppklubber: RBK, Vålerenga og LSK

Toppscorer i 1990 (20 mål) 1997 (25 mål) 1994 (17 mål) Tippeligaen: 1998 (27 mål) 1995 (26 mål) 1996 (28 mål) 2002 (17 mål) 2003 (17 mål)

Antall kamper 223 245 256 313 totalt i Tippeligaen:

Antall scoringer i 89 153 166 159 Tippeligaen:

Antall 16 38 17 0 landskamper:

Antall scoringer på 6 7 5 0 landslaget:

Utenlandske Skoda Xanthi, Birmingham, Celtic og FC Southend, AaB og

klubber: KAA Gent og Racing København Austria Wien AaB Santander og Austria Wien

Kamper for 32 188 75 9 utenlandske klubber:

LITTERATURLISTE OG REFERANSER

”Ferdighetsutvikling i fotball- handlingsvalg og handling” fra 2002 (Forfattere: Bergo, Johansen, Larsen og Morisbak)

”Den neste er den beste” fra 2006 (Forfatter: Kjetil André Aamodt)

Intervju med Espen Bredesen VG, 12. januar 2008

Definisjoner på ord og begrepsavklaringer hentet fra: www.ordbok.no

Statistikk knyttet til ”4 notoriske målscorere” hentet fra: www.wikipedia.no

NÆRMILJØET MITT I OPPVEKSTEN (backup garasje)

gress (kom etter min tid) etter (kom gress kka ”Barken” (gjemt bak trærne) kka (gjemt ”Barken” pen av hoppbakken Fru Fru Thelles stue

Jørn Gunnars hus

1 Terrasse 1 (barndomshjemmet Hellemyr mitt) 5 7 6 Jan Arvids hus Top 11 ”Kallas” hus 2 3 på garasjeanlegget Murveggen 4 Terrase Centre Hellemyr Court skole nyeste (de Hellemyr bygningene) 10 8 9 Gruslø 2 Garasjeanlegg kunst Hellemyr