Arbeidere Og Aristokrati På Borgestad I Gjerpen
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
184 Tettstedet Borgestad mellom Porsgrunn og Skien var full stendig dominert av Gunnar Knudsen, storbonde, skips reder, fabrikkeier, politiker og statsminister Forholdet ved fabrikken var preget av harmoni og fordraglighet. Arbei derne var i flere generasjoner lojale overfor fabrikkeieren, noe som skilte dem fra arbeiderne i nabobyene. Den første fagforeningen kom først1936 i . 185 Alf Skåum Arbeidere og aristokrati på Borgestad i Gjerpen 1 1880 giftet den 32 år gamle Gunnar Knudsen seg med ene arvingen til Borgestad gård, Anne Sofie Cappelen. Sviger faren, Erik Johan Cappelen, døde året etter, og Gunnar Knud sen kunne litt senere flytte med sin familie og ta bolig på Borge stad gård. Matrikkelgården Borgestad, gnr. 74, br.nr. 1 i Gjerpen her red ble første gang nevnt i et kongebrev datert 1333.1 1539 blir Borgestad nevnt som fullgård. Da Gunnar Knudsen over tok gården, var arealet ca. 900 dekar, derav 100 dekar skog. Strandlinjen var 2 km. Etter Porsgrunns byutvidelse i 1842, da Osebakken ble fradelt Gjerpen, lå en del av Borgestads areal i byen. Det staselige herresetets hovedbygning ble satt opp i 1690-årene av generalmajor Arnold. I 1889 flyttet ingeniør og skipsreder G unnar Knudsen sitt rederi til Borgestad og innredet en av fløyene i hovedbygnin gen til rederikontor. Høsten 1891 ble han valgt til stortings representant fra Bratsberg Amt. Gunnar Knudsen var imidlertid ikke fornøyd med å være storbonde, skipsreder og politiker. 1 1887 etablerte han seg også som industrileder. Da bygde han Borgestad Teglverk på Nedre Holmen, beliggende på Borgestad gårds grunn nede ved elven. To år etter starten ble teglverket utvidet med en ovn forDen pro kjente venstrepolitiker og duksjon av ildfast stein. Dette ble etter hvert hovedvirksomstatsminister Gunnar Knudsen var opprinnelig utdannet som heten, og verket fikk navnet Borgestad Chamottefabrikk,ingeniør. — Etter læreår i Engiand på folkemunne kalt «sjokoladefabrikken». De førstedrev årene han skipsbyggeri og rederi i Porsgrunn sammen med sin gikk med underskudd, men Gunnar Knudsen sattebror. sin Han ære var i dessuten med på at de mange arbeiderne som hadde flyttet til Borgestad ogå grunnlegge bygd og senere i styret for en rekke industribedrifter i seg hus ved bedriftens hjelp, ikke skulle settes på bar distriktet.bakke. I 1881 overtok han I 1898 var arbeidsstokken på teglverket og chamotte-svigerfarens eiendom Borgestad i Gjerpen og flyttet rederiet dit. fabrikken oppe i 85 mann, og produksjonen var 1,9Der millioner oppførte han i 1887 tegl murstein og takstein, 500 000 forblendingsstein og 400verk 000 og i 1893 chamottefabrikk. chamottevarer. Det hele til en verdi av kr 118 000,-. Ved siden av drev han et stort gårdsbruk og hagebruk med Knapt 10 år etter at teglverket kom i gang, hadde Gunnarfruktdyrking på Borgestad. 186 Borgestad Teglverk ogKnudsen festet bort 166 hustomter, derav 86 på Osebakken i Chamotte-Fabrik. 1895. Pro duksjonen besto av alminnelig Porsgrunn. murstein, takstein av forskjellig De fleste som bosatte seg mellom jernbanelinjen og elven, slag og drensrør. var arbeidere på teglverket og chamottefabrikken. Et problem som ble større i takt med befolkningsveksten, var opprettholdelsen av ro og orden. Særlig førte bråk og spe takkel fra berusede personer til at lensmannen i Gjerpen måtte be om mer hjelp. Dette førte til at herredsstyret i 1898 vedtok å ansette en politibetjent med årslønn kr 200,- til å ta seg av bråkmakerne. Gunnar Knudsen stilte det nødvendige arrest lokalet til disposisjon med lys og brensel. 1 1902 ble det bevilget kr 60,- til telefonapparat for betjenten. Det lille samfunnet, som etter hvert fikk navnet «stasjons byen Borgestad», var ikke bare en fredelig plett, og gjorde det nødvendig for Gjerpen kommune å innføre egne politivedtek ter, der det ble satt forbud mot sammenstimlinger, oppløp og bråk på offentlig vei, forbud mot å banke på annen manns dør, port eller vindu «uden fyldestgjørende Grund», samt uvøren ridning på hest eller «bicykle». Ole Braarud, som ble ansatt på teglverket den 15. mai 1893, forteller i et lydbåndopptak fra 6/12-52 at han den første tiden «strøk takstein». Arbeidstiden var 10 timer og timelønnen 12 187 øre. Voksne arbeidere hadde 25 øre timen. Belysningen var dårlig på den tiden, og hver arbeider fikk utlevert en parafin- lykt av arbeidsformannen, Martin Eriksen. Ole Braarud for teller at en arbeider en dag kom til Martin Eriksen for å få utle vert ny lykt, — Men, du har jo fått ny lykt for kort tid siden, var svaret. — Ja, men den har jeg glemt et sted, og nå må jeg ut og lete etter den, sa mannen. Gunnar Knudsen var formann i den lokale avdelingen av omstreifermisjonen og sørget for at omstreiferne fikk et over ——- nattingssted på teglverket. Ole Braarud husker at detOle kunne Braarud ble ansatt på tegl være opptil 16 husløse som fant varme og tak over hodetverket ipå 1893, der han formet stein i mer enn fem ti år. toppen av ringovnen. Omstreiferne stekte ofte flesk i en kull- skuffe og hygget seg med godsaker som de hadde tigget til seg i løpet av dagen. — Det var rent så tennene løp i vann, fortalte Ole Braarud, som ofte arbeidet på nattskift. Gunnar Knudsen ble i 1886 valgt til ordfører i Gjerpen og fortsatte i dette vervet fram til 1895.1 denne tiden stod Gunnar Knudsen fram som en av Venstres fremste førere i Telemark. Han engasjerte seg i de sterkt venstredominerte arbeiderfore ningene som ble stiftet i denne tiden, blant annet i Borgestad- Arbeidsstokken i 1909. M idt på holmen Arbeiderforening, som han ga gratis tomt til reisningbildet, i annen rekke, sitter Gun av et forsamlingshus. 1 1896 ble det dannet enda en arbeider-nar Knudsen. 188 forening for grenseområdene mellom Gjerpen og Pbrsgrunn, nemlig Borge og Osebakken Arbeiderforening, som angivelig skulle samarbeide med Borgestadforeningen om «større arbei- derspørsmål». Begge disse foreningene sluttet seg til Telefyl- kets Arbeidersamlag av 1891, som var en fylkesorganisasjon under De forenede arbeidersamfunn. Det gode borgerskap så med uro på de revolusjonære, sosia listiske organisasjonene, som på denne tiden også begynte å få fotfeste i Norge. Etter at alminnelig stemmerett var innført for menn, ble det særlig maktpåliggende for Venstre å trekke til seg de nye velgergruppene. Gunnar Knudsen forstod dette bedre enn de fleste. Han fikk opprettet arbeidsinstrukser både på Porsgrunds Porselænsfabrik — der han var styreformann — og på Borgestad Fabrikker. I disse instruksene var det inn arbeidet en passus der det het: «Dersom det blant fabrikkens arbeidere måtte herske misnøye over forholdene ved fabrikken, bør saken forelegges fabrikkens «arbeiderråd», som, om dette finner det nødvendig, kan gå vi dere til fabrikkens ledelse med klagen». I takt med industrialiseringen på Uthaugen (Borgestad- Bøle-området) kom det et voksende press fra arbeidernes side for å få opprettet tariffer og etablert forhandlingsrett. Allerede i 1904 fikk Menstad Sagbruk sin fagforening. På Bøle sagbruk kom en fagforening i gang i 1907. Det var her den kjente agitatoren Johan Pedersen, som gikk under navnet «Bøles skrekk», trådte sine første skritt som or- ganisasjonsmann. Det fortelles at han en gang hadde reist seg en liten skanse på sagbruket av kassebord og plankestumper. Fra denne opp høyde stade holdt han flammende appeller til sine arbeids kamerater. Men så hendte det at alt ramlet ned sammen med den gestikulerende taler. «Bøles skrekk» var imidlertid ikke tapt bak en vogn. Han reiste seg fra ruinene og forkynte med høy røst: «Således skal også det kapitalistiske samfunn falle i grus!». Høsten 1908 fikk Ytre Gjerpen sitt eget arbeiderlag, som en avlegger av Gjerpen arbeiderparti, stiftet i 1904. Gunnar Knudsens tid ble stadig mer opptatt av statens styre og stell, og den 30. januar 1913 ble han statsminister for annen gang. Tross dette holdt han et våkent øye med hva som skjedde 189 på Borgestad. Et eksempel på dette er et brev han skrev til sin sønn Erik, datert 22. april 1914: Kjære Erik! Jeg tror vi må tenke på at forhøye lønningene på verket og går den, ellers kommer kravene fra folkene. Den svære virksom heten ved jernbanen og på Menstad vil bringe arbeidsprisene i veiret. Legger man på 5 øre timen rundt, så får vi vel fred 2—3 år indtil travelheten er over. Verd at ta en konfr. med et utvalg, f .eks. de som undertegnet reglementet på arbeidernes vegne, og forhandle med dem. Omtr. 10 % må visst til rundt for alle trin uke- og månedslønte. Du får konferere med Fredriksen og Hov. Din hengivne Far.» 1 1922, etter at Gunnar Knudsen var sluttet som stortingsDen kjente agitator Johan Pe dersen, også kalt «Bøles mann, gjorde han noen opptegnelser om sitt forholdskrekk», til arbei begynte sin løpebane derne, der han bl.a. skriver: som organisasjonsmann i fag foreningen på Bøle sagbruk. «I lønnsspørsmål skal man høre på hvad arbeiderne har at fremføre. Kan man imøtekomme dem og forretningen tåler det, skal man imøtekomme dem. Kan man ikke, så skal man forklare hvorfor man ikke kan. Jeg har fulgt dette prinsip og aldri hatt en streik. Arbeideren er sin løn værd — og dertil bør folk som sitter økonomisk bedre i det, aldrig glemme sin gud dommelige og verdslige plikt å være imøtekommende og hjelp som mot dem som har det ondt!» Knapt noen norsk statsminister og partileder har vært så hensynsløst forfulgt i den konservative pressen som Gunnar Knudsen. En måned før valget i 1900 skrev høyreavisen Fremskridt i Skien: «Det står nu til Gjerpens velgere å avgjøre om de vil ha unions- fienden, republikaneren og halvsosialisten Gunnar Knudsen som sin representant i nasjonalforsamlingen». C.J. Hambro fremstilte Gunnar Knudsen som en lands- ulykke som han håpet det norske folk snarest mulig ville bli befridd for. Gunnar Knudsen var ingen folketaler. Han hadde en svak stemme, og han talte et utpreget akademisk riksmål.