184

Tettstedet Borgestad mellom Porsgrunn og Skien var full­ stendig dominert av Gunnar Knudsen, storbonde, skips­ reder, fabrikkeier, politiker og statsminister Forholdet ved fabrikken var preget av harmoni og fordraglighet. Arbei­ derne var i flere generasjoner lojale overfor fabrikkeieren, noe som skilte dem fra arbeiderne i nabobyene. Den første fagforeningen kom først1936 i . 185

Alf Skåum

Arbeidere og aristokrati på Borgestad i Gjerpen

1 1880 giftet den 32 år gamle Gunnar Knudsen seg med ene­ arvingen til Borgestad gård, Anne Sofie Cappelen. Sviger­ faren, Erik Johan Cappelen, døde året etter, og Gunnar Knud­ sen kunne litt senere flytte med sin familie og ta bolig på Borge­ stad gård. Matrikkelgården Borgestad, gnr. 74, br.nr. 1 i Gjerpen her­ red ble første gang nevnt i et kongebrev datert 1333.1 1539 blir Borgestad nevnt som fullgård. Da Gunnar Knudsen over­ tok gården, var arealet ca. 900 dekar, derav 100 dekar skog. Strandlinjen var 2 km. Etter Porsgrunns byutvidelse i 1842, da Osebakken ble fradelt Gjerpen, lå en del av Borgestads areal i byen. Det staselige herresetets hovedbygning ble satt opp i 1690-årene av generalmajor Arnold. I 1889 flyttet ingeniør og skipsreder G unnar Knudsen sitt rederi til Borgestad og innredet en av fløyene i hovedbygnin­ gen til rederikontor. Høsten 1891 ble han valgt til stortings­ representant fra Bratsberg Amt. Gunnar Knudsen var imidlertid ikke fornøyd med å være storbonde, skipsreder og politiker. 1 1887 etablerte han seg også som industrileder. Da bygde han Borgestad Teglverk på Nedre Holmen, beliggende på Borgestad gårds grunn nede ved elven. To år etter starten ble teglverket utvidet med en ovn forDen pro­ kjente venstrepolitiker og duksjon av ildfast stein. Dette ble etter hvert hovedvirksom­statsminister Gunnar Knudsen var opprinnelig utdannet som heten, og verket fikk navnet Borgestad Chamottefabrikk,ingeniør. — Etter læreår i Engiand på folkemunne kalt «sjokoladefabrikken». De førstedrev årene han skipsbyggeri og rederi i Porsgrunn sammen med sin gikk med underskudd, men Gunnar Knudsen sattebror. sin Han ære var i dessuten med på at de mange arbeiderne som hadde flyttet til Borgestad ogå grunnlegge bygd og senere i styret for en rekke industribedrifter i seg hus ved bedriftens hjelp, ikke skulle settes på bar distriktet.bakke. I 1881 overtok han I 1898 var arbeidsstokken på teglverket og chamotte-svigerfarens eiendom Borgestad i Gjerpen og flyttet rederiet dit. fabrikken oppe i 85 mann, og produksjonen var 1,9Der millioner oppførte han i 1887 tegl­ murstein og takstein, 500 000 forblendingsstein og 400verk 000 og i 1893 chamottefabrikk. chamottevarer. Det hele til en verdi av kr 118 000,-. Ved siden av drev han et stort gårdsbruk og hagebruk med Knapt 10 år etter at teglverket kom i gang, hadde Gunnarfruktdyrking på Borgestad. 186

Borgestad Teglverk ogKnudsen festet bort 166 hustomter, derav 86 på Osebakken i Chamotte-Fabrik. 1895. Pro­ duksjonen besto av alminnelig Porsgrunn. murstein, takstein av forskjellig De fleste som bosatte seg mellom jernbanelinjen og elven, slag og drensrør. var arbeidere på teglverket og chamottefabrikken. Et problem som ble større i takt med befolkningsveksten, var opprettholdelsen av ro og orden. Særlig førte bråk og spe­ takkel fra berusede personer til at lensmannen i Gjerpen måtte be om mer hjelp. Dette førte til at herredsstyret i 1898 vedtok å ansette en politibetjent med årslønn kr 200,- til å ta seg av bråkmakerne. Gunnar Knudsen stilte det nødvendige arrest­ lokalet til disposisjon med lys og brensel. 1 1902 ble det bevilget kr 60,- til telefonapparat for betjenten. Det lille samfunnet, som etter hvert fikk navnet «stasjons­ byen Borgestad», var ikke bare en fredelig plett, og gjorde det nødvendig for Gjerpen kommune å innføre egne politivedtek­ ter, der det ble satt forbud mot sammenstimlinger, oppløp og bråk på offentlig vei, forbud mot å banke på annen manns dør, port eller vindu «uden fyldestgjørende Grund», samt uvøren ridning på hest eller «bicykle». Ole Braarud, som ble ansatt på teglverket den 15. mai 1893, forteller i et lydbåndopptak fra 6/12-52 at han den første tiden «strøk takstein». Arbeidstiden var 10 timer og timelønnen 12 187

øre. Voksne arbeidere hadde 25 øre timen. Belysningen var dårlig på den tiden, og hver arbeider fikk utlevert en parafin- lykt av arbeidsformannen, Martin Eriksen. Ole Braarud for­ teller at en arbeider en dag kom til Martin Eriksen for å få utle­ vert ny lykt, — Men, du har jo fått ny lykt for kort tid siden, var svaret. — Ja, men den har jeg glemt et sted, og nå må jeg ut og lete etter den, sa mannen. Gunnar Knudsen var formann i den lokale avdelingen av omstreifermisjonen og sørget for at omstreiferne fikk et over­ ——- nattingssted på teglverket. Ole Braarud husker at detOle kunne Braarud ble ansatt på tegl­ være opptil 16 husløse som fant varme og tak over hodetverket ipå 1893, der han formet stein i mer enn fem ti år. toppen av ringovnen. Omstreiferne stekte ofte flesk i en kull- skuffe og hygget seg med godsaker som de hadde tigget til seg i løpet av dagen. — Det var rent så tennene løp i vann, fortalte Ole Braarud, som ofte arbeidet på nattskift. Gunnar Knudsen ble i 1886 valgt til ordfører i Gjerpen og fortsatte i dette vervet fram til 1895.1 denne tiden stod Gunnar Knudsen fram som en av Venstres fremste førere i Telemark. Han engasjerte seg i de sterkt venstredominerte arbeiderfore­ ningene som ble stiftet i denne tiden, blant annet i Borgestad- Arbeidsstokken i 1909. M idt på holmen Arbeiderforening, som han ga gratis tomt til reisningbildet, i annen rekke, sitter Gun­ av et forsamlingshus. 1 1896 ble det dannet enda en arbeider-nar Knudsen. 188

forening for grenseområdene mellom Gjerpen og Pbrsgrunn, nemlig Borge og Osebakken Arbeiderforening, som angivelig skulle samarbeide med Borgestadforeningen om «større arbei- derspørsmål». Begge disse foreningene sluttet seg til Telefyl- kets Arbeidersamlag av 1891, som var en fylkesorganisasjon under De forenede arbeidersamfunn. Det gode borgerskap så med uro på de revolusjonære, sosia­ listiske organisasjonene, som på denne tiden også begynte å få fotfeste i Norge. Etter at alminnelig stemmerett var innført for menn, ble det særlig maktpåliggende for Venstre å trekke til seg de nye velgergruppene. Gunnar Knudsen forstod dette bedre enn de fleste. Han fikk opprettet arbeidsinstrukser både på Porsgrunds Porselænsfabrik — der han var styreformann — og på Borgestad Fabrikker. I disse instruksene var det inn­ arbeidet en passus der det het:

«Dersom det blant fabrikkens arbeidere måtte herske misnøye over forholdene ved fabrikken, bør saken forelegges fabrikkens «arbeiderråd», som, om dette finner det nødvendig, kan gå vi­ dere til fabrikkens ledelse med klagen».

I takt med industrialiseringen på Uthaugen (Borgestad- Bøle-området) kom det et voksende press fra arbeidernes side for å få opprettet tariffer og etablert forhandlingsrett. Allerede i 1904 fikk Menstad Sagbruk sin fagforening. På Bøle sagbruk kom en fagforening i gang i 1907. Det var her den kjente agitatoren Johan Pedersen, som gikk under navnet «Bøles skrekk», trådte sine første skritt som or- ganisasjonsmann. Det fortelles at han en gang hadde reist seg en liten skanse på sagbruket av kassebord og plankestumper. Fra denne opp­ høyde stade holdt han flammende appeller til sine arbeids­ kamerater. Men så hendte det at alt ramlet ned sammen med den gestikulerende taler. «Bøles skrekk» var imidlertid ikke tapt bak en vogn. Han reiste seg fra ruinene og forkynte med høy røst: «Således skal også det kapitalistiske samfunn falle i grus!». Høsten 1908 fikk Ytre Gjerpen sitt eget arbeiderlag, som en avlegger av Gjerpen arbeiderparti, stiftet i 1904. Gunnar Knudsens tid ble stadig mer opptatt av statens styre og stell, og den 30. januar 1913 ble han statsminister for annen gang. Tross dette holdt han et våkent øye med hva som skjedde 189 på Borgestad. Et eksempel på dette er et brev han skrev til sin sønn Erik, datert 22. april 1914:

Kjære Erik! Jeg tror vi må tenke på at forhøye lønningene på verket og går­ den, ellers kommer kravene fra folkene. Den svære virksom­ heten ved jernbanen og på Menstad vil bringe arbeidsprisene i veiret. Legger man på 5 øre timen rundt, så får vi vel fred 2—3 år indtil travelheten er over. Verd at ta en konfr. med et utvalg, f .eks. de som undertegnet reglementet på arbeidernes vegne, og forhandle med dem. Omtr. 10 % må visst til rundt for alle trin uke- og månedslønte. Du får konferere med Fredriksen og Hov. Din hengivne Far.»

1 1922, etter at Gunnar Knudsen var sluttet som stortings­Den kjente agitator Johan Pe­ dersen, også kalt «Bøles mann, gjorde han noen opptegnelser om sitt forholdskrekk», til arbei­ begynte sin løpebane derne, der han bl.a. skriver: som organisasjonsmann i fag­ foreningen på Bøle sagbruk. «I lønnsspørsmål skal man høre på hvad arbeiderne har at fremføre. Kan man imøtekomme dem og forretningen tåler det, skal man imøtekomme dem. Kan man ikke, så skal man forklare hvorfor man ikke kan. Jeg har fulgt dette prinsip og aldri hatt en streik. Arbeideren er sin løn værd — og dertil bør folk som sitter økonomisk bedre i det, aldrig glemme sin gud­ dommelige og verdslige plikt å være imøtekommende og hjelp­ som mot dem som har det ondt!» Knapt noen norsk statsminister og partileder har vært så hensynsløst forfulgt i den konservative pressen som Gunnar Knudsen. En måned før valget i 1900 skrev høyreavisen Fremskridt i Skien: «Det står nu til Gjerpens velgere å avgjøre om de vil ha unions- fienden, republikaneren og halvsosialisten Gunnar Knudsen som sin representant i nasjonalforsamlingen».

C.J. Hambro fremstilte Gunnar Knudsen som en lands- ulykke som han håpet det norske folk snarest mulig ville bli befridd for. Gunnar Knudsen var ingen folketaler. Han hadde en svak stemme, og han talte et utpreget akademisk riksmål. Likevel vant han både arbeidernes og bøndenes tillit. Han var både radikaler og aristokrat. Olav Imsrud forteller at ungene på Bor- 190

Ote Braarud og Th. Waksaas foran Borgestad fabrikkers «svennestykke», midtsteinen til Norsk Hydro på Notodden. Steinen veide 750 kilo etter brenning.

gestad møtte opp på jernbanestasjonen når Gunnar Knudsen var ventet hjem fra Stortinget. Der ble han møtt med trille trukket av to hester og med Ludvig Jakobsen på kuskesetet. På kjøretøyet skal storfolk kjennes, og det var en selvfølge for Gunnar Knudsen å få standsmessig skyss den korte veien fra Borgestad stasjon til Borgestad gård. Når Gunnar Knudsen var hjemme på Borgestad, tok han alltid en daglig runde gjennom fabrikken og stoppet gjerne opp og slo av en prat med noen av sine gamle arbeidere. En dag, like før påske, stoppet han opp ved BC-pressa, der Gustav Amundsen stod og presset heistein. — Du er vel glad for å få noen fridager nå, ytret Gunnar Knudsen. — Jeg glad? Nei, det blir hardt nok å være uten fortjeneste i alle påskedagene, jeg som har kjerring og ni unger å forsørge! var svaret. Gunnar Knudsen kremtet og gikk videre til konto­ ret, hvor han bestemte at fra da av skulle alle arbeiderne ha lønn for skjærtorsdag, langfredag og annen påskedag. Slik var de patriarkalske forholdene på Borgestad. Hjertela­ get og omsorgen for dem som kom i vanskeligheter, var alltid til stede, men forutsetningen var at ingen hadde noe å kreve. Den posisjon dynastiet Knudsen hadde, vitner en liten his- 191 torie om, som er fortalt av kona til en gammel Borgestadarbei- der. En dag stod den 4—5 år gamle datteren Bjørg og ventet på at faren skulle komme hjem fra arbeidet. En nabokone strøk henne over håret og sa: Du er heldig du at Gud har gitt pappan din arbeide! Da svarte jentungen litt fornærmet: Det er ikke Gud, det er «Knussane» det! Det sier seg selv at det ikke var lett å få innpass for en fagforening i et slikt miljø. Gunnar Knudsen, som var stolt over at hans arbeidere ikke ville organisere seg, gikk i graven i 1928 og var gjenstand for en enestående hyllest og takknemlighet fra alle sine «un- dergivne». Johan Fredriksen var Borge­ Borgestad Fabrikker lå som en fredelig øy i et opprørtstad hav, Fabrikkers Arbeiderfore­ nings første formann. der arbeidskamper og lockouter skapte de bitreste motsetnin­ ger i hele Grenlandsområdet. Menstadslaget mandag 8. juni 1931 ble en kulminasjon i en arbeiderkamp som både var et oppgjør mellom kommunister og arbeiderpartifolk, mellom arbeidere og arbeidsgivere, mel­ lom statsmakt og fagbevegelse og mellom arbeidsløse og streikebrytere. Ledelsen av Borgestad Fabrikker var overtatt av Gunnar Knudsens yngre sønn Rolf. Odelsgutten Erik arvet gården, og den nesteldste sønnen Christen fikk den daglige ledelsen av re­ deriet. Som eiere stod de tre, sammen med sine søstre, om de viktigste sakene. Den 9. mars 1936 slo en melding i Telemark Arbeiderblad ned som en bombe i dette miljøet. Det het seg der at Borge- stadarbeiderne hadde organisert seg og meldt seg inn i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Samorganisasjonens for­ mann, Karl Bratsberg, hadde holdt foredrag på møtet, og det ble opplyst at det var valgt tillitsmenn for arbeiderne. Reaksjonen var preget av skuffelse og forargelse, ikke minstr blant de eldre arbeiderne. Et gammelt medlem av Frelsesarme­ en gikk rundt og agiterte mot den nye foreningen. De tre Knudsen-brødrene tok imidlertid til fornuften og valgte å melde bedriften inn i Arbeidsgiverforeningen. Ingen synes å ha stusset over at det i meldingen i Telemark Arbeiderblad ikke stod et ord om hvem som var blitt tillits­ menn. I ettertid vet vi svaret. Thorleif Solheim, som var med på stiftelsen, forteller at bare to av stifterne hadde fast arbeidReidar Hansen var gjennom mange år en drivende kraft i ar­ på Borgestad Fabrikker, de øvrige var løsarbeidere som blebeiderforeningen tatt ved Borge­ ut i porten hver gang det kom en båt til Borgestadkaia,stad. og det 192

ble bruk for ekstramannskaper til å losse båten. Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening fikk 14 medlemmer i starten, men kom snart etterpå opp i 40—50. Etter langvarige for­ handlinger lyktes det også å få vedtatt en overenskomst. Den drivende kraft gjennom mange år framover var Reidar Han­ sen. Både han og flertallet i styret var skolert i Borgestad Ar- beiderungdomslag, hvor de hadde lært Einar Gerhardsens «Tillitsmannen» på fingrene. Det var i det hele tatt en gruppe solide og ansvarsbevisste tillitsmenn som tok over styringen av fagforeningen. Det gikk 49 år fra fabrikkens stiftelse til fagforeningen så da­ gens lys, og bedriften kunne feire 100-års jubileum året etter at Borgestad Fabrikkers Arbeiderforening passerte de 50! I 1939 oppdaget dr. Eyv. Thiis-Evensen at en stor prosent av Borgestadarbeiderne var angrepet av silikose. Mange fikk Borgestad Fabrikker i 1935. Deforkortet sitt liv, eller ødelagt sin helse i støvføyka i fabrikken, harde trettiåra hadde skapt pro­ blemer for bedriften. men i 1935 der kvarts var en av ingrediensene ved fremstillingen av den var den verste kneiken over. ildfaste steinen. 193

Men dette er et annet kapittel i en bedriftshistorie som i hovedsak var preget av lojalitet overfor arbeidsgiveren i flere generasjoner, og som skiller seg klart ut fra de bitre og harde motsetningene som rådet på de større arbeidsplassene i Gren- landsområdet, der Norsk Hydro og Union hadde en ledende rolle i bekjempelsen av en gryende arbeidermakt.