Master Thesis Odd E Rambol.Pdf (1.305Mb)
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Penger eller legitimitet – spillet om spilleautomatene. Hovedoppgave i sosiologi Odd E. Rambøl Sosiologisk Institutt Universitetet i Bergen Høst 2006 Forord. Det har vært meget interessant og inspirerende å arbeid med denne oppgaven. Det hele startet med en generell undring over hvorfor det er så vanskelig å gjennomføre forebyggende tiltak, til tross for at alle er enige om at forbygging er best og billigst. Deretter kom den spesielle undringen: hva var det som gjorde at Stortinget gjorde helomvending 2003 når det gjaldt spilleautomater. Da innførte det monopol, klart på tvers av tidligere liberale vedtak. Mens jeg ”spiste” vokste appetitten; jeg fulgte en historisk dimensjon med begrepet legitimitet som ledestjerne, deretter ble spill, lotterier og spilleautomater en case vurdert i forhold til andre samfunnsproblemer og utviklingstrender i dagens samfunn. Det heter at ”det meste er tenkt før – og det er tenkt bedre før”. Denne oppgaven er neppe et unntak. Men det er en god følelse å ha tenkt ”noe” selv. En stor takk til min veileder professor Olav Korsnes, som har vært et særdeles konstruktivt og kritisk korrektiv – og samtidig gitt meg mot til å bruke det jeg måtte ha av ”sociological imagination”. Bergen, 16.8.2006 Odd E. Rambøl Penger eller legitimitet – spillet om spilleautomatene. 2 Innhold 1. Innledning 1.1 Det beste er å forbygge 1.2 Kildegrunnlag og metode 2. Teoretisk ramme. 2.1 Starten - en overfladisk tilnærming. 2.2 Epoker – legitimitet – spill og lotterier. 2.3 Forholdet mellom legitimitet og felt. 2.4 Teoretisk ramme – kilder og metode 3. Spill og spilleavhengighet 3.1 En kort historikk 3.2 Hva er spilleavhengighet/spillegalskap 3.3 Hvem og hvor mange blir spilleavhengige? 3.4 Skadevirkninger av spilleavhengighet. 3.5 Så store lidelser og skader – hvorfor slutter man ikke? 4. Perioden 1851 – 1980 4.1 Lov om forbud mot spill i Norge – 1851 4.2 Pengelotteriet, en forsiktig start. 4.3 Lov om veddemål med totalisator – 1927. 4.4 Forsøket på å innføre fotballtipping i 1937 4.5 Opprettelse av Norsk Tipping i 1947 5. Lotto og flakslodd – ”snøballen begynner å rulle”. 5.1 Høyrebølge – og nye holdninger. 5.2 Utilsiktede konsekvenser – som burde vært forutsett? 6. Ny lotterilov – automatene kommer. 6.1 Automater – redningsbøyen. 6.2 Ny lotterilov – ”fritt fram” for spilleautomater. 6.3 Å forebygge er å planlegge – planlegging forutsetter kunnskaper. 7. ”Etterpå er hvermann klok”. 7.1 Konsekvensutredninger, naturvitenskap – samfunnsvitenskap. 7.2 Stortingsregjereri 7.3 ”Money makes the…..” 7.4 "At vide hvad man ikke ved, er dog en slags alvidenhed”. 7.5 Konsekvensutredninger – bare for ”veier”? 8. ”Den fjerde statsmakt” engasjerer seg. Penger eller legitimitet – spillet om spilleautomatene. 3 8.1 Med Europas mest liberale lov for pengespillautomater. 8.2 ”Mediene er en legitimitetens konfliktarena.” 8.3 Regjeringen ”rør på seg”. 9. Mislykket forsøk på innstramning 9.1 Utsettelsen i 1999, Stortinget styrer. 9.2 Endelig vedtak, ingen innstramninger. 10. Organisasjonene mot ”den fjerde statsmakt”. 10.1 Den korporative kanal viser muskler 10.2 Organisasjonenes vant – men det etiske problemet består 11. Finalen – monopolet vedtas. 11.1 Holdningene til spilleautomater på glid. 11.2 Lovforslaget – Norsk Tipping får monopol. 11.3 ”Den fjerde statsmakt” vant til slutt. 12. Drøfting. 12.1 Hvorfor liberale lover? 12.2 Hvorfor helomvending? 12.3 Når kan restriktive tiltak gjennomføres? 12.4 Spesialtilfelle – eller trend?Spørsmål 4. 13. Konklusjon Oversikt over Offentlige dokumenter Litteratur oversikt Penger eller legitimitet – spillet om spilleautomatene. 4 1. Innledning 1.1 Det beste er å forbygge. Alle sier at det mest fornuftige er å forebygge, likevel ser vi stadig at forebyggende arbeid taper i forhold til ”reparasjoner”. På mange områder kan det være humanitære, sosiale og økonomiske grunner til å satse på forebyggende arbeid. Likevel er det ofte svært vanskelig for det politiske og økonomiske systemet å gjennomføre forebyggende tiltak som virkelig monner på områder som omtales som prioriterte. I mange tilfeller er det lett å forstå dette. Blir man stilt overfor akutte behov; direkte opplevde menneskelige lidelse, så blir dette prioritert framfor det langsiktige arbeidet med å forbygge at skadene oppstår. Men det er også slik at identifiserte samfunnsproblemer får vokse og vokse, uten at det reageres. Først når situasjonen oppleves som kritisk, settes det inn tiltak; ting må ofte bli verre, før de kan bli bedre. Et annet moment kan være at en rekke forebyggende tiltak vil være upopulære, og derfor være ”politisk kostbare” å gjennomføre. For politikerne kan da oppgjørets time komme andre mandag i september. En tredje årsak er at det kan være vanskelig å måle effekten av forebyggende arbeid – og dersom det virker, er det gjerne på lang sikt. Langsiktige tiltak krever stor grad av konsensus på den politiske arena. To aforismer som illustrerer vanskene man her står overfor: ”Man bør ikke fjerne gjerder før det er undersøkt hvorfor de er satt opp”. ”Forebyggende tiltak som virker, synes overflødige – derfor fjernes de.” I tillegg er det et tankekors at forbygging ofte er det eneste etisk høyverdige alternativ. Behandling kommer ofte etter at offeret (og dets familie) har vært igjennom store lidelser. Det kan neppe være etisk akseptabelt å være passive til sosiale prosesser man vet vil føre til at en rekke mennesker får store lidelser. Situasjonen på det sosiale området står i sterk kontrast til situasjonen i for eksempel oljesektoren. Her investeres det milliarder på milliarder, for å forebygge ulykker. Dette er viktig for å unngå miljøkatastrofer – og hindre at menneskeliv går tapt. Men negative samfunns-forhold som i tapte menneskeliv og menneskelig lidelse, langt overgår de fleste tenkelige katastrofer på sokkelen, kan det være vanskelig å få fram på den politiske arena. Det er all grunn til å stille spørsmålet: Hva er forutsetningene for at kunnskap om en negativ samfunns-utvikling, skal komme på den politiske dagsorden, bli debattert – og tiltak iverksatt? Penger eller legitimitet – spillet om spilleautomatene. 5 I det følgende vil dette forsøkes belyst ved en gjennomgang av den politiske behand- lingen av spill og lotterier i Norge, med hovedvekt på endringene som skjedde i perioden 1985 til 2003. Gjennom generasjoner ble det ført en meget restriktiv spille- og lotteripolitikk i Norge. Men fra midten av 1980-tallet fikk vi en markert økning i antall spill og lotterier. Særlig skjedde det på 90-tallet en kraftig vekst i antall elektroniske pengespillautomater. I Norge fikk vi raskt over 30.000 automater, tre ganger så mange som Sverige (Fekjær 2002:74), som jo har dobbelt så stort folketall. En undersøkelse foretatt i 1997 av professor i psykiatri ved Universitetet i Trondheim, Karl Gunnar Götestam, viste at titusener av nordmenn led av spilleavhengighet. Det var realistisk å regne med, at med ringvirkninger ble hundretusener - direkte og indirekte – rammet av spilleavhengighet eller dens følger. Ved årtusenskiftet skjedde det så en motreaksjon. I juni 1999 la regjeringen Bondevik I fram Ot.prp. nr. 84 (1998 – 99) ”Om lov om lotteri m.v. og Statens lotteritilsyn”. Hensikten med proposisjonen var for det første å opprette et statlig lotteritilsyn. For det andre, å innføre restriksjoner for å begrense de sosiale problemene, som spilleavhengighet førte til, og som vokste i takt med det økende antall pengespillautomater. Det var mange signaler, både fra forskere og reportasjer i pressen, som fortalte at utviklingen gikk i feil retning. Denne utviklingen ville regjeringen stanse med sitt lovforslag. Proposisjonen innholdt forslag som ville bety innstramninger for spilleautomatbransjen og dermed redusere inntektene til organisasjonene og bransjen vesentlig. Dette utløste aktiv lobbyvirksomhet fra spilleentreprenørene og organisasjonene i forhold til myndighetene. Resultatet ble at proposisjonen, som ble behandlet i Odelstinget 16.des. 1999 (Ot.prop nr. 84 (1998-99) – Innst. O.nr. 33 (1999-2000)), ble sendt i retur til regjeringen, med entydige signaler om at man ikke ville tillate tiltak som reduserte organisasjonenes inntekter fra automatene. I 2000 ble det lagt fram en ny proposisjon (Ot.prp. nr. 49 (1999-2000), nå fra regjeringen Stoltenberg I. Denne proposisjonen var utformet i tråd med komitémerknadene fra behandlingen året før. Den eneste innstramning var at det ble innført 18 års aldersgrense ved spill på pengeautomater. Barn og unge skulle altså forsøkes skjermet, mens man ikke så noen grunn til å skjerme voksne. Odelstinget vedtok loven 16. nov 2000. Kun Fr.p stemte imot loven, partiet ønsket en enda mer liberal lov. (Forhandlinger i Odelstinget –16.nov. 2000) Spilleavhengighet hadde lenge vært omtalt i pressen, sosialarbeidere, politi, pårørende og spilleavhengige stod fram, problemet fikk ansikter. Spilleavhengighet som problem ble også tatt opp i Stortinget. Representanten Finn Kristian Marthinsen (Kr.f) fremmet et Penger eller legitimitet – spillet om spilleautomatene. 6 Dokument 8 forslag, som skulle gi lovhjemmel for behandling av spilleavhengige. (Dokument nr. 8:26 (1999-2000). Det Forslaget ble behandlet i Stortinget 30.nov 2000, altså 14. dager etter at Stortinget hadde vedtatt den nye lotteriloven. Marthinsens forslag ble oversendt regjeringen med positive anbefalinger. Stortinget var altså ikke villig til å sette i verk restriktive tiltak for å hindre at folk ble spilleavhengige, men ønsket å hjelpe dem som var blitt spilleavhengige. Men allerede i 2002, et og et halvt år senere, ble det i et Dokument 8