IFS Arbok 1987.Pdf (4.702Mb)
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
FORSVARSSTUDIER Defence Studies VI o Ar for Forsvarshistorisk forskningssenter Forsvarets høgskole 1987 Redaktør: Rolf Tamnes TANO © Forfatterne og TANO A.S, Oslo 1987 ISSN 0333-3981 ISBN 82-518-2343-9 Engers Boktrykkeri AS., Otta Innhold Forord........................................................................................ 7 Foreword .................................................................................... 13 O. Riste og R. Tamnes: Den sjømilitære trussel og Norge ......... 15 English Summary . .. ... .. .. .. ... ... .. .. .. .. .. .... .... .. .. .. ... ... ... .. 3 7 O. Riste: Nord-Norge i stormaktspolitikken 1941-1945............. 40 English Summary ........................................................................ 57 R. Tamnes: Integration and Screening. The Two Faces of Norwegian Alliance Policy, 1945-1986 ................................... 59 T. Huitfeldt: NATO and the Northem Flank ............................. 101 N. A. Røhne: Norge- en lunken europeer. Norsk Europa- politikk fram til1950 ................................................................. 144 English Summary ......... ............. .......... .............. .. ..... ...... .... ... .... l 7 8 R. Tveten: En marine uten fartøyer? Striden om marinen 1928-1933 ............................................................................... 181 English Summary ....................................................................... 235 Bidragsytere ............................................................................... 238 Notes on contributors ................................................................ 239 Forord FHFS - Forsvarshistorisk forskningssenter- presenterer med dette FORSVARSSTUDIER VI, som er den sjette årboken fra FHFS. Bidragene i årboken, som er skrevet av institusjonens faste forskere og av spesielt inviterte bidragsytere, er basert på mye ny forskning, og gir en rekke nye opplysninger om viktige sikkerhetspolitiske be givenheter i vår samtid. Artiklene er tidligere utgitt i vår serie FHFS Notat, og årboken inneholder alle notatene fra 1986, med unntak for et bidrag fra Rolf Tamnes om amerikansk strategi i nordområdene, som vil bli utgitt i ny og utvidet form i løpet av 1987. Tre spørsmål er viet spesiell interesse denne gangen: Norge i stor maktspolitikken; Norge som den lunkne europeer; og tautrekningene om marinen i mellomkrigsårene. Også i tidligere årbøker har vi viet stor oppmerksomhet til stor maktsperspektivet. Denne gangen tar flere av bidragene sikte på å skissere langtidsperspektiver i norsk sikkerhetspolitikk i brytningen mellom Øst og Vest. I den første artikkelen om den sjømilitære trussel og Norge har Olav Riste og Rolf Tamnes tatt opp den sovjetiske trussel og også drøftet Norges og vestmaktenes svar på denne utfordring i nord. Artikkelforfatterne fastslår at den «russiske fare» på ingen måte er av ny dato; alt i det 17. århundre søkte den dansk-norske kongen å markere seg overfor ekspansjonslystne svensker og russere i nord. I et langtidsperspektiv er det Norges utsatte stilling langs øst-vest aksen som har vært dominerende, ikke Norge som en sårbar flanke i en britisk-tysk konflikt. Likevel: Det var denne siste trussel som først og framst materialiserte seg forut for 1945, og av den grunn sterkest påvirket norsk forsvarstenkning. Men uansett kilden til trusselen: Norsk sikkerhetspolitikk var for ut for medlemskapet i NATO forbausende stabil; landet søkte en alliansefri eller nøytral kurs, kombinert med en reserveposisjon eller 7 en stilltiende antakelse om at britene med sin sjømilitære styrke og i kraft av egeninteresser ville se til at Norge ikke falt i hendene på en annen stormakt. Denne dobbelte sikkerhetskalkyle led skibbrudd med det tyske angrepet på Norge i 1940. Dette gav støtet til en omprøvning med vekt på et intimt samvirke med vestmaktene un der krigen og et program for et atlantisk samarbeid for etterkrigsti den. Reserveposisjonen trådte fram og ble eksplisitt. Denne linjen ble revitalisert med NATO-medlemskapet i 1949. Artikkelforfatterne drøfter den russiske trusselens ulike ansikter i NATO-perioden. Norges betydning i det luftstrategiske kappløpet mellom supermaktene har vært det dominerende trekk i bildet, men denne betydning har etter hvert fortapt seg; særlig fra 70-årene trer den sjømilitære dimensjonen sterkt fram. Artikkelen tar også for seg Norges egen forsvarsinnsats i etterkrigstiden, og følger denne proses sen fram til 80-årene. Det fastslås at trass i betydelige tildelinger av midler til forsvaret av Norge i de senere år, står man på bak grunn av den økende trussel overfor betydelige utfordringer. Ett av alternativene som avtegner seg er å søke å nagle vestmaktene enda tettere til forsvaret av Norge. Det er ingen lett oppgave, og det er ikke uproblematisk. I artikke len drøftes Norges bestrebelser på å sikre alliert ryggdekning etter 1949 og det fastslås at resultatene stort sett har vært magre. Forfat terne tar også for seg de problemfylte sider ved et betydelig alliert nærvær, og drøfter forsøkene på å kombinere en avskrekkingspoli tikk i samvirke med vestmaktene med lavspenning i nord. Balansegangen langs øst-vest-aksen er også det sentrale tema i en «case-study>> av Olav Riste omkring Nord-Norge i stormaktspolitik ken i krigsårene. Artikkelen påviser hvordan denne aksen inntil 1941-42 var overskygget av den mer akutte trussel som lå i Norges plassering som en bufferstat på aksen Berlin-London. Den norske eksilregjeringens <<Atlanterhavspolitikk», med sikte på et sikker hetspolitisk samarbeid mellom statene omkring Nord-Atlanteren, var først og framst et svar på denne akutte trussel. Med visse juste ringer kunne likevel et slikt samarbeid også by på sikkerhet mot en framtidig østlig trussel. Sovjetunionens økende vekt i krigsalliansen, og øst-vest-aksens gradvis mer dominerende innflytelse på krigstidsdiplomatiet, bidro til at Norges sikkerhetspolitikk fra 1942 i stigende grad ble bestemt av hensynet til Nord-Norge. Denne utvikling ble kraftig aksentuert ved utsiktene til at Den røde arme under frigjøringen av Petsamo- 8 området ville gå inn i Finnmark, og dermed bli de første allierte frigjøringstropper på norsk jord. Våren 1944 innledet derfor den norske regjering i London en veritabel «sjarm-offensiV» overfor Sovjetunionen, som kulminerte i at det ble sluttet likelydende frigjø ringsavtaler mellom Norge og de tre allierte stormakter. En sterkt medvirkende årsak til at Norge gikk så langt i sin «brobygging>> overfor Sovjet var britenes manglende vilje eller evne til å yte hjelp til frigjøringen av Finnmark. I ettertid synes det klart at både Sovjetunionen og Vestmaktene holdt seg i bakgrunnen for å unngå en kollisjon i Nord-Norge. Taper ne ble Finnmarks befolkning, fordi stormaktenes motvilje mot å engasjere seg også forhindret den norske regjerings anstrengelser for å skaffe hjelp og forsyninger til den krigsherjede landsdelen. Rolf Tamnes tar for seg den ene siden av denne balansegangen mellom Øst og Vest, nemlig samvirket med vestmaktene. Tamnes tar utgangspunkt i de to «ansiktene» i norsk alliansepolitikk i etter krigstiden, nemlig Integrasjon og Avskjerming - som funksjonelt er knyttet til de to «ansikteD> overfor Sovjet, nemlig Avskrekking og Beroligelse. I denne artikkelen drøftes dialektikken mellom på den ene side det omfattende militære samvirket med vestmaktene (Inte grasjon) og på den annen side behovet for å holde de samme makter på en armlengdes avstand (Avskjerming). Tamnes argumen terer for at norsk sikkerhetspolitikk overfor vestmaktene i etterkrigs tiden har vært karakterisert av at begge «ansikteD> har vært forfektet med tyngde på samme tid. Ifølge Tamnes kan man øyne en for bausende stor grad av stabilitet i denne to-komponentpolitikken etter 1945. Man kan imidlertid spore visse fluktuasjoner i hvilke land som har vært mest utsatt for avskjerming (Storbritannia, USA og Vest-Tyskland); likeledes har mønstret i avskjermingspolitikken til en viss grad skiftet tyngdpunkt: I mange år godtok Norge i prin sippet de fleste forsvarstiltak, men søkte å oppnå praktiske unntak for seg selv; senere trådte en prinsipiell kritikk tydeligere fram, kla rest demonstrert ved Norges første «fotnote» våren 1986. I sin artikkel om NATO og nordflanken gir Tønne Huitfeldt en grundig analyse av flankens plass i Alliansen i dag, samtidig som han setter hovedmønstrene i den danske og norske sikkerhetspolitis ke situasjon inn i en historisk sammenheng. Framstillingen dekker etableringen av nordkommandoen og dennes nåværende omfang, med viktige begrensninger som følger av Norges og Danmarks øns ke om å kombinere deltakelse i Alliansen med beroligelse overfor 9 Sovjetunionen. Huitfeldt behandler også de to lands løpende for svarsprogrammer, og redegjør for noen av de viktigste operative spørsmål i nord og i Østersjøområdet. For Norges og Danmarks vedkommende inneholder studien en omtale av de allierte myndig heters (dvs. Militærkomiteens) vurdering av landenes aktuelle forsvarsinnsats. Avslutningsvis drøftes nordflankens plass i alliert forsvarsplanlegging og sovjetiske reaksjoner på denne - samt den aktuelle situasjon når det gjelder både muligheter og begrensninger for forsterkninger fra NATO til nordflanken. Europa-visjonen dukket for alvor opp i norsk utenrikspolitikk i 80-årene. I dag taler vår utenriksminister om Norges tilhørighet til Europa, og framholder at et mer aktivt og selvbevisst Vest-Europa mellom de supermaktene kan bidra til økt smidighet i internasjonal politikk. Et stemningsskifte er åpenbart på gang, som man