«INDUSTRILØFTET» Fagstrategisk innspill om museumsutvikling innen industriminnefeltet i Vestland

1 Foto

Framsidefoto: Norsk Trikotasjemuseum. Midten øverst: kart fra Kraftmuseets samling. s. 6: Illustrasjonsfoto, Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske og indus- trielle kulturminner. s. 8: Peter Forrás. 7: Sellevåg treskofabrikk: Maria Lytomt, Riksantikvaren. Hagevik tønnefabrikk: Atle Råsberg / Wikimedia Commons. s. 10: Helge Sunde. s. 12: Dage Endre Opedal / Kraftmuseet. s. 13: Livar Aksnes / Strilen. s. 16: Kart frå Kraftmuseets samling. s. 17: Gustav Brosings samling, Universitetsbiblioteket i Bergen. s. 20: Gunerius Soot. s. 23: Norsk Trikotasjemuseum. s. 25: Tove Lise Mossestad.

Museumssenteret i Hordaland, Norsk Trikotasjemuseum, juni 2020.

Utarbeidet med støtte fra

2 Forord

Ved å undersøke industrihistorien og løfte frem industriminnene i Vestland får vi frem interessante og glemte sider av historien. Museenes rolle i å løfte frem, dokumentere, formidle og aktualisere industrihistorien, vil bidra til å utvide kunnskapen om sider ved historien som i for liten grad har vært prioritert. I dette forprosjektet ønsker vi å synliggjøre potensialet i at museene, gjerne sammen med forvaltningen, setter større fokus på og flere ressurser inn for å arbeide med tematikken industriminner og industriarven. Et mål er at de konsoliderte museene arbeider med industrihistorien på tvers av museene og nytter seg av forvaltningens kunnskap og kompetanse slik at industriarven blir en side av historien som flere får innsikt i.

I tillegg ønsker vi å komme med innspill til arbeidet med ny verneplan for teknisk-industrielle kulturminner. Ny verneplan vil gi rammer for arbeidet med industriminnene nasjonalt og i regionene. Derfor er det viktig at den faglige kjernen i industriminnearbeidet blir gjennomarbeidet og gir retning for faglig utvikling industriminnefeltet i de kommende år. Slik kan vi sammen løfte og aktualisere industriarven i Vestland.

Takk til de som har ført rapporten i pennen: takk til innleid konsulent, forsker Peter Forrás, for grundig arbeid med utforming av teksten, innspill og refleksjoner om muligheter innen feltet. Takk til samlingsleder ved Norsk Trikotasjemuseum, Museumssenteret i Hordaland, Hanne Dale for faglige innspill, korrekturlesing og grafisk oppsett. Takk til Vestland fylke for prosjektstøtte.

Salhus, september 2020,

Ann Kristin Ramstrøm

Leder, Norsk Trikotasjemuseum Fagleder, Museumssenteret i Hordaland

3 Rapporten er realisert med gjennom Norsk Trikotasjemuseum prosjektmidler fra Vestland forvalter ett av de tre anleggene på fylke for å undersøke behovet bevaringsprogrammet for teknisk- for et tematisk ansvarsmuseum industrielle kulturminner i Vestland innen industriminnefeltet. fylke – Salhus Tricotagefabrik – og at Den ser også på hvilken rolle museet ønsker å spille en mer aktiv rolle Norsk Trikotasjemuseum, på industriminnefeltet som tematisk Museumssenteret i Hordaland kan ansvarsmuseum i regionen/Vestland. ta for å utvikle industriminnefeltet i Hvilken rolle MUHO/NT kan og bør har Vestland fylke. Kommunene i fylket på dette området avhenger dels av er viktige samarbeidspartnere, det hvordan tilskuddsordningene til TIK og samme de konsoliderte museene, bevaringsprogrammet vil innrettes i og det forutsettes et tett samarbeid fremtiden, dels av hvordan tilskudd til med forvaltningen i fylket for å drift av museer fra KUD, kommuner og utvikle feltet. Rapporten sees i fylkeskommune vil være i fremtiden. Men sammenheng med utviklingen den er også avhengig av en klargjøring av en ny nasjonal verneplan for de av hvilke faglige behov og prioriteringer teknisk industrielle kulturminnene som i dag finnes på industriminnefeltet. (TIK). Etter vårt syn er flere av de faglige ambisjonene som fantes i feltet da det ble til på 1980- og 90-tallet delvis uforløst, delvis har nye utfordringer oppstått fordi samfunnet og industriens plass i det har Formålet med dette forandret seg betraktelig i løpet av de siste 40 år. Konteksten rundt TIK og dermed faglig retning i form av vernestrategier, notatet tematisk fokus og verneformål, ser – og bør se – annerledes ut enn for om lag Formålet med dette notatet 40 år siden. Innspillet vårt er avgrenset er å fremme et fagstrategisk til å identifisere faglige utfordringer og innspill til videreutviklingen av utviklingsmuligheter og legger hovedvekt arbeidet med teknisk-industrielle på situasjonen i Vestland fylke. kulturminner innenfor museer og kulturminneforvaltning nasjonalt og Et nærmere blikk på den faglige regionalt. Innspillet henvender seg til innretningen på feltet er også begrunnet kulturminneforvaltningen i Vestland i at sentrale aktører i feltet har gitt fylke, Bergen kommune, Riksantikvaren uttrykk for at det her er behov for faglig og de konsoliderte museene i Vestland. utvikling. Dette viser en rapport fra 2019 De endrete forvaltningsmessige bestilt av Riksantikvaren i forbindelse rammebetingelser for TIK som følge av med evaluering av tilskuddsordningen regionreformen, ny kulturminnemelding, for teknisk-industrielle kulturminner. sammen med en nær utdatert nasjonal I Evaluering av tilskuddsordning for verneplan for TIK, gir behov for en tekniske og industrielle kulturminner, som gjennomtenkning av hvor denne delen av er utført av Agenda Kaupang, fremgår kulturarvsfeltet befinner seg og hvor veien det at blant de som arbeider innenfor for det kan gå videre. Utgangspunktet for feltet i dag – i museumsanleggene oss er at Museumssenteret i Hordaland og i forvaltningen – er en oppfatning

4 av at verneplanen fra 1994 er utdatert å si noe mer utførlig om hva et oppdatert og at det er behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag skulle bestå i. Den kunnskapsgrunnlag om verneverdige peker likevel på at det er et ønske om TIK i dag.1 Dette utgangspunktet deles bedre representativitet med hensyn til av NT/MuHo, og vi ser på dette som prioriterte anlegg. I tillegg til utvalg av en anledning til å utvikle en aktuell representative verneobjekter, er det etter bevaringstankegang for de som arbeider vårt syn også andre problemstillinger med TIK i museer og forvaltning i angående faglig retning som nå er Vestland. Notatet skisserer derfor noen aktuelt å drøfte i forbindelse med ny verne- og museumsfaglige momenter verneplan. Kunnskapsutvikling på TIK- som vi mener bør tas i betraktning ved området må sees i lys av en bredere utarbeidelse av oppdatert verneplan, gjennomgang av den overordnede faglige og dermed i regionale og kommunale innretningen på industriminnefeltet. I museums- og kulturminneplaner første omgang tenker vi at det faglige som berører fagområdet. Ellers vil vi her dreier seg om de kulturhistoriske vise til at det finner sted en betydelig og historiefaglige sammenhenger faglig utvikling av industriminnefeltet industriminnene settes inn i, og ikke de internasjonalt, særlig i miljøene rundt tekniske og håndverksfaglige kunnskaper TICCIH (The International Committee som også er viktige for den praktiske for the Conservation of the Industrial bevaring og istandsetting. Vårt innspill Heritage). Her er en opptatt av at det vil derfor begynne med å se på hvordan er «[...] necessary to address a revision vernearbeidet har vært innrettet, og på of the approaches that affect Industrial hvilket perspektiv på industrihistorie Heritage […]». I Sevilla-charteret fra som har dannet grunnlaget for 2018 tar man initiativ til en faglig vern og utvalget av representative fornying av industriminnevernet på tre verneobjekter. Ut fra dette vil vi peke hovedområder; fornying av verneteori på noen aktuelle vernebegrunnelser og idégrunnlag for industriminnevern, og nye arbeidsområder for dagens metoder og verktøy, samt industriminnevern ut fra miljøhistorie, handlingsprogrammer for feltet.2 TICCIHs arkitektur- og bygningshistorie og internasjonale fagkonferanse i Canada i historisk geografi. Dette er aspekter 2021, Industrial Heritage Reloaded. New ved industrihistorien og dermed Territories, Changing Culturescapes, vil industriminnevernet som i liten grad har også dreie seg om fornying av fagfeltet blitt tematisert i industriminnevernet slik og industriminnevernets aktualitet i lys av det har blitt innrettet ut fra verneplanen miljø og klimaspørsmål.3 fra 1994, men som – blant andre Agenda Kaupangs evaluering av industrihistoriske temaer – kan bidra til en tilskuddsordningen har ikke tatt sikte på større bredde i dokumentasjon, forskning og formidling i feltet. 1 Agenda Kaupang, Evaluering av tilskuddsordning for tekniske og industrielle kulturminner. Oslo: 2019, s. 47–48. 2 Jf. TICCIH (The International Committee for the Conservation of the Industrial Heritage) og Sevilla-charteret fra 2018: https://ticcih.org/ wp-content/uploads/2019/03/Carta-de-Sevilla-de- Patrimonio-Industrial-febrero-2019.pdf 3 https://patrimoine.uqam.ca/evenements/ ticcih2021/

5 knyttet til det før-moderne samfunnet.4 I Industriminnefeltet tillegg kommer utviklingstrekk innenfor arkitekturhistorie som i løpet av 1970 – vernehistorisk kom til å legge større vekt på «vanlige» hus og bygningsmiljøer som en del av bakgrunn arkitekturen i tillegg til den monumentale og akademiske arkitekturen. Dessuten har Innretningen av industriminnefeltet slik en sett tilløp til såkalt «industriarkeologi», det ser ut i dag er videre et resultat av hvor en gjennom en kombinasjon av en rekke prioriteringer og valg av faglige arkeologiske og historiske metoder perspektiver innenfor museums- og ville dokumentere materielle spor etter kulturminneforvaltningen over en periode tekniske installasjoner. Industriarkeologi på nær 40 år. For å forklare bakgrunnen har likevel hatt relativt liten betydning for de konkrete innspillene, gis det innenfor teknisk-industrielt først et kort tilbakeblikk på hvordan kulturminnevern i Norge, sammenliknet industriminnevernet i grove trekk har med England og Sverige der dette blitt innrettet frem til i dag. Et «startår» allerede på hhv 1950- og 1960-tallet ble for fremveksten av industriminnevern en viktig drivkraft i industriminnevernet.5 kan settes til 1984, da Norsk kulturråd Den faglige hovedmotoren i oppnevnte utvalget for teknisk og industriminnevernet i Norge har vært industrielt kulturminnevern. Fra det historiefaglige tenkemåter, med vekt året fulgte så en rekke utredninger på industrihistoriens sosialhistoriske som introduserte de grunnleggende sider og på dens næringsmessige- eller faglige perspektiver og pekte på bevarte økonomihistoriske betydning. Dette vises industrimiljøer. Slik vi ser det, ble mange igjen i dag i hvordan en tenker om hva et av disse perspektivene innarbeidet i representativt utvalg industriminner skal gjeldende verneplan fra 1994 og er slik være representativt for, noe vi kommer fremdeles i spill i dagens museumspraksis tilbake til om litt. på anlegg på bevaringsprogrammet for teknisk-industrielle kulturminner, og i måten en tenker om industriens verneverdi og i hva som ansees som Gjeldende verneplan og relevante utvalgskriterier. bevaringsprogrammet I museums- og kulturminnesammenheng er dette arbeidsfeltet med andre ord Gjeldende verneplan – Verneplan for nokså nytt og knyttet til viktige endringer tekniske og industrielle kulturminner av vernetenkningen fra 1970- og 80-talet. – kom i 1994 som et sluttpunkt for Fremveksten av industriminnevern er utredningsarbeidet som hadde foregått blant annet knyttet til dannelsen av et utvidet kulturbegrep på 1970-tallet og et museums- og kulturminnevern som også skulle bevare spor etter arbeidsliv, 4 Liden, Hans-Emil. 1991. Fra antikvitet til teknologi, ressursbruk, og hverdagsliv, kulturminne: trekk av kulturminnevernets historie i ved siden av de tradisjonelle feltene Norge. Oslo: Universitetsforlaget. 5 Avango, Dag & Lundstrøm, Brita (red.) 2003. Industrins avtryck: Perspektiv på ett forskningsfält. Stockholm: Symposion.

6 i årene før.6 Denne trakk opp linjene for Sildeoljefabrikk. I 2006/2007 ble det en landsdekkende vernestrategi for TIK, etablert et eget bevaringsprogram og la grunnen for videre prioriteringer for teknisk-industrielle kulturminner, og tiltak. Dagens bevaringsprogram for og de neste årene dannet Atlungstad teknisk-industrielle kulturminner som per brenneri, Bredalsholmen verft, Folldal 2020 består av 15 prioriterte anlegg, er gruver, Haldenkanalen, Kistefos kanskje det viktigste konkrete resultatet Træsliberi, Næs Jernverksmuseum, av verneplanen fra 1994, i tillegg til den Rjukanbanen og Spillum Dampsag formalisering/institusjonalisering av & Høvleri, sammen med de fra før industriens verneverdier som verneplanen prioriterte anleggene i verneplanen, også var uttrykk for. Opprinnelig var det det som er de 15 anleggene på dagens 6 prioriterte industrielle kulturminner bevaringsprogram. Av anleggene på og kulturmiljøer i verneplanen; Fetsund bevaringsprogrammet i Vestland fylke i Lenser, Klevfos Cellulose & Papirfabrik, dag var altså industristaden/kraftverket Nes Jernverk, Sjølingstad Uldvarefabrik, i Tyssedal med fra begynnelsen, mens Industristaden Tyssedal og Neptun Salhus Trikotasjefabrikk kom med i 1997 og Odda smelteverk i 2013. Alle anleggene 6 Jarmund, Grete. 1994. Verneplan for på bevaringsprogrammet er f.o.m 2020/21 tekniske og industrielle kulturminner. Oslo: fredet. Riksantikvaren. https://www.nb.no/items/4651bc8d 2e0dd9d1411f56f088a57695?page=0&searchText=v erneplan tekniske

Under: De 15 anleggene på Riksantikvarens bevaringsprogram for teknisk-industrielle kulturminner.

7 De prioriterte anleggene er valgt ut har ikke noe ansvar for bebyggelsen på til bevaringsprogrammet fordi de blir stedet som sådan. I forbindelse med regnet som kulturminner med både fylkesvise trekk med nasjonal interesse nasjonal og lokal verdi. Når det gjelder ble også Stongfjordens Aluminiumsverk sammenhengen mellom nasjonal verdi, nevnt som et viktig industriminne i formell vernestatus og bevaringsprogram, Sogn og Fjordane, i dag er det ingen er det ingen automatikk i at anlegg museumsvirksomhet her, men området med nasjonal verdi er fredet og er på er hensynssone i Askvoll kommuneplans bevaringsprogrammet. Prioriteringen arealdel. av anlegg har endret seg noe i tiden etter 1994 og noen av anleggene Utvalget av objekter og anlegg på har havnet i andre ordninger enn Verneplanen fra 1994 var meget bevaringsprogrammet. I Verneplanen begrenset sett i forhold til den reelle fra 1994 opererte en med 31 anlegg kulturminnebestanden i TIK både som hadde «nasjonal interesse», den gang og i dag. Formålet var å hvorav 6 var utvalgte verneobjekter bevare anlegg med nasjonal verdi og som nevnt over. De 31 anleggenes nasjonal interesse, noe som naturlig nok utvikling frem til i dag med tanke på begrenset verneplanens virkning på TIK forvaltningsform og museumsdrift uten nasjonal interesse. Verneplanens varierer noe og verneintensjonene er oppfylt i ulik grad. Ser man på anleggene som ligger i Vestland i dag, Sellevåg treskofabrikk (over) i Gulen og ble også Hagevik tønnefabrikk og Hagevik tønnefabrikk (under) i Vågsøy er Sellevåg treskofabrikk i verneplanen i begge fredet av Riksantikvaren, men ikke 1994 valgt ut som nasjonalt verdifulle en del av bevaringsprogrammet for teknisk- kulturminner. De er i dag fredet, men ikke industrielle anlegg. på bevaringsprogrammet og har ingen profesjonell museumsdrift. Det samme gjelder bymiljøet i Høyanger, hvorav deler er fredet og deler er i registeret for nasjonale interesser i by, men ikke på bevaringsprogrammet. Alvøen i Bergen som også ble pekt på i verneplanen i 1994, er ikke på bevaringsprogrammet og bare hovedbygget er fredet. Selve industrimiljøet i Alvøen er formelt vernet gjennom reguleringsplan. Det er museumsdrift kun på hovedbygningen. Boligbebyggelsen og byplanen i Tyssedal ble også regnet som nasjonalt verdifullt i 1994, men er i dag ikke fredet og ikke på bevaringsprogrammet, men er i NB!- registeret, altså det nasjonale registeret for kulturmiljøer i byer og tettsteder. Kraftmuseet i Tyssedal har ansvar for selve kraftverket, og formidler historien til stedsdannelsen rundt kraftverket, men

8 Hageby i Kloumanns allé i Høyanger. relevans for TIK som ikke hadde nasjonal kunnskapsgrunnlag og veiledere som kan verdi – altså i praksis kulturminner som brukes på tvers av vernestatus, eierskap var vernet etter Plan- og bygningsloven og forvaltningsnivå. En må forutsette eller ansett som verneverdige i at også industrielle kulturminner som kommunal forvaltning – var, og er, i ikke er på bevaringsprogrammet kan liten grad gjort til gjenstand for nøyere ha verneverdi som en del av lokale vurderinger. Noen berøringspunkter eller regionale kontekster. Videre mot verneverdige TIK uten nasjonal må det tas i betraktning at en rekke verdi er likevel tatt opp i verneplanen, industribygg og miljøer har blitt bevart, slik som holdningsskapende arbeid selv om produksjonslinjen og anleggets gjennom informasjon og rådgivning om opprinnelige bruk har forsvunnet. denne typen kulturminner. Videre blir Kulturminneinteresser knyttet til denne det vist til Plan- og bygningsloven som kategorien industrielle kulturminner et virkemiddel for vern av industrielle bør gjøres rede for i ny verneplan, og kulturminner i kommunene. Et element en bør ha en strategi for om i og så i en ny verneplan bør kunne være en fall hvordan ny verneplan kan være til tematisering av hvordan man ser for seg nytte for industriminner som ikke er på forholdet mellom TIK innenfor og utenfor bevaringsprogrammet. Her kan tematiske bevaringsprogrammet, både når det ansvarsmuseer være en måte å styrke gjelder spørsmålet om representativitet verneplanens virkning på TIK som ikke og verneverdi, men særlig hvordan man er på bevaringsprogrammet og ikke har kan utvikle metoder, tilnærminger, felles nasjonal verdi.

9 og samlingsaktiviteter som foregikk Et annet hovedtrekk ved verneplanen som var av relevans for arbeider- og fra 1994 er at den er utformet i nær industrihistorien. For museene var forbindelse med museumsutvikling også det arbeider- og sosialhistoriske og museumsprosjekter på perspektivet på industrihistorien industriminnefeltet. Både i 1994 og i dag, viktigere enn i kulturminneforvaltningen, er eierne og forvalterne av anleggene og tilgangen til arbeiderhistorien på bevaringsprogrammet i hovedsak lå for museene vel så mye i å samle museer eller museumsstiftelser. arbeiderminner og fortellinger og Bevaringsprogrammet gir ikke midler til arkiver, som i å verne industrianlegg selve museumsdriften – dette kommer i in situ. Etableringen av Norsk hovedsak fra KUD – men det gir midler Trikotasjemuseum i løpet av 1990-tallet til istandsetting, forvaltning, drift og passer inn i dette mønsteret. Denne vedlikehold av byggene, som museene kombinasjonen av museumsinteresser som eiere/forvaltere av anleggene utfører. og kulturminneinteresser kjennetegner Ser en tilbake på forholdet mellom industriminnevernet som foregår rundt museum og kulturminneforvaltning, kom bevaringsprogrammet også i dag. museenes satsning på teknisk-industrielt kulturminnevern samtidig med, men På kunnskapsutviklingssiden peker dels uavhengig av etableringen av TIK verneplanen fra 1994 på behov for som en egen kulturminnekategori i forskning og utredning på feltet. forvaltningen. Da Norsk kulturråd og Aktuelle temaer som ble tatt opp i Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer planen var bygnings- og teknikkhistorisk (NKKM, i dag Norges Museumsforbund) forskning, konserveringsmetoder og på 1990-tallet begynte å arbeide med FDV, og dokumentasjonsmetoder for hvordan tematikken skulle integreres i arbeidsprosesser. I forbindelse med disse museumsstrukturen, ble det gjort dels i temaene var det ingen avgrensning tilknytning til verneplanarbeidet hos RA, til nasjonalt prioriterte anlegg, og men også ut fra egne (museumsfaglige) kunnskapsutviklingen må forstås som mål om å samle inn arbeiderminner, en mer generell strategi for å utvikle fortellinger, redskaper og annet kulturstoff feltet. Også fra museumsutviklingshold etter industrisamfunnet som ikke ble det pekt på at det var viktig å var bygninger og anlegg.7 Museenes bygge opp ny og relevant kunnskap interesse for industriminnefeltet ble i om industriminnefeltet. Museumstiltak ulike sammenhenger formulert relativt på industrisektoren fokuserte på rollen uavhengig av verneplanen fra 1994, og Industriarbeidermuseet på Rjukan og var der motivert av museenes egen Norsk Teknisk Museum skulle ha som samlingslogikk og arbeidsmåter. Ser man nasjonale koordinatorer for museenes på eksempelvis NKKMs utredning fra arbeid på feltet, men sa lite om TIK som 1996, Museumstiltak på industrisektoren, ikke var museer/drevet som museer og var spørsmålet for museene var kanskje lite om hvordan museumslandskapet i mindre grad utvalgsproblematikken skulle se ut utover de to navene NIA og representativitet for næringer, og NTM.8 For museene var det både og mer hvilke museumsprosjekter snakk om ny kunnskap om selve

7 Norges Kunst- og Kulturhistoriske Museer. 8 Norsk museumsutvikling. 1996. 1996. Hvordan skal museene få dokumentert Museumstiltak på industrisektoren. Oslo: Norsk anleggsvirksomhet og industri. Oslo: NKKM Museumsutvikling.

10 industriminnefeltet gjennom innsamling seg om, skisseres det vernefaglige og dokumentasjon, og om forskning grunnlaget for industriminnevernet slik på temaer innenfor sosialhistorie, det på overordnet nivå ser ut i dag. Vi ser og teknologi- og industrihistorie. I på hvilket industrihistoriske perspektiv verneplanen fra RA ble det blant som danner vernegrunnlaget, hvordan annet pekt på at bygningshistorien verneobjektene er avgrenset, og på hvilke til industrimiljøene i meget liten grad vernemåter som er foretrukket. hadde vært gjenstand for forskning og dokumentasjon. Sett i ettertid er intensjonene om utforskning og dokumentasjon av bygninger og a) Vernegrunnlag: industrihistorie industriens forming av det fysiske som næringshistorie miljøet med arkitektur, by- og bebyggelsesstrukturer og landskap Hovedbegrunnelsen for vern av teknisk- er likevel utført i begrenset omfang. I industrielle kulturminner i verneplanen museene har det vært en noe større grad fra 1994 er å bevare et representativt av spesialisering og kunnskapsutvikling utvalg av industrinæringer som forteller i industriminnefeltet gjennom om utviklingen av Norge som moderne tilpasset dokumentasjonsmetodikk industriland. Det er to forhold som uvalgte for produksjonsprosesser og anlegg. kulturminner skal være representativ Industridokumentasjonen i museene har for; distinkte perioder i denne i hovedsak fokusert på produksjonslinjene utviklingsprosessen og næringsstrukturen i kombinasjon med innsamling av i industrien over tid. I Bevaring av tekniske arkivmateriale og minner, og i mindre og industrielle kulturminner i Norge grad på bygningshistorie eller by- fremgår det at periodiseringen som ble og stedsutvikling rundt anleggene. lagt til grunn var et skille som den gang Fra vårt ståsted er det viktig at den som nå er et innarbeidet historiefaglig bredere konteksten og kulturmiljøene analytisk skille mellom håndverk eller rundt produksjonsanleggene med «protoindustri», og moderne industri, boligbebyggelse, stedsdannelse som legges til tiden omkring 1850 og landskapsforming, i større da industrialiseringen i Norge tar til. grad tematiseres i fremtidens Periodiseringen var også knyttet til industriminnevern. Det er nettopp her næringsstruktur, ved at det var snakk om ett tettere samarbeid mellom museer, eldre tids håndverksindustri før 1850 og forvaltning og forskning er viktig og kan nyere tids fabrikkindustri etter 1850 ut fra gjøre det enklere å realisere mål om ny at sistnevnte var organisert i bestemte kunnskapsutvikling og feltet. næringer som bearbeidet bestemte materialer eller råstoffer. Fremveksten av industri ble forstått som utviklingen av ulike og spesialiserte næringsgrener, Faglige hovedtrekk ved og økende grad av mekanisering, kraftforbruk og masseproduksjon gjeldende verneplan innenfor disse. Eksempelvis fremveksten av spesialiserte næringer som tekstil, treforedling, kjemisk, jern- og metall, Før vi presenterer noen perspektiver på elektroteknisk o.l. Parallelt med hva ny kunnskapsutvikling kan dreie utviklingen innenfor kulturminnevernet,

11 fattet historieforskningen og historiefaget på historiske opplysninger av på 1970- og 80-tallet fattet stor interesse økonomihistorisk art, med vekt for industrihistorie. Innfallsvinkelen til på statistikk om antall bedrifter, industrihistorie var også her i stor grad antall årsverk, antall elektrisk eller næringshistorie, og forskningen baserte mekaniske hestekrefter, verdien på seg på kilder funnet i den historiske råstoff brukt, innbetalt aksjekapital, industri- eller produksjonsstatistikken til brannforsikringsverdi på bygg og SSB som hadde detaljerte opplysninger maskiner etc., fordelt på ulike næringer om næringsstruktur tilbake til eller «bedriftsgrupper». I Bevaring av 1860-årene. Siden mer materielle og tekniske og industrielle kulturminner bygningshistoriske tilnærminger som ble det uttrykkelig lagt størst vekt industriarkeologi hadde begrenset på kulturminnenes historiske verdi betydning i Norge, fikk historiefaglige som vernekriterium. Der heter det at perspektiver som fokuserte på «Kulturminnets historiske verdi blir næringsstruktur og historisk-økonomisk da overordnet i en landsomfattende statistikk stor betydning i å definere verneplan».9 Med det mentes også at hva som var begrunnelsen for vern av historisk verdi var overordnet en rekke industriminner. andre vernekriterier som identitetsverdi, autentisitetsverdi, aldersverdi, Utviklingen innenfor historiefaget sjeldenhetsverdi, vitenskapelig verdi, fremmet altså et nærings- eller bygningshistorisk verdi, geografisk verdi, økonomihistorisk perspektiv på miljøverdi, bruksverdi, pedagogisk verdi industrihistorien i kulturminnevernet. Konkret betød det at man la vekt 9 Bevaring av tekniske og industrielle kulturminner, s 48.

Salhus Tricotagefabrik / Norsk Trikotasjemuseum, Bergen.

12 og symbolverdi, selv om også disse industrihistorien slik den var frem til kriteriene hadde relevans og ble tatt rundt 1920-årene. På dette området i betraktning. Med utgangspunkt i et har vernepraksis endret dette bildet industrihistorisk perspektiv tillempet en noe siden en med Odda Smelteverk og de allmenne vernekriteriene innenfor Rjukanbanen på bevaringsprogrammet kulturminnevernet til det spesifikke får med kraftkrevende industri og ved industriminnene. Det spesifikke ble utviklingen av den frem til 1970-80-tallet. knyttet til utviklingen av spesialiserte Hovedperspektiv og prinsipper for næringer og bransjestruktur, og slik periodisering er likevel hentet fra ble historisk verdi det viktigste kriteriet nærings- eller industrihistorieskrivingen for utvelgelse av verneverdige anlegg. I hvor særlig 1850 og 1920 utgjør viktige Verneplanen fra 1994 finner en ingen slike tidsskiller. eksplisitte metodologiske overveielser om hvordan allmenne vernekriterier må tilpasses egenarten til ulike kategorier b) Verneobjekter: enkeltminner og av kulturminner, men i praksis bygger produksjonslinjer utvelgelsen av anlegg på et tilsvarende industrihistorisk perspektiv som vektlegger næringsstruktur. Verneplanens Et annet hovedtrekk ved den faglige utvelgelse av verneverdige anlegg trakk innretning på verneplanen fra 1994 i tillegg inn mer praktiske forhold som og påfølgende vernearbeid er at økonomi, kompetanse og organisering i verneobjektene i hovedsak har blitt vurderingen av hva som var verneobjekter sett ut fra et enkeltminneperspektiv. av nasjonal interesse. Selv om kulturminnevernet på denne tiden i teorien hadde etablert Både verneplanen fra 1994 og utredingen et blikk for de større helheter i og fra 1988 så i hovedsak på industriminner med kulturmiljøperspektivet, er ut fra et nasjonalt eller landsdekkende hovedinntrykket av verneplanen fra 1994 perspektiv på næringsstruktur. at kulturmiljøperspektivet i praksis fikk Verneplanen fra 1994 stilte opp en liste nokså begrenset betydning. I løpet av med fylkesvise trekk, men denne tok ikke 1990-årene vokste det frem en sterkere sikte på noen streng representativitet ut vektlegging av et kulturmiljøperspektiv. I fra hvert enkelt fylkes næringsstruktur. museene- og kulturminneforvaltningen Hovedinnretningen på 1994-planens ønsket man å behandle de enkelte grep om industriminner var basert kulturminnene som deler av større på en inndeling av industrien i ulike bebyggelsesstrukturer. Tidligere hadde typer næring eller bransje ut fra SSBs kulturminnevernet i stor grad dreid næringsstatistikk, mens supplerende seg om praktbygg og monumentale kriterier for representativitet eller verdi i byggverk.10 Byggverkenes historiske liten grad ble utredet. I tillegg var det en og kunstneriske verdi ble tillagt stor periodisk avgrensing til industrihistorien vekt, mens de sosiale, teknologiske slik den utviklet seg frem til omkring og kontekstuelle aspektene ved 1920-tallet med gjennombruddet kulturminnene ble tillagt mindre vekt. for den andre industrielle revolusjon Kulturminnene ble vernet for å danne og kraftkrevende industri, slik at verneverdige anlegg og representative 10 Christensen, Arne Lie. 2014. Kunsten å bevare: om kulturminnevern og fortidsinteresse i bransjer i hovedsak ga et bilde av Norge. Oslo: Pax.

13 forbilder og inspirasjonskilder for som en arv fra industrisamfunnet, ettertiden. Kulturmiljøbegrepet kom inn slik at de geografiske og topografiske i kulturminneloven i 1992 og markerte en forutsetningene for lokaliseringen av gradvis dreining av kulturminnevernet industrien i liten grad ble berørt som mot å arbeide med kulturminneverdier en del av industriminnefeltet. Enkelte knyttet til helhetlige bygnings- og sted- og landskapsformende aspekter bebyggelsesmiljøer, og mot å se enkelte ved anleggene på verneplanen fra 1994 byggverk i nærmere sammenheng med har likevel indirekte blitt tematisert som de fysiske menneskeskapte omgivelser; kulturminner i de senere år, via andre både det nære omkringliggende typer registre og prosjekter, men da ut fra kulturmiljøet og de større overordnete mer generelle by- og arkitekturhistoriske landskapstrekk. sammenhenger. Den bymessige bebyggelsen i industristedet Høyanger I verneplanen er det først og fremst blitt en del av NB!-registeret over byer og selve produksjonsanleggene og tettsteder med kulturmiljøer av nasjonal fabrikkanleggene som ble gjenstand interesse, og Sørfjorden der Tyssedal for oppmerksomhet, og i mindre ligger er på listen over kulturlandskap av grad sammenhengene mellom nasjonal interesse. Hovedinntrykket er anlegg og miljøer. En har fokusert på likevel at det først og fremst er fabrikker- produksjonslinjer og arbeid som har eller produksjonsbygninger som skal foregått inne i anleggene, men i mindre representere industrihistorien, og at grad på sammenhengen mellom det er anleggene som er gjenstand for industrialisering, by- og stedsdanning kulturvernarbeid. og demografi. Bygnings- og bomiljøer, bydannelser og stedsutvikling knyttet til industrialisering har fått mindre c) Vernemåter: museal bevaring som oppmerksomhet. Her finnes riktignok mange nyanser og unntak, slik som hovedstrategi bygningsmiljøene i Tyssedal og Salhus i Vestland som gjennom museene der i I innstillingen Bevaring av tekniske større grad har blitt tematisert som en og industrielle kulturminner ble ulike del av industriminnene. Samtidig er det bevaringsmåter drøftet opp mot en rekke såkalte ensidige industristeder hverandre – museale og andre, mens som ikke har museer eller andre sterke den endelige verneplanen i praksis er en kulturvernaktører som kan arbeide plan for museal bevaring. Kaster man et med industriarven, som Dale, Ålvik, tilbakeblikk på de ulike bevaringsmåtene Samnanger, Knarrevik, Skånevik eller som ble drøftet i innstillingen, blir det Ytre Arna for å nevne noen eksempler tydeligere hvilken bevaringsmåte som er i Vestland fylke. I tillegg er det særlig prioritert i verneplanen og at spørsmålet bygningsmiljøer med opprinnelse i om større bredde i verneobjekter og sammensatte industrivirksomheter eller en tydeligere differensiering mellom industristrøk i byene, lite representert i ulike bevaringsformer er høyst industriminnefeltet. I Vestland gjelder aktuelt i forbindelse med fornying av dette spesielt Bergen. Videre har ikke industriminnefeltet. Følgende kategorier de ulike formene for landskapsbruk av bevaringsmåter ble trukket frem i og landskapspregning gjennom innstilligen: industri ble i vesentlig grad tematisert

14 i) Museal bevaring. Formålet med viktig og tilrettelegging for formidling denne formen for bevaring er å bevare om opprinnelig bruk av anlegget vil situasjonen nærmest mulig slik den være en vesentlig del av det museale. var da virksomheten var i gang. Ved I dagens Vestland kan en si at Norsk museal bevaring er den opprinnelige Trikotasjemuseum/Salhus Tricotagefabrik bruken av anlegget sentral, og vil da og Kraftmuseet/Tyssedal kraftstasjon er være viktig med å kunne demonstrere industrielle kulturminner som bevares på hele eller deler av den opprinnelige bruk/ denne måten. produksjonsprosess. Det pedagogiske siktemålet med bevaringen vil være ii) Bevaring av del av bedrift. Her siktes det til en kombinasjon av igangværende bedrifter og bevaring av eldre deler av en prosess eller et anlegg. Et eksempel på en slik bevaring i Vestland kan være Hillesvåg ullvarefabrikk i Alver kommune som er en igangværende bedrift, men som samtidig driver deler av produksjonen på eldre utstyr og tilbyr omvisninger i anlegget.

Hillesvåg Ullvarefabrikk (over) i Alver kommune blir i dag iii) Konservering av drevet som Économuséum. levninger. Her menes bevaring av levninger av anlegg som ikke lenger er en del av igangværende virksomhet, i form av rester etter eller ruiner av industrianlegg. Produksjonsutstyr mangler, men en finner for eksempel enkeltbygg som var en del av et større anlegg eller murrester og fundamenter etter industribygninger og anlegg. Eksempel på dette i Vestland er restene etter kruttmøllen i Gullaksdalen Tyssedal kraftstasjon (bildet) og Salhus Tricotagefabrik blir i Alvøen i Bergen, der tatt vare på gjennom museal bevaring.

15 en finner mange bevarte tørrmurte planen for bruk for samtlige anlegg fundamenter for vassrenner, møller, museumsdrift eller visningsanlegg hvor bygninger og damanlegg som var en del den opprinnelige bruken av anlegget vises av et kruttverk mellom 1856 og 1886. frem eller videreføres. Flere av anleggene planla også å lage dokumentasjonssentre vi) Gjenbruk av industribygninger. for den typen produksjon og næring som Istandsetting av industribygninger til anleggene var knyttet til. På eiersiden nye formål. Gjenbruk ble allerede i 1988 var det 14 museumsstiftelser. Det var betraktet som den vanligste mest kjente 6 anlegg i kommunalt eller statlig eie, bevaringsmåte, og er trolig også i dag med formalisert museumskontakt som den vanligste måten industriminner skulle ha ansvar for den museale driften har blitt bevart på, men da på en måte av anlegget, og det var 11 private eiere, der det meste av produksjonsutstyr også med formalisert museumskontakt. og interiør som regel er tapt. Som Dermed var, som tidligere nevnt, innstillingen fra 1988 påpeker kan musealt vern gjennomgående for måten motivene for bevaring i slike tilfeller en ville bruke og verne anleggene være fjernt fra bevaringsgrunner som på. I hovedsak var det snakk om vern er knyttet til et representativt utvalg gjennom opprinnelig bruk, men med av norsk industrihistorie, samtidig som en museumsformidlingsfunksjon i industribygningene som arealressurser tillegg som viste frem den opprinnelige kan gjøre at bygningene i praksis har blitt bruken av anlegget. Gjenbruksstrategien bevart. I forbindelse med ny verneplan har altså i liten grad vært relevant som og utvikling av industriminnevernet i vernestrategi, siden anleggene på Vestland vil trolig løsninger knyttet denne verneplanen var godt bevarte anlegg bevaringsmåten være særs aktuelt, da med stort potensiale for videreføring det finnes svært mange industribygg av opprinnelig bruk, i en museal form. I hvor selve bygget er bevart, mens dag er det om lag 26 av anleggene hvor produksjonsutstyr og kontekst har gått det er profesjonell eller semiprofesjonell tapt (denne utfordringen tas opp igjen museumsvirksomhet, mens de resterende lenger bak i dokumentet). brukes til andre typer kulturformål. v) Bevaring av enkeltgjenstander. Her er det snakk om enkeltgjenstander i form av eksempelvis maskiner fra nedlagte virksomheter eller eldre utrangerte Tre hovedelementer i maskiner med som har historisk interesse som en del av industri- og teknologihistorien. Dette vil være særlige faglig fornying av TIK i aktuelt for industrimuseene, men kan holde utenfor ny verneplan, siden det de kommende år allerede finnes felles samlingsplaner for museene. Imidlertid kan det i Vestland Verneplanen fra 1994, samt forarbeidene være grunn til å se på sammenhengen til den, har altså etablert en rekke faglige mellom de fylkesvise samlingsplanene for hovedlinjer for dagens vernearbeid. museene. En del av en ny verneplan kan være å si noe om hva den faglige fornyingen Ser man på de 31 verneobjektene av skal dreie seg om. I det følgende vil vi nasjonal interesse i verneplanen, var skissere noen temaområder som (blant

16 andre) kan inngå i fornyingen av TIK. av å samle inn kunnskap om hvor denne Vi tror utvikling av nye temaområder i typen virksomhet har etablert seg, hvilke industriminnevernet er viktig for styrke typer arealer som er brukt, hvilket omfang vernearbeidets formål, kunnskapstilfang industriens arealbruk har hatt og om det og muligheter i kulturarvsfeltet. Med finnes bestemte lokaliseringsmønstre tydelige tematiske satsningsområder, for ulike typer industri. I et slikt lys vil kan museene i Vestland – for seg selv industrienes plassering i forhold til byer, eller i samarbeid med andre aktører i tettsteder og eksisterende bosetning forvaltning, UH-sektoren eller frivillige være relevant. I Vestland finnes bevarte – utvikle nye forskningsprosjekter, strukturer etter både byindustri, rene dokumentasjonsprosjekter og industribyer, bynær industri, og rural formidlingsprosjekter. industri. Gjennom en systematisk kartlegging av industriens geografiske plassering vil en kunne sikre bredde a) Industriens historiske geografi også når det gjelder lokaliseringstyper og lokaliseringsmønstre. Noe av den regionale egenart i Vestlands Et mulig områdene for ny industriminner er at det har vært et kunnskapsutvikling i industriminnevernet betydelig innslag av kraftkrevende er de historiske lokaliseringsmønstrene industri og at kraftkilder har vært viktig for industri og gjenværende vitnesbyrd for lokalisering av industri. Denne typen etter dette. Industriens historiske industri har i sin tur har vært by- eller lokaliseringsmønster, og bosetningen stedsdannende i flere tilfeller, som for som henger sammen med den, er i seg eksempel Odda, Ålvik eller Høyanger. selv en viktig del av industriarven og vil Samtidig har en hatt byindustri eller kunne fortelle om både nasjonale og bynær industri som skipsverftene regionale særtrekk. Industriminnevern og næringsmiddelindustrien, hvor som tar utgangspunkt i et historisk- industribebyggelsen føyer seg til allerede geografisk perspektiv vil være opptatt

Byplanen for Odda fra 1921.

17 Ytre Arna ved Bergen. Industriarkitekturens utvikling bør belyses bedre i industriminnevernet. eksisterende bystrukturer. Kunnskap om i verneplanen. De best bevarte anlegg sammenhenger mellom næringsstruktur har som regel befunnet seg i randsonen og lokalisering kan inngå nye av byer eller i områder med lite formidlingstemaer for industrimuseene, utbyggingspress og rikelig med tilgang og samtidig styrke vurderinger av på byggeland. Verneverdige fabrikk- og industriminnenes verneverdier i produksjonsanlegg i byene har forsvunnet regionene. raskere. Industriminner der både interiør og eksteriør er godt bevart er sjeldnere Vernearbeid med utgangspunkt i i bymessige strøk. Særlig gjelder dette industriens historiske geografi har vært som antydet ovenfor industribygg i lite utbredt, bortsett fra at dokumentasjon byene som har fått ny bruk og blitt kraftig og vern av regionale særtrekk mht. ombygget slik at de kulturhistoriske næringsstruktur har spilt en viss rolle. verdiene har blitt svekket. Samtidig kan Verneplanen fra 1994 var i hovedsak bygningene og miljøene som er bevart i innrettet rundt industri i mer rurale strøk, byene likevel være bærere av betydelige eller på såkalte ensidige industristeder, kulturminneverdier og inngå i byenes mens kulturminner etter bybasert eller historiske egenart og i industriens bynær industri i mindre grad har blitt historiske geografi i stort. For Vestlands tematisert (jf. tidligere pkt.). Alle de 15 del finner man bevarte industribygg med anleggene på bevaringsprogrammet ny bruk særlig i Bergen, men også byer i dag befinner seg i rurale strøk eller og tettsteder som Voss, Dale, Osøyro, Ytre i randsonene av tettere bymessig Arna og Måløy m.fl. Her er gjerne bevarte bebyggelse. Dette er dels tilfeldig og tekniske anleggene og fabrikkbyggene dels en effekt av at musealt vern av ofte bygget kraftig om eller i noen tilfeller enkeltanlegg har vært hovedprioritet revet, på grunn av befolkningsvekst,

18 transformasjonsprosesser og endret hvor og hvordan industri har formet arealbruk i tidligere industristrøk i bebyggelse og bosetningsmønstre, samt byen. Bevarte industrianlegg i byene hvilke fysiske omgivelser som har dannet står i dag i en spesiell stilling siden de rammen for industriarbeiderklassen i som produksjonsanlegg har begrenset tillegg til selve arbeidsplassene. autentisitet, samtidig som de som bygningstype i by har blitt sjeldne og er under sterkt utbyggingspress. Dersom b) Industriarkitektur og en skal sikre geografisk representativitet for byindustri er det avgjørende at bygningshistorie gjenværende industrimiljøer i byene får et sterkere vern og at det utvikles konkrete Det andre kunnskapsområdet gjenbruksstrategier for verneverdige vi mener bør få en større plass i industribygg. industriminnevernet i de kommende år er fabrikkenes og anleggenes arkitektur- Ved siden av selve industrianleggene i og bygningshistorie. Ser en vekk fra byene, består sporene etter byindustrien anleggene på bevaringsprogrammet, også av bomiljøene som kom til i er bygningshistorien til øvrige forbindelse med industristrøkene. I verneverdige industrianlegg prinsippet har en å gjøre med to typer dokumentert i svært begrenset omfang. by- og bomiljøer formet av industri; Noe dokumentasjon på en del av enten bygningsmiljøer som står i de stående anleggene vil en finne i direkte sammenheng med en eller kulturminnedatabasen Askeladden, få bestemte industribedrifter, eller i kommunenes kulturminneplaner industriarbeiderstrøk- og bebyggelse og noe i Digitalt Museum. Imidlertid i byene uten direkte sammenheng er disse som regel helt overordnet og med en bestemt virksomhet. I er ikke koordinert ut fra en tydelig sistnevnte tilfelle kan en se materielle faglig plan for kunnskapsinnhenting avtrykk etter industrien mer i form av om feltet. Industribygningenes form, bygningstyper, byplaner, velferdsanlegg planløsning, volumoppbygning og og bebyggelsesmønstre som uttrykker konstruksjonsmetode, er en vesentlig sosiale hierarkier med industrisamfunnet del av industrihistorien og den bevarte som referanseramme. Eksempler på industriarven fordi det forteller om slike «anonyme» industristrøk i de store hvordan industrialisering også innebar byene i Norge er Årstad eller Laksevåg i nye formidealer, nye bygningstyper Bergen, Grünerløkka, Kampen, Vaterland, og endringer i arealbruk i by eller på Hammersborg og Enerhaugen i Oslo, landet. Industriarkitekturen omfatter eller «Pappenheim», Bakklandet, etasjebygninger, hallbygninger, Lademoen i Trondheim. I Vestland vil ettplansbygninger og prosessanlegg en finne slike miljøer først og fremst i – og kombinasjoner av disse, og kan regionhovedstaden Bergen i bydeler som være utført i historiserende stiluttrykk Laksevåg, Årstad og dels Nygård. En bør eller i nyere rasjonelle eller funksjonelle vurdere om bygningsmiljøer og boligstrøk uttrykk. Utbredelsen av ulike typer og som kan knyttes til industrireising bør stiler av historiske industribygg er i gjøres til en tydeligere del av arbeidet svært liten grad systematisk kartlagt og med teknisk-industrielle kulturminner. utgjør et stort og presserende arbeid for Slik kan en mer systematisk dokumentere industriminnevernet. Som antydet over er

19 det gjort en del anleggsdokumentasjon plasseringen i by eller på land, som ut fra en metodikk som er innrettet på nevnt over i forbindelse med lokalisering. å følge produksjonsprosesser og ulike Vi finner industriarkitektur som har tekniske trinn i den. Museene har også forsøkt å likne på allmenne bygg i opp gjennom årene gjennomført en byene, men også industriarkitektur som rekke dokumentasjonsprosjekter der i mindre grad har orientert seg etter bygningshistorie i noen tilfeller har eksisterende bebyggelse. Påvirkningen vært tema. Imidlertid er det per i dag fra internasjonal industriarkitektur har ikke gjort en koordinert innsats på å få funnet ulike uttrykk, men har vært særlig frem sammenliknbar dokumentasjon tydelig etter betongskjelettkonstruksjoner av industriarkitektur og industriens ble tatt i bruk fra 1930-tallet og fremover. bygningshistorie. Ulike fabrikktyper Et særtrekk ved industriarkitekturen og ulike typer fysiske industrimiljøer i Vestland som en kan innhente har heller ikke spilt noen rolle som mer kunnskap om er imidlertid om utvalgskriterium slik at en vet lite om utviklingen i materialbruken har representativitet mht. etasjebygninger, fulgt et annet utviklingsforløp enn for hallbygninger, ettplansbygninger eksempel Østlandet. På Østlandet og prosessanlegg som er de fire bygget en tidlige fabrikker i tegl, hovedtypene av industribygg. Likedan er mens teglsteinsarkitekturen har hatt utbredelsen av bruken av ulike materialer begrensede uttrykk på Vestlandet. og konstruksjonstyper i tre, stein, tegl og Her ser det ut til at en holdt lenger betong ikke systematisk dokumentert og på trekonstruksjoner, og gikk mer innarbeidet i forvaltningens vernearbeid.11 direkte over på enten mur eller betongkonstruksjoner uten å gå veien Et allment trekk ved industriens om teglstein. Flere av tekstilfabrikkene bygningshistorie er også at de større rundt Bergen holdt for eksempel lenge anleggene ofte har blitt bygget om på trebygg i grovt bindingsverk, frem til flere ganger, slik at det som regel også en begynte å bygge i armert betong ila. finnes en komplisert bygnings- og 1920- og 30-årene. Dokumentasjon av rivningshistorie for industrianleggene konstruksjonstyper og materialbruk er som er lite kjent og dokumentert, men derfor svært viktig for å vinne kunnskap som er viktige for å forstå de bevarte om eventuelle særegne utviklingstrekk i industribygningene i deres nåværende industriarkitekturen i Vestland. utforming. I industriarkitekturen Industriens bygningshistorie omfatter vil en videre kunne finne regionale også bolighusenes form og utvikling i særtrekk som dels kan knyttes til industrimiljøene. Et karakteristisk trekk næringsstrukturen med betydelig ved industrihistorien på Vestlandet tekstilindustri, verftsindustri, smelteverk er at tekstilindustrien fra omkring og næringsmiddelindustri, dels til 1840-årene ga opphav til en rekke tilgangen på ulike byggematerialer nye tettsteder og småbyer, hvor det og ulike tradisjoner mht. bygge- også utviklet seg særegne bo- og og konstruksjonsteknikk. bygningsmiljøer. Tettsteder som Industriarkitekturens regionale særtrekk Salhus, Ytre Arna, Hop, Eidsvåg og henger videre også sammen med Dale er eksempler på slike steder, og inneholder en lang rekke eksempler på 11 I Danmark har dette vært et viktig ulike varianter av arbeiderboliger og av element i industriminnevernet, se f. eks: http:// bygningskultur2015.dk/industriarv/arkitektur/ arbeiderboligens utvikling over tid. Fra

20 de aller tidligste arbeiderboliger eiet styrke aktualitet og relevans. og oppført av fabrikkeierne, tilflyttede hus fra landet som ble bygget om til lemstover av førstegenerasjons c) Miljøhistoriske perspektiver på industriarbeidere, til 1910- og 20-tallets reformerte arbeiderboliger med industrien vektlegging av lys, sunnhet og frisk luft, til boligkooperasjoner og kommuner I de internasjonale fagmiljøene rundt som i mellomkrigstiden bygget store industriminnevern ser en nå en boligkomplekser som i praksis ble boliger sterkere interesse for arbeide med for industriarbeiderklassen i byene, til industriminner i sammenheng med selvbyggerlagene som på svært mange klima- og miljøspørsmål. Dette er en industristeder ble inngangen til selveid generell tendens også i Norge, jf. St. bolig for arbeiderbefolkningen. I Vestland Meld. 16, Nye mål i kulturmiljøpolitikken. er det lite systematisk dokumentasjon Forholdet mellom kulturminner og av arbeiderboligenes oppkomst og klima har imidlertid mange sider, og utforming. Bedre dokumentasjon og kan forstås på ulike måter. Ett aspekt kunnskap om boligenes utforming, kan er påvirkningsperspektivet, og at innarbeides i industriminnevernet og klimaendringer fører til økt påkjenning

Industrivirksomhet har formet landskap og påvirket miljøet. Her fra Sydvaranger gruver i 1908.

21 og nedbryting av bygninger. Et annet av gruvedrift/transport, sjølinjen som er at bevaring av kulturminner – særlig påvirket av utfyllinger, og – i grensen av eksisterende bygninger – kan være for kulturminnevernet – hvordan selve gunstig i et klimagassperspektiv, siden jordsmonnet og atmosfæren er påvirket av byggeaktiviteten i samfunnet står for en menneskelig aktivitet, og da særlig i tiden stor andel av klimagassutslippene. Det etter 1850, da industrialiseringen i Vesten tredje perspektivet på industriminner og tar til.12 Miljø- og klimahistoriske perspektiv klima, er et miljøhistorisk perspektiv. Dette på industri kan gi med andre ord gi ser man blant annet interesse for i det kunnskap om aspekter ved industrien internasjonale fagmiljøet knyttet til TICCIH som ikke bare omhandler bygninger og (The International Committee for the det umiddelbart omkringliggende miljø, Conservation of the Industrial Heritage). men også om industriens påvirkning på et Alle disse tre sammenhengene mellom større geografisk nivå, og på fremveksten klima og kulturminner bør være av av industrilandskaper der industrien har interesse for arbeidet i industriminnefeltet, formet samspillet mellom naturlige og men det er særlig det siste som gir ny menneskeskapte elementer. historisk kunnskap om industrihistorie. Det er også dette som kan gjøre bevarte Et miljøhistorisk perspektiv på industri industriminner relevante for et svært peker rett inn i aktuelle samfunnsspørsmål aktuelt tema og være et utgangspunkt omkring menneskeskapte klimaendringer. for historiske perspektiver på miljø- og Fossiløkonomiens historiske utvikling er klimakrisen i dag. Industriarven er også uløselig forbundet med industrialisering en tvetydig kulturarv, siden den kan lære og tilhørende økning i energibruk. nye generasjoner om industrialismens Historisk forskning har vist at tendenser til intensiv ressursbruk, industrialiseringen er en radikal endring nytteorienterte natursyn, dens koblinger til i hvilke energikilder og energimengder økonomiske vekstspiraler og påfølgende som brukes i produksjonen.13w Bruken økologisk ubalanse. av tre, vann, kull, elektrisitet og olje som energikilder, og utviklingen av Et miljøhistorisk perspektiv på teknologier for energioverføring har industriminner kan gi en bedre kunnskap endret seg i takt med industrien om industriens forming av landskap, som den viktigste drivkraft jakten på ressursutvinning og dens påvirkning på kraftkilder. De materielle sporene etter miljøet over tid. Industriell produksjon dette er eldre energiutvinningsanlegg har avsatt en rekke indirekte historiske og steder for utvinning av energikilder avtrykk, eksempelvis bergverksdrift, (gruver, planteskog, dammer og kanaler, skogsdrift, energiutvinning, samt bevarte plattformer, transportanlegg osv.). Ved å spor etter større infrastruktur i form bevare eller dokumentere dette vil man av vannveier, havneanlegg, jernbaner, kunne sikre viktige kunnskapsverdier veianlegg eller kraftlinjer o.l. Videre er mht. miljøhistorien. Det vil naturligvis slike kulturminner noe som bryter ned være forskjeller mellom land og regioner skillet mellom kulturarv og naturarv. når det gjelder industriens miljøhistorie. Det som oppfattes som natur, kan være påvirket av ulike menneskeskapte 12 Sörlin, Sverker. 2017. Antropocen – En essä prosesser. Avskoging/skogplanting, om människans tidsålder. Stockholm: Weyler. vannkraft og endringer i vannspeil og 13 Malm, Andreas. 2016. Fossil Capital: The rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. vannveier, terrengformasjoner som følge London. Verso.

22 For Vestlands del er det kanskje først og spesialisering, men også Kulturarv i fremst arealbruk og arealekspansjon langs Vestland fylke har industriminner som sjøen, kraftproduksjonens forming av en del av sitt arbeidsområde, og NVE er fjord- og fjellandskapet, industrifiskeriets involvert i kraftindustriens kulturminner påvirkning på hav og bosetning i Vestland. Av museene i Vestland er det langs sjøen, samt oljeutvinningen og Kraftmuseet og Norsk Trikotasjemuseum dels gruvedrift, som kjennetegner som er museer som er spesialiserte regionens miljøhistorie i industriell i TIK, og som har erfaring med både tid. Dokumentasjon og vern av slike forskning, formidling, dokumentasjon kulturspor, vil kunne være en meget og bevaring av slike kulturminner. aktuell og konkret måte å bruke regionens Kulturminneforvaltningen i kommunene industriminner til å skape og formidle i Vestland arbeider i mindre grad kunnskap om miljø- og klimaspørsmål. tematisk spesialisert, selv om industrielle kulturminner i større eller mindre grad blir berørt gjennom kulturminneplaner, kulturminnedokumentasjon og vern Organisatoriske og gjennom Plan- og bygningsloven. For å få ut potensialet i denne strategiske grep for å kulturarvsressursen til det fulle, trengs det sterkere koordinering og en kontinuerlig faglig pådriver. For å utvikle fremme faglig utvikling Norsk Trikotasjemuseum som sterkere tematisk ansvarsmuseum for hele av industriminnevernet industriminnefeltet i Vestland, forslår vi i Vestland – følgende tiltak: «Industriløftet» a) Formalisert og/eller sterkere samarbeid mellom museum og Faglig utvikling henger sammen med spørsmålet om organisatorisk kulturminneforvaltning om temaet. spesialisering og samarbeid på tvers av institusjoner. Et sterkere tematisk fokus Slik vi oppfatter situasjonen, kan et på industriarvens egenart forutsetter tettere samarbeid mellom museene også en viss grad av spesialisering og forvaltningen i Vestland (både innenfor kulturarvsfeltet, siden ny fylke og kommuner) gjøre det kunnskapsutvikling er avhengig av solid lettere å få til gode prosjekter som kunnskap om industriens betydning for tematiserer industriarven i regionen. moderne tids historie, og om hva som Forvaltningen sitter på gode verktøy mht. er bevart av kulturminner, kulturmiljøer dokumentasjon og kartfesting av (de og landskap etter den. Fra 1990-tallet og materielle) industriminnene. Museene frem til i dag er det dannet enkelte miljøer (særlig NT og Kraftmuseet) har også i museer og kulturminneforvaltning samlet arkivmateriale, muntlige kilder, som arbeider spesialisert med TIK. I gjenstander, i tillegg til dokumentasjon Vestland er det i dag først og fremst i av bygninger og anlegg. Videre er museene det finnes en slik tematisk dokumentasjon av industriminnene satt

23 opp med litt ulike typer registre og typer en prioritert kulturminnekategori opplysninger, dels ut fra forvaltningens i fylkets kulturminnepolitikk. databaser, dels ut fra museenes (jf. Industriarvstematikk er et konkret Askeladden, Digitalt Museum og FDV- emne for samarbeid mellom museene verktøy, kartdatabaser). Derfor er det i Vestland, og kan ta utgangspunkt et stort materialtilfang, men det er et i de tallrike industriminnene som uoversiktlig landskap, og ikke minst er finnes i fylket. Kommuner som har store deler av materialet ikke aktivisert betydelige industriminner i Vestland som en ressurs for formidling og forskning er Bergen, Vaksdal, Ullensvang, Kvam, på industriminnene. For å aktivisere Stord, Høyanger, Årdal, Askvoll, Kinn, dette materialet trengs et nærmere Bremanger, Stryn, Etne, Askøy, Øygarden samarbeid mellom museer og forvaltning. og Osterøy. Gjennom museene, og I tillegg kan dokumentasjonen ved kanskje i samarbeid med aktuelle nærmere samarbeid fokuseres på en kommuner, kan en eksempelvis lage mer tematisk måte i forbindelse med formidlingsmateriell, formidlingsopplegg, formidlingsprosjekter eller forsknings- utstillinger og artikler, som trekker frem og dokumentasjonsprosjekter. Konkrete regionale særtrekk ved industrihistorien. tiltak for å fremme samarbeid om Dette kan være forhold som angår det industriarven mellom museum som tidligere er nevnt om industriens og forvaltning er at forvaltningen historiske geografi i Vestland, deltar regelmessig i de nasjonale industriarkitektur og bygningsmiljøer museumsnettverkene for industrihistorie, i byene, tettstedene og i rural industri, eller i regionale tematiske nettverk eller særtrekk ved miljøhistorien påvirket som Faglig nettverk for industriminner, av industrien. Slikt prosjektarbeid kan som var et aktivt samarbeid mellom understøttes og forankres ved å tas inn i museer, UH-sektoren og forvaltningen i Hordaland i tiden mellom 2014–2017. Et tematisk ansvarsmuseum vil kunne ha en viktig pådriverrolle og kunne bidra til bedre sammenheng mellom formidling, dokumentasjon og bevaring i industriminnefeltet. b) Regelmessig prosjektsamarbeid mellom de konsoliderte museene i Vestland om industriarven.

I 2020 ble Hordaland og Sogn og Fjordane slått sammen til ett museumsfylke. Regionreformen gir både nye muligheter og krav til samspill mellom de konsoliderte museene i de tidligere fylkene. Reformen legger til rette for et Fra en vandring på Laksevåg i Bergen sterkere tematisk samarbeid mellom under et seminar i regi av Nettverk for museene, og industriarven er fremdeles industriminner.

24 de enkelte konsoliderte museenes planer differensiert vernestrategi som både kan og en kan utforme støtteordninger i fylket sikre vern i forbindelse med opprinnelig eller kommunene som gir incentiver bruk og gjenbruk. til slike prosjekter. Her vil et tematisk ansvarsmuseum være viktig som pådriver og organisator. d) Regionalt forsknings- og

dokumentasjonsprogram på c) Ny landsdekkende verneplan industriminnefeltet som løper fra må også være relevant for vern av 2020–2025. industriminner uten nasjonal verdi. Gjennom et tematisk ansvarsmuseum kan en arbeide for et regionalt Dagens verneplan tar i liten grad forsknings- og dokumentasjonsprogram fatt i industriminner utenfor som kan gjennomføre en systematisk bevaringsprogrammet og som ikke har kartlegging av eksisterende nasjonal verdi. Vi tror det er viktig at en ny dokumentasjon, samt supplere verneplan synliggjør et bredere spekter den på svakt belyste punkter. av bevarte industrielle kulturminner, Teori- og metodeutvikling tilpasset samtidig som regionene og kommunene industriminnene er fremdeles viktig, arbeider med kulturminneplaner samt hvordan en skal løse forholdet på regionalt og kommunalt nivå. Ny mellom materielle og immaterielle verneplan bør i tillegg til å redegjøre for kilder. En kan arbeide med hvilke industrielle kulturminner som avgrensede problemstillinger som for finnes, også vise ulike vernestrategier, eksempel knytter an til de skisserte metoder og sentrale temaer innenfor temaområdene og tilpasse dem til industriminnefeltet. Videre bør en regionale særtrekk. Det er i liten grad gjennom arbeidet med ny verneplan, gjort arbeid som knytter sammen også sette i gang utarbeidelse av forskning og dokumentasjon på dette veiledningsmateriell, eksempelsamlinger, feltet. Gjennom et slikt program kan istandsettingsråd osb., som spesifikt tar en også styrke samarbeidet med UH- opp problemstillinger knyttet til vern av sektoren. Det finnes forskningsmiljøer industriminner.14 Verneplanen bør sikte i både Bergen, Trondheim og Oslo på å utarbeide en solid verktøykasse for som på ulike måter har interesser i forvaltning av industriminner, og gjøre industrihistorie og industriminner, den relevant for både de svært godt som kan danne samarbeidspartnere bevarte industrielle kulturminnene, men for museene i regionen. For museenes også for industriminner og industrimiljøer side vil det også være en måte å i eller nær byene hvor bygninger er bevart, realisere mål om forskning i museene men samtidig mer eller mindre endret, gjennom en tydelig tematisk og der produksjonsutstyret som regel er avgrensning, og gjennom samarbeid tapt. For å bevare industriminner i by- og med etablerte forskningsmiljøer. stedsutviklingsprosesser trengs det en Arkitekturhistoriske temaer, kultur- og sosialhistoriske temaer, miljøhistorie, 14 Se http://bygningskultur2015.dk/industriarv/ kulturminneforskning samt aktuell som et eksempel på informasjonsmateriell om industriarv. by- og stedsforskning har alle en

25 potensiell interesse i et systematisk og programbasert samarbeid. Her kan et tematisk ansvarsmuseum spille en viktig koordinatorrolle. e) Tydeliggjøre rolle og ansvar for tematisk ansvarsmuseum for industriminner i Vestland.

Samlingsplan for musea i Hordaland 2015–2020 satte fart i diskusjonen om tematiske ansvarsmuseum i museene i daværende Hordaland fylke.15 Her fremgår det at museene i fylket stiller seg positive til en tematisk ansvarsfordeling. Kraftmuseet og Norsk Trikotasjemuseet blir nevnt som ansvarsmuseer for henholdsvis vasskraft- og prosessindustri og tekstilindustri. Samlingsplanen er i hovedsak utviklet med tanke på museumsgjenstander og andre løse objekt som foto, lydbånd, film, video og kunstverk, og har i hovedsak et praktisk siktemål på samlingsforvaltningsområdet Strikkeloftet i tidligere Salhus Tricotagefabrik, Norsk Trikotasjemuseum. i museene. Vi tenker at dette er et viktig utgangspunkt. Samtidig tenker vi at et det viktig at et tematisk ansvarsmuseum tematisk ansvarsmuseum bør arbeide for industri arbeider på tvers av spesifikke med en kulturhistorisk tematikk utover næringer og på tvers av bestemte typer samlingsforvaltning, og utvikle et bredere anlegg. Et tematisk ansvarsmuseum faglig grep om tematikken som også for industri i Vestland må arbeide med inkluderer forskning, formidling og moderniseringens og industrialiseringens dokumentasjon – samt bygningsvern kulturhistorie i bredt, og få frem på industriminnefeltet. Det er viktig regionale særtrekk ved disse historiske at et tematisk ansvarsmuseum tenkes prosessene, og verne materielle spor av som et breddemuseum for industriens ulikt slag etter den. En viktig oppgave kulturarv, og at den faglige utviklingen for et tematisk ansvarsmuseum i en motiveres av sentrale kulturhistoriske oppstartsfase vil være å formulere ulike emner og problemstillinger knyttet til aspekter ved industriminnetematikken, industrihistorien. På den ene siden kan kunnskapsbehov og regional egenart på tematiske avgrensning til næringsgrener en systematisk og tydelig måte. Ikke minst som eksempelvis tekstil eller kraft være vil et konkret museumsutviklingstiltak for hensiktsmessig, på den andre siden er å styrke industriminnefeltet være å legge en slik rolle til Norsk Trikotasjemuseum, 15 http://www.muho.no/sites/default/files/ som er museet i Vestland med de samlingsplan_med_vedlegg.pdf

26 beste forutsetningene for å utvikle en sin historie og arkitektur – blant annet slik tjeneste. For å få til dette, må en Laksevåg, Årstad og Sandviken – var se på muligheten for økning i faste også industrien avgjørende. Ved driftsmidler, samt nye stillinger og en siden av dette er gode museum og stillingsorganisering ved museet som dels kulturminneverninstitusjoner viktige for kan fungere som en ny type fellestjeneste å møte by- og stedsutviklingen i hele for hele fylket, og dels være knyttet til regionen og i Bergen kommune. Nyere museets drift. tids tekniske og industrielle kulturminne er en viktig del av Bergens identitet, og Salhus, Eidsvåg, Hop, Laksevåg, Årstad, f) Et tematisk ansvarsmuseum for Ytre Arna og Alvøen er eksempel på godt bevarte industrielle kulturmiljø den industrielle kulturaven i Bergen i Bergen. Et av de 15 anleggene på kommune Riksantikvaren sin liste over teknisk- industrielle kulturminner er lokalisert i Et tematisk ansvarsmuseum vil også Bergen kommune. Salhus Tricotagefabrik favne industriarven og den industrielle ved Norsk Trikotasjemuseum, MuHo, blir kulturarven i Bergen kommune. Ved i løpet av 2020 et av de få fredete teknisk- at Bergen kommune støtter Vestland industrielle kulturminnene i Bergen fylke med å utpeke et museum til å ta kommune. Norsk Trikotasjemuseum hovedansvar for industriarvfeltet, og er òg ett av fire ankerpunkt i Norge i dermed ser på det som en vesentlig det europeiske reiselivsnettverket for utviklingsoppgave for museene, kan industrihistorie, «European Routes of dette løses gjennom en samlet innsats Industrial History». I denne kulturarven fra museene, kommunen og fylket. finnes et uforløst potensiale for formidling Byrådet i Bergen kommune ønsker av Bergens nyere kulturhistorie, for by- dessuten en profesjonalisering av feltet og stedsutvikling basert på eksisterende og har gitt tydelig innspill om det til den bygninger og bygningsmiljø, og nye nasjonale museumsmeldingen. verdiskaping basert på bærekraftig Ved å ta tak i dette kan vi være med å kulturturisme og kulturnæringsutvikling. løfte og synliggjøre industriminnene I Bergen 2030 – kommuneplanens i Bergen og sørge for at de benyttes i samfunnsdel – ble det slått fast at kulturarvsutviklingen. det er viktig å løfte fram Bergen sin modernitet og nyere tids kulturminner, Industriarven har et stort uutnyttet og slik få frem et mer mangfoldig bilde potensiale til å synliggjøre det av byen og identiteten til bydelene. Med historiske mangfoldet i Bergen. styrket innsats på industriarven kan de Bergen som sjøfartsby var tett knyttet konsoliderte museene og forvaltningen til landbaserte virksomheter og sammen realisere intensjonene i Bergen havneteknisk infrastruktur, og naturligvis 2030. skipsbygging, maskin- og motorindustri. Dessuten er det i dag få som vet at Det er et ønske om at Bergen kommune Bergensregionen lenge var et av har en større og tydeligere tilstedeværelse landets største tekstilindustriområde. for å utvikle industriarvfeltet i Bergen, Den kommende kulturminneplanen ved å jobbe frem en plan og strategi for for Bergen viser at i flere av bydelene å styrke Museumssenteret i Hordaland i Bergen. Det er også ønskelig at Bergen

27 kommune er en mer aktiv part for å sette i gang samarbeidsprosjekter mellom de konsoliderte museene innen feltet. Vi ønsker også at Bergen kommune bruker tid til å se de uforløste oppgavene som kan tas fatt i og at kommunen og fylket i større grad samarbeider om hvordan den industrielle kulturarven kan komme til sin rett og bidra til at det løses ut midler til prosjekter og stillinger i de ulike byrådsavdelinger og seksjoner.

Avslutning

Dette forprosjektet viser oss hvordan vi kan løfte industrihistorien. Museene og forvaltningen kan sammen tydeliggjøre og aktualisere industriarven, og samtidig viser prosjektet at det er stort potensiale for at museene samarbeider på tvers, både med å utvikle faglig kompetanse og formidle regionens industrielle kulturarv.

28 29