Bakgrunnen for Media Norge
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
View metadata, citation and similar papers at core.ac.uk brought to you by CORE provided by NORA - Norwegian Open Research Archives Camilla Fosse Knut Tornes Helge Østbye Bakgrunnen for Media Norge Rapport til Rådet for anvendt medieforskning (RAM) Institutt for informasjons- og medievitenskap Universitetet i Bergen juni 2010 1 © Forfatterne ISBN 978-82-8033-030-7 Rapporten er også lagt ut i BORA (Bergen Open Research Archive) for gratis nedlasting: https://bora.uib.no/ Henvendelser til: [email protected] Helge Østbye Institutt for informasjons- og medievitenskap Boks 7801 5020 Bergen 2 Innhold: Forord 5 1. Introduksjon 7 2. Frykten for eierkonsentrasjon i mediene 13 3. Schibsted-sfæren 25 4. Ideen om Media Norge 33 5. Eierne behandler fusjonen: «… and then they were four» 55 6. Hvem skal stanse gorillaen? 67 7. Stoffutveksling 2008 – 2009 93 8. Avslutning 109 Referanser 111 3 4 Forord Prosjektet ble etablert på oppfordring fra Rådet for anvendt medieforskning (RAM), og med finansiering fra Rådet. RAM er får sine midler fra Kultur- departementet og er administrert av Medietilsynet. Oppdraget gikk til Helge Østbye ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (Universitetet i Bergen). Camilla Fosse leverte i 2008 en masteroppgave i medievitenskap med tittelen Historien om Media Norge . En del av materialet ble videre bearbeidet i et bokkapittel i Martin Eide (red.): Journalistiske nyorienteringer (2009) Knut Tornes leverte i 2009 en masteroppgave i medievitenskap med tittelen Media Norge, samarbeid og mangfold. Disse tre arbeidene er brukt i denne rapporten. I den grad det i rapporten hentes saksframstillinger, sitater fra kilder, etc. fra disse arbeidene, skjer det som oftest uten nærmere henvisninger til det aktuelle arbeidet. Men i den grad det hentes analytiske poenger, vil det normalt være lagt inn en referanse. Kapitel 7 i rapporten er i all hovedsak Knut Tornes’ egen framstilling av resultater fra masteroppgava. Tornes har også deltatt i arbeidet med andre deler av rapporten. Det overordnede ansvaret for rapporten ligger hos prosjektlederen, Helge Østbye. Siden Medietilsynet er en viktig aktør i fortellingen på følgende sidene, er det viktig å understreke at verken Kulturdepartementet eller Medietilsynet – eller for den saks skyld Instituttet eller Universitetet – på noen tidspunkt har blandet seg inn i prosjektet. Ingen andre enn forfatterne, først og fremst 5 prosjektlederen, har ansvar for de synspunktene som kommer fram i rapporten. Alle de tre som har arbeidet på prosjektet har vært avhengig av hjelp (informasjon, dokumenter, intervjuer) fra nåværende og tidligere med- arbeidere i de fem aktuelle avishusene (Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad). Vi takker for velvilje og hyggelige og informative samtaler. Forskere som eventuelt ønsker å gå videre på problemstillinger knyttet til Media Norge, kan kontakte Helge Østbye for eventuell tilgang til deler av grunnlagsmaterialet. Bergen, mai 2010 Helge Østbye 6 1. Introduksjon 25. juni 2009 ble Media Norge etablert 1. Fire av de største avishusene i Norge – Aftenposten (med sine to aviser), Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen – fikk ny eier, som er eneeier i de fire selskapene. Aksjemajoriteten i det nye konsernet tilhører Schibsted. Uansett om man legger børsverdi eller samfunnsmessig betydning til grunn, er dette en av de enkelthendingene som har ført til den største endringen i strukturen i norsk presse. Andelen av avisopplaget som på denne måten fikk ny eier, var større enn da Orkla i 2006 solgte sine aviser til Mecom (Edda), men overgangen i 2009 var tross alt mindre dramatisk. Planene for Media Norge inkluderte opprinnelig også Adresseavisen, men på grunn av en kombinasjon av indre motstand blant Adresseavisens eiere og de norske eierskapsbegrensningene ble Adresseavisen stående utenfor. Etableringen av Media Norge førte også med seg – som en betydelig bivirkning – etableringen av et nytt eierselskap, en fjerde, stor aviseier (i tillegg til Schibsted, A-pressen og Mecom/Edda): Polaris Media. Kjernen i dette selskapet er to «rester» som ble til overs ved Media Norge-etableringen: Adresseavisen (med tilhørende mindre aviser) og Harstad Tidende Gruppen (HTG). Begge disse hadde lenge hørt til Schibsted-sfæren, og det er ikke urimelig å si at Schibsted fortsatt har nær en aksjemajoritet i Polaris Media, og i så fall ligger Schibsteds eierandel i avissektoren langt over den eierandelen som det ble kjempet så hardt om i Eierskapstilsynet: 33,3 %. 1 http://www.medianorge.no/no/Nyheter/Media-Norge-formelt-etablert/ (21/7-09) 7 Denne rapporten bygger på en gjennomgang av dokumenter (original- dokumenter fra prosessen og avisoppslag, i det vesentlige gjennom A-tekst (Retriever)), intervjuer med sentrale aktører i alle de involverte avisene og en egen analyse av stoffutveksling mellom Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Noen ord om teoretisk rammeverk Eierforhold i mediene er viktige i seg selv. En eier har en mulighet til å f eks velge å bruke sine medievirksomheter i et bevisst forsøk på å påvirke publikum og det norske folk. Dette var et viktig motiv for en del eiere i partipressens dager. En eier kan bruke sin eiermakt til å styre sin medievirksomhet til å drive propaganda for et parti, en sak, en ide. Alle de avisene som er gått sammen i Media Norge har hatt en lang tradisjon som organer for politiske partier på borgerlig side. Partipressens åpne forsøk på påvirkning var viktig som kanal fra partiene til sine velgere, og den kunne nok virke styrkende for dem som allerede støttet samme parti som avisa. Men i og med at alle kjente til hvilke partier avisene støttet og ulike partier gjerne var representert på hvert enkeltavismarked både lokalt og nasjonalt, hadde påvirkningsforsøkene trolig begrenset gjennomslagskraft. Partijour- nalistikkens dager er over. Selv den noe mer subtile propagandaen til fordel for borgerlig samarbeid i Sundars tid som sjefredaktør i Aftenposten (1984- 1990) (Østbye 1989) ville trolig vakt så pass stor debatt i dag at den ville hatt vanskelig for å få gjennomslag hos leserne. I dag er problemet langt på veg det motsatte: avisene blir for like, velger for like vinklinger og utgangspunkt for sin rapportering. Mangfoldet kan være i ferd med å forsvinne. Gjennom siste endring i grunnlovens § 100 (det som tidligere, korrekt nok, var kalt trykkefrihetsparagrafen og som nå heller bør kalles ytringsfrihetsparagrafen) er det kommet inn en bestemmelse 2 som pålegger myndighetene å drive en 2 Sjette (og siste) ledd i Grunnlovens § 100 lyder slik etter endringene i 2004: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale». 8 mediepolitikk som skal legge forholdene til rette for seriøs informasjon, debatt og mangfold i mediene. Den engelske medieforskeren Graham Murdock (1982:122) peker på at eierne i store mediekonglomerater har to typer kontroll over de bedriftene de eier: ■ Fordelingskontroll (allocation control) ■ Operasjonell kontroll Fordelingskontroll innebærer makt til å definere bedriftens overordnede mål, rammene for virksomheten og bestemme hvordan ressursene skal settes inn. Murdock nevner fire viktige områder der eierne har stor innflytelse og der de valg bedriften treffer, kan få store konsekvenser for det som produseres: (i) bedriftens overordnede policy og strategi; (ii) beslutninger om ekspansjon eller nedkutting, enten ved satsing innen egen bedrift eller ved oppkjøp av annen virksomhet eller oppdeling og salg eller nedlegging av deler av egen bedrift; (iii) beslutninger om bedriftens finansiering (lån, aksjeutvidelser, etc.); og (iv) hvordan profitten brukes, hvilke krav eierne eller morselskapet setter til inntjening, hvor mye som tas ut av bedriften i form av utbytte eller konsernbidrag og hvor mye som pløyes tilbake i egen virksomhet. Operasjonell kontroll er styring på et noe lavere nivå enn fordelingskontroll, men det betyr innflytelse som går nærmere det nivået der de redaksjonelle beslutningene treffes. Det er snakk om den interne fordelingen av de ressursene en mediebedrift har til disposisjon (f eks fordeling mellom av- delinger, større satsinger etc.). Det er også snakk om hvordan overordnede mål blir operasjonalisert og hvordan strategier blir omdannet til konkrete tiltak, f eks hvilke redaksjonelle eller geografiske områder det skal satses på. Sammen med disse punktene kan også nevnes valg av ledelsesmodeller (en- eller toledermodell), og tilsetting av redaksjonelle og administrative ledere. 9 Det som her ligger i operasjonell kontroll ligger på begge sider av det som er tillatt etter Redaktørplakaten 3 og Lov om redaksjonell fridom i media 4. I boka Den store tv-krigen beskriver Trine Syvertsen (1997) logikken for kommersielt fjernsyn slik: (1) Maksimere seertall, (2) Minimere program- kostnadene, (3) Opprettholde legitimitet og troverdighet, og (4) Posisjonere seg økonomisk og teknologisk i forhold til framtidig utvikling. De to første punktene kommer lett i konflikt med hverandre fordi norskprodusert fiksjon er en av de aller mest populære programkategoriene, men også den dyreste å produsere. Langt på veg gjelder de samme reglene for aviser. I tillegg til å maksimere lesertall, er det også viktig å kunne vise til at de gruppene av publikum som annonsørene etterspør trekkes til vedkommende avis. Koplingen mellom leseroppslutningen om de enkelte sakene og kostnadene ved å produsere dem er heller ikke så åpenbar som for fjernsynet. Det