Hardangervidda Gjennom 9500 År
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Hardangervidda gjennom 9500 år - en kulturhistorisk rapport 1 2 Innledning Norge er det eneste landet i Europa som har utbygging av vassdrag fra slutten av 1950- fjellområder med villrein. Det er derfor et tallet. Det store HTK-prosjektet nasjonalt mål og ansvar å sikre villreinen i (Hardangerviddaprosjektet for Tverr- norsk fauna. Med bakgrunn i dette ga vitenskaplig Kulturforskning) 1969-1974 Miljøverndepartementet fylkeskommunene i utgjorde bakgrunnen for kapitlet ”Kultur- oppdrag å utarbeide planer for helhetlig minner på Hardangervidda” i NOU-rapport forvaltning av fjellområdene som er spesielt 1974 nr 30 (Norges OffentligeUtredninger), viktige for villreinens framtid i Norge. men ut over det er det aldri blitt skrevet en Planene skal i følge departementet fastsette sammenfatning basert på alle tidligere langsiktig arealforvaltning som balanserer registreringer og utgravninger på og rundt bruk og vern i de aktuelle fjellområdene. Hardangervidda. En kortfattet, men god Hardangervidda er et av disse planområdene. oversikt over de store linjene i Sør-Norge Villrein, bygdeutvikling og friluftsliv er i finner vi i “Faglig program for fokus for planarbeidet, men hva vet vi vassdragsundersøkelser” (Indrelid 2009). egentlig om kulturminner i de samme Først og fremst er det takket være områdene? Det vi i alle fall vet er at fylkeskommunenes satsing på å legge inn villreinen svært ofte var den som brakte folk alle registrerte kulturminner i til fjells i tidligere tider, og at derfor svært Riksantikvarens nasjonale mange kulturminner er knyttet til villrein. kulturminnedatabase ”Askeladden”, at vi nå for første gang kan produsere kart og I planprogrammet for Hardangerviddaplanen oversikter over alle – eller så godt som alle – ble det bestemt at det, som ledd i registrerte kulturminner på Hardangervidda planarbeidet, også skulle gjennomføres et og i randområdene omkring. Det mangler delprosjekt om kulturminner. Prosjektets mål imidlertid fortsatt noe materiale, og dette har vært å få systematisert alle tilgjengelige gjelder et mindre antall kulturminner fra stedfestede registreringer av fredede Riksantikvarens registrering av kulturminner kulturminner og andre særlig viktige nyere fra nyere tid på Hardangervidda (1982- tids kulturminner. Hensikten er å styrke 1984). I Hordaland er det arkeologene Trond kunnskapsgrunnlaget i ulike planprosesser Linge og Ambjørg Reinsnos som har stått og i løpende forvaltning av områdene. for innlastingen av tidligere registrerte kulturminner, mens dataingeniør Steinar Det har foregått arkeologiske registreringer Botten har gjort det tilsvarende for Telemark og utgravninger på og rundt Hardangervidda og Buskerud. Han har, foruten innlastingen i siden midten av 1800-tallet. Vidda ble målet Askeladden, også stått for hele innsamlingen og bearbeidelsen av datamaterialet samt for grundige registreringer i forbindelse med layout og oppsett for produksjonen av 3 kartene til rapporten. Espen Uleberg, velvillig sendte foto og underlag for datering Kulturhistorisk Museum, Universitetet i av vardetuene. Oslo har, i samarbeid med Ellen Anne Pedersen, utført et betydelig arbeid med En opplysning til slutt: Databasen korrektur og endringer til ferdige Askeladden er tilgjengelig for alle som kartprodukter. Rapporten er utarbeidet av forvalter kulturminner. Fordelene ved å arkeolog Ellen Anne Pedersen, Team registrere seg i hovedbasen er flere, men den kulturminnevern, Utviklingsavdelingen, viktigste er at man får tilgang til kart og Buskerud fylkeskommune. opplysninger som viser alle enkeltminnene som er registrert under en lokalitet. Dette er En særskilt takk til Per Bremnes og Johan ikke mulig i wms-tjenesten eller i Vaa for instruktive kommentarer, litteratur publikumsbasen Kulturminnesøk. Adressen og opplysninger, og til Ellen Sigmond som til Askeladden er: http://askeladden.ra.no. Forsidebilde: Tåka kommer… Stølen Heimste Hadlaskard i Veigdalen, Ullensvang med Hårteigen i bakgrunnen. Foto: E A Pedersen juli 2011 4 Det arkeologiske fjelleventyret Det arkeologiske fjelleventyret startet en dag Bergens Stift”. Dette ble også hans i 1838, da et par karer fra Eidfjord kom til konklusjon. Han mente å ha påvist spor etter Bergen med en sekk med gamle bein som de landets urbefolkning på Hardangervidda.” hadde samlet sammen fra en haug langt inne (Indrelid 2009, side 17). på fjellet. Var det muligens så at noen kunne tenke seg å betale en slant for sekken? Dette ble opptakten til nærmere 100 år av tidvis heftige fagdiskusjoner og flere mindre Vi lar arkeolog Svein Indrelid få ordet: undersøkelser. Det store spørsmålet var: “Da stiftamtmann W.F.K. Christie fikk rede Hvem hadde drevet med denne på at det ved et vann på nordre del av reinsfangsten? En ”urbefolkning” fra tida før Hardangervidda fantes rester av store ”germanerne” vandret inn? Samer? steinbuer med avfallsdynger fulle av Bygdefolk? reinsdyrbein, forsto han at dette var verdt en nærmere gransking. Han ble ikke mindre Flere av det sene 1800-tallets store interessert av at det dessuten var knyttet et vitenskapsmenn gjorde ekspedisjoner til sagn til stedet som fortalte om storfangst av Hardangerviddas beinhauger og gamle reinsdyr som skulle ha funnet sted der i tufter: antikvar Nicolay Nicolaysen, gammel tid. Reinsflokker ble ledet ned mot historiker Yngvar Nielsen, kaptein Hjalmar strandbredden ved hjelp av Neergaard. sperreinnretninger av varder. De ble så drevet ut i vannet hvor de ble drept av Først i årene 1939-1943 ble det foretatt mer veidemenn som kom til i båter. Steinbuene grundige undersøkelser. Arkeologen og avfallsdyngene var de synlige sporene Johannes Bøe fra Historisk Museum i etter denne drivfangsten. Han fikk overtalt Bergen ledet undersøkelsene, og var ikke i en slektning, teologen W. Koren, til å dra til tvil. Her var spor etter folk som i jernalder fjells og undersøke saken nærmere. Koren og middelalder hadde drevet storstilt fangst kom til Finnsbergvatn i 1840, fant av rein. Det var ikke noe fremmedartet steinbuene og avfallsdyngene, og tok med verken over redskaper eller hustyper, her var seg tilbake litt bein- og gevirrester og noen det verken spor etter en ”urbefolkning” eller småsaker av flint og jern som han fant på samer. Tvert i mot, dette var mennesker som stedet. tilhørte bygdesamfunnene i dalene og ved fjordene. En 100 år gammel gåte hadde fått På dette grunnlaget publiserte Christie i sin endelige løsning. 1842 en kort artikkel i tidsskriftet “Urda” med tittelen “Spoer af finske eller lappiske Samtidig førte undersøkelsene til at han også Folks Ophold i Oldtiden paa Høifjeldene i innså at det hadde vært folk der mye 5 tidligere. Under beinhaugene og tuftene var steinalderboplasser ved elveos, langs det klare spor etter en steinalderbefolkning. strender og i hellere, i tillegg også andre De brukte de samme redskapene og kulturminner fra jernalder og nyere tid. jaktvåpnene som man kjente igjen fra boplasser som tidligere var undersøkt langs I den kommende 10-årsperioden ble det kysten (Bøe 1942, 1951). utført registreringer og mindre utgravninger av boplasser i en rekke vassdrag, fra Utover i 1950-årene ble vassdragsutbygging Telemark, Agder og Rogaland i sør til et høyaktuelt tema. Arkeologen Anders Lærdal og Tyin i Sogn og Fjordane og Hagen ved Historisk Museum i Bergen Oppland i nord. På Hardangervidda med arbeidet hardt for at høyfjellsvassdragene tilgrensende strøk ble antallet kjente måtte undersøkes ved arkeologiske steinalderboplasser økt fra en håndfull til registreringer før utbygging og oppdemming nærmere 600. Med stor sannsynlighet er det begynte. I Sør-Norge var det knapt kjent fortsatt mange som ikke er oppdaget. Disse noen høyfjellsboplasser, med unntak av de funnene danner utgangspunktet for denne som var undersøkt i forbindelse med rapporten. De første registreringene beinhaugene på Hardangervidda. Men med konsentrerte seg om steinalderlokalitetene. henvisning til de nordsvenske Underveis ble også dyregraver, tufter, fjellundersøkelsene som var utført noen år kullgroper, jernvinneanlegg og andre tidligere, ”satte han hele sin karriere i pant” kulturminner registrert, men ikke like på at det måtte finnes minst like mange systematisk som boplassene. boplasser fra steinalder i de norske høyfjell som i Norrland i Sverige (Hagen 2002). Den Utover i 1970- og 1980-årene fortsatte nye kulturminneloven av 1952 åpnet for at vassdragsundersøkelsene, både ved utbyggerne måtte dekke kostnadene ved de registreringer i forbindelse med "Verneplan første vassdragsundersøkelsene, både for vassdrag III " og i større enkeltprosjekt registreringene og utgravningene. knyttet til vasskraftutbygging. I forhold til 1950-tallets registreringer ble det fokusert i Sommeren 1958 dro de første arkeolog- større grad også på kulturminner fra senere lagene ut fra Historisk Museum i Bergen og perioder. Særlig de store enkeltprosjektene Universitetets Oldsaksamling i Oslo til de har konsentrert seg om jernalder og sørnorske høyfjell. Allerede etter den første middelalder i langt større utstrekning enn sesongen var resultatene overbevisende og tidligere. overveldende. Det ble funnet en rekke 6 De eldste far etter folk i fjellet Mens isbreen lå over Hardangervidda For omkring 10 800 år siden slo noen jegere leir ved Fløyrlivatn i Rogalandsheiene. Det var en gruppe fra reinjegerfolket på Nordsjølandet. På sin årlige streifsyklus hadde de nådd landet på den andre siden av den åpne renna, der isen tårnet seg opp i den fjerne horisonten. I det tundrapregete landskapet var det fisk i vannene, reinsdyrflokker og rovdyr med varm og vakker pels (Bang